JE EG be 0 9 AGN SSSAT NE TN 0 Sr EA mir På b- Peder meg te kp Jr kn BD me å re ee Å $odt dr verd åg GET ge søv Pr Do der, pen Paa NA Vy se re Ger $ PEER OS ADD pr date ae I oa rd PE Fler pet rreØE Nr ee AN ae ad i, er GA PR GA I sr te PR øre var pt Tor ser h KN piler sert ee De tt | NR IK pre å an I Sn DE vann red SN PN ped 9 gt, pen Duken Peng ee ee gt øse vi "eder Å sp Be fre bd ft 1 age ver gr beveger rtV pr re 1 lø kr bb nesa bt daa) pr Er pet « Pee Ga AEE TUO gg foter å I nr. ped kp Sr ET od me present eter PI OE le db ni mik or oter oe, o Je Eat mar * EE Na EE tjen tet ee ere LS VG sel søte Å a ua ga ar I mem here on pf, pg hp kann rn vg me gta å see er grep de å GE dl Et er Vere tyr or v: VE, rå vr den p - er m—— bed nt DD GE «v + å te F , > udtdede ANY 3 te - i ean 5 PE AA seler ag Pt GE pg 4 - an PR i , - au - aS - nn Tobben re mrd ne , i - DE dit ; N 3 * er Pk n x ker ket AE å av --ø- R pot Å ord N . as pa ar Bn Ni PD UR GT art g Eek opel An et i adie ep JE kJ ikt ad bi SG er gr wite ee mr y OG ver i, EY: - . «= høner re meterne, sonater? AD vøre ee me hann ond ep - pr gn EE ET tam OM mete mm reg AE pe x er SER Å de pre am reg od eng ar * V ET Å Ina å Å i V Å JE Pr NG Å KG FO) så på OI Aa V: Vie AM Ne å un OE GA RE i er POE FAR tn KO PET KONGELIGE NORSKE VIDENSKABERS SELSKABS SKRIFTER 1914 PE BIND AKTIETRYKKERIET I TRONDHJEM 1915 Å KUN 3 å På : AE Lin på Pal Nr. » le 2 Æ» 3. 4. 5. Indhold: I. HAGEN: Forarbeider til en norsk løvmosflora. NN Dieranacee AN NATT: Dr. HsaLmar BrocH: Hydroiduntersuchungen. IV. Beitråge zur Kenntnis der Gonophoren der Tubulariiden (mit 2aene Trust AL CaArL TH. MøØrner: Uber das Vorkommen von Brom in organischer Bindung innerhalb der Tierwelt . .... K. RycGn: Oversigt over Videnskabsselskabets Oldsagsam- lings tilvækst i 1914 af sager ældre end Reformationen utsitavabr PETERSEN O. NorpGAARD: Havstrømmene og den norske marine fauna sa 8 sider karter). Side 1—192 1—17 1—17 1—45 1—34 eden EGP FORARBEJDER 02 EN NORSK LØVMOSFLORA XX. DICRANACEÆ AV I. HAGEN PARTIELLEMENT EN FRANCAIS DET KGL. NORSKE VIDENSKABERS SELSKABS SKRIFTER 1914 NO. 1 AKTIETRYKKERIET I TRONDHJEM NN. Dicranaceæ. Sil existe un facies commun aux membres de cette vaste famille qui permet, dans la plupart des cas, de les distinguer sans examen détaillé, des Pottiacées, des Leucobrvacées, des Grimmiacées etc., il est plus difficile de fixer les caractéres systémaliques sur lesquels s'appuie cetle distinetion. Il econvient de les rechercher dans les feuilles et dans le péristome. Les feuilles sont, å la différence des familles ci-dessus nom- mées, allongées, lancéolées ou méme subulées; elles sont tres souvent composées de cellules prosenchymatiques; mais on trouve trop d'exceptions å cette régle, (citons seulement les genres On- cophorus et Cynodontium,) pour qu'on puisse y attacher une valeur absolue. De méme le tissu basilaire des feuilles qui est si caractéristique chez les Dicranum p. ex. et les Campylopus, est chez les Anisothecium et les Dicranella peu différencié, les cellules angulaires étant å peine différentes des cellules médianes de la base. Le péristome est dans cette famille toujours simple et con- struit selon le plan ordinaire des Haplolépidées; les dents composées d'une couche dorsale mince formée d'une seule rangée de plaques tres étroites, striolées verticalement, sans saillie aux soudures, et d'une assise ventrale épaisse consistant en deux rangées de plaques plus massives formant, le long des lignes horizontales de contingence, des lamelles élévées; la démarcation entre ces deux rangées de plaques ventrales est indiquée par une ligne longitudinale. Les dents sont plates et leur couleur presque toujours prononcée, généralement rouge, plus rarement rouge brun. Cette structure que le regretté Philibert, dans ses études classiques, désigne comme le type des Dicranum, est tres commune; elle se réalise dans toute sa pureté, sans parler des Å 1. HAGEN [1914 Fissidens, des Leucobryum etc., chez la grande majorité des Dicranacées. Il existe, cependant, des exceplions qui s'éloignent plus ou moins du type. La striolation verticale de la face externe des dents qui est normalement due å des séries de fossettes ponctiformes, est remplacée chez les Arctoa par de véritables lignes creusées alternant avec des cröétes Öélevées, et chez Dicranum Scottianum et D. strictum cette face est parfaite- ment lisse. La couleur des dents qui est, selon les auteurs, due å la couche dorsale plus foncée, dépend chez les Dieranella de la coloration intense de lassise ventrale, les plaques dorsales étant, dans ce genre, presque incolores. Les dévialions légeéres chez ces espeéces deviennent plus importantes chez d'autres. Il y en åa dont le péristome, tout en conservant le plan haplolépidéen, est construit d'apreés un type autre que celui des Dicranum, comme nous lobservons chez Aongströmia longipes, Gynodontium hyperboreum, dans le genre exotique Symblepharis, et, en dehors de la famille des Dicranacées, chez Paraleucobryum enerve, ou la relation des deux couches péristomiales est renversée, lextérieure étant beaucoup plus Cpaisse que l'intérieure et d'une couleur plus foncée; ces péristomes n'ont pas les stries superficielles composées de fossettes, ils sont lisses ou tout au plus striés par des lignes entiéres et pourvus de trabéeules proéminentes; la couche interne, plus påle et trés mince, est dépourvue des lamelles ordinaires. Ces péristomes correspondent, quant å leur structure, au type déerit par Philibert comme &étant celui des Grimmia, dont ils se distinguent cependant par certains détails: les dents sont plus réguliérement devéloppées, plus grandes et plus profondement coloriées, et elles sont fendues dans leur parlie supérieure; par ces caracteéres ils indiquent au premier coup d'æil leur parenté avec les Dicranacées. Quelle valeur ont pour la systématique les aberrations de la structure normale de cet organe important? Les déviations légeres constatées chez quelques especes ne suffisent pas pour qu'on songe å les placer dans quelque autre famille, ni méme dans quelque autre genre que celui auquel elles appartiennent en raison du reste de leur organisation; mais si on voulait strictement tenir compte des exigences d'un systeme basé sur les propridtés du påéristome, il faudrait placer les especes derniérement citées du genre Åong- No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 5 strömia, du genre Cynodontium, du genre Symblepharis, loin des Dicranacées; il faudrait installer le Paraleucobryum enerve dans un -autre genre que P. longifoltum, pour ne pas dire dans une autre famille. Mais cela serait une absurdité; il faut laisser ces especes å la place que leur a attribute l'opinion générale des bryologues. Mais alors il convient en méme temps de recon- naitre que dans cette famille il existe pour le péristome des exceptions au type bien frappantes. La structure toute spéciale que j ai observæe chez les Cyno- dontium, est indépendante du plan général du péristome; c'est pourquoi elle sera déerite en traitant les caractéres de ce genre. Le péristome haplolépidéen présente parfois une modification qui pourrait étre logiquement considérée comme un type propre coordonné å celui des Dieranum. Cette structure qui a été trop peu appreciée par Philibert, doit cependant étre prise en consi- dération ici å cause des rapports systématiques des mousses en question; elle est commune å un groupe d'espeéces ordinairement de petite taille qui ont été autrefois réunies sous le nom geéné- rique Weisia. Ces péristomes different du type des Dicranum en ce que les dents sont toujours entiéres, Jamais bifurquées et que leur couche ventrale est, dans presque toute son étendue, formée d'une seule rangée de plaques. De lå il résulte que leur face interne ne montre, dans la méme étendue, aucune ligne médiane longiludinale, c'est seulement å la base des dents qu'on (trouve une telle ligne et des plaques ventrales en double rangée. Je reparlerai de cette structure å une autre occasion; pour le moment je me borne å la constater chez des espéces qu'on doit (voir plus bas) rattacher aux Dicranacées. Des maintenant cet expost montre que les Dieranacées ne constituent pas une famille å limites bien fixéæes; en effet, celle-ci a été circonserite de différentes maniéres par les divers auteurs, quelques-uns (ceux qui lui accordent la composition la plus restreinte,) y comptent seulement les Dicranoidées et Anisothécioi- dées (avec le genre Dicranella) du présent exposé, tandis que d'autres y ajoulent en outre non seulement les Dicranoweisioidées et les Campylopodioidées, mais aussi les Ceératodontacées, les Séligéracées et les Bryoxiphium. Les formes norvégiennes des Cératodontacées ont déjå été traitées dans ces études pråliminaires, 6 I. HAGEN. [1914 et je continue å penser, en raison de leur péristome filiforme, qu'il convient de les regarder comme une famille autonome (å I'exception peut-étre du genre Distichium qui forme un élément de transition); mais quant aux Séligéracées qui sont également déjå traitées, il faut avouer que leur placement est une affaire de goåt; on peut soutenir l'idée de les placer parmi les Dicra- nacées, mais il n'y a pas lieu d'adresser de ceritiques å ceux qui y voient une famille distincte. La distance n'est pas grande entre les Dicranacées d'un cöté et ces deux familles de lautre; ceci ressort, pour les Cératodontacées, du fait qu'un auteur comme Mitten a réuni (en 1859) les deux genres Leptotrichum et Dicranella en un seul; et la ressemblance entre les Arctoa et la section Blindiadelphus du genre blindia est trop grande pour ne pas dépendre d'une véritable parenté. Selon la notion dans laquelle la famille est concue ici, elle peut elre divisée en cinq sous-familles: [ Peristomii dentes indivisi.............. Dicranowetstotdeæ | Peristomii dentes bicrures (vel tricrures) ............ 2 Cellulæ alares propriæ nullæ; capsula collo longo sto- | matafserentefinsnaca Trematodontoideæ | Cellulæ alares optime — haud distinetæ; collum capsulæ subnuallims velbrevssinmn er 3) [ Crassitudo foliorum åa costa margines versus sensim diminuta; stomata (excepta Dieranella secunda ) nulla; | perehætungpdåstineum FEE (ampylopodoider Folia vix tenuiora ad margines quam ad costam; cel- | lulæ alares optime — haud distinetæ; capsula stoma- tibusinstuea ESS EN 1 Cellulæ alares haud distinctæ; perichætium proprium | pulunuvjsst Gedreuk red Ge Anisothecioidea | Cellulæ alares magis vel minus distinetæ; perichælium vasinanSK re ee Dicranoidec. pin Subfam. DICGRANOWEISIOIDEÆ. Peristomii dentes integri, facie ventrali ad basim tantum linea longitudinali notati. Le devéloppement de la systématique des mousses comprises dans cette sous-famille offre un exemple éelatant de linfluence nuisible, hypnotisante, qu'un auteur illustre peut exercer pendant No. 1| NORGES DICRANACEÆ. 7 un long espace de temps et comment il est difficile de sen dé- barrasser. Car le point saillant dans l'histoire de ce groupe, ce sont les efforts qu'on a då faire pour s'émanciper de l'ascendant de Hedwig. L'auteur du genre Weisia comprenait sous ce nom générique des especes dont quelques-unes ont des alliées dans la famille des Pottiacées, d'autres parmi les Dicranacées, et cette réunion de types dissemblables ce retrouve non seulement dans le systeme artificiel de Bridel (1826), mais aussi dans le systéme naturel de Hampe (1837), dont la famille Dicranee vel Weisteæ comprend, å cöté des Dicranum et Trematodon, les genres Weisia (inel. Blindia et Seligera), Hymenostomum, AÅstomum, Gymnostomum, Didymodon, (y compris Ditrichum,) et Cynodon (2: Distichium). Dans le systeme naturel établi par Charles Miller, nous trouvons une tendance å séparer les formes dicranoides et pottioides, puisqu'il distingue la tribu des Dicranacées de celle des Weisiacées, mais il s'arréte å mi-chemin; son genre Weisia renferme non seulement W. viridula et Wimmeriana, mais aussi Jes espeéces qui constituent nos genres Rhabdoweisia et Oreoweisia. Sa tribu des Dicranacées comprend les genres Blindia, (dans lequel se trouvent B. crispula et cirrata,) Eucamptodon, Dicnemum, Pilopogon, Holomitrium, Dicranum (inct. Leucoloma, Campylopus, Arctoa, Oncophorus, Dicranodontium), tandis que les Dicranella sont, sous le nom d Aongströmia, placés dans la tribu des Leptotrichacées au méme temps que les Trematodon. En 1851, Mitten adopte presque la méme maniére de volr; lui aussi a une tribu des Dicranacées å deux sections; lune, les Leptotrichoidées, contient, entre autres, le genre Aongströmia (= Phascum, Dicranella, Dichodontium), et Vautre, les Dicranoidées, les Blindia, Eucamptodon, Holomitrium, Dicenemum, Pilopogon et Dicranum (nel. Campylopus); et il å également une tribu des Pottiacées dans laquelle on trouve p. ex. Weisia «Hedw. C. Miåll.», renfermant (outre les Åstomum, Hymenostomum, Weisia mueronata et viridula et Eucladium) les Dicranowetrsia. Dans le Corollaire de la Br. eur. paru en 1856, on retrouve les deux familles des Weisiacées et des Dicranacées, dont la derniére, bien homogene, comprend les genres Gynodontium (Bruntonii), Dichodontium, Dicranella, Dicranum, Arctoa, Dicrano- dontinm, Campylopus, Aongströmia et Trematodon; mais la pre- 8 Vy BAGEN [1914 miere est entachée de la méme erreur que nous avons constalée chez les devanciers, c'est que le genre Rhabdoweisia (fugax, denticulata, schisti,) et un certain nombre de Weisia, (compacta, cirrata, crispula et serrulata,) appartiennent au type pottioide. La confusion fatale des Weisia pottioides et dicranoides ne semble avoir été reconnue qu'en 1859 par Mitten, (Musc. Ind. or.); cependant, dans cet ouvrage l'épuration est faite sous une forme peu compatible avec les idées modernes de la systématique, nous lrouvens, parmi les Dicranacées, un genre Didymodon qui renferme, å cöté d'autres especes les formes qu'on rapporte mainte- nant aux Rhabdoweisia et aux Oreoweisia, et un genre Holomitrium avec lequel les Dicranoweisia sont réunis; Weista controversa p. ex. est au contraire placé parmi les Trichostomacées. Par cette conception Mitten avait montré la vraie vole, mais il s'écoula beaucoup de lemps avant quil recueillit I'adhésion des bryo- logues. Schimper conservait dans les deux éditions de la Synopsis (1860 et 1876) presque sans changement le classement de la Br. eur., tandis que Lindberg (en 1864) rapportait aux Weisiées (groupe différent, chez lui, des Trichostomées,) les genres Weisia (avec Systegium et Hymenostomum), Rhabdoweisia, Hymenostylium, Dicranoweisia, Cynodontium (inel. Oreoweisia) et Tridontium (2: Dichodontium), cétait la vieille confusion sous une nouvelle forme. Cependant, Mitten maintint en 1869 avec peu de changements son systeéme de 1859. En 1878 et 1879 il fut repris par Lind- berg (dans son «Utkast» et dans Musc. scand.); mais en 1884 le vieux composé de formes dicranoides et pottioides dans le genre Weisia revient encore chez Boulay, et en 1886 Limpricht réunit le genre Dicranoweisia å la famille des Weisiacées qui chez lui ne comprend d'ailleurs que des formes pottioides. Aujourd'hui il n'est guére d'auteur important qui ne suive V'exemple de Mitten; la séparation entre les Weisiacées pottioides et dicranoides est, (je suppose qu'on peut le dire,) fixæe défini- tivement. La portion de Vancien genre Weista qui nous intéresse ici, a été le plus souvent incorporée par les auteurs modernes å la famille de Dicranacées; Limpricht seul a fait exception, en ecréant pour elle une familie spéciale, les Rhabdoweisiacées. Bien que NORGES DICRANACEÆ. 9 No. 1] V'idée de répartir les formes dicranoides en deux familles ne soit pas condemnable a priori, on ne peut pas considéærer comme tres heureuse la maniére dont cet auteur åa procédé pour réaliser ce dessein; sa nouvelle famille des Rhabdoweisiacées est d'une conception vague puisque, abstraction faite du péristome simple qui lui est commun avec une multitude dautres especes, il n'existe pas un seul caractere qui se retrouve dans tous les genres; lauteur est amené, å propos de chaque caractére, å faire des exceptions pour tel ou tel genre. Les feuilles doivent étre mamilleuses, mais elles sont lisses chez les Rhabdoweisia et les Oreas; la paroi capsulaire doit avoir des stries longitudinales plus sombres, mais celles-ci manquent chez les Oreoweisia et les Dichodontium; les dents péristomiales sont indivises chez les Rhabdoweisia, les Oreas, Cynodontium schisti, Ies Oreowersia, bi- furqguées au contraire chez les autres Cynodontium et chez les Dichodontium; elles doivent présenter des fossettes rangées en lignes longitudinales, mais chez les Rhabdoweisia elles sont lisses etc. On obtient un groupement plus rationnel en prenant pour principe de classification la structure du péristome, en éloignant de ce groupe la plupart des Cynodontium et les Dichodontium et en y conservant les Rhabdoweisia, Cynodontium schistt, les Oreas, les Oreoweisia (excel. Bruntonii), suppléés par les Dicranoweista. On arrive ainsi å eréer un groupe bien naturel et homogene dont le caractére le plus saillant réside dans le péristome å dents indivises construites d'apreés un plan différent de celui des autres Dieranacées. Et å ce groupe il faut ajouter aussi, pour des raisons tirées de l'organisation végétative, le genre gymno- stome Amphidium, rapporté jusqu'iei å la famille des Orthotri- chacées. Reste encore la question de la valeur taxonomique å accorder a ce groupe. Si je lai subordonné, å tiltre de sousfamille, å la famille des Dicranacéæes quoique il påt aussi bien former une famille propre, c'est parce que je considére qu'il offre la meme relation avec les Dicranacées que les Weisiacées pottioides avec les Pottiacées, en ce sens qu il marque une érape moins avanceée de I'évolution, et parce qu'il me semble impossible de séparer ces autres Weisiacées de la familles des Pottiacées; alors la logique OPEN å I. HAGEN. se KE exige un meme traitement pour les Rhabdoweisiacées. En créant cette sous-famille, j'ai trouvé opportun de changer le nom parce que celui donné par Limpricht pourrait éveiller de fausses idées sur les traits essentiels de ce groupe. 1 PFEapsulat symnostloma AEE Amphidium | Gapsula*peristomabn ve 9 FN NN 2 pPCapsula sri 3 Al Capsula Jevus ass 4 , J Folia lævia; perichætium proprium nullum Rhabdoweisia ” LFolia mamillosa; perichætium distinctum ...... (nestrum Folia mamillosa; perichætium proprium nullum Oreoweisia 41 Folia lævia vel sublævia; perichætium distinctum | Dicranowetsta. Amphidium (haud N. ab Es.) Schimp. Apres que le Gymnostomum lapponicum Hedw. eut été dans la Br. eur. (1838) réuni au genre Zygodon avec le nouveau Z. Mougeotit, ces espeéces furent (1856) nommées Amphidium, dénomination générique sous laquelle elles ont conservé leur place dans la famille des Zygodontacées resp. dans celle des Orthotrichacées subfam. Zygodontées sans autre protestation que celle élévæe par Mitten. Dans son ouvrage Musc. Ind. or. (1859) cet illustre auteur les subordonna au genre Didymodon, genre trés ample chez lui, comprenant aussi quelques Cynodon- tium, les Oreoweisia, Dichodontiunm, Rhabdoweisia, Aongströmia. Ceratodon etc. L”'habitude de rattacher les Amphidium aux Ortho- trichacées ne pourrailt sappuyer que sur les stries capsulaires. Or, l'absence de péristome ne permet pas de contester cette systématique vraiment irrationnelle; il est en effet, souvent difficile d'assigner å une mousse sa position correcte dans le systeme quand on est privé de lexcellente aide offerte par le péristome. Mais dans ces cas il faut essayer de trouver d'autres raracteres qui peuvent mettre sur la piste, et les Amphidium en présentent un qui les éloignent nettement des Orthotrichacées; c'est la manieére dont les feuilles sont attachées å la lige, raraclére qui peut servir dans bien des cas semblables. La tige la moins différenciée qu'il faut considérer par conséquent comme la plus ancienne chez les mousses, se trouve p. ex. chez Discelinm nudum: la coupe transversale est circulaire, le tissu est composé exclusivement de cellules amples, minees, uniformes, NORGES DICRANACEÆ. 11 No. L| la couche périphérique ayant des parois un peu Cpaissies, pas de faisceau central; les feuilles sont fixées de telle maniére que de leurs éléments rien n'est visible sur la section de la tige. Le premier pas de différenciation consiste en ce que les couches cellulaires s'Cpaississent, ce qui a lieu principalement chez les espe&ces de plus grande taille auxquelles une certaine rigidité est nécessaire, mais on n'observe encore sur la coupe de la tige aucune trace de tissu foliaire adhérent. Ces tiges præsentent le plus souvent une section arrondie, mais quelquefois elle est devenue triangulaire å angles assez aigiies; il n'est pas rare de trouver un faisceau central. (Cette structure qui est bien commune et la seule connue chez les Haplolepidées et les Pleurocarpes, est assez rare en dehors de ces groupes; chez les Acrocarpes diplo- lepidées dont lorganisation est en général plus parfaite, les feuilles sont attachées de maniére å apparaitre sur toute coupe transversale: leur nervures qui sont décurrentes se confondent avec la lige sur laquelle elles produisent des saillies anguleuses ayant la méme structure que la nervure de la lame foliaire. Les feuilles étant pentastiques, ces saillies se présentent en måéme nombre et impriment å la tige la forme d'un prisme pentagonal. Un faisceau central existe presque toujours. Or, les Orthotri- chacées dans lesquelles on a toujours compris les Amphidium, présentent précisement sur les coupes cette organisation; qu'on examine un Orthotrichum, un Ulota, un Zygodon, un Macromi- trium, un Schlotheimia, un Drummondia, un Coleocheætium, un Stenomitrium, un Glyphomitrium (Aulacomitrium), la tige est toujours pentagonale, de 0.25—0.3 mm. environ de large, å nervures décurrentes et munie d'un faisceau central. Cette structure est tellement caractéristique des Orthotrichacées que si De Notaris lavait connue, il n'aurait jamais pris le Zygodon gracilis pour un Trichostomum. Mais le genre Amphidium a une lige qui n'est ni pentago- nale ni pourvue de faisceau cenlral; elle est filiforme, d'une épaisseur de 0.1 mm., triangulaire, sans traces de mnervures décurrentes, c'est en autres termes la structure des Haplolépidées, précisement comme on la trouve chez Hymenostylium curvirostre, plusieurs Cynodontium, chez les Dichodontium ete. C'est pourquoi ce genre constituc parmi les Orthotrichacées un élément hétéro- 12 I HAGEN [1914 elite; Vintuition de Mitten qui le placa au milieu des Haplo- lépidées, s'est démontrée jusle. Si on se demande dans laquelle des familles de cet ample groupe se trouvent les allites des Amphidium, on pourrait étre tenté d'attribuer quelque importance au fait que Schimper a déerit I Amphidium Mougeotit sous les noms de Barbula Blyttii et de Trichostomum Wodii, ce qui semble indiquer une parenté avec les Pottiacées. Mais il n'est pas possible de faire entrer le dit genre dans cette famille å cause de sa capsule striée, caractére étranger aux Pottiacées; la famille des Dicranacées est Ja seule qui puisse convenir. Quant å décider sil y a lieu de placer le genre Amphidium parmi les Dicranoweisioidées å cölé des Rhabdoweistia, ou parmi les Dicranoidées prés les Cynodon- tinm, c'est un affaire de gott; la premiere solution me semble pråférable. Autoicum; folia siceitate erispa; seta longitudinis capsulæ | A. lapponicum | Dioicum; folia siccitate incurvata; seta duplo longior quamscapsala NA A. Mougeotit. Amphidium lapponicum (Hedw.) Schimp. Er allerede fra det 1Sde arhundrede kjendt som norsk, idet Hans Strøm i 1791 gav beskrivelse og avbildning av en Bryum sureulo filiformi ramoso, foliis subulatis, capsulis pyriformibus ses- silibus, operculis arcuatis conicis, som han utvilsomt hadde sam- let på Eker, og som er denne art. Uagtet den i det hele ikke er nogen sjeldenhet i Norge og er kjendt fra alle amter, saa er dog dens hyppighet i de for- skjellige landsdeler højst ulike; det er således et iøjnefaldende hul i dens utbredelse, at der på sydkysten ikke kjendes noget voksested mellem Kragerø og Lister, og på Vestlandet hører den, efter de få findesteder at dømme, til de sjeldnere moser. Den optrær med størst hyppighet i det subalpine belte, men findes helt ned til havflaten og opad til ovenfor trægrænsen, idet der kjendes flere voksesteder på over 1000 meters og selv op til 1300 og 1550 meters højde over havet; en angivelse om dens No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 13 forekomst på Knutshøen tyder på et sted i mindst 1400 me- ters højde. Den vokser på de lodrette vægger og i sprækker av tørre klipper og stener, helst i ly. Den er andetsteds fra betegnet som kalksky, og i det sydligere Norge holder den sig også, (som det synes), undtagelsesløst lil kiselberg, (granit, gnejs, gabbro etc.), men i de tre nordlige amter er den vistnok utelukkende fundet på skifere, som her gjerne er kalkholdige; på rent kalkberg synes den heller ikke her at være iagttat. Frugt er altid tilstede, men dens modningstid varierer: et eksemplar fra Skogumsåsen ved Kristiania fra "5 er netop fær- dig med at fælde laget, et fra Krokkleven 196 har endnu ikke fuldmoden frugt; i Vestre Gausdal 550 m. har den i «august» netop fældt låget, medens den fra 1200 m. i Lom !?/s befinder sig i lagfældning. Blomstringen indtræffer, alt efter højdelaget, i første halvdel av juli eller først efter midten av denne måned. Utbredelse: Sm. Onsø; Borge; Tune; Askim; Trøgstad. Å. Ejdsvold; Hurdalen; Skedsmo; Nesodden; Aker, (særlig alm. i Nordmarken); Bærum; Asker. å Bu. Øvre Eker; Modum; Hole; Norderhov; Adalen: Sand- sver; Nore. JL. Sande; Borre; Tjømø; Sandeherred; Hedrum; Larvik; Fredriksværn; Brunlanes. Br. Solum; Bamle; Sannikedal; Telemarken: Chr. Smith; Hitterdal; Tinn. Ne Holt Bykle op tlil350 mi: Bryhn. LM. Vanse, (Duvoldstranden på havstrandsklipper: Kaalaas). St. Suldal, (Skarsnuten 500 m.: Kaalaas). SB. Skånevik, (Håfjeldet 870 m.: Kaalaas); Stord; Kvinn- herred; Ullensvang; Røldal; Granvin; Voss; Fane; Bergen; Hamre. ; NB. Borgund; Ardal, (op tl Tyin, 1100 m.: Waulfsberg); Lyster; Sogndal; Hafslo; Aurland; Kirkebø; Førde; Kinn; Gloppen. R. Sunnelven; Borgund; Grytten. K. Jevnaker (eller Gran); Land; Vang op til 1200 m.: Kaal- aas; Fåberg; Vestre Gausdal; Øjer; Ringebu; Søndre Fron; Nordre Fron; Våge; Lom op til 1300 m.: Kaurin og H.; Dovre; Lesje op til 1300 m.: Kaalaas. H. Ringsaker; Amot; Lilleelvedalen; Tønset; Tolgen. ST. Røros op til 1050 m.: H.; Opdal: Rennebu; Trond- hjem; Malvik. 14 I. HAGEN. ; dre re NT. Stjørdalen; Åsen; Frosten; Nordli. No. Hatfjelddalen op til 1000 m.: Fridtz; Vefsen; Hemnes og Mo til op i bjerkebeltet: A. Blytt; Bejeren; Saltdalen; Fauske op til 800 m.: H.; Sørfolden; Lødingen; Lofoten: Barth; av Kaalaas hverken iagttat i Lofoten eller i Vesterålen. Tr. Trondenes; Bardo; Malangen; Tromsøsundet; Nord- rejsen. F. Alten; Talvik; Nesseby; Sydvaranger. L'inflorescence est toujours indiquée comme monoique. Je dois dire cependant que j'ai trouvé plusieurs fois des individus fructifiés sur lesquels je n'ai pas réussi å voir des fleurs måles; d'aprés cela, il conviendrait de la considérer plus correctement comme polvoique. Amphidium Mougeotii (Br. eur.) Schimp. Blev under navn av Zygodon Mougeotit opstilt som ny art i Br. eur. 1838. I 1842 anførte Ångström den i sin Disp. Musc. Scand. for Norge, men tilbakekaldte denne angivelse året efter (i Add. et Corr.). I 1846 opfører han den imidlertid i Fries's Summa Veg. Scand. atter for Norge, denne gang på Hibeners autoritet, idet han oplyser ikke selv at ha set norske eksem- plar. Uagtet denne Ångströms angivelse er gåt over i Hartmans Scand. Fl. ed. 5 (1849), betegnes planten av C. og R. Hartman i Bot. Not. 1855 som av dem fundet for første gang i Norge ved Bogen i Singsås. Hibeners bestemmelse er dog sandsyn- ligvis rigtig, da Karl Miller i sin Synopsis erklærer at ha fåt norske eksemplar meddelt av ham; antagelig har han selv sam- let dem på sin rejse i 1828. Å. Mougeotit er en almindelig art over hele landet; den foreligger fra alle amter og synes at ha en jevn utbredelse. Den er en mindre hårdfør art end A. lapponicum, idet den mangler i de rent arktiske land og derfor har sin nordgrænse 1 Norge, (ved 70" 25" n. b.), ialfald for den østlige halvkugles vedkom- mende; den går heller ikke så højt tilfjelds som denne, idet den såvel sønden- som nordenfjelds knapt overskrider 1000 m., men er til gjengjæld nedenfor trægrænsen hyppigere end den. Den vokser helst i temmelig faste, svulmende puter i lod- rette bergrevner, gjerne i ly for regnet og derfor ofte under ut- over hældende skråberg; sjeldnere finder man den i løsere tuer No. 1] NORGES DICRANACEZÆ. 15 beskyttet av skog og krat. Likesom den foregaende er den kalksky, men allerede dens relativt hyppige forekomst i de nord- lige landsdeler lar formode, at den her er mere uavhængig av underlagets sammensætning, og i virkeligheten er den her iagttat også på rent kalkberg. Uagtet hunplanter er ganske almindelige, sætter den som bekjendt sjelden frugt, dog hyppigere, end man efter de spar- somme angivelser i lileraturen skulde tro. Frugtens fremkomst synes ikke at være knyttet til bestemte klimatiske betingelser; derimot tør underlagets kemiske sammensætning måske snarere spille en rolle, forsåvidt som den ikke er bemerket i egner, hvor grunden indeholder kalk i nogen større mængde. Den viser sig kun sjelden i masse; oftest er den meget sparsom. Lågfældningen foregår i slutningen av juni og i løpet av juli: eksemplar fra Botne i Jarlsberg ”*”/s har dels endnu grønne frugter, dels modne med påsittende lag, dels sådanne med låget avstøtt; i Kistrand befandt den sig "/7 i lågfældning. Blom- stringen angis at finde sted mellem midten av august og midten av september; på de undersøkte norske eksemplar har jeg kun fundet gamle pistillidier. Utbredelse: Sm. Onsø; Kråkerø; Glemminge; Borge; Tune. A. Eidsvold; Nesodden; Aker, (Baåntjernet fr.: Kaalaas, Jør- gensen; Voksenåsen fed Kaalaas; Holmenkollen fr.: Bryhn; mel- lem Sognsvatnet og Aklangen fr.: Wulfsberg); Bærum; Asker. Bu. Modum; Norderhov; Sandsver; Rollag. JL. Sande; Botne, (Ekelund fr.: Conradi); Tjømø; Sande- herred; Hedrum, (ved Lågen fr.: Jørgensen); Tjølling; Brunlanes. Br. Ejdanger; Bamle; Sannikedal, (Kil fr.: Jørgensen); Hit- terdal; Tinn; Nissedal. Ne. Holt; Barbu; Landvik; 1 Sætersdalen alm. til 1000 m. if. Bryhn. LM. Oddernes; Mandal; Vanse, (Duvoldstranden fr.: Kaalaas). St. Stavanger; alm. i Ryfylke if. Kaalaas. Å SB. Tysnes; Strandebarm; Granvin; Vossestranden; Arstad; Bergen; Hamre, (Jerfjeldet fr.: Kaalaas); Haus; Alversund. NB. Borgund, (Maristuen fr.: S. Møller); Ardal; Sogndal, (Sogndalsfjæren fr., Kaupangerskogen fr.: Wulfsberg); Aurland, (Fossejmfossen 50 m. fr.: Kaalaas); Gulen; Bremanger; Gloppen. R. Alm. if. Kaalaas; Sunnelven; Borgund; Skodje; Grytten; Sundalen; Kristiansund; Edø. 16 I. HAGEN. [1914 K. Vestre Slidre; Vang, (Kvam ved Mjøsen fr.: Kaalaas; mellem Tune og Skogstad fr.: Kiær); Øjer, (Tretten fr.: Ryan); Ringebu; Søndre Fron; Nordre Fron; Sell; Våge; Lom. H. Hedemarken; Lilleelvedalen, (Stejsandegmoen fr.: Con- radi). ST. Røros til 1050 m.: Wulfsberg; Opdal, (ved Sprenbæk- ken 900 m.: Lorentz; Olmberget fr.: Kaurin); Singsas; Selbu; Rennebu; Støren; Børsen; Strinden; Trondhjem; Malvik; Roan. NT. Skatval; Meraker indtil 800 m. if. Bryhn; Asen; Sten- kjær; Lierne. No. MHatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Dønnes; Nesne; Hemnes; Mo; Saltdalen; Fauske; Flakstad; Buksnes; Vågan; Sortland; Dverberg. Tr. Trondenes; Ibbestad; Bardo; Malselven; Malangen; Lenviken; Berg; Tromsøsundet; Lyngen; Nordrejsen. PØAlten: Fålvk Å Kisteande (EemmivaaraaS0N mer Ryangos EH var. cæspitosa (Mitt.). Didymodon cæspitosus Mitt. in Journ. Linn. Soc., Bot., VILT, p. 18 (1864). Amphoridium cæspitosum Jåg. Gen. et sp. muse. I, p. 385 (1874). Amphidium cæspitosum Broth. in Engl. & Prantl, Nat. PfL- amereJp 60190200 Folia e basi erecto-patente patentia — recurvo-squarrosa, margine remote serrulata. Eksemplar svarende til Mittens beskrivelse forekommer flere- steds i Norge; især er endel planter fra Vestlandet nogenlunde utprægete. Men forskjellen fra A. Mougeotii er for liten til at den kan opretholdes som egen art, og desuten er det ikke sjel- den at træffe overgangsformer, idet A. Mougeottt kan ha typiske helrandete, men tilbakekrummete blad, eller oprette blad med mer og mindre tydelige tænder. De av Mitten anførte karakte- rer fra bladcellevæven falder helt og holdent indenfor hovedar- tens variationsområde. Var. cæspitosa er overhodet ikke kjendt med frugt. Voksesteder: Ne. Holt, i nærheten av Tvedestrand: H. St. Håland, Malle: Kaalaas. SB. Ullensvang, Odda; Bergen, Fløjfjeldet: Wulfsberg; Hamre, Leknes: Kiær. No. 1] NORGES DICRANACEZE. 17 NB. Lærdal, Vindhellen; Aurland, ved Flamsfjorden; Daviken, Marøen £: Wulfsberg. R. Grytten, Isterdalen: Å. Blytt; Kvernes, Averøen: Kiær. ST. Trondhjem, Stenberget: Wulfsberg. Rhabdoweisia Br. eur. mPerstomiridentes homes Rh. striata GPenstomsidenteslanceolan Rh. erispata. Rhabdoweisia striata (Schrad.) Kindb. Den ældste angivelse i literaturen om denne plantes fore- komst i Norge findes i Wahlenbergs Fl. lapp., og der er opbe- varet et eksemplar, samlet av ham i Kjerringø 1807. Den er kjendt fra alle landets amter og således at regne for nogenlunde almindelig, men med vekslende hyppighet i de for- skjellige landsdeler. Mest utbredd synes den at være i Bergens- amterne, i Søndre Trondhjems og i Nordlands amt, medens den snarest ma anses for sjelden, foruten på sydvestkysten, også på Østlandet, i Hedemarkens, Nordre Trondhjems og de to nord- ligste amter. Dens nordgrænse ligger i Norge (709 25" n. b.). Findestederne ligger for det meste i de nedre højdelag, men den er dog fundet fleresteds i de øvre deler av skogbeltet, derimot overskrider den trægrænsen meget sjelden, idet sådanne vokse- steder kun er kjendt fra Sætersdalen (1200 m.) og Dovrefjeld (1100 m.). Den vokser utelukkende pa klipper, utsatte eller beskyttete, savel på skifere som på hardere stenarter; den synes kun nordenfor polarkredsen at trives på berg med større kalk- gehallt. Frugt forekommer næsten altid, oftest i mængde; det synes dog, som om en og samme lue ikke sætter frugt hvert år. Lag- fældningen indtræffer, alt efter den geografiske bredde og andre omstændigheter, før eller efter midten av august; blomstrende planter har jeg ikke truffet. Utbredelse: Sm. Onsø; Krakerø; Borge; Tune. Å. Nesodden; Aker. Bu. Nedre Eker; Øvre Eker; Hole; Nore. JL. Sande; Tjømø; Sandeherre4; Hedrum. Hødinn Vinje |& I. HAGEN: [1914 Ne. Ytre Søndeled; Helt; Landvik; Bykle. LM. Vanse; Nes. St. Håland: Skudenes: Bokn; Fossan: Jelse: Vikedal. SB. Eine; Bjelbers | Bysnes Kvnnherea MM Ullensyans, Granvin: Voss; Fane; Arstad; Askøen; Bergen; Hamre; Haus; Bruvik; Manger. NB. Lærdal: Lyster; Hafslo; Sogndal; Aurland; Vik; Gu- len: Førde; Kinn: Hornindal. R. Sunnelven; Borgund; Bolsø; Grytten. K. Vestre Slidre; Vang; Ringebu; Nordre Fron; Lom; Dovre H. Kvikne. ST. Ålen; Opdal; Rennebu; Selbu; Strinden; Trondhjem; Malvik; Jøssund; Roan. NT. Skatval; Meraker; Lierne. No. Vefsen; Alstahaug; Nesne; Hemnes; Mo; Rødø; Bodin. Saltdalen; Sørfolden; Kjerringø; Ankenes; Værø. Tr. Tromsøsundet; Lyngen; Nordrejsen. F. Loppen og Øksfjord; Kistrand. Var. subdentieulata (Weista fugax var. subdenticulata Boul. forekommer hist og her på kysten. Rhabdoweisia crispata (Dicks.) Lindb. Denne mosart blev, savidt vites, først samlet her i landet av M. Vahl ifølge et i Lunds botaniske museum opbevaret eks- emplar, og det er højst sandsynlig, at det er denne av Vahl fundne plante, som er avbildet i Fl.dan. på tab. MCCCLAX, fig. 1 (1808). (Se nærmere herom i Norges bryol. i d. 18 årh. p. 171). Rh. crispata må hos os nærmest betragtes som en atlantisk art. Medens der nemlig intet eksemplar foreligger fra Kristians og Hedemarkens amt, er: den meget almindelig på vestkysten nordover til Romsdals amt, navnlig i Søndre Bergenhus. Imid- lertid forekommer den ikke utelukkende på Vestlandet; fra dette som utgangspunkt går den langs Sørlandet østover til Smålenene, mere og mindre spredd i sin optræden, dog i Nordmarken ved Kristiania meget hyppig; i indlandsegnene søndenfjelds er den sjelden, idet den her kun er kjendt fra Sætersdalen, (dog ikke længere op end til Bygland,) fra Øvre Telemarken og el sted på Ringerike. Den er også fundet på et par steder på Dovre- fjeld og forekommer også nordenfjelds, men kun på meget få og langt fra hverandre liggende steder, det nordligste ved 70* No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 19 n. b. Da den søndenfjelds og vestenfjelds aldeles overvejende holder sig ll de lavere lag, findes der kun ganske få højdean- givelser: fra Kristianiatrakten 380 m., fra Vestfjorddalen 650 m., fra Sætersdalen 500 m.; på Dovrefjeld skal den ifølge Schimper forekomme «ved vejen til Kongsvold», medens det andet (eller de to øvrige steder) i Opdal ligger i ca. 660 m. højde. Så meget tør man slutte herav, at den enten ikke eller ialfald kun på et enkelt sted stiger op over skoggrænsen. Den vokser på lig- nende steder som Rh. striata, men gar neppe nogetsteds over på sterkere kalkholdig underlag. Likesom hos den foregaende art er frugten i almindelighet tilstede, oftest rikelig; lagfældningen synes at finde sted i august. Den blomstrer i sidste halvdel av juli. Voksesteder: Smae Borse besby VisurH Tune) Anal Ryan. Å. Aker, Ryenbergene, Bogstadasen, Lillevatnet på Tryvas- højden, Svartkulpen, mellem Bjørndammen og Pinslid: Kaalaas; åsen vestenfor Hakkloen, Skjærsjøen: A. Blytt; Skådalen: Jør- gensen; Bærum, Øverland: Kiær; ved bækken fra Østerr vatnet: Kaalaas. Bu. Norderhov, ved Øjangen: Bryhn. JL. Sandeherred, Hjertnesskogen, Huseby: Jørgensen; Larvik: Bryhn; Brunlanes, chausseen vestenfor Farrisvatnet: Kiær. Br. Ejdanger, Lander: Kaalaas; Tinn, Rollag: Sommer- felt; Vinje, Heggestøl: Kiær. Ne Eolrjære, Gross: MH. Bygland, Tyvsnesset, Brejda- blik, Ardalsnuten 500 m.: Bryhn. LM. Oddernes: Bryhn, Kaalaas; Mandal: Berggren; Lister; Flekkefjord: Kaalaas. St. Håland, Malle; Fossan, Frafjord: Bryhn; Utburfjel- det, Andersåen, Dirdal: Kaalaas; Finnø: M. N. Blytt; Hauge- sund: Wulfsberg; Vikedal; Sand, Lifjeldet: Kaalaas. Spk ne EF innasStordakifar bysnesøKvinnher: Red jøs trandebarm; | Ullensvang. Granvin; Voss; Fuse; Os: Fane; Arstad; Askøen; Bergen; Haus; Bruvik; Hamre. NB. Lærdal, Sendalen: A. Blytt; Lærdalsøren; Aurland, Nærødalen: Bryhn; Vik, Hoveasen; Kirkebø, Vadejm: Kaalaas; Førde, Hafstad; Kinn, Svanø, Florø: Kiær; øen Kinn, Bransø; Bremanger, Kalvåg; Daviken, Marøen, Bortne: Kaalaas. R. Vannelven flerest.; Sande, Knøttehornet; Sunnelven, Maråk; Søkkelven, Fauske; Borgund, Vallerøen: alt if. Kaal- 20 I. HAGEN. [1914 aas; Grytten, Setnesfjeldet: A. Blytt; Veblungsnes, Bolsø, Kvam: Kiær: Haram, Gamlemsveten; Akerø, Otterøen: Kaal- aas: Averø, Kvernes: Kiær; Kristiansund if. Kaalaas. ST. Opdal, ved vejen lil Kongsvold if. Schimper; '2 mil nordenfor Drivstuen: Kiær; Olavsberget (vistnok samme sted: Bryhn; Malvik, Nævermoen: Angstrøm. NT. Sparbuen, Oftenasen 200 m.: Kaalaas. No. Alstahaug, Alstenøen: M. N. Blytt. F. Alten, Bossekop: S. Møller; judwondiuol sonøre "(Q[Pprawuosg :9U)s) SoypIdsn»> '(1PB.IUO') :JNYIY) (SsBB[RLY :PUUS) JUIWIDNSUOJ (UuyAag XIAJIG7]) SISNIQO Z9SSV sop[Ina] soppno] sop[ma] soppmo] soppIma] soppno] sop[InNs] ( Å [4 Å b "UTUT UT "UUT UT UT UTUT WU Uru Ul UI UT "UU S10'0 GIOO S10'0 S100 PIO= 100 L1T0'0—410'0 — GUD O=GI10Q PLO O= 100 $1JO0O 6100 (6 9p Ss951R[ Ssopn[[PD OP SJYSULI 9 No. 1| NORGES DICRANACEÆ. Cnestrum*) n. gen. (ynodontium A. GCynodontiella Limpr. Laubm. Deutschl., GesukdsSchw 1 på 2Sp pA 1S86) L'espeéce constituant ce genre fut d'abord déerite par Wahlen- berg comme un Wreisia; dans la Br. eur. elle fut, en 1846, réunie aux Rhabdoweisia; Lindberg la placa en 1864 parmi les Cyno- dontium et en 1879 parmi les OQncophorus. La plupart des auteurs récents le subordonnent au genre Cynodontium; M. Loeske seul, en 1910, la rapporté de nouveau au genre Rhabdoweisia. Or elle ne peut étre rattachée å aucun des deux derniéres; elle ce distingue des Gynodontium par son péristome dont le déve- loppement est plus imparfait, ce qui la rapproche des Dicrano- weisioidées; et elle possede trop peu de parenté avec les genres Rhabdoweisia et Oreas pour pouvoir étre réunie å lun ou å Tautre. Elle se rapproche en revanche du genre Oreoweisia dont elle différe principalement par la capsule striée; c'est importance altribué å ce caractére qui décidera en dernier lieu de sa position dans la hiérarchie des mousses, å savoir si on doit joindre les genres Oreoweisia et Cnestrum, ou si on doit considérer le dernier comme bien établi. Je pense quil faut lui accorder une certaine valeur: de plus d'autres observations (je ne veux citer, comme exemple, qu'une proprieté du genre Oreoweista par laquelle il se distingue de tous ses alliés, et qui consiste dans les radicelles grossierement papilleuses,) rélevent d'autres différences; il ne reste plus qu'å créer avec cette espéce un genre nouveau. Comme on sait, Limpricht a rattaché le CGynodontium alpestre å son sous-genre Cynodontiella. Mais le péæristome de cette espece est composé de dents bifurquées et distinctement obliques, elle est done un vrai Cynodontium; par suite, notre Cnestrum devient un genre monotypique. (Ce genre nouveau se distingue nettement des autres Diera- noweisioidées: Folia caulina valde mamillosa; perichætium distinctum; capsula striata, peristomiata. zrGtoor, råpe, å cause des feuilles hérisstes de mamilles aigies. 24 I. HAGEN. Cnestrum schisti (Wahlenb.. Bryum hyperboreum (haud Gunn.) Strøm in D. Vid.-Selsk. SkeN SJ pp 35510755) B. foliis capillaribus subfasciculatis, seta bilineart, capsulis sphæroideis, opereulo conico aculo ejusd. in Skr. Nat.-hist. Selsk. Pep S2 TONN) B. foliis linearibus, subfasciculatis, capsulis sphæroideis, oper- eulo conico arcuato ejusd. in D. Vid.-Selsk. Skr. N. S., IV, p. 385 (1791). Weisia schisti Wahlenb. Fl. lapp. p. 325 (1812). Rhabdoweisia schistt Br. eur. Monogr. p. 5 (1846). Cynodontinm schisti Lindb. in Oefv. K. Vet.-Ak. Förh. XXI, p. 230 (1864) nomen nudum; Milde Bryol. siles. p. 52 excel. syn. Oed. (1869). Oncophorus schisti Lindb. Muse. scand. p. 27 (1879). (ynodontiella schisti Bryhn in N. Mag. f. Naturv. XXXIL, p. 116 (1892) et in herb. nomen nudum. — Som det fremgar av denne navneforlegnelse, er arten be- handlet allerede i det 1Sde århundrede av Hans Strøm, som sandsynligvis samlet den på Eker, men som først antok den for Gunnerus's Bryum hyperboreum; senere blev han opmerksom på fejllagelsen og beskrev den som ny, dog ulen at gi den bi- nært navn. Et eksemplar fra hans hand findes i hans «Her- barium vivum eryptogamicum C. schisti er en kontinental art, og dens ulbredelse er der- for, som tilfældet også er med andre lignende, temmelig ujevn. Medens den nemlig har en nogenlunde sammenhængende utbre- delse i Kristianiatrakten, på Ringerike og herfra op i Valders, i Gudbrandsdalen og op på Dovrefjeld, er den ellers sjelden og sporadisk. Den savnes helt og holdent i kystamterne fra Jarls- berg og Larvik til og med Romsdal, (dog med undtagelse av Øvre Telemarken), og er også nordenfjelds kun fundet i indlan- det. Dens nordligste voksested i den gamle verden ligger i Finmarken ved ca. 70" n. b., derimot er den på Ellesmere Land samlet endnu ved 78" 45" n. b. I henhold hertil skulde man vente at finde den i alle højdelag, og den er vistnok også fundet savel i lavlandet som fornemmelig i det subalpine belte og No. 1] NORGES DICRANACEZE. ETG gaupe 25 ovenfor trægrænsen, men efter hvad der foreligger, synes den dog ikke at gå højere op over havet end til omkring 1000 m. Den vokser utelukkende på klipper, mest vistnok på underlag av kiselberg; hvorledes det forholder sig med bergartens sam- mensætning på dens voksesteder i Gudbrandsdalen og norden- fjelds, er imidlertid usikkert. Den findes altid med frugt, og denne er moden 1 slutnin- gen av maj. Pa eksemplar fra Gudbrandsdalen, samlet 17/7 og 20, er blomstringen ikke begyndt; derimot er den indtrådd på ly et andet sammesteds fra, samlet 5's. Voksesteder: Smakune Asnalte hyan. Å. Ejdsvold, mellem Sundfossen og Granli: Sørensen: Aker, Ljabru: A. Blytt; ved Ljanselven: Kaalaas; nær Ljan jJernbanestation: H.; Grefsenasen, Kikut: Kaalaas; ved elven ne- denfor Bjørnsjødammen: Å. Blytt; Kristiania, Dragonskogen: MEN Blytt; Bærum, ved Lysakerelven, nedenfor Kolsåsen: Kaalaas. Bu. Øvre Eker, Klommestejn: Bryhn; Modum, ved Ba- det: H.; Hole, Krokkleven; alm. på Tyristranden, f. eks. Aste- rud, Ertelien, Ringerikes Nikkelverk, Skjerdalen; Norderhov, Veholt, Ask; Adalen, Henstjernet: Bryhn. Br. Hitterdal, mellem Svelgfossen og Tinnfossen; Tinn, Gausla: Kiær. K. Vestre Slidre, Skåren, Hausåkerodden: Printz; Vang, Filefjeld: Moe; Fåberg, Lillehammer: Th. Jensen; Ramberg: Ryan; Vestre Gausdal, Svatsum: Bryhn; Øjer, Tretten: Ryan; Ringebu, Stulsbroen: Liebmann; Ranklev 200 m.: Kaalaas: Tromsebroen; Søndre Fron, Svejpe, Fævolden, Ulleberg, ve- stenfor Lågen ved Listad: Kiær; Nordre Fron, Vinstra, Tårud, Prestegården; Hedalen, Bergdøla: Ryan; Sell, Lårgård: Kiær: Vage, Sørum: Ryan. ST. Røros, Skarhammerdalen: Wulfsberg; Opdal, søn- denfor Kongsvold if. Schimper; Kongsvold: Kiær; Malvik, Mo- stamarken: Angstrøm. No. Saltdalen: Sommerfellt. Tr. Nordrejsen, sydsiden av Jertta: Jørgensen. F. Kistrand, Mantermukka, Fylleelven: Ryan; «Finmar- ken», (antagelig Vadsø): Deinboll. 26 I. HAGEN. [1944 Oreoweisia De Nolt. Denne slegt er i Norge kun repræsenteret ved Oreoweisia serrulata (Funck) De Not. | Trans) Proc| bor Socef dnb 88589 meddelerrn Sewell at ha fundet ved Vardø en mos, som efter Mittens be- stemmelse skulde være denne art; det har imidlertid vist sig, at planten, hvorav jeg har undersøkt en prøve fra Mittens her barium, tilhører Dichodontium pellucidum. TI 1892 blev den av Bryhn angit fra Sogn efter eksemplar, som han hadde samlet i 1880. Den er en sjelden art, i Europa ellers kun kjendt fra Øster- rigs og Schweiz's alper; desuten er den angit fra Amurlandet og nogen få steder i Nordamerika. Medens den i Alperne neppe stiger lavere ned end til 1900 m. o. h., ligger det eneste norske voksested ganske nær havflaten. Den vokser på jord og beteg- nes som kalksky. Vore eksemplar, som er samlet i juli maned, har tapt lå- gene, men har endnu friske frugler med vel bevaret peristom, og desuten nye frugtstilker ulvokset til sin fulde længde, de fleste noget forlykkete i spidsen. Voksested: NB. Årdal, Årdalstungen på en græsklædd jordhaug 10 meoshå-Abryhkn Bicranoweisia Lindb. Milde. Folia margine recta; cellulæ angulares salis distinctæ | D. erispula | Folia margine medio reflexa; cellulæ angulares haud diverse. rur FP NE Er D. cirrata. Dicranoweisia crispula (Hedw.) Lindb. Milde. Denne art blev først av Hedwig i 1801 utskilt fra Linnés Mnium cirratum, og under det sidste navn er den omhandlet av Hans Strøm, om ikke allerede i 1788, (da han sier, at den mest vokser på ler,) så ialfald i 1791. Kontroleksemplar ligger i hans efterlatte herbarium. Et eksemplar findes også blandt Gunne- rus's moser, dog uten oplysning om, når og hvor det er samlet; No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 27 el tredie i Vahl's samlinger er betegnet som fundet av ham i Norge. Over den største del av landet er D. crispula en almindelig art. Den er meget hyppig gjennem hele asbeltet og det sub- alpine belte, men findes også ofte ovenfor skogen og gar helt op til snegrænsen, her mest i form av den mere kompakte var. atrata; den trives endnu på toppen av høje fjeld, f. eks. Hår- tejgnuten, (1690 m.), Dyrhaugtinden, (over 2000 m.), Knutshøen, (1707 m.); på Galdhøen er den samlet i 1950 m. højde. Der- imot mangler den i lavlandet. Den er i de undersøkte deler av Smålenenes amt kun kjendt fra et eneste sted, (i de endnu ukjendte nordlige deler tør den være hyppigere), og i det hele ikke: fundet i Jarlsberg og Larviks amt. Men ogsa på vestkysten mangler den, i Lister og Mandals amt helt, og i Stavanger amt har man kun et par findesteder fra de indre fjordegner; 1 Søndre Bergenhus amt forekommer den vistnok hist og her på kystranden, men kun i noget større højder på steder, hvor der også optrær andre mere kontinentale arter. Denne samme sky- het for kysten gjenfindes også længere nordover, idet den efter Kaalaas i Romsdals amt (ialfald i dets sydlige del) er langt sjeldnere ved havet end i amtets østlige partier, hvor den er almindelig, og i Lofoten er den, likeledes ifølge Kaalaas, sjeld- nere end i Vesterålen og Senjen. Men i hele den øvrige del av landet, hvor kystklimatet ikke er fremherskende, er den meget hyppig, og den er likeledes almindelig på Spitsbergen. Dens typiske forekomst er på stener, vandreblokker og stengjærder, og navnlig i de subalpine lier finder man den vakkert utviklet på dette underlag, men den findes ogsa på fast berg; den fore- trækker tørre steder, men kan ogsa trives på stener i bækker og på vate berg. I fjeldregionen findes den ikke sjelden voksende på jord mellem stenene i urer og moræner. Den er nogenlunde uavhængig av underlagets kemiske sammensætning. Vistnok synes den på Østlandet for det meste at holde sig til kiselberg, (grundfjeld og eruptiver), men længere nordover er dens hyp- pigste underlag skifere, og nordenfjelds optrær den mangesteds på sterkere kalkholdige bergarter. Man finder den næsten altid med frugt. I et eksemplar fra Kristianiatrakten, samlet "s, er der umodne frugter ved siden 28 og K I. HAGEN. å [1914 av sadanne, som allerede har tapt laget; og ved Trondhjem er den i forskjellige ar fundet i sidste halvdel av maj med frugter, som sikkerlig mangler mer end en maned på fuld modenhet. Blomstringen foregår for det meste i sidste halvdel av juli; 1 et eksemplar fra Kristiania synes den at ha fundet sted allerede i denne måneds første halvdel, medens på den anden side eks- emplar fra Ringerike, Nordfjord og Dovrefjeld, som befandt sig i blomstring, var samlet %/s—"/s. Utbredelse Sm. Onsø, (Ale: Ryan). Å. Ejdsvold; Hurdalen; Skedsmo; Aker; Bærum; Asker. Bu. Lier; Drammen; Modum; Hole; Norderhov; Adalen; Gol; Sandsver; Nore. Br. Gjerpen; Gransherred; Tinn; Lårdal; Vinje; Rauland. Ne. Gjerstad; Holt; Bygland; Valle; Bykle. St. Fossan, (ved Lysefjorden: Nyman); Sand, (Lifjeldet 600 m.: Kaalaas). SB. Skånevik; Tysnes; Røldal; Ullensvang; Fjdfjord; Gran- vinpVoss Huse JOS Bergene NB. Borgund; Lærdal; Ardal; Lyster; Hafslo; Aurland; Vik; Kirkebø; Førde; Kinn; Daviken; Gloppen. R. Ørsten; Sunnelven; Grytten; Bolsø; Akerø; Bud; Kver- nes; Sundalen; Edø. K. Nordre Aurdal; Etnedalen; Vestre Slidre; Østre Slidre; Vang; Toten; Fåberg; Vestre Gausdal; Østre Gausdal: Ringebu; Søndre Fron; Nordre Fron; Hedalen; Sell; Våge; Lom; Dovre; Lesje. Å H. Amot; Sollien; Lilleelvedalen; Tønset; Kvikne; Tolgen. ST. Røros; Alen; Opdal; Rennebu; Selbu; Strinden; Trond- hjem; Malvik. : NT. Lånke; Skatval; Hegre; Asen; Levanger; Værdalenv:; Sparbuen; Snåsen; Grong; Lierne. No. Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Nesne; Hemnes; Mo; Bejeren; Bodin; Saltdalen; Fauske; Sørfolden; Ankenes; Buks- nes; Vågan; Sortland; Dverberg. Tr. Ibbestad; Trondenes; Bardo; Malselven; Malangen; Lenviken; Berg; Tromsøsundet; Lyngen; Karlsø; Nordrejsen. F. Alten; Talvik; Hammerfest; Måsø; Kistrand; Karasjok; Lebesby; Tanen; Nesseby. Dicranoweisia crispula varierer litet i forhold til sin store utbredelse, ialfald ikke i skogregionen; man kan i det højeste en sjelden gang støte på former med ensidig kloformet krummete blad, eller med bøjet kapselstilk. Derimot frembyr den i fjeld- No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 29 regionen, foruten den ovenfor nævnte var. afrata, også en anden form, som av enkelte betragtes som egen art, nemlig var. compacta (Schleich.) Lindb. De karakterer, hvori denne skiller sig fra hovedarten, er imidlertid ikke andre end sådanne, som moserne antar under indflytelsen av de ugunstige livsvilkår på utsatte steder på høj- fjeldet: tuerne blir tættere og bladene kortere, hvilket sidste hos denne art har den følge, at de 1 tør tilstand ikke kruser sig, men simpelt hen krummes ind. Den noget avvikende cellevæv i bladgrunden tør vel også kunne betragtes som et resultat av det ugunstige milieu, hvortil denne varietet er bundet. Eksem- plar, som kan føres hit, har jeg set fra følgende steder: K. Lom, ovenfor Røjsejm 700 m.: H.; Dovre, Harbakken: M. N. Blytt. ST. Opdal, Dovre: Lindblom; Sprenbækken: R. Hartman; Nordre Knutshø: Kaurin. No. Fauske, nedenfor Sulitjelma 850—900 m.: H. Tr. Lyngen, Guolasjavrre: Jørgensen. Dicranoweisia cirrata (L.) Lindb. Milde. I Kjøbenhavns botaniske museum findes der et eksemplar av Genne art, samlet av Chr. Smith og signeret «Norge». Sand- synligvis er dette den samme plante, som han i en av O. Dahl 1 1894 offentliggjort planteliste fra Tønsberg 1810 har betegnet som Grimmia cirrhata ? fra Slotsberget. Der eksisterer også et andet gammelt eksemplar, samlet (uvist i hvilket år) på Fke- berg ved Kristiania av M. N. Blytt. I literaturen er Weisia cir- rata oftere opført som norsk, i de fleste lilfælde dog på grund av forveksling med Dieranoweista crispula; de første korrekte literaturmeddelelser tør findes i N. Mag. f. Naturv., bd. XXXI, (1890), hvor Bryhn anfører den fra Tjømø og Kaalaas fra Stavanger. Dens område her i landet er i det væsentlige indskrænket til Kristianiafjordens omgivelser; man kjender den fra Fredrik- stadtrakten, fra Kristianiaegnen, men især fra den sydlige del av fjordens vestside; et findested på Ringerike må betragtes som en utstråling fra dens utbredelse ved Kristianiafjorden. For- øvrig har man kun et voksested ved Kristiansand og et ved 30 TI. HAGEN. 1914 «Stavanger. Den er hos os blot fundet i lavlandet, fra havflaten op til 150 m. over denne. Den vokser på kalkfri klipper, under skraberg, i revner, på litt fuglige berghylder, men også på bjerke- og furustammer, og synes i det hele at kræve noget mere skygge og fugtighet end den foregående. Frugten, som aldrig savnes, taper laget om varen; et eks- emplar fra Fredrikstadtrakten har 19 endnu umoden frugt, medens et fra Tjømø */1 har modne frugter med alle låg påsit- tende og et andet sammesteds fra, samlet i maj, har omtrent alle låg avstøtt. Det */1 samlete eksemplar har begyndt at blomstre; på et andet fra samme sted, samlet 5, var blom- stringen endt, men pistillidierne hadde endnu grøn buk. Ved Fredrikstad var den 1*/6 i blomstring. Et eksemplar fra Stav- anger, indsamlet i juli, viste sig at ha pistillidier med grøn fot og tømte, men nogenlunde friskt utseende antheridier. Voksesteders Å Sm. OQnsø, Ale, Alebergene, Borgasen: Ryan; Borge, Torp, Visur; Tune, Greåker: H. AP Aker Ekeberg Munverket SMN Blytt Malmøen:P Blytt; Asker, Groset 100 m.: Conradi. Bu. Adalen, Hen 150 m.: Bryhn. JL. 'Tjømø, Brøtsø, Havnen, Otterstig, Østjordet, Bustenen, Vasser, Rubbæk: Bryhn; Sandeherred, Mefjordbunden, Vester- øen: Jørgensen. LM. Oddernes, Flekkerøen: Bryhn. St. Stavanger, Bjergsted park: Kaalaas. Subfam. ANISOTHECIOIDEÆ. Folia margines versus haud attenuata; cellulæ alares haud diversæ; perichætium haud distinetum; capsula collo brevi sto- matibus prædito instructa. 1 Genus eesteapun FA Pseudephemerum ( Genera:stegoanpass SS STE 2 9 $ Surceulus julaceus; flores masculi subdiseiformes Aongströmia ” I Surculus haud julaceus; flores masculi gemmacei .... 53 Ar Folka leva SE Anisothecium KR (Fola maniok Dichodontium. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 51 Pseudephemerum (Lindb.) Hag. Av denne slegt findes der i Norge, likesom i Europa i det hele, kun 1 art, Pseudephemerum axillare (Dicks. Hag. Den er i Norge først fundet av Sommerfelt (i 1826) og under navn av Phascum curvicolle optat i Hartmans Skandina- viens Flora ed. 2 (1832). Den er at finde på fugtig jord, helst lere, på grøftevolder, blandt græs i vejskjæringer og vejfyldninger, men også på dynd, som i uttørrete dammer, i lavlandet langs kysten fra den svenske grænse i sydøst indtil Søndhordland, (dens nordgrænse, 59 ? 46" n. b.,) men er kun omkring Kristianiafjorden nogenlunde hvp- pig; i Nedenes, Lister og Mandals samt Søndre Bergenhus amt hører den til de største sjeldenheter. Frugt forekommer på alle findesteder; angående dens mod- ningstid har jeg notert, at den på et eksemplar fra Grimstad "7 for en stor del er løsnet, og at et fra Tjømø, samlet 9, har dels moden, dels halvmoden frugt. Eteksemplar fra Mandal "7 har frugtanlæg antagelig omkring 1 uke gamle, et fra Tjømø > s ca. 1—2 uker gamle; i et fra Onsø '1/9 er der fundet netop be- fruglete pistillidier. Voksesteder: Sm. Borge, Moum: H.; Glemminge, Stræbsomhet: Ryan; Kråkerø, Åsgård, Enhus: H.; Onsø, Græsvik, Hauge, Øre- bæk : Ryan. Å. Br dsvold, ved Andelven, Botshaug teglverk: Sørensen; Skedsmo, ved Lejrelven nær Lillesrømmen: Jørgensen; Nes- odden, Skjerviken: Kaalaas; Aker, Ryenbergene 150 m.: Con- radi; Ljan, Ekebergsletten, Maridalen, Sørkedalen: Kaalaas; Bæ- rum: Sommerfelt if. Kiær; Kolsåsen: Kaalaas. JL. Sande, Prestegården: Kaurin; Tjømø mangesteds: Bryhn; Sandeherred, Mefjorden, Virrik; Hedrum: Jørgensen. Ne. Fjære, Vik: Conradi og H.; Landvik, ved kirken: H. LM. Mandal: Kaalaas. SB. Fjelberg, Halsnøen: Jørgensen. En établissant, il y å quatre ans, le genre Pseudephemerum, je croyais pouvoir signaler entre ce genre et les Pleuridium une différence générique consistant en ce que chez les derniers la capsule se détache du pédicelle par l'intermédiaire d'une zone de cellules minces et hyalines situéte å la transition entre ces 39 I. HAGEN. [1914 deux parties, tandis que je n'avais rien pu observer de semblable chez le Pseudephemerum. Je n'osai pas, cependanl, affirmer avec certitude cette différence parce que les matériaux que je possé- dais de cette espeéce, n' étaient pas dans de bonnes conditions pour déeider de la question; c'est pourqoi jinvitais d'autres bryologues å sen souvenir les cas échéant. Mon appel a été entendu par M. Dixon qui m'éerit ceci: Some lime ago I had some good material of Pleuridium axillare sent me with fresh fruit, just maturing; and I took the opportunity of examining several capsules to see if I could find the specialized band of cells to which you refer (Norges Cerato- dontaceæ, p. 45). I thought at first that I had observed some- thing of the nature described; but after careful examination I found that it was illusory, and I was quite unable to detect any differentiated lissu around the capsule at the point where dehiscence took place.» D'aprés ees observations de notre excellent confreére anglais nous sommes autorisés å ajvuter aux caracteres différentiels des deux genres ce caractére: la chute de la capsule s'opére, chez lun de genres, au moyen d'une couche interposée de cellules hyalines fréles, structure qui manque au contraire å lautre. Anisothecium Mitt 1 vrola squarosa re ee 2 (FRoLafpamla 4 homonalaEseeumda MN 5 9 I Folia ovato-lanceolata; costa sub apice dissoluta Å. palustre ” I Folia cito in cuspidem contracta, costa excurrens.... 3 HA Capsulaferecta resulasN A. vaginale I Gapsula memaa sibloaå 1 1 V/Capsuladævss SE Å. crispum MEapsulapheada SN EE Å. Grevilleanum - VERola mase rele A. rubrum («Folia marsmetetta Je 6 | (Costa excurrens; capsulaarenaa Å. humile 6 Costa cum vel in apice dissoluta, capsula erecta, regularis | Å. rufescens. Anisothecium rufescens (Dicks.) Lindb. Er først anført som norsk i Ångstrøms Disp. Musc. Scand. (1842); det eneste undersøkte norske eksemplar, som er ind- samlet før dette år, hitrører fra M. N. Blytt (1827). 2v Nord] NORGES DICRANACEÆ. DE Arten er, likesom de fleste andre i denne slegt, nærmest at betegne som kontinental i sin utbredelse her i landet; i kyst amterne på strækningen mellem Skiensfjorden og Trondhjems- fjorden mangler den nemlig omtrent helt, idet den kun er fundet . på nogen fa steder, fornemmelig i de indre deler av de mellem- liggende amter. Fra Oplandsamterne er den vistnok heller ikke kjendt, men dette må antas at bero på, at den her er sjelden og blit overset. I de øvrige søndenfjeldske amter fore- kommer den på spredde steder og synes kun på vestsiden av Kristianiafjordens munding at være noget almindeligere. Nor- denfjelds er den fundet flere steder i Trøndelagen, men er også her temmelig sjelden; endelig er den fundet i Nordland på nogen steder i Ranen og Salten, hvor sandsynligvis dens nordgrænse ligger (679 20" n. b.).. De aller fleste av dens findesteder ligger i ringe højde over havet, det højeste, i Opdal ved 550 m., om- trent ved grangrænsen. Den vokser pa lere, ren eller blandet med sand eller muld- jord, i lerfald, på grøftevolder, langs vejer, i grøfter, hvor den kan være helt skjult av græssel 0. s. v. I regelen vil man i tuerne finde hanplanter, derimot er hun- planter ikke aitid tilstede. Frugtens modningstid falder antage- lig meget tidlig om våren; eksemplar, som l/11 er samlet ved Fredrikstad og ved Hønefoss, har kapslerne tilsynelatende helt utviklet, men alle lag pasittende; eksemplar fra maj måned har derimot kastet alle lag. Blomstringen foregar antageligvis i første halvdel av juli; et eksemplar fra Svelvik, samlet *7, har utfor- mete, men endnu lukkete antheridier; "7 er den ved Namsos fundet med ganske unge frugtanlæg, og */7 i Ranen med frugt anlæg, som kan anslas til at være 2—3 uker gamle. Voksesteder: Sm. Onsø, Åle, Krosnes, Rød, Trondalen, Prestegarden; Krakerø, Asgard: Ryan; Glemminge, Lisleby; Borge, Visur: H.; Tune, Agnalt: Ryan; Vartejg, Bergsland:H. A. Ejdsvold, Fagerli, Vilberg, Botshaug leglverk: Søren- sen; Skedsmo, ved Lejrelven nær Lillesrømmen: Jørgensen; Aker, Ljan: Kaalaas; Maridalen: M. N. Blytt; Smestad, Styg- dalen, Makrelbækken: Kaalaas; Kristiania, Torshaugdalen: Kiær; Bærum, Lysaker, Grini: Kaalaas; Asker, mellem Sko- sumsåsen og Semsvatnet: Fridtz. 34 NM ANGEN [1914 | Bu. Norderhov, ved Randselven, Hovsfossen, Toenbakken: Adalen, Hen: Bryhn; Nes, Vik: Kaalaas. JL. Strømmen, Berger: Conradi; Sandeherred, Bugar- den, Andersens løkke, Hjertås, Goksjøen: Jørgensen; Hedrum, Lauve: Kiær. Ne: Holt, Nes jemyverk 3: €) Rosenbere. St. Skudenes, Kvilhaug: H. SB. Tysnes, Tovatnet; Os, Ulven: Jørgensen; Tysse: Kaalaas; Fane, Fjøsanger; Arstad, Haukland: Jørgensen; Ul- vik, Ejde: Wulfsberg. NB. Lyster, Skjolden: Kaalaas. R. Volden, Ørsten 3: Kaalaas. ST. Opdal, mellem Bø og Holen 550 m.; Lejnstranden, Saupstadmoen 140 m.; Strinden, Ranem; Malvik, Skjenstad 100 taes 180 NM eraker Gudaen Bryhni Sparbuenghyvan: Namsos: Kaalaas. No. Hemnes, Lejrskardalen: Å. Blytt; Mo, Yiterhejen: Arnell: Fauske, Fauske dg, mellem Løgaflen og Tortenli fr.: H. Anisothecium humile (Ruthe) Lindb. Denne art blev beskrevet i 1873, og i 1896 (i Fredrikstad- floraen) for første gang angit fra Norge; som det også der er bemerket, var den allerede langt tidligere samlet her i landet av M. N. Blytt (nemlig i 1828). Den vokser på bar lere og på sandblandet lerjord i vejkanter og ved bækkebredder. Her i landet er den, likesom andetsteds, meget sjelden; den er iagttat på nogen få steder på Østlandet, nemlig i Smålenene, på Romerike og på Ringerike, på et sted i Ranen og et sted i Tromsø amt (699 51" n. b., dens nordgrænse). Den store avstand mellem de to sidstnævnte voksesteder og de søndenfjeldske må forklares som 1 andre analoge tilfælde; efter de foreliggende, desværre sparsomme oplysninger er nemlig artens væsentlige utbredelse østlig, idet den er fundet i Sibirien, Øst rusland, Salzburg, Steiermark, i de østlige deler av Nordtysk- land, i Finland, hvor den synes at være noget almindeligere, og i Sverige; de norske forekomster må efter dette betragtes som de vestligste utløpere fra artens utbredelse i de kontinentale østlige egner. Alle vore eksemplar bærer frugt, som vistnok modnes til samme tid som hos den foregående art; den har nemlig 1 ok- No. 1] NORGES DICRANACEZÆ. 3 i Sv tober helt utformete kapsler, som ikke synes at mangle megel i fuld modenhet. Voksesteder: Sm. Onsø, Prestegarden: Ryan; Glemminge, Nøkleby: H. Å. Nes, Prestegården: M. N. Blytt; Ejdsvold, Folkehøj- skolen, Vormens teglverk, Botshaug teglverk, Morskogen: Søren- sen; Skedsmo, ved Lejrelven nær Lillestrømmen: Jørgensen; Aker, Maridalen: W. Boeck. Bu. Hole, Asterud; Norderhov, Sandåker, Hejeren, Fol- lum, Nærstad: Bryhn. No. Mo, Aenget: Kaalaas. Tr. Kvænangen, Karvikfjeldet: Jørgensen. En déerivant la plante måle, M. Buch dit avoir trouvé sur des fleurs provenant de diverses localités, des parois longitudi- nales dans une certaine partie des paraphyses; cette structure correspond évidemment å celle qui est mentionnée par Limpricht pour I'A. palustre. Ce caractére n'est, cependant, pas constant; dans un exemplaire norvégien que j'ai eu l'occasion d'examiner, il manquait å toutes les paraphyses. Anisothecium palustre (Dicks... Bryum palustre Dicks. Fase. Crypt. IV, p. 11 (1801). Dicranum squarrosum Starke in Schrad. Journ. d. Bot. IV, p- 435 (1801) nomen nudum; Schrad. in op. cit. V, p. 68 (1802). Diecranella squarrosa Schimp. Synops. ed. 1, p. 71 (1860). — Det ældste opbevarete norske eksemplar av denne art er av Sommerfelt samlet på Toten, hvor han botaniserte i 1808, men den nævnes ikke som norsk i literaturen før i Wickstrøms årsberåttelse for 1826, hvor den anføres som fundet av Ahnfelt og Lindblom på deres rejse til Vestlandet. Å. palustre vokser på våt jord av forskjellig sammensætning, torv, lere, sand, muld, på bare flekker eller mellem græsset, i våte sænkninger og bakker, i vandsig, ved bredden av bækker og elver, ofte ved kolde kilder. Den er utbredd over største- parten av landet, dog med noget forskjellig hyppighet. Medens den helt synes at mangle i Lister og Mandals amt, er den meget sjelden i Øst-, Sør- og Vestlandets kyststrækninger, almindeligere derimot i indlandstrakterne, særlig i Oplandsamterne og Trønde- lagen, likesom den heller ikke mangler i de bedre undersøkte 36 I. HAGEN. [1914 deler av Tromsø stift; den er her fundet mot nord tl Masø, ca. 71? n. b., dens nordgrænse, og mot øst til Tanen. I lav- landene søndenfjelds er den, som ovenfor bemerket, en sjelden- het; hyppigere er den allerede i asbeltet, men det er dog i den subalpine region, at den har sin væsenllige utbredelse, for oven- for skoggrænsen atter at bli sjeldnere; såvidt det kan skjønnes, er der kun i Røldal og Lyster findesteder, som kan antas at ligge over vidjegrænsen, nemlig i 1300 resp. 1250 m. højde over havet; i Jotunfjeldene har man findesteder i 1050 og 1100 m., på Dovrefjeld i 1000 m. højde. Frugten er vistnok sjelden, dog ikke sa sjelden, som man synes at være lilbøjelig til at tro; nordenfor den 64de bredde- grad er den ikke fundet. Mens sterile hunplanter forekommer nogenlunde ofte, er hanplanter ep stor sjeldenhet utenfor de frugtbærende tuer, og selv i disse optrær de ganske sparsomt. Fra Kristiania har jeg set eksemplar, samlet i september, hvor lågene allerede var begyndt at løsne, men i almindelighet foregar lågfældningen sikkerlig om våren, da de frugtplanter, som er samlet om sommeren, kun viser gamle, tomme kapsler. Blom- strende eksemplar er samlet i Nordmarken ved Kristiania 77 li i Bygland ”%/, å Snåsen "7, i Nesne % og 13%; hvorvidt tids- /8 på et sadant eksemplar fra Hemnes er rigtig, far stå derhen. I Florø var blomstringen omtrent endt /s. Utbredelse: Sm. OQnsø, (Tvete); Borge, (Hunnebunden: Ryan). Å. Nesodden; Aker flerest., (Svartkulpbækken i Bahushøj- den fr.: M. N. Blytt; Mærradalen fr.: Th. Jensen); Bærum. Bu. Lier: Eker; Modum; Norderhov; Krødsherred; Nore; Sandsver. Pr Æ angivelsen JL. Skoger; Sande; Holmestrand. Br. Gransherred; Vinje; Tinn; Lårdal. Ne. Ytre Søndeled; Holt; Bygland; Bykle. St Time; Håland; Akre; Kopervik; Fossan; Hjelmeland. SB. Etne; Stord; Tysnes, (Ejningevik fr.: Wulfsberg); Va- raldsø; Røldal 4000"; Granvin; Voss; Fuse; .Os; Fane; Bergen; Haus, (Katlane fr.: Jørgensen); Hamre. NB. Borgund; Lyster (1250 m. if. Kern); Årdal: Hafslo. R. Vannelven; Sande; Volden; Ørsten; Sunnelven; Bor- gund; Haram; Grytten; Skodje; Bolsø; Akerø; Bud; Sundalen; Kværnes; Frænen; Edø. 7 i No: 1] NORGES DICRANACEÆ. 3 K. Jevnaker, (Lamandsbakken 500 m. fr., Olumbraten fr., Grasbergsæteren 300 m. fr.: Bryhn); Gran; Vang; Østre Toten; Fåberg, (ved Mesna fr.: Sommerfelt); Østre Gausdal; Lom; Dovre. H. Romedal; Sollien; Lilleelvedalen; Tolgen. ST. Ålen; Opdal, (ved Sjørdøla fr.: Kaurin; mellem Bø og Holen fr.: H.); Rennebu, (ved Buvatnets nordende fr.: H.); Selbu; Trondhjem, (ved Ladevolden flerest. fr., mellem Tømmerdal og Holstdammen fr.: H.); Malvik, (Mostamarken fr.: Angstrøm); Hejm; Jøssund, (Vallersund fr.: A. Blytb. NT. Skatval; Hegre; Meraker; Frosten; Sparbuen; Snåsen; Lierne. No. Vefsen; Alstahaug; Dønnes; Nesne; Hemnes; Mo; Bodin; Saltdalen; Fauske; Ankenes; Flakstad; Lødingen. Tr. Bardo; Lenviken; Tromsøsundet; Lyngen; Nordrejsen. F. Loppen og Øksfjord; Hammerfest; Måsø; Kistrand; Tanen; Karasjok; Nesseby; Sydvaranger. En examinant une fleur måle de cette espece, je lui ai trouvé une slruclure différente de celle des congénéres. (Cette fleur était anthoide, les anthéridies n'étaient pas amassées au centre du périgone, mais placées dans les aisselles des bractées, tout å fail comme chez un Polytrichum, un Pohlia dioique etc. Å mon avis, Å. palustre est plus voisin, par ses cellules foliaires turgides, des deux espeéces précédentes que des suivantes. Sa lige ordinairement noiråtre le distingue facilement, dans la plupart des cas, de I Å. crispum. Anisothecium crispum (Schreb.) Lindb. Er først angit fra Norge (Nordland) i Wahlenbergs Flora lapponica (1812), men da den på dette tidspunkt endnu var slat sammen med Å. Grevilleanum, kan jeg ikke, da jeg ikke har set vedkommende eksemplar, avgjøre, til hvilken av disse to arter den nævnte angivelse sigter. Å. crispum optrær i Norge som en utlpræget østlig art; den mangler nemlig, nar man undtar et findested ved Kristiansand og et par i Søndhordland, på hele kysten fra Skiensfjorden Ul Lofo- ten. I lavlandene på begge sider av Kristianiafjorden og på Ringerike er den hyppig, men forøvrig er den søndenfjelds kun fundet i Sætersdalen og nogen steder i Gudbrandsdalen samt et par steder i Hedemarkens amt. Den er ogsa nordenfjelds sjel- den; her er den fornemmelig kjendt fra Trondhjemstrakten og 38 I. HAGEN. (1914 fra landets aller nordligste deler. Det højest liggende findested er i Sætersdalen, 800 m. o. h., og den går også i Opdal muli- gens op til denne højde; et par andre voksesteder ligger i 500— 600 m. højde, resten ganske lavt. Den vokser paa lerete akrer, på bække- og elvebredder og i grøfter, ofte i form av den luxu- rierende var. elatum, som i motsætning til artstypen altid er steril. Hovedarten forekommer ofte med frugt, hvis modningstid likesom hos slegtens øvrige arter falder om vinteren, sa at fuld- gode frugteksemplar kun erholdes senhøstes eller tidlig om våren. I eksemplar fra Ringerike 5 og fra Stjørdalen %% og *7 var blomstringen endnu ikke begyndt; i blomstring er den fundet ved. Trondhjem '”/s, i Stjørdalen l4/7 og "7, i Trondenes 17 og i Kistrand !%7; avblomstrete eksemplar er samlet ved Fre- drikstad "6 og i Kistrand 6. Voksesteder: Sm. Onsø, Fosse, Veumengen, Ale (var.): Ryan; Krakerø, Enhus; Glemminge, ved Fredrikstad bryggeri (var.); Borge, Torp; Skjeberg, Hafslund: H. SU Mensaker | Bjerkedalen MIN Blytt kedsmo Lillestrømmen, Lejrsund: Jørgensen; Aker, Ljabru: Kiær; mel- lem Montebello og Frogner: M. N. Blytt; Huseby, Hov, Rød, Skøjen, Bygdø: Kaalaas; Kristiania, Torshaugdalen: Kiær; Universitetet: Bryhn; Bærum, Kjeholmen; Asker, Ravnsborg: Kiær; Leangen: Kaalaas. Bu. Ringerike (Hole, Norderhov) alm.: Bryhn. JL. Sem, Stokkemyren (var.); Sandeherred flerest.; He- drum, Fritsøparken: Jørgensen. Br. Ejdanger, Skrapeklejven: Kaalaas. Ne. Bygland, Moi, Skåmedal; Valle, Bjørnvashytten 800 m.: Bryhn. LM. Oddernes, Gillsvatnet: Kaalaas. SB. Stord, Sagvåg Lejrvik; Tysnes, Myklestad— Gjer trudsata (var.): Jørgensen. K. Toten, Kvernhusløkken: Sommerfelt; Ringebu, Elstad: Zetterstedt; Lom, Hooft 550m 8 H. Romedal, Løken—Harstad (var.); Bryhn; Tønset, Lejrberg—Tussehaugen: H. ST. Opdal, mellem Kongsvold og Drivstuen: Conradi; Strinden, Sluppen, Lærkendal, Stendal, Selsbak: H.; Malvik, Mostamarken: Angstrøm. NT. Lånke, Gevingåsen, Hell; Stjørdalen, Liavatnet: Hegre, Sæteråsen (var.); Bryhn; Værdalen, på skredet (var.): Kaalaas. No. 1| NORGES DICRANACEE. 59 Tr. Trondenes, Harstad (vår.);: Kaalaas; Lenviken, Varnes; Tromsøsundet, Kaldsletten; Karlsø, Karlsøens nord- side: H.; Renøen fvar.); M.N. Blytt; Nordrejsen, under Venet- vaara: Jørgensen. F. Kistrand, Mellanalus: Ryan; Brændelven, Skovro: H. Anisothecium Grevilleanum (Br.eur.) Lindb. Efter lidligere at ha været sammenblandet med Å. crispum, blev denne art utskilt som sådan i Br.eur. 1847, og her finder man den også anført for Norge. De eksemplar fra M.N. Blytt, pa hvilke denne angivelse støtter sig, var imidlertid samlet alle- rede i 20-årene av forrige århundrede. Den er oftest at iræffe på fugtig jord, især i lerete skjærin- ger og fyldninger ved vejer, 1 lerfald ved bækker og elver, dog også på fugtig torv og på vat sandholdig jord, f. eks. i elve- sand. Sjelden finder man den på tørrere steder, som på forvi- trende skifere; på sådant underlag er den hos os, såvidt vites, kun fundet ved Kristiania, den eneste trakt, hvor den forekom- mer i lavlandet. Ellers er den nemlig kun iagttal i skogbeltet, maske især i dets øvre deler, og overskrider her og der skog- grænsen, som på Dovrefjeld, hvorfra der foreligger eksemplar samlet i 1250 m. højde. Den er ingen almindelig art; den mangler helt og holdent på kysten både søndenfjelds og vesten- fjelds; søndenfor Dovrefjeld er den fornemmelig fundet i Op- landsamterne; nordenfjelds er den hyppigere, men heller ikke her almindelig. Den skal også være fundet på Spitsbergen. Frugten savnes sjelden og modnes tidlig på året; selv et i maj ved Kristiania samlet eksemplar har tapt næsten alle lag. Blomstringen var endnu ikke begyndt 5 ved Kristiania; på planter fra Stjørdalen, samlet 3, og fra Foldalen, samlet !"%, fandtes unge frugtanlæg. Voksesteder: Å. Aker, Abelsø, Ekeberg: M. N. Blytt; Alunverket: Kiær; Ryenbergene: H. Bu. Hole, Skjerdalen: Bryhn; Sandsver, ved Kongsberg: Boeck. NB. Borgund, Maristuen: S. Møller. K. Fåberg, Vingnes: Ryan; Ringebu: M.N. Blytt; Stuls- broen: Th. Jensen; Skjeggestad: Kiær; Hedalen, ved Hotellet; 40 I. HAGEN. (1914 Våge: Råndsverk' sæter 7410 me Rkyan Fade Kiær, bom) Smiugjelsødegard S40 m., Røjsejm 550 m.: H. H. Lilleelvedalen, Tronfjeldet: Nyman; Stejmoen: Ryan; Grimsbu 600 m.: Ryan & Conradi; Gunnarsæteren: Bryhn; Tøn- set, (Tyldalen,) Hokstad 700 m., Øverby 700 m., Eggan 900 m.: H. ST. Opdal, Kongsvold: M.N. Blytt; ovenfor Varstigen 1250 m.: H.; Stordal, Hevle, Landløpet, højt oppe ved Sjørdøla: Kau- rin: Selbu, ved Gråvatnet 340 m.: H. NI. Bånke | Helg Skatval Forbodfjeldef FMeralser Merakernesset: Bryhn. No. Hemnes, Oterbranden: Å. Blytt; Mo: Arnell; Selfors: Kaalaas; Saltdalen: Sommerfelt; Nedre Bergulnesli: Fridtz; Fauske, Finejdet, Fauske: H.; Ankenes, Ødejorden, Storfjel- det: Fridtz. Tr. Bardo, Bergskletten, Rubben; Malselven, Guldhav; Malangen, Mesterviksøen; Tromsøsundet, Grindøen, neden- for Fløjfjeldet: Arnell; Tromsøen: Berggren; Karlsø, Renøen: M. N. Blytt; Nordrejsen, under Venetvaara: Jørgensen. F. Kistrand, Mellanalus: Ryan; Brændelven: Rvan & H.; Skovso- Anisothecium vaginale (Dicks.) Loeske. Blev samlet i Norge allerede av M. Vahl, men først anført 1 literaturen av Sommerfelt i hans Phys.-oee. Beskr. af Salt dalen (1827). Den vokser på tør eller noget fuglig, mager sand- og lerjord, I vejkantler og grøfter, i grus- og sandtak, på nøkne flekker, ofte sammen med Dicranella secunda, Ditrichum homomallum, Oligotrichum incurvum, Pogonatum urnigerum, Nardia sealaris o.s.v. Fra utlandet er den angit at være kalksky, og dette bekræfter sig ogsa hos os, idet den søndenfjelds er meget sjelden på kalk- holdig grund; i Salten derimot forekommer den noget hyppigere på underlag, hvis kalkholdighet er utvilsom. Å. vaginale er uten sammenligning almindeligst 1 indlandsegnene, som i Oplands- amierne og Trøndelagen, men den forekommer ogsa, om end sjeldnere, i de øvrige amler, maske med undtagelse av Lister og Mandal, fra hvilket intet voksested endnu er kjendt. På Sydkysten og i de vlre deler av Vestlandet er den meget sjelden; i Nordland og Tromsø amt kan den neppe heller sies al være almindelig, (den mangler saledes 1 Lofoten,) mens den atter i Finmarken er hyppigere. Den forekommer ogsa på Spitsbergen No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 41 og i Grønland. Den er hos os ytterst sjelden ovenfor lrægræn- sen og neppe med sikkerhet kjendt i større højde over havet end 1000 m. på Dovrefjeld, altsa nederst i vidjebeltet; mest utbredd er den i det subalpine belte, men går også på ikke fa «steder ned i lavlandet søndenfjelds. Den har sagodtsom altid frugt. Denne modnes meget lidlig om våren; et eksemplar fra Smålenene, samlet 141, har således allerede tapt sågodtsom alle lag. Eksemplar i blomstring er samlet på Dovrefjeld *%, i Opdal (ca. 500 m.) 37, i Soknedalen or i (350 m.) %, i Dverberg *7/7; frugtanlæg findes på eksemplar fra gvH L 23 Gausdal, samlet *%/, Hegre ”%7, Værdalen 17/%. Utbredelse: Sm. Onsø; Krakerø; Fredrikstad; Borge. Å. Ejdsvold mangesteds; Ullensaker; Sørum; Aker; Bærum; Asker. bu. Nedre Eker; Modum; Ringerike alm. if. Brvhn; Sand- sver; Nore; Nes. JL. Tjømø; Sandeherred; Tjølling; Hedrum; Brunlanes. Br. Gjerpen; Ejdanger; Bamle; Saude; Gransherred; Tinn. Ne. Holt; Bygland; Valle. St. Stavanger; Fossan; Finnø. SB. Eine; Tysnes; Ullensvang; Voss; Haus; Hamre; Manger. NB. Borgund; Lærdal; Lyster 800 m.; Hafslo; Sogndal; Aurland. R. Volden; Borgund; Grytten; Kværnes. K. Søndre Aurdal; Vestre Slidre; Vang; Vardal; Fåberg; Østre Gausdal; Ringebu; Søndre Fron; Sell; Våge; Lom; Dovre. H. Romedal; Åmot: Sollien; Lilleelvedalen: Tønset: Kvikne: Tolgen. : ST. Røros; Alen; Selbu; Opdal; Soknedalen; Hølandet; Strinden; Trondhjem; Malvik. ; NT. Lånke; Stjørdalen; Hegre; Skatval; Åsen; Levanger; Værdalen; Stenkjær; Snåsen; Grong. No. Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Hemnes; Bejeren; Bodin; Saltdalen; Fauske; Sørfolden; Ankenes; Dverberg. Tr. "Trondenes; Bardo; Målselven; Lenviken; Tromsøsundet; Karlsø; Lyngen; Nordrejsen. F. Alten; Hammerfest; Kistrand; Tanen; Nesseby; Syd- varanger. Au sujet de laffinité de cette espeéce, des opinions diver- gentes ont été émises. Lindberg qui, le premier (1878), répartit 42 I. HAGEN. en TE [1914 les espeéces de Vancien Dicranella dans les genres Anisothecium et Dicranella sens. strict., la joignit å ce dernier genre, et cette opinion a été acceptée par la plupart des auteurs plus récents, ainsi que par M. Arnell qui en raison des ses caractéres phéno- logiques l'avait placée, dans son mémoire «De skandinaviska jöfmossornas kalendarium» (1875), dans le méme groupe que rufescens, squarrosum, erispum, Grevilleanum et rabrum. Limpricht, s'appuyant sur un caractére treésfaible, å ce qu'il me semble, indique son affinité avec Å. Grevilleanum; W a été suivi par M. Loeske. Si je me rattache å l'opinion des derniers bryologues en la placant dans le genre Anisothecium, je ne trouve pas le motif déterminant dans linflorescence, mais dans les caractéres distinctifs des sous-familles Anisothectoider et Campylopodioide. Toutefois il faut reconnaitre que IA. vaginale est, parmi les Anisothecium celui qui se rapproche le plus des Dicranella, gråce å sa nervure large et mal définie; la structure de l'épiderme apsulaire, au contraire, ne me parail pas prouver une affinité plus grande avec lun de ces genres qu'avec lautre. Anisothecium rubrum (Huds.) Lindb. Denne plante blev i literaturen først anført som norsk av Sommerfelt i hans Suppl. Fl. Lapp. (1826); antagelig er den her i landet for første gang samlet av Hofman-Bang og Lyngbye i 1813 Gf. et eksemplar i Kjøbenhavns botaniske museum). * Den holder sig til fugtig lerjord, dels ren, dels sandblandet, ved bækker, i vejkanter, på gamle akrer, i lerfald o. s. v. Søn- denfjelds findes den fornemmelig ved Kristianiafjorden, idet den er almindelig i Kristianiatrakten og likeledes på Ringerike, samt på ganske få steder inde i Bratsberg, Nedenes og Oplandsam- terne; derimot mangler den ganske og aldeles på sydkysten ve- stenfor Kristianiafjordens munding og på Vestlandet. På nord- siden av Dovrefjeld er den nogenlunde almindelig i Trøndelagen, når kystranden undtas, optrær alter, men mere sparsomt, 1 Vef sen, Ranen og Salten, og er sjelden i Tromsø og Finmarkens amter. Sin nordgrænse har den (i en avvikende form) på Spits- bergen. De aller fleste voksesteder ligger ikke i nogen større højde over havet; imidlertid går den op i furubeltet ialfald i Lom No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 43 og i Opdal, på hvilke steder den er bemerket i 650—700 meters højde over havet, ja endog oppe i bjerkebeltet (1000 m.). Frugten, som altid er tilstede, modnes likesom hos slegtens øvrige arter tidlig om våren. Blomstrende eksemplar er fundet i Jarlsberg '”/7, i Lom (650 m.) 178; på et andet eksemplar fra Jarlsberg, samlet !%s, var blomstringen ikke begyndt, medens et fra Meraker ?s hadde opsvulmete pistillidier. Voksesteder: Sm. Onsø fleresteds: Ryan; Kråkerø; Glemminge: Nøkleby: H. Å. Ejdsvold, Badet, Måevjen, Vilberg: Sørensen; Ullens- aker, Bjerkedalen: M. N. Blytt; Skedsmo, Nitelven nær Lille- strømmen: Jørgensen; Nesodden, Skjerviken: Kiær; Aker meget alm.; Kristiania, Akershus: M. N. Blytt; Universitetet: Bryhn; Sagene: Kaalaas; Bærum fleresteds; Asker, Hogstad valnet, Leangen: Kaalaas. Bu. Alm. på Ringerike if. Bryhn. JE. Botne; Borre, Nykirke: Conradi; Tjømø, Hamna: Bryhn; Sandeherred, Stub, Goksjøen; Hedrum: Jørgensen. bevis arde MN Blytt Ne. Holt, Holtskogen: C. Rosenberg. K. Ringebu: Sommerfelt; Søndre Fron, Ulleberg; Vage, Stade: Klær; Lom, Visdalen ca. 700 m.:: H. HemiNeemedalenySkemoen-Rkyan: ST. Selbu, ved Gråvalmet 340m.: H.; Opdal, ved Spren- bækken 1000 m. if. Kaurin; Losløkken 650 m.: H.; Stordal, Landløpet, Sjørdøla: Kaurin; Støren, Engen; Buviken, Salt nessanden, Sælerberget; Tilder, Hejmdal; Strinden, Trond- hjem og Malvik hyppig: H. KANT Lånke, Gevmgåsen: H.; Stjørdalen: Sommerfelt; Sutterøen; Hegre, Fornes; Meraker, Merakernesset: Bryhn; Værdalen, Rindsem: H.; på skredet: Kaalaas; Sparbuen: Ryan; Snaåsen, ved kirken; Leka: Kaalaas. No. Vefsen, Mosjøen: Kaalaas; Nesne, Tomma; Hem- nes, Lejrskardalen: A. Blytt; Mo, Aenget: Kaalaas; Bejeren Vold; Bodin, Bodømyren: H.; Saltdalen: Sommerfelt; mellem Rognan og Hals; Fauske, Fauske, Løgaflen: H. fler Trondenes, Nygård: Kaalaas; Tromsøsundel, Tromsøen: Arnell; Karlsø, Renøen: M. N. Blytt; Nordrejsen, under Venetvaara: Jørgensen. F. Kistrand, Mellanalus: H. Var. callistomum forekommer hist og her, oftest indblandet i hovedformen, sjeldnere (eller maske overhodet ikke) i rene luer. +4 I. HAGEN. å 1914 Aongströmia Br. eur. Ce genre qui fut établi dans la Br. eur. en 1846, est fondé sur Weisia longipes Somm.; mais des 1848 il fut fort amplifié par Ch. Miller qui lui rattacha toutes les espeéces qu'on lrouve ailleurs sous les noms Dicranella et Campylopodium; toutefois ce bryologue est resté seul å lui attribuer une si large étendue. Tandis que la plupart des auteurs, suivant l'exemple de la Br. eur., placent le genre dans la famille des Dieranacées, De Notaris erée pour lui en 1869 une famille propre, celle des Aongströmia- cées, qui se retrouve aussi en 1886 chez Limpricht et en 1904 chez M. Fleischer. Ce dernier bryologue la reprise pour une espece exotique, Pottia julacea Doz. & Molk., sur laquelle il a eru pouvoir instituer un genre nouveau, Åongströmiopsis; mais quoique: cette espece soit gymnostome, on peut dire avec cerli- tude qu'elle est sans aucune affinité avec le genre Åongströmia, c'est un Ditrichum, D. julaceum (Doz. & Molk.) Hag. Aongströmia longipes (Somm.) Br. eur. Blev under navn av Weisia longipes beskrevet som ny av Sommerfelt i Suppl. Fl. lapp. (1826) efter eksemplar, samlet av ham i Saltdalen. Den findes i Oplandsamlerne og nordenfjelds hist og her, på enkelte steder rikelig, i det subalpine belte, i Dovretrakten fra (cal 500ca- 900 må Over! havet; (længere nordover synken dens nedre højdegrænse, idet den i Soknedalen er fundet i 350 m. og ved Trondhjem i 140 m. højde, og allerede i Vikten fore- kommer den næsten i højde med havflaten. Dens nordligste findested i Norge, ved 70" n. b., betegner vistnok dens nord- grænse I den gamle verden, og heller ikke i de nearktiske egner synes den al gå synderlig længer mot nord, maske ikke engang sa langt, uten alt man dog har nogen sikker oplvsning derom. Oftest vokser den i vat sand ved bække- og elvebredder og på sandører 1 elvene, undertiden på vat lere, dog er den ogsa gjen- tagende fundel på tør sandjord, nemlig i vejkanter og på ned- lagte vejer, men synes ikke i længden at kunne holde sig på sadanne steder, ialfald er den nu forsvundet bade fra Varstigen og Vindaslien, hvor den fandtes i mængde resp. i 1857 og 1892. No: 1| NORGES DICRANACEÆ. 45 Den er temmelig konstant; av varieteter kjendes kun var. sericea fra de ytterste deler av Saltenfjorden. Hovedformen findes i almindelighet med frugt, men denne er på de aller fleste av vore eksemplar tømt og peristomet for det meste sammenfaldt; kun el eksemplar samlet i Foldalen i september måned har fuldt utviklet frugt, men med alle lag pasil- tende. Antagelig foregar lagfældningen tidlig på arel, nar mar- ken blir bar; eksemplar fra Dovre, samlet i juni, har saledes lagene avstøll. Disse samme eksemplar har ogsa lildels frugt- stilker utvokset til sin fulde længde, men uten knytning i top- pen; efter dette finder blomstringen antagelig sted samtidig med frugtmodningen. Voksesteder: K. Ringebu, Elstad: Zetterstedt; Lom, Hoft i Visas sand: H. H. Lilleelvedalen, Tronfjeldet: Lindberg; Stejmoen: Ryan; i stor mængde i Foldalens nedre del, f. eks. ved Gunnarsæteren, Ryhaugen, Krokhaugen, Mellemsbækken: Kaurin; Enunda: Bryhn; Storhøen: Jørgensen; Tønset, Lerberg 500 m.; Tolgen, (Os,) ved vejen til Dalsbygden 750 m., mellem kirken og skolen 650 m.:- HE. ST. Opdal, Kongsvold: Kiær; Varstigens nordre del: R. Hartman; Grinden, Landløpet: Kaurin; Soknedalen, Vindaåslien på den nedlagte vej 350 m.; Strinden, Havstejnaunet i vejkant 40 m.: H. NT. Grong, ved Fiskumelvens utløp; Vikten, Rørvik: Kaalaas. No. Vefsen, Skjervenelven s': Kaalaas; Gilleskål, Sand- hornet: Lessing if. Karl Miller; Bejeren, Vold, Soløjen; Bodin, ved Saltenfjorden: H.; Saltdalen, Mebyosen: Sommerfelt; Nord- almenningen: Fridtz. Tr. Trondenes, Gansasbolnen: Kaalaas. F. Kistrand, Mellanalus, Smørstad: Ryan og H. Dichodontium Schimp. De to arter av denne slegt, som anføres fra Norge, D. pellucidum og D. flavescens, betragtes bedre som utgjørende kun en enkelt, Dichodontium pellucidum (L.) Schimp. Den av Hans Strøm i hans »Første Stykke» (1788) omhand- lete Bryum pellucidam er, som hans herbarium viser, Oncophorus virens. Arten nævnes atter som norsk i 1826, nemlig i Sommer- 46 I. HAGEN. [1914 9 felts Suppl. Fl. lapp. og i Wikströms Årsberittelse. Der findes også i herbarierne rigtig bestemte eksemplar fra Saltdalen, samlet av Sommerfelt: om Wikströms angivelse, at planten er samlet i Lysland i Sætersdalen av Ahnfelt og Lindblom, er korrekt, kan jeg derimot ikke avgjøre, da jeg ikke har hat anledning til at 4 se vedkommende eksemplar. Den er imidlertid fundet her i landet allerede av M. Vahl, altså senest i 1802. Dichodontium pellucidum er en subarktisk hygrofyt. Man finder den fornemmelig på stener og blokker i og langs med mindre og middels store vandløp, men også på gruset og sandet å jord ved deres bredder. På kysten, (i Romsdals amt, ved Bodø, på Andøen,) er den imidlertid også iagttat på torvjord, og * det er heller ikke utelukket, at den en sjelden gang kan forekomme på temmelig tørt underlag. Det synes, som om den i det store og hele foretrækker skifer- og (ialfald nor- denfor polarkredsen) kalktrakter. Dens horisontale område omfatter det meste av landet, dog mangler den på Sørlandet mellem Langesundsfjorden og Stavanger både på kysten og i et bælte av betydelig bredde indenfor denne, likesom den heller ikke kjendes fra lavlandene i Smålenene. Over resten av landet forekommer den, men med ujevn hyppighet; der er egner, hvor den må betegnes som almindelig, således i Kristianiatrakten, 1 sænkningen langs Drammenselven, på Kristianiafjordens vestside, i Søndre Bergenhus, Kristians, Søndre Trondhjems, den tilstø- tende del av Nordre Trondhjems, Nordlands og måske også Tromsø amt; ellers er den at betegne som mer og mindre sjel- den. Dens nordgrænse i den gamle verden ligger på Beeren Eiland. 1 vertikal retning optrær den med størst hyppighet i det subalpine belte og går herfra på mange steder ned i åsre- gionen, men langt sjeldnere op over trægrænsen; i Sætersdalen stiger den dog op til 12—1300 m. ogi Jotunfjeldene til 1400 m.; på Dovrefjeld synes dens højdegrænse at måtte sættes til mindst 1400 m.; i Lofoten er den ikke iagttat i større højde end 300 m. Den findes måske oftere steril end fruktificerende; frugten forekommer endnu i Østfinmarken og modnes om våren. Eksem- plar samlet senhøstes såvel ved Kristiania som ved Trondhjem har ikke helt moden frugt; et andet, samlet i Kristianiatrakten 7/4, har, som det synes, fuldmodne kapsler; men alle låg på- No. 1] NORGES DICRANACEZÆ. AT sittende; "7/s var ved Trondhjem alle låg kastet. Blomstringen falder for det meste i sidste halvdel av juli, ifølge eksemplar fra forskjellige kanter av landet, dog har jeg set blomstrende plan- ter samlet ved Kristiania 97, 3, ved Trondhjem endogså '/s. På den anden side var et blomstrende eksemplar fra Søndhord- land samlet */s. Utbredelse: Sor kune Asnal-Ryan! Å. Hyppig i Nesodden, Aker, Bærum, Asker. Bu. Hurum, Knatvold, Rødtangen; Lier, Sætrang: Conradi; Øvre Eker, Lilleby: Bryhn; Modum: H.; Hole, Krokkleven: M. N. Blytt; Norderhov flerest.: Bryhn. JL. Sande, Angersklev, Fostvet: Kaurin; Botne, Ekelund: Conradi; Borre, Frebergsvik: Kaalaas; Sandeherred, Hjertas- bækken; Hedrum, Litjernet, Fritsøparken: Jørgensen; Dammen; Brunlanes, Kjose: Kiær. Br. Gjerpen, ved Falkumelven: Bryhn; Bamle, Herre if. Ryan; Telemarken: Chr. Smith; Hitter Ger Tinnfossen: Kiær. Ne. Bykle, Mejenfjeldet 12 —1300 m. - Bryhn. St. Håland, Sole: Bryhn; Mosterø, nær Kvilingsø kirke; Skudenes, ved Hilleslandsvatnet; Åkre flerest.: H.: Jelse, Ombo; Vikedal; Sand, Hylen: Kaalaas. SPES forde Fitjar Lysnes] Varaldsøy Ullensvang; (Haugsenuten 900 m.: Kaalaas); Røldal: Granvin; Voss; Fuse; Os; Fane; Bergen; Alversund. NB. Lyster, Døsen: Wulfsberg; Kinn, Hovden: Kaalaas; Strandefjeldet ved Nordalsfjorden 500 m.: Jørgensen; R. Sande; Borgund, Vallerøen; Frænen, Troldkirken: Kaalaas; Edø, Smølen if. Geheeb. K. Søndre Land, Skøjen, Høgstadfossen: Kiær; Vestre Slidre, Fristadsæteren; Vang, Grindadn: Kaalaas; Fåberg; Vestre Gausdal, ved Gausa 560 m.; Østre Gausdal, Tors- dalssæteren; Ringebu, Prestkampen: Ryan; Stulsbroen LENET stedt; Elstad: Berggren; Nordre Fron, Lo; Lom, Hoft: 550 m. H.; Lauvhøen 1400 m.: Kaurin og H. H: Lilleelvedalen, ved Folla: Ryan; Ryhaugen: Bryhn; Tønset, Engen, Kjølsæteren 1000 m.; Tolgen, Os 800 m.: H. ST. Opdal alm. (f. eks. Nystuhøen: Th. Jensen; Vårsti- gen: Kaurin); Rennebu; Støren; Selbu; Hølandet; Børsen; Buviken; Strinden; Trondhjem; Malvik; Jøssund; Roan. NT. Lånke, Gevingåsen: H.; Stjørdalen, Koksåsen; Hegre, Bålhammeren: Bryhn; Meraker: Sommerfelt; Frosten, Hojem; Levanger, Borgåsen: H.; Ogndalen: Ryan; Snåsen, Roald- stejnen: Kaalaas. 48 I. HAGEN. ; 1914 No." Hatfjelddalen;, Vefsen; (Alstahaug; Dønnes: Nesne; Mo; Bejeren; Bodin; Saltdalen; Fauske; Sørfol- den; Flakstad; Buksnes; Sortland; Dverberg. Tr. Trondenes, Harstad: Kaalaas; Bardo flerest.; Mals- elven, Moen: Arnell; Malangen, Vassbrunen: Holmgren; Len- viken, Gibostad; Berg, Hellandsvatnet: Kaalaas; Tromsøsun- det, Fløjfjeldet: Berggren; Tromsøen: Arnell; Karlsø, på syd- siden: H.; Lyngen, Kjosen: Fritze; Nordrejsen flerest. F. Alten flerest.; Kistrand flerest.; Østfinmarken (>Lap- ponia<): Deinboll; Nesseby, Gollevarrebakte: Kaurin; Vadsø: Sewell. Blandt denne arts talrige varieteter findes i Norge var. fagi- montanum, var. compactum Schimp. Dix. og vistnok også var. strictum Braithw. Subfam. GAMPYLOPODOIDEÆ. Folia margines versus attenuata, cellulis alaribus magis — minus — vix diversis, costa medioeri — latissima; perichætium distinctum; capsula collo brevi stomata haud gerente (except. Diecranella secunda) instructa. Jf Autoicum; calyptra infra capsulam descendens Metzlerella FA Piorcatkcalyptar brevorquamleapsula FP Rete foliorum basilare densum, cellulis angularibus å | propris-mullis er FA NN Dieranella Rete foliorum basilare laxum, cellulis angularibus persæpesdiverss NN 3 » J Dentes peristomii tota longitudine bifidi.. Dieranodontium | Dentes peristomii fere ad medium bifidi. . .... (ampylopus. Dicranella (Måll.-Hal.) Schimp., Mitt. 1 MCapsula strumosa fseta lute D. cerviculata (KCapsalafhaudstirumsa SE 2 Se lutéa do JG ERT D. heteromalla (Sea rruba Jr GRE D. secunda. Dicranella secunda (Sw.) Lindb. I «Norges bryologi i det 18de århundrede» fremsatte jeg side 72 den antagelse, at den av Hans Strøm i 1788 omhandlete Bryum heteromallum sandsynligvis var nærværende art, og denne formodning er blit bekræftet, efter at hans herbarium er kommet No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 49 for dagen. Wahlenberg omtaler den i Fl. lapp. (1812) under navn av Dicranum heteromallum var. minus. Den vokser på lignende steder som Anisothecium vaginale og ofte i det under denne art nævnte selskap, som indeholder de moser, der først slår sig ned på og dækker de blottete steder på mager, sandet og gruset jord. Den kan dog også, om end meget sjeldnere, træffes i våt elvesand. Underlagets kalkgehalt øver en vis indflydelse på dens forekomst, idet den ifølge Kiær mangler på Kristianiasiluren; først i Nordlands amt optrær den i kalktrakter. Den er almindelig over størstedelen av landet og er kjendt fra alle amter undtagen Lister og Mandal; på kysten i Smålenene og landets sydvestlige del mangler den eller er lalfald sjeldnere, da den foretrækker åsregionen og skogbeltet, som den også fleresteds overskrider. Den er således fundet på Galdhøen i en højde av 14—1500 m., og ifølge et eksemplar, samlet av Kiær, forekommer den på Finshøen eller mindst 1300 m. over havet, såfremt denne betegnelse er brukt i almin- delig betydning; Kaurin har betegnet et tredie voksested som «Snehætten», hvad der skulde tyde på en højde av over 1600 m. Den findes også i de højarktiske egner. Frugten, som altid er tilstede, når sin fulde utvikling sen- høstes og taper låget tidlig om våren. Blomstringen foregår likeledes om våren; et eksemplar fra Bamle, samlet i april, har nylig befrugtete pistillidier; et fra Kristiania "16 og et fra Trond- hjem ” har unge frugtanlæg. Utbredelse: Sm. Onsø, Borgåsen: Ryan. Å. Ejdsvold; Ullensaker; Nesodden; Aker; Bærum; Asker. Bu. Lier; Modum; Norderhov; Krødsherred; Sandsver; Nore; Nes; Gol. JL. Skoger; Tjømø; Sandeherred; Hedrum; Brunlanes. Br. Ejdanger; Bamle; Saude: Tinn; Rauland: Vinje. Ne. Holt; Amli; Landvik; Bygland; Valle; Bykle indtil 200 m. o. h. Si Suldal. SB. Etne; Fjelberg; Fitjar; Tysnes; Vikør; Røldal; Ulvik: Granvin; Voss; Os; Arstad; Hamre; Haus. NB. Borgund; Lærdal: Ardal; Lyster; Aurland; Kirkebø: Lavik og Brekke; Kinn; Gloppen. «KR. Sande; Sunnelven; Borgund; Grytten; Kvernes. 50 EN HAGEN: Ko [1914 K. Nordre Land; Etnedalen; Nordre Aurdal; Vestre Slidre; Østre Slidre; Vang; Toten; Fåberg; Vestre Gausdal; Østre Gaus- dal; Ringebu; Søndre Fron; Nordre Fron; Våge; Lom; Lesje; Dovre. ; H. Romedal; Amot; Sollien; Lilleelvedalen; Tønset; Tolgen. ST. Røros; Alen; Opdal; Rennebu; Soknedalen; Selbu; Tilder; Strinden; Trondhjem; Malvik; Roan. NT. Stjørdalen; Meraker; Åsen; Snåsen; Grong; Nordh,; Folderejd. No. Hatfjelddalen; Vefsen; Nesne; Hemnes; Mo; Saltdalen; Fauske; Bejeren; Bodin; Ankenes; Lødingen; Dverberg. Tr. Ibbestad; Trondenes; Bardo; Malselven; Berg; Tromsø- sundet; Karlsø; Lyngen; Nordrejsen; Skjervø. F. Alten; Hammerfest; Kistrand; Tanen; Nesseby; Syd- varanger. var. curvata (Hedw.). Dicranum curvatum Hedw. Sp. muse. p. 132 (1801). Dieranella curvata Schimp. Br. eur. Coroll. p. 13 (1856). Med hensyn til forholdet mellem hovedarten og denne varietet må jeg helt ut slutte mig til Limprichts uttalelse: «Kein Unter- schied ist för die specifische Trennung massgebend; es handelt sich immer nur um ein Mehr oder Weniger.» På grund av disse flytende kjendemerker er avgrænsningen av denne varietet gjenstand for et ret og slet skjøn, og det har navnlig sin vanske- lighet at holde den ut fra forma orthocarpa, som vistnok også har opret kapsel, men som 1 bladenes retning stemmer overens med hovedformen. Jeg tror med nogen grad av sandsynlighet at kunne angi denne varietet fra følgende steder: Å. Aker, Frogner: Kaalaas. Bu. Hønefoss: Bryhn. JL. Tjømø, Østjordet: Bryhn. * Ne. Bykle, Mejenfjeldet 1000 m.: Bryhn. K. Nordre Fron, Sletfjeldet 1000 m.: Bryhn; Lom, Vis- dalen 900 m., Raubergstulen 1050 m., Galdhøen 14—1500 m.: H. F. Hammerfest if. Winter. Dicranella cerviculata (Hedw.) Schimp. Den første overhodet kjendte beskrivelse av denne art er git av Hans Strøm. Han behandlet den først i 1788, da han henførte den til en av Hallers arter, som vistnok er Anisothecium rubrum, men i 1791 beskrev han den som ny under navn av No. 1] NORGES DICRANACEZ. dl Bryum surculo brevi ramoso, setis contortis, capsulis ovalibus erectis, operculis arcuatis og avbildet den i Skr. av Nat.-hist.-Selsk., dog uten at gi den noget binært navn. Hans eksemplar, som han angir at ha samlet på bredden av en mineralkilde på Sande prestegard i Jarlsberg, findes fremdeles i hans herbarium som en Bryum med eget nomen specifictum. Det tilhører var. pusilla. D. cerviculata er en almindelig art, som vokser på mer og mindre fugtig jord av forskjellig beskaffenhet, således på nøkne sandete eller lerete flekker, undertiden på jorddækte eller for- vitrete berg. Men ulike hyppigere forekommer den (næsten utelukkende som var. pusilla) på fugtig torv, og der er neppe nogen større myr, hvor den ikke før eller siden indfinder sig og klær kanterne og de lodrette vægger av torvstikkene med sine på lang avstand synlige lysgule tuer. Den findes i samtlige amter, sjeldnere dog, som det synes, i de sydvestlige lavlande, og har antagelig sin nordgrænse her i landet (ved 70" 25" n. b.). Den findes både i lavlandet, i åsregionen og i skogbeltet; ovenfor trægrænsen er den vistnok iagttat, men kun på få steder; den gar således både i Hallingdal, i Sætersdalen, i Jotunfjeldene og på Dovrefjeld op til 1000—1050 meter. Frugten er sagodtsom altid tilstede, oftest i mængde, og når sin modenhet senhøstes eller tidlig om våren; et eksemplar fra Fredrikstadtrakten, samlet i slutningen av oktober, har således tilsynelatende fuldmodne, men endnu lukkete kapsler, mens et andet sammesteds fra viser, at tømningen av disse er fuldbragt allerede i april. Blomstrende eksemplar foreligger fra Trondhjems- trakten, samlet 268, fra Tønsberg ”/9, fra Romerike '/9. I Gul- dalen var blomstringen avsluttet *%, i Opdal (500 m.) næsten avsluttet 39. Utbredelse: Sm. Hvaler; Onsø; Glemminge; Borge; Tune; Rade; Askim. ASRNes Ejdsvold? Hering AiSkedsmo; Nesodden, Nker, Kristiania: Bærum; Asker. Bu. Hole; Norderhov; Modum; Sandsver; Hol. JL. Sande; Sem; Tjømø; Sandeherred; Brunlanes. Br. Skåtø; Gransherred; Tinn; Nissedal. Ne. Ytre Søndeled; Holt; Tromø; Landvik; Bygland; Valle. LM. Mandal; Vanse; Nes. St. Håland; Stavanger; Skudenes; Avaldsnes; Bokn; Skjold; Jelse: Suldal. 52 I. HAGEN. [1914 ESB Eine] Fitjar 0 Pysnes Ulvik (Granvin Voss ane Arstad; Haus; Manger. NB. Borgund; Hafslo; Kirkebø; Gulen; Førde; Kinn; Bre- manger. R. Vannelven; Volden; Sunnelven; Ørskog; Borgund; Grytten; Ejd; Bolsø; Bud; Edø. K. Vestre Slidre; Fåberg; Vestre Gausdal; Øjer; Søndre Fron; Lom; Dovre. : H. Nordre Odalen; Elverum; Amot; Lilleelvedalen; Kvikne. ST. Røros; Alen; Selbu; Opdal; Rennebu; Meldalen; Sokne- dalen; Horg; Hølandet; Strinden; Trondhjem; Malvik; Fillan; Jøssund; Roan. ; NT. Lånke; Stjørdalen; Hegre; Asen; Værdalen; Snåsen; Nordli; Overhallen; Namsos. No. Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Dønnes; Nesne; Mo; Saltdalen; Fauske; Ankenes; Vågan; Lødingen. Tr. Trondenes; Bardo; Målselven; Tromsøsundet; Karlsø; Nordrejsen. F. Alten; Kistrand; Tanen; Sydvaranger. Dicranella heteromalla (L.) Schimp. Da den av Hans Strøm nævnte Bryum heteromallum ifølge hans herbarium er D. secunda, må Wahlenberg anses for at være den første, som har samlet denne art her 1 landet. Det vil dog være ønskelig at undersøke i hans herbarium, om den Dicranum heteromallum, som han angir fra de sydlige deler av Nordland, virkelig hører hit, (hvilket ingenlunde er usandsynlig, da den findes i Salten, hvor Wahlenberg rejste), eller om den tilhører D. secunda. Den sidste mulighet kan nemlig ikke ute- lukkes, da han ifølge sin uttalelse i Fl. lapp. (1812) ikke var istand til med sikkerhet at adskille disse to arter. Den vokser på jord av alle slags, sandet, leret, torvholdig, muldrik, på åpne eller noget skyggefulde, ikke for fugtige steder, i skoger, bakker, vejskjæringer, på bergsider og i klipperevner. Likesom i Europa ellers viser den sig også over størsteparten av Norge som en kalksky art, idet den kun nordenfor polar- kredsen er fundet på kalkholdig substrat. I sin horisontale utbredelse viser den ikke liten overensstemmelse med Ulota Bruchit, crispula og Drummondii, idet den likesom disse om- spænder en stor del av kysten, (fra grænsen mot Sverige til nordspidsen av Lofoten, og herfra langs dalsænkningerne går No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 53 ind i landet til henimot det subalpine belte; i Sætersdalen er den således noteret fra 550 m., i Selbu fra 400 m.; men uagtet den altså er istand til at trives i disse højder, er den i Oplands- amterne overordentlig sjelden, idet den her kun kjendes fra nogen få steder ved Mjøsen, antagelig i omkring 150 m. højde. Av løvmoser med lignende utbredelse har jeg, foruten de allerede nævnte, tidligere behandlet Rhacomitrium protensum og Orthotri- chum striatum, men jeg kommer efterhanden til at pavise flere, som f. eks. Mnium hornum, Hylocomium loreum, Plagiothecium undulatum og elegans, Sterevedon imponens, hvilke tilsammen danner en, efter hvad der synes, vel avgrænset geografisk gruppe. ; D. heteromalla må nærmest betragtes som en kystart, hvilket fremgår derav, at tyngdepunktet i dens hyppighet ligger i Søndre Bergenhus amt, fra hvilket der kjendes halvparten så mange voksesteder som fra de øvrige 17 tilsammen. Den har sin nord- grænse 1 Lofoten, ved ca. 69" 10' n. b. De fleste findesteder ligger i ringe højde over havet; det er rene undtagelser, at den stiger op til sadanne højder som ovenfor nævnt, 550 og 400 m. Der er kjendt en mængde varieteter av denne art; i Norge er specielt observeret var. interrupta og var. sericea, som begge synes at være bundet til kiselklipper og meget sjeldnere end hovedarten sætter frugt. Den førstnævnte har samme utbredelse som hovedarten; den sidste er indskrænket til Sørlandet. Hovedarten forekommer hyppigst med frugt. Denne er fuldt utviklet om høsten, men synes at beholde låget vinteren over, idet eksemplar fra Fredrikstad, samlet i november, har alle låg påsittende; derimot avstøtes de meget tidlig på året, i et eksemplar sammesteds fra, samlet %1, er således intet låg længere at se. Det sidstnævnte eksemplar viser også let opsvulmete pistillidier, og det samme er tilfældet med et fra Bergen, samlet 191; ved Trondhjem er eksemplar i blomstring samlet ?1/1 og 54. Disse lagttagelser stemmer nogenlunde overens med, hvad Grimme (Hedwigia XLII p. 23) har fundet ved Eisenach: også der utvikles nemlig frugten i løpet av 12 måneder; dens modningstid og blomstringstiden falder imidlertid der i februar og marts eller undtagelsesvis i januar. For Sverige derimot sætter Arnell blomstringstiden til begyndelsen av september; da fruglen også 54 Ka PENGENE Å - (1914 der modnes senhøstes eller tidlig om våren, kræver den til sin utvikling 16—19 måneder. Utbredelse: Sm. Hvaler; Onsø; Krakerø; Glemminge; Borge; Rade; Tune; Vartejg. Å. Ejdsvold; Nesodden; Aker; Bærum; Asker. Bu. Modum; alm. på Ringerike if. Bryhn. JL. Hof; Tjømø; Sandeherred; Hedrum; Brunlanes. Br. Fjdanger; Bamle; Tinn; Vinje; Nissedal. Ne. Holt; Amli; Østre Moland; Tromø; Fjære; Landvik; Hornnes; Bygland; Bykle- LM. Aseral;: Oddernes; Mandal; Nes. ; St. Time; Stavanger; Rennesø; Finnø; Skudenes; Akre; Avaldsnes; Bokn; Skåre; Skjold; i Indre Ryfylke alm. if. Kaalaas. SBB me fi Skanevile Fjelbers) Stord MEitjar Miliysnes; Kvinnherred;: Varaldsø: Vikør; Ullensvang; Røldal; Ulvik; Granvin; Voss; Fuse; Fane; Arstad; Askøen; Bergen; Hamre; Haus; Bruvik; Alversund; Masfjorden. NpAHarslo FEkavikos brekker Førde Kinn Daviken: Gloppen. R. Vannelven; Sande; Volden; Sunnelven; Søkkelven; Borgund; Skodje; Haram; Grytten; Bolsø; Akerø; Frænen; Bud; Kværnes; Edø. K. Fåberg: Sommerfelt; ved Mesna: Kiær. H. Romedal, Berg: Bryhn. ST. Selbu; Strinden; Trondhjem; Hejm; Fillan; Jøssund; Roan. NT. Stjørdalen; Meraker, (Gudåen: Bryhn, vistnok neppe 100 m*00 bh); Frosten; Levanser; Værdalen; Lierne (Bjdet sø: Hassler; antagelig ligger stedet i Nordli 400 m. o. h.. No. Vefsen; Alstahaug; Dønnes; Nesne; Hemnes; Mo; Bejeren; Bodin, (Løpsfjeldet 300 m.: H.); Fauske; Dverberg, (ved Ramsaå kulgrube: Kaalaas). Dicranodontium Br. eur. Ce genre est admis par tous les bryologues récents, å lexception seulement de Kindberg; mais les opinions different quant å son étendu et quant å la correction du nom. L'objection soulevée par Lindberg et par Braithwaite, que le nom Dicrano- dontium doit étre mis de cöté parce que le genre se caractérise par «peristomio non dieranaceo, sed didymodonteo», devient cependant futile par le fait qu'il n'est pas nécessaire de le faire U | Ov No. 1] NORGES DICRANACEÆ. dériver du nom générique Dicranum; sa racine initiale peut aussi bien étre Vadjectif d/xoxroc, interprétation par laquelle il vient å désigner la méme chose que p. ex. Dicranum et Didymodon. Mais l'objection tombe aussi pour une autre raison, å savoir que les reégles modernes de la nomenclature n'exigent pas de connexion entre le nom et le caractére. | Costa male definita; folia superne tantum dentata; cellulæ 1 fokares haudfporosæ Sr TF D. denudatum Costa bene definita; cellulæ basales pro parte porosæ 2 | Tractus cellularum basalium superne optime delimitatus 2 D. circinatum | Cellulæ basales sensim in superiores transeuntes .... 5 RAF olakusque basim versusidentata 1-00 D. asperulum sf ørokamera D.subfalecatum. Dicranodontium denudatum (Brid.). Dicranum flexuosum Brid. Musc. rec. II, 1, p. 163 p. p. (1798). D. denudatum Brid. Musc. rec. Suppl. I, p. 184(1806) excel. syn. Dicranodontium longirostre Br. eur. Monogr. p. 2 (1848) etc. An Dicranodontium denudatum Mitt. in Journ. Linn. Soc., Bot., XII, p. 88 (1869)? (nomen nudum). I Skandinavien blev denne art længe forvekslet med Ditrichum flexicaule, og de gamle angivelser om dens forekomst i Norge må derfor betragtes som urigtige, så meget mere som den her i landet neppe er samlet før av Lorentz i 1868. Jeg anser Wulfsbergs meddelelse i Kr.a Vid.-Selsk. Skr. 1874 for den første pålidelige opgave om artens tilstedeværelse i vort land. I sin utbredelse her i landet frembyr denne art visse lik- hetspunkter med den foregående; likesom denne forekommer den nemlig med størst hyppighet på kysten, særlig er den meget almindelig i Bergensamterne, hvorfra den syd- og østover findes (med undtagelse av Jarlsberg og Larvik) i alle kystamter til og med Buskerud, og nordover til Nordland, (hvor den på Værø har sin nordgrænse ved 67" 40" n. b.); uagtet den ikke er kjendt fra Nordre Trondhjems amt, kan den med sikkerhet forutsættes at forekomme også her. Men den findes også på steder, som ikke kan regnes til kyststrøkene, ikke blot (likesom Dicranella heteromalla) mer og mindre langt inde 1 dalfører eller sænk- 56 | I. HAGEN. [1914 ninger, som står i nogenlunde direkte forbindelse med kysten, som f. eks. Indre Telemarken, Sætersdalen, Opdal, men den trænger også over Ringerike langt op i Hallingdal, frem til Gausdal, Sell, op til Lesjeskogen, hvorved dens optræden i Gud- brandsdalen kommer i forbindelse med dens forekomst i Roms- dalen, og op på Dovrefjeld. De aller fleste av dens voksesteder ligger i de nedre lag, men den går på sine steder temmelig højt op over havet, således i Sætersdalen, (900 m.), på Dovrefjeld vistnok op til samme højde, Hallingdal, (800 m.), Lesje (650 m.). Dens hyppigste underlag er fugtig, især torvagtig jord, men ved siden derav findes den ikke sjelden på råtne stubber og på tynde jorddækker over fugtige berg; en enkelt gang er den fundet på oretrær. I Norge er frugten kun fundet en eneste gang; den var /7 i lågfældning. Hanplanter har jeg overhodet ikke truffet, og sterile hunplanter er sjeldne. Ved Flekkefjord er '*7 fundet overmodne pistillidier med endnu grøn fot; i Voss 4—500 m. var blomstringen netop endt 2, i Førde likeså *7; i Sogndal fandtes den i blomstring %/s, i Nesne i juli. Vi har foruten hovedarten også var. alpinum (Schimp.). (ampylopus alpinus Schimp. Br. eur. Suppl. Monogr. p. 2 (1864). Dicranodontium longirostre var. alpinnm Milde in Bot. Zeit. XX VIII, col. 413 (1870), som så godt som utelukkende tilhører Vestlandet. Voksesteder: Bu. Lier, Bergfløt; Nedre Eker, Solbergåsen: Kaalaas; Norderhov, Ask; Sigdal, Bøsæteren; Nes, Nautskaret 800 m.: Bryhn; Rukkedalen: Kaalaas; Nore; Skjønne: Kiær. Br. Bamle, Herre: Ryan; Solum; Gransherred, Bolke- sjø; Tinn, Sigurdsrud, Rollag, Krokan: Kiær; Krossa—Meland: Jørgensen; Haugefossjuvet 240 m., ved vejen til Gausta 300 m.; Kvitesejd, Vråvatnet; Lårdal, Dalen: Kaalaas: Mo, Gotte- stølen 700 m.: Bryhn. Ne. Holt; Landvik, under Voreheja: H.; Skiftenes: Con radi; Bygland, Sommerhjemmet, Histri 800 m.; Bykle, Brej- vikskaret 900 m.: Bryhn. LM. Nes, fleresteds ved Flekkefjord: Kaalaas. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. AR 57 St. Helleland, mellem Ørsdalen og Mandalen 5—600 m.: Jørgensen; Fossan, Frafjord: Bryhn; Oksla, Tangen, Anders- åen: Kaalaas; Rennesø; Strand, Tau: Bryhn; Sand: Kaal- aas; Suldal, Bratlandsdalen: Brvhn. SB. Etne; Tysnes; Kvinnherred; Varaldsø; Strandebarm; Jondal; Vikør; Ullensvang; Røldal; Granvin; Voss 4—500 m.:; Fuse: Os; Fane; Arstad; Askøen; Bergen; Haus. NB. Lyster; Sogndal; Balestrand; Vik; Gulen; Førde, (Haf- stad fr.: Kaalaas); Kinn; Bremanger; Gloppen. R. Vannelven; Sande; Volden; Sunnelven; Søkkelven; Bor- gund; Haram; Vestnes; Grytten; Bolsø; Akerø; Frænen; Bud. K. Vestre Gausdal, Dritjudalen 550 m.; Sell, Lårgård: Ryan; Lesje, Grønfossen ved Mølmen 650 m.: Kaalaas. ST. Opdal, Kongsvold: Hult; Olmberget: A. Blytt; Trond- hjem, Skardalen; Roan, Sandmo, Bessaker: H. No. Alstahaug, ved foten av De syv Søstre: Kaalaas; Dønnes, Løkta: Arnell; Bodin fleresteds; Fauske, Tortenli om Vers 50 me Kaalaas' Les personnes qui veulent maintenir le principe de la priorité dans les questions de nomenclature, doivent rependre le nom spécifique denudatum (Brid. 1806). Quelques-uns des auteurs qui se servent du nom longtrostre WM.1807), ajoutent le synonyme Dicranum denudatum Brid. p. p., et c'est vraisemblable- ment ce était correct, mais ce synonyme est totalement absent dans la nomen- clature des autres especes. Il n'existe done aucune autre mousse å laquelle ou pourrait attribuer comme synonyme un D. denu- datum p.p.; ce serait tout au plus le Campylopus flexuosus sur les relations duquel avec notre espeéce Bridel n'est pas parvenu å se faire une opinion certaine. Mais sa description prouve que son D. denudatum est nettement étranger au C. flexuosus; il dit: «foliis .... exfasciculatis, sub ramorum denudatorum apicem summopere caducis.» Cette phrase nous fait d'abord exclure le (i. flexuosus; de plus, elle ne peut élre appliquéæe å aucune autre espece européenne qu'au Dicranodontium denudatum. Si Bridel a déerit les feuilles comme énerves, il a commis la méme erreur que Thedenius en é'ablissant son Diecranum enerve; cette inexacti- 58 I. HAGEN. [1914 tude sexplique facilement par le fait que la nervure est assez large et se confond, sans limite distincte, avec le limbe. Mais la nervure du G. flexuosus ne lui åa pas échappé, comme le montre sa description de Dicranum flexuosum Hedw. dans le méme partie des Sp. muse., ou il a eréé le D. denundatum. Dicra- nodontium asperulum est hors de discussion; il n'a pas les «rami denudati», la nervure est bien marquée; il doit, du reste, avoir été inconnu å Bridel, car il semble qu'il n'a été recueilli qu'en 1839. Dicranodontium asperulum Schimp. Blev her i landet først samlet av Sommerfelt i 1827, men i literaturen findes den ikke anført for Norge før i Bot. Not. 1872 (av Berggren). Arten vokser på kalkfrit fjeld, (grundfjeld, eruptiver, fra utlandet angis også glimmerskifer,) helst i skygge, undertiden i dype revner eller huler, eller på våte bergflater. Den er likesom den foregående en kystplante, men langt mere utpræget end denne, idet dens utbredelse hos os er indskrænket til de ytre kyststrækninger mellem Stavanger og Ålesund; hovedmængden av dens voksesteder ligger i Bergensamterne, hvor den må regnes for almindelig; derimot er den sjelden både i Stavanger og Romsdals amt. Den har sin nordgrænse ved Ålesund, 620 30' n. b. Angivelse av højden over havet savnes for alle vokse- steder, men disse ligger vistnok samtlige nogenlunde nær hav- flaten. Var. falcatum er observeret i Ytre Hardanger og ved Bergen. Frugt er kun fundet (hos varieteten) ved Bergen; den var 30/10 fuldmoden med dels påsittende, dels avstøtt låg. Hunplanter med gamle blomster er fundet i et eksemplar fra et andet vokse- sted. Voksesteder: St. Fossan, Frafjord: Bryhn; Helle: Jørgensen. SB. Etne, Hodlestadnuten, Støle: Wulfsberg; Stord, Tyse- skaret; Tysnes, Gjertrudsåta: Jørgensen;. Ejningevik: Wulfsberg; Kvinnherred, Ølveklubben: Jørgensen; Rosendal: Kaalaas; Strandebarm, Tangeråsen: Wulfsberg; Fuse, Våganipen 250 m., Tjernhaugakslen, Fuseakslen; Os, Tysse—Smådal, Mösnuken; Fane, Hop, Laustakken; Arstad, Ulriken fleresteds: Jørgen- No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 59 sen; Bergen: Sommerfelt; Isdalen: Greve; Blåmand, mellem Fløjen og Blåmand, Sandviksfløjen: Wulfsberg; Ejdsvåg (var. faleatum) fr.: Jørgensen; Svartediket; Bruvik, Stanghelle 9: Kaalaas. NB. Gulen, Evenvik: Wulfsberg; Førde, Hafstad: Kiær; Kinn, Strandefjeldet, Endestadnipen; Bremanger, Gulesletterne, Mulefjeld: Jørgensen; Frøjen; Daviken, Bakkefjeldet: Kaalaas; Rugsund: Wulfsberg; Gloppen, Skjerdalen: Kaalaas. R. Vannelven, Aejm; Volden, Mælshornet; Herø, Rø- dalshornet: Jørgensen; Borgund, Sulen: Holmgren; Alesund: Berggren. Les auteurs modernes anglais se refusent å placer cette espe&ce dans le genre Dicranodontium, quoique, comme l'admet M. Braithwaite, elle soit intimement allite au D. denudatum. Cette maniere d'agir est motivée par le meme auteur, d'un cöté par sa remarque au sujet du genre: I Capsula regularis; flores maseuli capituliformes...... t 9) = å 5 = Kapps smaa naa (NA ) Capsula cylindrica, haud striata; peristomium erectum; ane. re Scytalina | Capsula lurbinala, striata; peristomium radiatim expansumsjimonoea FN ENE Arcloa > Flores masculi capituliformes ...........::..0 Kiæria (HE lores mascub semmitomesN NE 6 G Capua Jens SER Oncophorus (CE psaladenmsadcaa ee Gongronia. Qncophorus Brid. Limpr. V Marsoffoloruamrecdus 0. 0. Wahlenbergu (Marso foloummmeeess NT O. virens. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. SI Oncophorus Wahlenbergii Brid. Det ældste opbevarete norske eksemplar av denne art er samlet av M. Vabl i Finmarken i 1786 eller 1787. I literaturen findes den først angit her fra landet i Bridels Br. univ. (1826), nemlig fra Nordland, vistnok efter eksemplar, samlet av Wahlen- berg. Den vokser på valt underlag, jord og berg, undertiden i bække- og elvesand, og er ogsa fundet på de sterkt saltholdige strandenger ved Rinnan i Levanger Landsogn, men fornemmelig vokser den på råttent træverk, på stubber og vindfald ved bækker og i myrer. Den er ingen sjeldenhet i åsregionen og 1 det sub- alpine belte, men er søndenfjelds sjelden i lavlandet, dog er den fundet så langt ned som på Smalenskysten. Den stiger ogsa op over skoggrænsen, men neppe eller kun undtagelsesvis over vidjegrænsen; dens højeste findesteder med angiven højde ligger nemlig i Valders 1000 m., i Lom 1300 m. over havet; på Dovre- fjeld skal den forekomme ved Snehætten, ulen at højdemal er angil, men der kan med denne betegnelse neppe være ment højder under 1500 meter. Dens horisontale utbredelsesomrade indtar det meste av landets overflate, idet den kun mangler i de vire kysttrakter langs dets sydvestlige og vestlige del, omtrent fra Kristiansand til Søndfjord, og er overhodet ikke kjendt fra de lo sydligste amter. Likesom den følgende art forekommer den næsten altid i fruktificerende tilstand. Frugten modnes tidlig om våren; alle vore eksemplar, selv de tidligst på året samlete, (Levanger 1*5, Kongsvinger *6, Opdal "6, Onsø !%,) har passeret lågfældnings- stadiet. Blomstringstiden begynder i juni måned og strækker sig ind i august; ved Fredrikstad er den fundet blomstrende 1/6 og i Tune med frugtanlæg %7; i Nordmarken ved Kristiania er blomstrende planter samlet * 77. De aller fleste indsamlinger av eksemplar i blomstring er foretal mellem 'l/7 og ”/7; i august måned er den fundet blomstrende i Nordfjord (*/s,) ved Snehætten, (3/8); i Bykle var %s8 blomstringen endnu ikke begyndt, i Sønd- fjord ”s og på Skogadalsnåse !*”s netop avsluttet. Voksesteder: SmiAOnsø, Dammyr: Ryan; Tune, Sok HA; Råde, Bratholmen: Ryan. 82 I. HAGEN. [1914 Å. Ejdsvold, Utsjøsagen: Sørensen; Nesodden, Skokle- faldvatnet; Aker, Holmen ved Ljan: Kaalaas; mellem Maridals- hammeren og Sognsvatnet, Grefsenåsen: Kiær; Nordmarken mangesteds: A. Blytt, Wulfsberg; Bogstadasen: M.N. Blytt; Ska- dalen; Bærum, Lysakermyren: Kaalaas. Bu. Øvre Ekér | Køyternet Daler Bryn Modum: M.N. Blytt; Bergan: Kiær; ved Badet: S. Møller; Ådalen, Hen: Bryhn; Nore, Skjønne, Hallandsfjeldet; Rollag, Alstad: Kiær; Gol, Hemsedal: S. Møller. JL. Skoger: Kaalaas; Brunlanes, Kjose: Kiær. Br. Tinn, Haugefossen: Jørgensen; Krokan: A. Blytt; Gausta: M.N. Blytt; Sigurdsrud: Kiær; Seljord, Ruslien: Hoch: Kvitesejd, nær Vråliosen: Kaalaas; Vinje, Vehuskjærringen, Haukelisæter: Jørgensen; Vagsli: S. Møller. Ne. Holt, Nes: Hofman; Bygland, Frøjsnes: Bryhn; Valle, Stavedalshejen: M.N. Blytt; Bykle, Byklestigen, Hoslemo, Bykleli: Bryhn. SB. Kvinnherred, Sundal: Kaalaas; Røldal, Hellemo: Jørgensen; Ullensvang, Vejg: Havås; Granvin, Haokjødn: Kaalaas; vestenfor Granvinsvatnet; Ulvik, Dasefjeldet: Wulfs- berg; Voss, Bordalen: Kaalaas; Vossestranden, Vinje: Ryan; Arstad, Ulriken: Wulfsberg; «Osterøen»; Alversund, Sejm: Kaalaas. NB. Borgund, Maristuen: S. Møller; Ardal, Morkakolde- dalen, Utladalen, Skogadalsnåse: Wulfsberg; Vetti: Bryhn; Jotun- sæter; Sogndal, Helvedesfossen: Kaalaas; Kaupangerskogen; Aurland, Ravnanåse, Frettemsdalen: Wulfsberg; Askvold, Atleøen; Daviken, Raudalskammen: Kaalaas; Tuva: Wulfsberg. R. Vannelven, Løvoldsnipa 500 m.: Kaalaas; Grytten, Stigen i Isterdalen: A. Blytt; Surendalen, Gjetahætta 950 m.: H.; Edø, Smølen if. Geheeb. K. Gran: Nordre Land; Etnedalen; Vestre Slidre; Østre Slidre; Vang indtil 1200m.; Fåberg; Vestre Gaus- dal? Ringebu; Sell: VåseLom Dovre MPesjenndtl 1100 m. H. Odalen: M.N. Blytt; Vinger, Digerud: Å. Blytt; Våler, Ejg: Bryhn; Åmot; Storelvedalen; Sollien; Lilleelvedalen imdlil 1200 m.; Kvikne; Tolgen. ST. Røros, Kveranskaret (1050 m.), Hånesasen: Wulfsberg ; Opdal alm. op til mindst 1250 m.; Rennebu; Strinden,; Trondhjem; Malvik; Fillan, Strand, Børøsund: H. NT. Skatval; Hegre; Meraker; Åsen; Levanger; Spar- buen; Snåsen; Højlandet; Nordli. No. 1] NORGES DICRANACGEÆ. 85 No. Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Nesne; Hem- nes; Mo; Rødø; Melø; Bodin; Saltdalen; Fauske; Sør- folden; Evenes; Ankenes; Sortland; Dverberg. Tr. Trondenes: Ibbestad: Bardo; Malselven; Malan- gen; Lenviken; Berg; Tromsøsundet; Karlsø; Lyngen; Nordrejsen. | Fa Alten: Talvik; Hammerfest; Måsø; Kistrand: Vardø; Nesseby; Sydvaranger. 0. Wahlenbergit varierer i høj grad med hensyn til tuernes større eller mindre tæthet og bladenes længde. Av de fra Norge kjendte varieteter er var. compactus den form, hvorunder den viser sig på tørrere, åpne eller endogså vindharde steder, måske helst ovenfor trægrænsen, men på ingen måte bundet til aipe- regionen; var. elongatus er en yppig skyggeform. Mere utpræget er var. gracilis, som forekommer (vistnok utelukkende på jord) her og der i den alpine, sjeldnere derimot i den subalpine region. Ny er var. minor n. var. Omnibus partibus minor. Cæspites subecompacti, altitudine 1 em. haud attingentes; folia maximum 1.7 mm. longa; cellulæ folii superioris 0.017 mm. latæ; seta brevis; capsula abbreviata. No. Fauske, Indre Fauskeas 400 m.: H. Oncophorus virens (Sw.) Brid. Er likesom den foregående art samlet i Norge allerede 1 det 18de arhundrede, nemlig av Hans Strøm, som imidlertid ifølge eksemplaret i hans herbarium antok den for Bryum pellu- cidum, under hvilket navn han omhandler den i sit Første Stykke (1788). Som Dicranum virens er den først angit for Norge av Wahlenberg i Fl. Lapp. (1812); plantens beskrivelse i dette verk tyder på var. serratus. I likhet med 0. Wahlenbergii vokser den på vatt underlag av forskjellig beskaffenhet og har nogenlunde samme utbredelse som denne, men den går sjeldnere ned 1 lavlandet, så at den foruten i Lister og Mandals amt også mangler i Jarlsberg og Larviks amt og i Smålenene; den er desuten meget sjeldnere i Bergenhusamterne, hvor man kun har temmelig få findesteder. Derimot er den utvilsomt almindeligere i indlandsamterne og i Trøndelagen. Der er intet findested angit med større højde over havet end 1300 m. S4 I. HAGEN. [1914 Fruglen er i regelen tilstede og modnes lidlig på aret; blandt alle foreliggende eksemplar er et fra Sylling, samlet "/s, og et 14/- fra Lomseggen 17 de eneste, som har pasittende lag, selv på 9 6 og 1/6 er samlet i Trondhjemstrakten, er de avstøtt. Blomstringstiden er hos 0. virens nogenlunde den samme planter, som som hos 0. Wahlenbergit og svarer omtrent tl midten av juli; alt den imidlertid ogå her kan strække sig ut over et længere lidsrum, viser et eksemplar fra Sylling, samlet 7:, i hvilket endel individer har unge frugtanlæg, medens andre befinder sig i be- gyndende blomstring; et eksemplar fra Opdal 800 m. var 7 i blomstring. Utbredelse: A. Ejdsvold, Dal: Sørensen; Aker, Liggeren: Wulfsberø; Rådalen: M.N. Blytt; Bærum, ved Lysakerelven;, Asker, Sollr: Kaalaas. ; Bu. Lier: Modum: Hole: Norderhov: Adalen: Sand- Ser Nore Br. Telemarken: Chr. Smith; Tinn, Gausla: Kiær. Ne. Valle, Stavedalshejen: M.N. Blytt; Bykle, Mejenfjeldet B000m* Bryhn: St Sand, Lifjeldet: Kaalaas. SB. Skånevik, Skutet 700 m.: Kaalaas; Røldal, Valdalen; Ulvik, Dasefjeldet: Wulfsberg; Granvin, Nesejmhorgen 900 m.: Havås; Voss, Ejmstad: M. N. Blytt. ; NB. Borgund, Sultinden: S.Møller; Ardal, Skogadalsnase: Wulfsberg; Jotunsæler: Kaalaas. R. Grytten, Veblungsnes: Lenstrøm. K Gran: Nordre Band: Vestre Slidre: Månse Faberes: Vestre Gausdal; Østre Gausdal; Ringebu; Søndre Fron; Nordre Fron; Våge; Lom til 1220 m.; Dovre; Lesje. Amort: Storelvedalen Filleelyedalen Aønset: Kvikne. : ST. Røros; Ålen; Opdal til 1800 m.; Rennebu; Støren; Hølandet; Selbu; Tilder; Strinden; Trondhjem; Malvik. NT. Stjørdalen; Levanger; Ogndaleén; Snåsen; Grong; Nordli. No: Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Nesne;) Mo; Melø; Bejeren; Saltdalen; Fauske; Sørfolden; Ankenes. Tr. Bardo; Målselven; Tromsøsundet; Karlsø; Lyn: gen; Nordrejsen. F. Alten: Talyvilk (Al åmmerfest Kis trandaNanmen: Vardø; Nesseby; Sydvaranger. No: 1| NORGES DICRANACEÆ. S5 La var. serratus qui est certainement la forme la mieux développée de cetle espece, se distingue du type non seulement par les feuilles dentées, mais aussi par les cellules angulaires beaucoup moins distinetes que chez le type; elles sont méme nulles dans bien de cas, et les aulres cellules basilaires sont si étroites qu'elles peuvent Gtre considérées comme linéaires. Ce- pendant, ces caracteéres distinetifs ne sont pas constants; d'une part jai vu des individus qui sans aucun doute appartiennent å la variété, porter des feuilles å base presque auriculée et å cellules angulaires aussi développées que chez le type, et d'autre part, jai vu les cellules angulaires presque absentes quoique les autres caractéres fussent ceux du lvpe. Enfin, les feuilles périchétiales du type montrent parfois, immédiatement au-dessus de la base engainante, une tendance å se retrécir subitement, de sorte que la gaine est en haut pres- que arrondie et souvent ondulée ou plissée, tandis que dans la variété la transition est toujours insensible et Cgale. O. virens et Wahlenbergii different aussi dans les fleurs måles; les bractées de celles-ci sont chez le premier larges, trés concaves et brievement cuspidées, chez le dernier étroites, presque planes, le plus larges au milieu; les anthéridies de 10. Wahlenbergii sont, sur un pédicelle beaucoup plus long, plus Ctroites que celles du premier. Gongronia n. gen. Cellulæ foliorum basilares intermediæ nullæ; flores monoici, masculi gemmacei; capsula symmetrica, strumosa, demum sul- cala; peristomium regulare. On rencontre cå et lå dans la littérature l'opinion que le genre Cynodontium se distingue difficilement des genres alliés. Il en résulte qu'il faut considérer comme important pour la systématique l'observation que la structure du péristome præésente dans ce genre un caraclére tres special; aussi fautil maintenir ce caracteére. Facheusement on le fait disparailre si on persiste å rattacher le G. strumiferum au möme genre que les especes å péristome zygomorphe; le profit pour la systématique nest complet qu'en (éloignant des autres celle espeéce å péristome -régulier. Ce déplacement est justifit aussi par des considérations S6 I. HAGEN: [1914 de phylogénie; le péristome syméltrique existant chez trop d'especes pour qu'il puisse élre le résultat d'une variation parallele ou convergente, il faut supposer que la séparation entre le C. strumiferum et les autres s'est effectuée avant que ces derniéres se soient différenciées entre elles, de sorte que le GC. strumiferum est, au point de vue phylogeénétique, équivalent å T'ensemble des especes conservéæes dans ce travail sous le nom GCynodontium. Comme il ne peut étre attaché å quelque autre genre existant, il faut en eréer un nouveau. On pourrait penser å reprendre pour lui le nom ancien Cecalyphum PB., mais comme ce genre disparu est un genus mixtum, il est préférable de la laisser dans loubli. Le nom Gongronia est dérivé de y0y700771, goitre. Gongronia strumifera (Ehrh. Hedy.. Dieranum strumiferum Ehrh. Pl. erypt. no. S4 (1786) nomen nudum. Fissidens strumifer Medw. Descr. et adumbr. II, p. 88 (1788). (ynodontium strumiferum De Not. Epil. p. 280 (1869). ete: 5 Det var at vente, at en så almindelig art vilde vise sig at være samlet meget tidlig her i landet, og i virkeligheten ligger den i Hans Strøms herbarium (sammen med Cynodontium poly- carpum) under navn av Bryum verticillatum. Som Dieranum strumiferum blev den av Hornemann angit fra Norge i Fl. Dan. BSE: 23 (0) Den er almindelig utbredd over store deler av landet, nem- lig hele Østlandet, Oplaudene og Sørlandet, mangler derimot i Lister og Mandals amt og er på Vestlandet en sjeldenhet i kyst egnene, men angis også fra denne landsdel at være almindelig på sine steder i de indre fjordstrøk. Nordenfjelds er den måske, (nar man undtar Lofoten, hvor den er meget hyppig,) mere spredd, men går dog nordover til 70", den højeste bredde, som den, såvidt vites, overhodet når. Hyppigst findes den i lavlandet og skog- beltet, men går hist og her op over trægrænsen, således ved Gjendin til 1050 m., ved Pollfos i Skjak til 1200 m., i Trold- hejmen til 1150 m. over havet. Den vokser på berg, i revnerne og på siderne av klipper og stener uten synderlig hensyn til ekspositionen; den foretrækker tørre steder og er en hyppig gjæst No. 1] NORGES DICRANACEÆ. == S7 på bergsider og vandreblokker selv i de tørreste barskoger; ved Maristuen er den også fundet på trær. Søndenfjelds er den kiselstø; den forekommer nemlig her kun på grundfjeld, erup- liver og kalkfrie skifere, og den synes også nordenfjelds at fore- trække kiselberg, idet den her utvilsomt er hyppigst på Lofotens granit. Da jeg for at lette mit arbejde ikke har undersøkt mikro- skopisk mer end en del av det store materiale av denne art, tør jeg intet sikkert uttale om hyppigheten av var. scabrior (Cyno- dontium strumiferum var. scabrior Hag.) men jeg har det indtryk, at den er vel så almindelig som hovedarten. Blomstringen foregar på de fleste steder i den sidste uke av juli og i begyndelsen av august; dog har jeg fra Stjørdalen et blomstrende eksemplar, samlet *"/s, og på den anden side et fra Aker, samlet "”s, hvis pistillidier vistnok var utformete, men endnu grønne og lukkete. Frugten, som man næsten aldrig savner, taper laget i tiden fra slutningen av juli tl midten av august; I Saltdalen var lagfældningen dog endnu ikke begyndt */s. Utbredelse: ; Sm. Borge; Glemminge; Kråkerø; Onsø; Rade; Varlejg; Ømark; Trøgstad. Å. Ejdsvold; Ullensaker; Sørum; Skedsmo; Nesodden; Aker; Bærum; Asker. Bu. Modum; Hole; Nore; Nes. JL. Sande; Botne; Sem; Sandeherred; Tjømø. Br. Bamle; Fjdanger; Hitterdal; Tinn; Lårdal; Nissedal. Ne. Gjerstad; Holt; Amli; Fjære; Landvik, Bygland; Valle. St. Skjold, (Skjoldeviken: H.. SB. Fuse; Bergen; »Osterøen»; Haus; Granvin; Vosse- stranden. NB. Borgund; Lærdal; Lyster; Sogndal; Aurland; Førde; Kinn. R. Vannelven; Sande; Søkkelven; Haram; Grytten. K. Land; Vestre Slidre; Vang; Toten; Fåberg; Vestre Gaus- dal; Østre Gausdal; Ringebu; Søndre Fron; Nordre Fron; Sell; Våge; Lom; Skjåk; Dovre. å H. Nordre Odalen; Løjten; Amot; Storelvedalen; Sollien; Tønset; Kvikne. ST. Alen; Opdal; Rennebu; Selbu; Melhus; Trondhjem: Malvik. ; NT. Lånke; Stjørdalen; Skatval; Asen; Værdalen; Snåsen. No. Vefsen; Mo; Bejeren; Saltdalen; Fauske; Værø; Flak- stad; Buksnes; Vagan; Sortland; Dverberg. SS 1. HAGEN. PT JU Tr. Trondenes; Malangen; Lenviken; Berg; Skjervø; Nord- rejsen. F. Alten; Kistrand; Karasjok. Cynodontium (haud Hedw. Brid.) Br. eur. emend. Schimp. Le genre Cynodontium de notre époque n'est pas celui de Hedwig. Le peére de la bryologie comprenait dans son genre, (dont il redigea le nom d'une maniére moins correcte, Cynon- todium,) C. cernuum, (== Bryum uliginosum), GC. luridum, (= Didy- modon), C. capillaceum, (= Distichium) et G. inclinatum, ( Disti- chium). Le genre de Hedwig fut abandonné apres lui et le nom disparut méme de la littérature jusqu'en 1846; il fut repris å cette date dans la Br. eur. pour désigner toute aulre chose. Les auteurs de cette æuvre classique l'imposerent au nouveau genre qu'ils établirent pour Dieranum Bruntonii Sm., distrait par eux du genre Dicranum å cause de son péristome imparfait. En 1856, Schimper, dans le Corollaire, augmente ce genre en y ajoutant plusieurs autres especes. Mais en 1869 Milde, malgré ces faits historiques, fit rentrer GC. Bruntonit dans le genre plus réeent Oreoweisia; il conserva néæéanmoins le genre Cynodonttum pour des especes différentes de celle sur laquelle fut établi ce genre dans la Br. eur. Ce procédé, bien que déraisonnable, non seule- ment au point de vue historique, mais aussi pour des raisons de systémalique, comme je montrerai plus bas, åa été næanmoins adopté aussi par des bryologues distingués. Dans lexposé sul- vant, le genre peut étre désigné, cependant, par le nom tiré de la Br. eur., parce qu'il referme aussi le GC. Bruntonui. Les avis! different au suget de] 14 place å attribuena ee genre dans la classification: généralement rapporté aux Dicrana- cées, il est par Limpricht et Brotherus compté parmi les Rhabdo- welsiacées. Mais la tentative de Limpricht de distribuer les genres alliés en deux familles selon que leur capsule est plus ou moins striée, est peu heureuse, ces stries étant aussi distinetes chez Dicranum fuscescens que chez un Cynodontium, et le G. al- pestre ne les avant pas plus marquées que p.ex. Årcloa fulvella. Cette difficulté disparait si l'on restreint la famille des Rhabdo- weisiacées (les Dicranoweisioidées dans ce travail) aux especes å dents péristomiales indivises; alors le genre GCynodontium No. 1] NORGES DICRANACEÆ. S9 trouve place preés du genre Dieranum que plusieurs auteurs trouvent diffieile å séparer de lui. Je ne traiterai pas ici dans toute son ampleur la distinetion de ces genres, je me bornerai å rappeler quil existe, echez les Cynodontium, un caractere propre: ils ont un péristome zygomorphe, et tous les aulres genres ont un péristome régulier. C'estlå un phénomeéne des plus rares parmi les mousses. En effet, on ne connait jusqu'å ce jour qu'un seul genre, et méme un genre monotype, qui offre quelqgue chose de semblable. Dans le péristome de Skottsbergia les 9 dents dorsales sont tres courtes, les 7 dents ventrales deviennent promptement plus longues, jusquå deux fois aussi longues que les dorsales. L'inégalité des dents des GCynodontium se manifeste dans un sens contraire. Si on détache l'opercule p. ex. d'un C. suectcum ou gracilescens, on voit un péristome en forme de cöne; ce cone nest pas droit comme chez les autres mousses, mais oblique, penché du cöté ventral (voir fig. 1); et si on fend suivant une coupe longitudinale la capsule en deux parties symétriques, on apercoilt en regardant les deux moitiés du péristome que la longueur des dents diminue régulierement du cöté dorsal vers le ventral, et que chaque dent est asymétrique, son axe étant ineliné vers le cöté ventral, (voir fig. 2 et Limpr. Laubm.-fl. v. Deutschl., Oest. u. d. Schw., I. fig. 106 qui représente deux dents de GC. polycarpum faisant partie de la moitié gauche d'un péri- stome,) de facon que les dents de la moitié droile sont penchées å droite, et celles de la moitié gauche vers la gauche. Tantöt cette différence de longeur est considérable, les dents dorsales étant jusqu'å 20 pet. plus longues que les ventrales, tantöt elle est moins marquée, comme dans le péristome raccourei de C. al- pestre, mais elle est tout aussi manifeste. La seule espece chez laquelle ce caractére fait défaut, c'est le C. Bruntonii; sil avait une capsule gvmnostome, ses affinités le placeraient encore dans ce genre, mais son péristome indique quand meme que cette place est la plus naturelle; réduit, comme il est, Jusqu'å I Cvanouis- sement de la disposition caractéristique des Cynodontium, il est cependant assez bien développé pour offrir un trait qui s'oppose å son rattachement soilt aux Oreoweisia soit aux Dieranowersia: UENIGE (GI les rudiments des dents sont bifurqués et pourvus, å leur face venirale, d'une ligne médiane. Ce genre a été partagé en subdivisions de manieres tres différentes. GC. alpestre forme chez Limpricht, en commun avec C. schisti, la division Cynodontiella; GC. Bruntonit constitue la divi- Fig. 2 Cynodontium gracilescens. Fig.1: Cöne péristomial; fig. 2: Moitié droite dun péristome. D sion Pheugodon Lindb.; GC. hyperboreum fut originellement déerit comme un dÅrctoa et a été plus tard généralement considéré comme un Picranum, mais on pourrail, gråce å son péristome aberrant, fonder sur lui une division propre, comme l'a fait Limpricht pour Dicranum Scottianum et strictum; une division analogue, Lyncodontium, fut établi par M. Grebe pour le GC. Lim- No. 1] NORGES DICRANACEZ. 91 prichtianum et augmentæe par Limpricht du GC. suecicrum. La classification la plus rationelle me semble devoir sappuyer sur les caracteres de I'anneau; elle conduit å établir trois sections: (ynodontia alpestria: Annulus simplex, opereulo tectus; oper- culum integrum, C. tenella: Annulus vix distinetus vel saltem persistens; operculum integrum, C. polycarpa: Annulus duplex — triplex, revolubilis; oper- culum inciso-dentatum, la premiere contenant (GC. alpestre, la deuxiéme GC. Bruntonii, tenellum, gracilescens et fallax, et la troisieme GC. hyperboreum, suecicum et polycarpum. Kola crienn done NENNE C. alpestre koia Sm lensa NN SN % (FPeastomimumi male evolutum 1 C. Bruntont FRernstomumnassypeam NE 3 | Margo foliorum rectus vel sporadice tantum recurvatus C. suecicum | Marsopohkomumaenleusp + J Folia obiusula, seta flexuosa — cygnea..... C. gracilescens Htolasfacuta set sne 5 | Peristomii dentes remoti, luteo-rubri, annulus vix distinetus C. tenellum Beastommidentesconbsm huse NN 6 Folia præsertim facie ventrali mamillis altis instrucla; costa dorso dense denticulata; annulus nullus C. fallax Foliorum mamillæ humiles vel nullæ; costa apice exaspe- Fadrsannulussaplesse (i. polycarpum. 6 Sect. alpestria. Cynodontium alpestre (Wahlenb.) Lindb. | Wablenbergs Fl. lapp. (1812) blev den under navn av Dieranum alpestre beskrevet som ny og (sammen med var. maJjus, som sandsynligvis er identisk med G. tenellum,) angit at fore- komme temmelig hyppig i hele »Lapponia<. Specielt for Norge findes den anført i Hartmans Skand. Fl. ed. 2, men det er mig ikke bekjendt, hvad denne meddelelse støtter sig lil; de ældste eksemplar, jeg har set, er nemlig av M. N. Blytt samlet i 1836. Den tilhører de øvre lag av skogbeltet og højfjeldet, hvor den gar op lil ialfald 1700 m., men den er også hist og her 92 I. HAGEN. [1914 fundet på sleder, som ligger lemmelig langt nedenfor lrægrænsen, i Valders saledes 1500 m. højde, i Gudbrandsdalen maske endnu lavere, og ved Porsangerfjorden forekommer den i ganske ube- tydelig højde over havflaten. Søndenfjelds er den, foruten på et enkelt sted øverst i Sætersdalen, kun iagttat på spredde sleder i Jotunfjeldene og deres utløpere; i Dovretrakten er den noget almindeligere og er ogsa kjendt fra Troldhejmen, men herfra er der et langt sprang 1 dens utbredelse, idet den hverken er fun- det i Nordre Trondhjems eller i Nordlands amt; det er først i de indre deler av Tromsø og Finmarkens amter, at den igjen viser sig. Dens utbredelse er saledes i hovedtrækkene den samme som for mange andre kontinentale, østlige arter. Man finder den pa jorddækle berg og blokker i skogene, utenfor disse helst i ly i revner og kløfter; stenens sammensætning synes ikke at være av betydning. Samtlige eksemplar har frugt, men da intet av dem er sam- let før 13de juli, er lagfældningen i alle tilendebragt. De har samtidig helt utvoksete frugtstilker uten eller med svak opsvulm- ning I toppen. Voksesteder: Ne. Bykle, Støjlskaret 1000 m.: Bryhn. K. Vang, foten av Horntinden: Bryhn; ved Bergselven 500 m.: Kaalaas; Kvamsklejven: M.N. Blytt; Nordre Fron, Tårud: Ryan; Våge, Lejrungsboden 1050 m.: Kaurin; Dovre, Hjerkin: M.N. Blytt. H. Lilleelvedalen, Råtåsjøhøen 1200 m.: Conradi. ST. Opdal, toppen av Knutshøen (1700 m.): Kaurin; Kongs- vold (900 m.): Kiær; Drivstuen: Ryan; Olavsberget (ca. 660 m.): Bryhn; Skarbækken på Vangsfjeldet: Kaurin; Rennebu, Lang: fjeldet 1150 m:: HÅ Tr. »Bardo, Bergskletten: Arnell; Lyngen, i lavbeltet ved Guolasjavrre, Nieiddadalen; Nordrejsen, Fossen: Jørgensen. F. Alten: M.N. Blytt; Kistrand, Karhukoski: H.; Manter- mukka: Ryan. Sect. tenella. Cynodontium Bruntonii (Sm.) Br. eur. Den første samler av denne art her i landet var Myrin, som ogsa selv offentliggjorde sit fund i Sv. Vet-Ak. Handl. 1831. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 93 I Norge holder denne art sig lil kysten mellem den svenske grænse og Trondhjemsfjorden*), hvor den antagelig har sin nord- grænse (63" 27" nm. b.); den følger på enkelte steder fjordene ind til bunden, uten dog nogetsteds at fjerne sig mer end nogen fa kilometer fra sjøen. Den er neppe fundet i nogen betydeligere højde over havet; 120 m. er nemlig den største angivne, hvorfor det ma antas, at den overalt holder sig til lavlandet. Den vokser på berg, helst i Ivy av kratskog eller på den skrå underside av utover heldende klippemasser, søndenfjelds vistnok utelukkende på grundfjeld elier eruptiver, ved Trondhjem ogsa på kloritskifer. Frugt findes på alle vore eksemplar; på et, som er samlet på Hvaler *%, er den endnu aldeles umoden, medens de øvrige, som alle er indsamlet i juli eller august, har apnete kapsler. På eksemplar fra Nesodden '7s og Smølen *”s var blomstringen endnu ikke begyndt. Voksesteder: Sm. Id, mellem Ås og Præstebakke: Myrin; Hvaler, Søndre Sandø, Asmaløen; Onsø, Alebergene: Ryan; Kraåkerø, Trold- dalen; Borge, Ravneberget; Tune, Greåker: H.; Agnalt, Stang: Ryan; Vartejg, Bergsland: H. DerNesodden Nadjermåsen: Kiær 9 JL. Sandeherred, Mefjordbunden, Kamfjordsvarden, Fjeld- vik, Hjertåsen, Stub: Jørgensen; Hedrum, ved Lagen: Nyman; >runlanes, Amli: Kiær. Ne. Dypvåg, Borøen: H. LM. Oddernes, Odderøen: Bryhn. St. Stavanger, Bjergsted park: Bryhn, Kaalaas. SB. Tysnes, Tysnessåta: Wulfsberg. R. Edø, østsiden av Smølen: Geheeb. ST. Trondhjem, Ilsvikbergene; Strinden, Ladehamme- Hente 186 *) I Hartm. Skand. Fl. ed. 10 angis den at være samlet av Holmgren ved Bodø, i Malselven og ved Tromsø, men da jeg ikke har truffet noget eksemplar av den blandt Holmgrens samlinger, uagtet jeg vistnok har hat anledning til at gjennemgå det aller meste av de Dicranaceer, som han har samlet i Norge, og da den heller ikke på disse steder er fundet av nogen anden, skjønt bade Bodø og Tromsø har været besøkt av mange bryologer, tror jeg at gjøre rettest i at bortse fra denne angivelse. 94 I. HAGEN. Cynodontium tenellum (Br. eur.) Limpr. Dieranum torquescens Bruch in sched. Un. itin. 1828 nomen nudum. Cynodontium tenellum Limpr. in Krypt.-fl. Schles. I, p. 425 (1877). Oncophorus nigricans Kindb. in Bot. Not. 1882, p. 146. (ynodontium torquescens Limpr. Laubm.-fl. Deutschl., Oest. u dA Sehw' Ip 28810850) Il est contraire aux régles de la nomenclature d'employer pour cette plante le nom spécifique forquescens qui lui a (été imposé par Bruch sans étre accompagné de deseriplion. La dénomination C. tenellum, au contraire, a été, å mon avis, publiée d'une manieére qui lui assure la validité. Nærværende art blev i ældre tid kaldt Dieranum gracilescens og omtales som sådan allerede av Sommerfelt i hans Suppl. FI. lapp. (1826); en prøve under dette navn i hans herbarium fra Saltdalen viser sig ogsa at tilhøre GC. tenellum. Det ældste opbe- varete norske eksemplar er dog samlet av M. Vahl på en av hans rejser, 1786 eller 1802. Nar vestkysten undtas, er GC. tenellum en ganske almindelig art. På kysten fra Lister av og lil Romsdalen mangler den om- trent helt, idet man kun har et par findesteder, men ellers er den like almindelig søndenfjelds som nordenfjelds helt til Ham- merfest og Sydvaranger. I de højarktiske egner synes den ikke at findes. I lavlandene og skogregionen er den jevnt utbredd, og den stiger også op over trægrænsen, men er her sjeldnere, dog forekommer den endnu på toppen av endel højere fjeld, som Hartejgen (1690 m.) og Knutshøen (1707 m.). Fra Kristianiatrakten og Ringerike angis den kun at vokse på kiselberg, og den er også 1 Lofoten almindelig på granit, men det er på den anden side ikke tvil underkastet, at den på andre steder, f. eks. 1 Gud- brandsdalen, optrær på noget kalkholdige skifere, og fra Salten er der flere findesteder i rene kalktrakter. Den vokser utelukkende på tørre eller ialfald kun periodisk vate klipper, på deres frie flater eller i sprækker og revner, savel på åpne som på mere beskyttete steder. Nar man bortser fra forskjellen i dimensioner mellem planter fra forskjellige voksesteder, varierer den meget litet; den eneste No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 95 avvikelse, som fortjener at nævnes, er, at den undertiden optrær med noget bøjet kapselstilk og således ved første øjekast kan ligne en G. gracilescens. Frugt findes 1 alle eksemplar; den kaster laget for det meste i begyndelsen av juli, (i Jarlsberg hadde den dog alle kapsler åpnet *%6,) men man finder ofte eksemplar ikke blot fra det sidste avsnit av juli, men også fra begyndelsen av august, som endnu har mange lag påsittende. Blomstringen synes at begynde i juni, (et eksemplar fra Fredrikstad, samlet i denne måned, var således avblomstret,) for at fortsættes gjennem juli og tildels i begyndel- sen av august; den fandtes således ved Larvik i blomstring %"s. Utbredelse: Sm. Hvaler; Borge; Glemminge; Kråkerø; Onsø; Råde; Tune; Vartejg; Våler; Askim; Trøgstad. A. Ejdsvold; Hurdalen; Nesodden; Aker; Bærum. Bu. Hurum; Lier; Eker; Hole; Nore; Nes. JL. Skoger; Sande; Botne; Andebu; Sem; Tjømø; Sande- herred; Tjølling; Fredriksværn; Brunlanes. Br. Saude; Gransherred; Tinn; Nissedal; .Kvitesejd; Lår- dal; Vinje. Ne. Gjerstad; Dypvåg; Holt; Fjære; Landvik; Bygland. LM. Vanse. St. Bokn. SB. Røldal; Ullensvang; Ulvik; Granvin; Vossestranden:; Fuse; Bergen; Haus. NB. Borgund; Lærdal; Lyster; Sogndal; Vik. R. Sunnelven; Borgund; Bolsø; Grytten; Bud. K. Gran; Nordre Land; Etnedalen; Vestre Slidre; Vang; Faberg; Vestre Gausdal; Østre Gausdal; Ringebu; Søndre Fron; Sell; Våge; Lom; Dovre, Lesje. H. Romedal; Amot; Storelvedalen; Lilleelvedalen; Tønsel; KwidmeNolsen. ST. Røros; Alen; Opdal; Rennebu; Soknedalen; Selbu; Hølandet; Børsen; Melhus; Strinden; Trondhjem; Malvik; Hejm. NT. Stjørdalen; Hegre; Skatval; Meraker; Sparbuen; Nordli; Overhallen; Vemundvik. No. , Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Nesne; Mo; Salt- dalen; Fauske; Sørfolden; Ankenes; Lødingen; Værø; Flakstad; Buksnes; Vagan; Sortland. Tr. Trondenes; Bardo; Målselven; Malangen; Lenviken; Berg; Tromsøsundet; Lyngen; Skjervø; Nordrejsen; Kvænangen. F. Alten; Hammerfest; Kistrand; Tanen; Vadsø; Nesseby; Sydvaranger. 96 I. HAGEN. [1914 Cynodontium gracilescens (WM.) Schimp. *a grund av den forvirring i synonymien, som hersker i den ældre literatur, hvor navnet G. gracilescens i slor utstræk- ning har været brukt om G. tenellum, er det umulig med fuld sikkerhet at avgjøre, nar denne art først blev kjendt som norsk, men jeg skulde være tilbøjelig til at tro, at det skede i 1845, da Schimper i «Flora» angav Dicranum gracilescens med bøjet sela fra Dovrefjeld; de ældste foreliggende eksemplar er samlet av MN. Blytt 1 1856. Den er i det væsentlige kun kjendt fra Dovrefjeld og de nærmest lilstøtende trakter, hvor den er iagttat fleresteds, samt fra Filefjeld, hvor den er sjeldnere. Den er nemlig en alpin art, som neppe nogetsteds gar længere ned end i Gausdal, hvor den er fundet i en højde av 550 m.; derimot ligger de fleste findesteder øverst i skogbeltet og ovenfor dette, idet der er no- leret et sikkert højdemal på 1180 m.; sandsynligvis gar den op til mindst 1400 m. Den vokser på berg, ialfald forlrinsvis på skifere, vistnok helst på middels fuglig eller tørrere bund. I den gamle verden synes den ikke at være fundet nord- ligere end i Rennebu (62 50 nm by denmot skal denn (det arktiske Nordamerika forekomme endnu nordenfor den 7S8Sde breddegrad. Frugten, som alltid findes, oftest rikelig, synes at avstøte låget i sidste halvdel av juli. I et eksemplar fra Sogn '9%7 er blomstringen endnu ikke begyndt. Voksesteder: SB. Fuse, Fuseakslen: Jørgensen. NB: Borsund (2), Filefjeldd M. N Blytt; Aurland) Fron: dalen; Vik, Slengjesolkletten; Gulen, Evenvik: A. Blytt. K. Vang, Skakadalen: Kaalaas; Vestre Gausdal, Drit judalen 550 m.: Ryan. H. Lilleelvedalen, Slorkletten, Veslekletten: Kaurin; Faldet ved Krokhaugen: Bryhn; Tolgen, (Os,) Nyenget 750m.: H. ST. Opdal, Knutshøen: Bryhn; Kongsvold: M: N. Blytt; ovenfor Varsligen 1180 m.; Rennebu, Skrikhøen 1000 m.: H. Cynodontium fallax Limpr. I sin Muscol. germ. (1833) angir Hubener at ha fundet i Norge Dicranum gracilescens var. flavescens, hvortil som syno- No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 97 nym føres D. alpestre 8 Wahlenb., som ifølge Limpricht er identisk med C. fallax, men der kan neppe fæstes synderlig lid til denne meddelelse. I ethvert fald er denne plante først samlet her i landet av Chr. Smith på en av hans rejser i Tele- marken, og Bryhns angivelse om dens forekomst i Norge (i N. Mag. f. Naturv. bd. 40, 1902,) må betragtes som den første sikre literaturmeddelelse om dens tilstedeværelse her. C. fallax er en sjelden art. Kun i Øvre Telemarken og i Sogn forekommer den med nogen hyppighet; ellers er dens voksesteder få og spredde, de fleste beliggende i landets vestligere deler, det nordligste, som vistnok betegner dens nordgrænse, ved 6209 33" n. b. Den går intetsteds op over skoggrænsen; fler- tallet av findestederne ligger i det nedre og midtre lag av skog- beltet. Den vokser på berg og synes at kræve både skygge og fugtighet, idet den på flere steder er fundet ved fossefald. Den bærer altid frugt, som modnes i løpet av sommeren; vore eksemplar, som alle er samlet i juli og august, har tapt laget og har for det meste tømte kapsler; kun fra Bjørnfossen i Tinn (3/s) har nogen få individer endnu låget påsittende. I Vestfjorddalen 350 m. var **/7 befrugtningen antagelig foregåt et par uker tidligere. Voksesteder: Br. Telemarken: Chr. Smith; Tinn, Haugfossjuvet: M.N. Blytt; Vemork: Jørgensen; Svadde: Kaalaas; Bjørnfossen: Kiær; Kvitesejd, Vråliosen: Kaalaas; Vinje, Vehuskjærringen: Jør- gensen. SB. Voss, Vossevangen: Bryhn. NB. Aurland, Flåmsfjorden: Wulfsberg; Balestrand, Balholmen: Bryhn; Vik, Hoveåsen 400 m.: Kaalaas; Førde, Nipa: Wulfsberg. R. Grytten, Vermefossen if. Janzen; Setnes: R. Hartman. K. Vang, Skakadalen 800 m.: Kaalaas; Østre Gausdal, Voldslien: Ryan. Gråce a ses feuilles longues trés papilleuses å la face ven- trale, son anneau defectueux et son opercule entier å la marge, le C. fallax est bien distinct, d'une part de G. gracilescens, d'autre part de C. polycarpum. 7 98 I. HAGEN. [1914 Sect. polycarpa. Cynodontium hyperboreum (Br. eur.). AÅrctoa hyperborea Br. eur. Monogr. p. 5 excl. syn. (1846). Dicranum hyperboreum Mill.-Hal. Synops. I, p. 372 (1848). Blindia hyperborea Kindb. i Bih. Sv. Vet.-Ak. Handl. VII, 0. GÅ jo. 95 (868) — Angivelsen i Br. eur., at denne plante er den i Fl. Dan. på tab. 538 avbildete Bryum hyperboreum Gunn. er sikkerlig ikke andet end en aldeles uholdbar gjætning; vor art er utvilsomt ikke samlet før i 1828, da den fandtes på Dovrefjeld av W. Boeck og Kurr, efter hvis eksemplar likesom efter Schimpers fra 1844 den blev beskrevet i Br. eur. Arten, som utenfor Norge er fundet i Sverige og Grønland, findes hos os mellem 59" 37" (dens sydgrænse) og 699 51" n. b. med hovedkvarter på Dovrefjeld, hvor den er fundet mange- steds, men neppe på noget sted i større mængde, desuten i Jotun- fjeldene, hvor den optrær rikelig ved Gjendin, endvidere øverst i Sætersdalen og på nogen steder i Tromsø stift. Det fremgår allerede herav, at den kun findes i større højder over havet, og i virkeligheten er den indskrænket til de øverste lag av skog- beltet og til den alpine region; hvor langt den går ned, kan neppe med sikkerhet sies, men den stiger neppe synderlig lavere end til Kongsvolds højde, (900 m.,) medens dens højest liggende findested tør være ved Snehætten, altså antagelig ca. 1600 m. o. h. Den vokser på nøkne, stejle sider av klipper, tørre eller peri- odisk våte, av hårde stenarter, på Dovrefjeld vistnok kun på de der forekommende hårdere skifere, i Jotunfjeldene på gabbro; alene ved foten av Snehætten findes den under andre forhold, nemlig i (bække- eller elve-) sand. Frugten findes næsten altid; lågfældningen foregår i august; såvel planter fra Gjendin, samlet i august, som fra Tyin (4/8), Sætersdalen (13) og Røros (september) har nemlig dels lukkete, dels åpnete kapsler. Ved Gjendin foregik blomstringen i august; et eksemplar fra Bykle, samlet '”/3, hadde i en og samme blomst ved siden av åpne, farveløse eller gule, pistillidier, andre, som ikke hadde nådd mer end den halve længde av disse. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 99 Voksesteder: Ne. Bykle, Støjlskaret 1000—1200 m.: Bryhn. NB. Årdal, Jotunsæter 1120 m. - Kaalaas: Breim, Breims- fjeldet: Kiær. K. Våge, ved Lejrungsboden (antagelig ca. 1250 m.), Vesle- lofttinden: Kaurin og Ryan; Memurutungen: Kaurin. H. Lilleelvedalen, Veslekletten: Kaurin. ST. Røros, Kvernskaret 1050 m.: Wulfsberg; Opdal, «Dovre»: W. Boeck; Snehætten st.: Kiær; Nystuguhøen: Zetter- stedt; nordenfor Kongsvold: Kurr if. Br. eur.; Sprenbækken: C. og R. Hartman; Vårstigen: Th. Jensen; Høgsnyta: Kindberg; Drivdalen: Lorentz. No. Hatfjelddalen, Susenfjeldet 1200 m. st.: Fridtz. Tr. Målselven, mellem Storfjeldet og Alapen st.: Holm- gren (usikker); Kvænangen, Karvikfjeldet: Jørgensen. Avec son péristome zygomorphe, son opercule å marge grossieérement erénelée, ses fleurs måles gemmiformes et ses cellules foliaires angulaires de développement tres différent, cette espeéce est un vrai Cynodontium, proche allié de GC. suecicum. La structure du péristome qui n'est pas celle du type dicranoide ordinaire, puisque la couche dorsale est plus épaisse et la ven- trale trés mince et sans lamelles, constitue une anomalie qu'on retrouve aussi, comme je lai remarqué précédemment, dans le genre Paraleucobryum. Cynodontium suecicum (Arn. & Jens.) Hag. Utskilt av Arnell og Jensen i 1895, blev denne art først angit fra Norge i «Musc. Norv. bor.» (1899) fra et par steder i Tromsø stift. Det viser sig imidlertid nu ved gjennemgåelsen av universitetsherbariets moser, at den ikke blot er samlet her i landet allerede av Chr. Smith, men at den også ligger i her- bariet fra en flerhet av steder, i almindelighet benævnt GC. poly- carpum, under hvilket navn den også forekommer her og der i literaturen. Den har sin største utbredelse på Østlandet, navnlig i Kri- stianiatrakten, hvor den endogså synes at være almindelig, men hvor den er blit forvekslet med GC. polycarpum; mere spredd er den i Sørlandets indre bygdelag og mangler helt på sydkysten. I vestkystens ytre strøk er den ytterst sjelden og er heller ikke hyppig i de indre fjordegner; likeledes er den sjelden både i 100 I. HAGEN. [1914 Oplandsamterne og nordenfjelds, men findes dog endnu i Syd- varanger, hvor dens nordligste findested ligger (699 40" n.b.). I almindelighet stiger den ikke op til større højder over havet, dog har man voksesteder, som ligger 1100 m. o. h., altså be- tydelig over skoggrænsen. Den vokser på berg og blokker i likhet med C. polycarpum, dog (ialfald søndenfjelds) kun på grundfjeld og eruptiver; i Tromsø stift synes det ikke utelukket, at den går over på skiferne, men på sterkere kalkholdige berg er den neppe nogetsteds samlet. Frugten er i almindelighet tilstede; *5 var den i Nord- marken ved Kristiania endnu ikke helt moden; et eksemplar fra Bærum 6 viser en og anden tilsynelatende moden frugt, men ved siden derav flere langt mindre fremskredne; et fra Jarlsberg ?”%6 har de fleste kapsler nylig åpnet; derimot er de tømt i alle eksemplar, som er samlet i slutningen av juli. Blomstringen fandt i Sætersdalen sted i juli, i Ejdsvold */7, ved Larvik %. Voksesteder: A. Ejdsvold, alm. ved Holsjøen, Tjærebråten: Sørensen; Skedsmo: Quigstad; Aker, Bogstadåsen: M.N. Blytt; Mellem- kollen: Bryhn; åsryggene nord for Bjørnsjøen og Fyllingen, Skjærsjøen: A. Blytt; Kikut: Kaalaas; Bærum, Kolsåsen, Tjerns- rudtjernet; Asker, Dælihuset: M. N. Blytt; Skogumsåsen: Kaalaas. Bu. Hole, Øskjevallsæteren, Ertelien; Norderhov, Gyri- haugen: Bryhn; Nore, Hallandsfjeldet: Kiær; Nes, Beja: Kaalaas. JL. Sande, Vardal: Lindberg; Brunlanes, Vasbotn, Kjose: Kiær. Br. Ejdanger, Kokkersvold: M.N. Blytt; Lander: Kaalaas; Telemarken: Chr. Smith; Tinn, Vestfjorddalen: M.N. Blytt; Vemork, Krokan: Kiær. Ne. Gjerstad, Vaslødvatnet: C. Rosenberg; Valle, Hallands- fossen; Bykle, Byklestigen: Bryhn. SB. Bergen, Isdalen: Wulfsberg. NB. Hafslo: Wulfsberg; Askvold, Lammetun (var. ad Limprichtianum): Kaalaas. R. Sunnelven, Djupvashytten 900 m. (st. og ikke helt sikker): Kaalaas; Gejranger: A. Blytt. K. Vang, under Bergsfjeldet: Kaalaas; Lom, Lejrdalen 000 medal No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 101 H. Lilleelvedalen, Råtåsjøhøen 1000 m.: Conradi. NT. Nordli, Akkavasørene 1100 m. st.: Hassler. No. Ankenes, Fagernes: Fridtz. Tr. Trondenes, Lillehornet: Kaalaas. F. Alten, Bossekopsberget: Zetterstedt; Kistrand, Manter- mukka, Lakselven: Ryan; Sydvaranger, Niejddajavrre: Fridtz. var. Limprichtianum (Grebe). Cynodontiunm Limprichtianum Grebe in Hedwigia XXXVI, p- (103) (1897). En parcourant la description originale de C. Limprichtianum on cherchera en vain un seul caractére qui le sépare de G. sue- cicum; on a tout lieu de eroire que Vauteur ne l'aurait pas déerit comme espéce s'il avait eu loccasion de voir des exemplaires de celui-ci. Cette conception de son affinité est confirmé par l'ob- servation qu'un des spécimens de GC. suecicum énumérés ci-dessus forme une transition distincte vers cette variété. M. Grebe a fondé, sur son C. Limprichtianum, un sous-genre propre, Lyncodontium. Sans insister sur la singularité de tirer une dénomination d'une organe qu'on ne connait pas et dont on n'est méme pas convaincu de l'existence, je ferai remarquer seulement que ce sous-genre est tout å fait inutile; il ne peut étre fondé sur aucun autre caractére que la marge foliaire droite, ce qui est, ici du moins, un fondement insuffisant pour une telle division. Du reste, de temps å autre se présente, chez le C. suecicum, sur une faible étendue, une marge recourbée — réfléchie. Voksested: Tr. Trondenes, Lillehornet 150 m. st.: Kaalaas. var. arcticum n. var. Cæspites compacti; folia breviora; capsula brevius pedicel- lata, multo minor, vix striata. Voksested : Tr. Karlsø, Renøen: M.N. Blytt. Cynodontium polycarpum (Ehrh.) Schimp. Denne mosart er først samlet i Norge av Hans Strøm, i hvis efterlatte samling den findes (sammen med (Å. strumiferum) som Bryum verticillatum. Det er således disse arter, som han under dette navn behandler i sit Første Stykke s. 362 (1788), 102 I. HAGEN. [1914 medens den plante, som han i sit Andet Stykke s. 379 (1791) omtaler under samme benævnelse, og som <«voxer meget paa Siderne af Vandgrøfter», må være en anden art, muligens, som jeg i «Norges bryologi i det 18de århundrede» har formodet, en Oncophorus. Tar man hovedarten og var. laxirete under et, så er C. poly- carpum utbredd over hele landet like til polarkredsen, og den findes også, om end meget sjelden, længere mot nord indtil 709, hvilken geografiske bredde den når også i Grønland, men intet- steds overskrider; der er imidlertid den forskjel på de to formers utbredelse, at medens varieteten er en avgjort kystplante, som kun på få steder går noget længere ind i fjordene og ellers neppe fjerner sig mange kilometer fra havet, så er hovedarten spar- sommere på kysten, men forekommer til gjengjæld i indlandet, dog neppe nogetsteds med større hyppighet. Var. laxirete holder sig til de lavere egner og synes ikke at gå højere op end til 5—600 m.; hovedarten derimot, som vistnok også har sin største utbredelse i de nedre højdelag, går på enkelte steder noget op over trægrænsen; man har således fra Søndre Trondhjems amt et par voksesteder i 1000 m. højde. Den vokser på tørre klipper og stener, på deres frie flater eller i revner, åpent eller beskyttet, og holder sig til kiselberg. Så godt som alle eksemplar har frugt; lågfældningen foregår vistnok i begyndelsen av juli eller måske noget tidligere. Blom- stringen finder i regelen sted sidst i juli og først i august; dog er der ved Trondhjem fundet eksemplar i blomstring noget før midten av juli, og endnu tidligere i denne måned i Ranen, (Dønna f/7, Løkta 27); et eksemplar fra Grimstad, samlet ”/, har frugtanlæg, som synes at måtte være omkring I måned gamle. Voksesteder: Sm Kråkerø, Troldalen; Borge) Tosekilen:A Å. Ejdsvold, Byrud: Sørensen; Aker, Ryenbergene: M.N. Blytt; Grefsenåsen: Kaalaas; Mellemkollen: Bryhn. Bu. Hurum, Holmsbu: Kaalaas; Modum, fleresteds ved badet, Ringkollen: S. Møller; Hole, Krokskogen: Å. Blytt; Erte- lien; Al, Haugastøl: Bryhn. JL. Sande, Kalmo: Kaurin; Tjømø, Berstad, Sundene: « Bryhn; Sandeherred, Østerøen, ved skibsverftet: Jørgensen; Brunlanes, Torpvatnet, Helgeroen: Kiær. ) No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 103 Br. Hitterdal, Tinoset: Kiær; Tinn, Vestfjorddalen: M.N. Blytt; Krokan, Gausta: Kiær; Rauland, Hollvik: M.N. Blytt. Ne. Ytre Søndeled, ved Risør; Holt, ved Tvedestrand: H.; Fjære, Søm: Conradi; Bygland, Histri 600 m.; Bykle, Byklestigen: Bryhn. LM. Kristiansand; Flekkefjord: Kaalaas. St. Fossan, Lysebrekken: Kaalaas; Skjold, Skjolde- viken: H. SB. Etne, Stølelien: Chr. Sommerfelt; Vossestranden: J. Greve; Haus, Lone: Kiær. NB. Borgund, Maristuen: S.Møller; Lærdal: Sommerfelt; Vindbellen: A. Blytt; Ardal, Skogadalsnåse: Wulfsberg; Lyster: Lindblom; Hafslo; Sogndal, Kaupangerskogen: Wulfsberg; Gildreskreja; Vik, Hoveåsen 400 m.: Kaalaas. R. Sunnelven, Gejranger: A. Blytt; Sande, Knøttehornet: Kaalaas; Grytten, Veblungsnes: Kiær; Setnesfjeldet: Å. Blytt; Ormejm: Ryan. K. Land: Sommerfelt; Vestre Slidre, Olberget: Printz; Vang, Kvamsklejven: M.N. Blytt; Bergselven: Kaalaas; Østre Gausdal, Kilikampen: S. Møller; Ringebu: M.N.Blytt; Nordre Fron, Tårud: Ryan; Våge, Tessfossen: Bryhn; Dovre, Hjerkin: M.N. Blytt. H. Lilleelvedalen, Stejnen: Ryan; Veslekletten: Kaurin; Kvikne, Kleppen 400 m., Insetlien, Ulsberg: H. ST. Røros, Kvernskaret: Wulfsberg; Opdal, Kongsvold: Kaalaas; Hesthågåklejvene ca. 700 m.;. Rennebu, Skrikhøen 1000 m.; Selbu, Hestsprangbækken 200 m.; Fillan, Grindvik: H. NT. Skatval, Forbordfjeldet: Bryhn; Folderejd: Som- merfelt. F. Kistrand, Brændelven: Ryan. var. laxirete Dix. Cette variété fut déerite par M. Dixon en 1896; ignorant sa publication j'établis en 1899 mon GC. polycarpum var. lævi- folium; plus tard, en 1901, M. Grebe éleva au rang d'espéce la variété de M. Dixon. Trois ans aprés, le distingué bryologue anglais en fait une sous-espeéce de C. polycarpum, quand enfin, en 1910, il accepte avec quelque hésitation l'opinion de M. Grebe et traite la plante en question sous le nom de Gynodon- tium Jenneri (Schimp.. Tandis qu'en 1899 je ne tenais compte (et peut-étre aussi M. Dixon en 1896) que du tissu cellulaire, M. Grebe, å la suite d'une étude approfondie, a indiqué toute une série de caracteres qui doivent selon lui justifier l'espéce, 1: la feuille est plus large, spécialement le sommet qui est 104 I. HAGEN. [1914 aussi plus plat; 2": la lame de la feuille est, dans toutes ses parties, monostromatique, méme aux marges; 3": les mamilles manquent complétement aux deux cötés de la feuille; 4": les cellules foliaires sont plus claires et translucides, plus de moitié plus grandes (comme la feuille elle-méme); 5": le col de la capsule est plus distinct, renflé. avant la maturité du fruit å former presque une apophyse; 6": 'anneau est composé de 1—2 rangées de cellules (au lieu de 3); 79: les plaques dorsales des dents péristomiales sont plus nombreuses, 15—20, (chez G. polycarpum 8—15). Parmi ces caractéres il attribue le plus d'importance aux no. 2, 3 et 7. Si on ajoute que le €-| Jenneri n'existefen Norvége que sur les cötes, tandis que le GC. polycarpum se trouve surtout dans les parties intérieures du pays, on est porté å con- sidérer cette espåce comme excellemment fondée. Et pourtant il n'en est pas ainsi. (Ces caractéres distinctifs ne sont pas constants; pour ne s'en tenir qu'å ceux relevés par M. Grebe, la marge foliaire peut étre, dans le méme individu, unistratifiée sur quelques feuilles et bistratifiétes sur d'autres; les mamilles peuvent exister, plus ou moins distinctes (souvent trés bien développées) sur les feuilles appartenant sans aucun doute au G. Jenneri; jai trouvé mélées dans un méme péristome des dents å plaques étroites (0.012 mm.) et d'autres larges (0.02 mm.). Mais cette variabilité se manifeste plus évidemment encore par le croisement des caractéres des deux soi-disant espéces qui s'impose å tous ceux qui étudient nos collections. On trouve des exemplaires å feuilles monostromatiques et sans trace de mamilles qui portent au méme temps des dents péristomiales dont les plaques dorsales ont la hauteur normale du GC. poly- carpum, ou on rencontre des plantes å plaques péristomiales étroites, mais dont les cellules foliaires, quoique grandes, sont pourvues de mamilles plus ou moins nombreuses, souvent peu élevées, mais néanmoins distinctes; ou il se présente d'autres combinaisons de ces caractéres entre eux ou avec ceux de valeur secondaire. D'aprés mon expérience, les caractéres que M. Grebe regarde comme les plus constants, sont précisement les plus variables; il m'a semblé que les dimensions plus consi- dérables des cellules foliaires et la largeur plus grande des feuilles (qui dépend certainement de l'agrandissement des cellules), No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 105 sont les traits les plus essentiels. Le col capsulaire saute aux yeux tant que la fruit n'a pas atteint la maturité, mais sur les capsules vides il est flétri et ne peut plus étre distingué du pédicelle. Je ne puis énoncer aucune opinion quant å limpor- tance du développement de l'anneau; peut-étre ce caractére est-il positif, mais comme M. Grebe le dit luiméme des caractéres qu'il admet, aucun d'eux ne suffit å lui-seul pour rendre stable la position spécifique de son G. laxirete. 'Tout bien compris, en raison de la variabilité acecusée de ces formes, il sera plus rationnel de les renfermer en une seule espeéce et de restituer å C. laxirete (Jenneri) sa qualité originelle de variété. Voksesteder: Sm. Hvaler, Papper: Ryan; Tune, Greåker; Råde, Fugle- vik. JL. Sandeherred alm.: Jørgensen; Brunlanes, Kjose, Malmøen, Vasbotn: Kiær. Br. Ejdanger, Kokkersvold; Tinn, Vestfjorddalen: M.N. Blytt. Ne. Ytre Søndeled, Kjøndalen; Holt, ved Tvedestrand; Landvik, Skiftenes; Fjære, Gros: H.; Bygland, Brejdablik: Bryhn. LM. Vanse, Sellegrod; Halså og Hartmark, Halså vatnet: Kaalaas. St. Bjerkrejm, mellem Ørsdalen og Maudal 5—600 m.: Jørgensen; Bokn, Boknfjeldet 250 m.: H.; Sand, Rossejmsnibba, Lifjeldet: Kaalaas. SB. Finnås, Siggen, Fitjar; Stord, Tyseskaret; Tysnes, Tysnessåta, Godøsund: Kaalaas; Ejningevik: Wulfsberg; Kvinn- herred, Sunde: Kaalaas; Os, Skeje; Arstad, Haukelandsvatnet: Jørgensen; Ulriken: Wulfsberg; Bergen: M.N. Blytt; Askøen, Laustakken: Jørgensen; Alversund, Store Okse: Wulfsberg; Haus, Åsejm, Lone: Kiær; Hosanger, Husefjeldet: Jørgensen; Voss, Gråsiden 500 m.: Kaalaas. NB. Lyster, Ejkuren; Sogndal, Stedjeåsen, VYlvisåker: Wulfsberg; Vik, Hoveåsen 500 m.: Kaalaas; Kirkebø, Vadejm: Waulfsberg; Førde, Halbrendsnipa: Jørgensen; Hafstad; Kinn, Havikbotnen: Kiær; øen Kinn; Bremanger, Frøjen; Gloppen, Skjerdalen: Kaalaas. R. Bolsø, Kvam: Kiær; Akerø, Otterøen: Kaalaas; Kver- nes, Averøen: Kiær. ST. Opdal, Vårstigen: Berggren; Melhus, Vasfjeldet; Trondhjem, Hegdalen, Ilsviken; Strinden, Korsviken, Reppe; 106 I. HAGEN. [1914 Malvik, Viken: H.; Mostamarken: Ångstrøm; Fillan, Grindvik; Roan, Bessaker: H. NT. Snåsen, Rennset; Grong, Aurstadlien; Vemundvik, Mærraneset: Kaalaas; Folderejd: Sommerfelt; Indre Vikten: Kaalaas. No. Alstahaug, Alstenøen: Kaalaas; Dønnes, Dønna; Nesne, Tomma: Å. Blytt; Handnesøen: Burchard; Bodin, ved Bodø; Sørfolden, Djupvik: H.; Buksnes, Stamsund; Vågan, Svolvær: Kaalaas. TrassSkjervø-Kaurmn* Arctoa Br. eur. emend. Ce genre fut établi en 1846 et comprenait A. fulvella et A. hyperborea, mais il était insufissamment défini. Son créateur, Schimper, reconnu cela plus tard et le fit passer, en 1860, au rang d'une division du genre Dicranum sous le nom de Dicrana ful- vella; entre temps il avait été augmenté d'une autre espéce boréale, Å. Anderssonit Wich. (de 1859). Apres Schimper personne n'a repris ce genre jusqu'en 1910; å cette date M. Loeske a réuni sous cette dénomination les Å. fulvella, hyperborea, Anderssonit, faleata, Blyttii et Starkei; mais ce nom å été appliqué par plusieurs auteurs å un groupe despeéces de Dicranum embrassant les 6 nommés et en premier lieu, sans doute, par Lindberg qui I'employa en 1879 dans son Musc. scand., sans toutefois le définir par une diagnose. En 1883 ces especes furent disposées autrement par Kindberg; les Å. fulvella et hyperborea devinrent des Blindia, tandis que les D. Blyttit, Starket et falcatum formérent chez lui une division propre du genre Dicranum, Microcarpus, å laquelle il rapporte aussi le D. molle. Å part l'erreur qu'il å commise comme tous les autres auteurs, en liant Å. hyperborea å Å. fulvella dans le méme genre, bien que ces deux espeéces présentent des différences génériques marquées, sa combinaison est essentielle- ment correcte; il faut séparer l'A. fulvella des Microcarpus et il faut égalemént accepter l'opinion du bryologue suédois quant å I'étroite parenté de cette espeéce avec les Séligéracées, qui est la plus rapprochée peut étre du sous-genre Blindiadelphus. Ilse peut qu'on trouve plus tard convenable d'exprimer dans la filiation systématique cette affinité, mais méme dans ce cas il ne sera No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 107 pas raisonnable d'aller aussi loin que Kindberg et de faire de VA. fulvella une espeéce du genre Blindia. Comme je Vai fait remarquer précédemment, le péristome de VA. fulvella différe du type dieranoide normal: la couche ventrale est trés mince et dépourvue de lamelles, la dorsale, au contraire, est épaisse et présente å la base des trabéecules bien développées; aussi la sculpture de la face dorsale des dents est elle toute autre qu'elle est ordinairement chez les Dicranacées: les stries longitudinales, dans leur grande majorité du moins, ne sont pas dues å des lignes pointillées, mais å lalternance de petites crétes et de lignes continues enfoncées. Les dents sont entiéres ou fendues au sommet. Pour lautre espéce de ce genre, VA. Anderssonii, les illustrations du péristome de M. Dusén et de M. C. Jensen concordent avec la préparation d'un påéris- tome (anormal, cependant, par certains caractéres,) que je dois å la bonté du premier de ces deux confréres, en ce quil ny a que des lignes continues; dans la meme préparation et d'aprés la figure de M. Dusén les trabécules font distinctement saillie. Si le tissu cellulaire de VA. fulvella varie parfois dans la partie supérieure des feuilles jusqu'å étre presque carré au lieu d'étre allongé, cela ne nous autorise pas å parler de transition entre cette espeéce et Cynodontium hyperboreum; la grandeur des cellules est assez différente pour empécher toute hésitation quant å la détermination. Et si lon prend en considération les différences du sporogone, on est amené å conclure que les deux plantes sont trés distinctes. Arctoa fulvella (Dicks.) Br. eur. Er ifølge et eksemplar i universitetsherbariet samlet her i landet allerede av Sommerfelt i Saltdalen 1822, men blev av ham i Suppl. FI. lapp. (1826) kaldt Dicranum flexuosum; beskrivelsen her passer dog til D. fulvellum. Under det sidste navn angis den for første gang som norsk i Hartmans Skand. Fl. ed. 3 (1838) efter eksemplar, samlet av Ahnfelt i Sætersdalen 1826. Arten er alpin og specielt hyppig på Filefjeld og i Jotun- fjeldene, vistnok noget sjeldnere på Dovrefjeld og kun fundet hist og her i det nordenfjeldske. Den findes også på Spitsbergen. Medens den går så højt op på fjeldene, som der overhodet kan 108 I. HAGEN. [1914 vokse mos, (den er således fundet ved foten av Galdhøpiggen, 2300 m. o. h.,) så er den meget sjelden nedenfor trægrænsen, og i de indre fjeldtrakter synes den i det hele tat ikke at fore- komme nedenfor skogbeltet; derimot er dette utvilsomt tilfældet på Vestlandet, og ved Lysefjorden er den endogså samlet i kun 50 m. højde. En lignende abnorm forekomst i ringe (160 m.) højde har man ved Trondhjem, og det er efter dette ikke på- faldende, at den i Senjen er fundet så nær havflaten som 80 m. over denne. Den findes i de lavere deler av fjeldregionen på underlag av berg, voksende på deres frie flater eller i sprækker og kløfter, især hvor der er nogen fugtighet tilstede, og findes på sådanne steder altid med frugt, men i de højere lag av den alpine region går den over på bar jord mellem stenene i urer eller stenete lier og kan her danne store, flate matter, som i almindelighet er sterile. Det fremgår av dens hyppigere fore- komst på Filefjeld og i Jotunfjeldene, at den foretrækker hårde, kalkfri stenarter, dog optrær den i Vefsen på kalk, og skiferne i Salten, hvor man har fundet den et par steder, er gjerne sterkt kalkholdige. Frugten, som (mer og mindre rikelig) findes i de fleste til- fælde, taper låget i juli eller august, alt efter stedets forhold. Blomstrende eksemplar er samlet i Søndmøre /s, i Sollien 17/s, i Nordfjord *% og ?/3,i Ytre Sogn, Ryfylke og Senjen 2; et * eksemplar, samlet l!/s i Meraker, har dels gamle, dels umodne anteridier; i Rondene var blomstringen %/s såvidt begyndt. Voksesteder: bu. Sigdal, Augunshøen: Bryhn; Nore, Hallandsfjeldet: Kiær; Gol, Bjøberg: Kaalaas. Br. Tinn, Gausta: Th. Jensen; Vinje, Haugakollen ved Heggestøl: Jørgensen. Ne. Valle, Holefjeldet 1000 m.; Bykle, Kvervtjønnuten 1100 m., Svålufgrænden 1300 m., Mejenfjeldet 1250 m.: Bryhn. St. Fossan, Andersåen 50 m., Nedrebø sæter, Ødegård sæter; Suldal, Skaranuten 500 m.: Kaalaas. SB. Skånevik, Håfjeldet 900 m.; Ullensvang, Haugse- nuten: Kaalaas; toppen av Hårtejgnuten 1690 m.: Havås; Røl- dal, Valdalen 1100—1250 m.: Jørgensen; Hårehejen 1150 m.: Bryhn; Granvin, Nesejmhorgen 1000 m.: Havås; Voss, Løne- horgen: Kaalaas. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 109 NB. Borgund, Sultinden: S. Møller; toppen av Sadlen (1526 m.): Binstead; Ardal, Stølsnåsæken, Dyrhaugtinden ca. 2150 m.: Wulfsberg; Kirkebø, Blåfjeldet 550 m.: Kaalaas; Lavik og Brekke, Laviksåta; Førde, Nipa: Wulfsberg; Haf- stad; Kinn, Storåsen ved Lillevatnet, Havikbotnen: Kiær; Hå- stejnen: Jørgensen. R. Ørsten, Sauhornet 700 m.; Sunnelven, Djupvashytten 1000 m.: Kaalaas; Skjæringsdalsbræen: Kern. K. Vang, Stugunøse: Lindblom; Østre Gausdal, Skej- kampen: S. Møller; Våge, Langedalsbræen, Lejrungsboden: Kau- rin og Ryan; Veslefjeldet: Bryhn; Lom, Galdhøen 1500—1880 m.: Kaurin og H.; foten av Galdhøpiggen 2300 m.: O. K. Vole; Røjs- ejm: S. Møller; Lesje, Kampen ved Mølmen 1540 m.: Kaalaas. H. Sollien, Blåkampen: Kiær; Lilleelvedalen, Tron- fjeldet: Nyman; Mjåvaskletten, Flatsæteren: Kaurin; Digerronden: Bryhn; Råtåsjøhøen 1200 m., Langhøen 1200 m.: Conradi. ST. Røros, Vigelspiken: Wulfsberg; Opdal, Snehætten: Th. Jensen; Kalveldalen: Kiær; mellem Kongsvold og Vårstigen: Winther; Strinden, Uglen nær Tyvatnet 160 m.: H. NT. Meraker, Fonnfjeldet: Bryhn. No. Vefsen, Øjfjeldet 250 m.; Alstahaug, «De syv søstre» 350 m.: Kaalaas; Nesne: Arnell; Mo, Mofjeldet 400 m.: Fridtz, Kaalaas; Bredikfjeldet: Fridtz; Saltdalen: Sommerfelt; Solvåg- tinden: Drake; Fauske, nedenfor Sulitjelma 950 m.: H. Tr. Ibbestad, Coarvvetokka 1000 m.: Fridtz; Berg, Havn 80—100m., Storvasbotnen 300 m.: Kaalaas; Lyngen, Guolasjavrre; Nordrejsen, Snefonnfjeldet: Jørgensen; Skjervø: Kaurin. F. Østfinmarken (vistnok Vadsø): Deinboll. var. nana (Kern). Dieranum fulvellum var. nanum Kern in Jahresb. Schles. Ges. f. vaterl. Cult. LXXXIX, zool.-bot. Sect., p. 8 (1912) nomen nudum. Minus; seta flexuosa — cygnea. En hungerform fra de mest utsatte, vejrhårde steder på højfjeldet. Kiæria n. gen. Dicranum sect. I Schimp. Coroll. Br. eur. p. 14 (1857) ampl. Dicrana falcata Schimp. Synops. ed. 1, p. 78 (1860) ampl. Dicranum 7777 Falcata Hartm.-fil. Skand. FI. ed. 10, II, p- 108 (1871). 110 I. HAGEN. [1914 | Dicranum Abth. 3. Microcarpus Kindb. in Bih. K. Sv. Vet.- Akad. Handl. VII, no. 9, p. 93 (18838) nec Microcarpon Schrad. Gmel. 1791 (Microcarpum Lem.) nec Microcarpæa Brown-Lond. 1810 (Microcarpus Post & Kunze 1904) nec Microcarpium Spach 1839 nec Microcarpæa Schum. 1894. Cette liste de synonymes montre ce qu'est ce nouveau genre. En général, il cadre avec les Dicrana falcata Schimp., mais avec V'addition de D. glaciale Berggr., (D. arctieum Schimp.,) de maniére å occuper la méme étendue que dans la Flore scandinave de Hartman. Il est également identique avec la division Micro- carpus Kindb., mais il différe du sous-genre Arctoa Limpr. par lexclusion de D. fulvellum et de D. hyperboreum et par ladmis- sion de D. arcticrum. Les diagnoses des auteurs anterieurs étant trop incomplétes pour justifier le traitement de ce groupe en genre autonome, et la description de Limpricht n'étant pas parfaitement concordante, il y a lieu de la remplacer par la suivante: Cellulæ foliorum basales intermediæ nullæ, angulares costam longe non atlingentes, sæpe parum distinctæ. Flores monoici vel polyoici, masculi capituliformes. Capsula symmetrica, pro more strumosa. Peristomium regulare; dentes erecti apice incurvi. Cette diagnose n'est å aucun point de vue incompatible avec celles données par Schimper, Hartman et Kindberg dont elle n'est en réalité que le perfectionnement; mais si on l'accepte, il faut supprimer deux passages de celle de Limpricht. Quand cet auteur dit de la nervure: <«Deuter fehlend, alle Zellen gleich- artig (homogen)», et des cellules foliaires: «nicht getipfelt», il signale des caractéres insoutenables; ils ne peuvent étre maintenus pour ce groupe méme avec la délimitation qu'il lui donne. On n'a pas besoin d'examiner un grand nombre de nos exemplaires de D. Blyttii et de D. Starkei pour se convaincre que les cellules foliaires sont souvent poreuses; cette porosité offre tous les degrés; elle peut étre å peine visible, comme aussi elle est souvent distincte et assez dense. Cette structure est si fréquente qu'on est étonné de ne la voir mentionnée dans la littérature qu'une seule fois, (M. Williams in Bull. N.Y. Bot. Gard. II, p. 111 observe de D. Blyttii: «walls sometimes thickened and pitted, especially in the perichetial leaves a little above the base»). No. 1] NORGES DICRANACEÆ. en Le second des caractéres donnés par Limpricht et men- tionnés plus haut ne peut pas non plus étre conservé: les élements de la nervure ne sont pas homogenes. S'ils le sont peut étre chez D. falcatum, ils ne le sont pas chez D. fulvellum, espece traitée par lui avec les especes citées, et ils le sont moins encore chez D. Blyttii et Starkei; chez ces especes la couche moyenne est composée de cellules beaucoup plus grandes que la ventrale et la dorsale, de sorte qu'on pourrait, avec bien des raisons, les regarder comme des «Deuter»; et de fait M. Morin nomme eurycystes ces cellules seules, mais non les ventrales ni les dorsales. Mais si en délimitant notre groupe ces caractéres ne peuvent étre pris en considération, il n'existe plus aucun obstacle å placer ici le D. glaciale (arctieum), chez lequel les cellules foliaires sont encore plus distinetement et densement poreuses et chez lequel l'assise cellulaire moyenne de la nervure est plus nettement différenciée des contigiies qui sont vraiment stéréides. En effet, le D. glaciale trouve ici sa place naturelle; déjå linflorescence monoique, la forme et la structure de la capsule indiquent que le D. Starkei est son parent le plus proche; cette affinité est assez forte pour créer parfois des difficultés pour leur distinction. Limité å ces espeéces, Kiæria forme un genre homogene, et les différences avec les autres genres de la sous-famille, telles qu'elles résultent de la clé page 80, suffirent pleine- ment pour lui assurer ce rang. Je le dédie å la mémoire de FRANZ CHRISTOPHER KIær dont le nom måérite d'étre conservé dans la bryologie å cause de ses recherches personnels dans notre pays et aussi des services qu'il åa rendus å la science en encourageant les missionnaires norvégiens å recueillir dans I Afrique méridionale les bryophytes de cette partie du globe. Le nom appliqué par Kindberg est moins heureux, il a été employé et réemployé plusieurs fois (quoique avec désinences variées). | Cellulæ capsulæ epidermicæ minores, bene incrassatæ fl K. falcata | Cellulæ capsulæ epidermicæ majores, tenues......... 2 f Costa cellulas stereideas nullas continens ...... K. Starkei | Costa cellulas stereideas continens .......... K. glacialis. jo I. HAGEN. [1914 Kiæria falcata (Hedw.). Dicranum falcatum Hedw. Sp. musc. p. 150 (1801). — Sommerfelts meddelelse om denne arts forekomst i Saltdalen G Phys.-æc. Beskr. 1827) er vistnok den første omtale av den som norsk; imidlertid findes der blandt hans efterlatte moser intet eksemplar av den herfra. Det følgende år anfører han i Mag. f. Naturv. at ha fundet den på sin rejse til Vestlandet, og et eksemplar fra det der anførte sted findes også i hans her- barium. Den var i 1825 også samlet av M.N. Blytt. D. falcatum er nærmest at betegne som en alpin-atlantisk art. Dens atlantiske karakter fremgår av, at den her i landet med overvejende hyppighet forekommer på Vestlandet, er meget sjelden i Sverige og mangler i Finland, medens den findes flere- steds på fjeldene på de britiske øer. Men i likhet med mange andre moser, hvis væsentlige utbredelsesfelt ligger på Vestlandet, forekommer den også, dog mere spredd, utenfor denne landsdel; den findes således også i Sætersdalen, i Telemarken, hvorfra den strækker sig frem til Norefjeld og til Gol i Hallingdal. I Kri- stians amt findes den kun i det nordvestlige hjørne, og fra Hedemarkens amt er den ikke kjendt. På Dovrefjeld er den sjelden, likeså i Trøndelagen, derimot atter noget hyppigere i Tromsø stift, hvor den likesom søndenfjelds foretrækker kyst strøkene. Den er ikke kjendt nordenfor 700 925" n. b. Det er i fjeldregionen, at den har sin fornemste utbredelse, og her går den like op til snegrænsen; på den anden side er det, uagtet specielle højdeangivelser mangler, utvilsomt, at den på Vestlandet går langt ned i skogregionen, og i Lofoten nærmer den sig hav- flaten. Den findes især på fugtige berg, især sådanne, som ikke indeholder kalk; det er kun på enkelte steder i Nordland, at den optrær på kalkholdig underlag. Længst oppe i fjeldregionen gar den imidlertid over på bar, våt jord, fornemmelig i nær- heten av snefonnerne, og findes her, især på steder, hvor sneen blir liggende langt utover sommeren, i utstrakte flate matter, som gjerne er mer eller mindre sværtet og ikke sjelden sterile. Frugten findes oftere, end den savnes; den synes at tape låget i løpet av juli måned. Blomstringstiden er inden visse grænser avhængig av de stedlige forhold; blomstrende eksemplar No' 1] NORGES DICRANACEÆ. 113 er samlet dels i juli, (f. eks. i Vefsen 1%,) dels i august, men på den anden side var blomstringen endnu ikke begyndt i et eksemplar fra Sørfolden, 500 m., samlet 28. Voksesteder: Bu. Sigdal, Høgevarde: Bryhn; Gol, Bjøberg: Kaalaas. Br. Tinn, Gausta: Holmgren; Nissedal, «Hornetten» *): C. Rosenberg; Vinje, Kistenuten, Vågslinuten: S. Møller. Ne. Bygland, Rausthejfjeldet 900 m.; Bykle, Kvervtjøn- nuten, Mejenfjeldet 13500 m.: Bryhn. St. Fossan, ved Andersåen: Kaalaas. SB. Skånevik, Håfjeldet 900 m.; Tysnes, Tysnessåta 550—600 m.: Kaalaas; Hovlandsnuten: Jørgensen; Vikør, Tør- viknuten, Torefjeldet 1100 m.; Ullensvang, Haugsenuten: Kaal- aas; Rejsæter: Sommerfelt; Røldal, Valdalen: Jørgensen; Hårehejen: Bryhn; Ulvik, Daåsefjeldet: Wulfsberg; Hallingskejet: Sommerfelt; Granvin, Nesejmhorgen 1010 m.: Havås; Voss, Gråsiden: M.N. Blytt; Haus, Gulfjeldet: Kiær; Hosanger, Mo- dalsfjeldet: Greve. NB. Ardal, Jotunsæter: Kaurin; Lavik og Brekke, Lavik- såta; Gulen, Dalsbygden; Førde, Nipa: Wulfsberg; Hallbrends- nipa 750 m.; Daviken, Tuva, Raudalskammen 900 m.: Kaalaas; Gloppen, Ejkeneshesten: Wulfsberg; Indviken, Brigsdalsbræen: S. Møller. R. Ørsten, fjeldet mellem Stejnstølen og Erdal 600 m.: Jørgensen; Sunnelven, Gejranger: Å. Blytt; Sande, Rødals- hornet, Grøthornet; Ulstejn, Mælshornet: Jørgensen; Borgund, Sulfjeldet: R. Hartman; Alesund: Berggren; Bolsø, Tusten: Kaal- aas; Grytten, Haugen i Nebbedalen: A. Blytt; Soggefjeldet 600 m.: Ryan; Surendalen, Gjetahætta 950 m.: H. K. Vang, Skakadalen 800 m.: Kaalaas; Bitihorn: Bryhn; Våge, Langedalsbræen: Kaurin; Lom, Lomseggen 1600 m.: H.; Lesje, Grønfossen 650 m.: Kaalaas. ST. Alen, ved Killingdals grube 910 m.: H.; Opdal, Sne- hætten 1500 m.: Bryhn; Nystuhøen: Zetterstedt; Vangsfjeldet (Skardalen) ca. 1200 m., Hornet: Kaurin; Trondhjem, Sten- berget: M.N. Blytt. NT. Meraker, Fonnfjeldet 1000 m.: Bryhn; Grong, Gjejt- fjeldet 550 m.: Kaalaas; Nordli, Gosen 500 m.: Hassler; Fol- derejd, Grønlandsfjeldet 600 m.: Kaalaas. *) Dette stedsnavn, som frk. Rosenberg har anvendt også i andre for- bindelser, er åpenbart forvansket. Jeg kan ikke finde nogen anden forklaring herpå end den, at det skal betegne Skarnuten, et fjeld, som ligger like ved Nissedal kirke og det tidligere skydsskifte Tvejt. 8 114 I. HAGEN. [1914 No. Vefsen, Øjfjeldet 700 m.; Alstahaug, «De syv søstre» 3590 m.: Kaalaas; Nesne, Handnesøen; Hemnes, Grønfjeldet, Laupen: Arnell; Mo, Hauknesfjeldet 700 m.: Kaalaas; Huse- fjeldet: Jørgensen; Vesterfjeldet: A. Blytt; Tespåfjeldet: Fridtz; Fauske, «Ny Sulitjelma» 850 m.; Sørfolden, Djupviksfjeldet 500 m.: H.; Flakstad, Rejnevatnet 70 m., Rejnebringen 30 m.; Vågan, Tuva400m.; Sortland, Sortlandsfjeldet 400 m.: Kaalaas. Tr. Berg, Storvasbotnen 800 m.: Kaalaas; Tromsøsundet, Fløjfjeldet: Berggren; ovenfor Kaldsletten 300 og 370 m.: H.; Nordrejsen, Gakkovarre: Arnell. F. Kistrand, Olderfjorden 100 m.: H. En var. vaginans fra Ålesund er av Berggren beskrevet i Bot. Not. 1872 p.45. Tilsvarende eksemplar med næsten kvadra- tiske, oventil avrundete og tvert brådspidsete indre svøpblad har jeg ikke truffet under gjennemgåelsen av vort materiale. Kiæria Starkei (WM.). Dicranum Starkei WM. Bot. Tasch. p. 189 (1807). — Dicranum Starkei créé en 1807 par Weber et Mohr, et D. Blytt, établi en 1847 dans la Br. eur., ont été considérés comme deux espéces distinctes, sauf seulement par Boulay qui fit en 1884 de D. Blyttii une sous-espeéce, mentionnée dans le texte seulement comme Chria< på et av ham samlet eksemplar. På Dovrefjeld er den ikke fundet, men den findes nærmest nordenfor, i Opdal og øverst i Guldalen, for derefter, (når et par voksesteder i Nord- lands amt undtas,) at mangle helt til de indre bygder i Tromsø amt, hvor den likesom i Finmarken er bemerket på mange steder. I Finmarken har den sin nordgrænse (ved henimot 71" n. b.) og 10 146 I. HAGEN. [1914 L mangler således både på Spitsbergen og i de øvrige højarktiske egner, hvilket star i forbindelse med, at den utelukkende vokser på råttent træverk, på stubber og vindfald, både av løv- og bar- trær. Som følge herav kan den heller ikke ventes at forekomme ovenfor skoggrænsen, og i virkeligheten overstiger ingen av de noterte højder 800 m.; hvorledes det, fra denne side set, forhol- der sig med Moes stedsangivelse »Bæshøgda<, som vel ikke kan være andet end Besshøen i Våge, er derfor uklart. Uagtet D. fragilifolium ifølge sit underlag skulde synes at måtte være uav- hængig av jordbundens sammensætning, fortjener det dog at noteres, at det aldeles overvejende flertal av findestederne ligger i skifertrakter. Frugten kan neppe kaldes sjelden; lågene er ifærd med at avstøtes på et eksemplar fra Lilleelvedalen, samlet %7; et andet fra Nordre Fron, samlet i juli, har fuldmoden frugt med alle låg påsittende. Eksemplar fra Ringebu *% og fra Storelvedalen 6/s befinder sig midt i blomstringen; denne var langt fremskredet i Nordre Fron "/s; i Lilleelvedalen */7 var frugtanlæggene antage- lig 2—3 uker gamle. Voksesteder: A. »Kristiania<: M. N. Blytt (?) Br. Tinn, Haugefossen: Jørgensen; Rollag: Kiær; Rejn- sæteren 570 m., Svadde 300 m., like overfor Dale 350 m.: Kaalaas. K. Ringebu, Stulsbroen: M.N. Blytt; Elstad vest for Lågen: Berggren; Ranklev: Kaalaas; Nordre Fron, Lo: H.; ved Vinstra: Kaalaas; Tårud; Hedalen: Ryan; Sell, Lårgård: Holmgren; Våge, Ransverk sæter 700—750 m.: Kaurin; »Bæshøgda<: Moe; Dovre, Dombås 550 m.; Lesje, Holåker 550 m.: Kaalaas. H. Storelvedalen, Atneosen: Sørensen; Lilleelvedalen, Tronfjeldet: Nyman; Stejen 400 m.: Conradi; Stejsandegmoen: Ryan; Strømbuen 800 m., Velstandslien: Bryhn; mellem Ryhaugen og Gunnarsæteren: Kaurin. ST. Alen, nedenfor Lien 420 m.; Opdal, Håkårsmoene SoJ0EmeE Stuen 200me-k" No. Vefsen, Skjervenelven: Kaalaas; Saltdalen: Som- merfelt. Tr. Bardo, Strømsmoen, Bergskletten: Arnell; Målselven, Øvergård, Kongsli: Holmgren; Nordrejsen, Fossen, under Jertta: Jørgensen; Sappen, Gapperus, Javrreoaivve, Gakkovarre: Arnell. F. Alten, Bossekop: J. Vahl; Kåfjord: Lorentz; Kistrand, Lakselven: Ryan og H.; Lebesby, Kjøllefjord: Collett; Nesseby, Vanasgiedde: Kaurin; Finmarken (vistnok Vadsø): Deinboll. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 147 Dicranum strictum Schleich. Schwågr. Fra gammel tid (Hartmans Skand. Fl. ed. 3, 1838) opgit som fundet i Norge av Chr. Smith, men vedkommende eksemplar er ifølge Lindberg at henføre til D. elongatum. Den første holdbare angivelse hitrører fra Berggren, (i Bot. Not. 1872,) som vistnok også er den, der først har samlet planten her i landet. D. strictum, som intetsteds i Europa er almindelig, findes hos os især i Tromsø stift, men ogsaa her kun på få steder, og i de sydlige landsdeler hører den til de største sjeldenheter. Findestedet i Tanen (ca. 709 25" n. b.) er det nordligste, som kjendes. Den vokser i almindelighet på fugtige, råtne stubber eller nedfaldne, morskne træstammer, men er på et enkelt sted fundet på våt, smuldret glimmerskifer. Søndenfjelds findes den kun i de øvre lag av skogbeltet; nordenfjelds derimot forekom- mer den også i ganske ringe højder over havet. Vore eksemplar mangler frugt og synes heller ikke at inde- holde blomsterplanter. Voksesteder: Ne. Bygland, Rejorsfossen; Bykle, Brejvik 800 m.: Bryhn. H. Lilleelvedalen, Stejmoen: Ryan. NT. Snaåsen, ved Bruvoldelven nær Moum 150 m.: Kaalaas. No. Vefsen, ved Skjervenelven; Mo, Nævernesset 200 m.: Kaalaas; Bejeren, Tollåen, Arstad: H.; Soløjen if. Winter; Sør- folden, Djupvik: H. Tr. Bardo, Strømsmoen: Arnell; Lenviken, Gibostad: Kaalaas; Tromsøsundet, Fløjfjeldet: Berggren; Nordrejsen, nedenfor Fossen: Jørgensen. : F. Alten, Kåfjorden: Lorentz; Talvik, Vasbotnfjeldet: Zet- terstedt; Kistrand, Lakselven: H.; Tanen, Birkelund: Kaurin. Sect. scoparia. Cellulæ basilares intermediæ bene conspicuæ, mox pellucidæ et collapsæ; dentes peristomii bi- — trifidi. Dicranum Sendtneri Limpr. D. Bergeri var. acutifolium Lindb. & Arn. 1 . AK. SvVet. k. Handl. XXIII, no. 10, p. 79 (1890) saltem p. p. Blev allerede tidlig i forrige århundre samlet av Sommerfeldte i Saltdalen, vistnok 1 første halvdel av 20-årene; et av M. N. 148 I. HAGEN. [1914 Blytt i Telemarken samlet eksemplar bærer årstallet 1826. Men planten blev først langt senere, (i 1886,) utskilt som egen art, og der findes derfor i literaturen ingen meddelelse om dens fore- komst her i landet før 1888, da Kindberg opgav den fra Høsg- snyta ved Kongsvold, en angivelse, som vistnok er holdbar, da planten ikke er sjelden i denne trakt. I landets sydlige halvdel har den sin største utbredelse i Jotunfjeldene og på Dovrefjeld. Fra Jotunfjeldene, i hvis nord- ligste del den er ganske almindelig, er den utbredd vestover til Indre Sogn, hvor den er fundet fleresteds, og findes ellers på spredde steder i indlandet, i Telemarken, Sætersdalen og Søndre Gudbrandsdalen. Nordenfjelds er den vistnok endnu mere ujevn i sin forekomst, idet den ikke er kjendt fra endel af de trakter, hvis mosflora er nogenlunde vel undersøkt, f. eks. Vefsen, medens den i andre, som i Salten, synes at være hyppigere. Den går i Norge så langt mot nord som til 709 n. b.; uagtet den ikke er indsamlet på noget nordligere liggende sted, tør det på grund av vor mangelfulde kjendskap til dens utbredelse være usikkert, om denne breddegrad også danner dens nordgrænse i Europa; i det arktiske Amerika er den samlet endnu ved 769 30" n. b. Den optrær fornemmelig i de øvre lag av skogbeltet og går temmelig højt op over dette, idet den endnu er fundet i 1880 m. højde; hvor langt den søndenfjelds stiger ned, er tvilsomt, da der mangler højdeangivelse for voksestederne i den sydlige halv- del av Gudbrandsdalen. Men nordenfjelds går den langt ned; i Trøndelagen stiger den, som det synes, ned til henimot hav- flaten, og dette vites med sikkerhet at være tilfældet i Salten. Den vokser likesom D. intermedium helst på fugtig jord, i myrer f. eks., men synes hyppigere end denne art at forekomme også på tørrere underlag; på højfjeldet kan den danne omfangsrike tuer i laven på tørre hejer, og den findes også på sparsomt jorddækte berg. I de få kalktrakter søndenfjelds er den ikke iagttat, men allerede i Indtrøndelagen optrær den på kalkgrund, og dette gjentar sig endnu længer mot nord; både i Salten og ved Porsangerfjorden er den således fundet på dolomitberg. Den sætter ikke sjelden frugt; på eksemplar, samlet i august, er denne mere eller mindre nær sin modenhet, men alle låg er endnu påsittende. 17 var blomstringen næsten endt i Lilleelve- No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 149 dalen (1200 m.), 31/7 nylig avsluttet i Lom (1300 m.) og langt fremskredet i Ranen. Voksesteder: Br. Rauland, Hollvik: M. N. Blytt. Ne. Valle, Ljomfjeldet 800 m.: Bryhn. NB. Borgund, Sullinden: S. Møller; Lærdal, Vindhellen: Wulfsberg; Lyster, Turtgrøsæteren: Ryan; Aurland, Ravnanåse: Wulfsberg; Stejnbergdalen 1200 m.: Bryhn. K. Vestre Gausdal, Dritjudalen; Nordre Fron, Tårud: Ryan; Sell, Lårgård: M.N. Blytt; Våge, Gjendeshejm 1000 m.: Bryhn; Lom, Fuglesæteren: Moe; Prestsæterfjeldene, Lomseggen: Zetterstedt; sammest. 1300 m.: Kaurin og H.; Røjsejm 600 m., Raubergstulen 1230 m., Galdhøen 1880 m.: H.; Visdalen: Moe; ved broen over Gokkra 900 m., Bakkesæteren 970 m.: H.: Lauvhøen: Zetterstedt; Dovre, Fokstuen: M. N. Blytt; Hjerkin- høen: Bryhn. H. Lilleelvedalen: Lindberg; Tronfjeldet 1200 m.: Ryan; Storhøen: R. Hartman. ST. Opdal, Kongsvold: M.N. Blytt; Knutshøen: Conradi; Sprenbækken: Holmgren; Lille Elgsjøtangen 1400 m.: H.; Fins- høen: Kiær; sammest. 1300 m.: H.; Malvik, ved Folsjøen: Angstrøm. NT. Snåsen, Bergsåsen 100 m., Langnes sæter 300 m.; Vemundvik, Mærraneset: Kaalaas. No. Mo, Rødfjeldet, Strandjordet: A. Blytt; Bejeren, Tver- vik: H.; Saltdalen: Sommerfelt; Fauske, Indre Fauskeås 400 m., nær Løgaflen: H. Tr. Tromsøsundet: Berggren; Karlsø, Renøen: M. N. Blytt; Nordrejsen, under Jertta: Jørgensen. F. Alten: M.N. Blytt; Kåfjord: Lund; Kistrand, Kolvik: Ryan. Espeéce des plus litigieuses qui exige encore des observations poursuivies. La position erilique de cette mousse des hautes montagnes est démontrée tant par la divergenee des avis å 1'égard de ses affinités (voir les mentions dans la littérature), que par la variété des dénominations sous lesquelles elle existe dans les herbiers. Le D. Bergert var. acutifolium Lindb., nom sous lequel Jai trouvé des spécimens indubitables de notre espåce, est con- sidéré par son auteur comme intermédiaire entre le type de cette espeéce et D. congestum, tandis que Limpricht attribue å son D. Sendtneri une place entre D. elongatum et D. fuscescens, (c'est-å-dire, au vrai D. Sendtnert, car Limpricht a réuni ou du moins distribué sous ce nom deux plantes bien différentes, une que j'ai rencontrée 150 ; I. HAGEN. [1914 parmi les collections de feu Kaurin, récoltée par Sendtner, éti- quettée par Limpricht et correspondant å la description originale, et une autre dont je dois une épreuve å la générosité de M. Loeske, provenant également de I'herbier Limpricht et désignée par M. Loeske comme authentique, mais qui est tout aulre chose). Milde l'a determiné, selon Limpricht, comme D. elongatum, Juratzka comme D. flagellare. Dans nos collections les exemplaires ont éte rapportés, la plupart å D. Bergeri, quelques-uns å la var. acutifolium de cette espece, un petit nombre å D. Miihlenbeckii, et c'est seulement pendant les derniéres années qu'on a determiné tel ou tel exemplaire comme D. Sendtneri. Dans les autres pays européens on l'a pris pour D. negleetum; la localité donnée par Limpricht n'est pas la seule dans I'Europe centrale, car je le possede des endroits suivants: France, Hautes Alpes, La Grave 2600 m.: Thériot ?7/s 1894. Suisse, Spitalmalte Gemmi 1900 m.: Cullmann 19% 1891. (Evidemment la méme localité que désigne M. Culmann dans le Bull. Hb. Boiss. VI, p. 426 comme Arvenwald. Ces spécimens different dans leur port quelque peu de l'ordinaire). Allemagne, Algåu, Giebel im Berggåndle 1915 m.: Holler 29 1883. Le D. Bergeri var. acutifolium est indiqué de trois localités de la Sibérie boréale et du Grönland oriental (Scoresby Sound). J'ai vu le D. Sendtneri aussi d'une autre de IAmérique arctique: Kong Oscars Land, Havnefjord, 76" 30' lat. bor.: Simmons septbr. 1899 (publié par M. Bryhn comme D. Bergeri). — Le D. Sendtneri est caractérisé comme espéce de cette maniére: Cæspites densi parce tomentosi, folia caulina sensim longe cuspi- data, acuta, cellulis irregularilter polygonis bene inerassatis ca. 0'015 mm. magnis, costa valida; folia perichætialia multo altius quam in D. intermedio vaginantia, apice sensim (nec subito) in cuspidem multo longiorem contracta; seta dextram versus contorta; capsula erecta, regulariter cylindrica vel raro lenissime curvula; operculum capsulæ longitudinis. Planta mascula pygmæa. Il differe done du D. intermedium (Bergeri) par les feuilles insensiblement contractées, algués, peu ou pas ondulées, moins dentées, et, å l'état ferlile, par le pédicelle tordu å droite et par la forme de la capsule et de I'opercule. On le distingue du D. No. 1] NORGES DIGRANACEÆ. Ål Miihlenbecktt comme suit: Les touffes sont trés peu feutrées et par conséquant moins cohérentes, les feuilles peu crispées, mais seulement flexueuses, å peu prés comme chez D. intermedium dont notre espeéce rappelle généralement le port; elles sont aussi canaliculées au sommet, (non tubuleuses,) et droites (non con- tournées autour de leur axe,) leur nervure est plus épaisse, les cellules foliaires plus grandes, tres irréguliéres et fortement épais- sies, les feuilles périchétiales plus lentement contractées el leur partie linéaire entiére ou peu dentée, la capsule est droite å bec plus long. On pourrait aussi confondre le D. Sendtneri avec D. fuscescens var. congestum et avec D. majus var. spadiceum, la premiere de ces formes a souvent le sommet des feuilles formé par des cellules polygonales, mais ici les cellules sont beaucoup plus petites et en général aussi plus étroites et plus allongées; la derniére se distingue déjå par un port tout différent, då aux feuilles droites et non flexueuses. Quant au D. neglectum, cette soi-disant espeéce est å mon avis également une forme extröme du D. majus et présente, comme celui-ci, au sommet des feuilles un réseau prosenchymatique, tres différent des cellules polygonales du D. Sendtneri. D. elongatum et D. grönlandicum offrent, dans quelques-unes de leurs formes, une certaine ressemblance par le port avec D. Sendtneri, mais ils se distinguent néanmoins par la nervure gréle et par les cellules basilaires intermédiaires beaucoup moins développées. Il ressort de lå que le D. Sendtneri présente une série de carac- téres qui suffisent dans leur ensemble å lui assurer I'autonomie spéeifique, du moins quand ils sont purs; mais il ne faut pas cacher qu'on trouve parfois des formes dont la détermination 'est bien diffieile å T'état stérile. Cependant il serait injuste de lui refuser, pour cette raison, V'approbation; en effet, personne ne songe å réunir D. fuscescens et D. elongatum en une seule espeéce quoiqu'il existe, entre eux, des formes intermédiaires qu'il est difficile ou méme impossible de rattacher avec såreté å lune ou laulre de ces especes. Je donne ici la description de la plante måle: Planta maseula pygmæa, 0'5—0'75 mm. longa; folia perpauca vel complura, ex ovato breviter et obtuse cuspidata vel in cuspi- dem æquilongam lanceolatam integram vel dentatam angustata; 152 I. HAGEN. [1914 costa vix ulla; antheridia 2—4, 0'18 mm. longa, 0'07 mm. crassa; paraphyses nullæ. — Dicranum Miihlenbeckii Br. eur. Denne plante er allerede i 1827 samlet ved Kristiania av M. N. Blytt, men den første omtale av den som forekommende i Norge findes, såvidt det kan ses, hos Berggren i hans Bidrag till Skandinaviens bryologi (1866), hvor D. fuscescens var. cirratum angis for Dovrefjeld og Gudbrandsdalen; eksemplar fra et par av disse steder viser sig at tilhøre D. Miihlenbeckii; sammesteds anføres ogsa D. Miihlenbeckii fra Dovrefjeld. Den er en kontinental art; den savnes på de britiske øer og forekommer, i analogi hermed, hos os ikke på Vestlandet, likesom heller ikke på Sørlandet; derimot findes den på Øst- landet, Oplandet og nordenfjelds, hvor den trænger frem til hen- imot 709 n. b. Den optrær i Kristianiatrakten og på Ringerike som en ingenlunde sjelden mos, synes at følge Mjøsen for gjennem hele Gudbrandsdalen atter at være almindelig til op i Jotun- fjeldene, hvor den endnu findes på overgangen til Filefjeld, og hvorfra den også går ned i Valders. Fra de nordlige deler av Gudbrandsdalen stiger den op på Dovrefjeld for nordenfjelds at bli meget sjeldnere, dog, som det synes, med undtagelse av de indre deler av Tromsø amt, hvor den utvilsomt er hyppigere. Højden over havet har neppe nogen indflydelse på dens fore- komst, da den kjendes såvel fra lavlandene på Østlandet som i det indre av landet fleresteds ovenfor trægrænsen; det højest liggende findested med kjendt højde er 1500 m. over havet. Dens rikelige optræden på kalkgrunden ved Kristiania og på Ringerike, i Snåsen og Salten gjør det højst sandsynlig, at der også på" dens øvrige voksesteder er kalk i underlaget, hvilket for Gud- brandsdalens vedkommende bekræftes ved den almindelige fore- komst av andre kalkmoser. Den vokser paa berg, helst tørre, på åpne steder eller i skygge. Den forekommer mindst likeså hyppig med frugt som uten. Lagfældningen finder søndenfjelds i de lavere højdelag sted i juli, vistnok i slutningen av denne måned, (i Sell var den således ikke begyndt *%/7, ved Kristiania var den tilendebragt "/s,) men i større højder og nordenfor polarkredsen ikke før i august, (i Lom 1300 No. 1] NORGES DICRANACER. Ger 158 m. 17/8, i Fauske 2). Blomstrende eksemplar er samlet i Lyngen %/8, i Nordrejsen ?*/7 og %/s; ?*/7 var den i Gudbrandsdalen avblom- stret; 1 em. lange unge frugtstilker fandtes i Vestre Slidre 91/7 og ved Kristiania %/8. Voksesteder: A. Aker, Holmen ved Ljan: Kaalaas; Malmøen, Sjursøen: Kiær; Blekøen: M.N. Blytt; Hovedøen: Å. Blytt; Bygdø: Kaalaas; Bærum: Conradi; Snarøen: M.N. Blytt; Kolsåsen; Asker, Leang- bugten, Løkenes, Nesøen: Kiær. , Bu. Hurum, Skjøttelvik: Kaalaas; Hole, Aslterud; Norder- hov, Bure, Ultvedt, Vaker 100 m.: Bryhn. NB. Lyster, Skogadalsnåse (forma): Wulfsberg. K. Vestre Slidre, Foshejm if. Winter; Hjelle: Printz; Vang, Vænisfjeldet: Kaalaas; Fåberg, Rejstad; Vestre Gausdal, Drit- judalen 550 m.: Ryan; Ringebu, Gjeldsæteren: Berggren; Nordre Fron, Prestsæteren, mellem Hedalen og Breden i Sell, Brede- vangen: Ryan; Otta if. Winter; Våge, Gjendeshejm 1000 m., Memurutungen 1500 m.: Bryhn; Lom, Slethavn 1500 m., ved broen over Gokkra 900 m.: H.; Lomseggen, Lauvhøen: Zetter- stedt; Dovre, Dombås if. Winter; Fokstuen: Holmgren. H. Vang, nær Hamar: H.; Lilleelvedalen: Lindberg. ST. Røros, Skarhammerdalen: Wulfsberg; Opdal, Dovre- fjeld: M. N. Blytt; Kongsvold if. Winter; Lille Elgsjøtangen 1400 m.: H.; Finshøen: Kiær; Olmberget: Bryhn; Aune 530 m., Håkaår bo0 mH NT. Snåsen, Bergsåsen: Kaalaas. No. Fauske, »Ny Sulitjelma< 850 m., Løgaflen: H. Tr. Trondenes, Harstadhavn: Arnell; Lyngen, vest for Guolasjavrre, Nieiddadalen; Nordrejsen, Venetvaara ovenfor bjerkegrænsen: Jørgensen; Josåjårvi ved Sappen: Arnell. F. Kistrand, Kolvik: Ryan. D. brevifolium Lindb. fut déjå indiqué pour la Norvege dans la publication originale, et Jai vu dans les herbiers plusieurs exemplaires provenant de notre pays et determinés par Lindberg sous ce nom. Mais malgré ma meiileure volonté il m'a élé impossible de saisir les différences par lesquelles ces plantes devraient se distinguer du D. Miihlenbeckii; il y a des touffes avec le méme feutre rouge, des feuilles de la meme forme, semblable- ment contournées, avec la méme nervure excurrente et le méme tissu cellulaire etc. D'aprés cela, le D. brevifolium et D. Miihlen- beckii sont, pour moi, une seule et meme espece. 154 | I. HAGEN. [1914 Dicranum fuscescens Turn. Det ældste til denne art hørende norske eksemplar (av var. congestum) er samlet av M. Vahl i slutningen av det 18de eller begyndelsen av det 19de århundrede. I literaturen finder man den først nævnt som norsk (under navn av D. scoparium var. fuscescens) i Weber og Mohrs Bot. Tasch. (1807); da disse for- fattere hadde fåt sit eksemplar meddelt av Uldahl, Vahls rejse- fælle i 1802, tør deres meddelelse anses for at medføre rigtighet. Det er en meget almindelig art gjennem hele Norge, fra Lindesnes til Nordkap, fra kystranden til østgrænsen; (at den synes al være sjeldnere 1 Lister og Mandals amt, skyldes vistnok utelukkende vor mangelfulde kjendskap til dette amts mosflora;) den findes ved havflaten og på de højere fjeld, på Gausta såle- des endnu i 1900 m. højde og på toppen av Knutshøen (1700 m.). Den er også kjendt fra Spitsbergen og fra Nordamerikas arktiske egner. Hyppigst vokser den på overskyggete, jorddækte berg, på jord i skoger, (løv- eller barskog,) men også meget ofte på råt tent træverk, stubber og vindfald, helst på myrete eller myr- lændte steder, men den kan også træffes på tørrere underlag, på ophøjete tuer i myrene, undertiden på levende træstammer, på skigarer og spon- eller teglstentak; omkring Fredrikstad er den iagttat på trælasttomterne. Kiær antyder, at den fornemmelig holder sig til underlag av kiselberg, men nogen angivelse i lig- nende retning forekommer, såvidt mig bekjendt, ikke ellers i literaturen, og jeg skulde være mest tilbøjelig til at anse arten for indifferent i denne henseende. Frugten er meget ofte tilstede og er i sin forekomst nogen- lunde uavhængig både av den geografiske bredde og av højden over havet; den modnes senhøstes, at dømme efter et eksemplar fra Trondhjem, samlet i slutningen av oktober med moden frugt, som endnu ikke har kastet låget. Blomstringen foregår gjennem et længere tidsrum, oftest måske i juli, men eksemplar fra Små- lenskysten befinder sig i blomstring allerede i maj, (Hvaler 175, Kråkerø *%5, medens på den anden side et blomstrende eks- emplar fra Gausdal angis at være samlet i august, og på andre eksemplar synes de litet fremskredne unge frugtanlæg endogså at antyde en endnu senere blomstringstid. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 155 Utbredelse: Sm. Hvaler; Onsø; Kråkerø; Glemminge; Borge; Tune. A. Ejdsvold; Fering; Ullensaker; Skedsmo; Nesodden; Aker; Bærum; Asker. 4 Bu. Modum; Hole; Norderhov; Adalen; Sigdal; Sandsver; Nes; Gol. JL. Sande; Andebu; Stokke; Tjømø; Sandeherred; Hedrum; Brunlanes. Br. Bamle; Gransherred: Tinn; Rauland; Vinje; Nissedal. Ne. Gjerstad; Søndeled; Dypvåg; Holt; Amli; Tromø; Land- vik; Bygland; Valle; Bykle. LM. Mandal; Vanse; Nes. St. Håland; Mosterø; Fossan; Sand; G Indre Ryfylke alm. if. Kaalaas;) Suldal; Bokn; Skudenes; Akre; Skåre. SB. Skånevik; Fjelberg; Stord; Tysnes; Kvinnherred; Var- aldsø; Strandebarm; Vikør; Ullensvang; Røldal; Ulvik; Granvin; Fuse; Fane; Arstad; Askøen; Bergen; Hamre; Haus; Alversund. NB. Borgund; Ardal; Lyster; Sogndal; Aurland; Vik; Lavik og Brekke; Gulen; Førde; Kinn; Daviken; Gloppen. R. Vannelven; Sande; Volden; Sunnelven; Søkkelven; Borgund; Alesund; Haram; Skodje; Grytten; Veø; Bolsø; Akerø: Frænen; Bud; Kristiansund; Surendalen; Edø. K. Gran; Nordre Land; Torpen; Vestre Slidre; Vang; Var- dal; Snertingdalen; Biri; Fåberg; Vestre Gausdal; Østre Gausdal; Ringebu; Nordre Fron; Sell; Våge; Lom; Dovre; Lesje. H. Nordre Odalen; Romedal: Amot;: Øvre Rendalen; Sol- lien; Lilleelvedalen; Tønset; Kvikne; Tolgen. ST. Røros; Alen; Opdal; Rennebu; Soknedalen; Støren: Selbu; Hølandet; Melhus; Børsen; Bynesset; Trondhjem; Strin- den; Tilder;, Malvik; Hejm; Fillan; Roan. NT. Nedre Stjørdalen; Hegre; Meraker; Frosten; Levanger; Værdalen; Stenkjær; Sparbuen; Snåsen; Grong; Lierne. No. Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Dønnes: Nesne; Hemnes; Mo; Bejeren; Bodin; Saltdalen; Fauske; Sørfolden: Buksnes; Vågan; Dverberg; (alm. i Lofoten og Vesterålen if. Kaalaas). Tr. Ibbestad; Trondenes; Dyrø; Tranø; Bardo; Målselven; Malangen; Berg; Tromsøsundet; Lyngen; Skjervø; Nordrejsen; Kvænangen. F. Loppen og Øksfjord; Alten; Talvik; Hammerfest; Måsø; Kjelvik; Kistrand; Lebesby; Tanen; Karasjok; Nesseby; Vadsø; Vardø. Le D. congestum a été considéré tantöt comme espece propre, tantöt comme variété du D. fuscescens. Apres avoir examiné quel- ques centaines d'exemplaires de ces deux formes j'adhére parfaite- 156 | I. HAGEN. [1914 ment au dernier avis; il est inutile d'en donner les raisons apreés M. Dixon qui a exposé, d'une maniére excellente, la question dans son Manuel (ed. 2, p. 118). Ceux qui réunissent le D. fuscescens et le D. congestum, ne pourront pas conserver le D. subalbescens Limpr. qui appartient sans le moindre doute, comme la déjå indiqué M. Loeske, au méme cycle de formes; cette sol-disant espece ou du moins des formes trés proches existent aussi dans la région alpine de notre pays. Dicranum majus Sm. Det ældste opbevarete norske eksemplar er samlet for mindst 100 år siden, nemlig av M. Vahl, uvist i hvilket år, men da denne art 1 tidligere tider blev anset for en varietet av D. sco- parium, findes den først i 1846 omtalt i literaturen som fore- kommende i Norge (av Ångstrøm i Fries's Summa Veg. Scand.). Når man undtar sydvest og vestkysten, hvor D. majus hører til de sjeldnere planter, er den almindelig gjennem hele landet indtil Hammerfest og Østfinmarken; her har hovedformen sin nordgrænse, ved ca. 71" n. b., medens var. spadiceum også er angit fra det arktiske Nordamerika mellem 789 og 79" n. b. Hyppigst er den måske på Østlandet, i Trøndelagen og i de indre deler av Tromsø og Finmarkens amter, noget sjeldnere bade på syd- kysten og i Vestlandets ytre strøk; i Sogn synes den at være sjelden. Den findes hyppigst i skog, såvel barskog som løvskog, og danner her ofte i stor utstrækning bundlaget, sjeldnere ublan- det, oftest sammen med andre moser, men den findes også, om end sjeldnere, ovenfor skoggrænsen, helt op til 1500 m. i Lesje og 1600 m. på Galdhøen. Var. orthophyllum forekommer her og der; for de øvrige varieteter vil der gjøres rede nedenfor, men det kan allerede her bemerkes, at arten, specielt i de øvre højde- lag, er langt mere varierende, end man hittil synes at ha været opmerksom på. Frugten findes meget ofte og begynder at kaste låget ved midten av august eller måske noget tidligere, for at fortsætte dermed til ind i september. Blomstringen foregår i sidste halvdel av juli og første uke av august, men kan en sjelden gang finde sted allerede i begyndelsen av juli. No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 1157 Utbredelse: Sm. Hvaler; Borge; Glemminge; Kråkerø; Onsø; Tune; Råde; Trøgstad. A. Ejdsvold; Skedsmo; Nesodden; Aker; Bærum; Asker. Bu. Øvre Eker; Modum; Hole; Adalen; Sandsver; Nore: Nes. JL. Skoger; Sande; Tjømø; Sandeherred; Hedrum; Brunlanes. Br. Ejdanger; Bamle; Gransherred; Tinn. Ne. Dypvåg; Holt; Tromø; Landvik; Bygland; Bykle. LM. Mandal. St Håland; Fossan, (i Indre Ryfylke hyppig if. Kaalaas); Skudenes; Kopervik; Avaldsnes; Bokn; Skjold. SB. Stord; Tysnes; Arstad; Askøen; Bergen; Haus; Hamre; Alversund; Masfjorden; Granvin. NB. Hafslo; Vik; Kirkebø; Førde; Kinn; Gloppen. R. Sunnelven; Sande; Ørsten; Søkkelven; Borgund; Haram; Grytten; Bolsø; Akerø; Bud; Kvernes; Edø; Sundalen. K. Vestre Slidre; Ringebu; Våge; Lom; Dovre; Lesje. H. Nordre Odalen; Lilleelvedalen; Tønset. ST. Røros; Opdal; Rennebu; Hølandet; Børsen; Bynesset; Trondhjem; Strinden; Malvik; Roan. NT. Nedre Stjørdalen; Snåsen; Nordli; Vemundvik; Vik- ten; Leka. No. Vefsen; Alstahaug; Nesne; Hemnes; Mo; Bejeren; Bodin; Saltdalen; Fauske; Sørfolden; Flakstad; Buksnes; Vågan; Sort- land; Dverberg. Tr. Bardo; Målselven; Malangen; Lenviken; Berg; Tromsø- sundet; Lvngen; Skjervø; Nordrejsen; Kvænangen. F. Loppen og Øksfjord; Alten; Talvik; Hammerfest; Måsø: Kistrand; Tanen; Nesseby; Polmak; Sydvaranger. Le port si connu de cette espeéce quand elle vit dans les foréts, touffes låches d'un vert påle, feuilles éloignées homotropes fortement arquées, change progressivement dans les montagnes avec la hauteur; quand elle arrive vers la limite des arbres, elle passe aux tourbiéres pour y prendre un aspect bien différent de I'ordinaire, et forme des touffes denses, d'un éclat doré, composées de plantes å feuilles serrées, légerement homotropes, beaucoup moins arquées ou méme presque droites, plus lisses, å nervure non excurrente; elle constitue alors la var. condensatum n. var. Cæspites densi, sericeo-nitentes; folia densa, subsecunda vel pæne stricta, undique erecto-patentia, breviora, dorso læviora, margine obsolete dentata vel integra. 158 I. HAGEN. [1914 Quoique cette forme se montre aussi, sous le microscope, un peu différente du type, (les feuilles sont beaucoup moins dentées, presque ou parfaitement lisses aux marges el sur le dos de la nervure,) elle est néanmoins facile å reconnaitre avec un agrandissement convenable. Par les caractéres microscopiques elle rappelle absolument le D. neglectum Jur.; cette plante présente les mémes feuilles lisses å cellules allongéæes; elle concorde aussi par un autre caractére spécial avec le D. majus, les eurycystes de la nervure étant dédoublées de la méme maniére que chez les formes arctiques de cette espeéce (voir Musc. Norv. bor. p. 23). L'espeéce de Juratzka est sans le moindre doute une forme alpine de D. majus, différant de la var. condensatum par son aspect qui rappelle celui de l'espece typique; elle doit étre regardée comme var. neglectum (Jur. Milde). D. neglectum Jur. mss.; Milde in Bot. Zeit. XXII, Beil. 0 Ein Sommer in Sid-Tirol<) p. 11 & 14 (1864) nomen nudum; Milde Bryol. sil. p. 71 (1866) ut syn. D. Miåhlenbeckii; Jur. Laubm.-fl. Oest.-Ung. p. 47 (1882). Contrairement å la var. condensatum qui est assez répandu chez nous dans les régions un peu élevées, la var. neglectum est des plus rares; en effet, je ne la connais que d'une seule localité: NB. Førde !"/5 1876: Wulfsberg, ou elle produit des fruils, quelques-uns solitaires, d'autres. groupés dans le méme perichéze, et qui ne présentent aucune différence notable avec ceux du D. majus ordinaire. Cette plante concorde bien avec un exemplaire de la Styrie, (Ruprechtseck in der Kraggau,) rapporté å D. negleetum par Breidler et par Limpricht et que pour cela j'ai le droit de supposer bien determiné. Mais en l'étudiant, on ne peut pas ne pas se de- mander comment Juratzka (voir Pfeffer, Bryogeogr. Stud. p. 23) a pu faire du D. neglectum une variété du D. Mihlenbeckti; estce qu'il comprend plusieurs formes différentes? var. spadiceum (Zett.). D. spadiceum Zett. in K. Sv. Vet.-Ak. Handl. V, no. 10, p. 20 (1865). D. congestum var. spadiceum C. Jens. in Medd. om Grønl. XV, pSTUSON) Une forme de Dicranum des plus critiques est constituée No. 1| NORGES DICRANACEÆ. 159 par D. spadiceum Zett., déerit en 1865 dans son ouvrage sur la végétation des bryophytes pyrénéens. Dés Iannée suivante Lind- berg déclare que ce Dicranum est une forme du D. scoparium qu'il avait recue aussi du Spitzberg et qu'il nomma var. integri- folinm; en 1885 Boulay émit une idée semblable, le réduisant également å une variété de D. scoparium, (var. spadiceum,) qu'il regarda comme équivalent, au moins partiellement, aux varr. alpestre et turfaceum. En 1882, Lindberg le déclare identique å D. neglectum Jur., opinion adoptée par plusieurs auteurs des plus récents. M. C. Jensen, en 1897, le subordonne comme variété å D. congestum, et I'hypothése de cette proche affinité est maintenue par MM. Arnell et Jensen qui ladmettent toutefois comme espece propre. Avec D. neglectum, telle que cette forme est comprise ici, le D. spadiceum åa de commun les caractéres microscopiques, mais il sen distingue par le port, les feuilles n'étant pas éloignées ni arquées homotropes, mais trés serrées, étalées-dressées, et remarquables par leur couleur jaune-fauve et par leur éclat soyeux. Je ne connais pas loriginal de D. scoparium var. integrifolium Lindb., mais j'ai du Spitzberg sous ce nom une plante concor- dant avec la description et qui est sans doute un D. scoparium dont les feuilles sont enliéres, il est vrai, mais dont le tissu cellulaire et quelques traces légéres de lamelles dentées au dos de la nervure sont decisifs pour la détermination; l'existance d'une telle forme au Spitzberg rend probable aussi le fait que la plante originale de Lindberg appartient vraiment å D. scoparium et qu'elle est, sous le bénéfice de cette supposition, différente de D. spadiceum. Quant aux variétés alpestre et turfaceum, je ne les connais pas assez pour pouvoir me former une opinion motivée, mais il me semble probable qu'un examen des spécimens authen- liques révelera des différences entre eux et le vrai D. spadiceum, quoique Boulay les ait regardés identiques. En ce qui concerne les affinités entre D. spadiceum et D. congestum, je ne me trouve pas convaincu par les raisons qu'al- léguent M. Jensen dans »Moser fra Østgrønland< (1897) et MM. Arnell et Jensen dans »Moose des Sarekgebietes< (1907). J'ai pu étudier quelques-uns des spécimens sur lesquels est basée opinion de ces confréres, un spécimen nommé D. congestum var. spadiceum 160 I. HAGEN. [1914 du Grönland oriental, (Gåselandet 1%s 1891 leg. Hartz), et deux exemplaires provenant du territoire de Sarek, nommés D. congestum var. subspadiceum, forme déerite par ces auteurs comme reliant D. congestum å D. spadicenm. Le spécimen grönlandais appartient réellement å D. spadiceum, il est bien distinet du D. congestum; les derniers, au contraire, sont å mes yeux tout simplement des formes du D. congestum un peu différentes dans leur port, sans cependant montrer des caracléres microscopiques de transilion vers D. spadiceum. Cette derniére soi-disant espece est, å la fin, purement et simplement une forme de D. majus; elle désigne une évolution ultérieure dans la méme direction qu'indique la var. condensatum: les feuilles légérement homotropes se sont érigées, la marge et le dos de la nervure sont devenus lisses. Ces caractéres sont les essentiels. Elle conserve le tissu cellulaire de la partie plus large des feuilles du D. majus qui est assez divergent de celui du D. congestam pour permettre sans difficulté de faire la diagnose différentielle. Mais le tissu cellulaire du sommet peut se rapprocher de celui du D. congestum; c'est qu'il varie également chez ces deux Dicranum, étant composé tanlöt de cellules allongées (typiques pour D. majus), tantöt de cellules cour- tes, (ce qui est le normal chez D. congestum). Dans le premiér cas, MM. Arnell et Jensen expliquent la présence de cellules allongées dans le sommet des feuilles comme résultant d'une expansion de V'aire basilaire de cellules prosenchymatiques chez D. congestum, tandis qu'elles ne sont pour moi que les cellules apicales nor- males du D. majus. Cette forme des cellules se trouve chez la plupart des exemplaires du D. spadiceum; le dernier cas, de réseau apical polygonal, dépend de la circonstance que les cellules courtes dont on trouve quelquefois des traces dans les individus normaux de D. majus, paraissent dans un nombre plus grand et occupent une étendue plus ou moins longue de la partie étroite de la feuille, mais la base élargie de celle-ci présente aussi dans ce cas la forme cellulaire caractéristique de D. majus. Å mon point de vue cette conception doit étre maintenue non seulement pour cette raison, mais aussi parce que notre flore renferme la série complete de formes intermédiaires sortant de D. majus type, par la var. condensatum jusqu' å la var. spadiceum, tandis que nos matériaux ne présentent pas de telle transition No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 161 å D. congestum. Comme lindiquent MM. Arnell et Jensen, et comme je m'en suis convaincu moi-méme sur un exemplaire de Zetterstedt, les eurycystes de la nervure ne forment qu'une seule couche; mais cette aberration n'a pas I'importance qu'on pourrait croire si I'on considére la tendance de la nervure du D. majus constatée sur des exemplaires non douteuses d'origine arctique ou alpine, å simplifier sa structure. Dans beaucoup de cas, rapporter un spécimen å la var. condensatum ou å la var. spadiceum est une affaire de gout; les localites suivanles peuvent cependant étre regardéæes comme såres: ST. Røros, Ryen 900 m.: H. Tr. Bardo, Veltfjeldet i vidje- og fjeldregionen; Nordrejsen, Gakkovarre i fjeldregionen: Arnell. F. Kistrand, Juovve: Kaurin. — Vi har endnu en litet kjendt varietet av D. majus: var. capnodes (Stirt.). D. capnodes Stirt. saltem in sched. Cæpites laxi, intus fuliginosi, nitidi, superne fusco-lutei, quasi fumigati. Voksesteder: JL. Brunlanes, vestenfor Farrisvatnet: Kiær. St. Skåre, Djupskarfjeldet 50 m.: H. . SB. Bergen, Blåmand: Wulfsberg; Haus, Ashejm: Kiær. NB. Kinn, Florø, Bransø, Svanø: Kiær. /R. Sande, Larsnes: Å. Blytt. Dicranum angustum Lindb. Blev av Kindberg i 1884 angit fra Dovrefjeld, men ifølge Kaurin tilhører hans eksemplar D. cirratum, og et fra Kindberg hitrørende eksemplar, som jeg har hat anledning til at undersøke, er neppe heller rigtig bestemt. Nogen holdbar angivelse om denne arts forekomst i Norge er derfor neppe fremkommet, før Kaurin i 1889 opgav den som samlet i Lilleelvedalen av Lindberg. Den findes hist og her, søndenfjelds mest i indlandstrakterne, og nordenfjelds ialfald så langt mot nord som til 69 n. b. De fleste voksesteder ligger i de øvre lag av skogbeltet og noget over trægrænsen, dog går den neppe meget højt op i fjeldregionen; søndenfjelds har man således intet findested i mer end 1230 m. højde, men på den anden side stiger den på et par steder ned 11 162 I. HAGEN. [1914 i åsbeltet. Den vokser i myrer, sjeldnere i rene tuer, oftere blan- det med Sphagna, og på et enkelt sted er den fundet på råtne stubber. Frugten er temmelig sjelden; den synes at fælde låget i slut- ningen av august. Et eksemplar fra Gudbrandsdalen, samlet "9, hadde endnu aldeles umodne pistillidier. Voksesteder: Å. Bærum, ved Østernvatnet: Kaalaas. LM. Nes, Midtfjeldså: Kaalaas. St. Fossan, Frafjord: Nyman. NB. Førde fr.: Wulfsberg (tvilsom). K. Nordre Aurdal, Fulsen 1000 m., Merket 800 m.; Vestre Gausdal, Skruvtjernet; Sell, Høvringen: Bryhn; Lom, Rau- bergstulen 1230 m. fr.: Kaurin og H.; Dovre, Hjerkin 900 m. fr.: Bryhn. H. Lilleelvedalen: Lindberg; Gjelten fr.: Nyman; Krok- haugen: Bryhn. No. Dverberg: Kaalaas.. Tr. Nordrejsen, Gakkovarre i fjeldregionen: Arnell; Fossen: Jørgensen. F. Alten, Kongshavnsfjeldet: Lorentz; Talvik, Vasbotn- fjeldet: Zetterstedt. Cette espeéce se distingue trés bien du D. Bonjeanit auquel le comparent Lindberg et Arnell, par les caractéres cités dans la description originale; cependant, parmi ceux-ci l'indication que la porosité des cellules foliaires est beaucoup moins accentuée que dans D. Bonjeanii, est å mes yeux un caractére sans valeur; sans aucun doute, ce caractére est ici des plus variables, car il existe des spécimens å pores cellulaires abondantes, å cöté d'autres ou elles manquent totalement, (comme un exemplaire de Kuusamo, livaara, leg. Brotherus jul. 1883). Selon moi, les affinités de cette espeéce rayonnent plutöt dans une autre direction, elle est, å mon avis, un proche parent de D. majus. J'ai indiqué autrefois qu'on peut, pour la distinctiou entre D. angustum et les espeéces alliées, se servir de la section transversale de la tige qui presénte, chez le premier, å la périphérie une assise de cellules minces, structure étrangere å D. Bonjeanii, scoparium etc. Mais, comme je Vai observé plus tard, la description que Limpricht donne de la coupe caulinaire du D. majus, n'est pas exacte: il lui attribue un manteau consistant en 1—2 couches de cellules substeréides; No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 163 or jai trouvé chez D. majus une assise périphérique de cellules non épaissies précisement comme chez un D. angustum. Les formes caractéristiques du D. majus var. spadiceum, å marges des feuilles presque ou parfaitement entiéres et å nervure plus faible, présentent des rapprochements avec D. angustum qui a les feuilles toujours entiéres et la nervure étroite. Celle-ci est du reste sujette å des variations considérables; Lindberg et Arnell, dans la deserip- tion originale, lui attribuent une nervure qui ne dépasse pas la moitié inférieure de la feuille; mais une nervure aussi réduite ne se rencontre certainement que dans des cas exceptionnels; du moins, tous les spécimens norvégiens ont les feuilles nerviées jusque vers le sommet. Il y a des cas dans lesquels la diagnose diffé- rentielle entre D. majus et D. angustum est assez difficile å préciser, et j hésite maintenant å dire, si mon D. angustum var. fertile appartient vraiment å cette espéce ou s'il ne conviendrait pas de le rattacher å D. majus. Dicranum scoparium (L.) Hedw. Allerede i 1779 findes Bryum scoparium nævnt som en norsk plante, nemlig i Wilses beskrivelse over Spydeberg, men noget fra ham hitrørende eksemplar vites ikke at være bevaret. I 1788 omhandles den atter av Hans Strøm, og det viser sig av hans herbarium, at han har opfattet den rigtig. Det ældste opbevarete eksemplar her fra landet har imidlertid Gunnerus samlet 17/5 1767 i Dønnes, men han har i Fl. Norv. under no. 661 henført det til Mnium serpyllifolium. Som ellers i den nordlige tempererete zone er D. scoparium også 1 Norge en almindelig art; den findes gjennem hele landet fra syd til nord, fra øst til vest, muligens med noget vekslende hyppighet; at der ikke findes eksemplar fra enkelte egner, som ellers er nogenlunde vel undersøkt, f. eks. fra Fjordene, beror neppe pa, at den der mangler; det kan vistnok ikke forståes på anden måte end således, at den ikke er kommet med ved ind- samlingerne. Lignende er sandsynligvis forholdet på Dovrefjeld, som i herbarierne kun er repræsenteret ved ytterst få eksemplar av denne art. Nedenfor trægrænsen findes den gjennem alle højdelag, og den er neppe heller nogen sjeldenhet i vidjebeltet, men ovenfor dette er den uten tvil overmåte sjelden; medens 164 I. HAGEN. [1914 der nemlig er flere højdeangivelser på 12—1300 meter, står Skogadalsnase i Lyster ganske isoleret med en sådan på 1700 meter. Av underlaget er den temmelig uavhængig; oftest findes den vel i skogene, hvor den (især i barskogene) ikke sjelden sammen med andre Dicranum- og Hylocomium-arter danner bund- formationen og undertiden går over på røtter og stener, men den findes også ofte på klipper og stenmurer, stubber og vindfald, friske eller råtne, på jord av forskjellig beskaffenhet, og på andre substrater, hvor moser ellers ikke har særlig let for at trives, som f. eks. på hustak og gjærder. Oftest findes den på tørre eller middels fugtige steder. Fjeldets beskaffenhet influerer ikke på den, idet den forekommer såvel på grundfjeld og eruptiver som på sedimentære bergarter, såvel på kisel- som på kalkfjeld. Blandt de talrike beskrevne varieteter findes der flere også her i landet; jeg har dels bemerket, dels fundet angit i litera- turen var. alpestre, integrifolium, orthophyllum, paludosum, recur- vatum og turfosum. Frugt er ikke sjelden; den modnes oftest senhøstes; dog er på Modum fuldmoden frugt samlet ”%s og i Opdal (550 m.) 4/9. Blomstringen foregår ifølse eksemplar fra forskjellige kanter av landet i de tre sidste uker av juli måned. Utbredelse: | Sm. Hvaler; Borge; Glemminge; Kråkerø; Onsø; Råde; Tune; Vartejg; Trøgstad. A. Ejdsvold; Fering; Skedsmo; Drøbak; Nesodden; Aker; Bærum; Asker. Bu. Øvre Eker; Modum; Norderhov; (alm. på Ringerike if. Bryhn;) Sandsver; Nore. JL. Sande; Bode. Tjømø; Sandeherred; Tjølling; Brunlanes. Br. Ejdanger; Bamle; Gransherred; Tinn; Nissedal. Ne. Gjerstad; Dypvåg; Holt; Barbu; Tromø; Landvik; Byg- land; Valle; Bykle. LM. Oddernes; Mandal; Nes; Hitterø. St. Højland; Strand; Fossan; Jelse; Sand; (alm. i Indre Ryfylke if. Kaalaas); Finnø; Mosterø; Skudenes; Akre; Avalds- nes; Bokn; Skåre. SB. Stord; Tysnes; Kvinnherred; Vikør; Ullensvang; Gran- vin; Fuse; Os; Fane; Årstad; Askøen; Bergen; Haus; Alversund. NB. Borgund; Lærdal; Årdal; Lyster: Hafslo; Sogndal; Vik; Lavik og Brekke. No. 1! NORGES DICRANACEÆ. 165 R. (Alm. if. Kaalaas): Borgund; Skodje; Bolsø; Grytten: Akerø; Kvernes; Edø. K. Nordre Land; Torpen; Etnedalen; Vestre Slidre; Vang? Toten; Snertingdalen; Søndre Fron; Våge; Lom; Dovre; Lesje. H. Romedal; Ringsaker; Lilleelvedalen; Tønset. ST. Alen; Holtålen; Opdal; Hølandet; Børsen; Buviken; Strinden; Malvik; Hejm; Fillan; Jøssund. NT. Nedre Stjørdalen; Meraker; Frosten; Levanger; Inder- øen; Leka. No. Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Herø; Dønnes; Hem- nes; Nesne; Mo; Rødø; Bejeren; Bodin; Saltdalen; Fauske; Sør- folden; Ankenes; Lødingen; Værø; Dverberg, (alm. i Lofoten og Vesterålen if. Kaalaas). Tr. Trondenes; Bardo; Målselven; Malangen; Tromsøsun- det; Lyngen; Skjervø; Nordrejsen. F. Loppen og Øksfjord; Alten; Talvik; Hammerfest; Måsø; Kistrand; Tanen; Vardø; Nesseby. D'cranum Bonjeanii De Not. Lisa. Angis først fra Norge i Br. eur. 1847 som samlet ved Kri- stiania av M. N. Blytt; der findes et eksemplar fra ham, date- ret 1820. En fremstilling av denne arts utbredelse vil sikkerlig aldrig bli fuldt adækvat, selv når det hele land er blit bryologisk un- dersøkt, fordi den nemlig, ialfald i den sterile tilstand, hvori den ofte forekommer, med blotte øjne er let at forveksle med den foregående og derfor visselig ofte blir forbigåt ved indsam- lingerne. Med vor nuværende kjendskap til dens utbredelse kan den ikke betragtes som almindelig, uagtet den er fundet i alle amter undtagen Lister og Mandals, ti der er i mange av dem meget få findesteder med lange avstande imellem. Om det større antal voksesteder fra egnene om Kristianiafjorden virkelig kom- mer av, at den her er hyppigere end andetsteds, eller det beror på den bedre undersøkelse av disse strøk, tør jeg ikke avgjøre; sikkert synes det imidlertid at være, at den er sjelden i landets sydvestlige hjørne, medens den i Bergenhusamternes kysttrakter er almindeligere end de kontinentale arter av denne slegt. De fleste voksesteder tilhører skogregionen, i hvis forskjellige lag den synes at være nogenlunde jevnt fordelt, men den stiger også op over trægrænsen, (likesom den findes på Spitsbergen,) og er bemerket endnu i 1400 m. højde over havet. Den vokser, 166 I. HAGEN. [1914 ubeskyttet eller blandt græs, på myrer, på fugtig torv- eller sand- jord, sjeldnere på våte berg, og er en enkelt gang fundet på træslammer. Av varieteter findes her i landet var. juntperifolium (Sendtn.) Braithw., som har samme utbredelse som hovedformen, var. polycladum (Br. eur.) Mill.-Hal., kun angit fra Fredrikstadegnen, og desuten var. rugifolium Bosw., som i Dixons Handb. ed. 2 p. 115 beskrives således: »Leaves spreading, strongly rugose above and undulate throughout the greater part of their length, sometimes contorted and twisted.< Til denne varietet har jeg troet at kunne henføre et eksemplar fra den sydvestlige kyst: St. Håland, Malle st.: Kaalaas. var. anomalum C. Jens., Warnst. Et med denne varietet overensstemmende eksemplar påtraf jeg for nogen år siden, men det er nu desværre kommet tilside, så at findestedet ikke kan angis. Frugt mangler i flertallet av eksemplarene, hvilket skyldes mangel på «planter, ti fplanter forekommer ofte i de sterile tuer. I slutningen av juli var den endnu ikke fuldt moden på de fleste eksemplar fra denne indsamlingstid; kun på et fra Bejeren var lågfældningen begyndt *1/7; et eksemplar fra Fauske var derimot først %s ifærd med at fælde låget. De fleste blom- strende planter er samlet i de sidste dager av juli og i den første uke av august; i Valders var der imidlertid allerede 17 ganske unge frugtanlæg. Voksesteder: Sm. Hvaler, Møren, Asmaløen; Onsø, Lyngholmen; Søndre Søster fr., Flatskjær fr., Rauø; Kråkerø, Fuglesund: Ryan; Borge, Kjølberg, Moum: H.; Trøgstad fr.: Chr. Sommerfelt. Å. Ejdsvold, Bårlidalen; Skedsmo, Lillestrømmen: Søren- sen; Nitedalen, toppen av Varingskollen; Aker, Holmen ved Ljan: Kaalaas; Ulvøen, Hovedøen: Kiær; Grefsenasen fr., Ska- dalen fr.: M. N. Blytt; Bogstadåsen: Kaalaas; Bærum, Lysaker- tjernet: M. N. Blytt; Tjernsrudtjernet: Kiær; Asker, Nesøen fr.: M. N. Blytt. Bu. Ringerike, (Hole, Norderhov, ikke sjelden if. Bryhn. JL. Våle, Langøen: Kiær, Tjømø, Ormelet: Bryhn; Sandeherred, Lahelle, myr ved Goksjøen: Jørgensen. No. 1] NORGESJPIGRNKE NNN 167 Br. Ejdanger, Vallermyren: Kaalaas. Ne. Tromø fr.: Kiær; Fjære, mellem Gros og Grimstad: H.; Bygland, Urviken; Bykle, Sarvfossen: Bryhn. St. Håland, Malle; Jelse; Sand, Lifjeldet: Kaalaas; Sku- denes, Syre, Kvilhaug; Avaldsnes, Sund, Bjugnes; Bokn, Boknfjeldet 160 m.: H. SB. Tysnes, Hollekje: Jørgensen; Kvinnherred, Melder- skin; Varaldsø, Kjærvik, Skjælnes; Vikør 300 m.; Ullens- vang, Utne: Kaalaas; fjeldet mellem Ulvik og Granvin: Wulfs- berg; Granvin, Neståsåsen 300 m.: Kaalaas; Os, Bjørnåsen: Jørgensen; Årstad, Haukeland: Wulfsberg; Hamre, Lek- nes: Kiær. NB. Lyster, Skogadalsnåse fr.; Hafslo: Waulfsberg; Aur- land, Stejnbergdalen 900 m.: Bryhn; Vik, Orvedal; Hyllestad, Lervik: Askvold, Alden; Kinn, øen Kinn: Kaalaas; Storåsen: Kiær; Daviken, Rugsund, Bakkefjeldet: Kaalaas. R. Ørsten, Mælshornet 400 m.: Kaalaas; Sande (?), Gursk- øen: Å. Blytt; Vestnes fr.; Bolsø, vestenfor Molde: Kiær; Akerø, Gossen: Kaurin; Bud, under Stemshesten: Kaalaas. K. Vestre Slidre, Kvithøvd fr.: Kaalaas; Vang, Kvams- klejven: M. N. Blytt; Østre Gausdal, Holoen: S. Møller; Ringebu, nær Lågen; Sell, Ula: Kaalaas; Lom, Vasmyren 600 m. fr.: Kaurin og H.; Dovre, Hjerkin fr.: Bryhn; Lesje, Grønhøen 1400 m.: Kaalaas. H. Vang, Furuneset fr.: H.; Romedal fr.: Bryhn. ST. Opdal, Vårstigen 900 m., Drivstuen 680 m.; Tilder, Hejmdalsmyren fr.: H.; Strinden, Jonsvatnet: Wulfsberg; Trondhjem, Bymarken fr., Høvringbergene: H. NT. Nedre Stjørdalen, Sutterøen, Stjørdalshalsen, Gro- brek: Bryhn; Levanger, Rinnlejret fr.: H.; Leka: Kaalaas. No. Alstahaug, Alstenøen: Kaalaas; Nesne, Hugla: A. Blytt; Hemnes, Tverfjeldet: Arnell; Mo: Å. Blytt; Bejeren, Soløjen fr.; Bodin, ved Bodø; Fauske, Løgaflen fr., Fauske- åsen 350 m., Fagerli: H. | Tr. Lyngen, Manddalen; Nordrejsen, Snefonnfjeldet; Skjervø, nær stranden: Jørgensen. F. Alten: M. N. Blytt; Hammerfest: Jørgensen, Ki- strand, Brændelven fr.: Ryan; Lakselven fr.: H. Dans une localité de nos provinces intérieures se trouve un Dicranum assez remarquable, mais d'affinité douteuse. Sous le mieroscope les feuilles rappellent å premiere vue, par leur forme longuement cuspidée, par la serrature de la marge et du dos de la nervure qui est en outre ailée, par leurs cellules allongées poreuses, un D. rugosum, mais la marge foliaire non réfléchie 168 I. HAGEN. [1914 å la base s'oppose å cette détermination. Par les caractéres cités, il se rapproche de D. frigidum, mais pour des raisons géogra- phiques l'existance dans notre pays de cette espeéce de I Amérique centrale et méridionale est douteuse; de plus, cette mousse exotique posséde des caractéres qui ne se retrouvent pas dans mnotre plante, savoir la direction élalée des feuilles et lagglomération de plusieurs pédicelles dans un méme périchéze. Reste seulement, si Ion ne veut pas en faire une espéce nouvelle, la possibilité de le rattacher å D. Bonjeanii. On sait que celui-ci est tres variable, surtout dans I'Amérique du Nord, or, parmi les variétés déerites par M. Barnes (Hedwigia XXXII, p. 200) nous en trouvons une qui présente des caractéres conformes, en partie, å ceux de notre plante, c'est la var. alatum: »Dunkelgriin, 4—6 em. hoch; Blåtter lanzettlich, —45 mm. lang, 0'8—0'88 mm. breit, sehr scharf gesågt; Rippe 2—3 Zellen dick, mit 2—3 scharf gesågten Lamellen; Laminalzellen kiirzer und breiter, schwåcher verdickt und weniger stark grubig vertieft.« Les derniers mots »grubig vertieft« sont, dans I'Analytic Kews de MM. Barnes et Forest Heald traduits en »pilted< ce qui veut dire »poreuses<. Or, notre Dicranum posséde les caractéres de celle variété sauf, å ce quil semble, ceux tirés du tissu foliaire, les cellules n'etant ni plus courtes ni plus larges, ni moins épaissies, ni moins poreuses. D'aprés cela, on pourrait penser quil y å lieu de créer une variété nouvelle ou méme (puisqu'une nervure pourvue de lamelles est étrangére aux autres formes du D. Bonjeanii,) une espece nouvelle; mais comme je n'ai pu étudier de spécimen de la var. alatum, je préfére rattacher notre mousse (au moins provisoire- ment) å cette variété, et je le fais d'autant plus volontiers qu'elle constitue une transition bien marquée å D. rugosum, de méme que la var. alatum, å en juger par la figure donnée par M. Barnes Hep r2008 Voksested: H. Nes, Hovelsrud på Helgøen: B. Esmark. Dicranum rugosum (Hoffm.) Brid. Bryum rugosum Hoffm. Deutschl. Fl. II, p. 39 (1795). Dicranum polysetum Sw. Disp. musc. suec: p. 34 excl. syn. (1799). No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 169 D. undulatum Ehrh. Pl. crypt. exs. no. 271 (1792) nomen nudum; Schum. Enum. PI. Sæll. II, p. 55 (1803). D. rugosum Brid. Musc. rec. Suppl. I, p. 175 (1806). — Hornemann er den første forfatter, som anfører denne art fra Norge (i Fl. D. fase. 26, 1816), måske efter planter, som Chr. Smith i et efterlatt manuskript angir at ha fundet ved Tønsberg i 1810. De ældste norske eksemplar, som jeg har hat anledning til at se, er samlet af Hofman og Lyngbye ved Nes jernverk i 1816 og på Romerike av Wolff, som virket her fra 1816 av. Hyppigheten av denne art i de forskjellige landsdeler er højst ulike. Den er almindelig på Østlandet, i Smålenene og Akershus amter, på Ringerike, i Jarlsberg og Larviks amt, hvorfra den med avtagende hyppighet går vestover langs Sørlandet; i de syd- vestlige landsdeler er den sjelden, men atter temmelig almindelig i Hordaland, hvor den har et andet utbredelsescentrum. I ind- landet og nordenfjelds er den meget sjelden, selv i Oplands- amterne er der lange mellemrum mellem voksestederne; det nordligste ligger ved 70" n. b., hvilket er dens nordgrænse. Uanset sin hyppighet i et enkelt strøk av Vestlandet må den betragtes som en kontinental art; på de britiske øer er den så- - ledes først for få år siden fundet på et enkelt sted. Den vokser på mer og mindre fugtig skogbund, især i barskog, og i myrer, men også på våte berg og findes ofte i masse. Ovenfor skog- grænsen er den neppe fundet, og selv i skogregionen når den ikke helt op til trægrænsen, men holder sig til dens undre lag, idet den intetsteds her i landet er fundet i større højde end 690 m. Frugten mangler ikke sjelden, men optrær dog både på Vestlandet og i indlandstrakterne, (den er således også fundet i Finmarken,) og kaster låget i slutningen av august eller i første halvdel av september; dog forekommer det, hvis et eksemplar fra Kristianiaegnen har rigtig angivelse av indsamlingstid, at låg- fældningen endnu ”/10 ikke er begyndt. Hunplanter findes ofte i sterile eksemplar; blomstringen foregår i sidste halvdel av juli og første uke av august. Voksesteder: Sm. Kråkerø, Bækhus: H.; Fredrikstad: Schiibeler:; Borge flerest.; Tune, Minge; Vartejg, Bergsland, Bråten; 170 : I. HAGEN. [1914 Råde, Åven: H.; Våler: Waulfsberg; Trøgstad: Chr. Som- merfelt. A. Nes: Wolff; Ejdsvold mangesteds: Sørensen; Ullens- aker: M. N. Blytt; Skedsmo, Lørenskogen: Sørensen; alm. i Nesodden, Aker, Bærum og Asker. Bu. Modum, Badet: S. Møller; Hole, Krokkleven: Kiær; if. Bryhn meget alm. på Ringerike. TLASkoser FuruvalakKreærs Sande Gran MeJKannt Bjerkøen: Kjær; Tjømø alm. if. Bryhn; Sandeherred mange- steds: Jørgensen. Br. Bamle, Herre if. Ryan; Skåtø: Ellingsen; Grans- herred, Bolkesjø: S. Møller; Tinn, Gausta: C. Poulsen; Nisse- dal, Bispehejen: C. Rosenberg. Ne. Søndeled, ved Risør; Dypvåg, Lyngør: H.; Holt, Nes: Hofman og Lyngbye; Slettehejen, Fløjhejen, Myra: C. Ro- senberg; Landvik, Skiftenes: H.; Hornnes, Fennefoss: $. Møl- ler; Bygland, Vasenden, Moi: Bryhn. LM. Kristiansand: Kaalaas. St. Fossan, Bergestakken 690 m.; Hjelmeland, Valle; Jelse: Kaalaas. SB. Kvinnherred, Melderskin, Opsanger, Sunde; Var- aldsø, Kjærevik: Kaalaas; Skjelnes: Wulfsberg; Granvin, Nest- åsasen 250 m.: Havås; Fuse, Høvikvågen; Os, Møsnuken: Jør- gensen; Adland, Lauskar: Kaalaas; Fane, Sælen: Wulfsberg; Arstad, Ulriken: Jørgensen. KON Vestre Slidre Fylkenbækken PRantz Roten Søm: merfelt: Vardal, Slettum: H.;: Dovre, Toftemoen: Zetterstedt. H. Romedal: Bryhn; Ringsaker, Moelven: H. ST. Opdal, Mjøaskogen 5380 m.: H. Tr. Dyrø, Kastnes: Berggren. F. Alten fr.: N. Lund; Kistrand, Lemmivaara: Ryan. Dicranum intermedium Crome. Dicranum undulatum Schrad. Spic. Fl. germ. p. 59 (1794). D. intermedium Crome Samml. deutsch. Laub.-M. Nachlief. Pip res05) Cecalyphum undulatum PB. Prodr. p. 52 (1805). Dicranum falcatum Schrad. mss.; Schleich. Crypt. helv. no. 15 (1805 vel 1806) nomen nudum (fide Brid.). D. affine Funck Crypt. Fichtelgeb. H. 6, p. 2 (1806). D. fastigiatum Schultz Prodr. FI. starg. p. 300 (1806). D. Schradert WM. Bot. Tasch. p. 177 (1807). - No. 1] NORGES DICRANACEZÆ. Jed D. sphagnt var. undulatum Wahlenb. Fl. suec. ed. 1, II, p. 742 (1826). D. Bergeri Bland. Musc. fr. exs. III, no. 114 (1805) nomen nudum; Mill.-Hal. Synops. I, p. 357 (1849). — Den er først (under navn av D. Schraderi) angit for Norge av Sommerfelt i 1827 i hans Phys-oec. Beskr. af Saltdalen, og der findes i universitetsherbariet et eksemplar, som han har samlet 1- Skjerstad 1819. På passende steder er D. intermedium ganske almindelig i Oplandsamterne og nordenfjelds indtil 70", hvilket synes at være dens nordgrænse i den gamle verden; den er dog vistnok temme- lig sjelden i Finmarken. I de øvrige deler av landet hører den derimot ikke til de hyppige moser; den mangler således sågodt- som fuldstændig i kyststrøkene på Sørlandet og Vestlandet og findes i disse landsdeler kun i indlandstrakterne, men også her er der steder, hvorfra den ikke er kjendt, som f. eks. Lister og Mandals amt, hvilket dog tør bero på, at dette amts indre deier ikke er bryologisk undersøkt. Men også I Østlandets, Sørlandets og Vestlandets indre strøk synes den at forekomme meget spredd, hvilket neppe utelukkende kan bero på, at undersøkerne har anset den for almindelig og derfor fundet det unødvendig at medta eksemplar. Allerede derved, at den således skyr kysten og er hyppig over store deler av indlandet, karakteriserer den sig som en subarktisk art, og dette fremgår endvidere av dens vertikale utbredelse, idet den kun her og der på Østlandet går ned i lavlandet, men ellers holder sig lil åsbeltet og skogbeltet, som den imidlertid også overskrider; dog tør det være lvilsomt, om den nogetsteds går op over vidjegrænsen, da nemlig dens højeste kjendte voksested (på Dovrefjeld) ligger i 1500 m. højde. Den vokser på fugtig jord, specielt i myrer, åpent liggende eller i skog; ovenfor trægrænsen forekommer den også mange- steds i utstrakte, flate, sterile tuer i stenete skråninger eller i sænkninger, hvor jorden ialfald på overflaten ikke er mer end almindelig fugtig. Trods sin store ulbredelse er D. intermedium litet varierende i habitus; alene den netop nævnte højfjeldsform lar sig neppe ved indsamlingen skille fra andre større Dicrana. Av varieteter er beskrevet var. acutifolium Lindb. & AÅrn., som imidlertid er 172 I. HAGEN. en [1914 identisk med D. Sendtneri Limpr., og var. mamillosum, (D. Bergeri var. mamillosum Jørg., som utmerker sig ved nervens mer end almindelig ru ryg; former med glat nerve forekommer muligens, men er ialfald sjeldne, og denne varietet, som således går over i hovedformen, er ganske utbredd. Frugt hos D. intermedium er ikke sjelden og moden i løpet av sommerens sidste halvdel, i slutningen av juli til slutningen av august. Aldeles umoden frugt er fundet ved Stenkjær l4/7, i Frosten og i Lom (1050 m.) !?8, moden frugt med påsittende låg i Åmot 31/7, i Røldal 7/s, frugt i lågfældningsstadiet i Søndre Land "7, i Asker ?%s; */s var lågfældningen tilendebragt i Vest- fjorddalen. Blomstringen strækker sig likeledes ut over et vist tidsrum, i Nesne fandt den sted */7, ved Stenkjær 147, i Ranen 24/7, i Hardanger 6/s3, i Lom (1050 m.) 13/8; blomstrende planter og i samme tue andre med indtil tommelange unge frugtstilker fandtes i Tønset */7, i Nore */9, netop avblomstrete planter i Søkkelven 19%, i Ryfylke %, i Fauske .9/3. Utbredelse: Sm. Onsø, mellem Viken og Fjelle; Kråkerø, Strålsund: Ryan; Borge, Begby: H.; Rygge, Dilling: M. N. Blytt. A. Ejdsvold alm.; Fering; Hurdalen, Fjeldsjøkampen: Sørensen; Ullensaker, Kulmoen, Hovisætertjernet: M.N. Blytt; Skedsmo: Quigstad; Aker, Abelsømyren: Kaalaas; Bogstadåsen, Stubrudtjernet: M. N. Blytt; Mellemkollén: Å. Blytt; Bærum, Kolsåsen ved tjernet, Dæli; Asker, Drengsrud, Næsøtjernet: Kiær; Vardekollen: Wulfsberg. Bu. Nedre Eker, Solbergåsen: Bryhn; Modum, Badet: S. Møller; Norderhov, Hovsfossen, Ringkollen: Bryhn; Sigdal, Norefjeld; Nore, Hallandsfjeldet: Kiær. JL. Tjømø, Helgerød på havstranden: Bryhn. Br. Gransherred, Bolkesjø; Tinn, Oreklep, Rollag: Kiær; Messelt: A. Blytt; Rauland, Møsstranden: M.N. Blytt; Vinje, Vehuskjærringen: Jørgensen; Vågslisæteren: S. Møller; Nissedal, »Hornetten«: C. Rosenberg. Ne. Holt, Fløjhejen; Amli, Øj: C. Rosenberg; Bygland, Vasenden, Sommerhjemmet; Valle, Bjørnvashytten, (alm. i Sæ- tersdalen): Bryhn. St. Hjelmeland, Valle: Kaalaas. SB. Vikør: Kaalaas; Røldal: Kiær; Hellemo: Jørgensen; Granvin: Havås; Vossestranden, Oppejm: Greve; Arstad, Ulriken; Askøen, Solejmsviken: Jørgensen. NB. Borgund, hyppig omkring Maristuen: S. Møller; Lær- No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 4 178 dal, Vindhellen; Lyster, Skogadalsnåse 1100 m.; Sogndal, Kaupangerskogen; Aurland, Ravnanase, Jordalen: Wulfsberg; Kirkebø, Vadejm 400 m.: Kaalaas. R. Sunnelven, Djupvashytten 1200 m.: Jørgensen; Søkk- elven, Sesvatnet: Kaalaas; Skodje, Drynen; Bolsø, Moldehejen; Ejd, mellem Torvik og Gjersetvatnet: Å. Blytt; Bud: Kaalaas; Rindalen, Langfjeldet 1150 m.: H. K. Søndre Land; Nordre Aurdal; Vestre Slidre til 1000 m.: Vang; Toten; Vardal; Snertingdalen; Fåberg; Vestre Gausdal; Østre Gausdal; Ringebu; Søndre Fron; Nordre Fron; Sell; Lom; Dovre; Lesje. Å H. Nordre Odalen; Romedal; Amot; Sollien; Lilleelvedalen:; Tønset; Kvikne; Tolgen. Å ST. Røros; Alen; Opdal til 1500 m.; Hølandet; Tilder; Byneset; Trondhjem; Strinden; Malvik; Roan. NT. Nedre Stjørdalen; Hegre; Meraker; Frosten; Værdalen; Stenkjær; Snåsen; Vemundvik. No. Hatfjelddalen; Vefsen; Alstahaug; Nesne; Hemnes; Mo; Skjerstad; Fauske; Sørfolden; Ankenes; Vågan; Sortland; Dverberg. Tr. Trondenes; Bardo; Målselven; Malangen; Lenviken; Tromsøsundet; Nordrejsen. F. Alten; Talvik. Også samlet av Deinboll, antagelig ved Vadsø. Dicranum spurium Hedw. Det ældste norske eksemplar er samlet av Hans Strøm, som imidlertid i sine skrifter opførte den under navn av Bryum glaueum. Under det rigtige navn er den først angit for Norge av Hisinger i 1823 (Anteckn. hefte 3). Den hører ikke til de almindeligere arter i Norge. Vistnok er den hyppig omkring Kristianiafjorden og fundet på en række steder vestover herfra til Flekkefjord, men ellers er den nærmest at regne for sjelden, idet der er lange mellemrum mellem finde- stederne, og der er flere amter, (Stavanger, Nordre Bergenhus, Nordre Trondhjem, Nordland,) hvor den overhodet ikke er iagt- tat; i den sydligste og nordligste del av Vestlandet synes den at mangle, medens der i Hordaland og på Voss er endel finde- steder. Dens nordgrænse ligger ved 709 n. b. Utenfor barskogen er den, såvidt vites, ikke fundet, men her vokser den både på berg, blokker og på jord, ifølge Kiær også på røtter og træstam- mer; den foretrækker tørt underlag og er på dette typisk utviklet; TE | I. HAGEN. [1914 de former, som mer og mindre nærmer sig var. pseudo-elatum Tolf, eller som likefrem må henregnes til denne varietet, synes derimot at skrive sig fra fugtige steder i sterk skygge. Den holder sig mest til kiseltrakter; om den uten videre kan betegnes som kalksky, må efter dens forekomst på øerne ved Kristiania synes tvilsomt, uagtet Kiær betragter den som en ren kiselplante. Den stiger ikke op til nogen betydeligere højde over havet, idet det højeste findested kun ligger 500 m. over havflaten, så at den altså ikke på langt nær når barskogens grænse. Den forekommer ofte med frugt, som er fundet endnu i Alten; dens modning synes at falde i begyndelsen av juli. Blom- stringen indtræffer sidst i juli eller i første halvdel av august, men synes at kunne forlsættes også i sidste halvdel av denne måned; i Romsdalen var den næsten avblomstret 317, i Skoger likeså 1%s; i blomstring er den fundet ved Kristiania i juli, i Hardanger */s, i Borge */s. Voksesteder: Sm. Onsø, Dammyr: Ryan; Kråkerø, Enhus; Borge, Kjølberg, Begby, Torp; Skjeberg, Branstorp; Vartejg, Bergs- land; Råde, Aven, Starengen: H. A. Ejdsvold, Brustadgruben 450 m., Motjernet, Guldverkets skole: Sørensen; Drøbak if. M.N. Blytt; Aker, Ulvøen: Bryhn; Malmøen: Schiibeler; Sjursøen: Kiær; Ekeberg, Ryenbergene: M.N. Blytt; Mærradalen: Kaalaas; Vettakollen: Kiær; Vækkerø: Wulfsberg; Bærum, Sandviken: Bryhn; Asker, Nesøen: Kiær. Bu. Hurum, Skjøttelvik: Kaalaas; Øvre Eker, Lilleby: Bryhn; Modum, Badet: S. Møller; Bergan: Kiær; Hole, Skjer- dalen; Norderhov, Ask, Hovsmarken: Bryhn; Ringkollen: S. Møller. JL. Skoger, Furuval: Kiær; Tjømø, Østjordet: Bryhn; Sandeherred, Sørby, Mokollen, Hjertnesparken: Jørgensen; Brunlanes, Solum: Kiær. brBamlen Here if ARyan 0 Gransberredfibolkesjø: hejen: Kiær. Ne. Gjerstad, Hiåsen ved Fjkeland: C. Rosenberg; Søn- deled, ved Risør; Dypvåg, Lyngør, Borøen: H.; Holt, ved Tvedestrand, Hejrevatnet ved Nes, Slettehejen: C. Rosenberg; Landvik, Gurebø: H.; Evje: S. Møller; Bygland, Brejdablik, Sommerhjemmet: Bryhn. LM. Mandal; Hitterø, Abelsnes: Kaalaas. SB. Skånevik, Nordøen: Jørgensen; Stord, mellem Di viken og Sagvågen: Kaalaas; Tysnes, Myklestad: Jørgensen; No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 175 Kvinnherred, Sunde; Varaldsø: Kaalaas; Os, Bjørnåsen: Jørgensen; Voss, Olsholm: Havas. R. Grytten, Soggebergene: Å. Blytt. K. Søndre Land, Odnes; Søndre Fron, Storhaugen, på Lågens vestside ved Listad: Kiær. H. Amot, mellem Rena og Glommen: Kiær; Tønset, mellem Lerberg og Tussehaugen 500 m.: H. ST. Malvik, Nævermoberget: Angström. Tr. Nordrejsen, mellem Fossen og Rejsenvatnet: Jørgensen. eten ANA Eund! Dicranum elatum Lindb. Blandt H. J. Willes efterlatte moser findes der under navn av Bryum scoparium et eksemplar av denne art, som han hadde samlet på sin rejse i Telemarken 1786. Som art blev den først erkjendt av M. N. Blytt og kaldt D. robustum, under hvilket navn den efter eksemplar fra ham blev beskrevet i Br. eur. 1847, men da der allerede i 1844 var opstilt en antarktisk art av samme navn, blev dette av Lindberg forandret til D. elatum. Det kan imidlertid være et spørsmål, om det er nødvendig at fastholde denne forandring av artsnavnet, da den antarktiske plante er en Leucoloma resp. Dicranoloma. Den er meget utbredd i det søndenfjeldske Norge, fundet fleresteds i den bedre undersøkte del av Smaålenene, almindelig i Akershus, Buskeruds samt Jarlsberg og Larviks amter, savidt som deres mosflora kjendes, og optrær likeledes mangesteds på Sørlandet indtil forbi Lindesnes, idet den forekommer ved Flekke- fjord og i Siredalen, mest i de lavere liggende strøk, men findes også i indlandstrakter som Hallingdal, Telemarken og Sæters- dalen. På Vestlandet har man nogen forekomster fra Voss og Hardanger, som blir stående uten forbindelse med dens øvrige utbredelse, så længe som man ikke kjender den fra Filefjeld. Dens utbredelsesomrade på Østlandet fortsætter sig nordover gjennem spredde findesteder i Gudbrandsdalen og Østerdalen til Dovrefjeld og Rørostrakten, men herfra er der et sprang i dens utbredelse indtil Snåsen og Namdalen. I Tromsø stift er den kun fundet på tre steder, et i Vefsen, et i Ranen og et i Nord- rejsen, hvilket sidste sandsynligvis danner dens nordgrænse (690 34" n. b.); der findes imidlertid ingen detaljangivelse om dens. 176 I. HAGEN. [1914 utbredelse på Kolahalvøen, hvor den synes at nå omtrent den samme geografiske bredde. Det langt overvejende antal findesteder ligger i barskog, hvor den vokser på jorden, helst på litt fugtig grund, (i Ranen skal den være fundet i myr,) og vistnok en og anden gang på jorddækte berg, men ovenfor trægrænsen skjuler den sig under krat av dværgbjerk og vidjer eller vokser nede i laven. Den findes nemlig ikke bare i skogbeltet, men går også op over dette, idet den ved Røros er fundet i en højde av antagelig 1050 m., og går på Dovrefjeld endnu højere, idet der er notert 1200 m., og hvis Kiærs angivelse på en signatur, at den er fun- det på Knutshøen, skal tas bokstavelig, må den her forekomme i mindst 14—1500 m. højde. Den tåler en vis kalkgehalt i under- laget, og nordenfjelds er den på flere steder fundet i rene kalk- trakter. Frugten er ikke sjelden og forekommer endnu ved dens nordgrænse; også eksemplaret fra Hjerkin har nogen få frugt- stilker, men det synes tvilsomt, om frugten her kommer til modenhet. Eksemplarene fra juli har alle tapt låget; men et fra Nordre Land, samlet "7/s, har endnu alle låg påsittende; i Kri- stianiatrakten var frugten '%s neppe helt moden. Hunplanter forekommer av og til i sterile tuer; blomstring er fundet i eks- emplar samlet ved Fredrikstad *l/s og 39%, ved Kristiania "/r, i Ejdanger ?1/7, i Gudbrandsdalen og på Hedemarken i juli; i Snåsen var den "7/7 nylig avblomstret; i Rørostrakten ses blom- stringen at ha trukket sig ut i september. Voksesteder: Sm. Onsø, Dammyr, Dale, Ålebergene; Kråkerø, Lang- øen; Tune, Haregjelåsen 275 m.: Ryan. A. Ejdsvold, Rundtom, Guldverkets skole, Vikensagen; Skedsmo, Lørenskogen: Sørensen; Nesodden, Skoklefald: M. N. Blytt; Aker, Bærum og Asker ganske alm. Bu. Hurum, Skjøttelvik: Kaalaas; Drammen; Modum, Bergan: Kiær; Øvre Eker, Lilleby; Hole, Hollerud, Ertelien; Norderhov, Hovland, Asa, Sogndalen: Bryhn; Adalen, Hen; Sandsver, Jerngruben, mellem Jonsknuten og Meheja: Kiær; Nes, Gulsvik: S. Møller. JL. Skoger, Frydenhaug, Furuval: Kiær; Våle, Langøen: Cleve; Sandeherred, Hjertåsen: Jørgensen. Br. Ejdanger, Valleråsen: Kaalaas; Bamle, Langesund: bv No. 1] NORGES DIGRANACEZÆ. å ten Th. Jensen; Gransherred, Bolkesjø: Kiær; Mo, Husefjeldet: Jørgensen. Ne. Søndeled, ved Risør, ved Kirken: H.; Holt, Skugge- vik, Slettehejen, Myra, Nes, Ausel: C. Rosenberg; Landvik, Skiftenes: H.; Bygland, Moi; Bykle, Støjlskaret 1000 m.: Bryhn. LM. Nes, Nulandsnuten: Kaalaas; Siredalen, Kvæven: Nyman. SB. Kvinnherred, Melkhaugfjeldet 400 m.: Kaalaas; Granvin, Spunsundsli 550 m.; Voss, Olsholen: Havås. K. Gran, Hadelands østre almenning, Hvitingens Gammel- sæter; Fluberg, Odnes: Kiær; Nordre Land, Røste; Torpen, Finnen: H.; Nordre Aurdal, Fulsen: Bryhn; Ringebu, oven- for Stulen: Kaalaas; Nordre Fron, Løvåsen: S. Møller; Dovre, Dombås: S. Møller; i de sidste bakker mot Hjerkin: Kiær; Hjer- kinshøen 1200 m.: Bryhn; Lesje, ved Jora 850 m.: Kaalaas. H. Romedal; Elverum: Bryhn; Amot, vestenfor Glom- men ved Rena, Deset; Storelvedalen, Atna: Kiær; Lilleelve- dalen: Nyman; Tolgen, i skogen ved Verjeåen 600 m.: H. ST. Røros, Skårhammerdalen: Wulfsberg. NT. Snåsen, ved Rensjøen 300 m., toppen av Bergsåsen 230 m.; Grong, Våttahaugen ved Mørkved 200 m.; Vemund. vik, Mærraneset: Kaalaas. No. Vefsen, Lille Trangskaret: Kaalaas; Mo, Strandjor- det: A. Blytt. Tr. Nordrejsen, Sappen:- Arnell. var. alpinum n. var. Cæspites humiliores, compacti; folia densa, hamata, breviora, dorso læviora. Bu. Modum, Hovlandsfjeldet: A. Blytt. ST. Opdal, Nordre Knutshø: Kiær. Subfam. TREMATODONTOIDEÆ. Folia margines versus haud attenuata, cellulis alaribus haud diversis, costa medioeri; perichætium distinetum; capsula collo longo stomata gerente instructa. Av denne underfamilies to slegter forekommer kun den ene, Trematodon, i Norge; den anden, Bruchia, er ikke og vil vel neppe heller bli fundet her i landet. 12 178 I. HAGEN. [1914 Trematodon Michx. Folia lanceolato-subulata; collum capsulæ inferne uno latere | abruptumi.vi verre ST T. elongatus | Folia ovato-lanceolata; collum capsulæ inferne regulare T. brevicollis. Trematodon elongatus (Strøm). Bryum elongatum Strøm in Skr. Nat.-Hist. Selsk. I, 2, p. 34 9N ab XT mo Fetin herb: Dicranum ambiguum Hedw. Stirp. erypt. III, p. 87 (1792). Trematodon ambiguus Brid. Musc. rec. Suppl. IV, p. 52 (1819); Hornscbh hndklbra pes SSD) Hans Strøms originaleksemplar, som antagelig er samlet på Eker, findes fremdeles i hans Herbarium vivum cryptogamicum. Arten findes her og der gjennem landet indtil Salten*) med undtagelse av den sydvestlige og vestlige kystrand, hvor den næsten ganske mangler. På Østlandet er den almindelig, mere spredd derimot i de øvrige deler av sit utbredelsesområde. Den findes i lavlandet og åsbeltet samt mer og mindre højt opover i skogbeltet, som den kun på et enkelt sted vites at overskride, nemlig ved Gjendin, (mindst 1000 m. o. h.); de næst højeste findesteder ligger i 800 m. højde i Sætersdalen og Hardanger. Dens underlag er nøken, våt eller ialfald fugtig jord, dels myret, dels lerholdig, og den er også fundet på ren lere; man træffer den i grøfter, på grøftekanter og grøftebanker, i vejskjæringer, i fyldninger, i myrer og fugtige sænkninger o.s.v. Den synes at måtte betragtes som en kiselplante. Den findes altid med frugt. Lågfældningen begynder henimot eller ved midten av august og er tilendebragt i et par uker; kun på et eksemplar fra Florø er den allerede %'/7 i fuld gang. Blomstringen finder vistnok sted i første halvdel av september; i Rollag **/s, Tysnes *%s og Asker */9 var antheridierne umodne; i Nordmarken ved Kristiania 199 foregik blomstring. På et eks- *) Ifølge Wahlenberg (i Fl. suec.) skal den også findes i Østfinmar- ken. Dette voksested vilde imidlertid ligge aldeles isoleret, da den, såvidt vites, heller ikke i Sverige og Finland går længer mot nord end til omkring den 67de breddegrad. Wahlenbergs angivelse må derfor sættes ut av betragtning, indtil det eksemplar, på hvilket den støtter sig, har været gjenstand for undersøkelse. - No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 179 emplar fra Tjømø med ungt frugtanlæg kan tidsangivelsen 197 neppe være rigtig. Utbredelse: Sm. Onsø, fleresteds: Ryan; Borge, Begby: H. A. Ejdsvold, Gladbak: Sørensen; Ullensaker; Aker mangesteds; Bærum; Asker, Drengsrudtjernet: Wulfsberg. Bu. Nedre Eker; Hole; Norderhov; Sigdal; Sandsver; Nore; Rollag. JL. Skoger; Sem; Tjømø; Sandeherred; Hedrum; Brunlanes. Br. Skåtø; Lunde; Hjartdal; Gransherred; Tinn; Rauland. Ne. Holt; Fjære; Bygland; Valle; Bykle. LM. åAseral; Oddernes; Mandal; Siredalen. St. Håland, Malle; Fossan, Lyse: Kaalaas. SB. Tysnes; Vikør; Røldal; Ulvik; Granvin; Voss; Os; Fane; Hamre. ; NB. Borgund; Ardal; Hafslo; Sogndal; Aurland; Balestrand; Førde; Kinn. RK. Volden, Ørstenvik: Kaalaas; Borgund, Røset: Å. Blytt; Alesund: Berggren; Bolsø, ved Varden: Kaurin; Molde: S. Møl- ler; Kvernes, Averøen: Kiær. K. Gran; Nordre Aurdal; Vang; Fåberg; Søndre Fron?; Våge. H. Nordre Odalen; Amot; Tønset. ST. Opdal ikke sjelden; Rennebu; Trondhjem; Bynesset; Fillan. NT. Hegre; Meraker; Snåsen; Grong; Leka. No. Alstahaug; Nesne; Hemnes; Mo; Fauske, Fauske- myren: H. Trematodon brevicollis Hornsch. Blev i 1854 av C. og R. Hartman fundet på Dovrefjeld som ny for Norge og året efter publiceret i Bot. Not. En alpin xerofyt, som av og til går noget nedenfor skog- grænsen, og som vokser på tør muldjord, på berg og i åpne sprækker, likesom på sandjord, som på gamle vejer, og blandt grus. På de fleste av vore findesteder er den vistnok vokset på skifer. I en av sine rejseskildringer karakteriserer Molendo denne art (med et fra E. Fries lånt uttryk) som en >»nomade<, forså- vidt som den ikke holder sig længe på et og samme sted, og dette er utvilsomt tilfældet også i Norge; jeg har således et par gange med års mellemrum gjennemsøkt Finshøens platå meget nøjagtig uten at være istand til at finde den, og jeg har likeledes forgjæves søkt den ved Kongsvold på det sted, hvor Kaurin og 180 I. HAGEN [1914 Ryan fandt den, uagtet det var mig ganske nøjagtig angit. Den er en sjelden art, hos os kun fundet i Jotunfjeldene (på et enkelt sted), på Dovrefjeld og Vangsfjeldet, etsteds i Ranen og et par steder i Tromsø amt. Dens nordgrænse i den gamle verden ligger ved 699 47" n. b.; på Grønlands vestkyst er den fundet på et sted, som muligens ligger litt nordligere. Ved alle indsamlinger er den tat med frugt; et eksemplar fra Kongsvold, samlet 7/s, er ifærd med at kaste lågene; derimot har et sådant fra Bardo */7 frugt i højst forskjellig utvikling, fra kapselstilker, som kun rager litt frem fra svøpet, til utformete, men endnu ganske umodne kapsler. Grønne, åpne pistillidier er fundet på et eksemplar fra Vangsfjeldet i Opdal, samlet i juli. Voksesteder: K. Våge, ovenfor Lejrungsboden ca. 1050 m.: Kaurin. ST. Opdal, Kongsvold, Knutshøen (ved Sprenbækken): Kaurin; ved Sprenbækkens utløp, (vistnok ca. 850 m.,) Fins- høens platå (1400 m.): C. & R. Hartman; Skarbækken på Vangs- fjeldet: Kaurin. No. Mo, Bredikfjeldet omtrent ved bjerkegrænsen (9: ca. 650 m.): Arnell. Tr. Bardo, Rubben i fjeldregionen: Arnell; Nordrejsen, Venetvaara over bjerkegrænsen: Jørgensen. Parmi les sous-familles des Dicranacées plusieurs auteurs placent celle des Bryoxiphiées. Sans vouloir entrer dans une discussion sur l'emplacement naturel de ce groupe je saisis cette occasion pour remettre en mémoire qu'une de ses especes a été attribuée å notre pays, ce qui lui å valu son nom spécifique, le Bryoæiphium norvegicum. Mais aucun exemplaire norvégien de cette mousse n'a été vu par les bryologues depuis Bridel; c'est pourquoi on åa mis en doute son existence chez nous. Et cela certainement avec raison. Pour arriver å trancher définitivement la question je me suis adressé au Muséum d'Histoire naturelle de Paris ou se trouve l'herbier de Desvaux, le botaniste qui avait communiqué å Bridel Véchantillon sur lequel cette indication problématique est fondée, en demandant de vouloir bien faire examiner le spécimen en question. M. Hariot qui s'est chargé de cette tåche avec la plus grande complaisance, m'informe que No. 1] NORGES DICRANACEÆ. TS I'herbier Desvaux ne contient aucun exemplaire. norvégien de Bryoæiphium norvegicum ni sous ce nom ni sous quelque autre plus ancien (Fissidens imbricatus Desv., Phyllogonium norvegicum Brid.). Par suite on est certainement autorisé å conclure que Vindication de Bridel (Br. univ. II, p. 674) est due å quelque méprise. Remereiement. Au milieu des éveénements émouvants survenus dans la derniére année et qu'on n'aurait pas cru possibles au vingtiéme siecle, M. Thériot, directeur de |IEcole primaire supérieure du Havre, a bien voulu accueillir ma demande de reviser le style des exposés précédents rédigés en francais. Si ces parties présen- tent une rédaction correcte, je le dois å l'obligeance inlassable de M. Thériot. Je prie l'excellent bryologue francais de recevoir mes remerciements empressés pour toute sa complaisance. Corrigenda. P. 20, 1. 3: Au lieu de Averø, Kvernes lisez Kvernes, Averø. DEE le == Mandalen — Maudalen. » HBU NAD — pulvinatum — - pulvinata. 5 USD Ne —- flaccidum — -flaccida. 182 I. HAGEN. [1914 Register. ArmpbidiamssJasøtk sr RE Sr 9, 10 » cæspikosume See 16 lappomeume AE NE 10, 12, 14 » Mogpgeomg SN 10, 204 » » var cæspilosum 1 EN 16 Amphkondmumueespilosums 16 Anmisothecøder SN Res SE 6, 30, 42 Anisotheeuns su Ne 30032 » crspåm GM Se AE JG 49 » » vårreaumerJjeret STN 3 » Grevlleanm riss å 7, su 49 » humler ROEN 32, 34 » palustke LS 32. 35, 42 » ribume RR NAS » » var «callistommmer HEN 43 » rukeseens sarte 320 » squarrosuma FR 42 » vasindervøuat sy rer 32, 40, 49 AongskOmMaN SST EAA SS SN 7, 10, 30, 44 » enes 44 >» » var senceean ep 45 Nonsstkomopss ENN 44 APorodrebuum sa AMG 136 ATEt0 AA Lu SAR SR NE 46 778 305 TOGFNGO » Anderssonmste Le SE OG, LOT AER 0 AE EN 106 » Allen Arrga Sar ETG 106 xx mllvelara rer pa re eg 79, 88, 106, 107 » Ator EO ERE 109 rebyperborea AR VE ENO), 18184 106 Storken EN AE 106 Astomumsr ØREN FRE EN il Aulacomitrnume2a RE 130 Barbula Byr sr 12 Blindia rørte et rele Sr ee et Br UDE No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 183 Pimdragenatas FLeao se GR ur SE re er ER GE 7 SRerspula FEL Tast SEO AE EN Me Da 7 » falve lar Ler SE 106 » hiyperborears ae NA 98, 106 » Jeptotiehoceapa SE 79 Biimdadephuse St SR 6, 106 Bracha Fr NTE NR SS ee IT Bryosiphunesta VASAS 5 >» norvesieune RR TLSKO ILN Brvumselonsatumes LT SSR 178 >» fexuosumk Ja TN SS 73 >» foliis capillaribus subfasciculatis, seta bilineari, capsu- lis sphæroideis, operculo conico arcuato ........... 24 >» Slavene sl GE NE 175 » heteromalaumgs ad NA EE 48, 52 > hyperboreumss EN 24, 98 » påustke SN 35 >» pelueadamer Se ST SE SE 45, 85 >» FUSOSUMASA NeoNet ke SL 168 på sehiste CMS AN Ge MS 118 » seopruner FN NN. 168, 175 » surculo brevi ramoso, setis contortis, capsulis ovalibus ereets operculis arcualis 1 NN 51 » surculo filiformi ramoso, foliis subulalis, capsulis pyriformibus, sessilibus, opereulis arcuatis conicis... 12 » Misnosum- ss ANN 88 » vertelamune ee 86, 101 Campydopodiunmss NE 44 Campslopodorde PE 6, 42, 48 Campylopis NN NN 3, 7, 48, 63 » pmuser AS NN Sr 56 » Atrovirense NT NE 64, 71 » » formarsradis AN 73 >» » eV DIS Sa EE 73 » breviplus ør 64, 77 » flexuosss 57, 58, 64, 73 >» » varsmieansee FE NE 76 » fragilisk Aer Aes ee OG 64, 69 » år Nakdensus re 7O » Kala 64, 77 >» Ionsrnpuius aat 3 » MT EANSKA SAT SN ee sd 75 » paradovus sa AT 75 >» piriformis Lasse EE 64, 70, 76 >» polytriehoides 11 See 75 184 I. HAGEN. [1914 Campylopus Sckampen SP 63, 64, 66, 67 » Schwarz SAN 63, 65, 67 » » varnalbescens re 69 » » Hantirv-vereR G E 69 » subulaus 2 NE 3, 65 » imfaceussa VAN Ne 76 Cecalyppum'vva NN 86 » unduaom sorg are Deer 170 Ceratodon AAN 10 Caestrm.a22« LER TN 1023 » sekst sea At 24 Coléockhxtium «Ne FL Crassidicranm sl ANN 136,137.(138 Cynodontaralpesra SLT sr 91 » Pen arr SN 91, 98 » tener Se 91, 92 Cynodontelas SR ENE 23, 90 » hisse NE 24 GrmodonuaumAT SS GO NS 80488 » Alpeske re Ha 23, 88, 89, 90, 91 >» Bruntonnes 7, 88, 89, 90, 91, 92 >» tapillaceum 4 TR 88 » cernuum aS Se So » AdEGynodontielasaa EL 23 » ala Fr kGte se ET 91, 96 » sratllesctensar sr SEN 89, 91, 96, 97 » hypeporeme 4, 96, 98, 107 » in cinatum saseods ER S8 » Jenner NE JUDE. UDE > Eimprchtiaames SAO UO) » heduam at SS » polyearnun 86, 89, 91, 97, 99, 100, 101 » » vardævifohmum: 103 » » ldadrete EN 102, 103 » shi AAR Gå Be BA 0) » strumfenm risser 80, 85, 86 » » varscabrus APER ST » sueceumme (Je 89, 91, 99 » » varvareicum 4 SEE 101 » » »FEimprachtanum SA FF 101 » ferellunr JE SEE 91, 94, 96 >» torqueseens saa SR 94 Cynontodian ARNE SS Dichodontium ss FE TG GO IE 80 285 » flavescenss JIA 45 No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 185 Prehodontumd pelluedum». JESSEN SE 26, 45 » » vargcompactunes > 200 48 >» » »asimontanuns AN GEN 48 » » esstkrichumeudada 48 Mammas EVNE 7 PMieranakelonsgatarer ry gutikve dass Ne 137, 140 » Ealeatars sr rd LTE SELG HANEN DE ae 109, 110 » tulvellaregrer SAK AEE 2 am ØØUNN TR Me 106 » orthocanpassr rs MLS AE NR 129, 136 » Seopananes 136, 137, 147 » undulat SF NE JE 1305; ND DMieraneærrrr SS NET NER NE T Pieranelasr SN: Abe 22 1048 » cercuala AER 48, 50 » >» varspusllangere GE Le 51 » evas EN 50 > heteromalag NE 48, 52, 55, 76 >» » var interupta JE 53 » >» YESEPIeear PN NR gr 53 » Secundat FERGE 41 Ferd SA PEN 40, 48, 52 » » var-eurvaa Frere FN 50 » squarosare NE 35 Picrnodonium NNN 7, 48, 54 » arstatumes SAS SEE 59 » asperilumt arr re SE 55, 58 » » varsfalcatumerrr Je FER TE. 58 > eremnaus EN 55, 60, 61 » » var subaleaum FF ET 60 » denudatum SN 55, 59 » » varsalpnumes 95 GS 56 » lonsnoske NE DD » >» varsalpmnun Gog GLAS: 56 » subaleaum 55060 Bicranoidex 'x re EE NE 6, 78 Biceranoweisk AE NE SO 26 39 » Gral reS N 26, 29 » erispula SN 26 » Ho rvar sakral ee FT. De 2 >» » »-«compackara rørt Sioett 29 Pierinoweisiode»r SN 6 Dann «es TA PEN SAT bas S0 803 >» Secbøks2n vat VE Se OG Jeg ee 109 >» Jepbyllamsscsrast hon 137 » MANE NAG EN 170 > alpestre SSN 91 ør 6 Ka 8, / > i Å DN | og Ei AE | ie * Å 0 e g 18195 186 I. HAGEN. [1914 Dicranumalpestre fu NMR 97 » >» var: mas NS NE ME og » ambigumm 2 FS EN 178 >» ånsustun: ASSER FL B5S60M161 » » var feler 163 » aretcum PER eo HKO MENE Tak 125, 126 » Bergen EE LØ 070 » » varneacutufokume ser Pr 147, 149 » » ee mamillosum 2 Se SENT 1710 » Blyfares SØ TAO ALL GRP UG, NAS, 119 » Boneanm GR re 85 86, 162. 1685 » » varalatumssco24s SR 168 » » eFanomalumrs 2-43 ua De 166 » >» Fjanpedolumv FA 144, 166 » » «polyeadaum rs 166 » » re rustolumsq/sE AN GE 166 » boreale NE SE IE » breevfolum Fa NE 153 » Bruntonn. sat SS » CAPATlenseu st sg SALO Sa DD 137 » capnpodeskk Se 161 » aratumnsu AA NN 161 » consestum NN 136, 149, 1551 15990160 » » varspadiceump Fr 1568, 159 » » »subspadieeum NE 160 » crvatum. 2 Je ERE NR 50 » dem datum Høy SU H5--600 » BYDicanmsr SEERE 129 » etan SNE 136, 175 » » var-apnuimo. FJ SVV VE 177 » elongatum 134, 135, 136, 137, 1490,144, 147, 149, 150, 151 » » varidovrense aa Fe ANE 141 » » > Fflaselerumr FANN 141 » » statidam 141 » » »>=robustumrs 9 Je 141 » » sphasns se 140 >» » esubragsikolumv FE EE 141 » nerve Le SE SSD) » Fv kalcatar org Get re VAGN ANER 109 » faleaumn se ev So, NIB 02, 70 » fasteaumn Te RE Ne ER 170 » flagelaae Re 80, 132, 150 » flexaosum 3 TN NSO » var. pilferumr SAT 7 frasilifolium so 2ER FAN 136, 145 No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 187 Prcranumersdun sus 2 Sed SAN Se US 168 » tulvelumv «4 Jesse SN JO) UME IOUO AE » » var nanunngee JE OE ERE AE NA 109 >» fulvunms sot SG PN LS 180605 Ten Met >» fuseceseenst 88, 134, 136, 139, 149, 154 » » varscaratums Se Fate [152 » >» >consestume sr 151, 154 » semedatum FEE SE 125 » slacdaerre AS KOR EL DO 95 120 » spaellescensr NE 94, 96 » » varm aveseenst MASE REN SEE 96 > stonlandeums 134, 136, 143, 151 » > varHouncumer ASA 144 » hetronalum STEN 52 » » varer US, 5 FSV AT 49 >» hvperboreume re JO er TKO) » iniermmedum* FT 84 185, 1028, 150, 150 470 » » varacumokume EE FN 17 » » »esmamillosum 4 NAN 17 » labradoneum ss SR 125, 186, 145 » lonsiokunessr ee SO >» TE US 185, 186, 651. 155, 162, 163 » Je vankeapnodest er EEE 161 » » Frcondensaum NE 157, 160 >» » »enedlecunr 158 >» >» »orthopbylums 2 156 >» » espadiceum 151, 156, 158, 163 >» MENT EE EE GE EE 137 » PB MGE 110 » Mole ES EN UIS, 125 » monrananese Sr Fr SEN 80, 129 >» » var Macadums NE 182 >» » puvnatumn SF Ge 15 » Miöblenbeckur ENN 185. 186, 150, 151 152 (158 » pegleenmnerr 150, 151; 155, 159 » Sect Orthodicranume NE 12) » polysetum NS 168 » penilan 4 79 » robustumeasdu See SE FN AE 17) » rugosum Musa 1340 185. 136, 167.168. » Sauteme ss 2 der 80 » SERISPE NAT Ky ee see 608 » Schradeg Ha Ge 170 » seoparumsvy td SA EEE 135, 136, 156, 163 » » varalpesre NE 159, 164 188 I. HAGEN. [1914 Picranumscopariumyvar.| luscesensa NE 154 » » > intesnrokumerrrr 159, 164 » » >»Fortoppyllum 164 » » »Fpaladosum NE 164 » » > Frecurvauns 2 SE PO » >» »Sspadiceum st SN 159 » » subintesaokune FP 143 » » ee iikosamr ek THE, 164 » Scomannm «25.100 000 2 OG 185, 186, 187 1808, 13 » Sender SS RE 135, 147 » spaden SN 16560 18595 180 >» spam EE 140 » » varsundaatum 17 » purus JESS SAR FE 135, 136, 173 » » varpseudo ean FE FEE. 174 » squarrosumusåre ea ANE HE) » Skarke 19000 Te EO LO JOE 14 006, 007 19) » » Blytt Sø 118 » » varsslacale 4 Te 118 » » K*Inkermmedunmn: JE VIG) » » 2emole Ne ILD » »*robistum AA SR PEER 125 » forma subdenelaum MN 118 » sicdum Er 4.90, 135, 136, 137, 147 » srumterumi se 86 » subalbeseens FEN 156 » emmever aa Se 143 » torqguestensrA NN 94 >» uRenatumsv-d ee SOR SOA 62 » undnatume Fe 169, 170 » urent Se ER 83 >» vinder ET 13861370 139 Didymodon AS PS 8 UD, DO >» cæspitosask sr GREN 16 » nada AER AEE 88 Disceiun mdamns JIS 10 Distrehumvvvv SA NN 6 capillåceums« sr SR 88 » nemnmumnmxqaddss2e AO NE 88 Ditriehum' feie PP 55 » hkomomalame css EN EE 40 » julaceamm trass ee +4 Drumnornda Se ENE EE 11 Ephermerums SS SEN EE 134 Eucanptodon AN 7 No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 189 Peeadunsta Fur SSE Se SR NE 7 Budicranumess SO EN 136, 137, 140 Eissidensømbrieatusryr. ot ee dt 181 » Samers ST EON PE ER ORRE 86 Gp komeundest GA GET NR SER 11 Gonsromakm ar SN SNE SA 78, 80, 85 » Stramiferagr 4 stans SrrmtrL Se fm 86 » » VAR KSCADHOL sr SE ER 87 Grime ormer 29 » NOR LAnd Frk PR SE EE 7O Gunnosomun lapponicum FVT FEN 10 Holbdornume Ser SSE RENTE EN SE 79, 80 Eolbmteuane 0 SSE EE Ae AER VE PA MN AEE 7,8 Hyvoconiumsloreanme rs SEN ES. 53 Hymenostomune SANN SETER AE Up & Eymenostkyluame 2 AT SR AN DE to) » cunviroster st NE Bil Kiænagfrr se FASE EE KE 78, 79, 80, 109 alen NE Pu 112 >» evakvasinans se 114 olacalsegt ere ST JTSNT I SAR i e25 1242 » kar ST MG TIE 4 » formadsubdentucuat VAN 118, 121 » » JE Submamillosa AN NF 118 » ØE varsalpestris ass FN 18 12000122 » » ee Blytt ss LS Uten 120, 128 » > >» > formasporosa FATT STE 118 » » » » esublevse 118 » » STabes NN 118, 120, 122 >» >» sr slacdals Sr ES 118 » » i Elamrelse NN 115, 118, 122 >» » eobusua FN LIG, UG 120, 195 >» » PAA AN 118, 123 Feiodieranums 4 ET EEE PN 136, 137 Feucolomar: ae 7 » robustums å KOS 175 Eyncodontkumuac4v244e re SIO) NMaecsomitrunc 0 SSG SEE 11 Merderelar sr as GP JE 48, 62 » Upnar HE ee 63 Nemlenasrr utd Sail SA At Me 62 » Upmarssude srS 3 Medea Sa EG AN Sn HE SR 62 Mrerocakpedr Nu SA 110 MHeLrocanpiunat. SAA GA EEE 110 190 I. HAGEN. [1914 Microcapon 2 SE SLI, NMierocarpums: 28 ser GE 110 Mierocanpus ER 18 TUS0, I71Q Mnium cirratum., AF ER FE 26 » hormunmi rå ssfedk se 53 » serpyllifohum arr 165 Nardia selanssvoava-RR SN 40 Oedippodvm Gømaam FF 64 Oligotrichum navn SEN ER 40 Øncopporuse FEE Se TE HD OA 186, 187 » Hamberg EE 115 » MISTICANSKS ET 94 » HPpanustaA ep ER 115, 118 » schasi JP SEA Doe >» Wahlenberons NE FAEN 80, 81, 84, 85 » » varicompacuss PL FE 5 » »Felongsamss EE 83 » » >Høradis ae 83 > » minor (Ge 83 rense SNE 45, 80, 83 » Hå Parserraus Sy OG Ore SF OD Øreomesh ea EE GO 28025 18, 89 » seria 26 Orkodcramumes SR LY, NS Ørthohecaunnueseens ET 61 Orhorcdbhm Fer RE SENER je » straumssd see bd Parajeucobryum NN BE NEST » eneren ME 4 5, 1386 >» lonsiolum ss JJ B, 73 Phaseum «rust MO EEE 7 » aure Aa ER SÅ Pheusodom HSE 90 Phyllosommvvesianmg ET 181 Piloposonms «42 PN å Plasiotheeaun dans NN 55 » undulatum Jor GNR Fe 53 Pera «LA EA EN NE SÅ » xallare ee NE 32 Posomatum/umeseunmns 40 Poblia RNET di Polytridaum SE ST Pottia julåcea Sr 44 Pseudepkemerm NNN 30, 31 No. 1] NORGES DICRANACEÆ. 191 Psendephemerumarllare STIAN TN SEN 31 Bhabdoresarsr Se TN: SG OL UN TE » erenulaa NS SA DB Bl » ER SPALa NE ONE 17, 18 » gentecmatart Ja SP GN 8, 20 » » varracubiolhar Sarek. 20 >» FU GADE PE OR Ede MER GP Å 8 » Te sehsherr AN U 23, Då » Skriatas Fe Ten EE VZ 19, Zi » > vanisubdenkbemata Je FE 18 Rhacomikrumneprotensumee NE 53 elonamevtt Lt Sevalmas Favre FNS ANE 78, 79, 80, 129 » fagelans sr SS FN 132 » Tonene ss SA LE egne 129 » » varelacedas NN 132 >» >» i pulvnatass SENG SV 131 Selger oa SP NE 7 Skorkskbersiasrr Se Se DN S9 Stenomiirdunrsres ASS 1 il Stereodopuamporens NR SN EN 53 Symplephans ALS SA RER 4 Syseammesrrre fear AE 8 Nremaodonmsedr SER re EE 7, 178 am beunsøge ke Fa see GE EE SNE 178 » brevicollis 178, 179 » glonsatus EL PA 178 kematodonoider FNS Tee 6, 177 frechostomumv100dn SE SSA REN 12 srdontumr ARE Pa ST SE 8 Moa TLL PS bETCN I SN EE EE SE 52 >arcrspula st SE REN NR 52 FeDrumnondn TE ER NE SNE 52 Mesa kr AE EE NE) B, 7 8 » emrabarste ØNSKA) 3 Då JE CO mPACLa oe EE S GC OMTONErsart EG SD 8 SGK RIS PU Ar pp RE SG AR ET 8 eu sansvar: subderntceulana 18 POL GIPES ES 44 » mbenronataraaa5 1 JA Sorter See EN 7 RASE AIS AS SE DO SE AE 29, 24 » Serknanar, uten Ne UIA EN per EO 8 ander 0 SS ES AT T 192 , I. HAGEN. NORGES DICRANACEÆ. [1914 No. 1] Weisieæ 7 EEA Gu Se reder os OG OL 0 JEr Sy Gr) SVD Jak ot 040 Usov gid -6re Jolo GLDTd DA. 0 i Zysodom ss 11 >» grads 360 >» Mougeotn SR 10, 14 Distribué le 13 octobre 1915 MEDDELELSE FRA TRONDHJEMS BIOLOGISKE STATION NR. 7 HYDROIDUNTERSUCHUNGEN IV BEITRÅGE ZUR KENNTNIS DER GONOPHOREN DER TUBULARIIDEN (MIT 4 TAFELN UND EINER TEXTFIGUR) VON HJALMAR BROCH DET KGL. NORSKE VIDENSKABERS SELSKABS SKRIFTER 1914. NR. 2 AKTIETRYKKERIET I TRONDHJEM Vin utt UP) pYM Wåhrend der spåteren Jahre sind durch Untersuchungen besonders von GokTTE (1907), Hapzt (1909, 1912) und Könn (1910, 1913) unsere Kenntnisse und unser Verståndnis der Ent- wickelung der Hydroidengonophoren bedeutend erweitert worden. Immer neue Arten sind mithin in die Untersuchungen herein- gezogen, und man könnte demnach die Vermutung hegen, dass jetzt, wo so viele Arten in allen Einzelheiten ausgeforscht wor- den sind, eine sichere Grundlage får die Verwertung der Gono- phorenmerkmale in der Systematik herbeigeschafft wåre. Könn (1913, p. 226) der diese Frage kurz beriihrt, spricht als seine Auffassung aus, dass «die Natur der Gonophoren als Gruppen- merkmal nicht so grundsåtzlich zu verwerfen ist, wie dies von Seiten mancher Forscher heute geschieht. Wenn man auch erkannt hat, dass dem Vorhandensein oder Fehlen von freien Medusen kein systematischer Wert in dem Sinne zukommit, dass sich darauf eine Familieneinteilung grinden liesse, so kann die Ausbildung der Geschlechtsindividuen doch manchmal Gattungen sehr natirlich trennen (so auch Bonnevir 1898, p. 467).» Diese Åusserung låsst als Könns Meinung hervorschimmern, dass die Merkmale, die sich an die Gonophorenorganisation kniipfen, erst in zweiter Linie bei der Abgrenzung einer Gattung zu beriick- sichtigen sind; hierein bildet er einen Gegensatz zu STECHOW (1913, p. 36), der in seinen Tabellen die Gonophorenmerkmale durchgångig als Gattungsmerkmale auffåhrt. In der Tat zeigen uns die bisherigen Ergebnisse der Gono- phorenforschung lediglich, wie die Organisation der Gonophoren die Gattungsbegrenzung nur in vereinzelten Fållen secundår ver- schårfen können. In die erste Linie miissen die Merkmale der vegetativen Individuen der Hydroidenkolonien gestellt werden, und wo bei Arten mit grundsåtzlich ibereinstimmenden Tropho- somen die Untersuchungen eine verschiedenartige Entwickelung der Gonophoren nachweisen, liegt durchaus nicht gentigende Ursache vor, um eine generische Trennung der Arten verteidigen zu können. Das nåhere Studium der schon vorliegenden Lite- ratur iiber die Hydroidengonophoren leitet uns somit dazu, die Gonophorenmerkmale als Artmerkmale anzusehen. 4 HJALMAR BROCH [1914 Die Tubulariidae bilden in Betreff der Gonophorenver- håltnisse eine der interessantesten Familien. Sie ist bekanntlich durch Polypen charakterisiert, deren fadenförmige Tentakeln in zwei deutlich getrennten Hauptkreisen um den Polypenleib an- geordnet sind, von denen sich jedenfalls der basale an einen ringförmigen Parenchymwaulst des Hydranthenleibs stitzt; die Gonosome entstehen am Polypen zwischen den beiden Tentakel- kreisen. Die Polypen sind weiter ausgesprochen radiår symme- triseh gebaut ohne jede Andeutung der bilateralen Symmetrie, die die Familie der Branechiocerianthidae kennzeichnet. — In der Familie der Tubulariiden begegnen uns die meisten be- kannten Gonophorentypen, worauf schon Bonnevir (1898) auf merksam gemacht. Könn der (1913) unsere jetzigen Kenntnisse der Hydroiden zusammenfasst, hat schon fråher (1910) eine Uber- sicht unserer Kenntnisse von den Gonophoren der Tubulariiden gegeben. Es erhellt aus diesen Zusammenfassungen, dass auch jetzt noch viele Fragen ungelöst sind, und ich habe deswegen die etwas tefer lebenden Tubulariiden des hiesigen Fjordes einer genauen Untersuchung unterworfen um in die Fragen betreffs der Enwickelung und Organisation der Gonophoren derselben neues Licht zu bringen. Nach der Zusammenstellung SWENANDERS (1904) sind fol- gende Arten von Tubulariiden in dem Trondhjemsfjorde ein- heimisch: Tubularia laryne Erccis und SOLANDER der er als Synonym Tubularia coronata ABILDGAARD hinzufågt —, Tubularia indivisa LINNÉ, Tubularia regalis Borck, Tubularia asymmetrica Bonnevie und Lampra socta SWENANDER. Die zuletzt erwåhnte Art ist, wie ich an anderer Stelle darlegen werde, mit Monocau- lus groenlandica AtrLMan identiseh und muss zur Gattung Cory- morpha gezogen werden. — Die Gonophoren der ziemlich sel- tenen und vereinzelt auftretenden Tubularia asymmetrica wurden schon von BonnEevir (1898, p. 472, Taf. XXV, Fig. 15—19) ein- gehend studiert und beschrieben. Spåter hat Dersman (1911, p. 213, Fig. 10—15) die Gonophoren von Tubularia coronata geschildert. Hier werden die drei Gbrigen Arten genauer aus- einandergesetzt, deren reichliches Material teils schon vorhanden war, teils wåhrend der Fjorduntersuchungen frisch erbeutet wer- den könnte. — Ich gehe demnåchst zur Darstellung der Ergeb- nisse meiner Untersuchungen iber. Tubularia regalis BOrck. Die Art kommt in dem Trondhjemsfjorde in dem Bereich der Korallenzone sehr håufig vor und wird besonders auf Lima ercavata der nackten Felsenwånde im åusseren Teile des Fjordes Nr. Å HYDROIDUNTERSUCHUNGEN. IV 5) in iippig entwickelten Exemplaren angetroffen. SWENANDER (1904, p. 8) hat schon unsere Aufmerksamkeit auf die grosse Verånder- lichkeit der Gonophoren gelenkt und dabei einen Geschlechts- dimorphismus ihrer åusseren Merkmale angedeuitet. Die weib- lichen Gonophoren sind mit einer wechselnden Zahl von Långs- leisten ausgestattet; solche Exemplare liegen der Art Tubularta variabilis BONNEVIE zu Grunde, die deshalb als Synonym zu Tubularia regalis gezogen werden muss. Beim Månnchen hinge- gen treten nur glatte kugelige Gonophoren auf. Wir treffen somit hier — wie ibrigens auch bei der nachfolgenden Art — einen Geschlechtsdimorphismus in den åusseren Merkmalen der Go- nangien an, der gewissermassen eine Parallele zu den Verhålt- nissen vieler Haleciiden bildet. Die erste Anlage der weiblichen Gonophoren tritt als eine einfache Vorwölbung am Blastostvle auf, an der Ektoderm und Entoderm gleich beteiligt sind (Taf. I, Fig. 1). Sehr bald aber setzt eine Differenzierung in dem Ektoderm ein; am Apex des Gonophors geschieht eine Abspaltung einer unteren Zellen- sehicht; die lebhafte Zellenvermehrung dieser unteren Ekto- dermschicht gibt zur Bildung eines am Gipfel der Gonophoren- anlage gelegenen, stårker farbbaren Zellenkomplexes Aniass (Taf. I, Fig. 2). Das ist die erste Anlage des Glockenkerns. Der Glockenkern schiebt nun das Ektoderm gegen das Lu- men der Gonophorenknospe vor und wandelt sich in eine scha- lenförmige Bildung um, deren Öffnung gegen das Centrum des (Gonophors gerichtet ist. Je nachdem nun der Glockenkern wei- ter eindringt, wåchst die sehr dinne Stitzenlamelle iber den- selben apikal zusammen, so dass er bald von dieser vollståndig umgeben wird. Im Laufe der folgenden Entwickelung beobach- ten wir einen Gegensatz zwischen der Wachstumsrichtung der ektodermalen Glockenkernanlage und des Entoderms. Der ekto- dermale Glockenkern weist an der Kante der Schale entlang, also peripherisceh und in der Richtung gegen die Basis des Gonophors, seine stårkere Entwickelung auf; gleichzeitig schiebt sich aber das Entoderm långs der åusseren Seite des Glocken- kerns vor, bis es den Glockenkern fast vollståndig umschliesst, und zur selben Zeit wölbt sich der zentrale entodermale Kegel der in die zentrale Höhlung des schalenförmigen Glockenkerns hineinragt, weiter vor, und bricht durch den entodermalen Zel- lenkomplex zentral durch, bis er in der apikalen Partie des Gonophors an die Stiltzenlamelle direkt anstösst (Taf. I, Fig. 4). An Querschnitten sehen wir (Taf. I, Fig. 5), dass das Entoderm in diesem Entwickelungsstadium nicht eine einfache Zellenschicht an der ganzen Peripherie des Glockenkerns entlang bildet; der Hohlraum des (Gonophors, der eine direkte Fortsetzung des 6 HJALMAR BROCH [1914 Hohlraumes des Blastostyles bildet, setzt sich in einer wech- selnden Zahl von «Radialkanålen» bis nahe dem Apex des Gonophors fort. Auf diesem Stadium bildet also die kompakte ektodermale Glockenkernanlage um die centrale Entodermvorwölbung (den Spadix) einen Ring und ist allseitig von dem Entoderm umge- ben. Hierein geschieht nun wåhrend der folgenden Entwickelung eine Ånderung. Das Ektoderm spaltet an der Aussenflåche des Glockenkerns eine diinne, doppelte Epithelschicht ab; das åus- sere Blatt schmiegt sich der Innenseite des den Glockenkern umgebenden Entoderms in der Form eines Plattenepithels an; das innere Blatt, das auch in ein Plattenepithel umgewandelt wird, bildet die åussere Bekleidung der Ringwulst von Keim- zellen; beide Biåtter wachsen apikal vor, bis sie den Spadix von dem Aussenektoderm und von dem åusseren (umbrellaren) En- toderm lrennen. Indem nun die åusseren Schichten des Gono- phors schneller heranwachsen, entsteht zwischen den beiden ekto- dermalen Blåttern des Glockenkerns eine Glockenhöhle (Taf. I, Fig. 6); das ektodermale Subumbrellarepithel ist jetzt ausser- ordentlich dinn geworden und låsst sich selbst bei sehr gut fixierten Gonophoren nur schwierig unterscheiden; doch kann man gewöhnlich die Zellenkerne sehen, die das Epithel andeu- ten. — Das spåte Auftreten der Glockenhöhle und die Ent- stehung derselben durch Abspaltung eines åusseren Blattes des Glockenkernepithels ist får Tubularia regalis charakteristisch und scheint unter den Hydroiden Gberhaupt eine ziemlich seltene Erscheinung zu sein. Das weibliche Gonophor hat jetzt seine endgiiltige Organi- salion erreicht; die spåter auftretenden Verånderungen werden bloss durch die weiteren Ausmodellierungen des Wachstums hervorgerufen, ohne dass principielle Neuerscheinungen auftreten. Der Querschnitt eines ålteren Gonophors (Taf. II, Fig. 7) zeigt, dass die geråumige Gonophorenglocke aus drei Schichten gebil- det ist, nåmlich dem Aussenektoderm, der mit Radialkanålen ausgestatleten Entodermschicht, und zu innerst dem sehr din- nen subumbrellaren Ektodermepithel. In der Mitte der Glocken- höhle ragt das kråftig entwickelte Manubrium vor; sein ento- dermaler Spadix zeichnet sich in den Schnitten klar aus von einer dicken Schicht von Keimzellen umgeben, die in Entwicke- lung oder Degeneration begriffen sind. Die degenerierenden Keimzellen werden zum grösseren Teil von der grossen amöboi- den Eizelle aufgenommen, die sich auf Kosten derselben ent- wickelt, und ihre Kerne lassen sich in dem Protoplasma der Eizelle noch lange unterscheiden bis sie zuletzt resorbiert wer- den; eine kleine Zahl degenerierender Keimzellen werden auch Nr. 2] HYDROIDUNTERSUCHUNGEN. IV 7 von dem Entoderm des Spadix aufgenommen und gehen hier nach und nach zu Grunde. Die Schicht der Keimzellen ist gegen die Glockenhöhle von dem nur schwierig sichtbaren sub- umbrellaren Ektodermepithel Gberzogen. Die Zahl der Radialkanåle und der denselben entsprechen- den auswendigen Rippen des Gonophors wechselt ziemlich stark; gewöhnlich findet man zwischen 3 und 7 Radialkanåle. Bei alten Gonophoren, deren Actinulalarve schon entschlipft ist, werden die Rippen und Radialkanåle zuerst rickgebildet und können hier oft gånzlich verschwinden; dies låsst sich aber nur bei degenerierenden Gonophoren beobachten. — Wåhrend nun die Radialkanåle beim Weibchen der Tubularia regalis bei völlig ausgebildeten Gonophoren immer vorhanden sind, variiert da- gegen die Entwickelung des Ringkanals erheblich. Er kan völlig ausgebildet sein, fehlt aber ebenso oft teilweise oder völlig. Das Gonophor eröffnet sich erst wenn die Actinulalarve im Begriff ist zu entschliipfen; bei lebenden Kolonien konnte ein Pulsieren der Glocke eben zu dieser Zeit beobachtet werden, sonst aber nie. Das Manubrium wird nicht durchbrochen. Die månnlichen Gonophoren der Tubularia regalis machen schon bei auswendiger Betrachtung den Eindruck, står- ker als die weiblichen reduziert zu sein; ihr vollståndiger Man- gel an auswendigen Rippen låsst uns vermuten, dass auch ihre innere Organisation auf einer friheren Entwickelungsstufe in Stocken geråt. Das nåhere Studium des Gonophors zeigt uns denn auch, dass der Geschlechtsdimorphismus bei Tubularia regalis nicht allein die åusseren Merkmale angreift, sondern dass die Art unter den Hydroiden itberhaupt eine sehr interessante Stellung einnimmt. Die erste Entwickelungsstufe eines månnlichen Gonophors (Taf. II, Fig. 8) unterscheidet sich in keiner Richtung von åhn- lichen Entwickelungsstadien der weiblichen. Die erste Anlage des Glockenkerns entsteht auch hier als eine untere Abspaltung des Ektoderms; die junge Anlage des Glockenkerns dringt wie beim weiblichen Gonophor in das Entoderm ein. Bald aber tritt ein bedeutender Unterschied zu Tage (Taf. II, Fig. 9); die scha- lenförmige ektodermale Anlage wird schon sehr frih von dem Entoderm fast völlig umgeben, das sich als eine einfache Zellen- schicht zwischen dem ektodermalen Glockenkern und dem Aus- senektoderm des Gonophors hervorschiebt; nur am Apex des Gonophors findet man eine sehr kleine rundliche Partie, wo das Ektoderm wåhrend der ganzen Entwickelung des Gonophors an das Aussenektoderm stösst. Die entodermale Zellenschicht ist im Gegensatz zu dem weiblichen Gonophor durchaus einfach und weist weder jetzt noch spåter in der Gonophorenentwicke- S — HJALMAR BROCH [1914 lung irgend eine Andeutung von Radialkanålen auf. Die Radial- kanåle des weiblichen Gonophors sind also bei dem Månnchen ganz und gar verschwunden. Auch wåhrend der weiteren Entwickelung beobachten wir grosse Unterschiede zwischen den weiblichen und den månn- lichen Gonophoren. Bei den letzteren wird die Schicht der Keim- zellen niemals von dem entodermalen Spadix apikal durchge- bohrt, und das Keimzellenepithel bedeckt somit wåhrend der ganzen spåteren Entwickelung des Gonophors den Spadix wie der Handschuh den Finger. Das umbrellare Entoderm bildet um den Glockenkern eine fast vollståndige kontinuierliche Hille und låsst nur eine ganz kleine velare Partie frei, die erst dann durchbrochen wird, wenn die reifen Spermien entleert werden. Wie beim Weibchen wird ziemlich spåt in der Entwickelung eine doppelte ektodermale Zellenschicht an der Aussenseite des Glockenkerns durch Abspaltung gebildet, die das subumbrellare Ektoderm dar- stellt; diese Zellenschicht låsst sich bei schwåcheren Vergrösse- rungen nicht beobachten (Taf. II, Fig. 10). Die Glockenhöhle ist bis zum völligen Verscehwinden rudimentår geworden. Der Spadix wird nicht durchbrochen. Wåhrend das weibliche Gonophor eine typische Meduse ohne Tentakeln und mit rudimentårem Ringkanal darstellt und somit nach Könn (1913) als «eumedusoid» zu bezeichnen ist, verharrt das månnliche Gonophor beim Stadium der Cryptome- dusoide. Der Geschlechtsdimorphismus ist somit bei Tubularia regalis ein ziemlich tiefgreifender. Tubularia indtvisa LINNE. Die mit Tubularia regalis nahe verwandte Art Tubularta in- divisa tritt auch in dem Trondhjemsfjorde sehr håufig auf und erreicht wie die erstere ihre åppigste Entwickelung auf Lima excavata in der Korallenregion. Beim Studium der Literatur stellt sich heraus, dass auch bei dieser Art die Gonophoren viel- fåltig variieren. Hrncks (1868, p. 116) und Artrman (1872, p. 404) sind in Betreff des Vorkommens von Tentakelrudimenten ver- schiedener Meinung; Bonnevrr (1899, p. 24) gibt får Tubularia indivisa keine Tentakelrudimente an, beschreibl dagegen unter dem Namen von Tubularia obliqua (1898, p. 474) eine neue Art, deren Gonophoren mit einem Tentakelrudiment ausgestattet sind. fndlich weist SWENANDER (1904, p. 10) nach, dass der rudimen- tåre Tentakel bei den weiblichen Gonophoren sehr gewöhnlich auftritt, wåhrend er bei månnlichen Gonophoren immer fehlt; auch zeigt er, dass Tubularia obliqua Bonnevir nur das Weib- chen von Tubularia indtvisa ist. Wåhrend nun die friheren Nr. 2| HYDROIDUNTERSUCHUNGEN. IV 9 Untersucher bis vier Radialkanåle bei den Gonophoren der vor- liegenden Art erwåhnen, kommt SwENANDER zu dem Resultat, dass keine solche vorhanden sind; dagegen findet er konstant einen Ringkanal vor. Das Studium der Gonophorenentwickelung gibl uns nun- mehr den Schliissel zum Verståndnis dieser anscheinenden Wi- derspriche. Die erste Anlage des Gonophors stimmt mit der bei Tubularia regalis völlig "berein. Bereits bei dem eindringen- den Glockenkern aber (Taf. II, Fig. 11) beobachten wir einen Unterschied, indem die apikalen Zellen hier eine radiåre Anord- nung von dem Gonophorenapex ausstrahlend zeigen. Die Be- deutung dieser Anordnung der Zellen zeigt sich sehr bald; sie ist för die Entstehung einer Glockenhöhle sehr vorteilhaft, und wir sehen denn auch, dass eine solche im Gegensatz zu Tubu- laria regalis in der Entwickelung der weiblichen Gonophoren sehr frihzeitig auftritt (Taf. II, Fig. 12). Zur selben Zeit wåchst das Entoderm gegen den Apex des Gonophors heran, und von dem inneren Lumen des Gonophors dringen vier Radialkanåle an der åusseren Seite des Glockenkerns entlang in das Entoderm hervor. — Bei etwas weiter fortgesehrittenen Entwickelungssta- dien können wir einen schwach asymmetrisehen Bau der weib- lichen Gonophoren von Tubularia regalis beobachten (Taf. II, Fig. 6 a); diese Asymmeltrie, ist bei Tubularia indivisa viel står- ker ausgesprochen (Taf. IT, Fig. 13), indem die velare Partie des Gonophors hier stark seitlich verschoben ist. An dieser Ent- wickelungsstufe ist das Lumen der Glockenhöhle bei Tubularia indivisa ziemlich stark reduziert worden; ebenso hat sich das Lumen der Radialkanåle an den Seiten des Gonophors entlang stark verengt, wåhrend es andrerseits eine Erweiterung an der åusseren Spitze der Radialkanåle aufweist; diese Erweiterung dehnt sicht seitwårts aus und gibt zur Bildung eines vollslån- digen Ringkanals Anlass, der bei dem abgebildeten Stadium schon vorhanden ist. Wegen des Wachstums hat sich nunmehr die periphere Partie des Glockenkerns gegen die Basis des Gonophors stark vorgeschoben, und wir beobachten jetzt eine ausgesprochene Differenzierung unter den Zellen des Glockenkerns. Die Keim- zellen bilden um die proximale Partie des Spadix einen geschlosse- nen Ring, wåhrend sich das Ektoderm distal in ein hochzelliges Zylinderepithel umgebildet hat, das den distalen Teil des Manu- briums bedeckt. Das niedrige subumbrellare Ektoderm bildet die Fortsetzung dieses Zylinderepithels an der Oberflåche des Keimzellenringes, das subumbrellare Ektoderm bedeckt die sonstige Innenflåche der Glocke und grenzt in der velaren Partie des Gonophors direkt an das Aussenektoderm. — Auf einem [1914 10 HJALMAR BROCH etwas spåteren Stadium (Taf. III, Fig. 14) sieht man, dass das Lumen der Radialkanåle vollståndig rickgebildet ist, und wåhrend der spåteren Entwickelung des Gonophors können oft auch die entodermalen, die Lage der friheren Radialkanåle andeutenden Verdickungen verschwinden. Der kiirzere Radialkanal, der zu dem <«Tentakelrudiment» fihrt, persistiert gewöhnlich jedenfalls als Entodermverdickung wåhrend des ganzen Lebens der Gono- phoren. Der Ringkanal behålt gewöhnlich auch bei völlig ent- wickelten Gonophoren sein Lumen bei. Wåhrend dieser Zeit der Gonophoreneniwickelung, wo die Grenzen zwischen den einzelnen Keimzellen meistens verwischt werden, låsst sich die Glockenhöhle nur als kleine, upnregelmåssig auftretende Hohlråume zwischen dem Manubrium und der Glockenwand beobachten. Im Laufe der spåteren Entwickelung aber, und besonders dann wenn die eigentliche Larvenentwicke- lung vor sich geht, nimmt die Glockenhöhle besonders auf Ko- sten des Ektoderms des Manubriums wiederum erheblich an Grösse zu; sie ist aber auch wåhrend dieser Zeit nicht in Schnit- ten besonders auffållig, da sie von dem Embryo fast völlig aus- gefållt wird. Das «Tentakelrudiment» tritt erst bei grossen Gonophoren auf. Es wird durch eine Ausbuchtung der Glockenwand gebildet und ist somit den gewöhnlichen Tentakeln der Hydroidengono- phoren gar nicht homolog; die Bezeichnung «Tentakelrudiment» ist demnach bei Tubularia indivisa irrefiihrend. — Der mehr oder weniger deutlich vortretende Höcker zeigt einen ganz eigen- tiimlichen Bau (Taf. III, Fig. 15). Das Aussenektoderm wandelt sich auf der Ausbuchtung in ein unregelmåssiges hochzelliges Zylinderepithel um. Die Stitzenmembrane hat sich in eine dicke homogene Lamelle umgewandelt, die sich Farbstoffen gegentiber åhnlich wie das Periderm verhålt. Das Entoderm dringt unter diese Lamelle hervor und ist nur durch eine sehr dinne Mem- brane von dem ektodermalen subumbrellaren Epithel getrennt. Auf Schnitten beobachten wir wie der Radialkanal an der einen (proximalen) Seite des Höckers entlang vordringt und an den Gipfel desselben blind endet; sonst stellt das Entoderm in dem ganzen Höcker ein einzelliges Epithel dar. — Der ganze Aufbau des Höckers zeigt uns, dass er als Tentakelrudiment gar nicht aufgefasst werden kann, sondern wir miissen ihn als eine Neuerscheinung beurteilen, die får Tubularia indivisa charakter- istiseh ist, deren Bedeutung wir aber augenblicklich nicht ersehen können. Er ist in den meisten Fållen bei den grösseren weib- lichen Gonophoren vorhanden, kann aber auch hier mitunter fehlen. Wåhrend nun die weiblichen Gonophoren bei Tubularia Ne 2] HYDROIDUNTERSUCHUNGEN. IV je indivisa in mehreren Beziehungen von denen der Tubularia re- galis abweichen, so stimmen andrerseits die månnliehen Go- nophoren so völlig tiberein, dass sowohl Zeichnungen als auch Beschreibungen der letzteren Art ohne weiteres auf Tubularia indivisa tibertragen werden können. Wir haben somit hier wiederum ein Beispiel von ziemlich tiefgreifendem Geschlechis- dimorphismus unter den Hydroiden, indem auch hier das Weib- chen eumedusoide, das Månnchen aber eryptomedusoide Gono- phoren erzeugt. Corymorpha groenlandica (ALLMAN). Die einzigen bisher vorliegenden Auseinandersetzungen iiber Bau und Entwickelung der Lampra-Gonophoren verdanken wir Bonnevrr (1898 und 1899). Sie sind aber leider etwas kursorisch gehalten und ausserdem nach weniger gut konserviertem Material entworfen, und deswegen konnte Könn (1913, p. 189) auch nicht mit Sicherheit feststellen, zu welcher seiner Gonophorentypen die Lampra-Gonophoren gezogen werden miissen; er spricht als seine Vermutung aus, sie seien zu den Cryptomedusoiden zu rechnen. Bonnkevir (1899, p. 18) teilt mit, dass man in den Lampra-Gonophoren ausserhalb der Keimzellen nur zwei Zellen- schichten vorfindet, nåmlich eine innere einfache Entoderm- schicht und ausserhalb dieser das Aussenektoderm des Gono- phors; keine subumbrellare Ektodermschicht låsst sich nach BONNEVIE spilren. Corymorpha groenlandica wurde zuerst von ArrLman (1876, p. 257) beschrieben und in seine Gattung Monocaulus eingereiht. Eine eingehende Beschreibung der Art wird spåter von SWEN- ANDER (1904, p. 6) geliefert, der sie im Trondhjemsfjorde gefunden und als unbekannt aufgefasst hat; er reiht sie unter dem Namen Lampra socia in die Bonnevik'sche Gattung Lampra ein. Dieser Gattungsname kann aber unter keinen Umstånden aufrechtgehal- ten werden. Da sich die Lampra-Arten allein in der Organisation der Gonophoren nur unwesentlich von Corymorpha trennen und sonst von den Arten dieser Gattung lediglich in ihrer Farbe abweichen, liegt keine Ursache vor, um sie in eine eigene Gattung neben Corymorpha einzureihen. Ausserdem ist der Name Lampra bereits friher fir einen Kåfer aus der Familie der Buprestidae in Anspruch genommen. Die erste Anlage des Glockenkerns entsteht bei Corymorpha groenlandica in genau derselben Weise wie bei den beiden bisher behandellten Arten von Tubularia. Die abgespaltene ektodermale » Får die jetzige Art Poecilonota rutilans (FABR.). 12 HJALMAR BROCH PENE Anlage schiebt das Entoderm vor sich vor und liegt bald (Tal. IV, Fig. 16) als ein allseitig abgegrenzter Zellenkomplex zwischen dem Aussenektoderm und dem Entoderm an dem Apex des jungen Gonophors. Bald schiebt sich aber eine einfache Zellen- schicht an der åusseren Seite des Glockenkerns entlang von dem Entoderm hervor (Taf. IV, Fig. 17); diese Schicht wåchst nicht apikal zusammen, sondern es bleibt immer, wo der Glockenkern an das Aussenektoderm grenzt, ein kleiner rundlicher Raum apikal iibrig. Der Glockenkern nimmt bald die gewöhnliche Schalenform an und bedeckt den sich zentral vorschiebenden entodermalen Spadix wie eine Mitze, die wåhrend des Wachstums immer tiefer wird (Taf. IV, Fig. 18). Die zwischen dem Glockenkern und dem Aussenektoderm hervorgedrungene Entodermschicht ist von ziemlich grossen Zellen aufgebaut und erinnert uns in den Pråparaten sehr stark an das Entoderm der Polvpententakeln. Keine Andeutungen von Radialkanålen lassen sich wåhrend der ganzen (;onophorenentwickelung wahrnehmen. Es ist dagegen möglich, dass man die Zellenanordnung des umbrellaren Ento- derms an der Spitze der Gonophoren (Taf. IV, Fig. 19) als die letzten Spuren eines ehemaligen Ringkanals ansehen darf. In dem ektodermalen Glockenkern tritt eine Differenzierung der Zellen wåhrend der Entwickelung der Gonophoren zu Tage (Taf. IV, Fig. 18). Die Keimzellen sammeln sich auch bei Cory- morpha groenlandica in einer breiten ringförmigen Zone um die mittleren und proyimalen Partien des Spadix an; an der Åussen- seite dieses Ringes und noch deutlicher nåher der Gonophoren- spitze reiht sich das åbrige Glockenkernepithel in zwei einfachen Schichten ein, die dem subumbrellaren Ektoderm der eumeduso- iden Gonophoren entsprechen. Eine Glockenhöhle kommt da- gegen wåhrend der Gonophorenentwickelung nicht zum Vor- schein. — Die Gonophoren sind bei Corymorpha groenlandica in beiden Geschlechtern gleich. Nur dringt das Keimepithel wåhrend der Entwickelung der Geschlechtszellen beim Månn- chen friiher als beim Weibchen zwischen dem Spadix und dem subumbrellaren Epithel der Gonophorenspitze vor. Die Gonophoren der Tubulariiden sind in systematischer Riicksicht von grossem Interesse. SrecHnow (1913, p. 56) behålt in den Tabellen seiner neulich erschienen Arbeit tber die Hydroi- den Ostasiens das alte Gattungsmerkmal freie Medusen im Gegen- satz zu sessilen Gonophoren durchaus bei. Bonnrevir (1898) hat schon friher die Lampra-Gonophoren als Gatlungsmerkmal her- Nr 2] HYDROIDUNTERSUCHUNGEN. IV 13 vorgehoben, und Könn (1915, p. 250) sehliesst sich ihr an, indem er die Trennung zwischen Lampra und Gorymorpha aufrecht- hålt; die erstere Gattung soll eryplomedusoide Gonophoren, die letztere dagegen freie Medusen hervorsprossen lassen. Hierzu ist aber zu bemerken, dass SrkecHow (1912, p. 339) bei Cory- morpha vardöensis Lomax, die er deswegen zu der Gattung Amalthaea zieht, sessile Medusen oder nach Könns Terminologie eumedusoide Gonophoren festgestellt hat; solche werden auch von Bonnevikr (1899, p. 25) bei Corymorpha Sarsit STEENSTRUP angegeben, wåhrend die Gonophoren bei Corymorpha glacialis M. Sars nach Bonnevie (1. ce.) noch reduzierter sind. Wenn wir nunmehr eine solche generisehe Trennung zwI- sehen Arten mit eumedusoiden und eryptomedusoiden Gonopho- ren bei Tubularia durchfihren wollten, so miissten folgerichtig die Månnehen von Tubularia regalis und Tubularia indivisa von dem Weibchen derselben Arten generisch getrennt werden. Die Absurditåt bedarf keines nåheren Nachweises. In der Tat lehren uns die Untersuchungen dass wir noch weil davon entfernt sind, die Gonophorenverhåltnisse der ein- zelnen Hvdroidenarten derart zu kennen, dass wir ihre Cha- raktere in dem grossen Aufbau der Hydroidensystematik erschöp- fend beurteilen können. So viel geht jedenfalls hervor, dass sie als Arlmerkmale zu verwerten sind, obwohl auch hier Vorsicht zu empfehlen ist, wie es die Verhåltnisse bei den Tubulariiden zeigen. Uber die generische Trennung zwischen Arten mit ses- silen eumedusoiden Gonophoren und Arten mit freien Medusen spricht sich schon Könn (1913, p. 226) sehr behutsam aus; zur Vorsicht mahnen auch die Resultate GiarDs (1899) bei Campa- nularta calyculata Hincks und die Resultate Berners (1914) bei Campanularia compressa CLARK. Es erhellt jedenfalls aus allen Untersuchungen, dass man die Merkmale, die aus der Gonopho- renentwickelung zu holen sind, nicht als Gattungsmerkmale benutzen darf. Eine Zusammenfassung von diesen und ålteren Gonophoren- studien bei nordischen Tubulariiden leitet uns zu dem Resultate, dass die Gonophoren der Tubulariiden eine sehr schöne Reihe darstellen, die entschieden får die Auffassung der sessilen Go- nophoren als reduzierter Medusen spricht. Ein ganz besonderes Interesse kniipft sich an die weiblichen Gonophoren von Tubu- laria indivisa, bei denen die Radialkanåle wåhrend der fråheren Entwickelungsstadien der Gonophoren auftreten, spåter aber ruckgebildet werden. Ein solches rudimentåres Auftreten låsst sich nur dadurch erklåren, dass die Gonophoren der Vorfahren wohl ausgebildete Radialkanåle besassen und somit der freien 14 "HJALMAR BROCH [1914 Meduse nåher als die jetzigen Gonophoren standen. — Die beige- fiilgten schematischen Zeichnungen (Textfigur A) zeigen uns die - ganze Reduktionsreihe, wie sie von den Tubulariiden des Trond- hjemsfjordes dargestellt wird. Das der freien Meduse am nåchsten stehende Gonophor der weiblichen Tubularia regalis stellt eine vollståndige Meduse dar, die sich zwar nicht losreisst, die sich aber sonst nur durch den Ersatz der Tentakeln durch auswen- dige Långsrippen von den gewöhnlichen Medusen unterscheidet. Tubularia asymmetrica nimmt eine etwas seitliche Stellung in der Reihe ein, indem hier einer von den Radialkanålen in voller Entwickelung beibehalten wird, wåhrend die ibrigen reduziert sind; die Art zeigt insofern eine Annåherung zu der Hybocodon- T. larynx T. regalis 4 indivisa C. groenlandica T regalis T asymmetrica* Textfigur A. Schematische Långsschnitte der Gonophoren bei den Tubulariiden des Trondhjemsfjordes, die Reduktion der Gonophoren zeigend. Das Ektoderm ist durch dunklere Farbtone hervorgehoben. S = Spadix, K = Keimzellen, s = subumbrellares Ektoderm, u = umbrellares Entoderm, R = Radialkanal, r = Ringkanal. Meduse, in der ein Radialkanal, der zu den völlig entwickelten Tentakeln fåhrt, stårker als die iibrigen entwickelt ist, die zu reduzierten oder gånzlich versehwundenen Tentakeln fåhren. Eine åhnliche, etwas schiefe Entwickelung ist auch beim Weib- chen von Tubularia indivisa zu beobachten, in dem der kurzere Radialkanal der zu dem Höcker fåhrt, zuletzt råckgebildet wird und oft, jedenfalls spurenweise, wåhrend des ganzen Lebens der Gonophoren persistiert; bei den Gonophoren dieser Art ist der 1» nach Dertsman (1911). ?”) nach Bonnevie (1899). Nr. 2] HYDROIDUNTERSUCHUNGEN. IV 15 Ringkanal noch vollståndig ausgebildet. Einen Schritt weiter in die riiekgehende Entwickelung kommt Tubularia larynx, bei der nach Detsman (1911, p. 213) die Radialkanåle zwar angedeutet sind, niemals aber ein Lumen besitzen; erst spåt entsteht an der einen Seite der Gonophorenspitze in dem Entoderm ein Hohl- raum, der als die letzten Reste eines Ringkanals gedeutet werden muss; auch dieses Gonophor ist demnach schief entwickelt. Die weiteste Reduktion zeigen uns die Gonophoren von Corymorpha groenlandica und von dem Månnchen der Tubularia regalis und der Tubularia indivisa; hier sind alle Andeutungen von Radialkanå- len verschwunden und die letzten Spuren eines Ringkanals lassen sich nur in der Anordnung der Zellen an der Spitze der Gono- phoren undeutlich nachweisen. Die Glockenhöhle, die bei den friiher erwåhnten Arten auffritt, ist verschwunden und nur das doppelte ektodermale Epithel des Glockenkerns deutet an, dass die Vorfahren eine solche Höhle gehabt haben missen. Das Beibehalten der Glockenhöhle im weiblichen Geschlecht bei Tubularia regalis und Tubularia indivisa versteht sich leicht. In den zahlreichen untersuchten Gonophoren wurde meistens nur ein Embryo, seltener zwei, in Entwickelung vorgefunden; sie durchlaufen aber hier die ganze Entwickelung zu der ziem- lich grossen, in der Glockenhöhle frei liegenden Actinulalarve. Wegen der Grösse der Actinulalarve muss die Glockenhöhle ziemlich geråumig sein. In Tubularia indivisa ist die Glockenhöhle zuerst sehr klein, wird aber spåter wåhrend der Entwickelung der Larve grösser, obschon sie auch hier deswegen wenig auf- fållt, weil sie von dem Embryo fast völlig ausgefållt wird; bei Tubularia regalis hingegen wird dem Embryo grösserer Raum gewåhrt, so dass es sich jedenfalls wåhrend der spåteren Zeit seiner Gefangenschaft ziemlich lebhaft bewegt. Nach den Erörter- ungen BonnEvIes (1899, p. 21) werden die Eier bei Lampra Sarsit Bonnevie (= Corymorpha abyssalis BrocH 1910, p. 196) schon friihzeitig ausgestossen. Es gelang mir leider nicht diese Verhåltnisse bei GCorymorpha groenlandica festzustellen; doch deuten der fehlende Hohlraum der Gonophoren und die vielen Eier des Gonophors (es werden meistens etwa 20 Eier im Gonophor entwickelt) darauf hin, dass die Eier auch bei dieser wie bei der nahestehenden Art frihzeitig ausgestossen werden; in diesem Falle macht die Larvenentwickelung auf das Auftreten einer wohl ausgebildeten Glockenhöhle keine Anspriiche. Trondhjem am 28. November 1914. 16 HJALMAR BROCH [1914 Verzeichnis der zilierlen Litteratur. APMANN, Go JÅ, BEHNER, ÅLFRED, BONNEVIE, KRISTINE, Brocn, Hi. Drrsman, H. GC. GIARD, Å., (GGOETTE, Å; HADzZ1, JE lBlrNors, IT, Könn A) STECHOW, E. SWENANDER, G., 1872, Å Monograph of the Gymnoblastic or Tubu- larian Hvydroids. Ray-Society, London. 1876, Diagnoses of new Genera and Species of Ilvdroida. Journal Linn. Soc., Zoology, Vol. XNID London. 1914, Beitrag zur Kenntnis der Hydromedusen. Zeitschr. wiss. Zool., Bd. 111) Leipzig. 1898, Zur Systematik der Hyvdroiden. (Zeitschr. wiss. Zool.. Bd.63 Leipzig. 1899, Hydroiden. (Norske Nordhavs-Ekspedition 1876—1878, No.26) Christiania. 1909, Die Hvdroiden der arctischen Meere. Fauna Arclica, Bd. V) Jena. 1911, Uber die Gonophoren von Hydractinia echi- nata (Zool. Anzeig., Bd.37) Leipzig. 1899, Sur Ilétiologie du Campanularia calyculata Hincks. (Comptes rendus Soec. Bioli, T V) Paris. 1907, Vergleichende Entwickelungsgeschichte der Geschlechtsindividuen der Hydropolypen. Zeitschr. wiss. Zool.. Bd. 87) Leipzig. 1909, Ontogeneza i filogeneza hidromeduze. (Rada Jugoslav. Akad., Knj. 179) Zagreb. 1912, Jos o ontogenezi i filogenezi hidromeduze. Rada Jugoslav. Akad., Knj. 190) Zagreb. 1868, Å History of the British Hvdroid Zoophytes. London. 1910, Die Entwickelung der Geschlechtsindividuen der Hydromedusen. Studien zur Ontogenese und Phylogenese der Hvydroiden II. (Zool. Jahrb., Anat. Bd. 30) Jena. 1913, Entwickelungsgeschichte und Verwandtsechalts- beziehungen der Hydrozoen. I. Die Hydroiden. Ergebn. und Fortschr. Zool. Bd. 4) Jena. 1912, Hydroiden der Minchener Zoologischen Staats- sammlung 'Zool. Jahrb., Syst., Bd. 32) Jena. 1913, Hvydroidpolypen der japanischen Ostkiuste. II. Teil: Campanularidae, Halecidae, Lafoeidae, Campanulinidae und Sertularidae, nebst Ergånz- ungen zu den Athecata und Plumularidae. (Abh. Akad. Wiss., III. Suppl.-Bd.) Månchen. 1904, Uber die Athecaten Hydroiden des Dront- heimsfjordes. (Kgl. norske Vidensk. Selsk. Skr. 1903) Trondhjem. Erklårung der Abildungen: Alle Figuren sind mit Hilfe des Ape schen Zeichenapparats gezeichnet ) RroeSErnsterV 300). Fig. 1—7. Tubularia regalis Q. afelmr orwölbung der zweiblåttrigen Gonophorenanlage Nr 2 HYDROIDUNTERSUCHUNGEN. IV IL 7 mm pe 5="06 Ko) Långssehnitt durch ein fortgeschrittenes Glockenkernstadium Fig. 3. Glockenkernbildung und Vorwuchern des Entoderms (X 130). Fig. 4 Heranwachsen der Radialkanåle und des Spadix (X 130). Fig. 5. Querschnitt der jungen Gonophorenknospe in der Mitte der Keimzellenzone (O< 300). Fig. 6. Junges Gonophor. av Medianer Långsschnitt; keiner der Radialkanåle ist in seiner ganzen Långe ”getroffen ( (2 130). [på Querschnitt- desselben Siums Bei gewissen, an Grösse, Form und Farbe ziemlich unan- sehnlichen Schnecken, den sog. Purpurschnecken, den Gattungen Purpura und Murer angehörend, findet sich in dem <«Mantel» eine Driisenbildung, die Hypobranchial- oder Purpurdrise, deren gelbgraues, eiteråhnliches Sekret, wenn es der Finwirkung des Sonnenlichtes ausgesetzt wird, eine zuerst grime, dann blaue, schliesslich eine bestehen bleibende rotviolette Farbe annimmit. Dieser photogene, rotviolette Farbstoff, "ber dessen chemische Natur volle Klarheit erst in allerletzter Zeit gewonnen worden ist, ist der beriåhmte Purpur der Alten. Die seinerzeit hoch- geschåtzte Farbenpracht desselben diente Jahrtausende hindurch als eines der åusseren Mittel, mit denen die Machthaber den 1 Chaetopterus norvegicus und Hyalinæcia tubicola. 2 A.a.0. (1908). 3 Die in diesem Abschnitt angeföhrten Angaben sind zwei Hand- buichern von OTTto v. FörtH entnommen: Vergl. chemische Physiologie der niederen Tiere (Jena 1903), S.373—378; Probleme d. physiol. und pathol. Chemie, Bd.1 (Leipzig 1912), S. 75—176. 10 CARL TH. MÖRNER. [1914 Eindruck ihrer Persönlichkeit zu erhöhen versuchten. Nicht ohne bestimmten Anlass geschah es, dass die tunikabekleideten Wirdentråger des alten Roms die Bezeichnung » zuriickföhren låsst. «Dieses Wort bedeutet» — referiert v. FörrT — «eine Sache, die sich lebhaft bewegt oder veråndert, und dirfte auf den schnellen Farbenwechsel Bezug haben, der sich beim Pur- pursekrete unter dem Einflusse des Sonnenlichtes in so auffålliger Weise vor den Augen des Beobachters vollzieht». Bei griechi- schen und römischen Schriftstellern (u.a. bei Prins) trifft man zahlreiche Angaben ber den Purpur, seine Herstellung und Anwendung. Die Herstellung wurde an mehreren Orten in Italien und Griechenland betrieben. Fine der grössten Gewin- nungsstellen befand sich natårlich in der Hautpstadt der Römer, woselbst die Schalen der verbrauchten Schneckentiere im Laufe der Zeiten sich anhåuften (der Angabe nach zu einem ansehn- lichen, noch heute erhaltenen Higel.” Durch das Studium mehrerer derartiger Relikte der Purpurindustrie hat man Kenntnis davon erhalten, welche einzelnen Schneckenarten zur Anwendung kamen. Es waren dies: Purpura-Arten, 2 St. (haemastoma und lapillus), Murex-Arten 3 St. (brandaris, erinaceus und trunculus). I Um eine Vorstellung von der grossartigen Anlage dieses Werkes, «Ein Beitrag zur Purpurkunde», zu geben, sei erwåhnt, dass allein dessen 4. Band (Berlin 1911) 848 Druckseiten umfasst. ? Die Richtigkeit dieser Angabe v. FörtH's (a. a. 0. 1913) dirfte zu hezweifeln sein, da er als Namen des Higels «Monte testacecio» angiebt, Es will vielmehr scheinen, als wenn hier ein Fall von der «Macht des Wortes ber den Gedanken» vorliegt. «Testa» bedeutet nåmlich sowohl Scherbe (von Tongefåssen) als Schale (von Schnecken), und nach den Angaben, die mir einstimmig von Romkennern geliefert worden sind, ist es die erstgenannte Bedeutung, die hier der Entstehung der Bezeich- nung «Monte testaccio» zugrunde gelegt werden muss. Nr. 3] UBER DAS VORK. VON BR. IN ORGAN. BINDUNG. je: Aus Preinivs' Schilderungen kann der Schluss gezogen werden, dass die Alten unsere jetzige Purpura-Gattung als «Buccinum», die jetzige Murex-Gattung dagegen als «Purpura» bezeichneten. Abgesehen von dem der geringen Ausbeute wegen hohen Preise, diirfte eine wichtige Ursache fir die hohe Schåtzung der Purpur- farbe seitens der Alten die Figenschaft derselben gewesen sein, in weit höherem Grade als die Pflanzenfarben und die bereits Prinius bekannte, dem Tierreich entnommene Koschenille der bleichenden Einwirkung der brennenden Sonne der Mittelmeer- lånder und des Orient zu widerstehn. Hinsichtlich der umfangreichen Purpurlitteratur dirfte Er- wåhnung verdienen, dass eine der hierhergehörigen Arbeiten in Uppsala das Licht der Welt erblickt hat. Im Jahre 1686, am 24. Mårz, verteidigte Ert1as J. Bask, Gothoburgensis, «in auditorio Gustaviano majori» seine philosophische Doktordissertation: «De - purpura».! Von dieser im Original nunmehr seltenen Schrift hat DrepekinD eine neue Ausgabe, 1898 in Berlin gedruckt, be- sorgt.? Wenden wir uns nun der Frage nach der Chemie des Purpurs zu, so ist es nunmehr ohne weiteres klar, dass das Sekret der Purpurschnecken einen an sich farblosen Stoff, ein Chromogen, enthalten muss, das unter dem Finflusse des Sonnenlichtes so umgewandelt wird, dass u. a. Purpurfarb- stoff gebildet wird. Dass das Licht — und nur dieses — das die Reaktion auslösende Agens ist, wurde bereits 1756 von DunameL festgestellt, der damit Røavumur's friher (1711) aus- gesprochene Ansicht widerlegte, wonach die Umwandlung auf der Einwirkung der Luft beruhen sollte. Zum Uberfluss wies ScHUNck weit spåter (1879) nach, dass die Purpurbildung normal sowobhl im Vakuum als in einer Wasserstoff- oder Stickstoff- atmosphåre verlåuft. Aus den Untersuchungen mehrerer Forscher, B1z10's (in den 1830er Jahren) und Dr NeGrr's sowie ScHUNck's (in den 1870er Jahren), ging als mehr und mehr wahrscheinlich hervor, dass der Purpurfarbstoff, wenn nicht identisch, so doch nahe ver- wandt mit dem dem Pflanzenreiche entnommenen Indigo wåre. Völlige Klarheit hiertber ist jedoch erst durch die Konstitutions- bestimmung des Farbstoffcehemikers PaurL FRIEDLÄNDER erlangt worden, dessen 1909 veröffentlichte Arbeit? v. FörtH* als «einen der schönsten Erfolge, welchen die Biochemie in den letzten Jahren zu verzeichnen hat», betrachtet. I Ein Exemplar findet sich in der Universitåtsbibliothek zu Uppsala. ? Als Beilage zum 1. Bande der obenerwåhnten Monographie. 3 Berichte d. deutsch. chem. Gesellsch., Bd. 42, S. 765—770. 4 A.a.0O. (1919). 12 CARL TH. MÖRNER. [1914 Als Ausgangsmaterial dienten 12000 St. Purpurschnecken (Murex brandaris), die in der Zoologischen Station in Triest verarbeitet wurden. Nachdem das Sekret, auf Filtrierpapir aus- gestrichen, dem Sonnenlichte ausgesetzt worden war, wurde eine Extraktion des dabei gebildeten Purpurfarbstoffes vorgenommen. Wegen der Unlöslichkeit desselben in den gewöhnlich benutzten, organisehen Lösungsmitteln (Alkohol, Åter, Chloroform, Benzol uswW.) musste ein spezielles Mittel dieser Art aufgesucht werden. FrIEDLÄNDER fand ein geeignetes Lösungsmittel in Benzoésåure- åthylester. Nach der Umkristallisierung des extrahierten Farb- stoffes aus Chinolin wurde alles in allem eine Ausbeute von 1,4 g reiner Substanz erhalten, also nur ca./10 mg pro angewandte Sehnecke entsprechend! Die Analysenergebnisse, zusammengestellt mit ausfilhrlichen synthetischen Versuchen, haben indessen das bis dahin ungeahnte Verhåltnis zutage gefördert, dass der Purpur der Antike ein Brom-Derivat des Indigos oder, genauer bestimmt: 6,6-Dibromindigo" ist. re Få ' Å | per DN mn 1 In der Hypobranchialdrise der Purpurschnecke geht also ein Bromierungsakt vor sich, der in der Entstehung eines purpurbildenden Chromogens resultiert. Ein zweiter, får die Chromogensynthese notwendiger Faktor ist in dem Proteinstoff- molekiil enthaltener Indolkomplex (Tryptophan).” An ein Referat ber diese interessante Arbeit FrRIEDLÄNDER'S knipft v. FörtH folgende Schlussbetrachtung: «Nur in einer Hinsicht hat die Purpurforschung zu einer schmerzlichen Ent- I Brom: Gefunden 9 Berechnet 9 37,40 V : 37.78 I 38,09 ?> Wenn auch die chemische Konstitution des fertiggebi!deten Pur- purfarbstoffs nunmehr also zur Genige klargestellt ist, bleibt doch noch die Frage nach der chemischen Natur des ”Chromogens, bezw. der Art bei der Entstehung des Farbstoffs eventuell auftretender anderer Pro- dukte offen. Gewisse Beobachtungen (von De LacazE-DUTHIERS und sETTELIER) scheinen zu ergeben, dass ein solches Nebenprodukt aus einem schwefelhaltigen, intensiv knoblauchriechenden Stoff (Allylsulfid?) besteht. o Nr. 3] UBER DAS VORK. VON BR. IN ORGAN. BINDUNG. 13 tåuschung gefihrt, nåmlich hinsichtlich der Schönheit des Purpur- farbstoffes, der uns nunmehr durch die Synthese bequem und in beliebigen Mengen zugånglich geworden ist. Es ist ein mattes Rotviolet, das unseren, an den Glanz der modernen Anilinfarben gewöhnten Augen nicht mehr zu imponieren vermag. Ich firchte fast, es wurde manchem Teilstiicke der Herrlichkeit klassischen Altertums ebenso ergehen, wenn man es mit der Exaktheit einer chemischen Synthese vor unseren Augen neu erstehen lassen könnte. Von dem alten Mårchenglanze wirde vielleicht nicht allzuviel tbrig bleiben». Das Skelett der Hornkorallen und die Purpurdriise der Schnecken sind ja, genetisch und morphologisch genom- men, in hohem Grade heterogene Bildungen. Gleichwohl besteht, wie oben gezeigt worden ist, ein bestimmter Zusammenhang zwischen ihnen, wenn sie aus biologiseh-chemischem Gesichts- winkel betrachtet werden. In diesen beiden Bildungen geht ein synthetischer Prozess vor sich, wodurch aus dem Milieu der Tiere, dem Meerwasser, aufgenommenes, anorganisches Brom an einen in dem Protein- stoffmolekiil disponiblen, organischen Komplex angekniipft wird, weshalb die beiden fraglichen Prozesse innerhalb der Protein- stoffehemie Heimatsrecht haben. Das Endergebnis ist in beiden Fållen die Entstehung einer wohlcharakterisierten, organischen Bromverbindung: in dem einen Falle Dibrom-Tyrosin, in dem anderen Dibrom-Indigo. 14 CARL TH. MÖRNER. [1914 Papyn Qualit. | Halogengehalt Nr. Artbezeichnung Fundort Prufungk %o Å: auf Br nn | CI 1 Fam. 1. Dasygorgidae? | Fam. ?. Isidae | Isis hippuris L. == positiv |2,03 2 » polyacantha Steenstr. — » 1,58 0,74! 0,10 Fam. 3. Primnoidae Norwegen | 3 Primnoa lepadifera L. (Trondhjem) » 0,12| 3,76) 0,08 4 » verticillaris L. — | » 0,05 2,94 0,07 > Fam. 4. Muriceidae Westindien da| Muricea muricata Blainv.| (St.Barthelemy) » 0,80 — | — b| >» » Westindien , 1,06| — | — 6 | Paramuricea placomus L. Norwegen (Trondhjem) » 0,25| 1,18) 0,11 Fam. 5. Plexauridae 7 Eunicea asperula Val. Westindien » 1,25 3,70 0,12 8 » Ehrenbergi M.A.S. — » 1,72| 4,20| 0,31 9 » laxispina Lamk. Westindien (St.Barthelemy) » 1,45| 2,86 0,29 10 » plantaginea Lamk. Kalifornien » 1081 == lla| » succinea Esp. 2 » 1,06 2,89 0,21 b » » Westindien | (St.Barthelemy) » 1,04! 3,02 0,10 12 » Tourneforti M. Edw. -— » 1,50| — | = 13 » species? = » LER 14 | Plexaura adusta 3 Westindien (St.Barthelemy) » 1,55| — | — 15 » antipathes Köll. » » 0,88| 3,50 0,14 16 » flexuosa Lmx. Florida » 1,23| 3,47 0,28 17 » homomalla Esp. — » 0,84! 3,65 0,12 18 » intermedia Köll. Westindien St.Barthelemy) » 1,34 3,05 0,17 IG » nodulifera Lamk. —- 0,74 3,02! 0,38 20 » porosa Esp. Westindien | (St.Barthelemy) 1,08| — | — 21 » suffruticosa Dand. Java » 0,58| — = ! Die [Familien kommen in der Reihenfolge vor, wie sie von STUDER angegeben sind. Alle Zahlen beziehen sich auf Trockensubstanz. ? Material von dieser Familie hat mir nicht zu Gebote gestanden. * Sammlungen des Reichsmuseums, Stockholm. Få Nr. 3] ÖBER DAS VORK. VON BR. IN ORGAN. BINDUNG. 15 Qualit. Halogengehalt Nr: Artbezeichnung Fundort Prifung % au ET Er GI 22a |Plexaurella dichotoma Esp. — positiv |0,12! 1,07 0,06. b » » Westindien (St.Barthelemy) » 0,11 0,96) 0,09 Fam. 6. Gorgonidae 23 | Gorgonial verrucosa Pall. — » 6,92| 1,62| 0,17 24 » Cavolini v. Koch Neapel » 5,49 1,98) 0,16. 25 » graminea Lamk. = » 5,58 1,31 0,12 26a| » acerosa Ehrbg. Florida, Key West » 0,90 9,66 0,04 b » » 2 Westindien (St.Barthelemy) » 1,53 0,82| 0,04 27a| > setosa Esp. Florida, Key West » 0,77 — | — Lo » » » » 0,70 0,59| 0,18 28 » bicolor Val. — » 0,23 0,88| 0,05 29 » citrina Esp. Westindien (St.Barthelemy) » 0,79 — | — 30 » pinnata 0. F. M. Schweden (Bohuslån) » 0,02! — | — 51 » petechizans Pall. == » HU —= | = 32 » punicea Val. = » DAY — | = 39 | Leptogorgia? purpuracea Pall. — » 0,28| 2,61| 0,11 34 » rigida Verr. Nicaragua, Realejo » 0,24 0,99 0,05 35a| Lophogorgia palma Pall. — » 0,07| 2,59| 0,11 ; ; fk: , 0,08 2,30! 0,09 C » » Kapkolonie, Port Elisabeth » 0,08| — | — ! In ålterer Zeit wurde die grosse Mehrzahl von Gorgonacéen zu einer riesengrossen Gattung, Gorgonia, vereinigt. Spåter sind daraus mehr differenzierte und homogene Gruppen ausgeschieden worden: Primnoa, Eunicea, Plexaura u. a.m. Das Artenmaterial, das hier immer noch unter der Gorgonia-Gattung aufgefihrt wird, ist demnach noch sehr heterogen. Doch können darin zwei kleinere Gruppen von einander sehr nahe- stehender Arten unterschieden wurden, nåmlich teils Gorgonia Cavolini, graminea und verrucosa, teils Gorgonia acerosa und setosa. Was iibrig bleibt ist eine exquisit hetero- gene Sammlung. ? Das fragliche Material ist unter der Benennung Pterogorgia pinnata Lamk. er- halten worden und ist daher vermuthlich, nach der Synonymverzeichnung bei Mirne EDwAarps auf Gorgonia acerosa Ehrbg. zu beziehen. 3 Die beiden hier aufgenommen Arten sind, als im allgemeinen Habitus sehr von einander verschieden, nicht in nåher Weise verwandt. 16 CARL TH. MÖRNER. [1914 Qualit. | Halogengehalt Nr» Artbezeichnung Fundort Prifung| — %o Bare 36 | Rhipidigorgia flabellum L. Westindien positiv |0,45| 0,37 0,05 37 » verriculata Ellis » » 0,62 0,75 0,04 38 | Xiphigorgia anceps Florida, M. Edw. Key West » 0,96| 0,23 0,17 Fam. 7. Gorgonellidae 39 | Gorgonella sarmentosa Neapel » 0,12| 1,98 0,04 Lamk. 40 | Ctenocella pectinata Pall. Ostindien » 2,21| 0,66 0,16 Nr. 3] UBER DAS VORK. VON BR. IN ORGAN. BINDUNG. 17 Tab II Qualit. Halogengehalt Nr. Artbezeichnung Fundort Pråfung E 1 auf Br J | Br | CI 1 Pennatula Schweden | ] phosphorea L. Bohuslån) positive 0702 AE 2 Pennatula | borealis Sars Norwegen 0,15 0,97/0,10 3 Virgularia Schweden | mirabilis Lamk. (Bohuslån) » Spur, — | — 4 Pavonaria Norwegen finmarchica Sars (Oxfjord) » 0,20| — | — Da Funiculina Schweden 5 quadrangularis Pall. (Bohuslån) » OOS TSAR gs b » Norwegen V= (Trondhjemfjord) > 0,13 1,89/0,13 If 3 [am] Ga Halipteris Norwegen = Christii K. u. D. (Sydvaranger, 0,20 1,51 0,11 | 2 b » - » 0,21| 1,38 .0,08 7a| Kophobelemnon Scehweden stelliferum 0. F. M. (Bohuslån) » 0,05 — b » Dånemark (Skagen) » Oo 8 Umbellula encrinus (L.) Cuvier |Nördl.Eismeer 0:09 PENE 9 Parisis Japan NE laxa Verr. (Formosa) » 0,15 — | =- || eo ; 38 10 Melitodes Fs ochracea Verr. Manila (MN = | = G el Antipathes Grönland arctica Luitken (Skarniut) 0,02| = | = 12 Antipathes 5 species? — » 1,79 0,38/0,42 2 13 Antipathes | species? — 0,81| 1,5310,73 å 14 Cirripathes | = spiralis Blainv. — negativ [5,45 — 0,43 || < | 15 Arachnopathes | ericoides Esp. — 6,14 — 10,68 OVERSIGT OVER VIDENSKABSSELSKABETS OLDSAGSAMLINGS TILVÆKST I 1914 AF SAGER ÆLDRE END REFORMATIONEN AF KOR GE UDG. AF TH PETERSEN DET KGL. NORSKE VIDENSKABERS SELSKABS SKRIFTER 1914. NR. 4 AKTIETRYKKERIET I TRONDHJEM Ved K. Ryghs død forelaa fra hans haand oldsaksamlingens tilvækst 1914 katalogiseret til nr. 11266 i, og den til trykning be- stemte tilvækstfortegnelse utarbeidet fra no. 1—64. Resten av til- væksten (nr. 11266 k—t) er derfor katalogiseret av undertegnede. Med hensyn til den del av tilvækstfortegnelsen som Rygh ikke vandt at utarbeide til trykning, saa er denne væsentlig en utskrift av protokollen. Jeg har i regelen ikke vovet at forandre eller utelate noget av protokollens tekst, skjønt denne ikke altid fore- ligger i en form, som av Rygh selv var bestemt til trykning. Dette gjælder navnlig flintfundene, som i de av Rygh utgivne fortegnel- ser i regelen er et sammendrag av protokollens mere utførlige beskrivelser. Kun paa et par steder er en feilskrift rettet, en helt uvæsentlig del av beskrivelsen utelatt eller en tilføielse gjort. Trondhjem *%4 1915. Th. Petersen. 1. Økse af sten med skafthul af formen R. 28. Forsiden danner en kjøl efter midten nedenfor skafthullet. Noget usym- metrisk, idet hullet er lidt nærmere den ene side, og den ene smalside er sterkere hvælvet i længderetning end den anden. Porfyragtig stenart, grønlig graa med lyse spetter. 15 cm. lang, 5 em. bred ved den svagt buede egg, 6 cm. tyk over hullet. F. under jernbanearbeide paa Kolstad i Leinstranden, c. 3 fod dybt i en lerbakke, som helder mod SØ. (10931). 2. Henimod 100 stkr. flint. Deriblandt er adskillige flek- ker, tildels meget brede, og brudstkr. af saadanne. Nogle af dem har gode egge og har vist været brugt som knive, og nogle viser indhugning i kanterne for skjeftning. Et par skivebor, en afslidt, mindre skiveskraber, en flekkespalter, som godt kan opfat- tes som en tveregget pilespids, en flekkepilespids og en tvilsom bladformet. Hertil kommer en tvilsom brikke af sten, hvælvet paa begge sider, 5,3 cm. i tverm., som dog mulig kan være en naturdannelse. F. mellem Ljøvik og Oterhalsen paa Gossa i Akerø i nogle store sanddyner, hvor flinterne ligger oppe i dagen efter sterke regnskyl. Herfra er ogsaa tidligere ind- kommet flintsamlinger. Ligesom nr. 3 indsendt af hr. bogholder A. L. Kringstad (10932. 10936). 3. Økseformet stykke af sandsten, som antagelig er at op- fatte som en ufærdig økse. 18 cm. langt, oventil 5<4 cm. i tverm. De to bredere sider slebne og hvælvede mod eggen. — En mange- kantet 9 cm. lang skifrig sten. Nær en skarp kant er fra to sider boret ind hul, som mødes i næsten ret vinkel. Hullet ikke fuldt 1 cm. i tverm. Antagelig et søkk. Skal være f. under grøfte- gravning c. %1 m. dybt paa lergrunden paa Slutaas i Frænen (10933. 10984). 4. Dolk af hvidgraa flint, nærmest af formen R. 64, men med jevnere overgang mellem skaft og blad. Et stykke af odden, ce. 5 em. langt, mangler; nu 16 em. lang, hvoraf 7 em. paa skaftet. Bladet indtil 4,5 em. bredt. Godt huggen. F. paa Bratset paa Ertvaagøen, Valsøfjordens herred i Aure ved brydning av nyland, først opdaget i gruset ved gjenkastning af grøfter, men antoges at have ligget i det øvre lag i smaastengrus. Stedet er c. 60 m.o. h. og 170 m. fra stranden. Sterk stigning fra stranden, men fladere, hvor dolken fandtes (10941). 4 K. RYGH ENE 9. En stor klump af flint, 14<11 cm. i tverm., med nogle afspaltningsflader, en mindre klump og en kjerne, som kunde tyde paa forsætlig tildannelse, og en liden knude. F. i indmar- ken paa Vestad i Bud (10943). 6. Nogle stkr. flint, sterkt afskurede. Et synes at være brudstk. af et slebet redskab (en økse?). Ligesom et par tidligere indkomne samlinger f. i fjæren nedenfor prestestuen paa Sandø i Akerø, Romsd. (10950). 7. En større samling flintstykker, hovedsagelig bestaaende af smaa, sterkt afskurede stykker. Nogle faa synes at have havt en tilhugning i kanterne, ogsaa den nu meget afslidt, som om de var bestemt til skrabere. F. paa Sandø i Akerø, ligesom en tidligere indkommen samling (nr. 10858) opsamlet paa landeveien, hvorhen de antagelig er kommen fra et grustag nær kirken (10951. 11285). 8. Kjerne af flint med tresidet tversnit og skarp kant til den ene side, indtil 7,5X5,5 cm. i tverm. F. paa Solholm, Otter- øen 1 Akerø (10962). 9. 14 myrpæle af løvtræ og 7 af furu.! Af de første er de hele 16—32 cm. lange, tilspidsede med et enkelt hug, furu- pælene derimod gjennemgaaende med 2 eller 3 hug, indtil 30 cm. lange. F. 2 m. dybt i en torvmyr paa Haukaas i Frænen. Om deres stilling mangler oplysninger (10963). 10. En hel myrpæl af furu, 47 cm. lang, tilspidset fra to sider. F. paa Morsund paa Harøen i Akerø paa samme sted som en 1 1907 indkommen slibesten af kvartsit, som aabenbart er fra stenalderen (nr. 8199, VSS. 1907, 9, 15) under brydning af nyland (10965). 11. Nogle myrpæle af furu, indtil 48 cm. lange, har form af kløvede spildrer og er nedenlil tilspidsede fra to sider. Et par stkr. er snarere smale fjæle, et er sterkt vinkelbøiet. F. paa nord- siden af øen Orten i Akerø uden nogen paatagelig orden i en myr, nær 1 m. dybt og c. 0,2 m. over undergrunden, som det syntes i kanten af et oprindeligt, nu udfyldt tjern, lige ved nogle i dagen liggende store stene.? Ved »tjernets< midte, hvor myren var dybest, fandtes ingen. En pæl skal have været omsurret med en »traad<, som smuldrede af (10966). 12. En myrpæl af furu, tilspidset fra flere sider og om- hyggelig arbeidet, men med korte skaar (med en flintkniv?). F. paa Solem paa Gossa i Akerø (10967). 13. To myrpæle af furu, den ene nær 40 c. lang. F. paa Røsok paa Harøen i Akerø (10968). 14. Et spadeformet redskab, dannet af en tynd fjæl af 1 Jfr. H. Saxlund, De gaadefulde Myrpæle, VSS. 1909 nr. 3. ? Jfr. H. Saxlund, Om Ortengammen, VSS. 1909 nr. 6. Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 5 furu, nu 77 em. langt; men et c. 30 em. langt stk. af skaftet skal være afbrækket ved optagningen. Bladet, som synes nogenlunde helt, er 35 em. langt og c. 30 em. bredt. For svagt til at kunne være brugt enten til aare eller til jordarbeide. —5 myrpæle af naaletræ, nu 43—25 cm. lange. F. sammen med en hel del andre pæle paa Eikrem (Jonas E.) paa Gossa i Akerø paa en stor flintplads, hvorfra der er indkommet flere samlinger, men lidt høiere i grunden end flinterne. Pælene stod paa skraa, 2 og 2 sammen paa et rum ikke større end et almindeligt stuegulv (10969 f)). 15. Omtr. 170 stkr. flint, mest større stykker, hvoriblandt flere større, gode kjerner, indtil 17x15 cm. i tverm., et par af dem nærmende sig til pyramideform. 3 (eller 4) af dem har en økseform, som skivespaltere uden dog sikkert at kunne bestem- mes som saadanne. Nogle har merker af at være brugt som stødstene. — En hel del flekker med gode skjære- eller sagegge, næsten alle af god, klar flint. En 11 cm. lang, c. 2 cm. bred rygflekke med gode egge synes tilhuggen bagtil for skjeftning. Nogle smaa flekkeskrabere med retoucherede egge. Et flekke- bor og et tykt firesidet bor. F. paa bruget Harbraken under Hollingen ved Julsundet paa fastlandet i Akerø. Det blev op- samlet under jordbrydning, liggende spredt lige under græstorven paa et areal af c. 120 m?. Stedet ligger paa vestsiden af et frem- springende nes c. 20 m. o. h. og 80 m. fra sjøen. Fundet har utvilsom ældre stenalderkarakter (10973). Nr. 6—15 er indbragt af hr. sogneprest H. SAXLUND. 16. Liden dolk af hvid og graa flammet flint, lignende R. 64, men med jevnere overgang mellem blad og skaft. 11 cm. lang, hvoraf knap halvdelen paa det indtil 3 cm. brede blad. Det er neppe tvilsomt, at dette er opskjerpet, hvorpaa ogsaa den skarpe indsmalning mod odden tyder. F. paa Kleiven, Aa s. i Aafjorden, saavidt det har kunnet oplyses paa omr. samme sted som den tidligere indkomne større flintdolk nr. 8010, se VSS. 1906, 5, 26-(10982). 17. Tre sammenhørende stykker af en spydspids af formen R. 86 af en hvidgraa, kridtagtig masse, som utvilsomt er for- vitret skifer. Den samlede længde nu 15 cm., men der mang- ler nogle cm. af odden, 3,5 em. bred ovenfor agnorerne. Qgsaa disse afbrækkede, men det meste af dem medfølger. Midtryg paa begge sider. Skraa slibestriber paa flere steder. F. paa Tal- stad i Frænen tæt ved Talstadvandet, 112 m. dybt i en myr, men dog adskillig over dens bund.— 6 fladagtige skjerver af flint, ogsaa f. paa samme gaard Talstad, men vistnok paa et andet sted (10986 f.). IS. C. 40 stkr. mest smaa flintstykker, hvoraf et kan 6 Ki di K. RYGH R [1914 ansees for en liden skraber og et andet kan være brugt som stødsten. Et flekkeformet stykke klar bergkrystal kan være brugt til skraber. F. indenfor Bud fiskevær ved foden af Gule- fjeldet, Romsd. (10988). 19. Halvmaaneformet hængesmykke af rav af væsent- lig samme form som stykkerne fra Berge i Herø, N. B.I kun forskjelligt fra disse ved at det udgjør en større del af en hel cirkel. Afb. her som fig. 1. Høide paa midten 4,5 cm., største bredde 5cm., nedentil 3,5: cm. bredt, 1,4 em. tykt paa midten. Hullet kun i svag grad V-boret. Fra hullets overkant er der sterke slidnings- merker paa begge sider; men der gaar ogsaa en glatslidt grund stribe paa begge sider fra hullet til stykkets nederkant, men kun med sterkere afslidning i neder- kanten af hullet. Mat rødbrun farve. Der sees endel skraa stri- Fig. 1. 1. ber som efter en skraber. F. paa Mevold i Akerø paa fastlands- siden af Julsundet, '/2 m. dybt. Findestedet er efter meddelelse af grundeieren hr. Hans Mevold omtr. 300 m. nærmere gaards- tunet end det punkt, hvor flintkjernerne nr. 10083 og nogle myr- pæle fandtes,* men i samme flade myrland, vist henimod 100 mAosheM0989) Nr. 17—19 er indsendt av hr. bogholder Å. L. KRINGSTAD. 20. Grebet med hjalter og knap og en stump av klingen af et tveegget sverd af jern, nærmest ligt R. 494, men gjen- nemgaaende sværere. Meget forrustet og grebtangen neppe sam- menhængende. Hjalter og knap har havt belæg af fladhamret metaltraad. — Den nedre del af et midt i skafthullet afbrækket økseblad af jern af skjægøkseform, jfr. R. 559, men med bredere hals og jevnere utskraaning paa indsiden. Har været meget svært; 18 cm. bredt ved eggen og 13 cm. langt til nederkanten af hullet. — Firesidet hein af skifer, slidt paa alle sider, men navnlig paa to, 27 cm. lang. — Perle af rav, kageformet, 2,4 em. i tyerm., 1 em. tyk, vidt hul, vel bevaret. — Liden perle af lysgrønt glas, hætteformet, idet den bare er affladet ved den ene pol, maaske led af en sammensat, 0,7 cm. i tverm. — Et fladt stykke bly, 6—7 cm. tykt, med uregelmæssigt omrids, nu I Ab. 1894 s. 163 f. og fig. 18—21. B. M. Aarb. 1909, 14, s. 39, fig. 8. A.W. Brøgger, Arkt. St. A., s. 187 f. NISSE ar 6, 59. Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 dækket med et hvidligt forvitringslag. Veier nu 9 gr., men kan være noget afvitret. Sandsynlig et vægtlod. — Fladit, rundt stykke bly med sterk forvitringsskorpe, svagt konvekst paa den øvre, konkavt paa den undre side. Paa oversiden er indgravet to hinanden skjærende baand, som danner et kors. 25 em. i tverm., veier nu 13 gr., men er noget afskavet. — Et mindre stk. bly, 2 gr. vægtigt, som paa to sider har friske flader. — F. »i en ager< paa Harfjeld i Melø, aabenbart meget ilde be- handlet af finderen. Indsendt hid og erhvervet med velvilligt samtykke af Tromsø Museum (11000 ff.). 21. Flere hundrede stkr. flint, væsentlig affald. Deriblandt ere fenessedefpilesp/dserP Sem lanse Neo lekkepile spidser. Endel flekker, tildels med gode egge, den største 6,5 em. lang. Et par kan regnes for skrabere. En spaanskra- ber med retoucheret egg og skaftstykke. 2 flekkeknive. Et flekkebor. Flere gode blokke. — En ufuldstændig spydspids af graa skifer af formen R. 86. Mangler antagelig omtrent en tredjedel af sin oprindelige længde fortil. Ogsaa tangen og ag- norernes spidser noget afbrækket. Nu 10 cm. lang, nedentil 9,3 em. bred. Hvælvede sider uden midtryg. — Opsamlet paa Rakvaag paa Otterøen i Akerø (Mathias O. Rakvaag) i den samme li, i hvis nedre del en flintplads blev undersøgt af mig i 1911. Ogsaa der fandtes en stor spydspids af skifer. Jfr. VSS. oe o 8 N006:19230 6) 22. 50—60 stkr. flint. Deraf kan 4—5 opfattes som smaa bor. Et par stkr. har etslags økseform, som dog kan være til- fældig. F. paa Strømme paa Otter- øen i Akerø (11007. 11129). 29. Tre utildannede flerkantede stene, som hver nær den ene kant er gjennemboret med et lidet hul, boret fra begge sider og derved gjort skikkede til søkker. F. paa forskjel- lige steder paa øen Orten i Akerø. Gave fra Peder, Knut og Sivert Orten (11015). Nr Ferindsendbyafhr sogneprest H. SAXLUND. 24. Et 6 cm. langt stykke af en tildannet sten af kvartsit, for- modentlig afbrækket omtr. paa mid- ten. Firesidet tversnit med to brede, flade sider og lidt smalere og hvæl- vede, indtil 4,5 cm. bred. Kanterne af den oprindelige ende skraat af- 8 K. RYGH [1914 slebne, siderne glatslebne. Paa den ene bredside er efter midten en fure, som ikke gaar helt ud til enden, svag yderst, men til- tagende i dybde og bredde indtil bruddet. Stykket kunde op- fattes som en ildsten; men furen synes dog altfor retlinjet, dyb og skarp til at kunne være fremkommen paa denne maade; ganske lignende findes ikke paa nogen af de sikre ildstene i samlingen. Det er derfor maaske rettere at opfatte som en slibe- sten og furen som fremkommen ved slibning af spidse redskaber. Fig. 2. En meget lignende fure findes paa et bryne fra Buling i Sparbuen, nr. 6727 (se VSS. 1902, 6, 18). F. liggende løst paa ageren paa Fldraas i Stod. Gave fra hr. gaardbruker Eilert Eldraas (11016)!. 25. Økseblad af jern af typen R. 556, men mere kort og undersætsig. 17 cm. langt, 2 cm. bredt ved nakken, 6 cm. ved eggen med jevn tiltagen i bredden uden udvidelse ved skaft hullet. Stort ovalt hul. — Celt af jern som R. 401, 16 cm. lang, 7,5 cm. bred ved eggen, omtr. rund skaftfal. — Stor kniv af jern af egen form, saa at bestemmelsen ikke engang er sik- ker. Adskillig deformeret ved rust. — Ljaablad af jern som R. 386, men mindre krummet mod odden, 57 cm. langt efter ryggen, 48 cm. mellem enderne, største bredde knap 3 cm., men synes slidt. Tangens ende ombøiet til en hage. — Redskab af jern af usikker bestemmelse, dannet af et tykt baand, som er bøiet sammen saaledes, at midten danner en lang løkke. Det ene ben helt, jevnt indsmalnende og endende i en spids, ca. 42 cm. langt, paa midten 1,5 cm. bredt og 0,7 em. tykt. Det andet ben afbrækket nedenfor midten, men har vist været lige- dan formet. — F. høsten 1913 paa Huseby i Øksendalen, Nordm., under veitegravning, liggende under en større fladagtig sten, omir. I m. dybt i jorden. Indsendt af hr. gaardbr. Gun- der OP Huseby (1 QIf ft) 26. Bryne af kvartsitisk skifer, afbrækket i den ene ende, udvidet i bredden mod den anden, nu 16 em. langt. Synes sterkt slidt. F. høit tilfjelds i Øksendalen. Indsendt af samme (11022). 2. Tveegget sverd af jern som R. 494. Klingen af brækket nedenfor midten, de to stkr. tilsammen 73 cm. lange, men odden mangler, bredden oventil 6 cm. Nedre hjalt 11, øvre 9 em. lange, har været belagt med sølv. — F. paa Re (Mikkel R.) i Meldalen under høstpløiningen paa samme sted som det meget lignende sverd nr. 6255 (Ab. 1900, 278), paa flad mark og uden tegn til haug, men der var dog meget sort muld om- kring. Findestedet ligger paa den lavere slette nedenfor gaar- 1 Jfr. C. Engelhardt: Vimose Fundet, pl. 15, fig. 3. (Udg.) Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 9 dene og ned mod elven, hvor der engang har ligget tæt med hauger. Endnu kan man under gunstig belysning skjelne lave runde forhøininger i jorden (11023). 28. C.100 stkr. mest opak flint og nogle stkr. kvarts og bergkrystal. Det eneste sikkert tildannede stykke er et bor af flint, hvortil kommer nogle tvilsomme. Et skiveformet stk. af kvarts kan mulig være en skraber. — F. paa Nerland i Bud, Romsd., »25—830 m. o. h. og c. 500 m. fra sjøen< (11026). 29. Et 5 cm. langt odstykke af en dolk af sortagtig klar flint, 3, cm. bredt ved bruddet. Den ene side hvælvet med almindelig tilhugning ved kanterne, den anden flad uden kant- hugning. F.i en ager paa Øvre Tornes i Frænen (11027). 30. En liden samling flintstykker, deriblandt en mindre skiveskraber af god flint, som i endel af kanten har en fint retoucheret udbuet egg, nogle skiver med skarpe egge; en har etslags økseform. Nogle kjerner, et par maaske brugt som stødstene. F. paa Rørvikeng paa Vikten i Namdalen tæt ved en stor sten, som ligger i veikanten, naar man gaar sydover til Rørvik, »omtr. 200 m. fra almindeligt høivand< (11034). 31. Spydspids eller dolk af graa lysspettet flint, næsten ensartet tilspidset til begge ender, 13 cm. lang, nær 4 em. bred i den midtre del. Ikke fuldt jevnt buede sidekanter. Godt hug- gen. Noget afsleben efter midten paa begge sider. F. paa Jøstølen sydlig paa Smølen, Nordm. Nærmere oplysninger ikke opnaaet (11043). 32. Bryne af kvartsit af ovalt tversnit, 13 cm. langt, 4 cm. i største tverm. Synes slidt over det hele: F. paa Aurberget i Skatval, Stjørdalen (11044). 39. Hammer eller kølle af sten med skafthul. Den har havt en uregelmæssig rundagtig form, men er nu noget afkløvet i den ene kant. Hullet indhakket ligemeget fra begge sider og snevrest i midten. Tykkelsen her 4 cm. Stykkets største tverm. omtr. 10 em. For at opfatte stykket som en hammer fra sten- alderen taler den haarde stenart, tykkelsen ved hullet, og især at kanten paa et større stykke sees at være slidt ved hamring eller slag. F. i ageren paa Mellem Alstad i Skatval, Stjør- dalen (11045). Nr. 11044 f. er indbragt af hr. gaardbr. Oliver Alstad. 34. GC. 150 stkr. flint. Deraf synes et stk. at maatte opfat- tes som en skivespalter, 6 cm. lang, 4 cm. bred ved eggen, indsmalnende mod nakken, den ene sidekant skarp, den anden tyk. Et større tykt bor, et lidet bor og nogle tvilsomme. Nogle flekker med skjære- eller sagegge. Endel middelstore kjerner. F. paa Engelsæte i Frænen. Nærmere oplysninger mangler (11046). 10 K. RYGH Fire flintpladsfund fra Allanenget i Kristiansund. Disse flintpladse blev opdaget af hr. overlærer NUMMEDAL under oparbeidelse af en gade paa stedet og samtlige fremkomne gjenstande opsamlede af ham selv. Om udseendet af det hele strøg har han givet en beskrivelse (se »Oldtiden, Afhandlinger tilegnet K. Rygh<), som dog nærmest omhandler pladsen for fund nr. III. Efter denne gaar Allanenget op ret i vest for Fosna gaard, som ligger paa en liden slette ved Holmesundet. Fra denne slette hæver terrænget sig i afsatser vestover. Paa den høieste del af den første afsats afdækkedes den første plads. Allanenget I. dd. Skivespalter af flint. Den ene sidekant skarp, den anden meget bred. Forsiden dækket af kalkskorpe undtagen den afspaltede eggflade. Eggen næsten lige, nakken skarp. 9,5 em lansj 45 em bred esgen Ska vespalke raffdimnie Forsiden væsentlig tverhuggen. Eggfladen smal og temmelig tver, men dog godt brugbar. Ogsaa nakken formet som en smalere egg. 8 cm. lang, 3 cm. bred i eggen, 2 cm. i nakken. — Skive- spalter af flint. 'Tversnittet tresidigt. Sekundært forvitrings- belæg. Buet, noget afstødt egg. 8 cm. lang, 3,5 cm. bred ved eggen | Skivespalter af kvartsitisk stenarty Denfene sidekant skarp, den anden saa bred, at tversnittet bliver tresidigt. Længdeaksen meget skjev mod eggen, nakken spids. 5,5 em. lang, 2,5 cm. bred ved eggen. — Økse af flint, som nærmest maa regnes for en kjerneøkse. Har paa den ene side afspaltninger efter længden med kortere tilhugning mod egg og nakke, paa den anden kalkskorpe paa midten, afspaltet, meget steil tveregg og tilhugning mod nakken. 6 cm. lang, 3,5 em. ved den buede egg, 2,5 em. nær nakken. — Økse af flint med tresidigt tver- snit. Nærmer sig til skivespalter, men har afspaltet eggflade paa begge sider, dog som tverøkse. God egg, 3,5 cm. bred, 6 em. lang. — En mellemting mellem en blok og en økse af flint med en brugbar og øiensynlig tilhuggen egg til den ene kant. — En paa midten tyk skive af flint med en tilhuggen egg til den ene kant. — En paa midten tyk skive af flint med en tilhuggen, ret, 45 cm. bred egg i den ene kant, indsmalnende til den modsatte, antagelig at regne for en skivespalter, 5 em. lang. — Temmelig tynd skive af flint af trapezoidisk form med god, ret, 35 cm. bred tveregg i den ene kant, indsmal- nende til den anden, ligesaa. — Tvilsom økse af flint, maaske snarere en liden flekkeblok, men med tilspaltet tveregg i den ene ende, 5 cm. lang, 2—2,5 em. 1 tverm. (11047). Nr. 4] OLDSAGSSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 ill 36. En hel del gode flekker af flint (c. 40), den længste 85 cem., men flere afbrækkede og mange smaa. De fleste har gode skjæreegge uden dog at være tildannede som knive. Nogle faa kan være brugt som skrabere, dog uden retouche (11048). 37. Flere tynde skiver af flint, tildels temmelig store, med skarpe egge i en større eller mindre del af kanten. Utvilsomt brugt til skjæring, tildels maaske ogsaa som skrabere, dog uden retouche (11049). 38. 4 ikke sikre bladformede pilespidser af flint, 1 usik- ker tveregget (11050). 39. 2? trekantede bor af flint, et firkantet og et usikkert flekkebor (11051). 40. Endel kjerner, nogle gode blokker og knuder af flint (11052). 41. Henimod 450 stkr. flint, hvoraf det meste maa regnes som arbeidsaffald. Det er dog gjennemsnitlig større stykker og mindre af ganske smaa (11053). Dette fund blev opsamlet af hr. NummeparL paa en plads paa Allanenget i kulholdig jord paa et omraade af bare 5— 6 m*. Pladsen ligger i en Ø.—V. gaaende dalsænkning paa øvre side af Lars Guthormsens gade, ret i V. og mindre end 100 m. fjernet fra plads nr. III. Som det sees har fundet afgjort ældre stenalders karakter, og dermed stemmer ogsaa findestedets høiere beliggenhed, 27 m. o. h. Allanenget II. 42. Størstedelen af dette fund indkom allerede i 1915 og er beskrevet i VSS. 19183, 2, 53. Det indeholdt bl. åa. en god kjer- neøkse og en tveregget pilespids. Nu er yderligere derfra indkommet en skive af flint, som vist maa opfattes som en skivespalter, skjønt den er temmelig tynd, med ovalt, tem- melig jevnbredt omrids. Forsiden tilhuggen ved faa slag paatvers. Sidekanterne tynde ved afhugning fra begge bredsider. Af eggen et hjørne afstødt, saa at den nu kun er 2,5 em. bred. Nær 6,5 cm. lang (11068). Dette fund skriver sig ogsaa fra den øvre side av Lars Gut- tormsens gade og høiden er formentlig omtr. den samme. Allanenget III. 43. Tverøkse af grøngraa, hvidflekket porfyragtig sten. Den ene smalside og forsiden slebet i facetter. Usædvanlig ved at tvereggfladen har en kun 0,5 em. bred yderligere slibning nær: 12 PL K. RYGH [1914 mest eggen. 7,5 cm. lang, 2,3 cm. bred i eggen. Tykkest paa midten, noget aftyndet mod nakken. Fint sleben (11054). 44. Tverøkse af lignende stenart. De tre sider hvælvede i tversnittet, den ene smalside flad og noget skraa. 6 cm. lang, 2,7 cm. bred ved eggen, 15X2 cm. i tverm. ved nakken. Helt sleben, men med uafslebne ar (11055). 45. Liden pilespids af brunlig graa skifer, fint arbeidet og helt be- varet. Rette indskjæringer istedetfor agnorer, svagt hvælvede sider, særskilt tilspidsning af odden. 4 cm. lang, 1 em. bred nederst paa bladet, ganske tynd (11056). 46. Pilespids af grøngraa skifer af formen R. 88. Odden og endel af tangen mangler. Afrundet midtryg, som har været affladet over odden og tan- gen. Smaa skarpe agnorer. Nu 5 cm. lang, indtil 1,5 cm. bred. Ved den ene egg skjelnes en uafsleben rest af den fure, hvorved stykket er blevet saget ud af skiferpladen (11057). 47. Bagstykket af en pilespids af grøngraa skifer af formen R. 88. Midtryg, affladet over tangen. Skraa indskjæringer foran tangen istedetfor agnorer. Nu 3 cm. lang, 1,2 cm. bred (11058). 48. Et i begge ender afbrækket stykke af en smal pilespids af sterkt forvitret skifer, hvælvet i begge sider, 2,5 cm. langt, 0,83 cm. bredt (11059): 49. Flere brudstkr. af mindst 2, men sandsynlig 3 eller 4 pilespidser Fig. 3. !l1 , af forvilret, nu helt hvidlig skifer, som danner en kridtagtig masse og er adskillig afslidt. De har alle været af den slanke form. Paa et stykke sees en rest af en skarp agnor. Hertil kommer et fladt, i kanterne facetslebet stykke af blaagraa skifer af uvis bestem- melse (11061). 50. Et i begge ender afbrækket brudstk. af en smal pile- spids af brunlig graa, forvitret skifer med skarp midtryg, 2,2 cm. langt, 1,2 cm. bredt (11060). 591. Pilespidser af flint. Eneggede. En med lilhugning mod odden paa ene side, affladet bagtil, men ikke særskilt til Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 fig huggen tange, 2,5 em. lang. En tilhuggen langs hele den ene side, afbrækket ved tangens rod, 2,s cm. lang. En lignende, afbrækket bagtil, 2 cm. lang. Eni form lig de eneggede, men tilhuggen i begge kanter. — 2 flekkepile, kun tilhugne ved tangen. — En hjerte- formet af klar flint, noget svag indbuing bagtil, meget velfor- met, fint tilhuggen fra begge sider i alle tre kanter, 2 cm. 1. — En tveregget pilespids med tilhuggen tange og skjev egg, 1,7 cm. lang, og tre andre mere usikre (11062). Fig. 4. 1/. Ely b. 92. Bor. Et stort trekantet, 85 cm. langt. 11 som alle kan regnes som flekkebor, indtil 4 cm. lange, og et 12te, fint formet, kunfsfem. 1 (11063). - 53. Skrabere. 9 regulære flekkeskrabere med udbuet retoucheret egg, den længste 4 cm., med et indhak i den ene kant bagtil, en tiende med spids egg og nogle mindre udprægede med retouche i kanterne. En 5,5 em. lang flekke med mindre velformet skraberegg og to smaa med svagt indbuet egg. — 10 spaanskrabere eller smaa skiveskrabere med retoucheret egg i en eller flere kanter, den ene i nær 9/1 af en cirkel (11064). 54. En hel del større og mindre flekker, deraf 3 med sag- egg, flere med meget gode knivegge, en med indhak bagtil for skjeftning (11065). 14 k kRveN [1914 99. En stor masse flintstykker, mellem 3 og 4000 stkr., mest smaal affald. En skive af flint kan mulig opfattes som en skivespalter, en stor kjerne, flere smaa kjerner og knuder. — Mange stykker af kvarts, hvoraf nogle store af form som kjer- ner, nogle vist brugt som slagstene og nogle skiveformede mulig som skrabere. Et ligner noget en skivespalter. Der medfølger ogsaa flere stene af anden art med sterkere eller svagere stød- merker (11066 f.). Rules Ds Mile El, b. Dette store fund er opsamlet paa en plads i den samme dal- sænkning knap 100 m. ret Ø. for nr. 1, paa et lavere niveau, 20—21 m. o. h. Undersøgelsen strakte sig over et omraade af ca. 30x40 m.; men bopladsen kan antages at strække sig adskil- lig videre. Her fandtes ogsaa 2 gruer af sten med kul og aske. Mod S. springer der frem en sænkning, ved hvis øverste begyn- delse stenøkserne og længere frem flere af skiferspidserne og talrige flinter fandtes. Se forøvrigt Å. NumMmEeDaLs beskrivelse af pladsen. Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 15 Allanenget IV. Hele dette store fund indkom først lige før aarets slutning. Da det imidlertid maa ansees for ønskeligt, at det publiceres sammen med de ovenfor beskrevne fra samme fundstrøg, er det medtaget her, men dels paa grund af dets overordentlige stør- relse og mangfoldighed og de flere problemer, det frembyder til nærmere undersøgelse, dels paa grund af tilstødende omstæn- digheder er det her kun fremstillet paa en mere foreløbig og kursorisk maade, idet en nærmere behandling faar utsættes til senere. Til fundet hører en overordentlig stor mængde flintstykker efter en omtrentlig beregning adskillig over 16000. Den aldeles overveiende mængde deraf maa ansees som arbeidsaffald; men det er at merke, at det hovedsagelig er af god flint og for en væsentlig del bestaar af flade spaaner eller skjerver, hvoraf meget kan have været brugbart til skjæring o. a. Hertil kommer en mængde affald af kvarts og stenarter. Af sandsynlige red- skaber er udskilt: 16 K. RYGH [1914 56. a. 11 skivespaltere, hvoraf enkelte! dog kan være tvil- somme, 3—6 cm. lange. Paa to nær af opak flint. 57. b. Pilespidser. 5 eneggede, hvoraf dog kun to hele og to med særskilt tilhuggen tange. 12—14 almindelige flekke- spidser og dele af saadanne, deraf flere med tilhuggen tange. Dertil nogle usikre. Af den store mængde flekkespaltere, som fundet indeholder, tildels dog vist kun tilfældige brudstkr. af flekker, antager jeg, at 30—40 maa ansees som tveeggede pi- lespidser med mere eller mindre udpræget tilhugget indsmal- ning mod nakken. 58. ce. Skrabere. Henimod 60 smaa spaanskrabere, de fleste med udbuet, nogle med lige egg og dertil 5 med indbuet egg. Idethele godt, tildels fint ar- beidede med retoucherede egge. 40—50 flekkeskra bere, hvoraf enkelte mulig usikre, med re- toucherede egge, mest udbuede eller lige, tildels skraa. Paa en er retouchen fortsat nedover helerdenfenefside De leste smale og korte, tildels afbræk- kede bagtil. Nogle har tillige gode skjære- eller sagegge. 59. d. Bor. Omtr. 100 af for- skjellige former. Nogle store til at holde mellem fingrene, andre smaa spidser, som maa have været skjæftet. I regelen godt tilhugne med smaa retoucheslag. Mest flekkebor. Nogle faa flade spaaner med fremspringende spidser. 60. e. Knive. Foruden de mange flekker, der sikkert har tjent som knive, er der nogle, som synes særlig tildannede dertil. En 5 cm. lang med tyk, skraa ryg med afhugning mod odden; en 4 cm. lang med naturlig indskraaning mod odden, men lidt afhugning i den bagre del af ryggen; en 45 cm. lang med tilhugget indsmalning for tange; en 4 cm. lang, bred og tynd med tilhuggen tange; en afbrækket fortil med vel tilhuggen tange, grovt tilhuggen 1 ryggen. 61. f. Flekker. Deraf en stor mængde, flere hundrede, de to længste 8,5 og 7,5 cm. For en stor del god flint, tildels gjen- nemskinnende; gode skjæreegge, faa sagtandede. Enkelte har 1 De fleste af disse stykker maa vistnok opfattes som affald og deres former som tilfældige. Kun 2-3 kan under tvil karakteriseres som spaltere. Udg. Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 SV indhugninger i den bagre del til støtte for skjæftning. De fleste dog afbrækkede. 62. g. Kjerner, blokke og knuder. Deraf er et større antal, hvoraf flere gode stykker. 63. h. Et antal af over 300 smaa stykker af klar bergkrystal, hvoraf flere utvilsomt er bestemt til redskaber: bor, skrabere m. m. 64. i. En usædvanlig stor samling af økser af grønsten (tildels skifer). Af ganske sikre kan regnes mindst 48, hvortil kommer endel sterkt afstødte eller af anden grund tvilsomme. Over halvparten (mindst 30) kan henføres til Nøstvettypen, for størstedelen dog som det synes lil yngre stadier af denne. For endel slebne ikke alene nær eggen paa den kuvne, men a. b. eee i ogsaa over en større del af den flade side; enkelte har facet- slibning. Forøvrig er vestlandske former repræsenteret. Hertil kommer c. et halvt snes stykker, som er saa afstødte i den ende, hvor eggen skulde have været, at det kun af omridset forøvrig kan antages, at de har været økser. Enkelte er maaske snarere ufærdige emner. En stor del er sterkt forvitrede eller afslidte, hvorved formerne undertiden er noget udviskede. Læng- den er meget varierende, fra 11 cm. helt ned til 4,8 cm. Fig. 3—8 gjengiver endel typiske former af disse økser. 65. k.! En samling af 19 smaa redskaber af skifer og sten, som her tages under ét, skjønt de vistnok tilhører for- ! Resten af dette fund er katalogiseret af udgiveren. ND 18 K. RYGH [1914 skjellige arter. Fælles for de fleste er at de har tresidet grund- form, er tynde og gjennemgaaende slebne over det hele. 2 stykker har indbuede sider og egg (jfr. fig. 9); at dømme efter merker af slid tvers over eggen har de været benyttet til skrabing eller Ero g ie Fig. 10. th. glatting af træ, ben o.1. Hertil slutter sig et tredie mere duppe- formet, men med tydelige slidmerker tvers over eggen. Paa det afbildede eksemplar er skaftendens spids afbrudt. 4 stykker har indbuede sider, men lige, skjærende retegg, som paa det afbil- dede eksemplar fig. 10 danner en skjæv vinkel med stykkets længde- Nr. 4j OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 19 akse; heraf er ét sterkt forvitret, og et andet maa betragtes som ufærdig. De kan efter sin form nærmest sammenlignes med de eiendommelige knive, som er afbildet i dr. A. W. Brøgger, Den arktiske stenalder i Norge, s. 90, fig. 144 og 145, og har vistnok været brugt paa samme maade, omend stykkerne fra Kristian- sund er betydelig mindre. 2 stykker har rette sider, saa at fron- talsnittet danner et spidsvinklet, ligebenet triangel (fora) Af de øvrige stykker har 4 udbuet egg (fig. 12).* Som fig. 13 er afbildet et meiselformet stykke med skjævvinklet egg; siderne er i lighed med, hvad der er tilfældet med flere af disse stykker affa- cet af hensyn til skjæftin- gen. Stykkernes længde varierer fra 6,5 cm. til 2 GUL 66. I. Brudstykker af mindst 11 tveeggede spid- ser af skifer, baade af den bredbladede og den slanke form (fig. 14—16). Fig. 14—15 sees at have modhaker, medens fig. 16 har manglet saadanne og er affladet mod skaften- den. De øvrige brudstyk- ker mangler det nedre parti. Et brudstykke af graa skifer synes at være den øvre del af et kniv- blad som R. 57. 67. m. En 6 cm. lang skaftformet sten, som dog å neppe kan have været Fig. 14: 14. noget redskab. Den er merkelig ved at der paa den ene, noget konkave side er ridset et netformet ornament (fig. 17). 68. n. Et lidet uornamenteret brudstykke, som det synes, af et grovt lerkar. Godset er ikke mere end 0,5—0,7 em. tykt, og det kan være tvilsomt, hvorvidt stykket tilhører den oprindelige boplads. Smil. nr. 74 ndf. 69. 0. 2 større slibestene af granit (gneis), den ene er 0,48 Re US. Våt, Fig. 16. 21. I Jfr. R.570g 0. Solberg: Beitråge zur Vorgeschichte der Osteskimo, S. 55, fig. 46—49. 20 K. RYGH [1914 m. lang, rektangulær og temmelig massiv, den anden er 0,36 m. lang, men bredere og mere traugformet. Begge har slidmerker kun paa den ene side. Mindst 18 større og mindre brudstkr. af pladeformede slibestene af sandsten og kvartsit. Hertil kommer et lidet endestykke af et skaftformet bryne af kvarts. Stykket er dog for uregelmæssig til at det kan ha tilhørt et kvartsbryne av typisk form. 70. p. Mindst 21 fordetmeste egformede slagstene med typiske slagmerker i begge ender. Hertil kommer en samling rullestene, hvis brug som slagstene dog er mere tvilsom. 71. q. En samling af mindst 13 fordetmeste større ovale rulle- stene, hvor slagmerkerne ikke findes paa enderne eller kanterne, men i form af mere eller mindre udprægede fordybninger paa de bredere sider, tildels to eller flere ved siden af hverandre. 2 stykker er nærmest skiveformede med slagmerker paa den ene fladside; det ene af disse stykker er af sandsten og har været anvendt til slibning paa den side som er uden slagmerker. Et andet eksemplar er en brudsten med to flade bredsider, som begge har dybe slagmerker. Det største eksemplar er 0,13 m. langt. Disse stene kan vel tildels ogsaa være brugt som slagstene, men om enkelte af dem maa det antages, at de har været benyttet som under- lag ved redskabstilvirkningen, og saaledes kan betragtes som ambolter. 72. r. 10 søkk, hvoraf de 9 er ovale rulle- stene med omgaaende fure efter længden. Af 2 eksemplarer er der kun brudstykker, og andre er sterkt forvitret. 1 søkk er pæreformet med tvers omgaaende fure, og lodret paa denne en fure over den smalere ende. 73. s. En samling pimpsten, hvoraf enkelte stykker har rendeformede fordybninger og saaledes sees at have været be- nyttet som glattere. 74. t. 3 smaa brudstkr. af mindst 2 kar af grøtsten. Disse stykker er f. i kulturlaget, men det tør være spørgsmaal om de ikke er indkommet ved senere paafyldning. Om ? andre med fine huller gjennemborede stykker af et kar af grøtsten foreligger den oplysning, at de blev fundet lige under græstorven, og saa- ledes neppe tilhører bopladsen oprindelig. Om et pladeformet brudstykke af grøtsten, sandsynligvis af en ovn, som ogsaa ved- ligger fundet, oplyses, at det fandtes i paakjørt grus over kul- turlaget. Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 21 Dette fjerde fund fra Allanenget i Kristiansund er gjort i det nordlige og lavere parti af bopladsen. Det undersøgte areal er ikke en umiddelbar fortsættelse af den del af Allanenget, hvor- fra det foregaaende fund skriver sig, men adskilt herfra ved et mellemrum af 40 skridts længde, hvor der ikke kan paavises kulturlag. Om høideforholdene kan endnu kun oplyses at det høieste parti af denne fjerde lokalitet ligger c. 20 m. o. h., den laveste del 14—15 m. Det laveste parti er dog endnu ikke gjen- nemgravet. Et detaljekart med nøiagtig angivelse af høidefor- holdene vil senere bli udarbeidet. Det sidst gjennemgravede areal er c. 30 skridt langt i nord-sydlig retning og gjennemsnitlig 10 skridt bredt. Tykkelsen af kulturlaget har vekslet fra 20—30 em. til 70 em. (11266). 75. Pilespids af graa skifer af formen R. 88. Odden af- brækket og den ene agnor lidt beskadiget. Midtryg, affladet over tangen, som er smalest inde ved agnorerne. Nu 8,3 cm. lang, due Jemybrede Fypaaien asger paa Myrsletteni Mide: Nordmøre. Indsendt ved overlærer Å. Nummedal. (11069). 76. C.100 stkr. flint. Deraf en liden enegget pilespids, 2,2 cm. lang. En flekkekniv, 4,5 cm. lang, bred ryg, tilhuggen mod odden. En flekkekniv med tilhuggen iange, ganske kort blad. Flere flekker med gode egge, som kan være brugt som knive. — Et aflangt, omtrent firesidet stk. kvarts med merker i den ene ende af at være brugt som stødsten. — Opsamlet paa Breivik, Nordlandet, Kristiansund, paa samme plads som nr. 9887, se VSS. 1911, 5, 38. Indsendt ved overlærer Å. Nummedal (11070). ; 74. Økse af flint, nærmest en kjerneøkse, eggen meget skjev paa længdeaksen, 9,5 em. lang, 4 cm. bred ved eggen. — Kjerneøkse af god flint; den ene side afspaltet efter længden, den anden mere uregelmæssig. Eggen lidt ujevn buet. 5,5 cm. lang, eggen 3 cm. bred. — Skivespalter af sort flint. Har været paavirket av varme og derved mistet adskillig af sin form ved afflagning paa begge sider, men bestemmelsen kan dog ikke være tvilsom. 5,5 cm. lang, det ene hjørne af eggen afsprængt, nog skem. bred» — Nosget tyrlsom) kjjerneøkse | Det er en af: lang kjerne, som i den ene ende har en meget brugbar, men skjev tveregg. Den ene sidekant er for fint tilhuggen til, at det bare skulde regnes for en kjerne. 7,5 em. lang, 2,5 cm. bred ved eggen. — En hel del større og mindre flekker, en enkelt 3,5 em. bred, 7 cm. lang, men de øvrige smalere. En 8,5 cm. lang har i den ene ende en kort retoucheret indbuing, maaske brugt baade som kniv og skraber. De fleste har skarpe og regel- mæssige sidekanter. Et par noget tilhugne bagtil, vist for skjeft- ningens skyld; en, som er tyk til den ene kant, har her en 200 K. RYGH [1914 buet tilhugning mod odden. — Et flekkebor, dannet af en rygflekke, 6,5: cm. langt, med vel tilhuggen spids. — Pilespids af en smal flekke, fint tilspidset ved odden paa den ene side, ikke bearbeidet bagtil, uden forsaavidt den er affladet paa over- siden, 25 cm. lang. En lignende, men lidt tilhuggen bagtil i den ene kant, 2,7 cm. lang. En tvilsom spids, tilhuggen buet i den ene af de tre sider; kunde ogsaa være et bor, c. 2 cm. 1. — Flere skiver med kvasse egge til den ene kant; har vist været brugt som skjærende redskaber. — Flere kjerner og blokke. — Over 500 andre stkr. flint, hovedsagelig affald, men adskil- lige maaske brugt som redskaper (11071—75). No. 77 er indsendt af A. Nummedal som f. paa samme plads paa Golma ved Tusteren, Nordmøre, hvorfra fundet nr. 9461 fr. (VSS. 1910, 10, 54 ff.) skriver sig. Gruen undersøktes af Num- medal sommeren 1913. Den var dannet af hovedstore stene med kul imellem. Omtrent midt i denne laa en økse. Et par m. fra den stod en stabbeformet sten; rundt om den laa der tykt af flint. Endel flintstkr. er sterkt forbrændte. Der er dels god, skjønt sjelden klar flint, dels sterkt opak. 8. 2 stkr. af opak flint. Det ene 75 cm. langt har den tykkere udbuede kant helt tilhuggen, mulig en skraberegg; sand- synligere dog en kniv med den anden skarpe kant. F. ved en ny vei et stykke søndenfor husene paa Golma. Indbragt ved A. Nummedal (11076). 79. Skivespalter af flint. Begge tversider brede, saa at den faar omtrent firesidet tversnit, vel 5 cm. lang, 3 cm. bred ved den omtrent lige egg. Skivespalter af flint; en god tver- egg, skjev i forhold til længdeaksen, den ene sidekant skarp, den anden tyk. 4,5—5,5 cm. lang, 3,5 cm. bred i eggen. — Em egget pilespids, 1,8 cm. lang, den ene tykkere kant helt til- huggen, den anden bare i den bagre halvdel. — Et 5 cm. langt flekkebor med trekantet krum spids. — En flekkekniv, sma- lere tilhuggen i den bagre halvdel for skjeftning, 5 cm. lang. Nogle stkr. med lidt retouche i kanterne som skraberegge. Nogle skiver med skarpe kanter. C. 150 andre stkr. flint, deriblandt nogle større kjerner, men af daarlig flint. F. paa sydvestsiden af Bremsneshatten i Bremsnes paa samme plads som nr. 9913 ff. (VSS. 1911, 5, 48, nr. 73), ved opkommet. Indsendt ved Å. Nummedal (11077). 80. Korsformet spænde af bronce. Sideknopperne og det nederste af foden mangler. Den øverste knop støbt i & med spænden. Overpladens bredde kan ikke nu sikkert bestemmes; sideknopperne synes ikke at kunne være støbt sammen med den, men at maatte være anbragt paa spiralstangen. Overpladen orneret med en spidsoval fordybning paa midten og nogle smaa Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 2 trekantede paa siderne. Bøilen høi og temmelig kort, har to ophøiede ribber efter midten og en ved hver kant. Foden er smal og kan ikke have endt i dyrehoved, men afslutningens form kan vanskelig bestemmes. Nu 10 cm. lang. — Ildsten af kvart- sit av ovalt tversnit, 10 cm. langt, indtil 6 cm. bredt. Synes op- rindelig at være et brudstk. af et bryne, men er utvilsomt brugt til at slaa ild med. Paa begge de brede sider er der en mængde rødbrune striber i skraa retning, og skraa rifler hvor stenens blankglatte overflade er afstødt. F. paa Sundet i Bud, efter de oplysninger, som haves, i en liden haug. Der skal have været endel sten i den, men intet gravkammer. Stedet ligger c. 900 m. fra sjøen. (11081 f.). SI. C.70 stkr. flint og endel stkr. bergkrystal. Blandt de første er en enegget pilespids, tilhuggen i hele den ene kant, ingen særlig tildannelse af tange, men mulig her afbrækket, 2 cm. lang, ikke over 0,1 em. bred. 4 smaa spaaner med mere eller mindre fremtrædende retouche i den ene kant, ialfald et par af dem sikkert skrabere. Af bergkrystallerne er der et par, som godt kan være pilespidser. F.i en veigrøft paa Hollingen Akerø (CM00fmd hal sjøen 30 35 moø Ji nr 00973 (11083). 82. Økseformet stykke af grøtsten. Det er tykkest, c.2 cm. ved midten, hvorfra det i jevne flader aftyndes til en skarp »egg< og en ikke fuldt -saa tynd nakke, 9 cm. langt, nær 5 cm. bredt ved eggen, over 2,5: em. ved nakken. Nær nakken er der et 0,5: cm. vidt hul. Alle flader er jevnt slebne, smalsiderne noget afrundede. Paa grund av materialet kan det ikke have været en økse, men er vel snarest brugt som søkk. — Søkk av lys talkskifer, 6 cm. langt med uregelmæssig firkantet tversnit. Skal være f. paa Aur- osen i Frænen under jordbrydning. (11084). 85. Flere hundrede stkr. flint, hvoriblandt mange større, kjerner og andet arbeidsmateriale. Flinterne er gjennemgaaende meget gode; flere stykker er sterkt brændte. Av stykkerne kan fremhæves: Flere tildels brede flekker, deriblandt en med sag- egg i begge kanter, mest udpræget i den ene, og aftynding i den ene ende; en anden med god knivegg. En flekkeskraber med udbuet retoucheret egg i begge kanter, kun 2,2 cm. lang. En do. af en bred flekke med tilhuggen skafttange med indbuet, ikke retoucheret egg, men forøvrig afflaget af ild paa bagsiden. En 4 cm. lang flekke med retoucher i den ene sidekant og i begge ender. 2 spaaner med retoucher i kanterne. En tykkere, nær > cm. lang spaan med tilhugning for skjeftning og ind- og udbuet skraberegg i den anden, bredere ende. En enegget pile- spids, 4,5 cm. lang, tilhuggen mod odden i den ydre halvdel af den ene kant med en kort tilhugning af begge kanter nærmest 24 K. RYGH [1914 bagenden. En fortil beskadiget pilespids, tydelig tilhuggen for skjeftning. En 45 cm. lang flekkekniv. Et par antagelige flekkebor, det ene med krum spids. Flere tynde, mindre skiver med gode egge, som dels kan være brugt som knive, dels som skrabere. Endel gode blokke, hvoraf nogle har merker af at være brugt som slagstene. Et? cm. langt, indtil 1,5 cm. bredt brudstk. af en pilespids af graa skifer, som har været tynd og flad paa begge sider. F. paa Melkestad paa Sør-Hitteren, antagelig paa samme plads som de tidligere fund, jfr. nr. 9962 ff. og 10423. (11085). S4. Spydspids af brun, graaflammet skifer af typen R. 86. Omhyggelig arbeidet. Midtryg, som afflades over tangen. Ikke særskilt eggslibning uden nærmest odden. Kraftige agnorer, hvis spidser dog er afbrækket. Bred tange. Vel 11,5 cm. lang, hvoraf 2,5 em. paa tangen, 4 cm. bred ved agnorernes rod. — Pilespids af brun skifer med agnorer. Det yderste af odden mangler, lige- saa agnorerne og den affladede tange. 9 cm. lang, foran bruddet 3 em. bred. — Enegget kniv af graa skifer af en kort- og bred- bladet form med spædt skaftstykke. Spidsen af bladet mangler. Eggen er bagtil omtrent ret og parallel med ryglinjen og gaar der- paa buet op mod odden. Den bagre linje af blad og skaft svagt indbuet. Skaftet er nu kun 2,5 cm. langt fra vinkelen mod ryg- gen. Bladets bredde i den bagre halvdel 5,5 cm., nuværende længde 10 cem., hele længden mellem yderspidserne 12 em. — Enegget kniv af brun skifer. Skaftstykket danner en meget svag vinkel mod ryglinjen. Temmelig skarp hæl, hvorfra eggen gaar i en jevn bue op mod odden, medens skaftets baglinje er omtrent ret. Hele rygkanten af blad og skaft ligesom underkanten af skaftet er skarpt eggslebet. Bladets egg mere afrundet slebet. 13 cm. lang mellem endepunkterne, bladet 7,: cm. langt, indtil nær 45 cm. bredt. — Enegget kniv af graa skifer, smal- og krumbladet, ligner adskillig nr. 7868 fra Steigen. Skaftets og bladets ryglinjer danner en vinkel paa c. 130". Skarp slebet egg, rygkanten og bagkanten af skaftet afslebet 1 facetter. Bladets længde fra od til hæl 75 cm., bredden ikke over 2,2 cm., skaftet 5 em. langt. Disse skifersager er f. ved dyrkning af en ager paa bruget Jægtviken af Hellesvik i Alstahaug paa vestsiden af Alsen, 20—30 m.o. h. Ved nybrydning af ageren saaes kul. Indsendt ved Edv. J. Havnø. (11088—92). 85. Firkantet beslagstykke af bronce med dyreornamenter i Salins stil II. Afbildet her som fig. 18. Stykket, som paa over- siden har været helt forgyldt, har oprindelig været fæstet til en rem med 2 rader af broncenagler, men siden har der ved den ene ende været boret hul og anbragt to jernnagler, som nu kun har efterladt noget jernrust. 6,x4cm.-—Stor perle afglasmosaik, Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 25 lidt over 3X2 cm. 1 tvermaal. Orna- mentet er vekslende grønne og sorte dambretruder og mørkeblaa ruder med stjerner af rødt og hvidt i midten. Nr. 85 er rest af et gravfund, som under rydningsarbeide gjordes i en for- længst bortkjørt stenrøs paa Søvik i Alstahaug. Der fandtes 4—5 andre perler og flere spænder eller beslag af bronce, som blev gjemt; men kun disse to stykker kunde for øieblikket findes frem. Indsendt ved Edv. J. Havnø. (11098 f.). 86. Tverøkse af grønsten. Den ene side er flad, forøvrig noget uregel- mæssigt, nærmest firesidet tversnit. Den synes at være noget affladet; men den har vist fra først af været bare Fig. 18. "1. grovt tilhugget. Fuldt slebet er bare partiet nærmest eggen, forøvrig kun enkelte fremstaaende dele. 17 em. lang, største tvermaal noget ovenfor den buede egg 4,5 cm. F. under jordbrydning paa Aursund i Strømsneset, Nordm., ikke langt fra husene paa øvre side af landeveien, nær stranden og neppe 2 m. over havet. Gave fra Knut Osen ved A. Num- medal (11096). SV. C.150 stkr. næsten bare graa opak flint. Deriblandt er en skivespalter med god egg, som er noget skjev mod længde- aksen, tilhugne sidekanter, 5,5 cm. lang, c. 3 em. bred i den lige egg. Skivespalter med noget afstødt egg, tyk til den ene, skarp til den anden side, tilspidset mod nakken, 7,5 em. lang. Ganske liden spalter, knap 3 cm. lang, 2 cm. bred i eggen, tilhuggen i den ene, tykkere sidekant, paa forsiden ovenfor eggfladen tver- hugning. Kjerneøkse, hvis ene side dog væsentlig er en hel spalteflade, 6,5 cm. lang, noget grovt hugget og med mindre god egg. Enegget pilespids med usædvanlig bredt blad, tilhuggen i hele den ene kant og den nedre halvdel af den anden, 2,35 cm. lang. En liden skraber af god flint, med udbuet egg uden retouche. En usikker skivespalter med god tveregg, men meget tynd, ce. 45 em. lang. Nogle middelstore skiver, som sandsynlig har været brugt som skrabere. Nogle flekker med gode egge. F. ved anlæg af ny vei ved den øvre ende af reberbanen i Clausen- enget i Kristiansund, antagelig henimod 30 m. o. h. Som sæd- vanlig er der i nordvest for flintpladsen en større berghaug. Indsendt ved A. Nummedal. (11097). S8. 4 smaa stkr. flint. Deraf er en enegget pilespids, NN 6 K. RYGH [1914 tilhuggen i hele den ene tykkere, udbuede kant og i den bagre del af den anden, 2,2 cm. lang, indtil 1 cm. bred. F. paa Vestad- vik i Frænen, etsteds i udmarken. (11098). S$9. C.100 smaa stkr. flint, væsentlig affald. Bare to stkr. synes bearbeidede til redskab, deraf en antagelig tresidet pile- spids med afbrækket od, nu 3 cm. lang, I cm. bred. Bestem- melsen støttes ved to indhugninger i den bagre del af den ene kant. — Tverøkse af sten af en R. 15 lig form, men uden egg i den øvre ende. Bredsiderne svagt hvælvede 1 begge retninger, smalsiderne plane. 5,5 cm. lang, 4,2 cm. bred ved eggen, 3,5 cm. ved nakken, indtil 1,5 cm. tyk, fint sleben overalt undtagen i nakken. F.i en ager paa samme gaard Vestadvik. (11099 f.). 90. 4 smaa stkr. flint med spor af bearbeidelse i kanterne. F. paa et andet sted paa Vestadvik, c. 900 m. fra sjøen og 30 661 O lol (GOLKOIDK 91. Et stort fladagtig stk. flint med kalkskorpe. 2 mindre stkr. med gul og brun overflade. Det ene er øiensynlig tilhugget, indsmalnende mod den ene ende, hvor det ligesom ogsaa i andre kanter er afknust. Synes at være brugt lil slagsten. 8 cm. langt, 5 cm. bredt oventil. — Et stk. spettet porfyr med en god tver- egg; har dog ikke form af økse. F.i fjæren paa Vestadvik. (11102). Nr. 88—91 er indsendt ved bogholder A. L. Kringstad. 99. Hulmeisel af grønsten. Tilnærmelsesvis firesidet tver- snit, dog kun den ene smalside fuldt udviklet; bredsiderne sterkt hvelvede i tversnit, ligesaa smalsiden. 10 cm. lang, 5,5 cm. bred ved eggen, som er temmelig buet, men med skarpe hjørner. Ved nakken, hvor stykket er noget afstødt eller oprindelig ujevn, omtr. 2x2,5 em. Godt slebet, men med flere uafslebne ar, navn- lig ved nakken. Antagelig f. paa Lund i Alstahaug, eller paa en af nabogaardene. (11106). 93. Spore af jern med et lidet ottestjernet hjul paa en 7 em. lang stilk. Bøilen i midten bred som en hælkappe. Antagelig fra 15. aarh. — Hammer af jern. Har et nu 16 cm. langt, men afbrækket firesidet skaft af jern, c. I cm. i tvermaal. Yderst sidder der fast levninger af træ, som viser at det har været an- bragt i et skaft eller haandtag. Selve hammeren er tvekløftet, endende i to skarpe spidser til to sider. Fra Nordly, Meldalen. Gave fra dr. E. Støren. (11109 f). 94. Dolk af flint af typen R. 69, men slankere og med største bredde nærmest midten og mere tilspidset til den bagre ende. Godt hugget og helt bevaret; 16 cm. lang, største bredde 4 cm. Har en let afslibning af fremstaaende partier, især paa den ene side. F. paa Kalsvik prestegaard i Bud under arbeidet paa en ager i en tidligere aftorvet myr, som senere er opdyr- ken GAbbG Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 27 95. Dolk af flint af typen R. 64, men med jevnere over- gang mellem skaft og blad. Et stykke ved odden mangler. Nu 15,5 em. lang, hvoraf omtr. 7 cm. paa skaftet; bladet indtil 8,5 cm. bredt. Ikke særlig godt huggen. F. paa Ytre Hoem, Frænen, under arbeide i en gammel ager, c. 15 m. 0. h. og c. 50 m. fra sjøen. (11116). 96. 15 stkr. flint, hvoraf nogle viser spor af bearbeidelse, deraf én vistnok en liden skraber. F.i en veigrøft ved Haukaas i Frænen, »c. 45 m.o. h. og 600 m. fra sjøen.< (11117). 97. En stor klump af flint, dækket med hvid kridtskorpe, men med merker af gamle afspaltninger, 20x15x<10 cm. i tverm. Endel nye afhugninger viser sort flint indenfor skorpen. Nogle mindre klumper, tildels med merker af stød. Nogle smaa styk- ker, hvoraf et par stkr. mulig med skraberegg. F. paa Levran i Frænen ved stranden. (11118). 98. Pilespids af graa skifer af den slanke form R. 88, udmerket velformet og fuldt bevaret. 9 cm. lang, deraf tangen 2 cm., over den største del 1,2—1,35 cm. bred, idet den er bredest paa midten. Odden særlig fint tilsleben. Midtryg, som er affladet overr tangen. F. paa Breivik nær Akerøtangen paa Gossa, Akerø. (11119). 99. Spydspids (eller pilespids) af lysgul flint af typen S. Miller 177 med indbuet basis og største bredde noget neden- for midten. Nær 9 cm. lang og 4 cm. bred paa det bredeste. Vel tilhuggen, men har paa den ene side en dyb aflang grube, som vistnok oprindelig var fyldt med en kridtmasse, som senere er udtæret. F.»i fjæren ved flodmaal< paa Horrem i Akerø. (11120). 100. Pilespids af graa skifer af den slanke form R. 88. Mangler et stykke ved odden. Midtryg, som paa den ene side er skarpere end paa den anden, affladet over tangen. "Ganske smaa agnorer. Fint og godt arbeidet. Nu 11,5 em. lang, kun 1,1 em. bred. — To brudstkr. af 1 eller 2 pilespidser af graa skifer af slank type. Det ene bestaar af tangen og en stump af bladet, 3,4 em. langt, 1,5 em. bredt, midtryg med affladning over tangen. Har haft smaa agnorer, nu afbrækkede. Det andet er et 5 cm. langt, ved begge ender brækket stykke, indtil 1,5: em. bredt, med midtryg. Da det sidste er noget tykkere end det første, er de sandsynlig af to forskjellige spidser. — 7 stkr. flint. Deraf er en skivekjerne, afknust i nogle af kanterne, som om de var brugt til stødsten. En skive med en egg til den ene kant, som kan være en afstødt skraberegg. En liden flekkeskraber uden retouche. Et trekantet bor med afslidt spids. Endnu et stykke synes at have en afslidt skraberegg. Et stk., antagelig af en muslingskal, som synes delvis tilslebet og kan være brugt som en skraber. 28 K. RYGH [1914 F. paa Mien i Akerø. Skiferspidserne er ganske af samme type som de tidligere derfra indkomne. Jfr. nr. 8828fP., 9982 ff., 102981. und) 101. C.150 stkr. flint, for en stor del smaa klumpede stkr. Mange har brun og brungul farve. — Mange smaa, meget smale flekker og stkr. af saadanne, hvoraf nogle kan have været skrabere. En vakker flekkeblok, 3,5 cm. lang, aftyndet mod den ene ende. F. paa Stavikfjæren under Sundbø i Akerø. (11124). 102. 10smaa stkr. flint. Deraf et skivebor og nogle andre stkr. med merker af bearbeidelse. F. ovenfor husene paa pladsen Kaltrø under Akerø prestegaard. (11125). 105. Nogle tynde skiver af god, gjennemskinnende graa flint med skarpe kanter. Dertil to flekker, hvoraf ialfald den ene kan regnes for en skraber. F. paa Hukkelberg (Tomas H.) paa Gossa i Akerø c. 80 m.o. h. og c. 3800 m. fra sjøen. (11126) 104. Skiveskraber af sort god flint, 5,.<4,5 cm. i tvermaal. Har i den ene længdekant en omhyggelig retoucheret svagt ind- buet skraberegg, som ogsaa forlsætter over endel af tverkanterne. F. paa ovennævnte plads Kaltrø, Akerø, c. 15 m.o. h. og 150 em. fra sjøen (11127). 105. Vævskyttelformet beltesten af kvarts af den slanke spidsovale form. 12 cm. lang, 3,5 cm. bred paa midten. Paa oversiden en slidefure, som er meget dyb, med usædvanlig be- stemte omrids og kun ubetydelig skjev. F. paa Selnes (Johan S.) i Lensviken i udmarken oppe paa aasen nogle km. fra sjøen liggende paa et fladberg, som var dækket med noget mos og lyng. (11142). 106. Ovalt søkk af sten af almindelig form med omgaa- ende fure efter længden. Furen temmelig grundt hakket. 2 vævstene af grølsten, vel arbeidet af almindelig form. F.i indmarken paa samme gaard Selnes. (11143 f.) 107. Haandtenshjul af grøtsten, ialfald nu ikke ganske regelmæssig rundt. Fladt paa begge sider, ce. 3 cm. i tverm., 1 cm. høit. — Aflangt, omtr. skyttelformet søkk af grøtsten med hul ved hver ende og fure fra hullet over enden. Har været omtr. 11 cm. langt, ovalt tversnit. — Et lidet søkk af grøtsten med hul ved hver ende, 5 em. 1., 25 em. bredt, tykt til den ene side, indsmalnende til den anden. Paa den ene bredside er mellem hullene indridset etslags netmønster, som nok kan være gammelt. — Et aflangt, 14 em. langt, uregelmæssig tildannet søkk af grøt- sten, endel afkløvet, med hul nær hver ende. — Et aflangt, nogen- lunde firesidet og jevnbredt søkk af grøtsten med hul nær hver ende; den ene ende afbrækket i hullet. — Den øvre ende af et duppeformet søkk af grøtsten, som har været tykt til Ne OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 29 den ene og spidst til den anden, med et hul 7 cm. fra den sidste ende og en fure fra hullet over spidsen; afbrækket i hullet. — Et søkk af grøtsten af etslags pyramideform, dog med aftyn- ding bare fra to sider, saa at det oventil danner en bred egg; 9,5 em. høit. — Et brudstk. af et aflangt, fladt søkk af grøtsten. — En flad, nogenlunde oval sten med et excentrisk fint dreiet hul, formodentlig bestemt til søkk. — En rundagtig, flad, noget afkløvet sten, c. 6,5 em. i tverm., med et grovt indhakket hul i midten, vel ogsaa et søkk. — En 17 cm. lang, rundagtig sten med en indhakket omgaaende fure ved den ene ende, udentvil et søkk. F. paa en anden gaard Selnes i Lensviken (Jakob S.) paa et begrænset omraade, som opfattedes som en gammel hus- tomt. Der medfølger ogsaa en tvilsom sten uvist om fra samme tomt, som kunde synes at være tilsleben paa den ene side til etslags meisel. (11145—47). 108. Kjerne af sort flint med graa kalkskorpe og nogle antagelig gamle afspaltningsflader. F. paa sidstnævnte gaard Sel- nes, men paa et andet sted (11148). 109. Tykt ovalt søkk med omgaaende indskuret fure efter længden. Blødere stenart end almindelig; 11—12 cm. langt. — En tverøkse af flint. Stykket har dybe forvitringshul, men er øiensynlig planmæssig tilhugget, navnlig tvereggen udpræget. Den anden ende er tilspidset, nærmende sig til et bor, som det dog neppe har været. 85 cm. langt. — Et lidet afbrækket stk. klar flint, som utvilsomt i den ene kant har skraberretouche. Det er dog ikke usandsynlig, at det senere er brugt som fyrflint til fyrstaal. — En større knold af sort flint med sterkt afstødte kanter. Den har sikkert været brugt som stødsten. F. paa Grøn- ningen yderst paa Lensvikstranden i Lensviken (11149—51). 110. Tøndeformet garnsøkk af brændt ler, 8 cm. langt, lidt afslaaet paa den ene side. — Vævsten af grøtsten, noget grovt tildannet.— 3 klumper flint med tildels gamle afspalt- ningsflader. F. paa Kineb i Lensviken, de to første gjenstande i fjæren, flinterne længere oppe fra sjøen (11152—54). 111. Den forreste del af en større enegget kniv af mørk- graa skifer. Den har haft omtr. lige ryg med meget bredt blad. Det bevarede stykke 7 cm. langt og indtil 4,5 cm. bredt. — Den forreste del af en smal enegget kniv af brunviolet skifer, 5 cm. langt, ved bruddet 2 cm. bredt. — Tangen og endel af bladet at en stor spids af graa skifer. Stykket er omtr. 7 cm. langt, hvoraf 3,5 cm. paa tangen, som kun er ubetydelig smalere end bladet, med en retvinklet indskjæring mellem begge. Tangen inderst 2,7 cm. bred, bladet nederst 3,3 cm. Jevnt hvælvet uden midtryg. — Tangen og et ubetydelig stykke af en pilespids af lysviolet skifer af den slanke form R. 88. Bladet har haft midtryg og 30 K. RYGH [1914 skarpe, sterkt fremspringende agnorer. Smal tange, bagtil aftyn- det. F. paa Stordalen under Sundan i Hevne, hvor ogsaa kniven nr. 3525 er fundet, nedenfor husene (11155—58). 112. Lidet stk. graa god flint med merker af nogen tilhug- ning. F. paa Malme i Frænen i samme strøg som nr. 10213 f. (11160). 113. Tveegget sverd af jern, nærmest af formen R. 490. Klingen 79 cm. lang, overbrækket, men fuldstændig, oventil 6 cm. bred, med bred fure. — Fire tveeggede pilespidser af jern, de 3 som R. 540, 12—14 cm. lange, den fjerde, som er ufuldstændig i begge ender, har skarpere overgang mellem blad og tange og har været adskillig længere. Ufuldstændig ljaablad af jern, jfr. R. 386. Af tangen mangler kun lidet, af bladet mere, nu 45 cm. langt. — Et hammerformet redskab af jern. — Ring af jern, nu ufuldstændig, største tvermaal 7 cm. Den synes at have været aaben og indsmalnende mod aabningen. F. under anlægsarbeidet paa Raumabanen paa Sletta i Grytten uden spor af haug over, 0,75 m. under terrainet. Sagerne fandtes liggende samlet, levning af gravkammer kunde ikke opdages. Dog var jorden om- kring i en vidde af 2<1 m. noget sortere end ellers (11161—65). 114. Tveegget spydspids af jern omtr. af formen R. 517. En større del af falen mangler, men kun ubetydelig af odden. Sterkt bøiet paa midten, antagelig af plogen. 41 cm. lang, hvoraf c. 33 cm. kommer paa bladet, som paa midten er lidt over 3 cm. bredt. F. under pløining af en sandhaug paa Røflo, Salberg s., Inderøen (11170). 115. Spydspids af graa skifer af typen R. 86, helt bevaret, naar undtages, at ubetydelig af det yderste af odden og agno- rerne er afbrækket. Udpræget, men ikke sterk midtryg, hvælvet over tangen. 15 cm. lang, 4 cm. bred over agnorerne. F. paa Aanes i Mo, Ranen, paa nordsiden af Ranenfjorden, c. 130 m. fra stranden, c. 30 m. o. h., og c. 0,25 m. dybt i jorden (11171). 116. Smykkenaal af sølv med kløverbladformet bøiet hoved som R. 681. Naalens øvre halvdel er rund, den nedre flad, dog ikke afglattet; den øverste del aftyndet og bøiet i 5 løkker og enden tilsidst bøiet om stammen. 19 cm. lang, hvoraf knap 2 cm. paa hovedet, som er 3 cm. i tvermaal. Naalen er omtrent lige lang som paa C. 1715 fra Suldal, medens den har større hoved, og omtr. dobbelt saa stor som nr. 2151 fra Aakvik og 1195 fra Vold, hvoraf dog især den sidste har større hoved. — Perle af blaat glas, nærmest terningformet med sterkt afskaarne hjørner, c. 1 cm. i tvermaal. Til den hører udentvil to afbræk- kede stykker af en smal baandformet ring af sølv, som maa have haft en vidde omtr. som en fingerring, og hvis ender har været viklet op om hinanden omtr. som paa nr. 10650 (VSS. Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 31 1913, 2, 17). — To sammenhørende brudstkr. af en baandfor- met ring af sølv, som paa midten er 0,5 em. bred, ved brud- enderne 0,1 em. Det kan ikke afgjøres om den har været orneret. Den har utvilsomt ikke hørt sammen med den i foregaaende nummer nævnte ring. —3 brudstkr. af en mynt af sølv, som utvilsomt har været en kufisk mynt. Det er dog ikke sand- synlig at noget af den vil kunne tydes. — En sterkt oksyderet liden klump af sølv. — En hel del brudstkr. af jern; deriblandt dele af et sigdblad, et ubestemmelig redskab med træskaft, nogle ufuldstændige klinksøm, en meget liden ring. 2 stkr. sort flint, hvoraf det ene med afknuste kanter vist har været brugt som ildflint. En større klump pimpsten. Nogle smaa stkr. næver. No. 116 er f. ved bortkjørsel af en gravhaug paa Klingen, Klingen s., Namsos pgd., som tidligere var adskillig udkastet og derfor blev forbigaaet ved udgravningerne 1913. I den syd- ligere del af haugen fandtes i bunden et rum omgivet af stokker i firkant, som syntes at have været fældt sammen i hjørnerne; den nordre tverstok dog endnu ikke konstateret; rummet har været 1,5 m. bredt og mindst 2 m. langt; stokkene var indtil 8” tykke og delvis nogenlunde bevaret. Desuden fandtes et lag for- raadnet træ baade indenfor og udenfor stokkene ligesom et gult lag (efter liget, desuden næver og kulstykker. Naalen blev f. omtrent midt i rummet mellem stokkene og hist og her i dette jernstykkene, den ene ring søndenfor den søndre tverstok, mynt- stykkerne inde i rummet nordenfor naalen (11173—77). 117. C.130 stkr. flint. Deriblandt ét af form som en skive- spalter med en eggflade, som. rækker c. */3 op over stykket, tyver smalside til den ene kant, mere tilhugget til den anden, indsmalnende mod nakken, c. 6 cm. lang, 5 em. bred i eggen. — Flere gode flekker. En 6 cm. lang af god flint med skarpe egge og forenden tilhuggen som skraber. En afbrækket med retoucherede sidekanter, vist bestemt til sag. En af klar flint, 4,5 cm. lang med en retoucheret skraberegg i enden med en spids i midten og indbuet til begge sider af den. En 5 cm. lang, tilhuggen baade i kanterne og den ene ende, vist bestemt til skraber. Stor flekkelignende skive, 8,5 cm. lang, indtil 5 cm. bred med gode egge. — 2 pilespidser, nemlig en flekkespids, tresidet, nær 5 cm. lang, i den ene ende — odden — tilhuggen i den venstre kant, i den anden i høire, begge dele i omtr. en trediedel af stykkets længde, forøvrig skarp flekkeegg; den anden en tresidet flekkespids med en i begge kanter tilhuggen tange. En 4 cm. lang, bladformet pilespids, som uden tvil er tilhug- gen ved odden. — En liden rundagtig tyk skive med skraber- tilhugning til den ene side. En flekke, som synes at have skra- Oo 3 K. RYGH [1914 bertilhugning i buleenden. Nogle mindre sikre skrabere. Nogle gode blokke. Forøvrig flade spaaner og smaa skiver samt affald, mest god flint. Alt dette er f. paa den kjendte flintplads paa Draget i Bolsø under samme forhold som de tidligere fund (11178). 118. Søkk(?) af sten. En naturlig aflang fladagtig sten af ikke helt regelmæssig omrids, c. 16 cm. lang, indtil 5,5 cm. bred. Nærmere enderne er indhugget en dyb fure over hver kant til ombinding med tykke snore. Ligeledes f. paa Draget i Bolsø (11179). 119. Pilespids af jern med tilhørende skaft af træ. Fig 19—20. Spidsen ligner nærmest R. 539 med slankt lancetformet blad, men tangen R. 546 med firkantet øvre del og skarp indskraa- ning til den nedre stilk. Hele længden 14,5 cm., bladets største bredde 1,8 cm. Helt bevaret. Skaf- tet, som ogsaa er helt bevaret, er af bjerk, af form. som en glat rund, 70 cm. lang ten, paa midten I cm. i tvermaal, noget indsmalnende, navnlig mod den bagre ende. Bagtil er det af- fladet og forsynet med en kløft for buestrengen.! I den forreste ende er der indboret et rundt hul for pilespidsens tange. Her skal der ved fundet være seet en omvikling med etslags »straa<, som faldt sammen ved berøring. I den bagre del er der paa en længde af 18 cm. sterke levninger af et sort belæg, utvilsomt harpiks, som ligesom ogsaa træet paa dette stykke viser tydelige merker af en omvinding med en snor. Udentvil er det fjær som har været befæstet her; da den fandtes, skal der ogsaa have været levnet en fjær. Ved slutningen af dette parti er der en liden, smal ophøiet vulst rundt om tenen. — F. af to ren- jægere fra Opdal paa høifjeldet inde ved Sne- Fig. 19. %%. hætta ved kanten af en bræ »Løftingsformkol- len<, som ikke paa lange tider har været saa liden som nu. Sammen med pilen laa en bogfjæl af ren og nogle ben af mindre dyr (deraf et indsendt fugleben). Det hele har udentvil i lange tider ligget under bræen, og deraf maa skaftets merkelig konserverede tilstand forklares (11190). 120. Halvmaaneformet søkk af grøtsten. Omhyg- gelig tilskaaret, tykt i forhold til størrelsen, noget tykkere I Jfr. on. strengflaug, strenglag, * strengklauf. Udg. DD QI Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 i den brede end i den rette side. Med et hul ved hver ende. 7 cm. lanst Aem: bredt paa midten, 195 cm: tykt — Flad, rund sten, 7—8 em. i tvermaal. Gjennemboret nær kanten med et aflangt hul, 2,5<2 cm. i tvermaal, som dels synes frembragt af naturen, men dels ogsaa udentvil udvidet ved kunst. Stykket maa ansees for et søkk. Sammen dermed er indsendt endel stykker, som bestaar af rødbrun sand eller opløst sandsten, som har haft en glat overflade. Tildels har de udprægede, tilsyneladende for- sætlig tildannede former. F. paa Flaa i Øksendalen (11191 f.). 121. Haandtenshjul af grøtsten. Fladt paa begge tider, 4 em. i tverm., I em. tykt. Paa oversiden orneret med fordybede trekanter med spidserne vendt ind mod hullet, lidet omhyggelig indskaarne. F. under jordarbeide paa pladsen Vaagan under Akset, Fillan s., Hitteren (11198). 122. Økseblad af jern af formen med langt, næsten jevn- bredt blad, som øverst med et lidet fremspring gaar over i en kort dyb bue under hammerstykket. Dette er meget bredt med lang skaftfal med fremspringende fliger. Hele lengden j9Fem» bredde ved eggen 8 em. F. under jorddyrkning paa Bonesvold i Støren (11199). 123. Økseblad af jern, nærmest af formen R. 553, men med længere og slankere hals og rundt skafthul. 21 cm. langt, 7,5 em. bredt ved eggen, halsen i den øvre del omtrent kvadratisk, 3 em. i tvermaal. Formen synes at staa ældre jernalder nær og er vistnok ældre end vikingetiden. F. paa øvre Rol i Inderøen under pløining søndenfor veien vestenfor husene, hvor der tid- ligere skal have været hauger i fortsættelse af en række mellem Haugan og Rol. Gave fra gaardbruger Johan Vibe (11200). 124. C.150 stkr. flint. Det meste af klumpeform med endel afspaltninger. En liden cylindrisk blok med smale regelmæssige flekkeafspaltninger i den ene halvdel. En temmelig stor skive- skraber med tilhugning i kanterne. Et par skiver med gam- mel retouche i kanterne. Et par tykke stykker, der synes at have gjort tjeneste som stødstene. F. paa Indre Harø i Frænen i en liden bugt i fjæren ved høieste flomaal med undtagelse af et par, som er f. i marken c. 100 f. o. h. (11207). 125. Knivblad af jern. Den forreste del af bladet og det yderste af tangen mangler, og eggen er meget afbrækket. Ryg- linien buet. Der har iethvertfald kun været ubetydelige afsatser mellem blad og tange. Nu knap 9 cm. langt. F. ved Volden i Drivdalen, Opdal i en jernbaneskjæring i en dybde af 25 m. Men kun den nederste halve m. deraf skal være fast jord, resten jordskred fra 1780aarene. Æ. j. (?) (11210). 126. Ovalt søkk af sten af almindelig form med fure over D [3] SG AER K RYGH [1914 begge ender og lidt nedover siderne. F. paa Fløan i Skatval. Gave fra gaardbruger Johan Fløan (11219). 12%. Tveegget sverd af jern af formen R. 492. Klingen, som er afbrækket lige under hjaltet, er 75 cm. lang, c. 5 cm. bred oventil. Hjalterne og knappen har tætte smaa runde for- dybninger. Nedre hjalt er gledet halvt op paa grebet. F. under pløining paa Oppem i Værdalen. Findestedet ligger c. 300 m. ret nedover fra fundpladsen i 1907 (nr. 8371 ff.), lige ude paa bakkekanten vestenfor gaarden (11220). 128. Økseblad af jern som R. 552, 14 cm. langt og 7 cm. bredt ved eggen, som er noget medtaget. Ogsaa fligene delvis afbrækkede. F. paa Oppem i Værdalen i en ager c. 15 m. nedenfor fundpladsen for nr. 8371 fr. (11221). 129. 2—300 stkr. flint og bergkrystal, hvoraf bare 5—6 stkr. kan være bearbeidet. Et kunde antages for en meisel, nogle andre har nogen tilhugning i kanterne. F. paa en ny plads paa Tornes i Frænen paa det »ældgamle tun< paa nedre Tor- nes (11222). 130. 2—300 stkr. flint og bergkrystal opsamlet paa Lang- haug paa Tornes !/2 alen under overfladen. Deriblandt er et par gode, mindre flekker og nogle smaa skiver, som synes at have nogen tilhugning i kanterne (11223). 181. C. 35 stkr. flint. Deraf en 8 cm. lang, noget buet flekke af god flint. En vel tilhuggen borspids, indrettet for skjeftning. En anden lignende, men tyndere, som maaske snarere maa regnes for pilespids. Et stk. af en bredere flekke med retouche i den ene sidekant kan opfattes som skraber eller sag. Et skiveformet stykke med tilhugning i kanterne, utvilsomt be- stemt til skraber. — Et brudstk. af en flad slibesten af sand- sten, som har været trugformet slidt paa den ene side. Indtil S,5X6,5 em. I tvermaal. — En uregelmæssig firesidet sten af skifrig art, 12 cm. lang, indtil 3 cm. i tverm., hvis ene side er sterkt sadelformet slidt ved brug som slibesten, sikkert for stensager. Ogsaa 1 tversnit er sidefladerne indboret. — Den bagre del af en pilespids af graa skifer af den slanke form R. 88, nær 3,5 cm. lang, 11 cm. bred over agnorerne. Det yderste af agnorerne og formodentlig ogsaa af tangen afbrækket. Tangen har en skarp indskjæring paa begge bredsider med fortynding af det ydre parti. Skarp midtryg. F. paa Eikrem (Kristian E., bruget Nordli) i Akerø (11224—6, 11245). 132. C. 60 stkr. flint. Deriblandt en hel del rundagtige skiver, mest med naturlig flade paa den ene side, som kan være brugt som skrabere. En er grovt tilhuggen i kanten, ligesaa en anden, som er aflang. Endelig er der et vel tilhugget, omtr. tresidet stykke, 3,5 cm. langt, som ligner noget endestykket af Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 30 et dolkeskaft. Alt undtagen dette sidste er af temmelig daarlig flint. F. paa Sandø i Akerøi >»Skaret<« midt oppe paa øen, c. 30 m.o. h. og c. 300 m. fra sjøen paa bunden af en myr (12234). 133. Nogle og tyve stkr. flint, mest betydningsløse. Der- iblandt er nogle større med afknuste kanter, som maa være brugt som stødstene, tildels som det synes noget tilhugne dertil. En liden fin afbrækket flekke. F. paa Orvik paa Otterøen i Akerø under jordbrydning, 5 m.o. h., 50 m. fra sjøen, c. 15 cm. dybt (11236). 134. 4stkr. flint, hvoraf et noget større, med spalteflader, og et lidet stk. bergkrystal. F.i overfladen paa en ager mellem to berghauger, vendende mod syd, hvor det er antagelig, at der kan være en flintplads, paa Julbø, Julsundet (fastlandetiAkerø(11241). 1835. Bryne af kvartsit af noget usædvanlig form, aaben- bart ubrækket og helt. Det er 24 cm. langt, firesidet med sterkt afrundede hjørner, som dog i den nedre del gaar over til mere ovalt tversnit. Øverst 3x2,5 cm. i tverm., men aftager ubetydelig mod den anden ende. Det er dog ogsaa stumpt i denne ende. Det er saa regelmæssig formet med saa jevne, glatslebne flader, at det er vanskelig at antage, at det har faaet denne form bare ved slid. F. paa Hollingen, Julsundet, Akerø, ved agerbryd- ning 60 cm. dybt under en tue. Paa samme sted fandtes flintstykker, som endnu ikke er indsendte (11243). 136. Søkk af skifrig sten, fladt, men tiltagende i tykkelse nedover, nogenlunde jevnbredt, 7—7,5 em. Afrundet i den øvre ende og nær denne et hul, som synes boret fra to sider. Den anden ende klumpet. F. paa Svinset paa Otterøen 1 Akerø, c. 30 cm. dybt i en ager (11224). 137. Ovalt søkk af sten med omgaaende fure efter læng- den, ualmindelig bredt, 11,5x10x7 cm. i tverm. Furen mangler paa den ene side over midten. Overfladen tildels paafaldende glat, som om den var sleben. F. paa Rørvikeng (bruget Elve- land, paa Vikten, c. 30 cm. dybt i jorden, c. 15 m. o. h. (11246). 138. 5 perler af gul eller brun glasmasse, lave tøndefor- mede, flade for enderne, den største 1 cm. høi, 1,3 cm. bred, den mindste 0,7 cm. høi, 0,9 cm. bred. F. sammen med en 6te bort- kommen under jordbrydning paa Fævaag i Skjørn, c. I m. dybt, c. 60 m. fra sjøen og 30 m. 0. h. Sammen dermed skal der ogsaa være f. »et spyd og en pilespids af sten<, som blev ødelagt af barn. Gave fra bogholder A.S. Kringstad (11247). 139. Økse af sten med skafthul af typen R. 29, men hullet nærmere op mod nakken. Længde 17,5 cm., bredden ved eggen 4 cm., største tykkelse nedenfor skafthullet 5,cm. F.paa Meland, Hitteren (11254). 140. Perle af iysblaat glas, kageformet, omtr. 1,3 em. i 36 K. RYGH [1914 tvyerm., men sterkt paavirket af ild. — Led af en lænke af jern, dannet af en sammenvreden ten, som i enderne er formet som løkker, omtr. 8 cm. lang. Dertil kommer et ubetydelig stykke brændt ler, som mulig kunde være af en urne. F. paa V. Alstad i Skatval under planeringsarbeide paa gaardspladsen. Der skal tidligere have været en haug. Gave fra gaardbruger Oliver Alstad (11255). 141. En afbrækket fin flekke af gjennemskinnende flint med slagbule ved den ene ende, nu 3,2: em. F. paa »Bagstenen< paa Fævaag i Skjørn, c. 40 m. o. h. (11260). 142. Afbrækket flekke af opak flint med slagbule ved den ene ende, nu 5,5 em. lang. F.i kanten af øvre terrasseflade paa Erensen i Skjørn, € 25m oh. Nr. 141 og 142 er fundet af overlærer Ryssdal og gave fra ham. 145. Flad slibesten af kvartsit med trugformet slidning af begge bredsider, sterkest paa den ene, og indbuet, i tversnit konveks slidning af begge smalsider. 18 cm. lang, 9—10,5 em. bred, c. 3 em. tyk. F. paa Ulset i Strømsneset, Nordmøre. Paa samme sted skal for nogle aar siden være f. en dolk (af flint?), som blev givet til Kristiansunds museum. Gave fra Nils Johansen Ulset (11263). 144. En samling af nogle hundrede stikr. flint. Det maa væsentlig ansees som affald, men af bedre slags, som flade spaa- ner med egge, som tildels har været skikket til skjæring eller skrabning. 2 stkr. kunde efter formen være smaa skivespaltere, men bestemmelsen dog usikker. Endel gode, dog mindre flekker. Nogle skiver med gode egge. En vakker liden blok. Opsamlet paa Minde, et jordstykke under Strand paa Gomalandet ved Kristiansund, paa samme plads som nr. 10424 (VSS. 1913, 2, 52), c. 25 m. o. h. Indsendt af A. Nummedal (11264). 145. Økse af skifer, flad, ganske svagt tveregget. Bred- siderne lige meget hvælvede i længdesnit, den ene ubetydelig mere i tversnit, navnlig ved eggen. Den ene smalside plan i tversnit, den anden ikke helt fuldstændig afsleben. 7,5 cm. lang, lidt over 5 em. bred ved eggen, 3,8 cm. ved nakken, c. 1,4 cm. tyk paa midten, 1,2 cm. ved nakken. F. for sig selv i den øverste del af Allanenget i Kristiansund, 40—50 m. o. h. og langt fra den store boplads. Indsendt af A. Nummedal (11265). 146. 18 stkr. flint og 3 stkr. bergkrystal. Blandt de første er en 6 cm. lang flekke, som i den ene ende synes at have skraberegg, men ogsaa kan være brugt som kniv og sag. Et endestykke af en meget bred flekke. Et par noget usikre spaan- skrabere. F. paa Langhaugen paa N. Tornes, Frænen. Jfr. nr. 10866 ff., 10890 fr. (10935). Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 ST 147. Stor kjerne af flint med skiveafspaltninger. En min- dre do. med afstødte kanter, har vist været brugt som stødsten. En klump med nogen gammel afspaltning. Fin liden kjerne af god flint, knudeformet, med afspaltninger af smaa flekker. En bladformet pilespids. Nogle mindre stkr., hvoriblandt et par smaa flekker. F. paa øvre Tornes i Frænen (10971). 148. Henimod 150 stkr. flint og bergkrystal, omtrent alt smaat affald. 2 stkr. kan være bor, ét en bladformet pilespids, og et par har antydning til skraberegg. F. paa begge gaarde Tornes i Frænen (10972). 149. C.150 stkr. flint. Deriblandt flere større kjerner, én 11 em. lang. Et par af dem synes brugt til slagstene. Af til- dannede redskaber er et tykt firesidet bor af god flint og en skiveskraber af daarlig opak. F. paa >Torneskleivenk<, Frænen, inderst i udmarken (10984). 150. En 13 cm. lang kjerne af flint med en hel skiveaf- spaltning langs den ene bredside. Endel flintstykker, deraf et stykke af en flekke, som synes at være sagtandet i kanterne, et andet stk. med spor af retouche. Et større stk. af god flint er mulig et trekantet bor. Et tverstykke af en flekke kan være en tveregget pilespids, som har faaet tilhugning i den ene side- kant. — Et snes stkr. flint. Deraf er en og maaske to klumper sandsynlig brugt som slagstene. Nogle af de mindre viser spor af bearbeidelse, men meget afslidt.— Økse af en art sandsten, sandsynlig afbrækket oventil, da nakkefladen viser et rut brud. Rundagtig tversnit oventil. I den nedre halvdel to slebne egg- flader, omtr. ret i tversnittet, den ene sterkt, den anden ganske svagt hvælvet i længdesnittet. De to andre sider afrundet, tildels ufuldstændig slebne. Nu 13 cm. lang, 3,5 cm. bred over eggen, som er noget afstødt. F. ved Storholen og Sjenstøen (?) paa Tornes i Frænen (11078—80). 15l. Tilhuggersten som S. Miller 199. 7X6 cm.i tver- maal. Paa de to en smule fladere modstaaende sider er indhakket skaalformede gruber. F. paa Haug paa Kvæøen i Kvæfjord. Gave fra fotograf Bach (11028). 152. C.280 stkr. flint og nogle stkr. bergkrystal. Av red- skaber kan udskilles: en flekkekniv lig S. Miller 143 med ryggen tilhugget buet ligetil odden. Nogle smaa flekker med skarpe kanter. En liden skiveskraber med udbuet retoucheret egg. En do. med indbuet egg. En meget tynd liden skive med delvis ret kant. Nogle ganske smaa stkr. med retouche i kanterne. En til en spids tilhuggen 3 cm. lang flekke. En noget kortere og bredere do., sandsynligvis et bor. — Lidet stykke af en flad slibesten af sandsten, som paa den ene side har havt en plan, paa den anden en trugformet slidflade. — Et tilslebet stk. graa 38 K. RYGH : [1914 skifer af uvis bestemmelse. F. paa Eikrem (Jonas E.) paa Gossa i Akerø paa bunden af en myr ce. I em. dybt ovenpaa grusbunden. Myren ligger under de bratte sider af en bergham- mer, c. 20 m.o. h. og 100 m. fra sjøen, n.v. for Fikremelven. I nærheden er der fundet flere myrpæle, se nr. 10970 (10944—46). 153. Over 300 stkr. flint, hovedsagelig smaat affald. Her- iblandt 2 smaa fint tilhugne bor og 3 stkr., som ogsaa maa regnes som saadanne, skjønt noget bredere i spidsen. — En tver- egget pilespids med tilhugne kanter, 1,5 cm. lang, og en anden do. med meget skraa egg. Et stk. ligner en kjerneøkse med tveregg, mulig afbrækket foroven. En flekkeskraber med høi egg, 2,5 cm. lang. Nogle andre mindre udprægede skrabere. — Tvilsom økse af sten. Den har form som en økse med fladt ovalt tversnit, tiltagende i bredde mod eggen. 9 cm. lang, har været henimod 4 cm. bred i eggen. F. paa samme gaard Eikrem i Akerø og paa samme plads som fg. nr. (10998 f.) 154. C.500 stkr. flint, størstedelen sniaat affald. Forøvrig adskillige gode flekker, mest smaa og fine, for en stor del af- brækkede. Et par kan sikkert bestemmes som flekkeskrabere, flere af de andre har vel tjent som knive. Et fladt, skiveformet stykke med en fint retoucheret skraberegg. En anden liden skiveskraber. En lidt større skive med skraberretouche. 3 eller 4 smaa bor. Et lidet meiselformet stykke af sort flint med tætte flekkeafspaltninger efter længden, hvoraf en noget bredere er hul og danner en hulegg ved enden, 83,5 cm. lang, knap 1 cm. bred ved eggen. Et 4 cm. langt, i den ene ende afbrækket stykke er utvilsomt endestykket af skaflet af en liden dolk. — Et firkantet brudstk. af en tynd slibesten af sand- sten. — Et 2,7 em. langt brudstk. af en slank pilespids af sortgraa skifer, c. I cm. bred med hvælvede sider. F. paa samme gaard Eikrem i Akerø og paa samme plads som føg. nr. (11227—29). 155. 9 smaa stkr. flint, deraf 3 flekker. Den ene, 6 cm. lang, med et hak for skjeftning ved den afhugne slagbule, i den. ene kant skarp skjæreegg, den anden retoucheret, snarest til sagegg. En 6 cm. lang, smal og fin, med knivegg til begge sider, tilhugget for skjeftning nærmest bulen. Deu tredie, 4,5 cm. lang, indsmalnende mod odden og med indhak nærmest bulen. — Et brudstk. af en tynd, flad slibesten af sandsten. Begge sider trugformet slidte over det hele. — Brudstk. af en slibesten af rhombisk tversnit. F. paa en anden gaard Eikrem (Kristian E,, bruget Nordli) n.o. og nedenfor husene under jordbrydning, 0,5 m. dybt under myrjord ovenfor grusbunden, c. 10 m. o. h. og 200 m. fra sjøen. Paa samme sted fandtes nogle myrpæle, som ikke blev bevaret. Fra samme gaard er ogsaa skiferspidsen nr. 10415 (10947—49). Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 39 156. Et søkk. Nær kanten paa den ene side et gjennem- gaaende hul, som synes nærmest boret fra den ene side. F. ved gravning paa Akerø kirkegaard (10961). 157. C.60 stkr. flint. Et stk. kan mulig været et bor, et andet en skraber. Det øvrige er affald med huggeflader. F. paa Røsøvaagen paa Gossa i Akerø, paa stien mellem Solemsjøen og Røsøvaagen, c. 30 m. o. h., nær sjøen. Jfr. nr. 10856 (11232). Fund fra flintpladse paa den sydøstligste del af øen Gossa i Akerø.) 158. Et trekantet bor af flint med lang, slank spids, 4,5 em. langt. En mangesidet knude af sort flint. En skiveformet kjerne. Et fjerde stk. med spor af tilhugning. F. ved Hardings- haugen ved Breivik. Jfr. nr. 10360 og 10638. (10955). 159. C.60 stkr. flini. Det meste er affald, og de, som synes at være bearbeidede til redskaber, er mest afskurede og noget usikre. Et større og et mindre tresidet bor. 3 smaa skive- skrabere med spor af tilhuggen egg. Ft økseformet stk., som kan være tilfældigt. En god blok. F. paa fundplads III, Hjert- viken mellem øvre og nedre Hardingshaug (11130). 160. 80 stkr. flint, for en stor del af god sort. Heraf en liden fin hjerteformet pilespids af lysgraa, gjennemskinnende flint, 17 em. lang, indbuet i basis og her ligesom i eggene til- hugget fra begge sider. Liden skiveskraber med retouche i flere kanter, nær 4 cm. lang. Et trekantet bor, 3 cm. langt. En hel del kjerner og velformede knuder af god flint. Flere har tydelige merker af at have været brugt som stødsten. — En større kløvning og nogle smaa stkr. flint. Den store bærer merker af at have været brugt som stødsten, hvortil den er meget skikket, og hvortil den ogsaa synes at være noget tilhuggen. F. paa fund- plads VII, Berghaugene paa Akerøtangen. Jfr. nr. 10365. 10636 f. 10846 (10954. 11240). 161. 6 stkr. flint, hvoraf et mulig kunde regnes som en raat formet økse. F. paa plads VII, i udmarken nordenfor Brei- vaker lfrnr. 10365 (11130) 162. 25 stkr. flint. Heraf et 7,5 cm. langt tresidet stykke, spidst i den ene ende, rygkanten afhugget bagtil, vist for skjeft- ningen, et stødredskab eller mulig et bor. En 5,5 cm. lang, bred flekke af god sortgraa flint, vel en skraber, skjønt uden retouche. En flekke kan være brugt som sag. Et par skivekjerner. F. paa plads VIII, Torvstenene paa Åkerøtangen. Jfr. nr. 10366 (11008). 5 dive SS NEEB 40 K. RYGH 1 [1914 163. 23 stkr. flint. Intet kan med sikkerhed regnes for red- skab, men ét tykt stykke, som paa den ene side har hel spalte- flade og ellers mange smaa, har etslags økseform med en meget smal egg. — 95 stkr. flint, mest smaa skurede klumper. Heraf en større kjerne eller skiveblok. 2 tykke bor, afslidte. En flekkeskraber. En spaanskraber med lige egg. Et 45 cm. langt, pladeformet firesidet stk. med tveregg i den ene ende, ligner en økse. — 8—9 smaa stkr. flint. Opsamlet paa plads nr. IX, ved Gjeraholet paa Akerøtangen. Jfr. nr. 10367. 10469. 10847. (10953. 11009. 112388). 164. 3 større stkr. flint bestaaende af en tyk skive med den naturlige flade paa den ene side, noget tilhugget i kanterne, en skivekjerne og en større klump med nogle spalteflader. Op- samlet paa fundplads X, paa Per A. Akerøtangens ager. Jfr. nr. 10368 (11014). 165. 60—70 stkr. flint. idethele af bedre sort end alminde- lig paa Akerøtangen, og forskjellig ogsaa i form, ikke klumper, men flade stkr. af fliser. Et stk. har form som en skivespalter med buet egg, nær 4 cm. bred ved eggen og ligesaa lang, temme- lig tynd. Et andet mindre regelmæssigt stk. ogsaa med skive- spalteregg. En flekkekniv, knap 4 cm. lang, tilhuggen mod odden paa rygsiden. F. paa plads XI, paa Akerøtangen (Rasmus AS Haa dir for NOB00 (NOI). 166. En 2,2 cm. lang flekke af fin flint, som vist maa op- fattes som en pilespids; den er noget tildannet for skjeftning ved den bagre er E. paa plads XII, paa Rasmus Akerøtangens eiendom. Jfr. nr. 10370 (11242). 164 12 stikr. deriblandt en skraber med retoucheret udbuet egg af en temmelig tyk skive. — Et søkk af skifrig sandsten med omtrent firesidet tversnit, jevnt aftagende i bredde og tykkelse opad med et fra to sider boret hul ved den afrun- dede øvre ende. — C. 60 stkr. flint, hvoriblandt et eller to bor og mulig et par afslidte skrabere. Dertil nogle stkr. kvarts og bergkrystal. Opsamlet paa fundplads XV, paa øvre Akerøsand, syd for prestegaarden (>Julneset<). Jfr. nr. 10873 (11040 f. 11182). 168. 5 sterkt afskurede stkr. flint. Et af de mindste har udentvil været en flad firkantet skraber med indbuet egg i den ene ende. — C. 25 stkr. flint, sterkt afslidte, hvoriblandt mulig et par bor. Opsamlet paa fundplads XVI, paa Akerøsand- fjæren. Jfr. nr. 103874 (11012. 111838 169. En klump af god flint. Har en lang skiveafspaltning paa den ene side, desuden nogle fremstaaende knolde afhugne. Har merker af at være brugt som stødsten. — 4 stkr. flint, som maa regnes som affald. Fra plads XIX, paa øvre skogvel paa Aukra prestegaard. Jfr. nr. 10377 og 10849 (10958. 11134). Nr. 4] OLDSAGSSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 41 1790. Meisel eller økse af sten, 3,3 cm. bred i eggen, c. 5 em. lang. Har havt firesidet tversnit med kileform uden aftynding mod nakken, hvor den maa have været meget tyk, er imidlertid sterkt afkløvet i den øvre del, saa at kun en del af nakkefladen er bevaret. Synes at have været helt sleben med en særskilt kort eggslibning. Fra fundplads XXIII, nedenfor Mads Hukkel- hergs huse. Jfr. nr. 10381 (11010). 171. C. 135 stkr. flint, for en stor del større klumper med enkelte spalteflader, ogsaa endel uden saadanne. Heraf enkelte kjerner; en liden skraber af god flint tilhuggen for skjeftning. Af flekker kun et par, hvoraf en 5 cm. lang kan være brugt som kniv. 3 stkr. har mere og mindre udpræget form som tver- økser, skivespaltere, uden dog ganske sikkert at kunne betegnes som saadanne. Et 4 cm. langt stk. af melkehvid overflade med tyndt spidsovalt tversnit har en sterkt buet tveregg, nær 2,5 cm. bred, tilspidset mod nakken. Et skivebor af kvarts med sterkt fremspringende tilhuggen spids. F. i Hukkelbergfjæren (10959). 192. C. 25 stkr. flint, mest tarvelig opak. Deraf en stor klump med flere spalteflader. Et aflangt stk. synes at være til- dannet som skraber i den ene ende. F. paa Akerøtangen paa Anders J. A.'s ager (10957), 193. En meget stor kjerne af flint med store skiveafspalt- ninger. Skraber af sort flint med indbuet egg. 8 andre smaa sikr. flint. F. paa plads XXVIIH, paa Akerøtangen. Jfr. nr. 10386 (10956). 174. Over 25 stkr. flint, altsammen noget større klumper, men omtrent alle med afspaltningsflader. Nogle har vist været brugt som stødstene og har faaet sin tilhugning for at kunne holdes bedre i haanden. Andre kan betegnes som kjerner. En hel del har nu brun eller gul overflade. Det meste vandslidt.— C. 50 stkr. flint, hvoraf enkelte stødstene. Flere af de mindre viser tilhugning af kanterne. Størstedelen har en frisk brun farve. — Over 100 stkr. flint, tildels store klumper med afspaltninger. Ogsaa de mindre stkr. har som sædvanlig paa denne plads klum- pet form, medens flekker og skjerver omtrent ganske savnes. Et stk. kunde godt regnes for en skivespalter, men er maaske snarere en skraber, da den synes at være retoucheret i eggen. Nogle andre tykke skiver synes ogsaa at have skraberegg. — C. 60 stkr. flint, mest større. Flere kjerner og større knuder viser merker af at have været brugt som stødstene. Ingen sikre arbeidede redskaber. Som vanlig har flere stkr. brun farve. Op- samlet paa plads XXXII, paa Hjertvikfjæren. Jfr. nr. 10527. 10850 (10960. 11013. 11135. 11237). 195. 25 mest større stkr. flint. Det meste er klumper, meget afslidt, men flere med merke af afspaltninger og enkelte synes Me ren, K. RYGH BE al være brugt som stød- eller knusestene. En stor tyk skive, 10X7 em. i tvermaal, noget tilhugget i den ene kant, men dog ikke færdigt redskab. En liden tynd skive med skarp, lidt be- skadiget kant til den ene side, brugt som kniv eller skraber, god flint. Et par andre smaa skiver, maaske ogsaa skrabere. Et par stkr. for en stor del større kløvninger. Nogle stkr. sees at have været brugt som stødstene. Et par velformede knuder. Et lidet stk. kan antagelig bestemmes som et bor. Opsamlet paa fundplads XXX paa Hjertyik. Jfr nr 10526 103511 (10952 010239) 176. C. 50 stkr. flintaffald, mest spaaner og nogle raat formede flekker. Et eller to stkr. kunde mulig være bor og et har form som en flekkespalter. Fra fundplads XXXIX, Sand- myren n.v. for den gamle planteskole. Jfr. nr. 10853 (11136). 1797. 15—16 stkr. flint, mest klumper, hvoraf endel kan be- tegnes som kjerner. Fra fundplads XXXXII (11137). IS. C.50 stkr. daarlig opak flint, som tildels har kvartsit- agtig udseende, hovedsagelig i form af mest temmelig store af- kløvede skiver. Intet kan med sikkerhed ansees som bearbeidet til redskab. Opsamlet paa fundplads XXXXIV, paa Horremshar- dingshaugene, to smaa hauger i udmarken, i et myrhul, sønden- for hovedveien (11233 Alle disse fund er opsamlede under kontrol af hr. sogneprest H. Saxlund og indsendt af ham. Fund fra grundgravninger i Trondhjem. 179. Et kranium, vel bevaret, men manglende underkjæven. F. med nogle flere mindre vel bevarede skeletdele ved kloak- gravning 1 den øvre del af Hospitalsgaden i øst for kirken nærmere gadens anden side. Her er ogsaa tidligere fundet skelet- rester (11186). 180. Kranier, extremitetsben og andre skeletdele f. ved kloak- gravning i Kjøbmandsgaden udenfor Haandverks- og Industri- foreningens gaard, hvor ogsaa tidligere er konstateret en gammel kirkegaard (11187). ISI. Haandtenshjul af grøtsten, omtr. fladt paa begge sider, noget ujevnt tilskaaret i kanterne, 3,5 cm. i tvermaal, 1 cm. tykt. — Et stykke af kanten af et kar af grøtsten, tilskaaret i halvmaaneform, og gjennemboret med tre hul i række, formodent- lig anvendt til vævlod eller lign., 13—14 cm. langt, 4,5 cm. bredt paa midten. — Naal af træ af en i byfund almindelig form, omtrent rundt i den nedre, affladet i den øvre del, og der for- synet med hul. Afbrækket i hullet, men ellers hel. Nu omtr. 15 Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 43 em. lang. — 4 vævlod af grøtsten. 2 ubestemmelige profilerte mindre stene af grøtsten. Et haandtag og lidt af væg- gen af et bedre arbeidet kar af grøt- sten (11194—97). 182. Ske af træ med smalt, langt blad, 8x4 cm., og et 15 cm. langt skaft. Bladets indside er orneret med temmelig ubehjælpelig indridsede baandslyngnin- ger og grupper af korte streger. — Rund brikke af sten, 45 cm. i tvermaal, c. 0,8 em. tyk, flad paa begge sider. — Haandtenshjul af brændt ler, hvæl- vet paa oversiden, omtrent fladt paa un- dersiden, c. 3,s cm. i tvermaal. — Lampe af grøtsten, i baadform, tilspidset i begge ender. Paa begge bredsider er kanten meget afstødt. Flad paa undersiden. Hvor siderne er hele, er de glat tilskaarne. 14 cm. lang, dybden c. 2 em. — Et plumpt tildannet, tykvægget kar af sten, noget ovalt, utvilsomt en lampe. 15x11 cm. udvendig, dybden c. 2 cm. —2 hjulfor- mede stkr. af grøtsten med hul i mid- ten, c. 13 og 12 cm. i tverm., hullet paa midten lidt over 1 cm. Saadanne er ogsaa tidligere fundet i bytomter. De synes for svære til at kunne have været svinghjul paa driller. — Fodstykke af et bordkar af grøtsten, som har havt bægerform. (11201—06). 183. Et tildannet, fladt stykke træ, noget bredere og tyndere til den ene side og der med profileret afslutning, i den anden, tykkere og smalere ende afbræk- ket og der noget brændt et stykke op- øyer) Fig. 21. 17,5 em. langt: Det synes snarest at have været et haandtag. Paa den ene side er let indridset 16 rune- tegn, som viser sig at være futharken. De er idethele tydelige, men de sidste er noget afsvedet oventil. S-runen er beteg- net ved en halv stav uden afslutning med punkt. 14de og 15de rune er sat i ordenen Y VP; af den første er kun kvisten til- 44 K. RYGH [1914 høire nu sikkert synlig!. Den sidste, Å, har ikke havt kviste nedentil, sandsynligt har den bestaaet af en stav uden kviste ligesom paa nogle svenske futharker (jfr. Wimmer, Die Runenschrift, s. 289 ff.) — Et redskab af dyre- tak, bestaaende af et fladt stykke med et større hul og to derfra fremspringende grene. Tildan- nelsen har kun bestaaet i gjennemboringen og tilskjæringen af det flade stykke bagtil OOS 16). 184. Nøgel af bronce til hængelaas af typen R. 556, som vistnok holder sig ud gjennem middelalderen. Gode 10 cm. lang. Øverst forsynet med et bærehul. I den nedre, spaltede halvdel forsynet med grup- per af tverhak paa den ene side, i den øvre med krydsende furer nedentil og oven- ti. — Naal af ben, hvis øvre del, som har været flad og antagelig forsynet med et hul, mangler, nu omtr. 16 cm. lang. Nederst rund, gaar efterhaanden over til oval og er øverst bredere og fladere, dog hvælvet paa den ene side. Her er en lev- net part af et indgravet ornament, som nærmest ligner bagdelen af en fugl. Efter afbrækningen er der paabegyndt, men ikke fuldendt et nyt hul. Fig. 22. — Et stykke træ, som ligner et skaft af en ske eller spade, rundt, men i den ene ende begyn- delsen af en skraa affladning, 16,5 cm. I. — En 17 cm. lang nagl af træ med rund- agtig hoved og tvert afskaaret i den nedre ender due al) 185. Et redskab af ben, med rundt tversnit, glat tilskaaret, omtrent jevntykt, noget bøiet, helt og afrundet i den ene, afbrækket i den anden ende, nu 27 cm. Fig.22. 3 langt, c. 1 cm. i tverm. Nær den afbræk- kede ende er et omgaaende baand af to tætte, let indgravne furer. — En flad brikke af & træ med et indgravet kors paa den ene side, Fig.28. 1/. 3,5 cm. i tverm. — En rund naal af træ, afbræk- ket i spidsen, simpelt tilskaaret i den øvre ende, nu 12 em. lang. — En fin firesidet hein af skifer, nu 16 cm. lang. — Et ube- 1 Kvisten tilvenstre kan tydelig sees gjennem forstørrelse, men den er noget kortere og udgaar fra staven høiere oppe end kvisten til høire. Udg. Nr. 4] OLDSAGSAMLINGENS TILVÆKST I 1914 45 stemt redskab af jern af etslags knivform, som synes at have været skjæftet. — En brødspade af træ, 40 cm. lang, hvoraf omtr. halvparten paa det 8 cm. brede blad (11214—18). 186. Naal af ben med flade bredsider, men gaar mod odden over til omtrent rundt tversnit. Den yderste spids afbrækket, nu 11 em. lang; i den øvre ende et vidt hul. — Stykker af en eller flere sko. Deraf et forstykke af overlæret med en kort, sterkt opstaaende snude og ornamenteret med 4 fra snudens spids opgaaende parallele streger og i en bue oventil et baand streger. — Enkelttindet kam af ben. Den ene skinne helt bevaret, 27 cm. lang mellem endepunkterne, af den anden er kun et brudstykke paa 19 em. Skinnerne er orneret, men ikke paa samme maade. Paa den ene er der, begrænset af længdefurer, to baandfletninger af forskjellig karakter. Endestykkerne har baand af tætte lod- rette streger, hvoraf især de yderste er meget brede. Paa den anden er den øvre baandfletning lig de foregaaende, men isteden- for den nedre er der en tæt rad ringe om centrer. Af de be- varede tinder er de længste 2,5 em. lange. Fig. 23. — Halvdelen af et 10 cm. langt, tøndeformet garndubbel af træ. — Et kant- stykke af et stort fat af træ, overkanten orneret dels med skraa striber, dels med dybe længdefurer (11249—3538). Nr. 181—186 er f. ved en kloakgravning, som strakte sig fra Kjøbmandsgaden gjennem Scholdagerveiten ud til Søndre gd. og gik et stykke op i Krambodgaden og ind i gaards- rummet til den vestre hjørnegaard mellem Krambodgd. og Schold- agerveiten. Nr. 181 fandtes ved hjørnet af Scholdagerveiten og Kjøbmandsgaden, nr. 182 længere inde i veiten. Nr. 183, hvor- iblandt træstykket med runeindskriften, blev fundet i krydset med Krambodgaden i en dybde af c. 2 m., nr. 184 helt inde i Krambodgaden paa et dyb af henimod 4 m., nr. 185 i samme gade og i endnu større dybde, c. 4—5 m., nr. 186 nær Søndre gd. i en dybde af c. 4 m. 187. Haandtag til en kjedel af grøtsten med en tilhørende rest af kjedelens væg. F. under jordarbeide paa Bakaunet ved Trondhjem (11248). v Me å i % N KØA Ne EE Sn Te er k nd Å MEDDELELSE FRA TRONDHJEMS BIOLOGISKE STATION NR. 9 HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA AV 0. NORDGAARD DET KGL. NORSKE VIDENSKABERS SELSKABS SKRIFTER 1914. NR. 5 AKTIETRYKKERIET I TRONDHJEM ene 80 1. Bemerkninger om havstrømmenes indflydelse paa dyrenes utbredelse. I et foregaaende arbeide! har jeg villet paapeke nogen av havstrømmenes virkninger paa dyrelivet, specielt paa fiskenes vandringer. Der er ogsaa forsøkt at tilbakeføre svingninger i fiskeriernes avkastning til ændringer i fiskefelternes strømsystem. I denne avhandling vil jeg søke at behandle havstrømmene som zoogeografisk faktor. I sit utmerkede arbeide, «Invertebrate bottom fauna of the Norwegian Sea and North Atlantic», har professor ÅPPELLØF* trukket op grenserne mellem den arktiske og boreale havfauna og fremhævet havstrømmenes store indflydelse paa de fysikalske forhold, hvorav dyrelivet avhænger. Appelløf har ogsaa nærmere omtalt havstrømmenes virkning paa dyrenes ut- bredelse ved transport av de pelagiske larver og de voksne dyr, som svømmer omkring hist og her i vandlagene”?. Disse spørs- maal er ogsaa i sin tid behandlet av G. O. Sars* Fra Appelløfs instruktive avhandling tillater jeg mig at citere et litet avsnit (1. c., s. 559): «It is strange that a few boreal forms are peculiar to the plateaus and do not enter the fjords, for the fjords and plateaus have most of their forms in common. Wether it is due to the fact that these peculiar forms develop at a time when the Atlantic water, in which they probably live during both their larval and full-grown stages, does not penetrate into the fjords or whether the phy- sical conditions of the fjords are in some way uncongenial, is unknown. Similarly we are unable to explain why åa number of boreal forms, which are widely distributed elsewhere, avoid the North Sea and Skagerrack, or why plateau-forms enter fjords north of Stat, like the Trondhjem fjord, but are absent from fjords farther south.» 1 Bemerkninger om strømmens virkning paa fiskenes bevægelser. D. kgl. n. vid. selsk. skr. 1910, nr. 5. * Murray and Hsorrt, The depths of the ocean, p. 457560. London, 1912. SeUNeNp. 558. 4 Undersøgelser over Kristianiafjordens dybvandsfauna. Norsk Mag. f. Naturv., b, 16, 1869, s. 305. 4 0. NORDGAARD [1914 Da de dypereliggende partier av fjordene og de utenforlig- gende plateauer er i høi grad overensstemmende baade i de fysikalske forhold og i sin faunistiske karakter, er det i grunden paafaldende, at der dog eksisterer plateauformer, som ikke har formaad at trænge ind i fjordene. Her skal imidlertid bemerkes, at antallet av arter, som kun er indskrænket til plateauerne, vistnok er meget litet. Av saadanne opfører Appelløf Dorocidaris papillata Lrske og Spatangus raschi LovÉn. Førstnævnte art angives av M. SARs! som forekommende i 100—200 favnes dyp langs den bergenske kyst op til Kristiansund i det mindste. Den gaar ogsaa noget længere mot nord. Jeg har saaledes er- holdt et eksemplar fra Sauøen, Froan (utenfor Trondhjemsfjor- den). Dette blev optat paa snøre i juli 1913 paa 100 favne vand ca. 2 mil utenfor Sauøen. Men arten er hittil ikke observert i nogen av fjordene. Spatangus raschi er ifølge JAMES GRIEG? fundet utenfor Søndfjord og Sognefjord, og G. O. SARS” opfører den fra Storeggen utenfor Aalesund. Artens zoogeografiske ka- rakter er bestemt i følgende ord av TH. MORTENSEN*: «The geographical distribution of Spatangus raschi Lov. is in the whole North Atlantic from Norway to the Azores, but not on the Ame- rican side.» Grunden til, at de to nævnte arter hittil ikke har formaad at trænge ind i fjordene, har man ikke kunnet paavise. Der er nogen sandsynlighet for, at indstrømming av det varme og salte bundvand i fjordene finder sted paa en tid, da de nævnte arters larver ikke forekommer i vandet, medens der er liten eller ingen indstrømming under larveutviklingen. De nævnte arter er boreale og larveutviklingen finder rimeligvis sted i den varme aarstid, paa den anden side er der ting, som tyder paa, at bundvandet serlig strømmer ind i fjordene om vinteren. Der er andre plateauformer, som kun undtagelsesvis er observert i fjordene, en saadan er Pontaster tenuispinus DÖBEN & KOren. Ifølge GrRIirG ? er denne art funden av NORMAN i mundingen av Korsfjorden, av G. A. Hansen ved Moldøen i Nordfjord og av G. A. HANSEN og FrieLE i mengde utenfor Sognefjordens mun- ding. Paa «Michael Sars» togt i 1902 blev den funden i mun- dingen av Sulenfjord nær Aalesund*. Jeg har tat eksemplarer i leden utenfor Trondhjemsfjorden, da jeg sommeren 1910 skrapte I Oversigt over Norges echinodermer, s. 98. Kristiania, 1861. ? Om echinodermfaunaen i de vestlandske fjorde. B. M. A. 1894—9, 61 2, & TL 3 Bidrag til kundskaben om dyrelivet paa vore havbanker. Kr.a Vid. Selsk. Skr. 1872. + Echinoidea II, s. 130. The Danish Ingolf-Expedition. 5 Om echinodermfaunaen i de vestlandske fjorde. B. M. A. 1894—9, Dres! Dephts of the ocean, p. 505. No. 5) HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 5 i øst for Storfosen. Individerne hentedes op fra et dyp av 200 m. Endelig har baade V. STorw og jeg fundet arten ved øen Tautra i Trondhjemsfjorden. I de senere aar er den ogsaa paavist i Hardangerfjorden av GRIEG), som uttaler (1. ce. s. 110), at han er mest tilbøielig til at tro, at arten nylig som egg eller larve er indvandret fra kystbankerne. Helt siden 1905 skrapte Grieg paa de lokaliteter, hvor arten først paavistes i 1909. Derfor er det sandsynlig, at P. tenuispinus paa dette sled er en indvandrer fra de senere aar. En anden art, der likeledes av Appelløf opføres som pla- teauform, er Rhizocrinus lofotensis M. Sars. Før 1900 kjendte man denne eiendommelige dybvandskrinoide kun fra Vestfjorden og nogen andre nordlandske fjorde, samt fra Trondhjemsfjorden. Tiltrods for alle de undersøkelser, som var gjort i de vestland- ske fjorde, var dog ikke et eneste eksemplar paavist. Men under en reise, jeg gjorde til vaarsilddistriktet i mars 1902, fandt jeg Rhizocrinus i Selbjørnfjorden, Bømmelen og Boknfjorden. Sikkert kan det naturligvis ikke sies, men der tør være en mulighet for, at Rhizocrimus i de nævnte vestlandsfjorde i likhet med Ponta- ster tenuispinus i Hardangerfjorden er en indflytter fra de senere aar. I rækken av boreale plateauformer kan ogsaa nævnes Waldheinia septigera Lovén. I Mollusca III (The Norw. North Atl. Exp. 1876—1878) sætter FriELE og GRIEG denne arts utbre- delse fra Vestfinmarken til Cap Bojador, Canariske øer og Azo- rerne. Den kjendes fra postglaciale avleiringer ved Kristansund og fra tertiære lag i Italien. M. SARS og H. FrikeLrt har tat den ved Manger paa Norges vestkyst, H. Friele har desuten fundet den ved Batalden, 150—200 f., og G. O. Sars ved Florø og paa Storeggen. I det ytterste parti av Trondhjemsfjorden, nemlig i renden mellem Røberg og Agdenes, er denne art observert baade av STORM, SWENANDER og mig. En anden plateauform, som har formaad at trænge ind i den ytre del av Trondhjemsfjorden er Stylaster norvegicus GUNNERUS. Den er desuten funden i Har- dangerfjorden samt paa Storeggen. Dr. Hs. BrocH* betegner denne art som ? fremhæver ogsaa, at pimpsten og lava- stykker er funden paa kysten fra Jæderen til Finmarken, men mest derav i Lofoten og Finmarken*. Man maa saaledes kunne si, at havstrømmenes viktigste kontinentale støtbrem er markert ved drivgods av forskjellig slags, og for Nordhavsstrømmens vedkommende strekker denne brem sig omtrent fra Stat til Fin- marken. De fund, som er gjort av pimpsten i forskjellige høi- der over den nuværende havstand, tyder ogsaa paa, at denne støtbrems utstrekning har været omtrent den samme gjennem lange tider. Plateauformer, som av en eller anden grund har vanskelig for at utbrede sig, har saaledes større chancer for at trænge ind i fjordene nordenfor end søndenfor Stat, fordi strekningen Stat —Finmarken bestrykes av den nordgaaende varme strøm, som kan føre larverne med sig. Men paa den anden side hænder det dog, at der en sjelden gang foregaar en invasion til vest- landsfjordene søndenfor Stat, idet f. eks. Pontaster tenuispinus er kommen ind i Hardangerfjorden. Dette kan vel ikke sies at være saa rent paafaldende, rarere er det, at en arktisk strøm kan sende sit vand ind i en vestlandsfjord. Dette maatte ialfald være tilfeldet i november 1898, da jeg i Puddefjorden ved Ber- gen observerte en mengde individer av Clione limacina PuirPS>. Denne rent arktiske art optrær ogsaa av og til ved Sveriges vestkyst. Saaledes observertes den i februar 1884 utenfor Ström- stad, hvor den ogsaa hyppig fandtes i sildemaverne*. Den Om drifved och andra af hafströmmar uppkastade naturföremål vid Norges kuster, s. 9. Gøteborg, 1883. 2 Søndmørs beskrivelse, I, s. 58. Om drifved, s. 74, 2. fotnote. BJØRLYKKE oplyser i sin geologi, s. 45 (Kristiania, 1910), at meste- parten av de pimpstenlignende stene, som nu findes langs stranden, er slagger fra engelske jernverker. Undersøkelser i fjordene ved Bergen 1897—1898. B. M. A. 1898, 008 IO) GS IG Cart W. S. AURIvILLIUS, Vergleichende tiergeographische Untersuch- ungen ber die Planktonfauna des Skageraks in dem Jahren 1893 — 1897. Kgl. Sv. Vet. Akad. Hand., bd. 30, nr. 3, s. 91. Stockholm, 1898. ov No. 5| HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 9 20. januar 1896 fandtes den i mundingen av Gullmarfjorden i Bohuslån. En masseoptræden av denne art ved Norges og Sve- riges vestkyst kan kun forklares derved, at vand fra en arktisk havstrøm, muligens den østislandske polarstrøm, forcerer sig frem til de nævnte kyster. En lignende sporadisk optræden av arktiske planktonformer har man ogsaa eksempler paa fra de britiske kyster. Saaledes beskriver A. M. Norman! flere tilfelder, da arktiske planktonkrustaceer (saasom Euthemisto compressa, Thysanoessa longicaudata og neglecta, etc.) har optraadt ved Skot- lands østkyst. Norman meddeler ogsaa (1. c. p. 24), at Clione limacina, «the Arctic naked Pteropod, has occurred on several occasions off the east coast of Scotland.» Sammesteds anfører Norman et interessant eksempel paa en vandring sydover av en arktisk bundform, nemlig Acmæa testudtinalis Mött. Herom skri- ver nævnte forfatter (1. ce. p. 24: «No part of the British coast had been more thorughly explored than Northumberland. Yet in all their searches, neither JOHNSTON, nor ÅLDER nor HANCOCK had ever seen this mollusk. But in 1856 and 1857 it was met with at the Farne Islands |TarE| and Withburn [Abpes], and in 1857 at Roker [A. Hancock]. Soon after this it was found to have made its way southwards to Hartlepool. Next it reached Scarborough and its neighbourhood.» Disse vandringer baade av arktiske planktonformer og bunddyr maa sættes i forbindelse med havstrømmene. Paa strømkartet sees, at den østislandske polarstrøm falder Nordhavsstrømmen i flanken, derved sker en blanding av arktiske og atlantiske dyr, og da der endvidere gaar en strøm sydover langs Storbritaniens østkyst faar de oven- nævnte forhold rimeligvis sin rette begrundelse. Man har ogsaa eksempel paa, at en planktonorganisme kan erobre sig et nyt omraade uten at være ført frem fra sit egent- lige utbredelsesfelt av havstrømme. Dette er f. eks. tilfeldet med en diatome Biddulphia sinensis GRÉV. som i de senere aar har utbredt sig i Nordsjøen. Se herom dr. C. H. OsTeNFELD” og E. JØRGENSEN”. I sin karakteristik av plankton indsamlet av *s «Michael Sars» opfører dr. Damas* endel former, som ikke tilhører Nord- havet og som gjør sin indtræden i Færø—Shetlandkanalen ved 1 Transactions of the Hertfordshire nat. hist. soc., vol. 14, part 1, seprsg0dp 25 2 ? Immigration of a plankton diatom into a quite new area within recent years; Biddulphia sinensis in the North Sea waters. Inter- nationale Revue der gesamten Hydrobiologie und Hydrographie, Bd. IT, 1909, p. 368. 3 Biddulphia sinensis ved Bergenskysten. Naturen, 1909, p. 84—89. + Report on Norwegian Fishery- and Marine Investigations, vol. II, e09medeps 0. Mo 0. NORDGAARD ar (1914 mittsommertid. Blandt de mest karakteristiske nævnes: Lepas fascicularis, Physophora borealis, Cupulita sarsi, Solmaris corona, Salpa fusiformis, Aracnachtis albida, Clio pyramidata og uncinata. Enkelte av disse former har vistnok tildels været observert ved Norges sydvestlige kyst, men saaledes som strømarrangementet i almindelighet er ved vore kyster, maa vi vente, at disse atlan- tiske former serlig maa vise sig ved den nordvestlige kyst, hvil- ket ogsaa de hittil gjorte observationer synes at bekræfte. Studiet av strømmene i forbindelse med en skjønsom vur- dering av den geologiske utvikling eller de topografiske forand- ringer vil kaste et forklarende lys over flere eiendommelige træk i dyrenes utbredelse. Sammenlignes f. eks. Kristianiafjordens dyreliv med fjordfaunaen paa Norges vestkyst, vil man finde, at Kristianiafjorden mangler en hel del former, som lever og trives i Vestlandsfjordene. Det vil vise sig, at den faunistiske forskjel er saa stor, at den paa langt nær kan forklares alene ved hydrografiske forhold (differentser i vandets temperatur og saltgehalt. Sammenlignes f. eks. molluskfaunaen i Kristiania- fjorden og i de vestlandske fjorde, vil det vise sig, at forskjellen er ganske betydelig. Kristianiafjorden mangler saaledes en hel del arktiske former, som fremdeles klarer livets strid i vest- landsfjordene. Av saadanne kan nævnes: Pecten islandieus, P. hoskynsi, Dacrydium vitreum, Modiolaria nigra, GCrenella decussata, Portlandia lenticula, Tridonta borealis, Thracia truncata, Panopea norvegica, Margarita grønlandica, Machæroplax obscura, Trochus occidentalis, Morvillia undata, Amauropsis islandica, Trichotropus borealis, Bela harpularia, Volutomitra grønlandica, Pyrene rosacea, Sipho islandicus, ete. Det er i grunden et paafaldende stort an- tal av arktiske mollusker, som fremdeles holder det gaaende i de vestlandske fjorde, mens de har maattet vike i Kristiania- fjorden, som følgelig maa by de arktiske former ringere livsvil- kaar end de førstnævnte fjorde. Til forklaring av denne om- stændighet kan fremholdes, at vestlandsfjordene har en mengde forgreninger, som tildels gaar langt ind i landet, hvorav følger en ikke ringe forskjel i vandets temperatur mellem kysthavet og fjordenes mundinger paa den ene side og de indre fjordpar- tier paa den anden. Denne forskjel i temperatur er ganske vist ikke saa betydelig i Kristianiafjorden. Av boreale og lusitaniske mollusker, som findes i det vest- landske gebet, men ikke forekommer levende i Kristianiafjorden i nutiden, kan nævnes: Arca tetragona, Limopsis minuta, Pec- tunculus glycimeris, Circe minima, Venus cassina, Tapes decussa- tus, Lepton nitidum, Lasæa rubra, Lutraria elliptica, Scrobicularia piperata, Tellina crassa, Macoma fabula, Psammobia costulata, P. vespertina, Solen ensis, Poromya granulata, Dentalium agile, No. 5| HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 11 Acantochiton fascicularis, Cyclostrema pettersent, Cingula soluta, C. cingillus, Alvania reticulata, Rissoa parva, Rissostomia membra- nacea, Jeffreysia diaphanus, J. globularis, Læocochlis granosa, Aporrhais seresianus, Aclis ascaris, Aclis unica, Odostomia pallida, O. albella, O. umbilicaris, Eulimella compactilis, Clathurella reti- culata, C. purpurea, Mangelia nebula, Spirotropis carinata, Bucci- num humphreysianum, Ukko turtoni, Sipho gracilis, ete. Ifølge W. C. BRØGGER! indeholder Kristianiafjorden ialt 268 arter av nulevende skaldækte mollusker, hvorav 210 er fun- det fossil i Kristianiafeltets postglaciale avleiringer. I sidstnævnte er fundet 45 arter, som hittil ikke er paavist levende i fjorden, mens paa den anden side fjorden indeholder 58 levende arter, som ikke er paavist blandt de postglaciale avsætninger. Kristi- aniafjordens arter av skaldækte mollusker er forøvrig i de senere aar forøket med 2 nulevende arter, nemlig Lima excavata og Chiton abyssorum”?. Det hele antal skulde saaledes bli 270 arter. Av de 45 arter, som kun er fundet fossil, opfører Brøgger (1. €., s. 577) 22 lusitaniske, nemlig: Arca tetragona, GCardium tuber- culatum, Tapes decussatus, Lepton squamosum, Scrobicularia pipe- rata, Lasæa rubra, Tellina crassa, Macoma fabula, Psammobia vespertina, Solecurtus antiquatus, Pholas candida, GCingula soluta, OQnoba vitrea, Alvania reticulata, Aclis ascaris, A. unica, Turbonilla lactea, Odostomia albella, Eulimella nitidissima, Clathurella pur- purea, Mangelia nebula, Philine pruinosa. Av disse er følgende nu helt forsvunden fra landets fauna: Pholas candida, Cardium tuberculatum, Solecurtus antiquatus, Eu- limella nitidisstma. Av de øvrige kjendes levende ved vestkysten: Arca tetragona, Tapes decussatus, Scrobicularia piperata, Lasæa rubra, Tellina crassa, Macoma fabula, Psammobia vespertina, Cin- gula soluta, Alvania reticulata, Aclis ascaris, Å. unica, Turbonilla lactea, Odostomia albella, Clathurella purpurea, Mangelia nebula. De øvrige: Onoba vitrea og Philine pruinosa er fundet le- vende ved sydkysten. Under den temperatursænkning, som har fundet sted siden havet stod ved Tapestidens strandlinje, har altsaa mange syd- lige former lidt artsdøden i Kristianiafjorden, mens de har kun- net fortsætte sin tilværelse i de vestlandske fjorde. Dette er heller ikke urimelig. Ifølge Monn har den sydvestlige kystrand av Norge den høieste aarlige middeltemperatur, og man vet tillike, at nævnte kystbrem beskylles av vand med det største aarlige temperaturmedium. Den sydvestlige kyst byr altsaa de varme- I Om de senglaciale og postglaciale niveauforandringer i Kristiania- feltet, s. DTT. ? H. Kiær og Å. WoOLLEBÆK, Om dyrelivet i Kristianiafjorden. N. Mee 16 Nei, 1585 50 JOGGERE) po 0. NORDGAARD [1914 elskende sydlige former de bedste livsvilkaar, som landet kan skaffe. Der er saaledes den eiendommelighet, at det vestlandske faunagebet yder baade de arktiske og de lusitanske arter bedre livsbetingeiser end Kristianiafjorden, idet de arktiske mollusker finder levelige vilkaar i fjordenes inderste partier. Vi kan altsaa si, at den marine faunaforskjel mellem Østland og Vestland delvis kan forklares ved de stedfindende temperaturdifferentser. Men temperaturen alene er paa langt nær tilstrækkelig til at begrunde den store faunistiske forskjel. Norman”! har beregnet, at av vestlandsmolluskerne er ca. 82 pet. fælles med Storbri- tannien, ca. 66 pet. med Kristianiafjorden og ca. 60 pet. med Middelhavet. Med adskillig grund kan man saaledes si, at vest- landsfaunaen er britisk i sit præg, og den har av mollusker næ- sten like mange fælles med Middelhavet som med Kristiania- fjorden. Men herav følger, at der ogsaa maa være andre ting end temperaturen, som spiller en hovedrolle i et farvands fau- nistiske sammensætning. Og her frembyr strømsystemet sig som den naturligste forklaringsgrund til likheter og ulikheter i fau- naen. Som "før nævnt opgir BRØGGER for Kristianiafjorden i det det hele 58 arter, som hittil ikke er representert i fossilfundene omkring fjorden. Enkelte av disse er smaa og kan som følge derav muligens være overset, men for de større arters vedkom- mende er det sandsynlig, at de er indvandret efterat sjøen blev staaende ved den nuværende strandlinje. Blandt disse er der ogsaa 5 arktiske former, hvorav specielt skal nævnes Lophyrus albus og Åcmæa testudinalis. Av de boreale og lusitaniska arter vil jeg nævne: Psammobia tellinella, Rupicola distorta, Pecten abyssorum, Malletia obtusa, Mya arenaria, Typhlomangolia nivalis, Scaphander lignarius, S. punctostriatus, Lima hians, Modiolaria marmorata, Trochus zizyphinus, ete. Om indvandringen av disse arter henviser jeg tl Brøggers utførlige meddelelser i det før nævnte grundlæggende arbeide for de norske kvartærstudier 578, 594—613). Vi kan visselig gaa ut fra, at siden den nuværende strandlinje blev grensen for sjøens stand, har kyst- farvandenes strømsystem 1 alt væsentlig været det samme som nu tildags. Det lar sig altsaa gjøre selv for arktiske mollusker at finde veien til Kristianiafjorden under de nuværende strøm- forhold. Den ene av de i forholdsvis sen tid indvandrede arter Acmeæa testudinalis, hvis fremtrængen langs den britiske øst- kyst i det 19. aarhundrede er omtalt i det foregaaende. Har larverne av denne art kunnet trænge frem med den østislandske polarstrøm gjennem den nordøst gaaende varme strøm (se kart- skissen) og føres videre langs Skotlands og Englands kyster, er I The Mollusca of the fjords near Bergen. The journal of conechy- logy, January, 1879, p. 65. No. 5) HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 13 der vel heller intet iveien for, at larverne kan følge Nordhavs- strømmen til den norske kyst. Har en art sat sig fast f. eks. ved vestkysten, kan utbredelsen visselig foregaa baade nordover og sydover, indtil temperaturforholdene sætter skranker, som vanskelig kan overskrides. Der er grund til at tro, at utbre- delsen nordover foregaar lettere end sydover og østover, fordi i det ene tilfelde den herskende strømretning er med, i det andet tilfelde imot. Men vi faar erindre, at ved kysten skifter jo tide- vandsstrømmen i regelen retning og derved er muligheten av smaa fremskridt altid tilstede. I denne forbindelse vil jeg nævne, at der er overveiende sandsynlighet for, at størsteparten av vor marine fauna av boreale og lusitaniske arter først er indvandret til vestkysten. Dette bestyrkes ogsaa av fossilfundene. Blandt de ovennævnte arter, hvorav hittil ikke er fundet nogen rester i Kristianiafeltets kvartære avleiringer, har det dog lykkedes KarLpHOL at paavise, at ialfald Psammobia tellinella? og Modiola- ria marmorata? har levet paa Vestlandet i tapestiden. Likeledes har KorLperur” fundet fossiler av Rupicola distorta, Mya arena- ria og Trochus zizyphinus i Bergensfeltet. Av andre arter, som er representert i Kristianiafjordens nulevende molluskfauna men ikke blandt kvartærfossilerne, kan nævnes Eulima intermedia og Cylichna cylindracea. Disse to er likeledes fundet som fossiler paa Vestlandet. Her skal ogsaa fremholdes, at Østlandets kvar- tære fauna er kjendt mindst likesaa godt som Vestlandets. Smaa arter kan selvfølgelig oversees, men saadanne former som Mya arenaria og Trochus zizyphinus kan ikke let unddra sig opmerksomheten. Vi maa derfor anta, at bosættingen av disse arter foregik tidligere paa Vestkysten end paa Sydkysten og i Kristianiafjorden, hvortil de efterhaanden er indvandret. Og forklaringen hertil maa være at søke i de herskende strømfor- hold. Sydkysten har mere end Vestkysten ligget i læ for de strømninger, som har ført indflytterne med sig. Av vestlandske mollusker, som mangler i Kristianiafjorden og hvorav heller ikke er fundet fossiler i Kristianiafeltet, kan nævnes: Pectunculus glycimeris, Circe minima, Lepton nitidum, Lutraria elliptica, Psam- mobia costulata, Solen ensis, Poromya granulata, Dentalium agile, Acantochiton fascicularis, Cyclostrema petterseni, Aporrhais serre- sianus, Odostomia pallida, Cingula cingulis, Mangelia nebula, Jef- freysia globularis JEFF., Spirotropis carinata, Buccinum humphrey- stanum, Ukko turtoni, ete. I Et bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer. B. M.A. 1908, nr. 6, s. 44. 2? Nordfjords kvartæravleiringer. B. M.A. 1912, nr. 3, s. 137. 3 Bergensfeltet og tilstødende trakter i senglacial og postglacial tid. Ba M-1A 1907, nr: 14, s. 199, 206, 207: en 0. NORDGAARD [1914 Det er av interesse at vite noget nærmere om forekomsten av ovenstaaende arter. Pectanculus glycimeris Lin. fandt GrieG)! paa sandbund, 20 —60 f., langs nordsiden av Vaagsfjorden i Nordfjord. Ogi Ber- gens museum opbevares et eksemplar, som FRIELE og HANSEN har tat i Kinnsundet, 20 f. GrieG” har likeledes fundet arten utenfor Sognefjordens munding og opfører som andre findeste- der: «Kristiansund, Askevold i Søndfjord, Glesvær, Korsfjorden, hvor Pomeraniaekspeditionen fandt nogen fossile og forvitrede skaller.» Griegs angivelse av Kristiansund som findested refe- rerer sig rimeligvis til en opgave av D. C. DANIELsEN?, at han fandt arten ved Grip paa sandbund, 30—50 f. Circe minima Mont. Om denne art skriver Norman: «One living specimen, South side of Kors Fjord. Itis extremelig rare as åa Norwegian mollusk; I believe that the only previous in- stance of its occurrence was when M. SARS dredged a singel perfect specimen and a few valves near Bergen, which are now in the Christiania Museum.» Jeg kjender heller ikke til noget fund av denne art i de senere aar. Lepton nitidam Turt. er fundet av FrikeLEe? levende ved Godøsund og 1 Osterfjorden, 10 f. Som fossil er arten tat paa flere steder i Bergensfeltet av Kor.prerup. Likeledes har Karpnonr 6 paavist fossile rester av denne art baade ved Kirkeide i Nord- fjord og i Skienstrakten (Aamdalsstrand). Fra sidstnævnte sted anføres den ogsaa av M. SARS”, som endvidere opgir etpar andre findesteder i Skienstrakten. Lutraria ellipticra Lamk. For denne art meddeler KatpuHor 5 følgende data: Levende er den kun funden av M. SArRs ved Manger. Fossil er den observert av M. Sars paa Ørlandet, av Kaldhol i Nordfjord og av Brøgger ved Kalstadtjern, Kragerø. Psammobia costulata TurTon. Om denne art jeg ikke kunnet finde andre oplysninger end, at en enkelt skal er funden av M. Sars” ved Kristiansund paa 40—50 fv. Det 1 B. M.A. 1897, nr. 16, s. 15. *” Bidrag til kundskapen om Vestlandets mollusker. B. M. Å. 1896, mir; 0, Gs 124 3 Beretning om en zoologisk reise i sommeren 1858. D. kgl. n. vid. selsk. skr. i det 19. aarh., 4. b., s. 137. The Mollusca of the fjords near Bergen. The journ. of conchology, Jan., 1879, p. 44. 5 Oversigt over de i Bergens omegn forekommende skaldækte mol- lusker. Krist. vid. selsk. forh. 1873. 6 Nordfjords kvartæravleiringer, s. 97, 99. 7 Fossile dyrelevninger fra kvartærperioden, s. 101. S Et bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer. B. M.A. 1908, nr. 6, s. 43. ? Geol.og zool. iakttagelser paa en reise i Tr.hjems stift sommeren 1862. K fe) No. 5| HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 15 er derfor tvilsomt, om arten har borgerskap i den norske fauna. Solen ensis Lin. er funden paa forskjellige steder langs Vest- kysten fra Boknfjorden ved Stavanger til Øksfjord i Finmarken. Derimot er arten ikke observert i Kristianiafjorden i nutiden og kjendes heller ikke som fossil fra Kristianiafeltet. Den er tat i tapesbankerne ved Nordsjø (Aamdalsstrand, Sparebakken). Da- NIELSEN! anfører den ogsaa fra banker ved Kristiansand og Korperup fra Bergensfeltet. Paa forekomster i Nordre Trond- hjems amt er den fundet baade av M. SARs, P. Å. Øyen” og A. Hoekr>. Poromya granulata Nyst & West. Ifølge FRIELE og GRIEG * findes nævnte musling fra Stavanger til Porsangerfjorden og Murmankysten. Sydover gaar den til Madeira og Marocos vest- kyst. Den forekommer ogsaa langs Amerikas østkyst fra New England og Maine til Barbados og den meksikanske golf. Den batymetriske utbredelse er 20—650 fv. Fossil er arten funden i Frankrig, Belgien og Italien. Dentalium agile M. Sars. Ifølge FRIELE og GRIEG” fore- kommer denne art paa de større dyp fra Stavanger til Lofoten og er sydover utbredt til Ascention. Paa Amerikas østkyst fin- des den fra Havana og den meksikanske golf til New England. Batymetrisk utbredelse: 60—2547 fv. Fossil forekomst: Italien, Rhodes. Acanthochiton fasecicnlaris Lin. Norwan* opfører denne art fra Korsfjorden og FRIELE har likeledes tat den paa vestkysten. GRIEG” har fundet den utenfor Sognefjordens munding. Artens hittil kjendte nordgrense er Hittra utenfor Trondhjemsfjorden, hvor jeg har tat den paa laminarier. Arten findes i Middelhavet og gaar sydover til de kanariske øer. Cyclostrema pettersent FRIELE. Ifølge FRIELE og GRIEG er arten utbredt ved vor kyst fra Bergen til Vardø. Andre utbre- delsesfelter er Biskayerbugten, ved Palermo og Nordamerikas I Glacialgeologiske undersøkelser omkring Kristiansand. Nyt Mag. f. Nat., Bd. 47, p.- 9. Nogle bemerkninger om Trondhjemsfeltets kvartærhistorie. D. kgl. myvidselsk skr (1908 J1mr 5. s1 19: 3 Kvartærgeol. undersøkelser i Nordre Trondhjems og Nordlands amter. Arch. f. mat. og naturv., bd. 28, nr. 9, s. 49. + Mollusca III (Nordhavseksp.), s. 42. 5 Mollusca IIT (Nordhavseksp.), s. 50. The Mollusca of the fjords near Bergen. The journ. of conchology, Jan. 1879, p. 23. Bidrag til kundskapen om Vestlandets mollusker. B. M. A. 1896, mrs 10) NG [G] er) «1 16 Ko NNorD er n [1914 østkyst. Batym. utbr.: 18—2033 fv. Karpnor! har fundet fos- sile rester i Scrobicularialer paa Søndmør. Aporrhais serresianus Micn. FRIELE og GRIEG angir utbre- delsen fra Bergen til Lofoten. Sydover gaar arten til Middel- havet og Adriaterhavet. Valorousekspeditionen tok den i Da- visstrædet. Den batym. utbr.: 40—12830 fv. Fossil er den tat Belgien og Italien. Odostomia pallida Mont. Er observert fra Bergen til Bodø. Findes ogsaa i Bohuslen, og forekommer ved de britiske øer og i Middelhavet. Batym. utbr.: 2—250 fv. Som fossil kjendes arten fra de britiske øer og Italien. KoLDERUP angir arten som fossil fra Hegrenesbanken ved Bergen og Katpror fra Nordfjord og Søndmør. Cingula cingulus Mont. Er funden av H. FRIELE og G. 0. SARS ved Bukken i fjæremaalet. Forøvrig utbredt til Middel- havet. KartpHor fandt den som fossil i skjelbanken ved Ut- stein kloster. Mangelia nebula Mont. Denne lusitaniske art fandtes fos- sil av MØNSTER i skjelbanken ved Smedholmen, Brevik. Karp- HOL tok fossile rester i tapesbanker paa Søndmør. Jeffreysia globularis JEFrr. Iføge FrikLE og GRIEG * er denne art funden utenfor Sognefjorden og ved Ihme) Den kjendes desuten fra Shetlandsøerne og Skotlands vestkyst. KaLpnor har tat dem som fossil i en tapesbanke paa Søndmør. Spirotropis carinata PriL. Arten er utbredt fra Vardø til Kvitingsø utenfor Stavanger. Er desuten utbredt fra Færøkana- len til Middelhavet, vestkysten av Maroco og de kanariske øer. Batymetrisk utbredelse: 40—1080 fv. Fossil fra Italien og Wienerbækkenet. Buccinum humphreystanum BENNETT. Er utbredt langs hele Norges vestkyst fra Finmarken av. Sydgrensen er Gascogner- bugten. Batymetrisk utbredelse: 47—215 fv. Ukko turtont BEAN. Arten forekommer ved de britiske øer, men er hos os kun funden i Trondhjemsfjorden og ved Fin- marken. Den gaar mot nord til Beeren Island og Murman- kysten. Er ogsaa tat ved Grønlands vestkyst. Batymetrisk ut bredelse: 5—341 fv. Saavidt mig bekjendt, er der ikke fundet fossiler av disse vestlandsformer i Kristianiafjordens omgivelser. De allerfleste er vistnok ogsaa forholdsvis unge indvandrere. Mange kom i tapestiden, men naadde ikke at vinde frem til Kristianiafjorden inden temperaturnedgangen satte uoversligelige skranker. Enkelte er paavist som fossiler og nogen av de andre vil muligens kunne 1 Nordfjords kvartæravleiringer. B. M.A. 1912, nr. 3, s. 141. ” MolluseaMk pir: - No. 5| HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 17 findes som fossile rester paa Vestlandet, men neppe paa Øst- landet. Om de færreste tør man vel anta, at de er indvandret under den nuværende havstand. De allerfleste av den sidste gruppe vilde vistnok kunne leve i Kristianiafjorden, og det er ikke utelukket, at enkelte av dem efterhaanden vil naa frem. Men i sin almindelighet tør man vel slutte, at naturforholdene for tiden ikke er gunstig for deres fremtrængen mot øst, hvilket delvis maa sættes i sammenhæng med de herskende strømforhold. Den faunistiske forskjel mellem Østland og Vestland ytrer sig selvfølgelig ikke bare i et overskud for Vestlandets vedkom- mende av molluskarter. OQOgsaa i echinodermernes rekke kan paavises en lignende ulikhet. Kristianiafjorden mangler saaledes følgende arter, som kjendes fra Vestkysten!: dAntedon tenella, Rhizocrinus lofotensis, Ophiura carnea, Amphiura borealis, Å. se- curigera, Ophiactis abyssicola, Ophiacanta bidentata, 0. abyssicola, O. anomala, Ophiopus arcticus, Ophioscolex purpureus, Asteronyæ lovent, Gorgonocephalus lamarcki, GCtenodiscus crispatus, Porania- morpha rosea, Lasiaster hispidus, Pteraster pulvillus, P. militaris, Pedicellaster typicus, Brisinga coronata, Dorocidaris papillata, Echi- nus elegans, Spatangus raschi. Om den arktiske form (Citenodiscus crispatus vet man, at den i senglacial tid levet i Kristianiafjorden, da M. Sars* fandt fos- sile rester i nærheten av Kristiania. Disse echinodermers kvar- tærhistorie er forøvrig meget litet kjendt blandt andet ogsaa av den grund, at der er blandt dem saa mange dypvandsformer, som man kun rent undlagelsesvis kan vente at finde i fossil tilstand. Der er i det foregaaende stillet sammen adskillig materiale til belysning av spørsmaalet om forskjellen mellem den østland- ske og den vestlandske havfauna i nutiden. For at kunne for- staa denne forskjel er det nødvendig at kjende den geologiske utvikling. Allerede grundlæggeren av den moderne dyregeografi, WaLLACE, har gjort opmerksom paa, at <«neben der Verånder- ungs- und Verbreitungsfåhigkeit der Organismen die geologischen und klimatischen Verånderungen der Vorzeit in erster Linie es sind, welche uns den Schlissel zur Lösung der vielen Råtsel des heutigen Verbreitungsbildes geben können»?. Jeg tror imidlertid, at nogen fuld forstaaelse av havdyrenes utbredelse ved konti- nenternes kyster vil man ikke faa uten ved et omhyggelig stu- dium av de omgivende farvands strømforhold. Ti havstrømmene I GRIEG, Oversigt over det nordlige Norges echinodermer. B. M.A. 1302 me 1 96 * Fossile dyrelevninger fra kvartærperioden, s. 29. 3 Citert efter A. BRAUER, Biogeographie, i «Die Kultur der Gegenwart, herausgegeben von PaurL HINNEBERG». Teil III, Abteilung IV, 4, s. 184. +) 18 0. NORDGAARD 1914 har ikke alene klimatiske virkninger, men overmaate viktig er ogsaa den rent mekaniske rolle de spiller som bærere av ind- vandrende pionerer i form av egg eller larver tilhørende en frem- med fauna. Ved at undersøke forekomster av drivgods kan man ogsaa danne sig en mening om strømforholdene under de gamle havstande. 2. Om fremskridt og tilbakegang i faunaelementernes geografiske utbredelse samt om faunistiske: efterliggere eller relikter. Blandt de lusitaniske mollusker, som levet ved vor kyst i tapestiden, da de klimatiske forhold var gunstigere end nu, er foran nævnt Solecurtus antiquatus Poti. I nutiden er den ikke fundet levende i vore farvand og har saaledes sandsynligvis gaat ut av landets fauna. Saavidt vites er den ikke funden fossil i Trondhjemsfeltet, men Rekstap! angir arten fra en tapesbanke paa Nordmør. KartpHor? har tat flere eksemplarer i Nordfjord og KatpHoL og NummEDaL tok den i en skjelbanke ved Kristi- ansund. KorpkeruP> opgir den fra Osterfjorden ved Bergen og DAnNIeLSEN* har fundet den paa Sørlandet. Endelig er den tat av P. Å. Øyen og MöNsTER? i tapesbanker ved Langesundsfjor- den. I tapestiden har Solecurtus antiquatus saaledes været utbredt fra Kristiansund til Langesundsfjorden. Heller ikke ved de sven- ske? og danske kyster findes arten længer levende, men C. G. Jon. PETERSEN” har tat en skal i Kattegat. Arten skal leve paa et dyp av 10—20 fv. og er 1 nutiden utbredt fra de britiske øer til de kanariske øer. Ifølge FORBES og HanLEY* synes arten ogsaa at være sjelden ved de britiske kyster og den er ikke ob- 1 Bidrag til kvartærtidens historie for Nordmør. N.G.U. Aarb. 19080mreos I 2? Nordfjords kvartæravleiringer. B. M.A. 1912, nr. 3, s. 94 3 Bergensfeltet etc. B. M. A. 1907, nr. 14, s. 206. 4 Kvartærgeologiske streiftog paa Sørlandet. N. Mag. f. Nat. b. 50, VN2. & 278 5 W. GC. BRØGGER. Molluskfaunaen i Kristianiafeltet, s. 587. 6 BRØGGER, Molluskfaunaen i Kristianiafeltet, s. 587, fotnote. De skalbærende molluskers utbredningsforhold i de danske have indenfor Skagen, s. 151. British Mollusca, vol. I, p. 265. KE No. 5) HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 19 servert paa østkysten. For de fleste findesteder angives kun skaller. En anden musling, som likeledes kun har git en gjesterolle i vor fauna, er Pholas candida Lin., som er tat ved Trondhjems- fjorden baade av M. SARs, P. Å. Øyen og mig. I et foregaaende arbeide! har jeg opgit nogen findesteder. Ifølge C.G. Jon. Prk- TERSEN? kjendes denne art fra Limfjorden, Mariagerfjord, Midel- fart og Kiel. Likeledes findes den ved de britiske kyster. En anden av de typiske tapesmuslinger, som er tat fossil i Trondhjemsfeltet, er Scrobicularia piperata Lin. Den findes endnu levende paa Bergenskanten. Paa Ørlandet ved Trondhjemsfjor- den har ogsaa M. Sars fundet skaller av Lutraria elliptica LAMwxk., som likeledes er tat levende ved Manger, ikke langt fra Bergen. Ostrea edulis Lin. Den er av HormBokr? notert fossil ved Grøtø, som er det nordligste findested for fossil østers. Dens recente nordgrense er Tjøtta, som ligger ca. 2 breddegrader læn- gere mot syd. Temperaturforskjellen mellem aarsgjennemsnittene for østersens nuværende nordpunkt og tapesnordgrense er ca. 19 €.4. I nutiden findes ikke levende østers i Trondhjemsfjorden, men i en klimatisk gunstigere tid levet den helt inde ved Sten- kjær. Til denne tilbakeskridende bevægelse av østersen svarer en forskjel i temperaturens aarsmedier mellem startplass og ende- station paa ca. 1,4" C. Man kan saaledes anta, at temperatur- medierne for Grøtø og Stenkjær paa den tid, da østersen kunde leve der, var idetmindste 1 grad høiere end i nutiden. Den kli matiske ændring til det bedre, som fandt sted 1 vort land i den postglaciale tid, har strakt sine virkninger helt til Spitsbergen. Apotr Horr? fandt saaledes fossiler, som ikke længer findes levende ved Spitsbergens kyster, nemlig Mytilus edulis, Cyprina islandica og Littorina littorea. De forekom fra etpar meter til 20—25 m. over havet. Hozkr fremholder (1. c. s. 16), at disse mollusker levede ved Spitsbergen i en tid, «som antagelig sva- ret til Skandinaviens tapestid». Ogsaa i det nordlige Norge har O. T. Grøne" paavist fossiler av varmeelskende mollusker i I Nogle iakttagelser over temperatur og saltgehalt i Trondhjemsfjor- den Skolin: vidfselskåskriigl2 nr 6, s 18! De skalbærende molluskers utbredningsforhold, s. 161. 3 Om faunaen i nogle skjelbanker og lerlag ved Norges nordlige kyst, JeN IG UNE 3 + Beskrivelse av Busetbopladsen. D. kgl. n. vid. selsk. skr. 1909, med SA Geologiske iakttagelser paa Spitsbergenekspeditionerne 1906 og 1907. Norsk geol. tidsskr. bd. 1, nr. 11, s. 15. 6 Om de marine avleiringer i Dunderlandsdalen. Tromsø museums aarsh. nr. 29, s. 583. Kvartærgeologiske iagttagelser fra Korgen i Ranen. Tromsø mus. aarsh. nr. 33! '5. 85. [KG] ov 20 0. NORDGAARD [1914 avleiringer, hvis avsættingstid vistnok svarer til tiden for tapes- bankernes og isocardialerets dannelse sydpaa. Vi kan saaledes si, at tapestidens høiere aarstemperatur kan spores paa faunaen langs hele Norges kyst og helt op til Spitsbergen. Ved sammenlig- ning av tapestidens fauna med den nulevende fandt KarLpHor), at aarstemperaturen i Nordfjord under tapestiden maatte være 21/2—39 C. høiere end nu. Tar vi hensyn til, at tapestidens nord- grense for Solecurtus antiquatus er Kristiansund, hvis gjennem- snitlige aarstemperatur er 6,19 C., og den recente nordgrense er de britiske øer, vil vi faa en forskjel i temperaturens aarsmedier paa ca. 21/20 C., da vi neppe kan sætte den nuværende nord- grenses aarlige middeltemperatur til mindre end henimot 9" C. Likeledes vet vi, at tapestidens nordgrense for Scrobicularia pi- perata er Trondhjem, hvis aarsmedium i temperatur er 4,70 C, mens den nuværende nordgrense er ved Bergen, som har en aarlig middeltemperatur av 7" C. Forskjellen er 2,3 grader. Paa den tid, da Scrobicularia levet ved Trondhjem, har aarstempera- turen sandsynligvis været omtrent den samme som den er ved Bergen i vore dage, d.v.s. ca. 70 C. Rent teoretisk kan vi slutte, at den arktiske faunakontingent i vore fjorde ikke kan ha under- gaat nogen væsentlig forandring siden slutten av tapestiden. Ti de arter, som taalte den høiere aarstemperatur og overlevet ta- pestiden, kom jo under gunstigere vilkaar, da temperaturen sank. Saaledes som strømsystemet virker kan heller ikke ventes nogen væsentlig indvandring av arktiske former. Man kan vist trygt si, at der er yderst faa arter av arktiske mollusker, som har indvandret ialfald i de sydlige og sydvestlige fjorde efterat havet blev staaende ved det nuværende niveau. Denne teoretiske an- tagelse om status quo for den arktiske bestanddel i den marine fauna er ogsaa delvis støttet av erfaring. KartpHor? har for Nordfjords vedkommende vist, at det arktiske faunaelement har været omtrent uforandret siden tapestiden. Isocardialerets fauna sammenlignet med den recente viser omtrent samme procent av arktiske mullusker. Men i den procentiske sammensætning av de boreale og lusitaniske elementer i faunaen er der siden tapes- | tiden skedd store forskyvninger. Adskillige boreale arter er ind- vandret, endel lusitaniske har trukket sig ut av landets fauna og atter andre er forsvunden fra fjordene eller har retirert syd- over et kortere eller længere stykke. Selv med den nuværende havstand og nutidens naturforhold i sjøen foregaar utvilsomt! faunistiske forandringer i mindre maalestok. Allerede M. Sars? Nordfjoros kvartæravleiringer. B M. A. 1912, nr. 3, s. 1836. 18 MLG Å, 1912. mr 8, $ 186), | Oversigt over de i den norsk-arktiske region forekommende krebs-| dyr. Kristiania Vid. Selsk. Forh. 1858, s. 1924. Øv Nm må No. 5| HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA DÅ! fremholdt i sine betraktninger over utbredelsen av enkelte krebs- dyr i det nordlige Norge, at den boreale fauna syntes at være i stadig fremrykken mot nord. Som eksempel nævner Sars hum- meren, hvis utbredelse GUNNERUS satte til polarcirkelen, mens den omkring 1850 fandtes undtagelsesvis i Lofoten og Nordre Foldenfjord. Mot slutten av det 19. aarhundrede var den naaet til Tysfjorden!. I et brev av ”> 1915 meddeler konservator CARL Dons, at hummeren for 5 å 6 aar siden 2 gange blev fanget ved Tromsø. Ogsaa blandt fiskene kan jeg paapeke en sydlig art, som har gjort fremskridt nordover i de senere aar. Før 1884 var Sparus centrodontus DE LA Rocre ikke kjendt nor- denfor Trondhjemsfjorden, men i 1884 fik videnskapsselskapets samlinger et eksemplar fra Namsos”. Den l/7 1904 fik dr. Swen- ANDER et andet eksemplar fra Sund ved Namsenfjorden, og i 1914 mottok jeg flere eksemplarer fra Smines i Foldenfjorden. Stedet ligger ca. 3 mil ind for Abelvær. Det første individ var en han av 45,5 centimeters lengde, det fiskedes i slutten av fe- bruar med haandsnøre paa et dyp av 80 fv. av JOHAN SMINES. En anden fisker, PETER SmINes, meddelte i brev av *10 1914, at der ved Smines i slutten av oktober samme aar blev opfisket paa dypsagn mindst 16 eksemplarer av Sparus centrodontus. Den 13/11 fik JoHAN SMINES 7 stykker paa samme sted. I 1914 later der saaledes til at ha været en hel liten indvandring av Sparus i Foldenfjorden, i det hele tat blev der til museet indsendt mange eksemplarer i nævnte aar fra Trondhjemstrakterne. Fra Folden- fjorden vet man kun om et individ, som er fisket der før. Efter oplysninger av PETER SmINEs fik i 1904 hans far, dengang en en 77-aarig mand, et eksemplar av denne fisk, som han aldrig før hadde set maken til. Blandt fiske, som trænger mere og mere nordover, kan ogsaa nævnes Macrurus rupestris MörLL. Ifølge CorceTT > var i 1880 nordgrensen ved Bjørnør, hvor der paa en lokalitet fangedes ca. 20 stykker. Den *1/5 1914 fiskedes ved Sørgjæslingerne et eksemplar paa 200 favnes dyp. Min med- deler angav, at ? har opført Lyonsia arenosa Mørr. fra Kristianiafjorden, men ingen har senere gjenfundet I Nordhavsekspeditionens polyzoa, s. 6. ? Nogle bemerkninger om den marine faunas karakter ved Norges nordlige kyster. Tromsø museums aarshefter II, 1879. % Norwegian Mollusca. Ann. Mag. Nat. Hist. June 1870, sep. cop., p- 5. No. 5| HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 25 denne arktiske art i nævnte fjord. Ifølge FrizLk | har dr. KOREN engang fundet Lyonsia arenosa ved Bergen, men trods al skrap- ning i de bergenske fjorde er det ikke lykkedes nogen anden at se denne art, som imidlertid fandles av Nordhavsekspeditionen ved Tromsø, Likeledes meddeler Friele (1. c., s. 20), at dr. Da- NIELSEN har fundet Sipho islandicus CHEMN. ved Bergen, men denne angivelse har hittil været enestaaende, og man maa sætte artens sydgrense ved Lofoten. Likeiedes er Astarte borealis CHEMN. kun fundet engang ved Bergen av dr. Koren. Sydgrensen maa for tiden sættes ved Lofoten. Det er selvfølgelig ikke aldeles utelukket. at der i de ovennævnte tilfelde kan foreligge feilagtige bestemmelser. Men i et tilfelde er jeg ialfald temmelig sikker. I sin beskrivelse av den eiendommelige bryozo Defrancia lucer- naria nævner M. SARS*, at han har fundet arten ved Beian i Trondhjemsfjordens munding paa 40 fv. Sars tilføier, at Beian er for tiden (1862) artens sydgrense, medens nævnte sted den- gang ansaaes at være nordgrensen for en nærstaaende art, Domo- pora stellata Gorpr. Sidstnævnte er en boreal form, som gaar adskillig længere mot nord end til Beian paa grund av den nordgaaende varme strøms indflydelse. Jeg har nemlig fundet arten i Malangen>, hvor flere boreale former stopper op. Men Defrancia lucernaria er en arktisk art, som i de senere aar ikke er fundet søndenfor Lofoten. Jeg vil ikke benegte muligheten av, at den kan findes i en eller anden av de nordlandske fjorde, men det er litet sandsynlig, at nogen vil finde den ved Beian, hvor forøvrig mange har skrapet efter M. Sars' dage. Der kan heller ikke godt være rum for nogen misforstaaelse, ti blandt M. Sars' efterlatte samlinger har jeg fundet et litet eksemplar av Defrancia med Beian som stedsangivelse". Jeg maa saaledes anta, at M. Sars har tat den sidste efternøler eller baktropsko- loni ved Beian og at artens sydgrense saaledes er forskjøvet mot nord. Under revisionen av universitetsmuseets samling av norske bryozoer fandt jeg kolonier fra Storeggen av Cellularia sinuosa HassaLL. Ettiketten var merket «Havbroen» (RascH). HAaLVor RascH, som senere blev professor i zoologi, medfulgte i 1844 et oplodningsfartøi paa strekningen mellem Stat og Kristiansund. 1 Oversigt over de i Bergens omegn forekommende skaldækte mol- lusker. Kr.a vid. selsk. forh. 1873, s. 4. ? Beskrivelse over nogle norske polyzoer. Kr.a vid. selsk. forh. 1862, s. 165. 3 Hydrographical and Biological Investigations in Norwegian Fjords, p- 173. Bergen, 1905. 4 Revision av universitetsmuseets samling av norske bryozoer. D. kgl. > n. vid. selsk. skr. 1911, nr. 3, s. 15. 24 OL NORDGMRD [1914 Av hans kortfaltede beretning ! fremgaar, at «havbroen>» betegner eggen utenfor Nordmørkysten, mens Storeggen er det tilsvarende avheld utenfor Søndmør. (GCellularia sinuosa, som forekommer ved Storbritanniens kyster men mangler i Danmark og Sverige, er en ny borger i vor marine fauna, og det er av interesse at erfare, at dens første bosætting sandsynligvis har fundet sted paa haveggen nordenfor Stat. Det er i den sydlige del av Nord- havsstrømmens støtbrem, at denne britiske art først har fæstet sig. Herfra vil den sandsynligvis utbrede sig videre. Som jeg før har paapekt?” maa det sandsynligvis ogsaa til- skrives Nordhavsstrømmen, at saadanne bryozoarter som Gemel- laria loricata og Flustra securifrons mangler paa vestkysten helt op til Lofoten, mens de forekommer ved sydkysten, hvor de saaledes maa betraktes som relikter. Det er forøvrig noget van- skelig at forstaa, hvorfor Gemellaria loricata, Flustra securtfrons og Aleyonidium gelatinosum ikke forekommer ved vestkysten til Lofoten, da de er fremtrædende former paa enkelte steder i Nordsjøen. Flustra foliacea har jeg forøvrig ikke fundet nogen- steds ved den norske kyst, men derimot i mengde i det av S/s «Michael Sars» indsamlede materiale? Paa etpar av sta- tionerne ved den danske Skagerakkyst fandtes Flustra foliacea og securifrons sammen. Paa den norske Skagerakkyst har jeg ingen skrapninger gjort, og det kan jo være mulig, at F. foliacea ogsaa vil findes der. Ifølge F. A. Smitt? er denne Flustra al- mindelig ved Bohuslens kyster og det er ikke umulig, at arten er paa indvandring til vor kyst fra Sverige. Det er visselig saa, at en hel del av de boreale og lusitaniske former først har bo- sat sig paa vestkysten, men fra denne regel er der vistnok mange undtagelser. Der kan være forskjellige forhold som gjør, at en- kelte arters utbredelse vanskelig kan foregaa over større hav- strekninger, men er bundet til kystlinjerne. Hvis f. eks. larve- stadiet er meget kortvarig, vil utbredelsen neppe kunne ske fra kyst over hav til kyst. Serlig store blir vanskeligheterne, hvis det er en littoralform, som er paa vandring, og hvis det skil- lende hav har stor dybde. I denne forbindelse vil jeg ogsaa minde om, at en karakterform i de vestlandske fjorde er Flustra barleet Busk. G. O. Sars har tat den ved Kvitingsø utenfor Boknfjorden, som er artens hittil kjendte sydgrense, og jeg har å Forhandlinger ved de skandinaviske naturforskeres fjerde møte i Kristiania 1844, s. 256. Revision av universitetsmuseets samling av norske bryozoer, s. 26. Bryozoen von Michael Sars. B. M.A. 1907, nr. 2, s. 6. G Kritisk förteckning Öfver Skandinaviens Hafs-Bryozoer. Ofv. Kgl. Vet. Akad. Förh. 1867, nr. 5, s. 382. Am OG DO No. 5) HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA DI faat den i Vestfjorden, som er nordgrensen*. Den anføres av Hincks? fra Shetland og paa Michael Sars" togter medbraktes den fra forskjellige steder i Nordsjøen”. Om denne boreale Flustra tør vi saaledes med stor sikkerhet anta, at det er en indvandrer fra sydvest likesom saa mange av vestlandsfjordenes karakteristiske former. I det foregaaende er omtalt tilstedeværelsen av arktiske eller glaciale relikter i vore fjorde. Vi har en anden klasse av relik- ter i de lusitaniske former, som er indvandret i tapestiden og som nu holder sine sidste baktropstillinger paa et snevert om- raade av den norske vestkyst. Av saadanne kan nævnes: Tapes decussatus, Pectunculus glycimeris, Lutraria elliptica, Scrobicularia piperata, etc. Blandt disse er forøvrig Lutraria elliptica kun fun- det ved Manger av G. O. SARs, og det er derfor mulig, at den er gaat ut av landets fauna. De lusitaniske relikter er efternø- lere efter en sydlig fauna, som trivedes godt i tapestiden, men hvis livsforhold er blit forværret med den faldende temperatur. Paa samme vis er de glaciale relikter levninger av et arktisk dyreliv, som har maattet vike for den stigende temperatur i sjøen. Der er en tredje sort av relikter, som kortelig skal be- røres i denne forbindelse. Det er de saakaldte transgressions- relikter eller relikter,. som er blit isolert ved landets stigning og nu findes i indsjøer*. Paavisningen av saadanne blev først gjort av Sven Lovén*, som i 1860 i Svenska Vetenskapsakademien holdt et foredrag «Om några i Vettern och Vennern fundna Cru- staceer». Her omtales for første gang fund av ferskvandskrebs- dyr, som er nær beslegtet med ishavsformer. Nogen faa aar efter fandt G. O. Sars" disse merkelige krebsdyr i Mjøsen. End- skjønt disse ferskvandsformer staar sine arktiske moderarter meget nær, er dog avvikelsen saapas stor, at de nu utsondres som selvstændige arter. Jeg skal ikke her gaa noget nærmere ind paa disse relikter, men henviser til nylig utkomne fortrin- I Flustra barleei er en enkelt gang tat av G. 0. Sars i Rødtangdvpet, Kristianiafjord. British Marine Polyzoa, vol. I, p. 122. Bryozoen von Michael Sars. B. M.A. 1907, nr. 2, p. 7. Se A. C. JoHANSEN, Om Brugen af Betegnelsen «Relikt» i Natur- historien. Meddel. fra Dansk geol. Foren. Nr. 14, 1908, 3. b. 159. 5 Ofvers. K. Vet. Akad. Förh. 1861, nr. 6. 6 Histoire naturelle des crustacés deau donce de Norvége. Kri- stiania, 1867. M OD DU 26 0. NORDGAARD [1914 lige arbeider av L. Å. JÄGERSKIÖLD* og Nits von HoFsTten*, hvor der ogsaa findes litteraturangivelser. Men jeg vil fæste op- merksomheten ved det indblik reliktformerne gir i artsdannelsens aarsaker. Interessant er det ogsaa, at vi kan danne os en om- trentlig forestilling om alderen av de glaciale krebsdyrrelikter, som formentlig hører til de yngste arter i vor fauna. Vistnok kan vi tænke os, at nogen forandring fra de arktiske moder- arter allerede fandt sted under opholdet i brakvandsviker i fjor- denes indre dele, men det var utvilsomt først efterat landet be- gyndte at løfte sig op fra havets stand ved den høieste marine linje og disse brakvandsbassiner efterhaanden adskiltes fra sjøen, at avvikelsen fra moderarterne for alvor begyndte. Professor BRØGGER? har beregnet, at der er medgaaet et tidsrum av ca. 20000 aar, siden havet stod ved den høieste marine grense og til nu. Dette tal kan selvfølgelig ogsaa kun gi et omtrentlig tidsmaal, men i løpet av denne tid er der utskilt datterarter av de oprindelige arktiske moderarter. Der er vel ogsaa grund til at formode, at blandt de arktiske relikter i vore fjorde findes der enkelte som er under forvandlingens lov i artsdannelsens tjeneste. Vi er vant til at opfatte den forandring, som fjordenes reliktformer har undergaat som en forkrøbling, hvilket visselig ogsaa passer paa enkelte av dem. Pecten islandicus f. eks. op- trær saa faatallig og i smaa eksemplarer i de vestlandske fjorde, at det ikke er sandsynlig den vil tjene som utgangsform for en ny art paa dette felt. Men der er andre, som tilsyneladende trives godt og optrær i et betydelig antal, og om disse kan man fristes til at anta, at de i tidens lange løp muligens vil kunne omdannes til datterarter av sine arktiske utspringsformer. I denne forbindelse vil jeg ogsaa minde om, at GrRIkeG* hos for- skjellige echinodermer av samme art har paavist tilstedeværelsen av en varmtvandsform og en koldvandsform. Her staar man sandsynligvis ogsaa likeoverfor begyndende artsdannelser. Av Pontaster tenuispinus DöBen & Koren beskriver saaledes Grieg (1. c., s. 3) to saadanne former. Baade GRIEG og MORTENSEN?” betrakter Pontaster tenuispinus som en arktisk art, fordi den i den kolde area naar sin høieste utvikling. Senere har GRrrkc'* omtalt en nærstaaende art, Pontaster martonis, fra Atlanterhavs- Om marina, glaciala relikter i nordiska insjöar. Ymer. Arg. 1912, h. 1. Glaciala och subarktiska relikter i den svenska faunan. Populær naturvetenskapelig revy, 1913, h. 3. 3 Strandlinjens beliggenhet under stenalderen. N.G.U., nr. 41, s. 290. 4 Se f. eks. Echinodermen etc., III. Asteroidea. B. M. A. 1906, nr. 183. 5 Report on the echinoderms collected by the Danmark-Expedition. Meddelelser om Grønland XLV, s. 291. 6 Evertebratfaunaen paa havdypet utenfor «Tampen». B.M.A. 1914, ie og S. 24 DD mm No. 5) HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 27 omraadet. Den har ifølge Grieg været betraktet som en varietet av P. tenuispinus, men Grieg mener, at artsadskillelsen kan for- svares. Da P. marionis er utbredt i Atlanterhavet er det rime- lig, den representerer den ældre art, og det er ikke usandsynlig, at den er moderarten for P. tenuispinus. For simpelhets skyld vil jeg kalde en moderart tillikemed den derav avledede datter- art for et artspar. Ferskvandsmysiden Mysis relicta, som er opstaat av den arktiske saltvandsform Mysis oculata, danner til- tilsammen med denne et arktisk-borealt artspar, idet moderartens hjemstavnsbetegnelse eller zoogeografiske karakter sættes først. Et andet artspar er Solaster glacialis Dan. & Koren og S. endeca Lin. Som artspar i den ovenfor angivne betydning kan vistnok ogsaa opfattes Solaster squamatus DÖprerrteIn og S. papposus Linck, samt muligens Psilaster andromeda Mört. & TroscH. og P. cassiope StADEN!. Grieg er dog tilbøielig til at opfatte P. cas- siope som en varietet av P. andromeda (1. c., s. 13). I et tilfelde som dette kommer ogsaa spørsmaalet om arternes gjensidige aldersforhold med i spillet. Som vi vet, er P. andromeda be- skrevet før P. cassiope, og hvis man som Grieg betrakter for- skjellen mellem dem for at være saa ubetydelig, at den ansees for tilstrekkelig betegnet med begrepet varietet, faar man si, at cassiope er varietet av andromeda, hvis man antar, at sidstnævnte er ældst. Men da det ingenlnnde er sikkert, at det er de ældste former, som først findes og beskrives kan man komme til at «baase kalven før den gamle okse». Et atlantisk-arktisk artspar er Pecten fragilis og P. frigidus, som er dyphavsformer henholdsvis i Atlanterhavsdypet og Nord- havsdypet. Et lignende artspar er Bathybiaster robustus og B. vexellifer. Har man for sig to arter, som viser saa stor overensstem- melse, at man kan formode den ene er en datterform av den anden, er det ikke altid saa let at avgjøre, hvilken form er ældst. I enkelte tilfelder kan man jo ha nogen veiledning i de geologiske eller palæontogiske data, i andre kan arternes utbre- delse gi et fingerpek. Som almindelig regel kan man vistnok sætte, at gamle arter har en stor geografisk utbredelse, mens de forholdsvis unge arter endnu ikke har faat tid til at sprede sig over noget større omraade. Tænker man paa de samsvarende arter paa hver sin side av Wyville Thomson-ryggen, er der grund til at opfatte de atlantiske arter som moderarter for de nærstaa- ende arktiske dypvandsformer i Nordhavet. Ti geologerne hæv- der, at der engang har været en landbro* over Færøerne og Is- land til Grønland, hvorved Atlanterhavsstrømmens varme vand 1 Se GrieG, Asteroidea, B. M. A. 1906, nr. 13, s. 183. ? Se BJØRLYKKE, Geologi, s. 207. 28 0. NORDGAARD [1914 blev utestængt fra Nordhavet. Det skulde da synes rimeligst, at koldvandsformen er avledet av varmtvandsformen og ikke omvendt. Paa samme vis maa vi anta, at den arktiske fauna i sin almindelighet er en derivation av den tertiære. Efterat boreale klimatiske forhold begyndte at bli herskende, skete der en indvandring av boreale arter sydfra, men der kan ogsaa 1 enkelte tilfelde paavises, at en arktisk art har spaltet sig under de forandrede forhold. Av saadanne skal anføres etpar eks- empler blandt decapoder. Hippolyte securifrons er avledet av den arktiske H. spinus og Sabinea sarsi fra H. septemcarinata!. Disse kan saaledes efter den foran givne definition betegnes som ark- tisk-boreale artspar. Det er uomtvistelig, at under forandrede fysiske forhold ændres ogsaa faunaens præg. Naar varme havstrømme bryter ind mot kysterne av et land med arktisk dyreliv, vil dette efter- haanden skifte karakter, idet der dels sker en indvandring, dels foregaar en spaltning av gamle arter i nye. Naar tertiærtidens milde klima gik over i istidens, gav det støt til en livlig nydan- nelse av arter, og en lignende nyskaping omend i mindre skala har ogsaa fundet sted, efterat istidens strenge klima blev brutt av den boreale indflydelse. De store klimatforandringer paa jorden er sandsynligvis en av de viktigste av de artsskapende faktorer. 3. Enkelte hovedtræk i den norske marine faunas indvandringshistorie. Forsøker vi at betrakte den marine fauna 1 historisk per- spektiv, maa vi erkjende, at faunaens stilling idag er et produkt av alle de forandringer, som har fundet sted, efterat havet blev staaende ved den nuværende strandlinje sammen med kvartær- tidens mange omskiftelser. Vi kjender fra fysiken, at vand ved en bestemt temperatur ikke kan opløse mere end en viss mengde av et salt, og naar denne grense er naaet, sies vandet eller den 'andige opløsning at være mættet. Dette træk hentet fra fysiken kan tjene til utgangspunkt for en betraktning av dyrelivet i vore farvand. Fæster vi opmerksomheten ved en bestemt fjord, f. eks. Trondhjemsfjorden, kan vi teoretisk utlede den slutning, at I Se AppeLLØF i Murray and Hjort, Depths of the ocean, p. 51. No. 5| HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA DS) fjorden ikke er ved sit mætningspunkt med hensyn til arter. Der vil sandsynligvis kunne leve adskillig flere arter der av den nuværende verdensbestand end tilfeldet er den dag idag. Men i tidens løp kommer artstallet mer og mer op mot denne teoretiske grense, fjordens biologiske mætningspunkt, uten neppe nogensinde at naa det. Naar P. Å. Øyen har utgit sidste del av sine kvartærstudier i Trondhjemsfeltet er tiden inde til at knytte forbindelsen mel- lem fortid og nutid i Trondhjemsfjordens dyreliv. Men i denne korte alrsdmine i tænkes ikke specielt paa Trondhjemsfjorden. Der søkes oprullet endel faunistiske billeder, som i grove træk angir den forskjellige sammensætning i landets marine fauna under de skiftende geologiske faser efter istiden. Under et avsnit av istiderne har rimeligvis landet ligget ca. 200 fot høiere end i nutiden!. G. 0. Sars meddeler, at han i 1871 paa haveggen utenfor Aalesund fik en mengde avslepne stene i bundskrapen. Disse stene hadde en paafaldende likhet med fjærestene, og Sars drog den slutning, at eggens øvre kant representerte en gammel fjære. Der maa saaledes ha været en tid, da store dele av den kon- tinentale platform var hævet over sjøens speil. Saa begyndte landet atter at synke, og levninger fra en tid, da landet vistnok laa noget høiere end nu, men ialfald ikke lavere, er jettegryter, som findes i nærheten av den nuværende havstand. Disse maa være dannet over havspeilet. Under isens avsmellning i den senglaciale tid fortsatte landets sænkning og under tiden for raernes dannelse laa landet ifølge BRØGGERS mening paa sine steder 100—150 m. lavere end nu. Isen smeltet videre og lan- det vedblev at synke til en maksimumsgrense, som benævnes den øverste marine grense. Høiden over havet av denne mar- keringslinje er ikke overalt den samme. I regelen falder den mot kysten, hvilket tyder paa, at under den efterfølgende stig- ning har bevægelsen været sterkest i landets centrale dele. Den tid, da landet var dypest neddykket i sjøen, har været kaldt epiglacialtiden, men benævnes nu i regelen indsjøperioden, fordi isen endnu fyldte de store østlandske indsjøer. Sjøen naadde da i Kristianiadalen en høide av 215—220 m. og ved Trond- hjem til ca. 200 m. Saa begyndte landet at stige, isen smeltet væk fra indsjøerne og klimatet blev mildere. Da omtrent ?: av den hele stigning var fuldendt, indtraadte endog klimatiske forhold, som var gunstigere end den nuværende. Under denne tid (tapestiden) fandt atter en sænkning av landet sted. Den stop- pet op ved den postglaciale marine grense, som ved Kristiania - ligger i en høide av 70 m. og ved Trondhjem er hævet 60—70 I G. O. SARS, Bidrag til kundskapen om dyrelivet paa vore havban- ker. Kri.a vid. selsk. forh. 1872, s. TB—77. 30 0. NORDGAARD [1914 m. over havet. Under stigningen til den nuværende strandlinje, som ifølge Brøgger naaddes for ca. 2400 aar siden, altsaa ved enden av broncealderen, sænkedes atter middeltemperaturen til sin recente verdi. Den recente tid regnes fra det tidspunkt, da havet blev staaende ved den strandlinje, som nu markerer dets stand. Som foran nævnt er det sandsynlig, at landet i begyndelsen av kvartærtiden laa saa høit, at haveggen i det store og hele dannet grensen for landomraadet. I det dype hav utenfor, samt i de render, som gik indover den kontinentale platform, raadet da utvilsomt et fuldstændig arktisk dyreliv, hvis rester vi ikke har anledning til at studere, da avleiringerne ligger under vand. Strandlinjen ute ved haveggen kan vi kalde den nederste ma- rine grense. Havet overskred denne grense, trængte efterhaan- den ind over kontinentalsokkelen og naadde i høide med den nuværende strandlinje. I den tilsvarende tid var dyrelivet frem- deles arktisk, fordi landet var isdækket. Selv i ratiden eller i tiden for Yoldia-leirets dannelse, som svarer til en havstand av 100—150 m. over den nuværende strand, hadde faunaen et gla- cialt præg. Men paa den tid har de varme havstrømme litt efter litt øvet sin indflydelse paa dyrelivet i fjordenes dyp. Om- kring de tider, da havet naadde den øverste marine grense, var Lophohelia-faunaen rikt utviklet baade 1 Kristianiafjorden og Trondhjemsfjorden. Og dette forutsætter en vandtemperatur av omkring 6" C. Dyrelivet, som i den første fase av landets sænk- ning vistnok var ublandet arktisk baade paa grundt vand og i de større dyp, blev efterhaanden opblandet med boreale arter i dypet av de fjorde, som var saaledes beliggende, at de varme havstrømme kunde trænge ind. Studiet av de gamle Lophohelia- rev har gjort det sandsynlig, at i fjorddypene var naturforhol- dene i indsjøperioden ikke meget anderledes end 1 nutiden. Samtidig var grundvandsfaunaen gjennemgaaende arktisk. Men efterhvert som landet steg og isplaten skrumpet ind, gjorde de varme havstrømme sin indflydelse gjeldende ogsaa paa over- flatelagenes naturforhold og grundvandsfaunaen blev mere og mere opblandet med sydlige former. Som før nævnt indvandret de varmekjæreste arter i tapestiden. I det første avsnit av landets sænkning har den marine fauna visselig været ensartet rundt hele landet. Saa blev lik- heten brutt ved at saadanne fjorde som Kristianiafjorden og Trondhjemsfjorden fik boreale indvandrere paa dypet. Men grundvandsfaunaen var fremdeles temmelig samsvarende over det hele land. Yoldia-faunaens sammensætning ved Tromsø! var i det store og hele den samme som ved Trondhjem, Bergen, 1 II. Kiær, Om kvartærtidens marine avleiringer ved Tromsø. T.M. AVS EG No. 5) HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 31 Kristiansand og Kristiania. Efterhaanden kunde de oceaniske magter, representert av de varme havstrømme, overvinde den terrestriske indflydelse i form av det store isskjold, som laa over landet og virket nedsættende paa temperaturen baade i luften og havet. Saaledes blev overensstemmelsen i grundvandsfaunaen ogsaa litt efter litt utvisket. Det er da klart, at forskjellen i fau- naens sammensætning væsentlig blev bestemt ved virkningen av disse strømme. Erindrer vi saa, at strømmene er indvandrings- veie, faar vi forklaring paa, at der f. eks. i tapestiden var en lignende forskjel mellem Østlandets og Vestlandets fauna som det er i nutiden. Ut fra det synspunkt blir det kanske ogsaa naturligst at betrakte de saakaldte plateauformer som de sidste indvandrere, som endnu ikke har faat riktig tid til at indforlive sig 1 fjordenes dypvandsfauna. De største bidrag til forstaaelsen av vor marine faunas hi- storie er ydet av MicHaEL SARS og W. C. BRØGGER. 4. Engelske og tyske miner som indikatorer for havstrømmene. Under den paagaaende verdenskrig er flere hundrede engel- ske og tyske miner drevet ind til den norske kyst. Ved at læse i aviserne om fund av ilanddrevne miner og optagelse av miner i kystfarvandene kom jeg paa den tanke, at en kartografisk gjen- givelse av de gjorte minefund muligens vilde være av nogen videnskabelig interesse. I den anledning henvendte jeg mig til forsvarsdepartementets chef, statsraad HotLTFoODT, som oversendte min skrivelse til kommanderende admiral, Dawkes, ved hvis om- sorg kommandørkaptein S. PeTERSEN besørget det fornødne til karternes istandbringelse.. For denne velvillige hjelp tillater jeg mig her at fremføre en ærbødig tak til ovennævnte militære autoriteter. Utgangspunktet og driftstiden for disse fund kjender man naturligvis ikke. Men det synes dog være klart, at storparten av dem skriver sig fra farvandene ved den engelske og tyske Nordsjøkyst, og det er vel sandsynlig, at utsættingen serlig fore- 32 0. NORDGAARD [1914 gik om høsten i krigens første aar. Av let forstaaelige grunde har jeg ikke fundet en adskillelse mellem engelske og tyske miner paa kartene at være av videnskabelig betydning. Minerne begyndte at drive ind til kysten ved nytaarstider 1915. Den første kom ind ved Spangereid paa sydspidsen av landet d. ?%/12 1914 og den anden blev opfisket ved Ekersund d. */12 1914. I januar 1915 (fig. 2)! er minefundene fordelt over kyststrekningen fra svenskegrensen til Aalesund, men fundene er tættest ved landets sydspids omkring Lindesnes. Betrakter vi NANSENS og HELLAND-HANSENS strømkart (fig. 1), ser vi, at der langs Jyllands vestkyst gaar en strøm, som blander sit vand med den norske kyststrøm. Den omstændighet, at minerne først begynder at vise sig ved sydkysten, er saaledes forklarlig. For- øvrig maa vi kunne opfatte den sterke koncentration av fundene ved landets sydspids i januar 1915 som et tegn paa, at der dengang har været en serlig bevægelse mot land av vandmas- serne ved sydkysten. I februar er koncentrationen endnu mere utpræget (fig. 3. Fundene strekker sig nordover til Smølen, men de falder temmelig spredt undtagen paa strekningen fra Kristiansand til Langesund. Paa dette kyststrøk maa der saa- ledes i den nævnte tid ha fundet sted en utpræget paalandsbe- vægelse i vandet. Paa kartene for mars (fig. 4, 5) fordeler fun- dene sig paa kyststrekningen fra Lindesnes til Dønna paa .Hel- geland, og mineforekomsten var temmelig stor paa kyststrøket fra Stavanger til Viktenøerne. Bortset fra etpar enkeltfund paa sydøstkysten er ogsaa fundene for april (fig. 6, 7) fordelt paa kystlinjen fra Lindesnes til Gimsøy i Lofoten med den sterkeste gruppering fra Stavanger til Vikten. I mai maaned (fig. 8, 9) er der intet minefund søndenfor Sognefjorden, men til gjengjeld strakte de sig nu til Hjelmsø i Finmarken. Herav følger, at en krigsmine har drevet saalangt mot nord, at den overskred den 71 breddegrad. Ifølge et telegram til aviserne drev denne mine iland paa Hjelmsø d. l/5. Paa hele kysten kjendtes der til 15 ialt 453 minefund. Nedenfor skal gives en tabellarisk fremstilling av fundenes for- deling paa de forskjellige kyststrekninger. I Ved reproduktionen av kartskisserne har kollega dr. Hs. BrocH været mig behjelpelig. No. 5] HAVSTRØMMENE OG DEN NORSKE MARINE FAUNA 35 Tabel over minefund 1914 | | | Kyststrekning | Jan. ae Mars | April | Mail i | | | | | Svenske grense—Lindesnes . . | 152| 47 MANS indesues—WUtsire. 1.1110 1489 105) 19 Mismes State Li PES PSN sia Er 3 12 Se JO Mekanos nordover (LE | | DN | 27 Sum | 40 | 75 | 154 | 139 | 45 Av tabellen og figurerne fremgaar, at det største antal av minefund falder paa mars og april, dernæst kommer februar. Ser man nøkternt paa tingen, maa dog medgives, at det store antal av fund i mars og april vidner om en utpræget paalands- bevægelse i vandmasserne ved de kyststrekninger, hvor fundene er koncentrert. Og om denne paalandsbevægelse har jeg flere gange fremholdt, at den sandsynligvis er av stor betydning for fiskerierne. Betrakter vi f. eks. fundenes gruppering 1 januar og februar (fig. 2, 3), falder det straks i øinene, at fundene er tættest ved sydspissen av landet, specielt er der mange ved Kristiansand S. Og ifølge skriftlig meddelelse fra opsynschef H. L. Buvik har det østlandske sildfiske i de senere aar fundet sted utenfor Kristiansand i tiden fra mitten av januar til slutten av februar. I mars (fig. 4) er der intet minefund paa streknin- gen Lindesnes til den svenske grense og i april (fig. 6) kun to. I disse maaneder pleier heller ikke foregaa noget Østlandsfiske efter sild. OQgsaa langs vestkysten kan vi se, at der 1 januar og februar var nogen paalandsbevægelse 1 sjøen, og denne var efter minefundene at dømme sterkest i mars maaned. Buvik oplyser ogsaa om, at storsildfisket de sidste vintre har slaat bedst til i januar, mens vaarsildfisket har været bedst i sidste halvdel av februar og i mars. Opsynschefen anfører endvidere om vaarsildfisket, at det har været rikest 1 de sidste vintre uten- for Kristiansund N, omkring Boknfjorden, langs Bømmeløens vestside og omkring Korsfjorden. I sidstnævnte strøk foregik dog i 1915 ikke noget svynderlig rikt fiske. Kaster vi blikket paa fig. 4, ser vi, at i vaarsildfiskets viktigste maaned er hele vaar- silddistriktet uthævet ved en række minefund. Den antagelse Til og med !. Herav 1 den */12 ved Spangereid. 3 Herav 1 den 3119 ved Ekerøen. ro |- 54 0. NORDGAARD. HAVSTR. 0. D. N. MARINE FAUNA [1914 nr. 5 ligger da nær, at de samme kræfter, som har drevet minerne mot land, ogsaa driver silden. Forøvrig skal jeg dennegang ikke gaa videre i diskussionen av strømmenes betydning for fiskeriet". Jeg peker kun paa, at de engelske og tyske krigsminer har i egenskap av flottører vist os, at vand fra Nordsjøomraadet fin- der veien baade til vor østkyst, vestkyst og nordkyst, og vand- presset mot kysten synes at være størst i vintermaanederne, da de store sildfiskerier foregaar. Trykfeil. S. 25, 14. limje ovenfra staar: G. O. SARS, skal være: M. SARs. S. 28, 10. linje ovenfra staar: H. septemcarinata, skal være: S. septemcarinata. S. 29, 14. linje ovenfra staar: 200 fot, skal være: 200 meter. PER I Det er hensigten at søke tilveiebragt et supplementkart, som skal vise minefundene efter 19. Muligens der da kan være anledning til endel fiskeriteoretiske betraktninger. Vikten AA Næro 3 OSulen* Fröia DØ K EEE ar E Smölen EN E E OGrin aa IG 8 EEE RS GN EG Bud 1 & SE RR Aalesund «335 Op D Q Stat TT - Selje Moldöen Bremangerldrd DS SS D) o MP Skornen> KE o Oo En / - VG 9 G Sule 20 IG - Austreim, ag PN, (2 Kristiania Q = od AL p ye Drammen å robak ae DÅ] Å AEG Utsire - 1 £ NU 3 [7 Karmö O ag Kvitingsö. SP 2 Stavander er Jæderens rev Holmest rand Horten Fredrikstad D Fredrikshald U) EN Moss oJomfruland * e Risor o Tvedestrand Egersund L C Arenda Hen Grimstad ae Syr Lillesand Lister Na Kristiansand Aarsund 34, Mandal V gesten Fig. 2. Minefund i januar 1915. OHalien ?e1S ==) Aalesund döen Mo! Bremangerlgå DIS SS ar DI - Å Skornen> FR e 0 Oo HOR 1) É Se) ol Austreim, o EN Kristiania (3 me. Drammen Holmestrand U Karmo N Eg et) KA ng år 9 2 Fredrikstad Stavander Fredrikshald ” Jæderens re »* Egersund a e ER GE Fjord HR i d Lister: NEA Kristiansoh å gS0 'arsund 9 e VU Mandal Å ØP TG Lindesnes BS * 60 45 Fig. 3. Minefund i februar 1915. PENNE EE" K > Stenkjær & Osulp* NG Å 9,00 E 2 Frspg 3 e EG) Storfosen WES E e Smöla (d på eg ee OGring oa 2 EN 000 Austreigg Rv Jrge K Sund, 0 Binmelöen Kristiania Haugesund, ut VI i ; Å sirege LI) El o 20 Ur GEN (9) Kvitingsg. SP 2 Stavarde ; / NE Jæderens rev oJdomfrulænd e Risör Ep Tvedestrand 3 Egersund Arendal e ser : rlekke fjord | Grimstad DÅ % Lillesand Listers NOG Kristianssand ) US Fårsund On PI) bi Mandal Lindesnes 20 RK) 4 Fig. 4. Minefund i mars 1915. (Sydlige del av landet). Andene Så N ao Je vY OE (2) lo Harstor Nykvaa e EG 3 Y Soria nd HE ysfjord SEE & ae SAN Ro & jager Å Å tag, Q 3 An aag 0 3 alstad et S Steigen Moskenes eGroloy Værd 7 nog Å (70 Å po Folden o oRöst 5 y Landeged* VE Dönna” (6) p Sandness)887 v Skaolver VS Mosjoen +88 vega I o 0 Brönnöy po) | JE Lek SA I Ma D)- M c , Q cl D D ) Vikten GE Namsos k 2 et min SN) = KristiansundD 32 SS DN Q PE p EP ed * Aalesund *I5 veg? D eg Stat SI Selje Lo Moldöen Bremangepjfd å ST, are Skornang? go Oo Kristiania Bömmelöe % e* EG Haugesugd EG fo Utsire I VA Karmgö o, eo Kvitingsg FI se GN G Risör Tvedestrand Jæderens reu ( Egersund Arendal EN grener = Ne 287 illesand Lister NG Kristianssand on Farsund * 467, Mandal Lindesnes By RK) s 4 Fig. 6. Minefund i april 1915. (Sydlige del av landet). Træna * Luray0dg NE * OG ea Ao2 Donna dnessjet Sandn VIG å Skaolveng Tola MP xd vega” 4 (7 (0) B onnoy ri % K 3 * (gå 3 Fig. 7. Minefund i april 1915. (Nordlige del av landet). ok - 67 mit = Vikteng Ø-H Fole | Re Q Se OHalten Q, ar jEA S>stennjer v ENE er aa * EEA Ro Kristiansund Rd SE D 2 < GR SE Q EG Aalesund EE) ov 3 Stat SA Noldöen Se pe DSulen** pr Fröia Å , Få StorFosen ER Gr nger Sj Skornen> «NW e [3 QD Oo Asger) IP ed sug KA Austreim G HP gd Bg JE sång Kristiania dp FiGr E 3ömmelöen je > BG na Drammen Hi de fo Ford mea l G Karmö Q 20 Kvitingsö. I => StavalSer Ye Jaderens neu oJomfruland Risor Tvedestrand R Egersund VEE parer mer Érimstad Ga Lillesand Fredrikshad Å Verse? Ip) Å 5 Listeig NA Kristianssand UG Mandal Å 4 Lindesnes BD Ro Fig. 8. Minefund i mai 1915 (til 195). (Sydlige del av landet). Bosekor Moskene> Vværd Gi A b) po Folden o oRost Landegod* vw Po) 0 Q dyere Luray0l Mo - Dönna? 5andne v Skaolver NE på Å N VAA KA Å MA De Å F K Dr I Fe I il EA UN en ep pr) = < "AR pr på ht Tysse N eo at av mår > E — ne == -— ke jp > — = > på =- - e p se ses - - ee = - ” on pr - - = PN 7 E me -- pe - — eh : - - å Då å nr td VG De EG E - 2 - er od - ; ar jer » p mø pe aper , pa år - oG på må ng fo E pill a Pr - e " pe - > i p ver San AY on rå = > » i å - - =R Eg - et, - - tt oe ” > -" a po om * mv pe == - - p hv dinnirg % a me pA pp 5 enn ta at Dr penn LGG = - Perser EDGE nd FOT Br TE deg ETG EEE å ER EM g å r pre 2 ØY E på * p die te «8, på f.cav PUR pg «is er: kimen md IS aa pe ten svay Fem i 4 YEE føk spør papers , ha . % E - å Å age Pr AKT ET od FE Va HG K ae 3 og møy 2 dv —— — 6 md akan Å fol ag æg dr ”- or ll re Pkt gå ær. g 5 å ? - -3 4 EG ser EPP DV Pl PG hr Då Kåre bad , kule Er get ee pi ee pe - ' -- rd « øp pe pt sm Poe på ER ml AES Å g > or nen røpet Rar pt Dm Rt = en EDGE AED SAGE DD br en) i —- Br Vrpabnrp DL GEA PS * p-7 pr anden er - pr pr PG Hd kr - SET VG Vet EA PEN 2 me TE ØYAS PR PP GSE Ba De pr går ne de å Å mg Et gt Pr ee RYN DE p pep