alt... A in. ennt w^ "wt bod dett vd + A "anser n à ui ph tpm s VP TR TE TA, qa Rer yh tp nap Lan Brr bet ed SNE EP ge pil rg n ntt, mer a snos tI n wu pet å va” ^ à + - på - he "Wee ena N 2 rte »i v» w^ pris ^ ^ yore iz vide ] 7 A ———Y pt ^ - dedica rdiet VISAN eme RE VERK par pre x ur QAM nent rpg Vo re ende je rd Aa "Mn vem Á—— m one. hn ee x bobs w Vet ed DA Ta « vet - ren nn. ye . ~ whe Wad å ~~ "wm M L Ant copa Mw ru ne me Mme tnm Mei a vtta vot ye 12 met et mp om de FO rh A A jr NG new nero ————— © e^ wt Go SN ji 2 % i Pate Wiles NYT MAGAZIN NATURVIDENSKABERNE GRUNDLAGT AF DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING I CHRISTIANIA BIND 52 REDAKTION: H. Moun, Tu. Hıorrpauı, W.C. BROGGER, F. NANSEN HoVEDREDAKTOR N. WILLE KRISTIANIA I KOMMISSION HOS T. 0. BRØGGER A. W. BROGGERS BOKTRYKKERI A/S 1914 - JUNE ahs ees pg qe FRET Indhold. Side R. W.Snvrerotr. The extermination of America’s Bird Fauna. (Pl. I—III) 1 James A. Gries. Malacologiske notiser. I, II . . . . El A. E. Traaen. Untersuchungen über Bodenpilze aus Nopvesen BISIV 19 Joun EGELAND. Norske resupinate poresopper . . . er Eo 198 Arr Dannevic. Undersøkelser over ørret og laks i Nidelvens nedre lo 191121913: (PIE VEN) 2 +40. : E 2175. JOHAN Dyrine. Planteliste fra Sogndal. Et bidrag til kundskapen om vegetationen i Dalene . . . Sh ins tonne 17! Guprun Ruup. Om hudsanseorganene hos Gat oo Bonaparte. (16 ADO SS : I EMBRIK STRAND. Neue Beiträge zur Aulliropodenfaund Norwegens nebst gelegentlichen Bemerkungen über deutsche Arten . . . . . . . 8358 Bernt Lyner. Om vaarens fremadskriden i Finmarken 1 juni 1914 . . 357 Forfatterne alfabetisk ordnede, Arr Dannevic S. 173, Jon. Dyrine S. 217, Joux EGELAND S. 193, James A. Gries S. 11, Bernt Lynezr S. 357, Guprun Ruup S. 285, R. W. SHUFELDT S. 1, EMBRIK STRAND S. 353, A. E. Traaen S. 19. is » A ds : EAT Vedr ANG The extermination of America’s Bird Fauna. By R. W. Shufeldt. (With PI. I—IIL) |e since man became the dominant type in the animal world on this planet, he has, with but a few excepted instances, been the arch enemy and destroyer of all the other groups of vertebrates, and of not a few of the invertebrates. He has, as a matter of fact, spared only those which could be utilized by him for his support, welfare or pleasure; and without exception, these have only been saved by depriving them of their liberty and reducing them to a state of domestication. Rarely has this been otherwise, as in the case of the animals partially protected in the Yellowstone National Park and elsewhere. In a brief article like the present one, it would be out of the question to take up the matter of the extermination of all - kinds of animals in all parts of the world; for quite a volume would be required to do such a broad subject full justice. The general statement made above, however, covers the entire matter; and in principle, there is no difference between the extermina- tion of buffaloes or lobsters, than there is between what happens in the same way to prairie chickens or fur seals. With greater or less rapidity, such kinds of animals all have the same history, — they pass through all the wellknown stages of extermination, from millions to minus; and man, in the main, is invariably the Nyt Mag. f. Naturv. LII. I. 1914. 1 à R. W. SHUFELDT. agent responsible for their total extinction in the outcome. Per- sonally I believe — and we have not a little evidence on the point — that this was likewise the case in prehistoric times. After man became the dominant type on the globe, and far enough along to be able to make and use crude weapons of offence, he exterminated, in time, many kinds of animals which in prehistoric time roamed over the Earth in various regions. We cannot, however, enter upon such a discussion here; and, as a matter of fact, I propose to limit myself to what is now going on in the case of birds all over the world in this matter of their extermination; to what has led up to it, and, finally, if there be any cure for it. When, in geologic time, the Class Birds became more or less differentiated from thei reptilian ancestors, they were of various sizes and of many kinds. There were aquatic as well as terrestrial species, and nearly all — if not all of them — still exhibited in their structure evidentiary characters of whence they arose. Some were immense ostrich types; some possessed true teeth; some flew, and some were flightless; some doubtless fed upon what the vegetable world afforded and upon certain invert- ebrates; while others lived solely upon fish or preyed upon many of the land animals, including their own kind. Those that were adapted to their environments flourished and represented the stock from which the modern forms are derived. Others, less plastic and in no way in harmony with the then life on the globe and their surroundings, perished, and left no descendants. Of the last, thousands upon thousands of species, genera, indeed entire orders, thus died out, leaving not a trace nor a hint as to what they were like or what their habits may have been. In short, the fossil remains of birds stand as the rarest of any among all the Vertebrata which existed during the various geological eras. Certain it is, however, that, as time passed on, the big and cumbersome types of reptilian birds gradually — or perhaps, THE EXTERMINATION OF AMERICA’S BIRD FAUNA. 3 sometimes, very suddenly — died out and became utterly extinct, until but a mere suggestion of them are now in existence, and these only of a very few kinds, as in the case of the ostrich forms, the kiwis, certain marine species, and such ornithic char- acters as occur in the Australian Duckbill, which point, in fact, to ıts avıan relationships. For the rest, they, in due course, became completely modernized; assumed a complete coat of feathers or structures resembling them; lost all their teeth, and became, structurally speaking, bipedal. It is quite unlikely that man — as man — existed any- where on the globe at the time when many true birds of various genera and species had evolved; so, as a Class of animals, it did not at the outstart of its evolution have this, the arch enemy of its kind, to contend against. Doubtless the raptorial species among them preyed upon others, and they had numerous ene- mies among other groups of animals, such as certain reptiles and mammals. Notwithstanding all this, birds became more and more differentiated from other groups; while, at the same time, they became wonderfully numerous in nearly all parts of the world, — being represented by hundreds of different families and a great many suborders. So that, when man in any num- bers appeared upon the scene, untold millions upon millions of birds existed all over the Earth. They were only absent, per- haps, in the extreme polar regions, — that 1s, within the north and south polar circles. Sea-birds and water-fowl with millions -of waders swarmed on islands everywhere; while the tropical and temperale zones were filled — as to their mountains, their plains and their forests — with many, many species of birds. Early man probably only captured certain kinds for food, or for their feathers, which latter he used but sparingly for ornament and for a few other purposes. At first, the number of birds destroyed by earliest man must have been quite in- significant, and in no way equal to the thousands destroyed by 4 | R. W. SHUFELDT. other animals, for they held their own everywhere, and increased to mumbers almost unthinkable for the human mind. Then came the marvelous increase of our own species, spreading all over the Earth, from one or several centers as the case may have been. To some extent, this checked an undue bird-expansion in many quarters; for, as far back as we can trace human history, men have always preyed upon birds, kil- ling thousands of them for food, for finery, and for other pur- poses. — | å Many centuries after this, records of birds-histories began to be preserved in one way or another among the more advanced groups of mankind, which records were made more perma- nent as the art of printing evolved. Men, in those ages, never thought for an instant that there could ever such a thing happen as the extermination of all the wild birds on the globe; so they kept killing them as before, and thoughtlessly believed — if any thought were given to the matter at all — that the supply was inexhaustible, and the stock could easily maintain itself through propagation — no matter how many were destroyed. Thus things stood pretty much at the close of the eighteenth and beginning of the nineteenth centuries in this country. Little or nothing was known of the territories and vast expanse of country west of the Mississippi Valley, while Canada and Mexico will be referred to later. No one noted any decrease in the birds of the United States and her territorial possessions during colonial times, when wild turkeys were shot all over New Eng- land, and were found in millions all over the rest of the coun- try. One very early writer before me states that in Florida these birds caused the Earth to tremble when they all gobbled together in the forest at the dawn of day. No danger of Flo- rida getting any such jar as that in these days! Audubon describes the “netting” of quails in the Western and Southern States during his time (1832), when three or four men on horseback would capture and kill these birds to the THE EXTERMINATION OF AMERICA’S BIRD FAUNA. 5 extent of “many hundreds in the course of a day.” This prac- tice — to say nothing of what traps and the gunners were doing — was going on everywhere. Think of three men in New Jer- sey netting 600 quails in one day, killing them as captured, and sending the lot to market where they fetched a quarter of a dollar a pair! Three men only! No issuance of a note of warning of future extermination was then thought of, though these “sports- men” were often considerate enough to allow one pair its free- dom out of every bunch captured, in that “the breed might be continued.” Again, in Audubon’s earlier days (1813), he saw flocks, miles long, of the common wild Passenger pigeon, numbering hundreds of millions. Millions upon millions of these birds were slaughtered in this country every year; millions of them were allowed to rot upon the ground, after having been shot or knocked down; yet Audubon wrote that “Persons unacquainted with these birds might naturally conclude that such dreadful havoc would soon put an end to the species. But I have satis- fied myself, by long observation, that nothing but the gradual diminution of our forests can accomplish their decrease, as they not infrequently quadruple their numbers yearly, and always at least double it.” In this prediction the “great bird-man” was again mistaken; for those untold billions of passenger pigeons are now all extinct, and we have still enormous stretches of primeval forests left, but not a single pigeon in them. Already 1000 dollars has been offered for a single nest with eggs, and a good skin will soon be worth as much. In 1872, in Con- necticut, I saw flocks ef these pigeons that obscured the sun as they passed. During the day I shot thirty-six of them and stopped; others shot hundreds, and the firing on the hills north of Stamford was continuous for three days. Barrels upon barrels of the birds were slaughtered. In 1864 I was in southern Florida and on the Bahama Banks for over a year. I those times, the various kinds of B R. W. SHUFELDT. waders, pelicans and sea fowl of many species were to been seen in millions. I have seen gulls, terns, cormorants, men-o'-war birds and the like, arise from their eggs on the breeding. grounds in such numbers as to darken the sun for hours like a total eclipse until they settled down again. Some of my friends have been in the Bahamas and Florida recently (1912); were they astounded at the vast number of roseate spoonbills and flamingoes they saw? During the latter part of the seventies, I traveled nearly all day along the South Platte River in an express train. Canada geese literally covered the river and the rolling country on both sides of it as far as one could see, for hours at a time, as we passed on; and, as darkness approached, their numbers were undiminished. It was an easy malter to shoot a hundred or more in a forenoon. Has this country anywhere anything of the kind to show now? In 1867 there used to be a cat-tail swamp at Stamford, Connecticut, near the steamboat-landing; it covered some ten acres. One evening I saw the barn swallows go to roost there; they actually crushed the rushes down in many places, and still the air was filled with thousand of the birds as darkness came on. How many barn swallows does one see around Stamford in a season in these days? A hundred pairs? I think not! In Mexico, in 1859, I saw on the’ Coatzacoalcos River a flock of many thousands of scarlet ibis; it was a never-to-be forgotten sight as they all came down together and covered several acres of a mud flat on the shores of the river. Again, I have seen Long Island Sound in the winter time, forty miles from New York City, actually covered with a dozen species of sea ducks, — flocks of thousands of each kind; one could hear the old wives for miles. Sometimes as many as four or five swivel-gun sloops were at work among them, killing from fifty to two hundred at a shot, and keeping this up all day and every day, for the markets or often only for “sport”. THE EXTERMINATION OF AMEAICA'S BIRD FAUNA. 7 In the winter of 1865 I once saw the various species of gulls and terns so numerous in New York harbor, that over fifty boats of the “feather-collectors’ were out shooting them. One man passed near the quarter of the gunboat I was on board of, as I stood on deck, and I calculated he had at least two or three hundred gulls in his boat. He was using a single-barreled muzzle-loading gun, and was pulling ashore for more amu- nition. In the winter it is truly pitiful to see the little flocks of gulls off „The Battery" nowadays. Sometimes there really may be as many as ten in a flock and four in another, — the two being a little over half a mile apart! This is the history of gulls and terns in New York harbor for less than half a century. Mark you, in another half century, a gull flying over those waters will be an extraordinary sight indeed, and worthy of note in various ornithological publications! No, in my opinion, the Passenger pigeon and Labrador duck in this country are utterly extinct, — quite as much so as the Great Auk (see illustrations), and not a few more of our species are now going in precisely the same way, such as the Carolina. parroquet, the Ivory-billed woodpeckeer, the Sharp-tailed grouse, and fourty other fine species of birds. When the Japanese ship hundreds of bales of birds- skins for fashion purposes from the islands of the Pacific in one season, gulls, terns and albatrosses will not last very long. Not long ago, one invoice of humming-bird skins from South America totaled 400,000 skins! In Italy, the bird fauna has practically been exterminated, and this is rapidly coming to pass in hundreds of other localities, in the far East, in South America, in Europe, Asia, and even in Africa and Australia. In other words, all over the world birds are now being exterminated with enormous and ever increasing rapidity. Within the next few years, hundreds of species will become entirely & xc LO ek 8 R. W. SHUFELDT. € n When a species — be ita bird or any other animal — once becomes extinct, 1t 1s never reproduced again. In my opinion, the entire Class Birds is now doomed to utter extinction; and, in a century or so, the world will be birdless, and will, when that time has expired, be repre- sented by only a few kinds which have survived through man's having domesticated them. That this would be their fate, I predicted nearly a quarter of a century ago (S cience, Vol. XVIII, 1891) and I see no reason for changing my opinion. All the protection they receive will not save them from their increasing natural enemies; from man and his numereus weapons and devices for their destruction; from the plume collectors and Italian destroyers; from poison, cats and traps; from boys all over the world with their airguns and destructive propensities; from the elements, as many thousands are drowned every year by being blown into the water; from the fact that they have no safe places of refuge as have fishes and other vertrebrates; from striking against wires, lighthouses and other structures of the kind; from the fact that they are, in contradistinction to mam- mals, all oviparous, and all over the world their eggs are destroyed every year by the million, thus defeating their repro- duction. Moreover, the human population of the world is now increasing with astounding rapidity; so that when certain species of birds become nearly extinct, nothing protects them now, nor will anything protect in the future such species from destruction at the hands of the museum and ornithological collectors. No law will be of any avail, and when such is the case it will come too late. A Labrador duck in nature to-day, wearing, as it does, a skin worth over 1000 dollars, would stand no more chance for its life, were it found by any one with the means of cap- luring it, than would a man falling out of an air-ship when a. "THE EXTERMINATION OF AMERICA’S BIRD FAUNA. 9 thousand feet above the Earth. It would be collected, — thats all! This is what is going on right now. The plume and feather collectors all over the world reduce a species to the very door of extermination, after which that species “does not pay to hunt;” then the collector, finding that the bird ıs about to disappear forever, steps in and rakes in the rest for museums or private collections, — each collector justifying himself by saying: If I do not collect it, some one else will. How long does any one suppose our Wood ducks will last, when certain of its feathers are now being advertised for at twentyfive cents apiece ? It required a great many thousand years for birds to be- come completely differentiated from their reptilian stock; when they did, they passed on to great perfection, — in most instances to extreme beauty, to marvelously refined structure and song, and — unfortunately for them in only too many instances — to great delicacy of flesh. All of these factors will result in their destruction. There are less than 15 000 different species in the world’s avifauna; and, from what I have pointed out above, I . am of the firm conviction that there is no saving them. To me, it is a horrible thing to think of, — a birdless world! 10 R.W.SHUFELDT. THE EXTERMINAT. OF AMERICA’S BIRD FAUNA. BIS BIT PI. III. The Great Auk. By the author, after Audubon. This bird be- came extinct a little more than half a century ago; its egg is worth 1200 dollars. The Pied or Labrador Duck. Reproduction of the author’s paint- ing of the bird. This bird is now utterly extinct, and skins of it have recently sold for 1000 dollars each. The Passenger Pigeon. By the author, after Audubon. This magnificent pigeon is now extinct, having been exterminated by man in North America. In 1830, they occurred in the United States in flocks of hundreds of millions 500 dollars or more will be paid to one locating a single nest and eggs. Printed 10. June 1914. + Nyt Maa. F. NATURV. B. 52. ein; T. "m Viam Bra: 02. B. Nyt Mac. F. NATURV. a odd à us palin cee ee RE. Nyt Mae. F. NATURV. B. 52. jee, IDOL, 7 4 cS Malacologiske notiser. Av James A. Grieg. I. Nudibranchiater fra Bergens biologiske stations akvarier. SE til den biologiske stations akvarier pumpes som tidligere nævnt av BRruncHorst i „Die Laboratorien und die Maschineneinrichtung der biologischen Station in Bergen"! direkte fra Puddefjorden ind i akvarierne uten at det blir filtret før det kommer ind i disse. Dette har naturligvis den ulempe at vandet i akvarierne undertiden kan være noget grumset og uklart, men paa den anden side har det den fordel at behol- derne ofte er blit befolket av et rikt og interessant dyre- og planteliv, som er kommen ind gjennem vandledningen. Paa denne maate er saaledes beholdernes vægge og bund blit tæt besat med alger, ja endog med laminarier (Laminaria saccha- rina). I ,Faunistiske og biologiske iakttagelser" ? omtaler Norp- GAARD, at 9de oktober 1900 optraadte pludselig 1 en av behol- derne en stor mængde Hemimysis lamornae, som maa være kommen ind gjennem vandledningen. I samme avhandling om- tales endvidere at Phyllodoce maculata aarlig viser sig 1 akva- rierne 1 slutningen av mars maaned. Den maa likeledes være 1 Bergens Museums Aarbok 1892, no. 5. 2 Kgl. norske Vidensk. Selsk. Skrifter 1911, no. 6. 12 JAMES A. GRIEG. indkommen som egg eller larve med tilforselsvandet. Det samme gjelder om Ciona intestinalis og om Aurelia aurita, hvis strobilastadier kan optre talrik paa væggene 1 nogen av behol- derne. Jeg bringer her en fortegnelse over nudibranchiater, ialt 11 arter, som er funden i den biologiske stations akvarier, tre av dem er ogsaa iakttat i det til stationen knyttede sælbassin. Som de ovenfornævnte dyr maa ogsaa nubibranchiaterne være indkommen med tilførselsvandet, ti bortseet fra Dendronotus frondosus har de aldrig været indsat i akvariebeholderne. Dendronotus frondosus maa forøvrig ogsaa være indkommen med tilførselsvandet, da den har optraadt i beholdere, hvor den aldrig har været indsat. Fortegnelsen gir et ganske interessant billede av nudibranchiatfaunaen ved Bergen. Flere arter har ikke tidligere været paavist inden Bergens havneomraade. De har dog alle tidligere været fundne ved vor vestkyst. Tritonia hombergi Cuvier. Et eksemplar av denne art fandtes i august 1915 i et av akvarierne. Eksemplaret var 39 mm. lang, 24 mm. bred, 17 mm. hoi. Fotskiven er 33 mm. lang, 14 mm. bred. Velum, som er svakt indskaaret paa midten og besat med talrike smaa vorte- formede papiller, er 10 mm. bred. Rygsidens farve er mørk blaaligbrun, kropsiden og fotskiven gulhvit. Ved Bergenskysten er Tritomia hombergi tidligere kjendt fra Bukken, Alvøen, Hjeltefjord, Herløsund, Alværstrømmen og Skjergehavn. Candiella plebeia JoHnsTon. I april 1905 blev et par eksemplarer av denne art funden 1 et av akvarierne. Candiella plebeia synes at veere endnu sjeldnere end fore- gaaende art, idet den ved Bergenskysten kun anfores fra Florg, Masfjorden, Alværstrømmen og Jondal, Hardanger. Se eS 5 Palio lessoni v’ORBIGNY. Kt 9 mm. stort eksemplar fandtes sommeren 1906 1 et av akvarierne. I literaturen findes arten forste gang nævnt hos os av M. Sars, som under navnet Polycera dubia i „Bidrag til Søe- dyrenes Naturhistorie“ (p. 13, tab. 2, fig. 5 og 6) beskriver et ca. 17 mm. stort eksemplar fra Sotra. Under navnet Polycera ocellata anforer FRIELE og Hansen i „Bidrag til Kundskaben om de norske Nudibranchier“ ! den fra Bergen og Manger. Forøvrig kjendes den ved vor vestkyst kun fra Aalesund. Ancula cristata ALDER. Et 5 mm. stort eksemplar fandtes vaaren 1902 i et akvarium. FRIELE og Hansen anforer arten som temmelig hyppig 1 Puddefjorden. Dendronotus frondosus ASsCANIUS. Denne ved vore kyster meget almindelige nudibranchiat kan i enkelte aar optre meget talrik 1 Puddefjorden. Den er like- ledes oftere blit observert 1 den biologiske stations akvarier og i sælbassinet, saaledes 1 aarene 1902, 1903, 1906, 1911 og 1913. I 1902 fandt NorpGAARD og jeg i 1911 den gytende i januar maaned. Coryphella rufibranchialis JOHNSTON. Likesom foregaaende art er ogsaa denne oftere iaktlat 1 akvarierne og sælbassinet. I februar og mars 1902 fand Nonp- GAARD den gytende ?. Galvina farrani ALDER & Hancock. Et 4.5 mm. stort eksemplar fandtes i december 1903 i et akvarium. 1 Christiania Vidensk. Selsk. Forhandl. 1875, p. 73. 2 NorpeGaarD: Faunistiske og biologiske iakttagelser, p. 41. 14 JAMES A. GRIEG. Ved Bergen er arten tidligere kun en gang funden av FRiELE !, som ogsaa har tat et 10 mm. stort eksemplar ved Skjergehavn. Fra Bergenskysten kjendes Galvina farrani for- øvrig kun fra Florø, hvor FRIELE og Hansen fandt den talrik paa laminarier. Facelina drummondi 'THoMPSON. Likesom Dendronotus frondosus og Coryphella rufibran- chialis er denne art flere gange funden ı den biologiske stations akvarier. Vaaren og sommeren 1903 iakttokes den ikke alene i akvarierne, men ogsaa 1 sælbassinet. I august 1913 saaes den gytende ı et akvarium. Sommeren og hosten 1912 var den ret talrik i ostersbassinet paa Indero, Os, hvor den ogsaa gjenfandtes i 1913, dog da kun i nogen faa eksemplarer. I juni 1891 tok jeg den paa laminarier ved Huso, Sogn. Facelina auriculata O. F. MÖLLER. Et 15 mm. stort eksemplar blev tat i marts 1903. Ved den norske kyst er arten tidligere kun kjendt fra Manger (FRIELE og Hansen) og Stat (MÖLLER) 2. Aeolidia papillosa LINNÉ. I december 1903 fandtes et storre eksemplar og 1 februar 1904 tre mindre. Hermæa dendritica ALDER & HANCOCK. Av denne art foreligger fem eksemplarer, tat 1 september 1903. De storste er 8—10 mm. lang. Hermæa dendritica blev av Nordhavsekspeditionen funden paa laminarier ved Huso, Sogn. FRIELE har tat den ved Bukken. I „Mollusca Reg. Arct. Norvegiæ“ (p. 365 og 377) anfører G. O. Sans den fra Hardangerfjorden og Kristianiafjorden. 1 Beren: Beiträge zur Kenntnis der Aeolidiaden, V, Verhandl. K. K. zool. botan. Gesellschaft Wien, 1877 (1878). p. 26, tab. 13, fig. 6—20. 2 O.F. Mörzer: Zoologia Danica, part 4, 1806, tab. 138, fig. 1. MALACOLOGISKE NOTISER. 15 I „Nudibranchiate mollusker indsamlede av den norske fiskeridamper Michael Sars“! har jeg git en oversigt over de av „Michael Sars“ 1 aarene 1900—1908 indsamlede nudibranchiater, 98 arter. Dette antal kan ytterligere forokes med en art, Acanthodoris pilosa MöLL., som blev funden under sorteringen av en del materiale fra „Michael Sars“ togter. Arten blev tat i et eksemplar 30te juni 1904 paa station 255 (56° 21’ N. Br. T 13’ V. L. 32 m. + 10.9° Cel.) sammen med Ascidiella virginea, Mactra elliptica, Zirphea crispata, Cultellus pellucidus, Sipho gracilis, Flustra foliacea og securifrons, Alcyonidium gelati- nosum, Hyas araneus og coarctatus, Corystes crassivelanus. Astropecten irregularis, Solaster papposus, Asterias rubens, Ophiura albida, Perigonimus sarsi, Laomedea geniculata, longissima og hyalina, Sertularia argentea o.s.v. Eksemplaret er 8 mm. stort og ensfarvet gulagtig hvit. ÅLDER og Hancock angir ı „British Nudibranchiate Mollusca“ radulaformelen hos Acanthodoris pilosa til 3—4.1.0.1.4—8. Medens Meyer og Monivs fandt formelen 5—7.1.0.1.7—5? og G. O. Sars 5.1.0.1.5.3 Det her omhandlede eksemplar har samme radulaformel som av ALDER og Hancock angit, idet det har 3—4 sidetænder. II. Nogen mollusker fra Bergenskysten. Pholadomya loveni JEFFREYS. I „Foraminiferer og mollusker fra de vestlandske fjorde* 4 beskriver og avbilder konservator NORDGAARD et par skaller av Pholadomya loveni, som ikke alene hittil var ukjendt for Norge men ogsaa for de nordiske farvande. Skallerne blev funden i 1901 ved Færøen, Hjeltefjord. Nogen aar senere blev ytterligere 1 Kgl. norske Vidensk. Selsk. Skrifter 1912, no. 183. 2 Meyer & Môügius: Fauna der Kieler Bucht, vol. 1, 1865, p. 63. 3 G. O. Sans: Moll. Reg. Aret. Norvegiæ, 1878, p. 308. 4 Kgl. norske Vidensk. Selsk. Skrifter 1919, no. 11, p. 9. 16 JAMES A. GRIEG. et eksemplar av denne sjeldne bivalv tat av professor ÅPPELLØF vest av Florvaagskjær, Bergen, paa 100—200 meters dyp. Dette eksemplar, som opbevares i Bergens museum, maaler: Alt. 245 mm. Lat. 30 mm. Crass. 18.5 mm. JEFFREYS typeeksemplar maalte: Alt. 04” (10.2 mm.). Lat. 0.5” (12.7 mm.). Blandt materialet var der dog et eksemplar, som var dobbelt saa stor. * I et senere arbeide omtaler JEFFREYS forøvrig eksemplarer som hadde en størrelse av indtil en tomme (25.4 mm)?. NorpGaarps eksemplar maalte henholdsvis 20 mm. og 25 mm. Av de to avbildninger, som findes av denne art, stemmer Florvaagseksemplaret bedst overens med NoRDGAARDS. Fra Jerrreys avviker det ved flere lengderibber. Endvidere er disse ikke saa store og iøinefaldende. ,Porcupine* fandt Pholadomya loveni 1 1870 vest av Por- tugal 718 fv. (1314 m.) og Spanien 286 fv. (523 m.) samt i Middelhavet 1456 fv. (2663 m.), 1 hvis vestlige del den forøvrig ogsaa er funden av franske og italienske ekspeditioner 1 et dyp av 85—1217 fv. (156-2227 m.). „Josephine“ har tat den ved Azorerne 320—600 fv. (586 —1098 m.) Fossil kjendes den fra pliocene lag paa Sicilien (cfr. Locarp)*. Som allerede frem- hævet av NorpGaarp er det litet sandsynligt at den mere fore- kommer levende ved vore kyster. Hanleya abyssorum M. Sars. I august 1913 blev ved Færøfluen, Hjeltefjord, 100—200 m. funden to eksemplarer av denne art, fæstet til Amphihelia ramea. Paa samme lokalitet er oftere Hanleya abyssorum funden, saaledes det i ,Bidrag til kundskapen om Hardanger- fjorden” * beskrevne 72 mm. store eksemplar. Proc. Zool. Soc. London 1881, p. 934, tab. 70, fig. 7. Op. cit. 1882, p. 686. Locarp: Mollusques Testacés, Exp. Sci. du „Travailleur“ et du „Talis- man“, Tome 2, 1898, p. 164. 4 Bergens Museums Aarbok 1913, no. 1, p. 72, tab. 1, fig. 2 & 3. wo n m MALACOLOGISKE NOTISER. 17 De her nævnte eksemplarer maaler: Beneder a... QU; 15.5 mm. Bredden 2 nm do, ON se Randzonens bredde. . 1.5 „ ST De tilhører begge den typiske form. Craspedotus ottavianus CANTRAINE. Et tomt, noget beskadiget skal av denne gastropode fandtes i august 1918 ved Nordre Bratholmen, 100—150 m., grov skjeel- sand. Eksemplaret er 9 mm. heit og 7 mm. bredt. M. Sars har fundet Craspedotus ottavianus ved Manger. FRIELE ved Frækhaug, Osterfjord, 38—56 m. og Lerosen 188 m.! og Norman ved Korsfjordens sydside, 329 m. og ved Borness- tangen, Sotra 27—73 m.? Paa disse lokaliteter tokes imidlertid kun døde skaller, hvorfor G. O. Sars 1 ,Mollusca Reg. Arct. Norvegiæ" (p. 375) anfører arten som fossil eller semifossil. Den forekommer dog endnu levende ved vore kyster. Det har nemlig lykkedes mig at ta nogen levende eksemplarer ved Jondal, Hardanger, 20—400 m. (cfr. ,Bidrag til kundskapen om Hard- angerfjordens fauna* p. 78). Scala (Scalaria) grønlandica CHEMNITZ. Ved Nordre Bratholmen, Hjeltefjeld, 100—150 m., blev i august 1913 sammen med foregaaende art tat tre eksemplarer av denne. Det største eksemplar var 15 mm. høit, 5 mm. bredt. Ved Bergenskysten blev Scala gronlandica først paavist av Koren i 18503. Senere har FRIELE fundet den ved Manger, 75 m. APPELLoF ved Solsvik, 70—80 m. og Norman ved Børness- tangen, 27—73 m. Jeg fandt den talrik inden et litet begrændset omraade ved Halnesvik, Moldøen, Nordfjord, 75—113 m. + Bergens museum oktober 1915. 1 Christiania Vidensk. Selsk. Forhandl. 1873, p. 304 og 311. 2 Journ. of Conchology, vol. 2, 1879, p. 51. 3 Nyt Mag. f. Naturvidensk. vol. 9, 1857, p. 96. + Bergens Museums Aarbok, 1897, no. 16, p. 21. 19 Nyt Mag. f. Naturv. LII. I. 1914. Trykt 26. januar 1914. Untersuchungen tiber Bodenpilze aus Norwegen. Von A. E. Traaen. (Mit Tafel IV.) Inhaltsverzeichnis. Seite Vorwort : 20 I. Analyse der Brdpioben : 21 1. Geschichtliches . 21 2. Versuchsmethodik . : 26 9. Die näher untersuchten Pilze 28 4. Die Analysen : 38 II. Untersuchung der SEO in nlysiologischer Hinsicht å 60 5. Einfluss der Temperatur auf das Wachstum . ; 60 6. Das Verhalten der Pilze zu unorganischen Shieksfaftverbin. dungen und der Einfluss der Reaktion der Nährflüssigkeit 64 7. Das Verhalten der Pilze zu stickstofffreien organischen Nähr- stoffen . : 84 8. Okonomische Ausnutzung der Kohlenstoffhahrung. 92 9. Die Bedeutung der verwendeten Kolben 97 10. Zellulose als Nährstoff . . 100 11. Organische Stickstoffquellen . 5 . 106 12. Der Einfluss von Kupfersulphat auf das Wachstum der Pilze . 109 13. Können die Pilze auf einer stickstofffreien Lösung wachsen? . 111 Zusammenfassung . 114 Literatur . . 117 Figurenerklärung . . 121 20 A. E. TRAAEN. Vorwort. Die vorliegende Arbeit hat zum Gegenstand eine Unter- suchung über Bodenpilze. Erst seit ganz wenigen Jahren ist die Aufmerksamkeit der Mykologen auf dieses Gebiet. gelenkt worden, und vieles gilt es noch zu erforschen, ehe man eine erschöpfende Kenntnis von den hier in Frage kommenden Pilzen und den durch sie hervorgerufenen chemischen Umsetzungen im Erdboden besitzen wird. Einen kleinen Beitrag zur erweiterten Kenntnis auf diesem Gebiete wird hoffentlich die nachstehende Darlegung liefern. Die Arbeit zerfällt in zwei Hauptabschnitte, die Isolierung der Pilze und eine Untersuchung der Pilze in physiologischer Hinsicht. Wegen beschränkter Zeit haben die Untersuchungen in mehreren Punkten einen nur vorläufigen Charakter bekommen. Die Untersuchungen wurden ım botanischen Laboratorium der Universität Kristiania angefangen und im botanischen La- boratorium der Landwirtschaftlichen Hochschule in Aas bei Kri- stiania fortgesetzt und abgeschlossen. Ich erlaube mir hierdurch den Herren Direktoren der genannten Laboratorien, Herrn Pro- fessor Dr. H. H. Gran und Herrn Dr. B. HANSTEEN-CRANNER fiir die mir in so liebenswirdiger Weise zur Verfiigung gestellten Hilfsmittel und die vielen nützlichen Winke sonst meinen besten Dank auszusprechen. | Das Botanische Laboratorium der Norwegischen Landwirt- schaftlichen Hochschule, Aas bei Kristiania, den 13. Dec. 1913. - UNTERSUCHUNGEN ÜBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 91 I. Analyse der Erdproben. 1. Geschichtliches. Schon lange kennt man viele Pilze, die aus der Erde isoliert worden sind. Manche Versuche sind gemacht worden, um My- korrhizapilze zu finden, aber verhältnismässig wenig Interesse hat man den Pilzen geschenkt, die in der Erde als solche wohnen. Und doch weiss man auf Grund von Untersuchungen aus den letzten Jahren, dass im Erdboden eine grosse Menge von Formen vorkommt, die dort ihre natürliche Brutstelle und dann selbst- verständlich einen nicht unwesentlichen Anteil an den verschieden- artigen chemischen Prozessen haben, die sich in der Erde abspielen. Wir wollen uns einige der Arbeiten, die diesen Gegenstand bereits behandelt haben, kurz ins Gedächtnis zurückrufen. Eine Untersuchung, die direkt darauf abzielte, eine genauere Kenntnis von den in der Erde lebenden Pilzen zu erhalten, ist OupEMANs und Kontnes aus dem Jahre 19021 Diese Forscher untersuchten den Pilzinhalt in Humuserde von Spanderswoud bei Bussum in Holland. Es wurden 18 Pilze isoliert, die zum grössten Teil der Reihe Hyphomycetes angehören. Zur Isolie- rung wurden die Nährgelatine Kochs nebst Humusauszug mit Gelatine und Agar verwendet. Der Boden bestand hier zum grossen Teil aus halb oder ganz verwesten Blättern von Laub- und Nadelhölzern. In dieser Erde fanden sie in fast jeder Probe folgende Pilze: Trichoderma Koningi Qun , Cephalosporium humicola Qun. Mortierella grisea Oun., Mortierella subtilissima Ovp., Mucor 1 Oupemans u. KONUNG: Prodrome d'une Flore mycologique. Arch. neer- landaises des Sciences exact. et natur. Ser. II. Bd. VII. 1902 S. 266. 22 A. E. TRAAEN. humicola Qun. und Mucor geophilus Our. Sehr häufig Arthro- botrys superba Cord var. oligospora (Bon) CoEMANS und Peni- cillium desciscens Oup., bisweilen auch Mucor racemosus FREs. VAN ITERSON JR.! untersuchte aérobe Mikroorganismen, die imstande waren, Zellulose zu verzehren, und zwar isolierte und untersuchte er näher 15 verschiedene Pilze, die diese Fähigkeit besitzen. Die Methode, die er anwendete, um diese Formen aufzufinden, war folgende: Er durchtränkte Filtrierpapier in einer Petrischale mit einer Lösung von NH, NO; und KH; PO,, beide Stoffe in je 0.05 °/o, sterilisierte die Schale und exponierte 12 Stunden an der Luft oder infizierte direkt mit Erde. Viele Formen kamen nach einiger Zeit zur Entwicklung und bildeten auf dem Papier Perithezien, Pykniden oder Konidien. Es waren folgende: Sordaria humicola Oun., Pyronema confluens TUt., Chaetomium Kunzeanum Zorr, Pyrenochaeta humicola Ovp., Chaetomella horrida Ovp., Trichocladium asperum Harz, Stachybotrys alternans Oup., Sporotrichum bombycinum (Corda) RBH., Sporotrichum roseolum OQup. et Bet., Sporotrichum griseolum Ovp., Botrytis vulgaris Fr., Mycogone puccinioides (Preuss) Sacc., Stemphylium macrosporoideum Sacc., Cladospo- rium herbarum (PERS) Link und Epicoccum purpurascens EHRB. In vielen Fallen fand van ITERSoN Farbstoffe ausgeschieden, die in die Papierfasern eingedrungen waren. Der Pilz, der die kräftigste Wirkung auf die Zellulose ausübte, war Mycogone puccinioides. Man sieht, dass nicht ein einziger der isolierten Pilze bei diesen beiden Untersuchungen gemeinsam aufgetreten ist. Hacem? fand, dass eine Reihe von Mucorarten in der Erde aus Norwegen vorkommt, im ganzen sind von ihm und anderen I vANITERSONJR.: De aantasting van cellulose door aörobe Mikroorganismen. Verslagen d. koninklijke Akad. van Wetenschappen. Bd. XI 1903. S. 807. 2 Osc. Hacem: Untersuchungen üb. norwegische Mucorineen I u. Il. Videnskapsselsk. Skrifter I. Mat.-naturvid. Kl. Kristiania 1908 u. 1910. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORVEGEN. 93 Verfassern mehr als 30 verschiedene Arten aus dem Erdboden isoliert worden. Mucor racemosus Fres., M. hiemalis WEHMER und M. nodosus (Namysu.) HaGem sind in bebauter Erde sehr allgemein, in Nadelwald ist M. Ramannianus A. Mørter sehr häufig anzutreffen zusammen mit ein paar Absidiaarten, M. strictus Hacem und M. silvaticus Hacem. Hacem_ bestimmte auch die Anzahl von Sporen pr. gr. Erde; sie schwankte zwischen ein paar Hundert und zehntausend pr. gr. Ein paar Jahre früher hatte Lenpser! dieselben Mucor- arten und noch einige andere dazu aus Erdboden aus der Schweiz isoliert. Von OLAV Jonaw-OrsEN Sopp? erschien in Jahre 1912 eine „Monographie der Pilzgruppe Penicillium“. Die meisten der von ihm behandelten Formen hat der Verfasser in der Erde gefunden. Die Penicillium-Arten sind nach seiner Untersuchung die -häufigsten Pilze des Erdbodens. ELISABETH DALE? untersuchte eine sandige Erde in Woburn in England und fand darin 30 Pilz-Arten. Sie verwendete bei der Isolierung Nåhrgelatine. Wie immer bei diesem Verfahren, waren die Mucor-Arten beschwerlich, da sie infolge ihres schnel- len Wachstums oft alle anderen überwucherten. Ausser Mucor-, Penicillium- und Aspergillus- Arten wurden viele andere Hypho- myceten gefunden. Die Gattungen waren Monilia, Trichoderma, Botrytis, Verticillium, Nematogonum, Trichothecium, Basi- sporium, Stemphylium, Macrosporium, Alternaria, Fusarium und Ozonium. KELLERMAN und Mc. Bera? haben erdbewohnende Organis- men, die Zellulose verzehren, untersucht. Sie haben nicht I Arrr. Lenpner: Les Mucorinées de la Suisse. Materieaux pour la Flore Cryptogamique Suisse. Vol. III, Fase. I. Berne 1908. O. Jonan-Otsen Sopp: Monographie d. Pilzgruppe Penicillium I. Viden- skapsselsk. Skrifter I. Mat.-naturvid. Kl. No. 11. Kristiania 1912. 3 E. Date: On the fungi of the soil. Annales Mycologici Bd. 10. 1912. S. 452. ^ K. F. KELLERMAN a. J. G. Mc. Bera: The fermentation of cellulose. Centralbl. f. Bakt. II Bd. 33, 1912. S. 494. 19 94 A. E. TRAAEN. weniger als 75 Gattungen isoliert. Verschiedene Penicillium-, Aspergillus-, Fusarium- und Sporotrichum-Arten waren die gewöhnlichsten. Als Isolierungsmedien kamen Dextrose-, Kar- toffel-, Stärke- und Zellulose-Agar zur Anwendung. Von Mc. BetH und Scates erschien in Jahre 19121 eine Arbeit über zelluloseverzehrende Mikroorganismen. Was die Pilze betrifft, enthält sie indessen wenig Neues ausser dem, was KELLERMAN und Mc. BETH schon früher mitgeteilt haben. Das Hauptgewicht ist auf die Wirksamkeit der Bakterien gelegt. W. Daszewska? ısolierte aus Heideerde und Torferde eine grosse Anzahl Pilze, hauptsächlich Hyphomyceten und studierte ihre Einwirkung auf Zellulose. Ihre Untersuchungen führten W. Daszewska zu dem Ergebnis, dass den Hyphomyceten eine grössere Bedeutung bei der Zellulosespaltung zukommt als den Bakterien. Die Pilze, die sie isolierte, gehörten zu den folgenden Gattungen: Verticillium, Sporotrichum, Acremoniella, Monosporium, Sordaria, Torula, Fusarium, Mycelium, Cylindrophora, Pseu- domonas, Dendrochium, Verticillastrum, Monilia, Ciliciopo- dium, Alternaria und Mortierella. Viele von den gefundenen Pilzen waren neue Arten. Endlich ist im Oktoberheft 1918 von The botanical Gazette eine Arbeit von H. N. Gopparp? über Pilze, die in bebauter Erde leben, veröffentlicht. Erdproben wurden eingesammelt und der Inhalt der Probegläser nach mehrmaliger Verdünnung mittels sterilen Wassers und später Gelatine in Petrischalen gegossen. Die gefundenen Pilze waren: I J. G. Mc. Berg a. F. M. Scares: The destruction of cellulose by bacteria and filamentous fungi. U. S. Dep. of Agriculture. Bureau of Plant Industry 1912. Bull no. 266. W. Daszewska: Etude sur la desagrégation de la cellulose dans la terre de bruyére et la tourbe. Université de Genéve. Institut de Bo- tanique 8me Série. VIlIme Fase. S. 255. 3 H. N. Gopparp: Can fungi living in agricultural soil assimilate free nitrogen? The botanical Gazette Bd. 56. 1913. S. 249. Lo UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 95 Mucor ambiguus VuıL., M. stolonifer Kurs., Mycelioph- tora sulphurea n. sp., Coccospora agricola n. sp., Fusarium sp., Acrostalagmus cinnabarinus Cpa., Pachybasium hama- tum (Bonorb), Aspergillus calyptratus Oup., Asp. nidulans (Eipam). 4 Penicilliumarten, Hormodendron | cladosporioides Sacc., Monilia Koningi Oup., Stysanus stemonites (Prns.), Trichoderma nigro-virens n. sp, T. Koningi Ovup., Verti- cillum chlamydosporium n. sp. Aus den erwähnten Untersuchungen geht hervor, dass eine ganz bedeutende Menge verschiedener Pilze, die wesentlich der Reihe Hyphomycetes angehóren, im Erdboden enthalten sind. Die verschiedenen Forscher haben, wie aus den erwähnten Ar- beiten hervorgeht, meistens nicht dieselben Pilze isoliert, es scheint, als ob im Boden ein buntes Gewirr von allerlei Arten zu finden ist, obwohl Pilze von einigen Gattungen wie Mucor, Penicillium, Trichoderma, Cladosporium, Cephalosporium, Sporotrichum, Fusarium u. a. häufig auftreten. Hacem! hat jedoch nachgewiesen, dass von den Mucor-Arten einige überall im Erdboden anzutreffen sind, während andere in Gesellschaften auftreten. Und Gopparp? ist teils durch eigene Versuche, teils durch Untersuchungen anderer Forscher (er erwähnt eine Arbeit von GROSSMAN, die noch nicht veröffentlicht worden ist, und die hier früher erwähnte Arbeit von Qupemans und KoninG2) zu der Auffassung gekommen, „that there is a rather constant and . distinct fungus flora in the soil“. Im folgenden soll von Untersuchungen tiber mikroskopische Pilze, die ich im Erdboden aus verschiedenen Gegenden Norwegens gefunden und isoliert habe, berichtet werden. Ich habe bei der Analyse der Erdproben schwedisches Filtrierpapier als Nähr- 1 Hacem |. c. 2 Gopparp l.c. S. 264. 3 Ovupemans u. Konine |. c. 96 A. E. TRAAEN. boden benutzt. Von den Pilzen, die darauf zur Entwicklung kommen, sind éinige sehr häufig anzutreffen, ein paar sogar so häufig, dass sie in jeder Erdprobe zu finden sind, andere sind etwas seltener. Ausserdem trat eine Reihe anderer Pilze auf, die nur sehr selten vorkommen. Eine Auswahl der am häufigsten vorkommenden Arten habe ich dann einer näheren physiologischen Untersuchung unterzogen. 9. Versuchsmethodik. Die Erdproben wurden aus Wiesen-, Acker-, Walderde, und vielen anderen Erdarten eingesammelt, und zwar wurden alle Proben dicht unter der Erdoberfläche genommen. Sie wurden in den meisten Fällen in sterilen Gläsern mit Watteverschluss ge- sammelt. Standen solche nicht zur Verfügung, so wurde die Erde in reines Papier gesammelt, doch so, dass Verunreinigungen möglichst vermieden wurden. Von der Erde wurde ein grosser Klumpen genommen, ohne ıhn zu zerbröckeln, und von dessen Innerem wurde später eine Probe zur Untersuchung heraus- präpariert. Eine abgewogene Menge der Erdprobe wurde in sterilem Wasser verteilt, und durch abermaliges Abpipettieren mit einer sterilen Pipette in neuen sterilen Kolben so lange ver- dünnt, bis die Mischung eine passende Konzentration erreicht hatte. Dieser Mischung wurde dann mittels einer sterilen Pipette eine Probe entnommen und in eine Petrischale gegossen. Oder Partikel- chen von Erde wurden ohne weiteres in der Petrischale verteilt. Als Nährsubstrat in den Petrischalen diente nur in einigen Fällen Nährgelatine. In den allermeisten Fällen benutzte ich schwedisches Filtrierpapier, das ich in einer doppelten Schicht in Petrischalen von 11 cm. Weite legte und mit einer Lösung von unorganischen Nährstoffen benetzte. Die Schalen wurden im Dampfsterilisator durch einmalige Erhitzung bei 100° während etwa 10 Minuten sterilisiert. Nicht nur Erde, auch Partikeln von Blättern, verfaulten Baumstümpfen u. s. w. wurden auf dem Papier verteilt. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 97 Die Lösung, mit der das Filtrierpapier in den Petrischalen angefeuchtet wurde, hatte folgende Zusammensetzung: 100 cm?. destilliertes Wasser 0.02 gr. Mg SO, 7 aq Dil eg IN SIR) 0.5 », NH, NO, Spuren von Fe SO,. In der Regel wurde auch gleichzeitig eine Lósung wie die erwähnte benutzt, bei der aber NH, NO; mit 0.5 gr. (NH4); HPO, vertauscht war. Zuweilen wurde der ersten Lösung 0.1 % Ca CO; zugesetzt, in anderen Fällen wurde 0.77 ?^/; KNO; statt NH, NO; verwendet; in anderen wieder 0.405 ?/, NH, CI + 0.1 ?/; Ca CO; statt NH, NOs. | Durchgehends zeigte sich die erste Lösung als die giinstigste. Das von mir angewendete Verfahren ist also dasjenige von VAN Iverson !, nur ein wenig modifiziert. Die Schalen standen in Zimmertemperatur, und nach einer oder zwei oder mehreren Wochen kamen Kolonien von Pilzen zum Vorschein und wuchsen mehr oder weniger gut weiter. Von diesen Kolonien wurde auf Nähragar übergeimpft und dies so oft wiederholt, bis Reinkulturen hergestellt waren. Ich ver- suchte Gelatine und Agar von verschiedener Zusammensetzung und blieb bei Würze-Agar und -Gelatine als dem giinstigsten Nährboden stehen. Darauf wuchsen beinahe ausnahmslos alle die Formen, die zum Vorschein kamen, durchgehends sehr gut. Die Gelatine wurde in 10%, der Agar in 1 °/o Konz. verwendet. Bei Anwendung von Filtrierpapier als Nährboden entgingen mir natürlich viele Pilze, die sich auf Zellulose nicht entwickeln können. Aber auch von solchen Pilzen fanden sich in vielen Fällen nicht wenige auf dem Papier vor. Sie wuchsen dann allerdings in der Regel sehr kümmerlich, in den Kolonien besser 1 van ITERSON jr.: Die Zersetzung von Cellulose durch aörobe Mikro- organismen. Centralbl. f. Bakt. II. Bd. 11, 1914. S. 689. 28 A. E. TRAAEN. gedeibender Pilze, wobei sie sich wahrscheinlich von Zersetzungs- produkten von der Wirksamkeit der letzteren ernährten, oder auch von Spuren der Stoffe lebten, die das nicht ausschliesslich aus reiner Zellulose bestehende schwedische Filtrierpapier enthält. Ein grosser Vorteil bei dem genannten Verfahren ist, dass man dabei die Mucorarten, die wegen ihres schnellen Wachstums so viele Gelatineplatten zerstören, so gut wie ganz fernhalten kann. Und die Penicillien, die auch auf Gelatinekulluren sehr beschwer- lich sein kénnen, wachsen in der Regel nur kiimmerlich auf dem Filtrierpapier. Meine grösste Aufmerksamkeit widmete ich den Formen, die auf dem Papiere gut wuchsen, und die in den Erd- proben häufig anzutreffen waren. Bei dem genannten Verfahren habe ich ungefähr 120 ver- schiedene Formen isoliert und reingezüchtet. Die Pilze gehören mit wenigen Ausnahmen der Reihe der Hyphomyceten an. In den folgenden Tabellen sind einige Pilze, die nur gelegentlich auftraten, nur mit ıhrer Journalnummer angeführt, weil ich noch keine Gelegenheit gehabt habe, sie einer genaueren Untersuchung in systematischer Hinsicht zu unterziehen. Dies gilt also nur von solchen Pilzen, die selten vorkamen, und die demgemäss auch weniger Interesse beanspruchen können. Andere habe ich leicht bestimmen können. Wieder andere habe ich als neue Formen aufstellen müssen. Im folgenden werden die Pilze beschrieben, die am häufig- sten auf dem Filtrierpapier auftraten und ausgiebigen Wuchs zeigten. 3 Diemäher untersuchten Pilze. Geomyces TRAAEN n. gen. Hyphae steriles repentes v. ascendentes ramosae septatae hyalinae, fertiles erectae breves superne dendroideo-repetito- ramosae. Conidia in ramulorum apicibus acrogena breviter catenulata ellipsoidea v. ovoidea v. piroidea pallida v. laete colorata. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 99 Die Arten dieser Gattung gehören zu Mucedinaceae Linx, der Familie der Hyphomyceten, die hyaline Hyphen haben. Sie kénnen von den Gattungen der Unterabteilung Verticilliae Sacc. weder Verticillium Nees, das Wirtelbildung bei den Ver- zweigungen und Konidien einzeln oder seltener in Köpfen hat, noch Spicaria Hartine, welcher Pilz Äste und Seitenäste in mehrgliederigen Quirlen, aber Konidien in Ketten entwickelt, zugerechnet werden, selbst wenn man von der typischen quirlfürmigen Verzweigung absehen würde. Unter Botrytidae Sacc., die mehr oder weniger reich verzweigte Konidienträger mit nicht ausschliesslich wirteliger Verzweigung hat, steht Geomyces vielleicht Monosporium Bonorp. am nächsten. Dieser Pilz hat baumartig verzweigte Konidienträger, die Konidien stehen aber einzeln akrogen und sind meistens gross. G. vulgaris TRAAEN n. sp. (ES ING Fig 1,2). Hyphis 0.5—3 u diam. Conidiophoris 10—40 u longis. Conidiis late piroideis 3 » 4 u leviter inaequalibus verru- culosis carnosis v. subviridibus v. fusco-griseis. Findet sich sozusagen in jeder Erdprobe. Das Wachstum ist langsam. Bildet flache, filzige bis staubige Kolonien von weisslicher, rötlichweisser, grünlichweisser oder hellgrauer bis hellgrau-brauner Farbe. Auf dem Filtrierpapier ist die Farbe, von der Unterseite der Kolonie gesehen, schwach rötlich. Auf Würzeagar ist die Pilzkolonie zuerst schwach gewölbt und hat nur Substrathyphen; später erscheinen in der Mitte der Kolonie 1—2 mm. lange starrende Hyphen- büschel, dänn bildet sich nach und nach filzartiges Mycel über der Kolonie hin, mit Ausnahme von einer schmalen Randzone. Konidien entwickeln sich bald in grossen Mengen, und ihre Bildung verleiht den Kolonien ihre Farbe sowie das charakteristische filzig-staubige Aussehen. 30 A. E. TRAAEN. Der Pilz verfliissigt Gelatine sehr schnell, und schwimmt bald in einer von flüssiger Gelatine gefüllten kesselformigen Vertiefung. Aus verschiedenen Proben wurden Isolierungen von diesem Pilze gemacht, im ganzen mehr als 30. Aber nur wenige von ihnen verhielten sich auf demselben Substrate unter denselben Wachtumsbedingungen völlig übereinstimmend. Die Hyphen, die Verzweigung und die Sporengrösse stimmten ziemlich genau überein, aber in Bezug auf Wachtums- schnelligkeit und Aussehen der Kolonien waren oft deut- liche Verschiedenheiten zu erkennen. Dasselbe war auch der Fall mit verschiedenen Isolierungen von dem sehr nahestehenden G. sulphureus TRAAEN n. sp. Conidiis late piroideis 2 + 3 u leviter inaequalibus verruculosis sulphureis. Findet sich oft in den Erdproben. Auf dem Filtrierpapier bildet er gelbbraune Flecken; auf dem Papiere, das mit Ammoniumphosphatlösung angefeuchtet war, war die Farbe sehr intensiv. Von diesen Flecken empor bildet sich dann ein niedriges, weisses Mycel. Auf Würzeagar bildet der Pilz gewölbte, langsam wachsende Kolonien, die bald ein sehr niedriges, ebenes, filziges Mycel von sehr schöner, dotter- gelber Farbe entwickeln. Später werden die Kolonien fast ganz flach, weisslich-gelb und filzig-gestäubt. Verflüssigt auch leicht Gelatine. G. auratus TRAAEN n. sp. (Taf. IV, Fig. 3). Hyphis 0.5—3 (4.5) u. Conidiophoris 20—60 (120) u. Conidiis oblongis leviter inaequalibus aureis 1.5—3 + 9—D u. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 31 Kann häufig aus Erde und von alten Baumstiimpfen im Nadelwalde isoliert werden. Bildet auf Filtrierpapier und Würzeagar ganz flache, gestäubte Kolonien von einer schönen goldgelben Farbe. Auf Würzegelatine bildet er reichliches Luftmycel, so dass die Kolonien hier mehr filzig erscheinen. Der Pilz verflüssigt die Gelatine. Die Farbe ıst bei den jungen Kolonien heller als bei den älteren. Ein vierter Pilz, der zu derselben Gattung gehört, ist: G. cretaceus TRAAEN n. sp. Conidiis late piroideis v. obtuse mucronatis 2.5 + 3 u verruculosis candidis v. pallide fusco-luteis superficiem mycelii strato cretaceo denso tegentibus. Kommt nur selten in den Erdproben vor. Das Wachs- tum ist noch langsamer als das der vorher genannten Arten. Die Konidiendecke ist anfangs rein schneeweiss, später be- kommt sie einen bräunlichen Ton. Bringt auch Gelatine zum Schmelzen. Humicola TRAAEN nov. gen. Hyphae steriles repentes v. ascendentes ramosae septa- tae hyalinae. Chlamydosporae in ramulis brevibus v. satis longis acrogenae solitariae v. interdum catenulatae raro intercalares globosae v. late ellipsoideae v. ovoideae laeves, membrana tenui protectae, mycelio adhaerentes. Diese Gattung hat die Ausbildung von Chlamydosporen an kurzen Seitenzweigen mit den Gattungen Sepedonium Link, Zygodesmus Corpa. und Mycogone Linx gemein. Sepedonium hat doch traubig oder doldig verzweigte Seiten- äste, und die Membrane ist dick und mehr oder weniger stachlig oder warzig. Zygodesmus hat dunkel oder blass 32 A.E. TRAAEN. gefärbte Hyphen. An seitlichen Anschwellungen oder an den Enden oder an den Seiten der letzten Gabelauszweigungen bilden sich die Konidien (Chlamydosporen), die meist ge- stachelt sind. Rhinocladiwm Sacc. et Marcu mit der we- nigstens die erstgenannte Art der Gattung Humicola äusser- liche Ähnlichkeit besitzt, hat braune Hyphen und einzelne Konidien, die lange hängen bleiben, auf kleinen Zähnen. Trichosporium F rigs zeigt ebenfalls einige Übereinstimmung. Diese Gattung hat braune Hyphen und endständige oder seitenständige Konidien an den Hyphen oder Endzweigen. Dasselbe hat auch Sporotrichum Link; diese Gattung hat aber wie Humicola hyalıne Hyphen. Dematium Pers., wel- cher Pilz braune Hyphen hat, ähnelt Humicola in der bei diesem letzteren, wenn auch nur schwach, ausgeprägten Ten- denz zur Reihenbildung der Konidien (Chlamydosporen). Mycogone Link hat seitlich entstehende, kurze konidien- tragende Zweige, die oft verzweigt sind. Die Konidien sind endständig, ungleich zweizellig, die obere kuglig, warzig oder stachlig, die untere halbkuglig oder zusammenfallend. Es bestehen also zwischen Mycogone und Humicola grosse Ver- schiedenheiten, aber bei Humicola grisea sieht man eine Neigung zur Bildung dieser zweiten unteren Zelle, was aus Taf. IV Fig. 21 ersichtlich ist. Diese Art ähnelt sehr dem Pilz, den van ITERSON JR. oft isolierte!, und den er als Mycogone puccinioides Sacc. bestimmte. van ITERSON be- schreibt den Pilz nicht näher, aber die Abbildung von seiner Art gleicht H. grisea auffällig und zeigt wenig Übereinstim- mung mit Mycogone puccinioides. Dieser Pilz ist übrigens von Mycogone so verschieden, dass ihn Linpav in Rabenhorsts Kryptogamenflora zu einer anderen Gattung stellt. — Humi- | cola fuscoatra steht vielleicht auch mit Basisporium gal- larum Morriarp in Beziehung, der Rhinocladium nahe steht. 1 van ITERSON JR. l. c. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 33 Ich habe die Originalbeschreibung dieses Pilzes nicht gesehen, nur das, was ELISABETH DALE davon mitteilt. — Coccospora agricola, die GoDDARD isolierte und als neue Art aufstellte, unterscheidet sich von Humicola durch die dicke Membrane. Die beiden hier beschriebenen Formen von Humicola haben auch Konidienfruktifikation, was ich bei keiner der oben genannten Arten erwáhnt gefunden habe. — Es finden sich, wie erwähnt, viele übereinstimmende Charaktere bei Humi- cola und den oben erwähnten Pilzen; die abweichenden Charaktere sind doch so gross, dass ich die beiden Arten nicht unter eine der genannten Pilzgattungen einreihen kann, sondern halte es für berechtigt eine neue Gattung aufzustellen. . Humicola fuscoatra TRAAEN n. sp. (Taf. IV Fig. 12—17). Coloniis fusco-atris tarde increscentibus. Hyphis 0.4 —3 (—6) u diam. Chlamydosporis initio acoloratis postea pallide fuscis prope pellucidis subglobosis v. late ovatis 6—9 —12 u diam. Conidiophoris brevibus simplicibus v. pa- rum ramosis, conidiis acrogenis hyalinis oblongis 1.1— 1.9 » 2.2—4.5 u capitato-conglomeratis v. catenulatis. Capi- tulis ca. 5 u diam. Findet sich in den meisten Erdproben. Erscheint spat auf dem Papier, oft erst mehrere Wochen nach der Infek- tion als graue, später grauschwarze, zuweilen bräunliche Flecken in dem Papier ohne sichtbare Lufthyphen. Auf Würzeagar bildet der Pılz flache Kolonien, wächst an der Oberfläche im Agar ohne Lufthyphen zu entwickeln, ıst an- fangs ungefärbt, wird später allmählich braun, nachdem sich die Chlamydosporen entwickelt haben. Immer ist die Rand- zone, etwa 1 cm. breit, hell. Zuletzt ıst die Farbe der Kolonie schwarzbraun, und Chlamydosporen sind in grossen Mengen ‚entwickelt. Der Wuchs ist sehr langsam. Wenn die Kolonie Nyt Mag. f. Naturv. LII. I. 1914. 3 34 I A. E. TRAAEN. einen Durchmesser von einigen cm. erreicht hat, auf Wirze- gelatine früher, beginnt sich ein dünnes, verstreules, weisses Luftmycel zu bilden. Es wird später etwas dichter, aber verbleibt ganz niedrig und verstreut. In diesem Mycel bilden sich etwas spärliche (auf Gelatine keine) Konidien. Von der Unterseite gesehen ist die Farbe der Kolonie schwarzbraun. Die Decke auf Agar und Gelatine ist fest, fast knorpelig und kann in Schollen aufgerissen werden. Auch in Nährflüssigkeit sind die Kolonien ziemlich kompakt. H. grisea. TRAAEN n. sp. (Taf. IV, Fig. 18—21). Mycelio effuso griseo dense intertexto celeriter increscente. Hyphis 0.5—4.5 u diam. Chlamydosporis initio acoloratis postea pallide fuscis globosis v. late piroideis 12—17 u diam. Conidiophoris brevibus regulariter eramosis basi incrassatis, conidiis ovoideis 1.2—1.8 + 3—3.5 u capitato- conglomeratis v. catenulatis. Capitulis 5—9 u diam. Zeigt auf Filtrierpapier gutes Wachstum, bildet eine dichte graue Decke von langen, verflochtenen Lufthyphen mit Chlamydosporen. Auch auf Würzeagar und Würzegelatine hat der Pilz dasselbe Aussehen. Die Decke ist 1—2 mm. hoch, weisslich bis grau. Von der Unterseite. gesehen ist die Farbe braungrau. Der Pilz bildet grosse Mengen der bräunlichen Chlamydosporen. Die Konidien entwickeln sich auf einer alteren Kolonie als ein weisslicher Überzug. Der Pilz verflüssigt die Gelatine. Trichoderma. PERS. Findet sich sehr häufig in der Erde. Wächst auf Filtrier- papier mit langen, fiir das blosse Auge unsichtbaren Hyphen, die bald den Umkreis der Schale erreichen und weiter an der Glaswand entlang wachsen. Später bilden sich hier und UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 35 dort auf dem Papier anfangs weisse, später hellgrüne, zuweilen gelbe, zuletzt dunkelgrüne, kleine stark gewölbte Polster oder Punkte, die einzeln oder in Haufen zusammen- stehen. Sie bestehen aus Sammlungen von Konidienträgern, und die Konidienkópfchen finden sich hier in grossen Mengen. Der Wuchs ist sehr schnell, der Pilz erreicht die Peripherie der Platte in einer Petrischale auf Würzeagar in einer Woche bei Zimmertemperatur. Auf Agar und Gelatine hat er anfangs nur oder doch überwiegend Substratmycel, dann bildet sich in der Peripherie oder in der Mitte der Platte wolliges Luftmycel, das sich zuletzt in der Regel über die ganze Platte ausbreitet. Ich habe aus verschiedenen Erdproben zwischen 50 und 60 Exemplare isoliert, und die grosse Mehrzahl davon hat entweder kugelférmige Konidien, im Durchmesser 2.5—3— 4 u, oder schwach ovale mit 3—4 u im Durchmesser,, weshalb ich meine, dass diese Formen Trichoderma lignorum. (Tobe) Harz müssen zugerechnet werden kónnen, obgleich die Ko- nidien etwas grösser sind, als es bei T. lignorum eigentlich der Fall ist. Andere haben kuglige Konidien, 2—2.5 u im Durchmesser. Noch andere haben ellipsoidische oder läng- liche Konidien, deren Grösse einigermassen mit der T. Ko- ningis Ovp. übereinstimmt. Ich habe auch einige Formen isoliert, die gar keine Konidien bilden. Die verschiedenen Formen entwickeln sich auf demselben Nährboden und unter denselben äusseren Bedingungen doch nicht völlig überein- stimmend und zwar selbst dann nicht, wenn sie dieselbe Konidiengrösse haben. Sie schwanken in Wuchsart und in der Leichtigkeit, Konidien zu bilden. Einige bilden Konidien sehr reichlich in Punkten oder Kissen, andere dagegen spärlich. Gewöhnlich entwickeln sich die Konidien leichter auf Filtrierpapier als auf Agar und Gelatine. Dass die Formen, die keine Konidien haben, doch zur Gattung Trichoderma ' zu rechnen sind, ist aus der Wuchsart und den Chlamydo- 36 A. E. TRAAEN. sporen leicht ersichtlich, die alle diese Formen bilden. Oupe- MANS und Konine haben in ihrer Arbeit! erwähnt, dass T. Koningi Chlamydosporen bildet, aber für 7. lignorum habe ich es nicht angegeben gefunden. Alle Formen, die ich isoliert habe, bilden ohne Ausnahme farblose kuglige oder ovale Chlamydosporen, 6—12(—16) u im Durchmesser, in grösseren oder geringeren Mengen. Sie bilden sich inter- kalar oder an kurzen Seitenzweigen. Auf Würzeagar und Würzegelatine finden sich die Chlamydosporen überwiegend in dem Substrate. Viele von diesen Formen entwickeln riechende Stoffe, einige obstähnliche, wie süssen Äpfel- oder Blumenduft, andere etwas unangenehm aromatische, wieder andere ent- wickeln einen Geruch, der an Wermut erinnert. Noch andere bilden keine riechende Stoffe. Die Form, die ich näher untersucht habe, wächst auf Würzeagar sehr schnell, anfangs ohne oder nur mit spär- lichem Luftmycel. Wenn die Hyphen die Glaswand in der Petrischale erreicht haben, fängt die Bildung der Konidien an. Erst nahe an der Peripherie wird dann die konidie- führende Zone nach und nach breiter, zuletzt bilden sıch oft Konidien auch mitten in der Platte an der Impfstelle. Der dazwischenliegende Teil kann lange ohne Konidien bleiben, zuletzt bilden sie sich aber auch hier. Auf Würzegelatine erscheint ziemlich früh hohes, ebenes Luftmycel, aber dieses verschwindet wieder, wenn der Pilz die Gelatine verflüssigt hat. Konidien bilden sich hier nur spärlich. Die Grösse der Konidien beträgt 2.8—4 ju im Durchmesser; sie sind kuglig und stehen in Köpfchen von ziemlich verschiedener Grösse dicht zusammen. Die Konidien fallen sehr leicht auseinander. Die Breite der Hyphen beträgt 1—4 u. Auf Würzeagar entwickelt 1 Oupemans u. Konine l. c. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 37 der Pilz eine angenehme aromatische Duft. — (Taf. IV, Fig. 9—11). Chaetomidium barbatum n. sp. (Taf. IV, Fig. 5—8). Mycelio peritheciis dense aggregatis viridibus aut fuscis tecto. Hyphis repentibus et ascendentibus ramosis septatis hyalinis 0.5—5 (8) u diam. Peritheciis ovoideis v. el- lipsoideis v. ovatis 50 u ad 1 mim. altis cortice tenui fragili piloso circumdatis. Pilis peritheciorum simplicibus septatis basi papillatis rectis v. undulatis v. tortuosis 2—4 u diam. brevissimis vel usque ad 1 mm. longis viridi-fuscis. Ascis clavatis apice rotundatis 9.5—14 > 24—60 u, sporas 8 continentibus, maturis mox dissolutis. Sporis fusco-violaceis, late ellipsoideis, utrinque brevissime apiculatis, S—11u longis, 7—8 u latis, concavo-convexis, margine obtuso, 4—5 u crassis. Muss nach Baınters Monographie über Chaetomidium und Chaetomium! zur erstgenannten Gattung gerechnet werden. Kommt nicht häufig in den Erdproben vor. Auf Filtrier- papier bildel der Pilz sehr dicht über die ganze Schale hin grüne, später dunkelbraune Perithezien, die bald von den grünlich violettbraunen Sporen gefüllt werden. Auf Würze- agar wüchst er bei Zimmertemperatur schnell mit farblosem, 3—4 mm. hohem Luftmycel. Nach einer Woche kommen die bräunlich grünen Perithezien zum Vorschein, die, selbst wenn die ganze Platte von ihnen bedeckt ist, noch keine Asci enthalten. Sie werden eine Woche später gebildet. Das Mycel an der Impfstelle ist gelbweiss und trägt keine Perithezien. Auf Würzegelatine auch sehr gutes Wachstum. I G. Barnier: Société Mycologique de France. T. XXV. 1909. S. 191. 38 A. E. TRAAEN. Die Gelatine wird nicht verflüssigt. Die Perithezien sind hier klein und werden nur spärlich gebildet. : 9. Stemphylium macrosporoideum (Berk) Sacc. Kommt nur selten beim Analysieren der Erdproben vor. Aber der Pilz wächst gut auf Filtrierpapier. Hat hohe Hyphen im Anfang, aber wenn die Sporen gebildet worden sind, liegen sie wie ein schwarzer Staub auf dem Papier. Auf Würzeagar und Würzegelatine sehr gutes Wachstum. Hier bildet der Pilz eine 2—3 mm. hohe, anfangs weisse bis gelbe Decke, die später grau bis schwarz wird, oft mit gelben, braunen und grüngelben Farben darin. Die Sporen werden in grossen Mengen gebildet. Die Gelatine wird ver- flüssigt. Die meisten Sporen sind 4-zellig, grünlich-braun, 14—22 u im Durchmesser. Aber es finden sich auch solche, die vielzellig sind. (Taf. IV, Fig. 4.) 4. Die Analysen. Bei den ersten Analysen der Erde wurde etwas davon aus der Probe direkt auf das Papier gebracht oder erst nach Auf- schlemmen in sterilem Wasser. Später nahm ich immer eine abgewogene Menge, gewöhnlich 1 bis 10 gr., und diese Menge wurde dann in sterilem Wasser verteilt und zu einer solchen Verdünnung gebracht, dass die Menge Erde, die auf das Papier kam, 1 mg. entsprach. Bei mehreren Versuchen hatte eine solche Verdünnung sich als geeignet erwiesen. Den Penicillium-, Citromyces- und Aspergillus-Arten, die zum Vorschein kamen, habe ich wenig Aufmerksamkeit geschenkt. Die Zahl der Trichoderma-Konidien in einer Probe zu bestimmen, ist nach dem benutzten Verfahren nicht möglich; denn der Pilz wird, wie erwähnt, erst sichtbar, nachdem er sich über das ganze Papier hin ausgebreitet hat. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 39 1. Analyse. Eine Petrischale mit Filtrierpapier wurde mit der Nährlösung ohne nachfolgende Sterilisierung angefeuchtet. Nach 14 Tagen konnte ich folgende Pilze beobachten: 1. 2. Geomyces vulgaris, viele Kolonien. a 4. Penicillium sp. verstreut wachsend. Mucor spinosus, kiimmerlich gedeihend. Stemphylium macrosporoideum. 2. Analyse. 2 Schalen wurden im Walde 1 Stunde offen hingestellt. Es kamen zum Vorschein: I. IT. 1. Fos. 2. Cladosporiwm sp. 9. Geomyces vulgaris. 4. Braunrotes Mycel ohne Konidien. 5. Humicola fuscoatra. Hatte in der Nähe eines Haufens verwesender Pflanzen gestanden. 1. Botrytis sp. 2. Cladosporium sp. 3. Penicillium sp. 3. Analyse. Stückchen von der Rinde eines verfaulten Fichtenstrunkes wurden auf das Papier gelegt. 1. 2. = Geomyces vulgaris. Fs. ein Pilz, der eine blauviolette Farbe rings um die Ko- lonie gebildet hat. Kuglige Bildungen, 500 u im Durchm., die Mengen von Sporen enthalten, sind sichtbar. Liess sich nicht weiter züchten. Fy. Humicola grisea. Geomyces auratus. 4. Analyse. Erde unter Grasrasen aus Voss. (Sept.) Geomyces vulgaris 9 Kol. — sulphureus 7 , A. E. TRAAEN. 40 3. Geomyces cretaceus (?) 5 Kol. 4. Humicola fuscoatra Ar 5. Ein hoher weisser Pilz (unbestimmt). 5. Analyse. Erde unter Grasrasen aus Finse. (Sept.) 1. Stemphylium macrosporoideum. 2. Humicola grisea. 3. Trichoderma lignorum. p 4, — Koningi. 5. Penicillium sp. 6. Analyse. Erde in Buchenwald aus Seim nahe Bergen. (Sept.) | 1. Geomyces vulgaris 6 Kol. 2. — sulphureus 6 ,; 3. Humicola fuscoatra. 4. Fa. 5. Fa. 6. Ko. 7. Penicillium sp. 7. Analyse. Erde aus Laubwald, Anduglen, Hardanger. (Sept.) 1. Geomyces sulphureus 10 Kol. 2 — cretaccus 10 „ 3 — auratus SE 4. Humicola fuscoatra. 5. EF. 6. Stemphylium macrosporoideum. 7. Fog. 8. Chaetomidium barbatum. 9. Trichoderma lignorum. 10. Fos. 11. Penicillium sp. und Citromyces sp. | UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 41 === 8. Analyse. Erde unter Taxus genommen, Anduglen, Hardanger. (Sept.) I. 1. Geomyces vulgaris 8 Kol. 9. = sulphureus | 3 = cretaceus f 5 4, Trichoderma. 5. Humicola fuscoatra. II. 1. Geomyces vulgaris. 2. — sulphureus. 3. Chaetomidium barbatum. 4. Stemphylium macrosporoideum. 5. Fog. 6. F4. Js: io: 8. Citromyces sp. 9. Analyse. Heideerde aus Turö bei Bergen. (Sept.) I. 1. Geomyces sulphureus. 2. Humicola fuscoatra. 3. Trichoderma. 4. Penicillium sp. II. 1. Humicola fuscoatra. 2. Penicillium sp. 10. Analyse: Erde aus dem Flaamstal. (Sept.) 1. Geomyces vulgaris. 2. Humicola fuscoatra. 3 Fos. 4. Penicillium sp. 11. Analyse. Erde aus dem Hochgebirge bei Myrdal, Bergenbahn. 900 m. Höhe üb. d. M. 1. Geomyces vulgaris 18 Kol. I. — sulphwreus 1 „ 3. Ein grauer Pilz mit violett-olivengefärbten Hyphen. 49 A. E. TRAAEN. 12. Analyse. Mehrere Proben aus faulen Baumstümpfen in Fichtenwald aus Bärum bei Kristiania. Die Pilze, die immer gefunden wurden, waren folgende: 1. Geomyces auratus. 2. Humicola grisea. 3. Trichoderma. Oft Humicola fuscoatra, seltener Geomyces vulgaris und G. sulphureus. Ausserdem einige andere, die ich nur mit Jour- nalnummer bezeichnet habe. 13. Analyse. Blatter von verschiedenen Laubhölzern aus Aas bei Kristiania wurden eingesammelt und zwar sowohl herab- gefallenes Laub wie auch vom Baume abgepflückte Blätter, und in Stückchen auf das Papier gelegt. (Von Vogelkirsche, Ahorn und Esche), (Sept.) Humicola grisea wurde einmal gefunden. Sonst nur ver- schiedene auf dem Filtrierpapier schlecht gedeihende weisse Pilze, und einen mit rötlichem Mycel. Nur mit Nummer be- zeichnet. Bei den folgenden Analysen wurden zugleich eine Petrischale mit der früher erwähnten Ammoniumnitratlösung (die bisher allein verwendet wurde) und eine mit der Ammoniumphosphatlösung benutzt, Sie sind mit N bzw. P bezeichnet. Immer, wo es sich um Erde handelte, war 1 mg. Erde in jeder Schale. 14. Analyse. Vor einem Fenster des botanischen Labora- torıums in Kristiania ungefähr 15 m. über der Strasse wurden einige Petrischalen ohne Deckel 1 und 11, Stunde angebracht (April); aber nur wenige Pilze, die einigermassen gutes Wachs- tum zeigten, entwickelten sich auf dem Papiere. Wesentlich waren es kümmerlich gedeihende Penicillium-, Aspergillus- und Oospora(?)-Arten, die zum Vorschein kamen, ein paarmal eine Stemphylium sp., Geomyces sulphureus und G. cretaceus, ein- mal auch Humicola fuscoatra und G. vulgaris. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 43 15. Analyse. Erde aus Laubwald von Ula bei Larvik. (Juni.) P. 1. Humicola fuscoatra. 9, Geomyces auratus. 3. Trichoderma. N. 1. Fa. 2. Geomyces auratus. 3. Trichoderma. 16. Analyse. Aus einem Teppich aus Sphagnum wurde eine Probe genommen, aber kein Pilz entwickelte sich. 17. Analyse. Schlamm von Viksfjord beı Larvik. In beiden Schalen bildeten sich nur kleine Kolonien von einer Actinomyces sp. Die Kolonien sind klein, grau, und die Konidien liegen wie eine dicke Staubdecke auf ihnen. Die Farbe ist hellviolett-grau. 18. Analyse. Sand vom Strande bei Ula (Larvik). P. 1. Eine beginnende Gelbfärbung im Papier. 2. Actinomyces sp. N. 1. Trichoderma. 19. Analyse. Sand aus einem Bache bei Ula (Larvik). D 1. Fa. 2. Feo. 3. Actinomyces. N. 1. Geomyces vulgaris 5 Kol. 2. — auratus 1 , 3. Verschiedene Penicillium sp. 4. Rötliche Flecken. 20. Analyse. Erde aus Laubwald von Skaugumsaas, Asker bei Kristiania. N. 1. Geomyces auratus 5 Kol. 2. — vulgaris 1 ,, 44 A. E. TRAAEN. Eine sehr abweichende Dictons, Form. Penicillium sp. Humicola fuscoatra. Actinomyces. Geomyces auratus. Fs. Ex CONS 2 21. Analyse. Erde aus Folddalen, in Nadelwald, wesent- lich aus feinem Sande bestehend. (Sept.) : N. 1. Geomyces sulphureus Viele Kol. 2. -- auratus Se P. Nur etwas Penicillium. 22. Analyse. Wiesenerde, Folddalen. Sandige, wenig humöse Erde. (Sept.) N. 1. Geomyces vulgaris Viele Kol. 2. — sulphureus 3 , 3. Humicola fuscoatra. 4. Fy. P. Nichts. 23. Analyse. Erde aus grobem Sande mit vielen Pflanzen- resten. Aus Folddalen in 1000 m. Höhe. (Sept.) N. Nur 3 Kolonien von Geomyces vulgaris. P. Nichts: 24. Analyse. Erde aus Tofteholmen im Kristianiafjord. (Juni N. 1. Geomyces sulphureus Viele Kol. Sen . Humicola fuscoatra. Actinomyces 8 Kol. Trichoderma Koningi. 5. Geomyces auratus. P. Nichts. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 45 25. Analyse. Erde aus Krokkleven bei Kristiania. (Juni.) N. 1. Humicola fuscoatra 5 Kol. 25 — grisea 185 3. Foo Dal, 26. Analyse. Erde aus der Kjöbmandsstrasse in Dront- heim. Rötlichbraune Sanderde. N. 1. Geomyces vulgaris 2 Kol. 20 — sulphureus 1 „ 3. Actinomyces sp. 4. Humicola fuscoatra. 5. Trichoderma. P. Nichts. 27. Analyse. Erde vom Friedhof in Tromsö. Braun- schwarzer Muschelsand. N. 1. Humicola grisea 1 Kol. 2. Geomyces sulphureus 7 , 3. — vulgaris 325 4. Stysanus sp. P. Spärliches Mycel. 28. Analyse. Nasse Erde mit vielen organischen Resten. Finse an der Bergenbahn. (Okt.) . N. 1. Geomyces vulgaris 30 Kol. 2. Trichoderma. P. Nichts. 29. Analyse. Stark sandige Erde aus Molde. (Okt.) 1. Stysanus sp. 2. Actinomyces 3 Kol. 9. Fo f 4. Trichoderma. P. 1. Fy;. Mehrere Kol. 46 A. E. TRAAEN. 30. Analyse. Dunkle Moorerde aus Lövstakken bei Bergen. (Okt.) N. 1. Geomyces vulgaris 1 Kol. 2. Trichoderma. P. Nichts. Später Trichoderma. 3l. Analyse. Dunkle Moorerde aus Honningsvaag, Fin- marken. N. Nur Humicola grisea. P. Foy. | 92. Analyse. Moorerde. Tromso. | N. Ein rötlich-weisses Mycel. P. For. | | 99. Analyse. Hellbraune Pflanzenreste, meist von Sphagnum bei Prestevandet, Tromsö. Nichts auf den Platten zu sehen. 34. Analyse. Moorerde aus Graakallen bei Drontheim. N. Trichoderma. P. Nichts. 35. Analyse. Erde aus Ringkollen, Nordmarken bei Kristiania. (Sept.) N. 1. Geomyces vulgaris 20 Kol. P. 1. Geomyces vulgaris 3 , 2. Fy. 36. Analyse. Erde verschiedener Herkunft wurde be- nutzt, aber das Filtrierpapier in den Petrischalen war mit den üblichen Lösungen ohne Stickstoffverbindungen angefeuchtet. 10 Proben wurden versucht, aber nur bei 2 entwickelte sich Pilz- vegetation, und diese war kümmerlich. In beiden Fällen nur Fy. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 47 37. Analyse. Erde aus Brunkollen, Bärum bei Kri- stiania. Grasbewachsener Ort. (Juni.) N. 1. Geomyces vulgaris 100 Kol. uu. = auratus 60 „ 3. Humicola fuscoatra 12 „ 4. Fr. P. 1. Geomyces vulgaris 18 , 2. — auratus 4 , 3. Trichoderma. 4. Fr, 38. Analyse. Sanderde in Nadelwald bei Atna, Oster- dalen. (April. 1. Geomyces sulphureus 65 Kol. 2 — vulgaris 10 , 3. Penicilliwm sp. 4. Weinrote Flecken ohne Mycel. 1. Geomyces sulphureus 30 Kol. 2 — vulgaris T 3. Penicillium sp. 39. Analyse. Erde aus dem Bette eines Baches, Rustan, Asker bei Kristiania. (Juni.) N. 1. Geomyces vulgaris 10 Kol. 2. Humicola fuscoatra 2 ,, 3. Geomyces auratus 2 , 4, — cretaceus 1 , P. 1. Humicola grisea DE 2. Trichoderma. 3. Geomyces vulgaris 3 , 40. Analyse. Erde aus Tofteholmen, Kristianiafjord. (Mai.) AN 1. Dicoccum asperum. Gutes Wachstum. 2. Fy. 3. Trichoderma. 48 A. E. TRAAEN. P. 1. Dicoccum asperum 14 Kol. 2. Trichoderma. 41. Analyse. Lehmige Ackererde. Dillingö bei Moss. (Juni.) N. 1. Humicola grisea 10 Kol. 2. Dicoccum asperum 4 , 3. Chaetomidium barbatum. P. 1. Humicola grisea 12 Kol. 2. Dicoccum asperum 5 » 3. Trichoderma Koningi. 42. Analyse. Ackererde, Dillingö bei Moss. (Juni.) N. Actinomyces 10 Kol. PAL rE Go 2. Geomyces vulgaris 2 Kol. 45. Analyse. Moorerde aus Varaasen, Asker. (Juli.) Fj. 42 Kol. Fio Humicola fuscoatra. Trichoderma. Penicillium. Fe. Humicola fuscoatra. Actinomyces. bor OUR go 10 — Go 44. Analyse. Erde aus Varaasen, Asker bei Kristiania. 1. Blauviolette Flecken. 9. Fa. 3. For 7 Kol. 4. Mortierella sp. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. ETT SR 45. Analyse. - Humicola fuscoatra 4 Kol. Fog. Trichoderma. Penicillium sp. Gelbgriines Mycel. Asker bei Kristiania. (Juli.) N. 1. Chaetomidium barbatum. 9. Trichoderma. bo = go 46. Analyse. Erde aus Tronfjeld, Osterdalen. IN. II. = TD © bo = & WN m MEN Era. Humicola grisea. Trichoderma. Humicola grisea. a) EM CO De Bw H9 à Trichoderma. Penicillium sp. Citromyces , Aspergillus , Trichoderma. Penicillium sp. Aspergillus , Humicola fuscoatra. Trichoderma. Penicillium sp. Geomyces auratus 13 Kol. — sulphureus 9 „ Geomyces sulphureus 15 Kol. E. Penicillium sp. Rotgefärbtes Mycel. Nyt Mag. f. Naturv. LII. I. 1914. 49 Erde von einem Acker mit Kartoffeln, (Juni.) 50 A. E. TRAAEN. 47. Analyse. Wiesenerde. Aas bei Kristiania. (Juli) Penicillium sp. 38 Kol - Chaetomidium barbatum 4 ,, Humicola grisea Ass | = fuscoatra 6 Trichoderma. Fs. Humicola grisea 6 Kol. | | Trichoderma. Fra. Penicillium sp. 2 WM ED D ge c» ro Hr » TD HEN 48. Analyse. Erde aus der Nähe des Galdhöpiggen, Jotunheimen. (Juli.) N. 1. Geomyces sulphureus 2 Kol. 2. — vulgaris 5 , 3. Fu. 4. Stemphylium sp. PE. 2. Stemphylium sp. 9. Fog. 49. Analyse. Moorerde, Hellesylt, Geiranger. (Juli.) N. 1. Humicola fuscoatra. 2 SE 15: 3. Trichoderma. 4. Fo. b. Era. P. 1. Weisses Mycel ohne Konidien. | 2. Humicola fuscoatra. 5. Geomyces vulgaris. 50. Analyse. Wiesenerde, Hellesylt. (Juli) NE 12 KO) 2. Trichoderma Koningi. 3. Penicillium sp. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 51 Fog. Trichoderma Koningi. Trichoderma. Analyse. Moorerde, Grjotli. (Juli.) Penicillium sp. 7 Kol. Pas. Signe Mortierella sp.? Penicillium mit Sklerotien. Geomyces auratus 1 Kol. Analyse. Wiesenerde bei Molde. (Juli.) Trichoderma. Penicillium sp. | Humicola fuscoatra. Fra. Fs. Trichoderma. Penicillium sp. . Humicola fuscoatra. Analyse. Sanderde unter Grasrasen, Veblungsnes, Romsdalen. (Juli.) Dot. 2. 9. 51. N. 1. 2. 5 4. Io T. 52. INS. 2. 2. 4. D. Rör 2. 3 03. INS T. 2. 3. Is d 2. 3. Penicillium 9 Kol. Humicola fuscoatra 12 , Trichoderma. Humicola 18 Kol. Fou. Fos. 54. Analyse. Wiesenerde, Aarungen, Aas bei Kristiania: (Aug.) BEN; 1. Humicola grisea. 2. — fuscoatra. 9. Penicillium sp. 25 Kol. 4. Geomyces vulgaris 27 ,, 59 A. E. TRAAEN. Trichoderma. Fc. - Fs. Humicola fuscoatra 18 Kol. . 2 gelbbraune Flecken ohne Mycel. Chaetomidium barbatum 2 Kol. od — = Z go Pe rx i 09 Ro eo ho Fos ex Geomyces vulgaris I Trichoderma. Humicola fuscoatra. Humicola fuscoatra. Chaetomidium barbatum. Trichoderma. I 55. Analyse. Erde aus Fichtenwald, Aarungen, Aas bei Kristiania. (Aug.) N. 1. Verschiedene Penicillium sp. 2. Trichoderma Koningi. P. 1. Humicola fuscoatra 7 Kol. 2, Geomyces sulphureus 1 , 3. Trichoderma Koningi. 56. Analyse. Probeauseinem Ameisenhaufen, Aas. (Aug.) N. Trichoderma. . Humicola fuscoatra 2 Kol. " Fs. . Penicillium. 1 9 3 4 P. 1. Trichoderma. 9. Humicola fuscoatra 1 Kol. 3 — grisea Jade 4 . Geomyces sulphureus. 57. Analyse. Lehmige Erde aus dem Bette eines Baches. Aarungen, Aas bei Kristiania. (Aug.) NE 2. Fos. 3. Trichoderma. P. 20 weissgraue Actinomyceskolonien. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 53 58. Analyse. Schalen. 2 Stunden der Luft ausgesetzt im 2. Stockwerk der Landwirtschaftlichen Hochschule, Aas bei Kristiania. (Aug.) N. 1. Humicola fuscoatra 4 Kol. 2. Trichoderma. P. 1. Humicola fuscoatra 9 Kol. 2. Geomyces sulphureus 1 , 9. Trichoderma. 4. Feines, weisses Mycel. 59. Analyse. Erde unter Hypnumrasen aus Fichten- wald, Bärum bei Kristiania. (Okt.) N. 1. Geomyces vulgaris 100 Kol. 2. Humicola fuscoatra 1 „ 3. Fos Sr 4. Penicillium sp., verschiedene Formen. P. 1. Geomyces vulgaris 60 Kol. 9. Humicola fuscoatra 3 , Ss Fig: 60. Analyse. Probe aus einer untiefen Erdschicht im Walde, Bärum bei Kristiania. (Okt.) N. 1. Humicola fuscoatra 2 Kol. 2. Geomyces vulgaris 20 „ 3. Fyn. . Verschiedene Penicillium sp. . Humicola fuscoatra 1 Kol. . Geomyces vulgaris 2 , D bo — H= 61. Analyse. Der zerbröckelte Inhalt eines faulen Fich- tenstrunks, Bärum bei Kristiania. (Nov.) N. 1. Humicola fuscoatra 3 Kol. 2. Geomyces vulgaris 95 , Fs. Geomyces auratus 8 » Da po 1 Fs. 54 A. E. TRAAEN. Humicola fuscoatra 2 Kol. Geomyces vulgaris 5 , Humicola grisea [er Trichoderma. Pee Ce OR eer 62. Analyse. Erde unter einem Nussbaumgebüsch, Bärum bei Kristiania. Hier wurde statt Am NO;, KNOs (1 9/9) verwendet (KN). KN. 1. Fo. DX SR 2. Humicola fuscoatra 3 Kol. 3. Geomyces vulgaris 3 , 63. Analyse. Wiesenerde. Horsle, Bärum bei Kri- stiania. (Okt.) KN. 1. Geomyces vulgaris 8 Kol. 2. Humicola fuscoatra 8 „ 1. Humicola fuscoatra 8 ,, 2. Geomyces vulgaris 3 , 3. Trichoderma. 64. Analyse. Von derselben Stelle. (April.) N. 1. Geomyces vulgaris 7 Kol. 2. Humicola fuscoatra 1 , 3. Penicillium sp. TONS 4. Fo Des: 5. Trichoderma. 6. Fe. N(4-CaCO;). 1. Geomyces sulphureus 1 Kol. 2. Fs. 9. Fo; Jis 4. Humicola fuscoatra 4 „ 5. Fio 6. Penicillium sp. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 55 65. Analyse. Erde aus Fichtenwald, Bärum bei Kristia- nia. (April) * 1. Geomyces vulgaris 15 Kol. 2. — sulphureus 5 ,, 9. Humicola fuscoatra 2 ,, 4. Trichoderma Koningi. D. Fog. 6. Fo. 7. Penicillium sp. N(+CaCO:) 1. Geomyces vulgaris 20 Kol. 2. — sulphureus 5 „ 3. Humicola fuscoatra. 4. Ko. 9. Penicillium. 66. Analyse. Wiesenerde aus Kajajordet, Aas bei Kri- stiania. (April. N. 1. Geomyces vulgaris 8 Kol. 2. Humicola fuscoatra 1 , 3. Penicillium sp. N(+CaCOs). 1. Geomyces vulgaris 7 Kol. 2. Humicola grisea 4 „ 3. Frog. 67. Analyse. Erde unter Hypnumrasen in Fichtenwald, Aas bei Kristiania. (April.) N. 1. Geomyces vulgaris 2 Kol. 2. — auratus 8 , 3. Humicola fuscoatra 8 , 4. Penicillium sp. DONC N(4-CaCO;) 1. Geomyces vulgaris 2 Kol. 2 — auratus 10 ,, 3. Humicola fuscoatra 3 , 4, Fos. 5. Penicillium sp. MM „ 56 A. E. TRAAEN. 68. Analyse. Walderde aus Harpefoss, Gudbrandsdalen. (April.) Nur Humicola fuscoatra in 50—60 Kolonien. 69. Analyse. Eine Petrischale, 3 Stunden der Luit ausgesetzt,im 2. Stockwerk der Landwirtschaftlichen Hochschule, Aas bei Kristiania. (Mai) 1. Chaetomidium barbatum. 2. Geomyces sulphureus 3 Kol. 9. — vulgaris I „ 4. Trichoderma. 70. Analyse. Wiesenerde, Bärum bei Kristiania. (Aug.) N. 1. Geomyces vulgaris 30 Kol. 2. Trichoderma Koningi. 3. Stysanus sp. 4. Humicola fuscoatra. 9. Fıso N (+ Ca COs). 1. Geomyces vulgaris 30 Kol. 2. Fus. 3. Actinomyces. 4. Trichoderma. D. Fio. 71. Analyse. Erde aus Fichtenwald, Bärum bei Kri- stiania. (Aug.) N. 1. Geomyces vulgaris 2 Kol. QUIT 10 3. Trichoderma. 4. Humicola fuscoatra. 5. Fra. 6. Aspergillus sp. QT I UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. N(+ Ca COs). 1. Geomyces vulgaris 3 Kol. 9. F0 3. Humicola fuscoatra 2 , 4. Trichoderma. 5 . Actinomyces SE 72. Analyse. Erde aus Fichtenwald, Aas bei Kristia- nia. (Aug.) N. 1. Geomyces vulgaris 20 Kol. 2. — auratus TI » 9. Humicola fuscoatra 8 „ 4. Mortierella sp.? N (+ Ca CO;). 1. Geomyces vulgaris 6 Kol. QI — auratus 3 „ D Bon 73. Analyse. Wiesenerde aus Kajajordet, Aas bei Kri- stiania. (Aug.) N. 1. Geomyces vulgaris 40—50 Kol. 2, Humicola fuscoatra a 3. Trichoderma. N (+ Ca Cos). 1. Geomyces vulgaris 20 Kol. 2. Humicola grisea 4 , 9. Fjoe. 4, Trichoderma Koningi. 74. Analyse. Erde aus Hypnumrasen in Fichtenwald. N. Odalen. (Sept.) N. 1. Geomyces sulphureus 4 Kol. 2. Fi ME 3. Actinomyces —— D 4. Mortierella sp. N(4-CaCOs). 1. Actinomyces 6 Kol. 2 F5. 58 A. E. TRAAEN. 75. Analyse. Erde aus Fichten- und Kiefernwald. N. Odalen. (Sept.) - N. 1. Geomyces vulgaris 10 Kol. 9. Humicola fuscoatra 4 , 3. Penicillium sp. 4. Mortierella sp.? N (+ Ca COs). 1. Geomyces vulgaris 6 Kol. 2. Humicola fuscoatra 4 ,, 3. Penicillium sp. Wenn wir die eben angeführten Analysen in Tabellenform zusammenstellen, bekommen wir einen besseren Überblick über die Ergebnisse. Im ganzen berücksichtige ich hierbei 70 Ana- lysen. Die Pilze, die sehr selten auftraten, habe ich ausgelassen. Die Zahlen in den Spalten geben die Anzahl der Proben an, in der die Pilze vorkamen. o = & fa T © o D (=| 0 Sue |e DE cae Ul ee o a = = T c =5 = Sea En PE PEN) um = © [77] Ea eS TR Zahl der Analysen . 14 18 7 25 6 70 Geomyces auratus . 16 == sulphureus . 19 = vulgarss a 1 44 Chaetomidium barbatum Stemphylium macrosporoideum . 49 O SOL c5 ot — DORE À «I DO = KDW © (= m EE OU HS OR Orbe SY SI DO OrER KW © © ND © © m C © © 09 NI D D © © © co I cQ m -1 Humicola fuscoatra 41 == grisea Trichoderma sp.. 1 1 4 39 Actinomyces 1 12 Fog . | 0 9 Fu . 0 11 Fos . 0 9 0 For . UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 59 Geomyces vulgaris kommt in der grössten Anzahl vor, aber Humicola fuscoatra und Trichoderma stehen insofern nicht viel zurück. Sie finden sich in etwa 60 °/, aller analysierten Proben. Und wenn wir nur Erde aus Wiesen-, Acker- und Waldboden berücksichtigen, können wir sagen, dass die 3 ge- nannten Pilze tatsächlich in jeder einzigen Probe auftreten. Trichoderma findet sich in Moorerde häufiger als die zwei anderen. Nächst diesen kommen Geomyces sulphureus, Humi- cola grisea und Geomyces auratus am häufigsten vor. Geo- myces sulphureus findet sich nur selten in Wiesen- und Acker- boden. G. auratus gar nicht. Humicola grisea dagegen ist häufig auf Wiesen und Ackern ausser in faulen Baumstiimpfen. Chaetomidium barbatum ist einmal aus Walderde isoliert, sonst nur aus Wiesen- und Ackererde. Stemphylium macrosporoi- deum habe ich im ganzen nur 3 mal angetroffen. Actinomyces sp. ıst 12 mal isoliert, und zwar auffallend häufig in Schlammerde. Fassen wir das Vorhergehende zusammen, so ergibt sich, dass Geomyces vulgaris, Humicola fuscoatra und Trichoderma sehr gewöhnlich überall vorkommen, Geomyces sulphureus und Humicola grisea weniger häufig, während Geomyces auratus für Walderde, Chaetomidium barbatum für Acker- und Wiesen- - erde charakteristisch sind. Die Zahl der Konidien, aus denen die Kolonien auf dem Filtrierpapiere emporwachsen, beträgt bei Geomyces vulgaris zwischen 10 und 120 pro Schale, bei Humicola fuscoatra zwischen 1 und 20. In jeder Petrischale befand sich nun 1 mg. Erde, also ergeben sich pro g. Erde zwischen 10000 und 120 000 Konidien von Geomyces vulgaris und zwischen 1 000 und 20000 von Humicola fuscoatra. Für Trichoderma kann die Anzahl nicht angeführt werden. Von den übrigen Arten fand sich eine geringere Anzahl Konidien. Man sieht, dass der saure Moorboden, der allgemein als sehr reich an Pilzen angesehen wird, wenigstens reicher als die bebaute Erde, an den von mir gefundenen Pilzen sehr arm ist 60 A. E. TRAAEN. Eine Ausserung wie die folgende!: ,Die Beobachtung lehrt, dass Pilzmycel in gelockerten, nährstoffreichen Böden nur sparsam und nur in der Nähe wenig zersetzter organischer Massen vor- kommt“, mag wohl seine Gültigkeit haben, dass aber Pilze in gut bearbeiteter Erde, und zwar in nicht unbedeutenden Mengen vorkommen, bestätigen die von mir ausgelührten Analysen. Und wenn Pilze in solchen Mengen in der Erde auftreten, so ergibt es sich von selbst, dass sie eine grosse Rolle bei den verschiedenartigen Umwandlungen und Prozessen, die in der Erde stattfinden, spielen müssen. Die folgenden Worte aus dem Original- berichte über die Arbeit KELLERMANS und Mc Betas? möchte ich hier anführen: „It is usually supposed, that filamentous fungi are of little importance in agricultural soils; these in- vestigations show them to be at least as important as bacteria in destroying cellulose". Und Daszewska3 sagt: „Les Hypho- mycetes jouent un role plus important que les bacteries dans la désagrégation de la cellulose dans le sol.“ Wenn man nun be- denkt, wie viele andere Stoffe ausser der Zellulose in der Erde vorkommen, die den Pilzen als Nahrung dienen können, so versteht man, wie sehr ihre Bedeutung in dem Boden bis jetzt unterschätzt worden ıst. II. Untersuchung einiger der isolierten Pilze in physiologischer Hinsicht. 5. Einfluss der Temperatur. Die Temperatur hat, wie bekannt, eine grosse Bedeutung für die Lebenstätigkeit der Pilze. Wie bei anderen Organismen gibt es eine Maximum-, eine Minimum- und eine Optimumtemperatur, bei welch letzterer die Wachstumsschnelligkeit am grössten ist. I Ramann: Bodenkunde. 1905. S. 119. 2 K. F. KELLERMAN and J. G, Mc Beru: Soil Organisms which destroy cellulose. Centralbl. f. Bakt. II, Bd. 34, 1912. S. 63. 3 Daszewska 1, c. S. 314. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 61 Nun hat man gefunden (R. THIELE u. a.), dass diese Kardinal- punkte nicht absolut konstant för denselben Pilz sind, sondern dass sich ihre Lage bis zu einem gewissen Grade nach den Ernährungsverhältnissen verschiebt. Um die Kardinalpunkte einigermassen für die hier in Frage stehenden Pilze zu bestimmen, habe ich den Zuwuchs der Pilze auf Würzeagar in Petrischalen bei verschiedenen Temperaturen gemessen. Ich habe Würzeagar benutzt, weil sich dieser Nähr- boden für alle diese Pilze als besonders geeignet erwies. Die Kulturen wurden in Thermostaten gehalten. Die Agarplatten wurden in der Mitte geimpft, und der Zuwuchs erfolgte ziemlich regelmässig in radıaler Richtung. Der Durchmesser der Kolonien wurde in verschiedenen Richtungen in Millimetern gemessen, und die Mittelwerte wurden daraus ermittelt. Die Ablesungen ge- ‘schahen jeden zweiten Tag vom 4. (3.—5.) Tag an 8 bis 12 Tage lang. Aus den dadurch erhaltenen Zahlen ergibt sich der mitt- lere tägliche radiale Zuwuchs. Ich werde nicht alle Zahlen, die ich gefunden habe, hier angeben, zeichne aber graphisch die Zuwuchswerte der Kolonien pro Tag bei den verschiedenen Temperaturen auf. Die Dicke der Agarschicht in den Petrischalen war immer dieselbe, 3 mm, und ebenso wurden stets gleichgrosse Schalen verwendet. Die Tem- peraturen sind als Abszissen abgesetzt, der tägliche radiale Zu- wuchs in Zehntel Millimetern als Ordinaten. Die Versuchspilze waren hier, wie immer später, die fol- genden 7: Geomyces vulgaris, G. auratus, Humicola fuscoatra, H. grisea, meine Form von Trichoderma lignorum, Chaetomi- dium barbatum und Stemphylium macrosporoideum. / /0 15 ^b Geomyces auratus. De /0? BTR LE EE Humicola grisea. - © Ac ACC 20 Humicola fuscoatra. 25 A. E. TRAAEN. Geomyces vulgaris. De N EN pe Stemphylium macrosporoideum. 23107 TEGO VP EZR ON GS Trichoderma lignorum. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 63 4 4 /ü 55€ 0? UE 900 GR EP Ho? 4° Chaetomidium barbatum. Man sieht, dass bei den erwähnten Pilzen ein grosser Unter- schied in der Wachstumsschnelligkeit besteht. Humicola fusco- atra erreicht nicht 1.5 mm. pro Tag bei seinem Temperatur- optimum, während Trichoderma einen Zuwuchs von 12.5 mm. hat. Chaetomidium erreicht mehr als 4 mm., die übrigen haben einen Zuwuchs, der zwischen 1.3 und 2.5 mm. pro Tag schwankt. Chaetomidium ist der einzige Pilz, der noch bei 35° wächst, die beiden Geomyces-Arten und Humicola fuscoatra haben das Wachstum schon bei 25° eingestellt. Dagegen verlangt Chae- tomidium eine höhere Temperatur als 7°, um wachsen zu kön- nen, während die übrigen eine Temperatur von nur wenigen Graden über 0° dazu nôtig haben. In einem Versuche wurden geimpfte Petrischalen mit Würze- agarplatten 7 Tage lang im Thermostat bei 37° gehalten. Nur Chaetomidium fing an zu wachsen. Die Schalen wur- den dann herausgenommen und bei einer Temperatur von 17° hingestellt. Von den anderen wuchs nur Humicola grisea und Stemphylium weiter, die übrigen waren getötet wurden. Wurde dasselbe Experiment bei 30° gemacht, bei welcher Temperatur auch Humicola grisea und Stemphylium wuchsen, so fing nach dem Herausnehmen aus dem Thermostat Geomyces auratus an, sich zu entwickeln, während Geomyces vulgaris, 64 | A. E. TRAAEN. Humicola fuscoatra und Trichoderma keine Lebenszeichen zeigten. å | Das Temperaturmaximum für die beiden Geomyces-Arten und Humicola fuscoatra liegt bei ungefähr 25° Für Penicil- lium glaucum findet man dasselbe bei 30—35° angegeben und für Aspergillus niger bei 40—459. Die erstgenannten Arten haben also ein sehr niedriges Temperaturmaximum. Für Humi- cola grisea und Stemphylium liegt es ın der Nähe von 35°, für Trichoderma unterhalb 30°. Wenn die Pilze, wenn sie in der Erde leben, dasselbe Tem- peraturmaxımum haben wie auf Agar in Petrischalen, werden also die von ihnen, die die niedrigsten Maxima haben, in untiefer Erde, wo die Sonne starke Erwärmung bewirkt, und in Haufen von Pflanzenresten, wo biologische Selbsterhitzung stattfindet, keine Bedeutung haben können. 6. Das Verhalten der Pilze zu unorganischen Stick- stoffverbindungen und der Einfiuss der Reaktion der Nährflüssigkeit. Sehr viele Untersuchungen über das Gedeihen verschiedener Pilzarten auf Nitraten und Ammoniumverbindungen sind angestellt worden. Die Frage, welche von diesen Verbindungen die gün- stigste ist, wird in der Regel dahin beantwortet, dass Ammo- niumsalze für die meisten Pilze günstiger sind als Nitrate. Dass in vielen Fällen nicht die Stickstoffverbindungen als solche der hier allein bestimmende Faktor ist, war lange Zeit nicht bekannt. Was hier sehr oft den Ausschlag gibt, ist die Beschaffenheit der Nährflüssigkeit. In dieser finden ja durch die Tätigkeit des Pilzes stetige Umsetzungen statt, sowohl bekannte als unbekannte. Dass bei dem Gedeihen der Pilze die Reaktion der Nährflüssig- keit eine grosse Rolle spielt, darüber ist man sich erst seit ungefähr 10 Jahren klar geworden. Es sind W. BUTKEWITSCH! I W. BurkEwiTSCH: Umwandlung d. Eiweisstoffe durch die nied. Pilze Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 38, 1903. S. 147. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 65 und J. NIKITINSKY!, die vor allem hierüber Klarheit geschaffen haben. Wenn ein Pilz auf einer unorganischen Ammoniumverbin- dung wiichst, verbraucht er das Ammoniak, und die Säure wird frei. Das Wachstum dauert an, bis die Säurekonzentration so gross geworden ist, dass die Säure schädliche Wirkung auf den Pilz ausübt. Wird der Pilz auf Nitrat gezüchtet, so verbraucht er hier den Stickstoff des Anions, und der Kation ruft alkalische Reaktion in der Nährlösung hervor. Auch hier kann die Re- sorption so lange vor sich gehen, bis die genügend starke al- kalische Reaktion weiterem Gedeihen eine Grenze setzt. Dies tritt nicht so leicht ein, wenn der Pilz die Fähigkeit besitzt, Säuren auszuscheiden. So scheidet bekanntlich Aspergillus niger auf Nitratlösung Oxalsäure in solchen Mengen aus, dass sie nicht nur alkalische Reaktion verhindert, sondern die Flüssigkeit "stark sauer macht?. — Nıkırınsky? zeigte, dass die Nährlösung, wenn sie stark sauer geworden war, dadurch dass der Pilz das Ammoniak eines unorganischen Ammoniaksalzes resorbiert hat, wieder durch Neutralisierung brauchbar gemacht werden kann. BurkEwiTsCH? erhielt bessere Ausbeute mit (NH,) SO, als nut NH, Cl und mit diesem wieder bessere als mit KNO; in Kulturen mit Aspergillus niger. Die Entwicklung des Pilzes ist, wenn Ammoniumverbindung benutzt wird, mit dem verbrauchten Am- moniak proportional und mit der Affinität der Säure zu Ammoniak umgekehrt proportional, und diese Affinität ist für HC! grösser als für H,SO,. Es ist oft günstig, eine Ammoniumverbindung zu verwenden, bei der durch Resorption des Ammoniaks die Wasser- stoffionen sich nicht so stark ansammeln und schädlich wirken, wie es der Fall ist, wenn die Ammoniumsalze der starken 1 J. Nixmissky: Uber die Beinflussung d. Entwicklung einig. Schimmel- Pilze d. ihre Stoffwechselprod. Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 40, 1904. S.1. 2 C. Wenmer: Entstehung u. physiol. Bedeutung der Oxalsäure im Stoff. wechsel einiger Pilze. Bot. Ztg. 1891. S. 233. 3 NIKITINSKY |. c. 4 Burkewirtsca |. c. Nyt Magasin f. Naturv. LII. I. 1914. 5 66 A. E. TRAAEN. Mineralsäuren gebraucht werden. So wird Ammoniumphosphat oft benutzt, oder Ammoniumsalze organischer Süuren. Ich habe mit meinen Versuchspilzen ziemlich viele Züchtungs- versuche angestellt, um ihr Verhalten zu den verschiedenen Stick- stoffverbindungen ins reine zu bringen. Ich werde einige von diesen Versuchen näher besprechen, will aber zuerst etwas von den anderen Stoffen, die die Nährlösung enthielt, der Menge der Lösung bei den Versuchen, den benutzten Kulturgefässen u. s. w. erwähnen. Die Elemente, die in einer Nährlösung für Pilze notwendig sind, sind bekanntlich K, Mg, S, P und N ausser C, H und O. Darın stimmen alle Forscher überein. Ob Fe als ein unent- behrlicher Nährstoff zu betrachten ist, darüber gehen die Meinungen noch weit auseinander. Da dies Element aber in vielen Fällen eine günstige Wirkung ausgeübt hat, pilegl man kleine Mengen davon einer Nährlösung zuzufügen. Dass Ca für Schimmelpilze überflüssig ist, darin ist man nach den bekannten Untersuchungen von Moriscu!, BEnEckE? und GÜNTHER? einig. Die Mengen, in denen Verbindungen der genannten Elemente anwesend sein müssen, sind ‘nicht gross. BENECcKE. fand für Aspergillus niger, dass die Ausbeute stieg, wenn die Menge der K- und Mg-Verbindungen von 0 Pzt. bis ein paar Tausend- stel Pzt. stieg; wurde mehr davon zugesetzt, so hielt sich die Ausbeute einigermassen unverändert. Meine Nährlösung enthielt: 0.02 ?^/ Mg SO, 7aq 0.19/, KH, PO, 3°/) Traubenzucker 1 Tropfen einer 1 ?/; FeSO,-Lósung pro 100 em? Stickstoffverbindung in destilliertem Wasser. 1 H. Morıscn: Die mineralische Nahrung d. nied. Pilze. Sitzungsber. d. Ak. d. Wiss. Wien. Mathem.-naturwiss. Kl. 1. Abth. Bd. 103. 1894. S. 554. ? W. Benecke: Die zur Ernährung d. Schimmelpilze notw. Metalle Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 98. 1895. S. 487. 3 E. Gönraer: Beitrag zur mineralischen Nahrung der Pilze. Diss. Erlangen 1897. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 67 Zu den Versuchen benutzte ich 200 cm.? Erlenmeyerkolben, in der Regel aus Jenaglas. Sie wurden vor dem Versuche sehr sorgfällig gereinigt. Erst an den inneren Seiten gescheuert, mit starker Lauge behandelt, mit Wasser gewaschen, dann mit konzentrierter Schwefelsäure ausgespült, zuletzt mit Leitungs- wasser, dann destilliertem Wasser gründlich nachgewaschen. Von der Nährlösung wurden immer 50 cm.? in jedem Kolben benutzt. Die Kolben wurden mit einem Pfropfen von entfetteter Baumwolle versehen und durch zwei mit einem Zwischenraum von 24—48 Stunden aufeinanderfolgende Erhitzungen 10 Minuten lang bei 100° sterilisiert. Die Impfung wurde so schnell wie möglich vorgenommen; die Kolben wurden dabei in schräger Stellung gehalten. Verunreinigung kam so gut wie niemals vor. Immer gebrauchte ich 2 Parallelkulturen mit demselben Pilze, ebenso wie auch Kontrollkolben ohne Impfung. Die Azidität oder Alkalinität wurden immer bestimmt. 1. Ein orientierender Versuch mit verschiedenen Stickstoffver- bindungen wurde zuerst vorgenommen. Die N-Menge war überall gleich gross. Die Kulturen standen in einer Temperatur von 20°. Die N-Verbindungen waren: 1. 05 ©, KNO,. 0.264 0), NH, CL 02 0, NH NO. 0.33 % (NH,) SOL. 0.33 0 (NH; HPO,. Alle Pilze zeigten sehr gutes Wachstum auf KNO; und Am, HPO, ausser Humicola fuscoatra, der überall nur sehr lang- sam und schlecht wuchs. Trichoderma gedieh auch gut auî den übrigen Lüsungen, Humicola grisea und Stemphylium wuchsen sehr schön auf Am NOs, aber schlecht auf Am CI und Am SO. Chaetomidium zeigte auf diesen letztgenannten Lösungen auch kein gutes Wachstum. Säurewirkung machte sich bald bei den 68 A. E. TRAAEN. Geomyces Arten geltend. Die Kolonien werden aufgeblasen, krümmen sich einwärts, und kein weiteres Wachstum findet statt. Die Geomyces-Arten bilden auf den Lösungen Oberflächen- kolonien oder eine Decke mit Konidien, alles je nach der Güte des Gedeihens, nach Verlauf einer gewissen Zeit. Anfangs bil- den sie nur, wie die übrigen Pilze ausser Trichoderma, einfache kleine Kolonien in der Flüssigkeit oder am Boden des Gefässes. Humicola fuscoatra entwickelt halbkugelförmige, sich ziemlich fest anfühlende Kolonien ın der Flüssigkeit, Trichoderma durch- webt sehr schnell die ganze Flüssigkeit mit einem sehr feinen Mycel, später sammelt sich das meiste davon als eine weisse oder schwach gelbe, kompakte, nasse Decke ohne Luftmycel an der Oberfläche an. Bei diesem Versuche bildete sich später auf KNO; und Am; HPO, ziemlich reichlich ein hohes, wolliges Mycel mit wenig Konidien, aber auf den übrigen Lösungen kam kein Luftmycel zur Entwicklung. — Chaetomidium hat kein normales Aussehen ın den Kolben. Die Kolonien befinden sich grösstenteils unterhalb der Oberfläche; nach 1 bis 2 Wochen hat sich ein spärliches, rein weisses Luftmycel gebildet, elwas reichlicher auf KNO; und Am, HPO,. Perithezien fanden sich nicht, oder waren doch nur als fast unsichtbare Punkte hier und da zugegen. Humicola grisea bildet bald grosse Kolonien oder völlige Decken mit Luftmycel und Chlamydosporen an der Ober- fläche der Lösungen, ausser auf Am Cl und Am; SO,. Hier ist das Wachstum eingestellt. Bei Stemphylium sieht man ziemlich genau dieselbe Entwicklung. Die Reaktion der Nährflüssigkeit wurde, wie erwähnt, immer bestimmt. Von den Lösungen wurden 10 cm? genommen, und : TN diese Menge wurde dann mit Salzsåure oder Baryt in 50 Lösung titriert. Die Zahlen, die später angeführt werden, bezeichnen die Anzahl cm? dieser Lösungen, die zu den 10 cm? der Nährlösung zugesetzt werden müssten, um den Neutralpunkt zu erreichen. Wenn s hinzugefügt ist, bedeutet dies, dass UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 69 Säure, b bedeutet, dass Baryt zur Neutralisation verwendet wurde. Als Indikator wurde Kongorot benutzt. Es gab mit wenigen Ausnahmen einen scharfen Umschlag in der Farbe. Ein oder ein paar Tropfen von der Normallösung genügten gewöhnlich, um den Umschlag zu bewirken. Als Neutralpunkt benutzte ich die violette Zwischenfarbe zwischen rein blauer und rein roter Lösung. Lakmuslösung gab keinen scharfen Um- schlag. Kongorot hat den Nachteil, dass es nicht auf saure Salze reagiert, sondern nur auf freie Säure. Einer Ammonium- phosphatlósung müssten viele cm.? Säure hinzugeselzt werden bis der Neutralpunkt erreicht wurde. Aber ich bin so verfahren, dass ich mit Hilfe von Lakmuspapier ein für allemal den Neu- tralpunkt für die genannte Lösung bestimmt habe; ıch rechne dann mit den Werten, die die Titration mit Kongorot ergibt, in der einen oder anderen Richtung, von diesem Neutralpunkte aus als Nullpunkt. Für die anderen Lösungen fällt neutrale Reaktion mit Lakmuspapier ziemlich genau mit dem Umschlags- punkte des Kongorots zusammen. Wir wollen nun die Reaktion der Lösungen von Versuch 1 etwas näher betrachten. Geomyces. Die KNO;-Lösung ist alkalisch, zeigte 8.0 s. Die Am; HPO,-Lösung ist schwach sauer. Die übrigen Lösungen sind stärker sauer, ungefähr 10 cm.? Baryt mussten verwendet werden, um 10 cm.? der Lösungen zu neutralisieren, etwas weniger zu der Am NO;-Lösung, etwas mehr zu den Am Cl- und Am: SO;- Lösungen. Dieser Unterschied hat wahrscheinlich seinen Grund darin, dass neben NH; auch ein wenig NO; assimiliert worden ist. Also: Eine Azidität von ungefähr N ıst hinreichend, um 50 das Wachstum der Geomyces-Arten abzubrechen. Die Lösungen von den Kulturen mit Trichoderma zeigten ziemlich genau denselben Säuregrad bei Am NO; und Am; SO, wie bei den Geomyces-Kulturen. Hier hat aber das Wachstum nicht aufgehört. Der Unterschied zwischen den genannten und 70 A. E. TRAAEN. den Kulturen auf Nitrat und Phosphat ist, dass die letzteren reichliches Luftmycel haben, die ersteren keines. In den Kulturen mit den übrigen Pilzen beträgt der Säuregrad nur die Hälfte von dem Werte bei Geomyces und Trichoderma auf Am Cl, Am NO; und Am» SO,, und eine schädliche Wirkung hat sich nicht eingestellt. 2. Verschiedene Ammoniumphosphate wurden benutzt, wie Am, Hz PO, Am HPO, und Am;PO, Die Mengen wurden so genommen, dass in derselben Reihe in allen. Lósungen gleich viel N zugegen war. I I IH NH,H,PO,. . . 0.284%) 0.569 9/9 (NH,,HPO, . . 0164, 0397, 0.654%, (NED): PO,aq . . 0.167, 0335 , 0.670 , In der ersten Reihe nachstehender Tabelle ist bei jedem Pilze der Grad der Alkalinitát oder Azidität, in der zweiten das Mycel- gewicht in mg. angegeben. Das Mycelgewicht ist hier wie später als ein Mass für das Wachstum benutzt worden. Die Pilzdecken wurden in destilliertem Wasser gut ausgewaschen, dann an der Luft oder auf dem Radiator, zuletzt im Trockenschrank bei 100° bis zu konstantem Gewicht getrocknet. Die Wägung wurde in gut geschlossenen Wägegläsern vorgenommen. (Siehe Tab. S. 71). Man sieht, dass der grösste Ertrag bei Geomyces vulgaris, Chaetomidium, Humicola grisea und Stemphylium auf dem stark alkalisch reagierenden tertiären Ammoniumphosphat erreicht wird. Geomyces auratus zeigt, was das Mycelgewicht betrifft, keinen grossen Unterschied bei den 3 Verbindungen; der Pilz wächst aber am besten auf dem primären und sekundären Phos- phat. Trichoderma zeigt ungefähr gleich gutes Gedeihen auf allen 3 Phosphaten, und überall sieht man Steigerung im Ertrag bei Lösungen mit kleinem bis Lösungen mit grösserem N-Gehalt. Eine solche Steigerung kommt auch zum Vorschein, wenn wir die Mycelgewichte für Humicola grisea betrachten, und noch ausgeprägter ist sie bei Stemphylium. 71 . UNTERSUCHUNGEN UBER BODENP ILZE AUS NORWEGEN. “ Lee | VEGG |“ OTT) Iz6b |^ €9 |8'688 |^ BON L'LSI |" SPI VOL (FOGN SLI IS SP | " D'€6 |LGIE |S OVN VIP |" €9 [eigen |" 69 |8'Zre |" Sol 69t6 LIS ee? 68) ee qu deer ATEN) _ Sob |S916 |, ST | Ss |, LG |9'L66 |, ss |8L06 |^ ST | eeer |^ 90 |E908 |, G9 "fel 0818 |" SG [0'806 |“ 6€ | VEGI | SY | LG |" LI |Goss |" GT |ESL |" SOT "oco ‘It udseqq (HN) " Y9 190861 61 |SLOT | TO 1966 JS SE 086 |^ PI |8'88€ |" YO 16908 |^ SE ! " 69 G968 l'AST LI6 |" SP 6891 der | HOOF |” GT €6cr l'A LEO |l Yol |" GE je ENG UN) = 19160 |" eer reco |" OR £960 |^ GIT) TET |^ VEN LOGG IS GL | s'6se |^ COL - GST | v6lE |" BI 606 |S LG | 6186 |^ &T1 6016 |" PGI] l'E | — [LTT |“ Ler = ats Otis GN) * €IT | VSS |“ 007 1866 FYLT [FRE 7S6 EGP | VE TOUS |^ 90 | 80 |“ OG x = sr |E6Lr |S G6 61266 599 | 1695 | SG | SSO) | V6 | 6696 |” 9T | Gres | 8G >. oi sans SVEN „v9 |vıes |, LG | Sar | €T | Vest | OT |Leor |" ST 6696 ^" 80 | Liege ^ LT - €9 17% | 96 | VO |“ HT | FEST "S PG | Vel [S GT 16696 |" €0 | 666€ |" GT De eo VEN) „6° 16017 |" OG SLT | 61 S6G |) VP 918 |” GO 960 ^ SG 08ste | OL 08 | LOW | STHOLD "or I|VSS | LG 1606 |" SO ToS |" VE Zrer |" GL "not gu SOG MEN "yo Lyle | EL vo | LT €t ^99 766 |" LO CIE "Sao |VILE 129 STE |LYG TEL EIG 10% 1905 988 SGT [190 STOL 'qG6 C186 TES s. Å ES EN TOA) ATV | 12°40) ouv V0) cuv | 12°47) ouv 19°41) ATV | 12°41) IV uaq[OY di å n Aa E có Lö Sö 66 86 86 AL puUsap wm pISLAD | umıp sıunbna SNIDAND 016 -OYIUAT, -fydwajg | vjoormnpy -1M0790Y°) sookmoon saofioo x) 79 A. E. TRAAEN. 3. Die Lösungen enthielten ausser den früher erwähnten Stoffen folgende -N-Verbindungen: 05 ©, (NH, HPO, 03 NH NO, (During c TNO; 058 UNES SO NE überall gleichgrosse Mengen von N. rma Sas + 0.5 0/0 Na CO; 0.405 % NH, Cl EIERN CO. ” ” Traubenzucker wurde als purum benutzt. (Siehe Tab. S. 73). Es ist zu keiner Entwicklung in den Kolben gekommen, bei denen Na, CO; zugesetzt worden war. In den Kolben ohne Na CO; sieht man, dass Säurewirkung zur Geltung kommt, und zwar elwas stärker auf Am Cl als auf Am; SO,. Trichoderma und die beiden Geomyces-Arten zeigen entschieden bessere Ent- wicklung auf KNO; als auf Am; HPO,. Humicola grisea gedeiht gleich gut auf beiden. Auf Am CI und Am; SO, haben die ge- bildeten sehr kleinen Säuremengen weiteres Wachstum ver- hindert. 4. Lösungen mit: 05 0/0 (NH, HPO, 03 , NH, NO; 03 , NH, NO; +05 9% Ca CO; Ob NEO). 05 , (NHib SO, -L 0.5 % Ca CO; 0405 , NH,CI 0.405 , NH, CI + 0.5 2/0 Ca CO; O77 2 KINO, Traubenzucker als puriss. benutzt. (Siehe Tab. S. 74). 73 NPILZE AUS NOR WEGEN. UNTERSUCHUNGEN UBER BODE} s ggpwo 7 " 9GI = "cop = " gel v "Ge Å å : = SLI = s Col = s Bal = SOG) S0) SENTIT SIEEETND) Fatal Sc is OT EG 07% 759 M SIE ST 60 | q€8 68 ‘160 C6 'q c8 QOL S GRO OSEN) * eSI = “ STI e eu m “ 601 = "Lö : “est = SLT = sol = 's GOT = SE Oo) SON TOTEN PAG 166 "GOL | 8% " 0T LLI "01 gieer | ^ SOF 97 E78 LEA SIE "107 GEE ‘TOL Ho TENNES S Ses [EN EAN ETE |e. GL. le rong sn se 2 Ss 961 | 68L5 v0 O'LET ö'8 6'LYE |'s eo rele | S18 ae eet Od SHIN) ul Lvl | “9S | 861 $66 4) Ech TE ath NE | GI LOIS | “186 Lee 6€ O'SG 491 L'696 | “106 v Si IONS “LI 089€ | "ya | Erez | “ £6 GOW SAL eisze Em STI vist | S PET | Peel |'S 6% te Eon NG NENNE Keen SONE BERI : 1994 ; "(994 å [994 "NIV remo | AIR AV [eo ATW AV [9A LV (AM Il sl AUTO DISL.4b sv4nbma SNIDAND oSv, Pa DSH, DIOIVUNI Sa9liwoox) soohkuoon 74 A. E. TRAAEN. Chaetomi- | Humicola | Stemphy- 28 Tage * dium grisea. lium Kontroll- bei 210 | kol iG Alk. |Mycel.| Alk. |Mycel. Alk. |Mycel a NH,NO; . 1.5 s 167.2| 0.2 b.| 128.2 0.7 s| 34.7 09s. 14 „| 1192) 03 „| 1114 07 „| 1456| 08, NH, NO; + Ca CO: 24 ,| 825 3.0 s.| 4294 35 „| 3938) 23, 26 , 747 41, 3329 45, 3465 93, NH, CI . 1:05) 6:2 1.00: 2201 05, MAO) sul 10,| 104| 15 ,| 128 04b. 132) 12, NH, Cl + Ca COs. . 2.3 , | 643 2.1 s. 4079| 23 s. 431.7 21, 96 „| 363|9.1,| 4087| 28 , | 3306| 28, (NHi)> SO: 15 130 1790| 160 00 ae) 20008 KOR 88 220 | 194 20.102 00108: (NH4 S0, + Ca CO;. 26 „| 46.6| 3.1 s.| 368 4.0 s.| 43.0) 36, 98 Oma Lhe S40, d OS) OI SE (NH,) HPO, . 16.1 „| 36.8] 32 „| 1874 10.0 „| 136.7) 156, 16.2 „| 494/118 „ 101.2) 98 „ 1543| 17.7 , KNO; 32 ,| 575 54,|1067 60, 3252| 09, 23 „| 1447| 95 ,|9176 6/7, 9184| 13, Aus diesem Versuche, wie aus dem vorhergehenden, sieht man, dass die Sáurewirkung mit Am CI und Am; SO, sich stark geltend macht. Mit Am NOs ist sie bedeutend schwächer, wahr- scheinlich weil auch etwas von dem Anion verbraucht wird. In den Kolben mit Am NO; und Am Cl, wo Kalk zugesetzt wurde, und wo also die Säure, die sich bildet, augenblicklich neutrali- siert wird, ist das Wachstum sehr ausgiebig, sogar bedeutend besser als in den Kolben mit Am; HPO, und KNO;. Bei Zusatz zu Am; SO, von Kalk ist das Gedeihen merkwürdigerweise nur wenig besser als in den Kolben ohne Kalk. Dies gilt für Humi- cola grisea und Stemphylium. | Chaetomidiwm zeigt dagegen in allen Kulturen mit Chlorid, Nitrat und Sulphat weitaus nicht den Unterschied zwischen kalkhaltiger und kalkfreier Kultur wie die anderen. Hier ist der Ertrag grósser auf KNO; und Am NO; ohne Kalk. Und was Ammoniumnitrat betrifft, so zeigt es sich, UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 75 dass der Kalkzusatz weit davon entfernt, die Entwicklung zu fördern, sie im Gegenteil hemmt! Und wenn wir das Mycel. gewicht auf Am; HPO, in diesem Versuche mit dem des zweiten Versuches für Chaetomidium vergleichen, sehen wir, dass es in dem letzteren mehrfach grösser ist. Aber der einzige Unterschied zwischen diesen Versuchen besteht darin, dass bei Versuch 2 Traubenzucker purum, hier dagegen Traubenzucker purissimum verwendet wurde. Es müssen sich also in dem weniger reinen Zucker Verun- reinigungen finden, die das Wachstum beeinflussen. Dasselbe macht sich auch für Stemphylium und Humicola grisea geltend, obschon nicht in so ausgeprägtem Grade. Die übrigen Stoffe, die bei den vorhergehenden Versuchen verwendet wurden, waren Purissimumsalze. Um zu untersuchen, ob Kalk, der ja eine sehr gewöhnliche Verunreinigung in Zucker ist, hier etwas zu bedeuten hat, wurde folgender Versuch angestellt. 9. Die Lösungen enthielten die gewöhnlichen unorganischen Salze, 3 ?/o Traubenzucker (puriss.) und folgende Stickstoffver- bindungen: 0.3 % NH, NO Mit Spuren von Ca Cl, I 0 x KEN Ohne „ 2 " Mit Spuren von Ca Cl, 0.5 9/0 (NH), HPO. E P 0.77 % KNO | a aa i 0 Ohne , 3 à Die zugesetzte Menge Ca CL entspricht ungefåhr 0.004 90. 76 A. E. TRAAEN. Chaetomidium 28 Tage ; . 0 | pera Alk. | Myeel. (NA) HIRO 2 02 12.8 s. 161.3 MGE 103.9 (NHjs HPOs+ CaCl, | 147, 92.3 145, 82.4 NH, NO; 15 135.4 10 à 150.9 NH, NO3 + Ca Ch. 12, 8.8 23 > 12.6 KNO; 7M 195.4 T4 200.3 KNOs + Ca Ch . 2.07, 5.9 Das Ergebnis ist erstaunlich! Anstatt dass der Kalk, wie man vielleicht hätte erwarten können, das Wachstum fördert, wirkt er, jedenfalls als Chlorid geboten, wie ein Gift. Das My- celgewicht nähert sich 0 auf Am NO; und KNOs, wo sich der Kalk in gelöstem Zustand befand, während der Ertrag ganz gut ist auf Am, HPO,, wo Ca Cl, als Phosphat ausgefållt worden sein muss. Um genauere Kenntnis über die Wirkung des Calciums zu erhalten, wurde folgender Versuch angestellt: 6. Die Lösung war die gewöhnliche, mit 0.5 % Am: HPO, oder 0.77 ?/o KNO; als Stickstoffquelle und 3 % Traubenzucker (puriss.). Ueberdies wurde hinzugefügt: 0.01 2/0 Ca (NO,), DO, Cac 0.01 „ Ca; (PO, 0.01 „ Cag (POs), + 0.01 % Na Cl. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 77 Chaetomidium Trichoderma 15900 21 Tage 16 Tage Alk. Mycel. | Alk. Mycel. (NH4) HPO, . 9.8 s. 3077.0 2.5 b. 195.7 | 25, 329.1 GK a 197.3 (NH4s HPO, + Cas (PO . | Oa Marg 33, | 9980 Imo or 133.8 3.4 „ 996.3 (NH4)2 HPO, + Cas (PO) + NaCl . 6:987 910.7 Se 2175 199/87 62.0 OUO 999.6 KNO3 Sales 89.6 9:9 s. | 1384 DONS 120.2 949 138.2 KNO; + Ca (NOs)a . Dr 56.5 en NSLS 197, 38.3 9:977 945.9 KNO3 + Ca Cle . 19, 50.3 DD 380.1 , 1.8 " | 39.5 3.2 ” | 197.6 KNO; + Cas (PO4) 27, 688 | 47, | 3000 Ale 97.4 44 „ | 9668 KNO; + Cas (PO4)s + NaCl 26 59.6 2o 0 501077 DINE 54.1 45 , | 310.3 Auf Chaetomidium ist die Wirkung nicht so stark wie im vorhergehenden Falle, aber doch immer noch deutlich genug. Die Wirkung von Ca Cl; und Ca(NO;), ist gleichgross, die des Ca; (PO, dagegen geringer. Mit Ca; (PO, und NaCl ist sie grósser als mit dem Phosphat allein. Für Trichoderma ist der Zusatz der Kalciumverbindungen günstig, und die Form, in der sie geboten werden, spielt keine grosse Rolle. 1. Die Wirkung des Zusatzes von Calciumverbindungen wurde auch für die übrigen Pilze untersucht. Hier wie in den vorhergehenden Versuchen wurden Jenakolben benutzt. Für Stemphylium und Humicola grisea wurde 0.77 % KNOs ver- wendet unter Zusatz von verschiedenen Mengen Ca Cb. Für 78 A. E. TRAAEN. Geomyces vulgaris und Geomyces auratus auch 0.77 %/o KNO;, aber von Calciumverbindungen Ca Cl, Caz (PO,), Cas (POs), + Na Cl, die Calciumverbindungen in 0.02 9/5 Na Cl in 0.01 9/0. Humicola fuscoatra wurde ebenfalls daraufhin untersucht, und verschiedene Calciumsalze, sämtlich in 0.02 °/o, wurden den Kul- turen hinzugefügt. Die Stickstoffverbindungen für diesen Pilz waren 0.5 % Am; HPO,, 0.77 9/o KNO; und 0.405 o/o Am Cl + 0.3 0/0 Ca COs. : |Geomyces auratus | Geomyces vulgaris 23 Tage | 15—210 | | | Alk Mycel. | Alk. | Mycel. | | Ohne Kalk I ONS: 326.2 6.8 s. 289.5 | 1“, 328.6 83 ,; 322.0 0.02 9/ Ca Cho . poor ao e s 369.8 8.6 , 321.5 —,— Cas (PO. EN 138.8 4.0 ,, 136.1 DION 117.8 28 , 92.4 -—,4,— Cas (PO,)2 + Na Cl DDE 119.1 3.6 „ 126.2 Sylte 995.1 43 » 156.6 Stempkylium Humicola grisea 21 Tage 15—21 0 > Alk. Mycel. Alk. Mycel. Ohne Kalk 6.0 s. | 381.5 148 s. 460.4 13.3 „ 568.1 6.2 » 391.8 0.002 0/, Ca Cla . 10.1 ,, 364.3 Sor 443.1 VE 327.6 do 560.9 0.02 % —,— . 6.8 302.7 88 „ 532.2 4.7. » 312.9 145 „ 538.6 0.2 % —,— . 1385 365.8 TD 582.3 1:0 196.0 BØ 599.2 UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 79 | | Humicola fuscoatra 24 Tage n = 480 | DR Ale E Mycol: KNO; . 1133) Se 45.8 Ayla 48.9 KNO; + KCl dro 745 ie) 55.5 KNO3 + Ca (NO3)2 2.1 5 83.1 PAL 105.9 KNOs + Ca Cl. 22, 110.2 LØD 92.7 Å KNO; + Cas (POj -- NaCl . 31 136.3 T 140.9 NH,CI. 19, 161.5 1.8 > 155.4 NE CI P Ca Ce. | 19, 50.0 | 19° 153.9 NH, Cl + Cas; (PO,)a + Na CI 13e 195.4 ilag 97.0 (NH,)s HPO, 53 191.5 9.6 b. 967.1 (NH4s HPO, + NH, Cl. 3.8 s. 166.4 3.5 , 182.6 (NH4)s HPO, + Cas (PO4)2 33b 433.7 17, 384.6 (NH4); HPO. + Ca Ch . Als. | 996.4 6.2 ,, 196.1 (NH4s HPO, + Cas (PO,)a + Na Cl 3.7 » 344.4 10° 363.9 Die Versuche zeigen: Die Geomyces-Arten geben fast den gleichen Ertrag mit und ohne löslicher Calciumverbindung; kein Unterschied bei G. vulgaris, eine kleine Vergrösserung des Mycelgewichtes bei Calciumzusatz für G. auratus. Das Phosphat zeigt eigentüm- licherweise auf beide Pilze eine ungünstige Wirkung. Stemphy- 80 A. E. TRAAEN. lium gibt mit und ohne Kalk fast den gleichen Ertrag; vielleicht gedeiht dieser Pilz besser ohne Kalk. Humicola grisea zeigt dagegen deutlich besseres Wachs- tum mit steigenden Mengen von Ca Ch. Humicola fuscoatra gibt auf KNO; und Am; HPO, einen bedeutend besseren Ertrag mit Calciumsalzen als ohne. Das Phosphat wirkt in beiden Fällen am besten. _ Es scheint nach den vorhergehenden Versuchen, als ob Calciumsalze auf einige der in dieser Arbeit behandelten Pilze eine nicht unbedeutende Wirkung ausüben. Dies ist ja etwas auf- fallend, da ganz allgemein angenommen wird, dass das Calcıum keine Bedeutung für Pilze hat (Schimmelpilze jedenfalls). Es gibt jedoch einige Verfasser, die ihre Zweifel in dieser Beziehung geäussert haben, und die auch etwas gefunden haben, was dar auf hindeuten kónnte, dass der Satz von der vólligen Bedeutungs- losigkeit des Calciums keine allgemeine Gültigkeit besitzt. Es ist ganz interessant, sich an die Äusserung WEHMERS in seiner Arbeit: Zur Frage nach dem Werte der einzelnen Mineralsalze für Pilze! zu erinnern. Er sagt: „Bezüglich der Notwendigkeit von Kalkverbindungen stehen beide Untersucher (BENECKE, Mo- LISCH) auf dem von mir bereits vor längerer Zeit scharf betonten Standpunkte: solche sind für die Pilzentwickelung im allgemeinen ganz irrelevant, ihr besonderer Zusatz zu Kulturflüssigkeiten also zwecklos. Damit ist aber noch nicht ausgeschlossen, dass ge- wisse Kalksalze — und selbstverständlich kommt auch die Ver- bindungsform des Metalls bzw. der Basis in Frage — unter gewissen Verhältnissen Wirkungen besonderer Art ausüben. Es ist das hier nicht anders wie bei den übrigen chemischen Stoffen: die etwaige Wirkung ist nicht allein von deren Natur und den besonderen Umständen, sondern auch von der Art des Organısmus abhängig. Eine Generalisierung der bisher über irgendwelche Punkte vorliegenden Versuchsergebnisse erachte ich deshalb für 1 C. Wenmer: Zur Frage nach dem Werte der einzelnen Mineralsalze für Pilze. Berichte der deutschen bot. Gesellschaft. Bd. 13, 1895. S. 260. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 81 etwas verfrüht, denn es kann nur zu neuen Irrtümern führen, wenn man Resultate, die für ganz bestimmte Fälle gewonnen sind, ohne Bedenken verallgemeinert und in der Form fest- stehender Glaubenssätze ausspricht“. In Flora, Bd. 101, 1910, ist eine Arbeit von S. Hort ent- halten: „Haben die höheren Pilze Kalk nétig?“ Der Verfasser erwähnt hier, dass zufolge der Untersuchungen von Morrscu und Loew, ein grosser Unterschied zwischen dem Kalkbedürfnis höherer und niederer Algen besteht, die ersteren brauchen Kalk, die letzteren nicht. Hori macht einige Versuche, um darüber klar zu werden, ob dasselbe auch beı den Pilzen der Fall ist. Da es so gut wie unmöglich ist, eine gewöhnliche Kultur absolut kalkfrei zu erhalten, fügt er ein oxalsaures Salz hinzu, wodurch jede Spur von Kalk ausgefällt und unwirksam gemacht wird. Bei diesem Verfahren können sich allerdings vielleicht Neben- wirkungen auf Grund der Anwesenheit eines Oxalates geltend machen. Er benutzte aber trotzdem dieses Verfahren und unter- suchte verschiedene Pilze in oxalathaltıgen und oxalatfreien Lö- sungen. Ein Agaricus starb in der Oxalatlösung, Hypochnus wuchs gleich gut in beiden, ebenso Aspergillus flavus, A. niger und Penicillum glaucum. Cephalothecium roseum zeigte kein Wachstum in der Oxalatlösung, Rhizopus ein sehr schlechtes, Botrytis tenella gedieh schlechter als in oxalatfreier Lösung. Sclerotinia Libertiana wuchs in oxalathaltiger Lösung schlecht, Entomophtora entwickelte sich gar nicht. Ein wie grosses Gewicht man diesen Ergebnissen beimessen darf, lässt sich mit Sicherheit nicht sagen, aber sie können immerhin darauf hindeuten, dass der Kalk Bedeutung hat. Mie Ropert! folgerte aus ihrer Untersuchung über die Bedeutung von Calcium fiir die Entwicklung von Aspergillus niger, dass dieser Stoff keinen Einfluss auf die Entwicklung des Pilzes zu 1 Mile Rogert: Influence du calcium sur la devéloppement et la com- position minérale de l’Aspergillus niger. Comptes Rendus des Séances de l’Académie des Sciences. T. 153, 1911. S. 1175. Nyt Mag. f. Naturv. LIL I, 1914. 6 82 A. E. TRAAEN. haben scheint, wenn er in sehr kleinen Mengen zugesetzt wird. In grösseren Mengen hinzugefügt, vergrössert sich der Ertrag, und diese Gewichtsvermehrung ist der vom Mycel aufgenommenen Calciummenge zuzuschreiben. — Inwieweit dieser Stoff für meine Pilze unentbehrlich ist, darüber kann man ja nach den an- gestellten Versuchen keine bestimmte Ansicht haben. Man sieht, dass man bei der Frage von der Bedeutung der Stickstoffverbindungen nicht nur Rücksicht auf die Reaktion der Lösungen zu nehmen hat, sondern auch auf die Wirkung des Kalkes aufmerksam sein muss. Als Ergebnis der vor- genannten Versuche können wir sagen: Die Geomyces-Arten und Trichoderma gedeihen am besten auf KNOs, Chaetomidium und Humicola fuscoatra gedeihen am besten auf Am, HPO,, Stemphylium und Humicola grisea gedeihen am besten auf Am NO, oder Am CI beide mit Zusatz von Calciumkarbonat. Ausserdem: Die Pilze sind für Säure sehr empfindlich. Schon eine Azidität NN | 3 À von 250 PS 50 von den starken Mineralsäuren genügt, um das Wachstum zu hindern oder bedeutend zu hemmen. Trichoderma ist der widerstandsfähigste der Pilze. Ein paar Resultate aus der Literatur sollen hier noch angeführt werden. Nıkırınsky! fand die Grenzkonzentration für die Entwicklung von Aspergillus niger bei 0.5 pet. (— x für HCl, bei 08 pet. (— 75) für HNO, und bei 1.2 pet. (= À) für H, S0,. 1]. Nixrtinsky 1. c... S. 16. UNTERSUCHUNGEN ÜBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 83 CLark 1 hat schädliche Wirkung auf die folgenden Pilze be- obachtet: HNO; HCl H, SO, Aspergill Link bei BI N N spergillus flavus Link bei 39 39 39 : UP. N N Sterigmatocystis nigra v. TiEGH. bei 39 16 16 . : N N N Oedocephalum albidum Sacc. bei GÅ 39 198 Tr N N N Botrytis cinera Pers. bei 198 64 39 Ho. : N N N Penicillium glaucum LINK bei 39 39 39 Die von mir gefundenen Werte liegen etwas niedriger als die zuletzt angeführten und bedeutend niedriger als die Werte von Aspergillus niger. Ausser mit Ammoniumverbindungen und Nitraten habe ich auch einige Versuche mit Nitrit ausgeführt. Nitrite kónnen in der Erde nachgewiesen werden, sind aber sehr selten, so dass sie keinen. ausnützbaren Stickstoffvorrat in dem Erdboden aus- machen. Nitrit bildet sich ja doch bei der Nitrifikation als inter- mediáres Produkt, und verdient deshalb möglicherweise einige Bedeutung. Bei diesem Versuche habe ich Asparagin und Pepton mit berücksichtigt, um das Gedeihen der Pilze auf diesen Stoffen herauszufinden. Asparagin wurde neben Traubenzucker benutzt, Pepton allein, also sowohl als Kohlenstoff- wie auch als Stick- stoffquelle. Nitrite wirken in saurer Lösung als Gifte, aber wenn die Lósung neutralisiert wird, kónnen sie für viele Pilze einen ganz guten Nährstoff abgeben. 1 J. Crank: On the toxic effect of deleterious agents on the germination and development of certain filamentous fungi. Bot. Gaz. Bd. 28, 1899, S. 307. 2 M. Raciporsxt: Uber die Assimilation d. Stickstoffverb. durch Pilze. Bull. intern. de l’Ac. des Sciences de Cracovie. Bd. 8, 1906. S. 733. S4 A. E. TRAAEN. 8. Die Lósungen waren die üblichen. Das Nitrit wurde als Na NO, benutzt, und zwar in 0.53 pztiger Lüsung. Asparagin in 0.5 pzt., Pepton in 1 pzt. Zu den Lösungen für Humicola grisea wurde 0.02 pzt. Ca Cl», für Stemphylium und Trichoderma 0.02 pzt. Ca; (PO,) hinzugefügt, ebenso für Humicola fuscoatra, während die Kulturen von Chaetomidium und den Geomyces-Arten keinen Zusatz erhielten. Die Nitritlösung wurde mit Na OH neutralisiert. (Siehe Tab. S. 85). | Aus dem Versuche geht hervor, dass Na NO» als Stick- stoffquelle einigermassen gut wirkt. Asparagin ist ebensogut oder besser als die vorher benutzten besten unorganischen Stick- stoffverbindungen. Pepton ist dagegen, gleichzeitig als Kohlenstoff- und Stickstoffquelle benutzt, ziemlich schlecht. Die Alkalimitåt wurde in einigen Kultur-Lósungen verhältnis- miissig gross, ohne dass dies in irgendwelcher Weise schädlich einzuwirken schien. 7. Das Verhalten der Pilze zu stickstoffreien organischen Nährstoffen. 9. In allen bisherigen Versuchen wurde Traubenzucker als Kohlenstoffquelle der Pilze verwendet. Und dieser Stoff hat sich auch als ein sehr geeigneter Nährstoff erwiesen. Wir wollen jetzt untersuchen, wie die Pilze einige andere Stoffe als Kohlen- stoffnahrung ausnützen können. Ich habe Glycerin, Mannit, Fruchtzucker, Rohrzucker, Maltose, Inulin, Stärke, Xylan und Pektin benutzt. Als Stickstoffnahrung sind die Verbindungen verwendet wor- den, die sich für jeden einzelnen Pilz auf Traubenzuckerlösung als die günstigsten erwiesen haben, mit oder ohne Kalkzusatz, je nachdem dies günstig war oder nicht, und in den Mengen, die früher angegeben sind. Die meisten Stoffe wurden in 3 °/oiger Lösung gebraucht, Xylan und Pektin in 1 °/o. Xylan wurde aus Sägemehl von 85 UNTERSUCHUNGEN ÜBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. U9IPM uesriqu 91P 'se[S990]RI9N uaypUYonas sne udq[0Y19£9UUD| LJ 9Ip U9OIBM uo.mnj[ns u9]ouqorozoq E « on 1989 |, 0S148€9 |^ OCT 2'907 7 PS1) L'SOT | Å SYSTLO'EG |^ oralen |“ GYNKLS9 |“ gal son ses | PIL GEL |" OST] 9'G61 |" OLT 6GIT " TS LETE Sal. |" S9N.T69 |" IT : 7766, €T NYSE |" SI | LSEL ^ GT | VIGO)" VL OST |^ GO 46800 | GT 40606 |^ 88 GO) L'IIE| 66|0798|" YO | VEEL!” GO | 6109" EL | LG |“ 80 | Bags“ SIT] S6LP | ^ 88 G16 |" G8 4696 |" OF LL'S6 |“ 09 18'905 |“ 96 4989 |“ OL [4L69 |" gOT.Te6 |“ TS 'S CE | L'OLV'S LIT GIGI |S LG LSTET |S VL | VWY|S 060, 6698 |S FSL SIEH |'S L'66| GLEE S LL uoq MAN) ATV l'ARN) IV PAN UV PAN "UV PAN IV PAN) UV PAN UV Tox |. le VE )1449p p42003snJ mm 09S14D wnap sıunbna SNIDAMD À -hydwa95 -OYDUAT, VJOILWN FT DIOIVUNIT -M0391[7) sooliwoor) saofimoox) 'se[8euo( sne yu up up * * uojdoq *uiseivdsy * ZONEN 36 A E. TRAAEN. Birkenholz gewonnen. Das Ságemehl wurde mit NH; behandelt, mit Wasser ausgewaschen, dann mit NaOH behandelt; aus dieser Lösung wurde dann das Xylan mit Alkohol ausgefällt, und dann mit Salzsäure und Alkohol, zuletzt mit Alkohol allein. ausge- waschen. — Das Pektin wurde aus Móhren hergestellt und als Natriumpektinat verwendet. (Siehe Tab. S. 87). Von den benutzten Stoffen erweisen sich die Zuckerarten als am besten. Traubenzucker steht für die meisten Pilze in erster Reihe, Rohrzucker und Fruchtzucker kommen jedoch dicht hinterher. Bemerkenswert ist, dass nur Geomyces auratus den Rohrzucker nicht verwerten kann, die übrigen resorbieren ihn sehr leicht in neutraler oder alkalischer Lósung. Das Verhalten der Pilze zu Maltose ist verschieden. Für die Geomyces-Arten und Chaetomidium ist sie ein ausgezeichneter Nåhrstoff, sie geben damit sogar einen besseren Ertrag als mit Traubenzucker. Stemphylium und Humicola fuscoatra wachsen auch einiger- massen gut damit, während sie för Humicola grisea und Tri- choderma fast unbrauchbar ist. Inulin zeigt sich als ein sehr guter Nährstolf für Geomyces vulgaris und Humicola grisea, als ein guter für Humicola fuscoatra, erweist sich aber als schlecht für die übrigen Pilz- arten. Stärke ist durchgehends ein sehr guter Nährstoff, Geo- myces vulgaris erreicht damit sein höchstes Mycelgewicht. Xylan ist einigermassen gleich gut für alle Versuchspilze. Sie wachsen darauf, geben aber keinen grossen Ertrag. Dasselbe gilt auch für Pektin, das für Trichoderma jedoch fast unbrauchbar ist. Trichoderma wächst ziemlich gut auf Glycerin und Mannit, die für die übrigen Pilze sehr schlechte Nährstoffe darstellen. Humi- cola grisea gibt einen geringen Ertrag auf Glycerin, Geomyces vulgaris auf Mannit, sonst sind sie unbrauchbar. Stemphylium wächst darauf überhaupt nicht. Die Geomyces-Arten bilden, wenn sie gut oder ausgezeichnet gedeihen, eine dichte Decke an der Oberfläche der Nährflüssigkeit, eine staubige, goldgelbe bei G. auratus, eine mehr filzige bei 87 UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 'Sse[8o]910r) Way» |UYQMIS sne usq]oy JoyRds 9IA Joy jout(p91979q es Gol |^ EL | POL |^ 98 166 |, 79 LOTS |, SON 888 |" ev |oop |" 38 |LT9 |* TY GLI SKA NE IS || SN GES) VI ARON GE VEB EZ en ev Vost m ce Une LT9 — 86 | 695 |, VOL»ZIISE Å Vt „sion OT 1986 | 96) — | — 1676 | TP 879 PS ae OM Be GT Sä er en FAIT 1 SE lee x Bee |^ FS | VG ^ EG | 189 7 ST ESC |, 9T «60L |" STI) 8'p9p |“ YET FLER | ^ OG BESTE |" FS OSS Pile Pee Ke 90 86:026! |" 60 Erbe |" VG Bien |” Kode ESN = ye MIRI 866 |, SE | 6881 are |, OG | OZ6r|^ SG NOLL |" E91 vger |^ BUG ITS |* FP VG se | SESI |“ O8 | SIT | GS | were" 9e | G89 |" SON best |“ SEG e'ac SE UD LY | OF | GIST) GG PES |" ST | OMG |" 86 «YLY |" GEN GP |“ Fel GS ^ SS 8 60 | O'SSL " v8 | 9068| O | LTS |" LG | Zror|" VO |6C8V |“ ELI C6tb |“ FEN PE de OE Sly |, SI L69 |, alla |^ VI | 2766 | © ST 4988 |^ SOT Loey |^ BTNEG |. GG Vest |" LET OSOT |" OT Bbb |" PO | Sr | LT | S€96|" Ge |g'OV |“ VHT) 666 Go| 7 c dePnZoy 8'S9p |, STI Llep| ce LEST |; PI | 999p ^ VE «VIL [S ETT ZZW | 097) 6p | ^ VST 9729p | STI 9'S6L |" 9S | opt | SO | 666b |" 9T | GZZE 460 |Gizh |“ STIG Lab |“ GEL ^" ^ ^ " Jeyonzueqneay, Pew |, 86 | 6Z/6|" EG 1076 | VI | BIE |^ GE |MEGL |S VOI Yese |^ SIN FLEG | ^ 69 g'G96 ^" STI 868€ | Y OG | L'868 IS TT | E'001 |” Gv | S'668 'q TG 10308 |^ 98 18063 |" LL | * * ^ °° INA 9976 |, 601 LLL || LEN — | = 188 |.86 9L |" OSNTGL |, ST |gor |. 97 ERG GNU | SS es NG ss ss |“ VSI TYPE |" 09 |ETT Dale Se ESN SN G996 |“ SOI GT “ya — = REN OSE NER she ots EAST 7785 |S SOI OF Sg — | — | SEOL|S LØ | V9] 'seer Ye ls? lee SET) * * * * : "une PAN IV PAN) IV PAN “ATV PAN AV PAN HV PAN IV PAN "IV 049p )n42000$nJ uma] posta — mp ae : m 016 —06 -OYMAL DIOIVMNIT -kyduays VJO02WWN | “24079049 So Ge a SADLY se) 289, pg ep gg | ose 16 | Sey, eg 280], Ya 88 A. E. TRAAEN. G. vulgaris; die Farbe ist im letzteren Falle weisslich, mit einem roten, braunen oder grauen Farbenton. Der Duft von dem Mycel und der Nährflüssigkeit ist, was @. vulgaris betrifft, in den meisten Fällen schwach süsslich, der von G. auratus sehr intensiv, an Blumengeruch oder Zuckerwerk erinnernd. In den Kulturflüssigkeiten kann in der Regel NO, in kleinen Mengen nachgewiesen werden (sie wachsen auf KNO:), bei G. auratus mehr als bei @. vulgaris. Nach Oxalsäure und Alkohol wurde in den Kulturflüssigkeiten vergeblich gesucht. Wie man aus den Tabellen ersehen wird, findet wahrscheinlich keine Säure- bildung statt, die Flüssigkeiten werden jedenfalls immer stärker alkalısch, je nachdem das Wachstum weiter fortschreitet, und zwar ziemlich genau proportional dazu. Die Kulturflüssigkeiten sind alle mehr oder weniger gelb bis gelbbraun gefärbt. Chaetomidium ist weit davon entfernt, in den Kulturen normales Aussehen auszuweisen. Das Mycel ist durchgehends rein weiss, aber in dem wolligen oder filzigen Luftmycel bilden sich überhaupt keine oder nur sehr spärlich Perithezien. Die Farbe der Kulturflüssigkeiten ist in den meisten Fällen schwach gelblich, farblos wieder in anderen. Kein Geruch. Alkohol und Oxalsäure bilden sich nicht. Humicola grisea bildet bei gutem Wachstum eine mehrere Millimeter hohe, weisse oder graue Filzdecke. Die Kulturflüssig- keiten sind farbios oder hell braungelb. Kein ausgeprägter Geruch, Alkohol und Oxalsäure entwickeln sich nicht. Humicola fuscoatra bildet grosse, kompakte, feste Kolonien in der Flüssigkeit, anfangs von weisser, später von schwarz- brauner Farbe. Sie sammeln sich wie eine dunkelbraune Decke mit glatter Oberfläche an der Oberfläche der Flüssigkeit. Zu- weilen bildet sich spärliches, weisses Luftmycel darauf. Die Kulturflüssigkeiten sind in der Regel farblos. Kein Geruch. Oxalsäure und Alkohol finden sich nicht. Stemphylium entwickelt bei schlechtem Wachstum eine dünne, schwarze oder graue Staubdecke auf den Flüssigkeiten, UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 89 bei gutem Gedeihen eine ein paar Millimeter hohe Filzdecke von grauschwarzer—schwarzer Farbe, oft mit gelbgriinem oder braunem Mycel dazwischen. Die Kulturfliissigkeiten sind in den meisten Fällen sehr hellgelb oder gelbbraun. Kein Geruch, Alkohol und Oxalsäure finden sich nicht. Trichoderma bildet schnell ein gespinstartiges Mycel durch die Flüssigkeit, bald sammelt es sich in einer dicken, milch- weissen oder schwach gelben Decke an der Oberfläche. Zuletzt können sich auf dieser ein wolliges Mycel und Konidien entwickeln. Chlamydosporen sind immer vorhanden. Die Kulturflüssigkeiten sind farblos. Immer bemerkt man einen intensiven Geruch von den Kulturen, der etwas verschieden je nach der Beschaffenheit der Nährflüssigkeit ist. Sie duften oft angenehm, ähnlich wie Äpfel, oder mehr oder weniger stark aromatisch, oft auch an Wermut erinnernd. Ein eigentümliches Verhalten, das die Tri- choderma zeigt, ist, dass der Pilz in den Nährlösungen mit Zuckerarten Alkohol bildet. Der Alkohol wurde qualitativ mit Hilfe der Kröckerschen! Methode, ausserdem in einigen Fällen durch die Jodoformreaktion nachgewiesen. Das Kröckersche Verfahren ist sehr einfach: Ein längeres, dünnes Glasrohr, das an den beiden Enden offen ist, wird mittels eines Kautschuk- pfropfens mit einem Reagensglase in Verbindung gesetzt. Man giesst etwas von der zu untersuchenden Flüssigkeit in das Re- agensglas und erwärmt sie bis auf den Kochpunkt. Ist Alkohol zugegen, so sind dıe ersten Tropfen, die sich in dem Rohre kondensieren, ölartig, sonst nicht. In einem Falle wurde die Alkoholmenge in’ den Ammoniumphosphat- und in den Nitrat- lösungen bestimmt; im ersteren Falle wurde 0.6 Vol.pzt., im zweiten 0.33 Vol.pzt. Alkohol gefunden. Diese Fähigkeit zur Alkoholbildung bei Pilzen? ist ja ausser bei den Saccharomyceten 1 Ars. KLöcker: Uber den Nachweis kleiner „lkobolmausen, Centralbl. f. Bakt. II, Bd. 31. 1912. S. 108. 2 Siehe. C. Weumer in Larar: Handb. d. techn. Mykologie. Bd. IV, $$ 54 u. 109. 90 A. E. TRAAEN. bei den meisten daraufhin untersuchten Mucor-Arten gefunden wor- den und auch bei einigen Pilzen aus der Gruppe der Fungi im- perfecti. Mehrere Aspergillaceen besitzen diese Fähigkeit, in besonders ausgesprochenem Grade Aspergillus Oryzae. — Die meisten dieser Pilze bilden jedoch nur kleine Alkoholmengen, und die von mir bei Trichoderma gefundenen Mengen stehen insofern mit den für die meisten anderen Pilze gefundenen Werten im Einklang. Oxalsäure fand sich nicht. Mac MepiscH hat im Jahrb. für wissenschaftl. Bot. Bd. 48, 1910, eine Abhandlung über Hypocrea rufa veröffentlicht. (,,Bei- träge zur Physiologie der Hypocrea rufa“). Hypocrea rufa ist ein Ascomycet und Trichoderma lignorum (= T. viride) gehört zu diesem Pilze als konidiefruktifizierende Form. Der Verfasser isolierte den Pilz aus Gartenerde, und er wurde von SACCARDO als T. viride bestimmt. Der Verfasser beschreibt sein Verhalten in physiologischer Hinsicht. Misurn! hatte früher bei H. rufa gefunden, dass der Pilz auf saurem Nährboden grüne Konidien, auf alkalischem gelbe Konidien bildet. Mepisca fand dasselbe. Aber er fand auch, dass der Pilz in anderer Beziehung ein Verhalten zeigte, das mit den Beobachtungen MiLBURNs nicht übereinstimmte; er nahm deshalb an, dass die beiden Pilze physiologisch nicht identische Formen seien. Für die Form, die er isoliert hatte, war charakteristisch, dass sie unter Einfluss verschiedener Salze, wobei die Mg-Salze am kräf- tigsten wirkten, einen intensiven gelben Farbstoff bildet. — Wenn er ın seinen Kulturen verschiedene Stickstoffverbindungen an- wendet, findet er das beste Wachstum, wenn die Nährflüssigkeit bei der Entwicklung nicht stark sauer wird. Der Pilz ent- wickelt sich nicht mit Rohrzucker und KNO;. Saure Reak- tion ist nötig, damit der Pilz imstande ist, die Rohrzucker- lösung zu verwerten. Der Rohrzucker wird durch die Säure invertiert und erst dann für den Pilz als Nährstoff geeignet. 1 Ta. Mıtsurx: Über Änderungen der Farben bei Pilzen und Bakterien. Centralbl. f. Bakt. II. Bd. 13, 1914, S. 129, 257. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 91 MIiLBURN findet in einigen Kulturen einen apfelähnlichen Geruch. Oxalsäure wurde von ihm immer in den Kulturflüssigkeiten gefunden. Es bestehen also zwar an einigen Punkten Uberein- stimmungen, aber es ist doch ein grosser Unterschied zwischen diesen beiden Trichoderma-Formen und der Form, mit der ich gearbeitet habe. In den Lösungen von Rohrzucker, Inulin und Stärke liess sich in den meisten Fällen bei der Abbrechung des Versuches reduzierender Zucker nachweisen. In den Rohrzuckerlösungen war die Reaktion ziemlich stark, in den Stärkelösungen durch- gehends sehr schwach, bisweilen fehlte sie ganz. Die Pilze be- sitzen also die Fähigkeit, in alkalischer Lösung Rohrzucker zu invertieren und auch Inulin und Stärke in einfachere Ver- bindungen zu spalten. Wenn ein Versuch mit Nitratlösung abgeschlossen war, wurde immer nach Nitrit gesucht. Als Reagens benutzte ich Grigs’. («-Naphthylamin und Sulfanilsäure). Überall liess sich Nilrit nachweisen, in der Regel aber nur in sehr kleinen Mengen (die Kontrollkolben wurden selbstverständlich gleichzeitig untersucht und zeigten keine oder nur sehr schwache Reaktion). Nur in den Kulturflüssigkeiten von Geomyces auratus war starke Re- aktion zu sehen. Dieses Vorkommen von Nitrit in Kultur- flüssigkeiten stimmt mit Ergebnissen anderer Forscher überein. LAURENT ! fand, dass einige von den Pilzen, die er untersuchte, Nitrit bildeten, andere dagegen nicht. Dies erklärt G. E. RITTER ?, der dieses Verhältnis von neuem untersucht hat, in der Weise, dass die Reaktion in den Fällen, wo Nitrit nicht gefunden wurde, sauer war; nur in alkalischer Lösung kann man Ansammlung von Nitrit erwarten. Und er fand es auch immer in Kultur- flüssıgkeiten nach Kultur der Pilze, bei denen Laurent kein ! E. Laurent: Recherches sur la valeur comparée des nitrates et des sels ammoniaquaux ete. Annales de l’Institut Pasteur Bd. 3, 1889, S. 362. 2 G. E. Rırrer: Ammoniak u. Nitrate als Stickstoffquelle f. Schimmel- pilze. Berichte d. deutschen bot. Gesellschaft. Bd. 29. 1911. S. 570. 92 A. E. TRAAEN. pl Nitrit gefunden hatte, wenn er nur dafür sorgte, dass die Re- aktion alkalisch_blieb. Bei meinen Versuchen mit Nitrat wurde durch das Wachstum der Pilze die Reaktion, die anfangs neu- tral war, später immer schwächer oder stärker alkalisch. 8. Ökonomische Ausnutzung der Kohlenstoff- nahrung. Im Zusammenhang mit dem Nährwerte der verschiedenen Zuckerarten, wie er durch das Mycelgewicht zum Ausdruck kommt, werden wir ein anderes Verhältnis etwas näher be- trachten, nämlich die ökonomische Ausnutzung der Kohlenstoff- nahrung durch die Pilze. Unter dem ökonomischen Koeffizienten versteht man die Anzahl Gramm Pilzmycel, die sich aus 100 g. des Nährstoffes entwickeln (Prerrer, Pflanzenphys. I, S. 374). Uber diesen Gegen- stand liegen nur wenige Untersuchungen vor. Die ausführlichste Arbeit darüber ist die von H. Kunstmann!. Die organischen Stoffe, die der Pilz aufnimmt, benutzt er, teils um daraus Pilz- substanz aufzubauen, teils um sich die zu der Lebenstätigkeit nötige Energie durch Verbrennung zu verschaffen. Verbraucht der Pilz wenig von einem Stoffe, z. B. Zucker, bei der Atmung, so wird der grösste Teil zur Bildung von Pilzmycel verbraucht, und der ökonomische Koeffizient wird gross. Wird umgekehrt viel Zucker bei der Atmung verbraucht, und wenig zur Bildung von Mycel, so wird der ökonomische‘ Koeffizient klein. Dieser Koeffizient ist also in hohem Grade von der Grösse der Atmung abhängig, und diese steigt sowohl während der Entwicklung des Pilzes, wie auch wenn die Temperatur steigt. Aber wenn die Temperatur auf konstanter Höhe erhalten wird, und man soweit möglich das Mycel abwiegt, wenn der Pilz seine höchste Ent- wicklung unter den gegebenen Verhältnissen erreicht hat, so erhält man ganz erläuternde Aufschlüsse über eine wichtige 1 Kunstmann: Uber das Verhältnis zwischen Pilzernte und verbr. Nahrung. Diss. Leipzig 1895. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 93 Seite der Lebenstätigkeit des Pilzes. Kunstmann fand, dass der ökonomische Koeffizient während der Entwicklung sinkt (er sagt zwar „steigt“, benutzt aber das umgekehrte Verhältnis: Zucker : Mycel). Sobald der Pilz seine höchste Entwicklung erreicht hat, soweit das Mycelgewicht in Betracht komnil, steigt der Koeffizient nicht mehr, sondern fängt später an, zu sinken. Unten werden einige Werte von dem ökonomischen Koef- fizienten angegeben, die bei einigen der früher erwähnten Ver- suche gefunden worden sind. Die in den Nährlösungen zurück- gebliebene Zuckermenge wurde mittels der Fehlingschen Lösung bestimmt. Die Fållungsfåhigkeit der benutzten Lösungen wurde immer nachgeprült. | Aus der Tabelle I sieht man, dass Chaetomidium, das Jangsam wächst und wenig Mycel bildet, den Zucker gut aus- nutzt. Der ökonomische Koeffizient ist hoch bei Traubenzucker und Rohrzucker. Humicola grisea wächst schnell, verbraucht bald den Zucker, aber der ökonomische Koeffizient ist nicht sehr hoch. Stemphylium hat einen grossen ökonomischen Koeffizienten auf Traubenzucker und Rohrzucker in den Jena- kolben und einen sehr hohen in den Kolben aus gewöhnlichem Glas, wo das Wachstum sehr schlecht gewesen ist. Für Humi- cola fuscoatra ıst der ökonomische Koeffizient mittelgross, unge- fähr 30, wenn die Entwicklung gut gewesen ist, sehr hoch, wenn sich nur wenig Mycel gebildet hat. Bei Trichoderma steigt der Koeffizient von Fruchtzucker bis Traubenzucker, und ıst noch etwas höher bei Rohrzucker als bei Traubenzucker. Durchgebends ist der ökonomische Koeffizient am grössten, wo wenig Zucker verbraucht worden ist. Und man bemerkt auch, dass der Fruchtzucker weniger gut ausgenutzt wird als Traubenzucker und Rohrzucker. Die Tabelle II zeigt bei Trichoderma und Stemphylium eine deutliche Steigerung des ökonomischen Koeffizienten durch Zusatz von Kalk. Was Trichoderma betrifft, so ist der ökono- mische Koeffizient bei den Am-Phosphatlüsungen bei Zusatz von A. E. TRAAEN. 94 PJoRWNH 066 | 7 2690 | 601 |, 0090 eer | "devo ses CLIT Peg | OSET | FFL | ‘7600! 629 |," S880 | Lee | 0067 | DBP |" 8060 {SE GLVT | PLS gse'0 | 988 GOVT | 9GE O9FT | GTS 1690 eye | Å O6FT) 038 | | SG | SPL | SSW VER | | OWT) SLS |». 0180 G'TE O6FE | 69f LITO | €9£ je ecc OOS'T | TEE TIVI 686 “ CEPT | 58% * Geet | 963 _ TISO | 6g 37660 | OOF |x. G6L'0 e S6 SICHT | 065 SR | L9G 5 Y6YI TS "3 9GE I JOM HOZ APA IVO AO VZ 019A (3993 HOZ "119A | OM AQ Z PA (399 AQ Z 019A oSUL PG 2581, TG 298, 56 358, 1G ase], CG DUAIPOYIVAT RER! umnyhyduays nasııb DIOMWNL WNIPIM0190Y;) "* 7 7. * 9S0PRN TININZIUOY N Toxonzueqnerr, "o C LIYONZPYONA 01606 9 UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 9) €) % 100 HN 003—61 199 93v], 15 ‘8 0980 47 89 9 3000 1'IN 6 * 00£0 ö 9°98 * 00¢'T GSE 8 O0S'T 91% * 080°7 KS ‘8 009'I « €) % 600'0 WN 6S6 '8 99770 SI ‘8 0670 ne) 2/9 6000 TIN & 89 9 8000 FN yeydsoyg 8) 0 070 YN 19 Br) LO + + 1) UV ibd NET ET TE OR ne ees SERRE SRE JE GEE * evi Lg " 6780 ETE Sw E08 06 De cae ee SO NDST a v) % 3000 WAN | egdsoyq 89 % 100 IN 9'LG * OOE'T VIG * 9990 918 '8 NOG T O'ST Fal FAO) 6 ONS Y'LI “6857 2 GIE ‘3 OF I L'SE 'SLEGT | * * FOdH my 886 * 0960 | LT * GET N 678 "3.0870 ETE '3 098'0 GSI ‘8 00L'0 T '8 0077 °° FOdH Say 3J9o AO | VA gen | 904 AO! | 7 AGIA | 32cm AOE |Z AAA | eM AQ) CUZ MESA olo 199 BR], SG 075 199 998, 1% 016 199 998, JG ola ST 199 998, OF wnpim0/20Y9 unyhydways DUAIPOYILAT, —=— — D A. E. TRAAEN. 96 V6I '89690 | Yv'66 30081 | FEL SHIT | 166 "8 00ST | 806 '3 8060 SONEN DWAISPOYMAL Pash DOMME WMNUPMojavnyy sımbma ^x) SNJDAND '» "AI sce | “zero | sie | "osi : | 7989 ceg0 | S868 GIFT "989 % 60 | ore |. Y69O LIE | "GOTT ee VIG | 7 seo * : gu &C80 | LIE OTF'T * 49 €) % 60'0 | eg "0880 | L'66 6080 |" OA I Yo a0'0 eee | 7 69801 GLE | Å FST ; : 966 | |: FETT ' TY6 O6F'T | €98 GCG T "4929 % 0000 | TLS GOOT | 808 WoT!" ^ "089 % OO 66g "oevr | TIE * 06% 1 656 " e60T | 708 “ 6801 OTE 31867 | 608 5 067 I " * yey 9090 | 908 38760 | 908 38907 | * * ^ ey 9090 ONT AO 7 TEN OTTO 7ER JOM AO Z 112A PONY AO) Z AGIA umqhyduayg NOSVAP DIOOVUNI sıspbma x) SNJDAND 5 016-5) 199 9981, 1% 01G—SI 14 998, ec TH UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 97 Ca Cl, grösser als bei Zusatz von Ca; (PO,), das nur eine sehr kleine Steigerung bewirkt, bei Nitrat sehen wir das umgekehrte Verhältnis. Bei Stemphylium bewirkt ein Zusatz von Ca Cl, eine bedeutende Vergrösserung des ökonomischen Koeffizienten sowohl in den Nitrat- wie in den Phosphatkolben. Bei Chaetomidium erinnern wir uns, dass Calcium wie Gift wirkte. Aus der Tabelle sehen wir, dass der ökonomische Koeffizient sinkt, wenn Kalk zugesetzt wird, und zwar um so stärker, je grössere Mengen Kalk verwendet werden. Was die Geomyces-Arten betrifft, so spielt hier der Kalk- zusatz keine Rolle in Bezug auf die ökonomische Ausnutzung des Zuckers. Aber sowohl bei Stemphylium wie bei Humicola grisea steigt der ökonomische Koeffizient durch Zusatz von steigenden Mengen Ca Cl». Wenn Na NO, als Stickstoffnahrung benutzt wird, ist der ökonomische Koeffizient kleiner, als wenn Am; HPO, und KNO; verwendet wird, ausser bei Chaetomidium, das hier gut gedeiht. 9. Die Bedeutung der verwendeten Kolben. Bevor ich die Besprechung der bisher erwähnten Versuche abschliesse, muss ıch noch einige Worte über eine Sache sagen, die bisher unerwähnt geblieben ıst. Das ist der deutliche Unter- schied in dem Gedeihen mehrerer Pilze bei Kulturen in Kolben aus Jenaglas und Kulturen in Kolben aus gewöhnlichem Geräte- glas. Im Versuche 9 sınd, wie früher erwähnt, die Kulturen in gewöhnlichen Geräteglaskolben mit * bezeichnet. Es handelt sich wesentlich um Chaetomidium und Stemphylium. Aus den Mycelgewichten geht hervor, dass das Gedeihen auf den Zuckerarten in den erwähnten Kolben bedeutend schlechter ist als in den Jenakolben. Was Stemphylium betrifft, ist das Mycelgewicht in den Zuckerkulturen bis 15—20 Mal grösser in den Jenakolben als in den anderen. Bei Anwendung von Slärke sieht man auch einen grossen Unterschied, bei Pektin ist der Unter- schied bedeutend geringer, bei Inulin besteht fast kein Unter- Nyt Mag. f. Naturv. LII. II. 1914. 7 98 A. E. TRAAEN. schied; bei Xylan ist der Ertrag sogar schlechter in den Jena- kolben als in den aus Geråteglas. Bei Humicola fuscoatra habe ich einige weitere Werte des Mycelgewichtes von einer Kultur in Kolben aus gewöhnlichem Glas erhalten, die ich nach- stehend neben den Werten aus Versuch 9 anführe. | Jenaglas | Gewöhnliches : à Geräteglas 24 Tage bei 20° 195 Tage bei 15—20° Mycelgewicht 0 Fruchtzucker. en a Le e Traubenzucker . 195.6 „ 918 , 4917507 baten Rohrzucker 105.0 , 66.8 , 699/099 68,7 , IMaltosec entra 1880 „ 36.4 161.2 7, 56.4 „ Inulin 1835 , 157.6 , 1389 „ MIT Starke. rear 1859 ,, 331.9 , 9446 „ 332.3 , Aus dieser Tabelle geht hervor, dass der Ertrag in der letzten Reihe bei den Zuckerarten bedeutend kleiner ist, dagegen grösser bei Inulin und Stärke. Der Unterschied mag wohl der Wirkung kleiner Stoffmengen, die von der Glaswand losgelöst worden sind, zugeschrieben werden. Gewóhnliches Glas enthält ja ausser SiO, grosse Mengen von Natrium- und Calcium-Oxyd, Jenaglas ausser SiO; auch B,03, BaO, ZnO und AlO;. Eine alkalische Lösung wirkt auf das Glas stärker auflösend als eine neutrale oder sauere, und bei höherer Temperatur stärker als bei niedriger. Wenn man Kulturflüssigkeiten sterilisiert, kann sogar stark widerstands- fahiges Glas angegriffen werden. BEnEckE! gibt in seiner Arbeit 1 W. Benecke: Die Bedeutung des Kaliums u. Magnesiums für Entw. u. Wachst. des Asp. niger. Bot. Ztg., Bd. 154, 1896. S. 97. UNTERSUCHUNGEN ÜBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 99 über die Bedeutung von K und Mg för Aspergillus niger einige Zahlenwerte an fir die Stoffléslichkeit aus der Wand von Glas- kolben aus verschiedenen Glassorten nach MyLıus und Forster 1, woraus hervorgeht, dass Jenaglas bedeutend weniger als andere Glassorten angegriffen wird. Bei dem eben angeführten Versuche scheint es, als ob aus der Kolbenwand Stoffe heraustreten, die auf den Pilz schiidlich einwirken, deren Wirkung aber durch Inulin und Starke ganz oder teilweise wieder aufgehoben wird. Bei Versuch 8 sieht man, dass mit NaNO, der Ertrag in dem gewöhnliches Geräte- glas enthaltenden Kolben überall ganz bedeutend niedriger ist als in den Jenaglaskolben. Bei Asparagin und Pepton dagegen ist . eine solche Herabseizung des Ertrags nicht bemerkbar (der Fall mit Humicola fuscoatra auf Asparagin ausgenommen). Weitere Versuche über diese Frage habe ich nicht vor- genommen, und das Ergebnis in jedem einzelnen Falle beschränkt sich auf einen Kolben für jeden Pilz, das Ergebnis deutet aber überall in derselben Richtung, so dass ich einige Berechtigung habe, die Sache folgendermassen aufzufassen: In den Kolben aus gewöhnlichem Geräteglas werden von der Wand ein oder mehrere Stoffe aufgelöst, die schädliche Wirkung auf das Ge- deihen der untersuchten Pilze ausüben. Diese schädliche Wirkung findet nur in den Lösungen von den verschiedenen Zuckerarten statt, während in den Lösungen von Stärke, Inulin, Pektin und Xylan, also kolloidalen Lösungen, wo die schädlichen Stoffe durch Ad- sorption mehr oder weniger unschädlich gemacht worden sein dürften, eine solche Wirkung nur in abgeschwächtem Grade oder gar nicht zur Geltung kommen kann. Welche Stoffe hier in Frage kommen, ist aus den Versuchen nicht möglich zu folgern. — Aus der Tabelle I S.94 sieht man, dass der Gebrauch von Kolben aus gewöhnlichem Geräteglas auch eine Wirkung auf die Grösse des ökonomischen Koeffizienten ausübt. Aber 1 Mynius u. Förster: Zeitschrift f£. Instrumentenkunde, 1891. , 100 A. E. TRAAEN. in einigen Fállen sind die Werte bedeutend grósser, in anderen bedeutend kleiner als bei den Kulturen in Jenaglaskolben, ohne dass es leicht ersichtlich ist, was den Unterschied hervorgerufen hat. Man sieht nur, dass eine Stórung des normalen Verhalt- nisses eingetreten ist. 10: Ze llulose als Nährstoff. Die Pilze, die zur Untersuchung ausgewählt wurden, waren wie erwähnt solche, die mittels Filtrierpapier in Petrischalen aus den Erdproben isoliert worden waren, und die daselbst gutes Gedeihen zeigten. Sie sind also imstande, das Filtrierpapier als Kohlenstoffnahrung auszunützen. Wenn man die Papier- fasern einer genaueren Beobachtung unterwirft an den Stellen, wo ein Pilz einige Zeit gewachsen hat, sieht man an ihnen längs- und quergehende, feine Furchen da, wo die Hyphen an den Fasern eng angeschlossen gelegen haben. Und viele Fasern haben auch angefangen, sich in feine Fibrillen zu zersplittern. Das Papier unter einer Pilzkolonie ist sehr spröde, der Zusam- menhang zwischen den Fasern ist fast völlig verschwunden. Ich habe Versuche darüber angestellt, wie lange Zeit die Pilze brauchen, um eine abgewogene Menge Filtrierpapier zu verzehren. Ich habe Filtrierpapier in Erlenmeyerkolben, die die gewöhnlichen, unorganischen Stoffe in der Flüssigkeit enthalten, benutzt, ausserdem abgewogene Papierscheiben in Petrischalen auf ausgeglühtem und ausgewaschenem Sand mit der un- organischen Nährlösung befeuchtet, und auch Papierscheiben mit Erde bedeckt, sterilisiert oder nicht sterilisiert, in Petri- schalen verwendet. Diese Versuche erfordern lange Zeit. Die Kolbenversuche wurden nach 73 Monaten untersucht. Sie wurden so angestellt, dass in jeden Kolben 0.5 g. Filtrierpapier kam, das in sehr kleine Stückchen zerschnitten war. Jeder Pilz erhielt 50 cm.? Lösung von den gewöhnlichen unorganischen Stoffen mit der Stickstoffquelle, die sich als die günstigste für jeden einzelnen Pilz erwiesen hatte. Die Kolben wurden geimpft UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 101 und bei einer Temperatur von 15—20° hingestellt. Nach 71» Monaten war in keinem Kolben das Papier völlig zugrunde gegangen. Humicola fuscoatra hatte ziemlich viel nach 71, Monaten, das meiste nach 91/, Monaten verzehrt, aber selbst dann noch konnte ich viele Stückchen entdecken, die fast gar nicht angegriffen waren. Bei den übrigen waren ziemlich viele der Papierstückchen noch übrig; kleine Wirkung zeigte Chaeto- midium barbatum, und Trichoderma hatte nur spärliches Mycel mit verstreuten Konidienkissen gebildet und das Papier scheinbar völlig intakt gelassen. Die Kulturflüssigkeiten wurden auf ihr Reduktionsvermögen _ der Fehlingschen Lösung gegenüber untersucht. Nur bei den Kulturen mit den Geomyces-Arten und mit Trichoderma, welche Pilze das Papier nur in geringem Grade angegriffen hatten, zeigte sich eine sehr schwache Reduktion. Hier wird also der Zucker, der bei der Zersetzung der Zellulose durch die Pilze sich, wie man annehmen kann, bilden wird, nicht sofort ver- braucht. Dies muss dagegen bei den übrigen der Fall sein; denn in deren Kulturflüssigkeiten zeigt sich keine Spur von Re- duktion. - W. Daszewska! fand bei ihren Untersuchungen über die Einwirkung der von ihr isolierten Erdbodenpilze auf Zellulose, dass bei starker und völliger Zersetzung Reduktion durch die Fehlingsche Lösung stattfand. Went? dagegen konnte bei seinen Kulturen von Monilia sitophila auf Zellulose keine Spur von Zucker nachweisen. Daszewska konnte auch Alkohol in den Kulturen nach- weisen. Diesen Stoff habe ich nıcht gefunden. Die Petrischalen mit Sand oder Erde wurden ebenfalls nach 715 Monaten untersucht. In jeder Schale befand sich 0.5 g. Filtrerpapier; die Impfung wurde an 4 verschiedenen Stellen vorgenommen. Sie hatten auch in einer Temperatur von 15—20° gestanden und waren mässig feucht gehalten worden, der 1 W. Daszewska |. c. 2 F. C. West: Monilia sitophila (Mont) Sacc. Centralbl. f. Bakt. II. Bd. 7. 1901. S. 544. 102 A. E. TRAAEN. Sand mit steriler unorganischer Nährlösung, die Erde mit sterilem Wasser. In den Schalen mit Sand lag die Filtrierpapierschicht auf dem Sande, in den Erdeschalen waren die Papierscheiben von der Erde bedeckt. Die sterilisierten Schalen waren ungefähr eine Viertelstunde lang in einer Temperatur von 100°, und zwar zweimal mit einem Zwischenraum von 48 Stunden, gehalten worden. Ob sie dann später von fremden Organismen völlig frei geblieben sind, muss ich dahingestellt sein lassen, ich habe sie aber mit der grössten Sorgfalt behandelt, um eine etwaige Verunreinigung möglichst zu vermeiden. Diese Versuche habe ich auch nur deshalb angestellt, um einige Anhaltspunkte in der Frage nach der Zerlegung der Zellulose durch diese Pilze zu erhalten, kann sie also nicht als exakt oder erschöpfend betrachten. Unter diesem Vorbehalt werde ich die Wirkung der Pilze auf das Papier beschreiben. Geomyces auratus hat sich auf dem Papier über dem Sande nur in grossen, niedrigen, staubigen Kolonien ausgebreitet. Das Papier ist sehr wenig angegriffen. Anders verhält es sich mit den Filtrierpapierscheiben in der sterilisierten Erde. Bei vorsichtiger Beseitigung der Erde beobachtet man eine ebene Schicht von dem übriggebliebenen Papier, das durch die Konidien des Pilzes ein völlig mehliges Aussehen bekommen hat und gelb gefärbt ist. Es ist sehr weich geworden, so gut wie ohne Zusammenhängungsvermögen, und unter dem Mikroskop sieht man, dass die Fasern sehr stark angegriffen sind. Sie befinden sich in allen Stadien der Zersetzung, sind sehr unregelmässig mit Furchen und Einschnitten versehen, zerklüftet und zerschnitten und aufgefasert oder fast völlig zerteilt oder verzehrt. Dazwischen sieht man die feinen Hyphen und Konidien. In der nicht sterilisierten Erde ist es schwierig heraus- zufinden, wo das Papier gelegen hat; nur eine Schichtung in der Erde zeigt, wo es sich befunden hat. Das Zusammenhängungs- vermögen ist völlig verschwunden, und nur mit grosser Mühe ent- deckt man im Mikroskop die völlig zerteilten Reste der Fasern. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 103 Vv Geomyces vulgaris hat sich tiber das ganze Papier aus- gebreitet und bildet eine braungraue, staubige Decke. Die Zer- setzung der Fasern hat angefangen. Die Erdeschalen zeigen ungelahr dasselbe Verhalten wie bei G. auratus, nur ist der Vorgang hier bei G. vulgaris einen Schritt weiter gegangen. Humicola fuscoatra bildet in den Sandschalen eine tief- schwarze Decke, in der nur sehr spärliche Reste der Fasern zu entdecken sind; sonst ist alles, was sichtbar ist, Chlamydosporen, ein sehr feines Mycel und Konidien, die sich ebenfalls reichlich gebildet haben und sich als ein feiner, weisser Überzug über der schwarzen Decke hier und da abheben. In der sterilisierten Erde ist fast keine Spur von Fasern zu entdecken. In der nicht sterisierten Erde ist von dem Papier nur noch eine dünne Schicht aus völlig zerteilten und halb verzehrten Fasern übrig, aber diese Schicht ist rostgelb gefärbt; diese Schale hat sehr feucht gestanden. Humicola grisea bildet über dem Sande eine grosse graue oder wegen der gebildeten Konidien weissliche Decke, die aus Chlamydo- sporen, Hyphen und Konidien besteht; Filtrierpapierfasern finden sich nur vereinzelt. In der sterilisierten Erde sieht man hier und da halbverzehrte Stückchen des Papieres immer mit Sporen und Hyphen von H. grisea besetzt. In der nicht sterilisierten Erde ist das einzige, was an das Papier erinnert, eine ebene Schichtung in der Erde. In den Sandschalen, die mit Stemphylium macrosporoideum geimpft sind, ist an der Oberfläche des Sandes eine tief braun- schwarze Decke zu sehen, die wesentlich vom Pilze gebildet wird, nur vereinzelt finden sich Reste von Papierfasern. In den Erdeschalen ist der Sachverhalt auch mit dem von H. grisea völlig übereinstimmend. Chaetomidium. In den Sandschalen sieht man über der ganzen Oberfläche eine sehr dünne durchsichtige Membrane ausserordentlich dicht mit braunen Perithezien besetzt. Diese Membrane besteht aus Pilzhyphen und Resten der Zellulosefasern, 104 A. E. TRAAEN. die sonst verschwunden sind. In der sterilisierten Erde sind hier und da halbverzehrte Papierstiickchen ohne Zusammenhängungs- vermögen übrig, sonst ist nichts mehr vom Papier zu sehen. In der nicht sterilisierten Erde sieht man eine Schichtung, wo das Papier gelegen hat, und in dieser Fläche erkennt man eine bräunliche Farbe, die von den fein zerleilten Fibrillenresten herstammt. In den Sandschalen, mit Trichoderma geimpft, ist die Zer- setzung sehr gering. Das Papier liegt ungefähr wie bei Anfang des Versuches, nur verstreut sieht man die dunkelgriinen kleinen Konidienpolster. In der sterilisierten Erde liegt die Filtrierpapier- scheibe fast wie vorher, eine geringe Einwirkung durch den Pilz ist jedoch bemerkbar. Die Erde mag hier vielleicht zu trocken gestanden haben. In der nicht sterilisierten Erde ist das Papier so gut wie völlig verschwunden. Wollen wir das vorhergehende zusammenfassen, so ergibt sich: Die Filtrierpapierscheiben, von denen jede 0.5 g. wog, und die in Petrischalen auf einer Sandschicht mit Nährlösung aus unorganischen Salzen angefeuchtet lagen, sind von den Pilzen im Laufe von 7—8 Monaten sehr verschiedentlich stark angegriffen worden. Die Wirkung von Trichoderma und Geomyces auratus ist sehr gering, nicht viel grósser ist die von G. vulgaris. Da. gegen ist das Papier durch Chaetomidium, Stemphylium und die beiden Humicola-Arten so gut wie ganz verschwunden. In den sterilisierten Erdeschalen, wo das Papier von Erde bedeckt gewesen ist, ist die Einwirkung der Geomyces-Arten viel grösser als im vorhergehenden Falle; sie haben das meiste von dem Papier verzehrt. Trichoderma zeigt auch hier sehr geringe Einwirkung, da aber die Erde lange Zeit sehr trocken gewesen ist, mag dieses Verhalten vielleicht das Ergebnis stark beeinflusst haben. Die vier anderen haben im Laufe der erwähnten Zeit von dem Filtrierpapier in den sterilisierten Schalen nur sehr wenig übrig gelassen. In den Schalen, die nicht sterilisiert worden sind, 1st das Papier überall so gut wie völlig verschwunden. — Die Zellulose UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 105 scheint also nach diesen Versuchen durch die Einwirkung der Pilze ohne Rückstand zerstört zu werden; Bildung von braun gefärbten Substanzen oder anderen Umwandlungsprodukten lässt sich nicht feststellen. Dies stimmt auch mit den Angaben van IrERsoNs! überein, dass einige der von ihm untersuchten Pilze die Zellulose nach 6 Monaten zum vóiligen Verschwinden brachten. Daszewska? studierte die Wirkung ihrer Versuchspilze auf Fil- trierpapier und Zellulosepulver, die sie nach Lösung von Zellulose in Schweizers Reagens mit nachfolgender Fällung und Aus- waschung dargestellt hatte. Der Angriff der Pilze kann schwach, kräftig oder völlig zersetzend sein. Die Zellulosefasern werden durch Querfurchen zerschnitten oder in Fibrillen aufgefasert oder ganz verzehrt. Aber bei der Zersetzung ist keine Farbenver- änderung der Zellulose wahrzunehmen. Die meisten der unter- suchten Pilze bilden doch in der Kultur auf Zellulose eine dunkle Farbe, die von Pigmenten oder oxydierenden Substanzen oder auch von der Farbe des Mycels oder der Konidien herrührt. VAN Iverson jr. fand in mehreren Kulturen intensiv gefärbte Pigmente ausgeschieden, die in die Fasern hineindrangen. Keiner der von mir untersuchten Pilze bildet solche lösliche Pıgmente. Die Kulturen von den drei Arten, die dunkle Sporen haben, sind des- wegen aber mehr oder weniger dunkel. Auch Geomyces auratus bildet in einigen Fällen eine dunkelbraune Decke, z. B. in den Kolben- kulturen auf Filtrierpapier und in einigen Fällen auf Agar; dann sind es die Konidien und die dickeren Hyphen, die eine bräunliche Farbe angenommen haben. Das Filtrierpapier bleibt ungefärbt. Ich habe auch Versuche mit den Pilzen auf Laub in Petri- schalen ausgeführt, und zwar habe ich frisches Laub sowohl wie auch solches, das den Winter hindurch in Haufen gelegen hatte, ohne und mit den gewöhnlichen unorganischen Lösungen angefeuchtet, verwendet. Die Schalen wurden wie gewöhnlich sterilisiert und nach der Abkühlung geimpft. Die Pilze gedeihen 1 van Iverson jr. 1. c. 2 Daszewska L c. 106 A. E. TRAAEN. mehr oder weniger gut, wachsen in der Regel über die ganze Blätterfläche hin, aber selbst nach mehreren Monaten war die Wirkung auf das Blatt keine durchgreifende. Nach dem vorhergehenden Versuche mit Filtrierpapier in Petrischalen dürfte es berechtigt sein, zu schliessen, dass die hier behandelten Pilze auch in der Natur eine ähnliche zellulose- verzehrende Rolle spielen und damit eine nicht unbedeutende zersetzende und verzehrende Wirkung auf zellulosehaltige Reste, die im Erdboden sehr allgemein vorkommen, ausüben, und dem- nach eine nicht zu unterschätzende Bedeutung im Haushalte der Natur haben. 11. Organische Stickstoffquellen. Viele organische Stickstoffverbindungen sind von verschie- denen Forschern auf ihre Güte als Nahrung für Pilze unter- sucht worden. Dabei hat man eine ganze Reihe von Stoffen gefunden, die die Pilze verwerten können. Diese Stoffe sind sowohl solche, die in der organischen Natur als Baustoffe oder als Zersetzungsprodukte häufig vorkommen, teils solche, die sehr selten anzutreffen sind, und weiter auch solche, die man nur künstlich herstellt. Neuerdings sind durch amerikanische Untersuchungen! aus der Erde viele stickstoffhaltige Stoffe, im ganzen 35, isoliert worden, die zum grössten Teil durch Abspaltung von Resten organischen Ursprungs besonders Proteinen, Nucleoproteinen, Nucleinsäuren, Lezithinen u. s. w. gebildet sind. Solche Stoffe sind Kreatinin, Hypoxanthin, Xanthin, Guanin, Adenin, Cholin, Histidin, Arginin, Nucleinsäure und Piccolincarbon- säure. SCHREINER und SKINNER haben die Wirkung dieser und anderer nahestehender Stoffe auf das Wachstum einiger Keim- 1 Siehe O. ScHREINER u. J. J. SKINNER: Nitrogenous soil constituents and their bearing on soil fertility. U. S. Dept. of Agriculture Bur. of Soils. Bull. no. 87, 1912. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 107 pflanzen untersucht. Viele von ihnen zeigten sich als gute Nährstoffe und vergrésserten das Trockengewicht um viele Pro- zente, einige wie Tyrosin und speziell Guanidin wirkten schädlich. Da ich nun die in dieser Arbeit behandelten Pilze aus dem Erdboden isoliert habe, kann es von Interesse sein, die Güte einiger der erwähnten Stoffe als Nahrung für diese Pilze zu untersuchen. Ich habe die folgenden Stoffe bei dem Versuche berücksichtigt: Alanin, Leucin, Tyrosin, Harnstoff, Glycocoll, Kreatin, Arginin, Guanidin, Nucleinsäure und Huminsäure, also auch einige, die bisher in der Erde nicht gefunden worden sind. Die meisten von diesen Stoffen sind von C. A. F. KAHLBAUM, Berlin, bezogen, die Huminsäure habe ich selbst nach Nixitinskys Verfahren! hergestellt. Die Lösung war die gewöhnliche mit 3°/) Traubenzucker und den unorganischen Salzen. Die erwähnten Stickstoffverbindungen wurden in 0.5 pzt. verwendet. Die Versuche wurden in Reagens- gläsern bei 20° ausgeführt (8 cm. Flüssigkeit in jedem; es waren überall zwei Reagensgläser mit derselben Lösung und demselben Pilze). o bezeichnet kein Wachstum. X — schlechtes -— XX — mittelgutes — — XXX — sehr gutes — Arginin wurde als salzsaures Salz, Guanidin als Carbonat, die Huminsäure als Na-Salz verwendet; die Nucleinsäure war aus Hefe hergestellt. 1 NigrrINSKY: Uber die Zersetzung der Huminsáure. Jahrb. f. wiss Bot. Bd. 37. 1902. S. 365. 108 A. E. TRAAEN. = E E $ 8 = > = 3 38 i S S 3 3 os SE S S S uS SS SNR > o S PS E SEN Nes E = S = I S = S 2 I I > D 3 E S a as E ES NR 3 S 5 R N Manne 6 || SER XXX XXX XX — XXX XXX OK — Ko benøtd 5 tx XXX RX XXX |xx—xxx| xxx XXX Fyrosin =. xxx XXX XXX XXX XXe XXX XXX Harnstoff . . x x XXX XX x XX—XXX| XX Glycocoll . . | xxx XXX |XX—XXX| XX — XXX|XX—XXX| XXX XX— XXX Kreatin Fox X 0—X X o—x o—x o—x Arginine 20 . | Xxx |xx xxx!) ©xXxx XX— XXX |XX—XXX| XXX XX--XXX Guanidin . . 0 (0) o XXX o o 0 Nucleinsäure. | xxx XX x XXX XXX XX XXX Na-Humat. . | xx XX XXX Xe KK XX XX X Man sieht: Das Guanidin kann von den Pilzen nicht ver- wertet werden, mit Ausnahme von Humicola grisea, welcher Pilz anfangs auf Guanidin nur kümmerlich gedeiht, aber später sehr gutes Wachstum zeigt. Da die Lösung ziemlich stark al- kalisch reagierte (= Ba (onn mag der Grund für das Nichtgedeihen vielleicht daran liegen. Kreatin und Na-humat sind ziemlich schlecht. Harnstoff ist ebenfalls für die meisten kein guter Nährstoff. Chaetomidium wächst dagegen mit diesem Stoff ausgezeichnet und nur schlecht auf der Nucleinsäure, die sich für die übrigen als sehr ausgiebig erweist. - Harnstoff ist von früher her als ein schlechter Nährstoff bekannt. Czapex! hat für Aspergillus niger gefunden, dass Kreatin ein schlechter, salzsaures Guanidin ein brauchbarer Nähr- stoff ist. Tyrosin war für Aspergillus sehr gut, Alanın jedoch besser. Nach meinem Versuche sind, wie man sieht, Alanın, Tyrosin und Leucin gleichgut, das Gedeihen der Pilze auf diesen Stoffen ist ausgezeichnet, und fast ebenso gut sind Glyco- coll und Arginin. — Das Natriumhumat zeigt sich, wie erwähnt, zusammen mit Zucker als ein schlechter oder nur mittelguter 1 Czarer: Hofmeisters Beiträge zur chem. Physiologie und Pathologie 1902 u. 1903. In Lafar: Handbuch d. techn. Mykologie ref. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 109 Nährstoff. Aus früheren Untersuchungen kennt man die Brauch- barkeit der Huminsubstanzen für einige Pilze. Reınıtzer! fasst seine Untersuchungen’ dahin zusammen, dass Huminsubstanzen für Penicillium als Stickstoffquelle dienen kann, nicht aber als Kohlenstoffquelle. Dasselbe Ergebnis lieferten auch die Unter- suchungen Nixitinskys? für Aspergillus niger und Mucor. 12. Der Einfluss von Kupfersulphat auf das Wachstum der Pilze. Viele Untersuchungen sind tiber die Wirkung kleiner Mengen von Metallsalzen auf das Pilzwachstum ausgeführt worden. Sie wirken in der Regel stimulierend, vergréssern die Wachstums- schnelligkeit, wenn sie in einer bestimmten sehr kleinen Menge zugesetzt werden. Ich habe nur den Einfluss. von Kupfersulphat untersucht, welcher Stoff der gewöhnlichen Nährlösung mit 3.pzt. Zucker zugesetzt wurde. Der Versuch wurde wie ge- wöhnlich in 200 cm Erlenmeyerkolben, jede 50 cm.? Lösung enthaltend, ausgeführt; es wurde dabei nur ein Kolben mit der- selben Lösung und demselben Pilz benutzt. Versuchsdauer 22 Tage, Temperatur 209. Unten sind die Mycelgewichte in mg. angegeben. £ 3 3 . S Ons SS Es Pat. CuSO, | à T suc EC 8 5 L SS à S S 3 3 BC S = ES S e & E DIMUS E 0.0001 516.2 323.9 124.3 42.6 142.7 47.0 184.8 0.001 495.9 282.7 141.5 71.4 154.3 39.2 344.2 0.01 86.3 476.2 26.4 13.5 42.9 189.1 c — — 114.1 — 2/18.6 1 F. Reinıtzer: Über die Eignung der Huminsubstanzen zur Ernährung von Pilzen. Centralbl. f. Bakt. II. Bd. 6. 1900. S. 535. 2 NikITINSKY I. c. 110 A. E. TRAAEN. Die höchste Konzentration, bei der Wachstum noch statt- | findet, liegt also für die Geomyces-Arten, Humicola fuscoatra | und Trichoderma zwischen 0.01 und 0.1 pzt. CuSO,, für: Chaetomidium zwischen 0.001 und 0.01 und für Stemphylium || und Humicola grisea zwischen 0.1 und 0.5 pzt. Cu SO,. Bemerkenswert ist, dass Geomyces vulgaris, Humicola grisea und Stemphylium ein bedeutend grösseres Mycelgewicht bei den höchsten Konzentrationen haben als bei den schwächeren. Das Mycel war hier zu starkem Wachstum inzitiert, es war | aber in hohem Grade unnormal entwickelt. Die meisten Kulturen waren nicht völlig normal, was jedoch der Fall war bei z. B. den schwächeren Konzentrationen mit Geomyces auratus. Hier war auch das Mycelgewicht sehr gross, und wenn man es mit den Mycelgewichten auf Traubenzucker im Versuche 9 vergleicht, sieht man, dass sie nicht unbedeutend grösser als im letzteren Falle sind. Das Kupfer hat stimulierend auf das Wachstum gewirkt. Bei Humicola grisea und Stemphylium ist eine grosse Verkleinerung des Ertrags zu sehen, wenn man die Ergebnisse mit den Werten des Versuches 9 vergleicht. Geomyces vulgaris und Trichoderma entwickelten sich gut, und das Aussehen der Decken war fast völlig normal. Bei diesem Versuche waren, wie erwähnt, keine Kontrollkolben benutzt worden. Ich habe früher den Versuch unter denselben Versuchsbedingungen ausgeführt, ohne jedoch die Mycelgewichte zu bestimmen, und die Aus- bildung und Entwicklung der Kulturen stimmen sehr gut mit dem besprochenen Ergebnis überein. — Der ökonomische Ko- effizient wurde auch für diese Kulturen bestimmt. Zu den ge- fundenen Werten ist nicht viel zu bemerken. Sie zeigten gute Übereinstimmung mit den früher (S. 94) angeführten, mit Aus- nahme von Humicola grisea, wo der Wert in allen Kulturen ca. 20 war, eine ziemlich niedrige Zahl. Bei diesem Pilz und bei Stemphylium war der ökonomische Koeffizient bei dem- selben Pilz gleichgross, wenn der Ertrag 20 bis 40 mg. wie auch wenn er 100 bis 300 mg. betrug. Bei den übrigen Pilzen war UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 111 der ökonomische Koeffizient immer etwas grösser bei höherem Ertrag als bei geringerem. Zum Vergleich wollen wir einige Grenzkonzentrationen für Pilzwachstum auf Kupfersalzen, die durch Versuche mit an- deren Pilzen gewonnen wurden, anführen, C. Purst! fand, dass die ee oo bei Mucor mucedo, Aspergillus niger und Botrytis cinerea bei 0.008 ?/o Cu SO, liegt, für , Penicillium glaucum“ bei 38 ?/o!, auf einer Lösung mit Rohrzucker und Pepton. Coin? gibt an, dass die Grenzkonzentration von Cu SO, 5 H,0 bei Botrytis cinerea bei 0.14 °/o auf der Raulinschen Lösung ist. WÄCHTER? gibt sie bei Aspergillus niger bei 0.1 %, Kupfer- sulphat an. Die verschiedenen Angaben weichen ziemlich stark voneinander ab, die Zahlen sind aber ungefähr von derselben Grösse, wie ich sie bei meinen Pilzen gefunden habe, die An- gabe für Penicillium jedoch ausgenommen. 13. Können die Pilze auf einer stickstoffreien Lösung wachsen? Die Frage nach der Ausnutzung des freien atmosphärischen Stickstoffs durch Schimmelpilze und einige andere Pilze ist in der letzten Zeit mehrmals erörtert worden. In mehreren Fällen ist eine kleine Gewichtvermehrung von N in den Kulturen festgestellt worden (PuniEwrTsCH, SAIDA 2); CHARLOTTE TERNETZ 5 gibt als Resultat ihrer Untersuchungen an, dass Aspergillus niger und Penicillium glaucum die Fähigkeit haben, den 1 C. Pursr: Die Wiederstandsfähigkeit einig. Schimmelpilze geg. Me- tallgifte. Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 37, 1902. S. 205. 2 H. Corin: Action toxique du sulphat de cuivre sur le Botrytis ciner. Revue gen. d. Bot. Bd. 21, 1909. S. 289. 3 W. Wächter: Zur Kenntnis d. Wirkung einig. Gifte auf Aspergillus niger. Centralbl. f. Bakt. II. Bd. 19, 1907. S. 176, 4 Siehe Literaturverzeichnis. 5 CH. Ternerz: Uber die Assimilation des atmosph. Stickstoffes d. Pilze. Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 44, 1907. 112 A. E. TRAAEN. molekylaren Stickstoff zu binden, wenn auch nur in sehr kleinen Mengen. Wachstum und N-Assimilation fand nicht nur in den | Fällen statt, wenn in den Nährlösungen kleine Mengen von gebundenem Stickstoff vorkamen, sondern auch wenn kein solches : zugegen war. CH. TERNETZ isolierte 5 Phomaarten, die alle in N-freien Lösungen gediehen, und die die Kultur, besonders die | Kulturflüssigkeit mit Stickstoff bereicherten. Die von den Pilzen, die die kråftigste Wirkung hatten, fixierten bzw. 22, 18 und 11 mg. N pr. g. verarbeiteter Dextrose, was höhere Werte sind, als man bei stickstoffixierenden Organismen früher gefunden hat. Sie arbeiten also ökonomisch, aber nicht energisch!. H. FRoEHLICH® isolierte aus toten Pflanzenresten 4 Pilze, die im- | stande waren, auf Nährlösungen wachsen zu können, denen | absichtlich keine Stickstoffverbindungen zugesetzt worden waren. Er führte seine Versuche unter Berücksichtigung aller Vorsichts- - massregeln aus, um den Zutritt von Stickstoffverbindungen zu vermeiden, und schloss aus dem Ergebnis, dass die genannten Pilze die Fähigkeit besässen, den atmosphärischen Stickstoff assimilieren zu können. Dextrose zeigte sich bei diesen Ver- suchen als die günstigste Kohlenstoffnahrung. Bei den 4 Pilzen Macrosporium commune RaBENH., Alternaria tenuis NEESs, Cladosporium herbarum. Pers. und Hormodendron cladospo- rioides Sacc. fand er eine Stickstoffbindung von 2.5 bis 9 mg. pr. g. Dextrose. Später hat auch SraHEL? bei mehreren Fungi imperfecti Stickstoffbindung gefunden. — Die Pilze, mit denen FROEHLICH und STAHEL arbeiteten, wucherten auf abgestorbenen Pflanzenresten. Es lag nahe zu untersuchen, ob die von mir 1 Die Richtigkeit der angegebenen Zahlen ist jedoch von verschiedenen Seiten in Zweifel gezogen worden; siehe z. B. Vocet, Ref; in Centralbl. f. Bakt. II. Bd. 20, 1908. S. 616. 2 H. Frorenuicn: Stickstoffbindung d. einig. auf abgestorbenen Pflanzen häufige Hyphomyceten. Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 45, 1908. 3 G. Sranez: Stickstoffbindung d. Pilze bei gleichzeitiger Ernährung mit gebundenem Stickstoff. Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 49, 1911. S. 579. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 113 gefundenen Pilze auch auf N-freier Lösung gedeihen könnten. Ich führte deshalb folgenden Versuch aus: Die Nährlösung enthielt: 0.02 ?^/; Mg SO, 7 aq 0.1 , KH; PO, FeSO, Spuren. Ausserdem , in einer Versuchsreihe 3 9/0 Traubenzucker (puriss), in einer zweiten 1 ?/o Filtrierpapier. In zwei anderen Ver- suchsreihen wurden dieselben Lösungen verwendet, nur war überall 0.001 °/o NH, NO; zugesetzt. In allen Kolben war das Wachstum schlecht. Spärliches und kümmerliches Mycel entwickelte sich überall, sowohl in den Zuckerlösungen wie auf dem Filtrierpapier. Es kam deutlich zum Vorschein, dass das Wachstum in den Kolben mit Nitrat besser war als in den nitratfreien Kolben. Das Mycel in den Zucker- lösungen wurde bei einigen Pilzen abgewogen. Ohne NH, NO3 Mit NH, NOs Humicola grisea. . . . . . . 94 mg. 94.5 mg. Geomyces vulgaris... ... . 40 , 28.6 „ Humicola fuscoatra. . . . . . 80 , 37.0. , Meiekoderma....: es oc. O61 23.3 » Das Wachstum in den ‚Lösungen ohne Hinzufügung von Nitrat scheint kleinen Verunreinigungen zugeschrieben werden zu können; in den Lösungen mit Nitrat findet es nur statt, so- lange noch Nitrat in der Lösung übrig ist. Unter den gegebenen Bedingungen gedeihen also die Pilze in sehr stickstoffarmen Lösungen nur kümmerlich, und die posi- tive Beantwortung der Frage nach Stickstoffbindung bei diesen Pilzen scheint nach diesem Versuche ferne zu liegen. Nyt Mag. f. Naturv. LII. II. 1914. 8 114 A. E. TRAAEN. Zusammenfassung. | 1. Mittels schwedischen Filtrierpapieres in Petrischalen, das mit unorganischer Nährlösung angefeuchtet war, wurden aus | Erdarten aus verschiedenen Gegenden Norwegens im ganzen | 120 Pilze isoliert; davon waren nur 7 häufig anzutreffen. Dies waren: Geomyces vulgaris TRAAEN n. g. n. sp. G. sulphureus TRAAEN n. g. n. sp. G. auratus TRAAEN n. g. n. sp., Humicola fuscoatra TRAAEN n. g. n. sp., Humicola grisea TRAAEN n. g. n. sp., Trichoderma lignorum (Tope) und Actinomyces sp. Auch zwei selten vorkommende neue Pilze wurden beschrieben: Geomyces cretaceus TRAAEN n. g. | n. sp. und Chaetomidium barbatum TRAAEN n. sp. Mit Ausnahme von Geomyces auratus, welcher Pilz fiir Walderde charakteristisch ist, und Chaetomidium barbatum, der in Wiesen- und Ackererde vorkomml, und Actinomyces, der sehr häufig in Schlamm gefunden worden ist, finden sich die übrigen in allen. Erdarten ziemlich gleichmässig verteilt, Moorboden jedoch ausgenommen; diese Erde erweist sich als sehr arm an den hier in Frage kommenden Pilzen. 2. 7 von den am häufigsten vorkommenden und auf Filtrier- papier gut gedeihenden Pilzen wurden zur Untersuchung in physiologischer Hinsicht ausgewählt. 3. Das Temperaturoptimum dieser Pilze liegt zwischen 18° und 25°. Das Wachstum fängt wenige Grad über 0 an, nur Chaetomidium fordert etwa 7° um wachsen zu können. Die beiden Geomyces-Arten und Humicola fuscoatra haben ihre Temperaturmaxima ein wenig über 25%, Trichoderma lignorum zwischen 25° und 309, Humicola grisea und UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 115 Stemphylium etwas höher als 30° und Chaetomidium in der Nahe von 40°. . Als die günstigsten unorganischen Stickstoffverbindungen erwiesen sich für die Geomyces-Arten KNO;, für Humicola fuscoatra und Chaetomidium (NH,), HPO, und für H. grisea und Stemphylium NH, NO; oder NH, Cl, beide Stoffe Ca CO; zugesetzt. . Die Pilze zeigen sich den starken Mineralsäuren gegenüber sehr empfindlich. Die Geomyces-Arten stellen ihr Wachs- er Nit: tum schon bei einer Konzentration von ungefåhr 50 dieser s : É å N Såuren ein, Humicola grisea bei ungefåhr 180 Verschiedene Calciumverbindungen wurden den Kulturen in kleinen Mengen hinzugefügt, und es zeigte sich, dass diese Stoffe eine nicht unwesentliche Einwirkung auf den Ertrag ausübten. Für die Geomyces-Arten und Stemphylium ist Kalkzusatz von keiner oder geringer Bedeutung, Humicola grisea, H. fuscoatra und Trichoderma zeigen ausgeprägt besseres Wachstum mit Kalk als ohne, bei Chaetomidium wird der Ertrag durch Kalkzusatz beträchtlich herabgesetzt. . Traubenzucker, Fruchtzucker und Rohrzucker sind für alle diese Pilze sehr gute Nährstoffe. Mannit und Glycerin er- wiesen sich nur für Trichoderma als mittelgut, für die übrigen sind diese Stoffe sehr schlecht. Auf Maltose gedeihen Trichoderma und Humicola grisea sehr schlecht, die übrigen gut oder sehr gut. Geomyces vulgaris und Humicola grisea bilden auf Inulin üppige Rasen, die übrigen wachsen darauf nur einigermassen gut. Auf Stärke ist das Wachs- tum aller Pilze gut oder ausgezeichnet. Xylan und Pektin sind minderwertig als Kohlenstoffnahrung für diese Pilze. . Auf den Zuckerarten bildet Trichoderma Alkohol in kleinen Mengen. . Die ökonomische Ausnutzung der Zuckerarten durch die Pilze wurde untersucht. Durchgehends zeigte es sich, dass 116 A. E. TRAAEN. der ökonomische Koeffizient am grössten war, wo wenig: Zucker verbraucht worden war. Durch Zusatz von Calcium- ı verbindungen in kleiner Menge steigt der ökonomische | 10. dale 12. 13. 14. Koeffizient; dies ist jedoch bei den Geomyces-Arten, wo ein Kalkzusatz keine Einwirkung auf das Wachstum hatte, nicht der Fall, auch nicht bei Chaetomidium, wo im Gegenteil ein Sinken des ökonomischen Koeffizienten stattfand. Zellulose in Form von schwedischem Filtrierpapier verzehren die Pilze im Laufe von etwa 8 Monaten, wenn eine Scheibe davon in sterilisierter Erde niedergelegt ist, sehr viel lang- samer in Kulturkolben mit Nährflüssigkeit. Es zeigte sich, dass wenn Kolben aus gewöhnlichem Geräte- | glas benutzt wurden, der Ertrag bedeutend geringer war als in Jenakolben, aber nur wenn die Pilze auf Zuckerarten wuchsen, nicht auf Lösungen von Stärke, Inulin, Xylan und Pektin. Verschiedene organische Stickstoffquellen wurden auf ihre Ausnutzbarkeit durch die Pilze untersucht. Alanin, Tyro- sin, Leucin, Glycocoll und Arginin sind sehr gute Nähr- stoffe, Nucleinsäure ist etwas weniger gut, Harnstoff und Huminsäure sind minderwertig, Kreatin war sehr schlecht und Guanidin (als Carbonat) überhaupt nicht brauchbar. Auf Nährlösungen, denen Kupfersulphat zugesetzt worden war, liegt die Grenzkonzentration für das Wachstum bei Chae- tomidium zwischen 0.001 und 0.01 %, Cu SO,, bei den Geomyces-Arten, Humicola fuscoatra und Trichoderma zw. 0.01 und 0.1 9 Cu SO,, bei Stemphylium und Humi- cola grisea zw. 0.1 und 0.5 %9 Cu SO,. Die Pilze liefern auf stickstoffreien Lösungen so gut wie keinen Ertrag. UNTERSUCHUNGEN ÜBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 117 Literatur. Bacumann, H.: Mortierella van Tieghemi. Beitrag zur Physiologie der Pilze Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 34, 1900. S. 279. Bainter, G.: Monographie des Chaetomidium et des Chaetomium. Soc. Myc. de France T. XXV, 1909. S. 191. Bayrıss, W. M.: Das Wesen der Enzymwirkung. Dresden 1910. Benecue, W.: Die zur Ernährung d. Schimmelpilze notw. Metalle. Jahrb. f. wiss. B. Bd. 28, 1895. S. 487. — Die Bedeutung des Kaliums u. Magnesiums für Entwicklung u. Wachstum des Aspergillus niger. Bot. Zeitung. Bd. 54, 1896. S. 97. — Untersuchungen über den Bedarf der Bakterien an Mineralstoffen. Botanische Zeitung. Bd. 65, 1907. S. 1. BrEFELD, O., Untersuchungen aus dem Gesamtgebiete d. Mykologie. Heft Å IV, IX og XIV. Brenner, W.: Unters. tib. die Stickstoffernåhrung des Aspergillus niger. Ber. d. d. botanischen Gesellschaft. Bd. 29, 1911. S. 479. Bruune, K.: Hormodendron Hordei. Zopf.: Beitr. zur Physiol. u. Morphologie niederer Organismen. Bd. IV, 1894. S. 1. BurkEwrrscu, W.: Umwandlung der Eiweisstoffe durch die niederen Pilze im Zusammenhang mit einig. Beding. ihrer Entw. Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 38, 1903. S. 147. Crark, J.: On the toxic effect of deleterious agents on the germination and development of certain filamentous fungi. Bot. Gaz. Bd. 28, 18997 S. 989: Corm, H.: Action toxique du sulfat de cuivre sur le Botrytis cin. Rev. gen. de B. Bd. 21, 1909. S. 289. — Recherches sur la nutrition du Botrytis cinerea. Revue gen. de B. Bd221, 1909, 5.197. Czarzx, F.: Biochemie der Pflanzen. Bd. I u. II. Jena 1905. Date, EusABETH: On the Fungi of the Soil. Annales Mycologici. Bd. X, 1912. 5.452. Daszewska, W.: Etude sur la désagregation de la cellulose dans la terre de la bruyére et la tourbe. Université de Genéve. Institut de bota- nique 8me Ser. VIII Fase. S. 255. Dzierzeicky, A.: Einige Beobachtungen über den Einfluss der Humus- stoffe auf die Entw. d. Hefe u. s. w Bull de l’Ac. d. Sc. d. Cracovie Classe math. et nat.1909. S. 651. Enseter, A. u. Prantt, K.: Natürliche Pflanzenfamilien I u. 15. Leipzig 1897 —1900. 118 A. E. TRAAEN. EscHENHAGEN, F.: Uber den Einfluss v. Lösungen verschiedener Konzentra- tion auf das Wachstum von Schimmelpilzen. Diss. Stolp. 1889. Fran, E. L.: Ub. die Beschleunigung d. Lebenstätigkeit höherer u. niederer Pflanzen d. kleine Giftmengen. Centralbl. f. B. IL Bd. 31, 1912. S. 185. FroeHLıcH, H.: Stickstoffbindung d. einige auf abgestorb. Pflanzen häufige Hyphomyceten. Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 45, 1908. S. 256. Gitson, E.: La cristallisation de la cellulose et la compos. chimique. La Cellule T. IX 1898. 2 Fasc. S. 397. Gopparp, H. N.: Can fungi living in agricultural soil assimilate free ni- trogen? The botanic. Gazette. Bd. 56, 1913. S. 249. Hasen, O.: Untersuchungen üb. norwegische Mucorineen I—II. Vidensk.- selsk. Skr. I Mat.-Nat. Kl. 1907, 1910. Hatt, A. D.: The soil. London 1909. Harper, R.: Über das Verhalten von Basidiomyceten u. Ascomyceten in Mischkulturen. Naturw. Zeitschrift f. Land u. Forstw. Bd. 9, 1911. S. 129. så Hort, S.: Haben die höheren Pilze Kalk nötig? Flora. Bd. 101, 1910. Hft. 4. Iverson, C. van JUN.: De aantasting van cellulose door aérobe Mikroorg, Versl. d. k. INS d. W. Bd. XI, 1903. S. 807. — Die Zersetzung von Cellulose d. aérobe Mikroorg. Centralbl. f. B. II. Bd. 11, 1904. S. 689. KELLERMAN, K. F. a. Mac Bern, J. G.: Soil Organisms, which destroy cellulose. Ref. C. f. B. II. Bd. 34, 1912. S. 63. — The fermentation of cellulose. Centralbl. f. B. II. Bd. 34, 1912. S. 485. Konine, C. J.: Beijdrage tot de kennis van het leven der humicole fungi en van de scheidkundige Proeessen, welche bij d. humificatie plaats hebben. Verslagen v. de gewone Vergad. d. wis. e. nat. Afdeeling. Nov. 1912. Kröcker, Ats.: En metode til paavisning av smaa alkoholmengder i ger. vædsker. Medd. fra Carlsberglab. 10 Bd. 1ste hft. — Ub. den Nachweis kleiner Alkoholmengen. Centralbl. f. B. II. Bd. 31, 1912. S. 108. Kosinsky: Atmung bei Hungerzuständen bei Asperg. niger. Jahrb. f. w. Bot. Bd. 37, 1902. S. 137. Kunsrmann, H.: Ub. das Verhältnis zw. Pilzernte u. verbraucht. Nahrung. Diss. Leipzig 1895. Küster, E.: Keimung u. Entw. von Schimmelp. in gebrauchter Nährlös. Ber. d. d. bot. G. Bd. 26, 1908. S. 246. Larar, F.: Handbuch der technischen Mykologie. Jena 1904—1907. Laurent, E.: Recherches sur la valeur comparée des nitrates et des sels ammoniaquaux comme aliment de la levure de biére et de quelques autres plantes. Annales de l’Institut Pasteur. Bd. 3, 1889. S. 362 Lenpner, Arrn.:: Les Mucorinées de la Suisse. Materieaux pour la Flore eryptogamique Suisse. Vol III. Fase I. Berne 1908. Léunis, F.: Handbuch der landwirthschaftlichen Bakteriologie. 1912. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 119 Mac Bern, J. G. a. Scares, F. M: The destruction of cellulose by bacteria and filam. fungi. U. S. Dep. of Agric. Bur. of Plant Ind. 1912. Bull no. 266. Matencowic, B.: Ist Holz d. Bakterien vergürbar? Zeitschr. f. d. landw. Versuchsw. in Osterr. Bd. 8, 1905. S. 852. — Uber die Ernährung holzzerstörender Pilze. Centralbl. f. Bakt. II. Bd. 16, 1906. S. 405. Mepiscu, Manc.: Beitrage zur Physiologie der Hypocrea rufa. Jahrb. f. w. B. Bd. 48, 1910. S. 591. MirBunw, Tu.: Über Änderungen d. Farben bei Pilzen u. Bakt. Centralbl. f Bakt. Il. Bd. 13, 1904. S: 199, 257. Mouscx, H.: Die Mineralernähruug d. nied. Pilze. Sitz. ber. d. Ak. d. Wiss. Wien Mathem.-naturw. Kl. Bd. 95, 1887. 1 Abt. — Die mineralische Nahr. d. nied. Pilze. Sitz. ber. d. Ak. d. Wiss. Wien. Mathem.-naturw. Kl. Bd. 108, 1894. 1 Abt. S. 554. — Beziehungen zw. anorg. Stickstoffsalze u. d. Pflanze. Wien. Mathem.- naturw. Kl. Bd. 104, 1895. 1 Abt. Newcomer, F. C.: Celluloseenzyms. Annals of Botany. Bd. 13, 1899. S. 49. Nixitinsky, J.: Über die Zersetz. d. Huminsüure. Jahrb. f. w. B. Bd. 37. 1902. - S. 365. — Uber die Beeinflussung der Entwicklung einiger Schimmelpilze durch ihre Stoffwechselprodukte. Jahrb. f. w. B. Bd. 40, 1904. S. 1. J OupEMaws et Kone: Prodrome d'une flore mycologique obtenu par la culture sur gélatine préparée de la terre humeuse du Spanderswoud prés de Bussum. Arch. neerland. des sc. exact et nat. Ser. II. Bd. 7, 1902, S. 266. PFEFFER, W.: Pflanzenphysiologie I. Leipzig 1897. — Uber Election organischer Nährstoffe. Jahrb. f. w. B. Bd. 28, 1895. S. 205. Pursr, C.: Die Wiederstandsfähigkeit einig. Schimmelpilze g. Metallgifte. Jahrb. f. w. B. . Bd. 37, 1902. S. 205. Purmwrrsca, K.: Über die Stickstoffassim. bei Schimmelpilzen. Ber. d. d. bot. G. Bd. 13, 1895. S. 342. Rapennorsrt, L.: Kryptogamenflora von Deutschl., Österreich u. der Schweiz, 2. Aufl. Racısorskı, M.: Über den Einfluss äusserer Beding. auf die Wachtums- weise des Basidiobolus Ranarum. Flora Bd. 82, 1896. S. 107. — Ub. die Assim. d. Stickstoffverb. durch Pilze. Bull. intern. d. l'Ac. d. Se. de Crac. Cl. math. et nat. Bd. 8, 1906. S. 733. Ramann, E.: Bodenkunde 1905. 2te Aufl. Remirzer, F.: Ub. die Eignung der Huminsubst. zur Ernährung von Pilzen Centralbl. f. B. Bd. 6, 1900. S. 535. Renarp, Le: De l’aetion de quelques toxiques sur le Mucor Mucedo. Journ. de Bot. Bd. 22, 1909. Ricnarps, E. H.: Die Beeinflussung des Wachst. einig. Pilze d. chem. Reize. Jahrb. f. w. B. Bd. 30, 1897. S. 659. Rirrer, G. E.: Ammoniak u. Nitrate als Stickstoffquelle f. Sch.pilze. Ber. dd. bot. G. Bd. 27, 1909. S. 582. 120 A. E. TRAAEN. Rirrer, G. E.: Ammoniak u. Nitrate als Stickstoffquelle f. Sch.pilze. Ber. d. d. bot. G. Bd. 29, 1911. S. 570. À — Die giftige u. formative Wirkung der Säuren auf d. Mucoraceen. Jahrb. f. w. B. Bd. 52, 1913. S. 351. Rozert, Mlle: Influence du calcium sur le développement et la composition minérale de l'Aspergillus niger. Compt. Rend. d. Séances de l'Acad. des Sciences. T. 153, 1911. S. 1175. huwBorp, C.: Beitr. zur Kenntn. der Biologie holzzerst. Pilze. Naturw. Zeitschr. f. F. u. L. Bd. 6, 1908. S. 81. : — Uber die Einwirkung des Säure- u. Alkaligehaltes des Nährbodens auf das Wachstum d. holzzerst. Pilze. Naturw. Zeitschr. f. F. u. L. Bd. 9; 1911. > 9:429: SaccarDO, P. A.: Sylloge Fungorum. Bd. IV, 1886. Sama, K.: Über die Assim. freien Stickstoffes d. Schimmelpilze. Ber. d. d. Lol AG 9Bd3519: 1901599207: Sarto, K.: Untersuch. üb. die atmosphärischen Schimmelpilze. Journ. of Coll. of Se. Tokyo. Bd. 18, 1904. SCHREINER, O. a. SKINNER, J. J.: Nitrogenous soil constituents and their bearing on soil fertility. U. S. Dept. of Agrie. Bureau of Soils Bull 87, 1912. Sorr, O. Joman-Orsen: Monographie d. Pilzgruppe Penicillium. Viden- skapsselsk. Skrifter I. Mat.-naturv. Kl. 1912 No. 11. Sørensen, S. P. L.: Enzymstudier II. Meddel. fra Carlsberglab. Bd. 8, 1909. Stevens, F. L. a. Harz, J. G.: Variations of fungi due to environment. Bot. Gaz. Bd. 48, 1909. S. 1. Ternetz, Cu.: Die Assim. des atm. Stickstoffes durch Pilze. Jahrb. f. wiss. Bot. Bd. 44, 1907. S. 353. Turetr, R.: Die Temperaturgrenzen d. Schimmelpilze in versch. Nährlôs. Diss Leipzig 1896. VoGEL, J.: Die Assim. d. freien element. Stickst. d. Mikroorg. Centralbl. f Baktill Bay 15771906: 95 33: Wicurer, W.: Zur Kenntnis d. Wirk. einig. Gifte auf Asp. niger. Cen- tralbl. f. Bakt. II. Bd. 19, 1907. S. 176. Wermer, C.: Entstehung u. physiol. Bedeutung d. Oxalsäure im Stoffwechsel einiger Pilze. Bot. Ztg. 1891. S. 233. — Zur Frage n. d. Werthe d. einzeln. Mineralsalze f. Pilze. Ber. d. deutsch. bot. Gesellschaft. Bd. 13, 1895. S. 257. Went, F. C.: Monilia sitophila (Mont.) Sacc. Centralbl. f. Bakt. II. Bd. 7, 1901. S. 544. Worry, E.: Die Zersetzung d. org. Stoffe u. die Humusbildungen. Heidel- berg 1897. UNTERSUCHUNGEN UBER BODENPILZE AUS NORWEGEN. 121 OD IG Om Co Ro — Konidientråger Konidien Figurenerklårung. von Geomyces vulgaris TRAAEN. ” » — auratus | — Stemphylium macrosporoideum (Berk). Perithecium von Chaetomidium barbatum TRAAEN. Ein Haar vom Asci von Sporen „ Konidienträger . Konidien Perithecium — — — von Trichoderma lignorum (Tops). ” . Chlamydosporen „ = = = . Konidienträger von = = = 10 11 12. u. 13. Chlamydosporen von Humicola fuscoatra TRAAEN. 14 15 und Chlamydosporen von Humicola fuscoatra TRAAEN. 16. u. 17. Konidien und Konidiensammlungen ,, — — — Hyphen und Chlamydosporen von Humicola grisea TRAAEN. 18. 19. 20. 2. Konidienträger Konidien ” 99 Zwei Formen von Chlamydosporen ,, — — — Die Vergrósserung ist 800 mal mit Ausnahme von Fig. 5, die 100 mal und Fig. 4, die 500 mal vergrössert sind. Gedruckt 4. September 1914. Nvr Mac. r. Naturv. B. 52. A.E. Traaen del. : v JC, N Pu WP AE Sil jp RAM En Norske resupinate' poresopper. | Av Byraachef John Egeland. I mine første meddelelser om norske hymenomyceter (Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 1911, s. 367 flg.) har jeg gjort opmerksom paa, at Blytts fortegnelser over de i Norge fore- fundne Poriaarter i flere henseender maa ansees som misvisende og mindre paalidelige, idet de for en stor del viser sig at være bygget paa feilagtig bestemmelse av det foreliggende materiale. Ved at gjennemgaa Sommerfelts og Blytts Poriasamlinger i det botaniske museum finder man nemlig, at der har raadet megen misforstaaelse og uklarhet med hensyn til en række av de herhen hørende arter. Under samme navn findes tildels forskjellige arter, og en og samme art er undertiden betegnet med for- skjellige navne, hvorav maaske intet er det rette. Denne usikkerhet i bestemmelsen, som delvis sees at hitrøre fra Fries selv, er dog ikke saa meget at undres over, naar man erindrer, at bestem- melserne skriver sig fra en tid, da mikroskopet har været litet benyttet, og naar man har erfaring for, hvor umaadelig vanskelig det ofte er selv ved mikroskopets hjælp at finde de sikre og ubedragelige artsmerker. Mangelen paa sikre ydre skjelne- merker mellem mange av Poriaslegtens arter kommer for- resten ogsaa tilsyne i den ældre floristiske litteratur, hvor de 1 Resupinat 9: liggende paa ryggen, brukes om sopper i betydning av skorpelignende utbredt og flatt tiltrykt, uten antydning til hat eller fot. 124 JOHN EGELAND. nyeste undersokelser stadig avslorer misforstaaelser og et broget virvar av synonymer. Takket være en -del udmerkede opryd- ningsarbeider i de senere aar! begynder man imidlertid nu at eine de klare linjer i dette kaos. Ældre kollektivarter opdeles, andre slaaes sammen, og de gode arter fastslaaes og forsynes med mikroskopiske kjendemerker. Dels ved hjelp av disse nyere arbeider, sammenholdt med Saccardos Sylloge og de ældre originalverker av Persoon, Sommer- felt, Fries og Karsten m. fl, dels — og det for en væsentlig del — ved direkte velvillig bistand av Romell og Bresadola har det efterhaanden lykkes mig at komme til nogenlunde klarhet over de poresopper, som findes 1 Sommerfelts, Blytts og Moes herbarier, og de arter, som er opdaget her tillands efter Blytts tid. Det er vistnok saa, at antallet av nyopdagede arter stadig vokser, og nogen fuldstændig redegjorelse for poresoppenes op- treeden 1 Norge kan derfor endnu ikke ventes. Men jeg har trodd, det kunde vere til nytte for de fremtidige undersokelser at faa de nu indsamlede spredte oplysninger og optegnelser vedkommende de resupinate arter og former av denne familie fremlagt i en samlet systematisk oversigt, ledsaget av en fyldigere artsbeskrivelse med redegjørelse for synonymer ete. Rammen for nærværende lille forsøk skulde efter den op- rindelige tanke være git i og med Poriaslegtens norske arter, og det egentlige hovedformaal er ogsaa en monografisk frem- stilling derav; men jeg har dog av praktiske grunde fundet — som overskriften antyder — at burde gi fremstillingen et noget bredere grundlag og tillike medta de øvrige resupinate arter av de egentlige poresopper undtagen Meruliusslegten samt de arter av andre Polyporeer, som typisk er forsynet med hat, men som hyppig optræder 1 resupinate former. Samtlige disse arler og 1 Som saadanne vil jeg særlig nævne Bresadolas ,Hymenomycetes hun- garici Kmetiani^, „Fungi polonici^ og „Fungi aliquot galliei novi vel minus cogniti^ (de to sidste i , Annales Mycologici“) samt Romells »Hymenomycetes of Lapland“ i ,Arkiv för Botanik* 1911. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 125 former danner nemlig en i det ydre tilsyneladende ensartet og naturlig gruppe, hvis felles kjendemerke — et skorpelignende utbredt frugtlegeme uten hat og fot — er sterkt ionefaldende, mens de adskillende slegtsgrænser ofte er vanskelige at kon- statere. En samlet floristisk fremstilling av hele denne gruppe vil derfor ikke alene bidrage til at lette studiet av de enkelte arter, men endog vere nodvendig for at naa frem til en sikker artsbestemmelse uten uforholdsmæssig moie og besveer. For ikke at gjore arbeidet altfor omfangsrikt utelater jeg dog som nævnt Meruliusslegten, da denne slegt med lethet kjendes fra de ovrige poresopper, og det nævnte praktiske behov for at medta den altsaa ikke er tilstede. For at begrænse ar- beidet skal jeg videre indskrænke de enkelte artsbeskrivelser til alene at omfatte de typisk resupinate arter, idet resupinate former av de egentlige hatporesopper rettest bør beskrives i forbindelse med vedkommende arts hovedform. Disse former - vil saaledes kun faa plads 1 den indledende oversigt. Hvad de sidstnævnte former angaar, opstaar forøvrig det spørsmaal, hvor langt man her bør gaa, hvilke former skal medtages og hvilke ikke. Der kan nemlig ingen bestemt grænse optrækkes for, hvilke hatporesopper forekommer i begge former og hvilke ikke, og besvarelsen av dette spørsmaal maa derfor tildels bli av skjønsmæssig art. I almindelighet kan siges, at helt resupinate former ikke forekommer hos arter, som i sin typiske form er forsynet med fot. Av hatporesopper uten fot er der enkelte, som hyppig optræder i horizontalt leie (paa undersiden av nedliggende stokker og grener) og da som oftest i helt resupinat form; andre vokser derimot vanligvis i vertikalt leie (paa siden av staaende stammer og stubber) og da altid med mere eller mindre velutviklet hat. Efter den erfaring, jeg har i saa henseende om de norske Polyporeer, anser jeg det paakrævel at medta 1 oversigten de resupinate former av følgende hatporesopper: Lenzites heteromorpha, Lenzites albida (egentlig skivesopper), Poly- 126 JOHN EGELAND. porus fragilis, Polyporus mollis, Polyporus cesius, Polyporus adustus, Polyporus fumosus, Polyporus dichrous, Polyporus amorphus, Polyporus pallescens, Polyporus pannocinctus, Polyporus nidulans, Polyporus radiatus, Fomes igniarius, Fomes salicinus, Fomes annosus, Fomes nigrolimitatus, Poly- stictus stereoides, Polystictus abietinus, Dædalea unicolor og Trametes mollis. Av typisk resupinate arter utenfor Poriaslegten blir her, naar Meruliusslegten utelates, kun tale om Trametes isabellina, Trametes serpens, Trametes salicina, Trametes micans og Porothelium fimbriatum. Helt eller delvis indenfor den her optrukne ramme falder altsaa slegterne Poria og Porothelium, Lenzites, Polyporus, Fomes, Polystictus, Trametes og Dædalea, de to første helt ut, de øvrige kun for en større eller mindre del. Over disse slegter, som tages i den av Fries og Saccardo givne betydning, hitsættes følgende Oversigt. I. Porerne indbyrdes adskilte, indsænkede i et fælles, tyndt og hindeagtig utbredt subiculum?, først vorteformede og lukkede, senere aapne; frugtlegemet altid resupinat . . Porothelium. II. Porerne rørformede, indbyrdes sammenvoksede til et sam- menhængende ,porelag*. a. Porelaget (i utviklet tilstand) heterogent fra under- laget, som regel fæstet umiddelbart til matrix? eller 1 Om muligvis andre hatporesopper maatte forekomme med resupinate former hos os (som Polyporus chioneus og Polyporus croceus), saa er i ethvert fald de saa sjeldne, at der praktisk talt intet behov vil være for at medta dem her. Heller ikke kan her tages hensyn til, at enkelte egte hatsopper i sit begynderstadium optræder i resupinat form. Som regel vil man av hosstaaende utviklede eksemplarer kunne se: hvad den unge form blir til. 2 Subiculum (eg. = underlag) brukes om det leie av mycelium (eller frugthyfer), hvortil hymeniet hos de resupinate sopper er fæstet. Ma- trix betegner derimot selve vertsplanten. Hymenofor brukes om hy- menieleiet hos sopper, der er forsynet med hat, og tildels hos de re- supinate sopper, naar leiet bestaar av frugthyfer. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 127 myceliet, sjeldnere til et tyndt underlag ay frugthyfer; frugtlegemet skorpelignende utbredt, re mm. tykt, altid resupinat . . Poria, b. Porelaget fæstet til et bre ie av cafe (hymenofor). 1. Porelaget homogent og sammenhængende med hy- menoforet, idet dettes hyfer gaar uforandrede over i porernes mellemvægger; porerne likesom indsæn- kede i det korkartede frugtlegeme og naar oftest ind til forskjellig dybde; frugtlegemet dels for- synet med hat, dels resupinat. * Porerne regelmæssige, runde eller kantede . . Trametes. (Herunder hører ogsaa den resupinate pore- form av Lenzites heteromorpha og Lenzites al- bida.) ** Porerne bugtede, snoede og labyrinthiske . . Dædalea. 2. Porelaget heterogent fra hymenoforet og tydelig av- grænset derfra, idet porerne naar ind til samme dybde og ofte utmerker sig ved en fra hymenoforet forskjellig farve; frugtlegemet typisk forsynet med hat, kun enkelte former resupinate. Frugtlegemet knuskartet eller træhaardt; pore- laget hos ældre eksemplarer flerdobbelt, idet et nyt lag for hvert aar vokser frem utenpaa det ældre; fleraarige sopper . . . Fomes. Frugtlegemet kjødfuldt, Me lardstig alle: korkartet; porelaget altid enkelt; en- eller hoist toaarige sopper. X Porerne fremtræder først som punktformede fordypninger i hymenoforet og antar kun efterhaanden den vanlige rørform, idet de ut- vikler sig successivt fra centrum utad mot kanterne av frugtlegemet; læragtige eller korkartede sopper, dels med, dels uten fot ^ Polystictus. (Denne slegt danner et mellemled mellem Trametes og Polyporus og omfatter flere over- gangsarter til begge sider.) x X Porerne fra begyndelsen av ensartede, rorformede, og utvikler sig omtrent samtidig over hele porelaget; kjodfulde, osteagtige, leragtige eller korkartede sopper, dels med, dels utenfor. Oe OPE ARR UE Polyporus. *k Da slegtsgrænserne for de resupinate poresoppers vedkom- mende, som foran nævnt, ofte er meget vanskelige at konstatere, E 198 JOHN EGELAND. finder jeg det ikke formaalstjenlig at legge slegtsinddelingen til grund for den folgende oversigtstabel over arterne og formerne. Den hele gruppe vil derimot bli tat under ett og saa vidt mulig systematisert efter mere iøinefaldende og sikkert paaviselige kjendemerker, hvorav de mikroskopiske — særlig sporernes form og storrelse — vil spille en fremtrædende rolle. Det maa nemlig forutsættes, at man ved artsbestemmelsen benytter mikroskop forsynet med mikrometer, idet jeg anser det faafængt at forsoke at opnaa sikre resultater uten hjælp av et saadant. Oversigt over de resupinate arter og former. A. Porerne i frisk tilstand i begyndelsen hvite eller hvitagtige.! I. Porerne ved beroring eller try k antagende en anden farve. 1. Porerne ved berering eller tryk brune; spo- rerne polseformede, 4—5'/y * 1!/,—2 u; paa bartrer 2 er a dus av Polyporus fragilis. 2. Porerne ved heran aller ry kjodrode; sporerne polseformede, 4!/,—6 =» 2—213 u; paa bartrær . . . . . . . form av Polyporus mollis.? 3. Porerne ved beröring Si tryk forst blod- rode. a. Paa bartrær; porerne ved torring tilsidst purpurfarvede eller morkviolette; sporerne cylindrisk krumme . . . . . . . Poria sanguinolenta 16. b. Paa lovtrær; porerne ved torring tilsidst lergulagtige; sporerne cylindrisk krumme Poria gilvescens 17. c. Paa nøken jord og raaddent træ; porerne ved terring tilsidst graasorte; sporerne kuglerunde «002 Ge nass. Poria terrestris 18: 4. Porerne ved berøring eller tryk noget mørknende, svakt røkgraaagtige; sporerne elliptiske, 5—7 + 3—4 u; paa løvtrær; form av Polyporus fumosus. 1 Ved bestemmelsen av en art maa man saavidt mulig se til at ha for haanden baade yngre og ældre eksemplarer, da porelagels farve ofte forandres med alderen, og da det i en oversigtstabel ikke godt lar sig gjøre at fremstille de forskjellige alderstrin hos en og samme art. Videre maa man altid undersøke, hvad slags vertsplante eller sub- strat soppen vokser paa, da dette ofte har stor betydning for en rigtig bestemmelse. 2 Se nærmere under beskrivelsen av Poria hæmatodes, note 1. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 129 II. Porerne ved beroring uforandrede, men med alderen rode eller rodlige. 1. Porelaget enkelt, med alderen og ved torring mørkt kjodrodt; paa bartrær; ~ form av Polyporus mollis, 2. Porelaget enkelt, med alderen morkt kjod - rødt; paa løvtrær, helst Salix . . . .Poria rhodella 29, 3. Porelsget med alderen dobbelt ller fler: dobbelt og rosenrødt, tilsidst brungul- agtig; paa ek; sporerne 12—14 - 6 x. . Trametes micans 45. III. Porerne ved berøring uforandrede, men med alderen eller ved tørring grønne, blaa eller blaaflekkede. 1. Porerne snart gulgrønne eller grønne Poria viridans 98, 2. Porerne ved tørring blaa eller blaaflekkede, meget smaa, regelmæssige, runde eller kan- tede; sporerne hvite, 3—5 = !/—1 w; paa fostrar re ++ ++ form av Polyporus pannocinctus. 3. Porerne med Alderen blaagraa, ofte forlæn- gede, tandede og sønderrevne; sporerne graablaa, 4—5!/9 = 11, u; alm. paa bar- trær, sjelden paa løvtrær . . . . form av Polyporus cæsius. IV. Porerne ved berøring uforandrede, men med alderen graanende eller træfarvede. 1. Porerne graanende, under lupe dunhaarede I mundingen 2.161 4. «+ 5999 2....., Poria cinerescens 26. 2. Porerne morknende (træfarvede), ikke dun- haarede. a. Porerne uregelmessige, bugtede og snoede; paa bartræ ... . . . Poria sinuosa' 14. b. Porerne kantede aller lete paa bartre NN Poria vaporaria 13. V. Porerne ved berøring uforandrede, med al- deren gulagtige, gule eller uforanderlig hvite. 1. Sporerne 10—17 « lange. a. Paa gran; porerne vide, !/ mm. og der- : over i tversnit; sporerne 10—15 = 4—5 u: form av Lenzites heteromorpha. b. Paa løvtrær; porelaget 1/—1 cm. tykt, porerne !/ mm. og derover i tversnit; sporerne 10--16 =» 4-6 u . . form av Lenzites albida. 1 Ikke at forveksle med den resupinate form av Dedalea unicolor, som vokser paa løvtrær, og som har graa eller bleke, bugtede porer; se nedenfor under de graaporede. Nyt Mag. f. Naturv. LII. II. 1914. 9 130 JOHN EGELAND. c. Paa løvtrær; porelaget mindre end 1/2 cm. tykt; porerne 2/3—11/o mm. i tversnit; sporerne 12—17 =» 5—6!/ « . . . .. Trametes serpens 43. d. Paa Salix; porelaget mindre end !/a cm. tykt; sporerne 9—12 = 3!/—4!/ u . . Trametes salicina 44, 9. Sporerne 3—10 « lange, cylindriske eller polseformede. a. Porerne med alderen gulnende. | * Porerne vanlig 1/2 mm. og derover i tversnit, med alderen okergule, lerguie eller træfarvede. aa. Porerne bugtede eller snoede . . Poria sinuosa 14. bb. Porerne kantede eller rundagtige Poria vaporaria 15. ** Porerne mindre end 1/2 mm. i tversnit. aa. Frugtlegemet ujevnt, tykt og fast, med bar kant; porerne regelmæs- sige, tykvæggede, helrandede, me- get snart livlig citrongule. . . . Poria xantha 21. bb. Frugtlegemet mykt og noget lost, i kanten finhaaret bomuldsartet; porerne uregelmessige, tyndvæg- gede og ofte sonderrevne, med al- deren svakt lysegule eller næsten uforanderlig hvite. . . . . . Poria flavicans 19. cc. Frugtlegemet tyndt, men fast, med en 2-3 mm. bred, glat, hindeagtig, hvit kant; porerne meget smaa og regelmessige, med alderen krem- gule eller blaagulagtige; form av Polyporus pannocinctus. b. Porerne uforanderlig hvite. * Porerne netformede (danner et netverk av uregelmæssige, tildels avbrutte aarer paa overflaten av et ytterst tyndt, hinde- agtig eller kliartet subiculum) . . . Poria reticulata 15. ** Porerne ikke netformede. aa. Frugtlegemet let losnende i kanten; porerne meget smaa og korte, re- gelmessige, tyndvæggede, helran- dede, ofte rodgult flekkede; spo- rerne 3—5 = 1—1!/4 u; form av Polyporus amorphus: : bb. Frugtlegemet let losnendei kanten; | porerne langstrakte, oftest uregel- meessige, tandede og sonderrevne, blaaflekkede eller hvite; sporerne | graablaa, 4—51/2 * 1124; formav Polyporus cæsius. | NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 131 cc. Frugtlegemet let løsnende fra ma- trix, leragtig seigt; porerne regel- mæssige, runde, tykveggede; spo- rerne 7—10 + 3-t u. . 2 . . Poria callosa 3. dd. Frugtlegemet fast indvokset i eller vedvokset til matrix, tort; porerne smaa, regelmessige, noget tyndveg- gede, ofte skraastillede og med den utadvendte side aapen; sporerne Sir Se eT) ee Bi ate che ee Poria calcea 20. 3. Sporerne 3—10 « lange, eggformede, el- liptiske eller ovale (se ogsaa under 4), a. Porerne indbyrdes adskilte, indsenkede i et hindeagtig tyndt, hvitt og seigt subi- culum, forst vorteformede, senere skaal- formede . . . . . . . . . . Porothelium fimbriatum 47. b. Porerne indbyrdes sammenvoksede. * Frugtlegemet gjennemtrukket av rhizo- morphe (rotlignende) strenge; pore- laget ofte omgit av en bred, glat, hinde- aglig, gs kant; sporerne 6—7 = -8—89lh gu 2... . Poria Vaillantii 9. pre Se uten o danne Strefige: aa. Frugtlegemet lost vedvokset og i terret tilstand med løsnet, tilbake- boiet kant; sporerne 4-6 + 2-3 « Poria sericeomollis 8. bb. Frugtlegemet fast vedvokset til ma- trix, ikke losnende i kanten. (1) Porerne voksartede, glatte, celle- formede, ca. !/3—?/3 mm. i tver- snit, gulnende; sporerne 6—7 » 38—4l/o u; paa asp . . . Poria aneirina 12, (2) Porerne torre, tolleformede, an = 1 mm. i tversnit, gulnende; spo- rerne 9—12 = as u; paa SA u. + 202.2. Trametes salicina 44. (3) Porerne torre og noget sprode, meget smaa, ca. !/; mm. i tver- snit, hvite; sporerne 3—4!/35 = PE: y 7 SD ARDEN dte IR Poria vulgaris 1. (4) Porerne torre og seige, meget smaa, !/5—1/; mm. i tversnit, gul- nende eller blegnende; sporerne 3—4 ~ 1!/—2 4; paa birk og paa porelaget av Fomes fomen- OUS Fe formuav Polyporus pallescens, 132 arm LE JOHN EGELAND. : : (5) Porerne torre, fremtræder først .: .^» - som. punkt-) eller skaalformede - fordypninger 1 et tæt, filtet subi- : culum, senere noget forlængede : og kort rerformede; oftest ste- ' rile og uten hymenium; paa lov- :. træbark, helst asp og birk; spo- : rerne 5—6 + 31/a—4l/a . . . Poria corticola 11. 4. Sporerne omtrent kuglerunde, 8-64 i diameter (herunder medregnet arter med bredt elliptiske eller eggrunde sporer, hyor differan-- sen mellem sporernes længde og bredde ikke overstiger 1 4). a. Porerne med alderen lagrede 9: porelaget dobbelt eller flerdobbelt. * Porerne forsynte med hodeformede, vortede cystider; det ydre .porelag hvitt, de indre lærgulagtige; paa løvtrær Poria obducens 4. "+ Porerne uten cystider. aa. Paa gran og furu (sjel-f form av Fomes annosus. den or) . . = Poria macraulos Rostk. bb. Paa løvtrær, særlig ek . . . Poria medulla panis 2, b. Porerne ikke lagrede. * Porerne forsynte med eystider. aa. Cystiderne spoleformede; porerne fint tandedex: bea. ade NN Poria radula 10. bb. Cystiderne hodeformede, grovt tag- get vortede; porerne ikke tandede Poria obducens 4. "+ Porerne uten cystider, uforanderlig hvite. aa. Porelaget tykt og fast, med no- ken kant; sporerne glatte eller svakt kantede . . . . . . Poria medulla panis 2. bb. Porelaget tyndt og lost, med næsten spindelvævfint subiculum; sporerne fint taggede eller rue Poria hymenocystis 7. ** Porerne uten cystider, med alderen eller ved torring gulnende. aa. Porelaget tort, med alderen skid- dent graagult eller brungult; subi- culum bomuldsartet, tykt, snehvitt; sporerne glatte, 5—6 * 4—41/, 4 Poria subfuscoflavida 25. bb. Porelaget svampet mykt, snart egg- gult, i kanten bomuldsartet; spo- - rerne glatte, 3—5 =» 9!/5—4 u Poria albolutescens 6. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. m U cc. Porelaget mykt, kun svakt. gul- nende eller næsten uforanderlig E os hvitt «(ved tørring oftest egg- gult), 1 kanten bomuldsartet frynd- set; sporerne glatte, 3—31/2 + 91, Base: Sos a ee Nom te, ii Poria mucida 5. B. Porerne fra- begyndelsen av gule. I. Porerne forsynte med hvite, eylindriske eller kølleformede, knudrede cystider . . . . . - Poria nitida 23. II. Porerne uten cystider. | | 1. Sporerne pølseformede, 4—6 * 1!/,—1!/5 « Poria xantha 21. "^ 2, Sporerne elliptiske. a. Porelaget seigt og tort, uforanderlig gult; sporerne 6—7 =» 4—4lfa u... . . Poria vitellinula 22, ur = =. b. Porelaget.svampet mykt, næsten bomalde: artet, først citrongult, senere skiddengult eller graaviolet; sporerne 6-8 =» 4-5 « Poria bombycina 24. 3. Sporerne elliptisk-kuglerunde, 5—6 * 4— : 5l/g «i porerne tilsidst rustbrune, ca. 1/3— 1/3 mm. i tversnit; paa gran. . . form av Trametes abietis.! C. Porerne graa eller graaagtige. I. Porerne indvendig rustbrune, kun i mundingen Beda cs fee ee oe ies te, ed... s Poria punctata 97. II. Porerne ensfarvet morkt askegraa eller. brun- graa, meget smaa og regelmæssige, tilsidst graa- sorte; sporerne eggformede, 41/9—6.= 3—3!/3 u Poria Subspadicea 27. IlI. Porerne ensfarvet lysere graa eller graahvite. 004. Sporerne 9—12 « lange; frugtlegemet paa undersiden brunt. ; a. Porerne blekgraa eller graahvite, pudrede, smaa og regelmæssige, !/5—!/4 mm. i tver- snit, mellemvæggene 1 poremundingen tykke, ellers tynde; sporerne avlange, 5 trær c. 9—12 » 3'/g—4!/ u; paa lov- f form av Polystictus sterecides. | Far ce = Poria macraulos, f. | : nigrolimitata Fr. = ONES Epilobii Karst. ob. Som foregaaende, men porerne større, 1/3—1/2 mm. 1 tversnit, oftest noget ure- gelmessige og bugtede, mellemveggene jevntykke; paà løvtrær . . . form av Trametes mollis. 2. Sporerne 5—8 u anges ‘ frugtlegemet 'paa undersiden hvitt. i -. 1 Ifølge Romell måte identisk .med .Poria. chrysoloma Fr. 134 a. b. JOHN EGELAND. Porerne regelmessige, runde eller kantede, * Porernelystaskegraa, finhaarede 1i mun- dingen; sporerne 5—8 + 2—91/ « Poria cinerescens 26. * Porerne graahvite, ved tryk mørkere, ikke haarede i mundingen, meget smaa; sporerne 5—7 » 3—4 u. . form av Polyporus fumosus. Porerne labyrinthiske, bugtede og snoede; sporerne 6 » 34. . . . . form av Dædalea unicolor. D. Porerne violette. I. Frugtlegemet svampet mykt, bomuldsartet; po- rerne forst gule, senere ofte graaviolette, hel- randede, med tykke mellemvegger. . . . . Poria bombycina 24. IT. Frugtlegemet hindeagtig tyndt, vandig eller lyst ne. porerne voksartede, netformede; sporerne x 915—898 u . . . . : . Poria violacea 33. 11. hindeagtig, tort og See paa a siden graahvitt filtet; porerne tyndveggede, kan- tede, tandede, blaaviolette eller violetbrune (sjel- den hvite); sporerne 6—9 » 3—3!/2 u; form av Polystictus abietinus. E. Porerne orangefarvede eller rode. J. Porerne rodlig chokoladefarvede, forsynte med hyaline, eylindriske eller kolleformede, knudrede Gystider: paa san ya met Poria rixosa 34. II. Porerne uten cystider. 1. Paa bartrer. a. Subiculum tyndt, hvitt; porerne lyst orangefarvede; sporerne polseformede, 3 —5 » 1-1ı u. å . . . form av Polyporus amorphus. Subiculum hindeagtig tyndt, hvitt; porerne voksartede, blodrødt kjødrøde, artes spo- rerne polseformede, 3!/2—4 = 11/4 . Poria hematodes 31. Subiculum noget tykt, hvitt, porerne forst hvite, med alderen og ved tryk morkt kjod- røde, lange; sporerne polseformede, 41/2 — 6 » Q2Wou... . . . . form av Polyporus mollis. Subiculum tykt, brand- eller rustgult; po- rerne kjodfulde, blote, orange-kjodrode, ved tryk og med alderen sortnende; spo- rerne hyaline, avlange, 5-6 » 9!/,—3 « Poria aurantiaca 30. 9. Paa løvtrær. a. b. Porerne purpurfarvede, noget voksartede; sporerne 6—7 =» 2&4. . . . . Poria purpurea 32. Porerne graaagtig rodbrune, voksartede: sporerne pølseformede, 8—4!/; = 1/9—1 u; paa birk og or.. . . . . . . form av Polyporus dichrous. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 135 c. Porerne teglstensrede eller mørkt kjodfar- vede, tørre; sporerne 4—5 * 2 u; paa (SUDAN OD . Poria rhodella 29, d. Porerne blekt kiodrade, eller fösenrode. senere brunlig lergule; sporerne 12—14 u Gyupaaek ... 2 ss... » Trametes micans 45, F. Porerne rødbrune eller brune. I. Porerne for det meste langstrakte, bugtede og labyrinthiske, kun enkelte runde eller kantede, mørkebrune, meget smaa . . . . Poria labyrinthica 42. II. Porerne tede. av vanlig rørform, runde eller kan- 1. Sporerne cylindriske eller pølsefor- mede. * Porerne rødlig chokoladebrune, forsynte med kølleformede, knudrede cystider; spo- rerne 3—4 » 1-2 us . . . ; Poria rixosa 34. ** Porerne rustbrune eller mørkebrune, E saadanne cystider, men vanlig med rust- brune borster (kun synlige under mikro- skop). a. b. C. d. Sporerne 4—5 u lange; porerne morke- brune, ca. 1/6 mm. 1 tversnit; paa gran. er . . + . Poria ferrugineofusca 39. Sporerne 5— 7 u lange: porerne kanel. eller umbrabrune, ca. !/a mm. i tversnit Poria contigua 41. Sporerne 7—9 u lange; porerne rust- brunt kanelbrune; paa gran og furu Trametes isabellina 46. Sporerne 7—9 ø lange; porerne rust- brunt kanelbrune; paa ek. . . . Poria emollita 36. 2. Sporerne kegle- eller sylformede, Ne 6 » 11/—2 u; porelaget med alderen flerdob- belt, hvert aarslag vanlıg omgit og begren- set av en sort linje; porerne meget sınaa, 1/6—1/; mm. 1 tversnit, rustkanelbrune; subi- culum tykt, mykt knuskartet, omgir ofte pore- laget som en ujevn og gropet, rustbrun eller kanelbrun pute; paa gran og furu (sjelden med utviklet hat) . . . . . ++. Fomes nigrolimitatus. 3. Sporerne eggformede, elliptisie eller ovale. a. Sporerne 61/—11 « lange. * Porerne megel smaa, med punktformet aapning, tykveggede, uforanderlig rust- brunt kanelbrune eller med alderen isgraa i mundingen; sporerne 6!/2 —9 ~ Sio-T u. . . . . . . . . Poria punctata 37. 136 JOHN EGELAND. = ==============—=—= ++" Porerne meget smaa, ofte femkantede, tyndvæggede, umiddelbart fæstede til matrix, bleke, senere kanelbrune eller dadelbrune, tilsidst sorte i mundin- gen; sporerne gulagtige, 8—11 = 5-8 « Poria obliqua 38. b. Sporerne 4—6 « lange. : * Porerne indvendig besat med rast: brune borster (kun synlige under mikro- skop). (1) Porerne rent rustbrune eller kanel- - . umbrabrune, !/5—1/4 mm. i tversnit Poria ferruginosa 40. (2) Porerne kanel-umbrabrune (1/3—) oa lo mm. 1 tversnit. . . . . . . Poria contigua 41, Porerne uten borster. (1) Porerne gulagtig rodbrune, kantede, temmelig regelmæssige, ca. 1/2 mm. i tversnit; sporerne hyaline, egg- formede, 413—6 + 3-4 u; paa lovtrer |. . .. . . . . form av Polyporus nidulans, (2) Porerne kanelbrune eller morkt rust- brune, hos unge eksemplarer hvit- agtıg solvglinsende i mundingen, noget uregelmæssige, ca. 1/3 mm. 1 tversnit; sporerne gulagtige, ellip- tiske, 4l/9—51/9 « 3!/9—4!/5 wu; paa løvtrær . . . 2 . . . form av Polyporus radiatus. ** 4. Sporerne omtrent kuglerunde (kfr. un- der A, X, 4). a. Porerne uten borster, !/; mm. 1 tversnit; paa levtrer | . .. . . . Poria punctata 37. b. Porerne besat med börster (han nee under mikroskop); paa lovtrær. *Paarbirk: (1) Porerne !/;—!/; mm. i tversnit; spo- _ | rerne 4—6 =» 3-54 . . . . . Poria lævigata 35. | (2) Porerne 1/;—1/3 mm. i tversnit; spo- | rerne 5—7!/2 » 4—7 u; form av Fomes igniarius. | ** Paa andre lovtrer. i (1) Borsterne gule, tynde, meget faa og spredte; porerne rustbrune eller kanelbrune, med alderen graanende 1 mundingen; sporerne rue = Bg Twin ores : . Poria punctata 37. (2) Bersterne brune; porerne kanel- brune, !/; mm. 1 tversnit; sporerne | | | 5—6 + 41-5 a; paa Salix (sjel- | _ den paa andre trær) . . form av Fomes salicinus. v NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 137 (3) Børsterne brune; porerne indven- dig mørkebrune (kastanjebrune) 1/5 —1/3 mm. 1 tversnit; sporerne 5— Tio + 4—7 u; vanlig paa andre løvtrær end Salix . . . form av Fomes igniarius. c. Porerne besat med børster; paa gran; spo- - rerne hyaline, 5-6 * 4—51/3 u; form av Trametes abietis. - Beskrivelse av de resupinate arter. Poria Pers. | testen tages som foran nevnt i den av Fries og Saccardo givne betydning og omfatter saaledes Karstens Physisporus og Poria (undtagen Physisporus serpens). 4. Poria RE Fr. Syst. Mye. I, s. 981. — Bresadola Hym. . hung. Kmet., s. 22. ; Tynd, tor, jevn og glat, fast vedvokset, hvit eller = vandig- hvitblek, sjelden gulagtig, mere eller mindre | uregelmæssig utbredt, men vanlig av litet omfang, om- trent helt og holdent bestaaende av: porelaget, ı kanten først fint korthaaret, siden glat; porerne meget smaa, tyndvæggede, helrandede, kantede, temmelig regelmæssige, i vertikalt leie ‘ofte med sønderrevne mellemvægger, ved torring gulnende, !/; mm. i tversnit, 1—2 mm. lange; subi- culum forsvindende, næsten umerkelig, eller meget tyndt og hindeagtig; sporerne hyaline, eggformede eller elliptiske, 9—4l5 + 2-3 “; porelagets hyfer er sl B tykke; ingen cystider. ye Her og der paa stammer og grener av løvtrær. I Blytts herbarium findes forskjellige eksemplarer uten angivelse av voksested. Jeg har fundet den paa ek, hassel og Salix 1 Vestre Aker, Denne art har Fries og andre Forfattere like til de senere aar tat i “en mere omfattende, kollektiv betydning; men den er nu av Bresadola begrenset til den ovenbeskrevne. lovtræform, idet Fries's varieteter 138 JOHN EGELAND. calcea og flava er utskilt som selvstendige arter, hvorom nedenfor. — Som en distinkt form av nerverende art opstiller Bresadola formen vitrea (Hym. hung. Kmet., s. 21 og Fungi polonici, s. 78), der utmerker sig ved et hindeagtig, seigt subiculum, som let kan flaaes fra matrix. Av denne form er der, saavidt sees, eksemplarer i Blytts herbarium fra Jordfalddalen ved Larvik (paa bok). — Som en anden form opforer Bresa- dola f. luteo-alba (= Physisporus luteo-albus Karst. Symb. ad Mye. Fenn., s. 82), der er gulhvit av farve, vidt utbredt, tynd, tor og glat, om- trent helt bestaaende av smaa, rundagtige, helrandede og tyndveggede, 1/; mm. vide og !/5—1 mm. lange porer; sporerne iflg. Karsten avlange eller næsten elliptiske, rette, 3-6 = 2 u. Denne form, som skal vokse paa furuved, vites ikke at vere fundet hos os. Maaske den dog rettest bor opstilles som en form av Poria calcea; se nedenfor. 2. Poria medulla panis Pers. Syn., s. 544. — Bres. Hym. hung. Kmet., s. 20. Fleraarig, snehvit, glat, tet, fast og haard, fast ved- vokset, med glat og bar, bestemt avgreenset og tiltrykt, tildels rødlig kant, indtil 1 cm. tyk; porerne med alderen lagrede, regelmæssige, rundagtige eller kantede, med hel- randede, faste, litt tykke mellemvægger, helt hvite (de indre lag kun ved torring litt mørknende), !/, mm. 1 tver- snit; subiculum meget tyndt, tilsidst næsten forsvindende; sporerne hyaline, kuglerundt eggformede, glatte, en og anden noget avstumpet kantet, 5—6(—61/) + 4—41/,(—5) u; porelagets hyfer 11/,—2 u tykke; ingen cystider. Paa lovtrær, helst ek; meget sjelden: Med sikkerhet kun fundet paa ek i Tveit pr. Kristiansand! De eksemplarer i Blytts herb., som man har git dette navn, tilhører andre arter (f. eks. Trametes serialis). Med denne art har man vistnok oftere forvekslet den resupinate form av Fomes annosus (= Poria macraulos Rostk.), som ikke er sjelden paa gran og furu og tildels or, men neppe forekommer paa ek. 3. Poria callosa Fr. Syst. Myc. I, s. 381. — Hym. Eur, s. 511. Vidt utbredt, men bestemt avgrænset, hvit, seig, fast, leragtig, let losbar fra matrix, jevn og glat, 2—4 mm. tyk; porerne faste, runde eller noget stumpkantede, regel- = NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 139 meessige, med helrandede, tykke mellemveegger, ikke lagrede, 1/,—1/; mm. 1 tversnit; sporerne hyaline, avlange, næsten cylindriske, 7—10 » 3—4 u; porelagets hyfer 3-—4 u tykke. Ganske almindelig paa gran og furu. Denne art, som kun maa betragtes som en resupinat form av Trametes serialis, ligner av utseende Poria medulla panis, men er dog vidt for- skjellig derfra. Den adskiller sig bl. a. ved sporernes form og storrelse, ved enkelt porelag, litt storre porer og forskjellig vertsplante. Den minder om seige lerlapper, som let kan flaaes fra underlaget. Syrlig lukt. Det er vistnok denne, danskerne kalder Poria medulla panis; kfr. Lind „Danish Fungi“, s. 390. Poria obducens Pers. Myc. Europ. II, s. 104 — Fr. Hym. Eur. II, s. 577. Fleraarig, skorpeagtig utbredt, tor og fast, hvit, helt bestaaende av porelaget, der er fast sammenvokset med eller indvokset i den av mykt bomuldsartet mycelium gjennemlreengte og morknende matrix; porerne med al. deren lagrede (et 2—3 mm. tykt, nyt lag for hvert aar), i det ytre lag hvite, i de indre blekt lergule, regelmessige, smaa, kantede eller rundagtige, !/; mm. i tver- snit, helrandede, i skraa stilling med aapne ydervægger; sporerne hyaline, kuglerunde og glatte, ca. 4 u i diameter; cystiderne hvite, hodeformede, skorpebedekkede, grovt tag- gede, senere glatte, 12—15 » 9—15 u eller, naar skorpen er fjernet, 12—15 + 41/,--7 u (Romell); hyferne 2—3 u tykke. Paa lovtrer som alm, ask og asp m. fl., sjelden. Jeg har fundet den paa ask 1 Sondeled. | Arten, som let kjendes fra Poria medulla panis og andre nær- staaende arter paa sine eiendommelige cystider, er kun at anse om en resupinat form av Fomes connatus Fr. (Fomes populinus tege Poria mucida Pers. Syn. s. 546. — Fr. Hym. Eur. Il, s. 577? — Poria mollusca! Bres. Hym. hung. Kmet., Angaaende „Poria mollusca “ se nedenfor under Poria cinerescens s. 153, note 1. 140 . JOHN EGELAND. . s. 22 (non Pers.). — Poria mitida Fr. in herbario Blyttu, vix e descriptione. pre Vidt utbredt uten bestemt omkreds, fast vedvokset, hvit | eller gulhvit, tynd, myk og bløt, i kanten fryndset | eller forsynet med rotlignende, fine utlopere fra det bomuldsagtige, fint og lost hindeartede mycelium; porerne — 1—4 mm. lange, mere eller mindre regelmæssige, først rund- agtige og noget tykvæggede, senere kantede og med tyndere vægger, helrandede, ofte skraastillede og med aapne yder- vægger, ulike store, 1/4—1/; mm. i tversnit, i frisk tilstand hvite eller svakt gulnende, 1 tørret tilstand ofte kraftigere egg-gule; sporerne hyaline, glatte, kuglerunde, 3—31/, + 3 u eller eggformede, 3--3!/2 + 2!/,—29/1 u; porelagets hyfer 91| 4. uw tykke, knuteformet forlykkede i leddene; ingen cystider. | PS Temmelig almindelig baade paa løvtrær og bartrær. Kjendes med sikkerhet. paa sin.myke, bløte bygning og sine bittesmaa, runde, glatte sporer. — At dette er den egte Per- soonske art, er konstatert av Romell ved sammenligning med original- eksemplarer fra Persoons herbarium. Likeledes er det ifølge original- eksemplarer fra Bresadola paa det rene, at arlen er identisk med hans Poria mollusca, mens derimot Poria mucida Bres. viser sig at være = Polyporus ‘versiporus Pers. = Irpex (Polyporus) deformis Fr. = Poria vøporaria Anglicorum (non Fr.). — Hvad Fries har kaldt denne vor art, er tvilsomt. Flere eksemplarer i Blytts herbarium, bestemt av Fries til Poria mitida, er identiske-hermed; men hans beskrivelse av sidstnævnte art i Hym. Eur. Il, s. 574 passer ikke paa vor Poria mucida. Andre eksemplarer i samme herbarium er (dog vistnok ikke av Fries) rigtig bestemt til Portia mucida, hvorimot atter andre med dette navn paa etiketten dels tilhører Poria corticola, dels -Poria bombycina. — Efter de foreliggende eksemplarer i Blytts herbarium at dømme gaar alle de fund, som Blytt opfører i Norges Hymeno- myceter under navn av Poria nitida og de fleste av navnet Poria mucida, ind under den ovenfor beskrevne art; det samme er tilfældet med enkelte, som sees at være benævnt Poria mollusca. Poria albolutescens Romell Hymenomycetes of Lapland, s. 11. — Trechispora onusta Karst. pr. p. | Myk, lost vedvokset og av noget los -struktur,. forst hvit, snart gyldent eller kraftig egg-gul, paa under- siden gul, i kanten bomuldsartet finhaaret og hvat eller NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 141 gulnende, 1—2 mm. tyk; porerne ca. 1/4—1/2 inm. i tversnit, rundaglige, tykvæggede, helrandede; sporerne elliptisk kugle- runde, glatte, 3—5 » 2!/1—4 u; basidierne 4-sporede, kolle- formede, 15—20 +, 4!/,—6. u; hyferne myke, Fous 2—4.u tykke (Romell); ingen cystider. : Meget sjelden: Paa ener ved Ulsrud i Ø. Aer Kan 1 ung alder let forveksles med foregaaende art, men ad- skiller sig snart ved sin kraftig gule farve og sine litt storre sporer: Poria hymenocystis Berk. & Br. Saccardo Sylloge VI, s. 314. — Poria subtilis (Schrad.) Bres. Hym. hung. Kmet., s. 24. — Trechispora onusta Karst. pr. p. — Poria mollusca Pers. pr. p.? Snehvit, ytterst tynd og fin og av en meget los struktur, men fast vedvokset; porerne forst noget fjernt- staaende, likesom indfiltrede fordypninger i det snehvite, spin- delvevagtige mycelium, senere tydeligere fremtrædende med tynde mellemvægger, 1/3—1/4 mm. 1 tversnit, dels hel- randede og rundagtige eller kantede, dels skraastillede og sonderrevne, snehvite, ved torring kun ubetydelig blegnende; myceliet breder sig gjerne spindelvævfint ind under barken, med noget fryndset omkreds; sporerne hyaline, kuglerunde, fintaggede eller rue, med en oljedraape, 3—4 » 3 u; hyferne myke, knutede, 2—3 u tykke; ingen cystider. Meget sjelden: Under barken paa gammel ek ved Huseby i V. Aker! Vor art er bestemt av Romell og fundet at være overensstemmende med originaleksemplarer i Berkeleys herbarium. Den er let kjendelig ved sin overordentlig fine og lose bygning og sine rue, kuglerunde sporer, — Karstens Trechispora onusta omfatter baade denne og fore- gaaende art iflg. originaleksemplar i hans herbarium (RON HH Ved utropstegn efter et anfort voksested betegnes her og i det følgende mine egne fund av vedkommende art. 2 Angaaende ,Poria mollusca“ se nedenfor under Poria cinerescens, s. 153, note 1. 142 JOHN EGELAND. Poria sericeomollis Romell Hymenomycetes of Lapland, e ST Hvit, myk, silkeblot, 1—2 mm. tyk, lost vedvokset, ofte løsnende i kanten, i tørret tilstand ofte med til- bakeboiet (men ikke hatformet) kant; porerne vanlig kantede, av forskjellig størrelse, oftest ca. 1/3 mm. i tversnit, ved tørring svakt gulnende; sporerne elliptiske, 4—6 + 2— 3 u, som regel med en stor oljedraape; basidierne 4-sporede, 20 + 5 u; hyferne leddede og knutede, 2—4 u tykke (Romell); ingen cystider. Meget sjelden: Paa granstok i V. Aker! Ifølge Romell i Svensk Bot. Tidsk. 1912, s. 643 synes arten at kunne optræde ogsaa med refleks, indtil 2 cm. bred hat, og isaafald kan den jo ikke regnes til Poriaslegten. Om den av Romell fundne hatform virkelig tilhører nærværende art, vil han dog ikke sikkert av- gjøre. Hos os er kun fundet den helt resupinate Poriaform. Poria Vaillantii (De Cand.) Fr. Syst. Myc. I, s. 388. Hym. Eur. II, s. 579. — Poria mollusca Fr. Hym. Eur. IL s. 578 pr. pt — Poria vaporaria Pers. (non Fries). Hvit, tynd, tør og noget seig, noget løst vedvokset og ved tørring gjerne løsnende 1 kanterne, 1—2//2( —8) mm. tyk; subiculum hindeagtig, vanlig gjennemtrukket av seige, tykke, rhizomorphe strenge, der fortsættes ut fra kanterne, men tildels ogsaa uten saadanne og breder sig da gjerne som en tynd, glat, næsten glinsende, snehvit, steril hinde vidt omkring porelaget; porerne omtrent uforanderlig hvite, ved tørring dog tildels noget gulnende, av forskjellig størrelse, dels sammentrængte, dels mere aapne, kantede, helrandede, med middels tykke mellem- vægger, l/3—l/4 mm. 1 tversnit, de ytre porer gjerne større, skraastillede og sønderrevne; sporerne hyaline, glatte, av- Angaaende „Poria mollusca* se nedenfor under Poria cinerescens, s. 159 note 1. 10. 11. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 143 lange, med en oljedraape, 6—7 + 3—31/2 u; hyferne 3—4 u tykke; ingen cystider. Sjelden, helst i fugtige, indelukkede rum, paa gran- og furuved, sjeldnere i fri luft. Eksemplarer i Blytts herbarium fra Kristiania og Malmgen. Staar meget ner foregaaende art, men adskiller sig ved storre sporer og kjendes desuten let paa de rhizomorphe strenge eller den brede hindekant. De eksemplarer, som findes i Blytts herbarium, er av Fries dels rigtig bestemt og dels bestemt til Poria mollusca. Poria radula Pers. Obs., s. 14. — Bres. Fungi polonici (Annales Myc. 1903, s. 80). Hvit, tynd, myk og tor, av ubegrænset omfang, losbar fra matrix, 1 kanten tyndt bomuldsartet fryndset eller fint ulden; porerne {/2—1 mm. lange, noget uregelmæssige og av ulike størrelse, kantede, tyndvæggede, tandede og 1 begyndelsen fint haarede i mundingen, ved tørring noget rødlig gule, 1/4—1/2 mm. 1 tversnit; subiculum bomuldsartet, tyndt, hindeartet, uforanderlig hvitt; sporerne hyaline, glatte, kuglerunde, 3—4 * 3 u; cystiderne hyaline, spoleformede eller smalt og langt tilspidset kegleformede, knudrede, 50— 60 » 10—15 u; basidierne kolleformede, 15—20 » 4—5 u. Paa løvtrær. Jeg har ikke fundet denne art, og det er tvilsomt, om den endnu er paavist 1 Norge. De eksemplarer i Blytts herbarium, som man har git dette navn, tilhorer Poria corticola og Poria vulgaris. Den her meddelte beskrivelse knytter sig til eksemplarer fra Dan- mark, bestemt av Romell og velvillig foræret mig av J. Lind. Arten forekommer mig distinkt og let kjendelig mikroskopisk paa de spole- formede, hyaline cystider og de smaa, glatte, kuglerunde sporer. Den staar vistnok ner Irpex deformis Fr. (Poria mucida Bres.); men denne mangler cystider og har storre sporer (41/5—6 * 3!/,—41/9 4). Hos Lind „Danish Fungi“, s. 391 synes disse to arter at være slaat sammen under fællesnavnet Polyporus deformis. Fries’s Poria ra- dula er ifolge Lloyd sandsynligvis identisk med Pol versiporus Fr. = Poria mucida Bres. Poria corticola Fr. Syst. Myc. I, s. 385. — Hym. Eur. II, s. 580. fe JOHN EGELAND. Danner en vidt utbredt, filtet, 1—3 mm. ‘tyk skorpe uten bestemt grænse, fast vedvokset, i kanten ulden eller kort fryndset, hvit eller blek, ved torring gjerne gulnende og i ældre herbarier ofte gulbrun; porerne optræder vanlig som ganske grunde og utydelige, skaalformede eller tragtformede fordypninger 1 filtlaget, med finhaaret eller _ smaafryndset munding, henimot kanterne gjerne utviskede 12. og næsten umerkelige, hos andre former (antagelig de mere utviklede) er de dypere, indtil 3 mm. lange og av vanlig rorform, rundagtige eller kantede, noget tyndvæggede, men helrandede, ca. 1/3 mm. i tversnit; hymeniet, som hurtig oploser sig og sjelden findes fuldstændig, bestaar ı typisk utviklet tilstand av cylindrisk-kolleformede, 8—14 u lange, 5—6 uw tykke basidier, hvorimellem parafyser og gloo- cystider, de forste undertiden med en takket, kronelignende top, og de sidste av noget vekslende form og med et slimet indhold; sporerne faste, eggformede, hyaline, 5—6 + 3!/2— Al/o u. i Ikke sjelden paa back av løvtrær, helst asp og birk, I. museets samlinger en mængde eksemplarer, for en stor del feilagtig bestemt. Soppen er ofte ganske steril; men hos de utviklede former finder man gjerne hobevis lose eller avfaldne sporer i porernes indre, uten at utviklede basidier kan opdages. Det synes, som basidierne skrumper sammen og forsvinder, saasnart sporerne er utviklet og faldt av. (Kfr. professor H. O. Juel: „Berichtung über die Gattung Muciporus“ 1 Arkiv för Botanik 1914, no. 1.) Poria aneirina Sommerf. — Physisporus serenus Karst. Symb. ad Mye. Fenn. VII, s. 10. Tynd, hvit, fast vedvokset, med smal, bomuldsartet, til- trykt finhaaret hindekant, 1—1!/2 mm. tyk; porerne voks- artede, celleformede, glatte, ulike store, rundagtige eller kantede (ofte 6-kantede), med dels tykkere, dels tyndere og tilsidst ofte sonderrevne mellemvægger, /3—?/s(—1) mm. 1 tversnit, først hvite, med alderen og ved tørring gule, 13. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 145 i eldre herbarier brungule; sporerne hyaline, glatte, egg- formede, 6—7 » 3—4!/2 u; ingen cystider. Paa asp, meget sjelden. I Blytts herbarium eksemplarer fra Kristiania (Toien) og i Sommerfelts herbarium authentiske eksemplarer fra Saltdalen. Identiteten med Karstens Physisporus serenus er nylig fastslaat av Romell og Bresadola ved sammenligning mellem originaleksem- plarer fra Sommerfelts og Karstens herbarier. Arten ligner meget Trametes salicina, men adskiller sig sikkert ved sine mindre sporer og sine voksartede porer samt forskjellig vertsplante. Poria vaporaria Fr. (non Pers.) Syst. Myc. I, s. 382. — Hym. Eur. II, s. 579. — Bres. Fungi polonici, s. 78. Vidt og ubegreenset utbredt, fast indvokset eller ved- vokset, tor, 1—4 mm. tyk, med lost, hvitt, 1 matrix ind- trængende mycelium; porerne forst hvite, senere gul- agtige, lergule eller trefarvede, kantede eller rund- agtige, store og vide, helrandede, tilsidst tyndveggede, med fryndset tandede eller indskaarne mundinger og ofte sonderrevne mellemvægger, /2—1 mm. og derover i tversnit; sporerne hyaline, krummet cylindriske, 4 + 1—11/, u (iflg. Bresadola) eller 6 + 11/2—9 u (iflg. Romell); hyferne leddede, knutede, 21/2 + 3 u tykke. Almindelig paa gran- og furuved under aapen himmel. Forekommer ogsaa 1 fugtige kjældere og andre rum og gaar gjerne under navn av „den falske hussop*. Denne Fries’s art er ikke Persoons og heller ikke de engelske mykologers Poria vaporaria; kfr. foran under Poria Vaillantii Fr. og Poria mucida Bres. = Polyporus versiporus Pers. 14. Poria sinuosa Fr. Syst. Myc. I, s. 381. — Hym. Eur. II, s. 576. — Bres. Fungi polonici, s. 78. Adskiller sig ı sin typiske form fra foregaaende art ved bugtede, snoede, Dædalealignende porer, men er forovrig i ett og alt saa lik Poria vaporaria, at jeg ikke kan finde nogen bestemt artsforskjel mellem dem. Man ser Nyt Mag. f. Naturv. LII. II. 1914. 10 146 JOHN EGELAND. 15. 16. ofte former med baade kantede og bugtede porer, og ikke sjelden er~porerne i frisk tilstand bugtede, men blir ved tørring temmelig regelmæssige, kantede. Ifølge Bresadola er sporerne hos denne art krummet cylindriske, 5—61/4 + 1—1!/4 u, og porelagets hyfer 21/2—312 u, ikke leddede. Paa gran- og furuved; den typiske form maaske noget sjelden, men overgangsformerne er hyppige. De eksemplarer i Blytts herbarium, som av Fries er bestemt til Poria sinuosa, finder jeg ikke i nogen henseende forskjellige fra andre, som han har bestemt til Poria vaporaria. Den av Fries nævnte lakritslukt hos Poria sinuosa merker man like saa hyppig hos former, som snarest maa regues til Poria vaporaria. Poria reticulata Fr. Syst. Myc. I, s. 385. Hym. Eur. II, s 580. — Poria farinella Fr. Syst. Mye. I, s. 384. Hym. Eur. II, s. 579. Danner en snehvit, ytterst tynd, glat, fint mel- agtig, sammenhængende, fast vedvokset hinde av ubestemt omfang, paa hvis overflate porerne under lupe viser sig som flate, skaalformede fordypninger, 1/3—1/2 mm. 1 tversnit, med netformede, uregelmæssige, tildels avbrutte, aarelignende mellemvægger; sporerne hyaline, krum- met cylindriske, 6—9 + 2'/2—4 u; basidierne kølleformede, 15—20 » 6 u; hyferne 3—4 u tykke; ingen cystider. Paa løvtræ, sjelden: I Østre Aker paa or! Bygdø paa hassel! Seljord paa or! Soppen er overordentlig fin og tynd, kun en liten brøkdel av en mm. tyk; for det blotte øie ser den ut som et hvitt lag av mel eller pudder, der efterhaanden smuldrer hen fra kanterne og forsvinder. Den ligner mere en Merulius- end en Poria-art, og efter min mening er det ikke usandsynlig, at den kan være identisk med Merulius fuga Fr. Hym. Eur. II, 593. — Ifølge Romell Hym. of Lapland viser de authentiske eksemplarer av Poria farinella i Kew, at denne art er identisk med vor Poria reticulata. Av de i Blytts herbarium forekommende eksemplarer med navnet P. reticulata tilherer det ene Poly VEA abietinus og det andet Poria bombycina. Poria sanguinolenta (Alb. & Schw.) Fr. Syst. Mye. I, s. 983. — Hym. Eur. II, s. 578. — Bresadola Fungi polonici, 3.079. Lo ne en LE» 17. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 147 Frembrytende fra matrix i smaa bomuldsagtige, senere næsten glatte knolder, som snart flyter sammen til en sammen- hængende, tynd, myk skorpe, hvit, ved berøring blod- rød og ved tørring kjødrød, tilsidst 1 herbarier purpur- farvet eller mørkviolet; porerne indsænkede i subiculum, smaa, rundagtige, meget forskjellige og ulikestore, tilsidst gjerne sønderrevne; sporerne hyaline, cylindrisk krumme, 6—8 + 2—21/2 u; basidierne 15—18 + 4—5 u; porelagets hyfer 3—5 u tykke (Bresadola). Paa gran og furu. — Av Blytt opført i Norges Hymeno- myceter som en norsk art uten anden bestemt angivelse av voksested end Jelse i Ryfylke. Hvorvidt denne stedsangivelse er riglig, kan ikke nu kontroleres, da intet eksemplar derfra findes i museet. Fra Nordmarken og Larvik findes derimot nogen eksemplarer, som er bestemt til P. sangwinolenta : men disse er intet andet end Poria callosa angrepet av en rød snyltesop. I mine sidste meddelelser om norske hymeno- myceter har jeg omtalt et fund fra Rustad i Ø. Aker, som jeg trodde at maatte henføre til denne art; men dette beror antagelig paa en feiltagelse. Det tør saaledes være meget tvilsomt, om arten endnu er paavist 1 Norge. Bresadola bemerker om Poria sangwinolenta Alb. et Schw. (i Annal. Mye. 1908, s. 41), at den uten tvil er en kollektivart, hvortil man med like stor ret kan henføre alle de ,sanguinolente* arter. — Han anser det imidlertid rigtigst at begrænse arten til den her beskrevne bartræform, idet Albertini et Schweinitz selv opfører gran som verts- plante, og han har som følge derav utskilt den noget forskjellige løv- træform som en egen art “under navnet Poria gilvescens (se denne). Poria gilvescens Bres. Annales Mycologici 1908, s. 40. Vidt utbredt, hvit, ved berøring blodrød, senere kjødrød og tilsidst lærgulagtig, med filtet eller lodden, uforanderlig hvit kant; subiculum neppe merkbart; porerne myke, noget kjødfulde, næsten runde, middelsstore, variable, ofte skraa- stillede, 1—4 mm. lange, tilsidst haarede i mundingen; spo- 148 JOHN EGELAND. 18. 19. rerne hyaline, cylindrisk krumme, 4!/,—5 + 2 u; basidierne kølleformede, 12—16 + 4 u; porelagets hyfer 21/2—31/2 u tykke (Bresadola). Paa løvtrær, saasom asp, bøk og ek. Vites ikke fundet 1 Norge, medmindre nogen av de fund, som Blytt opforer under navnet P. sanguinolenta, muligens maatte høre hit. Denne art er noget tykkere end den foregaaende, har mere regel- mæssige porer, mindre sporer og er 1 ældre stadium og torret tilstand altid blekere. Poria terrestris Fr. Syst. Myc. I, s. 383. — Hym. Eur. II, s. 576. — Bresadola Hym. hung. Kmet., s. 19. Bomuldsagtig myk, men samtidig noget seig, fast ved- vokset, tynd, hvit, ved tryk blodrod, derpaa straks morkebrun og tilsidst (ved torring) graasort; porerne nedsænkede i subiculum, uregelmæssige, meget smaa, sammen- trykte, trange og med meget tykke mellemvegger, ved torring utvidede, skaalformede og ytterst korte, ca. 1/5—!/3 mm. 1 tversnit; sporerne hyaline, omtrent kuglerunde, 4'/» —6 u i diam. eller 5—6 + 4—4'/2 u; hyferne 3!/2-4!/2 u tykke (Bresadola). Paa noken jord og raaddent tre, meget sjelden: Paa jorden i en palmepotte i drivhus paa Tøien! Soppen er i frisk tilstand noget opsvulmet, men knapt 2 mm. tyk, i torret tilstand ganske tynd papirlignende, graasort og med næsten forsvindende, kun under lupe synlige porer. Poria flavicans Karst. Hedwigia 1896, s. 44. Vidt utbredt, vanlig langstrakt, av litet omfang og med be- stemte greenser, tynd, meget myk og blot, fast vedvokset, hvit eller med alderen og ved torring svovelgulagtig, med tiltrykt, fint dunhaaret, smal, h vit kant; porerne blote, tyndvæggede, uregelmessige og ulikestore, rundagtige, kantede eller uten bestemt form, ofte skraastillede og da i almindelighet med sammenfaldende og sonderrevne mellem- 20. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 149 vægger, /4—1l/2 mm. 1 tversnit, 1—2 mm. lange, hvite, med alderen undertiden lysegule; sporerne hyaline, glatte, litt krum- met cylindriske, 4—6 + 11/2—2 u; hyferne 2!/2—3 u tykke; ingen cyslider. Paa furuved og granved, meget sjelden: Huseby og Holmenkollen 1 V. Aker! Arten utmerker sig ved sin overordentlige bløthet, idet porerne i fugtig veir falder sammen ved berøring næsten som skum. Herved adskiller den sig bl. a. fra de nærmest følgende to arter. Av ydre ligner den forøvrig Poria sericeomollis; men denne har forskjellige sporer. Poria calcea (Fr.) Bres. Annales Myc. 1908, s. 41. — Poria vulgaris, var. calcea Fr. Vidt og ubegrænset utbredt, tør, glat, fast vedvokset, snehvit, undertiden med alderen og ved tørring svakt gulnende, 1—2 mm., tildels indtil 5 mm. tyk og da gjerne ved tørring sprukken, i kanten tillrykt kort filthaaret eller næsten glat og bar, tildels endog fryndset; porerne meget smaa, ca. 1/5 mm. 1 tversnit, helrandede, fremtræder først som tykvæggede, runde fordypninger i det tynde, tætte, fillet hindeagtige subiculum, blir senere for- længede, mere tyndvæggede og kantede, 1 vertikalt leie ofte langstrakt skraastillede og med aapne ydervægger; sporerne hyaline, polseformede, 3—4!/2(—5) 1—11/2 u; basidierne kølleformede, 6—9 + 4—5 u; porelagets hyfer 11/»3—5 u tykke; ingen cystider. Meget almindelig paa gran og furu, muligens ogsaa paa or. Arten staar meget nær Poria vulgaris, hvorfra den væsentlig ad- skiller sig ved sporernes form og størrelse og ved forskjellig verts- plante. — Som en form eller varietet av nærværende art anser Bresadola Poria (Physisporus) lenis Karst. Symb. ad Myce. Fenn. XVIII, s. 82, der har løst bomuldsartet, i veden indtrængende, snehvitt myeelium, myke, rundagtige eller kantede, hvite, yes 1/3 mm. vide, 1 subiculum indsænkede porer, der kan opnaa en længde av indtil 7 mm., og sterkt krummede, næsten halveirkelformede sporer (4—41/2 v 1!/4—2 uj. Denne art eller form, som vokser paa gran og furu, | í 5 150 JOHN EGELAND. 21. 22. har jeg fundet ved Graakammen i Vestre Aker paa gran. — Som en anden form turde man maaske rettest anse Karstens Physisporus luteo-albus, der habituelt har storre likhet med Poria calcea end med Poria vulgaris og tillike har samme vertsplante som forstnævnte art. Avgjorende for sporsmaalet bor bli, om dens sporer er elliptiske eller polseformede, hvad jeg ikke med sikkerhet har kunnet konstatere; se foran under Poria vulgaris. Poria xantha (Fr.?} Bres. Fungi polonici, s. 77. — Lind Danish Fungi, s. 390. — Poria vulgaris, var. flava Fr. — Poria crassa Karst. Krit. Ofvers. I, s. 319. — Poria selecta Karst. Tet og fast, vidt utbredt, fast vedvokset eller ind- vokset i matrix, indtil Y2 em. tyk og derover, med bar kant; porelaget knudret og knoldet, först hvitt, men meget snart livlig og kraftig citrongult-egg-gult, med alderen og ved tørring vanlig sprukkent og gjerne med avbleket farve; porerne runde, rundagtige eller noget bugtede, tykvæggede, helrandede, ca. 1/4 mm. i tversnit, temmelig korte; subiculum tykt, oste- agtig eller kalket korkelignende, hvitagtig; sporerne hyaline, pølseformede, 4—6 + 11/1—11/s(—2) u; hyferne 2—4 u tykke; ingen cystider. Paa morknende og forkullede furustammer, meget sjelden: Sandviksaasen 1 Bærum! Arten staar ner Poria calcea, hvorfra den serlig adskiller sig ved porernes farve, — Om rigtigheten av de anforte synonymer har jeg overbevist mig ved sammenligning med (original)eksemplarer, som vel- villig er mig overlatt av Bresadola og Lind. Hvorvidt Fries’s Poria xantha er identisk med denne vor art, har dog endnu ikke kunnet avgjores med sikkerhet. Bresadola oplyser, at authentiske eksemplarer derav er fuldstændig overensstemmende med hensyn til struktur; men sporerne kjendes ikke. Poria vitellinula Karst. Symb. ad Myce. Fenn. VI. — Poria variecolor Karst. Symb. ad Myce. Fenn. VIII, s. 10. — Poria pulchella Schwein. — Poria Leonildis Sacc. Sylloge VI, s. 301. — Poria chrysella Egeland Nyt Mag. for Naturv. 1913, s. 77. Tor og seig, fast vedvokset, forst rundagtig, derpaa vidt utbredt, ca. 1—2 mm. tyk, kraftig egg-gul, henimot 23. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 151 kanterne med orangegult skjær, med tiltrykt, smal, dun- haaret kant; porerne runde, regelmæssige, noget tykvæggede, helrandede, !/1—1/3 mm. i tversnit; sporerne hyaline, glatte, tvert avhugget elliptiske, med 1 oljedraape, 6—7 + 4—41/2 u; ingen cystider. Meget sjelden: Paa gammel birk i Seljord! De av mig fundne eksemplarer, hvorpaa nærværende beskrivelse er bygget, utmerker sig ved sin kraftige, uforanderlige, gule farve og sin faste struktur: — De anforte synonymer er mig meddelt av Bresadola, som bestemt hævder, at der ingen artsforskjel er mellem alle disse. Der maa imidlertid isaafald vere en betydelig variation i farver hos de forskjellige former, hvorunder arten kan optræde. To forskjellige prover, som Bresadola har sendt mig av Poria pulchella Schwein., viser ogsaa to temmelig forskjellige ruancer av gult, den ene nærmest blekt eitrongult og den anden morkt egg-gult. — Karstens sporeangivelser for baade Poria vitellinula og Poria variecolor er feilagtige, saafremt Bresadola har ret ı sin paastand. Poria nitida Pers. Obs. Mye. 2, s. 15. — Poria Blyttii Fr. pr. p. — Poria eupora Karst. Not. Soc. Fenn. IX, s. 360. Romell Hym. of Lapland, s. 12. Tynd, tor, fast vedvokset, med hvit, uldhaaret eller dun- fryndset, tilsidst noget losnende kant; porerne forstblekgule, senere egg-gult okergule eller egg-gult lerfarvede, rundagtige eller kantede, tyndvæggede, helrandede, temmelig regelmæssige, men av noget ulike størrelse og tildels med sonderrevne mellemvægger, 1/5—1/4(-—1/3) mm 1 tversnit, ind- til 1 mm. lange; subiculum hvitt, ved torring blekt gulagtig; sporerne hyaline, glatte, elliptiske eller eggformede, med 1—2 oljedraaper, 4—41/2(—5) » 2—3 u; cystiderne hyaline, kolle- formede, oventil knudrede eller smaavortede, 15— 105 + 6—15 u (Romell); basidierne kølleformede 15—20 u lange; hyferne 2—3!/2 u tykke. Paa lovtrær, meget sjelden: Ved Engervandet i Bærum paa ask! I Blytts herbarium flere eksemplarer uten angivelse av voksested. Mikroskopisk er denne art sikkert og let kjendelig paa de oven- beskrevne cystider, der adskiller den fra alle andre Poriaarter und- JOHN EGELAND. 24. tagen loria rixosa; denne sidste har imidlertid en ganske anden farve. — I „Mycological Notes“ nr. 34, s. 472 har C. G. Lloyd paa- vist identiteten mellem den her beskrevne Persoonske art og Karstens - P. eupora, og den tvil og uklarhet, som tidligere har raadet i saa henseende, synes nu at vere hevet, efterat ogsaa Bresadola er gaat over til samme anskuelse, som Lloyd og som tidligere Quélet har hævdet. — Fries’s Poria nitida er som foran nævnt en anden » rt. Poria bombyeina Fr. Hym. Eur. II, s. 575. — Poria hians Karst. Fr. Hym. Eur. II, s. 574. | Vidt utbredt, lost vedvokset, bomuldsagtig svampet og myk, temmelig tyk, forst lyst citrongul, senere mor- kere, skiddengul og tilsidst delvis graaviolet; po- | rerne fremtræder først som dype groper eller huller i det myke, tykke subiculum; men efterhaanden utvider de sig og antar vanlig form, blir runde eller rundagtige, med meget tykke, filtede mellemvægger, og tilsidst noget tyndvæggede og kantede, meget vide, ca. 1/2—1 mm. 1 tversnit, 1—3 mm. lange; sporerne straagule, elliptiske, 6—8 + 4—5 u; hyferne 3—5 u tykke, fyldt med gule oljekorn. Meget sjelden: Paa morken furustok i Mærradalen! I Blytts herbarium forekommer et par eksemplarer, hvorav det ene fra Bryn 1 Ø. Aker er bestemt til Poria reticulata, og det andet — uten angivelse av voksested — er bestemt av Fries til Poria mucida. Poria subfuscoflavida Rostk. I, tab. 11. — Fr. Hym. Eur. II, s. 576. Vidt utbredt, tor, læragtig, fast vedvokset, noget tynd, forst hvit, senere gulnende, ved torring skiddent graagul, med bomuldsartet, tynd, uforander- lig hvit kant og et uldent hyıtt, 1 matan indtrengende mycelium; porerne temmelig regel- mæssige, rundagtige eller stumpkantede, med middels tykke mellemvægger og kort tandede mundinger, ca. 1/s—1/3 mm. i tversnit og 1—2!/? mm. lange; sporerne hyaline, glatte, 26. m NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 153 næsten kuglerunde, 5—6 + 4—41/2 u (Bres): porelagets hyfer 3—6 u tykke (Bres.); ingen cystider. Meget sjelden: Paa gammel, raadden birk 1 Seljord! Poria cinerescens Bres. Saccardo Sylloge XVI, s. 165. — Poria mollusca Fr. pr. p. Vidt utbredt, fast vedvokset, filtet tor, forst hvitagtig, derpaa lilagraa og tilsidst rokgraa, med en bred, steril, hvitlodden kant, som efterhaanden svinder ind til ea. 1— 2 mm., og et uldent, snehvitt, i matrix indtreugendce myeelium; porerne av ulike størrelse, rundagtige eller ovale, med middels tykke mellemvægger og i begyndelsen fin- haaret munding. ca. "/1—12 mm. i tversnit og indtil 3 mm. lange; sporerne hyaline, litt krummet cylindriske, 5—8 + 2—2!/2 u; basidierne kølleformede, 16—18 + 4— 9 u (Bres.): «ingen cystider. Ikke sjelden paa furu- og granved, tildels ogsaa paa or, saaledes i Seljord! og fl. st. omkring Kristiania! I Blytts herbarium findes ogsaa forskjellige eksemplarer, dels av Fries bestemt til Porta mollusca og dels til „Poria te- phrodes“ n. sp. Arten staar meget ner den foregaaende og kan undertiden, iser naar den vokser paa or, vere skuffende lik denne; men i typisk form har den dog forskjellig farve, og desuten adskiller den sıg sikkert mikroskopisk ved sporernes forskjellige form og størrelse. Angaaende „Poria mollusca“ skal her bemerkes: Dette navn er av de forskjellige forfattere benyttet i en saa uensartet og tildels saa ube-- stemt og kollektiv betydning, at jeg anser det uheldig og forvirrende at benytte det længer paa nogen art. Persoon har saaledes anvendt det om Porta hymenocystis og Polyporus versiporus. Fries har efter hans bestemmelse i Blytts herbarium at dømme hat en hoist uklar opfatning av navnet, idet han sees at ha anvendt det om saa vidt forskjellige ting som Poria mucida, Poria Vaillantii og Poria cinerescens. Bresadola synes at være den ferste, som knytter navnet til en bestemt art, nemlig den foran beskrevne Poria mucida Pers. 154 JOHN EGELAND. 21. Poria subspadicea Fr. Syst. Myce. I, s. 378. Hym. Eur. II, s. 570 — Polyporus murinus Rostk. 4, tab. 57. — Polyporus adustus Fr., I. resupinatus. Tynd, tor og noget seig, fast vedvokset, med til- trykt, hvit, hindeaglig, fint bomuldshaaret kant; porerne meget smaa, runde eller kantede, tyndvæggede, helrandede, ca. 1/5 mm. 1 tversnit, 1/?—1!? mm. lange, først overtrukket med et hvitagtig pulver, senere askegraa, tilsidst morkt brungraa eller graasorte; sporerne hyaline, egg- formet elliptiske, glatte, 4/2—6 + 3—3'/2 u; hyferne 3— 4 u tykke. Paa Bygdø og ved Rustad i Ø. Aker paa hassel! For- øvrig vistnok ikke sjelden paa løvtrær. Det har like til det sidste været mig en gaade, hvad Fries har sigtet til med denne art; men gaaden har nylig faat en like saa over- raskende som naturlig og sandsynlig løsning, idet Bresadola velvillig har sendt mig el eksemplar, hvorpaa han anfører Polyporus adustus. f. resupinatus som synonym. — Fries’s artsnavn saavelsom den plads, han har git arten i sine verker (blandt de brunporede), virker mis- visende, idet porelagets graa farve er den fremtrædende, mens det brunagtige knapt merkes; Rostkovs artsnavn er meget bedre. Paa- faldende er det ogsaa, at Fries ikke har nævnt synonymet Polyporus . adustus. Man skulde saaledes tro, at han ikke har været klar over denne sin art, og denne uklarhet gaar igjen hos senere forfattere som Karsten og Blytt I Blytts fortegnelser over Norges hymenomyceter er arten fuldstændig misforstaat. Av de mange eksemplarer i Blytts herbarium, som er forsynet med navnet Poria subspadicea, hører nemlig ingen hit; men dels tilhører de Trametes isabellina, dels Poria ferrugineo-fusca, dels Poria ferruginosa og dels Poria laby- rinthica. Poria viridans Berk. et Br. Fr. Hym. Eur. II, s. 576. — Physisporus inconstans Karst. Krit. Ofv. I, s. 321. — Poria Nuoljæ Romell Hym. of Lapland? Tynd, fast vedvokset, med et løst, kliartet, yt- terst tyndt subiculum, først hvit, derpaa fly g- tig rødlig og senere gulgrøn, blekt irgrøn eller grønviolet, 1 kanten fint mellodden; porerne tørre, meget tyndvæggede, kantede, ofte skraastillede, sønderrevne og aapne paa ydersiden, ulike store, ca. 1/5—1/3 mm. 1 tver- 29. 30. NORSKF RESUPINATE PORESOPPER. 155 snit, !/2—1 mm. lange, ved torring tilsidst brunagtig lær- gule; sporerne hyaline, krummet cylindriske, 4—5 + 11/,— 2 u; ingen cystider. Meget sjelden: Ullern paa rogn! Abbediengen og Bygdo paa andre løvtrær! Tveit pr. Kristiansand paa or! Arten kjendes paa sin flygtige og foranderlige farve, som dog næsten altid gjennemgaar et stadium av grønt eller gulgrønt; dette farvestadium holder sig længst i det fine, kliartede subiculum. Romell har en mistanke om, at hans Poria Nuoljæ er en varietet av nærværende art. Poria rhodella Fr. Hym. Eur. II, s. 578. Tør, seig, fast vedvokset, først rundagtig, senere lang- strakt utbredt, med steril, tynd, tiltrykt, fint bomuldshaaret, hvit kant; porerne regelmæssige, først hvite, runde og noget tykvægggede, derpaa lyst kjødrøde, mere tyndvæggede og noget kantede, men helrandede, tilsidst mørkerøde, ca. 1/4—1/3 mm. 1 tversnit, 1—2 mm. lange; sporerne hyaline, krummet cylindriske, 4—5 + 2—21/2 u; basidierne kolle- formede, 15—20 » 5—6 u; porelagets hyfer 3—7 u tykke; ingen cystider. Meget sjelden: Paa Salix i Mærradalen i V. Aker! I Blytts herb. et eksemplar fra Toien (paa Salix). Arten staar nær Poria calcea med hensyn til struktur, men kjendes med lethet paa porelagets vidt forskjellige farve. Poria aurantiaca Rostk. s. 119, tab. 58. — Polyporus nidulans, var. spongiosus Fr. Hym. Eur. II, s. 548. — Poria xantha Quélet (non Fries). Utbredt, fast vedvokset, med tiltrykt kant, der kan være tynd og fint dunhaaret, men vanlig mere eller mindre tykt opsvulmet, glat og noken; subiculum tydelig og oftest vel utviklet, filtet korkagtig, indtil 5 mm. tykt, rust- gult eller brandgult og hos mere utviklede eksemplarer til- dels hvitt paa undersiden, efter torring dels rustbrunt, dels 156 JOHN EGELAND 31. brandgult og undertiden endog rosenrodt; porerne myke og kjødfulde, glatte, ofte glinsende, runde eller stump- kantede, noget tykvæggede, helrandede, med alderen gjerne ‘sammenfaldende, forst lyst kjodrode eller lyst orange- _ farvede, senere orange-kjodrode, tilsidst og ved be- røring sortnende, undertiden delvis purpurviolette, 1/s— 1/2 mm. 1 tversnit, ca. 1/2—1 mm. lange; sporerne hyaline, avlange, 5—6 » 921/2—3 u (Bres.): basidierne kølleformede, 12—15 + 5—6 u; hylerne 1 porelaget grynede, 2'/2—4 u, i subiculum 3—6 w tykke (Bres.): ingen cystider. Paa furustubber, sjelden: Bestum! Vardeaasen 1 Asker! Seljord! I Blytts herbarium enkelte eksemplarer uten steds- angivelse og et eksemplar fra Kristiania, bestemt av Fries til Polyporus nidulans, var. spongiosus. Ifolge Bresadola er arten sandsynligvis kun en form av Poria pla- centa Fr., som adskiller sig ved losnende, tilbakeboiet kant og hvitt, senere lyst vinrodt subiculum. — Den staar antagelig ogsaa ner Poly- porus croceus, f. resupinatus; men denne forekommer, saavidt viles, ikke paa furu, kun paa ek. — Fries’s navn er misvisende, da arten intet har at gjore hverken med Polyporus nidulans Fr. eller Fomes spongiosus Pers. Poria hzmatodes Rostk. s. 570, tab. 62. — Poria rufa Fr. Hym. Eur. II, s. 573. — Physisporus incarnatus Karst. (non Fr.!) Symb. ad Mye. Fenn, s. 62. Hindeagtig, meget tynd, fast vedvokset og vidt ut- bredt, med hvitt subiculum og fint bomuldshaaret, til- Hvad Fries’s Poria incarnata egentlig er for noget, kan vanskelig avgjøres med sikkerhet. Romell finder det ifølge beskrivelsen ikke usandsynlig, at den kan være identisk med Porza hæmatodes, især da ogsaa denne kan optræde med tilbakebøiet kant. Beskrivelsen av Poria incarnata i Hym. Eur. II, s. 573, synes mig dog snarere at lede tanken hen paa Polyporus mollis Fr. = Polyporus erubescens Fr., der undertiden optræder i mere eller mindre resupinate former og ne'op har „pori elongati^, hvad Porza hæmatodes ikke har. Hermed stemmer det ogsaa godt, at et eksemplar 1 Blytts herbarium, bestemt til Poria incarnata, synes at være en resupinat form av Pol mollis. — Fries's Icon. sel. tab. 189, fig. 1, er noget andet, antagelig Poria rixosa Karst. 32. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 157 trykt, (sjelden tilbakebøiet) hvit kant; porerne kjødrøde eller blodrøde, med alderen støtende i sort, kjødfulde eller voksartede, noget uregelmæssige, meget smaa, rund- agtige, helrandede, med noget tykke mellemvægger, ofte skraastillede og med aapen yderside, ca. */5—!/4 mm. i tver- snit og Ya mm. lange; sporerne hyaline, pølseformede, 31/2— 41/2» 11/2 u; basidierne kuglerunde (iflg. Karsten). Paa barken av morknende furustubber, meget sjelden: Sandviksaasen i Bærum! Rustad i 9. Aker! Rostkovs navn er ret betegnende (hæmatodes = blodlignende), idet soppen ser fuldstændig ut som en tynd skorpe av størknet blod paa et hvitt, papirlignende underlag. — Foruten de ovenantørte synonymer anfører Bresadola tillike Serpula rufa, var. pinicola Karst., Poria taxicola Pers. og Poria sorbicola Fr. De to sidste navne er imidlertid aldeles misvisende, da arten aldrig vites fundet paa Taxus eller Sorbus, men kun paa furu. Poria purpurea Fr. Syst. Myc. I, s. 379. — Hym. Eur. 1059579. = Rosik: 27; tab. 3.2 Fr. Icon. Select. tab. 189, beg: Vidt og ubegrænset utbredt, fast vedvokset, med tyndt, hvitt, kliartet eller løst bomuldsartet subiculum; porerne kantede eller rundagtige, helrandede, med middels tykke mellemvægger, noget myke og næsten voksartede, dels sammentrængte og smaa, dels større og mere aapne, lila-purpurfarvede, efter tørring mørkt purpurrøde, 1/4—1/3(—1/2) mm. i tversnit, ca. 1 mm. lange; sporerne hyaline, krummet cylindriske, 6-7 + 2 u; basidierne kølleformede, 15—20 » 5—6 u; porelagets hyfer 3-5 u tykke. Paa løvtrær, meget sjelden: Hof i V. Aker paa ask og or! I museets samlinger enkelte eksemplarer uten steds- angivelse. En varietet, var. roseo-lilacina Fr., har noget tykkere subiculum, porer med tykkere mellemvægger. konstant rosa-lila farve, sporer 8—10 = 2—2!/2 a og hyfer indtil 6 z tykke. 158 JOHN EGELAND. 33. Poria violacea Fr. Obs. 2, s. 263. — Bres. Fungi polonici, [y s. 76. Meget tynd, hindeagtig, glat, fast vedvokset og ubegreenset utbredt, lyst violet; porerne flate, netfor- mede, kantede, ca. 1/2 mm. i tversnit, ytterst korte og grunde, Meruliuslignende; sporerne hyaline, omtrent cylindri- ske, noget indtrykt paa den ene side, 5 + 21/2—3 u; hyferne 2—31/2 u tykke (Bresadola). Paa morken furuved. Jeg har ikke fundet denne art, og 1 museets samlinger har jeg heller ikke opdaget noget eksem- plar derav, saa det er meget uvisst, om den endnu er paa- vist i Norge, skjønt Blytt opfører den i sine fortegnelser som en norsk art. Det er mulig, Blytt sigter til en anden art, enten Poria hæmatodes, Poria purpurea eller Merulius papyraceus; men herom gir hans herbarium dog ingen nærmere oplysning. Den ovenfor givne beskrivelse er bygget paa et eksemplar, som, er fundet i Polen av Eichler og velvillig overlatt mig av Bresadola. Poria rixosa Karst. Hattsv. II, s. 83. — Poria Blyttii Fr. Hym. Eur. II, s. 577 pr. p.! — Porta collabens Fr. Hym. Eur. II, s. 572 — Poria ferruginosa Fr. in herbario Blyttu. Vidt og ubegrænset utbredt, fast vedvokset, tynd, temme- lig myk, friskt rødlig eller lyst chokoladebrun, ved tørring blegnende, med tiltrykt, fint filtlodden, noget lysere, næsten okerbrun kant, porerne omtrent umiddelbart fæstede til matrix, tæt sammentrængte og meget smaa, rundagtige eller kantede, med middelstykke mellemvægger, helrandede, ofte skraastillede og med aapne ydervægger, /6—/4 mm. i tversnit, ca. 1 mm. lange; sporerne hyaline, pølseformede, Poria Blyttii Fr. er en kollektivart, der vistnok væsentlig falder sam- men med Poria rixosa Karst., men dog tillike omfatter Poria nitida Pers. 35. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 159 9—4 + 1-2 u; basidierne kølleformede, 15—20 » 4—5 u; cystiderne hyaline, kolleformede, oventil knudrede eller vor- tede, 50—56 » 8—16 u; hyferne 2—31/2 u tykke (Bresa- dola). Paa granved, sjelden: Huseby 1 V. Aker! I Blytts herb. flere eksemplarer uten angivelse av voksested, samtlige av Fries bestemt til Poria ferruginosa. Arten er let at fastslaa ved mikroskopets hjelp, idet de kolle- formede, knudrede, hyaline cystider adskiller den fra alle andre arter med brune eller rodbrune porer. — Foruten de ovenanforte synonymer opfores av Romell og Bresadola tillike Poria emollita Fr. i henhold til authentiske eksemplarer 1 Fries's herbarium. Men be- skrivelsen av sidstnævnte art, der skal vokse paa ek, peker hen paa noget ganske andet; se nedenfor under Poria emollita (Fr.) Lind. Poria lævigata Fr. Hym. Eur. II, s. 577. — Poria um- brina Fr. pr. p. Læragtig, træhaard, fast vedvokset, jevn og glat, kanelbrun eller mørkebrun, 2—5 mm. tyk, med be- stemt omkreds og ca. 1 mm. bred, glat, steril, rustbrun, tiltrykt kant, der med alderen og i torret tilstand gjerne løsner fra matrix; porerne meget smaa, runde eller kantede, helrandede, med dels tykkere, dels tyndere mellemvægger, 1/7—1/5 mm. 1 tversnit, indvendig besat med mørke, sylformede børster, ca. 10—25 + 3—19 u; subiculum vanlig stivt og træhaardt; sporerne hyaline, glatte, næsten kuglerunde, 3— 5 u 1 diam. eller 4—5(—6) + 3—4—5) u (Romell). Temmelig almindelig paa birk (muligvis ogsaa paä andre lovtrær). I Blytts herb. findes flere eksemplarer, de fleste feilagtig bestemt til Poria contigua. Arten er i den her beskrevne typiske form let kjendelig; men den optræder ikke sjelden i noget mere ubestemmelige former, der ofte er vanskelige at skjelne fra den resupinaté form av Fomes igniarius. Denne sidste har dog vanlig noget større sporer (5—7!/2 * 4—7 4), likesom dens porer gjerne er litt vidére (1/;—1/3 mm. 1 tversnit) og har tykkere mellemvægger. Grænsen mellem disse to arter synes dog ikke altid at være skarp og tydelig, og der forekommer mellemformer, som neppe lar sig med sikkerhet henføre til den ene eller den anden av dem. — Fra de øvrige nærstaaende arter Poria emollita og Poria punctata kjendes den let paa sporernes form og størrelse. 160 JOHN EGELAND. 36. Poria emollita Fr. Hym. Eur. II, s. 571. Lind Danish Fungi, s. 389. Av ydre meget lik foregaaende art, hvis beskrivelse for- saavidt omtrent uforandret kan gjentages her. Avviker dog ved noget mere ubestemt omkreds, mere regelmæssige, runde og mere tykvæggede porer, der er ca. 1/6 mm. tversnit, samt mindre haardt subiculum, og utmerker sig ved, at porelaget, der blir indtil 7 mm. tykt, i tørret tilstand vanlig er sprukkent. Mikroskopisk er derimot arten vidt forskjellig fra den fore- gaaende, idet sporerne er hyaline, smalt avlange, vanlig for- synte med 1—2 oljedraaper, 7—9 » 2—3 u; porernes børster sylformede, mørkebrune, 24—33 » 6—8 u; hyferne 2—2!/2 u tykke (Romell). Paa gammel ek, neppe endnu paavist i Norge. Ifølge Lind, som velvillig har sendt mig flere udmerkede prøver, er arten temmelig almindelig i Danmark paa gamle, tørre ekegrener, helst saadanne, som har været sterkt utsat for vestenvinden, og der er al grund til at tro, at den ogsaa findes her tillands. — Den ydre likhet mellem denne art og Poria lævigata forklarer fuldt ud, at Fries opforer Poria emollita som en varietet av den anden. At arten virkelig er den av Fries beskrevne Poria emollita, synes mig ikke tvilsomt, tiltrods for at baade Romell og Bresadola i henhold til eksemplarer 1 Fries’s herbarium opfører Poria emollita som syno- nym til Poria rixosa Karst. Dette sidste maa bero paa en eller anden feiltagelse. Poria rixosa vites ikke fundet paa ek, og dens utseende svarer aldeles ikke til beskrivelsen av Poria emollita, som av Fries udelukkende angives at vokse paa ek. Poria punctata Fr. Hym. Eur. IL s. 572. — Portia friesiana Bres. Annales Myc. 1908, s. 40. Leragtig haard, vidt utbredt, ofte av ubegrænset omfang, fast vedvokset eller nærmest indvokset i matrix, jevn og glat, lyst kanelbrun, 1—7 mm. tyk, undertiden med lagrede porer og indtil 1 cm. tyk; subiculum tyndt, tet og fast; porerne vanlig skraastillede, meget smaa, runde med tykke, faste mellemvegger og næsten punktfor- mede aapninger, ca. {/6 mm. i tversnit, rustbrune eller lyst kanelbrune, med alderen vanlig graanende 1 38. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 161 mundingen, ofte uten børster, men tildels ogsaa besat med faa og spredte, tynde, gule børster; sporerne hyaline eller gulagtige, noget indtrykte paa den ene side, 61/2—9 +« 51/2—7 u: børsterne 35—50 + 6 u; hyferne 2—4 u tykke (Bresadola). Pa barken av forskjellige løvtrær, saasom hassel, heg, rogn, Salix o. a., ikke sjelden. Jeg har fundet den flere steder omkring Kristiania og i Seljord. I Blytts herbarium eksemplarer fra Ullern paa rogn. Arten staar meget nær Poria lævigata, hvorfra den dog adskiller sig mikroskopisk ved større sporer og enten mangel paa børster eller forskjelligartede børster. — Fra Fomes igniarius, f. resupinatus skiller den sig desuten ved lysere og mindre porer. Det anførte synonym anser jeg ikke tvilsomt. Flere av mine fund som Bresadola har bestemt til Poria friesiana, er nemlig fuldstendig overensstemmende med de i Blytts herbarium som Poria punctata bestemte eksemplarer og ifølge Romell tillike med de av Fries be- stemte eksemplarer i Upsala. Romell oplyser, at ogsaa disse sidste har et substrat av løvtræ, og Fries's bemerkning i Hym. Eur. om, at arten vokser paa granbark, maa da utvilsomt bero paa en feiltagelse. Poria obliqua Fr. Syst. Myc. I, s. 878. Rostk. 27, tab. 7. Vidt og ubegrænset utbredt, glat, 2—5 mm. tyk, uten subiculum, men ofte med kamformet eller tandet, opret- staaende kant; porerne tørre og sprøde, umiddelbart fæstede til matrix, vanlig skraastillede, smaa, helrandede, med middelstykke mellemvægger, som regel mere eller mindre tydelig femkantede, ca. 1/5—1/4 mm. i tversnit, først noget brunbleke, senere kanel- eller dadelbrune, tilsidst sorte i mundingen; sporepulveret svovelgult, sporerne eggfor- mede, ofte med 1 oljedraape, S—11 » 5—7 u; borsterne synes som regel at mangle, men forekommer dog henimot poremundingen og er enten sylformede eller kort og bredt kegleformede, 18—21 » 5—6 u eller 12—15 v 8—10 u. Nyt Mag. f. Naturv. LII. II. 1914. 11 162 JOHN EGELAND. Her og der paa stammer av gamle lovtrer. Den vokser under barken, som efterhaanden skrælles av, og omslutter gjerne den hele stamme. — Paa birk i Seljord! paa birk ved Engervandet i Berum! paa or ved Ullern. — Blytt opforer den (under navnet Fomes obliquus) fra Osen, Solor, Stor- elvedalen og Nerstrand. 39. Poria ferrugineofusca Karst. Symb. ad Mye. Fenn. XVIII, s. 82. | Fast vedvokset, uten bestemt omkreds; subieulum optreeder forst som en rustbrun, vidt utbredt filtmatte, der fylder sprækker og trenger ind i veden, men forsvinder, efter- haanden som porerne utvikles, og gaar tilsidst næsten helt op i dem; porelaget jevnt og glat, porerne mørkt rust- brune eller næsten kastanjebrune, meget smaa, regel- mæssige, runde, helrandede, noget tykvæggede, indvendig ofte graaduggede, ca. 1/7—1/6 mm. i tversnit og indtil 7 mm. | lange; sporerne polseformede, hyaline 4—5 + 1!/2—2 u; N børsterne cylindriske, rustbrune, 18—30 + 5—6 u. Paa granved, sjelden: I Seljord og ved Holmen i V. Aker! paa sidstnævnte sted ogsaa paa or! I Blytts herbarium findes en del eksemplarer uten angivelse av voksested, samt- lige saavidt sees bestemt til Poria subspadicea (dog ikke bestemt av Fries). Eiendommelig for arten er det rike, filtede, rustbrune mycelium, hvorav rester gjerne findes i sprækker og groper i veden, selv naar porelaget er fuldt utviklet. — Fra følgende art, som kun vokser paa løvtræ, adskiller den sig ved mindre sporer og porelagets mørkere farve. — Hos Trametes isabellina er sporerne meget større og porerne videre og lysere av farve. Se ogsaa under Poria labyrinthica. 40. Poria ferruginosa Schrad. (non Fr.) Bres. Hym. hung. Kmet., s. 14. — Poria umbrina Fr. pr. p. Subiculum danner likesom hos foregaaende art en fast vedvokset, rustbrun eller rustgul, tynd filtmatte av uregel- mæssig omfang og uten bestemt grænse; porerne fremtræder 41. NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 163 > først som punktformede fordypninger i filtmatten, med samme farve som denne, men 1 utviklet tilstand danner de et sammenhængende, ofte knudret og ujevnt porelag, der i større eller mindre grad træder i stedet for subiculum og opsluker dette; enten beholder de da sin oprindelige, rent rustbrune farve eller antar med alderen en mørkere, kanelbrun farve, som ved tørring gjerne gaar over i umbrabrunt eller kanel-kastanjebrunt; de er smaa, runde, faste, helrandede og tykvæggede, tilsidst noget stump- kantede og med tyndere vægger, ca. 1/5—1/4 mm. i tversnit og 1—2(—3) mm. lange, indvendig besat med mørkebrune børster; sporerne hyaline, elliptiske eller eggformede, vanlig med 1 oljedraape, 5—6 + 3 u; børsterne 30—100 + 6—9 u; porelagets hyfer 2—3 u tykke. Paa løvtrær, sjelden: Hof i V. Aker paa lind og ask! Seljord paa ask! I Blytts herbarium eksemplarer uten angi- velse av voksested, feilagtig bestemt til Porta subspadicea. Den hos os forekommende form har 1 utviklet tilstand kanel- brunt porelag, som ved tørring gaar over i umbrabrunt eller kaffekastanjebrunt. I mine meddelelser om norske hymeno- myceter er denne form kaldt Poria umbrina Fr. i henhold til Romells og Bresadolas bestemmelse. Da imidlertid Fries's art med dette navn ogsaa omfatter noget andet, nemlig Poria lævigata, er det mindre heldig at benytte det, og da jeg ikke kan finde denne form i nogen anden henseende end porelagets farve forskjellig fra den typiske, rust- brune form, hvorav jeg har prøver fra Bresadola, er der efter min mening ingen grund til her at anta et andet artsnavn end Poria ferruginosa!. Rostrup og Lind benytter ogsaa dette navn om den i Danmark forekommende form, som er fuldstændig identisk med vor, og et av Burt som Poria ferruginosa bestemt eksemplar fra Amerika synes likeledes at være fuldstændig identisk med vor form. Vil man ha et særskilt navn paa formen, kan man, som Romell foreslaar, kalde den f. fulvo-umbrina. — Fries's Poria ferruginosa er, som foran an- ført, identisk med Poria rixosa Karst. ifølge eksemplarer i Blytts herbarium. Hans beskrivelse av arten i Hym. Eur. II, s. 571, stemmer dog ikke dermed. Poria contigua Pers. Syn., s. 544. — Bres. Hym. hung. Kmet., s. 15. Bresadola har likeledes i skrivelse til mig bemerket, at arten (eller formen) næsten kun ved farven adskiller sig fra den typiske Poria ferruginosa. JOHN EGELAND. Vidt utbredt, fast vedvokset, uten bestemt omkreds og uten steril kant, 2—8 mm. tyk, omtrent helt og holdent be- staaende av porer; subiculum rustgult, filtet, bomuldsagtig, snart forsvindende; porerne kanelbrune, med alderen og M ved tørring skiddent graalig kaffe- eller umbrabrune, regelmæssige, vide, kantede, tilsidst meget tyndvæggede Å og med alderen undertiden lagrede, 1/3—1/2 mm. 1 tversnit — og tildels endog videre, indvendig besat med brune børster; sporerne hyaline, cylindriske, for det meste med en oljedraape, 5—7 + 3—31/2 u; børsterne 45—80 » 6—8 u; porelagets hyfer 21/2—3 u tykke (Bres.). Baade paa løvtrær og bartrær, vistnok sjelden; neppe endnu paavist i Norge. Den ovenfor givne beskrivelse er bygget paa eksemplarer fra Bresadola og knytter sig til den av ham givne fortolkning. Arten har været aldeles misforstaat baade av Fries, Karsten og Rostrup. Av de mange eksemplarer 1 Blytts herbarium, som av Fries og Rostrup er bestemt til Poria contigua, hører ingen hit; men dels tilhører de Poria lævigata, dels Fomes salicinus og dels Trametes isabellina, særlig den sidste. Karsten har ogsaa villet identificere den med sidstnævnte art (Fomes tenuis Karst.), som den forresten har adskillig ydre likhet med; men dennes sporer er temmelig forskjellige, kfr. nedenfor. Fra alle de øvrige brune resupinate arter adskiller den sig ved sine vide porer. Poria labyrinthica Karst. Hedwigia 1891, s. 298. Vidt utbredt, vanlig langstrakt og uten bestemt grænse, fast vedvokset, men 1 ældre stadium let løsnende, 1 be- gyndelsen hvitmuggen i kanten; subiculum filtet, korkartet, rustbrunagtig eller mørkt rustbrunt; porerne meget smaa, for det meste langstrakte, bugtede og labyrintiske, men delvis ogsaa regelmæssige og runde eller noget kantede, tyndvæggede, i mundingen vanlig ujevne og bølget bugtede, mørkt rustbrune, tilsidst mørkt kaffebrune eller nærmest kastanjebrune, indvendig graapudrede og besat med rustbrune børster, med alderen lagrede og da indtil 1 cm. lange — de regelmæssige porer ca. l/6—15 mm. | NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 165 i tversnit; sporerne langstrakt spoleformede, vanlig noget krumme, 3—4 + 1—11/2 u (Karsten); børsterne cylindriske, tætstaaende, 24—36—45 » 4—6 u. Meget sjelden. Et eksemplar i Blytts herbarium paa gran fra Ullern horer utvilsomt hit (bestemt av Rostrup til Po- ria subspadicea). folge Karsten skal den vokse paa gran og furu. Arten synes at staa ner Poria ferrugineofusca og har næsten samme farve som denne, men adskiller sig tydelig ved de eiendomme- lig bugtet-labyrinthiske, tyndvæggede porer og — hvis Karstens spore- angivelse er rigtig — ved litt mindre sporer. Trametes Fr. De resupinate arter og former av denne slegt adskiller sig fra Poriaslegtens arter ved, at porelaget hos Trametes er homogent med subiculum og porerne indsænkede 1 et mere eller mindre utviklet leie av frugthyfer. De naar ofte ind til forskjellig dybde og har altid samme farve som subiculum. Mikroskopisk ut- merker de sig gjennemgaaende ved storre sporer, idet kun de feerreste Poriaarter har sporer av storrelse som de mindste hos de resupinate Trametesarter. 43. Trametes serpens Fr. Syst. Myc. I, s. 340. — Hym. Eur. II, s. 586. — Tr. bombycina Quélet. Hvit eller blek, tor, fast vedvokset, 1 kanten fint dun- haaret; bryter forst frem fra matrix som smaa, rundagtige knolder, der efterhaanden vokser sammen til en knudret og ujevn skorpe av indtil 3 mm. tykkelse; porerne viser sig først som runde eller rundagtige, celleformede groper med meget tykke mellemvægger, blir senere forlængede og mere tyndvæggede, ulikestore, rundagtige eller kantede, ?/3—11/2 mm. vide; sporerne avlange, 12-17 + 5—61/2 u; hyferne 21/2 —3 u tykke. 166 JOHN EGELAND. Paa løvtrær, meget sjelden: Grenbraaten i Lunner paa rogn! Blytt opfører den fra Solør, Amble i Indre Sogn, Tysnæs og Bergen (paa bark av ek, pil og rogn); men ingen! av de eksemplarer med dette navn, som nu findes 1 hans: herbarium, hører hit. De fleste tilhører Dædalea wnicolor - og Lenzites heteromorpha, å. trameta. Arten, hvorav Bresadola velvillig har sendt mig forskjellige prover, kjendes med sikkerhet paa de vide porer og de usedvanlig lange - sporer, der er storre end hos nogen av de ovenfor beskrevne pore- sopper. Nær beslegtet med denne art er de resupinate poreformer av skive: sopperne Lenzites heteromorpha og Lenzites albida, hvorav særlig M den første kan ha stor likhet med Trametes serpens. Den utmerker W sig ogsaa ved store — indtil 1 mm. vide — tykvæggede porer; men den har mindre sporer end Tr. serpens (nemlig 10—15 » 4—5 4), og! den forekommer aldrig paa lovtrer, kun paa gran. — Lenzites albida, som maaske kan betragtes som en lovtreform av Lenzites hetero- | morpha, har sporer som denne (10—16 » 4—6 «) og porer omtrent av samme størrelse som hos denne; men porelaget er meget tykkere, ca. /a—1 cm. tykt. Lenzites heteromorpha, f. resupinata (eller f. trameta Fr.) er ikke ganske sjelden hos os, mens Lenzites albida kun er fundet én gang hertillands (paa hassel i Vestre Aker) og da i resupinat poreform! Trametes salicina nova spec. Bresadola in litteris. Tor, fast vedvokset, 1—2 mm. tyk, hvit, i kanten fint dunhaaret, frembrytende fra matrix i smaa, rundagtige knol- der, der senere vokser sammen til en knudret og ujevn skorpe av indtil 11/2 em's bredde og ca. 5 cm’s længde; porerne ulikestore, rundagtige eller kantede, noget tykvaeggede, helrandede eller noget tandede, tildels uregelmæssige, for- længede og sønderrevne, ca. !/s—?/5(—1) mm. 1 tversnit, med alderen gulnende; sporerne hyaline, skjævt tilspidset ovale, 9—10(—12) + 3!/2—4!/2 u; hyferne 9—4 u tykke. Paa Salixgrener, meget sjelden: Asker! Ullern 1 V. Aker! Arten staar nær Trametes serpens, hvorfra den adskiller sig ved mindre og gulnende porer, mindre sporer og litt tykkere hyfer. Da den ifølge meddelelse fra Bresadola endnu ikke er publisert, hitsættes en beskrivelse paa latin: Trametes salicina nova spec. Bresadola in litteris. Resupinata, arida, arcte adnata, alba, primitus sub- orbicularis, tuberculiformis, deinde confluens, 1—2 mm. Å a 46. NORSK . RESUPINATE PORESOPPER. 167 crassa, 1'/2cm. circiter lata, usque ad 5 cm. longa, ambitu determinato pubescente; pori varii, obtusi, rotundati vel angulati, demum celluliformes et tenues, integri vel ore dentato, versus marginem scepe obliqui, irregulares et lacerati, aetate subochracei, 1—3 circiter per mm.; spore hyaline, oblonge, oblique acuminate, 9—10(—12) » 3!/2 —#/2 u; hyphe 3—4 u crasso. Ad ramos salicinos prope Kristianiam. — A Tram. serpenti poris sporisque minoribus et hyphis crassioribus diversa. Trametes micans Ehrenb. Bres. Hym. hung. Kmet., s. 29. — Polyporus micans Fr. Syst. Myc. I, s. 383. — Polyporus albo-carneo-gilvidus Romell Fungi exsice. scand. n:o 17. Myk, fast vedvokset eller indvokset 1 matrix, vidt ut- bredt, ofte flere dm. lang, 2—10 mm. tyk, med hvit eller hvitagtig, steril kant; porerne fremtræder forst som tyk- væggede, runde groper eller huller i det filtet eller mykt korkartede subiculum, siden blir de meget forlængede og til- sidst utydelig lagrede, rundagtige, helrandede og noget tyk- veggede, forst rosenrode eller vakkert hvitt kjod- røde, tilslut brungule eller rustbleke, 1 frisk tilstand myke og ved tryk tydeligere røde, ved tørring haarde, ca. 1/2 mm. i tversnit og indtil 1 cm. lange; sporerne hyaline, omtrent cylindriske, 12—14 » 6 u. Paa ek, meget sjelden. Neppe endnu paavist i Norge. De eksemplarer i Blytts herbarium, som er henført til denne art, hører ikke hit. Ovenstaaende beskrivelse knytter sig til eksemplarer, jeg har faat fra Romell og Lind. Trametes isabellina Fr. Hym. Eur. II, s. 585. — Fomes tenuis Karst. — Poria contigua Karst. Hattsv. II, s. 82 (non Pers.) — Trametes contigua Karst. Krit. Ofv. II, s. 220. 168 JOHN EGELAND. 47. Vidt utbredt, fast vedvokset, tor og noget myk, i kanten filtet lodden, kanelbrun, ca. 1—4 mm. tyk, ofte med knudret og ujevn overflate; porerne runde eller noget kantede, regelmæssige, helrandede, med middels tykke mellemvægger, først rustbrune, senere kanelbrune, 1/4—1/2 mm. I tversnit, indvendig besat med sylformede, brune børster; sporerne hyaline, polseformede eller linjeformede, 7—9 v 14/2 u, med 2 oljedraaper; borsterne 40—60 + 6 u; hyferne 2—3 u tykke. Paa gran- og furuved, ikke sjelden: Flere steder omkring Kristiania! Seljord! I Blytts herbarium findes flere eksem- plarer uten angivelse av voksested, de fleste bestemt (av Rostrup) til Poria contigua.. Arten som saadan horer ikke til de egentlig resupinate Tra- metesarter, idet den av og til optreder med en morkebrun, tynd, korkagtig, langstrakt. næsten tresidig, svakt zonet, indtil 2 em. bred hat. Den resupinate form er dog den allerhyppigste og hatformen saa sjelden, at Fries’s beskrivel-e av arten som en resupinat art og Kar- stens oprindelige opfatning derav som en Poriaart er fuldt forklarlig. — Som ovenfor anført har baade Karsten og Rostrup anset denne art for identisk med Poria contigua Pers., og Bresadola har vistnok ogsaa tidligere hat samme opfatning. Bresadola har imidlertid nu fastslaat forskjellen mellem disse to, og han har likeledes opdaget identiteten mellem Karstens art og den hittil gaadefulde Trametes isabellina Fr. Sporernes form og størrelse og porernes størrelse og farve adskiller arten baade tra Poria ferrugineofusca og Poria contigua. Porothelium Fr. Porothelium fimbriatum Fr. Syst. Myce. I, s. 506. Hindeagtig, tynd, seig, snehvit,"glat, i torret tilstand glinsende, vidt utbredt, løst vedvokset, 1 kanten fliket fryndset; porerne først vorteformede og lukkede, halvkugle- formede, indbyrdes adskilte, siden aapne, skaalfor- mede eller noget forlængede og sammenflytende, henimot kanterne av frugtlegemet dog altid adskilte, meget uregel- mæssige og ulikestore, ca. 1/1—1/e mm. 1 tversnit; sporerne hyaline, avlange, let indtrykte paa den ene side, med flere NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 169 oljedraaper, 4!/2—6 + 3—3!/2 u; basidierne 15—23 + 41/2 —6 u, med 2—4 sterigmer; hyferne 1—21/2 u tykke (Bourdot et Galzin). Paa morken ved av løv- og bartrær, meget sjelden: Bygdø paa granstok! I Blytts herbarium endel eksemplarer uten angivelse av voksested. 170 JOHN EGELAND. Alfabetisk fortegnelse over de ovenfor omtalte arter og former. Side. Abietinus (Polystictus) å abietis (Trametes) . . . 138, adustus (Polyporus) rc: albida (Lenzites) . . . 129, albocarneogilvidus (Polyporus) albolutescens (Poria) . . 182, amorphus (Polyporus). . 180, aneirina (Poria) . . . . 131, annosus (Fomes) . . . 182, aurantiaca (Poria) . . . 134, Blyttii (Poria) 22.2.2151, bombycina — 2.1337 194 cæsius (Polyporus). . . 129, calcea (Poria) 22.021585 callosa — one MSL: chrysella — chrysoloma — cinerescens — . . 129, 134, collabens — connatus (Fomes) ah comers contigua (Poria) 135, 136, 163, corticola — Sr ar crassa Re croceus (Polyporus). deformis (Irpex) . . . . 140, dichrous (Polyporus) ; emollita (Poria) . . . . 135, epilobii (Polyporus). A erubescens — x eupora (Poria). farinella (Poria) . 134 137 154 166 167 140 134 144 138 155 158 152 132 149 138 150 133 153 158 139 167 143 150 156 143 134 160 133 156 151 146 ferrugineofusca (Poria) ferruginosa — 136, fimbriatum (Porothelium) flavicans (Poria) . fragilis (Polyporus) . friesiana (Poria) . fugax (Merulius) . fulvoumbrina (Poria) fumosus (Polyporus) gilvescens (Poria) hæmatodes (Poria) heteromorpha (Lenzites) . hians (Poria) . hymenocystis = igniarıus (Fomes) 136, 137, incarnata (Poria) . inconstans — i isabellina (Trametes) labyrinthica (Poria) . leevigata — lenis — Leonildis — luteoalba = macraulos (Poria) . medulla panis — micans (Trametes) . 129, mollis (Polyporus) ao mollis (Trametes) ere mollusca (Poria) . . 139, mucida Sore feck ts murinus (Polyporus) 130, 148 132, 141 136, 159 Side. 135, 162 158, 162 131, 168 128 160 146 . 163 128, 134 128, 147 134, 156 129, 166 152 159, 161 . 156 154 135, 167 135, 164 149 150 138, 150 132, 133 132, 138 135, 167 128, 156 133 142, 153 133, 139 154 NORSKE RESUPINATE PORESOPPER. 171 Side, Side: nidulans (Polyporus) . . . . 136 | serena (Poria), . . . . . . 14 nigrolimitatus (Fomes) . . 135 | serialis (Trametes) . . . . 139 nitida (Poria . . 138, 140, 151 | sericeomollis (Poria) - . 131, 142 serpens (Trametes). . . 130, 165 Nuolje (Poria) 155 | sinuosa (Poria) . . .129, 130, 145 obducens — spe 132139.) *sorbréola ed" Gs GN 408 157 obliqua — . . . . 136, 161 | stereoides (Polystictus) . . . 133 onusia — ... . . . 140, 141 | subfuscoflavida (Poria) . 132, 152 ; subspadicea — . . 133, 154 pallescens (Polyporus). . . . 181 | subtilis e iade pannocinctus — 222991997190 placenta (Poria) . . . . . . 156 taxicola (Poria) = 0 1806 191 populinus (Fomes) . . . . . 189 | tenuis (Fomes) . . . . . . 167 pulchella (Poria) . . . . . . 150 | tephrodes (Poria) . . . . . 153 punctata — . . .133, 135, 160 | terrestris — «++ 128, 148 See 104 157 å : DU ME umbrina (Poria) . > . % 159; 162 Pats (Polyporus) en, unicolor (Deedalea) . . . 129, 184 radula (Poria) . . . . 132, 143 ; Vaillantii (Poria) . . - 191, 142 Haodella — Pog 0 MA , variecolor — eae ten cesa 150 rixosa = +++ 184, 185, > versiporus (Polyporus) . . . 140 rufa = qva ee violacea (Poria) . . . 134, 158 irid = oc. 120151 salicina (Trametes) . .130, 131, 166 la m å 133, 150 salicinus (Fomes) . . . . . 136 vulgaris 12195137 sanguinolenta (Poria) . . 128, 146 selecta c rene OO xantha (Eoria) 2507199, 190, 155 a SK EEE EEE 4 * & E FA B 3 Trykt 7. september 1914. Undersøkelser over ørret og laks i Nidelvens nedre løp 1911—1913 av Alf Dannnevig. (Med Planche V—VIII). Laks og orret har gjennem lange tider været omfattet med interesse av zoologerne. Deres naturhistorie var interessant — men vanskelig at faa tag i, og baade i systematisk og biologisk henseende har de været et stridens æble for fiskerinteresserte mænd; det er først i de sidste aartier man har faat klarhet i de store trek. | | Dette er jo heller ikke saa vanskelig at forstaa, naar man ser hen til alle de forandringer en laks gjennemgaar i sit liv; forskjellen mellem en laksunge for utvandringén av elven og efter, og mellem en laks naar den kommer ind til elven for at gyte og naar den alter gaar ut, — er saa stor, at man har maattet gjøre vidtløftige merknings- og opdrætningsforsøk for at bevise, at de forskjellige stadier virkelig tilhørte samme fisk. Det er englændere og skotter, der har gaat i spidsen, og det er ogsaa dem som nu 1 de senere aar først har anvendt direkte aldersbestemmelser paa laksen og herigjennem skaffet klarhet over saa mange dunkle punkter, at laksen nu kanske hører til de bedst kjendte fisk vi har. Kun hviler der endnu et slør over den del av laksens liv, der tilbringes paa fedepladsene i havet. Baade ferskvandsorretens og sjøørretens liv er nu ogsaa 174 ALF DANNEVIG. temmelig godt kjendt i sine hovedtræk, om de end ikke har været omfattet med den samme interesse som laksen. Da jeg for noen aar siden — ved hjælp-av et litet stipendium fra universitetet — tok fat paa undersokelserne i Nidelven, var det for at studere orretvarieteterne der — og om mulig at an- vende disse til arvelighetsstudier. Ørretens store evne til at variere efter omgivelserne er jo velkjendt — der er jo nesten ikke to vande hvor orreten er ens. At disse forskjelligheter er et resultat av livsforholdene i de forskjellige vande er jo rimelig, men hvad grunden kunde vere til den store variation ı orretens utseende i Nidelven, hvor den ihvertfald hadde adgang til samme livsforelse, det var vanskeligere at skjonne. Her mente jeg den rette plads maatte vere til at undersoke, hvilke andre aarsaker der kunde ligge til grund, end de rent ytre av naturen paa- tvungne forhold. Imidlertid viste det sig, da jeg hadde holdt paa en sommer med mine undersøkelser, og samtidig sat mig ind i de forskjellige arbeider, at man vidste altfor litet om sjø- ørreten, dens liv og forplantning — til at der kunde være tale om nogen slags undersøkelser om hvorvidt der laa krydsninger eller arvelige eiendommeligheter til grund for de forskjellige va- rieteter. Jeg maatte først lære vasdraget — med dets fiskebe- stand grundig at kjende, og mit arbeide kom da først og fremst til at bli en beskrivelse av Nidelvens laksebestand, og dens for- skjellige ørretvarieteter. Flødevigen pr. Arendal februar 1914. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS 17 qn Arbeidsmetoder. De nye metoder til at bestemme fiskens alder har bragt fiskeriundersokelserne ind i et nyt land. Før har man ved hjælp av maalinger og massebestemmelser maattet foreta de nodvendige inddelinger av aarsklasserne — og omend denne fremgangsmaate kan vere tilstrækkelig for enkelte fiskearter (ihvertfald under opvæksten), saa er dog metoden som regel beheftet med store unøiagtigheter. | Nu derimot kan man som regel bestemme alderen for hvert individ, helt op til den tid væksten ophorer. For laksens vedkommende er muligheten av aldersbestem- melser først utviklet av W. H. Jounstone (23rd An. Rep. for Fisnery Board for Scotland). Han viste at laksens ophold i elven som unge blev markert i skjællet ved et centralt morkt part, karakterisert ved teetliggende ringe. — Her kunde man atter ved stærkere forstørrelse opdage ,,uregelmessigheter“‘, idet vinteren — da ingen eller liten vækst foregik — vilde vise sig ved avbrudte — ihinanden gaaende vækstringe. Naar laksen gik i sjøen fik den gunstigere livsbetingelser, væksten blev hurtigere, og ringene laa langt fra hverandre, Vinteren 1 sjøen viste sig atter som en mørk zone, og naar laksen gaar paa elven for at gyle, vil skjællet fortæres langs kanterne. Naar saa atter væksten begynder i sjøen, vil den for- utgaaende gytning vise sig som et ar i skjællet. Denne metode er det, som for en væsentlig del har bragt os vort nuværende gode kjendskap til laksens liv i de forskjel- lige vasdrag. Jeg skal blot minde om CarpERwoops utmerkede bok: „The Life of the Salmon“, og Dr. Dants: „Alder og vækst hos laks og ørret”, for at nævne de mest fremtrædende. 176 ALF DANNEVIG. Ved mine undersøkelser har jeg utført aldersbestemmelser for samtlige individer paa denne maate; men ved mit arbeide er jeg slet ikke blit overbevist om dens paalidelighet i alle detaljer. Hvad dannelsen av „gytemerke“ angaar, saa kan jeg ikke her slutte mig til den opfatning!, at der skal ligge en resorb- sjon til grund for det, — saaledes at organismen paa en anden maate kan nyttiggjøre sig substansen. Den naturligste forklaring maa efter min opfatning søkes i den kjendsgjerning, at laksen under gytningen minker meget 1 vægt og volum. Skindet blir for stort, det skrumper sammen, og skjællene, der normalt ligger taklagte — og saa tæt at 2 og 3 ligger over hinanden, maa da naturlig slites mot hinanden. At enhver fisk, hvis skjæl viser gytemerke, ogsaa har gytt — og paa den anden side, at enhver laks som gyler, ogsaa faar gytemerket 1 skjællene, det har jeg ingen grund til at be- tvile. Men spørsmaalet om hvor stor del av skjællet avslites under gytningen, det staar for mig som uløst. Kan det avslites saa meget, at foregaaende vinterzone forsvinder? I saa tilfælde blir bestemmelsen av antal aar 1 sjøen før gytningen usikker. Og hvis fisken gyter i to paahinanden følgende aar, vil ikke skjællet da ved anden gangs gytning bortslites helt ind til forrige gytemerke, saa disse to ‚ar‘ falder sammen? Ørretens skjæl viser ogsaa fiskens alder, men adskillelsen av et parti dannet i elven fra en senere del dannet.i sjøen er her meget vanskelig; dannelsen av gytemerke er ogsaa tvilsomt, da gytningen her ikke er ledsaget av en slik avmagring som for laksens vedkommende. Imidlertid er mit materiale for litet til at kunne avgjøre disse spørsmaal, især da jeg ikke har hat anledning til at an- stille specielle undersøkelser 1 denne retning. Jeg har anvendt metoden slik som den har været benyttet tidligere; jeg har talt 1 Conferer K. Dar: Laks og Ørret. an UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 177 de synlige vinterzoner, uten hensyn til muligheten av at enkelte zoner (eller gytemerker) kan vere bortslitt, eller gaa over i hin- anden. Nogen vesentlig feil vil man her ikke begaa, da de evenluelt kun vil forekomme 1 de eldre, meget faatallige aars- klasser. — For orretens vedkommende har jeg ikke villet bygg noget paa de faa gytemerker jeg her har iagttat. Ved det forste aars undersokelser sokte jeg at samle mig materiale fra de forskjelligste dele av Nidelven, og foretok en hel række maalinger og bestemmelser for hver fisk. Alt blev noiaglig journalisert. Det gjaldt for mig at faa et overblik over situationen og undersoke hvilke bestemmelser og maalinger der vilde være de mest hensigtsmæssige for de senere undersøkelser. Ved de senere undersøkelser har jeg kun tat med fiskens total- længde, dens vægt, kjøn, kjønsorganernes utviklingstilstand, mave- indhold, antal pletter 1 forskjellige regioner, samt antal skjæl 1 skraarækken fra fettfinnens bakre kant bakover til og med side- linjen. Denne sidste bestemmelse er meget praktisk — den vil som regel altid avgjøre om det er en laks eller ørret man har foran sig. I nævnte linje har laksen som regel 12 skjæl, sjeldnere 15; ørreten derimot har altid over 15. (Jeg har kun fundet 2 ørret med 15). Denne bestemmelse kan imidlertid variere med iagt- tageren, idet det kan bli gjenstand for skjøn, hvilke skjæl der maa regnes til den bestemte række 1 nærheten av fettfinnen !. Skjællene er nemlig her ofte ufuldstændig utviklet, og række- anordningen ikke altid tydelig. Skjælprøverne har jeg tat midt paa fisken — mellem ryg- finnen og sidelinjen; de avskrapede skjæl er med engang puttet i en liten konvolut, og de forskjellige data skrevet utenpaa. Som regel har jeg tat prøverne selv, men især for laksens ved- kommende er en hel del prøver indsamlet av fiskere. — Ved ! Ved øvelse faar man en bestemt fremgangsmaate saa tallene altid blir relativt riglige. Nyt Mag. f. Naturv. LII. II. 1914. 12 178 ALF DANNEVIG. denne fremgangsmaate er man sikret mot sammenblanding av de forskjellige prøver; jeg har ihvertfald ingen uregelmæssig- helter kunnet konstatere. De observationer fiskerne har tat for mig, indskrænker sig til de mest nødvendige, dato, længde og vægt. For ogsaa at faa nogen rede paa forholdet mellem han- og hunfisk foretok jeg i 1911 en indsamling av materiale fra det øverste parti av elven, hvortil laksen har adgang. Jeg tok den selv med lyster og kunde saaledes faa undersøkt den nøiere end tilfælde var med den fisk, som skulde paa markedet. Skjælprøver av laks har jeg samlet fra elvemundingen, fra Rygene, fra Blakstad og Evenstad. Laksunger har jeg fisket ved Evenstad og ved elvemundingen. Sjøørreten har jeg for allerstørstedelen fanget selv — mest i not, endel paa stang og lyster, hovedsakelig i elvens nedre parti og rundt elvemundingen. Lystring ved kunstig lys er idet- hele en meget bekvem metode; man kan da se hvad slags fisk der finnes paa de forskjellige steder, og er da fri for den feil- kilde, der kan mdsnige sig ved at de forskjellige redskaper kun fanger en bestemt størrelse av bestanden, mens resten gaar fri. Men paa den anden side er lystring paa ingen maate at anbe- fale til praktisk fiskeri — den er altfor ødelæggende. Mine undersøkelser har omfatlet skjærgaarden rundt elve- mundingen, op gjennem elven saa langt laksen kan komme — til dæmningen ved Evenstad. Elven har i sin nedre del 3 løp, hvorav Odderklevstrommen er det betydeligste. Det er ogsaa her jeg især har arbeidet. Op til Helle er strømmen som regel ikke stærk; 1 tørre somre kan sjøvandet gaa helt op til fossen her. Fra Helle op- over er der flere smaa fosse og stryk, indtil den betydelige Rygene fos. Her er imidlertid laksetrapper, saa fisken kan komme op i det forholdsvis rolige parti op til dæmningen ved Evenstad kraftstation. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 179 es —— === I det øvre parti finnes der store grusbanker med gode gyte- plasse; saadanne finnes ogsaa i den nedre del, men ganske smaa — ved Helle og litt nedenfor Vrængen (ved Tangen). Distriktet mellem Rygene og Helle har jeg imidlertid ikke hat anledning til at undersøke, da det har været bortleiet til et engelsk selskap, der yderst nødig vilde ha uvedkommende til at fiske der. Ellers har jeg faat lov til at fiske hvor jeg har spurt om tilladelse. Leilighetsvis har jeg faat endel fisk fra andre vasdrag, eller i sjøen 1 større avstand fra elvemundingen; disse har jeg utelatt ved bearbeidelsen av mit materiale. Undersøkelserne har været drevet fra mars 1911 til ut juli 1913. Men da jeg i løbet av disse aar delvis har været 1 Kri- stiania, og ellers har hat mit arbeide at vareta ved utklæknings- anstalten, har jeg ikke kunnet utføre undersøkelserne til de tider jeg helst hadde ønsket, — det har meget ofte været en tilfæl- dighet naar jeg har kunnet faa utført dem. Dertil har det ofte været meget vanskelig at faa tak i enkelte aarsklasser i til- strækkeligt antal, og fra de steder jeg helst vilde ha hat dem. Men alle mangler tiltrods, haaper jeg at mit arbeide kan ha nogen værdi som bidrag til kjendskapen til Nidelvens lakse- fisk — og de forholde hvorunder disse lever. Det er vel ogsaa rimelig at resultaterne — ihvertfald 1 sine hovedtræk — kan passe paa andre lignende vasdrag langs vor kyst. Ved bearbeidelsen av mit materiale har jeg behandlet de forskjellige orretvarieteler først hver for sig. Saa kommer ørret- ungerne — som jeg ikke har kunnet *henføre til de enkelte grupper — deres størrelse og forekomst. 180 ALF DANNEVIG. — wal == Opdrætningsforsøkene og diskussion om farveforandring — — og tilslut kommer endelig en sammenstilling av mit hele materiale. Laksen kommer tilslut; den er ikke blit studert 1 detalj som ørreten. Ørret. Gjennem tiderne har ørreten stadig været set paa med skepsis av systematikerne: Paa den ene side har dens store varialionsevne, og paa den anden side dens store likhet med laksen gjort at den til sine tider har været opstykket 1 flere arter — til andre tider (som f. eks. av F. A. Smitt) nærmest betragtet som en varietet av Salmo salar. Hvad man ved om sjøørreten, finder vi væsentlig 1 norsk literatur. I fiskeriinspektorens indberetninger finder vi endel iagttagelser — fremforalt Kapt. Jon. O. Simonnæs avhandling: , Undersøkelser om Blege 9: Sjoorretfiskerierne 1 det vestlige og sydlige Norge“ (1896 og 1897). Hans materiale omfatter ca. 500 fisk, der 1 flere henseender er underkastet en grundig under- sokelse. Hensigten med arbeidet var at konstatere hvorvidt unge laks kom med 1 fangsterne av sjoorret. Dette viste sig ikke at være tilfælde. Ved siden herav samlet han en hel del oplys- ninger om sjøørretens biologi. Han omlaler hvorledes ørret- fisket om vaaren drives paa de stille bugter — senere paa som- meren er ørreten mere omflakkende, kun smaalisken blir staa- ende inde langs landet. Hen 1 august gaar ørreten op i elven for at gyte, og blir da staaende der til ut i april; eiendommelig er det at ogsaa unglisken (umoden) deltar i denne gytevandring. Ved merkningsforsøk viser kapt. SIMoNNÆs at sjoorreten er en meget stationær fisk. Av 100 merkede fisk blev 45 gjenfanget inden 1 aar, alle i samme hovedfjord, og 43 av dem i eller ved Gravenselven hvor merkningen hadde fundet sted. TG UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 181 Dr. K. Daur har i sit arbeide , Ørret og Unglaks* tilrette- lagt et stort materiale fra Trondhjemsfjorden, og i sin doktor: avhandling „Alder og Vekst hos Laks og Ørret* har han ogsaa foretat en hel del aldersbestemmelser av sjøørret fra enkelte landsdele. Av utenlandsk. literatur er især den engelske omfangsrik. Imidlertid — saa værdifuld den end er for laksens vedkommende, saa er sjøørreten kun behandlet ganske leilighetsvis. — Dertil kommer at det har været litt vanskelig for mig at identificere englændernes forskjellige varieteter med vore. . Efter at ha arbeidet en sommer med ørreten og tat en vidt- loftig statistik over fangsten, kom jeg til det resultat at jeg kunde opstille flere habituelt forskjellige grupper. — Jeg vilde da ved de senere aars undersøkelser søke at konstatere, om inddelingen kunde gjennemføres paa et større materiale, og om de saaledes utskilte grupper ogsaa biologisk eller paa anden maate var for- skjellige. Jeg kunde — for ørret ulenfor gytetiden — opstille følgende grupper: I. Laksørret, sølvglinsende, faa pletter under sidelinjen og paa gjællelaak; gjerne en smekker hale, finnen for- - holdsvis meget kløftet. (Pl. V, fig. 1). IL. Typisk sjøørret, sølvglinsende, ilere pletter paa gjællelaak og under sidelinjen. (Pl. V fig. 2 og pl. VI fig 41). III. Tætplettet sjøørret, solvglinsende, med mange pletter paa gjællelaak og under sidelinjen. Gjerne litt plumpere end de to foregaaende. (Pl. VI fig. 3). IV. Elveorret, altid brun grundfarve, og meget tætplettet paa sider og gjællelaak. (Pl. VII fig. 5). 1 Fig. 4 viser et gammelt eksemplar av gr. IL Hvad formen angaar, saa vil den likegodt kunne repreesentere et ældre individ av de ovrige grupper, idet formforskjellen forsvinder med alderen. 182 ALF DANNEVIG. I. Laksørreten. Denne er meget lik en ung laks. Jeg erindrer engang at ha forevist en slik for professor CoLLETT; han bestemte den som „en orret med laksens farve“. Hvad der habituelt skiller den fra laksen, er at halefinnen ikke er saa skarpt avsat mot halen, eller saa skarpt kloftet som hos denne. Dertil kommer skjæl- antallet. Jeg har fanget den i størrelser fra 14—35 cm.; ialt 24 stk. alle 1 sjøen eller elvemundingen. Fordelingen efter aarstiderne er: {ste kvartal utgjør de 0 % av fangsten. 2det — —,— 19,5 % — ,— 3die == SET 7,6 % TRE åde | — —,— 4,5 %o —, — Det viser sig altsaa at de er særlig talrike 1 vaarmaane- derne. Gjennemsnitslængderne for hver aarsklasse — bestemt ved skjælundersokelser blir som folger: TRE Gj.snits- Gj.snits- i a pm Me Antal undersokt! e ængde c Q CES ie 16 cm. = — 1 9. DO 145 em. 22,8 cm. 6 2-4 3. Diet 2851 285, EEG 4. 34 „ 340 , 998 cs 7 1—5 5. BH 35.02 „ = 1 1 1 Som regel er alle eksemplarer underkastet samtlige bestemmelser, men da fisken paa en eller anden maate — ved uheld eller lignende kan vere defekt, kan der av og til opstaa smaa differenser i antallet for de forskjellige tabeller. Hvad angaar rubrikken for gjennemsnitslengden av han- og hunfisk for sig, har jeg kun medtat den i tabellerne uten at Antallet er forlitet, og er forskjellig for hvert kjon — hvorved usikkerheten blir endnu storre. bygge noget paa den. UNDERSØKELSFR OVER ØRRET OG LAKS. 183 Gruppen omfatter saaledes især de yngre aarsklasser indtil 5 vintre, og med en størrelse av indtil 35 em. (Et eksemplar var 58 cm. lang, men da skjælprøven er tapt, er den ikke medtat i tabellen). Skjælantallet fra fettfinnen til sidelinjen varierer fra 13 til 17 saaledes: 1 fisk hadde 13 skjæl. 4 —,- 14 — 10 —,— 15 — Gjennemsnit 15. 3 FE 16 ER gj ry Av 23 undersokte kunde 1 sees at ha gylt (efter gen. org. tilstand). Skjællene peker 1 almindelighet ikke paa noget skarpt adskilt- elve- og sjoophold. IL Den typiske sjøørret er den almindeligste form. Halens form varierer — fra laksorretens fligede, til den rel avskaarne hos de ældre eksemplarer. Jeg har fanget den 1 sjøen, og i elven op til Helle. (Den. gaar sandsynligvis til Rygene saavidt jeg kan skjønne efter fiskernes beretninger). Opstiller man en tabel over fangsten efter aarstiderne, faar man at gr. Il i iste kvartal utgjør 75,0 % av fangsten. det — er ee. eg E ea. 4de = = 40,9 0/9 ER Samlet antal for denne gruppe er 126 stk. Gjennemsnits- størrelsen for hver aarsklasse er: (Variationsgrænser 12—60 cm.) 184 ALF DANNEVIG. = = ASTON Gisnit Gj.snits- Gj.snits- te Jan lengde lengde : Antal undersokt vintre lengde c E on c 1 15,8 cm. 14,5 em. 16,0 em. 9 9 -— 9 9 DIL. T 207% 92:90 28 3-13 3 9850, 280 JO 62 20 — 36 4 9o 497]. » 346 , 18 3 — 12 5 36,8 , SES) e Bar m 9°. 2 — 16 Skjælantallet mellem fettfinnen og sidelinjen varierer mellem 14 og 17, saaledes: 25 fisk hadde 14 skjeel | DONC oh qon Gjennemsnit 15,2. Do | DR eel Av skjælprøverne fremgaar det at 2 eksemplarer hadde gytt en gang før, og 2 stk. hadde gytt i 2 paahinanden følgende vintre. (Som før nævnt er spørsmaalet om ørretens gytemerke ikke saa sikkert avgjort, at jeg tør uttale mig om hvorvidt flere kan ha gytt — men de ovennævnte 4 er sikre). III. Den tætplettede sjøørret har jeg fanget 1 skjær- gaarden, elvemundingen — og opover til Helle. Av den sam- lede fangst utgjør den: (ste kvartal 25,0 °/o. 9det — 6,9 %. Bdie = 10,1%), Ade Do Vi ser av denne tabel, at den fanges hyppigst 1 1ste og 4de kvartal 9: vinterhalvaaret. — Men meget kan man jo slet ikke bygge paa saa faa fisk — ialt 25 eksemplarer. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. Størrelsen efter alderen er: Antal vintre Gn EN go po p» 1 Gj.snits- længde 15.5 em. 21,5 36,2 41,4 39,5 47,0 Gj snits- længde of 93,0 cm. 308 , 380 , 47,0 lengde Gj snits- Antal undersokt o. 2 6 Bu Gao 2 1 21 Variationsgrænserne er her 15,5 cm.-—47 cm. Av denne tabel synes det at fremgaa, at væksten har været noget hurtigere for denne end de to foregaaende grupper. I sammenhæng hermed staar den ting, at skjællene oftere end tidligere viser hen paa et længere sjoophold med rask vækst. Skjælantallet for denne gruppe er: 1 2 8 D 3 fisk hadde 13 skjæl i skraalinjen. 14 15 16 17 Gjennemsnit 15,4. Ingen av skjælprøverne hadde gytemerke, men dog viste kjonsorganerne tydelig spor efter forutgaaende gytning hos 5 eksemplarer. Disse dog fanget saa ner efter gytningen, at væksten sandsynligvis ikke var begyndt, og da skjællene ikke avslites synderlig hos orreten, er det vanskelig at avgjore om gytemerket vilde vaere dannet. IV. Elveørreten er den varietet, som lettest lar sig ut- skille ved sin morke grundfarve og slore antal pletter; buken 180 ALF DANNEVIG. er gulagtig. Halefinnen aldrig saa dypt kløftet som for de øvrige varieleler. Fordelingen efter aarstiderne er: {ste kvartal 0 9/4 av fangsten. Oder 1e Jeg ad aeta Bdie NN ke cic ooo ee DEN Og jeg har fanget den baade i sjøen og i elven. Eien- dommelig er dog, at den kan fanges i elven hele sommeren, ogsaa ovenfor Rygene. Dette er 1 absolut motsætning til den øvrige ørret. Denne forekommer kun i elven senhøstes — vinter og vaar, (naar jeg undtar en strækning nær elvemun- dingen, saalangt som smaasilden gaar). Jeg har ialt undersøkt 17 eksemplarer, og disse fordeler sig 8 ‚08 18 efter alderen saaledes: Nigh. Gj.snits- Gj.snils oe nd lengde længde Antal undersokt vintre ængde J Q oe 1 16,0 cm. — — 1 2 19,5» 22,0 em. — 2 1 3 250 „ 25,0 „ — Qu) 4 SNS 20/90. 48,0 cm. a Bis 5 45,0 , 33,0 „ 51,9 , 3 2-1 6 34,5 » 36,0 , = 2 1 7 533 » 53,5 , = 3002 OT 21:02, E 1 1 Herunder finder vi saaledes de ældste og største fisk jeg har fanget. En eiendommelighet har vi her idet hanfisken er forholdsvis meget talrig repræsentert. Av 13 undersogte var 11 hanner. — Muligens er det især hanfisken som ulvandrer, og UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS, 187 av den grund blir talrikst repræsentert 1 fangsten; jeg har nemlig fisket meget mer i elvemundingen end i elvens øvre parti. Skjælantallet for denne gruppe er: 5 fisk har 14 skjæl. 7 SM ses Au el Gjennemsnit 15,0. 1— — 17 — 1— — 18 — Skjællene er meget ensformige; de peker hen paa en jevn livsførelse. Man kan som regel med litt øvelse kjende disse skjæl fra de ovrige gruppers, bare paa deres struktur. Kun de ældre, aarsklasser viser tegn paa et kortere ophold 1 sjøen; det er noksaa almindelig, at man efter hvert gytemerke finder nogen faa aapne vekstringe. Vinterzonen dannes ved sammenlop av faa vekstringe, og gytemerkerne synes for denne gruppe at dannes med regelmæssighet. Til denne gruppe horer de blandt fiskerne velkjendte „hage- aurer,, store hanfiske med krok paa underkjæven. Disse er noksaa almindelige at faa ı lakseruserne sidst i fisket (juli). Sjøørretens gyteplasse og ørretyngelen. Ved mine befaringer av elvene sidst vinter (december — januar) konstaterte jeg mængder av stor sjøørret paa de nedre grusbanker ved Tangen; opover ved Helle var der næsten bare smaafisk. At denne store sjøørret hadde gylt paa bankerne der hvor jeg iagttok den, er vel sikkert; 1 enkelte fandt jeg løse rognkorn. Det kan jo tænkes, at den allerede var paa vei utover igjen, men det er litet sandsynlig, al den stund der næsten ikke fiskes 188 ALF DANNEVIG. sjoorret længere op. Og paa den anden side fiskes der meget ørret ut i april netop paa det strøk jeg fandt den meget talrig | ved nytaarstider. Der er derfor al grund til at tro at fisken holder sig her laengere tid. Paa disse banker ved Tangen har jeg ogsaa om sommeren iagttat masser av orretunger — saavidt jeg kunde se av de par yngste aarsklasserne. Opover mot Helle var der ganske faa, og ovenfor Rygene har jeg ikke fundet en eneste orretunge i elven; her er lakseyngelen dominerende. Utover mot sjoen der- imot er den atter meget talrig — helt ut mot fucusbeltet. Helt ute i elvemundingen har jeg ofte set orretungerne kun et par tommer lange; de var imidlertid meget vanskelige at faa tak 1. De holdt til paa stromhaarde, stenede steder, saa det var umulig at komme til med noget redskap — og de var for smaa til at faa paa krok. Jeg fik kun tak i to, men del er da saa meget at jeg kan vere sikker i min sak: at det var orret og av aarets avl. Det har veret umulig for mig at henfore orretungerne (2: ørret der endnu har nogen av sine yngelkarakterer i behold) til nogen av de før opstillede grupper. Kun er det min bestemte opfatning at yngel, svarende til gruppe IV, elveørreten — har jeg ikke faat tak 1. Den ørretyngel jeg har fanget, har jeg faat paa sjoorretens gyteplasser og utover mot elvemundingen. I elveørretens distrikt >: elvens øvre parti, har jeg ikke faat nogen; sandsynligvis forekommer den 1 bækkeløp som falder 1 elven. Efter hvad vi nu har set, kan der vanskelig bli tale om noget typisk elveophold for sjøørretens yngel, i likhet med hvad der er tilfælde for laksens vedkommende. Laksyngelen holder til i elvens øvre parti — sjøørretyngelen 1 dens ytre del, kun saa langt op som brakvandet gaar i tørre somre, og er allerede første aar ute 1 elvens munding. Dette forhold faar vi bekræftet ved at undersøke sjøørretens skjæl; som regel er det her umulig at paavise nogen pludselig UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 189 vekstforandring svarende til den tid ørretyngelen angivelig kom- mer 1 sjøen. Min fangst av ørretunger utgjøres av fisk fra 5 cm.—20 em., ialt 49 eksemplarer. En tabel over størrelsen for hver aars- klasse gir et saadant billede: Mai (1913) [Jul septbr oe, Natal Variations- | Gj.snits- Aal Variations- | Gj.snits- grænser længde grænser længde 0 vintre 2 5—6 55 cm. I — ) 14—21 16,97, 2 — 13 14-92 17,2 cm. 7] 14— 20 (LIRE 3 = 18 17—22 1850, Denne tabel omfatter for faa eksemplarer til at man kan bygge noget med bestemthet paa den. Det er dog værd at legge merke til den ringe forskjel der er i størrelsen av de to ældste aarsklasser. Dette har vel sin forklaring i den kjends- gjerning at vi her befinder os ved overgangen til de ældre stadier — de største av den ældste aarsklasse har mistet sine yngel- karakterer, og findes derfor behandlet i de tidligere orret- tabeller. Tabellen viser at der i mit materiale ikke er ørretunger over 3 vintre gamle; paa den anden side viser de tidligere ta- beiler, at orreten kan miste sin yngelkarakter allerede efter I vinter. 190 ALF DANNEVIG. Opdrætningsforsøk og farveforandring. (Omhandler ikke elveørret.) For nærmere at kunne holde øie med ørreten, har jeg holdt endel i fangenskap, — dels i aquariet — dels i opdrætnings- bassinet ved Flødevigens utklækningsanstalt. (Begge steder saltvand.) | De forhold fisken her har været underkastet er imidlertid ikke saa lik de naturlige, at man kan anvende resultaterne direkte paa mit øvrige materiale. I aquariet har jeg gjort flere forsøk, men kun 1 ørret har levet saa lenge, at jeg var viss paa den hadde acclimatiseret sig. Den blev sluppet ind (av en av stationens folk, uten at være maalt) i april 1912. - Det viste sig at være en typisk sjøørret, kanske litt tætplettet. — Den blev regelmæssig madet sammen med aquariets øvrige indvaanere med sild, metemark og især skjæl. Desforuten tok den vistnok masser av de i vandet naturlig forekommende krustaceer. Den var 1 god stand, fik et lubbent utseende, blev bred og tyk — og antok utover sommeren sladig mørkere farver, — 9: pletternes antal og om- fang blev stadig større, og grundfarven gik fra at være sølv- blank over til at være gulagtig — næsten skiddengul. Denne farve og sit lubne utseende beholdt den hele sit senere liv — høst, vinter til næste aar 1 august, da den blev dræpt. Det viste sig at være en hun med fuldt utviklede ovarier, saa den sikkert var gytefærdig. I opdrætningsbassinet kunde fisken ikke følges saa nøle; endel var merket og maalt, andre kun maalt. Den 10de august 1912 fanget jeg endel ørret i not ved Od- derklevstrømmen (paa grænsen mellem elv og sjø). De blev merket med en sølvtraad, i hvis ene ende var utslaat en plate hvorpaa nummeret var ingravert. I begyndelsen av august 1913 blev fisken atter optat og dræpt. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 191 Resultatet var: 1912 1913 Nr. | Lengde _ Gruppe Lengde | Kjon Gytef. Tilvækst 3 |17,0 em. | II Typisk sjoorret | 24 em. | I | 7,0 cm. 4 1240 , | III Tæ'plettet Do. 28 „ Q Aue > 5 1185 , | II Typisk Do. Quies Q 65 . 6 |920 , | II Typisk Do. 29 , Oe re won 7 |150 „ | Il Tætplettet Do. OE in ner 7.0 8 1240 , | II Typisk Do. 29 , Q BØ c 9 1150 , | II Typisk Do. OB Q 30. 11 |150 , | III Tetplettet Do. ee x (Oft TION Av endel orret indsat i august 1912, men uten at være merket, levet kun 1 (de var fisket paa stang). Det var en han, 29 cm. lang med vel utviklede testikler, — sandsynligvis gytefærdig. Samtlige disse orreter hadde antat den samme gulagtige grundtone som eksemplaret fra aquariet. Pletternes antal var (tilsyneladende ihvertfald) tiltat noget — noiagtig hvormeget kan jeg ikke si, da fisken ikke taalte læugere behandling end der var nodvendig for at faa merket den — men dog saa regel- mæssig, at de tetplettede ørreter fremdeles var kjendelige fra de ovrige. Tilvæksten varierer fra 4 til 8 cm. paa el aar — altsaa meget ner hvad vi finder ved at sammenligne gjennemsnits- storrelsen for de forskjellige aargange. Ved disse forsøk maa man imidlertid huske paa at livsfor- holdene ikke er de samme som i sjøen. Her viser mine under- søkelser, at orreten hovedsagelig lever av sild og gobiider om sommeren — om vinteren 1 elven av insekter — insekilarver og vistnok krustaceer. I opdrætningsbassinet har de væsentlig været henvist til krustace og insektfode. 192 ALF DANNEVIG. Jeg antar aarsaken til farveforandringen væsentlig maa ligge i ernæringsforholdene. At lysforholdene skulde spille nogen eism rolle, tror jeg ikke, da opdreetningsbassinet er meget dypt, ca. 6 m., og aquariet ligger midt inde 1 utklækningshallen. Temperaturen kan om sommeren bli litt hoi, men hele vaaren foregaar der ustanselig vandfornyelse, saa da er den normal. Den farveforandring jeg iagltok her var svært lik orretens almindelige gytedragt, som den begynder at anlegge sidst 1 august. At det ikke var del samme fenomen, fremgaar av at farveforandringen begyndte allerede om vaaren, og at den var ens for alle eksemplarer, enten de skulde gyte kommende host eller ei. To hunfiske og 1 han skulde ha gytt; disse hadde for- ovrig nogen eiendommelige lyse ringe rundt de store sorte pletter — i likhet med hvad man ofte finder hos gytefærdige individer av Pleuronectes platessa (her rundt de rode pletter). I oktober maaned har jeg iagttat anlægget av orretens gyte- dragt paa fisk fanget 1 sjoen, like ut for en beek der falder ut 1 Flodevigen. Den har staat der og ventet paa flommen for at kunne komme op bekken til gyteplassen. Der har den altsaa antat gytedragten ulen at veere utsat for det ferske vands indflydelse — dette kan da ikke spille nogen rolle ved anlægget av bryllups- klædningen. Som neevnt var farveforandringen 1 opdrætningsbassinet meget lik den naturlige gytedragt, og der er flere ting som tyder paa at aarsaken kan vere den samme. I naturen er orreten blank til ut 1 august, da den begynder at gaa paa elven. Samtidig er den meget fed, og næringen gaar fra sild og gobiider over til insekter og lignende, naar den kommer 1 ferskvand. For den opdrættede ørret maatte man ogsaa tenke paa krustace og insektføde som den nærmestliggende aarsak. Som tidligere antydet kunde farveforandringen ikke her skyldes gen. org. utvikling. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 193 Vi kjender til at ørretens farve kan variere efter føden — det er ihvertfald almindelig antat. W. L. Catperwoop (The Life of the Salmon) mener, at man ved at variere føden kan faa en „Loch Leven trout“ (vor indsjøørret?) til i sin farvedragt at bli uadskillelig fra en sjøørret, og endvidere fortæller han om hvor- ledes den skotske ,brown trout“ (vor elveørret?) ved overflyt- ning til New Zealand antok sjøørretens utseende og livsvaner. MarLocH mener, at rikelig ernæring gir fisken flere pletter. — Saalangt er der altsaa intet til hinder for at anta at farveforandringen 1 bassinet og den naturlige gytedragt begge kan skyldes ernæringen. Men der er en kjendsgjerning til at ta med i betragtningen. Naar fisken har gytt, antar den atter sin sølvblanke dragt . mens den endnu staar paa elven, og fremdeles kun kan faa insektføde. — Her holder teorien altsaa ikke længer stik. Man kan selvfølgelig tænke sig muligheten av at lekedragten skyldes en opmagasinering av enkelte stoffe i huden, og at disse for- brukes under gytningen. Saalænge der imidlertid ingen under- søkelser foreligger over farveforandringen hos ørreten (specielt under forplantningstiden) og hvilke forandringer der da foregaar i huden — saalænge faar man indstille videre filosoferinger i den anledning. Man faar indtil videre bli staaende ved den antagelse, at gytedragten er en parallel til kjønsorganernes utvikling, og at de resultater jeg kom til ved opdrætningen er et andet fænomen, der beviser — eller ialfald gjør det sandsynlig — at farvefor- andring i sin almindelighet for ørretens vedkommende kan frem- bringes ved variation av føden. Nyt Mag. f. Naturv. LII. III. 1914 13 194 ALF DANNEVIG. Oversigt over de forskjellige gruppér og de herpaa byggede konklusioner. Sammenligner man de opstillede 4 grupper og deres egen- skaper, viser det sig, at de tre første gaar jevnt over i hinanden, og at kun den fjerde i enkelte henseender staar for sig selv. — I andre henseender falder ogsaa denne ind blandt de ovrige — saaledes hvad skjælantallet angaar, (i skraalinjen fra fett- finnens bakre kant til og med sidelinjen). En tabel i denne henseende for de forskjellige grupper ser saaledes ut: Antal fisk Antal skjæl "s = RES Gr. I Gr. II Gr. III Gr. IV 13 1 1 14 4 95 2 5 15 10 53 8 7 16 3 26 5 4 17 3 12 3 1 18 1 Gjennemsnit: 15,1 15,2 15,4 15,2 Avvikelserne her er for smaa til at man kan bygge noget paa dem; de gir nærmest indtryk av tilfældigheter. Der kan jo vere en mulighet for at det storre antal vi finder ved Gr. III hanger sammen med dennes storre plumphet. To eksemplarer har bare 13 skjæl, og er dermed i denne henseende kommet over paa laksens enemerker; denne har efter mine undersokelser som regel 12 — sjeldnere 13 skjæl i skraa- linjen. Det kan jo vere, at tellingen har veret mindre noiagtig — men jeg tror den forklaring ligger temmelig fjernt. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 195 De forskjellige gruppers vækst i forhold til alderen fremgaar av følgende tabel: Antal vintre CO I RA OF & 05 I9 — Herav synes det at fremgaa at Gr. III har en noget Gjennemsnitslengde (undersokte eksemplarer i (-) Gr. I Gr. II Gr. III Gr. IV (2) 345 „ (3) 533 , ( 740 , hur- tigere vækst; aarsaken hertil ligger vel i den før antydede sam- menhæng mellem rikelig føde og stort antal pletter. Gruppe IV omfatter baade de største og ældste individer — det maa anses sikkert. Den mængdevise forekomst av de forskjellige grupper efter aarstiden fremgaar av følgende tabel utført kvartalsvis. Gr. {ste kvartal Antal 0/0 3 75% 1 25 %/o 9det kvartal An tal Of, 17 | 19,59], 58 | 66,70% 6 | 69% 5 6,9% Sdje kvartal 4de kvartal Antal 0/0 6 7,6 0/0 56 70,9 0/0 8 10,1 9/0 9 11,40/ Antal 0/9 1 4,5 0/0 40,90, 10 45,5 0/0 2 9,0 9/4 Forsaavidt man kan bygge paa en saa mangelfuld tabel, fremgaar det at gr. III er relativt talrikst i vintermaanederne (Iste og 4de kvartal). Der foregaar en forskyvning fra som- 196 ALF DANNEVIG. meren av fra gr. I og II mot gr. III. — Dette kan ha sin grund i 2 ting; enten foregaar der en farveforandring utover høsten henimot gr. III, eller denne gruppe er da særlig utsat for at bli fanget. Det sidste kan imidlertid ikke være tilfælde, da den hele aaret igjennem forekommer sammen med den øvrige sjøørret (gr. I og II), og kan ikke skjonnes at fore noget fra denne for- skjelligt liv. I denne henseende staar de 3 forste grupper i motsætning til gr. IV. | Den brune elveorret tilhorer forst og fremst elven; den kan fanges der hele sommeren — ogsaa i dens ovre parti — 1 mot- sætning til sjøørreten, og fanges kun leilighetsvis 1 sjøen. Men selv der har den sin umiskjendelige farve — selv om den fraadser i sild; jeg har fanget den fuldproppet med sild — men allikevel like saa brun som ved Evenstad. — Det synes som om dens ophold i sjoen er for kort til at dens farve kan paavirkes av erneringen. De tre ovrige grupper tilhorer elvens nedre parti — elve- mundingen og sjoen 1 nærmeste omegn. De gyter paa de nedre banker, ungerne opholder sig her og utover 1 elvemundingen det forste (delvis 2 til 3 (?) forste) aar, men kan allerede efter 1 vin- ters forløp være fuldstændige ,saltvandsformer*. Eiterat ungen er gaat 1 sjoen, kan man fange den hele sommeren igjennem paa bugterne og langs stranden. Men om hosten gaar den som regel atter paa elven, den er sjelden at faa i sjoen utover vin- teren. Jeg har iagttat masser av disse umodne orret sammen med gyteliskene paa bankerne om vinleren. Av 12 undersokte individer fra bankerne ved Tangen og Helle (dec. 1912) viste gen. organerne, at kun 5 hadde gytt. Ved undersokelse av maveindholdet paa de samme 12, hadde 6 av dem insektnering 1 sig. Paa disse banker staar saa sjøørreten — baade smaalisken og den som har gydt — til ut 1 april. Da gaar den 1 sjøen. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 197 Tar vi nu for os skjælprøverne !, saa viser der sig ogsaa her to hovedgrupper — skjæl fra gr. IV staar adskilt fra de 3 øvrige, der fuldstændig gaar over i hinanden. Og dette er jo hvad man maatte vente, ti det er jo de biologiske faktorer, som gir skjællene deres præg. Og skjælstrukturen for begge grupper staar i fuld samklang med deres biologi. Skjæl av elveørret, gr. IV (pl. VIII fig. 7, 8, 9) viser hen paa en meget jevn vekst, og sjøophold kun efter at fisken har gytt. Man kan finde litt aapne sommerringe ogsaa før den tid, men disse er altid faa og litet fremtrædende. Der forekommer aldrig (ikke paa mit materiale ihvertfald) saa brede, aapne sommer- zoner som hos de 3 andre grupper (pl. VIII fig. 3, 4, 5, 6). Vekst- linjerne er altid meget regelmæssige, og vinterzonen dannes ved sammenløp av ganske faa linjer. Hos sjøørreten markeres vin- teren ved en bredere zone. Disse træk er saa karakteristiske, at jeg som regel av et skjæl kan avgjøre om det har tilhørt en elveørret eller et. Skjællene fra de tre sjøørretgrupper gaar fuldstændig over i hinanden. De er grovere i sin bygning — har brede sommer- zoner — og vinterzoner. — Veksten indenfra utover er som regel meget ensartet, >: der kan som regel ikke (som hos laksen) utskilles et centralt parti svarende til et elveophold. (Se især fig. 3 pl. VIII.) Gytemerke synes at dannes regelmæssig hos elveørreten — men hos sjøørreten kan man ofte være i tvil om det er en ordinær vinterzone man har for sig. (Se pl. VIII fig. 4.) Vi finder altsaa at de 3 første grupper gaar over 1 hinan- den; de har den samme sølvblanke grundfarve, deres biologi er ens, skjælstrukturen er ens, og de smaa forskjelligheter der er med hensyn paa vekst og pletantal, kan sandsynligvis forklares 1 Se pl. VIII med forklaring. 198 ALF DANNEVIG. ut fra en temporær rikelig ernæring!. Ser man paa tabellen side 195 og betragter de tre første gruppe for sig, faar man nær- mest indtryk av at gr. I og III — baade hvad antal og vækst angaar grupperer sig paa begge sider av gr. II. Og at de — foruten at være tilfældigheter paa grund av forlitet materiale — ogsaa repræsenterer de ytterste varianter av en og samme hovedtype. Jeg mener derfor, at man med god grund kan slaa disse tre grupper sammen til hvad jeg vil kalde den typiske sjø- ørret, idet jeg betragter gr. I og HI som varianter av gr. II. Gr. IV differerer 1 skjælstruktur, 1 biologi, 1 sin utbredelse — og ikke mindst i sin farve saa meget, at den maa utskilles som en egen varielet, der med god grund bør benævnes elve- ørret. Jeg vil ikke gaa længer end til at benævne disse to som varieteter av samme art: Salmo trutta. Man har nemlig grund til at tro, at den ene varietet ved at sættes under bestemte livs” betingelser kan anta den andens utseende og eiendommeligheter. Men paa den anden side ser det ut til, saa langt mine under- søkelser rækker — at de to varieteter i samme vasdrag, hvor de altsaa har anledning til samme levesæt, dog formaar at beholde sine eiendommeligheter. At der foregaar nogen ,bastardering* 1 større slil mellem dem, er neppe rimelig, da gyteplassene vistnok ligger meget langt fra hverandre. Som vi har set, gyter sjøørreten paa de nedre banker; den passerer ihvertfald ikke Rygene — mens elve- 1 Jeg vil her gjøre opmerksom paa den mulighet, at størrelsesforskjellen mellem de forskjellige grupper delvis kan forklares ut fra den kjends- gjerning, at gjennemsnitsstørrelsen er beregnet for det hele aar — idet gjennemsnittene kvartalsvis kom til at omfatte altfor faa eksemplarer. Derigjennem vil gr. III f. eks. bli større end gr, I, da gr. III er talrikst om høsten — og følgelig har da flere eksemplarer hat godt av som- mervæksten end tilfælde er i gr. I — der er talrikst om vaaren. Sam- menlign tabellerne side 195. UNDERSOKELSER OVER ORRET OG LAKS. 199 ørreten 9: de store hageaurer hver eftersommer gaar helt op til Evenstad. Det samme forhold taler ogsaa imot nogen almindelig ba- stardering mellem laks og sjoorret. Resultaterne av mine undersokelser falder for sjeorretens vedkommende fuldstændig sammen med de iagttagelser kaptein SIMONNÆS gjorde 1 nittiaarene. Kun har jeg gaat noget længer ved hjelp av bedre undersokelsesmetoder, og har skaffet bevis for flere av-ham fremsatte paastande. Paa den anden side kan jeg ikke slutte mig til de av Dr. K. Daun fremsatte anskuelser at sjøørreten har en laksartet vækst, 9: at den skal ha et yngelophold i elven, efterfulgt av sjoophold med meget hurtigere vækst. Den ting at yngelen av sjoorret forekommer i brakvand — ja helt ut mot fucusregionen, allerede forste sommeren, umuliggjor en slik opfatning. Heller ikke viser hverken skjællene eller væksttabellerne hen paa nogen pludselig vækstforandring. Elveorreten er vistnok den samme som den av Dr. DAHL antydede stationære ørret 1 de elve, hvortil sjøørret har adgang. Og saavidt jeg kan dømme efter literaturen, svarer den til englændernes , brown trout“. Laks. Siden W. H. JoHNSTONE 1 1905 utgav sit første arbeide over lakseskjæl, og paaviste den betydning disse har for studiet av laksens liv, er der kommet et stort antal avhandlinger over dette emne. Skjællene har særlig av skotter været underkastet grundige undersøkelser, og ved merkningsforsok har man kontrollert at de resultater man kom til ogsaa var rigtige. — Jeg vil her hen- 200 ALE DANNEVIG. vise til CALDERWooD: „The Life of the Salmon“, London 1908. — Som Inspector of Fisheries for Scotland har han hat anled- ning til at folge en flerhet av de grundlæggende arbeider paa nert hold, og leverer en fuldstændig beskrivelse av laksens liv, som fremdeles er paa hoide med hvad man vet. For Norges vedkommende har Knut Daut i sin doktor- avhandling: „Alder og vekst hos laks og orret“ levert et stort materiale der belyser laksens liv i forskjellige dele av vort land. Jeg for min del har da for Nidelvens vedkommende kun undersøkt enkelte sporsmaal der er faldt i min vei, og forøvrig fremlægger jeg resultaterne av den statistik jeg har optat av fiskernes fangster. Som før nævnt under arbeidsmetoder skulde jeg gjerne ha underkastet skjællene hos gytende fisk — og fisk som har gytt en nærmere undersøkelse, men dertil har jeg ikke hat anledning. Laks før utvandringen. Nedenfor Evenstad kan man hver sommer iagtta masser av smaa laksunger. De staar her under fossen, eller 1 vandstrøm- men fra turbinerne, og er lette at fiske paa metemark. Ved et par leiligheter fisket jeg tilsammen 12 eksemplarer — og uagtet man ikke kan bygge synderlig paa saa faa eksemplarer hitsætter jeg her en tabel over dem: 1 vinter 2” vintre 3 vintre 28/8 1911 8,7 cm. 9,2 cm. SES 11.07, Gjennemsnit: 10,25 cm. 10,1 cm. | 10/- 1913 10,5 cm. 10,3 em. 11,227, 112,4, 12,055 iib m 13:07 19:87 Gjennemsnit: 11,7-cm. NI = | 1 | | | | M UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 201 Resultatet ser jo noget mystisk ut. — Fisk av samme stør- relse kan differere 1 aar 1 alder! — Forklaringen ligger imidlertid i metodens ungiagtighet, jeg har fisket med krok og faar da kun de største eksemplarer. Medvirkende er selvfølgelig den ting at størstedelen av den ældre aarsklasse er utvandret, kun de mindste er blit tilbake. Ved opdrætning av laksunger (1 Scot- land) har det vist sig at anlægget av utvandringsdragten er like- saameget avhængig av størrelsen som av alderen. I elvens øvre parti har jeg ogsaa fanget 2 kjønsmodne „laks- unger“, begge hanfisk. Den ene var 20 cm. og 5 vintre gammel — den anden 15 cm. og 3 vintre gammel (74/s 1911). Av laksunger 1 utvandringsdragt har jeg ogsaa fanget et eksemplar ovenfor Rygene; det var en han, 12,5 cm. lang og 2 vintre gammel (26%; 1912). I elvemundingen, og i sjøen like i nærheten har jeg leilig- hetsvis faat enkelte smaalaks 1 utvandringsdragt. 1911 7/s 1 eksemplar, 16 cm. 2 vintre © (maven fuld av maur) 1912 22/7 1 eksemplar 11,0 cm., 2 vintre. i= Do: 15,0 cm., 2 vintre. 3/3 Do. 12,2 em., 2 vintre. c 1 1913 15/5 1 Do: 14,0 cm., 2 vintre. PE Do: 12,5 cm., 1 (?) vinter. Samtlige skjæl viser tydelig sommervækst samme aar, men tiltrods for at de delvis er fanget helt ute i sjøen er der intet spor av den egentlige sjøvækst. Det er forresten paafaldende hvor faa laksunger jeg har faat her ute i elvemundingen, sammenlignet med sjøørretungerne. Dette illustrerer hvad der før er paavist i Scotland, at laksyngelen paa sin vei mot havet holder sig mitt efter vasdraget, og ikke blir staaende i elvemundingen nogen tid. 202 ALF DANNEVIG. Storrelsen av den utvandrende laksyngel varierer altsaa mel- 11 og 16 em. — og alderen er noget over 2 aar. — Men selv- følgelig er disse faa fisk ikke andet end en antydning. Et eksemplar har efter skjællet at dømme kun levet 1 vinter | 1 elven før utvandringen; det er mulig at skjællet engang kan ha været tabt og regeneret paa en saadan maate at det gir en feil alder. Undersøker vi skjælprøverne for voksen fisk for derigjennem at faa rede paa hvor langt deres elveophold har været, kommer vi til følgende resultat. Det gjennemsnitlige antal vækstringe efter sidste vinter i elven er ogsaa angit. 1911. 33 fisk hadde levet 2 vintre i elven + gj.snitlig 2,0 vekstringe. DENNE NN IUE NES DN —,— 4 —y,— + — 0.0 .— 1912; 1 fisk hadde levet 1 vinter i elven + gj.snithg 6,0 vekstringe. 74 „ —,— 2 —,— + — 17 — SINE —,— 3 —,— + — 03 — DN —,— 4 —,— + — 10 — 1913. 2 fisk hadde levet 1 vinter 1 elven + gj.snitlig 3,5 vekstringe. 6695 —,— 2 —5.— + — 1 — 45 , —,— 3 — y— + — 01 — D —,— 4 — , — + — 00 — Det viser sig altsaa at hovedmassen av laksungerne forlater elven efter 2 à 3 vintres forlop. Kun ganske faa gaar ut efter 1 aar eller blir saa lenge som 4 vintre 1 elven. Endel sveler! jeg hadde anledning til at undersøke noiere, synes at vise at elveopholdet ikke er avhængig av fiskens kjøn. 1 Sveler = laks under 3 kg. = læksing. «MULA UNDERS@KELSER OVER @RRET OG LAKS. 203 Samtidig viser tabellen, at den fisk som har gaat ut som 1 og 2 vintres fisk, har hat et længer elveopbold efter sidste vinterzone, end den fisk som har levet 3 til 4 vintre i fersk- vand. Eller med andre ord, det synes som en den eldste yngel gaar ut om vaaren, den yngre senere paa sommeren. Gytefisken. Efterat laksyngelen er gaat tilhavs har jeg ingen iagttagelser over den for laksen kommer tilbake for at gyte, — efter 1 til 3 vintres forlop. For jeg gaar over til at behandle de enkelte aarsklasser, maa jeg gjore opmerksom paa at fangsten fra 1911 ikke direkte kan | sammenlignes med 1912 og 1913, da jeg det forste aar tok fısken selv paa lyster i elvens ovre parti, mens materialet de to sidste aar væsentlig er tat fra laks paa markedet. Laksens ophold i sjoen, samt det gjennemsnitlige antal vekstringe i skjællet efter sidste vinter. 1 vinter 2 vintre 3 vintre Antal | Vækst- Antal Vækst- Antal Vækst- ringe ringe ringe alil blakstad- . ++ | 55 10,0 8 Mel 1912 Odderklevstrommen 5 10,2 15 5,1 5 3.2 koysener =... ..159 11,1 18 6,0 7 9,6 1913 Odderklevstrommen 2 6,5 21 3,1 3 1,7 kygene ....% 0... 4 11,5 76 4,6 12 2,2 195 stk. 198 stk. 97 stk. Gj.snit: 10,5 Gj.snit: 5,1 Gj.snit: 2,5 Betragter vi denne tabel, ser vi at storstedelen av laksen kommer igjen efter 2 vintres ophold i sjoen, en hel del efter 1 vinter, og kun faa blir borte saa lange som 3 vintre. 204 ALF DANNEVIG. Endvidere fremgaar det, at den yngste fisk har vokset mest samme aar for den gaar paa elven, de ældste kun litet. | Dette kan jo tyde paa at den unge fisk gaar senere paa elven end den eldre. Dette er vistnok ogsaa tilfælde, men den forklaring ligger | jo ogsaa nær, at den ældre fisk kanske for ophorer at ta næring til sig — selv om den er i sjøen. Mit materiale er for litet t&l | at jeg kan uttale noget bestemt om naar de forskjellige aars- klasser kommer ind fra sjøen; hertil kan kun benyttes materiale | fra elvemundingen. Jeg har dog indtryk av, at fisk av samme - størrelse gjerne kommer ind samtidig. De enkelte aarsklasser. Som tidligere nævnt utgjør den fisk, der kun har levet én vinter 1 havet efter utvandringen, hovedbestanddelen av fiskernes fangst av sveler. Dr. K. Dant har fremholdt, at disse — især de mindste — skulde være hanner (Laks og ørret pag. 41 — og Alder og vækst o. s. v. pag. 51. Dette synes ikke at vere tilfælde 1 Nidelven. Sommeren 1911 fanget jeg i elvens ovre parti ialt 56 smaa- laks og underkastet disse en grundig undersokelse. Av disse hadde 4 været 2 vintre i sjoen, samtlige hunner med en gj.snits- vegt av 3,0 kg., og gj.snitslængde 72,3 cm. De øvrige 52 hadde været 1 vinter i sjøen, og derav var halvdelen hunner. Den gjennemsnitlige længde og vegt var. c? 26 stk., gjlængde 55,5 cm., gj.vegt 1,12 kg. OY, — ETES — = 12°55 Hunfisken var altsaa gjennemsnitlig kortere og tyngre. Samt- lige hadde vel utviklede gen. organer og skulde sikkert ha gytt. Ved lysterlygten kunde jeg se masser av denne ungfisk; av og til kunde der vere op til et halvt snes under lygten sam- tidig. Men ingen stor fisk; hvad aarsaken kan vere til at ikke UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS 205 ogsaa den store fisk kommer op er ikke saa lett at si — sand- synligvis er det et resultat av den sterke fiskning. Betragter vi tabellen nederst pag. 211 og 212, legger vi merke til at laksens yngelophold i elven ikke har nogen betyd- ning for den storrelse, den opnaar ved en viss alder. Om den har levet 1 vinter i elven eller 2—3—4 synes at vere likegyldig for storrelsens vedkommende. — Det er den tid laksen har været 1 sjoen som er avgjorende for storrelse og vækst. Opstiller vi en tabel for at se om elveopholdet har nogen indflydelse paa varigheten av sjoopholdet for forste gytevandring, kommer vi til følgende resultat (sammendrag av tabellen pag. 211, Laks uten gytemerke): | I sjoen: I elv: 1 vinter 2 vintre 3 vintre 1 vinter |; — 1 stk. 1 stk. 2 vintre 61 stk. TRAC learn 3 vintre Dian 82 REA 4 vintre Taler Shere 2 Materialet er jo forlitet til at man kan bygge noget med bestemthed paa en saadan tabel, men det synes som om storste- parten av den fisk, der har levet 1 vinter i sjoen, har opholdt sig 2 vintre i elv, og de fleste av den fisk, som har levet 2 vintre 1 sjoen, har været 3 vintre ı elv. Tabellerne for fisk, der har levet 1—2—3 vintre i sjoen (pag. 209—210) viser, at overensstemmelsen mellem de forskjellige fangstgrupper er storst for den yngste fisk. Dette er jo rimelig, ti jo længer tid fisken har til sin raadighet, desto større maa variationerne bli. 206 ALF DANNEVIG. Av detaljtabellerne (der ikke er medtat her) fremgaar de individuelle størrelsesvariationer inden hver aldersgruppe (9: med hensyn paa opholdet i sjøen) saaledes: I sjø: Længde Vægt 1 vinter | 48— 66 cm.) 0,7— 2,0 kg. 2 vintre |60— 88 , |20— 6,6 „ 3 vintre |75—110 , | 3,7—17,5 , Om de store variationer, specielt for fisk der har levet 3 vintre i havet, udelukkende skyldes ernæringsforholdene — eller om der især 1 de ældre aargange kan forekomme en indblanding av fisk fra andre vasdrag — av en anden race, det er forelobig umulig at uttale noget om. Den storste fisk jeg har faat prove av var 110 cm. og veiet 17,5 kg. — Det er vistnok yderlig sjelden der forekommer storre fisk 1 Nidelven. Tabellerne over den fisk, som tidligere har gytt (pag. 210 og 211) viser, at hovedmassen har veret 2 vintre i sjoen. Og ved at undersoke skjællene viser det sig, at de först har været 1 vinter i sjoen — derefter har de været paa elven og gytt en vinter — saa atter 1 sjoen 1 vinter og fanges nu altsaa paa sin anden gytevandring. Kun 1 av dem har veret 2 vintre i sjoen, har saa gytt, været 1 sjøen om sommeren og fanges nu efter et halvt aars forløp paa sin anden gytevandring. Alle de laks som har været 3 vintre i sjø — og har gytt | gang — de har først været 2 vintre 1 sjøen, har saa gytt og efter at ha tilbragt 1 vinter i sjøen gaar de nu op elven for anden gang. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 207 I tabellerne (pag. 210 og 211) har jeg ikke medregnet det aar laksen har været paa elven og gytt. Fisken er i virkeligheten 1 aar ældre. — Tar vi et sammendrag av tabellerne (pag. 211 og 212) baade for den jomfruelige fisk og tidligere gytere, faar vi følgende: Uten gytemerke Med gytemerke I sjø: Antal} Cm. | Kg. |Antal! Cm. | Kg. 1 vinter 195 | 54,9 185 2 vintre 159 | 74,2 3,7 39 Toon exl 3 vintre 17 | 88,7 7,5 10 82,5 | 5,6 301 49 Det viser sig altsaa at gytningen har en meget hemmende indflydelse paa laksens vækst. Fisk der har været like lenge i sjoen er forbausende lik hinanden baade i storrelse og vegt — altsaa tiltrods for at gytelisken er 1 aar ældre regnet fra den gik i havet første gang. — Det ser ut som gytningen setter laksen tilbake et helt aar. Av ialt 350 undersokte laks hadde 49 tidligere gytt — alt- saa 14°/o. — Dette er forholdsvis meget sammenlignet med hvad Dr. K. Dart har fundet tidligere; av fisk fra Kristiansand hadde saaledes 89%, gytt av fangsten for 1908, 6%, for 1909. Det høieste antal tidligere gytere utviser detaljtabellen for Rygene juli 1913. Av 90 undersøkte hadde 29 gytemerke i skjællet — altsaa over 30 9. Første gang denne fisk gik op elven for at gyte var (paa en undtagelse nær) sommeren 1911. — Og det er værd at lægge merke til, at man da hadde saa lav vandstand 1 Nidelven, at man ikke kunde fiske en stor del av sæsonen. For Rygene beløp saaledes fangsten sig ikke til mere end ca. halvparten av det normale. 208 ALF DANNEVIG. Dersom det viser sig, at delte er mere end et tilfældigt sammentraf, — at et mislykket fangstaar vil kunne spores 2dre sommeren efter ved en stor bestand tidligere gytere, og om- vendt, at der vil vise sig sammenhæng mellem et rikt fiske — og mangel paa tidligere gytere to aar efter, da vil man ved statistik over fangsten i et vasdrag, og ved skjælundersøkelser kunne indsamle et materiale, der vil være av overmaade stor be- tydning til bedømmelse av fiskeintensiteten 1 vasdraget. Det er forresien interessant at se hvad man kan slutte av statistikken som den foreligger. For Rygene (det største fiske i | Nidelven) har jeg faat opgit tallene for laks og svele for 7 aar. 1906 9224 laks — 1565 sveler (87,5 9, sveler) | ve EE | 1908005270 cr 070 eS oio | 19009708 9 2 365 c ot à | one a, oe | ae Fe 1919 5000 200 SN Opstillet grafisk procentvis faar vi følgende kurve: 1906 1907 1908 1909 1910 1911 . 1919 % 90 — — — Laks. TM Sveler. Et godt sveleaar efterfolges av et godt lakseaar. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 209 Som tid- ligere vist er sveler laks, der kun har været 1 vinter 1 sjøen, og naar hovedmassen av laks er 2 vintres fisk, er sammen- hængen liketil. Laks}, der har levet 1 vinter 1 sjøen efter utvandringen. I elv: 1 vinter 2 vintre 3 vintre 4 vintre Ant. Cm.|Kg. |Ant. Cm. Kg. |Ant.| Cm.) Kg. Ant. Cm. Kg. 1911 Blakstad . 99 150,1 1,17| 24 |54,0| 1,18) 2 | 54,5) 1,25 1912 Odderklevstr. p 8 | 50,1) 1,4 | 2 59,0 2,0 Rygene 25 | 56,5] 1,9 | 30 |56,4 1,6 | 4 | 56,4) 1,8 1913 Odderkleystr. 1 | 54,0 1 | 52,0 Rygene 3) | 5353) 1,2 1 | 56,0) 1,5 61 | 53,0) 1,5 | 57 | 55,1! 1,4 | 7 | 56,0) 1,6 Laks}, der har levet 2 vintre i sjøen efter utvandringen. I elv: 1 vinter 2 vintre 3 vintre 4 vintre = : À I Ant. Male lees Cm. Kg. |Ant.| Cm.| Kg. [Ant. Cm Kg. 1911 Blakstad . 4 | 75,0) 3,85] 4 | 71,5) 2,83 1912 Odderklevstr. 6 | 77,2|5,2 | 6 | 69,8) 3,6 Rygene Qt | 73,51 3,6 | 40 | 72,8] 3,6 | 1 74,0) 4,0 1913 Odderklevstr. 2 | 82,5 16 | 76,5 1 | 71,0 Rygene . .| 1 | 71 | 3 | 87 | 75,0/3,8 | 16 7583/39 | 1 | 72,0) 3,5 1 | 71.| 3 | 73 | 74,81 3,8 | 82 | 73,8) 8,65) 3 | 72,3) 3,75 1 Fisk der tidligere har gytt er ikke medtat. Nyt Mag. f. Naturv. LII, III. 1914. 14 210 ALF DANNEVIG. Laks), der har levet 3 vintre i sjøen efter utvandringen. I elv: 1 vinter 2 vintre 3 vintre 4 vintre Ant.| Cm.| Kg. [Ant. Cm | Kg. |Ant.| Cm. Kg. br Cm.|Kg. 1911 Blakstad . | 1912 Odderklevstr.| 1 |94,0 9,0 | 2 91090 | 2 | 80,0! 5,0 Rygene 4 | 93,0) 78 | 3 | 84,7) 6,2 1913 Odderklevstr. 1 |110 117,5 Rygene 1 175,01 3,7 | 1 | 90,0] 65] 2 | 86 | 6 1 194,0 9,0 1:7 | 89,976 | 7 877 751 2 | 86 | 6 Laks som har levet 2 vintre 1 sjoen og som tidligere har gytt?. I elv: 1 vinter 2 vintre 3 vintre 4 vintre Ant. Cm. Kg. |Ant.| Cm. Kg. [Ant. Cm | Kg. [Ant.| Cm. Kg. 1911 Blakstad . 1912 Odderklevstr. 2 | 65,0, 2,8 | 1 | 70,0) 3,0 Rygene 8 | 71,3) 3,4 | 5 |72,4 35 1913 Odderklevstr. 2 | 685 Rygene . .| 1 | 70,0)2,7 | 16 | 77,2] 4,1 | 4 | 74,8/3,5 1 | 70,0) 2,7 | 26 | 74,0] 3,8 | 12 | 72,2) 3,5 1 Laks med gytemerke ikke medtat. 2 Gyteaaret ikke medtat i tabellen, fisken er her i virkeligheten 1 aar ældre end i de tilsvarende tabeller for jomfruelig fisk. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 211 Laks, som har levet 3 vintre 1 sjøen og som tidligere har gytt. I elv: 1 vinter 2 vintre 3 vintre 4 vinler | puru qoc | Ant. Cm.) Kg. |Ant. Cm. Kg. |Ant.| Cm. Kg. |Ant. Cm | Kg. 1911 Blakstad . | 1912 Odderklevstr. Rygene 1918 Odderklevstr. DS Rygene . . 6 [828/56 | 2 | 85,5) 5,7 6 2856| 4 82057 Laks uten gytemerke. I elv: 1 vinter 2 vintre 3 vintre 4 vintre | | Sum Ant. Cm.| Kg. |Ant.| Cm. Kg. |Ant. Cm. Kg. Ant.| Cm. Kg. | I sjo: | | 1 vinter 61 53,0 1,5 | 57 (551 14] 7 56,0 1,6] 125 2 vintre | 1 | 71; 3 173 |74,8 3,8 | 82 |73,8 3,65| 3 |72,3| 3,75) 159 3 vintre | 1 | 94| 9 | 7 | 89,9|7,6 | 7 |87,7/7,5 | 2 1860/60 | ı7 | | 1 Gyteaaret ikke medregnet i tabellen, fisken er her 1 aar ældre end i tilsvarende tabeller for jomfruelige fisk. 212 ALF DANNEVIG. Laks med gytemerke. I elv: 1 vinter! | 2 vintre I 3 vintre! 4 vintre HE Sum Ant. Cm.) Kg. |Ant. Cm. Kg. |Ant.| Gm. Kg. |Ant.| Cm.| Kg. I sjo | 1 vinter 9 vintre 1:: 70 19,7 | 26 | 74,0) 3,8 142,0, 72,2) 8,5 39 9 vintre 6 | 82.8) 5,6 | 4,0 | 82.0) 5,7 10 1 Foruten den vinter hvori de har gytt. oe SELLE RA AAA | UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 213 7 t Ger ela. Froland Maylskusse Blakstad Ar Gas Nedre? lag Ira vd. ew (efter: reklangelhar£) Wangen © VA lore ragere SY. Ferte gene ge Hasla 214 ALF DANNEVIG. Literatur. Cazperwoop, W. L. 1904. Rep. for Fishery Board for Scotland. Ap. Il. Observations on the Seaward Migration af Smolts in the Estuary of the River Tay. Ibid Ap. IV. The feeding Habits of Salmon fry reared in the fresh- water Ponds of Tugnet. 1908. The Life of the Salmon. Danr, Knut. 1902. Ørret og unglaks. 1910. Alder og vækst hos laks og orret, belyst ved studiet av deres skjæl. 1913. Laks og orret. Hurron, J. ÅRTHUR. 1909. London. Salmon Scales as indicative of the Life History of the Fish. JOHNSTONE, H. W. 1904. Rep. for Fishery Board for Scotland. Ap. Il. The Scales of Tay Salmon as Indicative of Age, Growth and Spawning Habit. Mattocu, P. D. 1910. London. Life History and Habits of the Salmon, Sea Trout and other Freshwater Fish. SiMoNNzs, Jou. 0. 1895—%. Fiskeriinspektorens indberetninger om ferskvandsfiskerierne: Blege 9: sjøørretfiskerierne i det vestlige og sydlige Norge. UNDERSØKELSER OVER ØRRET OG LAKS. 215 Illustrationer. Planche V. Fig. 1. Fotografi av laksorret, (I) 24 cm., 0,1 kg. Utenfor Odderklev 23/7 1913. Fig. 2. Fotografi av typisk sjøørret (II) 28 cm., 0,3 kg. Utenfor Odderklev 23/7 1913. Planche VI. . Fig. 3. Fotografi av tætplettet sjøørret (III) 33 cm., 0,4 kg. (Skjælfotografi pl. VIII fig. 6). Utenfor Odderklev %/; 1913. Fig. 4. Fotografi av et gammelt eksemplar av typisk sjøørret (II) 59 cm. 2,4 kg. (Skjælfotografi pl. VIII fig. 5). Odderklevstrommen 23/7 1913. Planche VII. Fig. 5. Fotografi av elveørret (IV) 76 cm., 4,6 kg. (Skjælfotografi pl. VIII, fig. 7). Odderklevstremmen ?!/5 1911. Planche VIII. Fotografi av skjel. Fig 1 og 2 av samme fisk (med 1 aars mellemrum). Fig. 3, 4, 5 og 6 av sjoorret. Fig. 6, 7 og 8 av elveorret. Forstorrelsen for samtlige billeder er 22 gange! Jeg har fotografert skjællene i alkohol, liggende mellem 2 objektglas. Fig. 1 og fig. 2 er skjæl tat fra en merket orret i opdretnings- bassinet, med 1 aars mellemrum. (Fra august 1912 til august 1913). Fiskens lengde var forste gang 185 cm. — (3 vintre gammel) — anden gang 25 cm. med 4 vinterringe. Fig. 3 tilhører gr. I, 15/5 1913, 3% cm. Er et eksempel paa hvorledes en aapen struktur — svarende til en hurtig vækst — kan strekke sig helt ind til centrum. Skjællet viser 4 vinterzoner, hvorav de to ytterste meget utydelige. Fig. 4 tilhører gr. II, 27/12 1912, 31 cm. 1 Ved reproduktionen formindsket i forholdet 10:6, altsaa nu ca. 13 gange forstorret. 216 ALF DANNEVIG. Denne fisk hadde gytt, men som man ser er skjællet ikke synderlig ayslitt, og dannelsen av et gytemerke er derfor usikker. Elveopholdet maa her sandsynligvis ha varet 4 vintre — forutsat at det centrale aapne parti ikke angir sjoophold. Fig. 5 tilhører gr. II. %/; 1913, 59 em, pl. VI. fig. 4. Skjællet viser at fisken har været 2 vintre i elv for utvandringen — 2 vintre efter, hvortil kommer et gytemerke. (Har ogsaa en „falsk“ vinterzone). Fig. 6, tilhører gr. III, 23/7 1913, 33 cm. pl. VI fig. 3. Fisken synes at ha været 4 aar i elven — eller i brakvand. Kun sidste sommer viser tydelig sjovækst. Disse 4 eksempler (fig 3, 4, 5 og 6) viser hvor forskjelligartet skjællene er hos sjoorreten. Av og til har man grund til at utskille et yngelophold i ferskvand, — i andre tilfælde er dette meget vanskelig — eller umulig. Dette er et resultat av sjoorretens regelmessige ophold i brakvand, med leilighetsvise ophold 1 sjø og elv. Fig. 7,8 og 9 tilhører gr. IV — elveørret. (Fig. 9 kanske nærmest fra en bækorret, med usedvanlig langsom vækst; habituelt kan jeg imidlertid ikke skjelne disse 2 ørreter fra hinanden.) Fig. 7, gr. IV, 243 1911, 76 em, på VIL Skjælstrukturen bortslitt paa mange plasse; dette er altid tilfælde paa disse gamle „hageaurene“. Det fotograferte eksemplar var det bedste av ca. 50 skjæl. Væksten har været meget jevn de forste 3 aar, og fisken har muligens da gytt forste gang. Fra den tid av folger sjoophold og gytemerke cfter hinanden regelmæssig, — saavidt jeg kan faa ut av det avslitte skjæl 4 gange. Fig. 8, gr. IV, 23/7 1913, 46 cm. Der er 4 vinterzoner og ytterst 2 gytemerker; sjoophold ganske kort- varig. Fig. 9, gr. IV, 20/5 1913, 31 cm. Vinterzonerne ligger usedvanlig tet, den er 7 vintre gammel og fisken er allikevel ikke mer end 31 cm. Skjellet viser ikke spor av sjoophold; fisken er fanget i sjoen i ca. 800 m. avstand fra elvemundingen. Den finere struktur i disse 3 skjæl fremgaar ikke av fotografierne med den tydelighet jeg kunde onske. Hver enkelt vakstlinje er her enklere og skarpere end hos sjøørreten, og ligger ogsåa meget tættere — omtrent som i den centrale del 1 sjøørretens skjæl, svarende til elveopholdet. Naar jeg imidlertid bemerker at fig. 4, 5 og 6 er utplukket av en hel række fotografier fra sjøørretskjæl, saaledes at de ogsaa repræsenterer den yttergrænse der nærmer sig mest mot elveørreten, saa vil man allikevel kunne konstatere forskjellen mellem dem. Trykt 19. september 1914. Nyt Mac. r. Naturv. B. 52. TI ‘a1ıools ysid£p, . 31 I ‘ ]21 TOSMYPTT 1314 10} ODEN pue[HON 1ow[ag Pr. VI. ‘II “91100 ASIA T, PS ‘III ‘jouoofs 1931»[d jaa L '€ BL "707 ‘079 X pUeLION J9ut[9G 1e, WAM. Nyr Mac. r. Naturv. B. 52. À AT 91 TØ9AT c 31 E op S1a3uur J[V Nyt Mac. r. Naturv. B. 52. Pr vale Alf Dannevig fot. Planteliste fra Sogndal. Et bidrag til kundskapen om vegetationen i Dalene. Av Joh. Dyring. De klippefulde og skogbare distrikt mellem Flekkefjord og Egersund er som bekjendt et av de magreste og mest øde strøk av den sydligste del av vort land. Set fra havet gjør dets kyst et ganske usedvanlig vildt og nakent indtryk; avskrapede, forrevne og bratte fjeld, kun sparsomt beskyttet av utenfor liggende øer og skjær og alene h. o. h. med en liten grøn flek og en og anden tarvelig menneskebolig utgjør de væsentligste træk av dens fysiognomi. Og om der end indenfor kystlinjen paa fl. st. findes baade frodige, venlige og naturskjønne strøk, er det under disse omstændigheter ikke at undres over, at denne tilsyneladende saa fattige og lite tiltalende egn — til og med opbygget av haarde, vanskelig hensmuldrende eruptiver — kun lite har ind-- bydd til botaniske undersøkelser. Især gjælder dette distriktets indre og mellemste dele. Fra egnen om Sogndalselven foreligger saaledes fra ældre tid kun ytterst sparsomme floristiske oplysninger. I Br. N. Fl. I p- 20 omtales en provst FINCKENHAGEN som en ivrig botaniker i den første halvdel av forrige aarh., og der oplyses at han i sin tid overlot prof. M. N. Bryrr sit herb. — der forøvrig ikke mere findes paa universitetets botaniske museum — som mest 218 JOH. DYRING. bestod av planter fra Sogndal. Fra denne samler stammer ogsaa de urigtige eller ialfald heist tvilsomme opgaver i N. Fl. om forekomsten av Polystichum rigidum D. C. og Orchis morio L. i Sogndal. — I de senere tider har egnen været besokt — omend ganske flygtig — av amanuensis Frıprz, fiskeriinspektor LAND- MARK og fhv. skolebestyrer TRAAEN, fra hvem der i A. Br.s publikationer og tildels 1 S. ALmguists rhodologiske avhandlinger foreligger nogen faa opgaver.! Likesaa findes der et par oplys- ninger 10. A. Horrstan. Stavanger amts flora [Stavanger museums aarsberetning 1891 og 94]. Prof. dr. Sv. MURBECK, som 1 1884 bereiste Norges sydlige og sydvestlige kyst, var ikke i Sogndal. I sin reiseberetning [Bot. Not. 1885] oplyser han „at den ödsliga, uteslutande av eruptiver bygda kuststräckan mellan Flekkefjord och Egersund lemnades helt å sido*. Da Sogndalselvens omraade saaledes maatte ansees for et i floristisk henseende omtrent aldeles ukjendt distrikt — et av de aller mindst undersøkte 1 det sydlige Norge — androg jeg 1 1912 og 13 om understøttelse av det til videnskabelige reiser 1 Norge bevilgede beløp til botaniske undersøkelser i denne egn, hvilket begge aar blev mig tilstaat ved Kgl. resol. At egnens vegetation nødvendigvis vilde vise sig at være meget fattig, var selvfølgelig noget jeg paa forhaand maatte være forberedt paa. Sogndalselven er et av de større og mere vandrike vas- drag i Dalene. Den egentlige elv er vistnok ganske kort, knapt 4 km., men den har et ret betydelig vanddistrikt [ca. 285 km?, hvorav 170 km? i Sogndals herred] og mottar mange tilløp, som danner avløpet for en række større og mindre sjøer, hvorav dog enkelte tildels falder utenfor herredets grænser i Heskestad og Helleland. 1 Disse opgaver er velvillig supplert ved senere meddelelser. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 219 Det betydeligste av disse tillop kommer fra Eidevand [1,4 km?, 152 m. o.h.!] og Stenevand [2,1 km?, 144 m. o. h.] paa grænsen mellem Sogndal og Heskestad, kaldes her Vasend- elven og loper i sydlig retning tvers gjennem herredet i en lengde av ca. 14 km. Et andet, Rosselandselven, danner avlop fra det ret betydelige Eiavand [5,9 km?, 135 m. o. h.] og fra det nerliggende knapt 2 m. lavere beliggende Barstad- vand [1,6 km?| og danner ved gaarden Lindland et vandfald, der driver flere mollebruk. En tredje elv danner avlop fra Orrestadvandet [0,91 km?, 159 m. o. h.] og Nedre Mysse- vand [146 m. o. h.], en fjerde fra Mydlandsvandet [0,89 km?, 144 m. o. h.] og en femte fra Guddalsvand, Brombo- vand og Refsvand; langsmed det sidste tilløp fører den nu nedlagte jernbane til Blaafjeldets titanjerngruber. Hertil kommer en lang række mindre bække, f. eks. avløpene fra det lille Ur- dalsvand, som nu tænkes uttappet, m. fl. smaatjern. Efterat alle disse bielve har forenet sig — i almindelighet i den aapne bygd mellem Bo og Aamot — har det samlede vasdrag en ret betydelig vandmængde. Det strømmer derefter i bugtninger og med enkelte utvidelser — f. eks. den saakaldte Krøptevik indenfor Aarstadøen — sydover, indtil det gjennem en trang kløft løper ut i havet ved Sogndalsstranden. Straks indenfor mundingen danner elven en fos, som benyttes til drift av et uldspinderi. Det brede sletteagtige strøk, som danner elvens omgivelser — især paa østsiden — fra Aamot indtil det høie plataa mellem ladestedets to dele Sogndalsstranden og Rægefjord, har oprinde- lig utgjort en sjø med enkelte opragende smaaøer. Paa grund av elvens meget trange utløp kan det endnu hænde, at den hele dalkjedel ved sterk flom sættes under vand. Dette hændte sidste gang 1 december 1909 efter et sterkt snefald, som efterfulgtes 1 Høidene angives i alm. efter længdeprofiler optat ved nivellement, som opbevares i vasdragsvæsenets arkiv og som velvillig er meddelt av hr. cand. min. A. Horusen. 290 JOH. DYRING. av et voldsomt skybrud. Man kunde dengang ro rundt kirken, og flere steder-stod vandet næsten mandshoit i husene; store blokke fortes avsted av den voldsomme strom, og mange steder blev jernbanelegemet mere eller mindre ødelagt. Litt vestenfor Sogndalselvens munding falder en bæk uti Rægefjord. Ogsaa i den mot ø. beliggende Jøssingfjord strømmer flere smaaelve. Den faste fjeldgrund! bestaar 1 Sogndalselvens omraade væsentlig av et smalt, hoist 2—3 km. bredt felt i midten med hovedretning n.—s. og bestaaende av norit og monzonit — med h. o. h. optreedende flak og ganger av ilmenitnorit — samt av sveere masser av labradorsten paa begge sider. Labradorstenen, som altsaa forekommer 1 to felter, paa ost- og vestsiden av den egentlige dal, forvitrer her som andensteds meget vanskelig og taarner sig op i en uendelighet av oftest ganske nakne, graalige smaafjeld og knauser med skarpt skaarne profiler og stundom bedækket av vældige klippeblokke, ofte i heist paafaldende situationer.? Hvor der i det hele findes et dække av forvitringsjord, er dette altid ganske tyndt og ved sin fattigdom paa fosforsyre og kalisalte lite skikket for et rikere planteliv. Hele dette store strok er derfor meget tyndt bebygget og optages — hvor det ikke er ganske nakent — for det meste av spredt krat og fugtige lyngheier av en graabrun farvetone, som yder et tarvelig beite, men hvor dog kreaturene ofte blir benskjore formedelst plantenes fattigdom paa mineralske nærings- stoffe [,haarde“ beiter]. Heller ikke i de 1 regelen smaa og 1 Dr. Reusch. Et besøg i titanjerngruberne ved Sogndal [Geo]. Föreningen i Stockholm. Förhandl. 1878]. — Dr. C. F. Korperur. Die labradorfelse des westlichen Norwegens. I Das labra- dorfelsgebiet bei Ekersund und Soggendal [Bergens museums aarbok 1896]. — H. Aarstap. Jordbunden i Sogndal og Hæske- stad [Selsk. f. Norges vels jordbundsbeskr. nr. 1. 1910]. 2 En og anden av disse hører til de saakaldte rokkestene. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 221 trange dale, som gjennemkrydser dette gebet, findes der meget av dyrkbare og beboelige strækninger; de er i stor utstrækning opfyldt av myr og smaavand og som regel fattige paa lose avleininger. . . Det mellemste felt — bestaaende av norit og længst mot n. av den nerstaaende bergart monzonit — er som oven- for anført forholdsvis smalt. Det begynder mellem Rægefjord og gaarden Knubedal og gaar mot n. utover herredets grænse. Vesigrænsen gaar ifølge landbrukslærer Aarstaps kart fra Reege- fjord over Rægedal og Rægeland til henimot Urdal, østgrænsen fra Knubedal noget østenfor Løvaas, Aarstad og Haneberg til Aamot og derfra langs elven til Sandbæk og Frøitlog. Gebetet omfatter saaledes hele den egentlige hoveddal med det meste av sidedalene. — Noriten og monzoniten forvitrer meget hurtigere end labradorstenen og danner ved sin forvitring en jord rik paa fosforsyre og andre plantenæringsstoffe. Dette felt har der- for i regelen en meget rikere vegetation end labradorstenen og udmerker sig allerede fra denne paa avstand ved en egen græs- grøn farvetone. Høidene er gjerne dækket med vakker løvskog eller frodig krat, avvekslende med beiter hvor der aldrig optrær benskjørhet. Da ogsaa det meste av dalens løse jordlag er samlet paa dette felt, har man her den tætteste bebyggelse og det fordelagtigste jordbruk, likesom botanikeren her i det hele tat arbeider med det største utbytte. De fl. st. i dette felt optrædende gange av ilmenit- norit — f. eks. fra Kjelland over Aarstadøen og Kvam til Rægedal, ved Haneberg, Aarstad o. a. st. — forvitrer temmelig hurtig, men leverer ved sin forvitring en daarligere jord end noriten, hvorfor vegetationen her er tarveligere — med en mere brunlig farvetone av lyngen — og beitene middelshaarde. Til disse større felter kommer saa enkelte gangbergarter, især diabas! og granit. — Paa et par av de talrike steder 1 Dr. H. Mout. Die Eruptivgesteine Norwegens etc. [Nyt Mag. f. Naturv. 1877]. — Den i hei grad eiendommelige „St. Olavs vei‘, Don oo JOH. DYRING. hvor titanjernsten [ilmenit] optrær samlet i renere partier, har det veeret gjenstand for en efter norske forhold ret betyde- lig grubedrift — fra vaaren 1864 med enkelte avbrytelser indtil vaaren 1876 — som dog forlængst, ialfald foreløbig, er nedlagt. Herredets større felter av løse jordlag bestaar if. H. ÅARSTADS inddeling av sogndalsgrus og sogndalsslam, begge avsat av elven og dens tilløp, av morænerester, som | dog her er av forsvindende betydning. og av myrene. Det største felt av grus og slam har man langs elveløpet fra Aamot, prestegaarden, Frøiland og Bø mot s. over Hauge, Tørneskov, Haneberg og Aarstad til Krøpteviken. Ogsaa enkelte a. st. f. eks. ved Fidje og Lindland, Rægeland, Aalgaard m. fl., findes mindre partier. Det danner en næsten vandret flate med et muldlag, hvis tykkelse varierer fra kun 10—15 cm. indtil 30— 40 cm. paa de gjennem lange tider dyrkede strækninger. Under matjorden kommer saa grusen, grovere 1 dalens øvre del ved Aamot og prestegaarden og der tildels opfyldt av større og mindre kampesten, finere mot syd. Den er lagdelt og veksler med som regel tynde lag av sand og smaa striper av titanjern. H. o. h. er grusen haard som følge av utfældt jernoksydhydrat — omtr. som alen paa den jydske hede. Sogndalsgrusen er opstaat væsentlig av labradorstenen og er følgelig ikke i naturlig tilstand synderlig frugtbar. Allikevel er den — sammen med sogndalsslammen, som utbreder sig mellem grusjorden og elve- leiet og tildels er myragtig — den bedst dyrkede og tættest bebyggede del av herredet. — Av morænejord findes der som bemerket ikke meget, f. eks. paa strøket fra Kvam langs veien mot Rægefjord; det samme gjælder forekomsten av myrjord, som især findes ved Aalgaard og Mydland. en 14 km. lang og gjennemsnitlig 20 m. bred rendeformet, grønklædt diabasgang, som strækker sig gjennem det vestlige labradorfelt fra Egersund til Gaudland i Sogndal, berører ikke det av mig undersøkte omraade. 223 PLANTELISTE FRA SOGNDAL. ‘OT = 994YS10A0 = JIM + 0 19pun sta aey [11981107] jexjeurourrequmumujur ep o8ep [eju? '9 °P e 9]soteq -— = = 3 '9 "Pg 'I91nje1oduro]) 9]S9AB] oj1o0A190Sqo pouReU I9AU op AR auajjeyppppu '9 'p I 0 6 TG 6} RE TE SES 'exepeus pour oSep [eque ‘PIN 0 T 6 8 8 SCH SRS 1996 So ous ABI9P CDM AS ee Eu SE Gb | ae ISOS ‘Igqpeu pou ogep [ejue [PI I OF 06 SE LN p AP STENEN AD 0 I rå 8 T "us'uuafr) fepusog! ‘wo repqEpeug se ce | ser au ts EHD Chas 6 9 T 66 So ne cer LU SPU SiS ROSE ENGIN i OSB NN ER SANS G9 LS PS 66 OUP | ION "[Epu3og "WW I SPIØYIØGPIN 6 | 09 | 89 | FL | 6L |: : 0480] vepepáxs ox9[PI v0 88 est UR Esch nenn Ser OU SPIES co 99 ar Sl UNN SEE 01591 pou o3ep [s}u8 8481 P IW SG Mal ie GAR 1 -US05 dus aytoarosqo 959104 "26887 “493 GI 081 = pep -uSog ‘due 18418540 ojsoAv OWE | rau) Mb Oe yy Te dus: 5 -jn[ AB ewIxew '[peu?eur oI9[pt]A DEN Poe OR GN NN dus, -ju[ AB BWIUIU ‘pause oIo[prJq v6 | Ve | FT | YO | 90 | Tepusog 9. 1 aneradwopoppim DU | [lady | SIN aqog | "uer så EG T | se | 9 ó I tee GD zer realen SET ad du T ó I 0059 a) | ah |) så | sy lege | Si LL op | Db | se | ve 1956 | v 613 | Sf | C95 | 995 | 0% | PST | 86 seat | oer.| oer | eer GIL | ver | 26 | SG v9 | VL | Lo | VL | 99 | 09 | ea | ec pe CSO (ee EE hee ees ge Sör gen ee = 9'L | TOT | ger | e€Lr | 873 | 618 | 918 LoS er FI | 79 | 901 | 56 | ok OL | are | Le | OL | OCT | GPP 691 | Ser . ey aqosq 4 140 dag | Say yur | tune ‘1989519107 19AB3do BIJIOAY *rouorjejs 9jseurieu op eij 3[oppour euuepees 1o [EPUSOS EI] re[Sueur BJEP IOAH — '*jnjrjsur e»xsrSo[o1oojour yop av j[oppeur 'A[9A "90184240 HSYPUY ST 994 | JOH. DYRING. Som det vil fremgaa av det foregaaende, er beboelsen sær- lig knyttet til hoveddalen med de videre dele av sidedalene. | Nogen tættere beboede grænder findes dog ogsaa ved bredden av de større sjøer 1 det indre, saaledes Mysse- og Mydlands- | bygden mot n. ø, Barstad- og Evjebygden mot n. Des- uten gives der, særlig i det mellemste, frugtbarere felt, ogsaa adskillige heiegaarde. Derimot findes der langs havkysten — | der som tidligere bemerket har den samme vilde natur, som er | saa karakteristisk for hele distriktet Dalene — kun ganske faa beboelige steder, fraregnet enkelte strøk ved de smaa fjorde | Nordfjord, Rægefjord og Jøssingfjord. — De fleste av herredets gaarde er forøvrig temm. utstykket — hvorfor andre næringer, særlig fiskeri, ofte maa skaffe en nødvendig biindtegt — og det meget uheldige forhold, som benævnes teigblanding, har like til den sidste tid været meget utbredt. Av gaardbrukerne er paafaldende mange norsk-amerikanere. Noget av det som først falder i øinene i Sogndal — som 1 Dalene 1 sin helhet — er den store skogfattigdom. De om- liggende labradorfjeld er som regel omtrent jordløse, snaue og nakne, og om der end paa de lavere noritheier — ialfald hvor disse er beskyttet mot beitning — og h. o. h. ellers findes en slags skog, har denne et ganske andet fysiognomi end de til- svarende pragtfulde plantesamfund | paa Østlandet. Bartrær mangler omtr. aldeles, og løvskogen — som if. jordbruks- tællingen ı 1907 1 hele herredet kun indtar et areal av 7 km? eller 2,6 pct. av flateindholdet! og som hovedsagelig bestaar av 1 If. samme statistik fordeler herredets samlede landareal [274,09 km?] sig med 4,72 km? paa dyrket jord, 8,59 km? paa naturlig eng og 7,10 km? paa helt eller delvis skogbevokset areal, medens resten [254 km?] utgjøres av utmark og snaufjeld, hvorav noget benyttes til havn og utslaatter. If. beregning av Herrand [Jordbunden i Norge] skulde skogarealet utgjøre 22 km? eller 7,5 pet. av flateindholdet — altsaa en noget større del. — If. Aarsrap fordeler flateindholdet | PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 295 bjerk, svartor og litt ek med sparsom iblanding av enkelte andre arler — gjør ved sine ofte lave og buskformede stammer nær- mest indtryk av kratskog. — Denne nuværende skogfattigdom er saa meget merkeligere, som egnen likesom Jæderen og Dalene i sin helhet oprindelig har været dækket av mægtige skoge av furu og ek, hvorom talrike levninger 1 myrene av trærøtter og av liggende stammer — if. meddelelse av troværdige personer ogsaa m. st. 1 Sogndal saavel paa heiene som i dalen — bærer sikre vidnesbyrd. Angaaende maaten hvorpaa det oprindelige skogdække er ødelagt over store strækninger av den sydligste og sydvestligste del av vort land, er meningene som bekjendt delte. Krart anfører i sin Beskrivelse over Kongeriget Norge. 4, p. 68 en teori, som her kun skal nævnes 1 forbigaaende, nemlig at skogen skulde været ødelagt av en stor vandflom, og oplyser som støtte herfor at man paa Jæderen vil ha gjort den iagt- tagelse, at stammene i myrene altid ligger med røttene utad mot havet. I Boyz Strøm. Stavanger amt p. 52 uttales den mening, at ødelæggelsen direkte eller indirekte maa regnes for menneskeverk, utført litt efter litt gjennem aarhundreder paa sedvanlig maate ved øks, ild og beitning ved havnefæ og lettet ved et for skogens reproduktion mindre gunstig, vindhaardt klima. Selvfølgelig er det sikkert nok, at rovdrift og overdreven beitning paa mangfoldige steder i vort land har bidrat til at trænge skogen tilbake, og jeg tør naturligvis ikke benegte at de samme aarsaker har virket 1 dette distrikt. Imidlertid er der visse omstændigheter, som synes at tyde paa at en væsentlig aarsak til skogens ødelæggelse 1 egnen omkring Sogndalselven sig — bortset fra de 18 km? [6 pct.] som utgjøres av indsjeer — geologisk paa følgende maate: labradorsten 239,6 km? [82,2 pct.] — hvorav halvparten snaufjeld —, norit og monzonit 26 km? [8,9 pet.], ilmenitnorit 2 km? [0,7 pet.], andre bergarter 0,3 km? [0,1 pct.], sogn- dalsgrus 1,5 km? [0,5 pet.], sogndalsslam 0,3 km? [0,1 pct.], myr 4,3 km? [1,5 pet.]. Nyt Mag. f. Naturv, LII. III. 1914. 15 996 JOH. DYRING. maaske maa sokes i en voldsom brand, som i en længst svunden tid, maaske allerede for begyndelsen av den historiske tid’, har overgaat egnen — opstaat under krig og herjetog, ved lynnedslag eller paa anden maate. Uten at jeg forovrig hverken vil eller kan indgaa synderlig paa dette meget vanskelige sporsmaal, og uten at jeg som be- merket derom tor ha nogen bestemt personlig mening, skal jeg dog gjore opmerksom paa folgende, som maaske kan synes at peke 1 denne retning. | La os et oieblik tænke paa de sandsynlige følger av, at et | slorre skogbevokst distrikt blir hjemsøkt av en saadan voldsom katastrofe. Det er da klart at det særlig vil komme til at gaa ut over de torre og middelsfugtige strøk, hvor matjorden i større | eller mindre utstrækning vil bli fortært av jordbrand, og hvor vegetationen selvfølgelig aldeles tilintetgjøres. Derimot vil vand- plantevegetalionen bli saa temmelig uberørt, og det samme vil tildels bli tilfælde med planteveksten paa havstranden, hvor skog- bestanden altid maa antages at være ringe, samt paa de vaateste steder i det indre, som kun kan herjes av topbrand, og hvor rotsystemene altsaa som regel vil bli i behold. Eftersom der saa danner sig ny jord, maa de nærmest forhaandenværende arter — altsaa særlig den gjenlevende vegetation paa de vaate steder og tildels strandplanter — kunne bre sig ut ogsaa over de tørrere lokaliteter og der tildels danne massevegetation. Først efterhaanden vil saa andre arter indfinde sig og litt efter litt trænge de første tilbake til lokaliteter, hvor de formaar at holde stand. Naar da omsider egnen er opfyldt av plantesamfund, hvert avpasset efter sine lokaliteter, er floraen kommet i like- vegt og vil senere — forulsat at naturforholdene holder sig kon- stant og bortset fra menneskets mægtige indflydelse — ikke undergaa større forandringer. — Under denne utvikling maa de urtagtige planter antages at rykke hurtigere frem end de træagtige, 1 If. Bove Srrøm l. e. p.52 turde iallald Jæderen og Karmøen maaske ha været skogbare allerede ved dette tidspunkt. I PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 997 da de i en langt yngre alder er istand til at danne frø. Videre er det klart at utviklingen 1 tilfælde vil kræve en forholdsvis kortere tid i et omraade, som er av mindre utstrækning og som ligger mere aapent til og er i nær berøring med uberørte egne og med havet; derimot vil den fordre lange tidsrum, om egnen ligger midt i et hjemsøkt distrikt med milevide øde bergstræk- ninger paa alle sider og med vanskelig adgang til havet. Nu støter man i Sogndal paa visse eiendommeligheter, som maaske synes at tyde paa en saadan utvikling av floraen. Jeg skal 1 saa henseende peke paa følgende omstændigheter : 1. Medens vandplantevegetationen maa siges at være nogen- lunde rik og planteveksten paa de meget vaate steder heller ikke er ganske fattig, er floraen paa det torre land sammensat av paafaldende faa arter. Nu er det vistnok saa, at man paa for- haand maatte være forberedt paa at finde en meget fattig og ensformig flora paa et underlag saa haardt, vanskelig forvitrende og fattig paa næringsstoffe som labradorstenen. Men den store fattigdom paa arter ogsaa paa den bedre fjeldgrund er dog meget paafaldende og synes at finde sin naturlige forklaring ved at anta at indvandringen endnu ikke er avsluttet. 2. At floraen i Sogndal er relativ ny og at indvandringen endnu ikke er fuldt avsluttet synes maaske ogsaa at fremgaa av, at paafaldende mange ellers ganske almindelige planter mangler totalt eller har, om de findes, en meget sparsom og spredt forekomst. Idet jeg forøvrig henviser til plantefortegnelsen, skal jeg alene nævne den paafaldende sjeldne forekomst av individer og former av Taraxacum, Alchemilla vulgaris og Hieracium. — Tillike falder det straks i øinene, at artsantallet 1 en ganske paafaldende grad er større i nærheten av de to trange indgangsporte ved Rægefjord og Sogndalsstranden end længere inde i dalen, uagtet disse ikke paa nogen maate yder bedre betingelser. 1 1 At ogsaa artsantallet er betydelig større i begge nabostrøk — Jæderen mot v. og Hitterø herred med den hertil hørende del av Aaensire mot ø. — end i Sogndal og omkring Egersund, er bekjendt nok. 998 JOH. DYRING. 3. Medens artsantallet som bemerket er ringe, er der til gjengjæld enkelte av de optrædende arter som forekommer i enorme masser — formentlig saadanne som først kom tilstede og som paa giund av den ringe konkurrance endnu ikke er trængt tilbake. Herhen hører f. eks. Carex leporina og stellu- lata, Phalaris, Ranunculus flammula, Lobelia, Narthecium, Orchis maculata, Athyrium filix femina, Alnus rotundifolia, Salix repens m. fl. Som man ser er dette arter som maa an- tages at kunne overleve en herjende ild. | 4. Visse havstrandsplanter har i Sogndal en abnorm ut- bredelse. Saaledes gaar Plantago maritima her — likesom paa enkelte andre steder i denne del av landet — langt op over dalen, mindst til noget ovenfor Lindland, d. e. nær en mils vei fra havkysten. Den sedvanlige opfatning!, hvoreller dette skal bero paa at sjøvindene fører ind over land de nødvendige hav- salte, er neppe den rigtige. Paa Østlandet, hvor jo ogsaa bølge- slagene mot kysten stadig hvirvler saltparlikler op 1 luften og hvor der ogsaa blæser frisk sjøvind, findes denne art kun paa havstrandene. Desuten er Sogndal 1 det hele en lukket dalkjedel, som — bortset fra de to trange indgangsporte — ved høie kyst- fjeld er vel beskyttet mot havet. Den eiendommelige forekomst av disse havstrandsplanter synes derimot at finde en rimeligere forklaring, naar man anser dem som relikter fra en tid, da de paa grund av ringe konkurrance bredte sig ut over lokaliteter, hvor de ikke egentlig hører hjemme og hvorfra de sandsynligvis derfor ogsaa 1 sin tid vil bli fortrængt av andre arter. — For- uten Plantago maritima gaar ogsaa Sedum anglicum, Statice maritimum, Silene maritima og enkelte andre kystplanter et længere eller kortere stykke opover dalen. 5. Ganske eiendommelig er det ogsaa, at vegetationen endnu kun i ringe grad har ordnet sig i virkelige plantesamfund. Bortset fra kultursamfundene er det egentlig kun dem, som er 1 Se f. eks. Bryan. Jæderens Flora [N. Mag. f. Naturv., 23 B, 1877] p. 10. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 299 knyttet til vandet, ferskt eller salt — hydrofyt- og halofyt- samfundene — som er virkelig utpræget, medens forovrig de enkelte arter som regel kan optræde paa de mest forskjellige steder og under de mest forskjellige forhold. 6. Ogsaa matjordens omtrent totale forsvinden paa de om- liggende berg, som, bortset fra myrene, nu som regel henligger nakne og bare, kun tildels dækket med sten eller større klippe- blokke, synes at antyde noget lignende. Trods al hugst vilde jo 1 det fugtige klima bundvegetationen vedbli at bestaa, de fældede trær vilde erstaltes av rotskud eller froplanter, en ny skog vilde efterhaanden danne sig), og jorden vilde trods al beitning vistnok fastholdes, selv om det skjærmende løvtak for en tid delvis skulde forsvinde; anderledes derimot hvor ild og jordbrand har anledning til at husere. Hvad de ofte anførte klimatiske hindringer for skogens reproduktion angaar, maa man ikke glemme at der selv paa de omliggende berg gives fuldt op av steder med tilstrækkelig ly mot de sure havstorme. De nyanlagte plantninger av gran og furu synes ogsaa overalt at trives godt — Det bør desuten bemerkes at skogen og mat- jorden ogsaa er forsvundet paa steder, hvor mennesker og beitende kreaturer umulig kan være kommet, f. eks. paa av- satsene paa steile fjeldsider. — At det forøvrig trods alt kan gives enkelte strøk i distriktet, hvor smaa rester av den oprin- delige skog kan ha holdt sig, bør selvfølgelig ikke overraske. — At matjorden saaledes omtrent totalt er forsvundet paa høidene og ogsaa er usedvanlig tynd 1 de laveste egne, synes ogsaa at utelukke at skogen kan være ødelagt ved forsumpning — hvad der, ialfald paa de omliggende berg, desuten er lite rimelig paa grund av det meget ujevne terræn. 7. Endelig er det at merke at der — likesom paa Karm- øen og Jæderen — ikke sjelden forekommer trækul sammen med trælevningene i myrene. Dette opgives av paalidelige folk saavel 1 If. erfaringer fra adskillige steder i det sydlige Norge vilde dog vistnok 1 dette tilfælde furuen ofte bli fortrængt av bjerken. 930) JOH. DYRING. fra Sogndal som fra egnen ved Egersund. Dei myrene — sam- men med liggende stammer — forekommende stubber, som til- syneladende er avkappet i hugsthøide, turde maaske ogsaa tildels være rester av stammer nedbrændt indtil den fugtige jord. Det er som ovenfor bemerket selvfølgelig ikke min mening, at de her anførte omstændigheter paa nogen maate gir noget endelig svar paa det meget vanskelige spørsmaal om hvorledes skogen er forsvundet i dette distrikt — endsige i hele den syd- ligste og sydvestligste del av vort land. Dertil vil utfordres ind- gaaende videnskabelige undersøkelser, bl. a. fortsatte under- søkelser av myrene. Jeg har kun villet meddele de ovenfor anførte kjendsgjerninger som et litet bidrag til fremtidige studier over dette 1 flere henseender interessante tema. Som ovenfor bemerket har vegetationen i Sogndal kun 1 ringe grad ordnet sig 1 særegne samfund. Det er som oplyst egent- lig kun hydrofyt- og halofytsamfundene som er virkelig utpræget, medens den øvrige vegetation, bortset fra kultursamfundene, er lite utdifferensieret. Som mere typiske plantesamfund maa nævnes: a) Limnæenes samfund [Isoétes, Pilularia, Elatine, Subu- laria, Litorella, Nymphæa, Nuphar, Callitriche, Lobelia, Sparganium m. fl]. Likesom det følgende samfund utbredt 1 og ved elven og dens tilløp samt i tjernene. b) Rørsumpene [Equisetum fluviatile og limosum, Phala- ris, Scirpus mamillatus, Glyceria fluitans, Carex aquatilis og Goodenowii, Iris, Sparganium, Menyanthes, Lysi- machia, Naumburgia, Lobelia, Ranunculus flammula mie fle: c) Kjær og gresmyrer, vandsyke marker, fugtige beiter paa heiene o. |. Almindelig utbredt. — Som eksempel hit- sættes vegetationen paa en græsmyr 1 bjerkeskog paa heien mellem Drageland og Bo: Blechnum, Equisetum PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 931 silvaticum, Dryopteris filix mas, Sphagna og Polytricha, Aira flexuosa og cæspilosa, Glyceria fluitans, Festuca rubra, Holcus, Anthoxanthum, Molinia, Carex stellulata, canescens og leporina, Eriophorum, Potamogeton poly- gonifolius, Rumex acetosa, Menyanthes, Viola epipsila, Luzula campestris, Galium palustre og uliginosum, Poten- tilla erecta, Ranunculus flammula, Caltha, Narthecium, -Pedicularis palustris, Vaccinium uliginosum, Comarum, Cornus, Trientalis, Melampyrum pratense, Cirsium pa- lustre, Orchis maculata, hvortil slutter sig” forskjellige buske, Salix aurita og repens, Betula verrucosa og Alnus rotundifolia. — Som eksempel paa vegetationen paa de fugtige beitestrækninger, som — skjønt stedvis meget varierende i natur — dog nærmest maa fores til hydrofyt- samfundene, anfores folgende arter fra heien v. f. Drageland: Dryopteris phegopteris, D. linneana, Blechnum, Pteridium, Lycopodium clavatum, Juniperus, Aira flecuosa, Avena pubescens meget sjelden, Triodia, Glyceria fluitans, Festuca ovina, Rhynchospora alba, Carex pulicaris, leporina, stellulata, pilulifera, panicea? og pallescens, Juncus squarrosus, Luzula campestris, Narthecium, Convallaria, Orchis maculata, Platanthera montana, Betula verrucosa, Alnus rotundifolia, Cerastium vulgare, Silene rupestris, Caltha, Anemone nemorosa, Ranunculus flammula, Drosera intermedia, Sorbus aucuparia, Poten- tilla erecta, Comarwm, Rosa sp., Trifolium repens, Lotus, Polygala vulgaris, Empetrum, Hypericum pulchrum og quadrangulum, Viola epipsila, palustris og canina, Epilobium montanum og collinum, Cornus suecica, Vacci- nium vitis idea, uliginosum og myrtillus, Arctostaphylos ua ursi, Calluna, Erica tetralix, Brunella, Veronica officinalis, Digitalis, Euphrasia gracilis, Pedicularis palustris og silvatica, Pinguicula, Galium palustre og uliginosum, Viburnum, Lonicera periclymenum, Succisa, 290 JOH. DYRING. Campanula rotundifolia, Antennaria dioica, Achillea millefolium, Arnica montana, Cirsium palustre, Hypo- cheris radicata, Leontodon autumnalis, Hieracium pilo- sella coll. d Sphagnummyrer. Temm.alm, men sj. av større ut- strekning. Som eks. anfores artene, som blev notert paa en myr ved tjernet o. f. Aarstad: Rhynchospora alba, flere Carices og Eriophora, Scirpus cespitosus, Narthecium, Vaccinium uliginosum og vitis idea, Erica, Myrica, Drosera rotundifolia og intermedia, Pinguicula, Cornus, Pedicularis palustris og silvatica, Comarum, Calluna, Salix repens og Betula verrucosa. e) Hav- og fjordstrande. Temm. sparsomt forekom- mende, da kystfjeldene som regel er brat utstyrtende. Jeg noterte f. eks. ved Rægefjord: Phragmites og Ruppia paa grundt vand utenfor den egentlige kystlinje, Atriplex hastata, Ligusticum scoticum, Galium aparine, Agrostis maritima, Triglochin maritima og Triticum repens. f) Havgresvegetationen [Zostera, Ruppia. Som eks. paa vegetationen paa de mindre fugtige steder i distriktet, som i ringere grad er ordnet i virkelige samfund — kun 1 tilløp til saadanne — hitsættes: En tor, mosgrod fjeldknaus ved meieriet paa Hauge: Sedum acre, anglicum og maximum, Silene rupestris, Aira flexuosa, Galium verum, Rumex acetosellä, Hieracium pilo- sella coll., Viscaria vulgaris, Jasione, Vaccinium myrtillus, Aira precox, Festuca ovina, Teesdalea, Campanula rotun- difolia. Bjerkeskoge paa heien mellem Drageland og Bo samt ved Aarstad: Betula verrucosa, Quercus robur, Juniperus, Corylus, Sorbus ancuparia og norvegica, Pyrus malus, Rosa sp., Myrica, Salix repens, Melampyrum pratense, Arnica, Vaccinium uliginosum, myrtillus og oxycoccus, Convallaria, Rumex acelosa, Potentilla erecta, Hieracium PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 933 pilosella coll., Veronica officinalis, Brunella, Succisa, Anthox- anthum, Dryopteris filix mas, linneana og phegopteris, Luzula campestris, Lathyrus montanus, Festuca ovina, Aira flecuosa, Molinia, Poa memoralis og trivialis, Viola epipsila, Ranunculus acer, Plantago lanceolata, Carex canescens, stellulata og leporina, Calluna, Digitalis, Orchis maculata, Blechnum, Cornus, Erica, Narthecium, Sanguisorba, Rubus saxatilis, Anemone nemorosa, Hypericum pulchrum. I de av mig undersokte urer langs veien fra Hauge til Drageland, fra prestegaarden til Lindland og ved havkysten m. fl. st., foruten flertallet av artene 1 bjerkeskogen: Aira pracox, Vicia orobus, Geranium robertianum, Rhamnus frangula, Tilia, Veronica arvensis, Viburnum, Jasione, Hypocheris radicata og Sorbus subsimilis samt de mere sjeldne Stella- ria holostea. Moehringia trinervia, Prunus avium, Mercuri- alis, Ilex, Hedera, Primula acaulis, Teucrium, Melampyrum silvaticum og Campanula trachelium. Paa naturlige enge og slaattemarker ved Tothammer, hvor de if. H. Aarsrap gir et sjelden godt og nærende hoi: Anthoxanthum, Aire, Festuca ovina, Holcus, Vicia cracca, Trifolium repens og pratense, Statice maritima, Campanula rotundifolia, Arnica, Potentilla erecta, Sanguisorba, Rhinan- thus minor, Lotus, Rumex acetosa, Euphrasia sp, Cerastium vulgare, Plantago lanceolata og maritima, Hieracium pilo- sella coll. og vulgatum ?, Achillea millefolium, Sedum maxi- mum, annuum og anglicum, Viscaria, Silene rupestris og inflata, Leontodon autumnalis, Hypocheris radicata, Galium verum, Filipendula ulmaria, Lychnis, Jasione, Chrysanthe- mum leucanthemum, Hypericum quadrangulum og Ranun- culus acer. 234 JOH. DYRING. I efterfolgende fortegnelse er opfort alle de plantearter jeg har bemerket i det gebet, som med basis fra Nordnes litt v. f. Nordfjord indtil Jøssingfjord strækker sig i nordlig retning indtil en ret linje omtr. fra Urdal til Frøitlog. Selvfølgelig er det ikke utelukket at enkelte arter, som if. sin øvrige ut- bredelse paa Sørlandet skulde kunne forekomme, er overset; det bør dog bemerkes, at flere av disse blev specielt eftersøkt. — Det mot ø. beliggende, til Sogndals prestegjæld hørende lille kapel- sogn Aaensire har jeg ikke undersøkt. Jeg har imidlertid fra en meget interesseret samler og i sjelden grad skarp iagttager hr. lærer S. THELE — som 1 adskillige aar med stor flid har botanisert i dette distrikt -- erholdt tillaans en plantefortegnelse ledsaget av et fyldig og meget instruktivt herbarmateriale. I min fortegnelse er derfor ogsaa optat hr. THELEs fund 1 Aaensire, hvoriblandt adskillige arter, som jeg ikke har bemerket i hoved- sognet. For det meget interessante bidrag hr. THELE herved har levert til mit arbeide, avlægger jeg ham herved min hjerte- lige tak.! Da min fortegnelse imidlertid trods alt dog ikke om- 1 Turces plantefortegnelse omfatter strøket paa begge sider av Sire- aaens nedre løp, altsaa foruten det til Sogndals herred hørende gebet med gaardene Maal, Bakken, Maalsand, Loining, Loug [Laag], Ekelid og Ekeland ogsaa den allervestligste del av Hittero herred, Lister og Mandals amt, med gaardene Ystebo, Midbo, Sletten, Haaskog, Vatland og Televik. Ogsaa plantene fra dette lille gebet paa Sire- aaens venstre bred er medtat i min fortegnelse. — Aaensire er et trangt dalfore omgit av hoie fjeld, som især paa nordsiden er bratte. Den gjennem dalen strommende Sireaa danner ved utlopet av det store Lundevand et par betydelige vandfald, Rj ukan- og Lougfos, og strommer derefter, bred og rolig, i en lengde av ca. 3 km., indtil den ved Egdarholmen utmunder i havet; utenfor mundingen den store fiskebanke Siregrund. Ved en dal som fører mot s. fra Sletten til Vatland og Berrefjord, avskjæres en stor, temmelig øde og naken trekantet hei, som ved mindre forsænkninger deles i Midbø-, Ystebø- og Skarpenesheiene. — Undergrunden labra- dorsten. — De plantearter, som if. hr. Tueras liste og herb. er fundet ved Aaensire, er i min fortegnelse uttrykkelig anført for dette gebet undtagen for de ganske almindelige arters vedk., som 1 fortegnelsen er betegnet med ,, Alm." PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 935 faller hele Sogndal, har jeg valgt den mere beskedne titel „Planteliste fra Sogndal“. — I fortegnelsen har jeg med hensyn til opstilling og nomenklatur som regel fulgt den av den botaniske forening 1 Lund utgivne Förteckning öfver Skandinaviens våxter. — Ved bestemmelsen av former tilhørende flere av de kritiske slegter har enkelte specialister ydet mig velvillig hjælp, hvorfor jeg herved avlægger dem min hjertelige tak. 236 JOH. DYRING. Polypodiaceæ R. Br. Woodsia ilvensis (L) R. Br. THELE har samlet den i Ostre Midboheien, hvor den forekommer sparsomt i klipperifter; 1 hovedsognet saaes den ikke. Cystopteris fragilis (L) Berna. Sj; jeg fandt den kun ved Ymmersten og ved den nedlagte jernbane langs Refsvandet. TueLe har samlet den i fugtige bergklofler ved Midbø samt ved Toptemyren. Dryopteris filix mas (L) Schott. Temm. alm. i hovedsognet, f. eks. ved Sogndalsstranden, Torneskov, heien mellem Drageland og Bo, Lindland, Sandbeek m. fl. st. I Aaensire forekommer den temm. sparsomt. — Den for Sogndal og enkelte a. st. 1 Skandi- navien tidligere opgivne saakaldte D. rigidum D. C. synes if. Knox [Hn. Skand. Fl. Ed. 12] kun at være en skyggeform av nærværende art. D. spinulosa (Müır.) Kuntze. Ikke sj.; jeg fandt den ved Sogndalsstranden, Tothammer, Lovland, Rægeland, heien mellem Drageland og Bo, Lindland og Brandsberg. I Aaensire talrik 1 Kongeuren i Vatlandsstranden ved Berrefjord og ellers spredt over hele sognet. *dilatata (Horrw.) GRAY synes at være almindeligere end hovedformen, ialfald i hovedsognet. D. phegopteris (L) Curistens. Alm. saavel 1 dalene som oppe paa heiene. D. linneana Curistens. Alm., dog vistnok noget sjeldnere end foreg. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 937 Athyrium filix femina (L) Rots. Alm. overalt. Asplenum trichomanes L. Sj; jeg fandt den kun ved Rægefjord samt ved veien mellem Lindland og Sandbæk. I Aaensire et enkelt sted 1 Vatlandsdalen, hvor den forekommer meget sparsomt, samt paa Midboheien. A. viride Hups. 'luztE har fundet en liten koloni paa et sted 1 Vatlandslien; 1 hovedsognet saa jeg den ikke. A. ruta muraria L. Denne art, som heller ikke er fundet 1 hovedsognet, har 'THELE bemerket i Vatlandslien, hvor tre smaa ekspl. vokset i en fjeldkløft indunder et fremsprin- gende klippestykke, samt ved Televik, Midbø og paa Midbo- heien. A. septentrionale (L.) Horrm. Sj; jeg fandt den mellem Lindland og Sandbeek meget sparsomt. I Aaensire nogen ekspl. 1 Vatlandslien, Kongeuren og paa Midbo. Blechnum spicant (L) Wir. Alm.; især talrik overalt paa heiene og 1 bjerkeskogene. Pleridium aquilinum (L) Kuan. Temm. alm., især paa heiene, f. eks. mellem Drageland og Bo, Rægedal, Refsvand, mellem Sogndal og Jossingfjord m. fl. st. I Aaensire m. st. Polypodium vulgare L. Alm. Marsiliaceæ R. Br. Pilularia globulifera L. Sj. Sogndalselven i nærheten av Sogndalsstranden [Friptz]. Equisetaceæ L. C. Ricu. Equisetum arvense L. Synes at vere sj.; jeg fandt den kun ved den indre del av Regefjord i nærheten av Rægedal. E. silvaticum L. Alm. 238 JOH. DYRING. E. fluviatile L. H. o. h. f. eks. ved Rægedal, Aarstad og enkelte a. st. v. limosum (L) Alm 1 elven med dens tilløp samt 1 myr- huller o. a. smaa vandsamlinger. I Aaensire talrik i Vatlands- tjernene, Stemmevandet og 1 myrer paa Midboheien. Lycopodiaceæ L. C. Rica. | Lycopodium selago L. Vistnok sj: jeg fandt nogen faa ekspl. ved jernbanelinjen ı naerheten av Refsvand. I Aaensire forekommer den spredt. Lusegræs if. HELE, fordi et avkok har været benyttet mot utoi hos husdyrene. L. annotinum L. Sj. En fugtig dalsænkning paa Karteid, hvor den if. THELE er temm. talrik. I hovedsognet fandt jeg den ikke. L. clavatum L. H. o. h. f. eks. paa heiene ved og ovenfor Drageland. I Aaensire ved Midbø og Loug. L. inundatum L. Sj. 'TueLe har fundet den i Haaskar- myren og Toptemyren ved Midbø; i hovedsognet saaes den ikke. Selaginellaceæ Merv. Selaginella ciliata (Lam.) Opiz. Sj; jeg fandt den kun ovenfor Refsvand, hvor den forekommer meget sparsomt. HELE har samlet den i Aaensire 1 en fugtig fjeldkløft ved Midbø samt paa Midbøheien. Isoëtaceæ BARTL.: TREVIS. Tsoétes lacustre L. Temm. alm. 1 Sogndalselven med dens tilløp, h. o. h. i mængde f. eks. ved Lindland. I. echinosporum Dur. Temm. alm. maaske hyppigere end foreg. art; flere av de for denne antegnede voksesleder turde nemlig maaske gjælde nærværende art. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 239 Paxaceæ L. €. Ricn.: LINDL. Taxus baccata L. Sj. og formodenthg kun i Aaensire, hvor der if. THELE ved Karteid findes ca. 10 og ved Televik 3 mindre buske. Ballun eller badlun. Pinaceæ Linpt. Larix decidua Mitt. Ikke sj. plantet; den største plantning findes paa Loug, hvor der if. THELE er en lund paa over 150 ekspl. Pinus silvestris L. Sj. Den forekommer nu meget sparsomt 1 Store og Lille Bentsdal i nærheten av Blaafjeldets gruber, ved Brombo- og Guddalsvand samt paa Sireheien [alt if. stiger Orsen). Endnu for 100 aar siden fandtes der paa disse steder ikke saa lite furuskog; Sogndals kirke — som blev opført i 1803 — og enkelte gamle huse opgives saaledes at vere bygget av furu fra Brombo. Heller ikke 1 Aaensire har furuen fortiden nogen større utbredelse. If. TueLE har gaarden Haaskog den meste furuskog; dernæst kommer Midbø, hvor der findes en blanding av furu og løvskog, og Loug, hvor dog furuen er meget sparsom. Spredte ekspl. forekommer derhos 1 Vat- landsdalen og i Skarpenes [Danskelien]. — I Dalene — hvor den 1 sin tid har dannet store skoge, som har efterlatt svære røtter og stammer overalt i myrene — forekommer arten if. HeELLAND. Jordbunden i Norge desuten, men meget spar- somt, i Lund og Bjerkreim. — I Sogndals nedre dele er den flere steder indplantet; den største plantning er paa Aar- stadøen. P. montana Miu. forekommer if. THELE plantet paa Karteid. Picea excelsa (Lam.) Linx. Ikke vildtvoksende i Sogndal og — fra- regnet Lund herred, hvor der if. ScHöBELER. Virid. findes nogen faa vildtvoksende eksemplarer — heller ikke i hele distriktet Dalene. I de senere aar er der paa forskjellige steder i Sogndal og Aaensire plantet en mængde granplanter — efter opgivende mere end 100000 — som synes at trives godt. Juniperus communis L. Alm.; h. o. h. paa heiene en nedliggende f. — Ener brukes her ved begravelser paa samme maate som gran paa Østlandet. 940 JOH. DYRING. 'Sparganiaceæ Duw.; J. G. AG. Sparganium minimum Fr. Sogndal [if. Frıprz]. S. affine Scunitzt. Ikke alm. Jeg samlet den i Rægelands- bækken og 1 Rosselandselven samt ved Aamot og prestegaarden 1 hovedelven. I Aaensire 1 Vatlandsdalen og 1 Karteidmyren. S. affine X simplex? Sj. Aamot 1 hovedelven. S. simplex Huns. THELE har samlet den i Karteidmyren; i hovedsognet saa jeg den ikke. | S glomeratum (Lxsr.) NEUM. Sj.; jeg fandt den kun i en grolt ved Hauge. S. ramosum Hups. v. microcarpum Neum. "Temm. sj., f. eks. fl st. 1 bækken langs veien mellem Drageland og Ræge- land. Potamogetonaceæ Dum.; ENGL. Zostera marina L. Alm. ved Rægefjord, Televik, Berre- fjord o. a. st. ved havkysten. Potamogeton nalans L. H. o. h. E. eks. 1 et myrhul ved Drageland og 1 et tjern ved Aarstad. P. polygonifolius Pourr. Alm. overalt i stillestaaende vand, grøfter, myrhuller o. Ll, f. eks. paa heien mellem Drageland og Bo, ved Hauge, Aarstad m. fl. st. I Aaensire 1 Vatlandstjernet, i en grøft i Vatlandsdal, paa Midbøheien o. a. st. Ruppia spiralis (L.) Dum. Vistnok sj; Ostravigljernet nf. Friptz]; i Reegefjord saaes fl. st. sterile ekspl. vistnok ogsaa tilhørende denne art. Juncaginaceæ L. C. RicH.; LinDL. Triglochin maritima L. Alm. paa strandkantene langs Rægefjord. | Sparganierne i min samling er velvillig bestemt av hr. rektor Neuman [Ystad]. PLANTELISTE FRA SOGNDAL, 241 T. palustris L. Hittil kun bemerket i Aaensire, hvor den if. THELE forekommer sparsomt paa Vatland neer tjernet. Graminex JUSS. Phalaris arundinacea L. I storste mængde og usedvanlig frodig 1 og omkring elven med dens tillop. v. picta L. I elven ovenfor Aamot sammen med hoved- formen, hvor den efter opgivende har vokset 1 mange aar og vistnok er virkelig vild. I Aaensire forvildet paa et par st. Anthoxanthum odoratum L. Alm. Phleum pratense L. Dyrkede enge; ogsaa ellers temm. . alm. f. nodosum SCHREB. Midbo i Aaensire. Alopecurus geniculatus L Ikke sj. f. eks. ved Rægefjord, Hauge og paa heien mellem Drageland og Bo. I Aaensire f. eks. ved Strandebak [Vatland]. Agrostis stolonifera L. v. maritima (Lam.) Kocu. Alm. paa strandene langs Rægefjord. I Aaensire f. eks. ved Midbo. A. vulgaris With. Alm. A. canina L. Vistnok temm. alm. f. eks. h. o. h. langs elven, men formodentlig ogsaa a. st. I Aaensire f. eks. ved Midbø og Ystebø. Calamagrostis epigeios (L. Rorn. Sj; jeg fandt kun et par ekspl. ovenfor Refsvand. I Aaensire ı en stor ur ved Ystebo samt paa Skogestadheien. Holcus lanatus L. Alm. f. argenteus (R. SJ). Drageland fl. st. H. mollis L. Sj. THete har fundet den sparsomt i bjerke- liene ved Midbø; ikke bemerket i hovedsognet. Aira precox L. Vistnok ikke sj.; jeg fandt bortvisnede ekspl. fl. st. paa heien mellem Sogndalsstranden og Rægefjord og mellem Drageland og Bo samt langs veien mellem Lindland og Sandbæk. I Aaensire ved Vatlandsstrand [THELE]. Nyt Mag. f. Naturv. LII. III. 1914. 16 949 JOH. DYRING. A. cespitosa L. Alm. A. flecuosa L. Alm. Avena strigosa SCHREB. Sogndal [if. Friptz]. A. fatua L. Sj.; et ekspl. paa stranden ved Ymmersten. A. pubescens L. Vistnok sj.; jeg fandt den kun i nogen faa ekspl. 1 heien ovenfor Drageland. Arrhenatherum elatius M & K. Sj. Midbø. Arundo phragmites L. I hovedsognet kun ved den indre del av Reegefjord i brakvand; i Sogndalselven og dens omgivelser saaes den ikke. Mere utbredt ved Aaensire, hvor den if. THELE forekommer talrik 1 Stemmevand, Vatlandstjern, Haaskogmyren m. fl. st. Triodia decumbens (L.) P. B. Alm. Molinia coerulea (L.) MöncH. Temm. alm. f. eks. ved Tverdal, Reegefjord, Refsvand m. fl. st. I Aaensire overalt tal- rik f. eks. ved Ystebo og paa Midboheien. Melica nutans L. Alm. i urer og krat i Aaensire; 1 hoved- sognet bemerket jeg den ikke. Dactylis glomerata L. Alm. Cynosurus cristatus L. Sj.; jeg fandt den kun ved Rege- fjord 1 krat ved den øvre husrække. Poa trivialis L. Alm. P. pratensis L. Alm., dog vistnok noget sjeldnere end foreg. P. nemoralis L. Ikke sj. f. eks. ved Tothammer, Aarstad og mellem Lindland og Sandbæk. P. annua L. Alm., især langs veier og ved bebodde steder. Glyceria flwitans (L.) R. Br. Temm. alm. I Aaensire dog vistnok sjeldnere, f. eks. i Vatlandstjernet. Festuca elatior L. Temm. alm. f. eks. ved Regefjord, Tørneskov, Frøiland m. fl st. I Aaensire f. eks. ved Midbø. F. rubra L. Temm. alm. f. eks. ved Rægefjord, heien mellem Drageland og Bø, ovenfor Refsvand og vistnok Il. st. I Aaensire f. eks. ved Loug. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 243 F. ovina L. Alm.; fl. st. saavel i Sogndal som i kapel- sognet f. vivipara L. Bromus mollis L. Alm. Nardus stricta L. Alm. Lolium perenne L. Temm. alm., ialfald i dalens nedre del f. eks. ved Rægefjord, Sogndalsstranden, Hauge, Bo m. fl. st. I Aaensire f. eks. ved Midbø og Ystebø. Triticum repens L. Alm. Elymus arenarius L. Spredt paa havstranden i Aaensire, if. THELE mest paa Ombovik og ved Televik; i hovedsognet saa jeg den ikke. Cyperaceæ Juss.; St. Hu. Eriophorum angustifolium Rotu. Alm. E. vaginatum L. Alm. Scirpus lacuster L. Sj. Vatlandstjernet 1 Aaensire; 1 hoved- sognet blev den ikke bemerket. S. paluster L. *mamillatus H. Linp». Temm. alm. f. eks. langs Reegefjord, ved Sogndalselven m. st. og ved Rægeland. I Aaensire f. eks. ved et vand paa Midboheien. ? S. uniglumis Lyx. Skjønt den ikke blev bemerket av mig og den heller ikke findes i THELEs hb., turde den dog maaske forekomme et eller andet sted ved havkysten. S. cæspitosus L. Alm.; de indsamlede ekspl., saavel fra hovedsognet som fra Aaensire, synes alle at tilhøre *germa- nicus PALLA. Rhynchospora alba (L.) M. Vans. Temm. alm. f eks. ved Nordnes, Drageland, Haneberg, Aarstad, Løvaas m. Il. st. I Aaensire talrik paa myrene. ; R. fusca (L.) Arr. Sj. og vistnok kun 1 Aaensire, f. eks. paa Karteidmyren og myrer paa Midbøheien. 944 JOH. DYRING. Carex dioica L. Synes at vere temm. sj; jeg fandt den kun paa heien mellem Sogndal og Jossingfjord. I Aaensire paa Midboheien og Haaskarmyren. C. pulicaris L. Sj.; sparsomt paa heien ovenfor Drageland. I Aaensire paa. Midboheien. C. pauciflora LiGTHF. Sj. og hittil kun i Aaensire, f. eks. 1 Vatlandsdalen. C. leporina L. Alm. overalt; ogsaa i Aaensire. C. canescens L. Temm. alm. f. eks. ved Rægedal samt paa heien mellem Drageland og Bo. I Aaensire ı Vatlandsdalen melet C. stellulata Goop. Alm. overalt. C. Goodenowii J. Gay. Alm. saavel i dalene som ogsaa paa heiene. C. aquatilis We. Sj; jeg fandt den 1 elven paa grundt vand litt s. f. Prestbro meget sparsomt. C. digitata L. Sj. Vatlandsdalen [Midbø] i krat; 1 hoved- sognet blev den ikke bemerket. C. pilulifera L. Ikke sj. f. eks. ved Skaraas, heiene ved Drageland, langs veien mellem Fidje og Brandsberg m. fl. st. I Aaensire paa Bjørjemyren og Vatlandsstrand. C. pallescens L. Temm. alm. f. eks. ved Ymmersten, Ræge- fjord, Tothammer, Skaraas, Rægedal og Drageland. I Aaensire ved Midbø og 1 Vatlandsdal. C. panicea L. 'Temm. sj.; jeg fandt den kun ved Rægedal o. fl. st. langs veien fra Drageland til Urdal. I Aaensire paa Bjorjemyren og Midboheien. C. Oederi (Eura). Horrm.! "Temm. alm. i hovedsognet; 1 Aaensire f. eks. ved Vatlandstjern, Midbø og Televik. 1 Som et bidrag til kundskapen om utbredelsen av de kritiske former av C. fulvelle i vort land kan følgende anføres efter hr. mag. Aıvar Parmerens [Helsingfors] bestemmelse av ekspl. i mit herb.: C. Oederi Horrm.: en steril f. som ligner C. flava X Oederi, Langø ved Holmestrand; en grov f. som Parmer. har set fra adskillige steder PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 245 C. rostrata STokes. H. o. h. ved Sogndalselven og dens tilløp, tjernet ved Aarstad m. fl. st. I Aaensire h. o. h. C. vesicaria L. Synes at vere sj.; jeg fandt den ved elven. I Aaensire ogsaa som det synes sparsomt. Araceæ Neck. Calla palustris L. Sj. Bækken ved Rægeland [if. Lanp- MARK]. Juncaceæ VENT.; Dum. Juncus effusus L. Alm. J. Leersii Marss. Alm. — If. Trece benyttedes marven av begge disse arter like til slutningen av sekstiaarene 1 Aaen- sire til væker 1 de dengang brukte tranlamper. Straaene hentet man især fra en liten ø ved Hitterø, hvor de vokste i stor maengde. J. filiformis L. Alm. J. lamprocarpus EHrH. Temm. alm. J. supinus Mönch. Under flere former temm. alm. f. eks. 1 Sogndalselven, ved Drageland osv. I Aaensire m. st. .J. squarrosus L. Ikke sj, fornemlig paa heiene f. eks. ved Drageland. I Aaensire i Vatlandsdal, Midbøheien, Ystebø, Loug o. a. st. J. buffonius L. Temm. alm. i Norge, Havsund 1 Bamle. — *oedocarpa Anps. Ramsaas 1 Bærum, Lange ved Holmestrand, Kjærringleden og Oddene ved Langesunds- fjorden. — C. flava X hornschuchiana, Lange ved Holmestrand, Hvalen i Eidanger, Stokkevand i Bamle. — C. flava X Oederi, Ramsaas i Bærum, Bjerko ved Holmestrand. — C. hornschuchiana Horre: en f. nærstaaende til *eckergensis LinpB. & Parmer., Oddene ved Nev- lunghavn. — C. hornschuchiana X lepidocarpa ? Jæderen [Bryun]. — C.h rnschuchiana X. Oederi, Lango ved Holmestrand, Hero og Borgeaas ved Porsgrund, Jæderen [Bryan]. — Herved fuldstændiggjøres ogsaa angivelsene i forf.s tidligere arbeide Flora grenmarensis. 946 JOH. DYRING. Luzula campestris (L.) D. C. (incl. L. multiflora Horrw.). H. o. h. f£. eks. paa heien mellem Drageland og Bo. I Aaensire talrik. L. pilosa (L. Wittp. Meget sparsomt ved Midbø og Tele- vik; i hovedsognet saa jeg den ikke. Liliaceæ ADANS. Narthecium ossifragum (L.) Hups. Alm. overalt paa heiene og paa haarde beiter. Allium ursinum L. Kun fundet paa et eneste st., nemlig under et fjeld ved Televik, hvor den if. THELE nu er forsvundet; ikke bemerket 1 hovedsognet. Majanthemum bifolium (L.) F. W. Scum. Temm. sj. f. eks. ved Rægedal og Lindland. I Aaensire paa Midbø, Vatlandsstrand 0. a. st. Polygonatum multiflorum L. Ikke vildtvoksende; dyrkes temm. ofte som prydplante i haver f. eks 1 Sogndalsstranden, ved Froiland og Regeland. P. odoratum (MıLr.). THeze har fundet den meget spar, somt 1 en fjeldrevne paa Aaensires nordbred under de bratte fjeld mellem gaardene Loining og Loug; i hovedsognet saa jeg den ikke. P. verticillatum (L.) Aut. Ogsaa kun bemerket av THELE som har samlet den i lien ved Skogestad i den ostligste del av hovedsognet, hvor der ialt fandtes 6 ekspl. Convallaria majalis L. Temm. alm.; Skaraas, heien mel- lem Drageland og Bo, Haneberg, Lindland m. fl. st. I Aaensire ved Midbø og alle de andre gaarde i sognet. I nærheten av Skaraas skal der efter opgivende findes en f. med fiolette blomster. Iridaceæ Juss.; LINDL. Iris pseudacorus L. Sj; jeg fandt den temm. talrik paa bredden av tjernet ved Tothammer. I Aaensire findes den meget sparsomt ved Televik, hvor den if. THELE meget sj. bærer blomster. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 247 Orchidaceæ Juss.; LINDL. Orchis morio L. er fra gammel tid opgit for Sogndal |provst Fincken- HAGEN], men uten tvil med urette. Da det fra FiINCKENHAGEN stammende ekspl. i universitetsherb. mangler angivelse av lokalitet, er det nemlig meget tvilsomt om det virkelig skriver sig fra Sogndal. 0. masculus L: Nogen ganske faa indiv., knapt mere end 4, findes if. THELE paa en bakke paa Midbø i Agerhus; 1 hoved- sognet saa jeg den ikke. — THeLes ekspi. er smaa og faablom- strede og minder noget om 0. morio. O. maculatus L. Alm.; næsten overalt med hvite blomster. Marirok. À Gymmadenia albida (L.) Rica. Sj. i Aaensire [HANNE TowsETH] i. eks. ved Midbø, hvor Turre har fundet 3 ekspl.; 1 hovedsognet saa jeg den ikke. Platanthera bifolia (L.) Reus. angives av THELE som fore- kommende spredt 1 Aaensire; ekspl. 1 hans herb. synes ogsaa at tilhøre denne art, men lar sig neppe bestemme med fuld sikkerhet. I hovedsognet fandt jeg kun den folgende art. P. montana (Scuw.) Reue. fil. Temm. alm. f. eks. ved Rægefjord, Drageland og m. a. st. Salicaceæ Briss. — Mires. Populus tremula L. Temm. alm. P. alba L., P. balsamifera L. og maaske fl. a. poppelarter forekommer alm. plantet. Salix viminalis L. og maaske fl. pilarter forekommer h. o. h. plantet. S. caprea L. Temm. alm. S. cinerea L. Formodentlig ikke sj.; jeg har dog ikke notert den. S. aurita L. Alm. 1 Hr. landbrukslærer Aarsrap, som har sit barndomshjem i Sogndal, har heller ikke bemerket denne art. 948 JOH. DYRING. S. aurita X repens. Et par sterile ekspl. i samlingen til- horer sandsynligvis denne hybrid. S. repens L. Alm. overalt. Myricaceæ L.C. Ricx.; Liwpr. Myrica gale L. Alm. paa vandbredder og paa heiene. Betulaceæ As. Corylus avellana L. Temm. alm. f. eks. ved Tverdal, Drageland, Bo, Lindland, Sandbeek m. fl. st. I Aaensire sjeldnere. Betula verrucosa EHRH. Alm. DB. pubescens Kuru. Synes at være meget sjeldnere end foreg., ialfald 1 hovedsognet hvor dens forekomst er tvilsom. Alnus rotundifolia Mint. Alm. Fagaceæ A. Br.; Rcus. Quercus robur L. Alm.; dog vistnok noget sjeldnere 1 Aaensire. Har tidligere hat storre utbredelse 1 egnen end nu; svære ekestammer forekommer overalt i myrene, selv paa de nu skogbare heier. Q. sessiliflora Martyn. If. TuELEs fortegnelse og herb. alm. 1 Aaensire; 1 hovedsognet synes den at forekomme meget sjeldnere. Ulmaceæ Briss. -— Mires. Ulmus scabra Mur. Ikke alm.; jeg fandt den ved Ræge- fjord, Lindland, Stenberg og Sandbæk. Moraceæ Linpu. Humulus lupulus L. H.o. h. f. eks. ved Rægefjord, Lind- land, Brandsberg m. fl. st. I Aaensire ved Berrefjord. Overalt 1 nærheten av bebodde st. og vistnok oprindelig dyrket. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 249 Cannabis sativa L. H o. h. dyrket; i 1912 saa jeg en liten hamp- aker ved Froiland. Urticaceæ Dum. Urtica dioica L. Temm. alm., ogsaa langt fra bebodde st. U. urens L. Tuere har samlet den like utenfor sognets grænse ved Holmen i Berrefjord; i gebetet er den endnu ikke bemerket. Polygonaceæ Juss.; LINDL. Rumex domesticus Hn. Alm. R. domesticus X obtusifolius. Ikke sj. sammen med stam- artene; jeg fandt den ved Gosen, Hauge, Lindland o. fl. st. R. crispus L. Formodentlig h. o. h. langs havkysten, hvor jeg dog ikke bemerket den. R. obtusifolius L. Alm. især i dalens nedre del, men ogsaa ved Urdal, Stenberg o. a. st. i det indre. R. acetosa L. Alm.; fl. st. overgangsformer til R. ari- folius Arr. R. acetosella L. Alm. Polygonum viviparum L. THELE har samlet den ved Midbø, Ystebo, Televik og Vatland 1 Aaensire; jeg maa for- modentlig ha overset den 1 hovedsognet. P. lapathifolium L. ”Temm. alm. P. persicaria L. Alm. P. hydropiper L. Alm.; if. 'HELE dog sjeldnere i Aaensire. P. aviculare L. Temm. alm.; jeg fandt den f. eks. ved Rægefjord, Kvam, Tothammer og Hauge. I Aaensire ved Midbe, Televik o. fl. st. P. convolvulus L. Ikke alm., f. eks. ved Tothammer, Hauge og Urdal. I Aaensire ved Midbø m. Il. st. Chenopodiaceæ VENT.; Less. Chenopodium album L. Temm. alm. f. eks. ved Ymmer- sten, Hauge og vistnok m. fl. st. 250 JOH. DYRING. Atriplex hastatum L. Sj.; kun h. o. 2 ved Rægefjord. I Aaensire sparsomt ved Televik. A. patulum L. Neppe alm.; især omkring Hauge, vistnok dog ogsaa a. st. I Aaensire ved Midbø og Televik. — A. litorale L. forekommer neppe i dette distrikt. Portulacaceæ Juss; Ren». Montia lamprosperma Cuam. Sj; jeg saa den kun ved Rægefjord. I Aaensire paa Midbø og Vatland. Caryophyllaceæ Juss.; Rens. Stellaria media (L.) Cyr. Temm. alm. f. eks. ved Ymmer- sten og Rægefjord samt fl. st i det indre. I Aaensire alm. S. holostea L. Sj. Reegefjord et par st. 1 krat [1f. Lanpmark]. S uliginosa Murr. Sj. Rægefjord paa fugtige st. ovenfor den øverste husrække. S. graminea L. Ikke alm.; jeg fandt den kun ved Tot- hammer og nær Lindlandsfossen. Cerastium vulgare C. Hn. Temm. alm. — C. semide- candrum L., som kunde tænkes at forekomme, fandt jeg ikke. Den findes heller ikke blandt THELEs planter. Sagina subulata (Sw.) Prest. Sj. Rægefjord paa den steile skraaning ovenfor den øvre husrække. I Aaensire ved Televik. S. procumbens L. Ikke sj. f. eks. ved Rægefjord, langs veien mellem Drageland og Rægeland, jernbanelinjen ovenfor Refsvand og vistnok fl. st. I Aaensire f. eks. ved Televik, Ystebø, Midbø og Vatlandsstrand. Moehringia trinervia (L.) Cramv. Sj; kun i den frodige ur v. f. den nye kirkegaard. Spergula arvensis L. Alm. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 251 Scleranthus annuus L. EL. o. h. f. eks. ved Rægefjord og Tothammer. I Aaensire ved Vatland 1 Kongeuren. Agrostemma githago L. Sj. Frøiland [stud. med. H. Barr]. I Aaensire engang fundet 1 en aker ved Midbo. Viscaria vulgaris Rornt. Alm. Silene venosa (GiLIB.) AscuEgns. Alm. S. maritima Wırn. Alm. ved havkysten; forekommer dog ogsaa fl. st. 1 dalens nedre del, saaledes ved Skaraas, Torneskov og Hauge. I Aaensire temm. sparsomt ved Televik og Holmen. S. rupestris L. Alm. Lychnis flos cuculi L. Temm. alm. I Aaensire dog sjeld- nere, f. eks. ved Vatland, Ystebo, Loug og især ved Berrefjord. Melandrium silvestre (Scux.) Rosen. H. o. h. f. eks. paa heiene mellem Sogndalsstranden og Reegefjord, mellem Drageland og Bo og vistnok ogsaa a. st. I Aaensire talrik ved Nygaard [Midbo] og ved Ystebo, ellers sj. Saponaria officinalis L. Rægefjord utenfor en have [if. Friprz]. Nymphæaceæ D. C. Nymphea alba L. Alm., især i de indre dele av dalen. I Aaensire bl. a. 1 Vatlandstjernet. Nuphar luteum (L.) Sw. Alm. I Aaensire dog vistnok kun 1 Ytre Vatlandstjern. — Begge forekommer. stundom, f. eks. ved Nordnes, paa torlagt jord 1 en forkroblet form. Ranunculaceæ Juss. Caltha palustris L. Temm. alm. f. eks. ved Rægefjord, heien mellem Drageland og Bo m. fl. st. I Aaensire ikke sj. Aquilegia vulgaris L. Sj. Turte har fundet nogen faa ekspl. ved Televik og opgir at den ogsaa skal findes et st. ved Ystebo. If. hans herb. synes det at være en forvildet haveform med rodlige blomster. 259 OH. DYRING. Anemone nemorosa L. Ikke egentlig alm.; jeg fandt den paa heien mellem Drageland og Bo og ved Aarstad. I Aaensire: forekommer den almindeligere. tf Ranunculus flammula L. Den almindeligste soløie 1 di- striktet; i og omkring Sogndalselven og dens tillop samt ogsaa ellers paa fuglige st. i største mængde, i regelen med opret | stængel samt ualmindelig stor og frodig. I Aaensire ogsaa alm. f. radicans Bu. N. Fl. Ved veien langs Refsvand. R. auricomus L. Sj; jeg fandt den kun paa et enkelt st. M mellem Lindland og Brandsberg. HELE har samlet den paa Nygaard [Midbø]. R. acer L. Alm. Skinblom [i Aaensire]. R. repens L. Temm. alm. f. eks. ved Reegefjord o. a. st. | Aaensire overalt. Papaveraceæ B. Juss. Fumaria officinalis L. Alm. 1 dalens nedre del, sjeldnere ı det indre. I Aaensire ved Vatland, Midbo og Televik. F. Borei Jorb. Sj. Vatland og Ystebo 1 Aaensire [THELEJ; i hovedsognet saa jeg den ikke. Craciferæ B. Juss. Subularia aquatica L. Sj. Jeg fandt den kun paa bredden av Kropteviken, en utvidelse av elven ved Lovaas; angives ogsaa av Friptz for Sogndal. Teesdalea nudicaulis (L.) R. Br. Formodentlig ikke sj.; jeg fandt den vistnok kun ved Hauge, men da den visner tidlig bort, er den muligens overset. Lepidium perfoliatum L. Sj.; et enkelt ekspl. tilfældig ved telefon- stationen paa Hauge. I Aaensire er den if. Tete fundet i haven paa Midbø. Cochlearia officinalis L. TuerLe har fundet den paa et eneste sted i Aaensire, en sandstrand ved Televik; ikke bemerket 1 hovedsognet. Sinapis arvensis L. Temm. alm. j | PLANTELISTE FRA SOGNDAL. Brassica rapa L. v. rapifera Merzc.? Ved Hauge o. a st. som ugræs 1 akrene. B. campestris L. Synes at vere sj.; jeg fandt den kun ved Lovaas. I Aaensire et par ekspl. paa Midbø og Vatland. Raphanus raphanistrum L. Temm. alm. f. eks. ved Drageland, Lindland, Bo m. fl. st. Barbarea lyrata (GiuiB.) Asca. Sj. Sogndal [stud. ALFRED Eras herb.. Tete har fundet et par ekspl. paa Midbø. Nasturtium palustre (Leyss.) D. C. Ikke alm.; jeg fandt den kun paa heien mellem Drageland og Bo samt ved Froiland. Cardamine pratensis L. Sj; jeg fandt et eneste ekspl. paa en fugtig eng ved Hauge. I Aaensire er fundet nogen faa paa Vatiand og Midbo. C. flecuosa Wirn. er fundet av THELE i nogen faa ekspl. paa et fugtig sted paa Nygaard; ikke bemerket 1 hovedsognet. C. hirsuta L. Meg. sparsomt paa en tor slette paa Vatlands- strand [THEvE]; den blev heller ikke bemerket i hovedsognet. Capsella bursa pastoris (L.) Mepix. Alm. Stenophragma thalianum (L.) Cet. I Aaensire ved Vat- land; er ikke fundet 1 hovedsognet. Erysimum cheiranthoides L. I Aaensire ved Midbo; heller ikke bemerket 1 hovedsognet. Droseraceæ D. C. Drosera rotundifolia L. Alm. D. longifolia L. Tuete har samlet den paa Midboheien og a. st. 1 Aaensire; 1 hovedsognet saa jeg den ikke. D. longifolia X rotundifolia. Midbøheien blandt stamartene [THELE]. D. intermedia Hayne, Alm. Crassulaceæ D. C. Rhodiola rosea L. I Aaensire er den if. THere talrik paa strandklippene ved Televik og Holmen men ellers sjelden; ikke bemerket 1 hovedsognet. 254 . JOH. DYRING. Sedum maximum (L). Suter. Temm. alm. f. eks. ved Ymmersten, Rægefjord, Hauge, Fidje, Brandsberg m. fl. st. I Aaensire mest ved Televik. [SS ae S. annuum L. "Temm. alm. S. anglicum Hups. Alm. ved havkysten, hvorfra den gaar M op gjennem dalen ialfald til noget ovenfor kirken. I Aaensire | sjeldnere f. eks. ved Holmen og Vatlandsstrand. — Ved Ræge- M fjord, Ymmersten m. fl. st. forekommer en f. med spredte, ikke M tueformig samlede blomsterstængler og skud samt med rent | hvite kronblade. S. acre L. "Temm. alm. f. eks. ved Rægefjord og Hauge. | I Aaensire sjeldnere, saaledes ved Televik og Holmen. Saxifragaceæ (L.) D. C. Parnassia palustris L Temm. alm., som det synes især 1 Aaensire. Ribes grossularia L. Sj. Rægefjord fl. st, maaske forvildet M fra haver. R. Schlechtendalii Ler. Sj. Rægefjord. | Rosaceæ B. Juss. Cotoneaster integerrima Mepix. Sj.; kun ved Tverdal, hvor den forekommer meget sparsomt. I Aaensire har THELE kun fundet tre busker, paa Smiebakken ved Midbø, Strandebak paa Vatland og ved Televik. Pyrus malus L. Alm. Sorbus! norvegica Hebr. nov. nomen. Syn. Pyrus Aria a obtusifolia Dr Caxpoire Prodr. II, p. 636, pr. p. (Fl. dan. 302 pr. p. S. rupicolam respicit)-1825. Sorbus (Aria) obtusi- folia Heor., Monogr. d. Gattung Sorbus (Kongl Sv. Vet. Akad.: s. Handl. Bd. 35 N:o 1, p. 80) 1901, nomen jam antea variis Sorbis attributum. I Sorbus-formene er velvillig gjennemset av hr. lektor dr. T. Hepiunp [Alnarp, Akarp], som ogsaa har levert de to utferlige diagnoser. PLANTELISTE FRA SOGNDAL 255 Arbor foliis sat magnis, cireiter 95 mm. longis et 70 mm. latis, subtus dense albo-tomentosis, pagina per tomentum haud visibili, late ellipticis vel rotundato-ellipticis, ad basin late cune- atis, circiter 11/3-plo longioribus quam latis, obtusis, sed passim brevissime cuspidatis, nervis lateralibus circiter 9 in latere alter- utro præditis, tertia ‘parte superiore obsolete lobatis et argute serratis, serraturis elongatis et acutis, media parte inaequaliter serratis, serraturis breviter acuminatis et basin versus folii obliteratis, quinta-oclava infima parte integerrimis, sat breviter petiolatis, petiolis 10 —14 mm. longis, corymbis circiter 7—9 em. latis, floribus albis, 15—20 mm. latis, hypanthis densissime albotomentosis, sepalis minus dense albotomentosis, acuminatis, in anthesi paullum reflexis, petalis subrotundis, ad basin albotomentosis, staminibus petalis subæquilongis, antheris ante dehiscentiam passim dilu- tissime roseis, polline irregulariter evoluto, stylis duobus, fructi- bus depresse globosis, scilicet. crassioribus quam longis, ad basin umbilicatis, circiter 10—11,5 mm. longis et 12—14 mm. crassis, læte coccineis, sapore dulci, lenticellis 0,5—0,4 mm. latis dispersis, sepalis conice conniventibus, tomentosis instructis, carpellis superne latitudine tota et deorsum media parte sensim angustiore inter se liberis. Praecipue in Norvegia meridionali distributa, rarius in Ba- husia Sueciæ occurrit. Olim e Gotlandia et Lilla Karlso etiam reportata est. Extra Scandinaviam deesse videtur. A formis S. Ariæ subsimilibus jam polline irregulariter evoluto uti planta heterozygotica S. Aucuparia X S. Aria discedit. Proxime con- ferenda est cum S. porrigente n. sp. nondum descripta, que per Europam mediam e Asia minore usque in Angliam distributa est. Differt S. porrigens a S. norvegica folis minoribus, breviter obovatis, distinctius cuspidatis, serraturis terliæ partis superioris fol sepissime valde porrectis. Specimina vidimus e Asia minore: Paphlagonia (P. Sintensis. Iter orientale 1892. N:o 5198 pr. p., speciminibus pr. p. ad S. græcam pertinentibus), Balkan: Akdagh (Manissapsian. Plante orientales 811), Ungaria: Herkulesbad 256 JOH. DYRING. (L. RicHTtERrR), Mähren: Polauer Berge (Heınr. Laus), Germania: ad Landskrone in valle Ahrtal in Rheinprovinz (SEHLMEYER), Anglia meridionali: N. Somerset, Brecon, Cheferton, Monmouth, Hereford, Radnor (Auc. Ley). S. greca Lopp. differt folus magnitudine eadem ac in S. porrigente, subrotundis, obtusis vel obsolete cuspidatis, serraturis brevibus et nervis lateralibus paucioribus. Longius distat. Sorbus rupicola (= Pyrus rupi- cola SYME, SowERBY’s Engl. bot. ed. 5, III, p. 244, 1864; Sorbus salicifolia (Myrin) Hepr., Monogr. d. Gatt. Sorbus p. 78, 1901) foliis obovatis vel obovato-oblongis, tertia-quarta parte inferiore integerrimis, serraturis brevibus et latis, nervis lateralibus circiter 8, sepalis in anthesi patentibus, sed non reflexis, fructibus majoribus (usque ad 12,75 mm. longis et 14,5 mm. crassis) et obscurius coccineis. Ad stirpem S. norvegicæ et S. grece, polline irregulariter evoluto, pertinent insuper S. flabellifolia (SPAcH) SCHAUER (= Pirus Conwentzii GRAEBN., Zur Fl. Pomm. in: Schriften d. naturf. Gesellsch. in Danzig N. F. IX:1, p. 368, 1896, secun- dum figuras perbonas tabulae VIII) et S. persica Hept., Monogr. d. Gatt. Sorbus, p. 70, qua nervis multo paucioribus et alus notis a S. norvegica valde differunt. Quid sit Sorbus obtusifolia Ascu. et GRAEBN., Syn. VI:2, p. 96 foliis obtusis, lobis et serraturis obtusis præditis, nescio. Certe non est S. norvegica. Dicitur in Suecia meridionali spon- tanea et passim in hortis culta occurrere. In Suecia meridionali (Kullen Scania) solum S. rupicola adest, sed neque hanc nec S. norvegicam in hortis cultas vidimus. H. o. h. gjennem hele distriktet, f. eks. ved Nordnes, Ymmer- sten, Tverdal, Rægefjord, Haneberg, Aamot, Herveland m. fl. st. I Aaensire ved Vatland, Midbo, Ystebo, Televik og Loug, if. THELE ialt omkring 50 ekspl. Maavebær [i Sogndal] tasald [i Aaensire]. S. edulis Witip. Sj. dyrket. If. lærer Kyprann ved gaarden Eia i den indre del av distriktet. Ogsaa ved Egersund. Hestasald if. Kvprawp. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 257 S. rupicola Syme. THELE har samlet den i en bakke nær Vat- landsdalsmyren og ved Televik; 1 hovedsognet fandt jeg den ikke. S. subsimilis Hebr. n. sp. Arbor sat magna folus supra obscure viridibus, subtus albo- tomentosis, pagina folii evoluti reteque nervorum oculis armatis pro majore parte per tomentum visibili, oblongo-ellipticis vel obovatis, ad basin late cuneatis, creiter 11/,-plo longioribus quam latis, obtusis, nervis lateralibus circiter S—9 in latere alterutro praeditis, omnibus — tam ramulorum abbreviatorum quam elonga- lorum — breviter incisis, lobis subobtusis, plerumque brevioribus quam latis, serratis, margine interno integerrimo vel passim una serratura preedito, serratura terminali loborum lata et abrupte acuminata, corymbis 7—9 em. latis, floribus albis, circiter 16 mm. latis, pedicellis tenuiter et hypanthiis dense albotomentosis, sepalis. acuminatis, apicem versus subglabris, petalis circiter 7 mm. longis et 5 mm. latis, ad basin albotomentosis, staminibus petalis subæquilongis, antheris ante dehiscentiam dilute roseis vel subalbidis, polline irregulariter evoluto, stylis duobus, fructi- bus globosis, circiter 10—12 mm. longis el crassis, late coccineis, sapore eximie dulci, lenticellis circiter 0,2 mm. latis dispersis, sepalis in fructu arcte conniventibus, subglabris dimidia. parte inferiore carnosis, carpellis superne albotomentosis, ibidem lati- tudine tota cireiter 3 mm. et ab apice deorsum media et sensim angusliore parte circiter 4,5 mm. inter se liberis. Est planta certe homozygotica, quæ extra Norvegiam, ubi praesertim in Sogndal ibique pluribus locis sat frequenter occur- rit, nondum observata est. Cum S. Mougeoti SovER-WiLL. et GopR., per regiones montosas Europe medie distributa, variis notis congruit, differt tamen foliis valde obtusis et ad basin late cuneatis [in S. Mougeoti folia ad apicem et basin æque formata], subtus minus dense tomentosis et nervis lateralibus paullo pau- cloribus, fructibus eximie dulcibus et siecis omnino nudis (non cæsiopruinosis), antheris ante dehiscentiam + rosee tinctis, raro subalbidis. Nyt Mag. f. Naturv. LII. III. ror4. 17 958 JOH. DYRING. Altera planta homozygotica, S. anglica n. sp. — vel subsp. S. Mougeoti — in Anglia occurrens, que nondum descripta est, cum S. subsimili antheris roseis et aliis notis congruit, sed recedit foliis vulgo breviter acutis, apicem versus argute serratis, serraturis elongatis, subtus densius tomentosis, nervis lateralibus pluribus ut in S. Mougeoti et fructibus siccis vulgo paullum cæsiopruinosis. Si formam foliorum respicis, S. subsimilis primo aspectu S. intermediam (Eunn.) Pers. [= S. scandicam Fr] im memo- ram revocat. Sed hee species, que propter formam foliorum cum varis speciebus sape confusa fuit, præcipue his notis facile recognoscitur: folus subtus atque hypanthus tomento albido- ochraceo obductis, folus, inferioribus exceplis, ramulorum valde elongatorum basin versus profunde partitis. vel pinnatis, serra- tura apicali loborum elongata, fructibus, si maturi et bene evo- luti, circiter 15—15 mm. longis et 12—13 mm. crassis, sapore minus distincte dulei, luteorubris, siccis sepe in fuscum vergen- tibus, sepalis uonnullis in fructu curvato-patentibus, carpellis inter se pro majore parte connatis. Denne meget sjeldne, endemiske art er 1 Sogndal ganske alm. Jeg fandt den saaledes ved Nordnes, Tverdal, Rægefjord Tothammer, Skaraas, Kvam, Torneskov, Hauge ved kjædebroen, Aarstad, Haneberg, Bo, Aamot, jernbanelinjen langs Refsvand til grubene og derfra til Brombo; fremdeles omkring Fidje og Brandsberg, ved Drageland, Rægeland, Urdal, Lindland, elve- bredden noget v. f. Aamot, Herveland m. fl. st. Paa enkelte av disse lokaliteter er den ogsaa samlet av Friprz og LANDMARK. Da den har søte velsmakende frugter — især efter et par frostnætter, — indplantes den stundom i haverne.* If. opgivende forekommer den ogsaa ved Jøssingfjord. I Aaensire if. THete kun 9 ekspl., 1 Naar stiftprovst H. ENGELHART i begyndelsen av forrige aarh. opgir at „S. hybrida" i gamle dage var det eneste frugttræ, som bønderne i denne del av landet plantet ved sine huse, turde derved maaske være ment S. subsimilis, ikke S. fennica. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 259 ved Midbo, Jaktevik, Vatland, Ekeliuren og i Midboheien! — Maabær, et navn som paa Vestlandet ellers brukes om S. Meinichii. ES: fennica (L.) Fr. Temm. alm., f. eks. ved Nordnes [Friprz], Tothammer, Lovaas, heiene mot Fossingfjord, Refsvand, Fidje, Brandsberg, Lindland m. fl. st. I Aaensire if. Turk ialt 30 ekspl., ved Vatland, Midbø, Ystebø og Loug. Asald. S. Meinichii (Linpzs.) Hgor. Sj. og vistnok kun i dalens nedre del; jeg tok den kun ved Løvaas paa elvens østside og ved Skaraas ved veien fra Gosen lil Sogndalsstranden. Ogsaa i Egersunds landdistrikt [KypLanp]. Hasald. S. aucuparia L. Alm. Mespilus calycina PEterm. Temm. alm. f. eks. ved Ræge- fjord, Skaraas, Hauge, Bø, Drageland, Fidje, Brandsberg, Lind- land, Sandbæk m. fl. st.; i Aaensire sj. f. eks. ved Vatland. M. monogyna Jacqu. Sjeldnere end foreg. f. eks. ved Ræge- fjord, Tørneskov og Rægedal. Rubus idæus L. Alm. R. suberectus Anps. Sj. Ymmersten [if. Friprz|. I Aaen- sire ved Bjørjemyren, Midbø, Ystebø og Televik.? R. plicatus Wue. Alm., ogsaa 1 det indre. R. saxatilis L. Temm. alm., f. eks. paa heiene mellem Rægefjord og Sogndalsstranden samt mellem Drageland og Bø, ved Rægeland, Lindland, Fidje og Brandsberg; meget talrik i Aaensire. 1 Foruteu i Sogndal er S. subsimilis fundet ved gaarden Malmanger i Kvinnherred [stud real. Jons. Lip], ved Mong, Grødem og Kydland i Egersunds landdistrikt [lærer KypcanD] samt ved Farsund og ved Holvig i Austad sogn [Friptz}. I Scaüperer. Viridarium angives »S. intermedia Euren.“ for Lister, Lund i Stavanger amt, Nerstrand i Ryfylke, Onarheim anneks til Kvinnherred og et par st. paa Voss; de fleste av disse opgaver turde gjælde S. subsimilis. De temm. ufuldstændige ekspl. fra Aaensire er velvillig bestemt av hr. rektor Neuman [Ystad]. r2 260 JOH. DYRING. Fragaria -vesca L. Temm. alm. f..eks. ved Rægefjord, Aamot, Blaafjeldets gruber, Sandbæk og vistnok fl. st.; ogsaa alm. 1 Aaensire. Potentilla norvegica L. Sj; et par-ekspl. ved Rægefjord, formodentlig ganske tilfældig. P. argentea L. Sj.; sparsomt ved Rægefjord. P. erecta (L.) Hamre. Alm. P. anserina L. There har fundet den meget sparsomt paa stranden ved Televik; ikke bemerket 1 hovedsognet. Comarum palustre L. Alm. Geum urbanum L. Temm. alm. ı hovedsognet, vistnok iseer 1 det indre. G. rivale L. Synes at vere sj.; jeg saa den kun ved Skar- aas. I Aaensire er nogen faa ekspl. fundet ved Midbo og Tele- vik samt 1 Vatlandsdalen. Filipendula ulmaria (L.) Max. Alm.; sparsommere 1 Aaen- sire, f. eks. ved Nygaard [Midbol. Alchemilla alpina L. Alm. ved Regefjord og Sogndals- stranden, mindre talrik paa heiene og i de indre dele av distrik- tet; 1 Aaensire meget utbredt. A. vulgaris L. Temm. sj. Av dens former er kun følgende bemerket: *pubescens (Lam.) Bus. Sogndal [Lanpm. if. LINDBERG. Die nordischen Alchemilla vulgaris-Formen]. *pastoralis Bus. TueLe har samlet den ved Nygaard, Ystebø, Strandebak og Midbø. *filicaulis Line. fil. Herhen hører vistnok en plante fra Midbø |Vasebugten]. — I THELEs samling ligger derhos ekspl. som formodentlig hører til *acutidens Linp». fil. ampl., maaske ogsaa til *micans Bus., men som neppe lar sig bestemme med fuld sikkerhet. *glomerulans Bus. Vistnok forekommende, da den er sam- let i Egersunds landdistr. like ved Sogndals grænse. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. _ 261 *alpestris Scum. H. o. h. i Sogndal; i Aaensire ved Midbø og Vatland. : . Sanguisorba officinalis L Alm. Rosa! canina L. *lutetiana Lem. Krat ved Bjørjebækken [Loug]. *camuridens Mrs. Mellem Lindland og Brandsberg. *salicifolia A. & M. Mellem Lindland og Sandbæk, Televik. *vinealis Rip.. Sogndal [ıf. TRAAEN]. HR. Afzeliana Fr. gl." Almquistii Mrs. Torneskov, Refs- vand. *hebescens A. & M.? Midbø i Vasebugten. “ovatidens Mrs. Mellem Lindland og Brandsberg. *purpurella Linpstr. (lati-f.). Refsvand. *saturella At. Aaensire ved Ystebo [en f. korresponderende med À. tomentosa Sm. “lepidinula At] samt ved Topten og Vasebugten ved Midbo. *Traaenii AT. (bredtandsf.). Mellem Lindland og Brands- berg; ogsaa fundet 1 Sogndal av TRAAEN (artens originalform). R. Afz. gif. *arietaria Mrs. Sogndal [TRAAEN]. RH. Afz. vir. *Scheutziana AT. Sogndal [Traaen]. R. tomentosa Sm. (virl.) *anti-Gabrielssonii AT. n. subsp. A ceteris À. tomentose subsp. iisdem notis distineta, quibus a H. Afzeliane subsp. *Gabrielssonii (presertim ejus hirti-f. var. bahusiensis, cujus figura, n. 22 „Skand. if. av R. Af: gif.“ pag. 40, optime etiam hujus indolem forme ac serraturæ foliolorum reddit): foliola opace dilutius e flavescenti viridula, etiam subtus viridula, pene glabra — eglandulosa, angusta, folio- rum superiorum oblonge ovata — ovalia basi anguste rotundata, erebro serrata, dentibus angustius triangularibus marginibus subrectis apice (minime subulato vel acuminato) recto nonnum- quam paullisper inclinanti, secundaris minutis, dente apicali brevi, foliorum infimorum sublingulata apice obtuso-truncato vel 1 Rosene er velvillig bestemt av hr. rektor S. Armqurst [Djursholms Osby], som ogsaa har levert beskrivelsene av de nye former. 262 JOH. DYRING. (præsertim lateralium) emarginato, pene crenato, dentium dorso | gibbo apice subobliterato inclinanti. — Aculei sparsi, primum) violacei, subrecti breves basi paullum elongata apice brevi. | Glandulæ minute rufe albido — pedunculatæ. Flores subbinæ, M peduneulis longissimis dense subminute glandulosis, sepalis M elongatis parte basali oblonge ovata foliolis elongatis inciso- M dentatis, lateralibus lanceolatis apicali sublingulato, petalis roseo- | albidis, stylis parce pilosis at minus quam in R. canina elon- gatis Pseudocarpia elongata glandulosa. Sj Heien mellem Sogndal og Jossingljord. R. tomentosa Sm. (vir.) *anti-Traaenii Ar. u. subsp. A celeris À. tomentose subsp. distineta notis quibus * Traaenii a celeris À. Afzelianæ (cfr. „Skand. if. av R. Afz. glf.^ pag. 51 et „Skand. ff. av R. gl.“ fig. 63): foliola (eliam subtus) opace dilutius viridula, parce pilosula, utrimque eglandulosa, foliorum superiorum + ex ovato ovalia, basi latius rotundata, parte api- cali elongata marginibus æqualiter curvatulis usque ad apicem non acuminalum, subcrebro profundius serrata, dentibus margi- nibus subrectis æqualiter in cuspidem attenuatis acutam at non subulatam apice vulgo paullisper inclinanti, secundariis brevibus latiusculis dorso sepe curvatulo, dente apicali brevi sat lata, foliorum infimorum obovate rotundata dentibus latissimis + obtusatis apice subacutato inclinanti. — Cortex violascens æque ac margines foliorum infimorum (= in R.* Traaenii) et aculeı longi leniter curvatuli, basi sat valida, apice elongato subulato. Glandule minute rufulæ albido-pedunculatæ. Flores subbinæ, pedunculis longissimis glandulis gracilibus obsitis, sepalis elon- gatis parte basali oblonge ovata foliolis lanceolatis, denticulis sape porrectis, petalis albido-rosaceis latis, stylis ut in À. Afze- liana. Pseudocarpia elliptica parce glandulosa. — Habitu præ- cedenti simillima at bene distincta alia indole forme foliolorum, serraturee, aculeorum. i Sj. Jeg fandt den kun paa heien mellem Sogndal og Jøssing- fjord — likesom foregaaende maaske kun en eneste busk. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 963 R. tomentosa Sm. (gl) *Billotiana Crer. (= subcristata ScHz., nomen ob synonymum Baker prioritate gaudens delen- dum). — Aaensire ved Midbø, Ystebo og 1 Vatlandsdal. R. tomentosa Sm. (vir) “lepidinula Ar. n. subsp. A celeris À. tomentose typis distincta iisdem notis, quibus *lepidina Mrs. a typis R. Afzeliane (cfr. „Skand. ff. av R Afz. vir. & virf.“ pag. 26, fig. 8): foliola pure obscurius viridia + angusta (tamen basi sat late rotundata) suboblonga (+ ex ovalo), parte apicali elongata marginibus convexulis, dente apicali subelongato acuto, profundius et crebrius acute serrata, dentibus acuminatis (etiam secundariis bene evolutis) dorso. item- que margine antico + curvatis, fol. infimorum + rotundate obovata subtruncata — emarginata subcrenata dentibus latis brevibus + obtusiuscule apiculatis. — Folia tenuia subtus par- eius pubescentia. Stipulæ dilatatæ auribus acute cuspidatis. Aculei breves declinati. Glandulæ capitulis minutis fuscis pedun- culis elongatis gracillimis albidis. Flores subsolitariı pedunculis elongatis subminute glandulosis, pseudocarpiis angustis subgla- bris, sepalis parte basali dilatata foliohs lateralibus linearibus apicali lanceolata, stylis fere ut in À. Afzeliana. — Sane mirum, in hac regione Rosarum pauperrima exsistere R. tomentose alibi rare vulgo monotype quatuor subspecies, quarum tres alibi non invents, consocie crescentes cum conformibus Rose Afzelianæ subspec. Nonne hic mutatio quam dicunt a typo R. Afzelianæ in typum R. tomentosam non nimis diversam est suspicauda? Sj I Aaensire ved Jakteviken og Vasebugten ved Midbo og i Vatlandsdalslien. R. villosa L. *molli-bahusiensis Ar. n. subsp. A RB. tomentosa *anti-Gabrielssonii supra descripta solum differt notis, quibus À. villosa L. (= mollis Su.) a R. tomentosa: sepalis basi angusta foliolis lateralibus paucis minus bene evo- lutis; accedunt minus essentiales note: color glaucus, statura humilis, pseudocarpia minora subrotunda etc. ut in typica R. villosa solent, et minime constantem praebentes differentiam. 264 JOH. DYRING. — In Norvegia meridionali et Bahusia, ubi etiam contormis R. Afzeliana *Gabrielssomii obviam venit, haud satis rara videtur. Sj. I Aaensire paa Husefjeld ved Midbo. R. villosa L. (gli) *molli-gothoburgensis AT. n. subsp. A ceteris R. villose subsp. distincta notis, quibus a ceteris R. Afzeliane *orbicans (ctr. „Skand. ff. av R. Afz. gif.“ pag. 52) et preesertim ejus hirti-f. var. gothoburgensis (fig. 30 I. c. etiam hujus indolem optime exprimit): foliola obseurius sordide viridula subtus glauca parce — copiose pilosula + glandulosa, late elliptica — ovalıa (foli summi ex ovato, inferiorum. ex obovato apice subtruncata), erebrius subpatenter serrata dentibus angustius triangularibus acutatis marginibus subrectis apice recto vel paullisper inclinanti, secundaris brevibus latiusculis apice acuto sape porreclulo, dente apicali brevi latiusculo. — Cortex violascens æque ac sepala, margines foliorum et aculei haud stipati mediocres. Stipulae subangustæ, fol. superiorum auribus cuspidato-apiculatis. Inflorescentia sepe composita, flores pedun- culis sat elongatis, sepalis parte basali angusta cuneata foliolis lateralibus paucis minus bene evolutis (qua indole sepalorum sola ceerte distingui posse R. villosam a R. tomentosa invenimus) apicali sublingulata, petalis saturate rosaceis. Pseudocarpia rotundata. Temm. alm.; i samlingen ligger ekspl. fra Nordnes, Tverdal, Tørneskov og Rægedal. | R. villosa L. (gl. & gli.) *molli-ovatidens AT. n. subsp. A ceteris À. villosæ subsp. distincta notis, quibus a ceteris R.Afzeliane *ovatidens (cir. „Skand. ff. av À. Afz. gif.“ pag. 54 e. fig. 32, „Skand. ff. av R. gl.“ fig. 60, 67): foliola laetius viri- dula subtus glauca fusco-glandulosa glabra vel (in var.) pilosula, subelliptica basi truncata — rotuudala, foliorum superiorum sensim attenuata apicem versus subobtusum — rotundatum, remotius subpatenter serrata, dentibus late triangularibus apice in acumen abeunti breve sæpius paullisper inclinans, secundaris brevibus PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 265 latis dorso sæpe curvatulo. — Aculei stipati solito validiores rech vel curvatuli apice breviter subulato. — Stipulæ sat angustæ auribus cuspidatis. — Inflorescentia. sape sat composita, flores pedunculis elongatis setoso-glandulosis, sepalis foliolo apicali late lanceolato — lingulato, petalis dilutius rosaceis. — Pseudo- carpia elliptica parce — dense setoso-glandulosa. Var. (vel si libet f. primaria) molli-latesecta: ditfert solum foliolis subtus. pilosulis. Haud procul f. primaria. lecta, cum qua etiam À, Afzeliana “ovatidens obviam venit (solo hoc loco in territorio inventa). Sj; jeg fandt den kun mellem Lindland og Brandsberg; varieteten mellem Lindland og Sandbæk. R. villosa L. *molli-rotigerina Ar. Midbø ı en bjerkeli ovenfor gaarden. | R. cinnamomea L. Sj. Nordnes [if. Friprz]; jeg bemerket den et st. i Sogndal, vistnok ved Rægefjord. R. pimpinellifolia L. Fl. st. ved Rægefjord, hvor den dog uten tvil var utkommet fra haver. Irunus avium L. Sj.; 1 uren v. f den nye kirkegaard, hvor den uten tvil var utsaad av fugle. P. cerasus L. Sj.; en veikant ved Hauge; Lovaasskogen [stud. ALFRED Eras herb.]. P. padus L. Alm. ved Nordnes, Rægefjord, Tothammer, Løvland m. fl. st. ved kysten; sjeldnere 1 det indre. I Aaensire mest paa Midbø [Karteid], i Vatlandsdalen og paa Aaensires nordbred f. eks. ved Loug. Leguminosæ Juss. Sarothamnus scoparius (L.) Wimm. "Temm. talrik langs kysten fra Sireaaens munding til Berrefjord, navnlig ved Tele- vik; dog ogsaa noget indenfor kystlinjen, f. eks. paa Karteid hvor der if. THELE slaar en enkelt stor busk, som har blomstret 1 mange aar, paa Midbøheien hvor der staar 19 buske paa en bakke [Lægeskaret] m. fl. st. If. Trece topfryser ekspl.ne ofte om vinteren. Forekommer neppe i hovedsognet. Tiberis ell. tyberis. 266 JOH. DYRING. Medicago lupulina L. Hittil kun fundet ved Midbø 1 Aaen- sire [THELE|. Melilotus officinalis Lam. Sj. Regefjord som ugres i en have. M. Petitpierreanus (Hayne) Wir. Sj. Froiland i en jordgrav. I Aaensire fundet engang i en have paa Midbo. Trifolium repens L. Alm. T. hybridum L. Sj.; jeg saa den kun ved Tothammer og mellem Kvam og Rægefjord. I Aaensire ved Midbø og Ystebo. T. pratense L. Temm. alm. | Anthyllis vulneraria L. Alm. i dalens nedre del omkring Regefjord, Tothammer, Kvam, Skaraas og Sogndalsstranden; neppe 1 det indre. Lotus corniculatus L. Alm. Vicia orobus D. C. Temm. alm. 1 urer og krat; jeg fandt den ved Tverdal, Tothammer, ved kjaedebroen ved Hauge, fl. st. mellem Hauge og Drageland, paa heien mellem Drageland og: Bø, ved Aarstad, Lindland, Sandbæk m. fl. st.; Nordnes [if. Friptz]. V. cracca L. Alm. I Aaensire dog mere sparsomt, f. eks. ved Agerhus [Midbø]. V. sepium L. Temm. alm. f. eks. ved Rægefjord, Kvam, Lindland, Sandbeek, Skogestad m. fl. st. V. angustifolia (L.) Reicu. v. Bobarti (Forst.) Kocu. Sj. ; Rægefjord paa berget ved dampskibsbryggen [LanpMARK]. Lathyrus montanus Bernn. Alm. I Aaensire ogsaa paa Midboheien. Pisum arvense L. Sj.; Freiland nogen ekspl. i en aker. Geraniaceæ BENTH. Geranium sanguineum L. Sj.; ved Rægefjord og Sogn- dalsstranden temm. sparsomt. G. silvaticum L. Ikke sj. f. eks. ved Tothammer, Ræge- land, Brandsberg og vel ogsaa a. st. I Aaensire, hvor den synes at vere Sjo ved Midbø. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 267 G. molle L. Sj.; Sogndalsstranden [LANDMARK]. G. robertianum L. Temm. sj. f. eks. ved Rægefjord, Tot- hammer og enkelte st. 1 det indre. I Aaensire mere alm. Oxalidaceæ LinDu. | Oxalis acetosella L. Temm. alin. 1 bjerkeskogene, ogsaa h. o. h. paa heiene f. eks. mellem Sogndal og Jossingfjord. I Aaensire 1 maengde. Polygalactaceæ Juss; LINDL. Polygala vulgare L. Alm. Euphorbiaceæ St. Hir. Mercurialis perenmis L. Temm. sj.; jeg fandt den ved Rægefjord, Tothammer samt ved nordsiden av tjernet nedenfor gaarden, i uren ved landeveien ret overfor Drageland og paa heien mellem Drageland og Bø. Callitrichaceæ Linx; LINDL. Callitriche stagnalis Scop. H.o.h. f. eks. ved Rægeland. C. verna Kirz. Sogndal [if. Fniprz]. C. bicuspidata Neun. |det. Neum.]. Sj.; en bak 1 nærheten av Regeland. Empetraceæ Nurr.; LINDL. Empetrum nigrum L. Neppe meg. alm.; jeg fandt den paa heien ovenfor Drageland. I Aaensire mere utbredt. 268 JOH. DYRING. . Aquifoliaceæ D. C.; Logs. Ilex aquifolium L. Temm. alm. 1 et c. 4 km. bredt belte langs havkysten, dog fraregnet strøket mellem Rægefjord og Sogndalsstranden, hvor den mangler. Selv fandt jeg den kun v. f. Rægefjord, nemlig ved Nordnes [mange ekspl.], ved Karl- haven [1 ekspl.] og ved Tverdal [2 ekspl.], hvorhos jeg i haven paa Bø saa en indplantet busk. Jeg fandt kun et enkelt indiv. med blomster; sammen med hovedformen saaes f. integrifolia Lee, som dog ikke er nogen virkelig distinkt form. — If. HormBor * forekommer arten derhos ved Hægdal og Nesvaag m. fl. st. v. f. Rægefjord; paa det første st. findes den største forekomst i herredet, idet den 1 blanding med rogn og ek indtar et areal av e. 5 maal, og hvor der findes indiv. av optil 15 m. høide og med et stammeomfang av indtil 124 cm., maalt 1 m. over marken. Videre m. st. paa heiene o. f. Sogndalselven mot og omkring Jøssingfjord f. eks. paa Hanebergheien, Løvaas, Knube- dal, Li, Bu, Dydland, Rek m. fl. Ogsaa omkring Aaensire er arten if. HoLMBoE og THELE temm. talrik, især paa Midbø og Karteid, men ogsaa ved Ekeli, Loug, Løining, Televik, Vatland, Haaskog m. fl. st. Den busk, som 1 Aaensire staar hoiest over havet, forekommer if. THELE 1 Stemmevandsskaret paa Ystebø. — Arten er forøvrig 1 distriktet 1 sterk tilbakegang og større indiv. er fortiden forholdsvis sjeldne. Joderis, benved. Aceraceæ ST. Hir.; LinpL. Acer pseudoplatanus L. Oprindelig plantet, men nu fuldstændig | naturalisert; den forekommer paa mange st. langs veie, paa elvens bred | o. |. | ? A. platanoides L. Formodentlig plantet paa enkelte st.; jeg saa | den dog ikke. 1 J. HormBor. Kristtornen i Norge [Bergens museums aarbok 1913]. | PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 269 Hippocastanaceæ Torr. et Gr. Aesculus hippocastanum L. Plantet paa fl. st. Rhamnaceæ Sr. Hır.; LINDL. Rhamnus frangula L. Temm. alm. f. eks. ved Ymmer- sten, Reegefjord, Lovaas, Aarstad, heien ved Jøssingfjord, mellem Bø og Refsvand, Lindland m. fl. st.; ofte espalierformet utbredt over berget. I Aaensire spredt, intetsteds talrik. Tiliaceæ Juss. Tilia cordata Mitt. Temm. alm. f. eks. ved Ymmersten, Rægefjord, Rægedal, mellem Lindland og Stenberg ved fossen og mellem Lindland og Sandbæk, i den frodige ur langs elven mellem Fidje og Brandsberg 1 største mængde o. fl. st. I Aaen- sire ikke talrik; mest i Vatlandslien og ved Karteid. Malvaceæ Juss. Malva moschata L. forekommer if. THELE en og anden gang i Aaen- sire selvsaad utenfor haverne. Guttiferæ Juss. Hypericum pulchrum L. Temm. alm., især paa heiene f. eks. ved Løvaas, Aarstad, Aamot, Drageland, Sandbæk og Blaafjeldene. I Aaensire spredt. H. quadrangulum L. Alm. H. perforatum L. Temm. alm. f. eks. ved Rægefjord, Hauge, Bø, langs banelinjen fra Aamot til grubene m. fl. st. Elatinaceæ Camp.; LINDL. Elatine hexandra (Lar. D. C. Sj; Sogndalselven 1 nær- heten av ladestedet [if. Frıprz]. 270 JOH. DYRING. Violaceæ D. C. Viola epipsila Lepes. Alm. V. palustris L. Alm., dog vistnok mindre talrik end foreg. V. riviniana Reus. Alm. — Skjærblom {i Aaensire] likesom folg. art. V. canina (L. Reus. Alm. V. canina X riviniana (det. Neum.). Aaensire paa Midbo- bakkene [THELE]. ; V. tricolor L. Alm. “arvensis Murr., som jeg ikke har bemerket i hovedsognet, er samiet av THELE paa Midbø 1 Aaensire. Thymelæaceæ Juss. Daphne mezereum L. If. THeLe plantet paa Midbø; ikke vild i distriktet. Onagraceæ Juss.; Lnr. Epilobium montanum L. Alm. E. collinum Guez. Maaske ikke sj.; heien ved Drageland, veien langs Refsvand, vistnok dog ogsaa a. st. I Aaensire ved Midbo og paa Midboheien. E. palustre L. Alm. I Aaensire maaske sjeldnere, f. eks. ved Vatland. Chamenerium angustifolium (L.) Scop. Sj.; jeg fandt den vild kun i dalen mellem Tothammer og havet, derimot er den en ganske alm. prydplante i haverne og paa kirkegaardene. I Aaensire sparsomt ved Televik: angives ogsaa av THELE som fundet et enkelt sted 1 Midboheien. Circea alpina L. THELE har bemerket den meg. sparsomt i Vatlandsdalen paa gaarden Midbø. Ekspl.ne har et og andet kjertelhaar paa de nederste blomsterstilke. I hovedsognet saaes den ikke. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 271 Halorrhagidaceæ R. Br.; Lino. Myriophyllum alterniflorum D.C. Ikke sj. 1 elven og dens tilløp, talrigst i bækken mellem Drageland og Rægeland og I en derværende torvmyr. Araliaceæ VENT. Hedera helix L. Sj.; jeg saa den kun paa de bratte fjeld mot havet mellem Rægefjord og Sogndalsstranden, dels op for dampskibsbryggen og dels ved Løgevik. I Aaensire i Ekeliuren like overfor Karteid i maengde; et enkelt stort ekspl., som vokste 1 en fjeldkløft paa Skarpenesheien, er nu if. THELE ødelagt ved skadeild. Umbelliferæ Juss. Anthriscus silvestris (L.) Horrm. Formodentlig h. o. h.; jeg fandt den dog kun ved Rægefjord. I Aaensire talrik. Myrrhis odorata (L.) Scoe. Sj. forvildet; Rægefjord 1 krat ved den ovre husrekke. Cicuta virosa L. Sj.; tjernet ved Urdal. Carum carvi L. Vistnok ikke alm.; jeg har kun notert den for Rægefjord. I Aaensire spredt paa græsmark ner husene paa Midbe, Vatland, Loug og Ystebo. Pimpinella saxifraga L. Alm. f. dissecta (M. B.) SPRENG. Alm. ZÆgopodium podagraria L. Sj; Rægefjord. En f. med hvitrandete blade forekommer forvildet i en have ved Midbo. Angelica silvestris L. Alm. I Aaensire dog ikke talrik. Ligusticum scoticum L. Sj; Rægefjord temm. sparsomt. I Aaensire ved Televik. DUO JOH. DYRING. Heracleum australe Hn. ”THeELE har tat den paa en bakke ved Midbo, hvor den forekommer temm. talrik; ikke bemerket 1 hovedsognet. Cornaceæ D. C.; Linx. Cornus suecica L. Alm. især paa heiene og i det indre. Pyrolaceæ Dun. Pyrola minor L. Sj.; jeg fandt den kun — i et eneste ekspl. — ved veien mellem Lindland og Sandbek. I Aaensire nogen faa ekspl. ved Midbo og Ystebo. Ericaceæ Juss.; D. C. Andromeda polifolia L. 'THELE har fundet den i Midbo- heien, Vatlandsdal og 1 Bjorjemyren; jeg saa den ikke 1 hoved- sognet. Arctostaphylos uva ursi (L.) SPRENG. Alm. især paa heiene. Vaccinium vitis idea L. Temm. alm. V. oxycoccus L. *microcarpum. (Turcz) Hook. Vistnok sj; jeg fandt den kun ved Aarstad i bjerkeskog. I Aaensire ogsaa meget sparsomt f. eks. 1 Vatlandsdal. Myrbær. V. uliginosum L. Alm. V. myrtillus L. Alm., men — fraregnet nogen st. paa heiene mot Jøssingfjord — intetsteds 1 saadanne masser som paa Østlandet. Calluna vulgaris (L.) Hvit. Alm. overalt. Erica tetralix L. Alm. især paa fugtig lyngmark. IB. TE PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 273 Primulaceæ VENT. Primula acaulis L. H. o. h.; jeg fandt den i krat ved den nordre bred av tjernet ved Tothammer, hvor den er talrik, i uren ret overfor Drageland og ved veien mellem Lindland og Stenberg; ved Sogndalsstranden [if. stud. ALFRED Eras herb.]. Lysimachia vulgaris L. Temm. alm. f. eks. ved Ræge- fjord, Rægedal og langs elven. Naumburgia thyrsiflora (L.) Reue. H. o. h. langs elven og dens tillop. Trientalis europea L. Temm. alm. f. eks. ved Ymmer- sten, Regeland, Lovaas og Aarstad, heiene mot Jossingfjord, mellem Drageland og Bo, ved banelinjen fra Aamot til Blaa- fjeldets gruber m. fl. st. I Aaensire alm. og jevnt utbredt Plumbaginaceæ VENT.; LINDL. Statice maritimum Mitt. Alm. foruten ved kysten ogsaa i den nedre del av dalen f. eks. ved Tothammer og Skaraas. I Aaensire, hvor den ogsaa er alm. ved havkysten, gaar den opover elven mindst til Midbø. Oleaceæ LINDL. Fraxinus excelsior L. Ikke virkelig vildtvoksende, men mangesteds plantet f. eks. i skogen ved Bø, i haver og langs veie, hvor den utbreder sig ved frø og næsten maa betragtes som naturalisert. Heller ikke vild i Aaensire. — Syringa vulgaris L. Alm. plantet og h. o. h. forvildet f. eks. ved Rægefjord. Gentianaceæ VENT.: DUM. Gentiana pneumonanthe L. Sj; den er i hovedsognet kun fundet ved Nordfjord [Friprz] samt paa heien mellem Sogndal og Jøssingfjord [Lanpmark]. I Aaensire er den if. Nyt Mag. f. Naturv. LIL III. 1914. | 18 274 JOH. DYRING. THELE alm. utbredt i utmarken paa alle gaardene, h. o. h. meget talrik; den varierer if. LANDMARK med lysere blaa blomster. G. campestris L. Sj. Nordfjord [Friptz]. I Aaensire meget sparsomt paa Ystebøheien og ved Midbø; Tuetes ekspl. tilhører *suecica Murs. Menyanthes trifoliata L. Alm. I Aaensire sjeldnere f. eks. 1 Karteidmyren, paa Vatland og i Midboheien. Convolvulcaeæ VENT. Calystegia sepium (L.) R. Br. Sj.; sparsomt ved Ræge» fjord. Borraginaceæ LIDL. Myosotis palustris Wırn. Sj.; Hauge ved meieriet i mængde. | M. arvensis (L.) Hitt. Temm. sj. f. eks. ved Ymmersten, | Rægefjord, Tothammer og Frøiland. I Aaensire talrik. M. collina Horrm. Si. eller maaske overset; Sogndals- | stranden [LANDMARK]. | Echium vulgare L. Sj; kun ved Rægefjord og Løvaas. I Aaensire ved Midbø. | Labiatæ Juss. Ajuga pyramidalis L. H. o. h. f. eks. ved Kvam, Bø, | Lindland og vistnok a. st. I Aaensire sj.; nogen ekspl. fundet | ved Agerhus og Vatlandsstrand. | Teucrium scorodonia L. Ikke sj; jeg fandt den ved | Rægefjord i en bergspræk ved siden av veien, 1 en li v. f. Aamot | og 1 mængde ved veien til grubene; Nordnes [Fniprz]. I Aaen- | sire 1 Ekeliuren, paa Kliktefjeld og ved Tele [LANDMARK, THELE]. | bh KE ba Å SEE mre lo € ee UI PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 275 Scutellaria galericulata L. Vistnok sj.; jeg fandt den kun ved Ymmersten og paa heien mellem Drageland og Bo. I Aaensire paa havstranden ved Televik og Ystebø samt et enkelt ekspl. ved Midbø. | Brunella vulgaris L. Alm.; 1 Aaensire mere spredt. Galeopsis tetrahit L. Temm. alm. G. bifida Boenn. Sj. og vistnok kun 1 Aaensire, hvor '"THELE har samlet den ved Midbø og Ystebø. G. speciosa Mitt. Temm. alm. Lamium purpureum. L. Ikke alm.; jeg saa den kun ved Rægefjord og omkring Tothammer. I Aaensire synes den at vare almindeligere. Stachys silvaticus L. Ikke sj. f. eks. ved Rægefjord, Tot- hammer, heien mellem Drageland og Bo og ved veien fra Lind- land til Sandbeek. S. paluster L. Alm. I Aaensire angives den at være sjeldnere. Salvia verticillata L. Sj. forvildet; Reegefjord ikke langt fra damp- skibsbryggen. Mentha arvensis L. Sj.; Rægefjord [if. Fniprz], Freiland [Jonas Lines hb.]. M. gentilis L. v. agardhiana (Fr.). Midbø 1 og utenfor en gammel have, hvor den if. THELE vistnok oprindelig har været dyrket. Scrophulariaceæ Juss.; LINDL. Verbascum thapsus L. Temm. alm. I Aaensire er dog intet ekspl. fundet. V. nigrum L. Temm. sj; kun ved Regefjord, Hauge, Froiland og prestegaarden. Linaria vulgaris Mit. "Temm. alm. Scrophularia nodosa L. Temm. alm. 1 hovedsognet. I Aaensire paa Vatlandsstrand og ved Televik og Loug. JOH. DYRING. ho SI DB Veronica serpyllifolia L. Synes at være sj; jeg fandt den paa heien mellem Drageland og Bø. I Aaensire hyppigere f. eks. ved Midbø. V. arvensis L. Alm. V. scutellata L. Ikke alm. f. eks. ved Løvaas, Frøiland og Aamot. V. chamædrys L. Ikke sj. f. eks. ved Ymmersten, Tot- hammer, mellem Drageland og Bø, ved Lindland m. fl. st. I Aaensire især ved Loug og Midbø. V. officinalis L. Alm. Digitalis purpurea L. Alm. f. eks. ved Rægefjord, Ræge- dal, Tothammer, Løvaas, Drageland, Bø, Hauge, Lindland, Sten- berg, Sandbæk osv. I Aaensire er den if. THELE paafaldende sj: enkelte ekspl. er fundet paa Haaskarbakken og ved Karteid. Malampyrum pratense L *vulgatum (Pers). Alm. M. silvaticum L *tenuifolium O. Daur. Sj: jeg fandt den kun paa et eneste sted, nemlig 1 den frodige ur v. f. den nye kirkegaard. Av ekspl.ne tilhører if. O. DAHL enkelte overgangs- formen v. intermedium W ESTERL. Euphrasia! tenuis (BRENN.) Wertst. Vistnok temm. sj.; jeg fandt den kun h. o. h. langs veien fra Bo forbi Aamot. I Auensire ved Vatland. E. borealis Towns. Synes at være ret alm. Former som sandsynligvis hører herhen, ligger i samlingen fra Sogndals- stranden, Skaraas, Rægefjord, Rægeland, veien fra Drageland til Rægeland, heien mellem Drageland og Bø og fl. st. omkring Aamot. I Aaensire ved Midbø, Vatland og Ystebo. Ved Vase- bugtbakken en avvikende form. — Ogsaa fra Bru paa Jæderen. E. borealis X gracilis [eller maaske kun former av E, bo- realis. Vatland, Agerhus. E. borealis tenuis. Herhen hører vistnok ekspl. fra Aamot, maaske ogsaa fra Regefjord og veien mellem Drageland og Rægeland. os Euphrasierne er velvillig bestemt av hr. overlærer Jorgensen [Bergen]. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. E. scotica Wersst. Sj. Midbøheien. E. gracilis Fr. Neppe sj. paa heiene, f. eks. ved Drage- land og mellem Drageland og Bo. I Aaensire ved Ystebo og paa Midbøheien. Ogsaa fl. st. ved Egersund. Rhinanthus minor Kuru. Alm. Pedicularis palustris L. Alm. I Aaensire er den if. THELE dog temm. sj. undtagen ved Vatlandstjernet. P. silvatica L. Temm. alm. ialfald paa heiene. I Aaensire især paa Midboheien. Lentibulariaceæ LIiNDL. Pinguicula vulgaris L. Temm. alm., fornemlig ı det indre, f. eks. ved Drageland, Refsvand, Lindland osv. I Aaensire alm. Utricularia minor L. Sj; jeg fandt den steril i et myrhul ved veien mellem Drageland og Rægeland. Angives ogsaa av Friptz for Sogndal. Plantaginaceæ (Juss.) Lin. Plantago major L. Alm. P. lanceolata L. Alm. P. maritima L. Alm. saavel ved havkysten som ı den indre del av dalen, hvor den mindst gaar til Lindland, d. e. en mils vei fra havet. I Aaensire endog inde i Midbøheien. Litorella uniflora (L.) AscHERs. Alm. overalt langs elven og dens tilløp. Rubiaceæ Juss. Galium aparine L. Alm. ved havkysten f. eks. ved Ymmer- sten og Rægefjord; sjeldnere i det indre, saaledes mellem Kvam og Hauge og ved Lindland. I Aaensire f. eks. ved Midbø og Televik. 978 JOH. DYRING. G. uliginosum L. Temm. alm. G. palustre L. Alm. : G. boreale L. ”THELE har fundet den sparsomt 1 Aaensire, især ved Agerhus nerved elven; 1 hovedsognet saaes den ikke. G. saxatile L. Sj.; jeg fandt den ved veien fra Hauge til Drageland og derfra til Rægeland. G. verum L. Alm. Caprifoliaceæ VENT. Sambucus nigra L. Alm, men vistnok oprindelig utkommet fra haverne, hvor den omtr. overalt dyrkes, da blomstene benyttes som hus- medicin. Likesaa ved Aaensire. Viburnum opulus L. Temm. alm. f. eks. ved Tverdal, Rægefjord, Kvam o. fl. st. I Aaensire alm. Lonicera periclymenum L. Temm. alm. ved havkysten, men ogsaa h. o. h. 1 det indre f. eks. ved Løvaas, Stenberg, Lindland og Sandbæk. I Aaensire mest ved Televik, Ystebø, Loug og Midbø. Valerianaceæ D. C.; Dum. Valeriana excelsa Poır. Alm. Dipsaceæ JUss.; LINDL. Succisa pratensis Moencn. Alm. Knautia arvensis (L.) Court. er fundet av THELE ved Berrefjord og paa Ystebo og Loug; blev ikke bemerket i hoved- sognet. Campanulaceæ Juss. Campanula trachelium L. Sj.; kun ved Tothammer ved tjernets nordre bred og i uren v. f. den nye kirkegaard. I Aaen- sire er if. THELE 2 ekspl. engang fundet ved Agerhus. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 279 C. rotundifolia L. Alm. Jasione montana L. Alm. I Aaensire synes den dog kun at forekomme ved Loug. Lobelia dortmanna L. Alm. overalt i elven og dens tilløp, smaa vanddamme o. lign. Ogsaa talrik 1 Aaensire. Composite ADANS. Solidago virgaurea L. Alm. Bellis perennis L. H. o. h. forvildet ved husene. Erigeron acer L. Ikke alm.; Drageland. Antennaria dioica (L.) GÄrtn. Alm. Gnaphalium uliginosum L. Vistnok temm. alm.; ved Rægefjord, Lovaas, Bo, Tellenes og formodentlig ogsaa m. a. st. Anthemis tinctoria L. Sj.; Skaraas et enkelt ekspl. i en aker. Achillea ptarmica L. Neppe vildtvoksende i hovedsognet; jeg fandt den kun plantet som prydplante paa en grav ved kirken. I Aaensire er et par ekspl. fundet ved Ystebo. A. millefolium L. Alm. — If. THELE indsamledes forhen denne plante 1 Aaensire og bruktes til te [rollikte]. Perkum, kirsebærblade, hyldeblomster og ,blaate*, d. e. torrede blade av Polygala, hadde en lignende anvendelse. Matricaria inodora L. Alm. Balblom [i Aaensire|. "maritima L. forekommer sandsynligvis h. o. h. langs havkysten; jeg har dog ikke notert den og den findes heller ikke i Tnueres herb. fra Aaensire. Chrysanthemum leucanthemum L. Neppe alm.; Totham- mer, vistnok dog ogsaa a. st. I Aaensire talrik paa Aarnes nær Haaskog; sjeldnere paa Vatland, Midbø og Loug. Tanacetum vulgare L. If. THErE forvildet ved Midbø i Aaensire. Artemisia vulgaris L. Sj.; kun ved Hauge og preste- gaarden. Arnica montana L. Alm. Senecio vulgaris L. Synes at vere sj.; jeg fandt den ved Rægefjord. I Aaensire alm. 280 JOH. DYRING. S. silvaticus L. Temm. alm., tildels usedvanlig stor og frodig, f. eks. ved Ymmersten, Reegefjord, Hauge, Bo, Lindland, Sandbæk, Fidje og Brandsberg. S. jacobæa L. Temm. alm. ved havkysten, sjeldnere 1 det indre. Calendula officinalis L. forekommer if. THELE av og til i Aaensire forvildet ved bebodde st. Arctium minus Scux. Sj. Reegefjord [if. Friprz]; vistnok tilfældig. | Cirsium lanceolatum (L.) Scop. Sj.; kun ved Rægefjord. hvor den imidlertid er temm. alm. C. palustre (L.) Scop. Alm.; i Aaensire mere sparsomt. C. heterophyllum (L.) Aut. H. o. h. f. eks. ved Tverdal, Ymmersten, Rægeland og banelinjen til grubene. I Aaensire spredt; bruktes der forhen til at legge paa skaarne saar. C. arvense (L) Scop. Sj.; kun i en have ved Lovaas, hvor den vistnok nylig er indført. Centaurea nigra L. Temm. sj.; jeg fandt nogen faa ekspl ved veien mellem Hauge og Drageland samt i nærheten av kirken; Nordnes [Friptz]. I Aaensire h. o. h. ? C. jacea L. Sj. eller maaske ikke forekommende; nogen sterile ekspl. fra Rægefjord hører maaske herhen, rimeligvis dog heller til foreg. art. C. cyanus L. Et par ekspl. er if. THELE for mange aar siden fundet i Agerhus; ikke bemerket i hovedsognet. Lapsana communis L. Temm. sj.; kun ved Tothammer, en veikant mellem meieriet og kirken og ved Lindland. I Aaen- sire ved Midbø og Ystebø. Hypocheris maculata L. Ikke sj. f. eks. ved Rægefjord, Tothammer, Skaraas, heien mellem Drageland og Bø samt ved Lindland. I Aaensire ret alm. H. radicata L. Alm. Leontodon autumnalis L. Alm. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 281 Taraxacum officinale (WEB.). H. o. h. men 1 det hele paafaldende sj.; 1 det i Sogndal indsamlede materiale har Dr DAHLSTEDT av dens former kun fundet 7. nævosiforme Dr. og muligens T. spilophyllum Dr. Tuer har i Aaensire foruten den førstnævnte yterligere samlet T. eximium Dr., T. obliqui- lobum Dr., T. unguilobum Dr. og muligens T. purpuridens Dr. Sonchus oleraceus L. Sj.; kun ved Rægefjord og der spar- somt og maaske tilfældig. Lactuca muralis (L.) GÄrRTN. THeLe har fundet nogen faa ekspl. ved Televik; blev ikke bemerket i hovedsognet. Crepis paludosa (L.) Moenca. H. o. h. f. eks. ved Ræge- fjord, Rægedal, Lindland og Brandsberg; i Aaensire ved Midbø. Hieracium! macrolepideum Norru. Vistnok ikke sj. En var. squamis viridibus paa heien mellem Drageland og Bø samt ved Urdal. H. pilosella L. Under forskjellige ff. alm. saavel i hoved- sognet som 1 Aaensire. H. suecicum Fr. ssp. Strandebak (Vatland). H. limonium Om. f. Drageland. H. Schmidtii Tausch *euparypholepis Om. ssp. n. Karak- teriseres ved jevnt smaatandede blade, som ikke har spor av stjernehaar paa undersiden, og svopblade med tydelig kant av stjernehaar, men paa midtfeltet næsten uten saadanne. Midbo- bakkene. — En nærstaaende f., skilt ved ujevnere bladtænder og nedløpende bladfliker samt ved større, bredere svøpblade med mørkere haar, i bjerkeliene ved Midbø. *mollicrinum Om. f. grenmarensis Om. Midbø. v. alfitodes Om. Rægefjord. | H. argenteum. Fr. f. ad ariglaucum. Skogestad 1 Sogndal. ! Hieracierne er velvillig bestemt av hr. overlærer Omane [Skien], som ogsaa har levert de meddelte diagnoser. — I hovedsognet forekommer disse planter 1 det hele temm. sj.; 1 Aaensire er de if. THELES sam- linger almindeligere og mere formrike. 289 JOH. DYRING. *ariglaucum Om. Heien mellem Drageland og Bo, oven- for Aamot, langs Refsvandet samt ved veien mellem Lindland og Brandsberg. I Aaensire paa Strandebakkene ved Vatland. — Mellem Lindland og Sandbæk en f. ad *hilare Dr. H. saxifragum Fr. subsp. plur. Drageland, Aamot og langs veien fra Lindland til Sandbæk. I Aaensire ved Midbo. *kvammense Om. I. Aaensire ved Vatland. H. oreades Fr. var. floribus involutis. Hauge. H. norvegicum Fr. *longipilatum Om. Rægefjord, heien mellem Drageland og Bø. H. albaticeps Om. Midbø, Midbøbakkene ved Vasebugten, Vatland og Vatlandsstrand; ved Ystebo en nærstaaende f. H. cordigerum NorrL. v. Veien mellem Lindland og Brandsberg. H. integratum Dr. Drageland ved veien. H. lepistoides K. Jon. f. Rægefjord. H. preacutidens Om. n. f. Folis ovatis dentibus præacutis porrectisque, dentibus minutis intermissis, crebro dentat's, petiolo nervoque floccoso dense et longe piloso, involueris crassis cane- scentibus, squamis latis late floccosolimbatis dorso obscuro leviter floccosis de cetero glandulis. pilisque basi nigricante sparsis vestitis. Midbø ved Vasebugten. H. stenolepis Lac. f. Vatlandsstrand, Ystebo. H. violaceum Les. Reegeland. | H. acelidodes Ow. i. Reegefjord. H. basifolium (Fr. p. p.) ArmQu.? Televik, Vatland. H. cesium Fr. ssp. ad H. violaceum Lee. Vatland, Midbo. | H. impressum Norrr. fF. Mellem Lindland og Brandsberg samt mellem Lindland og Sandbeek. H. majusculans Om. ad int. Bo. — Nærstaaende til H.nigriceps LBG.; udmerket ved kortstilkede, eggformede, spredt korttandede rosetblade, et eneste lavt nede fæstet, eggformet, kortstilket eller næsten sittende, eller hoiere oppe fæstet, smalt PLANTELISTE FRA SOGNDAL. 283 steengelblad, store morke, spredt morkhaarede, litt kjertelhaarede og stjernehaarede svep, fra bred grund langt tilspidsede svop- blade, meget store kurve, gul griffel. H. orbolense STENSTR. f. I hovedsognet ved Skogestad, i Aaensire ved Televik. v. piliparens Om. Mellem Lindland og Sandbek. H. stereophyton Om. Aaensire ved Midbø; ekspl. dog noget mangelfuldt. H. umbricola (Sæt.) Norr. f. Mellem Lindland og Sandbæk. H. vulgatiforme Dr. Midbø. H. vulgatum (Fr. p. p.) At. Temm. alm. f. eks. ved Drageland, Rægeland, Bø, Skogestad, Lindland samt mellem Lindland og Sandbæk. I Aaensire ved Midbø, Ystebø og Vat- land. H. scoticiforme Dr. var. foliis angustioribus, longe anguste- que dentatis, minus pilosis. Torneskov. H. amblylepium Dr.? var. Midbobakkene. H. latescens Om. ad int. Regeland samt mellem Rege- land og Urdal. — Tilhorer Rigida; udmerket ved brede, grovt tandede blade, tykke svop, brede, butte, rikt langhaarede, svakt stjernehaarede svopblade. H. leucozum Om. (et nærstaaende ssp.) Agerhus [Midbø]. H. lineatum Dr. f. Televik. . sparsifolium Lea. f. vel var. Tellenes. . subcapillans Om. f. Midbø. . angustum Les. Mellem Midbø og Ystebo. E HN EN HN . densifloccum Om. n. f. Caule dite floccoso, inferne parce piloso — subglabro, dense folioso, folis utrinque dite flocciferis inferioribus late lanceolatis, intermediis superiori- busque a basi lata in apicem acutum protractis, omnibus minute sparsimque denticulatis sursum in bracteas sensim decrescentibus, involueris obscure virescentibus dense floceiferis de cetero vix 284 JOH. DYRING. PLANTELISTE FRA SOGNDAL. pilosis, squamis sat latis obtusisque maxime insigne. Midbo ved Vasebugten. . H. phyllicum Dr.? En ny art av Foliosa — kanske hen- imot denne art — med smaa svop, sterkt grenet kurvstilling etc. har THELE samlel ved Skogestad, H. umbellatum L. Temm. alm. saavel 1 hovedsognet som i Aaensire. Trykt 31. december 1914. Om hudsanseorganene hos Spinax niger, Bonaparte. Av Gudrun Ruud. (Hermed planche IX.) Forord. Tu. først av, da professor BoNNEvIE overlot mig Zoologisk laboratoriums store materiale av Spinax-embryoner, var det me- ningen at fortsætte det studium av hudsanseorganenes utvikling. som er paabegyndt av avdøde stud. real. Lie. Under gjennemgaaelsen av den foreliggende litteratur viste det sig imidlertid snart, at der ikke alene ikke eksisterte nogen helt tilfredsstillende beskrivelse av hudsanseorganene hos voksen Spinax niger specielt, men heller ikke hos andre haier eller rokker. Undersokelsene over den finere histologiske utformning av de fuldt utviklede sanselinjer stanser saaledes 1 S0—90-aarene, og ved at sammenligne disse beskrivelser med, hvad jeg selv fandt ved undersøkelse av organene hos voksen Spinax, blev det mig snart klart, at disse paa flere punkter trængte til at supleres. Jeg fandt det derfor rimelg forst at gjore rede for byg- ningen og fordelingen av hudsanseorganene hos de voksne indi- vider, og saa derefter gaa over til beskrivelsen av deres utvik- ling. Det er da den forsinævnte del av mit arbeide, jeg nu tillater mig at fremlegge. GUDRUN RUUD. bo O0 c Jeg maa her ogsaa faa lov tl at uttrykke min hjerteligste tak til professor Bonnevie for hendes aldrig svigtende interesse for mit arbeide, for det store materiale, jeg har faaet overladt. for benyttelsen av alle laboratoriets hjælpemidler og for hendes elskværdige og værdifulde raad under arbeidet. "Kristiania i oktober 1913. Gudrun Ruud. Paa grund av uforutseede begivenheter er manuskriptets trykning blit forsinket og av samme grund billedstoffet betydelig indskrænket. D. S. November 1913. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE. 987 Historisk oversigt. Elasmobranchiernes sanseorganer er 1 tidens løp blit under- søkt av en lang række av forskere. Da den tidligste litteratur imidlertid finnes refereret hos adskillige forfattere som Å. eks.: Leypie (24), Bott (15), Merker (27), Garman (17), Ewart (13), Minckert (28), KLINKHARDT (20) og BRoHMER (6), skal jeg her indskrænke mig til en kort oversigt over gangen 1 de tidligste undersøkelser over sanselinjer og ampuller og kun referere de arbeider noget noiere, som ogsaa behandler sanseorganer i fiske- nes hud utenfor disse kanalsystemer. Ampuller og sanselinjers porer blev først iagttat av STENONIS 1664, men den egentlige opdager er LorENzINI, som 1 1678 gir en ganske utførlig beskrivelse av ampullene, senere efter ham kaldt „de lorenzinske ampuller“. I mange av de paafølgende ældste arbeider blir de to syste- mer, sanselinjer og ampuller, ikke holdt ut fra hverandre, men beskrevet underet og som utelukkende slimavsondrende organer, i den tyske litteratur under betegnelsen ,Schleim-* eller „Gallert- rohre^, i den engelske som ,mucous ducts“. Fra begyndelsen av det 19de aarhundrede begyndte enkelte forfattere at gjøre gjæl- dende, at organene ved siden av sin slimavsondring ogsaa maatte fungere som sanseorganer, et standpunkt som i de følgende ca. 50 aar snart blev heftig bestridt, snart like energisk bekreeftet. Med Mürter ! og Leypie 1 1850-aarene slog imidlertid opfattelsen av organene som hovedsaglig sanseorganer igjennem, og med undtagelse av Fritsch, som i 1888 (16) bestrider ampullenes sansefunktion, er alle senere forskere enige om at betragte baade 1 I: Verhandlungen der physiol.-med. Gesellschaft zu Würzburg 1851. 288 GUDRUN RUUD. ampuller og sanselinjer som vigtige sanseorganer, særegne for de lavere, vandlevende hvirveldyr. Efter MÜLLERS og Leypics arbeider sondres der nu ogsaa skarpt mellem de forskjdllige former av hudsanseorganer. De enkle udelte rør, som indad ender med en liten blæreformig ut- videlse — ampulle — med en tilhorende nervegren, omtales i den senere tyske litteratur efter Botts forslag som „lorenzinische Ampullen“, i den engelske som „ampullery canals“. Det set av rerformige kanaler, som forloper parallelt med hudoverflaten med sine talrıke sanseorganer anordnet efter en listformig forhoielse langs den indre væg og med talrike korte sidekanaler, som forer ut til overflaten, omtales henholdsvis som ,Sinneslinien“ og sensory canals“. Samtlige hudsanseorganer underet som „Seiten- organe*, ,lateral sense organs*, ,sensory canal system* ete. De forskjellige farfattere fra 1850 og utover søker saa at utrede organenes histologiske opbygning, innervation og embryo- logiske utvikling. Av histologisk interesse er saaledes arbeider av: LEeypiG (23, 24), Borr (5), SCHULZE (30, 31), Soccer (32, 33), Merker (27), Fritsch (16), Ewart (14), Retzius (29) og ForsseLz (15). Den embryologiske utvikling er beskrevet av: Batrour (3), SOLGER (33), v. WiJHE (34), Bearp (4), Anus (1, 2), Dome (12), MirropHanow !, Minckert (28), KLINKHARDT (20) og BrouMer (6). Utførlige dissektioner av voksne dyr med beskrivelse av am- pullers og sanselinjers topografi, antallet av sanseorganer, deres tilhørende nervegreners utspring og forløp er utført av: ALLIs (1, 2), Ewart (13, 14) og Cote (7, 8). Garman (17), for hvem det gjaldt at paavise sanselinjenes systematiske værdi, gir 1 sit arbeide tegninger av deres forløp hos de fleste nulevende elasmobranchier. 1 Untersuchungen iiber die Entwickelung der Wirbeltiere. Die Entw. der Nerven und die An®ige der Seitenorgane. Warschau 1892. Refe- reret hos KLINKHARDT. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 989 Den første som iagtlok sanseorganer 1 fiskenes hud uten- for sanselinjesystemet var Leypic (22). Under navn av „Becher- organe“ beskriver han smaa bægerformete epidermisdannelser, opbygget av meget langstrakte celleelementer og beliggende paa eylindriske læderhudspapiller. Senere fandt ogsaa F. E. ScuurzE (30) lignende organer almindelig utbredt hos mange fisker, særlig i mundhulen, paa læber og skjægtraader. I sin beskrivelse av organenes histo- logiske opbygning sætter ScHULZE disse bægerorganer med stav- formige sanseceller op som motsætning til sanselinjesystemets organer med de pæreformete sanseceller. Paa grund herav og deres forbindelse med smaksnerven, Glossopharyngæus, formoder han, at „die becherförmige organe eher für Perception chemischer als mekanischer Einwirkung geeignet seien“. Sanselinjene anser han 1 motsætning hertil for „einen speciel für den Wasser- aufenthalt eingerichteten Sinnesaparat, geeignet zur Wahr- nehnung von Massenbewegungen des Wassers gegen den Fisch- körper oder dieses gegen die umgebenden Flüssigkeit, so wie von groben durch das Wasser fortgeleiteten Stosswellen mit längerer Schwingungsdauer als sie den das Gehörorgan affici- renden Wellen zukomt*. (31). LeypiG, som 1 flere senere arbeider (24, 25) gir utførlige histologiske beskrivelser av bægerorganene, holder dem ikke for væsensforskjellige fra sanselinjesystemets organer, idet han like- frem siger, at disse ,den Bau der becherförmige Organe haben*, dog er de almindeligvis større. Hos specielt Elasmobranchier omtales fri hudsanseorganer første gang av SOLGER (33), som paa embryoner av Acanthias og Mustellus iagttok „gewisse spindelförmige Epitelhaüfen“ paa læderhudens overside, dorsalt for sidelinjen. SoLGER formodet de var anlæg til lignende ,becherförmige Organe*, som LEYDIG hadde beskrevet hos mange benfisker. MERKEL beskriver 1 sin store monografi over hvirveldyrenes hudsanseorganer ogsaa fri sanseorganer i huden hos mange Nyt Mag. f. Naturv. LII. IV. 1914. 19 290 GUDRUN RUUD fiskeformer. Han inddelte, som bekjendt, samtlige hudsanse- organer i to skarpt adskilte klasser: „Knospen“ og ,Hügel“- organer, som han i korthet karakteriserer som følger. „End- knospen, Nervenknospen* etc. forekommer altid enkeltvis, spredt enten bare i mundhulen eller hos lavere hvirveldyr ogsaa over større og mindre deler av den ytre hud. De raker altid noget frem over overflaten og indeholder stavformige sanseceller. „Nervenhügel, Sinneshügel“ etc. fins bare hos lavere hvirveldyr og spredt over legemets ytre overflate, men i forskjellig grad nedsænket 1 eller under huden og med kortere pæreformige sanse- celler. De kan forekomme enkeltvis i smaa grubeformige ind- sænkninger, men naar sin største utvikling paa den ene side i Ganoidernes nervesækker og Selachiernes nerveampuller, paa den anden side i det længe kjendte sanselinjesystem. Hos de forskjellige fiskeformer fandt MERKEL en hoist for- skjellig grad av indsænkning av nervehøiene (Nervenhiigel), fra enkle nervehøier beliggende frit paa overflaten til sammen- hængende grupper nedsænket 1 de helt lukkede sanselinjer. Hos Petromyzon f. eks. forekommer bare fri nervehøier 1 rækker svarende til sanselinjens beliggenhet hos høiere fisker. Hos Gobius niger er hodets nervehøier indesluttet 1 sanselinjer, mens kroppens er fri enkeltorganer ordnet 1 rækker svarende til side- linjen. Hos atter andre, særlig benfisker, kan der foruten det kontinuerlige sanselinjesystem med de sædvanlige grener fins fri nervehøier ordnet i rækker baade paa hodet og langs krop- pens sider. Hos Selachier fandt han fri nervehoier bare hos Mustellus vulgaris og Squatina, han tilføier dog, at de sandsyn- ligvis fins ogsaa hos andre, men vanskelig sees paa grund av den sterke pigment- og tanddannelse. Denne MERKELS inddeling av hudsanseorganerne 1 „Nerven- hiigel“ og ,Endknospen*, som altsaa var hævdet ogsaa av F.E. SCHULZE 1 motsætning til LeypiG, opretholdes almindelig i de fleste av de senere arbeider. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 994 Den neste, som omtaler fri sanselinjeorganer — nervehoier — er Frirscx (16), som fandt dem hos en række Raia arter og som indforer for dem den træffende betegnelse „Spaltpapillen“. Fritsch gjor opmerksom paa deres store likhet med „End- knospen“, men henregner dem allikevel paa grund av deres in- nervation og beliggenhet til sanselinjesystemet. Hos haier har heller ikke FritscH funnet spaltepapiller, men han mener, at SoLGERS epitelspindler hos embryoner av Acanthias og Mustellus sikkert er anleg til saadanne, — og at de sandsynligvis altid anlegges embryonalt; men „während sie also bei den Hai- fischen zurückgebildet oder wenigstens unerkenntlich werden, bleiben sie bei den Rochen erhalten“. FritscH er den første, som gir en utforligere histologisk beskrivelse av organene. Det følgende aar omtaler Artis (1) den regelmæssige fore- komst av ,pit organs“ hos Amia calva. De staar ordnet i be- stemte linjer , pit lines“, hvis utbredelse minder meget om spalte- papillenes hos rokkene. Aırıs tyder dem ogsaa bestemt som nervehgier („nerve hillocks*) av samme slags som sanselinje- systemets sanseorganer. COLLINGE (9) har ogsaa utvilsomt seet de samme organer hos de av ham undersøkte Lanoider, nemlig de organer han om- taler som ,modified cluster pores* mediant for sidelinjen hos Polyod.a og selv homologiserer med FritscH's spaltepapiller. Hans nomenclatur for alle de forskjellige ,pores* er imidlertid uklar, og hans tegninger saa skematiske, at jeg helt ser bort fra hans arbeider. Ewart søkte forgjæves efter spaltepapiller — eller ,sensory - follieles* som han kalder dem, hos Læmargus (13), men omtaler og avbilder dem hos Raia, og er fulgt enig i at betragte rok- kenes spaltepapiller og Ganoidernes ,pit organs* som homologe dannelser. Av arbeider over specielt Spinax nigers hudsanseorganer fore- ligger bare de tre embryologiske undersøkelser fra professor 292 GUDRUN RUUD ZIEGLERS laboratorium i Jena; av MINCKERT (28), KLINKHARDT (20) og BRoHMER (6). | MINCKERT og BROHMER gir her blandt andet ogsaa en frem- stilling av sanselinjers og ampullers topografi, som avviger en del fra hvad jeg selv har funnet i mit materiale, og hvortil jeg senere skal komme tilbake. KLINKHARDT beskriver de tidligste anlæg „ektodernfeltene“ og deres forhold til hodets ganglier. Tiltrods for den lange række av arbeider er der paa dette omraade endnu adskillige aapne sporsmaal. Mest paafaldende er mangelen paa ngiagtige histologiske undersøkelser efter de senere tiders forbedrete mikroskopiske teknik. Dette gjælder dog bare sanselinjer og spaltepapiller, som efter SOLGERS og MERKELS ar- beider 1 1880 og Fritsch 1 1888 saavidt mig bekjendt ikke har været gjenstand for nogen indgaaende histologisk undersøkelse. Ampullenes histologiske opbygning maa derimot efter PeaBopy’s}, Rerzıus’s og ForseLL's arbeider 1 slutten av 90 aarene siges at være utredet. Det samme gjælder innervationen, forutsat at man ikke gaar ind paa det av ALLIS (2) reiste spørsmaal, om ampullenes ner- ver har sit specielle centrum forskjellig fra sanselinjenes nerve- centrum. ALLis kommer i dette samme arbeide ogsaa ind paa spørsmaalet om homologien mellem hudsanseorganene hos de forskjellige fiskegrupper, nemlig om der hos benfisker og ben- ganoider fins organer homologe bruskfiskenes lorenzinske am- puller og bruskganoidenes nervesækker, — et spørsmaal som til sin løsning vil kræve omfattende sammenlignende embryo- logiske undersøkelser. Om den ontogenetiske utvikling foreligger jo flere arbeider ogsaa fra de senere aar; men ogsaa her er endnu uløste pro- blemer. Saaledes er der ikke git nogen tilfredsstillende beskri- 1 Kun kjendt fra referater i Rerzıus’s og FonsELLs arbeider. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 993 velse av organenes topografi paa de forskjellige stadier, heller ikke av sanselinjenes lumendannelse, og av spaltepapillenes ut- vikling eksisterer der overhodet ingen beskrivelse. Dette arbeide er da ment som et bidrag til losningen av disse sporsmaal, og jeg vil da her först behandle sanseorganenes rent ytre morfologi og ganske kort berore deres innervation, dernæst gjore rede for den histologiske opbygning. Den em- bryologiske utvikling haaber jeg saa at kunne behandle i et senere arbeide. 294 GUDRUN RUUD Materiale og metoder. Som nævnt har professor Bonnevie ved det zoologiske labo- ratorium 1 Kristiania stillet til min raadighet institutets snitserier av Spinax niger. Her fandtes tversnitserier gjennem hele hoderegionen av | embryoner av folgende længder: 14, 20, 93, 29, 36 og 40 mm. og | gjennem bare snutespidsen (til øinene) av embryoner paa 40, 55, 75, 85 mm. og helt fuldbaarne. Embryonerne var fikseret i Zenker, Tellyesnizsky eller Picrin- sublimat og stykfarvet i Delafields hæmatoxylin og alkoholisk eosin- — snittenes tykkelse 10 u. Desuten fandtes paa institutet et stort materiale av utviklings- stadier indsamlet i tidens løp ved Den biologiske station 1 Drø- bak, fikseret paa de samme maater og opbevaret paa 969, alkohol. Dette materiale egnet sig ikke længer til histologisk undersøkelse, men gav fortrinlige topografiske oversigtsbilleder, særlig de embryoner som var fikseret i Zenker og Tellyesnizsky, hvor den tynde klare hud hadde løst sig av fra bindevævet. Her saaes sanselinjenes og ampullenes porer, og spaltepapillene som hvite prikker, og dels kunde ogsaa selve kanalene desuten sees gjennem huden. Udmerkete totalbilleder av sanseorganene paa de forskjel | lige utviklingstrin helt til de voksne dyr gav canadabalsampræ- parater av avflaaet hud og utdissekerte enkelte ampuller, farvet i boraxkarmin eller alkoholisk eosin. Ampullenes beliggenhet paa de forskjellige stadier saaes bedst paa uopklaret avflaaet hud, som forsigtig spændtes ut over sort voksbund. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 995 Somrene 1909, 10 og 13 samlet jeg selv nyt materiale ved Den biologiske station i Drobak, hvis bestyrer, professor ScHREINER, jeg her tillater mig at takke for hans veerdifulde veiledning ved indsamling og konservering. Her fik jeg da en smuk række- folge av stadier fra 20 mm. lange til næsten fuldbaarne em- bryoner. Disse blev da fikseret i Platinklorid-sublimat, Picro- formalin, Picrinsublimat, Tellyesnizsky og Zenker, hvorav de to første gav den bedste fiksation, de blev dels stykfarvet i Del. hæmatoxylin-Eosin dels snitfarvet i Hæmatoxylin-Orange G. Sagitalsnitserier blev skaaret av hele embryoner av læng- dene 20, 24 og 29mm., tversnitserier av forkroppen til blomme- stilken av individ paa 40 mm., og horisontalsnitserier av em- bryoner paa 14, 20 og 24 mm. Endvidere blev skaaret snit- serier av hudstykker med sanseorganer fra de forskjellige krops- regioner av embryoner fra 33 mm.'s længde til fuldbaarne em- bryoner og voksne dyr. Hudstykkene med sanseorganer fra voksne dyr fikserte jeg 1 Hermann, Picroformalin, Picrinsublimat eller Zenker. Efterat vere dekalcineret i salpetersyre-alkohol lot de sig trods hud- tændene ganske godt skjære. Snittene blev farvet i Hæma- | toxylin-Orang^ G eller Hæmatoxylin-van Gieson, det Hermann- fikserte materiale med Jernhæmatoxylin-van Gieson, hvilken me- tode gav de bedste resultater. Snittykkelsen varierte fra 5—10 u, oftest 7,5 u. Mikrofotografierne av snittene er tat med et aparat til- hørende Det anatomiske institut i Kristiania, som professor SCHREINER elskværdigst tillot mig at benytte. Institutets pro- sektor og dygtige mikrofotograf dr. 0. BERNER gav mig den første veiledning i mikrofotografering og ydet mig den hele tid den mest udmerkete hjælp, hvorfor jeg her bringer ham min hjerte- ligste tak. Paa grund av den sterke pigmentering og tauddannelse er det paa voksne dyr mangesteds vanskelig at opdage mundingene baade av sidekanaler og ampulleganger. Jeg har derfor fore- 296 GUDRUN RUUD trukket at tegne linjenes og ampulleporenes beliggenhet (tekst- fig. 1—3) efter porene hos et ca. 110 mm: langt embryo med næsten resorberet blommesæk. Her sees nemlig porene meget tydelig paa hvite papiller eller flekker i den ellers pigmenterte hud og med noiagtig samme beliggenhet som hos de voksne dyr. Da sanselinjenes sidekanaler endvidere er ganske korte, betegner porene i det store og hele tat temmelig neiagtig linjenes forløp. Likedan er ampullegruppenes beliggenhet (Pl. IX, fig. 1—2) tegnet efter avflaaet hud av fuldbaarne embryoner, da heller ikke ampullenes anordning forandres under den videre vekst; den eneste forskjel fra de voksne dyr er at det omgivende bindeveev er losere og klarere, saa de enkelte ampuller tyde- ligere sees. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 997 Topografi. Sanselinjer. Sanselinjene hos Spinax niger er lukkede kanaler, som overalt forløper tæt opunder huden og ved korte ugrenete sidekanaler! staar 1 forbindelse med hudoverflaten. I sine hovedtræk forloper sanselinjene ligt hos alle de lavere vandlevende hvirveldyr. Man gjenfinner overalt — omend 1 for- skjellig utvikling — de fire grener, som MERKEL kalder: 1) supra- og 2) infraorbitalisgrenene, henholdsvis over og under øiet, 3) inframaæillarisgrenen fra infraorbitalgrenen bakover mellem gjelleregionen og munden, og 4) lateralisgrenene langs kroppens sider med en £ 1astomose 1 nakkeregionen. Nogenlunde samme nomenclatur benyttes av ÅLLIS, Ewart og Corr. ALLis inddeler dem rigtignok igjen efter de mindrenerve- grener 1 underavdelinger med specielle navner, uten dog at gaa saavidt i sin opdeling som Garman, for hvem det var nodvendig at ha navn paa (hvert enkelt litet linjestykke ved den syste- matiske sammenligning. ALLIS betegner endvidere MERKELS inframaxillaris gren med det for Amia calva utvilsomt mere betegnende „operculo-mandi- bular canal“, et navn som av Ewart og Cote for Elasmobran- chienes vedkommende blir ombyttet med ,hyomandibular canal”. Til GARMANS nomenclatur slutter sig senere MINCKERT 0g BRoHMER, mens jeg foretrækker at beholde Ewanrs inddeling efter nervene som den mest rimelige. 1 Ewanr's ,tubules* — KLINKHARDT'S ,Seitenrörchen*. 298 GUDRUN RUUD Canalis lateralis sidelinjen (fig. 1 og 3, I) begynder like bak spraitehullet og gaar i en temmelig ret linje bakover i høide med grænsen mellem de dorsale og ventrale muskelplater (Pl. IX, fig. 3). Ret under halefinnens begyndelse gjør den en skarp bøjning ned mot buksiden, og forløper videre Tekstfig. 1. Spinaxhode seet fra rygsiden, efter embryo ca. 110 mm. (X 4). Fremstilling av sanselinjenes forløp og beliggenheten av spaltepapiller og ampulleporer, ampulleporene indtegnet bare paa den ene side. hma = hyomandibularampullenes porer. l = canalis lateralis (sidelinjen). io = — infraorbitalis. so = — supraorbitalis. som = superficalis ophtalmicus ampullenes porer. stp == supralemporale spaltepapiller. End = mundingen av ductus endolymphaticus. Sp = sproitehul. Ø — GG bakover næsten mediant ved siden av halefinnens ventrale del og stanser ved hvirvelsøilens bakerste spids. Fra hovedkanalen forer henimot 100 sidekanaler ut til overflaten, fortil noget paa HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 999 skraa utad (Pl. IX, fig. 3); lenger bak naermer den sig stadig over- flaten, sidekanalene blir efterhvert kortere og reduceres tilslut til porer i huden, indtil kanalen paa de sidste ca. 3 cm. forløper som en aapen rende. Dens supratemporale anastomose utgaar fra samme punkt, gaar 1 en svak bue fremover op bak mundingen av ductus endolymphaticus og møtes i ryggens medianlinje med den til- Tekstfig. 2. Spinaxhode seet fra undersiden, efter embryo ca. 110 mm. (X 4). buccalis ampullenes porer. canalis hyomandibularis. hyomandibulare linje av spaltepapiller. ventrale linje av spaltepapiller. brystfinne. gjællespalter. mund. næseaapning. I ba hm hmp vp B G M N I I 300 GUDRUN RUUD svarende fra den motsatte side. Paa hver side forer fra 3—5 sidekanaler i skraa retning bakover ut til ovérflaten. I median- linjen ser man en uparret porre eller to rykket tet sammen. Disse kanaler tilsammen svarer til Ewarts: lateral canal med undtagelse av dens „precommissural part“ hos Læmargus, til Garman’s: ,laterals og aurals“ og til Minckerts: canalis lateralis og occipitalis. Canalis infraorbitalis utgaar ogsaa fra det samme punkt og gaar fremover 1 side- linjens forlængelse (tekstfig. 2—3, PI. IX, fig. 3, 70). Foran sprøite- hullet avgir den can. supraorbitalis, bøier derefter ned bak øret, hvor den paa buksiden møter den horisontalt forløpende can. hyomandibularis. Herfra fortsætter den (se fig. 2) fremover un- der øiet, møter can. supraorbitalis's ventrale del, gaar 1 en S formig bue indover og bakover mot munden, bøier igjen fremover og smelter et kort stykke sammen med den tilsvarende fra den anden side, derpaa skilles grenene, gaar nogenlunde ret frem- over og ender med en pore fremme paa snutespidsen. Denne sanselinje svarer til følgende av GARMANS linjestykker: occipital, orbital, orbitonasal, nasal, median og prenasal, og til Minckerts: cam. postorbitalis, infraorbitalis, præoralis og medianus. Fra hovedkanalen fører ca. 70 sidekanaler ut til overflaten medregnet de 3—4 mediane. Canalis supraorbitalis utgaar fra infraorbitalkanalen like op for øiets bakre kant (fig. 1 og 3, ao). Den gaar fremover over øiet, gjør herunder en svak bøining først utover saa indover mot medianlinjen, og idet den saavidt passerer over kanten av snutespidsen, gjør den en skarp liten bugt i retning av mot næseaapningen og ender med en pore lidt foran denne og lateralt for infraorbitalkanalens ter- minale pore (fig. 2, PI. IX, fig. 1). Nogen forbindelse herfremme HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 301 mellem supra- og infraorbitalkanalene eksisterer ikke hos Spinax niger. Denne kanal svarer til Garman’s: cranial og rostal, og til Minckert’s: can. supraorbitalis og suprarostralis. Overensstemmende med EwarTs nomenclatur maa endnu et linje stykke regnes med til supraorbitalis, nemlig det som Tekstfig. 3. Spinaxhode seet fra siden, efter embryo ca. 110 mm. (X 4). Fremstilling av sanselinjens forløp, de hyomandibulare spaltepapiller og ampulleporer, desuten buccalisampullenes porer i spreitehulsregionen, som ikke kom klart frem paa fig. 1. (Betegnelser som fig. 1 og 2.) Garman kalder: subrostral, Minckert: can. etmoidalis og infrarostralis. Denne linje forløper for største delen paa buk- siden og staar hos voksen Spinax ikke i forbindelse med supra- orbitalis forøvrig; men innerveres fra samme nervestamme som rygsidens supraorbitalis. Den begynder paa rygsiden i næseregionen og gaar i en bue bak næseaapningen (fig. 2, 3. Pl. IX, fig. 1) ned paa buksiden, hvor den munder ut 1 infraorbitalis (fig. 2). 302 GUDRUN RUUD Supraorbitalkanalen indeholder i sit dorsale parti ca. 36—38 sidekanaler og i etmoidalpartiet ca. 22—94. Canalis hyomandibularis er ganske kort og gaar fra infraorbitalis ret bakover paa hver side av munden (fig. 2, 3). Dette stykke svarer til GARMAN's: angular og jugular til MiNCKERT'S: can. angularis. Den staarved ca. 10 korte sidekanaler og en terminalpore 1 forbindelse med overflaten. ; Da antallet av sidekanaler ı regelen svarer til antallet av sanseorganer, skulde der i samtlige sanselinjer paa hver side til- sammen fins mellem 230, 240 sanseorganer + de faa, som er beliggende 1 sidelinjens aapne rendeformige parti. Antallet av sidekanaler, deres længde og retning varierer endel hos de forskjellige individer. Nogen regelmæssig alter- neren av sidekanalenes porer i forhold til hovedkanalen, som BRoHMER beskriver, har jeg dog ikke seet hos noget individ paa noget utviklingstrin. Med hensyn til forlopet av selve hoved- kanalene har jeg ikke funnet nogen nævneværdige avvigelser blandt de hundreder av individer jeg har hat anledning til at undersoke. Denne fremstilling avviger paa et par punkter fra MINCKERT'S og Broumer’s avbildninger. Minckert omtaler 1 en anmerkning s. 504—6 endel for- andringer i sanselinjenes topografi, som skal indtræde efter em- bryonalstadier av ca. 45 mm.'s længde. Han omtaler saaledes en spaltning av can. angularis! i en lateral gren op mot sprøite- hullet — „can. hyoideus“ og en medial gren i en bue ned foran de mandibulare ampuller — ,can. mandibularis*. 1 = min can. hyomandibularis. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 303 Hos enkelte individer dannet disse grener tilsammen en bueformig dorsoventraltforlopende kanal i sproitehulsregionen. Hvad Minckert her har seet er sikkerlig den hyomandibulare linje av spaltepapiller, som ved en lidt overfladisk betragtning let kan forveksles med sanselinjeporer. Endvidere omtaler MınckErT en „can. preenasalis*, som skal greues av fra can. medianus’s forreste del og hen til næseaap- ningen. Jeg er imidlertid tilboielig til at tro, at det er den ter- minale ombøining av supraorbitalkanalens dorsale del, Minckert her har seet. Det er nemlig meget vanskelig ved ytre betragtning alene at adskille mundingen av ampulleganger og sidekanaler her forrest paa snutespidsen. Baade Minckert og BROHMER lar sin can. etmoidalis munde 1 can. suprarostralis, hvad jeg ikke har seet hos noget individ. Paa Broumer’s fig. I og 3 svarer den række av punkter, som han betegner som Ampullae etmoidalis til can. etmoidalis's virke- lige forløp. BROHMER lar sin can. angularis bak munden beskrive en hue ned foran de mandibulare ampuller i likhet med Minckert's can. mandibularis, dette er da likeledes anlægget til endel av de hyomandibulare spaltepapiller. Saa omtaler BRoHMER en can. ventrolateralis like bak gjælle- spaltene. Denne ventrale del er den ventrale linje av spalte- papiller. men til stykket mellem sidelinjen og gjællespaltene har jeg ikke funnet noget tilsvarende hos noget individ. Paa em- bryoner av omkring 40 mm.'s længde sees imidlertid gjennem huden her tydelig den øverste smale del av skulderbæltet muligens er det dette, som ved overfladisk betragtning har tat sig ut som et sanselinjeanlæg. GUDRUN RUUD CS © HEN Spaltepapiller. En spaltepapille er en oval epidermispapille, som gjennem- brytes av en smal spindelformig spalte. De staar ordnet i linjer med tildels lignende forløp som FriTscH og Ewart har beskrevet hos rokker og Artis avbilder hos Mustellus. Den mest fremtrædende linje er hvad jeg vil kalde den hymomandibulare linje av spaltepapiller (fig. 2, 3 og Pl. IX, fig. 3, hmp), som strækker sig fra spreite- hullet i en bue ned paa buksiden bak hyormandibularkanalens terminalpore og like foran de mandibulare ampullegangers porer; den naar aldrig helt frem til medianlinjen. Papillenes længste diameter varierer i længde omkring 0,/mm., og længdeaksens retning falder sammen med forbindelseslinjen mellem de enkelte papiller. Avstanden mellem papillene ind- byrdes varierer langs linjen; den største avstand finner man oppe ved sprøitehullet og nede paa buksiden nærmest median- linjen, hvor den er omtrent som længden av de enkelte papiller. I bøiningen utenom hyomandibularkanalen staar de altid meget tættere sammen, hos enkelte individer saa tæt, at flere spindel- formige spalter støter sammen og der opstaar en sammenhængende rendeformig fordypning. Paa buksiden mellem begge brystfinner, finner man paa hver side en kort række av organer 9: den ventrale linje av spaltepapiller (fig. 2, op) ogsaa med sine længdeakser parallelt linjen og med den største indbyrdes avstand nærmest medianlinjen, ute ved finnene staar de ogsaa her meget tæt sammen. Oppe paa ryggen finner man paa hver side av medianlinjen en række papiller fra første rygfinne og fremover i en bue ned mot sidelinjen 9: den dorsale linje av spaltepapiller (Pl. IX, fig. 3, dp). Like bak sidelinjenes supratemporale ana- 4 3 å : HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 305 stomose beier den bakover i en spids vinkel og forloper like over sidelinjen til bakenfor anden rygfinne 9: den laterale linje av spaltepapitler (samme fig., 1 p). Alle disse papiller har sine længdeakser nogen- lunde lodret paa dyrets og staar i adskillig storre avstand fra hverandre indbyrdes. Den sidste gruppe de supratemporale spaltepapiller (fig. 1, PL IX, fig. 3, stp) utgjøres av to papiller foran hver av de ytre ereaapninger! med sine lengdeakser skraatstillet saa de danner en spids vinkel med dyrets medianlinje (fig. 1). De staar altid like foran oreaapningene, men deres stilling til hverandre indbyrdes kan variere hos de forskjellige individer og de er ofte assymetrisk stillet 1 forhold til medianplanet. Dette er forøvrig tilfældet med organene i samtlige papille- linjer, organenes antal og indbyrdes avstand er forskjellig hos de forskjellige individer og forskjellig paa hver side av et og samme individ (se PI. IX, fig. 3). Ryggens spaltepapiller er i det store og hele mindre frem- trædende end de øvrige og kunde paa større embryoner og voksne dyr let oversees, hvis det ikke var for den karakteristiske anordning av lysorganene omkring dem. JOHANN (18) omtaler og avbilder en sammenhængende rekke av lysorganer over hver av sidelinjene. Med uregelmæssige mellemrum vil man her se endel organer beliggende mediant for de andre, idet en spaltepapille har faaet plads mellem sidelinjen og rækken av lysorganer. Dette er særlig tydelig hos embryoner av ca. 10 cm.’s lengde, hvor pigmentcellene forøvrig endnu ikke er utviklet i fuld ut- strekning. De mediane papiller er ogsaa omgit av lysorganer (fig. 4. 6). der staar altid et par storre ved papillens spidser og desuten 1 9: mundingen av ductus endolymphaticus. Nyt Mag. f. Naturv. LII. IV. 1914. 20 306 GUDRUN RUUD somoftest flere paa begge eller den ene side. JoHaNN omtaler ogsaa et kors av lysorganer i nakkeregionen, og dette frem- kommer netop ved at organene staar ordnet omkring de fire skraatstillede spaltepapiller. | De andre spaltepapiller staar ıkke i nogen speciel forbindelse med lysorganer. Den ventrale linje sees paa storre embryoner 4 Lär wk u wre Ves on a Me ay ; ør 3 a sek pan eo: Ia Xx | ee 3» > Col m» å j ES 4 flemme RÉ e RC f ge M ne N gt Kr Ar Tekstfig. + Spaltepapille fra den dorsale række tegnet efter canada- balsampræparat av hud fra voksen Spinax, viser pigmentering og lysorganer i huden omkring papillene (X ca. 30). sp = den spindelformige spalte. (= slysorgan: p = de alm. pigmentceller. 1 en lys stripe gjennem et felt som forøvrig er sterkt pigmen- teret og rikelig forsynet med lysorganer; og den hyomandibulare linje gaar langs den forreste grænse i et belte, som ifølge JoHANN mangler lysorganer. Som allerede nævnt flere ganger er denne slags organer før paavist bos rokker og et par haier og 1 virkeligheten er endel av dem ogsaa iagttat paa embryonalstadier av Spinax. BROHMER avbilder nemlig paa sine fig. 1, 3 og 4 av Spinaxembryoner av 35 og 45 mm.'s længde en række punktformige anlæg paa embryonernes rygside, som han 1 sin figurforklaring kalder „Reihe der dorsalen Sinnesknospen“. I teksten uttaler han, at de muligens er identisk med de av Joann beskrevne lysorganer, HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 307 men finner at de paa snit viser en bygning overensstemmende med sanseorganene. Denne „Reihe der dorsalen Sinnesknospen“ er uten tvil an- læggene til den dorsale og laterale linje av spaltepapiller. Broumer lar imidlerlid den laterale stanse ved skulderbladet, mens den i virkeligheten strækker sig helt bak forbi anden rygfinne, men her saa nær sidelinjen, at BROHMER muligens har tat den for sidelinjens sanseorganer. Som allerede nævnt under sanselinjer har BROHMER ogsaa seet den ventrale linje av papiller, men tydel den som et sanse- linjeanlæg, og de ventrale papiller i hyomandibularlinjen, som han tydet som en terminal ombóining av can. angularis !. Fordelingen av spaltepapillene hos Spinax avviger paa flere punkter fra den av Fritsch og Ewart omtalte fordeling hos rokkene. Saaledes har jeg hos Spinax ikke funnet noget til- svarende til rokkenes infraorbitalpapiller; paa den anden side mangler disse øiensynlig den hyomandibulare linje, hvilket ikke er noget forbausende, naar man tænker paa den tendens til reduktion av de ventrale hudsanseorganer, som ofte sees hos rokkene. De supratemporale papiller fins paa samme maate hos rokkene, mens der til disses ene ryglinje svarer baade en me- dian og en lateral papillelinje hos Spinax. To aldeles tilsvarende ryglinjer omtales av ArLLıs hos Amia calva, nemlig dorsal pit line of the body og accessory lateral line, muligens er derfor den laterale linje kun overseet hos rok- kene, kanske forvekslet med sidelinjens porer. Arrıs avbilder i sit arbeide over Mustellus (2) ogsaa dennes pit organs, som han her kalder surface sense organs (fig. 1, 2 og 3); han gjor dog udtrykkelig opmerksom paa, at han her ikke specielt har beskjæftiget sig med disse. Paa fig. 1 av- bilder han en række av organer fra sproitehullet og ned paa 1 = can. hyomandibularis. 308 GUDRUN RUUD buksiden aldeles svarende til den hyomandibulare papillelinje hos Spinax, likedan foran hver av de saakaldie ytre øreaapninger to organer, mens han paa rygsiden istedenfor to linjer avbilder uregelmæssig spredte organer. Dette sidste stemmer med Mer- KELS angivelser om de fri nervehøiers utbredelse hos Mustellus. MERKEL omtaler nemlig en mindre gruppe nær medianlinjen sprøitehulsregionen, som formodentlig svarer til de supratemporale spaltepapiller, desuten organer spredt over ryggen mellem begge sidelinjer saalangt bakover som til anden rygfinne. Muligens er denne anordning karakteristisk specielt for mu- stellus, og likheten i anordningen hos rokkene og Spinax paa den ene og Amia paa den anden side er en tilfældighet. Jeg anser det dog ikke for utelukket at en tilfældig uregelmæssighet i anordningen av organene fremme 1 vinkelen mellem den dor- sale og laterale papillelinje kan ha bevirket denne fremstilling. SOLGER siger saaledes om Mustellus laevis, at han langs side- linjen fandt omdannete placoidskjæl, omsluttende en spindel- formig grube 9: anlæg til spaltepapiller i en anordning, som svarer til den laterale papillelinje. De øvrige av ryggens papiller nævnes ikke av SoLGER. Nøiagtig samme topografiske utbredelse av spaltepapiller har jeg funnet ogsaa hos Acanthias embryoner av ca. 75 mm.’s længde. Spaltepapiller i regelmæssig anordning er saaledes nu paa- vist hos følgende haier: Spinax niger, Acanthias vulgaris og Mustellus laevis. Anordningen er 1 hovedsaken den samme hos alle tre former og meget overensstemmende med anordningen hos rokkene og hos Amia calva. Sandsynligvis finnes lignende fritstaaende nervehøier hos samtlige haier, men blir overseet paa grund av den sterke pig- mentutvikling og tanddannelse hos de voksne individer. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 309 Lorenzinske ampuller. LeypiG beskriver, som bekjendt, de lorenzinske ampuller som lange ugrenete rør, som indad ender ı en liten blæreformig utvidelse — den egentlige ampulle, og utad munder paa over- flaten ı en liten rund pore. De egentlige ampuller er hos voksen Spinax samlet 1 store grupper — de saakaldte centralmasser — omgit av et næsten glasklart, geléagtig bindevæv. Disse grupper ligger saa nær opunder huden at ampullene med utforselsganger og store stykker av de tilhørende nerve- grener følger med, naar man flaar huden forsigtig av. Fra centralmassene straaler saa utførselskanalene — eller ampulle- gangene — ut 1 alle retninger. Fig. 1 og 2, planche IX er som nævnt tegnet efter saadanne avflaaete hudstykker av næsten fuldbaarne embryoner ; men da de topografiske forhold ikke forandres under den videre vinkel, kan de samtidig tjene som illustration til forholdene hos de voksne individer. Man ser her ampullene — samlet i fire grupper — en paa oversiden, og en paa undersiden av snutespidsen og en paa hver side forrest i gjælleregionen. Den største gruppe er Buccalis gruppen (ba) paa undersiden, 1 regionen indenfor infraorbitalkanalenes preorale og mediane partier. I medianlinjen sees en fordypning, som antyder en inddeling i to symmetriske deler. Fra denne gruppe straaler ampullegangene ut i tre bundter paa hver side. Endel ampulleganger gaar fremover til porene paa hver side av infraorbitalkanalens terminale del, en større bundt til porene mellem øiet og supraorbitralkanalens ventrale del og endelig en tyk bundt, bakover paa sidene av munden indbefattende de lange ampulleganger til porene paa begge sider av hyomandibular- kanalen. 310 GUDRUN RUUD Til de øvrige porer som sees paa tekstfig. 2 fører kortere ampulleganger, som paa tegningen (Pl. IX, fig. 1) dækkes dels av selve ampullegruppen, dels av overliggende ampulleganger. Paa hver side fins talt efter porene ca. 150 ampuller. Paa rygsiden finner man en mindre, hjerteformet gruppe av ampuller: Superficialis ophthalmicus gruppen (soa, PI. IX. fig. 2), beliggende i fordypningen mellem begge næse- kapsler, foran hjernekapslen. Her ser man ingen antydning ti nogen median fordypning mellem to symmetriske deler som paa Bucealisgruppen. Ampullegangene straaler ut 1 alle retninger til porene paa hver side indenfor supraorbitalkanalene. Ingen av ampullegangene munder lateralt for disse sanselinjer hos Spi- nax. heller ikke bak den supratemporale anastomose. Paa hver side fins ca. Så porer og ampuller. Endelig finner man paa hver side i regionen like bak hyo- mandibularkanalens terminalpore en liten ampullegruppe. Hyomandibularis gruppen omgit av lidt løsere bindevæv end de andre to. Herfra utgaar ampullegangene i to retninger, en mindre bundt op til de ca. 13 porer like bak sprøitehullet og en større bundt ned mot buk- siden til den langagtige gruppe paa ca.25 porer bak de hyo- mandibulare spaltepapiller. Ampullene med sine utførselsganger er saaledes helt ind- skrænket til hoderegionen og frembyr like enkle topografiske forhold som sanselinjene. Ved tællingen har jeg, som nævnt, paa buksiden funnet ca. 175 ampulleporer og paa rygsiden ca. 100 paa hver side, hvilket gir et samlet antal av ca. 550 ampuller. MINCKERT opgir et noget større antal, nemlig 370 paa buk- siden og 250 par rygsiden altsaa tilsammen 620 ampuller. For den senere sammenlignings skyld vil jeg her med det samme nævne ampullenes innervation, at den dorsale gruppe HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER. BONAPARTE 311 innerveres av grener fra Ram. ophth. sup., den ventrale fra Ram. buccalis og hyomandibulargruppen av Ram. mand. ext., (eller Ram. hyomandibularis). Nogen fremstilling av ampullenes topografi hos voksen Spi- nax niger har jeg ikke stodt paa i den tidligere litteratur. Mıx- CKERT (28) beskriver og avbilder ampullene hos embryoner av 45 mms længde. Men da ampullene, under embryonalutvik- lingen vokser fra sit anlægspunkt i huden — den senere pore — og ind gjennem bindevevet?, er deres topografiske beliggenhet paa tidlige embryonalstadier baade forskjellig indbyrdes og forskjellig fra anordningen hos de voksne dyr. Hos embryoner av 45 mm.’s lengde har ampullene endnu ikke paa langt ner naaet sin endelige anordning, og MIinckerts fremstilling har derfor i den henseende bare værdi for det bestemte stadium. Ewart avbilder paa sin fig. 2, PI. II (gjengit her PI. IX, fig.4) ogsaa ampullegruppenes omtrentlige beliggenhet hos Selachier i sin almindelighet, uten at antyde de tilhørende am- pullegangers forløp og beliggenheten av deres porer. Man ser her paa hver side fem grupper: en dorsal superficial ophthalmic group, to ventrale inner and outer buccal groups, en hyoid group og en liten mandibular group. Efter overensstemmelsen i innervation svarer her utvilsomt det dorsale gruppepar til den uparrete mediane superfieialis ophthalmieus gruppe hos Spinax, likedan de to parrete inner and outer buccal groups, til den store buccalisgruppe og hyoid mandibular groups til hyomandibulargruppen. Hos Chimera stemmer ampullegrupperingen — efter Coes undersokelser — noiagtig med Ewarts skema, med undta- 1 Nævnes av ALLis (2). 219 GUDRUN RUUD gelse av, at hyoidgruppen er meget liten og den mandibulare spalte 1 to. Artis (2) beskriver og avbilder baade ampullenes grup- pering og forløpet av deres utførselsganger hos Mustellus. Han omtaler fire grupper paa hver side: en superficial ophthalmic group, svarende til Ewart’s av samme navn og til superficialis ophthalmicus ampullene hos Spinax. Endel av dem har sine porer lateralt for supraorbitalkanalen hos Mustellus. Videre om- taler han en buccal group svarende til outer buccal group, og en deep ophthalmic group med en beliggenhet, som svarer til Ewart’s inner buccal group, og porer, som svarer til endel av buccalisampullenes porer hos Spinax, mens den tilhørende nerve er en gren av Ram. ophthalmicus superficialis; de to grupper skulde saaledes ikke være homologe. Dette er meget paafaldende og blir end mere uforklarlig, naar man tænker paa ampullenes utvikling. Det første anlæg til en ampullegruppe er paa samme maate som det første anlæg til en sanselinje, et felt av fortykket epi- dermis forbundet med et ganglion. KLINKHARDT, som ind- gaaende har studeret sanselinjenes ektodermfelter, angir at ampullene ogsaa utvikler sig fra de samme felter; efter hvad jeg selv har seet ulvikler ampullene sig dog fra selvstændige ektodermfelter, som opstaar senere end sanselinjenes og uav- hængig av disse. Disse felter opdeles i smaa runde papiller, som hver for sig blir til en ampulle med ampullegang. An- lægget staar den hele tid i forbindelse med sin tilhorende nerve- gren, og der hvor det forste punktformige anleg var, blir den senere pore. Da nu disse to ventrale gruppers porer hos Mustellus som man kan se paa ALLIs’s figurer, er skudt langt indimellem hver- andre, saa maa de oprindelige ektodermfelter paa nogenlunde samme maate ha været bugtet ind i hverandre — i hvert fald ha stot tæt sammen, men allikevel ha været strengt avgrænset fra hverandre, da feltet for deep ophtalmic group den hele HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 313 tid maa ha staat i forbindelse med superficialis gangliet og feltet for buccal group i forbindelse med buccalisgangliet. Efter porene skulde ALLIs’s deep ophthalmic og buccal group tilsammen svare til buccalisampullene hos Spinax, men hos Mu- stellus har altsaa endel av disse ampuller skildt sig ut og blir innerveret av Ram. ophth. sup. Saa nævner ALLIs ogsaa en mandibular group, som med baade ampullegange og porer er beliggende i feltet mellem mun- den og mandibular canal!. Den svarer muligens til Ewart’s mandibulargruppe skjønt denne av Ewart er avmerket bak canalis mandibularis, men den svarer i hvert fald ikke til nogen av de hyomandibulare ampuller hos Spinax, da alle disse har sine porer helt bak den hyomandibulare række av spaltepapiller. Innervation. I den ældre litteratur angis det stadig, at sanselinjeorganene innerveres av Trigeminus. ALuts’s, Ewart’s og CoLE's arbeider — blandt andres — har imidlertid fastslaaet, at det var de tre Facialisgrener: Ram. ophthalmicus superficialis, Ram. buc- calis og Ram. hyomandibularis®, som innerverte hodets sanse- organer, en Ram. dorsalis glossopharyngæi* endel av nakke- regionens, Ram. lateralis vagii kroppens sanseorganer. 1 Et kort kanalstykke like bak munden og foran den hyomandibulare papillelinje, — mangler hos Spinax. ? I WIEDERSHEIM: Vergl. Anatomie d. Wirbeltiere kaldt: Ram. mandi. bularis externus, 3 Arts — hos Amia. Ewart i sit skema for Elamobranchier, se Pl. IX, fig. 4. 314 GUDRUN RUUD Dog præciseres, særlig av Cote), at sanselinjesystemets saintlige nervegrener utspringer fra et og samme centrum i hjernen og saaledes egentlig skulde regnes for en selvstaendig nerve med 4—5 grener. Hos Spinax fandt jeg ved mine dissektioner innerveringen ganske overensstemmende med Ewarts skema (Pl. IX, fig. 4). En tyk bundt av ophthalmicus superficialis og buccalis- grener forlater hjernekapselen gjennem en felles aapning og trær ut i øiehulen. Endel tynde buccalis grener bøier med en gang bakover til infraorbitalkanalen bak øiet, endel andre gaar ned gjennem brusken i Orbitas bund og forgrenes til kanal- stykket like under oiet, mens hovedstammen av buccalis gaar langs bunden et stykke, og saa gjennembryter bruskkapslen under øiets forreste del og kommer ut paa buksiden like over ampullegruppens bakre kant. Den videre forgrening sees paa PI. IX, fig. 1. Det meste av den tykke nervegren medgaar til in- nervering av buccalisampullene, en gren gaar fremover lil infra- orbitalkanalens terminale del, korte smaa grener gaar ut til det mediane avsnit, som innerveres avvekslende fra høire og ven- stre side. De slyngete stykker av linjen mellem dette avsnit og supraorbitalkanalen, maa saa enten innerveres fra grener fra hovedgrenen, som trænger tvers gjennem ampullegruppen, eller av en av de før nævnte smaagrener, som forløper gjennem brusken i giehulens bund og saa gaar ind under ampullegruppen. Dette var det mig ikke mulig at avgjøre ved dissektion. Heller ikke kunde jeg følge nerverne til det proximale av- snit av infraorbitalkanalen mellem sidelinjen og supraorbital- kanalen. Paa embryonalstadier ser man imidlertid, at dette av- snit anlægges 1 forbindelse med en egen gren av Facialisgang- liet, og jeg gaar derfor ut fra, at kanalstykket innerveres fra Facialis ved en nervegren svarende til ALLıs’s og Ewart’s Ram. oticus. 1 Core refererer i denne forbindelse til PorLLarp’s undersøkelser hos Tele- ostier og Srrone’s hos Amphibier, som har git de samme resultater. u. Au HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 315 Ram. ophth. sup. gaar fremover opunder giehulens tak og sender herunder flere fine grener op gjennem brusken til den proximale del av supraorbitalkanalen, saa bøier den selv op gjennem brusken og kommer frem paa rygsiden over ølets for- reste del. Som man vil se av PI. IX, fig. 2, avgis her først en gren til supraorbitalkanalens ventrale avsnit, hvis fine sidegrener man kan følge helt frem til sanselinjen. Saa avgis en gren ret fremover til supraorbitalkanalens forreste del; og resten tjener til innervering av superficialis ophthalmicus ampullene. Ram. hyomandibularis forlater hjernekapselen gjennem et litet hul noget bak og ventralt for de to nævnte Facialisgrener, passerer bak sprøitehullet ned til de hyomandibulare ampuller (Pl. IX, fig. 2). Den avgir en nervegren som trenger sig ut mel- lem buccalis ampullenes ulforselsganger og innerverer can. hyo- mandibularis. Sidelinjen innerveres av Ram. lateralis vagii med dens Ram. supratemporalis til forbindelseskanalen i nakkeregionen. Ram. lateralis gaar ut av hjernekapselen sammen med Vagus, gaar bakover næsten inde ved hvirvelsgilen, og sender sine sidegrener ut til can. lateralis langs septene i rygmuskulaturen. Jeg har ikke kunnet finde at den hos Spinax innerverer sanseorganer foran supratemporalkommissuren, saaledes som hos Læmargus efter EWART. Heller ikke har jeg været istand til at avgjøre hvorvidt Glossopharyngæus innerverer noget organ i sanselinjen eller ikke. Det har bare lykkedes mig at følge en glossopharyngæusgren op til huden like foran de ytre øreaapninger, og da de supratem- porale spaltepapiller anlægges i forbindelse med en gren av glossopharyngæusgangliet, gaarjeg ut fra at disse innerveres av Glossopharyngæus og saaledes svarer til ALuis's „middle dorsal pit line of the head* hos Amia calva. Ewart neevner ogsaa, at han har fulgt en glossopharyn- gæusgren til huden over øieregionen; dette synes mig at 316 GUDRUN RUUD tyde paa, at i hvert fald disse papiller skulde fins hos Læ- margus. ; Innervationen av spaltepapillene forøvrig vil jeg ikke uttale mig om, for jeg har studeret snitserier av større em- bryoner. Histologi. Sanselinjer. For jeg gaar over til mine egne undersokelser vil jeg korthet omtale den litteratur, som foreligger over hudsanse- organenes finere anatomi. Som allerede nævnt var det vesentlig gjennem LEYDIGS arbeide (25), at sanselinjenes anatomiske opbygning og funktion blev endelig fastslaaet. Han omtaler deres ytre skede av binde- vev eller fibrebrusk indenfor fulgt av et tyndere bindevævslag med elastiske fibrer og omkring hulrummet et epitel av mere og mindre cylinderformete celleelementer. Med mellemrum raker kanalens sanseorganer frem som vorteformete papiller utklædt av sterkt forlængete epitelceller, hvorimellem de fineste nerve- fibre ender. I hodets kanaler følger sanseorganene saa tæt efter hverandre, at der dannes: ,ein nach der Länge des Kanales fortbaufenden gleichsam linearer Nervenknopi“. Den forste egentlige histologiske beskrivelse stammer fra SOLGER (32) av sanselinjene hos Chimaera, som han senere fandt var helt overensstemmende med de ovrige Selachiers. SOLGER gjør noiagtig rede for de forskjellige celleelementer 1 sanselinjenes epitel og ledsaker sine beskrivelser med detaljerte snittegninger. I selve sanseorganene omtaler han kolbeformige sanseceller, cylinderformete stotteceller, basalceller og endelig saakaldte „Zwischenpfeiler“ de sidste dog kun ‘ved bestemte fiksations- HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 317 metoder — utenfor organet altid en cupuladannelse. Paa sanse- papillens sider finner han ytterst mot hulrummet høie cylinder- celler og langs balsamembranen storre og mindre, uregelmæssig formete celler. MERKEL, FRITSCH og Ewart gaar ikke saa noie ind paa den histologiske opbygning og deres avbildninger er temmelig ske- matiske. De omtaler alle haarbærende sanseceller av noget for- skjellig form, og cylinderformete sterkt forlængete støtteceller. Fritsch nævner desuten basalceller svarende til SOLGERS, og Ewart dannelser svarende til de saakaldte ,Zwischenpfeiler*. En cupula er iagttat av baade FritscH og Ewart, som begge antar, at den opstaar ved sekretion fra stoltecellene. Mellem sanseorganene er kanalene efter de samme to sidst- nævnte forskere utklædt av et tolaget epitel, hvor det inderste lag bestaar av uregelmæssig formete celler med intercellular- rum, det ytterste av lavt cylinderepitel. Dette gaar efter Ewart omkring hvert enkelt sanseorgan over i en zone av høit cylinder- epitel. Hvor disse organer omtales 1 den senere litteratur henvises, hvor det gjælder histologien, til disse eller andre samtidige ar- beider, og mig bekjendt har der ikke senere været gjort nye undersøkelser paa dette felt?. Egne undersøkelser. Fotografierne (fig. 5 og 6) viser tversnit gjennem infraorbital- kanalen fra dens S-formig slyngete parti foran munden, fig. 6 truffet gjennem midten av en nerveindtrædelse og mundingen av en sidekanal, fig. 5 er fra et parti mellem to saadanne. Hovedkanalen med sin omgivende fibrete skede er beliggende i det subeutane bindevævslag; skeden er bredest i retningen parallel hudoverflaten, smalere ved den indre væg — eller bun- 1 Et arbeide av A. M. Reese: The lateral line system of Chimera colliei, Journ. Exp. Zool. Vol. 9, gaar ikke ind paa den histologiske opbygning. 318 GUDRUN RUUD den av kanalen — og ved den ytre veg — eller taket — ikke til at adskille fra læderhuten utenfor (fig. 5). Forøvrig er skeden ved sin struktur ganske skarpt avsat baade fra det subcutane bindevæv og læderhuden. Inderst inde ved epitelet ser man tversnittene av en tæt ring av langsgaaende fibrer; herfra ut- gaar ogsaa talrike radiære fibrer ut gjennem den midtre mere homogene og brusklignende del, hvor de taper sig utover. Utad VE ae a Sr | "a. et Er = » À oo : : >» E / ». SL Tekstfig. 5. Tversnit av infraorbitalkanal mellem to sidekanaler (X 31). bs = bindevævsskede. ep = epidermis. f = fibrer 1 bindevævsskeden. l = lederhud. ly = lysorgan. ^ = nerve. sa = sanselok. sb = subeutane bindevæv. cM sanselinjens tynde epiteltak. begrænses skeden av en mindre paafaldende kreds av langs- gaaende fibrer. Indenfor denne faste skede følger et lag av lost bindevæv, som midt paa den indre veg danner en paafaldende fortykkelse i hele sanselinjens længde, og hvori blod- og lymfe-kar forloper. — Paa preparatene ser det her, efter alle de forskjellige fiksa- To Ne EN eae ee vw HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 319 tioner, ut som om epitelet kunstig er loflet op fra underlaget, men for endel i hvert fald skyldes dette vistnok sammentrækning ved fiksationen av dette sterkt vædskefyldte vev!; og den bue, som epitelet paa præparatene beskriver utenom fortykkelsen er sikkert meget ner den samme som 1 levende live. Mindre, ogsaa karforende, bindevævsfolder skyter sig ogsaa ut i de to laterale epitelfortykkelser (kf); forøvrig er dette binde- Tekstfig. 6. Tversnit av infraorbitalkanal (preoraleparti) med nerve og sidekanal (X 31), b = bægerceller (Leydigske celler). bi = bindevævslaget i sanselisten. cl = de fremspringende lister opbygget av hoie cylinderceller. kf = epitelfortykkelser med blodkar. pl = placoidskjæl. s = sidekanal. (Ovrige betegnelser som foreg. fig.) vevslag indskrænket til et meget smalt rum mellem basalmem- branen og den fibrete skede. Inderst ved bunden er kanalen utklædt av et sterkt differentieret epitel. Hvilende paa den nævnte bindevævsfortykkelse ved den indre vag finner man selve sanseorganet, som med sin bredt løk- 1 Der sees nemlig ofte ganske sterke eggehvittenedslag i ,tomrummet*. 390 — GUDRUN RUUD formige anordning av cellene tydelig skiller sig ut fra epitelet forøvrig. | : Sanseloken er opbygget av to slags celleelementer (fig. 7). Gjennem hele organets bredde ser man et enkelt lag av cylinder- formete sterkt forlengete celler (st c) med sine langstrakte kjer- ner i en tæt række inde ved basalmembranen (stk). Cellenes ytre overflate kan være ret avskaaret, men oftere raker de kup- pelformig eller endog kolleformig frem i hulrummet, hvor saa Tekstfig. 7. Tversnit fra midten av sanselok, overflaten konklav (x 300). ba = basalmembran. sac = sanseceller. ste = stotteceller. stk = disses kjerner. celleindholdet gaar over i det sekret, som altid fins, omend i heist varierende mængder, i kanalen utenfor sanseorganene. Disse cylinderceller gir saaledes billeder overensstemmende med sekretceller av den blæreformige eller kuppelformige sekre- tionstype. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 321 Gjennemgaaende er sekretet litet fremtrædende 1 de forskjel- lige kanaler, bare 1 sidelinjen (fig. S) har jeg fundet sekret- ansamlinger, som minder om en cupula. Tekstfig. 8. Tversnit av sidelinje mellem to nerveindtrædelser (+ 50). Merk: Ingen karforende epitelfortykkelser og ingen epitellister paa sidene av sanselisten, som er meget lav og forløper langs en av de laterale veegger. G= aupula: se = sekret. sa = sanselok. Disse secernerende celler er det, som ı litteraturen gaar under navn av stotteceller. De yterste stotteceller paa hver side krummer sig efter sanselokens konveksitet, de midtre kiler sig ind mellem sansecellene og former sig efter disse, de blir gjerne ganske tynde paa midten men bredere igjen ut mot over- flaten. I midten av gruppen ligger de egentlige sanseceller. De er kortere end stottecellene, og naar ikke længer ind end til disses kjerner. Deres form varierer fra flaskeformig til mere pære- Nyt Mag. f. Naturv. LII. IV. 1914. 21 329 GUDRUN RUUD formig, ogsaa i samme organ, som det vil sees av fig. 7. De ovale kjerner ligger i den inderste, bredeste del av cellene, sjel- den helt inde ved bunden. Paa Hermannfikseret materiale far- ves sansecellene meget mørkere end støttecellene, baade cyto- plasmaet og kjernene, dette sees ogsaa tydelig paa fig. 7. Sansecellenes hals er utad lukket av en svakt bikonveks plate, som farves paafaldende mørk av jernhematoxylin. Til denne plate er sansehaaret fæstet. Oftest er platen jevnfarvet og strukturløs, men undertiden ser man paa snittene 1 begge ender av den en mørkere farvet zone, som kunde tyde paa en perifer ringformig struktur indi platen, og ofte er denne differentiation saa fremtrædende, at det helt gir indtryk av de to snit gjennem en ring. Ut gjennem ringen ser man da som regel fine haar- lignende cytoplasmafibrer strække sig ut. Paa snit gjennem midten av en nerveindtrædelse kan man se indtil 12 sanseceller i bredden og sanseløken har her en kon- kav overflate. Følger man en snitserie fra midten av et organ og utover, ser man hvorledes konkaviteten lidt efter lidt for- svinder; el tversnit et stykke fra en nerveindtrædelse, viser saa- ledes en næsten plan overflate, — samtidig ser man at sanse- løken er blit smalere 9: sansecellene er færre i bredden, desuten har de ytre støtteceller ikke længer den konvekse krumning utad til sidene men gaar jevnt over 1 cylinderepitelet ved siden av. Paa et snit omtrent midt mellem to nerveindtrædelser ser man, hvorledes sansepapiller har en helt konveks overflate; ogsaa i denne region finner man de korte sanseceller, og de paahin- andenfølgende organer i en kanal er saaledes ikke adskilte ved stykker av indifferent epitel, man har, som Leypic uttrykte det „einen gleichsam linearen Nervenknopf*, — eller en kontinuerlig sanselist. Fra denne sanselist, —- langs kanalens bund rundt ombø:- ningen til de laterale vægger — ser man paa hver side snit gjennem en række lave fremspringende lister av karakteristisk bygning (fig. 5 og 6). Langs basalmenbranen ligger her et lag a | ; HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 323 av paafaldende store, klare celler med runde centralt beliggende kjerner. De har gjerne en uregelmæssig stjerneform og trenger sig tildels ut mellem de utenfor liggende langstrakte celler, som danner de fremspringende lister. Disse celler er tynde, traad- formige, noget bredere ytterst og med meget langstrakte kjerner, ligner i struktur meget sanseorganenes stotteceller. De er ofte vifteformig anordnet eller mere parallelt stillet, de midterste da heiest. Rummet mellem listene er ofte helt fyldt av sekret, som farves av orange, ikke av hæmatoxylin som ampullegangenes sekret. Listene holder sig omtrent uforandret paa en række paa- hinandenfølgende snit, saa kan to lister nærme sig hverandre og tilslut smelte sammen til en, — eller en bredere list kan deles 1 to. Bunden aven sanselinje er saaledes paa hver side av sanse- listen utstyret med en række parallelt forlopende epitellister, som av og til anastomoserer; fordypningerne mellem dem er opfyldt av et slimet sekret. Hvilken rolle disse epitellister spiller under sanselinjens funktion, vover jeg ikke at uttale mig om, serlig da jeg ikke har studeret de fineste nervefibres fordeling i sanse- linjebunden. | De øvrige deler av sanselinjeepitelet adskiller sig litet fra epitelet i overhuden og har neppe nogen direkte betydning under linjens sansefunktion. Paa hver av de laterale vægger sees en meget paafaldende fortykkelse (kf) bygget op av epitelceller av den sedvanlige størrelse og form, adskilte ved ganske store intercellularrum. utad begrænset av tætstaaende kutikulariserte kubiske celler. Det tynde bindevævslag trenger sig ut i fortykkelsen med et eller flere kar. Nede ved bunden er denne fortykkelse skarpt avsat fra epitellistene, utad gaar den temmelig pludselig over 1 side- kanalens eller takets tynde, tolagede epitel. Dette bestaar av kubiske celler langs basalmembranen og et kutikulariseret 394 “GUDRUN RUUD plateepitel yterst. Ved sidekanalenes mundinger gaar saa dette tolagte epitel jevnt over 1 overhudens flerlagete. Sanselinjenes specielle utformning varierer endel i de for- skjellige kropsregioner. Bindevævsskeden er sterkest utviklet omkring de kanaler, som er dypest indsænket, særlig den distale del av infraorbital- kanalen. Her sees den paa snit — mellem sidekanalene — som en sluttet jevntyk ring av fibrebrusk. Ved infraorbitalkanalen forevrig har skeden en struktur som beskrevet ved fig. 5 og 6, her sees sjelden bruskceller. Supraorbitalkanalen har en sterkt fibret og ogsaa meget vel avgraenset bindevævsskede, mens den ved hyomandibularkanalen og endnu mere ved sidelinjens supra- temporale kommissur utad gaar jevnt over i læderhuden. Side- linjen ligger helt ute i læderhuden i en fortykkelse av denne. Like omkring kanalens epitel er den tat fibret, men gaar ut- over jevnt over i læderhudens sedvanlige struktur og tykkelse (fig. 8). Sanselistens beliggenhet i kanalen avhænger av sidekana- lenes, idet den altid forløper langs væggen motsat disses utspring fra hovedkanalen. Der hvor saaledes korte sidekanaler utgaar lodret mellem hovedkanalen og huden, finner man sanselisten midt paa den indre veg som fig. 1 og 2 viser; mens man 1 side- linjen f. eks., hvor de forholdsvis lange sidekanaler gaar skraat ut fra hovedkanalen til hudoverflaten, vil finne sanselisten langs den motsatte indre sidevæg. Nerveindtrædelse træffes dels paa de samme snit som en sidekanal, men oftest mellem to saadanne. I det store og hele fins der for hver nerveindtrædelse en sidekanal. Epitellistene paa begge sider av sanselisten er mest frem- trædende 1 de kanaler, som har det største hulrum 9: supra- og infraorbitalkanalene. I hyomandibularkanalen er der bare en eller to paa hver side av sanselisten, og 1 sidelinjen fins de bare svakt utviklet omkring hver nerveindtrædelse og ellers ikke. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 395 Sidelinjen har det mindste hulrum og er i det hele den enklest utstyrte av alle kanalene. Paa fig. 8 som er et tversnit mellem to nerveintraedelser; ser man kanalen næsten helt ut- klædt av et tolaget epitel, med intercellularrum i det indre celle- lag, og det ytre forsynet med kutikula. Dette epitel stoter like op til sanseloken. Her mangler saaledes baade epitellister og karfolder. Sanseloken er betydelig smalere end i de andre ka- naler, men indeholder de samme celleelementer: høie cylinder- formete støtteceller og kortere haarbærende sanseceller, og man har saaledes ogsaa her en kontinuerlig sanselist. Støttecellene er trukket ut 1 lange kølleformige tapper, som springer frem i hulrummet og her efter hvert flyter sammen til en cupulalignende dannelse. Paa et tversnit i regionen med en nerveindtradelse ser man paa begge sider av sanselisten indskudt et parti med lignende celleelementer, som 1 epitellistene i hodets sanselinjer. Man gjen- finner de store, klare celler langs basalmembranen og utenfor disse et lavt cylinderepitel, hvortil der ofte klæber sekrettraader, disse eylinderceller er dog aldrig saa hoie og traadformete, som de tilsvarende celler i hodets kanaler. Paa snit av den distale rendeformige del av sidelinjen, finner man en ganske smal sanseløk i den grunde hudindbugtning, og ingen differentiation av epitelet omkring. Sammenligner man denne fremstilling med de tidligere be- skrivelser vil man straks se endel uovensstemmelser. Med Leypics stemmer den overens med hensyn til den gro- vere morfologi og den kontinuerlige ,, Nervenknopf* i hodets sanse- linjer, derimot ikke med hans angivelser om adskilte sanseorganer i sidelinjen. Efter den morfologiske utformning av sanselinjen 396 GUDRUN RUUD hos Spinax, kunde man let komme til at tro, at man her hadde adskilte sansepapiller, men som jeg nævnte, er det sensitive epitel helt kontinuerlig. SOLGER nævner 1 sin detaljerte beskrivelse av sanselinjeepi- telet hos Chimera flere celleelementer, som jeg ikke har gjen- funnet hos Spinax, saaledes i selve sanseloken: de smaa basal- © celler og de saakaldte „Zwischenpfeiler“. Disse sidste var vistnok SoLGER selv tilbøielig til at anse for et fiksationsprodukt, hvad de uten tvil ogsaa var, særlig da de ikke nævnes hverken av MERKEL eller FrırscH. Basalceller nævnes av Frirscx, men ikke av MERKEL og Ewart, og efter SoLGERS egne plancher kan denne optræden av smaa basalceller godt skyldes, at snittene er truffet skraat i forhold til støttecellene, og at de saa- kaldte basalceller bare er den indre ende av støtteceller, hvis til- hørende ytre del fins paa et av nabosnittene. Jeg har hos Spi- nax aldrig funnet andre celleelementer 1 sanseløken end de flaske- formete sanseceller og de høre cylinderformete støtteceller. Saa vil man paa SoLGERS avbildninger fra sansepapillens ,Abhánge* uten vanskelighet gjenfinne de samme elementer som man ser hos Spinax. Øverst ved overgangen fra sanseorganene lar han de høie cylinderceller ved et fibrelag være adskilt fra den flerlagete ansamling av smaa celler inde ved basalmem- branen. Dette stemmer ikke ganske med forholdene hos Spinax, dog optrær ikke de store, klare celler i det inderste cellelag med en gang oppe ved sanseorganet, men man ser her paa overgangen uregelmæssig formete og uregelmæssig anordnete mindre celler langs basalmembranen. Ogsaa ellers i sanselinjen kan man mangesteds se grupper av smaa celler skudt ind mellem de store, klare, som saa desuten selv ogsaa kan variere ganske meget 1 størrelse og form. SoLGER omtaler intet tilsvarende til de to laterale epitel- folder, hvori endel av sanselinjens kar forløper og som fins kon- stant i alle hodets sanselinjer hos Spinax. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 327 Ingen av disse forfattere gir nogen beskrivelse av de enkelte cellers specielle utformning. I Scaneiners histologi! — hvor fiskene desværre ikke be- handles, — vil man derimot finne en utførlig beskrivelse av salamanderlarvens hudsanseorganer og der ogsaa av deres sanse- celler. SCHNEIDER beskriver dem som pæreformige celler med sansestav. Denne sansestav har, siger han, ,die Gestalt eines schlanken Conus, der basal geschwellt ist und sich hier intensivt schwärzt. Gut gelungene Differenzierung zeigt in geringer Höhe über dem Zellende einen breiten schwärzbaren Ring, welche dem Stabe anlıegt; seine Bedeutung ist unbe- kannt“. Da Scunewer her utrykkelig nævner, at han har farvet med jernhæmatoxylin, gaar jeg ut fra, at denne struktur 1 sala- manderlarvens sanseceller svarer til den plate eller ring, jeg har omtalt hos Spinax, hvortil sansehaaret sat fæstet og som ogsaa blev paafaldende mørkfarvet av jernhæmatoxylin. Kormer (21) omtaler ogsaa noget lignende under beskrivel- sen av „die Hautsinnesknospen des Axolotl*: Han siger her blandt andet: „Es tragen alle Sinneszellen kleine Kappen.* Og videre: ,auf dieser Kappe, die durch Kittleisten mit den Stiitz- zellenkópfen wie in einer membrana reticularis verbunden ist, steht der Sinnesstift, ein feiner Faden etc.“ KoLMER synes saaledes hos Axolotlen at ha funnet en plate, mens SCHNEIDER hos salamanderlarvene nævner en ring og oien- synlig mener, at det beror paa en heldig differentiation, om man faar frem en tydelig ring eller ikke. Nu kommer hertil naturligvis ogsaa det, at et perifert tangen- tialsnit gjennem en sansecelle vil gi billedet av en plate, og kun tilstrækkelig tynde mediane snit viser de to adskilte snit gjennem en ring. 1K, C. Scunemer: Lehrbuch der vergleichende Histologi der Tiere. Jena 1902. 328 GUDRUN RUUD Sandsynligvis har begge disse ting spillet ind og git anled- ning til forskjellen i de to beskrivelser og bevirket de forskjellige billeder jeg selv har set hos Spinax, og den endelige utredning av dette spørsmaal faar staa hen til en senere leilighet. Hvad der endnu staar tilbake at utrede av sanselinjenes morfologi er væsentlig de ytterste nerveforgreningers utbredelse 1 epitelet. Hvert organs tilhørende nervegren gjennembryter bindevævsskeden som en fast sluttet bundt paa henimot 40 fibrer, som stiger ret op mot basalmembranen idet fibrene spredes endel, særlig langs kanalens længderetning. Marvskedene ophører like før nervefibrene gjennembryter basalmembranen, og nogen under- søkelse over aksecylindernes videre førløp og endeforgreninger foreligger ikke. Spaltepapiller. De tidligere meddelelser over fritliggende nervehøier er ut- førlig omtalt i den almindelige litteraturoversigt, hvor jeg like- ledes nævnte, at en modifikation av disse, — den saakaldte spaltepapille — var beskrevet av Fritsch og Ewart hos for- skjellige rokker. FnrrscH's beskrivelse av en spaltepapilles ytre morfologi lyder: „Die an der Basis rundliche Papille laüft nach oben in zwei solide Zapfen aus, wel einen linearen Spalt von constanter Orientierung zwischen sich fassen*. Ved bunden av spalten fin- ner han en rundagtig cellegruppe bestaaende av meget langstrakte cylinder- til kegleformete celler med basaltstillete kjerner, og kortere sanseceller med sansehaar. Paa den meget skematiske tegning av et lversnit gjennem organet ser man, at „die soliden Zapfen* dannes av læderhuden og beklædes av et epitel, som hverken i tykkelse elter struktur adskiller sig fra epidermis, kun HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 399 bestaar ytterste cellelag 1 spalten av cylinderceller istedenfor som ellers av kubiske. Ewarts beskrivelse stemmer helt overens med Fnrrscu's, kun siger han, at fortykkelsene paa hver side av spalten bare bestaar av epitelceller med usædvanlig mange kjertelceller. Selve sanseorganet har den samme smaksløklignende form og inde- holder de samme celleelementer som FniTscH nævner. Egne undersøkelser. Spaltepapillene hos Spinax niger er smaa ovale epitelforhot- ninger, som gjennembrytes av en smal spindelformig spalte. Tekstfig. 9. Tversnit av hyomandibularpapille (>< 50). epf = epitelfold. pf = pigmentfold. sa = sanselok. sap = sansepapille. Denne forer ind til en liten avlang grube, fra hvis bund hæver sig den egentlige papille, som bærer sanseorganet. Denne sanse- papille (sap) er noget lavere end de omgivende epitelforhoininger, den er hoiest paa midten, skraaner ned mot organets spidser, og utfylder omtrent hele grubens hulhet. Paa fig. 9 ser man, hvordan sansepapillen med sine store, klare celler tydelig skiller sig ut fra de smaacellede epidermis og fra fortykkelsene paa sidene av papillen. 330 GUDRUN RUUD Disse ,fortykkelser* er imidlertid tæt sammenklemte folder av epidermis (epf). Paa fig. 9 ser man, hvorledes læderhudens pigmentlag paa bver side av sansepapillen danner en smal fold utad (pf) og at epidermis bugter sig utenom denne, uten at for- andres i bygning. Man ser nemlig det sædvanlige indre cylinder- cellelag like utenom pigmentfolden, utenfor følger de mere ku- biske celler og ytterst det kutikulariserte plateepitel. Kjertelceller finner man her som ellers, aldrig 1 større antal end 1 epidermis forøvrig. Ved ombøiningen ind mot sansepapillen avtar epitelet raskt i tykkelse og er idet det naar ned til sansepapillen bare to eller tre cellelag hoit. Den egentlige sansepapille (sap) fremkommer ved at epitelet bugter sig utenom en hei smal bindevævstap, som skyter sig ut fra læderhuden, paa begge sider fulgt av pigmentlaget. Gjennem dette bindevævslag trær nerven ut til sanseorganet (sa). Sanseorganet her er betydelig smalere end sanselinjens or- ganer, selv end sidelinjens. Det er opbygget av hoie cylinder- celler, som rækker fra basalmembranen til overflaten, med lang- strakte basaltstillete kjerner, og i midten nogen faa langstrakte litt kortere celler med ovale kjerner (fig. 10). — Desværre har jeg av spallepapiller bare en snitserie av Hermannfikseret mate- riale og denne hadde saa uheldig snitretning at den ikke egnet sig til fotografering. Paa denne Hermannfikserte serie kan man imidlertid se, at de korteste celler er forsynet med lignende morkfarvete plater i cellehalsen, som sanselinjenes sanseceller, tydelige sansehaar kunde jeg derimot ingensteds se, men uten tvivl er disse celler spaltepapillens sanseceller. De sees som oftest bare to til tre i bredden og bare 1 midten av organet. Støttecellene er meget smale, og cellenes overflate ihvertfald I midten av organene sædvanligvis ret avskaaret. Ute i organenes 1 Alle de fotograferte snit er av materiale fixeret i picroformalin, farvet med Delafields hæmat. — Orange G eller van Gieson. 5 ape eus OP LEER se ee ee eed TE HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 331 spidser, hvor sansecellene ikke længer fins, ser man derimot bil- leder, som minder mer om sanselinjenes secernerende stotteceller, idet deres overflate raker kuppelformig frem, og man her ser spor av sekret utenfor. I spidsene er støttecellene sterkt trukket ut i organets længderetning, saa de langs basalmembranen skyter sig litt ind under det omgivende udifferentierte epitel. Disse ut- trukne spidser sees altid meget tydelig paa totalpræparater av opklaret hud, hvor de gir organene den typiske spindelform. Tekstfig. 10. Tversnit av hyomand. papille (X 200). ce = epitellistenes cylinderceller. p = pigment. sac = sanseceller. ste = stotteceller. Spaltepapillenes sanseorganer er likesom sanselinjenes kon- kave utad over en nerveindtrædelse, her er ogsaa sanseloken skarpest avsat fra epitelet omkring, nærmere henimot spidsene gaar stottecellene mere uten overgang over i det ytre epitel- cellelag paa papillens sider. 55. GUDRUN RUUD ' Paa sidene er papillene utklædt av et epitel av to slags celle- elementer (fig. 10), inde langs basalmembranen et lag av store, heie celler med runde kjerner og ytterst et lag av langstrakte epitelceller med hoie kjerner og litt kornet cytoplasma (cc). I sin struktur minder de om stottecellene 1 sin anordning om cylinder- cellene i sanselinjens epitellister. I en hyomandibularpapille (fig. 9 og 10) kan man finne to til tre lignende lister paa sidene av sansepapillen. Den vifteformige anordning av cylindercellene er dog mindre utpræget. Nedimellem listene ser man som regel ganske smaa spor av sekretansamling likedan ut for sanse- organet. Sın kartilforsel faar spaltepapillen gjennem den samme bindevævspapille, hvorigjennem nerven trær ut, desuten forloper der altıd kar imellem pigmentlagene ı epitelfoldene utenom sanse- papillen. Som man vil ha seet gjenfinner man saaledes i en spalte- papille alle de samme elementer, som fins ı bunden av en typisk sanselinje. Nemlig: et sanseorgan opbygget av høie secernerende cylinderceller og kortere sanseceller hvilende paa en bindevævs- utbugtning. Sidene av den saaledes fremkomne papille ser man utklædt, inderst av store, klare celler, og utenom disse et lag av hoie cylinderceller som ofte danner fremspringende lister. Hele dette parti skiller sig skarpt ut fra de tilstøtende folder av den sædvanlige epidermis. De hyomandibulare og ventrale spaltepapiller kunde derfor let tænkes fremkommet ved en sterk lateral sammentrykning av bunden 1 en sanselinje. Ser man paa spaltepapillene 1 de forskjellige kropsregioner, vil man finne, at de varierer paa en ganske bestemt maate, saaledes at bygningen blir stadig enklere, eftersom man ser paa de hyomandibulare, ventrale, dorsale og supratemporale organer. Ved de ventrale papiller finner man endnu som oftest meget tydelig utviklede epitellister, en høi central læderhudspapille hvor- igjennem nerven forløper ut til sanseorganet og en tydelig epitel- HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 333 fold paa hver side av sansepapillen. Ved de laterale og dorsale papiller finner man fremdeles næsten altid de celleelementer, som ellers opbygger epitellistene paa sansepapillens sider, men det er bare undtagelsesvis, at det ytre cylindercellelag danner listformige fremspring, cellene er som regel ganske lave, og danner et jevn- tykt overtreek over de store, klare celler langs basalmembranen. Saa vil man endvidere se, at den centrale læderhudspapille er betydelig lavere og bredere, og folden i de laterale epitelfolder lavere. I det hele kan man sige, at mens de hyomandibulare og ogsaa de ventrale spaltepapiller kunde tænkes fremkommet ved sammentrykning av bunden i en av hodets typiske sanse linjer, kunde de dorsale og laterale paa samme maate tænkes fremkommet av sidelinjen. Ser man saa tilslut paa tversnit gjennem de supratempo- rale spaltepapiller, vil man se et overraskende enkelt billede. Her er for det første den centrale læderhudspapille helt for- svundet og sanseorganet hviler paa læderhudens almindelige ni- veau, — man har altsaa i virkeligheten ikke lenger nogen papille. Med det samme er ogsaa epitellistenes celleelementer for- svundet, likeledes de laterale epidermisfolder. Til gjengjeld er disse organers bygning paa andre maater mere kompliceret. Paa de seedvanlige laterale epitelfolders plads, ser man neesten altid en eller flere rundagtige cellegrupper med en hoist eiendommelig celleanordning. Cellene har lyst hymogent cytoplasma og store kjerner av noget varierende form. I midten sees nogenlunde rundagtige celler, utad mot overflaten avplattes. de mer og mer, og ordner sig 1 koncentriske lag. Disse cellers betydning er mig ganske gaadefuld. Saa viser organene ogsaa eiendommeligheter 1 bygningen av selve sanseorganet idet der sandsynligvis, i hver papille ikke er et enkelt, men en gruppe av flere sanseorganer. Paa tversnit gjennem nerveindtrædelsen kan man saaledes ofte paa hver side av en midtre bred sanselok se mindre cellegrupper, bestaaende 334 GUDRUN RUUD av samme slags celler ı en lignende lokformig anordning, saa- ledes at man altsaa i den samme grube: har flere tætstillete sanseorganer 1 bredden. Paa samme maate faar man av længde- snit det indtryk, at der ligger flere sanseløker efter hverandre i organets længderetning !. I det hele gjor disse organer et saavidt avvigende indtryk, at de vistnok fortjener en speciel undersokelse, hvad jeg ikke har hat tilstrækkelig materiale til. Jeg har dog ikke villet und- late at neevne disse ting, da man ellers let kunde faa det ind- tryk at de supratemporale organer stemte overens med de øv- rige. De er ogsaa de storste av papillene, idet deres længde dreier sig om 1 mm., mens de ovriges som regel ikke overstiger 0,8 mm. Sammenliguer man nu bygningen av spaltepapillene hos Spinax med FnirscH's og Ewart’s beskrivelser av papillene hos rokker, vil man snart se, at det langtfra er tillældet som FnrrscH formoder, at organene hos haier tilbakedannes under embryonal- utviklingen, det ser tvertimot ut til, at de hos Spinax i hvert fald bibeholdes ı en utvikling, som langt overgaar den hos rokkene, — efter de nævnte forfatteres beskrivelser at domme. Naar man ser organene som de fremtraeder her hos Spinax, vil man ikke et oieblik vare 1 tvil om deres sammenhæng med sanselinjenes organer, man vil — for at opretholde den gamle inddeling 1 ,Nervenhügel^ og ,Endknospen* — utvilsomt hen- regne dem til klassen „Nervenhügel“. Med hensyn til denne inddeling har jeg allerede nævnut, at LeyniG aldrig benyttet den, men konsekvent beskrev alle frit- 1 En lignende optræden av smaa sanseløker ved spidsen av de større omtales av Aızıs som normal i sanselinjene hos Amia calva. Han kal- der dem terminale organer. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 335 liggende hudsanseorganer under navn av „Becherorgane“, som han igjen ikke anser for væsensforskjellige fra sanselinjenes or- ganer. Ser man igjennem hans forskjellige beskrivelser av bæger- organer (21, 23—25) vil man let kunne overbevise sig om, at han herunder snart har beskrevet typiske „Endknospen“ snart typiske „Nervenhügel“. Lrvpi har saaledes ikke funnet, at den forskjellige form av sansecellene 1 de forskjellige hudsanseorganer har veeret av nogen fundamental betydning, og formodentlig heller ikke altid typisk fremtrædende. I de senere aar ser det ut til, at denne Leypics anskuelse skal fortrænge MERKELS. Saaledes siger WIEDERSHEIM! ved gjen- nemgaaelsen av ,Endknospen* utrykkelig at „eine scharfe Grenze — zwischen Knospen und Hügel — lässt sich nicht aufstellen“. — Og Kormer f. eks. omtaler 1 sit arbeide (20) baade fritstaaende sanselinjeorganer 1 den ytre hud og mundhulens smaksorganer under fællesbetegnelsen ,Sinnesknospen*. Nu antages det jo i almindelighet, at sanselinjesystemets organer er indrettet paa mekanisk irritation, nemlig av sving- ninger 1 vandet omkring, mens de smaksløklignende organer i mundhulen og paa den ytre overflate er indrettet paa kemisk irritation. At der derfor 1 nervehoiene paa den ene side, og smaks- løkene paa den anden maa være en karakteristisk og tydelig forskjel i bygningen av sanseelementene synes rimelig, men efter WIEDERHEIMS uttalelse faar man det indtryk at der eksi- sterer alle grader av overgangsformer mellem de to sæt av organer. Spaltepapillenes organer baade hos Spinax og rokker kunde — tiltrods for sin store overensstemmelse med sanselinjeor- ganene — godt tænkes at repræsentere en saadan overgangsform til smaksløkorganer; ogsaa fordi de paa grund av sin helt over- 1 Vergleichende Anatomie der Wirbeltiere 1902. 336 GUDRUN RUUD fladiske beliggenhet maa være let tilgjængelig for kemisk irrita- tion, og f. eks. kunde tænkes at spille en rolle ved dyrenes op- fattelse av den kemiske sammensætning av sjøvandet. Det vil derfor være av stor interesse at faa konstateret, om deres sanseelementer virkelig er avpasset til kemisk irritation som smaksløkenes, eller som nervehøienes til irritation gjennem svingninger. Til at avgjøre dette har jeg hittil ikke hat til- strækkelig av hensigtsmæssig fiksert materiale. Da haier og rokker av praktiske grunde tildels er vanske- lige at eksperimentere med, vil man til løsning av dette spørs- maal sandsynligvis være henvist til noiagtige histologiske sam- menligninger av spaltepapillene med de utvilsomme smaksor- ganer paa den ene side, og paa den anden med tilsvarende enkeltorganer hos benfisker, hvor man samtidig ved eksperi- menter kan avgjøre spørsmaalet om deres fysiologiske funktion. Lorenzinske ampuller. Ogsaa for ampullenes vedkommende stammer den beskrivelse, som har været grundlæggende for mer end det sidste halve aar- hundredes undersøkelser, fra Leypic. I sit arbeide „Zur Ana- tomie und Histologi der Chimera monstrosa“! beskriver han ampullene som lange slimfyldte rør, som utad munder paa hud- overflaten og indad ender i en liten blære. Bunden av blæren er trukket ut i 5 „zipfelförmige Aussackungen* — senere kaldt divertikler — ordnet om en midtstolpe, som baatene 1 en appel- sin; denne ampulleform kaldes derfor ogsaa for ,orange typen*. Gjennem midtstolpen stiger den tilhørende nervegren op; — og stolpens øvre endeplate kaldes for centralplaten. Ampullen var, efter Leypic, opbygget av to lag, et tyndt bindevævslag ytterst og et ensartet epitel av lyse rundagtige celler omkring det indre hulrum. 1 Kjendt fra utførlig referat 1 Collinge. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 337 Efter dette arbeide av LeypiG har de lorenzinske ampuller veret gjenstand for en lang rekke undersokelser, hvorved i tidens lop baade deres bygning og deres funktion har været fremstillet paa temmelig forskjellige maater. Borr (5) fandt hele den indre ampulle utklædt av et ens- artet epitel med stiftformige fremspring, og som han ansaa for et „rent sanseepitel“, mens ampullegangene var utklædt av et lavt plateepitel. Antallet av divertikler opgir han til otte. MERKEL (27) omtaler flere former av ampuller. Han nævner som den almindeligste LeypiGs orangetype, hvor han dog altid finner centralplaten utklædt av et epitel forskjellig fra ampullens forovrig. Hos Chimera fandt han en avvigende ampulleform, idet de enkelte divertikler var trukket ut til lange handskefinger- formete sækker, som dog stod regelmæssig anordnet omkring en centralplate, mens hos Hexanchus de enkelte divertikler mundet hver for sig paa overflaten. MERKELS beskrivelse av ampullens epitel stemmer 1 hovedsaken med Fritscu’s beskrivelse fra 1888; men 1 tydningen av de forskjellige celleelementer staar de skarpt mot hverandre. Efter begges undersokelser er divertiklenes epitel sammensat av to slags celler, store paereformete celler med runde kjerner, tilspidset ut mot hulrummet — efter Merket endog til en sanse- haarlignende dannelse. De andre celler er omvendt pyramide- formige, kutikulariserte celler, som utfylder mellemrummene mel- lem de store cellers ytre deler. Av Merket kaldes disse for ,Stette-^ eller ,dækceller“, av Fritsch betegnes de som „ganz membranösen mit rudimentåren Kernen versehenden Zellen*. Paa centralplaten fandt begge store cylinderceller med kutikular- fremspring. MERKEL tyder de store celler i divertiklene som sanseceller og jevnfører centralplatens epitel med Borr's tapceller, hvis funk- tion han ikke uttaler sig om. Fritscu, som bestemt bestrider ampullenes sansefunktion, betragter epitelet som et rent secer- nerende epitel, hvor sekretet utskilles baade fra divertiklenes Nyt Mag. f. Naturv. LII. IV. 1914. 99 308 5 GUDRUN RUUD pæreformige celler og centralplatens tapceller. Disse sidste mot- tar efter hans mening „den Löwenantheil der Innervation*, hvor- for han mener, at de muligens før har fungeret som sanse- celler. Retzius” undersøkelser (29) gjaldt væsentlig nervefibrenes forløp i ampullene. Han beskriver, hvorledes den tilhørende nervegren forgrenes kaskadeformig opunder centralplaten, hvor- efter fibrene forløper ut gjennem septene og forgrenes til et fint netverk omkring de enkelte divertikler, indtil de fineste forgre- ninger ender intercellulært nær de pæreformige cellers basale del, som ofte omsluttes av nerveender. Rertzıus skitserer ogsaa kortelig ampulle epitelets differentiation i fuld overensstemmelse med de samtidige arbeider av PEABopy! og FoRsELL og de tid- ligere av MerKEL og Fritsce. Til striden om sanseorganer eller ikke tar Rerzius ikke standpunkt, han gjør opmerksom paa se- kretets geléagtige struktur, og at hverken de pæreformete celler eller daekceller ligner kjertelceller, mens paa den anden side de pæreformete celler heller ikke ligner de sædvanlige perifere sanse- celler. FonsELL er den som mest indgaaende har behandlet am- pullenes histologi og hans resultater her finner ogsaa Rerzıus’ ubetingete tilslutning. ForseLLs hovedfortjeneste er efter min mening hans paavisning av, at ampullenes sekret utskilles, ikke i den utvidete indre ende, men av utførselsgangens plateepitel?. ForseLL selv betragter avgjort ampullene som sanseorganer, og anslaar sekretets opgave til at være en beskyttelse for det indre sanseepitel og et middel til overføring av irritationen. FonsELL arbeidet med ampullene hos Acanthias vulgaris, hvor han fandt en ny ampulletype, som han beskriver paa føl- 1 I Zool. Burr. Vob. 1. 1897. Kjender arbeidet bare fra det utførlige referat hos Rerzrus. Prasopy kalder efter dette divertikelepitelet to- laget (som Fritsch) med et ytre cellelag = Merkeıs dækeeller og et indre = Merkets sanseceller. 2 Nævnes ogsaa av Retzius. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 339 gende maate: ,Das innere Ende des Ampullenganges löst sich in eine Zahl feinerer Röhre auf. Diese feinen Röhren tragen auf ihren Aussen — und Seitenflächen Finger — oder Sack- formige Divertikel. Die Ampulle bei Acanthias bildet demnach eine interessante Ubergangsform zwischen dem mit einer Central- platte versehenen Typus, welcher die Divertikel direkt auf einem an die Hautoberfläche führenden Ampullengang trägt, und der Ampulle bei Hexanchus, welche mit vielen Gängen an der Haut- oberfläche aus mündet.“ Ampullene hos Acanthias mangler altsaa centralplaten, men centralplatens celleelementer, de høie cylinderceller, gjenfinner FORSELL paa overgangen mellem divertiklene indbyrdes og mel- lem divertikler og utforselsgang. Divertiklenes epitel beskriver ForsELL omtrent overensstem- mende med MERKEL og Rerzrus. Han finner de store mot hul- rummet tilspidsede sanseceller, men har ikke kunnet opdage noget egentlig sansehaar. Mellem disse finner han kegleformete stotteceller, som med sin brede basis vender ut mot hulrummet og som fine lameller fortsætter sig ind til basalmembranen, hvor de igjen kan utvide sig og anastomosere. De er forsynet med en kutikula, som bare gjennembrytes av sansecellenes spidser. Med hensyn til ampullene hos Spinax niger avviger deres bygning i ingen henseende væsentlig fra disse senere ampulle- beskrivelser. De tilhorer orangetypen, altsaa typen med central- plate. Paa snit lodret paa ampullens længderetning (fig. 11) sees 7 divertikler anordnet omkring en midtstolpe, hvori man ser tversnit av nerven og flere blodkar. Fra denne midtstolpe straaler radiære bindevævssepter ut til den omgivende bindevævsskede; mellem disse septer er det da, at de enkelte divertikler er an- ordnet, idet de vender sine spidse kanter ind mot centrum. Med hensyn til divertiklenes og ampullegangens epitel stemmer Spinax helt overens med Acanthias. I divertiklene finner man pære- 340 | GUDRUN RUUD formete sanseceller og kegleformete stotteceller. Ogsaa her stræk- ker disse sig ind til basalmembranen, hvor de gjerne igjen ut- vides, saa de faar form av en dobbelt kegle, ganske som man kan se det paa Forsetts planche. Paa Hermannfikseret ma- teriale blev stottecellene gjennemgaaende paafaldende morkfarvet. Teksttig. 11. Tversnit gjennem ampuller (X 50). bs = bindevævsskede. div = divertikler. sept = bindevævssepter mellem divertiklene. I epidermis (ep) sees lysorganer. Ampullegangene er utklædt av plateformig epitel, hvor man ofte kan se sekretsoilene ut fra de enkelte celler, saaledes som baade ForseLL og Retzius har vist det. Dette sekret er ogsaa hos Spinax mere geléagtig end egentlig flytende. Trykker man paa en ampullegang paa de levende individer, saa springer en klar geléprop frem av poren, hvor den blir liggende uten at HUDSANSEORGA NENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 341 flyte utover. Ansamlingen av sekret er lættest nær aapningen, 1 selve den egentlige ampulle fins det meget sparsomt, kun und- tagelsesvis i masser, som fig. 11 viser. I en henseende avviger ampulleepitelet hos Spinax fra samt- lige de nævnte beskrivelser. Alle de tidligere forfattere har hæv- det, at centralplaten er utklædt av et for den karakteristisk epitel av kutikulariserte cylinderceller ofte forsynet med fremspringende tapper. Hos Spinax er centralplaten beklædt av samme slags secernerende epitel som ampullegangen, nemlig plateformige celler, hvorfra der ofte utgaar sekrettapper. Muligens er det lignende sekrettraader, som er blit frem- stillet som kutikularfremspring 1 de forskjellige beskrivelser av centralplatens epitel. At det her virkelig er sekrettraader og ikke andre slags fremspringende dannelser, viser deres sterke blaa- farvning av Delafields hæmatoxylin, likedan som ampullegangenes sekret. Dette plateepitel strækker sig ogsaa tildels nedover midt- stolpen, idet man herfra kan se lignende sekrettraader utgaa (fig. 11). Fra divertiklenes epitel forøvrig sees aldrig noget lig- nende. Divertiklenes antal varierer, ogsaa hos et og samme individ, omkring otte; dog utgaar der fra disse primære divertikler ofte mindre utposninger ned — eller utover — de saakaldte sekun- dære divertikler. Dette nævnes ogsaa flere gange 1 litteraturen og har git anledning til at divertiklenes antal varierer saa sterkt hos de forskjellige forfattere, eftersom nemlig disse sekundære utposninger tages med eller ikke. Alle disse senere beskrivelser av ampullenes bygning er saa- ledes, som man ser, meget overensstemmende. Selv om den rent ytre form varierer noget hos de forskjellige former inden Elas- mobranchierne, finner man, som FORSELL ogsaa fremhæver, over- alt de samme celleelementer med en 1 hovedsaken konstant an- ordning. Det er da ikke rimelig, at undersøkelser av ampuller, 349 GUDRUN RUUD selv ikke hos former, hvor de for ikke er undersokt, skal bringe nye kjendsgjerninger i dagen, hvad deres anatomi angaar. Videre undersøkelser av disse organer vil allikevel være av betydelig interesse for at faa konstateret om man ogsaa ved ampullene kan se en lovmessig variation med hensyn til utformning, antal eller anordning, eftersom de tilsvarende dyr er forskjellig i sin biologi. Som bekjendt har Ewart ved at sammenligne sanse- linjenes utvikling hos de forskjellige Elasmobranchier kommet til det resultat, at deres forskjellige utvikling staar i den nøieste sammenhæng med dyrenes biologi, saaledes at de mest utpræget pelagiske former 9: de rovgjerrigste og dygtigste svømmere har det mest komplicerte sanselinjeapparat med flest og vikest for- grenete sidekanaler, mens dorskere former har tilsvarende enklere sanselinjer, like til man hos typiske bundformer møter en tydelig reduktion av buksidens organer. Det maatte være meget interessant at faa konstaterel om man ogsaa for ampullenes vedkommende kan spore en tilsvarende indflydelse av dyrenes levevis eller ikke, idet hermed ogsaa spørsmaalet om deres funktion vilde rykke sin løsning nærmere. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 343 Sn. e Literaturfortegnelse. . Aruıs, Evy. Pa. jr: The Anatomy and Development of the Lateral Line System in Amia calva. Journ. of Morph. Vol. 2. 1889. — The Lateral Sensory Canals, the Eye-muscles and the Peri- pheral Distribution of Certain of the Cranial Nerves of Mustellu laevis. Quart. Journ. Micr. Sience. Vol. 43. 1902. . Barrour, F. M.: A Monograph on the Development of the Elasmobranch Fishes. 1872. . Bearp, Joux: On the Cranial Ganglia and Segmental Sense Organs of Fishes. Zool. Anz. 1885. Borr, Franz: Die Lorenzinischen Ampullen der Selachier. Schultzes Arch. mikr. Anat. Bd. 4 1868. . Bronmer, P.: Die Sinneskanäle und die Lorenzinischen Ampullen bei Spinax-Embryonen. Anat. Anz. Bd. XXXII. 1908. . Core, F. S.: The Cranial Nerves of Chimera monstrosa. Trans. Roy. Soc. Edinb. Vol. 38. 1896. — On the Sensory and Ampullery Canals of Chimera. Anat. Anz. Bd. XII. 1896. . Coruner, W. F.: The Sensory Canal System of Fishes. I. Ganoidei. Journ. micr. Science. 1894. — On the Sensory Canal System of Fishes. ll. Teleostei. Suborder A. Physostomi. — On the sensory and ampullary Canals of Chimera. Begge i: Proc. Zool. Soc. London. 1895. . Donrn, A.. Studien zur Urgeschichte des Wirbeltierkörpers. Mitt. Zool. Stat. Neapel. Bd. 10. 1891. . Ewart, I. C.: The Lateral Sense organs of Elasmobranches. I. The Sensory Canals of Lemargus. — and Mrrcnent, I. C.: II. The Sensory Canals of Common Skate. Trans. Roy. Soc. Edinb. Vol. 38. 1892. 944 GUDRUN RUUD 15. 16. 17. 18. 19! 23. 24. 29. Forserz, Gösra: Beiträge zur Kenntniss der Anatomie der Lorenzini- schen Ampullen bei Acanthias vulgaris. Zeitschr. Wissensch. Zoologi. Bd. 65. 1899. Fritsch, G.: Über die Bau und Bedeutung der Kanalsystem unter der Haut der Selachier. Sitzungber. d. königl. preus. Akad. Wissensch. 1888. Garman, Sam. On the Lateral Canal System of the Selachia and Holo- cephala. Bull. Mus. Comp. Zool. Vol. XVII. 1888. Jonann, L.: Über eigentümliche Epiteliale Gebilder (Leuchtorgane) bei Spinax niger. Zeitschr. wissensch. Zool. Bd. 66. 1899. Jounston, J. B.: The Homology of the Selachian Ampullae. Anat. Anz. Bd. 21. 1902. KrınkHaror, W. v: Kopfganglien und Sinneslinien der Selachier. Jenaische Zeitsch. 1905. . Kozmer, WALTER: Uber Strukturen in Epitel der Sinnesorgane. Anat. Anz. Bd.36. 1910. 2. Leypie, Fr.: Uber die Haut einiger Süsswasserfische. Zeitschr. wissensch. Zool. Bd. 3. 1851. — Beiträge zur mikroskopischen Anatomie und Entwicklungsgesichte der Rochen u. Haie !. Rostock 1852. — Über Organe eines sechsten Sinnes. Dresden 1868. — Neue Beiträge zur anatomischen Kenntniss der Hautdecke und Hautsinnesorgane der Fische. Festschrift Naturw. Ges. zu Halle. 1879. — Hautdecke und Hautsinnesorgane d. Knochenfische. Zool. Jahrb. VIII. 1986. Merker, Fr.: Über die Endigungen der sensiblen Nerven in der Haut der Wirbeltiere. Rostock 1880. . Mixcgerr, W.: Zur Topographie und Entwicklungsgeschichte der Lo- renzinischen Ampullen. Anat. Anz. Bd. XIX. 1901. Rerzius, G.: Zur Kenntniss der Lorenzinischen Ampullen der Se- lachier. Biol. Unters. Neue Folge VIII. 1898. Kjendt fra referat i Corrixor (11). 30. 31. 32. HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 345 Scauzze, F. E.: Uber die becherförmige Organe der Fische. Zeitschr. f. wissensch. Zoologi. 1863. — Über die Sinnesorgane der Seitenlinie bei Fische und Am- phibier. Schultzes Arch. mikr. Anat. Bd. 6. 1870. SoreER, B.: Neue Untersuchungen zur Anatomie der Seitonorgane der Fische. I. Die Seitenorgane von Chimera. — II. Die Seitenorgane der Selachier. Arch. f. mikr. Anat. Bd. 17. 1880. . Wisner, J. W. van: Uber die Mesodermsegmente und die Entwicklung der Nerven des Selachierkopfes. Verhandl. d. koninkl. Akad. van Wetenschappen. 1883. 346 GUDRUN RUUD Til planchen. Fig. 1. Avflaaet hud fra hodets underside av embryo ca. 110 mm. (X 5). » 2. Avflaaet hud fra hodets overside av embryo ca. 110 mm. (X 5). (Ampullene i bucealisgruppen — tilv. paa tegningen — er ikke utført.) » 9. Embryo av ca. 60 mm.'s længde seet ovenfra fra siden (>< 5). ba == bucealisampullene. ba = de tilh. ampulleganger (eller porer). bu = ram. buccalis facialis. dp = dorsale linje av spaltepapiller. hma = hyomandibularampullene. hma = de tilh. ampulleganger (eller porer). hmf = ram. hyomandibularis facialis. io = infraorbitalkanalen. l = "sidelinjen. lp — laterale linje av spaltepapiller. E — sidekanaler. SO = supraorbitalkanalen. som = superficialis ophthalmicusampullene. sow = de tilh. ampulleganger (eller porer). Sof = ram. superficialis ophthalmicus facialis. stp = supratemporale spaltepapiller. B — brystfinne. End = mundingen av ductus endolymph. G = gjæller. Me —ssmund: N = neseaapn. Sp = sproitehul. Ö = pie. Fig. 4 Ewanrs diagram over fordelingon av hjernenervenes dorsale grener hos Selachier ((30) — PI. Il, fig. 2). De suprabranchiale grener til sanselinjesystemet er fremhævet, og sanselinjenes forskjellige avdelinger efter innervationen er ut- hævet paa samme maate som paa tekstfigurene av linjenes forlop hos Spinax. Diagrammet er medtat, fordi Spinax med hensyn til systemets topografi og innervation i store trek stemmer overens med dette. Forskjellen ligger i anordningen av de hyomandibulare ampuller Fa! s of. bu hm sp Au Gl La HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 347 og buccalis ampullene, hvortil kommer at spaltepapillene i diagram. met er indfort overensstemmende med sin forekomst hos rokker, der som nævnt ikke stemmer med forekomsten hos Spinax. De flg. betegnelser overført fra Ewanrs fig. de fire Facialisrøtter, hvis fibrer danner de tre suprabranchiale faci- alisgrener (superficialis ophthalmieus, bucealis og hyomandibularis), som innerverer de fem ampullegrupper, supra- og infra-orbital- kanalene og hyomandibularkanalen. superficialis ophthalmieus til supraorbitalkanalen (S.0.), sup.ophth.- ampullene (S.0.4.): s.o.f.! = gangliet; s.o.f.? = den ventrale gren til den terminale del av supraorbitalkanalen. bucealis til infraorbitalkanalen (7.0.), den indre (1.B.A.) og ytre (0.B.A.) gruppe av buccalis ampuller: bu = gangliet, hvorfra en gren!) utgaar til den proximale del av infraorbitalkanalen; bu! = den indre buccalisgren til 1.B.A. og størstedelen av infraorbitalkanalen efter dens sammenstøt med supraorbitalkanalen; bu? = ytre buc- calisgren til 0.B.A. og dele av infraorb. kanalen. hyomandibularis til de hyoide og mandibulare ampullegrupper og hyomandibularkanalen (H.M.): hg = gangliet, hm! = grenen til hyoidampullene (H.A.), km? til mandibular-amp. (M.A.) og mandi- bularkanalen (m.c.); h.m.? til resten av kanalen. sprøitehullet. horenerven til høreorganet 4.4., a = mundingen av duct. end. nervus Glossopharyngæus, hvis utspring dekkes av Lateralis. g.gl. = dens ganglion; gl = den dorsale gren til 1) et kort stykke (T.T.) av sanselinjen bak infraorbitalkanalen og 2) en række ,,pit organs“ (p.o) hvortil Ewarr knytter flg. bemerkning: „That the dorsal branch of the Glossopharyngeal innervates sense organs and pit organs in Selachians as in Amia has not yet been demonstrated“. nervus Lateralis; lg = lateralis ganglion; J! = første gren til til supratemporalkommissuren (Le) og forreste del av sidelinjen (L); |? = anden gren til en del av sidelinjen og de forreste „pit organs” (p.0.1.); Lin. = lateralnerven bakover parallel med sidelinjen. 1br-5br= Aste til Ste gjællespalte. 1) Ram. oticus (Arrrs). 348 GUDRUN RUUD Text fig. 1 (pag Explanation of Text figures. . 298). Dorsal view of the head of a 110 mm. embryo of Spinax niger showing the course of the sensory canals, drawn after their surface pores, the pit organs and the pores of the ampullery canals. (X 5). Text fig. 2 (pag. 299). Ventral view of the same. (X 5). (On the buecal group of ampullæ only the outline is drawn), Text fig. 3 (pag. 301). Side view of the same (X 5). ba = RME N Sp Ø Index letters (fig. 1-3). pores of the buccal group of ampullæ. hyomandibular canal. pores of the hyomand. group of ampullæ. hyomand. pit line. lateral canal. infra-orbital canal. supra-orbital canal. pores of the superficial ophthalmic group of ampulla. supratemporal pit organs. ventral pit line of the body. pectoral fin. auditory pore. gill clefts. mouth. nasal aperture. spiraele. Eye. Text fig. 4 (pag, 306. Pit organ from the dorsal pit line of the body, cleared up and mounted in canadabalsam, showing the pigmentation and arrangement of lightorgans around (X 40). SO = l = = fissure, which leads into the pit with the sensory papilla. lightorgan. pigment cells of the skin. Text fig. 5 (pag. 318). Transverse section of the infraorbital canal (from its pr&oral part) between two tubules (X 31). Teyt fig. 6 (pag. 319). The same with nerve and tubule (X 81). Text fig. 7 (pag. 320). Transverse section of sensory bud (X 300). HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 349 Text fig. 8 (pag. 321). The same of the lateral canal midway between two nerves. Note: No lateral epithelial folds with blodvessels, no epithelial ridges at each side of the sense ridge, which is very low and runs along one of the lateral walls (X 50). Text fig. 9 (pag. 329). Transverse section through the middle of a hyo- mandibular pit organ (X 50). Text fig. 10 (pag. 331). The same (X 200). Text fig. 11 (pag. 340). Transverse section through ampullæ (X 50). In epidermis serveral lightorgans are to be seen. Index letters (fig. 3—11). b = goblet cells. ba = basal membrane. bi = connective tissue in the sense ridge. bs — connective tissue sheath. Cc —reupula: cc = cylindrical cells of the epithelial ridges. cl — epithelial ridges. centr.p = central plate. cut = cuticula. div = diverticles. ep = epidermis. epf = epithelial fold of the pit organs. if = connective tissue fibres. k = bloodvessel. kf = epithelial folds with bloodvessels in the sensory canals. l = corium. ly = lightorgan. n = nerve, p = pigment. pt = fold of the pigment layer. pl = placoid scales. E = tubule. sa = sensory bud. sac = sensory cells. sap = sensory papille. sb = subeutanous connective tissue. se = secrelion. sept = fibrous septæ between the divertieles of the ampulle. ste = supporting cells. stk = their nuclei. t = the thin exterior epithelial wall of the sensory canal. 300 GUDRUN RUUD Eig: Fig. 2. Fig. 3. Fig. 4. Explanation of Plate. Plate X. Skin removed from the ventral side of the head of a 110 mm. em- bryo, drawn, expanded on a waxplate — with the inner side up, to show the ‘groups of ampullæ and the course of the sensory kanals (X 5). The same from the dorsal side of the head (X 5). Top-side view of a 60 mm. embryo, showing the pores of the sen- sory and ampullery canals and the pit organs (X 5). Index letters. ba = _ buccal group of ampulla. ba’ = their tubes or pores. bu = ram. bucealis facialis. dp — dorsal pit line of the body. hma = hyomandibular group of ampulle. hma’ = their tubes or pores. hmf = ram. hyomand. facialis. io = infra-orbital canal. T = lateral canal. lp = lateral pit line of the body (=, accessory lat. line“, Arrrs (1)). S — tubules. SO — supra-orbital canal. soa = superficial. ophthalmic group of ampulla. soa = their tubes or pores. sof = ram. superficialis ophthalmieus facialis. stp = supra temporal pit organs. B = pectoral fin. End = auditory pore. G = gills. M = mouth. N = nasal aperture. Sp = spirale. 9g = Eye Diagram after Ewart ((30) Pl. II, fig. 2), introduced to admit of a comparision between this and the lateral line system of Spinax. On my copy the suprabranchial nervebranches to the lateral line system av darker drawn up than the other nerves and the diffe- HUDSANSEORGANENE HOS SPINAX NIGER, BONAPARTE 351 rent branches of the sensory canals are marked as on my own textfigures. The index letters are as on Ewanrs diagram. Fa'., Four roots, the fibres of which are rearranged to form the three supra-branchial branches of the facial the superficial ophthalmic, buecal, and hyomandibular), which innervates the five groups of ampullæ, and the supra-orbital, infra-orbital, and byomandibular sensory canals. The first dorsal branch of facial — the ophthalmicus superficialis — which supplies the supra-orbital canal (S.O.) the superf. ophthalmic group of ampullæ (S.0.4.). s.of.!, the gangtion; s 0.f2, the ventral branch passing to the terminal portion of the supra-orbital canal (S.0.). bu., The second dorsal branch of facial — the bucealis — which sup- plies the infra-orbital canal (J.0.), and the inner (J.B.A.) and outer (0.B.A.) buccal groups of ampulla. bu., the ganglion on the buccal nerve, from which a branch springs to supply the proxinal part of the infra-orbital canal; bu.!, the inner division of the buccal which supplies part of the infra-orbital canal and the outer buccal group of ampulle (0.B.A.); hm., the third dorsal branch of facial—hyo- mandibularis — which innervates the hyoid and mandibular groups of ampullæ, and the hyomandibular canal, including the ventral loop, the dorsal extension, and the mandibular part, when present; hg., the ganglion of the hyomandibular lying in contact with the ganglion of the facial proper (fa); hm.!, the large branch for the hyoid group (H A.) of ampulla; h.m.3, the branch which supplies the mandibular group of ampullæ (M.A.) and the mandibular canal (m.c.) — the mandibular offshott and the mandibular group of ampullæ are both absent in Lemargus; sp, spiracle. Au., The auditory nerve passing to the auditory apparatus (4.4.). a., auditory pore; GL, glossopharyngeal nerve arising under cover of the lateralis; gl., its ganglion, beyond which are the pharyngeal pre-and post-branchial branches; gl., the dorsal branch represented as supplying 1) a short segment (T.T.) of the great longi tudinal canal immediately behind the infra-orbital canal, and 2) a row of pitorgans (p o... That the dorsal branch of the glossopharyngeal innervates sense organs and pit organs in Selachian as in Amia has not yet been demonstrated. La., Lateralis nerve; 1g., lateralis ganglion; i.! first branch passing to the temporal commissure (Z.c.) and the anterior part of the lateral canal (L); 1.2, branch springing from the ganglion to supply part of the canal and anterior follicles or pit organs (p.01); l4. the lateralis extending backwards, nearly parallel with the lateral canal (L.). 1br-5br, First — fifth branchial clefts. S.0.f. 352 GUDRUN RUUD The lateral line system of Spinax only in a few details differ from this. In Spinax the hyoid and mandibular groups of ampulle are united to one hyomandibular group on each side and the inner and outer buccal groups to one great median buccal group. Further the mandibular canal is absent in Spinax; there is no communication between the dorsal and ventral parts of the supra-orbital canal, and nothing of the canal between the temporal commissure and the supra-orbital is innervated by the late- ralis nerve. At last the pit organs are arranged in a way, that agrees more with that of Mustellus laevis and even Amia calva as described by Aus (2 and 1). Trykt 29. april 1915. Nvr Mac. For Narurv. B. 52. : Pre Lx TØR. omn tee en QI 7 FE LEER ah / pj we Hr Why Shy bon eldds 7:4 AD a Es Neue Beiträge zur Arthropodenfauna Norwegens nebst gelegentlichen Bemerkungen über deutsche Arten. Von Embrik Strand (Berlin). XXI. Cynipidae. Bearbeitet von Hans Hedicke, Berlin-Steglitz. Die mir zur Bearbeitung tibergebenen, von STRAND gesam- melten norwegischen Cynipiden enthielten nur 9 Arten. Diese sind aber sämtlich neu für die norwegische Fauna, drei von ihnen sind neue Arten, und eine von diesen repräsentiert eine neue (Gattung. Subfam. Anacharitinae. 1. Anacharis typica W ALK. 1 c? von Grönlien in Mo (Ranen) 27. 7. 03. Bisher nur aus Britannien, Deutschland und Österreich be- kannt. Die Larve lebt in Hemerobius nervosus F. Subfam. Aspicerinae. Conaspicera n. g. Kopf breiter als der Thorax, Antenne fadenförmig, 3. Glied beim c sehr undeutlich und schwach ausgebuchtet; Mesonotum und Scutellum ungekielt, Parapsidenfurchen durchlaufend; Scu- tellum hinten in eine kurze, stumpfe, fast wagerecht auslaufende Spitze ausgezogen, stark unregelmässig gerunzelt, vorn mit zwei flachen Grübchen; Radialzelle geschlossen; Petiolus längsgefurcht. Nyt Mag. f. Naturv. LII. IV. 1914. DE 354 EMBRIK STRAND. Diese interessante Gattung ist durch den Bau des Scutel- lums von allen übrıgen der Unterfamilie deutlich unterschieden und bildet den Übergang zwischen den beiden Gruppen von Gattungen mit unbedorntem und mit bedorntem Scutellum. Erstere umfasst die Genera Callaspidia Dant»., Coelonychia Kırrr., Tavaresia Kırrr., Lambertonia Kırrr., Conaspidia Hep., Omalaspis Gir. und Omalaspoides Hen., letztere die Genera Aspicera Dante, Paraspicera Kırrr., Prosaspicera Kırrr., Balna Cam. und Neralsia Cam. 2. Typus: Conaspicera norvegica n. sp. AQ. Schwarz. Kopf stark glänzend, sehr fein zerstreut punktiert, schwach und kurz behaart, Mandibeln rotbraun, An- tenne beim c? fast so lang wie der Körper, beim © etwas kürzer, Basalglıed bis auf das distale Ende schwarz, dieses und das Flagellum rotbraun, nach der Spitze zu wird die Farbung allmählich dunkler. Beim c? Basalglied 2!/> mal so lang wie distal breit, zweites Glied kugelig, drittes dreimal so lang wie dick, die folgenden allmählich kürzer werdend, beim © Basalglied viermal so lang wie dick, zweites Glied kugelig. drittes so lang wie das erste, aber dünner, die folgenden allmählich kürzer und dünner werdend. Thorax beim c? fein runzlig punktiert, Meso- pleuren fast glatt, Scutellum und Metanotum am slärksten ge- runzelt, ersteres vorn mit zwei flachen, fast glatten Gruben; beim © der ganze Thorax etwas stärker sculptiert. Beim c Flügelgeäder, Tegulae und Beine bis auf die schwarzbraunen Coxen und die dunkelbraunen Hinterschenkel und -tarsen gelb- braun, beim © die Färbung etwas dunkler, Coxen ganz schwarz, alle Gelenke etwas heller gelbbraun; Flügel bewimpert und be- haart. Petiolus länger als dick, längsgerunzelt, Abdomen so lang wie der Thorax, lang eifórmig, glatt, glänzend, schwarz, Hinter- ränder der Segmente und die Genitalien gelbbraun. Länge: c! 3 mm., 9 3,2 mm. 1 c, 19 bei Brönnö, 7. 8. 03, gekätschert. Typen im Kgl. Zoologischen Museum, Berlin. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 2; wu or sy or Subfam. Zucoilinae. 3. Cothonaspis subg. Anectoclis filicornis Hons. 1 © von Solum, Overhalden, 17. 8. 08. Bisher nur aus Schweden (Skane) bekannt. 4. Cothonaspis subg. Anectoclis strandi n. sp. c 9. Schwarz, glänzend. Antenne beim c? länger, beim © so lang wie der ganze Körper, distal schwach verdickt, Basal- glied um die Hälfte länger als distal dick, zweites Glied kaum länger als dick, alle folgenden mehr als doppelt so lang wie dick; Thorax stark gewölbt, unskulptiert, Flügelgeäder dunkel- braun, Cubitalis bis zum Rande deutlich sichtbar. Beine schwarz, alle Kniee, sowie beim © die Unterseite der Hintertibien und Hintertarsen rolbraun; Petiolus sehr kurz, Abdomen so lang wie Kopf und Thorax zusammen, Haarbinde schmutzig gelbbraun. Länge: cg? 2,3 mm., 9 2,5 mm. 1 c? in Hatfjelddal, I © in Sandnessjöen gesammelt. Typen im Kgl. Zoologischen Museum, Berlin. A. nigripes Gir. am nächsten stehend, aber von dieser Species durch den stark abweichenden Bau der Antennen, die Form des Thorax und die Länge der Cubitalis unterschieden. 5. Cothonaspis s. str. nigricornis Cam. 1 © von Overhalden, 12. 8. 03. Bisher nur aus Britannien (Clydesdale, Ayrshire) bekannt. 6. Eucoila s. str. basalis HART. 1 © von Ranum, Overhalden, 24. 8. 03. Bisher nur aus Deutschland und Osterreich bekannt. Subfam. Charipinae. 7. Alloxysta s. str. macrophadna Hart. 1 9 von Tönsät, Tronfjeld, 29. 8. 03, 1 9 von Ranum, Overhalden, 11.—22. 7. 03. Bisher nur aus Schweden, Britannien, Deutschland und Österreich bekannt. aE - EMBRIK STRAND. 8. Allowysta s. str. maxima n. sp. Qr A. albosignata Kırrr. am nächsten stehend; von ihr durch folgende Merkmale unterschieden : Antenne kürzer als der Körper, gleichmässig gelbbraun, 3. Glied fast fünfmal so lang wie dick; Scutellum seitlich stark, oberseits schwächer behaart; Flügelgeäder gelbbraun. Länge: 1,7—1,9 mm. 300 von Ranum, Overhalden, 24. 8. 03 gekätschert, 1 © von Solum, Overhalden, 21. 8. 05. Typen im Kgl. Zoologischen Museum, Berlin. Subfam. Cynipinae. 9. Andricus quercus-radicis F. Gen. agam. 1 2 von Langesund, 9.—11. 5. 03, 1 2 von Hvalöerne. geworden. Obgleich über ganz Europa verbreitet, ist von dieser Art bisher in der Literatur kein Fundort aus Norwegen bekannt Om vaarens fremadskriden i Finmarken i juni 1914. Av Bernt Lynge. I. nordlige del av vort land ligger saa langt mot nord, at mange andre lande under samme bredde er daekket av evig sne og is. Allikevel vokser der 1 Nordnorge en vegetation, som paa sine steder kan opnaa en merkelig frodighet. I dalfører som Maalselven og Bardo i indre Tromso amt (omkring 69? n. b.) er plantedækket saa rikt, at det kan kappes med flere av dalene 1 Sydnorge. — Finmarkens amt er 1 betydelig sterkere grad utsat for den kolde vinden fra Ishavet og fra de store kon- tinentale sletter 1 ost; dette præger vegetationen i io1enfaldende grad. Allikevel findes der ogsaa 1 Finmarken oaser, hvis vege- tation kun ved planteutvalget og ikke ved plantemaengden minder om de hoie breddegrader. Slike oaser er f. eks. Alten ute ved havet og 1 det indre fjeldstuen Skoganvarre og kirkestedet Karasjok. De naturforskere, som har arbeidet 1 vore nordlige lands- deler, har ikke kunnet undgaa at lægge merke til vegetationens avhængighet av de klimatiske forhold. Særlig har den rent eksplosive utvikling vakt deres interesse, som finder sted, saa- 358 BERNT LYNGE snart sommervarmen og regnet faar bugt med de svære sne- masser. I litteraturen findes talrike notiser om vaarens frembrud 1 Nordnorge, vi kan nævne F. C. ScHÖBELERS: Viridarium Norvegicum, I. M. Normans: Norges arktiske flora og fra senere tider J. HormBors utførlige specialarbeide: Vaarens frembrud i Tromsø amt! Normans arbeide er systematisk ordnet og derfor lite oversigtlig, hvor det gjælder at utrede forhold 1 en bestemt landsdel. Under en reise i Finmarken ı juni 1914 havde forfatteren anledning til at gjøre endel optegnelser om vaarens frembrud. Paa grund av den stigende interesse, som disse forhold har vakt, ikke mindst 1 de senere aar, har han troet at burde offentlig- gjøre sine notiser, selv om de er faa og paa mange maater ufuldstændige. Det er som bekjendt vanskelig efter et skjøn at angi procentisk, hvor stor del av et landskap der er snedækket. Hvis vedkom- mende iagttager ikke har stor øvelse deri, vil hans skjøn let bli saa unoiagtig, at det blir direkte vildledende. Det er derfor bedre at angi, hvorvidt der findes smaa eller store snebare flekker i et snedækket landskap, hvorvidt snefonnene er store og sammenhængende eller om de er smaa og isolerte rester i skyggefulde groper o. lign. Ved „bjerk“ uten nærmere angivelse er altid ment Betula odorata (Betula nana = dvergbjerk). 1 Berg. Mus. Aarbok 1912, no. 1, p. 1—248. OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN I JUNI 1914 359 Reiserute. Notalerne er gjort paa en reise fra Søndre Honningsvaag paa Magerøen over Kolvik 1 Porsanger, Lakselv, Skoganvarre og samme vei tilbake over Honningsvaag til Hammerfest i juni 1914. 6te juni: Ophold paa Søndre Honningsvaag (71° n. b., 15° 90’ o. 1. Kristiania). 7de: Fra Honningsvaag indover Porsangerfjorden til Kolvik (Kolvik: 70° 20* n. b., 14° 20" o. 1.). Sde: Landeveien Kolvik—Lakselv og videre til Skoganvarre fjeldstue (Skoganvarre: 69° 50”n. b., 14° 24" o. ].). 9de: Fra Skoganvarre til Karasjok kirkested (Karasjok: 69° 24" n. b., 14° 12’ o. I). 10de—20de: Ophold i Karasjok med talrike ekskursioner til fjeldene Dakteroavve og Mosefjeld ca. 1 mil søndenfor kirkestedet. Desuten en ekskursion mot vest til Skaidde — moen ved sammen- løpet av elvene Karasjokka og Jesjokka. 21de: Tilbake fra Karasjok til Skoganvarre. 22de—23de: Befaring ved Skoganvarre. 24de: Fra Skoganvarre til Lakselv (Smørstad). 25de—26de: Ophold 1 Lakselv, ekskursioner til terrassen ovenfor og til færgestedet nedenfor Smørstad. 27de: Fra Lakselv til Østerbotten ved bunden av Porsanger- fjorden (Østerbotten: 70° 5"n. b., 14° 25° o. L.). 28de: Ophold i Honningsvaag. 29de: Fra Honningsvaag til Hammerfest, her blev Jansvand- skogen befaret (Hammerfest: 70° 40" n. b., 13° o. L.). 360 BERNT LYNGE Søndre Honningsvaag (°/,). Den mot syd og vest vendende del av havnen er 1 lavlandet praktisk talt snefri. Kun 1 skyggen ligger der enkelte sneklatter, f. eks. et par steder under den hængte fisken. I sydskraaningen er der omtrent paa midten av lien (d. e. landet mellem forlandet ved fjæren og høifjeldet) endel isolerte sneflekker. Hoiere opover lien kan sneflekkene tildels flyte sammen, der er dog paa sydsiden (d. e. den sydeksponerte side) selv saa høit oppe som man kan se fra havnen langt mer snebart land end der er av snedækket. Der oppe anslaas det snedækkede areal til ca. en tredjedel eller mindre av det hele areal. Paa den mot øst vendende side av havnen er forholdet ugunstigere. Her er ikke engang strandlinjen helt snebar, idet brede snebaand gaar fra kammen og helt ned til fjæren. Det aller meste av fjæren er dog snefri, de nævnte snebaand blir nedover til smale striper. I bunden av dalen (bottendal) ligger der endnu meget sne; sammenhængende store masser fra fjeldet like ned til fjæren. I det hele kan det siges, at alle forhoininger og fremspring er snefri, men 1 alle fordypninger (vandløp og andre erosionsstriper) ligger der noget, som regel meget sne. Selve høifjeldet er saavidt det kan ses aldeles overveiende snedækket, det er bare topper o. a. fremspring, som er snefri. Ser man fra havnen sydover Porsangerfjorden, har man et rent vinterlandskap for sig. Sneen gaar paa mange steder like ned til fjæren. Om der er mer eller mindre sne end paa Magerøen er ikke let at avgjøre, da man paa grund av avstanden ser mer av fjeldene om Porsangerfjorden. Men der ser ut til at være OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN I JUNI 1914 361 adskillig mer sne; fra Honningsvaag ser man jo den nord- eksponerte del av landskapet. Ved Magerøsundet er der noget mer sne end omkring Tromsø paa steder med tilsvarende eksposition. Indover Porsangerfjorden ('/,). Porsangvik er en bred bugt, omgit av lave flate aaser, eksponert mot nord. Den øvre del av det flate land, man kan se fra dampbaaten, er snebar. Men særlig langs fjæren er der svære horizontalt strakte, tildels sammenhængende snefonner 1 alle fordypninger, saavel som paa det flate land. Repvaag er omgit av lave aaser med stigning indover land. Bakkene langs sjøen er snebare med undtagelse av enkelte horizontale smale fonner. Fra skibets kommandobro ser man over disse flatinger ind- over masser av sne. Der er langt mer snedækket end der er snebart. Den gjødslede indgjærdede indmark rundt husene er ikke uten et svakt gronskjær. Der gaar endel kreaturer utenfor gjærdet, men det er ikke let at se hvad de kan finde. Det blir neppe andet end fjorgammelt græs. Lille Tamsø. Denne flate gen er snebar, i hvert fald kan ingen sne ses fra dampbaaten. Store Tamsø viser endel isolerte sneflekker, men ganske faa. Ute fra den brede fjorden ser man bedst, hvor meget sne der endnu er paa fjeldene. Selve plataaet er for den langt over- veiende del sneklædt; det er bare forhøiningene, som er snefri. Alene 1 liene er der mer snefrit end snedækket land. 362 BERNT LYNGE Syd for Kistrand er der mer sne end ute i fjorden. Sneen ligger ikke bare i isolerte fonner. — Paa den østeksponerte side av fjorden ligger sneen i store sammenhængende fonner. Det er bare nes og lign. fremspring 1 fjorden, som er snebare. Undtagen paa bratte skrænter er den snedækte del av landet større end den snefri. Den vesteksponerte side av fjorden er mer snefri. Selve fjeldvidden er ogsaa her aldeles overveiende snedækket (?/,—*/; eller mer snedækket). Men i liene er der mer snefrit end sne- dækket land; sneen ligger mest i lange horizontale isolerte striper. Kolvik (7). Naar undtas enkelte store fonner 1 skyggen og 1 groper er det snebart nede paa sletten. Bjerkeknoppene svulmer. Paa enkelte trær er bladene be- gyndt at vise sig (indtil I cm. lange), men det er en sjeldenhet at finde en bjerk, som paa den mindste frastand virker lit grøn; skogen er endnu svart. Kolvik—Lakselv (35). Dette forandrer sig betydelig, saasnart man kommer op paa en lav høide over et nes 1 fjorden. Her blir skogen noksaa tydelig grøn og den blir grønnere og grønnere, jo længer man kommer indover mot Lakselv. Ved Lakselv virker naturen rent sommerlig mot 1 Kolvik. Med undtagelse av en eneste liten snefon ved Stabursnes er veien Kolvik —Lakselv helt snefri. Sletten 1 sin helhet er ogsaa snefri naar undtas en liten klat sne her og der. Lien fra fjeldvidden ned mot slettelandet er langt mer sne- bart end længer ute i fjorden. I fordypninger kan der nok ligge isolerte snefonner, tildels noksaa store; men ellers er det stort set snebart. OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN I JUNI 1914 363 Paa selve fjeldvidden derimot er det helt vinterlig. Store strækninger er klædt av vintersne, som endnu ikke synes at veere smeltet merkbart. Man kan sige, at 1 den ytre del av Porsangerfjord var fjæren like saa snedækket som den øvre del av lien er det i den indre del av fjorden. Paa den store terrassen ved Stabursnes observertes Arcto- staphylos alpina 1 blomst. Likeledes blomstret Salices, specielt observertes Salix lapponum 1 blomst. Storfæ blev under hele kjøreturen set i indmarken, men aldrig utenfor, derimot ,beitet* et par sauer og nogen rensdyr 1 utmarken — uvist hvad de fandt. Der blev lagt 1 ovnen saavel i Kolvik som 1 Lakselv. Lakselv (5/,). Ved Lakselv er bjerkeknoppene 2—3 cm. lange; de kan ikke egentlig kaldes knopper længer. Bladene er jevnt 1—1.5 cm. lange og ordentlig utfoldet, hvilket betinger et tydelig grønskjær. Tyttebær (Vaccinium Vitis idea) er endnu bare 1 liten knop. Paa et par hundrede meters avstand ser indmarken omkring husene ikke grøn ut. Kun nede paa en sumpeng ved et fjern er det frisk grønt. Paa denne sumpeng blomstrer Caltha palustris frodig. Ranunculus repens har store blad. Equisetum arvense har modne sporer. 364 BERNT LYNGE Lakselv (Smerstad)—Skoganvarre (3/,). Føreren Johs. Persen erklæret, at der var førefald indover landet og vanskelig fremkommelig med hest. Han havde havt betydelige vanskeligheter paa utturen og foreslog at vente ved Smørstad et par dager. Han mente allikevel, at det sandsynligvis var mulig at komme frem med kløv, ialfald til Skoganvarre, og lot sig bevæge til at dra avsted samme dag. — Fremkomsten viste sig lettere end antat og veistykket Lakselv— Skoganvarre voldte ingen vanskelighet. Hele veien fra Smørstad til Nedre Lakselvvand var næsten ganske snebar; der laa bare en klat sne hist og her med lange mellemrum. Avheldet fra fjeldvidden er overveieride snebart, dog ligger der endnu store fonner igjen, især i alle fordypningerne. Fjeldvidden er vinterlig. Der er store sammenhængende sne- masser, stykkevis avbrudt av svarte snefri partier. Skoganvarre (25). Saavidt det kan ses, er skogbaandet snebart med undtagelse av endel fonner i den øvre del. Fonnerne er isolerte, men kan være temmelig store. Bjerkeskogen er endnu svart. Men knoppene svulmer saa sterkt, at det paa nært hold ses tydelig. Bladene slutter overalt sammen, forgjæves ledt efter et blad, som var begyndt at folde sig ul. Marken viser ikke noget grønskjær. Der er ingen frisk hestemat at finde. Hesten gnager fjorgammelt gres (Festuca ovina). Føreren maa kjøpe hestemat av opsitteren, hvilket falder ham meget kostbart. OM VAARENS FREMADSKRIDEN i FINMARKEN I JUNI 1914 365 Laukajavre (°/,). Isen laa til den 6te jum. Nu er den vek, undtagen paa enkelte indelukkede viker. Ved breddene av sjoen var der bare smaa snefonner igjen, men man behovet ikke at stige hoit, for man kom op i store sammenheengende fonner. Fremkomsten blir vanskelig. Foreren maa ofte gjore omveier. Paa hoifjeldet er der fuldt vinterlig. Fyeldet ved Laukajavre minder om fjeldene ved Porsangerfjorden utenfor Kistrand, der er omtrent like meget sne. Bjerkeknoppene (Betula odorata) er bare saavidt begyndt at svulme, paa Betula nana ses ikke noget tegn til det engang. Sneen var minket sterkt paa 2—3 dager. Føreren havde betydelig større vanskeligheter paa nedturen. Han maatte da gjøre store omveier for vandsamlinger, hvor det nu var raad at komme over. Natvandet (Igjajavre) (°/,). Natvandet var endnu islagt. Hele veien mellem Laukajavre og Karasjok bod store vanskeligheter for fremkomsten. Der var store snefonner —, indtil 1 m. dyp sne, — tildels av slik ut- strækning og beliggenhet, at det var nodvendig for klovhesten at forcere over og gjennem dem. Der var store vandsamlinger, vaate myrer og opsvulmede beekker. Ved fremkomsten til Karasjok var baade hest og folk meget medtat. Karasjok (1/;). Lavlandet er snebart. I liene ligger her og der en snefon. Paa fjeldvidden ses meget sne, store fonner, men ikke noget sammenhængende snedække. 366 BERNT LVNGE Over elven viser bjerken sig at ha et svakt gronskjer. Enkelte gunstig eksponerte trær paa Karasjok-siden er kommet saa langt, at knoppene netop brister. De kan ha en god cm. lang grøn spids, men bladene er ikke begyndt at folde sig ut. Enkelte bjerketrær staar ganske svarte. Andre har knopper, som er be- gyndt at svelle, men ikke at briste. Karasjok (^/;). Sterk vind og varm sol tar paa sneen. Smaabækker og elver stiger til flomhøide. Ved min ankomst til Karasjok var der store tildels sammen- hængende fonner paa Moseljeld. Om aftenen den 12te saaes næsten ingen sne paa Mosefjeld, bare en fon her og der. Bjerken gjør kraftige fremskridt. I løpet av denne dag sprang den ut saa meget, at bjerkeskogen selv paa frastand viste et tydelig grønskjær (i lavlandet). Paa Moseljeldet (410 m. o. h.) er der neppe spor av sommer- dragt over Betula nana. Knoppene viser sig ved nøiagtig undersøkelse at svulme, men der er intet grønt at se. Karasjok (! og "/,). Paa furumoen ved Karasjok er blomsten av Vaccinium Myrtillus (blaabær) saavidt ute av knoppen. Det er koldt og surt veir. Snesmeltningen avtar og elven falder ikke lite. Bjerken avancerer ikke. Den er ı lavlandet tydelig gron, men bladene er smaa. Set mot himmelen er trærne endnu helt gjennemsiglige. OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN I JUNI 1914 367 Karasjok (!°/,). Det er stille mildt veir, men ikke varmt. Himmelen sky- daekket. Bjerken avancerer atter. Nede ved Karasjok saas den forste bjerk i blomst den 15de, men det var bare et enkelt træ. Paa furumoen havde bjerken utfoldet blader paa 1.5—2 cm.s længde. De var altsaa langtfra utvokset. Paa alle bjerketrærne kunde endnu den hvite stammen ses gjennem løvet. Betula nana begynder at folde ut bladene. Paa Dakteavéée, avheldet av fjeldet Dakteroavve mot elven Daktejokka (310—320 m. o. h.) er Empetrum nigrum netop av- blomstret. Paa Dakteroavve (toppen er 398 m. o. h.) er der bare etpar smaa sneflekker. Paa Mosefjeldet er der mer sne, mange isolerte snefonner, for det meste smaa. Diapensia lappomica begynder saavidt at blomstre paa fjeldene. Azalea procumbens har store røde knopper og enkelte eksemplarer begynder at blomstre. Arctostaphylos alpina blom- strer paa enkelte gunstig eksponerte steder, ellers ikke. — Baade Betula odorata og Betula nana staar svarte oppe i hoiden, men knopperne er store og begynder at briste. Skaidde-moen (15). Skaiddemoen ligger paa et nes, dannet ved sammenløpet av elvene Karasjokka og Jesjokka. Paa myren nede ved Karasjok blomstrer: Rubus Chamaemorus og Viola epipsila. Langs elvebredden blomstrer: Salices (deriblandt S. bicolor). Andromeda polifolia. 368 BERNT LYNGE Arctostaphylos wva ursi. Rubus arcticus. Antennaria dioica. Taraxacum sp. Potentilla verna. Dakteavéée (17). I lien Dakteavéée begynder Vaccinium Myrtillus saavidt at aapne knoppene. Bjerkebladene lider under sterk vind, kulde og mangel paa regn. De antar paa furumoen en gulbrun farve. Mosefjeld ('°/,). Paa Moseljeld er snesmeltningen 1 det væsentligste forbi. Vandet 1 elven Daktejokka falder. Paa den høiere del av fjeldet var Arclostaphylos alpina endnu helt vinterlig, først nede i lien fandtes blomstrende eksem- plarer. Bjerken lider ogsaa her sterkt av kold vind. Bladene tørrer og blir gulbrune. Dakteroavve (25). Paa flaten over bjerkeskogen paa Dakteroavve begynder Azalea procumbens at blomstre noksaa jevnt. Paa Ledum palustre svulmer knopperne. Betula nana begynder i den øvre furuskogen at vise sine sløvdragere, men de er endnu ikke strakt. Rubus Chamaemorus har smaa blader og liten blomsterknop. Diapensia lapponica begynder at blomstre. Pedicularis lapponica er fremvokset, men viser bare spor av blomsterk nop. OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN I JUNI 1914 369 Eriophorum angustifolium og E. vaginatum blomstrer paa myrene ved foten av fjeldet. Equisetum silvaticum har aks, men sporene er ikke be- gyndt at losne. Karasjok ('?/,). Paa grund av drivende veir med mildt regn avancerer bjerke- skogen. Bjerken har ofte 2.5—3 cm. lange blader. Paa frastand ses de hvite stammer ikke mer gjennem lovverket, ialfald ikke paa elvemelen og 1 lavlandet. Betula nana gronnes 1 lavlandet; paa høifjeldet er den endnu svart. Mosefjeld (°°/,). Ved den ovre skoggraense begynder forst nu knoppene av Betula odorata at svulme, men der er endnu intet gront at se. Likesaa med Betula nana. Knoppene paa Arctostaphylos alpina begynder at svulme, men er langtira aapne. Karasjok—Skoganvarre (21). Paa veien mellem Karasjok og „Lindis slaattemyr“, 12—13km. fra Karasjok, var der praktisk talt ingen sne, bare en liten snefon blev observert. Der er lite beite for hesten. (Foreren er av den grund red for, at han maa vente med at koke kaffe helt til vi er paa den anden side av Natvand.) Paa elvemelen ved Karasjok er situationen: Bjerken er i almindelig blomstring og enkelte trær stover. Ved elvekanten er lovet kommet saa langt, at stammene paa frastand ikke ses gjennem lovet. Nyt Mag. f. Naturv. LII. IV. 1914. 24 370 BERNT LYNGE Ribes rubrum har store blader i lien vis a vis kirkestedet, men endnu ingen blomster. Vaccinium Myrtillus begynder at blomstre. Potentilla verna | Draba incana | i fuld blomstring. Viola epipsila. | Caltha palustris Le Trollius europœus J LORS Ravddojavre (Lindis slaattemyr) ligger 12—13 km. fra Karasjok. Der er bjerken saavidt igang med at utfolde ganske smaa blad. Mange trær er helt svarte. Paa frastand har bjerke- skogen et godt grønskjær, men heller ikke mer. Salix Myrsinites begynder at blomstre. Empetrum nigrum er netop avblomstret. Petrasites frigidus | Caltha palustris i blomst. Luzula pilosa. | Geranium silvaticum har store blader, hvori en liten blomsterknop. Overgangen til Natvandet over Suormek. Der er ingen sne 1 veien. Natvand synes at være isfrit. Lit myg, men ikke generende. Oppe paa fjeldet, hvor man forst faar se Natvand, er alt helt vinterlig. Bjerken er ganske svart, knoppene begynder saavidt at svulme. — Længer ned mot vandet blir den svakt grøn, d.v.s. knoppene har aapnet sig og bladene begynder at folde sig ut. Der blomstrer ogsaa Azalea procumbens. Empetrum nigrum er avblomstret. Vaccinium Myrtillus har ikke aapnet knoppene endnu, men enkelte busker begynder at strække blomsterspidsen ut. OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN 1 JUNI 1914 371 Levdnjavuoppe-stuen. Herfra ses bare en eneste sne- flek langt borte paa den sondre side av vandet. Vandet viser sig virkelig at være helt isfrit. Foreren blir gledelig overrasket over at finde god hestemat. Men bjerken har neppe mer end et gronskjær, undtagen enkelte trær med god eksposition. Betula nana heller ikke. Like ved hytten vokset endel rognebusker (Sorbus Aucu- paria). Enkelte av dem havde bare svulmende knopper, andre blad paa 3—4 cm. længde. Smaabladeue var endnu ikke flate. Laukajavre. Der er nok „hestemat“. Mange myg. Betula odorata er mer gron end jeg har set, siden vi kom op paa fjeldvidden fra Karasjok. Trærne har et kraftig gron- skjer. Bladene er ute av knoppen og begynder at folde sig ut, de er dog ikke centimeterlange endnu. Videre er: Poa alpina i stor knop. Scirpus caespitosus i blomst. Skoganvarre (??/,). Omkring Skoganvarre er bjerken aldeles gron. Bladene er jevnt 1.5—2 cm. lange, altsaa langtfra utvokset. Men de dækker saapas, at stammene paa frastand er skjult av lysegront lov. Paa nesset ved Skoganvarre er bjerken 1 fuld blomst. Nede paa lavlandet omkring Skoganvarre er: Myggen meget generende. Betula nana i blomst. Salix reticulata 1 blomst. Sorbus Aucuparia med utfoldede, men ikke helt utvoksede blader. Ledum palustre ı stor knop. CO iS) BERNT LYNGE Arctostaphylos uva ursi i begyndende blomstring. Andromeda polifolia blomstrer. Phyllodoce caerulea i virkelig blomstring. Vaccinium Vitis idea 1 stor knop. — Myrtillus blomstrer jevnt. — utiginosum kun set med liten knop. Rubus Chamaemorus 1 rik blomstring. Trientalis europea 1 blomst. Saussurea alpina har fremspirende blader. Geranicum silvaticum med 10—11 cm. lange bladskud. Pedicularis lapponica med stor knop. Linnaea borealis har endnu ingen knop. Cornus suecica begynder at blomstre. Ribes rubrum 1 blomst. Dryas octopetala i blomst, enkelte steder i fuld blomst. Campanula rotundifolia. Endel av stængelbladene er fær- dige, men man maa lete efter knoppen. Pinguicula alpina 1 blomst. Thalictrum alpinum med smaa blader. Trollius europaeus med liten knop. Caltha palustris i fuld blomstring. Saxifraga aizoides har endnu ingen knop. = nivalis begynder at blomstre. Et eksemplar er næsten avblomstret. = oppositifolia er avblomstret. — caespitosa er 1 blomst. — cernua er 1 blomst. Bartschia alpina har en 5—6 cm. hoi stengel, men ingen blomsterknop er endnu synlig. Heracleum (plantet) har 20 cm. lange blader. Viola biflora — epipsila Taraxacum sp. blomstrer (ved vandet). Antennaria dioica blomstrer. | blomstrer. OM VAARENS FREMADSKRIDEN i FINMARKEN I JUNI 1914 373 Comarum palustre har halvt utvoksede blader. Ulmaria pentapetala har næsten utvoksede rotblader. Alchemilla sp. (vulgaris) i blomst. Fragaria vesca begyndt at blomstre. Galium boreale har 10 cm. lange stængler. Astragalus alpinus begynder at blomstre. Draba incana er 1 blomst. Sedum Rhodiola hkesaa. Silene acaulis med stor knop. Polygonum viviparum med stor ,knop*. Urtica dioica med store blader. Carex sparsiflora 1 blomst. — rupestris begynder at blomstre. Phegopteris polypodioides — Dryopteris Cystopteris fragilis 5—6 cm. lang. Equisetum silvaticum ikke helt utvokset. | næsten utvoksede blader. Ved Skoganvarre (2). Fra toppen av et høit fjeld sydvest for Øvre Lakselvvands søndre ende — vis å vis fjeldstuen — haves en vid utsigt. (Fjeldets navn var føreren ubekjendt.) Paa fjeldene omkring sjøen ses næsten ingen sne, bare en liten fon her og der. Vuorjegaissa langt borte 1 vest for sjøen bærer derimot meget sne. Der er store sammenhængende fonner i alle for- dypninger, mest horizontalt strakt, mens alle fremspring i fjeldet er snefri. Selv set i projektion er mer end halvparten av Vuorje- gaissas overflate snefri. Der er utallige ytterst plagsomme myg. Ved foten av fjeldet vis å vis fjeldstuen blev opservert: Vaccinium uliginosum i blomst. Rhododendron lapponicum 1 blomst. 374 BERNT LYNGE Dryas octopetala ı fuld blomstring. Astragalus alpinus | Pedicularis lapponica | ulf lone Wve: Ved Skoganvarre havde foreren vanskeligheter med beite til hesten. Der var ingenting at finde 1 utmarken og han maatte leie beite til den paa indgjerdet eng. Skoganvarre (2%/;). Den voldsomme varme i de tre sidste døgn har tat haardt paa sneen paa Vuorjegaissa. Fonnerne er blit smalere og mindre, der er bare rester igjen av sneen (omend resterne er noksaa store). Skogen (Betula odorata) var grøn ved Skoganvarre da jeg kom (natten 21de), siden er bladene vokset betydelig, men er endnu langtfra utvokset. Mellem Øvre og Nedre Lakselvvand (24). Paa den smale landstripe mellem disse vand er Anthoxanthum odoratum 1 blomst. Poa pratensis er næsten 1 blomst. Nedre ende av Nedre Lakselvvand (*/;). Salix aurita 1 blomst. Vaccinium uliginosum begynder at blomstre. Rubus saxatilis har store blad. Epilobium angustifolium er ca. 20 cm. lang. Pedicularis lapponica i jevn blomstring i sollierne. Geranium silvaticum 1 stor knop. Pyrola rotundifolia 1 stor knop. OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN I JUNI 1914 375 Rumex Acetosella 1 blomst. Thalictrum alpinum blomstrer. Trollius europeus næsten 1 blomst. Ranunculus auricomus 1 blomst. Taraxacum sp. blomstrer. Alchemilla alpestris i blomst. Geum rivale 1 stor knop. Myosotis silvatica ı blomst. Carex sparsiflora blomstrer. Eriophorum Scheuchzeri 1 blomst. Nedenfor Nedre Lakselvvand (2). - Paa de lave fjelde i vest ses bare spredte smaa sneflekker. Likesaa paa Vuorjegaissa nedenfor trægrænsen. Det øvre av- held av de fjerne gaisser (hoie fjeld) er sterkt sneklædt. De aller høieste gaisser er ganske dækket med sne, de næsthøieste har alle fordypninger fyldt av sne, bare fremspring er snefri. Prunus Padus i fuld blomst paa moen. Coralliorrhiza innata i blomst 3 km. fra Smørstad. Paa sandmoen (Soirisguolban) mellem Nedrevand (Nedre Lakselvvand) og Smørstad blomstrer: Vaccinium Vitis idea. — uliginosum. Cornus suecica. Rubus Chamaemorus. Solidago Virgaurea. Trientalis europea. Pedicularis lapponica. Geranium silvaticum. Alchemilla alpina (sparsomt). Myosotis silvatica. Coralliorrhiza innata. BERNT LYNGE Eriophorum Scheucheeri. Poa pratensis. Utvokset er: Phegopteris Dryopteris. == polypodioides. Equisetum silvaticum. Lakselv (Smørstad) (2/;). Matricaria inodora blomstrer paa hustakene. Vaccinium Vitis idea i blomst. Achillea Millefolium ı stor knop. Antennaria alpina 1 blomst. Astragalus alpinus i fuld blomstring. Caltha palustris tildels avblomstret. Ranunculus auricomus i fuld blomstring. — repens med stor knop. Cerastium alpinum 1 blomst. Stellaria nemorum i blomst. Polygonum viviparum i blomst. Cardamine pratensis begynder at blomstre. Pedicularis Sceptrum Carolinum med 15—20 cm. hoie blomsterskud. Carex Goodenoughii i blomst. — aquatilis i blomst. Poa pratensis i fuld blomstring. Terrasserne ovenfor Smørstad (°/,). Ledum palustre begynder saavidt at blomstre. Geum rivale 1 blomst. Pinguicula vulgaris i blomst. OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN I JUNI 1914 377 Tofieldia palustris ı stor knop. Phleum alpinum 1 blomst. Diapensia lapponica blomstrer av. Mellem færgestedet over Lakselv og fjeldet (%/,). Oxyria digyna i blomst. Melandrium rubrum likesaa. Juncus filiformis ı blomst. Festuca ovina 1 stor knop. Smørstad—Østerbotten (?7/,). Ledum palustre i fuld blomstring. Osterbotten ved Porsangerfjorden (27). Sorbus Aucuparia med utvoksede blader, men ingen blom- ster endnu. Rubus saxatilis i stor knop. Dryas-samfundet er i fuld blomst: Dryas octopetala blomstrer rikelig. Carex rupestris likesaa. Phyllodoce caerulea holder paa at blomstre av. Rhodiola Rosea ı fuld blomstring. Bartschia alpina blomstrer. Saxifraga nivalis i blomst. Saussurea alpina i stor knop. Stellaria media slaar ved stranden i liten blomsterknop. Linnaea borealis med liten knop. Solidago Virgaurea likesaa. Poa alpina 1 blomst. 378 BERNT LYNGE Porsangerfjorden (?7/;). I den indre del av fjorden fra Østerbotten (Havnebugt) og utover er skogbeltet snefrit eller med en og anden liten sneflek som en sjeldenhet. Paa de høiere fjelde ligger der endnu i fordypningerne spredte fonner. Disse kan være temmelig store og paa de hoieste fjeldene flyter de tildels sammen til større flater. I den lavere del av fjeldvidden er de imidlertid ganske isolerte og bare at betragte som smaa levninger. Der er mer og mer sne, jo længer man kommer utover fjorden. Ved Kistrand ligger en stor snefon like ved stranden. I den ytre del av fjorden ligger der endnu meget sne, fonner 1 fordypningerne i landskapet fra fjeldet og like ned i fjæren, naturligvis mindre og mindre, jo lavere man kommer ned. Søndre Honningsvaag (2/;). Honningsvaag har en gunstig beliggenhet. Havnen næsten snefri. Der er noksaa sommerlig og rik blomstring av plantene: Salix herbacea i blomst. Cerastium trigynum 1 fuld blomstring. Saxifraga rivularis likesaa. Trollius europeus næsten 1 blomst. Heracleum næsten mandshoie stængler. Rabarberen skal til at blomstre. Ranunculus platanifolius i begyndende blomstring. Bellis perennis i blomst. Honningsvaag—Hammerfest (??/,). Der er meget sne i fjeldene og langt ned over liene. Frem- springende nes og andre gunstig eksponerte steder er næsten snefri, bare med enkelte ganske smaa sneklatter. OM VAARENS FREMADSKRIDEN I FINMARKEN I JUNI 1914 379 Hammerfest (?°/,). Ved Jansvandskogen er: Saxifraga stellaris 1 fuld blomst. Menyantes trifoliata begynder at blomstre. Scirpus caespitosus 1 fuld blomst. For St. Hans var bjerken 1 Jansvandskogen svakt gron og bladene omtrent 1 cm. lange. Efter et varmeveir vokset de sterkt og skogen blev helt grøn. Endnu er dog ikke bladene fuldt utvokset, stammene ses overalt gjennem løvverket. Endel kuldedager har ødelagt topskuddet paa mange av de større trær, disse har faa eller ingen blader. De mindre trær har greiet sig bedre. Før St. Hans var der ved Hammerfest næsten ingen myg. "n EE Pee 1278 EY de BEE Eau The HA Pa » NYT MAGAZIN NATURVIDENSK A BERNE GRUNDLAGT AF ; DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING | I CHRISTIANIA — BIND 52, HEFTE I-U y REDAKTION: EH: on, Tu. Hiortoauz, W.C. BRØGGER, F. NANSEN | _ HOVEDREDAKTØR N. WiLLE KRISTIANIA ver I KOMMISSION HOS T. 0. BRØGGER | A. W. BRØGGERS BOKTRYKKERI A/S | 1914 p Fremme i i vort Land. oe = skandinaviske lud Tidsskriftets Kommussionærer « er +. os m m 12, m s å _ For andre Lande: R. Friedlä nder å « So, C Carlstrasse i ; Berlin. N. We ae _ a | TUDSSKRIT FOR KEM, FARMAGI OG. TERAPI (PHARMACIA) ROT ER Redigeret af Eivind Koren RER eder medvirkning af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Goldschmidt, + Kr. Grøn, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og J. H. L. Vogt RE AD ud udkommer i Kristiania 2 gange om maaneden. 1900 st a Abonnement 5 kr. pr. aar. 7 Abonnement kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne samt rh tidsskriftets ekspedition, Nils Juels gd. 48, Kristiania. Telefon 8513 f. . Tidsskriftets kommissionærer er: = D anmark: universitetsboghandler G. E. C. Gad, Kjobenhavn. - Finlan d: Edlundska Bokhandelm, Helsingfors. | BERGERS MUSEUM. coe oe c Prisbelonninger. Shaolin Frieles legat. SS à ins fundats bestemmer bl. a. at der av renterne hvert 3dje aar is utredes en prisbelønning, bestaaende av en guldmedalje av 400 kroners værdi, for det videnskabelige arbeide med emne horende under Norges land- eller —havfauna, som museets bestyrelse, efter utstedt opfordring til konkurranse, finder værdig til saadan belønning. Likeledes utredes av legatets renter det fornødne til utgivelse av det prisbelønnede arbeide. og I henhold hertil opfordres videnskapsmænd, der ønsker at konkurrere 6 = om denne prisbelenning til inden utgangen av september 1914 at indsende sine konkurransearbeider til Bergens museum. Saafremt noget av de ind- = sendte arbeider findes værdig til at prisbelgnnes, finder utdelingen sted den - 18de december samme aar. & Avhandlingerne, der kan være avfattede paa et av de nordiske sprog, paa tysk, fransk eller engelsk, indsendes i manuskript og skal vere forsynet us med et motto samt ledsaget av forseglet brev betegnet med samme motto EN og indeholdende forfatterens navn og adresse. n i 200 - Bergens museum den 19de januar 1912, €. A. Hansen. Jens Holmboe, Henrik Sundts En ÅS Legatest das bestemmer bl. a., at der hvert 3dje aar utdeles en prisbeloning paa kr. 500 for et videnskabelig arbeide over kemisk fysiologi, . forfattet ay en norsk eller i Norge bosat videnskapsmand, I henhold: hertil indbydes til konkurranse om denne prisbelonning, som eventuelt vil komme til utdeling den 17de november 1914, - Konkurrerende arbeider maa i manuskript være indsendt til bestyrelsen for Bergens museum inden utgangen av august samme aar og skal være . forsynet. med motto og ledsaget av forseglet brev indeholdende forfatterens navn og adresse og betegnet med samme motto, Arbeiderne kan være av- fattet paa et av de nordiske sprog eller paa tysk, fransk eller engelsk. > Det eventuelt prisbelonnede arbeide blir at utgi paa bekostning av det punk Sundtske legat. Bergens museum den 19de januar 1912, G. A. Hansen. Jens Holmboe. - Indhold. R. W. SHUFELDT: The extermination of America’s Bird ‘Fauna. (PL L—-IH) ee D EC Mr MSIE JAMES A. GRIEG: ‘Malacclogiske Rousse T å Soa te ^ | IT, A. E. TRAAEN: Untersuchungen über aus. Norwegen. | : TNS SS SE DOS en JOHN EGELAND: Norske desuptnatc: Forener AAN | "codage ALF DANNEVIG: Undersokelser over erret og laks i Nidelvens nedre EN on løp 1911—1918. (Pl. V— Sm Aas SE ried TS is Bidrag til Magazinet bedes indsendt til Prof. Dr. N. WILLE, den botaniske Have, Kristiania. Forfatterne er selv ansvarlige for sine Afhandlinger. — DIE UMSCHAU Herausgeber: Prof. Dr. Bechhold BERICHTET UBER DIE FORTSCHRITTE IN WISSENSCHAFT UND TECHNIK ‘DURCH PACKENDE AUFSÄTZE Jährlich 52 Nummern. Jllustriert » Die Umschau« zählt nur die hervorragendsten Fachmänner zu ihren Mitarbeitern i Prospekt gratis durch jede Buchhandlung, sowie den Voli 3 H. Bechhold, Frankfurt a. M., Nicderräder Landstr. 28 NYT MAGAZIN : B c B «^ GRUNDLAGT AF DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING d CHRISTIANIA BIND 52, ben IH a REDAKTION: SH Moun, Tz. HionTDAHL, W. C. BRoGGER, F. Nansen : HovEDREDAKTOR N. WILLE CS KRISTIANIA : 1 | KOMMISSION HOS T. 0. BRØGGER See AM BRØGGERS BOKTRYKKERI A/s E o o 0 fö I Aaret 1914 vil der af „Nyt Magazin for Natur- videnskaberne* udkomme Bind 52 med samme Udstyr og lignende Indhold som B. 51, idet „Nyt Magazin far Natur | videnskaberne“ kun optager Afhandlinger over naturhistori- ske Emner inden de botaniske, geografiske, geologiske, mineralogiske og zoologiske Videnskaber. Tidsskriftet nyder nu en Statsunderstottelse af Kr. 2000 Mate. | | 4 men dette er ikke tilstrækkeligt, hvis det ikke tillige støttes ved. = Abonnement af Personer og Institutioner, som har Interesse af - Naturhistoriens Fremme i vort Land. . Forfatterne vil erholde 75 Separataftryk gratis. „Nyt Magazin for Naturvidenskaberne“ vil udkomme med phe 4 Hefter aarlig, hvert paa mindst 6 Ark og Abonne- mentsprisen er 8 Kr.Zom Aaret, frit tilsendt med Posten inden de skandinaviske Lande. ja | Tidsskriftets Kommissionærer er: For Norge, Sverige, Danmark og Finland: T. 0. Brogger, Carl Johansgade 12, Christiania. = For andre Lande: R. Friedländer & Sone Carlstrasse 11, Berlin N.W. For Redaktionen N. WILLE. B FOR KEMI, FARMACI OG TERAPI (PHARMACIA) Redigeret af Eivind Koren ee ; de ied uide af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Goldschmidt, PUN. Grøn, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og TH I Vogt udkommer i Kristiania 2 gange om maaneden, Abonnement 5 kr. pr. aar. = FE ert kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne samt : x i tidsskriftete ekspedition, Nils Juels gd, 48, Kristiania. Telefon 8813 f. — Tidsskriftets kommissionerer er: Danmark: universitetsboghandler G. E. C. Gad, Kjebenhavn. Fi in Hu an d: Edlundska. Bokhandel, Helsingfors. | un MUSEUM. Prisbelønninger. Joackim Frieles legat. : Legatets fundsis bestemmer bl. a. , at der av renterne hvert 3dje aar utredes en prisbelonning, bestaaende av en guldmedalje av 400 kroners værdi, for det videnskabelige arbeide med emne hørende under Norges land- eller -havfauna, som museets bestyrelse, efter utstedt opfordring til konkurranse, - finder værdig til saadan belønning. Likeledes utredes av legatets renter det - fornødne til utgivelse av det prisbelønnede arbeide, ES I henhold hertil opfordres videnskapsmznd, der onsker at konkurrere om denne prisbelenning til inden utgangen av september 1914 at indsende - sine konkurransearbeider til Bergens museum. Saafremt noget av de ind- sendte arbeider findes værdig til at prisbelennes; finder utdelingen sted den - ]8de december samme aar, _ Avhandlingerne, der kan være avfattede paa et av de nordiske sprog, paa tysk, fransk eller engelsk, indsendes i manuskript og skal være forsynet med et motto samt ledsaget av forseglet brev betegnet med samme motto - og indeholdende forfatterens navn og adresse, Bergens museum en 19de januar 1912. = > à dioe G. A. Hansen. | Jens Holmboe. Hone Sundts legat. he fundats bestemmer bl, a., at der hvert 3dje aar utdeles en - prisbeløning paa kr. 500 for et videnskabelig arbeide over kemisk fysiologi, = forfattet av en norsk eller i Norge bosat videnskapsmand. naa I henhold hertil indbydes iil konkurranse om denne prisbelenning, som : * eventuelt vil komme til utdeling den 17de november 1914. Konkurrerende arbeider maa i manuskript være indsendt til bestyrelsen for Bergens museum inden utgangen av august samme aar og skal være DR med motto og ledsaget av forseglet brev indeholdende forfatterens navn og adresse og betegnet med samme motto, Arbeiderne kan være av-- fattet paa et av de nordiske sprog eller paa tysk, fransk eller engelsk. Det eventuelt prisbelønnede arbeide blir at utgi paa bekostning av det Henrik Sundtske legat. +7 Bergens museum den 19de januar 1912. | —€G. A. Hansen. RE | Jens Holmboe. = Indhold. à cuc DANNEVIG: oder ski over et og E 1 Nidelvens nedre S lop 1911—1913. (Pl. V—VIIL) [Forts]. A a er Bb: 193 JOH. DYRING: Planteliste fra Sogndal. Et bidrag til kundskapen om |. : vegetationen i Dalene . . . HPAL GUDRUN RUUD: Om Nudeanisc Boden he Spina niger, Bonaparte, Se TONS cei ye 4 ACES 2 Side SANTE ix (PI. i: x re en le ee n ae, . ea 285 å = x - Bidrag til Wide cae bedes indsendt til Prof. Dr. N. WILLE, den botaniske Have, Kristiania. Forfatterne er selv ansvarlige for sine Armeen dao ANC oM DIE UMSCHAU Herausgeber: Prof. Dr. Bechhold BERICHTET ÜBER DIE FORTSCHRITTE IN - WISSENSCHAFT UND TECHNIK DURCH PACKENDE AUFSATZE . Jährlich 52 Nummern. Jllustriert »Die Umschau« zählt nur die hervorragendsten Fachmanner zu ihren Mitarbeitern Prospekt gratis durch jede Buchhandlung, sowie dem Verlag H. Bechhold, Frankfurt a. M., Nicderráder Landstr. 28 » m m m NYT MAGAZIN _NATURVIDENSKABERNE ed is GRUNDLAGT AF | — DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING = I CHRISTIANIA — BIND 52, HEFTE IV He REDAKTION: 0 H. Moun, Tn. Hionrpanr, W.C. Brocser, F. NANSEN ACRES HoveprepakTor N. WILLE | KRISTIANIA _ I KOMMISSION HOS T. 0. BROGGER A. W. BROGGERS BOKTRYKEERI A/S - 1914 +. 1915 vil der ab „Nyt Mie for Natur videnskaberne“ ‘udkomme Bind 53. med samme Udstyr. ‘De. lignende Indhold som B. 59, idet „Nyt Magazin for Natur- videnskaberne“ kun optager Afhandlinger - over naturhistori- ske Emner inden de botaniske, geografiske, geologiske, mineralogiske og zoologiske Videnskaber. se = Tidsskriftet nyder nu en Statsunder stottelse af Kr. 2000 as : men dette er ikke tilstrækkeligt, hvis det ikke tillige. støttes ved Abonnement af Personer og Institutioner, som har Interesse af Naturhistoriens Fremme i vort Land. x te Forfatterne vil erholde 75 ss gratis. »Nyt Mesa for Naturvidenskaberne* vil udkomme med de see Lande. : Vi 2 Tidsskriftets Kommissionerei er: For Norge, Sverige, Danmark og Finland : T. 0. Brøgger, Carl Johansgade 12, Christiania. — Kr E For andre Lande: R. Friedlånder & So | Carlstrasse it, Berlin NW. pu n : For Redaktionen — e Co 08 0 ON WILLE E Å KEMI, FARMAGI OG TERAPI (PHARMACIA) an er Redigeret af Eivind Koren xm under medvirkning af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Goldschmidt, ee Kr. Gron, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og J. H. L. Vogt Me udkommer i Kristiania 2 gange om maaneden, Abonnement 5 kr. pr. aar. på ent kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne samt å tidsskriftets ekspedition, Nils Juels gd. 48, Kristiania. Telefon 8813 f. Tidsskriftets kommissionærer er: å Hema ck universitetsboghandler G. E. C. Gad, Igiab enhn: PSP Edlundska Bokhandeln, Helsingfors. ER vr Les DIE UMSCHAU Herausgeber : Prof. Dr. Bechhold | $4 BERICHTET UBER DIE FORTSCHRITTE IN J^. WISSENSCHAFT UND TECHNIK __ _ DURCH PACKENDE AUFSÄTZE .. Jáhrlich 52 Nummern. Jllustriert de Umschau« zählt nur die hervorragendsten en a _ Fachmänner zu ihren Mitarbeitern DE i Prospekt gratis durch. Hire Buchhandlung, ‚sowie den Verlag HÅ . Bechhold, Frankfurt a. M. Nicderräder Landstr. 28 Indhold. | Side GUDRUN RUUD: Om hudsanseorganene hos pinne niger, , Bonaparte. | GR (PIX) Ports] 12 aS 5 sx SR thay es EMBRIK STRAND: Neue Beiträge zur PA fd. Norwegens | * nebst gelegentlichen Bemerkungen über deutsche Arten . . . 353. BERNT LYNGE: Om vaarens fronde deut iF inmarken i I Junt 1914. Neu Gi Bidrag til Magazinet bedes. indsendt til Prof. Dr. N. WILLE, den botaniske Have, Kristiania. FRE ARS SEO Forfatterne er selv ansvarlige for sine Afhandlinger. Fr be fete eat est ne rasen. are