Mac TIL NN del 4 erkennt MENEGHINIS Art nicht an, sondern ordnet Protococcus glomeratus AG. in die Gattung Chlorococ- cum FR. ein, was unbedingt unrichtig ist. | Schliesslich rechnet pk Tonr® die Art zu der Gattung Pro- tococcus als eigne Art: „Protococcus glomeratus AG. nec. Menzen.* und führt als Synonym Chlorococcum glomeratum (Ac.) RABH. an. 1 C. A. AGARDH, Aufzählung einiger in den östreichischen Ländern gefun- denen neuen Gattungen und Arten von Algen (Flora B. X. Regensburg. 1827. S. 5). F. T, Kürzıne, Beitrag zur Kenntnis über die Entstehung und Meta- morphose der niederen vegetabilischen Organismen. (Linnaea. B. VIII. Halle 1833. S. 371). 3 F. T. Körzine, Species Algarum. Lipsiae 1849. S. 200. 4 J. Menecuint, Monographia Nostochinearum Italicarum. Aug. Taur. 1842. S. 40, Taf. V, Fig. 2. 5 L. Rapennorsrt, Flora Europaea Algarum. Sect. III. Lipsiae 1865. 2. 59. 6 J. B. ve Toni, Sylloge Algarum. Vol. I. Patavii 1889. S. 701. bo 16 N. WILLE. Hier liegt also wieder so ein Fall vor, wo nur eine Unter- suchung von Originalexemplaren die Frage nach der systemati- schen Berechtigung der Art entscheiden kann sowie, zu welcher Gattung diese Art zu rechnen ist. In der Sammlung Algen, die C. Å. AGARDH der Universität Lund überlassen hat, findet sich eine Art, die von C. A. ÅGARDHS eigner Hand als Protococcus glomerulatus bezeichnet ist. In dem lbetreffenden Umschlag liegt ein Zettel, auf dem ebenfalls in C. A. AGArDHSs Handschrift steht „Prototococcus glomerulatus Carlsbad“, sowie eine Glimmerplatte und 9 Papierstücke mit aufgeklebten Algen; ein paar von diesen letzteren tragen ähnliche Aufschriften, aber freilich in J. G. AGARDHS Handschrift. Will man eins dieser Exemplare von den andern als Originalexem- plar aussondern, so muss es offensichtlich die beiliegende Glim- merplatte mit einem recht reichlichen blaugrünen Belag von auf- liegenden Algen sein. Ich habe sowohl einzelne der Algen untersucht, die auf Papier lagen, wie besonders die auf der Glimmerplatte. Es zeigte sich da, dass überall eine ganz reichhaltige Mischung von Algenarten vorhanden war, und zwar teils grüne, teils blaugrüne; gerade diese Mischung ist es, die die von AGARDH erwähnte Farbe: „strato olivaceo* gibt. Auf der Glimmerplatte habe ich folgende Algen gefunden: Diatomaceen, Chroococcus turgidus (Kürz.) Nxar., Chr. va- rius A. Br.?, Ankistrodesmus sp., Trochiscia sp., ganz junge kugelförmige Kolonien von Nostoc sp, sowie die auf Taf. I, Fig. 4 a-c abgebildeten Algen, die teils eine Chlorella sp. (Fig. 4a, b) teils Pleurococcus sp. (Fig. 4c) zu sein scheinen. Was Chlorella sp. anbetrifft, so haben deren Zellen einen Durchmesser von etwa 8 u. Die Zellen liegen oft zuzweit in Familien vereinigt und scheinen einen schalenförmigen Chroma- tophor mit einem Pyrenoid zu habea. Das letztere lässt sich jedoch an den getrockneten und wieder aufgeweichten Zellen nieht sicher entscheiden. Die abgebildeten Teilungsstadien schei- ALGOLOGISCHE NOTIZEN XXII— XXIV. 7 nen die Bildung von Autosporen und Fig 4b vier solche mit- einander zusammenhängend anzudeuten, nachdem die Mutterzellen- membrane aufgelöst ist. Sie kann möglicherweise zu Chlorella vulgaris BEYER. gerechnet werden. Der gefundene Pleurococcus (Taf. I, Fig. 4b) lässt sich schwieriger bestimmen, da es unmöglich ıst, mit Sicherheit den Bau der Chromatophoren festzustellen. Ich bin geneigt, anzu- nehmen, dass er 2—4 Chlorophylkórner in jeder Zelle hat und eines Pyrenoids entbehrt, demnach nahe bei Protococcus viridis AG. steht, von dem er dadurch abweicht, dass die Zellen sich rasch voneinander lösen, so dass man in der Regel nur 2—4 Zellen zusammenhängen sieht. Der Durchmesser der Zellen war etwa 8 u. Da C. A. AGarpH über seinen Protococcus glomeratus aus- drücklich angibt: „e glomerulis globulorum subsphaericorum inaequalium constituto", kann wohl kein Zweifel darüber herr- schen, dass er verschiedene der Zellen, die er mit den zu seiner Zeit schwachen Vergrösserungen sah, derselben Art zugezählt hat, oder dass mit anderen Worten Protococcus glomeratus Ac. eine Sammlung von rundlichen Algenzellen darstellt, die zu ver- schiedenen Gattungen gehören. Da es sich unmöglich entscheiden lässt, welche davon als die eigentliche Art zu betrachten ist, muss Protococcus glomeratus AG. gänzlich ausscheiden, und zwar sowohl als selbständige Art wie als Synonym für irgendeine einzelne Art. 6. Ueber Protococcus salicis Ac. Herb. In der Sammlung, die bereits C. A. AGARDH dem botani- schen Museum der Universität Lund geschenkt hatte, findet sich ein grosser Umschlag mit Rindenstücken einer Salix-Art, auf denen man Moosarten und einen graugrünen, pulverförmigen Belag sieht. Drin im Umschlag liegen zwei Zettel, auf denen „Protococcus Salicis“ steht, sowie ausserdem auf dem einen Nyt. Mag. f. Naturv. LI. I. 1913. 9 18 N. WILLE. bloss „Hängby“, auf dem andern „ad Hångby 1826“, alles in C. A. AGARDHS Handschrift geschrieben. | | In C. A. AGARDHS Privatexemplar von ,, Systema Algarum“, das mit leeren Blättern durchschossen ist, und auf die er eine Menge spätere Notizen über verschiedene Algenarten hinzugefügt hat, steht in C. A. AGarpus Handschrift, aber schwer zu lesen: „Protoc. Salicis globulis ellipticis vel sphaericis aurantiis. Ad truncorum Salicis albae an — — —! Viarum, prope ra- dicem quo saepe omnino basi aurantiae apparent, mens crt. nov. Byssus rubens Fr. — — —1. Ich habe nirgends finden können, dass C. A. AGARDH ir'- gendeine Art mit dem Namen Protococcus Salicis veröffentlicht hat, aber es kann trotzdem sein Interesse haben, mitzuteilen, dass die mikroskopische Untersuchung der Originalexemplare ergab, dass dies, wie auch von AGARDH schon selbst angenom- men, nur verblichene Zellenfäden sind von Trentepohlia umbrina (Kitz) Born. 7. Ueber Apiocystis Wilsoni J. G. Ac. Herb. Mit der Bezeichnung ,,Genera dubiae affinitatis“ legen un- ter anderm in Professor J. G. AGarpus Herbarium 2 Exemplare von Algen, in späterer Zeit gestempelt Nr. 16881 und 16882. Sie sind unverkennbar ein und dieselbe Art und von ein und demselben Fundort. Nr. 16881 ist bezeichnet „BRACEBRIDGE Wizson* und trägt das Datum 30. 12. 89. Auf Nr. 16882 steht als Fundort gedruckt „Port Phillip. Heads. Collected by J. BracEBRIDGE Wirsow. Dato 16. 1. 90“. Es kann deshalb nicht zweifelhaft sein, dass diese zwei Exemplare von derselben Stelle herstammen. Auf Nr. 16881 steht in J. G. AcAnpus Handschrift: „Apio- cystis Wilsoni J. AG. in pl. Sphacelarioidea parasit.“, sowie 1 Unleserlich. ALGOLOGISCHE NOTIZEN XXII- XXIV. 19 weiter daneben, ebenfalls in J. G. Acanpus Handschrift: » Sphace- lariae sp. in qua corpuscula obovata, Valomiam referentia at Senerrima membrana constituta, et intus endochroma laete viride informe aut in praecente specimine globuli con- tractum mihi quod affinitatem omnino dubia“. Aussen auf dem Bogen, in dem diese 2 Exemplare liegen, steht in J. G. AGcarpHs Handschriit: „Apiocystis J. AG. nov. Gen.“ und da- nach „Apiocystis Wilsomi J. Ac.“ J. G. AGARDH hat indessen niemals diese vermutete neue Gattung veröffentlicht. Es leuchtet ohne weiteres ein, dass er nur eine ganz vorläufige Untersuchung vorgenommen hat mit ganz schwacher Vergrösserung, wie er sie nach dem, was die, welche seine Arbeitsmethode kannten, erzählen, immer zuerst be- nutzte. Bei einer Untersuchung mit ganz schwacher Vergrös- serung werden nur langgestreckte Zellen hervortreten mit grün- lichem Inhalt (abgestorbener Diatomaceenfarbstoff), die den Ein- druck einer einzelligen Grünalge erwecken könnten, da die Struk- tur der Zellwände nicht sichtbar war. Es kann auch gar nicht zweifelhaft sein, dass J. G. AGARDH niemals Apiocystis Wilsoni J. G. Ac. Herb. veröffentlicht haben . würde. Denn es zeigt sich, dass er ein Stück des als Nr. 16881 bezeichneten Exemplares an den bekannten Diatomaceenkenner P. T. Curve gesendet hat, der diese Alge als Isthmia membra- nacea, Cr. beschrieben hat!. Dieses Beispiel ist ganz lehrreich für die Benutzung von Herbarien und Originalexemplaren. Es zeigt sich nämlich, dass man bisweilen vergessen haben kann, Irrtümer zu berichtigen, die durch ganz flüchtige, vorläufige Untersuchungen hervorge- rufen worden sind, ungeachtet man später bei genauerer Unter- suchung das Richtige gefunden hat. Besonders konnte so et- 1 P. T. Creve. Diatomées rares ou nouvelles. (Le Diatomiste. Vol. I. Paris 1890 —93. S. 51, T. IX, Fig. 14-18.) 20 N. WILLE. was natürlich leichter eintreffen ın früheren Zeiten, als man noch nicht so grossen Wert auf Originalexemplare legte, wie späterhin. XXIII. Weitere Beobachtungen über Ulothrix subflaccida WiLLE. Als ich im Jahre 1900 die neue Art Ulothrix subflaccida Witte! aus dem Meere bei der biologischen Station in Dröbak beschrieb, war ich einigermassen in Zweifel darüber, inwieweit die beschriebenen und abgebildeten Zoosporangien und Zoospo- ren sich mit Sicherheit auf diese Art zurückführen hessen (I. c. S, 28, Anm.). Gametangien und Gameten bei dieserArt zu finden, gelang mir damals überhaupt nicht. Während eines erneuten. Aufenthalts in Dróbak von Ende März bis Anfang April 1912 gelang es mir indessen, von neuem U. subflaccida Wie in Menge zu finden, und zwar ungefähr wieder an derselben Stelle bei der niedrigsten Wasserstandsmarke auf Felsen und Steinen festgewachsen. Es war die verhältnismässig grobere Form, deren Zellen eine Breite von 12—15 u haben, die ich ın grösseren Mengen sammelte und untersuchte. Die Zoosporangien traten sehr allgemein in den Fäden auf, einzeln, oder auch oft zu langen Reihen vereinigt. Die Zellen konnten bei der Entwicklung zu Zoosporangien mitunter schwach tonnenförmig sein. Diese Erscheinung trat besonders hervor, wenn ein einzelnes, ‘nicht geleertes Zoosporangium unter einer Anzahl geleerten Zoosporangien übriggeblieben war. Infolge des Druckes im Zoosporangium buchteten sich die Wände dann aus sowohl gegen die leeren Nachbarzellen wie auch nach aussen hın. I N. Witte, Studien über Chlorophyceen V, (Videnskabsselskabets Skrif- ter I. Mat.-Nat. Kl. 1900. Nr. 6. Christiania. S. 27.) ho — ALGOLOGISCHE NOTIZEN XXII—XXIV. Die Zoosporangien enthielten von 2—8 Zoosporen (Taf. I, Fig. 5—7) Oft konnte die Zahl der Zoosporen von Zelle zu Zelle wechseln (Fig. 5), so dass man in der einen 2 Zoosporen fand, in dem nächsten Zoosporangium 6 Zoosporen. Sie schlü- pfen durch ein ziemlich grosses rundes Loch in der Seitenwand des Zoosporangiums heraus. Nach meinen Beobachtungen vom Jahre 1899 werden die Zoosporen in eine Blase entleert (l. c. Taf. III, Fig. 96). Die Zoosporen (Taf. I, Fig. 8) haben die Form, wie ich sie damals beschrieben habe. Sıe sind eiförmig, mitun- ter etwas schief; tragen ziemlich weit hinten ein rotes Stigma und ein Pyrenoid. Der Chromatophor füllt den hinteren Teil der Zoospore aus, und auf der Grenze des farblosen vorderen Endes sieht man einen kleinen Zellkern. In dem farblosen vor- deren Ende finden sıch einige kleine Körnchen und nach vorn trägt er 4 Cilien, die länger als der Körper der Zoospore sind. Die Länge der Zoosporen betrug 10—12 u, ihre Breite 7—8 u. Ich sah unzählige aus Zoosporen hervorkeimende junge In- dividuen, die sämtlich das Aussehen aufwiesen, wie ich es früher abgebildet habe (1. c. Taf. III, Fig. 90, 94, 98, 99, 100). Es fanden sich auch eine Menge Fäden mit reichlichen Gametangien. Diese Fäden hatten da, wo sich die Gametangien vorfanden, eine hellere Farbe und waren dort auch im allge- meinen stark gekrümmt (Taf. I, Fig. 9), wenn auch nicht so stark, wie es bei Ulothrix flacca (Dittw.) Taur. allgemein ist. Die Gametangien treten gewöhnlich in langen Reihen auf, oft in besonderen Fäden, aber auch, wie ich Grund habe, an- zunehmen, mit Gametangien und Zoosporangien in ein und dem- selben Faden. Die Gametangien können ganz schwach tonnen- förmig aufgeschwollen sein und scheinen 12—16 Gameten zu enthalten, die einzeln durch ein rundes Loch in der Wand des Gamelangiums herausschlüpfen. DSNCOWIADEES Tec Ss, OL 99 N. WILLE. Die Gameten sind eiförmig, oft etwas schief und haben eine Länge von 6 « und eine Breite von 4 w. Sie erinnern in ihrem Bau an die Zoosporen, insofern als sie ein rotes Stigma weit hinten haben (Taf. I, Fig. 10) und ein schwach hervortretendes Chromophor, das ein kaum sichtbares kleines Pyrenoid enthält. Der Zellkern ist nicht sichtbar ohne bei Fixierung und Färbung. In dem vorderen farblosen Ende tragen sie 2 Cilien, die 11/, mal so lang sind als der Körper des Gameten. Es scheint ein nur sehr schwach hervortretender Grössen- unterschied zwischen den kopulierenden Gameten (Taf. II, Fig. 11) zu bestehen, die in gewöhnlicher Weise zu einer Zygote zusammenschmelzen, die 2 Stigmata aufweist (Taf. I, Fig. 12). Wenn die Fäden von dieser Art längere Zeit in Kultur gewe- sen waren, zeigte es sich oft, dass sich ein neues Rhizoid aus- bilden konnte aus Zellen mitten drin ın einem Faden. Dies schien mit der Entleerung einer Anzahl von Zellen als Game- tangien oder Zoosporangien zusammenzuhängen; die anstossenden Reihen von vegetativen Zellen (Taf. I, Fig. 13) bilden dann oft von ihrer äussersten Zelle aus ein Rhizoid, das dadurch entstand, dass sich die Querwand ausweitete und handschuhförmig in die darunterliegende leere Zelle hineinwuchs. Wenn eine Reihe ve- getativer Zellen auf beiden Seiten durch entleerte Zoosporangien oder Gametangien abgegrenzt war, konnte man oft sehen, dass sich auf diese Weise ein Rhizoid aus-jeder Endzelle der vege- tatıven Zellreihe bildete. XXIV. Ueber eine neue epiphytische Art von Lyngbya. (Taf. I, Fig. 14—17). Auf den Felsen dicht bei der biologischen Station in Dront- heim befindet sich bei der obersten Wasserstandsmarke eine kleine Schlucht. Auf deren Boden, wo es selbst bei längere Zeit andauerndem niedrigen Wasserstand immer etwas feucht bleibt, ALGOLOGISCHE NOTIZEN XXII— XXIV. 923 da die Sonne direkt nur zeitig am Morgen dort hineindringen kann, findet man eine üppige Vegetation von verschiedenen Algen: Enteromorpha intestinalis, Rhizoclonium hieroglyphi- cum, Pylaiella litoralis u. m. a. Während meines Aufenthalts auf der Station im Juli 1908 fand ich, dass das erwåhnte Rhizoclonium hieroglyphicum eine schwach bråunliche Farbe aufwies. Bei nåherer mikroskopischer Untersuchung stellte sich heraus, dass dies darauf beruhte, dass die Zellwand dieser Alge in grösserer oder geringerer Menge mit Faden einer Lyngbya-Art bedeckt war, die ich bisher nirgends beschrieben gefunden habe. Während meines Aufenthalts ebendaselbst im Juli 1912 fand ich ebenfalls Rhizoclonium hieroglyphicum in derselben Schlucht, aber damals zeigte das gefundene Exemplar keine her- vortretend braune Fårbung. Dies beruhte darauf, dass sich die epiphytische Lyngbya damals nur in sehr geringer Menge vor- land und bloss in einigen wenigen Kolonien auf ganz verein- zelten Fäden. Dagegen fand sie sich in grósserer Menge auf einzelnen Fäden einer Enteromorpha, die an der obersten Was- serstandsmarke wuchs. Die Lyngbya-Fåden (Taf. I, Fig. 14) fanden sich in grösse- rer oder geringerer Menge und waren wenigstens an einer Stelle an die Rhizoclomium-Zellen befestigt, aber wenn sie auswuch- sen, ragten sie in grösseren oder kleineren Bogen nach den Seı- ten heraus und ragten dadurch mit ihren Enden frei ins Wasser hinaus (Taf. I, Fig. 14, 15). Die Fäden wiesen die denkbar verschiedensten Krümmungen auf und waren nur in ihren aller- jüngsten Stadien gerade. Bisweilen waren die Lyngbya-Fåden bei den im Jahre 1908 eingesammelten Exemplaren so zahlreich, dass man kaum die Konturen der darunterliegenden Rhizoclo- nium-Zellen sehen konnte, aber in der Regel bildeten sie doch nur einen zerstreuten Belag (Taf. I, Fig. 14). Die Lyngbya-Fåden waren von sehr ungleicher Länge und hatten eine sehr dünne glatte Scheide, die sich mit Chlorzinkjod 94 N. WILLE. nicht blau färben liess. Irgendwelcher Unterschied zwischen dem unteren und oberen Teil der Fäden war nicht zu sehen, ausser wenn sich der obere Teil an der Spitze óffnete, um die Hormogonien hervorkommen zu lassen (laf. I, Fig. 15). Die Farbe der einzelnen Fäden schwankte etwas. Sie hat- ten meist grau-violettes Aussehen, mitunter mit einer schwachen Andeutung von Braun. Diese braune Farbe trat viel stärker bei den Exemplaren hervor, die ich im Jahre 1908 einsammelte, als bei denen, die ich im Jahre 1912 untersuchte, so dass diese braune Farbe vielleicht von äusseren Verhältnissen abhängig ist. Die Zellen waren bei den Querwånden etwas eingeschnürt aber nur ganz wenig, und in der Regel waren sie etwas kürzer als breit, nach der Teilung um die Hälfte kürzer als ıhre Breite. Das Protoplasma zeigte keine Granulierung, war aber etwas heller in der Mitte der Zelle (Taf, I, Fig. 16). Die obere Zelle war infolge der Druckverhältnisse elwas abgerundet, aber wies keine nennenswerte Wandverdickung auf. Wenn die Fäden eine gewisse, übrigens ziemlich unbestimmte Länge erreicht hatten, bildeten sie Hormogonien. Die Scheide öffnet sich dann an der Spitze (Taf. I, Fig. 17), und ein Faden von einer, wie es scheint, etwas unbestimmten Anzahl Zellen löst sich von seinem Zusammenhang mit den übrigen Zellen ab und wird als Hormogonien durch die Öffnung der Scheide her- ausgepresst. Diese Öffnung scheint mitunter, aber nicht immer etwas verschleimt zu sein. Es bilden sich in ein und demselben Faden mehrere Hormogonien. Die derart gebildeten Hormogonien legten sich darauf an die Rhizoclonium-Fäden an, oft zu grösseren Mengen vereinigt, und wuchsen sich zu einer Kolonie von Lyngbya-Fäden aus. Diese Art weist einige Aehnlichkeit mit Lyngbya Agardhii (CROUAN.) Gom.! auf, aber weicht doch in so vielen Stücken von ! M. Gomont, Monographie des Oscillariees. Paris 1893. S. 144, Taf. II, Fig. 18, 19. ALGOLOGISCHE NOTIZEN XXII- XXIV. 25 dieser ab, unter anderm durch ihre Grösse, dass sie als neue Art aufgestellt werden muss. Von allen übrigen epiphytischen Lyngbya-Arten weicht sie in so bedeutendem Grade ab, dass von irgendeinem Vergleich überhaupt nicht die Rede sein kann. Mit Lyngbya lutea Gom.! stimmen die Grössenabmessungen zwar teilweise überein, aber diese Art bildet eine ausgebreitete Schicht auf Felsen und ist nicht epiphytisch, ihre Scheiden wer- den durch Chlorzinkjod blau gefärbt und werden mit dem Alter etwas dicker, als es bei der neuen Art der Fall ist. Ausserdem hat L. lutea ein körniges Protoplasma, und ihre Zellen sind nicht eingeschnürt bei den Querwänden, so dass also zwischen den beiden Arten vollauf Verschiedenheiten bestehen. Diese neue Art lässt sich folgendermassen charakterisieren : Lyngbya epiphytica Witte n. sp. (Taf. I, Fig. 14—17). Caespituli [minimi floccosi, griseo-violacei vel griseo-fusci. Fila modice elongata, recta aut plus minusve arcuata, filis Rhizoclonii adnata. Vaginae tenues, arctae, leves, chlorozin- cico iodurato non caerulescentes. Trichomata griseo-violacea, torulosa 1.5—2.0 u crassa, apice haud attenuata, arcticuli quadrati, vel diametro ad duplici breviores, cellula apicalis rotundata, membranam. superne non incrassatam praebens : protoplasma haud granulosum. Hab. Filis Rhizoclomii hieroglyphici affica ad oras ma- ritimas Norvegiae (, Trondhjem*). 1 M. Gomonr, I. c. S. 161, Taf. III, Fig. 12, 13. 26 N. WILLE. Erklårung zu den Abbildungen. Tafel I. Fig. 1. Protococcus viridis Ac. Abbildungen nach dem Originalexem- plar im botanischen Museum der Universität Lund, bezeichnet mit: „Hb. Ac. Lund 1826“ (510). Fig. 2. Protococcus Monas Ac., nach dem Originalexemplar in ÅGARDHS Herbarium, bezeichnet mit: „Mars 1826“, zeigt Zellen von Chlorella ellip- soidea Gern. (a) und von Stichococcus bacillaris Näcı. var. minor (Nicr.) RasH. (b) (64°). Fig. 3. Chlorella ellipsoidea Gers. (a) und Stichococcus bacillaris ' Nici. var. minor (Nicr.) Rasa. (b), als gelbgrüner Belag von einer Haus- mauer in Lund im Dezember 1911. (919). Fig. 4. Protococcus glomeratus Ac. nach dem Originalexemplar auf einer Glimmerplatte in C. A. Acarpns Sammlungen im botanischen Museum zu Lund. | Fig. a, b sind wahrscheinlich eine Form von Chlorella vulgaris Breyer. Fig. e ist Pleurococcus sp. (919). Fig. 5. Ulothrix subflaccida Witte (919). Fig. 5. Teil eines Fadens mit 2 vegetativen Zellen und 3 Zoosporan- gien, von denen 3 entleert sind. Von den zwei lebenden Zoosporangien enthält die eine 2, die andere 6 Zoosporen. Fig. 6 Zoosporangium mit 4 Zoosporen. Fig. 7. Faden mit mehreren entleerten Zoosporangien und einem le- benden Zoosporangium mit 6 Zoosporen. Fig. 8. Zoosporen. Fig. 9. Faden mit 4 vegetativen Zellen und 3 Gametangien. Fig. 10. Gamet. Fig. 11. Zwei kopulierende Gameten. Fig. 12. Junge Zygote. Fig. 13. Rhizoidbildung von einer vegetativen Zelle aus, die an eine Reihe entleerte Zoosporangien oder Gametangien angrenzt. Fig. 14—17 Lyngbya epiphytica n. sp. Fig. 14. Faden von Rhizoclomium hieroglyphicum (Ac.) Kürz. mit verschiedenen Fäden von Lyngbya epiphytica Wire (14°). Fig. 15. Eine kleine Kolonie von Lyngbya epiphytica Witte auf Rhizoclonium hieroglyphicum (Ac.) Kürz. (919). Fig. 16. Fadenende von Lyngbya epiphytica, den Bau der Zellen zeigend. Fig. 17. Hormogonienbildung. a RNE Pare, T, Nyt Mac. r. Naronv. B. 51. ie MÀ N € $= 5 - CS X d s - > ae : 4 S 7 = å = EEE = ER p RIO ‚ch :: / E Sp i CR 4 m Å = o j EX å M ge PREG / > " » / 2 . a * » 1 = = . b > 1 F å j Å k ; - * "LM NE Pu Ve 4 5 guise ut 1 2 E " å å iit * D " rx E - d L 4 a x x n z = n eL. [4 _ ne : si A SPUREN å EEE TERN FES ated oe 4 t 2 N. Wille del. Marine mollusker fra Indre Sogn. Av James A. Grieg. See 1902—1904 undersokte jeg de indre partier av Sognefjorden omkring Vik og Leikanger. Paa fjordens sydside undersoktes strækningen mellem Eiterelven i mundingen av Arne- fjord til Borlaug og paa nordsiden partiet mellem Danneviknes og Hanevik og mellem Suphammervik og Fimreite. Inden denne del av Sognefjorden er der dyp paa over 1200 meter. Da jeg ikke hadde anledning til at benytte et større fartoi til undersøkelserne, og det ikke er mulig at skrape paa saadanne dyp fra baat, maaite jeg indskrænke mig til at undersøke et belte langs land paa indtil 600 meters dyp. Jeg gir her en oversigt over de indsamlede mollusker. Tidligere har professor ÅPPELLØF i ,Meeresfauna von Bergen“ (hefte 9 & 3) behandlet de decapode krustaceer. Under den norske Nordhavsekspeditions første togt i 1876 blev der ved Balestrand tat to trawltræk paa de store dyp i Sognefjorden (stat 1, 1189 m., og stat 2, 1229 m.) samt et træk paa forholdsvis grundt vand (190 m.). I disse tre træk indsam- ledes 28 mollusker, hvorav 17 arter fra de store fjorddyp!. Da jeg som ovenfor nævnt ikke hadde anledning til at skrape paa 1 Frere & Gries: Mollusca part 3. Norske Nordhavs Exp. vol. 28, 1901 28 JAMES A. GRIEG. de store dyp, har jeg for at gi et fyldigst mulig billede av mol- luskfaunaen i de indre partier av Sognefjorden i denne oversigt ogsaa medtat de av , Vøringen* ved Balestrand indsamlede mollusker, og det saa meget mere, da 6 arter av disse: port- landia frigida, eryptodon eumyarius, cadulus subfusiformis og propinquus, natica affinis og eulimella scillæ, mangler blandt det ved Vik og Leikanger indsamlede materiale. De i dette arbeide nævnte lokaliteter vil findes paa amts- kartet og paa specialkart Å nr. 211 (indre blad). Bergen ı mai 1912. Lamellibranchiata. Anomia ephippium, Lin. Almindelig. Anomia striata, BRoccur, fandtes sparsom ved Limesand, Lyktvor og Tveit. Pecten pusio, Lin. Et 11.5 mm. høit eksemplar av denne Art erholdte i bugten ved Feios, 40—80 m. Pecten opercularis, Lin. Paa flaket utenfor Hanehaug samt ved Fimreite, 10—100 m., var denne Art ret almindelig. Desuten fandtes den ved Djupevik, 200 m., Lyktvor, 200 —400 m., og Limesand, 50—150 m. Pecten aratus, GmeL. Almindelig utbredt baade ved Vik og Leikanger, 50—500 m, Den synes dog ikke nogen- steds at forekomme talrik. Pecten septemradiatus, 0. F. Mérr. Almindelig paa 40— 400 meter dyp. Konservator BJErRkan har fundet den meget talrik i mundingen av Fjærlandsfjorden, 180 m., hvor den hadde en størrelse av indtil 46 mm., som er artens maksimumsstørrelse ved vor vestkyst. De ved Vik og Leikanger takne eksemplarer hadde kun en størrelse av indtil 20 mm. Rt MARINE MOLLUSKER FRA INDRE SOGN. 29 Pecten tigrinus, 0. F. Mürr., fandtes sparsom paa en række lokaliteter baade ved Vik og Leikanger, 80—100 m. Pecten striatus, ©. F. Mott. Ret almindelig, 60—300 m. Pecten vitreus, CHEMN. Saavel hovedformen som dypvands- varieteten abyssorum, Lov., er meget almindelig, 50— 600 m. Sidstnævnte form fandtes talrik av , Vøringen* paa dypet utenfor Balestrand (stat 1, 1189 m.). Pecten similis, Laskey. Almindelig ved Leikanger og i bugten ved Vik, 40—500 m. Forøvrig fandtes den, om end sparsomt, paa de fleste undersøkte lokaliteter. Pecten maximus, Lin. Tomme skaller av denne art fand- tes talrik paa grundt vand paa flere steder, saasom ved Molsnes, Hamre, Hanehaug, Feios og Slinde; derimot lyk- kedes det ikke at finde levende eksemplarer. Lima hians, Gmer. Talrik ved Limesand, Tveit, Vangsnes og Feios, 20—100 m. Lima excavata, Far. Levende eksemplarer av denne art tokes ved Limesand, Lyktvor, Ytre Galden, Tveit og Feios, 160—600 m.; desuten erholdtes tomme skaller paa dypet utenfor Suphammer. Tidligere har jeg faat den 1 Sogne- fjordens munding. De største levende eksemplarer hadde en størrelse av 100—120 mm. Nogle av de tomme skaller maalte 150 — 160 mm. Lima loscombi, Sows., fandtes 1 nogen faa eksemplarer ved Limesand, Tveit og Suphammer, 80—400 m. Limatula elliptica, Jerrr. Et eksemplar toges i Hamre- bugten, 100—200 m. Limatula subauriculata, Mont. Nogen faa eksemplarer fandtes sammen med foregaaende Art. Limatula sarsii, Lov. Et eksemplar av denne sjeldne art tokes ved Lyktvor, 160—240 m. Mytilus edulis, Lin. Almindelig. 30 JAMES A. GRIEG. Modiola modiolus, Lin. Almindelig. Arten opnaar 1 Sogne- fjorden en størrelse som neppe i nogen anden av vore vestlandske fjorde. I Amblebugten er endog det største hittil kjendte eksemplar av denne art fundet. Dette maaler: alt. 213 mm., lat. 103 mm., crass. 114 mm. Flere steder i Sognefjorden, saasom langs Syrstrandslandet, | ved Kvamso, Sogndalsfjorden, Amblebugten o. s. v. er 1 vinter- maanederne oskjællet gjenstand for et ivrig fiske. Modiola phaseolinus, PHiL., fandtes ret talrik ved Lime- sand, 40—200 m., Smedenes, 160 m., Tveit, 300—400 m., og Hanehaug, 100—300 m. Modiolaria marmorata, ForBEs. Hist og heri kappen av phallusia mentula. Nucula nucleus, Lin., fandtes i nogen faa eksemplarer ved — Limesand, 200—250 m., Valbrekken, 100—160 m., og Nybø, 80—140 m. Nucula tumidula, Maru. Almindelig. 200—600 m. „Vo- ringen“ tok den ved Balestrand (190 m. og stat 1, 1189 m.). Nucula tenuis, Mont., fandtes ved Indre Galden, 100— 240 m., Hanehaug, 100—500 m., og Fimreite, 50—60 m. Portlandia lucida, Marm. Almindelig, 50—300 m. Særlig talrik forekom den i bugten ved Vik, 80—240 m. „Vo- ringen* har arten fra Balestrand, 190 m. Portlandia tenuis, Pai. Ret almindelig sammen med fore- gaaende art. , Vøringen* har den fra Balestrand (190 m. og stat. 1, 1189 m.). Portlandia frigida, Toreıı, fandtes av , Vøringen* ved Balestrand, 190 m. Malletia obtusa, M. Sars, erholdtes utenfor Lyktvor, Tveit og Suphammer, 400—600 m. ,Voringen“ har arten fra Balestrand (stat 1, 1189 m., og stat 2, 1229 m.). Arca pectunculoides, ScAccur. Almindelig, 50—600 m. Cardium echinatum, Lin. Saavel ved Vik som ved Leik- anger fandtes talrike tomme skaller av denne art. Levende MARINE MOLLUSKER FRA INDRE SOGN. 31 1) fandt jeg den derimot kun ved Kvamsø, Hanehaug og Slinde. Cardium fasciatum, Mont. Ret almindelig, 20400 m. Cardium minimum, Put. Almindelig, 20—500 m. „Vo- ringen* har den fra Balestrand, 190 m. Lævicardium norvegicum, SPENGL. "Tomme skaller av denne art fandtes ved Limesand, Hanehaug, Hermans- verk og Feios; derimot lykkedes det ikke at finde levende eksemplarer. Skallerne var alle mere eller mindre for- vitrede, de er derfor antagelig subfossile. Isocardia cor, Lin. Tomme skaller av denne art fandtes talrik i bugten ved Vik, 20 —100 m., samt ved Hanehaug og Halland, 5—120 m. Likeledes har jeg fundet talrike skaller ved Skjergehavn 1 Sognefjordens munding. Av levende individer har jeg kun faat et større i bugten ved Vik, 40—120 m., og to ganske unge ved Halland, 100— 120 m. Carisrie har likeledes fundet isocardia cor levende 1 Sognefjorden (Eivindvik 113 m.). Ved Salbuskallen, Herlo- fjord, 130—150 m., har ArPELLor tat et ganske ungt le- vende eksemplar. Jeg hitsætter her maalene paa de av ÅPPELLØF, CHRISTIE og mig fundne levende eksemplarer: Halland alt. 9 mm., lat. 10 mm., crass. 6 mm. — LO scm MORS ; Benehond „ 11 —.,, PM ower EG Dul, Eivindvik, 2 EE Dres PEDD Vik . EOS. 6155 = E I 3 : Ifølge M. Sans! forekommer isocardia cor sparsomt langs vor syd- og vestkyst fra Kristianiafjorden, hvor Sars fandt den levende ved Aasgaardstrand, til Kristiansund. Artens bathy- metriske utbredelse ved den norske kyst er 35—150 m. Ifølge M. ! Nyt Mag. f. Naturv. vol. 11, 1861, p. 246. 39 JAMES A. GRIEG. SARS opnaar den en høide og bredde av 63 mm., hvad der kun er ubetydelig mindre end dens størrelse i Middelhavet. Oyprina islandica, Lin. Almindelig, 10—100 m. Astarte banksi, LeacH. Denne 1 vor skjærgaard saa almin- delige art fandtes kun ved Limesand, 50—100 m. Astarte sulcata, pa Dosra. Almindelig, 20—400 m. Venus gallina, Lin. Ret almindelig baade ved Vik og langs Syrstrandslandet, 10—100 m. Venus ovata, Penn., fandtes sparsom ved Limesand, Mols- nes, Lyktvor, Dannenes, Suphammer og Hamre, 80— 300 m. Dosinia lincta, Putten, blev paatruffen paa flere lokalitete- ter baade ved Vik og Leikanger, 10—100 m. Det var dog sjeldent at finde levende individer. Dosinia exoleta, Lin. Tomme skaller fandtes ved Lime- sand, Kvamsø, Feios, Hermansverk og Fimreite, 10— 100 m. Lucina borealis, Lin. Almindelig, 10—150 m. Lucina spinifera, Mont. Nogen faa eksemplarer fandtes ved Limesand, Lyktvor, Molsnes, Suphammer og Hermans- verk, 20—200 m. Cryptodon flexuosus, Mont. Almindelig, 20—400 m. ,Vø- — ringen“ tok den ved Balestrand (190 m., stat 1, 1189 m., og stat 2, 1229 m.). Cryptodon sarsi, PHiL., fandtes ved Kvamsø, Feios, Her- mansverk og Slinde, 10—100 m. Cryptodon eumyarius, M. Sans, fandt , Voringen* paa dy- pet utenfor Balestrand (stat 2, 1229 m.). Cryptodon ferruginosus, Fors. Almindelig, 100—400 m. » Vøringen* har den fra Balestrand, 190 m. Kelliella miliaris, PHir., fandtes ved Lyktvor, Galden, Sup- hammer og Halland, 100—500 m. „Voringen* har den fra Balestrand (stat 1, 1189 m.). ww MARINE MOLLUSKER FRA INDRE SOGN. de Montacuta substriata, Mont. Nogen faa eksemplarer av denne art, fandtes fæstet til spatangus purpwreus, ved Galden, bugten ved Vik, Svardal og Nokkanes, 100— 400 m. Abra longicallis, Scaccui, fandtes i bugten ved Vik samt ved Hanehaug, Hermansverk og Fimreite, 100 —250 m. „Voringen* har den fra Balestrand (190 m. og stat 1, 1189 m.). Abra nitida, Mörr. Almindelig, 50—250 in. Abra prismatica, Mont. Nogen faa eksemplarer av denne art erholdtes ved Nokkanes og Slinde, 20 - 50 m. Tellina calcaria, CHEMN. Almindelig paa grundt vand baade ved Vik og Leikanger. Psammobia ferrøensis, CHEMN. var likeledes talrik. De fleste skaller, som erholdtes, var dog tomme. Solen ensis, Lin. Almindelig paa grundt vand. Lyonsia norvegica, CHEMN. Denne ved vor vestkyst spar- somt optrædende art erholdtes ved Vangsnes, Suphammer, Nybø og Haug, 25—140 m. Cuspidaria cuspidata, Orivr. Ret almindelig i bugten ved Vik, 40—940 m. Desuten fandtes den ved’ Henjum, 100 m., og Fimreite, 60—120 m. Cuspidaria obesa, Lov., fandtes ved Suphammer, 200— 400 m., Nybø, 140 m., Halland, 100—160 m., og Hane- haug, 80 m., dog kun i et eksemplar paa hver av lokali- teterne. , Voringen tok den ved Balestrand (stat 2, 1292 m.). Cuspidaria jugosa, Woop. Nogen faa eksemplarer tokes 1 bugten ved Vik, 100—200 m. Desuten fandtes den ved Halland, 100—160 m. Cuspidaria rostrata, SPENGL. Almindelig baade ved Vik og Leikanger, 60—300 m. Cuspidaria abbreviata, For». Meget almindelig i bugten ved Vik, 50—240 m. Desuten fandtes den i nogen faa Nyt Mag. f. Naturv. LI. I. 1913. 3 JAMES A. GRIEG. eksemplarer ved Djupevik, 200 m., og Fimreite, 50 m. Vøringen har den fra Balestrand, 190 m. Cuspidaria costellata, Desu. Ikke sjelden i bugten ved Vik, 80—160 m., og ved Nybø, 80—140 m. Desuten fand- tes den ved Djupevik, 200 m., og Fimreite, 60—120 m. Corbula gibba, Otivi, fandtes talrik ved Feios, 40—80 mi, og Hermansverk, 100 m. Sparsommere forekom den i bugten ved Vik, 40—200 m.. Hanehaug, 140 m., og Nok- kanes, 50—120 m. Mya arenaria, Lin. Mya truncata, Lin. Tomme skaller av denne og foregaa- ende art var meget talrik baade ved Vik og Leikanger. Levende fandt jeg mya truncata kun ved Suphammer og Djupepol, 50—100 m, og mya arenaria kun ved Feios, 40—50 m. Saxicava arctica, Lin. Baade formen arctica og rugosa s. pholadis er meget almindelig. Zirphea crispata, Lin. Et brudstykke av et større høire skal fandtes ved Slinde, 10—20 m. M. Sars har fundet den ved Manger, forøvrig vides den ikke anført fra Ber- genskysten. Xylophaga dorsalis, Turr., fandtes ved Indre Galden, 160 — 240 m., Hanehaug, 60—100 m., og Nybø, 80—140 m. » Vøringen* tok den ved Balestrand (stat 1, 1189 m.). Scaphopoda. Dentalium entale, Lin. Almindelig paa indtil 200 meters dyp. Dentalium occidentale, StimPs. . Almindelig, 50—500 m. » Vøringen* tok den ved Balestrand, 190 m. Dentalium agile, Sars, fandtes paa dypet utenfor Lyktvor og Suphammer, 400—500 m. Pulsellum quinquangulare, Forges. Ret almindelig paa de større dyp utenfor baade Vik og Leikanger. , Vørin- gen“ har den fra Balestrand (stat 1, 1189 m,). dif le ike MARINE MOLLUSKER FRA INDRE SOGN. 35 Cadulus subfusiformis, M. Sars og Cadus propinquus, G. O. Sans fandtes av , Vøringen* ved Balestrand (stat. 1, 1189 m.). Amphineura. ++ Hanleya hanleyi, Bean. Et 10 mm. stort eksemplar av denne sjeldne art erholdtes ved Hanehaug, 40—80 m. Jeg har tidligere faaet den ved Huso i Sognefjordens munding, 160—200 m. Ved Bergenskysten er forøvrig hanleya hanleyi kjendt fra Florø, 38—46 m., Alvær- strømmen, 38 m., Bognestrømmen, 46—75 m., Osterfjord, Korsfjord og Hardangerfjordens munding, 194 m., hvor den blev funden av Pommeraniaekspeditionen. Den er utbredt langs hele den norske kyst fra Kristianiafjorden, hvor den er funden av BRØGGER, JEFFREYS og M. Sans, til Langfjord i Sydvaranger, hvor Norman har tat et 22 mm. stort eksemplar. Hanleya abyssorum, M. Sars. Et 19 mm. stort eksemplar av denne art fandtes ved Lyktvor, 120—160 m. Ved Bergenskysten er arten tidligere kjendt fra Moldøen 75— 94 m., Manger, Hjeltefjord, 75—200 m., Korsfjord og Mosterhavn, 150—190 m. Sin nordgrænse ved den norske kyst har den i Lofoten, mot syd gaar den til Hvitingsø. Som av G. O. Sans 1 „Mollusca regionis arcticæ Norvegiæ* (pag. 109) paapeket avviker hanleya abyssorum fra foregaaende art ved en bredere og tykkere kapperand, forholdsvis smalere og til sidene jevnt avrundede valvler og ved en mindre utpræget skulptur paa disse. Denne forskjel fremtrær ikke alene hos store eksemplarer av hanleya abyssorum, men at dømme efter det i Bergens museum opbevarede material av disse arter ogsaa hos ganske smaa individer, som er av størrelse som den ovenfor nævnte 10 mm. store hanleya hanleyi. Jeg har derfor ı over- ensstemmelse med G. O. Sars fundet at burde opføre hanleya JAMES A. GRIEG. abyssorum som «en selvstendig art. Sars angir denne arts størrelse til 65 mm. I Bergens museum findes imidlertid et eksemplar fra Hjeltefjorden, som maaler: Længde 72 mm., bredde 34 mm., kapperandens bredde 10 mm., hvad der turde være denne arts maksimalstorrelse. Leptochiton alveolus, M. Sars fandtes paa en række lokali- teter saavel ved Vik som Leikanger 100—500 m. Den forekom dog ikke nogensteds talrik. |, Voringen* tok den ved Balestrand, 190 m. Leptochiton asellus, SPENGLER. Almindelig paa indtil 400 m. dyp. Som andetsteds nærmere skal paapekes maa der av denne art skjelnes mellem en grundvands- og en dypvands- lorm. Denne sidste avviker fra grundvandsformen ved storrelse og lysere, mere graalige farve. Trachydermon exaratus, G. O. Sars. Ret talrik ved Svar- dal, Molsnes og Smedenes, 160—400 m. Forøvrig fandtes den ved Limesand, Lyktvor, Djupevik, Vangsnes, Huke og Hanehaug, 380—400 m. Trachydermon ruber, Love fandtes ved Kvamso, 10—50 m. Tonicella marmorea, FaBr. Ret almindelig paa indtil 120 meters dyp, De to storste eksemplarer maaler hen- holdsvis: længde 31.5 mm. og 32 mm., bredde 16.5 mm. og 15.5 mm. Gastropoda. Tectura virginea, Mürr. fandtes ved Limesand, Djupevik, Hamre, Hanehaug og Haug, 10—200 m. Sculellina fulva, MürL. Almindelig 80—400 m. Lepeta cöca, Mürr. Et eksemplar tokes ved Halland, 120— 160 m. Puncturella noachina, Lin. fandtes ved Limesand, Galden, Djupevik, Huke og Haug, 50—240 m. MARINE MOLLUSKER FRA INDRE SOGN. 31 Emarginula fissura, Lin. Ret almindelig baade ved Vik og Leikanger, 120—400 m. Emarginula crassa, Sows. fandtes ved Feios, Suphammer og Haug 50—300 m. Scissurella crispata, FLEMG. fandtes ved Limesand, Lyktvor, Tveit, Suphammer og Hanehaug, 100—400 m. Margarita helicina, Farr. Ret almindelig inden laminarie- beltet. Margarita grönlandica, CHEMN. fandtes ved Lyktvor, Svar- dal, Vangsnes og Hamre, 10—200 m. Gibbula cineraria, Lin. og Gibbula tumida Mont. forekom sparsom baade ved Vik og Leikanger paa indtil 200 meters dyp. Calliostoma millegranum, Pair. Almindelig paa indtil 300 meters dyp. Capulus hungaricus, Lin. Et eksemplar av denne art tokes ved Limesand 80—200 m. Velutina lævigata, Penn. fandtes ved Hermansverk, 40— 100 m. Trivia europæa, Mont. fandtes enkeltvis ved Lyktvor, Danne- viknes, Molsnes, Smedenes, Vangsnes, Feios. Suphammer, Hanehaug og Nokkanes, 50—200 m. Lunatia montagui, Fors. Almindelig 60--300 m. Lunatia intermedia, Pur. fandtes kun paa en lokalitet, bugten ved Feios, 40—200 m., men her syntes den at være talrik. _ Natica affinis, GwEL. toges av „Voringen“ paa dypet uten- for Balestrand (stat. 1, 1189 m.). Torellia vestita, JEFFR. Av denne yderst sjeldne art tokes et levende eksemplar ved Svardal, 200—400 m. FRIELE og Hansen har fundet et tomt skal av denne art to mil vest av Sognefjordens munding, 190 m. Ved Bergenskysten er torellia vestita endvidere kjendt fra Bommelljordens mun- ding, 194 m. og Helløfjord ved Florø, 375 m. Fra den. 38 JAMES A. GRIEG. norske kyst kjendes den forøvrig fra Jæderen, 194 m. bankene vest av Aalesund, 94—113 m., Trondhjemsfjorden og Vestfjorden, 376—624 m. JEFFREYS var den første som avbildede /orellia vestita.! Senere har FRIELE?, G. O. SARS? og VERRILL* levert tegninger av den. Av disse tegninger stemmer Svardalseksemplaret mest overens med Sans's. Det maaler: høide 10.5 mm., bredde 11 mm., mundaapningens længde 7.5 mm., dens bredde 6 mm. Til sam- menligning kan anføres at Jerrreys typeeksemplar hadde en høide og bredde av ca. 15 mm. KoBELT angir artens størrelse til 12 mm.5 Det av FniELE avbildede eksemplar er 11 mm. heit. Det største av eksemplarene fra Pommerariaekspedi- tionen har en høide av 10 mm., bredde næsten 11 mm.? Det av SMITH og Harcer fra Amerikas østkyst beskrevne eks- | emplar maalte: høide 7.5 mm., bredde 10 mm., mundaapningens længde 6 mm., dens bredde 4.5 mm.” Det av Sars avbildede eksemplar er 7 mm. stort. » Vøringen* fandt torellia vestita paa to stationer i den kolde area vest av Romsdalen (stat. 18 og 31), en station ı Vest- fjorden (stat. 255) og en vest av Spitsbergen (stat. 357). Av dette materiale tilhører de tre eksemplarer, som tokes 1 Vest- fjorden, den typiske forellia vestita, mens de øvrige eksemplarer maa henføres til den av FRIELE 1 „Mollusken der ersten Nordmeer- fahrt des Fischereidampfer Michael Sars** beskrevne varietet abyssicola, som adskiller sig fra den typiske form ved et fragilere ! Ann. Mag. Nat. Hist., ser. 3 vol. 3, 1859, tab. 3 fig. 22. Cfr. Jerrreys: British Conchology, vol. 4, 1867, tab. 4 fig. 1. ? Kristiania Vidensk. Sels. Forhandl. 1875 tab. 1 fig. 8. 3 G. O. Sars: Moll. Reg. Arct. Norvegiæ, 1878, tab. 22, fig. 1. + Transact. Connecticut Acad., vol. 5, 1882, tab. 42, fig. 5. 5 KoszLT: Prodr. Faunæ Moll. Test., 1888, pag. 208. $ Jahresber. d. komm. zur wissensch. Untersuch. d. Deut. Meere vol. 2 & 3, 1875, p. 257. Transact. Connecticut Acad., vol. 3, 1874, pag. 49. Cfr. VERRILL i Amerc. Journ. ser. 3 vol. 5, 1873, p. 15. 8 Bergens Museums Aarbok, 1902 nr. 3 p. 8 tab. 1 pg. 1—3. MARINE MOLLUSKER FRA INDRE SOGN. 39 skal og en lyndere og sparsommere behaaring. Det største av disse eksemplarer (stat. 18) maaler: høide 105 mm., bredde 9.5 mm., mundaapningens længde 8.5 mm., dens bredde 6.5 mm. Littorina littorea, Lin. Almindelig. Littorina rudis, Maron. Almindelig. Lacuna divaricata, Farr. fandtes ved Kvamsø, Hermans- verk og Fimreite 5—20 m. Desuten tokes et tomt skal i bugten ved Vik paa 80—120 meters dyp. Antagelig er det av strømmen ført ut paa dypet. Onoba striata, Mont. fandtes ved Nokkanes, 50—120 m. Rissoa violacea, Desm. Almindelig, 10—100 m. Rissoa parva, pA Costa fandtes ved Nokkanes, 10—20 m. Rissoa inconspicua, ALp. Almindelig, 10—50 m. Rissostomia membranacea, Ap. fandtes ved Kvamso, Feios Hanehaug og Hermansverk, 5—20 m. Turritella terebra, Lin. Almindelig paa indtil 500 meters. dyp. Lovenella metula, Lov. fandtes ved Husebø og Slinde, 40— 300 m. , Vøringen* erholdt den paa dypet utenfor Bale- strand (stat. 1, 1 189 m.). Aporrhais pes pelecani, Lin. Almindelig paa indtil 200 meters dyp. Nogen av eksemplarene kan henføres til den av Kopert? opstillede varietet særsi. Aporrhais serresianus macandreæ, JEFFR. Ved Indre Gal- den og Tveit, 150—400 m. erholdtes en langstraalet tynd- skallet aporrhais, som jeg har henført til denne art. Scala (scalaria) trevelyana, Turr. Av denne ved vor vestkyst ret sjeldne art foreligger fire eksemplarer, hvorav to fra Halland, 60—120 m., et fra Suphammer, 120— 160 m., og et fra Djupevik, 80—100 m. Det største av eksemplarene har en høide av 28 mm., bredde 11.5 m. Arten har sin nordgrænse ved den norske kyst ved Kri- 1 Kosert: leonogr. d. schalentragenden europ. Meeresconchylien, vol 4, 1908, p. 17, tab. 102 fig. 3—4. 40 JAMES A. GRIEG. stiansund, hvor den først blev funden av DANIELSSEN paa 113 meters dyp og senere av M. SARS paa 75—95 me- ters dyp. Turbonilla rufa, Pair. fandtes 1 bugten ved Vik, 50—100 m. Odostomia unidentata, Mont. tokes likeledes ved Vik, 80 — 100 m. Eulimella scillæ, ScaccHı har ,Voringen* fra Balestrand, 190 m. | Eulimella ventricosa, For». Tre eksemplarer av denne art tokes 1 bugten ved Vik, 80—120 m. Eulimella intermedia, CANTR. Ret almindelig i bugten ved Vik, 80—240 m. Desuten fandtes den ved Suphammer, 120—400 m. og ved Halland, 80—120 m. Eulima bilineata, Auv. Et eksemplar erholdtes 1 bugten ved Vik, 80—120 m. Eulima stenostoma, Jerrr. Almindelig i bugten ved Vik, 80—240 m. Desuten fandtes den ved Djupevik, Hanehaug og Halland, 80—200 m. , Vøringen* har den fra Bale- strand (stat. 1, 1189 m.). Homotoma (raphitoma) anceps, Eicaw. Et mindre eks- emplar av denne sjeldne art erholdtes ved Valbrekken, 80—160 m. Ved Bergenskysten er homotoma anceps tidligere kjendt fra Bryggen, Nordfjord, 60—80 m., Strom- fjorden, 500—400 m., hvor den er tat baade av , Vørin- gen* og mig, Bergensfjord, 60 m., Lerosen, 190 m. og Fitjar. Eksemplaret fra Bryggen har en høide av 17 mm., hvad der turde være denne arts maksimumstørrelse. Denne angives nemlig av G. 0. Sans! og KonzrT? til 12 mm., av Forbes & HANLEY? og Jerrreys? til 15,24 mm. og av Lovin” til 16 mm. 1 Op. cit pag. 219. ? Kopett: Prodr. Faune Moll. Test. p. 142, efr. leonogr. schalentrag. Meeresconch. vol 3, 1905, pag. 221. 3 Forses & Hancev: British Mollusca, vol 3, 1853, p. 462. ! Jerrreys: British Conchylogy, vol 4, p. 362. ^ Ofv. Kgl. Vet. Akad. Förhandl. 1846, p. 146. MARINE MOLLUSKER FRA INDRE SOGN. 41 Taranis cirrata, Bruen. (tl. mörchii, Mat). Et eksemplar av denne sjeldne art erholdtes ved Indre Galden, 100—240 m., et andet i bugten ved Vik, 120—160 m. ,Voringen* tok den ved Balestrand (stat. 1, 1 189 m.). Ved Bergenskysten er taranis cirrata forøvrig kjendt fra Helløfjord, 100— 400 m., Strømfjord, 300—400 m., Radøfjord, 190 m., Osterfjord, 92—750 m., Bergensfjord, 92—400 m., Hjelte- fjord, 75—95 m. og Korsfjord, 9—146 m. Bela trevelyana, Turr. fandtes ved Hamre, 60—200 m. Typhlomangelia nivalis, Lov. 6 eksemplarer foreligger av denne art, hvorav to fra Djupevik, 200 m., to fra bugten ved Vik, 80—210 m., et fra Hanehaug, 100—300 m., og et fra Slinde, 40—80 m. Eksemplarene har en størrelse av 9.5—12 mm. Trophon truncatus, Strøm. Almindelig, 40—200 m. Trophon clathratus, Lin. Nogen faa eksemplarer tokes ved Djupepol og Slinde 60—200 m. Et av dem kan hen- føres til formen gunneri. „Voringen“ tok denne art ved Balestrand, 190 m. Trophon barviciensis, Jonnst. Ikke sjelden ved Leikanger, 60—900 m. Nassa incrassata, Strøm. Tomme skaller var meget al- mindelig haade ved Vik og Leikanger. Levende tokes den derimot kun ved Djupevik og Djupepol. 100—200 m. Buccinum undatum, Lin. Almindelig paa indtil 200 me- ters dyp. Actæon tornatilis, Lin. Av denne art foreligger tre eks- emplarer, hvorav et levende. De tokes ved Feios, 80— 160 m., Hanehaug, 50—140 m. og Suphammer, 100— 250 m. Det største eksemplar er 10 mm. høit. Acera bullata, Mitt. Almindelig paa grundi vand. Cylichna cylindracea, Penn. Et eksemplar erholdtes ved Halland, 100—120 m. | 42 JAMES A. GRIEG. Cylichna alba, Brown fandtes ved Smedenes, Djupevik, Indre Galden, Tveit og Halland, 100—400 m. Utriculus nitidulus, Lov. fandtes ved Nybø, 80—140 m. Bulla utriculus, BroccHi. Et 12 mm. hoit eksemplar toges ved Nokkanes, 50—150 m. Scaphander puncto-striatus, Miu. Ikke sjelden ved Leik- anger, 100—400 m. Desuten fandtes den. ved Vik og Feios, 380—160 m. Philine scabra, Muu. fandtes ved Suphammer, Hanehaug, Halland, Hermansverk og Slidre samt 1 bugten ved Vik, 20—160 m. Philine quadrata, Woop erholdtes kun ved Henjum og Hane- haug, 60—120 m. Baade denne og foregaaende art tok » Vøringen* ved Balestrand, 190 m. Aplysia punctata, Cuv. forekom hist og her paa laminarier, saasom ved Eiterelven. Limesand og Smedenes. Trykt 17. Januar 1913. Om dyrelivet i Kristianiafjorden. I. Lophohelia-faunaen. a H. Kiær og A. Wollebæk. Ke er særlig rik paa landets vestkyst. Den mest velkjendte art, den 2-3 meter høie, seige, purpurrøde Para- gorgia arborea danner her flere steder i de dype fjorde tætte „skoger“, som byder et gunstig tilholdssted for en mængde dyre- former. Ogsaa Lophohelia prolifera, den almindeligste av vore eienkoraller, kan optræde 1 store mængder, — hele fjeldsider og undersjøiske fjeldrygger kan kan være overgrodde av deres stenhaarde kalkgrener, som likesom Paragorgia kan danne hele skoger. Korallerne vokser særlig paa steder, hvor der er frisk strøm, som fører med sig et rikt planktonisk plante- og dyreliv, bl.a. ogsaa yngel av flere av de marine bunddyr, som av korallernes grener stanses i sin drift, — de vokser op og tar fast tilhold i koralskogen. De planktonædende dyr, hvortil korallerne selv hører, finder her rikelig næring og mellem korallernes grener tillike beskyttelse mot sine fiender, hvorav især flere arter echi- nodermer optræder talrik paa korallerne. STORM! skildrer, hvorledes oculinerne 1 Trondhjemsfjorden huser en vrimmel av dyreformer. Koralgrenene er bevokset med 1 Oversigt over Trondhjemsfjordens fauna. 44 H. KIÆR OG A. WOLLEBAK. hydroider og en mængde andre dyr. Inde ı utdøde koralgrener lever i stor mængde en aktinie, som skuffende ligner korallernes egne polyper. Av echinodermer kan merkes Ophiocantha spec- tabilis og Echinus elegans; av mollusker Lima eæcavala, Pecten vitreus og aratus samt Arca-arter og mange gastro- poder. Tillike findes crustaceer og annelider talrikt repræsentert og ı dypvandsregionen en stor mængde svamper og nogen mer- kelige bryozoer. Av annellider kan specielt merkes den store, ca. 25 cm. lange Leodice Gunneri, som nær sagt er at finde paa hver eneste koralstok, endvidere Harmothoe oculinarum. som har faat sit navn paa grund av at den er overmaade talrik paa oculinerne. Endnu adskillige andre dyreformer kan træffes almindelig blandt oculinerne. Blandt fiskene er her Sebastes hyppig at finde. NORDGAARD! fandt et betydelig Lophohelia-rev 1 Tysfjord paa 500 meters dyp. Han omtaler, hvorledes trawlen halvt fyldtes av levende og døde grener av denne koral og samtidig hermed forskjellige andre dyrearler, hvorav specielt fremhæves talrike slangestjerner, bl. a. den store Ophiocantha spectabilis, videre Ophioscolex glacialis og purpureus og av sjøborrer Echinus elegans. Inde i hule koralgrener fandtes nemertinen Linus cinereus samt børsteormene Leodice norvegica og Gun- neri. Av mollusker fremhæves specielt Lima excavata, av brachiopoder Terebratulina caput serpentis og Waldheimia cranium. I fjordene ved Bergen har GrizG* fundet et likesaa rikt dyreliv sammen med korallerne. Han nævner specielt: Lima excavata Ophiocantha abyssicola Arca pectunculoides Echinus elegans Pecten vitreus Crania anomala I Hydrograph. and biol. investigations in Norw. Fiords. Bergen 1905, p. 239—210. ? Skrabninger i Vaagsfjorden og Ulvesund, ytre Nordfjord. Berg. Mus. Aarbok 1897. OM DYRELIVET I KRISTIANIAFJORDEN. 45 Pecten aratus Waldheimia cranium Cardium minimum Terebratulina caput- Chiton abyssorum serpentis Av disse og andre undersøkelser fremgaar det, at der paa Lophohelia-revene jevnlig er at finde endel bestemte dyrearter, karakterformer for en ,Lophohelia-fauna*. Under trawlinger med motorskøiten ,Hvitfisken* 1 Kristi- aniafjorden er det lykkedes os at finde endel velutviklede eks- emplarer av enkelte saadanne karakterformer, som fra Kristiania- fjorden tidligere tildels kun var kjendt som fossile, hvilket ledet til en nærmere undersøkelse ı det hele tat av Lophohelia-fau- — naens nuværende forekomst 1 fjorden. Om korallen selv, der tidligere har hat en langt videre ut- bredelse end nu, er det endnu tvilsomt, hvorvidt den findes levende østenfor Stavanger. Fossil findes Lophohelia prolifera i og omkring Kristianiafjorden, saaledes ved Drøbak og i de ytre dele av fjorden i et dyp av ca. 100 m. til ca. 30 m. o. h. I den inderste del av fjorden, indenfor Drøbak, er den ikke fundet. Derimot ved Mjøndalen ovenfor Drammen. hvor fjorden, den- gang sjøen stod 180 meter høiere end nu, vel nærmest hadde karakteren av et sund med sterk strøm i likhet med Drøbak- sundet nu. .. Koralrevene i Kristianiafjorden findes flere steder fra Tisler nordover til Rødtangen og i Drøbaksundet. Korallerne er vel kjendt blandt fiskerne under navn av „pilebein“. Det nordligste fund av Lophohelia gjordes straks søndenfor Askholmen paa 20—40 meters dyp. Her blev dog kun et min- dre brudstykke fundet. Paa Hallangsodflaket, som strækker sig tvers over seilleden mot Kaholmen, findes det nordligste, virke- lige koralrev. Dybden paa flaket er ca. 30 meter, temmelig jevn- dypt helt fra Hallangsodden til noget over midtfjords. Like nor- denfor flaket sænker bunden sig til henimot 90 meters dyp 46 H. KIER OG A. WOLLEBÆK. og paa sydsiden -til 64 meter. Oppe paa selve grunden og i kanten av denne fyldes skrapen med døde koraller. Paa saagodtsom alle grunder og tildels ogsaa ı de mellem- liggende dyprender utover sundet, særlig paa Drøbaksgrunden, helt ut til Storemedberget syd for Drøbak findes koraller fra ganske grundt vand ned til ca. 100 meters dyp. Der forekom- mer koralstokker dels av et næsten recent præg med tynde, graagule grener med en diater av ca. 5 millimeter, dels tykkere graasorte eller næsten helt sorte grener av et betydelig mere fossilt utseende. Disses diameter er ca. 10 mm. Undertiden kan skrapen bringe op store koralstykker, som har været begravet av bløtt mudder, og man faar enkelte steder som f. eks. paa den s. k. ,Pilebeinsrabben* 1 Drobakssund n. f. Storskjær indtryk av, at der findes et helt koralrev saa sterkt tildækket av mudder, at blot de øverste grener av koralstokken rager saa høit op, at skrapen kan faa tak ı dem. Da koralrevene ı Kristianiafjorden nu for tiden er at finde saavel i littoralregionen som ned Ul ca. 100 meters dyp, er det indlysende, at det dyreliv, som nu forekommer blandt de fossile koraller, maa være meget forskjelligartet. Paa de mindre dyb- der ned til ca. 30 meter findes paa korallerne en talrik mængde hydroider, bryozoer, echinodermer, særlig Ophiopholis aculeata, fremdeles mollusker, specielt Mytilus phaseolinus, Anomia ephippium og Saxicava arctica, annellider (Nereis pelagica, Eunice norvegica o. a., nemertiner (hvoriblandt undertiden den sjeldne Lineus longissimus), talrike ascidier og spongier, hvori- blandt en Tentorium sp. synes at være særlig knyttet til koral- revene. Forøvrig kan nævnes Careophyllia Smithii, den eneste koral, som for tiden vites at leve i Kristianiafjorden. Paa dypere vand derimot er faunaen paa koralrevene samt i det hele paa haard bund og fjeld en helt anden, og først her finder vi recente former tilhørende den virkelige Lophohelia- OM DYRELIVET I KRISTIANIAFJORDEN. 47 fauna. Vi skal særlig fæste opmerksomheten ved enkelte mol- lusker, som delvis tillike forekommer fossile sammen med Lophohelia. Lima excavata. Denne art er en av de dyreformer, som gjerne findes sam- men med Lophohelia, hvor denne koral endnu findes levende paa landets vestkyst. Den er saaledes en typisk repræsentant for Lophohelia-faunaen. Den var for Kristianiafjordens ved- kommende indtil for et par aar siden kun kjendt som fossil. Fossile Lima-skaller er meget almindelig at finde saagodtsom paa alle koralrev i fjorden, ikke blot paa de dypeste av de ste- der, hvor disse rev findes, men ogsaa paa grundt vand og i skjælbanker over havet. Selv hvor koralrev ikke findes kan fossile Lima-skal paatræffes nedenfor bratte fjeld paa dypt vand, saaledes s. I. Aspond i fjorden indenfor Drøbak, hvor mængden av store, fossile skaller av 12—14 cm.s længde findes i mudde- ret paa ca. 100 meters dyp. Muslingen har som levende sand- synligvis været fæstet til den langsgaaende noget høiereliggende undersjøiske heideryg paa 70—80 meters dyp, og skallerne har efterhvert samlet sig paa den ca. et snes meter dypere belig- gende mudderhylde. Ogsaa de senere aars spredte fund av levende eksemplarer viser, at arten har en betydelig mere utstrakt utbredelse i fjor- den end de fossile koralrev, omendskjønt ogsaa de levende indi- vider hyppigst er fundet paa koralrevene, fæstet til korallernes grener. Lima-eksemplarerne er saagodtsom udelukkende fudet un- der trawling efter dydvandsræker. Eksemplarerne er altid tat, naar trawlen er kommet bort i skarpt fjeld i kanten av ræke- felterne. Blot én gang er det lykkedes os at faa Lima i bund- skrape. Findestederne for levende Lima excavata i Kristianiafjor- den er følgende: 48 H. KLÆR OG A. WOLLEBAK. 1) Husbergøen i Bundefjorden. Dybde ca. 75 meter. 1 litet, graagult eksemplar. Længde 10.5 cm. 2) Haaøen ved Drøbak paa fjeldskraaningen noget uten- for gens nordspids. Dybde ca. 75 meter. 1 eksempl. Længde ca. 12.5 cm. Skallerne var graasorte og sterkt overgrodde med Anomia ephippium, Crania onomala, Pomatoceros triqueter og Placostegus tridentatus. 3) Digerud, ved skrapning med skjælskrape søndenfra op mot fjeldet i bugten syd for Digerud fyr. Dybde 130—75 meter. Trods mange skrapetræk erholdtes blot 2 à 3 eksem- plarer. 4) Rodtangen og Solfjeld, paa Lophohelia-rev 1 ca. 86 meters dybde, henimot kanten av den store moræne, som har opfyldt den yttre del av Drammensijorden. Flere eksemplarer. Optil 8 store eksemplarer er fundet fæstet til en og esamme koralstok. Eksemplarerne maalte 13.2—14.0 cm. 5) Ellefsgrunden, n. f. Langøen ved Holmestrand. Langs den bratte fjeldvæg, som strækker sig østover fra Ellefsgrunden, er av og til store levende eksemplarer bragt op med ræketraw fra omtr. 80 meters dyp. 6) Onsølandet. 2 eksemplarer. Længde 12 og 13.5 cm. Lima excavata forekommer saaledes levende saavel 1 den indre som ytre del av fjorden. De hittil gjorte fund skriver sig alle fra bratte fjeldskraaninger i 70—80 meters dyp. Under- sjoiske fjeldrygger dypere end ca. 80 meter findes kun sjelden i den indre del av fjorden, og selv ı det ylre fjordparti er fjeld- skraaninger paa dypere vand end 80 meter faatallige. Bratte lerbakker og mudderstrækninger er her alt overveiende. Heri ligger maaske grunden til, at Lima eæcavata endnu ikke er paatruffet levende paa større dybder i fjorden. OM DYRELIVET I KRISTIANIAFJORDEN. 49 Chiton abyssorum, M. Sars. Denne dypvandsform var hittil ifølge G. O. Sars! kun kjendt fra Norges vestkyst mellem Lofoten—Stavanger, hvor den fore- kommer i dybder fra ca. 200—600 meter, fæstet til spongier og Lophohelia-grener. Fæstet til disse dyreformer er den nu like- ledes fundet i Kristianiafjorden av os, men paa betydelig ringere dybde, 100—200 m., saaledes i Bundefjorden (1 eksempl.), ved ved Aspond (1 epspl.), ved Bolærne (1 ekspl.) samt ved Tisler (flere ekspl.). Eksemplaret fra Bundefjorden, som blot var 22 mm. langt nærmer sig Chiton Hanleya 1 utseende. Eksemplaret fra As- . pond, som likeledes kun var 22 mm., samt eksemplarerne fra Bolærne og Tisler, hvilke hadde en længde av ca. 30 mm., var derimot alle utprægede Chiton abyssorum. Emarginula crassa, SowB. - Fundet i tildels meget store eksemplarer sammen med fore- gaaende art. lfolge G. O. Sars overstiger længden hos denne art ikke 30 millimeter. Enkelte av eksemplarerne fra Kristiania- fjordens ytre del maalte 31 mm. Terebratulina caput serpentis, Liv. Forekommer 1 store eksemplarer paa koralrev og paa fjeld- bund saavel ved Drøbak som i ytre del av fjorden. Dybden har variert fra ca. 20—190 mm. Waldheimia cranium, Mütı. . Optræder som foregaaende art. Pecten araíus, GMEL. Varieteten crebricostata, G. O. Sans, er almindelig ved Drøbak fra 40—120 meters dyp paa koralrev og fossile skal av 1 Bidrag til kundskaben om Norges arktiske fauna. I. Kr.ania 1878. Nyt Mag. f. Naturv. LI. I. 1913. 4 50 H. KJÆR OG A. WOLLEBZEK. Lima excavata. "De fundne eksemplarer var tildels store og velutviklede. Pecten vitreus, CHEMN. Denne art, som findes nævnt fra Lophohelia-revene paa vestkysten, omtales av G. O. Sars fra Kristianiafjorden. Cardium minimum, Putt. Hist og her sammen med foregaaende. Milne-edwardsia, LowENr. Almindelig paa Lophohelia-rev i den ytre del av fjorden. Denne aktinie blev saaledes fundet under trawling med „Hvit- fisken" ved Tisler paa 100—120 meters dyp. Dens røde ten- takler strækkes ut av de hule koralstilker, hvori den lever, og minder skuffende om Lophoheliaens polyper. Langs den norske kyst er den utbredt antagelig op til Bodø. Rimeligvis er det denne art, som Storm har fundet i Lophoheliagrener i Trond- hjemsfjorden. Lophohelia prolifera forekommer fossil, som tidligere be- rørt, i Kristianiafjorden indtil 80 meter over havets nuværende nivaa og ned til et dyp av ca. 100 meter. Da landets hævning ved Drøbak har været 180 meter (i de ytre dele av fjorden no- get mindre), har denne koral antagelig levet i fjorden ved Drø- bak paa dybder fra ca. 150—280 meter, med andre ord paa dypere vand end de dypeste fossile koralrev for tiden er at finde i fjorden. Rimeligvis er denne hævning av havbunden aarsaken til, at Lophohelia prolifera er utdød, mens derimot endel andre dyreformer henhørende til Lophohelia-faunaen har hat større motstandsdygtighet og derfor endnu kan findes levende paa endel lokaliteter. Tiltrods for at der ogsaa paa Vestlandet er foregaat en hævning av landet, findes Lophoheliaen her levende i 150—500 meters dyp i store maengder, altsaa paa et dyp delvis svarende OM DYRELIVET I KRISTIANIAFJORDEN. 51 til den dybde, hvorpaa den kan tænkes at ha levet i Kristiania- fjorden. Forholdene er imidlertid anderledes paa Vestlandet, fjordene er her betydelig dypere end Kristianiafjorden. — Efter- hvert som landet har hævet sig, har korallen paa Vestlandet kunnet utbrede sig nedover og finde gunstige levesteder ı de dypere partier i fjordene; den har med andre ord hat anledning til og virkelig formaaet at holde skridt med landets hævning. Som allerede berørt bestaar bunden i de dypere partier av Kristianiafjorden nu for den aller væsentligste del av lerbakker og mudderflak, kun faa og indskrænkede arealer utgjøres av fjeld, skikket som fæste for korallerne. Paa enkelte steder 1 Drøbaksund kan som nævnt store koral- | grener findes nede 1 mudderet. Det er saaledes tænkelig, at nedslamning delvis har virket til korallernes utdøen 1 fjorden. Da de dypeste hittil fundne fossile koraller 1 Krtstiania- fjorden nu findes grundere end den mindste dybde, hvorpaa de før landets hævning kan antages at ha levet, ligger det nær at fæste opmerksomheten ved forskjellen i de hydrografiske forhold i fjordens dypere og i de grundere partier som en sandsynlig medvirkende aarsak til, at korallen ikke har formaaet at fort- sætte sin levevis i fjorden efter landets hævning. Av NORDGAARDS! og andres undersøkelser fremgaar det, at atlanterhavsvand med en temperatur av ml. 6—7° C og en salt- gehalt av omkring 35 %, hele aaret findes 1 de vestlandske fjorde mellem Vestfjorden og Buknfjord 1 alle dybder under 150 meter. Men disse to sidstnævnte fjorde danner netop henholds- vis nord- og sydgrænsen for Lophohelia proliferas utbredelse. Denne koral synes derfor aldrig at leve utenfor det varme, salte Atlanterhavsvand. I de dypere partier i de vestlandske fjorde saavelsom i Kristianiafjorden er temperetur og saltgehalt betydelig mindre vekslende end 1 de grundere partier. En saltgehalt av 34—35 1/50 1 Hydrograph. and biol. investigations in Norw. Fiords. Bergen 1905. Some hydrograph. results. Bergens Mus. Aarb. 1899, nr. VIII. 52 H.KIÆR OG A. WOLLEBÆK. OM DYRELIVET I KR.ANIAFJORDEN. og en temperatur av 5—6° (undertiden saa lav som ca. 4°, undertiden omkring 7°) findes ı Kristianiafjorden om vinteren nærmere overflaten end om sommeren, 1 hvilken tid av aaret vandmasser av denne saltgehalt og temperatur først er at finde i de større fjorddyp. Overflatevandet er betydelig ferskere og varmere end vandet noget under overflaten. Denne vekslen av det saltere, koldere vands mægtighet har tilfølge, at en dyre- form som f. eks. Pandalus borealis, som 1 sin optræden synes bunden til dette saltere, koldere vandlag, om vinteren har et større utbredningsomraade end om sommeren. Om vinteren kan den nemlig optræde paa grundere vand end i sommermaanederne. Denne dyreform formaar fra sommer til vinter at forandre op- holdssted alt eftersom det saltere, koldere vand veksler i mæg- tighet. Anderledes stillet blir derimot fastsittende dyreformer som koraller. For til stadighet at kunne befinde sig ı vand av den høie saltgehelt og lave temperatur maa de ha sit tilhold ı de dypeste partier 1 fjorden, men her dækkes bunden som nævnt for den alt overveiende del av lere og løst mudder, hvor koral- lerne ikke kan faa feste. Trykt 15. februar 1913. Meddelelser om norske hymenomyceter. Av Sekretær John Egeland. II. A. Telemarken. De mine fortsatte undersøkelser over hatsoppenes ut- bredelse i Norge! har jeg de to sidste aar søkt at stifte bekjendt- skap med Telemarkens sopflora, hvorom kun ytterst faa og spredte optegnelser foreligger fra tidligere tid. I dette oiemed har jeg ved hjælp av fornyede stipendiebidrag tilbragt begge disse aars sommerferie i Seljord, som med sin centrale belig- genhet og sine vekslende høideforhold (hoide over havet fra ca. 100 til 1400 meter) tør antages at være en typisk Telemarks- bygd ogsaa i floristisk henseende. Feltet for mine undersøkelser deroppe blev væsentlig hoved- bygdens dalføre med omgivende skoglier, fra sletterne ved Sel- Jordvandets øvre ende til de subalpine regioner under Lifjeld, Skorvefjeld og høiderne omkring Glosimot. Dalbundens skog- partier bestaar her for det meste av løvtrær, hvorav særlig bemerkes en mængde ældgamle birketrær, som paa sine steder, saasom ved Klomset, ved kirken og paa sletten ved Kaasen, I Første del av disse meddelelser er indtat i dette tidsskrift, b. 49. Kra, 1911, side 341—380. 54 JOHN EGELAND. danner sammenhængende lunde av tildels betydelig utstrækning. I lierne derimot er det granen og furuen, som raader. Foruten de daglige utflugter omkring 1 dette felt foretok jeg det første aar nogen længere streiftog til de nærmeste sidedale, saaledes en to dages tur til Kvammen øverst 1 Aamotsdal (ca. 1/ mil fra Mjøsvandet), likeledes en to dages tur op gjennem Kivledalen til den avsidesliggende grænd Langlem og derfra ned gjennem Manndalen, Aamotsdal og Flatdal. Videre en tur paa toppen av Skorvefjeld (1856 m.o.h.) og gjentagne utflugter til Seljordvandets sydlige ende. I 1912 gjentoges bestigningen av Skorvefjeld. Sommeren 1911 var som bekjendt ualmindelig før og varm. Under hele mit tre-ukers ophold i Seljord det aar (fra 25de juli til 18de august) var der kun to regnveirsdage, forøvrig en uav- ladelig brændende hete, som for en stor del virket ødelæggende paa sopfloraen. For Agaricineernes og de øvrige kjøtfulde hat- soppers vedkommende blev det ikke stort mere end et tilløp til en flora, idet soppene visnet og tørket, straks de kom frem. De, som naadde saa langt frem, at de kunde gjenkjendes eller be- stemmes, viste sig ogsaa utelukkende at tilhøre almindelige arter. Under disse omstændigheter indsaa jeg efterhaanden det haab- løse 1 at faa noget helhetsindtryk av denne sopgruppe og fandt mig nogenlunde snart henvist til væsenllig at rette min opmerk- somhet mot de træ- og læragtige Polyporeer, Hydnaceer og Thele- phoreer, som jo er mindre avhængige av veir og væte. Til min glæde fandt jeg allerede dengang disse familier godt repræsentert i Seljord, tildels med sjeldnere arter og endog en del nye for Norge. Om end det samlede resultat blev magert ı kvantitativ henseende, saa var flere av aarets fund der- oppe saa interessante, at de indbød sterkt til fornyede under- søkelser under gunstigere veirforhold. Derfor vendte jeg tilbake til Seljord igjen i 1912, som blev et sopaar par excellence. I dette aar kom der nemlig regn nok og mere end det. Tiden fra omkring 17de juli til 11te september MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 55 1912 var en eneste lang, men forholdsvis mild regnperiode ı de øvre Telemarksbygder, kun avbrutt av enkelte solskinsdage og kortere ophold. Sopfloraen blev derfor saa rik, som man sjel- den eller aldrig faar se den. Skogbunden var oversaadd med hatsopper, og paa sine steder stod de rent ı dynger, som man formelig maatte vade igjennem. Skjønt jeg dennegang fornemmelig befattet mig med skive- soppene, blev det aldeles uoverkommelig 1 det korte tre-ukers op- hold — fra 22de august til 14de september — at opnaa fuld oversigt over den brogede arts- og formrigdom, hvorunder de optraadte. Mange arter var mig fremmede, og forsøket paa at faa dem bestemt vilde ikke altid lykkes. Det vil derfor være umulig for nærværende at gi en uttømmende redegjørelse for alle de arter, som kom mig for øie, særlig de kjøtfulde Agari- cineer, der som regel maa bestemmes i frisk tilstand. De træ- og læragtige sopper, som kan opbevares og bestemmes 1 tørret tilstand, har jeg ved velvillig bistand av d'hrr. RoMELL og BRESA- DOLA faat rede paa senere. Men for Agaricineernes vedkom- mende har jeg utelukkende været henvist til mine egne under- søkelser med de for haanden værende hjælpekilder, og disse har i flere tilfælder ført til negative eller tvilsomme resultater. Naar jeg allikevel nu vover at fremlægge mine optegnelser, sker det ı den tro, at noget er bedre end intet, og de indeholder 1 det mindste noget nyt for den norske sopflora. For saa vidt mulig at gi et samlet billede medtar jeg alle de arter, som med sikkerhet har kunnet paavises, selv de almindeligste. Ved siden derav skal jeg omtale de tvilsomme fund, hvorom jeg har faat tid til at gjøre notiser, idet det faar overlates til fremtidige un- dersøkelser at bringe nærmere oplysning. Enkelte av disse sidste blir jeg nødt til at opstille og beskrive som nove species, da de ikke synes med rimelighet at kunne henføres til nogen av de arter, som er beskrevet ı den tilgjængelige literatur. 56 . JOHN EGELAND. Amanita Fr. A. virosa Fr.: Ved veikant nær kirken og i granskog oven- for Klomset 1. A. porphyria Fr.: H.o.d. i granskog ved Glosimot. En- kelte former med gjensittende hyllerester paa hatten og mindre frie skiver tør maaske henregnes til A. recutita, som forøvrig neppe er artsforskjellig fra A. porphyria. A. muscaria (L.) Pers.: Baade den typiske form og var. umbrina alm. | A. rubescens Fr.: FI. st. fra dalbunden op til Karlstel i Skorvefjeld (ca. 700 m. o. h.). A. vaginata Bvrr.: Alm. 1 granskogene. Lepiota Fn. L. procera (Scor.) Fr.: Ved kirken og nedenfor Reinstøl i granskog. L. clypeolaria (Burr) Fr.: Ved Kirkebo 1 Kviteseid og nedenfor Tveiten 1 granskog. L. felina (Pers.) Fr.: En hel gruppe sammen med foreg. art nedenfor Tveiten. — Av størrelse og form omtrent som L. cristata. Hatten hvit med sort pukkel og forøvrig tæt besat med koncentriske, sorte skjæl; foten hvit uten tydelig ring; spo- rerne egformet elliptiske, 6—8 + 4—5 u. Aldeles lik Cooke Il. t. 934 A, men noget lavere av vekst. — Ny for det ostenfjeldske. L. cristata (Avs. & Schw.) Fr.: Ved Kirkebo 1 Kviteseid og fl. st. i Seljord. L. carcharias (Pers.) Fr.: Alm. 1 barskog. L. granulosa (BArscH) Fr.: Temm. alm. i barskog. L. amianthina (Scor.) Fr.: Alm. i barskog. 1 I Seljord hovedbygd. Hvor intet andet er anført, vil ogsaa de følgende stedsangivelser referere sig til hovedbygdens dalføre, likeledes beteg- nelserne „almindelig“, „her og der“, „flere steder" o. lign. ov | Z3 MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. Armillaria Fn. A. robusta (ALB. & Schw.) Fr. Cooxx Ill. t. 33: I ter furu- skog ovenfor Grovejuvet ca. 350 m. o. h. A. mellea (Vant) Fr.: Ytterst alm. overalt; optraadte i 1912 1 større mængder end nogen anden skivesop. Tricholoma FR. T. equestre (L.) Fr.: Fl. st. i barskogene. T. portentosum Fr.: Ovenfor Grovejuvet i furuskog. T. flavobrunneum (Fr.): Ganske alm. T. rutilans (ScH&rr.) Fr.: Kun bemerket ved Vallarbroen. T. decorum (Fr.) QueLet: Paa furustubber nedenfor Gro- ven og Tveiten. T. luridum Fr. Cooke Ill. t.214: I granskog ved Glosimot og i furuskog ovenfor Grovejuvet. T. imbricatum Fr.: Fl. st. helt op til Karlstol. T. vaccinum (PERs.) Fr.: H.o.d., saasom i granskog ved Grave. T. terreum (Scuærr.) Fr.: FI. st. helt op til Karlstol. T. virgatum Fr. Ic. t. 34 f. 1. (Cooke Ill. t. 167, mindre god): I granskog ovenfor Glosimot, ved Grave og Lakshol. Ny for det østenfjeldske. T. inamoenum Fn. Ic. t. 38 1.2. Cooxe Ill. t. 77: I gran- skog ved Glosimot. Clitocybe Fn. C. nebularis Fr.: Kun bemerket i granskog nedenfor Aasen. C. clavipes (Prrs.) Fr.: Alm. paa mosgrodde græsbakker og 1 barskog. Varierer med gulagtige skiver. C. hirneola Fr. Ic. t. 48 1.3: Fl. st. ved veikanter og paa tørre bakker. C. odora (Burr.) Fr.: Ved veikant i barskog nedenfor Tvei- ten. — Ved elven nedenfor Grovejuvet fandtes en stor, graahvit 58 JOHN EGELAND. form med graanende skiver, som jeg under tvil har henført ti denne art; den var i ethvert fald forskjellig fra C. suaveolens. C. cerussata Fr.: Ved elven nedenfor prestegaarden blandt løvtrær. Sporerne 4 + Su. C. candicans (Pers.) Fr.: H.o.d., saasom ved Oppebøen, nedenfor Klomset og 1 barskog ved Tveiten. C. gigantea (Prrs.) Fr.: Kirkebø i Kviteseid. C. infundibuliformis (SCHEFF.) Fr.: Nedenfor Glosimot; formen membranacea er notert fra Klomset. | C. gilva Fr.: Nedenfor Tveiten i granskog. C. vibecina Fr.: Gruppevis paa fugtig sted i granskog nedenfor Tveiten. Sporerne 3—4 » 3 u. - Stemmer noiagtig med Fries's beskrivelse og Buytts eksemplarer paa spiritus i det bot. museum. Jeg anser derfor ikke bestemmelsen tvilsom, . skjønt sporerne viser sig at være noget mindre end anført bos Sac- CARDO. — Fniss's Ic. t. 58 f. 1 ligner om end ikke særlig godt. — Soppen minder meget om C. metachroa, men er utvilsomt forskjellig derfra. C. ditopus Fr.: I furuskog ovenfor Grovejuvet og omkring Liestøl i Skorvefjeld henved 1000 m. o. h. — Sterk mellukt. Spo- rerne 7 —8 + 45 u. C. fragrans (Sow.) Fr.: Kun notert fra furuskogen oven- for Grovejuvet. C. laccata (Scor.) Fr.: Meget alm. C. lignatilis (Fr.) Karst.: Paa asp ved kirken og paa poppel ved Oppebøen !. ! Foruten de her nævnte Clitocybe-arter har jeg fundet to-tre andre, hvis bestemmelse er altfor tvilsom til, at de kan opføres. Om de to savnes desværre notiser; det kan kun oplyses, at den ene, en hvit art fra løv- krat nedenfor prestegaarden, muligens kunde være C. phyllophila. Den tredje art, som vokset i gruppe i blandskog ved elven nedenfor Klom- set, er opnotert med følgende beskrivelse: „Hele soppen blek, hvitgraa. Hatten seig, tynd, noget kjøtfuld, uregelmæssig flat, tildels noget ned- trykt i midten og bugtet i kanterne, glat, fugtig, neppe hygrofan, men ved tørring gaaende over i lergult, 5—6 cm. bred; foten trevlet, seig, elastisk, som regel flattrykt og ofte bøiet, fyldt, senere noget hul, jevn- | 4 { MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 59 Collybia FR. . €. platyphylla Fr.: Ved kirken og prestegaarden. C. maculata (Ars. et Schw.) Fr.: Omkring furustubber ved Grave. ©. butyracea (Butt.) Fr.: Meget alm. i barskogene. C. confluens (Pers.) Fr.: Nedenfor kirken. C. cirrhata (Scavm.) Fr.: I barskog ved Glosimot. — Uten sclerotium. C. tuberosa (BurL.) Fr.: Sammesteds. — Med gulbrunt scle- - rotium. C. acervata Fr.: Omkring furustubber ved hovedveien oven- for Kaasen samt ved pladsen Aasen. C. dryophila Fr.: H.o.d., saasom ved Glosimot. C. rancida Fr.: Nedenfor kirken. C. ambusta Fr. Ic. t. 70 £. 2. Cooke Ill. t. 155 f.inf.: Paa brændte steder ved Glosimot og ved vandet nedenfor kirken. — Skjønt ikke tidligere omtalt som en norsk art kan den neppe opføres som ny for Norge, da jeg gjentagne gange tidligere har fundet den paa Bygdø. Mycena FR. M. elegans (Pers.) Fr.: I granskog nedenfor Tveiten. Spo- rerne 8—10 + 45 u. M. rubromarginata Fr.: H.o.d. M. rosella Fr.: I granskog nedenfor Tveiten. M. flavoalba Fr.: Almindelig. M. lactea (Pers.) Fr.: I granskog ved Tveiten. M. rugosa Fr.: Almindelig. tyk, oventil filtet, graahvit, 3-4 em. hoi, 6— 10 mm. tyk; skiverne bleke, graanende, smale (2—5 mm. brede), utrandede eller svakt nedløpende, baktil gaaende over i det filtede parti av foten. Ingen merkbar lukt. Sporerne egformet elliptiske, 6—7 » 4—5,4.* — Soppen er vistnok be- slegtet med Clitocybe fumosa, som imidlertid adskiller sig ved glat fot av lysere farve, lysere lameller og kuglerunde sporer (4 —6 «i dam.). 60 JOHN EGELAND. M. pullata Berk. et Cooke. Cooke Ill. t. 237: Sandsynlig- vis var det denne art, som vokset omkr. brændte steder ved vandet nedenfor kirken. — Hatten mørkt umbrabrun, næsten helt sort, kegleformet, rynket-foldet, ikke hygrofan, 1—2 em. hoi og bred; foten av samme farve, hul, 5—9 cm. høi, 2—3 mm. tyk, glat, svakt stripet, ved grunden hvitt filthaaret; skiverne hvite, graanende, tykke, opstigende, vedvoksede, utydelig nedløpende med en land, yngre fint dunhaarede i eggen og paa siderne; sporerne litt uregelmæssige, gjerne skjævt tilspidset egformede eller elliptiske, 5—7 + 3—4 u. Svakt ræddikartet lukt. — Stem- mer meget bra med Cookzs tegning om end habituelt mere lik - hans tegning av M. atro-cyanea. M. alcalina Fr.: Meget alm. M. metata Fr.: Ved Lakshøl. M. hæmatopus (Pers.) Fr.: Paa birkegrener ved Reinsløl øg nedenfor kirken. M. galopus Prrs.: I barskog omkring Glosimot. M. epipterygia (Scor.) Fr.: Ved Lakshøl og nedenfor Tveiten. M. vulgaris (Prrs.) Fr.: Sammen med foregaaende paa sidstnævnte sted. M. rorida Fr.: I barskog ved Glosimot. Sporerne 10 » 4 u. Omphalia FR. O. onisca Fr.(?): Paa Skorvefjeld ca. 1200 m. o. h. Svak mellukt. Bestemmelsen forekom mig sikker; men nærmere op- tegnelser savnes, saa der muligvis kan tænkes en forveksling med Clitocybe ditopus. O. rustica (PERs.) Fr. Cooke Ill. t. 959 c: Paa tør, gruset strandkant ved sydenden av Seljordvand og ved veikant nær Kirkemo i Aamotsdal i 1911. O. hepatica (Barscu.) Fr.: Hatten fast og seig, noget kjøt- fuld, traktformet eller dypt navlet, brunagtig lærgul, tør noget avbleket, glat, ikke stripet, 2—3 cm. bred; foten av samme farve, krummet eller flerbøiet, tildels flattrykt, glat, seig og elastisk, d MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 61 først fyldt, senere hul, 5—6 em. hoi og 3—4 mm. tyk; skiverne langt nedløpende, 2—4 mm. brede, aaret forbundne og hos ældre ekspl. ofte anastomoserende og krusede; sporerne 6—8 » 4—5u. Svak mellukt. — I grupper ved elvekanten paa tør grund i blandskog nedenfor Klomset. — Soppen er høiere og mindre rødlig end Cooke Ill. 250 B, men stemmer forøvrig saa godt med Frizs's beskrivelse, at bestemmelsen neppe er tvilsom !. 0. campanella Fr. var. (muligvis var. papillata): Paa bar- træstubbe nedenfor Klomset. — Avviker fra hovedarten ved glat, ustripet hat, der oftest er forsynet med en vortet pukkel, og ved indbyrdes frie og blekere skiver; foten kastanjebrun, pudret, opad noget utvidet, ved grunden forsynet med en gul filtknold, ofte excentrisk. Sporerne 5—6 + 3—4 u. 0. umbellifera (L.) Fr. f. flava: Et eneste eks. paa toppen av Skorvefjeld. 0. fibula (Buzz) Fr.: Ved Kjeldalsslusen 1 Bandakkanalen og fl. st. i Seljord. Pleurotus Fr. P. pulmonarius Fr.: Paa gamle birketrær nedenfor Øver- land. P. serotinus (Scurap.) Fr.: Nedenfor Klomset paa or. Pluteus Fr. P. cervinus (Scuærr.) Fr.: Almindelig. Entoloma Fr. E. sericellum Fr.: Fl. st. langs Bandakkanalen, ı Kvites- eid og Seljord. 1 Paa græsbakke nedenfor kirken vokset en form (eller art), som for- øvrig lignet O. hepatica meget, men avvek derfra ved indbyrdes frie, temmelig tykke skiver og mindre sporer (5—6 * 4x). Habituelt min- det den ogsaa adskillig om Omphalia Kalchbrenneri Bres. Fungi Trid. tab. XXXV f. 2; men denne har betydelig større sporer. 62 € JOHN EGELAND. * E. rhodopolium Fr.: Temm. alm. helt op til Karlstøl. E. sericeum (Burr.) Fr.: Paa tørre bakker ved Vallarbroen og Hartholt, gjerne sammen med Nolanea pascua og Nolanea mammosa. E. nidorosum Fr.: H.o.d., saasom ved vandet nedenfor kirken. *E. murinum n. sp.!: Pileus carnosulus, tenuis, conico- expansus, siccus, floccoso-squamosus vel innate tomentoso- fibrillosus, margine recto, murinus, 11/;—21/, cm. latus: sti- pes concolor, fibroso-carnosulus, subsericeus vel adpresse floc- cosus, fistulosus, cequalis, 5—4 cm. longus, 5—4 mm. Crassus; lamellæ rotundato-adnexæ, ex albido cinerescentes, 3—4 mm. late; caro alba, inodora: spore oblonge, angulato-tubercu- lose, 10—12 + 5—6 u. In colli graminoso in paroecia Seljord. Ved Hartholt paa mosgrodd græsbakke sammen med Lep- tonia-, Nolanea- og Hygrocybe-arter. Clitopilus Fr. C. prunulus (Scor.) Fr.: Fl. st. ved veikanter. Leptonia FR. *L. pallida n. sp.: Pileus carnosulus, tenuis, convexus, demum centro depressus, innato-squamosus, siccus, exstrius, pallide alutaceus vel albido-ochraceus, interdum versus marginem. in lilacinum vergens, 2—21}, cm. latus; stipes albidus, fibrosus, tenax, fistulosus, rectus vel subcurvus, bast albotomentosus, apice farinoso-squamosus, 5 cm. longus, 3mm. Crassus, sæpissime compressus et tum 4mm. cr.; lamellæ ro- tundato-adnatæ, albæ, demum subroseæ, acie pruinose, 4 mm. late; spore irregulariter angulate, 10—12 » 7—9 u. Catervatim in colli graminoso ad Oppebøen in paroecia Seljord. 1 Ved en stjerne foran navnet betegnes her og i det følgende, at arten er ny for Norge. (Kfr. mine meddelelser første del s. 348). mida e 1 aa 2 Li ae eS MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 63 L. serrulata (Pers.) Fr.: Paa græsbakke ved Hartholt. L. lampropus Fr.: Temm. alm. L. asprella Fr.: H.o.h. paa tørre bakker. Nolanea Fr. N. pascua (Pers.) Fr.: Almindelig. N mammosa (L.) Fr.: H. o. d. sammen med foregaaende. Pholiota FR. P. caperata (Pers.) Fr.: Ikke sjelden i barskogene. P. heteroclita Fr.: Paa gamle birketrær h. o. d. fra Laks- høl til ovenfor Kaasen. — Hatten kompakt, kjøtfuld, blek; skiverne længe hvitagtige, derefter lergraa, tilsidst vandig rust- brune; sporerne elliptiske, 9 » 5—6 u. P. squarrosa Fr.: Temm. alm. omkr. løvtrær. P. flammans Fr.: Paa løvtrær ved Heggtveit og Brødløs. P. tuberculosa Fr.: Paa gamle birketrær h. o. d. fra Klom- set til Flatdalsvandet. — Undertiden vokset 2—4 ekspl. sammen. — Sporerne elliptiske, 8—10 + 4—5 u. P. mutabilis (Scnærr.) Fr.: Almindelig. P. marginata (Batsca) Fr.: Likesaa. Hebeloma FR.: H. crustuliniforme (Buuu.) Fr.: Almindelig. H. mesophæum Fr.: Ikke sjelden. HA. longicaudum (Pers.) Fr.: Mellem bartrær nedenfor kır- ken og ved Grave. Inocybe Fr. *I. echinospora n.sp.: Pileus carnosulus, tenuis, conico- campanulatus, disco squarroso, margine fibroso, umbrino- castaneus, 1, cm. latus; stipes glaber, striatulus, fistulosus, sæpe flexuosus, rufo-umbrinus, 2!/> cm. longus, 2 mm. crassus ; lamellæ rotundato adnexæ, subliberæ, argillaceæ, deinde fus- 64 JOHN EGELAND. cescentes: spore subglobose, echinatæ vel aculeis tenuibus dense obsite, S—9 + 7—8 u. Cystidia non observata. Odor nullus. Å Locis graminosis sub Laricibus apud Vrangfoss in Tele- marken. In.calosporæ Bres. et In. subfulvæ Peck videtur affinis. I. lacera Fr.: Almindelig. I. fastigiata (Scuærr.) FR. : Ved Kvammen i Aamotsdal 1911. I. rimosa (Burr) Fr.: Almindelig. I. geophylla (Sow.) Fr.: Likesaa. I. sambueina Fr.: H. o. d. 1 tør barskog. Sporerne 9 + 4—5 u. Flammula Fr. F. lenta (Pers.) Fr.: Fl. st. helt op til Reinstol. F. lubrica (Pers.) Fr.: Omkr. birkestubber nedenfor kirken. F. spumosa Fr.: Almindelig. F. almicola Fr.: Fl. st. paa og omkring forskjellige løvtrær. Tuet paa furustubber ovenfor Hartholt og enkelte andre ste- der baade 1 og utenfor barskog forekom en oftest stor, grov form med mild smak, som neppe er artsforskjellig fra den ty- piske løvtræform. Den maatte i saa fald tilhøre F. flavida Fr. eller F. apicrea Fr.; men flere sporemaalinger fastslog sporernes størrelse til 8-9 + 4—5 u, den samme som hos F. almicola. Soppen stemmer ogsaa aldeles med Cooxe’s tegning av denne art og avviker fra tegningerne av de to andre. F. sapinea Fr.: Temm. alm. F. picrea Fr.: Paa furustubber ved Glosimot. F. scambus Fr.: Ved Glosimot og nedenfor Hartholt. Naucoria Fr. N. festiva Fr.: I barskog ved Grave. N. Jennyæ Karst.: Sammen med foregaaende. Sporerne elliptiske, 6 + 4u. N. pediades Fr.: I haven paa Nedre Oppebøen 1911. N. escharoides Fr.: H.o.d. i fugtige orekrat. | | | I MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 65 Galera Fr. G. tenera, (Scu#rr.) Fr.: Almindelig. G. hypnorum (Batscu.) Fr.: Likesaa. G. sphagnorum (Pers.) Fr.: Blandt sphagna ved pladsen Aasen. Tubaria W. Sm. T. furfuracea (Pers.) W. Sm.: Almindelig. T. stagnina Fr.: Blandt sphagna ved Aasen. T. inquilina (Fr) W. Sv: Mellem Vallarbroen og vandet. Psalliota Fr. P. campestris (L.) Fr.: Ved Vrangfoss; nedenfor kirken i Seljord. P. silvatica (Scuærr.) Fr.: Ved kirken og Oppebøen. Stropharia FR. S. depilata (Pers.) Fr.: I granskog ovenfor Reinstøl. S. æruginosa (Curt.) Fr.: Almindelig, ofte i avblekede former. S squamosa (Pers.) Fr. (p. p): Paa sandgrund ved elvens utløp i Seljordvandet. Hatten gulgrøn med hvite skjæl, ca. 21» em. bred; sporerne 9—13 » 6—7 u. #S. albo-nitens Fr.: Paa et jorde ved Groven. Sporerne 8—9 + 41/,—5 u. S. stercoraria Fr.: Paa Karlstøl ı 1911. S. semiglobata (Barscx.) Fr.: Almindelig. Hypholoma FR. H. sublateritium (Scnærr.) Fr.: Ved Seljordvandet i 1911. H. capnoides Fr.: Almindelig. H. fasciculare (Hups.) Fr.: Likesaa. ut Nyt Mag. f. Naturv. LI. I. 1913. 66 JOHN EGELAND. H. dispersum Fr.: Ovenfor Reinstøl i nedre ende av Grun- dingsdalen. H. appendiculatum (Bu...) Fr.: Sammesteds. Psilocybe Fn. P. spadicea Fr.: Almindelig paa løvtrær. P. semilanceata Fr.: Ved veikanter mellem Vallarbroen og Flatdalsvandet. | P. uda Fr.: En form med lang, blekgul, bøiet fot og svovl- gule, senere morknende skiver (vistnok formen elongata) ved Aasen blandt sphagna. P. coprophila (Burr.) Fr.: Paa hestemøk. Sporer 12—14 + 4u. P. atrorufa (Scu#rr.) Fr.: Blandt Hypnum paa veikanter 1 Kviteseid og Seljord. Psathyra Fr. P. fibrillosa (PEs.) Fr. Ovenfor Glosimot i 1911. Panæolus Fn. P. separatus (L.) Fr.: Paa Liestøl og ovenfor indtil ca. 1000 m.o. h. ı 1911. P. campannlatus (L.) Fr.: Almindelig, helt op til Liestøl. Coprinus Fr. C. micaceus (Buzr.) Fr.: Nedenfor kirken. C. radiatus (Borr.) Fr.: Sammesteds paa hestemøk. C. plicatilis (Curt.) Fr.: Et par steder i aasene omkring Glosimot 1 1911. — Phlegmacium FR. P. turmale Fr. Coore Ill. t. 694: I tæt gruppe i furuskog nedenfor Aasheim. P. varium (Scu#rr.) Fr.: H.o.d. i barskog, saasom ved Glosimot. P. multiforme Fr.: Ikke sjelden. P. glaucopus (Scuærr.) Fr.: H. o. d. 1 barskog. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 67 Myxacium Fn. M. mucifluum Fr. Cooxe Ill. t. 740: Fl. st. 1 furuskog. M. mucosum (Burr.) Cooke Ill. t. 759:- Meget almindelig. Næstefter Armillaria mellea vistnok den art, som optraadte 1 størst mængde 1 barskogene. M. elatius Fr.: I aasen ved Glosimot. M. vibratile Fr. Cooke Ill. t. 743: I tør furuskog ovenfor Hartholt. — Intenst galdebitter. Sporerne 7—8 + 5 wu. Inoloma Fr. I. violaceum (L.) Fr.: Ovenfor Brødløs. I. hircinum (Borr.) Fr.: Alm. 1 barskogene. I. traganum Fr.: Likesaa. *I. callisteum Fr.: Hele soppen kraftig eggul. — Hatten hvælvet, utydelig puklet, i midten kjøtfuld, mot kanterne jevnt tyndere, glat, ikke hygrofan; foten fra en tykkere grund jevnt avsmalnende, tæt, besat med rustrøde traade, især opad noget lysere end hatten, 5—9 em. hoi, ved grunden 11/,—2 cm. og 1 toppen 7—9 mm. tyk; skiverne som regel ganske plant vedvok- sede, undertiden utrandede, temmelig fjerntstaaende, først gule, senere noget rustfarvede, 5—8 mm. brede; sporerne bredt ovale, 7—8 » 6 u. Ingen bemerkelsesværdig lukt eller smak. — Fl. st. 1 barskog, saaledes ved Glosimot, nedenfor Groven og ovenfor Reinstøl. Soppen omtrent av form og størrelse som Cooke Ill. t. 864, men avviker derfra ved renere eggul farve, der nærmer sig meget mere Fr. Ic. t. 155 f. 2. *I. lilaeeo-ferrugineum n.sp.: Pileus carnosus, primo ovoideus, velo lilacino totus obtectus, deinde expansus, mar- gine infracto, velo evanescente pulchre ferrugineus et tomen- toso-fibrillosus demwmque fere ad medium in squamas retro- versas diffractus, usque ad 8 cm. latus: stipes e cæruleo-lilaceo sensim a basi ad apicem in dilule ferrugineum transiens, intus concolor, primo e velo lilaceo lamuginosus. deinde fibril- losus, sursum. leviter attenuatus, farctus, demumque subcavus, 68 JOHN EGELAND. 7—8 cm. longus, basi 1—1!/, cm. apiceque. !|5—1 cm. Crassus; lamellæ emarginata, tenues, usque ad 1!/; cm. late, e pallido- ferrugineo fulvescentes; caro pilei sub cute et circa margi- nem ferruginea, de cetero sordide luteo-albida; spore ellip- soideæ, sæpe oblique acuminatæ, 10—12 » 6—7 u. — Odore levissimo I. tragani vel fere inodorum. In pinetis subalpinis apud Tveiten et Reinstol in poroecia Seljord. I. pholideum Fr. Cooke Ill. t. 761: Fl. st. 1 barskog, bl. a. ved Glosimot og helt op til Karlstøl. I. arenatum (Pers.) Fr. Cooke Ill. t. 763: I barskog om- kring Grave, Oppebøen og Klomset fandt jeg gjentagne ganger en sop, som længe har voldt mig stor vanskelighet og tvil. Jeg tror imidlertid nu med sikkerhet at kunne henføre den til I are- ' natum Fr. — Hatten kjøtfuld, klokkeformet, utbredt, tor, ind- vokset skjæltrevlet, graagult kaffebrun med mørkere pukkel, 4—6 cm. bred; foten av hattens farve eller noget lysere og gu- lere, omtrent jevntyk eller svakt avsmalnende opad, fyldt, ældre noget hul, 7—8 em. høi, 5—8 mm. tyk, til ovenfor midten uldent trevlet og skjællet av det rustbrunt-kaffebrune hylle, der gjerne avsluttes oventil 1 form av en tiltrykt, flat hudring; skiverne kort avrundede, tildels utrandede, middels tætte, brunt okergule, 5—6 mm. brede; kjøttet blekt okergult; sporerne elliptiske, 9 « 5—6 u. - Ingen merkbar lukt eller smak. — Ligner ganske godt den ci- terte tegning, men har en noget mørkere farvetone. Dermocybe FR. . anomala Fr.: I mængde langs veien til Flatdal. . spilomea Fr.: I granskog ved Oppebøen. . cinnamomea (L.) Fr.: Meget alm. . semisangwinea Fr.: Fl. st. SES es dns . sanguinea Fr.: Ved elven nedenfor Klomset!. 1 Foruten de her nævnte har jeg i barskog ved Glosimot og enkelte andre steder fundet en art, som antagelig tilhører Dermocybe-slegten, - MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 69 Telamomia Fr. T. lamigera Fr.: Fl. st. i barskog omkr. Oppebøen. T. bulbosa (Sow.) Fr.: Antagelig denne art, som forekom i barskog ved Grave; bestemmelsen dog tvilsom. T. impennis Fr.: Ved veikant nedenfor posthuset. T. evernia Fr.: H. o. d. paa fugtige steder i granskog, bl.a. ovenfor Reinstøl. T. armillata Fr.: Temm. alm. T. limonia Fr.: Ved Glosimot. T. gentilis Fr.: Temm. alm. T. brunnea (Pers.) Fr.: Meget alm. og formrik. T. incisa Fr.: H.o.d. ı barskogene. T. hemitricha (Pers.) Fr.: Likesaa. T. flexipes FR: Ved Klomset i barskog. Hydrocybe Fr. H. subferruginea Fr.: Antagelig er arten ganske alminde- lig. Foruten flere typiske og utvilsomme fund har jeg vistnok oftere gjort fund av former, som ikke i hvert enkelt tilfælde er nøiagtig konstatert. Den er ofte vanskelig at skjelne fra de to følgende arter, og da samtlige tre arter synes at være nogenlunde alm. utbredt, har jeg ikke fundet at kunne ofre tid paa nærmere undersøkelse av hver enkelts optræden i Seljord. A. armeniaca (Scuxrr. Fr.: Ved Lakshøl, Aasheim og Klomset. Se forøvrig under foregaaende art. men som endnu er mig ganske gaadefuld: ,Hatten noget kjøtfuld, bredt kegleformet, senere utbredt og puklet, tør, neppe hygrofan, fra kanten indad mot midten indvokset ell. tiltrykt fintrevlet, i midten glat, honning- gult lerfarvet, tør okergult lærbrun, 3—5 cm. bred; foten opstigende, oftest kroket. blek, glat, eller noget fintrevlet, i toppen solvglinsende, hul, avsmalnende opad, indtil 10 em. høi og 1 em tyk; skiverne av- rundet eller omtrent plant vedvoksede, noget tætstaaende. næsten ufor- anderlig okergule, 4—5 mm. brede; sporerne bredt ovale, 7—8 ~ 6 u." — Dette er samme art, som jeg ı 1910 fandt i granskog i Stokke, men som det heller ikke dengang lykkedes mig at bestemme. Muligvis en nova species. 70 JOHN EGELAND. H. diluta (Pers.) Fr.: Samme bemerkning som ovenfor. H duracina Fr.: Ret almindelig i barskogene. H. castamea (Burr.) Fr.: Likesaa. H. erythrina Fr.: Om det var denne art, som vokset un- der hasselbusker nedenfor kirken nær Vallarbroen, kan ikke med sikkerhet avgjøres. Den der forekommende lille vakre art med kegleformet, silkeglinsende, vinrødt kastanjebrun hat, fot om- trent av samme farve og kanelbrune skiver anbefales til nær- mere undersøkelse. H. saniosa Fr.: Ved veikanten nedenfor Heggtveitbakkerne vokset i mængde en art, som jeg fandt ganske stemmende med FnrES's beskrivelse av H. saniosa. Sporerne mandelformede, 8—10 + 5—6 u. H. obtusa Fr.: Ret almindelig. I 1911 fandt jeg den paa en myr ovenfor Kvammen 1 Aamotsdal. Paxillus Fr. P. involutus (Bartsch) Fr.: Meget alm. P. atrotomentosus (Bartsch) Fr.: Paa furustubber ved Vrang- foss samt 1 aasen ved Grave. Hygrophorus FR. eburneus (BuLL.) Fr.: Ovenfor Glosimot 1 1911. erubescens Fr.: Ved Glosimot og Oppebøen. . olivaceo-albus Fr.: Fl. st. 1 barskog. agathosmus Fr.: Almindelig. . caprinus (Scor.) Fr.: Ved Glosimot og Oppebøen. . pratensis (Pers.) Fr.: Ved Brodles og Hartholt. virgineus Fr.: H. o. d. paa tørre græsbakker, f. eks. ved Hartholt. . miveus (Scop.) Fn.: Likesaa. Ej à . ceraceus Fr.: Paa mosgrodde bakker. H. coccineus Fr.: Likesaa fl. steder. H. miniatus Fr.: Likesaa. 1 tT h N på d : * å 2 A 7 MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 71 H. pumiceus Fr.: Likesaa. _H. conicus (Scor.) Fr.: Ganske almindelig. H. psittacinus (Scuærr.) Fr.: Kun bemerket et sted ved kirken. H. nitratus (Pers.) Fr.: Paa tør græsbakke ved Hartholt. Gomphidius Fr. G. glutinosus (SCHEFF.) Fr.: Almindelig. G. viscidus (L.) Fr.: Likesaa. Lactarius Fr. L. resimus Fr.: Mellem gamle birketrær paa stenet grund ved Klomset. L. scrobiculatus (Scor.) Fr.: Flere steder. L. repræsentaneus Britz.: Temm. alm. 1 barskogene. L. torminosus (Scu#rr.) Fr.: Almindelig. L. turpis Fr.: Likesaa. L. hysginus Fr.: Paa fugtig sted i granskog ovenfor Reinstel. L. trivialis Fr.: Almindelig. L. uvidus Fr.: Flere steder. L. flexuosus Fr.: Notert fra Kvammen 1911. L. pyrogalus (Buzz) Fr.: Almindelig. L. piperatus (Scor.) Fr.: I barskog ovenfor Hartholt nogen faa eksemplarer med-svakt gule skiver. L. deliciosus L. Fr.: Ikke sjelden. L. vietus Fr.: Fl. st. i barskog. L. rufus (Scor.) Fr.: Meget almindelig; Langlem 1911. L. helvus Fr.: Ved Glosimot og andre steder. L. lilacinus LascH. (Syn. L. spinosulus Quet.): Under oretrær paa sletten ved Kaasen. L. glycyosmus Fr.: Temm. alm. L. lignyotus Fr.: Fl. st. 1 barskog. L. fuliginosus Fr.: Likesaa. JOHN EGELAND. . mitissimus Fr.: Almindelig. . subdulcis (BuLL.) Fr.: Likesaa. . camphoratus (BurL.) Fr.: H. o. d. i barskog. . tabidus (Fr.) Brytr. Norges Hymenomyceter, s. 99: Ved sd led lede lel elven nedenfor Glosimot 1 orekrat 1911. Russula Fr. R. nigricans (Burr. FR: Ved Oppebøen i blandskog. R. vesca Fr.: Fl. st. 1 barskog omkring Oppebøen og op til Venaas. R. consobrina Fr.: I barskog nedenfor Glosimot. R. foetens (Pers.) Fr.: Ved Oppebøen. R. Queletii Fr.: Temm. alm. omkr. Oppebøen og Grave. R. emetica Fr.: Almindelig. R. ochroleuca (PERs.) Fr.: I barskog ved Grave. R. eruginea Fr.: Fl. st. 1 barskog, indtil ca. 800 m. o. h. ı Skorve. ved R. fragilis (Pers.) Fr.: Almindelig. R. integra (L.) Fr.: Likesaa. ft. decolorans Fr.: Ikke sjelden i barskog. R. vinosa howELL: H.o.d. i barskog. R. flava Romezz: Ved Oppebøen og kirken. R. graveolens LinpBLab: Formen æerampelina h. o. d., bl.a. Svingen 1 Flatdal; formen olivacea ved Oppebøen. Cantharellus. C. cibarius Fr.: Almindelig. C. aurantiacus Fn.: H. o. d. 1 barskog. C. umbonatus (Pers.) Fn.: Observert fl. st. ved veikanter helt op til Reinstol. C. infundibuliformis (Score. Fr.: I furuskog ovenfor Hartholt. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 7 co Marasmius FR. M. peronatus (Borr.) Fr.: Ved Næss 1 barskog; hvilken form er ikke notert. M. oreades (Borr.) Fr.: Alm. blandt gras ved veikanter. M. scorodonius Fr.: Alm. i barskog. M. ramealis (Burr. Fr.: Fl. st. paa kvister. M. chordalis Fr.: Nær bygdegrænsen ved veien til Kvi- - teseid. * M. languidus (Lascx.) Fr.: Denne for Norge nye art, som jeg første gang fandt i Slotsparken ?!/, gjenfandtes blandt gras ved veikant ved Nedre Oppebøen ?*/, 1912; bestemt av ROMELL. Da vor art avviker litt fra Frizs's beskrivelse, hitsættes mine optegnelser derom: „Hatten næsten hindeagtig. konveks, først noget puklet, senere nedtrykt i midten, rynket-furet, fint fløiels- agtig melet, hvitblek med svakt anstrøk av lysegult og rosen- rødt, 10—12 mm. bred; foten fyldt, oventil av hattens farve, hvitpudret, i toppen noget utvidet, nedtil først sortgron, derpaa graasort, ved grunden noget lodden, 2'/,—5 em. hoi, 1—2 mm. tyk; skiverne først vedvoksede, derpaa hueformet ned- løpende, tykke, fjerntstaaende, brede, ikke aaret forbundne, av hattens farve, enkelte skiver nærmest hatran- den grenede og andre ikke naaende frem til foten; sporerne kugle- runde, 4 u 1 diam.; basidierne kølleformede, ca. 40 » 9 u.* — Til trods for de her frembævede avvikelser tror jeg, RoMELLS bestem- melse er rigtig. Cookers Ill. t. 1126 ligner noget; men vor art har spædere, mere jevntyk fot, og dennes sortgrønne larve ned- til træder ikke frem paa tegningen. M. rotula (Scor.) Fr.: Ikke sjelden. M. androsaceus (L.) Fr.: Almindelig. M. perforans (Horru.) Fr.: Likesaa. M. ephiphyllus Fr.: Paa løvtræblade nedenfor Reinstol og Glosimot. 74 JOHN EGELAND. Lentinus FR. L. lepideus Fr.: Paa stokker ı Loveidsluserne og paa et gjærde 1 Seljord 1911. Panus FR. P. torulosus (PERs.) Fr.: Paa birkestubber ved Oppebøen og kirken. | Trogia FR. T. crispa (PERs.) Fr.: Paa birkegrener mellem Reinstol og og Tveiten og nedenfor prestegaarden; paa sletten ovenfor Kaa- sen en luksuriant form med tydelig fot. Lenzites FR. L. betulina (L.) Fr.: Fl. steder paa birk, nedenfor Reinstøl paa asp. L. sepiaria (Wutr.) Fr.: Almindelig. L. heteromorpha Fr.: Likesaa paa granstubber; forekom paa Salix ved Oppebøen. Formen trameta paa granstok ved Kirkebø i Kviteseid. Boletus Di. B. luteus (L.) Fr.: Meget alm. B. flavidus Fr.: Paa fugtige steder 1 granskog ved Grave, Glosimot og Reinstøl. | B. bovinus L.: I stor mængde fl. st. B. badius Er.: Fl. st. i barskog. piperatus (Butt.) Fr.: H. o. d. 1 aasen ved Glosimot. . variegatus Fn.: Almindelig 1 furuskogene. . subtomentosus L.: Almindelig. . edulis (Burr.) Fr.: Likesaa. . rufus Fr.: Meget almindelig. . scaber (Burr.) Fr.: Likesaa. tU Eg Bu Eu & & & felleus (Burr.) Fr.: I barskog ovenfor Grave (fundet av Hervor HAMMER). MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 75 Polyporus Mica. P. ovinus (Scuxrr.) Fr.: Almindelig. P. brumalis (Prrs.) Fr.: H. o. d. paa nedfaldne løvtræ- grener. *P. Schweinizii Fr.: Et eneste kraftig ekspl. i furuskog ovenfor Hartholt i 1911. P. varius Fr.: Paa birk ved Klomset. P. confluens (A. et S.) Fr.: Ikke sjelden i barskogene, ofte sammen med P. ovinus. P. lacteus Fr.: Paa birk ovenfor Kaasen. Bestemt av Romer. P. fragilis Fr.: Paa furustubber ved Vallarbroen og neden- for Tveiten. Sporerne pølseformede, 3—4!/, » 1—2 u. — Eiter mit skjøn maa BresaporLa ha ret i at anse denne art for iden- tisk med Polyporus Weinmanni Fr.; kfr. Annales Mycologici 1908 s. 73. P. cæsius (Scuran.) Fr.: Fl. st. paa gran. P. nidulans (Pers.) Fr.: Paa or nedenfor prestegaarden. J. LIND anser arten — vistnok med rette — for synonym med Polyporus rutilans Fn. P. adustus (Wirp.) Fr.: H. o. d. paa asp. P. dichrous Fr.: Temmelig hyppig paa gamle birketrær, ofte i mere eller mindre resupinate former. P. amorphus Fr:: Paa gran og furu. *P. tephroleucus Fr.: Paa nedliggende birkestammer ved kirken og ved elven nedenfor Klomset. Sporerne pølseformede, 4—5 v 1—2 ut. P. borealis (Want) Fr.: Paa granstubbe nedenfor Glosimot. P. betulinus (Burr. Fr.: Almindelig paa birk. Fomes Fr. F. pinicola (Sw.) Fr.: Alm. paa granstubber, tildels ogsaa paa løvtrær som birk og or. 76 JOHN EGELAND. F. applanatus (PERs.) Warrn.: Paa asp ved prestegaarden og paa epletrær paa Nedre Oppebøen. F. fomentarius (L.) Fr.: Alm. paa birk. F. igniarius (L.) Fr.: Alm. paa asp og or. F. nigricans Fr.: Paa birkestubbe ved sydenden av Sel- jordvandet. F. salicinus (Pers.) Fr.: Resupinat form paa Salix ved prestegaarden. F. connatus Fr.: Paa løn nedenfor Reinstøl. Iflg. J. Lin er arten identisk med F. populinus Fr. F. annosus Fr.: Paa granrøtter. *F, (Polyporus) nigrolimilatus Romer. Hymenomycetes of Lappland, s. 18 („Archiv för Botanik", b. 11, nr. 3): Paa gam- melt grantømmer ved pladsen Aasen 1 1911. Sammesteds fandt jeg i 1912 en refleks form med utviklet, ca. 1!/ em. bred hat, som Romerr finder at maatte henføre til nærværende art. (Se Svensk Botanisk Tidsskrift 1912, s. 641). F. tenwis Karst.: Paa gran ved Oppebøen og Brunke- bergveien. F. obliquus (PERs.) Fr.: Paa gammel birk ved Klomset. Polystictus FR. P. perennis (L. Fr.: Paa grusede veikanter, bl. a. st. ved Glosimot. P. radiatus (Sow.) Fr.: Paa or. P. hirsutus (Wutr.) Fr.: Alm. paa birk og asp; en næsten fuldstændig resupinat form med brun randzone paa asp ovenfor Reinstøl. P. zonatus (Nees) Fr.: Alm. paa birk og asp. P. velutinus (Pers.) Fr.: Paa or ved veien til Kviteseid. P. abietinus (Dicks.) Fr.: Alm. paa gran og furu. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER, II. Fl Poria PERS. P. vulgaris Fr.: H.o. d. paa gran og furu. P. mollusca (PERs.) Fr.: Notert fra 1911 som forekom- mende paa gran og furu. P. cinerascens Bres.: Paa birk ved prestegaarden. +P. subfusco-flavida (Rosrk.) Fr.: Paa gammel birk ved Klomset i 1911. Bestemt av BRESADOLA. P. callosa Fr.: Paa granved h. o. d. *P. chrysella n.sp: Zesupinata, lenta, arcte adnata, primo orbicularis, deinde effusa, ca. 1—2 mm. crassa, lutea, margine adpresso, angusto, pubescente, subaurantio: pori rotundi, integri, 5—4 pr.mm.; spore hyaline, ellipsoideæ, 1-guttatæ, 6—7 » 4—41) u. Ad truncum betulinum prostratum. in paroecia, Seljord. RoMELL oplyser, at denne art er av samme farve som Poly- porus vitellinulus Karst., men forøvrig forskjellig derfra og an- tagelig en nova species. Den vokste paa gammel birkestok ved prestegaarden. P. sinuosa Fr.: Paa gran ved Næss. P. lævigata Fr.: Paa birkestammer ı aasen ved Glosimot. P. punctata Fr. (Syn. P. friesiana Bres.): Paa Salix og or ved Seljordvandet. Sporerne kuglerunde, 8 u i diam. P. umbrina Fr. (kfr. nerv. meddelelelser, første del): Paa ask ved prestegaarden. — Sporerne elliptiske, 6 + 3 u, setae 30— 100 + 6—9 u, hyferne 3 u tykke, alt ifølge maalinger, som Ro- MELL har foretat paa ekspl. fra Hof ı V. Aker. : -P. reticulata Fr.: Paa Salix omkring kirken. Sporerne pølseformede, 7—9 » 2—3 u. P. (Polyporus) aurantiaca Rostk.: Paa furustubbe neden- for Vallarbroen vokset en form, som RomELL henfører til denne art. Soppen resupinat, i frisk tilstand vakkert lyst orangefarvet, ved tørring tildels purpurviolet. — Avbildet i Svensk Bot. Tids- skrift 1912, s. 642. 78 JOHN EGELAND. Trametes Fr. T. serialis Fr.: Alm. paa gran helt op til ca. 900 m. o. h. i Skorve. T. mollis (Sour.) Fr.: Paa ask nær prestegaarden. Dædalea Pers. D. unicolor (Buzz) Fr.: Meg. alm., især paa birk. Merulius Harr. M. tremellosus (ScHran.) Fr.: Temm. alm. paa birk. M. corium (Pers.) Fr.: Paa ask ved prestegaarden. M. serpens Tone i. pallidus RowELL. Hymenomycetes of Lappland, s. 91: Paa nedliggende furugrener ved Glosimot. * M. himantioides Fr.: Paa furustokker ved kirken og oven- for Brodlos. Stemmer aldeles med Fr.!Icon. t. 193. Solenia Horrm. S. candida (Horrm.) Fr.: Paa gammel birk ved elven ne: denfor Glosimot. Sporerne kuglerunde, 4—5 u. Hydnum L. H. imbricatum (L.) Fr.: Nedenfor Reinstøl 1 barskog. H. repandum L.: Flere steder. H. fragile Fr.: I granskog nedenfor Glosimot i 1911. H. aurantiacum Barscn: I furuskog ovenfor Hartholt. * H. pinastri Fr.: Paa huggestabbe av birk ved pladsen Smaadalene **/; 1912. Bestemt av Romzett. — Soppen i frisk til- stand grøngul, ved tørring gaaende over 1 mørkebrunt. *H. alutaceum Fr.: Paa furustok ved kirken. Sporerne elliptiske, 3—4 + 2 u. H. farinaceum Pers. (?): I hul granstamme ved Næss fandt jeg 1911 en form, som Romerr under nogen tvil henfører hertil, mens BRESADOLA, likeledes under tvil, anser den for at være Kneiffia abietina KARST. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 79 Tremellodon Pers. T. gelatinosum (Scor.) Pers.: Paa granstubbe nedenfor Klomset. Irpex FR. I. simuosus Fr.: Paa løvtræ i et gjærde ved Rynningen. I. lacteus Fr.: Paa or ved elven nedenfor Klomset. Radulum Fn. R. orbiculare Fr.: Paa birk nedenfor Reinstøl, h. o. d. paa or. Phlebia FR. P. radiata Fr.: Paa birk ved Reinstøl. Odontia Pers. 0. fimbriata (Pess.) Fr.: Paa birkestubber. Mucronella Fr. M. calva (ALB. et Schw.) Fr: Paa furuved nedenfor Klomset. Thelephora Kuru. T. palmata (Scor.) Fr.: Ved Glosimot 1 barskog. T. terrestris Enen.: Almindelig paa gruset jord, ved vei- kanter etc. Stereum Pers. =S. bicolor (Pers.) Fr.: En mængde velutviklede eksemplarer paa nedliggende orestamme ved elven nedenfor Klomset. S. purpureum Pers.: Ikke sjelden, især paa birk. S. sanguinolentum (A. et S.) Fr.: Paa gran og furu alm. S. rugosum Pers. Fr.: Alm. paa or og hassel m. v. S. abietinum (Pers.) Fr.: Fl. st. paa gran, bl. a. ved Sunds- barmvand. Hymenochæte Lev. H. tabacina (Sow.) Lev.: H.o.d. paa forskjellige løvtrær. H. fusca Karst.: Paa granved paa veien til Næss. 80 JOHN EGELAND. Corticium Fe. C. evolvens Fr.: Almindelig. C. salicinum Fr.: Paa Salix ved vandet nedenfor kirken. C. lacteum Pr.: Fl. st. paa løv- og grantrær. C. polygonium Pers.: Paa asp. *C. livido-ceruleum Karst.: Paa gammelt tømmer paa Liestøl i Skorve. Senere har jeg fundet den h. o. d. omkring Kristiania. | C. jonides Bres. (kfr. nærværende meddelelser, første del): H. o. d. paa Salix og or. C. roseum Pers.: Almindelig paa Salix og asp. Kneiffia FR. Kir. Bresaporas fortolkning av slegten Kneiffia 1 , Fungi polonici*, Annales Mycologici 1903, s. 100. K. cremea Bres.: Paa or nedenfor prestegaarden. Godkj. av BRESADOLA. *K. velutina (DE C.) Bres. Corticium Fr.: Paa furu og gran omkring Glosimot i 1911. Bestemt av Rome tt. K. sanguinea (Fr.) Bres. Corticium Fr.: Paa furugrener. K. cinerea (Fr.) Bres. Corticium Fr.: Almindelig. K. incarnata (Fr.) Bres. Corticium Fr.: Likesaa. K. levigata (Fr.) Bres. Xerocarpus juniperi Karsr.: Paa ener ved elvens utløp i Seljordvandet. Hypochnus FR. H. fuscus (Pers.) Karst.: Fundet ett sted paa gran. Spo- rerne kantet kuglerunde, 8—10 » 7—8 u. Coniophora D.C. C. cerebella (PERs.) SCHROET. (Syn. C. puteana Fr.): Paa gammelt tømmer h. o. d., f. eks. paa en badstue ved Kaasen. don ti MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. SI Septobasidium Par. *S. Carestianum Bres.: Paa Salix-grener nedenfor preste- gaarden baade 1 1911 og 1912. Bestemt av BRESADOLA. Clavaria Va. C. flava (Scuarr.) Fr.: Ved Oppebøen. C. Schefferi Sacc. = C. lilacina Fr.: Paa græsbakke ved Vallarbroen. C. muscoides L.: Paa tørre græsbakker ved Hartholt og Aasen. C. cinerea Buzz.: Notert fra Oppebøen. Bestemmelsen turde dog vistnok trænge at kontroleres. C. abietina Pers.: Under grantrær ved Oppebøen og kirken. C. crispula Fr.: Paa birkestamme nedenfor Reinstøl vok- set en art, som jeg antok for denne. C. purpurea (Mötc.) Fr.: Ved veikant ovenfor Lakshøl. C. vermicularis Scor.: En knippeformet sammenvoksende, hvit, sprød art med tætte eller fyldte, dels trinde dels rende- formede, noget but tilspidsede, 3—5 em. høie frugtlegemer paa tørre bakker ved Hartholt hører sandsynligvis herhen. C. ligula Scaærr.: I barskog ved Oppebøen. Colocera FR. C. viscosa (PERs.) Fr.: Temm. alm. C. furcata Fr. D.-t. 1305 f. 1: Paa gran ovenfor Reinstol. Exidia Fn. E. recisa (Dırm.) Fr.: Paa Salix ved vandet nedenfor kirken. Ulocolla BREF. U. saccharina (Fr.) Frer.: Paa furutømmer ved Aasen 1 1911. Ditiola Fr. D. radicata (A. et S.) Fr.: Paa gamle gjærder mellem Brød- løs og Oppebøen. Nyt Mag. f. Naturv. LI. I. 1913. 6 39 JOHN EGELAND. Sebacina Tut. S. calcea (Prrs.) Bres. Fungi Tridentini II, s. 64, tab. CLXXV (Syn. Corticium abietis Fr. og Xerocarpus farinellus Karst.): H. o. d. paa gran. Hermed er for Seljords vedkommende ialt paavist ca. 370 arter eller ca. ?/; av de hittil kjendte norske hymenomyceter. Antallet vil dog utvilsomt kunne forøkes adskillig ved fortsatte undersøkelser. Hovedmassen utgjøres, som man ser, av de i de indre østlandsbygder velkjendte og almindelig forekommende arter, og sopfloraen i Seljord maa saaledes i det store og hele betegnes som en ordinær østlandsflora. Den er imidlertid 1 ikke liten grad isprængt med sjeldnere arter, som gjør den særdeles interessant og synes at indebære gode løfter for fremtidige studier. Alene i Seljord har der saaledes i disse to aar kunnet paavises 17—18 arter nye for Norge, derav 4—5, som tillike tor antages at være nye for videnskapen. Man maa være berettiget til herav at slutte, at den norske sopflora vil bli beriket med en betydelig kontingent av nye arter, naar engang hele Telemarkens flora blir kjendt. B. Kristiania omegn. Likesom tidligere har jeg de to sidste aar anvendt det meste av min fritid utenfor sommerferien til sopundersøkelser 1 Kristi- anias nærmeste omegn, og det har ogsaa i disse aar lykkedes at gjøre en del interessante nye fund her. Bortset fra enkelte eftermiddagsture til Bygdø og et par andre steder nærmest byen har det hele dog været indskrænket til en del søndagsture til Nordmarken, Asker og Bærum og et par ture til Oppegaard og Østre Aker. Jeg skal her redegjøre for de vigtigste nye fund, som er gjort ı Kristianiatrakten, siden mine første meddelelser blev skrevet. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 83 Agaricaceæ. * Lepiota seminuda. Lascu: I blandskog ved Esvik 1 Asker 183 1912. — Hatten klokkeformet, senere hvælvet, tynd, tæt pudret eller melet, hvit, senere rustbrunt kjøtfarvet i midten, med fryn- ser av hyllet omkring kanterne, 1—2 cm. bred; foten av hattens farve, likeledes hvit, pudret, senere nedtil rødbrun, uten ring, 4—6 cm. hei 1!/,—2 mm. tyk, ofte flerbøiet; skiverne ved- heftede, snehvite; sporerne 4—4!/; » 2—2!/, u. Clitocybe squamulosa Pers. Bres. Fungi Trid. tab. CXII : Temm. alm. 1 1912 i Bærum og Nordmarken. Sporerne langt og skjevt tilspidset, 7—8 + 3—4 u. _ Clitocybe sinopica Fr.: Ved Kjensrudtjernet i Bærum %/; 12. Sporerne 8—10 + 5—6 ut. Collybia semitalis Fr. Cooke Ill. t. 292: Paa gruset vei- kant ved Grønbraaten i Lunner */, 12. Sporerne elliptiske, 9 + 4—41/, u. Collybia acervata Fr.: Ved Løknes i Asker under furu- og eketrær. Sporerne ellipt., 6—7 » 3—4 y. Collybia inolens Fr.: I Mærradalen ı blandet ore- og gran- skog. — Svak mellukt. Mycena levigata Lasca: Ved Bonna i Nordmarken 30%; 12. Mycena rorida Fr.: Likesaa; i Kongeskogen °/, 12. .. Omphalia sphagnicola Berx.: Paa sphagnummyr mellem Bjørnsjøen og Fyldingen ??/, 12. — Hatten dypt navlet, 1—2 cm. bred, stripet, gulbrun, besat med smaa, mørke skjæl; foten glat, graalig, ca. 2 cm. høi; skiverne langt nedløpende, bleke, hvit- agtige; sporerne bredt egformede, kort tilspidsede i den ene ende, 6—8 v 4—6 u. — Ligner meget godt Cooke Ill. t. 289 f. a. Pleurotus porrigens (Pers.) Fr.: Paa hasselgrener paa Bygdø har jeg 1 flere aar fundet en snehvit, tør, tynd, næsten glat, liten Pleurotus-art (ca. 21/,—3 cm. lang og bred), som iflg. RomMELL maa antages at høre herhen. Sporerne kuglerunde, 6 x 1 diameter. S4 JOHN EGELAND. Pleurotus acerosus Fr. Cooke Ill. t. 242 f. c.: Paa gruset veikant nedenfor Gronbraaten i Lunner 2, 12. *Pleurotus cyphelliformis B. et BR. Cooke Ill. t. 944 f. b.: Paa nedfaldne lindekvister paa Bygdø fandt jeg !*/; 12 en sop, som stemmer saa bra med beskrivelsen og den. citerte tegning, at den antagelig maa henføres hit. — Hatten sittende, næsten hængende, halvt bægerformet, opsvulmet gelatinøs, graa, ved grunden stridhaaret, torret sammenskrumpen og prui- nost skjællet, indtil 21/5 em. bred og lang; skiverne smale, noget fjerntstaaende, korte og lange avvekslende, snehvite, ved tørring gulnende; sporerne litt indtrykt cylindriske, 8—9 + 4—41, mm. - Volvaria speciosa Fr.: Paa gammel halmdynge paa Bygdø 2/, 12. Sporerne elliptiske, 15—16 » 9 u. * Pholiota tuberculosa Fr. Ic. t. 104, f. minor: Paa nedfaldne løvtrær paa Bygdø, oftest kun enkeltvis. Jfr. foran under Seljord. Pholiota lucifera (LAscu): Fr.: Paa pinder i jorden og til- dels paa selve jorden ved aapen plads i Kristiania (Observatorie- gaten) 13/s 12. Sporerne elliptiske, 8—9 + 5 u. Pholiota heteroclita Fr. Ic.t. 14 f. 29: Paa gammel birk ved Snellingen 1 Lunner ??/; 12. — Se foran under Seljord. Inocybe asterospora (JuEL. Cooke Ill. t. 385: Blandt løvtrær ved Blakstad i Asker 15/3 12. — Hatten bredt klokkeformet, ut- bredt konveks med lav pukkel eller helt flat, glat, mere eller mindre dybt radiært sprukken, mørkt umbrabrun eller sortbrun, 3—4 cm. bred; foten trind, fast, hvit, blek eller svakt rødlig, under lupe finstripet og besat med fine rødlige fibrer, beklædt med en ytterst tynd, flaabar hinde, i toppen hvitpudret, ved grunden kølleformet eller oftest utvidet til en skarpkantet knold, 35 em. lang og 3—4 mm. tyk; skiverne avrundet vedheftede, graahvite, senere vandig kanel- eller kaffebrune, 4—5 mm. brede; kjøttet hvitt, i halvtør tilstand svakt luktende som I. geophylla; sporerne ovale, kantede, 7—9 + 5—7 u; cystiderne av vekslende form og størrelse, spole- eller flaskeformede, 45 —60 « 15—21 u. — Soppen er av meget ordinært utseende og kan ved første MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. SD giekast let tages for en form av I. rimosa, hvorfra den dog tydelig skiller sig, bl. a. ved sporernes form. *Inocybe proximella Karst.: Stabæk i barskog ?»/; 12. — Hatten kegleformet, senere utbredt med kort pukkel, slet og glat, senere radiært trevlet-sprukken, okergult umbrabrun, ældre noget blegnende, 2—3 cm. bred; foten blekere end hatten, næsten glat. fintraadet, jevnt og svakt avsmalnende opad, ved grunden ikke knoldet eller kølleformet, gjerne flerbøiet, fyldt eller næsten rør- formet, 6—8 cm. høi, paa midten ca. 3 mm., 1 toppen 2 mm. tyk; skiverne hvitagtige, senere lergraa og tilsidst brunagtige, fast- voksede, 3-4 mm. brede; kjøttet hvitt, uten lukt; sporerne kan- tede, 8—9 » 5--6 u; cystiderne bredt spolformede, 51—65 + 18 — 21 u. — Staar meget nær foregaaende art, men maa antage- lig ansees artsforskjellig derfra. Inocybe eutheles B. et Br. Cooke Ill. t. 386: Paa gruset veikant i løvskog ved Blakstad 1 Asker 15/3 12. — Hatten kegle- formet-klokkeformet, senere utbredt med hoi, kraftig, stump puk- kel, hele tiden med indboiet til nedboiet hatrand, først glat, skid- dent gulagtig, tidlig radiært sprukken, senere optrevlet, mørkere, brunblak eller gulagtig hjortebrun, med oprevne, radiære trevler, indtil 7—8 em. bred; foten kompakt, trevlet, jevntyk, æl- dre gjerne flerbøiet, blekere end hatten, hvitagtig, nedad mork- nende, i toppen hvitskjællet eller -fnokket, indtil S—10 em. hoi og henved 1 cm. tyk; skiverne avrundet vedheftede, først bleke, derpaa mørknende, skiddent honninggule med hvitgrynet egg, tilsidst næsten kaffebrune, indtil 8 mm. brede; kjøttet hvitt, av lukt omtrent som I. geophylla: sporerne glatte, noget skjævt elliptisk egformede, S—9 » 5—6 u; cystiderne spole- eller krukke- formede, 45—54 + 15—18 u. Inocybe sambucina Fr.: Paa gruset veikant ı barskog ved Kamphaug i Nordmarken 30; 12. Flammula liquiritiæ (Pers) Fr. le. t. 119 f. l: Paa gran- stubbe ved Bonna 30/; 12. 36 JOHN EGELAND. Flammula scambus Fr.: Ved Stabæk %/, og Skjærsjøen 30/12. * Naucoria arvalis Fr.: Under lærketrær og løvtrær 1 Slots- parken ?!/ 12. Høiere og slankere end Cooxzs Ill. t.. 489. Hat- ten kjøtfuld, seig, konveks, derpaa utbredt og omtr. flat, ryn- ket, glat, fugtig, brungul, noget stripet i kanterne, ved tørring okergul, 3 em. bred; foten gul (straagult eggul), indtil 9 em. lang og 2—3 mm. tyk, marvfyldt, tydelig rotlig forlænget, i hele sin længde pudret eiler meget fint dunhaaret; skiverne avrundet vedvoksede, meget tynde, noget glisne, først skiddent hvite ell. graahvite, derpaa mørknende, brune; sporerne mørkt rustbrune, : elliptiske, 9—10 + 41/,—5 u; kjøttet vandig, seigt, ved tørring gulnende. Naucoria myosotis Fr. Ill. t. 125 f. 1: I mængde paa Bonna- myren 30%; 12. Sporerne 15—16 » 7—8 u. * Naucoria siparia Fr. Cooke Ill. t. 480: Paa nedliggende løvtræstammer ved Svendsstuen og et par st. paa Bygdø ı 1911. Tubaria inquilina (Fr.) W.Sm.: Paa Bygdø og ved Østen- sjø 1 juni 1912. * Psathyra squamosa Karst.: Paa sagflis ved Svendsstuen 154911. Paneolus papilionaceus (Butt) Fr.: Kveise i Bærum ?5/; 12. Sporerne elliptiske, 12—14 + 8—9 y. Coprinus fimetarius (L. Fr.: Paa gjodselhaug ved Hol- men 1 V. Aker 1911. *Coprinus niveus (Pers.) Fr.: Paa hestemøk ved Ekornrud i Oppegaard !!/; 12. — Hele soppen snehvit. Hatten tæt pudret eller klimelet; foten silkelodden, ca. 8 cm. hoi, 4—6 mm. tyk ; sporerne bredt, uregelmæssig og stumpt kantet egformede, 15— 16 « 9—12 u. Dette er utvilsomt den samme form, som ifølge KARSTEN ogsaa optræder i Finland. Den anden form med hvit- lodden hat, som skal vokse op av sclerotier, er muligvis mere sydlig; den er hverken fundet her eller — efter Karstens oplys- ning — i Finland. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 87 *Coprinus dilectus Fr. Ic. t. 140 f. 2: Knippevis paa pin- der i jorden eller paa nøken jord omkring en avfaldsdynge paa Bygdø *%9 12. — En vakker liten sop, der er meget iøinefal- dende ved det orangefarvede, flokkøst-kliartede hylle, som helt indeslutter den 1 ung alder. Hatten næsten hindeagtig, først egformet, siden klokkeformet, ved hyllets forsvinden rødliggraa, omtrent helt til toppen riflet-furet (riflerne oftest gaffeldelte), 1—2 em. hoi; foten ved hyllets forsvinden hvit, dunet, senere næsten glat, ved grunden besat med tætte, utstaaende filt- haar, som næsten danner en tiltrykt skede eller strømpe; ski- verne opstigende, omtrent frie, tætstaaende, lineære, først rent hvite, derpaa mørkt purpurbrune og tilsidst sorte; sporerne elliptiske, jevne, glatte, gjennemsigtige, sort purpurfarvede, 9— 19 + 6—7 u. Bolbitius vitellinus (Pers.) Fr.: Paa en halmdynge paa Bygdø 2; 12. Dermocybe colymbadina Fr.: Stabæk i granskog */, 12. Telamonia bivela Fr.: En form med længere fot, brunt lerfarvet hat med mørke pletter i hobevis ved veikant nær Blak- stad, en anden form med kortere og mere knoldet fot og rust- brun hat ved Esvik 19; 12 har jeg anset som hørende til denne art. Sporerne hos begge former egformede eller elliptiske, 8—9+5—6u. Telamona glandicolor Fr.: Ved Grønbraaten 1 Lunner 29/9 12. Sporerne 8—9 + 5—6 u. Hydrocybe rigens Fr.: Sammesteds. — Hatten glinsende lærgul, bredt kegleformet, utbredt med stump, bred pukkel, ind- til 7 cm. bred; foten ganske glat og rent hvit, jevntyk med rot- lik tilspidset grund, 8—10 cm. hoi, ca. 1 cm. tyk, haard og ela- stisk; skiverne blekt kanelbrune, indtil 10 mm. brede, utrandede og nedløpende med en tand; sporerne elliptiske, 7—9 » 4—5 u. Hydrocybe decipiens (Pers.) Fr.: Sammesteds. Sporerne gule, 7—8 + 4-5 u. 38 JOHN EGELAND. Hygrophorus- bicolor Karst.: I barskog ved Gronbraaten 2912. Hatten og foten hvite, skiverne eggule; sporerne som regel ovale, 9—10 » 5—6 u, men synes forøvrig at variere noget. Russula rubra Fr. Sv. itl Sv. t. 49 (non Krombh. sec. snes. Fungi Trid. II, s. 91): I tør furuskog paa Grønliaasen i Ø. Aker fandt jeg "/s 12 en art, hvorom er notert: „Hatten kom- pakt, kjøtfuld, haard og fast, konveks, noget nedtrykt, glat, men ikke fugtig, uten flaabar hud, ensfarvet kraftig mønje- eller cinnoberrød, 6—8 cm. bred; foten tæt og fast, jevntyk, ved grun- den gul, forøvrig av samme farve som hatten, 5—6 cm. høi og 2 em. tyk; skiverne stumpt vedheftede, bleke, senere gulagtige, baktil ofte gaffelgrenede og tildels med kortere indimellem; kjøt- tet i hat og fot gruset, fast, hvitt, men under hattens hud og forøvrig paa sneglespiste steder rødt; sporpulveret meget svakt gulagtig (ikke rent hvitt), sporerne næsten kuglerunde, 7—8» 6 —7 u; eystiderne langt sylformet tilspidsede eller smalt spolfor- mede, ca. 60 + 9-10 u. Skarp smak, ingen lukt.” Det er sandsynligvis den samme art, som Bryrr har fundet paa samme sted og henført til R. rubra Fr. Den stemmer ogsaa aldeles nøiagtig med den citerte tegning 1 Sv. atl. Sv., naar undtages pletterne i toppen av foten; saadanne blev nem- lig ikke bemerket. Av Cookes Il. synes tab. 1020 (Russula rosacea) at komme ganske nær. — Efter min mening kan arten ikke være identisk med R. Queletii Fr., som Bresapora anser den for efter Fries’s tegning, og heller ikke falder den sammen med Hh. sardonia Linpsu., der sandsynligvis er identisk med R. dri- meia Cooke Ill. t. 1023. * Kussula roseipes Bres. Fungi "Trid. I, s. 37, t. XL (om- nino): I barskog ved Svartskog i Oppegaard */; 12. RomeLz enig. kussula lilacea Knox & Armqu.: Ved Kolsrud 1 Bærum juli 1912. "Russula chamwleontina I. Postiana Romer: Saavidt skjønnes var det denne form, jeg fandt paa Bygdø i aug. 1912. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 39 Av form, størrelse og farve forøvrig ganske lik R. lutea, men avvek derfra ved olivgrøn hat med klæbrig, let flaabar hud. * Russula armeniaca Cooxe Ill. t. 1064. (Av Rome t opført som en varietet av R. alutacea): I blandskog ved Esvik i Asker sho. Marasmius chordalis Fr.: Ved Løknes 1 Asker og i Kongeskogen, Bygdø, aug. 12. Marasmius languidus (Lascn) Fr.: I Slotsparken ?!/g 12. Se foran under Seljord. Polyporaceæ. Boletus lupinus Fr.: I løvkrat ved Blakstad 1 Asker og 1 mængde paa græsplæner ved veikant paa Bygdø aug. 121. Fistulina hepatica (SCHEFF.) Fr.: Paa ek ved Loknes i Asker 1% 12 (flere kraftige ekspl.). Polyporus sulphureus (BurL.) Fr.: Paa ek ved Montebello novbr. 1911. * Pólyporus floriformis (QuELET. Bres. Fungi Trid. I, s. 61, t. LXXVIII: Paa furustok paa Bygdø oktbr. 12. Godkjendt av BRESADOLA. Polyporus mollis (PERs.) Fr. Ie. t. 182 f. 5 (kfr. Romer 1 Svensk Bot. Tidsskr. 1912, s. 639—640): Paa granstubbe under Skougumsaasen ?'/; 12. Polyporus fragilis Fr.: Bygdø, Vættakollen og Snellingen i Lunner paa gran og furu 1 septbr. 12. * Polyporus sericeo-mollis RomELL. Hymenomycetes of Lapp- land, s. 29—98, og Svensk Bot. Tidsskr. 1912, s. 642—643, fig. 4: Paa granstokker ved Holmen 1 decbr. 12. — Porerne kantede og av forskjellig størrelse, oftest ca. 3 pr. mm., ved tørring svakt gulnende; sporerne elliptiske, 4—5 + 2—3 u, som regel med en stor oljedraape. Polyporus albidus (Troc) Fr.: Vættakollen og Ullern paa gran. Iflg. Romzrr (Sv. Bot. Tidsskr. 1912, s. 635—656) er arten identisk med Pol. acidulus og Pol. trabeus. 90 JOHN EGELAND. Fomes roseus (A. S.) Fr.: Paa granstokker 1 en laavebro ved Holmen 1 V. Aker 15/, 12. Fomes obliquus (Pers.) Fr.: Paa or ved Montebello og paa birk ved Engervandet. * Poria viridans Berk. et Br.: Paa løvtrær ved Abbedi- engen og paa Bygdø i 1911. Bestemt av BRESADOLA. Poria bombycina Fr. (Syn. Physisporus hians Karst.): Paa halvraadden furustamme i Meerradalen °”/,, 12. Porelaget først skiddengult, senere for det meste blaaagtig graaviolet. Spo- rerne hyaline, 6—7 » 3—3 u. Poria reticulata Fr.: Bygdø og Rustad i Ø. Aker paa løvtrækvister 1 1911. *Solenia candida (Horrm.) Fr.: Bygdø paa granved i 1911. En silkehaaret form, som formentlig maatte være S. fascicu- lata, paa granved i Voksenaasen i oktbr. 1911. Iflg. BRESADOLA er disse to former neppe artsforskjellige (kfr. Fungi polonici, s. 84). Hydnaceæ. Hydnum auriscalpium L.: Paa furukongler ved Gaustad og Montebello samt ved Østensjø ı Ø. Aker i 1911. Hydnum geogenium Fr.: Fundet av sekretær JEBE ved Padderudvandet 1 Lier aug. 12. Hydnum strigosum (Sw.) Pers.: Paa løvtræ ved Enger- vandet i Bærum i 1911. Hydnum diaphanum (Scurab.): Bygdø paa løvtræstykker i 1911. Bestemt av BRESADOLA. Hydnum fusco-atrum Fr.: Abbediengen og Bygdø paa løvtrær. *Phlebia albida Fr. Bres. Fungi polinici, s.90: Paa hassel- grener paa Bygdø oktbr. 1911. Bestemt av Bresapora. Mucroneila calva (Au. et Schw.) Fr.: Paa halvraadden furu- stamme i Mærradalen ?7/,, 12. Sporerne hyaline, avlange, D—6 » 8—3l/, u. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II. 91 Telephoraceæ. Corticium alutaceum (ScrHAD.) Bres. Fungi Kmet. p. 46 (Syn. C. radiosum Fr.): Paa furustubber i Skaadalen, paa Bygdø og Holmenkollen. Sporerne kuglerunde, 4—6 u i diam. *Corbicium mutatum PEcK.: Paa nedliggende aspekvister paa Bygdø oktbr. 1911. Bestemt av RowELL. Sporerne cylin- driske, 15—17 + 435 u. Corticium livido-cæruleum Karst.: Paa gran- og furuved to-tre steder 1 V. Aker. Sporerne cylindriske, 7—8 + 3 u. Kneiffia cremea Bres.: Fl. st. baade 1 ©. og V. Aker paa gran og løvtræ, 1 forskjellige former. De fleste bestemt eller god- kjendt av BRESADOLA. Clavariaceæ. Clavaria dendroidea Fr. Ic. t. 200 f.1.: Paa løvtræpinder ved en avfaldsdynge paa Bygdø ?9/;, 12. Sporerne avlange, oker- gule, 7—10 + 4—5 u. Stemmer godt med den citerte tegning og ekspl. i det bot. museum, bestemt av BLYTT. Clavaria fistulosa Fr.: Paa lindegrener under sneen ved Abbediengen i decbr. 1911. Sporerne bredt spolformede, 14— 16 » 7—9 u. — Sammen med de høie, regelmæssige, typiske eksemplarer vokset en liten, forvreden, oventil ofte spadeformet flattrykt og tildels noget grenet form, der sandsynligvis er iden- tisk med Clavaria contorta Horwsk. Ifølge Bourpot et Gar- ziN („Bulletin de la Societé Mycologique de France“ 1910, s. 218) er disse to former ikke artsforskjellige, og denne antagelse synes bekræftet ved mine her nævnte fund. Begge former vokset om hverandre, og overgangen fra den ene til den anden var ingen- lunde bestemt avgrænset. Sporerne var ens hos begge former. De typiske fistulosa var hul, den utprægede contorta tæt eller fyldt. Clavaria mucida Pers.: Paa mosgrodd, tør skogbund mel- lem furutrær i Mærradalen ?7/49 12. — Optraadte dels i hvite. dels i gule former, som regel ugrenet, men delvis ogsaa med en 99 JOHN EGELAND. enkelt eller et par grener, ofte krummet og næsten krollet, 3—4 cm. høi, ca. 2mm. tyk. Sporerne ovale, med en kort spids og en oljedraape, 4—5 + 3 u. *Typhula erythropus Bovr.: Paa oreblade ved Svendsstuen 1 V. Aker og Rustad i ©. Aker 1 oktbr. 1911. Sporerne hyaline, næsten cylindriske, 7—8 » 3—4 u. *Typhula ovata Karst.: Paa urtestængler paa Bygdø 7°15 12. Frugtlegemerne ca. 2—3 mm. høie, snehvite, glatte; køllen omvendt egformet eller næsten hovedformet; sporerne skjævt til- spidset egformede, noget indtrykt paa den ene side, 7—9 v 3—4 u. Soppene vokset op av et Didymella-lignende, linseformet, brunt, sluttelig sort sclerotium, som først var skjult under urtestænge- lens epidermis, men senere blottet. Typhula candida Fr. Ic. t. 200 f. 3: Paa døde blade av moreltræ paa Bygdø oktbr.12. Denne art synes kun at adskille sig fra foregaaende ved mangelen paa sclerotium og er maaske I virkeligheten ikke artsforskjellig derfra. Kristiania 1 december 1919. Efterat ovenstaaende var skrevet, har jeg gjort følgende nye og sjeldne fund i Vestre Aker: *Pleurotus unguicularis Fr. Ic.t. 89 f.4: Paa ekestamme ved Huseby °%/, 12. Bestemt av RomMELL og godkjendt av Bre- SADOLA. — Hatten mørkebrun, 1—2 cm. bred; sporerne 7—8 ~ 5—6 u (ikke 4—6 v 12/5 u, som hos Saccarpo anført). Fomes Ribis (Scuuw.) Fr.: Paa ribsbusker i en have paa Bygdø ?9/, 13. *Polyporus (Polystietus) onychoides n. sp.: Pileus ses- silis, unguiformis, tenuis, coriaceus, mollis, tenax, azonus, aquose pallidus, subglaber (saltem. in statu adulto) sed opa- cus (in statu sicco sub lente quasi simulate sericeus, albido- MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. IL. 93 griseus, intus niveus), 11) cm. longus et latus, una cum poris circa 2 mm. crassus, margine acuto, recto; pori albi, angu- lati, tenues, incequales (minores majoribus commixti), circa 3--6 pr. mm., I—1!/; mm. longi; spore hyaline, allantoidec, 2-guttulate, 3—4 * 1—1!/» u. Ad ramos fraxineos prope Kristianiam hieme. RowELL anser arten for ny, og Bresabora har likeledes er- klært, at den er ham ubekjendt. — Den blev fundet paa en ned- liggende askegren ved Ekely ?9/, 12. Kristiania 1 januar 1915. On the World's *Lichenes exsiccati”. By B. Lynge. M, object in writing these pages is to call attention to a work whith I have in preparation, viz. an index of “Lichenes exsiccati” throughout the globe. It is no easy task to define these collections — *Lichenes exsiccati" — with exactitude. All authors agree that more than one set is necessary, and that the specimens must be numbered. The purpose of such collections is to enable the owners of sets to profit by the results published by the specialist who has examined the Lichenes of any one collection. It is therefore obvious that a collection which has been issued, e. g. in 100 sets, is of greater value than one consisting of very few sets. At the same time I am unable to regard the number of sets as a decı- sive factor in the definition of “Lichenes exsiccati”. We cannot say, with fairness, that ıf 10 sets have been issued, we have “Lichenes exsiccati”, but if there are only 9 sets we have not, So long therefore as other requirements are fulfilled, I will m- clude every collection that has been issued in more than one set. The method of distribution is also of importance. Some authors are of opinion that the collections must necessarily be sold, and that the purchaser is of no great importance. Yet 96 B. LYNGE. when a rich man prepares a fine collection and presents it to his friends, or a museum prepares a similar collection for ex- change, or a poor specialist prepares one for sale, the collection is in any case the same, and ıt cannot be said that if issued in the first way it is not “Lichenes exsiccati”, but if in the last manner it is. The labels are even more essential, since they should give a guarantee that corresponding numbers of different sets really are identical. It ıs therefore agreed that all labels should be printed, or at least manifolded (not written). Any collection issued later than the year 1905 should never be recognised as “Liche- nes exsiccati” if this requirement is not fulfilled, but in the case of earlier editors a too vigid application of this requirement might lead to injustice, My index is primarily intended as a book of practical use to colleagues, and when in doubt I have preferred to include a collection rather than omit it, since the former proceeding is of value to some scientists and harms none. | A collection of “Lichenes exsiccati” would fail to achieve its purpose, if we were not quite sure that the numbers of every set were identieal. It is essential that all the specimens of the same Lichen should be collected from the same locality. Were some specimens collected in Scandinavia and other specimens of the same number (species) in the Mediterranean countries, the collection would be quite useless as “Lichenes exsiccati”, how- ever valuable it might be as a separate collection. An editor may succeed in procuring the same form from different localities, but he can never be quite sure, and later generations would have to form their own opinion as to the value of such collections. The earlier scientists were not always aware of this fact, but that is of course beyond my control. I shall endeavour to make my index an index of collec- tions that have been issued in more than one set, (irrespective of the method), with printed or manifolded labels or — in the case ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI”. 97 of earlier collections — with labels of such a character that no doubt can arise as to the identity of the specimens. Many eminent men have favoured me with advice as to the best manner of publication, but I have never met two whose advice agreed. Some told me to examine every specimen myself, and make corrections accordingly, although it is obvious that no mortal being could personally examine 30,000 specimens, — many of them very difficult ones, — and give an authoritative judgment, even supposing anyone could be found who could afford to do so. I do not consider it of very great value to excerpt the various floras and state their “corrections”. The latter are not unvariably improvements, and the weighing of authorities against each other is an unscientific proceeding. I will endeavour, however, to provide bibliographical notes from leading journals of cryptogamy (reviews of exsiccati etc), and I shall mention papers (indexes, eriticisms etc) published on any special collection that have been brought to my notice. The synonymy of the Lichens is extremely intricate, and as every collection has a synonymy of its own, one species will be found under many different names. It would be very useful, if the names could be reduced to one system, e. g. that of ZAHLBRUCKNER in the Natürliche Pflanzenfamilien, but I have doubts of the possibility of so doing. I could easily mention all the Lecidella, Psora, Biatora etc. species under Lecidea, and Cenomyce under Cladonia, but it is not always possible to know, what a Parmelia olivacea or a Lecidea parasema Is without an examination of the specimens. I might also make serious blunders with the Pyrenocarpous Lichens for lack of knowledge. — I have thought of arranging the index alphabetically according to the species, not according to the genera. This would bring together names like Lecidea vernalis and Biatora vernalis, Gyrophorahyperboreaand Umbilicaria hyperborea. Ihave some liking for this plan, but I cannot say whether it is practical. It is of no small importance to keep the genera together. The Nyt. Mag. f. Naturv. LI. II. 1913. 7 98 B LYNGE. matter will also be made complicated by the many “subspecies, varietas, forma, subforma”, in which older authors especially rejoiced, an unbroken record being made by RABENHORST in his Cladoniae Europaeae and the Supplementum. In any case, the names of the labels of the collections will also be found unaltered in the index, and if I decide to attempt a uniform synonymy, the names will be found twice in the index, the altered names with an asterisk, in order that no eonfusion might arise. A The index will consist of two parts. The first part will give the collections, arranged alphabetically according to the name of the editor or the title of the collection, with exact title, dates of publication, of fasciculi, numbers of Lichens in each fasciculus, and the names and numbers of the Lichens distributed. For instance: JOHNSON, The Rev. W.: The North of England Lichen Herbarium. Comprising specimens collected mostly in Cumberland, Durham, and Northumberland, by the Rev. W. JoHNSON, F. L. S. Fasciculi I—XI, 40 numbers each, 1—440. Fasc. I—II Newcastle — upon — Tyne 1894, III—V Darlington 1895 a. s. o. Fasciculus I. 1. Gonionema compactum Nr. 2. Ephebeia hispidula Nyt. Fasciculus XI. 439. Verrucaria pyrenophora Nyu. 440. Verrucaria lucens 'TAYL. The second part will give all the species, arranged alphabe- üeally according to genera and species with the names of the collections in which the species has been distributed, the number of the species and the names of the author in each case. e. g. - ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICGATI”. 99 Lecanora atra. Anzr: It. sup. IV, 168 A—C. (Hups.) Acn. — : Lich. Ven. I, 32 (Hups.) Craup. et Harm.: Lich. Gall. II, 79. Acn. Erenkin: I, 21. (Hups.) Acn. FLoerke: D. L. 133. AcH. Fries: Lich. Suec. VII, 203. KoErRBER: Lich. Germ. 401. (Hups.) KBR. Mouc. et NestL.: V, 458. Acu. Nonnr. et Nyt. VI, 300. (Hups.) Acn. Rasn.: Lich. Eur. IV, 95 (Hups.) Acu., VI, 169. Huos. etc. In this preliminary publication of the titles of the exsiccates, and the plan of my work I have given a catalogue of those collections (Licheues exsiccati), of which I know the lists. I have had an opportunity of visiting the botanical museums of Berlin, Kristiania, Munchen, Stockholm, Upsala, and Wien myself, and in every case I have copied the names of the collections, and the Lichens distributed. I have also noted a few collections from literature, but I dislike doing so, since authors too often think themselves called upon to alter the names according to their own views of nomenclature, and my work is essentially a bibliography. Finally, I have also given a list of exsiccates, of which I know only the titles, or a part of the contents, and indeed that is my object in writing these pages. It is evident that it is impossible for one man to view personally all the numerous collections. I have already been obliged to appeal to the generosity of lichenologists and museum officials for lists of missing collections. In many instances I have received valuable assistance, lists, or references to literature. I will now make a final effort and get the index published. Should there be anyone who might be willing to provide me with the items desired, or who 100 B. LYNGE. might know of colleetions (Lichenes exsiccati) not mentioned here, I should be most grateful to receive information, and all such contributors will be mentioned in the index itself. Bernt LYNGE Amanuensis of the botanical garden Kristiania, Norway. December 1st, 1912. *Lichenes exsiccati”, which I have excerpted. Axzı, M. Cladoniae Cisalpinae, quas collegit distribuitque Prof. M. Anzı. Nos. 1—28. Como. 1862. Anz, M. Lichenes Etruriae rariores exsiccati, quos collegit ediditque presb. Martinus Awzr Eq. Maurit. in seminario Novo—Comensi professor. Nos. 1—53. (Undated title- page). (Novo—Comi 1865). Anzı, M. Lichenes Italiae superioris, in ordinem systematicum dispositi, ex herbariis propriis et Massalongiano. Fasc. I— VIII, Nos. 1—400. Novi— Comi 1865. Anz1, M. Lichenes Prov. Sondriensis, et Novo — Comensis exsiccati quos collegit Presb. Martinus Awzr Series II: L. minus rari. Nos. 1—288. Fasc. I—XI (I: Nos. 1—39, II: 40— 69, III: 70—97, IV: 98—123, V: 124—147, VI: 148—178, VII: 174—196, VII FTSE IR 215 A ee øl | XI: 262—288). Awzi M. Lichenes rariores Langobardi exsiccati. Nos. 1—578. Fasc. I—XIV. (Fasc. I: Nos. 1—45, II: 46—85, III: 86—126, IV: 127—164, V: 165—204, VI: 205—249, VII: 250—289, ViLI-:990— 339^. 1X2 333570 X 3371 107x757 XII: 453—494, XIII: 495—537, XIV: 538—578.) Fasc. I—VII undated (1861—1863?); VIII & IX Majo 1865, X Decembri 1863, XI Majo 1865, XII Decembri 1866, XIII Junio 1868, XIV Decembri 1873). Anzı, M. Lichenes rariores Veneti additis nonnullis speciebus e vicinis regionibus, quos ex herbariis Massalongianis in | 1 : | ON THE WORLD'S "LICHENES EXSICCATI”. 101 continuationem Lichenum Italiae exsiccatorum excerpeit evulgavitque Presb. Martinus Anzı. Eq. Mauritianus, in Seminario Novo —(Comensis Professor. Nos. 1—176. Fasc. I—IV. (Fasc. I Nos. 1—43, II: 44—86, III: 87—129, IV: 130—176) Como. Majo 1863 (all four fasciculi). ARNOLD, F. Lichenes exsiccati. Nos. 1—1800. Distributed as collections of dissimilar numbers; it is very difficult to ascertain the date of publication and the numbers distributed in each fasciculus. Nos. 1—30: January 1859, 31—60: May 1859, 61—90: August 1859, 91—183: January 1861, 184—218: February 1862, 219—255: May 1863... 295—427: Eichstádt 1866—1870, .... 737—780: 1879, .. . . 821—869: 1881, . . . in 1882 904 numbers had been edited, . . . 1432 —1488: München 1889, 1484—1515: München 1890, 1516 — 1537: München 1891, 1538— 1568: München 1892, 1569 —1598: München 1893, 1599—1635: München 1894, 1656— 1673: München November 1895, 1674 —1718: München 1896, 1719—1745: München 1897, 1746—1776: München 1898, 1777—1800 : München 1899. | ARNOLD, F, Lichenes Monacenses exsiccati. Nos. 1—530. Mün- chen 1890— 1900. (Nos. 1—77: 1889, 78—142: 1890,145—203: 1890, 904—215: ?, 216—280: 1892, 981—333: 1893, 994—983: 1894, 384—421: November 1895, 422—461 : 1896, 462—493: München 1897, 494—505: 1899, 506—550: 1900). BAKER, C. F. West "American Plants. A. West Coast Series. I & II. B.Nevada Series I. I have only seen a list of a few of these exsiccata. They have scattered, p. p. high numbers, f. inst. 165, 1599. BARTH, J. Herbarium transsylvanicum. Die Flechten Sieben- bürgens, gesammelt und herausgegeben von J. BARTH. I. Fasciculus, 1—50. Langenthal 1873. Baxter, W. Cryptogamous Plants (Stirpes crypt. Oxonienses). Fasc. I-II. Fasc. I (1825) Lichens Nos. 19—22, Fasc. II (1828): 69—73. 102 B. LYNGE. BELLYNCE, A. Cryptogames, recueillies dans la Province de Namur par A. B., de la compagnie de Jésus, Professeur au college N-D de la Paix. Two centuriae. (Lichens 66— 90) Namur octobre 1852. Bouter, J. Lichenes Britannici or Specimens of the Lichens of Britain in monthly fasciculi with descriptions and occasional remarks by J. Bouter. Nos. 1—120 (of which 13 are plates). 15 fasciculi, 8 species each. Sheffield June 1835—February 1837. Fasc. I—XI June 1855—April 1836, one fasciculus monthly, Fasc. XII: June 1836, XIII: August 1836, XIV; October 1836, XV: February 1837. BREUTEL, C. Flora Germanica exsiccata. Cryptogamia Cent. I—V (Cent. I von REICHENBACH, II (1843) und flg. von C. B. besorgt). 1832—1848. I know of the following Lichens: Nos. 13, 101—120, 201—205, 301—310, 401—413. BRITZELMAYR, M. Lichenes exsiccali aus der Flora Augsburgs, Fasciculi I-IX, Nos. 1—381, Berlin (R. Friedländer & Sohn) 1903. Fasciculus X Nos. 382—420. Berlin (R. Friedländer & Sohn) 1904, continued s. n. Lichenes exsiccati florae Augs- burgensis. Supplementum I & II, Berlin. Nos. 421—590. (R. Friedlånder & Sohn) 1904. Continued s. n. Lichenes exsiccati, Nos. 541—707. Berlin (R. Friedländer & Sohn) 1905. 708—742, also in 1905. . Continued s. n. Lichenes exsiccati aus Südbayern. Nos. 745—847, Berlin (Friedländer & Sohn) 1907. — It is very difficult to give the correct title of these exsiccata, I do not know whether I have succeeded, as I have seen no titlepages. CARROLL. Lichenes hibernici. Fasc. I, Nos. 1—40. Cork 1859. CLauDez, V. & H. et Harman, J. Lichenes Gallici praecipue exsiccali. Fasc. I—X, 50 numbers each, 1—500. Docellis Vogesorum. Fasc. I—IV: 1903, V & VI: 1904, VII: 1905, VIII: 1906, IX: 1908, X: February 1911. ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI”. 105 CoEMANS, EUGEN. Cladoniae Belgicae Exsiccatae, quas collegit et distribuit, schedulis criticis additis, EuGENIUs Cormans. Centuria prima. Gandae. "Typis I-S van Doosselaere. 1863. A second centuria, which I have not seen, also exists. CROMBIE, I. M. Lichenes britannici exsiccati. Centuria I & II London 1874 & 1877 (?). Deuise, D. Lichens de France, publiés par D. Denise. Fascicule I. Nos. 1—25. Vire 1828. Desmazières, I. B. H. I. Plantes cryptogames du Nord de la France. Fasciculi I—XVI. Nos. 1— 800. 1825—1836. Plantes cryptogames de France. Fasciculi XVII—XLIV. Nos. 801—2200. 1836—1851. Lille (all fasciculi 2), 50 numbers in each fasciculus. 2200 numbers, of which the following numbers are Lichens: 40—41, 139—192, 239—241, 288—295, 385—390, 482—490, 572—578, 623—641,678—682, 126—184, 788—792, 844—850, 885, 941—950, 1154—1150, 1234—1250, 1380—1400, 1584—1600, 1927—1950; in all 199 Lichens. | DESMAZIERES, I. B. H. I. Plantes cryptogames de France. 2° édition, série I. Fasc. I-XXXVI, 50 numbers each, or 1850 numbers, of which the following numbers are Lichens: 44—50, 85, 183—187, 241— 250, 429 —428, 534—550, 582— 587, 634—650. 841—846, 880—900, 1125—1140, 1184— 1200, 1985 —1989, 1577—1600, in all 159 Lichens. The fasciculi were. published: I: 1836, II—III: 1837, IV—VI: 1838, VII? (1839 ?), VIII—IX: 1840, X—XII: 1841, XIII—XIV : 1842, XV— XVII: 1848, XVIII—XX: 1845, XXI XXII: 1846, XXIII—XXXVI?, XXXVII: 1851. Desmazières, I. B. H. I. Plantes Cryptogames de France. 2 édition, série II. Fasc. I—XVI, 50 numbers each, or 800, of which the following numbers are Lichens: 58 —50, 226— 250, 382—400, 483—500, 585—600, 639—650,. 738—750, in all 116 Lichens. The fasciculi were published in Lille, I—II in 1853, III—IV : 1854, V : ?, VI: 1855, VII— VIII : 1856, 104 B. LYNGE. IX—X: 1857, XI—XII: 1858, XIII—XIV: 1859, XV—XVI: 1860. — This edition is by some authors called édition 3°, by others édition 2°, serie Il. The titlepages give us no information on the subject. Dickson, James. A Collection of Dried Plants named on the Authority of the Linnean Herbarium etc. Fasciculi I—IV, 1789—1791. Lichens are: Fasc. I: Nos. 21—94 (1789), II: 49—50 (1790), III: Phanerogames only (1791), IV: 99 (1791). Dickson, James. Hortus siccus Britannicus. Fasciculi I— XIX. London 1793—1802. Lichens are: Fasc. I (1793) No Lichens, Fasc. II (1793): 24—95, Fasc. III (1798): 24—95, Fasc. IV (1793): 24—25, Fasc. V (1794): 289—924, Fasc. VI (1794) 24— 25, Fasc. VII (1794): 24—95, Fasc. VIII (1795): 28 —25, Fasc. IX (1795): 28—25, Fasc. X (1795): 238—925, Fasc. XI (1796): 22—25, Fasc. XII (1796): 24—95, Fasc. XIII (1797): 24, Fasc. XIV (1798): 292—924, Fasc. XV (1798): 22—24, Fasc. XVI (1798): 23—24, Fasc. XVII (1799): 22—23, Fasc. XVIII (1802): 24, Fasc. XIX (1802): 24. Dietrich, F. J. Deutschlands kryptogamische Gewächse. Fasci- culus I, Nos. 1—50, 41—50 are Lichens. I have found the names of this collection in the acquisition catalogue of the k. k. Hofmuseum, Wien (#7), but I have no further know- ledge of it. EHRHART, Fr. Phytoplacium Ehrhartianum, continens. plantas, quasin locis earum natalibus collegit et exsiccavit Fr. EHrHart. Decas. 1—X. (10 Lichens) Hannover 1780. EHRHART, FRIDERICUS. Plantae cryptogamae Linn., quas in locis earum natalibus collegit et exsiccavit FnipERICUs EHRHART, Helveto-Bernas. Published in decades, I have seen 32 decades with 99 Lichens. Hannover. EHRHART, Fr. Plantae officinales. 60 decades, decades I—XLVI 1793, remaining decades ?; only 10 Lichens. MON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI”. 105 ELENKIN, A. Lichenes florae Rossiae et regionum confinium orientalium. Fascıeuli I—IV, 50 numbers in each fasciculus. I in 1901, II—IV in 1904, St. Petersburg. | Erbario erittogamico Italiano. Ser. I. Publicato da G. de Notaris e F. BacGuetto. Fasc. I-XXX, 50 numbers in each, 1500, of which the following are Lichens: 31—40, 15(65)—25(75), 117—128, 185—200, 201—206, 269—279, 366—400, 419—429, 465—474, 516—525, 564—573, 666 — 678, 679—700, 725-—745, 829 — 849, 926—949, 67 (1067)— 100 (1100), 115 (1115)—123 (1125), 162 (1162)—170 (1170), 219 (1219)—245 (1245), 376 (1576) — 400 (1400), 415 (1415)— 433 (1433), in all 368 Lichens. The fasciculi were published: I: February 1858, II: July 1858, III: December 1858, IV & V: June 1859, VI: December 1859, VII: February 1860, VIII: May 1860, IX: August 1860, X: November 1860, XI: February 1861, XII: May 1861, XIII August 1861, XIV: November 1861, XV: February 1862, XVI: May 1862, XVII: July 1862, XVIII: October 1862, XIX & XX: January 1863, XXI—XXII :1865, XXIII—XXIV: 1864, XXV —XXVI: 1865, XXVII—XXVIII: 1866, XXIX—XXX; 1867. Genova. Erbario crittogamico Italiano, publicato da G. de Noraris e F. BAcLierto. Ser. II. Fasciculi I-XXX, 50 numbers in each, 1500, of which the following are Lichens; 14— 924, 61—69, 114—121, 168—171, 215—225, 266—274, 515—524, 3863-372, 411—419, 463—472, 514 —521, 561—568, 615— 622, 672—073, 720—729, 796—808, 873—875, 926—950, 963—966, 1047—1050, 1122— 1125, 1267 —1270, 1840— 15350, 1420— 1422, in all 171 Lichens. The fasciculi were published: I—III in 1868, IV—V: 1869, VI—VII: 1870, VIII—IX : 1871 (VIII in January) XII—XIII: 1872, XIV: May 1878, XV* October 1878, XVI—XVII: April 1879, XVIII: November 1879, XIX—XX: 1880, XXI—XXII: April 1881, XXIII— XXIV : March 1882, XX V—X XVI: December 1882, XXVII— XXVIII: February 1884, XXIX—XXX: November 1555, 106 B. LYNGE. Fasciculi I— VIII published in Genova, IX— XVI: ?, XVII— XXX in Milano. FELLMAN, N. J. Lichenes arctici, collecti aestate 1863 in Lapponia orientali. Fascieuli I—IV (2). Nos. 1—224. FrAaEY, C. Lichenes Algerienses. Fasciculi I-III, 100 numbers each in fasc. I & II, 107 in III. 1891, 1892 & 1895. FracGey, C. Lichens de Franche-Comté et de quelque localités environnantes, publiés par C. FLAGEY, ingénieur civil. Fasciculi I—IX, 50 numbers in each fasciculus. 1882—1888. FLoERkE, H. G. Cladoniarum exemplarıa exsiccata, commenta- tionem novam illustrantia, edidit Henr. Gust. FLOERKE. Fasciculi I-II, 20 species each. Nos. 1—60. Rostochu 1829 (all fasciculi) 4. FLOERKE, HEINRICH Gustav. Deutsche Lichenen, gesammelt und mit Anmerkungen herausgegeben von H. G. FLoERKE. Fasciculi I—X, 20 numbers each. Fasc. I: Berlin February 1815, II—III: Berlin 1815, IV—VI: Rostock 1819, VII— VIII: Rostock 1821, IX—X: Rostock 1821 (?). Flora exsiccata Austro-Hungarica a Museo botanico universitatis Vindobonensis edita. Fasciculi I-X VIII, Nos. 1—38600, 900 numbers in each fasciculus. Lichens are 339—349, 746—158, 800, 1141—1152, 1538—1555, 1940—1954, 2542 — 2361, 2731 —2774, 3116—3140, 3515 — 3535; in all 175 Lichens. Fasciculi I-II were published in 1881, III—IV: 1882, V—VI: 1883, VII— VIII: 1886, IX—X: 1888, XI— XII: 1893, XIII—XIV: 1896, XV—XVI: 1899, XVII—XVIII; 1902: Wien. Flora lusitanica exsiccata. Centuriae I—XVIII, 1896—1905. Lichens are 205, 805—810, 1005, 1112—1151, 1255, 1724— 1728, in all 34 Lichens. FLorow, J. von. Lichenes exsiccati, vorzüglich in Schlesien, der Mark und Pommern gesammelt. Sect. II. Hirschberg 1829. In Commission bei Jon. AMBr. BARTH, Leipzig. Centuriae, divided in fasciculi with 10 numbers each. I have seen 448 ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATT”. 107 numbers, but I do not know, whether all of them have been distributed, or whether, on the contrary, higher numbers exist. Centuria I: Leipzig 1829. Fries, E. Lichenes Sueciae. Fasciculi I—XIV, 30 numbers each Nos. 1—420. Lund 1818— 1833. Fries, Tu. M. Lichenes Scandinaviae rariores et critici exsiccati, quos collegit et distribuit. Ta. M. Fries, Phil. doct., Bot. dock, Ups. Fasciculi I-III, 25 numbers each, I: 1859, II: 1860, III: 1865. Upsala. | Fuxck, Heinrich OÖHRISTIAN. Cryptogamische Gewächse des Fichtelgebirgs. There are two series of these exsiccata. Parts I—V of the two editions are different, parts VI — following ones are not. Some authors write: edit. I, fasciculi I—V; edit. Il, I—XLII, others write: edit. I, fasciculi I— XLII; edit. II, fasciculi I—XLII. I do not know, which of these methods is the more correct, but I presume the latter, as I have seen complete series (fase. I— XLIT) beginning with the five parts of the first edition, and other complete series, beginning with the five parts of the second edition. It is possible that Mr. Funck has increased the issue from part VI, and not been able to procure a new set of parts [—V with the same contents as the first sel. Fasciculi I—XLII, 20—25 numbers in each fasciculus. Lichens are: 17—25, 46—50, 70—74, 97—100, 120, 140— 141, 161—162, 180—182, 197—198, 217—219, 242—243, 260 - 262, 279—980, 301, 318—320, 343, 561—362, 374— 378, 392—401, 417—420, 439—444, 457—400, 475—481, 496—498, 518—520, 538—542, 559—563, 578—581, 594— 603, 620—624, 640—643, 657—665, 680—084, 694, 699— 103, (695 —698?), 793, 739, 758—159, 776—782, 801—802, 841, 860—862, in all 163 Lichens. The fasciculi were published: Hof I-III, IV: ?, V: Leipzig (and following parts?), I: 1801, II—III: 1802, 1V: 1804, V: 1805, VI— VII : 1806, VIII—IX: 1807, X— XIII: 1808, XIV—XV : 1809, 108 B. LYNGE. XVI—XVII: 1810, XVIII: 1811, XIX: 1812, XX: 1814, XXI XXII: 1815, XXIII: 1816, XXIV: 1817, XXV : 1818, XXVI—XXVII: 1819, XXVIII: 1822, XXIX: 1823, XXX: 1824, XXXI: 1825, XXXII: 1826, XXXIII: 1827, XXXIV: 1828, XXXV: 1829, XXXVI: 1831, XXXVII: 1832, XXX VIII: 1835, XXXIX: 1836, XL: 1837, XLI: 1838, XLII: 1838. Funck, HEINRICH CHRISTIAN. Cryptogamische Gewächse,besonders des Fichtelgebirgs, gesammelt von HEINRICH CHRISTIAN FUNCK. Ed. II. Fase. I—V Leipzig 1806, 25 numbers each (VI— XLIT vide supra). Lichens are 96—100, 101—120. GAROVAGLIO, SANCTUS. Lichenes Provinciae Comensis et Vallis- Tellinae, quos legit ediditque Sanctus GAROVAGLIO, medicinae doctor. Decades. I have only seen a list of decades I— VI, bul there are more. Decades I & II: Mediolani 1837, III— VI: Mediolani 1838. Gopron. Flora cryptogamica Nanceiensis exsiccata. Nos.20—40 are Lichens. Harman, J. Lichenes Gallici rariores exsiccati. Fasciculi I—III, 50 numbers each. Fase. I: March 1908, II: December 1909, III: 1911. Docellis Vogesorum. Harmanp, J. Lichenes in Lotharingia a HARMAND dioeceos Nanceiensis presbyterio, ad gloriam Dei, naturae conditoris sapientissimi, studiose observati atque adjuvante et saepius dirigente Hue, in sacerdotio fratre amicissimo, recogniti et juxta propries species distributi. I know of 14 fasciculi. The numbers are not continuus but scattered, contents evidently to be arranged systematically, when the work is completed. Havaas, J. J. Lichenes Norvegiae exsiccati. Nos. 1—495. The exsiccata have been distributed in 3 collections: Nos. 1 —80, 81—400, 401—425. Bergen 1901— 1911. Hepp, Prairie. Die Flechten Europas in getrockneten mikro- skopisch untersuchten Exemplaren mit Beschreibung und Abbildung ihrer Sporen. Fasciculi I—XVI, Nos. 1—962. : ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI”. 109 Fase. I: Nos. 1—56, published in 1853, II: 57—111, 1853, III: 119—172, 1853, IV: 173—233, 1853, V: 234—289, Juli 1857, VI: 290—553, Juli 1857, VII: 354—412, Juli 1857, VIII: 413—478, 1857, IX: 479—536, 1860, X: 537—595, August 1860, XI: 596—654, August 1860, XII: 655—716, August 1860, XIII: 717--776, April 1867, XIV: 777—837, April 1867, XV: 838—898, April 1867, XVI: 899—962, April 1867. Zürich (all fasciculi). Hepp, Pa. Systematische Sammlung der von Dr. Hepp im Kauton Zürich selbst aufgefundenen Flechten, nebst ihrer mikroskopisch untersuchten Sporen, geordnet nach SCHAERERS Enumeratio Critica Lichen. Europ. Fasciculus I, Nos. 1—250. Zürich. Undated. (published in 1853). Howe, HEBER R. jun. Lichenes Novae Angliae. Fasciculus I, Nos. 1--50. 1911. JATTA, A. Lichenes Italiae meridionalis exsiecati. I have seen Nos. 1—114 of this collection, but I do not know when it was published, and how. (number of fasciculi ete.). Jonnson, THE Rev. W. The North of England Lichen-Herbarium. Comprising specimens collected mostly in Cumberland, Durham, and Northumberland by the Rev. W. Jonwsow, F. L. S. Fasciculi I—IX, 40 species each, 1—440. Fase. I—II: Newcastle —upon— Tyne 1894, III—V: Darlington 1895, VI: Darlington 1896, VII: Darlington 1897, VIII : Darlington 1898, IX: Darlington 1900, X: Manchester 1906, XI: Man- | chester 1910. | Joris, Ava. Le. Lichens des Environs de Cherbourg. Nos. 1—396. 1859 — ?. I do not know when this collection was published, and how, but I have secured the list of names. , Korrser, G. W. Lichenes selecti Germaniae. Nos. 1—420. Breslau 1858--1873, fasc. I—X: 1858—1864, nos. 361—420: 1873. I do not know when this collection was published, and how. _ Kryptogamae exsiccatae, editae a Museo Palatino Vindobonens | Centuriae I—XIX. Lichens are 41—70, 151—180, 241—270, 110 B. LYNGE. 351— 580, 441—470, 551—580, 651—670, 751—770, 861— 880, 1021 — 1060, 1221— 1260, 1351—1370, 1521—1560, 1641— _ 1670, 1761 — 1780, 1851—1880, in all 46 decades (460) Lichens. The centuriae were published: I: 1894, II: 1896, III: 1898, IV: 1899; V: 1900, VI: 1900, VII: 1901 VII: 19025 LXE 1903, X: 1904, XI: 1904, XII: 1905, XIII: 1905, XIV: 1906, X VE? VI: 1907, SVIE 0909 EVI 64:9 LOSE IE Wien. Kryptogamen Badens. Unter Mitwirkung mehrerer Botaniker - gesammelt und herausgegeben von Jos. BERNH. Jack, Lup- © WIG LEINER und Dr. ERNST STIZENBERGER. Fasciculi I-XX, 3/—60 numbers each, Nos. 1—937. Lichens are: 21—40, 191—140, 251--258, 301—320, 441—460, 511—540, 661 — 690, 691—710, 841—865, 901—911. Constanz (title pages — undated) 1860 —. LARBALESTIER, CHARLES Du Bois. Lichenes Caesarienses et Sargienses. Fasc. I-II, 50 numbers each. 1867—1869. Nos 42100! LARBALESTIER, C. Du Bois. Lichenes exsiccati, circa Cantabrigiam M collecti a C. Dv, Bois LARBALESTIER, M. A. Nos. 1—35. Cantabrigae 1806. LARBALESTIER’s Lichen Herbarium. Fasciculi I—IX. 40 numbers : each, Nos. 1—360. Fasc. I—V: 1879, VI VII: 1880, VIII — IX: 1881. London. LEIGHTON, THE Rev. W. A. Lichenes Britannici Exsiccati by the Rev. W. A. LeiGaton, B. A. Fasciculi I—XIII, Nos. 1—410. Fasc. I: Nos. 1—35, II: 36—71, III: 72—106, IV: 107—140, V: 441—170, VI: 171—200, VIT: 901—930, VIIT: 251— 2605 IX: 261—990, X: 291—320, XI: 311—350, XII: 351—380, XIII: 381—410. The [fasciculi were published: I & II London 1851 and 1852, III: Shrewsbury 1852, IV : Shrews- bury 1853, V & VI: Shrewsbury 1854, VII— VIII: Shrews- bury 1856, IX—XI: Shrewsbury 1858, XII and XIII in 1866 and 1867 (Shrewsbury ?). pat X". (WT wwe : ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI”. it LiBERT A. Plantae eryptogamicae, quas in Arduennae collegit A. LiBERT. Fasc. I—IV (centuriae), Lichens are 12—18, 112—117, 914—219, 313—317, in all 24 Lichens. Leodii (Typis JacoBi Desver) 1830, 1832, 1834, 1837. Lichenes Boreali-Americani. Ciara E. CuwMiNGs, THos. A. WirrraMs and A. B. Seymour. Lichenes Boreali- Americani. Second Edition of Decades of North American Lichens. Decades I— XX VIII: I- XI: 1894—1895, XII— XIV: 1894— 1895, XV—XXII: July 1898, XXIII—XXV : 1899, XXVI— XXVIII: 1908. Wellesley, Mass. U. S. A. Loska, H. Lichenes Regni Hungarici Exsiccati. Fasciculi I—IV, Fasciculus I Nos. I— 49, 1889, II: 50—100. 1882, III: 101— 150(?), 1882, IV: 151(?)—200, 1884. Budapest. Loska, H. Lichenotheca Universalis. Fasciculi I—V, 50 numbers | | | each, 250 in all (A sixth fasciculus has probably been distributed, but the Liehens are undetermined and only numbered). Fasc. I—II: 1885, III—V : 1886. Budapest. MALBRANCHE, A. Lichens de la Normandie, préparés et classés d'après la méthode du Dr. Nyranper. Fasciculi I—VIII, 50 numbers each. Rouen 1863 (all fasciculi). Maime, G. O. A. Lichenes Suecici exsiccati, quos edidit G. O. A. Marwr, adjuvante J. T. Heptusp. Fasciculi I—XII, 25 numbers each, 1—300. Fasc. I—II: 1897, III—IV ; Decem- ber 1898, V— VI: 1909, VII: Marts 1910, VIII: November 1910, IX: Mai 1911, X: Marts 1912, XI— XII: November 1912. Stockholm. MassaLonGo, A. Lichenes Italici exsiecati, auctore Doct. Apr. D. Prof. MassaLoNGo, e quadraginta viris socieatis scientiarum laide Bascieulı I X» Nos, 10360: Fase I: 1— 30, IT: 31—64, III: 65—104, IV: 105—137, V: 138—172, VI: 175 211, VIT: 2192 951,- VIIN: 252—985, IX: 286— 393, % 394-360. Verona. Fasc. I IV: 1855, VX: 1856. 119 B. LYNGE. MERRILL, G. Ks Lichenes exsiccati. Nos. 1—175. Evidently published in fasciculi of 25 species. Nos. 1—50: 1909, 51—1925: 1910, 196—175: 1911. MicULA, W. Cryptogamae Germaniae, Austriae et Helvetiae exsiccatae. Fasciculi of 25 species. Fasciculi V : 25. 12. 1902, CAD 521900 KV 102130 OVI ON Heo XXV: 31. 12. 1904, contain Lichens. Karlsruhe. Mupp, W. A Monograph of British Cladoniae, illustrated with dried specimens of eighty species and varieties. By Wizzram Mupp, Curator of the Botanic Garden, Cambridge. 2 og ac o Ue rich Author of the Manual of British Lichens etc. Cambridge 1865. Fasciculus I. Nos. 1—80. Mupp. Lichenes Britannici Exsiccati. Fasciculi I—III, Nos. 1—301. 1861 (all fasciculi). Norruis, I. P. Herbarium Lichenum Fenniae, quod edidit I. P. Norrun. Determinationes recognavit WILLIAM NYLAN- DER. Fasciculi I—IX, of 50 numbers each. Fasc. I—IV: 1875, V—IX: 1882. Helsingforsiae. Nyranper. W. Herbarium Lichenum Parisiensium, quod edidit WILLIAM NYLANDER, Med. Dr. Parisiis, ex typis E. THuNoT et Cie. Via Racine 26. Fasciculi I-III, of 50 numbers each, Paris 1855 (all fasciculi). NYLANDER, W. Lichenes Mont-Dorienses. Nos. 1— 70. Fasciculi?. Paris 1856. NyLAnDER W. Lichenes Pyrenaeorum (orientalium?) exsiccati. Nos. 1—78. Paris 1872. OrirvigR, H. Herbier des Lichens de l'Orne et du Calvados. Fasciculi I—IX, of 50 numbers each, Nos. 1—450. Fascı- cul I—II: 1880, III—IV: 1881, V—VII: 1882, VIII: ?, IX: 1884. Orız, P. M. Flora cryptogamica Boemiae. Böhmens crypto- gamische Gewächse, herausgegeben von Paizipp MAXIMILIAN Opiz. Fasciculi I—VIII, of 25 numbers each, Nos. 1— 200, Lichens are: 20, 40—43, 89—93, 134—135, 186. Prag, - ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI”. 113 fase. I—VI: 1818, VII—VIII: 1819. The collection has written labels. I have not seen fasciculus III. RABENHORST, L. Cladoniae Europaeae. Die Cladonien Europa’s in getrockneten Exemplaren. Unter Mitwirkung mehrerer Freunde der Botanik gesammelt und herausgegeben von Dr. L. RABEnHoRST. Dresden 1800. There are 35 species distri- buted on 39 tabulae. Generally there are several formae of each species with special numbers. Sometimes one species (wıth many formae) covers more than one tabula, or one tabula may contain several species (with few formae). Citation is, therefore, difficult, for it is necessary to cite the number of the tabula as well as that of the species and forma, which is not always done. RABENHORST, L. Same, Supplementum I. Dresden 1863. Distri- buted on 11 tabulae, which have no special numbers. The number of the individual labels refers to the tabulae of the ,Cladoniae Europaeae“, a number of the species is not given; the numbers of the formae are in continuation of the numbers of the ,Clad. Eur.“ for instance: Cladonia macilenta (Ehrh.) Hoffm.: Cladoniae Europaeae Tab. III, No. IV, 1—9, in the ,Supplementum* Tab. III, 10—11. (1—11 are formae of this species). RABENHORST, L. Lichenes europaei exsiccati. DieFlechten Europa’s unter Mitwirkung mehrerer nahmhafter Botaniker gesammelt und herausgegeben von Dr. L. RaBENHomsT. Fasciculi I— XXXVI. Nos. 1—974. Fasc. I: 1—25, 1855, II: 26—55, 1855, III: 56—83, 1856, IV: 84—112, 1856, V: 115—142, 1856, VI: 143—172, 1857, VII: 173—200, 1857, VIII: 201—228, 1857, IX: 229—259, 1857, X: 260—310, 1857, XI: 311— 336, 1857, XII: 837—364 b, 1858, XIII: 364—389, 1858, XIV: 390—416, 1858, XV: 417—442, 1859, XVI: 448—409, 1859, XVII: 470—496, 1859, XVIII: 497—521, 1860, XIX: 592— 547, 1861, XX: 548—573, 1861, XXI: 574— 598, 1861, XXII: 599—624, 1861, XXIII: 625—650, 1862, XXIV: Nyt Mag. f. Naturv. LI. II. 1913. 8 i14 B. LYNGE. 651—675, 1862, XXV: 676—700, 1863, XXVI: 701—785, — 1864, XXVII: 726—750, 1865, XXVIII: 751—775, 1866, XXIX: 776—800, 1867, XXX: 801—895, 1868, XXX: 826—850, 1869, XX XII: 851 — 875, 1870, XXXIII: 876 —900, Å | 1871, XXXIV: 901—925, 1871, XXXV: 996—950, 1874, 9 | XXXVI: 951—974, 1879. Neustadt — Dresden. EL Renm, H. Cladoniae Exsiccatae. Fasciculi I- IX, Nos. 1290 | Fasc. I—VI of 50 species each, Fase. VII: 301—355, VIII: Ed 956—406, IX: 407—440. 1869—1895 (338 - 375: 1889, i] 376—406: 1890, 407—494: 1892). Dietenhofen and München. « Many of the fasciculi are divided in half fasciculi. F REICHENBACH et SCHUBERT. Lichenes exsiecati, collecti atque | descrip auctoribus L. RECHENBACH et C. SCHUBERT. Die Flechten, in getrockneten Exemplaren, gesammelt und E beschrieben von L. RErcHENBACH und C. ScHuBERT. Fasci- M culi I—V, of 25 numbers each, Nos. 1—125. Fasc. I: 1822, E II—IIIT: 1823, IV—V: 1824. Dresden. | houwEGUERE, C. Genera Lichenum Europaeorum exsiccata. 100 | lichens appartenant å 100 genres on sous-genres distincts, « préparés pour l'étude et distribués systematiquement. Tou- louse 1895. No 1—100. Fasciculi ?. RouwEGUÉRE, C. Lichenes Gallici Exsiccati. Centuriae I— VI. Toulouse 1880 — . I do not know the date of publication for each centuria. SCHAERER, L. E. Lichenes Helvetici exsiccati, edidit Lupv. Eman. SCHAERER, V. d. m. ecclesiae olim Laupersvillanae nune Belpennis pastor, etc. Editio altera immutata. — Fasciculi I—XVI, Nos. 1—650. Fasciculi of 25 species each, with — few exceptions. Fasc. I-IV: 1842 (misprint?), VII—V III: 1828, IX—X: 1833, XI—XII: 1836, XIII—XVI: 1840, XVII— XVIII: 1842, XIX— XX: 1843, XXI—XXII: 1847, XXIII—XXIV: 1849, XXV—XXVI: 1852. Bernae (all fasciculi) . ‘ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI”. 115 SCHLÄGER, Fr. 100 getrocknete Gewächse (Moose und Flechten). Gesammelt, mit lateinischen. und deutschen Namen und doppeltem Register versehen und herausgegeben von Fr. | SCHLÄGER 1850. Druck u. Verlag des Eckharthauses. 29 | Lichens. |, SCHLEICHER, I. C. Plantae Cryptogamicae Helvetiae, quas in | locis earum natalibus collegit et exsiccavit I. C. SCHLEICHER. Centuriae I— V, Lichens in cent. I: 47—67, II: 64—77, III: 65—79, IV: 35—506, V: 52—85, in all 106 Lichens. Bex 1805— ?. SCHRADER, H. A. Systematische Sammlung cryptogamischer Gewächse. Herausgegeben von H. A. ScHRADER. Fasc. I: Nos. 1—90, 1796, II: 91—174. 1797. Lichens are 116— 174. Göttingen. | ScHULTZ, F. Flora Galliae et Germaniae exsiccata. Herbier des | plantes rares et critiques de la France et de l'Allemagne, | recueillies par la Société de la Flore de France et de l'Allemagne, | publié par le docteur F. ScHuLtz, membre de plusieurs | sociétés savantes. I know of 16 centuriae. There are few Lichens: Cent. VI: 590—593, VIII: 774-784, X: 960, 982—983, XII: 1192—1197, XIV: 1890—1396, 1850, XVI: 593, bis, 1852. Schweizerische Kryptogamen, unter Mitwirkung mehrerer Bota- niker gesammelt und herausgegeben von B. WARTMANN und B. Scuenk. Fasciculi I— XVIII of 50 species each (IX cen- . turiae). Lichens are: Nos. 51—75, 150—175, 251-275, 351—370, 451—480, 551—575, 651—675, 736 —755. Fasc. I—IV : 1862, V—VIII: 1863, IX—X: 1864, XI—XII: 1865 — 1868, XIII—XIV : (2) 1869, XV—XVI: 1880, XVII—XVIII: 1882. Fasciculi I--XIII were published in St. Gallen by B. Wartmann and B. Schenk, XIV ?, XV—XVIII in Hot- tingen near Zürich by B. WAnTMANN and G. WINTER. I only know the contents of fasc. I—X (1—500). 116 B. LYNGE. SomMmERFELT, S. Cur. Plantae cryptogamae Norvegiae (more — correctly: Centuria prima (secunda) plantarum eryptogama- - rum Norvegicarum) quos collegit ediditque S. CHR. SOMMER- FELT. Cent. I & II. Lichens are 42—76, and 197—164, in all 75 numbers. STENHAMMAR, CHR. Lichenes Sueciae exsiccati, editio altera. Fasciculi I—VIII, of 30 numbers each, 240 in all. Undated: ‘ fasc. II was published 20. 5. 1859 (preface): — | Stirpes Cryptogamae Vogeso-Rhenanae, quos in Rheni Superioris — Inferiorisque, nec non Vogesorum Praefecturis collegerunt I. M. Mouczot Bruyeriensis M. D. et C. NESTLER Argenti- | nensis Pharm. fasc. I—X adjuvante NestLer, XII—XIV - adjuv. Schimper, XV edit. A. Mouczor, XVI edit. R. FERRY. Centuriae I—XVI, (I know the contents of I—XII). Fase. | I: 1810, II: 1811, III: 1812, IV: 1813, V: 1815, VI: 18182 VII: 1820, VIII: 1823, IX: 1826, X: 1833, XI: 1840, XIE 1843, XIII: 1850, XIV: 1854, XV: 1861, XVI: 1890.9) Lichens are: 57—74, 159—173, 249—965, 342—366, 441— - 473, 540—557, 638—651, 796—157, 897—899, 938—951, . 1047—1069, 1144 —1162, . . . Bruyeri Vogesorum. "Typis | M. Vivor. Trevisan, V. v. Lichenotheca Veneta. Fasciculi I—VIIT, Nos.“ 1—968, fasc. I: 1—38, II: 39—38, III: 79—112, IV: 1132 146, V: 147—178, VI: 179—207, VII: 208—257, VIII: 238— 268. Bassano 1869 (all fasciculi). | Vegetabilia Cellularia in Germania septentrionali praesertim in Hercynia et in agro Gottingensi lecta a F. TH. BaARTLING, Ph. D., Prof. Gorrine. et EDUARD Hamre, Pharmacop. Blanken- | burg. I know of two decades of Lichens: dec. VII VIII, 1845. Blankenburg (1832?—). WAGNER, H. Cryptogamen Herbarium.” Fasciculi I—IX. Bielefeld 1852—1862. Lichens are: I Ser. [IL 25 species, and II Ser. IV, 25 species. I know only the contents of one Lichen fascieulus, published by WAGNER ON THE WORLD'S *LICHENES EXSICCATI”. 117 himself in his Führer ins Reich der Cryptogamen III. Die Flechten, No 1-25, p. 10— 52. Warnio. Lichenes Brasilienses. I have seen two fasciculi (in Upsala). The numbers are scattered, not continuous. About 500 Lichens. Wricut, C. Graphideae Cubenses a cl. C. Wricur lectae et a cl. Nylander determinatae. Nos. 1—187, 210, 221, 251—252, 254, 262—264, 267b. I know nothing of the intermediate numbers. ZAHLBRUCKNER, A. Lichenes rariores exsiccati. Decades I—XV, and the first half part of decas XVI, No 1—165. The collection was published: Nos. 1—20 in 1902, 21—40: 1908, 41—60: 1904, 61—80: 1906, 81—100: 1907, 101—190: 1908, 191—140: 1910, 141—165: 1912. Wien. Zwack, W. von. Lichenes exsiccati. Nos. 1—1177, as far as I know. I know little of the date of publication and the number of Lichens in each fasciculus. Fasc. I— VIII, Nos. 1—429, were published 1850—1862. Fasc. XX: 1064—1099, 1889, XXI: 1100—1145, ,1891, XXII: 1146—1177, 1894. Heidelberg. In these exsiccata about 25000 Lichens have been distributed. Of the following collections I know only the title, and a part of the contents of a few. AnNOLD, F. Lichenes exsiccati 1—1800. Could any one furnish me with further information as to the dates of publication? Baenitz, C. Herbarium Norddeutscher Pflanzen. IV Lieferung. Flechten II Auflage. Goerlitz 1863. Contents unknown to me. I do not know whether a 1** edition contains Lichens. Baransa, B. Plantes du Paraguay 1878—1884. I presume that this collection cannot be considered an ,exsiccate*, but I have never seen it. BELTRAMIN, F. Lichenotheca Veneta. 118 B. LYNGE. BESHERER (BESCHORER?), J. Dr. Cryptogamen oder Sammlung von Pilzen, Flechten, Algen, Moosen und Farrenkräuter, für Schulen und Freunde der Pflanzenkunde, herausgegeben von Dr. J. BESCHERER. Folio in Etui 1841. Arnoldsche Buchhand- lung. Dresden und Leipzig. BornmörLcer. Plantae exsiccatae Canarienses. I know nothing of this collection. Is it an “exsiecate” ? Boure. Plantae Canarienses. 1845. I know nothing of this « collection. Is it an “exsiccate” ? BrEUTEL, I. C. The first fasciculus was destroyed by fire. The editor supplied a new fase. I, but it was not quite like the first one. I do not know. whether any sets of the first prepared fasciculus I. have been edited. Cfr. page 102. BRITZELMAYR, M. Lichenes exsiccati. I require the numbers: 205, 217, 415, 734. BROCKMÜLLER, H. Mecklenburgische Cryptogamen. Fasciculi I— VI. Schwerin. From the “Botanische Zeitung” I know the names of the distributed Lichens, but not their numbers in the collection, except for fase. V Lichens 240—250). BuppLesus, Apamus. Hortus siccus plantarum Angliae, quo continetur euriosa Muscorum collectio, Fol. imp. (1690 sequ.). CoEMANs, E. Cladoniae Belgicae exsiccatae, quas collegit et distri- buit schedulis criticis additis Eucenrus Cormans. I do not know the contents of the 24 centuria. Croat, A. Plants of Braemar. Has not been issued as exsiccata of Lichens. Dickson. Fasciculi plantarum eryptogamarum Britanniae. I—IV, 1785—1801. This is a book, with 12 plates, no plants. DiETRICH, FRIEDRICH David. | Herbarium. Florae Germanicae, oder Deutschlands Flora in getrockneten Exemplaren, gesammelt von FRIEDRICH Davin DIETRICH. Erstes Hundert. Jena 1826. I know the Lichens of the first part. 1—50, Lichens 41—50, nothing more. ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI". 119 EHRHART, FrIDERICUS. Plantae eryptogamae Linn., quas in locis earum natalıbus collegit et exsiccavit FRIDERICUS EHRHART, Helveto-Bernas. I know 32 decades (1—320), but I do not know whether further decades have been issued, and I know only the date of publication of *B. VII, Hannover und Osna- brück, 1792". Exart. Kryptogamische Gewächse Koburgs. Fasc. I—IV. FELLMAN, N. J. Lichenes arctici 1863. The following numbers are unknown to me: 119, 170, 178, 291, 929, 994. Flora exsiccata Bavarica. Herausgegeben von der kgl. botanischen Gesellschaft in Regensburg. I do not know whether this collection contains Lichens. FLoTow, I. von. Lichenes exsiccati & c. I want Nos. 428 and 444—440. GAROVAGLIO, Sanctus. Lichenes Provinsiae Comensis et Vallıs- Tellinae, quos legit ediditque SANCTUS GAROVAGLIO, medicinae doctor. I know the contents of decades I— VI, but I presume that the collection is more extensive. GAROVAGLIO, SANCTUS. Lichenes exsiccati Langobardiae in ordinem systematicum dispositi. Decades I-III: Verrucariae uni- loculares. — Ticini 1864. 4. Verrucariae bi-polyloculares. Decades IV—VIIT. Ticini 1864—1867. GAROVAGLIO, Sanctus. Lichenotheca italica. Editio I: Mediolani 1836—1844. Decades I--XXIV. Editio II: 1846—1849. Decades I—XLV. (Same as Lich. Prov. Comensis et Vallis Tellinae?). Gopron. Flora cryptogamica Nanceiensis. I do not know the date of publication. Harn, G. Flechtenherbarium. Gera 1884. Harmanp, J. Guide élementaire du Lichénologue. Nos. 1— 190. | Hausman, F. von. Plantae ex Museo tiroliense. ÅRNOLD mentions this collection in his Lichenen d. fränkischen Jura, p. 320. I have never seen it. 120 B. LYNGE. Jarra. Lich. Ital. Merid. I know only Nos. 1—114, and require the exact title of the collection, the number of fasciculi M issued, the date of publication of each fasciculus, and numbers | ; higher than 114. å KoERBER. Lichenes selecti Germanici. I wish to know the exact M litle, the date of publication of each fasciculus and the 1 numbers, distributed in each fasciculus. PU LARBALESTIER, C. D. Lichenes Caesarienses et Sargienses exsiccati. I want the Nos. 99, 32, 39, 44, 47, 50. LecHLer, W. I do not know whether the various collections issued by Mr. LECHLER, can be considered as “Lichenes exsiecati”, but I presume not. I have no lists of any of them. Leisuton, W. A. Lichenes Britannici exsiccati, by the Rev. W. A. LEIGHTON, B. A. I do not know the Nos. 361, 381, 389, 408 — 410. Lichenes Borealis-Americani, by Ciara E. Cummines, Tnos. A. Wizziams and A. B. Seymour. First Edition. A friend of mine has promised to send me these items. Lupwic. Cryptogamae Silesiae. | MÜLLER, Fr. Cryptogamen Sachsens und der angrenzenden Gegenden. Herausgegeben von Fr. MÜLLER. 1°s Hundert: 1830. 2t°s Hundert: 1830. Dresden und Leipzig. MüLLER, O. Botaniker und H. Eck, Revierfórster. Krypto- gamen aus dem Walde. 2 Lieferungen. Lichens 136 numbers. Minter, W. 0. Kryptogamenherbarium der Thüringischen Staaten. Ser. I Flechten 12 Tafeln. Gera 1869. (Lichens 97 numbers). Nees v. EskNBECK, Fr. Herbarium Rhenanum. I have never seen it. Orız. Cryptogamische Gewächse Böhmens. I have not seen fasciculus II. 1818. ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI", 121 Parippe, R. A. Lichenes exsiccati 1855. 260 Lichens from the Pyrenees. I do not know whether this collection ıs an exsiccate of Lichens. Prest, L. Vegetabiliae cryptogamicae Bohemiae collectae a JOANNE et CAROLO Prest. Reum, H. Ascomycetes. Sugenheim 1870—?. This collection also contains some Lichens. REICHENBACH, L. et C. SCHUBERT. Lichenes exsiccati et descripti. I have not seen Fasciculus VI, 126—150. Dresden 1826. Rota, A. Herbarium vivum Plant. officinalium. Hannover | 1785. SCHMIDT, R. Lichenes selecti Germaniae mediae. Ausgewählte mitteldeutsche Flechten in getrockneten Exemplaren. Fasci- culi I—III. Jena 1882. Schweizerische Kryptogamen, unter Mitwirkung mehrerer Bota- niker gesammelt und herausgegeben von B. WARTMANN und B. Scuenx. I do not know the Lichens of fasc. XI— XVIII (cent. V—IX), and whether fasc. VIII—XII and XIV were issued in St. Gallen by Warrmann u. SCHENK (by Wanr- MANN u. G. Winter?) The Lichens of fasc. XI—XVIII are: nos. 551—575, 651—675, 736— 755. Stirpes Cryptogamae Vogeso-Rhenanae, quas in Rheni Superioris Inferiorisque nec non Vogesorum Praefecturis collegerunt I. B. Mouczort et C. NesrLER. Bruyeri Vogesorum 1810—. I do not know, when fase. IX and the following fasciculi. were issued, nor do I know the Lichens of more than the first 12 centuriae. Unio Itineraria. There are four collections bearing this title, issued by the ,Cryptogamischer Reiseverein“ in Dresden. I do not know with certainty, whether they can be considered ,exsiccates of Lichens*, nor do I know the contents of any of them. They are: Unio Itineraria. 1828 (cfr. ARNOLD: Jura p. 323). Unio Itineraria. HrLLBoM 1867. 199 B.LYNGE. ON THE WORLD'S “LICHENES EXSICCATI”. Unio Itineraria. KLINGGRAEFF 1864. Unio Itineraria. Marcucci. Vegetabilia cellularıa in Germania septentrionali praecertim in Hercynia lecta. C. Lichenes. Decades I—VIII. 1832— 1835. Blankenburg. I know the 2 last fascicuh (VII—VIII, nothing more. (E. Hamp). | Wetwitscu, Fr. Cryptotheca Lusitana, 1842—1850. _ Westenoorr, G. B. Herbier crypt. belg. Fasciculus I—X XVIII, 1841—1859. Nos. 1—1400, Lichens are 151 numbers. Zwack, W. von. Lichenes exsiccati. I have seen Nos. 1—1177, with the exception of Nos. 982, 994, 997—1063, 1085, 1088, 1092, 1112 A, B, 1118. Printed April 2, 1913. ne tS Norske, fossile lithothamnier. Av P. A. Øyen. Va mine undersogelser af vort lands kvartære skjæl- banker har det lykkedes mig gjennem aarenes løb at samle endel kalkalger fra disse banker. Som regel er kalkalger ı disse meget sjeldne, men der findes dog ogsaa til gjengjæld, især i den nordlige del af vort land, paa sine steder banker, der i saa henseende er saa rige, at de med fuld ret kunde betegnes som lithothamnion- banker. De saaledes samlede kalkalger sammen med endel i universitetets glacialgeologiske samling af forskjellige samlere fundne brudstykker havde afdøde konservator Fosuiz i Trondhjem den godhed at bestemme. Den videre bearbeidelse blev imidler- tid afbrudt ved hans uventede bortgang. Hvad her meddeles er derfor FosLies bestemmelser med enkelte af ham dertil knyttede bemærkninger. Enkelte geologiske anmærkninger og findesteders høide over havet har jeg vedføiet dels fra mine egne opteg- nelser, dels fra andres meddelelser, som anført i hvert enkelt tilfælde. Om det til bestemmelse foreliggende materiale udtaler M. FosLie: ,Mange af proverne har jeg ikke kunnet bestemme. 124 P. A. ØYEN. Smaa brudstykker af grenede kalkalger er ı regelen ubestemme- lige, ofte ogsaa større, naar de ydre grene er bortslidte. Desuden er det jo ogsaa for recente formers vedkommende ofte vanskelig at trække grænsen mellem de forskjellige arter*. Følgende arter bestemtes og ordnedes: ! Gen. Lithothamnion Put. emend. Subgen. I. Hnlithothamnion Fosı. Sect. I. Innatae Fosr. Lithothamnion glaciale Kjellm.” Denne art fandtes fossil paa Tam so 1 Porsangerfjord, faa meter over havet af M. Fosuir. Ligeledes fossil ved Kiby paa Ekkerø (6—8 m. o. h.) i Varan- gerfjord af torvmester Dat. Fossil paa skøitebanen ved Vardø, ca. 5 m. o. h. af direktør Hotmpor. Af recent udseende i tykke kruster paa stene og skjæl f. eks. Mytilus modiolus Lin. og ofte rullet som rullestene i stranden fra nuværende havlinje til nogle faa meter over samme fandtes den vistnok tildels fossil paa Kirkestappen (Gjesvær) af P. A. Øyen. Endvidere fandtes den af M. FosriE ca. 10 m. o. h. ved Storkorsnæs i Talvik og af HoLMBoE ca. 5 og 8—10 m. o. h. 1 en strandvold over torvlag ved Ramsaa (Andøen). Høsten 1902 bragte HoLMBoE endel skjælgrus fra flere smaa banker 12—14 m. o. h., mellem Rønvik og Bodin kirke og heri fandtes ved siden af rester af Anomia ephippium Lin.; Cardium edule Lin., Mytilus modiolus Lin., Macoma baltica Lin., Kellia suborbicularis Mont. Saxicava pholadis Lin., Tectura virginea t. typica & rubella Littorina obtusata Lin., Littorina sp. var. littorea Lin., juv. Polytropa lapillus Lin., Echinid-pigger, Spirorbis-knuder ogsaa rester af den her omhandlede kalkalge. Endvidere fandt P. A. Øyen rester af et tilsyneladende recent udseende i nærheden af den 1 Fosrm: List of Species of the Lithothamnia (Kgl. norske Vid. Selsks. skrifter, Trondhjem 1898, no. 3). 2 Fostie: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 13. NORSKE, FOSSILE LITHOTHAMNIER. 195 nuværende strandlinje ved Mehavn (Finmarken) og ligeledes sammen med en hel del ubestemmelige lithothamnier et enkelt eksemplar af denne art ved Ophaug (Ørlandet) ca. 10 m. o. h. sommeren 1901. Paa Søndre Ellesmereland er den ogsaa fundet i Ødedalerne i Havnefjorden, sekundært afleiret i en elvefure i lerblandet grus sammen med talrige muslinger af de sædvan- lige arter, Mya, Saxicava, ca. 5 m. o. h. (Simmons); i henbugten i et elveleie udskyllet af lerlag (IsacHsen); i Névé- bugten i et elveleie sammen med Mya, Saxicava (Simmons); i en bugt paa sydsiden af N. Kent i et lerlag ca. 3 m. o. h. sammen med Mya, Saxicava, Balanus, Serpula (SIMMONS) !. Den nuværende udbredelse af denne art er 1 Norge fra den russiske grænse til Lofoten; den anførte udbredelse til Trondhjemsfjorden er usikker og bør ikke tages hensyn til. Udenfor vort land angives den fra Hvidehavet, Novaja Semlja, Spitsbergen, Island, Jan Mayn, Grønland, Ellesmere- land, Amerikas østkyst sydover til Massaschusetts, Alaska til Washington. Angivelsen fra Færøerne og Skotland er ikke ganske sikker. Lithothamnion colliculosum Fost.? fandtes fossil af P. A. Oyen ved Kalstadtjern (Kragerø) 7,5—10,5 m. o. h. sommeren 1900 i nogle ganske smaa rester. Endvidere har adjunkt DANIELSEN bragt smaa rester og brudstykker af denne art fra Askerøen 1 høiderne 10 m. o. h. og 2 m. o. h. samt fra Lygtenø (nær Askerøen) 1L—1 m. o. h. Fra 10 m. o. h. Askerøen bragte DawiELsEN ogsaa andre, ubestembare brud- stykker. Den nuværende udbredelse af denne art er 1 Norge fra Kvalsund (Finmarken), Skorpen, Trondhjemsfjorden, endvidere 1 Fosur: Remarks on northern Lithothamnia, pag. 33. ? Fostiz: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 75. 126 N P. A. ØYEN. fra Haugesund til Bohuslen; den angives fra Limfjorden (Dan- mark) og fra Skotland. Lithothamnion breviaxe Fosı.! fandtes af M. FosLır paa Storkorsnes ı Talvık ca. 10 m. o. h. Endvidere udplukkede P. A. Øyen i en æske skjælgrus der fra gammel tid opbevaredes ved universitetssamlingen etiketteret „skjaelsand 150 f. o. h. bækken mellem Kvalnes og Reppen, Varangerljord* nogle brudstykker af denne art. I en prove af sjælbankemateriale, som sogneprest Le Marre 1 1901 efter P. A. Øyens anvisning indsendte til universitetet fra en skjælbanke, ca. 15 m. o. h., nær prestegaar- den ved Kirkenæs i Sydvaranger fandtes ogsaa et par større knoller af denne art. Fra dette sted har ogsaa professor HELLAND bragt ubestemmelige lithothamnionrester. Den nuværende udbredelse af denne art angives fra Alten- fjord til Murmanskysten, samt endvidere fra Vestgrøn- land og Labrador. Lithothamnion fornicatum Fosr.? Denne art fandtes af M. FosLie paa Bodo i myren bag byen. Paa Bodø fandtes den ogsaa af professor CoLLETT 1 en høide af 15—20 m. o. h. Her fandtes den ogsaa af HoLmBoe flere steder, nemlig mellem Ron- vik og Bodin kirke i en heide af 12—14 m. o. h., i Kapel- dalen (Rønvik, Bodin) i en høide af 20—21 m. o. h. og i en skjælbanke ved Gjerdet (Bodin) 1 en høide af 18 m. o. h. Den af M. Sars som Nullipora polymorpha Lin. angivne fra Ør- landet? viste sig ogsaa ialfald delvis at tilhøre denne art. M. Fostie fandt den under græstorven i en delvis udvasket skjæl- banke ved stranden paa Garten nær Beian. Mellem Røne og Aune ca. 15,5 m. o. h., paa Ørlandet fandt P. A. Øyen som- meren 1901 endel lithothamnier, dels mindre brudstykker, men ogsaa talrige knoller af størrelse som hasselnødder, valnødder Fostie: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 16. Fostre: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 36. Sars: Foss. Dyrelevn. fra Quartærper. Univ.-prog. 1864, I, pag. 68. NORSKE, FOSSILE LITHOTHAMNIER. 197 | og op til eggestore, blandt disse ogsaa denne art. Ligesaa fandt | P. A. Øyen denne art i en brond fra 1} til 24 meters dybde | nær Trøen (10—12 m. o. h.), ved Uthaug paa Ørlandet, dels | fastvokset paa sten og dels optrædende ı selvstændige klynger, | samt endvidere paa samme maade ved Ophaug, ca. 10 m. o. h., sammesteds. Horm»or fandt den ved Kirkenes (Sydvaranger), | ca. 15 m. o. h. Den nuværende udbredelse af denne art er fra Finmarken | til Romsdalsfjord. Lithothamnion granii Fosı.! fandtes fossil af P. A. Øyen i en skjælbanke ved Snekotta, ca. 27,7 m. o. h., paa Hvaler. Den nuværende udbredelse af denne art er fra Bergen og videre om Bohuslen til Danmark; endvidere Skotland og Irland. Sect. Il. Zvanidae Fost. Lithothamnion nodulosum Fost.* fandtes af konservator NorpGaarD ved gaarden Holmen, 10—15 m. o. h., paa eidet mellem Borgenfjord og Kroksvaag. P. A. Øyen fandt den ved Ophaug (Ørlandet), ca. 10 m. o. h. | Denne art findes i nutiden i vort land fra Trondhjemsfjorden til Bergen og antagelig ved Drøbak. | Lithothamnion nodulosum, f. saxatilis Fost. Fastsiddende | paa smaasten fandtes denne art af P. A. Øyen ved Indbryn 1 Stod, ca. 33,3 m. o. h. sommeren 1901. Og den fandtes af Avotr Hort sommeren 1904 i en jernbaneskjæring, 25 m. o. h., ved Hundlo i Stenkjær prestegjeld. Lithothamnion lenormandi (Arzscn) Fosr.?* Denne art | er af Nonpaaanp fundet ved Smaaaasan i Stod, ca. 43 | om. o. h.? Fostie: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 70. FosLie: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 116. FosLıe: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 150. Det kgl. norske Vid. Selsk. Skr. Trondhjem, 1901, no. 2, pag. 9. Det kgl. norske Vid. Selsk. Skr. Trondhjem, 1907, no. 7, pag. 21. o - © D HH 128 P. A. ØYEN. Den nuværende udbredelse af denne art er fra Finmarken til Middelhavet og Adriaterhavet; endvidere findes den ved De kanariske øer og paa Amerikas østkyst, i Massaschusetts, Maine og Halifax. Lithothamnion sonderi Hancx.' fandtes af P. A. Øyen fossil flere steder paa Hvaler, saaledes i Svanekilen 3—4 m. o. h, Snekotta 27,7 m. oc h;, Ref 39,5 m. 0 hy os Bil viken paa Sande 18 m. o. h. Denne art findes ı nutiden levende ı den sydlige del af vort land og videre mod syd til Middelhavet. Lithothamnion laeve (STRoMF..) Fosr.? Denne art er ikke tidligere fundet fossil. Den fand- tes af P. A. Øyen sommeren 1901 ved Indbryn 1 Stod, 33,3 m. 0. h. Denne arts nuværende udbredelse er Kristianiafjorden ved Drøbak og paa Langgrunden mellem Mølen og Hurumlandet, videre Byfjorden ved Bergen, Trondhjemsfjorden til Finmarken. Desuden findes den i det Hvide hav, ved Spitsbergen, Island, Færøerne, Grønland, Ellesmereland og Amerikas Atlanterhavs- kyst sydover til Wood's Hall (Mass.). Gen. Phymatolithon. Fosr. Phymatolithon polymorphum (L.) Fosr.? fandtes af P. A. Øyen i en skjælbanke ved Snekotta (Hvaler) ca. 27,7 m. o. h. sammen med en hel del ubestembare lithothamniarester 1 et enkelt stykke fastsiddende paa en liden, rødliggraa gneisbit, endvidere 1 et osterslag, ca. 12 m. o. h., ved Løkeberg paa Sandø (Hvaler). Ligeledes fandt P. A. OvrN den fra nuværende strand til nogle faa meter over samme paa Sandholmen ved Gjesvær som- meren 1899 sammen med andre ubestembare brudstykker. Stud. 1 Fostie: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 127. 2 Fosuie: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 145. 3 Fosur: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 86. NORSKE, FOSSILE LITHOTHAMNIER. 129 real. Oxaar bragte fra Tveit, ca. 12—15 m. o. h. (Nymark, Tysnesø) en prøve skjælgrus, hvoraf udplukkedes rester af denne art. Denne arts nuværende udbredelse er fra Finmarken til Finistére, endvidere paa kysten af Marokko og i Adriater- havet. Gen. Clathromorphum Fost. Sect. I. Endobotroideae Fost. Clathromorphum compactum (KJIELLM.) Fost. 1 I en af stud. real. Oxaat indbragt skjælgrusprøve fra T veit, 12—15 m. o. h. (Nymark, Tysnesø) udplukkedes endel rester af denne art. Endvidere har P. A. Oyen 1 et lerblandet skjælgrus _ ner Minde station (Bergen) i en høide af ca. 24—26 m. o. h. fundet rester af en art, der med stor sandsynlighed er den samme. Denne arts nuværende udbredelse er i vort land sydover til Trondhjemsfjorden og Kristianssund. Endvidere findes den | pa& Novaja Semlja, Spitsbergen, Island, Færøerne, Grønland, Ellesmereland, Amerikas østkyst sydover til Massaschusetts samt i Alaska. Fra forskjellige steder langs den norske kyst har P. A. Øyen samlet en række forskjellige typer af lithothamnier, men omendskjønt tildels i ikke ringe maengde, saa dog i smaa ubestem- bare brudstykker, saaledes fra: Limillen (Hvaler), ca. 39,5 m. o. h. Løkeberg (Sandø, Hvaler), ca. 12 m. o. h. Svinehagen ved Kile (Hvaler), ca. 36 m. o. h. Engelsvik (Onsg), ca. 27 m. o. h. Virvik (Helgeraaen) ca. 2—4 m. o. h. Daavøen (Helgeraaen), ca. 0—2 m. o. h. 1 Fost: The Norwegian Forms of Lithothamnion, pag. 108. Nyt. Mag. f. Naturv. LI. II. 1913. 9 130 SE P. A. ØYEN. Aagaardsbru (Grimstad), 1 liden h. o. h. Hov (Ørlandet) ca. 12 m. o. h. Ophaug (Ørlandet), ca. 10 m. o. h. Trøen (Uthaug, Ørlandet), ca. 10—12 m. o. h. Haarberg (Ørlandet), ca. 10 m. o. h. Breimo (Alstenøen), ca. 70 m. o. h. Kirkestappen (Gjesvær), kun faa m. o. h. - Mehavn (Finmarken), nær nuværende strandlinje. Nordre Honningsvaag (Finmarken), 1 forholdsvis liden h. o. h. Trykt 4. juni 1913. Brunalger fra Haugesund og omegn. Af E. Norum. (Hermed PI. II.) Bn af efterfølgende afhandling, ELisæus PETTERSEN Nonuw var født 12. april 1868 i Beitstaden i Nordre Trondhjems amt, hvor faderen var folkeskolelærer. Fra barndommen havde han lyst til at læse og skaffe sig kundskaber, men forældrene havde kun ringe økonomisk evne til at hjælpe ham frem. Ihærdig som han var, skaffede han sig dog ved laan midler til at gjennem- gaa Klæbo lærerseminarium fra 1885—1887, hvor han ved sin flid og udmerkede evner fik en god afgangseksamen. Han ansattes først som folkeskolelærer i Werrasundets skole- distrikt paa Ytteroen, men virkede der kun et aar. Senere vikarierede han en kort tid i Trondhjem og fra 1891—1892 var han lærer ved fortsættelsesskolen i nordre Stod. Fra 1892 har han været lærer ved folkeskolen i Haugesund, hvor han i de sidste 9 aar tillige var lærer ı regning og tegning ved den tekniske aftenskole. Her giftede han sig med lærerinde Lina Norum f. GUNNERSEN, som med 3 børn overlever ham. Nonuw var en interesseret og dygtig mand paa flere omraader. Han uddannede sig videre med stipendium som lærer i gymna- 139 E. NORUM. stik og sloid; men ogsaa 1 naturfag nød han saadan anseelse, at han i en aarrække fungerte som censor ved Haugesunds middelskole. Det var dog særlig havalgerne, som havde vakt hans særlige interesse og det er paa dette omraade, at hans skarpe iagt- tagelsesevne har kunnet frembringe et arbeide af blivende viden- skabelig veerd: Han kom ind paa dette arbeidsfelt, da han var lerer i Stod. Han var kjendt med konservator O. NoRDGAARD, dengang bestyrer af den bio- logiske station i Bergen, som 1 ferien opholdt sig der paa sin hjemgaard. NORDGAARD foretog bundskrabninger ude paa Beitstadfjorden og saa fulgte Norum med; paa disse ture fik han syn for og inter- esse for saltvandsalgerne. Snart begyndte han at samle DN paa egen haand, og da han var nethændt og 1 hoi grad omhyggelig, blev det særdeles vakre sager, som han præparerede. Konservator M. Fosuie 1 Trondhjem hjalp ham først med bestemmelserne, senere skaffede han sig selv lidt av de nødven- digste bøger og fik laane af universitetsbiblioteket. Jeg kom, saavidt jeg erindrer, først i forbindelse med ham i vinteren 1896 —1897, da jeg arbeidede med den anatomiske bygning hos Alaria esculenta. Efter FosLır’s raad henvendte jeg mig til Norum for at faa tilsendt levende materiale af denne alge. Dette udførte Norum paa sin omhyggelige maade, og det skyldtes hans sendinger, at jeg tilfredsstillende kunde faa udført dette arbeide. ec NE BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 133 Senere korresponderede vi, og jeg laante ham enkelte viden- skabelige hjalpemidler. Saa kom han en vaar med et lidet stipendium til Kristiania for at studere skoleundervisning, men al sin fritid benyttede han hos mig paa det botaniske labora- torium for at lære at mikroskopere og tegne mikroskopiske præ- parater. Han opholdt sig ogsaa med mig nogle dage ved den biologiske station i Drøbak. Det var vist kun ca. 5 uger, han opholdt sig 1 Kristiania, men i den tid lærte han saa meget, at han paa egen haand har kunnet udfore de undersøgelser og afbildninger, som er gjengivne paa den planche, som medfølger hans afhandling. Men saa forbausede han mig ogsaa 1 hoi grad ved den overraskende lethed, hvormed han lærte at benytte mikroskopet og tegne mikroskopiske billeder. Han havde medfødt et skarpt naturforskerblik, og han havde en saadan interesse for iagttagelse, var saa omhyggelig og ordentlig 1 alt, hvad han foretog sig, at han med sin store energi vilde have drevet det langt, om han havde havt anled- ning til at arbeide under gunstige forholde. Han havde gjentagne gange reisestipendium fra Bergens museum for at gjøre indsamlinger af alger ved Haugesund og i Trondhjems- fjorden. Hans samlinger er mesterlig præparerede og hans efter- ladte manuskript viser, at han havde en merkelig evne til at at kunne arbeide 1 naturen, uagtet han ikke havde gjennemgaaet nogen videnskabelig læretid, men 1 virkeligheden var helt og holdent autodidakt i algologi. At han var mere end almindelig ihærdig og begavet vil fremgaa af ovenstaaende, men det bør dog ogsaa tilføies, at han ved selvstudium havde erhvervet sig saadanne sprogkundskaber, at han kunde benytte tyske, engelske og franske afhandlinger. Vinteren 1907—1908 havde slidt haardt paa ham, da han foruden et meget intensivt arbeide ogsaa havde havt megen sygdom i sin familie. Han glædede sig derfor meget til et 134 E. NORUM. landophold paa Stord 1 sommerferierne, men her forulykkede han under badning 9de juli 1908. Efterfolgende afhandling om Haugesunds brunalger forelaa ved hans død i omtrent trykfærdig stand, saaledes at jeg her lader den følge uden synderlige forandringer eller tilfoielser. Den vil for kommende slegter kunne bevare mindet om denne elsk- værdige, beskedne, begavede folkeskolelærer, som ved sin skarpe lagttagelsesevne kunde paa egen haand naa frem til at skrive et arbeide af videnskabelig betydning. Kristiania, decbr. 1919. N. Wille. BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 135 I de sidste aar har jeg, dels med understøttelse af Bergens museum og dels for egen regning, foretaget indsamling af salt- vandsalger ved Haugesund og omliggende øer paa Norges vest- kyst. Indsamlingen er foretaget hovedsagelig om sommeren i juli og august maaned. For høsten, vinteren og vaaren ind- skrænker det sig til, hvad der er bleven udrettet paa spredte ekskursioner med længere tids mellemrum. Som foreløbigt resultat af disse undersøgelser meddeles efterfølgende liste over de fundne brunalger. Da fortegnelsen i alt væsentlig kun støtter sig til mine egne iagttagelser — jeg har desværre ikke havt anledning til at se nogen anden samling af alger herfra — gjør den ikke fordring paa at være udtøm- mende. Af vinterformer vil fortsatte undersøgelser vistnok ikke bringe saa faa nye for dagen; ligeledes tør flere af de mindre Phæosporeer have undgaaet min opmerksomhed. Der findes ogsaa blandt de indsamlede alger enkelte former, som jeg paa grund af utilstrækkeligt materiale endnu ikke har kunnet bestemme. En fortegnelse over rødalgerne, samt en redegjørelse for algefloraen 1 sin almindelighed ved denne del af vor vestkyst vil følge, naar jeg har afsluttet undersøgelserne, og det indsam- . lede materiale er endelig bearbeidet. Naar denne liste allerede nu udgives, er det dels af den grund, at det for tiden ikke er muligt at afgjøre, naar de oven- 136 E. NORUM. nævnte undersøgelser kan blive afsluttede, og dels fordi den trods sin ufuldstændighed dog maaske kan have nogen interesse, da den blandt andet indeholder arter, der er temmelig sjeldne for vor flora. Hr. professor dr. Witte i Kristiania har velvillig bistaaet mig med raad og veiledning angaaende mine algologiske under- søgelser; konservator M. FosLie, Trondhjem, har fra tid til anden hjulpet mig med bestemmelsen af flere arter, og professor C. SavvaGEAU, Bordeaux, har ligeledes havt enkelte arter til gjennemsyn. For dette siger jeg herved hver af de nævnte herrer min ærbødigste tak. Ligeledes udtaler jeg min tak til Bergens museum, som ved stipendium har sat mig istand til at udfore disse under- sogelser. Haugesund 1 september 1904. E. Norwm. BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 137 Cyclosporeæ. Fam. Fucaceæ. Halidrys (LYNGB.) Grev. . siliquosa (L.) Lyne». Sublitoral paa sten og sandbund, eksponeret eller alminde- ligere noget beskyttet. Forekommer ogsaa 1 dybere litorale basiner. Almindelig. | Himanthalia LYNGB. . lorea (L.) LYNGB. Paa grænsen mellem litoral- og sublitoralregionen og i litorale basiner udenskjærs. Formationsdannende. Al- mindelig. Ascophyllum STACKH. . nodosum (L.) LE Jor. Litoral, helst beskyttet, berg- og stenbund. Formations- dannende. Almindelig. Pelvetia Dcsne., Trur. . canaliculata (L.) Desne., THUR. Øvre litoralregion, beskyttet; danner en sterkt begrænset formation. Almindelig. Fucus (Tourn.) Desne., THUR. . serratus L. f. grandifrons KJIELLM. Sublitoral paa meget beskyttede steder. Almindelig. 138 E. NORUM. I . f. typica KJELLM. Nedre litoralregion, beskyttet og noget eksponeret. Meget almindelig. Formationsdannende. . elongata KJIELLM. Paa grænsen mellem den litorale og den sublitorale region, eksponeret. Indtager ofte paa sterkt udsatte steder Himanthalia lorea's plads. Især almindelig paa skjær, der kun saavidt lægges tørre ved lavvand og der iagttaget med indtil 12 centimeter lange receptakler. F. vesiculosus L. Litoral, formationsdannende, helst beskyttet. Meget al- mindelig under flere former. F. spiralis L. F. Areschougii K3ELLM. Øverste litoralregion, beskyttet og eksponeret. Almin- delig. Hovedformen foretrækker noget beskyttet kyst, medens en mindre form danner en smal formation i balanusregionen udenskjærs og forekommer selv paa de mest udsatte steder. F. inflatus L. — f. linearis (ÖED.) Rosenv. Forekommer 1 litorale basiner udenskjærs. Sjelden. Findested: Skaareholmen ved Haugesund. f. disticha (L.) BoRGESsENn. Marine Algae of the Færoes (Copenhagen 1902) pag. 471. Fig. 9. Denne form af F. inflatus vokser kun paa de mest udsatte steder, hvor den danner en sammenhængende formation i den øvre del af litoralregionen paa jevnt skraanende bergbund. Den er næsten udelukkende fæstet til Balanus, og den forekommer der ofte sam- men med mindre former af F. spiralis. Den synes BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 139 være den af vore Fucus-former, der bedst kan mod- staa bolgeslaget. Om sommeren findes hovedsagelig kun hæfteskiven og den nederste del af løvet tilbage. Tilvæksten begynder om høsten, og den bærer recep- - takler fra januar til mai. Naar den tidligere ikke er iagttaget her, maa grunden seges deri, at den naar sin 'høieste udvikling paa en aarstid, da dens vokse- steder vanskelig kan befares. Plantens længde er 5—15 centimeter. Receptak- lernes længde er 1—5 cm., almindelig fra 2—4 cm. Findested: K valen, Sørhaugø og Skaareholmen ved Haugesund, Karmøens vestside, Røvær, Utsire 0. a. s. Dictyotales. Fam. Dictyotaceæ. Dictyota Lamour. 9. D. dichotoma (Hups.) Lamour. Sublitoral ned til 20 meters dyb, fæstet til berg og sten eller kalkalger, noget beskyttet. Den findes ogsaa ı dybere litorale basiner paa mere udsatte steder. Planten er funden med forplantningsorganer fra august til oktober. Almindelig. Phæosporeæ. Fam. Cutleriaceæ. Cutleria Grev. 10. C. multifida (SmiTH) Grev. Sublitoral, noget beskyttet, temmelig sjelden. Af kjønsvæksten (Cutleria) har jeg ved Haugesund kun fundet et par temmelig uudviklede eksemplarer. 140 E. NORUM. HaxsrEEN angiver den for Vindefjorden i Ryfylke og Boye for Sulenøerne udenfor Sognefjorden; selv har jeg fundet store og veludviklede eksemplarer af den i Hardangerfjorden. : Den kjonslose generation (Aglaozonia) har jeg fundet ved Rover, Skudesnes og Haugesund. Fam. Lithodermataceæ. Lithoderma ARESCH. 11. L. fatiscens ÅRESCH. 12. 13. 4. Sublitoral paa stene og muslingskaller ned til 50 meters dyb. Temmelig almindelig. Fam. Laminariaceæ. Alaria GREY. . esculenta (L.) GRev. Danner en formation 1 øverste sublitoralregion, paa fjeld- bund, eksponeret. Kraftigst udviklet og i størst individ- antal forekommer den paa de mest udsatte steder. Ved vestsiden af Utsire gaar Alaria-formationen ned til flere meters dyb. membranacea J. Ac. Høsten 1899 fandt jeg opkastet paa land efter en storm fragmenter af en Alaria bestaaende af stipes og et kort stykke af midtnerven med levninger af laminaen. Etter fragmenterne at dømme maatte den nærmest henføres til denne art. Stipes, der var ca. 30 centimeter lang, var 1 den øvre del sammentrykt, midtnerven temmelig tydelig toegget og laminaen ca. 25 cm. bred. Da jeg imidlertid ikke har fundet den oftere, kan det jo være muligt, at den er drevet hid fra andre steder. Finde- sted: Kvalen ved Haugesund. BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 141 Laminaria J. AG. 14. L. hyperborea (Gunn.) Fost. L. Olustoni Lg Jor. Sublitoral, helst paa jevnt skraanende bund ned til ca. 90 meter. Opnaar sin storste udvikling paa meget ud- satte steder. Almindehg. 15. L. digitata (L.) Lamour. Sublitoral og tildels litoral, paa beskyttet og eksponeret kyst under flere former. Udenskjærs optræder: f. stenophylla Harv. typisk under samme forhold som Alaria esculenta sammen med denne eller indtagende dens plads paa udsatte steder. Almin- delig. | f. ensifolia LE Jot. Søger noget mere beskyttede ste- der end foregaaende. Almindelig i øverste sublitoral- region. 16. L. intermedia (Lg Jor.) Fosr. f. cucullata (Le Jot.) Fost. Øvre sublitoralregion, beskyttet, paa stenbund. Tem- melig almindelig. f. ovata (Lg Jor.) Fost. Jeg har fundet et par eksemplarer, der sandsynlig- vis maa henføres til denne form. Hos det største eksemplar var stipes 25 cm. lang og laminaen 75 cm. lang, 60 cm. bred, udelt, plan og oval. Den er sjelden og forekommer sublitoral paa be- skyttet kyst. i 17. L.saccharina (L.) Lamour. Sublitoral, beskyttet og eksponeret. Almindelig. f. linearis J. AG. Øvre sublitoralregion; typisk udviklet i grunde bugter umiddelbart ved aabent hav. Temmelig sjelden. 149 E. NORUM. f. bullata Ac. Øvre sublitoralregion, paa mere beskyttet kyst end foregaaende. f. membranacea J. AG. Øvre sublitoralregion. Indenskjærs. f. longissima (Gunn.) Fosr. Formen er meget almindelig i den nedre del af sub- litoralregionen, saavel paa beskyttet som paa eksponeret kyst, helst paa sandbund, der er blandet med større eller mindre stene. De største iagttagne eksemplarer naar en længde af ca. 4 meter; bladets længde indtil 3,30 meter, bredde 75 cm. Saccorhiza DE LA Pyu. 18. S. bulbosa DE ta Pyr. Denne ved vor kyst saa sjeldent paatrufne laminariace har jeg fundet paa 5 forskjellige steder ved Haugesund 1 et antal af tilsammen over 30 eksemplarer. Den fore- kommer dels enkeltvis og dels noget selskabelig, subli- toralt, i et dyb af 5—20 meter, fæstet til sten paa jevn eller svagt skraanende bund. En enkelt gang fandtes 3 sammenvoksede eksemplarer fastvokset til stipes af en Laminaria hyperborea (Gunn.) Fost. Det ene af disse var meget stort, ca. 4 m. langt. Den synes at foretrække noget beskyttede bugter og sund med frisk strøm i nærheden af aabent hav. Arten synes her at opnaa omtrent samme størrelse som ved Eng- lands kyst, kun synes rodsækken gjennemgaaende at være noget mindre end opgivet for engelske eksem- plarer. Følgende tal viser størrelsen angivet i centimeter hos eksemplarer fra Haugesund: J BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 143 Stipes. Lamina. Rodsækken. Naar ne optaget |. lzengde. | wen | GP VE åg Største | Mindste | g E Å |<) diameter. | diameter. A Alal A | el dug ee. 430 190 | 133100 240) 9| Mangler | Mangler Juli... ...| 380 | 80 17|300 260| 12| 15 10 September .| 9270 | 75 | 16 | 195| 200) 18| 12 | 10 September . 220 60 13/160 160| 15 13 9 August. 00170 60 | 11 im 100 6 | Mangler | Mangler August. . .. 165 50 | 8 | 115 90 3 | 6 5 imum 802 301051 50) 301 0 12 5 ne 5199.15 | 2105) 16| „ | 2 2 Kun en gang er det lykkedes mig at finde et eksem- plar saa ungt, at de primære hefteredskaber endnu var tilstede, medens den vordende rodsæk saaes som en ring rundt stipes ca. 1 centimeter fra grunden. Medens laminaen om sommeren er lang og meget tynd ı den øverste del og forholdsvis fri for epifyter, naar undtages spredte duske af Ectocarpus Hincksiae Harv. og Litosiphon pusillus (Carm.) Harv., der ud- gaar fra cryptostomerne, er den om høsten ialfald paa eksemplarer, der vokser 1 3—5 meters dyb, 1 sterk op- løsning og betydelig afstumpet, saa at ofte kun den nederste del er 1 behold, og den er da 1 almindelighed bevokset med en rig vegetation af Ceramium rubrum (Hups.) AG. Polysiphonia elongata (Hvups.) Harv. Ectocarpus fasciculatus Harv. E. siliculosus (DiLLw.) Lyncs. E. confervoides (RorH.) LE. Jor., dels fandtes ogsaa Ectocarpus Hincksiae Harv. (gamle individer) og Ectocarpus reptans CRoUAN. 144 E. NORUM. 19; Planten er paa denne aarstid desuden bevokset med følgende polyzoer:! Membranipora membranacea L. Cribrilina annulata FABR. Celliporella hyalina L. Lichenopora verrucaria FABR. Eksemplarer optagne i juli og august bærer sori med vel udviklede sporangier, saavel paa den nedre del af laminaen som paa kantfeltet af stipes. Paa et par eksemplarer, optagne 1 midten af september, var spor- angierne for største delen udlomte. Sporangiernes længde 120—145 u, tykkelse ca. 20 u. Saccorhiza bulbosa Dg LA Pvr. er hidtil foruden ved Haugesund fundet paa følgende steder ved Norges kyst: Ved Hitteren udenfor Trondhjemsfjorden af dr. J. Koren, Bergen (FosLie, Kritisk fortegnelse pag. 114); udenfor Smølen af J. E. ArescHoug; ved Husø uden- for Sognefjorden af adjunkt P. Boye og konservator J. GRIEG, Bergen; ved Bergen og Hvittingsø, uden- for Stavanger, af dr. ArrELLor, Bergen. Den skal desuden være funden ved Hisken og Espevær nogle mil nord for Haugesund. Fam. Chordaceæ. Chorda (STACKH.) LAMOUR. C. filum (L.) STAcKH. Sublitoral, noget beskyttet, meget almindelig. 20. C. tomentosa LYNGB. Sublitoral, paa noget eksponeret, haard bund. Fore- kommer om vaaren og sommeren. Sjelden. Polyzoerne er velvillig bestemte af cand. real. 0. NorDGAARD, besty- rer af den biologiske station 1 Trondhjem. 21. 22. 23. 24. 25. 26. BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 145 Fam. Chordariaceæ. Chordaria (AG.) RKke. C. flagelliformis (Mörr.) AG. Sublitoral og 1 litorale basiner paa sten- og bergbund, helst eksponeret. Almindelig. Mesogloia (AG.) J. Ac. . vermiculata (E. Bor.) LE Jor. Sublitoral, helst i beskyttede sund og bugter. Almindelig. Eudesme J. AG. . virescens (Carm.) J. AG. Sublitoral, epifyt. Temmelig almindelig. f. zostericola. Paa Zostera marina. Leathesia (Gray) J. AG. . difformis (L.) ARESCH. Sublitoral og i litorale klippebasiner ofte epifytisk paa Corallina officinalis og andre alger, beskyttet og eksponeret. Meget almindelig. Fam. Stilophoraceæ. Stilophora (J. AG.) Rke. . rhizodes (Eun.) J. Aa. Sublitoral, epifyt, noget beskyttet. Temmelig sjelden. Fam. Spermatochnaceæ. Spermatochnus (Kürz.) Rke. . paradoxus (Rotu.) Kürz. Sublitoral, beskyttet og oflest epifytisk. Almindelig. Fam. Desmarestiaceæ. Desmarestia LAMOUR. 27. D. aculeata (L.) Lamour. Sublitoral, beskyttet og eksponeret. Almindelig. Nyt Mag. t. Naturv. LI. II. 1913. 10 146 E. NORUM. 98. D. viridis (Mitt.) Lamour. 29. 30. 31. Sublitoral paa sand, sten og bergbund, eksponeret og beskyttet. Almindelig. Den er en af de almindeligste alger paa stenblandet sandbund fra 20—40, ja endog ned til 50 meters dyb og danner ofte lokale forma- tioner. . ligulata Lamour. Af denne art, der saavidt mig bekjendt ikke tidligere er paatruffet ved vor kyst, fandt jeg 1 juni 1899 en gren, der var slaaet paa land af stormen. Den mulighed er jo ikke udelukket, at den kan være drevet hertil fra andre steder; men mod en saadan antagelse taler dog, at ikke blot grenen, men ogsaa selve brudfladen syntes at være ganske frisk. Det sandsynligste er derfor, at den vokser her, og at grenen er afbrukket under den sterke storm, der herskede et par dage, før jeg fandt den. Findested: Skaareholmen ved Haugesund. Fam. Dictyosiphonaceæ. Dictyosiphon (GREV.) ÅRESCH. D. foeniculaceus (Hups.) Grev. D. Sten- og bergbund, helst beskyttet, litoral og ovre subli- toralregionen, oftest epifytisk. Almindelig. Er paa svagt skraanende bund olte tilstede i saadan mængde, at den giver vegetationen sit præg. hippuroides (Lynes.) Kitz. Paa sten- og bergbund, beskyttet og eksponeret, litoral og øvre sublitoralregion, helst epifytisk paa Cordaria flagelliformás. Almindelig. f. fragilis Harv. Formen, der forekommer sublitoralt paa indtil 15 meter dyb fæstet til sten og skjæl, er noget rigere forgrenet end afbildningen i Körzine, Tab. phyc. B. 6, Taf. 52. Noget beskyttet kyst. Temmelig sjelden. J BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 147 32. D. Ekmani AnrscH. 38. 36. 31. L. Paa Scylosiphon lomentarius sammen med Myriotri- chia filiformis 1 øvre sublitoralregion paa noget beskyttet kyst om forsommeren. Temmelig sjelden. Fam. Encoeliaceæ. Phyllitis Körz. . fascia (Mörtu.) Körz. Vokser litoral paa fjeldgrund om vinteren og vaaren, eller sublitoral i mængde paa Zostera marina 1 5—10, meters dyb om sommeren og høsten. Almindelig. Scytosiphon (AG.) Trur. . lomentarius (LynGB.) J. Ac. Litoral, paa fjeldbund, beskyttet og eksponeret. Almin- delig. -. Lithosiphon Harv. pusillus (Carm.) Harv. Epifyt paa Chorda filum og laminarier og kan paa de sidste opnaa en længde af indtil 20 centimeter. Almin- delig. . Laminariae (LYNGB.) Harv. Epilyt paa Alaria esculenta, meget almindelig. Den kan 1 enkelte aar paa sine steder fortrænges af Chan- transia Alariae Jons., der da som et rødt fell beklæder hele Alariaen. Pogotrichum Re. P. filiforme Re. Epifyt paa laminariablade om vinteren og vaaren. Denne plante, der saavidt mig bekjendt hertillands kun er fundet en enkelt gang i Kristiamafjorden, fandl jeg i marls 148 38. 40. 43. 44. S. E. NORUM. 1901 paa den ovre del af bladet paa laminarier, der var kastet iland af storme. Sandsynligvis er den noksaa almindelig udbredt. Punctaria Grev. . latifolia Grev. Epifyt paa sublitorale alger umiddelbart nedenfor lav- vandsgrænsen, noget beskyttet. Ikke sjelden. - . plantaginea (RoTH.) Grev. I litorale basiner paa fjeldbund. - Sjeldnere end fore- gaaende. Desmotricum (Kötz.) RKE. . undulatum (J. AG.) Rke. Epifyt paa Zostera marina. Almindelig. Asperococcus LAMOUR. . bullosus Lamour. Sublitoral, epifyt, beskyttet. Almindelig. . echinatus (MERT.) GREV. Litoral og sublitoral paa saavel beskyttet som eksponeret kyst, epifyt. Almindelig. . compressus GRIFF. Harv. Phye. brit. pl. 72. Sublitoral, noget beskyttet, meget sjelden. Af denne for Norges flora hidtil ukjendte plante fandt jeg i juli maaned 1900 nogle eksemplarer fæstet til en sten i ca. 30 meters dyb. Planten bar vel udviklede sori. Det største eksem- plar ca. 10 centimeter langt og 12 millimeter bredt. Findested: Karmøens nordende. Fam. Striariaceæ. Striaria GREV. attenuata Grev. Sublitoral, helst epifytisk paa beskyttede steder. Hoved- formen er temmelig sjelden. Mere almindelig er en Sees SE — BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 149 grovere, mere sparsomt forgrenet form, der maaske kan henføres til f. fragilis J. AG. Stictyosiphon Körz. 45. S. tortilis (Rupr.) RKE. 47. M. Sublitoral paa sten og skjæl, helst noget beskyttet. Ikke sjelden. Ved Utsi re fandt jeg SS. tortilis i brakvandsbasiner flere meter over flodgrænsen. Fam. Myriotrichiaceæ. Myriotrichia Hanv. . filiformis Hanv. Forekommer om sommeren epilytisk paa Scytosiphon lomentarius paa grænsen mellem litoral- og sublitoral- regionen paa beskyttede steder. Ikke almindelig. densa Barr. Epifyt paa Zostera marina paa beskyttede steder. Sjelden. De eksemplarer jeg har, er fundet i juli og august maaned og er indtil 5 cm. lange og ofté besat med korte grene og rigt forsynet med plurilocutære sporangier. Findested: Vibrandsøen ved Haugesund. Fam. Elachistacee. Elachista Du». 48. E. fucicola (VELLEY) ÅRESCH. Epifyt paa fucusarter. Meget almindelig. 49. E. scutulata (Smira) Dupy. Epifyt paa Himanthalia lorea. Planten er kun engang funden i nogle faa eksemplarer i november maaned. Findested; Sørhaugø ved Haugesund. 150 E. NORUM. 50. E. fasciculata (Rke.) Gran. Leptonema fasciculatum Rke. Paa gamle zosterablade 1 juli og august. Sjelden. Findested: Vibrandsøen og Storø ved Haugesund. Giraudia DERB., Sor. 51. G. sphacelarioides DERB., Sor. Epifyt paa Zostera marina sammen med foregaaende art 1 juli og august. Sjelden. Findested: Vibrandsøen og Storø. Fam. Myrionemataceæ. Ascocyclus MAGNUS. 52. A. orbicularis (J. AG.) MAGNUS. Paa Zostera marina, beskyttede steder. Almindelig. Phycocoelis STRØMFELT. 59. P. foecunda Stromr. - Ifølge SrRowrELT epifyt paa Rhodymenia palmata. Jeg har fundet typisk udviklede eksemplarer paa lamı- nariablade i juli og august maaned paa noget udsatte steder. Ikke almindelig. ov E. P. Alariae n. sp. (Pl. II Fig. 1—10). Frons constans e filis ramosis in cortice Alariae esculentae plexum validum formantibus, fila fertilia dense stratiformiter conferta extra matricam emittentibus; fila exserta parce subdichotome ramosa; rami aeque ac axes - principales ramulis paucis abbreviatis vulgo subsecundatim pullulantibus praediti. Pili basivaginati. Gametangia subeylidrica, elon- gata loculis uniseriatis, uno alterove disse- BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 151 pemento obliquo, in ramis ramulisque termi- nalia nec non intercalaria, interdum termi- nalibus cum intercalaribus connexis quasi bifida. Zoosporangia nondum nota. Phycocoeli globosae! verisimiliter affinis, at strato praesertim vegetativo endophytico diversa. Om denne nye alges forekomst og bygning kan meddeles følgende: Under en ekskursion til undersøgelse af den litorale flora ved Haugesund i marts 1901 fandt jeg paa stipes af et iland- _ drevet eksemplar af Alaria esculenta GREV. en eiendommelig epiphytisk phæosporé, der neppe tidligere er beskreven. Da den fundne alge endnu ikke var fuldt udviklet, gjorde jeg flere forsøg paa at gjenfinde den paa et mere udviklet stadium. I mai maaned samme aar fandt jeg ogsaa nogle eksemplarer af Alaria esculenta, der var bevokset med denne alge, paa en holme uden- for den bugt, hvor den først var drevet iland. Senere er et stort antal stilke af Alaria bleven undersøgte til forskjellige tider og paa flere steder i omegnen; men det er dog ikke lykkedes at finde mere af den nævnte epifyt. Den maa saaledes betragtes som sjelden, ialfald for denne del af vor vestkyst. Da det som ovenfor nævnt ikke er lykkedes mig at gjenfinde planten senere, er nedenstaaende beskrivelse affattet efter alkohol- materiale af den i mai 1901 fundne plante. Planten lever endofytisk i stipes af Alaria esculenta GREV., paa hvis overflade de oprette sporangiebærende skud danner et indtil 1 mm. høit og flere cm. langt, sammenhængende pudeformigt overtrek. Efter hvad hidtil er iagttaget, omslutter den aldrig stilken helt. Medens den er ung og 1 frisk tilstand har den 1 L. Korperur Rosenviner, Deuxième Mémoire sur les Algues marines du Groenland. (Meddelelser om Grønland. XX. Kjøbenkavn 1898. S. 86—89. 159 E. NORUM. samme farve som vertplanten; som ældre derimod afbleges den betydelig og adskiller sig da temmelig skarpt fra Alariaens mørke stilk. De endofytiske dele af thalius er sterkest udviklet umiddel- bart under vertplantens overflade og bestaar af mere eller mindre sterkt forgrenede traade, der dels trenger ind i cellerummene og dels ind 1 cellevæggene. Med alderen tiltager denne del af thallus i mægtighed, Alariaens celler fyldes lidt efter lidt og sprænges, cellevæggene opløses og vertplantens ydre væv bliver saaledes mere eller mindre destrueret. Endofytens forgrening er det vanskeligt at følge, da der overalt mellem dens celler findes levninger af den opløste vertplantes cellevæv. Enkelte traade trænger, mest i radiær retning, temmelig langt ind i alaria- stilken. Disse er lettere at følge, da de ved sin lysebrune farve skiller sig ud fra vertplantens formlose vev. Cellerne 1 disse traade er noget uregelmæssige, fra en—flere gange saa lange som tykke (PI. II. Fig. 1). De endopfytiske traade forgrener sig opad og danner et over alariastilken liggende (eller tildels noget under dens overflade) mere eller mindre mægtigt lag af oprette paralelle, i sin nedre del næsten forbundne traade, bestaaende af korte, protoplasmarige næsten prismatiske celler (Pl. II. Fig. 1). Dette lag maa betragtes som plantens basallag, eller det primære skud, hvorfra saavel de endofytiske traade som de orthotrope, fertile akser udgaar. De frie skud, der er indirekte fortsættelse af disse basallags- traade, bestaar al lange næsten formløse protoplasma- og chromotophorfattige, tyndvæggede, cylindriske celler, 8—9 u tykke. De ortothrope akser er 1—2 gange gaffelgrenede med grenene udgaaende i en meget spids vinkel, saa de bliver næsten tiltrykte. (Pl. II. Fig. 3). Nedenfor spidsen af disse akser udvikles, oftest i basipetal følge korte, mest ensidige smaa grene (grene af 2den orden), fra hvilke der igjen kan udvikles lignende grene af 3die BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 1523 orden (PI. Il. Fig. 3 og 8). Da disse grene udgaar fra den øverste del af en celle i hovedlraaden, traenges den tilstedende ovenfor- liggende celle ud af sin oprindelige stilling, saa hovedaksen, hvor flere saadanne smaagrene optræder ensidig, faar en temmelig sterk beining til den modsattte side. (Pl. II. Fig. 5—7). De danner ialmindelighed en vinkel mod hovedaksen paa ca. 45° og over- stiger sjelden en længde af 95 u og omdannes helt eller delvis til gametangier. De pluriloculære sporangier (gametangier) er dels terminale, dels laterale og bestaar gjennemgaaende af en enkel rad celler; nu og da er dog en celle delt med en skraat stillet væg 1 to. De naar en længde af 55—9 u og er 7—8 u tykke. De ter- minale opstaar, medens planten endnu er ung, og det frie oprette skud bestaar da kun af et gametangium paa et faa- til flercellet skaft, og skuddet ligner da (PI. II, Fig. 4) meget unge gametangie- bærende traade af Ectocarpus tomentosoides Fart. De laterale gametangier opstaar ved omdannelse af de ovennævnte smaa- grene. Cellernes omdannelse til gametangier foregaar basipetalt. Man treffer saaledes paa celler, hos hvilke kun spidsen eller den øverste halvdel er omdannet til gametangium. Hvis udviklingen standser paa dette punkt, bliver gametangiet forsynet med et kort skaft; i modsat fald bliver det siddende. Undertiden om- dannes den celle af hovedaksen, hvorfra gamelangiet udgaar, ogsaa til et gametangium, og der opstaar da et saakaldt halvt intercalært sporangium (PI. II, Fig. 9) i lighed med de af H. H. GRAN for Ectocarpus tomentosoides beskrevne. Ikke sjelden bærer en og samme celle. baade et terminalt og et lateralt game- tangium. Det sidste trenger da det første tilside og gametangiel bliver gaffeldelt (PI. II. Fig. 3, 5, 8, 9). Uniloculære sporangier er ikke iagttagne. Haarene, der optræder terminalt paa de frie skud og findes mere eller mindre sparsomt, er farveløse og synes at være skede- haar lig de af C. Sauvaceau for Myrionemataceæ, Sphacelaria- 154 E. NORUM. ceæ o. a. beskrevne. De er ofte tilstede paa temmelig unge skud. Celler, der bærer haar, kan ogsaa omdannes til sporangier. (Pl. II. Fig. 9). Paa det spiritusmateriale, som jeg har havt til mine under- søgelser, kan chromatophorernes form vanskelig erkjendes. Paa enkelte oprette skud, hvor de dog syntes temmelig godt kon- serverede, fandtes 1—2 smaa skiveformige chromotophorer 1 hver celle. Efter hvad ovenfor er fremstillet maa denne epifytiske og delvis endofytiske brunalge opfattes som en ny art af slegten Phycocoelis Stromr. Prof. F. KJELLMAN, som har havt eksem- plarer til paaseende, er enig heri og har godhedsfuldt hjulpet til med at forfatte ovenstaaende artsbeskrivelse. Myrionema (GREV.) SAUv. 09. M. vulgare (THUR.) Savvy. Epilyt paa Rhodymenia palmata, Ceramium rubrum, Ulva sp., Enteromorpha sp. og andre alger. Alminde- lig under flere former. Chilianema Savv. 56. C. reptans (CROUAN) Savv. Ectocarpus reptans CROUAN. Epifyt paa Fucus serratus, Laminaria digitata o. a. alger om sommeren. Ikke sjelden. Fam. Ralfsiaceæ. Ralfsıa BErk. 57. R. verrucosa (ARESCH.) J. AG. Litoral, beklæder ofte bunden i klippebasiner 1 øverste vandstandslinie. Almindelig. 58. R. clavata. (Carm.) Fart. Litoral paa sten og Patella. Ikke sjelden. BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 15: | ON 59. 60. 61. 62. 63. 64. 65. S. S. . pusilla (STRoMr.) Barr. Stragularia pusilla Srromr. Epifyt paa Laminaria saccha ina og Zostera marina. Ikke sjelden. Fam. Sphacelariaceæ. Chætopteris Kürz. . plumosa (LYNGB.) Körz. Sublitoral ned til 40 meter paa forskjelligt substrat. Almindelig. Cladostephus (Ac.) Kitz. . spongiosus (LIGHTF.) AG. I litorale basiner, beskyttet og eksponeret. Ikke sjelden. Sphacelaria LYNGB. . cirrhosa (Rotn.) Ac. Epifyt, litoral og sublitoral under flere former. Almin- delig. . Lebelii Sauv. Paa Halidrys siliquosa. Almindelig. lfølge velvillig meddelelse fra hr. konservator M. FosLie, Trondhjem, har han sendt professor C. Sauva- GEAU til undersøgelse eksemplarer af den Sphacelaria, der ved vor vestkyst er almindelig paa Halidrys sili- quosa, og det viste sig, at den tilhører den under navn S. Lebelii Sauv. opstillede art. olivacea (DiLLw.) Ac. Litoral og sublitoral, paa fjeldbund. Almindelig. cespitula LYNGB. Jeg har en enkelt gang paa en Laminaria taget en Sphacelaria, der efter forplantningsskuddene at dømme maa henføres til denne art. Findested: Storø ved Haugesund. 156 E. NORUM. 66. 1 4 E. 4 E. Fam. Ectocarpaceee. Istmoplea KyJeLLM. sphærophora (Carm.) KJELLM. Litoral, epityt paa Cladophora rupestris; er enkelte aar meget almindelig om vaaren og forsommeren, medens den andre aar er temmelig sjelden. Ectocarpus (LYNGB.) RKE. . terminalis Körz. I litorale basiner. Epifyt paa Zostera, Cladophora sp. og Corallina, beskyttet og eksponeret. Temmelig al- mindelig. . tomentosus (Hups.) LYNGsB. Litoral, epifyt paa fucusarter. Meget almindeug. penicillatus (Ac.) KJELLM. Litoral, epifytisk paa Chordaria flagelliformis. Tem- melig sjelden. tomentosoidis FARLow. Paa laminariablade; paa eksponeret kyst. I marts maaned 1901 fandt jeg ved Haugesund flere ilanddrevne friske eksemplarer af Laminaria digitata, hvis lamina i den øverste del og specielt paa den ene side var saa tæt bevokset med denne epifytiske alge, at den dannede et indtil 1 cm. høit sammenhængende filt. De oprette skud var kraftigere udviklet end hos den af H. H. Gran! fra Kristiamafjorden under navn af E. tomentosoides 3 norvegicus beskrevne form og oftest besat med talrige pluriloculære sporangier. Skud med laterale uniloculære sporangier var heller ikke sjeldne. Paa et enkelt skud har jeg et stykke nedenfor spidsen Gran H. H. En norsk form af Ectocarpus tomentosoides (Forhandl. i Videnskabsselskabet 1898, No. 17, Kristiania 1894). | — —— -— BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 157 72. iagttaget en række paa 5 uniloculære sporangier, der var omtrent kugledannede og betydelig tykkere end de til- stødende sterile celler og minder i høi grad om anord- ningen af disse organer hos Ectocarpus (Pylaiella) litoralis. E. Hincksie Harv. Paa Saccorhiza bulbosa. B. Hansteen neevner! E. Hincksie Harv. som en meget sjelden bestanddel af ,Dicloraformationen* 1 - Alværstrømmen ved Bergen. Det er saavidt mig be- kjendt første gang arten angives som tilhørende Nor- ges flora. I aaret 1897 fandt jeg ved Haugesund 2 meget store og vel udviklede eksemplarer af denne alge løsrevet fra sit substrat 1 et dyb af ca. 5 meter. Senere har jeg fundet den gjentagne gange paa den øverste del af bladet af Saccorhiza bulbosa, paa hvilken plante den vokser epifytisk i smaa fjerntstillede duske. Den har samme udbredeise som vertplanten. Paa det sted, hvor jeg første gang fandt den, har jeg senere taget flere eksem- plarer af S. bulbosa. Det er saaledes al sandsynlighed for, at den ogsaa der har vokset paa samme vertplante. En enkelt gang har jeg fundet den paa Laminaria digitata i ca. 20 meters dyb. E. Hincksie opnaar ved Haugesund samme størrelse som ved kysten af Frankrige og England. Længden fra 2—8 cm., almindelig fra 3—5 em. Traadens tyk- kelse paa 3—5 cm. høie eksemplarer ca. 50 uw. Fra juni til august er den rigelig forsynet med saavel uniloculære - som pluriloculære sporangier, de sidste 40—45 u lange og ca. 30 u tykke. B. Hansteen Algeregioner og Algeformationer ved Norges vestkyst, (Nyt Magasin for Naturvidenskaberne B. 32. Kristiania 1892). 158 E. NORUM. - 73. E. fasciculatus Hanv. Epifyt paa. Himanihalia lorea og Laminarier paa ud- satte steder om forsommeren. Temmelig almindelig. 74. E. draparnaldioides Crovan. Sublitoral, sommeren, eksponeret. Jeg har kun en enkelt gang paatruffet et eksemplar under en skrabning i Laminariaformationen. Sandsyn- ligvis epifyt paa Laminaner. 75. E. confervoides (Rotx.) Le Jor. Litoral og sublitoral, eksponeret og beskyttet. Almin- delig. f. pygmæa. Sparsom paa laminanablade med fuldt udviklede pluriloeulere sporangier i begyndelsen af marts. Jeg har om end sjelden paatruffet eksemplarer med omformede pluriloculære sporangier, som de af pro- fessor C. SatvaGeat ! beskrevne og afbildede, ligesom jeg ogsaa flere gange har fundet den med forgrenede sporangier. E. siliculosus (Dırıv.) Lyxes. Litoral og sublitoral paa forskjelhgt substrat og under u] m flere former. Meget almindelig. 77. E. hiemalis Crovan. Fundet ved Haugesund og Utsire af professor V. Wirtrocx (KJELLMAN, Skandinaviens Ectocarpeer og Tilopterider pag. 8. 18. E. globifer Kürz. BonwEr, Notes sur quelq. Eetocarp. pag. 6. t. VII fig. 6— 1. Findes i litorale basiner paa noget udsatte steder fra september til november. Meget sjelden. Af denne art har jeg fundet nogle eksemplarer ved Haugesund. 1 € Sevaceav, Sur les sporanges de F Edocarpus confervoides (Jour- nal de Botanique, T. X. Paris 1896). BRUNALGER FRA HAUGESUND OG OMEGN. 159 Planten, der var rigt besat med sporangier, maaler fra 8--15 mm., traadens tykkelse 40—68 u. 79. E. Stilophore RE. J. Reinke, Algenflora pag. 42. Allas pag. 21, t. 19. Jeg har engang paa Chondrus crispus fundet en Ecto- carpus, som jeg har henført til denne art. Findested: Skaareholmen ved Haugesund. 80. E. velutinus (Grev.) Kitz. 81. 82. 83. Professor KJELLMAN angiver i sin ,Haandbok i Skandi- naviens hafsalgflora* pag. 72 E. velutinus som funden ved Øckerø (från Norges v.kust drifna ?) paa eksemplarer af Himanthalia lorea. Under et par ekskursioner til Sørhaugø 1 november maaned 1902 fandtes E. velutinus i mængde paa Himanthalia lorea. Paa en længere strækning langs stranden kunde man paa næsten hvert enkelt af vertplantens skafidiebærende thallus se de mørke flekker, der dannedes af epifyten. Findested: Sørhaugø ved Haugesund. E. Pringsheimii RKE. Streblonema fasciculatum Tuur Endofytisk 1 Callithamnion arbuscula; kun en gang funden. E. sphæricus Ders., Sor. Streblonema sphericum Tuer. Endofytisk i Mesogloia vermiculata, Eudesme vires- cens o. a. lostbyggede alger, om sommeren. Ikke sjelden. Kun eksemplarer med uniloculære sporangier er iagitagne. Fam. Tilopteridaceæ. Tilopteris Kt1z. T. Mertensii (Smitu) Körtz. Jeg har en gang fundet fragmenter af planten under en skrabning paa ca. 20 m. dyb indenskjers paa sandbund. Findesled: Storesund ved Haugesund. 160 E. NORUM. Acinetospora BoRNET. : 84. Acinetospora pusilla (GRIFF.) BoRNET. „4-10. Ectocarpus pusillus Grirr. Epifyt paa Corallina officinalis, Gigartina ma- millosa og andre alger i litorale basiner. Eksponeret; september til december. | De fundne eksemplarer er paa et par nær sterile; men jeg har dog troet med sikkerhed at kunne henføre den Ul denne art, da saavel sporangierne som de sterile skud 1 alt væsentligt stemmer med tegning og beskrivelse hos C. SAUVAGEAU, (Note s. Ectocarpus pusillus GRIFF.) Findested. Gaard og Sørhaugø ved Haugesund. Figurforklaring. Pl. II. Phycocoelis Alarice Norum n. sp. Tværsnit gjennem stipes af Alaria esculenta, der er bevokset med epifytisk Phycocoelis Alarice (Forst. 329). Tangentialt snit gjennem overflaten af Alaria-stilken visende tvær- snit af de vertikale endofytiske cellerækker af Phycocoelis Alariæ (Forst. 390). Opret forgrenet skud med gametangier (Forst. 149). Øverste del af de frie oprette skud med haar og gametangier. (Forst. 240). Trykt 3. juni 1918. ea el ee ee Ertl Nyt Mae. r. Natunv. B. 51. SLT OMIT ITS ay 168) 07e LA, on ca UF = CSSPPBSS LETT] Thee ty LUN Se gl er Phycocoelis Alariae Norum n. sp. E. Norum del. Ein für die Flora Norwegens neues Laubmoos. Von B. Kaalaas. (Hierzu Taf. III.) Leptodontium norvegicum n. sp. KAALAAS. Planta caespitosa; caespites humiles, parvi, lace cohae- rentes, superne virides — glaucescentes, intus fusco-virides vel fusci. Caulis 0,5—1 cm. altus, rigidus, erectus vel ascendens, inferne fuscus, superne ruber — fusco-ruber, 140—154 u in diam., valde ramosus, densissisme radiculosus, radiculis duobus generibus: aliis crassis, atropurpureis, fere simplici- bus, dense grosseque papillosis, aliis tenuissimis ramosissimis subtiliter papillosis. Ductus centralis nullus, cellulae periphe- ricae caulis rectangulares (21—28 u longae, 8—10 u latae), valde incrassatae. Folia dense conferta, undique vergentia, seniora erecto palentia, juniora magis patentia, rigidiuscula, sat fragilia, ideo aelate saepe abrupta, sicca fere immutata, juniora solum leniter crispa et inflexa, inferiora, minora minusque conferta, lanceolata, superiora majora, ad 2,7 mm. longa et 0,25 mm. lata, lineari-lanceolata — linearia et aequilata, apice longe acute acuminata, cellula unica longa conica (ca. 42 u) terminata, carinata leniterque canaliculata, margine ubique Nyt Mag. f. Naturv. LI. II. 1913. 11 162 B. KAALAAS. plana, ex apice infra medium grosse inaequaliterque serrata, apicem versus saepius duplicato-serrata, dentibus unicellulari- bus; costa fere aequilata, ad basin foli solum paullum latior, ca. 45 u, ad medium folii 35 u, in apice evanida, nunquam excurrens, superne et antice et postice dentata. Cellulae basilares translucentes, leptodermicae, elongato- rectangulares, ca. 46 u longae, 9--10 u latae, supra sensim breviores magisque chlorophylliferae, mediae rotundato- quadratae paullum irregulares, 9—11 u, apicales quadratae — transverse rectangulares, 7—8 u, nonmullis rotundatis immiætae, toto ambitu valde aequaliterque incrassatae, omnes praecipue superiores mammilla- unica humili, obtusa vel acutiuscula utraque pagina instructae. — Cetera desunt. Hab. Södal prope Christiansand, Norvegiae australis, in terra glareosa supra rupes calcareas, ubi ipse Julio 26 anno 1912 parce legi. Die hier in Rede stehende Pflanze ist bisher nur in einem einzigen, kleinen, sterilen Rasen gesammelt worden. Dennoch trage ich kein Bedenken sie als neue Art zu beschreiben, denn sie lässt sich gewiss mit keiner der bisher unterschiedenen Arten vereinigen. In ihren vegetativen Organen ist sie durchaus so charakteristisch, dass sie mit keiner anderen verwechselt werden kann. Dass sie zu den Pottiaceen im weitesten Sinne gehört, ist wohl unzweifelhaft, denn nur mit dieser Familie stimmt sie im Blattbau überein. Da die Pflanze aber nur ganz steril bekannt ist, kann man nicht mit Sicherheit entscheiden in welche Gattung sie am richtigsten einzureihen ist. Die Arten mehrerer Gattungen dieser Familie, z. Beisp. die des Didymodon’s und Trichostomum's etc., sind ja in ihren vegetativen Teilen von einander so wenig verschieden, dass ihr systematische Platz nach denselben allein nicht sicher bestimmt werden kann. Das Fehlen eines Centralstranges, die gesägten Blätter so wie die Beschaffenheit FLORA NORWEGENS — LAUBMOOS. GB) des Blattzellennetzes haben mir bestimmt sie zu Leptodontium zu stellen, ein Verfahren, worin sich Dr. V. F. BRoTHERUS, der die Güte gehabt hat die Pflanze näher zu untersuchen, sich einig erklärt hat. Indessen weist sie in mehreren Richtungen nicht unwesentliche Unterschiede von den Leptodontium-Arten auf. Die Blätter sind lineal-lanzettlich, also relativ viel länger und schmäler als bei den übrigen europäischen Arten; der Blatt- rand ist überall flach, nıcht ın der unteren Hälfte des Blattes zurückgekrümmt wie gewöhnlich bei den Leptodontien; die Blattzellen sind nicht dicht papillös, tragen aber beiderseits nur eine grössere Papille. Die oberen Blattränder sind in der Regel doppel sägezähnig mit scharfen, einzelligen, vorwärts gerichteten Zähnen, und die Rippe ist auch oberwärts sowohl auf der Rücken- als auf der Bauchseite mit ähnlich gestalteten Zähnen versehen, ein Merkmal, das die übrigen Leptodontium-Arten entbehren. Es scheint mir daher nicht ausgeschlossen, dass die Pflanze künftig, wenn genauer gekannt, sich als den Typus einer neuen Gattung erwiesen kann. Christiania 22ten März 1913. 164 B. KAALAAS. FLORA NORWEGENS — LAUBMOOS. Figurenerklärung. Tafel III. 2. Junge Pflanzen vergr. bez. '? und 4°. 4, Blätter vergr. bez. % und 'f. 5. Zellen des Blattgrundes vergr. 1$°. 6. — der Blattmitte vergr. ‘5°. 8. Spitze eines ålteren und eines jungeren Blattes vergr. bez. 200 und 149, Gedruckt 23. Juni 1913. Nyt Mac. For Naturv. B. 51. ml 5 6 Eine systematische Übersicht der Gattung Oocystis NicGELI. (Hierzu Taf. IV— VI). Von Henrik Printz. Dre Gattung Oocystis ist von NXaELI im Jahre 1855 aufge- stellt worden. ALEx. v. BRAUN erwähnt zum ersten Mal eine Art Oocystis Naegelii in einer Anmerkung seiner Arbeit „Algarum unicellularum“ Pag. 94. Die Diagnosen der ersten beschriebenen Arten dieser Gattung sind äusserst mangelhaft und entsprechen nicht den Anforderungen, die man heutzutage an eine systema- tische Einteilung stellt; da die Beschreibungen ausserdem auch nicht mit irgendwelchen Abbildungen versehen sind, ist es sehr schwer, mit Sicherheit festzustellen, welche Arten die Verfasser in den einzelnen Fällen gemeint haben. Die erste zusammen- fassende Übersicht über diese Gattung findet man in pe Ton, „Sylloge Algarum Vol. I", wo die 9 Arten aufgeführt sind, die zu der Zeit bekannt waren. Hier teilt pe Toni die ursprüng- liche Gattung Oocystis in 2 Sektionen ein, Oocystis und Lager- heimia, und rechnet zu der letzteren die Arten, deren Mem- branen mit Stacheln versehen sind, nämlich Oocystis ciliata LAGERHEIM und Oocystis setigera ARCHER. Im Jahre 1895 sonderte CHopar! Lagerheimia völlig von Oocystis ab und ! Sur le genre Lagerheimia (Nuova Notarisia 1895). 166 HENRIK PRINTZ. stellte sie als eine eigne Gattung auf, eine Trennung, die auch Witte (Nachtråge zu Chlorophycee Pag. 58) "befolgt. Seit 1889, als pe Tonis Arbeit erschien, ist die Zahl der Arten innerhalb der Gattung Oocystis fast um das vierfache gestiegen, ohne dass man doch irgendwo eine zusammenfassende Übersicht über alle bekannten Arten findet. Im Jahre 1902 hat Cuopar! eine Übersicht über die in der Schweiz vorkommenden Arten gegeben; im Jahre 1904 veröffentlichte LEMMERMANN? einen Schlüssel zur Bestimmung von 11 Planktonarten von Oocystis; aus demselben Jahre liegen von West? sehr sorgfältig ausge- führte Abbildungen von 4 Arten vor, die man auf den Britischen Inseln gefunden hat. Zuletzt hat im Jahre 1907 Micura* eine Übersicht über die mitteleuropäischen Arten aufgestellt; eine vollständige und kritische Zusammenstellung aller bekannten Arten fehlt vorlåufig noch. Die Beschreibungen von den einzelnen Arten stimmen bei den genannten Verfassern nicht immer vóllig überein, so dass es im allgemeinen mit beträchtlichen Schwierig- keiten. verbunden gewesen ist, die Arten innerhalb der Gattung Oocystis mit. Sicherheit bestimmen zu kónnen. Die unsichere Systematik bei dieser Gattung hat ihre wesentliche Ursache darin, dass die einzelnen Verfasser nicht immer mit der nótigen Kritik bei der Wahl der systematischen Merkmale zu Werke gegangen sind, indem sie die Einteilung gewöhnlich nur auf Grund der Form und Grösse der Zellen vorgenommen haben, während der Inhalt der Zellen von ihnen fast vollständig unbe- rücksichtigt gelassen ist. Wo überhaupt hierüber etwas erwähnt wird, geschieht dies im allgemeinen in so unvollständiger Weise, dass es den Eindruck von nur zufälligen Bemerkungen machen muss. Algues vertes de la Suisse Pag. 189. Das Plankton schwedischer Gewässer Pag. 106. A Treatise on the British Freshwater Algæ Pag. 227. Kryptogamen-Flora von Deutschland, Deutsch-Österreich und der Schweiz, Band II, Algen. Pag. 635. » 0 NH UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 167 Der erste, der Pyrenoid bei dieser Gattung beschreibt, ist LEMMERMANN! im Jahre 1903 gewesen. Er stellt auf Grund dieses Merkmals die Gattung Oocystella auf, die sich von Oocystis dadurch unterscheiden soll, dass die sternförmig gelappten Chromatophoren mit Pyrenoid versehen sind. Bei späteren genaueren Untersuchungen stellte es sich jedoch heraus, dass mehrere von den zu der Zeit bekannten Oocystis-Arten wirklich Pyrenoid besitzen, wie z. B. Oocystis rupestris Kırchn., O. crassa WITTR., O. submarina LAGERH., 0. panduriformis West u. a. WILLE stellt deshalb unter der Gattung Oocystis für die Arten, die mit Pyrenoid versehen sind, die Sektion Oocystella auf. Bei einer Gattung wie Oocystis, wo die Grösse der Zelle, und teilweise auch ihre Form, sich während der Entwicklung des Individuums unablässig verändert — von dem Augenblick an, da sich die Zellwand rundum die jungen Autosporen bildet, bis sie wie eine mehr oder weniger aufgeblasene Muttermembrane birst oder verschleimt — eignen sich die Form und die Grösse der Zelle nur bis zu einem gewissen Grade als Grundlage für eine systematische Einteilung. Bei den jungen Tochterzellen scheinen, so lange sie noch von einer gemeinsamen Membrane umgeben sind, oder doch nur kurze Zeit, nachdem sie aus der Membrane herausgeschlüpft sind, die Zellen eine für jede Art besonders charakteristische Form zu besitzen. Obwohl die meisten Arten der Galtung Oocystis Plank- tonorganismen sind, finden wir bei ihnen keine besonders aus- geprägten Schwebeapparate, wie man sie gewöhnlich bei Orga- nismen antrifft, die während des grössten Teils ihres Lebens darauf angewiesen sind, passiv im Wasser herumzuschwimmen, und die deshalb abhängig sind von den zu den verschiedenen Zeiten wechselnden physikalischen Verhältnissen des sie umge- benden Mediums, wie Temperatur u. ähnl., sowie von den dar- 1 Zeitschrift für Fischerei u. d. Hilfsw. Pag. 103. 168 HENRIK PRINTZ. aus folgenden Schwankungen in der Tragkraft des Wassers. Welchen ungeheuer grossen morphologischen Veränderungen die verschiedenen Planktonorganismen regelmässig jedes Jahr unterworfen sind, das geht deutlich aus WESENBERG-LUNDS Ar- beit ,Grundtrækkene af Ferskvandsplanktonets Biologi og Geografi" hervor. Ich bin geneigt anzunehmen, dass Verhältnisse, wie sie Snow in , The Plankton Algæ of Lake Erie“, Pag. 379 be- schrieben hat, ebenso wie die Abweichung, die zwischen LAGER- HEIMS und WirLEs Abbildungen von der Aufgeblasenheit der Muttermembrane bei Oocystis submarina besteht, auf Temporal- variationen oder Erscheinungen ähnlicher Art beruhen. LAGER- HEIMS Individuen stammen nämlich aus einer Brackwasserlache, während die Individuen, die Witte abbildet, einer Lache mit reinem Süsswasser entnommen sind, das also geringeres spezi- fisches Gewicht hat, weshalb die Individuen, um in diesem leich- teren Wasser schweben zu können, ihre Oberfläche ausdehnen mussten. Während der innere Bau der Zelle bei den natürlichen Gat- tungen innerhalb der Chlorophyceen in den allermeisten Fällen bei allen Arten ein und derselben Gattung ziemlich konstant ist, und eine Veränderung in diesem Punkte zu einer Zersplitterung der Gattung Anlass geben würde, finden wir dagegen innerhalb der natürlichen Gattung Oocystis bei den einzelnen Arten ein sehr stark schwankendes Verhältnis in Bezug auf die Entwick- lung der Chromatophoren. Ich erachte das Verhältnis der Chroma- tophoren als eine der sichersten Grundlagen, auf der sich eine systematische Gruppierung der Arten vornehmen lässt. Inwieweit die Membranen an den Polen eine Verdickung aufweisen, wird im allgemeinen, und gewiss auch mit Recht, als ein Unterschei- dungsmerkmal von einigem systematischen Werte angesehen. Man kann aber doch auch bei Arten, die nach allgemeiner An- sicht dieses Merkmal nicht besitzen, finden, dass die Mutter- membrane eine geringere Verdickung zeigt, die man in den jungen Stadien, wie z. B. bei Oocystis pusilla Hawsa., nicht ÜBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 169 beobachten kann. Es gibt indessen Arten, bei denen die Mem- branverdickung in allen Stadien gånzlich zu fehlen scheint, wie z. B. bei Oocystis elliptica WEST, 0. natans (LEMMERM.) WILLE u. a. Die Zellen sind bei der Gattung Oocystis von etwas wech- selnder Form, oval oder elliptisch, oft fast rund oder zylindrisch, symmetrisch oder etwas asymmetrisch, an den Polen mehr oder weniger zugespitzt bis abgerundet, mit oder ohne Membranver- dickung. Die Membrane ist hyalin, besteht aus Zellulose, fårbt sich blau mit Jod und Schwefelsåure; ihre Dicke wechselt etwas bei den verschiedenen Arten. Die Membrane ist glatt, ohne Stacheln oder Warzen, und von einem ohne Färbemittel unsicht- baren Schleim umgeben. Bei Oocystis solitaria var. notabile West, ist jedoch die Membrane fein punktiert. Die Chromatophoren schwanken stark bei den verschie- denen Arten; bald sind sie glockenförmig, bald in parietale Platten geteilt, deren Rand ganz oder sternférmig gelappt sein kann. Sie können auch durchlöchert oder netzförmig durch- brochen, ohne Pyrenoid, oder mit Pyrenoid versehen sein. DerZell- - kern, der in der Regel zentral liegt, teilt sich, kurz bevor die Zellteilung vor sich gehen soll, in 2 oder mehrere Tochterkerne. Die Vermehrung ist nur eine vegetative Teilung. WILLE hat sie sehr sorgfältig bei Oocystis submarina LAGERH. studiert. Bei der Teilung löst sich der Protoplast von der Zellwand ab, die sich mehr und mehr ausdehnt, und zwar oft bis zu einer recht bedeutenden Grösse, und nach Bildung der Autosporen ziemlich rasch verschleimen oder bersten kann; sie kann aber auch längere Zeit noch weiter bestehen bleiben, wobei dann eine neue Kolonie innerhalb der aufgeschwollenen Membrane einer früheren Generation entsteht. Dieses Aufschwellen der Mutter- membrane beruht darauf, dass die Tochterzelle einen Schleim ausscheidet, der bei mechanischem Druck die ältere Membrane ausdehnt. Eine derartige mechanische Ausdehnung erscheint auch wahrscheinlicher, als ein nachträgliches Wachsen der 170 HENRIK PRINTZ. Membrane, nachdem diese die Verbindung mit dem lebenden Protoplasma aufgegeben hal. Die vegetative Vermehrung erfolgt durch freie Zellbildung, indem der Zellkern sich in 2 oder mehrere Töchterkerne teilt, wo- durch die jungen Autosporen in einer Anzahl von 2—4—8—16 innerhalb der alten und aufgeschwollenen Muttermembrane entste- hen. Die Anzahl der Autosporen kann auch eine ungerade Zahl sein, indem einzelne Teilungen misslingen, und ist bei ein und derselben Art sehr wechselnd. Die Autosporen werden (von Wirrrock und WILLE) als reduzierte Zoosporen aufgefasst, die, anstatt Zilien zu entwickeln, sich mit einer Membrane umgeben und erst durch das Bersten oder das Verschleimen der Mutter- membrane frei werden. Bei einzelnen Arten tritt die Auflösung der Muttermembrane meistens erst ein, nachdem sich mehrere Generationen von Tochterzellen gebildet haben, z. B. bei Oocystis Nova Semljae WILLE. Unter ungünstigen Lebensbedingungen hat WILLE gefunden, dass Oocystis submarina Tetraëdron-Formen als Ruhestadium entwickeln kann. Diese werden von den vegetativen Oocystis- Zellen dadurch gebildet, dass die alte Membrane abgeworfen wird, und der abgerundete Zellinhalt sich streckt und das Aus- sehen eines Tetraëdrons annımmt, um welches dann eine dicke Wand entsteht, die bei Oocystis submarina mit Zähnen ver- sehen ist. Bei der Keimung dieser Tetraédron-Formen treten direkte neue Oocystis-Zellen in einer Anzahl von 2—4 innerhalb jeder Tetraé- dron-Zelle auf. Diese Zellen werden durch Bersten der Tetraédron- Zellwand frei. In gewissen Fällen kann eine Zellverjüngerung eintreten, indem der Zellinhalt eine neue Membrane innerhalb der Alten bildet, die sich allmählich ganz wie nach einer nor- malen Zellteilung ausdehnt. In diesen Fällen ist also eine normale Oocystis-Zelle von einer abstehenden Membrane umgeben. Bei einzelnen Arten scheint dieses Verhältnis ziemlich regelmässig einzutreten (Oocystis parva West), bei anderen nur gelegent- UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. dt hch, und muss dann möglicherweise als eine unvollständige oder misslungene Zellteilung aufgefasst werden. Ausserdem sind bei dieser Gattung Akineten mit schwach verdickten Wänden und einem rötlichgelben, öligen Inhalt bekannt. Ausser meinem Lehrer Herrn Professor Dr. N. WiLLE bin ich auch Herrn Konservator Ove DAHL zu grósstem Dank ver- pflichtet für die wertvolle Hilfe die er mir bei der Anfertigung der lateinischen Diagnosen geleistet hat. Genus Oocystis NAGEL. Cellulae immobiles, plerumque ovato-ellipticae — cylin- dricae, saepe fere fusiformes vel globosae, symmetricae vel plus minus asymmetricae, nunquam curvatae. Membrana tenuis et laevis, rarissime granulosa, nunquam aculeis saepe autem incrassionibus. majoribus vel minoribus, in gradibus aetatis inferioribus vie conspicuis, ad polos cellularum in- structa. Cellulae ad polos rotundatae vel acuminatae. Chro- matophora 1—plura, subrotunda vel angulata, stellato-lacerata vel reliculato-perforata, pyrenoide instructa vel destituta. Cellulae vel solitariae vel binae—plures congregatae massa mu- cosa inclusae, quae iterum membrana matricali generationis prioris inclusa esse potest. Cellulae nunquam in colonias constantes. congregatae. Propagatur cellula matricali in 2—3 directiones partita, unde 2—4—8—16 autosporae oriuntur, quae membrana matricali vel in mucum transformata vel dirupta liberantur. Occurunt in statu quiescendi akineta parietibus incrassatis instructa et oleo aurantiaco impleta interdum etiam sporidia dormitantia velut Tetraédron for- mata. Ubersicht der Arten. A. Chromatophor mit Pyrenoid. Sect. Oocystella (LEMMERM.) WILLE. I. Chromatoph. glockenfórmig unmittelbar vor der Zellteilung in 2—4 Stücke zerfallend . 1. 0. Borgei. 172 HENRIK PRINTZ. II. III. Chromatoph. 1—2 parietale gebogene Platten. a. Zellen beinahe cylindrisch, 2 bis 3 mal so lang als breit. 1. Zellen klein, meistens 7-13 u X 3,5 —6 4, ın Süss- oder Brackwasser- tümpeln an der Meeresküste . 9. Zellen grösser 13—98 u X 6—12 uw, an feuchten Felsen . b. Zellen spindelförmig . Chromatoph. gewöhnlich 4 oder mehrere in jeder Zelle. a. Zellen spindelförmig, ohne apicale Ver- diekungen . å SA el Ered beds b. Zellen kurz, breit A oft mit kleinen apicalen Verdickungen versehen. c. Zellen gross, eingeschnürt elliptisch Chromatophor ohne Pyrenoid. Sect. Æuoocystis (LEMMERM.) WILLE. I. II. Ill. Chromatoph. glockenförmig, Zellen ungefähr isodiametrisch . A Nd Sors Chromatoph. 1— 4 parietale gebogene Platten. a. Zellen gross, breit oval-elliptisch b. Zellen spindelfórmig. 1. Zellen 14 —32 u X 8—22 u, 2—8 in einer erweiterten dickwandigen mit grossen apicalen Verdiekungen versehenen Muttermembrane 9. Zellen 6—12 u X 4—7 4, DE in einer engen dünnwandigen, nur mit kleinen apicalen Verdickungen versehenen Muttermembrane c. Zellen beinahe cylindrisch, Be 12 u lang: an den Enden breit abgerundet . Chromatoph. linsenförmig, mehr als 6 in jeder Zelle. a. Zellen beinahe cylindrisch-elliptisch, ohne apicale Verdiekungen. 1. Salz-oder Brackwasserart, Chromatoph. ungefähr 60 in jeder Zelle. 2. Süsswasserart, Chromatoph. ungefähr 10 ın jeder Zelle b. Zellen oval, gewöhnlich nach den Enden zu verschmälert mit deutlichen apicalen Verdickungen . 2. 0. submarina. 3. 0. rupestris. O. crassa, var. Marssomii. 4. 0. natans. 5. 0. crassa. . 6.0. panduriformis. 7. 0. irregularis. . 8. 0. Naegelii. 9. 0. lacustris. 10. 0. parva. 11. O. pusilla. 14. O. pellagica. 12. 0. elliptica. 13. 0. solitaria. ÜBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 173 Sect. Oocystella (Lemmerm.) WILLE. 1. Oocystis Borgei Snow, The Plankton Algæ of Lake Erie. Pag. 379, PI. II, Fig. VII, Oocystis gigas var. Borgei LEMMERMANN, Das Plankton schwedischer Gewässer. Pag. 107. O. BoRGE, Schwedisches Süsswasserplankton. Pag.5, Tab. I, Fig. 3. Tabula nostra IV, Fig. 1, 2 Cellulis late ovatis dimidio fere longioribus quam. la- tioribus ad utrumque polum late rotundatis nec incras- satis. Membrana tenwi. In cellulis adultis interdum incrassatio polos versus sensim, accrescens in membrana observari polest. Guttis oleosis in cellulis saepe dispersis. Chromatophoro unico campanulato vel raro paucis (2—4) parietalibus, pyrenoide conspicuo instructis. Cellulis soli- tariis vel in familias e 2—8 cellulis formatas consoci- alis intra membranam matricalem tenuem, polis non incrassatis, inclusis. Longitudo cellularum 9—17 u; latitudo 9—13 u. Cras- situdo fam. 30—40 u. Als Plankton in Schweden (Borge), auf den Færø Inseln . (Borgesen und Osterfeld) und in N. Amerika (Snow) gefunden. 2. Oocystis submarina LAGERHEIM, Algologiska Bidrag in Botaniska Notiser 1866. Pag. 45, bine: N. Wirte, Zur Entwicklungsgesch. der Gattung Oocystis. Taf. XV, Fig. 1—43. Wittrock et Norpstept, Algae exs. No. 726. Tabula nostra IV, Fig. 3—6. Cellulis oblongo-cylindricis 2—3 plo longioribus quam latioribus, polos versus plus minus acwminatis vel ple- rumque rotundatis tuberculo parvo saepe instructis. 4 HENRIK PRINTZ. Membrana tenui saepe aliquantum asymmetrica. Chro- matophoris singulis vel binis laminiformibus parietalibus, marginibus integris vel laciniato-substellatis, pyrenoide centrali instructis. Cellulis interdum solitariis, plerumque in familias e 4—S—I6 cellulis formatas consociatis, intra membranam matricalem | tenuem tumidam, tuberculis parvis instructam, inclusis. Familiis iterum in mem- brana generationis prioris contentis. Long. cell. 7—20 u: lat. cell. 3—9 u. In Süss- und Brackwassertümpeln auf den Felsen an den Küsten der Nordsee. Oocystis rupestris KIRCHNER, Beitr. zur Algenflora von Württemberg. Pag. 169, Taf. II, Fig. 2. Oocystis solitaria, W rrrR. var. rupestris (KirCHN.) HANSG. Prodrom. Algenfl. von Böhmen. Pag. 131, Fig. 81. WITTROCK et NoRDSTEDT, Algae exs. No. 725, 1948. Tabula nostra IV, Fig. 7—9. Cellulis oblongo-ellipticis, 2—2'/, plo longioribus quam latioribus, polis rotundatis, non incrassatis vel incrassa- tionibus parum evolutis instructis. Membrana subcrassa. Chromatophoris magnis singulis vel binis laminiformi- bus parietalibus curvatis pyrenoide amylifero instructis. Membrana matricali tenui incrassationibus vix instructa. Cellulis plerumque solitariis, tegumento communi mox dirupto, unde autosporae liberantur. Long. cell. 13—28 u; lat. 6—12 u. Bildet an vom Wasser überrieselten und feuchten Felsen griine schleimige Massen. Oocystis natans (LEMMERM.) WILLE, Nachtråge zu Chlorophyc. Pag. 58. Oocystella natans Lemmerm. Brandenburger algen II. UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 175 Pag. 108; Das Plankton schwedischer Gewisser. Pag. 108, Tab. I, Fig. 11—12. Tabula nostra IV, Fig. 10—11. Cellulis late fusiformibus vel ovatis, polos versus semper acute attenuatis et vulgo acuminatis non incrassatis vel incrassationibus haud perspicuis instructis. Chromatophoris 4—8 parietalibus laminiformibus, mar- gine saepe laciniato-substellato pyrenoide centrali in- _ structis. Cellulis plerumque 4—S—16 in massa gelatinosa ampla homogenea prope inconspicua, membrana matricali disso- luta orta, inclusis. Long. cell. 21—26 u; lat. 12—15 u. Tegumento gelatinoso 76—97 u X 88—130 u. Differt ab Oocysti lacustri Crop. praeter chroma- tophora plura pyrenoide instructa etiam, quod mem- brana matricalis omnino hyaline nec tabulatim dissol- vitur et incrassationibus prorsus caret. Partitiones inse- quentes tam celeriter quam in 0. lacustri non apparent. Süsswasserplankton in Europa. Oocystis crassa WITTROCK, in Wirrrock et Norpstept, Algae exs. No. 355 et in Bota- niske Notiser 1880. Pag. 117. W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 15, Tab. II, Fig. 32. G. S. West, The British Freshwater Algae. Pag. 227, igs oie C.D) Oocystis solitaria, WITTR. var. crassa (WrrrR. HANSG., Prodrom. Algenfl. von Böhmen. Pag. 132. Coins, Phycoth. Bor. Am. No. 1775. Tabula nostra IV, Fig. 12—14. 176 HENRIK PRINTZ. Cellulis breviter ovatis vix dimidio longioribus quam latioribus, membrana tenui in utroque fine incrassatio- nibus parvis instructa. Chromatophoris 6—10 in singulis cellulis satis magnis parietalibus, singulis pyrenoidibus instructis. Cellulis solitariis vel in familias e 2-4 cellu- lis formatas consociatis intra membranam matricalem, saepe salis amplam, mucosam inclusis. Long. cell. 14—26 u; crass. 10—20 u. Die von ÖSTENFELD in „Ihe Phytoplankton of the Aral Sea“, Taf. V, Fig. 13 abgebildete Art scheint mir hierzu gerechnet werden zu müssen. Es låsst sich leicht denken, dass sie mit den Flüssen dem Aralsee zugeführt worden ist. Als Plankton in Süsswasser verbreitet. Forma major Printz nov. f. Tabula nostra IV, Fig. 15. Cellulis magnis 32—40 u long.; lat. 18—24 u. Im Kirchspiele ,Enebak* in der Nåhe von Kristiania in einem Teiche gefunden. Var. Marssonii (LEMMERM.) Prinz. Oocystis Marssonii LEMMERM., Beitr. z. Kennin. d. Plank- tonalgen II. Pag. 5; Phytoplankton sáchs. Teiche. Pag. 24, Tab. I, Fig. 15—19. Tabula nostra VI, Fig. 16—17. Cellulis ovatis vel interdum fusiformibus circ. 11}; plo longioribus quam latioribus, polis subacutis vel aliquan- tum subrotundatis, incrassationibus parvis plerumque instructis. Cellulis chromatophoris singulis vel binis, magnis laminiformibus parietalibus et pyrenoidibus sin- gulis instructis, donatis. Cellulis solitariis vel binis — octonis membrana matricali tenui arte inclusis. Long. cell. 8—14 u; lat. 5—8u. Crass. teg. com. 8 cell. 28 u X 21u. UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 177 Varietas est specie typica aliquanto gracilior et chro- matophoros pauciores habet. Ab O. lacustri Cnop. ! distat cellularum forma et magni- tudine et insuper quod pyrenoidem et tenuem arte am- plectentem membranam matricalem habet, quae in 0. lacustri crassa ampla mucosa incrassationibus magnis et conspicuis instructa est. Plankton in Süsswasser. 6. Oocystis panduriformis W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 15, Tab. II, Fig. 33 — 3). G. S. West, The British Freshwater Alge. Pag. 227, Fig. 97, E, F. Tabula nostra IV, Fig. 18—19. Cellulis magnis oblongo-ellipticis 2—2'/, plo longioribus quam latioribus lateribus leviter concavis ad polos acumi- nalis et perspicue incrassatis. Membrana tenui. Chroma- tophoris numerosis (15—25 in singulis cellulis) discifor- mibus parietalibus pyrenoide conspicuo instructis. Cellulis solitariis vel in familias e 4—S cellulis forma- tas consociatis, intra membranam matricalem tuberculis instructam inclusis. Long. cell. 50—61,5 u; lat. max. 23—25 u. Crass. fam. 8 cell. 170 u X 146 u. In England (West) und Norwegen in Süsswasser gefunden. Forma major W. et G. S. West, l. c. Pag. 16. Long. cell. 77 u; lat. medio 29 u; lat. max. 32,5 u. Süsswasser. 1 Vide: Lemmermann, Phytoplankton sächsicher Teiche. Pag. 24. Nyt Mag. f. Naturv. LI. II. 1913. 12 178 HENRIK PRINTZ. Var. pachyderma W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 16, Tab. II, Fig. 36. Tabula nostra IV, Fig. 20. Membrana cellularum 2,5—2,8 u crassa. Long. cell. 54 u; lat. medio 23 u; lat. max. 24,5 u. Süsswasser. | Sect. Huoocystis (LEMMERM.) WILLE. 7. Oocystis irregularis (PETTKOF) PRINTZ. Oocystis Naegelii A. Br. « typica Kircun. f. irregularis PrETTKor, La Flore aquat. et algol. de la Macedoine. Pag. 159, "Tab. IL, Fig: 3: Tabula nostra IV, Fig. 21. Cellulis irregulariter ellipsoideis vel rotundatis, altero latere plerumque complanatis. Chromatophoro unico pari- etali campanulato excavato totam cellululam occupante sine pyrenoide. Membrana tenui non incrassata. Mem- brana communi tenui, lata, ampla circ. 1u crassa, ut parietibus vulgaribus cellularibus, ad polos incrassatione omnino carente. Long. cell. 24—30 u; lat. 16—20 u. Diam. fam. 4 cell. 71 X 43 u. Diese eigentümliche Art habe ich nur in wenigen Exem- plaren unter anderen Algen aus einem Teiche auf der Insel Bleköen im Kristianiafjord beobachtet. Die Art war bisher nur aus Mazedonien (PETTKor) bekannt. 8. Oocystis Naegelii A. Braun, Alg. unicell. Pag. 94. Kircaner, Mikroskopische Welt des Süsswassers. Tab. II, Fig. 52. UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 179 RABENHORST, Exsic. No. 2561. WrrTROCK et Norpstept, Algae exs. No.524, 1246. Hauck, Phycotheca Univers. No. 495 c. Corrins, Phycotheca Am. Bor. No. 1776. Tabula nostra V, Fig. 64. Cellulis magnis ovatis—rotundatis dimidio vel fere du- plo longioribus quam latioribus, in utroque polo late rotundatis, tuberculis terminalibus destitutis. Membrana subcrassa. Chromatophoro unico laminiformi parietali, margine integro vel lobato, irregulariter sinuoso, pyrenoide carente. Cellulis solitariis vel 2—4—8 in membrana matricali, tenui neque incrassata arte adhaerente vulgo inclusis. Long. cell. 16—40 u; lat. 10—26 u. Diam. fam. circ. 60 u. In Süsswasser. Wahrscheinlich Kosmopolit. Forma Nordstedtiana De Toni, Syll. Pag. 664. Oocystis Naegelii A. Br., Alg. unicell. Pag. 94 forma in Norpstept, Freshwater Algæ N. Zeal. and Austral. Pag. 21. Tabula nostra V, Fig. 65. Cellulis binis vel quaternis ellipticis vel fere circulari- ellipticis, membrana in utroque fine tuberculo instructa. Long. cell. 16—359 u; lat. 10—26 u. In Süsswasser. Var. africana (G. S. West) Pruntz. Oocystis elliptica W. West var. africana G. S. West, Freshwater Alge, in Ann. of the South African Museum 1912. Pag. 76, Tab. I, Fig. 14—17. Tabula nostra V, Fig. 66—69. 180 HENRIK PRINTZ. 10. Var. minima; autosporis 4 vel 8 dense compactis; chromatophoris multilobatis parietalibus singulis vel binis. Long. cell. 8—13 u; lat. 4,5—7 u. Die Varietåt ist nur aus Angola bekannt. Oocystis lacustris CHODAT, Algues Pelagiques Nouvelles. Pag. 119. Etudes de Biologie lacustre. Pag. 296, Tab. 10, Fig. 1—7, 18. Algues Vertes de la Suisse. Pag. 190, Fig. 105. Tabula nostra IV, Fig. 22— 23. Cellulis ellipticis vel late fusiformibus 1!|, plo longio- ribus quam latioribus, in utroque fine aliquantum acu- minatis et leviter incrassatis. Chromatophoris in sin- gulis cellulis 1-3 magnis laminiformibus parietalibus, margine integris vel irregulariter lobatis, pyrenoide caren- tibus. Contentu cellularum | saepe oleoso. Membrana matricali ovata gelatinosa satis crassa valde twmida incrassationibus conspicuis et singularibus ad polos in- structa. Cellulis raro solitariis, vulgo binis, quaternis vel octo- nis in familias consociatis. Long. cell. 14—32 u; lat. 8—22. Diam. fam. 43 X 60 u. Als Plankton in Siss- und schwach salzhaltigem Wasser. Oocystis parva W. et G. S. West, Notes on Freshwater Algæ. Pag. 6. G. S. West, The Alga-Flora of Cambridgeshire. Pag. 29, Tab. 394, Fig. 14—17. Tabula nostra IV, Fig. 24—30. Cellulis minutis 1!/,—1?/, plo longioribus quam latiori- bus, late fusiformibus vel ellipsoideis saepe obliquis, api- cibus subacutis non incrassatis vel interdum incrassatio- 11. UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 181 nibus parum evolutis instructis. Membrana firma. Chro- matophoris paucis (1—3 in singulis cellulis) parvis parie- talibus laminiformibus pyrenoide destitutis. | Contentu saepe oleoso. Membrana matricali tenui, polis incrassa- tionibus parvis plerumque instructis. | Cellulis saepe solitariis integumento distincto circumdatis vel 2—4 in membrana matricali inclusis. Long. cell. 6—12 u; lat. 4—7 u: long. teg. 13,5— 29 u: lat. 10,5—18 u. Diese Art unterscheidet sich von Oocystis pusilla Hanse. durch ihre meist schiefen, spindelförmigen Zellen sowie da- durch, dass die Muttermembrane an den Polen gewöhnlich deutliche spitze Verdickungen aufweist. Im innern Bau der | Zelle zeigen diese Arten grosse Übereinstimmungen. Nach West sind bei 0. parva gewöhnlich einzelne Zeilen von einem deutlich abgegrenzten Integument umgeben, das seiner Ansicht nach durch eine Spaltung der Zellmembrane entstan- den ist. Ich halte dieses Verhåltnis eher für eine Art Zell- verjüngerung, wie sie WILLE z. B. bei Oocystis submarina nachgewiesen hat. In Süsswasser in Europa. Oocystis pusilla Hanser. Über neue Süsswasseralgen und Bakterien. Pag. 9. Oocystis Naegelii A. Br. var. minutissima BERNARD, Prot. et Desm. rec. Java. Pag. 172, Fig. 355—556. Tabula nostra IV, Fig. 31—32. Cellulis cylindricis duplo fere longioribus quam latiori- bus, polis late rotundatis incrassationibus non instructis. Membrana subcrassa. Chromatophoris paucis 2—5 la- miniformibus cellulam totam non occupantibus sed vacua majora vel minora inter se reliquentibus. Pyrenoide nullo. Guttis oleosis in cellulis saepe dispersis. Membrana 182 HENRIK PRINTZ. 12. matricali tenui, interdum incrassationibus vie conspicuis instructa, 2—4-—8 cellulas filiales includente. Cellulis : plerumque solitariis membrana matricali mox dirupta. Long. cell. 8S—12 u; lat. 4,5—6.4 u. Crass. fam. 4 cell. 14—21 u. Süsswasserplankton. Oocystis elliptica W. West, Algæ of the English Lake District. Pag. 736. Tab. X, Fig. 56; G.S. West. The British Freshwater Alge. Pag. 237, Fig. 97 G. | Tabula nostra IV, Fig. 33. Cellulis oblongo-ellipticis 21, plo longioribus quam la- oribus, polis late rotundatis neque incrassatis. Mem- brana tenui. Chromatophoris pluribus circ. 10—20 in singulis cellulis parvis disciformibus parietalibus, pyre- noide carentibus. Membrana matricali tenui incrassa- tione omnino carente. Cellulis raro solitariis, vulgo in familias e 4—8 cellulis formatas consociatis integumento comuni non præcipue amplo inclusis. Long. cell. 22—25 u: lat. cell. W125 m Als Süsswasserplankton ziemlich verbreitet. Forma minor W. West, lee. Page 796: W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 14. Tab. II, Fig. 26; The Freshwater Algæ of Madagascar. Pag. (82 Tab. V Fre 1515: Tabula nostra IV, Fig. 34—35. Cellulis gracilioribus quam in specie typica. Long. cell. 15—22; lat. 7—10 u. Long. fam. 52 u: lat. 55 u. VI NE na UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 183 13. Möglicherweise gehört Hydrocytium macrosporum TURNER I zu dieser Art. Im Süsswasser. Die von West kürzlich beschriebene Varietåt Oocystis elliptica West var. africana gehört, nach dem Verhåltnis der Chromatophoren zu urteilen, zu Oocystis Naegelii. Oocystis solitaria WIiTTROck, in Wirrrock et Norpstept, Algae exs. No. 244 et in Bo- taniska Notiser 1879, Pag. 97. W. West, Notes on scotch Freshwater Algæ. Tab. 333, Fig. 12. PETTKor, La Flore aquat. et algol. de la Macedoine. Tab. I, Fig. 5. G. S. West, The British Freshwater Algæ. Pag. 997, ker 91 A, B. Wittrock et Norpstept, Algae exs. No. 244, 959, 574, 1249. Cozzixs, Phycothec. Am. Bor. No. 1178. Tabula nostra V, Fig. 36—39. Cellulis ellipsoideis, dimidio vel fere duplo longioribus quam latioribus, polis rolundatis vel subacutis. Mem- brana subcrassa, in utroque polo tuberculo conspicuo in- structa. Chromatophoris numerosis in singulis cellulis vulgo 12—25 parvis disciformibus rotundatis parietalibus, pyrenoide destitutis. Membrana. matricali tenuinon satis ampla, polis incrassationibus conspicuis instructis. Cellu- lis plerumque solitariis, interdum in familias e 2—4—6 cellulis formatas intra membranam matricalem consociatis. Long. cell. 14—35 u, parcissime secundum BoncE 39 u; lat. 7—18 u. Die Art ist ein Ubliquist. 1 The Freshwater Algæ of East India. Pag. 154. Tab. XX, Fig. 32. HENRIK PRINTZ. Forma Wittrockiana PRINTZ. Wirrrock et Norpstept, Algae exs. No. 1250. Tabula nostra V, Fig. 40—41. Tuberculis apicalibus parum evolutis, saepe vix con- spicuis. Long. cell. 16—28 u; lat. 10—16 u. In Süsswasser. Forma major WILLE, Ferskvandsalger fra Novaja Semlja. Pag. 26. W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 15, Tab. Il, Fig. 30. CorLins, Phycothec. Am. Bor. No. 2727. Tabula nostra V, Fig. 42—45. Long. cell. 40—48 u, lat. 20—25 u. In Süsswasser. Var. asymmetrica (W. et G. S. West) Printz. Oocystis asymmetrica W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 14. Tab. II, Fig. 27. Oocystis crassa WITTR. var. asymmetrica (WEST) CHODAT, Algues Vertes de la Suisse. Pag. 190. Tabula nostra V, Fig. 46—49. Cellulis oblongo-ellipticis 2!/, plo longioribus quam latioribus, asymmetricis, dorso valde convexis, ventre leviter convexis. Apicibus acuminatis et incrassatis. Chromatophoris pluribus parvis disciformibus parietali- bus pyrenoide destitutis. Cellulis plerumque solitariis. Long. cell. 15—21 u; lat. 7—10,5 u. Ich kann CHopar nicht völlig beistimmen, wenn er diese Art Oocystis crassa zurechnet. Sie unterscheidet sich scharf von dieser dadurch, dass ihr Pyrenoid fehlt. In Süsswasser in Europa gefunden. ÜBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 185 Var. apiculata (W. West) PRINTZ. Oocystis apiculata W. West, Notes on scotch Fresh- water Algæ. Pag. 99, Tab. 333, Fig. 7—8. Tabula nostra V, Fig, 50—53 — Cellulis oblongo-ellipticis fere cylindricis 2,5—3 plo lon- gioribus quam latioribus ad utrumque polum accumina- tis et incrassationibus acutis instructis. Chromatophoris numerosis parvis disciformibus rotundatis parietalibus, pyrenoide carentibus. Membrana matricali tenui, non præ- cipue tumida, polis incrassationibus conspicuis instructis. Cellulis solitariis vel 2—4 integumento comuni inclusis. Long. cell. 11—22u: lat. 5—11 u. Diam. fam. 2 cell. 22—24 u; secundum ScHRøEDER in Beitr. zur Kenntn. der Alg. des Riesengebirges. Pag. 28. 35 u. In Süsswasser in Europa gefunden. Var. elongata PRINTZ nov. var. Tabula nostra V, Fig. 54—56. Cellulis oblongo-ellipsoideis fere cylindricis 2,5—3 plo longioribus quam latioribus, polis subacutis vel fere rotunda- tis, tuberculis conspicuis instructis. Membrana tenui, saepe aliquantum assymmetrica. Chromatophoris pluribus, dis- ciformibus, parietalibus, pyrenoide destitutis. Cellulis soli- tariis vel binis, quaternis — octonis in tegumento matri- cali comuni, tuberculis conspicuis instructo, consociatis. Long. cell. 29—42 u: lat. 13—16 u. Crass. fam. 4 cell. 48 u X 35 u. Diese hübsche Oocystis kommt mit Oocystis solitaria zusammen ganz allgemein in dem kleinen Bergsee Troldvand bei Kristiania vor, wo ich sie zum ersten Mal im Sommer 1911 antraf und auch im folgenden Sommer 1912 wieder- fand; später habe ich sie auch im Lillevand ebenfalls in der Nähe von Kristiania angetroffen. 156 14. HENRIK PRINTZ. Var. pachyderma Printz mov. var. 59. Tabula nostra V, Fig. 57 A specie typica, differt magnitudine et membrana cras- siore. Cellulis late fusiformibus vel late ellipticis saepe asymmelricis, polis subacutis et incrassationibus conspi- cuis instructis. Membrana cellularum 2,5—3 u crassa. Chromatophoris nwmerosis disciformibus | parietalibus pyrenoide carentibus. Cellulis solitariis vel 2—4 in te- gumento communi incrassatiomibus conspicuis instructo consociotis. Long. cell. 32—40 u; lat. 20—26 u. Diam. fam. 2 cell. 40—50 u, Diese charakteristische Oocystis-Art fand ich sehr allge- mein im Teiche Tjernsrudtjern im Sommer 1911, wo sie den ganzen Sommer über vorkam. Auch den nächsten Sommer habe ich sie an derselben Stelle wieder angetroffen. Oocystis pellagica LEMMERMANN, Beiträge zur Kenntn. der Planktonalgen XIII. Pag. 95, Tab. IV, Fig. 7. Tabula nostra V, Fig. 60. Cellulis elliptieis circ. duplo longioribus quam latiori- bus, polis equaliter rotundatis, tuberculis non instruchis. Membrana tenui. Chromatophoris numerosis circ. 60— 50 in singulis cellulis parvis parietalibus disciformibus absque pyrenoidibus. Vellulis 4—8 in membrana matri- cali, subrotunda twmidissima et mucosa, arregulariter dispersis. Long. cell. 12 u; lat. 7 u. Cras8. teg. com. 66—77 u. Im brackischen Wasser des Greifswalder Boddens ge- funden. ÜBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 187 Unvollständig beschriebene, die meisten wohl gute Arten. 15. Oocystis Novae Semliae WiLLE, Ferskvandsalger fra Novaja Semlja. Pag. 26, Tab. XII, Fig. 3. Oocystis Naegelii var. Novae Semlia (WıLLE.) CHopar, Algues Vertes de la Suisse. Pag. 189. WirTROoCK et NonpsrEDT, Algae exs. No. 1247. non Corrins, Phycothec. Am. Bor. No. 1726. Tabula nostra V, Fig. 61. Cellulis homogeneis ovalis dimidio vel fere duplo lon- gioribus quam latioribus, apicibus rotundatis neque in- crassatis. Membrana subcrassa. Chromatoph.? Pyre- noid.? Cellulis raro solitariis plerumque 2—4—8—16 intra membranam matricalem tenwem, cellulas filiarum arte complectentem, | consociatis. Familiis compluribus talibus saepe membranis generationwm priorum circum- datis. Long. cell. circ. Su—11u; lat. 5 u—8 u. Familie 4 cellulares 154, 16 cellulares 324 diam. melientes. — In Süsswasser, verstreut. Diese Art habe ich unter konserviertem Material, das aus der Umgebung von Kristiania stammte, angetroffen; ich darf deshalb nichts Bestimmtes über die Chromatophoren äussern. In seiner Diagnose gibt Witte an: „cellulis homo- geneis“, woraus man wohl mit Sicherheit schliessen darf, dass sie jedenfalls nicht in zahlreiche kleinere Platten ge- teilt ist. Hierdurch lässt sich diese Art leicht von Oocystis elliplica unterscheiden, mit der sie im übrigen, was die Form der Zellen anlangt, recht gut übereinstimmt. Ich bin geneigt, die Chromatophoren für glockenförmig ohne Pyrenoid anzusehen. In konserviertem Zustand, wo der 188 HENRIK PRINTZ. 16. Inhalt der Zellen nicht deutlich hervortritt, lässt sich doch diese Art von Oocystis elliptica dadurch unterscheiden, dass die Zellen hier relativ kürzer sind ım Verhältnis zu ihrer Breite. Ferner ist die Art sehr charakteristisch dadurch, dass die Muttermembranen ziemlich konstant sind und in mehreren Generationen erhalten bleiben. Forma major Witre. l. c. Pag. 27, Tab. XII, Fig. 4. W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 13, Tab. II, Fig. 24. Oocystis Naegelii f. minor, Pettkor, La Flore aquat. et algol. de Ja Macedoine. Pag. 159, Tab. I, Fig. 4. Tabula nostra V, Fig. 62. Long. cell. 11—16 u: lat. 6 — 10 u. Familiae 4 cellulares 36 u X 20 u, 16 cellulares 40 u X 35 metientes.* In Süsswasser verbreitet. Var. maxima W. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 13, Tab. II, Fig. 25. Tabula nostra V, Fig. 63. Cellulis duplo —triplo majoribus quam in forma typica. Familiis e 2—4 cellulis compositis. Long. cell. 19—23 u; lat. 12—15 u. Long. fam. 40—52 u; lat. fam. 25—42 u. In „the Welwitsch’s african Freshwater Algæ* teilt West folgende Masse für diese Varietåt mit: Long. cell. 33 u; lat. 23 u. In Süsswasser in Europa und Afrika. Oocystis gigas ARCHER, in Quart. Journ. Mier. Science 1877. Pag. 105. ÜBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 189 Oocystis gigantea ARCHER; CHODAT, Etud. de biol. lacu- stre A. Pag. 295. Cellulis magnis late ellipticis 111 plo longioribus quam latioribus. Membrana subcrassa, polis latissime rotunda- lis et non incrassatis. Contentu cellularum sec. West! chlorophylloso granuloso læte viridi. Pyrenoid? Cellulis solitariis vel familias bicellulares, late ellipticas subinde quasi globosas, formantibus. Long. cell. 41—50,5 u: lat. 32,5—40 u, sec. BoRGE long. 81—32 u; lat. 18—20 u. Diam. fam. 1 cell. sec. West 67 X 52, sec. BorcE long. 90 u: crass. 60—65 u. Im Süsswasser. Cuorat hält Oocystis Gigas für Stadien von Eremosphaera viridis. West bestreitet diese Auffassung, sicher auch mit Recht. Forma minor W. et G. S. WEST, New British Freshwater Algæ. Pag. 14, Tab. II, Fig. 28. Tabula nostra VI, Fig. 72—73. | Cellulis late ellipticis ad polos rotundatis et incrassa- tionibus vic conspicuis preditis. Chromatophoro viridi parietalà granuloso vulgo habendo. Membrana matricali tenui incrassationibus levibus ad polos prodita. Cellulis singulis vel in familias e 2—4 cellulis formatas compositis. Long. cell. 29—40 u; lat. 21—28,5 u. Crass. fam. 2 cell. 46 u. X 35 u; 4 cell. 76 u X 63 u. In Süsswasser aus England (West) und Norwegen be- kannt. Var incrassata W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 14, Tab. II, Fig. 57. Tabula nostra VI, Fig. 71. 1 W.et G. S. Wzsr, New British Freshwater Algae. Pag. 14. 190 HENRIK PRINTZ, 18. Membrana cellularum incrassata et apicibus perspicue incrassatis et subprotuberantibus. Long. cell. 56 u; lat. 39 u. Die Varietät ist nur aus England bekannt. Oocystis gloeocystiformis BoRGE, Süsswasserchlorophyceen von Feuerl. u. Isla Desolacion. Dag 23: Rab. I, Biel: Tabula nostra VI, Fig. 78—80. Cellulis anguste ellipticis circ. duplo longioribus quam latioribus, in utroque fine acuminatis et incrassationibus satis acutis instructis. Chromatoph.? Pyrenoid. ? Contentu saepe oleoso, vulgo in guttas singulas ad utrumque polum collecto. Cellulis 2-multis in familias, tegumento generali crasso subrotundo turgido incrassa- tionibus acutis conspicuis ad polos instructo involutas, congestis. Membrana plura membranis generationum priorum continentur, unde coloniae magnae, Gloeocystidis similes, nascuntur. Long. cell. circ. Qu; lat. 4—5,5 u. Aus Tierra del Fuego beschrieben. Qocystis socialis OSTENFELD, Phytoplankton fra det kaspiske Hav. Pag. 138, Fig. 10. The Phytoplankton of the Aral Sea. Pag. 143. Tabula nostra VI, Fig. 81—82. Cellulis ellipticis vel fusiformibus, dimidio vel fere du- plo longioribus quam latioribus, in utroque polo subacu- minatis et incrassationibus parum. evolutis instructis. Membrana subcrassa. Chromatophoris binis laminiformibus magnis pyrenoide fortasse instructis. Cellulis 2— 4—8 intra membranam ma- ÜBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 191 19 20. tricalem tumidam atque mucosam saepe per generationes plures perdurantem inclusis. Long. cell. 15—20 u; lat. S—12u. In Salzwasser, als Plankton aus dem Kaspischen Meere und den Aral See bekannt. Oocystis nodulosa W. et G. S. West, New British Freshwater Algæ. Pag. 15, Tab. II, Fig. 31. Oocystis crassa WITTR. var. nodulosa (West) CHODAT, Algues Vertes de la Suisse. Pag. 190. Tabula nostra VI, Fig. 74—76. Cellulis ovatis 1!|, plo longioribus quam latioribus, apicibus late rotundatis et modulis instructis. Chroma- toph.? Pyrenoid.? Cellulis solitariis vel in familias e 2 cellulis formatas consociatis in membrana matricali in- clusis. Long. cell. 22—26 u: lat. 14—17 u. In Süsswasser in Europa. Oocystis minima LAGERHEIM, Algol. och mykol. anteckningar. Pag. 107. Wittrock et Norpstept, Algae exs. No. 727. Tabula nostra VI, Fig. 77. Cellulis parvis anguste ovatis ad polos late rotundatis nec incrassatis. Uhromatoph.? Pyrenoid. ? Cellulis plerumque solitariis, raro 2—4 intra membra- nam matricalem, autosporis formatis plerumque moo in massam mucosam inconspicuam transformatam congre- gatis. Long. cell. S—12 u; lat. cell. 4,5—6,5 u. Die Zellen sind bei dieser Art ihrer Form nach Oocystis pusilla Hansa. sehr ähnlich. Die wesentlichste Abwei- 192 HENRIK PRINTZ. 21; chung zwischen diesen zwei Arten besteht in den Autosporen, die bei Oocystis minima nach LAGERHEIMS Beschreibung dadurch frei werden, dass die Muttermembrane in einen unsichtbaren Schleim übergeht, während sie bei Oocystis pusilla nach HaxsciRG durch Aufbrechen der Muttermem- brane herausschlüpfen können. Nach Hanseires und meinen eignen Messungen von Oocystis pusilla sind die Masse 9— 114 X 4—6u. Crass. fam. 4 cell. 91 X 14u. Über die Chromatophoren bei Oocystis minima kann ich nichts angeben, da sich Material aus Exikaten im allgemei- nen nicht zu Studien über diese Verhältnisse eignet. Trotz der Ähnlichkeit der Zellen, mit denen von O. pusilla, was Form und Grösse anlangt, wage ich es wegen der Abwei- chung beim Freiwerden der Autosporen vorläufig nicht, diese zwei Arten als zusammengehörig aufzufassen. Falls zukünf- tige Untersuchungen auf Grund eines reicheren Materials, als es mir zur Verfügung gestanden hat, dartun sollten, dass diese zwei Arten ıdentisch wären, dann wird LAGER- HEIMS Benennung Oocystis minima nach dem geltenden Prioritätsprinzip beizubehalten sein. In Süsswasser. Oocystis mucosa LEMMERMANN, Algol. Beitråge VI. Algen aus der Biviera von Lentini. Pag. 174, Tab. V, Fig. 23—24. Tabula nostra VI, Fig. 83—84. Cellulis ellipticis 15—19 u longis, 7,5—12 u latis, solita- ris vel pluribus consociatis membrana matricali mucosa 2,7—5,5 u crassa hyalinea radiatim virgata circumdatis. Chromatophoris reticulato-perforatis 2--3 pyrenoidibus instructis. Crass. fam. cwm tegumento comuni 28,7 u X 43,8 u, sine leg. com. 23,2 u X 39,7 u. Die Art ist aus der Biviera auf Sizilien bekannt. UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 193 22. 23. Oocystis coronata LEMMERMANN, Marsson, Biolog. Untersuchung des Rheins. Pag. 263. » Cellulae plerumque singulae, ovales apice late rotun- datae vel subtruncatae, 9—10u longae, 5—6 u latae. Membrana tenuis utroque polo corona e serte granulorum composita ornata. Chlorophora epyrenoidea, plerumque singula rarissime duo.“ „Diese Oocystis unterscheidet sich von allen bekannten Formen durch den Kranz von stärkeren Graneln an den Polen. Wegen der geringen Zahl der Chromatophoren nähert sie sich Oocystis crassa var. Marssoni und 0. lacustris.“ Als Plankton im Main oberhalb Kostheim gefunden. Oocystis Chodati W oLoSZYNSKA, Das Phytoplankton einiger javanischer Seen. Pag. 669, Tab. XXXIV, Fig. 6 a-b. Tabula nostra VI, Fig. 87—89. » Cellulis eltipticis, solitarits vel 2—4, 10—15 u longis, 4—7 u latis. Membrana communis crassa, tuberculis in- ferioribus instructa, saepe spinis brevibus ornata.* Als Plankton bei Garoet auf Java gefunden. Oocystis solitaria WyYrrR. var. maxima GoMonT, Contrib. Fl. Algol. Haute Auverque. Pag. 386. Tab. X, Fig. 18—14. Tabula nostra VI, Fig. 90—91. » Cellulis in ambitu ellipticis, solitariis vel 2—4 in fa- milias consociatis 50—65 u longis, 26—40 u latis, mem- brana tenui, ad polos incrassata.“ Die Varietät ist aus Europa und Tierra del Fuego (BoRGE) bekannt. Nyt Mag. f. Naturv. LI. III. 1913. 13 194 ; HENRIK PRINTZ. 95. Oocystis solitaria WirTR. var. notabile W.et G. S. West, New British Freshwater Algae. Pag. 15, Tab. II, Fig. 29. Tabula nostra VI, Fig. 85—86. Cellulis lateribus incrassatis: membrana irregulariter punctata. Chromatoph.? Pyrenoid.? Long. cell. 20—29 u; lat. 14—16,5 u. In Süsswasser in Europa. 96. Oocystis submarina LAGERH. forma major G. S. West, On the Algæ of the Yan Yean Reservoir. Pag. 75. Cum specie typica forma congruit, sed majoribus di- mentionibus est. Familiis e 2—4 cellulis formatis conso- ciatis. Long, cell. 23—25 u; lat. 7,5—8 u. Jan Jean Reservoir, Australien. Oocystis Naegelii A. Br. var. incrassata LEMMERMANN. bo 1 KLEBAHN u. LEMMERM. Vorarb. z. Flora d. Plöner Seengeb. Pag 47, MFig19: Tabula nostra VI, Fig. 70. Cellulis ellipticis 16 u crassis, 32 u longis. Familiis globosis 40—50 u crassis; membrana tegumenti communi, 2,74—5,48 u crassa. Deutschland (LEMMERMANN) und Norwegen in Süsswasser Zweifelhafte oder nicht aufklärbare Arten, wovon die meisten wohl zu streichen sind. 1. Oocystis rotunda SCHMIDLE, Beiträge zur alpinen Algenflora. Pag. 8, Tab. XIV, Fig. 7 ab. Tahula nostra VI, Fig. 94—95. UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 195 , Cell. rotundae, 10—11u latae, utroque polo tuberculatae.* In Tirol gefunden. . Oocystis mammillata TURNER. Freshwater Algæ of East India. Pag. 155 Tab. XXI, Fig. 14. Tabula nostra VI, Fig. 92. »0. subeircularis, paulo longior quam lata, apicibus paulo depressis: apice im centro rotundata vel distincte mammillata; divisio verticalis; a vertice visa perfecte circularis.* Long. 18 u; lat. 15,2 u. In Süsswasser in Indien gefunden. . Oocystis brunnea TURNER, Freshwater Algæ of East India. Pag. 155, Tab. XXI, Fig. 7. Tabula nostra VI, Fig. 93. „Cell with pale brown mucous contents, of an oblong form, contained in a proper membrane, having 2 orbicular cells placed in the direction of its long axis, which nearly fill up the intire lenght, and are pressed closely together at the centre. These cells appear filled wiht perfectly clear colourless fluid or mucus, and have at their inner margins each a reddish-brown granular nucleus. Outer cell mem- brane punctated.“ Long. 38, lat. 37 u. In Süsswasser in Indien gefunden. Oocystis sphaerica TURNER, Freshwater Algæ of East India. Pag. 155. » Cellulae hyalinæ globosae, interne familias 2—8 cellu- larum ellipticarum includentes. Cellulae juveniles forma irregulariter sub-sphaericae.* 196 HENRIK PRINTZ. I „Diam. outer cell 65; inner cell. long. 32; lat. 13 u.“ In Süsswasser in Indien gefunden. Oocystis Sp. SCHMIDLE, Algen, insbesond. Pl. aus dem Nyassa und seiner Umgeb. Race (9 Table Fre»: Tabula nestra VI, Fig. 97. „Zellen stets einzeln, beiderseits mit je einem Tuberkel, breit elliptisch 40 u lang, 32 u breit.“ In einer Bucht des Mbasiflusses in Afrika gefunden. Oocystis geminata NAEGELI, in RABENHORST, Flora Eur. Algar. III. Pag. 53 et in litt. ad AL. Braun 1847, Oocystis minor (micrococca) lrzic mscr. .Familiis e cellulis geminis formatis; cellulis ovoideis, nonnunquam. singulis intra, cellulae matricalis membra- nam vesiculoso-ampliatam.“ In Süsswasser in Europa gefunden. Oocystis lacustis Cuop. f. nivalis F. E. Fritsch, On Freshw. Algæ connected in the South Orkneys. Pag. 313, Tab. 10, Fig. 27— 28. Cellulis ellipsoideis polos versus acuminatis el leviter incrassatis. Membrana tenui. Contentu pingui. Chro- matoph. versimiliter 1 parietali, pyrenoide carente? Als ,grüner Schnee* auf den Süd Orkney Inseln gefun- den; ist wahrscheinlich Entwicklungsstadium einer Vol- vocineæ. 0. Novae-Semlia Witte var. tuberculata SCHMIDLE, Beitråge zur alpinen Algenflora. Pag. 7. , Cellulae tuberculo apicali instructae, 8 u long., 6 u lat.“ In Tirol gefunden. * ÜBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 197 9. Oocystis asymmetrica West var. symmetrica SCHMIDLE, Einige Algen aus preuss. Hochmooren. Pag. 170, Tab. VI, Fig. 7. Tabula nostra VI, Fig. 96. „Die Zellen sind grösser als bei West, 21 u lang 12 u breit, nach beiden Seiten scharf verschmälert, an den Enden zuge- spitzt-abgerundet. Sie sind völlig symmetrisch.“ Auf Hochmooren ın Norddeutschland. 1 New Brit. Freshwater Alg. Pag. 14. 198 HENRIK PRINTZ. ARCHER W. 1877. BERNARD C. 1908. — 1909. Borce ©. 1900. — 1906. Braun A. 1855. Cuopat R. 1895. — 1897. — 1897. — 1902. Literaturverzeichnis. New species of Oocystis Näg. (Quarterly Journal of Microsco- pical Science Vol. XVII London). H. Protococcacees et Desmidiées d’eau douce recoltées å Java. (De- partement de l’agrieulture aux Indes Neerlandaises, Batavia). Sur quelques Algues Unicellulaires d’eau douce recoltees dans le Domaine Malais (Departement de l’agrieulture aux Indes Neerlandaises, Buitenzorg. Schwedisches Süsswasserplankton (Botaniska Notiser). Süsswasserchlorophyceen von Feuerland und Isla Desolacion. (Botaniska Studier tillägnade F. R. Kjellman, Uppsala). Algarum unicellularum, Genere nova et minus cognita. Lipsiae. Sur le genre Lagerheimia (Nuova Notarisia). Algues pelagiques nouvelles (Bulletin de l'Herbier Boissier, Genéve). Etudes de biologie lacustre (Bulletin de l'Herbier Boissier, Genéve). Algues vertes de la Suisse, Bern. Corriss F. S. 1909. The green Algæ of North America (Tufts College Studies Vol. II, Nr. 3 Massachusetts). Corurns F. S, HALDEN I. SetcHEL W. A. Dr Tonn, I. 1889. Phycotheca Boreali-Americana (Malden, Massachusetts). B. Sylloge Algarum. Vol. I, Patavu. Frirscx F. E. 1911. Gomont M. 1896. Freshwater Algæ collected in the South Orkneys by Mr. R. N. Rupmose Brown of the Scottish Antartic Expedition. (Linnean Society's Journal, Vol. XI, London). Contribution å la flore algologique de la Haute-Auvergne. (Bulletin de la Soiété botanique de France). HAnsGIRG A. 1886. Prodromus der Algenflora von Böhmen. (Archiv Naturw. Landes Böhmen. Vol. V, Prag). UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 199 HaxscirG Å. 1890. Über neue Süsswasser- und Meeresalgen und Bakterien. (Sitz. Ber. d. königl. böhm. Gesellschaft der Wissenschaft.) Hauck et RıcHTer. Phyeotheca universalis. Leipzig. Kircuner 0. 1880. Beiträge zur Algenflora von Württemberg. (Jahresber. des Vereins für vaterl. Naturkunde in Württemberg.) Kresann H. und Lemmermann E. 1895. Vorarbeiten zu einer Flora des Plöner Seengebietes. (Forschungsbericht aus der Biologischen Station zu Plön Heft 3). LAGERHEIM G. \ 1884. Algologiska och myekologiska anteckningar från en botanisk resa i Luleä Lappmark (Öfversigt af kongl. Vetenskaps-Akade- miens Förhandlingar, Stockholm). — 1886. Algologiska Bidrag: Contributions algologiques a la flore de la Suede. (Botaniska Notiser). LEMMERMANN E. 1898. Beiträge zur Kenntnis der Planktonalgen II. (Botanisches Cen- tralblatt Band 16). — — Das Phytoplankton sächsicher Teiche. (Forschungsbericht aus der Biologischen Station zu Plön). — 1901. Beiträge zur Kenntnis der Planktonalgen XIII. (Bericht d. deutsch. Bot. Gesellschaft Band XIX, Heft. 2, Berlin). — 1908. Brandenburgische Algen (Zeitschrift für Fischerei XI, Heft. 2, Berlin). | — 1904. Das Plankton schwedischer Gewässer. (Arkiv för botanik, ut- gifvet af K. Svenska Vet.-Akademien. Band 2. No. 2, Stock- holm). — 1908. Algologische Beiträge VI: Algen aus der Biviera von Lentini. (Archiv für Hydrobiologie und Planktonkupde Band V, Stuttgart). Marsson M. ( 1911. Bericht über die Ergebnisse der 8. biologischen Untersuchung des Rheins auf der Strecke Mainz bis Coblenz vom 18. bis 22. Juli 1908. (Arbeiten aus dem Kaiserlichen Gesundheitsamte Band XXXVI, Berlin). Norpsrept 0. 1888. Freshwater Algæ collected by doct. S. BERGGREN in New-Zealand and Australia (Bihang till K. Svenska Vetenskaps-Akademiens Handlingar, Band XXII, No. 8. Stockholm). Ostentern C. H. 1901. Phytoplankton fra det Kaspiske Hav. (Vidensk. Medd. fra den naturh. Foren. i Kbhvn.). — 1904 Studies on Phytoplankton II—IIL (Botanisk Tidsskrift 26. Bind, 2. Hefte). 200 HENRIK PRINTZ. OsrENrELD C. H. 1907. Beitráge zur Kenntnis der Algenflora des Kossogol-Beckens in der nordwestlichen Mongolei, mit .spezieller Berücksichtigung des Phytoplanktons (Hedwigia, Band XLVI). — 1908. The Phytoplankton of the Aral Sea and its affluents. (Wissenschaftliche Ergebnisse der Aralsee-Expedition, Lief. VIIT, St. Petersburg). Perrkor Sr. 1910. La flore aquatique et algoloque de la Macedoine du S. O. Philippoli. RABENHORST L. 1868. Flora Europea Algarum Aquae dulcis et submarina. Sect Ill Lipsiæ. 1849—1879. Die Algen Europas. Dresden. SCHMIDLE W. 1895. Beiträge zur alpinen Algenflora. (Oesterr. botan. Zeitschrift Nr. 7, Wien). — 1899. Einige Algen aus preussischen Hochmooren. (Hedwigia, Band XXXVII.) — 1902. Algen, insbesondere solche des Planktons, aus dem Nyassa-See und seiner Umgebung (Eneters botan. Jahrbücher, Band XXXII, Heft 1, Leipzig). Snow J. W. 1902. The Plankton Algæ of Lake Erie. (U.S. Fish Comission Bulle- tin for 1902. Washington). Turner W. B. 1892. The Freshwater Algæ of East India. (Kongl. Svenska Veten- skaps-Akademiens Handlingar, Bandet 25, Nr. 5. Stockholm). West G. S. 1899. The Algæ Flora of Cambridgeshire. (Journal of Botany, Februar). — 1904. A Treatise on the British Freshwater Alga. (Cambridge Bio- logical Series). — 1909. The Algæ of the Yan Yean reservoir, a biological and öcological study (Linnean Society's Journal, Botany Vol. XXXIX London). West W. — 1912. Freshwater Alga. (Annals of the South African Museum 1912. London). 1892. Algæ of the english Lake District. (Journal of the Royal Microscopical Society. London). — 1893. Notes on scotch Freshwater Algæ. (Journal of Botany vol. XXXI. London). West W et G. S. 1894. New British Freshwater Algæ. (Journal of the Royal Microsco- pical Society). 1895. The Freshwater Algæ of Madagascar. (The Transactions of the Linnean Society of London— Botany). UBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 201 West W. et G. S. 1898. Notes on Freshwater Algæ. (Journal of Botany). Witte N. 1879. Ferskvandsalger fra Novaja Semlja samlede af Dr. F. Kjell- man paa Nordenskiölds Expedition 1875. (Öfversigt af Kongl. Ventenskaps-Akademiens Förhandlingar Nr. 5. Stockholm). — 1908. Zur Entwicklungsgeschichte der Gattung Oocystis. (Bericht d. deutsch. Bot. Gesellschaft Band XXVI, Heft. 10. Berlin). — 1909. Nächträge zu Chlorophyceae. (ENGLER und Prantt, Die natür- lichen Pfanzenfamilien. Leipzig). WirrRock V., Norpstept O., LAGERHEIM G.. Algae Aquae Dulcis Exsiccatae praecipue Scandinavicae quas adjectis algis marinis chlorophyllaceis et phycochromaceis. — Fasc. 1—29. Upsaliae 1877 — Stockholmiae 1896. Wotoszynska J. 1912. Das Phytoplankton einiger javanischer Seen, mit Beriicksich- tigung des Sawa-Planktons. (Bulletin de I Academie des Sciences de Cracovie; Classe des Sciences Mathematiques et Naturelles Serie B. Sciences Naturelles. Cracovie). 202 HENRIK PRINTZ. Fig. SOON8999 Erklärung der Abbildungen. abs ING Oocystis Borgei Snow (nach Snow). 0. 0. 0 submarina Lagern. (nach Wire). rupestris Kırcnn. (nach KIRCHNER). natans (Lemuerm.) Witte (Fig. 10 Original, Fig. 11 nach LEMMERMANN). . 0. 0. 210! crassa Wirtr. (Fig. 12—13 nach West, Fig. 14 Original). crassa Wittr. var. maxima Printz (Original). crassa Wirtr. var. Marssonii (Lemmerm.) Printz (nach LEMMERMANN). MO: 0. G. 0. 0. 5 0. 45 b (ay panduriformis W. et G. S. West (nach Wesr). panduriformis W. et G. S. West var. pachyderma W. et S. West (nach West). . irregularis (Pettkor) Printz (Original). . lacustris Cuopar (nach Cnonar). . parva, W. et G. S. West (Fig. 24, 26-30 nach West, Fig. Original). . pusilla Hanse. (Original). . elliptica W. West (nach West). . elliptica, W. West f. minor W. West (nach West). Weyly, VA solitaria Wittr. (nach WrrrRock). solitaria Wirrn. f. Wittrockiana Printz (Original). solitaria, Wirre. f. major Wire (Fig. 42—44 Original, Fig. nach Wesr). solitaria WirrR. var. asymmetrica (W. West) Prinrz (Fig. 46—47, 49 Original, Fig. 48 nach West). 0: solitaria Wirtr. var. apiculata (W. West) Printz (Fig. 50—52 nach West, Fig. 53 Original). SISZISISISIS . solitaria, Wirtr. var. elongata Printz (Original). . solitaria Wirrr. var. pachyderma Printz (Original). . pellagica LEMMERM. (nach LEMMERMANN). . Novae Semliae Witte (nach Wit Le). . Novae Semliae Wie f. major Witte (nach Witte). . Novae Semliae Witte var. maxima W. West (Original). ÜBERSICHT DER GATTUNG OOCYSTIS. 903 64. 65. 66 —69. 70. 71. 72—78. 74—76. ii 78 — 80. 81—82. 83 —84. 85—86. 87-89. 90-91. an 93. 94— 95. 96. 97. O. Naegelii A. Br. (nach KIrcuner). 0. Naegelii A. Br. forma Nordstedtiana Dr Toni (Original). 0. Naegelii A. Br. var. africana (G. S. West) Printz (nach Wesr). Aedes Wile 0. Naegelii A. Br. var.incrassata Lemmerm. (Original). O. gigas ARCHER var. incrassata W. West (nach West). O. gigas ARCHER f. minor W. West (Fig. 72 Original, Fig. 73 nach West). 0. nodulosa W. et G. S. West (Fig. 74—75 nach West, Fig. 76 Original) 0. minima LaGERH. (Original in Wrrre. et NORDSTEDT, Algae exs. No. 727). O. gloeocystiformis Boner (nach Borer). 0. socialis ÖSTENFELD (nach ÖSTENFELD). O. mucosa LEMMERM. (nach LEMMERMANN). O. solitaria Wirrr. var. notabile W. et G. S. West (Fig. 85 nach West, Fig. 86 Original). O Chodati WoroszvwskA (nach WoroszvwskA). O. solitaria, WirrR. var. maxima Gomont (nach Gomont). 0. mammillata Turner (nach Turner). O. brunnea Turner (nach Turner). O. rotunda ScHMIDLE (nach ScHMIDLEE). 0. asymmetrica West var. symmetrica ScHMIpLE (nach SCHMIDLE). O. sp. ScHMIDLE (nach ScHMiDLE). - ZL ty HK AS i ] Ne Nyt Mac. ror Naturv. B. 51. Tar. IV. A , Nyt Mac. ror Narurv. B. 51. Aarsberetning for Det Biologiske Selskab i Kristiania 1912. Va aarets begyndelse hadde selskapet 80 medlemmer, hvorav 13 utenbys. I aarets løp er som medlemmer indvalgt: Prof. dr. A. Aati, doktor ANDREAS Diesen, adjunkt Laurits . KNUDSEN, fiskeriinspektør A. LANDMARK, doktor KrTıL MoTzFELDT, doktor JoHAN SCHARFFENBERG, doktor ÅLETTE SCHREINER, dr. med. Paut WiwcE, docent dr. RAGNAR Voer. Selskapets bestyrelse har bestaat av professor dr. K. E. SCHREINER, som formand, statsentomolog W. M. Scøøyen som viceformand, professor dr. S. SCHMIDT-NIELSEN som sekretær. Regnskapet har været revidert av professorerne dr. N. WILLE og dr. H. H. Gran. Der har været avholdt ialt S møter med 15 foredrag og demonstrationer. Tilstede har der i gjennemsnit været 13 med- lemmer og 99 gjester. Møte 25de januar 1912. Professor Jon. Kiær fremviste en kjæmpekrebs, som han hadde fundet i den devontoniske sandsten paa Ringerike sommeren 1911. Her hadde han ı 1909 opdaget en fauna be- 206 DET BIOLOGISKE SELSKAB. staaende av fiske og krebsdyr, som viste, at sandstenen tilhører den yngste del av siluren og ikke devonformationen, som tidligere antat. Det merkeligste fund, som er gjort under utsprængningen av det fossilførende lag, er den store kjæmpekrebs, et ca. 80 cm. langt dyr med eiendommelige gripeklør. Den er nærmest be- slegtet med skotske former, men viser 1 visse karakterer en merkelig specialisation. Kjæmpekrebsene levet kun 1 jordens oldtid; særlig talrıke var de ı slutten av Silur og Devon. Man kan paavise, at de efterhaanden fra havet vandret ind 1 bræk- vandssjøer og i de ferske vande. En parallelrække danner dolk- halerne, som ogsaa er en meget gammel gruppe. Den synes altid at ha været marin og lever den dag i dag i de varme have (Limulus). Alle disse former synes efter de nyere under- søgelser ikke at være egte krebsdyr, men nærmere beslegtet med skorpionerne. Med disse har enkelte kjæmpekrebs ogsaa en betydelig ydre likhet. Doktor ÅLETTE SCHREINER holdt foredrag om „Erhver- vede egenskapers arvelighetilys av de senere aars eksperimentelle forskning”. Man staar her overfor det vigtige spørsmaal om personernes betydning i slegtens historie. Individerne bestaar av to hovedbestanddele: det person- lige, dødelige legeme, somaet, og det potentielt udødelige kimplasma, som danner grundlaget for nye individer. Da de unge individer (ved kjønnets forplantning) helt og holdent fremgaar av kimplasma, nemlig av de ved befrugtningen for- enede kjensceller, kan kimplasmaet siges at føre en kontinuerlig tilværelse ned gjennem slegtleddene, mens somaet under foster- utviklingen dannes fra nyt av som et forgjængelig avspaltnings- produkt fra ,kimbanen*. Av hvilken beskaffenhet er nu den biologiske forbindelse mellem kimplasmaet eller slegtsplasmaet og dets personliggjorte, vekslende hylstre, de enkelte indi- vider? Det er godtgjort, at den individuelle utvikling i ganske væsentlig, om end noget vekslende grad er behersket av impul- AARSBERETNING FOR 1912. 207 ser, som utgaar fra gonaderne (kjønskjertlerne); mens derimot de allerflesie forandringer, som individerne gjennemgaar ı løpet av sit liv som følge av indflydelser fra omverdenen, ikke synes at efterlate merkbare arvelige eftervirkninger, altsaa ikke at paa- virke kimplasmaet. Efter Wersmann og hans tilhængere er kim- plasmaet overhodet absolut upaavirkelig for impulser fra somaets side; individernes vekselvirkninger med omverdenen, deres ve og vel er uten betydning for slegtens fremtid, arvelige avvikelser (mutationer) opstaar 1 kimplasmaet selv, spontant (autonomt) eller som direkte følge av utenfra kommende irritamenter, som fremkalder likevegtsforstyrrelser ı kimplasmaet. I motsætning hertil mener flere forskere 1 tilslutning til Lamarck, at de fleste, forholdsvis betydningsløse forandringer som somaet gjennemgaar, vistnok er uten indflydelse paa kimplasmaet, men at dog saadanne kriser i individernes liv, som er av betydning saavel for deres egen som endnu mere for slegtens fremtid, under visse omstændigheter kan paavirke kjønscellerne og omstemme deres potenser (arvelige ,muligheter*) i samklang med somaet. Efter - denne opfatning, som gjerne kaldes Ny-Lamarckismen, spiller saaledes individernes uvilkaarlige sjæleliv, som igjen er behersket av forholdene ı den ytre verden, en fremtrædende rolle for den shensigtsmæssige* regulering av den organiserte slegtsutvikling. Foredragsholderen omtalte en række ældre og særlig nyere for- søk og iagttagelser, som ved større eller mindre styrke taler for, at arvelige avvikelser kan opstaa ved en psycho-fysisk overføring av impulser fra somaet til kimplasmaet (somatisk induktion). Denne antagelse, at slegtsutviklingen er behersket av det person- lige sjæleliv, er i hoi grad skikket til at gjøre den organiserte hensigtsmæssighet, livsformernes tiltagende tilpasning til bestemte livsforhold, forstaaelig. Den er allikevel neppe for sig alene istand til fuldt ut at forklare den organiserte evolution. Foredraget gav anledning til en livlig diskussion mellem foredragsholderen, professorerne WILLE, GRAN, K. E. SCHREINER, under hvilken doktor JoHAN SCHARFFENBERG fremhævet arvelig- 208 "DET BIOLOGISKE SELSKAB. hetsteoriernes betydning for forstaaelsen av evolutionen. Navn- lig fandt han selektionsteorien avsvækket ved de nyere arvelighetsstudier, særlig W. Jomannsen's forsøk. Det er jo ogsaa klart, at mange forhold aldeles ikke kan tænkes utviklet gradvis gjennem bittesmaa ændringer i et længre tidsrum, slik som selektionsteorien kræver. Den første levendefødende hug- orm maa selv være klækket av et egg utenfor morens legeme. Det første ,pattedyr* — i ordets bogstavelige mening — maa være født av en mor, som selv ikke hadde diet. Patningens optræden forutsætter samtidig indtrædende, meget sammen- satte anatomiske og fysiologiske ændringer baade hos mor og unge. Smaa gradvise ændringer vilde ogsaa være betydningsløse for artens utvikling 1 tilfælder, hvor først den fuldfærdige funk- tion har værd. Det ser da ogsaa ut, som om de nye egen- skaper gjerne optræder fuldfærdige med et slag (mutations- teorien). Mange arvelighetsforhold er fremdeles fuldstændig uforklar- lige, — f. eks. hos termiterne, hvor det oprindelig vingede forældrepar, som alene grundlægger en ny koloni, faar et avkom av bl. a. sterile ,arbeidere* og ,soldater^ med et utseende, som sterkt avviker fra forældrenes, og med høit utviklede instink- ter (redebygning, yngelpleie, sopdyrkning o. s. v.), som maa være overført ved arv, skjønt forældrene ikke selv utfører saa- dant arbeide. — Ved Kammerer's forsøk dreier det sig vel mere om en gjenoplivelse, en aktivering av ældre instink- ter, som er blit latente, men ikke gaat tapt, end om en erhver- velse av virkelig nye egenskaper. Gjennem arvelighetsforskningen — særlig Mendelismen — kan man haape engang at faa paa det rene, hvad der skal op- fattes som enkelte „egenskaper“. Maalet maa være at uttrykke en levende organismes egenskaper i eksakte formler lik de kemiske formler for stoffenes sammensætning. AARSBERETNING FOR 1912. 209 Møte 15de februar 1912. Cand real. ÖRJAN Osen holdt foredrag: „Plan for en videnskabelig ekspedition til russisk Central- asien og Sibirien*. Som bekjendt har Centralasien og Sibirien saavel i faunistisk, floristisk, palaeontologisk som i etnografisk henseende en speciel interesse for den skandinaviske halvø. Vor fauna og flora staar i intim forbindelse med den sibiriske og rekruteres for en stor del fra denne, og en ikke uvæsentlig del av Norges befolkning (lapper, kvæner) stammer oprindelig fra Mellemasien og Sibirien, hvor deres nærmeste frænder fremdeles lever. Likheten mellem de i de sibiriske kurganer og tschudegrave fundne gjenstande og europæiske oldsaker har som bekjendt git anledning til hypotesen om en europæisk urbefolkning av mongolsk oprindelse. I et hvert fald tør man vel gaa ut fra som sikkert, at de urgamle meliemasiatiske folkeslag har ydet et væsentlig bidrag til Europas utvikling. Av hensyn til studiet av vort eget lands naturhistorie, etno- grafi og arkæologi maatte det derfor være ønskelig, at vore museer besad saa fuldstændige samlinger som mulig fra de ovennævnte verdensstrok. Dette er imidlertid saa langt fra til- fældet; vi eier saa godt som intet derfra. I anledning herav tillater jeg mig at fremsætte forslag om en ekspedition til Centralasien og Sibirien med det formaal at drive videnskabelige studier og foreta indsamlinger av zoologisk, botanisk, etnografisk, arkæologisk, mineralogisk og palæonto- logisk materiale for universitetsmuseerne (og andre norske viden- skabelige institutioner, som maatte interessere sig derfor). Min plan er 1 hovedtræk følgende: Hvis mit forslag vinder bifald og den fornødne økonomiske støtte, vil jeg i midten av april ledsaget av en zoologisk præ- parant reise over St. Petersburg til Omsk, derfra med dampskib over Irtysh til Semipalatinsk paa Kirgisersteppen og videre med tarantas (som de reisende i Sibirien altid kjøper selv for hele Nyt Mag. f. Naturv. LI. III. 1913. 14 210 DET BIOLOGISKE SELSKAB. reisen) langs Irtysh til Ustj Kamenogorsk, Altaistationen og egnene omkring indsjøen Saissan ved den kinesiske grænse. Paa Kirgisersteppen gjør jeg ophold paa gunstige lokaliteter og foretar indsamlinger av steppens dyr, planter og mineralier. De langs denne del av Irtysh særdeles talrike tschudegrave vies en særlig opmerksomhet og tschudegjenstande erhverves, hvor leilighet byder sig dertil. Indkjop av etnografisk materiale gjøres hos kirgisere og tartarer. Fra Altaistationen (og andre dertil egnede steder) gjøres med kløvheste utflukter op 1 de for sit rike dyre- og planteliv bekjendte Altaibjerge, hvorfra medbringes samlinger fra saavel høifjeldets som de lavere bjergegnes fauna og flora. (Hvor lite studert faunaen 1 disse egne endnu er, viser det faktum, at kaptein Koslov paa en reise for faa aar siden fandt henved et snes nye gnaverarter). Omkring Saissan indsamles repræsentanter for de dybe dales fauna og flora, som i disse lunt beliggende egne er opblandet med talrike sydligere former (f. eks. tiger, leopard). De gamle tschudebergverker besøkes og etnografisk materiale kjøpes av altaikalmukkerne. Det indsamlede materiale sendes efter- hvert nedover Irtysh og hjem. I løpet av høsten og de første vintermaaneder reiser jeg nordover igjen med tarantas og over Ustj Kamenegorsk til Altai bergverksdistrikt og videre via Biisk, Barnaul og Kolywan til Tomsk. Forskjellige bergverker besøkes, specielt Kolywan sten- sliperier, og mineralier indkjopes. Zoologiske indsamlinger gjøres av de dyr, som er at finde paa denne aarstid. Etnografisk materiale erhverves hos teleuterne ved Bija. — De stren- geste vintermaaneder tilbringes i Tomsk. Om saa ønskes, vil jeg søke arrangert utbytning av dubletter mellem vore egne og de derværende museer. Fra direktøren for Krasnojarsk-museet er der netop i disse dage kommet henvendelse om at søke en saadan utbytning istandbragt. | | | | | | i | | : AARSBERETNING FOR 1912. 211 Vaaren 1913 reiser jeg med jernbanen østover til Krasnojarsk, kjøper en større baat og hverver til assistanse et par russiske studenter eller andre habile mænd, som kan bli med paa en baattur nordover Jenissei, assistere mig med preparationen av materialet og hjælpe til ved aarerne. I løpet av sommeren reiser jeg saa de 1800 km. fra Krasnojarsk til Dudinskoj, idet jeg med passende mellemrum og paa gunstige lokaliteter gjør ophold underveis, slaar op teltene og gjør indsamlinger av dyr og planter samt fossiler, om dertil gives leilighet. Materialet kan — om tiden blir knap — præpareres og lagres i baaten, mens vi dra- ger videre nedad strømmen. Ved et saadant arrangement vil jo tiden utnyttes paa den bedst mulige maate, samtidig som be- fordringen blir meget billig og letvindt. Da der hele sommeren igjennem færdes rutegaaende dampskibe paa Jenisei, har jeg god anledning til at sende 1 forveien det materiale, som ikke bekvemt kan føres med i min egen baat, samt paaskynde reisen over enkelte strækninger, om dette skulde vise sig ønskelig. — Som bekjendt foregaar langs Jenissei et vældig træk av fugle til og fra Ishavet, og langs floden, særlig ı dens nordlige del, er rike avleiringer av kvartære, hittil meget lidet studerte fossiler. Jenissei- dalen er derfor et meget lovende arbeidsfelt. — Etnografiske ind- samlinger gjøres-hos tunguser, dolganer, ostjaker og samojeder. Gamle og nyere gravsteder studeres arkæo- logisk samt anthropologisk materiale søkes erhvervet, hvor saa- dant findes. I Dudinskoj lagres det indsamlede materiale for ved første leilighet at føres til Norge av det nystiftede sibiriske dampskibs- selskabs skibe. Dette selskaps disponent, nordmanden Jonas LIED, har med stor elskværdighet lovet eventuelt at støtte den plan- lagte ekspedition paa forskjellig vis, bl. a. ved at introdusere mig hos sine talrike og formaaende russiske venner og fragte det indsamlede materiale — og om saa skulde ønskes, ogsaa ekspeditionens deltagere — sjøveien hjem til Norge. 212 DET BIOLOGISKE SELSKAB. . Hvis dampskibet fra Europa skulde indtræffe paa en ube- leilig tid, tar jeg med dampskib tilbake opover floden til Krasno- jarsk og derfra med jernbane hjem. Ved den ovenfor skitserte reiserute, som strækker sig fra Centralasien til Ishavet og omfatter meget ulike landskabstyper (stepperne, høifjeldet, de varme sydlige dale, sumpskovene, de tørre blandede skove og tundraen) vil der gives anledning til at samle et rikt materiale til belysning av natur- og folkeliv i de forskjellige dele av Vestsibirien og Altaigebetet. Som bekjendt staar omtrent alle museumssaker fra disse egne av jorden endnu i saa hei kurs, at dubletter vilde være et særdeles værdifuldt byttemateriale. Da forholdene i Sibirien siden aapningen av den transsibiriske jernbane raskt forandres og de indfødte hurtig dør ut eller russi- ficeres, er der al opfordring til at søke tilveiebragt det for vore museer nødvendige etnografiske og arkæologiske materiale der- fra saa hurtig som mulig, da det siden vil bli vanskeligere. For at foreta en ekspedition som den ovenfor anlydede er det sandsynligvis nødvendig paa forhaand at erholde den rus- siske regjerings tillatelse; men det er ikke trolig, at denne vi bli negtet, naar reisens formaal, som 1 dette tilfælde, er av rent videnskabelig art og ikke en privat samlerekspedition i speku- lationsøiemed. Utgifterne ved den hele reise vil beløpe sig til ca. kr. 15000; dertil et passende beløp til indkjøp av etnografisk og mineralogisk materiale. Herav tænkes kr. 10000 tilveiebragt ved statsbidrag, resten ad privat vei eller ved tilskud fra de interesserte institutioner. Naar der nu fra kommende sommer aapnes fast dampskibs- fart mellem Europa og Jenissei, maa man vente, at spekulanter vil strømme ind 1 disse egne av Sibirien som til ethvert nyt land, der aapnes for trafik. De store utenlandske forretninger, som driver handel med museumsmateriale og andre, som speku- lerer i at kjøpe op etnografisk materiale, oldsaker etc., vil sikkert AARSBERETNING FOR 1912. 213 vite at benytte sig av leiligheten. Det vil da gjælde her som overalt ellers, at den som kommer først vil gjøre de bedste for- retninger. Det er ogsaa sandsynlig, at naar de utenlandske spekulanter indfinder sig i større antal, vil der snart fra russisk side bli tat forholdsregler, som vil gjøre arbeidet vanskeligere for dem, som kommer senere. Da Norge har en ganske særlig interesse av at besidde sammenligningsmateriale fra de uddøende sibiriske naturfolk, vilde det være meget beklagelig, om man venter med at søke dette tilveiebragt, til det er for sent. Den fremlagte plan vandt i det store hele taget livlig til- slutning hos de tilstedeværende, om man end fandt, at der burde medsendes om mulig baade en botaniker og geolog. Der var arbeide nok. Professor YNGVAR NIELSEN fremholdt, at den anledning som der endnu var til at samle etnografisk materiale i Sibirien ikke vilde vedvare længe og at det derfor av hensyn til vore museer var ønskelig, at den paatænkte ekspedition blev utsendt. Vi lagde hos os, i motsætning til f. eks. Sverige, saa aldeles alt for liten vegt paa den betydning det hadde at utsende samler- ekspeditioner. Professor CoLLETT omtalte en række av de sporsmaal angaa- ende indvandringen til vort land av forskjellige dyreformer, som man hadde haab om at kunne faa belyst ved hjælp av det materiale som kunde skaffes ved hjælp av en ekspedition som den planlagte. Professor dr. N. Witte uttalte omtrent følgende: I botanisk henseende vil en saadan ekspedition ikke blot kunne skaffe vort botaniske museum en kvantitativ meget stor berikelse, men denne berikelse vil ogsaa kunne bli av en særlig stor videnskabelig be- tydning. Vort lands vegetation er som bekjendt indvandret i en geo- logisk talt sen tid (efter istiden). I almindelighet har man antat, at indvandringen har skedd fra syd over Danmark og det syd- 214 DET BIOLOGISKE SELSKAB. - lige Sverige. I den senere tid har dog enkelte forskere søkt at paavise, at der ogsaa har foregaat en meget betydelig indvandring fra øst, nemlig fra Sibirien over Finland. Jeg har ved under- søkelse av en del av det sparsomme botaniske materiale, som Sven HEDIN har samlet i Centralasien, faat dette bekræftet, idet der viste sig at han 1 høifjeldene i Pamir og Thibet hadde fundet nølagtig samme arter, som ogsaa forekommer 1 vore subalpine regioner. Men man kan her ikke komme videre, førend man faar anstillet noiagtige undersøkelser og samlet et meget større materiale fra de sydlige dele av Sibirien og da maaske fortrinsvis fra de egne, som foredragsholderen tænkte at gjennemforske. I Sverige, hvor man jo i en række av aar drev ivrig paa med ekspeditioner til de forholdsvis øde arktiske egne, som kun gav forholdsvis lidet utbytte for de botaniske og zoologiske viden- skaper, har man i de senere aar mere og mere sendt ekspedi- tioner til varmere lande. Av disse videnskabelige ekspeditioner viser de utkomne avhandlinger, at man har faat et meget rikt videnskabelig utbytte for forholdsvis meget smaa omkostninger. Jeg betragter forslaget om en ekspedition til det sydlige Sibirien som et heldig og paakrævet vendepunkt, hvad vore ekspeditioner angaar. Det er nu paa tide, at ogsaa vi benytter de forholdsvis smaa midler, som vi raader over, til at arbeide der, hvor man kan opnaa de betydeligste resultater. Det syd- lige Sibirien vil da stille sig som et av de steder, som først bør undersøkes, ti man vil der sandsynligvis kunne finde forhold, som vil bidra til at opklare indvandringen av vort lands fauna og flora. Professor Joan Kiar trodde, at en saadan reise vilde kunne skaffe tilveie et betydelig materiale baade av videnskabelig be- tydning og av stor interesse for vore museer. Den palæonto- logiske samling vilde saaledes være meget interesseret i at faa dyrelevninger av istidens merkelige fauna, som findes i saa rik mangde i Sibirien ; men ogsaa fra andre formationer vil der bli AARSBERETNING FOR 1912. 215 anledning til at skaffe tilveie et værdifuldt materiale, som vilde være av betydning til sammenligning med fossilerne i vort eget land. Muligens kunde ogsaa opdagelser av stor vigtighet gjøres. Professor K. E. ScHREINER uttalte, at utforskningen av de lappiske og finske folks endnu dunkle etnologi sikkert hører til de interessanteste opgaver inden antropologien. Specielt for skandinaviske forskere ligger her et rikt og lokkende arbeidsfelt aapent — spørsmaalet om lappiske og finske elementers ind- flydelse paa racedannelsen 1 vort land har jo spillet og spiller fremdeles en vigtig rolle i diskussionen om vort lands antropo- logi, og ingensteds er forholdene paa mange maater saa gunstige for en slik undersøkelse som petop paa den skandinaviske halvø. Skal imidlertid en antropologisk undersøkelse av de lappiske og finske stammer, som nu lever i vort land og som levet der i svundne tider, kunne faa nogen betydeligere rækkevidde, er det uomgjængelig nødvendig at man til sammenligning ogsaa raader over antropologisk materiale som skriver sig fra de beslegtede . asiatiske stammer. Et slikt sammenligningsmateriale findes imidlertid endnu ikke i nogen skandinavisk antropologisk samling. Paa en ekspedition som den foreslaaede vil der imidlertid utvil- somt bli anledning til at samle et rikt saadant materiale netop fra destammer, som her har størst interesse og planen om at følge en av de store floder til Ishavet vil ogsaa gjøre det mulig uten større bekostning at fragte hjem et betyde- ligere materiale end om man hadde været nødt til at ta veien over land. Statsentomolog W. M. Scnøyen holdt foredrag „Om en sygdom paa tobakken i Sogn“. Ifølge opdrag av det offentlige hadde foredragsholderen sommeren 1911 to gange besøkt de indre bygder i Sogn, hvor der drives tobaksavl, for paa stedet at undersøke en der op- trædende sygdom paa tobaksplanterne, som i de senere aar har 216 DET BIOLOGISKE SELSKAB. avstedkommet større og større skade paa disse og forringet ut- byttet av tobaksavlen 1 meget betydelig grad, særlig ı Lyster hvor den meste avl drives. Allerede ı drivbænkene viste plan- ternes røtter sig syke og angrepet av rotraate, idet saavel hoved- roten 1 sit nedre parti som siderøtterne blev sorte og visnet bort. Og ute paa akrene var der fuldt op av større eller mindre par- tier, hvor den utplantede tobak dels var helt utdød, saa jorden var bar, og dels saa hensyknet og tilbakesat ı sin utvikling, at planterne kun var rene dverger saagodtsom uten nogen værdi. Flere steder hadde man derfor set sig nødt til at pløie og harve op hele feltet, da avlingen ikke engang paa langt nær vilde strække til at betale den for tobaksdyrkningen fastsatte avgift til det offentlige av kr. 120 pr. maal, selv om denne blev betyde- lig nedsat. Flere og flere ansøkninger om saadan nedsættelse av avgifts- beløpet paa grund av sygdom paa tobaksplan'erne er derfor fra dyrkerne indkommet til Finans- og Tolddepartementet og har foraarsaket adskillig bryderi og bekostning med avholdelse av skjønsforretninger m. v. 1 hvert enkelt tilfælde, for at komme paa det rene med den forvoldte skades størrelse og hvor meget det 1 forhold dertil kunde bli tale om at eftergi 1 avgiften. Undersøkelsen av de syke planter gav det resultat, at syg- dommen skyldes en tidligere hos os og saavidt vites ogsaa i vore nabolande ukjendt sop, Thielavia basicola, Berk. & Br, hørende til Perisporiaceæ (branddugssoppene), hvilken angriper røtterne i jorden og ødelægger dem. Denne sop blev først be- skrevet i 1850 fra England, hvor den fandtes paa røtterne av erter. Senere er den ogsaa blit paavist paa diverse andre planters røtter: bønner, lucern, lupiner, hvitkløver, violer, begonia, cylamen, catalpa, aralia, cochlearia og endelig ogsaa paa tobak — først av PEGLIon i Italien 1897, senere av SELBy i N. Ame- rika, hvor den nu er kjendt som en slem fiende av tobakken særlig 1 Connecticut, Ohio, Kentucky og paa Kuba, vistnok ogsaa mange andre steder. Mens den altsaa som før nævnt endnu AARSBERETNING FOR 1912. 917 ikke synes at være iagltat paa tobakken noget sted hverken i Sverige eller Danmark, har den nu 1 de senere aar hos os optraadt ødelæggende paa samme vis som i Italien og Amerika. Soppen kjendes lettest paa sine karakteristiske mørkbrune, indtil 6—8 cellede klamydosporer, der utvikles i stor mængde utenpaa de syke røtter. Desuten utvikler den ogsaa masser av farvelose endokonidier, og endelig runde mørke perithecier med askosporer. Myceliet gjennemtrænger rotternes cellevev og dræper det. Det er tydeligvis de forhold, hvorunder kimplanterne befinder sig ı drivbænkene, som gjør dem særlig mottagelige for soppens angrep, og med syke sætteplanter derfra overføres sygdommen ogsaa til akrene. Derfor gjælder det først og fremst at desin- ficere jorden i de inficerte drivbænker, hvilket kan ske med 1 pct. formalinoplosning, hvormed jorden gjennembløtes. Og dernæst maa de inficerte akre i nogen aar ikke benyttes til tobak, men enten til korn, rotfrukter eller eng. Paa denne maate - vil man kunne virksomt bekjæmpe sygdommen og igjen opnaa normale avlinger. Store værdier vil herved vindes for befolk- ningen 1 disse langt avsides liggende distrikter, der hverken har skog, fiskeri eller fabrikdrift av noget slags at søke sig nogen ekstrafortjeneste ved, og for hvem derfor frugt- og tobaksdyrk- ningen faktisk er det eneste, der kan hjælpe dem til at klare sig paa de smaa og kostbare arealer dyrkbar mark, som de er henvist til at skaffe sig sit utkomme paa. Vistnok volder denne indenlandske tobaksavl noget toldtap for statskassen, men efter foredragsholderens mening — der nærmere begrundedes — opveies dette fuldt ut ved de derav flytende økonomiske fordele for vedkommende distrikter, der er saaledes situert, at det for dem er en nødvendighet at opta til dyrkning værdifuldere planter end bare korn og rot- frukter. I anledning foredraget ytret sig professor WILLE. 218 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Møte 21de mars 1912. Professor K. E. SCHREINER holdt et med talrike lysbilleder og demonstrationer ledsaget foredrag „Om de ældste men- neskeracer*, med særlig omtale av Neandertalmennesket, (Foredraget er trykt i „Naturen“ for 1912.) Møte 24de april 1912. Konservator dr. KRISTINE Bonnevie holdt foredrag ,0m snegle“ fra „Michael Sars* Atlanterhavsekspedition 1 1911. Konservator T. H. Scnøyen holdt foredrag med demon- stration av Gjøa-ekspeditionens insektmateriale. Samlingen, der talte 36 arter væsentlig Rhopalocera og Apidae, var medbragt fra de i entomologisk henseende saagodtsom uundersøkte lokali- teter King Williams land og King Point og indeholdt flere overraskende fund, der kastet et nyt lys over de forskjellige insektsarters utbredelse 1 polarlandene. Møte 25de september 1912. CARL Lumnortz holdt et av talrike lysbilleder ledsaget fore- drag: „Om Mexicos indianere. Cand. real. Hanna ResvorL-Hormsen holdt et av auto- chrome lysbilleder ledsaget foredrag „Om vegetationen ved Tessevand i Lom*. Der fremvistes billeder fra bartræernes grænse, som paa nordsiden av vandet i almindelighet repræsenterer skoggrænsen, vistnok væsentlig paa grund av terræng- og fugtighetsforholdene, som her maa være ugunstige for dannelsen av et birkebelte. Paa sydsiden av vandet saaes derimot birkebeltet i skjøn ut- vikling fra skraaningerne paa Fuglhø. En række billeder viste vidjekrattene med deres bundvegetation av alpine og subalpine planter, fjeldskraaningernes lyngteppe, indvævet med alpine- AARSBERETNING FOR 1912. 219 planter, endvidere fjeldsidernes bække med deres vakre Saxifra- gaer, av hvilke man særlig maatte legge merke til Suxifraga aizoides med sin uendelige blomsterrigdom og sine farvenuancer. Andre billeder viste fjeldmyrene og disses av Carex- og Erio- phorumarter bestaaende vegetation, samt fjeldmarkens lave, men riktblomstrende urter med farverike blomster, og fra birkebeltet fremvistes typiske eksemplar paa den i fjeldegnene saa intense høstfarvning. Møte 31te oktober 1912. Prosektor OLE BERNER holdt efterfølgende foredrag „Om cystenyrer* med lysbilleder og demonstrationer. Hvis man har læst igjennem en del av den store litteratur som foreligger om cystenyrens patologiske anatomi blir man snart opmerksom paa, hvor vekslende billeder denne lidelse kan vise sig under. Snart ser man beskrevet kjæmpemæssig store cyste- nyrer og snart ganske smaa, snart er der talrike cyster, spredt ut over nyren, mens man ogsaa treeffer beskrivelser hvor nyren | bare har bestaat av et conglomerat av nogen faa cyster. (Lusr’s tlf). Varierer saaledes det makroskopiske billede av lidelsen meget, saa blir ikke forskjellen mellem de enkelte publicerte tilfælder mindre naar man læser gjennem beskrivelserne av deres mikro. skopiske utseende. Dels træffer man paa tilfælder som har udmerket sig ved sin bindevævsrigdom, dels findes der beskri- velser av tilfælder, som netop udmerker sig derved at der ikke findes oget bindevæv (HERXHEIMERS (ste tilf.). I enkelte tilfælde er det glomeruluseysterne som præger det mikroskopiske billede, mens man i andre tilfælder ikke finder en eneste glomerulus 0. s. v. Uoverensstemmelsen i de makro- og mikroskopiske billeder av denne lidelse er saa store fra det ene tilfælde til det andet, at det ikke er til at forundre sig over at meningerne om denne lidelses patogenese er heist forskjellig. Indtrykket av denne usikkerhet i opfatningen av patogenesen forøkes endvidere derved at den enkelte forfatter endog kan indta avvikende stand- 290 DET BIOLOGISKE SELSKAB. punkter. Det er saaledes bemerkelsesværdig at Busse, som vel maa ansees for at være den mest utprægede forkjæmper for misdannelsesteorien, ogsaa mener at cystenyren kan opstaa som folge av betændelsestilstande i nyren; saaledes opfattet han ZIMDARS tilfælde av en kalvecystenyre. Det samme gjælder Bonsr, som netop er en av de forfattere som har traadt kraftigst i skranken for svulstteorien. Det er likeledes værd at notere at WITTE og STIEDAS arbeider, som forfegter betændelses- og mis- dannelsesteoriens gyldighet, er utgaat fra prof. Nauwercxs labora- torium, mens NAUWERCK selv sammen med Hurscumip jo har levert et av de mest overbevisende arbeider til støtte for svulstteorien. Det første indtryk man faar av litteraturstudierne er derfor det, at cystenyren ikke kan være en ensartet lidelse med en bestemt patogenese. Dette indtryk vilde kanske hos en ikke kritisk læser bli varig, hvis man ikke straks fæstet sig ved andre sider av den foreliggende litteratur. Man blir nemlig snart slaat av, hvor litet materiale de enkelte forfattere har hat til sin raadighet. Cystenyren er jo en sjelden lidelse, som det ikke falder i den enkeltes lod at træffe saa hyppig i sit liv, og det er derfor forklarlig, at litteraturen for den aller største dels ved- kommende bestaar av kasuistiske beskrivelser. Kun faa forfat- tere baserer sin opfatning paa studiet av flere tilfælde; dette er f. eks. tilfælde med Busse, som beskriver 10 kasus, det største materiale jeg har set samlet paa en haand. | Det sparsomme materiale forfatterne har raadet over sam- menholdt med den daarlige teknik, hvormed det som oftest er bearbeidet, og forfatternes vekslende stilling overfor sporsmaalet om nyrens normale embryologi er dernæst de sterkest virkende indtryk man faar av litteraturstudiet. Man faster sig nemlig snart ved et slikt forhold som at det kun er et forsvindende antal tilfælder som er bearbeidet med serier av mikroskopisk snit, en metode som jo alene kan gi klarhet i spørsmaalet om fra hvilke dele, respektive hvilket avsnit av urinkanalerne cysterne AARSBERETNING FOR 1912. 991 tar sit utspring. Likeledes føler man snart mangelen av illu- strationer til de enkelte arbeider, saaledes at man kunde ha sammenlignet dem indbyrdes. Hvad nyrens normale embryologi angaar mener enkelte at dualitetslæren er den rigtige, andre er unister. Enkelte forfattere, som forfegter misdannelsesteorien, mener at ha støtte for sin antagelse just 1 loven om nyrens dob- belte anlæg, mens andre mener at cystenyren likesaa godt kan forklares som en misdannelse selv om man gaar ut fra at den unistiske teori er den rigtige. Forfatternes vekslende vurdering av en eventuelt tilstedeværende retentions betydning for cyster- nes patogenese bidrar ogsaa sit til at gjøre billedet av cystenyre- litteraturen broget. Da jeg begyndte mit arbeide paa at underkaste cystenyrens patologiske anatomi ‚en nærmere undersøkelse, stod det mig snart klart, at jeg alene kunde opnaa et godt resultat, hvis jeg kunde skaffe mig et saapas stort materiale, at jeg fik oversigt over de forskjellige billeder denne lidelse viser sig under baade i makroskopisk og i mikroskopisk henseende. Dernæst maatte dette materiale bearbeides med den nødvendige teknik og arbei- det maatte illustreres godt, saa man kunde sammenligne tilfæl- dene indbyrdes og med de faa gode illustrationer 1 litteraturen. Ved velvillig imøtekommenhet fra kolleger og institutioner her hjemme og utenlands har det lykkedes mig at samle 28 for- skjellige eystenyrer, som alle er skaaret i serier og farvet paa for- skjellig vis; hvor det har været nødvendig har jeg ogsaa forelat plastiske rekonstruktioner i voks for at belyse særlige forhold. Berettigelsen til at anse alle disse 28 indbyrdes meget for- skjellige tilfælder som virkelige cystenyrer, maa efter min mening alene bero derpaa at de ved en indgaaende undersøkelse lar sig betragte fra et fælles synspunkt. Jeg gik derfor ganske forutsætningsløs til mit arbeide med den opgave at søke at finde ut hvilken av de gjældende patogenetiske teorier som passet bedst for mit materiale eller, hvis flere maatte passe, hvilken av dem som hadde størst almengyldighet. 222 DET BIOLOGISKE SELSKAB. Hvad først og fremst betændelsesteorien angaar saa har jeg aldrig fundet bevis for at betændelsestilstande i nyren spiller nogensomhelst rolle for cystenyrens genese. I mit materiale har jeg alene 2 gange fundet sikre betændelser. Det ene av disse tilfælde vedrører den ene søster i den av PETER Burr beskrevne cystenyreslegt, men her var nyrene saa gjennemsat av pyone- frotiske foci. at en indgaaende histologisk bearbeidelse av mate- rialet av denne grund maatte indstilles. I det andet tilfælde dreiet det sig om et tilfældig fund av cystenyrer hos en voksen mand, som døde av en generel akut tuberkulose, og hvor jeg ogsaa fandt enkelte tuberkler i nyrene. Jeg har dog mange gange fundet Ne rundceller 1 nyrene, ofte ordnet paa saadan maate at billedet 1 hoi grad har mindet om betændelsesfoci. Men 1 alle disse tilfælde har jeg kunnet overbevise mig om, at rundcellerne ikke har hat det ringeste med betæn- delsestilstande at gjøre, men at de har beroet paa utviklingsanomalier. Som bekjendt har Busse ı 1904 utkastet den tanke, at de rundceller med kromatinrike kjerner, som man av og til treffer i cyste- nyren, kanske beror paa en foreliggende utviklingsanomali. Han henviser paa en ikke fuldstændig klar maate til de kim- centrer som findes i den embryonale nyres neogene zone. Hvad cellerne i disse ,kimcentrer^ angaar saa er deres epiteliale natur hævet over enhver tvil. De celler derimot som jeg har fundet i mit materiale findes i det lakse stroma oftest som smaa grupper eller flekker av rundceller ikke ulikt de rundcellede foci ved betændelser. (fig. 1.) Ved at forfølge disse celler systematisk gjennem hele mit materiale viser det sig at de dels findes som saadanne smaa cellegrupper, men dels ogsaa i slike masser, at billederne nærmest minder om lymfoid vev, et uttryk som AARSBERETNING FOR 1912, 993 Ruckert anvender om et av sine tilfælde. I mit materiale har jeg saaledes tilfælde hvor disse celler har været i den grad dominerende, at jeg har fundet synsfelter utelukkende bestaaende av slike celler. Mellem disse ekstremer har jeg fundet alle over- gange. Undertiden har det været mig paafaldende, at jeg har fundet dette væv liggende som en mere eller mindre sammen- hængende og bred bord langs nyrenes periferi. I disse tilfælder har billederne saaledes mindet ikke lidet om den embryonale nyres neogene zone. Nogen lovmæssig beliggenhet av det har jeg for- øvrig ikke fundet, og ofte har det optraadt som smaa diffuse rundcelleflekker midt inde mellem normale paremeymdele, et forhold som jo end ydermere har bidraget til ved første oiekast at tenke paa betaendelsesfoci. Den systematiske «undersøkelse av cellerne bragte mig imid- lertid snart til at fæste min opmerksomhet paa en del smaa epithelblærer, som saa at si krystalliserte ut av det rundcellede væv. Ofte var denne ,utkrystallisering* pludselig ved skarpt begrænsede tydelige epitelceller omgit av en basalmembran. I andre tilfælde anet man mere blærerne end man saa dem, og i enkelte tilfælde kunde man forfølge dem tilbake til deres første anlæg som alene viste sig derved at en del celler, som ikke i noget adskilte sig fra de omgivende rundceller, ordnet sig om- kring et centrum. At det 1 alle disse tilfælder dreiet sig om tydelig isolerte epitelblærer i forskjellige utviklingsstadier kunde man med den største lethet overbevise sig om ved al følge dem i serierne. Hvad er dette for smaa epitelblærer? At det ikke er avsnørte dele av urinkanalerne fremgaar derav at epetel- blærerne ligger i et mykt cellerikt væv hvori man vistnok ikke finder bindevevsfibriller. Strangulationsprocesser maa vi derfor kunde utelukke. At det myke embryonale væv i nyrens neogene zone skulde kunne virke strangulerende var jo heller ikke videre sandsynlig; men endog i denne del av nyren har jeg baade i de congenitale og i flere av de saakaldte „erhvervede“ cystenyrer for- trinsvis fundet disse epitelblærer. At de er homologe med de 294 DET BIOLOGISKE SELSKAB. smaa epitelblærer, som utvikler sig av det metanefrogene væv og som under normale forhold utvikler sig til den Bowman- ske kapsel og de secernerende dele av urinkanalerne, mener jeg fremgaar med al tydelighet derav at jeg i flere tilfælde har fundet smaa epitelblærer og noget større cyster, som rigtignok ikke har indeholdt karnøster, men som har staat i forbindelse med korte, men forøvrig fuldstændig normalt byggede urinkanaler, Endvidere har jeg midt i det myke embryonale væv fundet fuld- stændig isolerte malpighiske legemer uten tilhørende urinkanaler. Disse corp. malp. har endvidere ofte udmerket sig derved at epitelet iden Bowmanske kapsel har utviklet sig til høit tydelig eosnio- filt eylinderepitel, ganske av samme utseende som det man finder i tubuli contorti. Heller ikke 1 disse tilfælde kan man forklare disse dannelser som sekundært opstaat efter avsnorings- processer. Det maa tvertimot være indlysende, at vi har med et primært forhold at gjøre, beroende paa utviklingsfor- styrrelser. Fra de smaa rundceller med de kromatinrike kjerner har jeg saaledes fundet alle overgange til cellerne i de smaa epithel- blærerne og fra disse igjen til de med disse analoge cyster med korte blindt endende urinkanaler og isolerte malpighiske legemer. Ved utviklingsforstyrrelsen er de to anlæg, hvorav den normale nyre skulde ha utviklet sig, ikke blit forenet. Fra det metane- frogene væv ser vi saa at cellerne dels utvikler sig til normale celler og organer (f. eks. de blindt endende urinkanaler og delvis ogsaa de isolerte corp. malpighi), dels foregaar der en abnorm differentiation til de vekslende celleformer i cysterne. Sammen med den abnorme differentiation finder vi gjerne forbundet en abnorm proliferation av epithelet, og herpaa har jeg ogsaa i mit materiale foruten i selve cystedannelsen talrike eksempler 1 form av papillømatose ekscresenser, koncentriske epitelbaand, flerlaget epitel, o. s. v. I et enkelt tilfælde fandt jeg endog, at cellerne 1 det persistente nefrogene væv langs nyrens periferi vokset op til smaa distinkte tumores, som ved den mikroskopiske under- AARSBERETNING FOR 1912. 995 søkelse paa grund av de smaa kromatinrike cellers ordning i smaa alveoler, ikke mindet lidet om snit av gland. porathyroidea. Ved de ovenfor refererte fakta er vi kommet over til at undersøke hvorledes den teratologiske teori passer for mit mate- riale. I alle tilfælde har jeg fundet, at cystenyren har været utsat for utviklingsforstyrrelser av vekslende art og utstrækning. Utviklingsforstyrrelsen har snart rammet et avsnit av urin- Fig. 2. kanalerne, snart et andet. Den mest almindelige utviklingsano- mali i cystenyren er den, at de to anlæg, hvorav den normale nyre utvikler sig ved sammenvoksning, i cystenyren findes adskilte. Spørsmaalet blir derfor hvorfor de to anlæg ikke har vokset sammen. I cystenyrelitteraturen ser man at enkelte forskere med RIBBERT i spidsen antar at det er det forøkede bindevæv 1 cystenyren, som har lagt sig mellem de to komponenter og hindret dem fra at vokse sammen. Denne teori kan synes meget Nyt Mag. f. Naturv. LI. III. 1913. i 15 * 296 DET BIOLOGISKE SELSKAB. plausibel for de cystenyrers vedkommende som utmerker sig ved sin bindevævsrigdom. Men ikke alle cystenyrer er saa binde- vævsrike. Saaledes har jeg i mit materiale en cong. cystenyre, som prosektor GEIPEL, Johanstädter Krankenhaus, Dresden, har overlatt mig til undersøkelse, som var saa bindevævsfattig, at jeg undertiden maatte fotografere hvert snit for at faa rekon- struert dele av den. (Fig. 2.) I dette tilfælde fandt jeg nemlig undertiden cysterne liggende kloss op til hinanden uten at cyste- væggen var adskilt ved bindevæv og følgelig kunde mange skraa- og tangentialsnit under disse forhold være meget vanskelige at tyde. Ogsaa ı dette tilfælde fandt jeg de to anlæg adskilte, men da bindevævsmængden 1 dette til- fælde var saa liten synes det mig aldeles urimelig at skyte skylden over paa dette. Tvert- imot antar jeg, at selve utvik- lingsanomalien blandt andre ting ogsaa netop manifesterer sig deri, at disse anlæg forblir adskilt. Det kan derfor ikke forbause en, at I. eks. epitelet i de Bow- manske kapsler ofte viser et mere eller mindre atypisk utseende. Fra dette epitel utgaar ogsaa sikkert cystedannelsen for glome- Fig. 3. ruluseysternes vedkommende. At retentionen sikkert ingensomhelst rolle spiller i eysternes genese, antar jeg at man vil indrømme alene av hosstaaende mikrofotografi som skriver sig fra en congenital cystenyre, som jeg fik overlatt av Hofrat H. Curanr 1 Strassburg. (Fig.3.) I min ut- førlige beskrivelse av mit materiale har jeg flere lignende mikro- fotografier. I en cong. cystenyre som jeg fik overlatt til under- søkelse av avdøde Geheimrat Lrororp i Dresden fandt jeg eien- dommelige forhold forsaavidt alle cyster utgik fra samlerørs grener. Mellem cysterne fandtes i dette tilfælde et rikelig lakst AARSBERETNING FOR 1912. 997] bindevav og 1i dette fandtes ganske faa ikke cystose isolerte corp. malpighi. Idet jeg omtaler utviklingsanomalierne vil jeg ikke undlate at nævne at jeg 3 gange har faat anledning til at lave voks- modeller av nyrebækkenet i cystenyrer efter forutgaaende injek- tioner av carminfarvet gelatine gjennem ureter, og at jeg alle 3 gange har fundet ogsaa denne del av nyren utsat for endog meget betydelige utviklingsanomalier. Disse undersøkelser er saavidt jeg vet ikke tidligere utført. Jeg har allerede nævnt at jeg ı mit materiale ikke sjelden har truffet tegn paa en svulstproliferation fra epitelets side. Undertiden er disse tegn saa markerte, at der ikke kan være et . oiebliks tvil om at rubricere tilfældet som et cystoma papilliferum remis. I andre tilfælde mangler imidlertid ethvert tegn paa en svulstagtig proliferation. Et udmerket eksempel herpaa har jeg i en liten ensidig cystenyre fra et 40 aars individ, velvillig over- latt mig av prof. Hareitz. I denne lille nyre fandtes der ingen abnormitet av ureter. Nyrebækkenet derimot var forholdsvis stort uten papiller eller calyces, og mindet i det hele meget om det - primitive embryonale nyrebækken. I nyrebækkenet mundet ikke et eneste samlerør og ,nyrevævet* bestod alene av tætliggende smaa hulrum paa en enkelt undtagelse nær omtrent av størrelse som normale Bowmanske kapsler. Kun én gang fandt jeg et karnøste ı kaviteten ellers indeholdt de litt kolloid masse. Mellem snyrevævet* og nyrebækkenet fandtes et lag med fast formet bindevæv. Hvorledes er pathogenesen i dette tilfælde at opfatte? Der er paa et tidlig tidspunkt indtraadt en utviklingsforstyrrelse med den virkning, at nyrebækkenet er blit staaende stille mens »nyrevævet* har utviklet sig av det metanefrogene vev, som har omsluttet det primitive nyrebækken. Dog har utviklingsanomalien gjort sig saa sterkt gjældende, at der omtrent aldrig har vokset ind karnøster i de talrike „Nachnierenbläschen“ som har utdiffe- rentiert sig av det metanefrogene væv. Da differentiationen 1 disses celler er gaat 1 avgjort normal retning har de ikke hat 998 DET BIOLOGISKE SELSKAB. mere end normal proliferationstendens, hvorfor veksten er ophort ved opnaaelsen av den normale størrelse. Da der derfor ogsaa i dette tilfælde sikkerlig har foregaat proliferationer, mener jeg at ogsaa dette tilfælde trods mangelen av sikre svulsttegn dog retteligen bør rubriceres under svulstgruppen og ikke betragtes som en ren misdannelse. Ti hadde hemningen gjort sig helt ut gjældende, saa hadde vi ikke faaet cyster, men alene et rund- cellet vev med smaa epitelblærer i, slik som jeg har fundet det 1 det persistente nefrogene væv 1 saa mange av de andre tilfælder. Jeg anser derfor enhver cystedannelse som et tegn paa proli- feration selv om cysterne er ganske glatvægget. I litteraturen finder man, bortset fra NAUWERCK-HUFSCHMID og v. KAHLDEN, ikke angivelser av, fra hvilke dele av nyren . svulstproliferationen tar sit utgangspunkt. Disse forfattere der- imot (særlig de første) angir med bestemthet, at svulstprolifera- tionen utgaar fra normale urinkanaler. I mit materiale har jeg aldrig fundet dette; svulstproliferationen har altid utgaat fra dele som var rammet av utviklingsforstyrrelser. Resultatet av min undersøkelse av svulstteoriens brukbar- het overfor mit materiale er det, at man endog meget ofte træffer cystenyrer av utpræget svulsttype, mens der ogsaa findes andre som ikke viser slike overbevisende svulstkarakterer. Naar der- for enkelte forfattere, som f. eks. JENNY SPRINGER, 1 sin iver for at forsvare misdannelsesteorien forsøker paa at reducere slike observationer som f. eks. Nauwerck Hurschmips til alene at være mistydninger av skraasnit og tangentialsnit, da synes det mig at være lovlig naivt. Jeg mener at alene litteraturstudiet viser, at man ret ofte har med svulstagtige cystenyrer at gjøre. Da jeg i disse aldrig har fundet betændelser, og da jeg alene yderst sjelden har kunnet opfatte epitelproliferationen som et uttryk for re- generationstendenser,maa jeg anse defundne svulsttegn som beroende paa en primær, cellerne iboende svulstagtig proliferationstendens. Men ikke nok med at mange cystenyrer efter min mening er at opfatte som deciderte svulster! Mange cystenyrer er AARSBERETNING FOR 1912. 229 sikkerlig at opfatte som blandingssvulster. Det er nemlig ikke saa sjelden at man finder bruskøer i cystenyren. Forklaringen av bruskøerne har skaffet forfatterne mange vanskeligheter; som oftest er de blit opfattet som beroende paa metaplasi. Metaplasi er en patologisk proces hvis eksistens er hævet over enhver tvil. Men metaplasibegrepet er et tøielig og bekvemt begrep at ty til, hvor man staar overfor vanskelige morfologiske spørsmaal, og ved anvendelsen av dette overfor bruskøerne i cyste- nyren mener jeg, at mange tidligere undersøkere har begaat feil- grep. Man maa efter min mening holde fast ved VircHows definition av metaplasibegrepet. Men da nu enhver irritation som kunde fremkalde metaplasi efter min erfaring mangler ı cystenyren, og det er mig ubegripelig hvilke mekaniske forhold der skulde findes i cystenyren, som skulde bevirke at bindevæv gik over til brusk, saa kan jeg ikke bli staaende ved at anse den for metaplastisk opstaat. Fandtes der 1 cystenyren slike fremmede faktorer som var istand til at frembringe brusk av bindevæv, saa synes jeg ogsaa, at man a priori burde vente at finde bruskøer i de saakaldte erhvervede cystenyrer, hvor disse fremmede faktorer, hadde faat vigtig god tid til at gjøre sig gjældende. Men saavel efter min personlige erfaring som efter mine litteraturstudier at dømme, finder man aldrig brusk i slike cystenyrer. Jeg har gjort en sammenstilling av de beskrevne kasus med fund av bruskøer og sammenholdt dem med mine egne tilfælde, og det viser sig da, at brusk alene findes 1 de til- fælde hvor nyren har været utsat for meget indgripende og store utviklingsanomalier. Jeg opfatter dem derfor for et utslag av disse, idet jeg mener de er et bevis for, at der har fundet av- sprængninger sted fra sclerotomet. Paa samme maate opfatter jeg en hornperle, som jeg fandt i en congenital cystenyre sammen med talrike bruskøer. I motsætning til saa mange andre under- søkere opfatter jeg ogsaa de jevnlig forekommende rikelige mæng- der av glat muskulatur som et heterologt væv. Ved mine under- søkelser av menneskelige embryonale nyrer har jeg nemlig aldrig 930 DET BIOLOGISKE SELSKAB. kunnet paavise glat muskulatur i nyrenes stroma. Til kontrol har jeg sammenlignet mine nyresnit med smt av samme embryos tarmkanal for at sikre mig at farvningen var korrekt utført. Ogsaa glat muskulatur, som forøvrig ikke findes 1 alle cystenyrer, og de hyppig forekommende tykke stammer av marvholdige nervefibrer anser jeg derfor som heterotypier. Forekomsten av disse heterotype vævarter som cystenyrene saaledes har til fælles ved de renale adenosarcomer og tilstede- værelsen av det persistente nefrogene væv 1 cystenyren gjør at man til en viss grad kan sammenligne eystenyren med de renale adenosarcomer. Dette saa meget desto bedre som der til grund for begge lidelser ligger en utviklingsanomali. Hvad utviklings- forstyrrelsen i de renale adenosarcomer angaar saa tror jeg Wırms gaar for langt naar han altid vil henlægge denne til et saa overordentlig tidlig embryonalt tidspunkt, at endnu meso- dermet ikke har undergaat sin vigtigste differentiation og or- ganisation. Vistnok findes svulstknuterne i de fleste tilfælde av renale adenosarcomer fuldstændig adskilt fra den normale del av nyren, hvad jo i hei grad taler for at den utgaar fra bort- sprængte kim. Men i enkelte godt undersøkte tilfælde har man ikke fundet en saadan skarp adskillelse, men svulsten er litt efter litt gaat over i nyrens parenechym. Her kan man ikke andet end anta, at svulstknuten har utviklet sig fra selve nyrens anlægsmateriale. Til støtte for denne antagelse er man i den senere tid begyndt at undersøke den normale rest av nyren paa utviklingsanomalier, og det synes som om man stadig finder tegn paa saadanne. Saaledes har jeg 1 et renalt adenosarcom fra et 4!/ aar gammelt barn fundet et focus 1 den normale del av nyren med typiske embryonale udifferenitierte celler liggende midt inde blandt normale urinkanaler langt borte fra selve svulsten. I periferien av dette focus dukket der blandt disse rundceller op smaa epitelblærer av samme utseende som dem jeg fandt 1 det persistente nefrogene vev i cystenyren. Jeg antar AARSBERETNING FOR 1912. 231 derfor at hele nyren i mere eller mindre grad 1 dette tilfælde har været utsat for utviklingsforstyrrelser. Paa et enkelt sted har disse resultert i utviklingen av den maligne svulst, mens den paa andre steder har fremkaldt en utpræget hæmning med sparsom „Nachentwicklung“. Paa de sidste steder har de sekundære for- andringer hat et typisk beningt præg slik som vi finder dem i cystenyren. At der dog til grund for hver av disse lidelser lig- ger bestemte, men for os endnu ukjendte, utviklingsanomalier synes jeg man har et holdepunkt for deri, at der endnu ikke er beskrevet en cystenyre med forekomst av tverstripet muskulatur, mens denne heterotypi er den almindeligste i de renale adenosar- comer. Der synes saaledes at gjøre sig en lovmæssighet gjæl- dende for disse tings vedkommende. I anledning foredraget ytret sig professor SCHREINER, dr. med. (GRØNDAHL og foredragsholderen. Konservator ALF WoLLEBÆK gav en kort meddelelse ,O m spitsbergenrenen* og omtalte herunder særlig en del forhold ved kraniets bygning, hvori den avveg saavel fra den grønlandske som norske ren. Professor SCHREINER fremheevet, under henvisning til forskjellige andre kjendte dvergformer inden dyreriket, den store interesse som baade fra biologisk og morfo- logisk synspunkt knyttet sig til utforskningen av disse. Hvor, som tilfældet er med spitsbergenrenen, dvergformen maa ansees som en forkrøblet form, vilde en indgaaende sam- menlignende undersøkelse av dvergformens og stamformens kropsbygning og proportioner sikkert gi overmaade interessante resultater. Møte 14de november 1912. Cand. real. Hanna ResvorL-Hormsen holdt foredrag ,0m vegetationen ı Maalselvdalen*. Foredraget var knyttet til fremvisning av autochrome lysbilleder, der ved sin sanddru gjengivelse av alle farver og 252 DET BIOLOGISKE SELSKAB. deres nuancer viste sig at være særlig anvendbare som vege- tationsbilleder. Alle billeder var tat under foredragsholderens ophold i Maalselvdalen sidste sommer og ca. 5 mil oppe i dalen. Det her raadende forholdsvis kontinentale klima med sterk sommervarme, som ofte kunde herske i flere uker ad gangen, hadde frembragt en vegetation, der maatte forbause, naar man betænkte egnens nordlige beliggenhet. Det undersøkte sted laa paa 69° n. br. Blandt grønne enge, korn- og potetesakre laa de store gaarde, omkranset av vidstrakte skoge. Det første syn av denne smi- lende dal kunde let frembringe den illusion, at man befandt sig ı en av de brede skogdale sydpaa, hvis ikke snefjeldene laa saa nær. De steg med jevn skraaning like fra den flate dalbund. I sin nedre del var de bevokset med frodige skoge, mest blan- dingsskog av birk og furu i de lavere regioner, længer op med birkelier. Furuen gik op til 432 m. o. h. Paa dalens nordside under Mauken gik birken som træ op til 558 m. o. h., men paa syd- siden, paa den ret overfor liggende Isdalstind, til 769 m. o. h., den høiest observerte trægrænse 1 hele det nordlige Norge (trægrænser efter Norman). Dalbundens skoge var dels birke- skoge paa den laveste elveterasse, dels furuskoge paa det næste terassetrin. I furuskogene, der tildels optraadte som temmelig vidstrakte furumoer, vilde birken gjerne vokse op og gjøre sig gjældende. Men den blev hugget væk, hvor man rak det. Man var idet- heletat heroppe begyndt at frede sterkt om furuskogen, som dalens nybyggere for saa slemt frem imot og tildels helt ødelagde. Furuen i de nuværende skoge hadde smaa dimensioner i for- hold til trærne i nybyggernes tid, hvilket man kunde se av de svære stubber, som stod igjen. Paa den laveste elveterasse vokste vidstrakte, parklignende birkeskoge paa de mægtige avleiringer av sten, sand og grus, 4 AARSBERETNING FOR 1912. 233 som elven hadde avsat. Paa disse elvemoer var der som oftest ryddet op mellem trærne, og bunden var dækket av frodige enge, der dannet et prægtig slaatteland for dalens beboere. Lange dype elvearme, saakaldte kjoser, skar sig dypt ind i elvemoerne og var omgit av en egen fugtighetselskende vegetation. Bundvegetationen i skogene var enten lyngmarklignende som paa furumoerne ı dalbunden og for det meste ı dalsidens blandingsskog, dels græsmarklignende som paa elvemoerne og ofte 1 birkelierne. I fugtige birkelier, hvor Alnus incana var likesaa almindelig som birken, var bredbladede urter frem- herskende for græssene. Hvor i disse fugtige lier den oprindelige ur var litet mulddækket, optraadte svære bregnebevoksninger, mest av Struthiopteris germanica. Ved siden av skogene og deres bundvegetation og elvestrandene med deres spredte bevoks- ning, særlig av alpine planter, saa man ogsaa eksempler paa vegetation i ferskvand og paa myr saavel paa græs som paa spagnummyr. Undersokelserne stanset ved skoggrænsen med deres av høideklimaet sterkt prægede trær. Der fremvistes ogsaa billeder med de modne frugter av multer, aakerbær, bringebær, skindtryte, krækling og tyttebær samt skrubbær. Dr. med. F. G. Gane holdt dernæst efterfølgende foredrag: „Om kreftsygdomme som biologisk fænomen*. Det var først ved VırcHow at svulsterne, dermed og kræît- svulsterne, kom ind under en virkelig videnskabelig betragtning, idet han omkring midten av det forrige aarhundrede paaviste, at alle svulster, utviklet sig fra organismens egne vev, var at opfatte som vævsnydannelser fremkomne ved abnorm formerelse og anordning av vedkommende stamvævs egne celler. Blandt svulsterne. indtar kreftsvulsterne en særstilling ved en række egenskaper, som kan sammenfattes under den klim- ske betegnelse ondartethet, malignitet. Ti mens de øvrige svulster i væsentlig mon beholder det normale stamvævs anatomiske bygning og fysiologiske egen- 934 DET BIOLOGISKE SELSKAB. skaper, saa at de ulemper de foraarsaker ı første række betin- ges av deres størrelse og deres anatomiske sete, idet de 1 og for sig ikke volder særlig skade, er godartede, benigne, — finder man 1 kræftsvulsterne saavel anatomiske som fysiologiske avvikelser fra organismens norm, saa at de uanset størrelse og sæte medfører væsentlige forstyrrelser i organismens økonomi. Disse avvikelser fra normen sees først som histologisk atypı. Kræftsvulsternes histologiske bygning fjerner sig mere eller mindre fra den typiske bygning av det væv eller det organ, fra hvilket de utgaar, ı en uendelig variation fra kun ubetyde- lige ændringer i bygningen til den fuldstændige utslettelse av vævbilledet. Der er desuten hyppig ogsaa en cellulær atypı, dels bestaaende i en for vedkommende vævceller fremmed poly- morfi, tildels og i atypisk karyokinese. Ved siden herav har kreeft- svulsternes celler en enormt forøket proliferations- evne, langt ut over det normale vævs vækstnorm, om end vistnok en noget formindsket individuel vitalitet. Endvidere har de faat en evne til ikke alene at vokse ind 1 lymfe- og blodkar saa de med vædskestrømmen føres til fjernere dele av organis- men, men ogsaa her at prolifere videre i omgivelser, hvor det normale stamvævs celler ikke finder betingelser for videre vekst. Paa disse steder dannes de nye svulstkolonier, metastater. Og endelig har de nydannede kræftsvulstceller faat en ændret stofveksel, der forgifter patienten og fremkalder en konstitutions- ødelæggelse, kakeksi. | Dette gjælder alle kræftsvulster, saavel de der utvikler sig fra organismens epitelvæv (karcinom) som fra bindevævsgrup- pen (sarkom). Da imidlertid epitelkræften er den sedvanligste og frembyr visse fordele for studiet, er det karcınomet som har været mest undersøkt og for hvilket de efterfølgende bemerknin- ger i første række har gyldighet. Selvfølgelig har kræftsvulsternes aarsaksfor- hold været gjenstand for den største interesse og det ivrigste studium. Og selvfølgelig har arbeidet ogsaa der fulgt de samme AARSBERETNING FOR 1912. 235 veie som medicinen og biologien forøvrig har vandret til de vekslende tider. Da loven om mikroorganismernes betydning som sygdoms- vækkere i 80-aarene kom til en saa mægtig utfoldelse, mente man ogsaa, at kræften kunde være foraarsaket ved en mikroorganisme. Imidlertid har det ikke lykkedes, trods det ihærdigste arbeide, overbevisende at paavise nogen saadan, og infektionsteorien op- retholdes kun av faa forskere. Imidlertid har man længe været paa det rene med, at visse indre eller ytre momenter bidrog til kræftens opstaaen. I første række er individets alder av betydning. Kar- cinomet opstaar hos mennesket 1 regelen hos ældre folk, gjerne over linjen 40—45 aar, mens kærcinom i en tidligere levealder og særlig under 15-aarsalderen er en sjeldenhet. BASHFORD siger endog at „cancer is a function of age“. Men dernæst spiller i mange tilfælde ogsaa ytre irrita- menter en viss rolle, ırrıtamenter av mekanisk, termisk, kemisk natur, ved X-straaler, tildels ogsaa ved visse sygdoms- tilstande i nabovævene, fornemmelig irritamenter der virker med en maatelig intensitet ı længere tid, og som er ledsaget av cirkulations- og ernæringsforstyrrelser i det nærliggende bindevæv. Og endelig har man længe kjendt til at kræften, som til en viss grad var inoculabel, kunde podes over i alle fald fra en del av legemet til en anden hos samme individ, saaledes at kreft- saar paa den ene læpe kunde overføres til det svarende sted paa den anden, at kræft ı underlivsorganer ved punktion kunde overføres til stiksaaret i underlivshuden o. I. Kjendskapen til denne side av kræftens væsen fik i 1903 en betydelig utvidelse, da det lykkedes C. O. Jensen i Kjøbenhavn med stor sikkerhet at overføre kræft hos mus (brystkjertelkræft) til andre individer av samme race. Og ut fra disse forsøk, som overalt er blit gjentat og bekræftet (saaledes av EHRLICH, 936 DET BIOLOGISKE SELSKAB. APOLANT, BASHFORD, HAALAND og mange andre) har den moderne kræftforskning skutt ny vekst. Et vigtig biologisk faktum er det nu, at den indpodede kræft vokser videre kun gjennem proliferation av de overpodede celler og uten medvirkning av værtsorganismens celler. Værten yder kun næringsstoffene, er alene den jordbund, hvori kræftcellerne vokser og formerer sig. Denne formerelse er overordentlig stor, og kan ved stadig fortsatte overpodninger til nye dyr og i nye generationer repræsentere en helt utrolig masseforøkelse av det oprindelige cellemateriale. Men incoculabiliteten forklarer ikke kræftens primære, ,spon- tane* optræden. Og angaaende denne samles man fremdeles om de to hoved- hypoteser som er fremsat, den ene av CoHNHEM, den anden av RIBBert. De to hypoteser staar ikke i strid med hinanden, ja kan nærmest siges at utfylde hverandre. COoHNHEIM utleder kræften av embryonale celler eller cellegrupper som tidlig under utviklingen er løsrevet fra forbindelsen med de andre beslegtede og er forblit liggende i fremmede omgivelser indtil de senere ut 1 livet vækkes til proliferation ved ytre omstændigheter. RIBBERT antar at kræften (karcinomet) opstaar derved, at enkelte epiteliale celler utløses av sin forbindelse med det øvrige epitel- vev ved betændelsesagtig tilstand 1 det underliggende bindevev; derved kommer disse epitelceller under særlige livs- og vekst- vilkaar, ændrer derved hele sin livsmodus og blir som frem- mede i sin egen moderorganisme. ,Kræftdannelsen“, siger RıBBERT, ,bestaar deri, at epitelet blir selvraadig like overfor organismen og vokser som parasit 1 den.* Tanken om kræftcellen som ,parasit* har fundet tilslutning paa flere hold, saaledes hos ÅBDERHALDEN og BASHFORD, men særlig har Henry BurriN git den en bred og selvstændig utformning. Han finder at kræftcellen har æudret sine oprinde- lige egenskaper i den grad, at den maa opfattes som en ny skapning, hvis egenskaper stiller den i klasse med protozoerne, AARSBERETNING FOR 1912. 991 saa han finder at kunne betegne kræftcellen med et eget arts- navn, unicellula cancri. Det er denne væsensændring som v. HANSEMANNE allerede tidligere har paapekt og git navn av anaplasi. De ovennævnte dypt gripende forandringer 1 cellens livs- ytringer, cellens hele atypi, maa imidlertid hænge sammen med tilsvarende ændringer i kreftcellens indre biokemiske forhold. Nogen særlig ,kræftgift* er dog aldrig funden. Derimot har Fr. BLUMENTHAL og Worrr kunnet paavise en eiendommelig, fra den normale organismes celler avvikende kemis- me 1 kræftcellerne, baade saaledes at der i kræftsvulster er en forrykkelse av albuminets indbyrdes maengdeforhold, >: mere albu- min, mindre globulin end'i legemscellerne, og saaledes at der i kræft optræder andre eggehvitekløvningsprodukter, eller disse i andre forhold end 1 normalt vev. Wotrr har saaledes 1 kræftsvulster opvist op til 35 % glutaminsyre av den hele eggehvitemængde; alanin, phenylalanin og asparaginsyre op til 5 à 10 % og diaminosyrer op til 33 %o, mens leucin kun forekom med ca. 6 °/o (mot ca. 20 %, 1 normalt væv). Denne biokemiske væsensændring er yderligere blit akcen- tuert ved de undersøkelser, som er gjort over kreftcellernes enzymer. Av Perzy, senere og av Fr. BLUMENTHAL, Worrr, CARL NEUBERG og FRIEDR. Kraus, er det hævdet, at vanlig celle- autolyse hos kraft foregaar i et livligere tempo; der er en for- sterket autolyse. Men de nævnte forfattere har og fundet at kræftcellerne besidder enzymer som ogsaa opkløver fremmede cellers eggehvite, at de formaar at utøve heterolyse, og Rörr antyder at kræftpatienters kakeksi, konstitutionsødelæggelsen, maaske netop skriver sig derav, at legemets celler overalt angri- pes av disse heterolytiske enzymer. ÅBDERHALDEN har yder- ligere fundet visse eiendommeligheter ved kræftcelleenzymernes 938 DET BIOLOGISKE SELSKAB. maate at opkløve eggehviten, saaledes at der dannes andre pro- dukter ved kræftenzym end ved normale cellers enzymer. Og 1 forbindelse hermed kan det nævnes, at kreeftcellerne selv paavirkes sterkere av pepsin, svakere av trypsin end nor- mal vev, altsaa viser atypisk motstand mot de vanlige for- doielsesenzymer (BERGELL og DoRPINGHAUS). Det maa dog ikke oversees, at disse spørsmaal endnu er langt fra at være løst, og at de nævnte fund er under livlig diskussion, tildels under protest fra undersøkere, der ikke har kunnet konstatere dem (Krrınow, LIEBLEIN, Hess & Saxr, Ham- BURGER), men det maa som C. NEUBERG bemerker heller ikke glemmes, at de vitale forhold inden kreftsvulsterne er meget vekslende, saa man ikke tor vente 1 alle forsøk at ha identiske resultater. Som et eiendommelig fenomen ved kreftcellernes stofom- sætning paapeker BrauLt og Faroy ogsaa deres store evne til at danne og oplagre glykogen. Dette tegn paa en meget aktiv stofveksel findes særlig 1 svulsternes periferi. Meget ioinefaldende og interessante utslag av kræftcellernes egenartede kemisme er i den sidste tid kommet for dagen i de forsøk som saavel v. WassERMANN som C. NEUBERG hver for sig har gjort begge som led ı arbeidet for at finde helbredelses- midler mot kræît. v. WASSERMANN gik ut fra de først av ErrticH undersøkte vitalfarvninger hos dyriske væv. Det vil si det fænomen, at visse celler eller dele av vævene har en særegen aviditet for bestemte farvestoffer, eller farvestoffene en særlig affinitet til bestemte vævsdele. Det er herved at nervernes aksecylindre kan paavises ved injektion av metylenblaat i blodbanerne. Og det er en utvikling av det samme princip, der førte EHRLICH til opdagelsen av salvarsan, en arsenforbindelse for hvilken lege- mets celler har liten aviditet mens den begjærlig optages av syphilisspirochæten, som den ødelægger. Forbindelsen er hvad man kalder bakterioaffin. AARSBERETNING FOR 1912. 239 v. WASSERMANN (sammen med KEYSER og M. WASSERMANN) stillet sig da den opgave at finde en forbindelse som ikke blev optat av legemets normale celler men alene av kræftsvulsternes celler, var tumoraffin, og samtidig ødela kræftcellerne. Fra undersøkelser av Gosio kjendte han til, at selen- og tellursalte reducertes av levende celler til et sort eller rødt pulver og ved forberedende forsøk paa kreftsvulster saa han at reduktionen kun fandt sted i epitelcellernes indre. Det lykkedes ogsaa efter mange forsøk at faa fremstillet en eosin-selen-forbindelse, der med lethet diffunderte ut 1 vævene naar den injicerte 1 blod- banerne. Ved injektion av dette eosin-selen i venerne paa mus, der bar paa store kræftsvulster, viste sig da det paafaldende fenomen, at metallet straks og såa godt som udelukkende slog sig ned i svulsterne, som blev ganske opblødte, hvorefter de i mange til- fælde helt resorbertes, saa der virkelig kom en helbredelse istand. I dyrets legeme forøvrig fandt han ingen selenreduktion. Vi har her et meget iøinefaldende bevis paa at kræftcel- lerne har sin for legemscellerne forøvrig avvikende biokemiske aktivitet. Omtrent samtidig hadde C. NEUBERG, sammen med CASPARY og LoHE, angrepet samme spørsmaal fra en anden kant. De antok der kunde være en mulighet for at foroke kræftcellernes autolyse, saaledes at denne holdt skridt med eller endog gik hurtigere end celleformerelsen. Herved vilde kræftsvulsterne ødelægge sig selv, og en helbredelse muligens indtræde. En slik stimulering av enzymvirksomheten vet man kan iremkaldes av visse blysalte (Petry), arsensalte (Hess og Saxt, LAoEUR, AscoLı og Izar) og av en række tunge metaller i kolloid form, likesom NEUBERG tidligere har fundet, at indvirknin- gen av radium paa kræftsvulster beror paa en ændring av enzym- virkningen 1 svulstcellerne. Det gjaldt da her at finde en tumoraffin metalforbin- delse med sterk enzymvækkende evne; og efter lange forsøk 240 DET BIOLOGISKE SELSKAB. blev de staaende ved et koboltsalt, hvis sammensætning jeg forøvrig ikke har set opgit. Injiceres en ubetydelig mængde av dette salt i venerne paa kræftpodede mus — med svulster ofte næsten saa store som dyret selv — indtræder næsten øieblikkelig en helt forbløffende virkning. Inden et minut optræder der tæt omkring svulsten en vældig blodoverfyldning, som snart følges av blødninger, der endog kan bli saa store at dyret stundom dør av forblødning inden sin egen svulst. I alle tilfælde følges blodoverfyldningen av en opblødning av svulsten, hvis tyndflytende indhold da viser sig væsentlig at være et typisk autolysat, bestaaende av albumoser, peptoner og aminosyrer; sammen hermed det brukte metalsalt som et sort pulver. Ogsaa her ser man kræftcellernes særegne biokemiske egen- skaper saavel ı aviditeten like over for metalsaltet som i den intense enzymvirkning; de er i begge forhold biologisk avvikende fra legemscellerne forøvrig. Om end nu kræftsvulsterne baade i histologisk og biologisk henseende fjerner sig en hel del fra forholdene i den sunde stam- organisme, kan det dog vanskelig tænkes, at denne deres ana- plasi bringer dem helt utenfor rammen av de livsfænomener, der tilhører den organisme hvorfra de selv er utgaat, og hvis arv de bærer. Til forklaring av kræftcellernes eiendommeligheter har man derfor søkt efter analogier inden organismens samtlige dele og alle utviklingstrin, og fra mangfoldige hold er der pekt paa visse overensstemmelser mellem kreeftcellen og den embryonale celle, kræftsvulsten og foetus, kræftsygdommen og graviditeten. GoLDMANN hævder saaledes, at de maligene svulster i det hele kræver omtrent de samme opbygningsstoffer som embryo, og at der hos gravide kræîtpatienter er et konkur- ranceforhold mellem embryo og kræftsvulsten, hvilket viser sig ved at denne sidstes vekst ofte stanser saalænge svangerskapet varer. Ogsaa BASHFoRD peker paa at kræftsvulsten som embryo AARSBERETNING FOR 1912. 941 opbygges med mindre N-forbruk end organismens vev forøvrig. Der er ogsaa henvist til kreftcellernes og embryonalcellernes særegne evne til at producere glykogen. En lignende voldsom aviditet til bestemte kemiske stoffe som den kræftsvulsten viser for selen- og kobaltsalte 1 v. Was- SERMANNS og C. NEUBERGS forsøk, har GoLDMANN paavist hos placenta for visse farvestoffe (isaminblaat) samt forskjellige fysio- logiske produkter der medgaar til opbyggelse av embryo. Ogsaa i stofvekselforholdene hos gravide og kræftsyke synes der at være visse paraleller, saaledes i den hos begge paa- viselige utskillelse av oxyproteinsyrer 1 urinen. Og de senere aars serumforskning har paa flere punkter paavist forskjellige likheter — saavel med hensyn paa cytolyse som paa precipi- tiner og viscositet i blodserum. Disse betragtninger falder 1 flere henseender godt sammen med de anskuelser, som fra histologisk hold har været fremholdt. Og under fuld erkjendelse av, at forklaringen paa og for- staaelsen av kræftens væsen endnu kun staar som et fjernt maal, kan man vel — som nævnt — foreløbig tenke sig kræftcellen bli til derved, at en vevcelle løsnes fra det øvrige differentierte væv, kommerind under væsentlig ændrede livsbetingelser, saa den taper sin egen differentiering, blir dedifferen- tiert og falder tilbake til en mere primitiv, mange tror likefrem at kunne si embryonal tilstand. Den blir paa denne vis en biologisk varietet av den normale celle, og virker som saadan som en fremmed celle, en parasit 1 den ellers færdig differentierte organisme. Efter denne opfatning skulde kræîften repræsentere en atta- vime hos enkelte individer i organismens cellestat, en bio- logisk anachronisme. Hvorvidt denne opfatning er vigtig faar staa hen. Den turde i alle fald være et hensigtsmæssig utgangspunkt for forskning. — Nyt Mag. f. Naturv. LI. III. 1913. : 16 249 DET BIOLOGISKE SELSKAB. I tilslutning til foredraget nævnte doktor DE BESCHE, at det i vor tid, da de lukkede kjertlers store rolle for organismens liv var paavist, kunne være av interesse at minde om, at man ogsaa hadde sat en mulig kancerutvikling eller ikke-utvikling av en saadan 1 forbindelse med en lukket kjertels funktion, nemlig tymus. Det er specielt KRISTEN ÅNDERSEN 1 Kristiansand som 1 sine arbeider over kancer og dens optræden i de forskjellige aldersperioder, som har søkt at paavise en sammenhæng her, idet han peker paa det meget interessante forhold, at i den alders- periode, da tymus er 1 funktion, forekommer praktisk talt ikke kancer, men fra det tidspunkt i menneskets liv, da tymus er ophørt at funktionere (20—25 aarsalderen), da er det man ser kanceren begynder at indfinde sig. KRISTEN ÅNDERSEN har for at finde støtte for sin antagelse av en sammenhæng mellem kancerutvikling og ophør av en tymus's funktion utført en del dyreeksperimenter, som dog ikke har ledet til noget bestemt resultat. Endvidere ytret sig professor SCHREINER. Møte 12te december 1912. Fiskeristipendiat H. Huirrecpr Kaas holdt et av talrike lysbilleder illustrert foredrag om ,Sik- og lakesild- fisket Statsentomolog W. M. ScHoyrn holdt foredrag med demon- stration: „Biologiske meddelelser om tæger“. Tægerne er nebmundede insekter, der kun lever av flytende næring. Nogen er overveiende pytofage og nærer sig av plantesaft, andre mere karnivore og utsuger andre insekter, men de fleste nyter en blandet kost. Man finder ogsaa gjerne baade i lærebøker og i den videnskabelige litteratur angit underet om tægerne, at de ,lever dels av plantesaft og dels av rov, uten at der i saa henseende gjøres nogen forskjel paa arterne, som om de alle levet omtrent ens. Men paa den anden side | | | | | | | | | AARSBERETNING FOR 1912. | 943 finder man ogsaa avgjort falske angivelser, hvor f. eks. arter, som vitterlig er ialfald overveiende pytofage og som saadanne skadelige for planterne, stemples som karnivore og derfor nyttige ved at utrydde skadeinsekter paa planterne — eller ogsaa omvendt overveiende karnivore arter stemples som pyto- fage. For praksis er det av vigtighet at faa saadanne spørs- maal bragt paa det rene. Blandt de største og anseeligste tæger, familien pentatomidæ, nævntes som typiske repræsentanter for pytofage og skade- lige arter bærtægen (dolycoris baccarum) og kaaltægen (eurydema oleraceum), mens derimot den totandede stink- tæge (picromerus bidens) er avgjort karnivor og ødelægger en meengde larver og andre insekter paa frugttrær og diverse planter, ja har endog været benyttet til at utrydde væggedyr i husene ! Men saa er der forfattere, som har forset sig saaledes paa slike tilfælde, hvor tæger av forskjellige arter f. eks. er befundet ifærd med at utsuge bladlus paa trærne, at de gaar ut fra som givet, at dette er deres eneste og naturlige næring og at derfor er ude- lukkende nyttige. Dette paastaar saaledes en nyere tysk hemipte- rolog TH. HörBer (1906) om familien capsidæ eller ,blindtæger“, som han gir attest for at de ,fra vore gartneres og landmænds standpunkt betragtet ikke alene ikke er skadelige, men endog meget nyttige*. Faktum er imidlertid, at foredragsholderen under sin mangeaarige praksis har lært at kjende flere av dem som meget skadelige plantefiender baade paa frugttrær, bærbusker, kjøkken- og blomsterplanter av de forskjelligste slags, hvorom han har uttalt sig 1 flere av sine senere ,beretninger om skadeinsekter og plantesygdommer*. Det samme er nu senest ogsaa konstatert i vore nabolande Sverige og Danmark samt England, hvor man likeledes mere og mere er blit opmerksom paa disse tægers skadelighet. Utførligere skildredes den store og almindelig utbredte skade, flere av dem gjennem mange aar har tilfoiet epletrærne 1 vestlandets frugtavlsdistrikter (Hardanger, Sogn m. fl.) ved gjennem sine stik at misdanne baade frugterne 944 DET BIOLOGISKE SELSKAB. og trerne selv, samt de 1 de sidste aar anstillede forsok paa at bekjempe dem. Fiskeristipendiat HurrrELpT Kaas foreslog at selskapet skulde overta et mindre pengebeløp samt endel bøker, han som ,Den Naturvidenskabelige Forenings* sidste sekretær hadde i sit forvar. Tilbudet mottoges med tak. Til betyrelse for 1913 valgtes statsentomolog ScHoYEN, som formand, professor dr. KRISTINE Bonnevie som viceformand samt prosektor OLE BERNER som sekretær, idet formanden ikke ønsket gjenvalg og sekretæren var fraflyttet byen. Revisorerne d'herrer professor dr. N. Witte og dr. H. H. GRAN gjenvalgtes med akklamation. Trykt 20. august 1913. Nogen nye norske bryophyter. Av I. Hagen og B. Kaalaas. Trichostomum nitidum (Linp». SCHIMP). I. den bratte bergside (skifer) under fyret paa Kvitingso, Mostere herred 1 Stavanger amt, antagelig 10—15 m. over havet fandt jeg denne art den 15de august 1912; den var (som sed- vanlig) steril. Den er utbredt langs kysten av Atlanterhavet fra de brı- tiske til de kanariske øer, og langs Middelhavet ind til Cypern og Ægypten. Fra vort land er den ikke tidligere kjendt, men det er litet trolig, at det ovennævnte voksested skulde være det eneste; sandsynligere er det, at den forekommer fleresteds i den atlanliske floras omraade, og det er heller ikke utelukket, at det ved nærmere undersøkelser av samlingerne fra denne landsdel vil vise sig, at den allerede tidligere er fundet der. Den har imidlertid stor likhet med visse former ı slegten Tortella og kan være blit forvekslet med en eller flere av disse. Pohlia lutescens |Liwrn.] LINDB. FIL. Blandt endel moser, som hr. provisor SØRENSEN i Eidsvold for 2—3 aar siden sendte mig, fandies der et eksemplar, som viste sig at tilhøre Pohlia lutescens; da planten var fuldstændig steril, bad jeg ham holde øie med den for om mulig at finde 246 I. HAGEN OG B. KAALAAS. frugt. Aaret efter fik jeg et nyt eksemplar, dennegang med hanblomster; frugt var det ikke lyktes at finde. Den var samlet paa en dikekant ved Fagerli i Fidsvold, ca. 150 m. o. h. Denne plante maa ansees for en sjeldenhet. Siden den blev beskrevet i 1892, er den fundet paa spredte steder i Mellem- europa, med sikkerhet optil sydkysten av Østersjøen, og ı 1897 gjorde jeg opmerksom paa et eksemplar i Riksmuseum 1 Stock- holm, som maatte antas at hitrøre fra det sydlige Sverige. Denne formodning vinder ı høi grad i sandsynlighet ved hr. SØRENSENS opdagelse av planten i Norge. Amblystegium saxicola Hans. Hr. Aus. Hansen (Hesselbo) har i sin monografi av de danske Amblystegium-arter (1903) opstillet A. saæicola n, sp. fra Fyn, skilt fra A. serpens fornemmelig ved den sterke, dobbelt saa brede bladnerve. Jeg har den ogsaa fra to norske voksesteder, nemlig fra Ilsviken ved Trondhjem, hvor jeg fandt den 1, 1892 paa stener ved stranden, og fra Andenes ı Vesteraalen, hvor hr. Kaalaas 5s 1905 samlet den paa strandklipper av gneis. Det første eksemplar har frugt, det andet ikke. I. HAGEN. Sphagnum Wulfianum Gina. Allerede flere gange tidligere er denne art i den botaniske literatur blit angit som funden i Norge, saaledes f. eks. av professor S. BERGGREN fra Aalesund og av dr. N. WULFSBERG fra Storfjeldssæteren i Storelvedalen. Disse angivelser beror imidlertid ifølge dr. K. F. Dustin: „Sphagnaceernas utbredning i Skandinavien“, (1887) p. 93, paa urigtige bestemmelser. Saa- vidt mig bekjendt, er den heller ikke, siden den nævnte avhand- ling av DusÉn utkom, blit paavist i Sphagnum-samlinger fra Norge, hvorfor det vel maa antas som sikkert, at den ikke er fundet her ı landet før 25de juli 1909, da jeg samlede den 1. Snaasen herred i N. Trondhjems amt. Den forekom her paa nordsiden av Talborgbækken ovenfor gaarden Hemveg ca. 200 NOGEN NYE NORSKE BRYOPHYTER. 247 meter over havet langs et litet vandsig i spredte tuer i temmelig rikelig mængde. Terrænet bestaar av smaa myrer vekslende med tørrere knauser og er bevokset med blandet bar- og løvskog. Eksemplarerne er sterile. | Sph. Wulfianum forekommer i Sverige paa mange steder i den nordlige del av landet sydover helt ned i Østergötland. Da den 1 Jemtland og Lapmarkerne er paavist mot vest til nær den norske grænse, var dens forekomst i N. Trondhjems amt paa forhaand sandsynlig, og det er trolig, at den i dette amts østlige dele i det hele slet ikke er sjelden, men den synes at sky kystegnene. Formodentlig vil den ogsaa bli paavist 1 S. Trondhjems amt og maaske 1 Hedemarkens amt i grænsetrakterne mot Sverige, uten tvil tillike i det indre av Finmarken, da den ikke er sjelden i det nordlige Finland helt op til Enaresjøen ved den norske grænse. Acaulon mediterraneum Limpe. Paa en leret, mot syd heldende aker under plassen Aller- godt 1 vestre Aker ved Kristiania samlede jeg den $6te april 1913 eksemplarer av en liten Phascacé, som jeg trods enkelte uoverensstemmelser trodde at kunne henføre til Micro- bryum Floerkeanum Scuimp., en art, der hittil ikke er fundet i Norge. Hr. dr. I. HAGEN, som velvillig har undersøkt eksem- plarerne, har paavist, at de ikke kan tilhøre nogen Microbryum- art, men utvilsomt maa henføres til slegten Acaulon. Den eneste hittil kjendte europæiske art av denne slegt, hvormed de synes at stemme overens, er ifølge hr. HAGEN A. mediterraneum, og efter en fornyet undersøkelse av planten maa jeg erklære mig enig med ham heri. Den her omtalte plante er vel uten tvil A. mediterraneum. | Med sikkerhet er denne art hittil kun kjendt fra Middelhavs- landene og her ogsaa bare fra nogen faa steder 1 ringe mængder. Dens optræden hos os er derfor noksaa merkværdig, men da plan- ten hører til de allermindste løvmoser og desuten vokser temmelig 248 I. HAGEN OG B. KAALAAS. spredt, oversees den let. Den kan derfor godt forekomme i Mellemeuropa, omend den hittil ikke er paavist fra nogen lokalitet her. Planten har utseende av smaa brungrønne, ca. 1,5—2 mm. lange, eggformede knopper med den lille kulerunde, røde, glin- sende kapsel synlig ovenfra mellem de ikke helt sammensluttende perichætialblade. Bladranden er ogsaa oventil flat, svakt og uregelmæssig smaatandet, men aldrig tilbakerullet; nerven løper 1 topbladene ut i en kort spids, som 1 regelen er ret, sjeldnere svakt tilbakeboiet. Seta er meget kort, kun 0,09—0,12 mm., svakt bøiet eller ret; kapslerne, som synes at være fuldstændig modne, har en diameter av omkring 0,4 mm. Sporerne er brun- gule, runde, fra 20—28 u 1 diameter, og meget tæt og langt piggede, et kjendemerke, som sikkert skilier denne art fra de øvrige europæiske Acaulon-arter. Av disse er, saavidt mig bekjendt, kun én, A. muticum, hittil funden paa nogen faa steder ı Norge, deriblandt ogsaa ved Kristianıa. Paa voksestedet ı vestre Aker forekom A. mediterraneum temmelig sparsomt voksende i smaa grupper eller spredt i en- kelte individer 1 selskap med Pottia truncatula, Barbula ungui- culata og Fissidens Bambergeri. Kantia sphagnicola ARNELL & PERSSON. Først opdaget i Dalarne ı Sverige av T. Persson 1 1890 er denne art siden blit paavist fleresteds 1 Mellemeuropa og paa de britiske ger, men, saavidt jeg vet, ikke ı Norge før sidstleden sommer, da jeg samlede den (*/; 1912) ved Langemyr i Fjære herred ved Grimstad, Nedenæs amt. Den forekom her meget sparsomt og spredt, krypende i tuer av en eiendommelig, kort, tætgrenet form av Sphagnum imbricatum Hornscu. i en større torvmyr. Kristiania 1ste mai 1913. B. KAALAAS. EN En he Bræmaaling i Norge 1910. Af P. A. Øyen. (Hermed planche VII— XII.) () aus 1 indeværende aar har bestyrelsen for ,Fridtjof Nansens Fond* bevilget det samme beløb som foregaaende aar til fortsættelse af de bræmaalinger, der ogsaa i vort land ud- føres som et led i de internationale maalinger, der nu paagaar. Patentfører OLE VoLE har iaar efter min specielle veiledning ud- ført eftermaalingen og istandsættelsen af mærkerne i Jotun- heimen. Endvidere har Bergens museum ogsaa iaar bevilget et mindre beløb til eftermaaling af Vestlandets bræer under hr. statsgeolog Rekstaps bestyrelse; en oversigt over resultaterne af disse maalinger har Rexsrap velvillig stillet til disposition, medens en mere udførlig beretning vil blive offentliggjort i Bergens museums aarbog for 1911. Ved det nordlige Norges bræer har assistent ved Norges geologiske undersøkelse, cand. real. A. Hort ladet foretage efter- maaling og likeledes velvillig stillet resultaterne til disposition. Steindalsbræ. Denne bre eftermaaltes ?!/s, og afstanden fra mærkeblok til brækant var 81,2 m. Forrige aar var her afstanden 106,3 m. Denne bræ har saaledes 1909—1910 skredet 25,1 m. frem. 250 . P. A. OYEN. 2 — I kanten af bræen laa ıaar et omtrent 20 m. bredt belte af sne fra sidste vinter, saa iskanten ikke med absolut bestemt- hed kunde fastsættes. Maalelinjen er nu her grei. Leirungsbræ. Denne bre eftermaaltes ?!/; og afstanden fra mærket (+) til bræen maaltes 165 m. Forrige aar var her afstanden 189,1 m. Denne bre har saaledes 1909—1910 skredet 241 m. frem. Ogsaa ved denne bre laa ıaar et belte af sne foran is- kanten, men der var her som ved Steindalsbræen maalt til nær- meste snebrækant. Ogsaa her er maalelinjen grei, idet den gaar over en stor langagtig blok, som ligger ca. 25 m. fra bræen. Svartdalsbræ. Denne bre eftermaaltes ?!/, og afstanden fra varden til nærmeste iskant maaltes 61,3 m. Afstanden var her forrige aar 60,7 m. Denne hræ har saaledes 1909—1910 trukket sig 0,6 m. tilbage. Ved denne bræ var der ingen sne langs kanten, men kun ren bræis. Langedalsbræ. Denne bre eftermaaltes ??/, og afstanden fra varden til nærmeste iskant i maalelinjens retning var 58,8 m. Forrige aar var her afstanden 58,5 m. Denne bra har saaledes 1909— 1910 aftaget 0,9 m. | Ved denne bre var der ingen sne, men kun is langs kanten, og varderne var 1 orden. Sletmarkbræ. Denne bre eftermaaltes ??/,.. Afstanden fra den gamle maalevarde til brækanten var 40,3 m. Ifjor var her afstanden 38,7 m. Her straks øst for medianmorænen har saaledes denne bræ 1909—1910 gaaet 1,6 m. tilbage. Afstanden fra den nye BRÆMAALING I NORGE 1910. 251 varde til brækanten var iaar 28,2 m. og ifjor 26,0 m. Her ca. 100 m. vest for medianmorænen har saaledes denne bræ 1909—1910 aftaget 2,2 m. Ved denne bræ var der heller ingen sne langs kanten, men kun is, og varderne var i orden. Østre Memurubræ. Denne bre eftermaaltes 2°/;. Fra nederste mærkeblok, med tre stene paa toppen, til den nærmest bræen liggende mærkeblok, ligeledes med 3 stene paa toppen, maaltes 63,1 m. Denne af- stand 8—y = 63,3 m.t Man faar saaledes en korrektion af + 0,2 m., hvilket maa ansees som et meget tilfredsstillende maale- resultat. Fra det sidstnævnte mærke maaltes til brækanten 84,6 m. med en korrektion af +0,2 m. Dette giver altsaa en afstand mellem nævnte mærker og brækanten af 84,8 m. Forrige aar var her afstanden 78,3 m. Denne bræ har saaledes her 1909—1910 aftaget 6,5 m. Bræens nedre tunge viste kun bar bræis belagt med endel grus, men ellers ganske jevn. Vestre Memurubræ. Ved denne bræ henvises til den tidligere brugte betydning af bogstaverne ?. Denne bre eftermaaltes ?9/.. Afstand A—brækanten = 100,1 m. Forrige aar afstanden = 91,4 m. Her har altsaa bræen 1909—1910 aftaget 8,7 m. Fra den store blok med tre stene (y) til maalevarden nær- mest bræen (Bx) maaltes 42,5 m. overensstemmende med tid- ligere maalt ?. 1 Øyen: Bidrag til vore bræegnes glacialgeologi, pag. 324. 2 — : Bidrag til vore bræegnes glacialgeologi, pag. 320. — : Bræmaaling i Norge 1908, pag. 118. — : Bræmaaling i Norge 1909, pag. 374. 3 — : Bidrag til vore bræegnes glacialgeologi, pag. 320. 259 P. A. ØYEN. Fra (Bx) til brækanten maaltes 81,6 m. Forrige aar var her afstanden 61,2 m. Her har altsaa bræen 1909—1910 aftaget 20,4 m. Det er fra (Bx) bræen ogsaa de tidligere aar har været eftermaalt. 3 Glitterbræ. Denne bre eftermaaltes 3/,. Afstanden fra mærket (X) 1 varden til brækanten maaltes 59,4 m. Denne bræ eftermaaltes ikke ifjor, men derimod 1908, da avstanden fra varde til brækant var 19,3 m. Denne bræ har saaledes 1908—1910 trukket sig 40,1 m. tilbage. Veobræ. Denne bre eftermaaltes 2°/s. Sammenstilles nu maalingerne for de to sidste aar, saa faar man følgende: Varde I II III IV Brekant 1909 482,5 296,3 123,3 48,8 m. 1910 — 477,4 292,5 125,5 50,6 m. Der maaltes nemlig i de to nævnte aar de respektive af- stande fra bræen regnet: 1909: 48,8 m. 74,5 m. 173,0 m. 156,2 m. 1910: 50,6 m. 74,9 m. 167,0 m. 184,9 m. Denne bræ har saaledes 1909—1910 aftaget 1,8 m. Der er iaar lagt særlig vegt paa en nøiagtig opmaaling fra midtpunkt til midtpunkt af hver varde. Bræen viste nu kun bar is langs kanten belagt med grus og slam. Heilstugubræ. Denne bre eftermaaltes 39/3, og afstanden fra mærket (+) til brækanten var 58,0 m. Forrige aar var her afstanden 49,4 m. Denne bræ har saaledes 1909—1910 gaaet 3,6 m. tilbage. Brækanten viste kun bar is, og varderne var ı god orden. BRÆMAALING I NORGE 1910. 253 Tveraabræ. Denne bre eftermaaltes 9/s. Fra mærkevarden (I) til sigtevarden (II, 1908) var afstanden 18,5 m. overensstemmende med forrige aars maaling. Afstanden fra varde II til brækanten maaltes 58,5 m. Afstanden var her forrige aar 36,5 m. Denne bre har saaledes 1909—1910 af- taget 22,0 m. Brækanten var ıaar fuldstændig snebar, og den nedre bræ- tunge var temmelig tynd. Sveilnaasbræ. Denne bre eftermaaltes 3. Langs samme maalelinje som de foregaaende aar maaltes afstanden fra varden til brækanten 81,5 m. Forrige aar var her afstanden 79,3 m. Denne bræ har saaledes 1909—1910 gaaet 2,2 m. tilbake. Denne bræ var ogsaa helt snebar langs kanten, men dens. nedre tunge var meget tyk. Styggebræ. Denne bre eftermaaltes ?9/s. Efter den nye maalelinje maaltes afstanden fra mærke til brækant 85,2 m. Afstanden var her forrige aar 67,0 m. Her har altsaa bræen 1909—1910 gaaet 18,2 m. tilbage. Efter den gamle maalelinje maaltes afstanden fra mærke til brækant 61,4 m. Afstanden var her forrige aar 58,8 m. Her har altsaa bræen 1909—1910 gaaet 2,6 m. tilbage. Brækanten var ganske snebar og temmelig tynd. Veslejuvbræ. Denne bre eftermaaltes ?9/.. Forholdene ved denne bre var iaar høist eiendommelige, idet en afsmeltning havde funde sted paa en saadan maate, 254 5 P. A. ØYEN. at der paa maalestedet laa igjen en forholdsvis stor dødbræ foran den egentlige brækant. Fra mærket (vardekors 1908)! til nærmeste iskant maaltes 36,6 m. Derpaa maaltes i samme sigtelinjes retning et isbelte af 32,5 m. bredde. Og videre i samme retning var der mel- lem dette isbelte og den egentlige brækant et isfrit belte af 19 m. bredde. Det nævnte tynde isbelte har tidligere været helt sam- menhængende med den egentlige isbræ. Forrige aar var af- standen fra mærke til brækant 45 m. Om vi her regner med den samlede afstand fra mærke til brækant, 88,1 m., saa faar vi altsaa, at denne bræ 1909—1910 har trukket sig hele 43,1 m. tilbage. Dette vil jo sammenlignet med en helt ordinær tilbage- rykning være for meget, idet den store tilbageskriden 1 dette tilfælde skyldes en paa grund af overfladeforholdene særdeles betydelig mægtighedsformindskning af bræen, som derpaa paa grund av de topografiske forhold har faaet sit udslag i en til- syneladende stor tilbagerykken. Storjuvbræ. Denne bre eftermaaltes ?5/.. Afstanden fra Varden til bræen maaltes 24,8 m. Ifjor var her afstanden 31,3 m. Denne. bre har saaledes 1909—1910 skredet 6,5 m. frem. Foran brækanten laa fra vinteren igjen en snestripe, hvis bredde var 4 m. Heimre Illaabræ. Denne bre eftermaaltes 2. Afstanden fra varden til brækanten maaltes 112 m. Ifjor var her afstanden 111,7 m. Denne bre har saaledes 1909—1910 aftaget 0,9 m. Der laa iaar lidt sne fra vinteren igjen foran denne bre, nemlig en stripe af ca. 2 m. bredde. 1 Ovex: Bræmaaling i Norge 1909, pag. 379. Qt BRÆMAALING I NORGE 1910. 25 Nordre Illaabræ. Denne bre eftermaaltes 27/4. Fra market (X, ÆRE, høire side)! maaltes til brækanten 108,1 m. Efter samme sigtelinje var her ifjor afstanden 104,8 m. Denne bre har saaledes paa dette sted 1909—1910 aftaget 3,5 m. Varderne var nu i orden og brækanten var helt snefri. Et billede af denne bre findes vedfoiet planche VII, fig. 2. Søndre Illaabræ. Denne bre eftermaaltes ?"/,. Fra mærkevarden til brækanten maaltes 75,3 m. 1 sigte- vardens retning. Her maaltes ifjor afstanden 71,8 m. Denne bræ har altsaa 1909—1910 i denne retning gaaet 3,5 m. tilbage. Fra varden til iskanten nær elvens udløb maaltes afstanden 59,2 m. Her maaltes ifjor afstanden 55,1 m. Bræen har altsaa i denne retning 1909—1910 gaaet 4,1 m. tilbage. Brækanten var iaar snefri. Et billede af denne bre findes vedfoiet planche VII, - fig: 1. Vetlebræ. Denne bree eftermaaltes ?7/g. Fra merkevarden til selve breespidsen maaltes 75,7 m. En spalte, som i aabningen er 12 m. bred, gaar 25,8 m. ind. Bre- kanten var helt snefri. Forholdene er saaledes her ikke saa lidet forskjellige fra ifjor. Sammenlignes nu dette med maalene fra ifjor, saa faar man følgende regnet fra varden: 1909— 1910 1909 1910 Variation Selve bræspidsen 77,5 WT) ae line) (OTE Midlere brækant 824 886 + 62m. Inderste breespalte 89,8 101,5 — AN iat: 1 Øyen: Bræmaaling i Norge 1909, pag. 380. 256 P. A. ØYEN. Storbræ. 2 Denne bre eftermaaltes ?"/.. Fra mærket (X)! til bræen, hvor ifjor afstanden var 152,0 m,, maaltes ıaar langs samme sigtelinje 148,4 m. En stripe sne paa 7 meters bredde laa her foran iskanten, saa afstanden fra mærket til nærmeste snekant var 141,4 m. Dette var sne, som laa igjen fra vinteren og lige paa det glatte fjeld. Denne bræ maa saaledes 1909—1910 have skredet 3,6 m. frem. Fra frontalmærket til brækanten maaltes iaar 99 m. Her var ifjor afstanden 110,7 m. Her har altsaa bræen 1909—1910 skredet 11,7 m. frem. Der var brækanten snebar med fast ıs. Bøverbræ. Denne bre eftermaaltes ?%s. Forandringen fra ifjor var her temmelig stor, idet der foran bræporten i en længde af 70 m. og en bredde af ca. 40 m. var en liden indsjø; denne gik ind gjennem bræporten og umulig- gjorde indtrængen i denne, og det er derfor sandsynlig, at hele brægrottens ^? bund nu var oversvømmet. Store, nedfaldne is- stykker laa i vandet foran bræporten. Fra den gamle maalevarde * til brækanten var nu afstanden 45,5 m. og ifjor 41,1 m. Breen har altsaa paa dette sted 1909—1910 gaaet 4,4 m. tilbage. Fra det ifjor indhuggede X > maaltes nu til brækanten i den længste stregs retning 47,6 m. Afstanden var her ifjor 49,2 m. Bræen har saaledes paa dette sted 1909—1910 skredet 1,6 m. frem. Denne bræ viser saaledes det eiendommelige forhold, at medens den i det sidst forløbne aar paa den nordvestlige side 1 Øyen: Bræmaaling i Norge 1909, pag. 384. 2 — Bremaaling i Norge 1909, pag. 386. 3 — En isbrægrotte (Naturen 1910, pag. 190— 191). ^ — Bræmaaling i Norge 1909, pag. 386. 5 — Bræmaaling i Norge 1909, pag. 387. BRÆMAALING I NORGE 1910. 257 nær bræporten har skredet lidt frem, har den samtidig i nord- østlig retning herfor, ved den gamle varde, gaaet noget tilbage; men ingen av disse forandringer svarer 1 størrelse til de ovenfor omtalte forandringer i forholdene foran bræen, hvorfor vistnok disse maa have sin grund ı den aarlige fremstøds- og tilbage- ryknings-tilstand i bræen og 1 de indirekte tilsvarende fluvio- glaciale forhold. I det hele er forholdene ved denne bræ meget lærerige til sammenligning med en række gamle glaciale afleiringer. Thi ligesom jeg ved en tidligere anledning! har antydet som den rimelige forklaring til den betydelige grottedannelse ved denne bræ de forholdsvis smaa og vekslende forandringer, saaledes har man vel ogsaa i disse nærmest at søge forklaringen til den eiendommelige ,Kames*-dannelse paa dette sted. Et billede af denne bræer vedføiet (Planche VIII) efter fotografi sommeren 1903. Leirbræ. Denne bre eftermaaltes ?9/,. Om de her siden ifjor stedfundne forandringer skriver OLE VoLE: du husker, at vi ifjor 5,8 m. fra bræen paa en 2 m. hoi, rødliggraa blok byggede en liden varde af to stene; disse stene fandtes ikke, og den rødliggraa blok laa nu 14,3 m. fra bræen, der altsaa maa have havt et fremstød. Derimod fandt han mærkeblokken med paastaaende varde helt uforstyrret og i orden. Afstanden fra mærket til brækanten maaltes iaar 29,3 m. lijor var her afstanden 29,0 m. Denne bre har saaledes 1909— 1910 aftaget 0,3 m. Sandelvbræ. Denne bre eftermaaltes 23/s. Der maaltes efter tre forskjellige linjer, ovensstemmende med de tidligere angivne ax", ox” og oy ?. 1 Naturen 1910, pag. 191. 2 Øyen: Bidrag til vore bræegnes glacialgeologi, pag. 344. Nyt Mag. f. Naturv. LI, III. 1913. £ 17 258 P. A. ØYEN. a—brækanten (i retning ax) = 107,4 m. 0—x" = 45 m. o—brækanten (i retning xx’) = 98 m. o—brækanten (i retning oy) = 104,7 m. Bræenden var iaar meget tyk, det vil sige, at bræen gik meget brat op fra moræneuren og bestod af ren, haard is uden fremskydende tunger. De to foregaaende aar, 1909 og 1908, har ikke denne bræ været eftermaalt, men 1 1907 maaltes: a—brekanten = 82 m. o—brekanten = 75,4 m. Denne bre har saaledes i tidsrummet 1907—1910 trukket sig noget tilbage, nemlig: i retningen ax’ = 25,4 m. 1 retningen ox” = 22,6 m. Gjertvasbræ. Denne bre eftermaaltes 24/4. Maalelinjen oy ! afmærkedes ved en varde paa en blok af 9 X 2 X 0,6 m. størrelse i en afstand af 113 m. fra og. Af- standen fra o (korsmærket) til brækanten maaltes saa at være 135,9 m. lfjor maaltes her 129,8 m. Breen har saaledes i denne retning 1909—1910 aftaget 9,1 m. For at afmærke ogsaa retningen af maalelinjen «x opsattes en varde paa en 2—3 m. stor blok 58,5 m. fra varden c. Af- standen «x maaltes 71,5 m. Ifjor maaltes denne afstand 59,2 m. Denne bræ har altsaa i her nævnte frontalretning 1909—1910 afiaget 12,3 m. Breen viste iaar kun bar is langs kanten. Styggedalsbræ. Denne bre eftermaaltes "%s. Afstanden fra mærkevarden til brækanten maaltes 43,8 m. 1 Øyeren: Bidrag til vore bræegnes glacialgeologi, pag. 357. BRÆMAANING I NORGE 1910. 259 Ifjor maaltes her 45,6 m. Denne bre har saaledes 1909—1910 aftaget 0,2 m. For her at afmærke maalelinjens retning opsattes 21,8 m. fra mærkevarden en sigtevarde. Den nedre spids af bræen var ıaar ganske tynd og tildels dækket af grus og sten. Den gav indtryk af at være i sterkt aftagende, men som vi ovenfor har seet maa dette gjøre sig sterkere gjældende med hensyn til overfladeafsmeltningen end med hensyn til længdedalsafsmeltningen. Skagastølsbræ. Denne bre eftermaaltes */s. Alle maal udgaar iaar fra en liden varde, som reistes lige ind til den store vardeblok, altsaa svarende til skjæringspunktet for II og III (fig. 23)1. Fra dette punkt maaltes til brækanten i en vifte, og idet man ser mod bræen har man fra venstre til høire afstandene 6,5 m., 83 m., 10,0 m. og 142 m. De to sidstnævnte maal træffer brækanten netop paa hver sin side af en ı mundingen 2,3 m. bred bræspalte, der gaar 11,2 m. ind ı bræen. Der fandtes ingen sne langs bræens kant. Ifjor blev denne bræ ikke eftermaalt, men derimod i 1908, da afstanden mellem vardeblok og brækant langs retning III var 48 m. Denne bræ har saaledes 1908—1910 aftaget 3,5 m. Ringsbræ. Denne bre eftermaaltes 7°/s. Maaleretningen her er meget grei”, og der var ingen sne langs kanten. Fra market (X) maaltes afstanden til brækanten 90 m. Afstanden maaltes her ifjor 85,0 m. Denne bræ har saaledes 1909—1910 aftaget 5,0 m. 1 ven: Bidrag til vore bræegnes glacialgeologi, pag. 359. 2 — Bræmaaling i Norge 1909, pag. 390. 260 P. A. ØYEN. Vestlandets bræer. Ved J. Rekstad. Buarbræ Var sommeren 1910 ı fremrykning Bondhusbræ 3/, 09—%/5 10 Høre S. .+ 23,5 m. , Venstre S. + 34,95 - Bøiumbræ 25/9 09—7/9 10 = (0 Suphellebræ 25/, 09—27/;, 10 Høre S. + 3 Midten WEIT o Venstre 5. + 9 Austerdalsbræ 1/, 09—1/9 10 = if Tunsbergdalsbræ "1 09—17/10 10 = Bersetbræ 11/9 09—13/ 10 Høre S. +10 Midten 8. c Venstre S. +31 - Nigardsbræ 12/94 09—12/, 10 Høre S. 32 Venstre 515901 Faabergstølsbræ 5/9 09—5, 10 Høre S. +3 - Venstre S. + 4 Stegaholtbræ ölg 09—9/, 10 Høre S. + 8 Midten amar ts Lodalsbrae 5/4 09—9/, 10 Høre S. + - Menstrevoat na NED Aabrekkebræ 4/9 09—8/;, 10 Høre S. +16 - Venstre S. +148 - Brigsdalsbræ ly 09—1% 10 Høire S. +145 - Venstres 1350 Mjølkevoldsbræ 31/; 09—19% 10 hr SIR Kjendalsbræ 30/3 09—31/5 10 Fe Bødalsbræ 29/909 237, 21052 Høre STEDE Venstre sa. 1 Engabræ 51 (092010 Høres 1-12 Midten ar DE c Venstre S. + 0 - Fondalsbræ 4/9 09—54 10 art) BRÆMAALING I NORGE 1910. 261 Det nordlige Norges bræer. Ved A. Hoel. Okstinderne 1909—10. Oksyeldbreen > + 4,7 m. Mérkbækbræen 9; 2: 2. e 298 MVestrerOkstindbre |... 9-0 19,02 Østre Okstindbræs vestre arm. + 30,0 - Østre Okstindbræs østre arm . — 3,0 - Ehazles Habolschre 2.2 27777709238 - Frostisen 1909-10. Søndre Meraftesbre . . . . +18 m. Nordre Mæraîftesbræ . . . . 0 - Renmdde te MM ee OS = Oversigt over veirforandringen. I Jotunheimen kom der i den første del af vinteren tem- melig meget sne og nedbøren var forholdsvis stor udover hele vinteren uden indtrædende toveir, saa der blev en mængde sne saavel i dalene som i det egentlige høifjeld, langt mere end det sædvanlig pleier at være. I midten av mai indtraadte mildveir, med regn i dalene og sneslud i fjeldene, dog egentlig varme i veiret kom først ud i juni, men da ogsaa med ganske sterk varme. Klarveir havde man dog kun i den første halvdel af juli. Forøvrig var det i sommerens lob varmt, men med meget regn, saaledes var der i begyndelsen af august en ganske stor flom. Men medens der var meget sne i alle dalfører var der forholdsvis lidet paa de høieste tinder, saaledes f. eks. paa Glittertind, hvor der aldrig har været saa lidet sne, siden hytten paa toppen blev bygget. Men i flere af de foregaaende somre har man ikke engang seet hyttens tag, men isommer stod hytten aldeles bar; der var i begyndelsen af august paa østsiden ca. 1 m. fra isen og op til gulvet. Muligens er udover vinteren 262 P. A. OYEN. endel sne foget vek fra de høieste toppe. Høsten 1910 var vakker uden nedbør og 3 var der endnu ingen sne 1 fjeldene, bare et ganske tyndt rim. Statsgeolog Rexstap har meddelt, at oppe 1 høifjeldet, men især oppe i Nordland var sne- og issmeltningen særdeles stor iaar, større end i mands minde, men at ikke desto mindre har bræerne idethele trukket sig noget frem. Meteorolog Irsens har meddelt, at 1 egnen om Hardanger- jøkelen var smeltningen iaar usædvanlig sterk og at som følge deraf bræerne svandt betydelig ind. Det berettes at tørken var slem isommer 1 Gauldalen og 1 Trøndelagen 1 det hele taget. I mands minde havde der ikke været slig tørke i de trakter. Men saa ,høljeregnet* det et par uger i den første halvpart af oktober, saa vandmangelen blev afhjulpet !. Indeværende aar kan til en vis grad ogsaa betegnes som et flomaar. Saaledes blev der paa forsommeren skrevet en artikel „Et jubileum. Mjøsen 1 1860 og 1910* hvori blev truk- ket sammenligning mellem Mjøsens vandstand i de to nævnte aar ?. I omegnen af Kristiania var 7de november den første egent- lige vinterdag med sneveir, men den følgende dag indtraadte igjen toveir og senere vekslende. Med hensyn til nedbørmængde i Norge er de oplysninger af stor interesse som Moun fremkom med i Videnskabsselskabets mote 15/3 19103: „Den aarlige nedbørhøide er mindst paa Øst- landet (250 mm. i Skiaaker) og i Finmarken og størst i Bergens stift (3180 mm. i Søndfjord). Et belte med over 1000 mm. stræk- ker sig fra Kragerø langs syd- og vestkysten helt til Tromsø. Inde i dette belte findes maksima med over 2000 mm. indenfor Stavanger, søndenfor Hardangerfjorden, mellem Hardangerfjorden Aftenposten 199 1910, nr. 622. —3— 15 1910, nr. 350. —»— 19/ 1910, nr. 160. CO t9 md BRÆMAALING I NORGE 1910. 263 og den ytre del af Sognefjorden og mellem denne fjord og til Søndmør. Indenfor disse maksima er der strøg med indtil over 3000 mm. Maksima paa over 2000 mm. findes ogsaa paa Fosen og ı Helgeland. Vestkystens maksima ligger paa halvøerne mellem de store fjorde. En linje mellem alle maksima kan trækkes inde i landet fra et maksimum paa over 1000 mm. i Nordmarken, langs kystlinjen til Tromsø. Østlandet har sin største nedbørmængde i august og sin mindste 1 februar. Paa Vest- og Nordlandet falder den meste nedbør omkring december, den mindste paa forsommeren. Elve- nes vandføring er væsentlig afhængig af snesmeltningen. De allerstørste observerede aarlige nedbørhøider findes fordelt over landet ganske paa samme maade som de gjennemsnitlige. Lige- saa de mindste observerede. Værdierne af maksima og af minima er meget nær proportionale med den normale aarsmængde. Overskud ca. 33%, underskud ca. 20%. I Bergens stift er aarsmaksimum paa enkelte steder over 3500 mm. Nedbørens mængde veksler paa det enkelte sted og over hele landet ofte sterkt fra det ene aar til det andet. Udjevnes disse sprang, faar man, naar hele landet tages med ı et gjennemsnit, en gang for nedbørens veksel, der 1 hei grad viser sig lige- løbende med solflekkernes hyppighed i disses 11-aarige periode. Faa solflekker og nedbørfattige aar, mange solflekker og nedbør- rige aar. 5 magre aar følges af 6 rige aar. Et vink til vas- dragsregulering.* Her kunde kanske passende et par meddelelser fra Har- danger og Dovre finde plads: — On March the 7th 1882 GEoRGE Rozson read “Notes on the past and present Glaciers of Nor- way” to the Inverness Field Club. These interesting notes deal with several phenomena connected with climatology and glacial conditions in Norway. We ought specially to call attention to his remarks on the Buarbrae, telling us that ‘its growth was a well-known fact in the district, and was, indeed, patent to the most careless observer. Bushes and trees were going down 264 | P. A. ØYEN. under the encroaching ice; and the peasant proprietor of the Buer farm was contemplating the early abandonment of his home and steading to the foe which, after swallowing up a material portion of his pasture lands, had crept menacingly near the humble ancestral walls’ (L. c. p. 186). And, further on he adds *that, immense as the present snow-fields of Norway appear to our view, they are mere pigmies compared with those which in past ages covered the face of the peninsula. Of the ancient glaciation of Norway, the traces are not simply conspicuous, they are obtrusive. In 1829 they attracted the attention of Professor Esmark, in Christiania; and whilst VENETZ, in Switzer- land, was advancing the then novel theory of the former wide extension and geological activity of the Alpine glaciers, ESMARK was led quite independently to advance the conclusion that Nor- way had had a similar history’ (L. c. pp. 186. 187). (Trans. of the Inverness Scientific Society and Field Club, Vol. II, 1850 — 1883, pp. 178—194.) Paa et gammelt kart fandt jeg folgende paategning: „Segen Gottes Gruve — — — ved vandflommen 1789 blev jorddammen ruineret, hvorpaa Gruven blev fyldt med Vand og har siden lagt ode“ (Copie Carte over Zwikne Kobberwærks Malmfelt). Klimatoseillation og topografi. Studiet af bræernes vekslende stand har ogsaa vakt en række andre betragtninger, dels en gjenopliven af gamle, halv- veis eller helt glemte anskuelser og dels ny ideer. Og helt igennem empirisk som oscillationsstudiet er, har det ganske naturlig øvet en reformerende indflydelse paa tilgrænsende og nærliggende geologiske undersogelsesfelter. Maalingen trader i forgrunden. Men her som 1 fysik og astronomi: fra de nu for tiden praktisk maalelige størrelser gaar man paa den ene side til de ,uendelig* smaa, paa den anden side til de „uendelig“ store maal, i begge tilfælde ophorer det eksakte maals noiagtighed, BRÆMAALING I NORGE 1910. 265 men hvad der bliver tilbage ogsaa her, er den ved maalet be- stemte betragtningsmaade af fænomerne. Det er nu omtrent en menneskealder siden SHALER udtalte: *without any profound changes of climate, very extensive retreats and advances of the ice might be brought about”! Og dette har ved senere maalinger af bræstanden stadfestet sig. Ja i meteorologisk henseende er forandringerne ofte saa smaa, at en række meteorologer haardnakket har benegtet mere regelmæs- sige forandringer af periodisk art, indtil de store klimatografer, bræerne, ubønhørlig viste, at saadanne maatte finde sted og til og med i mange tilfælde endog viste disse perioders art og for- andringens forløb, for kun at tage et eksempel, forskjellen mel- lem kyst- og indlandsklimaets indflydelse. Men foruden bræer- nes veksling har man .ogsaa “recent changes in existing lakes" ?. Og studiet af disse forandringer har i de senere aar paagaaet med megen interesse, for ogsaa her kun at nævne et eksempel, de asiatiske 9+3:6. Og ligesom det ved bræerne har vist sig at man kan følge nutidens smaa forandringer gjennem større og større tilbage til selve ,istiden*, saaledes har det ogsaa ved sjøerne vist sig at gjælde, hvad der for lang tid siden blev ud- talt om amerikanske: “the study of these natural pluviometers teaches that the fluctuations of the lakes of the Great Basin during the past few years are but a continuation of the eli- matic oscillations that reached a maximum at the time Lake Bonneville and Lake Lahontan were brimming” *. Og selv paa steder af jordoverfladen, hvor man nu ikke længere finder bræer, har man minder om disse, saaledes i for- Proceed. of the Boston Soc. of Nat. Hist. Vol. XXI (1880—82), pag. 166. U. S. Geol. Surv. IV Annual Report (1882—83), pag. 456. Globus, B. 97, pag. 90. Annales de Geographie, XVIII, 15/1; 1909, pag. 407. La Géographie, XXI (1910), pag. 55. | ScHoRALSKY: Le niveau des lacs de l'Asie centrale russe et les change- ments de climat. 7 U. S. Geol. Surv. IV Annual Report, 1882 —83, pag. 457, pl. 83. D Où fF D rn 266 P. A. ØYEN. skjellige dele af Sibirien, hvor Sokororr fandt ‘unmistakable traces of an — — extension of glaciers” og "numerous traces — — — greater extension of lakes during the post-glacial period, and to the gradual drying up of the existing ones”. Dermed er vi kommet saa langt, at vi ogsaa kunde tænke paa at forfølge sporene af disse klimatiske vekslinger længere tilbage i tiden, altsaa geologisk talt. Vi skal her forbigaa de utallige spor som møder i veksellagring af marine, lakustrine og palustrine afleiringer samt i skiftende flora og fauna og med engang vende os til fænomener som falder selv den almindelige, tænksomme turist i oinene. I vort fjeldand har vi mange at dem. Vore botner og vore elvegjel, vore sækkedale og vore V-formede dale, vore U-formede dale og vore hydrografiske net giver en lang række af sammenligningsled og en hel række af trim, der udhæver sig ikke alene 1 kartbladenes horisontale topo- grafi, men ogsaa 1 den vertikale, idet vi stiger trinvis op, Ira de store fjorddyb til dalene og videre op til fjelddalene og sække- dalene og botnerne, de sidste ofte i flere trin, som vi nu nær- sagt alle er enige om at betragte som virkningen af bræernes arbeide. Men for det rindende vands vedkommende kan vi følge en tilsvarende udviklingsrække, de store hydrografiske net, de V-formede dale, elvegjelene, fossestupene og endnu nærmere vor egen tid de mange adskilte evorsionssystemer, vi finder inden det lose dækkes omraade, paa en eiendommelig maade knyttet til de enkelte terrasseniveauer. Enkelte af de ovennævnte træk skal vi forsøge at illustrere med nogle billeder. Ingeniør LARGE som 1 endel aar udførte de regelmæssige bræmaalinger tog ifølge min opfordring efterhaanden en række fotografier af bræer og brælandskaber, hvoraf endel gjengives. Paa overgangen mellem Visdalen og Veodalen har vi den bekjendte Skautfly, en vild og ensformig stenfly, der har stemplet 1 Nature, Vol. XXIX (1883 — 84), pag. 461. BRÆMAALING I NORGE 1910. 267 sig fast i min erindring fra mine første bræundersøgelser som- meren 1891. Men lige i baggrunden reiser sig en række inter- essante høer og tinder med botner og bræer indimellem; moræ- ner og bræsjøer mangler heller ikke. Det er et samtidig storslagent og vakkert billede, man her har foran sig (cfr. planche IX, fig. 1). Geologisk seet er dette billede dobbelt interessant derved, at det viser en nu paagaaende botndannelse ı et udpræget niveau, der adskiller sig som et eget trin stigende umiddelbart op fra den foranliggende fly, der udgjør en gammel bræbund af helt anden art, firnomraadets. Der har altsaa her fundet en meget frem- trædende hævning af den klimatologiske snegrænse sted, eller man har her vidnesbyrdet om en ganske betydelig klimatisk forandring. Vi skal ikke ved denne anledning nærmere berøre om denne tillige har været af oscillatorisk karakter, da vi her tillige maatte gaa ind paa selve morænedannelsen. Men vi skal sammenstille dette billede med et andet (ctr. planche IX, fig. 2), en udsigt mod Rondepartiet fra vest. I topografisk henseende er der en umiskjendelig lighed mellem disse to bil- leder, flyen i forgrunden og de opstigende høer og topper 1 bag- grunden; botnerne og sjøerne er der, morænedækket ligesaa, men bræerne mangler paa dette sidste billede. Grænsen mel- lem fly og botner er imidlertid lige fremtrædende i dette tilfælde og repræsenterer udentvil en lignende klimatisk forandring. Men vi har altsaa her vidnesbyrd om at nok en lignende forandring har fundet sted med forlægning af den klimatiske snegrænse til et endnu høiere niveau hvorved botnernes bræer svandt. Men dermed er ingen ting sagt om forbindelsen ellers mellem de fænomener, der fremstiller sig paa disse to billeder; forbindelsen maa søges i forholdene paa de mellemliggende steder. Men en ting viser de felles, den klimatiske snegrænses trinvise, oscilla- toriske forandring. Et par andre billeder fører os til Leirdalen. Vi ser her først (Pl. X, fig. 1) et parti ved Elvesæter med det tydelige U-profil 268 P. A. ØYEN. BRÆMAALING I NORGE 1910. i baggrunden. Jeg har ved en tidligere anledning? henledet opmerksomheden paa at vi her kan adskille flere saadanne U-formede afsnit i daldannelsen, ja vi skimter endog antydning dertil i billedets baggrund. Jeg viste ved hin anledning at om vi tager profilet fra Leirdalens bund til Galdhøtindens top saa har vi for os mindst fem glaciale afsnit. Men dertil føier sig som et nyere og yngre afsnit af helt anden karakter elvegjelet i dalbunden. Dennes i forholdsvis ny tid dannede form trader i sine karakteristiske hoveddrag udmerket frem paa det vedføiede billede (Pl. X, fig. 2), som i forstørret maalestok, fotograferet paa nærmere hold, gjengiver endel af midtpartiet paa foregaaende billede. Vi ser saaledes de klimatologiske oscillationer gjenspeile sig 1 overfladens form. Det topografiske relief kan altsaa i videre forstand i visse henseender benyttes som klimatograf. Dermed er vi naaet til betragtningen af fænomenets geologiske betydning, og idet vi her paa den maade er stillet lige over for de lange tidsrum, staar vi ogsaa i fare for at betragte forholdet paa den blandt geologer, naar det gjælder fænomener af heromhandlede art, ofte temmelig abstrakte maade. Men her maa vi erindre, at det empiriske maal dannede vort udgangspunkt, og den gjen- nem maalet bestemte betragtning af fænomenet maa bestandig øve kontrol lige over for de resultater vi paa den maade antager at have naaet. 1 P. A. Øyen: Bidrag til vore bræegnes glacialgeologt, pag. 338— 340. Trykt 20. august 1918. Nyr Mac. r. Narurv. B. 51. Pie VALE Fig. 1. Søndre Ilaabræ. Pr SVIE ‘COGL 141940 Nyr Mac. r. Naturv. B. 51. Ifc; ID Fig. 1. Skantflyen 1904. Fig. 2. Ronderne St la vest 199704 - "A ; 4 k Å a " ' : m ji P 1 De Y $ 2 - { JE se ^ x Nvv Mac. r. Narurv. B. 51. PLEX Fig. 2 Leirdalen med elvegjel ved Elvesæter. Nyr Mac. r. Narurv. B. 51. Bør Fig. 2. Austerdalsbræ. Istaarne. Dr. O. Bjerknes fot. 1909. 7 NEF i 5 : 9 Å i : X . 3 / p - ee Neue Beitråge zur Arthropodenfauna Norwegens - nebst gelegentlichen Bemerkungen über deutsche Arten. XV. Von Embrik Strand. (Berlin, Kgl. Zool. Museum.) Inhalt. XV. Strand: Homoptera. XV. Homoptera. Von Embr. Strand. Die im folgenden verzeichneten Arten sind von Herrn Dr. L. MELtICHAR (Brünn) bestimmt worden. Ausserdem ist eine s. Z. Herrn Dr. HorvatH zur Untersuchung vorgelegene Art hier mitbehandelt worden (cf. Idiocerus, p. 271). So gering wie die Anzahl der hier aufgeführten Arten auch ist, dürfte das Ver- zeichnis doch nicht wertlos sein, denn sowohl die deutsche als die norwegische Homopterenfauna ist noch sehr unvollståndig bekannt. Nur drei der folgenden Lokalitåten, Marburg 1. H., Hamburg und Stuttgart, sind deutsch, die andern norwegisch. — Herrn Dr. MeticHar spreche ich auch an dieser Stelle meinen besten Dank aus. Fam. Cercopide. Gen. Triecphora Am. SERV. Triecphora vulmerata IruiG. Marburg 31. 5. 1904. Triecphora mactata Germ. Marburg 12. 6. 1904. 270 EMBRIK STRAND. Gen. Lepyronia Aw. SERV. Lepyronia coleoptrata L. Stuttgart Ende Aug. 1904. Gen. Aphrophora GERM. Aphrophora almi Fatt. Marburg 26. 6. u. 11. 7. 1904. Gen. Philaenus STÅL. Philaenus campestris Fart. Rörvik, Vikten, unter Steinen auf trockenem Boden 9. 8. 1903. — Marburg 2. 7. 1904. Philaenus spumarius L. Hamburg. Marburg 16. 7. — Solum, Overhalden 18. 8. 1903. Ranum ebenda, Aug. Brönnö unter Moos oder Steinen 5. 8. Trondhjem. Lärdal. — Var. fasciatus F. von Aal, Bergen, Tysfjorden und Lårdal. Philaenus spumarius L. var. lineatus F. von Trondhjem, v. marginellus F. Lårdal, v. lateralis L. Aal, v. leucophthal- mus L. Aal. Philaenus lineatus L. Brönnö 5. 8. 1903; do. 4. 8. unter Steinen. Lårdal, Rörvik, Vikten 10. 8. 1903. — Marburg 3. 7. 1904. Fam. Membracidae. Gen. Centrotus F. Centrotus cornutus L. Marburg 29. 5. 1904. Larve ebenda iE Te Gen. Gargara AM. SERV. Gargara genistae F. Stuttgart. Marburg 26. 7. Fam. Jassidae. Gen. Ledra F. Ledra awrita L. Marburg 3. 7. 1904. Larve! Gen. /diocerus Lew. Idiocerus aaliensis STRAND n. sp. NEUE BEITÄEGR ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 971 Von Aal in Hallingdal ist in meiner Sammlung ein Idiocerus- Weibchen vorhanden, das von Horvara s. Z. als einer neuen Art wahrscheinlich angehörend bezeichnet wurde. Um die Kol- legen auf diese Form aufmerksam zu machen und zu weiteren Nachforschungen anzuregen, gebe ich hier eine kurze Beschrei- bung und schlage den Namen aaliensis m. vor. Totallånge 6 mm. Graubråunlich, schwarz gefleckt, stellen- weise olivenfarbig; Gesicht långs der Mitte hellgråulich, Augen grauschwarz, zwischen denselben auf dem Scheitel eine schwärz- liche, zwei, oder wenn man will, vier undeutlich hellere Quer- flecke einschliessende verwischte Querbinde. Pronotum zeigt jederseits Andeutung eines helleren, dunkler umrandeten Fleck- chens; die Mitte ist der Länge nach ein wenig heller. Scutel- lum braungelblich, in der Mitte mit undeutlich dunklerer Mittel- långsfigur, die beiden Basalecken durch je einen tiefschwarzen, den Seitenrand nicht ganz erreichenden Fleck bezeichnet. Auf den Flügeln herrscht die schwårzliche Fårbung vor, am Rande und hinten erscheinen sie jedoch graugelblich und durchschim- mernd; am Innenrande, am Ende des basalen Drittels dieses handes, ist ein beiden Flügeln gemeinsamer, weisslicher, ver- wischter Fleck; braungelbliche Wische sind vorn und zwar seit- würts am deutlichsten. Beine rótlich braungelb, die Hintertibien fein schwarz gefleckt. Bauchseite des Körpers wie die Beine gefärbt, die Segmentränder weisslich. Kopf und Thorax fast matt, die Flügel ziemlich stark glån- zend. Unter der Lupe zeigen weder Stirn noch Scheitel aul- fallende strukturelle Merkmale. Idiocerus confusus FLor. Lærdal. Idiocerus populi L. Trondhjem, Lærdal, Aal, Bergen. Gen. Bythoscopus GERM. Bythoscopus alni Scark. Lærdal, Lavik. Bythoscopus flavicollis L. Tystjorden, Lærdal. 979 ^ A EMBRIK STRAND. Gen. Agallia CURT. Agallia venosa Fart. Marburg November 1903. — Aal. Gen. Acocephalus GERM. Acocephalus nervosus SCHRK. Lavik, Lærdal, Bergen, Aal. Acocephalus bifasciatus L. Lillehammer. Acocephalus albifrons L. Bergen, Trondhjem, Lavik, dal Gen. Deltocephalus Burm. Deltocephalus pallens Zztt. Tysfjorden. Hatfjelddalen. Trondhjem. Deltocephalus striatus L. Aal. Deltocephalus Flori Fırs. Tysfjorden. Hatfjelddalen. Deltocephalus nigrifrons Kem. Mo in Ranen 17. 7. 1903. Deltocephalus pulicaris Fart. Aal. Lærdal. Deltocephalus abdominalis F. Snemyr, Nordreisen 12. 8. 1901. Tysfjorden. Rösvand. Hatfjelddalen 16. 7. 1899. Skarmo- dalen. Bjöberg (Hemsedalsfjeld). Aal. Gen. Jassus F. Jassus mixtus F. Lærdal. Gen. Athysanus Burm. Athysanus grisescens ZETT. Tysfjorden. Athysanus brevipennis Kem. Bjöberg auf Hemsedalsfjeld, Aal, Dönna (Helgeland). Gen. Thamnotettix ZETT. Thamnotettix simplex H.-Sca. Tysfjorden, Hatfjelddalen. Hammerö. Lödingen. Rösvand. Skarmodalen. Lavik. — Von Tysfjorden und Hatfjelddalen liegt eine Varietåt vor: die Ricken- seite des Körpers vor den Flügeln rot oder rötlich, auch das Gesicht meistens rot, bisweilen der ganze Kopf. Die Grösse scheint durchgehends ein wenig geringer zu sein. Die Flügel wie bei den dunkleren Exemplaren der Hauptform. Nenne diese Varietät rufescenticeps STRAND n. v. (Type von Hatfjelddalen). NEUE BEITRAGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 973 Thamnotettix sulphurellus Zett. Trondhjem. Lavik. Bergen. Thamnotettix fusculus Fatt. Hammerö. Tysfjorden. Thamnotettix cruentatus F. Aal. Thamnotettix subfusculus Fatt. Tysfjorden, Hammerö, Lödingen, Rösvand, Klovimoen in Vefsen, Hatfjelddalen, Dalen in Hatfjelddalen, Hadsel, Aal, Botne, Porsgrund, Kristiania. Thamnotettix 4-notatus F. Brekkesätren, Tönsåt 30. 8. 1903. Aal. Lærdal. Bergen. Gen. Cicadula ZETT. Cicadula sexnotata Fart. Hatfjelddalen 14. 7. 1899. Gen. Gnathodus Fe». Gnathodus punctatus THunBG. Hvalöerne, Kristiania, Onsö, Skien, Lavik. — Var. rufescens Mer. Lærdal. Gen. Chlorita Firs. Chlorita flavescens F. Porsgrund. Gen. Empoasca W ALsH. Empoasca smaragdula Farr. v. rufescens Mer. Hatfjeld- dalen. Rösvand. Trondhjem. Aal. Lærdal. Gen. Hupteryx CURT. Eupteryx Germari Zett. Bergen, Aal. Gen. Typhlocyba GERM. Typhlocyba sexpunctata Fart. Aal, Lærdal. Typhlocyba geometrica Scurk. Lærdal. Fam. Zulgoridae. Gen. Cixius LATR. Cixius cuniculärius L. Kaafjord, Finmarken. Nordreisen. Cixius pilosus Or. Marburg 28. 5. 1904. Nyt Mag. f. Naturv. LI. III. 1913. 18 974 EMBRIK STRAND. Gen. Tettigometra LATR. Tettigometra obliqua Panz. Marburg 8. 6. 1904. Gen. Stenocranus FIEB. Stenocranus lineola GERM. Marburg 1. 4. 1904. Stuttgart Ende August. Gen. Conomelus FIEB. Conomelus limbatus F. Marburg. Gen. Liburnia STÅL. Liburnia striatella Faut. Marburg. Stuttgart. Liburnia sordidula StÄL?? Marburg 26. 7. 1904. Gedruckt 30. September 1913. Some New Algæ from Japan. By K. Yendo. (With Pl. XIII & XIV.) mong the algal specimens in my possession, mainly col- lected by myself in the northern parts of Japan, there are a number of forms which are interesting in various points. Accounts of some of them have been already published, but there still remain scores of them for future description. My recent visits to ihe Herbarium of the Academy of Science in St. Petersburg, and to that of the Botanical Museum in Upsala, removed sundry doubts relating to many of them. Four of them are mentioned in the following pages, in the hope that they may be of some interest to the reader. The present paper has been completed in the Botanical Museum of Kristiania. Prof. N. Witte, the director of the Museum. was so kind as to allow me the privilege of the free use of his laboratory as well as his own collection of literature. I wish here to express my sincerest thanks to him for his kindness. 976 K. YENDO. Wildemania bulbopes, sp. nov. = Porphyra umbilicalis var. vulgaris a Rurr., Tange des Ochot. Meeres, p. 394. (Plate XIII. Figs. 1—9.) Fronde distromatica, monoica, ovata vel elliptica, breviter stipitata, basi rotundata, marginibus integerrimis undulatis, apice sæpe divisa, stipite inflato. Cellulis vegetativis ob- scure seriatis, rotundato-angulatis vel ellipticis, im sectione transversali frondis lumen cellulare verticaliter rotundato- subrectangulare præbentibus, parietibus eæternis crassis, cras- situdine altitudinem luminis cellularis æquantibus. Spermo- goniis marginalibus sensim introrsum cum carposporangiis admixtis. Habit. In Oceano Pacifico septentrionali, ad oras insule “Shimushu” (YEnDo) et ad Camtschaticam (RUPRECHT). Frond distromatic, oblong-obovate or obcuneate, 7—15 cm. high, more or less attenuated at the apex, mostly simple, but not seldom bilobed; margin entire, undulated; base round, abruptly narrowed to a short inflated stipe; in some older individuals the inflation is found extending beyond the stipe into the laminal portion. Vegetative cells in surface view, elliptical or roundish rectangular, 9—10 u X 6—9 u, more or less serially arranged, but without any fixed direction. Height of cells 8—10 u, thickness of frond 50—55 u. Monceceous; antheridial area assuming the marginal portion of the upper part of frond, gradually fading inwards to the carpogonal area. The cross sections of the frond at the inflated portion show the cells in clavate form, the broader ends directed towards the peri- phery (Fig. 5): the total thickness of the frond measures 70—80 u; the gelatinous matrix much thicker inside. The longitudinal SOME NEW ALGÆ FROM JAPAN. 247 7 sections of the same portion through the attachment disc, reveal the cells regularly disposed along the inner surface of the lamina, giving off long fibrous strands downwards along the outer sur- face to form the attachment disc (Fig. 4). The present plant was collected by myself in 1905 at Shimushu Island, the most northern islet of the Kurile group. As it had various peculiarities not found in other allied members, I named it Wildemania bulbopes provisionally, and left it for future publication. In the Herbarium of the Academy of Science in St. Peters- burg, I found similar specimens collected at Behring Island, Kamtschatka, in 1847. They were determined by RUPRECHT as * Porphyra umbilicalis var. vulgaris Aa. a”. The form is men- tioned in his Tange des Ochotischen Meeres, p. 394, but with only a short description. He seems not to have noticed the cha- racteristic inflation at the base, or at least to have attached little importance to it; but the peculiarity is so remarkable, that when we put the fresh specimens in water for mounting, all the fronds hang down in the water with the inflated base floating on the surface. What Ruprecht has mentioned in the same work as var. vulgaris AG. b, collected at Yavina, belongs to an entirely different type, and more or less resembles Porphyra perforata J. AG. in its external appearance. He placed various other forms of Porphyra and Wildemania from the North Pacific under the single species of Porphyra umbilicalis AG. J. AGARDH! referred this conglomerate “species” to his Porphyra perforata, the result being much confusion in its specific limitation. 1 While the present paper was in the press, the author was studying in the Agardh Herbarium in the Botanical Museum at Lund. There he found Kamtschatkan speeimens of Porphyra bulbopes (specimens Nos. 13041 and 13042), sent by Ruprecur as P. umbilicalis var., but determined by J. Acarpu as P. perforata J. Ac. 978 K. YENDO. Although I am not able at present to give any account of the embryonal stages of the present species, it is highly inter- esting to compare it with Porphyropsis coccinea Rosenv. and Porphyra najadum ANDERS. ANDERSON’S plant has a paren- chymatous, cushion-shaped base instead of the fibrous strands of ordinary Porphyra. RosENviNGE’s has a similar sort of base while it is still young; but the parenchymatous tissue becomes hollow inside as the plant developes further, and finally bursts open to form a single-layered membranous frond. Our form may be regarded, in this particular respect, as an intermediate link between the two. To explain why I have retained the generic name Wildemania, a few remarks will not be superfluous. In the so-called *miniata" group of the distromatie Porphyra, there are often found mono- stromatic areas, especially at the tip of a frond. In Porphyra abyssicola, the frond is sometimes monostromatic and sometimes distromatic. On these grounds RoSENviNGE combined Wildemania with Porphyra. Hus, SETCHELL, GARDNER, etc., followed the con- ception. It is a fact that in these forms the monostromatic area is mostly on the apical part of the frond, i. e., the part formed at an early stage of development, or they are monostromatic be- fore the fronds attain to maturity. This shows that the mono- stromacy or distromacy of a frond is dependent on the age of the plant. The species of the monostromatic Porphyra may be re- garded as a group which retains the primitive character for the whole life, and those of Wildemania as more advanced forms. The *miniata" group, as well as P. abyssicola, should be taken as an intermediate stage of the two extremes. If two or more different types are to be amalgamated into one because there are intermediate forms, such genera as Enteromorpha and Monostroma should have been reduced to Ulva. This was a view once held by Le Joris but rejected by modern algo- logists. SOME NEW ALGÆ FROM JAPAN. 279 Coilodesme bulligera STRÖMF. f. fucicola. f. n. = Coilodesme californica KJELLMAN (nec RUPRECHT), Beringhafvets Algflora, p. 48. — Id.: Adenocystis, p. 291, figs. 1—9. (Plate XIII. Figs. 10 and 11.) The present form is characterized by having a complanated and smooth frond, slightly undulating on the margin, and always epiphytic on other large alge. The inner parenchymatic cells are generally 2—3 layered, while in the type they are mostly single. KJELLMAN identified a Coilodesme collected at Behring Is- land with Adenocystis californica Rupr., and transferred the latter to the proper genus, as it is now generally called, Cotlodesme californica KseLıLm. Upon examining, however, the original spe- cimens in the Botanical Museum at Upsala, I found them quite different from what RUPRECHT thought. TILDEN! distributed a plant, collected in Vancouver Island, under the name Coilodesme californica KJELLM. Her specimens, so far as I have seen, do not coincide with the description and figures of the species in Några til Slågtet Adenocystis, p. 291, figs. 1—9. But incidentally, if I might be allowed to say so, they accord satisfactorily with the original specimens of Adenocystis californica Rurr., now in the Herbarium of the Academy of Science in St. Petersburg. The relationship between SrRówrELT's type and the present form seems to be a variation of the form due to the habitat. The first-named is always found on rocks, while the second, as far as I know, is always epiphytic on other algæ. The facts that in the Atlantic Ocean only the former occurs, and that in the North Pacific both are found in the same locality, or at least at no great distance apart, tempt me to regard the Atlantic form as the typical, and the present form as a mere form of it. ! American Algæ, Century IV, No. 354. 280 K. YENDO. Just after the above remark had been written, Prof. Witre showed me a new work by SETCHELL, with the title *Algæ novæ et minus cognitæ, 1.” (Univ. of Calif. Public. Botany, Vol. 4, No. 14, May, 1912). In it SETCHELL rearranges four species of Coilodesme found on the west coast of North America. But what he mentions as a new species, Coilodesme amplissima, is in fact nothing but Adenocystis californica Rurr., as may be well understood from the remarks given above. The description of the species by RUPRECHT is by no means definitive. The ex- ternal form of the plant is simply inferred by his saying *Die Ab- bildung von Adenocystis Lessoni Bory, Voy. Coq. Tab. II, Fig. 2, passt so gut auf die californische Pflanze, ..." This simple remark only leads to uncertainty as regards his species for those who have no opportunity of gaining access to the original specimens. The confusion in the Coilodesme species of the eastern Pacific are naturally difficult to avoid. This confusion is due to KJELLMAN, who erroneously identified the form in question with RUPRECHT’S species. Localities. Behring Island, Kamtschatka (KszELLMAN); Ra- showa Island, Kuriles (YENDo). Chordaria Gunjii sp. nov. (Plate XIII. Figs. 12—17.) Fronde cylindracea simplicissima | tubulosa, deorsum attenuata, dentibus minutis aculeusculis punctata, radice scutellata: sporangiis unilocularibus ovatis ad basim filorum assimilantium ortis : sporangiis plurilocularibus (gametangiis?) e transformatione cellularum mediarum et inferiorum filorum assimilantium evolutis. Habit. Ad oras insule “Shimushu”. The plant grows multicipitally on a complanated dise-shaped root, which adheres firmly to the surface of the substratum. The frond is simple, cylindrical and hollow; the lower part attenuates SOME NEW ALGÆ FROM JAPAN. 281 towards the base, and the apex is roundish. The largest specimen in my possession measures 25 cm. in length and 5 mm. in its maximum diameter. The surface of the frond, all but the lower portion, is dotted with minute conical processes. The colour of the fronds varies from an olive brown to a brownish yellow, very likely due more to the age than to the condition of habitat of the plant. | The internal structure of the frond agrees with that of Chor- daria abietina in its essential points. The narrowed basal part is solid for a short distance, and is constructed of three sorts of tissues. The central axis is composed of strands of fibrous hyphæ running straight upwards, and it occupies but an insignificant part of the whole structure. The cortical part around the axis oc- cupies more than half of the radius in a section. It consists of thin-walled, cylindrical cells, 3—6 times as long as the diameter. The inner strands of the cortex run regularly parallel to the axis, and are straight and simple. The outer ones ramify obliquely towards the surface of the frond to form the peripheral tissue. This consists of several layers of cuboidal cells, compactly dis- posed anticlinally and radially in the external half (Fig. 14). These cells are nearly equal in diameter to the cortical cells at a part near the base of the frond, but become half the width immediately above. The structure described above is confined to the solid basal part. The frond becomes hollow at a point a few millimetres above the base. The axial filaments no longer appear to play an important part, being found here and there adhering to the inner surface of the cortex. The cortical cells become irregular in shape and are arranged less compactly than before, with a gelatinous matrix filling up the intercellular spaces (Fig. 15). The cell-rows of the peripheral tissue become disconnected and form the so-called assimilators. The minute verrucose processes which characterize the pre- sent species are due to an extraordinary multiplication of the 282 K. YENDO. peripheral cells at these points, which raises the assimilators above the ordinary level. Unilocular sporangia occur near the base of the assimilators oceupying the position of a lateral ramulet. They are roundish oval ın shape and full of chromoplasts (Fig. 17). Plurilocular sporangia are formed by the successive divisions of the cells of each assimilator except the upper ones. Each cell generates 16—32 gametes (?) (Fig. 16). Both sorts of sporangia are borne on the separate individuals. The plants bearing the unilocular sporangia are generally smaller in size and have the assimilators shorter than the others. The manuscript name of this species has been mentioned in my former paper,! in referring to the plurilocular sporangia of Chordaria filiformis Yenpo. The plurilocular sporangia of Chordaria are now known more fully than before, and agree in their essential characters in three species, viz. C. abietina RUPR., C. filiformis YENDo, and the species under discussion. The present plant has some resemblance in its external appearance to Ruprechtiella filiformis Yenpo, from which, however, it may be at once distinguished by the presence of the verrucose processes, the larger diameter of the frond, and the oc- currence of the two sorts of sporangia in the separate individuals. A certain robust form of Scytosiphon lomentarius J. Ac. is also liable to be mistaken for this species, before the internal struc- ture has been examined. As far as I can gather, there is no described species agreeing with ours. The new specific name is after Captain S. Gunn who first settled on Shimushu Island, the most northerly islet of the Kurile Islands. ! Travaux du Musée Botanique de l'Académie Imperiale des Sciences de St.-Pétersbourg. Livr. X., p. 120. 1918. SOME NEW ALGÆ FROM JAPAN. 283 Benzaitenia! yenoshimensis, Gen. et sp. nov. (Plate XIV. Figs. 1—12.) Fronde parasitica, parlibus vegetativis intra contextum plante hospite penetrantibus, fruclibus aut sexualibus aut asexualibus compacte aggregatis, verrucam tuberculosam al- bidam formantibus; cystocarpiis globosis subsessilis apicibus rotundatis, pericarpiis cellulosis, placenta cellulis majusculis rotundatis contexta, gonimolobis numerosis, fasciculato- corymbose ramosis, carposporis longe clavatis albidis; Sti- chidiis elongato-conicis sessilibus enermibus, axe monosiphono, intra articulos tetrasporangia hyalina triangule divisa ver- ticillata gerentibus; antheridiis elongato-comicis, sessilibus enermibus axe monosiphono, spermatiis numerosissimis circa axem stratum continuum periphericum formantibus. Habit. In frondibus Chondriæ crassicaulis et Laurenciæ paniculatæ ad littora Japonie. This interesting parasitic alga was first found by my- self at Yenoshima near Tokyo Bay, Japan, in 1903. Several years later I found it again at Oshoro, near Otaru, on the coast of the Sea of Japan. In both cases the host was Chondria crassicaulis. One more collection has been made on Yageshiri Island, a small islet in the north of Otaru Bay. The host was in this case Laurencia paniculata. The vegetative organs of the plant are reduced to å mere aggregation of cells. While the parasite is still young, these cells are imbedded in the parenchymatous tissue of the host without any perceptible order in their arrangement. They are hardly discernible from the cells belonging to the host, being similar both in shape and size. Hæmatoxylin dyes, however, stain the former a deep purple, while the latter remain a pale violet colour. 1 After a water-side goddess of Hindoo origin; a temple to the goddess stands on the peninsula of Yenoshima. 984 ; K. YENDO. Before the propagating organs of the parasite begin to ap- pear on the surface of the host, the infested part can hardly be recognized unless the staining reaction has been tried on the sections. Just before maturity, as it appears to me, the in- festing cells multiply with great rapidity, running radially and externally towards the surface of the host through its inter- cellular gelatinous matrix (Fig. 12). A wart-like, pale vellowish protuberance is now to be seen, growing on the host. Its height and diameter gradually increase, overlapping the host with its border (Fig. 1). Å protuberance has but one sort of reproductive organs; but it is not unusual to find protuberances of different re- productive organs on the same frond or even on the same branch of the host. By incidental fusion of two protuberances of different nature, one sort of reproductive organ may occur in one part, and another sort in the other, of one large pro- tuberance. The protuberances are built with polygonal parenchymatic cells, much larger, in the inner parts, than the cells of the tissue of the host, but diminishing in size at the periphery. In a well-developed male protuberance I saw the cells at the con- stricted base much narrowed and elongated to run into the host's tissue (Fig. 4). The stichidia are elongated conical or fusiform, 0.85—0.45 mm. in length, and 0.13—0.25 mm. in diameter, standing densely and radially on the wart-like protuberance (Fig.2). There is no part that can be called stalk in each stichidium, and the base is practi- cally continuous with the vegetative parenchymatous tissue (Fig. 5). The central cell-row may be traced to a certain depth in the vege- tative tissue, but the pericentral cells are distinguishable at the basal part only of the stichidia. The spores are tetrahedral and colourless. Six tetrasporangia are arranged in a whirl around the central cell, with one basal and two guard cells for each (Figs. 9 and 10). | SOME NEW ALGÆ FROM JAPAN. 985 — [4 The antheridia are also fusiform with broad bases, and measure half the diameter of the stichidia. The colourlessness of the tetrasporangia makes it difficult to distinguish the antheridia from the stichidia with the naked eye. Under the microscope, however, the characteristic antheridial form of the Rhodomelaceæ is immediately recognized. While yet very young, each antheridium has an axial row of cells, each, except the terminal one or two, surrounded by four pericentral cells (Fig. 5). The further divisions of the peri- central cells are three cells from each, answering to the two guard and one basal cell of the stichidia. Both of the former two again divide to generate two pollinoids, and the latter, four. Thus each pericentral cell gives rise to eight pollinoids arranged in two transverse layers. The co-genetic pairs of pollinoids stand close together. This arrangement may become quite obscure as the antheridia attain to maturity. The cystocarps are globular and sessile, and are attached to the wart-like protuberance with a comparatively narrow base. The mature cystocarps measure 0.43— 0.52 mm. in diameter, and may be readily distinguished from the two other reproductive organs with the naked eye. They are also colourless. The number of cysto- carps in one aggregation amounts to 40—70. Unlike the ordi- nary forms of cystocarps of the Rhodomelaceæ, they are quite globular and have no definite carpostome. The pericarp is constructed with several layers of angulate cells disposed rather irregularly. The cells lining the inner wall are somewhat flat- tened and broad, and those on the external surface, more or less isodiametrical. The cells in the placental region, however, are much larger and polygonal, resembling those which build up the protuberance. The behaviour of the carpogonal cells during fertilization has not been observed, as almost all the cystocarps found in the material have nearly attained maturity. The result of the cell-fusion after fertilization is the formation of four or five 286 K. YENDO. large cells which project into the cystocarpic chamber above the placenta. Each of these large cells gives rise to one or more gonimoblasts which ramify fasciculately, ending finally in a long clavate carpospore. The form of cystocarps of our plant apparently resembles Janczewskia verrucaeformis, from which, however, it may be at once distinguished by the structure of the pericarp and the gonimolobes. As far as I can tell, no alga similar to ours has ever been described. The present species undoubtedly belongs to the subfamily Dasye® as the stichidia and antheridia characterize it. The eystocarps, especially the gonimolobes, differ, however, from those of the Dasyeæ members, and approach, to a certain extent, rather to the Polysiphoneæ. Fig. 12 shows the earliest stage of the wart-formation on the surface of the host. The tissue of the parasite traverses the intercellular gelatinous matrix of the host and some of the branches protrude above the surface of the host. The oblique partition of the apical cells, or the sympodial ramification, which is regarded by FALKENBERG as one of the peculiarities of the Dasyeæ, is not visible here. | The only parasitic alga hitherto known among the Dasyeæ is Colacodasya inconspicua (REınscH) Scumirz. It has fairly well-developed vegetative parts when compared with ours, and the cystocarps are typical of the subfamily. Kristiania, May 16, 1913. ED OD IG e 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. CO 19 SOME NEW ALGÆ FROM JAPAN. 287 Explanation of Plates. Plate XIII. Figs. 1-9. Wildemania bulbopes. Å young frond, natural size. Å mature frond, natural size, the terminal part eroded away. The basal inflation, moderately magnified. Longitudinal section of a basal part through the attachment disc. The walls of the inflated portion above the dise are more closed than in the natural state, owing to the elasticity of the disc. X 65. Cross section of a portion of the inflated part. X 285. Cross section of a vegetative area. X 285. Cross section of a carpogonal area. X 285. Surface view of a carpogonal area. X 285. Surface view of a vegetative area. X 285. Figs. 10 & 11. Coilodesme bulligera f. fucicola. Fronds, natural size. Cross section of frond with sporangia. X 285. Figs. 12—17. Chordaria Gunjii. Fronds with unilocular sporangia, natural size. Fronds with plurilocular sporangia, natural size. Longitudinal section of a frond at a point close to the base. X 285. Cross section of frond through a point a little above the base. X 285. Longitudinal section of frond with plurilocular sporangia. >< 985. Longitudinal section of frond with unilocular sporangia. X 370. Plate XIV. Figs. 1—12. Benzaitenia yenoshimensis. . Å branch of Chondria crassicaulis Hanv. with the sporangial warts of the parasite. Natural size. Two stichidial warts. 3. Cystocarpie wart. X5. Longitudinal section of an antheridial wart. The cells belonging to the parasite are indicated by showing their contents. X 37. The early stages of development of the antheridia. X 150. K. YENDO. Cross section of a young antheridium. X 150. Cross section of a mature antheridium. X 150. Longitudinal section of a stichidial wart. The stichidia somewhat schematized. X 37. Stichidia. > 150. Cross section of a stichidium. X 150. . Longitudinal section of a eystocarp. > 150. Cross section of a frond of Chondria crassicaulis, infested by a male parasite; the cells belonging to the parasite are shaded. X 150. Printed Septembre 30th 1913. Pr. XIII. Nvr Mac. r. Naturv. B. 51. == Q ES, 2 CITTTTTITTEA SEEN = 9990000000009 M TNT SRE c EE messe: SE 98 48 88.08 89 98 89 99 88 88 33 OOS QOO Ro 000 E (Ew | QO00000000000OO OO Q = eZ Nyr Mac. r. Naturv. B. 51. | | BIS TEN NG LNG ED 6208 00, 0% AS SONNE EN AERIS d, il jos væ Ÿ DE Ss A HO > 22 I 0o 8 NG TINDE 6, Å À (à Ses i PRES eh HAAN ONT ANR NE a [e 2) OSI a 4 Dy ANN NSANNNS NSS | ÅS Å M MENN VJ Å u Y q S7 fö NN ] hi r "/ " = ‘ å ee D n I . N p i i eae å p P Om neuronlærens historiske utvikling." Av Dr. med. O. Berner. De: kan kanske synes en og anden av mine tilhørere at være litt underlig, at jeg til emne for min forelæsning har valgt et tema som neuronlæren. Her ved universitetet, som ved de fleste andre universiteter verden rundt, doceres jo læren om, at nervesystemet er opbygget av neuroner som et aksiom 1 ana- tomien. Ikke destomindre vil nok de, som har fulgt litt mere med 1 litteraturen, erindre, at neuronlæren ı de 22 aar, som er gaat siden de nulevende anatomers nestor, professor WALDEYER i Berlin, formulerte begrepet neuron, ofte har været utsat for endog meget voldsomme angrep, og de erindrer kanske ogsaa, at man blandt dem, som bekjæmper neuronlæren, ialfald finder bæreren av en av vor tids første medicinske navne. Som et ud- merket eksempel paa hvor forskjellig neuronlæren kan bedømmes skal jeg minde om tildragelsen i Stockholm i december 1906, da baade CAMILLo Gorar og Ramon v CAJAL motte og tok imot hver sin halvdel av Nobelprisen og begge efter reglementet holdt sit Nobelforedrag, CAMILLo GorLGI angrep neuronlæren, mens Ramon y CAJAL som sedvanlig holdt en glødende forsvarstale for neuronlæren. Denne gaar som bekjendt i korthet ut paa, at 1 Holdt som 1ste prøveforelæsning for den medicinske doktorgrad under titelen „Om neuronlæren*. Nyt Mag. f. Naturv. LI. IV. 1913. : 19 290 O. BERNER. nervesystemet bestaar av talrike saavel anatomisk som genetisk ikke sammenhængende cellulære enheter eller neuroner. Over- forelsen av impulser sker ved kontakt. Til støtte for sin lære benyttet WALDEYER saavel eksperimentet som erfaringer fra den patologiske anatomi. I denne forelæsning blir tiden altfor knap til at behandle det hele spørsmaal, og jeg vil alene holde mig til den morfologiske side av saken. For at forstaa den avvikende opfatning av nervesystemets opbygning, som gir sig til kjende ı tilslutningen til respektive opositionen mot neuronlæren, er det nødvendig at se tilbake paa hvorledes vor kundskap paa dette omraade litt efter litt har utviklet sig. Det er klart at nervesystemets bygning og funktion 1 over- maade lang tid har pirret menneskenes vitebegjærlighet og hidset deres forskertrang. Men det er ogsaa klart for os, at man med de primitive hjælpemidler, som stod de gamle anatomer til raadighet, ofte fik mere av spekulationer og fantasier som re- sultat end objektive fund. Og naar vi med vor tids kundskap paa dette omraade ser tilbake paa anatomiens standpunkt bare for godt og vel et hundrede aar siden, saa kan vi paa samme tid baade smile over de gamles opfatning som vi ogsaa forstaar, at det ikke godt kunde være anderledes. Ved et saadant kort tilbakeblik faar vi ogsaa et begrep om anatomiens raske ut- vikling 1 dette sidste dampens, telefonens og telegrafens aar- hundrede. Og samtidig lærer en slik undersøkelse os, at vor tid ikke hovmodig skal bryste sig paa de gamles bekostning, ti vi vil komme til at se, at selv i vor saa udmerkede tid finder man endog paa de morfologiske videnskapers objektive felt forskere, som ikke paa nogen maate staar tilbake for de gamle anatomer med hensyn til spekulationer og fantasier over et saa objektivt spørsmaal som forholdet mellem de enkelte kompo- nenter 1 nervesystemet. Fiterat centralnervesystemet i det 18de aarhundrede ved SÖMMERINGS, Vico. D'ÅZYRS og Roranpos m. fl.s arbeider 1 det OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. 291 væsentlige allerede var kjendt og bearbeidet i makroskopisk hen- seende, saa var kjendskapet til dets finere anatomi ikke kommet længere end at en saa udmerket anatom som SöMMERING 1 sit bekjendte verk fra 1780 lærte, at hjernen og rygmarven bestod av klæbrige kuler eller klumper, likesom han ogsaa drøfter mulig- heten av, at de perifere nerver er rør, hvori „der Lebensgeist* cirkulerer. Med den ufuldkomne bygning av mikroskopet paa den tid og med den overordentlig mangelfulde teknik kunde man heller ikke vente større utbytte av mikroskopiske undersøkelser. Slike hørte ogsaa langt inde i det 19de aarhundrede til sjeldenheterne. Derfor lyder det saa komisk for os, naar den kjendte tyske anatom Treviranus 1 1816 sier, at „mikroskopische Pe- obachtungen über die Grundteile des thierischen Körpers stehen bei manchen Naturforschern in so üblem Ruf, dass ıch mir kaum viel Leser dieses Auf- satzes versprechen darf“. Likeledes lyder det ganske pudsig for os, naar dansken Hannover forteller, at da han i 1839 kom til Berlin for at studere hos JoHANNES MÜLLER, saa fik han av denne utlaant universitetets mikroskop (der staar ordret le microscope de l’université). Imidlertid skulde forholdet snart forandre sig. I begyndelsen av 1886 kunde Friprsor NANSEN 1 sit bekjendte arbeide allerede levere en fortegnelse over 341 arbeider over nervefibrens og gangliecellens bygning, og siden den tid er publikationerne øket slik, at EpInGER angir, at der bare i de 15 aar fra 1895—1910 er samlet 1700 arbeider over nervecellens struktur. Gangliecellen er først seet av EHRENBERG 1 1835; nerve- fibrene opfattet han som rør fyldte med marv. PURKINJE beskrev 1 1839 aksecylinderen. Ved tyskeren Remaxs arbeider fra henved 1840 blev man ogsaa mere fortrolig med gangliecellens vekslende form og utseende, likesom han jo i sine arbeider bragte kjend- skapet til nervefibrene betydelig fremover. Men endnu ante man paa denne tid ikke sammenhænget mellem gangliecellen og nervefibren. 292 O. BERNER. Æren for først at ha fremholdt sammenhænget mellem gangliecellen og dens aksecylinder tilkommer dansken HANNOVER, som ogsaa har fortjenesten av at ha indført chromsyren som hærdningsmiddel for centralnervesystemet. Vistnok hadde ikke HANNOVER paavist overgangen mellem gangliecellen og en marv- holdig nervefibre, men gjennem HeELMHoLTzs undersøkelse av nervesystemet hos hvirvelløse dyr blev forholdet klargjort, og endelig bragt til fuld visshet av KôLLIKER 1 1844, idet han paa- viste overgangen i en marvholdig fibre. Indførelsen av hærdningsmidlet chromsyren og dens salte i den mikroskopiske teknik befordret kjendskapet til nervesystemets bygning i betydelig grad, især efterat man hadde lært sig, at svake oplosninger skaffet de fuldstændigste pillepræparater. Ti endnu var pillingen hovedmetoden i tekniken. En stor forbedring var det endvidere, da professor GERLACH i Erlangen 1 1858 ind- førte kjernefarvningen med karmin". Allerede 7 aar efter hadde BónwER komponert sin hæmatoxylinfarve og flere anilinfarve- stoffer var alt brukt. Mikrotomerne var konstruert og, takket være engelskmanden LockHARDT CLARKE, var canadabalsamet allerede i 1857 indført i tekniken, saaledes at man omkring 1860 i det væsentligste kunde lage sig mikroskopiske præparater slik som vi nu gjør. Efterat gangliecellens og aksecylinderens forhold var kjendt meldte saa spørsmaalet sig om hvorledes de forskjellige celler i centralnervesystemet stod i forbindelse med hinanden. Og her, omkring 1850, dukker allerede det brændende spørsmaal 1 neuron- læren frem: staar cellerne i direkte forbindelse med hinanden eller ei? At opfatningen av præparaterne for dette spørsmaals ved- kommende for en stor del har været influert av den tids fysio- logiske forestillinger, hvori den direkte kontinuerlige overføring indgik som et selvsagt led, fremgaar klart av det skema for 1 Opdagelsen skyldtes en tilfældighet. OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. 293 bygningen av og overføringen 1 rygmarven, som den BIDDERSKE skole opstillet. (Fig. 1.)! Allerede 1 1833 hadde VALENTIN beskrevet anastomoser mellem ganglieceller, og slike beskrivelser gaar fra den tid av stadig igjen — om der end fra og til dukket op røster, som er- klærte, at de ingen anastomoser fandt. Det rare er, at der hos et og samme dyr efter den enes fremstilling saa overmaade let kan paavises anastomoser, mens en anden undersøker med sin bedste vilje ingen kan finde. Derfor er FRIDTJOF Nansens bemerk- ning om dette forhold, synes jeg,saa træffende naar han sier, at hvad der har været nød- vendig for menneskene for at støtte deres teorier „is very often too easily seen*. Nansen henviser til BELA HALLER, som knapt nok av- bilder en gangliecelle uten at den staar i forbindelse med en anden. I 1886 regner FRIDTJOF NANSEN sig som omtrent staaende alene med sin op- Fig: 1. fatning av at anastomoserne mangler. Dog hadde allerede KöLtiker 1 1863 1 4de oplag av sin „Gewebelehre* uttalt sig mot dem. Likeledes hadde den unge, saa altfor tidlig avdøde DEITERS uttalt sig mot anastomoserne. Ved hans undersøkelse kom den mikroskopiske anatomi for nervesystemets vedkommende 1 det væsentlige 1 ret gjænge, idet han satte læren om de to sorter ut- løpere aksecylinderen og dendriterne i system. Han paaviste, at der kun findes én aksecylinder og at dendriterne ender blindt. For 1 Figuren viser et modificert Bippersk skema slik som det gjengives i Funkes Lehrbuch der Physiologie, Leipzig 1858. 294 O. BERNER. Derters var først tilstedeværelse av en neurit kriteriet for at en celle var en gangliecelle. Til trods for sin gode observation hadde Derters allikevel gjort den feil, at han en sjelden gang trodde at se, at en liten tvergren fra en dendrit litt efter litt blev til en marvholdig fibre. Derfor antok DEITERS som en mulighet, at de marvholdige fibrer foruten at springe direkte ut av gangliecellen ogsaa kunde ta sit utspring fra dendritgrener. Denne hypoteiske mulighet antydet Derrers efter paavirkning av Max ScHULTZE, men det tilkommer professor GERLACH 1 Er- langen den tvivlsomme ære at ha omsat Derrers’s vake hypotese til en bevist formulert læresætning. GERLACH kom til dette resultat, fordi han aldrig fandt nogen aksecylinder ı de ganglie- celler, som ligger i de Clarkske søiler. Da nu de bakerste røtter 1 rygmarven jo staar i et aapenbart forhold til de Clarkske soiler, saa antok GERLACH, at de bakerste røtter utsprang fra de aksecylinderfrie ganglieceller her, og at de marvholdige nerve- fibre 1 bakerste rot var fremkommet i overensstemmelse med DEITERS’S fund ved sammensmeltningen av dendritgrener. Og GERLACH utvidet endvidere denne lære til at gjælde alle celler i rygmarven, saaledes at han sier, at DEITERS var nær ved at opdage det fine ,Nervenfasernetz*, som gjennemsætter hele den graa substans og som efter GERLACHS mening utgjør en væsentlig bestanddel av den graa substans. Dette nervefibrenet bestod av overmaade fine traade, som ikke var synlige hverken i friske eller chromhærdede præparater, men som først blev synlige med guldfarvning. Gjennem dette overmaade finmaskede net stod altsaa alle nerveceller 1 forbindelse med hinanden. GERLACHS lære vandt meget snart en overordentlig utbredelse, og hans teori har i mange aar hat avgjørende indflydelse paa opfatningen av centralnervesystemets mikroskopiske anatomi. For os, som er opdraget i neuronlæren og som nu kjender dets indviklede mikroskopiske anatomi, falder det vanskelig at forstaa, at den grep sindene i den grad som den faktisk gjorde, og at den holdt sig saa lang tid. Men det beror kanske derpaa, at OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. 295 den ved sin enkelthet har tiltalt det menneskelige sind, som jo har en trang til at søke at faa alt, hvor komplicert det end er ind i en enkel formel. Desuten udelukket de daværende endnu mangelfulde undersøkelsesmetoder kontrol, og daarlige metoder er jo den bedste jordbund for vekst og trivsel av teorier. De tekniske hjælpemidler gjennemgik dog i den sidste halv- del av det 19de aarhundrede en overmaade rask utvikling. I 1846 anla CARL Zeiss sin fra først av saa overmaade beskedne mikroskopfabrik i Jena. I 1866 kom Zeıss 1 forbindelse med ABBE, og frugten av dette samarbeide blev bl. a. i 1886 op- findelsen av apochromatlinserne. I 1884 kom WEIGERTS marv- skedefarvning og 1 1895 ogsaa WEIGERTS neurogliafarvning. Til trods for disse storartede forbedringer ı undersøkelses- metoderne vilde vi dog den dag 1 dag neppe ha løst gaaderne i nervesystemets finere bygning om vi ikke hadde faat Gores chromsølvmetode og Erricus vitale metylenblaatfarvning. Med disse to metoder gaar utforskningen av nervesystemets mikro- skopiske anatomi ind ı en ny og glimrende æra. Gorcıs metode, som først blev opdaget i 1873,1 blev lenge upaaagtet, og det skyldes i grunden den nylig avdøde schweiziske sindssykelæge FonELs arbeide 1 1887, at den blev almindelig kjendt. Men allerede for denne tid, 1 1884— 1885, var FRIDTJOF NANSEN blit opmerksom paa metoden og tiltrukket av den, og 1 1886 arbeidet han en kort tid hos Gora. Og takket være denne metode viste NANSEN, at nervefibrene 1 den bakerste rot delte sig T-formet straks efter sin indtræden 1 rygmarven. KöLLIKER lærte først GoLar og hans metode 1 aar senere at kjende. Hvad bragte nu Gores undersøkelser for nyt? Forst og fremst bragte den collateralerne for dagen. Dernæst fandt Gorar, at enkelte aksecylindere var meget lange, mens man ogsaa fandt ganglieceller med en kort aksecylinder, som snart fliset sig op og forgrenet sig sterkt — ganglieceller av Gores anden type. 1 Efter hvad professor Rerzıus har været saa elskværdig at meddele mig skyldes den ogsaa et rent tilfælde. 296 O. BERNER. Gorsı fandt dernæst, at vistnok ender dendriterne frit, men collateralerne dannet sammen med aksecylinderne av cellerne av sanden type" efter hans mening et virkelig netverk av ganske samme natur som det netverk GERLACH hadde beskrevet. (Fig. 2.) Fig. 2. Gousıs opfatning av forholdene i cerebellum. Ja likheten med GERLACHS opfatning er saa stor, at ogsaa GoLGI lot de sensitive røtter springe ut av dette netverk. For os, som er vant til at se paa det fra vort oie, lyder det saa pudsig, naar NANSEN i skjøn overensstemmelse med sin lærer GoLGI lar de bakerste røtter opstaa ved sammensmeltning av de fine traade i netverket, mens spinalgangliecellen overensstemmende OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. 297 med Go ets teori alene var koblet ind av hensyn til nutritionen. Efter Gorer var nemlig dendriterne alene ernæringsorganer, som intet har med funktionen at gjøre. Denne opfatning av centralnervesystemet har Gorcr beholdt uanfegtet av de motsatte resultater, som omtrent alle senere undersøkere er kommet til først og fremst ved bruken av hans egen metode, dernæst ved ogsaa bruk av metylenblaatmetoden. I alt væsentlig er hans fremstilling i Stockholm i 1906 den samme ap x s d i D PE b, | ; de SE | fö | ! fi | | 2 * 7 " pe © / / 4 i i f i i Fig. 8. Cazars, KÖLLIKERS, Retzıus’s og de andres opfatning av forholdet i cerebellen. som han gav 1 slutten av 80-aarene. Hvordan skal man nu . forklare sig. at GoLcı med de samme arbeidsmetoder og midler kommer 1 en saadan særstilling? Muligens er Casats forklaring rigtig naar han sier, at GoLcis opdagelse fandt sted i en tid, hvor den GERLACHSKE lære 1 den grad behersket sindene, at en- hver opdagelse blev utnyttet til støtte for den. Casar mener endvidere, at GoLGis opdragelse og hans videnskabelige miljø hindret ham i at se klart og at hans opfatning av præparaterne ikke blev uhildet. Et faktum er det, at Gorar er stivnet i sin teori og ikke har kunnet følge med utviklingen. I sit Nobel- foredrag nævner han ikke engang den vitale metylenblaat- 298 O. BERNER. farvning og dens resultater. Han henviser kun til sine gamle figurer. Gores metode blev nemlig faa aar efter 1 Ramon v CAJALS hænder det vigtigste angrepsvaaben mot GERLACHS Og GoLGIS lære om det kontinuerlige netverk. Ramon y CAJAL, som fortrinsvis anvendte metoden paa ganske unge individer, fandt altid frie ender saavel av dendriter som av neuriten og aldrig noget net- verk. Til det samme resultat kom KÖLLIKER, v. GEHUCHTEN, LENHOSSÉK, RETZIUS og nær sagt alle undersokere, og ikke bare idet de betjente sig av GoLGis metode, men ogsaa efterat EHRLICHS metylenblaatmetode i 1884 var indført i tekniken. Idet WALDEYER støttet sig bl alle disse samstemmige undersøkelser var det at han 1 1891 formulerte neuronlæren (fig. 3). Til at begynde med gik neuronlæren sin seirsgang like velvillig mottat av anatomer som av klinikere og patologiske anatomer. Men det skulde ikke vare saa længe inden oppo- sitionen kom! Og indvendingerne mot neuronleren hænger sammen med de tekniske fremskridt. Til og med utgangen av 80-aarene maa vi si, at forskningen paa centralnervesystemets omraade var av rent anatomisk art forsaavidt som spørsmaalene indtil da udelukkende dreiet sig om morfologiske ling som samhørigheten av ganglicellen og aksecylinderen osv. Med den stadig økende interesse for studiet av cellenes bygning gik ogsaa den mikroskopiske anatomi paa centralnervesystemets omraade i 90-aarene mere og mere over i cytologisk retning og bragte flere interessante ting for dagen, bl. a. Nissens tigroidsubstans og neurofibrillerne. Vistnok hadde man ogsaa tidligere hat sin oppmerksomhet henvendt paa protoplasmastrukturen, og allerede i 1871 hadde Max ScHULTZE hævdet tilstedeværelsen av fibriller saavel i akse- cylinderen som i gangliecellen og dendriterne, og FRIDTJOF NANSEN har jo pragttulde billeder av dem, men klart paavist blev de først da Kurrer lærte at farve dem med syrefuchsin. Fuld fart 1 studiet av neurofibrillerne kom der først efterat ungareren ÅPATHY OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. 299 i 1897 hadde fundet en eiendommelig farvning av dem med guld- impregnation, som vakte stor opsigt. Med dette ApaTHys arbeide indledes angrepene paa neuron- læren. APATHY arbeidet fortrinsvis med hvirvelløse dyr, frem- foralt blodiglen, og hos disse dyr fandt han, at neurofibrillerne i nervefibrene altid forløp isolert uten at forbinde sig med hin- anden. Men ute 1 ganghecellen og inde i den centrale del av ganglierne hos disse dyr, i den del som LEeypiG i 1850 kaldte „die Punktsubstanz“ og His neuropilet, her forbandt neuro- fibrillerne sig til en fint kontinuerlig netverk. Nervesystemet hos de lavre dyr bestaar nemlig av unipolare celler, som ligger i periferien av ganglierne, og midt inde i dette finder man et vir- var av nervefibrer, som dels skriver sig fra gangliecellens ut- løpere, dels fra forgreningerne fra de perifertliggende sanse- celler. | Efter Apatuys opfatning hanger alle dele av nervesystemet sammen med hinanden gjennem disse neurofibriller, likesom han ogsaa hævder, at der desforuten findes store og tydelige proto- plasmatiske anastomoser mellem gangliecellerne. Hvad Apatuys præparater angaar, saa har de overalt, hvor de er blit demonstrert, faat anerkjendelse for den ualmindelig præcise og skarpe maate, hvorpaa neurofibrillerne træder frem, og det er for alle neuroulærens motstandere blit et dogme, at APATHY har vist, at der findes en kontinuerlig forbindelse mellem alie elementer 1 nervesystemet, m. a. o. at de forskjellige avsnit av nervesystemet ikke bare staar 1 kontaktforbindelse med hin- anden, men at der findes en kontinuitet. Imidlertid er der visse haker ved APATHYS præparater. For det første har det ikke lykkedes nogen at eftergjøre hans guldpræparater. Gusrar Rerzius forteller saaledes, at han efter mange forgjæves forsøk tilslut henvendte sig til ,den bedste autoritet* og fik da vite, at der kræves en egen slags guldklorid fremstillet paa en bestemt maate, men at denne vare ikke længere førtes i handelen. Dernæst sier RETZIUS, som har set APATHYS præparater, at der 300 O. BERNER. var stor forskjel paa hans guldpræparater og de andre præparater fremstillet med vital metylenblaatfarvning og hämatein, og at disse sidste langt fra var saa gode som de Rerzius selv hadde lavet sig ved metylenblaat-metoden. Og dog saa Apatuy det samme i alle preparater. Dernæst er ingenlunde alle, som har seet APaTHYS præ- parater, enig 1 tydningen av dem. Saaledes sier f. eks. GUSTAF Rertzivs, at straks han saa præparaterne, saa saa han, at APATHYS lærebygning var „aus der Luft gegriffen“. Imidlertid blev Ararnys fund staaende som et postulat, som ingen kunde motbevise, idet det forelobig ikke lykkedes nogen at skalfe saa distinkte og precise farvninger av neurofibrillerne som tilfælde var i ÅPATHYS guldpræparater. Denne metode var nemlig avgjort overlegen ı forhold til håmateinmetoden og den vitale metylenblaatfarvning. Og at de præparater, som BETHE senere har fremstillet ved sin temmelig komplicerte metode, ikke kan maale sig med Apatuys guldpræparater, er temmelig sikkert. Først i CasaLs reducerte sølvpræparater har vi faat en me- tode, som i precision og konstans kan maale sig med ÅPATHYS. Casars metode karakteriseres av Gustar RETZIUS som udmerket og GoLGI roser ogsaa dens precision. Og med denne sin gode metode er Ramon v Casan kommet til ganske det motsatte resultat av APATHY, ikke bare hos hvirvelløse dyr, som hirudo men ogsaa hos hvirveldyrene, hvor ÅPATHYS oprindelige guld- farvning ikke gav tilfredsstillende præparater. Denne mangel ved APATHvys metode har han nok senere søkt at bøte paa, og i et arbeide fra 1907 bebuder han frem- komsten av en ny guldfarvning, som ogsaa skulde egue sig for hvirveldyrenes nervesystem og som skulde slaa CasaLs metode av marken. Imidlertid er, saavidt jeg har kunnet bringe i er- faring, offentliggjørelsen av denne nye guldfarvning til dato ikke kommet, og vi er for bedømmelsen av metodens godhet nødt til at holde os til deres dom, som baade kjender APATHYS oprindelige OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. 301 præparater og Ca3ars, for at faa en objektiv avgjørelse paa spors- maalet om, hvilken av disse metoder der er den bedste, eller om de gir omtrent like gode billeder. Avgjørelsen av dette spørsmaal staar for mig som det nød- vendige utgangspunkt for den videre fremstilling. Ti enten har angriperne rel i at si, at neuronlæren alene er opretholdt av metylenblaatmetoden og CasaLs metode fordi de begge bare gir ufuldstændige farvninger, eller neuronlærens tilhængere har ret i naar de sier, at ÅPATHYS og hans tilhængeres tydninger alene er subjektive tydninger av ukritiske observatører. Jeg har derfor henvendt mig til Gusrar Rerzıus, som jo selv har set og undersøkt APATHYS præparater, og spurte ham, hvad han mener om disse ting, og han har foruten at besvare mit spørsmaal ogsaa været saa ualmindelig elskværdig at sende mig til laans en række originalpræparater av CasaL efter hans metode og et preparat utført av GoLais assistent, VERATTI, efter Apatuys metode. Det er efter hvad Retzius skriver „alldeles likt APATHYS egna preparat af samme slag", saa man kan sammenligne resultaterne. Endvidere har Rerzıus sendt mig originaipræparater utført av LENHOSSÉK efter CAJALS metode og likesaa et preparat efter samme metode utført av HeipenHamn. Jeg har lagt disse præ- parater under mikroskopene oppe paa kursalen, saa mine damer og herrer selv kan overbevise sig om, hvad metoderne i de aller bedste hænder kan præstere, og jeg tror alle maa være enige i, at CasaLs metode ialfald ikke staar tilbake for VERATTIS præ- parat. Imidlertid findes der i APATHYS arbeider av 1907 en passus, som ogsaa svarer til den anden forklaringsmulighet. Her sier APATHY et sted følgende: „Alles sehe ich ganz anders, nicht nur in meinen neuen Goldpräparaten, sondern auch in Präparaten, welche ich mit demselben Ver- fahren wie er (2: Cayar) herstellte*. I dette citat har vi muligheten for, at avvikelserne beror paa det subjektive skjon, 302 O. BERNER. og vi blir derfor nødt til at granske Apatuys arbeide nærmere for at se bak kulisserne, hvorledes han er kommet til sit eien- dommelige resultat. Og naar vi gjør det, saa blir vi straks slaat av at han frem- sætter som et uomtvistelig postulat, som hverken han eller nogen anden har bevist eller kan bevise, nemlig at ledningen alene sker gjennem neurofibrillerne. Det er alene paa disse det kommer an! Han indleder til arbeide med at si, at kun den som kjender den „ledende substans" kan gjøre sig et rigtig begrep om nerve- systemets bygning og funktion. Her støter vi allerede paa en hypotese, men traeifer straks en til, naar sporsmaalet om neuro- fibrillernes genese skal avgjøres! Neurofibrillerne, forutsætter nemlig APATHY, er dannet i en egen slags celler, som han kalder »nerveceller*, og fra disse celler vokser saa neurofibrillerne dels i central retning ind 1 gangliecellerne og dels 1 perifer retning ut til nervefibrenes ender i muskler eller slimhinderne. Nervecellerne er, siler APATHY, ganske analogt bygget med muskelcellen, og de ligger i række og rad langs den sig utviklende nervefibre, slik som nerverne tænkes utviklet efter cellekjædeteorien. ,Nerve- cellen producerer den ledende substans," sier APATHY, „men gangliecellen producerer det som skal ledes.* Hvad ,nervecellerne^ angaar medgir APATHY, at han ikke er sikker i sin sak, men at „sie mit grosser Wahrscheinlich- keit neben den Ganglienzellen nachweisbar sind. Ich will nicht sagen mit vollkommener Sicherheit, weil es mir bis jetzt nicht gelungen ist, die leitenden Primitivfibriellen gleich von ihrer Entstehung an mikrochemisch zu differenzieren.“ Som man ser, hypotese paa hypotese! Man maa imidlertid fordre, at en lære av saa vidtrækkende betydning som ÅPATHYS og som staar i slikt skarpt motsætningsforhold til andre metoders resultater, bør være ordentlig grundmuret og bygget paa haand- gripelige fakta. Men fra første stund av hviler den paa hypo- teser. Med dette kjendskap til APATHvs arbeide kan det ikke OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. 303 forundre, at mere nøgterne forskere som RETZIUS, V. GEHUCHTEN, CAJAL 0. a. er kommet til andre resultater. Hverken fandt de det kontinuerlige netverk av neurofibriller ei heller anastomoser mellem cellerne, som APATHY ofrer et helt kapitel paa og som efter hans fremstilling maa være meget almindelige tiltrods for at f. eks. Friprsor NANSEN og RETZIUS, som har arbeidet saa meget med samme objekter, aldrig fandt dem. Jeg tænker mig, at APATHY har været under samme hem- mende indvirkning av den GERLACHSKE continuitetslære som Casa forutsætter for Gores vedkommende. Men en slik forhaands indvirkning kan man ikke gjøre gjældende overfor den næste angriper jeg vil omtale, nemlig professor BETHE i Strassburg. Han var nemlig fra først av en ivrig tilhænger av neuronlæren, men siden er han blit over- bevist om deres feil, og med en egte konvertits glødende nye tro, gaar han uten skaansel løs paa den gamle heterodokse lære, og hverken denne selv eller dens fornemste forkyndere faar „de i synden". Jeg tror ialfald, at man alene ut fra denne betragt- ning kan forklare sig, at en videnskabelig diskussion om spørs- maalene vedrørende nervesystemets opbygning kan utarte til en personlig polemik, som man ellers aldrig finder i videnskabelige skrifter. Og denne polemik holder sit indtog med BETHE. BETHE hadde arbeidet med nervesystemet hos krabben og hadde med metylenblaatmetoden altid fundet frie ender overens- stemmende med neuronlæren. Men saa kom han til at gjøre et experiment. Han fjernet nemlig alle gangliecellerne i det saa- kaldte hjerneganglion hos krabben og han fandt ikke destomindre, at refleksen ı anden antenne holdt sig uforandret i flere dage. Herav trak BetHE den slutning, at gangliecellen selv ikke er nødvendig for funktionen, men at den alene spiller en rolle som et trofisk centrum. Impulserne følger neurofibrillerne, mener han, og disse staar jo efter APaTHYS lære i direkte forbindelse med hinanden inde i neuropilet. Tiltrods for at han i sine mikroskopiske præparater altid hadde fundet frie ender, tilstaar 304 3 O. BERNER. han 1 sin store bok, at han, ,zwar mehr aus theo- retischen Gründen, als auf Grund direkter Beobach- tung glaubt, dass die grósste Mehrheit aller Fibrillen am Neuropil miteinander in Verbindung steht*. Et anatomisk forhold kan jo imidlertid ikke avgjøres av et teoretisk resonnement, og vi ser saaledes paany, at en hypotese føres i marken mot neuronlæren. Paa basis av et ikke klart og utvetydig fysiologisk eksperiment tror altsaa en moderne forsker at turde trække slutninger om nervesystemets aller fineste bygning. BETHES interessante forsøk viser jo bare, at den del av neuronets protoplasma, som blir tilbake efterat den kjerne- holdige del er borte, at denne del en tid lang er istand til at utføre den normale celles funktion. BETHE har endvidere fortsat APATHYS arbeide, idet han med sin neurofibrilfarvning undersøkte forholdene hos hvirveldyrene, som ApaTHY hadde arbeidet lidet med, og tiltrods for at han her paa væsentlige punkter ikke fandt analogier med APATHY, konkluderer han dog med at yde hans lære sin tilslutning. BETHE indvender da straks mot neuronlærens tilhængere, at disse bygger sin lære paa undersøkelser av hvirveldyrenes nerve- system, mens de ikke tar hensyn til den helt avvikende bygning av nervesystemet hos de hvirvelløse dyr. Idet han for hvirvel- dyrenes vedkommende indrømmer, at de talrike anastomoser, som man tidligere beskrev, for størstedelen beror paa feilagtige observationer, fastholder han ı motsætning til saa mange andre undersøkere, at anastomoser er meget utbredt hos de laveste dyr. Man maatte da efter BETHE enten opstille to typer av nerve- systemer, et for de hvirvelløse dyr og et for hvirveldyrene, eller man maa se at finde forbindelsen mellem dem, og denne, mener BETHE, at man har fundet 1 neurofibrilnettene. Mens neurofibril- nettene hos de hvirvelløse dyr efter BETHE for størstedelen findes intracellulært, forelægger de hos hvirveldyrene mere og mere ekstracellulart, og man finder dem her igjen i de saakaldte »Golginet*, som man ogsaa kan faa frem med BETHES neuro- OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. ENG EG fibrilfarvning, naar man differentierer passende. At merke er det imidlertid, at man i almindelighet faar Golginettene frem naar neurofibrillerne ikke er farvet og omvendt. Men i enkelte tilfælder mener dog BETHE at ha fundet neurofibriller inde i Golginettene, og gjennem disse net hænger da alle elementer i nervesystemet sammen. Imidlertid tror jeg, at man ubetinget kan gi BETHE ret, naar han indrømmer at ,immerhin bleibt der ganze Aufbau noch sehr hypothetisch, und man kann den zugrunde liegenden Beobachtungen wohl auch andre 5 66 Deutungen geben. Fig. 4. Golginet efter Gorers originaltegning. Saadanne andre tydninger av Golginettene mangler der heller ikke paa. Gorcr selv holder dem for at være av ikkenervos natur, sandsynligvis bestaaende av neurokeratin. CAJAL mener, at nettene er av ren arteficiel natur, fremkaldt ved koagulation av en peri- cellulär væske, og han mener, at Sem! Meyers tydning av dem som neuritforgreninger er aldeles feilagtig, idet der aldrig findes de for disse saa karakteristiske knopformede fortykkelser. Har vi saaledes set, at to av neuronlærens bekjæmpere bygger sine angrep paa erkjendte hypoteser og forutfattede me- ninger, saa gjælder dette i endnu høiere grad den sidste av an- griperne, som jeg faar tid til at omtale. Nisst bygger nemlig sit angrep paa følgende høist eiendommelige resonnement: Der Nyt Mag. f. Naturv. LI. IV. 1913. 20 306 0. BERNER findes, sier han, — hvad man kan overbevise sig om ved sammen- ligning av en række forskjellig farvede præparter fra en og samme region av hjernen — foruten neuroglia, blodkar og marvholdige og kanske marvløse fibrer endnu et stof, som han kalder „das Nervengrau“ og som fylder ut:den ledige plads mellem cellerne i den graa substans. Desværre, indrømmer Nissr, mangler vi for tiden enhver farvningsmetode til at paavise dette stofs eksistence, men at det findes anser han bevist ved dette resonnement. Denne eiendommelige substans maa selvfølgelig ogsaa staa 1 et vist for- hold til cellerne, og impulserne maa selvfølgelig passere det, hvad der efter Nissts mening klart fremgaar av aksecylinderens for- hold indenfor centralnervesystemets graa substans. Det viser sig nemlig efter Nissi, at vi for tiden ikke eier nogen farvnings- metode, som lar os følge aksecylinderen indenfor den graa sub- stans fra det øieblik av, at den mister sin marvskede og til den ender. For Nisst og med ham BETHE og APATHY anerkjender ikke Golgimetoden, ja heller ikke den vitale metylenblaafarvning som nogen histologisk farvningsmetode. Golgimetoden er en im- pregnation og ingen farvning. Den er saa lunefuld, at ingen vet, sier han, hvad der egentlig farves. Snart et, snart et andet. Desuten er jo farvningen altid bare partiel, idet den ophører ved perifibrillærsubstansen. Og hvad metylenblaatmetoden angaar, saa havder Nisst, at dens billeder ikke stemmer overens med GoLGI- billederne, og desuten slaar han vrak paa den, fordi den er saa lunefuld. Ja, han sier virkelig for alvor, at inden man tror paa metylenblaatmetoden, saa maa man ha bragt bevis for at nerve- systemet alene bestaar av gangliecellerne og deres utløpere! Vi ser saaledes, at det 20de aarhundrede gik ind med natur- forskere, som for alvor tror at kunde avgjøre anatomiske spørs- maal med lutter tankeeksperimenter! Nisst, som fuldt og fast tror sig at ha bevist eksistensen av ,das Nervengrau*, er ogsaa konvertit, og det er rimeligvis ogsaa grunden til, at han 1 sin store bok, som med rette er blit kaldt en pamflet, fører et sprog, som man aldrig skulde vente sig. Jeg tror ialfald, at I OM NEURONLÆRENS HISTORISKE UTVIKLING. 30 de færreste ı videnskabelige avhandlinger vilde vente sig at finde en slik kjæmpe som Ramon v CAJAL paa set og vis sammen- lignet med sin udødelige landsmand Don Quixote. Til den kraftige opposition, som kom fra Apatuy, BETHE, Nisst, hadde neuronlerens tilhængere en tid lang intet særlig at bemerke, al den stund et hvert forsvar for neuronlæren av motstanderne blev avvist med den paastand, at man betjente sig av farvninger, som var ufuldstændige. Men endelig i 1904 kom CAsaLs neurofibrilfarvning, som baade viser, at neurofibrillerne altid ender frit eller i lukkede net, indenfor vedkommende neurons omraade, og ogsaa at neurofibrillerne ingenlunde er slike kon- stante dannelser, som man efter kontinuitetslærens tilhængere skulde vente sig. De forandrer sig baade under forskjellige fysio- logiske og patologiske tilstande. BETHE og Nisse krævet stadig histologiske metoder, som skulde vise neuronlærens eksistens idet de ikke anerkjendte de gjængse undersøkelsesmetoder som saadanne. Men den tid skulde - ogsaa komme, da histologien skulde frakjendes førerstillingen ı studiet av flokete anatomiske forhold og se sig skjøvet til side av den eksperimentelle metode. Med amerikaneren HARRISON træder neuronlæren i forbindelse med denne nyeste retning i de morfologiske videnskaper. Dels ved ekscitioner, dels ved transplantationer, dels ogsaa ved dyrkning av embryonalt væv under mikroskopet har HARRISON overbevist sig om, at hverken gjælder cellekjædeteorien for ner- vens utvikling, ei heller gjælder den Hensenske opfatning av protoplasmabroernes rolle, men nerven utvikler sig derved, at aksecylinderen vokser frit ut av neuroblasten. Ved disse Harrisons eksperimenter vil vel neuronlæren for altid være befriet for videre angrep, saaledes at den i fred kan indta den centrale stilling indenfor anatomien, som den med rette kan ha krav paa, idet den har bragt klarhet og lys i det mest flokede avsnit av den mikroskopiske anatomi. Trykt 24. januar 1914. pr Neue Beitråge zur Arthropodenfauna Norwegens nebst gelegentlichen Bemerkungen iiber deutsche XVI. XVII. XVIII. XIX. XX. Arten. XVI—XX. Von Embrik Strand (Berlin.) Inhalt. Lunpström: Diptera Nematocera . Frey: Diptera Brachycera STRAND: Weiteres über Diptera STRAND: Neuroptera. STRAND: Hymenoptera Parasitica . Seite . 310 320 323 330 331 310 EMBRIK STRAND. XVI. Verzeichnis mehrerer von Dr. E. Strand in Norwegen gesammelten Diptera Nematocera. Von Carl Lundström. (Mit 4 Textfiguren.) Verzeichnis. Ein * vor einer Art bedeutet, dass diese Art in SIEBKES Enumeratio insectorum norvegicorum nicht erwähnt ist. Zwei ** bedeutet: nova species. Die neuen Arten sind am Schlusse beschrieben. Mycetophilidae (Fungivoridae). Bolitophila MEG. B. cinerea MeiG. Krödsherred. Macrocera MEIG. *M. stigma Curt. Krödsherred, Hvalöerne, Austad (Såters- dalen). Ceroplatus Bosc. *C. humeralis Zett. Erfjord. Sciophila Mtis. (Mycomyia Rond.). S. trivittata Zett. Krödsherred. Polylepta Winn. *P. undulata Winn. Sıredal. Acnemia Winn. * 4. nitidicollis MEiG. Hvalöerne. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 311 Allodia Winx. A. lugens Wie». (ornaticollis Meig.). Hvalöerne. Exechia Winx. *H. subulata Winn. Erfjord. Mycetophila Merc. (Fungivora Meig. 1800). M. punctata Mic. Siredal, Hvalöerne. * M. marginata Winn. Sıredal. Sceptonia Winn. S. nigra Meıc. Krödsherred. Cordyla Mr. *C. fusca Mee. Hvalöerne. Dibionidae. Scatopse GEOFFR. *S. scutellata Loew. Krödsherred. Bibio GEOFFR. B. pomonae FaBr. Erfjord, Austad (Sätersdalen), Kröds- herred. * B. laniger Meic. Hvalóerne, Krödsherred. B. nigriventris Har. (incl. lacteipennis Zett.). Hvalöerne, _ Sireosen. B. clavipes MEıc. Kródsherred. Chironomidae (Tendipedidae). Chironomus Meic. (Tendipes Meig. 1800). C. aprilinis Meıs Hvalöerne, Sireosen. C. annularis DE GEER, Sireosen. C. riparius Mic. Austad. C. pictulus MEıc. Siredal. EMBRIK STRAND. 0. M. =D. Å. Å. * À. . dispar Meic. Dónna (Helgeland). . viridis Maco. Erfjord. . brevitibialis Zett. Siredal. . brunnipes ZETT. Siredal. Cricotopuas V. DER WULP . sylvestris Fagr. Hvalöerne. . tremulus, L. Erfjord. Orthocladius v. DER WULP . stercorarius DE Geer. Krödsherred. Strandi n. sp. Hvalöerne. . variabilis Starc. Hvalöerne, Kródsherred, Fredrikstad. . atomarius Zett. Hvalöerne, Austad (Såtersd.), Erfjord, Siredal. ictericus MEıc. Erfjord. Camptocladius V. DER WULP . aterrimus Mete. Erfjord. . minimus Meic. Krödsherred, Erfjord, Austad (Sätersd.). Metriocnemus v. DER WULP incomptus Zett. Hvalöerne, Krödsherred, Erfjord, Siredal. Diamesa MeIc. chorea LUNDBECK, Krödsherred. Abtabesmyia JoHANNSEN melanops Mric. Erfjord. carnea Farr. Hvalöerne. pygmaea v. DER WuLp, Erfjord. Ein einziges Weibchen, welches im übrigen mil Wutp’s Beschreibung gut stimmt, nur liegt bei ıhm die Querader weit vor, nicht „ein wenig“ vor der Mitte des Flügels. Die erste Längsader mündet an der Mitte des Flügels und die dritte Längs- NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 313 ader vor dem letzten Viertel des Flügels. Die Körperlänge des Exemplars ist nur 1 mm. (LUNDSTR.). Forcipomyia MEGERLE *F. pallida Winn. Austad (Såtersdalen). Ceratopogon Mic. *0. rostratus Winn. Hvalöerne, Erfjord. Palpomyia MEGERLE P. flavipes Meta. (hortulanus Zett.). Sireosen. *P, rufipectus Winn. Austad (Sätersdalen), Siredal. Culicidae. Culex L. C. nemorosus Marc... Hvalöerne. Simuliidae (Melusinidae). Simulium Later. (Melusina Meig. 1800). S. reptans L. Hatfjelddal, Krödsherred. Orphnephilidae. Orphnephila Har. O. testacea RuTHE (obscura Zett). Krödsherred. Ein Exemplar hat, wie ZETTERSTEDT bei der Beschreibung der O. (Chenesia) obscura angiebt, den Rückenschild dunkel- braun. Bei den drei übrigen Exemplaren ist aber der Rücken- schild mehr oder weniger dunkel schmutziggelb. Ich habe die norwegischen Exemplare mit drei Exemplaren von 0. testacea RUTHE aus Pössneck in Sachsen-Meiningen ver- glichen und ich kann zwischen den helleren norwegischen und den deutschen Exemplaren keinen Unterschied finden. Bei keinen von den untersuchten sieben Exemplaren ist eine. deutliche 314 ^ EMBRIK STRAND. Rückenschildstrieme vorhanden. Auch die präparierten Hypo- pygien der norwegischen und der deutschen Exemplare glichen einander völlig, warum ich die 0. obscura ZETT. für nur eine dunkle Varietåt von der 0. testacea RvTHE halten muss (LUNDSTR.). Limnobiidae. Dicranomyia STEPH. *D. dumetorum Meıs. Erfjord. D. decora STAEG. Krödsherred, Erfjord. D. chorea Wien. Erfjord. D. morio FaBr. Hatfjelddal. Rhipidia Met. *R. maculata Meic. Erfjord. Limnobia Meic. (Limoma Meig. 1803, Amphinome Meig. 1800). L. bifasciata SCHRNK. (xanthoptera Meig). Hatfjelddal. L. quadrinotata Meig. Klovimoen in Vefsen. L. quadrimaculata L. (annulus Meig.). Hatfjelddal. Rypholophus Kor. R. similis Srarc. Klovimoen (Vefsev), Erfjord, Krødsherred. *R. pseudosimilis Lunpstr. Krödsherred, Erfjord, Siredal, Hvalöerne. R. lineatus Meic. Hvalöerne, Sande (Jarlsberg). Molophilus Curt. M. appendiculatus Stars. Erfjord, Siredal, Klovimoen, Austad (Såtersdalen). Erioptera Meıc. (Polymeda Meig. 1800). E. trivialis Meıc. Sande (Jarlsberg). E. lutea Meic. Krödsherred. Idioptera Maca. I. fasciata L. Gjölsjö (Oedemark). NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA: NORWEGENS. iby. L. L. L. L. =: . variipennis Mars. Dónna, Klovimoen, Hvalöerne. LT . truncorum Meıc. Erfjord. Limnophila Maca. discicollis Mric. Austad (Såtersdalen). 9 (3) 15 phoeostigma ScHUMM. (arctica Zett.). Sireosen, Siredal, Krödsherred. lineola Mxic. Siredal, Austad (Sätersdalen). squalens Zett. Krödsherred. leucophaea Merc. Siredal, Klovimoen, Erfjord. Phyllolabis 0.—S. macrura SIEBKE. Krödsherred. Trichocera Meta. (Petaurista Meig. 1800). . regelationis L. Krödsherred. Pedicia LATR. . rivosa L. Klovimoen in Vefsen, Hatfjelddal. Trisyphona ZETT. . immaculata Meıc. Hvalöerne. Ula HAL. . bolitophila Loew. Klovimoen (Vefsen). Raphidolabis O.—S. . coelebs Zett. Erfjord. Tipulidae. Xiphura BRULLÉ atrata L. Klovimoen (Vefsen). Tipula L. vittata Metc. Hvalöerne. hortulana Mee. Hvalöerne. 316 EMBRIK STRAND. T. scripta Metc. Austad (Såtersdalen), Erfjord. **T. inversa n. sp. Krödsherred. T. lateralis Meic. Hvalóerne. *T. variicornis Scaumm. Siredal. T. ochracea Mic. Austad (Sätersdalen). T. oleracea L. Erfjord, Klovimoen (Vefsen). Pachyrrhina Maca. . scurra MEıG. Klovimoen (Vefsen). . pratensis L. Hvalöerne. . lineata Scor. (histrio Fabr.). Erfjord. neh eh ve Cvlindrotomidae. Phalacrocera ScHIn. P. replicata L. Ödemark. Orthocladius (Trichocladius Kieffer) Strandi n. sp. c Nigrofuscus; oculis hirlis: antennis plumaque fuscis; thoracis dorso nigro maculis humeralibus fuscoluteis; halteri- bus flavo-albis: pedibus piceis, metatarsis anticis imberbibus libia fere dimidio brevioribus; alis albicantibus venis flave- scentibus. Exsiccatus. Long. corporis 3 mm. 2 cg. Norvegia, Hvalöerne, leg. Strand. (Mus. entomolog. germanic.) Fühler und Federbusch braun, Basalscheibe schwarz. Die Fühlergeissel haben die bei der Gattung Orthocladius gewóhn- liche Form und sind nicht an. der Basis verdickt. Augen dicht behaart. Rückenschild schwarz mit am einen Exemplar deutlichen, am anderen Exemplar -undeutlichen braungelben Schulterflecken. Brustseiten, Brust, Schildehen und Hinterrücken braunschwarz, fast schwarz. Schwinger gelbweiss, NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 317 Oli Hinterleib schwarzbraun, grau behaart. Hypopygium schwarz- braun. Das präparierte Hypopygium: Fig. 1 und 2. Beine pechbraun, überall kurz behaart. Die Vorderschienen fast doppelt länger als die Vordermetatarsen (25 —14). på } 177% d | £ |- - us À 7 } i r4 ^j ur AE Å Orthocladius (Trichocladius) Strandi n. sp. Fig. 1. Das pråparierte Hypopygium Fig. 2. Das präparierte Endglied von oben, Vergr. 55. der Zange von unten, Vergr. 200. Empodien lang behaart, sehr schmal, fast ebensolang wie die Krallen. Keine Pulvillen. Flügel punktiert, weisslich, fleckweise grauschimmernd mit durchscheinenden gelbhchen Adern. Die Randader låuft kaum über die dritte Längsader hinaus. Der Abstand von der Flügel- spitze bis zur Mündung der ersten Längsader drei mal länger als der Abstand von der Flügelspitze bis zur Mündung der dritten Längsader. Die Mündung der Randader weiter als die Mündung der vierten Långsader von der Flügelspitze entfernt. Die Quer- ader etwa an der Mitte des Flügels. Die Basis der kurzen Untergabel ziemlich weit jenseits der Querader. Die Hinterecke des Flügels ein wenig lappenförmig vorspringend. Die Art 1st mit keiner von den neuen Kiefferschen Tricho- cladius-Arten identisch. 318 EMBRIK STRAND. Tipula inversa n. sp. © Laele cinerea: antennis thorace fere dimidio brevioribus, fuscis, basi flavis; palpis, rostro, halleribus pedibusque luteis : thoracis dorso villis 4 fuscis; abdomine fusco, basi luteo api- ceque migrofusco: alis cinereis, subhyalinis, maculis albis, quarum una magnå in cellula basali posteriori et cellula marginali posticali quinta. Exsiccata. Long. corporis: 10 mm. Norvegia: Krüdsherred, leg. Strand. (Mus. entomolog. germanic.) Fühler bis zu den Flügelwurzeln reichend, braun, die Wurzelglieder gelb. Das erste Wurzelglied lang, das zweite kurz. Die Geisselglieder an der Basis ringsum ein wenig verdickt. Rüssel und Taster braungelb. Stirn und Scheitel licht grau. Rückenschild licht grau mit vier braunen Längsstriemen, Brustseiten, Brust und Hinterrücken licht grau, Schildehen braun. Schwinger gelb. Hinterleib braun, an der Basis gelblich, gegen die Spitze zu schwarzbraun. Hypopygium schwarzbraun, die äusseren An- hänge gelb. Das Hypopygium hat eine eigentümliche Form. Das hintere Ende der lamella terminalis infera ist wie bei der T. varii- cornis SCHUMM. lang ausgezogen, wodurch es scheint wie das Inwendige des Hypopygiums nach aussen gekehrt wäre. Die lamella basalis infera ist wie bei der T. obsoleta Meic., WestHorr sehr lang und von der lamella terminalis infer. etwas abstehend. Der Hinterrand derselben ist zwar wie bei der genannten Art seicht und breit ausgeschnitten, aber aus der oberen (inneren) Seite der lamella basalis entspringt bei der inversa ein schmaler Anhang (appendix simplex), welcher der T. obsoleta fehlt. Auch ist der Hinterrand der lamella basalis infer. bei inversa mit langen, steifen Borsten versehen. Fig. 3 und Fig. 4. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 319 Beine sehr lang und fein, gelb (auch die Hüften), die Tarsen braun, an der Spitze schwarzbraun. Flügel viel länger als der kurze Hinterleib, durchscheinend grau mit weissen Flecken. Die weissen Flecken sind folgender- massen verteilt: in der hinteren Basalzelle ein grosser, länglicher, IN SÅ N FA NER ur Tipula inversa n. sp. Fig. 3. Das nicht präparierte Fig. 4. Das nicht pråparierte Hypopygium von oben, Verg. 18. Hypopygium’von der Seite, Vergr. 13. der jenseits der grossen (Juerader durch die fünfte Hinterrand- zelle bis zum Flügelrande sich erstreckt; zwei kleine in der Axillarzelle, der eine an der Mündung der Anal-, der andere an der Mündung der Axillarader; ein kleiner in der Lappenzelle - an der Mündung der Axillarader und über diesem ein in der Axillarzelle und ein in der Analzelle; weiter ein kleiner vor und ein kleiner, etwas mscealicher hinter dem dunkelbraunem Randmal. Die obere Zinke der zweiten Längsader vollständig. An der Basis der zweiten Längsader kein dunkler Fleck. Die Zinken der langen Discoidalgabel gegen die Spitze zu etwas konver- gierend. Die öbere Zinke fast drei mal so lang wie der Stiel der Gabel. 320 EMBRIK STRAND. XVII. Verzeichnis von Dr. E. Strand in Norwegen gesammelter Diptera Brachycera (Fam. Empi- didae, Dolichopodidae und Lonchopteridae). Von Richard Frey, Helsingfors. Fam. Empididae. 1. Hybos grossipes L. (funebris Fapr. in SIEBKES Ver- zeichnis). Erfjord (Ryfylke) 4 c? 1.9; Austad in Säters- dalen 1 Q. 2. Bicellaria nigra. Mei. (Cyrtoma). Krödsherred 19. 3. B. spuria Fart. (Cyrtoma). Austad 1 c^ Hvalöerne 1 c. "4, B. pilosa LuxpB.! Krödsherred 2 5; Hatfjelddal 1 c. 5. Rhamphomyia hybotina Zett. Austad 2 3. 6. Rh. nigripennis Fart. Austad 1 c^; Hvalöerne 1 ©. 7. Rh. spissirostris Fatt. MHvalóerne.1 ©. 8. Rh. plumipes Fatt. Siredal 2 ©. "9. Rh. gibba Farr. Erfjord 1 3. #10. Rh. plumifera Zett. Klovimoen in Vefsen 2 c 1 ©. 11. Rh. sulcata Meıc. Mehrere SQ: Botne, Sande,-Dönna. 12. Rh. albosegmentata Zett. Austad 1 9. 13. Empis (Xanthempis) stercorea L. Hatfjelddal 1 ©. 14. E. (Plerempis) vernalis Meie. Erfjord 1 9. 15. E. (Empis s. str.) tessellata Farr. Sireosen 1 ©. 16. E. (Empis s. str. borealis L. Kongsberg 2 g 3 9; Dönna 1 g. 1 Ein Stern vor dem Artsnamen bedeutet, dass die Art in SıEskeEs Ver- zeichnis (Enumeratio Insectorum Norvegicorum, IV, 1877) nicht ent- halten ist. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 391 17% "36. 31. 38. E. (Empis s. str.) lucida Zett. Hvalöerne 15919; Donna 1 cf. . Hilara cingulata Dante. ‘Tou bei Stavanger 1 cf. . H. litorea Fatt. Tou 1 9; Erfjord 2 ©. . H. griseola Zett. Klovimoen und Fellingfors in Vefsen 1g 89. . H. quadrivittata MeiG. Austad 1 cg. H. interstincta Fatt. Klovimoen, Veisen 1 3; Króds- herred 1 ©. . H. nitidula ZErT.. Siredal 1 3; Klovimoen und Felling- fors, Vefsen, mehrere c9. . HschoricaKaArr. Erfjord 1 & 1 2; Austad 157. Trichina clavipes Mric. Austad 3 ©. Oedalea stigmatella Zett. Krödsherred 1 9. . Leptopeza borealis Zett. Hvalôerne 1 c; Klovimoen, Vefsen 1 Q. Euthyneura myricae Har. (= Anthalia rostrata ZETT.). Austad 1 ©. . Hemerodromia stigmatica Scan. Austad 1 c. . H. trapezina Zett. Siredal 1 3; Austad 1 ©. Chelipoda melanocephala Farr. (Phyllodromia). Erfjord 3 9; Austad 2 9. Tachypeza nubila Mric. (= nervosa Mic). Austad 1 9; Krödsherred 2 ©. Tachista annulimana Mic. (= albitarsis STAEG.). Sire- dal 1 ©. Tachydromia bicolor Mec. Siredal 1 c? 19; Austad 19 Klovimoen, Vefsen 1 ©. T. cursitans Farr. Ödemark 1 9; Klovimoen, Vefsen 19. T. strigifrons Zett. Erfjord 3 ©. Diese Exemplare sind etwas kleiner als gewöhnlich, kaum 2 mm. messend. An den Schenkeln sind dunklere Binden angedeutet. T. minuta Mric. Erfjord 1 9. T. lutea Meıc. Erfjord 1 9. Nyt Mag. f. Nafurv. LI. IV. 1913. 2 21 322 EMBRIK STRAND. T. unguiculata Zett. Erfjord 1 9. . T. stigmatella Zett. Krödsherred 1 ©. T. nigritarsis Fart. Krödsherred 1 ©. Fam. Dolichopodidae. . Dolichopus vitripennis Meıc. Siredal 1 ©. . D. claviger STANN. Klovimoen, Vefsen 1 ©. . D. plumipes Scop. (= pennitarsis Farr.). Hatfjelddal 5» efe o . D. simplex Meıc. Hatfjelddal 1 9. . Hercostomus germanus Wizp. Erfjord 1 9. Gymnopternus aerosus FALL. Erfjord 1 c 1 ©. Chrysotus neglectus Wigp. Erfjord 7 ©; Austad 2 9. . Chr. pulchellus Kow. Siredal 1 9. Chr. femoratus Zett. Erfjord 2 c. . Medete us tristis Zett. (Hydrophorus). Siredal 1 ©. M. pallipes Zett. (Hydrophorus). Erfjord 3 9. Campsicnemus loripes Har. Eidskog 1 c. Fam. Lonchopteridae. . Lonchoptera lutea Panz. var. trilineata Zett. Erfjord 2 9. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 393 XVIII. Weiteres über von mir gesammelte Diptera. Von Embrik Strand. (Mit 1 Fig.) Im Anschluss an die beiden vorhergehenden Arbeiten gebe ich im folgenden zuerst ein Verzeichnis norwegischer Dipteren verschiedener Familien und verschiedener, zum Teil nicht mehr festzustellender Determinatoren, dann ein Verzeichnis norwegi- scher und deutscher, von Herrn Prof. P. Sten (Treptow a. R.) bestimmter Anthomyiden und endlich beschreibe ich eine neue norwegische Tipula-Art. A. Arten verschiedener Familien. Chrysops relictus Me. Sireosen. Dalen in Hatfjelddalen 192721899: Paralophora semicinerea MG. Eidskogen. Morellia simplex Löw. ©. Hvalöerne. Tachydromia strigifrons Zett. . Erfjord. — cursitans FaBr. Klovimoen, Vefsen. Laphria flava L. Krödsherred. Sireosen. Leptogaster cylindricus Des. Austad in Sätersdalen. Sire- dal. Sireosen. Erfjord. Machimus atricapillus Fair. Fredrikstad. Austad (Sätersd.). Erfjord. Rhadiurgus variabilis Zett. Klovimoen in Vefsen. Leptis conspicua (Me.) ScHInER. Erfjord. — monticola EGGEr. Erfjord. — scolopacea L. Sireosen. Ptiolina crassicornis Pz. Siredal. Erfjord. 324 à EMBRIK STRAND. Lonchoptera lutea Pz. v. trilineata Z. Erfjord. Volucella bombylans L. Siredal. Austad. — pellucens L. Erfjord. Austad. Megathropa florea L. Erfjord. Xylota florum FaBr. Austad. Chrysotoxum bicinclum L. Erfjord, Siredal. Syrphus grossularia MG. Austad. = luniger MG. Hvalöerne. Syritta pipiens L. Austad. Siredal. Erfjord. Klovimoen. Chilosia albitarsis Me. Dönna. — longula ZETT. Austad. Klovimoen. ' Sicus ferrugineus L. Erfjord. Sireosen. Myopa fasciata Mc. Erfjord. Pollenia rudis F. Fredrikstad. Pseudopyrellia fennica Frey. Erfjord, Hatfjelddal. Plagia ruralis Far. Eidskog. Echinomyia magnicornis ZeTT. Austad (Sätersd.). Scatophaga stercoraria (L.) Beck. Hvalöerne. Fidskogen. Dönna. — lutaria Fas. Eidskogen. — sgalida Mc. Fredrikstad. — suilla FABR. Sande. Norellia spinimana FB. Botne. Cordylura rufimana Me. Rösvand 9. 7. 1899. Heteroneura alpina Loew. Gezüchtet aus Puppen, die am 3. April 1899 bei Ullevold pr. Kristiania in einem verfaulten Stück Holz gefunden worden waren und am 14. Mai ausschlüpften. Neuroctena analis Fatt. Eidskogen. Sciomyza albocostata Fatt. Klovimoen in Vefsen. Oenocera striata Mc. Oedemark. Trypetoptera punctulata Scop. Eidskogen. Sandnessjöen. Klovimoen (Vefsen). Dönna. Skarmodalen. Tryophila frondescentiae L. Klovimoen in Vefsen. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 325 vw Sapromyza 10-punctata Fart. Erfjord, Eidskogen. Tephritis leontodontis Dec. Dönna. Ensina sonchi L. Eidskogen. Sepsis cynipsea L. Klovimoen (Vefsen). — violacea Mc. Klovimoen. Eidskogen. Nemopoda pectinulata Loew. Sandnessjöen. Klovimoen. Siphonella trilineata Mc. Hatfjelddalen. Psila nigricornis Mc. Klovimoen in Vefsen. Dönna (Helge- land). Sande (Jarlsberg). — nigra Fart. Fellingfors und Klovimoen in Vefsen. — rufa Me. Klovimoen. Centor nudipes Lw. Erfjord. Oscinis frit L. Erfjord. Sireosen. — pusilla Mc. Erfjord. Sireosen. Crassiseta cornuta Fart. Oedemark. Chlorops speciosa Mc. Austad. Borborus equinus Fart. Krödsherred. Sphaerocera subsultans L. Krödsherred. Trineura aterrima F. Krödsherred. — velutina Mc. Hvalöerne. B. Anthomyiden (Steiu determ.). Anthomyia radicum L. Stuttgart Aug. 04; Brönnö 5. 8. 03. ehe cinerella Fart. Stuttg. Aug. 04; Marburg 1—12. Juni 04. — parva ZeETT. (?). Marburg Mårz—April 1904. Sicher bestimmte Exemplare von Langesund 10. 5. 08. = (Prosalpia?) denticauda ZETT. llesintnmunen 29. 5. 03. = frontella Zett. cf. Langesund 10. 5. 03. Kornsjö 23. 5. 03. — vetula Zett. ©. Aal in Hallingdal. = pseudofugax STROBL (?). 9. Marburg 6. 6. 04. 326 EMBRIK STRAND. Coenosia tricolor ZETT. ©. Stuttgart August 04. sp. 9. Hatfjelddalen; Tönsåt 3. 9. 03. decipiens Mric. Rösvand; Vikten 9. 8. 03. pumila FALL. Oedemark; Langvatn, Ranen 23.7.03; Vikten 9. 8. 03. | tigrina F. Marburg 6. 6. 04. Hylemyia pullula Zett. Stuttgart Aug. 04; Marburg 1—12. Juni 04; Lilleströmmen 30. 5. 03. variata Fair. Lilleströmmen 29. 5. 03. sp.? ”Tönsät 3. 9. 03. strigosa F. Lilleströmmen 2. 7. 03. coarctata FALL. Marburg 6. 6. 04. angusta STEIN. I. Marburg 6. 6. 04 und 26. 6. Hydrophoria conica Wırpm. cf. Lillestrómmen 31. 5. 03. Marburg 11. 7. 04. Dialyta erinacea Fair. ©. Lilleströmmen 29. 5. 03. Trichopticus semicinereus Wien. Marburg 1—12. Juni 04; Hemnesberget 9. 7. 03. decolor Fart. ©. Tysfjorden. hirsutulus Zett. Rösvand; Hemnesberget 9, Te 5. rostratus Moe. ©. Vikten 9. 8. 08. innocens ZETT. cf. Mo in Ranen 22. 7. 08. subrostratus Zgrr. ©. Tönsät 9. 9. 08. Azelia triquetra Wigp. cf. Marburg 1.—12. Juni 04. Limnophora dispar Fart. cf. Marburg 26. 6. 04. Lasiops Roederi Kow. Langesund 10. 5. 08. Pegomyia sp.? Mo in Ranen 27. 7. 08. flavipes Fair.? Hatfjelddalen. vittigera ZETT.? ebenda (Skarmodalen). fulgens MEıc. cf. Lilleströmmen 2. 7. 03. Drymeia hamata Fatt. ©. Mo in Ranen 22. 7. 03. Prosalpia Billbergi Zett. c. Kornsjö 23. 7. 03. silvestris FALL. ©. Marburg 26. 6. 04. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 397 Phaonia trimaculata Bene. ©. Larkollen, e pupa excl. 14. 5. 01. = basalis Zett. cf. Hemnesberget 9. 7. 03. — morio ZETT. ©. ebenda. Mydaea quadrimaculata Fart. c. Langesund 10. 5. 03. — lucorum Fatt. ©. Elverum 4. 5. 03. Allognota agromyzina Fart. ©. Marburg 6. 6. 04. Fannia tuberculata Zett. 9. Marburg 6. 6. 04. — canicularis L. 3. Marburg 11. 7. 04. — incisurata ZEgTT. cf. Elverum 4. 5. 03. — scalaris F. c. Marburg 25. 7. 04. — sp.? Hemnesberget 9. 7. 03. Acroptena frontata Zett. 9. Tönsät 3. 9. 05. Macrorchis means Meıc. ©. Marburg 6. 6. 04; Hemnes- berget 9. 7. 08. Hoplogaster mollicula Fart. Tysfjorden; Marburg 1.—12. Juni 04. Ausserdem war eine Dolichopide in dieser Determinations- sendung vertreten: Dolichopus Stenhammari Zett. cf. Lillestrómmen 31. 5. 03. €. Eine neue norwegische Tipula-Art. Tipula Lundströmi STRAND n. sp. Ein c? von Austad in Såersdalen (STRAND leg.). Das Exemplar war Herrn Prof. Lunpström zur Bestim- mung gesandt und von ihm mit der Angabe zurückgesandt, dass es eine in der Nähe von Tipula decipiens Czk. stehende, aber von dieser sicher verschiedene und neue Art ist, „die jedoch nicht beschrieben werden kann, weil die Farbe des Rücken- schildes offenbar verdorben ist“. Ausserdem hatte Herr Prof. L. die hier wiedergegebene Beschreibung und Abbildung des Hypo- pygiums mir gesandt. Als ich ihm vorgeschlagen habe diese Beschreibung und Abbildung in seine oben zum Abdruck 398 EMBRIK STRAND. gelangte Arbeit aufzunehmen, indem ich es für nützlich halten würde, die Art bekannt zu machen, auch wenn man sie nıcht als neu benennen würde, so hatte er die Freundlichkeit mir mit- * nicht ver- zuteilen, dass er seine „unvollständige Beschreibung‘ ölfentlicht haben möchte, wenn ich aber Wert darauf läge, dass die Art bekannt gemacht werde, so möchte ich sie selbst beschreiben und veröffentlichen, wobei ich seine Abbildung beliebig ver- wenden könnte. Körperlänge 10 mm. Flügellänge 15 mm. Das 2. Beinpaar: Coxen—Femora 10, Tibien 9, die folgenden Glieder zusammen ca. 15 mm. lang. Die Schwinger reichlich 2 mm. lang. Matt schwarz, stellenweise gebräunt, der Kopf graulich oder hell graubräunlich mit tiefschwarzen einfarbigen Augen und schwarzen, an den Gelenken ein wenig helleren Palpen. Fühler grauschwärzlich, die beiden proximalen Glieder heller. Prothorax wie der Kopf gefärbt; Scutellum und der Rand des Mesonotum ist etwas gebräunt, Metanotum macht den Eindruck, als ob es mit äusserst feinem hellgraulichem Toment bekleidet wäre. Die Schwinger bräunlich mit dunklerem Kolben. Hinterrand der Tergite linienschmal heller. Die Seiten und Unterseite des Ab- domen erscheinen stellenweise heller als die Rückenseite und zwar graulich, was aber „künstlich“ sein kann. Coxen bräunlich- gelb, an der Basis und innen vorn etwas dunkler, Trochanteren bräunlichgelb, die Femora ebenso an der Basis, gegen die Spitze aber allmählich dunkler werdend; letztere ebenso wie die fol- genden Glieder dunkelbraun. Flügel subhyalin, gleichmåssig schwach grau angeflogen, der Vorderrand und das Randmal dunkler; vor letzterem ein hellerer Fleck. Geäder dunkelbraun. Im Profil erscheint der Vorderrand des Auges so weit von dem Hinterrand wie von der Spitze der Schnauze (ohne den Fortsatz) entfernt; dieser Fortsatz ist (ohne seine apicale Behaa- rung) etwa halb so lang wie die Schnauze selbst. Das erste Fühlerglied ist nur halb so lang wie das dritte, das fast doppelt so lang wie das vierte ist; dieses ist ein klein wenig länger als NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 399 das fünfte. Die erste aus der Discoidalzelle ausstrahlende Ader ist gegabelt und gestielt und zwar ist der Stiel ein Drittel so lang wie die zweite Hinterrandzelle und ebenfalls unverkennbar kürzer als die hintere Querader. Die fünfte Längsader ist erst dicht am Flügelrande deutlich gekrümmt. Hypopygium (etr. Fig.!) ziemlich gross, scharf nach oben gebogen. Die Appendices extern. und die untere Seite der Lamella terminalis infera hellgelb, die obere Seite der Lamella term. inf. Tipula Lundströmi STRAND. Das nicht präparierte Hypopygium von unten. und die kleine Lamella terminalis supera braun bis schwarz- | braun. Appendices extern. infer. mit der Lamella termin. infer. zusammengewachsen und nur durch seichte Furchen von dieser getrennt. An der Spitze der Appendices extern. infer. ein dichter, glånzender, fuchsroter Haarbüschel. Unter diesen. Haarbüscheln entspringen gerade nach unten aus dem Rande der Lam. term. inf. einige mit den Spitzen zusammenlaufenden, langen, dunkelroten Borsten. Append. interm. aufgebläht. Appendices super. gross, blattförmig, kurz behaart. Lamella basalis infera am Rande etwas verdickt und aufwärts gebogen, aber ohne Anhänge und Borsten. 330 EMBRIK STRAND. XIX. Neuroptera. Von Embrik Strand. Im folgenden gebe ich auf Grund der Bestimmungen des Herrn K. J. Morton (Edinburgh) ein Verzeichnis einiger von mir insbesondere in Deutschland (bei Marburg i. H. und Stutt- gart) gesammelten Neuropteren (im weitesten Sinne!) und füge anhangsweise einige Angaben über nordische Formen hinzu, die sich zwar nicht direkt auf das in diesen „Beiträgen“ behandelte Gebiet beziehen, jedoch beim Studium der norwegischen Fauna zu berücksichtigen sein dürften, umsomehr als die etwas unbe- stimmte Patriaangabe ,Lapponia*, die ebenso gut norwegisches wie schwedisches oder finnisches Lappland bedeuten kann, hier in einigen Fällen vorkommt. Auch diese nordischen Arten sind von Mr. Morton bestimmt !. A. Verzeichnis deutscher und norwegischer Arten. Trichoptera. Gen. Limnophilus LEACH L. bipunctatus Curt. Marburg. L. fuscicornis Rams. Ebenda 16. 7. 04. L. centralis Curt. Ebenda 26. 6. 04. L. auricula CURT. — 98. 5. 04. Gen. Goëra LEAcH G. pilosa F. Marburg 6.—15. 7. 04, 1.—12. 6. 04. Gen. Brachycentrus CURT. B. subnubilus Curt. Kappel bei Marburg 23. 4. 04. 1 Anm. bei der Korrektur. Nachtråglich habe ich noch ein drittes Ver- zeichnis hier einfügen können (cfr. p. 341). NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 331 Gen. Beraea ST. B. pullata Curt. Marburg 31. 5. 04. Gen. Leptocerus LEAcH L. cinereus Curt. Marburg 12. 6. und 11. 7. 04. Gen. Rhyacophila Picr. Rh. nubila Zett. Norwegen: Ranum in Overhalden 28. 8. 03. Gen. Chimarrha LeacH Ch. marginata L. Marburg 6.—15. 7. 04. Neuroptera Planipennia. Gen. Chrysopa LEACH Chr. prasina Burm. Marburg 20. 6. 04. Chr. vulgaris Scanein. Marburg 6.—26. 7. 04; Stuttgart August 1904. Ohr. phyllochroma Wesm. Marburg 8. 6. 04. Ohr. ventralis Curt. Marburg 26. 6. 04. Ohr. perla L. Marburg 1.—12. 6. 04. Ed RH Gen. Micromus Ramps. . aphidivorus Scur. Marburg November 1903. . variegatus F. Stuttgart Aug. 1904; Marburg Ende Julı. . paganus L. Marburg 26. 6. 04. Gen. Hemerobius L. . atrifrons M'Lcur. Marburg. . humuli L. Marburg 20. 6. 04, 6.—15. 7. 04; Stuttgart August 1904. . micans Or. Marburg 26. 6. u. 6.—15. 7. 04, ein frag- liches Exemplar vom 9. 7. 04. . inconspicuus M'Lcur. Marburg 1.—12. 6. 04. . nitidulus F. Marburg 25. 5. 04. SpA EMBRIK STRAND. H. stigma SrEPH. Marburg 38. 5. 04. H. marginatus STEPH. Norwegen: Ranum in Overhalden 28. 8. 1908. Gen. Sialis LATR. S. lutaria L. Marburg. Gen. Panorpa L. P. germanica L. Stuttgart. P. communis L. v. vulgaris Ima. Marburg Ende Juni und Ende Juli, Stuttgart August 1904. B. Bemerkungen über einige nordische Formen. Unter den von Mr. Morron auf meine Veranlassung be- stimmten, von mir nicht gesammelten Neuropteren waren fol- gende Arten mit der Angabe „Lapponia“ vorhanden: Limno- philus pantodapus WaALLGR., Apatania Wallengreni M'Lcnr., Plectrocnemia conspersa Curr., Stenophylax alpestris Kor., Oecetis ochracea Curt., Neuronia lapponica Hac. und Micra- sema gelidum M’Lcut.; von Quikkjokk im Schwedischen Lappland (24. Juni bis 7. Juli): Stenophylax nigricornis Picr., Hydropsyche nevae Kor., Arctopsyche ladogensis Kor., Limno- philus picturatus M'Lcur., Agraylea cognatella M'Lcur., Apa- tania Wallengreni M’Lcut. Phryganea striata L. und Micra- sema. gelidum M’Lcnt.; von Island: Limnophilus griseus L., L. affinis Curt., L. sparsus Curt., L. picturatus M'Lcnr., Grammotaulius atomarius F. und Apatania arctica Bon. Ueber letztere Art bemerkt Mr. Morton (in litt. 13. 1. 1911): „I have applied the name arctica to those examples of Apa- tania, which occur commonly in elevated parts of Norway and elsewhere in boreal Europe and also in Iceland and Spitzbergen. Whether all are really arctica, BoHEMAN, it is rather difficult to say, as there seem to be no males, the insects being presum- ably parthenogenetic, and 99 are more troublesome to determine as a rule“. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 333 €. Norwegische, von K. J. Morton bestimmte Arten. a. Trichoptera. Limnophilus LeacH L. centralis Curt. Lilleströmmen 2. 7., Hemnesberget in Ranen 7.—15. 7., Hammernes bei Langvatn in Ranen 93. 7. 1903; Solum in Overhalden 17. 8., Ranum ebenda 11.—22. 8. 1903; Grönlien in Mo 97. 7. 1903; Mandal; Mo in Ranen 17. 7. L. vittatus F. Unicum von Brönnö 3. 8. 08. L. stigma Curt. Hammernes bei Langvatn in Ranen 23. 7. 03. Vinger. L. fuscicornis Ramp. Vinger. L. borealis Zett. Heen. Tönsät 3. 9. 08. L. flavicornis Far. Rörvik, Vikten 10. 8. 03. L. marmoratus CURT. Grue. L. sparsus Curt. Hemnesberget 7.—18. 7. 03. Ranum in Overhalden 11.—22. 8.03. Mo in Ranen 17. 7. 03. L. griseus L. Solum in Overhalden 17. 8. Rörvik auf Vikten 10. 8. L. affinis Curt. Rörvik, Vikten 10. 8. 08. [L. picturatus M'Lcnr. Quikkjokk in Schwedisch Lappland 94. Juni bis 7. Juli 1901 (Tuurav)]. Chaetopteryx STEPH. Ch. villosa F. Tönsåt 8. 9. 03. Grönligrotten in Mo, Ranen 98. 7. 03. Phryganea L. Ph. obsoleta Hac. Rörvik, Vikten 9. 7. 08. Mo in Ranen 17. 7. 03. Laurgaard. [P. striata L. Quikkjokk in Schwedisch Lappland.] Lepidostoma Raw». L. hirtum F. Solum in Overhalden 17. 8. 03. Søndre Aurdal. 334 à EMBRIK STRAND. Cyrnus STEPH. Cyrnus flavidus MLacat. Unicum von Solum (Overh.) is teh 03 Rhyacophila Picr. Rh. nubila Zett. Solum in Overhalden 17. 8. 03. Ranum ebenda 24. 8. 03. Halesus STEPH. H. radiatus Curt. Solum in Overhalden 17. 8. 03. Micropterna STEIN M. sequax M'Lcur. Brönnö 7. August. Hemnesberget 1927.03: M. lateralis STEPH. Unicum von Mo in Ranen 17. 7. 03. Leptocerus LEACH L. albifrons L. Modum. Glyphotaelius STEPH. G. punctatolineatus Retz. Lilleströmmen 30. 5. 03. Arctoecia M’Lcut. A. concentrica Zett. Unicum von Tönsåt 3. 9. Neureclipsis M'Lcnr. N. bimaculata L. Ranum (Overh.) 24. 8. 03. Stenophylax Kor. St. alpestris Kor. Grönlien in Mo (Ranen) 27. 7. 08. Mo (Ranen) 16. 7. Hemnesberget 15. 7. 05. St. nigricornis Picr. Hemnesberget in Ranen 7. 7. Ny- stuen [Dovre?]. Hammernes bei Langvatn in Ranen 23. 7. 08. Grönlien in Ranen 26. 7. 03. — [Quikkjokk in Schwedisch Lappland 26. 7. 03.] St. stellatus Curt. Aurdal. Dovre. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 335 N. Neuronia Lreacu ruficrus Scop. Lilleströmmen 31. 5. 03. Bärum. N. lapponica Hac. Solum in Overhalden 19. 8.03. Grönlien [A. in Mo (Ranen) 27. 7. 03. Grammotaulius Kor. . signatipennis M'Lcur. Dovre. Micrasema M'Lcnr. . gelidum M'Lcur. Quikkjokk in Schwedisch Lappland 24. Jum bis 7. Juli (THurav)}. Apatania Kor. . arctica Bon. "nicum von Mo in Ranen 17. 7. 08. . stigmatella Zett. Solum in Overhalden 17. 8. 08. Asynarchus M'Lacnur. . coenosus Curt. Lillestrómmen 2. 7. 03. Solum in Over- halden 17. 8. Rórvik (Vikten) 9. 8. Agraylea Curt. cognatella M'Lcur. Quikkjokk in Schwedisch Lappland 94. Juni bis 7. Juli (Tuurav)]. Philopotamus Lracu Ph. montanus Don. Grönlien, Mo in Ranen 27.7. Grönli- [A. grotten ebenda 98. 7. 03. Arctopsyche M Lacuu. | ladogensis Kou. Quikkjokk 26. Juni bis 7. Juli] Hydropsyche Picr. [H. nevae Kor. Ebenda.] 336 - EMBRIK STRAND. Agapetus CURT. A. comatus Picr. Ranum in Overhalden 11.—22. 8. 03. Triaenodes M Lacau. T. bicolor Curt. Hönefos. b. Andere „Neuroptera“. Hemerobius nervosus F. Grönlien, Hammernes bei Lang- vatn, Mofjeldet, alles in Mo in Ranen 17.—26. 7. 08. Hemnesberget in Ranen 7.—12. 7. 03. Brönnö 3. 7. Langesund 10. 5. Kornsjö 23. 5. Chrysopa perla L. Lilleströmmen 30. 5. 08. — vulgaris Scan. Ebenda 2. 7. Rhaphidia xanthostigma Scuumm. Ebenda 29. 5. Coniopteryx tineiformis Curt. Ebenda 31. 5. 1903. CO DØD I] NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. XX. Hymenoptera Parasitica. Von Embrik Strand. Schon einmal habe ich in dieser Zeitschrift (Bd. 44, H. 2 p. 94—101 (1906)) über von mir gesammelte, von Herrn Prof. S. Brauns in Schwerin bestimmte norwegische Schupfwespen berichten können. Die Bearbeitung einer weiteren Determinations- sendung norwegischer und deutscher Schlupfwespen, die ich ihm später gemacht hatte, .ist es ihm leider nicht vergönnt worden zuende zu führen; für die Wissenschaft viel zu früh ist er im vorigen Jahre gestorben, was um so mehr zu beklagen ist als seine Spezialität, die Schlupfwespenkunde, ein sehr vernach- låssigtes Gebiet der Entomologie ist. Die von ihm aus diesem Material bestimmten Arten habe ich im folgenden verzeichnet; es sind mit wenigen Ausnahmen nur Ichneumoniden. Für den unbestimmt gebliebenen Teil des bei Herrn Prof. BRAUNS gewe- senen Materiales hoffe ich einen neuen Bearbeiter zu finden, der seiner Zeit an dieser Stelle darüber berichten wird. — Die unten verzeichneten Chalcididen sind nicht von Prof. BRAUNS, sondern von Herrn Dr. L. Mast (Rom) mir bestimmt worden (1911). A. Norwegische Ichneumoniden. Proclitus Fónsr. P. fulvipectus Först. Hatfjelddalen. Hemiphanes Först. H. gravator Först. Skarmodalen. H. flavipes Först. Rösvand. Nyt Mag. f. Natuv. LI. IV. 1913. * 22 338 EMBRIK STRAND. Plectiscus Gr. P. collaris Gr. Hatfjelddalen. Skarmodalen. Siredal. Blapticus Först. B. dentifer Tus. Oedemark (Smaalenene). Cremastus GR. C. bellicosus Gr. Erfjord, Austad in Sätersdalen. Thersilochus Huer. T. sp. Langesund 10. 5. 08. Diasparsis Först. D. versutus Hier. Hatfjelddalen. Lilleströmmen 2. 7. Porizon FALL. P. harpurus Scurk. Krödsherred. Aal. Erfjord. Tysfjord. Klovimoen in Vefsen. Nordreisen. Mesochorus Gr. M. villicollis Hotmer. Rösvand. Hatfjelddalen. M. strenuus Hormcr. Hammerö. Rösvand. Tysfjord. Sire- osen. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 7.— 13. 7. 03. Hatfjelddalen. M. pectoralis RvzBG. Siredal. Hatfjelddalen. M. lapponicus Tus. Rösvand. M. fulgurans Har. Rösvand. M. leucogrammus Hrcn. Hatfjelddalen. M. nigriceps BriscHEE, Kristiania. Banchus F. B. falcatorius F. Austad (Såtersdalen). B. volutatorius L. Siredal. Austad. Absyrtus FloLMGR. A. luteus Hier. Aal. Lärdalsören. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 339 Paniscus SCHRK. P. testaceus Gr. Krödsherred. Opheltes Horwan. . glaucopterus L. Stavanger. Anilastus Först. . rufocinctus Gr. Hatfjelddalen. Siredal. . ruficrus Tus. Krödsherred. . rapax GR. Austad in Sätersdalen. Holocremnus Fónsr. . cothurnatus Hier. Erfjord. Limnerium ASH. . zanthostoma Gr. Hvalüerne. Tranosema Först. . arenicola Tus. Lödingen. Phobocampe Först. Ph. alticollis Tus. Hvalöerne. Aus Deutschland beschrieben. Ph. neglecta HormGr. Hvalüerne. Ph. bicingulata Gr. Sireosen. Botne. GY TD SG) OD Omorgus Först. . multicinctus GR. Erfjord. . mutabilis Hormer. Suldal. Erfjord. . mutabilis Hier.?? Rüsvand. Hatfjelddalen. . melanostictus Gr. Siredal. . molestus GR, Siredal. Sireosen. Erfjord. . cursitans Hier. Mo in Ranen 17. 7. 03. Olesicampe Först. . fulerans Tus. Tysfjord. . luteipes Tus. Siredal. 340 EMBRIK STRAND. O. flavicormis Tus. Tysfjord. 0. simplex Tus. Sıredal. Nepiesta Först. N. marginella Tus. Kristiania. Casinaria HLGR. C. morionella Hucr. Tysfjord. C. protensa Tus.? Hatfjelddalen. Angitia Hrcn. . tenuipes Tus. Sireosen. Hatfjelddal. . Elishae Brive. Austad in Sätersdalen. . interrupta HozmGr. Austad in Sátersdalen. Skarmodalen. . fenestralis Hier. Fredrikstad. Erfjord. . rufipes Gr. Hvalöerne. Sireosen. . areolata Hier. Hatfjelddalen. > PS à à à à Sagaritis HoLmMGr. S. postica Bripem. & Frrcg, Hvalöerne. S. mucronella Tus. Tysfjord. S. latrator ScHRK. Tysfjord. Hadsel. Lödingen. Langöen in Vesteraalen. „Norwegen“. S. varians Tus. Erfjord. Suldal. Hatfjelddalen. Solum in Overhalden 17. 8. 03. Skarmodalen. Hammerö. Tysfjord. Symplecis Först. S. zonaria Först.? Lilleströmmen 29. 5. 03. Cymodusa Hier. - C. leucocera Hotmer. Erfjord. Suldal. Tysfjord. Campoplex Gr. C. infestus Först. Eidskogen. C. canaliculatus Först. Siredalen. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 341 . lapponicus Horwcn. Lödingen. . tenuis Först. Tysfjord. Sireosen. . subaequalis Först. Hatfjelddalen. . auriculatus Först. Siredal. . monozonus Först. Austad (Sätersdalen). Cx (e Cx © G3 © . monozonus HoLMGR." Sıreosen. Thymaris Först. Th. collaris Tus. Tou bei Stavanger. Aphanistes FÖRST. A. armatus Wesm. Grönlien (Mo in Ranen) 27. 7. 03. Exochilum Wesm. E. circumflecum L. Eidskogen. Anomalon JUr. A. cerinops Gr. Krödsherred. Kornsjö 23. 5. 03. Agrypon Först. A. tenuicorne Gr. Tou bei Stavanger. A. flaveolatum Gr. Lödingen. Hvalöerne. Skien. Porsgrund. Ophion F. 0. merdarius Gr. Erfjord. O. luteus L. Hvalöerne. Aal. Austad (Såtersd.). Stavanger. Tysfjord. 0. longicornis Brauns, Hvalöerne. Exochus Gr. . consimilis Hier. Hatfjelddalen. . incidens Tus. Sireosen. . pictus Hier. Erfjord. . sp. Siredal. See & Polyclistus Först. P. mansuetor Gr. Mo in Ranen 17. 7. 03. 542 EMBRIK STRAND. Triclistus FÖRST. T. pallipes Hıcr. Aal. T. podagricus Gr. Langesund 9.—11. 5. 08. Chorinaeus HLer. Ch. longicalcar Tus. Hvalóerne. Oh. funebris GR. Sande in Jarlsberg. Stenomacrus FÖRST. S. ventralis Hotmer. Hvalóerne. Orthocentrus GR. O. protuberans Horner. Tysfjord. Sopnes in Alten. Suldal. Siredal. O. spp. Hemnesberget 7.—13. 7. 03. Hatfjelddalen. O. frontator Zett. Grönlien (Mo in Ranen) 27. 7. 08. Solum in Overhalden 17. 8. 05. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 7.—13. 7. 08. O. fulvipes Gn. Dönna. Picrostigeus Först. P. recticauda Tus. Solum in Overhalden 17. 8. 03. Hat- fjelddalen. Rösvand. Homoporus Först. H. pectoratorius Gr. Hatfjelddalen. H. pallipes Gr. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 13.— 15. 7. 03. Hatfjelddalen. H. gracilis Grav. Hatfjelddalen. H. biguttatus Gr. Hemnesberget (Ranen) 7.—13. 7. 08. H. pumilus Hicr. Hatfjelddalen. H. bizonarius Gr. Kristiania. Lier. Zootrephes Först. Z. Holmgreni Brive. OQedemark. Suldal. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 343 Promethes Först. P. melanaspis Tus. Solum in Overhalden 17. 8. 03. Hat- fjelddalen. . pulchellus Hucr. Hatfjelddalen. . festivus F. Hemnesberget (Ranen) 13. 7. 03. . cognatus Tus. Hatfjelddalen. Hemnesberget in Ranen 7.—13. 7. 03. Tysfjord. melee! ^i Bassus F. . pictus GR. Tou bei Stavanger. . sulcator Gr. Tysfjord. . pulchellus Hotmer. Tysfjord. Aal. Bossekop (Alten). . nemoralis Horwcn. Bergen. . pallipes Gr. "Tystjord. Aal. . signatus Gr. Suldal. . flavolineatus Gr. Klovimoen in Vefsen. elegans Gr. Ebenda. variicoxa Tus. Klovimoen in Vefsen. . albicoxa Tu. Tysfjord. Rösvand. Fellingiors in Vefsen. . pumilus Hier. Tysfjord. . pectoratorius Gr. Suldal. . longiventris Tu. Tysford. Ey bg & Eg bg bu bg tg & les} u & & Mesoleius Huer. multicolor Gr. Aal. Hatfjelddalen. Rösvand. Tysfjord. (Scopesis) rufolabris Zxtt. Erfjord. aulicus Gr. Hatfjelddalen. melanogaster HoLMGR. Sireosen. spurius Hier. Rösvand. gracilicornis Hucr. Hatfjelddalen. armillatorius Gr. Hatfjelddalen. depressus Tus. Nordreisen. ustulatus Hrcn. Tysfjord. sanguinosus HLer. Tönsät 3. 9. 03. semicaligatus Gr. Mo in Ranen 17. 7. 08. ERRERSERSERSE EMBRIK STRAND. . insolens Gn. Eidskogen. Lärdalsören. Aal. . imitator Hue.??? Solum, Overhalden 17. 8. 08. Syndipnus Först. transfuga Horwcen. Rösvand. Krödsherred. Tysfjord. Tryphon FALL. . trochanteratus Hrcn. Austad in Såtersdalen. elongator F. Sandnessjöen. Eidskogen. Erfjord. . incestus Hormer. Tysfjorden. Sopnes in Alten. Trematopygus Her. . ruficornis HormGr. Hatfjelddalen 16. 7. 1899. Polyblastus Hart. . pumilus Hormer — Lillestrómmen 30. 5. 08. carbonarius Gr. Hatfjelddalen. Siredalen. Erfjord. . palaemon ScuiópTrE. Mofjeldet in Ranen 20. 7. 03. Erromenus HLer. Euceros Gr. Diaborus Forst. 944 M. sanguinicollis Gn. Tou bei Stavanger. M. M. M. alticola Har. Hatfjelddalen. S. T. vulgaris Hrcn. Sireosen. T. T. 1% T. Kriechbaumeri Tus. Kornsjö 23. 5. 03. T. P. stenocentrus Hovwan. Hatfjelddalen. 12 P. velustus HormGr. Sireosen. P. variitarsus Gr. Tysfjord. p: P. marginatus Hormer. Aal. P E. brunnicans Gr. Tysfjord. E. simplex Tus. Austad in Sätersdalen. E. egregius Hısr. Tysfjord. Hatijelddalen. D . lituratarius L. Grönlien (Mo in Ranen) 27. 7. 03. Rös- vand. Krödsherred. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 345 Exenterus HART. E. consobrinus Horner. Hatfjelddalen. E. flavilabris Horwcn. Tysfjord. Hatfjelddalen. E., vielleicht ustulatus Hozmcr. Hemsedal. E. praeustus Hormer. Hadsel. Tysfjord. Hatfjelddalen. Rösvand. Siredal („Varietät!“). E. cingulatorius Hier. Lilleströmmen 30. 5. 03. E. funebris Hıcr. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 18.—15. 7. 03. E. rufilabris Huan. Hemnesberget 7.—13. 7. 03. E. gnathoxanthus Gr. Aal. — E. (Picroscopus) ictericus Gr. Tou bei Stavanger. Cteniscus Har. Ct. genalis Tus. Aal 9. 7. 1898. SE Euryproctus Her. . crassicornis Tus. Rösvand. . nemoralis Fourcr. Austad (Sätersdalen). . mundus GR. Ohne nähere Bezeichnung als: Norwegen. Ej Ed Ed Alexeter Först. A. ruficornis Grav. Hatfjelddalen. Mesoleptus Gn. M. vulnerator Zett. Tysfjorden. Lärdalsören. Aal. Hat- fjelddalen. Rösvand. M. typhae Fourcr. Sireosen. M. melanocephalus Gr. Erfjord. Lärdalsören. M. ruficornis Gr. Lier. Aal. M. cingulatus Hormer. Siredal. Skarmodalen (Hatfjeld- dalen). Tysfjorden. M. testaceus Gr. Lärdalsören. 346 EMBRIK STRAND. Callidiotes Först. C. coxator Gr. Klovimoen in Vefsen. Rösvand. Rhaestes FÖRST. R. lativentris Hotmer. Klovimoen in Vefsen. Catoglyptus HrcR. C. fuscicornis GmeL. Hatfjelddalen 16. 7. 1899. Tysfjord. Lódingen. C. fortipes Gn. Sireosen. C. fovealator Hotmer. Grönlien (Mo in Ranen) 27. 7. 03. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 7.—13. 7. 03. Notopygus HoLMGR. N. nigricornis Kriecus. Hatfjelddalen. Perilissus HLGR. P. bucculentus Hotmer. Erfjord. Austad in Sätersdalen. Ischnocerus Gm. I. filicornis KriecHB. Kornsjö 23. 5. 08. Odontomerus GR. O. melanarius Hotmer. Hatfjelddalen. Helcostizus Fónsr. H. brachycentrus Gr. Hatfjelddalen. Polysphincta GR. P. carbonotor Gr. Tysfjord. Siredal. Suldal. P. carbonator Gr. (wahrscheinlich!). Grönlien (Mo) 27. 7. 03. P. varipes Gr. Suldal. Eclytus HoLMGR. E. (Hybophanes) ornatus Hotmer. Skarmodal. Hatfjelddal. E. fontinalis Hotmer. Hammerö. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 347 "Ü ze) bel sj he nej nano as) ne Clistopyga Gr. . incitator F. Erfjord. Siredal. Glypta GR. . ceratites Gr. Sireosen. Tysfjorden. . incisa Gr. Lödingen. Hvalöerne. Grönlien (Mo in Ranen) 27. 7. 08. . mensurator F. Aal. . bifoveolata Gr. Hatfjelddalen. Colpomeria HLer. . quadrisculpta Gr. Hatfjelddal. Lycorina HLGR. . triangulifera Homer. Tou. Pimpla F. . laevifrons 'Tus. Sireosen. Siredal. Austad in Såters- dalen. Kródsherred. Sopnes in Alten. . brassicariae Popa. Eidskogen. . quadridentata Tus. Fidskogen. . arctica Zett. Krödsherred. Hvalóerne. Fidskogen. . examinator F. Skien. Hvalöerne. Aal. Kristiania. Solum in Overhalden 17. 8. 08. . Holmgreni SCHMIEDER. Austad in Såtersdalen. spuria Gr. Fredrikstad. . Nordenskiöldi Hotmer. Bossekop. . sagax Hart. Hvalöerne. . brevicormis Gr. Aal. Krödsherred. Lårdalsören. Tys- fjord. Hatfjelddalen. P. turionellae L. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 13.— 15. 7. 03. Lilleströmmen 29. 5. 03. Tysfjord. Skarmo- dalen. Aal. Lårdalsören. Tou bei Stavanger. Hval- öerne. Austad (Ose). Fredrikstad. EMBRIK STRAND. exl fest bey = . detrita Hotmer. Dönna. Hammerö. Hvalöerne. . angens GR. Lärdalsören. Ephialtes Scurk. . mesocentrus Gr. Fidskogen. . tenuiventris HozmGr. Hvalöerne. Rhyssa GR. . curvipes GR. Eidskogen. Meniscus SCHIÖDTE . bilineatus Gr. Aal. Lissonota Gr. . folii Tus. Sıredal. . maculata Briscuke (?). Nås in Hallingdal. . bellator Gr. Aal. Hemnesberget (Hemnes in Ranen). Erfjord. Austad (Sätersdalen). . transversa Bring. Erfjord. , clypealis Tus. Erfjord. Austad in Såtersdalen. . dubia Horwcn. Hatfjelddalen. Rösvand. Hemnesberget 7.—13. 7. 03. . trochanteralis D. T. Nordreisen. . variabilis Hotmer. Dönna. Cryptopimpla TAscHs. . anomala Hormer. Kornsjö (Smaal.). Xenacis Fónsr. . caligata Gn. Aal. Lampronota Har. . melancholica Gr. Krödsherred. Sopnes (Alten). . caligata Gr. Nordreisen. Lärdalsören. Oedemopsis TscHEK . scabriculus Gr. Erfjord. Siredal. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 349 e ARA Cratocryptus Tus. pleuralis Tus. Skarmodalen (Hatfjelddalen). Tysfjord. . leucopsis Gr. Erfjord. Tysfjord. Pycnocryptus Tas. . peregrinator L. Kristiania. Skien. Aal. Lilleströmmen dl. 5. 03. Liocryptus Tas. . analis Gr. Austad ın Sätersdalen. Skıen. Cryptus F. . immitis Tscxek, Botne in Jarlsberg. . infumatus Tus. Nordreisen, Hatfjelddalen. Bei Tron- fjeld (Tönsåt) 29. 8. 08. . borealis Zett. Erfjord. Austad in Sätersdalen. Sopnes in Alten. . dianae Gr. var. leucostoma Gr. Langöen in Vester- aalen. [Nach Dalla Torres Katalog wäre leucostoma var. zu Cryptus sponsor F.| . dianae Gr. Grönlien (Mo in Ranen) 27. 7. 03. Sire- osen. . Hadsel. Hvalöerne. . viduatorius F. Sireosen. Siredal. Hvalöerne. . fulvipes Macr. Je ein Exemplar von Austad in Säters- dalen und von Hvalöerne. Ist aus Italien beschrieben und nach Dalla Torres Katalog sonst nicht wieder- gefunden. Spilocryptus Tus. . abbreviator Gr. Krödsherred. Nordreisen. . solitarius TscHEk, Hvalöerne. . zygaenarum Tus. Lilleströmmen 30. 5. 08. Habrocryptus Tus. H. brachyurus Gr. Klovimoen in Vefsen. Erfjord. 350 EMBRIK STRAND. Pezomachus Gr. P. impotens Först. Tysfjord. Rösvand. Krödsherred. P. formicarius L. Hvalöerne. Suldal. Tyson Fredrikstad. P. cursitans Gr. Kongsberg. P. sylvicola Först. Horten. P. agilis (F.) Gr. Rósvand. Sandnessjöen. Langesund 9. 5. 03. Nordreisen. Lödingen. „Norwegen“. Aal. „Sanner“ (eine von mir nicht geschriebene, wahr- scheinlich nicht die originale Etikette). Suldal. Hat- fjelddalen. Fredrikstad. Krödsherred. Lärdalsören (Sogn). Siredal. Vikesund (Modum). Austad in Säters- dalen. P. fasciatus Gr. Land. Skien. Hvalöerne. Vikesund (Modum). Grönlien in Mo (Ranen) 7. 7. 03. „Nor- wegen*. P. petulans Först. Krödsherred. Siredal. Hatfjelddal. Tysfjord. Klovimoen in Vefsen. P. comes Först. „Norwegen“ Aal. Tysfjord. Rösvand. Tönsät (geflügeltes Ex.!). Suldal. P. distinctus Först. Suldal. P. zonatus Först. Hatfjelddalen. P. proximus Först. Krödsherred. Rösvand. Tysfjord. Austad in Såtersdalen. Kornsjö (Smaalenene). Aal. Arendal 16. 7. 1898. Erfjord. P. mandibularis Tus. Nordreisen. — Rósvand. Suldal. Krödsherred. P. nigritus Först. Hvalöerne. Rösvand. P. circumcinclus Först. Suldal. Lödingen. Siredal. Aal. Fredrikstad. P. tonsus Först. Suldal. Modum. Austad (Såtersdalen). Skien. Fredrikstad. Aasgaardstrand. Rösvand. P. vagans Gr. „Norwegen“. . sericeus Först. Hatfjelddal. Nordreisen. — Rósvand. Tysfjord. Sireosen. Siredal. Suldal. Skien. Aal. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 351 Hvalöerne. Austad (Såtersdalen). Oedemark (Smaa- lenene). P. rufulus Först. Suldal. Hvalöerne. P. acarorum L. Hatfjelddalen. Rösvand. Bossekop (Alten). Filtvet. Suldal. Fredrikstad. - P. edentatus Först. Suldal. . Vikesund (Modum). Erfjord. Bossekop (Alten). | P. instabilis Först. Land. Onsö. Austad (Sätersdalen). Sireosen. Siredal. Suldal. Fredrikstad. Larkollen. Hvalóerne. Vikesund (Modum). Krödsherred. Aal. Tou bei Stavanger. Hatfjelddalen. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 13.—15. 7. 03. Rösvand. Ham- meró. Lödingen. Theroscopus Först. T. Esenbecki Gr. Lödingen. Thaumatotypus Först. T. Billupsi Brine. Bossekop (Alten). Hemiteles Gr. H. aestivalis Gr. Vallö bei Tönsberg. H. areator Panz. Klovimoen in Vefsen. Botne. Lärdals- ören. . distinctus Brinc. Klovimoen in Vefsen. Hadsel. . fulvipes Gr. Hatfjelddalen. Erfjord. . homocerus TH. Krödsherred. Hvalöerne. Lödingen. Nach Dalla Torres Katalog bisher nur aus Frankreich bekannt. . micator GR. Stavanger. Tysfjord. . hemipterus Gr. Etikettiert: „Norwegen ?“ . interstitialis Scamienk. Hatfjelddalen. . aeneus Tus. Rösvand. . pedestris Gr. Horten. oxyphymus Gr. Hatfjelddalen. | mmm Ei Ed Ed Ed dm Ed 392 EMBRIK STRAND. H. inaequalis Först. Suldal. H. picipes Gr.? Hemnesberget (Ranen) 10. 7. 03. Solum in Overhalden 17. 8. 03. H. elymi Tus. Grönlien, Mo in Ranen 27. 7. 08. H. sordipes Gr. Tronfjeld (Tönsät) 29. 8. 03. H. limbatus Gr. Stavanger. H. capreolus Tus. Klovimoen in Vefsen, Tysfjord. H. inimicus Gr. Hvalöerne. H. gracilis Tus. Aal. Krödsherred. Hadsel. Suldal. Lavik. Erfjord. Lårdalsören. Solum (Overhalden) 17. 8. 03. Klovimoen in Vefsen. Skarmodalen. Tysfjord. Austad in Såtersdalen. Lödingen. H., vielleicht gracilis Tus. Tronfjeld, Tönsät 28. 8. 03. H. gracilis Tus.? Hatijelddalen. H. obscuripes Tus. Tönsät 3. 9. 03. H. infirmus Gr. Hatfjelddalen. H. similis GR. Siredal. H. submarginatus Brine. Tysfjord. H. conformis Gmer. Suldal. H infirmus Gr. Lärdalsören. H. bicolorinus Gr. Klovimoen in Vefsen. Oedemark. H. nigriventris Tus. Tysfjord. Aal. Rösvand. Phygadeuon Gr. P. exiguus Gr. Hatfjelddalen. Rösvand. P. semipolitus Tascugs. Skien. P. speculator Gr. Hvalöerne. P. troglodytes Gr. 9 („vielleicht das unbekannte 9 zu dieser Art“). Hatfjelddalen. P. cylindraceus Rutuz. Mo in Ranen 17. 7.03. Rósvand. Hatfjelddalen. Tysfjord. P. fumator Gr. Aal. Tysfjord. P. flavimanus Gr. Tysfjord. P. nycthemerus Gr. Tysfjord. Hemnesberget 7.—13. 7. 03. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 353 P. laeviventris Tus. Aal. Hemsedal. P. grandiceps Tus. Tysfjord. P. flavicans Tus. Hvalöerne. Krödsherred. Aal. Tys- fjord. Rösvand. Hatfjelddal. Sopnes in Alten. P. flavicans Tus.? Rösvand. Lilleströmmen 29. 5. 03. P. trichops Tus. Langöen. Skarmodalen. Hadsel. Nord- reisen. Hvalüerne. Austad in Sätersdalen. Aker. Tysfjord. Rösvand. Stenocryptus 'Tus. S. nigriventris Tus. Tysfjord. Aal. Ischnocryptus KRIECHB. I. nitidus Gr. Skarmodalen. Microcryptus Tus. M. nigrocinctus Gr. Lilleströmmen 30. 5. Fredrikstad. Austad m Såtersdalen. nigrocinctus GR. var. Suldal. . micropterus GR. Aal. Krödsherred. Siredal. femoralis Tns. Tysfjord. . longicauda Tus. Sopnes (Alten). . sperator (0. F. Mitt.) Gr. Klovimoen in Vefsen. Tys- fjord. Hatfjelddalen 14. 7. 1899. M. sperator Gr. (?). Skien. M. punctifer Tus. Skarmodalen. E M. „sp, vielleicht neu“ (Brauns). Hatfjelddalen. Körper- länge 7, Flügellänge 6 mm. Schwarz. Fühler mit weissem, oben unterbrochenem Submedianring. Ter- gite 2—4, Hinterrand des ersten und Vorderhälfte des 5. Tergits rot. Beine rot, Coxen und Trochanteren aber schwarz. Ovipositor 2 mm. lang. (Eventuell M. Nordlandiae Strd.). M. graminicola Gr. Bossekop. Nyt Mag. f. Naturv. LI. IV. 1913. 23 394 EMBRIK STRAND. ae RAN curtulus Kriecnp.? Kristiania. opaculus Tus. Tysfjord. nigriventris Tus. Tysfjord. erythrinus GR. Skarmodalen. brachypterus GR. Siredal. brevialatus Scum. Hatfjelddal. basizonus GR. Lillestrommen 31. 5. 03. Hvalóerne. Plectocryptus Tus. . Gravenhorsti Tus. Rösvand. Stylocryptus Tus. . analis Tus. Lillestrómmen 31. 5. 03. . minutulus Tus. Sande in Jarlsberg. Nordreisen. . testaceus TascxBG. Nordreisen. Siredal. Leptocryptus Tus. . strigosus Tus. Rösvand. . claviger Tascus. „Norwegen“. L. rufocaudatus Brine. Hatfjelddalen. — Lillestrómmen B. ma mo 5003: Atractodes Gr. . bicolor Gr. Krödsherred. . tenebricosus Gr. Solum in Overhalden 7. 8. 03. . picipes Hier. Hatfjelddalen. | . eæilis Curt. Tysfjord. Nordreisen. Klovimoen in Vefsen. Sıredal. . gilvipes Hotmer. Tysijord. Nordreisen. . breviscapus Tus. Siredal. Oedemark. Austad (Såters- dalen). Exolytus Horner. . laevigatus Gr. Lödingen. Tysfjord. Rösvand. Sopnes und Komagfjord in Alten. Krödsherred. Skarmodalen. Hatfjelddalen. Klovimoen in Vefsen. Nordreisen. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 355 Austad (Sätersdalen). Dönna. Mo in Ranen 17. 7. 03. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 15. 7. 08. E. laevigatus Gr. (wahrscheinlich!) Solum in Overhalden 17. 8. 03. Asyncrita FÖRST. A. foveolata Gr. Tysfjord. Nordreisen. Proscus HLer. P. suspicax Wesm. Tou bei Stavanger. Botne. [,Viel- leicht diese Art!“): Kornsjö. Phaeogenes Wesn. P. melanogonus GwEL. Aal. Vikesund (Modum). Austad (Såtersdalen). . ruficoxa Tus. Skien. . coryphaeus Wesm. Hvalöerne. . rusticatus Wesm. Hvalüerne. . planifrons Wesm. Hvalöerne. ne) el nel he) hol . lineatus Wesm. Tysfjord. Skarmodalen in Hatfjeld- dalen. Austad in Såtersdalen. — Fraglich von Kornsjö. . nigridens Wesm. Erfjord. . modestus Wesm. Siredal. Lavik. . infimus Wesm. Tysfjord. Hatfjelddalen. Lärdalsören. Erfjord. Kristiania. P. ischiomelinus Gr. Kristama. Aker. Hvalöerne. Oede- mark. Lårdalsören. Botne in Jarlsberg. Suldal. Hat- fjelddalen. Kornsjö. Rösvand. Bei Tronfjeld (Tönsåt) 297.32 08. | P. ischiomelinus Gr. (?). Suldal. P. fuscicornis Wesm. Kristiania. Aker. Solum in Over- halden 17. 8. 03. P. nanus Wesm. Tysfjorden. Botne. Klovimoen in Veisen. . P. nanus Wesm. ?? Kornsjö (Smaal.). Overhalden. Hat- fjelddalen. 356 EMBRIK STRAND. ER SU no lye) as Ses SS I. . Cameroni Bring. Erfjord. . pusillus Hier. Hatfjelddalen. . ruficoxatus Gr. Hatfjelddalen. . erythrostoma Wesm. Aal. . semivulpinus GR. Sandnessjöen. . ophthalmicus Wesm. Sandnessjöen. Rösvand. . fulvitarsis Wesm. Hatfjelddalen. sp.? Lilleströmmen 30. 5. 03. Mevesia Hrcn. arguta Wesm. Kristiania. Botne. Dicaelotus Wesm. . pumilus GR. Lödingen. Colpognathus Wes. C. celerator GR. Austad in Sätersdalen. C. divisus Tus. Vallö bei Tönsberg. Suldal. Lärdalsören. mo m . subtilicornis Grav. Aal. Hvalöerne. Kristiania. Kristiania. Lökta. Sandnessjöen. Diadromus WEsv. | . xanthops Gr. Hvalüerne. Botne (Jarlsberg). . nasutus Wesm. Sandnessjöen. Rösvand. Hammerö. Herpestomus Wes. | . furunculus Wesm. Sandnessjöen. Aethecerus WEs. . dispar Wesm. Aal. Hatfjelddalen. . nitidus Wesm. Vallö bei Tönsberg. . placidus Wesm. Hvalöerne. Epitomus Först. . pygmaeus BriscHKE, Krödsherred. Lärdalsören. Aal. Sandnessjüen. Rösvand. ee NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 357 I. St. NNN NNN NON NNN . ovator Gr. Tysfjord. Ischnus GR. nigricollis Wesm. Aal. Fredrikstad. Alomya Pz. Stenodontus BERTH. marginellus Gr. Lårdalsören. Platylabus Wesm. . pactor Wes. Tysfjord. (Auch von CLAUDE MORLEY bestimmt). Anisobas Wes. . platystylus Tus. Siredal. Amblyteles Wesn. occisor F. Hvalüerne. Anisopygus KRIECHB. pseudonymus GR. Siredal. Ichneumon L. incubitor L. Lärdalsören. Aall. punctifrons Horwen. Tysfjord. memorator WESM. Sireosen. Kródsherred. latrator F. Austad in Sätersdalen. Erfjord. Dönna. sugillatorius L. Eidskogen. . melanobatus GR. Sireosen. Krödsherred. . albicollis Wesm. Austad in Sätersdalen. . extensorius L. Eidskogen. Fredrikstad. Erfjord. . albicinctus Gr. Tysfjorden. Bergen. Lårdal. Aal. Siredal. castaneiventris GR. Erfjord. Krödsherred. . ridibundus Gr. Lärdalsören. Austad in Sätersdalen. . albosignatus Gr. Austad in Sätersdalen. 358 EMBRIK STRAND. NNNNNYNNKN NN NON NS NNN NWN gradarius (Wesm.) Tus. Tysfjord. Dönna. Fidskog. pictus Gr. Hvalöerne. - ochropis GMEL. Siredal. castaneus GRAV. Tysfjorden. Hadsel. Hammerö. Lang- den in Vesteraalen. Erfjord in Ryfylke. Onsö in Smaalenene 25. Januar 1902! — „Norwegen“. . means GRAV. Suldal. Horten. . analis Gray. Sireosen. . torpidus Wesm. Lärdalsüren. Tysfjord. comitator L. Suldal. . gravipes Wesm. Krödsherred. derasus Wesm. Hvalüerne. luteipes Wesm. Krödsherred. gracilentus Wesm. Suldal. Lärdalsören. Erfjord in Ry- fylke. Austad in Sätersdalen. Vikesund (Modum). Fredrikstad. Kornsjö 23. 5. 03. . raptorius GRAV. Austad (Sätersdalen). impressor ZETT. Tysfjord. . nigritarius Gr. var. Mo in Ranen 17. 7. 03. Grönlien ebenda 27. 7. 08. — F. pr. von Aal, Siredal, Hval- öerne, Suldal. rufifrons GR. Grönlien (Mo in Ranen) 27. 8. 03. Hat- fjelddal. curvinervis Hrcn.? Lillestrómmen 2. 7. 08. . cornicula Wesm. Tysfjord. . fabricator F. Kornsjö 23. 5. 03. (Alten) Sopnes. . variolosus Hier. Hatfjelddalen. quadriannulatus Tus. oder ihm nahe, Elverum 3.—5. 5. 1903. . vulveratorius ZETT. Austad in Såtersdalen. . Coqueberti Wesm. Sıredal. gracilicornis Gray. Austad in Såtersdalen. . haematonolus Wesm. Nordreisen. . Rudolphii Hotmer. Tysfjord. Kate c KE SE CNT NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 359 I. macrocerus Tus. Hemnesberget (Hemnes in Ranen) 7.—13. 7. 1903. 1. pallidifrons Gr. Tönsät. Ebenda auf Tronfjeld 29. 8. 05. I. cessator Gr. Lilleströmmen 29. 5. 1908. Hoplismenus Gr. H. perniciosus Gr. Lilleströmmen 29. 5. 03. Elverum 3.—5 5. 03. Tysfjord. B. Deutsche Ichneumoniden. Cremastus bellicosus Gr. Marburg i H. Ende Juli und 6.—15. 7. 1904. Porizon harpurus GR. Marburg 26. 6. 04. Meloboris rufiventris Gr. Stuttgart August 1904. Canidia exigua Gr. Marburg 6.—15. 7. 04. C. sp. (wahrscheinlich!) Marburg 6.—15. 7. 04. Nemeritis sordua Gr. Marburg 6.—15. 7. 04. Omorgus ensator Gr.? Marburg, Ende Juli. Sagaritis latrator Gr. Marburg 26. 6. 04. Exochus frontellus Hısr. Marburg 6.—15. 7. 04. Polyclistus mansuetor Gr. Marburg Ende Juli 1904. Homoporus pallipes Gr. Stuttgart August 1904. H. bizonaris Gr. Marburg 26. 6. 04. H. gracilis Gr. Marburg Ende Juli 1904. H. sp.? Marburg Ende Juli 1904. Promethes sulcator Panz. Stuttgart August 1904. Bassus laetatorius F.? Stuttgart August 1904. Mesoleius amictus Hrcn. Marburg 26. 6. 04. M. laeviusculus Tus. Marburg 26. 6. 04. M. armillatorius Gr. Marburg 6.— 15. 7. 04. Tryphon elongator F. Marburg 26. 6. 04. T. vulgaris Homer. Marburg 6.—15. 7. 04. Callidiotes luridator Gr. Stuttgart (Morley det.). Perilissus vernalis Gr. Marburg 1.—12. 6. 04. Glypta bifoveolata Gr. Marburg Ende Juli 1904. 360 EMBRIK STRAND. Pimpla examinator Gr. Marburg 10. 7. 03. P. turionellae (L.) Gr. Marburg 26. 6. 04. Stuttgart August 1904. P. rufata Gmer. Marburg 6.—15. 7. P. detrita Hier. Marburg 26. 6. 04. Lissonota clypearis Tus. Marburg Ende Juli 1904. Pezomachus zonatus Först. Marburg 1.—12. 6. 04. Hemiteles nigriventris 'Tus.?? Marburg 6.—15. 6. 03. Phygadeuon fumator Gr.?? Marburg 26. 6. 04. P. rugulosus Gr. Marburg 6.—15. 7. 03. P. ovalis Tus. Marburg, Ende Juli 1904. P. leucostigmus Gr. Stuttgart, August 1904. Microcryptus nigrocinctus GR. Stuttgart, August 1904. M. abdominator Gr. Marburg, Ende Juli 1904. M. graminicola Gr. Stuttgart, August 1904. Stylocryptus vagabundus Gr. Marburg 6.—15. 7. 03. Exolytus laevigatus Gr. Marburg 1.—10. 6. 1904 und „Ende Juli“. Phaeogenes planifrons Wesm. Stuttgart, August 1904. Mevesia arguta Wesm. Marburg 6.—15. 7. 04. Aethecerus dispar Wesm. Marburg 26. 6. 04. Epitomus pygmaeus Gr. [ob E. parvus Tus. gemeint?] Marburg 6.—15. 7. 04. Ischnus truncator (F.) Gr. Stuttgart, August 1904. Ischneumon dissimilis Gr. Marburg 6.—15. 7. 04. I. pictus GMEL. cf (vielleicht!). Marburg 26 6. 01. C. Evaniidae. Gasteruption affectator L. Erfjord. D. Proctotrupidae. Galesus cornutus Pz. Hatfjelddalen. Leptacis scutellaris Tus. Marburg 6.—15. 7. 04. Helorus marginipes [ob Lapsus pro anomalipes Pz.?]. Stuttgart, August 1904. NEUE BEITRÄGE ZUR ARTHROPODENFAUNA NORWEGENS. 361 E. Braconidae. Proterops nigripennis Wesm. Hatfjelddalen. F. Chaleididae. (Ması determ.) Pseudocatolaccus asphondyliae Masi I. Marburg 8. 6. 04 (Cotypen!. Hamburg. P. Strandi Mast c? (Type!) Tönsåt 3. 9. 03. Eurytoma rosae Nees SO. Lillestrómmen 31. 5. 03. Mar- burg 26. 6. 04. E. rufipes Wiz. cf. Marburg 26. 6. 04. Torymus cyanimus Bou. Hemnesberget in Ranen 13. 7. 03: T. juniperi (L. Mayr. Hatfjelddalen. T. erucarum ScHRÄnk. ©. Marburg 12. 6. 04. . Olinx fulvicrus Tus. Langesund 10. 5. 03. Encyrtus lunatus Darm. ©. Elverum 5. 5. 03. Oxyomorpha elongata Först. Marburg 4. 7. 04. Isocratus vulgaris Wus. Kornsjö 23. 5. 03. Homoporus crassinervis Tus. Stuttgart. Aphelinus abdominalis Tus. Solum in Overhalden 17. 8. 03. Bothriothorax clavicornis Darm. Mofjeldet in Ranen 21.8. 03. Caenacis flavipes Mast. cf. Stuttgart (Type!). Die zwei obigen neuen Arten beschrieb Dr. Masi in „Bolle- tino del Laborat. di Zoologia di Portici* 1911. Gedruckt 22. April 1914. pp. MMC Meddelelser om norske hymenomyceter. Av Byraachef John Egeland. IIT. A. Kristiansands omegn. Ma det stipendium, som blev mig bevilget 1 1913, reiste jeg 1 midten av august ifjor ned til Kristiansand for at tilbringe min sommerferie med undersøkelser av hatsoppene i omegnen av denne by. Fra Blytts fortegnelser over Norges Hymenomy- ceter visste jeg, at kystfloraen i disse sydligste partier av vort land kunde fremvise mange interessante arter, som jeg gjerne vilde lære at kjende; men særlig var det ønsket om at se, hvad Sørlandets ekeskoger maatte ha at byde paa, som blev bestem- mende ved valget av undersøkelsesfelt denne gang. Omstændigheterne medførte, at jeg kom til at slaa mig ned paa gaarden Klepp 1 Tveit sogn ved bunden av Topdalsfjorden, ca. 15 km. fra Kristiansand, og herfra foretok jeg saa mine daglige utflugter i de nærmest omkringliggende skoger. Det parti av Tveit sogn, som jeg her kom til at stifte be- kjendtskap med, er et typisk, smaaskaaret litet Sørlandsparti med lave, skogbevokste heier av indtil 200 å 250 meters høide, av- brutt og gjennemskaaret paa kryds og tvers av smaa, kuperte dalfører. Skogene bestaar væsentlig av furu og ek, furuen mest paa heierne, eken helst i dalbund og lier og som krat opover 364 å JOHN EGELAND urer og fjeld; i de skyggefulde lier mot nord ser man ogsaa granen som skogdannende træ. Forøvrig er der en rik blan- ding av de forskjelligste træsorter, baade løvtrær og bartrær. Kun de færreste steder findes ældre skog av større dimensioner, men mangesteds frodig og veksterlig ungskog. Over de sydlige og sydvestlige kystpartier raadet der ifjor sommer en lignende langvarig og intens tørke som den, jeg tidligere? har omtalt for Telemarkens vedkommende 1 1911, og denne tørke ødela for en væsentlig del skogbundens sopflora. Værst var det i ekeskogene, hvor bunden 1 almindelighet var tør som knusk og følgelig hadde meget litet at byde paa av kjøtfulde hatsopper. De faa eksemplarer, jeg her fandt, hadde dog til gjengjæld saa meget større interesse, idet de for en stor del hørte til de sjeldneste arter her tillands. Jeg nævner som eksempler Collybia pineiorum var. rufobrunnea, Hebeloma ischnostylum, Inoloma pseudobolare, Hygrophorus nemoreus, Russula virescens, Poria medulla panis, Hydnum cinereum og Hydnum zonatum, altsammen arter, jeg nu saa for første gang. Utenfor ekeskogene var det væsentlig de skyggefulde granlier og de sumpige orekrat, jeg maatte ty hen lil; men ogsaa her var arternes antal meget litet, om end betydelig større end i ekeskogene. Som nye fund fra sidstnævnte steder kan nævnes Inocybe petiginosa, Naucoria conspersa, Naucoria camerina, Phlegmacium porphyropus, Dermocybe raphanoides og Coprinus diaphanus. Ialt har jeg opnotert ca. 170 arter hatsopper fra mit ophold 1 Tveit. Den allerstørste del derav hører naturligvis til de almin- delige, overalt forekommende arter, og der vil for tiden være liten interesse ved en opregning av disse, da det nuværende materiale under alle omstændigheter er for litet til at gi et bil- lede av egnens hatsopflora. Det er imidlertid uvisst, hvorvidt 1 I den del av disse mededlelser, nærvær. tidsskrift, b. 51, Kr.a 1913, s. 99— 93. : MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. Ill 365 der 1 nogen nær fremtid blir anledning til at faa materialet supplert ved nye undersøkelser ı et bedre sopaar, og derfor antar jeg, det kan være berettiget paa det nuværende tidspunkt at faa offentliggjort, hvad mine optegnelser fra ifjor har at byde paa av nyt for Sørlandets og Norges sopflora ı det hele. I det følgende skal jeg da redegjøre for de fund, som tør anlages at ha interesse i saa henseende. Agaricaceæ. Tricholoma colossum Fr.: Et eneste eksemplar ı blandet ek- og furuskog ved Klepp. — Sporerne eggformede, 7—8 + 4!/, —D UU. * Qollybia pinetorum, var. rufobrunnea! ALLESCHER fungi bavarici exsicc. no. 252, BRESADOLA in litteris: Paa jorden blandt ekeløv i tør skog ved Lømsland. — Hatten tynd og noget seig, klokkeformet-hvælvet, med indbøiet kant, glat og jevn, rød- brun, ikke hygrofan, 2—2'/, cm. bred; foten snehvit, bruskagtig seig, riflet-furet, oftest dreiet, fyldt, jevntyk eller opad svakt av- smalnende, ret eller noget kroket, ved grunden haaret, ellers omtrent glat, 4—5 cm. hoi, indtil !/ em. tyk; skiverne snehvite, meget lette og smale (2 mm. brede), avrundet vedheflede, uregel- mæssig sagtakkede; kjøttet hvitt, uten bemerkelsesværdig smak eller lukt; sporerne næsten kuglerunde, 2—3 u i diam. — Bresapora, som har bestemt soppen for mig, bemerker, at han har anset denne art eller varietet for identisk med Collybia distorta Fn., f. minor. Collybia platyphylla Fr.: I ekeskog ved Lømsland. Mycena stylobates (Pers.) Fr.: Ved Lomsland 1 orekrat. Mycena sanguinolenta A. et S.: Ved Bjelle blandt gran og or. 1 Med en stjerne foran navnet betegnes her og i det følgende, at arten er ny for Norge. 366 JOHN EGELAND Pleurotus porrigens (Pers.) Fr.: Paa gammel furustok i Ørnefjeld. Entoloma sericeum (Burr. Fr.: Paa myrjord ved Klepp. Leptonia pallida EcELANp. Nyt Magazin 1913, s. 62: Av denne min art fra Seljord gjenfandt jeg et eneste eksemplar i Aalefjærheien ved Farvand. | *Nolanea sp.: I fugtig orekrat ved Bjelle fandt jeg en art, som det ikke har lykkes mig at bestemme. — Hatten klokke- formet, tor, tiltrykt uldtrevlet, graa, ikke hygrofan, 1—1!/, em. bred; foten glat, hvitblek, jevntyk, noget hul, 5—7 cm. hoi, 2 mm. tyk; skiverne graalig kjøtrøde, opstigende, vedheftede, ca. 4 mm. brede; sporerne høist uregelmæssige, kantede og puklede, firkantede—femkantede, 10—15 + 8—9 u. — Maaske en nova species. * Hebeloma ischnostylum Cooke Ill. t. 420: Ved Lomsland i lovskog paa fugtig sted sammen med Naucoria escharoides vokset 1 grupper en art, som synes at maatte henfores hit. — Hatten noget kjotfuld, tynd, hvælvet, tilsidst bredt og lavt puklet, glat, svakt klæbrig, hvitblek, lerhvit, 2 cm. bred; foten av samme farve, jevntyk, fyldt senere noget hul, omtrent -glat, hvitpudret i toppen, 3—4 cm. høi, 4 mm. tyk; skiverne lergraa —blekbrune, prikkede paa siderne av smaa sporesamlinger, av- rundet vedvoksede, i eggen tandede eller sagtakkede, 3—5 mm. brede; kjøttet av hattens og fotens farve, med en sterk lukt som Spiræa og en smak, der minder om lukten (ikke raeddikartet); sporerne mandelformede, glatte, gjerne tilspidsede i den ene ende, 11—14 + 6—7 u. — Soppen, som ligner meget Cookes tegning (de mindre eksemplarer), var trods sit trivielle utseende ganske paafaldende ved sin eiendommelige, sterke lukt. *Pholiota erebia Fr.: Paa gammel græsbakke 1 parken paa Boen. — Sporerne lancetformet-spoleformede, 12—15 v 6 —7 u. Pholiota tuberculosa Fr: Paa birk og andre løvtrær ved Krossen og Saurtjern. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. III 367 * Inocybe petiginosa Fr. (Hebeloma Fr.): Paa fugtige steder mellem gran og or ved Lømsland og Bjelle fandt jeg typiske eksemplarer av denne lille, interessante art. Den er meget liten og uanseelig, men ganske karakteristisk og lar sig med sikker- het let bestemme. Hatten 7—10 mm. bred, hvælvet eller klokke- formet, fint graasilkehaaret eller tiltrykt graafiltet med mørke- brun, glat og bar pukkel; foten 2—4 cm. hoi, 1—2 mm. tyk, fyldt, tæt hvitfnokket, rødbrun, oventil blek; skiverne gulgrønne, olivgule, brede, næsten frie, fint frynsede i eggen; kjøttet i hatten olivgulagtig, 1 foten rødbrunt; sporerne kantede, 7—9 »5—6 u, cystiderne spoleformede, 60—75 + 10—15 u. — Ifølge Brvrrs for- tegnelser synes kun en varietet at være funden hertillands tid- ligere. Mine fund tilhører derimot hovedarten. Flammula astragalina Fr.: Paa gran ved Saurtjern. Naucoria myosotis Fr.: Blandt sphagna paa myren ved Klepp. Naucoria scolecina Fr.: I mængde 1 fugtige orekrat ved Lømsland og Bjelle. Naucoria escharoides Fr.: Likesaa, sammen med fore- gaaende. Naucoria conspersa Fr.: Sammen med de to nærmest foran- nævnte vokset gruppevis baade ved Lømsland og Bjelle en art, som lange voldte mig tvil. Den beskrives i mine notiser saa- ledes: Hatten flat, svakt puklet, kanelbrun, tæt bestrødd med hvitagtige, punktformede, indvoksede trevleskjæl, senere ensfarvet og gjerne noget optrevlet fra kanterne, noget hygrofan, tør brun- agtig lær- eller okergul, 1—3 cm. bred; foten hul, 7—9 cm. høi, 2—3 cm. tyk, oventil blekbrun og bestrodd med kliartede skjæl, nedtil mørkere og mere filtet-trevlet; skiverne temmelig smale (2—5 mm. brede), middels tætte, uforanderlig umbra-kanelbrune, utrandede eller avrundede, nedløpende med en liten tand; kjøttet i hat og fot vandig, ved tørring hvitt, nedtil i foten svakt gul- agtig; sporerne mandelformede eller elliptiske, 9—12 »5—7 u (vanlig 10+64); cystider flaskeformede med lang, sylformet, 368 JOHN EGELAND skjæv hals, omtrent som hos Naucoria scolecina. Hele soppen meget sprød. | CookEs tegning av N. conspersa stemmer ikke godt; men Fries’s beskrivelse i ,Monografia* passer 1 alt væsentlig saa nølagtig, at mine tvil efterhaanden er forsvundet. * Naucoria camerina Fr.: Paa turusiubbe ovenfor Saurtjern. — Hatten klokkeformet-hvælvet, hygrofan, kanelbrunt honning- gul, hvitnende eller lyst lærfarvet ved tørring; foten flerboiet, mørkt umbrabrun, 4—5 em. hoi, 1—2 mm. tyk; skiverne ut- randede eller avrundede, kanelbrunt okergule; sporerne elliptiske, 6-—7 « 4—5 u. — Soppen ligner meget en liten Pholiota margi- nata, men mangler aldeles ring og har mindre sporer. Tubaria inquilina W.Sm.: Blandt Polytrichum ved Bjaa- vand. Galera tenera Fr. forma: En vakker liten form paa en havreaker ved Klepp voldte mig længe vanskelighet med bestem- melsen. Men jeg er blit staaende ved, at det kun maatte være en noget usedvanlig form av G. tenera, fra hvilken art den i virkeligheten kun skiller sig ved et paafaldende vinrødt eller mørkt rosenrodt farveskjær over den rustbrune hat og fot. Sporerne elliptiske, 9—10 + 5—6 u. * Psathyra pennata Fr., forma: Sammen med foregaaende art paa havreaker ved Klepp. — Hatten hygrofan, sotbrun, tør okergul, først bedækket med hvite, løse skjæl, men straks glat, 1—1!/, cm. bred og hoi; foten snehvit, nedtil hvitulden, oventil hvitskjællet, 2—3 cm. hoi, 2 mm. tyk; skiverne bredt vedvoksede, blaagraa, tilsidst brunsorte; sporerne elliptiske, mørkt purpur- brune, 10—12 » 6—7 u. Denne art beskrives saa forskjellig hos de forskjellige for- fattere, at den synes at maatte ptræde i mange varieteter eller former, hvis der da i det hele tat sigles til en og samme art. Sporerne angives hos Saccarpo at være 12 u lange, hos RICKEN 8—9 25—6 u og hos Karsten 5—6*3u. Mine fund stemmer noiagtig med beskrivelsen hos FRIES 0G SACGARDO, naar TE PE MEDDELELSER OM NORKSE HYMENOMYCETER. II 369 undtages, at hattens farve ved torring ikke gaar over lil hvitt, men til okergult. I denne henseende stemmer de med Rickens tegning og beskrivelse. Psathyra fibrillosa (Pers.) Fr.: I fugtig orekrat ved Bjelle. Sporerne eggformede, 7—8(—9) » 4—5 u. *Coprinus diaphanus QuiLer: Paa nedliggende pinder og paa marken 1 fugtige krat ved Lømsland og Bjelle. — Meget spæd og fin. Hatten hindeagtig, gjennemsigtig, flat, dypt furet, perlegraa eller rodgraa, rødagtig melet paa ryggen av furerne og 1 midten, 7 mm. bred; foten glasklar eller hvit, fint hvithaaret, senere glat, 2—3 cm. høi, 1 mm. tyk, uten ring; skiverne faa, linjeformede, fjerntstaaende, graa, sortprikkede av sporerne, dels halve, dels hele, de sidste naaende foten og vedvoksede (ikke frie og ikke forbundne med halsring); sporerne elliptiske, 12— 14 » 6—7 u, gjennemskinnelige, purpursorte. Phlegmacium porphyropus Fr. Cooke Ill. t. 731: Blandt or og gran ved Bjelle. — Sporerne elliptiske, litt rue, 9—12 » 6 u. Phlegmacium scaurum Fr.: Sammesteds. Inoloma alboviolaceum Fr.: I fugtig løv- og barskog ved Bjelle. — Sporerne elliptiske, 8—10 = 5—6 u. *Inoloma pseudobolare Maire: Blandt ekebusker 1 en bakke nær Klepp. — Mine fund stemmer noiagtig med beskri- velse og tegning av Inoloma Bulliardi i Rıckens „Die Blätter- pilze^, saa der ingen tvil er om identiteten med denne RICKENS art. Dette vakte min forundring, da det var mig klart, at arten var forskjellig fra den, jeg tidligere hadde anset for Inoloma Bulliardi Fr. Senere er imidlertid gaaden blit løst, idet Marre i Bulletin de la Soc. Myc. 1913 s. 346 oplyser, at Ricken har tat feil av arten, og at hans I. Bulliardi 1 virkeligheten er I. pseudobolare Maire. I BATAILLES monografi over Cortina- rierne har jeg til overflod fundet bekræftelse paa denne Marres forklaring. Inoloma bolare Fr.: I blandskog ved Saurtjern. — Sporerne eggformet runde, 7—38 + 6 u. Nyt Mag. f. Naturv. LI. IV. 1913. å 24 370 JOHN EGELAND Dermocybe raphanoides Fr. Cooke Ill. t. 833 A: Jeg an- tar, det var denne art, jeg fandt ı barskog ved Saurtjern. Den stemmer aldeles med Cookes tegning og med Frızs’s beskrivelse, naar undtages, at lukten kun var meget svak og smaken næsten mild eller rettere noget besk. Sporerne 8—9 + 6 u. Camarophyllus nemoreus Fr. Bryrr Norges Hymenomy- ceter s. 87: I tør ekeskog ved Lømsland vokset gruppevis en art, hvorom er notert: Hatten flat, litt nedtrykt, tør, filtet, 1 midten næsten skjællet, gulrod, mot kanterne blekere, 3—5 cm. bred; foten tæt, hvit, filtet trevlet eller trevlet-prikket, i toppen filtet-skjællet, jevntyk, ved grunden kort tilspidset, 4—6 em. hoi, 6—9mm. tyk; skiverne hvite eller bleke, gulhvite, noget ned- løpende, middels tætte, forholdsvis tynde; kjøttet hvitt, av mild smak og uten merkbar lukt; sporerne elliptiske, 6 —7 + 4 u. — Av størrelse og form lignet soppen Hygrophorus discoideus, hvorfra den dog er vidt forskjellig forøvrig. Cookes Ill. t. 951 viser en grovere form med sterkere farve paa hat og skiver, og beskrivelsen hos Fries og andre forfattere viser ogsaa, at arten i almindelighet er meget større og kraftigere end de eksemplarer, jeg fandt. Brvrrs bemerkninger vedkommende arten 1 ,, Norges Hymenomyceter^ s. 87 stemmer imidlertid i alt væsentlig saa udmerket med mine iagttagelser, at jeg anser det overveiende sandsynlig, at mine fund er identiske med hans art fra Tromø og Fiskå. Gomphidius roseus Fr.: I blandskog ved Lømsland og i furuskog ved grænsen av Vennesla. Lactarius repræsentaneus Britz.: I granskog ved Saur- tjern. Lactarius spinosulus QuUELET: I orekrat ved Bjelle. Lactarius tabidus Fr., f. obscurior BLYTT. Sammesteds. Russula lepida Fr.: I ekeskog ved Lomsland. Russula virescens (SCHEFF.) Fr.: Denne sjeldne art, som jeg forgjæves har søkt efter i mange aar, fandt jeg nu for første gang paa gruset veikant i tør ekeskog ved Lømsland og litt senere MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. Il 371 ved veikant 1 barskog nær Krossen. — Den kjendes med lethet fra R. æruginea paa sin tørre, filtede, ı ruter sprukne hat, hvis farve skifter i graalig gulgrønt og skiddent irgrønt; fot og skiver hvite; kjøt hvitt, tæt og fast; smak mild, nøddeagtig, lukt svakt sildeartet; sporer 7—8 + 6—7 u. Russula lutea Fr.: I ekeskog ved Klepp. Lenzites quercina Pers. (Dædalea qu.): Meget almindelig paa gamle ekestokker, maaske den almindeligste træsop i egnen. Lenzites heteromorpha Fr.: Paa gran ved Saurtjern. Polyporaceæ. Polyporus lacteus Fr.: Paa rogn ved Krossen. Polyporus tephroleucus Fr.: Paa orestok ved Saurtjern. * Poria medulla panis Pers.: Paa nedliggende ekestamme 1 Ørnefjeld, ca. 150 m. o. h. — Sporerne hyaline, eggformede, en og anden noget kantet, 5—6(—61!/;) + 4—4!/,(—5) u. — Bestem- melsen, som jeg fandt utvilsom, er senere bekrættet av Romer. Dette er det forste fund av arten her tillands, som jeg med sikkerhet har kunnet konstatere. I museets samlinger har jeg ikke kunnet finde noget eksemplar derav fra Norge, mens der rigtignok foreligger en del eksemplarer i Brvrrs herbarium, som feil- agtig er henført hit. Jeg er derfor tilbøielig til at tro, at de i Bıyrrs fortegnelser angivne fund av £P. medulla panis maa gjælde en anden art. — Det bemerkes, at ogsaa 1 Sverige synes artens forekomst først at være konstatert 1 de senere aar. Ro- MELL oplyser, at han ialt har fundet den paa fire steder i Sve- rige og hver gang kun paa ek. Poria viridans Fr.: Paa oregren ved Lømsland. Hydnaceæ. Hydnum fragile Fr.: Ved Farvand blandt furu og ek. Hydnum cinereum Burr: I tør løvskog (fornemmelig ek) ved Lømsland og Klepp. — De fundne eksemplarer var temmelig 379 JOHN EGELAND unge og meget vanskelige at bestemme. Jeg har derfor været ganske usikker, indtil jeg nylig 1 Jaaps exsiccat fandt noiagtig tilsvarende eksemplarer, bestemt av Bresapora. Sporerne baade hos mine fund og hos Jaars eksemplarer er brunlige, næsten kuglerunde, taggede eller kantede, 5—6 + 4—5(—351/») u. Hydnum zonatum BartscH: I ekeskog ved Aalefjær og blandt ekebusker ved Klepp. — Sporerne brunlige, taggede, 451, « SY dy p. Thelephoraceæ. Stereum frustulosum (Pers.) Fr.: Paa ek ved Jordljern. Hymenochæte rubiginosa Liv.: Meget almindelig paa ek. Clavariaceæ. Clavaria pyxidata Pers.: Paa furustok 1 Ørnefjeld. — Sporerne hyaline, glatte, næsten kuglerunde, 4—4!/, v 3 u. Resultatet av fjoraarets undersøkelser i Topdal er paa grund av de nævnte omstændigheter vistnok magert i kvantitativ hen- seende. Men det frembyder, som man ser, forholdsvis meget av interesse, idet en ikke ubetydelig procent av de opnoterte fund dels maa antages at være nye for Norge og dels maa henregnes til de sjeldneste arter ı vort land. Av de fundne 170 arter maa saaledes de 10 ansees som nye for den norske flora, og enkelte andre som Leptonia pallida, Polyporus lacteus og Polyporus tephroleucus er først opdaget heri de allersidste aar. Dette viser atter, hvor langt vi endnu har igjen, før et uttømmende kjendskap til landets hymenomyceter kan tænkes naadd. Det gjentar sig stadig væk, at en række nye arter opdages, saasnart et nyt felt blir gjort til gjenstand for undersøkelse, og som tid- ligere paavist er der mangfoldige trakter av vort land, hvor endnu ingen undersøkelse har fundet sted. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. III 319 Av speciel interesse er det at lægge merke til de sjeldne arter, som viste sig ifjor, da veiret som nævnt var ytterst uhel- dig for sopfloraen 1 almindelighet. Fugtig veir er jo en vigtig livsbetingelse for mangfoldige av de kjøtfulde hatsopper, og en tørkeperiode som den, der raadet over Listerlandet ifjor, kan vistnok kun de færreste arter taale. Det tør derfor ha sin interesse at konstatere, hvilke arter er sterkest ı saa henseende, og til det oiemed kan de her meddelte oplysninger ogsaa tjene som et litet bidrag. Man kan forresten endog tænke sig den mulighet, at enkelte arter netop trives bedst eller maaske kun optræder i tørre perioder. Hvorvidt dette maatte være tilfældet, turde være et spørsmaal, som fortjener opmerksomhet. B. Kristiania og omegn. Som vanlig har jeg ogsaa ifjor anvendt ledige stunder uten- for sommerferien til sopekskursioner i Kristiania og nærmeste © omegn. I disse trakter fik man meget mere regn end paa Sør- landet, og sopfloraen var her nogenlunde normal, om den end blev noksaa reducert for en stund i den temmelig tørre septem- ber maaned. Paa disse ekskursioner, som tildels har været foretat i selskap med skattefoged J. E. Tromtr og enkelte andre sop- interesserte, har jeg atter hat anledning til at gjøre en del nye fund, som nedenfor skal meddeles. Samtidig tillater jeg mig at omtale nogen interessante arter, som skattefoged Tnomte har fundet ved Hvitsten, og som han velvillig har overlatt mig til undersøkelse. Agaricaceæ. Olitocybe brumalis Fr. Cooke Ill. t. 114: Blandt bar- naaler i granskog 1 Rustadskogen i Ø. Aker ??/, 13. — Hatten kjøtfuld, tynd, glat, tragtformet, ældre med opstaaende kanter» noget uregelmæssig, ofte bølget, ustripet, hygrofan, ensfarvet 374 JOHN EGELAND graa, ved tørring hvitnende, indtil 6cm. bred; foten av hattens farve, jevntyk eller gjerne noget utvidet i toppen. fyldt, noget stiv og elastisk, sluttelig hul, glat, 4—5 em. hei og 3—4 mm. tyk; skiverne omtrent uforanderlig graa, meget tætte og smale (ca. 2mm. brede), langt bueformet nedlopende;. kjøttet hvitt, av en noget ubehagelig, svak lukt; sporerne omtrent kugle- runde, 4—41/, + 8—3!/; u eller 3—31/3 u 1 diam. — Collybia mephitica Fr.: Gruppevis paa barnaaler 1 gran- skog ved Aas landbrukshøiskole 17/, 13. — Hatten klokkeformet- utbredt, glat, hygrofan, graa, tør lærfarvet; foten blekgraa, om- trent glat, oventil skjællet melet, 2—2!/, cm. høi, 2—3 mm. tyk; skiverne avrundet vedvoksede, noget brede, graa. Soppen har sterk alkalisk lukt. — Arten er den samme, som jeg tidligere har fundet paa Bygdø, og som av Romrrr antages at høre hit. Collybia cessans Karst.: I mængde under grantrær ved Ullern ?9/, 13. — Stemmer nøiagtig med Karstens beskrivelse 1 »Hattsvampar* I s. 63. Sporerne 5!/; — 6!/5 v 4—41/3 u. Mycena luteoalba Fr.: I aasen ved Allergodt i juli. Mycena rorida Fr.: Likesaa. Mycena rigidula Karst.: I mængde langs Greveveien oven- for Ørefiske ?°/, 13. — Sporerne kuglerunde, grynede, 8—914 i diam. Pleurotus acerosus Fr.: I granskog i Aas 17, og paa gruset veikant ved Ørefiske ?5/, 13. — Hatten nyreformet, bølget, tynd, glat, gjennemsigtig stripet, mørkegraa, 1—3 cm. bred; ski- verne av samme farve; foten lateral eller meget excentrisk, opad tykkere, næsten hvitagtig, noget lodden, 2—3 mm. lang; sporerne spidst pæreformede, hyaline, glatte, 6—7(—8) + 4—5(— 6) u. Pluteus nanus Fr., var. lutescens Fr.: Paa løvtræstubbe paa Bygdø nær Oscarshall 1; 13. — Hatten glat, rynket-gropet, mørkebrun, 3cm. bred; foten gul, stripet, 3 cm. lang, 21/2 mm. tyk; skiverne lyserøde; sporerne kuglerunde, glatte, 6 « i diam. eller 6» 5 u. Inocybe hystrie Fr. Cook Ill. t. 424: I Kongeskogen paa Bygdø *% 13. — Stemmer nøiagtig med Rickens beskrivelse MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. III 33715) og Cookes tegning, naar undlages, at fotens trevlebeklædning ikke er skarpt avsluttet oventil, men naar helt til toppen. Spo- rerne glatte, mandelformede, 11—12 »5—6 u; cystiderne spole- formede, 63 -69 v 14—15 u. — Voksestedet er nyt. Inocybe umbrina Bres. Fungi Tridentini I s. 50, tab. LV: Fundet av THomte 1 barskog ved Hvitsten 1 august 1913. — Stemmer noiagtig med beskrivelsen hos BRESADOLA og RICKEN (barskogformen) Inocybe hirsuta Lascu. Bres. Fungi Tridentini I s. 80, tab. LXX XVI: Fundet sammesteds av THomLE, likeledes i bar- skog. Bestemmelsen ogsaa her utvilsom. Inocybe proximella Karst.: En form, som efter RoMELLS mening maa høre hit, ı barskog 1 Allergodtaasen august 1913. Flammula flavida (Scnærr.) Fr.: Tuet paa jorden 1 bar- skog ved Aas landbrukshøiskole gjenfandt jeg den samme art, som jeg fandt i 1912 paa furustubber i Seljord og da under tvil henførte til Fl. alnicola Fr. — Soppen er stor og grov. Halten gul-rustrød; foten likesaa, nedtil sluttelig rustbrun, ved grunden tilspidset, indtil 14cm. hoi og 14 mm. tyk; skiverne (ialfald ældre) rust-kanelbrune; kjøttet gult; sporerne 8—9 + 4—5 w. — Det er utvilsomt denne art, Ricken anser som Fl. flavida, og hans tegning (Taf. 58, fig. 1) ligner meget godt. Efter vokse- stederne at dømme er det antagelig ogsaa Buytts Fl. flavida. Cookes tegning (Ill. t. 444) er derimot misvisende og synes at maatte betegne en anden art. Nancoria conspersa Fr.: Den samme art, som foran er omtalt under Topdalsfloraen, gjenfandt jeg 1 september i Grefsen- aasen paa fugtig sted blandt gran og or. Galera lateritia Fr. Ricken Taf. 60, fig. 11: I Slotspar- ken 1 juli. — Sporerne bredt elliptiske, 11 —14 + 8—10 u. *Galera pygmæo-affinis Fr.: Sammesteds paa fet græs- plæn vokset sammen med @. tenera en art, som jeg til en be- gyndelse holdt paa at overse, men som jeg ved mikroskopisk undersøkelse fandt vidt forskjellig fra denne sidste. Den ligner av 376 JOHN EGELAND utseende meget en form av G. tenera; men hele soppen er meget blekere av farve. Hatten okerblek, hvitagtig, glat, ikke stripet 1 kanten; foten hvitagtig, skinnende, glat; skiverne kanel- gule; sporerne 15—18+*8—12u. Arten er let at fastslaa ved mikoskopets hjælp, da dens sporer er større end hos nogen anden Galeraart. Rickens beskrivelse stemmer noiagtig med mine 1agt- tagelser. Psalliota comtula Fr.: Paa mosgrodd græsbakke sønden- for Hauketo i ©. Aker */, 13. Stropharia albonitens Fr.: Sammesteds. Coprinus niveus Fr.: Paa hestemøk i Allergodtaasen ı juli 1913. Myæaciumvibratile Fr.: Ved Troldvand i Grefsenaasen !?/, 13. * Dermocybe miltina Fr.: Blandt mose mellem pilebusker og gran paa fugtig sted i Kongeskogen sammen med D.cinnamomea >3/, 19. — Hatten tynd, kanelbrun med indvoksede blodrøde trevler, snart glat, glinsende og næsten ensfarvet kastanje- kanelbrun, dels med, dels uten pukkel, konveks eller noget flat, gjerne indbøiet i kanten, ældre eksemplarer ofte nedtrykte omkring midten og med ophøiet randzone, 2—4 cm. bred; foten først gul og tæt bedækket med cinnober-blodrode trevler, senere noget mere ensfarvet, rødbrunagtig, omtrent jevntyk, fyldt eller hul, 3—4 em. hei, 2—4 mm. tyk; skiverne først gule, senere kanelbrune, avrundede, middels brede og tætte; kjøttet i hat og fot gult, luktlost; sporerne elliptiske, 10—12 + 51/,—61/, u; basidierne 30—36 « 8—9 u. — Arten stemmer forøvrig godt med Frizs's beskrivelse og Cookes Ill. t. 785, men avviker ved den gule farve paa fot, skiver og kjøt hos unge eksemplarer. Fra RICKENS og SEVERIN PETTERSENS beskrivelse avviker den desuten ved ganske forskjellige sporer, saa disse to sidste forfattere maa sigte til en anden art end vor.) : Mine fund er bestemt av Bresapora, der fremhæver de røde trevler som et karakteristisk kjendemerke for arten. De maa 1 BresavoLa har senere oplyst, at Rickens D. miltina ikke er Frizs's art. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. III ZI vel dog paa grund av de nævnte avvikelser i det mindste be- tragtes som en varietet (luteo-rubro-fulva). * Hydrocybe isabellina (Barsca.) Fr. Cooke Ill. t. 829: Efter al sandsynlighet var det denne art, THomLE og jeg fandt i granskog paa Ullernaasen 1 juni 1913. Cookes tegning ligner bra, men er litt blekere av farve end vore fund. Den vokset dels i klynger (næsten tuet), dels enkeltvis. Sporerne, saavidt erindres, egglormet-pæreformede, 9—11 »5 4. (Mine notiser _ herom er desværre kommet bort.) RoMELL har ogsaa fundet, at vor sop stemmer bra med beskrivelsen. * Hydrocybe bicolor Cooke Ill. t. 871: En art noiagüg lik den citerte tegning og forøvrig aldeles stemmende med Maires beskrivelse i Bulletin -de la Soc. Mye. de France 1910 s. 186 fandt jeg i Grefsenaasen !?/, 13. — Hele soppen hvit eller hvit- blek, med lilaviolet skjær ved grunden av den fyldte, nedad avsmalnende fot; skiverne blekviolette, senere vandig rust-kanel- brune; lukt og smak muggen; sporerne elliptiske, gjerne skjævt og kort tilspidsede, 9—10 + 5—6 u. Identiteten med den citerte tegning er ikke tvilsom. Heller ikke er det iflg. Marre tvilsomt, at det var denne art, QUELET ansaa for Hydrocybe imbuta Fr., og under dette sidste navn er den ogsaa beskrevet i BATAILLES monografi over Cortinarierne, s. 95. Marre antar imidlertid, at Frizs's H. imbuta maa være en anden art, og at Cookzs H. bicolor er = Hydrocybe cypriaca FR. Maires antagelse anser jeg for den rigtige. I ethvert fald viser CookEs tegning av Hydrocybe imbuta Fr. (Ill. t. 870) en anden art end hans H.bicolor, og iflg. Buyrt Norges Hymenomyceter, s. 81 har R. Fries bestemt som A. imbuta Fr. en av BLYTT funden art, ved hvilken nævnte tegning (Ill. t. 870) citeres. Om Brytt har anset Hydrocybe cypriaca Fr. for identisk med H. bicolor Cooke, vet jeg ikke. Om det end ikke er usand- synlig, er det paa den anden side i saa fald besynderlig, at han ikke i N. H. s. 81 ved sin Hydrocybe cypriaca har citert Cookes 378 JOHN EGELAND udmerkede tegning av H. bicolor istedetfor eller ved siden av KALCHBRENNERS tegning. Det blir følgelig noget tvilsomt, om den av mig fundne art kan betragtes som ny for Norge. Paxillus panuoides Fr.: Paa stokker 1 en laavebro 1 V. Aker 149 13. — Sporerne eggformede, 5—7(—6) » 3—4 u. Camarophyllus cinereus Fr.: Paa mosgrodd græsbakke søndenfor Hauketo fandt jeg ?!/ 13 en art, som noiagtig stem- mer med Rickens beskrivelse og tegning av Hygrophorus Colemannianus (BLoxH.) Bres. Ricken anser imidlertid denne art for identisk med Camarophyllus cinereus Fr. — Jeg finder det temmelig sikkert, at saavel den av Ricken beskrevne art som mine fund tilhører denne Frırs’s art, men antar ikke, at H. Colemannianus (BLoxx.) Bres. er identisk dermed. Tegningen av sidstnævnte art saavel hos Cooke som 1 BRESADOLAS Fungi Tridentini II viser andre farver, og iflg. BRESADoLA har H. Colemannianus sluttelig hul fot, der enten er jevntyk eller nedtil noget tykkere, mens C. cinereus har tæt eller fyldt, nedad avsmalnende fot. Et mikroskopisk skjelnemerke er desuten, at hos C. cinereus har basidierne kun to sterigmer, mens BRESADOLAS tegning av H. Colemannianus viser fire sterigmer. Bresapora har da heller ikke ved sin art citert Cookes tegning av C. cinereus. — Det bemerkes videre, at ogsaa BATAILLE 1 sin monografi over Hygrophorusslegten opfører Hygrophorus cinereus og Hygrophorus Colemannianus som to forskjellige arter. Russula consobrina Fr.: I Allergodtaasen 1 barskog 1 juli 1918. Russula veternosa Fr.: Blandt løvtrær paa Hovedøen 1 august 1913. Cantharellus olidus QueLzt. BLyrr Norges Hymenomy- ceter s. 109: Denne ytterst sjeldne og vakre art, som kun vites fundet to ganger her tillands tidligere (1 Allergodtaasen 1889 av Buytt og ved Elsnæs 1 Asker 1907 av THome) blev MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. II 379 gjentagne ganger i juli og august 1913 fundet av Tom: 1 mange eksemplarer i barskog ved Hvitsten. Biyrrs bemerk- ninger passer aldeles paa de nye fund. — Sporerne næsten kuglerunde, 3—31/, » 21/,—3 u. Trogia crispa (PErs.) Fr.: Paa birkegrener ved Ullern og Voksen 1 V. Aker. Polyporaceæ. Polyporus sulphureus (Burr) Fr.: Paa ek ved Smedstad i V. Aker og ved Blommenholmen i Bærum. Polyporus Schweinitzii Fr.: Paa Grev Wedels plads i Kristiania 1 aug. 1913. * Polyporus pallescens Karst. RomeLL Hymenomycetes of ‘Lapland s. 19: Reflekse former med vel utviklede gulagtige hatter paa gammel birkestamme ved Engervandet i Bærum ?5/,, 13. Resupinate sammesteds og ved Rustad i ©. Aker ??/,, 13 paa porelaget av Fomes fomentarius. Sporerne elliptiske, 3—4 » 1'/2 —2 u. Bestemt av Romer. * Polyporus pannocinctus Romer. Hymenomycetes of Lap- land s. 20: Paa nedliggende askegrener ved Engervandet 1 oktober og november 13. — Romzrr fandt det først tvilsomt, om mine fund var identiske med hans art, da de viste enkelte eiendommeligheter, som han ikke hadde iagttat hos sine fund fra Lapland. Særlig bemerkelsesværdig er, at flere av de eksem- plarer, jeg fandt, optræder med tydelig refleks, 4 mm.—1 cm. bred hat. Denne er floielsagtig, tæt korthaaret, stump, først hvit, senere olivgraa-olivbrun, sluttelig sortbrun. De fleste eksem- plarer er dog helt resupinate, og hos de med hat forsynede for- mer er ogsaa den allerstørste del av porelaget utbredt og tiltrykt matrix. Videre er at merke, at det i frisk tilstand hvite porelag gjerne var graablaaagtig flekket her og der. Under tørring ved litt sterk ovnsvarme antok hele porelaget hos alle eksem- 380 JOHN EGELAND plarer meget snart en kraftig blaagrøn farve med olivskjær; men denne farve blegnet noget senere og gik tildels over ı det gul- agtige. — Trods disse eiendommeligheter er Rome. blit staaende ved, at vor art tilhører hans P. pannocinctus, da for- uten den øvrige likhet ogsaa de mikroskopiske kjendemerker er nøiagtig de samme. Sporerne polseformede, 3—41/, « 1/,(—1) u. Poria xantha (Fr?) Bres, Fungi polonici s. 77: Paa brændt furustok 1 Sandviksaasen * 13. — Porelaget tykt og fast, vakkert og kraftig citrongult-egggult, ved tørring blegnende. Sporerne polseformede, 4—6 + 1!/; u. — Vor art er identisk med Linps Poria æantha og ifølge autentiske eksemplarer fra Bresa- DOLA tillike identisk med Poria crassa Karst. Endelig er det denne art, RomerL omtaler 1 sine Hymenomycetes of Lapland s. 25 som en varietet av Poria vulgaris, ifølge RoMELL og BRESADOLA = Poria vulgaris var. flava Fr. KARSTENS Poria selecta er, saavidt sees, heller ikke forskjellig derfra. Poria eupora Karst. Romer, Hymenomycetes of Lapland s. 12: Paa nedliggende askegrener ved Engervandet ?/;; 13. Bestemt av Romerr. — Tildels knudret, ujevn og avbrutt, først blekgul, derpaa antagende en kraftigere, varm eggul lærfarve, paa undersiden og i omkredsen hvit, bomuldsartet; porerne dels sammentrængte og smaa, dels større og med aapne mellem- vægger; sporerne elliptiske, 4—41/, v 21/,—5 u. — Arten er ved siden av farven let kjendelig paa de hyaline, cylindriske eller kølleformede og oventil vortede cystider. Lignende cystider har ingen anden av vore Poria-arter, naar undtages P. rixosa; men denne har en konstant forskjellig farve (rødlig, lyst choko- ladebrun). Poria flavicans Karst.: Paa granved i et gjærde ved Allergodt. — Porelaget meget mykt og bløtt; porerne oftest uregelmæssige, som regel hvite og kun meget svakt gulnende; subieulum blir derimot gjerne med alderen svovelgult; sporerne svakt krummet cylindriske, 4—6 * 11/,—2 qu. MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. III 381 Poria bombycina Fr.: Paa nye fund fra Mærradalen (samme sted som i mine forrige meddelelser omtalt) har jeg overensstem- mende med Bresapora konstatert, at sporerne er 6—8 » 4— 5 u. Poria hæmatodes Rostk.: Paa furustubbe ved Rustad i Ø. Aker #/;, 13. — Sporerne pølseformede, 3!/2—4!/5 » 11% u. Poria sanguinolenta (ALB. et Schw.) Fr.: Paa morken orestubbe ved Rustad i Ø. Aker oktbr. 1910. — Sporerne hyaline, kuglerunde, med en stor oljedraape, 41/2.-—5 u 1 diam. Bestem- melsen godkjendt av RomeLL. — Denne art med de kuglerunde sporer vil BRESADOLA henføre til P. terrestris Pers., hvorimot sporerne hos den egte P. sanguinolenta skal være 6—8 » 2— 21/u. (Fungi polonici s. 79). Heri er v. HöHNEL uenig, og jeg tror, v. HÔHNEL har ret, naar han anser BRESADOLAS P. terrestris for at være den egte P. sanguinolenta Avs. & Scuw. I et hvert fald stemmer den av mig fundne art saa godt med Fries’s be- skrivelse av P. sanguinolenta 1 Hym. Eur. II s. 578, at identi- teten hermed neppe kan være tvilsom. Hans beskrivelse av P. terrestris i samme verk s. 575 peker hen paa en ganske: anden art. Merulius rufus Fr.: Paa or ved Engervandet oktbr. 13. Paa hassel paa Bygdø fandt jeg 1 november en form, som ut- merket sig ved en blek, vandig lærgul farve, der først hos ældre eksemplarer og ved tørring gik over i det rødlige. Sporerne hyaline, cylindriske, 5—7 » 2—21/, u. Hydnaceæ. Hydnum melaleucum Fr.: Ved kanten av Greveveien litt ovenfor Hakedals verk %% 15. Sporerne omtrent kuglerunde, hyaline, taggede, 5 u 1 diam. Hydnum diaphanum Fn.: Paa oregren ved Rustad ??/4, 13. Sporerne omtrent kuglerunde, grusede, 5—6 + 41/,—5 w eller 41, — 6 u 1 diam. 389 i JOHN EGELAND Thelephoraceæ. Stereum bicolor Fr.: Et par steder paa or ved Voksen; likesaa ved Engervandet. — Sporerne eggformede, hyaline, med oljedraape, 9—4!/; v 2—3 u. Phanerochete odorata Karst.: Paa granved sammen med Poria flavicans ved Allergodt. — Ingen merkbar lukt. Sporerne cylindriske, 6—7 + 11/,—2 u. Hvorvidt denne art, som er bestemt av ROMELL, er identisk med Stereum odoratum FR., har jeg ikke hat anledning til at undersøke. Karsten selv be- tviler det. *Cyphella griseo-pallida (WxixM) Fr.: Paa mose og visne straa ved Ankerveien nedenfor Holmenkollen. — Hatten hinde- agtig, sittende, omvendt skaalformet, uregelmæssig, paa oversiden tiltrykt silkelodden, blekgraa, 2—4 mm. bred; hymeniet mørke- graat, utydelig rynket ved grunden; sporerne glatte, hyaline, eggformet elliptiske, med en spids i den ene ende, 6—7 + 4— 41}, uw; basidierne 4-sporede, 5—7 u tykke. — Sporernes størrelse fastslaar med sikkerhet forskjellen mellem denne og de nærstaaende arter C. muscicola og C. culmicola, hvis sporer iflg. Bourpor et GALZIN er henholdsvis 7—10—12 » 6—7 u og 7—9 » 4—41 fy u. Clavariaceæ. Clavaria fastigiata Fr.: Paa mosegrodde græsbakker ved Hauketo i ©. Aker og Gaustad 1 V. Aker. Sporerne glatte, hyaline, kuglerunde, 5—6 u i diam. Clavaria similis Boup. et Par. Bounpor et GALzIN Bulle- tin de la Soc. Mye. de France 1910 s. 217: Blandt græs under Stovihøgda i Bærum og paa mosegrodd græsbakke paa Bygdø i septbr. og oktbr. 13. — Sporerne hyaline, taggede, omtrent kuglerunde, 4—6 u 1 diam. — Det er sandsynligvis denne art, Buiyrr har tat for Cl. inæqualis og opført med det navn 1 N. H. De to arter staar hinanden ogsaa saa nær, at der vanskelig lar MEDDELELSER OM NORSKE HYMENOMYCETER. IH 383 sig paavise noget sikkert ytre skjelnemerke. De adskiller sig imidlertid mikroskopisk ved forskjellige sporer. Hos Ul. inæqualis er sporerne iflg. ovennævnte forfattere kuglerundet eggformede, 1—9 + 6—8 u. * Plerula multifida Fr.: I tætte matter paa jorden ı Slots- parken 21/4 12. — I frisk tilstand er soppen skiddent lærgul, med lysere gule grenspidser, 1 tørret tilstand nedentil blaagraa, oven- til rødgulagtig; sporerne hyaline, glatte, elliptiske, 51,—6!/, - 3 —31/; u Bestemmelsen godkjendt av Romer. Jeg benytter tilslut anledningen til at fremkomme med nogen nye oplysninger angaaende et par av de 1 mine forrige meddelelser beskrevne nove species, nemlig: Inocybe echinospora Nyt Magazin 1913 s. 63. BRESADOLA hævder, at den er identisk med hans Inocybe calospora, og et mig tilsendt originaleksemplar av sidstnævnte art har overbevist mig om, at han har ret. Poria chrysella Nyt Magazin 1913 s. 77. Angaaende denne bemerker BresapotLa, at den er = Poria vitellinula Karst. = Poria variecolor Karst. og = Poria pulchella SCHWEIN. Skjønt de mig tilsendte originaleksemplarer av sidst- nævnte arter ikke har kunnet helt overbevise mig (samtlige eksemplarer manglet sporer), saa bøier jeg mig for BRESADOLAS bestemte, overfor mine gjentagne indvendinger hævdede paastand. KARSTENS sporeangivelser for P. vitellinula og P. variecolor er efter dette feilagtige. Kristiania 1 februar 1914. NYT MAGAZIN NATURVIDENSKABERNE GRUNDLAGT AF DEN PHYSIOGRAPHISKE FORENING I CHRISTIANIA | — BIND 51, HEFTE 1 | REDAKTION: H. Moan, Tu. Hıortpauı, W.C. BRØGGER, F. Nansen HovEDREDAKTOR N. WiLLE KRISTIANIA - I KOMMISSION HOS T. 0. BRØGGER A. W. BROGGERS BOKTRYKKERI A] S 1913 lasci de af Nyt Magazin | for Natur e videnskaberne* udkomme Bind 51 med samme Udstyr og = lignende Indhold som B. 50, idet „Nyt Magazin for Natur- videnskaberne* kun optager Afhandlinger over naturhistori- ske Emner inden de botaniske, geografiske, geologiske, mineralogiske og zoologiske Videnskaber. MUS Tidsskriftet nyder nu en Statsunderstøttelse af Kr. 2000 aarlig, va men dette er ikke tilstrækkeligt, hvis det ikke tillige støttes ved — Abonnement af Personer og Institutioner, som har Interesse af Naturhistoriens Fremme ı vort Land. Forfatterne vil erholde 50 Separataftryk gratis. „Nyt Magazin for Naturvidenskaberne* vil udkomme med ; 4 Hefter aarlig, hvert paa mindst 6 Ark og Abonne- - mentsprisen er 8 Kr. om Aaret, frit tilsendt med Posten inden — de skandinaviske Lande. à Tidsskriftets Kommissionzerer er: | For Norge, Sverige, Danmark og Finland : T. 0. Brøgger, = | Carl Johansgade 12, Christiania. en > : For andre Lande: R. Friedlånder & Sohn, Carlstrasse H Berlin N.W. x | | For da. . N. WILLE. - TOSS FOR NEM, FARMAGI OG TERAPI (PHARMACIA) Redigeret af Eivind Koren under medvirkning af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Goldschmidt, Kr. Grøn, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og J. H. L. Vogt FS gdkommer i Kristiania 2 gange om maaneden, Abonnement 5 kr. pr. aar. Anken kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne sam - tidsskriftets ekspedition, Nils Juels gd. 48, Kristiania. Telefon 8813 f. Tidsskriftets en er: _ Danmark: universitetsboghandler G. E. C. Gad, Kijehsnh th: Fi i nl and: Edlwndska Bokhandeln, Helsingfors. BERGENS MUSEUM. Prisbelgnninger. Joackim Frieles legat. : rolle fundats bestemmer -bl. a,, at der av renterhe hvert 3dje aar utredes en prisbelønning, bestaaende av en guldmedalje av 400 kroners værdi, me for det videnskabelige arbeide med emne hørende under Norges land- eller havfauna, som museets bestyrelse, efter utstedt opfordring til konkurranse, finder værdig til saadan belønning. Likeledes utredes av legatets renter det : x = fornødne til utgivelse av det prisbelønnede arbeide. I henhold hertil opfordres videnskapsmænd, der ønsker at konkurrere om denne prisbelønning til inden utgangen av september 1914 at indsende te, sine konkurransearbeider til Bergens museum. Saafremt noget av de ind- sendte arbeider findes verdig til at prisbelønnes, finder utdelingen sted den 18de december samme aar. _ Avhandlingerne, der kan være avfattede paa et av de nordiske sprog, - paa tysk, fransk eller engelsk, indsendes i manuskript og skal være forsynet med et motto samt ledsaget av forseglet brey betegnet med samme motto eg indeholdende forfatterens navn og adresse, Bergens museum den 19de januar 1912, G. Å. Hansen. Jens Holmboe. Henrik Sundts legat. - Legatest. fundats bestemmer bl. a., at der hvert 3dje aar utdeles en prisbeløning paa kr. 500 for et videnskabelig arbeide over kemisk fysiologi, forfattet av en norsk eiler i Norge bosat videnskapsmand, I henhold hertil indbydes til konkurranse om denne prisbelønning, som eventuelt vil komme til utdeling den 17de november 1914. Konkurrerende arbeider maa i manuskript være indsendt til bestyrelsen for Bergens museum inden utgangen av august samme aar og skal være forsynet med motto og ledsaget av forseglet brev indeholdende forfatterens navn og adresse og betegnet med samme motto, Arbeiderne kan være av- fattet paa et av de nordiske sprog eller paa tysk, fransk eller engelsk. Det eventuelt prisbelønnede arbeide blir at utgi paa bekostning av det Henrik Sundtske legat, Bergens museum den 19de januar 1912, 6. Å. Hansen. Jens Holmboe. Indhold. N. WILLE. Analogische Notizen XXII -XXIV. Mit Tafel I . JAMES A. GRIEG. Marine mollusker fra Indre Sogn . . H. KIER og A. WOLLEBÆK. Om dyrelivet i Kristianiafjorden L JOHN EGELAND. Meddelelser om norske hymenomyceter II. . B. LYNGE. On the World's *Lichenes exsiccati” SEEN Boganmeldelser Bidrag til Magazinet bedes indsendt til Prof. Dr. N. WILLE, den botaniske Have, Kristiania. Forfatterne er selv ansvarlige for sine Afhandlinger. ARE DIE UMSCHAU BERICHTET ÜBER DIE FORTSCHRITIE UND BEWEGUNGEN DER WISSEN- SCHAFT, TECHNIK, LITTERATUR UND KUNST IN PACKENDEN AUFSÁTZEN. Jäbrlich 52 Nummern, Illustriert. „Die Umschau“ zählt nur die hervorragendsten Fachmänner zu ihren Mitarbeitern. Prospeki gratis durch jede Buchhandlung, sowie den Verlag H. Bechhoid, Frankfurt a. M., Neue Kråme 19/21. emo NYT MAGAZIN - NATURVIDENSKABERNE | GRUNDLAGT AF | —— DEN PHYSOGRAPHISKE FORENING ed I CHRISTIANIA . BIND 51, HEFTE II—III Ver REDAKTION: H. Moun, Ta. HioRTDAHL, W. C. BRØGGER, F. NANSEN : HovEDREDAKTØR N. WILLE | KRISTIANIA | I KOMMISSION HOS T. 0. BRØGGER "A. W. BRØGGERS BOKTRYKKERI A/S 1913 I Aaret 1913 vil der af „Nyt Magazin for Natur- | videnskaberne“ udkomme Bind 51 med samme Udstyr og — lignende Indhold som B. 50, idet „Nyt Magazin for Natur- videnskaberne* kun optager Afhandlinger over naturhistori- ske Emner inden de botaniske, geografiske, geologiske, mineralogiske og zoologiske Videnskaber. | Tidsskriftet nyder nu en Statsunderstøttelse af Kr. 2000 aarlig, men dette er ikke tilstrækkeligt, hvis det ikke tillige støttes ved Abonnement af Personer og Institutioner, som har Interesse af Naturhistoriens Fremme 1 vort Land. | 3 Forfatterne vil erholde 50 Seat une | y Nyt Magazin for Naturvidenskaberne* vil udkomme med à 4 Hefter aarlig, hvert paa mindst 6 Ark og Abonne- mentsprisen er 8 Kr. om Aaret, frit tilsendt med inden . de skandinaviske Lande. Tidsskriftets Kommissionærer er: For Norge, Sverige, Danmark og Finland : T. 0: Brøgger, Carl Johansgade 12, Christiania. 4 For andre Lande: R. Friedlánder & Sohn, Carlstrasse 11, ^ Berlin N.W. | | De For Redaktionen N. WILLE. B FOR KE, FARMACI OG TERRA (PHARMACIA) Redigeret af Eivind Koren under medvirkning af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Goldschmidt, Kr. Grøn, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og J. H. L. Vogt udkommer i Kristiania 2 gange om maaneden, Abonnement 5 kr. pr. aar, Abonnement kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne sam Flidsskriftets ekspedition, Nils Juels gd. 48, Kristiania. Telefon 8813 f. Tidsskriftets kommissionærer er: Danmark: universitetsboghandler G. E. C. Gad, Kjøbenhavn. Finland: Edlundska Bokhandeln, Helsingfors. BERGENS MUSEUM. Prisbelønninger. Joackim Frieles legat. | Legatets fundats bestemmer bl, a., at der av renterne hvert 3dje aar utredes en prisbelønning, bestaaende av en guldmedalje av 400 kroners værdi, for det videnskabelige arbeide med emne hørende under Norges land- eller bavfauna, som museets bestyrelse, efter utstedt opfordring til konkurranse, = finder værdig til saadan belønning, Likeledes utredes av legatets renter det fornødne til utgivelse av det prisbelønnede arbeide. I henhold hertil opfordres videnskapsmænd, der ønsker at konkurrere om denne prisbelenning til inden utgangen av september 1914 at indsende sine konkurransearbeider til Bergens museum. Saafremt noget av de ind- sendte arbeider findes værdig n at Den finder utdelingen sted den "> 18de december samme aar. _ Avhandlingerne, der kan være avfattede paa et av de nordiske sprog, paa tysk, fransk eller engelsk, indsendes i manuskript og skal være forsynet med et motto samt ledsaget av forseglet brev betegnet med samme motto og indeholdende forfatterens navn og adresse. Bergens museum den 19de januar 1912, 6. A. Hansen. Jens Holmboe. Henrik Sundts legat. Legatest fundats bestemmer bl, a., at der hvert 3dje aar utdeles en -prisbelening paa kr. 500 for et videnskabelig arbeide over kemisk fysiologi, forfattet av en norsk eller i Norge bosat videnskapsmand, . I henhold hertil indbydes til konkurranse om denne prisbelønning, som . eventuelt vil komme til utdeling den 17de november 1914, Konkurrerende arbeider maa i manuskript være indsendt til bestyrelsen for Bergens museum inden utgangen av august samme aar og skal være forsynet med motto og ledsaget av forseglet brev indeholdende forfatterens navn og adresse og betegnet med samme motto, Arbeiderne kan være av- fattet paa et av de nordiske sprog eller paa tysk, fransk eller engelsk. Det eventuelt prisbelønnede arbeide blir at utgi paa bekostning av det Henrik Sundtske legat. Bergens museum den 19de januar 1912, G. A. Hansen. E Jens Holmboe. Indhold. dj Side B. LYNGE: On the World's „Lichenes exiecati“ = OFS) ok 0% P. A. ØYEN: Norske, fossile ben Vide 0198 E. NORUM: Brunalger fra Haugesund og gr Med anche I „131 B. KAALAAS: Ein für die Flora Norwegens neues Sau Mit Tal Ibo vs . 161 «HENRIK PRINTZ: Eine systematische Übersicht der Calkune Dark: Nicera, Mab Pak VM SER Aarsberetning for Det Biologiske Selskab i Kristiania 1912. . . . . 205 I. HAGEN og B. KAALAAS: Nogen nye norske bryophyter . . . . 245 P. A. ØYEN: Bræmaalinger i Norge 1910. Med planche VII—XII. . 249 EMBRIK STRAND: Neue Beiträge zur Arthropodenfauna Norwegens nebst gelegentlichen Bemerkungen über deutsche Arten, XV. le RS 41.79.4969 K. YENDO: Some new algae from Japan. With 2l XIII— XIV . IR Bidrag til Magazinet bedes indsendt til Prof. Dr. N. WILLE, den botaniske Have, Kristiania. Forfatterne er selv ansvarlige for sine Afhandlinger, DIE UMSCHAU BERICHTET ÜBER DIE FORTSCHRITTE -AUND BEWEGUNGEN DER WISSEN- | | SCHAFT, TECHNIK, LITTERATUR UNB KUNST IN PACKENDEN AUFSÁTZEN. Marre Jährlich $2 Nummern, IUustriert. »Die Umschau“ zählt nur die hervorragendsten Fachmänner zu ihren Mitarbeitern. Prospekt gratis durch Jede Buchhandlung, sowie den Verlag, H. Bechhold, Frankfurt a. M., Neue Krdme 19/21 NYE MAGAZIN | NATORVIDENSK ABER en Å DEN pavstdonsPas FORENING es I CHRISTIANIA BIND 51, HEFTE IV REDAKTION: 3 E “Monn, Tu. Hiortpant, W.C. BRøGGER, F. NANSEN Sines . . _HovEDREDAKTOR N. WiLLE of KRISTIANIA I KOMMISSION HOS T. 0. BRØGGER A. BROGGERS BOKTRYKKERI A/S - 1913 AES deg EDER T Aare 1914 vil der af ,Nyb Mapuvin a videnskaberne* udkomme Bind 52 med samme Udstyr og | : = lignende Indhold som B. 51, idet „Nyt Magazin for Natur- — videnskaberne“ kun optager Afhandlinger over naturhistori- Å = ske Emner inden de botaniske, geografiske, geologiske, 2 mineralogiske og zoologiske Videnskaber. aie Tidsskriftet nyder nu en Statsunderstøttelse af Kr. 2000 aarlig, = = men dette er ikke tilstrækkeligt, hvis det ikke tillige støttes ved — Abonnement af Personer og Institutioner, som har Interesse af = Naturhistoriens Fremme 1 vort Land. Forfatterne vil erholde 75 Separataftryk gratis. — p »Nyt Magazin for Naturvidenskaberne“ vil udkomme med ; 4 Hefter aarlig, hvert paa mindst 6 Ark og. Abonne- - mentsprisen er 8 Kr. om Aaret, frit tilsendt med Posten inden E ; de skandinaviske Lande. — X EE Tidsskriftets Kommissionærer er: —— Y: For Norge, Sverige, Danmark og Finland: T. 0. . Brogger, E Carl Johansgade 12, Christiania. - = - For andre Lande: R. Friedlander & & Sohn, Carlstrasse 11, = Berlin N.W. =. oe | = N WILLE. — War FOR KEMI, FARMACI OG TERAPI (PHARMAGIA) BES Redigeret af Eivind Koren | under medvirkning af: Justus Anderssen, C. Boeck, H. Come | Kr. Grøn, Th. Hiortdahl, Axel Johannessen og JH E . Vogt Cus 2 00... wdkommer i Kristiania 2 gange om maaneden. m ME Abonnement 5 kr. pr. aar. S Abannenient kan tegnes ved postanstalterne og hos boghandlerne samt ET i tidsskriftets ekspedition, Nils Juels gd. 48, Kristiania. Telefon 8813 f. Tidsskriftets kommissionærer er: - "Dan mark: universitetsboghandler G. E. C. Gad, Kjøbenhavn. ve. Finland: Edlundska Bokhandeln, Helsingfors. - BERGERS MUSEUM. = Prisbelønninger. oe Joackim Frieles legat. Dre fundats bestemmer bl, a., at der av renterne hvert 3dje aar ER utredes en prisbelønning, bestaaende av en guldmedalje av 400 kroners værdi, for det videnskabelige arbeide med emne hørende under Norges land- eller havfauna, som museets bestyrelse, efter utstedt opfordring til konkurranse, finder værdig til saadan belønning. Likeledes utredes av legatets renter det pe til utgivelse av det prisbelønnede arbeide, I henhold hertil opfordres videnskapsmænd, der ønsker at konkurrere JED NN denne. ‘prisbelonning til inden utgangen av september 1914 at indsende "sine konkurransearbeider til Bergers museum. Saafremt noget av de ind- ME sendte arbeider findes værdig til at prisbelønnes, finder utdelingen sted den 18de december samme aar. — Avhandlingerne, der kan være avfattede paa et av de nordiske sprog, paa tysk, fransk eller engelsk, indsendes i manuskript og skal være forsynet med et motto samt ledsaget av forseglet brev betegnet med samme motto Ps og indeholdende forfatterens navn og adresse, Ec . Bergens museum den 19de januar 1912, — €. A. Hansen. cu nå $3 RR BE Jens Holmboe, Henrik Sundts forat. 2 v fundats bestemmer bl. a., at der hvert 3dje aar utdeles en 255 prisbeloning paa kr, 500 for et videnskabelig arbeide over kemisk fysiologi, - forfattet av en norsk eller i Norge bosat videnskapsmand, = - I henhold hertil indbydes til konkurranse om denne prisbelønning, som eventuelt vil komme til utdeling den 17de november 1914, Konkurrerende arbeider maa i manuskript være indsendt til bestyrelsen for Bergens museum inden utgangen av august samme aar og skal være forsynet med motto og ledsaget av forseglet brev indeholdende forfatterens — navn og adresse og betegnet med samme motto, Arbeiderne kan være av: fattet paa et av de nordiske sprog eller paa tysk, fransk eller engelsk. Det eventuelt prisbelønnede arbeide blir at utgi paa bekostning av det Henrik Sundtske legat. Bergens museum den 19de januar 1912. GA. Hansen. Jens Holmboe. Indhold. O. BERNER: Om neuronlærens historiske utvikling . . . . . 289 EMBRIK STRAND: Neue Beiträge zur Arthropodenfauna Ha | nebst gelegentlichen Bemerkungen iiber deutsche Arten. XVI—XX 309 JOHN EGELAND: Meddelelser om norske hymenomyceter . . . . 368 Bidrag til Magazinet bedes indsendt til Prof. Dr. N. WILLE, den botaniske Have, Kristiania. Forfatterne er selv ansvarlige for sine Afhandlinger. gm En DIE UMSCHAU BERICHTET ÜBER DIE FORTSCHRITTE «HUND BEWEGUNGEN DER WISSEN- SCHAFT, TECHNIK, LITTERATUR UND KUNST IN PACKENDEN AUFSÄTZEN. Jährlich 53 Nummern, Tustriert, Die Umschau“ zählt nur die hervorragendsten Fachmänner zu ihren Mitarbeitern. Prospekt gratis durch jede Buchkondlung, sowie den Verlag H. Bechhold, Frankfurt a. M., Neue Kråme 19/21. VERET EJ HPA | AA VA Il dte, semi) s FR