atte aD atin iT brae nth De afe i ur vies ene sonen OO dete ES th he ur APRI ISP IET Se to Re hit Nt MPa beta tel led teens ne renner eden ín ved LL - jode dien: NYT MAGAZIN NATURVIDENSKABERNE GRUNDLAGT AF DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING I CHRISTIANIA BIND 48 REDAKTION: H. Moun, Tu. HiortpauL, W. C. BRøGGER, F. NANSEN HovEDREDAKTOR N. WILLE EE KRISTIANIA I KOMMISSION HOS T. O. BRØGGER A. W. BRØGGERS BOGTRYKKERI 1910 Indhold. S. O. F. Omane, Südnorwegische Hieracium-Sippen . . . . . . . . or N. Witte, Algologische Notizen XVI— XXI (Taf. I-H) . . . . . . 98 EMBRIK STRAND, Neue Beiträge zur Arthropoden-Fauna Norwegens nebst gelegentlichen Bemerkungen über deutsche Arten. I-V . 307 S. Scumipt-Nretsen, Aarsberetning for Det Biologiske Selskab i Kri- stanse EEE SES TI pe e OU Boganmeldelser . . . ; I Fortegnelse over Tidsskrifter. hvor med redaktionen De ident bytte: forbindelse . . . . LE Sek NN Institutioner som se Ne Magarin! gjennem Universitets- bibltotheke LES LE nl et enr EE OG Forfatterne alfabetisk ordnede, S. ©. F. Omane, S. 1; S. Scumimpt-Nietsen, S. 855; EMBRIK STRAND, S. 307; N. Witte. S. 281. Boganmeldelser. Results of the swedish zoological expedition to Egypt and the white Nile 1901 under the direction of L. A. JÄGERSKIÖLD. Part III. - Upsala 1909. Ligesom de foregaaende Bind indeholder ogsaa dette en ekke rigt illustrerede Afhandlinger fra forskjellige Specialister, nemlig: Einar Wahlgren, Apterygoten aus Aegypten und dem Sudan nebst Bemerkungen zur Verbreitung und Systematik der Collem- bolen. Mit 52 Figuren im Texte. 72 Sider. E. Simon, Arachnides recuellis en Egypte et le long du Nil Blanc par la Mission zoologique suédoise 1901. 10 Sider. Albert Tullgren Solifugæ, Scorpiones und Cheloneti aus Aegypten und dem Sudan. Mit 4 Figuren im Texte. 12 Sider. C. Graf Attems, Myriopoden aus Aegypten und dem Sudan. Mit 1 Tafel. 6 Sider. G. Budde-Lund, Terrestrial Isopoda from Aegypt. With a plate. 12 Sider. L. A. Jågerskiöld, Nematoden aus Aegypten und dem Sudan. I. Rictuaria und Dichelyne. Mit 4 Tafeln und 23 Bildern im Texte. 66 + IV Sider. O. Fuhrmann, Die Cestoden der Vógel des weissen Nils. Mit 59 Figuren im Texte. 55 Sider. N. Wille. Skogsvårdsföreningens Folkskrifter (Aktiebolaget nordiska Bokhandeln, Stockholm). No. 20. Oscar AD. BEER, Skogsvårdskommiteerna. 1909. 32 Sider. Pris 30 Ore. Ii No. 21. HENRIK HESSELMAN, Svenska Skogsträd. 2 Aspen, ett i vårt land fórbisedt skogstråd. 1910. 32 Sider. Pris 30 Øre. No. 22—23. TELL GRENANDER, OSCAR AD. BEER, Skötseln af ett mindre skogsbruk. (Af Skogsvårdsföreningen prisbelönta täf- lingsskrifter) 32 + 32 Sider. Pris 60 Øre. Alle disse er som tidligere Nummere rigt illustrerede og be- handler paa en udmærket Maade vigtige praktiske Spørgsmaal paa Skogsbrugets Omraade. HEssELMAN'S Afhandling om Aspen har ogsaa Interesse for Fagbotanikeren. N. Wille. Warming, Eug. Dansk plantevækst. 2. Klitterne. Med bidrag af professor C. V. PRYTZ, overklitfoged DAHLERUP og flere. Andet Halvbind. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag. København og Kristiania. 1909. S. 225—376. Med 60 Billeder. Første Halvbind er anmeldt i dette Tidsskrift B. 46 (1908), hvortil henvises. I det nu udgivne Halvbind behandles i særskilte Kapitler: Klitplanternes Kampe med Sandflugten, Klitplanterne og Jord- bunden, Klitplanterne og Klimaet, Klitplanternes ydre Former og Kaarene, Bladbygningen og Kaarene, Klitplanternes Livsformer, Aarstiderne (Blomstring og Frøspredning). Lavninger i Klitterræn og Bæltedannelser, Søer og Damme og Vandløb, vaade Sand- fladers Tilgroning, Grønninger og Kær og Morbundsvegetation, Danmarks Klitter. Tilslut kommer en meget udførlig Litteratur- fortegnelse. Det er selvfølgelig overflødigt at sige, at dette Arbeide er af den aller største Betydning for enhver, som sysler med øko- logisk Plantegeografi. N. Wille. Skandinaviska Former af Rosa glauca, VILL., i Naturhistoriska Riksmuseum, Stockholm. Af S. ALMQUIST. Med 10 tafler och 104 textbilder. Arkiv för Botanik. Band 10, No. 3. 118 Sider. Uppsala & Stockholm 1910. Studiet af Roserne har i Sverige i sidste Decennium taget et sterkt Opsving, efterat Pastor R. Matsson i NEUMANS Flora gav sit utkast til en Monografi, som delvis var baseret paa nye Syns- maader. MarssoN havde allerede her opstillet en hel Del nye Former, og senere har han og Rektor S. ALMQUIST efter det rige Materiale, som siden er skaffet tilveie, navngivet et stort Antal. ALMQUIST udgav i 1907 i »Acta Horti Bergiana« »Studier öfver Bergianska Trädgårdens spontana Rosaformer« og fremlæg- ger nu i ovennævnte Arbeide Resultatet af et intenst 2-aarigt Studium. [IT Her finder man for forste Gang i den rhodologiske Litteratur et Forsog paa at behandle en Arts Former efter naturlige Prin- cipper og at ordne dem i naturlige Grupper. Forfatteren sammenfatter glauca-formerne i 3 Hovedgrupper, hvoraf de 2 første atter deles hver i 3 Undergrupper, den sidste i 2. Ved denne Oversigt vil det falde forholdsvis let at be- stemme vedkommende Form. Der gives Diagnoser for 34 Typer, »Specialarter«, hvorunder opfores over 40 Varieteter foruden nogle faa Bastarder. Som Karakterer for Specialarterne beskrives Bla- denes Konsistens og Farve, Smaabladenes Form og Nerratur, Tornene, Kronbladenes Farve og Nypens Form. Formerne anskuelig- gjøres desuden ved 102 gode Tegninger i Texten og 10 vakre Plancher. Ved dette Arbeide er lagt Grund for et frugtbringende, videre Studium af glauca-formerne; og de nye Linier, som her er op- trukne, vil sikkerlig med Held følges ogsaa ved Behandling af de øvrige Rosaarters Former. Norske Botanikere vil være Forf. taknemmelig, fordi han har medtaget ogsaa norske Former. Det er interessant at legge Merke til, at de allerfleste Former er fælles for Sverige og Norge, noget man neppe paa Forhaand havde Grund til at vente. Det turde vise sig ved noiere Undersøgelse, at de faa Former, som ikke endnu er fundet i Norge, vil komme til Rette, kanske endog nye; Rosafloraen i vort Land er jo sparsomt undersogt. Forhaa- bentlig vil ALMQUISTS Afhandling bidrage til større Interesse for den interessante Slegt ogsaa 1 Norge. Carl Traaen. Fortegnelse over tidsskrifter, hvormed redaktionen har indgaaet bytteforbindelse. Acireale: Baltimore: Bamberg: Bassano: Bergen: Berkeley: Berlin: Bordeaux : Boston: Rendiconti e Memorie della R. Accademia di scienze, lettere ed arti degli Zelanti. American Chemical Journal edited by IRA REMSEN. Die Kleinwelt. Zeitschrift der Deutschen mikrolo- gischen Gesellschaft. Herausgegeben von R. FRANCÉ. Bolletino del Museo civico. Naturen. Redigeret af J. HOLMBOE. University of California Publications. Flugblatt. Kais. biologische Anstalt für Land- und Forstwirtschaft. Helios. Organ des Naturwissenschaftlichen Vereins des Regierungsbezirkes Frankfurt. Himmel und Erde. Redakteur P. SCHWAHN. Jahrbuch der Deutschen Landwirtschafts-Gesellschaft. Mitteilungen aus d. Kais. biologischen Anstalt für Land- und Forstwirtschaft. Verhandlungen des Botanischen Vereins der Provinz Brandenburg. Zeitschrift für wissenschaftliche Insekteubiologie hg. von CHR. SCHRÖDER. Berichte der schweizerischen Botanischen Gesellschaft. Redaktion: HANS BACHMANN. Sitzungsberichte der Niederrheinischen Gesellschaft für Natur- und Heilkunde. Verhandlungen des naturhistorischen Vereins der preussischen Rheinlande. Procès verbaux de la Société Linnéenne de Bordeaux. Proceedings of the Boston Society of Natural History. Rhodora. Journal of the New England botanical Club. Braunschweig: Naturwissenschaftliche Rundschau. Hg. von W. Bremen: SKLAREK. Abhandlungen herausgegeben vom Naturwissenschaft- lichen Verein. Bruxelles: Budapest: Cambridge: Chicago: Cincinnati: Coimbra: Colombo: Columbus: Danzig: V Annales de la Société Belge de Microscopie. Annales de la Société royale zoologique et malacolo- giques de Belgique. Bulletin de la Société royale de Botanique de Belgique. Recueil de lInstitute botanique. Annales Historico-Naturales Musei nationalis Hungarici. Aquila. A Magyar ornithologiai Kóspont folyóirata. Ungarische botanische Blätter. Hg. von A. DEGEN. Nóvenytany Közlemények. Redkt. G. KLEIN et K. SCHILBERSKY. The new Phytologist. vor, wonach Zoosporen bei einer Coccomyxa-Art gebildet wer- den sollen, die sie unter dem Namen Coccomyxa subellipsoidea beschreibt. Die Zoosporen, welche bei dieser Alge nach làngerer Zeit der Kultur entstehen, erinnern indes, nach den Abbildungen zu schliessen, so sehr an Schwärmzellen von Chlamydomonas, dass ich geneigt bin anzunehmen, dass eine Verunreinegung der Kul- tur vorliegen kann. Vorläufig stelle ich mich daher sehr skep- tisch zu der Frage nach der Zoosporenbildung bei der Gattung Coccomyxa SCHMIDLE. 1 Scumipte, W. Ueber drei Algengenera (Bericht deutsch. bot. Ges. Bd. XIX, Berlin 1901, S. 23). ? Acron, ELIZABETH, Coccomyxa subellipsoidea, a new member of the Palmellaceae (Annals of Botany. Vol. XXIII. London 1909. S. 574). 02 N. WILLE. uv Ausser den von SCHMIDLE beschriebenen Arten Coccomyxa dispar ScHMIDLE und C. natans (Chod.) SCHMIDLE müssen zu dieser Galtung auch C. littoralis (Hansg.) Witte? und C. Naege- liana ( Art.) WILLE? gerechnet werden. Die von mir in Cherbourg gefundene Art steht C. Naege- liana und C. dispar am nächsten, unterscheidet sich aber von der ersten dadurch, dass der von mir gefundenen Art Pyren- oide fehlen, und sie mehr zugespitzte vegetative Zellen hat. Von C. dispar unterscheidet sie sich durch die Zellform, durch die Teilungen, die nicht ausschliesslich schrág verlaufen, durch die Bildung Glæocystis-artiger Colonieen und durch warziges Aus- sehen des ganzen Lagers. Ich finde daher, dass sie als neue Art aufgestellt werden muss und erlaube mir, sie nach Professor L. CoRBIERE zu be- nennen, der meine Aufmerksamkeit auf ihr Vorkommen richtete. Coccomyxa Corbierei Witte n. sp. Thallus gelatinosus, verrucosus, confluens. Cellulae invol- lucris gelatinosis, lamellosis inclusae, ellipticae, accuminatae. Massa chlorophyllacea parietalis, unilateralis, nuclei amylacei desunt. Akineta globosa vel subovalia. Long. cell. 5—14 u; lat. cell. 3—7 u; Diam. akin 7—9 u. Habitat ad lignem in calidarus urbis Cherbourg. 1 Wie, N., Algologische Untersuchungen an der biolog. Station in Drontheim, V. (Det kgl. Norske Videnskabers Selskabs Skrifter 1906, No. 3, Trondhjem 1906. S. 29). 2 Wire, N. Nachträge zu Conjugatae und Chlorophyceae (A. ENGLER u. K. PnawrL, Die natürlichen Pflanzenfamilien. Nachtr. I. Th. 2 Abt. Leipz. 1909. S. 38. Fig. Fig. Figurenerklårung. Tafel I. Fig. 1—9. Pseudendoclonium submarinum WILLE. o 1. Individuum mit kreuzweise geteilten Zellen em — - kurzen Asten em : 3—4. Die Bildung von Zellreihen durch Scheitelzellwachstum Bb. t9 5. Zweizellige Kolonie, die durch Verschleimung von Teilen der Zellwand frei geworden ist cb) 6. Vermehrungsakinet our 7. Keimender Vermehrungs akinet CE 8, 9. Junge Individuen, entstanden durch Auswachsen von Vermehr- ungsakineten E Fig. 10, 11. Ulothrix pseudoflacca WILLE. . 10. Ein Stück eines Zellfadens mit lebenden Zellen und einer toten zusammengedrückten Zelle ee 11. Doppelfaden, entstanden dadurch, dass eine Zelle sich urspriing- lich durch eine Längswand geteilt hat em Fig. 12—20. Stereococcus Malardii WILLE m. sp. 19. Basalfaden mit 2 aufrechten Asten m N. WILLE. . 13. Teil eines Fadens, der an seinem unteren Ende eine Rhizoidzelle bildet (el 14. Junger abgebrochener Faden, der nach unten ein Rhizoid bildet (es 15. Ein Zellfaden, einem keimenden Akineten entsprossen, der an 2 Enden ausgewachsen ist ohne Rhizoide zu bilden eur 16. Akinet, dessen eine Tochterzelle Rhizoide bildet E. 17. Rhizoid, von dem Scheitel eines niedergebogenen Astes ge- bilder eu. m 18. Aufrechter wenig verzweigter Faden EN 19, 20. Aufgerichtete, im wesentlichen einseitig verzweigte Fåden a TUE Tafel II. Fig. 21—28. Stereococcus Malardii WILLE m. sp. . 91. Verzweigter Faden aus der Basalschicht mit intercalaren Teil- = ungen D 22. Zellen, behandelt mit Essigsäure und Borax-carmin, zeigend ein Pyrenoid (p) und einen Zellkern (n) in jeder Zelle ee 93. Die Bildung eines endstündigen Akineten E 94. Bildung intercalarer Akineten ey 95. Ein Akinet, der unter Teilung in 2 Tochterzellen aussprosst Ta) x IN ; 610 26, 27. Aste mit jungen Zoosporangien 28. Fast ausgereiftes Zoosporangium, das aufgequollene Zellschichten an der Spitze hat, wo die Öffnung hervortritt eu ALGOLOGISCHE NOTIZEN. XVI— XXI. 309 Fig. Fig. Fig. 99-37. Rhizoclonium Kerneri Srockw. form. endozootica WiLLE m. form. 99. Zwei Zellen eines vegetativen Fadens; die eine Zelle ist lebend EN 30. Eine Zelle, die die stark verdickte Querwand zeigt ED 31. Zelle bebandelt mit Essigsäure und Boraxcarmin einen Zellkern zeigend ES 39. Zellfaden, der bei der verdiekten Querwand geteilt werden 570 Il re) sn (9m 33, 34 Der Scheitel von Zellfáden ES 35, 36. Fragliche beginnende Zoosporenbildung (as = 36 — =} 1 37. Eine runde Zelle, die möglicherweise aus einer Zoospore ent- standen ist ES Fig. 38—59. Coccomyxa Corbierei WILLE m. sp. 38. Eine vegetative Zelle in einer geschichteten Schleim- hülle ea 39. Eine vegetative Zelle nach Behandlung mit Chlor- zinkjod et 1 610 40. Ein einzelner Akinet von seiner. Schleimhiille umgeben eu) 41. Drei vegetative Zellen von Schleimhüllen umgeben ES 49, 43. Zellen nach der Teilung el 44, 45. Zwei Akineten von gemeinsamer Schleimhülle um- geben D Nyt Mag. f. Naturv. XXXXVIII. IV. roro. 90 206 N. WILLE. Fig. 46. Eine vegetative Zelle mit Chlorzinkjod behandelt, Chromatophor und Zellkern zeigend eo. — 47, 48. Zellen, die längere Zeit in Dunkeln gelegen haben und meist ihre Öltropfen verloren haben er) — 49. Zwei kreuzweise gestellte Zellen et) — 50. Zwei reif Akineten innerhalb derselben Schleimhülle (2) — 51, 52. Frei gewordene Akineten m. ugue od cimende Akinsten er. Gedruckt 27. September 1910. Neue Beiträge zur Arthropoden-Fauna Norwegens nebst gelegentlichen Bemerkungen über deutsche Arten. I—V. Von Embrik Strand. (Berlin, Kgl. Zool. Museum.) Vorwort. II den Jahren 1897—1903 habe ich Gelegenheit gehabt durch fleissiges Sammeln in recht verschiedenen und in den meisten Fällen entomologisch gänzlich unbekannten Gegenden Nor- wegens ein reichhaltiges Material von Land-Arthropoden zusam- menzubringen. Ein Teil dieses Materiales ist schon längst be- arbeitet und veröffentlicht in einer Reihe weiter unten verzeichneter Arbeiten; der Rest wird in diesen und folgenden „Beiträgen“ zur Bearbeitung gelangen. Dank der freundlichen Mitwirkung hervor- ragender Spezialisten werden allmählich sämtliche im Materiale vertretene Gruppen behandelt werden; einige der Herren Bear- beiter werden sich damit begnügen einen Bericht über das vor- liegende Material zu geben, während andere gleichzeitig eine Zusammenstellung aus der Litteratur sämtlicher aus Norwegen bekannten Arten geben werden. Meine wiederholten Versuche aus Museen und Privatsammlungen in Norwegen weiteres Mate- rial zur Bearbeitung für diese „Beiträge“ leihweise zu bekom- men, sind sämtlich erfolglos geblieben und infolgedessen ist von 308 EMBRIK STRAND. mehreren Gruppen das zur Behandlung vorliegende Material leider nicht so reichhaltig wie es zu wiinschen wäre. Trotzdem dürften die betreffenden Beitråge nicht wertlos sein, weil die entomologische Fauna Norwegens überhaupt noch recht unvoll- stándig bekannt ist und insbesondere weil viele der von mir untersuchten. Gegenden, wie schon gesagt, früher noch nie von Entomologen besucht worden waren. Mir persönlich ist es eine grosse Befriedigung, dass das mit so viel Zeitverlust und Mühe zusammengebrachte Material wissenschaftlich verwertet wird, zumal ich mit diesen ,Beitrågen* meine Tåtigkeit als norwegi- scher Faunist für immer beschliessen werde. Mit Rücksicht darauf benutze ich daher die Gelegenheit auch eine Zusammen- stellung der bisher erschienenen, von mir selbst oder von an- deren aul Grund von Material aus meiner Sammlung verfassten Arbeiten über norwegische Arthropoden zu geben in der Hoff- nung dadurch künftigen Bearbeitern der norwegischen Fauna das Auffinden der in diesem, wie in so vielen anderen Fållen sehr zerstreuten Litteratur zu erleichtern. Bei diesem Verzeichnis ist aber zu bemerken, dass es wahrscheinlich nur in Betreff meiner eigenen Arbeiten vollständig ist (man vergleiche die An- merkung zu Nr. 39, 54 und 79 desselben). Auch Arbeiten, die nur nebenbei Bemerkungen über norwegische Tiere aus meiner Sammlung enthalten, sind dabei mitgenommen worden. Die wichtigsten. der in Betracht kommenden norwegischen Lokalitäten und Sammelzeiten sind folgende: In der Nähe vom Kristianiafjord: Kristiania, Asker, Bygdo; Vallö bei Tönsberg 14.—17. 5., Aasgaardstrand, Horten, Sande, Botne; Larkollen 3.—6. 5. Filtvedt. — Lillestrømmen 29. 5. bis 1. 6. und 30. 6. bis 3. 7., Høland in Akershus Amt. | | Smaalenenes Amt: Hvaler oder Hvalöerne Mai—Juni, Oede- mark 4.—7. 6., Onsø Mitte Mai, Fredrikstad April—Mai, Kornsjö 20.—24. 5. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 309 Buskeruds Amt: Aal, Hol, Gol und Hemsedal in Hallingdal: Krodsherred 29. 8. bis 6. 9., Lier, Vikesund in Modum 97.—30. 4., Kongsberg 17. 5. Hedemarkens Amt: Eidskogen; Tønsæt 28. 8. bis 5. 9., Elverum 2.—6. 5. Kristians Amt: Odnes in Land 21.—25. 5., Lillehammer. Nedenås Amt: Lyngór (Inseln an der Südküste); Ose in Austad (Såtersdalen) Aug., Hægstüil ebenda 18.—23. 8. Lister und Mandals Amt: Sireosen und Siredal Ende Juni und Anfang Juli, Aaseral. Bratsberg Amt: Skien Anfang Juni, Ulefos, Porsgrund; Lange- sund 8.—11. 5. Stavanger Amt: Tou 20. 7., Suldal 25. 8. bis 17. 9., Erfjord 202 bis 7. 8., Stavanger 23. 8., 19. 9. Nordre Bergenhus Amt: Lærdal 31. 8 bis 5. 9., Larvik 97.—31. 8. Nordre Trondhjems Amt: Overhalden in Namdalen 11.-- 96. 8., Rörvik auf der Insel Vikten 8.—11. 8. Nordlands Amt: Brónnó 4.—8. 8.; Dónna, Vefsen, Hatfjeld- dalen; Rosvand 9.—12. 7., Susendalen, Skarmodalen; Hem- nes 6.—15. 7. und Mo in Ranen 16. 7. bis 3. 8.; Oestvaag- öen, Hadsel, Lödingen und Hammeró (die vier letzten Loka- litåten 17. 6. bis 10. 7), Tysfjorden 10. 7 bis 18. 8. Tromsó Amt: Nordreisen 26. 7. bis 14. 8. Finmarkens Amt: Bosekop in Alten 24. 6. bis 1. 7., 6.— 10. 7., 15.—17. 7., Komagfjord 1.—6. 7., Kaafjord 10.—15. 7., Sopnes 17.—95. 7. Ausserdem sind in mehreren der folgenden „Beiträgen“ einige von mir in Deutschland, bei Marburg in Hessen oder be: Stuttgart gesammelte Arten mit verzeichnet worden. 310 EMBRIK STRAND. Die bisher gewonnenen Bearbeiter sind folgende: Prof. Dr. A. BERLESE (Firenze). . . Acari (excl. Oribatidae). G. V. BEnTHOUMIEU (Moulins) . . . Ichneumoninae. Dr. CARL Borner (St. Jullien) . . . (Collembola. Prof. S. Brauns (Schwerin) . . . . Schlupfwespen. Dr. RICHARD EBnEr (Wien) . . . . Orthoptera. Env. ELLINGSEN (Krageró). . . . . Myriopoden und Pseudo- corpione. Dr. G. ENDERLEIN (Stettin) . . . . Copeognathen. Runar Forssrus (Helsingfors) . . . Tenthredinidae. Dr. K. GRüNBERG (Berlin) . . . . Diptera. Prof. Dr. J. J. Kırrrer (Bitsch) . . Proctotrupiden. Prof. F. KraPALEK (Prag). . . . . Perliden. Dr. L. MELICHAR (Wien) . . . . . Homoptera. Prof. Dr. C. REwezr (Berlin). ... . Vespidae. F. ScHUMACHER (Berlin) . . . . . Heteroptera. F. P. Smita (London). . . . . . Lycosidae. HERMANN STITZ (Berlin) . . . . . Formiciden. Dr. CECIL WARBURTON (Cambridge) . Oribatidae. Dr.:0.Voer (Bern Bombinae: Selbst bearbeite ich einen Teil der Arachniden und Hyme- nopteren und werde voraussichtlich auch mit den Lepidopteren angehen müssen. Für letztere Ordnung, sowie für die Käfer habe ich umständehalber bis jetzt keinen Bearbeiter suchen können; für einige Gruppen, z. B. der Schlupfwespen, habe ich bisher keinen finden kónnen. Den 5 ersten hiermit in Druck gehenden „Beiträgen“ werden weitere in Bälde folgen. Allen Herren Kollegen, die mir bei dieser Arbeit unterstützt haben sei auch an dieser Stelle mein verbindlichster Dank gesagt. Berlin, Septbr. 1909. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 311 Litteraturverzeichnis. Lepidoptera. 1. STRAND: Lepidopterologische Mitteilungen. In: Berichte d. naturw. 9. Se S2 po ES) eo | Vereins zu Regensburg. Bd. VI (1896—97). Bidrag til Hallingdals og Lyngors insektfauna. In: Nyt Mag. f. Naturvid. 1899. Zur Schmetterlingsfauna des arktischen Norwegens. In: Be- richte des naturw. Ver. zu Regensburg, Bd. VII (1900). Noko um fivreld, serleg um kaalfivrelde (Pieris brassicae). In: Syn og Segn (Kristiania), Nr. 5. 1899. Lepidopterologiske undersogelser, særligt i Nordlands amt. In: Archiv f. mathem. og naturvid. XXII. Nr. 5 (1900). Entomologiske meddelelser. In: Entomol. tidsskrift, H. 1. 1900. Sekkberande fivreldaamor. In: Syn og Segn, Nr. 1. 1900. Entomologiske notitser. In: Entomol. tidsskrift, H. 4. 1900. Syrinmotten (Gracilaria syringella Fasr.). In: Syn og Segn Nr. 8. 1900. Einige arktische Aberrationen von Lepidopteren. 1. Ueber eine neue Abänderung von Blabophanes rusticella Hp. (ab. semi- spilotella STRAND). 2. Aberration vor Abraxas marginata L. (conflua STRAND). 3. Eine sehr helle Farbenünderung von Lygris populata L. 4. Aberration von Lycaena argyrognomon BrncsrR. 5. Argynnis selene Scutrr. ab. flavopunctata STRAND. In: Entomologische Nachrichten, Bd. XXVI. No. 15—16 (1900). Cidaria autumnalis Srroem ab. constricta STRAND. In: Ento- mol. Zeitschrift (Guben), XIV, No. 8 (1900). Eine neue Varietät von Crambus hortuellus HB. Ebenda. Crambus biarmicus Trnastr. ab. pallidus Srranp. Ebenda. Nr. 12 (1900). Beitrag zur Schmetterlingsfauna Norwegens. In: Nyt Mag. f. Naturvid. Bd. 39. H. 1 (1901). Beitrag zur Schmetterlingsfauna Norwegens. II. Ebenda. Bd. 40, H. 2 (1902). = — — III. Ebenda. Bd. 42 (1904). Beschreibungen neuer Schmetterlingsformen aus Norwegen. In: Schriften d. naturf. Ges. Danzig, 1901. Chloroclystis chloerata Mas. v. hadenata Fucus, en for Skan- dinavien ny geometer. In: Entomol. tidsskrift 1902. 312 EMBRIK STRAND. 19. Srranb: Mesotype virgata Rorr., en for Norges fauna ny geometer. Ebenda. 20. — Plutella hyperboreella STRAND n. sp. Ebenda. 91. — Coleophora aethiopiformis STRAND n. sp. In: Verh. d. k. k. zool. botan. Ges. Wien, 1902, H. 8. 99; — . Eine neue norwegische Gelechide (Gelechia (Lita) nordlandi- colella STRAND n. sp.). In: Entomolog. Zeitschrift (Guben) 1902, Nr. 6. 23. = Eine neue arktische Gelechia-Art. In: Berliner Entom. Zeit- schrift 1902. 24. — Depressaria arctica STRAND n. sp. In: Archiv f. mathem. og naturvid., XXIV, Nr. 7 (1902). DE) = Bemerkungen über einige norwegische Tephroclystien und Tineinen. In: Det kgl. norske videnskabers selskabs skrifter 1961, Nr. 8. 96. — Fivreld, som liver i vatn. In: Syn og Segn 1902, Nr. 6. o — Berichtigung. In: Entomol. Zeitschrift (Guben) 1902, Nr. 7. 28. — Coleoptera, Hymenoptera, Lepidoptera und Araneae. In: Rep. Sec. Norwegian Arctic Exped. in the ,Fram* 1898—1902. Nr. 3 (1905). 29. — — Satyrus alcyone Scuirr. v. norvegica STRAND n. v. In: Ento- mol. Zeitschrift (Guben) XVII, Nr. 2 (1908). 30. — Neue norwegische Schmetlerlingsformen. In: Archiv f. mathem. og naturvid. XXV, Nr. 9 (1903). 31. Waener, Fr.: Zur Kenntnis einiger Formen von Pieris napi L. In: Verh. k. k. zool.-botan. Gesellsch. Wien 1903. 39. Fucus, F.: Zwei neue Schmetterlingsformen der paläarktischen Fauna. In: Societas Entomologica XVIII (1903). 38. — A.: Sechs neue Geometridenformen. In: Stett. entom. Zeitung 1901. 34. — Vier neue Kleinfalter der europäischen Fauna. Ebenda. — [Die darin erwähnte Lokalitåt ,Krania“ soll sein: Kristiania]. 35. — Neue Geometriden und Kleinfalter des europäischen Faunen- gebietes. Ebenda 1902. 36. — Alte und neue Kleinfalter der europåisehen Fauna. Ebenda 1908. 37. — Fünf neue Formen europäischer Macrolepidopteren. In: Jahrb. nassauisch. Ver. f. Naturk. 54 (1901). 38. — Bemerkungen zu zwei nassauischen Pterophorinen. Edenda. 39. NEUBURGER: Eine arktische Form von Pararge hiera F. In: Soc. Ento- mol. XX (1905). — [Verf. hütet sich wohl anzugeben, wer die von ihm beschriebene ,neue^ Form entdeckt hatte.] Coleoptera. 40. STRAND: Coleopterologische und hymenopterologische Untersuchungen in Hallingdal und Lyngór (Norwegen) 1897. In: Berichte d. naturw. Ver. hegensburg, VI (1896 —97). 41. — Nogle Staphylinider og phytophage Hymenoptera etc. In: Archiv. f. mathem. og naturvid. XXII (1900). NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 313 49. Srranp: Notiophilus laticollis Cuavp. i Norge? In: Entom. tilsskrift 1899, H. 4. 43. = Fortegnelse over Coleoptera, samlede av hr. A. WoLLEB;EK, særlig i Fredrikstads omegn. In: Nyt mag. f. naturvid., Bd. 37, H. 4 (1900). 44. — Norske findesteder for Coleoptera. Ebenda. Bd. 39, H. 4 (1901). 45. — For Norges fauna nye Staphylinider og Apioner. In: Ento- mol. tidsskrift 1901. 46. — Norske fund av Rhynchophorer. In: Kristiania vidensk. selsk. forh. 1908, Nr. 2. 47. — Faunistiske notiser om Staphylinider, Cassidiner og Coccinelli- der. In: Det kgl. norske vid. selsk. skrifter, 1901, Nr. 4. 48. -— Mindre meddelelser vedrørende Norges Coleopterfauna In: Archiv f. mathem. og naturvid. XXVI (1904). 49a. — Bemerkninger til Myntmester Münsters ,Nye norske Coleo- ptera^. In: Nyt mag. f. naturvid., Bd. 42 (1904. 49b-c. — Siehe Nr. 6 u. 8 dieses Verzeichn. 50. Münster: Index Coleopterorum Norvegiae. I. Fortegnelse over de i Norge hittil iakttagne arter av familierne Clambidae, Corylophidae, Trichopterygidae, Erotylidae, Phalacridae og Lathridiidae. In: Kristiania vidensk. selsk. forhandl. 1901. 51. — Nye norske Coleoptera. In: Nyt mag. f. naturvid. 1908. 52. Sriertin: Beschreibung von zwei neuen europäischen Rüsselkäfern. In: Mitteil. Schweizer. entomol. Gesellschaft, Bd. 10, 1903. 99. SPARRE SCHNEIDER: Coleoptera indsamlede av Emrr. STRAND 1 den syd- ligere del av Nordlands amt, samt i Lofoten og Vesteraalen 1 1899 og 1900. In: Det kgl. norske vidensk. selsk. skrifter 1903. 54. Perri: Das Haftorgan von Malthodes spathifer Kiesw. In: Ann. Mus. Nat. Hung. 1 (1903. [Dass das vom Verf. benutzte norwe- gische Material aus meiner Sammlung stammte, wird ver- schwiegen.| 55. — Agabus regalis, eine neue Art aus der Verwandschaft des bipustulatus L. und Solieri Aust. In: Wiener ent. Zeitung 1903. 56. Brrnnaver: Siebente Folge neuer Staphyliniden aus Europa, nebst Bemerkungen. In: Verh. k. k. zool.-bot. Ges. Wien 1900. 57. — Achte Folge neuer Staphyliniden aus Europa, nebst Bemer- kungen. Ebenda. 58. — Die Staphyliniden der paläarktischen Fauna. In: Verh. k. k. zool.-bot. Ges. Wien 1901. Hymenoptera. 59. STRAND: Enumeratio hymenopterorum norvegicorum. In: Entom. tids- skrift 1898, Nr. 2. 60a. — Siehe Nr. 40 dieses Verzeichnisses. 60b. — — , 8 — — 60c. — usd — = 314 60 d. 61 a. 61 b. 62. 63. 64. 67 a. 67 b. 67 c. 67 d- 68. 69 a. 69 b. STRAND: Konow: SPARRE STRAND: Ga 70. Kemeny: FA 72. 18. Healy: 16. EMBRIK STRAND. Ichneumonologiske meddelelser. In: Tromsø Museums Aars- hefter 23 (1900). Bidronninger, som ikke kan lægge droneæg. In: Naturen 1900, Nr. 2. siehe Nr. 69b dieses Verzeichnisses. Hymnopterologisk bidrag til Norges fauna. In: Kristiania vidensk. selsk. forh. 1908. No. 8. Nye bidrag til Norges Hymenopter- og Dipterfauna. In: Nyt mag. f. naturvid. Bd. 44 (1906). Die palüarktischen Halictus-Arten des Kgl. Zoologischen Museums zu Berlin. In: Archiv für Naturgeschichte 1909. Die palüarktischen Prosopis-Arten des Kgl. Zoolog. Museums zu Berlin. In: Entomologische Rundschau 1909. Eine neue Tenthredinide aus Norwegen [Lygaeonematus Strandi n. sp.] In: Zeitschr. system. Hymenopt. u. Diptero- logie, I (1901). SCHNEIDER: Hymenoptera aculeata im arktischen Norwegen. In: Tromsó Mus. Aarshefter 1909. Ortoptera, Neuroptera, Trichoptera. Siehe Nr. 2 dieses Verzeichnisses. S ” 8l gn SE — ,6u.8 — — Trichoptera og Neuroptera- Planipennia ete. In: Entomol. tid- skrift 1901. Notits om nogle Odonater. Ebenda. 1902, H. 1—2. Orthoptera og Hymenoptera samlede 1 1900. In: Archiv f. math. og naturv. XXIII (1901). Ueber die Perliden-Fauna Norwegens. In: Verh. k. k. zool.- bot. Ges. Wien 1900. Nachtrag zur Perliden-Fauna Norwegens. Ebenda 1901. Ueber Capnia pygmaea. Ebenda 1902. Eaton: Ephemeridae collected by Herr E. STRAND in South and Arctic Morton: STRAND. Norway. In: Entomol. Monthly Mag. 37 (1901). Apalania muliebris Mac Lachlan in Lanarkshire. Ebenda 35 (1902). Notes on the females of Arctic and Northern Species of Apa- tania. Ebenda. Diptera. Siehe Nr. 2 dieses Verzeichnisses. Korleis myhanken legg egg. Eit faarlegt my. In: Syn og segn, 1902 Nr. 3. Norske lokaliteter for Diptera. In: Kristiania vidensk. selsk. forhandl. 1903. Nr. 3. Nye bidrag til Norges Hymenopter- og Dipterfauna. In: Nyt mag. f. naturvid., Bd. 44 (1906). NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 315 79. HrxwpEL: Drei neue boreale Muscidae acalyptratae. In: Verh. k. k. zool.-botan. Ges. Wien 1903. [Giebt weder Sammler noch genaue Lokalität an.] Aphaniptera. 80a. WanrcenEN: Aphanipterologische Notizen, nebst Beschreibung neuer Arten. In: Arkiv för zoologi, I (1903). Hemiptera. 80b. Srranp: Siehe Nr. 2 dieses Verzeichnisses. 8l. = Et lidet bidrag til Norges entomologiske fauna. In: Entomo- logisk tidsk. 1899. 82. — Norske fund av Hemiptera. In: Entomol. tidsskrift, 1902, H. 4. 89. = Herr O. M. Reurer og mine „Norske fund av Hemiptera“. Ebenda 1903, H. 3—4. 84. — Faunistik og kritik. Et sidste ord til hr. O. M. REUTER. Ebenda. 1905, H. 4. 85. — Bidrag til det sydlige Norges Hemipterfauna. In: Archiv f. mathem. og naturvid., XXVII, Nr. 3 (1905). 86. — Ausgewählte Kapitel aus O. M. Reuters „Revisio critica Cap- sidarum* als Beitrag zur Biologie und Morphologie der Cap- siden. In: Jahresh. d. Ver. f. Naturk. Wirttemberg 1906. Apterygota. 87. Lie-Perrersen: Zur Kenntnis der Apterygotenfauna des nördlichen Norwegens. In: Tromsö Museums Aarshefter 28. Myriopoda. 88. ELLINGSEN: Mere om norske myriopoder. II. In: Kristiania vidensk. selsk. skrifter 1908. Arachnoidea. 89. STRAND: Zur Araneidenfauna Norwegens. In: Berichte d. naturw. Ver. Regensburg, VI (1896 —97). 90. — Einige Fundorte für Araneiden im südlichen Norwegen. In: Verhandl. d. k. k. zool.-bot. Ges. Wien 1898, H. 6. 91. — Oversigt over de skandinaviske arter av slegten Lycosa (Latr.). In: Entomol. tidsskrift 1898, H. 3—4. 92. — Araneae Hallingdaliae. Beretning om araneologiske under- søgelser i Hallingdal sommeren 1898. In: Archiv f. mathem. naturvid. XXI, H. 1. 98. — Fortegnelse over endel av SPARRE SCHNEIDER i det arktiske Norge samlede Arachnider. In: Tromsø Museums Aarshefter 23 (1900). 94. — Arachnologisches. In: Nyt Mag. f. naturv., Bd. 38, H. 1—2 (1900). SOM Da: 96. 97. Jo. 102. 103. 104. 105. 106. 107. 108. 109. 110. 115. EMBRIK STRAND. STRAND: Zur Kenntnis der Arachniden Norwegens. In: Det kgl. norske vidensk. selsk. skrifter 1900, Nr. 2. Drei neue Xysticus-Arten. In: Zool. Anzeiger, XXIII (1900). Change of the name of a species of Xysticus. Ebenda 1901. Bemerkungen über norwegische Laterigraden nebst Beschrei- bungen drei neuer oder wenig bekannter Arten. In: Abhand. d. naturf. Ges. Gorlitz, Bd. XXIII (1901). Theridiiden aus dem nórdlichen Norwegen. In: Archiv f. mathem naturv. XXIV, Nr. 2 (1901). Theridiiden aus dem westlichen Norwegen. In: Bergens Museums Aarbog 1902, H. 2. Siehe Nr. 28 dieses Verz. Die Dictyniden, Dysderiden, Drassiden, Clubioniden und Agale- niden der Correrr’schen Spinnensammlung. In: Kristiania vidensk. selsk. forhandl. 1904, Nr. 5. Theridiiden und Argiopiden, gesammelt von Mr. H. SEEBOHM in Krasnojarsk (Sibirien) 1878. In: Bergens Mus. Aarbog 1903, Nr. 10. Theridiidae, Argiopidae und Mimetidae aus der CorrErr'schen Spinnensammlung. In: Det kgl. norske vidensk. selsk. skrifter 1903, Nr. 7. ; Lidt om vore edderkoppe. In: Naturen 1903, Nr. 6— 7. Die arktischen Araneae, Opiliones und Chernetes. In: Fauna Arctica, von Römer u. ScHaupinn, Bd. IV (1906). Isländische Arachniden. In: Jahrb. d. nassauischen Ver. f. Naturk. 1906. Verze.chnis der bis jetzt bei Marburg in Hessen von Prof. Dr. H. Zimmermann aufgefundenen Spinnenarten. In: Zoolog. Anzeiger 1907. : Vatskingilen. In: Syn og Segn 1900, Nr. 3. Zahlreiche Referate in: Zoologisehes Zentralblatt 1906 — 1908 und in: Verh. k. k. zool.-bot. Ges. Wien 1899— 1904. und W. BósENBEeG: Japanische Spinnen. 320 pp. 4to mit 7 kolor. Taf, 1 Einzel. u. 6 Doppeltaf. schwarz, Textfigg. In: Abhandl. d. Senckenbergischen Naturforschenden Ges. in Frankfurt a. M, Bd. 30 (1906). ELLINGSEN : Norske Pseudoscorpioner. II. In: Kristiania vidensk. selsk. forhandl. 1908. Sur une espèce nouvelle d'Ideobisium. In: Bull. Soc. Zool. France 1901. Sörensen: Danmarks, Færøernes und Islands Edderkopper med Und- tagelse af Theridierne. In: Entomologiske meddelelser (2) I, H. 5 (1904). Tuon: Fjerde bidrag til kundskaben om Norges Hydrachnider. In: Archiv f. mathem. og naturvid. XXIII, Nr. 4. Forste undersogelse af Norges Trombidiidae. In: Kristiania vidensk. selsk. forh. 1900 (1901). a eat NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 317 116. Tnor: Første undersøgelse av Norges Rhyncholophidae. In: Kristiania vidensk. selsk. forh. 1900 (1901). 117. — Zur Systematik der Acaridenfamilien Bdellidae Kocn 1842, Grue 1859, Eupodidae Koch 1842 und Cunuxidae Sia Tror 1902. In: Verh. k. k. zool.-bot. Ges Wien 1902. 118. = Norwegische Bdellidae I, nebst Notizen über die Synonymie. In: Zool. Anz. 28 (1904. 119. Daur: Berichtigungen zu seinem Vortrage über Stufenfünge echter Spinnen am Riesengebirge In: Sitzungsber. Ges. naturf. Freunde. Berlin 1903. 190. Kurczvwskr: Erigoneae europaeae. Addenda ad Descriptiones. In: Bull. intern. Ac. Se. Cracovie 1902, Nr. 8. 191. — Arachnoidea. In: Graf E. Zicuv, Dritte Asiatische Forschungs- reise. Bd. 2. 1901. 122. — Fragmenta arachnologica. ll. In: Bull. intern. Ac. Sci. Craco- vie 1905. 318 EMBRIK STRAND. I. Die Copeognathen Norwegens. Von Dr. Gänther Enderlein, Stettin. Die Ausbeute von Dr. EMBRIK STRAND aus seinen Sammel- reisen in Norwegen enthielt 10 Arten von Copeognathen, von denen zwei neue dunkle nordische Varietäten darstellen. Anhangsweise führe ich noch die Namen einiger von Dr. E. STRAND in Deutschland gesammelte Copeognathen auf, die bekannten Arten angehören. Psocus Latr. 1796. Psocus major (KoLBE) LoEns var. septentrionalis nov. Diese auffällige Form unterscheidet sich von der Stammform dadurch, dass von den 6 schwarzen Punktflecken in den Aussen- randzellen des Vorderflägels nur der an dem Scheitel der Areola postica schwach ausgebildet ist, während die übrigen 5 völlig fehlen. Der braunschwarze Aussenrandsaum (zwischen r, +5 und cm) ist etwas breiter als gewöhnlich. Norwegen. Mo in Ranen. 1. August 1903. 1 ©. Subgenus: Amphigerontia Korpe. Amphigerontia bifasciata (LATR.). Norwegen: Trondhjem. 19. NEUE BEITRÂGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 319 Stenopsocus Hac. 1866. Stenopsocus immaculatus STEPH. var. Lachlani Korpe. Norwegen. Aal. Sept. 1900. In Anzahl. = Solum in Overhalden. 17. 8. 1903. 39. — Ranum — 11.—22. 8. 1903. 6 9. — — — 19. 8. 1903. 19. Stenopsocus immaculatus STEPH. Norwegen. Lavik 28. 8. 1900. 59. — Hatfjelddalen 26. 8. 1899. In Anzahl. = — 2829. 1899.29. Caecilius Curt. 1837. Caecilius flavidus CURT. Die nordischen Stücke sind auffällig gross und kräftig. Norwegen. Aal. Sept. 1900. 19. — Hatfjelddalen. 26. 8. 1899. In Anzahl. — — 28. 8. 1899. -——»— = Tönsät 214010052210) — Brönnö 3.—7. 8. 1903. 19. = Solum in Overhalden 17. 8. 1905. 19. — Ranum in — 112229259005 RE Caecilius obsoletus STEPH. Norwegen. Hatfjelddalen. 7. 7. 1899. In Anzahl. — — 26.41.1899. —»— — _— 28 7141899! — 2 — -— Bergen 25. 8. 1900. —»— — Lavik 28. 8. 1900. —»— — Aal Sept. 1900. —»— — Tönsät 3. 6. 1903. 1 Exemplar. — Brönnö 9.—7. 8. 1903. 10 Exemplarer. — Solum in Overhalden. 17. 8. 1903. In Anzahl. = Tönsät pr. Tronfjeld 29. 8. 1903. 1 Ex. = Ranum, Overhalden 11.—22. 8. 1903. In Anzahl. 320 EMBRIK STRAND. Mesopsocus unipunctatus (Mörr.) var. borealis nov. c. Tiefschwarz, stark glänzend; nur die Wangen noch schwach gelblich gesåumt. Beine blassbråunlich, Coxen, Tarsen und Spitzendrittel der Schienen schwarz. ©. Abdomen völlig ohne Pigmentzeichnung einfarbig blass bråunlichgrau. c? uud © machen durchaus den Eindruck einer „guten Art“, sind aber doch nur nordische Varietåten des Mesopsocus uni- punctatus (Mörr.), wie ein microscopischer Vergleich der Sexualorgane klarstellte. Norwegen. Hatfjelddalen. 3. 7. 1899. 50. — -- JUS 189901 — — 1-8. 19899101 — 159921050 — Hatfjelddalen. 10. = Lillestrømmen. 2. 7. 1908. I — Brönnö. 3.—7. 8. 1903. 1 5; 7.8. 1908. 20. — Ranum, Overhalden. 12. 8. 1905. 1 © (unter Steinen und Moos). — Solum. — 18.8. 19030140 — Hatfjelddalen. 1 9. — Bråkkesåtren, Tönsåt. 30.8. 1903. 40. Elipsocus Hac. 1866. Elipsocus hyalinus STEPH. Norwegen. Trondhjem. 21. 8. 1900. 14 Ex. Elipsocus abietis K. Norwegen. Lavik. 28. 8. 1900 1 9. Philotarsus K. Philotarsus flaviceps (STEPH.). Norwegen. Lavik. 28. 8. 1900. 29. — Trondhjem. 1 9. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 321 Troctes Burm. Troctes silvarum Ko xen. Norwegen. Aal. 31. December 1901. Unter Rinde. 9 Exemplare. Anhang. Einige von Dr. E. Stranp in Deutschland gesammelten Copeognathen zähle ich untenstehend auf. Psocus LATR. Psocus nebulosus STEPH. Marburg. 16. 7. 1904 39 Stuttgart. Aug. 1904. 20. Psocus longicornus F. Marburg. Ende Juli 1904. 1. Psocus sexpunctatus L. Marburg. 28. 5. 1904. 10. Psocus major K. Marburg. 1.—19. 6. 1904. 1 9. — 6.—15. 7. 1904 10. Psocus bipunctatus L. Stuttgart. 1904. 59. 7 Nymphen. Subgenus: Amphigerontia K. Amphigerontia fasciata F. ab. psocoides nov. Vorderflügel mit dem Psocus-Geüder, das bei dieser Species sehr selten aufzutreten scheint. Marburg. 6.—15. 7. 1904. 10. Nyt Mag. f. Naturv. XXXXVIII. IV. roro. 21 EMBRIK STRAND. Stenopsocus Has. Stenopsocus immaculatus (STEPH.). Marburg. 6.—15. 7. 1904. 49. -— 26. 6. 1904. 20. Graphopsocus K. Graphopsocus cruciatus (L.). Marburg. Novbr. 1903. 1 9. — 8. 6. 1904 20. — 1.—12. 6. 1904. 3 9. -— 6.—15. 7. 1904. 1 9. Caecilius CURT. Caecilius flavidus Curt. Marburg. 8. 6. 1904. 1 9. — 12: 6. 1904.19, Stuttgart. 1904. 1 9. Caecilius fuscopterus (LATR.). Stuttgart. Ende Aug. 1904. 29. Caecilius obsoletus (STEPH.). Marburg. 93. 5. 1904. 19. — 26. 6. 1904. 19. Pterodela K. Pterodela pedicularia (L.). Marburg. 12. 6. 1904. 19. Peripsocus Has. Peripsocus phaeoplerus (STEPH.). Stuttgart. 1904. 1 ©. Peripsocus subpupillatus Mc Lacnr. Marburg. 6.—15. 7. 1904. 39. Peripsocus alboguttatus (Dam). Marburg. 3. 7. 1904. 49. NEUE BEITRÂGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 393 Mesopsocus K. Mesopsocus unipunctatus (MüLr.). Marburg. 26. 7. 1904. 1 9. Elipsocus Has. Elipsocus Westwoodi Mc Lacut. Marburg. 26. 6. 1904 20. Philotarsus K. Philotarsus flaviceps (STEPH.). Marburg. 9. 7. 1904. 1.9. — 6.—15. 7. 1904. 5 ©. EMBRIK STRAND. IIl. Ichneumoninae bestimmt von G. V. Berthoumieu (Moulins, France). In diesem, von mir zusammengestellten Verzeichnis. sind auch einige weder norwegische noch deutsche Arten mitgenom- men worden; bei der noch recht lückenhaften Kenntnis dieser Tiere dürfte jeder Beitrag zu derselben willkommen sein. STRAND. 1. 10. Ichneumon nigritarius Grav. c? Mofjeldet, Ranen 21. 7. 1903; Grönlien, Mo, Ranen 98. 7. 1903; Hemnesberget, Ranen 13. 7. 1903; Marburg i H. 31. 5. 1904. I. castaneus Grav. var. 9 Rösvand; 9 Langesund 9.—11. 5. 1903. I. gracilentus Wesm. ©. Marburg 26. 12. 1903. . I. bucculentus Wesm. cf. Hermsdorf bei Berlin 27. 7. 1902 (ENDERLEIN); © Marburg i H. 1. 4. 1904; Kohlfurt in Schle- sien 16. 7. 1902 (THURAU). I. raptorius Grav. ©. Süd-Tirol, Pontresina, Juli (0. THIEME). I. sarcitorius L. ©. Cappel und Fraunberg bei Marburg 24. 4. 1904; Pontresina in Süd-Tirol, Juli (0. THIEME). I. ochropis GwEL. ©. Tegel bei Berlin 12. 6. 1904 (ENDERLEN). I. macrocerus Tus. ©. Finkenkrug b. Berlin 8. 6. 1902; Marburg 10. 7. 1904. d. I. annulator F. ©. Holstein, Kaltenkirchener Haide, zwischen Haidekraut 14. 6. 1902 (Kunrcatz); Berlin, aus Bupalus pini- arius (SCHULZ). I. extensorius L. 99 von Marburg 1 H. 26. 12. 1903 unter Rinde kolonienweise. NEUE BEITRÂGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 395 11. 12. I. suspiciosus Wesm. c. Lomnitz 20. 7. I. patruelis HormaGr. Süd-Schweden, Böckebergslått 10. 9. 1901 (ENDERLEIN). I. holsaticus Tische. var. 9. Spandau, Berlin 9. 8. 1903. . I. melanosomus Wesm. ©. Freienwalde 7. 9. (GERSTÄCKER). I. pistorius Grav. ©. Marburg 28. 5. 1904. I. subquadratus Tus. 9. Rahnsdorf, Berlin 26. 7. 1903. I. leucomelas Gu. ©. Berlin (Tuvnav). I. terminatorius Gr. ©. Canton Wallis. I. pulchellatus (Bert.?). I. Berlin, aus Eupithecia (? digi- taliata) (THUrav). . I. septimus Bertu. n. sp. 9. Berlin 10. 2. 1902 (K. Hevn). I. perversus Knrgcug. I. Finkenkrug bei Berlin 14. 7. 1901 (ENDERLEIN). I. luteiventris Grav. 9. Kopenhagen, Skodsborg—Klam- benborg 9. 9. 1901 (ENDERLEIN). I. spilomerus KurgcHB. c? von Finkenkrug bei Berlin 18. 5. 1905 (ENDERLEIN). I. insidiosus Wesm. 7. Finkenkrug bei Berlin 14. 7. 1901 (ENDERLEIN). I. suturalis Hotmer. ©. Pontresina in Süd-Tirol, Juli 1902 (0. THEME). . I. rufifrons Grav. 9. Ranum in Overhalden 11.—22. 7. 1903; Mo in Ranen, im Moos 17. 7. 1908. . I. levis Krıecne. (?) Is. Marburg i. H. 3. 7. 1904. I. septentrionalis Horner. (= alpestris Tus.) Marburg 26. 12. 1903. I. fusorius L. ©. Tegel bei Berlin 25. 9. 1898 (THURAU). I. medianus BERTH n. sp. Q. Solum, Overhalden 11. 8. 1903. . I. Strandi Berta. n. sp. 9. Ranum in Overhalden 11—22. 7. 1908. I. nuperus Berta. n. sp. ©. Grönlien, Mo 26. 7. 1908; Hammernes, Langvatn, Ranen 23. 7. 1903. . I. gradarius Wesm. Stuttgart. 326 EMBRIK STRAND. 94. 39. 36. 37. I. fabricator. Grönlifjeldet, Mo, Ranen 29. 7. 1903. I. acuticornis Tu. (?). Ranum, Overhalden 11.—22. 7. 1903. Amblyteles glaucatorius F. OO von Berlin (Tnvrav); Berlin, aus Cucullia scrophulariae 10. 12. 1904 (Une); Russland, Cherson, Rjätschinsk bei Wosnessensk 31. 5. 1903 (Ewerr). A. gravenhorsti Wesm. Marburg 1. H. 26. 12. 1903 unter Rinde einer gefållten Fichte. Es fanden sich daselbst viele Ichneumoninae (18 wurden mitgenommen) kolonienweise, in zwei Gesellschaften dicht beisammen sitzend; die meisten der mitgenommenen Exemplare waren Ichneumon extensorius L. (ob auch die am selben Tage bei Marburg gefundenen Ich- neumon septentrionalis Hotmer. und I. gracilentus Wes. dabei waren, lässt sich nicht linger feststellen; beim Sam- meln hatte STRAND aber den Eindruck als ob nur eine oder zwei Arten da waren). Ob die Tiere so kolonienweise überwintern oder eben daselbst ausgeschlüpft waren und aus irgend einem Grund bis dahin verhindert worden waren sich zu zerstreuen, muss dahingestellt bleiben, ebenso ob die Trennung der Individuen in zwei ,Gesellschaften* mit der specifischen Verschiedenheit zusammenfiel. Neben jeder „Gesellschaft“ fanden sich je 1—2 Silpha, was vielleicht nur eine Zufälligkeit war. A.camelinusW esm.Berlin, aus Vanessa porychloros( THURAU). . A. decens BERTH. n. sp. Schwäb. Gmünd, Himmelreich 20. 5. 1908 (SPANEY). . À. praetextus BERTH. n. sp. c. Berlin. . A. egregius Grav. cf. Westphalen, Brilon, Juli 1905 (THURAU). . A. armatorius Forst. ©. Finkenkrug bei Berlin 22. 7. (Taurau); Ostende in Belgien 31. 8. (ENDERLEIN). . A. quadripunctorius MörL. Digne, Gallia merid. 10. 7. 1902 (G. L. SCHULZ). A. vadatorius Itt. ©. Russland, Cherson, Rjätschinsk bei Wosnessensk 31. 5. 1903 (Ewerrt). NEUE BEITRÂGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 397 . À. palliatorius Grav. ©. Berlin 26. 8. 1899 (Scnurz). 46. Phaeogenes planifrons Wesm. ©. Württemberg; c? Solum, Overhalden 91. 8. 1903. . Ph. palliventris Berta. n. sp. c. Rösvand, Norwegen. . Ph. ophthalmicus Wesm. ©. Ranum, Overhalden 11.—22. Ar 7. 1903. . Ph. ischiomelinus Gr. ©. Marburg ı H. T . Ph. amoenus Wesm. var. Marburg 1. 4. 1904. . Ph. jucundus Wesm. var. rufoniger. Langesund 9.—11. 5. 1903. Centelerus confeclor Grav. ©. Finkenkrug, Berlin 25. 8. 1901 (ENDERLEIN). . Diadromus quadriguttatus Gr. Berlin, aus Eupithecia albipunctata 23. 3. 1903 (Une). Probolus concinnus Wesm. Tegel b. Berlin 9. 10. 1898. (THURAU). . Platylabus dimidiatus Grav. Brönnö 3.—7. 8. 1903. _— novellus BERTH. n. sp. Berlin (THuRAU). Colpognathus celerator Grav. Finkenkrug, Berlin 13. 7. 1905 (ExpERLEIN); Marburg 1. 4. 1904. . Dicaelotus pumilus Grav. var. Rösvand. . D. septentrionalis Berta. n. sp. Mo, Ranen 16. 7. 1905. . D. Strandi Berta. n. sp. 7Q. Salum, Overhalden 21.— 24. 8. 1903. . Apaeleticus inclytus Wesm. Berlin (THurav). . Hoplismenus perniciosus Grav. ©. Marburg i H. 16. 1. 1904. . Exephanes hilaris Grav. Marburg 26. 6. 1904. 328 EMBRIK STRAND. Descriptions d'ichneumoniens nouveaux par G. V. Berthoumieu (Moulins, France). Amblyteles decens. ©. — Caput nigrum, mandibulis medio- cribus, rufis; antennis setaceis, articulo 8° quadrato, tricoloribus: scutello plano, albo; area metathoracis superomedia quadrata, areis superoexternis indivisis. Abdomen lanceolatum, post- petiolo aciculato, nigro, gastrocoelis parvis, segmentis 2—3 rufis, 4—7 nigris, 6—7 macula alba dorsali. Pedibus nigris, tibus rufis cum latere externe flavescente, tarsis rufis. Alae flavescentes, stigmate rufo, areola margine supero lata. Long 12 mill. Affinis Amblyteli puncto Gr. Ichneumon septimus. ©. — Mandibulis, clypei angulis et orbitis frontis rufis; antennis subfiliformibus, breviter attenuatis, artieulo 3° quadrato, nigris, albo annulatis. Scutello nigro. Area metathoracis superomedia hexagona, areis superoexternis divisis. Abdomen lanceolatum, postpetiolo punctato rufo; gastro- coelis parvis; segmentis 2—3 rufis, hoc margine postero nigro, 79 solo albo maculato. Pedes nigri, tibiis rufis. Stigmate nigro, areola deltoidea. Long. 16 mill. Affinis I. bilunulato Grav. Ichn. perversus KrıEcHB. 3. — Hic sexus adhuc ignotus. Differt ab I. bilunulato Grav. area metathoracis superomedia semielliptica, scutello toto albo, segmentis abdominis 1—3 rufis, stigmate alarum nigro. 8 mill. Platylabus novellus. 9. — Corpus nigrum, parum gracile; clypeo rotundato, antennis filiformibus, setaceis, nigris, alboannu- latis, fronte canaliculato. Scutello convexo flavido. Area supero- NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 399 media semicrculare, spiraculis ellipticis, areis superoexternis non divisis. Abdomen obtusum, nigrum; postpetiolo parum de- presso, sat levi sicut alius segmentis; gastrocoelis oblique trans- versis. Pedes nigri, femoribus et tibus rufis. Stigmate alarum rufo, areola superne vix aperta (subdeltoidea). 5 mill. Apaeleticus inclytus Wesm. ©. — Sexus adhuc ignotus. Caput nigrum, orbitis frontis rufis, antennis longis, setaceis, nigris, albo annulatis. Scutello elevato, convexo, albido. Metathorace inerme; area superomedia transversa et antice rotundata. Ab- domen rufum, segmentis 5—7 retractis nigris; postpetiolo vix punctato, gastrocoelis obliquis, sat magnis. Pedibus rufis; coxis nigris, anterioribus piceis. Stigmate alarum lato, nigro, areola deltoidea. 5 mill. Amblyteles præteætus. c?. — Caput nigrum; antennis ferru- gineis, apice nigris, articulis cylindricis. Seutello convexo, nigro. Methathorace breviter bidentato, area superomedia rectangular, transversa. Abdomen sublineare, nigro; postpetiolo gibboso, sublaevi, cum lateribus planis, gastrocoelis magnis et profundis, segmentis subtiliter punctatis, punctis confertis, 5—7 angulorum posteriorum maculis albidis, 40 segmento ventrali plicato, valvis genitalibus omnino excertis. Pedes rufi, coxis et trochanteribus nigris. Alarum stigmate rufo. 12 mill. — Forsan species generis Ichneumon. Attamen habet magnam similitudinem cum nbl. glaucatorius FABR. c. Ichneumon nuperus. 9. Caput nigrum; antennis crassis, fili- formibus, nigris, albo annulatis; scutello nigro, area metathoracis supero-media longiore quam latiore, costis parallelis, costa postera angulum formante. Abdomen subovale nigrum; postpetiolo sub- üliter aciculato; gastrocoelis nullis sed thyridiis bene impressis; segmento 7? pallide rufo. Pedes nigri, femoribus et tibus rufis. Alarum stigmate rufo. 6 mill Affinis I. rufifronti GRAV. Pheogenes jucundus Wrsw. ©. — Différe du type par les antennes bicolores, rousses inferieurement, y compris le scape, le reste est noir. THoMsoN regarde, mais à tort, cette espèce 330 EMBRIK STRAND. comme synonyme de Colpognathus celerator Gr. Il y a, en effet un rapprochement entre ces deux espèces, toutes les deux ont le scape tronqué presque horizontalement, mais les mandi- bules de Ph. jucundus ne sont pas sinuées comme chez Col- pognathus; de plus celui-ci n’a pas de gastrocèles. Pheogenes palliventris. 3. Caput cum antennis omnino nigris, fronte fortiter punctato. Thorace toto nigro; area supero- media semicirculari. Abdomen fusiforme; postpetiolo aciculato, nigro, segmentis 2—4 pallide fulvis, 5—7 nigris. Pedes nigri. Alarum stigmate rufo, areola subdeltoidea. Genis non auri- culatis. 5 mill. Ichneumon Strandi. 9. — Caput nigrum; facie protube- rante; antennis crassis, medio dilatatis, acuminatis, 5° articulo quadrato, nigris, albo-annulatis; thorace toto nigro; area supero- media laevi, longiore quam latiore; antice rotunda. Abdomen nigrum, 2" segmento rufo, postpetiolo aciculato, gastrocoelis sub- rotundis, mediocribus sed profundis. Pedes nigri tibus rufis. Alarum stigmate brunneo-rufi, areola subdeltoidea. 11—12 mill. Affinis I. castaneiventri GRAV. Dicaelotus septentrionalis. 3. — Palpis, mandibulis, clypeo, facie, scapo antice et scutello albis. Antennae nigrae, notauli distincti. Metathorace breviter bidentato, area superomedia trans- versa. Postpetiolo rugoso, ejus margine et segmentis 2—4 rufis, 9— nigris. Pedes rufi, femoribus posticis piceis. Alarum stig- mate brunneo, areola deltoidea. 4—5 mill. Dicaelotus Strandi. ©. — Capite nigro. Mandibulis rufis; clypeo et fronte non punctatis, levibus; antennis filiformibus, piceis, articulo. 3° quadrato, thorace nigro, area superomedia semi-cireuları. Postpetiolo convexo, non carinato, levi et nigro; segmentis 2—3 rufis, 4—7 piceis, margine rufis. Pedes brunnei, coxis anterioribus plus vel minus testaceis, stigmate rufo. 4 mill. — cf differt mandibulis nigris, segmentis abdominis 2—3 dorso infuscatis; segmento 2° sine gastrocoelis sed cum thyridiis. Coxis nigris. 5 mill. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 331 Ichneumon medianus. C. — Caput normale, nigrum; an- tennis crassis, supra medium dilatatis et vix attenuatis, 59 articulo quadrato, nigris, albo-annulatis. Scutello albido, area supero- media longiore quam latiore, postice costa angulosa, areis supe- roexternis integris. Postpetiolo aciculato, gastrocoelis vix impressis, 1 late albomacu- segmentis 2—3 castaneis, margine nigris, 5 latis. Pedes rufi, coxis et trochanteribus nigris; stigmate alarum testaceo. 14 mill. Affinis I. bucculento Wesu. 332 EMBRIK STRAND. III. Hymenoptera Anthophila und Fossores. Von Embrik Strand. Fam. Apidae. Gen. Apis L. Apis mellifica L. Exemplare von Marburg ı H., darunter auch mehr oder weniger deutliche Übergänge zur var. ligustica Spin.; ferner von Kappel bei Marburg und ein Ex. von Stutt- gart (mit monströsem Flügelgeäder, indem die Ader zwischen der zweiten und dritten Cubitalzelle unten unterbrochen ist). Norwegische Exemplare von: Lilleströmmen 31. 5., Holmestrand und Kornsjö. Gen. Bombus LarR. Bombus agrorum F. Lillestrómmen und Langesund. Ein Exempl. von Marburg 16. 7. 1904. — Var. arcticus DAHLB. vom Mofjeldet in Ranen. Bombus distinguendus Mon. Lilleströmmen, Ende Mai. Bombus lapidarius L. Ebenda. Bombus lucorum L. Verschiedene norwegische Fundorte. Bombus lapponicus F. Hemnesberget. Bombus jonellus KirBy. Solum in Overhalden. Bombus hypnorum L. Ranum in Overhalden. Anm. Umståndehalber ist es mir leider z. Z. nicht móglich genauere Lokalitits- oder Datumangaben bei den Bombus-Arten zu geben. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 333 Gen. Zucera LaTR. Eucera longicornis L. Ein 9 von Marburg 22. 6. 1904. Etwas fraglich; könnte fast ebenso gut zu Æ. difficilis gerechnet werden. Gen. Halictoides Nvr. Halictoides dentiventris Nvr. Ein cf von Lillestrómmen 2. 7. 1903. Gen. Andrena F. Andrena cineraria L. Mehrere cc? bei Marburg in der Endhälfte vom April, 1 © ebenda ohne Datum. Andrena ovina Ku. Ein c? Marburg, Endhålfte April. Andrena carbonaria L. Zwei So Marburg, Endhålfte April. Andrena albicans Mutu. Ein 9 von Langesund 9.—11. 5. 1903, eins von: Hammer- nes, Langvatn, Ranen 23. 7. 1903. Mehrere SS von Marburg, Endhälfte April 1904. Andrena Trimmerana Kirsy. Ein © Marburg, Endhälfte April. Andrena nigroaenea KirBy. Kin c? Marburg, Endhålfte April. Andrena nitida Kirsy. Drei cc? von Marburg, 20. 4., bezw. 15.—30. 4. Andrena fucata, SM. Ein © von: Hemnesberget, Hemnes, Nordland 7.—13. 7. 1903. — Von A. varians u. a. dadurch zu unterscheiden, dass bei letzterer die dritte Cubitalquerader schräger und in der hinteren Hälfte stärker gebogen ist und die dritte Cubitalzelle oben ein wenig schmäler. 334 EMBRIK STRAND. Andrena praecox Scop. Zwei 99 von Marburg, 15.—30. 4. 1904, eins etik.: 20. 4. Andrena albicrus Kir»v. Ein c? von Marburg, 15.—30. 4. 1904. — Ein c^ von Hemnesberget 7.—13. 7. 1905 halte ich für albicrus, dessen Abdomen ist aber erheblich schlanker als bei den sonstigen vor- liegenden Exemplaren. Andrena parvula. KirBy. Ein © von Ranum, Overhalden, 11.—22. 7. 1903, eins von Mo, Ranen 14. 7. 1903, zwei von Hemnesberget, Hemnes 7.—13. 7. 1908. Andrena gwynana KinBy. Ein c? von Marburg. Andrena lapponica ZETT. Ein schlecht erhaltenes und daher fragliches Weibchen von Hemnesberget in Hemnes 7.—13. 7. 1903. Andrena (Biareolina) norvegica STRAND n. sp. Ein c? von Kornsjó 22. 5. 1903. c. Wie eine Andrena aus der praecox-lapponica-Gruppe, aber durch das Vorhandensein von nur 2 Cubitalzellen sofort zu unterscheiden. Am nächsten dürfte sie der À. lapponica stehen, während sie, ebenso wie genannte Art, sich von fucata durch die dunklen Hinterbeine sofort unterscheidet. Kórperfárbung schwarz, Endhålfte der Mandibeln dunkel- rot, Fühler auch an der Spitze nicht heller; Hinterrand der Rückensegmente ganz schwach gebráunt und zwar an I eine fast linienschmale Binde bildend, während die bråunliche Binde an II etwa 1/3, an den beiden folgenden Segmenten fast die Hälfte der Länge derselben einnimmt, aber überall fast un- merklich; die äusserste Spitze des Abdomen leicht bräunlich; Flügelmal braun, Geäder sonst bräunlich, Sub-Costa schwärzlich ; Beine schwarz, die Tarsen ganz schwach bräunlich. NEUE BEITRÂGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 335 Kopf vorn grauweisslich be haart mit eingemischten schwärz- lichen Haaren an den Seiten. der Stirn. und am Scheitel, nur die Haare des Clypeus rein weiss, am Hinterkopf die Haare ganz schwach gelblich; Thorax braungelb, etwas goldig glånzend be- haart, die Haare lang, gerade abstehend, aber nicht dichtstehend, die ganze Unterseite rein weiss, lang abstehend, aber recht dünn behaart, die Haare der Trochanteren und Basis der Femoren reichlich doppelt so lang wie der Durchmesser der betreffenden Glieder; auch die Endglieder der Beine. dünner als bei den meisten Andrena behaart und zwar weisslich, an den Meta- tarsen, insbesondere an der Unterseite gelblich gliinzend; die beiden Tibialstacheln gleich lang und hellgelb. — Abdomen oben last kahl erscheinend, im basalen Drittel ganz sparsam und dünn mit langen, feinen, gerade abstehenden, graulichen oder grau- gelblichen Haaren, die überall die Haut sehr deutlich durch- blicken lassen; Spitze des Abdomen dicht behaart, am Bauche stehen dagegen wiederum die Haare so sparsam, dass er flüchtig angesehen kahl erscheint, die Bauchsegmente am Hinterrande kurz und fein weisslich ciliiert. — Behaarung überall dünner als bei B. neglecta. Das Flügelgeäder weicht von dem der Biareolina ne- glecta I dadurch ab, dass die erste Cubitalzelle vorn unbe- deutend weniger zugespitzt ist und die Basal- und erste Cubital- querader daher parallel verlaufen, letztere ist so lang wie ihre Entfernung von der ersten rücklaufenden Ader (bei B. neglecta doppelt so lang), die zweite rücklaufende Ader ist von der Hinter- spitze der Cubitalzelle weniger als die erste von der Vorderspitze derselben entfernt (bei neglecta fast umgekehrt), die zweite Cubi- talquerader weniger stark gebogen als bei neglecta und der Làngenunterschied zwischen den beiden Cubitalqueradern geringer. Zweite Cubitalzelle ein wenig länger als die erste (bei neglecta deutlich umgekehrt). Das zweite Geisselsglied kürzer als bei neglecta, sehr wenig oder kaum länger als das dritte. 336 EMBRIK STRAND. Von B. neglecta ferner durch die wie bei Andrena præcox gebildeten Mandibeln verschieden; im Profil erscheint der Zahn an der Unterseite der Basis derselben ein wenig kirzer und mehr dreieckig, die Mandibeln selbst dagegen långer als bei praecox. Abdomen stark glänzend, fast wie fernisiert, unter dem Mikroskop dicht retikuliert und fein quergestrichelt erscheinend. — Mesonotum matt, dicht und grob retikuliert, sowie mit grossen, seichten, kreisförmigen, unter sich um ihren zwei- bis dreifachen Durchmesser entfernten, auch nur unter dem, Mikroskop deutlich zu erkennenden Vertiefungen (Gruben kann man es nicht gut nennen) besetzt. Körperlänge 9.5, Flügellänge 7 mm. ! Gen. Halictus LATr. Halictus morio F. Ein © von Lilleströmmen 31. 5. 1903. Halictus tumulorum L. var. deviridata STRAND n. v. Mehrere Weiber von Lilleströmmen 31. 5. 1903, sämtlich mit schwarzem, gar nicht oder nur an der Basis ganz schwach grünlich angeflogenem Abdomen (v. deviridata n. v.). — So gefärbte tumulorum kommen übrigens auch anderswo vor, so z. B. erwähnt Frey-Grssner solche aus der Schweiz. Halictus albipes F. Drei 99 von Lilleströmmen 30.—31. 5. und eins von Lange- sund 4.—11. 5. 1903. Ein c? von: Ranum, Overhalden 11.—22. 7. 1908. Halictus Frey-Gessneri ALrk. Ein © von Langesund 9.—11. 5. 1903. 1 Ich war früher geneigt Biareolina als distinkte Gattung aufzufassen ; nachdem ich aber diese neue, mit der Andrena praecox-Gruppe so nahe verwandte Art kennen gelernt habe, führe ich, im Anschluss an Darra Torre und Frıese, Biareolina nur als Untergattung auf. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 337 Halictus norvegicus STRAND n. sp. Ein c? von: Ranum, Overhalden 11.—22. 7. 1903. c. Mit Hal. Frey-Gessneri ALFK. nahe verwandt, aber durch die Skulptur des herzförmigen Raumes leicht zu unter- scheiden. Aehnelt auch H. rufitarsis ZETT., aber die Antennen sind långer und dicker, der herzförmige Raum glänzender und deutlich längsgerippt etc. — Wahrscheinlich. jedenfalls z. T. die von früheren skandinavischen Autoren, z. B. AUrivicLius in: Svensk insektfauna (1903), als Hal. fulvicornis KinBv bezeich- nete Art. Von Hal. Frey-Gessneri Aur. (Exemplare vom Böhmer Wald, von ALFKEN selbst bestimmt) durch Folgendes abweichend: Grósse geringer (Totallänge 6.5, Flügellänge 5 mm., die Flügel deutlich die Abdominalspitze überragend, die Fühler auch etwa 5 mm. lang oder verhåltnismåssig noch länger als bei Frey-Gessneri), Clypeus und Untergesicht reiner weiss silberglånzend behaart, Seiten des Thorax weiss behaart, nicht nur die Spitze, sondern auch die Vorderseite der Tibien I gelblich, Flügelmal ein wenig heller, bráunlichgelb statt dunkelbraun, Hinterrånder der Bauch- segmente kaum heller; der herzfórmige Raum auf den ersten Blick durch deutlichen. Glanz und insbesondere hinten glattere Flàche abweichend (bei Frey-Gessneri überall ganz matt), in der Basalhälfte mit feinen, etwa parallelen, unter sich um ihre einfache bis doppelte Breite entfernten Längsrippen, die alle etwas unregelmássig sowohl in Grósse als Verlauf sind und von denen auch die seitlichen nicht oder kaum den Hinterrand er- reichen, das ganze Feld seitlich und hinten. fast halbkreisfórmig begrenzt und daselbst deutlich umrandet, der Rand als eine feine Leiste (etwa wie die Làngsrippen) erscheinend.. — Mesonotum mit Andeutung schwachen Glanzes (bei Frey-Gessneri ganz matt), in der Vorderhälfte mit ganz schwacher Längseinsenkung, die aber nicht oder kaum wie bei Frey-Gessneri mit einer glatten Mittellinie bezeichnet ist, eine recht feine eingedrückte Linie ist erst unter dem Mikroskop zu erkennen; Skulptur wie bei Fr.-G., Nyt Mag f. Naturv. XXXXVIII, IV. roro. 99 338 EMBRIK STRAND. aber die Punktgrübchen, zumal im Mittelfelde, weniger dicht stehend, und ihre Zwischenråume auch nicht so dicht retikuliert. — Der Stutz an dem Typenexemplar nicht genau zu erkennen; er scheint oben weniger allmåhlich, weniger gerundet im den herzförmigen Raum überzugehen. — Abdomen weniger lang- gestreckt als bei Fr.-Gessn., ellipsenförmig (bei Fr.-Gessn. an der Basis am stärksten verschmälert und hinter der Mitte am breitesten), ein wenig deutlicher glånzend, die Punktierung und die feine Querstrichelung der Hinterränder bei beiden Arten ziemlich gleich. — Auch Scheitel und Obergesicht schwach glän- zend. — Antennen scheinen nicht bloss ein wenig länger, son- dern auch unbedeutend dicker und deren Glieder unten deut- licher konvex als bei Frey-Gessneri zu sein. — Die dritte Cubitalquerader kann in der Mitte winkelförmig gebrochen sein oder sie bildet eine gleichmåssig gebogene Linie, deren grösste Konvexität in der Mitte liegt (bei Frey-Gessneri unter (hinter) der Mitte). Halictus tetrazonius Kr. Zwei Männchen bei Stuttgart, August 1904. Halictus calceatus Scop. Ein Mannchen von Stuttgart, Aug. 1904. Gen. Prosopis F. Prosopis confusa Nyt. Ein c? von Lilleströmmen 2. 7. 1908. Gen. Sphecodes Latr. Sphecodes crassus Tus. Ein 9, das ich für diese Art halte, von Lillestrómmen 91. 5. 1908. Gen. Megachile Latr. Megachile circumcincta Kirsy. Ein c? von Marburg 26. 6. 1904, ein Párchen von: Ham- mernes, Langvatn, Ranen 93. 7. 1903. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 339 Gen. Nomada F. Nomada succincta Panz. Ein Ex. von Marburg 15.—30. 4., eins von 20. 4. Nomada Lathburiana KirBy. Fünf go von Marburg 15.—30. 4. 1904. Nomada ruficornis L. v. glabella Tu. Ein norwegisches 9: Lillestrómmen 31. 5. 1903. Nomada ruficornis L. Zwei Ex. von Marburg 25. 5. u. 96. 6. Nomada guttulata Scuenck. Marburg (2 Ex.). Nomada alternata Kirby. 5 Ex. von Marburg 15.—30. 4. 1904 und eins ebenda 20. 4. Die Exemplare entsprechen am besten der von ScHMIEDE- KNECHT in Apidae Europaeae p. 71—4 als Var. 2 oder als die häufigste bezeichnete Form; bei den zwei gróssten Individuen fehlen die Scutellumflecke ganz, bei den übrigen sind sie sehr klein. Will man die wichtigsten Formen der 99 dieser Art als genügend distinkt um mit eigenen Namen bezeichnet werden zu konnen auffassen, kann das folgenderweise geschehen: 1. Forma principalis. Als solche muss die Var. 3 SCHMIED. betrachtet werden, weil eben diese Form durch die Original- diagnose der Art (©) bezeichnet wird: , Apis Marshamella. À. atra; antennis squamulisque ferrugineis; scutelli punctis, abdominisque fasciis, flavis, anticis tribus interruptis*. Für die Auffassung dieser Form als die principale spricht auch, dass sie jedenfalls stellenweise häufig ist; die gróssere Hälfte der im Berliner Museum vorhandenen Exemplare gehóren dieser Form an, nach ScHMIEDEKNECHT ist sie in Norddeutschland häufig und dasselbe ist wahrscheinlich in England der Fall, da Kırry sie als die Hauptform seiner Art gewåhlt hat. Die von SCHMIEDEKNECHT gegebene Diagnose ist aber in: Segment I mit zwei Querflecken statt: zwei Punkten zu àndern. 340 — EMBRIK STRAND. EM und Forma incisa m. (Var. 1 Scumiep.). Binde des I. Seg- mentes schmal unterbrochen, die des II. vorn mitten schmal ausgeschnilten, die des III. und IV. in der Mitte ausge- buchtet; Segment V ganz gelb. Forma trapeziformis m. (Var. 2 Scumiep.). Binde des I. Seg- mentes aus zwel kleinen gelben Querflecken, die des II. aus zwei grossen trapezlórmigen Flecken bestehend. Forma subinterrupta m. (Var. 4 SCHMIED.). Segment I ganz schwarz, die Binde des IV. Segmentes schmal unterbrochen oder fast unterbrochen. Forma modesta Scumiep. Punkte des Scutellum rostrot, Segment I schwarz, II und III mit unterbrochener, IV mit in der Mitte eingeschnürter Binde, IV mit gelbem Quer- fleck. Bauch mit nur einer Binde. Forma dubia ScuwiED. Gesicht gelb gezeichnet, fast die ganze Orbita sowie die Tegulae gelb. Mesonotum jederseits mit rostrótlichem Streifen, Metathorax und Mesopleuren gelb gefleckt. Fam. Crabronidae. Gen. Psammophila Dan». Psammophila hirsuta Sc. Fredrikstad. Gen. Anothyreus Dann». Anothyreus lapponicus ZETT. Grönlien, Mo, Ranen 17. 7. UTG He Gen. Crabro (L. Dar». Crabro sp. Ein Thorax mit pur teilweise erhaltenen Beinen von Hemnesberget 7.—18. 7. 1903. Auch die Untergattung nicht mit Sicherheit zu bestimmen. — Hinterschienen nicht keulen- förmig verdickt. Nebenaugen in ein flaches Dreieck gestellt. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 341 Mandibeln sind, glaube ich, am Ende zweizåhnig (etwas ver- deckt!) Augen nackt, nach unten stark konvergierend. Schenkel wenig verdickt. Rücklaufender Nerv kurz hinter der Mitte mün- dend. Kopf und Thorax lang behaart. Clypeus silberglánzend. Pronotum ohne Seitenecken. Der ganze Thorax matt, einfarbig schwarz; auch Kopf und Antennen, sowie Beine (mit Ausnahme der hellgelben Basis der Tibien und der bräunlichgelben Spitze derselben und der ganzen Tarsen) schwarz. Flügel schwach gebråunt. Kopf + Thorax 45 mm., Flügel 6 mm. lang. Månn- chen, mit 13 Fühlergliedern, die keine Zahnbildungen tragen. Gen. Coelocrabro Tus. Coelocrabro carbonarius DAHLB. Ein Ex. von Marburg 17. 7. 1904. Gen. Pemphredon LATR. Pemphredon (Diphlebus) lethifer Suuck. Ein Ex. von Stuttgart, Aug. 1904. Fam. Scoliidae. Gen. Thiphia F. Tiphia femorata F. cf. Marburg. Fam. Pompilidae. Gen. Priocnemis ScHDTE. Priocnemis notatus Rossi v. marpurgensis n. v. Ein c? von Marburg 26. 7. 1904. c. Mit P. notatus Rossi verwandt, aber durch die ein- farbig schwarzen Beine und die abgerundete Form des letzten Bauchsegmentes abweichend. Radialzelle kurz zugespitzt. Cubitalnerv erreicht kaum den Flügelsaum (Andeutung eines Nerven daselbst doch vorhanden). Flügel gleichmássig und ganz schwach angeraucht. Hinterrücken 342 EMBRIK STRAND. weder seitwirts noch mitten mit abstehenden Borstenhaaren, wohl aber mit feiner anliegender Behaarung. Hinterschienen sparsam mit winzig kleinen, unter sich weit entfernten Dórnchen besetzt. Untere Afterklappe nicht gekielt. Der Medialnerv bildet vor der 1. Discoidalzelle einen deutlichen Bogen (bei notatus typicus ist er mehr gerade), vor der 1. Cubitalzelle erscheint er gerade (kann zur Not als die direkte Fortsetzung von dem Bogen der Discoidal- zelle aufgefasst werden) Hinterrand des Prothorax scheint ein bischen. weniger deutlich winklig ausgerandet zu sein. Fine deutliche eingedrückte Linie zwischen dem vorderen Ocellus und den Antennen ist weder bei diesem Exemplar noch bei typischen notatus vorhanden, wohl aber ist eine solche ange- deutet. Das II. Rückensegment in den basalen zwei Dritteln trüb rötlich gefärbt. Krallen mit einem einzigen starken Zahn. Die untere Analklappe ist bei P. notatus an der Spitze deutlich ausgerandet, bei unserer Form schmäler und gleich- mässig gerundet. Inzwischen scheint dies Merkmal bei P. notatus etwas varlierend zu sein, so dass man in diesem Unterschied keinen von spezifischem Wert erblicken möchte. Priocnemis fuscus F. O Marburg 31. 5. 1904; c? von Kappel 11. 4. 1904. Priocnemis affinis v. d. Lin. Ein Ex. von Marburg 3. 7. 1904. Gen. Pompilus F. Pompilus viaticus L. OG von: Marburg 20. 4. 1904, zwischen Kappel und Fraun- berg (in der Umgegend von Marburg) 24. 4. 1904. Gen. Calicurgus Pawz. Calicurgus fasciatellus SPIN. O Marburg 12. 6. 1904. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 343 Fam. Chrysididae. Gen. Cleptes Latr. Cleples semiauratus L. Marburg, Ende Juli. Gen. Notozus Forst. Notozus Panzeri F. Marburg 17. 7. 1904. Gen. Hedychrum Latr. Hedychrum nobile Sc. Zwei 29 von Marburg 17. 7. 1904, ein 7, Ende Juli, ebenda. Gen. Chrysis L. Chrysis pustulosa As. Borgholm, Öland (Env. ELLINGSEN leg. et ded.). Chrysis succincta L. v. bicolor Ler. Marburg 7. 7. 1904. 344 EMBRIK STRAND. IV. Myriopoda und Pseudoscorpiones. Von Edv. Ellingsen. (Kragerö, Norwegen.) a. Myriopoda. Mit Ausnahme der mit * bezeichneten sind såmtliche Lokalitåten fir die betreffenden Arten neu. Norwegen. Lithobius forficatus L. Elverum. Kornsjó. Langesund. Onsó: Engelsviken. Brönnö. Lithobius nigifrons Haase & LATZEL. Elverum. Aal. Lithobius erythrocephalus C. L. Kocu. Elverum. Hemnes, Ranen. Hemnesberget, Ranen. Ranum, Overhalden. Rørvik. Solum, Overhalden. Brönnö. Kornsjö. NEUE BEITRAGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 345 Lithobius curtipes C. L. Kocn. Kornsjö. Henicops fulvicornis MEINERT. Mo, Ranen. Ranum. Rörvik, Vikten. Geophilus proximus C. L. Kocn. Kornsjö. Langesund. * Elverum. Mo, Ranen. Brónnó. Rörvik. Ranum. Solum, Overhalden. Hemnesberget, Ranen, Geophilus carpophagus Løacn. Langesund. Geophilus ferrugineus C. L. Kocn. Langesund. Schendyla nemorensis C. L. Koch. Lilleströmmen. Polyxenus lagurus L. Erfjord. Stavanger. Siredal. Langesund. Asmal. Elverum. Rörvik, Vikten. Glomeris marginata VILLERS. c?. Langesund*. Polydesmus complanatus L. cf u. Q. Kornsjö. ? Bräkkesäteren, Tönset. 346 EMBRIK STRAND. Polydesmus denticulatus C. L. Kocn. Kornsjö. of Ljan. Langesund. c Bråkkesåteren, Lonseb ? Elverum. Polydesmus sp. Tönset. * Brachydesmus superus LATZEL. Langesund. * Blaniulus fuscus Am Stein. c. Kornsjö. Langesund. Suldal. * Elverum. Solum, Overhalden. Nur 99. Ranum, — Hemnesberget. Julus luscus MEINERT. Brönnö. Julus silvarum Meinert. Langesund. Julus vagabundus LaTzEL. cf u. 9. Langesund. Marburg in Hessen. Die mit * bezeichneten Arten sind neu für Marburgs Fauna (cfr. ELLINGSENS Arbeit in „Zool. Anzeiger“ über die von STRAND bei Marburg gesammelten Myriopoden). Lithobius forficatus L. — piceus L. Kocn. e dentatus C. L. Kocu. — calcaratus C. L. Kocn. — mutabilis L. Kocn. — curtipes C. L. Kocu. — crassipes C. L. Kocn. Geophilus electricus L. — ferrugineus C. L. Kocn. Scolioplanes acuminatus LEAcH. * Polyxenus lagurus L. NEUE BEITRÂGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 347 *Glomeris hexasticha BRANDT. c. Polydesmus complanatus L. = denticulatus C. L. Kock? Chordewma gallicum VERHOEFF. Julus londinensis LEACH. — albipes C. L. Koca. — austriacus LATZEL. — ligulifer LATZEL. Schizophyllum sabulosum L. Stuttgart. Uber Myriopoden aus der Umgegend von Stuttgart scheint in der Litteratur nichts enthalten zu sein. Lithobius forficatus L. — piceus L. Kocn. Geophilus flavus DEGEER. Polydesmus denticulatus C. L. Kocu. c Julus londinensis LEAcH. — albipes C. L. Kocx. Schizophyllum sabulosum L. b. Pseudoscorpiones. Chthonius tetrachelatus PREYSSLER. 1 ©. Norwegen. Langesund 10. 5. 1903. Obisium muscorum LEACH. Norwegen. Solum, Overhalden 18.—20. 8. 1903. — Ranum, Overhalden 12. 8. u. 24. 3. 1903. — Hestnæs, Ranen 9. 7. 1902. — Mofjeldet, Ranen 21. 7. 1903. — Brönnö 5.—7. 8. 1903. — Hemnes 9. 7. 1903. — Brækkesæteren, Tronfjeld, Tönset 29. 8. 1903. — Tönset 2. 9. 1903. — Elverum 4. 5. 1908. 48 EMBRIK STRAND. Obisium muscorum LEACH. Norwegen. Asmal 6.6. und Kirkeüen, Hvaler 18. 5. 1902. — Fredrikstad 27. 4. 1902 und 24. 5. 1902. — Langesund 9. 5. 1908. — Krödsherred 5. 9. 1902. — Suldal 11. 9. 1901. — Hop pr. Bergen. — Siredal 11. 7. 1902. — Erfjord 1. 8. 1902. — Ose, Sætersdalen 16. 8. 1902. — Hægstöl, Austad (Sætersd.) 22. 8. 1902. Chelifer cimicoides Farr. 1 Ex. Norwegen. Krödsherred 5. 9. 1902. Ideobisium Strandi ELLINGSEN. 2 Ex. Norwegen. Von Marburg in Hessen sind: Obisium silvaticum C. L. Kocu. Obisium muscorum LEAcH. und Obisium simile L. Kocu. Von Stuttgart: Obisium silvaticum C. L. Kocx. und Chelifer phaleratus E. Simon. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 349 V. Oribatidae bestimmt von Cecil Warburton (Cambridge). (Auf Grund der Bestimmungen von Dr. WARBURTON habe ich folgendes Verzeichnis der von mir gesammelten norwegischen Oribatiden zusammengestellt und dabei auch einige wenige Arten, die ich bei Berlin gefunden habe, erwåhnt. STRAND). Fam. Oribatidae. A. Subfam. Oribatinae. 1. Gen. Pelops C. L. K. Pelops acromios (Herm.) Tou bei Stavanger 19. 7. (19. Juli); Erfjord in Ryfylke 5. 8.; Aal in Hallingdal 8. 8.; Oede- mark in Smaalenene, auf Juniperus 7. 6.; Sireosen 28. 6.; Klovimoen in Vefsen, auf Nadelholz 4. 7.; Kirkeöen, Hvaler 18. 5. — Auch bei Berlin. 2. Gen. Oribata Latr. . Oribata fuscipes C. L. K. Ose in Sætersdalen 16. 8.; Erfjord 5. 8. unter Steinen. Oribata globula Nic. Fredrikstad 27. 4; Erfjord 5. 8. und 6. 8. unter Steinen; Kirkeöen, Hvaler 18. 5. . Oribata rubra (C. L.K.) [lapidaria H. Luc.]. Nur bei Berlin. ] Oribata orbicularis C. L. K. Aal in Hallingdal 8. 8. Oribata rubens C.L. K. Nur Berlin.] 990 ' EMBRIK STRAND. 6. ile Oribata setosa C. L. K. Skibstadsand, Asmal, Hvaler 2. 6. (auch eine kleinere Var.); Kirkeöen, Hvaler 18. 5.; Oede- mark 4.—7. 6., auf Juniperus; Bakken in Aal 1. 6.; Sireosen 28. 6., darunter auch Exemplare einer kleineren Varietåt; Siredalen, Juli; Erfjord 1. 8. (kleinere Var.); Tou bei Stavanger 19. 7.; Klovimoen in Vefsen, auf Nadelholz 4. 7. — Auch bei Berlin. i Oribata ovalis C. L. K. Fredrikstad 27. 4.; Ose in Sæters- dalen 16. 8.; Erfjord 5. 8.; Aal 18. 6., unter Steinen; Hat- fjelddalen 26. 8. Oribata quadricornuta MicuagL. Fredrikstad 27. 4. und Oedemark 4. 6. auf Juniperus. Oribata alata (Herm.) Bakken in Aal, unter Steinen, 1.—7.6.; Stavanger 8. 8.; Erfjord 6. 8., unter Steinen; Kristiania 17. 4.: Fredrikstad 27. 4. — Auch Berlin. Oribata cuspidata Mica. Berlin.] B. Subfam. Serrariinae. 1. Gen. Serrarius Mica. . Serrarius microcephalus (Nic. Mica. Kirkeöen, Hvaler 18. 5. — Eine ziemlich seltene Art. C. Subfam. Zetorchestinae. (vacat). D. Subfam. Notaspidinae. 1. Gen. Scutovertex Micu. Scutovertex corrugatus Mica. Unter Steinen oder Algen am Meeresufer 26. 6., Insel Dönna, Helgeland, Nordland. — Dies Vorkommen ist sehr interessant, da die Art bisher nur aus Wales bekannt war, wo sie an Süsswasseralgen leben soll. 2. Gen. Cepheus C. L. K. Cepheus tegeocranus (Herm.). Kirkeóen, Hvaler 18. 5. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA NORWEGENS. 351 bo 3. Gen. Liacarus Micx. Liacarus ovatus (C. L. K.). Fredrikstad 27. 4.; Kirkeüen, Hvaler 18. 5.; Erfjord, unter Steinen 6. 8. . Liacarus bicornis WARBURTON et Pearce. Fredrikstad 27. 4.; Hatfjelddalen 26. 8. — Diese Art, die somit sowohl im nördlichen als südlichen Norwegen vorkommt, war bisher nur aus England bekannt. 4. Gen. Notaspis Herm. Notaspis bipilis Herm. Fredrikstad 27. 4.; Kirkeöen, Hvaler 18. 5.; Skibstadsand, Asmal, Hvaler 2. 6.; Bakken in Aal, unter Steinen 27. 5. und 1. 6.; Oedemark, auf Juni- perus 4.—7. 6.; Erfjord 1. 8. und (eine kleinere Form) 6. 8. unter Steinen; Tou bei Stavanger 19. 7.; Aal 8. 8.; Klovi- moen, Vefsen 4. 7., auf Nadelholz. Notaspis tibialis Nic. Bakken in Aal, 1.—7. 6., unter Steinen; Erfjord 6. 8., unter Steinen; Stavanger 8.8.; Kirke- öen, Hvaler 18. 5. — Auch Berlin. Notaspis similis Mica. Kirkeöen, Hvaler 18. 5. Notaspis lucorum C. L. K. Ebenda; Nybraaten in Skarmo- dalen 7. 8. E. Subfam. Damaeinae. 1. Gen. Damaeus C. L. K. . Damaeus clavipes (HEnw.) Fredrikstad 27. 4.; Erfjord, unter Steinen 6. 8. — Auch Berlin. Damaeus geniculatus C. L. K. Ebenda. Damaeus bicostatus (C. L. K.) Mica. Aal, Hallingdal, regio subalpina, 7. 6. F. Subfam. Nothrinae. 1. Gen. Hermannia Nic. Hermannia scabra (L. Koch). Unter Steinen am Meeres- ufer, Dönna, Helgeland 26. 6. 392 EMBRIK STRAND. 2. Gen. Cymbaeremaeus BERL. Cymbaeremaeus cymba, (Nic... Kirkeóen, Hvaler 18. 5. 9. Gen. Nothrus C. L. K. . Nothrus targionii Bert. Ose, Sætersdalen 16. 8. — Ist nach ,Tierreich* eine seltene, nur aus England und Italien bekannte Art. . Nothrus horridus (HERM.). Sireosen 28. 6. 4. Gen. Hypochthonius C. L. K. . Hypochthonius rufulus C.L.K. Erfjord 6. S. unter Steinen; Hatfjelddalen 25. 8. (Nymphe!), 26. 8. G. Subfam. Phthiracarinae. 1. Gen. Hoploderma Micu. . Hoploderma dasypus (A. Duc.). Kirkeöen, Hvaler 18. 5.; Fredrikstad 27. 4.; Erfjord 6. 8., unter Steinen; Aal 7. 6., regio subalpina; am Ufer vom Rósvand in Nordland 11. 7.; Hatfjelddalen 26. 8. 2. Gen. Phthiracarus PERTY. . Phthiracarus arduus (C. L. K.). Fredrikstad 27. 4. — Eine seltene, bisher aus England und Deutschland be- kannte Art. NEUE BEITRÂGE ZUR ARTHROPODEN-FAUNA Inhalt. STRAND: Vorwort und Litteraturverzeichnis ENDERLEIN: Die Copeognathen Norwegens . . BERTHOUMIEU: Ichneumoninae. . STRAND: Hymenoptera Anthophila und Fossores . ELLINGSEN: Myriopoda und Pseudoscorpiones . . WanBunTON: Oribatidae . Nyt Mag. f. Naturv. XXXXVIII. IV. roro. NORWEGENS. 19 Oo 929 DID ] A S i Å * E ANT T. = > E ] i 3 Å wd - à E ' | ect Sø 8 == ' T , 3 ^ © | ö 2 Y E E hs u | + = ev gi . + / a4 | ! 2 t = | yk Å = - I 3 - , : E 5 =: u n I og -i = T \ à : a Y 5 V \ - v x \ E ' t 3 7 i D i b M { i ' E | å i y , på Jr E Å Å = i Li Aarsberetning for Det Biologiske Selskab i Kristiania 1909. Ved S. Schmidt-Nielsen. Set hadde ved aarets begyndelse 72 medlemmer, hvorav 13 utenbys. Den 21de september avgik overlæge C. F. Larsen ved døden. Som nyt medlem er indvalgt doktor A. DE BESCHE. Bestyrelsen bestod av professor dr. H. H. GRAN som for- mand, professor dr. S. Torup som viceformand samt dr. philos. S. SCHMIDT-NIELSEN som sekretær. Revisorer var professorerne K. E. ScHREINER og N. WiLLE. Der blev avholdt 10 møter med ialt 24 foredrag og medde- lelser. I møterne deltok gjennemsnitlig 14 medlemmer og 20 gjester. Fra Arbeidsdepartementet oversendtes forslaget til Lov om naturbeskyttelse til uttalelse. Bestyrelsen gav tanken sin var- meste tilslutning. Ekstraordinært møte fredag den 15de januar. Stud. real. Sverre Lie! holdt efterfølgende foredrag „Om Kristianiafjorden og om ældre og nyere undersøkel- ser av dens naturforhold.* 1 Foredragsholderen avgik ved døden kort tid efter; hans manuskript avtrykkes her som et minde. 356 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Kristianiafjorden — nordboernes Folden (jfr. Storm: Snorre, p. 46, 64, 127 o. s. E), de gamle hollænderes Zoon-water (jfr. Knarr: Norges Beskrivelse, 1840, p. 159, og de hollandske sjo- karter fra det 16de og 17de aarhundrede) — er benævnelsen for den fjord, som med Færder som utgangspunkt strækker sig mere end 100 km. ind i landet. Den kan betragtes som en direkte fortsæitelse av den bugt av Skagerak, som skyter sig op mellem Baahuslæn paa svenskekysten og strækningen Fre- driksværn—Lille-Færder paa den norske. Paa et kart falder det en straks i øinene at fjorden er delt 1 følgende 4 avsnit: 1) Den ytre Kristianiafjord >: partiet fra fjordgapet op til Horten—Moss. 2) Bassinet nord for Horten, begrænset av linjerne Hor- ten—Moss i syd, Moss—Soon 1 øst, og Holmestrand—Horten i vest, og som igjen lar sig inddele 1 et østlig, grundere, og et vestlig, dypere, parti. Fra dette utgaar der saa igjen to betydelige sidegrener: a) Sandosognsfjorden mot vest, og b) den 4 mil lange Drammensfjord mot nord. Fra dette bassins ostlige parti fortsætter 4) fjordens tredje avsnit som en ganske smal rende, — den er paa sine steder ikke mere end 11/> km. bred — op til syd- spidsen av Haaoen. Herfra regnes saa begyndelsen til 4) den indre Kristianiafjord, idet fjorden her atter vider sig ut til et basin, som strækker sig hell op til Kristiania by. Her bøier fjorden skarpt av mot øst og syd, og danner 5) den næsten to mil lange Bundefjord, fjordens sidste av- snit. Kristianiafjordens ytre parti er begrænset av temmelig flate strandbredder med oer og skjær, som særlig paa vestsiden 1i Bolærne faar karakteren av en skjærgaard. Indimellem disse AARSBERETNING FOR 1909. 957 oer er dybden overalt temmelig liten og gaar vel neppe noget sted over en 40—50 m. Fra Fuglehuk skyter der sig ut 1 sydøstlig retning et ganske grundt parti, som strækker sig næsten helt over paa den anden side av fjorden. Her falder den imid- lertid brat av, saa at man bortunder Søstrene faar en ca. 2 km. bred og ca. 250 m. dyp rende, som mot nord styrter sig brat ned i det derværende store fjorddyp. Langs selve ryggen er dybden ganske liten og forholdsvis konstant, — 10 lodskudd fra Fuglehuk og sydover gir saaledes et maksimum paa 47 m. og et minimum paa 33 m.s dybde. Denne ryg eller tærskel adskiller da fjorddypet fra Skagerak- dypet, og begrænser saaledes paa en meget naturlig maate Kri- stianiafjordens faunistiske region. Kommer vi længer ind i Kristianiafjorden vil vi ogsaa her finde lignende rygge, som strækker sig lodret paa fjordens længde- retning og deler den op i mindre, isolerte kulper, — f. eks. Drø- baksgrunden, som ligger mellem 30 og 40 m. under vandspeilet, og tærskelen mellem Nesodden og Snarøen, som avgrænser fjordens inderste partier fra de øvrige. Den mest typiske tær- skel har vi imidlertid ved Svelvik, hvor et ganske grundt parti — paa ca. 6 m.s dyp — avspærrer den indenforliggende 140 m. dype Drammenstjord fra selve fjorddypet utenfor Svelvik. Dybdeforholdene i den ytre Kristianiafjord er hoist variable. Langs det vestlige land er som nævnt dypene i almindelighet ca. 40—50 m., selv langt utenfor de ytterste skjær. Først rigtig langt østpaa træffer man dyprenden, som stikker sig op gjen- nem fjorden. Man vil paa kartet se, at den strækker sig nordover langs Søstrene og forbi Rauø, hvor man finder Kristianiafjordens største dyp, idet man nord og vest for Rauø har maalt dyp paa mere end 430 m. Herfra fortsætter saa dyprenden videre opover fjorden, idet den snart holder sig under det østlige, snart under det vestlige 358 DET BIOLOGISKE SELSKAB land, indtil den kommer op mellem Horten og Moss, hvor den, efter kartet at dømme synes at stoppe helt op. Med hensyn til dyp og bundforhold kan jeg for denne dels vedkommende ikke gi nogen nærmere oplysninger, da den hører til de deler, som er mindst undersøkt saavel i hydrografisk som biologisk henseende. Det er sandsynlig, at denne dyprende som efter de gamle karter at dømme strækker sig som en eneste kontinuerlig rende fra Søstrene og op, ved nærmere undersokel- ser vil vise sig at være delt i flere mindre kulper adskilte ved mellemliggende tærskler. En lokalitet, som efter G. O. Sars’ (jfr. Kristianiafjordens Dybvandsfauna, 1869), Hsorr’s og andres undersøkelser maa være særlig interessant i faunistisk henseende er Drammens- fjorden. Denne er at betragte som et fuldstændig isolert bæk- ken, hvis dyp varierer omkring 100 og 120 m. Bunden her er at betragte som en dod bund, dækket som den er av et mægtigt lag gammel sagmug, som Drammenselven i aarenes løp har fort med sig. Takket være samme elv har de øvre vandlag i fjorden en meget lav saltgehalt, og vi finder her en hel del dyr, som ellers maa siges at tilhøre det ferske vand, saaledes fisk som abor, mort, brasen og sik. Man maa komme temmelig dypt ned under vandflaten for at finde de første repræsentanter for den egentlige marine fauna; men ogsaa her optræder de ytterst sparsomt med saavel faa arter som faa individer. Det er først, naar man kommer paa den anden side av tærskelen ved Svel- vik, paa den der mot dypet skraanende bakke, at man igjen finder den egentlige fjordfauna. Her optræder saaledes paa en 10—12 m.s dyp store masser av ascidier (Ascidia mentula), ophiurider (Ophiopholis aculeata), og kommer man paa bunden helt nedenfor bakken finder man talrike anneliderør, navnlig efter Terebella cirrata. Kristianiafjordens tredje avsnit, det smale parti fra Fil- tvedt til Haaøen, maa regnes for et av fjordens interessanteste. AARSBERETNING FOR 1909. 999 Intetsteds ellers har man saa god anledning til at studere dens rike dyreliv som her. I dette avsmt var det, at de første zoo- loger fra det 18de aarhundrede slog sig ned, og her er det, at Kristianiafjordens eneste biologiske station tilslut fandt sit til- holdssted. Her strækker sig fra Filtvedt og opover mot foten av Stor- meierberget en smal, dyp rende med dyp paa henimot og til- dels over 200 m. Denne rende maa vel betragtes som en sidste rest av det egentlige fjorddyp, som saavel sydover som nord- over er avbrutt av grunder. Bunden bestaar her for det meste av løst mudder. Desuten finder man av og til enkelte smaa- sten, som sandsynligvis er rullet ned langs de bratte skraa- ninger paa siderne, og aske og slagg fra de forbigaaende skibe. Op fra renden hæver nu bunden sig først langsomt, senere temmelig hurtig. Særlig bratte skraaninger finder man under østlandet, hvor man 1 en avstand av et par hundrede meter fra land kan maale dyp fra 114 til 183 m. (litt nord for Hvidt- sten: Rammeboen, Borrebraaten). Under det vestlige land der- imot er bunden mindre brat, saa man her overalt kan bruke trawlen uten at risikere at den reiser utfor. Nogen egentlige grunde partier blir der 1 denne del av fjor- den først tale om nordenfor dyprenden omtrent ret ut for Drø- bak by. Herfra skyter den vestlige landgrunde sig efterhaanden længer og længer ut (fremdeles findes altsaa de største dyp uten- for østlandet) og oppe paa høide av Storskjær varierer fjordens dyp overalt omkring 40 m. Av interessante lokaliteter i dette avsnit kan nævnes de smaa poller Sandspollen og Hallangspollen, samt det utdøde koralrev paa Drøbaksgrunden, hvor en hel del forskjellige dyreformer har sit tilhold, dels mellem, dels inde i de hule grener. Endvidere Stormeierberget, en liten rabbe, som med næsten lodrette vægger skyter op midt i fjorden til en høide av ca. 20 m. over bunden, Ellemedet og dypet utenfor Bølnes. Den indre Kristianiafjord er i sin sydligste og vest- 300 DET BIOLOGISKE SELSKAB. lige del opfyldt av større og mindre øer, som bevirker at denne del av fjorden ser langt smalere ut end den i virkeligheten er. Den er i sin største utstrækning av ringe dyp med store grunde flak, som særlig fra vestsiden strækker sig temmelig langt ut i fjorden. Kun paa et par steder har man noget egentlig dyp at snakke om, som den isolerte dypkulp bak Haaøen med dyp fra 60 til 110 m., og den lille rende mellem Langaaren og Nesod- landet helt op til Steilene, hvis dyp varierer mellem 100 og 160 m. Dyrelivet i den indre Kristianiafjord er slet ikke saa fattig, som man skulde vente det, saa isolert som denne del maa siges at være 1 forhold til den øvrige fjord, idet det smale, grunde Drøbaksund jo er den eneste forbindelse med havet utenfor. Ja, enkelte dyr synes efter de undersøkelser, som G. 0. Sars har gjort, fortrinsvis at opholde sig i denne del av fjorden, mens de i den ytre Kristianiafjord findes langt sjeldnere. Dette er saa- ledes tilfældet med flere cumaceer samt en enkelt annelide, Ophiodromus vittatus. Bundefjorden falder 1 to avsnit, det grunde parti rundt øerne 1 den ytre Bundefjord, og det store dyp fra Tosoberget og sydover, fra hvilket der nordover skyter sig ut to grener, med dyp paa mellem 60 og 120 m., en langs det vestlige land til Nesodtangen og en langs det østlige til midt mellem Nordstrand og Ljan. Fra Tosoberget skraaner bunden temmelig jevnt syd- over, av og til avbrutt av smaa motbakker, indtil vi kommer ret ut for Svartskog, hvor man finder Bundefjordens største dyp paa over 160 m. Denne del av Bundefjorden maa da betragtes som en vel isolert dypkulp uten forbindelse med fjordens øvrige dyp, og betragtning av at det er den inderste del av fjorden med faa, ubetydelige elver, kan vi gaa et skridt videre og anta, at intet sted i hele fjorden er de hydrografiske forhold mere konstante end her. Det er derfor grund til at tro, at man ved at følge dyrelivet i en saadan kulp muligens kunde finde forklaring paa AARSBERETNING FOR 1909. 561 enkelte av de mange gaadefulde forandringer, som man av og til kan spore i fjordens fauna. Om fjorders dannelse 1 sin almindelighet har der hersket stor uenighet blandt de lærde. Nogen mener at de er opstaaet ved sprækkedannelser i jordskorpen, andre (f. eks. A. HELLAND) at de omtrent udelukkende er dannet ved isbræers eroderende virksomhet, E. Hurt derimot mener i sin avhandling „The Phy- sical History of the Norwegian Fiords* (1902), at vore fjorde hovedsaklig er dannet ved det rindende vands virksomhet. Et slags mellemstandpunkt indtar BrøGGER, som i sin avhandling ,Uber die Bildungsgeschichte des Kristianiafjords* (1884) tar hensyn til saavel sprækketeorien som erosionsteorien. Han mener, at der under og efter den tid, da vore fjelde blev dannet, opstod brudplaner i jordskorpen, langs hvilke der saa er skeet betydelige indsynkninger. Hvad nu specielt Kristianiafjorden angaar, mener BROGGER, at den er dannet gjennem et set av saadanne forskjellige indsynkninger paa en saadan maate, at de plater, hvorpaa fjorden er anlagt, er dem, der er sunket dypest ned, og at fjordens begrænsningslinjer markerer enkelte av disse brudplaner. Av disse brudlinjer eller forkastningslinjer kan neev- nes den langs Bundefjordens ostbred over til Hallangspollen langs denne og videre ned langs fjordens ostbred mellem Jeloen og Moss ned til Rauo. Kurven for 60 m.s dyp paa vestsiden av fjorden markerer ogsaa et brudplan, og linjen Ersvig—Molen, langs hvilket den vestlige plate er sunket adskillig dypere ned end den østlige. Fjorden har — mener da BRoGGER — saaledes været færdigdannet i sine hovedtræk dengang, da isen kom og bredte sig utover landet; denne har fundet et leie, som den har uthulet videre. De løsere bergarter, som isen herunder har revet løs, har den saa ført med sig ut fjorden; og de før nævnte tærskler er intet andet end morænedannelser. Kristianiafjorden har i tidligere geologiske perioder hat en langt betydeligere utstrækning end nu. De bedste beviser her- paa har vi jo 1 de langt inde i landet beliggende skjælbanker, 362 DET BIOLOGISKE SELSKAB. som ,ofte paa en meget tydelig maade har bevaret karakteren av de gamle fjærer* (G. O. Sars: Kristianiafjordens dybvands- fauna, p. 10). Hvor langt ind fjorden har gaat er man ikke enig om; nogen mener, at endog Mjøsen engang 1 tiden har været en havbugt. Grunden til denne antagelse skyldes væsent- lig de fund av marine krebsdyr, som G. O.Sans i sin tid gjorde heroppe. Paa samme tid har selvsagt dypene 1 fjorden maattet være betydelig større end nu; ellers vilde det være umulig at forklare sig tilstedeværelsen av det uddøde koralrev paa Drøbak- grunden faa meter under vandflaten. Den samme koral findes levende paa mange andre steder i vort land, men da altid paa dyp paa mere end 150 m. Man maa derfor anta, at dengang den fandtes levende inde 1 Kristianiafjorden, maa sjøen ha staaet betydelig høiere end nu. Den mand, der — saavidt mig bekjendt — var den første, som drev virkelige planmæssige zoologiske undersøkel- ser av Kristianiafjordens fauna, var dansken Orro FRE- DRIK MÖLLER (1730—1784), kanske den største zoolog, som Dan- mark nogensinde har hat. Som bekjendt er det O. F. MüLLer, LInnÉ's efterfølger, som han ofte er kaldt, som har indført infusionsdyrene paa den rig- tige plads 1 systemet, og som har trukket op hovedlinjerne for smaakrebsenes systematik. I somrene 1778, 1774, 1775 og 1778 opholdt han sig i Norge, hvor han med Drøbak som utgangspunkt foretok en række større og mindre ekskursioner for at studere dyre- og planteliv. I Drøbak opholdt han sig den største del av somrene — 1 1775 saaledes fra mai til november —, og her eiet han en gaard, som laa like ned til sjøen. Denne var han sandsynligvis kom- met i besiddelse av gjennem sit giftermaal med enken efter drøbakkjøbmanden Christen Carlsen. Med hende fik han ogsaa de penger som satte ham istand til at utføre sine undersøkelser. For dem, som er kjendt i Drøbak, kan det kanske ha en VISS interesse at vite, at det var MÜLLER’S enke, som 1787, tre aar AARSBERETNING FOR 1909. 363 efter sin anden mands død, lot oprette det gamle kjendte fattig- hus dernede. Om maaten, hvorpaa 0. F. MÖLLER indsamlet sit materiale, gir han os et litet vink i forordet til den danske utgave av sin ,Zoologia danica* 1781. Han fortæller her, at mesteparten av hans materiale fra havbunden er tat op med ,fiskejernet*, som han kalder det, og som efter hans beskrivelse er en firkantet bundskrape (den findes avbildet i en titelvignet). Skrapen som zoologisk verktøi her hjemme i Norge er saaledes mindst sine 150 aar gammel. Av samme forord kan vi ogsaa skjønne, at han pleiet at undersøke fiskernes garn, og ta vare paa de ting, som der hadde sat sig fast. De indsamlede dyr blev saa tat hjem og undersøkt grundig, og herunder la han likesaa stor vægt paa at undersøke den indre som den ytre bygning. Herom vidner saavel tekst som figurer i hans verker. Særlig interes- serte han sig for at levere gode tegninger av alt det han saa. Selv var han vistnok en meget god tegner, men hvor hans egen tegneevne ikke strak til, benyttet han sig av virkelige kunstnere, som han tok med sig op fra Danmark. Saaledes hadde han sommeren 1775 med sig til Drobak foruteu en bota- niker ogsaa en tegner, som var blit ham særlig anbefalt. Av de lokaliteter, som ©. F. MüLLer særlig undersøkte, lig- ger de fleste naturligvis i nærheten av Drøbak. Av disse næv- ner han uttrykkelig Sandpollen, Hallangen, Vennebeckstranden, Stormeien og Storskjær. Paa det sidste sted holdt han engang paa at sætte livet til, idet han mens han var alene faldt 1 vandet og kun med det største besvær fik kravlet sig op paa skjæret igjen. Av andre steder i fjorden som han undersøkte, kan jeg nævne strøket omkring Kristiania by, strækningen mellem Hor- ten, Bastø og Holmestrand, samt begge indløpene til Tons- berg. (Beretningen om hans skrapning i Tønsbergdistriktet er trykt 1 hans bok: ,Reise gjennem Øvre Telemarken til Kristian- sand*). 364 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Resultaterne av disse MürLer’s undersøkelser og iagttagel- ser 1 Kristianiafjorden findes nedlagt i hans bekjendte store verk „Zoologia Danica“ 1780, der som han selv siger i subskriptions- indbydelsen 1 1776 (trykt i Berlinische Samlungen), skulde inde- holde alt hvad man visste om dyrelivet i det store danske rike. Kun de to første bind utkom før hans død, og 1 disse meddeler han sine utførlige iagttagelser over den marine fauna. Han be- skriver her alt ialt 157 dyrearter, som alle for en væsentlig del er seet og fundne av ham selv i Kristianiafjorden. Man maa derfor med en viss ret muligens kunne kalde dette verk den første monografi over Kristianiafjordens fauna. Av de beskrevne 157 arter er der 4 actinier, 1 svamp, 14 echinodermer, 23 mollusker, 14 ascidier, 13 annelider og 61 andre til Vermes hørende dyr. Undersøkelserne blev imidlertid brat avbrutte ved MÜLLER’s død i 1784, og lang tid syntes det, som om ingen vilde fort- sætte dem. dJa, selv efterat Norge i 1813 hadde faat sin første professor 1 naturhistorie, saa det ut til, at det vilde vare længe før nogen nordmand vilde gi sig ikast med at undersøke vort lands evertebratfauna. Den anden i rækken blev derfor ogsaa en utlænding, nemlig Mörrer's landsmand, botanikeren ANDERS SANDGE ØrsteD (1816—1872), som i en av ham 1 1849 offent- liggjort liten avhandling: ,Om en hittil ukjendt utbredelse av mikroskopiske planter i verdenshavet*, løste en av den senere moderne planktonforsknings vigtigste spørsmaal. Det er om ham N. Witte har sagt, at hans anskuelser var ,forbausende skarp- sindige, og for sin tid næsten profetiske.* I begyndelsen av juli 1844 deltok Ørstep som nybakt ma- gister 1 det 4de skandinaviske naturforskermote i Kristiania. Paa tilbakeveien til Danmark opholdt han sig en ganske kort tid i Drøbak, nærmest lokket av de rike fund, som Miter her 1 sin tid hadde gjort blandt fjordens fauna. I løpet av de faa dager han opholdt sig her, fik han samlet ca. 150 arter, som for en væsentlig del bestod av annelider (43) og mollusker (55), AARSBERETNING FOR 1909. 365 og som han tok med til Danmark for at bestemme. Her lot han datidens store specialist paa krebsenes omraade, HENRIK Kroyer, bestemme decapoderne, mens han selv undersøkte de øvrige dyr, dog stadig konfererende med de forskjellige specia- lister. Aaret efter, i 1845, offentliggjorde han saa 1 Krøyers tids- skrift sin ,Fortegnelse over dyr samlet ved Drøbak*, hvori han hadde samlet alle sine iagttagelser over dyrelivet i Drøbaksundet. Offentliggjørelsen av denne avhandling har uten tvil virket ansporende paa vore hjemlige zoologer, ti faa aar efter, i 1849, finder vi, at Universitetet gir det første stipendium specielt til undersøkelse av Kristianiafjordens fauna. Den, som fik dette stipendium, var PETER CHRISTEN ÅSBJØRNSEN, kokeboksforfatte- ren, forstmanden, zoologen og eventyrdigteren. I aarene 1846, 1847, 1849 og 1851 foretok han med Universitetets stipendier zoologiske reiser for at studere den norske dypvandsfauna. Paa en av sine reiser fandt han den merkelige Brisinga, et fund som kastet lys over echinodermernes fylogenetiske utvikling og som sammen med M. Sans' fund av stenliljen gav støtet til de store dyphavsekspeditioner som Challenger-ekspeditionen og den norske nordhavsekspedition. Sit stipendium 1 1849 paa 160 spd. fik ASBJØRNSEN for, som det saa karakteristisk for hans dobbeltnatur heter, ,først 1 en 6 ugers tid at anstille zoologiske undersøgelser 1 fjorden inden- for Drøbak og dernæst i tiden juli—september at indsamle eventyr og sagn i Østerdalen og det Throndhjemske.* Paa denne og lignende ture med stipendium samlet han et stort og værdifuldt materiale av alle slags marine dyr, som han agtet at bearbeide og utgi som en monografi over Kristiania- fjordens fauna. Dette blev der nu — uvist av hvilken grund — ikke noget av, idet han i sin avhandling fra 1853: „Bidrag til Kristianiafjordens littoralfauna*, kun har behandlet fjordens mol- lusker. Antallet av disse er efter hans treaarige undersøkelser 178, fordelt over den hele fjord. Av disse var 6 nye for den 366 DET BIOLOGISKE SELSKAB. skandinaviske fauna, 19 nye for Norge og 3 for kun fundet i det nordlige Norge. Det er et ganske værdifuldt bidrag, ASBJØRNSEN har levert til forstaaelsen av Kristianiafjordens fauna, et bidrag, som for- haies end ytterligere ved de av ham noiagtig angivne lokaliteter, og det maa derfor beklages, at han ikke fik anledning til at fortsætte disse undersøkelser, som lovet saa meget. Sine store samlinger skjænket han til Universitetets zoologiske Musæum, hvor man fremdeles ikke sjelden støter paa ting, hvis sirlig skrevne etiketter forraader ASBJØRNSEN'S zoologiske samlervirk- somhet. Det tredje og sidste forsøk paa at gi en samlet fremstilling av Kristianiafjordens fauna, har vi i det av M. Sars 1 1868 utgivne første , Bidrag til Kundskab om Christianiafjordens Fauna“. Av forordet her fremgaar det klart, at det er Sars’s hensigt med tiden at faa udgit en monografi over hele fjordens fauna, og hertil hadde han jo betingelser som ingen anden, og vi kan ikke nok beklage, at han ikke rak at bli færdig med disse arbeider før sin død 1 1869. Til at begynde med var det G. O. Sans's hensigt at fortsætte de av faren paabegyndte undersøkelser, og han utgav ogsaa 1 1870 og 1873 ytterligere to ,, Bidrag til Kundskab om Christiania- fjordens Fauna“, for største delen basert paa MicHAEL SARS'S efterladte papirer. Mere er det ikke blit, og den dag idag mangler vi den monografi, som gir en samlet oversigt over de forskjellige dyre- former 1 Kristianiafjorden. Konservator Hans Krær redegjorde dernæst for en „plan for en ny undersøkelse av Kristianiafjordens dyreliv og hydrografi*. Efter en kort omtale av nyere biologiske undersøkelser av fjorde og begrænsede havomraader i en del lande, omtaltes ut- førligere de hydrografisk-biologiske undersøkelser som han sam- AARSBERETNING FOR 1909. 367 men med konservator WoLLEBÆK og stud. real. Liz tænkte at foreta av Kristianiafjorden. Til undersøkelserne, som skulde strække sig gjennem nogen aar og som skulde utføres til alle aarstider paa tre stationer 1 den indre og ytre del av fjorden, hadde han anskaffet en motorskeite. Med denne hadde han sommeren 1908 foretat endel orienterende undersøkelser i Bunde- fjorden, ved Drøbak og 1 Kristianiafjordens munding. Endel av det herunder indsamlede materiale demonstrertes. Konservator WoLLEBEK omtalte dernæst forekomsten og utbredelsen av forskjellige specimina 1 fjorden. Ingen art kunde siges at være almindelig overalt 1 fjorden. Det var særdeles ønskelig at man skaffet sig en noiagtig kartlægning av de for- skjellige forekomster og disses utstrækning. Herved vilde man sikkerlig faa et andet syn paa de forskjellige arters liv og van- dringer end man hittil hadde hat. De tre foredrag gav anledning til en diskussion, hvor den fremkastede plan til en systematisk undersøkelse av Kristiania- fjorden vandt tilslutning av professor GRAN, dr. BoNNEVIE, sti- pendiat Hurrretpt-Kaas og bestyrer B. HELLAND-HANSEN. Den sidste fremholdt, at havforskningen hittil hadde spredt sig over for store omraader, istedenfor at detaljbearbeide mindre og over- sigtlige bassiner, som f. eks. den dertil særdeles velskikkede Kristianiafjord. Der var 1 hydrografien ytterst generelle proble- mer, som endnu var uløste, og hvis løsning bedst fandtes paa en liten lokalitet. Professor H. H. Gran vilde ogsaa fremholde Kristianiafjordens velskikkethet for løsningen av generelle pro- blemer. Konservator Kiær og hans medarbeidere hadde begyndt med bundfaunaen; der fordredes ogsaa til enhver tid botaniske og navnlig hydrografiske undersøkelser. Der krævedes 1 det hele en række av forskjellige medarbeidere for at realisere denne plan, og han haapet at de opgaver først valgtes som vilde føre længst fremad. 968 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Møte torsdag den 18de februar. Doktor A. DE Bescue holdt et foredrag med demonstration av ,den WassERMAN'ske reaktion paa syfilis.” Professor H. H. Gran holdt foredrag om ,ytre forholds indvirkning paa nydannelse av arter“, hvor han efter en oversigt over evolutionsproblemet efter Darwın’s, Huco DE Vries og JOHANNSEN'S synspunkter refererte Tower’s forsøk med muta- tioner hos potetesbillen, fremkaldt ved paavirkning av ytre fak- torer. (Foredraget er trykt 1 „Nordisk Tidsskrift", h. 8, 1909). I anledning foredraget ytrede sig dr. K. BonnevIg, profes- sorerne Torup og WILLE samt foredragsholderen. Professor Torur fremholdt, at de ytre faktorers forandring maa fremkalde foran- dringer av de indre. Professor Witte fremholdt ønskeligheten av at der blev gjort stofvekselforsøk med embryonalceller. Møte torsdag den lite mars. Cand. philos. HjaLmar Brocx holdt et av lysbilleder illu- strert foredrag om: ,Undersøkelser over hydroidernes systematiske og geografiske forhold" (jfr.: Die Hy- droiden der arktischen Meere. Fauna Arctica Bd. 5, H. 1. Jena 1909). Foredraget, foranlediget en diskussion mellem foredragsholderen og professorerne GRAN, SCHREINER og Torup. Der blev av samt- lige om end paa noget forskjellig basis fremholdt ønskeligheten og nødvendigheten av eksperimentelle variationsundersøkelser. Doktor A. Macetssen holdt foredrag om „ytre forholds indvirkning paa livsytringerne.* Man hørte 1 biologien ofte tale om ytre elementers indvirk- ger paa livsfænomenerne. Til belysning av disse indvirkninger har man gaat to veie: 1) Man har samlet de flest mulige ' direkte iagttagelser og utdrat slutninger derav, og 2) man har foretat eksperimenter. De sidste har dog kun latt sig iverksætte for korte tidsrum. Foredragsholderen mente imid- AARSBERETNING FOR 1909. 369 lertid, at man ogsaa med nytte kunde slaa ind paa en tredje vei, og bidra til spørsmaalets belysning ved 3) at sammen- ligne optegnelserne over de vekslende biologiske forhold med de fysikalske forandringer gjennem meget lange tidsrum. Denne sidste fremgangsmaate maatte a priori synes i hoi grad rationel, da den kan støtte sig til hele det rikholdige og tilforladelige materiale, som gjennem lange aarrækker møisom- melig er samlet ved hjælp av den 1 alle land etablerte offent- lige statistik. Selvfølgelig har den oprindelige hensigt med oprettelsen av de statistiske bureauer været, ikke alene at skaffe oplysninger om de stedfundne forhold i alle land, men ogsaa at tilveiebringe materiale til sammenligning mellem de fysikalske og de biolo- giske kjendsgjerninger, materiale til bedømmelse av aarsa- kerne og deres virkninger. Denne sammenligning, som man 1 sin tid imøtesaa med store forventninger, blev imidlertid en dyp skuffelse. Istedetfor at bringe klarhet syntes den kun at skabe tvil og forvirring, og enden paa det vidløftige arbeide blev, at den senerehen har været omtrent opgit som unyttig eller haapløs. Det er imidlertid en besynderlig inkonsekvens, naar man paa den ene side vil indrømme de ytre fysikalske kræfters ind- flydelse: — indrømme f. eks. sandsynligheten av deres med- virken, hvor det gjælder at forklare det organiske livs første op- træden paa jorden; indrømme deres senere indvirken ved arter- nes opstaaen (evolutionslæren); erkjende betydningen av fugtig- het, varme, høideforskjel, etc., av hete og kolde klimater; medgi døgnets og aarstidernes indflydelse paa planter, dyr og menne- sker (ytre livsbetingelser); — naar man paa den anden side vil benegte indflydelsen av disse samme kræfter, fra det øieblik av, at de gjøres til gjenstand for noiagtige observationer og opteg- nelser i form av en omhyggelig statistik. Der maa være en feil her enten 1 ræsonnementet eller i undersøgelsen. Da der dog Nyt Mag. f. Naturv, XXXXVIII. IV. roro. 24 370 DET BIOLOGISKE SELSKAB. her handles overalt om de samme kræfter, kan denne urimelig- het kun forklares ved det faktum, at sammenligningen av de statistiske oplysninger har vist sig at være saa utilfredsstillende eller saa indviklet, at man foretrækker inkonsekvens og flugt fra slagmarken istedetfor fortsat kamp mot vanskeligheterne. Forklaringen til de uheldige resultater av sammenligningen ligger dog efter foredragsholderens mening like i dagen og be- staar først og fremst deri, at man har anvendt urigtige og utilstrækkelige undersokelsesmetoder. Hovedfeilen ved de tidligere undersøkelser var den, at man kun eller hovedsake- lig kun tok hensyn til de momentane eller de samtidige virkninger av de fysikalske faktorer og saa bort fra deres efter- virkninger, idet man som det synes, heller ikke besad mid- lerne til at anskueliggjøre og bedømme disse. Foredragsholderen hadde forsøkt at rette paa denne mangel og 1 „Wetter und Krankheit“, hefte 1—5, angit en fremgangs- maate, hvorefter man kan sættes istand til paa en gang at overse baade de samtidige og de forudgaaende fysikalske forhold og deres virkninger. Denne fremgangsmaate er kun skildret 1 sine hovedtræk, og kan selvfølgelig ytterligere forbedres. Den viser imidlertid allerede nu, at der 1 virkeligheten bestaar et særdeles intimt og likefrem matematisk avhængighetsforhold mellem de biologiske og de fysikalske fænomener, et forhold der bl. a. ylrer sig ved en snart parallel, snart oppositionel gjensidighet, ut fra hvilket fremtidige undersøkelser vil kunne fremgaa. Foredragsholderen demonstrerte forskjellige kurver fra den engelske statistik, hvilke viste likheten og avhængighetsforholdet mellem lungetæring, skarlagensfeber og diarrhoë og de atmo- sfæriske faktorer. Mens sammenligningen med de samtidige veirforhold her som altid før viste sig meget utilfredsstillende, var der ved de efter foredragsholderens metoder beregnede kur- ver en utvilsom matematisk avhængighet synlig. I anledning foredraget ytrede sig professor GRAN og fore- dragsholderen. AARSBERETNING FOR 1909. 971 Møte torsdag den 1ste april. Professor dr. SopHus Torup holdt efterfolgende foredrag om: »Et nyt polysaccharid fra Laminaria digitata.* For nogen tid mottok jeg fra ingeniør KREFTING et eien- dommelig stof, som han hadde vundet av vandige ekstrakter av den sædvanlige Lam. digit. Efter at ha ekstrahert algen med varmt vand iagttok han, at der ved avkjøling og henstand ut- skiltes et fint pulver. Det lot sig let skille ved dekantering fra vædsken, og ved tørring dannet det en graalig masse, som let lot sig pulverisere. Det var et saadant graalig-hvitt klumpet pulver, som inge- nior KREFTING sendte til mig. Det luktet ret sterkt og eiendom- melig av tang og smakte svagt bittert. Dets opløselighetsforhold var 1 høi grad karakteristiske. Det opløstes let i vand ved 40" —50° og ved avkjøling utfældtes atter et hvitt pulver, som under mikroskopet viste sig at bestaa av runde legemer, som ofte laa sammentrykket 1 større klumper, hvorved de enkelte fik et pseudo- krystallinsk utseende. Det opløstes likeledes let 1 fortyndede alkalier og udfældtes av disse opløsninger ved neutralisation med svak syre. Det stof jeg mottok, indeholdt ret betydelige mængder kvæl- stof, og gav ved kokning med natronlut rikelig utvikling av am- moniak. Ved gjentat opløsning og utfældning formindskedes imidlertid kvælstofmængden, og tilsidst fik man en kveelstoffri substans som med hensyn til opløselighetsforhold og mikrosko- pisk utseende viste de ovenfor beskrevne egenskaper. Jeg skal ikke gaa ind paa enkeltheterne av den ret besvær- lige renselsesprocess, men kun fremhæve at stoffet efter en ende- lig behandling med alkohol og æter dannet et snehvitt pulver uten lukt og uten smak, som dog endnu mdeholdt 0,3 —0,4 °/ mineralstoffer, som for den væsentligste del bestod av kalk. 379 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Stoffet viste 1 vandig oplesning aldeles ingen reducerende egenskaper overfor kobber, vismuth eller sølv. Det reagerte ikke med fenylhydrazin. Efter kokning med fortyndet saltsyre viste det derimot stærke reducerende egenskaper overfor de nævnte metaller, og dannet med fenylhydrazin smukke gule kry- staller som smeltede ved 204^ ucorr. Opløsningen dreiet polarisa- tionsplanet tilhøire. Den inverterte opløsning gav ingen pentose- reaktioner. Ved kvantitativ undersøkelse av hydrolysens forløp viste det sig, at stoffet saa godt som kvantitativt ved kokningen med saltsyre omdannedes til d-glukose. I et forsøk avveiedes 0,5150 gram tør askefri substans. Efter invertering gav dette, bestemt ved reduktionsevnen, en glukosemængde paa 0,528 gram — be- stemt ved dreiningsevnen 0,520 gram. Elementeranalysen gav resultater som stemte med formlen C,H,,0;. Der kan efter dette ikke være tvil om, at vi har at gjøre med et polysaccharid, som — saavidt jeg har kunnet se — ikke hittil er kjendt. Det er vanskelig at sige til hvilken gruppe indenfor poly- sacchariderne det nye stof nærmest maa regnes. Det laa nær at opfatte det som en av de talrike hemi-celluloser, som forekom- mer i planteriket, men mange forhold taler herimot. I sine op- løsningsforhold og den eiendommelige maate, hvorpaa det utfæl- des, ligner det meget snarere inulinet, men som bekjendt gaar dette ved invertering kvantitativt over til d-fruktose, mens lami- naria-substansen gir d-glukose. I denne henseende ligner dette stof den almindelige stivelse (amylum), og maaske endnu mere glykogenet. Men fra disse sidste stoffer adskiller laminaria- stoffet sig fuldstændig ved sit forhold til enzymer. Det inverteres nemlig aldeles ikke hverken av ptyalin eller pankreasdiastase eller av maltdiastase. Derimot findes der i selve algen under visse forhold et enzym, som let spalter substansen til glukose. Dette forhold tyder paa at dette polysaccharid representerer et reservenæringsstof for planten, og spiller en lignende rolle for AARSBERETNING FOR 1909. 373 denne som amylum for de høiere planter og glykogenet for den dyriske organisme. Det har ogsaa vist sig, at maengden av denne substans i algen er 1 hei grad vekslende. Saavidt jeg 1 dette øieblik kan overse forholdet, sker der en ophobning av stoffet ut over sommeren og høsten og et forbruk om vaaren. Dr. philos. JoHAn Krær holdt foredrag „Om jordens ældste fiske," og omtalte særlig de fund av fossile fiske- rester, som var gjort paa ritmester Isachsen’s Spitsbergenekspe- ditioner 1906—07. Der blev under disse opdaget to nye fore- komster av fiskerester 1 den devoniske Liefde Bay-formation. Den ene blev fundet av løitnant Sraxrup mellem Red Bay og Liefde Bay, den anden av cand. real. Hort ved bunden av Wood Bay. Materialet var overdrat foredragsholderen til bearbeidelse, og en foreløbig meddelelse vil med det første publiceres i den videnskapelige beretning om IsacusEN's ekspedition. Fra den første foreligger eksemplarer av en liten ny art av Pleraspis, og en form som er beslægtet med Cephalaspis. Fra den anden er indsamlet talrike fragmenter av flere nye Pteraspis-former, hvorav en opnaar kjæmpemæssige dimensioner, samt skjæl av Porolepis. Man har altsaa her representanter for den ældste fiskefauna, som begynder i oversiluren og fortsætter sig i den indre del av devonformationen. Foredragsholderen omtalte denne ældste fiskefauna nærmere og fremhævet den zoologiske inter- esse, som knytter sig til den. Foruten Pleraspis omtaltes sær- lig den merkelige oversiluriske form Tremataspis, som av pro- fessor PATTEN betragtes som en overgangsform mellem fisk og leddyr. Denne betragtning maa dog ansees som ganske mis- visende. Foredragsholderen sluttede sig til den opfatning, som hævdes av JÄKEL og TRAQUAIR, og som antar, at disse merke- lige former har utviklet sig av de primitive Coelolepider. Til slutning omtaltes de eiendommelige Asterolepider og Coccoste- ider fra den midtre og øvre del av devonen. 914 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Foredraget illustrertes med plancher og med fremvisning av fossile fiskerester fra Spitsbergen, Skotland og Rusland. Møte torsdag 29de april. Doktor VALENTIN First demonstrerte: Wohlgemuth's kvantitative diastasebestemmelsesmetode. De ældre metoder til kvantitativ bestemmelse av diastase- mængden 1 et substrat deles i 3 grupper: 1) Den diastatiske kraft bestemmes ved den mængde sukker der avspaltes 1 en viss tid. 2) Man bestemmer tiden for jodreaktionens forsvinden i en stivelsesopløsning. 3) Den tredje maate er utarbeidet av WALTER (Malys Jahresber. 29, s. 578) ved Pawrows laboralo- rium. Man anvender her samme princip som ved Metts pepsin- bestemmelsesmetode; kun brukes stivelsesklister istedenfor egge- hvite. Disse forskjellige metoder viser sig at vere enten for omstændelige eller for litet noiagtige. WOoHLGEMUTH har nylig (Biochem. Zeitschr. B. 9, s. 1) of- fentliggjort en metode, der er saa enkel, at den kan brukes av enhver, den kræver litet arbeide, og giver derhos meget nøiag- tige resultater. Principet er, at bestemme den mindste mængde av en dia- staseopløsning, som 1 en bestemt tid, ved bestemt temperatur er istand til at spalte en bestemt mængde stivelsesopløsning saa langt, at jodreaktionen forsvinder. Til reaktionens utførelse fordres: av reagenser: 1) 1 0 sti- velsesopløsning (1 gr. opløselig stivelse opvarmes paa vandbad 1 c. 80 cm? vand til al stivelsen er opløst (9: ca. 10 min.), hvorefter paafyldes til 100 cm?,) 2-) — jodopløsning. Av øvrige rekvisita: n 10 et reagensrorstativ og reagensror; en differentialpipette paa 1 em? og en pipette paa 5 cm?; et vandbad paa 37—38° eller en ter- mostat. Reaktionens utførelse: I en række reagensglas (1 alm. 6—9) fyldes avtagende mængder av den diastaseoplosning, som AARSBERETNING FOR 1909. 379 skal undersokes, saaledes at indholdet danner en geometrisk række. Derefter tilsættes 5 cm? stivelsesopløsning og rørene hensættes 1 termostaten en bestemt tid, som er forskjellig for de forskjellige substrater, som skal undersøkes. Naar tiden er utløpen, avkjøles rørene raskt 1 koldt vand for at avbryde yder- ligere enzymvirkning; derefter fyldes rørene næsten helt med koldt vand og rystes om, hvorefter én draape at jodoplesning tilsættes til hvert ror. Der vil da fremkomme forskjellige farver: mørkeblaat, blaaviolet, rødgult og gult alt efter diastasens virk- ning. Fortyndingen med vand har til hensigt at lette bedom- melsen av farven 1 rørene. Hvor farven er gul eller rødgul, kan der ikke findes høiere spaltningsprodukter end achro- resp. erythro-dextrin, medens derimod den blaaviolette farve angiver en blanding af erythrodextrin og stivelse; den mørkeblaa farve tyder paa, at der fremdeles er overveiende uforandret stivelse. Den nederste grænse (limes) for virkningen betegnes ved det glas, hvor den blaa farve utvilsomt er tilstede for første gang. Den mængde diastase, som er tilstede i det foregaaende glas, er altsaa tilstrækkelig til at spalte stivelsen 1 5 cm? 1 9, stivelses- opløsning 1 den givne tid. Herav beregnes nu styrken av den undersøkte diastaseopløsning. Exempel: Mundspyt fra men- neske. Da dette som regel er meget rikt paa diastase be- gynder man 1 det første rør med et litet kvantum f. ex. 0.1 cm? og tager halvparten 1 hvert efterfølgende. Efter 30 min. ved 370 tilsættes jodopløsning; der viser sig da i Nr. 1=0,1 em? spyt: Gul farve = » 2- 0.05 b» » » 59 „ 9-—0025 —,— ” ” = 10500195455. 5588 Im ulrodefarvo S ele » 2 = 0.0062 —, — Blaared „ = limes ETES Diet Diggionio] Ets 316 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Limes findes ved rør Nr. 5 og diastasemængden beregnes derfor efter rør Nr. 4, som indeholder 0.0125 cm? spyt; man faar: 0.0125 cm? spyt spalter 1 50' 5 cm? 1 9/4 stivelsesoplosning 1.000 0.0125 . 9 = 400 cm? 1 On do. Denne værdi, den diastatiske kraft betegnes med D, og WOoHLGE- ee re MUTH har foreslaat, at man tilfeier forsøkstemperatur og forsøks- tid. I dette tilfælde blir altsaa D: 91 0 D , — 400. 30' Diastaseopløsninger med meget diastase I. ex. spyt eller pankreassaft bør staa kort tid i thermostaten !/—1 t. mens andre som indeholder litet diastase f. eks. serum bør staa 24 timer. Foredragsholderen havde med denne metode gjort en række undersøkelser over diastasegehalten i blodserum hos dyr under forskjellig ernæring. Det viste sig, hvad ogsaa andre har fun- det, at indholdet av diastase 1 serum selv under de mest veks- lende forhold viser en merkelig konstans. Hver dyreart har i sit serum en bestemt diastasemængde, som ikke paavirkes av næringens sammensætning og som forblir uforandret ogsaa ved hunger, ja selv om dyrene ligger i sine sidste trækninger, er diastase- mængden, ialfald hos marsvin, den samme. Hos mennesket optræder derimot ret store variationer i diastasegehalten 1 serum. For kaninblodsserum fandt foredragsholderen i to serier an- 370 stillet med forskjellig fortynding D henholdsvis 40 og 39, altsaa en særdeles god overensstemmelse. For hund fandt han 319 DS — 900 og for marsvinserum 625. Der gjordes 1 en forsøksrække diastasebestemmelser i serum fra marsvin, som i 17—25 dage stod paa ensartet foring AARSBERETNING FOR 1909. 377 med havre; 3 fik spiret (9: diastaserik) havre, de øvrige alm. havre, og desuten indsprøitedes paa 1 av dem et sterkt diastase- holdigt ekstrakt 1 cm? pr. dag 1 18 dage, paa 2 av dem i resp. 17 og 28 dage 1 cm? av et ekstrakt, som var tilberedt av spirende havre efter samme princip som Bailiss og Starlings sekretin- ekstrakt fra tarmen. Hos samtlige disse dyr var diastasemæng- den konstant; at enkelte av dem under denne foring fik mar- svinskjørbug var ogsaa uten indflytelse paa diastasemængden i serum. I et forsøk blev 7 dyr sat paa sultekur med bare vand til næring. Av disse dyr slagtedes hver dag det, som procentvis hadde avtaget mest i vægt, og diastasemængden bestemtes i serum: 370 Marsvin 1 slagtet efter 1 dag avtaget 15 °/, DN — 625 =o — -— Odage — 1b, 2665 mo NE 7S. — 6% SER v 91, = 008 GN — (95 no EE — 97. c -695 ÆTT c TEN 595 Hos disse dyr gjordes ogsaa antitrypsinbestemmelse, det viste sig, at antitry psinmengden tiltok næsten parallelt med dyrenes procentvise avtagen i1 vægt. Likesaa utførtes lipase- bestemmelser; her var forholdet inkonstant, det syntes ikke at følge nogen bestemt regel, hverken hos disse dyr eller en flerhet af de ovenfor omtalte. Stud. real. Hanna Resvozz-Dieserx holdt et av talrike lys- billeder ledsaget foredrag: „Om jordbundsstrukturer 1 polarlandene og planternes forhold til dem.“ Fore- draget, der væsentlig omhandlede egne undersøkelser paa Spits- bergen, er trykt i ,Mag. f. Naturv.*, bd. 47, s. 289. 318 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Dr. philos. SiGvaL SCHMIDT-NIELSEN holdt foredrag ,0 m saltvandsfisk i ferskvand.“ Efter de 1 litteraturen anførte undersøkelser over det osmo- tiske tryk av blod og muskelsaft fra forskjellige benfiske, skulde de i havet levende ha et par tiendedels grad høiere frysepunkts- depression end ferskvandsformerne. Som gjennemsnitsværdi angis for blodet henholdsvis 0,7°— 0,8" C. og ca. 05" C. Man skulde derfor kunne anta, at de saltvandsformer, der, som aal, laks, skrubbeflyndre vandrer op 1 ferskvand, her indstillet sig paa det til den lavere frysepunkts- depression svarende osmotiske tryk. Foredragsholderen hadde sommeren 1908 ved den biologiske station 1 Trondhjem sammen med sin hustru foretat endel under- søkelser over skrubbeflyndrens (Pleuronectes flesus) forhold ved overførelse til ferskvand. Det hadde herunder vist sig, at skrubbe- flyndren ikke indstillet sig paa et mindre osmotisk tryk, fordi om den levet i ferskvand. Foredragsholderen var tilbøielig til at anta, at den levet 1 isolation fra det omgivende medium, hvad enten dette var saltvand eller ferskvand. Efter nogen dages ophold i ferskvand fandtes vistnok en sænkning av det osmotiske Iryk (av 0,2 for frysepunktsdepres- sionen i muskelsaften); men denne sænkning var kun forbigaa- ende og foranlediget av en almindelig slaphetstilstand som følge av de forandrede livsforhold. Saasnart skrubbeflyndren hadde vænnet sig til livet i ferskvandsakvariet og igjen hadde begyndt at spise, steg samtidig værdierne av frysepunktsdepressionen. Av de i samme akvarium levende individer viste altid de kraf- tigste og livligste individer høiere værdier for frysepunktsdepression end de mindre kraftige. Foredragsholderen antok derfor, at de fundne forskjelligheter var individuelle og var et uttryk for indre, ikke ytre forhold. Da disse undersøkelser hadde git dette uventede resultat, undersøktes ogsaa frysepunktsdepressionen hos rør (Salmo alpi- nus) og ørret (Salmo trutta). For blodets vedkommende fandtes en AARSBERETNING FOR 1909. 319 midlere depression av 0,62" C., for muskelsaftens vedkommende av 0,91? C. Disse værdier er for blodets vedkommende næsten like hoie som de av tidligere forskere for havets benfiske fundne (0,7°), og ihvertfald ikke ubetydelig høiere end almindelig antat for ferskvandsformerne (0,5%). For muskelsaftens vedkommende er denne gjennemsnitsværdi for ferskvandssalmonider til og med 0,1? C. høiere end de værdier som tidligere forskere og foredrags- holderen hadde fundet for havets benfiske. Ogsaa her fandtes høiere værdier for kraftige eksemplarer. Efter disse resultater skulde der ikke eksistere nogen ud- præget forskjel mellem benfiskene 1 ferskvand eller i havet med hensyn til deres osmotiske tryk. Dette maatte nærmest tydes derhen, at de levet i isolation fra det omgivende medium. At saa var tilfældet fremgik ogsaa derav, at muskelsaftens fryse- punktsdepression for begge gruppers vedkommende kun for en tredjedel til en fjerdedel skyldtes uorganiske stoffer, noget som navnlig var paafaldende for saltvandsformerne. Det var derfor utelukket paa denne maate at faa noget indblik i reguleringsmekanismerne ved transplantation av salt- vandsfisk til ferskvand. (Jfr. ogsaa SIGNE og SIGVAL SCHMIDT-NIELSEN: Litt om en- kelte benfiskes osmotiske tryk og dets forhold til det ytre miljø. Meddelelse fra Trondhjems biologiske Station, nr. 3. Videnskaps- selskapet i Trondhjems skrifter for 1909.) Foredraget foranlediget bemerkninger mellem amanuensis Friptz, professorerne Torup og GRAN, fiskeristipendiat HUITFELDT- Kaas og foredragsholderen. Møte torsdag den 13de mai. Doktor VILHELM Macnus holdt foredrag om ,Eksperimen- telle undersøkelser over arveligheten hos patte- dyrene*, hvori han gjorde nærmere rede for undersøkelser av Hurst, CUENOT, CASTLE og DARBISHIRE. 380 DET BIOLOGISKE SELSKAB. I anledning foredraget ytrede sig dr. Bonnevig, dr. ScHMIDT- NIELSEN, professor GRAN og foredragsholderen. Professor H. H. Gran holdt foredrag: „Om podnings- bastarder og mosaikbastarder.* Herunder refererte han WINkLER's eksperimenter over podningsbastarder og chimærer, Baun's forsøk med Pelargonium zonale f. albomarginata og andre planter med hvitrandede blade, samt gav en utsigt over disse undersøkelsers betydning for arvelighetsproblemerne. I den paafølgende diskussion med foredragsholderen frem- kom doktor VırueLm MaGNus med en række oplysninger om albinismen. Møte den 30te september. Amanuensis B. LYNGE demonstrerte Tholurna dissimilis Norm. Tholurna dissimilis blev første gang fundet av nu avdøde forstmester Norman paa Neeverfjeld ved Lillehammer. Den fin- des i en høide av 800—850 meter over havet, altsaa paa de øverste, spredtstaaende trær, og gaar ikke ned i den tætte gran- skog. Derimot fandt stipendiat J. J. Havaas 1 1908 et par spæde eksemplarer paa en stor sten nær Hundersæter, noget, som før ikke var kjendt. Norman's neiagtige diagnose findes 1 „Flora“, 1861, p. 409, og 1 „Botanische Zeitung“, 1863, p.28. Jeg kan derfor her noie mig med en kort beskrivelse. Apothecierne dannes som smaa, runde anlæg, og sporerne utvikles 1 almindelige asci. Snart falder disse og parafyserne helt sammen og forsvinder, saa at sporerne kommer til at ligge som et løst pulver. Apothecierne har imidlertid aapnet sig sterkt 1 spidsen, saa at de tilslut ser ut som optil aapne cylindre eller som smaa kratere. AARSBERETNING FOR 1909. 381 Dette viser, at Tholurna horer sammen med den velkjendte slegt Sphaerophorus, som har en lignende apothecie- og spore- dannelse. Slegtskapet er allikevel ikke saa nært. Det indskræn- ker sig til de nævnte fundamentale karakterer og til gonidierne, som hos begge er den lysegrønne Protococcus. Forøvrig er de forskjellige i næsten alle andre henseender. Sporerne er encel- lede hos Sphaerophorus, tocellede hos Tholurna og med en eien- dommelig stripning, som ikke findes hos nogen anden lav. Naar de to slegter er ført til samme familie, er det ikke mindst fordi der i denne gruppe er saa faa representanter, at det er hensigts- mæssig at trække grænserne vide. Tholurna er hos os kun kjendt fra Næverfjeld. Man kan med adskillig sikkerhet sige, at den ikke findes andre steder i Gudbrandsdalen. Denne dal er kjendt for sin rike lichen- flora, og Tholurna har været eftersøkt der av alle vore lichen- ologer, fra Norman og Tuore Fries og like ned til vore dages lavkjendere, men uten resultat. I Østerdalen har der neppe været søkt efter lavarter. Saavidt vites er den heller ikke fundet i de tilstøtende trakter av Sverige, som er rike lavfelter, og har været ivrig gjennemsøkt av skarpsynte svenske botanikere. Den er utenfor Norge fundet av F. Stren ved Kuusamo (jvir. NORRLIN 1 Not. ur Sållsk. p. Fauna et Flora Fen. Förh., XIII, 1875, s. 517). Professor dr. S. Torup holdt foredrag: „Om kemiske processer og befrugtningen.* Foredraget gav anledning til en livlig diskussion mellem dr. Bonnevig, professor WILLE, dr. med. F. G. GADE og foredragsholderen. Dr. Gave fremholdt, at efterat infektionsteorien var lagt tilside som forklaring av de maligne svulsters opstaaelse, kunde man muligens ut fra de paa kemisk vei fremkaldte celledelinger vundne erfaringer kaste nyt lys over aarsaken til den patologiske celledeling ved kræftdan- nelsen. 389 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Mote torsdag den 21de oktober. Stud. real. Oscar Hacem holdt foredrag om og demon- strerte kulturer av Jordbundsmukorineer: Foredragsholderen nævnte først en række eksempler paa de øvre jordlags store rigdom paa organismer. Denne organisme- verden er forholdsvis meget litet studert. Bedst kjender man jordbundens bakterier, hvorav man har en række noie under- søkte former, som er av stor interesse ved sine eiendommelige fysiologiske egenskaper. Derimot er vort kjendskap til jordbun- dens soparter overordentlig litet. Foruten de høiere soparter (særlig basidiomyceter), som lever underjordisk med sit mycelium, men anlægger de kølle- eller hatformede frugtlegemer over jor- den, indeholder jordbunden en hel mængde soparter av høist forskjellige systematiske avdelinger som lever omtrent ute- lukkende underjordisk. Disse underjordisk levende soparter til- hører for en overveiende del gruppen Fungi imperfecti og er altsaa konidiefrugtificerende former, hvis systematiske stilling endnu er ukjendt. Imidlertid er der ogsaa representanter for de to store naturlige grupper Ascomyceles og Phycomycetes. Av Fungi imperfecti er der flere slegter, som er hyppig forekommende. En av de mest interessante er slegten Fusa- rium, hvorav flere arter findes i jordbunden. Av Ascomyceterne kan nævnes slegterne Penicillium, Citro- myces og Aspergillus. Hertil kommer desuten slegten Tricho- derma, der sandsynligvis ogsaa bare er komdiefruktificerende stadier av en ascomycetslegt. Enkelte Pemicillium- og Citro- myces-arter kan forekomme 1 overordentlig stor mængde. Av en enkelt Citromyces-art fandt foredragsholderen 1 en jordprøve nær 50000 sporer pr. gram jord. I det hele tat er det arter av disse to slegter, som er jordbundens mest utbredte soparter. En anden meget eiendommelig og interessant sopgruppe er Actinomyceterne. Av disse, der tidligere for en stor del har AARSBERETNING FOR 1909. 383 været ført til bakterierne (Streptothrix), men som nu utvilsomt maa henføres til soppene (slegten Actinomyces), findes flere arter meget regelmæssig 1 jordbunden. Av Phycomyceterne er det særlig Mucorineerne, som er almin- delig forekommende 1 jordbunden. De representeres væsentlig av de tre slegter Mucor, Absidia og Mortierella. Foredrags- holderen hadde undersøkt de to førstnævnte slegter og deres utbredelse i jordbunden. Lignende undersøkelser er samtidig utført av professor LENDNER 1 Genf og desuten mere leilighets- vis av andre mykologer (E. CHR. HANSEN, OUDEMANNS, BLAKESLEE). I det hele kjendes nu av slegterne Mucor (inkl. slegten Rhizopus) og Absidia mellem 20 og 30 arter, som alle forekommer mere eller mindre hyppig i jordbunden. Nogen av dem forekommer ofte paa raatnende organiske stoffer og hører med til de ogsaa utenfor jordbunden hyppig optrædende ,skimmelsopper*. Men de allerfleste arter er hittil kun kjendt fra de øvre jordlag, hvor de forekommer meget almindelig (og derfor maa betragtes som typiske jordbundssopper). Flere av dem har en vid geo- grafisk utbredelse som f. eks. Zygorhynchus Moelleri, der er isolert fra jordbunden baade 1 Amerika (flere steder) og i Europa (Tyskland, Schweiz, Norge, Galizien. Andre arter er imidlertid mere sjeldne og kun kjendt gjennem meget faa eller enkelte isoleringer. Som eksempel herpaa nævntes Mucor genevensis, der for to aar siden første gang blev fundet av prof. LENDNER 1 nærheten av Genf og siden kun er gjenfundet en eneste gang, idet foredragsholderen hadde isolert den fra en jordprøve, som blev tat ved Hauersæter paa Romerike. Til slutning omtalte foredragsholderen amerikaneren BLAKE- SLEE'S smukke og meget interessante undersøkelser over mucori- neernes zygosporedannelse og deres monociske og diøciske my- celer. Foredraget gav anledning til en kort bemerkning av profes- sor WILLE angaaende nomenklaturen. 384 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Doktor ANDREAS TANBERG holdt foredrag om: ,Den en- sidige kjøtternærings indflydelse paa unge rotter.* Av et kuld 4 uker gamle rotter — 8 stykker — sattes den ene halvpart paa en diæt, som udelukkende bestod av kjøtt og vand. Den anden halvpart fik rugbrød og melk. Begge partier trivedes godt og udviklet sig paa normal maate, de tiltok jevnt 1 vægt og fik unger nogenlunde paa samme tid. Efter 3 maaneders forløp dræptes dyrene, enkelte av de indre organer blev uttat og veiet. Resultatet var følgende: Brød- og Kjøtt- og Vegt- melkediæt vanddiæt forøkelse Legemsvægt. . 510. g. 580. g. 14 % Miltens vegt 1.16 - 1.34 - 15 % Nyrernes — 9.50 - 7.00 -: 21 % Leverens — 928.20 - 31.90 - 34 9/, Thyroideas — 0.062- 0.093- 50 9j, For nyre, lever og thyroidea konstatertes saaledes en tildels ganske betydelig vægtforøkelse. Det ser saaledes ut til, at den énsidige kjøtternæring stiller større fordringer til disse organers virksomhet og at der som følge herav utvikler sig en slags ,arbeidshypertrofi*. Glandula thyroidea undersøktes mikroskopisk. Der fandtes tegn paa en forøket proliferation av epitelcellerne i form av smaa hobe og begyndende skillevægge, desuten sterk deskvamation av * epitelet. Forsøket gjentokes med et nyt kuld, men nu vilde dyrene ikke trives, de tiltok langsomt 1 vægt, og de fleste døde efter 8—10 ukers forløp. Et andet forsøk gav samme resultat. Der maatte saaledes efter al sandsynlighet være en forskjel 1 forsøksbetingelserne 1 det første og de to senere forsøk, og forskjellen viste sig at ligge 1 følgende: I det første tilfælde var der som underlag i buret benyttet hei, i de andre tilfælde torvstrø. Et kontrolforsøk viste, at hvis AARSBERETNING FOR 1909. 985 dyrene fik hoi ved siden av sin kjottdeig, trivdes de relativt godt, men de fleste døde, hvis underlaget kun bestod av torvstro. Den omstændighet at dyrene spiser hoi ved siden av kjøtt, kan tænkes at øve indflydelse blandt andet 1 følgende retninger: For det første indeholder hoi adskillige kalksalte, og vil saa- ledes kunne forsyne disse dyr med et for den voksende orga- nisme særdeles vigtig mineralstof, mens kjøtt jo er et av vore mest kalkfattige næringsmidler. Hos de døde dyr fandtes for- andringer 1 bensystemet, som efter al sandsynlighet kan føres tilbake til denne kalkmangel i næringen. Høi har en sterkt alkalisk aske (100 gr. torret hei gir en aske, hvis alkalescens svarer til 1,32 gr. NaOH), og vil saaledes i ikke ringe grad kunne bidra til at motarbeide den acidose (syreforgiftning), som ellers vil kunne utvikle sig hos disse dyr. Det var en meget stor forskjel paa dyrenes frugtbarhet og nyrenes trivsel, alt efter de forskjellige ernæringsbetingelser. I det første forsøk var der tilfældigvis kommet to hanner og to hunner paa hvert parti. De fik unger nogenlunde paa samme tid; men mens det ene av kjøttdyrene fik 3, det andet 4 unger, fik brøddyrene 6 og 4, og da dyrene blev dræpt var begge brøddyrene gravide med 8 og 7 unger, av kjøttdyrene kun den ene med 3. Tilsammen har altsaa de to hunner, som var ernært med kjøtt, kun faat 10, de andre 25. Kjøttdyrenes unger vilde ikke trives, de fleste døde efter et par dages forløp, og de andre var smaa og uutviklet. Ingen overlevet den første maaned. Sandsynligvis har disse dyrs melk i sin sammenseetning ikke været noget passende næringsmiddel. (Foredraget vil i sin helhet bli offentliggjort i „Norsk Mag. f. Lægev.* 1910). I anledning foredraget ytret professor CoLLETT, at det vilde være meget interessant, om næringen hadde en indflydelse paa ungernes antal, og at dette navnlig hadde sin interesse for lemæn- spørsmaalet. Nyt Mag. f. Naturv. XXXXVIII. IV. roro. 25 386 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Mote torsdag den 25de november. Professor dr. H. H. GRAN holdt foredrag om: ,Biologiske problemer i Atlanterhavet* med særlig henblik til de opgaver som foreligger for den til vaaren 1910 planlagte Atlanter- havsekspedition med ,Michael Sars*, specielt problemet om planktonproduktionens fordeling fra overflaten til dypet paa de forskjellige breddegrader. Amanuensis D. LYnGE holdt foredrag om: ,Vegetations- bilder fra sydkystens skjærgaard.* Dr. philos. S. Scamipr-NiELsEN refererte „PÜTTER’S under- søkelser over fiskenes ernæring”. Saavel referenten som professor Torup reserverte sig mot PÜTTEr’s opfatning, at fiskene skulde kunne opta 1 vandet opløste næringsstoffer gjennem sine gjæller. Møte fredag den 10de december. Amanuensis R. Friptz holdt foredrag om: „Monstrosi- teter hos hvitveisen*. Herunder fremvistes og omtaltes nogen av de mange former, hvorunder Anemone nemorosa L. forekommer, og endel avvikelser fra det normale, som foredrags- holderen hadde iagttat baade 1 blomstens og de vegetative deles bygning, særlig nogen ekstraordinære skuddannelser. I anledning foredraget fremholdt professorerne WILLE og GRAN, at man kunde gjøre forsøk paa at forklare de av Friprz fremviste dannelser f. eks. ved variation av de ytre forsøksbetin- gelser. Dr. philos. S. ScHmipt-NIELSEN gav en foreløbig meddelelse om ,Slimaalens avhængighet av miljøet.* Tidligere hadde foredragsholderen redegjort for sine sammen med dr. SIGNE ScHMIDT-NIELSEN utførte undersøkelser over ben- AARSBERETNING FOR 1909. 387 fiskenes osmotiske tryk, hvorefter disse hvad enten de levet i salt- eller ferskvand maatte betragtes som værende isolerte fra det omgivende medium (jfr. Meddelelse nr. 3 fra Trondhjems biologiske Station, og Aarsberetning for Biologisk Selskap 1909, p. 24). I motsætning hertil var der ved italienske forsøk vist, at selachiernes osmotiske tryk varierte med det ytre miljos salt- holdighet. Selachiernes osmotiske tryk maalt som frysepunkts- depression i blodet var omkring 2° C., mens den for benfiskene laa mellem 0,5" C. og 1,0" C. Ved sine paa den biologiske station i Drøbak anstillede for- søk med slimaalen (Mane glutinosa) fandt foredragsholderen til at begynde med, at den trods sin stilling i systemet ikke viste en høiere frysepunktsdepression for blodet end 1,2—1,4 C. Dette viste sig imidlertid snart at hitrøre derfra, at slimaalen i løpet av meget kort tid indstillet sig paa overflatevandets salt- gehalt. I de første forsøk gik den altid en times tid 1 et stort kar med overflatevand, der paa sommertid altid er av en bety- delig lavere saltgehalt end det bundvand slimaalen levet i. Naar blodet tokes umiddelbart efter at tinen kastes op fra bunden, viste det sig at ha 4 = ca. 2,0” C., eller 1 det nærmeste samme værdi som selve bundvandet. Bestemmelserne utførtes paa van- lig maate ved hjælp av Beckman’s metode. Blodet opsamledes efter et indsnit 1 halen, i almindelighet sammen fra en 8—10 individer. Muskelsaften, som ogsaa undersøktes, tilberedtes efter Freperico’s kokemetode (kokesaft! som efter andre forskeres undersokelser har vist sig at gi de samme værdier som muskel- pressaften. Forsøk I. Efter 7 timers ophold i overflatevand med 4 = 1,26" C. viste myxineblodet 4 = 1,40° C. Like efter fangsten var blodets 4 = 1,98" C. Prove av bundvandet viste 4 —9,0°C. Forsøk II. Netop indfanget myxine fortes over 1 sjøvand tilsat med fiskesalt, saaledes at det indeholdt omkring 42 °/o9 salt. Efter 17, times ophold i dette saltede vand opsamledes blodet av 4 store individer. Det viste en depression av 2,45” C., altsaa 388 DET BIOLOGISKE SELSKAB. en ganske betydelig forekelse av det osmotiske tryk. Det var paafaldende, at disse store og kraftige individer kun avgav litet blod. Forsøk Ill. Av en stor portion slimaal opsamledes blo- det dels like efter fangsten (A), dels efterat de hadde gaat tørt i et stort kar et par timers tid (B). Desuten overførtes 10 kraf- tige individer i et kar med bundvand av 4 = 1,85" C.; ved hjælp av avkjøling holdtes temperaturen nede paa bundvandets tempe- ratur 8° C. Under forsøket, som varte 6 timer, var karret dækket til og henstod urørt forat forsøksbetingelserne ikke skulde være for avvikende fra det normale. Samtidig anstiltes forsøk (D) med overførelse av 10 kraftige nyindfangne slimaal i et bund- vand, som ved tilsætning av fiskesalt hadde faat sin frysepunkts- depression 4 = 1,85" C. øket til 4 = 2,32? C. Vandet holdtes avkjølet paa 8° C., og under forsøket, som varte 1 4 timer, var karret tildækket og henstod urørt. Samtlige individer var i fuld vigør 1 det øieblik, blodet op- samledes, eller muskulaturen anvendtes til tilberedelse av koke- salt. Resultaterne var følgende: A—B C D (ved indfangsten) (6 timer) (4 timer) Blodets ENN 1,85” C. 992 Muskelsaftens . . 4 = 9,08 - 1,95 - DAS rc File EN 1,5 - 2,39» . Det vil sees, at der ikke er fuld overensstemmelse mellem blodets og bundvandets 4 like efter fangsten. Dette hitrorer formentlig derfra, at man med den sterke strøm som hersker i Drobaksundet aldrig kan være sikker paa, at man faar vand just fra det sted slimaalen levet. Imidlertid sees det, at efterat den har levet 6 timer i et kar med bundvand av samme tempe- ratur som maalt in situ, har blodet fuldstændig antat dettes Z/. Det samme sees endvidere at være tilfældet efter kun 4 timers ophold i det saltede vand (D), tiltrods for at det dreier sig om AARSBERETNING FOR 1909. 389 en forokning av 4 med nære 20°). Mens blodet saaledes i løpet av kort tid indstiller sig efter miljøet, sees muskelsaften som rimelig er at indstille sig senere. For at utrede hvorledes denne regulering foregik, hadde fore- dragsholderen anstillet en række analyser av blodets og muskel- saftens torstofgehalt, aske og kloridindhold etc. Disse tillot endnu ingen sikker avgjørelse, om reguleringen foregik ved en avgivelse av vand eller en optagelse av salte. Slimaalblodets normale askegehalt var næsten 3 °/,, væsenligst klorider; i et tilfælde 2,96 °/o aske, og klorider svarende til 2,70 °/) koksalt. Til sammenligning anførtes, at skrubbeflyndreblod indeholdt ca. 1,2°/) aske, hvorav 0,9 9/0 klorider, beregnet som koksalt. Mens for benfiskenes vedkommende det osmotiske tryk kun for en tredjedel til en fjerdedel foraarsakedes av de uorganiske salte i serum, skyldtes de hos Myxine for de fire femtedele de uorga- niske salte. Den fundne forskjel 1 avhængigheten av det ytre miljø gjenfandtes altsaa i blodvæskens rikdom paa klorider. Foredraget foranledigede bemerkninger mellem professorerne ToRUP, SCHREINER og foredragsholderen. Professor Torup gav en oversigt: „Om lemænspørs- maalet.* I anledning herav førtes en livlig diskussion mellem foredragsholderen, stipendiat Hurrretpt-Kaas, professorerne GRAN, CoLLETT, SCHREINER og kand. LvwcE. Diskussionen vil bli fort- sat i 1910 og spørsmaalet formentlig bli optat til indgaaende undersøkelse paa selskapets foranstaltning. Spørsmaalet vil der- for bli utførlig behandlet 1 en senere aarsberetning, hvorfor der her kun anføres, at det efter de i diskussionen av professor CoLLETT meddelte data ser ut til at der i lemænaarene findes et større antal hunner end normalt. Til bestyrelse for 1910 valgtes ved akklamation professor dr. S. Torup, professor dr. H. H. Gran og dr. philos. S. ScHMIDT- 390 DET BIOLOGISKE SELSKAB. NIELSEN, henholdsvis som formand. viceformand og sekretær. Som revisorer gjenvalgtes likeledes professorerne SCHREINER og WILLE. Navneregister. Side de Besche, Alt... Wl o Gs se ic eS Bro Ha M ucc Mos eo di Gollett; Ber aa) SE SEE CECI E MER OS SO Endtz R. 5. 4 SA VU S DU ee EE OO Fürst; V. anne Mås he Je HUE EE EMEN] Gade: E: Guy GST ER cS OT SÅ Gran, HEG 2 Bene Be RER ES GTS SMS MES Hagem Qui ie ESTE ARE SSS 2 Helland-Hansen; B. ss - u... al u 2 REPPE OG Kiær, Johan: au. 22. Sa Gr GR PST Lie "Sverre Ji 0000 Lynge, B. RE RE Fr on 8 DN ULIS 380, 386 Magelsen, ASS SU SOLIUS TU nU ME MESE Magnus, V. ST dete SURE RCE TO OU Resvoll-Dieseth = est c SSS Schmidt-Nielsen; Så u. . ee nee. 1253188190336 2380 Tanberg, A. (s es Seb e RC IR OC Eae CARD Torup So (ire et eel ue rusos UU EN) i Cos ORO DT METIDO STESSO) Wille, Nina sven M MEME Ng cw. does 5 Wollebæk: Aj. SL nn le re REO = Trykt 18. oktober 1910. v ‘ ? A ] iv 1 , å XP CON Mte NYT MAGAZIN NATURVIDENSKABERNE GRUNDLAGT AF DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING I CHRISTIANIA 7 BIND 48, HEFTE I 06 II REDAKTION: H. Moun, Tu. HionrbAnr, W. C. BrøGGEr, F. NANSEN HoVvEDREDAKTOR N. WILLE KRISTIANIA I KOMMISSION HOS T. O. BRØGGER A. W. BROGGERS BOGTRYKKERI 1910 I Aaret 1910 vil der af ,Nyt Magazin for Natur- videnskaberne* udkomme Bind 48 med samme Udstyr og lignende Indhold som B. 47, idet ,, Nyt Magazin for Natur- videnskaberne* kun optager Afhandlinger over naturhistori- ske Emner inden de botaniske, geografiske, geologiske, mineralogiske og zoologiske Videnskaber. — Tidsskriftet nyder nu en Statsunderstøttelse af Kr. 2000 aarlig, . men dette er ikke tilstrækkeligt, hvis det ikke tillige støttes ved Abonnement af Personer og Institutioner, som har Interesse af Naturhistoriens Fremme i vort Land. | | Forfatterne vil erholde 50 Separataftryk gratis. Nyt Magazin for Naturvidenskaberne* vil udkomme med — 4 Hefter aarlig, hvert paa mindst 6 Ark og Abonne- | mentsprisen er 8 Kr. om Aaret, frit tilsendt med Posten inden = de skandinaviske Lande. | Tidsskriftets Kommissionærer er: For Norge, Sverige, Danmark og Finland : T. 0. Brøgger, Carl Johansgade 12, Christiania. For andre Lande: R. Friedlånder & Sohn, Carlstrasse 11, Berlin N. W. En pe | For Redaktionen N. WILLE. TIDNÖKRIFT FOR NEM, FARMAGI OG TERN (PHARMACIA) Redigeret af Eivind Koren under medvirkning af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Goldschmidt, Kr. Grøn, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og J. H. L. Vogt udkommer i Kristiania 2 gange om maaneden, Abonnement 5 kr. pr. aar. Abonnement kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne samt 1 tidsskriftets ekspedition, Nils Juels gd. 48, Kristiania. Telefon 8813 f. Tidsskriftets kommissionærer er: Danmark: universitetsboghandler G. E. C. Gad, Kjøbenhavn. Finland: Edlundska Bokhandeln, Helsingfors. — DIE UMSCHAU | BERICHTET ÜBER DIE FORTSCHRITTE «HUND BEWEGUNGEN DER WISSEN- | : SCHAFT, TECHNIK, LITTERATUR UND Y /# KUNST IN PACKENDEN ÅUFSÄTZEN. Jährlich 52 Nummern, Illustriert. „Die Umschau“ zählt nur die hervorragendsten Fachmänner zu ihren Mitarbeitern, Prospekt gratis durch jede Buchhandlung, sowie den Verlag H. Bechhold, Frankfurt a. M., Neue Kråme 19|21. ~ x Bidrag til Magazinet bedes indsendt til Prof. D: botaniske Have, Ron NYT MAGAZIN NATURVIDENSKABERNE GRUNDLAGT AF DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING I CHRISTIANIA BIND 48, HEFTE III REDAKTION: H. Moun, TH. HIoORTDAHL, W.C. BrøGGEr, F. NANSEN HovEDREDAKTØR N. WILLE / KRISTIANIA . 1 KOMMISSION HOS T. 0. BRØGGER Å. W, BRØGGERS BOGTRYKKERI 1910 lis 199.2) 53 „Nyt Magazin for Natur- videnskaberne“ udkomme Bind 48 med samme Udstyr og lignende Indhold som B. 47, idet „Nyt Magazin for Natur- videnskaberne” kun optager Afhandlinger over naturhistori- ske Emner inden de botaniske, geografiske, geologiske, mineralogiske og zoologiske Videnskaber. a Tidsskriftet nyder nu en Statsunderstottelse af Kr. 2000 aarlig, — men dette er ikke tilstrækkeligt, hvis det ikke tillige stottes ved Abonnement af Personer og Institutioner, som har Interesse af Naturhistoriens Fremme 1 vort Land. Forfatterne vil erholde 50 Separataftryk gratis. » Nyt Magazin for Naturvidenskaberne* vil udkomme med 4 Hefter aarlig, hvert paa mindst 6 Ark og Abonne- mentsprisen er 8 Kr. om Aaret, frit tilsendt med Posten inden | de skandinaviske Lande. | Tidsskriftets Kommissionærer er: For Norge, Sverige, Danmark og Finland : TO Brøgger Carl Johansgade 12, Christiania. For andre Lande: R. Friedlånder & Sohn, Carlstrasse. 11, Berlin N. W. pr D. Redaktionen pt N. WILLE. — TIDSSARIFT FOR KEMI, FARMAGI OG TERAPI (PHARMACIA) Redigeret af Eivind Koren under medvirkning af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Goldschmidt, Kr. Grøn, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og J. H. L. Vogt udkommer i Kristiania 2 gange om maaneden, Abonnement 5 kr. pr. aar. Abonnement kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne samt i tidsskriftets ekspedition, Nils Juels gd. 48, Kristiania. Telefon 8813 f. Tidsskriftets kommissionærer er: Danmark: universitetsboghandler G. E. C. Gad, Kjøbenhavn. Finland: Edlundska Bokhandeln, Helsingfors. DIE UMSCHAU BERICHTET UBER DIE FORTSCHRITTE «ÅUND BEWEGUNGEN DER WISSEN- F SCHAFT, TECHNIK, LITTERATUR UND /# KUNST IN PACKENDEN ÅUFSÄTZEN. Jährlich 52 Nummern, Illustriert, „Die Umschau“ zählt nur die hervorragendsten Fachmänner zu ihren Mitarbeitern, Prospekt gratis durch jede Buchhandlung, sowie den Verlag H. Bechhold, Frankfurt a. M., Neue Kröme 19/21. : NN S. O. F. OMANG. Südnorwegische Hieracium-Sippen . N.Wille. Algologische Notizen. XVI— XXI (Taf. I, ID) - Forfatterne er selv ansvarlige for sine > Afha NYT MAGAZIN NATURVIDENSKABERNE GRUNDLAGT AF DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING I CHRISTIANIA | BIND 48, HEFTE IV REDAKTION: H. Moun, Tu. Hrortpaur, W.C. BRØGGER, F. NANSEN HovEDREDAKTOR N. WILLE KRISTIANIA I KOMMISSION HOS T. O. BRØGGER A. W. BROGGERS BOGTRYKKERI 1910 I Aaret 1911 vil der af ,Nyt Magazin for Natur- videnskaberne* udkomme Bind 49 med samme Udstyr og lignende Indhold som B. 48, idet Nyt Magazin for Natur- videnskaberne'* kun optager Afhandlinger over naturhistori- - . ske Emner inden de botaniske, geografiske, geologiske, mineralogiske og zoologiske Videnskaber. Tidsskriftet nyder nu en Statsunderstøttelse af Kr. 2000 aarlig, men dette er ikke tilstrækkeligt, hvis det ikke tillige støttes ved Abonnement af Personer og Institutioner, som har Interesse af Naturhistoriens Fremme 1 vort Land. | Forfatterne vil erholde 50 Separataftryk gratis. y Nyt Magazin for Naturvidenskaberne* vil udkomme med 4 Hefter aarlig, hvert paa mindst 6 Ark og Abonne- mentsprisen er 8 Kr. om Aaret, frit tilsendt med Posten inden de skandinaviske Lande. De Tidsskriftets Kommissionærer er: For Norge, Sverige, Danmark og Finland: T. O. Brogger Carl Johansgade 12, Christiania. | For andre Lande: R. Friedlånder & Sohn, Cavin 11, Berlin N. W. | Ne. For Redaktionen N. WILLE. — Ion FOR NEM, FARMAGI OG TERAPI (PHARMACIA) Redigeret af Eivind Koren under medvirkning af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Goldschmidt, Kr. Grøn, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og J. H. L. Vogt udkommer i Kristiania 2 gange om maaneden, Abonnement 5 kr. pr. aar. Abonnement kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne samt i tidsskriftets ekspedition, Nils Juels gd. 48, Kristiania. Telefon 8813 f. Tidsskriftets kommissionærer er: Danmark: universitetsboghandler G. E. C. Gad, Kjøbenhavn. Finland: Edlundska Bokhandeln, Helsingfors. DIE UMSCHAU BERICHTET ÜBER DIE FORTSCHRITTR UND BEWEGUNGEN DER WISSEN- SCHAFT, TECHNIK, LITTERATUR UND KUNST IN PACKENDEN AUFSÁTZEN. € Jährlich 52 Nummern, Illustriert, »Die Umschau* zåhlt nur die hervorragendsten Fachmänner zu ihren Mitarbeitern. Prospekt gratis durch jede Buchhandlung, sowie den Verlag H. Bechhold, Frankfurt a. M., Neue Kräme 19,21. Indhold. Side N. WILLE. Algologische Notizen. XVI — XXI (Forts) . . . . . . 989 EMBRIK STRAND. Neue Beitrüge zur Arthropoden-Fauna Norwegens nebst gelegentlichen Bemerkungen über deutsche Arten. I-V. . 307 S. SCHMIDT-NIELSEN, Aarsberetning for Det Biologiske Selskab i Kristiania 1900. 2. 200. rl en ve ora a LEES "Boganmeldelser «1 SSN us ge Bidrag til Magazinet bedes indsendt til Prof. Dr. N. WILLE, den botaniske Have, Kristiania, Forfatterne er selv ansvarlige for sine Afhandlinger. == PIL ae x 3 - == Met å reder md qut