arr gerne ol OE me ål aå > at ti rv - jo A Å v SE M pe > r h å å pe D am < e pt % A ute t AA sim nr, må og ert 3 Vå If h DE > > BERGENS MISEUNS AARBUG AFHANDLINGER OG AARSBERETNING UDGIVET AF BERGENS MUSEUM BERGEN A/S JOHN GRIEGS BOGTRYKKERI 1907 183779 UDGIVET PAA BEKOSTNING AF JOACHIM FRIELES, BERTHE MARIE DANIELSSEN OG CHR. BØRS” LEGATER. ann Ieeeeeeeee—————eeeeereen eee KOLA) L. 10. LÅ. Indhold. AH ANDLINGER. J. REKsTaAD: lagttagelser fra terrasser og strand- linjer i det vestlige og nordlige Norge. II..... JamEs Å. GRIEG: Nogle notiser fra et spæk- huggerstæng ved Bildøstrømmen i januar 1904. Nede nonrerd tekstens. 015 oa Cart FreD. KorLperur: Jordskjælvi Norge 1905. (Resumé in deutscher Sprache). (1 kartplanche). Anhang: —=Registrierungen an der seismischen Sk zu bergen m Jahre 1905.-..-4: 2.000 P. A. Øyzn: Nogle bemerkninger om Jostedals- S. K. SeLnanD: Floristiske undersøgelser i Hard- ITERA R. Corzztt: Nogle meddelelser om næbhvalen (Hyperoodon) og hvidfisken (Delphmapterus) .... Ja kesstaDd: Svar påa P. Å. Øvens kritik .. HaAaKON SCHETELIG: The eruciform brooches of Norway. (With 194 illustrations in the text)... OQ. J. Lie-PeTTErsEn: Neue Beitråge zur Biologie ørve Sseker Hummelns..- >... -0s0 ask es Jens Z. M. KreLsanD: Haakonshallens gjenreis- SEE PE ÅtLr WOoLLEBÆK: Le développement du genre Sclerocrangon (G. O. Sars). (Avee deux planches) Kr. Høyre: Recherches sur la Moisissure de Bacalao et quelques autres Microorganismes halo- philes. (Avec 14 figures dans le texte) ....... Side fe pe leg tn fn 5 et 1—162 et, PG er red No 13: JAMES Å. GrIEG: FEchinodermen von d. wegischen Fisehereidampfer ,Michael S den Jahren 1900—1903 Ja Ke Så und 10 Figuren im Texte). | | HAAKON SCHETELIG og Å. W. Badet) For Å tegnelse over de til Bergens Museum i 1906 ind- komne sager ældre end reformationen. PG 14 | figurer i teksten) 0 AARSBERETNING 1906. pe ar å ER åå ; ; eo oåe i ft å > DLA lg TE pet -— 4ste Hefte BERGENS MUSEUMS AARBOG EG 1906 Å DR. J. BRUNCHORST MUSEETS DIREKTØR. TEEN å dr ker rn 2 g0mlan ha åt BISTL: HBA! GP ; EG Pa * ila, DE å mA” 3 ARR 5 1907 STYA | DÅ: 3 *ona. BERGEN JOHN GRIEGS BOGTRYKKERI 1906 Indhold af 1ste hefte. 'J. REKstaD: =Ilagttagelser fra t terrasser - og se 8 ve lige og nordlige Norge. TL +v.ssesreverrarat renne JAMES Å. GRIEG: Nogle notiser fra et ek ved B strømmen i januar 1904. (Med 8 figurer i teksten).........--.. Cart FraD. Korpervur: Jordskjælv i Norgei 1905. (Resumé Hontsehers Sprache). a pek peer Ke Me. Å hvidfisken (Delphinnpterua) ek pa J. REksTAD: Svar paa P. Å. ØYens kritik rs Bergens Museums Aarbog 1906. : No. 1. Jagttagelser fra terrasser og strand- linjer i det vestlige og nordlige Norge. Af J. Rekstad. II. 1. Fra Søndre Bergenhus amt. JE min reise sommeren 1905 undersøgte jeg først forhol- dene paa Halsenø, som ligger ved mundingen af Hardangerfjorden. Denne ø frembyder meget at interesse saavel for geologen som for : O Q DÅ Q Q o Äloster 0 Ø Strandlige. : Marine afl.i stor udstr. : doækket af myr x FHndested for skjæl. Bm - MAG hvort en 5 er tundern. 0 ikm 2km dkm Fig. 1. Kartskisse af den nordlige del af Halsenø. arkæologen. Øen har antagelig faaet sit navn efter den eiendom- melige form, den har. Den er nemlig, som nedenstaaende kartskisse viser, dybt indskaaret fra begge sider af bugter, og mellem disse dk ei) 4 | J. Rekstad. [No. I danner da øen smale og forholdsvis lave eid. Her er flere særdeles fremtrædende terrasser, og i nordsiden af Landaaasen har man ogsaa en strandlinje i fast fjeld. Gaardene Tofte og Landa ligger paa en stor terrasseflade, som danner øens høideryg paa denne strækning. Her har under den høie havstand ved slutningen af istiden været en val eller et grundt sund mellem de to berghøider Tofteaasen i nord og Landaaasen i syd. Den store terrasseflade, som kroner ryggen, er opbygget af ler og af fin sand. Over disse marine af- leiringer har man i stor udstrækning myr, der paa sine steder har en mægtighed af op til 3 meter. Myren indeholder trærødder og træstammer i betydelig mængde. Det er hovedsagelig løvtrær, nemlig or, hassel, ek og bjørk, som her optræder. Nedenstaaende to billeder viser terrassen Tofte—Landa samt strandlinjen i Landaaasen. Af fig. 3 kan vi se, at strandlinjen ligger noget høiere end terrassefladen Landa— Tofte. Ved nivellement*) bestemtes høiden af terrasserne og strand- linjen som følger: Den: store flade Tofte-Landa 64.2 m. 0. tangr. Den nordligste af Toftegaardene ligger paa et høiere terrassefrn «JG SR 67.6 —:— Høiere - terrassetrin ved. Landa ..----eer order 69.2 —:— Høieste — Å == ye Be 725 —:— Strandlinjen og den marine grænse i Landaaasen. 75.9. —=— Den strandlinje, som omkranser Landaaasens nordside, repræ- senterer, saavidt jeg har kunnet se, den marine grænse her. Det blev mig opgivet, at der baade paa Landa og paa Tofte skulde være fundet skjæl under myren i 60—70 m. o. h. Jeg lod derfor paa begge disse steder grave; men det lykkedes mig ikke, uagtet jeg grov paa flere steder, at finde skjæl. Paa Tofte blev der gravet paa to steder. Her havde man øverst *:>—1 m. mægtig myrjord med trærester. Derunder kommer sand af ganske ensartet beskaffenhed. Dens mægtighed varierer fra 1 dm. til over 1 meter. Det øverste af sandlaget var farvet brunt af jernholdige humusforbindelser fra den overliggende myr, mens de dybere dele af det bestod af ren graahvid sand. 1) Ved nivelleringen benyttedes en lomme-nivellerkikkert med 6 ganges forstørrelse og stang inddelt i cm., saa maalefeilen sikkert ligger under I dm. 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 5 Under sandlaget ligger der fint seigt ler, som ikke blev gjen- nemgravet ved 1 meter dybe huller i det. Fig. 2. Terrassen Tofte—Landa seet fra Vest. Fig. 3. Strandlinjen i Landaaasen og terrassen ved Landa paa Halsenø seet fra nord mod syd. To sorte kryds viser strandlinjens beliggenhed paa billedet. Under den nordligste af Landagaardene, hvor en ny fjøsbyg- ning var under opførelse, laa der øverst et 2—3 dm. mægtigt mad- jorddække. Derunder har man ler, hvis mægtighed gik op til over Dr + 73 é oa I ed Ve erl 6 J. Rekstad. [No. I 4 m. paa dette sted. Længere syd paa terrassefladen ved Landa er der myr af mægtighed op til 3 m. paa sine steder. Den inde- holder trærødder i betydeligt antal bestaaende af or, hassel, ek og bjørk. Man kan altsaa se, at her engang voksede tæt skog. Under myren kommer først et sandlag af 2—5 dm. mægtighed og derunder igjen moræneler med skurede stene. Saavel paa østsiden af øen ved Toftevaag som paa vestsiden mod Sæbø og Landasjøen stikker der i skraaningerne moræneler frem i dagen under de marine afleiringer. Heraf ser man lagfølgen greit; først er moræneleret afsat, saa de marine afleiringer og sidst myren. Det marine ler er ældre end de sandlag, som almindelig optræder under myren, da vi ved Tofte fandt disse sandlag liggende mellem myren og leret. Moræneleret maa, naar terrænforholdene tages i betragtning, være afsat ved enden eller kanten af isen. Under en fase af is- tidens sidste afsnit har bræarme skudt sig over Halsenøens eider; men isdækkets mægtighed var aftaget saameget, at de høiere dele af øen ragede op over det. Paa et vist trin af afsmeltningen kan det da vel tænkes, at den istunge, som efter Toftevaagen skjød sig frem over øen, ikke har rukket længere end til ryggen Tofte — Landa. Paa dette stadium maa da det moræneler, som vi her fin- der under de marine afleiringer, være afsat. Ved Fjelland er der igjen et eid over Halsenøen. Dets høieste del dannes af en flade, der ogsaa her som ved Tofte—Landa i stor udstrækning dækkes af myr. MHøiden af øverste parti af denne flade bestemtes ved nivellement til 71.6 m. o. tangr. Ved den nordligste af Fjellandsgaardene (ANDERS FJELLANDS gaard) fandtes i 51—54 m. o. h. følgende molluskskaller: a.') Balanus porcatus DA Costa; i mængde. a. Saxicava pholadis L., talrig og tykskallet ....... 0756 mm. å Mya truneata L. f. fgypca 0 SE 0—95 m. a. -— » V. uddevallensts Fors. 5.2 0—95 m. a. Macomu calcaria CHEMN., smaa ekspl., længde 25mm. 0—75 m. Den fundne fauna giver indtryk af, at den maa være afsat under et forholdsvis koldt klima. De vedføiede tal angiver de dybder, hvori disse dyrearter iflg. Sasr (Bidrag til Kundskaben om Norges arktiske Fauna, Kr.ania 1878) lever. | 1) a = arktiske arter. 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 7 Alle de her fundne arter lever helt op i fjærebeltet. | Man har fleresteds paa Halsenø lavere terrasser. Af disse undersøgtes terrasserne ved Kidsviken. Her ligger der ned for gaardene Eide og Sæter en mod Eidsviken skraanende strandflade, hvis øverste kant naar op til 12—15 m. o. h. Her fandtes i 11.5—11.9 m. o. tangr. (høiden er bestemt ved nivellement) følgende skjæl: a. Pecten islamdicus Mönn., talrig og temmelig tyk- TITLE GRE OSE RE == 96 Mil a. Mya truncata L., talrig, tyndskallede og forholds- mssmaa ekspl.; lænede; op til 5 cm. .- 1. da O— 95, a. Macoma calearia CHAEMN., talrig, længde op til Eon GN EE V="%5 åa. Åstarte elliptica Brown., længde op til 3 em. .. 10— 95 ,, Ke mus flexuosus”) Mont. -:.sidsennoake AEG 20—850 ,, 0 LTD GATE EE 0—190,, Me laseineraria Vis... avisekses vos i må bes 0— 115, Pigge af echinus. Af de vedføiede dybdetal ser vi, at den fundne fauna maa have levet her paa en dybde af mindst 20 meter, havet stod med andre ord dengang over 30 m. høiere end i nutiden. Det snit, som fremkom ved gravningen, viste følgende profil: Øverst et 33 cm. mægtigt madjordlag (myrjord), derunder et 46 em. mægtigt sandlag og saa derunder igjen fin ler med skjæl. Ved Sjo staar der mod Eidsviken bautastene ned til ca. 5 m. 0. h. og ved Sæbøvaagen stenrøser, som antagelig maa være gamle gravsteder, ned til 8—10 m. o. h. Mellem Sæter og Eide er der en terrasseryg med en marbak- lignende steilskrænt. Det øverste af denne ryg, som her danner øens høideakse, naar op til 20—24 m. 0. h. I en myr ved Sjo 4—5 m. o. h. fandtes under et omtrent 0.5 m. mægtigt dække af myr en skjælmergel, som indeholdt skjæl I betydelig mængde. Her fandtes følgende arter: Se AA Pioladis Lu Nr O— 75 m. se Øtrunene Vi. tyødskallet.......-2oussiesh O— 95 ,, l)| b = boreale arter. ?) If. KnipowITscH har man ved Spitzbergen fundet denne art paa helt op til kun 8 m.s dybde. J. Rekstad. [No. 1 8 b.:: Lucima borealis Li: false 0 0—115 m. 1.5. Dosimia exoleta LS RENTE oe b.: «Solen :ensts Lu 2 m. nede I myren eller 2.5 m. over høivandstand. Ved mit besøg paa stedet var jeg ubekjendt med BENDIXENS høidebestemmelse. Jeg nivellerede derfor op høiden og benyttede herunder tangranden som basis. Herved fandtes, at det øverste af myren laa 5.82 m. o. tangr. og det sted, hvor baaden skulde være funden, 4.26 m. Ved høivand forstaar antagelig BenpIxen springflod eller det øverste flomaal paa stranden. Paa denne strækning af kysten er antagelig forskjellen mellem middelvand og høieste flomaal omtrent 80 cm. Tangranden, den øverste grænse for blæretangen (fucus vesicu- losus), falder, saavidt jeg kan skjønne, i denne egn paa det nær- meste sammen med middelvandstand, eller maaske nogle faa centi- meter lavere. Hansen") angiver, at den i Nordland og Finmarken skal ligge noget høiere end rmiddelvandstand, men i den sydlige del af vort land, tror jeg ikke, det er tilfældet. Der bliver imidlertid, efterat Brnprxrns og min høidebestem- melse er henført til samme basis, en differens paa omtrent 1 m. mellem dem. Feilen ved mit nivellement kan ikke overstige 1 em.; men uoverensstemmelsen kan stikke i, at vore maalinger ikke refe- rerer sig til de samme punkter i myren. Med BEenDIxEn maa jeg være enig i, at det ikke er sandsynligt, man skulde have benyttet baaden i en saa liden kjønn. En sænkning af landet paa 3.5—4 meter vilde ogsaa bevirke, at havet gik ind her og dannede en bugt 1) HANSEN, Skandinaviens stigning (N. G. U. Aarbog for 1896—-99), s. 2. PR 10 J. Rekstad. LNO. 1 ved høivand. Denne vilde da afgive eu tryg og beskyttet plads, som maatte være særlig indbydende til landing. Konservator ScHk- TELIG har 1 den foran nævnte afhandling givet en beskrivelse af de rester, man har af baaden fra Bunesmyren. Han kommer her til det resultat, at den maa være ældre end vikingetiden, og han anser det for mest sandsynligt, at den er ældre end Nydamsbaaden fra Danmark. Denne skal være fra det 4de aarhundrede e. Kr: Efter dette skal baaden fra Halsenøen være over 1600 aar gammel. At kystlinjen her i et saavidt langt tidsrum kan have forandret sig saameget som 4 m., finder jeg intet urimeligt i. Det biiver en gjennemsnitlig hævning af ikke fuldt 2.5 dm. pr. hundrede aar. Ved Rosendal i Kvinnhered, omtrent 28 km. i lige linje i nordvestlig retning fra Halsenøen, har jeg tidligere bestemt den marine grænse ved nivellement til 94 m. (93.7 m.). Her har man ogsaa et vel udviklet terrasseniveau i 25.9 m. 0. tangr. (bestemt ved nivellement), hvilket svarer til 72.4 pet. af den hele stigning. Dette repræsenterer tydeligvis tapestidens havniveau, som paa Hal- senøen var 20—24 m. 0. tangr. Ligeledes har jeg tidligere bestemt den marine grænse ved Bondhus i Mauranger, en arm af Hardanger- fjorden inderst i Kvinnhered, til 100 m. (99.9 m.). Ved Ænes, 9 km. udenfor Bondhus, i Mauranger er der en række terrasser afsatte af elven ud mod fjorden. Her nivellerede jeg op paa østsiden af elven. Iste trin, en stor terrassetlade, hvis øverste kant leser JJ v242r4v LE 38.6 m. 0. taner. 2det trin, en liden, men vel markeret terrasse, hvis øverste. kant ligger. MEET 44.4 — Ts— 3die trin, en vel udviklet terrasse med en korre- sponderende i samme høide paa den anden side af elven. JE 519 —:— Forreste kant af den store endemoræne her ..... 87.6 —r:— Den marine grænse, som her fremtræder kun lidet markeret ...+avsvv runer sr SEE Paa vestsiden af elven er der to lavere terrasseniveauer, hvis høide jeg ikke fik anledning til at nivellere op. KJeruLF har i Udsigten, s. 18, 4 terrasseniveauer for Ænes i 14.5 m. (46), 23 m. (73), 47 m. (149) og 97 m. BGO) første af disse er tydeligvis de to lavere niveauer paa vestsiden af Æineselven. 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. ar KJERULFS niveau i 47 m. maa være det samme, som jeg har i 51.9m., da dette er af betydelig udstrækning og optræder korre- sponderende paa begge sider af elven. Mit niveau i 44.4 mm. ligger vistnok nærmere i høide, men dette har kun ringe udstrækning, og da KJervuLr kun har et niveau i denne høide, er det sikkerlig det største og mest fremtrædende, som er bleven maalt af ham. Qvenfor i dalen har man to terrasser, som maa være yngre end endemorænen, da de ligger bag den i dalen. Deres høide fandtes i det nedre af dalen at være 79 m. og 102 m. (bestemt med aneroid). Terrasserne ved Ænes bestaar 1 overfladen af sand og elvegrus, men under dette overfladedække optræder der fleresteds ler uden stene. Skjæl er ikke funden i leret her, dog taler alt for, at det maa være afsat 1 havet. Ved Øistesø i Vikør prestegjeld er der en række vel udvik- lede terrasser. Høiden af disse bestemtes ved nivellement. Iste trin, bred skraanende flade, som stiger op fra nuværende havstrand, øverste kant af den ......-.:04. Pemeanrge (KKsAOm.) 2det trin, xod terrasse, men af forholds- srsden udstrækning ...1. 42 25.8 —-— 3die trin, god terrasse, men af forholds- mkden udstræknne .......k va ee Am) 4de trin, god terrasse, men af kun ringe TETT EE 553 —:— (Ks. 62m.) dte trin, stor terrasseflade, øverste kant 2 TG PE 743 —:— (K3. 70 m.) 6te trin, høiere parti af den store ter- 2 GN JE EE VE 78 —:=—= 7de trin, kun af liden udstrækning og Make skarpt markeret: -4..s-iarise>» 91 EE Nedenstaaende billede viser beliggenheden af terrasserne ved Øistesø ved det inderste af bugten ved Vik. Bygdens kirke ligger lige udenfor billedets kant tilhøire. dte og 6fe trin danner en stor flade, hvor bygdens skytter- samlag for tiden har sin skydebane. 'Terrasserne ved Øistesø be- staar i overfladen af srus og sand. Under grusdækket har man ler, 12 J. Rekstad. [No. 1 som ogsaa stikker frem fleresteds i terrassernes steilsider. Efter opgivende skal her paa to steder være funden skjel. Samson VIK opgav mig, at der under en myr 73 m. o. h. skulde være funden skaller af Pecten islandicus. Jeg forsøgte efter hans anvisning at grave paa to steder ned under myren, men kunde ingen skjel finde. Videre blev der opgivet mig, at der for lang tid siden ved grav- ning af en brønd paa en af Vikgaardene skal være funden skjel i omtrent 50 m.o. h. Ved Tyssedal og Tveit paa østsiden af det inderste af Sør- fjorden, Hardanger, er der fremtrædende terrasser afsatte af elven ud mod fjorden. Fig. 4. Terrasser ved Øistesø i Hardanger. Mit nivellement paa sydsiden af elven giver følgende høider for disse: Jste trim, liden terrasse 11000020 vage vo 23T MO 2det — på = 26 AN EE ve DE dl 3die — noget større terrasse ........ er 40.1. —,— 4de — stor terrasse paa begge sider af elven. Gaarden Tyssedal ligger paa denne ter- tassefade 20 GE EE Dens øvre kant naar op til. Hue 80.2 EE 5te — liden, men vel udviklet ...... PE NN 6te — terrasse paa begge sider af elven .... 95.8 —,— 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 13 KJEruLF opgiver (Udsigten s. 18) tre terrasseniveauer ved Tyssedal i 175" (55 m.), 261' (82 m.) og 355' (111 m.). KJErurrs niveau 82 m. Svarer ganske sikkert til det af mig bestemte i 80.2 m., hvorimod hans to andre niveauer ikke har kunnet findes af mig. Sexz") har ved nivellement med vandrør maalt høiden af ter- rasserne ved Tyssedal. Han siger om disse: ,Qgsaa ved udløbet af elven Tysso i Sørfjorden forekommer en betydelig anhobning af grus, sand og runde stene med horizontale terrasser. En mindre del af denne anhobning ligger paa nordre side af elven med tre terrasser, hvorimod største delen ligger paa sydsiden med to saa udprægede terrasser, som om de var gjorte med kunst, af hvilke den laveste ligger 115 fod-(36 m.) og den høieste 253 fod (79.4 m.) over sjøen.* Sexzs laveste terrasse maa svare til mit 2det trin. Der er rigtignok en forskjel mellem vore maal paa 1.8 m. Sexz angiver ikke, fra hvilken havstand han har gaaet ud, høivand eller middel- vandstand. Antager vi, hvad der synes mig mest sandsynlig, at han har gaaet ud fra høivand eller flomaalet, bliver forskjellen 1 m., idet øverste flomaal antages her at ligge 80 cm. over tangran- den. SzxzEs øverste terrasse i 79.4 m. er sikkerlig den store ter- rasse, hvorpaa gaarden Tyssedal ligger. Gaar vi ud fra, at det er øverste kant af denne, Sexrz har maalt, saa bliver der, naar hensyn tages til høidedifferancen mellem øverste flomaal og tangranden, fuld- stændig overensstemmende mellem vore maal. 2. Terrasser i Søndfjord. Tidligere”) har jeg beskrevet en række terrasser i Nordfjord. I tilslutning hertil undersøgte jeg sommeren 1905 flere af de mere fremtrædende terrasser i Søndfjord. Hansen har bestemt høiden af de fleste terrasser her; men da han ved sin maaling har benyttet sekstant og taget afstanden ved hjælp af de lidet nøiagtige topo- grafiske karter, man har over disse egne, syntes det ønskeligt at faa en mere nøilagtig bestemmelse af deres høide ved nivellement. 1) Søxr, Mærker efter en Istid i Omegnen af Hardangerfjorden, Univ. program for 1866, s. 15. ?) BEKstTAD, Ilagtt. fra terrasser og strandlinjer i det vestlige Norge, Ber- gens museums aarbog f. 1905, no. 2. 14 J. Rekstad. [No. 1 Ved Dale i Dalsfjorden er der pragtfulde terrasser. Neden- staaende billede viser det parti af disse, man har op for gaarden Steien. | Tilvenstre for elven sees paa billedet det øverste terrasse- niveau. Dette danner her en stor flade, som paa det nærmeste er horizontal. Den kaldes Dingemoen, og ifølge et sagn i bygden skal der her i gammel tid have været tingsted. Tidligere har denne flade været benyttet til eksercerplads, hvortil den maatte være godt skikket. Den bestaar i overfladen af sand og elvegrus; men i steil- siderne af den stikker fleresteds et sandholdigt ler frem. Det samme er ogsaa tilfældet med de lavere terrasser. Fig. 5. Terrasser ved Steien i Dale, Søndfjord. D = Dingemoen. Skjel kunde ikke findes her. Ved nivellement fandtes følgende høider for terrassetrinene: Iste trin, det øverste af den terrasseflade, hvorpaa kirken ligger 6.0 m. 0. tangr. 2det — liden, men vel markeret terrasseflade i. 12.7 —=— Wo == > s— — -.. 25.3 | forreste Jans JE 47.3 —:— 4de — Dingemoen midterste parti. rad 48:8 nl | øverste kant Ja DE 508 —== 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 15 I niveau med Dingemoen ligger der ogsaa en stor terrasse paa vestsiden af elven. KJeruLr (Udsigten) har to terrasseniveauer ved Dale i 85" (26.7 m.) og i 160—170' (50.2—53.3 m.), der stemmer ganske bra med 3die og 4de trin ovenfor. Hansen?) har for øverste trin her 54 m., hvilket afviger mere end KsJervurLrs høide fra min maaling. Ved Osen, inderst i Dalsfjord, har man ved Grønhaug en ter- rasse i (aneroid) 48 m. o. tangr. Fig. 6. Den brede dalbund i Førde seet fra veien ved Halbrend østover mod Vie. Tilhøire paa billedet op til fjeldet sees terrassen ved Hafstad. Ved kirken sees et lavere terrasseniveau, og ved foden af fjeldet midt paa billedet har man den store terrasse ved Vie. To sorte kryds viser terrassen ved Vie paa billedet. Førde'i Søndfjord ligger i en bred dalbund, som er udfyldt af sand og ler. Nedenstaaende billede viser et parti af den brede flade, henover hvilken elven Jølstra i sit nedre løb slynger sig. Som dens delta viser, bygger den denne flade stadig længere ud- over i fjordbunden. Foruden det øverste terrasseniveau, som er af betydelig ud- strækning, har man her flere lavere terrasser, som ogsaa kan sees paa vort billede. 1) HANSEN, Strandlinjestudier (Arch. f. Math. og Naturv., B. 15, s. 80). 16 J. Rekstad. [No. 1 Det øverste terrasseniveau stiger opefter (østefter) dalføret og, som det synes, sterkere end landets skraa hævning. Det er derfor vanskeligt at afgjøre med sikkerhed, hvor høit paa dette skraa ter- rasseniveau den marine grænse skal lægges. Antagelig maa den ialfald sættes saa høit som terrassen ved Vie og Bruland, det vil sige ved omkring 64 m. 0. h.; thi saa langt ind har ialfald fjorden gaaet under den største nedsænkning af landet. Terrasserne i Førde bestaar hovedsagelig af sand og elvegrus. Ler træffes kun i noget større dybde. Ved nivellement maaltes høiden af terrassen ved Hafstad, idet jeg gik ud fra elven ved broen ved Hafstad. Fra hr. ingeniør SÆTERMOEN, som for kanalvæsenet da opholdt sig i Førde i anled- ning elveforbygningen der, fik jeg velvilligen opgivet elvens høide paa dette sted over middelvandstand til 1.5 m. under flom, som det nu var i den. Stor terrasseflade, hvorpaa Førde kirke og flere gaarde som prestegaarden og de øverste Hafstadgaarde ligger 138—14 m. o0. tangr. Fremtrædende terrasse ind til fjeldsiden ved den en forreste kant af den 597 —:— ste Hafstadsaard 2200. inderste - ,. 5 STM Ved at nivellere op her fandt jeg ved sigt, at den store terrasse ved Vie ligger 1 niveauet..... 64 —— For terrasserne Vie—Hafstad har Kserurr (Udsigten) høiden 195" (61.2 m.) og HAansEn (1. c.) 57 m KJERULFS maaling er altsaa nøiagtigere end Hansens for dette sted. Terrasserne ved Bruland maaltes med aneroid,*) og for disse fandt jeg følgende høider: Lavere terrasse ved. Brulard ... JE 14 m. 0. tangr. Terrasse E ==" 2 EE 31 Øverste —— — — stor furemoved veien foran Movirn re ER 61 —:— Movatns høide o. h. angives paa amtskartet til 75 fod. Dette er feilagtigt; den er i virkeligheden ca. 40 m. 1) Samtidig med barometrets aflæsning bestemtes luftens varmegrad, saa de beregnede høider er korrigerede for temperaturens indflydelse. 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 17 I Førde optræder der altsaa foruden øverste niveau to lavere, af hvilke det i 13—14 m. har en betydelig udbredelse. Sætter vi den senglaciale marine grænse her til, 64 m., saa repræsenterer dette niveau 78.1 pet. af den hele stigning Se: pe, og det stammer, saavidt jeg kan skjønne, fra tapestiden. Ved Aalen paa sydsiden af Vefringfjord (den ydre del af Førdefjord) er der en betydelig terrasse, som i stor udstrækning bestaar af morænemateriale, hvorover havet har gaaet og jevnet det ud. Forreste kant af terrassen ved Aalen (nivellement) 45 m.o. tangr. Øverste , - — kn VE — 500 —:— For terrassen ved Aalen har Hansken (1. c.) høiden 54 m. Ved Kvammen, ligeledes paa sydsiden af Vefringfjord, er der en terrasse, som hovedsagelig bestaar af ler. Skjel kunde ikke findes her, men 1'/» m. nede i leret fandtes i den forreste kant af terrassen bladaftryk af: Saliz') polaris WAHLENB. Forreste kant af terrassenved Kvammen (nivellement) 39.7 m. o. tangr. Øverste , - — -— — 46 —r— Hansen har for Er ved Kvammen høiden 45 m Midt overfor Kvammen paa den anden side af Farden ved Russenes eller som gaarden paa amtskartet benævnes, Røsnes, er der en terrasse, som efter sigt med nivellerkikkert fra Kvammen ligger med sin øverste kant i 46 m. o. tangr. Omtrent 1 km. nord for Kvammen ved Leknes har man en særdeles fremtrædende terrasse. Qvenpaa danner den en horizon- tal flade, der tildels dækkes af myr. En bæk har skaaret ud en indsænkning mellem terrassefladen og det skraanende berg ved gaar- den Leknes. Under myren optræder der tildels sand og grus; men terrassen bestaar for det meste af ler. Heller ikke her kunde skjel findes. Høiden af denne terrasse bestemtes meget godt, da den er særdeles skarpt markeret. Forreste kant af terrassen ved Leknes.......... 38.9 m. 0. tangr. Det øverste - — å ==" SE 40.1 —:— HAnsENn angiver høiden af terrassen ved Leknes til 44 m. Ved Gjelsvik, en bugt, som skjærer ind paa sydsiden af Vef- ringfjorden er der særdeles vakre terrasser. Man har her 3 vel markerede trin. 1) Bestemt af konservator OvE DAHL og amanuensis I. HOLMBOE. 2 Tr AX) ? 18 J. Rekstad. | [No. I Nedenstaaende billede viser terrasserne ved Gjelsvik. Ved nivellement fandtes følgende høider for terrasserne her: Iste trin, skraanende flade, stiger fra sjøen (nuværende havstand) op Me 6 m.o. tangr. 2det trin, terrasse af liden udstrækning, øverste kant «um OE 13.8 === forreste kant...... . BIER øverste 48.0 —:— For øverste terrasse her har Hansen høiden 42 m. 3die trin, stor terrasseflade | Fig. 7. 'Terrasser ved Gjelsvik, Søndfjord. 3 trin sees paa billedet. Paa overfladen dækkes det øverste terrasseniveau, som har en betydelig udstrækning, for en stor del af myr. Under myren op- træder der gjerne et lag af grus og evjesand og derunder igjen ler, ofte noget sandholdigt. Det meste af terrasserne bestaar af det sand- holdige ler. Omtrent 1 km. op fra bunden af bugten ved Gjelsvik fandtes i en mæl ved elven dybt nede i det øverste terrasseniveau 25 m. oh. Jattryk 1 Jer af: 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 19 Mya truncata L., Yoldia arctica Grav (?). Bestemmelsen af denne art er usikker, da kun et ufuldkomment aftryk fandtes. Bladaftryk af Saliz*) polaris WAHLENB. I leret her, som er noget sandholdigt, laa der skurede stene, hvilket viser, at det maa være afsat i et ishav. Nede ved elven under lermælen fandtes skaller af: | Mya truncata L. Macoma calcarii CHEMN., temmelig store skaller. Disse maa være udvaskede af leret høiere oppe. Ved Stavang i Kinns prestegjeld fandtes i en bergkløft 6 m. 0. h. skaller af Ostrea edulis L. Ved store Høidal i Høidalsfjord i Kinns prestegjeld er der vakre terrasser. Iste trin, flade skraanende fra nuværende strandkant op til : (niv.) 2.7 m.o. tangr. 2det trin, liden, men vel markeret terrasse- 1 PE DE så 5,6 —:— 3die trin, større terrasseflade .........sasr, » 25.8 —:— Momkanti 322 2 — Løverste ” » 428 —:— Den brede terrasseflade, som danner 4de trin, stiger opover paa begge sider af elven. Den maa derfor opfattes, som elvens gruskegle ud i fjorden. Kun dens forreste del kan da være afsat i havet. Det meste af dens brede skraaning maa være afsat paa land. Det bliver følgelig noget usikkert, hvor den marine grænse her skal sættes. Mig synes det rimeligst at den ligger ved 33— 34 m. o. h. Ved Sandvik paa sydsiden af Eikefjord er der meget gode terrasser. Det øverste af terrasserne her bestaar af sand og grus; dybere nede i dem har man ler. Deres flade dækkes fleresteds af myr. Ved nivellement fandtes: 4de — megetstorterrasseflade Iste trin, strandgrus, dannende en lagunevold.... 6.2 m.o. tangr. 2det. ,, terrasseflade, øverste kant ............ 1083 —:— 1 f r «09020000 Z * ør 3die , stor terrasseflade | IG ALEN å ØVERSTE dd ører 295 —:— 1) Bestemt af DanL & HOLMBOE. 20 J. Rekstad. | [No. I Den øverste terrasseflade stiger, som maalene viser, forholdsvis sterkt. Den er fremstaaet ved den lille elvs udfyldning ved det inderste af bugten under den høiere havstand. Vi maa derfor antage, at det øverste af den er afsat over havets niveau. Den marine grænse her maa antagelig sættes ved omtrent 24 m. over nuværende havstand. Ved Haukaaen paa nordsiden af Norddalsfjord har man lige- ledes terrasser afsatte af elven ud mod bugten. Iste trin, flade skraanende op fra nuværende strandbred, øverste kam 2225 RT 5.5 m. 0. tangr. | 2det trin, terrasseflade ved gaardens huse, øverste kant 2. 2ea svekke GJØA ME 10.5 —:— djetn termen. | forreste kant . 00 17.2 —:— øverste SE 21.1 —:— forreste kant 2 NE 28.7 —:— øverste kant paa sydsiden de. — åf elvens 25.0 —:— øverste kant paa nordsiden af even 28.0 —:-— 3. Fra Rornsdalen. Dalbunden i nedre del af Romsdalen er udskaaret i mange vakre terrasser, og mælerne ud mod Rauma viser, at elven frem- deles fortsætter med at danne nye terrasser og at skjære bort af de gamle. Elven lægger op paa et sted, hvad den skjærer ud paa et andet, og særlig fylder den ud ved sin munding. Nu kan far- tøler ikke komme synderlig længere op end til Veblungsnes; men tidligere kunde de seile op til Devold, som ligger 3 km. ovenfor Veblungsnes ved Rauma. Det betydelige Romsdals marked, som fandt sted aarlig om høsten, holdtes indtil 1820 paa Devold. Da blev det ved kongelig resolution") af 19de august 1820 flyttet herfra til Veblungsnes, fordi Rauma stadig grundede mere og mere op, saa man havde vanskeligt for at komme op til Devold. De betydelige lerafleiringer med rester af havdyr, man har i dalbunden under sand og elvegrus, viser, at havet her engang har gaaet op til foden af Romsdalshorn. | 1) J. KRAFT, Topogr.-Stat. beskr. over Kongeriget Norge (Det nordenfjeldske Norge, s. 180). 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 21 MicaarL Sars') har undersøgt lerlagene her. I selve leret fandt han ingen organiske levninger, derimod fandt han indeslut- tede i mergelboller i leret følgende arter: Pennatula sp. Annelider. Mytilus edulis L. Nueula tenuis Mont. Portlandia lentieula FABR. Cardium sp. Macoma calcaria CHEMN. Balanus crenatus BRUG. Pleuronectes sp. Merlangus polaris Sabime?*) (Polartorsk). Sars (1. ce.) siger om lerets udbredelse her: ,Mergelleret ud- fylder bunden af Rauma fra dens munding ved Nes og Setnes og opad indtil saarden Halsa, '/> mil ovenfor éller sydligere.* Ved Nes gaar leret op til omtrent 4 m. over havets niveau, og dets overflade hæver sig opefter dalen, saa det ved Aak og Halsa naar op til 30—40 m. over havet. Ved Aak fandtes i leret omtrent 20 m. o. h. følgende skjæl: Ms 2dulis Vi 1 mænede La..sv.sviiedekee 0— 20 m. b. % MG OS eat ee SEEL AG O0—190 ,; Cardium sp., talrig. Ma trunenta L., smaa eksempl. ....--revsduve O— 95 ,,, a. Macoma calearia CHEMN, forholdsvis smaa eksempl. O— 75 ,, b. g- ID DE DE ET O— 20, erd ped MVEL: 2. snek STENA Me 38-—280 ,, TO NG UO VE EN O—740 ,,, LET EE ER 10—130 ,, DEG EE Oo— 6 Balanus sp. 1) M. SARs, Fossile dyrelevninger fra kvartærperioden (Univ. program for 1864), s. 24. 2) CoLLETT, Fiske fra de glaciale og postglaciale afleiringer (Nyt Mag. f. Naturv., b. 23, s. 7), gjør opmerksom paa, at dette er en feilagtig bestemmelse af Sars. Den art, som han antog for Belt polaris Sabine, er i virkelig- heden Gadus virens L. (sei). 29 J. Rekstad. RØR Den her fundne cardium kan ikke sikkert bestemmes, da alle eksempl. er defekte; men paa grund af størrelsen maa det være enten edule eller echimnatum. Mest sandsynligt synes det mig, at det skulde være cardium edule. Mellem Aak og Halsa fandtes i mergelboller: Gadus virens') L. Portlandia lenticula FAaBr. og annelider. Ved Setnes, kort ovenfor Veblungsnes, er der særdeles mar- kerede terrasser. Den øverste af disse danner den store flade Fig. 8. Mytilus edulis, */3, fra ler ved Aak, Romsdal. Setnesmoen, som benyttes til eksercerplads. Man kan ved Setnes holde ud fra hinanden 5 forskjellige terrassetrin. Nedenstaaende billede viser terrasserne ved Setnes. Ved nivellement fandtes følgende høider af terrasserne her: Iste trin, flade stigende op fra den nuværende havstrand til 3.7 m. 0. tangr. | 1) Professor COLLETT har velvilligen bestemt denne art. Ved at sammen- ligne mit eksemplar med M. Sars' billede (1. c.) af hans Merlangus polaris viser det sig, at de maa tilhøre samme art, kfr. hvad foran er bemerket herom. 1 Å Se 23 *epIs 91]SU9A Å ")9))9JPYSOYSY JV APIS oxtØY J9US9)eq H 'vWneY PaA VSIRH 90 YRY Urefjeur a[[0QjaSraw vJ T/, (TAS) sw.na SNppH 6 'SLI i det vestl. og nordl. Norge. injer SN W 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandl 24 J. Rekstad. [No. 1 2det trin, øvre kant af en bred skraanende ter- rasselade «2-0 12.5 m. o. tangr. 3die trin, øvre kant af en skraanende terrasseflade 19.2 —:—- 4de Ar ” gg 273 —r:— EE gender | forreste kant af fladen .. 408 —:— det høieste af moen .... 43.5 — :— Setnesmoen bestaar af sand og elvegrus. Tildels er sanden her saa fin, at der, naar madjordsdækket og vegetationen ødelægges, opstaar flyvesandpartier. Det kan her bemerkes, at der ved Grytten er et ikke ringe parti flyvesand, hvor kirken stod tidligere. Sand- flugten bidrog nok sit til, at man bestemte sig for at flytte den Fig. 10. Annelide fra mergelbolle mellem Aak og Halsa ved Rauma. 14. til dens nuværende plads mellem Setnes og Veblungsnes. Først dybt nede i mælen ved Rauma stikker leret frem under sandlagene. I Sogn fik jer af en fotograf fra Setnes høre, at der oppe paa Setnesmoen ved gravning skulde være funden skjæl. Straks ved min ankomst til Romsdalen opsøgte jeg derfor hans hjemmels- mand, der boede paa Setnes og var over 70 aar gammel. Denne nrand fortalte, at han under opsætningen af et gjærde for omtrent 20 aar siden paa det vestlige af Setnesmoen fandt paa et par steder i de huller, som gravedes for gjærdestolperne, østersskaller. Dette med østersskaller syntes mig noget mistænkeligt. Jeg lod imidlertid, efterat have faaet tilladelse dertil af obersten, som netop opholdt sig her ved bataljonens depot i anledning det spændte forhold til 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 25 Sverige (det var just i de dage, forhandlingerne i Karlstad paagik), foretage gravning paa det af manden fra Setnes anviste sted. Da vi var komne omtrent */; m. ned, stødte vi paa østersskaller; men sammen med disse fandtes ogsaa enkelte flaskeskaar. Ved at grave dybere fandtes kun elvegrus uden spor af skjæl, uagtet vi forsøgte paa flere steder. Dette gjør sagen klar; østersskallerne her hid- rører fra affald, som er tilført. Det blev ogsaa fortalt mig, at der ved et ørustag oppe i den store terrasse ved Veblungsnes skulde være funden skjæl. Det Fig. 11. Terrasser ved Setnes seet fra terrassen op .or Veblungsnes. viste sig let nok at finde skjæl her (Mytilus edulis); men de op- traadte paa en saadan maade, at man straks blev klar over, de var tilførte. Blaaskjæl benyttes jo ogsaa almindelig som agn; skal- lerne kastes ud sammen med andet affald og kommer da ikke sjelden ud paa ager og eng med gjødselen. Op for Veblungsnes ligger en rest af en stor terrasse støttet til den bratte fjeldside. Ved nivellement fandtes det øverste af den at have høiden 65 m. o. tangr. Ved Hølgenes omtrent 3 km. ovenfor Veblungsnes er frem- trædende terrasser (se nedenstaaende billede). JV 96 | J. Rekstad. Nodil Foruden de to terrassetrin, som sees paa vort billede, optræder her ogsaa et tredie lavere trin tilvenstre udenfor billedets kant. Dette trin ligger saa noget nær 1 niveau med Setnesmoen. Det øverste trin ved Hølgenes ligger 62 m. o. tangr. eller 3 m. lavere end det øverste af den sterkt skraanende terrasse ved Veblungsnes. Ved Nes midt overfor Veblungsnes paa nordsiden af Raul munding er der tre terrassetrin svarende til de tre i 12.5, 19.2 og 27.3 m. 0. h. ved Setnes. Fig. 12. Terrasser ved Hølgenes i Romsdalen. Ved Nes er der et teglverk. Her findes ofte mergelboller i leret, men organiske rester er ret sjeldne at se. Profilet i tegl- verkets lertak var, syntes det Kents saa penn at jeg nedenfor vil gjengive det. Det lag af evjesand, som optræder mellem de to mile kan tydes som bevis for, at en sænkning her har afbrudt landets post- glaciale hævning, jeg søgte derfor efter organiske rester i det, men kunde desværre ingen saadanne finde. Det kan imidlertid 0gsaa tænkes, at Rauma har forandret sit løb og derunder lagt sandlaget ovenpaa myren. Senere har den igjen forladt dette løb, og myr har paany dannet sig ovenpaa den afsatte sand. Det, som synes 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 27 at tale imod den sidste opfatning, er, at sanden var meget fin evje- sand og af ganske ensartet beskaffenhed, hvilket man ikke skulde ventet, om den var bleven afsat af elven over havets niveau. Den skulde da vist skikter af grovere og finere sand, afsatte, de grovere under den større strømhastighed i flomtider, de finere, naar elven flød roligere under lavere vandstand. I (4) lerlaget under det underste myrniveau optraadte der, særlig i dets øverste partier, stammer af løvtrær i betydeligt antal. Amanuensis J. Horm»or har vist den velvilje at bestemme en == SSK vvPV00000000,%%00:03%700000409 00% 0tetete: KSS 022, Q 2 Ö RR K 4 OAO Je å å EG NE EEE Ad Fig. 13. Profil fra lertaket ved Nes teglverk. Myr med trærødder, l9—1 m. mægtig. Evjesand, "/9—1l/p m. mægtig. Myr med trærødder, omtrent I m. mægtig. Ler med træstammer, 2—3 m. mægtigt. Sand, 1/4—1/3 m. mægtig. Ler med afvekslende tynde sandskikter indimellem. ad ag DB prøve af disse. Det viste sig herved, at det er or (Alnus), et træ, som trives godt paa lerholdig og vaadlændt jordbund. (5) bestaar af forholdsvis grov sand, dette lag maa derfor være afsat enten over eller ved havets niveau. Under (5) følger en mægtig leraf- leiring, (6), med tynde sandskikter imellem de enkelte lerskikter. Denne afdeling er antagelig afsat fra de slamfyldte elve, medens det indre af landet endnu dækkedes af ismasser. Dette profil peger hen paa, at landets hævning ikke kan have foregaaet saa kontinuerlig og ensartet, som vi har været tilbøielig 28 J. Rekstad. [No. 1 til at anse den for, men at den har været afbrudt af flere sænk- ninger. Det høieste terrasseniveau (65 m.) i det nederste af Roms- dalen repræsenterer ikke den største nedsænkning efter istiden. Man skulde rigtignok have ventet at finde denne markeret ved ud- løbet af en saavidt stor elv som Rauma. Men i de stupbratte fjeldsider, man her har, har forholdene været lidet gunstige for terrassers dannelse, og om her afsattes enkelte terrassestykker, vilde disse i tidens løb være blevne ødelagte ved de skred og AS; som her saa at sige hører til dagens orden. KJErvuLF har fra Romsdalen (Udsigten, s. 20) høiere terrasse- trin ved Skiri i 133 m. 0. h.; men dette antager jeg, maa være en elveterrasse, og en saadan kan ikke føres som bevis for, at havet - har staaet til denne høide. i i ; å Fig. 14. Strandlinje Klungnes—Monsaas, Romsdalsfjord. Paa nordsiden af Romsdalsfjord er der fra op for Tørvik til Klungnes en fremtrædende strandlinje dybt indgravet i grundfjeldet. Ovenstaaende billede viser denne strandlinje seet fra Mu Ved Monsaas nivelleredes høiden af den: Forreste kant af strandlinjen. -+JE - 78.0 m. op Øverste , - TE å vas 857 —rs— KJrrurr (1. €.) angiver dens høide ved Tørvik til 270" (84.7 m.). Den herværende strandlinjes brede flade er i stor udstrækning dækket af løse masser, og op for Tørvik fortsætter den i en ter- rasse. Indover langs nordsiden af Romsdalsfjord og Isefjord optræder der enkelte kortere terrassestykker hørende til samme niveau som 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 29 strandlinjen ved Monsaas. Kserurr (l. c.) angiver høiderne 275” (86.3 m.) og 315" (98.8 m.) for terrasser fra dette niveau fra nord- siden af Isefjorden midt overfor Aandalsnes. Strandlinjen ved Monsaas repræsenterer, saavidt jeg kan se, den senglaciale marine grænse her. | Længere ud paa sydsiden af Romsdalsfjorden er der ved Hjelvik i Veø prestegjeld særdeles vakre terrasser. Gaarden har antagelig faaet sit navn efter disse hjeller eller afsatser. Nedenstaaende billede viser terrasserne her. Man har her to vel udviklede niveauer. Ved nivellement fandtes følsende høider for dem: Fig. 15. Terrasser ved Hjelvik seet fra NV mod SO. selen Mørreste kanter... 00000 57.8 m. 0. taner. L øverste LER 60.7 —:— | FØrFeNe kamp 1 ie sen 71.5 * —:— 2det -— ryg formet som en strandvold. 73.9 —:— | øverste kant af terrassen..... 748 —:— Jeg kunde ingen høiere merker efter havstand finde her; men Hansen (1. c.) angiver en engsete i 108 m. Rigtignok bemerker han, at maalet er usikkert. Jeg kan dog ikke tro, at det skulde være terrassen I 75 m., han har maalt; thi isaafald vilde feilen blive altfor stor. 30 J. Rekstad. Ved Gjermundnes i Vestnes prestegjeld er der en stor terrasse- flade i 55 m. o. tangr. (aneroid). Hansken har her en engsete i 98 m. Ved Skorgeelvens udløb i Tresfjorden, Vestnes prestegjeld, har man store terrasser afsatte af elven ud mod fjorden. nivellerede op høiden af disse: Iste trin, øverste kant af en meget udpræget terrasseflade 19.0 m. 0. tangr. det |. — 2 — stor terrasseflade ... 48.8 3die —:— — —tferrasseflade ....... 59.4 | stor terrasseflade forreste kant 83.5 Fader skraanende opad mod ! midtre parti 87.1 . | dalen øvre kant .. 91.7 Her er man noget i uvished, hvor den marine grænse skal sættes; mest rimeligt synes det mig efter terrassens form at sætte den ved 85—86 m. KoyrrurLr (l. ce.) angiver høiden af øverste terrassetrin ved Skorgedal til 263" (82.5 m.). Paa eidet mellem Vestnes og Tommerfjord fandtes i egnen ved Furlandsgaardene fleresteds skjæl i ret betydelig mængde. Nedenfor angives de fundne arter med nærmere angivelse af lokaliteterne. Myr dækker i stor udstrækning det flade landskab her. Under denne kommer sand, som fleresteds indeholder skjæl- rester i saa betydelig mængde, at den faar karakter af en mergel- sand. Denne kan anvendes til forbedring af jorden, særlig hvor man har kvælstof- og humusrig myrjord. Under sandlaget ligger der her saa at sige overalt ler, i hvis øvre parti der ligeledes op- træder skjæl i betydelig mængde. Under myren lidt nedenfor husene paa Furland har en af op- sidderne taget denne mergelsand til sin jord. Her fandtes i 35 m. Jeg 0. h. dels i sand og dels i det øverste af leret følgende arter: a. Peclten islandiceus MörLu., 1 mængde, med store og tykke skaller, op til 11.5 em. 1 læregde 2. a. Mya truncata L., i mængde, med tykke og store skaller 2534 må ea Het ED a. Mya trumncata L., v. uddevallensis For»., talrig, med fykke skaller... sd m åa. Sazxicava pholadis L., talrig, med tykke og store skaller .:.::.>- 5-0 SEE [NO. I 9 ” ” 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 31 eome calcarid CHEMNovuls.ivsddekeeke des åå 0— 75 m. b. Anomia ephippium L., talrig ......... SME 0--740 ,, b. ==. JEG EA EE RA : 0—750 ,,, ee ellipiien BROWN. SAJAJVlSiaialsiuds M=2650 a. EE EANIPFESSA MONT TL SENG MUT=180 Mr nus fleruosus MONT. —1 m. mægtighed. J. Rekstad. 32 35 mo. må på Oo RA Gr DN Er 2 £ = 8 E - E 5 T = 3 — æ S lg) På —d 3 S EG r 3 -t = 8 5 8 fot | Er S 2 S 8 E —- E S S 3 * GA å & I å Oo r= av år 50 . SE le) ET Krf &p ert 4 i 29. Fra Furland, Vestnes, 35 m. o. h. år ta L Mya trunca B 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nord. N orge. 33 Derunder et lag fin evjesand, saa sand med runde stene og derunder det skjælførende ler. Lidt høiere oppe ved den aa, hvorover broen gaar ved oven- nævnte skjælfindested, fandtes i 36 m. 0. h. i sand og i sandholdigt ler under et dække af myrjord følgende skjæl: a. Pecten islamdicus Murz., i mængde med skaller op eerkede I 5 1095 mn Monua ephippum; L., i mængde ...-..ssvavssr O0—740 , re runer Li tykskallet ..p1.i0 sGvreieers 00 95 ,, re compressa MONT. Ii sse pr Dere Hives ine 10—190 ,,, SEE BROWN. sara rv år rak 10— 95 ,, BETTE OE GE O— 75 >» a Mr edlearia OHENN. iv.lliseiversssvreer Or 75 Faunaen ved Furland bestaar for 72.2 pet. af arktiske arter, for 22.2 pet. af boreale og for 5.6 pet. af Iusitaniske. Den har i det hele taget en udpræget arktisk karakter, tydende paa et bety- delig koldere klima end nutidens i denne egn. Kun Pecten varvus tyder paa et noget mildere klima, men af denne art fandtes kun et eneste skal ved Furland. Den her fundne fauna maa have levet paa et dyb af ikke synderligt under 20 m., følgeligt skulde landet - her dengang have været nedsænket til omkring 55 m. Den sen- glaciale marine grænse her ligger ved 66 m. o. h. ifølge gradienten for denne egn, som er beregnet efter strandlinjen ved Monsaas, strandlinjen paa Frei ved Kristianssund og de pragtfulde terrasser paa Valderø, Vigra, Haramsøen og Flemsøen, hvis høider alle er bestemte ved nivellement. Omtrent 4 km. op (syd) for bunden af Tresfjord i Vestnes prestegjeld fandtes mellem gaardene Rjupdal og Øfstedal i ler i en mæl mod elven i 49 m. o. h. følgende arter skjæl: | b. Cyprima islandica L., i mængde, store og vel ud- TESE PE EE 10-——130 m. SEN buncln Vi I mængde «aar.. avessiaøven VE LE eMacoma cølemria CHrMX., talrig........oarr dier O— 75, b. Anomia ephippium L., et ekspl. ........eveusr. 0—740 ,,, Ved Sørsylte ved bunden af Tresfjord i omtrent 30 m. o. h. skal der for 20 aar siden ved udskjæring af den lille aa, som her kommar ned, være kommet frem skjæl. Stedet var nu saa 3 34 J. Rekstad. [No. I overdækket ved ras, at man ikke uden betydelig gravning kunde naa det skjælførende ler, som her skulde hvile umiddelbart paa berget. Ved Sørsylte er der en fremtrædende terrasse, hvis høide be- stemtes ved nivellement: Porreste kant af den 57.5 m. 0. tangr. Øverste = ER EE 10 650 RR Ved Øfstedal har man en terrasse, som skraaner forholdsvis sterkt nedefter dalen, i 88 m. o. h. (aneroid). Dette maa ifølge Fig. 18. Cyprina islandica, ?/3, fra Øfstedal op for bunden af Tresfjord, Vestnes prestegjeld, 49 m. o. h. formen være en elveterrasse afsat over havets niveau. KJERULF (1. ce.) angiver høiden af en terrasse ved Kjersem (op for bunden af Tresfjord) til 337" (105.7m.). Efter høiden at dømme maa ogsaa dette være en elveterrasse afsat over havets niveau. Ifølge gra- dienten skal den senglaciale marine grænse her ligge ved 78 m. 5. Terrasser og skjælforekomster i Bindalen, Nordlands amt. Under en reise for Norges geol. Undersøgelse sommeren 1905 fik jeg anledning til at gjøre nogle te vedrørende landets hævning i denne egn. 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 35 Fra Havans reise heroppe sommeren 1871 er det kjendt, at der i en stor lerterrasse ved gaarden Granbostad ved Aabjørgvand findes mergelboller. CorLrzeTT har beskrevet!) de fiskeskeletter, som er fundne i mergelbollerne herfra. Hos Corrzett er høiden over havet af denne lokalitet angivet til 210' (66 m.). Det nye grad- afdelingskart Bindalen har derimod for Aabjørgvand høiden 92 m. Min maaling sidste sommer med aneroid gav 90 m., og for over- fladen af den store terrasse, som fra vandet stiger op til gaarden Granbostad, fandt jeg høiden 117 m. Mergelbollerne, som vaskes Fig. 19. Gadus virens (sei), 1/,, fra mergelbolle ved Granbostad ved Aabjørg- vand (bestemt af professor COLLETT). H betegner høire side af fiskeskelettet, V venstre side. ud af terrassen her over vandets overflade, kommer følgelig fra høider, der ligger mellem 90 og 100 m. o. h. De af leret udvaskede mergelboller bliver liggende ved foden af lermælen nede ved vandets bred. Dette stod ved mit besøg meget høit, da der var flom i elven. Jeg kunde derfor kun faa tag i nogle faa af dem. I en af disse fandt jeg et fiskeskelet, som er afbildet ovenfor. 1) CoLLETT, De i Norge hidtil fundne fossile fiske fra de glaciale og post- glaciale afleiringer (Nyt Mag. f. Naturv., B. 23, No. 3). 36 J. Rekstad. [No. 1 Ved Bogelven paa sydøstsiden af Tosen er der, hvor Gryten- dalselven falder ud i Bogelven, en pragtfuld Lerrasselnd som efter kartet ligger noget over 100 m. o. h. Ved Kalklavvand paa samme side af Tosen har man en stor terrasseflade, som efter kartet ligger i samme høide som den ved Bogelven. I den nordlige del af Bindalen, der benævnes Vri paa grænsen mod Velfjordens prestegjeld, findes der paa mange steder marine afleiringer med skjæl. Jeg fik anledning til at undersøge tre af skjælinde her, nemlig ved Fiskbækken ikke langt fra gaarden Vatnan, ved Govaslien og ved Sommersetaasen. Desuden blev det opgivet mig, at der skulde være funden skjæl ved Tosaune, ved Barstad og ved Hongbarstad. Fiskbækken falder ud i Fjeldvand vest for gaarden Vatnan. Her fandtes skjæl langs denne bæk fra dens munding i Fjeldvand (20 m. o. h.) og op til noget over 40 m. o. h. Det bedste finde- sted her ligger 36 m. o. h. (bestemt ved aneroid). Nedenfor angives de arter, som fandtes paa dette sted. 2. Astarte elliphøa Brown, blrs 10— 95 m. —= > comnressd MonTis ar 10—190 ,, b. am —Sulcata DA COSTA. L.sroneee: verre re OSSE b. Anomia ephamumn LuvrrR 0—740 ,, b, Ainus fexuosus Mor, «LENER 20—850 ,, LL Cordum eknium LNR ++ 10—1850 ,, b. — faseiatum Mont., talrig .....-sv++009 BORD b. «Cyprina 1slandea LS 10—130 ,, 2. Leda"): pernalg Mn «SS RENTE 38—280 ,, åa. *—- minutt MUtnvsrab TE 20—280 ,, b: Luecina borealts Ls RE 0—115 ,,, åa. Mya truncata L.; med tynde skaller ..1-.5 2.006 DE b. Myhlus modiolus Li 0—190 ,, L «Nuculq- nueleus l ve 10419087 5, Peeten 1slamdieus Miu 10— 99%, 3, Sazxiava pholadis L..-+v. 00 erre b. Timoclea ovale Pr. are ST 10--190 ,,, b. Venus gallina L.....:---4+<«<4Qr b. Antalis entalbs L.NR 20—190 , a. — - striolata STIMPS. ..>+vr ved å ØP 1) If. KnIiPoPWITSCH er denne art ved Spitsbergen funden paa op til kun 8m. dybde. 9 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 37 Badperrhais pes pelecani Li..vir.iikanteunaak.as 10—190 m. Etne undatam Deor si.åtekkeavaltkeee. 0—280 ,, Mkeprle catcr Munn. uisiauaeniah.esevn. de da 0 LODE En Viftoren Lå riiskalarsv.sshudvedese.ek. O— a. Balanus porcatus DA Costa. Pomuatoceros tricuspis PHIL. ean gronlandica. BEGK: iL. bsstkesomavakjene å 0—470 pp) Skjællene findes dels i mergelsand og dels i sandholdigt ler. Af faunaen kan vi slutte, at afleiringerne her maa være afsat paa et dyb af omtrent 20 m. Landet laa altsaa dengang henimod 60 m. dybere nedsænket end i nutiden i denne egn. Den fundne fauna bestaar for 40 pet. af arktiske arter, for 48 pet. af boreale og for 12 pet. af lusitaniske. Ved Govaslien fandtes i ler følgende arter: Pomatoceros tricuspis Pr. Balanus og pigge af echinus. 1. Abra alba Woon..... EN EE 0— 75 Led OG AG od MOE EE EN REN 0—740 Mrs fleruosus MONT., tålfig ........ovvvadie. 20—850 prsade elpned BroWN, talfig....+.riurolisese 10— 95 å. ER COP ESS MONT. baki s GENESE 10—190 een Asentumn Mont. ss.i..s.lssldviten.. 20—340 LS 10—130 orde pet MOnL.....1..2h.evkrnsde suser 38—280 LG len EE DA 0—115 MEN NSA SST 0o— 20 b. == EP ET Pr 0—190 a. Mya truncata L., med tynde skaller KS MER 0 95 åa. Macoma calcaria Otttnnod. Å GE bl gr EE 0= 75 pe FAE LSA PENN 0— %5 NE SSN NTG 10—190 oe puler COUTB. LL JL0LGSNGG SIL 20— 95 2 he MT ØDE LE 0— 190 MT AE be O115 b. RE MON SE NN 6—190 Seb søre høivred Li, talrig..........2v.ainal: 0— Kr bepdoplen? ig Cineréns Tuii...1si.rissiasamer 0— 40 ENN nöchima Lå. .i0stiss.irssel.vet: 20—470 ME Hop Mølue LS TT. ave sl. svik. 0o— 20 Ye Må 38 J. Rekstad. [No. I Efter det nye gradafdelingskart Bindalen skulde skjælfore- komsten ved Govaslien ligge 90m.o. h. Min maaling med aneroid gav som resultat 50 m. over Storvandet, og dette ligger ifølge kartet 20 m. o. h. Følgelig skal efter dette skjælfindestedet have en høide af 70m.o.h. Saavidt jeg kan skjønne, maa høiden 20 m. for Storvandet være nogenlunde rigtig, og min aneroidmaaling, der udførtes under gunstige veirforholde med aflæsning baade ved op- stigningen fra Storvandet og ved tilbagekomsten dertil igjen, kan ikke være beheftet med større feil end i det høieste 5 m., da luf- tens temperatur bestemtes samtidig med barometerets aflæsning, saa hensyn kunde tages til dens indflydelse. Jeg kommer derfor til det resultat, at kartets høide maa være feilagtig, og at skjælfindestedet her ligger 70 m. o. h. Efter de dybder, hvori de fundne mollusker ifølge Sars (1. e.) lever, maa man antage, at de marine afleiringer ved Govaslien er afsatte paa et dyb af omkring 20 m. Landet her laa altsaa den- gang ca. 90 m. dybere nedsænket end nu. Den fundne fauna bestaar for 39.1 pet. af arktiske arter, for 47.8 pet. af boreale og for 13.1 pet. af lusitaniske eller paa det nærmeste af samme sammensætning som faunaen ved Vatnan. Med hensyn til den marine grænse for den senglaciale ned- sænkning i Vasbygden har jeg ingen direkte iagttagelser. Men ifølge de bestemmelser, man har af den paa Leka, i Vik og 1 Brønnø (konfr. VoeGT, Søndre Helgeland, s. 64 og flg.) samt den her udledede gradient 1:1475 eller 0.7 m. pr. km., skulde den marine grænse ved Govaslien og Vatnan ligge ved 150—155 m. 0. h. Den ved Govaslien fundne fauna, som vi fandt havde levet, da landet laa 90 m. dybere nedsænket end i nutiden, stammer altsaa fra en tid, da 38—40 pet. af den hele stigning siden istiden var fuldendt. Dette stemmer vel med forholdene ellers paa Helgeland. Jeg har før (Beskrivelse til kartbladet Dønna, s. 23, N. G. U. Aar- bog for 1904) paavist, at terrasser med en lignende fauna som den i Vasbygden, skriver sig fra en hævning af landet af 35—40 pet. af den hele stigning. Faunaen ved Govaslien og Vatnan er i det store og hol? taget af en lignende sammensætning som den nu ved kysten levende i denne egn. Men der er den forskjel, at, da klimatet efter istiden blev mildere og mildere, saa trængte de boreale og lusitaniske ele- menter af faunaen mere og mere frem. Fra tapestiden og til nu- tiden har derimod den aarlige middelvarme været i aftagende, og 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nord]. Norge. 39 følgelig er de elementer af faunaen, som kræver et mildere klima, bleven trængt noget tilbage. En lignende sammensætning af fau- naen vil ikke svare til nøiagtig de samme klimatiske forholde under en periode med stigende som under en periode med synkende mid- deltemperatur. Til samme fauna vil under den stigende periode svare et varmere klima end under den synkende. Med dette for øie maa vi derfor antage, at klimatet har været lidt mildere end nutidens, dengang den ved Vatnan og Govaslien fundne fauna levede her. | Ved Sommersetaasen fandtes 1 sandholdigt ler 75 m. o. h. føl- gende skjæl: aetsaxte elhiptea BROWN VL. T Nad 10— 95 m. Ke kreno boreaks LT SST AS ENG 0—115 ,, aekcoma caleard CAEMN. SG GGrivsrvke O— 75 ,, TG EE REN EE . 0— 95 ,,, Pr laremnesaria bh G2re Sr TERS 0—115 ,,; Te LT OE EE Oo— .6 pp Ved Fiskerosen noget længere ud ved Bindalsfjorden er der skjel i betydelig mængde i lerafleiringerne langs siderne af den aa, som her kommer ned. I 20 m. o. h. samledes her følgende arter: PR ard Gehimatum L., talrig -..... oi. sslee. 10—150 m. ] EE re re EE O— 10 ,,, søre elliptica Brown, talrig ...1......s,s.0n. 10— 95 , a Å OPE MONT AT DANSENS MOTTO Me prina isløndica L. 1 mengde ..s...sr ses vån» 10—139 ,,, MrAstmre sulenia DA O0STAL. LLalesssskrvdalee ve 10 — 560 ,,, PEDEkries pusio Li, ét-eksplu. arsen Ge O—170 ,, STG DE EE ER 0-15 % a. Macoma calecaria CHEMN., Smaa og tynde skaller. 0-- 75 ,, DSGI GUM EE MR NE 10—190 ek eroN Sandieus Mokn Lil .eslkee seder mate 105950, VET VIET er pørdiasipesvpeleran Lua. såk red same Feed 10—190- Å ETA EU OE 4 0—115 GA GE EE o— 6 Faunaen bestaar for 26.7 pct. af arktiske arter, for 40 pet. af boreale og for 33.3 pct. af lusitaniske. Hinmites pusio er en syd- lig form, som ikke mere lever ved kysten heroppe. Af dette kan 40 J. Rekstad. [No. 1 vi se, at klimatet dengang maa have været adskilligt mildere end nutidens. Denne fauna repræsenterer tapestidens milde periode. Landet her laa da omtrent 30 m. dybere nedsænket end i nutiden. I km. søndenfor Sletnes fandtes i lerlagene ved den aa, som falder ud i Fiskerosen 40 m. o. h. følgende skjel: b.- Anomia ephypum LE 0—740 m. 3. Astarte ellipticn Brown, talg «GE 10— 95 å. Maeoma calara Cm EE 0 Fo å: Portlandia lentteula Vrr. LJ 40—560 , å. Sazxirava pholadts Lo 225 NR G -0— 7 » Paa Aarsandø i Sørfjorden, Bindalen fandtes i skjelsand 8 m. 0, h.: b. Cardium faseiatum Moe SG 20—340 m.. b. Lucia borealus L.vi as: passes dras rnee Ja OEE b. Tapes pullastra: MONT. vaaver svinner bad | b. Littorima hitorer Lus vr Denne skjelforekomst synes nærmest at maatte henføres til tapestidens fauna. Ved gaarden Aarsand lige ved er der tre sær- deles vel markerede terrasser 1 5 m., 14 m. og 20 m. o. tangr. 6. Terrassen ved Moen i Sogn. Ved gaarden Moen i Aardals prestegjeld i indre Sogn er der en fremtrædende terrasse, som jeg tidligere har beskrevet. (lagtt. fra terrasser og strandl.') i det vestl. Norge, Bergens mus. aarb. 1905, no. 2, s. 33). Hertil kan henvises. Til denne knytter der sig, som der er paavist, en betydelig interesse, da man af dens ensartede lagbygning kan faa en bereg- ning for længden af et større afsnit af den tid, som er forløben siden istiden. Sommeren 1904 maaltes terrassens høide med aneroid, og la- genes gjennemsnitlige tykkelse bestemtes ved maaling fleresteds i terrassen. Herved kom jeg til det resultat (1. c. s. 34), at der til dens dannelse maatte være medgaaet mindst 5—6000 aaf. Sommeren 1905 fik jeg atter anledning at komme til Aardal, og da jeg paa denne reise medbragte nivellerstang og kikkert, fandt 1) Her findes ogsaa to billeder af denne terrasse. 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. AY jeg at burde benytte anledningen til en nøiagtigere maaling af ter- rassen ved Moen. Ved nivellement fandtes, at det øverste af det sandholdige ler i terrassen naar op til 52 m. over terrassens fod, forreste - kant af terrassen 68.6 m. og øverste kant 71 m. Med aneroid bestemtes høiden af terrassens fod over Aardalsvand til 28 m., og dette ligger 5 m. 0. h. Følgelig bliver terrassens høide over havet 5 + 28 + 71 = 104 m. Det nederste af terrassens steil- side dækkes af nedrasede masser, saa tælling og maaling af lagene ikke kunde udføres lavere ned end til 8 m. over foden. Ovenfor 45 m. over foden bliver lerlagene af mere ulige tyk- kelse, og afleiringen gaar lidt efter lidt over til elvegrus, der til- dels viser skraa lagning. Først foretoges maaling og tælling paa 7 forskjellige steder i terrassen, hvoraf resultatet nedenfor gjengives. 9 lag af tykkelse 8 cm., gjennemsnitl. tykkelse pr. lag 0.89 cm. Dyg-- VE 1 9 AG Hr AE MG == ESN == 2 —e= DE 5 ØPE 5 G3. 4 == == ==" ILD 15, - == EG å == ES £18 Le == BD == -—- ==" MD PR 3 =—= 7 åg == er OE Heraf følger en midlere tykkelse pr. lag af 0.75 cm. Under forudsætning af at hvert lag repræsenterer et aars af- leiring, har der da medgaaet 6000 aar til dannelsen af terrassen fra foden og op til 45 m. over denne. Dernæst foretoges maaling og tælling af lagene i forskjellige ved nivellement bestemte høider af terrassen, hvor saadan tælling kunde udføres. Den østlige del af terrassen. I 8.50 til 9 m. over terrassens fod: 22 lag af tykkelse 9.5 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. 0.43 cm. 19 === ee 2900 GAR 20 2 178 » — 3 — —s—= 4 0,88 Middeltykkelse pr. lag 0.63 em. pp) pp 42 46 44 24 43 24 16 12 18 32 30 17 12 10 J. Rekstad. TI 11.50 m. til 12 m. over terrassens fod: lag af tykkelse 47 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. —=3— 24 pe —5== ae Middeltykkelse pr. lag 0.98 cm. I 19 m. over terrassens fod: lag af tykkelse 11 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. Middeltykkelse pr. lag 0.46 cm. I 20 til 21.5 m. over terrassens fod: lag af tykkelse 43 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. == Ge —.:—= je Middeltykkelse pr. lag 1.19 cm. I 28.4 til 28.7 m. over: terrassens fod: lag af tykkelse 24 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. ed 9 Me DEN ne 99 Middeltykkelse pr. lag 1.13 em. I 30 til 30.5 m. over terrassens fod: lag af tykkelse 9.5 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. == ST er — :—= —: — == Se === e Middeltykkelse pr. lag 0.91 cm. I 35 m. over terrassens fod: lag af tykkelse 17 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. EN 9 Tr or Middeltykkelse pr. lag 0.88 cm. I 388 m. over terrassens fod: | lag af tykkelse 6.5 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag Middeltykkelse pr. lag 0.68 cm. | I 39.5 m. over terrassens fod: lag af tykkelse 7 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. Middeltykkelse pr. lag 0.78 cm. 0.65 0.78 em. 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 43 Heraf findes: 0 — 9 m.afterr. med gj.snitlig lagtykk. 0.63 em. afsat i 1429 aar == Ssk 10 3700; or ENE Te I Mo ØRS Hen en > co lo RE O2 0 VG, =D EE Er fr Å oe 5 ERR ee 500 DI SE === SO 990 pg Eon ST 20808 TT mnd RR OS ve BO 10550 Tilsammen 5672 aar Hvorlang tid der skal antages at have medgaaet til afsætningen af den 24 m. mævtige afdeling af sand og elvegrus, som danner det øverste af terrassen ved Moen, er ikke saa let at afgjøre. Anslaar vi den gjennemsnitlige aarlige afsætning for denne del af terrassen til 3 cm., bliver tiden 800 aar; anslaar vi den derimod til 5 em., faar vi 480 aar til dens dannelse. Den mest sandsynlige antagelse, vi kan gjøre, synes det mig, er, at tidsrummet for dan- nelsen af denne del af terrasse ligger mellem 1000 og 400 aar. Følgelig skulde efter dette den hele terrasse kræve til sin dannelse 6100—6700 aar. Per miodtredel ar terrassen: I 27.4 til 28 m. over terrassens fod: 20 lag af tykkelse 18 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. 22 == 82% == == 13 pr PG —— ==" Middeltykkelse pr. lag 0.87 cm. I 29 m. over terrassens fod: 19 lag af tykkelse 22.5 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. Middeltykkelse pr. lag 1.18 cm. I 30 til 30.5 m. over terrassens fod: 13 lag af tykkelse 20 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag . 10 pe pa 8 Er Middeltykkelse pr. lag 1.67 cm. 0.90 cm. ors20r OBS 1.18 cm. 1.54. em.: ödatd: 44 J. Rekstad. [No. 1 I 34.5 m. over terrassens fod: 10 lag af tykkelse 7 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. 0.70 em. Middeltykkelse pr. lag 0.70 cm. I 38 m. over terrassens fod: 27 lag af tykkelse 22 cm., vj.snitlig tykkelse pr. lag . 0.81 cm. Middeltykkelse pr. lag 0.81 cm. I 39 m. over terrassens fod: 25 lag af tykkelse 36 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag . 1.44 em. Middeltykkelse pr. lag 1.44 em. I 42.5 m. over terrassens fod: 11 lag af tykkelse 10 cm., gj.snitlig tykkelse pr. lag. 0.91 cm. 11 EE ee EE =D Middeltykkelse pr. lag 0.82 cm. Heraf findes: 0 —28 m. af terr. med gj.snitlig lagtykk. 0.87 cm. afsati 3218 aar 28 —29 å —:= —s— =P BY NG 29 —305- —:— —:—= == 18 4 PR 30.5—34.5 - —:= —:-— — L19 4 DERN 34.5—38 - —— -—:— — 20:76 40 38 —39 - —:— —:— == NL 89 2 39 —425- —t— —;s— — - 1235:5—$ 1 3000 425—45 - —— —— — 0382.: , 0006 Tilsammen 4921 aar Føles hertil den tid, som udkrævedes til afsætningen af den øvre del af terrassen, faar vi for den hele terrasse 5 300—5 900 aar. 'Tages middel af denne og forangaaende bestemmelse faaes 5700—6300 aar for afsætningen af den hele terrasse. | Dette skulde da svare til det tidsrum, som medgik fra dalen ved Moen var bleven isfri og til landet havde udført 25 pet. af den hele stigning, som har fundet sted siden istiden. Under forud- sætning af jevn hævning i det hele tidsrum skulde tiden fra dalen ved Moen ved foden af Jotunfjeldene blev isfri og til vor tid være fire gange saa lang, som den der krævedes til terråssens opbygning. Heraf faar vi et begreb om tidsrummets længde siden istiden. Imidlertid ved vi, at forudsætningen om jevn hævning af landet 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge 45 ikke holder stik. Det kan vi se af terrasserne, og for den post- glaciale tid er det ogsaa paavist, at hævningen er bleven afbrudt af én sænkning. Baade paa grund heraf og af andre forhold maa vi derfor antage, at hævningen i det hele taget har været lang- sommere i den periode, der ligger nærmest forud for nutiden, end i de tidligere afsnit af tidsrummet mellem istidens afslutning og vor tid. Følgelig indser vi, at 23—25 000 aar maa være en minimums- værdi for det tidsrum, som er forløben siden istiden. MHertil kom- mer endvidere, at klimatet maatte være bleven forholdsvis mildt paa den tid, da isdækket var smeltet væk fra øvre Aardal. Dannelsen af terrassen ved Moen begyndte med andre ord noget efter istidens afslutnine. Der er opstillet mange beregninger over længden af den tid, som er forløben siden istiden, men med temmelig afvigende resul- tater. BrøGGER!) anslaar tidsrummet fra maksimum af sænkning (ved slutningeu af istiden) til vor tid til 18600 aar. Prnck?) sætter efter NÖkrscas grundige undersøselse af lagene ved Schweizerbild nær Schaffhausea tiden fra Böhlstadiet, en fremrykningsfase under sidste afsnit af istiden, og til vor tid til 24000 aar. Den bekjendte geolog A. Hem?) i Zirich slutter af de mængder grus og slam, elvene Muotta og Reuss har afsat i sine deltaer i Vierwaldståtter- sjøen, at der er gaaet omtrent 16000 aar, siden isen trak sig til- bage fra de store indsjøbækkener som Vierwaldståttersjøens. Denne beregning grunder Heim paa en række maalinger af den aarlige af- sætning af grus og slam fra de nævnte elve. HANsEN*) finder som middel af 30 forskjellige bestemmelser 9400 aar for tidsrummet siden istidens afslutning. WRriGHT*) slut- ter af Niagara- og St. Anthony fossenes tilbagerykning, at der ikke kan være gaaet mere end 10000 aar siden istiden, og WARREN UPHAM*) anslaar denne tid til 7—10000 aar. Hess”) sætter tidsrummet fra maksimum af sidste istid til vor tid til 29000 aar. 1) BRØGGER, Strandlinjens beliggenhed under stenalderen, N. G. U., no. 4, s. 290 (Kria. 1905). 2) PENCK und Bröckner, Die Alpen im Eiszeitalter, s. 426. 3) Hem, Uber das absolute Alter der Eiszeit (Vierteljahrsschr. der Natur- forsech. Gesellsch. in Zirich, XXXIX Jahrg. 1894, H. 9). 4) HANsEN, Menneskeslægtens ælde, 3. 315 (Kria. 1899). 5) WRIGHT, Nature, vol. 44, 1891, s. 480. 6) WARBEN UPHAM, Nature, vol. 50, 1894, s. 199. 7) Hess, Die Gletscher, s. 381 (Braunschweig 1904). 46 J. Rekstad. [Nø. bi N 7. Om størrelsen af landets skraa hævning og isobasernes | retning. Gradienten, faldet lodret paa isobaserne (linjerne for lige hæv- ning af landet) anslog Hanszn!) for det øvre strandlinje- og ter- rasseniveau, som repræsenterer maksimum af nedsænkning, i Søn- dre Bergenhus amt til 0.48 m. pr. km. Sommeren 1904 nivellerede jeg høiden af dette niveau i Rosendal og ved Bondhus; herved fandtes en gradient af 0.4 m. pr. km. I 1905 nivelleredes høiden af det fremtrædende strandlinje- og terrasseniveau paa Halsenøen, som foran er beskreven. Forbindes niveauet paa Halsenøen med det i Kvinnhered ved Rosendal samt en strandlinje ved Osterfjorden ved gaardene Mundal og Grotveit i Hammer prestegjeld (Korprerup har ved nivellement bestemt høiden af denne til 65.7 m. over høivandstand, eller 66.5 m. 0. tangr., idet høideforskjellen mellem tangranden og øverste flomaal sættes til 0.80 cm. for denne egn), saa findes for stræknin- gen Halsenø— Rosendal garadienten 0.94 m. pr. km. Indenfor Kvinnhered i Hardanger ligger de øverste fundne ter- rasser ved Øistesø, ved Tyssedal og ved Odda noget lavere. Efter dette skulde hævningen have et maksimum inderst i Kvinnhered og saa aftage lidt indenfor i Hardanger. Kszrvurr (1. c.) har imidler- tid høiere terrasser i Eidfjord (Møkletun) 361" (113 m.) og i Ulvik (Hylle og Sponheim) 390—400' (122—125 m.). Efter disse skulde man have en gradient paa noget over 0.5 m. pr. km. for de indre dele af Hardanger. Det synes derfor rimeligst at antage, at det øverste terrasseniveau mangler i Sørfjorden, fordi bræer her skjød sig ned, paa den tid det fremstod, og hindrede dets dannelse. Den store terrasse ved Odda staar ogsaa i direkte sammen- hæng med morænen foran Sandvenvand. Det samme er ligeledes tilfældet med terrassen ved Bondhus, hvor der bag den ligger en stor endemoræne paa en saadan maade, at denne og terrassen maa ansees for samtidige dannelser. Medens bræen endte ved morænen og lagde den op, afsattes 1 sjøen terrassen af det grus- og slamfyldte smeltevand fra bræen. Isobasernes gjennemsnitlige retning paa strøget Halsenø—K vinn- hered —Bergen findes at være N 8" V—S 8 0 retv. | For Søndfjord er gradienten i gjennemsnit 0.95 m. pr. km. I de ydre dele, fra Haukaa—Sandvik og indover til Aalen, er den 1 1) HANSEN, Strandlinje-studier (Arch. for Math. og Naturv., b. 15, s. 9). 1906] Iagttagelser fra terrasser og strandlinjer i det vestl. og nordl. Norge. 47 m. pr. km., medens den indover herfra til Førde er omtrent 0.90 m. pr. km. Hansen (l. c.) anslaar gradienten for Søndfjord til 0.53 m. pr. km. eller kun lidt over halvparten af, hvad jeg har fundet den at være. Den gjennemsnitlige retning af isobaserne i Søndfjord er N 30— 369 OQ retv. For Romsdalsfjord har gradienten en midlere værdi af 0.77 m. pr. km. Paa ørækken ved Søndmørs kyst fra Aalesund til grænsen mod Romsdals fogderi er den, som tidligere paavist, 1.1 pr. km., men aftager saa indover mod Romsdalsfjorden. Isobasernes gjennemsnitlige retning for strøget Aalesund—Roms- dalsfjord er N 35—409 0 retv. Ved alle de tre nedenstaaende profiler for gradienten ser man, at den aftager indover mod de centrale dele af landet, noget der antagelig gjennemgaaende vil vise sig at være tilfældet. For Nordfjords vedkommende er det videre paavist, at den igjen aftager ude i den ydre kystzone, hvor hævningen er under 25 m. Om dette forhold er almindeligt eller kun af lokal natur. maa fremtidige undersøgelser afgjøre. | Nedenfor er der vedføiet et kart i 1: 1000000 over isoba- serne for maksimum af sænkning i det vestlige af vort land. Hvor deres forløb endnu er usikkert, er de betegnede med stregede linjer. Tapestidens terrasseniveau er afsat paa de vedføiede profiler i den udstrækning, det har kunnet paavises. Paa Halsenø ligger det i 20—24 m., i Kvinnhered i 26 m. | I Søndfjord findes det repræsenteret i de udstrakte flader, man har i dalbunden ved Førde i 14 m. o. h. Herfra sænker det sig udover, til det ved Haukaaen og Sandvik i Kinns prestegjeld ligger i 10 m. Paa øerne ved Aalesund som Valderø, Vigra og Haramsø, ligger det i 12—14 m. 0. h. og ved Setnes inderst i Romsdalsfjord ETT m. Foruden de to niveauer, maksimum af sænkning efter istiden og tapestidens, har man en hel række terrasser, som sikkerlig, naar man faar mere udstrakte maalinger, vil kunne indordnes i bestemte niveaver. De fleste af disse terrasser falder mellem maksimum af sænkning og tapestiden, men man har ogsaa fleresteds vel udviklede terrasser mellem tapestidens og nutidens havniveau. Paa øerne ved Aalesund har man saaledes terrasseflader hørende til denne laveste afdeling i 6—8 m. o. h., i Søndfjord fleresteds i omkring 6 m. o. h., pes å Sv. Je > AE SENG ped i el Ke Gå øv p : | 48 7. Rekstad. ved Fjære i bunden af Aakrefjord i Søndhordland i 6 og 2 0. h. og paa Halsenø i 12—15 m. Ved afslutningen af dette bidrag til vort lands ud ofrer OG istiden vil jeg frembære en erkjendtlig tak til professorerne CoLLETT Då og SARs, til amanuensis J. Horm»or og konservator Ove Dart for den bistand, de velvilligen har ydet mig ved bestemmelsen af dg organiske rester af terrasserne. ha | Mjøsstranden | | N su Birseas Mutesmn Auteg 1906, No. i Sylte Kap. På Kart over Isobuserne for Maximum af Sænkniog efter Tatiden, Bergens Museums Aarbog 1906. No2: Nogle notiser fra et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen 1 januar 1904 Af James A. Grieg. (Med 8 figurer i teksten.) KP ikrine midten af januar 1904 blev der ved gaarden Eker- hovde, Bildøstrømmen, Fjelds prestegjeld, stængt 47 spækhuggere (Orea gladiator). Stænget talte saavel ældre som yngre dyr, hanner som hunner. Fire af hunnerne var drægtige. Nogle andre af dem var ledsaget af unger, som de vogtede med stor omhu. Det hændte flere gange, at en eller anden af dem brød ud af stænget, men igjen kastede sig ind over noten, naar den merkede, at ungen ikke var fulet med. Naar ungerne kom bort fra sine mødre eller paa anden maade blev ængstede, udstødte de en eiendommelig fløitende lyd, som vel ikke var sterk, men dog kunde høres paa nogle hundrede meters distance. Saavidt jer kunde opdage, udstødte derimod hun- nerne ikke nogen lyd. Ungerne var ca. 2.5 m. lang. De kan i det høieste have været et par maaneder gamle, altsaa fødte i no- vember eller december det foregaaende aar. Foruden disse unger talte stænget flere ganske unge dyr, som havde en totallængde af ca. 3.50 m. De har antagelig været aars- gamle. Af gamle hanner talte stænget 5. De var let kjendelige ved sin høie, ret opstaaende, triangulære rygfin. Naar dyrene svøm- mede roligt, holdtes rygfinnen lodret, men blev de jagede og maatte gjøre braa vendinger for at undgaa land eller notvæggen, tog de altid rygfinnen til hjælp, idet den blev lagt over til den side, dyret ønskede at vende. Af og til hørtes de gamle hanner at brøle. Hannerne havde en længde af 6—6.5 m., hunnerne af 5—5.5 m. Tre af fostrene havde en længde af 52.5 cm., 69.2 cm. og 78 em. Dette stæns bekræfter den af GULDBERG (cfr. GRIEG) frem- satte formodning, at spækhuggeren føder i aarets sidste maaneder; samtidig finder parringen sted. Drægtighedstiden skulde saaledes vare ca. 12 maaneder. Ligesom de to tidligere stæng i Bildø- strømmen viser dette endvidere, at der gaar mindst et aar mellem hver gang hunnen er drægtig. r1eg. y p| James A. ( Fangstpladsen v ed Ekerhov de, Bildøst1 ømmen. Harp unere t hv rs C I hales i 1 and Efter fotografi af fotograf Knudsen 1906] Nogle notiser fra et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. 5 Temperaturen i rygmusklerne hos et ældre og et yngre dyr var 37.1" C. Maksimumthermometret blev 1 begge tilfælde stukket dybt ind i muskelmassen, straks hvalen var trukket paa land og før den endnu havde faaet dødsstikket. Det blev taget ud, medens hvalen endnu laa i de sidste trækninger. I ,Uber die Körper- temperatur der Cetaceen* har professor (GULDBERG leveret en inter- essant sammenstilling over de maalinger af hvalernes temperatur, som hidtil har været foretagne. Af de i dette arbeide anførte maalinger skulde de to her nævnte nærmest stemme overens med Davy, som 1 leveren hos Phocæena communis fandt 37.8" C. Det maa imidlertid bemerkes, at begge dyr, umiddelbart før de blev maalte, havde været udsat for en meget hidsig jagt med efterfølgende har- punering. Det er derfor ikke udelukket, at temperaturen, 37.19, paa grund af dyrenes store muskelanstrengelse er noget høiere, end den . vilde have været, om dyrene havde faaet være i fred, umiddelbart før de blev maalte. Hvad der skulde tale for den formodning, at temperaturen er noget for høi, er at GULDBERG 1 rygkjødet hos Balænoptera musculus fandt 35.4" C. og RIcHarD og NEUVILLE i rygkjødet hos Delphinus delphis 35.3" C. I ventrikelen hos de først dræbte dyr af stænget fandtes lev- ninger af sild. Hos de senere dræbte var ventrikelen tom; de havde ogsaa gaaet i stænget indtil 14 dage, før de blev dræbte. Hos en af de nyfødte unger var spæklaget paa bugen 3.5—4 em. tykt, paa ryggen 2.5—3 cm. Hos en aarsgammel han var det paa bugen 7-—7.5 cm., paa ryggen 6—6.5 em. Hos en gammel han var det paa ryggen 8.5—13 cm. tykt, hos en anden han 10-14 em. tykt. I Bergens museums hvalsamling er udstilllet en gibsafstøbning af rygfinnen af en gammel han. Ligeledes er udstillet afstøbninger af en nyfødt unge (hun) og en aarsgammel han. Disse to individer havde følgende maal: | ee | Nyfødt Te , unge (hun) PETN | han em H- rem. Totallængde maalt langs kropsiden til haleindsnit 253.0 | 356.0 Pra underkjævespids til mundvig ......---.os. 30.0 41.0 4 — mens førkadt 22504. 58.0 80.0 6 James A. Grieg. Fra underkjævespids til avlen. ar efter navlestreng ... fordre rand af genital- spalte IE fordre rand at anus ... halerod ... «00006 overkjævespids - mundvig .: 100000 — SJØ EE ENER — TØPO SA blæsehuk - «Så fordre rand af rygfin .. Permer længde, ydre maal (ret linje) ........ indre — (—:— JYeuvuen — største: bredde ER Rygfinnens basale lærde SNE == længde langs fordre rand (ret linje). — vertikale høde 1. JAR Afstand mellem halefinnens spidser............ =- fra halerod til balespids . PE haleindsnit til en linje mellem hale- e7 spidserne (vertikalt maal)......--+eve. DE Halemdsnittets dybde 2 ER Afstand fra øiet til øret Øiets: diameter Lesere ME Afstand mellem blæsehullets spidser........... — fra en linje mellem blæsehullets spidser til dets basis (vertikalt maal) Kroppens høide ved mundvig ..-..-evss else blæsehul=. 222 SE rep oae.er eo. eer. ee e0o silent fordre. rand af rygins 0 bagre —r:— 1906] Nogle notiser fra et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. 7 Nyfødt 1 unge (hun) er Er cm. | cm. krroppens tykkelse ved mundvig.....»ervonver 22.0 | 41:0 — — Fblesehulee GSA 26.0 | 49.0 — — Fordrefrand af lulier. .+- 33.0 53.5 — — alen Sr Se JE 34.0 | 56.0 — — Sefordre rand af rystine | 182.000 520 — — - bagre —2= Fy 28.0 43.5 p= == eds NSG 21.0 34.0 Som det vil sees har begge individer sin største tykkelse og høide mellem lufferne og rygfin. Kroppens mindste tykkelse var hos den nyfødte unge 8 em. Den fandtes 6 em. foran haleroden. Høiden sammesteds var 20.5 cm. Hos den aarsgamle han var den mindste tykkelse 12 em. Den fandtes 9 em. foran haleroden. Høiden sammesteds var 28 cm. Den nyfødte unge havde 13/12 tænder paa hver side, af disse var dog i overkjæven kun 10 brudt frem paa høire side og 9 paa venstre side. I underkjæven var paa høire side 3 tænder brudt frem, paa venstre side to. Den aarsgamle han havde paa høire side 13/13 tænder, paa venstre side 13/12. Begge eksemplarers tænder var endnu ikke slidte og havde stor kimhule. Mammæ var 4.5 em. lang hos den nyfødte unge og sad 2.5 cm. fra genitalspalten. Medens de lyse partier hos den af GurLpBErG beskrevne nyfødte oreahun var ,cream-white*, var de hos den her omhandlede unge brunlig blegrød. Paa bugsiden strakte den lyse farve sig fra under- kjævens spids til den bagre rand af anus, dog var partierne omkring mammæ samt omkring genitalspalten sortfarvede. Den lyse farve paa halens underside strakte sig i en længde af 20 cm. fremover forbi haleroden; foran denne var det dog blot kjølryggen, som var lysfarvet. Flekken ved rygfinnen viste sig kun som en svag violet- agtig sort farvetone. Ryggens og sidernes farve forøvrigt var blaa- agtig sort. Grænsen mellem sidernes sorte farve og bugens lyse var noget udvisket. Heller ikke hos det andet eksemplar var græn- sen skarp. Hos dette eksemplar var den lyse farve svagt rødlig hvid. Som hos ungen strakte bugens lyse farve sig fra underkjævens 8 James A. Grieg. | [No. 2 spids til bagre rand af anus; kun var genitalspaltens rand lys graa- agtig sort; ligeledes var der en triangulær sort flek ved navlen. Maalt fra bugens midtlinje havde bugens lyse farve en bredde af 34 cm. ved mundvigen, foran brystfinnen 31 cm., under brystfinnen 11 em., bag brystfinnen 9 cem., hvorpaa den ganske langsomt sænkede sig indtil den ved det skraat opstigende lyse længdebaand kun var 4 cm. Umiddelbart bag længdebaandet var bredden igjen steget til 10 cm., hvorpaa den hurtig aftog mod anus. Ved sin begyndelse har længdebaandet en bredde af 25 cem., dets største bredde forøvrig er 18 em. Det strækker sig i en længde af 31 cm. bagdver mod halefinnen. Den lyse farve paa halefinnens underside begyndte, hvor halen havde sin mindste tykkelse. Den lyse øieflek begyndte 4 cm. over øiets forkant og strakte sig i en længde af 41 cm. bagover mod brystfinnen, dens største bredde er 10.5 cm. Hos ungen havde pieflekken en længde af 32 cm., dens største bredde var 9 em. Den begyndte ca. 4 em. foran øiet. Læberne var graalig hvid, tungen blegrød, ganen ensfarvet hvid. Hos flere af eksemplarerne var forøvrig ganens hvide farve mere eller mindre marmoreret med sort. Omkring øiet var der en smal begsort ring. Ryggens og sidernes farve var derimod blaalig sort. Flekken ved rygfinnen var violet- agtig vraa. Hos de ældre eksemplarer i stænget var den ren graa. Saavel hos ungen som hos den unge han var der umiddelbart bag lufferne et lidet lysfarvet, opstigende kileformet parti, som min- dede om den ,,hvide kile* hos ,,bovhvidehvalen, Orca eschrichti*, dog var den ikke saa udpræget og saa skarpt begrænset, som den synes at være hos denne hval. Spidsen af kilen naaede op i høide med luffernes øvre rand. Hos den aarsgamle han havde kilen en største bredde af 2? cm., dens mindste bredde var 0.5 cm. Det øverste parti af kilen var graaagtig og vilde muligens forsvinde med alde- ren. De fleste dyr i stænget viste ingen variation i farvetegningen, de stemte i saa henseende nærmest overens med det af v. FRIEsEN afbildede eksemplar. Hos et par ældre individer var der dog an- tydning til kilen, idet der umiddelbart bag lufferne var en liden hvid flek. Hos den af Lörkken beskrevne hun fra Limfjorden var der kun et svagt spor til en saadan hvid flek bag høire luffes rod, paa venstre side var den derimod ganske forsvunden. Hos det af SCHLEGEL beskrevne eksemplar var der paa hver side bag lufferne sein kleiner långlichrunder weisser Fleck". Marm omtaler ligeledes en saadan flek hos lLysekileksemplaret. Vi har saaledes en jevn overgang fra en vel udviklet ,,opstigende hvid kile bag lufferne*, 1906] Nogle notiser fra et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. 9 som jo skal være karakteristisk for Orca eschrichti, til den fuld- stændige mangel af en saadan kile, som skal udmerke Orca gladia- tor. Denne kile lader sig derfor vanskelig benytte som nogen paa- lidelig artskarakter. Allerede 1 ,Skandinavisk Fauna (p. 606) gjør NirLsson opmerk- som paa, at orcahannernes rygfin synes at være høiere end hunner- nes, hvad ogsaa senere forskere har bekræftet. Denne forskjel viser sig ikke alene hos de fuldt udviklede dyr, men ogsaa hos ungerne, selv hos de nyfødte, kan den paavises, om den end hos dem er mindre iøinefaldende. Mens forholdet mellem rygfinnens høide og dyrets totallængde var 1:13.21 hos den af Gunp»rera beskrevne nyfødte hun, fandt jeg hos en nyfødt han kun 1:11. Det samme fandt jeg forøvrigt ogsaa hos en nyfødt hun. Hos den voksne hun er for- holdet 1: 8S—9, undtagelsesvis synes den endog at kunne være 1 : 10, hos den voksne han derimod 1:5—6, muligens endog hos meget gamle hanner 1:4. Forskjellen mellem hunnernes og hannernes rygfin fremgaar forøvrigt tydeligst af hosstaaende tabellariske sam- menstilling (se pag. 10). Det er ikke alene rygfinnens forhold til dyrets totallængde, som ændres med alderen, ryyfinnen skifter samtidig form. Hos den nyfødte han er finnen sterkt bagoverliggende, dens basale længde er større end dens høide, dens fordre rand er konveks, dens bagre konkav. Lidt efter lidt faar imidlertid rygfinnen en mere triangulær form med baade den fordre og den bagre rand retlinjet. Finnens høide blir større end dens basale længde. Den forandring, som rygfinnen er underkastet med alderen, fremgaar forøvrigt tydeligst af hosstaaende rids (fig. 2), som viser rygfinnen hos en nyfødt hun (€), en aarsgammel (b) og en gammel han (6.45 m. 1.) (å). Saavel hos den unge som den gamle hun er rygfinnen bagoverliggende med den fordre rand konveks, den bagre konkav. Hos den gamle hun er dog finnen paa grund af dens relativ større høide noget mere opadrettet; den minder nærmest om finnen hos ganske unge hanner. Hos den gamle hun er finnens høide kun ubetydeligt større end dens basale længde. En af de gamle hanner i det her omhandlede stæng var alle- rede paa lang afstand let kjendelig ved, at den stadig holdt rye- finnens spids bøiet tilhøire. Da dyret var harpuneret, viste det sig, at dette skyldtes, at finnens barre rand 55 cm. under spidsen var beskadiget i en længde af 20 cm., indenfor hvilket der paa finnens høire side var en ca. 6 em. høi vorteformig fortykkelse. Midt over Jan ad POE SP Lokalitet | | Dyrets totallængde (T) Rygfinnens høide (R) MUR KAT 5 basale længde ; Hun. Centimeter Centimeter Centimeter Kristianiafjord 1891 (Gurp»rro)..... 25% 19 2å LE BØ Bildøstrømmen 1904 (fig. 2 O)........ 258 28 28 pe Bohuslån 1871 (v. FRIESEN)......... 352 | | 295 32.5 1 : 11.93 Jylland 1855 (EscaricaT).......see. F0821(18) AL (6) —— 14 86 Pildøstrømmen 1904. -....ravlesten. 450 51 48 1 8 PP Eoland 1891 (Scausczn)........... 510.2 (16' 3”) 60 (1-41) = I : 8.48 E Trondhjemsfjord 1878 (Storm) ....... 525 ea. 60 — EE SN (2) Grønland 1844 (Escuricur) ...... |- ca. 549 (1776) Som (NSL) — 1 : 10.26 å Han. | | Bildøstrømmen 1904 ......orvvsnane, 252 23 å I : 10,91 F — visne 356 34.5 37 I : 10.32 Øsekms6s (Marm)...... . 10) 372.3 40 2 1 : 9.08 Bildøstrømmen 1904 .......irrnrre 385 50 SK 1580 (?) Bergen 1860 (Kscurrcnt, LiLLJEBORG) | ea. 502.4 (ca. 16") se OE MO) —- 108750 Bildøstrømmen 1904 (fig. 2 a)........ 645 127 97 FE JEynn Harbour 1880 (Bell) .....1.0. 648 21/14) 122 (4) == JETS 3 Ibildøstrønmmen 1904 FÅ 650 123 100 1: 5.28 Kattegat 1861 (Escarrcar) ....:.... 669.8 (211/35) 125.6 (4') 888 (2 10") MR Blekinge 1851 (Escnricut, Nrcsson) . n0GnN 22 125.6 (4) | = 1 : 5.62 =| (2) Helgeland 1762 (GUunnerus)...... | ca. 752 (ca: 4 favne) 188 (1 favn) — LEK 1906] Nogle notiser om et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. mn det beskadigede parti havde finnen en bredde af 32 cm., mens bred- den umiddelbart ovenfor var 31 cm. og nedenfor 44.5 em. Finnens Zz b/ ea cC pr => Fig.2. Rids af -rygfin af (a) gammel han, (b) aarsgammel han og (c) nyfødt unge. (ca. 1/g). basale længde var 100 cm., dens længde langs den fordre rand 155 cm., dens høide 123 cm. Dyrets længde 650 cm. 12 James A. Grieg. [No.. og Halefinnen er forholdsvis bredere hos de gamle individer end 3 hos de unge. LILLJEBORG sætter saaledes halefinnens bredde hos Fig. 9. Rids af halefin af (a) et 87.5 cm. langt kvindeligt foster, kopi efter GULDBERG, (b) gammel hun og (c) gammel han. (a %% b og c 19). ældre individer til mellem '/s og '/1 af kropslængden, mens den hos — unge individer er mellem "/1 og '/s af samme. Som det vil fremgaa — af hosstaaende tabel (pag. 13), er der dog i denne henseende nogen rek id ak 4 PET = , 'og (e SETT == 'og (r 'wo Og "2wmny ndv> *IF 'od (g - um , 'opepy suap 38 Ueyprur peuaty J|EBUT IpSuær SUSJJUT (1 EP Nøt CT Fr SN (7) a1 == Ga)epg | seur |jtttteteettetereter tt (nag) Oggp smoqaeg uuÄfg E — leve: E& o 361 c79 EUT [br tttrrerrrrrrrrnnnnrrrrer pOGT pa 3 ST'G : I |38'7 : I 89 (e(9 9 Sy) LOT (08'34Y) 9013 L6E Sem GN SSØ PG ENGE ee ok] eg 09 Z0T GPe '80| tuner |****"* (NÆSUIM 'A ÅLHOIYHOSTW) PPSI PULIUØIX (2) et'9 : I 265: 1'8E (98 ORT £'980 RUI [20 tt trer rtrrnrenrnennntett JOQ[ UOUNUØNSØPNE > T9'4 : I 862 i] (ete 69 ZE] erd *uag |*ttttttntntrtttet (MYOLS) L88T profjsualypuorp S pe 78'C :] er Sag 991 EG0 E EO ME ÆR 3 876 :] |228 82 (g(49'89) 9'96 &GET "I ZC lener eo S ea Sea Der nr Å å re Ge: T arts sd (q8 99) 8'GET SIE "ug oe ae eta deneDer ernvl overse erenedeadedenn LSST UDdWLIØLSØPIIG ep| org:p1g:T! (GN pr (5) 859 (LP) SEPT 8,91) OLG meg || Ort NM (TRORTROR) PSP PLEN = Vo Eige g= (05 D FLG == (41917) 909 tueg [tt tttttententtenttt tt (NHMONT) GLST USpro ur 3 et Kr ME (3/1£) 6*601 Gen) s's0r eg SEE (ZHOIUHOS) GGST pUue[[ÅP E 5 Men pe vie 96 2P68 og [tt tt tt tr errerrenrrnntett LOG] UEUNUORSØPE v av L : I (6978: ] dl OG seg BLE ISBUE [st tt retrett rerretrettrt tt (UTVIND SOST IDISSÅT å ug: [Let eg IgreSperp (24:59) 26 968 BUE [terte testrrnsenennnntntnt POGT UOUUNONSØPNE o rer ve OG Or 6. GG6 "uløj |ttttttttnanetene tt eng *4) TAST URISUYOE 5 889 :T TF iT LI ((G 8:99) 9'8g (qp By) LQ Peter mag | LOs YES Sa KOTA SHE Get ØD I å SN 91 86 ole 196 "og [tt ttttttttttt(DUHSGTND) 1681 Ueptofjeruensny ep "UTD "UTD "UTD "UTD mim (aim (oppaaq sugar) OD (EH) oppesa | (I) SPM | pop JONTUNOT 7 opouær sugen | SUaUuuye[E -|8109 SJOA S DB 14 James A. Grieg. [Nore M forskjel paa kjønnene. Hos den nyfødte hun er forholdet mellem halens bredde og dyrets totallængde 1 : ca. 4.5. Med alderen blir halen lidt efter lidt bredere, indtil vi hos den gamle hun finder, at forholdet varierer mellem 1:3.6 og 1:4. Desværre mangler jeg ganske maal af nyfødte hanner, tabellen viser dog, at allerede som | ganske ung har hannen en bredere hale end hunnen. Dette gjør sig end mere gjældende hos de gamle individer. Hos den nyfødte han er antagelig forholdet mellem halens bredde og kropslængden 1:ca.4, hos den gamle han varierer det mellem 1: 2.84 og 1 : 3.36. En særstilling indtager det saakaldte BrLocHsk:r individ fra Grøn- land ved sin paafaldende smale halefin, 1: 5.38, den er endog for- holdsvis smalere end hos den nyfødte hun. Dette individ udmer- kede sig ligeledes ved sin lave rygfin og sine smaa luffer. | Samtidig med at saaledes halefinnen blir bredere og større med b æ Fig. 4. Rids af halefin af (a) aarsgammel han og (b) nyfødt hun. (ca. 1/y). alderen, forandrer den form. Hos det 87.5 em. store foster (fig. 3 aå), som (GULDBERG afbilder og beskriver, berører en linje mellem hale- finnens spidser ikke finnens midtparti; den bagre rand af hver af fliggerne er konkav. Hos den nyfødte unge (fig. 4 b) tangerer en linje mellem halefinnens spidser finnens midtparti. Fliggernes bagre rand er konkav. Hos den aarsgamle han (fig. 4 åa) naar finnens midtparti noget udenfor en linje, trukket mellem finnens spidser. Jo ældre dyret blir, desto længere naar midtpartiet udenfor denne linje, særlig er dette tilfældet med den gamle hans halefin (fig. 3 0), hvis bagre rand derfor blir sterkt konveks, samtidig hermed blir ogsaa fliggernes bagre rand konveks. I denne henseende adskiller den gamle han sig fra hunnen (fig. 3 b), hvis halefligger altid blir — noget konkave. Jeg har ovenfor paapeget, at den gamle hunsryg- fin i form og relativ størrelse stemmer nærmest overens med den 1906] Nogle notiser fra et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. 15 unge hans rygfin. Det samme er ogsaa tilfældet med hunnens hale- fin. Halefinnens form i de forskjellige alderstrin fremgaar forøvrigt tydeligst af hosstaaende tegninger (fig. 3 og 4). Som allerede paapeget af LiLLJEBORG og LÖTKEN, er hannens Fig. 5. Rids af luffe af (a) aarsgammel han og (b) nyfødt hun. (ca. 1/;) dæ. Fig. 6. Rids af luffe af (a) ung han, (b) hun og (c) gammel han. (ca. 1/1-) luffer større og bredere end hunnens, ligeledes er lufferne forholds- vis større og bredere hos samle end hos unge dyr. Dette gjælder 16 James A. Grieg. [No. 2 særlig om hannens luffer. Som det vil sees af tabellen (pag. 13) er hos den nyfødte hun luffens længde ca. "/9 af kropslængden, hos den gamle hun mellem !/; og !/s. Som allerede tidligere paapeget indtager det Blochske individ en særstilling, idet hos det forholdet mellem luffens og kroppens længde er 1 : 9.15. En hun fra stæn- vet 1 Bildøstrømmen i november 1887 udmerker sig ligeledes ved sine meget smaa luffer (1 : 9.23). Hos dette individ er imidlertid halefinnen af normal bredde (1 : 3.73. Hos den nyfødte han kan luffens længde sættes til mellem '/s og */9 af kropslængden. Hos der gamle han er den mellem '/; og "5. Med hensyn til de form- forandringer, som lufferne er underkastede, kan jeg bedst henvise til hosstaaende tegninger (fig. 5 og 6). Nyfadr | Ge gammel han cm. cm Skelettets længde i før tilstand......-..oeises 2945 | 32200 Kraniets længde fra condyli ossis occipitis til spid- sen af prensillørere SN 52.0 72.1 Kraniets bredde over processus mastoideus af os petrosum. «ls 24.6 32.6 Kraniets bredde over processus zygomaticus af os SQUAMOSUN - «be EE 28.6 41.4 Kraniets bredde over processus suprafrontalis af os maeillære avs 22.5 34.6 Snudens længde fra midten af en linje trukken mellem de anteorbitale indsnit til spidsen af præmaxillarerne LE 24.0 33.5 Snudens længde fra fordre rand af blæsehullet til spidsen åf præmaxillarerne 1 RT 29.3 Snudens bredde ved de anteorbiale indsnit ..... 12 — — Paa midten.» 2. JER 11.4 Præmaxillarernes bredde ved blæsehullets fordre rand... sukk 10.3 Præmaxillarernes bredde ved de anteorbitale ind- SE 7.5 Præmaxillarernes bredde midt paa snuden...... Sr 1906] Nogle notiser fra et spæklnggerstæng ved Bildøstrømmen. 187 em. cm. Præmaxillarernes bredde helt fremme paa snuden 3.4 5.0 ME hullets bredde 22.110 Sale 8.4 10.4 Afstand fra bagre rand af vomer til spidsen af re mesllakenhe +40. 40] Lua J0G0 Gu nsree, et 39.0 55.0 Afstand fra bagre rand af os pterygotdeum til spid- | Er pr eng sIlarernesi.» un. sola skasald 32.0 46.7 re oremen MAJNUNE 2. 0o voss dheran) 7.0 FG redde af. foramen Magnum +...i.sassaesnne. 4.6 6.9 Længde af høire condylus ossis oceipitis......e. 9.8 11.2 Bredde af høire condylus ossis ocelpitis ...++.x. 4,2 6.2 Muerkrvens lænede..i..--visivskr an Hane 39.8 D5:6 Fres ende ad ke 8.7 12 Længde af alveolarfuren i overkjæven......... 20.5 DIE — - — vunderkjæven...-.:. å 21.5 28.5 Peeerebralribben 12 ..07.0sstns ahr lekkn 12 par 112 par ==." TT EP GN VEE Længde af 1ste vertebralribben maalt fra tuber- 2 EO 135, 15120.8 2107 Længde af iste vertebralribben maalt fra capi- | TT NG TE 1:212117.8182 Længde af 2det vertebralribben maalt fra tuber- perle Luo SANSER DMT 31.2 Længde af 2det vertebralribben maalt fra capi- TL I EE ER EE 19.5 28.0 Længde af 5te vertebralribben maalt fra capi- romer ee 29.5 43.5 Længde af 6te vertebralribben (ret linje) ...... 28.5 45.5 — - 192te vertebralribben (ret linje) ..... 18.0 25.0 Skeletterne var meget daarligt forbenede, særlig gjælder dette om den nyfødte huns. Dennes skelet minder om skelettet hos den unge, som LötTkEN beskriver, det er dog mindre forbenet end den- nes. Paa hunnens kranium var endnu de forskjellige dele af occi- pitale tydeligt adskilte ved suturer, exoccipitalia og supraoceipitale var endog delvis adskilte fra hinanden ved et kun med en hinde dækket mellemrum. Den del af vomer, som kommer tilsyne paa 1) Det 7de par var endnu ikke forbenet. 18 James A. Grieg. [No. 2 ganen, var endnu ikke forbenet o. s. v. Hos den unge han var derimod suturerne paa occipitale ganske forsvunden. Ganepartiet af vomer var ligeledes forbenet. Det var 9.1 cm. langt, dets største bredde var 0.6 em. Hos den af Lörken beskrevne ganske unge hun var forholdet mellem kraniets og skelettets længde 1: 4.12, hos den her omtalte hun derimod 1:4.51. Dette individ stemmer saa- ledes i denne henseende mere overens med middelstore individer, hos hvilke v. Frizsen fandt, at kranierne ,innehållas blott omkr. 41/» gånger i skelettens långd*. Med disse stemmer ligeledes den unge han overens, hos den er nemlig forholdet 1:4.47. Dette in- divid har forøvrigt omtrent samme størrelse som de af v. FRIESEN omtalte. Hos ældre individer er skelettet 5—6 gange saa langt som kraniet (cfr.tabellen pag. 24 og 25), hos meget gamle individer synes det endog at være mere end 6 gange saa langt. Forholdet mellem kraniets bredde og længde er hos den nyfødte hun 1: 1.82, hos den unge han 1:1.74. Forholdet mellem snudens bredde paa midten og dens længde er henholdsvis 1:9.11 og 1: 2.03. Hos ingen af eksemplarerne var basihyale vokset sammen med thyrohyalia. Hos den nyfødte hun var afstanden mellem de bagre spidser af thyrohyalia 9.7 €m., mellem indsnittene var basihyale 3.5em. lang, dets bredde var 5.1 em., stylohyalia var 10.2 cm. lang. Hos den unge han var disse maal henholdsvis 21.2 cm., 5.1 cm., 6.6 cm. og 12.8 cm. Antallet af hvirvler var hos begge eksemplarer: C. 7 Dia Lo få 20 2959 Hos den nyfødte hun var neuralbuerne endnu ikke fast sam- menvoksede med hvirvellegemerne. 'Tverfortsættelserne var ikke forbenede; de kunde forøvrigt forfølges til 7de halehvirvel. Neural- buerne kan forfølges til 9de halehvirvel. Af halshvirvlerne var de tre første forbundne med sine buer, de to første ogsaa med hvirvellegemerne. Buerne paa 4de—7de halshvirvel var endnu ikke fuldstændig sammenvoksede oventil. Det samme var tilfældet med buerne paa Iste—5te samt paa 7de brysthvirvel. Paa de bagerste brysthvirvler var der kun antydning til tverfortsættelserne. Disse var ligeledes lidet udviklede paa lændehvirvlerne. 1ste—10de hale- hvirvel var forsynet med hæmalbuer. Hos den aarsgamle han var neuralbuerne sammenvoksede med hvirvellegemerne, naar undtages paa 5te og 6te halshvirvel, hvor forbindelsen endnu var brusket. Heller ikke paa l1ste halshvirvel var sammensmeltningen fuldstændig. Paa 7de halshvirvel og paa Iste—7de brysthvirvel var der endnu tydelige suturer mellem hvir- 1906] Nogle notiser om et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. 19 vellegemerne og buerne. Buerne kan forfølges til 9de halehvirvel. Samtlige buer var lukkede oventil. Tornfortsættelserne var udvik- lede, de var dog ikke saa store som hos det fuldt udviklede indi- vid. 'Tverfortsættelserne gaar til 9de halehvirvel, paa denne samt paa lste halshvirvel var de dog endnu ikke forbenede. OQgsaa paa Rids af brystbenet af (a) nyfødt øvrige hvirvler var de ikke saa udviklede som hos det voksne individ. De fire første hals- hvirvler var forbundne med hinanden med sine buer, de to første ogsaa med hvirvellege- merne. OQgsaa dette eksemplar havde 10 hæmalbuer. Hos ungen var det 5te rib- benspar det længste, hos den unge han var det derimod det 6te ribbenspar. Hos ungen havde 1ste—6te ribbenspar led- forbindelse baade med hvirvel- legemerne og med buerne. Hos den unge han staar ogsaa det 7de ribbenspar i ledforbindelse baade med hvirvellegeme og bue. Hos begge eksemplarer bestod brystbenet af tre kun med brusk forbundne dele, hvor- til var fæstet Iste—4de rib- benspar. Hertil kom et brusket Fio. 7. MT mme ban (10), Parti, hvortil det 5te par rib- ben var forbundne. Brystbe- nets form fremgaar af hosstaaende tegning (fig. 7). Brystbenet havde følgende maal: Bredde Længde største mindste cm. cm. cm. TT nod2 TA 20) 5 (72) TG 482) 15:4 (BIJ 41 (6.8) 5 VE DE BEE GSA (GAN E3A(6.5) De i parantes satte maal er af den aarsgamle han. 20 | James A. Grieg. Bækkenbenene var hos hunnen 7.7 em. lang, hos hannen 8.9 em. Hunnens skulderblad (høire) maalte mellem angulus superior og angulus inferior 15.4cm., afstanden fra fossa glenoidea til midten af basis scapulæ var 11 em. Processus coracoideus var endnu ikke forbenet, derimod var acromion vel udviklet; den var 2.9 cm. lang, 2.8 em. bred. Humerus var 7.5 em. lang, dets bredde paa midten var 4.4 em., tykkelsen sammesteds 3.4 em. Ulma var 8 cm. lang og 40 em. bred paa midten. Radius 7 em. lang og 2.2 em. bred paa midten. Af carpalia var ligesom paa LörTkrns eksemplar ikke noget spor at opdage. Fingerformelen, metacarpalia medregnede, var paa begge luffer: TL 1I.6, 14 1V 3 12 Hannens skulderblad maalte mellem angulus superior og angulus inferior 24.4 em., afstanden fra fossa glemoidea til midten af basis seapulæ 16.9 em. — Processus coracoideus var delvis forbenet. Det forbenede parti var 2 cm. lang, 2.3 em. bred. Acromion var meget vel udviklet, 5.8cm. lang, 3.8cem. bred. Humerus var 11 em. lang, dets bredde paa midten 5.9 cm., tykkelsen sammesteds 4.2 cm. Ulna var 10.8 cm. lang, dets bredde paa midten var 6 cm.; radius 9.2 cm. lang, dets bredde paa midten 3.2 em. Heller ikke hos dette eksemplar var carpalia forbenet, man kunde dog i brusken se antydning til de vordende haandrodsben. Fingerformelen, metacar- palia medregnet, var: | Høre 12 Me. 1 STAN Venstre1 2,11 6, IHS, JV VE Hos begge individer mangler endnu en falang paa 2den finger, denne har nemlig hos gamle dyr 6 falanger; hos hunnen mangler endvidere 3die, 4de og 5te finger en falang, paa hannens venstre luffe mangler ligeledes 5te finger en falang. | Spørgsmaalet, om der i de nordiske farvande forekommer en eller flere spækhuggerarter, har oftere været behandlet i litteraturen. Blandt de senere forfattere, som har beskjæftiget sig med dette spørgsmaal, er LILLJEBORG, som 1 ,Sveriges och Norges Dågg- djur* kommer til det resultat, at der er to arter, Orca gladiator Lacep. og Orca eschrichti Stp., medens der tidligere var opstillet [No 20 SE Ona BG ane 1906] Nogle notiser fra et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. om tre arter: Orca gladiator Lacep., Orca minor Rhdt. og Orca esch- richti Stp. Denne LicrsEBOrGS opfatning tiltrædes af Corrett i ,Bemærkninger til Norges Pattedyrfauna* samt af Lunpström i Fauna öfver Sveriges Ryggradsdjur*, derimod kommer FLowER til det resultat, at han ,provisionally" kun kan anerkjende en art. Heller ikke van BenEeDEn kan anerkjende mere end en art. I ,Ostéographie des Cetacés vivants et fossiles* indtager vaN BENEDEN og GERVAIS ikke noget bestemt standpunkt, de synes dog at være tilbøielig til kun at opstille en art. Den sidste, som mere indgaa- ende har behandlet dette Spørzsmaal, er LUTKEN 1 ,, Kritiske Studier over nogle Tandhvaler af Slægterne Tiusiops, Orca og Lageno- rhmehus*. TI dette arbeide blev LöTkEn ,foreløbig* staaende ved samme resultat som LILLJEBORG, ,at der rimeligvis i de nordiske have gives to arter af ægte spækhuggere eller orcaer, 0. gladiator (Lac.) og 0. eschrichti Stp., men neppe flere end disse, og at der ingen grund er til at antage, at hvad man har givet navn af 0. minor eller O. schlegeli repræsenterer en tredie paalidelig art.* Foruden muligens ved sin størrelse skulde Orca eschrichti ud- merke sig: »l. ved at den hvide bugfarve — foruden med den store sidebugt — skjærer sig ind i den sorte rygfarve med en skarp be- grændset hvid spids eller kile umiddelbart bagved forlemmerne, lufferne; ved en mindre smal form af hovedskallens snudedel og en elendommelig. udvidelse eller udbuning af mellemkjævebenene henimod spidsen; 3. ved at dens tænder aldrig er synderlig slidte, selv ikke hos gamle dyr; 4. ved at plovbenet i almindelighed ikke, eller kun meget lidt kommer til syne paa ganefladen; og 5. ved at det første ribbens-par er forholdsvis langt, '/11 af total- wN længden. — — — Naar alt kommer til alt, tror jeg, at der er nogen grund til at antage, at det er ,en god art”, men dens ,,karakter* er endnu lidt flydende eller svævende — — —:* Jeg har ovenfor ved beskrivelsen af de to unge spækhug- gere fra stænget i 1904 paapeget, at det lyse kileformede parti bag lufferne neppe kan betragtes som noget paalideligt artsmerke, da det ogsaa kan findes hos forøvrigt typiske Orca gladiator. Fra de store spækhuggerstæng ved Bildøen i januar 1885 og 1 novem- ber 1887 har Bergens museum erhvervet sig et større antal kranier 29 James A. Grieg. [No. 2 og skeletter af saavel ældre som yngre dyr. En nøiere undersø- gelse af disse viser, at de maa henføres til Orca gladiator. Hos nogle af dem kan man dog finde en eller anden af de karakterer, som skulde særkjende Orca eschrichti. Jeg er derfor tilbøielig til at slutte mig til van BENEDENS og FLoweErs opfatning, at der kun findes en orca-art, Orca gladiator, i det mindste i de nordiske far- vande. Om de i andre farvande optrædende spækhuggere tør jeg derimod ikke udtale mig, da jeg ikke har havt anledning til at un- dersøge nogen af dem. Jeg hidsætter, pag. 24 og 25, maalene af nogle skeletter og kranier af voksne dyr fra stænget ved Bildøen i januar 1885. Hos samt- lige individer var tænderne i mere eller mindre grad slidte. Hos de i tabellen anførte 10 individer varierer forholdet mel- lem kraniets og skelettets længde mellem 1: 5.24 og 1: 5.8. Hos hunnerne er det 1 : 5.29—5.8, hos hannerne 1 : 5.24—65.69 (Sam menligner man disse tal med tidligere opgaver (efr. v. FRIESEN) vil man finde, at hos meget gamle hanner kan forholdet endog være 1: 6.14. De gamle hanner synes saaledes at have forholdsvis mindre hoved end hunnerne. Hos de yngre dyr er der derimod i saa henseende ikke nogen forskjel mellem kjønnene. Forholdet mellem kraniets bredde og længde varierer mellem 1 : 1.58 og 1 : 1.78. Hos hannerne er det 1 : 1.58—1.68, hos det Eschrichtske eksemplar endog 1: 1.5. Hos hunnerne er det 1: 1.61 —1.69. Sandsynligvis har ogsaa det kranium, hvor forholdet er I : 1.78, tilhørt en hun. Af tabellen fremgaar saaledes, at den gamle han har et forholdsvis bredere hoved end hunnen. — Orea eschrichti skal have et bredere snudeparti end Orca gla- diator. Hos denne art er nemlig ifølge LiLLJEBORG bredden midt paa snuden omtrent lig med det halve af snudens længde, medens hos den anden art bredden skal være større end det halve af læng- den. Hos de i tabellen anførte individer varierer forholdet mellem snudens bredde og længde mellem 1 : 1.6 og 1 : 2.01. Kun hos to af individerne er snudens bredde omtrent det halve af dens længde. Disse skulde saaledes efter ovennævnte diagnose henføres til Orca gladiator. De øvrige individer skulde derimod henføres til Orca eschrichti, da hos dem snudens bredde er større end dens halve længde, hos et par eksemplarer endog betydelig større (1 : 1.6). Imidlertid mangler de alle flere eller færre af de øvrige karakterer, som skulde særkjende Orca eschrichti. De har alle 1906] Nogle notiser fra et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. 23 slidte tænder; vomer er synlig paa ganen, og naar undtages et eksemplar, er hos dem alle første ribbenspar forholdsvis kort. Ifølge Lörken er hos ældre og yngre Orca eschrichti det før- ste ribben ca. '/11 af totallængden; hos Orca gladiator varierer det fra "3 til "14, '/15, '/ie6 eller "17. Som det vil sees, varierer for- holdet mellem første ribbenspars og skelettets længde hos 8 af de i tabellen anførte individer mellem 1 : 14.69 og 1 : 15.87. De skulde saaledes henføres til Orca gladiator. Hos et af individerne er forholdet 1 : 11.37. Dette skulde saaledes være en Orca eschrichti, Fig. 3. Vertebral- (a, b) og sternaldel (c, d) af Iste ribbenspar og vertebraldel (e, f) af 2det par af en 474 cm. lang han. Vertebraldel (g, h) af lste par af en 496 cm. lang hun. Efter fotografi. (1/9). saameget mere da det har et forholdsvis bredt snudeparti; forholdet mellem dettes bredde og længde er 1 : 1.77. Paa den anden side var tænderne slidte, ligeledes var en større del af vomer synlig paa ganefladen. En særstilling indtager det mindste af individerne, ved at det første ribbenspar (fig. 8 a, b) er monstrøst smaa, forholdet mellem dettes og skelettets længde er nemlig 1 : 28.55. De til- hørende sternaldele (fig. 8 c, d) er normalt udviklede. Det samme er tilfældet med 2det ribbenspar (fig. 8 e, f). Til sammenligning med dette individs abnormt smaa første ribben er afbildet et par normalt udviklede (fig. 8 ø, h). Maalene findes anført som note under tabellen. Individets brystben er 42.3 cm. langt, dets største 24 James A. Grieg. Kjøn mas. fem. fem. em. em. em. em. cm. Skelettets længde i tør tilstand ......vavnr. 555 513 510 508 505 Kraniets længde fra condyli ossis oceipitis EG 91.5 88 ler 89.5 Kramets. største bredde LL LANE 61 54 ba 1 547 | 54 Snudens længde fra midten af en linje truk- | ken mellem de anteorbitale indsnit....... 49.5 45 44 47.8 44 Snudens bredde ved de anteorbitale indsnit .| 28.6 26.6 26.4 264 | 27 Snudens bredde paa midten -2-.-.-orovaene 27.5 24 5 23.6 24.7 | 24.6 Længde af den paa ganen synlige del af | Homer SE båtar sl er 12.5 10 6.5 9.4 16.9 Bredne sr samme vs JAER. 0.9 1 0.7 0.9 ER Underkjærens længde 21 rakaersr.e 80.7 73.5 69.2 74.5 71 Længde af lste ribben maalt i ret linje fra PUDEKCU eee oa nei Je Me 35 34 31.5 33.5 32 Amal bvir ver met ty Goabree ed 5å 51 54 52 51 Forhold mellem kraniets og skelettets længde| 1 : 5.69 |1:5.602 |1:5.8 |1:5.54 |1:5.64 Forhold mellem kraniets bredde og længde..|l:1.6 |1:1.69 |1:1.69 | 1: 1.68 | 1: 1:61 Forhold mellem snudeus bredde og længde..|1l:1.8 |1:1,.84 | 1: 156 RR Me Forhold mellem Iste ribbens og skelettets lænrerder. «de Ne SEN 1 :15.8s6| 1: 15.09| 1: 15.87| 1: 15.16 1: 15.788 1) Kraniet var ikke fuldstændig renset, hvorfor vomers længde ikke kan angives. 2) Høire ribben (fig. 8 g) maalte fra capitulum (ret linje) 380 cm., fra tuberculum holdsvis 29.4 cm., 32.5 cm. og 5.4 cm. n » å rm ae 3) Høire ribben (fig. 8 a) maalte fra capitulum 145 cm., fra tubereulum 13.7 cm., : 5.7 em. 2det ribbenspar maalte henholdsvis: høire (fig. 8 ce) 41 cm., 47.9 em. og 6.7 par (fig. 8 c) var 23.2 cm., største bredde var 8 cm., venstre sternaldel (fig. 8 d) maalte 1906] Nogle notiser fra et spækhuggerstæng ved Bildøstrømmen. 25 fem. fem. | mas. .| mas. mas. mas. mas. ? ? ? ? | cm. cm. cm. cm. cm. cm. cm. cm. cm. cm. cm. 496 492 | 491 487 474 90.5 pe 937 88 90 95.5 93.7 90.5 90 87.6 87 56.2 5 5 58.8 54.4 56 60.5 59 54.7 56.2 52 52.6 45 50.3 46.5 45.5 43 46.3 48 45.7 44.5 43 43.5 28.2 26.6 | 29 27.6 27.2 30.5 29 28.5 29.5 26.2 24.8 25 24.5 26.2 24.2 26.9 28.8 26.7 25.5 24 24.6 23.3 12 10 21) 8.5 14.9 21) duer 14.2 14 14.5 11.4 1 1 0.8 0.6 0.7 0.7 0.7 1.1 1 Ji sl på 73.7 75 VTA 72.5 78 78 78 78 76 TL 70.5 | | 33.2?) 33.5 34.4 32 16.63) 50 51 m592 | 53 51 1:5.48 |1:529 1:35.24 |1:5.53 | 1: 5.27 I : 1.61 | PET L: L59 01: 1.62 Pk 165 dj 1.78! 1 : 1.68| 1 ! 1.65 1:18 |1:9201 11:1.77 |1: 1.88 ES GE ET EGO ER L:14.96| 1:14.69| 1: 11.37| 1: 15.22| 1:98.55 | | (ret linje) 33.2 cm. ; bredden over tuberculum 5.5 cm. Venstre ribben (fig. 8 h) maalte hen- bredden over tuberculum 5.5 cm. Venstre ribben (fig. 8 b) maalte 16 cm., 16.6 cm. og em.; venstre (fig. 8 f) 41 em. 46.7 cm. og 6.5 cm. Høire sternaldel af første ribbens- henholdsvis 23.4 cm. og 7.3 cm. 26 James Å. Grieg. [No. 2 bredde over manubrium er 21.3 cm. Sandsynligvis paa grund af det korte første ribbenspar er den øvre del af manubrium noget sterkere bøiet end sedvanligt. Hos den 487 cm. store han og den 505 em. store hun er der endnu tydelige suturer mellem brystbenets dele. Hos de øvrige individer er derimod delene fuldstændig sam- mensmeltede. Endelig skal Orca eschrichti udmerke sig ved, at hos den er ikke vomer synlig paa ganen. Hos alle de i Bergens museum op- bevarede orca-kranier er vomer synlig, de skulde saaledes tilhøre Orca gladiator. Som det imidlertid vil sees af tabellen, varierer det synlige parti af vomer i høi grad baade med hensyn til læ*ngde og bredde. Hos flere individer viser vomer sig i en større del af sin længde — indtil */3 af længden — som en smal kam, der rager frem mellem maxillarerne, kun i sin fremste del har det nogen større bredde. Af de karakterer, som skulde adskille Orca gladiator fra Orca eschrichti, synes saaledes kun to, vomer synlig paa ganen og slidte tænder, at være paalidelige. At begrunde en art kun paa dem forekommer mig dog at være noget lidet, saameget mere da selv disse karakterer er ,lidt flydende eller svævende”. De er nemlig begge 1 høi grad underkastet individuelle variationer. Jeg mener derfor, at de i de nordiske farvande forekommende spækhuggere kun kan henføres til en art, Orca gladiator, Lacep. Bergen i februar 1906. Litteraturfortegnelse. BELL: British Quadrupeds, 2den udgave, 1874. VAN BENEDEN & GERVAIS: Ostéographie des Cétacés vivants et fossiles. 1880. VAN BENEDEN: Histoire naturelle des Cétacés des Mers d'Europe. 1889. CoLLETT: Bemærkninger til Norges Pattedyrfauna, Nyt Mag. for Naturvidensk. melu22.0 18762 - — Meddelelser om Norges Pattedyrfauna i Aarene 1876—1881; Op. eit. vol. 27. 1883. EscHricBr: Om Spækhuggeren (Delphinus orca, L.). Overs. Kgl. danske Vid. Selsk. Forhandl. 1869. == On the Species of the genus Orca inhabiting the Northern Seas; The Ray Society for the year 1866. REINHARDT har til dette arbeide, som er en oversættelse af ovennævnte, føiet en ,Additional note* (p. 187). FLOWER: Lists of specimens of Cetacea in the Zoological Department of the British Museum. 1885. V. FRIESEN: Anteckningar angaaende en Orca, som antråffets vid Bohuslånska kusten i december 1871; Öfv. Kol. Vet. Akad. Förhandl., vol. 29. 1872. GRAY: Notes on the skulls of the genus Orca in the British Museum and notice of a specimen of the genus from the Seychelles; Proceed. Zool. Soc. 1870. = Supplement to the catalogue of Seals and Whales in the British Museum. 1871. GRIEG: Cetologiske notiser; Bergens Museums Aarsberetning 1889, no. 4. GULDBERG & NANSEN: On the development and structure of the Whale. 1. On the development of the Dolphin. 1894. GULDBERG: Ueber die Körpertemperatur der Cetaceen; Nyt Mag. for Natur- vidensk., vol. 38. 1900. GUNNERUS: Om Stour-Vagnen eller de Gamles Orca; Kgl. norske Vid. Selsk. Skrifter, vol. 4. 1768. KUKENTHAL: Die Wale der Arktis; RömErR & SCHAUDINN: Fauna Arctica, Bd. 1. 1900. LILLJEBOBG: Öfversigt af de inom Skandinavien antråffade hvalartede Dågg- djur; Upsala Universitets Årsskrift. 1861—62. — Sveriges och Norges Dåggdjur, vol. 2. 1874. 28 James A. Grieg. [No. 2 0 LÖTKEN: Kritiske Studier over nogle Tandhvaler af Slægterne Tursiops, Orca og Lagenorhynchus; Kgl. danske Vid. Selsk. Skrifter, 6te Række, m. n. Afd., Bd. 4, No. 6. 1887. ! | | Marm: Hvaldjur i Sveriges museer år 1869; Kol. svenska Vet. Akad. Handl. Bad moen 18717 MELCHIOR: Den danske Stats og Norges Pattedyr. 1834. NILSSON: Skandinavisk Fauna, Part 1, Dåggdjuren, 2den udgave. 1847. = Om den tandhval (Delphimus orca), som sistlidna vår strandad vid kusten af Blekinge, och om fossile hvalben, funna i svensk jord; Förhandl. vid Skand. Naturforsk. 6te Möte i Stockholm 1851. (1855). SCHLEGEL: Abhandlungen aus dem Gebiete der Zoologie und vergleichenden Anatomie. Heft 2. 1843. k | STorM: Bidrag til Kundskaben om Throndhjemsfjordens Fauna; Kgl. norske Vid. Selsk. Skrifter 1878. (1879). oe Nogle Forøgelser til den zoologiske Samling af Vertebraternes Række; Op. cit. 1879. (1880). SunDEvaLL: Om några Hvalarter; Öfv. Kgl. Vet. Akad. Förhandl. vol. 18. 1861. SUNDSTRÖM: Fauna öfver Sveriges Ryggradsdjur. 1877. En udførligere litteraturfortegnelse vil findes hos KUKENTHAL og LUTKEN samt for den ældre litteraturs vedkommende hos SUNDEVALL. — Bergens Museums Aarbog 1906. | No. 3. Jordskjælv 1 Norge i 1905. (Resumé in deutscher Sprache.) Af Carl Fred. Kolderup. (1 kartplanche.) Anhang: Registrierungen an der seismischen Station zu Bergen im Jahre 1905. De maa ogsaa iaar være mig tilladt at sende min bedste tak til d'brr. professor dr. H. Moan og direktør dr. H. Rzvuscn for deres værdifulde bistand ved indsamlingen af aarets jordskjælvs- materiale. Samtidig en tak til mange medarbeidere udover landet, som har ydet sit bidrag til denne afhandling ved at sende ind be- retninger om jordskjælv. Jeg vil ikke ved denne anledning undlade at gjøre opmerksom paa, at oprettelsen af jordskjælvsstationen i Bergen selvfølgelig ikke overflødiggjør indberetningerne fra de interesserede iagttagere udover landet. En hel del af de rystelser, som registreres af apparaterne i Bergen, er for svage til at merkes her i landet af mennesker, og omvendt vil endel af de svagere lokale jordrystelser ikke være sterke nok til at sætte apparaterne i Bergen i bevægelse. Det vil saa- ledes let indsees, at skal vi faa en oversigt over vort lands seis- miske tilstand, er det nødvendigt, at der foreligger et righoldigt materiale saavel af indberetninger om følte jordskjælv som af regi- streringer ved den nyoprettede jordskjælvsstation i Bergen. Bergens museum i januar 1906. Forfatteren. Ar aarets jordskjælv er der ingen, som har udmerket sig ved større styrke; selv de sterkeste naar kun ganske lokalt op til mere | end styrkegraden IV efter Rossr-Forzrs skala. De fleste har ogsaa været ganske lokale; det er kun jordrystelserne den 29de januar og 6te februar, som har havt en lidt større udbredelse. lalt er der merket følgende 23 jordrystelser, som jeg for over- sigtens skyld her anfører i kronologisk orden og betegner med de tal, hvormed de er betegnet paa den afhandlingen ledsagende kart- skitse. 1) Kvanhovden i Søndfjord, 5te jan. kl. 5.15 e. m. 2) Skarnæs i Odalen, 5te jan. kl. 11.20 e. m. 3) Reine i Lofoten, 6te jan. kl. 7.25 f. m. 4) Aker, Hakedal og Nitedal, 29de jan. kl. 12.40 f. m. 5) Strøget omkring Kristiania, 29de jan. kl. 1.55 e. m. 6) Hardbakke paa Sulen, 2den febr. kl. ca. 2 f. m. 7) Haug ved Drammen, 4de febr. om natten. 8) Lervik i Sogn, 6te febr. kl. 5 e. m. 9) Vestlandet, 6te febr. kl. 6.10 e. m. 10) Stabben og Ytterøens fyrstationer ved Florø, 7de febr. kl. ca. omesm: 11) Norderhov paa Ringerike, 16de febr. kl. ca. 5 f. m. 12) Kristiania, 17de febr. om natten. 13) Stend ved Bergen, 1ste mars kl. 9.13 å 9.14 e. m. 14) Herbern ved Ladegaardsøen, 17de mars kl. ca. 7 f. m. 15) Torbjørnskjær og Strømtangen fyrstationer ved Fredriksstad, den april kl 20 me. 16) Bryn ved Kristiania, 28de april kl. 11.15 e. m. 17) Søndmøre og tilstødende trakter af Nordfjord, 21de mai kl. 10.30 e. M. 18) Strøget omkring den sydlige del af Kristianiafjorden, 3die juli — ka. 10:27 em. 1906] Jordskjælv i Norge i 1905. | 5 19) Kvanhovden i Søndfjord, 23de august kl. 1.40 e. m. 20) Sandnæs og Sandnæssjøen i Helgeland, 25de august kl. 8.28 e. m. 21) Bleiken, Hadeland, 6te nov. kl. 6.30 f. m. 22) Prestebakke og Kornsjø i Smaalenene, 7de nov. kl. 9.45 f. m. 23) Bondhus og Sundal i Hardanger, 26de nov. kl. 1.30 e. m. Naar man læser gjennem denne fortegnelse, er det paafaldende, at den største del af jordrystelserne iaar falder paa det østlige Norge og særlig da paa Kristianiafeltet, som ellers pleier at være forholdsvis fattigt paa jordskjælv. Der er ikke tvil om andet, end at de mange rystelser her maa opfattes som efterdønninger af det store jordskjælv den 23de oktober 1904, og det synes, som om disse efterdønninger endnu ikke er færdige. Antageligvis vil denne efter- virksomhed kunne ansees afsluttet ved næste aarsskifte, og det er da tid at faa et overblik over dem. 9 af aarets jordrystelser til- hører det vestlige Norge, hvor som bekjendt jordrystelser ikke pleier at være sjeldne, 1 tilhører det nordnorske jordskjælvsstrøg og 1 Lofoten. | | Jeg beskriver saa de forskjellige jordrystelser, idet jeg holder mig til den kronologiske rækkefølge. 1) Jordrystelse ved Kvanhovden fyr i Søndfjord den 5te januar kl. 5.15 e. m. Ifølge meddelelse fra hr. fyrvogter C. A. JOHANNESEN føltes der ved ovennævnte tidspunkt en skjælv- ning, som varede i 2 sekunder. Rystelsen ledsagedes af en drøn- nende lyd, som er betegnet som vedholdende rullen. Bevægelsen syntes at forplante sig fra n.o. til s.v. 2)JordrystelsepaaogomkringSkarnæsisøndreOQdalen den 5te januar kl. 11.20 e. m. Ifølge ,Indlandsposten* mer- kedes paa denne tid en forholdsvis svag jJordrystelse paa og om- kring Skarnæs. 3) Jordrystelse ved Reinefyrstationil.ofoten den 6te januar kl. 7.25 f. m. Rystelsen forplantede sig fra s.v. til n.o. og ledsagedes af en tordenlignende dur, der først tiltog og siden aftog jevnt. Ovnsdøre og vinduer klirrede, og bliktøi, der hang paa væggene, bevægede sig; hængelamper ligesaa. Meddeleren, hr. fyrvogter GrskzE, beretter, at en anden iagttager hørte en skarp lyd en liden stund efter den første. 6 Carl Fred. Kolderup. [No. 3 4) Jordrystelse i Aker, Nitedalen og Hakedalen den 29de januar kl. 12.40-f. m. Gaardbruger Grzorc Horri Aker, der ved dette tidspunkt laa vaagen, merkede først et stød og der- efter en svag rystelse. Fra Nitedalen og Hakedalen har man gjen- nem avisnotiser (se nedenfor) meddelelse om rystelse til omtrent samme tid. 5)Jordrystelseistrøgetomkring Kristiania kl. 1.55e.m. Denne rystelse, for hvilken den foregaaende nærmest maa betragtes som en forløber, er en af de største eftervirkninger efter det store jord- skjælv den 23de oktober 1904. Beretninger om jordrystelsen haves fra Hakedalen, Nitedalen, Sørkedalen, Bærum, Nydalen, Bække- laget, Næsodden, Drammens omegn og Tomter. Som det vil frem- gaa af disse beretninger, maa rystelsen have været sterkest i Bærum, der da formodentlig har ligget nærmest udgangspunktet. Paa Øver- land skildres saaledes rystelsen som større end den 23de oktober 1904, og paa Lommedal blev der slig forskrækkelse, at enkelte løb ud. OQgsaa i Nydalen synes rystelsen at have været forholdsvis sterk. I modsætning hertil har man i omegnen af Drammen og paa Næsodlandet kun hørt lyden og ikke merket nogen rystelse; i Tomter synes man ogsaa væsentlig at have hørt et underjordisk døn, kun paa enkelte gaarde har man bemerket en svag rystelse. Hvad tidspunktet for jordrystelsens indtræden angaar, maa det be- merkes, at tidsobservationerne er meget mangelfulde, antagelig maa tiden sættes til 1.55 e. m. Korøvrigt henviser jeg til de forelig- gende beretninger, der væsentlig er avisnotiser. Hr. WiLHeLM ZØIENEr, der bor paa villa Fredheim i ytre Bække- laget, meddeler, at rystelsen indtraf kl. 1.55 e. m. Han opfattede bevægelsen som et kort stød nedenfra. Umiddelbart forud for dette hørtes en dump susen. I ,Norske intelligentssedler* læstes den 30te januar følgende: ,Ogsaa igaar middag — mellem kl. '/22 og 2 — synes et jord- skjælv at have fundet sted i de nærmeste trakter rundt byen. Efter oplysninger, vi har havt anledning til at indhente, er jordskjælvet merket paa strækningen fra Nitedalen over Nordmarken og helt ned til Bærum og Stabæk. Derimod ikke paa noget sted her i byen. Det har sandsynligvis været sanske svagt — langt svagere end det, som fandt sted her den 23de oktober —, og mange, som merkede rystelsen, troede, at det bare var vinden, som rev i husene. Vi hidsætter nedenfor enkelte af de modtagne meldinger: 1906] Jordskjælv i Norge i 1905. 7 I Nitedalen og Hakedalen merkedes ganske tydelig et jord- skjælv ved 1/,2-tiden igaar middag. Det kjendtes som enkelte svage rystninger med korte mellemrum og varede bare faa sekunder. Paa enkelte steder troede man, det bare var et tordenveir; men de fleste mener med sikkerhed at have opfattet de samme jordskjælvssymp- tomer som den 23de oktober. Der fortælles, at der enkelte steder ogsaa skal være merket rystninger inat ved '/.1-tiden; men disse maa formodentlig komme af stormen, som da rasede paa det værste. I Sørkedalen merkedes jordskjælvet ganske tydelig fem minuter før 2, — fortæller en abonnent, som med følge netop i den tid sad inde paa Grøttum gaard. Det kjendtes, som en tungt lastet vogn kjørte over en bro. Først hørtes en dur og derpaa korte rystelser. De var forholdsvis svage, men dog saa tydelige, at man kunde se en herre, som laa paa en sofa, rugge frem og tilbage. Det hele varede bare etpar sekunder. Det er ganske udelukket, at bevæ- gelsen skrev sig fra vinden, da der paa den tid var ganske stille paa de kanter. Ude i Bærum merkedes jordskjælvet svagest nede i dalene, mens det høiere oppe rystede ganske sterkt. Det var ved »-tiden. Forøvrig synes jordskjælvet derude at være i aftagende, idet flere, som boede nederst i Bærum, ikke engang har merket det.* , Aftenposten* indeholdt den 31te januar følgende meddelelse: , Fra Haslumhøiden over Bærums verk og nedover mod Høvik og Sandviken gik søndag eftermiddag ved '/,2-tiden — som igaar nævnt — en ganske sterk jordrystelse. Oppe ved Haslum kirke var den saavidt merkbar, mens den ved Bærums verk hørtes ud som vognrammel og varede i ca. 10 sekunder. Sterkest ytrede jordrystelsen sig ved gaardene Løkeberg, Øver- land og Lommeberg. Paa Øverland durede det, som om et jernbanetog gik lige forbi vinduerne, og gjenstande inde i huset klirrede. Rystelsen varede 10—15 sekunder og var sterkere end det store jordskjælv i høst. Paa Lommedalen blev folk igaar rent forskrækket. Flere løb endog ud af husene. De sterke drøn varede der ikke mere end 7 sekunder. ; Omkring stationerne Høvik og Sandviken er rystelsen ikke bemerket. * I , Asker og Bærums budstikke" læstes: sJordskjælv merkedes søndag ved 2-tiden paa flere steder i 8 Carl Fred. Kolderup. [No. 3 Bærum, saaledes paa Dalbo, Nadderud, Bærums verk. Det kom ikke stødvis, men som en underjordisk rullen.* » Aftenposten* 3die februar: I anledning notisen om jordskjælvet i Bærum meddeles fra Nitedal: OQgsaa her merkedes der søndag ca. kl. 1"/9—1%4 paa — mange forskjellige steder et jordskjælv fulgt af en sterk drønende, durende lyd, der syntes gaa i retning vest— øst. | Det var blikstille i luften. Jordskjælvet var saa voldsomt, at husene rystede, og stod paa en 7 å 8 sekunder. Socialdemokraten* 30te januar: s Ved '/,2-tiden igaar middag merkedes et jordskjælv udover Bærum. Ved verket hørtes det ud som en fjern vognrammel med en efterfølgende ubetydelig rysten, mens man paa høiereliggende steder merkede en ganske sterk rystelse i ca. 10 sekunder. Qgsaa i Nitedal merkedes rystelsen, der havde lighed med en fjern torden. | Fra Nydalen meddeles, at der igaar eftermiddag kl. 1.50 mer- kedes en meget sterk jordrystelse; der var 2? stød med 20 sekun- ders mellemrum.* | yLandsbladet* 1ste februar: sJordskjælvet sidste søndar merkedes her som et svagt under- jordisk drøn, der varede nogle sekunder; paa enkelte gaarde kunde rystelsen ogsaa føles, skrives til ,Landsbladet* fra Tomter.* ,Prammens tidende* den lste februar: » En jordrystelse merkedes søndag ved 1"/.-tiden paa flere steder. Tre herrer, som befandt sig paa veien fra Konnerud til Dram- men, hørte pludselig en kraftig, rullende lyd — ganske som den, der ledsagede det store jordskjælv 23de oktober. lyden gjentoges flere gange med korte mellemrum. En mand, der befandt sig oppe paa Bragernæsaasen ved Svarttjern, iagttoy ganske det samme. No- gen jordrystelse kunde dog ikke her føles. Nu beretter Kristianiablade, at man baade i Bærum og oppe i Nordmarken, i Nitedalen og Hakedalen ved nævnte tidspunkt søn- dag merkede baade den rullende lyd og husenes rysten. Ovne og vinduer klirrede. | Ved Oksvold, Næsodden, hørtes søndag et noksaa sterkt under- | jordisk drøn kl. 1", e. m. Det varede i 4 å 5 sekunder; nogen rystelse merkedes dog ikke. Det observeredes af 3 voksne.” I .Drammens tidende* skriver en indsender den 8de februar: Da jeg har læst i aviserne forskjellige beretninger om jord- 1906] Jordskjælv i Norge i 1905. 9 skjælv søndag den 29de f. md. i flere bygder straks vestenfor og tildels lidt ovenfor: Kristiania, saa finder jeg fuld grund til herved at meddele hr. redaktøren, at jeg med følse under en spadsertur opi veien til Konnerud (Strøm-skogen) den samme dag omtrent kl. 1 hørte i nordøstlig retning en hel del fjerne brag og sterk rammel. Den ene af føleet, der først blev opmerksom paa dette, bad os andre stanse og høre, og forsikrer jeg, at jeg da hørte ca. 8 for- skjellige drøn straks efter hverandre med efterfølgende rammel, aldeles som om der paa nogle miles afstand var blevet skudt med svære kanoner. 'Tidslængden mellem hvert drøn var næsten lige- dan, og rammelen efter hvert drøn var slut, førend det næste drøn hørtes. De 8 drøn m. m., som jeg hørte, tog da vist et helt minut, og kommer dertil de første drøn, som ikke jeg, men en anden af - følget hørte. Efterpaa kunde vi naturligvis ikke forklare os aarsagen til drønnene anderledes, end at vi maatte antage, at det var jordskjælv, især da lyden kom fra et sted, som vi syntes maatte ligge noget ovenfor Kristiania, saa det var ganske uantageligt, at den grundede sig paa f. eks. salutering. Jeg kan ogsaa berette om den merkelige foreteelse fra jord- skjælvet i sidste høst, at en dyb vand-indtagskum nedenunder Bra- gsernæsaasen, hvori der i flere maaneder uafbrudt ligetil den sidste dag før dette jordskjælv kun havde været nogle faa tommer vand, dagen efter samme befandtes at være aldeles fuld af vand og siden har holdt sig omtrent saadan.* 6)JordrystelsepaaHardbakkeiSulenden2denfebruar kl. ca. 2 morgen. Sogneprest HauGsøen merkede paa denne tid en rysielse, som varede i omtrent et minut, og som foregik i samme takt, som naar man betjener et telegrafapparat. Rystelsen ledsa- gedes ikke af nogen lyd. 7) Jordrystelse paa Haugs prestegaard ved Drammen den 6te februar om natten. Ifølge meddelelse fra ,Morgen- bladet*s korrespondent i Drammen merkedes der en dur som af sterk kjøring, og ovnene klirrede. 8) Jordrystelsei Lerviki Sogn den 6te febr. kl. 5e. m. Der bemerkedes en skjælvning, som varede 1 minut, og som led- sagedes af en dur som en vognrammel. ; 10 Carl Fred. Kolderup. [No. 3 9) Jordskjælv paa Vestlandet den 6te februar kl. 6.10 e. m. Dette jordskjælv er, saavidt det kan sees, merket over næsten hele Nordre Bergenhus amt, i Romsdals amt, hvor det har forplantet sig nordover til Torviken paa Nordmøre, og i Søndre Bergenhus amt, hvor det er merket i den nordlige del. Ifølge med- delelse fra Otta i Gudbrandsdalen skal det ogsaa være iagttaget der. Den omtrentlige udbredelse vil sees af kartet. Tidsangivelserne for jordskjælvets indtræden er som sedvanlig noget forskjellig; men de fleste samler sig om kl. 6.10 e. m., som jeg derfor har antaget som det rigtige tidspunkt. Karakteristisk for dette jordskjælv er det, at uagtet det er følt over store strækninger, har det faa steder været rigtig sterkt. Ved at læse gjennem de ganske talrige meddelelser kommer man til det resultat, at rystelsen har været følt sterkest i de ydre dele af Søndfjord. Af betydning er i den henseende den bemerkning, hvormed den dygtige jordskjælvsiagttager, fyrforvalter MICHELSEN paa Ytterøens fyr, ledsager sin indberetning: ,Der har nu i de 20 aar, jeg har været paa denne fyrstation, mange gange været merket og indberettet om jordskjælv; men denne gang var det det voldsomste og mest afskrækkende jordskjælv, jeg har oplevet, og alle her paa stationen havde følelsen af undergang.* Endvidere ser man af beretningerne f. eks., at rystelsen har været adskillig ster- kere paa Batalden end paa Solberg ved Florø. I de yderste kyst- strøg af Søndfjord sees der ogsaa at have været mindre rystelser umiddelbart før og efter hovedrystelsen, hvad der jo er hyppigt 1 de strøg, som ligger nærmest et jordskjælvs udgangsstrøg. Jeg mener, at dette taler for, at jordrystelsens arnested er at søge un- der den yderste del af Søndfjord eller maaske lidt udenfor den yderste kystlinje. I god overensstemmelse hermed staar det, at flere solide iagttagere fra de ydre strøg angiver retningen V.—0.; dog maa det selvfølgelig erindres, at der ikke maa bygges altfor meget paa retningsangivelserne, da i og for sig retningsbestemmel- sen ikke altid er saa let, og endvidere brudlinjer i jordskorpen vir- ker afbøiende paa forplantningsretningen. I den paa tysk affattede tabellariske oversigt har jeg samlet meddelelserne fra de forskjellige distrikter, hvor rystelsen er iagt- taget. For at undgaa for mange gjentagelser vil jeg her kun give et kort uddrag af, hvad der er indberettet om jordrystelsens styrke og karakter fra de forskjellige iagttagelsessteder, mens jeg angaa- ende tidspunktet, rystelsernes antal, bevægelsens varighed og retning — 1906] Jordskjælv i Norge i 1905. Lå henviser til den skematiske oversigt, hvor man finder de nævnte forhold under rubrikerne ,,Zeit*, , Anzahl Erschiitterungen*, ,, Dauer", ,Richtung*. Otta, Gudbrandsdalen. Der merkedes et stød, som bragte glasser o. 1. at klirre. (,Gudbrandsdalens blad* og ,Oplandenes avis*). Torviken, Nordmøre. 2 stød. (,Verdens gang*). Stordalen, Søndmøre. Et noksaa sterkt jordskjælv gik over bygden. (,,Søndmørsposten*). Ørsten, Søndmøre. Rystelsen var saa sterk, at vindusruder klirrede, og lamper slingrede. Paa enkelte steder hørtes en noksaa sterk dur. (,Søndmøre avis*). Sundal i Vanelven, Søndmøre. Bevægelsen kjendtes som en svag rullen, der bragte huset til at skjælve og ovnen til at klirre ganske ubetydeligt. Samtidig hørtes en dump underjordisk rullen. (Lærer SunDar). Vanelvens prestegaard, Søndmøre. I nærheden var rystel- sen saa sterk, at bliktøi o.1. klirrede; paa prestegaarden merkedes intet. (Sogneprest GUNNERSEN). Loen, Nordfjord. Rystelsen føltes noksaa sterkt her; men da man endnu var som lammet efter Lodalsulykken, kom der ingen indberetning straks. (HELGE Lorn). | Indvik, Nordfjord. Paa klokkergaarden hørtes en kort, skarp knagen i huset, og samtidig en underjordisk dur, omtrent som en sterk vogndur. Ilagttoges af mange 1 bygden. (Kirkesan- ger REED). Gloppen, Nordfjord. Rystelsen merkedes paa flere gaarde. Et sted klirrede ovnene, og man hørte en dur. , Fjordenes blad*. Lærer ÅAasEBØ). Nordfjordeid, Nordfjord. Sogneprest HøreH, der netop paahørte et foredrav i første etage, skriver: , Det kjendtes, som om den haarde bænk pludselig blev blød og behagelig at sidde paa. Samtidig hørtes en larm som af mange vogne, der kjørte lige forbi husets vægge, en uhyggelig lyd fulete som fra dybet. Huset ry- stede; paa prestegaarden klirrede ovne i stuen. Det hele obser- veredes paa flere steder.* Ulvesund i Selje, Nordfjord. Ca. 1 km. fra Ulvesund fyr hørtes en underjordisk torden. (Fyrvogter GISKE). Moldøen, Nordfjord. Hr. overretssagfører Moss, der sad ved sit skrivebord, merkede, at gulvet dirrede og hørte en sterk dur. Hr. OLE HuszevaaG hørte kun en svag lyd. 12 Carl Fred. Kolderup. [No. 3 Sætenæs, Vaagsø, Nordfjord. Hr. telegrafbestyrer Brøc- GER hørte en kort knagen i huset og en underjordisk dur og iagttog et lidet udslag af telegrafstationens galvanometer; rystelsen varede ca. 2 sekunder. Hr. overretssagfører AÅNTONESEN lagttog, at glas- ruderne i en dør klirrede sterkt; i øverste etage holdt en liden lampe paa at skyves udfor bordet. Hr. Knut Jaco»sen følte og- saa rystelsen og hørte en knagen i huset og en vedholdende under- jordisk rullen. | Kalvaag paa Frøien, Bremanger. Hr. tilsynsmand Haa- LAND lagttog to rystelser umiddelbart efter hinanden, hvis varighed var ca. 20 sek.; samtidig hørte han en knagen i huset og en un- derjordisk torden. Hr. Sev. K. Nksse har ogsaa iagttaget to rystelser, der varede i ca. 20 sekunder, men opgiver, at ,lyden først hørtes som en underjordisk torden, saa et sterkt knald, der- efter vedholdende sterk rullen.* Hr. sogneprest Støp iagttog kun en rystelse, hvis varighed var ca. 15 sek. Hr. Stør skriver: y Først hørtes tordenlignende lyd, der tiltog og hørtes sterkt under rullingen, hvorefter den aftog. Lyden hørtes ca. '/4 minut før og '/» minut efter rystelsen. Da en kvindeforening netop var samlet, var min opmerksomhed kun henvendt paa kvinderne, af hvilke et par holdt paa at besvime. Enkelte af dem merkede, at stolen, de sad paa, hævedes fra gulvet, især det stolben, der stod østligst. I de 12 aar, jeg har været her, har jeg ikke merket saa sterkt jordskjælv og heller ikke en saa tydelig bølgerullen.* Stensæt paa Frøien. Der føltes et sterkt stød, som efter- fulgtes af en skjælvning. Hængelampen svingede, og stolene blev forskjøvne. Det knagede i huset. Der hørtes først en underjordisk torden med et sterkt, kort knald og saa en vedholdende rullen. (Hans STENSÆT). Bremangerpollen. Paa Grotle hørtes først en svag torden, saa føltes et meget kort stød nedenfra, og tilslut hørtes en meget sterk torden. Ruder klirrede, og alt i huset skjalv. (Rasmus Ny- GAARD). Jølster, Søndfjord. Paa Myklebust merkede en mand, som laa paa sengen, at denne skjalv ubetydeligt; løse gjenstande klir- rede, og en hængelampe bevægedes. (Lærer Fon»). Førde, Søndfjord. Hr. sogneprest LANDMARK skriver: — yJeg bemerkede 4 å 5 korte stød. For mig var jordskjælvet føl- bart i ea. 10 sekunder, men telegrafistinden frk. THreszn mente at — have følt bevægelse i 45 sekunder. Stødene virkede præcis som — 1906] Jordskjælv i Norge i 1905. 12 sterke vindstød. Da veiret ogsaa den aften var meget uroligt, antog jeg i begyndelsen baade rystelsen og den brusende larm som hidrørende fra en voldsom stormkuling. Stormbyger, som paa saa- dan maade rystede husene, oplevede jeg særdeles ofte, da jeg boede i Lofoten, og Jeg kan ikke finde en mere træffende sammenligning. Det knagede lidt i huset. Bevægelsen var ikke som saa ofte sterkt dirrende, heller ikke som 1 oktober ifjor bølgende. De korte stød varede hvert omtrent et par sekunder og bragte neppe noget ur til at stanse eller kastede noget overende. Min voksne datter, som var ude paa veien, merkede intet. Lyden hørte hun nok, men troede. den hidrørte fra uveiret.* Hr. udskiftningsformand Havnen, Førde, Søndfjord, merkede intet stød, men kun en sterk skjælvning, der bragte ovnsdøre og lampekupler at klirre og satte vandet paa karaffelen 1 bevægelse. Rystelsen ledsagedes af en lyd, der lignede en meget fjern torden. Naustdal, Søndfjord. Hr. sogneprest SoLHEIM, der sad paa sit kontor i anden etage, kjendte, hvorledes stolen bevægede sig. En istykkerslaaet vase, som laa påa en hylde, klirrede sterkt. Lyden betegnes som vognrammel paa stenlagt gade. Florø. Rystelsen er en af de sterkeste, man har havt der, og merkedes af omtrent alle, saavel af dem, som var 1 hus, som af dem, der var i det frie. Der hørtes et bulder som af forbikjørende vogne, og inde i husene klirrede ruder, lamper og ovne, og gulvet skjalv under iagttagernes fødder. Retningen angives af alle at være s.v.—n.o. (Redaktør KVALHEIM, ,Nordre RE amtstidende*, E. M. Hore og Prkper MAarTtINESEN).. Stabben fyr ved Florø. Et meget sterkt stød og en ved- holdende rullende dur. ,Stødet var omtrent som et skud op fra grunden, saa sterkt, at jer hoppede fra gulvet. hvilket jeg aldrig før har været udsat for.* (Fyrvogter GÄRTNER). Solberg, 9 km. n. f. Florø. Rystelsen var saa sterk, at stolen, hvorpaa iagttageren (Simon L. Soc»zrc) sad, rystede. Der hørtes samtidig en underjordisk torden. I Batalden, ca. 11 km. s.v. f. Solberg, kjendtes rystelsen meget sterkere. Folk paastod, at gulvene bøiede sig, og at koppe og fad hoppede paa bordene; saa sterk rystelse havde man ikke kjendt der paa lange tider. Kvanhovden fyr, n.v. f. Florø. Ovne dirrede, og huset knagede og skjalv saa sterkt, at man fik fornemmelsen af, at det vilde falde sammen. Kl. 6.35 e. m. samme dag merkedes en svag rystelse. (Fyrvogter C. Å. JOHANNESEN). 14 Carl Fred. Kolderup. [No. 3 Hovden n.v. f. Florø. Huset rystede slig, at ovne, døre og vinduer klirrede. (P. INDREHUS). Nokø pr. Florø. En skjælvning, der ledsagedes af vedhol- dende rullen. (Hans L. Noxø). Kinnesund fyr v.s.v. f. Florø. Bygningen rystede voldsomt. Rystelsen ledsagedes af et forfærdeligt brag. Naboerne merkede det samme. (Fyrvogter Hess). Ytterøens fyr omtr. v. f. Florø. Den gamle jordskjælvs- iagttager hr. fyrvogter MICHELSEN skriver: ,Hele bygningen (huset) bevægede 'sig og rystede voldsomt. I taarnet var rystelsen efter vagthavende assistents beretning saa voldsom, at det var som om lampe og apparat vilde gaa fra hinanden i sine sammenføininger. Rystelsen ledsagedes af en bragende lyd som et langt tordenskrald. Der har nu i de 20 aar, jeg har været paa denne fyrstation, mange gange været merket og indberettet om jordskjælv; men denne gang var det det voldsomste og mest afskrækkende jordskjælv, jeg har oplevet, og alle her paa stationen havde følelse af undergang.* Stavenæs, Søndfjord. Bevægelsen, der var bølreformig, ledsagedes af en sterk torden. Møbler rystede. (Lauritz PET- TERSEN). Yttre Holmedal, Søndfjord. Rystelsen, der forplantede sig fra vest mod øst. var sterk nok til at bringe stentøi, lamper o. 1. at klirre. (,Bergens tidende" og ,Nordre Bergenhus amts- tidende*). Dale, Søndfjord. Frk. Nikka Vonen skriver: , Varigheden fra lyden begyndte, til rystelsen var over og det sidste drøn forbi, forekommer mig at være '/» minut. Jeg stod med uret i haanden for at passe tiden. Selve rystelsen var neppe mange sekunder — 10—12 kanske, men lyden tog tid. I enkelte huse sprang dørene op, og lamperne kom i bevægelse, ligesom det knak i husene som ved voldsom storm. Jeg mødte en pige, som jeg spurgte, om hun kjendte jordskjælvet, hvortil hun svarede, at hun ,troede først, der kom et uveir bort i heimen,* men da ,huset begyndte at skake, gulv og vægge at knake,* blev hun ræd og skjønte, det var jord- skjælv. Hun tilføiede, at jordskjælvet i høst var som lange bølger, men dette var som en tog fat og vilde riste hende. — Enkelte fandt jordskjælvet igaar sterkere end 23de oktober, hvad jeg ikke kan dømme om, da jeg var i kirken dengang. En af mine brødre finder dette mindre sterkt, hvorvel alle blev opskræmte. Paa et par steder her i nærheden, hvor de intet merkede i oktober, føltes » OG 1906] Jordskjælv i Norge i 1905. 15 jordskjælvet igaar meget sterkt. En af mine brødre talte om, at for hans øren sluttede det med et heftigt smeld, hvad jeg ogsaa hørte fra prestegaarden.* I ,Bergens aftenblad* læses: ,Jordskjælvet var ualmin- delig sterkt i Dale i Søndfjord, og efter den almindelige mening sterkere end jordskjælvet i oktober. Det var, som om en voldsom vindrosse slog ned over husene, der rystede, saa mindre gjenstande klirrede. Bagefter hørtes der som en voldsom vogndur.* Frk. TorBJØRG WETTERGREEN i Dale skriver: ,Jeg hørte en vedholdende rullen baade før og efter bevægelsen. Før jeg følte denne, troede jeg, at en tungt belæsset vogn kom opover bakken. Paa en af de nærmeste nabogaarde, der ligger lidt lavere og lidt nær- mere sjøen, begyndte hængelampen at svaie, og ovnen klirrede.* Askevold, Søndfjord. Fru Hanna Dann skriver: ,,Jord- skjælvet føltes som et meget sterkt stød mod husets nordvæg; efter stødet fulete en langvarig skjælven og rysten. Billederne paa væg- gen klirrede mod hinanden og ligesaa glastøi og nips. Der hørtes en dur som af en storm.* Hr. Hans Å. OLSÆTER, tilsynsmand ved Olsæter fyrlampe, merkede to rystelser, der bragte gulvet til at skjælve og ovnen til at klirre. Samtidig knagede det i huset, og der hørtes udefra en vedholdende rullen. Atleøen, Søndfjord. Hr. AnNDreas Qcsen Hæcø merkede en bølgeformig bevægelse, som ledsagedes af en vedholdende rullen. Buelandet, Søndfjord. En bølgeformig bevægelse bemer- kedes paa de fleste af de derværende øer. Samtidig med bevæ- gelsen hørtes en lyd, som naar et dampskib slipper ud damp af damprøret. Ved Korssund, 2 mil længere øst, føltes rystelsen me- get sterkt; en mand, der hvilte sig paa en tønde, følte, at denne bevægede sig. (E. M. KJÆMPENÆS). | Gudvangen, Sogn. —Jordrystelsen føltes noksaa sterkt og varede 1 ca. 5 sekunder. (,Hordaland*). Vik, Sogn. I et par huse klirrede ovnene, og gulvene gyn- gede let. Rystelsen ledsagedes af en tordenlignende larm. (M. SKAGEN, OLE BENÆs). Balestrand, Sogn. Bevægelsen karakteriseres som en skjælvning. Ovne klirrede, døre klaprede, og en seng, som stod lige ved en væg, slog an mod denne. Paa en husmandsplads ry- stede huset saa sterkt, at børnene, som var alene hjemme, sprang ud. Folk, der stod ude paa tunet, hørte en knitrende eller spra- 16 ! Carl Fred. Kolderup. [No. 3 gende lyd, som forekom dem at komme nedover fjeldstyrtningen og bragte dem til at tænke paa sneskred. (Provst Sverprup). ' Lavik, Sogn. Bevægelsen, der var stødformig, ledsagedes af en dur som en fjern torden. OQvnene klirrede, hængelamper bevæ- gedes, og gjenstande paa buffeten rystede. (Sogneprest Borca). Lervik, Sogn. Der merkedes en sagte skjælven i huset, og der hørtes en vedholdende rullen. (Knut Worrr). | Lifjorden, Sogn. Huset rystede ikke saa lidet, lette gjen- stande klirrede. Der hørtes en fjern torden. (A. RIsnzæs). Hyllestad, Sogn. Det knagede i huset, der rystede sterkt. Ude hørtes en torden. (Sogneprest E. Broca). | Sulen, Sogn. Intet merket. (Sogneprest HAUGSØEN). Eivindvik, Sogn. Lamper, speile, ovnsdøre o. 1. klirrede paa flere steder. I et fjøs holdt kjørene op at spise, uagtet de netop havde faaet sin mad tildelt. (Lærer Kr. Hansen). Utvær fyr, Sogn. Svag, rystende bevægelse, ledsaget af en ikke særlig sterk underjordisk torden. (Fyrvogter B. EncGa). Mjølfjell station, Raundalen. Huset skjalv, hængelam- pen dirrede i ophængningen, ovnen klirrede. Der hørtes en svag dur. (Afdelingsingeniør BERNHOFT). Voss. ,Hordaland* skriver: , Efter hvad de fleste beretter, begyndte det med et eller et par sterkere stød, der paa sine steder føltes noksaa kraftigt. Det knagede i husenes sammenføininger og lamper, ovne og lignende gjenstande begyndte at klirre noksaa sterkt. - I løbet af ca. 10 sekunder fortsatte rystelsen, idet den merkedes som flere paa hinanden følgende svagere stød, der endte med en kort dirren. Der hørtes samtidig en durende lyd, der dog paa grund af det noget urolige veir ikke nøle kunde iagttages.* Granvin, Hardanger. Kun faa merkede rystelsen. Et sted var det, som om en vindflage stødte haardt mod huset; ovnene klir- rede. Et andet sted følte man en bølgeformig bevægelse; det kna- gede i huset. (Knut KJærranD og K. S. SELLAND). Modalen, Hosanger pgd. =,Rystelsen merkedes af adskil- lige; den ledsagedes af en sagte dunder.* (Kirkesanger Hans OT- TERSTAD). Hosanger, Osterø. Intet merket. (Sogneprest JoHan LAVIK). Lindaas. Iniet merket Manger. Intet merket. (Sogneprest Musaus). 1906] Jordskjælv i Norge i 1905. 1177 Bergen. —Jordrystelsen bemerkedes af enkelte, men var me- get svag. Minde, 4 km. s. f. Bergen. Ganske svag rystelse, ledsaget af en lyd som en vognlarm. Intet klirrede. (Fru MiLcy Lec- ANGER). Nestun, 10 km. s. f. Bergen. Gjentagne rullinger fra Ber- genskanten. Nipsgjenstande o. 1. klirrede. (Doktor TorKILDSEN). ØeNSo0kmn. så Bergen. Bt sted klirrede! lampe og ovn. Rystelsen ledsagedes af en durende lyd. (,Morgenavisen*). 10) Jordrystelse paa Stabbenog Ytterøensfyrstationer ved Florø den 7de februar kl. 9 €e. m. Hr. fyrvogter GÄRT- NER paa Stabben fyr hørte paa denne tid en vedholdende svag dur i 10 sekunder. Den lignede dem, som følger med jordskjælv, og gik fra n.o. mod s.v. Ingen rystelse merkedes. Hr. fyrforvalter MicHELSEN paa Ytterøens fyr hørte en lang- varig rullen, der var svagere end forrige gang. Huset bevægede sig, og gulvet skjalv under fødderne. Lyden syntes at forplante sig fra n.v. mod 8.0., altsaa i modsat retning af den, hvori bevæ- gelsen forplantede sig dagen forud. 11)Jordrystelse paa Norderhov paa Ringerike den 16de februar kl. ca. 5 f. m. Der hørtes et smeld som af et skud, hvorefter møbler og løse gjenstande rystede. Det hele stod paa i ca. 3 sekunder. (,Ringerikes blad*). 12) Jordrystelsei Kristiania nat til 17de febr. I byens vestkant merkedes et sterkere stød. lettere jordrystelser iagttoges ogsaa de foregaaende nætter paa flere steder i byen. (, Forposten*). 13) Jordrystelse paa Stend ved Bergen den 1ste mars kl. 9.13 å 9.14 e. m. Hr. lærer VAAGEN, der ved anledningen sad i anden etage af skolebygningen i samtale med en, merkede 2 rystelser, hvoraf den ene varede i 2 å 3 sek. og den anden endnu kortere. Mellemrummet var kun ca. 1 sek. Bevægelsen karakterise- redes som en skjælvning ved begge rystelser og syntes at komme fra n.o. Skjærmen paa en bordlampe klirrede, det knagede i huset. Den anden tilstedeværende havde akkurat den samme opfatning. 14) Jordrystelse paa Herbern ved Kristiania den 17de mars kl. ca. 7 f. m. I Posten* no. 65 læses: ,Ude paa Her- 18 Carl Fred. Kolderup. [No. 3 bern, de smaa holmer paa Ladegaardsøens østside, indtraf idagmor- ges ved 7-tiden et heftigt jordskjælv. Husene rystede. Kakkel- ovnsrøret inde i stuen faldt ned og komfurrøret blev bragt i en skjæv stilling. Folkene for forskrækkede ud af sine senge, men merkede intet videre. Inde i huset faldt der desuden ned endel smaagjenstande. Jordskjælvet føltes som to tre lige efter hinanden følgende stød.* 15)Jordrystelsepaa Torbjørnskjærog Strømtangen fyr- stationer ved Fredriksstad den 2den april kl. 2.350 f. m, Hr. fyrvogter HENRIKSEN paa Torbjørnskjær følte et svagt stød, der ikke var istand til at bringe gjenstande i huset at ryste, men som ledsagedes af en underjordisk torden, der varede i 4 å 5 sekun- der. Samme sted hørtes ogsaa den 18de april kl. 11.45 e. m. et drøn, som antoges at skrive sig fra jordskjælv. | | Hr. fyrvogter B. PreDErsen paa Strømtangen fyr merkede en tiltagende skjælvning, der ledsagedes af en vedholdende rullen. Bevægelsen forplantede sig fra s.v. mod n.o. Hr. PEDERSEN gjør opmerksom paa, at der ved denne fyrstation er merket omtrent alle de østenfjeldske jordrystelser, som har været efterdønninger af jord- skjælvet den 23de oktober 1904. 16) Jordrystelseved Bryn ved Kristiania den28de april kl. 11.15 e&. m. Hr. Macopy Lunn følte ved denne tid en gan- ske svag rystelse, der forplantede sig fra o. t. n. mod v. t. 8. og varede et par sekunder. Oljen i en lampe, der stod paa en solid egetræspult, bevægede sig. Lignende svage rystelser er ogsaa mer- ket tidligere i vinter. 17)Jordrystelse paa Søndmøre ogitilstødendetrakter af Nordfjord den 21de mai kl. 10.30 e. m. Hr. lensmand Wipsten i Fiskaabygden paa Søndmøre hørte en vedholdende rul- len i nordost. Den varede i 15—16 sekunder. Hr. lærer Matras SUNDAL, der bor paa gaarden Sundal, som er den sydvestligste gaard i Vanelvens prestegjeld, kjendte et kort stød nedenfra, der efterfulstes af en rystelse, som bragte ovnen til at klirre. Stødet syntes at komme fra nord. Samtidig hørtes en lyd, der nærmest kan sammenlignes med et knald, ,som døde hen med en svag dønnen.* Lyden varede ialt kun 10--15 sekunder. Foruden af iagttageren, der nylig var gaaet tilsengs, merkedes 1906] Joidskjælv i Norge i 1905. 19 ogsaa rystelsen af en hel del andre personer baade i hus og i det frie. Tidspunktet angives til 10.47; men iagttageren har ikke havt anledning at sammenligne sit ur. Hr. agronom KartprHor i Nordfjordeid skriver: ,, Den 21de mai kl. 10.50 aften merkedes en jordrystelse her i Eid. Det merkedes paa de fleste steder som en sterk dur omtrent som af forbikjørende vogne, men enkelte steder ogsaa som stød, saa ovnene klirrede.* 18) Jordrystelse i strøget omkring den sydlige del af Kristianiafjorden den 3die juli kl. 9.29 e. m. FEfterretnin- ger om denne rystelse, der ikke noget sted synes at have været særlig sterk, haves fra Prestebakke station i den sydlige del af Smaalenene, fra Strømtangen fyrstation ved Fredriksstad, fra Hvaler og Sponviken, samt fra Nøterø, Larvik og Strømstad. Forøvrigt henvises til følgende meddelelser og avisnotiser. Hr. stationsmester SveNkE paa Prestebakke station meddeler, at der iagttoges en bølgeformig bevægelse, der forplantede sig fra nord mod syd og ledsagedes af en tordenlignende rullen. Tiden angives til 10.27 e. m. Hr. fyrvogter PEDERSEN paa Strømtangen fyrstation ved Fre- driksstad meddeler, at han kl. 10.29 e. m. merkede en noksaa lang- varig jevnt tiltagende skjælvning, ledsaget af en vedholdende rullen. Bevægelsen, der forplantede sig fra sydvest mod nordøst, bevir- kede, at en spræk 1 fyrlygtens tykke ruder forlængedes helt til sprossen. -Den næste aften kl. 10.50 hørtes ved Krappeto ved Fredriks- haldskanalen en underjordisk torden, som varede noksaa længe. Nogen bevægelse iagttoges ikke. (Kanalinspektør OFTEDAHL). I ,Smaalenenes amtstidende* læstes den 4de juli: , Et svagt jordskjælv merkedes igaar aften ved 10'/.-tiden paa Hvaler og i Sponviken.* I ,Tønsberg blad* læstes den 6te juli: , Fra Nøterø skrives til os, at man mandag aften henved kl. 11 merkede en lettere jord- rystelse, saa ovnene ,dansede*. Af Smaalens-aviserne sees, at denne rystelse ogsaa merkedes paa flere punkter i Smaalenene.* Den næste dag indeholdt samme blad følgende notis: ,,Jord- rystelsen imandags, hvorom vi har meddelt, at den merkedes paa Nøterø og i Smaalenene, er ogsaa iasttaget ved Larvik og ved Strømstad. * 20 Carl Fred. Kolderup. NS 08 19) Jordrystelsepaa Kvanhovden, Søndfjord, den 23de august kl. 1.40 e. m. Bevægelsen karakteriseres som et stød nedenfra, efterfulgt af en langsom vaklen (3 sekunder). Forplant- ningsretningen var 0.—v. OQvn og senge rystede. Samtidig hørtes en underjordisk torden. lagttageren, hr. fyrvogter JOHANNESEN, befandt sig i tredie etage af et hus og var beskjæftiget med et vindu. PP” JET PO EN. Vg" Pig 20) JordrystelseiSandnæsog Sandnæssjøen, Helgeland, den 25de august kl. 8.28 e. m. Rystelsen bemerkedes paa begge steder baade af folk, der var sysselsat ude og inde i husene. — Der føltes et stød nedenfra, ledsaget af en skjælvning, der forplan- tede sig fra nordost mod sydvest. Samtidig hørtes en underjordisk torden, som varede i ca. 15 sekunder. 21)Jordrystelseved Bleikenstation, Hadeland, den 6te november kl. 6.30 f. m. Rystelsen var saa sterk, at stations- bygningen skjalv. Man antog det først for at være flere mineskud paa en under bygning værende vei. Kl. ca. 5 om morgenen hørtes en tordenlignende lyd af en af banevogterne, der da kjørte paa linjen. (Stationsmester WAaLLøØ). 292) Jordrystelse ved Prestebakke og Kornsjøi Smaa- lenene den 7de november kl. 9.45 f. m. Hr. telegrafist Er- NAR PRESTHUS, der var beskjæftiget med ekspedition paa kontoret i lste etage, iagttog en skjælvning, der varede i 3—4 sekunder. En hængelampe kom i ganske svag, cirkelformig bevægelse. Fore- tor nølagtige undersøgelser af galvanometret, men kunde ikke merke noget udslag. En lyd som af en svag torden fulgte umiddelbart med skjælvningen og varede */» minut efter denne. Lyden syntes at komme fra nordvest og gaa mod sydost. I ,Norske intelligentssedler* læstes den 8de november: , Der meddeles os, at en noksaa sterk jordrystelse igaarmorges blev iagt- taget ved Kornsjø i Smaalenene lige ved svenskegrænsen. Faa minuter før jordskjælvet merkedes, var man opmerksom paa, at fisken paa flere steder hoppede høit op over vandfladen. Rystel- sen gik i vest-ostlig retning og var merkbar ogsaa ved Prestebakke — station.* 23) Jordrystelse paa Bondhus og Sundal i Hardanger den 26de november kl. 1.30 em. Først hørtes et døn som af 1936] Jordskjælv i Norge i 1905. 21 et stenskred og derefter merkedes en skjælvende bevægelse baade af huse og af jorden (ude i det frie). Den forplantede sig fra syd- vest mod nordost. OQOvne og vinduer klirrede, og det knagede sterkt i huset. Flere steder hørtes en lyd, der lignede en vogndur; denne kom før rystelsen. Ilagttagelserne er gjort paa de to op til hin- anden liggende gaarde Bondhus og Sundal i Ænes sogn. Rystel- sen merkedes ikke paa selve Ænes. (Gaardbruger ANDERS BonD- HUS Å. Y.). Resumdé. Å ine der 23 Frdbeben, die im Jahre 1905 in Norwegen beobaehtet worden sind, hat sich durch besondere Stårke ausgezeichnet, und im grossen und ganzen sind sie auch local, indem nur das Erdbeben am 6ten Februar und z. T. dasjenige am 29ten Januar eine etwas grössere Ausbreitung hat. Die Ausbreitung der verschiedenen Fr- sehiitterungen geht ibrigens aus der Kartenskizze Pl. I hervor, wo die Zahlen sich zu den Nummern der tabellarisehen Ubersicht referieren. Wie man aus dieser Kartenskizze sieht, fallen dies Jahr die meisten Erdbeben im siidöstlichen Norwegen, das sonst nicht viele Frsehiitterungen hat.. Zweifelsohne sind die hiesigen Frschitterun- gen als Nachwirkungen des grossen Erdbebens vom 23ten October 1904 zu betrachten. Wenn spåter diese Nachwirkungen aufgehört haben werde ich eine Ubersicht tiber diese Nachbeben geben. Von den ibrigen Frschitterungen dieses Jahres gehören 9 dem westlichen Norwegen an, wo Erdbeben wie bekannt nicht selten sind, 1 gehört dem nordnorwegischen Erdbebengebiet und 1 der Inselgruppe Lo- fotens an. Die Details der Erschiittterungen gehen aus der folgenden sehe- matischen Ubersicht hervor. 24 Carl Fred. Kolderup. g 2 E Fe S Datum Ort Zeit 3 | Dauer Arv de z å FaoE Bewegung Z EE [sa] ll 5. Jan. Kvanhovden, 5.15 p.m. 28. Zittern Sönaåfjord 2 b, Jan. Skarnæs, 11.20 p.m. Schwaches Mere Odalen Zittern 3 6. Jan. Reine, 725 arm Lofoten t ha ve mr EN Pee) 4 29, Jan Aker 12.40 a. m. Zuerst ein Stoss bei Kristiania und dann ein schwaches Zittern — — Hakedal und Nitedal DE 29. Jan; Bækkelaget 1.55 p.m. Ein kurzer Stoss bei Kristiania — -- Hakedal Wiederholt und Nitedal schwaches Zittern ag FE Sörkedalen 1.55 p.m. Einige schwache zitternde Beweg. =— == Nydalen 150 på. Zwei Stösse, Zwischenraum 20 S. —- — Bærum 10 S. —- — Oksvold, 4—5 S. Keine Bewegung Næsodden bemerkt —— — Tomter 2 -— Umeebung von Drammen 6 2. Febr Hardbakke, Sulen |Ca. 9 a.m. lM. Zittern 7 4, Febr Haug Nacht bei Drammen 8 6. Febr Lervik, Sogn d p.m. IM. Zittern me A i 1 på ee I «5 ÄÄÆ— EEE ER EE hv pe 906] | Erdbeben in Norwegen im Jahre 1905. 25 Laut | Wirkungen Bemerkungen Dauerndes Rollen Donneråhnliches Getöse Ofen und Fenster klirrten, Lampen kamen in schwingende Bewegung Zur selben Zeit wurde auch in Hakedal und Nitedal eine Erschitterung beob- achtet Dumpfes Getöse Entfernter Donner Einige Håuser zitterten Wagengetöse Starkes Getöse Gegenstånde klirrten. In Lommedalen | Die Erschitterung war stark sprangen die Leute ins Freie hinaus in der Höhe, schwach in den Tålern. Bei Sand- viken und Hövik nicht be- merkt Starkes unterirdisches Ge- dröhne Sehwaches unterirdisches Nur einige Leute bemerkten Gedröhne die Brschutterung Mehrere Gedröhne von NO Kein Laut Starkes Wagengetöse Die Öfen klirrten Wagengetöse Carl Fred. Kolderup. 26 Pen po 2 SEG | å Datum Ort Zeit |83 ap Dauer 3 595 Bewegung Z, =HEE, = 9 6. Febr. Otta, it Stoss Gudbrandsdalen — — Torviken, 6.10 p.m. 2 BA Stoss Notdmöre — — Stordalen, Söndmöre == == Örsten, Söndmöre — — Sundal, Vanelven, 1 I M. |Wellenbewegung Söndmöre — — Indvik, Vi Nordfjord — — Gloppen, 1 Nordfjord — — Nordfjordeid, 6.10 p.m. 1/4 M. |Wellenbewegung Nordfjord 6,.12/p.m: | — == Ulvesund, Selje in Nordfjord — -— Moldöen, 6.09—6.10 1/, M. Nordfjord p.m. —- — Sæternæs, Moldöen, | 6.10 p.m. 1 |Wenige S. Zittern Nordfjord (2—9 8) -— —= Kalvaag, 2 20 8. |Wellenbeweguneg Bremanger — —3 Bremanger 6.06 p.m. 1 1/4 M. |Wellenbewegung Pfarrhof —- == Grotle, 1 Bremanger == = Stensæt, 2 Wellenbewegung Bremanger — == Jölster, Söndfjord sa — Förde, 16.10 p.m. 10 S 4 oder 5 kurze Söndfjord Stösse = == Förde, 6.10 p.m. 45 S Starkes Zittern Söndfjord — — Naustdal, 28. Söndfjord 1906) Erdbeben in Norwegen im Jahre 1905. Sv DG Laut Wirkungen Bemerkungen Glåser u. a. klirrten Auch an anderen Orten auf Nordmöre bemerkt Ein ziemlich starkes Frd- beben Ziemlich starkes Getöse Die Fenster klirrten, und die Lampen bewegten sich Dumpfes Rollen Das Haus zitterte, und der Ofen klirrte ein wenig Dumpfes, unterirdisehesGe- | Das Haus zitterte, und die Wånde | Viele Beobachter töse -— krachten in kurzes Getöse Die Öfen klirrten Ein ziemlich starkes Ge-| Öfen und Tire klirrten Viele Beobachter töse Sehwacher, unterirdischer Donner Starkes Getöse Der Fussboden zitterte Unterirdisches Rollen Die Håuser krachten. Ture klirrten | Das Galvanometer war un- und ein Gegenstand wurde ein we- ruhig nig verschoben Mehrere Beobachter Unterirdischer Donner Die Håuser.krachten Unterirdischer Donner Das Haus krachte Unterirdischer Donner Die Fenster klirrten, das Haus zitterte Unterirdischer Donner Eine Lampe kam in schwingende Be- wegung. Stile wurden verschoben. Die Wånde krachten Donner Eine Lampe kam in schwingende Be- wegung. Lose Gegenstånde klirrten Rollen Das Haus zitterte Mehrere Beobachter Entfernter Donner Die Ofentiiren und Lampenkuppeln klirrten. Das Wasser in einer Ka- raffe bewegte sich Wagengetöse auf gepflas-| Eine Glasvase klirrte terter Strasse DN (00) Nummer | Datum Ort Carl Fred. Kolderup. Zeit Anzahl Brschitte- rungen Dauer Art der Rich . Bewegung 6. Febr. Florö, Söndfjord Nokö pr. Florö, Söndfjord 20—30 S. Stabben Leuchtturm bei Florö Kvanhovden Leuchtturm bei Florö NO—S W Stossförmig . 48. Kinnesund Leucht- turm bei Florö Ytteröens Leucht- turm bei Florö Zittern Wellenbewegung Wellenbewegung Hovden, n. v. Florö Solberg bei Florö Stavenæs, Söndfjord 10 8 Yttre Holmedal, Söndfjord Wellenbewegung 30 S. Dale, Söndfjord Askevold, Söndfjord Atleöen bei Askevold 10 S. Wellenbewegung Stoss und dann Zittern Buelandet, Söndfjord Gudvangen, Sogn Vik, Sogn Balestrand, Sogn Lavik, Sogn Lervik, Sogn Wellenbewegung Wellenbewegung | Zrttern Stoss W—0 i EN mn ri EE Donner Starker Donner 1906] Erdbeben in Norwegen im Jahre 1905. ND de) Laut Wirkungen Bemerkungen 0 Wagengetöse Der Fussbodenzitterte. Glåser, Fenster, Ofen u. s. w. klirrten. Kleine Gegen- stånde bewegten sich Das Erdbeben wurde von allen Einwohnern bemerkt Dauerndes Rollen Roilendes Getöse in 95 S. Unterirdischer Donner Sowohl im Freien als im Haus Der Beobachter strauehelte auf dem Fussboden Das Haus krachte, die Ofen klirrten Hat nicht fruher solch eine starke Frschutterung ge- fuhlt Um 6.35 p. m. wurde ein neues aber viel schwåcheres Beben beobachtet Die Håuser zitterten Der Turm scwankte sehr stark Es ist das stårkste Beben, das der zuverlåssige Beo- bachter erlebt hat Ofen, Tire und Fenster klirrten Unterirdischer Donner Der Stuhl, auf dem Ssass, Zitterte der Beobachter In Batalden war das Beben viel stårker Starker Donner Die Möbel zitterten | Kuchengeråte und Lampen klirrten Dauerndes Rollen, das mit einem starken Knall en- dete Mehrere Beobachter- Turen sprangen auf, Lampen kamen in Bewegung, u. 8. W. | Das Beben war durchgehends vielleicht stårker als das Beben am 23. Oktbr. 1904 Getöse wie von Sturm Leichte Gegenstånde klirrten Dauerndes Rollen | Auch beobachtet in Korssund auf dem Festlande Entfernter Donner Ziemlich stark | Öfen klirrten Öfen und Tiiren klirrten, ein Bett zit- terte Entfernter Donner | Gegenstånde klirrten und Lampen ka- men in Schwingung Wagengetöse Das Haus zitterte Um 5 Uhr p. m. auch ein Beben på * pit Pa Va -- Richtung W—0O 30 Carl Fred. Kolderup. NE Gr | g-- LE t S Datum Ort Zeit SÅ 2 Dauer Are = ETE Bewegung Iz «Ea ea 9 6. Febr. Lifjorden, Sogn DE |————== — — Hyllestad, Sogn 2 Zittem) — —- Sulen, Sogn — — Eivindvik, Sogn 2518: = == Utvær Leuchtturm, | 6.05 p.m Schwaches Soen Zittern -— —— Mjölfjell, 6315 p.m. 6 8. Raundalen, Voss — — Voss 6121p m. 10 S. | Mehrere schwa- che Stösse und zuletzt ein Zittern — — Granvin, 6.10 p.m. % Wellenbewegung Hardanger —— — Modalen BH—6 S. Zittern — — Hosanger, Osteröen == — Lindaas --— — Manger — == Bergen Få å Minde bei Bergen |6.11 p.m. Schwaches å Zittern — — Nestun bei Bergen 6.13-14 p.m.| Wellenbewegung — == Os bei Bergen 10 7. Febr. | Stabben bei Florö |Ca. 9 p.m. Keine Bewegung — == Ytteröen bei Florö == Zittern 11 16. Febr. Norderhov, Ca. 5 a.m. SAS: Ringerike 12 117. :— Kristiania Nacht 13 1 Merz Stend 9.13 å 9.14 2 2 Zittern, das bei Bergen Pp- erste dauerte nur 2—3 S,, und das zweite war noch| kirzer. Zwischen-| raum Å 8. | 7 | | 1906] Erdbeben in Norwegen im Jahre 1905. od Laut Wirkungen Bemerkungen Donner Das Haus zitterte ziemlich stark. Kleine Gegenstånde klirrten Nicht beobachtet Donneråhnliches Rollen Lampen, Spiegel und Öfen klirrten UnterirdischerDonner, nicht besonders stark Das Haus zitterte; die Öfen und die Lampen klirrten Getöse Lampen, Öfen u. s. w. klirrten ziem- lich stark Ein Ofen klirrte Nur von einigen beobachtet Gedröhne Nicht bemerkt Das FErdbeben wurde von einigen beobachtet, war aber sehr schwach Kein Klirren Leichte Gegenstånde klirrten Getöse In einem Hause klirrten die Öfen und Lampen | Dauerndes Getöse Das Haus zitterte Knall . Möbel und leichte Gegenstånde zit- terten Ein ziemlich starker Stoss in % den westlichen Stadtteilen | Eine Lampe klirrte. Das Haus krachte 392 Carl Fred. Kolderup. BR re | 525 $ E Datum Ort Zeit NE & Dauer sa - Richturg E SOE Bewegung | Z < pe : a == | 14 |17. Mårz Herbern, Ca Mam: 3 3 auf einander Ladegaardsø | folgende Stösse bei Kristiania 15 | 9. April .Torbjörnskjær |2.30 a.m. 1 Stoss von unten bei Fredriksstad == — Strömtangen = 1 Zittern SW—NO rug bei Fredriksstad 16 |928. April | Bryn bei Kristiania |11.15 p.m. Zittern ONO—WSW 20 Mar Fiskaabygden, |10.20 p.m. 15 S. Söndmöre Gr —— Sundal 10.47 p.m. Ein Stoss von NS VEAR in Vanelven unten 7 == Nordfjordeid 10.50 p.m. Stoss 18 3. Juli Strömtangen 10.29 p.m. Zittern SW—NO FA bei Fredriksstad ET == Prestebakke 10.27 p.m Wellenbewegung Nå i bei Fredrikshald | HO 23., Auve: Kvanhovden, 1.40 p.m. IE 3 8 Stoss von unten) O0—W ; KO Söndfjord kN 20 195. Aug. Sandnæs 8.28 p.m. 1 Stoss von unten| NO—SW. und Sandnæssjöen und Zittern pleie: in Helgeland 21 | 6. Nov. Bleiken, 6.30 a.m. Stoss S—N Hadeland 22 4 7. Nov. Prestebakke, 9,45 a.m. 1 3—4 S. Zittern | Heg. Smaalenene | ag == Kornsjö, - Zittern W—0 | Smaalenene 23 | 26. Nov. Bondhus und Sundal| 1.30 p.m. Zittern SW—NO in Hardanger ; 4 KG 1906] Erdbeben in Norwegen im Jahre 1905. 33 Laut Wirkungen Bemerkungen Die Håuser zitterten, kleine Gegen- stånde und eine Ofenröhre fielen herab. Die Menschen sprangen aus ihren Betten Unterirdiseher Donner Dauerndes Rollen Keine Wirkungen Flussigkeiten schaukelten Dauerndes Rollen in nord- östlicher Richtung Ein Knall Die Öfen klirrten Wagengetöse Dauerndes Rollen Die Öfen klirrten Ein Sprung in der Laterne des Leucht- turmes erweiterte sich Einige fihlten keine Bewe- gung, hörten nur das Ge- tÖse Donneråhnliches Rollen Unterirdischer Donner Auch auf Hvaler und in Spon- viken vernommen Der Ofen und die Betten zitterten Unterirdischer Donner 15 S. lang Rollen Das Haus zitterte Donner, der von NW kam Eine Lampe kam in Schwingung. Das Galvanometer ruhig Von mehreren beobachtet Um 5 Uhr morgens wurde auch ein donneråhnliches Rollen bemerkt Einige Minuten fruher hupf- ten die Fische hoch uber der Wasserflåche Wagengetöse Öfen und Fenster klirrten In Ænes nicht bemerkt Registrierungen an der seismisehen Station zu Bergen im Jahre 1905. Von Carl Fred. Kolderup. Ende des Jahres 1904 beschloss die Direction von Bergens Museum eine Erdbebenstation in Bergen 7u errichten, und nach Ankunft der sofort bestellten Apparate Ende Mai begann die Sta- tion am 25ten Mai ihre Wirksamkeit. Die Apparate wurden in einem Keller im Museum aufgestellt und stehen auf einem grossen Betonpfeiler, der bis 2.20 M. unter den Fussboden geht. Dieser Pfeiler, dessen oberes Ende auf der Photographie z. T. entblösst ist, ist sowohl vom Fussboden als auch von den Grundmauern vollståndig getrennt und bildet somit ein eigenes Gebåude innerhalb des Museumsgebåudes. Dadurch wird vermieden, dass irgendwelehe Bewegung vom Museum direct auf die Apparate ibertragen werden kann. Ferner sei bemerkt dass das Museum selbst in einem der ruhigsten Stadtteile liegt, wo z. B. der Wagenverkehr sehr gering ist. | Als Seismograph fungiert das Strassburger Schwerpendel, das von der Firma J. u. A. Boscnr in Strassburg geliefert ist. Es sind zwei Komponenten, von denen der eine in die Ost—West der an- dere in die Sid--Nord-Richtung eingestellt wurde. Ein Vergleich mit den wöchentlichen Frdbebenberichten der. Stationen in Strassburg und Göttingen zeigt uns, dass såmtliche Erdbeben von der Stårke IIT auch bei uns registriert sind, also die Erdbeben am 9ten und 23ten Juli, Sten und 15ten September am Sten October samt am Sten November; eine Ausnahme macht nur ! das Erdbeben am Isten Juni, da die Apparate diesen Tag wegen | Arbeiten im Keller nicht fungierten. Ausserdem sind auch mehrere kleine mikroseismische Bewegungen registriert, wie aus dem spåter velieferten Verzeichnis hervorgeht. Seit der Eröffnung der seismi- sehen Station in Bergen hat man in Norwegen nur sehr schwache und ganz locale Erschiitterungen gehabt, auch waren diese zu weit entfernt um registriert zu werden. 1905] Erdbeben in Norwegen im Jahre 1905. 35 In dem Verzeichnis von Erdbeben sind folgende Abkirzungen angewendet: Vi, = erster Vorlåufer, V+ = zweiter Vorlåufer, B = Beginn des Hauptbebens, M = Maximum des Hauptbebens, ny I Periode, A = Amplitude (doppelte). Zeit = mittlere Greenwich- Zeit, gezåhlt von Mitternacht bis Mitternacht. 36 Carl Fred. Kolderup. [ Anfang von : Kompo- å pp No: Datum Vi Vo bemes: h.m.s. h. 048! Ham dk vas Sr N—S | 23.12.04 Fa Jon 18 GANGE N—S 12.36.40 FA Juni tran Des Te N-—-S 16.30.05 AE ver LP INS5 9.47.20 | 9.54.30 | 9.57.30 ET O—W | 9.48.15 | 9.54.40 | 9.57.30 vi O—W | 9.08.05 VIs De N—8 2.56.02 | 83.01.20 Oo—W | 92.54.45 | 83.00.55 VIT: August 28 N—S 0O—W VILL | September Bad N—8 | 1.49.00 | 1.52.30 | 1.55.50 O—W | 1.4820 | 1.52.48 | 1.56.44 IX. [September 1 NES 6.33.50 | O—W | 6.32.42 X | Septerber 20: N—S8 9.40 O—W | 9.40 | KI | October NS 7 ape re XP Qetober DE N—8S | 12.47.18 å XIII | November 8....... ret De N—8 29.13.48 | 29.17.54 | 22.21.04 XIV | November 1 1906] Erdbeben in Norwegen im J ahre 1905. Dr M Ende Eintritt P A Bemerkungen h.m.s. h.m.s. S. m.m 23.14.16 12.40.12 16.33.48 11.03.15 | Periode und Amplitude der Maximalbewegung 10.46.45 sind nicht zu bestimmen, da die Schreib- federn um 9 h. 59m. ausserhalb der Re- gistrierrollen schwangen. Schon einige Minuten friher als 9h. 47 m. 20s. hat die N—S-Komponente eine mikroseismische Unrubhe registriert. 9.10.05 Die Registrierung von der N—S-Komponente ist nicht so deutlich wie diejenige von der OQ—W-Komponente. Um 2h. Il1 m. wurden die Schreibfeder abgeworfen, so dass nåhere Angaben sich nicht machen lassen. Das Erdbeben wurde auf grosse Strecken in Sibirien gefuhlt. Von 19 Uhr abends wurde mehrmals mikro- seismische Unruhe registriert. 1.57.10 | 20 67 2.21.50 | Das Erdbeben stammt aus Calabrien. 1.57.10 | 16 10.3 | 2.14.42 7.10.38 7.09.30 8.48.45 | Das Erdbeben stammt aus Bulgarien. | 12.55.56 20 45 | 22.49.00 | Das Erdbeben, das aus der Tirkei stammt, 29.22.14 wurde von der O—W-Komponente gar nicht registriert. Ein Nachlåufer begann um 22 h. 24 m. 388. Waåhrend der Nacht zwischen dem 9ten und 10ten November wurde mehrmals mikro- seismische Unruhe registriert. ee h- pe Bergens museums aarbog 1906. No. 3 Nord kap KART over NORSKE JORDSKJÆLV i Aaret 1905 af Carl Fred. Kolderup Forkortelser på) Sm. = Søndmøre ri op Nfj. - Nordfjord ”istiansuna GRE j. = rdfjor 2 Sfj. = Søndfjord Sg. = Sogn Nhl. = Nordhordland Shl. = Søndhordland Rf. = Ryfylke Jd. Jæderen Bergens Museums Aarbog 1906 No. 4. Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen. Af P. A. Øyen. I Bergens museums aarbog 1904 findes som no. 1 indtaget en afhandling: ,Fra Jostedalsbræen* af hr. J. Rekstap. Da i denne paa forskjellige steder flere af mine glaciologiske afhand- linger berøres paa en maade, der netop i høi grad er egnet til at egge til gjenmæle, idet der endog tales om min ,ukorrekte maade* (pag. 3, linje 6 nedenfra), skal jeg faa lov til i den anledning at bede om plads for nogle bemerkninger om Jostedalsbræen. Det uden sammenligning bedste og mest omfattende arbeide, som endnu foreligger om Jostedalsbræen, er De Skur: ,, Le névé de Justedal et ses glaciers* (univ. prog. 1870); men foruden dette foreligger en lang række spredte bemerkninger om enkelte dele af denne store bræ og om enkelte forhold ved samme. For mit eget vedkommende indskrænker det personlige kjendskab til denne bræ sig til det ved en gjennemreise sommeren 1893 erholdte. Foruden ved den anledning at foretage endel undersøgelser ved Bøiumbræen og store Suphellebræ foretoges en brætraverse ,from Suphelledal to Oldendal, å long and fatiguing tramp, which occupied 26 hours* (Den norske turistforenings aarbog 1895, pag. 17). Hr. Reksta tager først fat i min opsats , Vore isbræers for- andringer 1901* (Den norske turistforenings aarbog 1902), hvor side 56 og 57 ,Hr. amanuensis Øyen har — — — udtrykt sig paa en saadan maade, at man maa faa det indtryk, det er ham, som har ladet anbringe merker ved Aabrække-, Brigsdals- og Melkevoldsbræen i Nordfjord* (Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 3). Det maa derfor være mig tilladt at anføre, hvad jeg ved hin anledning har skrevet om de tre bræer, for at læseren selv kan dømme om det berettigede eller uberettigede i hr. REk- sTADS anklage, idet anførselen sker i sin helhed: , Aabrækkebræen havde i mai maaned iaar skudt sig frem 6 å 8 meter i vinterens løb; ud paa høsten viste derimod bræen sig ved et par forrige aar satte merker at have trukket sig tilbage: 121/4 m. fra et ved spidsen og 13 m. fra et ved siden af spidsen. . STE p 4 P. A. Øyen. [No. 4 Brigsdalsbræens forandringer kan nu følges temmelig nøie ved de forrige aar, 1900, satte merker. Paa sydsiden af elven ved Brigsdalsbræen maaltes afstanden fra merket til bræen forrige aar 26.25 m. og iaar 381 m. Paa nordsiden maaltes afstanden ifjor 30.28 m. og iaar 43 m. 'Tilbagerykningen har altsaa været hen- holdsvis omtrent 12 m. og 13 m. Melkevoldsbræen er ogsaa afmerket; afstanden fra merket til bræen var ifjor 67.26 m. og iaar 92.70 m. Altsaa var bræens til- bagegang sidste aar omtrent 25 m.* Den her omtalte opsats er imidlertid kun en helt igjennem populær fremstilling uddraget af en afhandling i Nyt Mag. for Naturv., b. 40, pag. 123 fl. og derfor ogsaa helt blottet for hen- visninger, idet kun kjendsgjerningerne vedrørende bræforandringerne anføres. Hovedanklagen burde derfor have været rettet mod original- afhandlingen. For at ogsaa med hensyn til udtalelserne i denne læseren selv kan dømme, maa det være tilladt ogsaa her at give vedrørende anførsel helt udførlig, da brudstykkeanførsler kun virker vildledende. Med hensyn til Aabrækkebræen skreves: ,RAasMUS ÅABRÆKKE har meddelt, at da han i mai maaned iaar var oppe ved bræen, viste det sig, at denne i vinterens løb havde gaaet frem 6 å 8 m.; ud paa høsten viste derimod bræen sig ved et par forrige aar satte mærker at have trukket sig tilbage: 121/1 m. fra et ved spidsen og 13 m. fra et ved siden af spidsen* (Nyt Mag. for Naturv., p10 pas 1131) Med hensyn til Briksdalsbræen skreves: , Briksdalsbræens for- andringer kan nu følges temmelig nøie ved de forrige aar, 1900, satte mærker. A. Briksbpar har meddelt, at paa sydsiden af elven ved Briksdalsbræen maaltes afstanden fra mærket til bræen forrige aar 26.235 m. og iaar, 1901, til 38'/; m. Paa nordsiden maaltes åfstanden ifjor 30.28 m. og iaar 43 m.* (1. c. pag. 131—132). Og med hensyn til Mjølkevoldsbræen skreves: —,yMjølkevolds- bræen er ogsaa afmærket; her maalte Å. Brikspar afstanden fra mærket til bræen ifjor 67.26 m. og iaar 92.70 m.* (1. €. pag. 132). Som jeg ovenfor gjorde opmerksom paa, finder jeg, at anklagen burde rettes mod originalafhandlingen, og jeg haaber, det af denne anførte tydelig viser, at det ingenlunde har været min hensigt at give fremstillingen den form, at jeg skulde have sat disse merker. Det er vel forresten tvilsomt, om RrekstaDs udtalelse, at ,læseren maa derfor faa det feilagtige indtryk, at det er Øyzn, som har 1906] Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen. 5 ladet anbringe disse merker* (Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 3) er egentlig heldig; ialfald har jeg sat prøve derpaa og fundet, at ikke alle læsere faar det indtryk. Det fremgaar for- modentlig ogsaa med tilstrækkelig tydelighed, hvorfra jeg har mine oplysninger. Det var nemlig som Norges repræsentant i Commission Inter- nationale des Glaciers det var mig om at gjøre at erholde endel oplysninger om vore bræers forandringer for aarsberetningerne fra denne kommission, og jeg udstedte derfor ved et par anledninger (Naturen 1901, pag. 33—41 og Den norske turistforenings aarbog 1901 pag. 56 flo.) opfordring til at sende mig oplysning om mulige vekslinger i vore isbræers stand, snefonners udstrækning og med disse nærbeslegtede fænomener. Da disse opfordringer imidlertid ikke bar særdeles stor frugt, saa jeg mig nødsaget til at henvende mig direkte til endel af den norske turistforenings førere. Med aaret 1901 kom imidlertid disse bræundersøgelser ind i et helt nyt spor, idet nævnte aar direktionen for Den norske turist- forening paa foranledning af dennes formand, professor dr. YNGVAR NIELSEN, paa min ansøgning bevilgede et mindre beløb til bræ- maaling, som blev fordelt til flere af turistforeningens førere. Dette beløb, som efterhaanden er blevet noget forhøiet, har ogsaa senere hvert aar været bevilget af Den norske turistforening. Paa den maade har de tre bræer i Olden fra og med som- meren 1901 hvert aar været eftermaalt dels af ANDERS BRIKSDAL og dels af Rasmus ÅAaBRÆKKE. De to hovedbræer i Fjærland, Boiumbræ og store Suphellebræ, har ligeledes paa samme maade i aarene 1901, 1902, 1903 og 1904 været eftermaalt af føreren MikxzL Mvunpar, der ogsaa i aarene 1902 og 1903 har eftermaalt Vetle Suphellebræ. Endvidere er paa samme maade disse tre bræer i Fjærland sommeren 1905 eftermaalt af ingeniør LARGE. Resultatet af de saaledes udførte maalinger har jeg meddelt i en aarlig beretning: 1. Bræoseillation i Norge 1901 (Nyt Mag. for Naturv., b. 40, pag. 123 flø.). 2. Bræoscillation i Norge 1902 (1. c., B. 44, pag. "187 flg.). 3. = NT 18 5 193105). 4. —= See 28 105 Bd. == ==" GENE 6 - P. A. Øyen. [No. 4 Med hensyn til Bøiumbræen siger REkstaD: ,et ganske godt billede af tilbagegangen faar man af den forandring, sigtelinjen fra merke 1 til bræens længst fremskudte spids har undergaaet* (Ber- gens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 4). Følgende sammenstilling. af de af RekstaD angivne sigtevinkler (1. c.) med de mig af føreren MIkkeL MunparL opgivne, viser endel uoverensstemmelse, som det ikke har været mig mulig at faa opklaret: REKSTAD. MUNDAL. Retning til bræspidsen 1899 ......... 5 S95N0" I — — s— 19001 EE — — sg PEER S 56.00 Q S 20.0 E — OLE S 74000 S 60.0 E | — 19030. J000%0 S 76.00 Q — — s— TAS Nå —— S 70.0 E Endel andre af Rekstap (Norges geol. unders. aarbog 1902, no. 3, pag. 40) og MUnpaL og LarGE foretagne maalinger vil muligens opklare forholdet. Afstanden fra merke 1, vestsiden af elven, til brækanten var I Retnine KF 14 SS sn 65 m: Y Få gå må — — 1901 Møn oa Je 100 m. 1 SSE 92 m åt 8 m. 8 Hos NE 107 m. 2 PE En 168 mm: EE Retning N17* £ 1901 (Møn) JE 321 m. Y or SE Pene 207 md = NN 508 me — JE 322 i Då; Afstanden fra merke 2, østsiden af elven, til bræenden var i Retning N 219W 1899 (Rzkrsnin) 255 må SE ær — Not W 1901 (Munin) 270 mn SE — «N120W 19020 ( — 3 266 me 1 — -N20W 1904( 300 DAR j-— 34m 1) Her bør merkes, at REeksTAD har regnet med 14" vestlig misvisning, medens de øvrige iagttagere har sat misvisningen ud af betragtning. 2) Fortegnet — betegner bræens fremadskriden (tilvekst), medens — be- tegner bræens tilbagegang (aftagen). 1906] Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen. 7 Sammenstilles nu de rimeligvis rigtige sigtevinkler fra merke I til bræspidsen, saa faar man, idet intet hensyn tages til misvis- ningen: oa er S 26" E oeeee Gr S 709 F. eee S 60 E 0 FN (2) RO ee NE me Sod Ordnes de ovenfor fundne oscillationsværdier tabellarisk, saa faar man følgende: FE FSS BNI EE. JIN 10—21 W. MANG 1I901 4 ss). od Mt. FER — MUS fo en 1902. ..;... TF 8m: 22 mm. ++ 4m. 0903 2 — 118) 100, =P 006 Er PA0S 1904: .:. 4007. or == —34 M. PAN 19018: +-v ås == Slem. mer == 10051: .ii0 Som: Je == Følger man i den her givne fremstilling de enkelte tal, behøves ingen videre forklaring. Selve bræspidsen skulde ifølge MUunpaL og REeksTaD vise en tilbagegang af 40 m. fra 1899—1901 (Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 4) og ifølge meddelelse fra MiKkEL MunDaL en tilbagegang af 81 m. fra 1899—1903. Man faar saaledes: Præspidsen 1899—1901 ....-22000v — 40 m. == UG IES IE see VG me Ved angivelse af den omtrentlige alder af optrædende moræner, nemlig fra 1743, 1825 og 1872, samt bræens stand 1899 og 1903, nemlig med de respektive afstande 500, 900, 450 og 80.5 m. søger REksTAD at fastsætte den gjennemsnitlige aarlige tilbagegang til henholdsvis 6.1, 19.1, 16.7 og 20.1 m. (Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 10). Dette er en ganske interessant skematisk sammenstilling, men afgiver dog intet ,slaaende eksempel* paa den sVoksende hastighed* i tilbagegangen (l. c. pag. 9—10). Nogen mere reel værdi kan man heller ikke paavise, at denne sammen- stilling har, uden for saa vidt, at den tilfulde viser konsekvenserne af at søge opkonstruerede hypotheser tillempet paa helt kunstig vis. 8 P. A. Øyen. [No. 4 Det er vistnok i dette tilfælde Ra»ors hypothese, det gjælder at overføre paa norsk jordbund (1. c€. pag. 68—69). Det er et fortjenstfuldt arbeide, Ra»or har udført ved sin ind- samling af kjendsgjerninger vedrørende variationen hos nutidens bræer, sammenstillet i , Les variations de longueur des glaeiers dans les régions arctiques et boréales", I—II (Arch. de Se. phys. et nat. T. ITIL, pag. 163 & 301 og 1899—1900, pag. 1—250), men i sine ,,eonclusions* (1. c. pag. 232 fle.) kan man ikke sige, han har været synderlig heldig. Det vilde imidlertid føre for langt ved denne anledning at gaa nærmere ind paa enkelthederne i det her omhandlede spørgsmaal. At der inden de arktiske egne gjør sig gjældende flere uregelmæssigheder (cfr. Com. francaise d. glaciers, revue de glaciologie, 1901, pag. 82 flo.) var ogsaa et tidligere ikke helt ukjendt fænomen, der har sin ganske naturlige forklaring i den forholdsvis store magasinering af nedbøren i fast form, som der finder sted. Senere har Ra»or som bekjendt mere systematisk udviklet sine ideer i ,,Essai de chronologie des variations glaeiers* (Bull. de géogr. historique et descriptive 1902, pag. 285 fl2.), hvor da betragtningen af to hovedvariationer (variations primaires & variations secondaires) udgjør den egentlige kjerne ved siden af ,une série de périodes pluriséculaires". Hovedtrækket i denne betragtningsmaade er vistnok, at ,.ces variations secondaires se produisent å l'intérieur des variations primaires, et sont de signe contraire aux grandes oseillations durant lesquelles elles se mani- festent* (Com. francaise des glaciers, revue de glaciologie 1902, pag. 93), og yles variations primaires constituent des périodes pluriséeulaires limitées par deux minima trés aceusés — — — ehaque période pluriséeulaire comprend plusieurs variations primaires* (1. ce. pag. 94). Paa denne maade har Rasor fra 1600 til 1900 vekslende fire primær positive og fire primær negative variationer og udtaler saa tilslut ,l'établissement des périodes pluriséculaires demeure hypothétique*, ja nævner endog to saadanne systemer (1. €. pag. 94) og havner tilslut i en temmelig nøgtern og positiv udtalelse: ,un fait est certain, c'est que, de 1700 å 1855—1860, une énorme vague glaciaire åa gonflé les glaciers de 1I'hémispheére Nord, leur donnant des dimensions qu'ils n'avaient jamais eues au- paravant dans les temps modernes* (1. ce. pag. 95). Man faar dog høre, at ,tels sont les arguments et les observations présentés contre l'application du eyele de Bröckner aux variations glaciaires (1. €. pag. 95), og at ,en un mot, le savant géologue autrichien 1906] Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen. 9 s'est efforeé de prouver que les oscillations glaciaires suivent la loi dite de Bröcknzer* (1. c. pag. 91). Det er ganske interessant at anstille en sammenligning af det her udviklede, hvilket ogsaa RaBort selv har gjort (1. c€. pag. 93), med de resultater, hvortil RekstaD er kommet, nemlig at ,der er — — — to arter periodiske forandringer merkbar hos vore bræer, en lang paa over 200 aar med store forandringer og en kortvarig med smaa forandringer, der ytrer sig som en krusning paa de store bræbølger* (Norges geol. unders. aarbog 1896—1899, 28, no. 4, pag. 13), altsaa ,langvarige (mindst et par hundrede aar) og de 17—18-aarige oscillationer* (1. ce. aarbog 1902, no. 3, pag. 15), og sVarigheden af de kortere oscillationer hos vore bræer stemmer aldeles ikke med de BröcknEer'ske perioder* (1. c. pag. 12); man har altsaa ifølge RekstaD to forskjellige variationer, en langvarig, 180—240 aar, og en kortvarig, ca. 18 aar (Bergens museums aar- bog 1904, no. 1, pag. 68—69). Der hersker endnu saa megen uklarhed med hensyn til de fænomener, der staar i sammenhæne med det her omhandlede spørgsmaal, at det naturligvis for tiden først og fremst gjælder om at faa en brusbar og nyttig arbeidshypotese, og i saa henseende maa man i høl grad give den af Bröckner og RicHtTer udarbei- dede fortrinnet for den af Ra»or fremstillede og af RekstaD paa de norske forhold tillempede. Allerede i et foredrag i Kristiania videnskabsselskab 27de mail 1904 fremhævede jeg, at ,det internationale bræstudium har alle- rede givet flere interessante resultater med hensyn til opfatningen af isbræernes oscillation. Det kan nok hænde, at man til sine tider har søgt, og virkelig ogsaa ment, at kunne fastsætte saavel de enkelte perioders som de enkelte fasers længde med en mate- matisk nøiagtighed, som man ikke kan gjøre regning paa lige over for et fænomen af foreliggende karakter, ialfald ikke med vort nuværende kjendskab til forholdene. Men flere hovedtræk synes dog nu kjendt. Saaledes har man en veksling af perioder, hvoraf der gjennemsnitlig falder omtrent tre paa aarhundredet, men disse perioder dels sammensætter sig i større, dels opløser sig i mindre. Det maa være fremtidens forskning forbeholdt, ud af de nu paa- gaaende internationale bræmaalinger at fastsætte det nærmere forløb af disse perioder, samt deres indbyrdes sammensætning til større og opdeling i mindre. Hvad imidlertid undersøgelsen paa det nuvæ- rende stadium giver os ret til at opstille som en arbeidshypotese er, 10 | P. A. Øyen. [No. 4 at inden løbet af nogle faa aarhundreder hveranden af disse peri- oder udhæver sig lidt skarpere, og at af disse sammensatte perioder jgjen hver anden fremhæver sig paa en karakteristisk maade lige over for de øvrige. Men ligesom man her er vidne til en sammen- | sætning, saaledes lader de sidste aars maalinger skimte en tvedeling | af grundtypen (Kristiania Vid.-Selsk. Forh. 1904, no. 10, pag. 4—5). Senere har jeg i mine forelæsninger ved Kristiania universitet, høstsemestret 1905, søgt nærmere at udvikle, klargjøre og ved eksempler belyse den i historisk tid stedfundne bræosetillation ud fra denne arbeidshypoteses synspunkter. En ganske kort oversigt er ogsaa leveret i Naturen 1905, pag. 361 flg. Ved store Suphellebræ anbragte RekxstaD 1899 tre merker, 1 og 2 paa nordøstsiden af elven og 3 paa sydvestsiden af elven (Norges geol. unders. aarbog 1902, no. 3, pag. 40 og Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 10—13). Senere er for den norske turistforenings regning eftermaaling af denne bræ udført 1901, 1902, 1903 og 1904 ved føreren MikkeL Munpar og 1905 ved ingeniør LARGE. Afstanden fra merke 1 til brækanten var, idet misvisningen sættes ud af betragtning, i Retning W 383” N 1899 (REekstaD) ....... 1355 mm: Y alen | — W 33" N 1903 (Munpan) +....... 133.0 m. å eee NN 162.0 m. | se == NS EN 210.0 m. == Noor TN 153.0 ar TE —= N 5 WINGS 154.0 må met Sigteretning fra merke 1 til bræspidsen 1901 W 229 S (Munpas). E å 8 1902 W 21 8( — ). Afstanden fra merke 2 til brækanten var, idet misvisningen sættes ud af betragtning, 1 Retning N 26” W 1899 (Rezkcstan)...- 1.5 75 m — -- 1901 (MUnDan) ....se. +45 TOG! Ke ae ROGEN 765-m: FE å GEN 1092 m. I 7 327 m. 2 2 HEN 76.0 m. I I 33.2 m. == 1905- (Larsen Nad 65.0 m. ; + JE Sigteretning fra merke 2 til bræspidsen 1902 W (Munpax). —= å BEE 1904 W3"S8( — > | 1906] Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen. Vi Afstanden fra merke 3 til brækanten var, idet misvisningen sættes ud af betragtning, i Retning N 19% FE 1899 (REeKstaD) +...... ea Tie Y Men — — J901 (MUNDASN ape". 177.5 m. ; ul 90 (ENN 128.0 m. ? + 495 m. = te NE 136.0 De FA å TER ve Be Green som om Sigteretning fra merke 3 til bræspidsen 1902 E 3" N (Munnan). - ; ed ØB IØN((— 1 Ordnes nu de saaledes ovenfor fundne oscillationsværdier tabel- larisk, saa faar man følgende: PWS3N INS"W. IIFN26"W. TEN 1996. ERT 190L. <. = GE 4 350m- Ja om: 1899—1903... + 25 m. == == — p0K—1902... — 5 Him 25 TN. -+ 495 m. 1902—1903... — —= — 32.7 m. 180. 1902—1905. .- = 5 sem: == Sa Øs— 1907... — 29.0 m. == + 33.2 m. + 14.0 m. 1902 —1905... == — kom 7 ko m- Det er meget interessante talrækker, som her er fremkommet, og de viser, hvor vigtig det er ogsaa med hensyn til bræoseilla- tionen at gaa til detailundersøgelsens langsomme arbeide. Ved lille Suphellebræ anbragte Rekstap 1899 to merker (Norges geol. unders. aarbog 1902, no. 3, pag. 41 og Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 14). Senere er denne bræ efter- maalt i aarene 1902 og 1903 af føreren MIkkreL MUNDaL og I 1905 af ingeniør LARGE, begge med understøttelse af den norske turistforening. Afstanden fra merke 1 til brækanten var, idet misvisningen sættes ud af betragtning, i Retning N 27" W 1899 (REexstaD)....... 62.5 m. ØG) — — PP MDNDAL) 2 ka 90.0 m. Se 2 Jen) 1:50 Homer vn Sigteretning fra merke 1 til bræspidsen 1902 W 159 N (Munnan). 12 P. A. Øyen. [No. 4 Afstanden fra merke 2 til brækanten var, idet misvisningen sættes ud af betragtning, i Å Retning N 14" EE. 1899 (REkstan) ....... 19.24 m. Y der — — 1909 (Minos 56.00 m. Kr -— — 19038 (11 122.00 m. J — 66.0 m. Ordnes de saaledes ovenfor fundne oscillationsværdier tabel- larisk faaes følgende: I N27" W. II N 149 E. 18991900 ERT —= 27 50m: — o6:50m 1902-1908 LEE = 60620000 1902—1905 EE FE ND EN, == Nigardsbræen har jeg selv aldrig besøgt ligesaalidt som nogen af de andre bræer i Jostedalen, men jeg har ved et par tidligere anledninger (,Bidrag til vore bræegnes geografi*, pag. 175 flg. og , Variations of Norwegian Glaciers*, pag. 88 fle. og 104 flg.) be- handlet oscillationen af denne bræ paa grundlag af de mig tilgjæn- gelige kilder. | RekstaDp har med hensyn til disse fundet sig beføiet til føl- gende udtalelse: ,,i denne forbindelse maa jeg gjøre opmerksom paa en feiltagelse, som P. A. Øyen gjør sig skyldig i, naar han refererer DUrocHERs iagttagelser fra bræerne i Norge i 1845. Han angiver nemlig DurocHzrs afstande i yards istedetfor i meter. Ja han gaar endog saavidt, at han regner om DurocHrrs: tal for Nigardsbræens tilbagegang, 700 m., til 642 m. (Øyzn, Variation of Norwegian Glaciers, Nyt Mag. for Naturv., b. 39, pag. 105), idet han gaar ud fra den feilagtige forudsætning, at Durocrers afstands- angivelse er 700 yards* (Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 43). Allerede den simple omregning vil vise, at det ikke er »700 m.* jeg har forandret til ,,700 yards*; thi 1 yard = 0.914 m., altsaa 700 yards = 6839.8 m., et tal, som jeg ingen grund havde til at afrunde til 642 m. De oplysninger, der har ledet til dette tal, er NAumanns angivelse ,2000 Fusz* (Beytråge zur Kenntnisz Norwegens, b. II, pag. 197), DurocHrrs udtalelse om Jostedalens bræer ,de l'année 1822, dans laquelle ils ont été visités par M. NAUMANN, å l'année 1845 ou je les ai observés, ils paraissent avolr, été å peu prés stationnaires* (Annales des Mines, quatriéme série, t. XII, pag. 104) og følgende to udtalelser af JamEs FORBES 1906 Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen. 13 (Norway and its Glaciers 1851) med hensyn til Nigardsbræen ,,the interval between the present and former limit of the ice is stated by Bonr — — — at 1726 feet, by Naumann and DUurocrHer, at 2000 feet; and I should think that it is now even more" (pag. 169) Og ,DUROCHER in 1845 — — — his measurement of the Nygaard glacier agreed nearly with that of M. Navmann thirteen years earlier* (pag. 170). Angivelserne saavel af NAUMANN som DUroCHER og For»zs er imidlertid saa afrundede og omtrentlige, at de vistnok vanskelig kan bruges til et mere detaljeret studium af denne bræs oseillation inden det omhandlede tidsrum; de giver kun de store hovedtræk i bræstanden inden et længere tidsafsnit. Med hensyn til Faabergstølsbræen har der gjort sig endel for- veksling af navnet gjældende, og dette har ligget meget nær for enhver, der ligesom mig aldrig har været i Jostedalen. Jeg ind- rømmer derfor fuldt ud, at Jeg ,tager her feil* (Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 44), idet jeg har ladet mig forlede til at antage Bjørnestegsbræ og Faabergstølsbræ for to forskjellige bræer, idet jeg har antaget Dr Szvzs navnebrug i Justedalen som helt ud fuldstændig (Le névé de Justedal et ses glaciers, pag. 15). Denne feiltagelse er forresten allerede berigtiget tidligere af Her- LAND (Nordre Bergenhus amt, b. I, pag. 114, 116), saa det vilde muligens have været heldigere, om rettelsen havde havt en lidt anden form, end RekstaD har fundet (Bergens museums aarbog 1904, no. 1, pag. 44). Ved de tre hovedbræer i Olden begyndte eftermaalingen alle- rede i 1900, idet efter meddelelser fra ANDERS BRIKSDAL 08 Rasmus ÅABRÆKKE forandringen fra 1899—1900 var ved Pjølkevoldsbræen ..-.- 2220 — 15 m. Briksdalsbræen I EE —=" 6 fi Mabrekkemeen As Gavisssi.s — 10 m. Sommeren 1900 anbragte ReksTaD merker ved disse tre bræer (Norges geol. unders. aarbog 1902, no. 3, pag. 44), og sommeren 1901 begyndte ved førerne ANDERS BRIKSDAL og RASMUS ÅABRÆKKE den af den norske turistforening bekostede eftermaaling ogsaa ved disse tre bræer, og den har senere hvert aar været fortsat. Som- meren 1904 foretog de nævnte førere en ny opvardning ved samt- lige tre bræer. 14 Afstand, merke—bræen, Merke s. f. elven —bræen 1900 varde - T Merke—bræen Varde— Merke— Varde — Merke — Varde— P. A. Øyen. [No. 4 Mjølkevoldsbræen. 1900 (REkstTaD) 67.26 m. — 25.4 m. —— 1901 (BRIKsDAL) 92.7 m. | Bled 1902 (— )y116.0 m. £ 7293 m. 1908 ( — )1099 m.4+ 6.1m. dar 1904 (— )1560 m RE —— 1908 (- — ) 97,0 in tl bræn 0 TNS østsiden — 1905 (. — ) 69.5 m. af elven. Briksdalsbræen. (REkstaD) 26.25 m. ) DØ — 1901 (BrRIkspaL) 38.5 m. ene ør 1900 (— y 214 m EE vs (EN Te ee p904-( 2 9 Si | + 12.0 m. 4 1908 (.— >): 1790,m2 FE 1900 (RrekstaD) 30.28 m. — 1901 Re 43.0 m. me Æ 19020 NM => te 1908 (— 9459 m TG Ea 190 (0 Gem j— 56m væ 1908 ( — 5 3556 n/ Ny varde s. f. elven—bræen 1904 (BBIkspan).....ev.. 2201m oe 1905 (5 11.0 m — 190 (2 37.5 m —— 1965:(+ 18.6 m Aabrækkebræen. 1900 (Røssum). see DE 53.0 m 1900 (SA 55.75 m 1901 (ÅABRÆKKE) aust — — 48.0 m. 20 (ER — 1902 (Brrsvsm) 0 SEE 72.3 m. — 6.3 m. 1908 (. =D 72.0 m. — 3.9 m. 99 9 29 99 29 1906] Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen. Merke—bræen 1903 (BRIKSDAL) ....euvvaer 7250 2.2 TD PE rå Merke— , TA 78.0 m. — 3.5 Varde— KON Te» 87.0 m. — 10.0 Merke— , TENESTE 94.0 m. — 16.0 Varde— , OM ae NR 812 m. + 5.8 Nyt merke 1—bræen 1904 (BRIKSDAL) +«..+ovovvnnener 502 Me breen 1904 (0 TS Je kka ea 55.4 Merke |-- breen 1900 (VL ve kne GE fearde 2 —bræen 1905 (- —- Drraraureraneen 49.6 |—d Qv BBBBBSE BBBBEB Bergens Museums Aarbog 1906. No. 5. Floristiske undersøgelser i Hardanger. 1 S. K. Selland. M ed stipendium af Bergens museum botaniserede jeg som- rene 1904 og 1905 særlig i Ulvik, Eidfjord og paa Hardangervid- den. Disse i botanisk henseende interessante egne har tidligere delvis været gjennemreiste og undersøgte af flere botanikere (Saa- ledes S. C. SomMmerrerLt, Å. Bytt, N. Wiuzz, J. Havaas m. fl.), hvorfor der i litteraturen findes mange oplysninger om plantelivet herfra. De i det følgende meddelte iagttagelser over karplante- floraen vil da tjene til at supplere, hvad disse forskere har publi- ceret om vegetationen i de indre dele af Hardanger. Til konservator Ovz Dann, som har bistaaet mig med bestem- melse af planter, frembæres min hjerteligste tak. Ligesaa til over- lærer E. JØRGENSEN og fhv. skolebestyrer C. TraaEn, der har be- stemt det indsamlede materiale henholdsvis af Fuphrasia og Rosa. Den efterfølsende plantefortegnelse er ordnet efter A. Brytt ved Ovz Dant ,Haandbog i Norges flora*. Nogle faa lokalnavne paa planter er tilfølede i anførselstegn, og i parentes er anført bygden, hvor jeg har hørt navnet blive brugt. Polypodium vulgare L. ,Sisildra*. (Eidfjord). Oryptogramme crispa (L.) R. Br. Gaar med til Simadalsfjorden og Osafjorden. Blechnum Spicant (L.) J. E. Sm. ,Haustlauk*. (Eidfjord). Åsplemum viride Hvups. Ulvik: Galden i Osa. Hardangervidden: Blyberget (vestenfor Vivelien); Lakedalsberget (søndenfor Nord- mandslaagen og Laken), 1350 m. o. h. Aspidium Lonchitis (L.) Sw. Hardangervidden: Lakedalsberget, 1350 m. o: h. Å. Filiz mas Sw. Hardangervidden: Vivhalsane (mellem Vivelien og Vivheller), 1000 m. o. h. 4 | S. K. Selland. [No. 5 Botrychum Lunaria Sw. Hardangervidden: Vivelien; ved Veig (elv) ovenfor Vivelien; Blyberget; Lakedalsberget op til 1400 m, 205 he | Equisetum silvatieum L. Hardangervidden: Vivhalsane, 1000 m. gjø li E, fluviatile L. * limosum (L.). Hardangervidden: Nordmandslaagen, 1300 m. o. h. | E. variegatum ScrLeicH. Hardangervidden: Blyberget; Lakedals- berget; ved Holberget. Selaginella selaginoides (L.) Link. Hardangervidden: Vivelien; Gumasteinsfjeldet (nordenfor Vedal). Sparganium affine ScunitzL. Ulvik: ved Solsævand; nær Litla- støl. f. demmutum Nzvum. Ulvik: nær Litlastøl. S. submuticum Hartm. Ulvik: ved Solsævand; ved Langvand (2 km. fra Opsæt); tjernet ved Litlastøl. Ruppia rostellata Kocn. Inderst i Ulviksfjorden. Zannichellia pedicellata (Wc.) Fr. Inderst i Ulviksfjorden. Ny for vestlandet. Scheuchzeria palustris L. Ulvik: ved tjernet nær Litlastøl. Triglochim palustris L. Hardangervidden: Gumasteinsfjeldet, 1000 moslk- | Milvum effusum L. Hardangervidden: hyppig omkring Vivelien. Paa et lunt sted mellem Veig og Fljodal, 900 m. o. h., vokste et eksemplar, som var 1.8 m. høit. Alopecurus pratensis L. OQvenfor Eidfjordvand i kunstig eng. A. fulvus Sm. Hardangervidden: MHolsbu ved Nordmandslaagen, 1300 må 0: hå ner Vigehen. f. intermedius A. Br. Hardangervidden: pe Veig nær Vivelien; mellem Vivelien og Vedal; Gamle Vivhellersæter. Agrostis Spica venti L. Hardangervidden: Vivelien, hvor der paa et opryddet, indgjærdet og tilsaaet stykke mark vokste mange ved frø tilførte planter, der findes opførte paa sit sted i det følgende. Nogle af planterne fandtes der kun sommeren 1904 og var forsvundne aaret efter, saaledes ovennævnte; andre vokste der begge somre. Vivelien ligger 870 m. 0. h. - Calamagrostis negleeta KEHra. Hardanger ide Fljodal; ved Blyberget; Gumasteinsfjeldet. Åvena elatior L. Mange steder baade i Ulvik og Eidfjord. 1906] Floristiske undersøgelser i Hardanger. 5 Vahlodea atropurpurea Fr. MHardangervidden: alm. omkring Vive- lien; Sandhaug. Molinia coerulea Mornca. ,Flist. (Ulvik). Melica nutans L. Hyppig i Vivelien paa Hardangervidden. Poa memoralis L. f. montana Gaup. Hardangervidden: ved Veig, 900 m. o. h. : Poa alpina L. Gaar ned til Fidfjordvandet, 20 m. o. h. Poa laxa Hænkr. Hardangervidden: ved Holberget; nær Blyber- get; Gumasteinsfjeldet. P. cæsia Sm. f. glauea (Vart). Hardangervidden: ved Vivo (nær Vivelien). Briza media L. Ulvik: Spaanheim og Fryste, i kunstig eng. Festuca rubra L. f. fallax Hacker. Ulvik: Sævartveit 1 Osa, paa strandeng. f. hirsuta major Br. N. Fr. Hardangervidden: Fljodal. F. silvatica VirL. Eidfjord: Skytjeøyane i Simadalen. F. gigantea (L.) VizL. Ulvik: Osa. Bromus inermis Læyss. f. aristatus Beck. Ulvik: Spaanheim, i kunstig eng. B. secalmus L. f. submuticus RocHp. Eidfjord: Sæd og Tveit i Simadalen; paa sidstnævnte gaard i en rugager. B. arvensis L. Eidfjord: Sæd i Simadalen. Hardangervidden: Vivelien, i kunstig eng, 870 m. o. h. B. mollis L. Hardangervidden: Vivelien, i kunstig eng, 870 mi, 0. h. Brachypodium silvaticeum R. S. Ulvik: Sævartveit i Osa. Lolum perenne L. Ulvik: Brakanes, i stranden. Hardanger- vidden: Vivelien, i kunstig eng, 870 m. o. h. Carex dioica L. MHardangervidden: ved Blyberget; Gumasteins- fjeldet. OC. rupestris Att. Gaar i Eidfjord ned til 35 m. o. h. OC, chordorrhiza Eura. MHardangervidden: mellem Hjølmaberget og Skrubbedalen. OC. microstachya ErrH. Hardangervidden: Gumasteinsfjeldet, 1000 9 . muricata L. Ulvik: Osa. . stellulata Goop. MHardangervidden: Fosli; Vivelien. , polygama SCHKUHR. f. alpicola ANDs. Hardangervidden: ved Blyberget; ved Vivo (nær Vivelien). C. alpma Sw. Ulvik: Ossætbakkane. Hardangervidden: Bjo- ere G S. K. Selland. [No. 5 reidalen; Fljodal; Vivelien; ved Blyberget; Gumasteinsfjeldet. Eidfjord: Lægreid, hvor den ved en fra fjeldet kommende bæk gaar ned til 50 m. o. h. Sammesteds vokste ogsaa flere fjeldplanter, der findes anført paa sin plads i det følgende. C. atrata L. Hardangervidden: mange steder i strøget mellem Vive- lien og Gumasteinsfjeldet og Fivlingen; Lakedalsberget. Gaar i Eidfjord næsten ned til sjøen. maritima OQ. F. Mözc. Ved Ulviksfjorden. salima WAHLENB. *cuspidata (WAHLENB.) ALMmQU. f. Kattegat- ensis (Fr.) Armqu. Ved det inderste af Ulviksfjorden. C. Goodenoughii Gay. I Gumasteinsfjeldet paa Hardangervidden vokser en form, der i bladene nærmer sig * juncella (Tu. Fr.), men har meget smaa hunaks. f. juncella (Tr. Fr.). Hardangervidden: Fljodal; ved Bly- berget, 1100 m. o. h. flava L. Hardangervidden: Gumasteinsfjeldet; omkring Vive- lien. | C. limosa L. Hardangervidden: mellem Garen og Maursæt; ved Velg. | rariflora Sm. Hardangervidden: Lakedalen; Sandhaug; Fljo- dal; ved Blyberget; Gumasteinsfjeldet; Dyrafloten ved Fiv- lingen. | C. ustulatt WaHLEN». MHardangervidden: Lakedalsberget; Biy- berget; Gumasteinsfjeldet. | C. digitata L. Ulvik: Galden i Osa. Eidfjord, fl. si. Scirpus lacuster L. * Tabernaemontani (Guzu.). Indersti Ulviks- fjorden. | Juneus Leersit Marss. Flere steder ved Ulviks- og Osafjorden. J. aretieus WiuLzp. Hardangervidden: Sandhaug. J. castaneus Sm. Ulvik: Ossætbakkane. Hardangervidden: Fljo- dal; ved Blyberget; Gumasteinsfjeldet. Paa Lægreid i Eid- fjord gaar den ned til 50 m. o. h. J. biglumis L. v. longibracteatus Norm. Hardangervidden: Fljo- dal og ved Blyberget sammen med hovedarten. J. triglumis L. Gaar paa Lægreid i Eidfjord ned til 50 m. o. h. J. trifidus L. Gaar ned til Osafjorden. ,Smylve*. (Eidfjord). Luzula pilosa (L.) Desv. Hardangervidden: omkring Vivelien. L. silvatica (Hvups.) Gaup. Ved Osafjorden. L. campestris D. C. *multiflora (Erra.) Horrm. Ulvik: Skeie; Ossætbakkane. Eidfjord: Bakkalaup i Simadalen. Hard- AR Q Q 1906] Floristiske undersøgelser i Hardanger. 7 angervidden: Lakedalen. Denne underart forekommer al- mindelig i de indre dele af Hardanger. f. sudelica (Wiuzp.) Cer. Hardangervidden: Sandhaug; Vivelien. Hyppig tilfjelds. | | L. areuata (WAHLENB.) Sw. * confusa LINDEB. MHardangervidden: Holberget; mange steder omkring Sandhaug; Gumasteinsfjel- det; ved Valeggen. L. spicata (L.) D. C. Gaar paa Lægreid i Eidfjord ned til 50 m. 6. h. Polygonatum vertieillatam (L.) Arr. Hardangervidden: Vivelien. Convallaria majalis L. Hardangervidden: Vivelien. ,Sauarams*. (Osa). | Paris quadrifolia L. MHardangervidden: Vivelien; ved Blyberget, FLLO0 mm: 6. - h. Orchis maculatus L. Ulvik: tildels med hvide blomster i Galden i Osa. Gymnadenia conopea (L.) R. Br. I Eidfjord tildels med hvide blomster. Listera cordata (L.) R. Br. Hardangervidden: mellem Veig og Rundenut (søndenfor Vivelien), i bjerkeskog 950 m. o. h. Salix caprea L. MHardangervidden: Vivelien, op til 900 m. o. h. S. bicolor EnrH. Hardangervidden: Lakedalsberget, 1350 m. o. h. f. hebecarpa Anps. MHardangervidden: Vivelien; paa Bly-. berget, 1200 m. o. h. S. glauea L. f. migrescens Anps. Ulvik: ved Solsævand; under Vasfjæren; Ossætbakkane. Hardangervidden: Vivelien. S. lappomum L. Gaar ned til Ulviksfjorden. S. myrsinites L. Hardangervidden: flere steder i omegnen af Vive- lien. Gaar paa Lægreid i Eidfjord ned til 50 m. o. h. S. reticulata L. Ulvik: gaar i Galden i Osa ned til 300 m. o. h. S. purpurea L. Ulvik, plantet. Betula verrucosa FEHrH. -,Steinbjørk*. (Simadalen). B. odorata BEcast. ,Kaabjørk*. (Simadalen). * alpigena A. BL. Hardangervidden: Vivhalsane ved Vivelien. B. nana L. ,Kjeset (Eidfjord Meget almindelig i omegnen af Vivelien paa Hardangervidden. Ved Rundenut med meget smaa, tynde blade. B. intermedia 'Ta0m. MHardangervidden: hyppig omkring Rundenut. B. alpestris Fr. Hardangervidden: Vivhalsane ved Vivelien. Alnus incana D.C. f. argentata Norrus. Simadalen i Eidfjord. 8 S. K. Selland. [No. 5 Humulus Lupulus L. Ulvik: ved Osafjorden. Eidfjord: Sima- dalen i mængde; Bangsvikane. Urtiea dioica L. MHardangervidden; Fljodal i mængde, i ur ved sæterhusene, 950 m. o. h. ; Koenigia islandiea L. MHardangervidden: MHolsbu og Sandhaug ved Nordmandslaagen; Bremmafoten (nær Laken); Langevatshadle; Fljodal. | Rumex obtusifolius L. Ulvik, flere steder. R. domesticus Hartm. Hardangervidden: Vivelien. R. Acetosella L. Tilfjelds forekommer oftere en mørkerød form. R. Acetosa L. *ypratensis WAaLLR. og *arifolius (Aun.). Begge underarter forekommer i Vivelien og omegn paa Hardanger- vidden. Oxyria digyna (L.) Himr. Eidfjord: Lægreid, 50 m. 0. h. Den gaar ned til Osafjorden. Polygomium avieulare L. MHardangervidden: Sandhaug, 1300 m. o. h.; meget liden og tiltrykt til marken. P. Persicaria L. MHardangervidden: Vivelien, 870 m. o. h. P, lapathifolium L. f. typieum Beck. Ulvik: Hakestad, ved roden af nylig plantede frugttrær. P. viviparum L. y»Jor(d)neteblom*, ,Fjellrug*. (Eidfjord) I Fljodal og ved Blyberget paa Hardangervidden tildels med rosenrøde blomster. P. dumetorum L. Ved Eidfjordvandet. Fagopyrum sagittatum GirLmB. Ulvik: Osa, i havreager. F. tataricum (L.) Gærtn. Mange steder som ugræs baade i Ul- vik og Eidfjord. Scleranthus annuus L. Forekommer baade i Ulvik og Eidfjord. Alsime stricta (Sw.) WAHLENB. Hardangervidden: ved Valeggen. Å. biflora (L.) Wanten»s. =Hardangervidden: Lakedalsberget; Blyberget; Gumasteinsfjeldet. Moehringia trinervia (L.) Cuarrv. Findes baade i Ulvik og Eid- fjord. Stellaria nemorum L. Hardangervidden: Vivelien. S. graminea L. Almindelig i Ulvik og Eidfjord og hyppig som f. Pacheri Wontr. med kronblade næsten dobbelt saa lange som bærgeret. | S. alpestris Hartm. Ulvik: ved Langvand (2 km. fra Opsæt). Hardangervidden: Vivelien; Dalberget og Hjølmaberget. Cerastium trigynum VILL. Gaar ned til Fidfjordvandet, 20 m. o. h. 1906] Floristiske undersøgelser i Hardanger. 9 C. alpinum L. Gaar ned til Eidfjordvandet. f. glabratum (RETz.) Hardangervidden: Lakedalsberget. Silene maritima WirH. Eidfjord: ved Eidfjordvandet; ved Vørings- fossen; Bakkalaup, inderst i Simadalen. Hjølmaberget, i ran- den af Hardangervidden. S. dichotoma Enrra. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. S. acaulis L. Gaar i Galden i Osa ned til 250 m., i Simadalen til HO0m: 6. bi S. saponariæfolia ScrotT. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Agrostemma Githago L. Ulvik: Øydve; Brakanes; Osa. Eidfjord: Gjellerud; Sæd i Simadalen. Hardangervidden: =Vivelien, 1 kunstig eng. | Lychnis flos euculi L. Ulvik: Holmen, i fugtig eng i mængde; Hydle, i kunstig eng. Hardangervidden: Vivelien 1905, 1 kunstig eng, 870 m. o. h. Melandryum album (MicLL.) GaArckz. Almindelig paa gaardene ovenfor Eidfjordvand. Hardangervidden: Vivelien 1905, i kunstig eng. M. rubrum (WEk1G.) GARCKE. ,Jonsokkeblom*. (Eidfjord). f. subacaulis Norm. Hardangervidden: Lakedalsberget. M. apetalum (L.) Frnzt. Hardangervidden: Lakedalsberget; Lake- dalsnutane; Gumasteinsfjeldet. Nuphar luteum (L.) Sm. Ulvik: tjernet ved Litlastøl. AÅcomitum septentrionale Korrre (,Lusarot*. Eidfjord): hyppig i de trange dale, Simadalen, Hjølmadalen og Maabødalen, hvor den gaar op paa Hardangervidden, saaledes ved Fosli. Ul- vik: mange steder, især i mængde i Ossætbakkane og ned- over til Osa, hvor den møder Digitalis purpurea. Naar man kommer nedover gangstien fra Galden til Osa, er det paafal- dende, hvorledes disse to arter holder sig adskilte. Man pas- serer belter, vekselvis bevokset med Aconitum og Digitalis og adskilte ved mellemrum, hvor ingen af arterne forekommer. Længere nede, hvor veien paa en bro fører over elven, ryk- ker arterne hinanden nærmere, somme steder paa 15—20 meters afstand. Baade i Osa og i Simadalen har Aconitum ofte blaalighvide blomster. Åctæn spicata L. MHardangervidden: Vivelien, 870 m. o. h. KRanuneulus glacialis L. Hardangervidden: Gumasteinsfjeldet; ved Valeggen. 10 S. K. Selland. [No. 5 RK. platamifolius L. MHardangervidden: Storlien i Bjoreidalen; Vi- velien. RK. reptans L. MHardangervidden: Fljodal; Vivelien; Vedal. R. acer L. ,Skaolasoleia*. (Eidfjord). Thalictrum alpimim L. Gaar paa Lægreid i Eidfjord ned til 50 (06 ris Barbarea stricta ANDrRz. Ulvik: nedenfor Galden i Osa. Arabis petraea (L.) Lam. f. hirta Kocn. Hardangervidden: ved Fagernut. f. glabra. Eidfjord: i mængde ovenfor Eidfjordvandet og ved Vik, hvor den gaar lige ned i fjæren. A. alpina L. Gaar i Galden i Osa ned til 250 mo Cardamine pratensis L. Hardangervidden: mange steder, saaledes ved Vivhellersæter, 1050 m. o. h. ; C. hirsuta L. *silvatica AscHers. Ulvik: Spaanheim; Osa. Sisymbrium Loeselit L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Alliaria offieimalis (L.) Anprz. Ved Eidfjordvandet. Erysimum hieraciifolum L. Eidfjord: Hjølmo; Bakkalaup i Sima- dalen. Brassiea eampestris L. Ulvik: Hydle; Spaanheim; Brakanes. Hardangervidden: Vivelien, 870 m. o. h. | Smapis arvensis L. Hardangervidden: Vivelien. Berteroa ineana D. C. Eidfjord: Lægreid, 1904. Hardanger- vidden: Vivelien 1905, i kunstig eng, 870 m. o. h. Draba hirta L. *rupestris Hartm. Ulvik: ovenfor Galden i Osa. Hardangervidden: Lakedalsberget; Vivelien: Grumasteinsfjel- det; ved Valeggen. D. ineana L. MHardangervidden: Sandhaug og Holsbu ved Nord- mandslaagen. Camelina microcarpd ANDRz. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Hard- angervidden: Vivelien 1904, i kunstig eng, 870 m. o. h. Subularia aquatica L. Ulvik: ved Solsævand. Lepidium campestre (L.) R. Br. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Drosera rotundifoha L. > D. anglica Hvups. Ulvik: ved det inderste af Ulviksfjorden. Sedum anmuum L. , Vortegras*. (Eidfjord). Saxifraga Cotyledon L. y,Lilja". ,Bergasylgja*. (Eidfjord). S. mivalis L. Gaar i Eidfjord næsten ned til sjøen. S. aizoides L. f. auramtia Hartm. Eidfjord: Lægreid; ved Eid- fjordvandet. Gumasteinsfjeldet paa Hardangervidden. 1906] Floristiske undersøgelser i Hardanger. ul S. caespitosa L. Gaar i Galden i Osa ned til 250 m. o. h. S. tridactylites A. Bu. * adscendens (L.). Hardangervidden: Lake- dalsberget. — Ribes Grossularia L. Ulvik: Fryste. Eidfjord: Hæreid. Paa begge steder rimeligvis forvildet. R. rubrum L. Ulvik: ved en Sæter ved Langvand, 2 km. fra Op- sæt, 800 m. o. h. | Cotoneaster integerrimat Mkepic. Hardangervidden: ved Gamle Viv- hellersæter, 1100 m. o. h. Sorbus Aria Crantz. *salieifolia (Myrin) Hebr. =,Seljeasald*, Eidfjord: Simadalen. | Ulmaria pentapetala Gir. ,Me-urta*. (Osa). Hardangervidden: Vivelien; Fljodal. Rubus suberectus ANDERS. Ulvik: Sævartveit i Osa. Eidfjord: Sæd i Simadal. . Findes ellers mange steder i begge bygder. R. saxatilis L. MHardangervidden: Lakedalsberget, 1350 m. o. h. Comarum palustre L. Gaar i nærheden af Nordmandslaagen paa Hardangervidden op til 1350 m. o. h. Potentilla anserina L. f. comcolor Wanrzr. Eidfjord: Sæd i Sima- dalen. P. verna L. *majoør WARLENB. Ulvik: Galdeni Osa. Eidfjord, flere steder. Hardangervidden: hyppig op til 12—1400 m. o. h. Geum rivale L. Gaar i Lakedalsberget paa Hardangervidden op til 1350—1400 m. o. h., stor og frodig. Dryas octopetala L. Gaar i Galden i Osa ned til 250 m. o. h. I Lakedalsberget og ved Blyberget paa Hardangervidden fin- des rige Dryas-kolonier. Paa sidstnævnte sted (ca. 1100 m. 0. h.) noterede jeg følgende 62 arter, der vokste sammen med Dryas: Alchemilla alpma, Å. vulgaris * alpestris, Alsme bi- flora, Antennaria alpina, Å. dioica, Arabis alpina, Astragalus alpinus, Azalea proeumbens, Åera flexuosa f. montana, Betula nana, Botrychium Lunaria, Campanula rotundifolia, Carex atrata, UC. rigida, U. sparsiftora, Cerastuum alpimum, OC. tri- gynum, Coeloglossum viride, Empetrum migrum, Equisetum arvense f. alpestre, E. variegatum, Erigeron uniflorus, Hu- phrasia offieinalis * mmima, Gentiana mvalis, Gnaphalium supinum, Luzula spicata, Melampyrum silvatieum * laricetorum, Myosotis silvatiea, Oxyria digyna, Paris quadrifolia, Phleum alpmum, Phyllodoce coerulea, Pingvieula vulgaris, Poa alpina, Polygomum viviparum, Potentilla verna * major, Pirola minor, 12 S. K. Selland. [No. 5 Kanuneulus acer, KR. pygmæus, Salix bicolor, S. glauea, S. hastata, S. herbacea, S. lanata, S. reticulata, Saussurea al- pimna, Saxifraga aizoides, S. cernua, S. oppositifolia, S. riwu- laris, Sibbaldia proeumbens, Silene acaulis, Solidago Virgaurea f. alpestris, Taraxacum offitinale, Thalictrum alpinum, Tyri- entalis europæa, Vacemium Myrtillus, V. uliginosum, V. vitis idaea, Veromica alpina, V. fruticans, Viola palustris. Alchemilla vulgaris L. I Ulvik, Eidfjord og paa Hardangervidden er * alpestris (Scum1DT) den almindeligst forekommende under- art; * filicaulis (Bus.) har jeg noteret fra Osa og Simadalen. Rosa glauca VirL. Almindelig i Ulvik og Eidfjord. KR. mollis Sm. Ligesaa; oftest med hvide blomster. En eiendommelig form, der i flere ting minder om R. tomen- tosa Sm., vokser i Vivelien paa Hardangervidden, 870 m. o. h. Medicago lupulina L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Melilotus altissimus TnvuiuL. Ulvik: Hakestad; ved Skeie mølle 1905. Trifoliium minus Sm. Hardangervidden: Vivelien 1904, i kunstig ene STO mor T. hybridum L. Ulvik: Øydve. Eidfjord: Neset. Hardanger- vidden: Vivelien, i kunstig eng. | | Astragalus alpinus L. I mængde paa de flade strækninger ovenfor Fidfjordvandet. Lathyrus vernus (L.) BErnH. Ulvik: Austdalen i Osa. Eidfjord: Neset, ovenfor Eidfjordvandet. L. montanus BErnH. Ulvik: Viksnes. L. silvester L. Eidfjord: Bangsvikane. Vicia sativa L. Ulvik: Hjeltnes; Osa. Hardangervidden: Vivelien, i kunstig eng. | Geranium silvaticum L. ,Sjauskjera* (Osa, Eidfjord). f. albiflorum. Galden 1 Osa. Erodium cieutarium L'Hzrit. Eidfjord, fl: st. Oxalis Acetosella L. I Galden i Osa i blomst 24de juli 1905. Linum usitatissimum L. Ulvik: Øydve. Polygala vulgare L.. Paa Ljone i Ulvik med røde blomster. Callitriche verna Kötz. f. minma Horrr. —Hardangervidden: Fljodal. Rhamnus Franguia L. Hardangervidden: Vivelien, 870 m. o. h. Hypericeum quadrangulum L. ,Harbeidn*. (Osa). Hardanger- vidden: Vivelien. | 1906] Floristiske undersøgelser i Hardanger. 13 Viola biflora L. Gaar ned i Hjølmadalen i Eidfjord. V. tricolor L. * vulgaris Kocz. I Ulvik og Eidfjord alm. som f. typicea WIiTTr. og f. versicolor WITTR. *. arvensis MUurr. f. communis WIiTTR. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Epilobium alpimum L. Denne kollektivart forekommer almindelig tilfjeilds. Her nævnes kun findesteder, hvorfra jeg har tørrede eksemplarer : E. anagallidifolium Lam. MHardangervidden: Lakedalsberget. E,. lactiflorum Hausskns. Ulvik: Ossætbakkane; i Galden i Osa ned til 250 m.o.h. Hardangervidden: Lakedalsberget; Gumasteins- fjeldet. ; E. alsinefolium VirL. Ulvik: Galden i Osa. Hardangervidden: ved Veig nær Vivelien. E. Hornemanni Roers. Ulvik: Ossætbakkane. Hardangervidden: Lakedalsberget. E. Hormemanni Rcnp. > lactiflorum Havusskn. Ulvik: Ossæt- bakkane. Hardangervidden: Gumasteinsfjeldet. ? E. alsimefolium ViruL. x Hornemanni Rocrp. MHardangervidden: Vivhellersæter. Hippurus vulgaris L. MHardangervidden: ved Vivo ovenfor Vive- lien; Vedal; Langevatsosen; Bremmafoten og Laken (nær Sandhaug), 1300 m. o. h. AÅegopodium Podagraria L. Ulvik: Hakestad; Hjeltnes. Carum Carvi L. Hardangervidden: Vivelien. Archangelica offieinalis Horrm. * morvegiea (Rurr.). Hardanger- vidden: Lakedalsberget; ved Vivo. Gaar ned til Eidfjord- vandet. Torilis Anthriscus (L.) GmzL. Eidfjord, mange st. Myrrhis odorata (L.) Scor. Ulvik: Hjeltnes; rimeligvis indført for over 100 aar siden. Pirola rotundifolia L. Ulvik: Galden i Osa, sammen med P. minor L. og P. secunda L. MHardangervidden: Fljodal, paa østsiden af Veig. Arctostaphylos uva ursi (L.) SprenG. Hardangervidden: Lakedals- berget; Blyberget; Vivhalsane; Gumasteinsfjeldet. A. alpina (L.) SPRENG. ,,Rjupebær*. ,Trodlabærgras*. (Eid- fjord). Andromeda polifolia L. ,Myrablom*. (Eidfjord). Primula scottea Hook. MHardangervidden: Lakedalsberget. 14 S. E. Selland. Lysimachia vulgaris L. Ulvik, fl. st. Gentiana purpurea L. ,Søterot*. Ulvik: Ossætbakkane; gaar i Austdalen i Osa ned til 250 m. 0. h. Vivelien paa Hardanger- vidden. G. mvalis L. Ulvik: gaar i Galden i Osa ned til 35000 Fra Hardangervidden har jeg noteret den for følgende steder: Svinteheien; Lakedalsberget; mellem Sandhaug og Langevats- hadle; Fljodal; Vivelien; ved Blyberget; Gumasteinsfjeldet; ved Valeggen. | G. campestris L. MHardangervidden: Drølstøl; Fljodal; Vivelien. Echium vulgare L. Ved veien langs Eidfjordvand 1903. Lithospermum officinale L. Eidfjord: i mængde ovenfor Tveito i Maabødalen. L. arvense L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Myyosotis caespitosa ScuHuLtz. Hardangervidden: Vivelien, 870 m. Osa. | Lappula Miyosotis MøncH. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Hardanger- vidden: Vivelien 1904, 1 kunstig eng, 870 m. o. h. L. deflexa (LLenm.) GArRCkt. Ulvik: Hydlesklyve. Eidfjord: Tveito i Maabødalen. i Asperugo procumbens L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Eidfjord: Maabø, i ur ved veien. Glecoma hederacea L. Ulvik: Skeie, mellem nogle bærbuske. Ajuga pyramidalis L. Hardangervidden: Vivelien. * glabrata Harim. Ulvik: Ossætbakkane. Galeopsis Tetrahit L. MHardangervidden: Vivelien. En form fra oreskogen inde i Osadalen passer godt til beskrivelsen af f. praecox (BRIQUET) med undtagelse af, at kronrøret er længere énd bægeret. G. Ladanum L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. å Calamintha Acinos L. Flere steder baade i Ulvik og Eidfjord. I Origanum vulgare L. Ulvik og Eidfjord, fl. st. f.pallescens Scuuutz. I uren ovenfor Sævartveit 1 Osa, 100 m. o. h. Solanmim Dulcamara L. Eidfjord: Simadalen, 1 ur. S. migrum L. Ulvik: Spaanheim, ugræs i en have. Hyoseyamus niger L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905; Osa, hvor den havde holdt sig flere aar og var indkommen med blomsterfrø. Eidfjord: Vik, i en have. Linaria vulgaris (L.) Mit. Hardangervidden: Vivelien. Digitalis purpurea L. Ulvik, fl. st. Ikke funden i Eidfjord. 1906] Floristiske undersøgelser i Hardanger. 15 Veronica agrestis L. Ulvik: Brakanes, ugræs i en have 1905. V. fruticans CrRANTZ. Gaar i Galden i Osa ned til 200 m. o. h. Ved Jutlen i Simadalen. Fra Hardangervidden har jeg noteret den for Fosli, Lakedalsberget, Vivelien og Blyberget. V. alpina L. Gaar i Galden i Osa ned til 250 m. 0. h. I Lake- dalsberget paa Hardangervidden tildels med røde blomster. Euphrasia offieimalis L. * tenuis (BRENN.) Wettst. En fra * brevipila (Burn. et GreEMLI) meget afvigende form, som har mange karakterer til fælles med * montana (Jorp.), er indsamlet paa Skeie i Ulvik; en form, der vokser paa strandeng paa Sævartveit i Osa, afviger noget 1 retning af * brevipila. * stricta (Hosrt.). Eidfjord: Osen; Sæd i Simadalen. * minima (Jace.). Hardangervidden: Lakedalsberget, 1350 m. 0. h.; ved Nordmandslaagen; Drølstøl; ved Blyberget; ved Valeggen. * latifolia (Purscn.): Hardangervidden: Fosli. * eurta (Fries). Hardangervidden: Vivelieu; Hjølmaberget; ved Veig, 900 m. 0. h.; Drølstøl. En merkelig afvigende form af * curta er funden ved Maabøvand i Eidfjord. Alectorolophus minor (Erru.) Wimu. et Gras. Gaar i Lakedals- berget paa Hardangervidden op til 1400 m. o. h. Melampyrum pratense L. ,Villkveite*. (Eidfjord Alm. som * typicum Brock særlig tilfjelds, * vulgatum (PErs.) i de lavere egne. f/. tenerum. MHardangervidden: ved Rundenut. M. silvaticeum L. Forekommer særlig som * laricetorum (KERNER), saaledes i Bakkalaup i Simadalen, 1 Vivelien og ved Blyberget paa Hardangervidden. — Ved Storlien paa Hardangervidden gjenfandt jeg den af Joman Havaas opdagede form, der ar ham er kaldt f. purpureum. (Kfr. Jonan Havaas ,Om vegeta- tionen paa Hardangervidden*. Bergens Museums Aarbog 1902. No. 5). Den vokste i rigelig mængde i en tæt skog af Betula odnrata op mod bjerkegrænsen. Blomsterne, før de var helt udsprungne, var lysgule, somme næsten hvide med et gulagtigt anstrøg, de fuldt udviklede røde. Hos den almindelige form sammesteds var de uudsprungne blomster smukt gule, de fuldt udsprungne delvis orangefarvede. Galium boreale L. Hardangervidden: Vivelien; Øynæ (Vivelisæter) ved Veig, 900 m. o. h.; paa sidstnævnte sted lav og sammen- trængt. 10 16 S. K. Selland. | [No. 5 G. verum L. MHardangervidden: Vivelien. G. saxatile L. Ulvik: Hakestad; Litlastøl. Eidfjord: Hjølmadalen. G. Aparme L. ,Tene*. (Eidfjord). | Asperula odorata L. Fl. st. baade i Ulvik og Eidfjord. Adoxa Moschatelima L. Ulvik: Galden i Osa. Eidfjord: Hjølma- dalen; ved Vøringsfossen; Tveito i Maabødalen; ved Jutlen i Simadalen. Valeriana offiemalis L. * eæcelsa (Porr.). Hardangervidden: Vive- lien. Campanula rotundifolia L. ,Fingerbjør*. (Eidfjord). Solidago Virgaurea L. ,Spanskurt*. (Eidfjord). Bellis perenmis L. Hardangervidden: Vivelien, i kunstig eng, 870 medo Erigeron meglectus Krrn. Gaar i Galden i Osa ned til 250 m. o. h. Eidfjord: Bakkalaup i Simadalen; gaar ned i Maabø- dalen og Hjølmadalen. Hardangervidden: Fosli; Vivelien. f. leucocephalus Fr. Ulvik: Galden i Osa. Hardanger- vidden: Vivelien. | Antennaria dioica GÆRTN. f. hyperborea G. Don. Ulvik: Galden i Osa. Eidfjord: Simadalen, fl. st.; ved Eidfjordvandet. f. corymbosa Hartm. Ulvik: Ossætbakkane; Galdeni Osa. Gnaphalium supimum L. Hardangervidden: Sandhaugs omegn; i strøget omkring Vivelien. lnula Helenmum L. Ulvik: Hjeltnes; indført for vistnok over 100 aar siden. Anthemis arvensis L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. A. tinctoria L. Ulvik: Øydve; Hakestad, i kunstig eng. Achillea Ptarmica L. Ved veien langs Eidfjordvandet. A. Millefohum L. MHardangervidden: Å. st. i omegnen af Vivelien. Chrysanthemum vulgare (L.) Berna. Ulvik: fl. st., vistnok op- rindelig plantet. Eidfjord: Simadalen i urer, vildtvoksende. OC, Leucanthemum L. Ulvik: mange steder. Ovenfor Eidfjordvandet. Artemisia vulgaris L. ,Bugras*. (Eidfjord). Hardangervidden: Vivelien. Petasites frigidus Fr. Ulvik: ved Langvand, 2? km. fra Opsæt. Hardangervidden: Langevatsosen; omkring Sandhaug; nær Blyberget. Carduus acanthoides L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Saussurea alpina (L.) D. C. Gaar i Galden i Osa ned til 250 mesodh. 1906] Floristiske undersøgelsør i Hardanger. 17 f. subacaulis (Læstap.) Hartm. Hardangervidden: Lake- dalsberget, 1400 m. o. h. Centaurea Seabiosa L. Simadalen. OC. Cyanus L. Ulvik: ved Skeie mølle 1905. Leontodon autumnalis L. ,Sovaresoleia*. (Eidfjord). f. asperior. WAHLENB. nigro-lanatus Fr. Hardangervidden: ved Veig nær Vivelien. f. Taraxaei L., alm. tilfjelds. Sonchus asper VizuL. Eidfjord: Vik. Crepis tectorum L. KEidfjord, mange steder. f. segetalis RorH. Sæd i Simadalen. 3 MG å er Se as AR w Bergens Museums Aarbog 1906. No. 6. Nogle Meddelelser om Næbhvalen, (Hyperoodon), og Hvidfisken, (Delphin- apterus), Af R. Collett. Hyperoodon rostratus, (Mörz.) 1776. Næbhval. A. Ved de norske Kyster. Til Norges Fauna kunne hovedsageligt blot regnes de om- streifende Individer, som næsten aarligt vise sig under Land eller strande ved vore vestlige og nordlige Kyster. Kun undtagelsesvis søge de egentlige Flokke saa nær under Land, at de kunne være Gjenstand for egentlig Fangst, saaledes som paa Fangstfeltet neden- for Isbarriéren mellem Island og Spitsbergen. Af saadanne vandrende Næbhvaler er et ikke ringe Antal i Aarenes Løb blevne dræbte eller fundne drivende døde paa for- skjellige Steder i vor Skjærgaard, især udenfor Lofoten og Vester- aalen, flere sandsynligvis oprindeligt anskudte under den store Fangst, som aarlig foregaar i Nordhavet i Vaar- og Sommermaanederne. Af vore Fangstmænd benævnes den næsten alene med dens scotske Navn Bottle-nose. Leilighedsvis kaldes den Næb-Hval, men det færøiske Navn Døgling er ukjendt hos os. Enkelte af disse omstreifende Individer have fundet sin Vei helt ned til Christianiafjorden, hvor de undertiden have vist sig lige op mellem Øerne udenfor Christiania; de fleste ere dog trufne langs Vestkysten fra Bergen af og nordover til Tromsø og Hammer- fest. Fra Øst-Finmarken kjendes ingen sikker Iagttagelse om denne Art. Den Aarstid, paa hvilken Individerne fortrinsvis have ind- truffet ved de norske Kyster, er Høsten. Dette er ogsaa overens- stemmende med, hvad Prof. FrLowzr har paavist?*) finder Sted ved de britiske Øer, idet Arten maa antages hovedsagelig blot at til- bringe Vaar- og Sommermaanederne i det nordlige Atlanterhav, men 1) Proc. Zool. Soc. Lond. 1882, p. 723. 4 R. Collett. [No. 6 Expl. opbevares i Stav. Museum. Fremdeles opbevares i Bergens om Høsten atter at vandre noget mod Syd. Ved Færøerne fore- gaar ogsaa Fangsten af denne Art næsten udelukkende paa denne Aarstid, især i September, men ikke om Vinteren eller i Aarets første Maaneder. 2 å -Jøvrigt ere Individer hos os ogsaa trufne til andre Aarstider. Flere Individer ere strandede midtvinters, fra Januar til Marts, enkelte om Vaaren i April. Ligeledes ere enkelte kjendte fra Juli Maaned; de fleste have dog, som ovenfor nævnt, vist sig i Høst- maanederne fra August til November. Ofte have Individerne været trufne (og blevne fangede) parvis. Besøg i vore Tider. De første sikre Beretninger om strandede Individer af denne Art findes først i Midten af 1800-Aarene, og af de ældre Forfattere omtales de kun sjeldent. PonTtorPPIDAN nævner - dog, at et Individ af en spidssnudet Delphin, hvis Længde var 26 Fod, blev fanget ved Fredrikshald i November 1750; dette Individ var sandsynligvis en Næbhval, og indeholdt et Foetus af 6 Fods Længde (Pontorr. 1753). 1. Christianiafjorden. Fra Christianiafjorden ere flere Ind. omtalte fra de senere Aar. I August 1846 erholdtes her saaledes paa en Gang 2 Individer; Skelettet af det ene, hvis Totall. var 23 Fod, opbevares endnu paa Chria. Museet. I Begyndelsen af Oct. 1864 strandede ved Fredriss Å et yngre Expl., hvis Totall. var omtr. 16 Fod (5210 mm.). Dette Expl. blev ført til Christiania, hvor Skelettet blev præpareret,') ligesom der toges en tro Model i Træ, der opbevares i Chria. Mus. Endvidere drev i Slutningen af Sept. 1873 2 Ind. i Land ved Fredriksstad, hvor de afspækkedes. | I Midten af Sept. 1881 indfandt sig endelig 2 Individer mellem Øerne lige udenfor Christiania; den 22de Sept. løb det ene paa Grund, medens det andet undkom. Det fangede Ind. var en Hun — med en Totall. af 22 Fod: Skelettet erhvervedes af Chria. Mus. 2. Vestkysten. Hyppigere endi Christianiafjorden og Skager- rak have Individerne vist sig eller ere strandede ved Landets Vest- kyst, især i Bergensleden og udenfor Christiansund. Saaledes strandede i Febr. 1898 en Hun med en L. af 22 Fod (eller omtr. 7 Meter) ved Ogne paa Jæderen; Skelettet af dette 1) Senere sendt til Smithson. Institution i Washington. 1906] Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 5 Museum Skelettet af et Individ, som dræbtes ved Langø udenfor Bergen den 4de Januar 1864; dettes Længde var ligeledes 22 Fod. Men især er i Otti- og Nitti-Aarene et ikke ringe Antal Indi- vider strandede ved Landets Vestkyst, fra Skjærgaarden udenfor Hardangerfjorden op til Trondhjemsfjorden.*) Det første af disse var en yngre Han med en L. af omtr. 19 Fod (6 Meter), der strandede i Daafjord paa Stordøen 14de Oct. 1881; Skelettet af dette Ind. er opstillet i Bremen. Endvidere fandtes en gammel Han drivende død udenfor Bergenskysten 25de Jan. 1884; (Craniet, der opbevares i Bergens Museum, havde en Totall. af 1829 mm. Vinteren 1888—89 fandtes atter et yngre Individ drivende i Søen udenfor Sognefjorden; store Stykker Spæk vare afrevne, sandsynligvis af Spækhuggere. De fleste af Vestkyst-Individerne i disse Aar erholdtes udenfor Christiansund og i Indløbet til Trondhjemsfjorden. Et af disse var en yngre Hun, der fangedes 25de Juli 1890; Skelettet, der var endnu blot ufuldstændigt forbenet, afgaves til Bergens Museum; Craniets Længde var 750 mm. Endvidere strandede et Ind. 31te Aug. 1890 udenfor Kvitholmen søndenfor Christiansund; og senere ere ligeledes Individer strandede ved disse Dele af Kysten i Oct. 1891, i Febr. 1892, i April 1894 og i Sept. 1901, men alle disse Exemplarer ere vandrede til Guanofabrikkerne. Endelig er ved Indløbet til Trondhjemsfjorden et Individ (ifølge Meddelelse af Conserv. STorm), strandet i 1887; dets Længde var 6 Meter. 3. Nordlands-Kysten. Det største Antal Strandinger hos os have fundet Sted i Skjærgaarden udenfor Vestfjorden og paa Yder- siden af Lofoten og Vesteraalen. Ifølge Meddelelser, som jeg i disse Egne har modtaget, synes enkelte Individer at vise sig her under alle Aarstider, og den er paa flere Steder iagttaget at følge Sildestimerne under Land. Ikke sjelden ere ogsaa Individer strandede eller blevne dræbte, men kun et ringe Antal af disse ere komne til almindelig Kundskab. De fleste Individer ere hurtigst muligt solgte til Guanofabrikkerne, hvoraf en i en Aarrække var etableret i Lofoten (Brettesnæs). 1) Flere af disse ere nærmere omhandlede af Conserv. GRIEG i Berg. Mus. Aarsberetn. 1889, No. 4, p. 19 (Bergen 1890). 6 R. Collett. [No. 6 Udenfor Borgevær ere saaledes i Aarenes Løb adskillige Indi- vider. gjort til Bytte, de fleste drevne døde eller døende under Land. Om et af disse er antegnet (Marts 1878), at den havde en Længde af 28 Fod (eller 8.7 Meter). Et af disse Individer, der strandede i April 1881 ved Svinø i Bø, var en gammel Han med en saa steil Pande, at Snuden knapt ragede frem foran denne; Craniets Længde var 1813 mm. Dens Farve var oventil næsten sort, Undersiden hvidagtig. Et andet Ind., der strandede ved Røst 20de Jan. 1898, var ligeledes en ældre Han med en Længde af 20—24 Fod (6—7 Meter). 4. Tromsø- og Finmarks-Kysten. Endelig er et ikke ringe Antal Individer fundne ved Landets nordligste Kyster op til Nordeap, og Tromsø Museum har i Løbet af de seneste Aartier gjentagne Gange modtaget Cranier eller Skeletdele af Individer, der vare fundne og blevne afspækkede udenfor denne Del af Kysten. Saaledes erholdtes i Febr. 1883 et Indv. ved Bjarkø, Vinteren 1887—88 2 yngre Individer ved Senjen, Vaaren 1888 et Ind. ved Kvalø udenfor Tromsø. | I Slutningen af Nitti-Aarene vare de endog aarvist at trætfe fra Mai til Midten af Juni udenfor Tromsø-Kysten; alene i 1898 bleve 5 St. skudte nogle Mile af Land udenfor Senjen (deriblandt 4 gamle Hanner). | Ogsaa fra Vest-Finmarkens Kyst haves enkelte spredte Med- delelser: I 1873 strandede ved Hasvig paa Sørøen et Individ, som paa Grund af Hovedets paafaldende Form havde vakt Beboernes Op- mærksomhed. Prof. Sars!) havde Aaret efter paa Stedet Leilighed til at undersøze Craniet, der viste sig at tilhøre en gammel Han (;- H. latifrons*) af denne Art. Individets Længde opgaves at have været omtr. 30 Fod (9.4 Meter); Farven oventil mørk, Undersiden lysere. I de senere Aar er yderligere et Par Individer fundne ved disse nordligste Dele af Kysten. I November 1882 erholdtes et Ind. (Længden 24 Fod) i Fugløsund i Lyngsfjorden, og indbragtes til Tromsø Museum; Tændernes Længde var 40 mm., hvoraf omtr. en Trediedel var skjult i Tandkjødet. 1) Forb. Vid. Selsk. Chria. 1874, p. 241 (Chria. 1875). 1906 ] Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 7 Endelig blev et Expl. atter dræbt ved Sørøen søndenfor Ham- merfest i Juli 1886. Ved Kysten østenfor Nordeap ere de ligeledes leilighedsvis iagttagne, og flere Ind. angives strandede i Varangerfjorden i Mid- ten af 1800-Aarene. Udvoxede Hammer. Det overveiende Antal af de hos os strandede Individer have været Hunner eller Yngre (af begge Kjøn). Af de udvoxede Hanner (H. latifrons, GRAY) kjendes blot enkelte Individer fra de norske Kyster. Om det første af disse skyldes Underretningen Dr. MatLm, som meddeler,') at han i 1873 i det anatomiske Museum i Berlin havde Leilighed til at undersøge et hidtil ubestemt Cranium af en udvoxet Lagenocetus latifrons, Gray, som åf H. J. RatTHxzx var hjemført fra hans Reise i det sydlige Norge i 1839. Dette Cranium havde følgende Maal: Ek NN eda 1778 mm. Pørste Hørde over Occipital-Kammen.....:.urvopove. 696 — smøre MHøde over Maxillar-Kammen..:.-siorvavvae 800 — Mindste Afstand fortil mellem Maxillar-Kammene ..... 25 — Den ene Maxillar-Kams største Bredde fortil ......... 211 — Høiden mellem Maxillar-Kammene ....-.ouaneunemnemene 455 — Dere vers Vænesde Sars tasfevss CSOASTIT IG LAN, en I 1873 strandede, som ovenfor nævnt, et Expl. ved Sørøen søndenfor Hammerfest. Craniet af dette Ind., tilligemed nogle andre Skeletdele, bleve senere (i 1877) nedsendte til Tromsø Museum. Craniets Totallængde er 1710 mm. I 1881 modtog Chria. Mus. Craniet af en spaek] Han, strandet ved Bø i Vesteraalen i April s. A. Dette Cranium, som manglede Underkjæven, havde følgende Maal: EET OE 1813 mm. VIDT SITI EG EE EE 895 — Maallåir Kammens Bredde oventil ......-.oromevieeer 260 — HHøiden mellem Maxillar-Kammene .>:.s.ovvvolasnnder 630 — Endelig tilhørte ogsaa, som ovenfor nævnt, det i Jan. 1884 i Kilstrømmen ved Bergenskysten drivende Individ en gammel Han. Af dette Ind. blev ligeledes blot Craniet opbevaret; dette havde, ifølge Conserv. GRIEG, følgende Maal: LEE LETING ea er 1829 mm. Største Høide over Oceipital-Kammen ....-.»+vvvrr 680 — 1) Göteborgs och Bohuslåns Fauna. Ryggradsdjuren, p. 151 (Göteb. 1877). 8 | R. Collett. Største Høide over Maxillar-Kammen.....avavauvss Mindste Afstand mellem Maxillar-Kammene Høiden mellem Maxillar-Kammene......vauvvanaver | Underkjævens Lærrde 1 1530 — Den venstre Maxillar-Kam var 45 mm. høiere, end den høire. B. I Nordhavet. Fangstens Udvikling. Den store aarlige Fangst i Nordha- vet af Næbhval synes først at have taget sin Begyndelse i 1877 af de scotske Hvalfangere. I 1882 begyndte ogsaa enkelte af de norske Sælfangere at fange Næbhval, og der hjembragtes i de første Aar et ringe Antal af denne Art ved Siden af Sælfangsten; men først fra 1883 af udrustedes særskilte Skibe udelukkende til denne Fangst. Fra 1883 til 1885 blev denne dreven alene af et enkelt Fartøi, og indbragte i disse Aar mellem 30 og 60 St. aarligt. Efterhaanden deltoge flere Fartøier, saaledes at Fangsten i 1884 (fra 8 Fartøier) var 211 St., i 1885 (fra 22 Fartøier) over 800 Sti. Senere er Fangsten gaaet stærkt fremad, Fartøiernes Antal er steget til omkr. 60 (hvortil komme de i Fangsten deltagende Sæl- fangere), og det samlede Antal dræbte Næbhval har i en Aarrække været mellem 2500 og omkring 3000 St. aarligt, (i 1896 endog omtr. 3300 St.). Fangstens aarlige Værdi har været indtil omkr. "/, Million Kroner. Fangstfeltets Udstrækning. Det egentlige Fangstfelt for de norske Fangstmænd er fra 66" til 60" N. B., og fra Iskanten øst- over indtil 5 eller 6" V. L. Fangstmændene fra Tønsberg eller Sandefjord, der drage ud I Slutningen af Marts Maaned, møde som Regel Næbhvalen først et godt Stykke tilhavs; leilighedsvis erholdes Individer allerede under 62" N. B. og 29 Ø. L., altsaa noget nordvest af Shetlands-Øerne, men i Regelen træffes de først betydeligt længere af Land. Længere mod Nord gaar Hvalen noget nærmere under Land, og den kan leilighedsvis iagttages under Udseilingen kort udenfor Lofotøerne. For Tromsø-Fangstmændene er Malangen (eller Sundet mellem Senjen og Kvalø) den almindelige Udseiling; her træffes gjerne de første Individer i omtr. 80 Kilometers Afstand fra Landet. Hovedmassen træffes i Bassinet nordøst for Island og nord for Færøerne; her er Nordmændenes Fangstpladse, (ligesom det tidligere 1906] Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 9 var for Englænderne). Under Fangsttidens Begyndelse, eller om Vaaren, søges den helst omkr. 679? N. B., medens den da pleier at være sparsom længere mod Syd. Tøvrigt streifer Næbhvalen om i hele de af Golfstrømmen be- rørte Dele af Nordhavet, dog sjelden østenfor 159 østlig Længde. Ikke sjelden træffes de af Sælfangerne mellem 70 og 739 N. B,, saasnart disse ere komne ud af Isen efter Ungfangsten omkring Midten af April, og de kunne træffes mod Nor dlige op til 76* N. B,, eller omtrent paa Høiden af Beeren Eiland, men uden regulært at komme nærmere denne Ø, end 15" L. Ø. Leilighedsvis ere dog Indi- vider tagne endnu nordligere, under 77" N. B., eller vestenfor Spits- bergens Sydspids. | Da den undgaar Ismarkerne, der ere uberørte af det varme Golfvand, findes den sjeldnere vestenfor en Linie, der kan trækkes fra Jan Mayn over Islands Nordvest-K yst. | Et Aar fangedes dog adskillige Individer paa en Banke omtr. 100 Kilom. vestenfor Jan Mayn; ifølge Capt. PEDERSEN ,tilhørte disse alle en Flok, der vare sorte overalt, og havde en eiendommelig tilspidset Rygfinne. De viste sig meget spage.* Sandsynligvis har dette været en Hjord, bestaaende alene eller hovedsageligt af yngre Hunner. | - Tilholdssted. Næbhvalen har sit Tilhold paa det dybere Vand hen under den store Isbarriére. Her finder den den rigeste Adgang til sin Føde, Cephalopoder og Sild. Isen selv synes den at undgaa. De dukke aldrig under Is- kanten; blive de anskudte nær denne, sætte de altid afsted mod aabent Vand, og træffe de under sin Færd paa et drivende Isflag, tage de altid behørig Afstand fra dette. Dog kan den undertiden træffes i de større aabne Canaler mellem Ismarkerne, hvis Vandets Temperatur her er over 0. Iøvrigt vexler, som bekjendt, Isbarriérens Beliggenhed noget i de forskjellige Aar, og hermed ogsaa Næbhvalens Tilholdssted. Enkelte Aar kan saaledes en Is-Kile strække sig langt ned nord- vest for Island; Hvalerne samle sig da ofte ved denne Kant, og Fangsten kan her blive heldig. Den Dybde, over hvilken Næbhvalen fornemmelig har sit Tilhold, er omkr. 1000 Favne (eller 1800 Meter). Dog kan den ogsaa undertiden træffes paa grundere Vand. Saaledes viser den sig ofte flokkevis paa Grunderne nær Færøerne og under Island, naar den har en Silde- 10 — R. Collett. | [No. 6 stim foran sig, og den kan herunder forfølge denne helt ind under Stranden.*) | Ankomst og Afreise. Omkring Midten af April, eller noget senere, om Hav-Temperaturen er lav, kommer Næbhvalen trækkende i Retning fra Færøerne nordover mod Fangstfeltet. Herunder be- væge de sig gjerne i Kanterne mellem det kolde og det varme Vand, og spredes efterhaanden i Mai og Juni over Fangstfelterne. Vandringen mod Nord foregaar iøvrigt ganske uregelmæssigt, og store Flokke kunne undertiden træffes allerede i Begyndelsen af Marts noget nord for Færøerne. Mange Individer synes at forblive i de sydlige Dele af Feltet, eller i Havet omkring Shetland og Fær- øerne, men Hovedmassen søger efterhaanden nordover til de nord- ligere Fangstfelter, hvor de streife vidt omkring, og holde sig hele Sommeren over. Sidst i Juli drage de fleste atter mod Syd, og Trækket gaar nu nærmere Island, end om Vaaren, da Hav-Temperaturen her er nu høiere. Ved Færøerne foregaar, som ovenfor nævnt, den væsent- ligste Fangst i September. Paa Fangstfeltet trætffes de dels enkeltvis, dels i mindre eller spredte Flokke, oftest 4 til 6 Stykker, og sjelden over et Snes i Følge, men leilighedsvis slaa smaa Flokke sig sammen, og spredes atter. Og skjønt de fremdeles maa antages at være tilstede i Tusin- der, er deres Antal i de senere Aar øiensynlig aftaget, og Fangsten vil maaske efterhaanden ophøre, da denne neppe altid dækker Udgifterne. Næbhvalen er gjerne 1 uafbrudt Bevægelse. Undertiden kan paa enkelte Dage Flok paa Flok trække i en bestemt Retning, uden at standse (som de pleie) for Fartøierne eller Baadene, og under disse Omstændigheder kunne de efterstræbes den hele Dag uden at kunne kommes paa Skudhold. De udvoxede Hanner, (som Fangstmændene kalde Oxer), gaa i Regelen for sig selv, blot optagne med at søge Føde. Møder en Flok saadanne Hanner en anden Stim, der bestaar af begge Kjøn, kunne alle en Stund boltre sig om hinanden, indtil Nysgjerrigheden er tilfredsstillet, og Flokkene fortsætte atter hver til sin Side. Unghannerne, der allerede i Afstand ere kjendelige fra Hunnerne ved sit noget buttere Hoved, gaa oftest i Følge med disse, i Regelen 1) Den Jste August 1884 saa Capt. LAUENBORG paa en Grunde ved Cap Langenes (Island) paa en Gang flere Hundrede Næbhvaler, men Vandet var da »helt opfyldt" af Sild. 1906] Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 11 en Han og 3 til 4 Hunner. Uenighed, eller Kampe om Hunnerne synes aldrig at finde Sted. Farve. De unge Individer af begge Kjøn ere mørkt graabrune, næsten sorte, og temmelig. ensfarvede uden lysere Bug; lysfarvede Unger kjendes ikke. Med Alderen bliver Farven noget lysere; den gamle Hun viser sig saaledes i Vandet næsten gulagtig graa, men er i Virkeligheden mørkere, naar den ligger fanget paa Land. Bugen er altid lysere, end Legemets øvrige Dele; enkelte Individer have lyse og temmelig skarpt begrændsede Pletter paa mørkere Bund, hos andre er Bugen lys, men med uregelmæssige mørke Tverstriber. Den gamle Han er endnu lysere, end den gamle Hun. Hovedet er mer eller mindre smudsigt gulhvidt, og kan i Søen synes under- tiden næsten helt hvidt; bagover bliver Farven mere graa. Bugen er næsten altid hvidagtig. OQgsaa enkelte Hanner ere hvidplettede, og de ældste Individer kunne være graahvide over hele Legemet. Udseende. De gamle Hanner ere paa lang Afstand kjendelige fra Hunnerne ved sit eiendommeligt formede Hoved. Dette sammen- lignes af Fangstmændene med en Tøndebund; det er afrundet paa Siderne, og med steil, næsten lodret Pande, der næsten dækker det korte Næb. De benævnes derfor ofte ,Tøndebundere*. De noget yngre Hanner have mindre steil Pande og noget mere uddraget Næb, og derfra er der alle Overgange til Hunnernes ud- dragne Næb og deres paa alle Kanter mere afrundede Pande. Størrelse. De fleste fangede Individer have en Længde af 16—-20 Fod, eller 5 til 6 Meter; undertiden faaes Individer paa om- kring 25 Fod (eller 7.8 Meter). Capt. INGEBRIGTSEN har faaet et enkelt Ind. med en Længde af 28 Fod, eller 8.7 Meter, og Capt. PEDERSEN har fanget en gammel Han, der var næsten 30 Fod lang, eller 9.4 Meter; rundt Kroppen maalte dette Ind. 5.3 Meter. Samme Længde havde et ovenfor omtalt Ind., fanget ved Sørøen i 1873. Tender. Hos de gamle Hanner findes, som bekjendt, en kort og spids Tand fortil paa hver Side af Underkjæven. Disse Tænder ere dog ikke tilstede hos alle Hanner, eller den kan findes blot paa den ene Side. Længden er omkr. 40 mm., (hvoraf en Trediedel er skjult i Alveolen). Hos de yngre Ind. findes de ikke. Væsen. Af Væsen ere de nysgjerrige. Ofte kunne Fangst- mændene, naar en Næbhval i stor Fart driver forbi Fartøiet, faa den til at standse ved Hjælp af Skrig og Banken ombord. Iløv- rigt synes de at søge hen mod Fartøierne, naar de se Propellen 12 R. Collett. [No. 6 i Bevægelse; undertiden kan saaledes en hel Flok af Nysgjerrighed komme sættende lige hen mod dette, og de dukke da gjerne, men komme hurtigt op igjen i Nærheden af Fartøiet, og kunne nu ligge en Tidlang stille, og synes med sine store Øine ligesom at betragte dette. Herunder gives ofte Fangstmændene Leilighed til Skud. Enkelte Dage synes de at være spagere end i andre, da de kunne være sky og mistænksomme; de fleste ældre Fangstmænd tro ogsaa at have erfaret, at de ere blevne mere sky med Aarene paa Grund af den stærkere Ffterstræbelse. Hunner med smaa Unger pleie i Regelen at være sky og forsigtige. i Længden af den Tid, som Næbhvalen kan tilbringe under Van- det, opgives af Fangstmændene at kunne være mindst 2 Timer. Capt. LAUENBORG iagttog saaledes med Sikkerhed et Individ, som gik tilbunds med Linen i Ryggen, og ikke viste sig paa Overfladen før efter noget over 2 Timers Forløb. Den gik da atter øjeblik- kelig tilbunds, som om intet feilede den. , Et anskudt Ind. forlades nødigt af de øvrige, saalænge den er i Live, og disse kunne følge den i lange Strækninger, og dukke med den i Dybet; men da de friske oftest komme hurtigere til Vandfladen, end den saarede, der jevnlig maa slæbe paa en lang Line, vise de herved ofte Fangstmændene Stedet, hvor den sidste kan ventes. Er Individet dødt, forlades det strax af de øvrige. Kommer en Unge nærmere Fartøiet, end Moderen finder raa- deligt, er den strax indenfor Ungen, og Moderen kommer da ofte Fartøiet saa nær, at den kan skydes. Af Naturel ere de godmodige, og angribe aldrig frivilligt Baa- dene. At de dog kunne være farlige for disse, er en Selvfølge, især naar de ere haardt saarede. Undertiden springe de helt løst af Vandet; dog hænder dette ikke ofte, men iagttages undertiden foran et Uveir, men oftere un- der Dødskampen. De falde da ned paa Siden. Udaandingslyden (,Blaasten*) er, paa Grund af den for- holdsvis store Næseaabning, kort i Modsætning til Bardehvalernes. Den kan dog høres i stille eller taaget Veir i en Afstand af omtr. 5 Kilom. Føde. Næbhvalens hovedsagelige Føde (paa Fangstpladsene) synes at være Cephalopoder, (saasom Gonatus fabricii, ifølge APPELLØF 1902). Leilighedsvis faaes ogsaa Individer (paa de sydlige Fangst- pladse), som have Sild i Ventrikelen, ligesom det er berettet (men 1906] Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 13 Kilde kan ikke opgives), at der er fundet Sei (Gadus virens) i dens Ventrikel. Naar Hvalen sønderlemmes, vil Sild eller Blæksprut ofte vælte ud af Svælget, og Silden kan være saa frisk, at den bliver spist ombord. Undertiden synes den ogsaa at nære sig af Plancton-Crustaceer (Thysanopoder, ,Kril*), og der er fundet indtil 17 Liter af denne Føde i dens Ventrikel. Ikke sjelden viser Næbbet sig at være slidt i Spidsen, og Fangstmændene antage, at dette kan være bevirket under dens Forsøg paa at optage Bunddyr (saasom Echinodermer og Mollusker). En Fangstmand (Capt. LAUENBORG) har saaledes ved en enkelt Leilighed fundet ,Ler, blandet med knuste Skjæl og Sneglehuse* i dens Mavesæk. Forplantning. Omtrent 2 Trediedele af de i Nordhavet fangede Næbhvaler ere Hunner og yngre Hanner. Unger ere forholdsvis sjeldne, og de gamle Hanners Antal er (her) betydeligt ringere, end Hunnernes, maaske blot en Tiendedel af det hele Antal. Det er sandsynligt, at idethele blot de yngre Individer deltage i Forplantningen. OQg da en Han om Forsommeren ofte sees i Følge med 2—3 Hunner, er det tænkeligt, at Næbhvalen er polygam. Senere paa Sommeren gaa Hannerne mere for sig selv, og Parrings- tiden synes da for de fleste at være forbi. Ynøgletiden synes idethele at indtræffe noget uregelmæssigt. Paa Fangstpladsene vil i Vaar- og Sommermaanederne Fostrenes Længde*) i Regelen variere mellem 1 og 6, til 8 Fod (indtil 2"/, Meter). Det mindste undersøgte Exemplar, udtaget af Moderen i Midten af Mai, maalte 209 mm.; Chria. Museet eier 2 Expl., ud- tagne 14de Mai (1889), hvis Totall. er 245 mm. og 370 mm. Et Foster, udtaget af Hunnen i Slutn. af Juni 1885, (omtalt af Juzr 1886), maalte 11 Fod (3.7 Meter), og maa antages at have været nær fuldbaaret. Samtidigt med det sidstnævnte store Foster fandtes nyfødte Unger, ligesom flere Hunner bleve trufne med ganske smaa Fostre, og disse Hunner maa saaledes antages at have født om Vaaren. 1) Dog maa bemærkes, at Undersøgelser af Fostrene idethele kun sjeldent ere blevne anstillede. Da Individerne afspækkes i selve Havet, er det i Regelen blot, hvor Hunnerne tydeligt sees at være drægtige, at Fosteret undertiden undersøges. 11 14 R. Collett. [No. 6 | Parasiter. Paa Hovedet, især i Mundvigerne, findes altid Cyamus i Mængde. Paa ”Tænderne ere undertiden fæstet en Cirripedie. Endoparasiter synes at være forholdsvis sjeldne. Fangsten varer i de 3 Maaneder April, Mai og Juni; den bedste Fangst pleier at gjøres fra Begyndelsen af Mai til Midten af Juni. | Af Unger blive forholdvis faa dræbte, af Voxne omtrent lige mange af hvert Kjøn; foruden de gjennemsnitlig 3000 St., som aarlig for Tiden blive skudte og afspækkede, gaa omtr. 8—10 Procent tabt, der i Regelen blive et Bytte for Haakjærringerne. Næbhvalen skydes med. Kanon-Harpun, hvortil er fæstet en Line, omkr. 900 Meter lang, dels fra selve Fartøiet, dels fra Ro- baade. De fleste skydes fra Baadene, der have omtr. 25—30 Fods Længde. | De færreste Individer (maaske neppe over 5 pCt.) dø af det første Skud. Er Hvalen anskudt, lades den løbe med Linen; naar den atter kommer op til Overfladen, fæstes den med Haandharpuner, hvortil er fastgjort en Line af 20 Favnes Længde, eller der gives (hvad der er det almindelige) et nyt Skud. Saasnart Dyret har faaet en Haandharpun 1 Livet, hales den * tæt ind til Baaden, for at den kan ,lændses*, d. e. stikkes paa de ømmeste Steder med en lang skarp Kniv eller Landse. Paa denne Maade holdes Hvalen gaaende i Vandskorpen, indtil den har for- blødet sie. Den dør hurtigst ved Lændsing i Nakkeleddet, der over- skjærer Rygmarven; ligeledes søger man at naa Hjerte eller Lunge ved at den stikkes bag Finnerne. Bliver Lungen saaret, ryster den over hele Legemet, og begynder da hurtigt at blæse Blod, og Dødskampen begynder. Større Hanner med tykt Spæklag kunne vanskelig naaes sik- kert i Nakkeleddet; undertiden maa her først udskjæres et Stykke Spæk, forat Landsen kan naa ind. Denne Operation i Spækket synes Hvalen aldeles ikke at mærke. Er Linen klar i Baaden, er der ingen Fare for Baad eller Mandskab, men løber denne uklar, efterat Hvalen er anskudt, kantrer Baaden i et Øieblik. I Regelen angriber Hvalen aldrig Baad eller Fartøi, men gaar gjerne, naar den er anskudt, lodret tilbunds; dog har det hændt, at den har faret mod Baaden, og endog med Snuden stødt Hul i denne. 1906] Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 15 Enkelte store Hanner kunne løbe ud 6 Liner (å 120 Favne), eller indtil 700 Favne (1300 Meter); i Regelen er Længden ikke over 2'/ eller 3 Liner, eller 3—400 Favne. Har Skuddet ram- met Dyrets Forende, løber den i Almindelighed ikke over 50—100 Favne Line. Bliver den anskudt under Uveir, maa den undertiden gaa længe i Linen, indtil 1—2 Døgn, før Baad kan sættes paa Vandet, og den kan faa Dødsstikket. I Regelen tabes Hvalen under disse Omstændigheder, og den forsvinder med sit Saar. Dødskampen er gjerne lang og haard, og den kan ofte ligge længe endnu før de sidste voldsomme, Trækninger begynde. Øvede Lændsere vedblive derfor at lændse, for om muligt at træffe Nakke- leddet, da Døden paafølger øieblikkelig. Under Dødskampen er den voldsom og farlig at komme nær. Den er temmelig seiglivet, da Forblødningen paa Grund af Spæk- kets Tykkelse og Fasthed foregaar temmelig langsomt. I Begyn- delsen gaar Hvalen langsommere, senere voldsomt i Ring, kaster sig høit i Vejret, og slaar med Halen. Vandet staar 1 et Skum, blandet med Blod, og Baadene maa holde sig i god Afstand. Døds- kampen varer oftest '/; Time, indtil Hvalen endelig lægger sig paa Siden og dør. Undertiden kunne flere Næbhval fældes af samme Stim, meni Regelen flygter Flokken bort ved første Skud, især om Skuddet feiler. Er Veiret godt, og et Stim nærmer sig, lader man dette komme ganske nær Baaden, før man lader Skuddet gaa. Træffer det første Skud, ere Chancerne gode for at faa flere. Det anskudte In- divid sætter tilbunds, og de øvrige 1 Flokken følge efter; alle blive da nede i 10—20 Minutter, under hvilken Tid deres Gang kan iagttages fra Retningen af den Baad, hvortil den anskudte er fæstet. Endelig kommer en og anden af de friske op, og den saarede der- iblandt; de andre Baade maa da passe Øieblikket, og skyde. Imid- lertid har den første Baad faaet dræbt sin Hval, bugseret denne til Fartøiet, og er atter færdig til Fangst. Har Fartøiet 4—5 Baade at raade over, kan det i heldige Tilfælde faa 4—5 ee af et større Stim. Udbytte. Gjennemsnitlig udvindes af hvert Individ omkr. Ton Olie (= 1000 Kilo, eller 10 Tønder) eller lidt mindre, men mange Indiv. fanges, hvoraf neppe udvindes '/; Ton. Af en gam- mel Han kan udvindes 2"/. Tons udkogt Olie, eller 25 Tønder; saa- danne store Individer ere dog sjeldne. OE 16 BR. Collett. [No. 6 Spækket i Hovedet og langs Kjæverne give, naar de blive friskt dampede, en klar Olie af fin Kvalitet. Af et middelstort Individ kan udvindes omtr. 12 Liter af denne Olie. Kjødet er i fersk Tilstand velsmagende og kraftigt; Spækket er uanvendeligt til Føde. Delphinapterus leucas, (Paruu.) 1776. Hvidfisk. Å. Ved de norske Kyster. Hvidfisken er ved de norske Kyster en uregelmæssig Gjæst, i Regelen sparsom og tilfældig, skjønt den iagttages saagodtsom aarligt, og den har herunder (siden Ottiaarene) udstrakt sine Besøg helt ned til Christianiafjorden. Under særegne, endnu ikke fuldt opklarede Forholde ved Havvandet kan den optræde ved vore Kyster i store Masser, hvilket i vor Tid var Tilfældet i 19038—1904. De fleste hos os omstreifende Individer beskrives som helt hvide, og det er saaledes hovedsageligt de fuldt udfarvede, som foretage disse Udflugter til vore Kyster. Dog ere ogsaa yngre Individer fangede. A. Tidligere lagttagelser. Ved Finmarken har et eller andet Individ af Hvidfisken vist sig saagodtsom aarligt, og den er her vel kjendt af Befolkningen. Under disse Besøg har den ikke været bunden til nogen bestemt Aarstid, men den kan indtrætfe saavel Vinter, som Sommer, og Individerne kunne undertiden opholde sig i samme Kgn det hele Aar, eller længere. Flere have i Aarenes Løb, (lige fra 30-Aarene) været fangede eller dræbte. Oftest har den maaske vist sig i Varangerfjorden, (hvor den hos Finnerne har sit eget Navn), og den er her ofte iagttaget lige ind mod Fjordens Bund. I Regelen har den vist sig enkeltvis, men undertiden ere flere i Følge. I Mai 1875 saaes saaledes en Fiok paa: 4 St. udenfor Mortensnæs; I Mai 1881 drev et Ind. iland ved Makur; et Par individer havde sit Tilhold hele Vinteren 1881—82 i Karlebotn i Varangerfjorden, og endnu i Slutningen af Juli s. A. blev. 1906] Nogle Meddelelser om Næblvalen og Hvidfisken. 17 et Ind. der muligens var et af disse, iagttaget udenfor Mortensnæs af Hr. Norpvi. Qgsaa Sommeren 1884 havde en hel Flok sit Tilhold i Varan- gerfjorden. I Mai iagttoges de første Gang, og Flokken talte da omtr. 20 Individer. I Juni s. A. bleve 2 af dem dræbte ved Pad- deby udenfor Vadsø, og i Juli et Ind. ved Elvenæs i Syd Varanger; endnu i Midten af August blev et enkelt Ind. iagttaget ved Næsseby, i Varangerfjordens Bund. Senere er den jevnlig iagttaget saavel i denne Fjord, som uden- for Øst-Finmarken; saaledes viste et Ex. sig Vaaren og Sommeren 1895 paa Vardø Havn i Midten af Juni, ligesom den i Mai s. Å. saaes ved Syltefjord, og i Mai 1896 udenfor Mehavn. I Vest-Finmarken har den vist sig noget sjeldnere, men er dog undertiden iagttaget af Fiskerne udenfor Magerøen. I 1855 havde et Ind. i en hel Uge sit Tilhold i Altenfjord udenfor Talvig. I de senere Aar er et Ind. skudt ved Galten paa Sørøen 23de Juni 1897; (Huden af dette Ind. er opstillet i Trondhjems Museum). I Tromsø-Egnen og i de nærliggende Fjorde er Hvidfisken ligeledes af og til iagttaget. I Juli 1877 havde et Ind. sit Tilhold i Balsfjorden. Vinteren 1880—81, da Drivisen dette Aar nærmede sig Lan- dets nordlige Kyster, (hvor enkelte Isbjerge endog stødte under Land), viste den sig gjentagne Gange saavel i Finmarken som i Tromsø-Fjordene, og enkelte opholdt sig her indtil langt wdå paa Vaaren. Saaledes bleve et Par Individer atter iagttagne i Balsfjor- den indenfor Tromsø endnu i Mai 1881. I 1884, da den, som oven- for nævnt, iagttoges paa mange Steder i Øst-Finmarken, saaes den lige- ledes paa mange Steder udenfor Tromsøkysten, og trængte tildels langt ind i Fjordene; i Juli 1887 blev et Ind. observeret i Malangen- fjord af Conserv. SCHNEIDER, og 26de Juni 1896 saa jeg selv et Ind. i Tjelsund søndenfor Tromsø. Fra Landets vestlige kyster foreligge kun faa sikre Iagttagelser om denne Art fra disse Aar. Ved Nordlandskysten ere de idethele kun sjeldent iagttagne; i Aug. 1862 saaes et Ind. i Saltdalsfjorden søndenfor Bodø; et andet havde hele Vinteren 1868—69 Tilhold i samme Fjord, skjønt den oftere blev jaget og anskudt. Ved Rødø blev et Ind. iagttaget i 1893. OJR å 18 R. Collett. | [No. 6 I April 1899 viste en liden Flok sig ved Indløbet til Trond- hjemsfjorden, og et Ind., hvis Længde var 4 Meter, blev her fanget den 29de April, (Skelettet i Thjems. Mus.). Ved Sydkysten. Endelig have gjentagne Gange enkelte Indi- vider eller smaa Selskaber fundet sin Vei lige ned til Christiania- fjorden og de tilstødende Dele af Kysten. | I Slutn. af April 1883 blev første Gang seet et Ind. inde i Bundefjorden, saaledes lige udenfor Christiania; den var ,snehvid*, og vakte Opmærksomhed ved gjentagne Gange at springe op over Vandskorpen. I Juli 1884 viste atter et eller flere Ind. sig i og udenfor Christianiafjorden. Den 27de Juli iagttoges den udenfor Frederiks- - stad; den beskreves som hvidagtig, og havde en Længde af omtr. 15 Fod. Den laa længe paa grundt Vand, med Ryggen halvt oven -Vandskorpen, blev anskudt, men undkom. Dagen efter iagttoges et andet Ind. mellem Drøbak og Næs- odden af Mr. Cocxs (en for de nordiske Cetaceer specielt interes- seret Naturforsker). Qgsaa denne viste sig gjentagne Gange oppe for at aande, og Mr. Cockxs antog, at den var en fuldvoxen Han. Endnu den 6te August s. Å. blev den af Fiskerne seet i Bunde- fjorden, og sidst udenfor Holmestrand, hvor den havde Tilhold i et Par Dage mellem 1lte og 13de August; enkelte Iagttagere antoge, at der nu vare 2 i Følge. | I August 1895 blev atter ,en hvid Springer* iagttaget i Chri- stianiafjorden, og i 1898 et Ex. udenfor Hvaler; men om disse mangle videre Oplysninger. Sandsynligvis have disse Hvidfiske fulgt Makrel- ler Sildesti- merne under Kysten og ind i Fjordene. Under sine Vandringer have de oftest holdt sig over det grundere Vand; det Ind., som jeg. (som ovenfor nævnt) iagttog i Tjelsund søndenfor Tromsø i Juni 1896, svømmede ligeledes langs Land, og lignede i Afstand en hvid Bølge, der af og til viste sig paa den speilblanke Vandflade. Ogsaa i tidligere Aar er Hvidfisken leilighedsvis iagttaget ved vore sydlige Kyster. I 1832 blev et Ind. fanget ved Farsund, idet den ved høit Vand gik ind i Skroget paa et sunket Skib, hvorfra den, da Van- det faldt, ikke kunde komme tilbage.*) Den havde været iagttaget 1) RascH, Naturhistoriske Notitser fra en Reise Sommeren 1833 (Mag. f. Å Naturv. 2 R. 2 B. p. 3808), Chria. 1836. p DENE ve) ra 1906] Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 19 udenfor Byen i 2 Aar, og ,antoges at have skadet Fiskeriet pr at fordrive Fisken fra de sædvanlige Grunde*. B. Indvandringen 19083 og 1904. Omkring Nytaar 1903 stødte Hvidfisken i et i vor Tid ukjendt Antal under Land ved Norges nordlige Kyster, fangedes i Mængde især i Varanger- fjorden og ved Vardø, viste sig efterhaanden Vaaren 1903 (oftest i April) hele Kysten nedover lige ned i Christianiafjorden og ved Grændsetrakterne mod Sverige, blev efterhaanden sparsommere i Løbet af Høsten og Vinteren, uden dog helt at forlade Landets Kyster dette Aar. En Del af denne indvandrede Stamme synes nemlig hele den paafølgende Vinter at have havt Tilhold ved eller nær vore Kyster, idet de allerede ved Nytaar 1904 vare tilstede ved Vardø; spredte Individer iagttoges ogsaa dette Aar og Vaaren og Sommeren hist og her ved Kysten lige ned i Christianiafjorden. I Løbet af Høsten 1904 syntes de helt at være forsvundne fra det norske EG omraade. Samtidigt med denne hos os hidtil ukjendte Invasion af Hvidfisk indfandt liseledes Russekobben (Phoca groenlamdica) sig i enorme Masser, 1 ringere Antal ogsaa Ph. foetida; samtidigt sloge de store Fiskerier i Landets nordlige Landsdele næsten helt feil, idet Torsken i alle de første Maaneder af 1903 saagodtsom helt udeblev i dette District, og selv de stationære Stammer af Gadider vare i dette Tidsrum her næsten forsvundne. 1. Ved Finmarkskysten viste Hvidfisken sig ved Vardø allerede i Januar, og flere bleve herunder fangede; sandsynligvis har Ind- vandringen begyndt allerede i Slutningen af 1902. | I Februar stødte uophørligt smaa Flokke ind under Kysten, og trængte ind i Varangerfjorden, og mindst 40 St. bleve fangede; enkelte af Individerne havde Unger med sig. I Marts vare de frem- deles talrige, men mange af de nu ankomne vare yngre. I April viste de sig noget mere spredte, men flere fangedes endnu, saaledes 17 St. i Løbet af nogle Dage omkring Midten af Maaneden ved Næsseby, inderst i Varangerfjorden. Den 26de April iagttoges de i store Flokke at trække i Bussesund (mellem Vardø og Fastlandet). I Mai var Antallet i Varangerfjorden atter betydeligt; flere Stimer kunde sees udenfor Fjorden og langs Landet, og daglig fan- gedes Exemplarer, saaledes at inden Midten af Maaneden vare mindst 100 St. fangede siden Invasionens Begyndelse. Endnu 26de Mai saaes de i Flokke paa flere Hundrede Dyr, og alene paa denne Dag bleve atter 40 St. skudte (til en Værdi af omtr. 2500 Kr.). 2. Fra Vest-Fimmarken omtales de allerede i Februar, da et Expl. blev skudt ved Kjelvik i Porsangerfjorden; de iagttoges nu i denne Fjord jevnlig udover Vaaren, og vare endnu i Slutningen af Juni tilstede flokkevis udenfor Kolvig (i Fjordens indre Dele.) I Repperfjord og ved Kvalsund saaes Flokke endnu 13de Juli. 3. Fra Kysten søndenfor Tromsø ere de første omtalte i April. I Slutningen af denne Maaned fangedes et Expl. (11 Fod langt) i Garn i Lofoten, og senere bleve flere udvoxede Individer fangede her i Slutningen af Mai. Ved Nordlands Kyster saaes et Expl..den 30te April ved Rødø; i Begyndelsen af Juni blev atter her dræbt et Expl. (L. 14 Fod), og den 13de Juni saaes en hel Flok, hvoraf 2 Expl. (10 og 12 Fod lange) bleve dræbte. Udover Høsten saaes ved Rødø flere Gange Individer i Løbet af September, sidste Gang 20de November. 4. Ved Sydvest-Kysten iagttoges de ligeledes tidligt i April. I Midten af denne Maaned indfandt saaledes en Flok sig i Trond- hjemsfjorden, og trængte herunder lige op 1 Beitstadfjorden, eller omtr. 150 Kilom. fra Fjordmundingen. Udenfor Søndmør saaes de ligeledes i April, saavel i den ydre Skjærgaard, som inde i Fjordene (saasom ved Ørskog), og de holdt sig i Trakten hele Sommeren udover, da et Par Expl. atter viste sig ved Ørskog den 17de Juni. I Skodjefjord blev et Expl. (med en Længde af 4.2 Meter) fanget 28de Mai, ligesom et Ind. samme Dag blev dræbt ved Florø. Endnu den 21de August blev et Expl (med en L. af 13 Fod) skudt ved Bjugn i Trondhjemsfjord. I Bergensleden og Hardangerfjorden viste de sig ligeledes allerede i Begyndelsen og Midten af April (ved Utne, Ulvigsfjord, ete.); et Expl. blev dræbt ved Halsenø i Søndhordland 26de Mai. I denne Trakt bleve de atter iagttagne i August i Kors- og Fane- fjord, og i Fjordene i Ryfylke; et Expl. blev, ifølge Conserv. GRIEG, i denne Maaned dræbt ved Bildøbakken i Fjeld (udenfor Bergen). 5. Ved Sydkysten indfandt de sig, ligesom paa den øvrige Del af Kysten, i April. Mellem 13de og 24de April saaes et Expl. daglig i Bundefjord udenfor Christiania, og den 30te April iagttoges et Expl. gaaende frem og HDR i Elven mellem Frederiksstad og Sarpfossen. OG APR 20 R. Collett. | [No. 6 1906] | Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 21 Ligeledes saaes de i April i Drammensfjord, og flere Ind. sam- mesteds i Slutningen af Mai; den 27de Mai blev et Expl. dræbt i Drammenselven ved Hougsund. I og udenfor Cristianiafjorden viste Hvidfisken sig fra og til hele Sommeren udover indtil ud paa Høsten. Lige udenfor Chri- stiania By havde saaledes et Par St. fra 16de til 27de Juli sit Tilhold i Bundefjorden; senere saaes her et Expl. 1ste September, og 2 Expl. 11te November. I Glommen saaes et Par St. opunder Sarpfossen fra 20de til 26de Juli, og senere sidste Gang 1 Midten af August. Endelig iagttoges de udenfor Arendal paa Vaartrækket i Midten af Mai, og i Skiensfjord 8de Juni. Endnu i Juli saaes et Expl. i Eidangerfjord, og den 8de Juli aflagde et Ind. et Besøg i Elven ovenfor Christiansand. De sidste Individer ved denne Del af Kysten iagttoges ved Laurvig 16de November. Fra Aaret 1904 foreligge kun spredte Iagttagelser om Hvidfisken. Ved Finmarkskysten blev den første Gang atter iagttaget den 2den Januar, da et FExpl. blev fanget paa Garn ved Vardø; senere fange- des spredte Individer sammesteds 8de og 10de Marts. Ved Vest- Finmarken iagttoges en mindre Flok ved Sørøen 28de Mai; senere saaes enkelte udenfor Rødø i Helgeland i Beg. af Juni. Endelig saaes atter et Ind. i Glommen vestenfor Fredriksstad 6te Juni, og et Expl. (muligens det ovennævnte) lige inde paa Christi- ania Havn 28de Juni. Det sidste Ind., hvorom haves sikker Kundskab, iagttoges uden- for Rødø i Helgeland et Par Gange i September 1904. Optræden. Det er sandsynligt, at alle disse sydlige Indi- vider blot have været forholdsvis faa, der have havt sit Tilhold her hele Sommeren over, og herunder været iagttagne paa forskjellige Steder. Som ovenfor nævnt have flere Individer ogsaa paa denne Del af Kysten været fangede eller dræbte. Sydligst blev et Ind. fanget ved Hougsund (ovenfor Drammen) 28de Mai. Gjentagne Gange have Individerne fra Elvemundingerne steget op 1 det ublandede Ferskvand, hvor de ere standsede ved nærmeste Fos, saaledes ved Glommen ovenfor Frederiksstad, i Drammens- elven ved Hougsund, og i Otteraaen ovenfor Christiansand. De seneste Individer, hvorom haves sikker Underretning, bleve 22 | R. Collett. [No. 6 trufne udenfor Laurvig 16de November, og ved Rødø i Helgeland 20de November. Ventriklerne indeholdt hos de i Varangerfjorden 1 Februar fangede Individer i Regelen Smaa-Sei (Gadus virens); senere vare de i Regelen tomme (men opfyldte af store Masser Ascarider). Om et Par af de Individer, der senere paa Aaret fangedes udenfor Landets sydlige Kyster, er det oplyst, at Ventrikelen indeholdt Smaa- Torsk (G. morrhua); i Drammensfjord opgaves de at have gjort Skade paa Laxenøterne, og et af Individerne (Søndmør 28de Mai) blev fanget i en Laxenot. Chria.-Museet har blandt de i 1 Varsel dræbte In- divider erhvervet en Unge, fanget 9de Marts 1903. Den havde væ- ret i Følge med Moderen, som undkom; Lende var 1830 mm., Farven mørkt blaagraa. Ligeledes erhvervedes af dette Museum et udvoxet Ind., fan- get 15de Marts; dette havde en Totall. af 4300 mm. (137 Fod). Exemplaret var særdeles magert, og gav blot 154 Kg. Spæk; et andet, fanget samtidigt, der var lidt mindre, gav derimod 332 Kø. Begge de ovennævnte af Christiania-Museet erhvervede Fxem- plarer ere her udstoppede. B. Ved Spitsbergen. Hvidfisken er et Vandredyr. Hovedmassen af de Individer, der i Vaarmaanederne indfinde sig udenfor Spitsbergen, synes at overvintre i Polarhavets vestlige Dele ved Syd-Grønland og N.Ø. America. Capt. INGEBRIGTSEN har gjentagne Gange i de af ham fangede Individer fundet i Spækket riflede Kugler, der øiensynlig var af fremmed (sandsynligvis americansk) Oprindelse. | Ved Spitsbergens Kyster indfinder Hvidfisken sig stimevis i April og Mai. De komme da vestenfra; endel streife derefter omkring i Fjordene i smaa Flokke, men de fleste fortsætte østover til Karahavet og Sibiriens Kyster. Saaledes fandt Nordenskiöld (under Vega-Færden) Flokke af Hvidfisk mod Øst ved Novaja Zemlia, hvor den er omtrent den eneste her forekommende Hvalart, og den fangedes tidligere lige hen ved Jenisei, hvor den, ifølge Nordenskiöld, gaar flere Hundrede | Kilometer op ad Floden. 1906] | Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 23 De Stimer, som for Tiden i Sommermaanederne indfinde sig ved Spitsbergen, ere ubetydelige mod dem, der endnu op i Sytti-Aarene besøgte disse Farvande. I Begyndelsen af Sytti-Aarene kunde alene de fra Tromsø udrustede Fartøier gjøre en Fangst aarlig af indtil over 2000 St.; i Nitti-Aarene var samme Fangst omkring 300 St., omkring Aar 1900 blot et Snes St. Hermed kan Hvidfiske-Fangsten ved Spitsbergen for Tiden siges idethele at være ophørt. Sjelden eller aldrig træffes her nu nogen større Flok af disse Dyr; de allerfleste drage videre mod Øst, hvor de altid have nydt Ro, og det kan neppe betvivles, at denne stærke Aftagen af Individernes Antal ialfald for en Del skyldes den stærke Efterstræbelse, for hvilken de i Aarrækker her have været udsatte. Individerne synes aarlig at søge tilbage for at yngle og tilbringe Sommeren paa nogle faste Ynglepladse, og hvis Antallet her efterhaanden bortskydes, vil Standen lidt efter lidt aftage eller forsvinde. | Forplantning. Hunnerne gaa oftest i særskilte Flokke, led- sagede af enkelte Hanner, der ere meget magre, og synes at være Avlsdyrene. De ældre Hanner, der holde sig i godt Huld hele Sommeren igjennem, gaa gjerne i Flok for sig selv, og synes ikke at vise nogen Interesse for Hunnerne. Det synes, som om det væsentlig er de yngre Hunner, der ere drægtige, medens de ældre have ophørt med at parre sig; paa samme Maade synes Forplantningen at overtages blot af de yngre Hanner. Saaledes har en erfaren Fangstmand, Capt. INGEBRIGTSEN, blandt et Antal af omtr. 100 ældre og yngre Hunner fundet blot omtrent 10 pC. drægtige, alle yngre. Parringen foregaar i Vaarmaanederne, og efter henimod et Aars Forløb er Fosteret fuldbaaret. I Slutningen af August have Fostrene ved Spitsbergen i Regelen en Længde af 8—12 Tommer (eller omkr. 200—300 mm.). Christiania-Museet eier 2 Fostre, udtagne ved Spitsbergen 15de August 1881, hvis L. er 235 og 280 mm. Flere af de Hunner, der fangedes i Varangerfjorden i 1903, indeholdt allerede i Mai smaa Fostre. Et saadant, udtaget 6te Mai, havde en Totall. af 140 mm. Undertiden kunne Mødrene være ledsagede af flere Unger af forskjellige Aldre, der muligens alle ere hendes egne, fra den - nylig fødte indtil de ældre. 24 R. Collett. [No. 6 Fangst. Hvidfisken skydes ofte paa Fangstpladsene enkelt- vis, men Hovedfangsten foregaar ved Hjælp af Net (Not), som stilles nær Kysten, hvor Hvidfiskene gjerne opholde sig. Af saa- danne gunstige Fangstpladse findes der i Regelen blot nogle faa i hver Fjord. Medens Stimerne saaledes streife fra den ene Strand til den anden, søge Fangstmændene at finde en heldig Plads, som disse maa passere. Dyrene maa fanges, medens de gaa med Strømmen; er denne stærk nær Land, kunne Stimerne gaa saa langt op, som Dyrene ere istand til at flyde, medens de i Modstrøm gaa saa spredte, at det sjelden lykkes at gjøre nogen ordentlig Fangst. Nøterne er omkr. 400 Favne lange eller mere, og 7 Favne (13 Meter) dybe. De 3 Fjerdedele (560 Meter) sættes ud fra Land i en Bue, og ved dennes Ende opankres Baaden, hvori de øvrige 190 Meter Not ligge oprullede. Saasnart Hvidfisk viser sig indenfor Noten, trækkes hurtigt den oprullede Del mod Land, hvor- ved Dyrene blive afstængte. De udenfor liggende Baade søge ved voldsom Støi at skræmme Dyrene, og forhindre dem fra at springe over Noten; derefter ,lændses* de med lange Knive, indtil hele Flokken er dræbt, og Dyrene trækkes paa Land og afspækkes. Hvidfisken er idethele sky og forsigtig. Stryger en Flok langs med en Strand, i Regelen med en enkelt i Spidsen, bliver den let skræmt; gjør Anføreren af en eller anden Grund helt om, gjør hele Flokken strax det samme, og Anføreren bliver nu den sidste. Undertiden lader den sig skræmme af et Menneske paa Stran- den, og i Skræk kan hele Flokken sætte ret mod Land.*) Saasnart nogle af Flokken komme indenfor Noten, og blive opmærksomme paa, at Udgangen er spærret, maa i Regelen Noten strax stænges. Venter man, at de øvrige skulle komme efter, bli- ver man næsten altid skuffet; de første gjøre ofte helt om, stryge ud, og varsle de andre, der ogsaa nu vende om, og alle tage en anden Retning. Er Stimen fanget, søger undertiden en af Flokken at sætte tvers gjennem eller under Noten. Lykkes dette, ville alle de øv- 1) Capt. INGEBRIGTSEN tror at have iagttaget, at Hvidfisken betragter Hvalrossen som sin Fiende, og den søger altid at undgaa den Fjord, hvori de sidste opholde sig. Allerede i lang Afstand kan den opdage disse, og Flokken vender da øjeblikkelig. 1906] Nogle Meddelelser om Næbhvalen og Hvidfisken. 25 rige følge efter, og Fangsten er tabt; i modsat Fald forholde de sig gjerne alle rolige. Den største Fangst, der vides gjort i et enkelt Kast, har væ- ret 300 St. Dog regnedes 50—100 St. ogsaa som en god Fangst; oftest har man, især i de senere Aar, maattet nøle sig med langt mindre, lige ned til en enkelt. Bergens Museums Aarbog 1906. No Svar paa P. Å. Øyens kritik J. Rekstad. % »- øk V 0 I Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen (Bergens Mus. Aarb. for 1906, no. 4) har P. A. Øyzn beæret mig med en kritik, som i flere henseender er saa misvisende, at jeg ikke finder at kunne undlade at give et svar herpaa. I en afhandling Fra Jostedalsbræen (Bergens Mus. Aarb. for 1904, no. 1) paatalte jer Øyrens noget eiendommelige udtryks- maade i en opsats i Turistforeningens aarbog for 1902 betitlet Vore isbræers forandringer i 1901, hvor han fortæller om de af mig som- meren 1900 anbragte merker ved bræerne i Nordfjord. Dette gjøres nemlig paa en saadan maade, at man faar det ind- tryk, merkerne skulde være anbragte enten af hr. Ø. eller ved hr. Ø.*'s foranstaltning. Jeg nærede den tro, at Ø. selv straks, naar han blev gjort opmerksom derpaa, vilde rette dette; men i den sidste opsats søger han at forsvare korrektheden af sin udtryksmaade. : Hans citater saavel fra den nævnte opsats i Turistforeningens aarbog som af en anden i Nyt Mag. for Naturv. beviser imidlertid fuldstændig berettigelsen af min paatale. Øyzen oplyser vistnok om, at det var i egenskab af Norges repræsentant i Commission Internationale des Glaceiers, han optraadte. Men dette kunde dog vel ikke hindre ham i at give en rigtig fremstilling af, hvem der havde anbragt merkerne ved disse bræer. Saa kommer vi til andet punkt i Ø.'s kritik, som jeg anser det for af større vigtighed at gjendrive. Jeg sigter til hans behandling af mine maalinger ved Bøiumsbræen; thi her frembringer han, ved, hvad han antager for en korrektion af de af mig anførte maal, konfusion. Til nærmere forklaring kan anføres, at jeg sommeren 1899 anbragte ved Bøiumsbræen to merker, et paa vestsiden af bræens ende og et paa østsiden. Bræen kommer fra nord og gaar i sydlig 12 Ke JE de Å EV g 4 J. Rekstad. [No. 7 retning. Det var hensigten, at bræens forandringer skulde følges ved hvert aar at maale afstanden fra merkerne til brækanten i be- stemte retninger, samt ved at peile ind med kompas retningen fra merkerne til bræens længst fremskudte ende, da denne i almindelig- hed ikke kunde naaes paa grund af elven fra bræen. Sommeren 1899 og 19083 udførtes maalingerne af mig, 1901 og 1902 af føreren MikkeL Munnarc. Peilingerne udførtes 1 regelen kun fra det vestlige merke. Min række af sigtevinkler fra dette merke til bræens ende i nævnte afhandling var: TR90LE ET S 39205 0 reiv?) 190 PM se. S 56" OQ0 — 1902 PE S740 Q — 190358 S 76" 0 — Fra Mikrket Munnpat har Øyzn faaet opgivet følgende værdier for peilingerne: 19010 S 2099 Q misv. eller 8 34" 0 retv. 19026 JEG S600 Q — 519 70 Heraf opstiller nu Øyrn følgende række, som han betegner som de rimeligvis rigtige sigtevinkler i modsætning til de af mig anførte. 1899: 2090 S 26" OQ misv. eller S 40" 0 retv. 19010 SE 8700 —.- 4,00 0008 1900 8600 == 1 SOE 190310 ? Lad os nu sammenligne disse. For 1899 er der "/2" forskjel mellem Ø.'s og mit tal. Maalingen det aar udførtes af mig, og da Ø. ikke paa nogen maade begrunder sin forøvrigt uvæsentlige kor- rektion, antager jeg, den maa blive at sætte ud af betragtning. — al Sigtevinkelen for 1901 korrigerer Ø. paa en ganske karak- teristisk maade, som er vel skikket til at frembringe forvirring. Den værdi, Øyen har faaet opgivet fra Munpar, var 8 209 Q misv., medens jeg fik opgivet af MunparL S 429 0Q misv. eller 8 56 Q retv. Istedet herfor opstiller nu Ø. uden videre som ,,den rimelig- vis rigtige sigtevinkel* S 70" Q misv. Jeg har brudt mit hoved forgjæves med at finde ud, hvorledes Ø. har faaet frem denne værdi. Han giver nemlig ingensomhelst forklaring herpaa, erklærer den 1) Misvisningen for Fjærland er sat til 140 vestlig. *) Jeg fik opgivet for peilingen 1901 fra M. Munpan S 420 0 misv. 1906] Svar paa P. A. Øyens kritik. 5 bare suverænt for den rigtige. Man kunde fristes til at tro, at Ø. har erholdt den ved til min værdi S 569 0 retv. at addere mis- visningen, istedetfor den rettelig skulde subtraheres. Et blik paa denne af hr. Ø. som rigtig betegnede sigtevinkel maatte have overbevist ham om, at den fuldstændig ligger udenfor alle land. Ifølge den af Ø. opstillede tabel skulde nemlig Bøiums- bræen i de to aar fra 1899 til 1901 have trukket sig saameget til- bage, at det ækvivalerer med en forandring af sigtevinkelen paa 44", medens dens spids i 1901 og 1904 indtog nøilagtig samme stilling. For bræspidsens tilbagegang har ØYEn, s. 7, for aarene 1899—1901 .....aoavven 40 m. BITE de ee 4+1 Qg dette stemmer ret vel med den forandring af sigtevinkelen, som min række udviser, nemlig for tidsrummet GS ES OE 16.% rørene 209 Denne rettelse af hr. Ø. minder meget om den, han i sit arbeide Bidrag til vore bræegnes geografi (Nyt Mae. f. Naturv., B. 37, s. 172) foretog ved NAaumanns beskrivelse af Faabergstøls- bræ i Jostedalen. Nu undskylder Ø. sig med, at han ikke har været i Jostedalen og følgelig var ubekjendt med forholdet. Men dog havde han den freidighed at korrigere NAumannN, som havde reist her og studeret bræerne. Øyen bebreider mig maaden, hvorpaa jeg søgte at rette hans feiltagelse her. For at læseren skal kunne dømme imellem ham og mig des- angaaende, vil jer anføre, hvad jeg skrev derom (Fra Jostedals- bræen s. 44): » Faabergstølsbræ kaldtes i ældre tid oftest Bjørnstegsbræ efter den nærliggende Bjørnstegadnsæter. Dette har ført til nogen kon- fusion i brælitteraturen. P. A. Øyen siger saaledes: ,I denne forbindelse kan det have sin interesse at minde om, at Naumann beskriver et fænomen fra Faabergstol- Brå oder Biörnestegs-Brå paa en saadan maade, at man ser, der er foregaaet en sammenblanding, idet der tydelig. sigftes til Faabergstølsbræen* Øyen tager her feil. Naumanns udtryk paa det anførte sted er ganske korrekt med undtagelse af Faabergstol for Faabergstøl. Det er 6 J. Rekstad. [No. 7 hr. Øyen, som bringer ind ugreie, idet han saavel paa side 173 i den nævnte afhandling, hvor NAumann citeres, som paa side 163, hvor Borr eiteres, omtaler Bjørnestegsbræen paa en saadan maade, at læseren maa faa det indtryk, den Bjørnestegsbræ, som her om- tales, skulde være en ganske anden end Faabergstølsbræ. Dette er dog ikke tilfældet. Baade NAUmanns og Bornrs udtalelser paa de anførte steder refererer sig netop til denne bræ.* Jeg skjønner ikke, man kan bedømme Ø.'s løse udtalelser paa en lemfældigere maade. Øyen finder, det kunde været nok med den oplysning fra mig om Faabergstølsbræens to navne i ældre tid, som findes hos HerranpD (Nordre Bergenhus amt); men under min nær- mere omtale af denne bræ i Fra Jostedalsbræen kunde jeg. ikke undlade at rette en saadan feil, der holdt paa at spredes i litteraturen støttet til autoriteten af Norges repræsentant i kommis- sionen for den internationale bræforskning. Med hensyn til Nigardsbræen har Øyen i sin afhandling V a ri- ation of Norwegian Glaciers (Nyt Mag. for Naturv., B. 39, s. 105) en tabel over Nigardsbræens variationer fra 1748. Heri angives med DurocHer som hjemmelsmand, at denne bræ fra 1748 til 1845 har gaaet 642 m. tilbage. Hos Durocuer findes ikke et saadant tal, derimod angives af ham bræens tilbagegang i denne tid til omtrent 700 m. For»zs, som reiste i Jostedalen 6 aar efter DurocnHer, sætter, hvor han refererer DurocHEr, 700 yards for 700 m. Jeg antog derfor, at Ø. havde faaet sit tal 642 m. ved at omregne Forks" 700 yards til meter. Nu meddeler imidlertid Ø., s. 12, at det er af NAumanns maal 2000 fod, han har udledet dette tal. Men da bliver det paafaldende, at Ø. citerer DUROCHER og ikke Naumann som autor. En anden hage ved denne opgave er det, at 2000 fod ikke giver 642, men omtrent 628 m. . synes imidlertid ikke at tage det saa nøie. I anledning af den udregning, jeg har opstilleti Fra Jostedals- bræen, s. 10, over den vekslende hastighed, hvormed Bøiumsbræen siden 1750 har gaaet tilbage, udtaler Ø., s. 7, meget overlegent: yPette er en ganske interessant skematisk sammenstilling, men af- giver dog intet slaaende eksempel paa den voksende hastighed i tilbagegangen. Nogen mere reel værdi kan man heller ikke paa- vise, at denne sammenstilling har, uden for saa vidt, at den tilfulde viser konsekvenserne af at søge opkonstruerede hypoteser tillempet paa helt kunstig vis.* Meningen af denne hr. Ø.*s skruede udtalelse maa vel være, at jeg har lempet paa mine tal for at faa dem til me 1906] Svar paa P. A. Øyens kritik. 7 at passe med en forud antaget hypotese. Jeg ved ikke, om hr. Ø. er sig bevidst det fornærmelige 1 en saadan insinuation. Han faar bevise, at min beregning eller de tal, hvorpaa den grunder sig, er urigtige, det er en ærlig fremgangsmaade. Omendskjønt der endnu er flere punkter i Øyens artikel, som: - kunde kræve imødegaaelse, skal jeg for tiden indskrænke mig til dette, for ikke at optage altfor megen plads. - v p rå ø i i P 3 i F - - E 4 4 i pr & , P aa * v p 4 N PR De - vr FÅ v ve vå p p 3 Sy pe X G på > = at 4 pe i Y er 418 JOHN GRIEGS BOGTRYKKERI nd 1906 og Ve ov r ” å 1 V % 0 ng * td - p My ø pre å " Fi: Dgt Ju Ke de p E Indhol af Iste hefte. R på » «REKSTAD: Tagttagelser fra terrasser. og strandlinjør I Ja og nordlige Norge. H- ee JAMES Å. Er CARL FRED. AE deutscher Sprache). P. A. Øyen: Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen..,-.++.:ex 8. :K. SELLAND: -Floristiske undersøgelser i Hardanger. L.... ae «R. CoLLETT; Nogle meddelelser om næbhvalen Før og hvidfisken (Delphinapterus) perbevrnr de rekkene J. RekstaAD: Svar paa P. A. ØYENs kritik SK 1 Indhold af 2det hefte. HAAKON SCHETELIG: The cruciform brooches of Norway. (With 194 — illustrations in the te ol ATT ÆRE «AE O. J. Liz-PETTERsEN: Neue Beitråge zur Biologie d. norwegisehen Hummeln.. 250 Høst tudsn ert og Ag Ge AEE Jens Z. M. KIgLLanD: Haakonshallens gjenreisning 1518—1520... ALF WoLLEBÆK: Lue développement du genre Sclerocrangon (G.: 0. 0 SARS) HAvec denx plamehes) 4240% -+sakt yy se SD GE Kr. Høye: Recherches sur la Moisissure de Bacalao et quelques Aar autres Microorganismes halophiles. (Avec 14 figures dans le texte) 1— , Bergens Museums Aarbog 1906. e: No: 8. ! , KI .* eiform brooches of Norway. By Haakon Schetelig. på Correction: p- 153, IL 400—500, shall be: II. 400—450. DE ee PET per dr Så dd de » OD W m= Re Contents. Page LEGER 5 I. Typological description of the eruciform: brooches. rek ebebtype SS SA ES VS adeene bend ai 7 Near ertekorm broGCkhes. Lx de å bk PN ETA 2 20 Development of the cruciform brooches in the FBastern parts of the Free ne Peninsula. +94 stauder. ogs ak Seed ee Pi ask pels ors 28 HrNeruenørm brooebes in Western Norway -<.s so lassir des ed dvd. 58 Smrkermekørn brodehes (of FEnglandi, i Hhs.to.dernar ae Vale ie are Or ll. Chronology of the cruciform brooches. Li ST SO HØNS E PP S E EE ETTE IE Cruciform brooches contemporary with silver-plated brooches ....... 128 Cruciform brooches contemporary with early brooches in relief...... 132 Cruciform brooches contemporary with late brooches in relief....... 139 General chronological conclusions compared with the typology ....-. 151 IE LTTE PE NE 155 TI GET TG OE EE 160 å > BG AE de Vi p Preface. 19 most necessary basis for all researches in prehistorie arehaeology is an exact knowledge of the øntiquities themselves, as it is impossible to draw conelusions from the combinations of anti- quities in the graves or from the local distribution of certain types without being familiar with the forms of antiquities concerned. The study of forms for their own sake is thus quite as indis- pensable to the archaeologist as grammatical studies are to the linguist, and when published, the value of this study should not be estimated from its immediate results only, but it should also be considered as å contribution to the material accessible to the scientific public. Upon this prineiple I have given in the following pages å description of the eruciform brooches of Norway, recording all the varieties even when my explanation of the facts may seem doubtful, or when I have not been able to give any satisfactory explanation at all. As the history of eruciform brooches, in its main features, has already been given in several publications, my chief purpose has not been to start any new theories, but to give å complete survey of the whole material in order to establish å basis for current opinions of the subject. For this purpose I have found it desirable to give as many illustrations as possible — taken partly from other publications and partly from original drawings and photographs although the number of figures may thus seem rather out of pro- portion to the text. My conclusions will be found new only in very few points, and I do not pretend to have made any diseoveries of importance. But with regard to some questions where opinions are divided, I hope to have afforded the means to å better under- standing, for instance as to the origin of the type, and the relations 18 6 Haakon Schetelig. [No. 8 between the ecruciform brooches found in different parts of Scandinavia and England. | In the text and the foot-notes are given complete references to publications concerning these brooches. For much valuable in- formation and for many of the drawings and photographs I am greatly indebted to the directors and keepers of Scandinavian, English, and German museums, and I take this opportunity of ex- pressing my sincere thanks for all the kindness shown to me when engaged in these researches. I wish especially to thank the foll- owing gentlemen who have kindly allowed me to trouble them with various questions: Mr. G. GUsTaFsoN, Professor at Kristiania, Mr. Gustav Mørk, of the Kristiania Museum, Dr. Sornus MÖLLEr, Director of the Copenhagen Museum, Mr. CaArL NEERGAARD, Of Copenhagen, Dr. Oscar ALMGREN, of Stockholm, and Mr. REGINALD A. Smartn, of the British Museum. Bergen, July 1906. I. Typological description of the eruciform brooches. 1. Origin of the type. The term ,The eruciform brooch* as it is generally used by the Scandinavian archaeologists especially means that Teutonic form the upper part of which consists of å square flat plate, attached to the bow on one side and bearing on each of the other three sides a moulded knob. This cross-like part of the brooch which has given its name to the type, is constantly preserved through the many varying stages of development, and also gives an undisputable proof that the different forms enclosed by this signification, though often much diverging from each other, must all be derived from å common origin. They are å branch of that large class of brooches commonly called the cross-bow brooches, a class which has best preserved many of the features of the early brooches with returned foot, and consequently they belong to that family of brooches which, during the last two centuries of the Roman empire, were used all over Western Europe, both in the Roman provinces and in the Teutonic districts. å | Before entering upon our special research into the origin of the Teutonic cruciform brooches, we must make out the limits of our subject by excluding those forms which, although apparently similar to our series and in all cases closely allied to it, have not directly eontributed to the main development of the type here in question. In the different parts of Western and Northern Europe we find in the 4th cent. A. D. å number of local variations of the cross-bow brooch. Of these variations we may at once put aside the Prussian forms, where the spring-coil always is very long and whose foot in its later development gets that particular shape called the 8 Haakon Schetelig. | [No. 8 starpattern foot.') The Prussian forms may perhaps have influenced some of the late varieties of the cruciform brooches — as we shall see below — but they touch in no respect the early development of this type. The brooch which was in the 4th cent. most commonly used in the Roman provinces (tig. 1)*) and which is so well known to all students of the archaeology of Northern Europe has, on the other hand, been regarded as the prototype of the eruciform brooehes by two of the first authorities of Sean- dinavia, dr. I. UnpseTt and dr. Soravs MörLner.3) Å different opinion has always been pronounced by the Swe- dish archaeologists, from the first great typological researches by dr. H. HiLpeBranD to the recent books by dr. O. ArmerEn and dr. B. Saum. The Swedish school finds, in contradietion to dr. UnDseT and dr. MULLEr, in the crueiform brooch a form of pure Teutonic origin de- veloped from the brooch with returned foot. I shall here try to give detailed proofs that the last mentioned opinion is the right one, though it must al- ways be understood that the Roman forms of that age generally influenced the taste of Teutonic tribes, even in cases where the different elements constituting the form as a type owed their origin to entirely native AG TV Flø. je /1- 1) Illustrations of such Prussian brooches are found: Dr. ÅLMGREN: Studien iiber nordeurop. Fibelform. Stockholm 1897, fig. 167 and 168. — Photographi- sches Album der Ausstellung zu Berlin, Section I, Taf. 9—11 (brooches with starpattern foot Taf. 10, fig. 445—450). — Dr. SaLIN: Die altgermanische Thier- ornamentik, Stockholm 1904, p. 69 ss. 2) The specimen is found in the Rhine-provinces, now in the Bergen Museum. To the development of this type see AÅLMGREN, 1. c. p. 88. 3) INGVALD UNDSET: Das erste Auftreten des Eisens in Nordeuropa p. 295. — Dr. Sorarus MöLcLer: Ordning af Danmarks Oldsager, Jernalderen fig. 256 and text p. 59 (to fig. 948). — The same opinion was pronounced by Mr. B. E. BENDIXEN as early as 1877 (see Ab. 1877, p. 191: ,This form seems to be å provincial or local development of the late Roman brooch with three knobs*). — H. HILDEBRAND: Bidrag til spånnets historia, Antiquarisk tidskrift för Sve- rige IV, p. 201. — ALMGREN 1. c. p. 87. — 1906] The eruciform brooches of Norway. 9 sources. Moreover, we are able to make out that the common Roman form (fig. 1), imitated in the Northern countries, produced forms which are not identical with our cruciform brooches. It is very natural that such imitations should take place, as some brooches evidently of Roman workmanship have been found Fig. 4. in Scandinavia. A specimen of this sort, found in Denmark, is given as fig. 2'), and some Scandinavian imitations of the Roman 1) From MöLLER 1. c. fig. 256. 10 Haakon Schetelig. [No. 8 type as the following four figures (figs. 3—6).*) They have all the upper knob placed directly upon the top of the bow, and the heavy and solid character of the form with its thick and sharply facetted bow gives them rather å Roman appearance compared with the pure Teutonic brooches of the 4th cent. They are, however, most decidedly pointed out as a form imported in our district by the cireumstance that they are always very rare*), while the genuine Teutonic type, our eruci- form brooch, is found in great numbers. As is seen from the figures, the Roman type has, in the Northern countries, gone through no remarkable development, but only some more general changes, which followed its transfer into Teutonic hands; the foot has become longer and narrower, and the tension of the pin is nearly always brought about by a short spring-ceoil, the Romans generally preferring for this purpose å simple hinge with back- stop. The ornamentation too, as seen in figs. 5 and 6, is purely Teutonic, and the trans- verse section of the bow in tigs. 4 and 6 has certainly å non-Roman appearance. The introduction of this form into Scandi- navia must date from the 4th cent. which was the last period of the direct influence of Roman forms among the Northern barbarians. An ornamentation consisting of strips of silver inlaid in the surface, as seen in fig. 5, was probably especially much used in the early part of the 5th cent. and may be taken as å hint for the fixing of the date of that brooeh. 'The next one, fig. 6, might be referred to the same century, and probably the latter half of it, as it was found associated with å bronze-vessel Bio 1) Fig. 8: Stockholm Museum, no. 5191, published with the kind per- mission of the Museum and Academy of Stockholm; — fig. 4: Slettebø, Eger- sund pgd. Jæderen, B. 2293, LoranGE: N. Olds. i B. M. p. 54; — fig. 5: RYGH, fig. 242; — fig. 6: Tveiten, Mo pgd. Telemarken, C. 8434, Ab. 1877, fig. 16. 2) Compare ÅLMGREN, Il. c. p. 88, and 198. He makes in his lists no difference between the Roman brooches of this sort and the Teutonic imitations. 1906] The erueiform brooches of Norway. 11 of the same form as Ryan fig. 353. 'The youngest specimen of this sort which I have seen, is given as fig. 7;)) it is said to have been found in å grave, containing besides the brooch some weapons which are not likely to be older than the 6th cent. The brooch itself indicates by its form, especially by the bow which is broad and concave from the underside, å later stage of development. The other parts show very little variation from the original type, an evident proof that it has not been this form, which produced the rich development of the eruciform brooches of the 5th and 6th cent. in Scandinavia. We must, however, before leaving it, note another form, produced by a slight variation of the Roman type and represented here by the specimens tigs. 8 and 9.7) The only difference from the form described above is found in the piece separat- ing the upper knob from the end of the bow. Though this detail is found in no Roman brooeh, the connexion with those mentioned above is not to be mistaken; it has perhaps come up as å form of compromise, the Teutonic brooches of the same family always having the knob placed a little above the end of the bow, though arranged in another way than the variety treated here.*”) That this one is closely con- nected with the Roman type is, moreover, brought to evidence by some of them having, instead of a spring-coil after the common Teutonie fashion, åa hinge just of the same arrangement as the contemporary brooches from the Roman provinees. We find this peculiarity in the specimen fig. 10%), — probably from the time about 400 — showing not only the Roman arrangement of the hinge but also an imitation of the solid beam which, in the Roman forms, took the place of the spring-ceoil of the Teutonic brooches. The other parts of this 1) Tuneim, Lye pgd. Jæderen. Stavanger Museum, no. 111—117. 2) Fig. 8: Gjerløv, Stokke pgd. Jarlsberg. Tønsberg Museum, no. 40. — Fig. 9: Øvstebø, Vikedal pgd. Ryfylke. Stavanger Museum, no. 2261, Stav. mus. aarsb. 1900, p. 71. 3) For the history of this detail compare also MEsTorF: Altertiimer, fig. 581. % Litleland, Haaland pgd. Jæderen, Stavanger Museum, no. 2595. Stav. mus. aarsb. 1908. p. 98. 19 Haakon Schetelig. | [No. 8 pr) brooeh bear evident marks of its Teutonic origin; it must be ranged among the similar Teutonic brooches figured above. It is clear that such imitations of the Roman brooches have little to do with the origin of the type especially signified — in England and Scandinavia — as the cruciform brooches. The bronehes figs. 7—10 and others of the same family, though not completely without descendants among the later Scandinavian forms, are well distinguished from the cruciform brooches in the meaning I have Fig. 8. Bio 9 given to this signifacation. The question being of some interest, I will in åa few words mention some brooches which are, I think, representing the later development of the half Roman forms, in spite of my studies upon this point not being quite complete. I think it is necessary to explain in that way the specimens figs. 11 and 12;*) 1) Fig. 11: Vestre Vestrum, Hedrum pgd. Larvik. OC. 12377. Ab. 1888, p. 114. — Fig. 19: Bjerke, Hedrum pgd. Larvik. OC. 2496. RyeH fig. 245. —— 3 1906] The eruciform brooches of Norway. 13 respecting the upper part of the brooch this form has certainly sprung from another origin than the common ceruciform brooches, and it resembles much upon some of the brooches illustrated above. A later stage of the development of the same form is shown as fig. 13.) ER In all the forms hitherto seen, we miss the square plate at the top of the bow which is one of the most characteristic elements 1) Obrestad, Haa pgd. Jæderen. B. 49254. Ab. 1884, p. 86. 14 Haakon Schetelig. [No. 8 of our series. We are forced, therefore, to exelude from our special research both the Roman brooches of the 4th cent. and the Teutonie imitations of them, as they have not directly contributed to the development of the eruciform type, and by searching elsewhere for the origin of the detail in question — the plate at the top of the bow, which is commonly called the ,head-plate* of the brooch — we must acknowledge the non-Roman origin of the crueiform brooches. The brooches with returned foot appear in the Western and Northern parts of the Teutonic district in the form given here as fig. 14.1) They are rather large brooches, always with å semi- cireular bow, åa very short spring-coil, and å long and narrow foot. Fio. je. ME They have often åa knob placed at the top of the bow, or two knobs fixed upon the axis of the spring-coil; in most cases there are three knobs, one at the top of the bow, and two fixed upon the axis. The knobs have probably been introduced here by imitation of Roman forms, though many other Teutonic brooches of the same age are provided with knobs partly showing forms very different from the Roman ones. But at least the knobs here in question recall the Roman taste. This is, however, a cireumstance of no 1) Myklebostad, Lødingen pgd. Nordland. 0. 10617. Ab. 1881, p. 143. 1906] The ceruciform brooches of Norway. 15 great importance, the type as åa whole being purely Teutonic with no more remarkable traces of the Roman influence than most of the other barbarian productions of the same time. The bow is comparatively broad, like åa ribbon — not thick and high as the Roman form, — the facets are not very marked, and the arrangement of the upper part — ,the head* — of the brooch at once presents itself as quite different from the Roman and half Roman forms. From the varying number of knobs on these brooches of the 4th. cent. we may deduce several of the different types of the fol- lowing time. The simple and most primitive variety, provided with Tee EG no knobs at all, proved to be least fit for any changes. Of course it soon loses the curious detail called the returned foot, but in other respects we find its descendants nearly unchanged in the 6th cent., while other forms of the same family had gone through a considerable development. It is naturally explained by the cir- cumstance that the simplest brooches, generally being the smallest ones too, had a practical purpose only and were not regarded as ornaments, in which case the claim of changing tastes ought to be followed. — They are found in great numbers in Norwegian graves from the 5th and 6th cent. 16 | Haakon Schetelig. [No. 8 Another variety with knobs fixed only upon the axis of the spring-eoil has played no important part in the Western and Nor- thern countries. In Scandinavia it is represented by some small and simple specimens contemporary with the early cruciform broo- ches (fig. 15).') They seem to disappear before the end of the 5th cent.; at all events they were not preserved as long as the first mentioned variety. I have seen one brooch only which may be counted as a later development of this type (fig. 16),*) though the form of the foot of this brooch certainly has been transferred from a Prussian form. It is an interesting fact that influences from that country can be tra- ced as far as Western Norway, a fact which is of importance re- specting some points of the following in- vestigation. At last we have to. study a third variety with three knobs, placed in about the same man- ner as in the Roman brooches, or with one knob only, pla- ced at the top of the bow.. Ås å whole, this form too has been derived from Eie øl e N the same Teutonic origin as the others just mentioned; but the top-knob produces some difference regard- ing the arrangement of the hinge and the spring-coil. The knob is not -placed directly upon the bow but separated from it by the small perpendicular plate, in the centre of which is fastened the 1) Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. B. 5275. *) Indre Bø, Stryns pgd. Nordfjord. B. 4842. Ab. 1891, p. 149, på II fig. 7. 1906j The eruciform brooches of Norway. 17 axis of the spring-coil, as seen in figs. 17—18.1) The spring-coil Is still seen uncovered between the bow and the knob, but soon this little space is covered with åa horizontal plate which thus connects the broad end of the bow with the inner side of the knob. The plate is sometimes triangular or so narrow that still å part of the spring-coil is uncovered (tigs. 19 and 20),”) — these cases probably representing the early stages of development; generally the plate is square and large enough to fill the whole space between the bow and all three knobs (fig. 21).5) Fig. 17. L- We have thus seen the origin of the most characteristic part of the cruciform brooches, viz. å square plate and three moulde d 1) Fig. 17: from ENGELHART: Nydam Mosefund, pl. V, fig. 13. — Fig. 18* from MEsTORF: Alterthiimer, pl. XLIX, fig. 584. 2) Fig. 19: Slinde, Sogndal pgd. Sogn. B. 4963. Ab. 1893, p. 144. — Fig. 20: Jæderen, locality unknown. Stavanger Museum. 3) From MEsTorF: Alterthiimer, pl. XLIX, fig. 583. G- å Øg i 4 A SG 18 | Haakon Schetelig. [No. 8 knobs building together the head of the brooches; we have seen that this form is derived from Teutonic brooches and that it shows little influence from Roman forms. Itis certain that we must search for the most primitive eruciform brooches in the country around the mouth of the Elbe, as it has already been pronounced by dr. Unpset. The first erueiform brooches are numerous just in graves in Hannover, Holstein, and Sleswick, and in the find from the moss of Nydam, but all their ditferent stages of development are also represented by specimens from Norwegian graves of the same age, and one brooch of this sort has been found in England. It ought Fig. 18. %/y. Fig. 19. 1. to be remarked, however, that the Norwegian specimens generally have lost some of the more original characters — for instance the returned foot which is preserved only in å few cases, as in the brooeh fig. 19 — å ceireumstance indicating that the type was at first introduced into Norway from Hannover and Holstein. I think it likely that this introduction has passed Jutland, though none of the oldest specimens have been found in that country, as they have in the distriets both South and North of it. 1906] The cruciform brooches of Norway. 19 Here is not the place to discuss the intercourse between Scandinavia and other countries during the migration-period; I only intend to point out that the whole of the Eastern coast of the German Qcean has taken part in the development of the cruciform type of broo- ehes.*) I also think it convenient here to pronouncee aå few words about the absolute date of the first erueiform brooches, in spite of the special chronological questions having been reserved for a later part of this research, as it will be useful to know at once the earliest date for our typological series and also to assure that we are beginning the research at the right end. Therefore I recall only that the find of Nydam by Scandinavian archaeologists is referred to Fig. 20. Le about the year 400 A. D. 'Thus the brooches belonging to this find must date from the time before 400, the middle or the latter half of the 4th cent., and we shall see later on that the cruciform 1) This opinion differs in some degree from the pronouncement by dr. Unpsert in Aarb. f. nord. Oldk. 1880 p. 132. He dates the first appearance of the cruciform brooches in Norway from åa small specimen (1. c. p. 95, fig. 6) found in the cemetery of Braaten and Veien in Ringerike. 'Typologically this is certainly wrong and founded only upon the presumption that all the graves in this place belong to a very early part of the Iron-Age. 4 e ri —- v NY - Se å 20 Haakon Schetelig. [No. 8 brooches about the same time have come into use over the whole district mentioned. They were in use from the latter half of the 4th cent. through the 5th and part of the 6th cent.; in England probably even towards the end of the 6th cent. In this space of time, Scandinavia and England have produced innumerable variations of the crueiform brooches, and all the time many different forms must have been used contemporarily. Ås is well known to all students of prehistorie typology, it is impossible from the state of typological development of åa brooeh directly to conelude at what time it came into the grave together with its possessor, nor can we from its form only in all cases make out the date of its manufacture. It ought to be remembered as å main prineiple of all typological development that only the best executed, commonly also the largest and most ornamented, specimens are an exact expression of the style of the day, the cheaper and less carefully executed specimens at the same time very oftenshowing degenerated variations of an earlier fashion. The following typological series is then to be regarded in some degree as å generalisation of factsin order to explain the main features of development. Later Rig 20 on I shall try to give an ac- count of all the irregular com- binations shown by the material from the graves; it will best be done in connexion with some remarks about the chronology of the different forms. & pa AD ve pl EN SNE NE rn re» *5 Id 2. The early erueiform brooches are, as we have seen, in all respects closely connected with their prototype (fig. 17—19), but already from their first stage we have to note certain changes, brought about partly through influenees from other types, partly owing to the tastes of the Northern people at that time. As has been mentioned, some Roman brooches, 1906] The ceruciform brooches of Norway. 21 marked by especially thick and heavy forms and by å preference for sharp facets of the bow, were imported to Scandinavia during the late 4th cent. and here they produced some barbarian imitations, but they also influenceed in å high degree the early cruciform brooehes, chiefly concerning the shape of the bow. This part of the Teutonic brooches being, originally flat as a ribbon now, commonly gets åa form more or less strongly recalling the Roman facetting, though we find very few cruciform brooches the facets of which are made exactly in the Roman fashion. The Roman brooches in question being contemporary with the very first development of the cruciform type, we shall expect to find this influence working already upon the prototype of the eruciform brooches. That so | 14 oa p hå» vit p på Y å i 99 Haakon Schetelig. [No. 8 is really the case, we see from å specimen like fig. 22*) with an edged bow, the section of which is triangular and whose facets are marked by ornamental lines along the edge. Å typical example of this form of the bow in the early cruciform brooches is given as fig. 23;3) it must only be remarked that the part along the middle of the bow often is flat, sometimes even a little concave, probably to give å sharper appearance to the facets, as seen in fig. 24.3) Fig. 24. 1. Fig. 25. From the earliest stage the foot of the erueiform brooches is subject to many variations, though without any influence from Roman forms. Commonly it is long and narrow as in the prototype, but 1) Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. B. 5282. *) Stangeland, Klep pgd. Jæderen. Stavanger Museum, no. 1057. Ab. 1880, Pi 277. 3) Dalven, Brunlanes pgåd. Jarlsberg, Skien Mus. 1053. Drawn from aå photograph kindly sent me by Mr. CHRISTIE, director of the Skien Museum. 1906] The eruciform brooches of Norway. 99 the surface is facetted somewhat in the same manner as the bow, and the end of it is often formed like an animal-head. The broo- ehes shown as in figs. 23 and 24 are early specimens of this sort. I shall not try here to make out the origin of this ornament which has, moreover, been treated recently by dr. Sarzn.') It may only be mentioned at once, that we shall soon meet with å number of variations of this ornament, as seen from the following figures, and that the different forms of it in some points will help us in the typologieal research. Though the animal-head is the most common ornament of the foot, it is at no time the only one used, some rare varieties appearing already at an early stage of the development heder Å (compare figs. 28 and 29); but it is not till å later time that other forms get å more general importance. | Proceeding to the description of the upper part — ,,the head* — of the brooch, I first note that the knobs which, generally, pre- serve the more original round form, sometimes are seen distinetly polyedrous (fig. 25).*) This form is probably a somewhat younger variety but preserved through the whole development of the eruci- 1) Thierornamentik, p. 183 ss. ?) Gjervik, Hammer pgd. Nordhordland. B. 2267. Loranecze: N. Olds. P, Mp. 85. pl 24 Haakon Schetelig. [No. 8 form type, though it is. always rarer than the round one. More interesting is the development of the square plate. From the fol- lowing four figures!) we see how the plate is gradually made larger, probably to give å better room for the ornaments placed here. Sometimes the extended plate is plain as before, sometimes it has preserved å higher middle part as å rudiment of the original connexion between the bow and the knob (cfr. fig. 30). The ex- tension of the plate seems to be no practical improvement and, as the spring-coil always is very short as before, there even arise some difficulties respecting the fixing of the knobs upon the axis. In the brooches tigs. 27—29, the knobs are placed at the back of the plate and partly covered by it, but this arrangement must have been felt Pio. 1280 2- unsatisfactory, as we see that there were at the same time made several experiments to bring about a closer connexion between the plate and the knobs. For this purpose the axis is made so long that 1) Fig. 26: Gjedsfjorden, Herø pgd. Nordland. LorancGE: N. Olds. i B. M. p3r Ryan: fig. 248. Fig. 27: Øland. Stockholm Mus. The cliché for this figure is kindly afforded by år. 0. ALMGREN, Stockholm. Fig. 28 and 99: Nordre Fevang, Sandeherred pgå. Larvik. OC. 7027 and 7028. Ab. 1874, p. 143, pl. V, fig. 24 and 25. — OConcluding from such brooches as figs. 27—29 I can not agree with dr. HILDEBRAND's opinion as to the reason regarding the ex- tension of the plate. The plate is evidently not extended to suite the fastening of the knobs. Compare dr. HILDEBRAND 1. c. p. 202. 1906] The eruciform brooches of Norway. 25 the knobs with their inner side get clear of the edge of the plate and reach a little above its level, and there are also commonly seen some special arrangements to keep them there and to give å higher degree of solidity to the whole construction. In some broo- ches (figs. 30—32)') the knobs are on their inner side provided with projections with a split into which the plate is inserted, an arrangement found all over Scandinavia and in England, though it has never been very commonly used and has given no important contribution to the main development of the type. Much oftener the knobs have got å little groove into which is inserted the edge of the plate, sharpened for this purpose. The sharpening of the edves divides the surface of the plate into three facets which, at first, are not even visible when the knobs are in place (fig. 33),”) but they will later on in some degree influence the development of the type. We see thus that the forming of the plate is a little more complicated than it seemed to dr. HILDEBRAND. We find three contemporary varieties: the simple flat plate, the plate with å higher middle part and the plate with sharpened edges, none of them con- siderably earlier than the others, though the last mentioned, typologically, has been derived Fie 30 3å from the first one. During most of the fol- | lowing time they continued to be used contemporarily with each other, though not equally much in the different parts of the whole district. 1) Fig. 80: from MEsToRF: Alterthiimer pl. XLIX. fig. 593. — Fig. 31: Skogen, Hedrum pgd. Larvik. OC. 19771. Ab. 1900, p. 284 fig. 1. — Fig. 32: Jutland, from MöLLer: Ordn. af Danm. Olds. Jernalderen, fig. 548. — The explanation of the form seen in figs. 80 and 31 is perhaps found in the circum- stance that some Roman brooches have their knobs fixed by a real screw (for instance HILDEBRAND I. c. fig. 126) which, when discovered by å barbarian workman, may have induced him to imitate the form though, in Roman brooches, the scerew is not visible when the knobs are in place. — The corresponding pro- jections of some English brooches are most like the specimen from Jutland, fig. 32 (compare fig. 125 below). ?) Holmegaard, Holme pgd. Mandal. OC. 2665. N. NICOLAYSEN: Norske Fornlevninger p. 271. 26 | Haakon Schetelig. [No. 8 Up to this point I have been deseribing the eruciform brooches as they appear in all the countries where they are found, without observing any important difference between specimens found even in great distance from each other. A brooceh from Hannover for instance (fig. 34) ) is very like the one shown as fig. 25 above, which is found in Nordhordland in Western Norway; other specimens exactly of the same form have been found in Fiinen and Jutland in Den- mark. It is evident that the case still is the same as mentioned in connexion with the question about the original home of the eruciform brooches. Also the early eruciform brooehes have been developed commonly over the whole Eastern coast of the German Ocean. But during the following stages of development we shall soon 1) Midlum, Kr. Lehe; Hannover Mus. 5530. From: Phot. Album der prå- hist. Ausstellung zu Berlin. Sect. V, taf. 9, no. 206. 1906] The ceruciform broocbes of Norway. DE par) find certain varieties confined to different localities; Denmark, Eng- land, and different parts of the Scandinavian Peninsula producing each their own forms which, for the most part, are not found out- side their special district. As this development chiefly takes place during the 5th cent., we meet with very few traces of it in Northern Germany which then gradually ceased to be a Teutonic coun- try. Denmark, especi- ally Jutland, has on the other hand produced so many original and inter- esting forms of the cru- eiform brooches, that I do not doubt that Jut- land has been one of the richest distriets in this respect and of spe- eial importance by its infiuence upon the Ene- lish forms. But on ac- count of the funeral rites in Denmark at that time the Danish graves have contained very few eruciform brooches, and - those accidentally found elsewhere are sufficient only to present some unique and remarkable varieties without giving an opportunity of stu- dying the development of forms in details. In Scandinavia it Prod. Fig. 34. 11 cm. long. is only the abundant material from Norway which enables us to put together complete series of successive forms showing the unbroken development. But here too will be found å difference between the Fastern parts of the Peninsula and the Western parts, åa difference most marked 28 | Haakon Schetelig. [No. 8 towards the end of the development, but observed already at an earlier stage. I proceed first to treat the FEastern forms which preserve best the original character of the type. 3. Development of the erueiform brooches in the Eastern parts of the Scandinavian Peninsula. The Swedish archaeologists, in their description of the typology of the erueiform brooches, assert as å general rule that the two knobs which were at first placed upon the ends of the axis of the spring-coil, gradually lost their suggested practical destination — to keep the axis and the coil in their proper place — and became mere ornamental parts of the broo- ches. It seemed then natural to avoid the original and more complicated arrangement of these knobs by east- ing them in the same piece as the main part of the brooch,') and this change, which removed all practical difficulties respecting the construe- tion of the pin, was just the be- ginning of the pure ornamental development of the form. Generally speaking, this pronouncement very well corresponds with the facts known; it must be understood, how- ever, that the rule is at no time without exceptions, that the trans- formation took place much later in England than in the Scandinavian Peninsula, and that in Denmark traces of it are not found at all. It must be counted, however, among the most important points in 1) Å similar change had taken place already at an earlier stage of development respecting the knob placed at the top of the brooch. In the case of specimens belonging to the prototype of the cruciform brooches also the third knob is made separately and fixed upon a projection continuing the loop of the axis, figs. 17, 19, and 22. The same detail is observed in å brooch of the half Roman form (Tromsø Museums Aarshefte 1904, p. 247, fig. 1) and is even preserved in some cruciform brooches with fully developed head-plate (for in- stance OC. 7752, Ab. 1876, p. 72, from Østerhus, Landvik pgd. Nedenes.) 1906] The erueiform brooches of Norway. 29 the whole development of this type, and to us it is of special im- portance, because it will help us in some degree to distinguish between the forms characteristie of the different distriets. The transformation first took place in Norway and Sweden, and probably earlier and more generally in the Eastern parts of the Peninsula than in the Western ones; in England it was partly due to influences from Western Norway. From å great number of transition forms it is seen that this change began as a practical improvement of the brooeh. At the stage where we left the common development of the type, the two knobs were pla- ced upon the ends of the axis of the spring-coil with a little groove in their inner side to keep the edge of the plate. The edges of the plate are sharpened for this purpose, and consequently the middle part of it is a little elevated from the edges, a detail which is also often marked by the orna- mentation of the plate (fig. 35).)) But this arrangement Is not without difficulties, the axis coming now too close to the underside of the plate to give sufficient room between them for passing the string which forms the spring-coil. The difficulty is removed in different ways; in Denmark by bending the plate a little and thus making the underside of the plate sufficient concave to give place for the spring-coil, even when the edges are touching the knobs; this arrangement is also the most common one in Ene- land. In Norway and Sweden the plate was kept straight, but the 1 Aak, Gryten pgd. Romsdalen. OC. 6200. Ab. 1872, p. 94, pl. II, fig. 12. 30 Haakon Schetelig. [No. 8 spring-coil and the knobs being then not conveniently combined, the knobs got a separate axis of their own, independent of the arrangement of the pin. I have observed this construction in å great number of Nor- wegian brooches which have the axis of the knobs placed either just behind the spring-coil or a little above it (figs. 36 and 37).) It is found, too, among the best and largest specimens, and it is sometimes preserved at å very late stage of development. But as the separate axis of the knobs has no prac- EG tieal purpose, it is re- placed by projections from the edges of the plate, as seen in fig. 38.*) Conecluding from my own observations I should think that this arrangement has been rarely used; it must be confessed, however, that the corrosion of the bronze often makes it difficult to discern å detail of this sort. Dr. HILDEBRAND has men- tioned it as a fact of importance to the study of the development. And certainly, from the proceeding of placing the two knobs upon Fig. 87. 171: projections from the sides of the plate it is a small step to the next stage of development, viz. to cast the whole upper part of the brooch in one piece. With this change is finished the development of the practical 1) Fig. 36: Norway (locality unknown). B. 428. — Fig. 37: Høiland, Nordre Undal pgd. Mandal. OC. 17990. Ab. 1895, p. 66. ro Gå 2) Kvalen, nordre Fron pgd. Gudbrandsdalen. 0.5700. Ab. 1871, p. 95. 1906] The erueiform brooches of Norway. 31 construction of the eruciform brooches in Norway and Sweden; the short spring-coil, nearly always made of iron, is constantly pre- served,*') but being no more visible and taking no part in the develop- ment of the form, it will not be especially mentioned in the fol- lowing description. The development being now purely ornamental, it presents at the first glance a lot of irregular variations of all the parts of the brooches, from whieh it should seem impossible to make out å general direction of the changes. Asit would be inconvenient too, for this purpose to count here all the varieties found in the Eastern parts of the Peninsula, I have tried to find a classification giving å general view of the varieties most commonly used in the district. As the basis for this classification I have chosen the 1oot of the brooches, this part of them showing differences better marked out than either the bow or the upper part of them. Itis very natural that it should be so; the cross-like upper part having already from the prototype a characteristic form to which very little could be added, ånd the bow by its practical destination being nearly excluded from further ornamental changes, the imagination of the workman had to work chiefly upon the foot, originally plain and narrow, as å space especially reserved for decoration. I have tried, therefore, from å survey of the variations of the foot to esta- blish å number of different series, for the most part contemporary with each other. As mentioned, I do not treat the form of the animal- head from an ornamental point of view; it will be studied only, as an element taking part in the form, as far as regards the ditfe- rences which it produced in the building of the foot. One more 1) Upon this point, as commonly respecting the cruciform brooches, dr. HILDEBRAND has the best observations. Å pronouncement of dr. EkHorr that the late eruciform brooches have no spring-coil and no axis (in ,Bohuslens och Göteborgs fornminnen 'och historia," vol. V, p. 3859) must be referred to some rare specimens and ought not to be regarded as a rule. Professor GUSTAFSON has accidentally expressed a similar opinion (Ab. 1894, p. 172, no. 67 b) probably induced by the authority of dr. EkHorr. I have observed very few cruciform brooches having no spring-coil, though it is sometimes difficult to make it out, this part being commonly of iron and consequently worse corroded and damazsed than the rest of the brooch. The brooches which have really no spring-coil, generally belong to the earlier forms, where this peculiarity must be regarded as an imitation of Roman forms. Of younger specimens may be noted a brooch from Sweden, illustrated in Månadsblad, 1898—99, p. 146, and another from Jutland (Copenhagen Museum, 25502), where the double hinge indicates that there has been no spring-coil. 32 Haakon Schetelig. [No. 8 reservation is perhaps needed; as most of the variations of the foot mentioned in the following description, appear also in Denmark and England as well as in Western Norway, these variations are not in themselves sufficient to point out å form as belonging especially to the Fastern parts of the Peninsula. Only when these variations are found in brooehes the other parts of which are made in the fashion characteristic of Eastern Norway and Sweden, we may refer the brooch in question to that distriet. I also note at once that, as the variations of the foot are in some degree common to Fig. 38. 1 all the countries, where these brooches were made, they must be- long to a time before the form developed separately in the different countries. As characteristies for all the later Norwegian and Swedish forms may here be mentioned, that the plate never has a concave underside, and that the knobs are nearly always cast in the same piece as the plate, which as mentioned above is not the case in Denmark and England. The brooch, except the pin with its spring 1906] The eruciform brooches of Norway. pa eoil') and the axis, consequently consits of one piece; very rarely and only in the case of unusually large specimens the foot has been made separately and fixed to the bow with small rivets. In Norway and Sweden is observed an inelination to make the bow relatively shorter than it is in Denmark, which is not however å constant and eharacteristic ditference between the two districts. The separate characters of the forms developed in Western Norway will be better treated in connexion with the detailed description of the Western forms which is given in the following. a. As the first form from the Eastern parts of the Peninsula. I present the brooches whose foot im its total length is formed as an animal-head, which consequently gets -a comparatively long and narrow shape, according to the original shape of the foot. The combination of the moulded head, which always has an edge along its middle line, and the flat end of the bow, is brought about in different ways, either by leaving å triangular flat space projecting downwards from the end of the bow (tig. 26 above, figs. 39 and 40)*) or by two small ineisions forming å straight line across the neck of the head and thus giving å more unorganical termination towards the bow (fig. 38 and figs. 41 and 42).*) The brooeh fig. 42 may be regarded as an intermediate form of these two varieties, showing that they are closely allied to each other; I have preferred, therefore, to place them together as forming one series in the elassi- fication. The former of them was much used in the early Scandinavian brooches, often in especially large and well executed specimens with the knobs fixed upon the ends of å separate axis and provided with 1) In some few instances it has been suggested that the spring-coil and the pin have not been made of one piece of string, but separately, the pin of bronze, the coil of iron. I have not observed such an arrangement in any case respecting the cruciform brooches, and it is of course impossible as long as the spring-coil has not lost its practical destination of producing the tension of the pin and has been reduced to a mere typological rudiment, preserved from an earlier stage of development. It is not likely that it should be so, where the spring-coil is not visible when the brooch is used. 2) Fig. 39: Giskegjerde, Borgund pgd. Søndmør. B. 719. RycH: fig. 249. — Fig. 40: Gryten, Romsdalen. B. 444. LoRANGE: N. Olds. i B. M. p. 110. 3) Fig. 41: Stenstad, Telemarken. Copenhagen Museum. From STEPHENS: The Old-Northern Runic Monuments vol. II, page 840. — Fig. 42: Eine, Vang pgd. Hedemarken. C. 15688. LorancGE's collection. Haakon Schetelig. [No. 8 a groove to keep the edge of the plate; none of the other varieties are repre- sented by such fine specimens at the same stage of development. These broo- ches (figs. 39—40), being found in Nor- way only, must be regarded as å Nor- wegian speciality, developed here from a very primitive form of the foot, å form which is seen in fig. 143 below. The fine specimens are richly ornamented with silver inlaid in the surface or with geometrical patterns executed with a punch. Their origin must probably be referred to the Fastern parts of the country, in spite of the cirecumstance that the best specimens have been actu- ally found in Romsdalen and that some of them are known from Western Nor- way; for ornaments executed with å punch are commonly met with in all Eastern varieties of the cruciform broo- eches but are seen. rarely in brooches belonging especially to the Western part of Norway. | The variety represented here as figs. 41—42 is found most commonly in Nor- way, but as one specimen whose foot is arranged in å similar manner, is known from Jutland*'), I think it likely that both the Norwegian and the Danish specimens of this sort are derived from a common origin in the district about the mouth of the Elbe, though I know of no specimen found there. 1) Copenhagen Museum, no. 25562. 1 1906] The eruciform brooches of Norway. 35 b. Prineipally different from the first series, though in some points apparently similar to it, are the brooches which have between the bow and the animal-head å small plate, separated from the amimal-head by å moulded ribbomn indicating the neck. In the Eastern parts of the Peninsula this variety is represented by few and rather 36 Haakon Schetelig. [No. 8 late specimens only, while it is very common in the Western coast- distriets of Norway, and I intend in the following to make out, how its origin there may be traced back to å quite early stage of de- velopment (compare fig. 86). In the Eastern parts of the Peninsula we have on the contrary very few indications of its early develop- ment, and it is at least å very rare feature in that district. I am inelined, therefore, to explain its Eastern appearance as due to in- fluences from Western forms. A few specimens belonging to the same series and of pure Western origin have also been found within the Eastern territory, where they without doubt were imported from Western Norway. Most of the specimens found within the Eastern distriets are, 1906] The cruciform brooches of Norway. 37 however, certainly made here, as is clearly seen by comparing the details of figs. 43—46 with Western brooches of the same diseription (figs. 88—102). I call special attention to the frequent appearance, in brooches from the Eastern parts of the Peninsula, of an orna- mentation of the foot-plate, consisting of parallel lines and incisions in the edges, which is never observed in such brooches from Western Norway. In the four brooches (figs. 43—46) is seen å marked progress respecting the dimensions of the foot-plate, indicating the origin and development of this detail, as the plate is at first as TT NT pi ger ol VF AF vr Aa V hå Ul | HA Vit Å 1 Fig. 44. 1/. broad as the bow only, and later on extends on both sides of it. But it is evident that already the first of the brooches illustrated (fig. 43)*) must belong to a late stage of development, the knobs having a flat underside, the catch-plate of the pin being very short, reaching only from the end of the bow to the neck, and the head- 1) From MonTtELIUS, Svenska Fornsaker, fig. 327. 38 | Haakon Schetelig. [No. 8 plate being broadest in the direction transverse to that of the bow, as all these features are characteristic of the advanced transformation of the type. | In the brooch illustrated in fig. 441) the foot-plate is just a little broader than the bow and consequently not much diverging from the preceding one; it is fully developed in the large and fine specimens figs. 45%) and 46. In fig. 46 the nose of the animal- head is ornamented with three small knobs of silver. The note- worthy variations in the shape of the bow will be treated separately below. As already mentioned, I explain the appearance of such brooches in the Eastern parts of the Penin- sula by supposing an influ- ence from the Western forms, but before leaving the question, I ought to remark that such an influ- ence from the Western forms, though I regard it as the most satisfactory ex- planation, is by no means an established fact; it is not excluded that the form in question has developed independently in both di- striets. Such å parallelism is very natural in the de- velopment of forms originat- ing from the same prototype. A third explanation perhaps deserves to be taken into consideration. Ås is well known, the rich funeral rites through which are distingu- ished the Norwegian graves from the 5th and 6th cent. came out 1) Medelpad, Sweden. Stockholm Museum, no. 10940. — From Månads- blad 1898—99 p. 146. 2) Fig 45: Bohuslen, Sweden. Stockholm Museum, no. 10128. From Månadsblad 1896, p. 59. — Fig. 46: Arendal Museum, no. 124. From a photo- graph kindly forwarded by the council of the Museum. 1906] The erueiform brooches of Norway. 39 of use about the end of that time and, consequently, very few antiquities are known in Norway from the following two centuries. It is possible that this change in the rites has taken place at åa somewhat earlier time in the Eastern parts of the country than along the West TN coast, and the scarce appea- ape rance of the latest eruei- oa nm Pt fu RA AA Vi Å VE Å P å å form brooches in the Fast- ern district compared with Western Norway could then with some reason be ex- plained by the circeumstance that the Eastern graves, at the time when the latest varieties of the cruciform broocehes had come into use, were no more so rich in grave-goods as before. I think, however, that åa closer inspection of the material Fr will show that the pre- Å sumed difference of time VE AN respecting the change in SG the funeral rites, if any, is not great enough to allow of a concelusion of this sort. The Western parts of Norway have in any case produced a richer develop- ment of the latest forms of the cruciform brooches, and the production of them has perhaps here lasted longer than in the East, which would well correspond with the fact that England, the most western district of the Teutonic world, has produced fine and remarkable varieties of the type later than any found in the Scandinavian Peninsula. == He 40 Haakon Schetelig. [No. 8 Ås an irregular variation of this series I record here the brooch fig. 47,5) though its foot has been much changed to obtain å more realistic appearance of the animal-head. The head itself is very remarkable as the intention of the workman evidently was, not to produce an ordinary ornamental head in the style of the time, but to form å horse's head as natural as he was able to do. Part of the foot has also been curved to imitate the line of å horse's neck. I take the opportunity to note, that it may be allowed to con- elude from this brooch that the ornamental heads of these brooches really were regarded as the heads of horses;?) but it is not at all eer- tain that the heads have always been explained in that way, and at least it is evident that - in most cases the work- man had no intention to make the head re- semble any living ani- mal. In the next two series the animal-head, instead of taking the whole length of the foot, is confined to being a terminal ornament, nearly always separated en from the rest of. the Fig: 47. 141. foot by a moulded rib- bon. *Naturally, the dimensions and the form of the head are here different from those treated above, but as the variations of the ornamental form of the head have little influence upon the typological development of the brooehes, they will here, as before, not be the special subject of 1) Røsø, Steigen pgd. Nordland, Tromsø Mus. 1197. Ab. 1897, p. 2, fig. 1. 2) They have been explained in the same manner by some modern archaeo- logists, so lately by Mr. SCHIRMER. Ab. 1905. 1906] The eruciform brooches of Norway. 41 our observations. The rest of the foot is seen in two principally ditferent varieties, contemporary with each other, but not of the same importance: the one, which is of all the most common form in the Eastern district, is facetted in the same way as the bow, while the other is provided with transverse mouldings. In the description here, I think it most convenient to treat first the last mentioned series, which is the less numerous and also, in some degree, confined to a more restricted district than the former one. c. Brooches with the peculiar tramsverse mouldings of the foot are no speciality of the Scandinavian Peninsula, as brooches of this sort are met with also among the early specimens from Sleswick- Holstein and among the later ones from Jutland, though they are always in the minority compared with other varieties. The typo- logically oldest specimen known from Norway is the fine brooch, ER iv å ev 49 Haakon Schetelig. [No. 8 shown as fig. 48,5 whose side knobs are fixed upon the ends of the axis. Respecting the later appearance of this form, very few specimens have been found in Norway, but they are relatively common in Sweden from where I have illustrated two specimens, figs. 49 and 50. It is seen from the figures that, respecting the form of the foot, this series has gone through no note- worthy changes in 'the district here in question, and it seems to have gone out of use at å somewhat earlier time than most of the other varieties. To conelude from our present know- ledge, this variety certainly the form whieh, of all the eruciform broo- ches of the Scandinavian Peninsula, has the most decided inclination to- wards the Fast. I think it likely that this form of the foot did not originally belong to the cruciform broo- ches, as it is rarely seen in this connexion and has produced here no noteworthy development. It is also met with in another type from about the year 400 (fig. 51)? — appearing just in time to influence the early crueiform brooches — and I have seen the most original form 1) Øie, Kvinesdal pgd. Mandal. B. 95. Loranez: N. Olds. i B. M. p. 92. 2) Fig. 49: Østergøtland; from Svenska Fornminnesför. tidskr. XII, p. 258, fig. 37. Fig. 50: Vestergøtland; from Månadsblad 1901 och 1905, p. 108, fig. 43. 3) Aak, Gryten pgd. Romsdalen; from Ab. 1872, fig. 17. 1906] The eruciform brooches of Norway. 43 of it in å very curious brooch from Western Norway, shown as fig. 52, which must certainly date from the 4th cent. The upper part of this brooch is explained as an imitation of certain forms from the Roman territory; the form of the foot is not Roman, but I am not able to make out its first origin. Examples of its later development will be found in Mözzzer: Ordn. af Danm. Olds., Jern- alderen fig. 516 and in fig. 12 above. Transferred to the cruciform brooches the mouldings got å more rounded character which, however, did not much change the original form of the foot, which was always relatively long and narrow with parallel sides. e d. The series of brooches whose foot consists of a facetted stem and å short ammal-head is without comparison the most numerous one in the Eastern parts of the Peninsula, as it is also among the 1) Western Norway, (locality unknown). B. 5591. B.M. Aarb. 1094, no. 6, p- 43. % - Å Aa p «å 44 Haakon Schetelig. [No. 8 Danish and English forms. We have also seen several specimens of it among the early brooches illustrated above, which all show that the form here in question is perhaps the one that most pro- perly belongs to the eruciform type and best corresponds with the original shape of the foot. We have seen that most of the early specimens are long and narrow in all the countries where erueiform Fig. 53. 1. Fig. 54. 1. =D broocehes are found; but also here, as was the case respecting the forms treated above, we soon find some differences characteristic of the different districts. In Denmark and England the facetted stem is generally made shorter, so that it must be regarded only as å link of connexion between the animal-head and the bow, and traces 1906] The eruciform brooches of Norway. 45 of åa similar transformation are sometimes seen also in Norway, for instance in the brooch fig. 31 above which is, as well in this respect as in others, a rarity here, much resembling, however, some of the early specimens from Sleswick- Holstein (MksTtorr: Alterthiimer fig. 593, fig. 30 above). Åsa rule the Norwegian and Swe- dish specimens have preserved the foot long and relatively narrow, and the animal-head is shorter than seen in the early forms of the Southern district. The fine brooches of this series, as they are represented here by the figs. 53 and 54,1) are perhaps the most harmonious form of the cruciform brooches and certainly the form most ceharacteristic of the KFastern parts of Norway. The speci- mens belonging to this stage of development are exceptionally uniform. The late development of the series treated here I have illustrated in the following four figures,*) three of them repre- senting exceptionally large and fine brooches and consequently to be regarded as an exact ex- pression of the taste of the time. Respecting the foot it must be observed that it is made gradually broader, at the same time as the animal-head becomes 1) Fig. 53: Vøien, Gran pgd. Hadeland. (C.2460. RyeH fig. 247. — Fig. 54: Eine, Vang pgd. Hedemarken. OC. 15687. LoranGE's collection. ?) Fig. 55: Ertseid, Søndre Undal pgd. Mandal. OC. 9188. Ab. 1879, p. 170, pl. V, fig. 23. — Fig. 56: Langlo, Stokke pgd. Jarlsberg. OC. 59592. Ab. 1872, p. 108 ss. — Fig. 57: Foldvik, Brunlanes pgd. Larvik. C. 10322. Ab. 1880, p. 217. — Fig. 58: Bringsdal, Holme pgd. Mandal. OC. 8961. Ab. 1878, p. 182—183, pl. II, fig. 10. 46 Haakon Schetelig. [No. 8 larger and the facetted stem shorter than before. This series is also very instructive as to the changes of the other parts of the brooches during the late development in the Fastern parts of the Peninsula. In the brooch fis. 55 the form and the proportions of the original type are not much changed, as the knobs have pre- terte Ft EH => Ag prat F Fig. are. DEE Kreo0n served the round form though they are all cast in the same piece with the rest of the brooch, and as the dimensions of the plate, which is only a little broader than it is high, have the same rela- tions to each other as in the early forms. In the specimen fig. 58 1906] The eruciform brooches of Norway. AT the knobs are concave from the underside, and the plate is nearly twice as broad as it is high; an intermediate stage is represented in fig. 57, the knobs of which have a flat underside. The pro- portions of the whole form are thus transformed, as the bow, which is now broader than before and concave from the underside, must become å more predominant part of the brooch, when both the plate and the foot are made shorter. More than any of the trans- formations of the details does this change of the proportions of the whole form prove, how far we have come here from the early form of the cruciform brooches. Regarding the last two tigures is to be mentioned also the very degenerated form of the animal-head, though it is in both cases directly devel- oped from earlier forms. Some- times are found more curious variations, as seen in the details illustrated in figs. 59 and 60,1) which apparently have a less direct connexion with the forms known from an earlier stage of development. Besides the large brooches, the transformation of which we have just seen, are to be noted some smaller specimens preserv- ing more of the original form even at å time when the former had been much changed. As they are not numerous and have ou SEL, NU no important variations, they are represented here by one figure only (fig. 61)*) showing their most characteristic features: the nearly quadratic plate with small, 1) Fig. 59: Ertseid, Søndre Undal pgd. Mandal. OC. 9189. Ab. 1879, p- 170. — Fig. 60: Hole, Gryten pgd. Romsdalen. T. 2913. Ab. 1882, p. 127 s. ?) Nordre Fevang, Sandeherred pgd. Larvik. OC. 6980. Ab. 1874, p. 139. AS Haakon Schetelig. [No. 8 but relatively high knobs, the narrow bow and the long foot. In spite of its rather archaic appearance it must be counted among the latest varieties (compare fig. 173 below). Among the early erueiform brooches the foot sometimes appears in rare and irregular varieties — as seen for instance in figs. 28 and 29 — of which, however, no traces are found in the following development. But also among the late forms we meet with irre- gularities; and we shall here especially treat two not very numerous varieties of the foot, different from all we have hitherto seen and ME. Fig. 59. 1/1. certainly not originally belonging to the eruciform type. These varieties have the foot terminated by a semicireular or by a tri- angular plate. Such forms are unknown among the eruciform brooches till å relatively late stage of development and, consequently, it is in itself most likely that they have been transferred here from other contemporary types, but as both the forms are of different origin they ought to be treated separately. e. The brooches with the foot terminated by a semicireular plate are rather rare in all parts of Scandinavia, and there is little difference between the specimens found in the Eastern and in the 1906] The eruciform brooches of Norway. 49 Western parts of the Peninsula; it will then be practical to keep together as å whole all the brooches of this sort, and I consequently reserve the special treatment of them — their origin and develop- ment — for the following description of the forms in Western Norway. Here I have figured only two specimens to show the form as it appears in the Eastern district (figs. 62 and 63),*) both of them in many points showing an advanced stage of development, -as the knobs are cast concave from the underside, the side-knobs are somewhat smaller than the top-knob, and the bow is relatively longer than commonly seen in the ceruciform brooches. We also note that not only the peculiar form of the foot is here a novelty for the type; in most of these brooches the bow has got a flat little plate at the top, a detail nearly unknown in all the ordinary varieties of the type. "This circumstance is å proof more that. we have here to do with åa hybrid form, produced by combining the upper part of the late eruciform brooches with ele- ments originated from a different source. Respecting the foot, a 1) Fig. 62: Lund, Stokke pgd. Jarlsberg. GC. 6075. Ab. 1872, p. 120. — Fig. 63: Bjørke, Hedrum pgd. Lafvik. OC. 17859. Ab. 1894, p. 102. 50 Haakon Schetelig. [No. 8 trace of its original form is probably to be found in the cases where the semicireular plate along the edge is provided with a series of holes, placed close to each other, as seen in å fragment of such a brooch illustrated in fig. 64.1) Such a form is evidently very like the corresponding part of the Prussian brooches with star- pattern foot. The possibility thus indicated will be diseussed in the following. f. The brooches with the foot consisting of a triungular plate must be considered as å variety chiefly belonging to the Western parts EN AEA, dd) Al of the Peninsula, and of the not numerous specimens found within the Eastern district great part is probably imported here from the West. It will be convenient also respecting this variety to reserve the description for the following and at the same time to treat in con- nexion with it a certain type of small bronze brooches with å square upper plate, which has hitherto been regarded as a late variety of the cruciform type. 1) Lasken, Sem pgd. Jarlsberg. 0. 11623. Ab. 1883, p. 119 s. Cf. Mon- TELIUS: Från Jernåldern, pl. 4, fig. 16, from Skaane. 1906] The eruciform brooches of Norway. 51 To show the form here in question, I have given as fig. 651) a little brooeh where the foot seems to represent the more original shape of this form, and as fig. 667) a brooch representing nearly the most advanced degeneration of form possible. In the latter figure the bow is provided with a little top-plate, a detail which is here rarer than in the variety treated above. Some of the Swedish specimens with the foot consisting of a triangular plate are in many points different from all I have seen in Norway, as also in other cases several more isolated varieties found in Sweden seem to indicate an independent development in Fig. 66. AG that country; but the material is here too scarce to admit of any precise conclusions. I will not close the description- of the erueiform brooches in the Eastern territory before having mentioned å very remarkable find of three such brooches at Friedefeld in Pommerania (figs. 67— 69)*?), the forms of which are most closely related to some Swedish 1) Giskegjerde, Borgund pgd. Søndmør. B. 720. LoranGE: N. Olds. i B. M., p- 108. 2) Nordre Fevang, Sandeherred pgd. Larvik. OC. 6935. Ab. 1874, p. 134. 3) Dr. H. Scumann: Skeleterab aus der Völkerwanderungszeit aus Friede- feld, in Nachrichten iiber deutsche Altertumsfunde, 1898, p. 93, figs. 1—4. be Om FR så En % Da | Haakon Schetelig. [No. 8 brooches, especially from the Southern parts of that country, as seen in tigs. 70—71,1) all of them being rather late specimens. I have not seen the three Pommeranian brooches myself, and therefore I am not able to make out whether they are to be regarded as imported from Sweden or as brooches made in the country where they were found; but as some of their details — for instance the rounded corners of the plate — as far as I have seen, are unknown in Scandinavia, I am inelined to think the latter possibility the. most likely one, though the find seems to be å quite unique appear- ance in the whole of Northern Germany. But howsoever this may be decided, I think it certain in any case that the appearance in Fig. 67. Pommerania of the erueiform brooches, which must be referred to the late 5th cent., is due to an influence from the Scandinavian Peninsula, and that they may well be ranged in the series of de- velopment within the Eastern district. Dr. H. Scumann has kindly informed me that all the three specimens have the knobs east in one piece with the rest of the brooch, a proceeding which has never been met with in Sleswick-Holstein and very rarely in Den- mark. I cannot agree with the pronouncement of dr. ScHUMANN 1) Fig. 70: from MonTtELIUs: från Jernåldern, pl. 4, fig. 18. — Fig. 71: Halland. Stockholm Museum nr. 733] : 597. From a sketch by the author. 1906] The eruciform brooches of Norway. 53 who has carefully deseribed the find, when he thinks the brooches from Friedefetd elosely allied to the forms known from Sleswick and Holstein. Ås the brooches found in the last mentioned district have all been of earlier forms and as the intermediate stage, which eould connect them with the form known from KFriedefeld, is yet missing in these districts I think it at present the most reasonable explanation to suppose that they have in Pommerania been produced by imitation of Swedish forms, though I will not deny the Bos that this opinion may be contradieted by future finds. General transformations of the form during the development im Eastern Norway. On several places in the previous deseription of Fie: the special varieties of the type I have also occasionally made some remarks upon the general transformation which equally in all the parallel varieties indicates the advancement of the development. Though these features are commonly well known and moreover ean be extracted from the figures above, I think it practical to make here some further remarks upon them. The technical proceeding in the making of the brooches is always the same. They are nearly without exception of bronze — a few specimens are of silver; but hitherto no erueiform brooch is 16 54 Haakon Schetelig. [No. 8 known neither of gold nor of iron — they are cast as perfect as possible in the form intended, only corrected afterwards with a file and provided with the ornaments executed with punch or drill. As no unfinished specimen has been found we do not know in what degree the filing was required; but that this part of the work was not at all insigniticant is seen by comparing specimens which have come from the same mould, as in such cases the finished brooches are diverging not a little form each other respecting the details of the form. In all cases the exactness of the workmanship is well worth our admiration respecting the fine brooches really destined to be ornaments of the dress. Ås mentioned above the brooches are originally east in the full thickness indicated by the facets of the surface, å cireumstance especially characteristic of the early stages of development. Later on, when the brooches often became larger, of broader forms, and of åa more marked moulding than before, they are generally made concave from the underside, the bronze being cast relatively thin in all parts of, the brooches. This proceeding, which no doubt signifies a progress in the workmanship of casting, of course did not diminish the ornamental effect of the form when the brooch was used, and it also afforded a practical improvement by diminish- ing the weight of the piece, å eireumstance not unimportant in the case of so large ornaments destined to be worn in the dress. The general transformation of the form, though in some degree influenced by this change in the workmanship, is chiefly due to the gradual forgetting of the original meaning of the different ele-. ments constituting the form. As we have seen were all the cha- racieristic parts of the ceruciform brooches produced in connexion with some practical purpose; the long and narrow shape of the foot had been a necessary consequence of the returned foot which was at its time åa very useful invention in order to form the brooeh by bending a piece of string and not by casting; the three knobs had got their natural place at the upper end of the brooch as the completion of the arrangement of the spring-eoil, and the square plate had originally the destination to cover the spring-coil and to connect the three knobs with each other. When all the elements of the form were reduced to mere ornamental parts of the brooch the transformation of them seems to have gone rather rapidly, but it was just of this reason never consequentially and equally brought about in all the brooches made at the same point of time. It is 1906] The eruciform brooches of Norway. 55 evident that the workman always had the opportunity of seeing older brooches still in use and that consequently some of the features eharacteristic of the early stages of the development may spontan- eously have been combined with the late forms of the type, especi- ally as the whole development of the erueiform brooehes in Norway has taken place, in my opinion, within a space of time not much more than å hundred and fifty years. Respecting the head of the brooches I will first draw the attention to a detail which ought to be spoken of — though of little importance as to the transformation of the form — as it has sometimes been mentioned as å feature indicating a late stage of development. As seen from many of the figures above it is a fact that, when seen from the side, the plate is a little sloping å pro- portion to the foot, being a little raised. This peculiarity is seen already in the prototype of the eruciform brooches and is also very common through the whole development of them, but sometimes missing even among the early forms. It is not till the very latest varieties that it is regularly given up. The variations of the dimensions of the plate and of the shape of the knobs have already been spoken of suffieiently to give an impression of the general transformation of them; it may be men- tioned only that the head of the brooches in the Eastern district generally have preserved the original shape better than in the late Western forms. I proceed to treat the not uninteresting question about the development of the form of the bow. The simple bow with parallel edses, which is certainly the original form of it, is always preserved besides the later variations, though it is gradually made shorter and broader than before.) But even early we find specimens the bow of which is a little broader in the middle than at the ends, and somewhat later the middle part is extended so as to form a pointed angle on both sides. Å marked specimen of this sort is seen in the late brooch fig. 72.) The form of the bow seen here is certainly a speciality of the eruciform brooches, developed from the original form of this type, and it seems also to be confined to the Scandinavian Peninsula, as I have 1) As mentioned above, the shortness of the bow is one of the typical differences between brooches from the Scandinavian Peninsula and from Den- mark. In the later English brooches the bow is also generally very short. *) Nordheim, Hedrum pgd. Larvik. Skien Museum, nr. 8720. Published by the kind permission of Mr. J. CHRISTIE, director of the Skien Museum. 00 I TJ å 56 Haakon Schetelig. [No. 8 seen it in no English and only in one Danish specimen.*) It is, however, most marked in the late forms from Western Norway. Where aå similar form of the bow appears in the large brooches with relief ornaments from a later part of the migration period, I think it transferred here from the eruciform brooches, å eireumstance not without interest as it probably proves that such large brooches have been made within the Peninsula. Å rarer variety of the bow has been shown already in fig. 41 above, having a rhomboidal figure drawn with four lines upon the surface of the bow. This form is found only in the eruciform brooches and only in Norway and Sweden. It is often com- bined with the form of the bow just men- tioned (as in fig. 45), though it is not necessarily connected with it. I am not able to make out the origin and gradual transformation of it, because it is rather rare in the early stages of the develop- ment. The third variety — of which we have a specimen in fig. 46 — does not, in my opinion, originally belong to the eruciform brooches. This kind of mould- ing of the bow, being regularly found in the large, silver-plated brovches?), which are contemporary with the middle eruci- form brooches, and being certainly a fea- ture properly belonging to that form, must from here have been transferred to some eruciform brooches. It is sometimes com- - bined with the two previously treated varieties. In Norway it is not very rare, in Denmark I have seen it only in å few instances, and it seems to be unknown in England. 1) The Danish specimen is found in Jutland (Copenhagen Museum), it is of silver and provided with ornaments cast in relief. A fragment of å brooch in the Copenhagen Museum (nr. 8414) showing a marked development of this form of the bow, has probably come from Norway. | *) Compare MöLLER: Jernalderen, fig. 264 and fir. 148 below. 1906] The eruciform brooches of Norway. 57 At last may be mentioned that the catch-plate of the pin, being originally as long as the whole foot of the brooch but not very broad, gradually was made shorter and broader and thus by its form gives one of the best indications of the relative stage of development, though not even the form of this detail alone is suffi- eient to admit of a reliable conclusion. I have seen some brooches, which show in all other parts an advanced transformation, but where the cateh-plate reaches from the bow to the nose of the animal- head. Such instances are, however, to be regarded as exceptions, and I have only noted very few irregularities of this sort. Also the ornamentation of the brooches is subject to some changes during the development of the form, as far as it in the early brooches consists nearly exelusively of incised lines and small figures executed with a punch, while we in the later brooches find å more extended use of groups of concentric eireles, drilled in the sur- face with a special instrument. In a few early specimens even figures of silver are found in- laid in the surface, and sometimes is found an ornamentation in relief, though only forming gseometric patterns. Å brooch of the last sort is seen fig. 73.1") The ornamental part at the bow is made of a separate little plate of bronze fastened in an ineision in the bow; the brooch is so much worn, that the pattern is here no more quite distinet. Along the edges of the plate are placed å series of small triangles executed with a punch. Of these different sorts of ornamentation the punched patterns and the incised lines are also well known from Denmark and Eng- land. The drilled circles, so commonly met with in Eastern Norway, are rare in the brooches from Denmark, and from England I know only one instance of them, which will be especially mentioned in the following. The very extended use of concentric circles as seen Fig Mo Lo: 1) Langlo, Stokke pgd. Jarlsberg. C. 5951. Ab. 1872, page 1083 ss. pl. I, fig. 6. Though this brøoeh in other respects has not the appearance of an early specimen and, as I will show in the following, really must belong to a relatively late time, its side-knobs are fixed upon the axis of the spring-coil and provided with a groove to keep the edge of the plate. | 58 Haakon Schetelig. [No. 8 in the late brooches from Eastern Norway must consequently be regarded as å speciality of that district, a proof more how, during the migration period, the Teutonic tribes in the different distriets diverged from one another respecting the taste as expressed in forms and ornaments. | 4. The eruciform brooehes of Western Norway. Å general knowledge of the Norwegian antiquities, as they are arrapged in the chief museums of the country, is already sufficient to show a difference between the Eastern parts and the Western parts of the country respecting the eruciform brooches. Itis striking, that most of the later forms are confined to the one or to the other of these main districts, and it is not diffieult to make out that the varieties most diverging from the original form of the type are especially characteristic of the West coast of Norway. Certainly these varieties have been found also sometimes in the Eastern district, and they often appear in the Northern parts of Norway and Sweden, but in such cases the brooches always belong to å late stage of development, and — as far as I have seen — their typological origin is only to be found in the coast distriets between Lister and the promontory of Stat. The sienification of Western forms, as used here, consequently is not to be understood as meaning the forms exclusively found in Western Norway; I intend in this way to comprise the forms chiefly belonging to this part of the country and probably indicating åa somewhat independent transformation of the type here, but also occasionally found in other parts of the Peninsula. These coast distriets having been till the later part of the Iron-Age, at least in some degree, isolated from the Eastern parts of the country, it is no more surprising to meet with a separate development in Western Norway than it is to observe certain differences of the brooches found in Jutland from those found in Norway. In what degree the Western forms are diverging from the common type in Eastern Norway is seen from the following deseription. I will not here diseuss the question, whether we may from these differences deduce any more general conelusions; it must be repeated only, that in my opinion these differences are not ehiefly due to å difference of time between the finds in the Eastern parts 1906] The eruciform brooches of Norway. 59 and in the Western parts of the Peninsula, but to a different direction of the typological development in the two distriets. The earliest erueiform brooches in Western Norway are, as above mentioned, exactly like specimens from the other Northern countries, and some of them have been figured already in the first part of this description. The early development of the type has also here gone in the same direction as described respecting the Eastern parts of the Peninsula; the knobs, originally placed upon the ends of the axis of the spring-coil or upon å separate axis, and generally provided with splits to keep the edge of the plate, are in later stages nearly always cast in the same piece as the rest of the brooch. As it would be superfluous through examples from Western Norway to repeat the description of this transformation of the construction, I proceed at once to describe the different later varieties of the territory here in question, intending after the deseription to resume the chief points in which they diverge from the varieties of the Kastern territory. To get a general view of the many varying forms I have also here arranged the brooches in different series, distinguished from one another especially by the variations of the form of the foot. As before, this arrangement is to be regarded chiefly as å practical division of the material and not as expressing deeper differences of importance respecting the origin of the type. For practical reasons the Western varieties are not described in the same order as the corresponding Eastern forms. a. Brooches whose foot is im its whole length formed as an animal-head are not numerous in Western Norway, and all those found have the form with a flat triangular space stretching down- wards from the end of the bow, the other form, fir. 41, being here totally wanting. The former is represented in Western Norway already from an early part of the development,') but as the oldest specimens are not at all different from the corresponding brooches in Eastern Norway — though never as fine and large as some of these ones — I shall here only deal with the later development of 1) As an early brooch of this sort may be mentioned å specimen from Lygren, Lindaas pgd. Nordhordland. B. 3175. Ab. 1877, p. 69, with the side- knobs fixed upon a separate axis. 60 Haakon Schetelig. [No. 8 them, of which three specimens are shown in figs. 74—76,") all showing a rather advanced transformation especially respecting the bow and the knobs. The more surprising is it to see in the first of them a form of the foot very elosely resembling the same part of some of the early specimens figured among the Eastern forms and appearing as an archaism in combination with a brooch of the later development. To explain how so original å form of the foot could be used in å brooch the other parts of which have been transformed already in å high degree, I must here anticipate the conelusion, chietly founded upon the fol- lowing series, that the veneraltransformation of the form has taken place more rapidly in Western Norway, and that consequently some more advanced forms here may be, chronologieally, coin- eident with earlier stages in =Hastern Norway. In the next two figures I note the punehed and ineised ornaments, as such de- corated brooches are rarer in the Western parts of the Penin- sula; it is also remarkable that on these specimens the ornamen- tation is generally not so rich as on the specimens found in Eastern Norway and i Jutland. 1) Fig. 74: Dirdal, Høgsfjord pgd. Ryfylke. OC. 3457. N. NICOLAYSEN: Norske Fornlevninger, p. 798. — Fig 75: Gjervik, Hammer pgd. Nordhordland. B. 2266. LoranGE: N. Olds. i B. M. p. 85. — Fig. 76: Obrestad, Haa pgd. Jæderen. B. 4344. Ab. 1885, p. 83. 1906] The eruciform brooches of Norway. 61 The peculiar transformation of the side-knobs, seen in fig. 76,. Is å nearly unique appearance. From this brooch and several others which must be attributed to the latest part of the development, it seems that the variety here in question lasted longer in Western Norway than in any other district. The late specimens of them are, however, small and in no respect especially remarkable; they were certainly at this time an obsolete and degenerating form. b. The variety with the animal-head separated from the bow by a facetted stem is in Western Norway får from being the most numerous sort of the eruciform brooches and consequently in no way so important as in the Eastern parts of the Peninsula, though they are certainly better re- presented than the tirst series. In the me fig. eowimeh has the side-knobs fixed upon the axis of the spring- eoiland where the catch- plate of the pin is of the same length as the foot, we see already the pro- portions not a little different from the ori- ginal form of the type, and we especially note the inclination to å broa- der shape and an extreme sharpness of the facets, which is cha- racteristic of so many of the later brooches in Western Norway. Owing to the corrosion of the bronze the details are not quite distinct, especially respecting the animal-head of the foot. It is certain, though, that punched or incised ornaments are totally wanting. 1) Horr, Haa pgd. Jæderen. B. 4834. Ab. 1881, p. 144. 62 | Haakon Schetelig. | [No. 8 The relatively advanced transformation of the general shape of this brooeh is å striking feature when seen in combination with the very original arrangement of the constructive parts of it — the side-knobs and the cateh-plate of the pin — and the same peculiarity is observed also in the following two brooches, figs. 78 and 79,5 though the transformation here is somewhat different from fig. 77. Typologieally they are referred to a later stage by having the side-knobs cast in one piece with the rest of the brooch, but in both of them all the knobs have preserved the full roundness, and the cateh-plate of the pin is as long as the foot. In relation to other Norwegian broo- 1. Fig. Å. TE ches they are no doubt to be regarded as earlier than the middle stage of the development; the details of the form are, however, more different from the original type than I have seen in any instance of the corresponding forms in the Eastern territory. I am fully aware of the risk by inferring from a few brog of this sort åa more general rule of development, but from the. number of such cases in Western Norway — and more of them 1) Fig. 78: Western Norway. Locality unknown. B.5681a. B.M. Aarb. 1904, no. 6, p. 55. — Fig. 79: Obrestad, Haa pgd. Jæderen. B. 43440. Ab. 1885, p. 83. 1906] The eruciform brooches of Norway. 63 will be found in the fourth series of the description, p. 71 ss. — I have got at least å personal impression that in this district the primitive arrangement of the knobs and of the cateh-plate of the pin are oftener found in brooches of an advanced transformation than is the case in Eastern Norway. I am consequently inelined to suppose that the transformation of the shape of the brooches has in Western Norway taken place more rapidly than elsewhere. Certainly this is not the most important ditferenee between the two districts, but I think it a fact worthy of mention, as this greater disposition for varying the form has probably been the origin of the very far- RN going transformation of the ==—— later brooches in Western 1 Norway. In the middle stage of the developmentthe Western brooches are found in cha- racteristic and fine varieties, well distinguished from - those belonging to other distriets. In fig. 80") there Is given å good specimen of this sort, well executed and of good proportions, in all worth being com- pared with the best Fast- ern brooches of åa corre- sponding development, as seen in fig. 55. But from a comparison it will soon Fig. 78. 11. be found that nearly all the details are here treated in a different manner. The ornaments are reduced to some slight lines following the edges of the facets and along the middle of the bow — in the last place now nearly totally effaced by use, — while the mouldings and the facets are evidently executed with the intention to produce alone the ornamental effect of the brooch. For this purpose the knobs have got åa more 1 Ker: a N å DEN UK: å Al | LU, I Å MADE Ar | Å ER) Se i urt: 0 pngr 6 Å gd. - Bol Q 0 å 1) Stedje, Sogndal pgd. Sogn. B. 4640. AD. 1890, p. 111. — Respecting: the form of the animal-head seen here I refer to SALIN: Thierornamentik, p. 185. 64 Haakon Schetelig. | [No. 8 complicated moulding; the higher middle part of the head-plate is strongly developed; the bow is short and steep. As it is not seen in the figure, I especially remark that the pin's catch-plate reaches from the end of the bow to the neck of-the animal-head. The underside of the brooch is coneave. The later brooches belonging to this series can only illustrate the dissolution and the degeneration of the form. They are mostly small specimens of bad proportions and carelessly executed; the Hr [l 4 p | il form is getting flat and the facets are losing their sharpness, which is all seen in figs. 81—883.1) It is a curious fact thatfeuen declining variations of this series are contemporary with the largest and most remarkable specimens of the numerous series described in 1) Fig. 81: Rongve, Haus pgd. Nordhordland. B. 439. LoraneGE: N. Olds. i B.M.p. 90. — Fig. 82: Western Norway. Locality unknown. In Bergen Museum. — Fig. 83: Dragsvold, Vossestranden, Voss. B. 48353. Ab. 1885, p. 85. 1906] The eruciform brooches of Norway. '65- the following (tigs. 91—96), and that consequently the development is not necessarily parallel even among forms so closely allied to each other as the different varieties of the cruciform brooches. It is of little attraction to go deeper into the study of these degenerated forms, but one point must especially be mentioned. The Fig. 80. le terminal heads in the brooches figs. 82 and 83 are modelled in å marked and characteristic manner and thus forming å striking contrast to the other parts of these brooches. The ornamental form of these heads is certainly developed from another origin 66 Haakon Schetelig. [No. 8 than the heads commonly seen in the erueiform brooches,*) though it is known in not å few specimens from all parts of Scandinavia. The study of pure ornamental forms not being within the limits of this paper, I have elsewhere not especially mentioned such instanees; an exception is made here, because the heads seen in figs. 82 and 83 are of å more special interest, appearing in å characteristic and constant form, confined to the small district of the present diocese of Bergen — the country between Hardanger and Nordfjord — and found only in certain varieties of the late development of the type. Ii has, as clearly seem the brooch fig. 83, the appearance of a new element com- bined with å type already old; the knobs, the plate, the bow, and the fa- cetted part of the foot having lost all of the organic pro- portions and of the original elegance of the form, while the broad animal-head, in itself by no means Fie, 80.14. a harmonious termin- ation of the brooch, is the only part el formed and carefully executed. That this brooeh really belongs to the latest stage of the development is seen also from the fact that the underside is very concave.?) It is 1) Compare fig. 80 and Sau 1. c. I cannot in all points agree with dr. SALIN's opinion about the development of this head in the cruciform brooches. It seems to me that the form of the head in fig. 80 here must be older than fig. 84, and the variations figs. 82 and 83 the youngest of all of them. Dr. SALIN has arranged them just in the opposite order. 2) For the date of such brooches compare the find illustrated in figs. 179 and 180 below. 1906] The eruciform brooches of Norway. 67 evident that the maker of this and of similar brooches has tried to give fresh interest to an obsolete form by introdueing å strange head as å more modern element in the decoration.") The puzzling appearance: of this new element I think, at least in some degree, explained by the brooches described in the next series. FR hnk it eonvemens to treat here å very rare variety, which is always combined with the form of the animal-head just mentioned, and which is only found within the small district, the present diocese of Bergen. The foot here consists of a broad plate, projecting on both sides of the end of the bow and getting farther down the same dimension as the meck of the anmimal-head. The few brooches of this sort known from Norway are all late specimens, as is clearly seen from the one figsured here, fig. 84;”) ap- parently it is not badly formed, but on closer inspec- tion it will be found that the original proportions are not a little corrupted, that the plate is not sloping in relation to the line of the foot (which is of some weight being å common feature of all the Norwegian brooches of this series), further that the catch-plate is very short, and that the underside is very concave. Ås the animal-head is very like the same part of the brooch fig. 83, it also seems probable that the two brooches are not very different of age, or at least that both of them belong to a late stage of the development, though the animal-head of fig. 83 is, typologically, the later of them. The Norwegian brooches of the form fig. 84 are thus in dif- ferent respects a rather surprising feature, as one should expect 1) Such typological instances have often been observed, compare the re- marks of dr. HILDEBRAND in Månadsblad 1876, p. 216. ?) Mo, Førde pgd. Søndfjord. B. 2828. Lorancz: N. Olds.i B. M. p. 101. 68 Haakon Schetelig. [No. 8 neither to meet with these relatively good specimens at å time when other varieties were already declining towards the final degeneration of the type, nor to find here å peculiar variation of the foot nearly unknown among all the earlier varieties in Norway. When searching elsewhere for the more original stages of this variety of the foot, we notice in Sleswick and Jutland a few specimens indicating its earliest appearance already as early as in å middle stage of the development of the type, as seen in fig. 30, å brooch found in Sleswick, the foot of which is provided with two small projections at its upper end, which do not, however, influence the form of the rest of the foot. And in å brooch from Jutland, fig. 85,1) we see 1) Jutland. Locality unknown. Copenhagen Museum, no. 0. 8719. — The drawing is most kindly afforded by the director, dr. SopHus MÖULLER. 1906] The eruciform brooches of Norway. 69 how these small projections have afterwards produced å change in the shape of the facetted stem, which has here got å more tri- angular shape not principally different from the West-Norwegian variety here in question. It is remarkable that in the brooch from Jutland the animal-head is of the same family as the head which is always found in these brooches in Western Norway. That these brooehes do not belong to the next series is proved by the fact, 17 é våg 70 Haakon Schetelig. [No. 8 that they have always preserved distinet typological rudiments of the facetted stem. Concluding from the facts referred to here, I think the appea- rance of this variety in Western Norway most likely explained, if we suppose that it has here in a relatively late time been imitated from Danish brooches, and I do not think it an important objection against this supposition, that the variety is known from Denmark by one specimen only, which has not even exactly the same form as those from Norway. Ås already observed, the Danish material is very scarce and evidently gives no complete impression of the richness of varieties which have really existed in the country. More- over, from the material now known it seems cer- tain that the eruciform brooches preserved in Jut- land their original character much better than in Western Norway, which is in itself an acceptable reason why they should be imitated here, and which also explains why the imitations show a less advanced transformation of the type than the contemporary brooches of the native develop- ment.*) I think it also worth notice, that this variety of the foot as well as the characteristic form of the animal-head connected with it, is found only within the present diocese of Bergen, in the di- striets of Voss, Sogn and Søndfjord. But the eruciform brooches in Western Norway are known in so great numbers, that this cireumstance is not well explained by supposing an aceidental lack in our knowledge, and the form must consequently be regarded as å local appearance, confined to these fjord-districts, which is also more natural if we suppose the form produced by influences from another country, than it would be, if the form in question exclusively belonged to the native development. FExamples are not wanting, how in historie times aceidental and personal connexions may have occeasioned in one place å strong influence of the industry of one place in another 1 To the study of this variety, compare the remarkable brooch, RyoH fig. 250, fig. 114 below. This brooch is found in Sogn. på Å rn I FA 1906] i The eruciform brooches of Norway. Frå country, and it is not impossible, I think, that somewhat similar eonnexions may have taken place during the prehistoric periods."') d. The brooches with the foot consisting of å square plate separating the amimal-head from the end of the bow are in Western Norway more numerous than all other varieties and certainly the most characteristic form of this district. As we have already seen, it 18 very rare in the Kastern parts of the Peninsula, and in Den- mark it is known only from åa few late specimens; in England it is rather common, especially among the later brooches. But the real home of this form is the West coast of Norway, where it is found in all stages of development and partly in excellent spe- eimens. As this variety in all probability did not appear till after the development had taken a separate direc- tion in the different parts of the Northern district, we find here the explanation why it has been chiefly con- fined to a smaller district than most of the others. The very earliest specimen I have seen of this sort, is at all events the brooch given here as fis. 86,7) where the plate Is only a little broader than the bow, with its edges sharpened so as to be inserted into small grooves in the knobs; it is thus an early specimen of the Norwegian development, but the proportions and the form as å whole already BØTE UN li N hi 70 1) From my observations respecting this variety I should be tempted to suggest that it was brought from Jutland to the districts in Western Norway through immigration of a Jutish tribe. The supposed immigration must then have taken place at the beginning of the 6th cent. The material seems, - however, not yet sufficient to make reliable conclusi ons of this sort. *) Reve, Klep pgd., Jæderen. Stavanger Museum, no. 2830. 79 Haakon Schetelig. [No. 8 indicate the special features characteristic of the separate form of the Peninsula. (Consequently, with the earliest appearance of this variation of the foot we have left the stage of development ecmmon to all the Northern countries, and I am inelined to think that where later brooches of this sort appear outside Western Norway it must be explained through influence from that part; this is at least å fact respecting specimens found in other parts of the Peninsula. The special form of the foot seen in this brooch (fig. 86) is no doubt closely related to the form represented in fig. 41 as the difference between them chietly consits in the thick neck of the animal-head which is a constant feature in the West-Norwegian broo- ches of this sort. It is also by the thick neck of the animal-head that the little flat space of the foot is marked as å distinet part of it and prepared for further development. It must be remarked that the special shape of the neck of the animal-head seen here (in fig. 86), which is certainly H | Å T | | dl ae this detail, is only found in Western Norway where it is preserved also in, some Pie, 87. 1 later specimens (so in fig. 87), but it is generally changed into å moulded ribbon placed across the foot between the animal-head and the flat space. Commonly this ribbon is quite narrow (tig. 88)*) and very like the same detail in many other varieties; in some instances it is broader and very like the shape of the neck of the animal-head first mentioned, as seen in fig. 89,3) å 1) Varhaug, Haa pgd. Jæderen. Stavanger Museum no. 1559. 2) Maandalen (?) Romsdalen. B. 5102. Ab. 1894, p. 172. 3) Varhaug, Haa pgd. Jæderen. Stavanger Museum no. 1460. the most original form of 1906] The eruciform brooches of Norway. 73 very late brooch I conelude from the remarkable development of the bow and from the ceurious form of the animal head. The most important feature in the transformation of this series is, however, the widening of the flat part of the foot which is generally provided with two wings, making the foot broader than the end of the bow. At first the wings are very narrow, appearing only as lower edges along the sides of the foot (tig. 90).) In later specimens they become broader and appear in varying forms. Commonly they have rounded corners and an in- eision in the middle, which gives to each of them the shape of two semicircular projections (fig. 91).*) By a slight change these pro- jections are transformed into ornamental animals placed along the sides of the foot (fig. 92).*) The form seen in the last two figures represents one of the most uniform varieties of the cruciform brooches; it is found in great number all over Western Norway and in specimens showing very little difference from one another. The only part which shows some more striking differences is the animal-head or rather the nose of the head, a point apparently especially fit for further ornamental additions. "Two such variations WW NN | | N ANN p TT TTPET B Fie. 88. 1/1. 1) Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. B. 5306. ?) Indre Opedal, Brekke pgd. Sogn. B. 92671. LoranGE: N. Olds. i B. M. p. 100—101. 3) Røldal, Hardanger. B. 450. DLorancGE: 1. c. p. 79. 74 Haakon Schetelig. [No. 8 may be seen already in the last two specimens mentioned above (figs. 91 and 92); å simpler and more tasteful termination of the head than usual is found in fig. 93.) As seen from the figures, all the parts of these brooches have become much transformed, but the workmanship is good and the details are sharply and precisely executed; we cannot yet in this stage of the development call them degenerated forms, though they have diverged from the original form of the type in å degree sur- passed only by the latest varieties of the English development. As the most characteristic feature of the advanced stage of development of this series may be noted the exag- verated moulding, the sharpness of all parts of the form, the total want of ornaments, and. the large dimen- slons which are common to nearly all the specimens of this sort. Nearly always the head- plate has a higher middle part, and the bow is very short. As I have just mentioned, I think Fig. 89. 1. these brooches can- 4 not be regarded as degenerated forms as long as none of the original elements of the form have been effaced, but the final degeneration is not far away as none of these elements have here preserved any practical meaning, and the further ornamental additions soon led to the dissolution of the type. In this respect an alteration of the form of the knobs is very illustrating; they are in many cases replaced by what seems to be at first imitations of the small animal-heads placed at the end 1) Skeie, Klep pgd. Jæderen. B. 49226a. Ab. 1883, p. 68. 1906] The eruciform brooches of Norway. 75 of the foot in such brooches as fig. 92; one of the oldest specimens of this sort is seen in fig. 94.1) This alteration is in itself remark- able as it is the first transformation of the head of the cruciform brooch, the part from which the type has got its name and which has been nearly unaltered through so many transformations of the bow and the foot. It is noteworthy that the plate and the knobs are not much transformed even in so late a stage of development as fig. 92. But the plate also became altered in consequence of the transformation of the knobs. These being now three animal-heads re- quired å more organic connexion with the brooch than did the moulded knobs, and consequently we generally find in such brooches that the corners of the plate have been eut off and the three animal-heads connected with each other through an elevated ribbon run- ning along the edge of the plate (fig. 95).”) In fig. 969) is represented an intermediate form where only the top-knob is formed like an animal- head while the plate is of the same sort as fig. 95. Thus we miss here the most constant and characteristic part of the crueiform brooches, the rectangular plate provided with three knobs, round or polyedrous, which is generally regarded as the evident mark of the cruciform brooches, but con- 1) Braasten, Høiland pgd Jæderen. B. 2476. LoranGE: N. Olds. i B. M. p. 65. 2) Tu, Klep pgd. Jæderen. B. 92514. Loranee: N. Olds. i B. M. p. 58. 3) Tysnes, Hammerø pgd. Nordland. Tromsø Museum 19286. Ab. 1900, p- 261. 76 Haakon Schetelig. [No. 8 eluding from the typological development as given here, and from all the other parts of these brooches, we may be certain that they are produced by åa transformation of the eruciform type alone, Mn without any influence from other types, as the radiated brooches with three projections from the head (Sarmn: Thierornamentik, ba GN 1906] The eruciform brooches of Norway. 7 fig. 37, figs. 108—115) to which they have an aceidental likeness. Moreover, such brooches as the form just referred to are unknown in Western Norway at this time. TO When we re- | Fe member that the er large and characteri- stic brooches, figs. 91—95, are contem- porary with the most degenerated forms of other varieties (com- pare figs.57—58 and 81—883) it is not' astonishing that they could spread out- side Western Nor- way where they had been originally de- veloped. They are, however, very rare in the Eastern parts of the Peninsula whose direct com- munications with the West coast were at that time — as far as we know — carried on at å rather small scale. They found their way northwards fo the Romsdal and to the country around the Trondhjemsfjord where Eastern forms had till that time been predominant, if we may conclude from the scanty mate- rial of cruciform brooches preserved or From here they came to the Northern districts of Sweden; many of them are TETT ETR re 3 El | | åk ME um I 2 Po, Ar AEE 78 Haakon Schetelig. [No. 8 found in Medelpad and Helsingland, and here the further trans- formation of them seems to have, in some degree, taken another di- rection than in Norway.) — From the country around the Trondhjems- fjord they came also to the Northern parts of Norway (ef. the foot- note fo fe. 96, p/798): 1) Swedish biooches of this sort are figured Antikvarisk tidskrift för Sve- rige II, p. 264; MonrzLius: Huru gamal er bygden i Helsingland, Stockholm 1901. p. 18, fig. 89; Svenska fornminnesföreningens tidskrift X, p. 98, fig. 130. MonrTELIUSs: Från Jernåldern, pl. 4, fig. 3. — Regzarding the special Swedish development of them see MonrtELIitus: Huru gamal er bygden i Helsingland, på 16, fig! 35: 1906] The eruciform brooches of Norway. 79 We return to the development of this series in Western Nor- way. In some cases the flat part of the foot is not provided with lower wings such as we have seen in all the former brooches of this series, but the flat part is itself made broader, thus forming åa flat, rectangular plate, broader than both the end of the bow and the neck of the animal-head (tig. 97).') It is possible, though not certain, that this form which we have already met with in å few Fig. 94, ae broocehes of the Eastern district (for instance figs. 45 and 46) may be explained as åa simplification of the form treated above (figs. 90 — 96). This explanation is at least typologically very probable and the two forms may be regarded as closely related to each other. The flat plate of the foot appears in varying forms; in the frag- 1) Bø, Haa pgd. Jæderen. C. 7530. Ab. 1875, p. 88, no. 112. 80 Haakon Schetelig. [No. 8 ment, fig. 98,1) it is broadest downwards; generally it has on each side two semicireular projections, formed in the same way as the cerresponding wings of the brooches mentioned above (tig. 99).*) Fig. 95. 11 A later specimen of the same sort is the brooch, fig. 100.5) Here we see the type in full degeneration; all parts of this brooch l) Angestadsanden, Jondal, Hardanger. B. 4338. Ab. 1885, p. 80, no. 40. 2) Kvalbein, Egersund pgd. Jæderen. B. 5550. B. M. Aarb. 1904, no. 6, p. 32. 3) Skeie, Klep pgd. Jæderen. B. 49226 d. Ab. 1883, p. 68, no. 47. 1906] The eruciform brooches of Norway. S1 are flat and carelessly executed, the details are effaced, and of the animal-head are only left the eyebrows and the nose which may be recognized by comparison with better and earlier forms (compare figs. 92 end 96). The bow is broad, without any facets, and lower and thinner than any other Norwegian varieties of this type. In short we miss here all the characteristic features of these brooches in Norway, though the general shape of the type is quite well preserved. At last I have given in fig. 101*) å nice little brooch showing: how in the small brooches of this sort the animal-head has some- 1) Skeie, Klep pgd. Jæderen. B.492926,f. Ab. 1883, p. 68, no. 47. 892 | Haakon, Schetelig. [No. 8 times been replaced by a flat plate without any details recalling its former figure. Such small and simple brooches afford an illustrating example of a rule often referred to in this paper, that during a typological de- velopment the large and fine speecimens are in å high degree subject to the alterations required by taste and fashion, while the small specimens, regarded merely as implements, were made with- out any consideration to the elegant and modern form, although they cer- tainly belong to the common type of the time. The striking difference be- tween the fine and the cheap brooehes is best seen where we compare two brooches such as fig. 91 and fig. 100; in both of them all the elements of the form are the same, but in the one they are seen in the highest degree of development, while the other re- presents the greatest degeneration AG possible. ER A similar opposition is found by er comparing the two following brooches, figs. 102 and 1083.*) These two brooches also in an- other respect attract our interest, as the flat part of the foot here has got a rare and remarkable form which we have seen in none of the brooches pg treated above. Probably it is å hybrid ETE form.”) It is surprising that the best i speeimens of this sort are found in Eastern Norway and I am not able to explain why it should be so. But as the form of the upper part of these brooches and also VL 1) Fig. 102: Fen, Stokke pgd. Jarlsberg. OC. 20154a. Ab. 1902, p. 339, no. 154, fig. 5. — Fig. 108: Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. Stavanger Museum, 949. *) Compare RyeH fig. 254. SALIN: Thierornamentik p. 68, figs. 146—149, though these specimens are later than the cruciform brooches before us. 1906] The eruciform brooches of Norway. 83 the composition of the foot — the animal-heads excepted — are certainly most eloselv related to the West-Norwegian series here before us, I have preferred to introduce them at this place in the description. It may be noted in this connexion that å similar ornamentation of the foot is common among the erueiform brooches in England, but there arranged in such a different manner that I consider an influence from that country excluded. We have now reached the last stage of development of the erueiform brooches in Norway; from this point the eruciform type ceased to be the fashionable ornament of the dress and was there- fore subject to no more typological transformations. The large and fine brooches were now made after another type than the cruci- form. Only a few of the smallest and most worthless specimens which will be mentioned in con- nexion with the chronologieal questions treated in the following, may be of å later date than any of the specimens mentioned in the description. It would be å tempting task to explain why the cruciform broo- ehes were used no longer in our country while they in England produced a series of remarkable variations later than all the broo- & ches found in Scandinavia. It is Fig. 98. 1. difficult to answer a question of this sort. But I think the disappearanee of the erueiform brooches in Norway was partly due to the increasing taste for å surface ornamentation in relief which became at that time predominant in the Teutonic world. We are going to see that the latest develop- ment of the eruciform brooches in England is directed by this taste, and that the surface of the brooches becomes more and more covered with complicated ornamental patterns; but the Norwegian brooches were not fit for such ornamentation, as their attraction consisted in the lively contrasts of light and shadow produced by the sharp facets and edges of the form itself; consequently they did not afford such large and flat surfaces as were necessary for the decoration with animal-ornaments in relief. 84 Haakon Schetelig. [No. 8 Among the Eastern varieties of the cruciform brooches I have briefly mentioned å small number whose foot ends in å semicireular or å triangular plate. They were pointed out as forms that, ap- pearing first at a relatively late stage of development and never very numerous, probably are to be regarded as å combination of the cruciform type with details taken from other types, and the two forms mentioned have certainly come from different parts. But before entering into the special research it must be remarked that regarding most of these brooches it is impossible to establish åa clear distinetion between specimens from the Fastern and from the Western parts of the Peninsula, a fact probably ex- plained by the foreign origin of the form; these. brooches being in some respect strangers in Scandinavia were not subject to local varia- tions in the same degree as the entirely native forms. e. The semicircular termination of the foot is most commonly found in the Prussian broo- ches of the Migration Period. — Generally, though not always, the edge of the foot-plate is in these brooches shaped like a cog-wheel, å form which has caused the signification of brooches with star-pattern foot (,Stern- fussfibeln*), and very often they also have a little square plate at the top of the bow. A Prussian brooch showing these charaeteristic features is here given as fig. 104.) Such brooches are found also in other districts around the Eastern Baltic and in Finland,*) but, | 1) From dr. OTTO TISCHLER: Ostpreussische Altertiimer, herausg. v. HEIN- RICH KEMKE, Kønigsberg 1902, taf IV, fig. 4. 2) Dr. ÅLFRED HACKMAN: Die åltere Eisenzeit in Finland, Helsingfors 1905, p. 158 ss. pl. 3 and 4. 1906] The eruciform brooches of Norway. 85 they are very rare in Scandinavia; in Øland only some few speci- mens are found.”) Å similar termination of the foot is unknown in brooches from the Western parts of the Teutonic countries with the one exception of some of the eruciform brooches in the Scan- dinavian Peninsula. It is then very likely that this form, when appearing in Scandinavia, has been borrowed from the Prussian brooches. This conelusion is confirmed by some peculiarities observed in the Scandinavian brooches of this sort. The edge of the semi- eireular plate is sometimes cogged in å way much resembling the Fig. 101. 1. shape of the real star-pattern foot (fig. 105,3) fig. 64, and Ab. 1878 fig. 3); in other cases the splits in the edges have been replaced by a series of holes placed at some distance from the edge, while small incisions in the surface still indicate the places of the former splits (see Ab. 1878, fig. 3); sometimes the holes are left as the 1) The brooches from Øland are enumerated by dr. HACKMan 1. c. p. 161, foot-note 2. Besides those mentioned there dr. ÅLMGREN has kindly informed me about two instances of such brooches in Øland, both from the parish of Gårby (Kalmar Museum no. 2165 and Göteborgs Museum no. 1911). An irregular brooch, though with foot-plate of the sort treated here, is figured by SALIN: Thierornamentik fig. 457; it is also found in Øland. 2) Vestly, Lye pgd. Jæderen. B. 2532. LoraneGE: N. Olds. i B. M. p. 56. 18 86 Haakon Schetelig. | No. 8 only reminiscence of the original form, (Monterius: Från jern- åldern, pl. 4, fig. 16, compare Hackman: Die åltere Eisenzeit in Finland, I, p. 162, flg. .123 and pl. 3, fig: 5). børn to explain these features otherwise than as borrowed from the Prussian brooches. k Many of the eruciform brooches whose foot ends in å semi- eircular plate show also in another respect å remarkable difference from the common Scandinavian form. As the bow of these brooches very often has got a square top- plate it is reasonable to think that this peculiarity has been borrowed from the same model as the plate of the foot, the more so as the same detail is very common in the Prussian brooches here in question. On the other hand this form of the bow is nearly unknown in the eruciform brooches whose foot ends in an animal-head. It ought also to be noted that this form of the foot makes its earliest appearance in Scandinavia in brooches of so late forms as the two speci- mens given in figs. 106 and 107.1) In both of themmibe proportions of the head-plate are the same as in the later oil UDE Western forms and the knobs are concave from the underside. From all these features we may with certainty deduce the foreign origin of the semicireular plate of the foot. 1 As the form has been little used and has been subject to no 1) Both from Obrestad, Haa ped. Jæderen. B. 4344, Ab. 1885, p. 88 and B. 4254, Ab. 1884, p. 86. 1906] The erueiform brooches of Norway. 87 noteworthy development in Scandinavia, it is not possible to put together a typological series showing the successive transformations of it. In fact, it presents rather å number of different combinations than what might be called å development of the form, with exception of the eradual effacing of the splits in the edge of the foot-plate already mentioned. The form of the bow is not constant, as the top-plate is often missing, and the bow has then got the common facetted form (see fig. 62 and fig. 108;)) the bow of the last men- tioned has, however, varied in a very peculiar way, known only from two brooches of the series here in question; they are of a late date (compare fig. 181 below). -In other specimens the bow ===" Fig. 103. 11. Fig. 104. %,. is flat and its surface ornamented with three parallel ribbons, aå form sometimes observed in the cruciform brooches, but probably originally belonging to another type (Rven fig. 557—560); a speci- men of this sort is given fig. 109. 'The bow is here of aå very simple execution. This branch of the cruciform brooches seems to have degene- 1) Lunde, Vanse pgd. Lister. B. 4234. Ab. 1883, s. 76. ?) Fig. 109 and 110 are both from Vestly, Lye pgd. Jæderen. B. 2532 and 2531. LorancGE: N. Olds. i B. M. p. 96. — In the last of them is seen an interesting combination with the form of the foot from late West-Norwegian brooches. 88 Haakon Schetelig. rated very rapidly which is quite natural as the form was first introduced when the type was already declining towards the end of its history in Scandinavia; but the final decline went on even faster with respect to a hybrid variety, as the one before us, than was the case with the pure forms. An example, showing this process, is given in the brooch fig. 110" where the general form is quite well preserved, while the head-plate with the knobs has lost all of distinet form and moulding. 'The degeneration is also easily traceable in the not good proportions observed in most of these brooches, though the corruption of the proportions may in some degree be attributed to the introduction of foreign elements; as that the bow, when provided with å square top-plate, is made broad and flat to suit this novelty. But on the whole the very rapid decline of these brooches is best explained by the missing of a fixed and conventional form, the appearance of which was pre- vented by the circumstance that they were not made in any con- siderable number. — Most of these brooches are of small dimensions, and the one fig. 106 is one of the largest specimens found; an exception is seen only in the enormous brooch fig. 114 below, which Is also in other respects not a little different from the normal form of this series. As already mentioned this form is confined to the Scandinavian Peninsula; it is known neither from England nor from Denmark, a fact which, together with the scarce appearance of it, indicates that it was never much in vogue. - Certainly it was a late form of hybrid origin and consequently a form without the organic life capable of producing a long series of descendants. Ås its only contribution to the main development of the type may be counted the fact that in some cruciform brooches — in other respects not of the sort treated here — the bow has got å top-plate which is probably borrowed from here.?) 1) See foot-note 2 pag. 87. 2) See fig. 153 below. Another example is C. 17475. Ab. 1893, p. 107. Two Swedish brooches (Stockholm Museum 2549 and 9589: 38) show the same peculiarity. 1906] The eruciform brooches of Norway. 89 f. The brooches whose foot ends in a triangular plate have also been mentioned in the description of erueiform brooches from the Eastern part of the Peninsula; they have, at least in some degree, got different forms within each of the two distriets. But respecting these brooches it is still more diffieult than it was in the preceding series to make out the successive stages of the development. Most of the known specimens have little in common with each other except the peculiar form of the foot. In fact this triangular termination seems to have been combined with dif- ferent variations of the erueiform broo- ches, and as it did not in other re- spects infiuence the shape of the broo- ches it did not pro- duce åa new and distinet variety of the type.') Only in one instance is the flat triangular foot found in a fixed combination with å constant form of the brooch, namely in the late broo- ches of the variety most characteristic of WesternNorway, asseenin fig. 111.) In every respect is this brooch quite identical with the late brooches represented by figs. 91—95, the only difference being that the animal-head of the foot is replaced by the flat, triangular plate. This form is known from many specimens, all of them of exactly the same form, å feature which is also characteristic of the West-Norwegian brooches 1) See figs. 65 and 66 above. SALIN: Thierornamentik p. 73, fig. 159. 2) Skeie, Klep pgd. Jæderen. B.49226b. Ab. 1883, p. 68, no. 47. Com- pare RyeH fig. 253. 90 - Haakon Schetelig | [No. 8 ; from which it is derived. An interesting fact may be noted en this connexion; this late and certainly hybrid form is the only one of the Western varieties which has in any greater number been found in the Eastern parts of Norway, and the speeimens found there are so like those found in the Western coast distriets that I think that they have been imported from here. But on the whole, the influence of this form upon the general development of the type is even less important than was the case respecting the preceding - series which at least in some instances produced a change in the form of the bow. The form here in question has only been å com- bination of one new element with forms already existing; any influence upon the ordinary varieties of the type is then naturally excluded. As the model from which this form of the bow is bor- rowed I regard the type re- presented: by he EN type whose origin has not yet been made out with full certainty, but which is at least contemporary with the later cruciform brooches. It has commonly been regarded as å development of the eruci- form brooches, which has, however, never been proved 0 in å satisfactory manner.*) But as the said type has not been without some influence upon some of the later cruciform broo- ches of Scandinavia, I think it is of interest to survey briefly its general development. 1) From MEkstorF: Alterthiimer, pl. XLIX, fig. 592. See also figs. 161 and 167 below. *) I eite the recent observation of dr. SaLIN: Die Anordnung der Knöpfe ist höchst wahrscheinlich unter dem Einfluss der oben behandelten Armbrust- fibeln (i. e. the common ceruciform brooches) entstanden, vielleicht dachte man dabei an eine Form wie etwa Fig. 159, doch in einem ålteren Stadium der Ent- wicklung, denn bei keinen anderen als den Armbrustfibeln sitzen die Knöpfe so dicht zusammen, dass sie das Vorbild zu der bezweckten Anordnung båtten bilden können. — Thierornamentik p. 73. | 1906] The cruciform brooches of Norway. 91 In my opinion this type is not derived from the cruciform brooehes properly said; I think that it has sprung from the same prototype as the series figs. 11—13 above, as the form of its head is most closely allied to that form (see fig. 113)') and as the tri- angular foot-plate, in its most original stage of development, is met with already in the half-Roman brooches from which the said series is derived (see Mzstorr: Alterthimer, pl. XLIX, fig. 581). The origin of this foot-plate is also best explained, if we suppose that it is åa Teutonic transformation of the rather broad foot seen in Roman brooches of the sort given in figs. 1 and 2. It is an important fact that the peculiar, crosslike head-plate in these brooches always appear in combination with the flat, tri- angular foot; but also the bow has here another cha- racter than the bow of our eruciform type (fig. 113 and figs. 161 and 167). It is thus clear that the broo- ches in question appear as a distinet type with hardly any details in common with the cruciform type. But their history is in most respects parallel to that of the ceruciform brooches; from Sleswick-Holstein they were brought to England where they are found in Fig. 108. 1. great numbers, and to Scan- dinavia. In Sleswick-Holstein*) this type is found only in the cemetery of Borgstedt which is regarded as the latest of the cemeteries of the Migration-Period in that country, though there has also been found brooches with returned foot besides the eruci- form brooches of an already developed form corresponding to the independent development in Denmark and in the Scandinavian Peninsula. Many specimens of both stages were found in the 1) Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen.. B. 5984. B.M. Aarb. 1905, no. 14, p- 43. 2) For the following details I am indebted to dr. FRIEDRICH KNORR who has kindly informed me about the finds in Sleswick-Holsteiu. h-— o | | 92 Haakon Schetelig. [No. 8 cemetery, but as they were never found in the same graves as the brooches of the type fig. 112, the date of appearance Fio. 110. TEN Fig. 12 Se of this type is still uncertain. It is stated, however, that it is never found in the earlier cemeteries of the Migration-Period, and it seems therefore that its origin must have been of å later 1906] The eruciform brooches of Norway. 93 date than that of the cruciform brooches. In Norway it has been found in association with erueiform brooches of very late forms.) The development of this type is, generally speaking, the same in all distriets, it being chietly characterised by the disappearing of the ineisions in the head-plate which thus gets å simple square form. An instructive description of this development is given by dr. SALIN: 'Thierornamentik, p. 73—74. Especially England is very rich in varying forms belonging to this type, of which some later specimens have certainly been influenced by the eruciform brooches; in some instances it is even difficult to tell whether å brooeh is to be classified as belonging to the one or to the other of the two types. But upon the whole it is, perhaps, most striking to see how little con- nexion there has existed be- tween this form and the eruci- form brooches, a fact also pointing towards the different origin of the two forms. Before finishing the gen- eral typological description of the cruciform brooches in Scandinavia I think it inter- esting to try an analysis of a more irregular form, as seen in the brooch, fig. 114.% It is found in Sogn, and we see both from its form and dimensions, that it must be a product of Western Norway. Being cast very concave from the underside it must belong to a late stage of the development, and the shape of the head-plate and the knobs ranges it among the late specimens of the variety represented by figs. 86—100. The bow, however, has quite another appearance than the bow of these brooches; it is much longer than usually seen in West-Norwegian brooches of that time, the facetting 1) See figs. 159—162 and figs. 163—167. 2) Hove, Vik pgd. Sogn. B. 560. Lorancze: N. Olds. i B. M. p. 96. Ryen fig. 256. [No. 8 Haakon Schetelig. 94 1906] The eruciform brooches of Norway. 95 is very little marked and its middle parts is not broader than its ends. (Certainly this form of the bow is so unique in Western Norway that we must conelude that it has come from another part of Scandinavia. Another point of interest is the ribbon along the middle of the bow which at once recalls å corresponding detail often observed in the prototype of the eruciform brooches (fig. 21); per- haps it must be considered as an archaism, very surprising in this late stage of the development. I am not able to give å satisfactory explanation of the occurence of this remarkable form of the bow in a late brooch made in Western Norway; but as å whole the form reminds us of a few of the Danish brooches,') and I consider it likely that the model of it has been å brooch from Denmark. The foot consists of two plates separated by å broad moulded ribbon. The upper of the plates is by its form related to the rare variety seen in fig. 84 which I have suggested may also have been derived from å Danish form. — The broad moulded ribbon in the form seen here is certainly different from the moulded neck of the animal-head, common in the late cruciform brooches of Western Norway, but very like the same part in many of the brooches of the type fig. 112 (compare. fig. 161 and also fig. 65) and, conse- quently, I am inelined to regard it as borrowed from that form, the more so as the whole form of the foot is not very unlike in these two instances. — Finally, the terminating plate, of semicireular form, is the plate whose origin I have tried to deduce from the Prussian brooches with star-pattern foot. It is not å new discovery that late forms show å combination of elements which have sprung from very different sources, and of course we must not imagine to ourselves that the workman, when making the brooch in question, picked out the different elements of it from a collection of different brooches actually placed before him. The different forms of ornaments used at the same time might in some instances naturally induee the workman to try a new com- bination of forms. But the general taste of prehistoric times does not seem to have been much inclined to such experiments as most of these combinations only got å short life. It is å most remark- able fact that the types remained so free from foreign elements as really was the case. 1) As for example Copenhagen Museum no. OC. 3930, 2817, 2771, all found in Jutland, and all of them being in a late stage of development. 96 Haakon Schetelig. [NO080 Respecting the general transformatiom of the type and the technical improvements observed in the eruciform brooches of West- ern Norway I may refer to the remarks upon the same matter made in connexion with the description of the Eastern forms (page 583) with addition of the special differences noted in the deseription above. Only in one brooch from Western Norway may be noted a technical innovation, though of no great importance. In the hen Ti, specimen fig. 115") which is in all respects an excellent example of the workmanship characteristic of the late Western varieties, the concave underside of the foot and the top-knob is covered with thin bronze-plate to give to the brooch an accomplished appearance 1) Grindeim, Etne pgd. Søndhordland. Stavanger Museum no. 2616. Stav. mus. aarsb. 19014, p. 76, fig. 19. 1906] | The eruciform brooches of Norway. 97 even when seen from that side. 'The side-knobs also are, although retaining the full roundness of the form, of very thin bronze with only å small hole in the base to pass the axis; å remarkable proof of ability in small metal-work. Thus the brooch is made very light as compared with its size, at the same time as it certainly is one of the best executed specimens known from Western Norway. It is also in all probability in order to obtain å more accomplished appearanee of the brooch that the workman has taken the trouble to make the side-knobs separately and to fix them to the plate by a separate axis of bronze, an arrangement at that time nearly quite forgotten. Ås å summary of what has been said in the description of the Western forms, it may be pronounceed that the original shape of the brooch in Western Norway has been subject to more fargoing changes than it has in the Eastern parts of the Peninsula, and that the late Western varieties are distinguished by sharpness of form and by good workmanship in å higher degree than is the case with corresponding specimens in Eastern Norway. 'The scarce appearance, in the brooches from Western Norway, of ornamental patterns executed with åa punch or å drill, has also been noted as a difference between the brooches in the Eastern and in the Western parts of the Peninsula. On the other hand, the practical arran- gement of the pin and the gradual changes of the head of the brooeh are prineipally the same in all parts of the Peninsula and very different from the development which took place in Denmark and partially also in England. 5. The erueiform brooches of England. My knowledge of this branch of the cruciform brooches is not sufficient to give a detailed description of all the variations of the form or of the local spreading of the type in the island;*) I must content myself with trying to draw the outlines of the general de- velopment of the type within the English district, especial respect 1) I know from personal examination the brooches preserved in The British Museum, London, and in the museums of Newcastle, Oxford and Cam- bridge; for information about the collection of York I am greatly indebted to dr. GEORGE Å. ÅUDEN who has kindly afforded photographs of the specimens preserved there. 98 Haakon Schetelig. de [No å being given to the traces of connexion between the Engl PE the Scandinavian varieties. Brooches representative of the origin and the first part of the development of the type seem to be very rare in England. A specimen from Dorchester, now in The Ashmolean Museum,') may Fig. 117. 2: be considered as å variety of the prototype of the erueiform broo- ehes, showing, ee in the building of the head some influence from the contemporary half-Roman forms known from Scandinavia, 1) BERNHARD SALIN: Nåora tidiga former af vermanska fornsaker från England. Månadsblad, 1894, p. 24, fig. 1. 1906] The eruciform brooches of Norway. 99 and as the head-plate is missing it certainly cannot be included among the eruciform brooches in the meaning in which it is used in this paper. But it is — as pointed out by dr. SauIN — very interesting as indicating å Teutonic population in the middle of England already in the 4th cent., and conse- quently it is not excluded that future discov- eries will give evidence of the existence of the contemporary cruciform brooches (of å form as figs.'19, 20, 23, 25) also within the English district. The erueiform brooches, properly said, which I know from England are all in å more advanced stage of development, and some of them, showing the earliest variations known, are given in the following four figures (116— 119).') It is evident that such forms have already passed the first stage of development which was common to the distriets on the Fast side of the German Ocean, but compared with the brooches from this side of the sea they certainly are most closely allied to some forms from Sleswick-Holstein and from Jutland, and they may be said to continue the development from about the same point where it is finished in Sleswick-Holstein. Here the latest brooches found are of å form as MestorF: Alterthiimer fig. 593 which is rather earlier than the broo- ehes figs. 117—119. Ås signs of å more ad- vanced development I note in these brooches the larger dimensions and the broader shape of the whole form, the animal-head ineluded, to which may be found very close parallels in Jutland*) but not in Sleswick-Holstein. Fig. TT Je Respectinz the shape of several details these English brooches also suggest connexion with brooches from Jutland, while hardly any trace is found of influence from earlier 1) Fig. 116: Rugby; AKERMAN: Remains of Pagan Saxondom, pl. XVII, fig. 2. — Fig. 117: Icklingham, Suffolk; Brit. Mus. From åa photograph. — Fig. 118: Wildbraham, Cambs. NEviLLE: Saxon Obsequies, pl. 8, no. 143. — Fig. 119: Wildbraham; NEVILLE, pl. 8, no. 73. ?) For instance Copenhagen Museum: 2817, OC. 5411, C. 7258. 100 Haakon Schetelig. [No. 8. forms properly belonging to the Scandinavian Peninsula; thus the nose of the animal-head in the said English brooehes is shaped like two semicireular, slightly convex wings, å form appearing in several Danish brooches and also observed in å few specimens from Nor- way; but the form so common in Norway with åa nose marked by two hemispherical knobs (as seen for instance in the figs. 38, 57, Fig. 120. 1. Fig. 121. 90) is never seen in the crueiform brooches from England. The brooeh illustrated in fig. 116 is also related to Danish forms by having a longer bow than is usually the case in Norway and Sweden, though it must be added that this is not such aå regular feature in the English as it is in the Danish brooehes. Of greater importance is the form of the head of the brooches, the shape of 1906] The eruciform brooches of Norway. 101 the plate, and the way in which the side-knobs are fixed to the brooeh. It should be observed in the first place that all the broo- ebes, figs. 116—119, have the side-knobs fixed upon the axis of the spring-coil, which is also the case with the contemporary broo- ehes of Denmark while corresponding: specimens from Norway and Sweden generally have the side-knobs cast in one piece with the brooeh. Regardinz the way in which the knobs are connected with the plate we find again the same variations which have been already noticed in the first part of this paper. In the specimen fig. 116 the plate has lower edges, probably sharpened in order to be inserted into grooves in the bases of the side-knobs; in fig. 117 the plate is bent for the same purpose and consequently has the underside concave, å peculiarity also known in Denmark, but not in the Scandinavian Peninsula; in fig. 118 the bases of the knobs are provided with eylindrical projections which have been split so as to hold the edges of the plate; in fig. 119 the plate has a higher middle part of the same form as already seen in brooches from Sleswick-Holstein (Mzstorr: Alterthiimer fig. 593). But in one respect these Enelish brooches diverge from the Scandinavian forms: they have a larger plate than is ever seen in the corresponding stages of de- velopment in Scandinavia and thus al- ready indicate the Anglo-Saxon incli- nation to broad and flat forms of the ornaments, which in å high degree marks the ELEN eruceiform broo- ches of England. The tendeney to enlarge the size of the plate is fairly expressed in the two brooches fiss. 120—121.1) In the first of them the underside of the plate is concave in the same manner as noted in fig. 117, and the brooch is also remarkable for the polyedrous form å 1) Fig. 120: Rudstone, East Riding, Yorksh. Brit. Mus. From a plotograph. Fig. 121: Stow Heath, Suffolk. Brit. Mus. From a sketch by the author. 19 102 Haakon Schetelig. [No. 8 of the knobs, åa form which is very rare in English brooches. In the other brooeh may be especially noticed the two inceisions in the upper edge of the plate, å feature which is also known in Fig. 123. Denmark*) but is never seen in broo- ches from Norway and Sweden. This brooeh is å good example of the English form in å middle stage of development and already so cha- racteristic of England that it would be impossible to confound it with the forms from other countries. It may thus be pronouneed that the earlier stages of the development of the eruciform brooches in Eng- land are ehiefly independent of, though in some points allied to the contemporary Danish brooches, while nothing is found indicating influenees from Norway or even contact with the forms common there. I have noted one brooch only which may, perhaps, be considered as å proof of connexion with Norwegian forms corresponding to the stage of de- velopment here in question. The brooeh fig. 122,79 remarkable also as the only eruciform brooch found in Kent, is by the shape of the head closely allied to some Nor- wegian specimens, f. inst. fig. 41 above, but rather å stranger among the contemporary English brooches respecting as well the dimensions of the plate as the proceeding of casting the side-knobs in one piece with the brooch. It is however certainly made in England, which is proved both by the low and flat bow and by some details in 1) Copenhagen Museum, OC. 6396, found in Jutland, to be comp especi- ally with the one figured by Neville, pl*7 nos ol: 2 Lyminge. Kent; From åa photograph. Fr 1906] The eruciform brooches of Norway. 103 in the animal-head to be spoken of below, and I am inclined to think that the English workman when induced to form å brooch in this peculiar manner different from all the current forms of his own eountry, must have seen å somewhat similar brooch of Nor- wegian workmanship. It is of no little importance to state the earliest trace of connexion between Norwegian and English forms of the Migration-Period and I therefore antecipate here the ehronologieal tixation of the corresponding Norwegian forms which is treated in the following; they are attributed to the latter half of the 5th cent. Probably it is contemporary with the English brooches just dealt with and shown in the figs. 120 and 121.)) Respecting the Kentish brooch I GE draw attention to the small serolls forming the nose of the animal-head; they are the most primitive form and the earliest appearance of this detail so common in the later eruciform broo- ches of England, and are also inter- esting as another link of connexion with the Danish forms. In Denmark, however, this detail is by far less commonly used than in Engiand and it is not observed in the cruciform brooches there, but it is at all events not unknown among the ornamental forms of Denmark?) while it is quite unknown in Norway and Sweden. I 2 am not able to make out whether this Fig: 1924. 1/. form has come from Denmark to Eng- land or vice verså and for my present purpose it is sufficient to point it out as å trace of the close connexion existing between the forms in England and those in Denmark at that time. To indicate the latest stage of development of what might .be 1) The Kentish brooch is found in association with another brooch provided with five projections from the semicircular head-plate (SALIN: Thierornamentik, p. 35, fig. 79) a fact which agrees well with the date given here. 2) Cf. MörLcer: Jernalderen fig. 509. SaLmN: Thierornamentik, p. 189, fig. 459. 104 Haakon Schetelig. jan [No. 8 called the Anglo-Danish series of brooches I have given the brooeh fig. 123") which is in every respect å characteristic specimen of the middle forms in England. Ti) pp SU TONENE fill JU BE jlbed 1 : Å Note especially that the wings of the plate become broader towards both sides and note also the flat and ex- tended shape of the animal- head. The apparently in- significant split at the upper end of the animal- head is a most charac- teristic detail which I have seen in no specimen out of England. In all the English brooches hitherto men- - tioned the building of the foot is ehietly the same, å facetted stem of a rather short and broad shape connecting the neck of the animal-head with the bow. Inthe later varieties, on the contrary, another combination is seen nearly without exception; the facetted stem being here replaced by a flat plate which is often provided with lower wings pro- jecting on both sides and thus assuming aå form most closely —resembling the most common variety in the late brooches in West- ern Norway. It seems almost certain that this change of form was produced by Norwegian influences as its first appearance and early development are re- 1) Haslingfields, Cambs Brit. Mus. From a sketch by the author. 1906] The eruciform brooches of Norway. 105 presented from no other district than from the West coast of Nor- way, and as the earliest English specimens of this sort are very like the Norwegian form. The eharacteristic eurve of the wing's outline, so often seen in Norway, deserves in this respect a special attention when also found in England; it is seen in the brooch fig. 124,1) and this brooch is no unique appearance. Consequently I believe that the relationship is here fairly established and also that the direction of the influence is not doubtful as the introduction of the form in the English broo- ehes must be contemporary with the rather late stages of the de- velopment in Western Norway. Most of the late English broo- ches develop from this form; the further changes in the. foot being here shown in the three following figures (125—127).”) The side- wings of the foot are soon replaced by animal-heads which are generally preserved through all the following stages of the development, though the form is sometimes indistinet (as in fig. 127) and sometimes com- pletely effaced. More interest is attracted by the remarkable chan- ges in the shape of the terminating animal-head whose nose with its two serolls is gradually enlarged, then separated from the rest of the head by a transverse moulded ribbon and treated as an indepen- dent ornamental motive, and certainly as å motive more important than the head itself. By this process the surface is also gradually losing all relief articulation, the termination of the foot being finally U7vyvvwovgv 1) Wildbraham, Cambs. NEVILLE pl. 10, no. 173. ?) Fig. 125: Northwold, Norfolk. Brit. Mus. From a sketch by the author. — Fig. 126: Kilham, Yorksh. York Mus. From a photograph. — Fig. 197: Wildbraham, Cambs. NEVILLE pl. 4, no. 95. 106 Haakon Schetelig. [No. 8 shaped like a flat plate. Thus the late English development is in full contrast to the taste for åa sharp and exaggerated moulding which marks the late brooches in Western Norway, and it seems | ; that the ruling ten- dencies in the two countries were too different to allow of any further exchange of forms, though it must be supposed that the intercourse indicated by such brooches as fig. 124 continued to exist even afterwards, which is also sug- gested by the trans- ferring of å later type from Scandi- navia to England. In the increasing dimensions of the head-plate we trace the same inclination for broad and flat forms. The knobs are now generally cast in one piece with the brooch, fig. 125 being one of the latest specimens where the side-knobs are fixed upon the axis of the spring- coil, and the begin- Pio MEG ning degeneration of the knobs is indi- cated by their gradual diminution (especially characteristic in this respect is the specimen figured by Nævirrg, pl. 8, no. 116). But the knobs had still to go through å last stage of development in 1906] The eruciform brooches of Norway. 107 England. In the specimen fig. 1281) the knobs are provided with flat projections whose origin may probably be found in the circum- stanee that in some cases the axis of the spring-coil projected somewhat from the top of the side-knobs, and this peculiarity is also in some instances imitated when the knobs were cast in one piece with the brooch (as seen in the figure NEvILLE, pl. 8, no. 116). Fig. 1928. And when once formed, such flat projections were only in too good accordance with the Anglo-Saxon taste not to be enlarged at the expence of the moulded knobs. Stages of this process are seen in 1) Soham, Cambs. Brit. Mus. From a sketch by the author. 108 Haakon Scheteiig. [No. 8 the two following figures (129, 130)*) of which especially the latter has in å marked degree obtained the broad and flat shape so cha- racteristic of the late Enoelish brooches. We get å good idea of the contrast between the late varieties in Norway and in England by comparing the last of these brooches (fig. 130) with one of the latest specimens from Norway as for instance fig. 95; it must be re- membered, however, that the English brooch probably is the later of these two, although the difference in time cannot be great. Thus we have reached the time where the erueiform broo- ches disappeared in Scandinavia, but in England their history was not yet finished. It was suggested above that in Scan- dinavia the eruciform brooehes got out of use because they were not well fit for a de- coration with animal-ornaments in relief so predominant in the style of the latter half of the 6th cent. The broad and flat English brooches, on the other hand, were especially adapted quently continued until nearly everything of the special cha- racter of the form had been effaced by the ornaments. A first step in this direction is observed in the brooch fig. 131%) Fig. 1929. where the terminal plate of the foot and the three terminations of the head are ornamented with animal-heads of the same form as the heads which had already at an earlier stage of development replaced the side-wings of the upper part of the foot. An innovation of no less importance is the gilt surface and the square projecting 1 129: Woodstone, Hunts. Brit. Mus. From a sketch by the author. — Fig. 180: Wildbraham, Cambs. NEVILLE, pl. 2, no. 81. 2) Sleaford, Lincolnshire. Brit. Mus. From a photograph. See note to fig. 132. kar] to such å decoration and conse- 1906] The erueiform brooches of Norway. 109 ornament close to the end of the foot, in which is set å cut garnet. Both these features whieh are never seen in the earlier brooches, at least not in specimens of bronze, must be regarded as an imitation of the contemporary large brooches with a square upper plate which are regularly giltand decorated with animal patterns, and wlich are also often or- namented with carnets; . - thus we see in the brooch : fig. 131 fairly indieated [ ? the beginning assimilation = of the erueiform brooches V,5 4 with this type. | Å The brooch fig. 1323), also thickly gilt and pro- vided with nine projecting ornaments in which are set glas pastes, now much decayed, shows in all parts a further decomposition, of the type. though the head with its three ter- minations may be easily recognized and even the shape of the foot which is here so utterly deprived of all organie composition, is understood by comparing it with forms as figs. 126 and 127 above. But cer- tainly, very little is left of the character properly belonging to the cruciform brooches. As the final stage in this series I record here å specimen (fig. 133)*) whose head-plate and 1) Sleaford, Lincolnshire; Brit. Mus. GEORGE WILLIAM THOMAS: On ex- cavations in an Anglo-Saxon cemetery of Sleaford, Lincolnshire. Archaeologia, vol. L, p. 383 ss. pl. XXXII, fig. I. 2) Kenninghall, Norfolk. Brit. Mus. From SaLIN: Thierornamentik, p. 72, fig. 157. 110 Haakon Schetelig. [No. 8 knobs have grown together into one square plate, where typologieal - rudiments of the knobs are found oniy in the ornamentation. But even in this late stage of degeneration the type has preserved many characteristic details, such as the higher middle part of the head-plate and the little flat plate of the foot connecting the bow with the neck of the animal- head. — Such late brooches as figs. 181—1833 probably belong to the latter half of the 6te cent. Dr. HItbEBranD has already suggested that many of the English brooches are typologically later than all known in Scandinavia, from which he coneluded that the original home of this form is not in England but some- where in the Northern coun- tries, and I have found this opinion confirmed by the larger and better material now at hand.” He also mentioned the possibility of making out especially close connexions between the Eng- lish and Danish brooches, åa presumption being, in my opinion, evidently proved by the existing material, though I think that the other part of his conclusion — that such brooches are rare in Denmark because the population here had emigrated 1 Dr. Hans HILDEBRAND in ,Antiquarisk tidskrift för Sverige", IV, p. 209—210. 'The same question was treated by dr. UNDSET (Aarbøger f. nord. Oldk. Copenhagen, 1880, p. 131) with whom, however, I cannot agree, as he supposed that the cruciform brooches were first introduced in Norway from England. 1906] The eruciform brooches of Norway. 111 112 — Haakon Schetelig. [No. 8 to England — is not yet confirmed by evident proofs. In ad- dition to dr. HritDeBraNnD I have in the previous pages tried to make out that the English development was at å certain point of time in contact with the special West-Norwegian varieties from which was derived a detail in the building of the foot, observed in nearly all the late brooches of England. But certamly the English development was not only of longer duration than it was in other countries, it was in å high degree independant of and so different from that in Scandinavia, that one feels inelined to divide all the eruciform brooches into two branehes, the one comprising all the Scandinavian forms, the other the English forms. Connexions between them are, how- ever, not wanting as it is pointed out in the preceding deseription, and it is very illustrative of the intercourse between Denmark and Norway on the one side and the Anelo-Saxons on the other during the Migration-Period that the Anglo- Saxon forms were at first derived from the Danish forms, and that later differences seem to be not so much due to the ab- senee of contact with the Scandinavian countries — influenees from Norway being observed from the end of the 5th cent. and from the first half of the 6th cent. — as to the gradual divergence of taste and style on the opposite sides of the German Ocean. Before finishing the description of the English forms, I briefly note the appear- ance of the flat triangular termination of the foot also in England,” which con- firms the above pronouneed conelusions about the origin of this form, as the supposed model of it (fig. 112) is especially numer- ous here. . VVrrOerend brutte LA 1) See NEVILLE pl. 9, no. 192. Other instances are å brooch from Sleaford in The British Museum, and one from Fairford in The Ashmolean Museum, Oxford. 1906] The ceruciform brooches of Norway. 15: Ås å supplement to what was said about occassional influences from Norway upon the brooches in England, I mention here å Norwegian find of great interest. The brooch tig. 134) was found together with two other brooches of which the one, only a frag- ment of which is preserved, shows the late typical form of the bow as fis. 91 and 92; the other is of å narrower shape but cer- tainly also of Norwegian origin and contemporary with the first mentioned. The brooch illustrated here is of quite åa different cha- racter, all parts of it being distinet from the other varieties found in Norway, and on the other hand being most closely allied to the common forms of England. 'Thus the head-plate is unusually large, the - side-wings of it are bent a little downwards, producing å corresponding cavity of the underside, and the side-knobs are fixed upon the axis of the spring-coil; the bow is longer and less raised than in Norwegian brooches and the foot with the short facetted stem and the small serolls at the nose of the animal-head is also shaped absolutely in the manner characteristic of the middle English varieties. The differences from the normal forms of Norway are so Fig. 134. 14. sreat and the accordance with English brooches is so complete, that this brooch must have been made in England and accidentally imported to Western Nor- way, as å Norwegian workman, even when copying an English model, would not have failed to introduce some features peculiar to the brooches current in his own country, and moreover, if such imitations of English brooches had actually taken place, we should expect to find more traces of them than this unique specimen. But 1) Maage, Ullensvang pgd. Hardanger. B. 5733. B. M. Aarb. 1908, no. 3, p- 10 (1902: 55). 114 Haakon Schetelig. [No. 8 among the hundreds of eruciform brooches preserved in Norwegian museums this is the only specimen showing a close relationship to a form common in England. | One specimen found in å West-Norwegian grave is, however, suffieient to prove the existence of an intercourse between England and Western Norway, and it is of the greater importance as this grave is attributed to the time when the English brooches were under åa certain influence from the late West-Norwegian form as already mentioned. II. Chronology of the erueiform brooches. By a detailed description of the ditferent varieties of a type, such as is given respecting the erueiform brooches in the preceding part of this paper, it is possible to distinguish perfectly the different stages of a development and to attribute each of the specimens to their proper place in the series of successive forms. But it has often been stated by archaeological writers that prehistoric chronology is not to be simply derived from typological features as the de- velopment of forms has not always been parallel in the different countries and as, in some cases, successive stages of the develop- ment may have been nearly contemporary even in the same place. To fix the limits of the period comprised by the duration of å type such as the eruciform brooches it is therefore necessary to take into consideration å larger material than this type alone and especially to study the antiquities associated with it in the graves, and this is the more requisite when one is trying not only to fix the general age of the type but also to make out the approximate date of its different varieties. Most important help is here afforded by the chronological systems which are put together by the Danish and Swedish archaeo- logists, but as they do not in all points agree with each other, å closer comparison between them is necessary before treating our special questions. Though only a relatively short period of the Iron-Age is concerned in the question about our brooches I will here state the complete systems in order to give a better impression of the principal differences between them and also to point out in what degree it is necessary to consider the chronological questions regarding any of the periods in connexion with the preceding and following periods. 116 Haakon Schetelig. [No. 8 In a series of publications, Prof. dr. 0. MonTtzuvs has recently pronouneed his opinions about the chronology of the Iron-Age of Scandinavia,') dividing it into eight periods 1. 500—300 B. C. — First part of the Pre-Roman Period. 28002150 — Second — == 3. 150B. EL rare FM -= Nå 4. J.Chr.—200 A. D. — First part of the Roman Period. 5. 200—400 A. D. — Late , — Te 6. 400—600 — First part of the Migration Period. 7. 600—800 , — Late , -- > Ks 8. 800—10350 , — Viking Period. Opinions differing in some points from this system have been pronouneed by the Danish archaeologists who have fixed the Iron- Age periods in the following way — 1. 4th cent. B. C.—J. Chr. — Pre-Roman Period. 2. J. Chr.—300 A. D. — Roman Period. 3. 300500 AD. Migration Period. 4. 500—8th cent. A. D. — Middle-Iron-Age. 5. From the end of the 8th cent. — Viking Period. It will be seen that the Danish archaeologists divide the Iron- Age into fewer and consequently somewhat longer periods than does Prof. MonTELIUs, owing to their inelination to avoid the fixing of absolute dates. which naturally often involve mistakes. But as they too distinguish between the earlier and the later antiquities within each period, it may be said that the different views about the relative chronology of the Iron-Age of Scandinavia — no re- spect being had to the absolute dates — agree quite well with each other. 'Thus it is allowed to regard the chronological order of successive forms as fairly established. For practical reasons I prefer the system arranged by Prof. Montznius as it affords the possibility of more precise references even without the indieation of absolute dates in centuries, and as I think the names which he 1) Bihang til Månadsblad 1893. — Svenska fornminnesför. tidskr. IX pdGdJE PDT 2) Dr. Soprnus MöLLEr: ,Ordning af Danmarks Oldsager*, and ,Vor Old- tid", — CARL NEERGAARD in Aarbøger f. Nord. Oldk. 1892, p. 209, — E. Væ»er: Efterskrift til Bornholms Oldtidsminder og Oldsager. 1906] The eruciform brooches of Norway. VIG. has given to the periods better express the archaeological character of each period — at least respecting Norway — than is the case with the terms of the Danish system. Especially when one is working in Norwegian archaeology and with the later parts of the Iron-Age the Swedish system gives the impression of being founded upon more detailed researches, due to the fact that the Danish material from the 6th cent. and downwards is very scanty, while the Norwegian and Swedish collections are very rich in antiquities from that time. From the Danish material only, the finds from Bornholm being excepted, it seems to me quite impossible to get a clear impression of the very remarkable development which took place during the Migration-Period of Montznius (the Middle-Iron- Age of dr. MÖLLER), When one is going to deal with the important questions about the absolute chronology, the differences seem greater and more diffieult to settle. But even upon this point I am inelined to follow the Swedish opinions, especially after the recent researches by dr. SALIN,') and it will perhaps be seen by aå closer examination of the antiquities, that even respecting the specification of absolute dates the opinions are not so different as it appears from the systematic indications stated above. As å matter of fact it should be always remembered that the following dates are given approxim- atively and that they never claim an exactness of the same sort as the years of historic facts. They are, however, an excellent help to obtaining a clear expression of the length of time comprised by the different stages of the typological development. 1. The early forms. I have mentioned already that the prototype of the eruci- form brooches (tigs. 17—19 above) which is represented among the objects belonging to the deposit discovered in the moss of Nydam, is by Prof. Monrtzrius referred to the 4th cent. and as the deposit in the moss is to be dated towards the end of the century, the brooches in question most probably originate from about 350 A. D. It is evident that about the same time, such brooches were introduced even into Norway, which is proved by their appear- 1) Thierornamentik p. 354 ss. 118 Haakon Schetelig. [No. 8 1906] The eruciform brooches of Norway. 119 ance in Norwegian graves associated with antiquities of the same forms as in the find of Nydam. Thus the brooch fig. 135 was found in å grave associated with the bronze mountings of åa scabbard shown as fig. 1361) which is just of the form most characteristic of the Nydam find. Specimens belonging to the prototype of the erueiform brooches are, however, not numerous in our country "and in most cases they have not been found in association with objects that could afford more precise indications regarding the absolute date of the find. Å grave at Kvasseim on Jæderen contained, besides the brooeh fig. 22 above, only a small. Å” 4 oval-shaped buckle of iron. In another grave of the same cemetery were found two broo- ehes figs. 137 and 138,%) but no other things which could cornfirm the said dat- ing of the brooches. The ineident is, how- ever, of much interest as indicating that these two forms — the prototype of the eruciform —brooches, fig. 137, and the half- Roman crossbow type, fig. 138 — were con- temporary and also that they appear originally as distinctly different forms. From the date of the prototype as it is derived from Prof. Monrznvs' dating of the Nydam-find, it seems very likely that the early cruciform brooches belong to the late part of the 4th cent. and this supposition is ascertained also by a find from Sleswick- Fig. 138. 12 1) Moldestad, Tveid pgd. Nedenes. OC. 1589—94. Ryan figs. 197 and 241 with text to fig. 197. ?) Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. B. 5299. 17 FYN 6 * $ 120 Haakon Schetelig. [No 8 Holstein. From å small group of graves at Tolkwade are preserved in The Kiel Museum the two brooches figs. 139 and 140.) As the few graves in this loeality have probably been arranged in continuation one of another the chronological difference between them cannot be very great, which may be inferred also respecting å the two brooches though they are not said to have been found in the same grave. The brooch fig. 139 certainly belongs to the late Roman Period of Scandinavia, to the end of the 3d and the be- ginning of the 4th cent. according to the date given by prof. Mon- TELIUS,? and the cruciform brooch from the same locality is conse- quently in all probability to be referred to å later partoffe 4th century. Upon this point our dating agrees quite well also with the opinions of the eminent Danish Fig. 139. 3/,. Fig. 140. %/4 expert, Mr. E. Vepren.?*) As espe- cially characteristic of the 4th century graves in Bornholm he counts his type ,,H 1* (fig. 141 here) and ,F 1% (fig. 142) of which the one is most elosely allied to 1) I. Mgstorf: Urnenfriedhöfe in Schleswig-Holstein, p. 45, pl. V, figs. 11 and 12. 2) Svenska Fornminnesför. tidskr. IX, p. 234. 3) E. VepeL: Efterskrift til Bornholms Oltidsminder og Oldsager, Kjøben- havn 1897, p. 28 and 29, cf. ib. p. 79. — These dates and periods in some respects approach to the Swedish system; his opinions are systematized in the following scheme: I. Harly Iron-Age — — 1. Pre-Roman. 2. Roman. 3. Roman-Teutonic. ( — c. 50 A. D.) (c. 50 — ce. 800 A. D.) (ce. 800 — ce. 500 A. D) IL. Late Iron-Age 4. Teutonic. DB. Irish. 6. Carolingian. (c. 500 — ce. 700 A.D.) (c. 700 — ce. 850 or 900 A.D. —(c.850 or 900 — e. 1050 A.D.) Respecting the names of the periods, as given here, it should be noted that the 3d and 4th periods are signified in closer alliance to the Swedish than 1906] The cruciform brooches of Norway. 191 the small brooeh found at Tolkwade, though it is an older variety of the form. Of great importance is also Mr. VæbpzL's attribution of his type ,F 1* (fig. 142) to the 4th cent., as this, typologically, is contemporary with the prototype of the erueiform brooches. Thus, we should also from this cireumstance suppose the development of the eruciform brooches to have begun during the same century, and this coineidence with the date given by Prof. Monrtznis is the more noteworthy as these archaeologists have made their researehes quite independently of each other. It may then be taken as a most likely supposition that the prototype of the eruciform brooches appeared about the middle of the 4th cent. and that such early forms as figs. 23—25 above were used during the late part of the same century. Some examples should here be recorded to show how careful one must be not to fix the dates too precisely as the graves and other deposits from which our knowledge is drawn, naturally contain objects that are not all absolutely of the same age. — In å grave in Ringerike the fine brooch fir. 143 was found associated with the mountings of åa scabbard fig. 144.1) The brooch is of the early form corresponding to specimens which have been attributed above to the end of the 4th cent.; it is solidly cast and ornamented with silver inlaid in the surface. The silver mountings of å scabbard (fig. 144), found in the same grave, are on the other hand very to the Danish system, and that the 5th of them is in good accordance with the 7th period of prof. MoNTELIUS, no respect being had to the absolute dates; in the , Irish style” of this period no distinction is made between the really Irish motives and the ornaments which dr. SALIN (Thierornamentik) has called the Teutonic style II and HI. — As already remarked the graves of Bornholm afford åa more complete survey of the later parts of the Iron-Age than any other district in Denmark. 1) Veien, Norderhov pgd. Ringerike. OC. 325—348. N. NICOLAYSEN: Norske Fornlevninger, Kristiania 1862—68, p. 144, and R. KEyser in Annaler for Nord. Oldk. 1836—37, p. 142—150. 122 Haakon Schetelig. [No. 8 different from objects of the same kind known from the middle of the 4th cent. They are decorated in å peculiar style with punched and engraved ornaments and partially inlaid with niello. This sort of silver mountings is best known from the recent and smaller find of Nydam (not to be confounded with the larger deposit at the same locality which is referred to above). This find is by mr. Hans Ksær attributed to the beginning of the 6th cent.*) but according Fig. 143. Pine to the Swedish system it should be not a little earlier, and by comparing these mountings with the large silver-plated brooches — whose development is mentioned in the following — I am inelined to attribute the recent find of Nydam to about the middle of the 1) Hans KJÆr in Nordiske Fortidsminder I, p. 181, pl. XXIX and XXX. 1906] The eruciform brooches of Norway. 123 EE Org) Sth eent., the date of the deposit in the moss being probably rather after than before that point of time, though I think some of the objeets somewhat older. Thus the brooeh which from its form alone might belong to the end of the 4th cent. has been found in a grave that cannot be older than to- wards the middle of the 5th cent. In connexion with this grave from Ringerike I draw the attention to some brooches found in Sogn and shown here as figs. 145—147.1) The bow of the fine silver brooch (fig. 146) is ornamented in å way closely allied to the moun- tings fig. 144 and still more closely to some pieces of the smaller Nydam- find, and this sort of ornaments, being So peculiar respect- ing as well the patterns as the proceeding used in executing them, must have been v UN == === at ei sil] | E ER SEE n Fig. 144. L/q. confined to a rather short time; the brooch here in question 1) Ølnes, Sogndal pgd. Sogn. B. 5968. B. M. Aarb. 1905, no. 14, p. 36. 124 Haakon Schetelig. [No. 8 | may therefore be regarded as nearly contemporary with the mountings mentioned above and this brooch was eonsequently used at the same time as the brooch fig. 143. 'Phis conelusion which seems at first rather surprising, as the silver brooch presents in all its parts å much more advanced stage of development than the brooch from Ringerike, is confirmed by an examination of the two other brooches found in the same grave (figs. 145 and 147). The larger of them, which is in itself of great typologieal interest, is best classified, as to type, with the brooch from Ringerike (fig. | 143) while the smaller specimen (fig. 147) pre- sents an intermediate stage between that brooeh and the silver brooeh. It is then certain that these very different varieties of the type have been used at the same time and have sometimes been worn even by the same person, but from this single fact we DE are not allowed to con- po elude that these different 28 brooehes were made at SA the same time. Itis more likely that people eeased Ke to make brooches of the | ÅR older varieties when new forms had come into use, and the instances in which different stages of the development are represented in one grave, viz. in the possession of one person, only prove that these different stages are not separated by so long an interval of time that the earlier forms had disap- peared before the new ones were introduced. From the finds eited here, it is therefore clear that the typological change, which con- sists of casting the side-knobs in one piece with the brooch, as has been done in the case of the silver brooceh fig. 146, took place in Norway at a time not much later than the date of the early broo- ches, figs. 143 and 145, probably during the former half of the 1906] The eruciform brooches of Norway. 125 5th cent. * This supposition is confirmed by the ornamentation of the silver brooeh fig. 146, which has been, in another way, attributed to the same time. Asa basis for the further research it is necessary briefly to sketeh the history and the dates of another sort of brooch, namely the large one with å square head-plate and a rhomboidal foot, made at first of thin silver plate and later on cast of silver — rarely of Fig. 146. 1. TE bronze — and then ornamented with relief patterns. 'To make the comparison more easy I have in the following five illustrations shown the principal stages of the development of this form (figs. 148— 152).') During the early stages, when the brooches were made of 1) Fig. 148: From SaAtLIN: Thierornamentik, fig. 105, Sjælland, Denmark. ses AI NES MJutland: — Frø, 150: Gb. fig. 128, Skaane, Sweden. — Fig. 151: Ab. 1900, p. 298, fig. 4. Nordheim, Hedrum pgd. Larvik. — Fig. 152: Bycu fig. 257. Trygsland, Bjelland pgd. Mandal. 126 Haakon Schetelig. [No. 8 thin silver-plate, they are referred by the Swedish archaeologists to the latter half of the 4th cent. and the first part of the 5th cent. while Danish writers have assigned the same brooches to the late part of the 5th cent. The earlier date which was first put forward by Prof. MonrteLius has lately been supported by dr. San?) from sources independent of the researches made by Prof, rad —= Me Mk] | Så Il p Fig. 148. 3/,. Monrtzenrnvs and I think that in following them I should be on the right side.” In the same way, in agreement with the Swedish 1) MOnTELIUSs in Svenska Fornminnesför. tidskr. IX and X. — SALIN: Thier- ornamentik p. 355. 2) From a comparison with these silver-plated brooches are also deduced the date of some of the silver mountings from Norwegian graves and from the 1906] The eruciform brooches of Norway. I2276 arehaeologists, I attribute the next stage which might be called the early brooches in relief, ornamented for the most part with spirals and other pgeometrical patterns, to the latter half of the 5th cent. — while I would place the late brooches in relief where animal-motives have replaced the ge- omeirical patterns, to the 6th cent. A marked distinetion between the earlier and the later of these brooches belonging to the 6th cent. is far- ther established by the gradual degeneration of the animal-figures, ås will be clearly observed if we compare the com- plete and well executed figures along the edges RR am mn 1 "le 26 da an ug «pl == Eg Amm fi nn 5 KNE GSE AT EE DES FA of the brooch fig. 170 OG | ÆR below with the meanine- G COM less patterns of the later UD? brooches (as fig. 191). Naturally, these ab- solute datings are given as approximate only and Y with the reservation al- Be AD ready mentioned, but in : any case it is evident that the large and fine brooches just recorded give å more complete expression of all changes in taste and style than any other contemporary antiquities and, consequently, that they recent find of Nydam, as these mountings and the brooches mentioned are closely allied in the patterns of the ornaments and still more in the technical process of their manufacture. The delicate ornamentation of these, punched or engraved, and decorated with the black enamelled lines of niello, represents å distincet period of the style in Scandinavian ornamentation, å period immediately pre- ceding the development of relief ornaments and to some extent contemporary with the first geometrical relief patterns. 128 Haakon Schetelig. ENo. 8 afford å most valuable help in making out the chronology of other objects associated with them in the graves. I think it then con- venient to enumerate the instances of association of these large brooehes with specimens of the cruciform type. 80BSHSSISUSDEKAaapaGAN TV ELT N RJ AG N = = Å NANNANN NPE 2. Cruciform brooehes contemporary with silver-plated brooehes. The two brooches firs. 153 and 154!) which are found together in å grave in the county of Larvik, seem to be almost contemporary. 1) Roligheden, Hedrum pgd. Larvik. OC. 14838—50 and 14589—90. Ab. 1888 p. 145, 146, pl. II fig. 6 and 7. peS rer MG 1906] The eruciform brooches of Norway. 129 They are both of silver, and the geometrical relief pattern of the one corresponds well chronologically with the stamped and niello ornaments of the other, which is referred by Prof. Montenits to the beginning of his 6th period of the Iron-Age, viz. the first part of the 5Sth cent. A. D. 'Typo- logieally, the eruciform brooch shows a stage of transition between the form which has the side- knobs fixed upon the axis of the spring-coil and the form which has the knobs cast in one piece with the brooch; upon the three free sides of the plate are seen projections which were passed through the holes in the middle of the knobs. When dealing with the brooch fig. 146, I briefly mentioned that the transition from sepa- rate knobs, fixed upon the axis of the spring- coil, to knobs cast in one piece with the brooeh, had probably taken place in Norway during the first half of the 5th cent. and as the find before us must, in itself, be referred to the same time these two Å | "le Rå AE EG IR ØREN SE ===" PN ÆR Tue Lg an = oE Av AG K rie — I N i FN % og GÅ =D | Fig. 151. 1. datings will mutually confirm each other. From another grave in Jarlsberg we possess the two brooches. 130 Haakon Schetelig. [No 8. figs 155 and 156.') For typologiecal reasons the ave of the silver- plated brooeh must be about the same as that of the one above, fig. 154, but the eruciform brooch certainly belongs to å more ad- vanced stage of the de- j - velopment. All knobs are ) cast in one piece with the RR brooch and the side-knobs are flat on the underside, while the top-knob has pre- served the full roundness. Also the dimensions of the mg plate and the relatively broad proportions of the rest of the brooch indicate a more advanced develop- ment than observed in the broocehes figs. 146 and 153. For typological reasons one might be inelined to con- elude that one of the two brooehes found in the grave here in question was al- ready an old specimen at the time when they were buried with their possessor, but even upon this sup- position, the date of the grave cannot probably be fixed later than about the middle of the 5th cent. or shortly after that time. The eruciform brooch should most likely be referred to a time about 450 A. D. - Å small eruciform brooeh was found in association 0 mrmmommmommavLrog0pp00rnanMDADPODLOAØN V Å hl == 8 po (ø å of ISS NE DR me ( N Pa i ane 8 sta 3 NESSE VI ar W Nr FA IA ==! Å - DF == veg K Få dl >» i S 7 TG | karer r Å inne ØL: fo - > pr , (2, En - VE å 7 SNE pG bZ Or I ATT é j V/ SN , é å === TAN ==" 7 p == H dr ZN "- with the fine silver-plated brooch fig. 149 above.?) It is of the 1) Eidsten, Brunlanes pgd. Jarlsberg. OC. 19235 and 19237. Ab. 1898, p. 88—91. 2) Jutland. Copenhagen Museum OC. 5813. 1906] The eruciform brooches of Norway. 15% variety in which the foot is provided with transverse mouldings; the head-plate is narrow — just a little broader than the end of se SAaAEASS»==>=%» === == 7 AN e' ; 3 y* NÅ 2 (8 ) 2 Qi PULS pir 3 JJJTIN Å 'øøt DE MAS IG Uk fn (æ SSS QI IJJJTJPTPP, AVA RNSSSSSSN AN DØOVDVHEOSDÅPVSDMP SN ypDWY N | NE MV SDV DDP å |) SLN SANNA) ØY PTr Ø PL Ag the bow — and the side-knobs, which are now lost, have been fixed upon the axis of the spring-coil. It confirms what was said above, 132 Haakon Schetelig. [No. 8 respecting the principal differences between the N orwegian and the Danish varieties; the head of the brooch in question has undergone very few changes, but its later date is indieated by other features, e. g. by the unusu- ally high eatch- plate of the pin which is consider- ably shorter than the foot, exact- ly recalling the catch-plate of the brooch fed 195: From these finds it must be coneluded that erueiform broo- ches of the early and middle stages of development were used during the time of the silver-plated broo- ches, viz. the end of the 4th and the first half of the 5th cent. A. D. Fig. 155. 11. 3. Cruciform brooches contemporary with early brooches mireler In the first place I record here two small and apparently in- significant fravments, figs. 157 and 158,1) from å grave on Jæderen. The eruciform brooch belongs to the middle stage, the knobs having preserved the full roundness though cast in one piece with the brooeh. The spiral-patterns of the other brooch indicate that this brooeh was probably made during the latter part of the 5th cent. * 1) Anda, Klep pgd. Jæderen. B.2973—2974. LoranGE: N. Olds. i B. M. p. 683. | 1906] The eruciform brooches of Norway. 133 It seems most likely that the two pieces are of about the same age. Both of them are of silver. The large silver brooch fig. 159") is of å different type from the common brooches in relief; but as it certainly dates from the same age as the early brooches in relief here in question, I think it most convenient to deal with this find here. The figures which are ar- ranged along the edges of this brooch are counted by dr. Sazrs*) among the oldest animal-patterns of this sort found in Scan- dinavia and the brooch is consequently to be ranged among the early brooches in relief. It was found in å very rich grave of whose contents I mention a erueiform brooch (fig. 160), two other bronze brooches (fig. 161) belonging to the same type asfiv. 112 above, and the silver buttons of two clasps (fig. 162) which are also provided with relief ornaments and con- 'sequently of importance for the dating of the find. The buttons belonging to the one of these clasps are provided, along the edge, with å rather low edging and their surface is provided with a peculiar geometrical pattern which is also found upon some of === 1) Lunde, Vanse pgd. Lister. B. 3543. Ab. 1880, p. 254, pl. IV, fig. 20. 2) Thierornamentik, p. 207. 134 Haakon Schetelig. [No. 8 the earlier brooches in relief (for instance Saturn: Thierornamentik, P- 61, fig. 30) while the buttons of the other, on the contrary, are provided with very high edgings and ornamented with an animal-motive. From these features it 18 not too daring to claim a difference of time between the two clasps, the last men- tioned certainly being the younger of 1. them and belonging to å time after the end of the 5th cent. The date of the grave, which can naturally not be earlier than the date of any of the antiquities found in it, may thus be fixed towards the Pio Fig. 160. 1. middle of the 6th cent.') and the eruciform brooch found here is probably not earlier than the silver brooch fig. 159 and not later 1) At another occasion I have assigned this grave to the middle of the 6t cent. which is probably rather too late. Ab. 1904, p. 79. 1906] The eruciform brooches of Norway. 135 Pie 162. - 20: Fig. 162b. ". 136 Haakon Schetelig. [No 8. the clasp; I am inclined to suggest that it must be of about the year 500 A. D. The association of these antiquities with the small brooch fig. 161, is of great interest, affording help to date the origin of that form, but as I do not consider it to belong to the crueiform type I think this is not the place to go deeper into the question. I know of no other find presenting an association of early brooches in relief with erueiform brooches, but one find more ought to be mentioned in this connexion, as in some degree contributing to the solution of these questions. Å remarkable series of broo- ehes from one grave in Lister is illustrated in the following five figures (163—167).*) The grave contained eight brooches — besides those illu- exactly the same form as fig. 166 and a frag- ment insufficient for elas- sitication — of which six belong to the eruciform type, probably the great- est number of this type known to have been found in one grave, and as the grave was exa- mined by an expert, Mr. Å. SALVESEN, no doubt exists as to the correct- ness of the report. One of the brooches is of silver and its head-plate is ornamented with a spiral pattern which, though rather awkwardly executed, is evidently of the same sort as the common ornaments of the early brooches in relief. For an exact fixing of the date, these ornaments are, however, not very instructive; it may be said only that they are certainly later than the time of the silver-plated brooehes — viz. the middle of the 5th cent. and they are probably to be dated Fig. 164. 1. 1) Lunde, Vanse pgd. Lister. B. 4286. Ab. 1884, p. 95. strated two specimens of 1906] The erueiform brooches of Norway. 187 rather before than after the end of the 5th cent. I think it al- lowable to use this indication as å hint to the dating of the erave, the more so as others of the antiquities found here — two pins, a girdle-ring, and an earthenware pot — point in the same direction. From the indications thus afforded, the grave might be fixed iate in the 5th eent., but as some of the erueiform brooches (tips. 163 and 166) are typologically younger than the silver brooch with spiral patterns, I am inelined to date the foundation of the grave somewhat later, most probably to about the year 500 A. D. The brooehes from this grave should, consequently, be counted as con- temporary with the specimen fig. 160, å supposition which agrees well with the typologi- | cal state in both instan- ces. The brooeh tig. 163 only has the appearance of being considerably later than the others: it must be remembered, however, that it belongs to the hybrid forms which are always in- elined to a faster de- generation than the genuine types. From the finds quoted, we see that the cruciform brooches found in association with early brooches in | relief, or counted as contemporary with them, all belong to å rather advanced stage of the development. They might be signified as middle forms, but partly declining already towards the last part of the development. Generally such forms are to be dated to the latter half of the 5th cent. and the time about 500 A. D. Fig. 165. Be As an appendix to my treatment of this period, I may briefly mention å find from Mandal, though it is certainly of more interest in respect to the typolosy than as å contribution to the chrono- [No. 8. Haakon Schetelig. 138 1906] The eruciform brooches of Norway. 139 logieal questions. The grave alluded to*) contained å eruciform brooch (fig. 168) associated with a fragment of another brooch (fig. 169) and some other antiquities. The fragment forms part of åa brooch of the same sort as fig. 159 and is probably from about the same time. The crueiform brooch, on the contrary, is very peculiar. I call attention to the slightly bent head-plate with concave under- side; to the side-knobs, now lost, but originally fixed upon the axis of the spring-eoil; to the neeck and the nose of the animal-head whose form is allied to some Danish antiquities, for instance the bronze-mountings illustrated by dr. MörLcer, in ,Ordning af Dan- marks Oldsager, Jernalderen* fig. 509. By all these features the brooeh is pointed out as å stranger among Norwegian antiquities, though it does not sufficiently conform with any Danish brooch known to prove that-it was really made in Denmark. It is how- ever marked by a strong influence from the peculiarities predominant among the cruciform brooches in Denmark and, consequently, its association with the fragment of a brooch, illustrated in fig. 169, allows of no direct conclusion respecting the chronology of the normal Norwegian forms. It atfords å good indication as to the principal difference between the contemporary brooches in Denmark and those in the Scandinavian Peninsula.) 4. Crueiform brooches contemporary with late brooches mereler When passing to the finds dating from the 6th cent. we leave with very few exceptions the early and middle forms of the eruci- form brooches. Å distinction ought here to be made between finds from the earlier part and from the later part of the 6th cent.; it seems very doubtful wether the cruciform brooches were actually in use down to the end of the 6th cent. and one should in any case expect to meet with two different stages of development within this century. In continuation of the forms attributed to the time about the year 500 we naturally find the culmination of the ornamental de- 1) Stoveland, Holme pgd. Mandal. OC. 8933—8950. Ab. 1878, p. 178, pl. I, fig. 7 and 8 (0. RyGH: Undersøgelser paa en gravplads fra ældre jernalder paa Holme ved Mandal). 2) A eruciform brooch of almost the same form is known from Sweden; Stockholm Museum 6765: 7. (Locality unknown). 140 Haakon Schetelig. [No. 8 velopment of the form, and after that time, when the type was no more the favourite ornament, there ought to have existed some degenerated varieties. When enumerating, as much as possible in the natural chronological order, the finds which I intend to treat here, it will not be diffieult to point out two different stages of the character just indicated; the date of transition is probably to be placed about the middle of the century, which thus also indicates the end of the development. But I must at once remark that, with respect to the earlier half of the century, the largest and finest of the cruciform brooches are rarely found in association with the fine brooches in relief, as generally only one of the large broo- ches was wanted for the dress of one person; the conelusions re- garding the chronology of this part of the development must there- fore be drawn from å small number of finds and partly from specimens which are not of the highest workmanship of the time. In the tirst of these finds, however, we have to do with the very remarkable brooch shown as fig. 731) above. Both the di- mensions and the ornaments show thåt this brooch is-one of the finest specimens from Eastern Norway, and by the peculiar moulding of its knobs and by its gilt surface it is marked as a rather late specimen in spite of the fact that the side-knobs are made separately and placed upon the axis of the spring-coil. The ornaments are in some degree allied to the early brooches in relief. As it is worn — the ornaments at the top of the bow are partially etfaced by long use — it must have been an old brooch already at the time when it was placed in the grave. The large silver brooch fig. 170 was found in the same grave. It represents an intermediate stage between the early and the late brooches in relief, as the head-plate is still ornamented with geometrical patterns, while the edges are decorated with four animal-figures, and the whole sur- face of the foot has been covered with similar animals. This sort of brooches must be attributed to the earliest part of the 6th cent. and it seems likely that also the eruciform brooeh belongs to the same time, though its date must probably be somewhat earlier than the silver brooch. Itis difficult, however, to draw more conelusions frem this find as the eruciform brooeh in question is in every re- spect very irregular. 1) Langlo, Stokke pgd. Jarlsberg. OC. 5951. AD. 1872, p. 104, pl. I fig. 5 and 6. 3 4 1906] | The eruciform brooches of Norway. 141 In association with a silver brooch of almost the same cha- racter as fig. 170 and in a locality not very distant from the finding place of this brooeh were found two erueiform brooches, one very different from the other in respect to form and dimensions, but both of them showing features which indicate the late stage of de- velopment. The three brooches are shown here as figs. 171——173.%) A gold bracteate from the grave (tig. 174) is also of importance e — ANG; 7 == — bn mi == HP mme nt dk ol >. for the fixing of the date; as the representations upon it are very distinetly executed, we must consider it as one of the earlier brac- teates of this sort. This find must therefore also be attributed to the first part of the 6th cent. The larger eruciform brooch of this ) Tveitane, Brunlanes pgd. Larvik. C. 11220—36. Ab. 1882, p. 173, pl. II fig. 9 and 10. 142 Haakon Schetelig. [No find is in many points allied to the late forms from Western Nor- way, å fact which is probably due to an influence from that side. I should therefore think that this find would allow of a reliable conelusion about the date of such Westerns forms as figs. 91—97 above. Kr | In one instance å erueiform brooeh of pure Western form, though of the hybrid variety with triansular foot (fig. 176), has HL (3 Å Aa NESS å SØM , » fa | rug af ørblen OG JE ELLE; oe (> > Li On minn TE og Fig. 174 14. been found together with a brooch belonging to our leading type. The brooeh in relief, shown as fig. 175,1) is of bronze and of smaller 1) Tjøtte, Klep pgd. Jæderen. OC. 4923—24. Ab. 1869, p. 83, pl. III, figs. 13 and 14. — For a detailed information of the brooch I am indebted to Mr. GusTrav Mørk. Mr. MØRrk writes that the whole surface of the brooch is de- corated with animal-patterns, but that the edges of the head-plate are purely geometrical. In the drawing the brooch seems more corroded than it actually is. jane 1906] The eruciform brooches of Norwav. 143 dimensions than the silver brooches already recorded; moreover the surface is badly corroded and consequently the ornaments are in some , degree effaced. Its form seems to indicate å more advanced development than the mentioned silver brooches but from such details as the edves of the head-plate I am inelined to attribute it to å time not later than about the middle of the 6th cent. Thus this erueiform brooch also most probably belongs to a time within the earlier half of the century. Å date is thus given also for the other West-Norwegian brooches which are just the forms referred to above, figs. 91—97. After all what I have said here, I think it likely that the development of these forms was finished before the middle of the 6th cent. From about the same time as the brooches in relief before us must be the small imitations of them, made of bronze and without ornaments, but well preserving the form of their models. Though we miss here ornaments which are the best help for making out the date of the larse brooches, we are not left without all indieations as to the age of the finds, as some details of the form, for instance a series of small holes arranged along the edves of the head-plate, distinetly point to the stage of development of the model brooch. 144 Haakon Schetelig. [No. 8 On the other hand the missing of some details cannot in all cases be interpreted as indicating a later date, as both the missing of marked details of the form and the missing of ornaments must be counted for by the cheap and careless workmanship generally ob- served in these small brooches. Å better help for the fixing of the date is found in another fact; in the latter half of the 6th cent. similar small and cheap bronze brooches (for the most part of the same form as fig. 181 below) were still in use, but now an orna- mentation in relief is generally met with even in the case of these small brooches (compare fig. 192), and it is therefore very probable å ar SI Fig. 177. 2%. that most of the specimens not decorated in that way belong to an earlier part of the century. Respecting the question of fixing the date more precisely, it is difficult to say more than that these imitations, generally speaking, must be a little younger than the large and fine brooches from which they are copied, but that the difference of time cannot be considerable. Thus åa brooch from Vestergøtland (fig. 177)") cannot be later 1) Brunnhem, Gudhem sn. Vestergötland. Stockholm Museum, no. 11052. Månadsblad 1900, p. 148, figs. 35 and 36. 1906] The cruciform brooches of Norway. 145 than the earlier half of the 6th cent. as the peculiar shape of the edges of its head-plate must be å copy from a form of the large brooehes which probably ceased to exist before the middle of the century. A cruciform brooch found in association with it is shown as fig. 178. This brooch has little of the characteristic features which mark the late brooches from Norway, but the bad proportions, especially those of the head-plate, and other details such as some peculiarities of the bow's facets and the shortness of the foot's stem may be mentioned as indications of a late variety of the type. It need not be mentioned that the knobs are all cast in one piece with the brooch. 1. Fig. 180. 1. Respecting the two brooches from Western Norway which are shown as figs. 179 and 180*) the chronological question seems more difficult as the small bronze brooch is here deprived of all details that could show the stage of development of the model brooch. In itself the small brooch should probably be regarded as later than fig. 177, but the difference between these is not of a sort to allow of more precise conclusions. I am inelined to date this find to the middle of the 6th cent. — rather after than before that time. 'The 1) Hauge, Voss pgd. Voss. B. 5687. B.M. Aarb. 1904, no. 6, p. 57. 146 Haakon Schetelig. [No. 8 date of the cruciform brooeh is here of some importance as it points also to the date of other cases of the same form such as figs. 82 —83 above. The very peculiar form of the animal-head leads also to the fixing of the date of another variety, fig. 84, which is somewhat earlier than the others as far as can be concluded from the typology of the animal-head, a conclusion supported also by a closer study of the cases were this form is found associated with other antiquities. In connexion with the considerations before us I will mention a few brooches of hybrid forms, but partially developed from the large brooches in relief and which ought therefore to be included in å diseussion on these chronological questions. Thus the specimen ee Ho ds Fig. 18800 fig. 181') is by the form of the head-plate so closely allied to some of the large brooches in relief that it affords an indication as to the date of the grave where it was found. The typological origin of some other parts of it may be put aside as of no interest to our researches; I will only call attention to the special form of the edges of the head-plate, a form which undoubtedly reminds of a similar feature in some of the large brooches from the earlier half of the 6th cent. For reasons already mentioned I think this brooch must be from about the same time as the said large brooches, and this conelusion must be extended to comprise also the erueiform brooeh, shown as fig. 108, which was found associated with it. This brooch is with respect to typo- 1) Lunde, Vanse ped. Lister. B. 4934. See foot-note p. 87. 1906] The eruciform brooches of Norway. 147 logy fairly marked as a late specimen, and as it is of å very rare form its date has no special importance. The two brooches shown as figs. 182—183*) have the appearance of being later than the two just mentioned, though they are pro- bably not later than the middle of the 6th cent. The cruciform brooch of this find is å very late specimen, but it has not yet lost any of the characteristic details of the type. HA V Fig. 184. 1. Fig. 185. 11, All the eruciform brooches which I have till now enumerated as belonging to the earlier half of the 6th cent., are of a late stage of development and they afford satisfactory evidence that this stage of development of our type prevailed throughout Scandinavia 2) Vik, Fjære pgd. Nedenes. OC. 7072—82. Ab. 1874, p. 73, figs. 27 and 28; Byen fig. 263. 148 Haakon Schetelig. JRO ; at that time, which means that brooches of this sort were then commonly made by the Scandinavian workmen and were the fashio- nable form of the time. Before describing the very latest finds from which we intend to study our type on the point of disappearing I ought to mention that even in the 6th cent. some older brooches were up GG Ne Ge rn 3 en ro Å pA] Io NS E Å still in use and oceasionally interred together with objects that are certainly relies from the earlier half of the 6th cent.” Similar 1) So in a find from Øfsthus, Fjelberg pgd. Søndhordland. B. 3731. Ab. 1881, p. 87, pl. IT figs. 12 and 13; and I. Ross: Arkeologiske undersøgelser i Fjelberg 1881; Ab.«1881, p. 40—45. The cruciform brooch from this grave is certainly not later than the middle of the 5th cent., probably earlier, as it has 1906] The eruciform brooches of Norwav. 149 cases of graves in which are found objects of different aves have already been mentioned in this paper and they are, indeed, å well known and most natural feature. Fig. 192. 1. Fig. 191. 1. Instances of this sort are of great interest with respect to completely preserved all the features characteristic of the early part of the de- velopment and as it shows no traces of influence from later forms. The brooch is corroded and damaged so that it is impossible to tell wether it was much worn when it was placed in the grave. The foundation of the grave must be assigned to the earlier half of the 6th cent. DD LO 150 Haakon Schetelig. | [No. 8 typology, as some irregular speeimens are explained by the fact that brooches representing different stages of deveiopment were in use at the same time and probably sometimes also by the same person. The importance of this has been set out already at some places in the previous typological description. But from the latter half of the 6th cent. I know no finds where cruciform brooches of older forms are found associated with antiquities from that late time; it seems as if the type had suddenly disappeared about the middle of the century leaving only å few and insignificant descen- dants. The most satisfactory explanation of this fact is the sup- position that the type got totally out of fashion about that time and that consequently the still existing brooches of the erueiform type were generally no more used even if they were practieally well fit for use. They may have been for the most part gradually Fig. 193. ae Fig. 194. PG recast into ornaments better corresponding to the taste of the time. I cannot otherwise explain why the brooches which were made at the beginning of the 6th cent. should not as well be occasionally met with in graves from a later part of the century, as brooches from the middle of the 5th cent. are occasionally found in graves from the earlier half of the 6th cent. This explanation seems also in itself to be a reasonable one. As long as cruciform brooches were still made in oreat numbers and commonly used, some older speci- mens were naturally oftener preserved than at å time when new and modern brooches of the same form -were never seen. lt is certain at least, that no specimen of the marked varieties which belong to the first part of the 6th cent. have been found in asso- ciation with antiquities from the following time, and among the eruciform brooches from the latter half of the century only one is of so characteristic form and of such dimensions that it may be considered as continuating the previous development. 1906] The cruciform brooches of Norway. 151 It is important that this brooch (fig. 184)*) was found i Northern Sweden, in Helsingland, where it represents åa late development of a variety originally belonging to Western Norway. It was found together with another brooch (fig. 185) with decoration in relief - ornaments which are characteristic of the latter half of the 6th cent. (Saurn's late style I). The figure shows that the cruciform brooeh is transformed in å very high degree both with regard to the form and to the proportions of the brooeh. The contemporary eruciform brooches of Norway have already lost all the marked characteristics of the form, as shown here in the figs. 186?) and 190.% The former of these brooches was found in association with åa brooch in relief, fig. 187, and two gold brac- teates, figs. 188 and 189, which are of å much more advanced de- velopment than the corresponding forms from the beginning of the 6th cent. (compare fig. 174 above). The other find makes the im- pression of being still later if we judge from the brooches in relief figs. 191 and 192. Two bracteates from the same grave are shown as figs. 193 and 194. It is certain that neither find is earlier than the middle of the 6th cent. and later than the end of this century.*) Little is to be said about the two brooches; both of them are small and plain and, although they undoubtedly belong to the cruciform type, they have preserved very little of the characteristic details of the earlier varieties. They indicate as clearly as possible the stage of a type on the point of becoming extinct, and they represent the latest finds of cruciform brooches which I know from Scandinavia. 1) Utnås, Forsa sn. Helsingland. Hudiksvall Museum no. 87. From Prof. MonNTELIUS: ,»Huru gamal er bygden i Helsingland?* Stockholm 1901, p. 16, figs. 35 and 36. — Dr. ÅLMGREN has kindly informed me that this cruciform brooch is the specimen which should have been figured by dr. HILDEBRAND in »Antiquarisk tidskrift för Sverige” IV, fig. 181, but by a curious mistake during the printing it was replaced upon the plate by an English brooch, borrowed from NEVILLE, which also appears as fig. 187 in the same work. 'The error has been : repeated in some later publications, so by MOoNTELIUS in , Svenska Fornminnes- föreningens tidskrift* X, p. 58, fig. 130, and by SaLIn: Thierornamentik, p. 190, fig, 462; it was first corrected by MONTELIUS in the paper cited here. 2) Gyland, Bakke pgd. Lister. OC. 7456. Ab. 1875, p. 82, pl. III figs. 13 and 14. 3) Aagedal, Bjelland pgd. Mandal. B. 3410. Ab. 1879, p. 287, pl. VII figs. 41 and 42. s %) The date ot the last mentioned find given by Prof. 0. RyaH and re- ferred to by Prof. SorHus BuaGE (Norges Indskrifter med de ældre Runer, vol. I, p. 187) is certainly too late. | 152 Haakon Schetelig. [No. 8 5. General chronologieal conelusions compared with the typology. From the recorded finds I think it possible to make out, roughly, some main periods of the typological development expressed by absolute dates in centuries. Of course the dates are always given with the reservation before mentioned, and the diseussion of the date in each of the above instances may have given results of no great exactness, as the graves in most cases contain objects of different age. But when a general progress of the typologieal development has been confirmed by the study of the finds, it is allowed also to combine typological features with evidences drawn from the craves in order to obtain å closer chronological evidence than it is possible to obtain from the graves alone. When å form has passed through a so rich typological development as is the case with the cruciform brooches, we may be sure that none of the distinet stages of the development has lasted for any long period; the development is to be considered only an unbroken series of small changes which gradually produced varieties very ditferent from the first form. 'Mhus it must be evident that the date of å certain stage of development is most exactly stated by the earliest appear- ance of it, and that specimens of the same form from graves of å considerably later date are to be regarded as specimens which were old already at the time when they were buried in the grave. With 4 sufficient knowledge of all the forms and of the other contents of the ocraves where they are found, it is thus possible to decide that, for instance, å brooch was made about the middle of the 5th cent. but was not buried till after the beginning of the 6th cent. In the following statements it must be remembered, however, that I have regard only to the Norwegian material, as my knowledge of the material from other countries does not permit me to draw reliable conclusions. I have arranged the periods of the cruciform brooches from Norway in the following way: I. 350—400. A. D. Early cruciform brooches, before the be- vinning of a separate development in the different districts. The foot is long and narrow; the bow is long and approaches to the semicireular form; the head-plate is small and the side- knobs are fixed upon the axis of the spring-coil. Perhaps 1906] II. III. PV: The ceruciform brooches of Norway. 153 some brooches of this sort were made after the beginning of the 5th cent. but the following period of the development must have begun at the time about 400 as it ended within the middle of the 5th cent. — Specimens from this first period are shown as figs. 20, 23—27. 400—500. Å. D. First part of a separate development in the different distriets. Farly Norwegiam forms. 'The head- plate becomes larger and is brought into contact with the side-knobs; different combinations of these two elements are found; in Norway and Sweden the side-knobs are finally cast in one piece with the rest of the brooeh. The animal-head becomes aå constant ornament of the foot. In Norway the bow is generally made shorter than before. — Specimens from this second period are shown figs. 35—40, 47, 48, 86, 88, 90. 450—500. A. D. Middle Norwegian forms. The knobs are nearly always cast in one piece with the brooch, and they have often a flat underside. The first ornamental changes of the form are found in the extension of the head-plate and of the bow, though the form is on the whole fairly well pre- served. Culmination of the development in Eastern Norway. — The hybrid variety with semicireular foot appears though it ehiefly belongs to the next period. — Specimens from this third period are shown figs. 41, 42, 49, 53—56, 74, 75, 77, 87, 106, 107. In fig. 80 is represented the transition to the fourth period. 900—3550. A. D. Late Norwegian forms.” The knobs are, with very few exceptions cast in one piece with the rest of the brooch; the whole brooch has å concave underside. Cul- mination of the development of Western forms and degenera- tion of the type. Hybrid forms with semicireular or triangular foot-plate. — Specimens from this fourth period are shown figs. 43, 45, 46; 50, 57, 61—683, 67—72, 84, 91—98, 108, 111. With this fourth period the development has come to an end and only å few and degenerated specimens are met with after the middle of the 6th cent. As it will always be difficult to make out chronological que- stions of the sort treated here I suppose that my conclusions will be subject to future corrections. I should, at least, not be surprised if more detailed comparisons will prove my periods to be too long and If consequently the end of the whole development will thus be 154 Haakon Schetelig. [No. gg attributed to an earlier date than is given here. But as far as I can see do the statements expressed in the above system best correspond to the features of the present material. Therefore I do not think it too daring to make — by the help of typology and within certain limits — chronological distinetions within each of my periods and thus to fix the date of åa brooch with å supposed error of about + 25 years. | De) DI List of Illustrations. Rhine- Provinces, loeality unknown. — Bergen Museum. — From the original. Denmark. — Copenhagen Museum. — From MörLLER: Ordn. af Danm. Olds. Jernalderen, fig. 256. Sweden. — Stockholm Museum no. 3191. — From the original. Slettebø, Egersund pgd. Jæderen. — B. 2293. — From the original. Lille Re, Stange pga. Hedemarken. — C. 4970. — From RyeH fig. 242. Tveiten, Mo pgd. Telemarken. — C. 8434. — From Ab. 1877, fig. 16. Tuneim, Lye pgå. Jæderen. — Stavanger Museum no. 111—117. — From a photograph. Gjerløv, Stokke pga. Jarlsberg. — Tønsberg Museum no. 40. — From å sketch by the author. Øvstebø, Vikedal pgd. Ryfylke. — Stavanger Museum no. 2261. — From å photograph. Litleland, Haaland pyå. Jæderen. — Stavanger Museum no. 2595. — From Stav. Mus. aarsb. 1903, p. 98. Vestre Vestrum, Hedrum pga. Larvik. — 0. 12377. — From a photograph. Bjerke, Hedrum pgd. Larvik. — OC. 2496. — From RyeH fig. 245. Obrestad, Haa pgdå. Jæderen. — B. 4254. — From the original. Myklebostad, Lødingen pgå. Nordland. — C. 10617. — From a photograph. Kvasseim, Egersund pga. Jæderen. — B. 5275. — From the original. Indre Bø, Stryn pgå. Nordfjord. — B. 4842. — From Ab. 1891, pl. IT, fig. 7. Nydam, Sleswick. — From ENGELHART; Nydam Mosefund, pl. V, fig. 13. Borgstedt, Sleswick. — Kiel Museum. — From Mestorr: Alterthiimer, pl. XLIX, figs. 584. Slinde, Sogndal pgd. Sogn. — B. 4963. — From the original. Jæderen. — Stavanger Museum. — From å sketch by the author. Borgstedt, Sleswick. — Kiel Museum. — From MEstorF: Alterthimer, pl. XLIX, fig. 583. Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. — B. 5282. — From the original. Stangeland, Klep pgd. Jæderen. — Stavanger Museum no. 1057, — From å sketch by the author. Dalven, Brunlanes pgd. Larvik. — Skien Museum no. 1053. — From å photograph. Gjervik, Hammer pgd. Nordhordland. — B. 2267. — From the original. Haakon Schetelig. [No. 8 Gjedsfjorden, Herø pgd. Nordland. — B. 728. — From Loranee: N. Oldås. TB Mp 114 Øland, Sweden. — Stockholm Museum. — From the original. Nordre Fevang, Sandeherred pga. Larvik. — C. 7027. — From Ab. 1874, pl. V, fig. 24. Nordre Fevang, Sandeherred pgd. Larvik. — C. 7028. — From Ab. 1874 pLaV 20:20: Borgstedt, Sleswick. — Kiel Museum. — From MEsTtorF: Alterthiimer, pl. XLIX, fig. 593. Skogen, Hedrum pgd. Larvik. — 0. 19771. — From Ab. 1900, p. 284, fig. I. Andrup, Viborg A. Jutland. — Copenhagen Museum OC. 5776. — From MULLER: Ordn. af Danm. Olds. Jernalderen fig. 548. Holmegaard, Holme pgd. Mandal. — C. 2665. — From å photograph. Midlum, Kr. Lehe, Hannover. — Hannover Museum no. 5530. — From Phot. Album der pråhist. Ausstellung zu Berlin. Sect. V, taf. 9, no. 206. Aak, Gryten pgd. Romsdalen. — C. 6200. — From Ab. 1872, pl. II, fig. 12. Norway, locality unknown. — B. 428. — From the original. Høiland, Nordre Undal pgd. Mandal. — C. 17990. — From a photograph. Kvalen, Nordre Fron pgd. Gudbrandsdalen. — C. 5700. — From å photograph. Giskegjerde, Borgund pga. Søndmør. — B. 719. — From Rye fig. 249. Gryten, Romsdalen. — B. 444. — From the original. Stenstad, Telemarken. — Copenhagen Museum. — From STEPHENS: The Old- Nofthern Runic Monuments, vol. II, p. 840. Eime, Vang pgå. Hedemarken. — C. 15688. — From a photograph. Bjørbyn, Vermland, Sweden. — Stockholm Museum 8895 : 18. — From Mon- TELIUS: Svenska Fornsaker, fig. 397. | Medelpad, Sweden. — Stockholm Museum no. 10940. — From Månadsblad 1898—99. p. 146. Bohuslen, Sueden. — Stockholm Museum no. 10128. — From Månadsblad 1896,1p.99. Mellusmoen, Froland pgd. Nedenes. — Arendal Museum no. 124. — From a photograph. Røsø, Steigen pgå. Nordland. — Tromsø Museum 1197. — From Ab. 1897, på fol. Øie, Kvinesdal pga. Mandal. — B. 95. — From the original. Østergøtland, Sweden. — Stockholm Museum 9589 : 37. — From Svenska Fornminnesför. tidskr. XII, p. 253, fig. 37. Vestergøtland, Sweden. — Stockholm Museum 11396 : 5. -— From Månadsblad 1901 och 1902, p. 108, fig. 43. Aak, Gryten pgd. Romsdalen. — OC. 5875. — From Ab. 1872, pl. III, fig. 17. Western Norway, locality unknown. — B. 5591. — From B. M. Aarb. 1901, no. 6, p- 45. Vøien, Gran pgd. Hadeland. — C. 2460. — From Ryen fig. 247. Eine, Vang pgå. Hedemarken. — OC. 15687. — From a photograph. Ertseid, Søndre Undal pga. Mandal. — OC. 9488. — Fom Ab. 1879, pl. V, fig. 23. Langlo, Stokke pgå. JIaxdsberg. — C. 5952. — From a photograph. Foldvik, Brunlanes pga. Larvik. — OC. 10322. — From a sketch by the author. 1906] 58. 59. 60. 61. 62. 63. 64. 65. 66. The cruciform brooches of Norway. 157 Bringsdal. Holme pgd. Mandal. — OC. 8961. — From Ab. 1878, pl. IT, fig. 10. Ertseid, Søndre Undal pgd. Mandal. -— OC. 9189. — From a sketch by the author. Hole, Gryten pgd. Romsdalen. — T. 2913. — From a sketch by the author. Nordre Fevang, Sandeherred pgd. Larvik. — OC. 6980. — From the original. Lund, Stokke pgd. Jarlsberg. — C. 6075. — From the original. Bjørke, Hedrum pgd. Larvik. — C. 17859. — From the original. Lasken, Sem pgåd. Jarlsberg. — C. 11623. — From the original. Giskegjerde, Borgund pgd. Søndmør. — B. 720. — From the original. Nordre Fevang, Sandeherred pgd. Larvik. — C. 6935. — From the original. 67—69. Friedefeld, Pommerania. — From Nachrichten iiber deutsche Altertums- ad ag «Istedet «1 OANSJ «1 funde, 1898, p. 98. Wemmenhög, Skåne, Sweden. — Stockholm Museum 83217: 23. — From MonTELIus: Från Jernåldern pl. 4, fig. 13. Halland, Sweden. — Stockholm Museum 7331: 597. — From a sketch by the author. Nordheim, Hedrum pgd. Larvik. oraph. Langlo, Stokke pgd. Jarlsberg. — C. 5951. — From ab. 1872, pl. I, fig. 6. Dirdal, Høgsfjord pgd. Ryfylke. — C. 8457. — From a photograph. Gjervik, Hammer pgd. Nordhordland. — B. 2266. — From the original. Obrestad, Haa pgd. Jæderen. — B. 4344. — From the original. Horr, Haa pgd. Jæderen. — B. 4834. — From the original. Western Norway, locality unknown. — B. 5631 åa. — From the original. Obrestad, Haa pgd. Jæderen. — B. 4344 b. — From the original. Stedje, Sogndal pgd. Sogn. — B. 4640. — From the original. Rongve, Haus pgd. Nordhordland. — B. 439. — From the original. Western Norway, locality unknown. — Bergen Museum. — From the original. Dragsvold, Vossestranden, Voss. — B. 4353. — From the original. Mo, Førde pgd. Søndfjord. — B. 2828. — From the original. Jutland, locality unknown. — Copenhagen Museum C. 8719. — From the original. Skien Museum 3720. — From å photo- Reve, Klep pgd. Jæderen. — Stavanger Museum 2830. — From a photograph. Varhaug, Haa pgå. Jæderen. — Stavanger Museum 1559. — From a sketch by the autlor. | Maandalen (?) Romsdalen. — B. 5102. — From the original. Varhaug, Haa pgd. Jæderen. — Stavanger Museum 1460. — From å sketch by the author. Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. — B. 5306. — From the original. Indre Opedal, Brekke pgd. Sogn. — B. 2671. — From the original. Røldal, Hardanger. — B. 450. — From the original. Skeie, Klep pgd. Jæderen. — B. 4226 a. — From the original. Braasten, Høiland pga. Jæderen. — B. 2476. — From the original. Tu, Klep pgd. Jæderen. — B. 2514. — From the original. Tysnes, Hammerø pgd. Nordland. — Tromsø Museum 1286. — From Ab. 1900, p. 261. Bø, Haa pgd. Jæderen. — C. 7530. — From å photograph. Angestadsanden, Jondal, Hardanger. — B. 4338. — From the original. 158 99. 100. 101. 102. 108. 104. 105. Haakon Schetelig. [No. 8 Kvalbein, Egersund pgå. Jæderen. — B. 5550. — From the original. Skeie, Klep pgå. Jæderen. — B. 4226 d. — From the original. Skeie, Klep pgd. Jæderen. — B. 4296 f. — From the original. Fen, Stokke pgd. Jarlsberg. — OC. 20154. — From Ab. 1902, p. 339, fig. 5. Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. — Stavanger Museum 949. — From a- sketch by the author. Prussia. — Königsberg Museum. — From OTTo TISCHLER: Ostpreussische Altertiimer, herausg. v. HEINRICH KEMKE, taf. IV, fig. 4. | Vestly, Lye pgd. Jæderen. — B. 2532. — From the original. 106—107. Obrestad, Haa pgd. Jæderen. — B. 4344. — From the original. 108. Lunde, Vanse pgd. Lister. — B. 4234. — From the original. 109—110. — Vestly, Lye pgd. Jæderen. — B. 2532 and 2531. — From the original. 111. 112. 113. 114. 115. 116. 117. 118. 119. 120. 121. 122. 123. 124. 125. 126. 124. 128. 129. 130. 131. 132. 133. 134. Skeie, Klep pgd. Jæderen. — B. 4226 b. — From the original. Borgstedt, Sleswick. — Kiel Museum. — From MEsTorF: Alterthiimer, pl. XLIX, fig. 592. Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. — B. 5984. — From the original. Hove, Vik pgd. Sogn. — B. 560. — From RyeH fig. 256. Grindeim, Etne pgd. Søndhordland. — Stavanger Museum 2616. — From Stav. Mus. aarsb. 1904, p. 76, fig. 12. Rugby, England. — From ÅKERMAN: Remains of Pagan Saxondom, pl. XVIII, fig. 2. | Icklingham, Suffolk. — British Museum. — From a photograph. Wilbraham, Cambs. — From NeviLLE: Saxon Obsequies, pl. 8, no. 143. Wilbraham, Cambs. — From NEvILLE, pl. 8, no. 73. Rudstone, East Riding, Yorksh. — British Museum. — From aå photograph. Stow Heath, Suffolk. — British Museum. — From a sketch by the author. Lyminge, Kent. — British Museum. — From a photograph. Haslingfields, Cambs. — British Museum. — From a sketch by the author. Wilbraham, Cambs. — From NEvILLE, pl. 10, no. 1783. Northwold, Norfolk. — British Museum. — From a sketch by the author. Killam, Yorksh. — York Museum. — From a photograph. Wilbraham, Cambs. — From NEvILLE: pl. 4, no. 95. Soham, Cambs.— British Museum. — From a sketch by the author. Woodstone, Hunts. — British Museum. — From a sketch by the author. Wilbraham, Cambs. — From NEvILLE: pl. 2, no. 81. Sleaford, Lincolnshire. — British Museum. — From a photograph. Sleaford, Lincolnshire. — British Museum. — From Archaeologia, vol. L, pl. SOGN : | Kenninghall, Norfolk. — British Museum. — From SALIN: Thierornamentik, p. 12 fø. 15% | | Maage, Ullensvang pgå. Hardanger. — B. 5733. — From the original. 185—136. Moldestad, Tveid pga. Nedenes. — OC. 1589—94. — From Ryen figs. 197 and 241. 187—138. Kvasseim, Egersund pgd. Jæderen. — B. 5292.-— From the original. 139—140. Tolkwade, Sleswick. — Kiel Museum. — From MEestorr: Alterthimer, pl. XLVIII fig. 576, and pl. XLIX, fig. 590. 141—142. Bornholm. — Copenhagen Museum. — From E. VEDL: Efterskrift til Bornholms Oldtidsminder og Oldsager, p. 28, fig. 34 and 30. væ Å Abin 1906] The cruciform brooches of Norway. 159 1483—144. Veien, Norderhov pgd. Ringerike. — OC. 325—348. — Fig. 143 from å sketch by the author; fig. 144 from Ryen fig. 200. 145—147. Ølnes, Sogndal pgå. Sogn. — B. 5968. — From the original. 148. Sjælland, Denmark. — Copenhagen Museum. — From SaLIN: Thierorna- mentik, fig. 105. 149. Jutland, Denmark. — Copenhagen Museum. — From SaLIN: 'Thierorna- mentik, fig. 489. 150. Skaane, Sweden. — Stockholm Museum. — From SaLIn: Thierornamentik, fig. 128. 151. Nordheim, Hedrum pgd. Larvik. — OC. 19858. — From Ab. 1900, p. 298, fig. 4. 152. Trygsland, Bjelland pgd. Mandal. — Copenhagen Museum. — From RyeGH fig. 257. 158—154. Roligheden, Hedrum pgd. Larvik. — OC. 14388—350 and 14589—90. — From Ab. 1888, pl. II, figs. 6 and 7. 155—156. Eidsten, Brunlanes pgd. Larvik. — C. 19285 and 19237. — Fig. 155 from a photograph; fig. 156 from Ab. 1898, p. 89, fig. 9a. 157—158. Anda, Klep pgd. Jæderen. — B. 2973—2974. — From the original. 159—162. Lunde, Vanse pgd. Lister. — B. 8543. — Fig. 159 from Ab. 1880 pl. IV, fig. 20; figs. 160—162 from the original. | 163—167. Lunde, Vanse pgd. Lister. — B. 4286. — From the original. 168—169. Stoveland, Holme pgd. Mandal. — C. 8983—8950. — Fig. 168 from a sketch by the author; fig. 169 from Ab. 1878, pl. II, fig. 7. 170. Langlo, Stokke pgd. Jarlsberg. — C. 5951. — From Ab. 1872, pl. I, fig. 5. 171—174. Tveitane, Brunlanes pgd. Larvik. — C. 11220—11236. — Figs. 171 and 174 from Ab. 1882, pl. II, figs. 9 and 10; figs. 172 and 173 from photo- graphs. 175—176. Tjøtte, Klep pga. Jæderen. — 0. 4923—4924. — From Ab. 1869, pl. IH, figs. 13 and 14. 177—178. Brunnhem, Gudhem sn. Vestergøtland, Sweden. — Stockholm Museum 11052. — From Månadsblad 1900, p. 148, figs. 385 and 36. 179—180. Hauge, Voss pgd. Voss. — B. 5637. — From the original. 181. Lunde, Vanse pgd. Lister. — B. 4234. — From the original. 182—283. Vik, Fjære pgd. Nedenes. — C. 7072—7082. — From Ab. 1874, pl. VI, figs. 27 anda 28. 184—185. Utnås, Forsa sn. Helsingland, Sweden. — Hudiksvall Museum 87. — From Prof. MonTELIUs: Huru gammal år bygden i Helsingland, p. 16, figs. 35 and 36. 186—189. Gyland, Bakke pga. Lister. — C. 7456. — Fig. 186 from a sketch by the author; figs. 187—189 from Ab. 1875, pl. III, figs. 138 and 14. 190—194. Aagedal, Bjelland pgd. Mandal. — B. 3410. — Figs. 190—192 from the original; figs. 193—194 from Ab. 1879, pl. VII, figs. 41 and 42. The extra figures upon pp. 6, 114, and 154 are borrowed from Ab. 1874, figs. 13—15. These three brooches were found in a grave a Gammelrød, Raade pgd. Smaalenene. List of abbreviations used in referring to books and papers. Aarb. f. nord. Oldk. = Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie, udgivne af det kongelige nordiske Oldskrift-Selskab. Copenhagen. Ab. = Aarsberetning fra Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring. Kristiania. Akerman, John Yonge: Remains of Pagan Saxondom. London 1855. Almgren, O.: Studien iber nordeuropåische Fibelformen der ersten nachehrist- lichen Jahrhunderte mit Bericksichtigung der provinzialrömischen und sudrussiscehen Fibeln. Stockholm 1897. Amnnaler for nordisk Oldkyndighed, udgivne af det kongelige nordiske Oldskrift- Selskab. (Copenhagen. Antiquarisk Tidskrift för Sverige, utgifven af Kongl. Vitterhets Historie och Antiquitets Akademien. Stockholm. Archaeologia: or, Miscellanenus Tracts relating to Antiquity. Published by the Society of Antiquaries of London. London. B. M. Aarb. = Bergens Museums Aarbog. Afhandlinger og Aarsberetning ud- givne af Bergens Museum. Bergen. Bendixen, B. E.: Fornlevninger i Nordmøre og Romsdal. Ab. 1877, p. 173 ss. Bugge, Sophus: Norges Indskrifter med de ældre Runer. Udgivne for det norske historiske Kildeskriftfond. I. Kristiania. 1891—1903. (Norges Indskrifter indtil Reformationen. Første Afdeling). Ekhoff, Emil: Bohuslinska fornsaker från bednatiden. Göteborgs och Bohus- låns Fornminnen, vol. V. Engelhart, Conr.: Nydam Mosefund. 1859—1863. (Copenhagen 1865. Göteborgs och Bohuslins Fornminnen och Historia = Bidrag til Kånnedom om Göteborgs och Bohuslåns Fornminnen och Historia utgifna på föranstal- tande af lånets Fornininnesförening. Stockholm and Göteborg. Hackman, Alfred: Die åltere Eisenzeit in Finland. I. Die Funde aus den finf ersten Jahrhunderten n. Chr. Published by ,,Finnische Altertumsgesell- schaft*. Helsingfors 1905. Hildebrand, H.: Fenikisk eller gutnisk. Månadsblad 1876, p. 199. Hildebrand, H.: Bidrag til spånnets historia. Antiquarisk Tidskrift för Sverige. vol. IV. Keyser, R.: Beskrivelse over tvende fund paa Ringerige i Norge af Oldsager fra Hedenskabets sidste Periode. Annaler f. nord. Oldk. 1836—37. 1906] The eruciform brooches of Norway. 161 Kjær, Hans: Ft nyt fund fra Nydam Mose. Nordiske Fortidsminder I. Copen- hagen. Lorange: N. Olds. i B. M. = Samlingen af norske Oldsager i Bergens Museum ved A. Lorange. Bergen 1875. Published by Bergen Museum. Månadsblad = Kongl. Vitterhets Historie och Antiquitets Akademiens Månads- blad. Stokholm. Mestorf, J.: Altherthiimer = Vorgeschichtliche Alterthiimer aus Schleswig-Holstein. Hamburg 1885. Mestorf, J.: Urnenfriedhöfe in Schleswig-Holstein. Hamburg 1886. Montelius, 0.: Svenska Fornsaker. Stockholm 1872. Montelius, O.: Från Jernåldern. Första håftet. Stockholm 1869. Montelius, 0.: Huru gammal år bygden i Helsingland ? Helsingland Fornminnes- sållskaps årsskrift 1901. Stockholm 1902. Montelius, 0.: Den nordiska jernålderns kronologi. Svenska Fornminnesföreningens tidskrift IX and X. Miiller, S.: Ordning af Danmarks oldsager. II. Jernalderen. Copenhagen 1888 —1895. Miiller, S.: Vor Oldtid. Copenhagen 1897. Neergaard, Carl: Jernalderen; Meddelelser fra Nationalmuseet, Aarb. f. nord. Oldk. 1892. Neville = Saxon Obsequies illustrated by Ornaments and Weapons: discovered by the Hon. R. OC. Neville in åa cemetery near Little Wilbraham, Cam- bridgeshire, during the autumn of 1851. London 1852. Nicolaysen, N.: Norske Fornlevninger. Kristiania 1862—66. Nordiske Fortidsminder, I udgivne af det kgl. nordiske Oldskrifts Selskab. Copen- hagen 1890—19083. Phot. Album der Ausstellung zu Berlin = Dr. A. Voss: Photographisches Album der Ausstellung Praehistorischer und Anthropologischer Funde Deutsch- lands. Berlin 1880. Rygh = Antiquités Norvégiennes arrangées et déerites par O. Rygh. Kristiania 1885. Rygh, O.: Undersøgelser paa en gravplads fra ældre jernalder paa Holme ved Mandal. Ab. 1878. Salin, Bernhard: Några tidiga former af germanska fornsaker från England. Månadsblad 1894. Salin, Bernhard: Die altgermanische Thierornamentik. Aus dem schwedischen Manuskript ibersetzt von J. Mestorf. Stockholm 1904. Schetelig, Haakon: Spandformede lerkar fra folkevandringstiden. Ab. 1904. Schirmer, Herm. M.: Dragehoveder. Ab. 1905, p. 97. Schumann, H.: Skeletgrab aus der Völkerwanderungszeit aus Friedsfeld. Nach- richten ber deutsche Alterthumsfunde 1898. Stav. Mus. aarsb. = Stavanger Museums aarsberetning. Published by Stavanger Museam. Stephens, George: The Old-Northern Runic Monuments of Scandinavia and Eng- land. Copenhagen 1866—1901. Svenska fornminnesföreningens tidskrift. Stockholm. Thomas, George William: On excavations in an Anglo-Saxon cemetery of Slea- ford, Lincolnshire. Archaeologia vol. L. Å 4 [No. SÅ 4 å | v : 162 Haakon Schetelig. Tischler, Otto: Ostpreussische Alterthimer, herausgegeben von Heinrich Kemke VEN Å Königsberg 1902. Tromsø Museums aarshefte, published by Tromsø Museum. Undset, Ingvald: Das erste Auftreten des Fisens in Nordeuropa. Deutsche Aus- gabe von J. Mestorf. Hamburg 1882. | | Undset, Ingvald: Fra Norges ældre jernalder. Aarb. f. nord. Oldk. 1880. Vedel, E.: Efterskrift til Bornholms Oldtidsminder og Oldsager. Copenhagen 1897. : In referring to the catalogue numbers of the chief museums of Norway I have used the following abbreviations: B. = Bergen Museum. C. = Kristiania Museum. T. = Trondhjem Museum. Bergens Museums Aarbog 1906. No. 9. Neue Beitråge zur Biologie d. norwe- g1sehen Hummeln. Von O. J. Lie-Pettersen. le Ueber Orienterung und Ortsgedåchtnis der Hummeln. å VV ahrena eines Aufenthaltes in Stryn in Nordfjord (westl. Norwegen) im Sommer - 1898 fand ich auf den Wiesen dort unter der Moosdecke eine grössere Anzahl Nester von Bombus agrorum, von denen ich im ganzen 10 zu nåherer Beobachtung heimbrachte. -Jeh benutzte zum Aufbewahren dieser Nester gewöhnliche weithalsige Glasflasechen oder grössere Einmacheglåser, in die ich so weit tunlich das ganze Nestmaterial einlegte. Am 15. Juli abends brachte ich das erste Nest in soleh einem Behålter heim, dessen Oeffnung ich mit Gaze bedeckte und den ich in die Ecke eines Fensters meiner dortigen Wohnung stellte, die im zweiten Stocke lag und von wo die unten gelegene Wiese circa 5 Meter entfernt war. Der Behålter lag so, dass seine Miindung dem Freien zugewandt war, und um das Herumrollen desselben zu verhindern wurde ein Stiiekehen Holz auf die eine Seite velegt. Ich wandte weiter keinen Deckel an, da ja gewöhnlich die Agrorum Nester ganz oben in der Moosdecke liegen und das Nest die grösste Zeit des Tages iiber im Schatten lag. : Am Vormittag des nåchsten Tages wurde die Gaze entfernt. Die Hummeln waren wåhrend der Nacht mit dem Ordnen im Be- hålter emsig beschåftigt sewesen, und mehrere Arbeiterinnen hatten friih am Vormittag zu wiederholtenmalen versucht herauszukommen. In dem Augenblicke jedoch als die Gaze entfernt wurde, war alles verhåltnismåssig ruhig. Die Uhr war da '/112. Der Himmel war bewölkt, sonst regte sich jedoch kaum ein Liiftehen. Fiinf Minuten spåter kroch eine kleine Arbeiterin vorsichtig zum Rande der Miindung des Behålters hin, wo sie einige Augenblicke verweilte und ihre Fiihlhörner lebhaft bewegte, als wolle sie sich 23 0 Å 3 Ar ur 4 O. J, Lie-Pettersen. [No. 9 iiberzeugen, dass die friiheren Hindernisse wirklieh fort waren, worauf sie zum Fenster, das gerade offen stand, hinausflog. Sie erntfernte sich zuerst auf den Abstand von ungefåhr einem Meter, kehrte dann zum Fenster zuriiek, wo sie einige Augenblické hin und her schwebte, als wolle sie wieder ins Nest zuriick; nach- dem sie sich höher in die Luft geschwungen, kehrte sie zum Fenster zuriiek und nåherte sich auf einen halben Meter dem Neste, flog darauf wieder von dannen und zwar schråg långs der Hauswand hinunter, bis sie um die östliche Ecke biegend iiber die Wiese hin verschwand. ; 11 Uhr 25 M. flog wieder eine kleine Arbeiterin aus und zwar gleich ein paar Meter herab, schwebte etwa 2 Minuten in derselben Höhe vor einem Fenster, das von gleicher Grösse und gleichem Aussehen wie die Fenster meiner Wohnung war. Dann stieg sie langsam empor bis zur Höhe des Fensters, wo das Nest lag, flog auch hier einige Male hin und her und entfernte sich endlich, in immer grösseren Kreisen schwebend, tiber das Dach, wo sie in siid- licher Richtung entschwand. | Um 11.27, noch ehe sich die Zweite entfernt hatte, verliessen wieder zwei Arbeiterinnen, eine grosse und eine kleine, den Nestbehålter. Auch diese flogen eine Weile ausserhalb des Fensters umher, ehe sie sich in derselben Richtung wie die anderen fortbegaben. Um die Bewegungen der ein- und ausfliegenden Hummeln bes- ser verfolgen zu können, begab ich mich vor das Haus und stellte mich an eine Stelle auf Posten, wo ich die ganze Fronte des Hauses vor mir hatte und zugleich die Ecke tibersehen konnte, um ee die vier Hummeln ihren Weg eingeschlagen hatten. Um 11.38 beobachtete ich die erste heimkehrende Arbeiterin an der Ecke. Dieselbe flog langsam etwa 1 Meter hoch von der Erde, erhob sich dann noch langsamer, indem sie schråge aufwårts der Hauswand folete, wo sie das Fenster zu ebener Erde, was ge- rade unter dem gelegen, wo das Nest angebracht war, bald erreichte. Dasselbe war kurz vorher geöffnet worden. Sobald sie es erreicht, flog sie sogleich hinein, kam jedoch bald wieder heraus, sehwang sich ein paarmal vor demselben hin und her, begab sich dann wieder hinein und flog nun in die Ecke des Fensterbrettes, die der ent- sprach, wo das Nest in dem oben gelegenen Fenster angebracht war. Nach einigem vergeblichen Suchen kam sie wieder heraus und flog eine Zeit lang vor dem Fenster hin und her. Darauf begab sie sich an der Hauswand entlang zu der Hausecke zuriiek, von der 1906) Neue Beitrage zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 5 aus sie dann wieder auf eben demselben Wege wie vorher zum Fenster zu gelangen suchte. Wåhrenddessen kamen um 11.45 zwei der anderen Arbeiterinnen zuriiek. Dieselben schlossen sich sogleich der zuerst Angekommenen an und alle drei flogen nun långs der Hauswand auf das Fenster im Erdgeschoss zu, flogen, von der Ersten angefiihrt hinein, um bald wieder herauszukommen und ihre Manöver aufs neue anzufangen. Sechsmal waren sie im Fenster, was nun auf mein Geheiss geschlossen wurde. | Die Hummeln jedoch flogen noch eine Weile vor demselben herum. Eine von ihnen taumelte wåhrend des Versuches einzu- dringen gegen die Scheibe und fiel infolge dessen zur Frde, etwa einen Meter hoch, suchte jedoch sogleich wieder zu den Anderen Zu gelangen. Die vierte der heimkehrenden Hummeln kam 11.48 iiber das Dach zuriick, senkte sich langsam an der Dachrinne gerade iiber dem Fenster mit dem Neste herab und fand nach einigem Hin- und Her- suchen bald das offene Fenster, in das sie sogleich hineinflog. Schnell begab ich mich nun auf das Zimmer um die Hummeln wåhrend des Einfliegens in das Nest selbst genauer beobachten zu können. Als ich das Zimmer betrat flog die zuerst angekommene Arbeiterin eben zum Fenster hinaus, kam jedoch gleich wieder herein und flog auf das Fensterbrett herab, wo sie sich etwa 30 cm. vom Neste entfernt hinsetzte. Ihre Fihlhörner kamen jetzt in lebhafte Bewegung, auch fing sie gleichzeitig an nach verschiedenen Rich- tungen hin zu laufen. Ungefåhr eine Minute spåter steuerte sie endlich dem Nestbehålter zu. Sobald sie denselben erreicht, wurden ihre Bewegungen lebhafter, sie lief sichtlich unruhig, die Fuhlhörner eifrig bewegend långs der Glaswand auf und ab, konnte jedoch den Eingang nicht finden. Indessen waren sowohl die Königin wie auch mehrere Arbeiterinnen eifrig beschåftigt die Moosdecke des Nestes in Ordnung zu bringen, eine der Arbeiterinnen kam sogar einmal ganz bis zur Miindung des Behålters, zog sich jedoch gleich wieder zuriick. | Endlich fand die heimkehrende Arbeiterin die Oeffnung, an der sie einen Augenblick mit erhobenen Fiuhlhörnern stehen blieb, dann aber noch einmal umkehrte und an der Seitenwand des Behålters entlang lief. Da verkiindete ein deutliches Gebrumm, dass eine der anderen Arbeiterinnen endlich den Weg zum Fenster gefunden hatte, und ich sah sie nun langsamen Fluges auf das Nest hingleiten. In dem- 6 O. J. Lie-Pettersen. JJNORS selben Augenblicke erhob sich auch die Erstangekommene und beide flogen nun fast gleichzeitig in die weite Miindung des Behålters und kroehen durch die Fluglöcher in das Nest hinein. Die beiden anderen Arbeiterinnen kamen auch bald darauf zum Fenster herein und fanden verhåltnismåssig sehnell zum Neste zuriiek. Die Uhr war 12.18 als die letzte, eine grosse, iiber den Rand des Behålters kroch und in der Nestöffnung verschwand. Wåhrend des Einfliegens hatte ich die Körbe ganz genau beob- achtet, an denen sich keine Spur eines Belegs von Blumenstaub befand. Um 12.20 verliess abermals eine kleine Arbeiterin das Nest. Dieselbe kreiste ein paarmal draussen herum, kam darauf wieder zurtick und flog sogleich ins Nest hinein, wo sie auf der Moosdecke etwas umherlief, ehe sie sich wieder heraus begab. Sie flog zuerst 3 Meter in nordwestlicher Richtung, kam dann zurtiek und nachdem sie dicht am Fenster vorbeigestrichen, entfernte sie sich abermals in siidöstlieher Richtung um die FEeke des Hauses. Um 12.25 flogen wieder zwei Arbeiterinnen aus, von denen die eine eine crosse war. Viel deutete darauf hin, dass es die Letzt- angekommene sei, da ich jedoch keine Merkmale hatte, darf ieb es nicht bestimmt behaupten. Alle beide schwebten eine Weile in grossen Kreisen vor dem Fenster, ehe sie in sidöstlicher Richtung davonflogen. Um 12.27 flog wieder eine kleine Arbeiterin aus. Da diese bedeutend kleiner als irgend eine der friher Beobachteten war, steht fest, dass dieselbe nicht friher ausserhalb des Behålters ge- wesen war. Sie flog nicht wie die Anderen von dannen, sondern långs der Wand und den Fenstern umher, suchte auch das Nest bald wieder auf, was sie indessen erst nach Verlauf von 20 Min. fand und auch erst, nachdem sie wie die Erste mehrere vergebliche Versuehe angestellt hatte in das Fenster im Erdgeschosse zu kommen. | Um 12.40 kam eine Arbeiterin wieder zuriick. . Ich war da vor dem Hause und sah sie hastig um die Hausecke gveflogen kommen. Langsamer flog sie darauf långs der Hauswand hinauf. Als sie das Fenster im Erdgeschoss erreicht, suchte sie einzudringen, stiess sich dabei an die Glasscheibe, glitt an derselben herab und setzte sich auf die Fenstersprosse. Hier lief sie nun mehrere Male långs des Scheibenrandes hin und her, flor dann wieder in die Luft und bis 1906] Neue Beitiåge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 7 zur Hausecke, suchte nun abermals sehråge nach oben bis sie das offene Fenster mit dem Neste fand, in das sie sogleich tlog. Da ich mich, wie erwåhnt, draussen befand, konnte ich nicht deutlich sehen, ob die Körbe leer waren, halte es jedoch fir sehr wahrscheinlich. Um 12.43, also noch ehe die Obige hereingekommen war, kam eine anderere Arbeiterin zurtiek, die das Fenster ziemlich schnell fand und gleich hineinflog. | Kurz darauf flogen zwei Arbeiterinnen fast gleichzeitig aus dem Nestbehålter. Die Eine entfernte sich, nachdem sie vor dem Fen- ster einigemal vorbeigeschwebt war. Die Zweite hielt sich etwa 10 Minuten die Wand entlang im Fluge, war auch einmal um die Ecke des Hauses, wo sie eine heimkehrende Arbeiterin traf, mit der sie zusammen zum Neste zuriick flog, das sie nun verhåltnis- måssig sehnell fanden. Um 1.5 gerade als eine Arbeiterin zuriickkehrte, fiel eine, eine grosse, aus der Miindung des Nestbehålters. Es war sehr deut- lich, dass dieselbe unfreiwillig herausgefallen war, denn sie fiel senkrecht fast sanz bis zu Boden, ehe sie von ihren Fliigeln Ge- brauch machte. | Sie fing nun an die Stelle, wo sie gefallen, zu umkreisen, ent- fernte sich jedoch in immer grösseren Kreisen und flog endlich auf die nahe gelegene Wiese, doch nicht weiter, als dass ich sie die ganze Zeit mit den Augen verfolgen konnte. Nach einer Weile kam sie wieder und fing abermals an densel- ben Punkt zu umkreisen, fortwåhrend der Hauswand ganz nahe, war auch einige Male unten auf der Strasse, wo man sie noch eine halbe Stunde spåter kriechen sehen konnte. Sie wurde dann ein- gefangen und in den Behålter gesetzt. Die im Laufe der nåchsten halben Stunde heimkehrenden Ar- beiterinnen fanden sich verhåltnismåssig sehnell zuriiek. Um 2 Uhr hatte noch keine von ihnen irgend welchen Pollenbeleg auf den Körben. Die Beobachtungen wurden nun ein paar Stunden unter- brochen. Als ich mich um 4.12 wieder draussen auf meinen Posten stellte, erblickte ich eine Arbeiterin, die tiber das Dach kommend auf ein- mal und sehr sicher in den Behålter hineinflog. Eine finf Minuten spåter ausfliegende Arbeiterin fuhr mit einem Male um die Ecke des Hauses und flog auf die Wiese, wo sile sich, 8 O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 eiwa 100 M. vom Hause entfernt, niederliess. Ich war nåmlich der in geringer Höhe itber das Gras hinstreichenden Hummel gefolgt und sah, wie sie sich auf eine frische grosse rote Kleeblume setzte. Bald flog sie eifrig summend von Blume zu Blume um nach etwa 15 Minuten Herumtummelns im Umkreis von circa 10 M. wieder ihren Flug heimwiårts zu riehten. Ich eilte ihr nach und kam ge- rade rechtzeitig sie eben noch zum Fenster hereinfliegen und im Behålter verschwinden zu sehen. Ich ging nun auf mein Zimmer um die heimkehrenden Hum- meln zu beobachten. Mehrere kleine, kurz nach einander heim- kehrende Arbeiterinnen hatten noch leere Körbe, erst bei einer um 5.20 heimkehrenden Arbeiterin, die sehr sicher direkt in den Me behålter flog, waren die Körbe mit Blitenstaub belegt. Am Abend des nåmlichen Tages brachte ich ein zweites Agro- rumnest nach Hause. Dasselbe enthielt ausser der alten Königin 25 Arbeiterinnen, nur 7 grosse; Månnchen schienen noch nicht zum Vorsehein gekommen zu sein. Das Nest wurde in einen Behålter von derselben Grösse und gleichem Aussehen wie der oben erwåhnte getan und in dasselbe Fenster, etwa einen halben Meter vom ersten entfernt, gselegt. Am Abend wurde das Fenster halbgeschlossen, so dass nur eine 6 em. breite Oeffnung blieb, durch die das Ein- und Ausfliegen vor sich gehen konnte. Diese Verånderung wurde doch erst so spåt vorgenommen, als alle Hummeln des ersten Nestes bereits för die Nacht zu Ruhe gegangen waren. Erst um 10 Uhr vormittags am folsenden Tage wurde die ab- sperrende Gaze vom zweiten Neste entfernt. Die Arbeiterinnen des ersten Nestes, die nun die weit engere und unbequemere Fenster- öffnung benutzen mussten, waren augenscheinlich von den frihesten Morgenstunden an in Tåtigkeit gewesen, denn als ich frih 8 Uhr nach den Nestern sah, flogen sie mit ziemlich grosser Sicherheit ein und aus. Die Hummeln des zweiten Nestes verhielten sich bei den ersten Ausfliigen ungefåhr ebenso wie die erste Hummelschaar; doch sei bemerkt, dass es ihnen etwas leichter fiel sich zum Neste zurick- zufinden, wahrscheinlich weil die Arbeiterinnen des ersten Nestes nun fortwåhrend und sicher aus der Fensteröffnung ein- und aus- flogen und den Neuangekommenen so auf die Spur verhalfen. Um 11.15 als ich vors Haus trat, bemerkte ich eine kleine Arbeiterin gerade unter dem Fenster auf der Erde herumkriechen. 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 9 Ich fing sie ein und setzte sie ins Fenster zwischen beide Nester. Sie kroeh in das zuletzt heimgebrachte Nest. Ich halte es fiir sehr wahrscheinlich, dass diese Hummel, wie die friher erwåhnte, unfrei- willig aus dem Fenster gefallen war und deshalb nicht wieder hin- auf ins Nest hat finden können. Spåter am Nachmittag flogen die Bewohner beider Nester mit ziemlicher Sicherheit zu denselben aus und ein. Auch den Tag war der Himmel bewölkt und es wehte ein schwa- eher Sidwind. Um 6 Uhr sah ich zwei Arbeiterinnen an einander prallen, als sie beide durch die enge Fensteröffnung flogen. Sie trennten sich jedoch gleich und flogen jede in ihr Nest. Derar- tige Zusammenstösse fanden spåter nicht statt, die Kolonien lebten anseheinend in bestem Einvernehmen neben einander. Auch nach- dem ich den Abend des folsenden Tages zwei neue Nester heim- gebracht, die ich in dasselbe Fenster stellte, bemerkte ich irgend welehe Kollision zwischen den Gliedern der verschiedenen Nester, die sich natiirlich wåhrend des Ein- und Ausfliegens oft begegneten. Als ich am ersten Abend die letzt heimgebrachten Nester nach- sah, fehlten in einem zwei Arbeiterinnen, die sich auch spåter nicht einfanden; sonst kamen alle Bewohner gliieklieh zurtieck und flogen bald ebenso sicher wie die zuerst heimgebrachten aus und ein. 6 spåter sesammelte Nester mussten aus Mangel an Platz aus- serhalb des Hauses angebracht werden und zwar in dem ans Haus stossenden Garten, auf der Erde und dicht an der nördlichen Wand des Hauses. Den Bewohnern dieser Nester fiel es bei weitem leichter sich zu den Behåltern zuriickzutinden, sogar nach dem ersten Austlug. Ich glaube, weil die Nester in diesem Falle auf der Erde lagen und nicht in soleher Höhe iiber derselben wie die im Fenster, was ja fir die Agrorumnester ganz ungewöhnlieh ist. Mit dem åltesten der in meinem Fenster liegenden Nester nahm ich am 25. Juli eine Verånderung vor, indem ich den Behålter ganz umdrehte, so dass die Miindung mit dem Flugloche nun dem Zimmer zugekehrt war. Ich machte das um 11 Uhr vormittags, wåhrend mehrere Arbeiterinnen draussen waren. Das Umwenden wurde mit grossmöglichster Vorsicht vorgenom- men, wurde jedoch trotzdem von den zurtickgebliebenen Hummeln sogleich bemerkt, die in sichtlicher Verwirrung aus der Nestötfnung gestilrzt kamen und sogleich auf der Moosdecke hin und herliefen, deutlicherweise um der Ursache dieser Störung nachzuspiren. Die VU MEG O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 Unrube gab sich indessen bald und 5 Minuten darauf verliess eine kleine Arbeiterin das Nest, umkreiste einige Male die Miindung des Behålters, den Kopf derselben zugewandt und verschwand darauf durehs Fenster. Um 11.10 kam ein Arbeiterin mit gefiillten Körben heim und steuerte gerade auf den Boden des Behålters los. Als sie auf diesem Wege nicht weiter kommen konnte, liess sie sich aufs Fensterbrett nieder und kroch nun an der Seite des Behålters entlang bis zur Miindung. MHier entfaltete sie die Fliigel und flog gerade auf die Moosdecke des Nestes, worauf sie sich sogleich durch die Nestötf- nung begab um sich ihrer Birde zu entledigen. Um 11.15 kam eine zweite Arbeiterin heim. Auch sie flog auf den Boden zu, ohne jedoch gegen denselben anzuprallen. Darauf flog sie in Schleifenlinien iiber und um den Behålter und liess sich dann auf das Fensterbrett, serade wo die Fingangsöffnung friher gewesen, nieder. Nachdem sie den glåsernen Boden ein paarmal mit den Fiihlhörnern betastet, kehrte sie um, begab sich die Seiten- wand entlang und kletterte zwischen diese und dem oben erwåhnten Holzstiiekehen, kam jedoch gleich zurtiek und versucehte aufs neue auf dem gewohnten Wege einzudringen. Als dies resultatlos blieb, entfaltete sie abermals die Fligel und flog iiber den Behålter, wo jetzt die Königin auf der Moosdecke umherkroeh, fand bald die Qetfnung und begab sich hinein. Auch zwei spåter ankommende Arbeiterinnen fiogen auf den vewohnten Eingang zu, fanden aber bald die Oeffnung. Nachmittags flogen alle Hummeln direkt und sehr sicher 7u Neste. Die hier beriehteten Beobachtungen ergeben unter anderem: Wenn die Hummeln ihren ersten Ausflug vom Neste machen, nachdem dasselbe an einen ihnen unbekannten Ort versetzt worden, fliegen sie nicht mit einem Male in gerader Linie fort, sondern um- kreisen eine Weile die Stelle des Nestes und entfernen sich darauf in Schleifenlinien. Den Kopf wenden sie wåhrend dessen in der Regel dem Neste oder dessen nåherer Umgebung mu. Die Hummeln kehren gewöhnlich von ihrem ersten Ausfluge auf demselben Wege zuriiek, auf dem sile ausgetlogen. Auf diesem und wahrscheinlich den ersten Ausfliigen sammeln sie keinen Bliitenstaub, auch keinen Honig. Dieselben werden nur zu orientierendem Zwecke vorgenommen. 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 11 Die Hummeln miissen imstande sein Erfahrungen zu sammeln, denn ihre Sicherheit im Orientieren wåchst deutlich mit jedem neuen Ausfiuge. Fållt eine Hummel unversehens aus dem Neste und wird diesem auf die Weise auf einen grösseren Abstand entriiekt, ohne vorher sieh mit dem Nestorte orientieret zu habn, wird es ihr schwer dahin zurtiekzutinden. Sie kehrt in solehem Falle immer — wovon auch spåtere Beobachtungen mich tiberzeugt haben — zu der Stelle zuriiek, wo ihre eigentliche Orienterungsreise anfing und muss da eingefangen und ins Nest zuriickgesetzt werden. Man könnte diesem letzten Umstande m7ufolge leicht in Ver- suchung kommen mit dem Physiologen A. Berns (1—2)*) anzuneh- men, dass unbekannte Kråfte die Hummeln bei ihren Orientierungen leiten, die sie mit einer Naturnotwendigkeit zwingen zu dem Punkte im Raume zurtiekzukehren, von dem sie ausgeflogen sind. Dass dies jedoch nicht der Fall sein kann, geht meines Erachtens deut- lieh aus den oben angeftihrten Beobachtungen hervor. Dem wider- spricht entschieden das anfangs tastende Suchen långs der Haus- wand, und wie liesse sich unter solcher Voraussetzung die Tatsache erklåren, dass die Hummeln bei ihrer ersten Riicekkehr in ein ganz anderes Fenster als das fliegen, wo ihr Nest lag und dort an der entsprechenden Stelle des Fensterbrettes danach suchen? Von einer Kraft, welche auf die von Betar angedeutete Weise, einem Magnete gleich wirkt, kann man sich unmöglich denken, dass sie die Hummeln durch ein Fenster leiten sollte, wo sie friiher pie gewesen und wo sie durchaus nichts zu tun haben. Diese wie mehrere der andern hier beriehteten Beobachtungen zeigen im Ge- genteil, dass sich die Hummeln mit Hiilfe ihrer Sehkraft orientieren. Oben angefihrte Tåuschung låsst sich kaum anders als dadureh erklåren, dass sich die Hummeln bei ihrem orientierenden Ausflug die nåchste Umgebung des Nestes und vor allem das Aussehen des Fensters gemerkt und den Eindruck in ihrem Gedåchtnis bewahrt haben. Ebenso miissen sie sich das Verhåltnis des Fensterbrettes zum Neste eingeprågt haben, da sie an genau entsprechender Stelle im falschen Fenster danach suchten. 1) Die in Klammern angefihrten Zahlen weisen auf die betreffende Publi- kationsnummer hin des auf S. 49 sich vorfindenden Litteraturverzeichnisses. 12 O. J. Lie-Pettersen. | [No. 9 Der von einigen Forschern ausgesprochenen Anschauung, dass in den Sehorgzanen der Insekten iberhaupt kein Bild entstehen könne, widersprechen nicht nur die hier angefihrten, sondern auch zahl- reiche andere Beobachtungen, auch hat meines Wissens bisher kein vollgiiltiger wissenschaftlicher Beweis dafir angefihrt werden kön- nen. Dass die hier in Betracht kommenden Insekten nicht allein sehen können, sondern sogar anzunehmen ist, dass sile ein wohl entwickeltes Sehvermögen haben, ist auch von den hervorragendsten Autoritåten auf dem Gebiete der Insektenbiologie anerkannt worden. Forscher wie Lvu»Bock, ForEL und v. ButreL-RrørrEn haben in . einer Reihe interessanter Arbeiten diese Frage eingehend behandelt, weshalb ich darauf verzichte an dieser Stelle mich auf eine nåhere Erlåuterung derselben einzulassen. Auch H. Korp= hat in seinem Werke ,Einfibrung in die nåhere Kenntnis der Insekten* dariiber klar und iibersichtlich geschrieben, weshalb ich mir erlaube darauf hinzuweisen. Aus dem Bereiche meiner eigenen Erfahrungen möchte ich hier noch einige Beispiele anfiihren. Wåhrend meines Aufenthaltes auf einer der Hochgebirgsebenen unseres Landes (dem Hardangerhochlande) sammelte ich ausser an- deren Insekten auch Hummeln und liess es mir ganz besonders an- gelegen sein einer erösseren Anzahl der sehönen Schneehummeln (Bombus mnivalis) habhaft zu werden. Diese Art flog in jener Ge- send besonders viel auf Acomitum septentrionale, die in Menge auf einer der Berghalden in der Nåhe meines Standquartieres ee Hötel beim Vöringsfoss) wuehsen. Um die zufliegenden Nivalis-Arbeiterinnen und Månnehen leichter einfangen zu können, stellte ich mich einige Male mitten zwischen die Aconitumpflanzen. Es zeigte sich doch sehr bald, dass dies höchst ungiinstig war, denn schon in einiger Entfernung (3 M.) be- merkten mich die Hummeln und unterliessen infolge dessen sich auf die mir zunåchst stehenden Blumen niederzulassen, welche gerade die schönsten und frisehesten der ganzen Gruppe waren, in der ich mich auf Posten gestellt hatte. Sobald ich mich entfernt hatte, wurden diese Blumen gerade am eifrigsten besucht. Hinzugefiigt sei noch, dass ich die ganze Zeit stille stand, auch dass meine dunkle Kleidung keineswegs stark von den hohen dun- kelblåttrigen Pflanzen abstach, die ausserdem zum grössten Teil meine ganze Person verbargen. FEbenso war das Netz zwischen den Pflanzen versteckt. 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegische Hummeln. 13 Auf Vegö in Helgeland, wo ich mich mitten in einem Wicken- felde aufgestellt hatte, machte ich mit der schönen und seltenen Bombus smithianus W. genau dieselbe Frfahrung. Auch diese wagte sich nicht innerhalb des Umkreises von 1"/9—2 M. solange ich mich mitten zwischen den Wicken befand. Doceh nicht alle Hummeln sind so vorsichtig wie die erwåhnten Arten und auch diese sind es vielleicht nicht zu allen Zeiten. Ich habe an guten Oertlichkeiten zuweilen einzelne Arten wie Hortorum, Terrestris und Agrorum so eifrig mit Einsammeln beschåftigt gefun- den, dass ich sie ohne Schwierigkeit direkt in die Glåser habe ein- sammeln können, ohne mich des Netzes zu bedienen. All ihre Auf- merksamkeit scheint bei soleher Gelegenheit den Blumen zugewandt zu sein. Nur ein oder das andere Individ fliegt ersehrocken auf, umkreist den Beobachter und entfernt sich sehnell aus seinem Be- reiche. Dass die Hummeln auf Verånderungen des Terrains in der Nåhe des Nestes aufmerksam sind und sich infolge dessen desorien- tieren lassen, kann man sehr leieht wåhrend der Heuernte beobach- ten, wenn das Gras um und iiber der Neststelle gemåht wird. Ich habe bei derartiger Gelegenbeit eine Menge interessanter Beobachtungen gemacht, besonders bei den Arten, die in der Moos- decke der Wiesen bauen (Agrorum, Rajellus und Smithianus). Die heimkehrenden Arbeiterinnen können oft erst nach Verlåuf von lån- serem Suchen und Sichorientieren das Nest wiederfinden. Ist dasselbe vom abgemåhten Grase bedeckt, fliegen sie oft suchend von einem Heuhaufen zum anderen, kriechen auch håufig in dieselben hinein und zeigen deutlich, dass sie sich nicht zurecht finden. Im Sommer 1904 stellte ich auf Radö (im westl. Skjærgaard) mit einem Smithianusnest folgendes Experiment an: Nachdem das Gras um das Nest abeemåht, bedeckte ich das- selbe mit Heu, ebenso versuchte ich auch auf andere Weise die nåchste Umgebung so unkenntlich wie möglich zu machen. Bemerkt sel, dass das Nest etwa 2 M. von der Ecke eines Haferfeldes ent- fernt war und dass in der Nåhe zwei grössere Steine lagen, die beim Versuch nicht zugedeckt wurden. Das Resultat war, dass die fiinf nach und nach heimkehrenden Arbeiterinnen das Nest nicht finden konnten. Sie flogen wåhrend des Suchens zu wiederholtenmalen iiber das Haferfeld, an dessen einer Seite entlang, auf deren Ver- långerung sich das Nest befand. Sie flogen tiber und um die er- wåhnten Steine und nahmen von diesen Ausgangspunkten offenbar 14 O, J. Lie-Pettersen. ihren Kurs, der jedesfalls richtig war. Als sie aber zu dem Håuf- chen Gras kamen, der das Nest bedeckte, wurden sie augensehein- lich irre, machten versehiedene Schwingungen seitwårts und setzten ihr Suchen rings herum fort. Einige blieben besonders bei derar- tigen Unebenheiten des Terrains stehen, die an die hiigelartige Erhöhung erinnerten, wo das Nest lag. Als ihr Suchen ohne positives Resultat blieb, flogen sie wieder zuriiek zu den bekannten Ausgangspunkten um von dort aufs neue und eriindlich das Terrain abzusuchen. Zwei grössere Arbeiterinnen suehten sogar bis zu 7 M. von der Neststelle entfernt, wåhrend die drei kleineren sich nie mehr als etwa 3 M. von der riehtigen Stelle entfernten. Sobald das Gras vom Nest weggenommen wurde, sehliipften sie gleich hinein. Nachdem das Nest wieder von 4 Arbeiterinnen verlassen wurde, die sich alle in Schleifenlinien orientierend, den Kopf dem Neste zugewandt, entfernt hatten, brachte ieh um dasselbe allerlei Gegen- stånde wie das Fangnetz, meinen Strohhut, einen Stock, einen Rechen und ein ausgebreitetes Taschentuch an, selbst stellte ich mich an der Eeke des erwåhnten Feldes auf. Das Resultat war, dass keine der nach einer halben Stunde heimkehrenden Arbeiterinnen direkt ins Nestloch flog, sondern dass sie erst 2—3 Minuten lang die hingelegten Sachen umschwårmien, den Kopf denselben zugekehrt. Ferner sei noch bemerkt, dass sie, als sie das Feld entlang geflogen kamen, 1—2 M. von der Richtung abbogen, bis sie die Ecke erreicht, wo ich stand, und dass mich zwei ein paarmal umkreisten, ehe sie der Neststelle zutflogen. Ich liess, auch nachdem sich die Hummeln ins Nest begeben, die erwåhnten Dinge liegen und beobachtete dann die ausfliegenden Arbeiter. Sie umflogen alle einige Male das Nest ehe sie wegtflogen. Nach Verlauf einer halben Stunde hatten im ganzen 5 Arbeiter- innen das Nest verlassen. Bei ihrer Riicekkehr umkreisten drei von ihnen eine halbe Minute lang die hingelegten Gegenstånde, zwel flogen auf einmal ins Nestloch. | Noch liess ich alles wie vorher liegen. Die zuerst austfliegende Arbeiterin machte eine einfache Runde und flog davon, die Zweite flog mit einem Male fort, die Dritte machte einige Schwingungen, ehe sie sich tiber das Feld etwa 4 M. weit entfernte, kehrte darauf wieder zum Neste zurtiek und flog dann abermals iibers Feld weg. Als sie zurtiekkehrten flogen alle direkt zum Nestloche ohne von den umherliegenden Gegenstånden die geringste Notiz zu nehmen. 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 15 Aus diesen Beobachtungen, die fast 4 Stunden dauerten, geht meiner Ansicht nach sganz unzweideutig hervor, dass die Hummeln die stattgefundene Verånderung um die Neststelle gewahr geworden, und es ist kaum zu bezweifeln, dass sie dies mit Hiilfe der Sehkraft getan haben. | Dasselbe Nest wurde um 9 Uhr abends (denselben Tag) an einen Ort gebracht, der etwa 500 M. von der urspriinglichen Nest- stelle entfernt lag. Es war die Nacht iiber in meinem Zimmer und wurde erst im Laufe des folgenden Vormittag in ein Mauerloch velegt, ganz nahe dem Hause, wo ich wohnte. Es lag in eben- solehem Glasbehålter wie die friher erwåhnten. Die Gaze wurde um 11.30 entfernt und 3 Minuten danach flog die erste Arbeiterin aus. Sie flog zwei Minuten lang in Sehraubenlinien um die Nest- ståtte, dann mehrere Male ganz nahe an die dem Neste zunåchst gelegenen Steine in der Mauer, machte eine Sechwenkung auf die Wiese hinaus, wo sie sich etwa auf 17 M. entfernte, kam darauf zuriieck und nåherte sich der Nestöffnung bis auf 1 cem., worauf sie in nordöstlicher Richtung iber die Mauer davonflog. Um 11.35 verliess eine zweite Arbeiterin das Nest. Auch sie flog ungefåhr 3 Minuten lang herum, tiber und um die Mauer ehe sie auf ein Kartoffelfeld, etwa 20 M. davon entfernt, flog. Um 11.48 kam die Erste (eine kleine Arbeiterin) zurtick, also ge- nau 15 Minuten nachdem sie das Nest verlassen hatte. Sie kam auf der Riickseite die Mauer entlang geflogen, flog tiber sie weg unge- fåbr an der nåmlichen Stelle, wo sie beim Ausflug hintibergeflogen war. Sogleich begann sie långs der Mauerseite zu suchen, es wåhrte jedoch 5 Minuten ehe sie das Mauerloch mit dem Nestbehålter fand. Hier setzte sie sich etwa 5 cm. von der Seitenwand desselben ent- fernt auf einen Stein. Dass sie das Nest sogleich erblickt haben muss, geht daraus hervor, dass sie sofort versuchte durch die Glas- wand zu dringen. Sie lief zu Seiten des Behålters hin und her, denselben fortwåhrend mit ihren Fihlhörnern betastend. FEinmal war sie auch an der Miindung, da diese jedoch etwas höher als die Steinflåche lag, konnte sie nicht hineinkriechen. Sie lief nun wieder eine Weile um den Behålter; einmal kam sie durch die Mauer und flog auf der anderen Seite heraus, dann abermals an derselben Stelle wie das erste Mal hintiber und liess sich wieder vor der Oeffnung des Nestbehålters nieder. Frst nachdem ich etwas Moos zwischen die Miindung und den Stein gelegt hatte, fand sie endlich hinein. 16 | O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 Die zweite Arbeiterin kam 11.51, also noch ehe sich die erste hineingefunden hatte, zuriick. Auch sie machte mehrere vergebliehe Versuche durch die glåserne Wand zu dringen. Sie kroch mit der Ersten zugleich hinein. Die letztere war eine etwas grösserer Ar- beiterin. Bei keiner waren die Körbe belegt. Wåhrend eines Aufenthaltes auf der Kiistenstrecke Jæderen im Sommer 1899 stellte ich mit Bombus hortorum var. harrisella den Versuch an das Nest zu maskieren. In diesem Falle diente ein weisses Taschentuch dazu das Nest zu verdecken. Die heimkehrenden Arbeiterinnen reagierten 1—2 M. davon ent- fernt. Sie setzten hier schnell ihren gradlinigen Flug ab und fingen an das Nest zu umschwårmen, dem sie sich nach und nach in Schlei- fenlinien nåherten, mehrere von ihnen bis auf 5 em. Aber da bei dieser Gelegenheit ein ganz frischer Sidwind wehte, der die Zipfel des Taschentuches fortwåhrend bewegte, wurden sie immer ver- seheucht und wagten sich nicht hinein, bis die Decke entfernt wor- den war. | Mehrere Male habe ich Hummelnester (von Bombus agrorum, Rajellus, hortorum var. Harrisella und lapidarius) mit zur Stadt (Bergen) gebracht, wo sie im Fenster oder auf einem Balkon, meist des dritten Stockes, ausgelegt wurden. Auch in diesen, fir sie ungewöhnlichen Umgebungen, zwischen Håusern und belebten Stras- sen, Wo sile oft weit bis zu Park oder Garten fliegen mussten nach dem notwendigen Nahrungsmaterial, haben sich die betreffenden Arten verhåltnismåssig sehnell zurechtxefunden. Dass die Hummeln nach Verlauf mehrerer Tage ihre alte Nest- ståtte erinnern, habe ich mehrfach Gelegenheit vehabt beståtigen zu können. utd! Wåhrend meines Aufenthaltes auf Jæderen brachte ich ein Nest von Hortorum-Harrisella heim, das ich am Wegesrande unter einem grösseren Steine in einem ehemaligen Mauseloch gefunden hatte. Die Entfernung zwischen diesem und der neuen Neststelle kann in gerader Linie auf 200 M. geschåtzt werden. | Die Arbeiterinnen und Månnchen dieser Kolonie umflogen die beiden ersten Tage die alte Neststelle und mehrere derselben mussten eingefangen und von dort zuriick transportiert werden. Spåter suchten sie das Loch, wo das Nest einst gelegen, nie mehr auf, sie hatten den Ort vergessen und flogen nun sicher an den neuen Platz. Eine ganz åhnliche Beobachtungz machte ich 1898 mit einem Agrorumneste in Stryn; auch dort hatte das Nest urspriinglieh 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 17. einige hundert Meter von dem Orte gelegen, wo es sich jetzt befand. Meiner Erfahrung zufolge ist gewöhnlich ein halber Tag hin- reichend sie die alte Nestståtte vergessen zu machen. Hat solch ein versetztes Nest eine Nacht tiber ungestört an dem neuen Orte gelegen, kann man dessen Bewohner sehon am folgenden Tag in Freiheit setzen ohne nennenswerte Verluste zu riskieren. In oben erwåhnten Fållen habe ich das Orientieren der Arbeiter- innen und in einem einzelnen Falle das der Månnchen behandelt. Ich habe nåmlieh nur einmal Gelegenheit sehabt den ersten orientieren- den Ausflug einer Königin zu beobachten. Es war eine alte Agro- rumkönigin und die verhielt sich im wesentlichen wie die Arbeiter. So weit sich dies beståtigen låsst, ist kein Månnchen freiwillig zu den von mir versetzten Nestern zuriiek vekehrt, auch habe ich deren Ausfliezen nie beobachtet. N EI Die Ventilation der Nester. Von den Bienen weiss man schon lange, dass sie, sobald die Luft, infolge der starken Ausdinstung des Honigvorrates in den Körben, zu feucht wird ein Ausliiften dadureh bewerkstelligen, dass eine Anzahl Bienen ihre Fligel in heftige Bewegung setzen und dadureh die feuchte Luft durch die Fluglöcher verjagen. So viel ich weiss hat man bis jetzt nicht mit Bestimmtheit beståtigen kön- nen, inwiefern auch in den Hummelnestern zuweilen soleke Ventila- tion stattfindet. Ich habe indessen an einem Lapidariusneste eine Erscheinung beobachtet, die sich kaum anders erklåren und deuten låsst. Das betreffende Nest hatte beinah zwei Wochen in einem Glas- behålter in einem Fenster nach Siiden zu gelegen. Eines Tages als ich in meinem Zimmer sass, hörte ich ein eigenttimliches Gesumm vom Behålter her, was mich sogleich an die von GOEDART und HorFzrs bekannte Schilderung des sogenannten ,Trompeters* in den Hummelnestern erinnerte. Als ich ans Fenster trat, sah ich zwei 18 O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 orosse Arbeiterinnen auf der Wachsdecke des Nestes sitzen, die in sehnellem Tempo ihre Fliigel bewegten mit genau denselben Fliigelvi- brationen wie sie HorFers an seinen ,Trompetern* sehildert. Sie sassen 173 em. von einander entfernt, die eine hinter der anderen, die Köpfe dem Boden des Behålters zugewandt. Gerade vor der hinteren war ein grösseres Loch in der Wachsdecke, ein kleineres war auf der Seite und mehr nach vorn. Das Gebahren der Tiere erinnerte wie vesagt in hohem Grade an das der Trompeter in Horrzrs Nest, und da es sich auch hier um ein Lapidariusnest handelte, glaubte ich es mit einer gleichen Erscheinung zu tun zu haben. Aber welehen Sinn konnte es haben, wenn der "Trompeter oder wie er auch bezeichnet ist ,,der Wecker* um diese Tageszeit, zwischen 10 und 11 Uhr vormittags, wåhrend die Sonne am wolkenlosen Himmel strahlte und durehs Fenster ge- rade auf den Behålter schien zu summen anfing? Die Hummeln waren vom friihen Morgen an in lebhaftester Bewegung gewesen und viele Arbeiterinnen draussen auf der Wiese um einzusammeln. Auch flogen fortwåhrend Hummeln aus und ein. Ich hielt es för undenk- bar, dass einer der Nestbewohner um diese Zeit ,gseweckt* werden miisse. Die Absicht des merkwiirdigen Summens und der Fligel- vibration erwåhnter Arbeiterinnen musste also eine ganz andere sein. Aber weleche? Das war mir noch nicht klar. Die Frscheinung wåhrte tiber eine halbe Stunde, wonach die beiden, augenscheinlich ermatteten Tiere ungefåhr gleichzeitig ihre 3ewegungen einstellten und sich durch das grössere Loch in der Wachsdecke hinunter ins Nest begaben. Spåter am Tage sah und hörte ich sie nicht mehr. Bemerken muss ich doch, dass ich den orössten Teil des Tages von Hause war, folelich keine Gelegenheit zu Beobachtung hatte, falls sich die Erscheinung wiederholt haben sollte. : Den folgenden Morgen war ich friher als gewöhnlich am Platze, um wo möglieh den ,Trompeter* summen zu hören. Vor 10.50 vormittags vernahm ich jedoch keinen Laut aus dem Behålter. Dann aber wiederholte sich die Erscheinung genau so, wie ich tags zuvor um genau dieselbe Zeit davon Zeuge vewesen war. Indem ich die vorliegenden Umstånde erwog, kam ich zu dem Resultat, dass es sich hier um die Ventilation des Nestes handle. Der Grund, dass dieselbe verade um diese Zeit vorgenommen wurde, war offen- bar der, dass die Sonne erst gegen 10 Uhr zum Neste gelangte, was in der östliehen Ecke des Fensters angebracht war. Die starken 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegische Hummenl. 19 Strahlen bewirkten natiirlich eine kråftige Ausdiinstung des leicht flissigen Honigs und die Luft sowohl im Neste wie im Behålter wurde infolse dessen schon nach kurzer Zeit vom Wasserdampf vesåttigt, was auch die betråehtliche Verdichtung der inneren Wånde des Behålters zur gentige zeigten. KEbenso wurde die Luft im Be- hålter bedeutend wirmer als die Nestluft dieser Art je zu sein pflegt, da Lapidarius bekanntlich im Dunkeln und an ktihlen Orten, zwischen Erde und Gestein nistet. Der Glasbehålter mit dem Neste hatte die ganze Zeit unver- deckt an erwåhnter Stelle gelegen, und da er eigentlich fir die an 50 Hummeln grosse Kolonie etwas zu eng war, hatte ich auch niehts nennenswertes des verschiedenen loseren Materials der ur- spriinglichen Hille hineinlegen können. Das Zellencomplex lag also anfangs fast ganz unbeschitzt im Behiålter. Doch schon am 5. Tage nachdem ich das Nest heimgebracht, bemerkte ich die Hummeln eifrig beschåftigt dem Bau eine schiit- zende Wachshiillle zu geben, in der doch, wie oben erwåhnt, zur Zeit des hier beschriebenen EFreignisses zwei Löcher waren, von denen das grösste tåglich als Ein- und Ausgangsloch benutzt wurde. Nun wurde mir auch klar, dass die Wachshille zum Schutz gegen die låstig starken Sonnenstrahlen, denen das Nest einige Stunden tåglich ausgesetzt, verfertigt worden war. Nun erinnerte ich mich auch, dass die Hummeln um die Zeit, wo die Sonne das Nest beschien, ungemein lebhaft und rastlos waren und dass die daheim gebliebenen Arbeiterinnen sowie die Königin oft den Behålter verlassen hatten und auf dem Fensterbrett umhergekrochen waren, so dass derselbe bei der stårksten Sonnenhitze meist leer gewesen war. Sobald die Sonne gegen 1 Uhr fort war, das Fenster dann im Schatten lag, war alles wieder ruhig wie zuvor. Es ist also klar, dass die, durch die direkten Sonnenstrahlen erhöhte Temperatur und der Feuchtigkeitsgehalt im Neste die Hum- meln so belåstigt hat, dass eine Luftverånderung notwendig, und dass dies der Grund, weshalb die meisten daheimgebliebenen Hum- meln gegen Mittaz den Behålter verlassen und draussen herumge- krochen einfach der war, dass die Temperatur und Feuchtigkeit so unertråglich seworden die Königin und ihre Genossen zu zwingen sich ausserhalb des Behålters zu liften. Um meine Beobachtungen dieser Verhåltnisse noch einige Tage fortsetzen zu können liess ich den Behålter noch ein paar Tage unbeschiitzt an derselben Stelle liegen. 24 20 O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 Ich war die folsenden Tage um 10 Uhr zur Stelle und wurde jeden sonnigen Tag Zeuge derselben Erscheinung. Etwa eine Viertel- stunde nachdem die Sonne den Behålter erreicht, begannen die bei- den Ventilatricen ihre Arbeit, die sie eine halbe bis dreiviertel Stunde lang fortsetzten. An einigen Tagen waren sogar 3 Arbeiterinnen, eine kleine und zwei grössere in Tåtigkeit. Sie sassen oder viel- mehr standen in grader Linie, einer hinter der anderen, etwa 1 cm. von einander entfernt, in oben besehriebener Stellung. Um beståtigt zu sehen, ob wirkliceh ein Luftwechsel stattfånde, sehloss ich einige Minuten das Fenster um Zug zu verhiten und blies etwas Tabakrauch auf die Qeffnung zu. Das Resultat war vollståndig tiberzeugend. Aus der oberen Hålfte der Miindung wurde der Rauch herausgefegt, wåhrend ein Teil durch die untere drang, wodurch alles im Neste in erössten Aufruhr geriet. Viele Hummeln und die Königin selber schossen sichtlich empört aus dem Behålter, so dass ich die Flucht ergreifen musste um von den rasenden Tieren nicht gestochen zu werden. Auch die Ventilatricen wurden dadurch gestört und stellten ihre Arbeit ein. Die Bewe- gung legte sich doch verhåltnismåssig sehnell, so dass ich wieder zum Fenster gelangen und es den heimkehrenden Arbeiterinnen ötfnen konnte. | Wie oben bemerkt erinnerten mich die hier beschriebenen Ven- tilatricen auffållig an die von Horrer besehriebenen ,, Trompeter*, so dass ich anfing zu glauben beide Erscheinungen seien identisch, mit anderen Worten, dass HorFErrs Auslegung auf irriger Deutung beruhe. Mein Verdacht wurde spåter durch einen darauf ausgehenden Aus- spruch von Dr. von BurterL-Rerrpen (5) noch mehr bestårkt. In seiner biologischen Abhandlung tiber die Hummeln hat der schwedische Forscher S. BrznaGTtson (1) eine Beobachtung besehrie- ben, die ganz mit der von Horrrr iibereinstimmt und die er auf gleiche Weise erklårt. Ich teilte Herrn BrenaTtson in einem Privat- briefe meine Auftassung mit, indem ich zugleich auf Dr. v. ButtLErs Ausspriiche hinwies. Herr Brznatson hat jedoch seine Anschauung beibehalten und meinte, dass bei dem von ihm beschriebenen Falle von irgend einer Ventilation des Nestes nicht die Rede sein könne, dass er es wirklich mit einem ,Trompeter* zu tun gehabt habe. Ich habe in vorliegender Darstellung die Griinde fir meine Anschauung angegeben und empfehle die Frage der Aufmerksam- keit der Biologen. | 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. BI FELE Ueber Erseheinungszeit und Blumenbesuche der west- norwegisehen Hummeln. Bombus hortorum Li. Die Hauptform dieser Art kommt Ende April oder Anfang Mai um Bergen vor und zwar sehr zahlreich auf den Ribesarten in den Gårten. FEbenso auf Berberiza, auf Acer und Tilia, auf mehreren gezogenen Obstsorten, besonders Prunus domesticus. Auch sieht man sowohl die Königin wie die Ende Mai auftretenden Ar- beiterinnen recht håufig auf Taraxacum. ; In den Gårten fliegen die Arbeiterinnen auf eine Menge gezogener Zierpflanzen, auf den Wiesen dagegen ziehen sie wåbhrend des Vor- sommers die Trifolium-Arten vor und von diesen erfreuen sich ins- besondere T. pratense und T. medium des zahlreichsten Besuches. Im Spåtsommer scheint die Gartenhummel eine ganz besondere Vorliebe för sewisse Labiaten und Serophulariaceen zu hegen; man findet sie dann zu tausenden auf Aekern auf Galeopsis versicolor, Lamium purpureum und Stachys palustris, auf den abgelegenen Weideplåtzen auf Degitalis purpurea. Auf letzterer Pflanze habe ich sie an mehreren Orten beobachtet und eine Menge grosser Ar- beiterinnen eingefangen, deren haarige Bekleidung von den gelben Pollinien dieser Pflanze ganz und gar iiberstreut waren. Nach meinen Beobachtungen besucht diese Hummel ausser den Trifolium-Arten nur selten die Papiliomaceen, wogegen man sie auf gewissen Haidekrautarten, wie Ærica tetralix in den Kiistenstrecken, z. B. auf Jæderen und Radö findet. So flogen auf Jæderen die Varietåten nigricans und harrisella massenweise auf jene Frica. Hortorum besucht auf den Berghalden Acomitum septentrionale, fir die sie eine ausgeprågte Vorliebe zu haben scheint, in Menge. Auch die in Gårten gezogenen Aconitum-Arten, besonders Å. cam- marum zåhlt die Gartenhummel zu ihren eifrigsten Besuchern, das- selbe gilt auch von den vielen als Zierpflanze gezogenen Aquilegia- Varietåten, ebenso von Delphimum. Auf dem Gebirge werden auch Barteia alpina, Solidago virga aurea, Hieracum avrantiacum und Leontodom håufig besucht, die drei letzteren besonders von den Månnchen, die im Hochgebirge 29 O. J. Lie-Pettersen. [No. 9- in der Regel erst Ende Juli auftreten, in den Ebenen drei bis vier Wochen friiher. Am Meeresstrande habe ich Hortorum-Arbeiterien auf Scut- telaria galericulata, Aster tripolvum und Vicceia eracea gesehen, auf letzterer doch nur wenige. Wo sich blihende Disteln, Carduus und Cwsium vorfinden, ebenso die Centaurea-Arten, Knautia und Sucisa werden sie von den Miånnchen beflogen. Uebrigens ist die Anzahl der von der Gartenhummel und ihren Varietåten besuchten Pflanzen eine so grosse, dass ein Verzeichnis derselben eine ziemlich lange Liste ausmachen wirde. Sie ist nåm- lich, dank ihrem langen wohlentwickelten Saugerohr, imstande eine grosse Anzahl Blumen auszuniitzen, die sonst vielen von ihren Verwandten nur schwer zugångig sind. So möchte ich Lomicera perichlymenum erwåhnen, die sie håufig besucht und auf der ich nur ein paar Besuche von B. mastrucatus verzeichnet habe, die auch die Nectarien nur dadurech 7zu erreichen vermögen, dass sie die Kronenröhré der Blumen durchbeissen. | Bombus consobrinus DAruBowm. Da diese Art ausgeprågt zur Hochgebirgsfauna gehört, habe ich sie nur im Sommer und auch nur an einem einzigen Ort (der Hardangerhochebene) Gelegenheit gehabt zu beobachten. Ieh kann also nicht mit Bestimmtheit angeben, wann sie erscheinen. Indes- sen ist es sehr wahrscheinlich, dass sowohl sie als auch die anderen alpinen Bombusarten in der Regel zum Vorschein kommen sobald die verschiedenen Weidenarten in Blite stehen, also gewöhnlich Ende Mai oder Anfang Juni. Die Arbeiterinnen, die ich wåhrend meines Aufenthaltes im Sommer 1900 auf dem Hardangerhochlande gleich bei meiner Ankunft Anfang Juli einfing, trugen das Gepråge sehon ein paar Wochen geschwårmt zu haben, und die einzige ein- vefangene Königin hatte eine ziemlich versehlissene Haarbekleidung. Was die Blumenbesuche dieser Art betrifft, so habe ich nur Aconitum verzeichnet, die auch SPARRE-SCHNEIDER als von Consobri- nus håufig in ,Jotunheim* besucht angiebt. Im Frihjahr liefern doch wahrscheinlich die Weiden sowohl dieser als den anderen alpinen Hummeln ihre hauptsåchliche Nahrung. 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 23 Bombus latreillellus Kir». und distinguendusu Mor. Es ist mir noch nicht gelungen iiber die Zeit des Frscheinens dieser beiden Arten im Friihling ins reine zu kommen. Distimguen- dus kommt nåmlich nicht bei Bergen vor; ich habe iiberhaupt im westl. Norwegen nur zwei Arbeiterinnen derselben angetroffen (Jæderen 1899), beide auf Erica tetraliz. Auch Latreillellus ist nur spårlich binnen meines Beobachtungsgebietes vorgekommen, eine Art, von der in der Umgegend von Bergen nur einige sichere Exemplare gefangen worden sind, die dagegen draussen auf den grösseren In- seln des Skjærgaard etwas hiiufiger vorzukommen seheint. So habe ich z. B. dort im Sommer 1904 eine Anzahl Arbeiterinnen dieser Art auf Galeopus versicolor in Gesellschaft mit Hortorum gesehen. Sonst habe ich Latreillellus nur auf Fyrica tetralix auf den Weideplåtzen auf Radö verzeichnet. Bombus nivalis Daus. Von dieser Art gilt im wesentlichen das, was ich bei B. con- sobrinus angefihrt. Fiir mivalis habe ich doch ausser Aconitum, die ohne Vergleich die am meisten gesuchte Pflanze ist, mehrere andere Blumen wie Bartzia alpina, Astragalus alpinus, Lotus corni- culatus, Hieracum aurantiactum und Solidago virga aurea ver- zeichnet. Auf dem Berge ,Graasiden* bei Voss habe ich sie ein einziges Mal auf Sibbaldia procumbus beobachtet, dies ist jedoch wohl nur als ein fliichtiger, sanz zufålliger Besuch anzusehen, und ich halte es fir wenig wahrscheinlich, dass diese Pflanzenart von dieser oder ir- send welcher ålpinen Hummel besucht werden sollte. Dagegen sucht nivalis zweifelsohne Mulgedium alpimum auf, die, tiberall wo man sie findet, sehr viele Hummeln anlockt. Bei Fosli auf der Hardangerhochebene traf ich die Månnchen von mivalis schon um Mitte Juli in eifriger Tåtigkeit an, was dar- auf deutet, dass sie zu den friihest flugbaren unserer Bergformen gehört, möglicherweise schon Mitte Mai herauskommt, sobald der Schnee um diese Zeit seschmolzen ist. Schon Anfang Juli sahen alle. Königinnen 7iemlich abgeflogen aus, was in noch höherem Grade von den meisten Arbeiterinnen galt. 24 | O. J. Lie-Pettersen. Bombus alpinus Lin. und lapponicus FABR. Die erste dieser beiden Arten habe ich nur sehr wenig beob- achtet, da ich sie in den von mir besuchten Berggegenden nur selten gefunden habe und von den von ihr besuchten Pflanzenarten nur Astragalus und Lotus verzeichnet. Dagegen habe ich bei lappomicus eine grössere Anzahl Blu- menbesuche beobachtet, da diese Art eine unserer håufigst vorkom- menden Hochgebirgshummelarten ist. Meine Beobachtungen vom Hardangerhochlande insbesondere zeigen deutlich, dass lappomicus får Geramium silvatieum eine be- sondere Vorliebe hegt, die auf den höheren Berghalden eine gewöhn- liche und oft in sehr grosser Menge vorkommende Charakterpflanze ist. Doch nur die kleinen, mit einer verhåltnismåssig kurzen Sau- geröhre ausgestatteten Arbeiterinnen besuchen Geranium, wåhrend die Weibcehen und grösseren Arbeiterinnen am håufigsten die Papilionaceen, besonders Lotus und Astragalus aufsuchen, auf denen iibrigens oft alle drei Geschlechter zu finden sind. Auch auf Rhinantus und Melampyrum habe ich oft Arbeiterinnen dieser Art getroffen. Ich fing die ersten Månnehen auf der Hardangerhochebene (1900) am 9. Juli auf Lotus und sah sie von da ab regelmåssig in grös- seren Mengen. Dieselben besuchten insbesondere Compositen, am håutigsten Solidago, Hieracum und Leontodon. KEinige Månnehen traf ich auch auf Campanula rotundifoliuum. Obgleich Aconitum an mehreren Orten, wo ich Lapponicus beobachtet habe — so auch auf der Hardangerhochebene — in grösserer Menge vorhanden gewesen, habe ich sie niemals auf dieser Pflanze gesehen. Bombus pratorum LI. Die Königinnen der Wiesenhummeln kommen bei Bergen zu- weilen gleichzeitig mit Terrestris vor, gewöhnlich jedoch eine Woche spåter und treffen sich sehr håufig auf den Weiden mit jenen. Auch auf den Ribes-Arten begleiten sich die beiden Arten regelmåssig. Dagegen habe ich sie nur einmal auf Taraxacum, und auf Tussilago, die innerhalb des Umkreises meiner Beobachtungen nur sparsam zu finden ist, niemals eine Pratorum-Königin angetroffen. Auch Trifolium pratense wird wenig von dieser Art besucht, wo- gegen man im Sommer die Arbeiterinnen håufig auf T. repens antrifft. Die Mitte Mai, in einigen Jahren erst Ende Mai, herauskom- menden Arbeiter besuchen mit besonderer Vorliebe die blihenden 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 25 Biiscehe von Rhammus frangula, auf denen ich nur die Arbeiter- innen dieser Art beobachtet habe. Ebenso scheinen die Blumen der Rubus-Arten eine besondere Anziehungskraft auf diese Hummeln auszuiiben, auch diese Buschart betreffend habe ich keine anderen Hummelbesuche als die der Pra- torum-Arbeiterinnen verzeichnet. Der Grund hierfir ist wahrschein- lieh der. dass die Blumen der betreffenden Pflanzenart sehr leicht den mit sehr kurzer Saugeröhre ausgestatteten Arbeiterinnen, die bekannt- lich zu unsern allerkleinsten Hummeln gehören, zugångig sind. Dies ist auch der Grund, dass auf den Berghalden Geranium silvatieum, Epilobium angustifolium, Mulgedium und Leontodom die am meisten gesuchten Blumen sind, wie auch Melampyrum pratense und Spirea ulmaria sehr viel, besonders von den Arbeiterinnen, be- sucht werden. Die Månnehen erscheinen bei Bergen um Mitte Juli und fliegen insbesondere auf Succisa, Trifolium repens, Leontodon und Solidago. Ich fins sie auf der Hardangerhochebene Ende Juli auf letzterer Pflanze und auf Geranium silvaticum. Gewöhnlich versehwindet Pratorum bei Bergen um Mitte Sep- tember; nur einmal habe ich ein Månnehen so spåt wie den 29. Sept. auf einer noch frisehen Succisablume angetroffen. Bombus scrimshiranus K1RB. Da serimshiranus fast aussehliesslich auf den Haidekrautfeldern oder in deren unmittelbarer Nåhe fliegt, sieht man die Königinnen im Friihjare selten mit den ibrigen Arten zusammen auf den auf den Weideplåtzen stehenden erösseren Salixen ($S. glaueus, nigricans u. capret). Dagegen habe ich sie um Mitte Mai, teils auch Ende April, oft auf Suliz repens angetroffen, und ieh halte es fir höehst wahr- seheinlich, dass diese Weidenart der kleinen Hummel den grössten Teil der Nahrung im Frihling liefert. Sobald jedoch die Vaccimium-Arten, wie tiberhaupt alle Haide- krautarten, in Bliite stehen, sind sie die am meisten besuchten Pflanzen. Besonders liefert Vace. myrtillus wåhrend ihrer ganzen Bliitezeit sowohl den Königinnen wie auch den Ende Mai erschei- nenden Arbeiterinnen einen Ueberfluss von Nahrung. Auf dem Gebirge besuchen die scrimshiranus-Arbeiterinnen ausser den Haidekrautarten (unter anderen habe ich sie auf Azalea procumbens und der sehönen Andromeda hypnoides verzeiehnet) auch 26 O. J. Lie-Pettersen. | [No. 9 Geranium silvatieum, Melampyrum pratense, Leontodon und Solidago. Spåter im Nachsommer sind wiederum die spåt blihenden Frica und Calluna die zumeist besuchten. ; Die Månnchen erscheinen gegen Mitte Juli und man trifft sie am håutigsten auf Solidago, Leontodon, FHrica und Calluna, ausser- dem auf den Bergen gewöhnlich auf Geramium silvatieum. Wenn die kleinen Arbeiterinnen die an die unbebauten Felder angrenzenden Wiesen besuchen, gilt ihr Besuch för gewöhnliceh Tri- folvum vepens, auf der ich sie, wle auf den Waldwiesen auf den Melampyrum-Arten und Rhinantus, öfter angetroffen habe. Spåter als Mitte September habe ich diese Art niemals im Freien angetroften. Bombus hypnorum Lin. und Rajellus Krzx». Die erste dieser Arten habe ich nur zweimal beobachten kön- nen, da ich sie nur an zwei Orten, im August 1899 in den Anlagen von Stavanger und im August 1905 im Tromsdal bei Tromsö, an- vetrotften habe. Am erstgenannten Orte besuchte sie eine Acomitum- Art (wahrschemlich 4. cammarum) samt eine Veromica-Art sehr fleissig, und da waren die Månnehen in sehr lebhafter Bewegung. Ueber ihre Flugzeit weiss ich nichts. Ruajellus, die wåhrend meines Aufenthaltes auf Jæderen im Sommer 99 dort in sehr grosser Menge vorkam, flog Anfang Juli sehr zahlreich auf den Tyrifoli:um-Arten, besonders auf T. repens, samt auf Prunella vulgaris und mehreren anderen Labiaten, wie Guleopsis versicolor, Lamium purpureum und Stachys palustris, auch håufig auf Lotus, Viceia sativa und Campanula rotundifolia. Auf den Torfmooren beflogen Arbeiterinnen wie Månnehen Erica tetralix. Die letzteren, die Mitte Juli ersehienen (1. Mal d. 17), zo0gen doch Knautia und Suceisa allen anderen Pflanzen vor. In meinen Nestern kamen die ersten jungen Königinnen von Ra- jellus die letzten Tage vom Juli zum Vorschein. Sie verliessen die ersten Tage im August hiufig die Nester, kehrten jedoch regelmåssig zu denselben zurtek. Im Freien dagegen habe ich sie um diese Zeit niemals gesehen und es ist mir nie gelungen ausfindig zu machen, wo sie sich aufhielten. Ich beobachtete sie mehrmals bei der Heimkehr; ihre Körbe hatten keinen Beleg, so dass ich es fir sehr wahrscheinlich halte, dass sie bei ihren Ausfiigen nicht ein- vesammelt haben. Auch zeigte eine genaue Untersuchung des Haar- * 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. DÅ pelzes zweier soleh heimkehrender Weibehen keine Spur irgend weleh Blumenbesuches. Es ist deshalb anzunehmen, dass diese Spåtsommerausfiiige nur zum Zwecke des Paarens gemacht worden sind, eine Anschauung, die ich sehon in einer friiheren Arbeit aus- gesprochen und nåher begriindet habe. Mitte August versehwanden meine nach Bergen gebrachten Weibehen nach und nach aus den Nestern, ohne dass es mir spåter gelingen sollte ihre Spur an dem neuen Orte nachzuweisen, und das trotzdem die Zahl der enttlohenen jungen Königinnen an die dreissig war. Die Art mag wohl wahrseheinlich um Bergen nicht die spe- eiellen Bedingungen vorgefunden haben, die fir ihre Existenz not- wendig waren. Bombus agrorum KFAaBr. Die agrorum-Königinnen erscheinen im Friijahr ungefåbr um dieselbe Zeit wie pratorum und man sieht sie mit diesen und ter- restris am håutigsten auf Weiden. Håufiger jedoch trifft man diese Art in Gårten auf den Ribes-Arten an, und spåter auf Wiesen auf Trifolium pratense. Eine ganz besondere Vorliebe hegt die Feldhummel jedoeh fir Prunella vulgaris, die im Hoch- und Spåtsommer fortwåhrend von Massen von Arbeiterinnen dieser Art besucht wird. Auch Wicken, namentlich Vic. cracea und sepmm sind stark besucht. Doch ist agrorum in allererster Reihe der Befruchter der Labiaten, und nicht nur auf beinah allen den wildwachsenden Pflanzen dieser Familie, sondern auch auf einer bedeutenden Anzahl auslåndischer, in unse- ren Gårten gezogener Labiaten finden wir sie fort und fort sam- melnd. Ausserdem habe ich sie oft im bot. Garten des Museums zu Bergen auf mehreren gezogenen Veromica-Arten, samt auf einigen Scrophulariaceen wie S. nodosa, gefunden. Bei Bergen erscheinen die Arbeiterinnen gegen Ende Mai. Im Freien habe ich Månnechen um Mitte Juli gefangen und in den vielen von mir beobachteten Nestern haben sich die Arbeiterinnen gleichfalls von diesem Zeitpunkt bis gegen Mitte August entwickelt. Ende Juli und in der ersten Woche des August wird die haupt- såchliche Menge Arbeiterinnen ausgebriitet und fliegt dann besonders auf Disteln und die Centaurea- Arten samt auf Knautia und Sucisa. 28 O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 Auch sieht man die Månnchen håufig im Garten des Bergenschen Museum auf Labiaten, ebenso besuchen sie auf den Wiesen in der Um- gsegend von Bergen gern die Trifolium- Arten, insbesondere T. repens. Im Gebirge und an feuchten Orten besuchen die Agrorum- Arbeiterinnen nicht selten die Pedicularis-Arten, auf denen ich nur diese Art Hummeln gesehen habe. Um Bergen ist agrorum die spåtest fliegende Hummel und man kann sie bis gegen Ende October antreffen, wenn die Witte- rung mild ist. Die spåtest angetroffenen Exemplare sind fast immer Månnehen, deren Zuflucht um diese Zeit fast nur die spåten Com- positen oder Sucisa sind. Bombus muscorum FABr. (L.) var. smithianus WHITE. Mit dieser seltenen Kiistenhummel habe ich im frihen Frihling keine Beobachtungen anstellen können und vieles scheint darauf hinzudeuten, dass sie unsere spåtest erscheinende Hummelart ist. Meine friheste Beobachtung ist vom 15. Mai (1900), als ich zwei ganz frisehe Königinnen, die sich mit hortorum und agrorum auf den bliihenden Johannisbeerstråuchen meines Gartens eingefun- den hatten, einfing. Der ganz unbeschådigte Fliigelrand und die ebenso unbeschå- digte Haarbekleidung dieser beiden Exemplare deutete darauf hin, dass dieselben nur erst wenige Tage umhergeflogen waren. Fiir gewöhnlich habe ich sie nicht eher als um Mitte Juni angetroffen, und letzten Sommer fing ich meine ersten Smithanus- Königinnen auf Tvedterås bei Bergen den 13. und 14. Juni auf Trifolium pratense. Auch auf der Insel Ask habe ich mehrere Jahre Mitte Juni sehr schöne Königinnen gefangen, um die Zeit wo die meisten an- deren Hummel-Königinnen sehon anfangen ein gutes Teil abgeflogen zu sein. Die Arbeiterinnen erscheinen wahrscheinlich gegen Ende Juni, denn vor dieser Zeit habe ich sie niemals angetroffen. FEinige mögen wohl etwas friiher kommen, aber vor Mitte Juni kommt wohl kaum eine Smithiamus-Arbeiterin zum Vorschein. Alle von mir Anfang Juli gefangenen Arbeiterinnen waren ziemlich friseh, einige ganz neu erschienen. Dies spåte Erscheinen steht gewiss in ganz genauem Zusam- menhang mit den Naturverhåltnissen der gewöhnlichen Flugplåtze 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 29 dieser Art. Smithiamus ist nåmlich wie oben erwåhnt eine ausge- prågte Kiistenform, die ihre höehste Entwicklung im åusseren sSkjær- gaard (den Scheeren) und auf den wetterhartesten Kistenhiigeln (z. B. Jæderen) erreicht, selbst im kitihlen und nassen Klima von Bergen ist sie weit seltener als auf der gerade ausserhalb gelegenen Insel Ask. Vor Mitte Mai ist die Vegetation im åusseren Skjærgaard, aut den baumlosen Inseln, kaum so weit vorgeriickt, als dass die dort umherfliegenden Hummeln die notwendige Nahrung finden könnten, und da sich Smithianus, mehr als irgend weleche andere norwegische Form, nach der Kiistennatur und deren spåtem Friihjahr zu richten scheint, ist ihr spåtes Erscheinen als ein Sichfiigen in diese Verhålt- nisse aufzufassen. Wåhrend eines finfwöchentlichen Aufenthaltes im Skjærgaard, auf dem nordwestliehen Ende der Insel Radö, samt wåhrend eines Aufenthalts von drei Wochen auf Vegö in Helgeland (nördl. Nor- wegen) habe ich meine Beobachtungen dieser Hummel zumeist an- gestellt. Obgleich ich also Gelegenheit gehabt wåhrend eines långeren Zeitraumes Beobachtungen mit ihnen anzustellen, und sowohl auf Radö wie auf Jæderen (Juli u. Aug. 1899) Nester zum Ausbriiten habe liegen gehabt, bin ich doch nicht imstande gewesen mehr als zweier Månnchen habhaft zu werden, von denen das eine in einem heimgebrachten Neste am 6. Aug. zum Vorschein kam, das zweite am 13. Aug. im Freien auf Erica tetralix gefangen wurde. Auch ist es-mir weder gelungen junge Königinnen erscheinen, noch sie irgend wo im Herbste zu sehen. In den heimgebrachten Nestern, an die zwanzig, sind alle Hummeln um Mitte und gegen Endd August gestorben, auch habe ich sie spåter nie im Freien angetroffen. Was den Blumenbesuch anbelanet, so scheint diese Art die Papilionaceen allen anderen Pflanzen vorzuziehen, und die meisten beobachteten Blumenbesuche galten ausser Trifolium pratense, den Viccia-Arten (V. cracea und sepium) und Lotus cormiculatus. Auf den Haidefeldern fliegen sie ziemlich håufig auf Frica tetraliz und cinerca. Auf Vegö in Helgeland fing ich fast alle Exemplare (an die 50) auf Viceia sepium, nur einige wenige auf Trifolium pratense, auch sah ich sie auf keiner anderen Pflanze. 30 O. I. Lie-Pettersen. | [No. 9 Im bot. Garten in Bergen habe ich mehrere Arbeiterinnen auf einer gezogenen Veromica-Art samt einer einzigen auf einer Aeg pflanze eingefangen. Ausses den im Obigen erwåhnten Pflanzen habe ich wåhrend meines Aufenthaltes auf Radö Besuche auf folgenden Pflanzen notiert: Leontondon autumnale, Polygomum viviparum, Latyrus pratense, Scuttelaria galericulata, Galeopsis versicolor, Melampyrum pratense, Succisa pratense und Valeriana sambueifolia. Bombus lapidarius Li. Ich habe die ersten Königinnen dieser, bei Bergen und iiber- haupt im westlichen Norwegen selten vorkommenden Art Mitte Mai auf Weiden und bluhenden Johannisbeerstråuchern in Gesellschaft mit terrestris und pratorum vefangen. Auch lapidarius gehört sicherlich zu den spåt erscheinenden Arten, Arbeiterinnen habe ich nie vor Ende Juni gesehen. Im Hoch- sommer und spåter im Nachsommer fliegen dieselben gewöhnlich auf die Viccia-Arten, auf denen ieh auch gewöhnlich die Månnehen angetroffen habe, die ich auch bei Bergen auf Uweium palustre, Centaura niger, auf Succisa pratense und ausserdem auf Trifolium pratense gefangen habe. Bombus mastrucatus GERST. Ich habe schon fruher erwåhnt, dass diese Art die Kronröhre von Lomcera pericelymenum durchbeisst; hinzugefiigt sei noch, dass sie auch bei anderen Pflanzen dasselbe Mittel anwendet, so bei Aconitum septentrionale (dagegen nicht bei Å. cammarum) und zum Teil auch bei Trifolium pratense und Delphimium. Bei Trifohum oilt dies jedoch nur von den kleinen Arbeiterinnen. Wåhrend eines Aufenthaltes auf der Hardanger-Hochebene untersuchte ich eine grosse Anzahl Aconitumblumen, die alle von dieser Hummelart durchbissen waren; dieselbe flog nåmlich dort fir gewöhnlich auf diese, von den alpinen Hummeln so sehr besuchte Pflanze. Uebrigens scheint mastrucatus grosse Vorliebe fir die Papi- lionaceen und speciel fir die Vicceia-Arten und Lotus cormiculatus, auf Bergen fir Astragalus alpmus zu hegen. Die ersten Königinnen dieser Art habe ich Mitte Mai auf den Ribes-Arten angetroffen, dagegen nie auf Weiden. Ende Mai sieht 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 31 man sie doch oft auf Trifolium pratense. Arbeiterinnen dieser Art habe ich nicht vor gegen Mitte Juni angetroffen und da, wie auch spåter im Sommer am håufigsten auf Papiliomaceen. Die Månnehen befliegen ausser Viceia, Lotus und Trifolvum pratense auch eine Anzahl Compositen, z. B. die Carduus- und Cireium-Arten, Centaurea, Leontodon, Hieracium, Solidago, samt Knautia und Succisa. Mastrucatus versehwindet in der Regel iber Mitte September, zuweilen fliegen sie doch bis Ende des Monats; so sah ich letzten Herbst am 29. Sept. mehrere Månnchen, welche verschiedene ge gene Compositen besuchten. B. terrestris Lu. Sowohl bei Bergen als auch an den meisten anderen Orten des siidlichen Norwegens ist die Erdhummel die Art, die sich zu aller- erst im Frihjahr zeigt. Schon Mitte Mårz kann man in milden Jahren ein oder das andere Exemplar sehen, ja, ich habe sie sogar einmal schon Anfang Mårz beobachtet. Die Hauptmenge der Terrestris-Königinnen kommt doch «len vor der letzten Hålfte des April, sobald die Weiden zu blihen an- fangen, zum Vorschein. Die frihesten Terrestris-Königinnen besuchen mit Vorliebe Tus- silago farfara und Taraxacum officinale, sobald diese Pflanzen zu bliihen anfangen. Sobald jedoch die Weidenkåtzchen ausgesprungen sind, fliegen sie insbesondere auf diese Arten, die bei uns fast allen den friih er- scheinenden Hummelarten den grössten Peil ihres Nebe im Friihling liefert. Spåter im Mai, wenn die Weiden abgebliiht, trifft man Terrestris in grosser Menge auf den blihenden Ribes-Arten in den Gårten. Doch werden von da ab auch eine grosse Anzahl anderer Pflanzen besucht, die nun nach und nach ihre Bluten entfalten, insbesondere die Trifolium- Arten, von denen wieder T. pratense sich des grössten Terrestris-besuches erfreut. Auch auf Taraxacum habe ich wåhrend des Mai und der ersten Hålfte des Juni viele Terrestris beobachtet und verzeichnet. Von Båumen und Stråuchern, die diese Hummel oft in grosser Anzahl besuchen, erwåhne ich Quercus, Acer und Tilia, auch Ber- 32 0. J. Lie-Pettersen. [No. 9 beriza vulgaris, von denen letztere zuweilen sehr zahlreich besueht wird. Meine frihesten Beobachtungen der Terrestris-Arbeiterinnen da- tieren vom 12. und 15. Mai, auf den Ribes-Arten und Tarazxacum. Die Arbeiterinnen umsehwårmen eine sehr bedeutende Anzahl blå- hender Pflanzen, doch ohne Vergleich vorzugsweise die Korbpflanzen der Distelgruppen (Carduus, Cireium, Centaurea), samt der Löwen- zahneruppe (Taraxacum, Hieracium, Leontodon und Solidago). Aus- serdem Knautia arvense und Sucisa pratense. Auch sind die Tri- folium-Arten, die Geum-Arten und Comarum von diesen Arbeiter- innen sehr gesucht. Auf den Haide-ebenen gilt der Besuch der Terrestris-Arbeiter- innen hauptsåehlich den blihenden Vaceinium-Arten, besonders V. myrtillus und uligomosum. Spåter besuchen sie auch Mrica tetralx und cinerea, im August Calluna vulgaris. Auf den Berghalden habe ich die Terrestris-AÅrbeiterinnen håufig auf Aconitum septentrionale angetroffen, doch nur wenn diese Blumen zugleich regelmåssig von Mastrucatus besueht werden. Jene dureh- stechen nåmlich die Bliten und Terrestris benutzt dann die so zu- wegegebrachten Löcher als Zugang zu den Nectarien. Dagegen habe ich niemals eine Terrestris-Arbeiterin in die Acomitumblume hineinkriechen sehen, sle sitzen stets wie Mastrucatus auf der Blume. Af dem Gebirge besucht Terrestris auch oft Bartzia alpina, Mulgedium alpinum und mehrere der alpinen Haidekråuter, z. B. Phyllodoce ceeruled, ausserdem auch die Pedicularis-Arten. Man trifft die Månnehen dieser Hummelart von Mitte Juni in der Umgegend von Bergen, doch nur vereinzelt in der ersten Zeit. Die Menge der Månnchen erscheint erst in der letzten Hålfte des Juli und besucht da hauptsåehlich Korbpflanzen, besonders Cireium palustre, U. heterophyllum, UC. lanceolatum, Carduus erispus, CVentaurea nigra, jacet und scabiosa. Auch werden Knautia und Sucisa von den rastlosen, fliiehtigen Månnchen sehr geschåtzt. | In den arktisehen Regionen scheinen sie, ebenso wie auf den siidlichen Gebirgsgegenden (z. B. der Hardanger-Hochebene) Soli- dogo virga aurea jeder anderen Pflanze vorzuziehen. Im Tromsal bei Tromsö sah ich sie Anfang August in Menge auf jener Pflanze. | Im Skjærgaard habe ich sie ausser auf Sucisa und Leontodon, samt den Hrica-Arten auch auf Valeriana sambuecifolia, auf Archan- 1906] Neue Beitråze zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 1 gelica, littoralis beobachtet, letztere ist die einzige Schirmpflanze, auf der ieh tiberhaupt einen Hummelbesuch verzeichnet habe. Im Spåtherbst fliegt Terrestris bis Anfang October ungefåhr, einzelne Jahre bis gegen die Mitte des Monats, da beinah nur auf Sucisa und in den Gårten auf einzelne gezogene Herbstpflanzen. Die am spåtesten beobachteten Exemplare sind inmer Månnchen oder kleine Arbeiterinnen gewesen. Die Psityrus-Arten. Im allgemeinen kann man von den Schmarotzer-Hummeln sagen, dass sie gleichzeitig mit ihren Wirten erscheinen oder möglicher- weise eine Woche spåter, sobald deren Nest so weit, dass die Zeit zum Eierlegen fir die Sehmarotzer da ist. Rupestris-Weibehen habe ich nur einmal angetrotfen, nåmlich im Mai 1905 wo ich auf Tvedterås eins auf Trifolium pratense ein- fing. Auf derselben Pflanze habe ich auch Anfang und Mitte Juni die Weibehen von P. globosus, campestris und vestalis angetroffen. Im Spåtsommer trifft man die Månnehen massenhaft, vereinzelt auch die Weibechen auf den spåten Compositen, besonders håutig auf Cireium palustre und auf den Knautia- und Suceisa-blumen. Ich habe auf den Papiliomaceen, die Trifolium- Arten ausgenom- men, nie die Schmarotzer-Hummeln angetroffen, die ihre Blumen- besuche tiberhaupt auf die am leichtest zugångigen Blumenarten zu beschrånken scheinen. IV. Zusammengefasste Bemerkungen iber die Blumen- besuche der Hummeln. Wie aus obigem Abschnitt hervorgeht ist die Anzahl der blö- henden Pflanzen, die von den Hummeln besucht werden, eine ganz betråchtliche, ganz abgesehen, dass hier einige mehr vereinzelte Beobachtungen nicht mit angefiihrt sind. Aueh ersieht man, dass gewisse Pflanzengruppen anderen in hohem Grade vorgezogen wer- den, wie dies z. B. mit den Papilionaceen der Fall, von denen wiederum einzelne Geschlechter wie Trifolium, Viceia, Astragalus 34 | O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 und Lotus zu den von den Hummeln am meisten ausgenutzten bli- henden Pflanzen gehören, wåhrend andere Geschlechter wie Latyrus und Antyllis nur spårlich von ihnen besucht sind, was auch von: den im zeitigen Frijahr und Vorsommer blihenden Orbus-Arten gilt. Andere besonders bevorzugte Pflanzenfamilien sind Labiata und Scrophulariaceæ, ebenso die Haidekråuter, insbesondere einzelne Grup- pen derselben. Dass die Weiden und Ribes-Arten so zahlreich von den Hum- meln aufgesucht werdeu, wie aus meinen und anderer Beobachtungen hervorgeht, ist wohl dem Umstand zuzuschreiben, dass die Vegeta- tion um Me Zeit der eigentlichen Bliteperiode dieser Arten wenig entwickelt ist, die Anzahl der honigerzeugenden bliihenden Pflanzen eine geringe, durchaus nicht dem .Bedarf entsprechend. Hierzu kommt noch, dass die beiden erwåhnten Pflanzengruppen eine Menge leicht zugångigen Nektars liefern. Soweit mir bekannt besitzen die Weidenarten nichts besonders Anpassendes zur Befruchtung durch die Hummeln oder irgend welch andere Insektengruppe, es sei denn, dass man die reichliche Honig- produktion und die lichte, lebhaften Farbe der Bliten als derar- tiges autfassen will. Sie werden ja bekanntlich ausser von den Hummeln von einer grossen Anzahl anderer Insekten, wie Bienen, Wespen, Fliegen, Schmetterlingen und Kåfern besucht. Diese suchen insbesondere die månnlichen Weiden-Kåtzehen auf, wåhrend meiner Frfahrung nach die weiblichen weit weniger besucht sind. Es liegt jedoch kein Grund vor anzunehmen, dass die Weiden die bedeutende Menge Honig zu keinem Nutzen produzieren sollten, folglich scheint es klar, dass diese Pflanzengruppe, wenigstens gewisse Arten derselben, zum wesentlichen Teil durch die erwåhnten In- sekten sich befruchten lassen. Was nun die Ribes-Arten anbelangt, so spielen die Hummeln unzweifelhaft eine bedeutende Rolle bei deren Befruchtung und mir seheint ganz klar, dass das Fruchtansetzen dieser Biische in hohem Grade von diesen Insekten abhångt. Interressant wåre es dies Ver- håltnis durch Isolation eines oder einiger weniger Biische eingehen- der zu studieren, es ist auch wohl möglich, dass soleher Versuch in nåchster Zukunft angestellt werden wird. . Was die Ribes-Arten anbelangt, so kommen keine starken loekenden Farben in Betracht. Der Hummelschwarm wird aus- schliesslich durch den starken Nektar- und Harzgeruch zu den unansehnliehen, aber honigreichen Bliten gelockt, wiederum ein 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 35 klarer Beweis, dass die Insecten imstande sind auf Blumenstoffe zu reagieren. Dies geht auch deutlich aus einer Reihe von Ver- suehen hervor, die verschiedene Forscher sowohl mit Hummeln als aueh anderen H: ymenoptera angestellt haben. Erst nachdem sich die Vegetation reicher entwickelt — bei uns gegen Ende Mai oder Anfang Juni — fångt beim Blumen- besuche der Hummeln eine gewisse Ditferentierung an sich geltend zu machen, was ich beim Besprechen der einzelnen Arten versucht habe darzulegen. 3 Bei der Wahl der Pflanzen oder Pflanzengruppen, die natiirlich ganz instinktiv ist, nimmt man an, dass die Riissellånge der betref- fenden Hummeln eine ziemlich entscheidende Rolle spielt. Hortorum, die von unseren nordischen Arten den verhåltnis- måssig långsten Riissel hat, kann in Uebereinstimmung hiermit zwisehen einer bedeutend grösseren Anzahl bliihender Pflanzen wåhlen als irgend eine andere unserer heimischen Hummeln, wåh- rend andere weit mehr an bestimmte Gruppen oder Familien ge- bunden sind. Indessen nicht alle hierher gehörigen Tatsachen lassen sich mit Hiilfe der Theorie vom bestimmenden Einfluss der Riissellånge er- klåren. Vererbte Instinkte kommen wohl auch dabei mit in Be- tracht, ebenso wie die lokalen floristisehen Verhiltnisse bei den verschiedenen Arten, besonders den arktisehen und alpinen Formen in der Beziehung von bedeutendem Einfluss sind. Einzelne Arten haben auch, meinen Beobachtungen zufolge, ibre Instinkte auf ganz augenfållige Weise in genauer Ueberein- stinmung mit den örtlichen Verhåltnissen ihrer Flueplåtze ent- wickelt. So passt die Bezeichnung ,, Wiesenhummel* bei uns ganz und gar nicht auf Pratorum, die in der Umgegend von Bergen nåmlieh eine ausgeprågte Waldform ist und die in Uebereinstimmung damit ihre speciellen Nahrungspflanzen unter den Pflanzen hat, die sich im Walde finden, wie Rhamnus frangula, Rubus fruticosus und idæus, samt Melampyrum pratense und silvatica. Deshalb kommt sie auch in den waldbaren Distrikten, z. B. der Kiistenstrecke von Jæderen gar nicht vor, und auf den baumlosen Inseln des Skjærgaard ist sie åusserst selten und nur da, wo sich eine verkriippelte Baum- oder Buschvegetation vorfindet. An Wiesenpflanzen, die selbst der kleinsten Pratorum-Arbeiterin zugångig sind, fehlt es an den erwåhnten Orten keineswegs. Bei 25 36 O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 pratorum miissen sich also in bezug auf Blumenbesuch bei uns hier ganz andere Instinkte entwickelt haben als in Mitteleuropa, und in Norwegen wåre der Name , Waldhummel* viel bezeiehnender för Vorkommen und Lebensweise dieser Art als der oben angefihrte Fiir diese Art kann also die Långe des Riissels in bezug auf die Blumenbesuche nicht der einzig bestimnmende Faktor sein, obgleich man zugeben muss, dass die von Pratorum besonders beflogenen Pflanzen solche sind, deren Nectarien leicht zugångig. Einen ganz besonders eigenttimlichen Instinkt entwickelt Ma- strucatus, der auch sehon lange die Aufmerksamkeit der Hummel- forscher auf sich gezogen hat, indem, wie schon oben angefihrt, diese Art mit ihren starken Kiefern die Blumen mehrerer Pflanzen durcehbeisst um auf die Weise zu den ihnen sonst unzugångigen oder schwer zugångigen Nectarien zu gelangen. Es scheint also, als wåre diese Art bei der Wahl der sie nåhrenden Pflanzen ganz un- abhångig von ihrem verhåltnismåssig minder wohl entwickeltem Riissel. Nichtsdestoweniger sehen wir, dass Mastrucatus ganz be- sonders die Papilionaceen allen anderen Pflanzen vorzieht, die Aco- nitum-Arten vielleicht ausgenommen, fir die sie gleichfalls grosse Vorliebe zu hegen scheinen. Wie mir scheint geht aus einer Beobachtung, die ich letzten Sommer im Garten des Custos SPARRE-SCHNEIDER in Tromsö wahr- nahm, hervor, dass auch andere Hummelarten dasselbe Verfahren wie Mastrucatus unter gewissen Umstånden anzuwenden scheinen. Beim Untersuchen der Blumen einiger von Terrestris- und Serim- shiranus-Arbeiterinnen sehr besuchten Delphinium-Pflanzen fan- den wir nåmlich eine grosse Anzahl derselben durchbissen, wahr- scheinlich von den erwåhnten Hummelarten, Mastrucatus gab es dort nicht. Die bekannte Vorliebe der Agrorum-Arbeiterinnen fir Prumella vulgaris muss wohl auch bestimmte instinktive Ursachen haben, ebenso ist wohl das vorzugsweise Ausnutzen des Nektarvorrates der Hrica- Arten von den Scrimshiranus- Arbeiterinnen eher als ein Sichanpassen an die vegetativen Verhåltnisse des bestimmten Fluggebietes aufzu- fassen, wie als eine Differentierung infolge der Riissellånge. Merkwiirdig scheint mir auch, dass die grossen, leicht zugån- gigen Blumen der Digitalis purpurea fast nur von Hortorum besueht werden, da ja auch die anderen Hummelarten deren Nectarien ebenso out erreiehen könnten. Hier miissen also, meiner Meinung nach, noch andere Umstånde mitwirken, aber welche ist mir nicht gelun- 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 37 gen ausfindig zu machen. Ausser Terrestris, die gleichfalls zuweilen Digitalis aufsueht, habe ich sonst keine andere Hummel darauf gesehen. Ganze Pflanzengruppen oder Familien scheinen von den Hum- meln gar nicht beachtet zu werden, so die Nelkenfamilie und die Sehirmpflanzen Umbellifera. Auf letzterer habe ich nur ein paar fliiehtige Besuche von Smithiamus auf Archangelica littoralis (Skjær- gaard am Feiefjord ”/; 04) und von Hortorum auf Samicula (bot. Garten in Bergen "*/s 05) verzeichnet. Die Schirmpflanzen werden sonst regelmåssig von einer grossen Anzahl anderer Insekten (Bie- nen, Blattwespen, Diptera, Kåfern, Hemiptera, zuweilen auch Lepidop- tera) besucht. | ; Auf Pflanzen der Nelkenfamilie habe ich im Flachlande keine einzige Beobachtung verzeichnet, und von den Hochgebirgsgegenden nur ein paar fliichtige Besuche auf Silene acaulis. Diese Pflanzen- familie scheint also, was die Beståubung anbelangt, aussehliesslich auf Lepidoptera und ganz besonders auf die Abteilung Heterocera, die diese Pflanzen ausserordentlich håufig besucht, veranlagt zu sein. Auch bei den Familien Auriculacea, Cruciferidae und Liliaceae habe ich keinen Hummelbesuch notiert, mit Ausnahme der beiden friher erwåbnten Smithiamnusbesuche auf einer Zwiebelpflanze im botanisehen Garten zu Bergen, die jedoch wahrseheinlich rein zu- tållig waren.*) Dagesen habe ich mehrere Arten der kultivierten Papaveraceen von Hummeln besucht sesehen, speciell war die gelbbliihende Papa- ver nudicaule im Garten des Museum zu "Tromsö von Terrestris- und Scrimshiranus-Arbeiterinnen stark besucht. Ein paar, gewiss zufållige Hummelbesuche auf Fumaria offieimalis habe ich von Lærdal in Sogn (1898) verzeichnet, wohingegen ich im bot. Garten in Bergen auf Fumariaceen niemals eine Hummel gesehen habe. Nur eine einzige Art der Gramineen, Glyceria fluitans, habe ich einige Male von Terrestris-Arbeiterninnen besucht gesehen, wåhrend dieselbe Grasart an einer einzelnen Oertlichkeit (Insel Ask, Juli— Aug. 95) von einer Amnzahl Nachtschmetterlinge der Geschlechter Agrotis, Mamestra und Hadena stark besucht war. Im allgemeinen sind ja die Grasarten auf Windbefruchtung eingerichtet und Glyceria diirfte wegen ihrer Honigabsonderung die einzige Art sein, bei deren Befruchtung die Insekten behilflich sind. 1) Auch im laufenden Jahre habe ich an derselben Stelle und auf derselben Zwiebelart eine Smitbianusarbeiterin beobachtet (29/;). 38 O. J. Lie-Pettersen. [No. 9 Dass einzelne Baum-Arten wie z. B. Acer und Tilia wåhrend der Blitezeit stark von Hummeln und Bienen besucht sind ist sehon lange bekannt. Dagegen habe ich fir Quercus niemals Hum- melbesuche angefihrt gesehen, wåhrend doch diese Baumart bei Bergen wirklich von Hummeln, besonders terrestris, pratorum und agrorum Zahlreich beflogen wird. Die Hummeln sind gleichfalls willige Staubtråger fir Lobeliacea. Freilich habe ich auf unserer wild waehsenden Lobelia dortmana keinen Besuch beobachtet, was wohl in der Art des Wachstums dieser Pflanze begriindet ist. Dagegen habe ich die gezogenen Arten dieser Familie in Massen besonders von terrestris, hortorum und agrorum, auch von mastrucatus (Bergens bot. Garten) um- flogen gesehen. | | Diejenige Pflanzengruppe, die von den Minnehen im höehsten Grade ausgenutzt wird, ist ohne Vergleich die der Compositen, die iibrigens auch von den anderen Geschlechtsformen stark besucht wird. Dies gilt besonders von den Löwenzahn- und Distelgruppen, sowohl den wilden wie kultivierten, wåhrend die Röhrenkronen der Maasliebechen fast nur von den verschiedenen Dipten-Arten besucht werden. Auch die Blumenkörbe der Distel- und Knollenarten sind, wie oben bemerkt, sehr von saugenden Schmarotzerhummeln besetzt, die aus diesen Pflanzen ihre hauptsåchliche Nahrung zu suchen scheinen. Eines ebenso zahlreichen Besuches, sowohl der echten wie der Schmarotzerhummeln erfreuen sich auch die Knautia- und Sucisa- blumen. Diese beiden letzten Pflanzenfamilien sind im Herbste die letzte Z'ufluchtsståtte der Hummeln und auf ihnen findet man die letzten Reste der im Sommer so fleissigen Hummelschaar: die zerzausten Arbeiterinnen oder die von Sonne und Wind stark angegriffenen Månn- chen, die nur einen kurzen Sommer leben und deren Rolle ausgespielt ist, sobald der Herbstfrost seine kalte Hand iiber die PÅlanzen aus- streckt, sobald sich die jungen Königinnen in ihre dunkle Winter- herberge versteckt haben um das neue Friihjahr abzuwarten, wo ihre Tåtigkeit erst im Ernst beginnen soll. 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 39 an Ueber das Nest von Bombus muscorum — var. smithianus Wirtnz. Meinen Untersuehungen zufolge ist diese, bisher wesentlich in England gefundene Art eine långs der westlichen Kiiste von Nor- wegen sehr gewöhnliche Form, die insbesondere im åusseren Skjær- gaard vielfach vorkommt und wo ieh Gelegenheit gehabt eine ganze Anzahl ihrer Nester (im g. 23) zu untersuchen. Ich möchte betreffs dieser Nester meine Beobachtungen in kiirze mitteilen. Ich fand dieselben meistenteils in der Moosdecke auf den ange- bauten Wiesen, ungefåhr an åhnlichen Stellen wie die, wo agrorum und rajellus ihre Nester zu bauen pflegen. Auf der Insel Radö (nordwestl. v. Bergen), wo ich at meisten Nester untersuchte, fand ich mehrere auch auf den unbebauten Weideplåtzen, im ibrigen aber auf gleiche Weise angebracht; ein- mal auch eins unter einer Felsplatte und ein anderes unter der Wurzel eines blihenden Lonicera periclymenum-Strauches. Gewöhn- lieh jedoch lagen sie in einer kleinen Vertiefung und waren nach oben zu mit einem niedrigen kegel- oder halbkugelförmigen Ueber- bau von Moos bedeckt. Lagen die Nester auf einem Abhang, so fehlte doeh ab und zu diese Ueberdachung. Die Kolonien dieser Art sind durchgångig nicht zahlreich. Die grösste Anzahl Individien fand ich in einem Neste auf Radö; es enthielt 11 Arbeiterinnen und eine alte Königin. In den meisten Ne- stern waren nur 8—10, von denen mehrere sehr klein waren; einige Nester hatten nur 7 Bewohner. Diese geringe Anzahl verånderte sich auch nicht, nachdem die Nester bei mir untergebracht waren durch Hervorkommen neuer Individen, was mir noch immer eine ganz unerklårliche Frscheinung ist. Grösse und Form des Cocon-Complexes ist aus untenstehender Figur ersichtlich, die nach einer der grössten von mir gefundenen Smithianus-nester gezeichnet ist. Man sieht in der Mitte und im Vordergrunde 9 leere Arbeiter- innencocons, von denen die meisten als Lager fir den heimgebrachten Honig benutzt wurden. Meinen Erfahrungen zufolge werden die Pol- linien niemals in leere Cocons gelagert, sondern entweder sogleich zur Nahrung der Larven verbraucht oder sie werden in den vielen 40 - O. J. Lie-Pettersen. å PE [No. 9 kleinen Neuanlagen, die sich am Rande des Cocon-Complexes be- finden, untergebracht. Links von den Arbeiterinnen-cocons sieht man 11 mittelgrosse, von denen wohl die meisten Månnehencocons sind, einige vielleicht fir die grossen Arbeiterinnen. Rechts befinden sich die srossen Königineocons, auf dem ab- gebildeten Complex 7 an Zahl. Alles in allem enthielt dies Nest 28 vollståndige Cocons, ausser einer Anzahl Neuanlaven, von denen 4 auf der Figur sichtbar sind. | Ein etwas grösseres Nest enthielt 31 Cocons und nur 5 Neu- anlagen, in diesem waren 16 kleine Arbeitercocons, 13 von gleicher Cellencomplex von Bomb. musc. var. smitlianus W. Grösse wie die links auf der Figur abgebildeten und nur 2 Königin- COCONS. Die kleinen Arbeiterinneneocons waren 9—10 mm. lang und hatten als grössten Diameter 7—8 mm. Die Cocons fir die grösseren Arbeiterinnen und die Månnehen waren 12 —13 mm. lang, im Diameter 9—10 mm. Nur bei zweien liess sich mit Bestimmtheit nachweisen, dass es '-Cocons waren, da die meisten von mir untersuchten Cocons dieser Grösse Entwicklungs- stadien von Mutilla europæd enthielten, die iiberall die Smithuanus- nester heimgesueht und bedeutende Zerstörungen angericehtet hatten. Auf Jæderen fand ich doceh in Cocons dieser Grösse grosse Ar- beiterinnen. | Die Königincocons sind gewöhnlich 17—19 mm. lang und haben als grössten Diameter 12—13 mm. Keines der abgebildeten Kö- nigineocons enthielt Mutillapuppen. In ihnen allen fanden sich beim Untersuchen nur Entwicklungsstadien junger Königinnen. Es ist mir jedoch kein einziges Mal gelungen dieselben zum Vorsehein kom- 1906] Neue Beitråge zur Biologie d. norwegischen Hummeln. 41 men zu lassen. Alle starben in den Cocons, ohne dass es mir mög- lich gewesen der Ursache auf die Spur zu kommen. Auch unter den grossen Arbeiterinnen war die Sterblichkeit eross und ich habe in den heimgebrachten Nestern nur eine geringe Anzahl erscheinen sehen. In den Neuanlagen fand ich immer neugelegte Eier in ver- sehiedener Anzahl vor, am håutfigsten 4—9, in einigen wenigen Fållen bis zu 16. Das Eierlegen scheint nie in den leeren Cocons, sondern immer in den Neuanlagen vor sich zu gehen. Diese, die aus einer dunkeln, beinah sehwarzen Wachsmasse aufgefthrt waren, waren immer sehr klein, ganz oder teilweise mit Futterbrei vefiillt, auf dem die Eier lagen. Sie waren zumelst mit derselben dunkeln, ziemlich weichen Wachsmasse, aus denen sie gebaut, ge- sehlossen und nur in einigen Fållen fand ich sie otfen. Die Eier sind milehweis, ins gelbliche spielend, und haben eine glatte, sehr diinne und hautartige Schale. Fine Menge von ihnen wurde von jungen Volucella Larven, die sich oft in den Nestern befanden, ausgesogen. p Einzelne der Neuanlagen enthielten auch junge Bombuslarven auf verschiedenen Entwicklungsstadien. In mehreren fand ich 2—3 zu verschiedener Zeit gelegte Fiervorråte. Ausser . den erwåhnten Schmarotzern fanden sich stets eine kleinere oder grössere Anzahl Acariden vor, wogegen keines der Nester von irgend einer Psityrus-Art heimgesuceht worden war. WD Literaturverzeichnis. BENGTSON, S.: Studier och Iaktagelser öfver Humlor. Arc. f. Zoologi. Stockholm. Bd. I. | BETHE, Å.: Durfen wir Ameisen und Bienen psychiche Qualitåten zu- schreiben? Arch. f. ges. Physiol. Bd. 70. — Die Heimkehrfåhigkeit der Ameisen und Bienen. Biol. Centralbi. BaR22 0902: BUTTEL-REEPEN, H., von: Sind die Bienen Reflexmaschinen? Biol. Cen- tralbl. Bd. 20. 1900. — Die phylogenetische Entstehung des Bienenstaates. Leipzig 1908. ForEL, A.: Nochmal Herr Dr. Bethe und die Insekten-Psychologie. Biol. Centralbl. 1903. FRIEsgE, H.: Die arktischen Hymenopteren. Fauna arctica. Bd. 2. Jena 1902. HoFFERr, E.: Beitr. z. Hymenopt. Steiermarks. Mitt. d. naturw. Ver. f. Steiermark. Graz 1887. — Die Schmarotzerhummeln Steiermarks. Mitt. d. naturw. Ver. f. Steier- mark. 1888. Korgg, H.: Einfihrung in die Kenntnis der Insekten. Berlin 18983. LIE-PETTERSEN, O.: Bidrag til kundsk. om vestlandets Bombus- og Psityrus- arter. Bergens museums aarbog. 1900. — -Biol. Beobachtung. an norwegischen Hummeln. Berg. mus. åafbég 1901. — Entomologiske bidrag til skjærgaardsfaunaen i det vestlige Norge. Bergens mus. aarbog. 1904. LUBBOCK, J.: Ameisen, Bienen und Wespen. MULLER, H.: Die Befruchtung der Blumen durch Insekten. Leipzig 1873. SCHMIEDEKNECHT, 0Q.: Apidae Europaeae (Die Bienen Buropa's). Bd. I—II. Berlin 1882—86. SPARRE-SCHNEIDER, H. J.: Humlerne og deres forhold til floraen i det arktiske Norge. Tromsø mus. aarshefter 17. 1894. — —Iusektlivet i Jotunheimen. Tromsø mus. aarshefter 19. 1898. Bergens Museums Aarbog 1906. No. 10. Haakonshallens gjenreisning 1518—1520. Af Jens Z. M. Kielland. ÆR O Å gn tg Mil Me ' faen Haakon Haakonsens tider var Bergens kongsgaard uden nogen synderlig betydning i strategisk henseende, idet bygningerne var opførte af træ og laa ubeskyttede uden fæstningsmure. Efter at kong Haakon havde gjenreist Sverresborg, lod han opføre en ringmur omkring kongsgaarden og byggede to stensaler. Den ene af disse maa være den nu saakaldte Haakonshal, den anden er muligens det taarn, som han lod opføre paa ringmurens sydvestre hjørne, og som nu danner kjernen i Rosenkrandstaarnet. Der fore- ligger ingen illustrationer eller beskrivelser over kongsgaardens ud- seende paa disse tider og synlige rester findes kun i stenhallen, det store taarn og porttaarnet. Om kongsgaardens bygningshistorie ind- til Jørgen Hansens tid vides ikke meget, den forfaldt og hjemsøgtes 1 1370 og 1429 af ødelæggende ildebrande. Jørgen Hansen, ogsaa kaldet Jørgen Skriver, var Kristian den ?dens slotsskriver paa Bergenhus fra 1515 til 1523, han var en mand af folket, driftig og forstandig og paa sin herres og sit lands bedste specielt lige- overfor tyskerne. Aritp Huritrzrpt skriver i sin Danmarks riges krønike,*') at Jørgen Hansen ,haffver bygd Bergenhus udi alle maade som det nu funderid er*. Allerede denne udtalelse viser, at byg- ningerne paa Bergenhus maa have undergaaet store forandringer 1) Danmark Rigis Krøniche. Udy. Kjbn. 1652. Tom. II, s. 1253. 4 | Jens Z. M. Kielland. [No. 10 paa disse tider, og Jørgen Hansens regnskaber') giver os et ganske | godt indblik i, hvori disse arbeider har bestaaet. I de første aar af sin lenstid har Jørgen kun foretaget nød- vendige reparationer paa gaarden, det synes, som han har trængt et par aar for at faa indtægterne paa fode og til at forberede sig til de store arbeider i 1518—21. | I november maaned drager Jørgen Hansen til Kjøbenhavn og tilbringer vinteren der, idet han først i april maaned sees at vende tilbage til sit len. Da han saaledes i,1517 er draget afsted, optager hans stedfortræder en fortegnelse over de madforraad, som fandtes paa gaarden, og der angives ogsaa, i hvilke bygninger disse var opbevarede. I det efterfølgende skal gjengives de poster inden denne fortegnelse, der oplyser vom bygningerne og deres benæv- nelse. (Der findes betydelige kvanta udover de, som her gjengives). Item ett kar mett dansth mel stort wtj then gamle borghestwe DST Ithem en bingh mett mell x alne langh iiij alne bredh iij alne dyb fwld mett mel som staar wtj then gamle spiszekeldere. Item liij nødfald kokød røghet, som hengdhe offwer borghestwen. Item i nødfald kokød røghet, som hengde wtj tornidh. Item xviiij nødfald kokødh wtj i) kar som stod wtj søkelderendh. Item xxviij str wragh jern o. s. v. som laa wdj kjelderendh. Item xxxvj str wragh jern bolter lencher og styre lycher som laa wtj sallen. Sammesteds hang ogsaa 3 semskede engelske skind og 23 kobbeskind. =,Sallen* nævnes gjentagende gange i revnskaberne, den benævnes ogsaa stensallen, undertiden den store sal. Hr. antikvar NicorcaysEen anfører i en note til disse regn- skaber,*) at sallen formentlig er den samme bygning, som senere betegnes som fruerstuen, uden at han dog angiver sine grunde for denne sin antagelse. For mig stiller det sig utvilsomt, at den store stensal er den samme bygning, som den kong Haakon lod opføre, thi denne kaldtes saaledes indtil Jørgens tider. Nogen anden stensal nævnes ikke i denne fortegnelse og ikke i det øvrige 1) Norske regnskaber og jordebøger fra det 16de aarhundrede. Bind I, TT, MR Os DV Historisk tidsskrift. den række, 3die bind, s. 117—1925. Ved antikvar NICOLAYSEN. 2) Historisk tidsskrift. den række, 3die bind, s. 120. 383/. 1906] Haakonshallens gjenreisning 1518—1520. 5 regnskab, men det vilde dog være utænkelig, at den nuværende Haakonshal skulde have undgaaet enhver molest i de forgangne aarhundreder, saa at Jørgen Hansen ikke skulde have behøvet at foretage nogetsomhelst til dens udbedring. Regnskaberne udviser, at ,sallen* blir grundig repareret, og i det efterfølgende vil blive paavist, at disse arbeider passer meget godt paa den nuværende Haakonshal. Hertil kommer, at AriLD HurrrzerLp*) vel neppe vilde have brugt det ovenciterede udtryk om Jørgen Hansens fortjeneste af bygningernes gjenreisning, om en af dem og det den største og fornemste var bleven staaende urørt. I fortegnelsen nævnes altsaa borgestuen, taarnet, spisekjelderen, sjøkjelderen, kjelderen og sten- salen, der altsaa efter min formening er identisk med den nuvæ- rende Haakonshal. I indtægtsregnskabet for aaret 1518 forekommer 8!/» mark ,Wdj fforsereffue hjelp til bygningh*, muligens tyder dette paa, at Jørgen Hansen har forsøgt at inddrive en ekstra skat i anledning de planlagte byegningsarbeider, men isaafald har dette ikke lykkedes, thi der findes ikke flere indtægter til dette formaal end denne ene. I løbet af vinteren bygges en ny jagt og den store og lille jagt sættes i stand og sendes senere afsted for at hente sten og kalk. Der indkjøbes store partier kalk specielt af bønder fra øen Hoglen, men det synes ogsaa, som om Jørgen Hansen har anlagt et eget kalkbrænderi. Der udbetales nemlig ,,'/2 lb. smør till Jon Scott muremester ffor hand fwlde kalekbrenderendh till kalekoffnen, ther hand skuelde brende kalek*, og senere i mai maaned ,1 lbm. smør til samme Jon Scott wdj arbedtzløn ffor han mwridt en skorsten wde hoess kalekoffnen*. Jagterne udsendes omtrent hver tiende dag paa foraaret, og kalken opbevares i kalk- huset. Der hentes ogsaa sten sjøveis til byggestedet, og der blir den transporteret videre med heste, idet der gjøres regnskab for 197> tønde korn, som de heste fortærede, som drog sten op til sallen. Til skoven sendes et dusin timbermænd, som fælder tømmer, og dette fragtes derpaa som flaader til gaarden. Der nævnes flere faste arbeidsfolk foruden løsarbeidere og gaardens folk, saaledes Eggert tagtecker, Arent snedker, tømmermand Peter Helsingh, Joachim Hollænder, der maler ,myn herris og myn førwes vaaben, som skal stande over then nye port”, desuden Per stenhugger og Maties brolægger. 1) HvuitreLD var født paa Bergenhus. G Jens Z. M. Kielland. [No. 10 Der er intet i regnskaberne, som tyder paa, at der har været anvendt klebersten under denne byggeperiode. Per stenhugger maa. have været en ganske almindelig graastensarbeider, han kaldes nemlig i de senere aar Per stenpiker, og da han en gang blir syg i 9 dage, blir han erstattet med en anden stenpiker. Foruden de faste arbeidere og den tilfældige arbeidshjælp, som stadig benyttedes, var i de følgende aar fast beskjæftiget et stort mandskab murere og tømmermænd, som Jørgen tog med sig fra Danmark. Den 23de april ankom nemlig 5 murere, 3 fyldere, 6 kalke- slagere, I kalk, 1 stenbærer og 5 tømmermænd med en læredreng fra Danmark fra byen Falekenbærigh. Medens murerne blev paa gaarden i flere aar, synes tømmermændene kun at have arbeidet der sommeren over. Det er ganske interessant at iagttage sammensætningen af murermandskabet, der er 8 murere og 6 kalkeslagere. Efter nu- værende arbeidsforhold vilde 1 eller 2 kalkeslagere været tilstræk- keligt til et mandskab paa 8 murere, ikke saa i de dage, da kalken bankedes saalænge til den blev fast og seig som en grød. Beteg- nende er ogsaa den forskjellige titel, som murerne fører; det er murere og fyldere. Som bekjendt opførtes den tids graastensmure som kistemure, idet murerne opsatte et nogenlunde godt sammen- passet skal af store stene paa den indre og ydre side af væggen, og fylderne derpaa udfyldte meilemrummet med kalk og smaasten. Af sommerens regnskab faar man et ganske godt overblik over, hvad der udrettedes i 1518. Først sættes ,myn herres magh i tornidh" eller kongens gemakker istand. Arndt snedker arbeider selv anden i over tre uger, og der indkjøbes og nedlægges 500 astragh paa gulvet sammesteds. I borgestuen indsætter dernæst en glarmester fra Bryggen 8 glarvinduer, og der indkjøbes ,Ixxx tagsten til en kakelotfn*. Den opsættes og males senere med farve. Murerne arbeider rundt omkring paa hele gaarden, vi finder dem beskjæftiget ved portstuen, det nye taarn, det lille taarn, påa sjøporten, paa de gamle og de nye mure ved portstuen, det nye taarn, stegerset og ved sjøporten, og overalt følger tagtækkerne efter. Det store tamm er det nuværende Rosenkrantztaarn og port- stuen det lille taarn ved siden af den nuværende indgangsport til borggaarden. Denne port maa være af nyere dato, indgangen gik ON 1906] Haakonshallens gjenreisning 1518—1520. En i de dage formentlig tvers igjennem det lille porttaarn. Det mye taarn, ogsaa kaldet Jørgens taarn, var 5 stokverk høit og uden gjennemgang; det laa midt paa muren mod øst mellem stensalen og det lille porttaarn. Nogen port eller gjennemgang mod øst fandtes ikke. Det (lille taarn maa uden tvil have ligget mod sjøen ret vest for stensalens nordre hjørne, hvor sjømuren og landmuren stødte sammen. Sjøporten har uden tvil ligget mellem dette taarn og den nærmeste bygning eller fruerstuen og sandsynlievis lige ved denne. Hvor den ,nye port" maa søges, er yderst tvilsomt. Det synes, 1 henhold til beretninger fra de efterfølgende aar, som om hovedindgangen til gaarden maa søges i nærheden af det store taarn muligens mellem dette og borgestuen, som stødte op til fruer- stuen. Der nævnes i de efterfølgende aars beretninger en bygning, Springborg, mellem borgestuen og Rosenkrantz taarn. Paa denne sidstnævnte bygning findes endnu aabninger, kragstene og vand- næsestene, som beviser, at her oprindelig har staaet en bygning lige ind til taarnet. Der har ogsaa været en svalgangforbindelse fra taarnet til fruerstuen. . Murerne arbeider paa ovennævnte taarne og samtidig ogsaa paa de hosliggende mure. Det synes, som om der ved portstuen har staaet ialfald rester af en gammel mur, muligens den, der endnu gaar mod det store taarn, men forøvrigt er vistnok murene i alt væsentlig nye. Portene udstyres med døre, sjøporten endog af egetræ med svært jernbeslag, og murene troves, det er belægges med sutag, næver og torv. "Taarnene troves paa samme maade og der opsættes endog jernspir med veirhaner paa dem. I efterføl- gende aar opsættes en dækket vegtergang af træ over murene; denne maa have gaaet fra det store taarn til stensalen og over muren langs sjøen. Der gjøres ogsaa regnskab for reparationer af vindebroen ved porthuset; hvor denne maa søges, er mig ubekjendt. En vindebro betinger jo en løbegrav eller overgang over vand, muligens kan der have været en saadan langs strandsiden foran den mulige port ved Rosenkrantztaarnet. Samtidig med disse arbeider paa taarnene og murene har der været arbeidet paa ,stensallen*. Omtrent 28de juli faar saaledes Jon Nielsen !/» alb. smør ,Wdj arbedtsløn for vi) dage handt arbedit paa gaarden, then tidt sperridt wor reysth paa sallen*. 8 Jens Z. M. Kielland. 3 [No. 10 De danske -tømmermænd har formodentlig været beskjæftiget med dette arbeide, thi der har samtidig været et stort mandskab med landsens tømmermænd i skoven, og det kan ikke af regnska- berne sees, at de fremmede tømmermænd har været beskjæftiget med noget specielt andet arbeide. Det kan ikke sees, hvorvidt stensallen stod uden tag, eller hvorvidt det gamle var saa daarligt, at det maatte fjernes. Det synes mig mest sandsynlig, at salens tag har brændt ned sammen med de øvrige bygninger, og at der ikke har været anbragt noget nyt, thi ellers havde vel dette til- trængt nogen reparation i aarene før byggearbeidet begyndte. Samtidig med reisningen af taget har der været udført et betydeligt murerarbeide paa gavlene. De heste, som drog sten op til sallen, fortærede saaledes tilsammen 19". tønde korn, desuden maatte de ,kroghe og byszer til de skiffwer, som sade i the blocke, som the wunde sten opp mett til sallen*, repareres og fornyes. Hvis der stod tag paa bygningen, da Jørgen Hansen begyndte sit arbeide, var der liden sandsynlighed for, at der tiltrængtes et saa stort murerarbeide, som der her er tale om, ganske ander- ledes hvis murene stod udækkede. Som bekjendt ødelægges nemlig en kistemuret graastensvæg meget hurtig, naar den staar udækket, vandet trænger da ind i de løsere midtre lag og sprænger dem fra hinanden. Har murene staaet uden tag i længere tid, er det sand- synlig, at gavlene enten var nedfaldne eller, førend paamuringen begyndte, maatte nedbrydes lige indtil foden. Ved vore middelalderlige kirkebygninger gik tagfladen altid udover gavlvæggen, ikke som nu paa Haakonshallen imod samme. . Efter min formening er der størst sandsynlighed for, at taget op- rindelig har skudt over murgavlen paa vor stensal som paa de andre stenbygninger fra denne tid. Jørgen Hansen maa imidlertid have bygget gavlene op paa den anden maade med murverket foran og over tagfladen, thi ellers vilde han vel neppe have kunnet an- vende de murankere, som han ifølge regnskaberne har ladet for- færdige til salens gavle. Naar taget skyder over murfladen, er der ingen grund for at anvende ankere, ja ingen rationel maade at anbringe dem paa, ganske anderledes, naar tagfladen støder mod murvæggene, da er en ankerforbindelse naturlig og nødvendig. Til salen forarbeides ogsaa et helt parti jern til fløistænger paa gavlene, desuden 3 pund kjedelbrom til knappe og fløie. For 5, rinske gylden og 3 skilling indkjøbes desuden 600 blad 1906] Haakonshallens gjenreisning 1518—1520. 9 guld, hvormed disse fløie og kugler forgyldes. 4 stave jern for- arbeides til kroge og til underslo paa salsdøren. Alle de andre tage paa kongsgaarden troves, det er tækkes med torv, salens tag derimod blev belagt med hjemførte tagsten. Kongen sender flere tusen til salen, og der indkjøbes endnu mere. Der smedes ogsaa paa gaarden store mængder lægtesøm og kjøbes lægter til salens tag. Dette blir tækket med sten inden vinteren begynder, thi straks over nytaar maa der gjentagende gange arbeids- folk op paa salens tag for at bøde de huller, som den sidste storm blæste paa taget. I det efterfølgende aar lægges der rafter, det er tynde lægter, over tagstenene for at holde dem fast under stormene. Salen maa have indtaget en særstilling blandt kongsgaardens byg- ninger, været den fornemste, da den alene tækkes med sten. Jørgen Hansen har først sat beboelsesrummene paa kongs- gaarden i god stand, dernæst gjenreist ringmurene med sine taarne og er saa gaaet igang med istandsættelsen af ,,stensallen*, og dette arbeide er gjort baade grundigt og bekosteligt. Han har ikke nøiet sig med at sætte et almindeligt tag paa hallen og tækket det med torv som de øvrige bygninger, han har derimod muret paa gavlene og sandsynligvis efter den tids smag udstyret dem med staselige aftrapninger, og endog udsmykket dem med jernspir med kugler og fløie, som tilmed forgyldtes. Det synes mig efter dette klart, at stensallen har været betragtet som den staseligste bygning, og at den var bestemt i fremtiden at være et af hovedrummene i kongsgaarden, ikke alene en magazinbygning eller lignende. Antikvar NicoLaysEN anfører (Norske samlinger I, 617, 4), at salen ,endnu i 1535 var Lagthings- og Raadhus*, men der fore- ligger ogsaa beretninger om, at den paa Vincent Lunges tid blev benyttet som kornmagazin. Dette synes at være modstridende, men behøver ikke at være det, thi meget taler for, at salen ikke har havt aabent tagrøst efter Jørgen Hansens restauration, men fladt loft i høide med de ydre langvægge. Loftsrummet kunde da be- nyttes som kornloft og selve salen som raadhus. Ved en besigtigelse 1 1622 og 291) anføres, at Langhusets — det er stensalens — tag var brøstfældig, idet bjelker, spærrer og legter var meget forraadnede. Disse bjelker, som her anføres, kan neppe være hanebjelker eller bjelker paa salens stengulv, disse vilde ikke have kunnet raadne saaledes, at der ,var fare ved at 1) Norske samlinger. Første bind, 618—2. 10 Jens Z. M. Kielland. [No. 10 gaa frem under dem*. Dette udtryk lader sig imidlertid let for- klare, hvis der har ligget loftsbjelker tvers over salen. Den første tegning af stensalen findes paa et byprospekt fra 1590 paa Bergens Museum.') Tegningen, der er udført et par menneskealdere efter Jørgen Hansens restauration, gjengiver anta- gelig det udseende, som bygningen den gang fik, vi hører i det mindste intet om nye ombygninger eller reparationer før en menne- skealder senere (omkr. 1622—29). Betragter man denne tegning, som rigtignok er liden og skjødesløs udført og derfor ikke kan tages nøie, er der flere ting, der taler for den ovenfor fremsatte antagelse, at der har ligget fladt loft over salen. Paa langsiden mod vest sidder saaledes en vindeark i høide med gesimsen. Denne har intet at gjøre med salens arkitektur tvertimod. Den kan kun være opsat af rent praktiske grunde for at heise f. eks. korn op med. Saafremt der ikke var loft over salen, vilde der ikke have været noget gulv, hvorpaa det, som heisedes op, kunde henlægges, og følgelig vilde vindearken været uden værdi. Qgsaa vinduerne i søndre gavl støtter denne antagelse. Oprin- delig har salen formodentlig havt et stort 3delt gotisk vindu i dette bryst saaledes som nu. Saafremt gavlen laa i grus, da Jørgen Hansen paabegyndte sit arbeide, kan der ikke have været meget tilovers af dette vindu. Ved ombygningen er antagelig de tre smaa firkantede vinduer under loftsbjelkelaget blevet sat ind og det, som sees over samme, og dette er formentlig gjort netop af hensyn til dette loft, thi et tredelt gavlvindu vilde have siddet midt foran dette loftsgulv. Der er altsaa fuld overensstemmelse mellem beretningen af 1622—29 og tegningen af 1590, og begge dele indicerer et loft. I henhold til ovenstaaende gir denne teg- ping os et billede som kan passe til de gavle, som Jørgen lod opsætte. Trappegavlene med sine bekroninger passer godt til, hvad der ovenfor er anført om murankere og gavlblomster, og den af- trappede form stemmer som anført desuden med de senere gotiske former. Hr. antikvar NrcoLaysEn betragter denne illustration af 1590 som et korrekt billede af hallen, saaledes som den byggedes af kong Haakon, men herimod taler gavlenes aftrappede form, de mange vinduer i søndre gavl og ikke at forglemme vindearken paa salens vestre langside. Den ovenbeskrevne restauration af 1) Se tegningen paa første side. 1906] Haakonshallens gjenreisning 1518—1520. 11 »Stensalen* vil hr. Niconaysen, at Jørgen Hansen skal have udført paa den senere saakaldte fruerstue, en antagelse, som vel neppe kan opretholdes. Det synes mig langt rimeligere, at Haakons- hallen i disse aaringer har beholdt sit samle navn ,stensallen*. Af ovenstaaende vil formentlig fremgaa, at regnskaberne over det af Jørgen Hansen fuldførte arbeide sammenholdt med illustra- tionen af 1590 bestyrker denne antagelse, og dermed skulde sten- salen, langhuset og Haakonshallen være navn paa en og samme bygning og salen være gjenreist i 1518—1520. Bergens Museums Aarbog 1906. No. 11. Le développement du genre Seleroerangon mars) par Alf Wollebæk. Avec deux planches. INE å He Hr Ken ae VB Seleroerangon feroær Ga. Q. Sars a été découverte durant l'expédition Nord-Atlantique norvégienne («Norske Nord- havsexpedition») en 1876—78. Elle åa été déerite d'une maniére approfondie et figurée sous la dénomination Sclerocrangon salebrosus (G. O. Sars: Crustacea I page 15—26). Pendant l'expédition nor- végienne cette forme a été capturée en plusieurs endroits (endehors de la eöte de Norvége, au sud et å l'ouest du Spitzberg et prés de Jan Mayen). Les formes larvaires de cette espéce n'ont pas été recueillies, mais par contre des femelles portant des oeufs. La grandeur con- sidérable des oeufs conduisit Sars å supposer que le développement des Jeunes était lié å une métamorphose fort raccourcie. Cependant chez aucun des exemplaires recueillis le développement des oeufs n'etait assez avancé pour pourvoir trancher cette question. — Les exemplaires les plus jeunes recueillis de cette espéce avaient une longueur de 16 å 18 mm. et ne se distingaient dans leur structure des individus adultes que par la forme du corps plus gréle, par un rostre relativement plus grand et par les pointes plus aigues de Varmature générale du corps. Dans un travail ultérieur sur les métamorphoses des Décapodes, (*) Sars a déerit des larves de Sclerocrangon boreas Phipps. prises hors des oeufs. Les plus petits exemplaires de Sel. boreas que SARS å eu å så disposition avaient une longueur de 11 mm. Méme ces individus de 11 mm. avaient cependant tous les caractéres, de Vanimal adulte. Sans aueune réminiscence d'une vie larvaire an- térieure. Une comparaison entre l'embryon et les plus petits exem- plaires améne Sars å supposer que les Jeunes de Scleroerangon ou bien ne traversent qu' une métamorphose trés raceourcie ou bien (*) « Bidrag til Kundskaben om Decapodernes Forvandlinger », ITT. Fam. Cran- gonidae (« Archiv f. Mathm. og Naturv. ». Kristiania, 1890.) 4 Alf Wollebæk. | [No. 11 ne subissent absolument aucune métamorphose. Sars trouve cette derniére supposition la plus vraisemblable elle est confirmée par le fait que jamais aucun stade larvaire libre n'a été trouvé chez Selero- Crangon. Déjå 4 ans auparavant CARL komet. (*) eite dans les « Crustacés, Pyenogonides et drachnides de Jan Mayen » une trouvaille de petites larves de Sclerocrangon salebrosus QwEn (= ferox G. 0. Sars). Elles étaient attachées sous le corps maternel. Korrszr donne une bréve description et un dessin d'une semblable larve. Elles avaient une: longueur de 11—12 mm. Pendant les explorations du bateau « Michael Sars» dans I” At- lantique du Nord en 1900 ont été recueillis un certain nombre 'individus origéres de Sclerocrangon ferox. Tls ont été capturés par 350 brasses le 28 Juillet 1900 par 64" 46" Lat. Nord 10* 14* Long. Est. Le développement des ocufs était fort avaneé particulierement chez un individu. Au milieu de ces oeufs qui montraient fort visiblement les embryons å travers leurs enveloppes, se trouvaient aussi quelques larves sorties des membranes embryonaires et qui cependant se maintenaient sous le corps maternel. Les Jeunes vivent comme KoznrperL la déjå démontré pendant un certain temps apreés 1'éelosion fixés å ladulte, et non libres comme chez beaucoup d'autres Carides appartenant å la meme famille que Scleroeramgon. Le vitellus n'était pas encore complétement absorbé chez ces larves trouvées sous la mere. Les larves décrites par KorrLBEL dans le travail cité se trouvaient å un stade plus avancé du développement que celles recueillies å bord du « Michael Sars ». Comme KOorLBEL n'a donné qu'une notice fort courte des stades qu'il å observé et n'a visé principalement. que la sculpture du corps, je veux déerire ci-dessous et figurer le stade larvaire qu'offre mon matériel. La longueur totale de la larve représentée par la figure 1 est de 11 mm. Elle est par conséquent de la méme taille que celle figurée sous le nom de Scleroeramgomn boreas par Sars dans son travail sur la métamorphose des Crustacés. Elle se distingue cepen- dant de celle-ci qui avait complétement l'apparence de l'adulte, non seulement pour ce qui est de la structure des membres, mais aussi pour l'armature du cephalothorax. Chez les larves de Sc. ferox (*) « Die Osterreichische Polarstation Jan Mayen », Beobachtungs-Ergebnisse, ITIL. Band. 1906] Le développement du genre Sclerocrangon G. 0. Sars. 5 de la méme taille, le vitellus n'est pas encore absorbé et Iarmature cephalothoracique fait complétement défaut. Le bord antérieur du cephalothorax, sous lequel l'ébauche du rostre peut s'appercevolr, est arquée, il s'étend en avant le couvre les pedoncules occellaires et les yeux (fig. 2). Les segments abdominaux sont lisses et non encore armés de pointes å leur bord inférieur, de méme que toute trace des sculptures irréguliérement si nueuses si caractéristiques de cette espéces et la eréte médiane prononcée fort totalement dé- faut. Les 5 premiers segments abdominaux sont nettement limités. Le dernier segment par contre est moins défini du telson. La premiére paire d'antennes (fig. 3) est relativement épaisse. Les deux articles inférieurs paraissent fort nets, le 3* est faiblement indiqué. Les antennes sont simples et ne portent encore aucun fouet. Contrairement å ce que SArRs å trouvé chez l'embryon de Sel. doreas, la seconde paire d'antennes est notablement plus longue que la 1%* paire (circa 3 :2) chez la larve de 11 mm. de Selerocrangon ferox. La partie basale le fouet fig. 4 et son écaille sont bien dé- veloppés et dans leur forme presque identiques aux parties corres pendantes de Vadulte. La division en articles du fouet å commencé å se marquer par des incisions nettes. Les divers articles ne sont d'ailleurs pas séparés. Par contre le fouet est bien distinet de Varticle basal. Ni la partie basale, ni le fouet ne portent encore de soles. L'ébauche des soies marginales de l'écaille est par contre nette. La figure 5 et 6 représentent les maxilles de la 1%* et de la 24* paire; les figures 7, 8 et 9, les pattes machoires de la 1**, 2* et 3* paire. Comme les dessins le montrent, toutes ces parties sont fort semblables aux organes de l'adulte. Ou chez l'animal développé se trouvent des dents aigués, des dents correspondantes se reconnaissent aussi chez la larve. La 1** paire de maxilles offre une branche interne moyenne armée de 5 dents aigués et la seconde paire de maxilles porte å lextrémité de sa branche interne 3 pointes plus ou moins grandes. Les exognathes de la 29 paire de maxilles offrent des soles marginales complétément développées, au reste les soies des maxilles et pattes-maxillaires sont cependant encore peu sail- lantes. La soie simple que porte le mésognathe de la 1%* paire maxillaire est nettement développée, sinon toutes les soies manquent aussi bien sur le misognathe que sur l'endognathe. Les endognathes de la 29% paire maxillaire sont å leur extremité pourvus d'une expan- 6 Alf Wollebæk. [No. 11 sion en forme de cöne ou l'ébauche des poils terminaux se trouve. Une ébauche semblable se trouve dans la pointe tournée vers le bas de flagelle de la méme paire de maxilles ainsi qu'å la pointe de la branche intende et moyenne de la 1** et de la 29 paire de pattes-machoires. La division en articles ne se marque pas å la pointe des branches moyennes des pattes-machoires. Des 6 articles de la branche interne de la 29 patte machoire de l'adulte, on ne remarque chez la larve qu'il nous åa été donné d'étudier que l'articulation du 5%* et 66, ainsi que du 2* et 3* articles. De faibles ineisions se montrent cependant et indiquent ou les autres segment se formeront. La 3% patte maxillaire est notablement plus longue que les 2 autres. L'article distal åa le long des bords une rangie nette de petites pointes. Les soles ne sont encore indiquées que par leur ébauche. Le rapport de egrandeur entre les parties citées de la larve est approximativement le méme que chez l'animal développé. Particuliérement caractéristiques pour les Jeunes attachés å la mére, est la structure des pattes thoraciques et parmi celles-ci spécialement de la 4* et de la 5* paire (fig. 13 et 14). Elles sont fort bien développées et pourvues de puissants crochets recourbés dont la grandeur et la forme portent nettement le caractére de la vie « parasitaire » que ces petites larves meénent aprés qu'elles sont sorties de l'oeuf. Chez l'adulte, les crochets sont relativement beau- coup plus courts, plus petits et faiblement recourbés. Ces pattes forment chez l'adulte de véritables pattes locomotrices. La 3* paire de pattes thoraciques (fig. 12) å un aspeet plus con- forme å celui qu'il offre chez l'adulte. Sa forme est gréle; son ero- chet terminal, droit. Å un fort grossissement ce erochet montre cependant aussi qu'il sert å la larve connue appareil de fixatior. L'extrémité de la griffe est pourvue de nombreuses soies, dont cer- taines sont en forme de erochets (fig. 16). La pince de la 1%* paire de pattes thoraciques (fig. 10) n'a pas encore atteint sa forme définitive. Le doigt terminal ne peut pas encore se replier et la pince est un appareil encore fort imparfait. Le doigt terminal de la pince de la seconde paire de pattes am- bulationes (fig. 11 et fig. 15) est å son extrémité pourvue de soles courtes mais fortes. Il est possible que chez la larve, elles servent en partie comme appareil de fixation concuremenent avec les 83%, 1906] Le développement du genre Sclerocrangon G. 0. Sars. 7; 4. et 5* paires de pattes. La garniture de sois des pattes thora- eiques est du reste assez maigre chez les jeunes larves (voie figures). Les pleopodes (fig. 17) offrent une branche externe un peu plus longues que le troncebasilaire. Chez V'animal complétement développé la branehe interne est environ moitié aussi longue que l'externe; ehez la larve, elle est encore notablement plus petite. A la marge de l'exopodite commencent å apparaitre les soies. Å la pointe de l'endopodite se volt une simple soie. — Les pleopodes sont chez la larve comme chez l'animal adulte assez semblables en grandeur et en forme. Les appendices caudaux externes ne sont pas formées chez la larve; mais le telson forme ensemble une plaque ovale, un peu ereusée sur la face inférieure en forme de euillier. Elle se prolonge en partie dans le dernier segment abdominal. L'extrémité et pourvue de 8 å 10 petites pointes (fig. 18). La différence la plus frappante entre le stade déerit plus haut et le stade de Korr»gr est dans l'armature du cephalothorax et de "abdomen. La différence de longueur est insignifiante (KoEkLBEL donne å så larve une longueur totale de 11—12 mm.). Le rostre est maintenant développé, mais il est courbé vers le bas entre les yeux. Le cephalotorax est armé de 3 pointes sur la ligne médiane. Les cotés avec les pointes hépatiques sont apparus. De méme se montrent nettement les saillies aigues extraorbitales, branchiostegales. et pterygostomiales sur le bord antérieur du céphalothorax. Les 3*%, 4% et 5% segments abdominaux ont une eréte médiane basse et des pointes aux cötés inférieurs. Comme différences en essentielles, il faut encore noter que la premiére paire d'antennes qui dans le 1 stade déerit étaient encore simples ont maintenant deux filaments qui cependant n'ont pas encore recu le nombre définitif de segments. Le fouet externe aurait en général 5 articles, l'interne 3 ou 4. Entre le stade déerit par KorrL»rer et celui que j'ai étudié, on peut admettre une mue au minimum. Le développement des oeufs chez les indevidus recueillis durant. l'expédition du «Michael Sars» paralt étre identique chez un et méme individu. KorrLBEL dit que sous une et méme femelle outre 2 grands oeufs de 3!/; mm. de diamétre se trouvaient de nombreux Jeunes. Il semble par conséquent que les larves éclosent å peu prés en méme temps et que durant leur séjour sous la mére, elles traversent au moins une mue. 8 Alf Wollebæk. | [No. 11 Chez les deux genres d'Anomoures, Lithodes et Galathodes SARS a démontré l'existence d'une métamorphose fort raccoureie et chez ces deux formes les oeufs se distinguent, comme chez le genre Selero- cramngon par leurs dimensions considérables. Les senres de Carides Cryptocheles et Bythocaris se distinguent également par leurs oeufs particuliérement grandes et pour ces genres SArs å démontré l'ab- sence absolue de stades post embryonnaires : les Jeunes sortent de l'oeuf avec tous leurs membres développés et en tout semblables d'aspect å l'adulte. La métamorphose raccourcie de Lithodes et Galathodes est cepen- dant essentiellement différente de celle de Scleroerangon. Chez les deux genres de Anomoures, les larves nagent librement dans l'eau et ont dans les premiers stades post-embryonnaires les exopodites de la 1** paire de pattes machoires spécialement transformés dans ce but les appendices se métamorphosent dans la suite. Les larves de Seleroerangon (ferox) ménent une vie fisée dans les premiers stades post-larvaires et ont dans ce but certaines membres partieuliére- ment adaptés. Les 4* et 59% paires de pattes thoraciques sont spé- cialement modifiées comme pattes d'attache. Elle se transforment dans la suite dans les pattes ambulations définitives. Le développement de Scleroerangon offre de nombreux points de ressemblance avec celui d'Astacus fluviatilis, Ronp. Chez cette forme les Jeunes sortent de l'0euf un peu moins développés que chez Sclero- erangon. Ils sont dépourvus de la 1** paire de pléopodon. Chez ces deux formes, ils se maintiennent acerochés sous la mere, toutes deux offrent des membres spécialement transformés dans ce but. Au mo- ment, ou le Jeune abandonne l'adulte, il a atteint le facies définitif. La ressemblancee physiologique entre Sclerocrangon ferox et Astacus fluviatilis dans leur développement est d'autant pus interessante si lon considére la distance relativement considérable qui les sépare dans le systeme, leur extension géographique différente et enfin que lune forme est marine, l'autre d'eau douce. ek I & O Oo 10. LE. 12. 13. 14. 15. 16. Eg. 18. Habitus d'une larve de Sclerocrangon ferox (11 mm. de long). Partie antérieure du cephalothorax avec les yeux. Explication des planches. Antenne de la 166 paire. Antenne de la 246 paire. Maxille de la 166 paire. Maxille de la 246 paire. maxillaire de la 166 paire. maxillaire de la 946 paire. maxillaire de la 36 paire. Patte Patte Patte Patte Patte Patte Patte Patte Griffe de la 246 patte thoracique. Extrémité de la 36 patte thoracique. thoracique thoracique thoracique thoracique thoracique de de de de de 19 paire. 26 paire. 38 paire. 46 paire. De paire. Pleopode de la 166 paire. Plaque caudale. ” 184 HUA Sela VE p å Bergens Museums Aarbog 1906.Nr 11. % å Aarbog 1906.Nr. 11. USeumSs kr de Å p i * y J$ p EE ker FÆy p båt Å På. møt Ka v så GÅ Ar oa AT sa dE TD Sr AD Ar Bergens Museums Aarbog 1906. No. 12. Recherches sur la Moisissure de Bacalao et quelques autres Miero- organismes halophiles. Kr. Høye. Avec 14 figures dans le texte. OY VER PP. mes travaux précédents sur ce sujet (*) j'ai cherché å mettre en évidence le rapport entre le bacalao (morue séchée) et sa moisissure Torula epizoa, å trouver la maniére de propagation, les conditions de son développement, et surtout å préciser une méthode facile et å la portée de tout le monde qui put protéger le bacalao contre les ravages de la moisissure. Ces recherches ont abouti å la conclusion suivante: «Les germes de Torula epizoa ou moisissure de bacalao, dite Klipfiskesoppen, ne se trouvant dans l'air libre qu'en des quantités minimes il suffit d'exterminer les germes qui, par contre, se trouvent énormement répandus dans les magasins de bacalao et de sel. «Il faut surtout veiller å ce que le sel employé soit pur, étant donné que les germes peuvent se tenir jusqu'å 12 mois dans le sel sans perdre leur pouvoir germinatif. Ils attendent iei la dissémina- tion sur la morue fraiche par l'intermédiaire du sel pour commencer leur développement. « L'extermination des germes dans les magasins de bacalao s'ob- tient facilement en brålant une quantité de 30 gr. de soufre ordi- naire par métre cube dans les magasins hermétiquement clos, en les laissant fermés pendant 24 heures. Si les magasins sont plus ou moins ouverts et quils laissent ainsi échapper la fumée des- infectante, il faut apres lavage ordinaire employer un mélange d'eau et 2 % d'aldéhyde formique å 40 %/0. Les parquets, les parois et les plafonds du magasin sont imbibés de ce mélange, apreés quoi on les laisse sécher. «Si Von å soin pendant la confection du bacalao d'éviter l'in- fection provenant des localités et des ustensiles impurs on arrivera (*) Bergens Museums Aarbog No. 7 1901, No. 9 1904. DD «I 4 Kr. Høye. [No. 12 ha facilement et sans dépenses å protéger le bacalao d'une maniére efficace contre les dévåts de la moisissure. » Pendant les années 1908 et 1904 j'ai fait exéceuter en grand des expériences afin de vérifier I'exactitude de ces conelusions. Au nombre de trois, ces expériences ont prouvé d'une maniére coneluante Vefficacité des mesures prescerites. Tandis que la quantité moyenne en germes des lots de bacalao non surveillés est de 18.000 par piece . de poisson, la quantité moyenne des trois lots dont on avait eu le soin de désinfecter la cale du bateau avant le chargement du sel å employer, n'était seulement que de 180 par piece. En considération de ces données le plan de travail pour l'année 1905 avait pour base principale d'engager un aussi grand nombre de commercants que possible, å prendre les mesures nécessalres pour voir l'etfet de la désinfection en grand. Malheureusement la réalisation de ce projet a échoué, princi- palement å cause de la résistance passive des praticiens contre la désinfection. Un grand nombre de commercants et d'armateurs soute- naient et soutiennent encore que l'apparition de la moisissure sur le bacalao est due å d'autres causes, spécialement å la dessication trop håtive et incompléte du poisson et que la désinfection ou non-dé- sinfection des locaux n'y entre pour rien. Malgré toutes les preuves données, les analyses de sel prises aux différentes étapes, l'état des magasins avant et apreés la désinfection, l'état des envois de bacalao livrés å la consommation, malgré toutes ces preuves démontrant la justesse des théories énoncées, les conseils ne furent suivis qu'en des cas isolés. Devant cette résistance il m'a fallu renoncer å l'éclaircissement qui certainement aurait été donné par l'exéeution de 50 å 100 expéditions ou on aurait pris toutes les précautions recommandées pour éviter l'infection de la morue. Mettant done préalablement de cöté cette partie du programme je me livrai å la recherche des germes vagabonds de Torula epizoa et des autres especes ineonnues qui pourraient nuire au bacalao dans les deux plus grandes villes d'exportation de bacalao, savolr: Kristiansund et Bergen. L'exéceution de ces recherches était la conséquence nécessaire des analyses du sel pris å bord des vaisseaux en rade norvégienne et qui aceusaient une quantité tres variable de germes. Il fallait avant tout et d'une maniere déeisive établir la provenance et la quantité de ces germes vagabonds. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 5 Analyses mycologiques de l'air dans les rades de Bergen et de Kristiansund. Ces analyses ont été exéeutées comme de simples danalyses d'exposition. Sur une place convenable, en plein air on exposait pendant le jour une boite de Petri contenant le substrat nutritif. Apres l'exposition la boite était placée å l'étuve par une tempéra- ture de 25" C. Aprés un laps de temps variant entre 14 et 20 jours jusqu'å un mois, selon la force germinative des spores, celles- ci pous- salent et faisaient voir leurs taches brunes, pulvérulentes. Afin d'éviter le développement des moisissures et des bactéries ordinaires, j'ai donné au substratum une salinité de 17 %, car ces germes se trouvant en quantités qui surpassent de beaucoup celles de Torula epizom et des autres moisissures de sel, se développeraient par conséquent, beaucoup plus vite en les étouffant. Cette sali- nité constitue le minimum du bacalao; on n'avait done qu'å regar- der aux espéces qui étaient å méme de pousser sur ce substratum. Par cette méthode il se produisait done dans les boites une sélec- tion des organismes dont la présence dans l'air pourrait entrainer des dangers pour le bacalao. Plusieurs essals ont montré que cette salinité est la plus favorable; si elle est élevée jusqu'å 20 %, par exemple, on s'expose å l'inconvénient d'une eristallisation souvent trop båtive du sel quand le temps est sec, ce qui empéche naturelle- ment le développement des germes, et si elle baisse au-dessous de cette limite le substratum devient trop facilement la proie des autres moisissures avant que Torula epizoa ait eu le temps d'aceomplir sa végétation. , Le substratum nutritif était composé de 100 parties d'eau, 70 parties de farine de froment et 35 parties de chlorure de sodium, dont 65 ou 70 grammes furent mis dans chaque boite å I'état naturel, et ensuite cuits pendant 30 minutes. Cette composition fournit å Torula epizoa une nourriture excellente, tandis que les bactéries et les moisissures ordinaires de sel parvenant isolément et en petit nombre n'y poussent qu'å grand'peine. Seulement, par un temps de pluie, lorsque le substrat s'humectait au point de faire tomber la teneur en sel, il arrivait que Pemeillium et Aspergillus, ces omnivores dans le genre des moisissures, et qui sont doués d'une grande résistance contre les forces osmotiques des solutions concen- 6 Kr. Høye. [No. 12 trées, envahissaient toute la superficie de la plaque nutritive. Parmi les 170 analyses exéeutées å Bergen je n'en ai observé que six ou les analyses ont été partiellement détruites par l'envahissement des dites moisissures. Les germes de Pemeillium, ainsi que ceux de U Aspergillus, poussent sur un substratum de 17 %, mais la erois- sanee procede avec une lenteur extréme : ils demandent souvent de un mois et demi å deux mois pour accomplir leur développement. En parlant de la påte de froment je me permets de profiter de l'oceasion pour dire quelques mots sur l'emploi de ce sub- stratum. Dans des investigations de cette nature il faudrait avoir un substratum spécial aussi bien en conséquence de la croissance ex- tremement lente des bactéries et des moisissures de sel qu'en con- sidération de la maniére dont furent exécutées les analyses d'air. Les substrata ordinaires, comme l'agar-agar, la gélatine, ne pour- raient pas étre employés avec suceés; en premier lieu ils auraient perdu une grande quautité de l'eau nécessaire au développement des moisissures par l'évaporation pendant les 10 ou 12 heures d'ex- position, en second lieu ils se rétréeiraient jJusqu'å siceité com- plete pendant le séjour prolongé å l'étuve dans une boite ordinaire de Petri; et en troisiéme lieu Torula epizoa n'y vegéte que pénible- ment. Dans la påte de froment on å un substratum qui répond å tous les besoins et réunit en sol toutes les qualités exigées. Il constitue une nourriture excellente pour tous les organismes halo- philes, on peut y ajouter des quantités illimitées de Na CI, il est d'une confection extrémement facile et il possede la qualité indis- pensable de conserver pendant trés longtemps son humidité, ce qui permet de garder les eultures en vigueur plus d'un an et d'étre sur dans ses conclusions. Il faut se rappeler que la eroissance de Torula epizoa dure souvent plus d'un mois avant qu'il ne devienne visible å Iæil nu. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. Tableau I. Analyses mycologiques de l'air dans la rade de Bergen. 1. WW ID ND DD ID MND HN DR DD QD SIS GN Kolo dr od ØRNES SG OT ad Date Février Temps Bourrasque de neige . Calmeeelée :....-..- Bourrasque de neige . OndeesE LIT EN Giel elair, vent ..:..:: Galme, pgelée 53. per Pie: vent s5.::5.:: Brouillard, calme .... Pimesvent.. ++. 5000 Gelée, calme ........ Gelre 20) serer er 000 varer rv ev sd plimer 2.29: — — ciel couvert.. PluieJ vent.19-.uss00. Øndéess NAS LIS 1 ER SE EE Ondees sør Lid AR Øndéees NTG Grpbouléest NA — Se Øier elair VE. 2.000 (*) Envahi par le Penicillium. Temps d”exposition heures 191/, 11 11 121/9 121, 11 11 Quantité de germes de Torula epizo |—— QD HDD ODODNDNORHODONDDKSKE — — -— oNee == |— DH HODE DDA 103 2. å |5£95 SE logge Song 19225 > mv Aes EN PSN LE late 0 DT 50 0 0 150 50 0 3—400 0 14 0 70 0 0 ) 50 0 70 0 40 0 25 0 150 0 60 0 30 0 40 0 20 0 25 20 100 20 2300 65 25 0 15 0 6 6 20 16 44 40 21 40 70 35 200 85 40 15 120 70 30 4 0 0 2 0 1 20 8 Kr. Høye. [No. 12 fa æ ER E + å | SSE SSN E | EG | 2go | gå |PLES Date Temps 5 - E = Es 2 2 på ö SOE Bop MERE je (ar Re Å 5 a 2 5 & & å — am heures Im JAvell Gielldar 1 SØLA 121/9 4 0 p 18. — — PE JE 4 7 2 19. — — NTE 11 1 0 0 20. — — Nr je 2 12 2 28. — PlueSL Se 11 12 29 110 29. — SEE SER 11 1 45 80 30. — SSE SE. 12 2 5 2 1. Mai =D BR AE 14 9 60 10 2. — Er MEN 11 3 20 100 4, — Ciel dar, NO. 121/9 0 7 10 B — — Ne del 0 9 10 6. — —— SN 11 9 12 2 10. — Pue STP 11 5 4 3 II. — INDERE 13 3 80 30 12. — => NE 11 2 40 0 18. — ENGE 1 4 12 0 Un = Gel ear Nu 13 4 3 0 io = Ni sr 11 0 0 ) 18. — — No 13 2 1 0 20. — = Noreen 11 292 0 0 Da EN 121/, 0 0 0 23. — Pluie IN JET 11 23 30 50 24. — Opdées NENNE. el 4 22 0 25. — Plue Sue 121/9 9 20 0 27. — EE 11 6 45 150 29. — oe BELT EN, 11 34 15 0 30. — Cielielar BLE. 191/, 3 0 0 == =G INNE NN 12 1 0 0 3. Juin Nusseur SN 192 6 8 0 Bd — Ondées Nur 13!/9 4 6 0 6: — eter NU 11 3 15 0 7. — — Nr LI 0 30 3) 8. — — NE 121/, 3 20 0 9 —. — Nr 11 9 5 1 10. — — Noel 11 3 3 2 13. — — Nets 12 6 0 0 14. — — Ne ee 11 5 0 0 15. — — Nr ee. 12 4 0 0 (*) Envahi par Aspergillus et le Penicillium. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 9 « Tæ aPeE Så | ED | 2uLå |9GE$ Date Temps E S E åp & E & se | DN Ene To SENESTE E ; vE heures 16. Juin Nuågeux, Nr JAR je 1 0 0 17. — Ger dar EN Ad se åt 14 5 0 0 19. — PO NON rede Sk 13 3 40 0 Nr — NuagennsSk: Lost 11 5 1 0 21. — PuueSamr Je 11 18 100 60 (*) 3 De Giel clara Ni... 13 1 0 0 23. — — No EG 11 8 20 0 24. — — Calme:: 3 11 5 0 0 26. — — NE EN 121/9 2 0 0 27. — Øndées Niuiiigslihiun 11 11 15 0 28. — — Calme...-:: 16 il 0 (+*) 29. — — 2 AE 13 6 6 0 30. — Nnageux Noni 11 ) 10 0 1. Juillet Breen 2:52 11 2 0 0 i = ElnedN.tå sk uttuslit 121/9 5 0 0 EE BUKETT el 7 60 0 Bd. — DP EE ET 11 9 0 0 6. — NA AE er 27 39 30 30 7”. — Ge gn 10 8 100 100 8. — SE AE å 11 2 50 10 10. .— Muaseux Nr. 121/» 3 6 0 ll. — ieletur No 19 10 0 0 192. — — re > 12 5 15 0 15. — Elmer 11 5) 100 70 17. — DOE AN ee 121/, 10 80 0 18. — AA 11 5 10 0 19. — Brounlardi N- +; 2:50 04 101 6 2 0 NE = Nødtasene 191/, 9 4 0 21. — Cie Aa Na EG JE! 1 8 0 22. — — ESA EN: 11 9 10 0 25. — — ee El H 0 0 26. — Ciek eouvere 8.2... 11 2 0 0 27. — Bromilard, Niel. 13 4 0 0 28. — EUe, Nå 7) 11 4 0 0 29. — Ciel'eldir NN... is 10 4 12 0 Aønp Orasek sk sin s5> ' er 20 50 80 2. — Proies «Søre. Ji) TR 15 30 40 (*) En outre 200 bactéries. (**) Envahi par des bactéries. 10 Kr. Høye. EE —— ee 5 S eo å | = så 5 2 É £5 vr | 2 ER Date Temps E SE. = ga = 2 2 NG 283 | ND | HEGE | 585 |E=48 o ard ee 15 pa 203 E Ep saa heures 3. Aott Ondées JO SAA 121/9 8 0 30 4; — Pluie, S(+a5 Toer JV 21 20 0 DE Nuasgeue SN 9 2 0 0 7. — — SE 13 9 0 0 8. — Cedar SPE 11 16 0 v 9 — == S, SE 10 6 0 0 PO ER — NE ER 13 1 0 0 ll 0 — PueN- JE 14 (*) 19. — aS SNE 9 2 35 4 14. — == ME 13 5 150 40 15. — Ondéesr Nr 11 14 15 4 MIE Cedar NM til 5 0 0 17. — — NR 13 11 0 0 18. — Pine SSL ER 110 14 0 0 19: 15 ar il 7 0 0 21., — Nuapenx 8. 4 RE 121/9 39 0 0 29. — PraueJSLk EE 11 20 60 0 23. — Nuagerx BE AEG Jet 5 0 0 24. — Geller HAN DE 13 22 0 0 28. — Nuasenx, Br. 121/9 37 0 2 29. — CeNear EET je 16 0 0 dl == OndéesT NT 13 40 20 30 1 Septem| Pue IN JE: 11 (**) 2 — Onde EEE 11 4 18 30 hd == Plume:4S 96 Ls 11 6 70 100 6. — Brouillard, Calme..... jr 9 0 0 9% — Pime Sr STG 11 11 100 150 ll. — == INE ; 13 7 30 60 12. — Ondées BAGEN 12 12 0 OP) 138. — PImeSuLES Ar ILD 64 30 60 14. -- Ondéest ME EE 121/2 29 0 30 15. — =vå SV 11 8 0 100 16. — Pluie Ny LE il () 18. -— == Be 121/2 10 25 100 1 GE Nuageux IS: JE 12 8 0 10 (*) Envabi par I'Aspergillus et le Penicillium. Gr —= (***) I Sarcinomyces islandicus. (5***) Envahi par IAspergillus, le Penicillium et des bactéries. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 11 3 æ & E ERE ANE kv. | va. |S9E5 Date Temps 5 e) = ge = Eg 2 223 o ES IE E 5 5 KE heures | eSeptem. | Pluie, S:x.s+:-.a0.vedem 11 20 0 (*) 21. — Giel dar, Bl sr 121/, 10 0 10 29 — — NE 11 je 0 30 TL — NE 11 6 0 5 25 ve — 1921/9 17 0 0 7. Octob. == IN pen 11 5 0 0 GE — NuaageuxiN.-. 5 k 12 18 20 0 10 = Sr 11 9 15 0 EE — SA 11 7 10 0 12. — — Siret 13 7 52 100 0 = Giboulées de neige, N. 11 36 10 0 == — N. 11 0 38 50 16. — Giel lar Nu 35.5 12 20 15 0 ST = = NE 10 28 0 0 18. — = ee 11 31 0 0 Un = IDR TE 13 33 3 0 20. — == NT 11 28 0 5 21. — — 10 11 12 0 0 22. — — DE 12 1 0 12 23. — —= Calme..... 13 18 V) 50 7 NE — — 11 14 0 4 26. -- Pie, 193 Pi ninger vagt 13 75 0 50 27. — == JAER 11 15 0 40 28. — ANE 11 77 0 0 — Nuageux, Calme ..... 11 11 0 50 == Gehan 11 14 0 15 (*) Envahi par l'Aspergillus, le Penicillium et des bactéries. Kr. Høye. (*) En outre 1 Sarcinomyces miger. 12 Tableau II. Analyses mycologiques de l'air dans la rade de Kristiansund. fv Le LE | 22å | 2så (ME 2G | 2p9 | 2gå PELS Date Temps str FR s 783 DE 1 FSR NE = & DE & HE Em E ö heures 22 Février || Nuaseus SOE 10 3 8 6 28. — CouverS PN 10 0 6 3 24. .— Ciel dar, SE 6 0 1 4 dn Couvert Sn 7 1 0 9 27. — -— SES 5l/o 6 0 0 28. — Giel dar SK HS 6!/9 3 0 0 Il. Mars — calmerr Nr 8 9) 1 0 2. — — DN 12 2 Ø 16 3. — Plue S0LH ILA SER LA 0 6 25 4. — == 80 111/, 7 3 20 6. — EE Nå 12 På 5 4 7. — No2ceu BEN 9 6 d1 20 8. — — Been 11 TUG 1 0 9%, — — Bore 8 4 1 4 10. — Ciel clain, NELL 000 12 36 2 0 11. — — NER 3 5 11 0 8 18. — — NE: 9 8 0 1 14. — -- BE SE 4 2 0 1 (*) 16. — — SEA er 3 2 0 1 7 EE Courer Sn Al fo 5 0 2 18. — Nuasers PEN 7 2 0 1 20. — — Cålme 21 5 0 0 0 == Couver STATE 5 1 0 0 92. — Ciel elair, Calme..... 4 4 0 30 23. — —= MENT kN 3 0 0 0 24. — — VO 3 0 0 0 25. — —- KØEN 12 4 0 7 27. — Naågeu SONE 121/9 5 2 10 28. — — SERo rå: Li 7 2 0 20, — Ciel elair, Calme..... 5 6 0 0 dl. — Plue, Ndure) 12 1 2 3 1. Avril Nuageux, Calme ....- 6 0 0 0 3 — Giboulées, NO. ...... el 1 1 13 4 — -— NO: er 3 3 30 DN Bourrasquedeneige, NE. 12 3 9 50 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 13 pr TEN BE |2gå | 30å BE SEE NE Date Temps >) ZEas SE 2225 5 spe Sone |4xmåe = aS | GUYS |8ubö Ei B |G2am heures 6. Avril Bourrasque de neige, E. 11 4 1 5 2 — Giel Clair, Calme..+:. 9 0 0 0 18. — —= VE: 11 0 4 0 14. — Pluie, eg d 13 6 0 29 15. — Giel dlåair,- —— s..0, 12 2 0 0 17. — — SEA 11 5 0 0 2. Mai — SETE: 6 26 0 OG 3. — Pine Calme 4 ..4: 11 6 0 0 4 — SO NGAE 12 1 0 4 fa Ciel elair, O....... å 10 3 0 0 6. — — NS en 7 1 0 0 i == Nuggene, GO. .L...:4: 9 2 0 0 == Pkuie, fame ...:...7. 12 2 0 0 10. — -- == ME 12 2 0 0 11. — — =P 12 1 0 0 2 Ciehelar, SE. ......- 6 0 0 0. 13. — — OAS 8 1 0 0 15. — Ondées, Calme....... 5 0 1 16.. — — de 10 0 3 0 18. — Nuaseux, 10-. 4.5 de 11 1 0 0) 20. — Giboulées, NO. ...... 11 2 0 0 DN — Neige, NO. 1:12.00o 11 2 3 0 23. — — OPEN. 13 1 35 50 24, — Giboulées, Calme 13 4 0 0 25. — — ØL keep 12 5 1 0(*) 27. — Ciel clair, Calme..... 12 1 KV) 0 14. Juin — NE gd 9 0 0 0 15. — — SEG: 6 4 0 0 16. — -— pe sel 6 2 0 v 17. > — Nuageux, Calme ..... JE 7 0 0 19. — Pimer sa Larddruser 13 17 100 0 (** øl == Nuageux, Calme ..... 11 J 0 0 21. — — FEL 12 4 0 0 22. — Pluie, — 13 3 0 0 23. — frekelsrn 15.45 11 3 0 0 24. — — 6 HER 12 1 0 0 25. — — LÅ 12 3 0 0 (*) En outre 1 Sarcimomyces islandicus. 1 =å å 14 Kr. Høye. [No. 12 - GÅ E £ 5 E 9 : Date Temps E E E ge = E RE FE ag 1455 | sf 1188 =æ & AE & ME E ge G£ m heures 26. Juin Gel dar BE NE 10 5 0 0 28. — -- OE 10 23 0 0 2000 Ondées OE. 13 10 3 0 30. '— Ciel clair, Calme..... 10 7 0 0 1 Juillet 11 Brounlard, N0-0002 6 Il 0 0 4... — Piuie OL. 13 7 0 0 Bb — OE AE 12 11 20 0 == ROR Je. 10 1 0 0 8. — FOR tal 40 0 0 MOE Nuageux, Calme ....:. 6 4 0) 0 == PmeiNAf 10 2 0 0 12. — = POLE Ke 11 15 0 0 13. — Courert Nl SL 13 5 0 0 14. — Cedar JO. LGT. 11 19 0 0 os V= Pluie, KOL. RANT 13 8 3 0 17. — = 4Calme- 40 fil 5 0 0 18. — Ode 12 12 9 NED 200 Ciel clair, Calme..... 12 9 0 0 21. — Nuageux, — «vers 10 15 0 0 op — Cie) ear NILLE. 11 21 0 0 24. — Brouillard, Calme. 16g 28 0 Q.å 25. — Nuageux, 2 Hs 11 3 0 0 26. — — OP 10 5 0 0 2 la == ØOndées NOT AH 12 3 0 Jo 28. — — OT, 13 10 0 0 29. — Nuageux Orr 9 7 0 0 31. — Ce dar NAS 11 9 0 0 1. Aott Nuagenx (OLE 10 3 0 0 % == Plue 0 SINN 10 1 0 0 di == Gelcearv0 10 5 0 0 4 — — | 12 11 0 0 Bb. — — Calme 12 22 0 0 Mn Nuageux, —— 10 5 0 Oi 8. — — Nike bunt 12 269 0 0 Å == Ondées, Calme....... 12 10 0 0 OLE Puøe NA. ur å 11 37 0 OG 12, == Nuageux, O.L.» bis Å 11 0 0 0 15. — — Nr je: 26 0 ell 16: :=— — Calme 12 39 0 0 17. — Ciel elair, — 10 42 0 0 Recherches sur la moisissure de bacalao. 1906] Date Temps 18. Aout Nuageux, Calme ..... 19. — PmeY5SOKkS suser 2 Nuageux, Calme ..... — — == 93. — GielFelarn Nil. 2 — åren unge 25. — = Calme i — = == 28. — = == 25 00 = = = 2 = NuzseuxaOr. 30000 oe Emne NO ed: 6. Septem. | Nuageux, Calme ..... 71 Pluie, => BK 3 == — EA 9 — Ondées, NT H. — PimeOL 2. SJNS 25 EE Ger eanrE. 445.043 13. — Eime (Ømi rss BE — == SP 70 mr EN OE EE DD 2 = Nuageux, Calme ..... 19. — Crelelair Fra 57 == Pre: NOLL. 15308 NE Nuageux, Calme ..... 22. — Greprelamr — Va) EE = EEG 1 EE — == STE 26. — -— == 7. — — Poe oa 28. — Elmer Ørn LE 29. — EN Ords NE er 30. — = OE EE 2. Octobre NE 3. — Ciel clair, Calme..... 4 — Pluie, =""2 et dB. — — — OE Temps d”exposition Quantité de germes de Torula epizoa Quantité de germes de Torula minuta Quantité de ger- mes d”Aspergillus Penicillium et 15 Hormodendrum eo 8e ee eeeseeeseeeeseeese eee eeeseessess:e eee ao 8 eee eeeeees —-— —- 502866 esS S oe eee e sees e esse 150 SHE re NERE, X hå (*) En outre 1 Sarcinomyces islandicus. Kr. Høye. [No. 12 due æ JER | E 1808 | s2l | bg | gro | 258 2853 Date Temps g 2 == = E 2 z = 3 SP SPE | A0P |KogEk ge) S S & EG å SÅ E | heures | 6. Octobre | Nuageux, Calme ..... 10 27 0 0 7. — — == SE 11 300 0 0 9%, — Pue0L EE 10 1000 0 0 10. — EE JOLLE 16 350 0 0 11. — SIO EER 101/, 280 0 0 å 1= Gihoulées OL8.F0002 11 300 0 0 16. — — OLE 10 600 4 0-(*) ME NegeI NO. 10 520 5 20 18. — == JNOL FE FL 11 53 6 0 19. — 2DSNON EE 10 78 10 20 20. — ED JNOR Sad: 12 190 2 0 21. — NOEL 10 100 0 0 (**) 23. — Ciel clair, Calme..... 10 110 0 0 24, — -- Dee 10 65 0 0 25. — — Se AE Ji 107 0 0 26. — PIue SEL NST 16 220 0 0 27. — —= ROE nt li 215 0 0 28. — Celcar SE 11 300 0 0 30. — — Calme ll 800 0 0 31. — — = T 10 600 0 0 1. Novem. — Så LAE 10 90 0 0 2. — — Sk Te 10 220 10 0 3. — — I AR KLA 10 81 0 0 4. — — SÅ DE 5 146 0 0 == =- So JE 10 172 0 0 7. — | — Calme..... 6 160 0 04. 8. — Pluie 0 JE 10 700 20 0 9, — Ciel clair, Calme..... 10 81 8 1 (*) En outre 2 Sarcinomyces islandicus. (>) Hm pt Ji ks ms 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 17 La liste des organismes pris dans les boites pouvant croitre sur un milieu contenant 17 "/p9 de Na Cl n'est pas longue. Elle est composée en premier lieu de Torula epizod, la moisissure de bacalao proprement dite, Torula minuta, deux spécimens apparte- nant au genre des Sarcinomyces, un Hormodendrum, une dite « levure de sel » selon la dénomination de WrHMEr bien qu'elle ne possede aueun pouvoir fermentatif, puis quelques bactéries et les omnipré- sents Pemicillium glaueum et Hwrotium Aspergillus glaucus. Con- jointement avec quelques autres organismes que j'ai trouvés sur le bacalao ils ont été ceultivés sur des substrata fortement salés et leur résistance contre les solutions concentrées å été étudiée. Torula epizoa. (*) Cette espece qui chez nous est l'ennemie la plus redoutable du bacalao se trouve réguliérement répandue dans l'air bien qu'en quantité assez petite. La quantité de germes tombés å Bergen pendant onze å douze heures sur une surface de 50 cm”. est å son minimum en Février; elle monte et descend irréguliérement jusqu'å la fin de Juillet, et finit par monter progressivement pendant les mois de Septembre et d'Octobre comme l'indique le tableau I préce- dent. La moyenne par jour pendant les 8 mois d'exposition fut: Herrer GS Mars 6: Avril :4: Mar: 7; Juin:5; Juillet:7; Aoöt: 13; Septembre : 13; Octobre : 19. Moyenne pendant les 9 mois:9 germes par jour, maximum au 28 Octobre : 77 germes. La quantité moyenne de germes tombés par jour de 12 heures sur une surface de 50 cm”. å Kristiansund fut la suivante: Pevner Mårs-Avril: 6; Mat: 5; Juin : 7; Juillet : 11; Aott : 61: Septembre : 285; Octobre-Novembre : 441. Moyenne pour tous les mois : 127 par jour. Maximum au 5 Octobre : 2000 germes. Maintenant, reste å éluceider la question : « D'ou viennent ces germes de Torult epizot et la quantité trouvée est-elle assez con- sidérable pour entrainer un danger véritable pour le bacalao? » On na qu'å jeter un coup d'æil sur les tableaux des ana- lyses pour voir la cause immédiate de la présence des germes de Torula epizot dans Vair. Tant å Bergen qu'å Kristiansund on volt que le nombre quotidien de germes tombés sur une surface de (*) Voir la déseription compléte dans: Bergens Museums Aarbog No. 7 1901. 18 Kr. Høye. [No. 12 50 em”. pendant les mois de Février å Juin ne dépasse pas 11. La moyenne pour ces mois est å Bergen de 5 germes, å Kristian- sund de 7 germes. Pendant les mois d' Aott, de Septembre et d'Octobre la quantité moyenne å Bergen monte å 19. Maximum : 77 germes le 28 Octobre. Å Kristiansund les quantités pour les mémes mois sont : 61, 285 et 441. Maximum au 5 Octobre, 2000. La progression réguliére dans la quantité des germes trouvés qui s'observe surtout dans les analyses de Kristiansund est en Plaque d”analyse démontrant en développement complet les 7 germes de Torula epizoa (les grandes colonies noires) tombés sur une surface de 50 cm”, pendant 18 heures le 1] Septembre å Bergen. | connexion étroite avec le bacalao lui-méme. Elle indique d'une ma- niere coneluante que le bacalao salé et séché constitue å lui-seul la seule source d'infection de la maladie. Pendant les mois d'Avril, de Mai et de Juin les provisions de bacalao restant dans la ville sont minimes. Les premiers envois de poisson frais commencent å ar- river fin Mai et la quantité va toujours en augmentant pendant les mois d'été et d'automne. Sur ces envois qui presque tous sont in- visiblement et plus ou moins envahis par Torula epizoa, la moisis- sure se trouve dans un état incomplet de eroissance. Å cause du 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 19 desséehement la ceroissance est suspendue, la moisissure n'a pas encore fruetifié et se trouve sous forme de petits paquets de eellules qui adheérent fortement å la surface du poisson et qui, seulement en nombre relativement petit, parviennent å se détacher du poisson par suite du froissement et du maniement pendant le déchargement et le transport. Fin Aoit et surtout pendant les mois de Septembre et d'Octobre la moisissure åa repris la croissance interrompue et commence å Plaque d'analyse démontrant en développement complet les 2.000 germes de Torula epizot tombés sur une surface de 50 cm?, pendant 10 heures le 5 Octobre å Kristiansund. lancer ses colliers caractéristiques de conidies, qui au moindre souffle d'air s'envolent dans toutes les directions. On peut se faire une idée de la pullulation formidable de cette plante en regardant de prés les monticules pulvérulents contenant jusqu'å une centaine de milliers de spores, les descendants d'un seul germe pendant une eroissance de 6 mois. Ajoutez å cela que, quand la sporification éclate, elle peut avoir lieu au cours d'une semaine, de sorte qu*un envol de poisson qui, le lundi s'est presenté blane et appétissant est devenu brun foncé le lundi ou mereredi suivant. Toutes les 28 PA ee å d 2 Ads dg 20 Kr. Høye. [No. 12 mains se mettent alors å l'æuvre pour brosser la surface du pois- son afin d'enlever la poudre génante des spores. Par suite de cette manipulation ces spores sont éparpillées au grand air en des nuages épais et vont se déposer partout; elles vont saupoudrer les lots de poisson exempts de végétation, elles se mélent å la poussiere des murs et des planchers des grands magasins, elles penétrent dans le sel ou elles restent vivantes pendant des mois pour étre ensemen- eées de nouveau sur le poisson de l'année suivante, ou encore vien- nent se deéposer sur les plaques d'analyses exposées qui accusent ainsi leur présence. | La différence entre les analyses de Bergen et celles de Kris- tiansund vient encore å l'appui de cette assertion. Le lieu d'obser- vation å Bergen était situé au fond de la rade « Vaagen » ou il n'y a que tres peu de magasins de bacalao, tandis qu'å Kristiansund les analyses furent prises sur une place environnée de tous eötés de grands magasins. ; La quantité moyenne des germes de Torula epizoa prise sur les sels de toutes provenances å Bergen et Kristiansund fut de 832 au kilo, minimum 20, maximum 12.000. En comparant ces chiffres å la moyenne des analyses d'air exécutées en ces deux endroits on peut déduire avec une grande certitude que l'infection des échan- tillons pris å bord du vaisseau et avec toutes les précautions pos- sibles provient en partie de I'atmosphére ambiante pendant le dé- chargement. Les écoutilles ouvertes présentent aux spores de la moisissure une porte d'entrée d'une ampleur de 10 å 15 metres earrés. Le nombre de germes s'introduisant dans la cale par cette voie est, å Bergen pendant les mois de Février å Octobre, de 18 å 27.000 par jour par chaque écoutille donnant accés å un com- partiment, minimum 2.000 å 3.000, maximum 154.000 å 231.000. Les analyses å Bergen furent exécutées dans le voisinage immédiat de l'endroit ou s'amarrent le plus souvent les bateaux de sel. Calculée apres les analyses de Kristiansund la quantité moy- enne de germes sintroduisant dans la cale par des écoutilles de mémes dimensions s éléve pendant les mois de Février å Novembre jusqu'å 254.000 et 381.000 par jour; minimum 2.000, maximum 4.800.000 et 7.200.000 selon la place ou est amarré le vaisseau et la saison dans laquelle s'effectue le déchargement. La durée totale du temps d'exposition était å Bergen de 1.978 heures, å Kristiansund de 1.780 heures. La quantité totale de germes de Torula epizod tombés sur une surface de 50 cm”. pendant ee 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 21 temps était å Bergen de 1.513, å Kristiansund de 18.769; donc, en une heure, respectivement: 0.76 et 10.5 germes. On voit que linfection est environ 14 fois plus grande å Kri- stiansund qu'å Bergen. Tandis que la quantité de germes tombés sur la surface d'un bacalao de 750 cm”. exposé å l'air pendant 12 heures est å Bergen de 185 en moyenne, et de 1.200 au maximum, les meémes chiffres å Kristiansund sont 1.900 et 36.000. Cependant, ce n'est pas par linfection directe du bacalao con- fectionné que ces myriades de germes errants causent le plus de dégåt au commerce, c'est plutöt par l'infection du sel que la situ- ation devient dangereuse. Tant que le bacalao se conserve sec et saupoudré d'une couche legére de sel les germes errants qui vien- nent s'y déposer trouvent un milieu impropre å leur développement et le poisson demeure intact; ce n'est que quand le poisson par suite d'une élévation dans I'humidité de l'air, ou d'une dessication insuf- fisante, se ternit, devient mou et humide et conséquemment perd la eouche pretectrice du sel, que les conditions deviennnent favo- rables å la vermination des conidies; mais avec un bacalao propre- ment préparé celui-ci est dans la majorité des cas exporté et méme mangé avant que la moisissure soit arrivée au développe- ment complet (visible). Par contre, les germes qui par lintermé- diaire du sel sont disséminés sur le poisson frais, constituent le danger capital, car aussitöt arrivés sur le poisson ils commencent å se diviser et å se multiplier; le poisson devient le siége d'un développement qui va d'autant plus vite que la température ambiante est élevée. Dans les mois d'été il est maintes fois arrivé que les envois de poisson furent visiblement atteints avant qu'ils fussent arrivés å la place de dessication. Il n'est pas facile de dire d'une facon préeise combien une cargaison de sel peut attraper de gsermes pendant le déchargement, mais on peut aisément se figurer que des pluies de germes comme celles qui ont eu lieu quelquefois å Kristiansund sont assez fortes pour imprégner le sel de milliers de germes au kilo. Tant que dure létat malpropre et défectueux des magasins de sel et de bacalao, la quantité de germes contenue dans l'air va sans cesse se renouveler gråce aux myriades de ces derniers qui sont chaque jour expulsés de ces mémes magasins et qui par les cou- rants d'air sont entrainés partout. Cette infection du sel constitue å proprement parler le plus grand danger pour le bacalao et la solution du probleme est done uniquement basé sur la désinfection 29 Kr. Høye. [No. 12 générale 'des magasins de sel et de bacalao. Les derniéres investi- gations ont indiqué que tous les magasins de sel contiennent outre des baetéries, des masses énormes de Torula epizoa. La moisissure se loge dans la poussiére humide et saline å laquelle sont mélées assez de matieres nutritives, spécialement la poudre de farine, pour eon- stituer une nourriture tres favorable å son développement. La moisissure y ceroit sous forme végétative en des paquets de cellules plus ou moins gros. L'analyse de 15 magasins de sel å prouvé que tous sont envahis par cette moisissure et parfois å un degré tel que le sel qui y était logé contenait plus de 400.000 germes au kilo. | La nécessité d'une désinfection réguliére et efficace toutes les fois qu'un magasin vient d'étre évacué simpose assez pour entrainer toutes les objections, il n'y å pas lieu de songer å une délivrance de la moisissure sans la réalisation absolue et générale de cet ex- pédient. Jusqu'iei on s'est « quelquefois » contenté de laver å grande eau les murs et les planchers. Je dis « quelquefois », car j'ai souvent vu des magasins ou les tas de poussiere et de moisissure dans toutes les fentes et les coins prouvaient que, lå, on n'avait guére abusé de l'empoi de ce liquide. Malheureusement l'eau ne tue pas ces organismes, il faut des réactifs plus åcres, mais tant qu'on a å sa disposition un désinfectant aussi énergique, maniable et bon marché que l'est la fumée de soufre et l'aldéhyde formi- que dilué, il ny åa pas d'exeuse qui tienne contre l'introduc- tion de cette mesure dans la pratique réguliére. Pour ce qui regarde les autres moisissures comme Åspergillers, Pemeillium et Torula minuta il y å une différenee notable entre les analyses de Bergen et de Kristiansund. Pendant les 1.978 heures d'exposition å Bergen les analyses aceusaient une quantité de 2.673 germes des deux premiéres espéces et de 6.148 de la derniére. Les mémes chiffres pendant les 1.780 heures d'exposition å Kristiansund étaient 558 et 333. Cela dénote que l'air dans la ville de Kristiansund est beau- coup plus pur que celui de Bergen, ce qui du reste s'explique de soi-méme. | Torula minuta. (n. Sp.). Cette espece åa déjå été déerite dans mon premier travail sur ce sujet (*) sous la dénomination de Tamgsop b. ou moisissure de (*) Bergens Museums Aarbog 1901. No. 7. EF. 14. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 23 varec b. Dans les analyses d'air de Bergen elle se montre d'une abondance trés grande. La quantité moyenne des germes tombés sur une surface de 50 cm”. pendant 9 mois est de 37 par jour. Elle fut surtout importante pendant les mois de Février å Mai. Le maximum fut atteint le 9 Mars lorsque une surface de 50 cm.? fut envahie par 2.300 germes en 12 heures et demie. Cette espéce se trouve bien moins souvent å Kristiansund qu'å Bergen. La moyenne pendant les neuf mois d'exposition est en- viron de 2 germes par jour, le maximum est de 100. Bien qu'elle se trouve assez répandue dans l'air il arrive ra- rement qu'on parvienne å en observer la eroissance sur la morue. Les quelques colonies que j'ai observées tant sur la morue que sur la viande salée ont montré que malgré son étroite et familiére liai- son avec Zorula epizoa elle forme une espeéce distinete. La faculté que Torula mimuta å de former des paquets de cellules sans my- celium dans des solutions fortement concentrées de Na CI, de méme que lagrandissement des conidies de celle-ci apreés des cultures réitérées dans des milieux salés, m'ont porté å eroire que Torula epizom était dérivée de Torula minuta mais toutes les tentatives pour identifier leur origine commune ont échoué. IIs appartiennent tous les deux au méme genre, mais il faut les reconnaitre comme des especes distinctes. Sareinomyces islandicus. (n. Sp.). Cet organisme å aussi été déerit d'une facon succincte dans le travail eité plus haut. Il appartient au genre des Sareinomyees proposé pour la premiére fois par LINDNER. Cellules hyalines, rondes, ovoides, å membrane lisse, grandeur de 6 å 7.7 p. Multiplication par gonflement et division dans toutes les directions. Apres la division les cellules restent ad- herées lune å lautre et par lå elles forment des agglomérations plus ou moins volumineuses; certaines agglomérations renferment plusieurs milliers de ces cellules. Cultivées en un milieu fluide ces agglomérations blanches se ramassent au fond du vase tandis que le liquide reste parfaitement clair. Si on les écrase sous le verre on ne parvient qu'å séparer un nombre trés limité de cellules soli- taires. La plupart restent adhérées et forment des groupes conte- nant 3 ou 4 jusqu'å 12 ou 16 cellules accomplies, souvent on les volt en forme de sarcines réguliéres. Fig. 1. 24 Kr. Høye. [No. 12 Cultivées sur de la påte de froment contenant 17 % de Na Cl ces cellules forment de petits tas blanes, irréguliers et grossierement granuleux Fig. 2. Leur couleur d'abord blanche se convertit en un brun jaunåtre, spécialement vers le sommet qui dans les vieilles eultures est assez pointu et qui est formé de vieilles cellules sou- levées par les plus jeunes å couleur blanche qui se trouvent vers la base. Voiei le résultat obtenu des cellules ensemencées dans un bouillon de poisson contenant 0—3—6—10—15—20—25—30 et 35 % de Na CI å 25" centigrades (*). Fi: Dans tous les flacons sauf ceux contenant la solution neutre et celle å 3 % il y avait en 20 jours production d'un dépöt granu- leux d'une abondance variable. Le maximum est atteint dans les concentrations å 10 et å 15 %, å mesure que la teneur en sel s'éléve au-dessus ou baisse au-dessous de ces quantités le dépöt devient plus faible. Å 35 % le dépöt est å ce moment-lå å peine visible å I'cæil nu, (*) Dans ce qui va suivre, les concentrations ne sont pas comptées pour un volume total de 100 centimétres cubes. Les expressions 3—6—10 etc. 0, signi- fient qu'å un volume de 100 centimétres cubes on a ajouté 3—6—10 ete. grammes de chorure de sodium. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 25 mais la végétation procede réguliérement quoique avec une extréme lenteur, et quelques jours aprés le dépöt est nettement visible. La moisissure refuse de croitre dans la solution neutre et méme dans celle hl å 3 % le développement reste å peu prés nul. Dans les solutions å 15, 20, 25 et 30 % les granulations sont trés grandes et contiennent selon l'évaluation approximative jusqu'å 10.000 cellules; dans le flacon de 35 % elles en contiennent quel- ques centaines. La concentration eroissante du liquide ne semble avoir aucune influence appréciable ni sur la forme des cellules ni Fig. 2. sur la construction du protoplasme qui reste homogene dans toutes les concentrations, elle n'agit sur la croissance qu'en la ralentis- sant. La grandeur des cellules reste, å part quelques fluctuations insig- nifiantes dans toutes les concentrations la méme, savoir : de 10 å 11 | pour les cellules quadruples, de 6 å 81 pour les cellules isolées. Les cellules dans la concentration å 35 "/9 paraissent pourtant un peu plus grandes, jusqu'å 0.4 p1, que dans les solutions moins fortes. Cette con- centration ne semble avoir aucune influence fåcheuse sur les cellules, car toutes ont, aprés 36 jours, le contenu homogene tåndis qu'on 26 Kr. Høye. [No. 12 observe beaucoup de cellules au contenu granuleux et å l'aspect vieilli dans les concentrations de 15 å 30 9%. Cette espeéce peut done endurer Na Cl dans toutes les propor- tions, ce condiment parait méme étre absolument nécessaire å son développement, toutes les tentatives pour la cultiver sur un sub- stratum ou dans une solution neutre ayant échoué. Une concen- tration dans les environs de 10—15 semble lui étre la plus propice, å mesure que la concentration s'abaisse au-dessous ou séléve au-dessus de cette limite la croissance se ralentit selon la teneur tombante ou croissante, elle finit par s'arréter compléte- ment dans le flacon de 6 "9 mais par contre continue dans la solu- tion saturée. Sa forme végétative est tres stable, la formation de filaments ou de cellules allongées n'a pas été observée, elle conserve néanmoins milieu nutritif fluide ou solide et quelle que soit la salinité la forme de globules divisés, agglomérés. Un milieu solide semble étre beaucoup plus favorable å son développement qu'un milieu fluide. Point de formation de spores ou d'organes spéciaux de fructifica- tion. I] n'y å eu végétation de surface dans aucun des flacons.. Cette moisissure est surtout habituelle au bacalao provenant d'Islande et des Féroös. Il est souvent atteint å un degré qui fait paraitre le poisson comme couvert de tas blanes, granuleux, res- remblants beaucoup au residus de magnesium ou d'argile. De temps en temps on la rencontre sur le bacalao norvégien en des colonies éparses. Qn le trouve rarement dans le sel, et dans les analyses d'air pris å Bergen et å Kristiansund je ne l'ai trouvé que six fois dans 348 analyses, et chaque fois seulement au nombre de un å deux par jour. Dans les analyses de la poussiére des magasins il est arrivé plusieurs fois que Sårcimomiyces islandieus å pris la prédominance absolue sur Torula epizom et les autres moisissures de sel mais ce ne sont que de rares exceptions. Dans la lutte pour l'existence Torula epizoa, qui est la formation la plus dangereuse, maintient sa supériorité absolue gråce au pullulement énorme des conidies lancées, et gråce å la faculté de pouvoir changer son mode de lp OE suivant les circonstances extérieures. Elle ne cause pas au poisson de dégåts proprements dits. La couleur des petits tas est le blane tirant un peu sur le jaune; ils se confondent facilement avec les dépöts de magnesium et d'argile provenant du sel, et pour la plupart des cas ne sont guére observés par les praticiens. Ceux-ci ne s'en apercoivent en effet que quand EE eV 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 27 les colonies envahissent toute la superficie du poisson, ce qui arrive dans la plupart des cas avec le bacalao islandais et le feroensis, pourtant je n'ai jamais entendu dire que la valeur marchande du bacalao fut baissée par suite de son apparition. Elle peut donc étre considérée comme tout å fait inoffensive au bacalao, ne lui communiquant ni gott ni odeur désagréable. Sareinoniyces niger (n. Sp.). Cellules de forme variable, rondes, ovoides, piriformes, grandeur de 5.4 å 7.7 p. å membrane lisse renfermant un colorant qui donne aux ceolonies une couleur vert foncé qui dans les vieilles cultures se transforme en un noir intense comme du charbon. Multiplication ou par bourgeonnement ou par gonflement et division des cellules dans toutes les directions de l'espace, les cellules divisées sont aplaties vers la cloison de séparation et restent longtemps adhérées une å Vautre au nombre de 2 å 30 et plus. Ensemencée sur de la påte de froment d'une salinité de 15, 20 et 25 % la moisissure croit sur chaque quantité avec une vitesse ralentie selon la concentration croissante. La forme de ses colonies icei dépend, non seulement du mode d'nfection, mais encore de la teneur d'eau et de sel du substratum. FEnsemencées en groupes épars, les cellules forment de petits tas réguliers, légérement arron- dis, aux bords nets, finement granuleux å la surface Fig. 3 A. Cul- tivées en grande colonie sur påte contenant 10 % de Na CI et 60 % d'eau elles forment une couche plate, basse et irréguliere å surface plissée, onduleuse, aux bords plats frangés. Ces franges sont formées de cellules adhérentes croissant essentiellement dans le sens de la 28 Kr. Høye. [No. 12 longueur. Les colonies géantes sur påte contenant 15 % de sel et 50 % d'eau s'évaporant lentement, forment comme une vasque ou une écaille aux bords grossieérement granuleux et rebondis. L'intérieur de la colonie présente une cavité crevassée, ressemblant å celle d'un eratére. Fig. 3 B. La forme des cellules reste la méme sur les trois substrats, seule- ment leurs dimensions semblent s 'agrandir suivant la salinité erois- sante. Sur 15 % la grandeur des cellules isolées, qui du reste sont extrémement rares, est d'environ 6 |, sur 20 % 7 pt, et sur 25 % 8.4 u Cultivées dans du bouillon de poisson contenant 15, 20, 25, 30, 35 % de sel les cellules ont donné les résultats que voice : Dans les solutions de 15 å 25 % les cellules produisent en 4 jours par 25" C. un dépöt visible å l'cæil nu, plus abondant dans la premiére, moins dans la derniére. Apres 15 jours on peut voir un développement d'un dépöt granuleux faible dans les flacons å 30 et 35 Og. Dans la solution å 15 / la végétation est composée d'un noyau båti par des centaines de cellules agglomérées. Les cellules ex- térieures envoient dans toutes les directions des pseudohyphes ondu- lantes, courbées, torturées, composées de cellules allongées; celles-ci se divisent bientöt en cellules, qui å leur tour gonflent et se divi- sent de nouveau, formant par places des tubercules plus ou moins développés. Figs. 4 B et UC et fig. 5. La végétation a l'aspect de flocons légers d'une couleur verdåtre se logeant au fond du vase et qui au moindre mouvement de celui-ci se souléve et flotte dans le liquide. Regardée sous un grossissement de 150 diamétres la végétation ressemble å un poulpe aux tentacules nombreux, longs et ployés. Plus les solutions sont concentrées moins les flocons sont ramifiés. Å 20 % les ramifications sont tres courtes et peu nombreuses; de la base jusqu'å lextrémité elles ne comptent que de 6 å 10 cellu- ces tandis qu'å 15 %/9 les ramifications sont composées souvent de centaines de cellules. A 25, 30 et 35 % on ne voit que des grou- pes de cellules sans ramifications. On remarque un fait analogue quand elle est ensemencée dans du bouillon contenant 0—3—6—10 % de Na Cl. Dans tous les fla- cons production égale d'un dépöt verdåtre en 4 jours. Dans la solution neutre ce dépöt se présente sous la forme d'agglomérations irréguliéres de cellules sans ramifieations semblables å celles des concentrations de 25 å 35 %. Dans celles å 3 % on observe quel- 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 29 ques flocons aux ramifications contenant des centaines de cellules, dont le nombre augmente dans la solution å 6 % et baisse un peu dans celle å 10 9. A Tinstar de S. islandieus S. concentrations de å Na Cl, mais il se Å distingue de ce premier par ce fait quil eroit tres bien sur des sub- strata mneutres. Cinq générations consécutives ont produit des végé- tations abondan- tes sur påte de froment neutre. Sur ce substratum la grandeur des celiules est un peu moindre que sur les substrata salés, elle varie entre 4.6 et 7 | de méme que le protoplasme sem- ble plus granu- leux que dans les concentrations fortes comme cel- les de 25 å 35 qui, sauf quelques exceptions, se Fig. 4. présentent homo- gene. Dans les solutions neutres le protoplasme se présente homo- gene avec de legéres nuances indéceises. Les cellules sont sensible- 30 Kr. Høye. . | : -[No. 12 ment plus grandes dans les solutions fortement concentrées (comme celles å 30 et 35 %) que dans la solution neutre et celle de 3 å 10 %. Dans les premiéres les cellules doubles mesurent environ 15 p, dans les derniéres environ 11 p. L'influence de la concentration croissante du milieu nutritif se révele done surtout dans le ralentissement de la croissance, dans les dimensions plus grosses des cellules et dans la suspension de la eroissance de longueur des cellules. Chez nous cette moisissure est encore plus rare que Sareimomuyces 18- lamdieus. Dans les 347 analyses d'air exécutées pendant l'année der- Fig. 5. Sarcinomyces niger. Développement dans du bouillon de poisson contenant 10 0) de Na C1 å 150 0. b: aprés 48 heures. c: aprés 96 heures. niére je n'en ai pris qu'un seul germe une fois å Kristiansund. Sur le bacalao elle se rencontre trés rarement. Une fois seulement )'ai observé une cargaison de bacalao qui était littéralement envahie par les germes de cette moisissure. Le bacalao était séché et prét pour l'exportation, mais l'æil ne pouvait rien distinguer d'étrange ou ('anormal dans son extérieur. Ce ne fut qu'aprés un séjour prolongé au thermostate å 259 C. que les tas verts-noiråtres, granuleux ont apparu. | 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. BÅL Bien que cette moissure ne communique au substratum ni soft ni odeur désagréable elle occasionnerait certainement des dégåts au commerce du bacalao si elle parvenait å se multiplier en quantités égales å Torula epizoa par suite de la couleur noire de ses colonies qui gåterait l'aspect du bacalao et par lå méme sa valeur marchande. Actuellement elle n'est pas å craindre vu så rareté. Sareinomyces sporigenus (n. Sp.). Ensemencé dans du bouillon de poisson contenant 10 % de Na CI, la premiére phase de la eroissance est comme chez Torula epizo4 : le gonflement et la division de la spore. Il se produit un noyau composé de plusieurs cellules qui dans toutes les directions Fig. 6. Sarcimomyces sporigenus. Développement dans du bouillon de poisson contenant 10 9, de Na Cl å 150 UC. b: aprés 5 heures; c: aprés 25 h.; d: aprés 48 h.; e:aprés 71 h. envoient des cellules-allongées ou pseudo-hyphes qui se divisent et se dénouent en cellules fig. 6 et 7 A. D'abord minces et ne contenant dans le sens de la longueur qu'une cellule divisée, ou non divisée, ils at- teignent par dédoublement et bourgeonnement une grosseur considér- able, qui va en déeroissant jusqu'au bout de la ramifieation. Aprés 6 ou 8 jours le noyau et les agglomérations des cellules qui en sont les plus voisines se colorent d'une teinte jaune clair, en méme temps on volt les spores se dessiner å travers la membrane mince des grandes cellules, voir fig. 7 B, quire présentent la partie la plus cen- trale d'une de ces ramifications. En écrasant ces tubercules sous 39 Kr. Høye. [No. 12 le verre on fait sortir les spores, qui sont de formes variables, tani- töt allongées, tantöt oviformes, mais pour la plupart d'une forme triangulaire caractéristique; elle mesurent de 3 å 4.6 p Fig. 7 B. De cette culture les spores furent ensemencées dans du bouillon de poisson contenant 0—3—6—10—20—25—30 et 35 % de Na CI avec les résultats suivants: Dans les solutions contenant de 0 å 10 % de Na CI, en 4 jours production d'un dépöt blanc et mince qui en partie adhére forte- ment au verre, en partie est constitué par des flocons légers, qui flottent dans le liquide par lagitation de ce dernier. Å mesure. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 33 que s'éleve la concentration du liquide les flocons deviennent plus nombreux, plus grands, et moins adhérents. Les végétations sont invariablement composées d'agglomérations de cellules émettant des hyphes divisées. L'étendue et la construction de ces ramifications subissent une modification selon la concentration eroissante des so- lutions. Dans la solution neutre leur longueur ne dépasse que de tres peu les dimensions du noyau central, elle atteint son maximum dans la solution å 3 "0 et baisse dans les solutions suivantes. Dans celle å 3 %/ les filaments sont tres divisés et les articulations s'arron- dissent vers la cloison de division; cet arrondissement s'accentue encore plus dans la solution suivante; et dans celle å 10 "/o les ramifications ont perdu l'aspect filamenteux, ce ne sont que des cellules adhérentes formant des files et se divisant dans le sens de la longueur. Dans les vieilles eultures on observe souvent des filaments tres longs émis par les cellules divisées, qui lentement se divisent et se gonflent en formant les tubercules déjå déerits. Fig. 4 Å. Å mesure que la concentration s'éleve au-dessus de 10 % la vé- gétation va plus lentement. Dans celle å 20 % il y åa, en 8 jours, une production abondante des mémes flocons, dans celle å 25 % le dépöt est å peine visible, mais quoique lentement la végétation con- tinue sans arrét, et en 30 jours il s'était produit une centaine de flocons minces mesurant quelques milimétres de diamétre; dans la solution å 20 "> elles mesurent de 5 å 7 millimétres. Dans celle å 30 ”0, production de plusieurs tubercules contenant quelques cen- taines de cellules, mesurant 0.2 millimétres aux ramifications tres courtes rappelant la formation de Torula epizoa dans des solutions fortement concentrées. La plupart des spores ensemencées dans la solution å 35 % ont péri sans germer, quelquesunes ont développé des tubereules ana- logues å ceux de la concentration précédente, qui en partie s'éva- cuent et périssent, en partie se conservent pendant longtemps en bon état. Chez les végétations des solutions de 0 å 25 % le contenu cel- lulaire se présente granuleux et avec de grandes vaeuoles; chez celles des concentrations å 30 et 35 % il se réveéle homogene et tres réfractif. Les spøres ensemencées sur de la påte de froment contenant 15 % de sel se comportent de manieére différente. Tantöt elles for- ment des tubercules arrondis, jaunes, mesurant de 1 å 2 millimétres de diamétre, båtis par des agglomérations de cellules souvent dépour- SO pi ig 34 Kr. Høye. [No. 12 vues de ramifications, souvent munies de quelques hyphes, trés courtes, mesurant de 20 å 30 p de longueur, divisées, de forme irré- guliére. Tantöt elles forment une colonie basse, ridée, å l'aspect velu, å couleur indéeise, Jaune-grisåtre. Cette colonie est composée de ramifications rampantes, moitié filamenteuses, moitié cellulaires d'oi s'élévent un mycelium d'air stérile, composé de tiges solitaires, ondulantes et minces, trés peu ramifiées et de peu de hauteur. Au premier abord limitée, la colonie s'étend ensuite de plus en plus et finit par envahir toute la superficie du substratum. Dans l'in- térieur du milieu nutritif méme formation de tubereules producteurs de spores. Fig. 7C. Å mesure que vieillit la culture ces tubereules acquieérent une couleur de plus en plus foncée, qui finit par passer au nolr. Å la longue les ramifiecations cellulaires pénétrent dans la påte, qui est transformée en une masse grumeleuse, jaunåtre. Cette espece est extremement rare, dans toutes les analyses exécu- tées pendant plusieurs années, je ne lai trouvée qu'une seule fois prise sur un bacalao préparé. ; La position systématique de cette espéce est incertaine, il m'a paru le plus juste de la placer parmi les Sarcinomyces malgré la formation de spores endogeénes et la production aceidentelle d'un mycelium d'air, qui åa lieu dans des circonstances certaines. L'espéce étant tres rare, et comme l'on n'a pas réussi å la trouver en dé- veloppement complet dans la nature, il est trés diffieile de préeiser la forme de ceroissance normale. Il faut avoir en considération la forme qu'elle prend dans les milieux nutritifs employés au labora- toire, et lå, c'est la forme cellulaire qui est la plus caractéristique. Hormodendrum halophilum (Høyr ad interim). Ensemencée dans du bouillon contenant 0—3—6—10—15—20—25 —30—35 % de Na CI, cette espéce a donné les résultats suivants: Dans les solutions de 0 å 10 % en 3 jours production d'un dé- pöt blanc, grossierement floconneux et d'une abondanee égale dans les solutions de 3 å 10 %, dans la solution neutre le dépöt moins abondant en forme d'un voile mince est d'une couleur verdåtre et ad- hére au fond du vase. Le quatriéme jour, fructification commengant dans les solutions å 3, 6 et 10 %; de moins en moins avancée suivant la concentration eroissante, la végétation dans la solution å 3 % s'est teintée de vert påle; les deux autres sont restées blanches. Dans la solution neutre la fructification ne commence que le sixiéme jour. 1906] F Recherches sur la moisissure de bacalao. 35 Dans la solution å 15 %/9 et 20 % production en 4 et 13 jours d'un mycélium flottant, tres étendu dans la solution å 15 %, moins étendu et en forme de fiocons isolés s'adhérant au fond du vase dans celle å 20 %. La fructification a lieu dans le flacon de 15 9% le septieme jour, dans celui de 20 % le quatorzieéme jour. Dans les solutions å 25, 30 et 35 %, la moisissure n'a pas pu se développer. L'examen microscopique nous revéle que la forme de la végéta- tion subit des modifications suivant la tension eroissante du milieu nutritif. Dans la solution neutre le dépöt est composé de végéta- tions au mycélium droit, peu développé, tres divisé et granuleux, mesurant environ 5.4 p. Fig. 8 B. Dans les concentrations de 3 å 10 %” le mycélium est d'une étendue beaucoup plus grande, les filaments sont plus minces, moins granuleux, moins divisés, ils me- surent de 3.8 å 4.6 p. de largeur. Dans la solution å 15 % méme aspect, le mycélium est encore trés étendu, le fluide est presque en- tiérement rempli de filaments floconneux, les dimensions des hyphes sont environ 4.6 p.. Dans la solution å 20 % les flocons sont peu 29 36 Kr. Høye. [No. 12 développés, d'une couleur verte beaucoup plus foncée que dans les cultures précédentes; partiellement flottant, partiellement s'adhérant aux parois et au fond du vase ils forment des taches irréguliéres qui souvent ne mesurent que quelques millimétres de diamétre. Les filaments, qui sont tres courts et tres divisés, ont repris les dimen- sions des végétations dans la solution neutre savoir environ 5.4 p, et å part des granulations qui font défaut, elles ont la méme con- struction. Dans toutes les solutions il y åa végétation de surface. La fruc- tification a lieu aussi bien sur les parties submergées que sur les parties flottantes du mycélium et å mesure que celle-ci suit son cours les végétations prennent une couleur verdåtre de plus en plus foncée. Les conidies verdåtres, réunies en gerbes dichotomes, poussent de toutes les parties du mycélium; elles sont de forme et de grandeur variables, citriques, oblongues, pointues, mesurant de 4.6 å 7.7 p. PSA Cultivée sur un substratum solide, agar-agar ou påte de fro- ment, elle y produit une tache ronde, limitée, constituée par un mycélium rampant et des hyphes fertiles tres courtes. Hormodendrum est une moisissure de sel typique; la salinité erois- sante å une infiuence entravante sur la croissance de longueur des filaments, de meme que sur la vitesse végétative. L'optimum de salinité est difficile å fixer; elle croit selon toute apparence de vJ- gueur égale dans les concentrations de 3 å 15 %. On ne la jamais observée sur le bacalao, ce qui s'explique par sa faible ré- sistance aux concentrations élevées. Elle est partout abondamment répandue dans l'atmosphére. Levure de sel å. Cellules rondes, hyalines, de grandeur variable mesurant de 3 å 4.6 p multiplication par bourgeonnement et par formation de spores. Fig. 9. Cultivée sur påte de froment contenant 10 % de Na Cl et 60 % d'eau elle forme des petites colonies legérement arrondies, de consi- stance et de couleur påteuses. Les colonies géantes forment une couche basse, légerement arrondie vers le centre, aux bords un peu ridés, mais autrement sans structure particuliére. Dans du bouillon de poisson contenant 0—8—6—10—15—20— 25—30—35 9% de Na Cl les cultures ont donné les résultats sulvants. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 37 Dans la solution neutre, point de développement apres 7 jours å 25” ce. Dans celle å 3 % dépöt insignifiant å peine visible, dans celles å 6 et 10 9 il s'est produit un depöt blanc-grisåtre, finement granuleux, ressemblant å une lie composé de groupes de cellules de figure et de grandeur normales. Dans la solution å 15 "/0, développement plus lent; apres 20 jours, production faible d'un dépöt semblable å celui des flacons de 6 et 10 %. Dans les autres flacons le dépöt s'amoindrit å mesure que s'éléve la concentration de la solution, il finit par étre å peine vi- sible dans la solution å 35 %. Le liquide reste elair dans tous les flacons, point de végétation flottante. Jusqu'å 25 % l'aspect miseroscopique de la végétation reste in- Fig. 9. variable. Cellules rondes au contenu mat, homogene; de premier abord sans vacuoles ou granulations, réunies en groupes contenant de 6 ou 8 jusqu'å des centaines d'individus, mesurant de 3 jusqu'å 4,6 p. La grandeur ne semble pas étre influencée par la concen- tration ceroissante du milieu nutritif, elle dépasse rarement 4.6 p. La concentration å 30 % fait seule exception, on y trouve souvent des cellules mesurant jusqu'å 7 p. Dans la solution å 35 % la grandeur est redevenue normale, mais les cellules sont trés vacuo- lisées et ont lair souffrant. Dans cette derniére concentration il ne s'agit que d'un développement chétif et malingre, apreés un mois l'examen microscopique nous montre que la plupart des cellules sont en vole de destruction. Dans la solution å 30 %/, et surtout dans celle å 38 Kr. Høye. | [No. 12 25 % on apercoit parmi les cellules détruites des quantités de cellules å la membrane forte, au protoplasme tres réfraetif, mesurant 2.5 p. en moyenne qui ne sont pas autre chose que des spores dont il se forme un dans ehaque cellule. : Dans du jus de pomme, le dépöt volumineux est formé de grou- pes de cellules trés vacuolisées et souvent munies d'un noyau de forme normale. Les dimensions des cellules sont fortement agrandies, elles mesurent de 3.8 å 8.4 en moyenne, mais souvent on rencontre des cellules géantes qui mesurent jusqu'å 11 p. La culture dégage une odeur de levure prononcée; point de fermentation. Cultivée sur de la påte de froment contenant 15—20—25 % de Na Cl et 60 % d'eau elle produit sur celle å 15 % en 2 jours, une couche påteuse. Sur celle å 20 % la végétation n'est bien visible qu'apres 8 jours, le 18"* jour les colonies sont encore trés peu développées. Sur la påte å 25 % on ne peut, aprés 14 jours ob- server aucune trace de végétation. Dans les deux eultures å 15 et 20 % la grandeur des cellules varie de 3 å 5.4 La concentration croissante ne semble avoir aucune influence sur la forme des cellules, elles restent régulierement rondes dans toutes les solutions. L'optimum de salinité semble étre dans les environs de 10%, å mesure que la teneur de sel s'éleve au-dessus ou tombe au-dessous de cette limite la croissance se ralentit. En haut la limite de la eroissance parait étre environ 30 %, en bas la végé- tation commence déjå å s'appauvrir å partir de 6 % pour s'arré- ter compleétement au-dessous de 3 %. Un trait caractéristique de cet organisme est sa disposition å former dans un milieu nutritif fluide des groupes de cellules contenant jusqu'å des centaines de cellules réunies quelle que soit la nature et la salinité des so- lutions. | | Cultivées sur un solide, påte de froment, p. ex., les cellules, par contre, se détachent facilement; elles restent adhérées par deux ou par trois tout au plus. Levure de sel BP. Cellules de forme et de grandeur variables, pour la plupart ron- des, ovoides, mesurant de 3 å 6 pr en moyenne. Cultivée sur de la påte de froment contenant 10 % de Na CI et 60 % d'eau elle forme des colonies rondes, blanches, d'aspect caleaire. Les colonies géantes 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 39 sur le méme substratum forment des monticules assez élevés, étages, sillonnés du sommet å la base: Ensemencée dans du bouillon de poisson contenant 0—3—6—10 —15—20—25—30—35 % de Na Cl la levure å donné le résultat suivant. Dans les flacons aux solutions de 0 å 10 %, aprés,6 jours, production d'un dépöt blanc-grisåtre, finement granuleux, plus abondant dans la solution neutre, moins dans celle å 10 %. Le liquide reste parfaite- Fig. 10. Levure de sel B. A. cultivée dans du bouillon de poisson contenant 0 % de Na CI, B. dans 15 9, OC. dans 20 9. ment clair dans tous les flacons, point de végétation flottante. Le dépöt dans la solution neutre est formé de cellules complétement rondes au contenu homogene ou légérement granuleux, isolées ou réunies en groupes de 8 å 20 cellules mesurant de 3—6.7 p. Fig. 10 A. De la membrane de plusieurs cellules saillissent des pointes tres courtes, au nombre de 2 ou 3 par cellule, elles sont souvent difficiles å dis- cerner å cause de leurs contours mats et indéeis. Souvent deux ou trois cellules sont réunies par ces liens de protoplasme qui reste 40. Kr. Høye. | [No. 12 aprés leur séparation. Å mesure que ceroit la concentration de la solution, la forme des cellules subit une modification, dans la so- lution å 3 % on apercoit un allongement des cellules å peine per- ceptible. Dans celle å 6 %/9 elles sont dejå devenues manifestement ovoides, cette forme s'accentue encore plus dans la solution å 10 %, de méme que les pointes s'allongent et acquiérent des contours de plus en plus forts. Dans toutes les solutions on voit aussi nombre de cellules rondes. Les cellules ovoides mesurent jusqu'å 8.5 p. Dans les solutions de 15 å 25 % la production du dépöt devient de plus en plus faible. Dans 15 %/ les cellules sont pour la plu- part ovoides, souvent tres pointues et mesurent de 5—9 |. Les eellules s'allongent de plus en plus; dans la concentration å 20 % elle ont souvent la forme d'un navet ou d'une carotte aux pointes droites et saillantes mesurant jusqu'å 12 p., on rencontre parfois des cellules qui mesurent 21 p de longueur. Fig. 10 C. A 25 % la grandeur des cellules parait s'amoindrir jusqu'å 4 et 6 p., de méme qu'elles commencent å avoir air souffrant. Dans les solutions de 30 å 35 % pas de développement appré- ciable, å 35 %/ le dépöt å peine visible est composé d'agglomérations de cellules en voie de destruction. A 30 % on observe plusieurs cellules d'apparence vigoureuse mais la plus grande partie du dépöt est composée de cellules mortes plus ou moins détruités. Cultivée sur de la påte de froment contenant 15—20—25 / de Na CI et 60 % d'eau cette espece eroit sur chacune de ces quantités mais avec des vitesses différentes. Sur 25 % elle produit aprés 18 jours, par 259 c., des colonies å peine visibles. Ensemencée dans du jus de pommes elle ne se développe pas. A Tinstar de la levure de sel a et B elle est inoffensive au bacalao. Levure de sel 1. Cellules hyalines de forme variable. Cultivée en colonie géante sur de la påte de froment eontenant 10 % de sel elle produit une tache blanche de peu d'épaisseur, s'élevant å peine au-dessus du niveau du substratum. Sa surface est légérement plissée, aux bords dentelés. Au milieu de la colonie s'éléve un paquet irrégulier, noueux, d'une hauteur de quelques millimétres, composé de cellules rondes, ovoides et allongées mesurant de 2 å 4 p. SUG 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 41 Ensemenceée dans du bouillon de poisson contenant 0—3—6— 10 —15—20—30—35 % de Na Cl elle donna les résultats que voici: Dans les flacons de 0 å 10 % elle avait produit en 6 jours un dépöt blane, floconneux, abondant, le liquide est demeuré elair; dans les flacons 3 et 10 il s'est produit une faible végétation qui flottait sur la surface; point de formation de filaments droits. L*examen mieroseopique du dépöt nous revéle que les flocons sont composés de filaments entrelacés, artieulés, relativement courts qui partout, surtout aux extrémités et aux artieulations, délient des conidies piriformes en groupes ramifiés mesurant de 3 å 3.5 p. de longueur Fig. 11. Levure de sel vy. Å. Cultivée dans du bouillon de poisson contenant 15 % de Na CI, B. dans 25 9%, OC. dans 35 0. sur 1.8 å 2 p. de largeur dans les flacons de 3, 6 et 10 %. Dans la solution neutre les dimensions des filaments et des conidies sont jusqu'å 2 p plus grandes, de méme que le dépöt est plus abon- dant. Dans les flacons de 15 9% il s'est produit un dépöt finement granuleux, composé d'hyphes fertiles moins développées que dans les solutions précédentes et de cellules allongées. Fig. 11 A. Dans celui de 20 %, méme formation mais les hyphes sont encore plus courtes. 42 Kr. Høye. Vol [No. 12 Dans les flacons de 25 et 30 "/9 dépöt mince. La végétation est composée de groupes de cellules oviformes, ellipsoides, mesu- rant de 3.8 å 6 p. Fig. 11 B. Point de formation d'hyphes ou de conidies. Dans le flacon de 35 % il s'est produit aprés 14 jours un dépöt å peine visible composé de cellules rondes, mates, å membrane mince, isolées ou groupées de 2 å 8, mesurant de 2 å 4.6 p.. Fig. 11 C. Point de cellules ellipsoides. Cette espeéce est douée d'une grande résistance contre les sola- tions concentrées. Elle préfere de beaucoup les solutions neutres et sa croissance se ralentit de plus en plus å mesure que s'éleve la concentration, mais elle est tout de méme capable de végéter, il est vrai d'une facon chétive et avec peu de vigueur, méme dans les solutions å peu pres saturées. L'influence de la concentration erois- sante du milieu nutritif est surtout manifeste dans sa forme végé- tative. Dans les solutions de 0 å 20 % elle dévéloppe un mycé- lium aux articulations courtes, qui å partir de 0 se raccourcissent de plus en plus; dans les mémes solutions elle forme des conidies qui sont plus grandes et plus abondantes dans la solution neutre, mais plus minces et d'une grandeur å peu prés invariable dans les autres solutions. A partir de 25 % point de formation de filaments ou de conidies, les cellules sont invariablement ovoides ou ellip- soides et la multiplication proceéde par bourgeonnement comme chez une levure. Au-dessus de 30 % la végétation est composée de cellules irréguliérement rondes et ne peut étre considerée que comme un vain effort des cellules pour gonfler et croitre; car méme aprés un mois, le dépöt ne s'est pas agrandi et la majorité des cellules åa l'aspect faible et chétif. Ensemencée dans du jus de pommes elle ne s'est pas iår Pemicillium glaucum Lixx. Cette moisissure å la faculté de pouvoir endurer de fortes ad- ditions de Na Cl au milieu nutritif. Aussi c'est elle qui, en compagnie de Euwrotum Aspergillus glaucus, le plus souvent åa souillé les analyses. Quand les colonies parviennent isolément sur un substratum d'une salinité de 17 % son développement est trés lent et dure souvent des mois entiers. La résistance des conidies contre le sel doit, du reste, étre tres variable; car parmi les 170 analyses ex6- , å : i OY il 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 43 eutées å Bergen il n'en est pas moins de 95, qui pendant le temps «'observation, un mois et demi, sont restées libres de tout déve- -loppement. Tandis que des analyses d'air exécutées avec des plaques nutritives d'environ 3 % de Na Cl (agar-agar) ont accusé une quantité moyenne d'environ 240 germes de RE tombant sur une surface de 50 Cm.” en 12 heures. De cette quantité il ne reste qu'un nombre relativement infime qui puisse végéter sur un substratum contenant 17 % de sel. Et en vérité, pour obtenir par infection artificielle une végétation sur des milieux fortement salins il faut ensemencer un trés grand nombre de conidies. Ensemencée sur de la påte de froment d'une salinité de 15 % cette moisissure produit par 259 C. une végétation blanche en 4 jours. Regardée de prés cette végétation n'a rien de semblable å son aspect sur un substratum neutre. C'est un trait caractéristique de cet organisme que tous les filaments droits sont fertiles mais cette ca- ractéristique ne s'accorde pas avec la maniere dont elle se comporte sur des milieux salins. Elle y développe un mycélium d'air sou- vent tres abondant. Dans la culture sus-dite il s'était produit une colonie en forme de coussin courronué de grands faisceaux de fila- ments, analogues å ceux que produisent les conidies de Torula epizoa quand elles sont restées longtemps dans le sel. Ces faisceaux s'étaient développés courbés dans toutes les directions; ils donnaient ainsi å la colonie un aspect hérissé. Å linstar des faisceaux de Torula epizoa, ils restent tout d'abord stériles, mais aprés 6 ou 7 jours on volt éclore, sur tout leur pourtour de petits stérigmes irréguliers, langant des conidies. Fig. 12. La formation des sterigmes est tres irrégu- liére, tautöt il n'y en å qu*un, tantöt ils sont au nombre de 2 å, 6. Les conidies avaient l'air normal. Å la longue la végétation en- vahissait tout le substratum. Sur la påte å 20 % de Na CI elle développait en 6 jours une colonie å peine visible, composée de filaments enchevétrés et de conidies gonflées; toutes les conidies en voie de germination sont normales, elles ne présentent aucun signe de division. Pas de for- mation ni de faisceaux ni d'hyphes d'air solitaires. Aprés 30 jours la couleur de la colonie est devenue vert-blanchåtre. Fructification incompléte. La superficie du coussin est couverte de filaments droits, trés courts, tantöt stériles tantöt surmontés de stérigmes ir- réguliers, porteurs de 1 jusqu'å 12 et 16 conidies présentant sou- vent de grandes vacuoles. Le mycelium est mince et vacuolisé. «- KJE 4 —- sr å 44 Kr. Høye. [No. 12 Sur de la påte å 25 % il s'est produit en 22 jours une petite couche arrondie, d'une couleur blane-verdåtre, composée de tas de conidies gonflées mesurant de 7.7 å 10.7 p. Qa et lå se voit un petit bout de myeélium atrophié. Le tout n'est qu'un vain essai des conidies tassées pour germer et eroitre. | Voiei les résultats donnés par la moisissure ensemencée dans du bouillon de poisson eontenant 15—20—25—30—35 % de Na Cl: Dans la solution å 15 0, en 4 jours, développement abondant de gros flocons composés d'un mycélium aux filaments mincees, longs et enchevétrés. 4 jours aprés, quelques petits flocons sont montés å la surface du liquide et ont fructifié pauvrement. La couleur de la superficie fructifiante n'est pas le vert normal, elle est d'un gris terne. Puis la végétation est restée stationnaire. Le 30" jour la destruction du mycélium å déjå commencé. Les conidies qui ont laspect chétif et vacuolisé mesurent entre 2.7 et 4 p. Dans les solutions å 20 et 25 %, développement de plus en plus lent. Méme formation de flocons blanes de la méme structure my- célienne mais moins gros, les quelques colonies chétives, flottantes ont fruetifié pauvrement le 18”* jour dans le flacon de 20 % et le 407* jour dans celui de 25 %/. Les conidies mesurent de 3 å 3.8 pt. La couleur de leur masse est toujours gris terne. Dans les solutions å 30 et 35 % point de développement dans les deux mois d'observation. | L'influence de la concentration eroissante du milieu nutritif se manifeste surtout dans la formation d'un mycélium d'air, dont les filaments se réunissent en faisceaux; dans la diffieulté de la frueti- fication qui devient de plus en plus pénible et dans la eroissance retardée qui finit par l'arrét complet. La salinité eroissante ne semble avoir aucune influence sur la eroissance de longueur de fila- ments qui dans toutes les solutions sont longues et minces, point de gonflement ou de formation de cellules. Les conidies résultant des végétations sur des milieux fortement salés comme ceux å ;15 et 20 % ont partiellement conservé leur pouvoir germinatif. Mais beaucoup d'entre elles l'ont perdu et ces premieres ne peuvent germer qu'å la condition qu'elles parvien- nent å se fixer sur un substratum favorable. On aurait cri que les conidies produites sur un milieu fortement salin eussent acquit sinon une résistance plus grande contre les forces osmotiques des solutions salées, au moins une force germinative égale å celle des germes mais il n'en est rien. 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 45 Les essais réitérés ont prouvé que les conidies résultant d'une végétation sur un substratum de 15 % de Na CI refusent absolument de eroitre sur un milieu de la méme salinité. Les boites restent in- tactes, méme aprés un séjour de 30 jours å l'étuve par 30? C. Si, par contre, ces mémes conidies sont ensemencées sur agar-agar å 3 % ou encore mieux dans du jus de pommes elles produisent, en 5 jours une végétation tres faible sur lagar mais beaucoup plus vigoureuse dans le jus. Dans aucun de ces milieux la végétation n'est pourtant normale. Le mycélium est plus mince que dans une KG culture normale, la couleur de la super- i N fieie fructifiante, qui ordinairement est verte, aceuse un ton gris-verdåtre dans > vr la végétation sur du jus de pomme, et «En pe: AN øris-terne dans celle de lagar. Les conidies qui proviennent d'une végétation normale mesurent environ 4 | tandis que celles du jus de pomme ne mesurent que 3.1 p, et la membrane aussi bien que le contenu se dessine faible et mate. Pemeillium glaueum est done une moisissure de sel facultative; un germe vigoureux peut croitre et méme fructi- fier dans des solution concentrées comme le sont celles å 20 et 25 %, qui correspondent å une pression os- motiques d'environ 120 et 150 atmosphéres, mais elle n'est pas capable de mener l'existence par générations consécutives sur des milieux d'une telle salinité, å la longue il lui faut un substratum qui ne s'éloigne pas trop des substrata types neutres, acides ou faible- ment salines, car sans cela elle périt. Fig. 12. Eurotium Aspergillus glaucus de Bar. Cette moisissure, ensemencée dans du bouillon contenant 15—20 —25—30—35 % de Na Cl, åa donné les résultats qui suivent : Dans les solutions å 15, 20 et 25 %, en 4 jours production abondante de flocons composés d'un mycélium long et mince. Les flocons nageant sur la surface ont fructifié pauvrement. La gran- 46 Kr. Høye. [No. 12 deur des conidies est å peu prés égale dans les trois concentrations, maximum 6.2 p. Les hyphes dans la solution å 15 %/9 sont un peu plus épaisses que dans celles å 20 et 25 % ou elles sont tres ef- filées. Point de développement d'hyphes d'air. Dans la solution å 30 % en 19 jours fructification irréguliere, pauvre et pénible. Les conidies sont évacuées et ont Vair épuisé et maladif. Les flocons sont petits, aux filaments trés minces, me- surant de 1.5 å 2 p-de largeur. En quelques endroits les filaments sont gonflés et divisés. Les cellules sont allongées et irrégulieres, la division ne s'effectue que dans le sens de la longueur du fila- ment. Ces formations sont pourtant rares et je n'ai jamais compté plus de trois å quatre cellules å la file. Dans la solution å 35 "/0 en 20 jours production faible de petits flocons aux filaments minces, par places gonflés comme ceux de la solution précédente. La végétation s'efforce de fructifier; on observe plusieurs tétes, tantöt nues tantöt surmontées de quelques stérigmes auxquels sont attachés quelques files de conidies évacuées. Ensemencée sur de la påte de froment contenant 15, 20 et 25 % de Na Cl et 60 % deau, la moisissure fructifie normalement sur les deux premiers substrata en 8 jours. Sur la påte å 25 % elle pro- duit quelques filaments droits, stériles en 15 jours; la fructification a lieu péniblement. Puis la végétation reste stationaire, les colo- nies n'envahissent pas la superticie du milieu nutritif comme dans les cultures å 15 et 20 !%. Les conidies de la culture å 20 "/0 furent ensemencées de nouveau sur de la påte de la méme salinité. En 10 jours å 259 C., 11 s'était produit une végétation faible, composée d'hyphes rampantes et droites, stériles. Huit jours apreés le mycélium d'air aux filaments mincees et vacuolisés s'est encore développé, il å atteint une hauteur de un å deux millimétres en donnant aux colonies un aspect, duveté. Cet amas d'hyphes couvre les hyphes fertiles, trés courtes, qui ont produit quelques conidies. Les conidies de cette culture furent ensemencées de nouveau sur une påte contenant 17 % de sel. 5 jours apres la plaque aceusait le développement d'un mycélium d'air. Le onziéme jour fructifieation irréguliére. Le mycélium d'air se développe beaucoup mieux dans cette culture que dans la précédente. D'abord stérile il commenee å fructifier å son tour, le seizieme jour la fructification est sénérale, alors la hauteur de la végétation aceuse 3 ou 4 milimétres. Les cultures furent poursuivies sur le méme substratum jusqu'å 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. å Or la 9* génération. Apres 4 ou 5 jours les plaques jusqu'å la 66% gé- nération aceusaient la production commengante d'un mycélium d'air, plus tard assez développé, invariablement composé de filaments cour- bés, enchevétrés et d'épaisseurs différentes, les plus effilés ne mesurant que 1.5 |+, les plus gros environ 42 p. Tout d'abord stérile ce mycélium commence å fructifier dés le 12* ou 14* jour par une température de 25% C. Dans ces générations je n'ai pas pu observer de modifications appréciables ni dans la forme et la couleur des colonies qui était grise-terne, ni dans la vigueur végétative. A partir de la 6% génération la production du mycélium d'air est devenue moindre. Il s'appauvrit encore plus dans les cultures suivantes et finit par étre tout å fait insignifiant dans la culture de la 9* gé- nération; en méme temps la couleur des colonies s'est rapproché de plus en plus å la normale grise-verte. | | La vitesse végétative s'est un peu ralentie, pourtant l'abondance de la végétation a été å- peu prés évale dans toutes les ceultures. L'examen microscopique ne revele pas de différences appréciables dans la structure végétative, il n'y avait aucune formation percep- tible de cellules, et la grandeur et l'aspect des conidies sont restés les mémes. Par une infection forte, Aspergillus est done capable de vivre continuellement et au moins jusqu'å la 9% génération sans perdre sensiblement de son pouvoir, végétatif et propagateur sur un sub- stratum contenant 17 % de Na Cl et 50 % d'eau. Par contre, les germes parvenus isolément å un tel milieu ont beaucoup de peine å se développer et la croissance continue avec une lenteur extréme. Si la teneur en eau du milieu nutritif tombe au-dessous de 50 %oy la eroissance devient encore plus pénible et la teneur en eau moyenne du bacalao n'étant que de 40 " il en résulte que I' Aspergillus ne peut pas y faire de dégåts. Micrococcus ua. Cellules mesurant 1.2 ou 1.3 p.. Par infection faible il produit sur le poisson de petites taches å la surface lisse et légeérement arrondie, d'une couleur jaune vif tirant sur le rouge. Par infection forte il couvre le poisson d'une couche luisante et visqueuse. Cultivé en bouillon de poisson, contenant 0—3—6—10—15—20 —25—30 et 35 % de Na CI, il å donné les résultats suivants: Dans les solutions de 0 å 10 % il s'était produit un dépöt de 48 Kr. Høye. [No. 12 moins en moins important suivant la teneur tombante de salinité, et de plus en plus visqueux et insoluble. En agitant le flacon de 10 % le dépöt se dissout en un amas de filaments mucilagineux qui ne se dissolvent qu'aprés une agitation prolongée. Dans les solutions å 6 et 3 %%, le dépöt est formé d'une masse legére et mucilagineuse dans laquelle les baetéries se sont enveloppées. Dans la solution neutre pas de développement appréciable, méme aprés 40 jours. å Dans les solutions de 15 å 25, en 4 jours, il se produit un dépöt blane, finement granuleux, plus abondant dans la solution å 15 9, moins dans celle å 25 % ou il forme une couche å peine percep- tible. Ce dépöt se dissout facilement en agitant les flacons. Dans la solution å 30 "0 ce n'est que le 21* jour que le dépöt commence å devenir visible comme un voile mince au fond du vase. Point de végétation de surface dans aucun des flacons. La solution å 35 % est restée sans végétation appréciable Jusqu'au 40* jour. Dans ces solutions, ni la forme ni le groupement des cellules ne semble subir de changements notables. La forme diplococeus est la plus fréquente; on observe aussi des cellules isolées de méme que des chaines irrégulieres composées de 4 å 7 individus. La grandeur des cellules reste la méme, il semble pourtant que les cellules de la concentration å 25 % solent un peu plus grosses que celles des autres solutions, mais la différence n'est pas assez grande pour constituer un trait frappant. Ensemencé sur de la påte de froment contenant 15, 20 et 25 % de Na CI il croit partout avec une vitesse ralentissante. Les colonies géantes sur les deux premiers milieux sont basses, plates et luisantes, aux bords plissés, d'une couleur rouge-jaunåtre vif. Sur 25 % la eroissance est d'une lenteur extréme, au bout d'un mois il s'était formé une colonie incolore, visqueuse qui peu å peu, avait pris la couleur normale. La superficie de la colonie est parfaitement lisse et luisante. La grandeur et la forme des cellules restent les mémes sur tous les substrata. Par ceultures reitérées sur la påte de froment la couleur a une tendance å pålir et s'approche beaucoup de celle du Miero- cocecus b. Cette espeéce se trouve surtout sur la morue préparée par les paysans, fraichement et trop souvent insuffisamment salée. Quand le poisson est suffisamment salé (et pour cela, il faut employer de 30 å 35 % du poids du poisson) on n'a rien å craindre de cet or- 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 49 ganisme, qui ne peut pas subir de telles concentrations. Elle est tres diffieile å prendre sur un milieu contenant 17 % de Na Ci. Mierococeus B. Cellules mesurant 1.2 p en moyenne. Cultivé en colonie géante sur une påte de froment contenant 10 % de Na Cl et ou il eroit trés bien, il forme une ceouche légerement arrondie, aux bords den- telés, de consistance påteuse. La superficie de la colonie est fine- ment striée de haut en bas et marquée par des anneaux concen- triques, finement dessinés ressemblant å ceux qui se voient dans la section d'un arbre. La couleur est jaune de cire, mate, sans reflets, plus foncée aux bords. Cultivé sur de la påte de froment contenant 15, 20 et 25 % de Na Cl et 60 % d'eau il eroit sur chacune de ces quantités avec des vitesses différentes; sur la påte å 25 % la végétation est å peine visible, aprés 5 jours, par 259 C. 46 jours apres la colonis s'éléve å peine au-dessus du niveau de la påte et la superficie n'atteint pas 2 millimétres carrés. Sur 20 % elle en est le double et sur 15 % le quadruple. La couleur est partout jaune de cire pure. Sur 15 %, la forme accouplée est la plus fréquente; on observe quantités de cellules isolées ou réunies par trois ouquatre. Sur 20 %/, trés peu de forme diplococeus, la plupart des cellules sont réunies en groupes contenant de 3 jusqu'å 20 cellules de grandeurs variables. Sur ce substratum les cellules sont en moyenne plus grandes que sur le précédent, on trouve des cellules qui mesurent jusqu'å 2 p. L'aspect microseopique de la colonie sur la påte å 25 %/9 indique une végétation faible et maladive. Les cellules sont de grandeurs tres variables, tantöt gonflées jJusqu'å mesurer 2.6 p., tantöt n'aceusant que 1 p. de diamétre, souvent évacuées et aux membranes déchirées, réunies en diplococeus, en paquets irréguliers, ou nageant solitaires. Ensemencé dans du bouillon de poisson contenant 0—3—6—10 —15—20—25—30—35 % de Na Cl il å donné les résultats suivants: Dans les solutions de 0 å 10 %%, en 4 jours production d'un dépöt léger, mucilagineux, moins abondant dans le flacon å 0 % plus abondant dans celui å 10 %. En agitant le flacon, le dépöt se dissout en filaments visqueux. qui sont presque insolubles dans la 50 Kr. Høye EP [No. 12 solution neutre, et qui bien que trés réfractaires å la dissolution, deviennent de plus en plus solubles suivant la concentration erois- sante du milieu nutritif. La grandeur et la formation des cellules dans les concentrations å 3, 6 et- 10 % sont les möémes : cellules iso- lées, accouplées ou réunies par trois ou quatre. Celle de la solution neutre paraissent plus petites, environ 1 v. Dans les solutions å 15, 20, 25 et 30 %, production de plus en plus lente d'un Gépöt semblable å celui des flacons précédents. Il est plus visqueux et d'une solubilité moindre dans les solutions å 15 et 20 % que dans les deux derniéres ou il est partiellement muciliagineux, partiellement grumeleux. Dans les flacons de 15—25 %: il s'était produit une certaine quantité de dépöt en 3 jours å 25 C., tandis que dans celui å 30 % le dépöt n'est devenu appréciabie qu'aprés 20 jours. Dans la solution å 35 % la croissance procede avec une lenteur extréme; ce n'est qu'aprés 30 ou 40 jours qu'un dépöt finement grumeleux se laisse apercevoir sur le fond du vase. L'examen mieroscopique du dépöt nous révele que dans la con- centration å 15 %% les bactéries se trouvent surtout sous forme accouplée, isolées ou réunies en groupes irréguliers contenant de 3 å 7 cellules de grandeur normale : 1.2 pt. Dans la solution å 20 % la grandeur reste la méme, la forme diplococeus est plus rare, les groupements sont plus grands et plus nombreux. Dans la solution å 25 % les cellules isolées font défaut, les groupes irréguliers sont. devenus plus grands, ils contiennent jusqu'å une vingtaine d'individus dont beaucoup sont gonflés et mesurent jusqu'å 1.6 p.. La solution å 30 % nous offre le méme aspect, nombre de cellules sont mortes ou rabougries et dans la solution å 35 % on trouve presque ex- clusivement des groupes contenant de 12 å 920 cellules mesurant 1.5—1.6 pt. lues cellules isolées ou acecouplées font absolument défaut. De méme que Micrococeus åa, cette espéce est spécialement habitu- elle å la morue mal préparée des paysans et n'a été observée que sur les poissons fraichement lavés. Elle n'est pas connue comme causant des dégåts au bacalao convenablement salé et séché. Dans Vair elle ne se trouve pas en quantités assez grandes pour pouvolr végéter sur un milieu de 17 % de salinité. Baeillus 1. Båtonnets mesurant de 2.5 å 4 p. de longueur sur 1 p- de lar- geur, doués d'une grande mobilité. Voiei les résultats donnés par 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 51 le Baecillus 7, ensemencé dans du bouillon de poisson contenant '0-—3—6—10—15—20—25—30 et 35 % de Na Cl: Dans la solution neutre, point de développement appréciable, en 40 jours. Dans celles å 3—6—10 et 15 % en 6 jours production égale d'un dépöt léger, mucilagineux, insoluble, point de végétation de surface. Dans les solutions å 20, 25 et 30 %, production de plus en plus faible d'un dépöt grumeleux en 20 jours. Dans le flacon de 20 % le dépöt est partiellement composé de grumeaux insolubles, partiellement il adhére fortement au fond. On observe aussi que les parois du vase sont couverts d'une végétation mince å l'aspect d'un voile. Dans la solution å 25 % les grumeaux sont devenus plus erands et plus solubles, la végétation des parois s'accentue encore plus. Dans la solution å 30 %, le dépöt est finement granuleux et . moins abondant, la végétation des parois est aussi devenue moindre. La concentration å 35 %/o n'accuse apreés 2 mois aucun développement appréciable. L'examen mieroscopique ne revéle aucune modification, ni dans la forme ni dans la grandeur des bacilles, qui restent uniformes dans toutes les concentrations. Aprés un laps de temps relative- ment restreint ils se sont immobilisés dans la masse mucilagineuse. Cultivé sur de la påte de froment contenant 17 % de Na CI le bacille produit des spores au nombre de ? å 4 dans chaque båtonnet; les colonies sont påles, basses, sans structure, aux bords nets, å la sur- face luisante. : Cette espeéce a été trouvé dans quelques analyses d'air exéceutées å Bergen. Pour le bacalao elle est å considérer comme inoffensive. L'influenee des solutions concentrées de Na Cl sur la erois- sance des moisissures et des bactéries. Le but de ce travail étant tout pratique les recherches ont en premier lieu porté sur les questions suivantes. Les especes trouvées sont-elles des bactéries et des moisissures typiques de sel et å quel degré leur présence dans l'air entraine-t-elle des dangers pour le com- merce de bacalao? En second lieu j'ai fait quelques essais pour vérifier laction morphologique des concentrations croissantes. 30 p ii | | 52 Kr. Høye. [No. 12 Jusqu'a ces derniers temps il å été universellement admis que les solutions de Na Ul saturées étaient impropres au développement d'organismes et que ces concentrations étaient å considérer comme des antiseptiques. Mais les derniéres recherches ont prouvé qu'il n'en est rien; les solutions saturées ne sont antiseptiques qu'å I'égard des moisissures et des bactéries ordinaires tandis que les moisissures de sel typiques y végetent souvent avec une vigueur remarquable. Il ne s'en fæut pas que la question de linfluence des concen- trations croissantes du milieu nutritif sur la croissance des miero- organismes n'ait été traitée d'une maniére assez détaillée; seulement les quelques travaux se trouvant sous ma main et qui se sont con- saerés å de telles investigations ont porté sur les bactéries et les moisissures ordinaires ou n'ont employé que des solutions relative- ment faibles. Les investigations de Wrenmzr cités plus haut, aussi bien que celles de Kunzss (*) n'ont visé qu'å la flore de la saumure d'harengs et n'ont qu'effleuré le cöté morphologique de la question. Les recherches du premier sont parties de la supposition que les organismes de la saumure ne supporteraient pas des concentrations plus fortes que 15 % et Kvurzss n'a pas employé des milieux nu- tritifs plus forts que 20 "> tandis que l'action spéciale des con- centrations- sur les organismes halophiles ne commence en général qu'au-dessus de cette limite. MarTzuscnrta (**) s'est principalement oceupé des bactéries non-halophiles, pathogeénes et non-pathogeénes et n'a pas employé de concentrations plus fortes que 10 %. Crrer- FEYT (**) a, dans ses expériences sur les levures, employé des solutions de diverses substances qui correspondaient å une pression osmotique d'environ 80 atmosphéres. Les especes dont il sera question ici sont toutes, å l'exception de Pemeillium, Aspergillus et Levure de sel B et 7, des organismes halophiles dont la résistance aux concentrations fortes, bien qu'en général tres élévée, est variable. D'apreés les essals de culture ex6é- eutés nous relevons l'apercu suivant : (*) Bulletin du laboratoire bactériologique du ministére de lagriculture. St. Petersburg 1901 Pag. 6—10 (édition russe). (**) Die Einwirkung des Kochsalzgehaltes des Nahde. auf die vi der Mikroorganismen. (Zeitschr. f. Hygiene und Infektionskrankheiten 1900, 8. 495). (***) Expériences sur Vaccoutumance hériditaire des Levures aux solutions sa- lines concentrée). (Bulletin de 1Academie Royale de Belgique. Classe des Scien- ces 1901. Page 337). 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 53 Espece eee Maximum * Optimum %o Jo ”o Torula epizot....x. EN 6 35 environ 10 ST EE 35 — Sareinomyeces islandieus.... 3 35 — -— RUG er 0 35 | 6 -— SPOrigenus .. 0) 35 de 1013 15 Merurende.sel å 2... de 3 environ 30 0 6 0 Er Ge 0 05 0 == El 0 Sr 30 0 Hormodendrum halophilum 0 entre 20 et 25! environ 8 Pemicillium yglaucum ++... 0) — 25 30 0) Eurotium Aspergillus .... 0) 35 0 DMETDEOEeNS Aer inven. 3 environ 30 | de 10 å 15 EE 5 0 Ar EO 5 ER EE 3 entre 25 et 30| - 10 - 15 Au-dessus de la limite optimum l'action morphologique des con- centrations croissantes se manifeste de plusieurs maniéres. En pre- mier lieu la vitesse végétative est ralentie, la croissance de la lon- gueur de la membrane est entravée, les filaments de quelques hyphomyces se raccoureissent de plus en plus et au lieu de filaments il ny å que production de cellules rondes. Chez les sareinomyces et les bactéries, on observe un grossissement des cellules; chez les premiers le contenu cellulaire parait devenir plus homogene et ré- fractif dans les solutions saturées. Le premier fait constitue une régle absolue pour toutes les espé- ces étudiées. Å mesure que la concentration s'éléve au-dessus de l'optimum la eroissance devient de plus en plus lente sans pourtant quil n'y alt rien, au moins chez les espeéces de sel typiques, qui puisse étre pris pour un signe d'affaiblissement; bien au contraire, les cellules dans ces concentrations ont souvent un aspect vigoureux. Quant å l'action entravante sur la eroissance de la longueur de la mem- brane elle est specialement observée chez les espeéces Torula epizoa, Torula mmuta, Sareimomyees sporigenus, Sarcinomyees niger, Hormo- dendrum halophmilum et Levure de sel y. Pemicillium, Aspergillus et Levure de sel B, font seuls exceptions å cette reégle. Les deux 54 Kr. Høye. [No. 12 premiers produisent leurs filaments quelle que soit la salinité du milieu nutritif. La Levure de sel B se comporte d'une maniére . en- tierement opposée; car les cellules qui, dans la solution optimale sont rondes, s'allongent sous l'action des solutions plus fortes. Parmi les espéces étudiées Sareinomyces islamdiceus se distingue par så forme végétative stable, qui n'est pas influencée par la nature du milieu nutritif. Quant aux bactéries leur forme végétative n'est en rien influencée par la concentration croissante du milieu. Å mesure que l'on s'ap- proche de la limite maximum, qui pour les trois especes étudiées oseille entre 30 et 35 %, les cellules deviennent irréguliéres, il y a des individus qui sont trés gonflés et il y en å qui sont trés minces. De plus les cellules ont une tendanee prononcée å rester adhérées en des groupes irréguliers, elles s'agglutinent. Ces résultats concordent avec ceux obtenus par les différents auteurs déja cités. D'aprés CLERFEYT les levures tendent å S'arron- dir dans les solutions salines aussi bien que les vacuoles qui étaient tres visibles dans le mott de bidre disparaissaient dans les solutions å pression osmotique assez considérable. C'est la méme chose qui a été observée chez Sarcinomyces islamdieus, niger et sporigenus. (CLERFEYT n'a pas employé de solutions plus fortes que 11.3 % de Na Cl et un tel milieu constitue I'optimum pour les dites sar- cinomyces. Si I'on cherche å se rendre compte des causes réelles des modi- fications morphologiques on se heurte å maintes diffieultés. L"in- fluence des solutions concentrées ne se révéle pas d'une maniére uniforme, aussi bien chez les bactéries que chez les moisissures et les levures de sel on rencontre des exceptions nombreuses. Il est tres diffieile de généraliser les faits, on est forcé de prendre chaque espece et de l'étudier isolément. MaTZuscHITA résume ses essals de culture sur plus de soixante especes différentes de bactéries par la conclusion suivante. « L'influence causée å la forme végétative par Vaddition de Na Cl å Vagar ordinaire est trés variable. Tandis que plusieurs micro-organismes supportent l'addition de 10 % de Na CI au milieu nutritif sans modifier leur forme végétative, il y en å qui par une teneur en sel beaucoup plus faible aceusent des formes de dé- génération frappantes. » On serait porté å croire que la production de cellules rondes au lieu de filaments étendus chez Torula epizoa et Torula minuta, de méme que la diffieulté de la eroissance de la longueur chez Sar- - 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 55 ceimomyeces niger, S. sporigenus et Hormodendrum halophilum fut due å la pression osmotique trés fortes des solutions qui forcait la cel- lule å prendre une forme mieux appropriée pour résister å la pres- sion augmentée, mais cette explication ne suffit pas, car chez les especes plus susceptibles aux modifications morphologiques comme le sont les espéces sus-citées, les mémes altérations s'observent quand la teneur en sel baisse au-dessous de la limite optimum, et dans le milieu neutre elles affectent la méme forme que dans les solutions å peu prés saturées. De plus, Pemicillium et Aspergillus produisent tous les deux et spécialement le dernier, sur des sub- strata trés salés, un mycélium d'air, chez Aspergillus souvent tres développé, qui fait absolument défaut dans les végétations sur un milieu normal ou neutre. Les expériences de MaTzUucHITA sur les baetéries ont démontré qu'entre les Coccaceæ il y a des espéces dont la forme n'est pas ou n'est que tres peu influencée par la salinité eroissante du milieu, et il y en å qui adoptent la forme de båtons. Parmi les Bacteriaceæ c'est la meme chose; certaines espe- ces sont åa peu preés ou presque complétement indifférentes å la nature changeante du milieu tandis que d'autres affectent la forme ronde. Les espeéces halophiles, que J'ai étudiées se sont montrées stables å part le phénoméne de lagglutination qui s'est produite dans les concentrations trés fortes. Fintre les espéces que J'ai étu- diées c'est seulement le Torula epizow qui å été l'objet des essais plus précis pour vérifier l'action des divers agents extérieurs et j'ai trouvé que cet organisme adopte la forme végétative cellulaire quand les conditions de vie deviennent infavorables, que ce soit par température basse ou température elévée; avec trop d'humidité ou trop peu d'humidité; dans un milieu nutritif trop peu ou trop forte- ment salé; en somme, toute circonstance qui s'éloigne de celle qui constitute l'optimum pour sa végétation. Dans de la saumure de poisson elle demande plusieurs mois par la température extérieure en Février et Mars avant de devenir visible, et elle y croit seulement sous forme cellulaire; sur de la påte de froment å 10 % de Na Cl par 259 C. elle a fini son développement en 3 jours et les cel- lules font absolument défaut, il n'y åa que production de filaments et de masses énormes de conidies. REE Kr. Høye. [No. 12 Conclusions pratiques. Selon les indications des analyses d'air exéeutées dans les villes de Bergen et Kristiansund Torula epizoa est actuellement le seul organisme dont la présence dans l'air puisse entrainer des dangers pour le commerce du bacalao. Les autres moisissures et bactéries trouvées sont ou de fréquence infime ou de telle nature qu'un pois- son convenablement préparé est garanti de leur développements pour se protéger de Torula il suffit, au moyen d'une désinfection générale et résuliére, de tenir propres les magasins qui sont les seules sources des germes. En parcourant les analyses on est frappé du nombre relativement restreint d'especes qui furent prises dans les boites, mais ce qui manque dans la diversité des especes est largement compensé par la résistance, le pullulement et l'extension de celle qui chez nous a pris la prédominance. Heureusement pour nous, c'est le Torula epizod qui, dans les magasins de Norvége, l'a emporté sur toutes les autres especes halophiles; å vrai dire il aurait été beaucoup mieux qu'elle eåt été devancée par Sarcimomyces islamndiceus, mals nous aurions été certainement au bout de nos ressources si, au lieu de Torula epizoa, nous avions eu å combattre la bactérie (qui est la cause du rougissement du poisson) si connue et redoutée chez le poisson francais et islandais. Torula epizoa est une moisissure de superficie; elle ne penétre que tres peu dans la chair du poisson, le goåt du produit n'est en rien ou presque rien influencé par sa présence, et les spores pul- vérulentes sont relativement faciles å enlever par le brossage, tan- dis que toute tentative pour sauver ou améliorer le produit envahi par la bactérie rouge, reste vaine. La couleur rouge vif ne se laisse par enlever, les végétations puantes pénétrent dans le pois- son et le produit, å dans un temps relativement court, perdu så valeur par suite du gott désagréable qu'il å contracté et de I'odeur nauséabonde qu'il dégage. En ajoutant å cela que le baeille est plus résistant aux désinfectants, qu'il subit les concentrations salines aussi bien que Torula epizoa, et que så multiplication n'est en rien inférieure, on aura alors une idée des sommes d'argent, qu'il cot- terait au pays s'il réussissalt å remplacer ce premier. Il n'y å pas de doute qué sous la dénomination de bactérie rouge il se cache au moins deux especes différentes : une sarcine assez grosse et un miero- COGCUS; en outre il y å une espéce citée par OLAV JoHAN-OLSEN sous le 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 57 nom de Sareina rosacea dont les dimensions sont de beaucoup inférieures å celles que j'ai trouvées. Il est done probable qu'il y en a trois espéces. Le temps ne m'a pas permis de préciser laquelle des trois espéces est la plus dangereuse au bacalao. Je n'ai trouvé la sar- eine rouge qu'une seule fois et tout récemment sur un bacalao nor- végien et presque simultanément et en grande quantité dans un magasin de sel å Bergen. Le micrococeus å été trouvé plusieurs fois dans des échantillons de sel pris dans divers magasins. Ces cas étant d'un interét plus spécial je me permettrai d'y revenir plus tard. Il s'en faut de beaucoup que les lois d'aprés lesquelles se rempla- cent les différentes espeéces qui mettent å contribution les industries alimentaires soient trop bien connues. Il est évident, que quand c'est la bactérie rouge qui chez le poisson francais la emporté sur toutes les autres especes, le Sarcimomyces islandicus chez le poisson islandais et chez nous le Torula epizoa, C'est par suite de circon- stances spéciales: en premier lieu le traitement du produit, qui å favorisé le développement de telle ou telle espeéce, aidé par l'infec- tion de plus en plus prépondérante de celle qui une fois å pris la prédominance. Il est trés vraisemblable, que la fagon des Francais de ne sécher que tres sommairement leur poisson å Vorigine å fa- vorisé le développement de la bactérie rouge, et que la facon des Norvégiens de sursécher leur produit å contribué au progreés de Torula cpizoa, mais il n'est pas chose facile de prédire la direction dans laquelle s'effectura le mouvement. Il faut de méme compter avec des facteurs physiologiques d'aprés lesquelles les espéces dif- férentes ne sont pas å considerer comme des choses immuables, qui se suivent de générations en générations sans rien perdre et rien acquérir. Par contre on sait bien, que tout change et que les con- ditions du lendemain ne seront pas celles d'aujourd'hui. Il est bien naturel que ces transactions qui s'accomplissent tres lentement et sur une échelle énormément grande se dérobent å notre regard direct. Les changements d'année en année sont trop minimes pour qu'ils puissent étre suivis et contrölés dans le commerce quotidien. Néanmoins par échappées espacées on découvre que les faits se sont déplacés, que l'état mycologique de notre produit åa changé sans que nous fussions sur nos gardes pour enregistrer les vraies causes de ce mouvement. Je vais donner quelques exemples å l'appui : Il est évident qu'en Islande, Sarcinomyces islamdicus est de plus en plus remplacé par Torula epizoa. D'apres les essais de laboratoire on sait que, en ce qui concerne le pouvoir de multiplication, la der- 58 Kr. Høye. [No. 12 niére moisissure est de beaucoup supérieure å la premiére; en outre, elle cause des dégåts considérables au produit, tandis que Sar- cmomyces est å peu prés inotffensif. Or, il est rapporté par les commercants que le bacalao islandais, ayant été, jusqu'å ces derniers temps, considéré å Vabri des attaques de Torula epizoa, est attaqué sur une échelle de plus en plus grande par cette moisissure au grand étonnement des praticiens qui soutenaient que l'immunité du bacalao islandais était uniquement dåe å la confection plus soignée et å la quantité considérable de sel employée. Les recherches seienti- fiques ont montré que cette explication n'est pas exacte, tous les échantillons de bacalao d'Islande soumis å l'analyse ont aceusé la présence de Torula epizoa; quelques fois il fut atteint å un degré qui ne le eéda en rien au bacalao norvégien. Cela démontre que la préparation actuelle du bacalao islandais n'est pas un obstacle å la végétation de Torula epizoa. On sait bien que le bacalao islandais est, en outre, menacé de la bactérie rouge de laquelle il devient facilement la proie. Si Ion eherche å découvrir les voles par lesquelles ces micro-organismes sont arrivés au bacalao islandais il faut tenir compte des relations de commerce. Pour ce qui regarde Sarcimomyces islandieus il ne m'est pas possible d'indiquer une source vraisemblable d'infection étrangére; aucun cas de son apparition sur du bacalao d'autres provenances ne m'a encore été rapporté. Selon toute probabilité Sareimomyees islandieus est une espece locale, comme chez nous le Torula epizoa. Quant å la bactérie rouge il est hors de doute qu'elle ne soit importé en Islande par les bateaux de péche frangais qui vont dans ces parages. Le rougissement de la morue constitue la maladie la plus redoutée et la plus fréquente dans le commerce francais et les germes de ceelle-ci ont sans doute souillé les bateaux, les maga- sins, les sels et les ustensiles comme Torula le fit, chez nous. Et si Torula epizot dans le dernier temps se propage de plus en plus sur le bacalao islandais cela- tient sans doute å l'extension des rela- tions de commerce entre la Norvége et I'Islande qui faeilite I'im- portation des germes qui se trouvent en masses énormes chez nous. Tel est aciuellement l'état dans le commerce des produits de péche : on ne prend pas de mesures contre l'invasion des miero- organismes, on les laisse se propager å leur gré, se répandre, se remplacer. Le hasard, les circonstances extérieures décideront de celui qui l'emportera sur le reste. Ce serait trop demander de s'at- tendre å ce que les commercants intéressés prissent d'eux mémes 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 59 et sans avis les mesures nécessaires contre l'ennemi, mais le peu d'impression que font sur beaucoup d'entre eux les découvertes seientifiques est vraiment étonnant. Gråce å l'iisolément dans lequel s'est trouvé jusqu'ici le commerce du bacalao norvégien, il s'était fait une sélection de Torula epizoa, espece relativement inoffensive, ne faisant que des dégåts propre- ments dits dans les étés et les automnes chauds, heureusement rares chez nous, l'époque des chaleurs étant d'ailleurs de peu de durée. Mais il serait impossible de prédire le dénouement d'une lutte contre la bactérie rouge et le Torula epizoa si cette premiére espece parvenait å sintroduire en masses suffisantes dans nos magasins et dans notre sel. Or, il mest arrivé quelquefois de voir des indications qui ne seront peut étre pas sans conséquence et qu'il faut mentionner en parlant de l'état futur probable de notre commerce de bacalao. Les bactéries rouges citées ci-dessus ont été jusqu'iei å peu prés ineonnues du bacalao norvégien, et je ne me rappelle pas les avoir trouvées dans les analyses de magasins exéeutées pendant les pre- miéres années des investigations scientifiques. Par contre, dans les analyses de sel emmagasiné exécutées l'année derniére j'ai plusieurs fois observé ces espéces. Une fois j'en ai pris une dans l'analyse d'un magasin désinfecté par l'aldébyde-formique å 1 %/o et ou toute la plaque avait été invahie par ses colonies rouges. Simultanément avec cette découverte il me fut présenté un échantillon de bacalao norvégien retourné de Barcelona et qui était atteint de la méme bactérie. Le bacalao avait logé dans les magasins de Barcelona pendant 8 mois et il se peut bien qu'il ait contracté la maladie pendant le magasinage en Espagne. Cependant le fait d'un envoi de bacalao norvégien attaqué par la bactérie rouge contre laquelle il a été jusqu'iei jugé inviolable coineidant avec la rencontre des mémes bactéries dans notre sel et dans nos magasins, est suspect et mérite V'attention des commercants. Dans la premiere partie de cet ouvrage j'ai mentionné que les commercants sont d'avis qu'il suffit de faire une dessication énergi- que du bacalao pour le protéger contre le développement de la moisissure. Bien que tous les faits accumulés dans mon ouvrage antérieur parlent contre cette assertion j'ai fait quelques expériences pour terminer cette question et le résultat åa été que, méme une des- sication continuée nuit et jour pendant 5 semaines dans une chambre seche, ne suffit par pour tuer toutes les végétations de Torula epizoa. Il est vrai qu'une grande partie en meurt, mais il en reste assez 60 Kr. Høye. > [No. 12 pour assurer la végétation continue quand le poisson est exposé aux facteurs qui produisent la croissance des agglomérations invisibles. Comme mesure préventive, la dessication n'est que d'ordre inférieur, la base de tout travail doit étre la désinfection et la propreté la plus absolue pendant la confection du produit et dans tous les mi- lieux par lesquels il passe. Le poisson venant de Terre-Neuve a été jusqu'ieci considéré comme exempt du Torula epizoa. J'ai pourtant entendu parler de cas ou les commercants ont subit des pertes insignifiantes par suite du dé- veloppement de Torula epizoa ce qui dénote qu'avec une infection assez forte il n'y a rien dans la confection du produit qui entrave- rait le développement de la moisissure. Afin de vérifier l'état my- cologique des magasins de bacalao å Halifax j'ai fait venir d'un des commercants de lå-bas qui s'était plaint du développement accidentel de la moisissure une boite contenant des balayures. L'analyse de ces balayures a aceusé la présence de plusieurs milliers de germes dans chaque gramme de poussiére. La désinfection réguliére des magasins n'est pas plus en usage å Terre-Neuve qu'ici et on voit que la moisissure s'y introduit, s'y installe et y pullule. Les commercants brossent leur bacalao attaqué mais ne se soucient pas des germes qui s'envolent et qu'ils con- sidérent comme de la poussiére inoffensive. Jusqu'ici les pertes n'ont pas été grandes, mais on ne doit pas rester trop rassuré et penser qu'il en sera toujours ainsi. Il serait beaucoup mieux de commencer aussitöt la guerre et exterminer ainsi la moisissure tant qu'elle ne se trouve qu'en des quantités relativement inoffensives. Resumé. I min forrige beretning om denne sag”) fremgik af de udførte saltanalyser, at sopmængden i saltet steg i paafaldende grad for hver etape det fjernede sig fra produktionsstedet. For pakbodsaltets vedkommende var aarsagen til sopmængden klar, idet undersøgelserne viste, at den hidrørte fra selve boden, men for skibssaltets vedkommende var det uafgjort, om skibet selv var skyld deri, eller om de i prøverne indeholdte spirer var hidførte fra luften under losningen. Da desinfektion jo kun kan finde sted i de lukkede boder og fartøier, var det af stor betydning at faa kon- stateret, hvorledes luftens beskaffenhed var i mykologisk henseende, hvorfra de eventuelt omkringflyvende spirer havde sit udspring, og om smitten var saa intens, at den vilde gjøre nytten af de fore- slaaede desinfektionsforanstaltninger illusorisk. Disse undersøgelser udgjorde kun en del af de for 1905 plan- lagte arbeider, men da jeg paa grund af manglende tilslutning fra praktisk interesseret hold var nødt til at opgive planen om den eksperimentative indførsel af desinfektion i fiskebedriften fra mod- tagelsen af saltet til fisken sendtes ud som færdig vare, lod jeg luftundersøgelserne udføre i større maalestok end oprindelig tænkt, idet jeg mente, at disse undersøgelser vilde tilføre os oplysninger, som vilde være af meget stor betydning for den rigtige vurdering af de anbefalede hjælpemidler. Side 7—16 vil man finde resultatet af disse luftundersøgelser. Disse bekræfter i et og alt, hvad jeg tidligere har udtalt; de giver os et nyt bevis for, at klipfisken er sin egen smittebærer, og at der udenfor de benyttede, sopbefængte boder og redskaber ikke findes nogen smittekilde, som er farlig for klipfisken. 1) Bergens Museums Aarbog 1904, no. 9. 62 Kr. Høye. [No. 12 Analyserne, som har været udført mest mulig fortløbende i Kri- stiansund og Bergen i et samlet antal af 348 fra februar til oktober, giver et meget klart billede af de mykologiske forhold i luften i det nævnte tidsrum. I Bergen udgjorde det gjennemsnitlige antal af sopspirer, som i løbet af 12 timer faldt paa en beregnet overflade af en middel- stor fisk: ca. 750 cm”: I februar 45, mars 90, april 60, mai 105, juni 75, juli 105, august 195, september 195, oktober 285. Middeltallet i de 9 maaneder 135 spirer pr. dag, maksimum 28de oktober 1155. I Kristianssund udgjorde antallet: I februar, mars, april 90, mai 75, juni 105, juli 165, august 915, september 4275, oktober—november 6615. Middeltallet i de 9 maaneder 1905. Maksimum 5te oktober 36000 spirer pr. dag for middelstor fiskeoverflade. Spørger man nu, hvor kilden er til alle disse frø, er svaret ikke vanskeligt. Det er pakboderne og den her behandlede fisk, som producerer dem, særlig træder forbindelsen mellem sopmængden i luften og fisken skarpt frem. Man vil bemerke, at i de første maaneder af aaret er mængden af omkringflyvende spirer, saavel i Bergen som Kristiansund, meget liden; for maanederne februar til juli udgjør den i den første by i gjennemsnit 80 pr. dag for middelstor fiskeoverflade, i den anden by 109. Dette er mængder, som staar langt under antallet af de i luften omkringflyvende almindelige sop- spirer. I denne tid er der meget lidet fisk paa lagerne, der børstes ingen fisk; thi de partier, som indkommer fra bjergene, er alle uden synlig sopudvikling, idet den paa fisken siddende sop kun forefindes i form af usynlige graahvide klumper, som hænger temmelig fast ved fiskeoverfladen. De spirer, luften indeholder paa denne tid af aaret, hidrører derfor alle fra pakboderne og støvet her. Men forholdet forandres ganske, eftersom sæsonen skrider frem, dermed fiskemængderne og eftersom sopudviklingen paa denne tager til. 'Toppunktet naaes i den tid fiskebørstningen finder sted, i maa- nederne august til oktober, da foregaar nemlig frøsætningen paa fisken, og hundreder af hænder sættes da i bevægelse for at fjerne det senerende brune støv, som da driver omkring med lufttrækket i alle retninger. Dette træder ikke saa klart frem i luftanalyserne fra Bergen som i dem fra Kristiansund, men dette har sin grund 1, åt 1 Bergen bles analyserge. laget paa det sted, hvor saltdam- vg 1906] Recherches sur la moisissure de bacalao. 63 perne ialmindeligvis ligger, og her findes lidet af de egentlige klip- fiskeboder, mens analyserne i Kristiansund blev taget i den umid- delbare nærhed af store klipfiskelagere. Forskjellen paa smitten j første og sidste halvdel af sæsonen, som i Bergen paa grund * af de ovennævnte forhold kun udgjør det 3-dobbelte, udgjør i Kristiansund henimod det 40-dobbelte, og smitten gaar en enkelt dag op 1 det kolossale kvantum af 36000 spirer for middelstor fiskeoverflade i 12 timer. Det er udenfor al tvil, at man her for en væsentlig del har aarsagen til sopmængden i de saltprøver, som tages ombord i skibene under udlosningen her, ialfald for de skibes vedkommende, som ikke fører klipfisk; thi beregnet efter de udførte analyser kan antallet af de sopfrø, somi løbet af 12 timer trænger ind igjennem de aabenstaaende luger, gaa op til 6 å 7 millioner. Som tidligere gjort opmerksom paa ligger hovedfaren for klip- fisken i denne tilførsel af sopspirer til saltet, og alle vore bestræbelser maa derfor gaa ud paa at hindre denne; thi disse sopmasser, dette tilsyneladende uskyldige, brune støv, som i tykke skyer hvirvles ud gjennem pakboddørene, er de, som gjennem saltets overføring smitter næste aars fisk og paa denne gjenproducerer det samme generende pulver. Hvis derfor alle uden undtagelse vilde slutte sig sammen om aarlig og regelmæssig desinfektion af alle de lokaler, som klipfisken eller saltet kom i berøring med, at foretage fiskebørstning mest mulig i lukkede rum og desinficere efterpaa samt brænde alt det fra boderne opsamlede støv og ikke kaste det paa sjøen, vilde den skade, klipfisksoppen nu gjør, om nogle aar kunne bringes be- tydelig ned. Hvad angaar de øvrige i luften omkringflyvende saltsoppe og saltbakterier viser det sig, at de fleste enten forekommer i saa ringe mængder, at de praktisk talt er ufarlige for klipfisken eller er saa lidet modstandskraftige overfor sterke saltopløsninger, at de ikke formaar at tilføre klipfisken nogen skade. En undtagelse herfra danner den røde bakterie, som gjør betydelig skade paa den franske fisk og islandsfisken. Den har ikke været fundet i luft- analyserne, men den har flere gange været fundet i pakbodsaltet og i smudset her. Samtidig har jeg ogsaa fundet den paa en norsk fiskeprøve. Skjønt en eller nogle ganges optræden ikke behøver: at indebære nogen fare for klipfiskebedriften, gjør dog den interes- serede handelsstand rettest i at være paa sin post og itide tage | 64 - To kit 8 å — sine forholdsregler; thi hvis det skulde ly å | at fæste fod i vore boder i samme maalestok sor vilde det være til stor skade for fiskeribedriften. 1 regelmæssig desinfektion har man det dog i sn saavel denne som de øvrige farlige snyltegjester borte. FEL på - 0 ae EJVSE Å eg tan Ed pr br | | 3die Hefte pRRERNS MESBEMS MRBOG 1906 1 Ah. 2 VES HE I På: i på EST PEN LIG, G a p be ) UDGIVET AF på Gr ie Å BERGENS MUSEUM BERGEN A/S JOHN GRIEGS BOGTRYKKERI 1907 or AA gonian lnst/i, v; [5 N & | (AUG 1718 p L mådrgl, ry 13. 14. - lige og nordlige Norge. EG ENE CARL FreD. KOLDERUP: *Jordskjælv i Norge i 1905. (Resumé in JAMES Å. GRIEG: Fchinodermen von dem norwegischen Fischerei- J. REKsTAD: de dr terrasser og strandlinjer i de JAMES Å. GRIEG: - Nogle notiser fra et en ved Bild strømmen i januar 1904. (Med 8 figurer i teksten)............ deutscher Sprache). (1 kartplanche). Anhang: Registrierungen an der seismischen Station zu Bergen im Jahre 1905 .........zasrer P. A. Øyen: Nogle bemerkninger om Jostedalsbræen.......-.022* S. K. SELLAND: Floristiske undersøgelser i Hardanger. I......7.. R. CorLrett: Nogle meddelelser om næbhvalen (perioden) og hvidfisken (Delphinapterusk. «Xvid J."Reksvap:* Svar: påa PÅ. Qrens kritik NA år Indhold af 2det hefte. Se Side HAAKON ScHETELIG: The cruciform brooches of Norway. (With 194 iNustrations tin thetefb Sttd.v LArTN Jr Ge Gr EE f- 162 Nå O. J. Lir-PETTERSEN: Neue Beitråge zur Biologie d. norwegisehen 8 Aumpelø VI ALSO NN Koedst ar Se Me Jens Z. M. KIzLLaND: Haakonshallens gjenreisning 1518—1520... 1—11 ÅLF WorLtzBÆk: Ile développement du genre Sclerocrangomn (GO. SABS). (Avee deux planehe 4:94 ed TN st Svege 1—9 Kr. Høye: Recherches sur la Moisissure de Bacalao et quelques autres Microorganismes halophiles. (Avec 14 figures dans le texte) 1—64 , Indhold af 3die hefte. dampfer ,Michael Sars* in den Jahren 1900—1903 gesammelt. Mit 2 Tafeln und 10 Figuren im Texte)......i.varrrvsvrabererekee 188 HAAKON SCHETELIG og Å. W. BrøGGER: Fortegnelse over de. til Bergens Museum i 1906 indkomne sager ældre end reformationen. (Med 11 figurer i teksten) ....+»+»oversvrvr narr avandvrnnnenener Bergens Museums Aarbog 1906. No. 13. Echinodermen von dem norwegisehen Fisehereidampfer Michael Sars" in den Jahren 1900—1903 gesammelt. ERE. Asteroidea, Von James A. Grieg. (Mit 2 Tafeln und 10 Figuren im Texte.) - å, k TE FR SP PE Uebersicht iber die vom , Michael Sars" gesammelten Seesterne. Pontaster tenuispinus, DUBEn & KOREN. Fundståtte: 1900 Stat. 7 (sehr zahlreich), 9 (2), 57 cD). 8 (6). 1901 Stat. 45 (2); 52 (1); 56 (2); 80 (5); 96 (2). 1902 Stat. 32 (ausserordentlich zahlreich); 34 (do.); 35 (do.); 36 a (do.); 36 b (do.); 37 (sehr zahlreich); 38 a (2); 39 (sehr zahl- reich); 45 (1); 47 (sehr zahlreich); 48 (do.); 51 (do.); 52 (zahlreich); 54 (2); 55 (einige Exemplare); 67 (1); 76 (1); 96 (zahlreich); 102 (1), (Die eingeklammerten Zahlen bezeichnen die Anzahl der Exemplare ; die anderen dagegen die Stationen). Pontaster tenmispinus ist sowohl in der kalten wie warmen Area sehr verbreitet, muss aber zunåchst als arktisehe Art betrachtet werden, da er in der kalten Area und in den arktisehen Gegenden seine höchste Entwickelung erreicht. So fand ..Vöringen* nach DANIELSSEN und Koren in der kalten Area (die Station nicht an- sefiihrt) ein Exemplar, dessen Armradius 130 mm. und der Schei- benradius 23 mm. betrugen.') Auf Station 338 (Temperatur — 1.1 C.) nahm , Vöringen* ein Exemplar mit R. 97 mm., r. 17 mm., An- zahl der Dorsomarginalplatten 53; ein zweites Exemplar mass: R. 88 mm., r. 15 mm. Dorsomarginalplatten 44. Das grösste Exemplar von Stat. 283 (Temp. — 1.4 C.) mass beziehentlich 82 und 14 mm. und hatte 53 Dorsomarginalplatten. Das grösste unbeschådigte Fxem- plar, was der ,Michael Sars* aus der kalten Area (1902 Stat. 96) heimbrachte, mass: R. 97 mm.,, r. 15 mm. und hatte 57 Dorsomar- ginalplatten. Einige andre, leider beschådigte Exemplare von der- selben Station schienen noch grösser gewesen Zu sein. Dagegen erreichten die Exemplare aus der warmen Area eine Grösse von bis an R. 73 mm., r. 13 mm. und hatten bis an 45 Dorsomarginalplatten 1) Asteroidea, 1884, S. 86. 4 James A. Grien. [No. 13 (1902 Stat. 39). Ferner sceheint diese Art an unseren nördlichen Kiisten ziemlich grösser zu werden als an unserer westlichen. An einem Exemplar, das NorpGAARD in Malangen, 100 —200 m., nahm, war R. 75 mm., r. 16 mm., mit 48 Dorsomarginalplatten. Ein Exemplar vom Foldenfjord, 530 m., mass R. 68 mm., r. 12 mm. und hatte 44 Dorsomarginalplatten. Dagegen mass das grösste Exemplar von der Miindung des Sognefjord R. 55 mm., r. 10 mm. und hatte 33 Dorsomarginalplatten, ein anderes kleineres von der- selben Lokalitåt hatte ibrigens 39 Dorsomarginalplatten. In bezug auf die relative Långe der Arme scheint die Kalt- wasserform nicht von der Warmwasserform abzuweichen. An 60 Exemplaren von der kalten Area fand ich das Verhåltnis zwischen den Scheiben- und Armradien wie 1:83.4—6.5, an der entsprechen- den Anzahl von der warmen Area: 1 :3.6—6.4.1) Junge Individuen seheinen verhåltnismåssig kiirzere Arme zu haben als åltere. Bei 15. Exemplaren von 1902 Stat. 52 mit. R. 15—24 mm., r. 4—5 mm.,:: verhielt sich r.:R. = 1:3.6—5.8 (nur be def plaren war das Verhåltnis 1 : 5 oder dariiber), wåhrend bei 10 Exem- plaren von 1902 Stat. 47, mit R. 32—52 mm., r. 7—10 mm. sich r. : R. verhielt wie 1:4.4—5.5 und bei anderen 10 Exem- plaren von 1902 Stat. 39 mit R. 42—73 mm. r. 7—13 mm. das Verhåltnis 1 : 5.1—6.4 war. Bemerkt sei doch, dass die relative Långe der Arme grossen individuellen Variationen unterworfen ist. Bei finf Individuen gleicher Grösse (Armradius 60 mm.), aber von verschiedenen Lokalititen wechselte das Verhåltnis zwischen 1 : 4.3 und! 1: 6. M. Sars hebt in seiner ,Oversigt af Norges Echinodermer* (S. 40) als fir diese Art charakteristisch hervor, dass die dorsalen Marginalplatten regelmåssig mit den ventralen alternieren. Im Ge- vensatz hierzu fand Lrvinsen?*) an einem Teil von Exemplaren aus dem Karischen Meere, die Marginalplatten paarweise angeordnet. Je grösser die Individuen waren, desto mehr trat dies hervor. Auch- ich habe an den Kaltwasserformen die paarweise Anordnung der Marginalplatten als typisch befunden, wåhrend die Individuen aus der warmen Area mit denen von SARS von der norwegisehen Kiiste untersuchten tbereinstimmen. 1) In ,On the Characters and Variations of Pontaster tenuispinus* (Proceed. Zool. Soc. London 1892, p. 430) erwåhnt Berr ein Exemplar, wo das Verhåltnis zwischen r. und R. 1:7.4 betrug. 2) Dijmphna Togtets zool. bot. Udbytte, 1887, S. 401. — 1906] Echinodermen von , Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 5 In seinem Berichte tuber die Asteriden der Challengerexpedition (S. 24) fihrt ScLaDen an, dass Pontaster tenuispimus Pedicellarien habe — an der Varietåt platynota von der kalten Area des Færö- kanals wåren dieselben sogar besonders gross und wohl entwickelt, sthe jaws being widely dilated and spatuliform or of å pronounced spoon-bill shape*. Bei Pontaster limbatus und P. habitus, die Bert in: ,On the Characters and Variations of Pontaster tenuispinus* mit Recht fir Varietåten dieser Art hålt, fehlen die Pedicellarien. Ebenso sollen sie an dem von Perrrer beschriebenen Pontaster marionis*) fehlen, der wohl auch als eine Varietåt von Pontaster tenuispimus aufzufassen ist.” Das reiche Material, was ,, Vöringen* und der ,Michael Sars* aus der kalten Area des Nordmeeres mit- gebracht haben, hat, wie die Varietåt platynota, wohl entwickelte, löffelförmige Pedicellarien. An den meisten, selbst den åussersten Adambulacralplatten sass eine Pedicellarie, an den inneren sogar håufig .zwei oder drei. An grossen Individuen hatten diese Pedi- cellarien eine Breite von 1—1.5mm. Auch an Individuen von den norwegischen Kiistenbånken und von den Færöbånken konnte ich gleichfalls Pedicellarien nachweisen, doch waren dieselben ganz klein und mehr ceylinderförmig. Man findet sie nur vereinzelt und spår- lich an den inneren Adambulacralplatten. Auch können sie an einem oder mehreren Armen fehlen, ja bei einigen Individuen liessen. sie sich iiberhaupt nicht nachweisen. Die Individuen von den Bån- ken in Finmarken haben mehrere und grössere Pedicellarien als die aus siidlicheren Gegenden, sile bilden in der Beziehung einen Ueber- gang zur Kaltwasserform. Ferner finden wir an der Kaltwasserform wie bei der Varietåt platynota eine ,rapid attenuation of the rays at å short distance above their base”, ,numerous large spines on the actinal surface of the adambulacralplates* u. s. w. Die Paxillen der Rickenseite tragen 3—30 kleine stumpfe Granulationen, die håufig als ein oder zwei ringförmige Reihen um einen grösseren Centralstachel seordnet stehen. Bei der Kaltwasser- form ist dieser Stachel meistens grösser, spitziger und kråftiger als bei der Warmwasserform, an der er oft niedrig ist und sogar ganz fehlt. Bemerkt sei jedoch, dass er auch bei der Kaltwasserform 1) Exp. Sci. du ,Travailleur* et du ,Talisman*, Echinodermes, 1894, p. 290. 2) KoEHLErR: Res. Sci. Camp. du ,Caudan* dans le Golfe de Gascogne, Fasc. 1, 1896, p. 583. 6 James A. Grieg. [No. 13 an kleineren oder grösseren Partien der Scheibe und Arme fehlen kann. Die Porefelten, die Papularien der Warmwasserform haben die von DaNIeLssEN und Koren beschriebene erhabene, långliche Birnenform,*) wåhrend sie an der Kaltwasserform wenig hervor- treten, ja sich oft åusserst schwierig nachweisen lassen. Die Pa- pulæ des Rickens waren bei beiden Formen in 2—4 — am håu- figsten 2 — unregelmåssigen Långereihen mit 3—10 Papulæ in jeder Reihe angeordnet. Ausserdem findet man ausserhalb dieser Reihen oft ein oder zwei isolierte Papulæ. Dö»en und Koren?) geben die Farbe dieser Art als ,dilute lateritius* an. Sars bezeichnet in ,Oversigt af Norges Echinoder- mer* die Farbe als ,hell, aber lebhaft morgen- oder orangegelb, auch auf den dorsalen Randplatten*. Danierssen und Koren sagen von einigen kleinen Exemplaren, die , Vöringen* in der warmen Area nalhm, dass sie die von Dösren und Koren angegebene z7art ziegelrote Farbe gehabt, dagegen heisst es von den in der kalten Area gefangenen Exemplaren, sie seien hochrot gewesen.*) Auf den Fahrten des , Michael Sars* 1902 nahm Dr. ArprPELLÖF genau den- selben Farbenunterschied zwischen den Exemplaren der warmen und kalten Area wahr. Von den zahlreichen auf Stat. 47 (Temper. + 6.169) genommenen Exemplaren heisst es ,,dass sie ohne Ausnahme hellrot waren, viel heller als die aus der kalten Area.* Doch seheint die starkrote Farbenvarietåt zuweilen auch in der warmen Area auftreten zu können. So heisst es bei DanigrLsseN und KOREN vom ,, Vöringen* Stat. 9 (Temper. + 5.6%: ,The hempen-tangles were so completely filled with this beautiful starfish, that as they came out of the sea, they had the appearance of reddish purple flannel.* FEbenso hat Srorm im Fjord von Trondhjem ein Individ vefunden, was dieser hochroten Varietåt angehörte.*) Aus Obenstehendem geht also hervor, das man bei Pontaster tenuispinus eine Warmwasser- und eine Kaltwasserform unterschei- 1) Nyt Mag. f. Naturvidenskab, Vol. 23, 1877, p. 59. Taf. 3. Fig. 8. Cfr. Asteroidea, p. 85. 2) Kongl. Vetensk. Akad. Handl. 1844 (1846), p. 251. 3) Die Kaltwasserform kann, wenigstens in seichterem Wasser, auch gelbrot sein. So erwåhnt HorLm, dass die Fxemplare, die die Dijmphnaexpedition im Karischen Meere, 83—188 m., nahm, gelbrot waren (Dijmphnatogtets zool. bot. Udbytte, p. 478). * Kongi. norske Vidensk. Selsk. Skrifter, 1878, p. 20. 1906] Echinodermen von , Michael Sars" 1900—1903 gesammelt. 7 den kann. Letztere zeichnet sich durch ihre Grösse, die paarwelse angeordneten Marginalplatten, durch wenig vorspringendes Papula- rium, stårkeres Bewaffnen von Paxillen, Marginalplatten und Adam- bulacralplatten, durch grössere löffelförmige Pedicellarien und end- lieh durch die intens rötere Farbe aus. SLaDENS Varietåt platynota muss als Type fir diese Form gelten. Es sei noch bemerkt, dass SLADEN diese Varietåt ausser von der kalten Area des Færökanals (+ 0.3—— 1.559) auch von Valentia (183—274 m.) anfihrt. Die beiden Formen sind doeh nicht scharf getrennt; das eine oder an- dere Merkmal der Kaltwasserform kann auch bei der anderen an- getroffen werden, wie itiberhaupt Pontaster tenuwispinus stark 7u variieren scheint, was schon BerLrL nachgewiesen hat. Plutonaster pareli, DÖBkEn & KOREN. Fundståtte: 1901 Stat. 52 (1); 80 (1). 1902 Stat. 31 (1); 51 (1). Diese 4 Exemplare schliessen sich zunåchst der von M. Sars!) vom Kristianiafjord beschriebenen Varietåt mit langen, schmalen Armen an, die ich ibrigens auch in den Fjorden des westlichen Norwegens gefunden habe. Diese langarmige Varietåt ist es, die DANIELSSEN und Kork?) als Plutonaster (Archaster) pareli, var. longobrachialis beschrieben haben. Die Varietåt kommt mit der typischen Form vor, mit welcher sie Zwischenformen bildet. StarslNESar St Stat 5 Stat: 80 Scheibenradius .... | 13 mm. 14 mm. 13 mm. 15 mm. MEAD 12 >> Ag LE 44 9» Fore PP | 13.15 1:92.93 1: 3.38 jre3 Dorsomarginalplat- 0 | 30 34 33 36 Mitten auf den Armen war das Paxillarfeld */3 der dorsalen Marginalplatten. grösseren konischen Stacheln versehen. Die ventralen Marginalplatten waren mit 1—4 Ein einzelner solcher Sta- chel befand sich auch auf den Ventralplatten, fehlte jedoch an den Exemplaren von Stat. 31 und 52. 1) Oversigt af Norges Echinodermer, 1861, p. 37. 2) Nyt Mag. f. Naturvidensk. vol. 23, 1877, p. 61. Cfr. Asteroidea, 1884, p. 88. 8 James A. Grieg. [No. 13 Plutonaster bitrons, WyviLLe THomson. Fundståtte: 1902 Stat. 76 å (zwei kleine Exemplare); Stat. 76 b (8). Die kleinsten und grössten Individuen hielten folgende Masse: Seheibenradius 3 mm. 4mm. 6mm. 7mm. 20 mm. 20 mm. 22 mm. Armradius... 8, 10, 22 ,..28.., 80 GSA Breite d. Arme a.d. Basis(A) 3,41, 8, (9 35 Dorsomarginal- platen 0. 14. 17. 22. 24. 29. 32. 838 ep RA 1:27. 1:25. 1:37. 1:44. bo 4 MP Ne Re. 1:27. 1:25. 1:28. 1:31. 1:38 Pr Aus diesen Zahlen geht hervor, dass die Arme der jungen In- dividuen verhåltnismåssig breiter und kiirzer sind als bei ålteren, ganz entwickelten Exemplaren. Doch ist dies Verhåltnis individu- ellen Variationen unterworfen. Die grösseren Individuen hatten 29—34 Dorsomarginalplatten. Die Anzahl der Platten steigt nicht proportionel mit denen der Arm- radien. Wåhrend das 80 mm. grosse Exemplar 29 Marginalplatten hatte, besass ein Individ mit 73 mm. Armradius 31 Platten und ein anderes mit Armradius 76 mm. 34 oder dieselbe Anzahl wie das grösste Individ. Die Breite der Dorsomarginalplatten war bei den jingsten Individuen etwas grösser als die Långe, bei den Jiin- geren war dieselbe etwas kleiner als die doppelte Långe (1.25 mm. und 0.75 mm.), wåhrend sie bei den Aelteren mehr als das doppelte betrug (4 mm. und 1.5 mm.). Die distalen Platten sind sowohl bei ålteren wie jingeren Individuen gleich lang wie breit. Bei den beiden Jiingsten waren die Randstacheln kurz und stumpf, papillen- förmig, die ventralen Randstacheln etwas mehr entwickelt als die dorsalen, bei den beiden Jiingeren waren dieselben gleichfalls kurz und stumpf, jedoch ziemlich mehr entwickelt. Wie schon SLaADEN*) angegeben, können einige der mittelsten Randplatten zwei grössere Stacheln haben, ja an einem Exemplar fand ich Platten mit 3 Rand- stacheln. Ebenso können die Ventromarginalplatten 2—3 grössere Stacheln haben. 1) Rep. Sci.. Res. Expl Voy. ,,Challenger", Zool. vol. 80. Asteroidea, 1889, p- 84. OCfr. Lupwie: Die Seesterne des Mittelmeeres, in Fauna und Flora des Golfes v. Neapel, vol. 24, 1897, p. 118. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—19063 gesammelt. 9 Der distale Rand der Terminalplatte war bei dem kleinsten von SLADENSs Exemplaren mit drei nach aussen gerichteten Stacheln versehen. Aehnliehe fand auch ich an den kleinsten meiner Exem- plare, wåhrend sie sich bei den ålteren Individuen nicht nachweisen liessen. . Das dorsale Hautskelett besteht aus unregelmåssigen polygo- nalen Platten, die nicht wie bei Plutonaster subinermis mit Aus- låufern versehen sind. Papulæ sind iber die ganze Rickenseite zerstreut, da wo die Winkel dieser Platten zusammenstossen. Sie haben die sewöhnliche einfache Form mit abgerundetem freien Ende. Der Interradialraum war bis zu 11 mm. breit zwischen der Mund- und der innersten Ventromarginalplatte. An der ventralen Platte fehlte bei den kleinsten Individuen der grössere, kegelförmige Stachel. den man an der Platte des entwickelten Fixemplares findet. Doch selbst bei diesem giebt es viele Platten, die nur mit kurzen, kleinen diehtstehenden Stacheln versehen sind. Die jiingeren Individuen hatten 4—7 Furchenpapillen, die ålte- Fen 6—10. Plutonaster bifrons ist im Mittelmeer und dem östlichen Teile des atlantisehen Oceans, zwischen dem Færökanal (60? 21" W. Lat.) und den kapverdischen Inseln (199 12' W. Lat.) 106—252 m. zu Hause. Dass es eine ausgeprågte Warmwasserform ist zeigt die Verbreitung. Gelegentlich scheint er doch auch in der kalten Area auftreten zu können, so wurde er vom ,Knight Errant* 1880 in der kalten Area des Færökanals gefangen (Stat. 8, 988 m., —- 1.69). Ctenodiscus erispatus, RETZIUs. Fundståtte: 1900 Stat. 10 (1); 15 (zahlreich); 52 (sehr zahl- reich); 53 (do.). 1901 Stat. 50 (sehr zahlreich); 56 (einige Exemplare); 83 (1); S7 (3); 96 (zahlreich). , Heimdal* 1900 Stat. 14 (zahlreich). Diese Art ist sowohl in der kalten wie warmen Area verbreitet. Dem Material im Museum zu Bergen nach zu urteilen ist die Kalt- wasserform kurzarmiger als die Warmwasserform. Die Individuen aus der kalten Area hatten einen Armradius, der höchstens doppelt So gross war als der Scheibenradius. So war bei den FExemplaren vom ,Heimdal* Stat. 14 r. 3—11 mm., R. 4.5—22 mm., r.:R. = 1:1.5—2, die Dorsomarginalplatten 4—13, und bei den Exemplaren vom ,Michael Sars* 1900 Stat. 52 r. 45—14 mm., R. 8—23 mm., 10 James A. Grieg. [No. 13 r.:R. = 1:1.7—2, die Dorsomarginalplatten 6—11. Bei den In- dividuen aus der warmen Area dagegen fand ich håufig einen Arm- radius, der iiber doppelt so gross war als der Scheibenradius. So war bei den Exemplaren vom , Michael Sars* 1900 Stat. 15 r. 5— 16 mm., R. 9—35 mm., r.:R. = 1:1.7—2.3, de Dork platten 7—16. An der norwegischen Kiiste findet man nicht selten das Verhåltnis r.:R. = 1:292.5, Ja M. Sars erwåhnt eines Exem- plares von Reine, Lofoten, wo es 1:2.7 war. Es sei doch bemerkt, dass andere Forscher Exemplare dieser Art aus der kalten Area erwåhnen, die ebenso langarmig sein diirften wie die Warmwasser- form. Bei dem von MIcHarLovskIJ in ,,400l. Ergebnisse der rus- sischen Fxpeditionen nach Spitzbergen**) beschriebenen Materiale variierte das Verhåltnis zwischen Scheiben- und Armradius zwisehen 1:1.8 und 1:92.4, am håufigsten war es: 1:2. Die Bodentempe- ratur der Oertlichkeiten, wo das sehr reiche Material sesammelt worden war, war ++ 2.5——- 29, nur vier Exemplare aus der war- men Area, weshalb man sagen darf, dass das Material der kalten Area angehört. Es scheint jedoch, dass der einzige Unterschied zwischen Warm- und Kaltwasserform dieser Art eben der ist, dass selbst die langarmigsten Individuen der kalten Area nie oder höcehst selten die relative Armlånge derer aus der warmen erreichen können. Leptoptychaster arcticus, M. SARS. Fundståtte: 1900 Stat. 54 (3); 57 (1). 1901 Stat. 56 (einige Exemplare); 80 (1). 1902 Stat. 63 (1); 64 (1); 86 (1). M. Sars giebt in seiner ersten Beschreibung dieser Art?) das Ver- håltnis zwischen Scheiben- und Armradius als 1 :2.2 an. In der ,Over- sigt af Norges Echinodermer* ist das Verhåltnis als 1 : 2.3—2.5 ange- fihrt. Bei zwei jungen Exemplaren, welche die russisehe Grad- messungsexpedition auf dem Wege nach Spitzbergen nahm, fand MrcHaILOvsk1J*) das Verhåltnis 1:2, und bei einigen Exemplaren, die der Eisbrecher ,Jermak* im Sommer 1901 ausserhalb Nordkyn nahm, fand er, dass es zwischen 1:2.2 bei dem kleinsten Exemplar und 1:2.7 bei dem grössten variierte.* Bei dem Material vom , Michael Sars* variierte das Verhåltnis zwischen 1:92.4 und 1:2.9. 1) Ann. Musée Zool. Acad. Imp. Sci. St. Petersbourg, vol. 7, 1902, p. 487. *) Nyt Mag. f. Naturvidensk. vol. 6, 1851, p. 161. OCfr. Fauna Litt. Nor- vegiæ, vol. 2, 1856, p. 61. SJ Op. let. vol 1902 09020 D Op eit, vok 9. 1902. påldo: 1906] Echinodermen von , Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 11 Bei einem Teil Exemplaren, von Q0. NorpGAARD im nördliehen Nor- wegen genommen, hatten die kleinsten 1:2, die grössten bis an 1:3.13. Man wird aus diesen Angaben ersehen, dass junge Indi- viduen dieser Art verhåltnismåssig kirzere Arme haben als åltere, ilbrigens ist auch dies grossen individuellen Variationen unterworfen. Mehrere Exemplare meines Materials, sowohl von der norwe- gisehen Kiiste als auch aus dem Nordmeere, zeichneten sich durch ihre langen, schlanken Arme aus. So massen zwei FExemplare des Økkehaek Sars 1901 Stat. 56: r. 19 mm., R. 38 mm., Armbreite Kmn, Dorsomarsinalplatten 27—28; r: R. = 1:2.8, AL: KR. = 1:2.5. Zwei Exemplare von den Færöbånken massen: r. 7 mm., R. 20 mm., Dorsomarginalplatten 19—22, r.:R. = 1:2.9. Wie die von SLADEN in ,Challenger* Asteroidea (p. 189) beschriebene Varietåt elomgata von der nordamerikanischen Kiiste zeichneten sich diese Færöexemplare ausser durch ihre langen Arme auch durch feinere, weniger kompakte Paxillen auf der Rickenseite der Scheibe aus. Leptoptychaster arcticus ist eine echte Warmwasserform, die nur ein Mal in der kalten Area des Færökanals (, Porcupine* 1869, Stat. 65, 631 m., —- 1.19) und möglicherweise ein Mal in der kal- ten Area des Barentsmeeres (, Willem Barents* 1879 Stat. 9, 372 m. —- 0.69) genommen worden ist. Astropecten irregularis, PENNANT. Fundståtte: 1901, Stat. 100 (1). | 1902, Stat. 50 (zwei grössere Exemplare); 78 (1); 104 (2); 109 (1). 1908, Stat. 139 (ein grösseres Exemplar). Åstropecten wregularis ist eine sehr die Wårme liebende Art. Wenn sie daher von Horrmann in ,,Echinodermen gesammelt wåh- rend der Fahrten des , Willem Barents* in den Jahren 1878 und 1879**) vom Barentsmeer und sogar von einer Kaltwasserstation Mat 9, 73" 51.7 N. B. 43" 35.5 0. Li 372 m.; 0.69) angefiihrt wird, darf ich annehmen, dass eine Verwechslung vorliegt und da wohl zunåchst mit Leptoptychaster arcticus, den, eigenttim- licherweise HorrMmann nicht erwåhnt, wåhrend derselbe doch von anderen Forschern vom Barentsmeere angefiihrt wird. Auch Lupwic macht in , Arktische Seesterne**?) auf diese Angabe von HorFmann 1) Niederlånd. Archiv f. Zool. Suppl. Bd. 1, 1881—82, p. 9. 2) RÖmMEr und SCHAUDINN: Fauna Arctica, Bd. 1, Lief. 8, 1900, p. 454. 12 James A. Grieg. | [No. 13 aufmerksam, die mit den Angaben skandinavischer Forscher iber die Verbreitung von Astropecten irregularis in Widerspruch steht. Psilaster andromeda, MULLER & TROSCHEL. Fundståtte: 1901, Stat. 103 (ein grösseres u. ein kleineres Exemplar). 1902, Stat. 32 (5); 37 (2); 39 (2); 47 (sehr zahlreien pol 63 (einige Exemplare): 64 (1); 76 å (4); 79 b (4). Die kleinsten und grössten FExemplare hielten folgende Masse: — a Pr De ENG på == & EE dro =M0= == SEE EER ENE 2 77 ee > fig gn Ea ao SER SENG AGE 1 JE %G 5, o Nest o — DR oe ee DU dy Å rd 0 5 > 3 = — * a1 ND - — (æp) ee ep ee DD Ta re = D QD ov 3 3 er ND P Pt «I wW 4 9 SG OU I Oo == 3 EE D R - — «I At OD == Go eb) DU (ap) å = gg e e 5 Sa > 8 Oo * DD — OD DF |< —- — OD O = IN — Pa 3 : AD 3 == > E «I — ” m= | «1 SS se OG EE = D ag om 3 : B EG - Er ” = > - H= «IT ov 09 ve H> OU Ro) Ka et 3 HR Sp > B | I == PR |- Ov SME S&S +> Od OU et sd 3 Å Qt 3 AE op — I D == Oo NG 9) et dj av) DD et NI D 3 d I ODO F ==" «I -* 5 > 1906] Eechinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 13 Bei 30 Exemplaren variiert das Verhåltnis zwischen Scheiben- und Armradius zwischen 1:2.9 und 1:5.1; bei denselben Exem- plaren ist das Verhåltnis zwischen Armbreite und Armradius: 1:2.9 — 1 80 Mr å MörLLer und TroscnHzrL geben im: ,System der Asteriden* (p. 120) von dieser Art an, dass sie auf den dorsomarginalen Plat- ten zuweilen einen kleinen Stachel habe. Fin gleiches fand KorH- LER bei einigen Exemplaren, die der ,Caudan* in der Bucht von Gascogne nahm.*) Obgleich ich eine grosse Anzahl FExemplare von der norwegischen Kiiste und vom Ncrdmeere untersucht habe, ist mir doch ein solcher Stachel nur an einem Exemplare von Stai. 37, vorgekommen, und auch nur auf einer der dorsomarginalen Platten. Der Stachel sass am oberen Rande einer der åussersten Platten. Da weder DöpBen & Koren, M. Sars, DANIELSSEN & KOREN, noch Sna- DEN ein solehes Bewaffnen der dorsomarginalen Platten beobachtet haben, muss dasselbe wohl sehr selten sein. An drei Exemplaren waren einige der dorsomarginalen Platten unregelmåssig der Quere in zwei geteilt, so wie es M. Sars?) von einem FExemplar aus Tromsö angiebt. Bei einem Exemplar war solehe Zweiteilung auch an einigen der ventromarginalen Platten wahrzunehmen. Normal haben die ventromarginalen Platten 2—83 Stacheln, seltner 4 und nur åusserst selten 5. Bei einem Exemplare hatten såmtliche Platten sogar nur einen Stachel. Dies erinnert an die von SLADEN in Challenger ,Asteroidea* (p. 228) beschriebene Psi- laster cassiope von den Capverdischen Inseln, die an den ventralen Randplatten nur einen Stachel haben sollen. Ausser durch diese Eigenschaft soll sich Psilaster cassiope auch durch die grössere Breite der dorsalen Randplatten, durch die verhåltnismåssig schmalen und regelmåssigen dorsalen Paxillen und durch den Charakter der Gra- nulation der Marginalplatten von Psilaster andromeda unterseheiden. Wenn man indessen eine grössere Anzahl Psilaster amdromeda un- tersucht, wird man eine oder die andere dieser Figenschaften auch bei dieser Art wiederfinden. Deshalb muss, meines Frachtens nach, Psilaster cassiope als eine Varietåt von Psilaster andromeda betrachtet werden. Ein wohl entwickeltes ,appendice epiproctal* kann man bei sogar ziemlich grossen Individuen finden. Das grösste, was ich mit 1) Res. Sci. Camp. du ,Caudan* Fasci. 1, 1896, p. 52. 2) Oversigt af Norges Echinodermer, 1861. p. 30. 14 James A. Grieg. [No. 13 solehem Anhang gesehen, hatte einen Armradius von 59 mm., Scheibenradius 13 mm. Das Paxillarfeld in Mitte der Arme ist am håufigsten doppelt so breit wie die Randplatten, tibrigens habe ich gefunden, dass es zwischen 1.5 und 3.5 Mal die Breite der Rand- platten variieren kann. Nur zwei der zahlreichen Fundståtten dieser Art gehören zur kalten Area (,Porcupine* 1869 Stat. 76 und der ,Michael Sars* Stat. 37).') Psilaster andromeda scheint mithin eine ausgeprågte Warmwasserform 7u sein. Sie ist siidwårts bis zu den Capverdi- schen Inseln (,Talisman* 1883) und gegen Norden bis nach Fin- marken und der Murmankiiste verbreitet. An der norwegischen Kiiste kommt Psilaster amndromeda nur spårlich vor, doch seheint sie an einzelnen Oertlichkeiten in grösserer Menge vorkommen zu können. So giebt Storm?) sie als ziemlich gewöhnlich im ganzen Trondhjemsfjord auf Lehmboden, 19—564 m. an; auch im Folden- fjord war sie wie NORDGAARD berichtet gewöhnlich, ebenso habe ich sie im Sagnefjord bei Leikanger zahlreich angetroffen. Bathybiaster vexillifer, WvviLte THomson. (MEL, Fill. Fundståtte: 1900, Stat. 7 (10); 9 (9); 10 (ein stark beschå- digtes FExemplar, was möglicherweise von der vorigen Station im Trawl hången geblieben). 1902, Stat. 34 (einige Exemplare); 35 (ausserordentlich zahl- reich); 31 (do.); 36 b (do.); 102 (recht zahlreich). Das kleinste Exemplar hatte einen Armradius von 11 mm., Scheibenradius 4 mm., Armbreite an der Basis 4 mm. Beim grössten waren sie beziehentlich 125 mm., 22 mm. und 23 mm. Junge In- dividuen haben verhåltnismåssig kirzere und breitere Arme als 1) Auf Stat. 37 waren in grosser Menge Nymphon robustum und Trocho- stoma arcticum. Sehr zahlreich waren Alantactis parasiticus, Pourtalesia jeffreysi und Pontaster tenuispinus. Ferner fand man Amtedon eschrichti, Ophiopleura bo- realis, Gorgoncephalus agassizi, Octopus lentus, Colossendeis proboscided u. å. m. Diese Lokalitåt hatte also eine ausgeprågte Kaltwasserfauna. Sidlichen Ursprungs waren nur zwei Exemplare von Psilaster andromeda und ein grösseres Exemplar von Echimus acutus var. norvegica, die in demselben Glas aufbewahrt wurden. Vielleicht dass betreffs dieses Glases eine falsche Etikettierung gemacht worden, auch liegt die Mögligkeit vor, dass diese Tiere von einer friiheren Warmwasser- station im Trawlnetze hången geblieben sind. ?) Kol. norske Vidensk. Selsk. Skrifter 1886—87 (1888), p. 62. (Cfr. Op. elt. vol. 801878, på 2øl. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1908 gesammelt. 15 åltere und grössere, was beigefiigte Tabelle deutlich zeigt, doch ist das Verhåltnis wie bei anderen nordischen oder arktischen Seester- nen individuellen Variationen unterworfen. Armradius Scheibenradius Armbreite (A.) PosE., AR 11 mm. 4 mm. 4 mm. 1822 183222 Eten 0 —1Omm 75 105mm. | 1:35.4—43 1 :27—35 014 0 Ts 17 013646 1: 3.1—39 pr esse 5 65514 406 MESEN ee 4 57 1445 DaAnreLSSsEN und Koren!) zufolge soll die Gattung Bathybiaster keinen Anus haben. Dies ist jedoch, wie schon Brett an dem im Færökanale genommenen bathybiaster vexillifer*) bewiesen, nicht der Fall. Doch ist die Analöffnung so klein, dass sie leicht tiber- sehen werden kann. Ferner soll der Bathybiaster des Nordmeeres, DAaNrIELSSEN und Korken zufolge, einen breiten Interradialraum haben, der mit daran befestigten Pedicellarien dicht besetzt ist. Mir scheint jedoch, der Grösse der Art nach, der Interradialraum ziemlich klein zu sein. Auch kann ich der Auffassung, dass die ,,scaleshaped pa- pillæ*, die in dichten Reihen den Interradialraum bedecken, Pedi- cellarien seien, nicht beitreten, sie dirfen kaum wie von Bern vor- gseschlagen ,pedicellaria-like scales* benannt werden. Die Pa- pillen bestehen aus einem mehr oder minder kegelförmigen oder keulenförmigen Kalkkörper (cfr. Asteroidea, Taf. 14, Fig. 8), der mit sanz kleinen feinen Stacheln dicht besetzt ist. Nach Danrzrs- SEN und Koren sollen diese Kalkkörper långs des einen Randes eine kleine Furche haben. FEbenso solle in der halbdurehsichtigen Haut, die sie bedeckt, eine Spalte sein, die den Furchen ent- spricht und deren dicke, gewölbte Lippen sich öffnen oder schliessen können. Solch eine Furche oder Spalte habe ich doch nicht ent- decken können. BrrrLs ,squamiform granulations* diirfte för diese Papillen die richtigste Bezeichnung sein. DANIELSSEN und Koren fihren in ihrer ersten Beschreibung von Bathybiaster pallidus?) an, dass die Marginalplatten dieser Form von denen bei Bathybiaster vexillifer versehieden seien, eine Aus- legung, die ibrigens ganz natiirlich ist, da WvyvicLe Tnomsons*) 1) Nyt Mag. f. Naturvid. vol. 27, 1882, p. 285. Ofr. DANIELSSEN u. KORENS: Asteroidea, 1884, p. 89. *) Proceed. Zool. Soc., London, 1891, p. 228, Taf. 94. Fig. 6. 3) Nyt Mag. f. Naturvidensk. vol. 23, 1877, p. 62. %) WyviLLE THomson: The depths of the sea, 1873, p. 150. 16 James A. Grieg. [No. 13 Beschreibung wenig eingehend war. Bueuzs ausfiihrliche Beschrei- bung des Bathybiaster vom Færökanal zeigt indessen, dass jene Form nur hinsichtlich der Anzahl der Stacheln der Marginalplatte von der des Nordmeeres :abweicht. Das FExemplar des Færökanals hat nåmlich nur drei Stacheln, wåhrend die Individuen des Nord- meeres bis zu 5 haben können. Indessen ist die Anzahl der Sta- cheln Variationen unterworfen und kann daher nicht als Artencha- rakter benutzt werden. An den von mir untersuchten Individuen fand ich einen flachgedriekten Stachel, der am obern Rand der Dorsomarginalplatten sass. Die ventromarginalen Platten hatten in der Regel zwei Stacheln, den einen am untern Rande, den anderen unter den obern dorsomarginalen. Auf den ventromarginalen Plat- ten, den Armwinkeln zunåchst, waren doch oft drei Stacheln, an ålteren FExemplaren sogar vier. Die åussersten Platten hatten nur einen Stachel. Es ist ibrigens nicht selten, dass man selbst auf den innersten Platten nur einen Stachel findet, der sich dann immer am unteren Rande befindet. Zuweilen fehlen auch sowohl den dor- salen wie ventralen Platten die Stacheln. Die Marginalplatten sind mit kleinen ziegelartig gelegten Kalksechuppen dicht bedeckt, die oft die Grenze zwischen den dorsalen und ventralen Platten gånzlich verbergen können, so dass es aussieht, als ob die Arme nur mit ungeteilten Marginalplatten versehen wåren. Bei einem Exemplare von Stat. 7 waren einige dreieckige Platten von oben zwischen die dorsomarginalen eingeschoben, doch reichten dieselben nicht bis zu den ventromarginalen. Demnåchst sollten die Mundplatten von Bathybiaster veæillifer eine doppelte Reihe von Stacheln haben und eine jede Platte mit einem kurzen Stachel versehen sein, wåhrend dieselben bei Bathy- biaster pallidus vier Reihen Stacheln (Kalkpapillen) tragen, ohne ausserdem mit einem Nebenstachel versehen zu sein. Eine nåhere Untersuchung des vom , Vöringen* und ,,Michael Sars" gesammelten Materials ergiebt indess, dass DANIELSsEN und Korgen die Anord- nung des Mundapparats falsch aufgefasst haben miissen. Dieselbe stimmt ganz mit Beschreibung und Zeichnung des von Bern gege- benen Mundapparates von Bathybiaster vexillifer iberein. Endlich soll die Ambulaceralfurche bei Bathybiaster veæillifer von schiefstehenden Kåmmen begrenzt sein, mit Stacheln versehen, der mittelste derselben, der långer als die anderen ist, trågt auf der Spitze eine kleine långliche Kalkplatte, die gewöhnlich, gleich einer Fahne, sehråge von den Stacheln heraushångt und die zuweilen das 1906] - Echinodermen von ,Michael Sars" 1900—1908 gesammelt. ark Rudiment einer zweiten hat, die von einer gallertartigen Scheide umschlossen ist. Bei Bathybiaster pallidus sollen erwåhnte Kåmme, die Adambulacralplatten, eine vollståndig transversale Richtung in der Ambulaeralfurche haben und ihre inneren FEcken einander gegeniiber- stehen, nur den Armwinkeln zunåchst eine schiefe Richtung haben. Der mittlere Stachel des Kammes ist in der Regel kiirzer als die iibrigen und trågt eine ziemlich lange Pedicellarie. Wenn wir in- dessen den Bathybiaster des Nordmeeres mit Brrrs Beschreibung vergleichen, finden wir, dass die Adambulacralplatten von Bathy- biaster pallidus ganz mit denen von Bathybiaster vexillifer tiberein- stimmen. An den innersten Adambulacralstachel, den Fckstachel, befe- stigt, ragt ,das Vexillum* mit dem freien Ende iiber die Ambula- eralfurcehe und håufig auch zwischen die Ambulacralfisse. Das Vexillum besteht aus einem Kalkskelett und einer dasselbe bedeck- enden und iiber dessen freies Ende gleich einer Kapuze ragenden Haut oder Membran. Wahrscheinlich zielt WyviLzue TnHomson auf dieselbe, indem er sagt ,,. . . With sometimes å rudiment of å second attached it in å gelatinous sheath . . .* Das Kalkskelett ist mas- siv, abgerundet, langgestreckt, am håufigsten fingerförmig, doch habe ich es auch wie von Bzrr abgebildet gefunden. Das untere Ende, was mit kurzen Ligamenten an dem Adambulacralstachel befestigt ist, ist quer abgeschnitten. Das obere freie Ende ist abgerundet und, wie BrerLL bemerkt, mit einer niedrigen Furche versehen, die sich ein Stiick abwårts sowohl iiber den freien åusseren Rand wie iiber den inneren, der Ambulacralfurche zugewandten Rand erstreckt, wo sie auch von DanrkLssEeN und Koren bemerkt worden ist. Dass sie von diesen Verfassern auch långs des åusseren Randes wahrgenommen worden sein muss, scheint aus folgenden Ausdruck in der Beschreibung der Haut, die sich iber den Rand des Skelettes wölbt, hervorzugehen: ,. . . extends downwards, on the exterior and interior margin of the calcareous plate, as far as the furrow extends." Uebrigens ist die Furche wie das ganze Kalkskelett auf der Zeichnung der Verfasser (Asteroidea Taf. 14, Fig. 7) falseh wiedergegeben, wenigstens habe ich kein Vexillum mit einem derartigen Kalkskelett gefunden. Auf der hier segebenen Zeichnung (Taf. 1, Fig. 1) tritt die Furche nicht hervor, da das Kalkskelett von der Seite gesehen ist. ausserdem wird sie erst sichtbar, wenn die Haut, die den Rand iiberragt, entfernt ist. Wahrscheinlich dient die Furche mit ihren etwas rauhen Råndern 32 Å TVer h Ante mi! 18 James A. Grieg. [No. 13 zur Befestigung der kapuzenförmigen Haut. Die Seitenflåchen des Kalkskeletts bilden ein sehr feingezahntes Netzwerk. | SCADEN bemerkt in seiner Beschreibung von Bathybiaster lori- pes: y,The peculiar skin-covered papillæ or spinelets, regarded by DANIELSSEN and KOrEN as sessile pedicellariæ in their admirable description of Bathybiaster pallidus seldom seem in this species to appear so pedicellariæ-like, or to be so highly specialised as those described in the North-Atlantic form. ... When however, the volumin- ous membranous sac, which invests each papilla or spinelet, is folded, or injured at the extremity by slight breakage, the superticial re- semblance is very striking to the structures described by the Nor- wegian naturalists.*!) Es ist auch wirklich der Fall, dass Danrzrs- SsEN und Korzens Zeichnung (Taf. 14, Fig. 6) nach einem beschå- digten Pråparate ausgefiihrt sein muss. Sofern die Haut unbeschå- digt war, habe ich nie solch Bild wie das von den Verfassern ge- gebene erhalten. Dann wdölbte sie sich wie eine ebenmåssig glatte Kapuze iiber das Kalkskelett, ohne Lippen und ohne makroskopisch sichtbare Hohlråume. Mein Material hat mir leider keine feinere histologisehe Untersuchung der Haut gestattet, so dass ich mich nicht iiber deren und des Vexillums Funktion aussprechen kann, doeh so viel darf man mit Bestimmtheit sagen, dass das Vexillum nicht als Pedicellarie aufgefasst werden muss. Sowohl beim Bathybiaster des Nordmeeres wie des Færökanals ragt das Vexillum gleich einer Fahne tiber die Ambulacralfurche hinaus und ist an den innersten Adambulacralstachel befestigt. Bei beiden hat das Kalkskelett des Vexillums denselben Bau und ist bei beiden mit einem ,Rudiment* versehen. Wie sehon in der Kirze erwåhnt muss daher Bathybiaster pal- lidus des Nordmeeres mit Wyviute Tromsons Bathybiaster vexillifer aus der kalten Area des Færökanales*) fir identisch gelten, zu welechem Resultat auch ÖstTErGREN Wwåhrend seiner Arbeit mit der Bestimmung der ausserordentlich reichhaltigen Sammlung arktischer Seesterne, im zoologisehen Reichsmuseum zu Stockholm aufbewahrt, gekommen ist. Der wesentlichste Unterschied dieser beiden Formen ist die Farbe. WvvirLLe TnHomson sagt vom Bathybiaster des Færö- kanals: ,the colour is å pale rose, with a tinge of buff. The am- bulaeral tubes ... are semitransparent and of å pale pink colour.” . 1) Rep. Sci. Res. Expl. Voy. Challenger Zo01., vol. 80, Asteroidea, 1889, p. 242. 2) Bergens Museums Aarbog 1908, No. 13, p. 14. 1906] Echinodermen von , Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 19 Wogegen DaNIELSssEN und Korzn vom Bathybiaster des Nordmeeres sagen: ,pale yellow over the entire starfish; the marginal plates and ventral surface being paler than the other parts.* Dr. Arrer- LÖF, der auf der Fahrt des ,Michael Sars* 1902 Gelegenheit hatte lebendige Exemplare des Nordmeeres zu sehen, giebt deren Farbe als weiss mit einer Andeutung von schmutziggelb an. Dieser Far- benuntersehied ist zu gering, dass man, nur auf ihn als Charakter vestiltzt zwei besondere Arten aufstellen könnte, um so mehr, als die Farbe der Seesterne oft im höchsten Grade wechselt. Bei mehreren Exemplaren war im Ventrikel Lehmschlamm mit zahlreichen Schwammspickeln. In ihrer Beschreibung des vom ,Vöringen*" auf Stat. 87 genom- menen Ilyaster mirabilis?) sagen DANIELSSEN und KOREN: ,,On the first superficial examination the thought occurred, that Ilyaster might, perhaps, be a young specimen of Bathybiaster pallidus, which in several features it resembles, but that thought was speedily aban- donned, when we had compared young specimens of Bathybiaster with Zlyaster. The later has no pedicellariæ and in the situation along the ventral furrow, where Bathybiaster has the long charac- teristic pedicellariæ, Ilyaster has å very large spine. Ilyaster has four strong teeth, whilst young specimens of Bathybiaster have no teeth, and the full grown animal has only two teeth. Finally we have the highly remarkable dorsal appendix which is completely awanting in Bathybiaster.* ÖstTeErGrEN dagegen hålt Ilyaster mira- bilis för eine Jugendform von Bathybiaster.*) Nachdem ich Da- NIELSSEN und Korzens Typenexemplar untersucht habe, teile ich ganz und gar ÖSTERGRENS Auffassung. Ilyaster hat dieselbe breite Ambulacralfurche wie Bathybiaster, dieselbe Anordnung des Mund- apparates und der Adambulacralplatten, deren mittelster .Stachel gleichfalls mit einem Vexillum versehen ist. Ferner sind die Dor- salseite der Scheibe und der Interradialraum ebenso bekleidet wie bei Bathybiaster. Was Ilyaster und Bathybiaster unterscheidet ist das Riickenappendix, die drei langen konisech zugespitzten, gezackten Stacheln an der Spitze der Arme, samt die fehlenden Stacheln auf den Marginalplatten. Wie schon oben angefihrt können diese letzte auch auf mehreren oder wenigern Marginalplatten bei tbrigens vollaus typischen Individuen von Bathybiaster fehlen, weshalb deren Vor- 1) Asteroidea, 1884, p. 100. 2) Zool. Anzeiger, vol. 27, 1904, p. 615. 20 | | James Å. Grieg. [No. 13 handensein oder Fehlen nicht als Charakterzeichen gelten kann, auch scheinen diese Stacheln iberhaupt erst in einem verhåltnis- måssig spåtem Stadium aufzutreten. Das kleinste der vom ,,Michael Sars* erhaltenen Exemplare hatte gar keine Stacheln auf den Mar- vinalplatten. An Exemplaren mit einem Durchmesser von 50—70 mm. fehlten den dorsomarginalen Platten die Stacheln und auf den ven- tromarginalen waren dieselben sehr mangelhaft entwickelt. FE rst bei einem Durchmesser von 80—100 mm. treten die Stacheln regelmåssiger auf. Selbst an den grössten FExemplaren, die ich Gelegenheit ge- habt zu untersuchen, können doch mehrere oder wenigere Marginal- platten insbesondere die dorsalen, ohne Stacheln sein. Der Ricken- appendix und die Stacheln an der Spitze der Arme sind jugendliche Charaktere, zu denen wir das Seitenstiick an jungen Fxemplaren von Psilaster andromeda finden können, worauf auch ÖSTERGREN aufmerksam macht. Das kleinste Exemplar vom ,Michael Sars" hat ungefåhr die- selbe Grösse wie Ilyaster mirabilis, ist jedoch kurzarmiger als dieser, indem das Verhåltnis zwischen Scheiben- und Armradius wie 1: 2.2 ist, wåhrend es sich bei Ilyaster wie 1:92.75 verhålt. Auch weicht es von Zlyaster durch ein niedrigeres Riickenappendix ab; dasselbe ist nåmlich 1.5 mm. hoch, wåhrend es bei Ilyaster 5 mm. ist (Da- NIELSSEN und Korgen geben 8 mm. an). Uebrigens sind sie gleich bekleidet. Auch bei Individuen mit einem Durchmesser von 50 —70 mm. kann man eine Andeutung zu solehem Riickenappendix finden. Nicht allein dies FExemplar sondern auch ein etwas orösseres mit einem Armradius von 24 mm. hatte Stacheln an der Spitze der Arme. Bathybiaster veæxillifer wurde zuerst in der kalten Area des - Færökanals nachgewiesen (Porcupine, 1869, Stat. 76, 630 m., —- 1.19. Spåter wurde er von norwegischen, schwedischen und dåni- schen Expeditionen in der kalten Tiefenzone des Nordmeeres, wo er sehr gewöhnlich zu sein scheint, gefunden. Auch hat man ihn in der Baffinsbay gefunden. Die bathymetrisehe Verbreitung der Art ist 223—2222 m. Er scheint eine ausgeprågte Kaltwasserform zu sein, da alle Stationen von denen man Temperaturmessungen hat, zur kalten Area gehören (+ 0.58——- 1.69). Möglich ist doch, dass er etwas iiber die Grenzgebiete der warmen Area dringen kann, indem nicht ausgeschlossen ist, dass wenigstens die eine Station der Baffinsbay zur warmen Area gehört. Die dånisehe Ingolfexpedition hat nåmlich gefunden, dass sich das warme Bodenwasser des atlan- tisehen Oceans weit hinauf bis westlich von Grönland vorschiebt, 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. DÅ durch die Davisstrasse, und jedesfalls ein Stick hinauf in die Bat- finsbay, westlich von Holstenborg (Stat. 32) fand man auf der Tiefe von 598 m. + 3.991) Luidia sarsi, Dusrn & KOREN. Fundståtte: 1901, Stat. 2 (kleinere Exemplare); 100 (ein grös- seres Exemplar). 1902, Stat. 28 (1); 49 (1); 78 (D. Luidia ciliaris, Purirrtr. Fundståtte: 1902, Stat. 50, ein Exemplar, was folgende Masse hatte: Armradius 182 mm., Scheibenradius 26 mm., Armbreite an Es 2ornn, Go ha V70A SR == 1379, Infolge gefålliger Mitteilung von Dr. ÖsterGren und Professor Tnrzrn befinden sich im zool. Reichsmuseum zu Stockholm Exemplare dieser Art mit der Etikette: ,,N.W. von Bergen, 90—170 Faden*. Da scehwedische Bånkefischer diese Exemplare eingesammelt, die, so viel man weiss, nicht auf den Kiistenbånken ausserhalb Bergen fischen, möchte ich annehmen, dass sie von den Bånken westlich von der norwegischen Rinne, ,Haldane* oder ,Borrane* stammen, wo Luidia ciliaris auch vom ,Michael Sars* genommen wurde (609 52" N. ES. E und 619 140 N, Br. 29 15' O, LE). Dies wåre wohl die nördliche Grenze för die Verbreitung von Luidia ciliaris. Die Exemplare hatten eine Armlånge bis zu 230 mm. Es scheint als ob die norwegische Rinne die Verbreitung der Art nach der norwegischen Kiiste zu verhindert, denn wåhrend man dieselbe von mehreren Lokalitåten westlich und siidlich von der Rinne kennt (cfr. Die Pommeraniaexpedition 1872),”) hat man sie an der norwe- gisehen Kiiste noch nicht wahrgenommen. Auch im Skagerak ist sie nicht gefunden worden. Daher ist es um so merkwiirdiger, dass man ein grosses Exemplar im Gulmarfjord, Bohuslån (Dö»zn und Korzn)*) gefangen, wo man spåter keines wieder gefunden hat. Das Exemplar wird im zoologischen Reichsmuseum zu Stockholm aufbewahrt. 1) JUNGERSEN: Pennatulida. 1904, p. 84. Cfr. JUNGERSEN: Fra Ingolfexpe- ditionen, Geografisk Tidsskr. vol. 14, 1897, p. 36. 2) Jahresberichte d. Kom. zur Untersuchung der deutschen Meere. Bd. 2 u. 3, 1875, p. 146. 3) Kol. Vetensk. Akad. Handl., 1844 (1846), p. 254. 22 James Å. Grieg. [No. 13 Pentagonaster granularis, RETzIUs. "Pextfig. 1 & 2: Tab. 1, Bed Mob MANE Fundståtte: 1900, Stat. 53 (1); 54 (1); 58 (1). 1901, Stat. 51 (einige Exemplare); 56 (1); 96 (1). 1902, Stat. 85 (1); 86 (1). Diese Art erreicht an den nördlichen Kiisten Norwegens eine Grösse, die sie weder an der westlichen noch siidlichen er- reicht. So erwihnt M. Sars ein Exemplar vom Öxfjord in Fin- marken, das einen Durchmesser von 72.5 mm. (2%")*) hatte. Der Michael Sars* fand S.S.W. vom Kibergnæs im Varangerfjord (Stat. 56) eins, das folgende Masse hielt: Durchmesser 79 mm., Armradius 40 mm., Scheibenradius 28 mm., 8 dorsomarginale und 10 ventromarginale Platten. Fin anderes Exemplar vom Varangerfjord (Stat. 96) mass beziehentlich: 72 mm., 40 mm. und 26 mm., 10 dor- somarginale und 10—12 ventromarginale Platten. O. NORDGAARD fand bei Reine*) in Lofoten ein Exemplar, das einen Durchmes- ser von 65 mm. mit 9 dorsomarginalen und 10 ventromarginalen Platten hatte, ein anderes von Röst mass im Durchmesser 67 mm. mit 10 Marginalplatten. Lörken*) zufolge hatte das bis jetzt grösste Exemplar dieser Art einen Durchmesser von 3” 10" (100 mm.) mit 12 dorsomarginalen und 13 ventromarginalen Platten. Leider kennt man die Lokalitåt nicht, wo dies Exemplar, was im zoologischen Museum zu Kopenhagen aufbewahrt wird, gefunden worden. An der Kiiste bei Bergen kommt nur selten vor, dass Penta- gonaster granularis mehr als 40—50 mm. im Durchmesser hat; von 200 genauer untersuchten Exemplaren waren nur 8 grösser als 50 mm. Das grösste derselben mass 66 mm., mit Armradius von 34 mm., Seheibenradius 20 mm., 8 dorsomarginalen und 10 ventromarginalen Platten. Das grösste FExemplar, das M. Sars von der westlichen und siidlichen Kiiste Norwegens erhalten hat, war 65 mm. (21/2") gross. Im Fjord von Trondhjem dagegen, wo StorM*) ein Exem- plar von 78 mm. bekam, scheint die Art ebenso gross zu sein wie an der Kiiste von Finmarken. Das Exemplar von Stat. 86 zeichnet sich durch seine distinkt abgesetzten Arme aus, samt, dass die meisten dorsomarginalen Plat- 1) Qversigt af Norges Echivodermer, 1861, p. 46. 2) Bergens Museums Aarbog 1902, No. 1, p. 20. 3) Vidensk. Meddelelser 1864 (1865), p. 146. 4) Kol. norsk. Vidensk. Selsk. Skrifter, 1886—87 (1888), p. 61. 1906] Eechinodermen von ,,Michael Sars'* 1900—1903 gesammelt. 23 ten von den Platten der Riickenseite durch keine Reihe Kalkkörner getrennt sind. Das Exemplar erinnert in dieser Beziehung an dasjenige, das MortENsENn in ,Echinoderms from East Greenland* *) behandelt. An dasselbe Exemplar erinnert es auch dadurch, dass die dorsomar- ginalen Platten auffållig kleine nackte Partien haben. Sie sind ver- håltnismåssig kleiner als bei den grössten meiner iibrigen Exemplare; den ventromarginalen Platten kann die nackte Partie sogar fehlen. Bei einigen wenigen FExemplaren von der Kiiste bei Bergen waren ibrigens auch einige ventromarginale Platten ganz mit Granula be- deckt. Indessen weicht das Exemplar von Stat. 86 von Morten- sENS dadureh ab, dass die beiden åussersten dorsomarginalen Platten der Arme nicht direkt zusammenstossen. Das Exemplar hatte fol- gendes Mass: Durchmesser 53 mm., Armradius 26 mm., Scheiben- radius 15 mm., 10 Marginalplatten, r.:R. = 1:1.7. Dies Verhålt- nis zwischen den Scheiben- und Armradien habe ich iibrigens auch bei einigen norwegischen Exemplaren gefunden. Bei diesen variiert das Verhåltnis zwischen 1:1.3 und 1:1.7, am håufigsten ist es re E5. Das Exemplar von Stat. 85 hat cleichfalls distinkt abgesetzte Arme. Es erinnert noch mehr an MoORrTENSENS Exemplar, da die beiden distalen Dorsomarginalplatten an jedem Arme lånes der mitt- leren dorsalen Linie direkt zusammenstossen. An norwegischen Exemplaren sind die Granulationen der Riickenflåche von der Ter- minalplatte sehr håutig durch 1—83 Paar distaler Dorsomarginal- platten setrennt. Das FExemplar von Stat. 85 mass: Durchmesser 27 mm., Armradius 14 mm., Scheibenradius 99 mm., 7 dorsomargi- nale dd 8 ventr nl Platten. Ich habe an norwegischen Exemplaren nur einmal 11 dorso- marginale Platten sefunden, das srösste Exemplar von Sars hatte gleichfalls 11 Platten. Kleinere Exemplare von 11—20 mm. im Durchmesser haben 3—4 Platten, grössere mit 50 mm. Durchmesser und mehr 6—11, gewöhnlich 7—8 Platten. Wie schon Sars ange- deutet, entsprechen die ventromarginalen Platten nicht immer den dorsomarginalen, recht håufig giebt es 1—2 ventrale Platten mehr, seltener 3. Sowohl die ventralen wie dorsalen Randplatten können zweigeteilt sein. Am schönsten trat dies an einem 32mm. erossen, vierarmigen Exemplar von Bergen hervor. auf dem auf der einen 1) Meddelelser om Grønland, vol. 29, 1908, p. 81. 24 James A. Grieg. [No. 13 Seite die 4 mittleren ventromarginalen Platten zweigeteilt waren. Ma AR) Vierarmige Fxemplare scheinen bei dieser Art verhåltnismåssig håutfig zu sein. Das grösste, was ich gesehen, hatte einen Durch- messer von 42 mm. und 7 Marginalplatten. Dagegen habe ich nur ein einziges Mal, bei Florvaag, Bergen, ein 6-armiges Exemplar angetroffen (Fig. 1). Dasselbe war 35 mm. im Durchmesser, Arm- radius 18 mm., Scheibenradius 11 mm., und hatte 6 dorsomarginale und 7 ventromarginale Platten. Bei Lörkzns grossem Exemplar lag die Madreporplatte ,nur halb So weit von der Mitte als von den Randplatten entfernt*. Ein glei- eches habe ich bei einigen wenigen Exemplaren gefunden, so bei dem Fig. 1. Sechsarmiger Pentagonaster granularis von Florvaag, Bergen. 53 mm. grossen Exemplar von Stat. 86 und bei einem 56 mm. gros- sen von Malangen. Die Madreporplatte liegt normal der Mitte der Scheibe etwas nåher als den Randplatten. Ich habe sie doch auch mitten zwischen beiden, ja sogar den Randplatten etwas nåher ge- funden. VerriL!) bemerkt von den Randplatten, sie seien ,,closely cov- ered with . . . granules*. Dagegen heben andere Verfasser hervor, dass die Randplatten eine grössere oder kleinere nackte Partie håt- ten; so sagt sehon O. F. Mörner?) von diesen Platten: » uperficies seutellorum granula, excepta area, semiorbiculari in seutellis superi- oribus et orbieulari in inferioribus levi relicta.* Mörrngr und Tro- SCHEL?) sagen gleichfalls, dass die Randplatten oranuliert selen, jedoch eine kleine nackte Partie håtten, die auf den dorsalen Platten 1) Transact. Connecticut Acad. Arts and Sci. vol. 10, 1889, p. 163. 2 0. F. MöLLer: Zool. Danica, vol. 3, 1789, p. 20, Taf. 92. 3) MöLLEr & TroscHEL: System der Asteriden, 1842, p. Ege 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars" 1900—1903 pgesammelt. 95 nach oben, auf den ventralen nach unten gekehrt sei. Grav!) bemerkt iber die Platten, sie seien ,covered except at the most convex part of the upper and lower surface with very minute gra- nules*. Uebrigens zeigt auch die von VErriLc*) in dem Bericht von ,Albatross* Trawling 1883 gelieferte Abbildung von Pentago- naster gramularis eine solehe nackte Partie an den Randplatten. Auch die von mir untersuchten Exemplare haben eine nackte Partie an den Randplatten. Je jinger das Individ, desto grösser ist diese Partie verhåltnismåssig. Uebrigens scheint dessen Fnt- wicklung vielen Variationen unterworfen zu sein. MORTENSEN er- wåhnt ein Exemplar von Angmagsalik, dessen Randplatten ,,an uncommonly small naked oval spot near the upper (or lower) mar- gin* gehabt. Dasselbe war bei obenerwåhntem Exemplar von Stat. 86 der Fall. Die nackte Partie der Platten war bei diesem Tiere verhåltnismåssig viel kleiner als an meinen grössten Exemplaren aus dem nördlichen Norwegen. Mehrere ventrale Platten des Tieres waren sogar von Granulen vollståndig iiberdeckt. Auch bei einigen wenigen norwegischen Exemplaren habe ich die ventralen Platten vollståndig granuliert gefunden. Ganz junge Individuen (Durchmesser 11 mm.) haben nur eine Serie Granulen långs des Randes der Platten der Rickenflåche. Je nachdem das Individ wåchst, vermehrt sich auch die Zahl der Granulen auf den Platten bis dieselben ganz bedeckt sind. Am spåtesten scheint sich die Granulation auf den primåren Interradialia zu entwickeln. Dieselben konnten sogar bei 40 mm. grossen Indi-' viduen eine grosse nackte Mittelpartie haben. Wenn MörLrrer und TroscHzrL von den Platten der Rickenflåche sagen: ,einzelne sel- tene haben ein glattes Feld in der Mitte*, so sind wahrscheinlich diese' primåren Interradialia damit gemeint. An einen 56 mm. grossen Exemplar von Moldöen, Nord- fjord (Taf. II, Fig. 1) befand sich interradial auf der dorsalen Seite ca. 2 mm. von den Randplatten eine 4 mm. breite, 1.5 mm. hohe, runde, warzenartige Erhöhung, die aus zweil, in der Mitte zusammenstossenden halbzirkelförmigen Platten gebildet war. Diese Platten weichen nicht allein durch ihre Form und Grösse von den iibrigen Platten der Riickenflåche ab, sondern auch durch ihre Granulation, indem dieselben nur långs des Plattenrandes 1) Proceed. Zool. Soc. 1847, p. 78; cfr. Synopsis of the species of Star- fishes 1866, p. 10. ?) Ann. Rep. Comm. Fish and Fisheries, 1883 (1885), Taf. 18, Fig. 48. 26 James A. Grieg. [No. 13 granuliert waren, wåhrend die centrale Partie glatt und nackt war; sie erinnern in der Beziehung zunåchst an die Randplatten. Ich bin auch am meisten geneigt dies warzenartige Gebilde för eine abnorme Entwicklung zweier Randplatten, einer dorsalen und einer ventralen, zu halten, die aus irgend einem Grunde sich von ihrem Platze losgemacht und in der Scheibe drinnen entwickelt haben. Das Exemplar hatte 7 dorsale und 8 ventrale Randplatten. Der Scheibenrand an der Seite, wo sich das warzenförmige Gebilde be- fand. war doch normal entwickelt. Papulæ ist bei Pentagonaster granularis in finf radialen Fel- dern gesammelt, den Papularien, die sich zuweilen ganz bis zu den Armspitzen erstrecken können, jedoch auf den centralen und inter- radialen Feldern fehlen. Sie sitzen einzeln in den Winkeln zwi- scehen den hexagonalen radialen Platten und sind sehr zahlreich. Ån einem 40 mm. grossen Exemplar von Bergen z7åhlte ich auf jedem Arme 44—58 Papulæ; das Exemplar hatte im ganzen 267. Im , System der Asteriden* sagen MörLrLer und TroscHEL, dass Pentagonaster gramnularis keine Pedicellarien habe. Ein gleiches fiihren auch andere Verfasser an, wie Dusarpin und Hurpx,*') Berr*) und MAarENZELLER.?) Von dieser und nahe stehenden Arten sagt VerriLL in ,.Revision of certain Genera and Species of Starfishes, with Deseriptions of new Forms**) ,pedicellariæ absent or not re- corded*. SrxaDEN?) jedoch macht eine Bemerkung die zu zeigen scheint, dass er Pedicellarien wahrgenommen. Er sagt nåmlich in seiner Beschreibung von Pentagonaster balteatus, dass sich derselbe unter anderem von Pentagonaster gramularis dadureh unterscheide, dass: ,,pedicellariæ are also more numerous and more distinetly entrenehed.* Dass diese Art wirklich Pedicellarien hat, das hat Lvupwnc*) iibrigens mit Sicherheit festgestellt. Dieselben waren bei einem 40 mm. grossen Exemplar aus Norwegen klappenför- mig. Lupwic sagt von diesen Pedicellarien: ,Dieselben sind so angebracht, dass auf finf oder sechs Platten eines jeden Armrickens (nåmlich auf einigen der ersten radialen Riickenplatten und auf der einen oder anderen benachbarten Platte) sich je eine oder (seltener) 1) DUJARDIN & Hupt: Hist. nat. des Zoophytes Echinodermes, 1862, p. 394. ?) Bern: Cat. British Echinoderms, 1892, p. 73. 3) Denkschr. Math.-Nat. Classe, Akad. Wissensch. Wien, vol. 60, 1893, p.35. 4) 'Transact. Connecticut Acad. Arts and Sci., vol. 10, 1889, p. 161. 5) Proceed. R. Irish Acad. ser. 3, vol. 1, 1890, p. 690. 6) Fauna und Flora des Golfes von Neapel, vol. 24, 1897, p. 180. 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars" 1900—1903 gesammelt. 27 zwei befinden, die in der Nåhe des Plattenrandes stehen und aus zwei, 0.2—0.26 mm. breiten und 0.17 mm. hohen, abgerundet recht- eckigen Klappen zusammengesetzt sind ...*. An einigen kleineren Exemplaren konnte LupwiG keine Pedicellarien aufweisen, weshalb er geneigt war anzunehmen, dass die Pedicellarien erst in einem verhåltnismåssig spåtem Stadium auftreten. Wie schon anderswo angedeutet*”) kann ich diese LupwI1Gs Beobachtung beståtigen, indem ich an dem 79 mm. grossen Exem- plar von Stat. 56, samt bei einigen von der norwegischen West- kiiste Pedicellarien gefunden habe. Uebrigens scheint es merk- wiirdig, dass åltere Verfasser diese Pedicellarien bei Pentagonaster granularis tibersehen haben, da sie verhåltnismåssig håufig vorkom- men. Unter 260 genauer untersuchten Exemplaren hatten 25 oder 9.6 % Pedicellarien. Die Mehrzahl dieser Exemplare war aus den inneren Fjordpartien, Jondal in Hardanger, Vik und Leikanger in Sogn.*”) Dagegen hatten nur ganz wenige Exemplare aus dem åus- seren Skjærgaard Pedicellarien. Die Anzahl der Pedicellarien variiert im hohen Grade bei den verschiedenen Individuen und auf den verschiedenen Armen dessel- ben Individs. Bei dem 79 mm. grossen Exemplar von Stat. 56 hatten drei Arme je 4 Pedicellarien, die beiden anderen Arme beziehent- lich 8 und 9. Bei dem sechsarmigen Exemplar von Florvaag hatten drei Arme je eine Pedicellarie, zwei je zwei, und einem Arme fehlten sie. Ån einem 43 mm. grossen Exemplar von Bryggen, Nordfjord, hatten 4 Arme je 2 Pedicellarien, der finfte Arm 3. Ein 47 mm. grosses Exemplar aus Vik in Sogn hatte auf jedem Arme 8—15 Pedicellarien, im ganzen 53. Bei einem anderen gleicher Grösse dagegen gab es nur 9 Pedicellarien, nåmlich 4—2—3—0—0. (Siehe auch die Anmerkung unten an dieser Seite). Die Pe- dicellarien waren am håufigsten auf einigen der ersten radialen Riickenplatten und auf einigen der benachbarten Platten. Nur zwei 48 mm. grosse FExempiare, das eine von Jondal, Hardanger, das zweite von Leikanger, Sogn, hatten ausserdem Pedicellarien auf 1) Kol. norske Vidensk. Selsk. Skrifter, 1905, No. 6. ?) Unter 11 bei Jondal, Hardanger, im Sommer 1906 gesammelten Penta- gonaster granularis haben 6 mit einem Durchmesser von 80—46 mm. Pedicellarien. Das kleinste Individ hat 4 Pedicellarien (2—0—1—1—0), das grösste 10 (1—2 —2—3—3). Ubrigens hat ein 36 mm. grosses Individ 28 Pedicellarien (5ö—7—5 —6—35) und ein 41 mm. grosses 27 Pedicellarien (6—5—83—6—7). 28 James A. Grieg. [No. 13 einigen interradialen Rickenplatten, das letztere ausserdem auf 8 dorsomarginalen Platten, auf einer derselben sogar zwei (Taf. II, Fig. 2—3). Dies Exemplar zeichuete sich tberhaupt durch die orosse Menge seiner Pedicellarien aus. Ausser den obenerwåhnten 9 dorsomarginalen Pedicellarien hatte es nåmlich 150, 24—34 auf jedem Arme. Der Ventralseite fehlen Pedicellarien gånzlich. In der Regel haben die Rickenplatten nur je eine Pedicellarie, einige wenige bei ein paar FExemplaren hatten doch zwei. Sowohl die Pedicellarien der Riickenplatten als auch der dorsomarginalen sitzen in der Nåhe des Plattenrandes. Wie Lupwic erwåhnt, bestehen sile aus zwei abgerundet viereckigen Klappen; dieselben sind 0.18—0.26 mm. breit und ungefåhr ebenso hoch (Taf. II, Fig. 3). Das kleinste Exemplar, das Pedicellarien hatte, war 30 mm. oross. Dies beståtigt Lupwias Vermutung, dass bei Pentagonaster gramularis die Pedicellarien erst in einem verhåltnismåssig spåten Stadium auftreten. Als Vergleich sei angefiihrt, dass ich bei einem 11 mm. grossen Hippasteria phrygiana auf der Dorsalseite 4 Pedi- cellarien fand, dagegen keine auf der Ventralseite. An Exemplaren von einem Durchmesser von 15—16 mm. fand ich 3 —4 dorsale und 5—10 ventrale Pedicellarien, von 24 mm. beziehentlich 20 und 35, von 30 mm. 15 und 33, von 35 mm. 34 und 58, von 46 mm. 95 und 100 Pedicellarien u. s. w. Es scheint aus diesen Zahlen her- vorzugehen, dass die Pedicellarien bei Hippasteria phrygiana zuerst auf der dorsalen Seite auftreten, dass sie jedoch, nachdem sie sich auf der ventralen gezeigt, da bei weitem schneller an Zahl zuneh- men. Ferner geht daraus hervor, dass die Pedicellarien nicht gleich- måssig mit dem Wachstum des Tieres an Zahl zunehmen. So hatte das 30 mm. grosse Exemplar nur 48 Pedicellarien, wåhrend das 24 mm. grosse 55 hatte. Die Platten der Ventralseite von Pentagonaster granularis sind eher mit Granulen bedeckt als die der dorsalen Seite. Schon bei dem obenerwåhnten 11 mm. grossen Exemplare sind mehrere Platten vollståndig granuliert. Bei 16 mm. grossen Exemplaren haben nur ganz wenige Platten eine etwas nackte Mittelpartie und bei 18 mm. grossen sind såmtliche Platten von Granulen völlig bedeckt. Die flachen dreieckigen Mundplatten (Taf. IL, Fig. 4) haben långs der Ambulacralfurche eine Reihe von 6—8 Papillen, håufig 7, die an Form und Grösse den Papillen in der Furchenreihe der 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars" 1900—1903 gesammelt. 29 Adambulacralplatten gleichen. Bei jingeren Individuen sind nur 5 Papillen, bei grösseren, ålteren bis 9. Ausserhalb dieser Reihe und parallel mit derselben ist eine Reihe von 3—4 Papillen, von denen die innerste am suturalen Rande sitzt. Bei ganz jungen Individuen hat diese Reihe oft nur 2 Papillen, bei ålteren bis zu 5. Die Papillen sind kråftig und wohl entwickelt, jedoch kleiner als die der Furchenreihe. Darauf folgt eine Gruppe ganz kleiner granulaåhn- licher Papillen, von denen die am suturalen Rande sitzenden in einer Reihe geordnet sind. Die Bewaffnung des Mundes erinnert, wie dementsprechend daraus folet, an die bei Pentagonaster hystrieis (efr. LupwiG: Die Seesterne des Mittelmeeres, p. 183, Taf.s, Fig. 2). Ueber die Bewaffnung der Adambulacralplatten bei Pentago- naster granularis bemerken MöLLEr und TroscHeL im , System der Asteriden*: , Furchenpapillen in zwei Reihen, in jeder je drei auf einer Platte; die der inneren sind mehr als zweimal so lang wie breit; die der åusseren sind eben so hoch wie breit.* Aehnlicher- weise sprechen sich Dusarpin und Hvurr, samt BeLL aus. LuDwIG dagegen sagt: ,Dass die Ambulacralbewaffnung in zwei Reihen ge- ordnet sei, passt nur dann, wenn man am åusseren Rande der Platten sitzenden Granula nicht mitzåhlt.* Rechnet man die mit, bekommt man 3 Reihen mit 3 Papillen an der inneren Reihe, 2 in der zwei- ten und 3 in der åussersten Reihe. VeørriLL, der ebenfalls die Adambulacralbewaffnung dieser Art beschrieben hat, erwåhnt nur eine einzige Reihe von Papillen långs der Ambulacralfurche mit 3 oder 4 Papillen auf jeder Platte. Outside the furrow-series, each plate bears an actinal group of about seven to eleven short, stout, polygonal spinules or granules one of which oceupies the center, and the others surround; those on the side next the furrow-series are much larger and somewhat longer than the rest.* Die Adambulacralbewaffnung des von mir untersuchten Materials stimmt zunåchst mit dem iiberein, was LupwicG gefunden. Bei jtin- . geren Individuen findet man drei Reihen Papillen. In der innersten in der Regel 3 Papillen, åusserst selten nur zwei. Auf den Platten dem Munde zunåchst sind oft 4 Papillen, in der zweiten Reihe zwei, seltner drei dicke, grosse Papillen. In der dritten Reihe sind 3, seltener 2 oder 4 Papillen, die an Grösse und Form nur wenig von den Granulen der ventrolateralen Platten abweichen. Zuweilen kann zwischen der zweiten und dritten Reihe eine vereinzelte Pa- pille sitzen. Diese Papillenformel fand ich an meinen jiingeren und % 30 James A. Grieg. [No. 13 jingsten Individuen mit dem Durchmesser von 11--25 mm. Auch an ålteren und grösseren Individuen kann man sie finden, doch bei denen håufiger mehr Papillen und mehrere Papillenreihen. Die erste, innere Reihe hat 3—4 Papillen, die Platten dem Munde zu- nåchst können sogar 5 haben. Die zweite Reihe hat 2—3 Papillen; die dritte besteht aus einer Gruppe von 3—8 Papillen; die in zwei, seltener in drei mehr oder weniger distincte Reihen angeordnet sein können, so dass man bei diesen grösseren Individuen bis zu 5 Pa- pillenreihen haben kann. Die Anordnung der Adambulacralbewatt- nung variiert iibrigens selbst an demselben Individ in hohem Grade. An einem 45 mm. grossen Exemplar aus Bergen (Taf. II, Fig. 5) hatte die 7. und 10. Adambulacralplatte einer der Arme folgende Formel auf der einen Seite: 4—2—2—2; 4—2—2—3; 4—3—4; 4—2—2—1—3, und auf der anderen Seite: 3—2—3—2; 3—2—2 Fig. 9. BEinice der mittleren Adambulacralplatten eines 45 mm. orossen Penta- =D kan] I od gonaster gramularis aus Bergen. —2; 4—2—2—2; 3—2—2—3. Bei einem anderen Individ gleicher Grösse hatten einige der mittleren Adambulacralplatten: 4—2—3—3; 4—2—3—4; 4—3—3—2 u. s. w. (Fig. 2). Ein 46 mm. grosses Exemplar hatte: 3—2—3—3; 3—2—3—4; 4—-2—4 "20 —3; 4—2—2—3 u. s. w. Ein anderes 46 mm. grosses Exemplar hatte: 3—2—4; 3—38—35; 4—2—35; 4—3—4; 4—3—4; 4—3—1 —4; 4—2—2—14 u. s. w Wie schon VerriLL bemerkt, ist die proximale Papille der inneren Furchenreihe oft kleiner als die iib- rigen und sitzt långer weiter zuriick, so dass sie teilweise von der distalen Papille der benachbarten anstossenden Platte verborgen wird. | Unter dem Namen Astrogomium boreale beschreibt BArRrETT*) von Finmarken einen ganz jungen Pentagonaster, von dem es heisst: 1) Ann. Mag. Nat. Hist., ser. 2, vol. 20; 1857, p. 47, Taf. 4, Fig: 5 ab: 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars" 1900—1903 gesammelt. 31 »The ambulacralgroove is bordered by two rows of long and four rows of short spines.* In seiner ,Oversigt af Norges Echinodermer* (p. 47) hat M. Sars mit Recht darauf hingedeutet, dass diese Form nichts anderes ist als ein junger Pentagonaster granularis, 15 mm. im Durchmesser. Wenn man indessen soleh ein Individ untersucht, findet man, wie oben angedeutet, nur 3 Reihen Adambulacralpapil- len, wåhrend Barretts” Form ja 6 Reihen haben soll. Dieser Unterscbied låsst sich nur dadurch erklåren, dass BARRETT nicht allein die 3 Reihen der Adambulacralplatten gerechnet hat, sondern auch die Granulareihen der zunåchst anstossenden ventrolateralen Platten;: dieselben lassen sich nåmlich zuweilen schwer von den Adambulacralplatten unterscheiden. Pentagonaster gramularis ist långs der ganzen norwegischen Kiiste, vom Christianiafjord bis zum Varangerfjord 20—800 m. ver- breitet. Er kommt immer einzeln vor, sowohl an der Kiiste wie in den Fjorden, sowohl auf weichem wie hartem Boden, am håufigsten jedoch auf sandigem, mit Steinen vermengtem. Es ist tibrigens eine nordatlantisehe Art, die auf amerikaniseher Seite von 41" 47" N. Br. (VErriLL) bis nach New Foundland (PERRIER) verbreitet ist. Aus- serdem hat man ihn bei Angmagsalik an der östlichen Kiiste von Grönland (MORTENSEN) gefunden. Auf ostatlantischer Seite ist die Art von der Westkiiste Afrikas (25% 39' N. Br.) und den Azoren (PERRIER) bis zur Murmannskiiste (JarRZzYNSKY, BREITFUSS) und der Båreninsel verbreitet. In ,Meddelelser om Norges Fiske i Aarene 1884—1901, Part 3*) teilt Corrett nåmlich mit, dass im Ventrikel- inhalt von einigen Somniosus microcephalus, die im August 1899 auf der Båreninselbånke und auf den Bånken ausserhalb Hammerfestes ge- fangen wurden, sich ausser Fischiiberbleibseln auch verschiedene Evertebrate befanden, insbesondere Echinodermen, darunter Penta- gonaster granularis. Vom Mittelmeere oder der Bucht von Gascogne kennt man ihn nicht, dagegen wird er nun von der Westkiiste Ir- lands angefihrt (Kzmrp.)*. Uebrigens hat Lupwic in ,Arktische Seesterne*?) eine eingehendere Darlegung von Verbreitung der Art geliefert. Die bathymetrische Verbreitung der Art ist 20—1435 m. Vom nördlichen Teile seines Verbreitungsgebietes liegen folgende Temperaturangaben vor: ,Challenger* +- 1.679; , Porcupine" 1869 1) Forhandl.: Vidensk. Selsk. Christiania 1905, No. 7, p. 108. 2) Ann. Rep. Fish. Ireland, 1902—08, part 2 upp 6, 1906. 3) Fauna Arctica, Bd. 1, Lief. 8. 1900, p. 456. AY: ER 1 Gorkn ; 1 i 39 James A. Grieg. [No. 13 + 5.5% ,Michael Sars" + 1.6—+ 3.989; , Vöringen" + 1.9— + 5.1%; , Willem Barents" 1881 + 1.7”. — Die Bodentemperatur der Lokalitåten an der nördlichen Kiiste Norwegens, wo NORDGAARD diese Art genommen, betrug + 3.7—+ 6.7". Es geht hieraus her- vor, dass Pentagonaster gramularis eine echte Warmwasserform ist. Ausgeschlossen ist damit jedoch nicht, dass die Art an der Nord- grenze ihres Verbreitungsgebietes, wie iz. B. bei dem Båreninsel, gelegentlich auch im eiskalten Polarwasser vorkommen kann. Hippasteria phrygiana, PARELIUS. Fundståtte: 1900 Stat. 57 (1); 58 (einige FExemplare). 1901 Stat. 47 (einige); 50 (mehrere); 51 (einige); 54 (mehrere, zum 'Teil sehr grosse Exemplare, von denen eins nur 4 Arme hatte. Es mass im Durchmesser 192 mm., Armradius 96 mm., Scheiben- radius 48 mm., 16 dorsomarginale Platten); 56 (einige); 60 (1); 80 (1); 96 (einige). 1902 Stat. 28 (1); 32 (8); 50 (mehrere); 83 (1); 86 (I); 91 (1); 105 (einige); 106 (einige). 1903 Stat. 139 (1); 140 (2). Tylaster willei, DANIELSSEN & KOREN. Fundståtte: 1900 Stat. 13 (ein FExemplar). Das FExemplar hatte folgende Masse: Durelmesse ee 62 mm. Armradus SSE SH Scheibenradius .....+.... aper DD Höhe der Seb: LEE 29 10% Armbreite an der Bass 18.8 Das Verhåltnis zwischen Scheiben- und Armradius ist demnach 1:1.6. Das zwischen der Armbreite und Armradius 1:1.9. An dem Exemplar, was DANIELSSEN und Korzns Beschreibung dieser Art?) zu Grunde liegt und das etwas grösser ist als das Exemplar 1) Ein Ausspruch von SLUITER in: ,Die Asteriden Sammlung des Museums zu Amsterdam" (Bijdr tot de Dierkunde, Afl. 17, 1895, p. 55) scheint ubrigens darauf hinzudeuten, dass der ,Willem Barents" diese Art auch auf mehreren nahegelegenen Stationen fand, deren Temperatur + 1.2—+ 1:70 betrug. 2) Nyt Mag. f. Naturvidensk. vol. 26, 1880, p. 186, Taf. 1—2, Fig. 1—5. Cfr. Asteroidea, p. 64, Taf. 11, Fig. 1—6, Taf. 15, Fig. 4 u. 5. 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars* 1900-—1903 gesammelt. 33 vom ,Michael Sars*, ist das Verhåltnis beziehentlich: 1:1.6 und 1:2.2. Bei einem anderen, ganz jungen Exemplar der Nordmeer- expedition (Stat. 359) war es beziehentlich 1:2 und 1:2. In Danrerssen und KorkEns Diagnose der Art heisst es: , The ventro-marginal plates are furnished with 3 spines. In the inter- brachial space there are 83 arcuate series of spines and between these series, solitary spines oceur.* Am Typenexemplare sind die meisten ventralen Randplatten mit 3 Stacheln versehen, doch vari- jert deren Anzahl zwischen 1 und 4. Bei dem zweiten Exemplar von Stat. 200 haben die Randplatten 1—3 Stacheln, die meisten 2. Dasselbe gilt von den Exemplaren von den Stationen 303 und 359. Die Platten des Exemplares vom ,Michael Sars* hatten 1—2, am håufigsten einen Stachel. Was die Stacheln der Interradialråume anbelangt, so fand ich sie beim Typenexemplare in drei bogenförmige Reihen angeordnet, die innere freilich wenig distinkt mit wenigen Stacheln — in einem der Interradialråume hatte diese Reihe nur drei Stacheln. Das andere Exemplar von Stat. 200 und das von Stat. 359 hatte nur 2 Reihen Stacheln. Beim Exemplar von Stat. 303 waren die Stacheln nicht in Reihen geordnet. Bei dem Exemplar vom ,,Michael Sars* hatten die Interradial- råume nur einzelne, zerstreute Stacheln, weshalb ich zweifelte, ob das Tier zu dieser Art gehöre. Da indessen die anderen Charak- tere stimmen und die Anzahl von Stacheln auf den ventralen Rand- platten, ebenso die Anordnung der Stacheln der Interradialråume bei Tylaster willei in hohem Grade variieren, sehe ich keinen Grund för dieses Exemplar eine neue Art aufzustellen. DAanreLssEN und Korzns Diagnose muss dahin veråndert werden: Scheibe und Arme dick, auf der dorsalen Seite stark gewölbt. Die Adambulacralplatten haben drei Reihen gleich ørosser Stacheln. Die Ventromarginalplatten sind mit 1—4 Stacheln versehen. Die Interradialråume haben mehrere oder wenigere Stacheln, die am håufigsten in bogenförmigen Reihen angeordnet sind. Der Ricken ziegelrot, der Bauch weiss, die Analöffnung und Madreporplatte gelb. rok 04106512: Tylaster willei wurde zuerst vom , Vöringen* zwischen Nor- wegen und der Båreninsel (Stat. 200) und westlich von Spitzbergen (Stat. 303 und 359) angetroffen. Der ,Michael Sars* nahm ihn in der Strasse von Dånemark. ÖsTerGrREN zufolge hat ihn die schwe- 39 - : p iD på A ] vi 34 James A. Grieg. [No. 13 disehe Polarexpedition 1900 zwischen Jan Mayen und Grönland') vefunden. Es sceheint eine Tiefwasserform zu sein, die an der kalten Area des Nordmeeres gekniipft ist, jedoch auch in den angrenzen- den Teilen der warmen Area auftreten kann (,, Vöringen* Stat. 359 und ,Michael Sars* Stat. 13). Porania pulvillus, 0. F. MÖLLER. Fundståtte: 1902 Stat. 49 (1); 50 (4). Die brittisehen Exemplare dieser Art scheinen verhåltnissmåssig viel långere Arme zu haben als die norwegischen, bei denen ich das Verhåltnis r.:R. = 1:1.3—1:: 1.6, am håufigsten 1: 1.5—1: 1.6 ge- funden habe, nur bei ganz jungen war es 1:2. Nach Buur ist es bei den brittisehen Exemplaren 1: 1.9—1:: 2.2. Bei den vom ,, Michael Sars* genommenen EKxemplaren war es: 1:1.4—1:1.5. Ein vierarmiges Exemplar aus Bergen habe ich gesehen, wo der Armradius 46 mm., der Scheibenradius 35 mm., r.:R. = 1:1.3 betrug. Diese Art ist aus dem Meerbusen von Gascogne, 110—250 m., von den brittisehen Inseln 18—192 m. bekannt, wo sie jedoch nach Norman”) an der Ostkiiste nicht vorkommt; von der , Vikingbank* 130—145 m., von der Westkiiste Skandinaviens von Bohuslån bis zum Fjord von Trondhjem, 10—100 m. Aus dem siidlichen Teile der Nordsee, woher diese Art friiher nicht angefihrt ist, finden sich doch, Herrn Dr. Mortenskns bereitwilliger Mitteilung zufolge, Exemplare im zoologischen Museum zu Kopenhagen. Poraniomorpha (Rhegaster) tumida, STUXBERG. (Textfig. 3 & 4, Taf. 1 Fig. 3) Fundståtte: 1900 Stat. 13 (1); 26 (1). 1902 Stat. 34 (1); 55 (2); 67 (1); 96 (1). Die Exemplare hatten folgende Masse: 1) Zool. Anzeiger, vol. 24, 1901, p. 252. Nach KorLTHOFF (Till Spetsbergen och nordöstra Grönland, 1901, p. 95) war diese Lokalitet auf 720 1' N. Br. 80 33" W. L. 2400 m. 2) Ann. Mag. Nat. Hist., ser. 3, vol. 15, 1865, p. 122. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900--1903 gesammelt. 35 Station 96 1138 55 EG mm. | mm. | mm. | mn. mn. | mn. | mm. Ømesser. | 47 150 1 67 | 272 | 85 | 91 |- 105 ed SRG 50, 155 Armradius ... — 13 13 MG PR 99 5 Seheibenhöhe 10 8 16 19 PS 19 015 05 DJ ee ee Fe SJ GA L72N: 167 Die Exemplare von Stat. 18 und 96 gehören zur typischen Form, zu der auch die Exemplare von Stat. 55 und 67 gerechnet werden miissen, wåhrend sich das Exemplar von Stat. 34 mehr der gseknoteten Varietåt nåhert. Das FExemplar von Stat. 26 ist ein ausgeprågter Repråsentant der Varietåt tuberculata. DANTELSSEN und Koren!) geben an, Poraniomorpha tumida habe 6 Adambulacralpapillen, die paarweise in drei Reihen såssen, wåhrend bei der Varietåt tuberculata nur eine Papille in jeder Reihe sel. Bei einigen Exemplaren vom Kariscehen Meere jedoch fand LEvINsEN?), dass die Anzahl der Papillen selbst an demselben Exem- plare zwischen 3 und 6 variieren kann. Ist deren Zahl weniger als 6, kann ihre Anordnung höchst verschieden sein: 1—1—1, 1—2—2, 2—2—1, 2—1—2, 2—2 und 2—1. Auch können in einer Querreihe 3 Papillen sein. Döpzrrcrrn?) fand bei zwei Exem- plaren von Spitzbergen, dass die Adambulacralplatten am håufigsten 6 Papillen hatten, die paarweise geordnet waren, im tibrigen konnte sowohl die Anordnung als Anzahl der Papillen variieren. Bei einem Exemplare vom Forsbladsfjord, an der Ostkiiste von Grönland, fand MortENsEN*) 3—5 Papillen in Querreihen geordnet, wohingegen bei einem anderen Exemplar von derselben Lokalitåt die Papillen in doppelten Reihen sassen. Auch MricHarLovsk1J*) fand, dass die Papillen seiner Exemplare aus Spitzbergen variierten. - 1) Nyt Mag. f. Naturvidensk., vol. 26, 1880, p. 182; cfr. Asteroidea, p. 60. ?) Dijmphna Togtets zool. bot. Udbytte, 1887, p. 399. 3) Wissenschaft. Meeresunters., Neue Folge, Vol. 4 Abt. Helgoland, Heft 2, 1900, p. 219. % Meddelelser om Grønland, vol. 29, 1903, p. 74. 3) Ann. Musée Zool. Acad. Imp. Sci. St. Petersbourg, vol. 7, 1902, p. 485. 36 James A. Grieg. [No. 13 Bei genauerer Durehsicht des Materials von Poraniomorpha tumida vom ,,Vöringen* fand ich dieselbe Variation an Anzahl und Anordnung der Adambulacralpapillen, auf welehe Levinsen und spåtere Verfasser aufmerksam gemacht haben. So fand ich bei der Varietåt tuberculata ausser 1—1—1 auch 1—2 —2, 2—1—2, 2—2—2 U. 8. W., die ja nur die typiscehe Form haben sollte. An dem einen Exemplar des ,Michael Sars* Stat. 18 konnte man wie an dem einen Exemplar von MicHarLovskit vier Reihen Papillen unter- seheiden, ja auf einigen Adambulacralplatten sogar finf. In der inneren, der Furchenreihe, sitzen die Papillen meist paarweise, doeh kann auch nur eine, oder drei Papillen da vorkommen. Die åusseren ventralen Reihen dagegen hatten håutfig nur eine Papille. Die Platten konnten bis zu 9 Papillen haben. Eine gleiche Unregelmåssigkeit wiesen auch die anderen Exemplare auf, so fand ich, am Exemplar von Stat. 96 folgende Formel: 2—2—2, 2—2 —2—2, 3—2—2—2, 3—1—1—2, 2—1—1—2 u. s. w. und an dem von Stat. 34; 2— 9—9 92-12-9299 INN Das Exemplar von Stat. 26 (Fig. 3 & 4) zeichnet sich durch seine schmalen Arme aus, die sich verhåltnismåssig distinkt von der Scheibe abheben. Sie sind 26 mm. lang und an der Basis 15 mm. breit. Die Riickenseite ist stark sewölbt und hat sowohl auf der Scheibe als auch auf den Armen zahlreiche Knoten oder Tuberkeln. Sowohl diese als auch die Zwischenråume 7zwischen denselben sind mit kleinen feinen Kalkkörperchen bedeckt (Taf. I, Fig. 3), die von DAnIeLssEN und Koren fålschlich als Paxillen angegeben worden sind. Sie erinnern an Form und Aussehen sehr an die, welche ScLaDEN?!) bei Rhegaster murrayt fand. Aehnliche Kalkkörperchen hat ibrigens auch Poramiomorpha hispida. Zwischen den Kalk- körperehen sieht man zahlreiche Papulæ, die entweder vereinzelt sitzen oder noch håufiger in Gruppen von bis zu 8 oder 10 angeordnet sind. Die Analöffnung ist subcentral und von åhnlichen, doch grös- seren Granulationen umgeben wie die, welche die iibrige Riickenseite bedecken. Die Madreporplatte ist unregelmåssig oval, 2 mm. »Xx 15mm. Sie liegt etwas in die Haut eingesenkt und ungefåhr mit- ten zwischen der Analöffnung und dem Scheibenrande. Am Exem- 1) Transact. Roy. Soc. Edinburgh, vol. 32, part 1, 1883, p. 156, taf. 26, fig. 2—7, efr. Rep. Sci Res. Expl. Voy. ,,Challenger'** Zool. vol. 30, Asteroidea, 1889, p. 368. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 pgesammelt. 37 plar von Stat. 13 mass die Madreporplatte 3 mm. = 2 mm., am Exemplar von Stat. 67 4 x 3 mm., und an den beiden von Stat. 55 beziehentlich 1.5 = ? mm. und 2.5 = 3 mm. Die Ventralseite ist flach und mit åhplichen Granulationen wie die Rickenseite bekleidet. Doch sitzen dieselben mehr zerstreut Fig. 3. Poraniomorpha tumida, var. von Stat. 26, 1900. Von der Dorsalseite gesehen. und sind grösser und langgestreckter. Wegen der schmalen, ver- håltnismåssig distinkt sich abhebenden Arme ist der Interradialraum ziemlich breit und gross. Er ist durch feine Furchen geteilt, die sich von den Zwischenråumen der Randplatten auf den Mund und die Ambulacralfurche zu erstrecken. 38 James A. Grieg. [No. 13 Die dorsalen Randplatten sind ganz durch die Haut verdeckt, wåbrend die ventralen recht deutlich hervortreten; es giebt deren ungetåhr 26. An dem zweiten Exemplar sind auch diese durch die Haut verdeckt. Der åussere Rand ist wie bei Döprrnemns Exem-- plare ,ziemlich scharf, etwas höckerig gekerbt.* Auf einigen der Randplatten hatten sich die Kalkkörperchen sogar zu kleinen, kur- Fig.4. Poraniomorpha tumida, var. von Stat. 26, 1900. Von der Ventralseite gesehen. zen Stacheln gebildet, die an diejenigen bei Tylaster willei und Pora- niomorpha hispida erinnern. Bei den beiden anderen Exemplaren ist der Rand scharf und ganz, ohne Höcker oder Stacheln. Die Mundpartie hat zwei långere, starke Zåhne und långs des Kieferrandes 2—83 kurze Papillen. Die OQvarien sind mit grossen, wohl entwickelten Eiern gefillt. 1906] Echinodermen von "Michael Sars* 1900—19083 gesammelt. 39 Das Dorsalskelett der Scheibe besteht aus grösseren oder klei- neren Kalkståben oder Platten, die ein unregelmåssiges Netzwerk bilden, dessen Maschenraum selten breiter ist als die benachbarten Kalkstiiekehen. Die Maschenråume enthalten bis zu 10 Papulæ. Das ventrale Skelett besteht aus ziegelförmig angeordneten, ovalen Platten, die etwas unregelmåssige Reihen bilden. Die ventralen Randplatten tiberragen die dorsalen und bilden einen scharfen Schei- benrand. Uebrigens ist eine ausfiihrlichere Beschreibung des Skelettes nicht notwendig, da es ganz mit DöÖprrrrerns Beschreibung des Ske- lettes von Poraniomorpha tumida tibereinstimmt. Augenscheinlich ist dies Exemplar eine riesenmåssige Form des von DANIELSSEN und Korzn beschriebenen Poraniomorpha tumida var. tubereulala (Asteroidea, S. 63, Taf. 10, Fig. 5—7, Taf. 15, Fig. 3). Diese soll freilich nur 3 Adambulacralpapillen haben, wåhrend das hier besprochene 5—8 hatte. Doch, wie schon oben erwåhnt, variiert die Anzahl der Papillen sowohl bei der typischen Form, als auch bei der Varietåt. Auch in bezug auf Form und Bekleidung der Scheibe giebts Unterschied, was jedoch augenscheinlich davon her- rihrt, dass dies Exemplar grösser und entwickelter ist als die der , Vöringen*-Expedition. Teilweise kann auch die abweichende Form * den stark angeschwollenen Generationsorganen zugeschrieben werden. DANIELSSEN und Koren geben an, dass die Farbe dieser Art sdark orange with yellow patches* sei, wåhrend STUXBERG") ,,colore pallida* sagt. Das Exemplar vom ,Michael Sars" Stat. 34 war auf dem Riicken schmutziggelb, das von Stat. 96 weiss mit gelb- lichem Anstrich, wåhrend das von Stat. 55 und 67 stark orangen- gelb war. Diese stimmen also am meisten mit DANIELSSEN und Korgns iiberein, wåhrend die beiden anderen an STUXBERGs Exem- plar erinnern. Ihrer Verbreitung nach ist Poraniomorpha tumida eine echte arktisehe Art. Die Bodentemperatur der Fundståtten, von denen Temperaturmessungen vorliegen, ist nåmlich: ,Vega* —- 1.49 , Varna* — 0.4——- 0.89, yJermak* — 0.6—— 1.19, die russisehen Spitzbergenexpeditionen + 2.3——- 2.09, ,.Olga* + 1.79, ,, Vöringen* + 1.1—- 1.2", , Michael Sars* + 0.11——-0.329, ,Belgica* —- 0.290. Der , Willem Barents* fand Poraniomorpha tumida im Barentsmeere zwisehen 70% 17"—76951' W. Br. und 449 21'—46931' 0. L., 82—275m. 1) Öfv. Køl. Vetensk. Akad. Förhandl., vol. 35, 1878, No. 3, p. 31. 40 James A. Grieg. [No. 13 tief. Fine nåhere Darlegung in betreff der einzelnen Fundståtten giebt SLurrEr!) nicht, aber Wrs»zrs Uebersicht tiber die , Willem Barents**)-Expeditionen zufolge war die Bodentemperatur binnen dieses Gebietes + 1.1——- 1.4”. Auch scheinen die tibrigen Fundståtten dieser Art zur kalten Area zu gehören. ÖsTERGREN?) identificiert den von Srcapzn beschriebenen Rhe- gaster murrayi mit Poraniomorpha tumida, mit der er unleugbar in mehreren Beziehungen iibereinstimmt. Mir scheint eine grössere Uebereinstinmung mit Poraniomorpha hispida forma rosea vorhanden Zu sein, insbesondere scheint sie an das in der ,Qversigt over det nordlige Norges echinodermer* beschriebene Exemplar vom Folden- fjord*) zu erinnern. Wie oben erwåhnt ist Poramiomorpha tumida ihrer ganzen Verbreitung nach eine Kaltwasserform, die von keiner Lokalitåt mit höherer Bodentemperatur als ++ 2.3" bekannt ist, wogegen kKhegaster murrayi in dem Teile des Færökanals gefunden worden, der vom warmen Wasser des Atlantermeeres bespilt wird (, Triton* Stat. 5, 60% 11'—60* 92' N. Br., 8 15285050 Då 791—3522 m., + 6.399—4.899). Dieser grosse Unterschied der hydro- graphischen Verhåltnisse sollte auch darauf hindeuten, dass Khe- gaster mwrrayi mit der Poramiomorpha tumida des Nord- und Eis- meeres kaum identiseh sein diirfte. | SLuItEr fiihrt Poraniomorpha rosea vom karisehen Meere, also von der kalten Area an, doch scheint mir hier eine Verwechslung mit Poraniomorpha tumida Vvorzuliegen, die ja von der , Varnaf, , Vega* und ,,Dijmphna* im karisehen Meere gefunden wurde. Auch sei bemerkt, dass såmtliche Lokalitåten, wo man Poramiomorpha rosed und hispida gefunden, zur warmen Area gehören. Poraniomorpha (Lasiaster) hispida, M. SArs. (Textfig. 5 & 6). ev Fundståtte: 1901 Stat. 56 (1); 69 (1). 1902 Stat. 39 (1); 47 (D); 51 (0; 63 OD SA Das Exemplar von Stat. 63 war von einem Anarrhichas minor verschlungen worden. 1) Bijdr. tot de Dierkunde, Afl. 17, 1895, p. 59. ?) Bijdr. tot de Dierkunde, Afl. 10, 1884. 3) Zool. Anzeiger, vol. 27, 1904, p. 615. 4) Bergens Museums Aarbog, 1902, No. 1, p. 21, Fig. 1 und 2. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars" 1900—1908 gesammelt. 41 Ieh bin mit ÖSTERGREN einverstanden, dass die Gattungen Poramio- morpha und Lasiaster zusammengezogen werden miissen.. Mein Ma- terial dieser beiden Formen, 20 Exemplare von 14 Lokalitåten zeigt einen gleichmåssigen Uebergang von dem kurzarmigen pentagonalen Lasiaster hispidus mit r.: R.: = 1: 1.2, wie das von M. Sars beschrie- bene Exemplar von Skraaven,') zu der langarmigen Poraniomorpha rosea mit r.: R.=1:1.9—1:2. Srcapen fihrt in seinem Report tiber die Seesterne des ,,Challenger* (p. 356) an, dass Poramiomorpha einen scharfen Scheibenrand haben soll, indem die ventromarginalen Platten sich tber die dorsomarginalen drången, wåhrend sie bei Lasiaster ebenso weit wie die dorsomarginalen reichen, wodurch der Rand gequert werde. Mein Material jedoch zeigt, dass die Anord- nung der Marginalplatten in hohem Grade variiert, so dass deren gegenseitiges Verhåltnis kein zuverlåssiges Unterschiedszeichen ab- geben kann. Dr. ÖsterGrEn hat mir mitgeteilt, dass sein Material dieselbe Variation aufweise, und dass er an einem Exemplar von Dröbak sogar die dorsalen Platten die ventralen iberragend gefun- den habe. Rhegaster soll wie Poramiomorpha: ,margin angular, formed entirely by the inferomarginal plates. Superomarginal hidden and inconspicuous, not forming å marginal fringe* haben. KRhegaster soll einzelne, isolierte Papulæ haben, bei Poraniomorpha dagegen sitzen sie in Gruppen geordnet. Doch, wie schon friiher erwåhnt, ist dies auch bei Rhegaster der Fall. Was die Anordnung der Mar- ginalplatten anbelangt, so gilt dasselbe von dieser Gattung, was sehon för Lasiaster und Poraniomorpha angefiihrt worden ist. Des- halb muss die Gattung Rhegaster mit ihnen vereint werden. Von diesen drei Gattungsnamen stammt Poraniomorpha, DANIELSSEN & Koren von 1880, Rhegaster, SuADEN von 1888 und Lasiaster, SLADEN von 1889. Folglich hat Poraniomorpha die Prioritåt Von den mnordatlantisechen Seesternen und von denen des Nord- meeres zåhle ich zu dieser Gattung: Poraniomorpha (Rhegaster) tumida, StTux»BERG und Poraniomorpha (Lasiaster) hispida, M. SARs. Zu letzterer, stark variierenden Art rechne ich ferner nicht allein Poramiomorpha roset, DANIELSSEN & Koren?) sondern auch Rhe- 1) Fauna Littoralis Norvegiae, part 3, 1877, p. 72, Taf. 8, Fig. 24 & 95. 2) Nyt Mag. f. Naturvidensk., Vol. 26, 1880, p.:189. OCfr. Asteroidea, p.67, Taf. 10, Fig. 8—14. 42 James A. Grieg. [No. 13 gaster mwrayt, SLADEN,!) Lasiaster villosus, SLaADEN,?) Poraniomor- pha spinulosa, VERRILL?) und Poraniomorpha borealis, VERRILL.*) Es fragt sich jedoch, ob nicht einige dieser Formen als Varietåten und Lokalformen von Poraniomorpha hispida beibehalten werden sollten. Die beiden nordisehen Formen, die kurzarmige hispida und die langarmige rosea treten binnen einiger Meeresgebiete scharf getrennt auf. So kommt die langarmige Form nur in der Tiefe des Skageraks*) vor, wåhrend die kurzarmige bei Bohuslån, dem Fjord von Bergen und Trondhjem zu finden ist. Doch können sie auch vereint auftreten, so auf der , Vöringen* Stat. 195 (70% 55' N. Br. 189 38" Q. L., 196 m». Zur Gattung Poraniomorpha muss gleichfalls Rhegaster abyssi- cola*) von der Ostkiiste Nordamerikas hingefihrt werden. Derselbe weicht doch so sehr von den beiden hier behandelten Arten ab, dass er als eine selbståndige Art angesehen werden muss. Wie oben angefiihrt ist Poraniomorpha tumida eine Kaltwasser- art, die in keiner wårmeren Wasserschicht als 2.3" gefunden worden ist. Poraniomorpha hispida dagegen ist eine echte Warmwasserform, die aus keiner kålteren Wasserschicht als + 1.5" bekannt ist (ber ihr Vorkommen im kalten karisehen Meere betreffend, habe ich mich schon friher geåussert). Die Bodentemperatur der Fund- ståtten, von denen 'Temperaturmessungen vorliegen, ist nåmlich: MrcHaILOwsKIJ + 1.39, , Willem Barents* 1881, + 1.79, , Vörin- gen* + 2.2—+ 69, , Michael Sars* ++ 1.5—+ 6.349, -, Porecupine* 1869 + 6.59, ,Triton* 1882 1- 6.39—+- 4.899, Foldenfjord, 350 m. —+ 6.559, Skraaven 376—564 m., + 6.3—+ 6.49, Trondhjemsfjord + 6.2—+ 7.2" (Monn), Bergensfjord, 100—300 m. ca. + 7.5? (Norp- GAARD), Skagerak 517—564 m., + 4.55—-+ 6.259 (PETTERSON U. Ermwan). Zur warmen Area gehören gleichfalls der Fjord von Chri- stiania, Bohuslån und die Fundståtten an der nordamerikanischen 1) Transact. Roy. Soc. Edinburgh, vol. 82, 1883, p. 156, Taf. 26, Fig. 2—7. *) Rep. Sci. Res. Expl. Vog. ,,Challenger"*, Zool. vol. 80, Asteroidea, 1889, p- 372, Taf. 58, Fig. 7—10. 3) Proceed U. S. Nat. Museum, vol. 2, 1877, p. 202, cfr. Am. Journ. Sci, ser. 3, vol. 49, 1895, p. 139. 4) Am. Journ. Sci. ser. 3, vol. 16, 1878, p. 218. OCfr. Ann. Rep. U. 8. Fish Comm., vol. 11, 1885, p. 551, Taf. 18, Fig. 46 u. 46a, und Am. Journ. Sci., ser. 3, vol. 49, p. 139. 5) Fra den danske biologiske Station, vol. 9, 1899 (1900). 6 Nyt Mag. f. Naturvidensk., vol. 26, 1880, p. 189. Cfr. Asteroidea, p. 67, Taf. 10, Fig. 8—14. 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. | 43 Ostkiiste, wo die Art vom Cap Hatteras bis zu Nova Scotia ver- breitet ist (85% 12' 30”—45" 25" N. Br.).') An den europåischen Kisten ist die bathymetrische Verbreitung der Art 100—991 m., an den amerikanisehen 88—1171 m. Poraniomorpha hispida zeichnet sich durch zahlreiche Papulæ aus, die Maschenråume des Dorsalskelettes können bis 20 Papulæ haben, wåhrend dieselben bei Poraniomorpha tumida nicht mehr als 10 haben. Poraniomorpha tumida”'s Scheibenrand ist glatt oder knotig, nur bei einem Exemplar fand ich Andeutung zu Stacheln. Dagegen sind die meisten Randplatten bei Poraniomorpha hispida mit oft wohl Fig.5. Poraniomorpha hispida, var. von Stat.56, 1901. Von der Dorsalseite gesehen. entwickelten Stacheln versehen, die in ein oder zwei Reihen geord- net sind. Die Interradialråume dieser Art sind håufig mit grösseren Stacheln versehen, die wie bei Tylaster willei in bogenförmigen Reihen geordnet stehen, doch kann man auch isolierte Gruppen oder vereinzelte Stacheln finden. 1) VERBILL sagt von Poraniomorpha spinulosa, sie komme ,mostly in the warm area” vor, wåhrend es von Poramiomorpha borealis heisst, dass sie , belongs to the cold area”. Soweit ich habe finden können, hat doch keine ihrer Fund- ståtten negative Bodentemperatur. 44 James A. Grieg. [No. 13 Die Adambulacralpapillen sind bei Poramniomorpha tumida am håufigsten in doppelten Reihen angeordnet. Doch, wie schon be- merkt, sind sie Variationen unterworfen sowohl in bezug auf An- ordnung wie Anzahl. Bei Poramiomorpha hispida dagegen findet man normal långs der Ambulacralfurehe zwei Papillen auf jeder Platte, wozu dann auf der Aussenseite der Platten eine einfache Querreihe mit 3—4 Papillen kommt. Aber wie bei der anderen Art ist auch bei dieser Anzahl und Anordnung der Papillen Varia- tionen unterworfen. Ausser der normalen Formel 2.1. 1.1. habe Fig. 6. Poraniomorpha hispida, var. von Stat. 56, 1901. Von der Ventralseite gesehen. ich 2.2.1.1.2, 2.1.1.2, 1. ». 1.1, 2.2. LL.1L 2 PONG gefunden. | Die Farbe dieser Art scheint sehr zu wechseln. M. Sars giebt sie als ,very pale pink* an. Storm hat im Trondhjemsfjord ge- funden, dass je grösser das Tier, desto stårker rot ist die Farbe des Riickens. Ein Exemplar vom Fjord von Bergen hatte eine rötlichgelbe Riickenseite und orangengelbe Armspitzen. Ein anderes Exemplar von derselben Lokalitåt war gelblich hellrot mit unregel- måssigen orangengelben Strichen und Flecken und ebensolchen Arm- spitzen. Dies Exemplar erinnert an das von DANIELSSEN und KOREN in ,Asteroidea" (Taf. 15, Fig..6) abgebildete. Das Exemplar von GS PR 1906] Echinodermen von ,Michael Sars" 1900—1903 gesammelt. 45 Stat. 85 war graugelb mit roten Armspitzen und rotem Anus. Die Bauchseite weiss oder gelblichrot. Das Exemplar von Stat. 56 (Fig. 5 & 6) erinnert durch seine harte, stark knotige Riickenseite an die knotige Varietåt der vor- herstehenden Art; iibrigens stimmt es zunåchst mit der langarmigen Form von Poraniomorpha hispida tberein. Es mass: Purehmeser aa geek 47 mm Scheibemadus SJAL GSA ae Jå HTG GU EE S R Dor Seheiberhobe eru moss des steen Løe: Breite der Arme an d. Basis ..... PE PE are Tue 158 JERN ee SER rir 1 : 1.86 Meremaklattem 050 0ss. GA DUV Ua 12 Zwischen den Knoten der Riickenseite waren zahlreiche Papulæ, die teils vereinzelt auftraten, teils in Gruppen geordnet waren. So- wohl Riicken- wie Bauchseite waren von feinen kleinen Stacheln dicht besetzt; zwischen denen der Bauchseite waren ausserdem einige grössere, die vereinzelt sassen oder in einem einzelnen unter- brochenen Bogen angeordnet waren. Die ventromarginalen Platten waren mit 4—11 Stacheln versehen. die am håufigsten in einer doppelten Reihe standen. Die Adambulacralplatten hatten 5 (4—6) Papillen, die folgendermassen geordnet waren: %?.1.1.1, 92.1.2, 22 kit 8, W. Stichaster roseus, 0. F. MULLER. Fundståtte: 1901 Stat. 2 (1). 1902 Stat. 50 (zahlreich). In ,Oversigt over det nordlige Norges Echinodermer**) nahm ich Stichaster aretieus DANIELSSEN & KOREN?) auf, da mir junge Exemplare von Stichaster roseus zum Vergleichen fehlten und die ålteren Exemplare dieser Art in mehreren Beziehungen von DANIELs- SEN U. KOrENs Art abweichen. dJetzt zeigt ein reicheres Material von Stichaster roseus, dass Stichaster arctieus nur ein junges Sta- dium jener Artist, zu welehem Resultat Dr. Östereren*) gleichfalls gekommen ist. 1) Bergens Museums Aarbog, 1902, No. 1, p. 29. 2) Asteroidea, 1884, p. 27, Taf. 8, Fig. 1—8. 3) Zool. Anzeiger, vol. 27, 1904, p. 616. 46 James Å. Grieg. Zoroaster fulgens, WYviLLE THOMson. Fundståtte: 1902 Stat. 76 å (einige Fxemplare); 76 b (sehr zahlreich). Das Mass der untersuchten Exemplare betrug: Armradius 107 —131 mm., Scheibenradius 13—17 mm., Armbreite an der Basis 13—18 mm. Das Verhåltnis zwischen Scheiben- und Armradien varilert zwischen 1:6.4 und 1:8.9. Das zwischen Breite der Arme und den Armradien ist: 1:6.5—1:8.9. In allem wesentlichen stimmten die Exemplare mit Suaprns?) Beschreibung dieser Art iiberein, doceh variieren die Anordnung und Grösse der dorsalen Platten; so z. B. können die primåren Radialia erösser als die Interradialia sein. Auch können ferner eine oder mehrere der primåren Radialia zwel- geteilt sein. An einem Exemplare war die Mitte der Scheibe etwas eingesunken und die dorsocentrale Platte sanz klein, nicht grösser als die unterbasalen Platten; soleh geringe Entwickelung der dorsocentralen Platte liess sich auch an einigen wenigen andern Exemplaren wabrnehmen. Bei den meisten haben sie die Grösse der Interradialia. Dr. AppeLLÖFs Mitteilung zufolge war die Riickenseite der Exemplare gelblich rot, die Bauchseite weiss. Die Stacheln auf der centralen Långsreihe der Armplatten waren weisslich gelb. Solaster papposus, LINck. (Textfig. 7, 4, Fig 8; Tab. Lis) Fundståtte: 1900 Stat. 15 (1); 57 (1); 58 (1) 1901 Stat. 45 (1); 55 (2); 56 (2); 83 (2): 87 (6); 88 (D). 1902 Stat. 43 b (1); 44 (2): 45 (1); 50 (1). 1903 Stat. 150 (1). Solaster squamatus, DÖDERLEIN. (Textfig. 7, 1—3 Tab. I, Fig. 4 & 5). Fundståtte: 1900 Stat. 10 (5); 13 (4). 1902 Stat. 74 (1); 85 (1); 96 (11); 99 (1). Ausser dem weit verbreiteten und stark variierenden Solaster (Crossaster) papposus kommt im Nordmeere eine nahestehende Form 1) Rep. Sci. Res. Expl. Voy. ,Challenger*, Zool. vol. 80. Asteroidea 1889, p. 418, Taft. 66, Fig. 1.u. 2, Taf. 68, Fie. Lue. 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 47 vor, die in mehreren Beziehungen so sehr von dem typischen Solaster papposus abweicht, dass sie von mehreren Forschern als eigene Art angesehen worden ist. Auch in bezug auf ihre Verbreitung sind Pao, 4. I & 2 Zehn- und neunarmiger Solaster squamatus von Stat. 96, 1902. 3 Elfarmiger Solaster squamatus, var. von Stat. 99, 1902. 4 Zehnarmiger Solaster papposus, var. von der Miindung des Varangerfjords, Stat. 56, 1901. diese beiden Formen verschieden. Solaster papposus ist eireumpolar und binnen des Gebietes des Nordmeeres vorzugswelse an die warme Area und verhåltnismåssig seichtes Wasser gebunden. Die andere 48 James A. Grieg. VE [No. 13 Form dagegen scheint zunåchst in der kalten Area des Nordmeeres aufzutreten und nur gelegentlich in der warmen vorzukommen, daher dieselbe als eine echte Kaltwasserform bezeichnet werden muss. Sie soll auch, obwohl selten, an der Westkiiste von Grönland vor- kommen, dagegen bei Novaja Semlja, der asilatisehen Kiiste des Eismeeres und dem Beringsmeere, scheinbar auch an der Nordkiiste von Nordamerika fehlen. Man wurde schon auf der norwegischen Nordmeerexpedition auf dieselbe aufmerksam, und DAaNrIELSSEN und Koren?) fihrten sie zu dem von BranDTt?*) von der Beringsstrasse besehriebenen Solaster affims hin. Diese Bestimmung ist jedoch höehst zweifelhaft, da BranDTs kurzgefasste und nur nach MErtTENS Zeichnung ausgearbeitete Diagnose eine zuverlåssige Identificierung schwierig macht. Lörkren*) hålt Branpts Art fiir ein junges Exem- plar von Solaster papposus. Infolge gefålliger Mitteilung von Dr. ÖSTERGREN besitzt das Reichsmuseum in Stockholm ein reiches Material von Solaster vom Beringsmeere, das nur zur arktischen Form von Solaster papposus gehört. Es ist daher kaum zweifelhaft, dass Lör- KENS Annahme die richtige ist. Will man BranDts Solaster affimis aufs neue aufnehmen, so kann es nicht fir den Kaltwasser-Solaster des Nordmeeres sein, sondern fir die arktische Varietåt von Solaster PAPPOSUS. In ,,Einige Beobachtungen an arktischen Seesternen**) bespricht DÖDpErLEIN in kirze das Exemplar eines Kaltwasser-Solasters des Nordmeeres, was das Museum zu Strassburg von Dr. DANTELSSEN erhalten. Kurz danach in ,,Zoolog. Ergebnisse einer 'Untersuchungs- fahrt d. deut. Seefiseh. Ver. nach der Båreninsel und Westspitzber- gen *3) giebt DöÖprerLeIn eine Beschreibung dieses Exemplares und macht darauf aufmerksam, dass es in seinem åusseren Habitus und der Form wohl mit Danrkeussen u. Korens Solaster affimis iiber- einstimme, jedoch einen ganz anderen Skelettbau habe. DAaNTELSSEN u. Koren sagen von ihrem Solaster affimis: ,The abactinal dermal skeleton consists of small oblong, calcareous ossicles, which, by 1) Nyt Mag. f. Naturvidensk. vol. 23, 1877, p. 13. Cfr. Asteroidea p. 44 Taf: 8, Fip.. 11, Taft. 9, Fig. 7,18 u- 14. pe ?) Prodr. Descrp. Animalium ab H. MERTENSIO in orbis terrarum circum- navigatione observatum, 1835, p. 71. 3) Qversigt over Grønlands Echinodermata, 1857, p. 43. % Zool. Anzeiger, vol. 22, 1899, p. 338. 5) Wissenschaft. Meeresuntersuchung. Neue Folge, Bd. 4, Abt. Helgoland, Heft 2, 1900, p. 208, Taf. 6, Fig. 5—5c. 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. Fig. 8. Solaster papposus, I & 2. Zehnarmige Exemplare von Spitzbergen, Stat. 87, 1901. 3. Zwölfarmiges Exemplar aus der Nordsee, Stat. 140, 1904. 34 50 James A. Grieg. [No. 13 joining together, form shorter or longer calcareous pieces, which anastomoze with each other, producing a retieulation with rather wide mashes, but still, not nearly so wide as in Solaster papposus. The calcareous retieulation in Solaster affinis, Is, In fact, constructed both closer and slenderer, than in Solaster papposus. In the mashes, calcareous grains are seen entreshed, partly singly, and partly, several together.* Zu dieser Beschreibung steht Döprrrtrns von dem des Strass- burger Exemplares in scharfem Widerspruch. Von diesem heisst es nåmlich: ,,Das vorliegende Exemplar zeigt eine netzartige Ausbildung des Dorsalskeletts tiberhaupt nicht. Die zahlreichen kleinen Kalk- körper, aus denen es besteht, sind såmtlich wie bei Gattung Aste- rima schuppenartig verbreitete, dinne Plåttehen, die dachziegelartig iibereinandergreifen, so dass ihr proximaler Rand sich iber den distalen der benachbarten Plåttehen schiebt, die aber beinahe liicken- los zusammenstossen.* Wegen dieses schuppenförmigen Skeletts nannte DöprrLrrn diese Form Solaster papposus var. squamata. Bei genauerer Durchsicht des Materials von Solaster affinis der Nordmeerexpedition im Bergenschen Museum zeigt es sich, dass das Exemplar, was DanreLssEN und Korzns Beschreibung und Ab- bildung des Dorsalskeletts von Solaster affinis zum Grunde gelegen hat, nicht dem Kaltwasser-Solaster des Nordmeeres angehört, son- dern der arktisehen Form von Solaster papposus. Uebrigens ist das Exemplar ,,Vöringen Stat. 200* etiquettiert und sollte mithin in der kalten Area genommen worden sein. Es hat einen Durchmesser von ca. 62 mm. LLeider ist es ganz zergliedert, so dass ich kein genaues Mass angeben kann. Ebenso kann die Zahl der Arme nicht ange- geben werden. Es hat 3—5 innere Furchenpapillen und 5—6 åus- sere. Der Interradialraum hat bis zu 9 Paxillen. Die Habitus- zeichnung von Solaster affinis dagegen, ebenso die Besehreibung des Aeusseren ist nach typischen FExemplaren vom Kaltwasser- Solaster ausgearbeitet. Daher kommt es also, dass DÖDERLEINS Exemplar in allen åusseren Merkmalen mit DANIELSssEN u. KORENS Beschreibung iibereinstimmt, wåhrend das dorsale Skelett so ganz verschieden ist. Wåhrend der schwedischen zoologisehen Polarexpedition 1900 wurde in der Tiefe des Nordmeeres eine Solasterform mit 10 odér 11 Armen genommen. Im ,,Zool. Anzeiger*') erwåhnt Dr. ÖstEr- 1) Op. eit. vol. 24, 1901, p. 252. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 51 GREN in einer kurzen Notiz dieselbe als eine fir die Wissenschaft neue Art, liefert jedoeh keine Beschreibung derselben. Dagegen bildet KortrHorr*") ein 1larmiges Exemplar in seiner Reisebeschreib- ung ab und diese Zeichnung zeigt, dass jene Art mit dem hier besprochenen Kaltwasser-Solaster identisch ist. In einem spåteren Aufsatz im ,Zool. Anzeiger*?) behandelt ÖstererEN diese Form aufs neue. Er sagt von ihr: ,Sie ist, ebensogut wie Solaster syr- tensis VERR. als eine besondere Species, oder wenigstens Subspecies, zu betrachten, obgleich der åusserst variable Solaster papposus, LIN. in Ausnahmefållen damit einige Aehnlichkeit zeigt.* MorTENSEN,*) der drei Exemplare dieser Form von Ostgrönland beschreibt, sagt: » This very curious form might well be separated from papposus ås a distinet species, though åa similar development of the abactinal skeleton may be found in some specimens of the latter. However, it is of little importance, if it be called å distinet species or variety, if it be only kept distinet from the typical S. papposus.* Ich habe friher einige Individuen der hier angefihrten Formen, vom ,,Michael Sars* 1900 und 1901*) gesammelt, behandelt. Dies Material bestå- tigt ÖsTERGRENS Auffassung, dass man im Nordmeere zwei Solaster- formen scharf unterscheiden könne, den arktisthen Solaster papposus und den von DöperrLem aufgestellten Solaster papposus var. SqUua- mata. Der Unterschied zwischen beiden ist ebenso gross wie der zwisehen Solaster endeca und Solaster glacialis s. syrtensis. Da eines meiner Exemplare mit beiden Formen gemeinsame Charaktere hatte, konnte ich die Kaltwasserform doch nicht als selbståndige Art betrach- ten, sondern mit Döpzrrem iibereinstimmend als eine Varietåt von Solaster papposus, die hauptsåchlich in der kalten Area des Nord- : meeres daheim ist. Von ,Michael Sars*s Fahrten in den spåteren . Jahren habe ich noch mehr Material beider Formen bekommen. Da keine derselben als Zwischenform dienen kann — die einzige Ab- weichung, die ich gefunden, war ein iibrigens typisches Exemplar der Form squamatus mit einem loseren und mehr gemaschten Ske- lett — bin ich geneigt mich ÖsTERGRENS Auffassung anzuschliessen, dass der Kaltwasser-Solaster des Nordmeeres wenigstens als Sub- species zu betrachten sein diirfte. Da Döpernzr der Erste gewesen, 1) KOLTHOFF: Till Spetsbergen och nordöstra Grönland, 1901, p. 118. 2) Op. eit. vol. 27, 1904, p. 6135. 3) Meddelel. fra Grönland, vol. 29, 1908, p. 735. % Nyt Mag. for Naturvidensk. vol. 40, 1902, p. 369. 59 James A. Grieg. [No. 13 — der eine korrekte Beschreibung dieser Form geliefert hat, hat seine Bezeichnung squamatus die Prioritåt. Infolge DANIELSSEN U. KorENs Vermischen dieser beiden For- men liegen in der Litteratur wahrscheinlich mehrere falsche Be- stimmungen vor. Der Solaster affimis der Verfasser ist sicherlich in den meisten Fållen die arktische, zehnarmige Form von Solaster papposus und nicht Solaster squamatus. WyviLLe THomson") zufolge nahm die ,Porcupine* 1869 in der kalten Area des Færökanals (Stat. 64, 61% 21" n. Br. 3" 44' w. L., 1171 m., Temp. —- 1.19 C.) einen hell orangegelben Solaster papposus, doch ist das wahrschein- lich ein Solaster squamatus gewesen. , Knight Errant* erhielt 1880 in der kalten Area des Færökanals (Stat. 2, 60% 29' n. Br. 89 19" w. L., 686 m., Temp. — 0.569) einen zehnarmigen Solaster, den SLADEN unter dem Namen Solaster (Urossaster) papposus var. septen- trionalis”) beschrieben hat. Derselbe scheint zunåchst mit dem ark- tisehen Solaster papposus verwandt zu sein. DaNIeLssEN und Koren geben an, Solaster squamatus (affinis) unterscheide sich von dem typischen Solaster papposus dadurch, dass dieser mindestens 11 Arme habe, wåhrend ersterer nur 10 haben solle. Aus Tabelle 1:(S. 56) ist ersichtlich, dass die Form squamatus meistenteils 10 Arme hat, dass die Anzahl derselben jedoch zwischen 9 und 11 variieren kann. Auch aus der Litteratur geht hervor, dass diese Form nicht immer 10 Arme hat, so bildet z. B. Korr- HOFF ein l11-armiges Exemplar ab. Auch 3 Exemplare, die Mor- TENSEN Von Hurry Inlet erwåhnt, hatten 11 Arme. D'Ur»an*) erwåhnt vom Barentsmeere einen achtarmigen Solaster affimis, von dem ich jedoch annehme, dass es kein squamatus sondern ein pap- POSUS ISt. Das vom ,,Michael Sars* heimgebrachte Material des arktisehen Solaster papposus hatte nur 10 Arme (S. 58). Duncan und SrapEN*) fiihren an, dass die von, Alert* und ,, Discovery* heimgebrachten Exem- plare vom nördlichen Grönland, mit Ausnahme eines einzigen neun- armigen, zehnarmig waren. Aus der ausfiihrlichen Beschreibung in 1) The Depths of the Sea, 1873, p. 118. 2) Proceed, Roy. Soc. Edinburgh, vol. 11, 1882, p. 407. Ofr. Rep. Sci. Res. Expl. Voy. »Challenger*, Zool. vol. 30, 1889, Asteroidea, p. 444. 3) Ann. Mag. Nat. Hist., ser. 5, vol. 6, 1880, p. 270. 4) Ann. Mag. Nat. Hist., ser. 4, vol. 20, 1877. p. 457. Cfr. Nares Voy. to the Polar Sea, vol. 2, 1878, p. 268. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1908 gesammelt. 53 s Å memoir on the Echinodermata of the arctic Sea*') geht hervor, dass sie zur Form papposus gehörten. FEbenso scheinen 5 zehn- armige FExemplare, die von der ,Princeton arctic Expedition of 1899* aus derselben Gegend mitgebracht wurden, gleichfalls dieser Form anzugehören.*”) Fiir diese Vermutung spricht auch, dass die Exemplare, welche die zweite ,, Fram*-FExpedition aus nahegelegenem Fahrwasser heimbrachte, alle zum arktisehen /Solaster papposus gehören. In einzelnen Beziehungen, so betretfs des Skelettbaues, weichen dieselben doch etwas von der bei Spitzbergen vorkommen- den Form ab, was ich anderswo eingehender besprechen werde. Das Material der Framexpedition bestand aus 27 Exemplaren; eins der- selben hatte 9, drei 11 und drei 12 Arme, die ibrigen oder 74 hatten zehn. Vanmörren*) hat 7 Exemplare vom Kleinen Karajak Fjord, West-Grönland, untersueht, von denen 4 zehn Arme, drei 12 hatten. Dagegen sollen an der siidlichen Kiste von Grönland, LUrTken zufolge, die zwölfarmigen Exemplare am håufigsten sein. Von der grönlåndisehen Ostkiiste hat MortENSsEN ein 10 armiges Exemplar gehabt, von Jan Mayen 13 Exemplare, darunter ein neun- und ein 13 armiges, die iibrigen hatten alle zehn Arme. F1scuHer*) fihrt an, dass von 28 genauer untersuchten Exemplaren von Jan Mayen nur eines 11 Arme hatte, die iibrigen 10. Ueberhaupt waren die meisten Fxemplaren, welche die OQestreicher von Jan Mayen erhielten, zehnarmig. Unter mehr als 50 Exemplaren vom Barents- meere, die SruiTEr?) untersuchte, hatte nur eins 9 und eins 11, alle die anderen 10 Arme. Nach Lupwic*) hatte die Mehrzahl der von RÖmMEr und ScrHAUDINN bei Spitzbergen gesammelten Exemplare 10 Arme, doch varierte die Zahl derselben zwischen 9 und 12. Die Olgaexpedition fand, nach DöÖpDrruLern, dass die Exemplare von 4 Stationen 10 Arme, von zwei 11 und von drei 12 hatten. Von 36 Exemplaren aus Spitzbergen, die MicHarrovskJI') untersuchte, hatten 27 oder 75 % 10 Arme, vier 9, eines 11, drei 12 und eines 13 Arme. Von einem Teil Exemplaren, die der Eisbrecher , Jermak* im Sommer 1901 zwischen Franz Josefsland und Novaja Semlja 1) Op. eit. (1881), p. 36, Taf. 3, Fig. 1—4. ?) Proceed. Acad. Nat. Sci. Philadelphia, vol. 53, 1901, p. 174. 3) DRYGALSKI, Grönland Exp., vol. 2, 1897, p. 238. %) Die österreichische Polarstation Jan Mayen, vol. 3, 1886, p. 5. 3) Bijdr. tot de Dierkunde, Afi. 17, 1895, p. 61. 6) RÖmEr und ScHAUDINN: Fauna arctica, vol. 1, 1900, p. 461. 7) Ann. Musée Zool. Acad. Imp. Sci. St. Petersbourg vol. 7, 1902, p. 484. - %, i i 54 James A. Grieg. [No. 13 sammelte, hatte MrocmarnovskJr"') zufolge eins 11, zwei 12, die an- deren alle 10 Arme. Infolge gefålliger Mitteilung des Dr. ÖstEr- GREN hatten die Exemplaren von Solaster papposus, die KorrHorFs Polarexpedition aus Grönland heimgebracht, 10 Arme. Unter dem Material aus Spitzbergen war eines mit 9, 38 mit 10, eines mit 11, drei mit 12 und eines mit 13 Armen. Die Exemplare mit 12 und 18 Armen wurden in der åusseren Partie des Icefjord (Coal Bay, 50 m., und Green Harbour 10—80 m.) genommen. Sie waren kurz- armig, mit einem etwas weniger als doppelt so grossen Scheiben- als Armradius (r.:R. = 1:1.81—1:1.86). An einem Exemplar von Coal Bay war er doppelt so gross (r. = 40 mm., R. = 80 mm.) In bezug auf das Skelett und die Paxillen stehen diese Exemplare der gewöhnlichen skandinavischen Form von Solaster papposus sehr nahe. Bei der zehnarmigen Form jedoch war mit wenigen Aus- nahmen der Armradius mehr als doppelt so gross wie der Scheiben- radius (r.:R. = 1:2—1:292.43). Ein gleiches gilt vom elfarmigen Exemplar (r. = 22 mm. -R. = 48 mm. r:R Sø westlich von Spitzbergen (79% 20' n. Br., 10% 0' 0. L., 100 m.) ge- nommen wurde. Bei der Vogelsanginsel, Nordspitzbergen, nahm sBelgica* in 1905 zwei junge Solaster papposus eines mit 12, das andere mit 13 Armen. Wie schon oben angedeutet ist doch nicht ausgesehlossen, dass ein Teil der hier angefiihrten Exemplare zur anderen Form gehören. Jedoch geht so viel aus Obenstehendem hervor, dass beide Formen als Norm 10 Arme haben. Bei Solaster squamatus variiert die Zahl zwischen 9 und 11, bei Solaster papposus zwischen 9 oder möglicher- weise 8 und 13. Zum Vergleich sei angefiihrt, dass der bei Bergen vorkommende Solaster papposus meistenteils 12—13 Arme hat. Die geringste Anzahl, die ich unter denselben gefunden, sind 11, die grösste 14 Arme. Bei 40 Individuen von Bergen stellt sich das Verhåltnis folgendermassen: 11 Arme 5 Individuen oder 19.5 "/, ee ud DE RAS 88 åR 0 SD hå == — Jøle Aus obenstehenden Tabellen geht hervor, dass das Verhåltnis zwischen Scheiben- und Armradius keinen zuverlåssigen Anhalt als Artsmerkmal darbietet. Bei Solaster squamatus Vvariiert das Ver- håltnis r.: R. zwischen 1:1.8 und 1:2.6. Bei der arktischen Form 1) Op. cit. vol. 9, 1904, p. 169. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars" 1900—1908 gesammelt. 55 von Solaster papposus zwischen 1:1.8 und 1:2.4.1) Bei einigen Exemplaren von den Færöbånken und der Nordsee ist das Verhålt- nis: 1:2.1—1:2.4. Bei einigen Exemplaren aus Bergen variiert es zwischen 1:1.6 und 1:2.4, bei einem Exemplar war es sogar 1: 2.9. MrcHarLOvskJT nimmt an, der Bau des dorsalen Skeletts von Solaster papposus sei ebenso variabel wie die Anzahl der Furchen- papillen und der interradialen Paxillen. Doch meint er, man könne zwei arktisehe Formen sondern, die eine mit 11—18 verhåltnis- måssig kurzen Armen (r.: R. =1:1.2—1:: 2.0) und dorsalen Paxillen von verschiedener Grösse. Die andere Form dagegen habe 9—10 verhåltnismåssig lange Arme (r.:R. = 1:2.0—1:2.8) und dorsale Paxillen von fast gleicher Grösse. Dieser letzte Charakter zeichnet, wle es spåter eingehender behandelt werden wird, DöÖprrryrns Form Solaster squamatus aus, wåhrend der arktisehe Solaster pap- posus als Norm Paxillen verschiedener Grösse hat. Ich wåre iibri- gens geneigt anzunehmen, dass MrcHainLovskJIs Formen Å und B dem arktisehen Solaster papposus angehören. Dem Material nach zu urteilen, was mir zu Diensten gestanden, scheint die Anzahl der Arme und deren relative Långe keinen zuverlåssigen Anhalt bei Sonderung der arktischen Solaster-Formen darzubieten. Von Solaster squamatus habe ich 3 Exemplare mit 11 Armen, die demnach zur kurzarmigen Form gehören sollten, doch ist nur eines kurzarmig (r.:R.= 1: 1.9), die beiden anderen sind langarmig (r.: R.=1:2.8). Von den Exemplaren mit 10 Armen, die ja nach MicHAILOVSKJI langarmig sein sollten, sind drei kurzarmig (r.:R. = 1:1.8—1:: 1.9). Ebenso war Döprrrteins zehnarmiges Exemplar von der Nordmeer- expedition Stat. 200 kurzarmig (r.:R. = 1:1.5). Dagegen waren die drei Exemplare von Hurry Inlet, die Mortensen beschreibt, langarmig (R. = 24 r.). Leider habe ich vom arktischen Solaster papposus nur zehnarmige Exemplare. Nach MicHarLovskJI sollten dieselben langarmig sein, doch sind drei derselben kurzarmig mit R. = 1.8—2.0 r. Uebrigens kann ich auch darauf hinweisen, was oben von ÖsTerGRENs Material aus Spitzbergen erwåhnt worden ist.*) 1) Bei den von der 2. Framexpedition von Jones Sound mitgebrachten Exemplaren variiert das Verhåltnis r. :R. zwischen 1:1.74 und 1:92.5. ?) In dieser Verbindung sei erwåhnt dass von 20 eingehender untersuchten Exemplaren von Jones Sound ein zehnarmiges und zwei 12-armige Exemplare kurze Arme (r.:R. = l1:1.74—1:1.85) hatten; die iibrigen waren langarmig (r.:R. = 1:2—1:2.5). Von diesen hatte ein Exemplar 12. drei 11, zwölf 10 und eins 9 Arme. 4 56 James A. Grieg. Tabelle 1. Solaster squamatus. Lokalitåt*) : É 55 r:R å å 245 yå Pu "488 1451 |4*3 mm mm. | mm M. S. 13, 19005) -10| 5.5) 3 |1:1.8| 10 |0—2(9) 3 3 M. 8. 13,-1900.| 12.7 SN OE 3 3 M. 8. 13, 1900 795 NG 4 4 M. 8. 10, 19004 1901 SR 0 2 4 5 M. S. 85, 19029) 23| 12 | 55 1:2.2| 10 | 2—4/ 4—6 |4—6 M. 8.10; 19001 25 13 1 6 | 1:221100 1028 4 | 5—6 Vöringen 164 ..| 29| 14 TEEN EE ED) 359 + 5 M. 6. 96, 1902.| 39 20 | 10 1:2 1101 47 ENG M. Si 18, 19001 2992 9 Vi Ps 4 14—5 M. 8. 10,19001 4121 8 11:26 101809 006 6 M. 8. 10, 1900. 41|21|1011:2.1110| 3-5 0 Vöringen 3387) .| 53| 27 | 14 |1:1.9| 10 | 8—10| 4—6 |6—8 Vöringen 338 ..| 54| 30 | 14 | 1:2.1| 10 | ca. 10| 4—5 |6—7 M. 8. 10, 1900.| 55| 26113 |1:2 1101 4—6 42 Vöringen 48 ...| 56 3111411:2.11 10 |11—16 520 M. S. 74, 1902.| 59 31 | 14 |1:2.2| 10 | 8—12| 4—6 |7——8 M. 6. 96, 1902.) - 63| 33 | 14 |1:2,4 10 11—161 PG Vöringen 200 ..| 64.351 15 21:231 10 5—7| 4—6 | 6—8 M. S. 96, 1902. 66| 33 | 15 |1:2.2| 10 |16—22| 4—6 |5—7 M. S. 96, 1902.| 67| 35 | 15 |1:2.3| 10 |10—15| 4—5 |5—6 M. 8. 96, 1902.| 67| 35 | 16 |1:2.2| 9 |19—25| 4—6 |6—8)) M. S. 96, 1902.| 69| 40 | 18 |1:2.2| 10 [22—26| 5—6 | 6—7 Vöringen 251%) .| 84) 41 | 19 |1:2.2| 10 |20—23| 6—7 |7—8 M. 8. 96, 1902.| 91) 48 | 21 11:9.3| 10 |17—22| 5—6 |6—7 M. S. 96, 1902. 94/50 | 22 |1:2.3| 10 [22—28| 5—6 |7—8 M. S. 96, 1902.| 94/50 | 23 |1:2.2| 9 117—20| 5—7 |7—9 M. S. 96, 1902. 98 51 | 22 11:9.31 10 |16—24! 5—7 |6—9 M. S. 96, 1902.| 107| 57 | 25 |1:2.3| 10 |21—28| 5—6 689 M. S. 99, 1902%! 60| 33 | 17 | 1:1.9| 11 | ca. 20| 3—5 1699) Der Fe EP *) Die Stationen ,Vöringens* sind: Stat. 48, 640 46" n. Br. 100 29' w. L. 547 m. — 0.30 0. 166095 SETE — 900, 0:53 AS ME — 951, 680 60 5 SEE —--338.760 19 1 AE 1906] Echinodermen von ,Michael Sars" 1900—1903 gesammelt. 57 3) Diese Station gehört zum Grenzgebiete der warmen Area (1 0.119). Die Exemplare stimmen in bezug auf Skelett, Paxillen u. s. w. in jeder Beziehung mit der typisehen Kaltwasserform iiberein. Man fand auf dieser Station iibrigens auch andere charakteristische Kaltwasserformen von Echinodermen, wie: Ophinra sarsi, Ophiocten sericeum, Ophiacantha bidentata. Ophioscolex glacialis, Gorgono- cephalus eucnemis, Tylaster willei, Poraniomorpha tumida. 6) Auch dieser Solaster gehört zur Kaltwasserform. Dass er an einer Lo- kalitåt mit so warmen Bodenwasser (- 3.980), wie es Stat. 85 hat, gefunden worden ist, hat wohl seinen Grund in dem Umstande, dass die Lokalitåt gelegentlich vom kalten Polarwasser bespilt wird. Was fir diese Vermutung spricht ist, dass die dånische Ingolfexpedition auf einer nahe gelegenen Station (Stat. 135, 620 48" n. Br., 90 48' w. L., 508 m., Temper. + 0.40, Salzgehalt 34.98 p. m.) Polarwasser fand. Auch Knupsen åussert sich tuber die hydrographischen Ver- håltnisse auf dem Færö-Islandsriicken dahin, dass Polarwasser, obgleich in ge- ringer Menge, in sidlicher Richtung "ber den Riicken fliesse (Hydrografi, Den danske Ingolfexpedition vol. 1, part 1, 1898, p. 104 und p. 126). Betreffs dieses boreoarktisehen Gebietes kann ich åbrigens auch auf Dr. ÅPPELLÖFS Aufsatz »Havbundens Dyreliv* (Norges Fiskerier I, HJort: Norsk havfiske, part 1, 1905, p. 104) hinweisen. 7) DANIELSSEN und Koren fiihren keinen Solaster affinis von Stat. 388 an. Die beiden Exemplare wurden im Magazinraum des Bergenschen Museums zusammen mit Pontaster tenmispinus, Ophiocten sericeum, Ophiacantha bidentata und Gorgonocephalus eucnemis in einem Glase gefunden. 8 Das Exemplar von Stat. 251 liegt der Habituszeichnung von Solaster affinis, DANIELSSEN & KOREN in ,,Asteroidea* (Taf. 8, Fig. 11) zu Grunde. % Die Bodentemperatur dieser Station war ++ 3.120, doch scheinen die hy- drograpbisehen Verhåltnisse dieser Lokalitit denen von Stat. 85 zu gleichen. Auf einer nahe gelegenen Lokalitåt (Stat. 3, 630 35" n. Br., 100 24' w. L., 512 m.) fand die Ingolfexpedition eine Bodentemperatur von —+ 0.50, der Salzgehalt war 34.96 p. m. Der Solaster, der auf Stat. 99 genommen wurde, schliesst sich zunåchst DöÖpzrLEINs Form squamatus an, doch hat er ein offeneres weitmaschi- geres Skelett als jener. Er nåhert sich in der Beziehung mehr der arktischen Form von Solaster papposus. 58 James Å. Grieg. Tabelle 2. Solaster papposus. Lokalitet E E 23 r.:R å = 253 EG 284 = a OG 4 |AREE 22 3 | 248 ENE «ERE mm mm mm T E Stat. 15 1900..| 25 18 | 7 |1:19| 10 | ea. 5 4—5 3—6 E Zz , 87, 1901..| 34 19| 9 LØN TOAN 3—5 GE » 88, 1901..| 70 35 |1711:92.1| 10 | ea. SB PB ., 87, 1901..) 80 42 +18 1:2.3| 10 15 20 EE sr » 87, 1901..| 93 43 | 20 |1:92.2| 10 | ea. 15| 3—5 | 4—7 E id » 87,.19011) | 94 47| 22 |1:29.1| 10. 15—95 bo Be » 87,19019 | 95 51 | 2211:283| 10 20250 Mg ES », 87,1901..| 98 51 | 24 |1:2.1] 10 |20—28| 4—5 | 4—7 E Stat. 62, 1903..| 46) 24 | 13 |1:1.8| 10 | 6—12| 4—5 | 5—7 = » 83, 1901..| 481 25 | 14 | 1:1.8| 10 | 6—10| 4—35 | 4—6 = » 83, 1901..| 50| 26 | 13 |1:2 | 10 | 8—18| 3—35 | 3—6 » 88, 1901..| 68 35 | 18 | 1:1.9| 10 | 5— 9| 3—4 | 5—6 3 » 50, 1900..| 70| 34 | 15 | 1:2.3| 10 | ca. 15| 4—5 | 5—7 - » 883, 1901..| 70 36 | 18 |1:2 | 10 | 5— 8| 3—5 1836 = » 56, 1901..| 73 38 | 19 |1:2 | 10.| ea. 15 SP pr » 56, 1901.39 77 40 | 20 |1:2 | 10 | 9—15| 4—5 | 5—8 E » 57, 1900..| 83| 44 | 21 |1:2.1| 10 |15—25| 4—7 | 5—8 I » 45, 1901..| 96| 50 | 24 | 1:9.1| 10 | 5— 8| 3—5 | 4—6 > & Stat. 48b, 19025) 55 29 | 12 |1:2.4| 10 | 6—12| 5—7 | 5—7 REA , 44,1902..1 97| 58 | 25 11:23 13) 0 2 BE HS 44, 1902 Jiyel 202 4 | 5—6 — Stat. 255, 1904.| 112| 57 | 28 |1:2 | 13 | 0— 3) 4—5 | 6—8 E: » 255, 1904. 137| 69 | 30 |1:2.3| 12 | 0— 5| 4—5 | 48 = » 140, 19045)| 144| 76 | 34 | 1:2.2| 12 | 4— 6| 4—5 1178 E » 140, 1904. 178| 95 | 42 |1:2.8 | 13 | 5—12 425 » 50, 1902.| 239/131 | 60 |1:2.2| 12 | 0— 4| 8—4 | 5—8 D Fie. 6,01. 5 Pip, 8,2. 3) Das Exemplar (Fig. 7, 4) ist in bezug auf die Form der Papillen auf der Riickenseite der Scheibe und Arme und den Skelettbau eine Zwischenform zwi- schen der arktisehen Form von Solaster papposus und der Kaltwasserform. Das zweite Exemplar derselben Lokalitåt hingegen war ein typischer Repråsentant der arktischen Papposusform. 4) Das Exemplar gehört zur arktisehen Papposusform, wohingegen die bei- den anderen Exemplare von den Færöbanken sich der Nordseeform anschliessen. 5) Fie. 8, 3. 1906] Echinodermen von , Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 59 GENE = |244e 322 52 Lokalitåt E See 2888 2ge|28= Å Eå fe go) å 4 2 mm mm. | mm S 102| 54 | 23 |1:2.3| 12 | 0— 2| 3—5 | 2—6 æ 169 kes so ea 4 4-5 1256 Ea 150, 1900.| 175 95 140 1:94113 0— 3| 3—4 | 6-8 HMS or ere 13 0 GA øko SN Og 25 60| 32 | 16 |1:2 | 12 anse 3 FEE | 101| 50 | 23 |1:2.2| 13 | 0— 1| 3—4 | 4—6 HeedenE Ne ER EE = | 187| 72 |.30 |1:2.4| 18 | 2— 4| 4—5 | 6—8 E 138| 71 | 29 |1:2.4| 13 | 0— 2 3—4 | 5—7 - GS DNS 347 jealee 55 (1598 191109 3—415—8 tore NEO SG re ENE NNN 5 FONN 392 kes od Mo ea 901 301 57 ag 2 NG 2 seg pa NG 0| 3—4 | 3—5 - E SE ES Ge DNG Fe ae Oos u Gs ee 6 Die vom , Michael Sars* 1904 eingesammelten Nordsee-Echinodermen werden anderswo eingehender beschrieben werden. Die beiden hier erwåhnten Lokalitåten sind: Stat. 140, 569 46" n. Br., 7" 42' 6. L., 80 m. — 995, 560 21]! — 7013" — 32 ,; Temp. + 10.40. 60 James A. Grieg. [No. 13 Aeltere wohl entwickelte Solaster squamatus haben eine grosse Anzahl interradialer Paxillen, was auch bei der arktiscehen Form von Solaster papposus der Fall ist, wåhrend dieselben an der bei Bergen, Risör und in der Nordsee vorkommenden Form sehr gering an Zahl sind, ja sogar gånzlich fehlen können. In der Beziehung ist der Unterschied zwischen dem Solaster papposus von der Kiiste von Bergen und aus der Nordsee und dem arktischen weit grösser als zwischen diesem und Solaster squamatus. Eine Ausnahme macht doch ein 185 mm. grosses Exemplar von Bergen, das wie die ark- tischen zahlreiche Paxillen (20) hatte, bei den tibrigen bergenschen Individuen fand ich dagegen nur 10 Paxillen. Die Færöexemplare sehliessen sich zunåchst denen aus der Nordsee an, doch stimmt eines von ihnen, was Armanzahl, Paxillenform, Skelettbau u. s. w. anbelangt, mehr mit dem arktischen Solaster papposus iiberein. Vom Skjærstadfjord in Nordland habe ich 6 Exemplare, das Mass von einem derselben ist doch nicht auf den Tabellen angegeben, da dasselbe weniger gut conserviert war. Vier derselben schliessen sich beziehentlich der Form und Zahl der Paxillen denen von der bergensehen Kiiste an. Doch sei bemerkt, dass die Exemplare jung waren. Die beiden anderen dagegen stimmen mehr mit der ark- tischen Form iiberein, besonders der an der Kiiste von Finmarken vorkommenden. Uebrigens ist zwischen dieser und der bei Spitz- bergen lebenden kein wesentlicher Unterschied. Döpreruern sagt von dem von der Qlgaexpedition gefundenen Material, dass sobald mehrere Individuen an derselben Lokalitåt vesammelt worden, an ihnen eine gewisse Lokalåhnlichkeit nachzu- weisen war. Doch war es nicht möglich dieselben scharf von den Exemplaren der anderen Stationen zu sondern. Dies kann ich, so- weit es das arktisehe Gebiet betrifft, beståtigen. Dagegen ist zwi- sehen arktisehen Individuen und solehen von wårmeren Breitegraden, wie z. B. Bergen, ein in die Augen springender Unterschied, ins- besondere was den Bau des Skeletts und die dorsalen Paxillen an- belangt, nachweisbar. Ältere wohl entwickelte Individuen von Solaster squamatus haben 4—7 innere Furchenpapillen, als normale Anzahl mag 5—6 gelten. Bei der arktisehen Form von Solaster papposus können gleichfalls 7 Fur- chenpapillen vorkommen, meistenteils haben sie doch nicht mehr als 4—5. Dies stimmt mit friiheren Beobachtungen gut iiberein. Mr- CHAILOVSKJI fand nåmlich an Exemplaren von Spitzbergen die Zahl der inneren Furchenpapillen zwischen 4 und 6 schwankend. FIscHER | | | | | | 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 61 fihrt von den untersuchten Exemplaren von Jan Mayen 3—5, am håufigsten 4—5 Papillen an, nur bei einem ganz jungen fand er blos 1—2. Ebenso fand Döprrter bei einigen Exemplaren von der Westkiiste Spitzbergens 3—5 Furchenpapillen.") Von Eng- land giebt er die Anzahl von 4—5 Furchenpapillen an. Dieselbe Anzahl fand ich bei vier Nordseeexemplaren, bei einem dagegen nur 3—4. Bei drei Exemplaren von der Kiiste des Skagerak (Risör) hatten die meisten Adambulacralplatten 4 Papillen, doch varierte die Anzahl zwischen 3 und 5. Die Exemplare von der Westkiiste Norwegens haben als Norm 3—4 innere Furchenpapillen, nur bei zweien, einem von der bergenschen Kiiste und einem vom Skjærstadfjord, fand ich bis zu 5. KFbenso hatten zwei 13-armige Exemplare von den Færöbånken 38—+4 Papillen, ein zehnarmiges dagegen 5—7; wie schon oben angedeutet schliesst sich das Exem- plar iibrigens auch in anderen Beziehungen zunåchst der arktischen Solaster papposus-form an. Sowohl Solaster squamatus Wie Solaster papposus haben bis zu 9 åussere Furchenpapillen. Wie aus den Tabellen ersichtlich vari- jert deren Anzahl bei ein und demselben Individ in noch höherem Grade als die inneren Papillen, weshalb sie noch weniger als jene als Artsmerkmal dienen können. Weder Anzahl der Arme oder Paxillenanzahl auf dem inter- radialem Felde, noch die inneren oder åusseren Kurchenpapillen bieten also so scharfe und bestimmte Charaktere dar um mit ihrer Hiilfe sicher die arktisehe Form von Solaster papposus und Solaster squamatus sondern zu können. Dagegen unterscheiden sie sich deutlich durch die åussere Form und den Bau des dorsalen Ske- lettes und der dorsalen Paxillen, ebenso wie auch die Farbe ver- sehieden zu sein scheint. Solaster squamatus hat eine mehr oder minder gewölbte Scheibe. Auf den hier gegebenen Photographien (Fig. 7, 1 & 2) eines zehn- und eines neunarmigen Kxemplares von Stat. 96, 1902 tritt dies doch nicht deutlich hervor. Das dorsale Skelett besteht aus zahlreichen kleinen sehuppenförmigen Kalkkörperchen, die dachziegelartig ibereinander liegen. Die Schuppen sind rundlich oder polyedriseh und an der Aussenseite oft mit einem Höcker oder Knoten zur Befestigung der Paxille versehen (cfr. Mortensens: Echinoderms from East Green- 1) An den Exemplaren von Jones Sound fand ich 3—8 innere Furchen- papillen, meistenteils 4—5. Sie hatten 3—7, meist 5—6 åussere Furchenpapillen. 62 James A. Grieg. | [No. 13 land, Taf. 2, Fig. 6). Diese Schuppenbekleidung erinnert, wie — DöpgrLern bemerkt, an den Skelettbau der Gattung Asterima. Zwischen den Schuppen zerstreut sind kleine Oeffnungen oder Ma- scheuråume (Taf. 1, Fig. 4) mit meistens nur einer Papula, doch konnten an den von mir untersuchten Exemplaren bis 3 Papulæ in einem Maschenraume sein. Die Maschenråume sind am zahlreichsten in der Nåhe der Armbasis; auf dem centralen Teile der Scheibe und auf dem åussern Teil der Arme mangelten sie gånzlich oder waren åusserst spårlich. Sowohl die Rickseite der Scheibe als auch der Arme sind > mit kurzen eylindrisehen Paxillen besetzt, die mit 3—15 gleich lan- gen Kalknadeln versehen sind. Von dem typischen Solaster squamatus etwas abweichend ist ein 60 mm. grosses, elfarmiges Exemplar, das der ,Michael Sars* 1902 auf Stat. 99 erhielt (Fig.7,383). Es hat gleichfalls ein schup- penartiges Riickenskelett (Taf. 1, Fig. 5), doeh ist die Verbindung zwischen den Platten loser, wodurch grössere und mehrere Maschen- råume entstehen als bei der typischen Form. Isolierte Kalkkörper- chen finden sich zuweilen in den Maschenråumen. Dadurch bekommt die Scheibe, besonders um die Basis der Arme, wo die Maschenråume am grössten und zahlreichsten sind, ein mehr netzartiges Aussehen, das an das Riickenskelett der arktischen Form von Solaster pap- posus erinnert. Wie der typische Solaster squamatus hat diese Va- rietåt wenige Papulæ, aber da der Maschenraum verhåltnismåssig orösser ist, findet man bei ihr håufiger 2—383 Papulæ als bei dem anderen. Da das Exemplar sonst in allen anderen Charakteren mit Solaster squamatus iibereinstimmt, habe ich es zu dieser Form hin- gefihrt. Solaster papposus, von dem hier zwei zehnarmige Exemplare von Spitzbergen, Stat. 87, 1901 (Fig. 8, 1 & 2) und ein zwölfarmiges aus der Nordsee, Stat. 140, 1904 (Fig. 8, 3) abgebildet sind, hat eine plattere flachere Scheibe als Solaster squamatus. Das Riicken- skelett der arktischen Form besteht aus einem maschenartigen Netze, das aus zahlreichen, verhåltnismåssig schmalen Kalkståbehen zusam- mengesetzt ist. In den Maschenråumen finden sich ausserdem ein oder mehrere isolierte Kalkkörperchen (Taf. 1, Fig. 6). Wie man sieht stimmt das Bild, das man von dem dorsalen Skelett bekommt, ganz mit dem, welehes DanreLssen und Korzn vom Skelett von Solaster affinis (cfr. Asteroidea Taf. 8, Fig. 7) gegeben, iiberein. Je nach Grösse | des Maschenraumes können sie mehrere oder weniger Papulæ haben. Von den Paxillen kann man zwischen ganz kleinen, oft nur mit 1906] Ecbinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 63 2—3 Kalknadeln versehenen, die auf den isolierten Kalkkörpern im Maschenraum sitzen, und sehr grossen, langen unterscheiden, die auf dem verzweigten Kalkskelett zerstreut sitzen. Ausser den gros- sen finden sich iibrigens auch kleinere Paxillen auf den Verzwei- gungen des Kalkskelettes. Die Paxillen dieser Form unterscheiden sich von denen von Solaster squamatus dadureh, dass sie mit Kalk- nadeln verschiedener Grösse versehen sind; die mittleren Kalk- nadeln sind die långsten, was zur stark Zzugespitzten Form der Paxillen beitrågt. Das Material, was ich Gelegenheit zu untersuchen gehabt, von Spitzbergen, der nördlichen Kiiste von Island, dem Barentsmeere und Finmarken, gehört zu dieser arktisehen Form von Solaster pap- posus. Ferner gehört dazu ein Exemplar von den Færöbånken (Stat. 43 b, 1902) und zwei vom Skjærstadfjord, Nordland. Wie schon friiher angedeutet sondert MrcHarLovskJI in seiner Arbeit ber die vom Eisbrecher ,Jermak* eingesammelten Fchino- dermen zwei arktische Solasterformen. Die eine (Form Å) hat 11 —13 kurze Arme und dorsale Paxillen von verschiedener Grösse, die zweite (Form B) hat 9—10 verhåltnismåssig lange Arme und Paxillen von ungefåhr gleicher Grösse. Wie schon friher erwiesen ist die relative Långe der Arme doch kein zuverlissiges Merkmal, 9—10 armige Exemplare können kurze Arme haben und umgekehrt mit den 11—13 armigen Exemplaren. MicHaiLovskJIs Form Å ist wahrscheinlich mit der typisch arktischen Form von Solaster pap- posus identisch, da auch diese Paxillen von verschiedener Grösse hat, wohingegen Solaster squamatus fast gleichmåssig grosse Paxil- len hat. Zweifelhaft ist jedoch, ob dieser mit MrcHaILOVSKJIS Form B identisch ist. Ich wåre mehr geneigt auch diese Ber B zum arktisehen Solaster papposus hinzufthren. Der in der Nordsee vorkommende Solaster papposus hat ein Kalkskelett (Taf. 1, Fig. 8), das an das der arktisehen Form erin- nert, doch ist es robuster und weitmaschiger. Wegen der grösseren Maschenråume hat er gleichfalls mehr Papulæ, in den grösseren Råumen bei grossen Exemplaren konnte ich bis zu 60 Papulæ zåh- len. Die Paxillen sind höher und robuster; ihre Kalknadeln sind kiirzer und die mittleren nur unbedeutend långer als die åusseren långs des Randes; dadurch bekommen die Paxillen ein mehr abgerundetes, keulenförmiges Aussehen. Diese Paxillenbekleidung erinnert an die, welche Döpzrrein von Solaster papposus var. amglica beschrieben hat. Keines meiner Nordseeexemplare ist jedoch so engmaschig å | 64 | James A. Grieg. | [No. 13 | wie Döpzrtans Form. Die Nordseeform scheint unsere ganze Westkiiste entlang verbreitet zu sein; ich habe sie von einer Reihe Lokalitåten an der Kiiste von Bergen, samt vom Skjærstadfjord, wo sie doch mit der arktisehen Form zusammen vorkommt. Zur Nord- seeform können ferner zwei Exemplare von den Færöbånken (Stat. 44, 1902) gefihrt werden, ebenso die drei Exemplare von der Skagerakskiiste (Risör). | pi Der ,Michael Sars* bekam an der Miindung des Varangerfjord (Stat. 56, 1901) zwel Solaster papposus. Einer von ihnen gehört zur typisch arktischen Form, der zweite (Fig. 7, 4) erinnert dagegen in mancher Beziehung mehr an Solaster squamatus als an Solaster papposus. Wie letzterer hat er eine platte Scheibe, ebenso ist das Skelett (Taf. 1, Fig, 7) netzförmig gebaut, doch liegen die Kalk- körperchen teilweise schuppenartig angeordnet. Die Maschenråume sind klein, håufig fehlen die isolierten Kalkkörperchen, die sich bei dem typischen Solaster papposus gewöhnlich vorfinden. Gegen die Arme hinaus wachsen die Kalkkörperchen an Breite bis die Maschen endlich sanz verschwinden und von dachziegelartig angeordneten Sehuppen oder Platten abgelöst werden. Ferner hat das Exemplar weniger Papulæ als die arktisehe Form von Solaster papposus, — 1—3 in jedem Maschenraum. Die Paxillen auf der Riickenseite der Scheibe und Arme sitzen sehr dicht; sie bilden ganz niedrige Cylinder, die mit kurzen Kalknadeln versehen sind. Wie man sieht, giebt dieses Exemplar eine Zwischenform ab zwischen Solaster squa- matus und der arktischen Form von Solaster papposus. Ich habe es zu kelner der in der Litteratur beschriebenen Varietåten von Solaster papposus hinfilhren können. Möglich doch, dass es dem von SLADEN beschriebenen Solaster papposus var. septentrionalis aus der kalten Area des Færökanales zunåchst steht. Doch wåhrend dieser kurzarmig (r.:R. = 1:1.95) ist, ist das Varangerexemplar etwas langarmig (r.:R. = 1:29). Die Scheibe von ScaDENS Form ist ge- wölbt (gibbous), bei der anderen mehr platt. ScapEns Form hat 5—6 innere Furchenpapillen und 8 åussere, die andere beziehentlich 4—5 und 5—8. Die Paxillen von SrcapEns Form stimmen mehr mit denen von Solaster papposus iiberein, indem ihre centralen Kalk- nadeln die långsten sind, beim Varangerexemplar åhneln sie mehr denen von Soluster squamatus. Nach DAanIELSssEN und Koren hat Solaster squamatus ,flesh colour with dark red, scattered patches upon the abactinal surface, whilst upon the actinal surface the colour is yellowish-white.* 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 65 Dr. Appznzör, der auf ,Michael Sars'* Fahrt in 1902 Gelegenheit hatte lebendige Exemplare dieser Form zu sehen, giebt deren Farbe als orangengelb mit hochroten Querbåndern und Flecken an. Die Farbe ist nicht allein abweichend von der des Solaster papposus der norwegischen Westkiiste, sondern auch der Mitteilung des Dr. Öster- GREN Zufolse von der des arktisehen Solaster papposus. Die Spi- ritusexemplare von Solaster squamatus sind weisslich, die von So- laster papposus dagegen mehr oder weniger dunkel bråunlich. Da DanreLssen und Koren Solaster squamatus und die ark- tisehe Form von sSolaster papposus nicht von einander gesondert haben, haben sicherlich auch spåtere Verfasser diese beiden Formen verwechselt, weshalb es jetzt nicht möglich ist die Verbreitung von Solaster squamatus ins reine zu bringen. So viel scheint doch aus der Litteratur hervorzugehen, dass seine eigentliche Heimat die kalte Area der Tiefe des Nordmeeres ist; an der östlichen Kiiste von Grönland ist er, selbst in verhåltnismåssig seichtem Wasser ziemlich gewöhnlich und wird dort grösser als die arktisehe Form von NSo- laster papposus. Das kalte Polarwasser fihrt ihn gelegentlich weit in die Banken hinein, welche die kalte Tiefe des Nordmeeres von der Tiefe des atlantisehen Oceans trennen, und man kann ihn dort spåter in ziemlich warmen Wasserschichten (,,Michael Sars* 1902 Stat. 85 und 99) antreffen. Man hat Solaster squamatus ferner, wenn auch selten, an der Westkiiste von Grönland angetroffen (ÖsTERGREN). Er scheint bei Novaja Semlja, den asiatischen Eismeer- kiisten und im Beringsmeere zu fehlen, wenigstens ist er aus jenen Gegenden unter dem reichen Asteriden-Material davon in den schwe- disehen Museen nicht repråsentiert. Dem Material nach zu urteilen, was die 2. Framexpedition heimbrachte, fehlt er gleichfalls an den nordamerikanischen Eismeerkiisten. An diesen und den asiatischen Kiisten tritt nur die arktische, meist zehnarmige Form von Solaster papposus auf. Dieselbe tritt als eine distinkte Varietåt des in der Nordsee und an der westlichen Kiiste Norwegens vorkommenden Solaster papposus auf. Will man dieser Varietåt einen eignen Namen geben, miisste es /Solaster papposus var. affinis (BRANDT) sein. Brannts Solaster affimis stammt nåmlich aus der Beringsstrasse, von welcher man bis jetzt nur die arktisehe Form von Solaster pap- posus kennt. Krmpr)) erwåhnt von der westlichen Kiiste Irlands einen Solaster 1) Ann. Rep. Fish. Ireland, 1902—083, part 2, app. 6, 1905, p. 191. 35 66 James A. Grieg. [No. 13 mit 10 und 11 Armen, von dem er schreibt, Professor Berr habe denselben mit Exemplaren von DaNreLsskEn und Korens Solaster affimis im British Museum verglichen ,and finds they resemble one another very closely. He has consequently named the species provi- sionally as S. affinis.* Wie oben erwåhnt umfasst DANrELSSEN u. Korzns Art sowohl Solaster squamatus Wie die arktisehe Form von Solaster papposus. Wahrscheinlich sehliesst sich der irisehe Solaster zunåchst letzterer Form an, doeh ist anzunehmen, dass er auch von jener abweicht. Solaster endeca, LINNi. Fundståtte: 1901 Stat. 47 (ein 48 mm. grosses FExemplar). Solaster endeca scheint an unseren nördlichen Kiisten eine ganz andere Grösse zu erreichen als an der westlichen. M. Sars erwåhnt vom Øxfjord, Finmarken in der ,OQversigt af Norges Echinodermer* (p. 75) ein Exemplar, was einen Durchmesser von 13 Zoll (338 mm.) hatte. Unter den FExemplaren, die ich dureh die Giite von Conser- vator BJERKAN vom Museum in Tromsö geliehen erhielt, war ein 9-armiges, was folgende Masse hielt: Durchmesser ca. 340 mm., Armradius 177 mm., Scheibenradius 76 mm., Armbreite an der Basis 52 mm.; ein zweites neunarmiges mass beziehentlich ca. 310 mm., 159 mm., 64 mm. und 35 mm. Ferner war unter den Exem- plaren ein ca. 210 mm. grosses achtarmiges und ein ca. 115 mm. grosses zehnarmiges. Nach Storm!) kann die Art im Trondhjems- fjord im Durchmesser die Grösse von 1 Fuss (313 mm.) erreichen, wåhrend dieselbe an der Kiiste von Bergen nicht grösser als 240 —250 mm. zu werden scheint. Dem Masse nach zu urteilen, was Berr im ,Catalogue of British Echinoderms* (p. 90) anfiihrt, er- reieht die Art an den brittisehen Kiisten nicht einmal diese Grösse. Bei Woods Hall, Mass. U. S. A., scheint sie ebenso gross wie im Trondhjemsfjord zu werden, nach CcarkE kann sie dort nåmlich einen Armradius von 150 mm. haben. For»zs?) und Benz geben an, Solaster endeca habe 9—11 Arme. Lötkren giebt die Zahl zu ,bald 9, bald 10* an. Doch erwåhnt er eines 7-armigen Exemplares von New-Foundland und eines 8-armigen von Florö.*) Duncan und SrcaDEN geben an, die Art habe 1) Kol. norsk. Vidensk. Selsk. Skrift. vol. 8, Heft 5, 1878, p. 62 (254). 2) British Starfishes, 1841, p. 109. 3) Vidensk. Meddelelser, 1857, p. 57. 1906 | Echinodermen von ,,Michael Sars" 1900—1903 gesammelt. 67 8—11 Arme.!) Crarkz giebt von der Ostkiste Amerikas an, dass sie gewöhnlich 10—11 Arme, håufig 9 und gelegentlich 7, 8, 12 und 13 habe.*”) Die von mir gesehenen norwegischen Exemplare hatten 7—10, am håufigsten 9 Arme. Storm unterscheidet im Trondhjemsfjord ,zwei ziemlich distinkte Formen, eine 7-armige mit långeren Armen und von roter Farbe, und eine 9-armige von mehr blåulicher Farbe, welche die gewöhnlichste ist.* Dies mag doch wohl zufållig sein, man trifft ebenso håufig neunarmige mit langen wie mit kurzen Armen, auch können diese håufig von roter Farbe sein. Solaster glacialis, DANIELSSEN & KOREN. Fundståtte: 1900 Stat. 62 (ein ganz junges Exemplar). 1901 Stat. 55 (ein 132 mm. grosses, was in der ,Oversigt over det nordlige Norges Echinodermer* eingehender behandelt ist).*) DANTELSSEN U. KOREN beschreiben in ,, Asteroidea* (S. 42, Taf. 8, Fig. 9—10, Taf. 9, Fig. 1—6, Taf. 15, Fig. 1) von der norwegi- sehen Nordmeerexpedition unter dem Namen Solaster glacialis einen kleinen siebenarmigen Solaster, von dem ÖstErGrREN*) jedoch meint, er sei eine siebenarmige Varietåt von Solaster endeca. Nachdem mir Gelegenheit seworden DANrIELSSEN u. Korens Typenexemplar genauer zu untersuchen, bin ich am meisten geneigt es zu VÆRRILLS Solaster syrtensis*) hinzufiihren. Die Paxillen der Riickenseite haben wie bei Solaster syrtensis eine ,tafelförmige Ausbildung* wåhrend sie bei Solaster endeca »Knötchenförmig* sind. KEbenso sind die kleinen Stacheln der Paxil- len gleich lang. Vom typischen Solaster syrtensis weicht das Exem- plar dadurch ab, dass die Paxillen zerstreuter sitzen und weniger kleine Stacheln haben, 3—12, meistenteils 6, so wie von DANIELSSEN u. Koren angegeben, wåhrend bei Solaster syrtensis die grösseren Paxillen mehr als 20 kleine Stacheln haben sollen, nach VErrrLL sogar 30—40 haben können. Bemerkt sei doch, dass das Exemplar gsanz jung, jinger als die bis jetzt beschriebenen Exemplare von 1) Mem. Echinodermata Arctic Sea, 1881, p. 40. ?) Bull. U. S. Fish Comm. vol. 22, 1902 (1904),. p 556. 3) Bergens Museums Aarbog 1902, No. 1, p. 24. % Zool. Anzeiger, vol. 27, 1904, p. 616. 3) Proceed. U. 8. Nat. Museum vol. 17, 1894, p. 271. Cfr. DÖDERLEIN im Zool. Anzeiger, vol. 22, 1899, p. 339 u. in , Wissenschaftl. Meeresuntersuch* Neue Folge, Bd. 4, Abt. Helgoland, Heft 2, 1900, p. 210, Taf. 7, Fig. 2 u. 3. da v så 68 James A. Grieg. [No. 18 Solaster syrtensis ist. Leider haben DanreLssEN u. Koren kein Mass des Exemplares angegeben. Auch ist dasselbe so zergliedert, dass man jetzt unmöglich ein genaues Mass desselben angeben kann. Es scheint jedoch einen Armradius von ca. 25—30 mm., Scheibenradius ca. 10 mm. zu haben. Die inneren Furchenpapillen sind lang und wohl entwickelt, ebenso gross wie die åusseren. Die Mundpapillen sind nicht so kråftig entwickelt wie bei den Exem- plaren von Solaster endeca von derselben Grösse. Srorm?') sagt von dem von ihm beschriebenen neunarmigen Solaster echimatus vom 'Trondhjemsfjord, dass er sich in einigen Beziehungen Solaster glacialis, DAN. & KOrekn, in anderen Solaster endeca, Lin. nåhere. Indem man Storms Beschreibung und Ab- bildung mit DanIEcLssEN und KorEns Typenexemplar vergleicht, kann jedoch kein Zweifel herrschen, dass diese beiden Formen iden- tisch sind. Der wesentlichste Unterschied ist die Adambulaeral- bewaffnung. Solaster glacialis hat 3—4 innere Furchenpapillen und 3—5 åussere, Solaster echimnatus dagegen sowohl 5 innere wie åus- sere. Man erinnere jedoch, dass Solaster glacialis ein viel jiingeres Individ ist — der Armradius von Solaster echimatus betrug 90 mm. — An Exemplaren von Solaster syrtensis von ungefåhr gleicher Grösse wie SrTorws Form finden wir ganz dieselbe Adambulacralbewaffnung wieder. Solaster echinatus muss also, wie ich das schon in einer vorlåufigen Mitteilung*”) angedeutet habe, als identisch mit Solaster glacialis und Solaster syrtensis betrachtet werden. In ,Die Asteriden-Sammlung des Museums zu Amsterdam**) bescehreibt SrLurtEr einen 9-armigen Solaster vom Barentsmeere, Solaster intermedius, der durch seine breiten, kurzen und stumpfen Paxillen auf der Riickenseite der Scheibe und Arme sehr an VEr- rILLS Form erinnert, doch zeigen die rudimentåren inneren Furehen- papillen, dass er eher zu Solaster endeca zu fihren ist. SLUITER ; sagt nåmlich von den inneren Furchenpapillen: ,Die zweite, senk- recht zur ersten stehende Reihe von Papillen, welche der Adam- bulaeralfurehe parallel verlåuft, und sonst immer bei Solaster vor- kommt, ist aber rudimentår geworden. Nur liegt ziemlich tief in der Ambulacralfurche versteckt auf jeder Platte eine måssig lange Papille, zu welcher sich zuweilen noch eine zweite kleinere zuge- 1) Kgl. norsk. Vidensk. Selsk. Skrifter 1886 u. 1887 (1888), p. 58, Fig. 6. 2) Kol. norsk. Vidensk. Selsk. Skrift. 1905, no. 6, p. 4. 3) Bijdr. tot de Dierk., Afl. 17, 1895, p. 61. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 69 sellt. Es scheint, dass diese die letzten Ueberbleibsel sind der zweiten fir Solaster sonst so typischen Papillenreihe.* Wie man sieht stimmt dies ganz mit dem, was bei Solaster endeca der Fall ist, von dessen inneren Furchenpapillen Döperrczn sagt: ,,Bei Solaster endeca sind die inneren Furchenstacheln mehr oder weniger rudimentår, mitunter noch drei, oft nur noch zwei von ungleicher Långe, oder selbst nur einer entwickelt, die in der Tiefe der Adam- bulaeralfurehe verborgen sind, da sie mit ihren Spitzen nie das Niveau der åusseren Furchenstacheln erreichen, ja oft kaum bis an. die Basis der åusseren Furchenstacheln reichen.* Solaster glacialis, DANIELSSsEN & KOREN ist von 1884, Solaster echinatus, STorm von 1888 und Solaster syrtensis, VERRILL Von 1895, folglich hat Solaster glacialis die Prioritåt. Solaster glacialis ist mit Solaster endeca nahe verwandt, doch so viel von demselben abweichend, dass er als selbståndige Art betrachtet werden muss, um so mehr, da noch keine Zwischenform von ihnen entdeckt wor- den ist. Sowohl Solaster glacialis als auch Solaster endeca hat man in der kalten wie warmen Area gefunden. Ueber die Verbreitung beider Arten ins reine zu kommen ist jetzt nicht möglich, da die meisten Verfasser sie nicht gesondert haben. Doch sei bemerkt, dass Solaster glacialis keine so siidliche Verbreitung zu haben scheint wie die andere Art. So hat man ihn an der norwegischen Kiiste nicht siidlicher als im Trondhjemsfjord beobachtet. Solaster furcifer, DUBEN & KOREN. (Textfig. 9; Tab. II, fig. 6—9). Fundståtte: 1900 Stat. 10 (5). 1901 Stat. 87 (1). 1902 Stat. 85 (1); 96 (2). 70 James A. Grieg. [No. 18 Die Exemplare haben folgende Maasse: 7 R Gre pe ERE ET På 2 2 EE FE ENN = e at) e = les) D e pr e AR 3 & på — — - (æ) e [ge] e e = |=) e ho Er e - [am p JE e P3 AR Å o) e e e 1 I — å - ov ee OR = KE «I | eg — —= er —- fe) — vD wW 93 32 Sö NG) — ——å Oo) 5) — (ær) am ONE ka) (do) ; —— —- DD 5 &o lær Go SINE her Od — DD = o OT rn I far Sn OD e - Å 4 NG nr = då æ No Å 169 5 Oo oa 53 — w See NE — — w Om o er e — LO sov NE &o ov mm & 3 (ær) Kor jeg — ne) Doe ge (30) 5 DO aG) MO -= 5 «I ar E Solaster furcifer scheint in der kalten Area und den arktischen Gegenden eine ganz andere Grösse zu erreichen als an der nor- wegischen Westkiiste. So erwåhnt FrscHer ein Exemplar von Jan Mayen, das einen Durchmesser von 200 mm.*) hatte. Etwas grösser ist möglicherweise das Exemplar gewesen, was RÖMER u. SCHAUDINN im Bellsund fanden, es hatte nåmlich nach LupwiG einen Armradius 1) Die österreichische Polarstation Jan Mayen, vol. 3, 1886, p. 33. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. åg Å von 125 mm.*) Der Eisbrecher ,Jermak* bekam im Sommer 1901 eins, dessen Armradius 61 mm. war.*”) Von Turner Sund erwåhnt MORrTENSEN ein Exemplar mit Armradius von 80 mm.*) Von der ) Fig. 9. Solaster furcifer von Stat. 87, 1901. Discovery Bay beschreiben Duncan uhd ScADEN eins mit Armradius von 82 mm.*) Die Masse des grössten Exemplares, was , Vörin- 1) RömEr und SCHAUDINN, Fauna Arctica, vol..1, 1900, p. 467. ?) Ann. Musée Zool. Acad. Imp. Sci. St. Petersbourg vol. 9, 1904, p. 168. 3) Meddelelser om Grönland, vol. 29, 1903, p. 76. 1) Mem. Echinodermata Arctic Sea, 1881, p. 43. 79 James A. Grieg. | | [No. 18 gen* in der kalten Area (Stat. 343) erhielt, waren: Durchmesser 95 mm., Scheibenradius 20 mm., Armradius 48 mm. Das grosse Exemplar des ,Michael Sars* Stat. 96 hatte 99 mm. im Durch- messer, das Exemplar von Stat. 87 139 mm. (Fig. 9). Von ungefåhr glei- cher Grösse, 144 mm., war ein Exemplar, was die 2. Framexpedi- tion im Gaasefjord, Kong Oskarsland, bekam. Im Gegensatz hierzu sei erwåhnt, dass das grösste Exemplar, was SrorM vom Trond- hjemsfjord bespricht, einen Durchmesser von 85 mm.*) hatte. Das Mass der beiden grössten Exemplare, die ich von der Umgegend von Bergen gesehen, war: Durchmesser 63 mm. und 73 mm., Schei- benradius 14 mm. und 13 mm., Armradius 36 mm. und 38 mm. Das Verhåltnis zwischen Scheiben- und Armradius an meinen arktisehen Exemplaren (R. = 12—80 mm., r. = 4.5—31 mm.) war: 1:22—1:3.3. An den beiden von der Framexpedition 1:92 und 1:3.2. MIcHaILOvskJI fand an FExemplaren von Spitzbergen das Verhåltnis: 1: 2.7—1:: 3, und an einigen Exemplaren von Novaja Semlja und Franz Josefsland 1: 2.8—1:3.6. An Exemplaren aus der Umge- gend Bergens (R. = 4.5—38 mm. r. = 1.8—14 mm.) fand ich r. : R. = 1:92.4—1:2.9. An einem sehr langarmigen vom Lysefjord, Stavanger (R. = 30—37 mm., r. = 10 mm.) war es 1:3—1:38.7. Meinem Material nach zu urteilen scheint die arktische Form von Solaster fureifer verhåltnismåssig mehr ventromarginale Paxillen zu haben als die sidliche Form. Die grössten Exemplare von Bergen hatten 16—17 Paxillen, wåhrend arktische Exemplare der- selben Grösse 20—21 hatten. Zu bemerken ist jedoch, dass MrcHar- LOVSKJI bei zwei ungetåhr ebenso grossen Exemplaren von Spitz- bergen?) 17—18 Paxillen fand. Im iibrigen scheint die Anzahl der Paxillen individuellen Variationen unterworfen zu sein. FIscHERS Exemplar von Jan Mayen hatte 24 Paxillen, das nur halb so grosse von Stat. 96 hatte 25 und das von Stat. 87 hatte 22. Das grosse Exemplar der Framexpedition hatte 21—22 Paxillen. Disen und Koren geben an, dass die Adambulacralplatten dieser Art 3 innere und 4—5 åussere Furchenpapillen*) håtten. Duncan und Scapen fanden 3—5 innere und 3—4 åussere Papil- len, wåhrend FiscHEer 4—5 åussere fand. Ich fand beziehentlich 3—6 und 2—6 Papillen. Fins der kleineren Exemplare von Stai. 1) Kol. norske Vidensk. Selsk. Skrifter 1886—87 (1888), p. 60. 2) Ann. Musée Zool. Acad. Imp. Sci. St. Petersbourg vol. 7, 1902, p. 482. 3) Kol. Vetensk. Akad. Handl., 1844 (1846), p. 243. 1906] Echinodermen von ,,Michael Sars" 1900—1903 gesammelt. 72 10 hatte auf beiden Reihen 3—4 Papillen, bei einem anderen von derselben Station hatte die Furchenreihe 3—4, die Querreihe 4—5, bei einem dritten waren beziehentlich 4—5 und 4—6 Papillen. Das Exemplar von Stat. 87 hatte 3—5 innere und 2—5 åussere Fur- chenpapillen. Ein Exemplar vom ,Vöringen* Stat. 137 hatte 4—6 und 3—5 Papillen. Eins von Bergen hatte 3 innere und 3—5 åussere, ein anderes hatte 3—4 auf beiden Reihen. Die Exemplare von Stat. 85 und 96 hatten wie diejenigen DÖBrn und KOrkNs eine ziegelrote Riickenseite, wohingegen die Exemplare, von der Kiiste Norwegens, die ich lebendig gesehen, orangengelb sind. Die arktisehe Form von Solaster furcifer scheint sich von den siidlicheren Warmwasserformen nicht nur durch Grösse und z7ahl- reichere ventromarginale Paxillen, sondern auch durch einen etwas veschiedenen Bau des Hautskeletts zu unterscheiden. Vom dorsalen Hautskelett bemerken Duncan und ScaDEN nur, dass es aus einem sehr regelmåssigen Netzwerk bestehe. KOorzn u. DANIELSSEN sagen dagegen in ,,Asteroidea* von der norwegischen Nordmeerexpedition, dass es: ,is formed of flat, asteriated, calcarous plates, which are slightly convex on the exterior surface and have 5—6 projections, which, by uniting with the projections of the adjacent plates, form a kind of reticulations with small, more or less eireular mashes... The interior surface of these calcareous plates has the appearance of an X with rather long arms, which assist in forming the above described rhomboidal mashes, each of which includes å tentacular pore.* Ferner heisst es (S. 56), von dem Skelett es werde ge- bildet: ,,0f å rather close mashed calcareous reticulations, produced by small X or crucial formed calcareous plates laying their pro- jections upon each other. One or more tentacular pores are visible between the mashes, the number varying according to the greater or smaller size of mashes*. Indessen scheint es, abgesehen von individuellen Variationen, als sei das dorsale Skelett der Individuen aus der warmen Area des Nordmeeres etwas verschieden von dem der Exemplare der kalten Area. Das Skelett der letzteren erinnert an das von DANIELSSEN u. Koren beschriebene. Es besteht aus unregelmåssig sternförmigen Kalkkörpern, deren Auslåufer an die der benachbarten Platten stossen, wodurch sich ein Maschennetz bildet, das auf den Schei- benrand zu sehr unregelmåssig wird. Die Maschenråume sind sehr klein und enthalten eine, seltener zwei Papulæ, drei sind 4us- serst selten. Bei Exemplaren aus der warmen Area des Nordmeeres 74 James A. Grieg. [No. 13 bildet das Kalkskelett sleichfalls ein Maschennetz, doch haben die Kalkkörperchen keine so ausgeprågte Sternenform, die Mehrzahl derselben hat eher eine unregelmåssig triangulåre. Die Maschen- — råume sind verhåltnismåssig grösser und haben mindestens 5 Papulæ. Der Bau des Skeletts geht ibrigens am deutlichsten aus den Figuren hervor, die das Skelett eines Exemplaren von der bergensehen Kiiste (Tab. II, fig. 7) und eines aus der kalten Area des Nord- meeres, Vöringen Stat. 343 (Tab. II, Fig. 6), von der inneren Seite gesehen, zeigen. DANIELSSEN u. Koren sagen (S. 48) vom interradialen Haut- skelett, es bestehe aus etwas unregelmåssig kreuzförmigen Platten, deren Auslåufer auf einander ruhen, so dass zwischen den Platten kleine Råume entstehen. Seite 56 heisst es ferner: ,The calcareous plates of the actinal surface in Solaster fureifer are more or less crucial, with short arms which lie upon each other well imbricated, but still leaving bare spaces.* Der Abbildung von DANIELSSEN U. Koren nach zu urteilen, können diese Kalkkörperchen doch kaum kreuzförmig genannt werden. Auch in dem von mir untersuchten Material habe ich keine derartige gefunden. Die Platten waren unregelmåssig viereckig oder polygonal. Das interradiale Hautskelett der Kaltwasserform (Tab II, Fig. 8) weicht nicht so viel wie das dorsale von dem der Warmwasserform (Tab. IT, Fig. 9) ab, doch låsst sich auch an ihm einiger Unterschied nachweisen, indem bei den Individuen aus der warmen Area, von der westlichen Kiiste Norwegens, die Kalkplatten offener liegen und loser zusammengefigt sind. Am augenfållig verschiedensten sind doch die Marginalplatten. Individuen aus der kalten Area, Vörin- gen Stat. 343, hatten einen offenen Zwischenraum zwischen jedem paar Platten, wåhrend diese bei Individuen aus der warmen Area, der westlichen Kiiste Norwegens, dicht neben einander liegen, so dass der Rand der Scheibe bei ihnen eine zusammenhångende Reihe von Platten ist. An der norwegischen Kiiste kannte man friiher Solaster fur- cifer nicht sidlicher als vom Björnefjord. 1902 erhielt NORDGAARD ein Exemplar vom Lysefjord bei Stavanger, 415 m., so dass es scheint, als ob die Art långs der ganzen norwegischen Westkiste verbreitet sei. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900-—1903 gesammelt. 75 Korethraster hispidus, WyviLLE THOmson. (Textfig. 10, Tab. II, Fig. 10—19). Fundståtte: 1900 Stat. 10 (1); 62 (5). 1902 Stat. 95 (1). Die Exemplare massen: Station | 95 10 62 62 62 62 62 | | | | mm. mm. mm. mm. mm. mm. mm. Durchmesser . | 36 30 26 19 17 16 15 (Fig. 10,1) (Fig. 10,2) (Fig. 10,3) Armradius ... | 21 I uk5 13! 9.5 9 8 Seheibenradius | 10 8 8 6 5 4 5 Höhe der — | | Seheibe ....| 6 SE EN MN NLA TL DENS (1:19 1:23 10106 DANIELSSEN U. KoOrEN geben das Verhåltnis zwischen dem Scheiben- und Armradius zu 1:4" an. An WyviLcLE THoOMSONS Exemplar ist es indessen: 1: 1.9,” am MARENZELLERS 1: 2.7.5) Ich fand im Gegenzatz zu DANIELSSEN u. KorEN an Exemplaren vom » Vöringen* das Verhåltnis 1:1.8—1:2.1. Bei Exemplaren vom Michael Sars* war es 1:1.6—1:2.3. Es geht aus diesen Zahlen hervor, dass sowohl an ålteren wie jiingeren Individuen der Arm-: radius ungefåhr doppelt so lang wie der Scheibenradius ist. Die dorsale Seite (Tab. IL, Fig. 10) ist von unregelmåssig runden, dachziegelartig angeordneten Platten oder Schuppen bedeckt, deren freier Rand nach innen auf die Mitte der Scheibe zu gewandt ist und die in mehr oder minder deutlichen Querreihen angeordnet stehen. Das 26 mm. grosse Exemplar hatte 11—12 solche Platten, wo die Arme am breitesten sind. Die Platten waren 0.69—0.92 mm. breit, 0.535—0.74 mm. lang. 1) Nyt Mag. for Naturvidensk., vol. 27, 1883, p. 275. Cfr. Asteroidea, p. 95. 2) BgLL: Cat. British Echinoderms, 1892, p. 92. 3) Denkschr. math. naturwissensch. Classe d. Kais. Akad. Wissensch., vol. 35, 1877, p. 27. 76 James A. Grieg. [No. 13 Der Boden der z7iemlich tiefen Furche oder Rinne, der sich vom Rande der Scheibe bis zu deren Mitte erstreckt und welche die dorsale Seite der Scheibe in finf Segmente teilt, ist mit einem saitenförmigen Kalkskelett, aus verhåltnismåssig dieken Kalkståbehen zusammengesetzt, gefillt (Tab. II, Fig. 12). Dies Kalkskelett er- streckt sich auf der ventralen Seite bis zu den Mundplatten. Von diesem Kalkskelett gehen kleine rippenartige Ausliufer oder Ståb- chen zu den schuppenartigen Kalkplatten der dorsalen Seite hin, die nirgendwo in die Rinne einzudringen scheinen. Diese Auslåufer teilen die Seiten der Rinne in ein maschiges Netz (Tab. IT, Fig. 11). DANIELSSEN u. KOREN sagen in ihrer Beschreibung von Korethraster hispidus: ,In each brachial angle, å large, sligthly concave, bare Fig. 10. Korethraster hispidus. 1 von Stat. 95, 1902; 2 von Stat. 10, 1900; 3 von Stat. 62, 1900. calcareous plate is seen, which quite includes the whole of the angle, and has åa triangular form, and abuts laterally by means of its long prolongations on the adambulacral plates, and inwards, on the oval plates.* Solche triangulåre Platten in den Armwinkeln habe ich nicht entdecken können, doch darf ich annehmen, dass die Verfasser auf den ventralen Teil des hier erwåhnten Skeletts hin- zielen, der sich ja ganz bis zu den Mundplatten erstreckt und des- sen innere Auslåufer sich långs der inneren Adambulacralplatten tangieren oder wenigstens dahinlaufen. FKbenso darf ich annehmen, dass, was die Verfasser mit ,the actinal dermal skeleton* bezeich- nen, das ståbehenförmige Skelett der Scheibenrinne ist, von dem es heisst, es bestehe aus listenartigen, flachen Kalkstiicken, die wie 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 77 Rippen den Raum zwischen der Bauchfurche und dem Rande der Arme ausfiillen. Mir ist es ebenso wenig wie friiheren Verfassern, welche diese Art beschrieben haben, gelungen, Papulæ zwischen der Schuppen- bekleidung der dorsalen Seite nachzuweisen. Dagegen ist es nicht unwahrscheinlich, dass sich solehe in den Maschenråumen vorfinden, die das Skelett der Scheibenrinne bildet, doch habe ich sie hier nicht nachweisen können. SuraDENn*') deutet die Möglichkeit an, dass zwischen den Adambulacralplatten eine einzelne Långenreihe von Papulæ vorkomme. Eine solche habe ich jedoch nicht nach- weisen können. Die Paxillen der dorsalen Seite bestehen aus einer Sammlung von 6—10 langen, diinnen, spitzen Kalknadeln, deren basaler Teil eine ovale, keulenförmige Erweiterung hat. Die Nadeln sind durch eine Haut mit einander verbunden, die nur den oberen Teil der Nadeln frei låsst. DanrELssEN und Koren sagen, dass die Nadeln upon the lower part are half encased by å calcareous sheath, with a dilated semicircular perforated basal part* seien. Solehe Kalk- seheiden habe ich jedoch nicht entdecken können, auch scheint die Abbildung der Verfasser auf keine solehe zu deuten. MAaRENZELLER sagt: ,.Wie es scheint, wird der Raum zwischen der Ambulaeralfurche und dem Rande von der Quere nach nur von einer einzigen etwas schief vestellten Platte eingenommen, auf dieser erheben sich von dem åusseren Rande an stufenartig aufsteigende Kåmme, welehe an ihrem abgestutzten Ende schråg nach auswårts gerichtete Stacheln tragen. Gegen die Basis der Arme zu zåhle ich vier soleher Kåmme oder Stufen; die zwei åussersten alternie- ren, die zwei inneren folgen hintereinander.* Wirklich sind hier zwei Platten, eine innere grössere Platte mit drei in gleicher Linie liegenden Kåmmen und eine åussere ganz kleine, deren Kamm mit den iibrigen alterniert. Die åusseren kleinen Platten miissen als die ventralen Randplatten betrachtet werden. Die andere innere Plat- tenreihe besteht aus den Adambulacralplatten. Dieselben haben 4—5 Papillen, von denen zwei, die Furchenpapillen, am Rande der Fur- che. Wie schon von MarzENzELLER angegeben, ist die åusserste die långste der Furchenpapillen. Die Furchenpapillen sind etwas flacher 1) Rep. Sci. Res. Expl. Voy. ,,Challenger* Zool., vol. 80, 1889, Asteroidea, p.- 462, Taf. 80, Fig. 9. 78 James A. Grieg. [No. 13 als die anderen, sonst von gleicher Form. Såmtliche Papillen stehen in einer einzelnen transversalen Reihe. Die Mundplatten tragen långs des ambulacralen Randes 5—6 Papillen auf jeder Seite, von denen die beiden mittleren die långsten sind. Hinter ihnen sitzen zwei kråftige, runde, scharf zugespitzte Papillen, eine auf jeder Platte. PERRIER War Zuerst geneigt die Gattung Korethraster zur Fa- milie der Pterasteriden*) hinzufiihren, in einer spåteren Arbeit jedoch stellt er sie zur Familie Solasteridæ.*”) DANIELSSEN und KOREN fanden dagegen, dass Korethraster so sehr von allen bis jetzt bekannten Seesternen abweiche, dass sie eine eigene Familie Korethrasteridæ för ihn aufstellten. In seiner Mongraphie iiber die Challenger- Asteriden schliesst sich SLADEN PERRIERS letzter Auffassung an, doch fand er, dass die Gattung so sehr von den typisehen Solasteriden ab- weiche, dass sie in eine eigene Subfamilie Korethrasterinæ zu stellen sei. In seinem Werke iiber die vom ,Travailleur* und ,Talisman* gesammelten Asteriden tritt PErrrEr SLADENS Auffassung bei, indem er zu gleicher Zeit die Diagnose sowohl der Familie als auch der Subfamilie genauer ausformt und pråcisiert.” LupwicG*) und Ha- MANN?) schliessen sich PERRIER und SLADEN an, wåhrend Bern und BaTtnHker6) wie DANIELSSEN und Korn fanden, dass Korethraster zu einer eigenen Familie hingefihrt werden miisse. Auch ich bin am meisten geneigt mich dieser Auffassung anzuschliessen, da das Ske- lett von dem der Solasteriden weit verschieden ist. Korethraster hispidus ist aus der kalten Area des Færökanals, 1156 m., den grossen Meerestiefen westlich von den Lofoten und Bodö, 826 m. u. 640 m., östlich von der Båreninsel 402 m., und zwischen Franz Josefsland und Novaja Semlja, 186 m., schon friher bekannt. Endlich hat ihn ausserhalb der Ostkiiste Grönlands (729 25" w. L., 179 57" w. Br., 300 m. (?)) die schwediseche Polarexpedition 1900 gefunden, von der KorLtHorF*) eine Abbildung der Art bringt. Die 1) Bull. Mus. Comp. Zool., vol. 9, 1881. p. 12. 2) Nouv. Arch. du Museum d'Hist. Nat., ser. 2, vol. 6, 1883, p. 210. 3) Exp. Sci. du ,,Travailleur* et du ,Talisman*, Echinoderms, 1894, p. 151. % RÖmEr u. ScHAUDINN: Fauna Arctica, vol. 1, 1900, p. 468. 5) Bronn: Klassen u. Ordnungen des Thierreichs, Bd. ?, Abth. 3, Buch 2, Die Seesterne, 1899, p. 707. 6) Ray LANKASTER: Å Treatise on Zoology, vol. 8, Echinoderma, 1900, p. 256- 7) KocLtTHoFF: Till Spetsbergen och nordöstra Grönland, 1901, p. 118. 1906] Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—19038 gesammelt. 79 bathymetrisehe Verbreitung ist 186—1156 m., die Tiefentemperatur + 0.9—+ 2.1”. Zur warmen Area gehören ausser , Michael Sars” Stat. 62 (+- 2.19) und Stat. 95 (+ 1.039, wahrscheinlich auch » Willem Barents'* Stat. 4, 1878, die östlich von der Båreninsel liegt. Auch ist nicht ausgeschlossen, dass KorrHorrs Station posi- tives Wasser hat; RyDer,') AmDrup,?) ÖstererEN und PeTTERSON*) haben nåmlich ausserhalb eines Teiles der östlichen Kiiste von Grön- land, in einer Tiefe von 200—400 m. eine Wasserschicht mit posi- tiver Temperatur und hohem Salzgehalte gefunden. Doch muss Korethraster hispidus wie Bathyerimus carpenteri, Ophiopleura borealis, Bathybiaster vexillifer u. s. w. als eine echte Kaltwasserform be- trachtet werden; diese Warmwasser-Lokalitåten liegen nåmlich inner- halb eines Gebietes, wo die Bodentemperatur von Jahr zu Jahr zu wechseln scheint. 1) Meddelelser om Grönland, vol. 17, 1895, p. 2083. ?) Meddelelser om Grönland, vol. 97, 1902, p. 341. 3) Ymer, vol. 20, 1900, p. 325. (Fortsetzung folgt). Bergen in September 1906. James A. Grieg. Ueber. der einzelnen Stationen, auf welchen 3 Grösste Tiefe je Nördliche ; Tiefe Ga Temperatur A Datum Ber: Långe : von welcher | .. i S reite in Meter T Å in Celsius DR emperatur- angaben EE 7 287, 630 6 20 46' O. 915 910 | =- 1.070 9 26 fr 630 55' 69 92' W. | 1960 1960 — 1.000 10 28 640 53' 100 0 W. 630 600 — 0.690 13 3/g 660 49" 160 40' W. 590 550 Fr 0.120 15 5, 660 45' 130 36' W. 200 200 | + 2.390 26 S/3—7g Jan Mayen 100—150 52 24/9 Porsangerfjord, Österbotten 90—100 90 — 1.150 53 25, Porsangerfjord, in der Mitte 200 185 + 3.610 des Fjords 54 SE Porsangerfjord, in der Mitte der 280 Miindung des Fjords 57 293 710 36" 250 15' 0. 300 300 -+ 3.090 58 30 /g 720 40' 230 10' 0. 300 300 + 3.210 62 BG 749 19' 160 50' 0. 280 250 + 2.100 | 19 2 25/9 Hessefjord, Söndmör 100 45 3; 710 29" 27" 55" 0. 390 390 —+ 2.50-+3.000 47 10/, | Kongsfjord 100 50 13. 230 Porsangerfjord, die Mundung des Fjords 1906] sieht Seesterne gesammelt wurden. Echinodermen von ,Michael Sars* 1900—1908 gesammelt. 81 Bodenbeschaffenheit Fang 00 Heller Biloculinalehm Zahlreiche Alarien, Laminarien und Rothalgen Hellbrauner Schlamm Felsig 01 Zahlreiche Laminarien Bemerkungen Pontaster tenuispinus, veæillifer Pontaster tenuispinus, veæillifer Ctenodiscus crispatus, Bathybiaster veæillifer, Solaster squamatus & fur- cifer, Korethraster hispidus Tylaster willei, Poraniomorpha tu- mida, Solaster squamatus Ctenodiscus crispatus, Solaster pap- POSUS Poraniomorpha tumida Bathybiaster Bathybiaster Ctenodiscus erispatus Ctenodiscus erispatus, Pentagonaster granularis Leptoptychaster arcticus, Pentagona- ster granularis Fontaster tenuispinus, Leptoptychaster arcticus, Hippasteria phrygiana, Solaster papposus Pontaster temuispinus, Fentagonaster granularis, Hippasteria phrygiana, Solaster papposus Solaster glacialis, Korethraster lis- pidus Lmidia sarsi, Stichaster roseus Pontaster tenuispimus, Solaster pap- POSUS Hippasteria phrygiana, Solaster en- deca Ctenodiscus phrygiana crispatus, Hippasteria In Tiefe uber 1000 Meter war die Tem- peratur fast kon- stant — 1.00-—1.10, Die benachbarte Sta- tion 25, 100m., hatte eine Bodentempera- tur von — 0.400, In Tiefe 200 Meter + 3.720, In Tiefe 200 Meter - 3.900, In Tiefe 200 Meter + 3.170, Wahrscheinl. Tem- peratur. 36 82 James A. Grieg. Grösste Tiefe Å er Å (in Meter) | ES Nördliche - Tiefe Temperatur 56 er Å Å å LG Breite Lange in Meter = velde in Celsius R emperatur- | angaben I 51 14/; 700 55" 290 50' 0. 300—320 52 Je : 290 55" 0. 300 5D 18/; 8' 55" SSW von Kibergnæs 200 56 SL TD 10010. 200 150 -+ 2.200 (8' SSW von Kibergnæs) 60 JP Baadsfjord 60—70 69 18/5 720 20' 260 10' 0. 250 200 3.000 80 18/, Ytre Gjæsbaaen 240 83 23 | 22 Viertelmeile SO von Båren 130 130 -- 0.500 Insel | 87 26 fr Green Harbour, Spitzbergen 140 140 + 1.100 | 88 26 Icefjord, Spitzbergen, in der Mitte 260 250 1.400 des Fjords 96 10/3 700 49' 330 46" 0. 215 200 + 1.600 100 Alo Nordsee, Hirshalsrinne DD 108 99 580 90' 90 50' 0. 555 9 28 18/; 610 28' 191540: 180 31 29 [å Slindingen, Söndmör 75 32 251; Sulenfjord, die Miindung des 400 400 + 7.220 Fjords | 34 | BJ, 620 53' ME 820 36 | 620 58' 19 56' 0. 1100 i 36 a 28, 630 19 38' 0. 1150 36 b 28, 639 12' 19 3040: 1320 51 Ed 620 43" 19 -26"20:; 775 1906] Echinodermen von , Michael Sars* 1900—1903 gesammelt. 83 Bodenbeschaffenheit Sand Sand und grosse Steine 02 Feiner Sand Grauer Schlamm Lehm Lehm Lehm Lehm Lehm Fang Pentagonaster granularis, Hippasteria phrygiana Pontaster tenmspinus Hippasteria phrygiana, Solaster pap- posus & glacialis Pontaster tenmispinus, Ctenodiscus erispatus, Leptoptychaser arcticus, Pentagonaster granularis, Hippa- steria phrygiana, Poraniomorpha hispida, Solaster papposus Hippasteria phrygiana Poraniomorpha hispida Pontaster temuispinus, Plutonaster pareli, Leptoptychaster arcticus, Hippasteria phrygiana Ctenodiscus crispatus, Solaster pap- POSUS Ctenodiscus crispatus, Solaster pap- posus & furcifer Solaster papposus Pontaster tenwispinus, Ctenodiscus crispatus, Pentagonaster granularis, Hippasteria phrygiana Asteropecten wregularis, Luidia sarsi Psilaster andromeda Luidia sarsi, Hippasteria phrygiana Plutonaster pareli Pontaster tenmspinus, Psilaster an- dromeda, Hvppasteria phrygiana Pontaster tenmspinus, Bathybiaster vexillifer, Poraniomorpha tumida Pontaster tenmispinus, Bathybiaster veæxillifer Pontaster temmispinus, Bathybiaster veæillifer | Pontaster tenmispimus, Bathybiaster vexillifer Pontaster tenmispinus, Psilaster an- dromeda (2) | | Bemerkungen In Tiefe 100 m. + 2.50; Bodentempe- ratur wahrschein- lich + 1.50. Stat. 34—38 keine hydrografische Ob- servationen. Die Stationen gehören doeh mit vollkom- mener =Sicherkeit zur kalten Area. 84 James A. Grieg. a. Grösste Tiefe 2 Nördliche . Tiefe am Ne Temperatur — EG : . peratur sa Dagen Breite Bane in Meter | 700 ve Celsius RD Temperatur- angaben 38 a| 2%/5—3% 620 30' 10 56' 0. 550 550 — 0.070. Å 39 30/g 60200903 208510. 400 400 + 6.110 43 b Al, 620 31' 50 14 W 210 44 Sn 620 16' 60 06' W 110 45 Bl 620 17' 40 57 W 265 47 Ulv 600 57' 30 42" 0. 350 350 — 6.160 48 | 14/y—3/, 610 0: 20 53! 0, 275 275 + 7.940 49 15, GIOS: 201130. 130 125 —+ 6.780 50 15 610 14" 20 13' 0. 155 51 15 610 40' SAKO: 400 400 - 6.340 59 16/, G2000 1 40010. 200 200 — 7.090 54 16, 620 29' 40 52' 0. 210 B5 197, 6920 40' 190 56" 0. 670 670 — 0.210 63 25 | 619 21' 50 2" AV. 375 ea. + 6.00 64 26 fr 619 10' 50 46' W. 290 + 5.0—-+-7.00 67 28 620 35' 40 04! W. 620—640 620 — 0.030 74 10/3 607 19* 50 22" W. 1130 1100 — 0.030 76a| 1/5—17/g 590 98' 80 01! W. 1100—1300 1000 + 8.070 76% | 12/9 590 93' 70 50 W 1100 1000 8.070 78 149 600 55" 80 56 W 125 120 + 9.330 pan: 5 6le 7 90 33 W 750 SE 620 929' | 7 37 W 110 100 + 8.710 85 20/, 620 53' | 9 6 WW 450 450 + 3.980 1906] Echinodermen von ,, Michael Sars” 1900—19083 pgesammelt. 85 Bodenbeschaffenheit Fang Bemerkungen Grober, brauner Sand Pontaster temuispinus Brauner Sand und Lehm Pontaster tenwispimus, Psilaster an- dromeda, Poraniomorpha hispida Grober, grauer Sand und Steine | Solaster papposus Grauer Sand Solaster papposus Lehm und Steine Pontaster teiwispinus, Solaster pap- PoSUS Sandhaltiger Lehm Pontaster tenmispinus, Psilaster an- dromeda, Poraniomorpha hispida Lehmhaltige Mud Pontaster tenuispinus Brauner Sand Luidia sarsi, Porania pulvillus Brauner Sand Astropecten wregularis, Lwidia cili- aris, Hippasteria phrygiana, Po- rania pulvillus, Stichaster roseus, Solaster papposus Mud Pontaster temuispinus, Plutonaster pareli, Psilaster andromeda, Pora- nmiomorpha hispida Steine Pontaster tenwispinus, Plutonaster pareli Feiner Sand Pontaster tenuispinus Mud Pontaster tenwispinus, Poraniomorpha tumida Graubrauner Sand und Steine Leptoptychaster arcticus, Psilaster| Wahrscheinl. Tem- andromeda, Poramiomorpha hispida| peratur. Graugelber Sand und Steine Leptoptychaster arcticus, Psilaster| Wahrscheinl. Tem- andromeda peratur. Lehm Brauner Sand und kleine Steine Lehm Lehm Heller Sand, Steine und Kalkalgen Feiner Sand Sand und Muscheln Grauer Sand und kleine schwarze Steine Pontaster tenuispinus, Poraniomorpha tumida Solaster squamatus Pontaster tenuispinus, Plutonaster bifrons, Psilaster andromeda, Zo- roaster fulgens Plutonaster bifrons, Zoroaster fulgens Astropecten irregularis, Lwidia sarsi Psilaster andromeda Hwpasteria phrygiana Pentagonaster granularis, Poranio- morpha hispida, Solaster squamatus & furcifer 86 James A. Grieg. 3 | Grösste Tiefe EE D Nördliche Tiefe my = atum På Långe Å . | von welcher ee Breite in Meter T DR emperatur- angaben 86 2L 620 59' 10087 059 460 460 LG EG 640 97' 139 97 150 93 | 25 /g 640 56' 110 48 W 210 210 96 25/g 640 58' JONE 550 550 99 | %/3—/3 630 14' 90 46' W 480 480 102 2 ig 639 13' 60 32' W 1783 1700 104 10/, 369 55" 30 55' 0. 65 105 11/, 570 33' 40 36' 0. 83 106 EEG 570 55" bl ted 110 109 16 580 41" go SE. 145 1990 0 bleie | ao G9W. 164 140 |, 580 39 | 1020 W. 110 1500 17 Søndeledsfjord, Risør Am Ufer. | LEE 710 48' | 490380. | 110—180 120 Temperatur in Celsius - 3.360 ca. + 4.500 — 1.030 — 0.320 + 3.120 EO , Heimdal Slo) 1906] Echinodermen von , Michael Sars* 1900—19083 gesammelt. 87 Bodenbeschaffenheit Grauer Sand Schwarzer Sand und Steine Feiner brauner lehmhaltiger Sand mit Steine Mud Lehm mit Sand Mud Sand und Mud Feiner brauner Sand Sand und Mud Sand und Steine 03 1900. Lehm Fang Leptoptychaster arcticus, Pentago- naster ygranularis, — Hippasteria phrygiana Hippasteria phrygiana Korethraster hispidus Pontaster tenuispinus, Poramiomorphal| mspida, Solaster squamatus & fur- cifer Solaster squamatus Pontaster temuispmus, Bathybiaster veæillifer Astropecten irregularis Hippasteria phrygiana Hippasteria phrygiana Astropecten irregularis Astropecten irregularis, Hippasteria phrygiana Hippasteria phrygiana Solaster papposus Ctenodiscus erispatus Bemerkungen Wabrscheinl. Tem- peratur. NS=g ga LO 10. ve Partie des dorsalen Skeletts von Solaster Tafelerklårung. Tab. I. Vexillum mit umgebender Haut bei Bathybiaster vexillifer. Zweigeteilte ventromarginale Platten an einem 32 mm. grossen, vier- armigen Pentagonaster granularis von. Bergen. Kalkstachel von der Rickenseite einer Poramamorpha tumida von Stat. 26, 1900. squamatus von Stat. 10, 1900, von der inneren Seite gesehen. Dasselbe von Solaster squamatus var. von Stat. 99, 1902. Dasselbe von Solaster papposus von Spitzbergen, Stat. 87, 1901. Dasselbe von Solaster papposus aus der Nordsee, Stat. 140, 1904. Dasselbe von Solaster papposus var. von Varangerfjord, Stat. 56, 1901. Tab. Il. Partie des dorsalen Scheibenrandes eines 56 mm. grossen Pentagonaster gramularis von Moldö, Nordfjord, mit zwei abnorm entwickelten Margi- nalplatten. Arm eines 48 mm. grossen Pentagonaster granularis von Leikanger, Sogn, mit Pedicellarien auf sowohl Rickenplatten als auch auf den dorsomarginalen Platten. Einige Rickenplatten desselben Exemplares mit Pedicellarien. Mundplatten und benachbarte Adambulacralplatten eines 45 mm. gros- sen Pentagonaster granularis von Bergen. 7ten —10t82 Adambulacralplatten von einem Arm desselben Exemplares. Partie des dorsalen Skeletts von Solaster furcifer aus der kalten Area des Nordmeeres, , Vöringen* Stat. 343, von der inneren Seite gesehen. Dasselbe von Solaster furcifer von Bergen. Das interradiale Hautskelett von Solaster furcifer aus der kalten Area des Nordmeeres, , Vöringen* Stat. 343, von der inneren Seite gesehen. a. Riickenplatten; b. Marginalplatten; c. Interradiale Platten. Dasselbe von Solaster furcifer von Bergen. Die Buchstaben wie in pip 28: Partie des dorsalen Hautskelettes eines 26 mm. grossen Korethraster hispidus von Stat. 62, 1900, von der åusseren Seite gesehen. Die Mundplatten mit benachbarten Adambulacralplatten und den inter- radialen Rippen an demselbem Exemplare. Von den Adambulacral- papillen ist nur die innere Reihe gezeichnet. Die ,Furchenrippen* mit benachbarten dorsalen Platten derselben Exemplares, von der åusseren Seite gesehen. Bergens Museums Aarbog 1906 No. 13. Å £ å + ; N H. Bucher del. v i n n i », Tafel II. Bergens Museums Aarbog 1906 No. 13. å H. Bucher del. Bergens Museums Aarbog 1906. No. 14. Fortegnelse over de til Bergens Museum i 1906 indkomne sager ældre end reformationen af Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. (With List of Illustrations in English). Sagerne no. 1—350 er katalogiserede af H. SCHETELIG. : No. 51—65 af: A. W. Brøsce. | GR t == , - . I ” ke — m Br : a «2 p bi " » : å Slibesten af gulbrun sandsten, flad, af uregelmæssig trekantet form, 16.5 em. lang, 11 cm. bred, med en bred konkav slibe- flade paa hver side. Den er sikkert fra stenalderen og ganske svarende til eksemplarer, der er fundet paa stenalders bosteder. Den er fundet under potetesoptagning paa gaardparten Hau- gene af Steine, Vikør sogn og pgd., Søndre Bergenhus amt. Gaarden ligger paa en ret høi terasse (ca. 30 m. 0. h. efter opgave fra eierens bror), og stenen er fundet i bakken ovenfor terassen. — Gave fra hr. gaardbruger Lars T. SterNE, Nor- eimsund. (6009). Et 46 cm. langt bryne af haard, skifrig kvartsit. Det er af firkantet tversnit, og de to bredeste, modstaaende sider er nogenlunde glatslebne ved brug. Fundet paa samme gaard Steime 1 Vikør, omtrent 20 m. nordvest for løen. Det laa ca. 12 tommer dybt, og stedet har aldrig før været ryddet. — Gave fra hr. gaardbruger Lars T. Srzrnz. (6010). To smaa rundslidte kvartsbryner, antagelig fra ældre jernalder, samt fire andre bryner fra uvis tid og to smaa kljaasten, alt fundet paa samme gaard Steme i Vikør og ligeledes gave fra hr. gaardbruger Lars T. Stkrnz. (6011). Gravfund fra jernalderens romerske periode fra Utbjoe, Fjel- berg sogn og pgd., Søndre Bergenhus amt. a. Et lidet brudstykke af et tveegget sverd; til klingen er fastrustet rester af en skede af træ. b. Spydspids af form som RyaH fig. 208, meget ufuldstændig og forrustet; størrelsen kan ikke tilnærmelsesvis bestemmes med nogen sikkerhed. | c. Et brudstykke af skjoldbule af bromce der har været af form omtrent som Vimose-fundet pl. 5, no. 10 og 11. Kun et stykke af den ene side er bevaret. Sagerne er for nogen tid siden fundet i en gravhaug, men nærmere oplysninger har ikke været at faa. (6012). Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. 10: Simpelt haandsnellehjul af klebersten, med hvælvet overside og flad underside, 3.3 cm. i tvermaal, fundet paa samme gaard Utbjoe i Fjelberg. (6013). Betalingsguld fra Indbjoe, Fjeldberg pgd., Søndre Bergenhus amt. a. Spiralring, dannet af en tynd, trind stang blekt guld, paa 21/» omgang. Af tvermaal som en mindre fingerring, vegt 5 gram. b. Et fladt lidet guldbaand, sammenbøiet som en uregelmæssig ring, af 0.8 em. største tvermaal, vegt 1.3 gram. Stykkerne er fundet sammen paa Indbjoe for længere tid siden, men nærmere oplysninger har ikke kunnet skaffes. (6014). Skab af ek i sengotisk stil med sterkt udfaldende, rigt profileret vesims og foldede ,pergamentornamenter" i felterne. Nøgle- skilterne er de originale af særdeles vakker og karakteristisk form. MHøiden er 1.82 m., bredden 1.50 m. og dybden 0.61, alle maal gesimsen iberegnet (afb. fig. 1). Skabet er kommet fra familierne ISAACHSEN Og WILLOCH i Kristiansand, men skal fra først af stamme fra Kvinesdal. (6015). Skaft til en liden øse af klebersten, muligens fra vikingetiden. Det er fint tilskaaret med ornamentlinjer langs kanten; 9 cm. langt. — Fundet i en ager 1 Skjold, Ryfylke, Stavanger amt. — Gave fra hr. kjøbmand Hærm. Frrzne, B. S. (6016). En eiendommelig nøgel af bromee. Hempen bestaar af en flad skive, 3 em. tversover, i hvis midte der er et cirkelrundt hul I em. i tvermaal. Skiven er paa begge sider orneret med radiært anbragte, dobbelte linjer. Stilkens nedre ende danner en pibe; skjæret er nu ufuldstændigt, men har ogsaa fra først af været lidet. Den samlede længde er 6.3 em. Nøgelen er antagelig fra middelalderen, skjønt noget ganske tilsvarende stykke ikke kjendes. — Den er fundet alene i en ager ved Harstad, Trondenes sogn og pgd., Tromsø amt. — Gave fra hr. EDvarD MAarTINUSSEN Tronzs, Harstad. (6017). | Krucifiks af furu fra Sandeid kirke, Vikedal pgd., Stavanger amt. — Den korsfæstede er fremstillet endnu levende, med aabne øine; hovedet helder ganske lidet over mod høire skulder. paa den glatte kant, som omgiver issen, har vistnok været fæstet en krone af et andet materiale, og ialfald ikke nogen 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 5 tornekrone. Den ene fod er stillet ovenpaa den anden. Af kridering og farver findes der nu kun levnet meget smaa rester. Fig. 1. — Hovedet er ypperlig skaaret, men kroppen er anatomisk daarlig. Brystvorterne bestaar af to indsatte tapper og træder uforholdsmæssig sterkt frem. Paa den ene arm mangler haan- Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 7 11. 12. 13. 14. Lar Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 den; den anden arm mangler helt. (Afb. fig. 2a—b). Figu- rens høide er 1.05 m. Den gamle stavkirke paa Sandeid blev i 1814 erstattet med en ny trækirke, som igjen blev nedtat ifjor. Under dennes gulv fandtes krucifikset. (6018). Paalstav af. bromnce fra den ældre broncealder, af form som Ryen, fig. 94 (afb. fig. 3), men slankere og smukt orneret med linjer, perlerækker og zikzakbaand. Den har fast, blank patina af brunlig farve, men desværre meget skadet i overfladen, efterat den kom af jorden. — 20 em. lang. Fundet paa Hove, Lund sogn og pgd. paa Jæderen, Stavanger amt, i 1905 ved nyrydning af en ager. Den fandtes alene under en del sten. (6019). Tverøks af grønsten med svagt hul eg; ellers ligner den helt Ryeng, fig. 11. Nakken er raa og ujevn, resten af overfladen fuldstændig og smukt slebet samt udmerket bevaret. Længden er 21 cm., bredden over eggen 5.3 cm. — Øksen er fundet i 1900 paa ,Alvavall*, Opedal, Ullensvang sogn og pgd., Søndre Bergenhus amt. Den laa ca. 1 fod under jordskorpen; jorden var sandblandet muldjord. Findestedets høide over havet skal være 50—60 m. — Gave fra finderen, hr. gaardbruger Tomas M. RAazgn, ved hr. sogneprest Q. OLAFsEN. (6020). Mimiaturkrukke af lertøi af det vanlige slags fra den senere middelalder, med brun glasur og forsynet med to smaa ører. Omtrent 5 em. høl. — Fundet i tomten under et gammelt hus paa Osterøen, Søndre Bergenhus amt. (6021). Kniv af graa flimt med lidt afrundet od og tvert afsluttet nedentil, altsaa af samme form som MÖLLER, fig. 152 og 153 og Aarbøger f. n. Oldk. 1896, s. 356. Den er temmelig grovt tildannet og ganske hel. Længden er 7.7 cm. — Fundet paa Nordre Reistad, Hammer sogn og pgåd., Søndre Bergenhus amt. (6022). Gravfund fra folkevandringstiden fra Nordre Kvinge, Masfjorden sogn og pgd., Søndre Bergenhus amt. a. Remtunge af bromnce, 1 em. bred, 5 cm. lang, men ufuld- stændig oventil, flad, af enkel form. i b. Et brudstykke af et andet broncebeslag, vistnok ogsaa hørende til et belte. e. Haandsnellehjul af ler med hvælvet overside og flad under- side, 4 cm. i tvermaal. 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. LÅ DH gs ra) ru e PD F Neil 1 pe AGE = ut! VS % ME: NG |g= % ER - Å E EN nl å å Er øst N p- af SNU ox) = EG = ; E= == 3 Vo 8 7 ER : EG 3 dr G A > AN j 3 4 (1 SUP mv Av ee. KØ: 2 : AS S JE Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 Fundet i en stor gravkiste af heller i .Raunehaugen* paa Nordre Kvinge. Kisten var 2.75 m. lang, 0.45 m. bred og 0.70 m. dyb. Saavel langsider som gavler” bestod af kantsatte heller; den var dækket med tre større og flere mindre heller; gulvet var lagt med smaa flade sten og dækket med et lag af skjæl og singel. Kisten var orien- teret NV-SO og laa lidt østenfor midten af haugen. (6023). 16. En simpel kljaasten fundet i haugfylden i ,Raunehaugen* paa Nordre Kvinge, Masfjorden. (6024). Gravfund fra folkevandringstiden fra Sande, Gjemmestad sogn, Gloppen pgåd., Nordfjord. 1703 18. Aa. Smaa skaar af et rødbrændt, tyndvægget lerkar af typen Ryen, fig. 361. Af de bevarede skaar sees det, at der har været et stregemønster paa karrets hals og en tæt række af smaa kors om bugens kant. Størrelsen kan ikke maales. Skaar af et spandformet lerkar, rødbrændt og af asbest- blandet lermasse. Hele karrets yderside er dækket af et ensartet ornamentmønster, bestaaende af baand af parallele omløbende linjer og mellem disse tætte skraastreger. Kar- ret maa regnes blandt de ældre former af denne type. De to kar fandtes med kul og brændte ben i en svær røls i indmarken paa Sande. Efter hvad der meddeles om fundet, kan de neppe have været hele tilstede i graven. (6025). Gravfund fra vikingetiden fra Sunde, Gjemmestad sogn, Gloppen pgd., Nordre Bergenhus amt. a. b. Spydspids af typen Ryan, fig. 518; meget fårruske eggene er skadet, og spidsen mangler. Nuværende længde 43 cm. Øks af form som Rvarn, fig. 555. Fligerne ved skafthullet er lidt ufuldstændige, ellers er den hel, men forrustet. 15 em. lang, 9.5 cm. over eggen. Oval, skaalformet spænde af bromce af typen Ryan, fig. 647, — men lidt afvigende fra denne figur, idet langsidens midt- felter har et sterkt fremtrædende dyrehoved istedenfor en paanaglet knop. Spænden er nu meget oksyderet og noget skadet. Naalefæstet er enkelt og naalen har været af jern. Længden er 10.3 em. re ukn. hd Gu Da 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906, LI d. Oval, skaalformet spænde af bromnce af samme type som foregaaende, men simplere arbeidet; dens dyreornamenter er udført uden nogen forstaaelse af deres mening, og lang- sidernes midtfelter har kun en knop, støbt i et med spænden. Meget oksyderet og skadet. Naalefæstet er dobbelt, naalen af jern. Længden er 9.4 cm. To smaa brudstykker af en oval, skaalformet spænde af bronce, helt svarende til Ryen, fig. 647, og med vel ud- førte ornamenter. En af de paanaglede knopper er delvis bevaret; dens indre bestaar af et helt oksyderet metal nu af blaagraa farve, muligens bly, dækket med sølvblik, der danner en horizontal, riflet rand omkring knoppen. Fig. 4. U. Irsk beslagstykke af bromce (fig. 4). Det bestaar af et rundt hovedparti med et mindre, fiskehaleformet udspring paa den ene side. Begge partier har sterkt ophøiede kantlister og er orneret med baandslyngninger; hovedpartiet har desuden en fremtrædende riflet knop i midten. Hele oversiden har den sterke, lyse forgylding, der er saa karakteristisk for de irske broncearbeider. Paa undersiden er paanaglet et enkelt naalefæste af bronceblik, hvorved der sees jernrust efter naalen. Som naaleholder er brugt en fremstaaende tap midt paa udspringets underside, som er støbt i et med pladen. Hovedstykkets underside har oprindelig havt tre lignende tapper, som nu er bortfilet næsten i flade med undersiden. Det sees altsaa, at stykket senest, i Norge, har været brugt som spænde, men at dette ikke har været dets 12 19: 20. Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 fn oprindelige bestemmelse. Pladens længde er 5 em., hvoraf. det runde stykkes tvermaal udgjør 3.4 em. Et stykke af kanten mangler. 2. Simpel ringnaal af bromce (se Ryan, fig. 682). Naalen er 13.5 em. lang, ringen 2.6 i ydre tvermaal. h. Rimgnaal af bromce, 7.5 cm. lang, men mulig defekt, ringens tvermaal 3 cm. Fundet i samme røis paa Sande som foregaaende fund. Midt i røisen, vest for den ovenfor beskrevne brandgrav, var en svær helle, som laa i retning N—S. Den var omtrent 1.50 m. lang, 0.70 m. bred. Under hellen var meget muld, og deri fandtes sagerne, der var ikke ben eller kul. (6026). Liden simpel flmtspids, uden særlig skaftdel, af graa flint med gulbrun patina; grovt tilhugget og delvis fuldendt ved slibnineg. 11.2 em. lang. Skal være fundet paa Malmem, Høiland ped., Stavanger amt. (6027). Butnakket trindøks af grønsten; eggen er slebet, resten af overfladen jevnt afknust, dog med enkelte ar bevaret efter emnets tilhugning. Formen er i det hele udmerket, skjønt ikke fuldt regelmæssig, 23 cm. lang. Indbragt af en opkjøber, efter hvis opgave den skal være fundet for flere aar siden paa Tosvold, Skjold pgd., Stavanger amt. (6028). . Fund fra Tyskebryggen, Bergen. a. Spillebrikke af hvalben af form som en stor dambrikke, 5.5 cm. i tvermaal, 1.2 cm. tyk. Oversiden er orneret med inddreiede koncentriske cirkler; undersiden er glat, men har langs kanten paa den ene side let indridset runerne: | |: | r R hvorefter der følger endda to let indridsede streger, som sandsynligvis ikke hører indskriften til. Hr. universitetsstipendiat MaaGnUs OLszn har velvillig meddelt, at runerne maa tolkes som mandsnavnet Vikingr, der har været almindeligt i middelalderen (hr. MaGNUs OLsEn hen- viser til O. RyaGH: Personnavne i norske stedsnavne, s. 282 f., og Dipl. Norv. I, 201, 1838, hvor en gaard 1 Bergen nævnes Vikingsgardr). Mindre sandsynligt er det, at vikingr kan være en betegnelse for selve brikken. Efter rune- og sprogformer dateres indskriften til det 12te eller 18de aarh. b. Dobbelt kam af ben med grovere tænder paa den ene side og finere paa den anden; den er dannet af flere stykker, 1906] 22. 23. 24. Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 13 som fastholdes ved to smale skinner paa hver side, fæstet med smaa jernstifter. Orneret med indskaarne cirkler. 8 em. lang. Tænderne er meget slidt. c. Brikke (tallerken) af tim, ganske flad med lidt fortykket kant. Cirkelrund, 16.5 cm. i tvermaal. Forsynet med et bumerke. | | d. Liden smøigestol af ben, forsiden orneret med fremstaaende tverbaand, bagsiden forsynet med to smaa huller, hvorved den kunde fæstes til remmen. 83 cm. lang. e. Lidet krus (,Trichterkrug*) af det lyse lertøi fra Siegburg; det har .dobbelt væg, og den ydre væg er gjennembrudt med tre rosetter af gotisk masverk, medens den indre be- holder er ganske trang. Halsen og hanken mangler. Se » Katalog Sammlung Kart Tnrwarrt in Köln*, p. 4, no. 60 og ,Den keramiske samling Fronm, Kjøbenhavn*, blad 7, no. 16. Kruset er fra begyndelsen af det 16de aarh. De anførte oplysninger og litteraturhenvisninger er velvillig meddelt af hr. direktør JonAn BøcGH. Af disse sager er a.—c. overdraget ved bytte med det Hanseatiske museum, Bergen; d. er gave fra hr. overretssag- fører BinG, Bergen; e. er kjøbt af en arbeider. Alle er fundet under gravningsarbeider ved Tyskebryggens nybygning. (6029). Øks fra vikingetiden af form som Rycm, fig. 561, forrustet og skadet ved skafthullet. 18 cm. lang, 11.5 cm. over eggen, som dog oprindelig har maalt noget mere. Fundet paa Hide, Ølen sogn, Fjelberg pgd., Søndre Bergenhus amt. (6080). Gryde af klebersten, af den vanlige form, som RycH, fig. 729. Tyk og grovt arbeidet af temmelig daarligt materiale. 24 cm. i tvermaal over mundingen. Fundet under en stor røis paa Gloppen, Fitje sogn og pgd., Søndre Bergenhus amt. Der fandtes dog ikke noget, som kunde tyde paa, at der var en grav. (6031). Fund fra en haug paa Døsen, Os sogn og pgd., Søndre Ber- senhus amt. I. Grav fra folkevandringstiden nedskaaret i haugens bund. a. Korsformet spænde af bronce. Sideknopperne er løse og fæstet paa en særlig akse af jern; pladen har et høiere midtparti; dyrehovedet udgjør hele fodens længde. Naa- len er af jern. Til spændens underside hefter rester af tøi. 10.2 cm. lang. 14 Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 > JEG b. Fire perler, nemlig en af rav, omtrent kugleformet, to af glasmosaik og en liden rød af ugjennemsigtig glas- masse. c. Rester af to smaa bronceringer og smaa tynde beslag af bronce, antagelig hørende til et belte. d. Kniv, 20 cm. lang, hvoraf 10 em. kommer paa skaftet. Særdeles forrustet. Rester af træskaftet er bevaret. e. Sigd, 25 em. lang mellem spidsen og skaftenden. Smaa rester af træskaftet. Ligeledes særdeles forrustet. f. Fire piler (?) med sylformet jernspids og glat skaft, som er 0.8 em. i tvermaal. De ligger jevnsides tæt sammen og er saaledes dækket af fastrustet tøl, at spidsens form og størrelse ikke mere kan skjelnes. g. Liden jernspids med en lang modhage. Ved den spidsere modsatte ende er fastrustet rester af træ. 8.5 em. lang. h. Et ubestemmeligt lidet jernstykke, meget forrustet. 1. Spandformet lerkar af glimmerblandet lermasse, forsynet med et jernbaand om randen. Hele ydersiden er dæk- ket af ornamenter, som bestaar dels af trukne, tredob- belte linjebaand, dels af stemplede ruder. Formen nær- mer sig sterkt en ren eylinder. 11 cm. hø, 185 em over mundingen. Karret er udvendig sodet. k. Tøi er fastrustet til alle jernsagerne; der kan skjelnes to eller tre forskjellige sorter af grovere og finere væv- ning. | Under en helle, som laa horizontalt 1.30 m. høiere end haugens bund. a. Spandformet lerkar af sterkt asbestblandet lermasse; overfladens farve er lys gul; det er forsynet med jern- baand om randen. I form og ornamenter er det næsten ganske ligt et kar, der er afbildet Ab. 1904, s. 80, fig. 44; kun mangler perlerækkerne, og den brede om- løbende bord øverst bestaar ikke af stemplede bølgelinjer, men af to rækker mod hinanden vendte dobbeltbuer. 11.5 cm. høit, 14 em. over mundingen. b. Spandformet lerkar, af glimmerblandet lermasse og ret tykvægget; overfladens farve er lys gul; det er ikke forsynet med jernbaand. I form kommer det nær Ab. 1904, s. 73, fig. 35; det er orneret med fire omløbende linjebaand og i mellemrummene mellem disse med tætte 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 15 rækker af stemplede halvkors. 12 cm. høit, 15 cm. over mundingen. II. Grav fra folkevandringstiden anlagt 1.60 m. høiere end haugens bund. A. d. See O. Brudstykker af to par smaa og simple hægtespænder af bronee. Hver plade er 2.4 em. lang og har paa over- siden tre glatte knapper. . Øks med smal eg og ottekantet som vanlig i denne tid, men enestaaende deri, at den ikke har skafthul; dens bagre ende er smedet rund, som en tyk tap, og omkring denne er i en løkke lagt et bredt jernbaand, hvis frie ender danner en kløft, hvori skaftet har været indsat. Trærester af skaftet er bevaret. 24 cm. lang. . Saks, i brudstykker, med betydelige rester af et træ- foderal (cefr. B. M. Aarsb. 1889, no. 1, fig. 11), hvori den har ligget. 19 cm. lang. . Sigd, ufuldstændig, med rester af træskaft. . Syl med eylindrisk træskaft, 10.5 cm. lang, hvoraf skaftet udgjør 4.5 cm. Lidet redskab af jern med træskaft. Skaftet er 5.3 cm. langt; jernet har form af en temmelig tyk stift, men er hverken spidst eller skarpt. . Bladet af en liden kniv. En liden jernkrampe, som har været fæstet i træ. . En del ubestemmelige brudstykker af jern og træ. Ildsten af hvid kvartsit, dannet af en naturlig, nævestor rullesten, som er lidt tilhugget paa den ene side. Den ene bredside har en dyb sSlidfure. 10.7 cm. lang, 8.3 cm. bred. . Et stykke graa flimt med naturlig kalkskorpe paa den ene side. Antagelig brugt som ildflint. Største tver- maal 10 cm. . Smalt firkantet bryne af haard, skifrig sten. Alle fire sider er glatslebet. 19.8 cm. langt. Et lidet brudstykke af en ubrændt «nogle. IV. Grav under to heller lige under haugens top. a. Enegget sverd, hvis ryg løber ret ud helt til spidsen. Det har ingen hjalt; paa tangen er rester af træ. En del af tangen mangler. Nuværende samlet længde 43 cm. Klingen er 38 cm. lang, 4 cm. bred. 16 25. Ha2kon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 b. Kniv, 23.5 cm. lang, hvoraf skaftet er 15 cm. Eggen er svagt buet, medens ryggens linje danner en stump vinkel, idet den bøier ind mod odden. c. En smal, oval jernrimg, omtrent 10 em. lang. Særdeles forrustet. Til denne er fastrustet nogle smaa flint- stykker. | Fundene blev gjort ved konservators udgravning af en haug, ,Skipalehaugen*, paa Døsen. Graven I var nedskaaret i den faste grusterasse, hvorpaa haugen var lagt; den var 1.85 m. lang i retning nord—syd, 0.65 m. bred og 0.40 m. dyb. Dens bund var helt stenlagt og dens kanter delvis omsat med sten. Den indeholdt betydelige rester af en trækiste. Den døde har ligget med hovedet mod nord; men der fandtes ikke sikre rester af skelettet. Udenfor hver ende af gravene var en brandgrop, hvis indhold var kul, brændte sten og ganske faa stumper af brændte ben; dette kan ikke være selvstændige graver og maa da sættes i forbindelse med ceremoniellet ved begravelsen. — De under II opførte lerkar stod løst i gruset under sin helle og var saaledes ikke i direkte forbindelse med nogen grav. Jeg opfatter dem dog som hørende til III. Denne var ogsaa en ubrændt grav fra omtrent samme tid som I, anlagt i retning nordvest—sydøst, med hovedet mod nordvest. Ved hægtespænden fandtes rester af et underlag af næver, som formodentlig har strakt sig over hele graven. Da der ikke var spor af nogen kiste eller anden begrænsning af graven, kan dennes udstrækning nu ikke findes ud. — De tre under IV opførte sager laa tæt ved siden af hverandre i retning omtrent vest—øst, baade kniven og sverdet med spidsen mod vest. Qvenpaa de to heller, som dækkede denne grav havde tidligere staaet en blok af kridhvid kvarts, 50 cm. høi, 80 x 38 em. tyk; den var fjernet, da haugen blev opdyrket for omtrent 10 aar siden, men sattes nu tilbage paa sin plads, da haugen blev restaureret efter udgravningen. (6032). Gravfund fra folkevandringstiden fra Knardal, KRovde sogn, Sande pgd., Romsdals amt. Spandformet lerkar af lys asbestblandet lermasse. Det er af cylindrisk form, uden jernbaand, orneret med et simpelt mønster af indridsede linjer. Efter alle kjendemerker maa det regnes blandt de tidlige kar af denne gruppe. Omtrent halv- - delen mangler. 8.5 em. høit, 9.2 cm. i tvermaal over bunden. 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 17 Fundet i en mindre gravhaug. — Gave fra hr. fiskeri- inspektør kaptein Jon. OQ. Simonnzæs, Florvaag. (6033). 26. Redskab af hvalben af samme slags som Ryen, fig. 450, men et lidet og ganske simpelt eksemplar. 11.2 cm. langt, 9.5 cm. over eggen. Fundet i jorden paa Revikan, Vaagsø sogn, Selje pgd., Nordre Bergenhus amt, omtrent paa samme sted, hvor der for nogle aar siden blev fundet et lignende redskab samt en vævske af hvalben (B. 5741; B. M. Aarb. 19083, no. 3, s. 12, 1902: 69). Oplysningen er med- delt fra gaardens | eier. (6034). 27. Gravfund fra vikin- setiden fra Lange- sæter, Indviken sogn og pgd., Nordre Bergenhus amt. a. Oval, skaalfor- met spende af bronee af formen RycH, fig. 643, særdeles tynd- skallet og nu meget skadet (afbildet fig. 5). Hele oversiden er dækket med graverte orna- menter af samme karakter som 'ornamenterne paa den nævnte af bildning. Paa undersiden er merker efter et jernbaand, hvortil naalen har været fæstet. Nuværende længde 9.5 cm. b. To ubestemmelige brudstykker af bronce. ce. Perler af glas, i det hele 32, deraf dog 2 ufuldstændige. Der er 8 ensfarvede, klare grønne, alle riflede; 7 ensfar- vede mørkeblaa, hvoraf de fire er smaa ringformede, tre aflange af forskjellig form; en klar gul, riflet; to guld- folierede; de øvrige af mosaik. hå sn Sy »+ > - * SE å GÅ ø re Nr * 18 Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. Hr d. Brudstykker af en temmelig stor jerngryde med langt skaft (cfr. Ryen, fig. 431, og B. M. Aarb. 1902, me fig. 2). Selve gryden er 30 cm. i tvermaal over mundingen; den er smedet i ét stykke med flad bund og buet side. Skaftet er fæstet til gryden med to nagler; det er fladt, indtil 6 cm. bredt og 60 cm. langt. e. Stegepande, som Ryen, fig. 430. Pladen er 18.5 cm. i tvermaal; af skaftet er kun en stump bevaret. f. Brudstykker af et par linhekler af samme form som B. 4864 m., afb. Ab. 1892, fig. 10. B&ege er meget ødelagt; størrelsen kan ikke maales. g. Bidsel af jern af den vanlige simple form. Mundbiddet har et led paa midten; ringene er 7.5 em. i ydre tvermaal. h. En lukket jernring, 3.5 em. i ydre tvermaal. I. En aflang, flad kljaasten. Graven fandtes i en svag forhøining, som ikke gav ind- tryk af at være en kunstig bygget haug. I overfladen saaes en del af en flad, temmelig tyk sten, og lige under denne fandtes spænden og perlerne samt et stykke af en hovedskalle, som ikke blev bevaret. Sydøst herfor fandtes gryden og lidt 1 sydvest stegepanden; bidslet og linheklerne laa et lidet stykke nordøst for stenen. Jernsagerne laa saa grundt at de var skadet af plogen, før graven fandtes. (6035). 28. Gravfund fra vikingetiden fra Langesæter, Indviken sogn og pgd., Nordre Bergenhus amt. a. En liden spydspids, temmelig lig Ryan, fig. 524, men med længere og smalere blad. 15.5 cm. lang. Spidsen er lidt skadet. b. Nogle faa forrustede klinknagler, hvortil hefter rester af træ. Dette fandtes under flad mark straks øst for den oven- for anførte grav. Der var her ligesom en stenfyldt grøft, omtrent 5 m. lang og 1 m. bred paa midten, men smalnende og spids mod begge ender. Imellem stenene fandtes spyd- spidsen. Langs grøftens bund laa klinknagler tæt i tæt hele veien, men kun nogle faa blev tilvaretaget. Grøftens længde- | retning var nordvest—sydøst. Der kan neppe være tvil om, at dette er en baadgrav. — I jorden over den stenfyldte grøft fandtes et hesteben. (6036). 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 19 29. Fund fra en gravhaug paa Sande, Gjemmestad sogn, Gloppen ped., Nordre Bergenhus amt. I. Gravfund fra jernalderens romerske periode. a. Len * OG Spænde af bronce, af den ,hvælvede* type (RycGH, fig. 234; meget lig ÅLMGREN: Studien iiber Nordeuropåische Fibelformen, taf. V, fig. 115). Temmelig sterkt angrebet ved oksydation, men hel; kun naalen mangler. Spiral- aksen løber gjennem to nedbøiede fliger af dækpladen, der saaledes dækker spiralens ender; spiralens sene ligger under bøilen. Spænden er glat og simpel. Længden er 2.8 cm. . Sølvhægte, lig Ryan, fig. 271, og den ene spiral af et lignende stykke, som formodentlig har været den hertil hørende malle. | Tre nmaaler af bronce, alle sterkt angrebne og nu defekte. Stilken er glat; ved den øvre ende har de tætte og fine tverrifler. . Brudstykker af to smaa, fine fimgerringer af bronee. . Brudstykker af pilespidser af ben; der kan skjelnes en af trekantet, og en af firkantet fladt rhombisk tversnit. De er begge ornerede med indskaarne linjer. Muligens er her ogsaa et lidet stykke af en terningstok. Harpikskit til et trækar (se Ryan, fig. 380), der har været omtrent 24 cm. i tvermaal. . Et par ubestemmelige brudstykker af jern. h. Brændte ben, fundet rensede og hvide i et lidet lag paa haugens bund. II. Fund fra folkevandringstiden. a. Spandformet lerkar af asbestblandet lermasse og tem- melig tykt gods. Under randen er et svagt ophøiet, skraariflet baand; hele ydersiden dækkes ellers af lod- rette linjegrupper og mellem disse indsatte, dybe skraa- hak. Under bunden er let indridset en korslignende fisur. Karret er ufuldstændigt, saa størrelsen ikke kan maales. . Spandformet lerkar af ganske samme slags som Ab. 1904, s. 82—83, fig. 45 og 46, orneret med linjebaand og tætte stemplede perlerækker. Ligesom foregaaende synes det ikke at have havt jernbaand om randen. Det er ogsaa ufuldstændig bevaret. 20 JE: Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 Skaarene af disse kar fandtes delvis indblandet i den følgende grav III, dels mellem stenene ved siden af denne. Gravfund fra vikingetiden. a. Tveegget sverd med simple, rette hjalt af jern; noget bøiet ved trykket mellem stenene, men fuldstændig helt, med sterk glødeskal. 983 cm. langt, hvoraf haandtaget er 12 5jem. b. Spydspids af den slanke form Ryan, fig. 521. Gjennem falen har været syv nagler; lige under bladets rod er smedet fine ornamentlinjer. Bladet er bøiet og sterkt forrustet nærmest odden; men resten er udmerket ved- ligeholdt. 41 cm. lang. c. Øks lig Ryen, fig. 555, hel og udmerket vel bevare | 18.5 em. lang, 11.3 em. over espen! d. 6 pilespidser, noget varierende, men alle af hovedformen som RycGH, fig. 539 og 541. De fire, som er fuldstæn- . dig bevaret, er 12, 12.1, 14.5 og 15 cm. lange: e. Skjoldbule, som Ryen, fig. 562. 6.5 cm. høi, 14.5 cm. I tvermaal. f. Skjoldbule af samme form, brudt i tre le men fuld- stændig tilstede. 5.5 em. høi, 14 cm. i tvermaal. g. Simpelt bidsel; mundbiddet er uden led, noget bøilet. 14.5 em. langt; ringene er 8.2 og 8.5 cm. i ydre tver- maal. h. Kmiv af form som Ryan, fig. 406, bøiet og defekt. i. Liden, simpel ørognøgel med to tænder. 7.4 cm. lang. k. Laasmekanisme med tap og fjær, hvortil nøgelen passer. 20.7 em. lang. Laasen har været af samme slags som den, der er afbildet Ab. 1887, pl. VI, fig. 25 å og b. I. To hængsler, en haspe, en jernkrampe og en del spiger, efter al sandsynlighed tilhørende samme kiste som laasen og nøgelen. Hængsler og hasper er simple, af den i vikingetiden vanlige form; det sees, at kistens laag har været hvælvet. Til samme kiste hører muligens ogsaa et simpelt, firkantet jernbeslag. m. Zldstaal, hvis midtparti har samme form som Ryem, fig. 426, mens armene staar ud i ret vinkel herfra og ikke er bøiet ind mod midten som ved den nævnte figur. 8.5 cm. langt. n. Én del ubestemmelige brudstykker af jern. 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. oq 30. 31. o. Bryne af skifer af uregelmæssigt firkantet tversnit, brugt paa alle sider, og nu ildskjørnet og sodet. 15.3 cm. langt. p. Bolleformet gryde af klebersten (Ryan, fig. 729), omtrent 30 em. i tvermaal, men nu fuldstændig knust; stenen er daarlig, sterkt gjennemsat med glimmer og meget opløst af fugtighed. Karret har havt jernhanker og en solid hadde af jern, hvoraf dog kun to brudstykker er bevaret. q. Brændte ben og kul. Denne grav var anlagt som et brandlag, 0.70 m. høiere end haugens bund. IV. Fund fra vikingetiden. a. Ljaa, forrustet, lidt bøiet og nu defekt, idet spidsen mangler. Nuværende længde, maalt i ret linje, 28 cm. b. Nogle smaa, ubestemmelige jernstykker, alle meget for- rustet. ce. Omtrent 150 magler og spiger, alle sikkert ubrændte og delvis med tydelige rester af træ heftende ved rusten. Længden er meget varierende; der findes stykker paa 7, 6, 3 og 2 em. De fleste er dog mellem 2 og 3 cm. Disse sager fandtes spredt gjennem hele haugen. Haugen var 17.50 m. i tvermaal, 1.50 m. høi. Den bestod af store sten, blandet med jord. Den indeholdt, som det sees af ovenstaaende, antagelig fire grave, hvoraf ialfald de to syntes at være forstyrret ved anlægget af den senest tilkomne. Der er her ikke plads til at udrede forskjellige eiendommelige og gaadefulde forhold, der blev iagttaget ved undersøgelsen. Denne lededes af samlingens konservator. (6037). Gravfund fra Brekken, Hurum sogn, Vang pgd., Kristians amt. Slank, kegleformet jernspids, hvis brede ende er hul og har tjent som fal for indsætning af et træskaft. Uvis bestemmelse (dopsko?). 12 cm. lang. Efter overfladens udseende synes den at være fra gammel tid. Fundet sammen med et andet jernstykke i en stenrøis. (6038). Stenøks med skafthul af en finkornet stenart. Formen ligger nær RYGH, fig. 29, men er lidt uregelmæssig. Overfladen er helt slebet, nu dog noget forvitret. 14 cm. lang, 5.2 cm. bred. Fundet i en bæk paa Høiland, Vanse pgd., Lister og Mandals amt. Indsendt ved hr. skolebestyrer Å. SALVESEN, Farsund. (6039). 22 Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 33. 34. 35. Et lidet aflangt grønstenstykke, ovalt, afrundet tilhugget og med en bred, plan slibeflade paa den ene side. 10.4 em. langt, 4 em. bredt. Uvis tid og bestemmelse. Fundet af en arbeider i gruset af en gravhaug paa Lunde, Vanse pgd., Lister og Mandals amt. Indsendt ved hr. skolebestyrer Å. SALVESEN. (6040). Grovt tilhugget emne af noget grovkornet grønsten. I form og arbeidsmaade har det fuldstændig den karakter, der kjendes særlig fra Vespestadfundet, og det maa sikkert tilhøre den | samme eiendommelige stenalderskultur som dette fund. 16.8 em. | langt. Fundet paa Lunde, Vanse pgd., Lister og Mandals amt, og indsendt ved hr. skolebestyrer Å. SALVEsEN. (6041). Gravfund fra folkevandringstiden fra Kjøllesdal (Myklebostad . Utigar), Daviken sogn og pgd., Nordre Bergenhus amt. a. Nogle brudstykker af jern, hvoriblandt kan skjelnes en del af falen af en spydspids med isiddende stump af stagen, et brudstykke af et ÅÆnivskaft (?) med fastrustede rester af træ, og antagelig et stykke af en sverdklinge. b. Lerkar, nær beslegtet med den spandformede type, idet det i det væsentlige kun afviger fra denne ved at have en liden hank, anbragt paa karrets side lidt under randen. Randen er lidt fortykket; siderne svagt buet og dækket med orna- menter af parallele linjebaand, zikzaklinjer og tætte skraa- hak. Et sted er karrets væg gjennemboret med to runde huller, det ene lige under randen, det andet lidt paa skraa nedenfor. Lermassen er blandet med asbest. Overfladen er sodet. 11.8 cm. høit, 13.8 cm. over mundingen. Fundet ved gravning i en haug, der skal have været 6 m. i tvermaal, 0.60 m. høi. I haugens bund fandtes en ned- skaaret grav, omtrent 0.60 m. bred og 2 m. lang, 0.35 m. dyb; dens sider og bund dannedes kun af den faste aur, derimod var den dækket med tre heller. I denne grav fandtes jern- sagerne. — Henimod haugens vestre kant var en anden grav; i denne fandtes lerkarret med ,kul og aske*. (6042). Butnakket trindøks af finkornet grønsten; den er tveregget. Eggen er slebet, resten af overfladen grovt afknust. Formen er ikke helt regelmæssig. 12.5 em. lang. Fundet for nogle aar siden ved gravning i tomten til skolen i Farsund, Lister og Mandals amt. (6043). 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 23 36. Almindeligt Åvartsbryne (RyGHn, fig. 157), rundslidt med spidst ovalt tversnit. 11.2cm. langt. Fundet paa Lundebrekke, Hove sogn, Selje pgd., Nordre Bergenhus amt. (6044). 37. Slibesten, aflang firkantet, af finkornet haard sten med en svagt hul slibeflade paa den ene bredside; de tre andre sider er kun ubetydelig brugt. 39 cm. lang, 12.3 em. bred. Fundet i jorden paa Mæland, Mæland sogn, Alversund pgd., Søndre Bergenhus amt. (6045). 38. Gravfund fra vikingetiden fra Mæland, Mæland sogn, Alver- sund pgd., Søndre Bergenhus amt. a. Haandtaget af et tveegget sverd med simple, rette hjalt og lav knap af jern. Tangen er knækket. Af klingen er kun en ubetydelig stump bevaret. b. Øks, sterkt forrustet og noget skadet. 18.5 cm. lang, 15 cm. over eggen. De to stykker er fundet sammen under flad mark ved oravning for en hustomt. (6046). 39. Retøks af finkornet grønsten, af smuk og regelmæssig form, helt og omhyggelig slebet — ogsaa over nakken — med und- tagelse af et enkelt lidet ar paa den ene side. Ved en feil i stenen er desuden et lidet stykke sprængt ud af den ene kant. 24 em. lang, 5.4 em. over eggen. Fundet i jorddækket over et grustag paa Hrstad, Mæland sogn, Alversund pgd., Søndre Bergenhus amt. Øksen stod omtrent lodret i jorden, efter sigende ca. 1 alen dybt. (6047). 40. Fund fra vikingetiden fra Lofthus, Ullensvang sogn og ped., Søndre Bergenhus amt. a. En liden jernbøile, sammenknebet saaledes, at der ved hver ende dannes en liden løkke; i bøilens midtparti hænger fire løse ringer. Gjenstanden maa vistnok sammenstilles med Rycn, fig. 460—461, der som bekjendt er meget alminde- lige paa Østlandet, mens de er overordentlig sjeldne paa Vestlandet (se B. 1830 fra Eide, Granvin sogn, og B. 4511 ø fra Hopperstad i Sogn). Nærværende eksemplar er dog meget mindre end de vanlige østlandske former. Bøilens hele længde er 8.3 cm. b. En liden jernkrog med et aflangt øie i den øvre ende. 10.5 cm. lang. Fundet sammen paa Lofthus. Nærmere oplysninger mang- ler. (6048). ga Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. 31. 42. 44. 45. Spydspids af jern med simpelt blad og lang, vid fal; og skadet; bladet er bøiet. jorden etsteds i Nordfjord. NORDAHL-OLSEN, Bergen. [No. 14 forrustet Samlet længde 35 em. Fundet i Gave fra hr. redaktør JoHan (6049). Brudstykke af bunden af et romersk broncefad af samme slags som Ryeng, fig. 349; ligesom dette har det paa begge sider ind- skaarne koncentriske ringer. ,Knaghaug* paa Bø, Fundet i ageren ved kanten af Torvestad sogn og pgd., Stavanger amt, paa samme sted, hvor der tidligere er fundet en guldberlok, B. 5754. Antagelig har begge hørt til samme grav. (6050). Slebet stenredskab i hovedform mindende om en stenøks som Rycu fig. 10; istedenfor eg har det en plan stødflade og nak- ken har en lignende, men mindre flade. Stenarten er grov- kornet vulkansk, overfladen temmelig sterkt forvitret. 14.2 cm. lang, 6.7cem. bred. Fundet paa Øvrebø, Torvestad sogn og pgd., Stavanger amt. (6051). | En forrustet øks fra vikingetiden, 14.5 cm. lang, vel 9 cm. over Fundet under flad mark paa Alværen, Sande sogn, Indre Holmedal pgd., Nordre Bergenhus eggen, amt. som dog nu er defekt. Gave fra hr. ordfører sergeant Oszn, Sande. Gave fra hr. gaardbruger TOBIAS ØVREBØ. (6052). Gravfund fra vikingetiden fra Gunnarshaug, Torvestad sogn og pgd., Stavanger amt. Spade af ek, i det hele 1.15 m. lang; bladet er 45 cm. langt, 15 em. bredt. Spaden er vel forarbeidet og ganske hel, naar undtages, at bladets ene side er lidt skadet; den nedre de. kant viser merker af brug. Halvdelen af et spadeblad af ek af samme form som fore- gaaende, kun endnu bedre arbeidet. Bladet er kløvnet langs- efter og en del af skaftet er fulgt med. Simpel spade af ek, fuldstændig, mer ikke saa vel bevaret som foregaaende; kun 72 cm. lang. Simpel spade af ek; bladet er fuldstændigt, men mindre vel vedligeholdt, 30 cm. langt, 15 em. bredt. ket og defekt, nu 35 cm. langt. Defekt spade af ek, nu 64 cm. lang. Brudstykker af to smaa og simple spader af ek. Bladet af en simpel liden spade af blødt træ. Svær spade af blødt træ; samlet længde 1.20 m., Skaftet er knæk- skjønt 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 25 46, skaftet ikke er fuldstændigt; bladet er 60 cm. langt, 22 cm. bredt. i. Brudstykker af tre mindre spader af furu. k. Et smalt spadelignende redskab af furu: bladet er temmelig tykt, 42 em. langt, 9 em. bredt. Samlet længde 1 m. Bla- dets beskadigelser tyder paa voldsom brug, f. eks. som spak til at vælte sten. 1. Hakke af ek. Hakkens hoved dannes af et 43 cm. langt stykke, skaaret ud af en svær ekestamme; skaftet, som nu mangler, har været en naturlig gren i spids vinkel ud fra stammen. Hakkens spids bærer merker af sterk brug. m. En lignende, men lidt mindre hakke af ek. n. Rund nagle af træ, 34 em. lang, med lidt udspringende hoved af trekantet tversnit. Et brudstykke af en liden rund bolle af træ med flad bund. . Brudstykker af et temmelig stort traug af træ. q. Forskjellige træstykker, som spidse pæle, dele af spade- skafter m. m. | Disse fund gjordes ved konservator ScHETELIGS gravning i Sølushaugen, der ligger paa Gunnarshaug, nogle hundrede meter søndenfor Storhaugen, hvori LoranGE gjorde sit bekjendte skibsfund. Haugen var 43 m. i tvermaal og endnu 4.10 m. høi, skjønt dens høieste del tidligere var afkjørt. Haugens indre del blev gjennemgravet med en skakt øst—vest og en skakt nord—syd. Graven var dog ikke fundet, da undersøgelsen af økonomiske hensyn for iaar maatte afsluttes. Haugens fyld bestod lagvis af græstorver og sandjord. Paa græstorverne fandtes den gamle vegetation udmerket bevaret, og ned mod haugens bund laa spredt de ovenfor anførte træsager, hvoraf flere viser former, som tidligere ikke kjendes. Paa bunden fandtes ogsaa delvis kul og sand. Haugen hvilte paa fjeldbund, der var jevn og flad, næsten som et gulv. Mod øst og syd bestod haugens indre dele af sten. — Haugen er sikkert fra vikingetiden og viser 1 sin bygning merkelige analogier med flere af vore merkeligste gravhauger fra denne periode (Grøn- haug, Storhaugen, Oseberg i Slagen). Undersøgelsen vil senere blive fortsat. (6053). Gravfund fra jernalderen fra Gunnarshaug, Torvestad sogn og pgd., Stavanger amt. op 38 20 Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 47. 48. a. Skaar af et lerkar omtrent af samme slags som Ryan, fig. 354. Meget ufuldstændig bevaret. PE) b. Nogle faa skaar af et lerkar af endda grovere lermasse. Det synes at have været af sterkt buget form og med ganske kort hals, omtrent som Ryen, fig. 363. ce. Brændte ben, tildels i usedvanlig store stykker. Fundet tæt under toppen i en mindre gravhaug et kort stykke nord for foregaaende. Haugen var 1.65 m. høi og 21.50 m. i tvermaal. Lerskaarene og benene (I) fandtes spredt saaledes, at graven maa antages at have været forstyrret ved en tidligere overfladisk gravning, som jo let har kunnet finde sted. De dybere lag i haugen syntes urørte. — 90 cm. over bunden fandtes et lag af rødbrændt sand med enkelte kul- stumper og brændte ben (IL). Dette lag strakte sig over en svær sten, som maa have ligget her, før haugen blev bygget. — I haugens nordre del fandtes paa bunden rester af et skelet (III), liggende i retning omtrent syd—nord, med hovedet mod syd. MHovedet, kroppen og armene var dækket af nogle min- dre, simpelt sammenlagte heller og var derfor delvis bevaret; benene var fuldstændig forsvundet. Skelettet er af et temmelig gammelt menneske, sandsynligvis en mand (ifølge dr. H. P. Liz). Der fandtes ikke spor af gravgods. — Omtrent midt paa hau- gens bund, ved sydvestre kant af den ovennævnte svære sten, fandtes emaljen af nogle mennesketænder (IV), sikkert af et ubrændt skelet, der ikke havde efterladt sig noget andet spor i jorden, da det ikke var dækket eller beskyttet paa nogen maade. Her fandtes heller ikke gravgods. Det maa dog til- lægges betydning, at her er paavist en skeletgrav, som sikkert er ældre end en brandgrav fra den tidligere jernalder. (6054). Gravfund fra jernalderen fra Gunnarshaug, Torvestad sogn og - pgd., Stavanger amt. Kul og brændte ben fundeti bundlaget af en tidligere meget ødelagt gravrøls, hvorfra tidligere er fremkommet nogle ubrændte knogler; en af disse er gjennemboret med et lidet rundt hul. Mellem stenene er. ogsaa fundet et lidet bryne. Andre old- sager fandtes ikke og røisens alder er saaledes uvis. Ved den af konservator foretagne eravning blev kun konstateret, at gra- ven var anlagt som et brandlag paa haugens bund. (6055). Gravfund fra vikingetiden fra Gunnarshaug, Torvestad sogn og — pgd., Stavanger amt. 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 27 a. En mængde brudstykker af jern, der dog er saaledes sam- menrustet med den omgivende jord og sand og desuden foreligger i en saa fragmentarisk forfatning, at kun faa af stykkerne kan skjelnes som bestemmelige gjenstande. Flere større klumper synes at maatte være af vaaben, og der sees videre brudstykker af en rasp (Ryen, fig. 420) og af en saks, samt en del klinknagler med fastrustede rester af træ, en aflang jerming m. m. b. Et lidet vegtlod af bly af konisk form, sterkt medtat af oksydation. Det synes at have havt en jernkrampe i den øvre ende; denne er dog ufuldstændig. 3.8 cm. høit. ce. Adskillige brudstykker af temmelig tyk blyplade af uvis bestemmelse. Den er nu yderst medtat, men har allerede da den kom i jorden været sammenkrøllet og brudt i uregel- mæssige stykker. d. Et ualmindelig stort, skiveformet haandsnellehjul af kleber- sten; det er svagt hvælvet paa begge sider og vel formet, men uden ornamenter. 6 cm. i tvermaal. Overfladen er temmelig sterkt forvitret. e. Et aflangt stykke af brændt ler; formen er uregelmæssig. Uvis bestemmelse. 11.4 em. langt. f. Firkantet bryne af meget fin skifer, fuldstændig poleret paa alle sider. Knækket, men fuldstændigt. 38.2 cm. langt. Firkantet bryne af skifer; knækket i tre stykker. 58 cm. langt. h. Firkantet bryne af skifer af temmelig uregelmæssig form. Knækket i tre stykker. 483 cm. langt. Et lidet brudstykke af klebersten. k. En ubrændt dyreknogle, antagelig af tamt svin, der dog ikke fandtes i sikker forbindelse med oldsagerne. Haugen, hvori dette fandtes, var 14—14.50 m. i tvermaal og kun et spadestik dyb i midten. Den bestod for den aller største del af ganske hvide kvartsstykker, som i den lokale dialekt kaldes ,hejedl* (= on. hégeitill. I haugens sydvestre del var der en sænkning som efter en gammel gravning. Netop her fandtes de ovenfor beskrevne sager tæt sammen; de syntes at være nedlagt i ubrændt tilstand, men forefandtes ved under- søgelsen omrodet og forstyrret. Antagelsen om en tidligere forstyrrelse af graven bestyrkes ogsaa derved, at en del nagler med fastrustede trærester, ganske af samme sort som de, der JE — * 28 49. 50. BL. 53. Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 forekom i graven, fandtes spredt overfladisk over hele haugen. Efter oldsagerne maa graven have været en skeletbegravelse og har antagelig indesluttet baade en mand og en kvinde. Merkelig er den meget ringe dybde, hvori graven har været anlagt. (6056). Syv smaa blaa glasperler og en violet, fundet i resterne af en oravhaug paa Rygg, Støle sogn, Etne pgd., Søndre Bergenhus amt. Gave fra hr. lærer SkJENDSVOLD, Bergen (6057). Et bryne af meget haard skifer, sterkt slidt, nu knækket, 25.3 em. langt, og et fladt kvartsbryne, kun brugt paa den ene side, 21.5 cm. langt, fundet sammen i udkanten af en haug paa Indre Dale, Volden pgd., Romsdals amt. De laa omtrent I m. dybt under en stor sten. Haugen er ca. 50 m. fra sjøen. (6058). Fund fra en røis paa Rimbereid, Fitje sogn og pgd., Søndre B-rgenhus amt. a. Pilespids af flint, omtrent af form som Ryan, fig. 81 (ganske lig Ab. 1878, fig. 1). 3.6 em lagg b. Pilespids af mørk kvartsitt, med afbrudt od, 2.5 cm. lang. ce. Slagsten, nemlig en forøvrig ubearbeidet rullesten af aflang form, 11 cm. lang, med sterke slagmerker ved den ene ende. Røisen var græsklædt og meget jordblandet, 12 m. i- tvermaal og 2 m. høi. I dens vestre kant var en 4 m. lang og 3 m. bred indskjæring efter en tidligere poteteskjælder. Ved undersøgelsen viste det sig, at der gjennem hele røisen strakte sig fire parallele, regelmæssige rækker af sten 1 ret- ning øst—vest. Langs de to indre stenrækker fandtes paa bunden striber af kul, temmelig tykke, men ikke brede. Det indre parti af haugen bestod af en ring af stene, mod øst to større, de øvrige mindre. Stenene bar ingen spor af brand og heller ikke fandtes der kul mellem dem. Dette fund er fremkommet ved cand. mag. E. DE LANGES eravninger for museet i juli 1906. (6059). Vævske af jern, som RyGH, fig. 440, men beskadiget og afbrudt i odden. Den er 28 cm. lang og er endel forrustet. Den er efter opgave fundet ved oprydning af ager, for ea. 1 aar siden paa Tjønes, Søkkelven sogn, Ørskog pgd., Romsd. amt. (6060). Brudstykke af kvartsbryne, kun 5"/» em. langt paa det længste sted, 3'/2 em. tykt, og en ujevn bredde af 5 cm. 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 29 955. Det er efter sigende fundet paa en gaard Vestre i Søkkelven sogn, Ørskog pgd., Romsdals amt, hvis eier selv har fundet det. Der findes dog ingen gaard af dette navn i Søkkelven sogn, men i Ørskog sogn, nemlig g. no. 11.5 i dette sogn. Formodentlig menes der denne. (6061). Skaalformet spænde af bronce fra vikingetiden, af hovedform ganske som Ryen, fig. 649, tyndskallet, med huller efter syv nagler; den nedre kant er ikke orneret, cfr. Ryans eit. fig.; naalen er ikke bevaret; naale- hefte og skede begge af bronce. Fundet ved sløifning af en røis paa brekke i Lavik sogn og pgd., Nordre Bergenhus amt. (6062). Snellehjul af grønsort klæbersten, meget smukt, ganske som RvGH, fig. 434. Diameter 3!/. cm. Efter opgave af finderen af dette og fore- gaaende stykke fundet ved sløifning af. samme røis paa Brekke, Lavik pgd., Nordre Bergenhus amt. (6063). Ske af ben med merkelige ornamenter (fig. 6). Den er jevnt flad i selve bladet, ikke meget hul; i det tre- kantede felt øverst i bladet er der et system af ornamenter, der skjærer hinanden. Selve skaftet er ornamen- teret i to forskjellige systemer, der gaar over i hinanden. Den er 22 cm. lang og 4.3 cm. bred i bladet, ikke tyk. Den skal være fundet ved grundgravning under gaarden Leppen paa Tyskebryggen i Bergen for ca. 3 aar siden, ca. 3!» å 4 m. dybt, i et skulturlag*, der efter sigende turde være ældre end Bergens ældste by- 30 Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 SYRE 958. bebyggelse. At skeen, at dømme efter ornamentiken, er meget gammel, er ialfald sikkert. Der er ogsaa grund til at tro, at fundopgaven er rigtig. (6064). Brudstykker af en liden blaagrøn glasperle, eylindrisk, muligens som MöUrrrr, Jernalderen, fig. 214. Fundet i en ager paa Orninggaard, Stordøen, Søndre Bergenhus amt. Gave fra J. BRANDT UTNE, Jondal, Hardanger. (6065). Gravfund fra folkevandringstiden fra Værlo, Utvik sogn, Ind- viken pgd., Nordfjord, Nordre Bergenhus amt. a. Spandformet lerkar, ganske stort og fuldstændig bevaret; i gammel tid er det sprukket lidt i væggen. Det hører til typevarianten fig. 15—18 i H. ScHetzLIGS ,,Spandformede lerkar* i Ab. 1904; har svagt rundede sider, jernbaand rundt mundingen og jernhadde, hvis begge fæster er bevaret, og iøvrigt er næsten hel. Det er ornamenteret i linjesystem. Øverst, under jernbaandet, kommer fem horisontale parallele linjer og dernæst et baand bestaaende af ligedannede kan- tede ser, sandsynligvis indtrykkede med et stempel. Se H. S., fig. 44, 1. & Herunder atter tre paralleller; hoved- partiet dannes saa af rhomber, der er udfyldte med rette linjer parallele vekselvis med en af siderne (fig. 7). Det er 15.5 cm. vidt i mundingen, 14.1 em. høit og er 11 em. bredt over bundens yderside. b. Spandformet lerkar (afb. fig. 8), mindre end det foregaaende, helt og fuldstændigt med undtagelse af et lidet, recent skal i randen, tilhørende samme typegruppe som det nævnte. Det er uden baand og hadde. OQrnamenteringen er enkel. Øverst er der et rum under randen, der er frit, og sand- synligvis har git plads for et baand. Derunder kommer tre smukt parallele, horisontale linjer, vistnok indtrykkede med et stempel. Herunder kommer i vertikal anordning et enkelt system af rammer. Skilte ved to tverlinjer (verti- kale) er der indtrykket et sæt af et og samme stempel, syv gange vertikalt under hinanden. Denne række med samme stempel er gjentat elleve gange karret rundt. Noget tilsvarende hertil kjendes ikke. Endelig er bundens ydre side ornamenteret. Indi en cirkel, trukket med to linjer, er et kors, hvis arme bestaar hver af fire parallele linjer. Cfr. fig. 8 i H. S. eit. Se ogsaa RvyGH, fig. 357. 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 31 Det er 12 cm. høit, 18 cm. over randen, 10 cm. radius i den ydre bund. Arbeidsøks af jerm, lig Ryen, fig. 153, med hammerflade bagtil. Den er 16.5 em. lane. Pilespids af jern, 11 cm. lang, med lidet blad, kun 4.7 cm. Skaftet rundt, indsnevret mod bladet, dette er fladt, uden tydelig ribbe. Ad- skillig forrustet. erme? Pilespids af jern, SD på p; en ee å, G å ? « - 300 fl G Q 3 IK «2 ov ) EG - Moe på ; 7 ole Lo EE (SVANT fi VG 5 SA Re 7 Ne fø | samme type som fore- gaaende, i to sam- menhørende stykker. Bladet fladt, ikke bredt; skaftet rundt rene og indsnevret op mod SFF p lø: bladet. 16.3 cm. lang, VID PI I IFPI kaos en alder 2 ST ENER paa bladet. Meget forrustet. Pilespids af jern, i skaftet lig de to foregaaende. Bladet fladt, men med ud- svingede konturer som RyGH, fig. 213. Den er 12,5 cm. lang, hvoraf 6 cm. falder paa bladet. Ligesom samtlige jernsager fra denne grav noksaa —for- rustet. Merkeligt redskab af jern, antagelig en stor klinknagel. Den er 16.5 em. lang, og er firkantet med et hoved i den ene ende. I den anden ende er fast- rustet rester af træ og andre stoffer. Fragment af rund spiger af jern, ganske spids i enden. Er nu 9 cm. lang, men mangler øvre del med hovedet. 32 Haakon Schetelig og Å. W. Brøgger. [No. 14 å I. Fragment af firkantet spiger af jern, 8.5 em. langt; midtre del. Der er fastrustet stoffer af ubestemmelig art til den. k. Merkeligt redskab af jern til ukjendt brug. Muligens har det været brugt til skrabejern, merkejern eller lignende (fig. 9). | 1. Bryne af kvarisit, 17.5 em. langt (cfr. Rren Mø m. Benrester, der kun ved nærmere undersøgelse lar sig be- stemme. n. Smaa jernbiter, træbiter o. 1. af ubestemmelig art. Fig. 8. Dette fund blev gjort af fungerende konservator BRØGGER I et gravkammer, anlagt i en nu ubetydelig haug, beliggende paa en høide ved gaarden Værlo, og med prægtig udsigt over fjorden, antagelig 40 m. o. h. Haugen var ganske lav, ikke meget over 1 m., og blandet med mange stene, hvis størrelse og antal tiltog mod gravkammeret. Kammeret, der laa paa haugens bund i retningen øst—vest, var 2 m. langt, omtrent 40 em. bredt og ikke over 40 em. høit; det var ikke særlig 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. po fint bygget; tre store overliggere og sidehellernes antal nu 5 og 4. Enkelte af disse er ved synkning i haugen i ældre tid NG AR TT sv 97 G ag Op R ES EN EN 7) faldt indover, hvilket ogsaa lader formode, at kammeret er seget lidt i tidernes løb. Ved aabningen af kammeret var dette i den halve høide dækket af et egruslag, der efterhaanden er * 34 Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 59. 60. (uyl er sunket nedi ovenfra. I den- vestligste kant fandtes brynet, arbeidsøksen og det formodede skrabejern. Noget østenfor midten fandtes det under b nævnte lerkar, staaende opreist; i den sydlige side lidt vestenfor dette laa de tre pilespidser. I den østlige kant, ca. '/» m. fra kanten, laa det andet lerkar (a) nedfaldt, og under det laa naglen og de to spigerfragmenter. Hvis man tør gaa ud fra, at mandens hoved har ligget i øst, skulde øksen, brynet og skrabejernet ha ligget ved hans ben, det ene lerkar og pilespidserne ved hans venstre side ovenfor hofterne (?) og endelig det andet lerkar og naglerne ovenfor hovedet. Efter lerkarrene at dømme skulde graven, ifølge ScHETELIGS kronologi, I. c., skrive sig fra begyndelsen af det 5te aarh. (6066). Flintdolk, tilhørende S. MörLnzrs ,, Ældre former* og nærmest lig Ryan, fig. 69. Den har en eiendommelighed i en naturlig knast paa den ene side, der ikke er fjernet ved hugningen; flinten er mørk, graa med mindre hvide flekker her og der. 16.5 em. lang.” Fundet i haven ved Alversunds prestegaard, Alversund, Nordhordland, Søndre Bergenhus amt, vistnok i paafyldt jord. Gave fra hr. sogneprest Q. TraaspaHL, Alver- sund. (6067). Enegget jernsværd, af typen Ryen, fig. 496 f., MULLER, fig. 193. Det er bøiet sammen i en bøining, saaledes at egpartiet ligger parallelt med klingen. Dets længde er udfoldet 82 cm., hvoraf 7.5 paa heftet. Klingens bredde er kun 3.9—4 cm. Blev fundet paa Saue, Voss pgd., Vangen sogn, Søndre Bergenhus amt ved sløifning af en mindre stenrøis ,sammen med endel mindre bestemmelige, forrustede jernsager, der ikke blev tagne tilvare.* (6068). Gravfund fra vikingetiden fra Skaugset, Eid sogn og ped., Nordfjord, Nordre Bergenhus amt. a. Enegget sværd af jern, af typen Ryan, fig. 491. Øvre hjalt mangler, men klingen og nedre hjalt og endel af fæstet er bevaret. Det har en eiendommelighed i en fure langs den ene kant, omtrent som skramasaksen RyceH, fig. 497, men ikke saa udpræget. Det er sammenbøiet i en S-form. Dets længde er udfoldet 78 cm., hvoraf 8 cm. paa hjalt og fæste; bredden er 5.5 cm. b. Svær øks af jern, ganske som RyGH, fig. 559, men mangler de paa denne figur fremtrædende tverstreger. Til bladet | 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 35 1. O. er fastrustet andre ubestemmelige rester. I skafthullet sidder rester af træskaftet. Bredde fra nakke til eg 21 cm.; høide i eggen 16.5 em. Øksen tyder paa at være brugt til tømmer- og træarbeide. Ambolt af jern, af typen RvcGn, fig. 392. Den er ganske liden, kun 11 cm. høi; dens bredde paa overfladen er 6.5 cm. Hammer af jern, som Ryan, fig. 395, liden. I hullet sidder rester af træskaftet; paa hammeren er rester af brændte ben og andet; længde 16.5 cm. Ljaablad af jern, ganske tyndt, meget smukt, som RvGH, tig. 386. Odden er afbrudt yderst ude. Den samlede længde af bladet er 54.5 cm.; bredden varierer fra 3 til Ev Cm. Tang af jern, nu i brudstykker, i form og størrelse svarende til RyaGH, fig. 391, kun ikke detaljen, fig. 391 b. Skaft- delene er i brudstykker, der ikke lar sig sammensætte. Selve klørne og leddet godt bevaret. Længden har for- modentlig været ca. 35 cm. Celt af jern, ikke hel, kun øvre del med skaftrøret bevaret. Som Ryen, fig. 402. Dens nuværende længde er 9 cm. og bladets største bredde er 6 cm. Saks af jern, hel, ganske smuk. Som Ryen, fig. 442. Kun den ene od er lidt afbrudt; den har en længde af 24 cm. E Ildstaal af jern, som Ryen, fig. 426; den ene ,vinge* mangler. Længde 8.5 cm. 5 klimknagler af jern, omtrent som RyvcGH, fig. 421, men ikke hele og heller ikke fuldt saa store som denne; de har runde hoveder. Krum kniv af jern, kun midtpartiet bevaret, ikke skaft og ikke od. Den er 11 cm. lang og 2.8 cm. bred. Krum kniv af jern, noget smalere end den foregaaende. Der er to brudstykker, der formodentlig tilhører en og samme kniv. Dens sandsynlige længde har været ca. 12. cm.; bredden 2.3 cm. Ret kniv af jern, omtrent af samme type som foregaaende. Den er smal og fin, to samhørende brudstykker; od og skaft ikke bevaret. Nuværende længde 14 cm.; 1.8 cm. bred. Et brudstykke af en lignende kniv af jern, omtrent ube- 36 Uu. aa. Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 stemmelig forøvrigt, da der til den er fastrustet adskillige andre ting. Nedre, rørformede del af en spydspids af jern. Typen er det aldeles umuligt at bestemme, da begge brudstykker er besat med andre, fastrustede ting. Længden er omtrent 10 em. Stykker af to erd. af jern, af ubestemmelige typer, da samme slags fastrustede uvedkommende ting odel stykkernes form. 11 og 9.5 cm. lange. To mindre, krampelignende jernhæmper, dannede af runde stænger, formodentlig tilhørende et bidsel eller lignende. Spiger af jern, kvadratisk tversnit, kun nedre delen bevaret. eo renlans: Lidet sedskab af jern, formodentlig til brug ved finere træ- skjærerarbeide (?); det ligner en spiger, men er meget fladere, firkantet tversnit, og blir i den ene ende jevnt fladere og danner en slags fin eg. Længden er 12 cm., bredden 1.3 cm. Der kjendes intet lignende stykke før, der kunde forklare dets anvendelse. Lignende lidet redskab af jern, af samme form og samme karakter. 12.5 cm. og 0.9 cm. i bredden. Lidet, merkeligt redskab af jern, muligens en tynd fjer eller lignende. Det bestaar af et jernstykke, der i formen minder om en spiger, men er fladere; omtrent paa midten gaar der ud til siden en liden jernfjer (?). 12.4 em. længde. Skiferstykke, trekantet med afstumpet spids, fladt, slebet med hul øverst; det er af den sædvanlige type af skiferhænge- smykker, og har formentlig været brugt som afslutning paa et halsbaand eller lignende. Det synes dog i denne form- at stemme lidet med fundets utvilsomme mandskarakter. Merkeligt redskab af jern og til belt ukjendt brug. Det bestaar af en i tversnit kvadratisk, ret stang, der i den ene ende er udhamret og ombøiet ganske lidet til en tynd, kroklignende bøining. I den anden ende er det kun af- sluttet firkantet. Det synes neppe, som denne tynde krok kan ha været anvendt til ophængning af et eller andet; den vilde briste ved almindeligt tunge gjenstande. Der- næst maa det erindres, at ,kroken* er udhamret flad. Heller ikke kan stykket sammenlignes med de stegespid, man i stort antal har i de vestlandske vikingefund. Der 1906] Fortegnelse over indkomne sager i 1906. EF0 62. er en mulighed for, at det udhamrede og ombøiede parti kan opfattes som en skarp eg, og at det hele da skulde bli et skavejern, eller muligens et jern til træskjærerarbeide eller sligt. Det merkelige er da, at man skulde behøve et saa langt skaft. Dets længde er 36.5 cm., tykkelsen 1.2 cm. bb. Et lignende merkeligt redskab af jern; den kroklignende ombøining er her endnu mindre end ved det foregaaende stykke. 43.5 em. langt. ee. Et lignende redskab af jern, bøiet noget efter længden, med meget liden ombøining øverst. 55.2 cm. langt. dd. Et lignende redskab af jern, med lidt større ombøining end de foregaaende. 38.5 cm. ee. Formentlige levninger af et lignende jernredskab, midt- partiet. ff. Lang, ret huljernmeisel, bestaaende af en jernstang med rektangulært tversnit, skarp i eggen i den ene side. Da stykket er noget forrustet, kan det ikke være udelukket, at det er et 5or af typen MöLLzr, fig. 467. Længden er 38.9 cm. . Endel ubestemmelige jernrester, hvoriblandt formentlig lev- ninger af bidsel, knive, pile, spyd (?%), nagler, alt meget. forrustet og ødelagt af brand. | hh. Rester af skiferbryne. ii. Brændte ben. Dette store fund gjordes september 1906 ved et vei- anlær 1 Eid, Nordfjord, paa gaarden Skaugset, Nordfjordeid pgd., Nordfjord, Nordre Bergenhus amt. Ved anlægget skulde den nye vei føres i kanten af en bakkeskraaning og eieren blev da tilladt at føre væk endel madjord fra sin ager ovenfor skraaningen. Han stødte herunder paa de beskrevne sager liggende i lys muld og i en dybde af ca. 2 fod (= 0.6 m.) under jordens overflade. Her laa sagerne i en klump, efter eierens skriftlige forklaring var der en rund ,,stengrav* om- kring fundet, ca. 3 m. i tvermaal. Graven er da en brændt mandsegrav anlagt under flad mark. Eieren ved aldrig at ha bemerket nogen haug her. (6069). Fund fra stenalderen, fra Pilskoghaugen, Hareid sogn, Ulf- stens pgd., Romsdals amt. Slibesten af kvartsitisk, mørk sandsten, af formen RvcGHn, OG je 38 63. Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. [No. 14 fig. 90. Den er slebet paa alle sider, og i smalsiderne er der mindre furer, der synes at antyde, at stenen har været brugt til hvæssing og bryning. 40.8 cm. lang, største bredde 8.5 og mindste 7.5 em.; tykkelsen jevn mellem 3 og 4 cm. — Den er fundet (november 1906) i en muldmyr, under en trærod. Myren ligger omtrent 300 m. fra sjøen. (6070). Gravfund fra folkevandringstiden fra Ugulen, Hafslo pgd., Sogn, Nordre Bergenhus amt. a. Lerkar, af typen Mönner, fig. 294 (afb. fig. 10), med syv knopper i bugens bøining, men ikke saa høihalset $om nævnte afbildning. Karret er usedvanlig smukt, sortbrændt, Ate vera en: ap een 9 1 Pio 1009: med lav og liden hals og er ved de syv knopper det første eksemplar af denne type, der er fundet paa Vestlandet. Ornamenteringen er forøvrigt ganske enkel; den bestaar af rette linjer, der er trukne lodret mellem den horisontale linje rundt halsen og den horisontale under bugens største bøining. Det er vel ikke umuligt, at disse linjer typologisk kan ansees som reminiscens efter den plastiske ornamen- tering paa f. eks. MULLER, fig. 300 og 166. Mellem lin- jerne er ganske uregelret indstukket prikker her og der. Kun den øvre horisontale linje har under sig en række prikker i regelmæssig anordning. Vidden over mundingen er 10.2 em. (ydre kanter), den største diameter er 15.8 cm., Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 39 og diameteren i den ydre bundflade er 7.3 cm. MHalsens høide er 1.4 cm. Skjoldbule af jern, som Vimose, pl. V, fig. 9, med sterkt udfaldende rand, fire nagler, alle bevarede med flade, runde hoveder; piggen er noget afbrudt. Kun i den ene kant er randen noget beskadiget, ellers er stykket ganske helt. Da bruddet er nyt, har stykket været helt, da det lagdes ned 1 graven. Paa undersiden, i randen af kanten, er rester af træet bevaret paa flere steder. Vidden paa undersiden er 16.1 cem., selve bulens største diameter 12.8 og høiden 9.8 cm. Spydspids af jern, af typen Ryen, fig. 208, med meget skarp ribbe (Vimose, pl. 14, fig. 5). Den nedre del er afbrudt; men stykket er ellers helt. Rester af træskaftet sidder endnu igjen i spydets nedre del. Disse rester er undersøgte af hr. konservator J. Horm»or, der herom vel- villigst har meddelt, at træet i denne og efterfølsende spydskaft sandsynligvis har været ek. Resterne er dog meget daarlige, idet de er sterkt inkrusterede med jernrust. Jeg minder her om, at spydstagerne i Vimose f. eks. var af asketræ (1. c. p. 21) og i Torsbjerg ligeledes af asketræ. Længden 21 cm. og største bredde 5 cm. Spydspids af jern, samme type som foregaaende, Ryan, fig. 208, Vimose 14, fig. 5. Den har en særlig eiendom- melig karakter ved to dybe indskjæringer noget ovenfor det bredeste parti, og danner derved et slags modhager, saaledes som ved Vimose 14, fig. 7, men paa begge sider. Bladet er meget elegant med skarp ribbe. Længden er 24.3 cem., største bredde 4.5 em. Den nedre rørformede del af spydet er noget skadet. Spydspids af jern, typen RyGH, fig. 212, med to selvstæn- dige modhager. Ganske lidet afbrudt i odden og en smule i modhagerne. Skaftet rundt, rørformet. Længden 21.5 em. Fragment af et tveegget sverd, forholdsvis tyndt og lidet, men dette sandsynligvis foraarsaget af den sterke forrust- ning. Nandsynligvis har det været som Ryen, fig. 189, uden facettering af klingen. OQdden nedentil er skjævt afbrudt og gir derved hele stykkets ydre lighed med et enegget sverd. Længden af stykket er 32 cm., bredden maks. 3.5 cm. 40 Haakon Schetelig og A. W. Brøgger. IQ h. Sverdknap til sverdhaandtag, kfr. MöLnrzr, fig. 359. Den er af jern (?), er rund, men fladtrykt i polerne. Det er sandsynligt, at den har siddet paa sverdet f. | Fragment af enegget sverd, nemlig øvre del af haandtag og klinge, muligens som RyvcGH, fig. 191, uden spor af nagler. Længden af stykket er 17.3 cm., bredden meget liden, nemlig kun 3 cm. | Jernkniv, som RvGHu, fig. 145, den øvre del med spidsen er afbrudt. Smaa fine rester af træskaftet sidder igjen paa tangen. Længden er 10.8 cm. og bredden 2.1 paa det bredeste. Jernkniv lig. den. foregaaende; afbrudt i blad og tange. Nuværende længde 10 cm. og største bredde 1.9 cm. Jernkniv, som RyGH, fig. 145, lig de to foregaaende. Hele bladet er bevaret, men den er afbrudt i tangen. Længden nu 11.5 em. og største bredde 2.1 em. . Jernkniv, som de foregaaende, men mindre. Tangen og spidsen afbrudt og stykket ved optagelsen brudt i to stykker, der hører sammen. 8.4 cm. lang og 1.9 cm. bred. Smukt kvartsbryne, defekt, afrundet i den ene ende, ellers som Rye, fig. 157. Nuværende længde 14 cm., tykkelse 1.5 og største bredde 3.7 cm. En hel hegtespænde af bronce med paasiddende knapper og tøi, efr. Ryan, fig. 268. Stykket bestaar af to broncedele, der fatter 1 hinanden ved to hegter, ikke ved én i hele stykkets længde som paa cit. fig. Paa hver side fire knapper af bronce, uden ornamenter, enkle. Det ser ud, som om et par stykker af disse er af en forskjellig tin- blanding; dog kan dette bero paa et ydre skin. Længden eru65 fem En lignende hegtespænde af bromnce, manglende alle knapper undtaget en, der synes at ha været meget tynd og liden. 72 em lane: | | Seks lige knapper af bronce, sandsynligvis tilhørende endnu en hegtespænde, idet de neppe kan ha siddet paa den fore- vaaende. En er afbildet her fig. 11. Smlgn. ogsaa RYGH, fig. 269. Nedre del er relieflignende orneret og øvre del har i indre del et dyr i baandslyngning. Man kan vistnok skille et ben og en fod og øiet, samt endel af kroppen. — Alle seks har denne figur; kun en afviger i en mindre 1906] 64. Fortegnelse over indkomne sager i 1906. 41 detalj, der synes at fuldstændiggjøre den ene fod. Dimen- sionerne er større end sedvanligt; diameteren i den ydre bund er 2.3 cm. r. Jernfragmenter, formodentlig af en kniv samt resterne af jernbeslag til sverdskeden (?). s. Stykke af en menneskelig hjerneskalle og et stykke af lægbenet. Dette fund er gjort i gravkammer i en haug paa Ugulen i Hafslo. Nærmere op- lysninger vil bringes senere, da fundet endnu ikke er undersøgt. Efter opgave skal der findes mellem 20—30 lignende gravkammere paa samme sted. (6071). , Skafthuløks, omtrent som Ryan, fig. 28, til- dannet af en gneisbergart. Den er finsleben ved eggen, er ellers kun prikhugget overalt. ta Skafthullet, der sidder meget nær nakken [Å har fra den øvre side været feilboret. Nakken EN er afrundet. 20.6 em. lang, kun 5.5 em. høi Fig. 11. 1. i eggen, 4.5 I nakken. Bredden over skaft- hullet er 7.8 cm. Fundet (nov. 1906) paa gaarden Djønne, Ullensvang pgå., Hardanger, Søndre Bergenhus amt. (6072). List of Illustrations. 1. Cupboard of late gothic character. Kvinesdal, Lister ....... på ; » 2. Wooden crucifix from Sandeid church, Stavanger GEN pl | » 3. yPaalstav* of bronze (i. e. flat chisel, intended. to be inserted KG a wooden haft) from the Bronze age. Jæderen, Stavanger... — Mounting of bronze, ornamented in irish style. Gloppen, Nordfjord ....va Sears Fragment of brooch of bronze. Indviken, Nordfjord ....... —- Spoon of bone, ornamented, Bergen..... 00 SNE | Ornament of an earthen vessel. Utviken, Nordfjord... LER Ornamented earthen vessel. Utviken, Nordfjord .....»vrvrr å Iron implement of unknown use. Nordfjord .....vvrrvvrrrr EFarthen vessel of late Roman form. Hafslo, Sogn .....sxss 32 Bronze button, ornamented. Hafslo, Sogn... ae N hai? on FANN bid BU NAN PN 3 9088 01309 8470