353; 123737) m te 124 2^4 te ete 1 T y + vs - CON in [ ZF ; IS Cus | », | > THE NEWYORK BOTANICAL G 167 —: 5 - por iN 1-4 8 MN X £a ee d i NDS AN: Hy VAUT) Wa! ' UTGIT AV :NSKAPSSEL I KRISTIANIA - 1914 IL. MATEMATISK-NATURVIDENSKABELIG KLASSE KRISTIANIA | I KOMMISSION HOS JACOB DYBWAD A, W. BROGGERS BOKTRYKKERI A/S 1915 R^ eu HAS SKRIFTER PIDENSKAPSSELSKAPET I KRISTIANIA 1914 I. MATEMATISK-NATURVIDENSKABELIG KLASSE KRISTIANIA I KOMMISSION HOS JACOB DYBWAD 1915 lI. I2. I3. Indhold. Reidar Gording. Om den anatomiske utvikling av den laterale næse- vægs ethmoidalavsnit gjennem de første barneaar. Mit Schlussübersicht und Zusammenfassung in deutscher Sprache. (Mit 146 Abbildungen imc Fert i fa “A RE epu or ecc ETE Olav Hanssen. A ir ae ae Mis Ein klinischer Beitrag zur Lehre des toxischen Ikterus und zur Kenntnis der pharmako-toxi- kologischen Giftfestigung. Mit 3r Textfiguren Sr oh V ES H. Mohn. Vindene i den nordlige Del av Nordsjeen og Vikinge- togene.. (Med 1 Planche). a "E uda: su Ec. Ove Dahl. Botaniske undersokelser i Hand. II Med et tillæg: De Sorbo arranensi Hedl. et affinibus homozygoticis Norvegiae. Auctore T. Hedlund. Med 3 plancher . Ove Dahl. Nogie bemerkninger til aes CORE kritik av Er Blytts plantegrupper. Sn IE Ørjan Olsen. Nordlige trækfugle i Sydafrika seat tan, S Hanna Resvoll-Holmsen. Statistiske vegetationsundersogelser fra Foldalsfjeldene. Med 1 kart og 4 plancher =: ya ae E. Poulsson. Das Vorkommen radioaktiver Wasser in Na : Adolf Hoel. Nouvelles observations sur le district volcanique du Spitsberg du nord. (Avec 13 planches et 4 cartes). ee ik: Axel Thue. Probleme über Veranderungen von Zeichenreihen nach gegebenen Regeln - O. Krogness und L. Vend. He des Nordlichts an dem Halddeobservatorium von Oktober 1912 bis Anfang Januar 1913. (Mit 20 Figuren im Text und 2 Tafeln) "a hie: Kr. Birkeland et Th. Skolem. Une méthode énumérative de la géométrie da tW cM. 7 Axel Thue. Uber pas ie His Wert gewisser Quotientreste Side LIBRARY NEW YORE be BOTANICA! GARDEN OM DEN ANATOMISKE UTVIKLING AV DEN LATERALE NAESEVA:GS ETHMOIDALAVSMI GIENNEM DE FORSTE BARNEAAR AV REIDAR GORDING SSUNG UTGIT FOR FRIDTJOF NANSENS FOND KRISTIANIA I KOMMISSION HOS JACOB DYBWAD nlagt i den mat.-naturv. klasses mote 30. januar 1914 av professor Sc ae A foes d t A. W. BROGGERS BOKTRYKKERI A/S 1 ; Ó à " = . - v TN " i " 2. " M dk - +33 FORORD. D= arbeide, som herved fremlægges, er i sin helhet utfert paa Det Anatomiske Institut i Kristiania væsentlig paa grundlag av det materiale, som her er stillet til min disposition. Under hele arbeidsperioden har institutets bestyrer, prof. dr. med. Kr. SCHREINER med den største imetekommenhet stillet den sterkt optagne plads til min raadighet og har git mig tillatelse til uten indskrænkning at benytte mig av alle institutets hjælpemidler. Personlig har professoren støttet mig med raad og værdifulde vink ved enhver anledning. Jeg ber ham herved motta min oprigtigste tak. Ogsaa til institutets prosektor i histologi, dr. med. O. Berner staar jeg i stor taknemmelighetsgjæld. De tekniske vanskeligheter baade med hensyn til præparatenes indstepning og skjzring har ved disse undersekelser ikke været smaa og vilde sikkerlig ha forsinket arbeidet, hvis ikke dr. BERNER hadde stillet sin store tekniske erfaring til min hjælp. De talrike mikrofotografier skyldes ogsaa hans elskværdige hjælpsomhet. Det Path.-anatom. Institut har overlatt mig en del præparater. fra rets- _ medicinske obduktioner. Til institutets bestyrer, professor dr. med. Fr. Harsitz, maa jeg herved faa lov til at uttale min tak. Forfatteren. INDHOLD. Historisk indledning. Komparativ anatomi. Egne undersokelser . I. Arbeidsplan . IL. Beskrivelse av præparatene III. Avsluttende oversigt med resume .Schlussübersicht und Zusammenfassung. . Litteraturfortegnelse Side db. HISTORISK INDLEDNING. Da laterale næsevæg hos mennesket frembyr et meget karakteristisk billede, som vistnok kan vaere underkastet individuelle eiendommeligheter, ‘men som i sine grove trek altid er det samme. Nedenstaaende fotografi av næsevæggen hos et fem aar gammelt barn (fig. 1) viser de morfologiske forhold, saadan som de i sin almindelighet arter sig i den alder. Vor opmerksomhet vil her forst og fremst feeste sig ved de fire sagit- talt stillede, muslingeformede fremspring, hvis relief avtegner sig mot den merkere bakgrund. Av disse fremspring, de saakaldte conchae nasales, strækker det nederste, concha nasalis inferior, sig gjennem næsekaviteten i hele dens længde. Den ovenfor liggende næsemusling, concha nasalis media, naar ikke saa langt forover som concha nasal. inf., og de to øverste muslingedannelser, concha nasalis superior og suprema, som opad er for- Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. I. 1 2 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. bundet med concha nasal. med., er alene indskrænket til næsehulens bakre halvdel. De fire næsemuslinger deler den laterale del av næsekaviteten i et tilsvarende antal furer, meatus nasi inferior, medius, superior og supremus. Av disse er meatus nasi med. mellem concha nasal. inf. og med. den bredeste. Furen fortsætter sig forover i den jevne, konkave flate, som danner den forreste del av den laterale næsevæg. De nasale conchaes karakteristiske bygning og anordning maatte naturlig tidlig vække anatomernes interesse. Vi finder da ogsaa, at disse næsens »svampede ben«, dens »ossa turbinata sive spongiosa«, allerede omtales i anatomiske laerebeker fra det 17de og 18de aarhundrede. Deres antal angives til to. Sandsynligvis har det ene av disse svart til concha nasal. inf. eller concha inf. og det andet til den nederste ethmoidalmusling, concha nasal. med. eller concha med. De fleste av disse gamle beskrivelser er meget ufuldstændige og litet orienterende. Den ferste mere indgaaende fremstilling av den laterale næsevægs anatomi skyldes de to italienske anatomer Morcacni og San- TORINI fra den sidste halvdel av det 18de aarhundrede. Begge har efter- latt sig karakteristiske beskrivelser med tegninger av de ethmoidale mus- linger. Morcacnı har kun omtalt to ethmoidale muslingeben, hvorav det øverste, »os turbinatum supremum s. minimums, senere efter MoRGAGNI er blit betegnet som concha Morgagniana. Santorini har avtegnet en ethmoidalflate med tre muslinger. GIRARDI, utgiveren av SANTORINI’S »Septemdecim Tabulae,« betegner den everste av de to ethmoidalmuslinger som »quartum os minimum omnium turbinatum Santorini«. GirARDI har eiensynlig antat, at concha Santorini har treengt concha Morgagniana ned- over, saa dette muslingeben efter rækkefølgen burde betegnes som den midtre ethmoidalmusling. Paa grund av denne feilagtige opfatning hos GiRARDI har den antagelse gjort sig gjældende, at det er MoRGAGNI, som forst har paavist concha ethm. med. (ZUCKERKANDL). Det faktiske forhold er imidlertid, at MoRGAGNI og Santorini har beskrevet samme muslinge- dannelse kun med den forskjel, at denne concha hos den førstnævnte for- fatter var den everste av to og hos den anden den overste av tre ethmoidalmuslinger 1. Efter Morcacni og Santorini beskjæftiget anatomerne sig ikke syn- derlig med studiet av ethmoidalbenets furer og conchae, men indskrænket sig til at anvende de gamle betegnelser, concha (nasalis) media, superior og suprema og meatus (nasi) medius, superior og supremus. Under sin 1 De her anførte historiske oplysninger er hentet fra ZucKERKANDL’s „Die Siebbein- muscheln des Menschen" (92). IQI4. No. 1. DEN LATERALE NESEVEGS ETHMOIDALAVSNIT. 3 omtale av næsevæggens anatomi er forfatterne imidlertid ikke altid i over- ensstemmelse med hverandre. En del beskriver kun to conchae ethm.es, concha med. og sup., uten at antyde forekomsten ogsaa av et tredje muslingeben. Andre anatomer fremhæver, at der paa næsevæggens ethmoidale avsnit av og til kan sees tre muslingedannelser, concha med., sup. og supr. I saadanne tilfælde betegnes ofte den øverste som concha Santoriniana og den nedenfor liggende som concha Morgagniana, idet forfatterne som regel gaar ut fra, at den øverste maa opfattes som en ny ovenfor concha sup. opstaat fold i ethmoidalvæggen. Vort nuværende kjendskap til den laterale næsevægs anatomi skyldes hovedsagelig undersøkelser fra de sidste par decennier. En gjennem- gaaelse av fagliteraturen viser, at de fleste av de arbeider, som omhandler næsevæggens anatomiske utvikling, refererer sig til lugteorganets primære anlæg og næsekavitetens morfologi i den første del av foetallivet (His 1901, KOLLIKER 1879, v. MiHALcovics 1896, LEGAL 1883), mens næsevæggens utvikling under den sene embryonalperiode og den første del av det ekstra- uterine liv har været forholdsvis mindre paaagtet. Lugteorganets primære anlæg optrær i den sidste del av 3dje embryonal- uke. Det præsenterer sig som to lateralt liggende, epitheliale fortykkelser paa forhodet. I midten av disse epithelfortykkelser, »areae nasales«, viser sig senere et indsøkk, idet mesenchymet paa grund av særlig sterk proliferation i omkredsen snart omgir dem med volder, lugtevolder.. Herved omdannes »areae nasales« til tilsvarende »fossae olfactoriae«. Den medialt liggende del av lugtevoldene, som utvikler sig til det mediale næse- fremspring, vokser fra først av hurtigst, saa næseaapningen som følge herav kommer til at vende utad. Snart tiltar imidlertid ogsaa den laterale del av lugtevolden mere og mere i vekst, saaledes at der dannes et lateralt næsefremspring. Herved tvinges lugtegruben fremover i frontal og ventral retning, samtidig som den forandrer form og gaar over i en blindsæk. Epithelet i den bakre del av blindsækken beholder til en begyndelse sin forbindelse med epithelet i mundhulens tak, mens mesenchymet længere fortil vokser ind mellem de to epithellag. Under den videre vekst vil epithelplaten i blindsækkens bakerste parti strækkes, saa den tilsidst kun sees som en tynd membran, membr. bucconasalis (HocHSTETTER 1892), som brister i 6te embryonaluke under dannelse av den primære choane. Den del av gulvet i lugtegruberne, som blir tilbake, og som er fremkommet gjennem sammenvoksning av de to næsefremspring indbyrdes og sammen- voksningen mellem disse og overkjævefremspringet, danner den primære gane, som imidlertid er ganske kort og kun opbygger en liten del av den definitive gane (dens forreste parti). Den største del av den definitive 4 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. gane dannes av de sekundzere ganefremspring, som i midten av 2den em- bryonalmaaned optrær paa indsiden av overkjævefremspringet. I begyndelsen av 3dje embryonalmaaned skyter disse fremspring sig indover mot midtlinjen. De forenes her med hverandre indbyrdes og med næseskillevæggen (pande- næsefremspringet). Herved fremkommer den definitive næsehule, som bestaar av den primære næsehule og en stor del av den primære mundhule. Næsevæggens furer og conchae anlægges tidlig i foetallivet. Allerede i 5te og 6te uke trænger næsehulens epithel sig ind i det underliggende mesenchym og danner dype furer. Herigjennem deles sideveggen i felter, »stehen gebliebene Teile der Nasenwandunge (SCHÖNEMANN 1901), som repræsenterer de vordende næsemuslinger. Av disse kan concha inf. (maxilloturbinale) allerede paavises inden gjennembruddet av den primeere choane. Ethmoidalmuslingene, concha med. og sup., viser sig litt senere i slutten av 6te uke. Agger nasi dannes derimot forst i det sene embryonal- stadium. Av næsemuslingene anlægges ifølge PETER (1902) og GLAS (1904) concha inf. og proc. uncinat. (maxilloturbinale og nasoturbinale) i den laterale næsevæg. Ethmoturbinalerne, »conchae mediales«, anlægges derimot medialt, men forskyves i et tidlig utviklingsstadium først over til næsehulens tak og derfra til den laterale næsevæg, hvor alle muslingedannelser tilsidst lokaliseres. Den ethmoidale næsevæg bestaar i den første embryonalperiode kun av to conchae. Den nedre repræsenterer den senere concha med. Den ovenfor liggende muslingedannelse er av ZUCKERKANDL (1892) betegnet som den »primære øvre næsemusling<, og furen mellem dem som »fissura ethmoidalis«. Dette forhold, at ethmoidalavsnittet kun bestaar av en fure og to muslinger, er det enkleste. Under det senere embryonalstadium og i de første leveaar kan imidlertid næsevæggens anatomiske opbygning arte sig adskillig mere komplicert. Det er særlig ZuckERKANDL og KILLIAN, som i hoi grad har oket vort kjendskap til den videre utvikling av ethmoidalavsnittets furer og muslingedannelser. ZUCKERKANDL, som har omtalt disse forhold i flere av sine arbeider, har bl. a. undersokt 165 næse- halvdeler, hvorav de 68 skrev sig fra embryoner og de 97 fra nyfødte og ældre barn. Hos 16 av embryonerne (længde 27—74 mm.) fand ZuckER- KANDL ethmoidalavsnittet avdelt i to muslinger. Hos de fleste fostre, 86 °/,, fra 4de til 8de maaned, optraadte imidlertid paa den primære øvre concha, parallelt med benets nedre rand, en ny fure. Muslingebenet deles herved i to avsnit, hvorav det øverste og relativt brede parti blir den definitive øvre ethmoidalmusling, og det nederste, smale parti den midtre ethmoidalmusling. Paa ethmoidalbenets flate kunde altsaa i de fleste tilfeelde ialfald hos ældre embryoner paavises tre muslinger, som av ZUCKERKANDL er kaldt »concha ethmoidalis inferior, media og superior«, adskilt fra hver- IQT4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 5 andre av to furer, »fissura ethmoidalis inferior og superior«. Fig. 2 viser disse forhold. Fees (Efter ZUCKERKANDL.) concha ethm. med. S; fiss. ethm. sup. fiss. ethm. inf... S concha ethm. sup. concha ethm. inf. _ Av de tre conchae ethmoidales er den midtre ethmoidalmusling underkastet store variationer. Efter ZuCKERKANDL’s opfatning er dette muslingeben i sit første anlæg altid synlig paa ethmoidalavsnittets overflate, men trænges ikke sjelden under den senere utvikling tilbake mellem de to nabomuslinger. Denne »indsynkning« av det midtre muslingeben skulde da finde sted enten derved, at muslingen under veksten blev distancert av de andre conchae, eller ved at benet som helhet stanset i sin utvikling. Concha ethm. med. kan skjules helt eller delvis. I første tilfælde dækkes den fuldsteendig av den ovenfor liggende concha ethm. sup. (fig. 3 og 4). Pig. 3. (Efter ZUCKERKANDL.) fiss. ethm. inf. concha ethm. med. : fiss. ethm. sup. SN \ concha ethm. sup. concha ethm. inf.., 6 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 4. (Efter ZUCKERKANDL.) concha ethm. med. \ concha ethm. sup. \ fiss. ethm. supr. concha ethm. supr. fiss. ethm. inf. og sup.-.___ concha ethm. inf. .--- pe Paa fig. 3 sees tre ethmoidalmuslinger og to furer. Paa fig. 4, samme preeparat i skraa stilling, viser sig i dybden av fiss. ethm. inf. et ribbe- formet fremspring, concha ethm. med. Som følge av dette fund maa de betegnelser paa muslinger og furer, som er anvendt paa fig. 3, forandres. For muslingenes vedkommende ber concha ethm. med. rettes til concha ethm. sup. og concha ethm. sup. til concha ethm. »suprema«. For næsefurernes vedkommende ber fiss. ethm. sup. rettelig benævnes fiss. ethm. »suprema«. Paa de preeparater, hvor den midtre ethmoidalmusling skjuler sig i dybden av fiss. ethm. inf, er ogsaa fiss. ethm. sup. forsvundet, saa vi paa fig. 3 f. eks. kun faar to furer paa ethmoidalavsnittets mediale flate. Som allerede antydet, kan den midtre ethmoidalmusling kun vere delvis skjult (fig. 5). Rip: (Efter ZUCKERKANDL.) concha ethm. sup. X fiss. ethm. sup. Besen anf coneha ethm. med. concha ethm. inf..__ IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 7 Den forreste del av benet blir da dækket av concha ethm. sup., mens dets bakerste parti blir liggende frit og trænger sig helt frem til medial- væggen. Hos de 68 undersekte embryoner fandt ZucKERKANDL i 86 0/0 tre ethmoidalmuslinger. 3-delingen repræsenterer derfor det almindelige forhold. Hos 22%, av disse var concha ethm. med. delvis skjult, men kunde dog paavises i fiss. ethm. inf. Hos 14%, av det samlede antal præparater var det midtre muslingeben overhodet ikke utviklet, saa ethmoidalavsnittet kun viste to conchae. Foruten de to omtalte dannelses- modi med to resp. tre conchae ethm.es har ZUCKERKANDL i enkelte sjeldne tilfælde fundet, at der paa den mediale flate av concha ethm. sup. kunde optræ en 3dje ethmoidalfure, fiss. ethm. supr., som delte denne concha i to mindre muslingefelter. Ethmoidalavsnittet praesenterer i slike tilfeelde ikke mindre end fire conchae, ZuCcKERKANDL’s concba ethm. inf, med., sup. og supr. (fig. 6). Fig. 6. (Efter ZUCKERKANDL.) fiss. ethm. inf. concha ethm. med. . fiss. ethm. sup. ‘ , concha ethm. sup. fiss. ethm. supr. à = _ concha ethm. supr. concha ethm. inf. = P - em - BT - REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Et resumé av ZuckERKANDL's undersekelser viser følgende muslinge- kombinationer: I. IE III. To muslinger, concha ethm. inf. og sup., og en fure, fiss. ethm. inf. Paa disse præparater begrænses den nedre ethmoidalmusling, concha ethm. inf, nedad av den midtre næsegang, meat. med., og opad av fiss. ethm. inf, mens den evre ethmoidalmusling, concha ethm. sup., begrænses nedad av fiss. ethm. inf. og opad av lam. cribr. Det midtre ethmoidalben og den midtre ethmoidalfure er under saadanne forhold skjult eller kan i det hele tat ikke paavises. Tre muslinger, som enten. repræsenteres: av concha ethm. inf, med. og sup., adskilte ved fiss. ethm. inf. og sup., eller av concha ethm. inf, sup. og supr., adskilte fra hverandre ved fiss. ethm. inf. og supr. Paa præparater med tre muslinger vil det, som ZUCKERKANDL fremhæver, kunne være vanskelig at avgjere, om de øverste muslinge- ben skal opfattes som concha ethm. med. og sup. eller som concha ethm. sup. og supr. (kfr. fig. 3 og 4). Kan den rudimentære midtre ethmoidalmusling i disse tilfælde paavises, er saken klar; i motsat fald mener ZUCKERKANDL, at de to øverste muslinger som regel bør op- fattes som concha ethm. med. og sup. og kun i de sjeldneste tilfælde som concha ethm. sup. og supr. Paa de fleste præparater blir altsaa forholdet følgende: Den nedre ethmoidalmusling, concha ethm. inf., begrænses likesom under alternativ I nedad av den midtre næsegang, meat. med., og opad av fiss. ethm. inf. Den midtre ethmoidalmusling, concha ethm. med., begrænses nedad av fiss. ethm. inf. og opad av fiss. ethm. sup. Den øvre ethmoidalmusling begrænses nedad av fiss. ethm. sup. og opad av lam. cribr. Naar ZUCKERKANDL i sin »Anatomie der Nasen- hóhle« (1893) ved tilstedeværelsen av tre ethmoidalmuslinger uten reservation betegner de to ethmoidalfurer som fiss. ethm. inf. og sup., er han ikke helt i overensstemmelse med sine tidligere uttalelser i »Die Siebbeinmuscheln des Menschen« (1892). Han fremhæver her, at den øverste av de to furer enten kan være den midtre ethmoidal- fure, som svarer til den fure, han i sin »Anatomie der Nasenhóhle« betegner som fiss. ethm. sup., eller den evre ethmoidalfure, som i samme arbeide benævnes fiss. ethm. supr. Fire muslinger, concha ethm. inf, med., sup. og supr. og tre furer, fiss. ethm. inf, sup. og supr. Grænserne for de to nederste ethmoidalmuslinger, concha ethm. inf. og med., blir de samme som omtalt under alternativ Il. (Grænsen opad for den øvre ethmoidal- musling, concha ethm. sup., dannes ikke længere av lam. cribr., men LAS DUE o. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 9 av fiss. ethm. supr., og den overste ethmoidalmusling, concha ethm. supr., begrænses nedad av fiss. ethm. supr. og opad av lam. cribr. Hos de 97 næsehalvdeler av barn, som forf. har undersokt, finder han, at omtrent de samme forhold gjør sig gjældende som hos de ældre embryoner. Concha ethm. med. er hyppigere dækket av concha ethm. sup. end hos embryoet, men muslingebenet kan som regel paa- vises (ca. go 9/o). ZUCKERKANDL’s nomenklatur kan ikke siges at være helt tilfreds- stillende. For det første avviker den altfor meget fra de gamle ind- arbeidede og anerkjendte betegnelser: »den midtre, ovre og øverste næse- gang«. ZUCKERKANDL’s »midtre ethmoidalgang«, meat. ethm. med., vil let kunne lede til forvekslinger med den »midtre nasegang«, en benævnelse, som aldrig vil kunne forandres. Heller ikke vil »fiss. ethm. inf.« godt kunne erstatte den forlængst hævdvundne betegnelse »ovre næsegang<. For at undgaa disse vanskeligheter har forf. foreslaat at beholde det gamle navn meatus medius om den næsegang, som adskiller concha inf. og concha med., og betegne ethmoidalfurerne som øvre næseganger. Vi skulde altsaa faa en øvre næsegang, I, II osv. efter rækkefølgen; en ordning, som neppe vide ha egnet sig til almindelig benyttelse. ZuCKERKANDL’s benævnelser er ikke engang konsekvent gjennemfort af forf. selv. Av den netop omtalte inddeling av ethmoidalavsnittets conchae og sulci vil det fremgaa, at den everste ethmoidalmusling nedad begrzenses av fiss. ethm. supr. og opad av lam. cribr I sin »Anatomie der Nasenhóhle« (1893) omtaler ZUCKERKANDL imidlertid den »4de eller everste« naesemusling som en smal ribbe, »som skyter sig ind mellem den midtre og den evre concha ethmoidalis«. Hvad forfatteren mener med den »everste« ethmoidal- musling, synes efter dette ikke helt klart. Efter beskrivelsen skulde den »4de eller everste« ethmoidalmusling nedad begrænses av fiss. ethm. sup. og opad av fiss. ethm. supr., mens den ovenfor liggende concha, som dog efter rækkefølgen blir den øverste, nedad begrænses av fiss. ethm. supr. og opad av lam. cribr. Ogsaa for næsefurernes vedkommende er ZUCKERKANDL's nomenklatur mindre klar derigjennem, at forfatteren i sit arbeide: »Die Siebbeinmuscheln des Menschen« (1892) betegner de tre ethmoidalfurer som iss. etm. inf. med. og sup., mens han i sit senere arbeide: »Anatomie der Nasenhóhle« (1893) uten nærmere redegjerelse forandrer de omtalte furers navn til fiss. ethm. inf., sup. og supr. At forvekslinger derigjennem let vil kunne opstaa, er indlysende. I denne fremstilling er benyttet forfatterens sidste nomenklatur, som ogsaa er anvendt av KirLian. Efter denne benævnes Io REIDAR GORDING. M.-N. Kl. altsaa furerne fiss. ethm. inf, sup. og supr. Hvilken betydning ZuckER- KANDL’s undersekelser forovrig ber tillægges, skal senere omtales. Foruten ZuckERKANDL har Gustav KILLIAN gjennem sit bekjendte arbeide: »Zur Anatomie der Nase menschlicher Embryonen« (1895) i væsentlig grad øket vort kjendskap til den laterale næsevægs anatomi. KırLıan, hvis undersekelser er basert paa et overmaade stort materiale (472 næsehalvdeler fra embryonalperioden), kommer i flere retninger til et fra ZUCKERKANDL avvikende resultat. Mens denne forfatter kun har fundet fire furer paa ethmoidalavsnittets mediale flate, har Kırııan paa et enkelt præparat endog kunnet paavise seks furer og hævder, at 6-delingen av ethmoidalfeltet hos mennesket er den oprindelige, saadan som nedenstaaende schema viser. Bier (Efter KırLıan.) Sig = hovedfurer. C6 = hovedmuslinger. Furerne betegnes av Kırııan »hovedfurer«. De danner under sit forlop en knæformet boining, hvorigjennem de deles i en øvre og en nedre gren, en »ramus ascendens« og en »ramus descendens<. Furernes øvre grener, som oprindelig har trængt sig helt opover mot lam. cribr., svarer til de svakt markerede sulci, som efter SCHWALBE (1882) antyder ethmoidalmuslingenes grænse. Som regel er imidlertid ram. asc.es mere eller mindre obliterert. Efter forfatterens opfatning skyldes dette en tillukning, som har begyndt i nærheten av lam. cribr, og som herfra fylogenetisk har skredet videre nedover mot furernes knær. Furerne er altsaa ontogenetisk ikke anlagt i deres oprindelige længde, men er treengt tilbake i sin utvikling. Denne tillukning av ram. asc.es er 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. EE for de tre øverste hovedfurers vedkommende solid, saa deres øvre grener er helt forsvundet, mens den for den iste, 2den og 3dje hovedfures ved- kommende er overfladisk. Ram. asc. av de tre sidstnævnte furer danner som følge herav en sækformet utvidning, en »recessus ascendens«. De synlige ethmoidalfurer eller naesegangene dannes av hovedfurernes nedre grener, som er relativt vel utviklet og strækker sig helt bakover mot kilbensvinkelen. Av furernes ram. desc.es trænger ram. desc. av iste, 2den og 3dje hovedfure sig helt frem til naesekavitetens laterale ben- væg. Den 4de hovedfures ram. desc. naar en dybde av 1—2 mm., den 5te og 6te hovedfures ram. desc. er derimot helt overfladisk. KILLIAN omtaler ogsaa de accessoriske sulci, som ret hyppig optrær paa concha med., og som av SCHWALBE (1882) og ZUCKERKANDL (1887) er blit betragtet som hovedfurer. De nævnte to forfattere har derfor op- fattet concha med. som fremkommet gjennem sammensmeltning av to muslingeben, en teori, som forevrig ZUCKERKANDL senere har opgit (1893). Hovedfurerne inddeler den mediale ethmoidalvæg i seks felter eller »hovedmuslinger« (SEYDL, 1891), som er beliggende foran og nedenfor de tilsvarende sulci. Likesom hovedfurerne deles ogsaa hovedmuslingene i en øvre og en nedre del, en »crus ascendens« og »crus descendens<, hver med sin lam. basil. og recurv. Hovedmuslingenes øvre deler er som regel sammensmeltet med hverandre, eller deres grænser er ialfald kun saavidt antydet. De vordende næsemuslinger repræsenteres næsten ute- lukkende av de oprindelige hovedmuslingers crur. desc.ia. Av disse svarer proc. uncinat. til den ıste hovedmuslings crus desc., concha med. til den 2den hovedmuslings crus desc. og concha sup. til den 3dje hovedmuslings crus desc. Enkelte hovedmuslinger viser sterk tilbeielighet til reduktion. Dette er specielt tilfældet med den 3dje og den iste. Den 3dje hoved- musling sees av og til kun som en smal list uten bestemt grænse mellem den basale og den indrullede lamelle. Den iste hovedmusling re- prasenteres hos mennesket av agger nasi, som svarer til den rste hoved- muslings crus asc., og av proc. uncinat., den ıste hovedmuslings crus desc. Spalten mellem proc. uncinat. og concha med., meat. med., blir da at betragte som iste hovedfure; fiss. ethm. inf. (ZUcKERKANDL) som den 2den hovedfure osv. Av hovedfurerne er særlig den ıste rikt forgrenet. Dens forreste parti trænger sig som en ram. resp. recess. asc. opover mot lam. cribr. I recessens laterale væg har KiLLIAN paavist tre smaa furer, »sulci fron- tales«, som avdeler det everste parti av recessens vzeg i tre felter, »conchae frontales«. Fra frontalfurerne utvikles saavel de forreste ethmoidalceller, »frontalcellernes, som den senere frontalhule. Recessen kaldes derfor 12 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. av forfatteren »recessus frontalis«. Furens ram. desc., som svarer til den synlige del av meat. med., trænger sig ind mellem den iste hovedmuslings crus desc., proc. uncinat. og den 2den hovedmuslings crus desc., concha med. Den deles av bulla ethmoidalis i to grener, en øvre, »recessus superior«, og en nedre, »recessus inferior« (fig. 8). Fig. 8. (Efter Kırrıan.) Sirs = iste hovedfures recess. sup. Sırd == ste hovedfures ram. desc. Caca == crus asc. Il, concha med. C cd == crus desc. I, proc. uncinat. Cat = concha inf. Cim, s — concha intermed. pr. sup. Cin m = concha intermed. pr. med. Cim,i = concha intermed. pr. inf. Sy rt = ıste hovedfures recess. inf. Recess. sup., som medialt begrænses av den 2den hovedmusling og lateralt av everste bimusling, skyter sig opad og utad helt hen til orbita- væggen. Fra recessen utvikles en midtre ethmoidalcelle, en »cellula IQI4. No. r. DEN LATERALE NÆSEV ÆGS ETHMOIDALAVSNIT. I3 superior«. Recess. inf. trænger sig som infundibularspalte ned mellem crus desc. I, proc. uncinat. og de to nedre bimuslinger. Fra denne recess dannes den senere overkjævehule. I den øverste del av recess. inf. sees ikke sjelden sammenvoksninger mellem den laterale og mediale veg i recessen. Nedenfor disse synerchier utvikles cellulære utbugtninger. Foruten hovedmuslingene har KiLLian ogsaa i de dypere liggende deler av ıste og 2den hovedfure fundet conchalignende dannelser, »bi- muslinger« (SEypL, 1891) eller »conchae intermediae«. Av disse har han paavist tre i ıste og en i 2den hovedfure. De tre bimuslinger i 1ste hoved- fure springer alle frem fra den laterale næsevæg. Den øverste, »concha intermedia prima superiors, er den største og kan endog følges til den bakerste del av den 2den hovedmuslings crus desc. De nedenfor liggende bismuslinger, »concha intermedia prima media« og »inferior«, danner lateral- veeggen i recess. inf. Bimuslingene adskilles ved to furer, »sulcus inter- medius superior« og »inferior«. De to everste bimuslinger opbygger efter Kırrıan bulla ethmoidalis. Den 2den hovedfure forgrener sig i det store og hele tat paa samme maate som den ıste. Fra dens recess. asc. dannes en cell. asc., en bakre ethmoidalcelle. Furens nedre gren deles av bimuslingen, »concha intermedia secunda«, i to grener, recess. sup. og inf. som begge oprin- delig har trængt sig frem til orbitaveeggen. Fra recess. inf. umiddelbart baken- for dens overgang til recess. asc. utgaar en »cellula inferior«. Recess. sup. utvikles til en »cellula superior«. Recessen er forevrig for en stor del obliterert gjennem sammenvoksninger mellem den 3dje hovedmuslings crus desc. og bimuslingen. Concha intermed. sec. springer frem fra lateral- veeggen som en valkformet dannelse, som fra den nedre del av den 2den hovedfures recess. asc. strækker sig bakover parallel med den 2den og 3dje hovedmuslings crus. desc. Bimuslingen er allerede paavist av SEYDL (1891) og av ham beskrevet som et lavt, ribbeformet fremspring, som staar frem fra den laterale næsevæg mellem den midtre og øvre næse- musling; altsaa paa det sted, hvor halvapernes 2den bimusling er belig- gende. Fra den 3dje hovedfure utvikles i almindelighet ethmoidalcellen direkte efter overfladisk tillukning. Den cellulære utvidning, som herved fremkommer, »den øverste næsegangs celles, dannes ikke alene av recess. desc., men ogsaa av recess. asc. ved sekundær utvidning. De dypere liggende deler av den 4de, 5te og 6te hovedfure forsvinder fuld- stændig. Fra disse furer utgaar derfor ingen celler. En undersekelse av næsemuslingenes opbygning fra de senere embryonalstadier, fra 4de og 7de maaned, viser, at muslingens brusk- resp. 14 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. benskelet kan deles i to avsnit. Det lateralt liggende, som utspringer fra sidelamellen og fra lam. cribr., har Seypi (1891) betegnet som »basal- lamelle<, »lamina basilaris«, og den medialt liggende, nedadbeiede eller nedrullede del som »lamina recurvata«. Efter Kırııan er alle hoved- muslinger undtagen den iste hovedmuslings crus asc. bygget paa denne maate som lamelleformede dannelser. Forf. mangler vistnok bevis for den 5te hovedmuslings vedkommende; men sandsynligheten taler for, at ogsaa den er dannet efter samme princip. Muslingelamellerne avtar i størrelse forfra—bakover, er beliggende den ene ovenfor den anden og dækker hver- andre takstensformig. De staar frem fra sidelamellen i skraa stilling, saa- ledes at deres forreste parti ligger heiest. Bimuslingene er bygget paa samme maate som hovedmuslingene, men er mindre. Deres lameller er parallelt løpende med de nærmest liggende hovedmuslinger. | Kırııan henleder opmerksomheten paa enkelte »smaa uregelmæssig- heter« i basallamellens opbygning. Det viser sig nemlig, at der fra hoved- lamellerne utgaar tvergaaende benribber. Fra den 2den hovedmuslings basallamelle strækker sig saaledes tverlameller bakover til den 2den hoved- fures recess. asc. og desc. (recess. inf.) og forover til den rste hovedfures recess. sup. Ogsaa fra den 3dje hovedmuslings basallamelle utgaar en tverlamelle forover mot den 2den hovedfures recess. asc. I den forreste del av iste hovedfures recess. inf. sees likeledes »leistenförmige Fortsätze«, som forbinder proc. uncinat. og lateralvæggen i iste hoved- fure. Forf. tillægger disse »Leisten« en viss morfologisk betydning, uten dog nærmere at forklare i hvilken retning. KiLLIAN anser som bevist, at der oprindelig har været anlagt seks hovedfurer. Som allerede før omtalt, lukkes de øvre grener næsten altid regelmæssig og kan derfor sættes ut av betragtning. Det samme er til- fældet med den nedre gren av 5te og 6te hovedfure. Hvis man gaar ut fra, at der paa ethmoidalavsnittets mediale flate kan optræ tre furer, den 2den, 3dje og 4de hovedfures ram. desc.es, og at en eller to av disse er obliterert, faaes følgende seks kombinationer: I. 2den mangler — 3dje tilstede — 4de tilstede 2. 2den mangler — 3dje mangler — 4de tilstede 3. 2den mangler — 3dje tilstede — 4de mangler 4. 2den tilstede — 3dje tilstede — 4de mangler 5. 2den tilstede — 3dje mangler — 4de tilstede 6. 2den tilstede — 3dje mangler — 4de mangler. Av disse kombinationer er de tre første med manglende utvikling av 2den hovedfure, meat. sup., sjeldne. Det samme er tilfældet med den ste. Tyngdepunktet falder paa den 4de og 6te kombination, hvor 2den hoved- j H IOI4. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. £5 fure, meat. sup., er tilstede, men hvor enten 4de eller baade 3dje og 4de hovedfure mangler. I de fleste tilfælde blir derfor forholdet følgende: Concha med. = 2den hovedmuslings crus desc. + en mindre del av crus asc., Concha sup. == 3dje hovedmuslings crus desc. (hvis concha supr. er tilstede), Meat. sup. == 2den hovedfures ram. desc., Meat. supr. = 3dje hovedfures ram. desc. Kırııan anvender forseksvis ZUCKERKANDL’s nomenklatur ved oven- staaende kombinationer. Hvis man f. eks. gaar ut fra tilstedeværelsen av to ethmoidalmuslinger, skal efter ZUCKERKANDL den nedre ethmoidalmusling vere begrænset opad av fiss. ethm. inf., og den øvre ethmoidalmusling nedad av fiss. ethm. inf. og opad av lam. cribr. Efter KirLrAN kan to ethmoidalmuslinger forekomme baade ved manglende 3dje og 4de hoved- fure, hvor 2den hovedfure, meat. sup., er tilstede, og ved manglende 2den og 4de hovedfure, hvor 3dje hovedfure, meat. supr., er tilstede. Concha ethm. inf. vil altsaa i det ene tilfælde være dannet av 2den hovedmusling (fig. 71) og i det andet tilfælde av 2den og 3dje hovedmusling (fig. 72), mens concha ethm. sup. i det første tilfælde vil være sammensat av de fire øverste (fig. 71) og i det andet tilfælde av de tre øverste hovedmuslinger (fig. 71). ZucKERKANDL’s nomenklatur betegner altsaa ikke homologe dan- nelser med samme navn og er derfor efter KırLıan morfologisk forkastelig. Med hensyn til den gamle, almindelig benyttede nomenklatur gjor den samme indvending sig gjældende. Dertil kommer for dens vedkommende, at ZUCKERKANDL's concha ethm. supr. eller 4de ethmoidalmusling og fiss. ethm. supr. mangler enhver benævnelse, saa de øverste muslingedannelser hos embryoet savner navn. Da den gamle nomenklatur imidlertid ikke let kan forandres, anbefaler Kırııan den kun benyttet i det postfoetale stadium, hvor ethmoidalbenets opbygning er mindre komplicert, men tilraader sin nomenklatur anvendt 1 embryonalstadiet. I sin » Anatomie der Nasenhóhle« (1893) har ZucKERKANDL uttalt, at kun den nedre ethmoidalmusling med sikkerhet kan utpekes. For de evrige hoved- muslingers vedkommende gives der ikke specielle typiske kjendemerker. I motsætning til denne uttalelse hævder Kırııan, at bimuslingen i 2den hovedfure, meat. sup., danner et fortrinlig orienteringsmiddel ialfald til at utpeke den 3dje hovedmuslings crus desc. Først og fremst maa man imidlertid ta hensyn til hovedmuslingenes beliggenhet i forhold til hver- andre. Man maa sammenligne de forskjellige præparater og eventuelt projicere furerne fra et let oversigtlig praeparat til det mere tvilsomme. 16 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Naar ZUCKERKANDL lar den midtre ethmoidalmusling »vokse frem« mellem concha ethm. inf. og sup. og den 4de ethmoidalmusling »skyte sig ned« mellem concha ethm. med. og sup., stemmer denne opfatning ikke overens med det resultat, KıLLıan er kommet til. Hovedmuslingene dannes i regel- mæssig rækkefølge den ene over den anden og utvikles jevnsides uten nogen fremtrængen av den ene i forhold til den anden. Den muslinge- formede dannelse, som ZUCKERKANDL (1893) har fundet i fiss. ethm. inf, 2den hovedfure, er ikke som antat 3dje hovedmusling, men den bimusling, som allerede er omtalt av SEYDL (1891). Bimuslingen viser sig av og til kun som en saavidt synlig, litet fremstaaende valk, som ogsaa helt kan mangle. Ligger den 3dje hovedmuslings crus desc. tilbake i utvikling, er den ikke sjelden avskaaret fra sin crus asc., idet den forreste del av den 3dje hovedfures ram. desc. boier av nedad. De spalteformede utvidelser, som danner næsefurernes avslutning, ind- deler KırLıan efter deres begrænsning i bihuler av ıste, 2den og 3dje orden. Bihuler av ıste orden begrænses av to hovedmuslinger, bihuler av 2den orden begrænses av en hovedmusling og en bimusling, og bihuler av 3dje orden begrænses av to bimuslinger. Da hovedfurerne likesom hovedmuslingene under sit forlep danner en knaeformet beining, deles de i en ram. asc. og en ram. desc. i en evre og en nedre etase En ovre etage er de tre frontale bimuslinger og i den nedre etage de evrige bimuslinger beliggende. Mellem hovedmuslingene indbyrdes, mellem hoved- og bimuslinger og mellem bimuslingene dannes der fylogenetiske sammen- voksninger. Herved oblitereres spalterne i sin helhet eller tillukkes kun delvis, saa der dannes lukkede recesser, hvorfra bihulerne ontogenetisk utvikles. Av de senere undersekere slutter SCHAEFFER (1910) sig til KILLIAN og kommer ogsaa til det resultat, at den laterale ethmoidalveg opbygges av fem hovedmuslinger. Med hensyn til frontalhulen finder ScHAEFFER paa enkelte praeparater, at »the frontal furrows have pouched towards the frontal region and have established early anterior ethmoidcells«. Fra disse celler skulde da frontalhulen kunne utvikles !. PETER (1912) indtar et fra Kırııan helt avvikende standpunkt. Man kan efter denne forfatter ikke faa rede paa ethmoidalfurernes antal og leie ved at projicere dem fra det ene praeparat over paa det andet. En fures betydning bestemmes ikke av dens beliggenhet. Naar KırLıan finder, at furerne danner en knæformet beining, er det ikke tilfældet. Ethmoidal- furerne »verlaufen beim Menschen gerade«. Under den senere utvikling 1 ScHAEFFER omtaler ogsaa enkelte tilfælde, hvor han mener, at infundibulum ,expands into“ sin. front. 3 IQI4. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 17 kan de beskrive et mere vinklet forlop, uten at dette kan tillægges videre betydning. De tre øverste av Kırrıan’s furer er meget varierende i sin forekomst, ofte overfladiske og kan ikke sjelden helt mangle. Disse sulci maa ikke opfattes som »hovedfurer«, men som »Nebenfurchen« av lignende art som de accessoriske sulci, KırLıan har beskrevet (kfr. s. 11). Med hensyn til næsemuslingene hævder PETER den opfatning, at der kun findes to sande ethmoturbinaler i den menneskelige næse. De to ethmoturbinaler anlægges »septalt« og traenges senere over paa den la- terale side. Den saakaldte 3dje ethmoidalmusling er utviklingsmeessig seet uten betydning. Der dannes nemlig, som allerede antydet, mellem begge ethmoidalfurer og specielt mellem den øvre og næsehulens tak »bifurer«, som deler ethmoturbinalerne i »bimuslinger«. Disse kan enten som ZUCKER- KANDL's »midtre ethmoidalmusling« skjules i dypet av furerne, eller de kan ligge frit i dagen. Efter PETER stiller forholdet sig for næsemuslingenes vedkommende saaledes: I. Tre muslinger: nedre musling = maxilloturb., midtre musling — ethmoturb. I og øvre musling = ethmoturb. II. II. Fire muslinger fremkommer derved, at enten ethmoturb. I eller ethmoturb. Il deles i en nedre og en øvre del. Som før omtalt, hviler vort nuværende kjendskap til ethmoidalavsnit- tets morfologi først og fremst paa ZUCKERKANDL's og KILLIAN’s ovenfor omtalte arbeider. Anderledes stiller forholdet sig, naar det gjælder de enkelte bihulers utvikling og størrelsesforhold. Paa dette omraade har ogsaa andere forfattere ydet vegtige indlæg. Det vil derfor falde naturlig at gjennemgaa bihulerne hver for sig. Frontalhulen. De fleste anatomiske lærebøker og specialarbeider over næsekavitetens »pneumatiske adnexa omtaler sinus frontalis som en kavitet, som utvikles fra den forreste del av meat. med. uavhængig av de bakenfor liggende ethmoidalceller. ZUCKERKANDL, hvis opfatning av dette spørsmaal har været tillagt stor betydning, karakteriserer saaledes i sin »Anatomie der Nasen- hóhle« (1893) frontalhulens fremtrængen som »eine in das Stirnbein ein- dringende Ausstülpung der Nasenschleimhaut. Die Stirnbeinhóhle dürfte sich nicht in anderer Weise entwickeln als die Hóhlen im Oberkiefer- und Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. r. 2 18 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. im Keilbeine, an deren Anlage sich wohl die knorpelige Nasenkapsel selbst, nicht aber einwuchernde Ausstülpungen der Siebbeinzellen betheiligen.« ZUCKERKANDL tar saaledes bestemt avstand fra den opfatning, som allerede i 1872 blev hævdet av STEINER, at frontalhulen intet andet er end en ethmoidalcelle: »die letzteren (Stirnhóhlen) stellen eben nur die Ausdehnung der Siebbeinzellen nach oben dar«. Flere av de senere forfattere har sluttet sig til STEINER’S opfatning. MERKEL (1885— 1890) opfatter saaledes alle de store bihuler (kjaeve-, pande- og kilbenshule) kun som »erweiterte und aus dem engeren Verbande des eigentlichen Labyrinthes losgelóste Siebbeinzellen«. LANGER (1902) frem- haever, at pandehulerne intet andet er end sterkt utvidede foveae ethmoidales, og i LAxcER-Torpr's Anatomi (1902) karakteriseres likeledes frontalhulerne som de forreste sterkt utvidede ethmoidalceller. Ogsaa efter Monnis (1893) ber frontalhulerne opfattes som »prolongations from the anterior ethmoid- cells«. Paa grundlag av komparativ-anatomiske undersekelser hævder PAuLLI (1899), at frontalhulen ikke maa betragtes som et hulrum av en bestemt morfologisk værdi, men kun som en ethmoidalcelle. v. Minarcovics (1896) lokaliserer derimot frontalhulens foetale anlæg til »recessus meatus medii«, altsaa til den recess, som av KILLIAN er betegnet som recess. front. Av alle de forskere, som har beskjeftiget sig med frontalhulens onto- genetiske utvikling, er KILLIAN uten sammenligning den, hvis arbeider maa tillægges størst betydning. Som allerede omtalt, har denne forfatter frem- hævet (1895), at den vordende pandehule utvikles fra et bestemt avsnit av den laterale næsevæg, nemlig fra den første hovedfures opadstigende gren, fra dens ram. asc. Frontalhulens fremtrængen mot pandebenet kan foregaa paa to maater, enten efter en saakaldt »direkte modus«, ved at selve re- cessen skyter sig frem mot frontalbenets spongiosa, eller efter en »indirekte modus«. Denne sidste utviklingsmaate fremkommer derved, at en av frontal- furerne trænger sig frem mot pandebenet og danner den senere frontal- hule. De to forskjellige utviklingsmaater, som her i al korthet er antydet, blir av stor betydning for frontalostiets topografi. Fremkommet paa den førstnævnte maate staar pandehulen nemlig i direkte forbindelse med den midtre næsegang. Utviklet paa den sidstnævnte maate kan hulen ha sit ostium ikke alene placert foran hiatus, men ogsaa i selve infundibular- spalten, hvis synerchier i spaltens øverste del ikke avskjærer frontalfuren fra hiatus. Kimiian's fremstilling av disse forhold, som vel nu kan siges at være den almindelig anerkjendte, gaar altsaa, som allerede fremhævet, først og fremst ut paa, at frontalhulens fremtrængen altid maa føres til- bake til den første hovedfures opadstigende gren. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 19 Tiltrods for at KırLıan gjennem disse sine undersokelser i hei grad har eket vort kjendskap til frontalhulens embryonale utvikling, raader der fremdeles uklarhet blandt anatomerne med hensyn til dette spersmaal. Av senere forfattere karakteriserer saaledes LoEB i 1906 frontalhulen som »simply diverticula of the ethmoid«; mens CRYER i 1907 lar hulen utvikles »from the upper anterior portion of the hiatus semilunaris«; en utviklings- maate, som KirLiAN i det hele tat ikke har nævnt. De data, som foreligger inden fagliteraturen med hensyn til frontal- hulens størrelse under den første utviklingsperiode, er ret sparsomme. Hos nyfødte finder hverken ZuCKERKANDL (1893) eller Curani (1902) spor av frontalhule. De fleste forfattere daterer hulens utvikling til det ıste og 2det leveaar: STEINER (1872), LANGER-ToLDT (1902), ZARNIKO (1905). Onopi (1911) har undersekt forholdet paa 31 næsehalvdeler, hvorav de 20 skrev sig fra barn under to aar. I iste leveaar varierte hulens længde- og heidediameter fra ca. 3 til 8-9 mm. og dens breddediameter fra 2 til 6 mm. I 2det leveaar maaltes hulens længde fra 4!/ til 5 mm., dens heide fra 5 til 9 mm. og dens bredde fra 2 til 7 mm. Öxopı skjelner mellem den egentlige frontalhule og »die Frühform der Stirnhóhle«, som nærmest svarer til KıLLıan’s recess. front. Forfatteren betegner hermed hulens første utviklingstrin i det Iste og 2det leveaar, hvor den endnu ikke har trængt sig frem til pandebenets spongiosa (Schuppenteil). Frontalbenets pneuma- tisation har altsaa paa dette tidspunkt endnu ikke begyndt. Overkjævehulen utvikles allerede i 3dje foetalmaaned fra det nederste og bakerste parti av den iste hovedfures recess. inf. (KILLIAN, 1895). Efter Dunsv (1869) dannes overkjævehulen av den fremtrængende mucosa gjennem resorption av de bruskede sideplater. Ogsaa v. Minarcovics (1896) sætter overkjævehulens likesom alle de øvrige bihulers utvikling i forbindelse med den bruskede næsekapsel og antar, at de primære dannelser anlægges samtidig med næsekapselen, en antagelse, som bestemt bestrides. av Corpirz (1903). Denne forfatter hævder, at hulens dannelse skyldes en nischeformet ut- vidning fra midtre næsegang. Utvidningen er allerede tilstede, før de bruskede sidelameller er dannet. Den epitheltap, som danner det første anlæg til den vordende overkjævehule, er til en begyndelse indleiret i mesenchymet og trær ført sekundært efter utviklingen av de bruskede stettelameller i maxilloturbinalet og ethmoturbinalet i relation til brusken. De fleste andre forfattere (CRYER, 1907, LANGER-ToLDT, 1902, CHIARI, 1902, GEGENBAUR, 1892) angir, at overkjævehulens utvikling begynder i 4de og 20 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. ste foetalmaaned. Efter Kırııan (1895) maaler hulen i 4de foetalmaaned en dybde av 1/3 og i ode til rode maaned av 5 mm. ZUCKERKANDL (1893) finder sin. max. i 4de foetalmaaned som en tykveegget, nischeformet utleper fra meat. med. Utleperens laveste parti trænger sig ikke nedenfor orbitas ' bund. Hos nyfedte, hvor corpus maxillare endnu ikke er utviklet, saa tandsækken ligger i umiddelbar kontakt med orbita, strækker hulen sig fra sulcus lacrymalis bakover til 2den molartands alveol og lateralt henimot infraorbitalkanalen. I 2det leveaar har corp. max. tiltat 1 sterrelse, saa av- standen mellem canalis infraorbitalis og tandsækken maaler ca. ro mm. Overkjaeven strækker sig paa det tidspunkt endnu ikke frem foran infraorbital- kanalen, men ligger bakenfor denne samtidig som dens heidediameter har tiltat, saaledes at kjævehulens bund tangerer basallamellen til concha inf. Overkjævehulens størrelse ved fødselen synes efter de forskjellige undersekeres angivelse at være varierende. Efter LANGER -TOLDT (1902) danner den »eine ansehnliche Nische«, efter ZARNIKO (1905) »eine sehr enge Tasche«. Oxopt (1911) fandt hos nyfødte en længde av 7—13 mm, en heide av 4—6 mm. og en bredde av 3—4 mm. I det første leveaar varierer efter denne forfatter hulens længde mellem 5 og 19 mm., dens højde mellem 3 og 9 mm. og dens bredde mellem 2!/, og 8 mm. I det 2det leveaar maalte hulens længde 10—12 mm., dens heide 8—9 mm. og dens bredde 3—7 mm. Ethmoidalcellerne. ScHWALBE (1882) anvendte hos pattedyrene uttrykket »ethmoidalcelle« om det hulrum, som omsluttes av turbinalbenets indrullede randparti. Denne betegnelse er ikke blit anerkjendt av senere forfattere (SEYDL, 1891, PAULLI1, 1899), da disse kaviteter ikke i nogen henseende svarer til eth- moidalcellerne hos mennesket. SEYDL (1891) opstiller som almindelig regel for disse cellers utvikling, at hver enkelt utgaar fra spalterne mellem to muslinger, og at de altsaa maa opfattes som utvidelser av de interturbinale ganger. De celleutlopere, som utgaar fra samme spalte, kan kommunicere indbyrdes, men aldrig med utlepere fra en anden fure. Efter SEvpr kan de ethmoidale hulrum anordnes i tre rækker, hvis concha Santorini er til- stede i fire. Den iste eller øverste række ligger da mellem concha Santorini og concha sup., den 2den mellem concha sup. og concha med, den 3dje mellem concha med. og den rudimentære bimusling (bulla ethm.) og den 4de mellem bulla og det rudimentære nasoturbinale. Cellerne i de forskjellige rækker »stehen in Wettkampf mit einander, bald überwiegen die der einen, bald die der anderen Reihe«. Greenselinjen mellem dem IOI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 2I svarer derfor ikke altid til muslingenes basallameller. Efter SEvpr er der paa grund av storhjernens utvikling og den tiltagende bredde av septum interorbitale optraadt en fortykkelse av den laterale næsevæg. I denne fortykkede orbitavaeg har da cellerne utviklet sig. ZUCKERKANDL (1887) har hævdet den anskuelse, at ethmoidalcellerne var »Rudimente lateralwärts gelagerter Riechwülste«, men tar avstand fra denne opfatning i sin »Anatomie der Nasenhóhle« (1893) og karakteriserer disse celler, i tilslutning til SEYDL, som »laterale Endstücke der Siebbein- spalten«. Cellernes antal og sterrelse varierer efter de indbyrdes forhold mellem ethmoidalmuslingenes utspringslameiler. I motsætning til SEYDL (1891) har ZUCKERKANDL (1892) fundet, at ethmoidalceller fra de forskjellige furer kan kommunicere med hverandre. Efter KiLLIAN (1895) utvikles ethmoidalcellerne, som allerede omtalt, fra de interturbinale ganger og fremkommer ved sekundaere sammenvoksninger mellem næsevæggens hoved- og bimuslinger og ved senere utvidninger av de spalteformede rum. Deres vekst foregaar meget uregelmæssig, saa basallamellernes skillevægge forskyves i forhold til hverandre. I motsæt- ning til de store huler, pande-, overkjæve- og kilbenshulen, som for- holdsvis sent trænger sig ind i de omkringliggende ben, utvikler ethmoidal- cellerne sig i det bruskede, senere benede ethmoid og begrænses av dette. Kun i enkelte tilfælde trænger ogsaa disse celler sig frem til frontalbenet og orbitataket. KırLıan tar avstand fra SEvpr's opfatning, at cellerne skulde ha utviklet sig i den fortykkede orbitalvzeg. Naar ZUCKERKANDL finder, at kommunikation mellem celler og forskjellige furer kan forekomme, mener Kırrıan, at dette skyldes sekundære gjennembrud i den senere livsperiode. Med hensyn til ethmoidalcellernes sterrelse foreligger kun faa data. ZARNIKO (1905) uttaler i sin lærebok: »Die Siebbeinzellen sind beim Neu- geborenen als enge Taschen vorhanden und erreichen sehr schnell eine ansehnliche Größe«. Den eneste underseker, som har maalt cellernes størrelse i den første barnealder, er Onopr. Efter denne forfatter maaler de forreste ethmoidalceller i det første leveaar en længde av r—9 mm., en heide av 1—8 mm. og en bredde av 1—6 mm., og de bakre ethmoidal- celler en længde av 2—10 mm., en heide av 2—8 nim. og en bredde av 11/,—8 mm. I det 2det leveaar maaltes for de forteste ethmoidalcellers vedkommende længden til 21/—4!/; mm., heiden til 4—10 mm. og bred- den til 1!/—4 mm.; for de bakerste ethmoidalcellers vedkommende fandtes en længde av ca. 4 mm., en heide av ca. 5 mm. og en bredde av ca. 3 mm. 22 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. KOMPARATIV ANATOMI. Den anatomiske opbygning av det perifere lugteorgan hos de lavere pattedyr adskiller sig i flere henseender fra forholdene hos primaterne. De lavere pattedyrs næsehule dannes av et dorsalt for mundhulen liggende hulrum, som gjennem næseskillevæggen er delt i to like store deler. Næsehulen strækker sig fra næseaapningen bakover mot den skraat stillede lamina cribrosa og avgrænses nedad fra næsesvælggangen gjennem en horisontalt liggende benplate, lamina terminalis. Næseslimhinden er sterkt foldet (fig. 9). Fig: 9: (Efter Pau.) VI VII: V IV III D 1 " i 1 ‘ ' 1 ' . nasoturbinale maxilloturbinale Ce | t i ome Den bakerste del av venstre næsehule hos et ca. 3/4 aar gml. svin. En del av nasoturbinale er fjernet, saa aapningen til sinus max. sees. I— VII, lugtevolder, I‘, pneumatisk rum i fron- tale, V‘, anlæg til hule i corp. sphenoid., lt, lamina terminalis. Skelettet i de talrike slimhindefolder dannes av lamelleformede ben- processer, turbinalerne. Som allerede antydet under indledningen, har SEYDL (1891) betegnet den del av turbinalet, som fæster sig paa lam. cribr. og papyracea, som »/amuza basilaris« og dets fri, mere eller mindre ind- IOI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 23 rullede randparti som »/amina recurvata« (SCHWALBE’s Riechwulst). Op- rulingen av basallamellens fri rand hos ethmoturbinalerne kan være enkel eller dobbel, og dens overflate kan være forsynet med lengdefolder. Fra en eller begge flater av basallamellen utgaar desuten ikke sjelden sekun- dære blader, som atter kan deles i tertiære blader, saa ethmoturbinalet paa denne maate i tversnit blir overordentlig rikt forgrenet (fig. 10). Eiendommelig for alle pattedyr er det turbinalben, som under navn av maxilloturbinale findes i næsehulens maxillere parti, hvor det strækker sig langs ganen parallelt med den. Benet er beklædt med respirations- slimhinde og maa helt adskilles fra os ethmoidale. Maxilloturbinalets basal- lamelle utgaar fra overkjaevebenets crista turbinalis, og dets lam. recurv. er hos flere av pattedyrene dobbelt indrullet og utstyrt med talrike slimhinde- folder. Maxilloturbinalet svarer til menneskets concha inf, hvis flate, plate- formede benlamelle er mere eller mindre indrullet langs kanten. De evrige turbinaler, som utspringer radiart fra lam. cribr. og side- platen, stammer fra ethmoidalbenet og benzevnes for ethmoturbinalerne. Deres lugtevolder begynder umiddelbart foran lam. cribr., tiltar i tykkelse forover, for saa atter at tape sig jevnt henimot basallamellens forreste parti. Det øverste ethmoturbinale, som ogsaa almindelig er betegnet som #aso- turbinale, er det sterste. Det karakteriseres derved, at det naar langt frem foran de øvrige ethmoidallameller. Som regel strækker det sig gjennem hele næsehulen frem til apertura pyriformis med basallamellen fæstet til den øverste del av den laterale næsevæg. Den største del av naso- turbinale ligger i regio respiratoria ovenfor maxilloturbinale, adskilt fra dette av den midtre næsegang, og er beklædt med flimmerepithel. Det samme er tilfeeldet med den 2den og 3dje og undertiden ogsaa med den 4de lugtevold, som likeledes naar et stykke frem foran regio olfactoria. Næsekaviteten deles av turbinalerne i flere spalter eller næseganger. Blandt veterinærerne benævnes den fure, som hos vore almindelige hus- dyr er beliggende mellem næsegulvet og maxilloturbinalet, for den ventrale, den fure, som ligger mellem maxilloturbinale og naso turbinale, for den midtre og den næsegang, som nedad begrænses av nasoturbinalet og opad av næsetaket, for den dorsale næsegang. Spalterne mellem endoturbinalerne (se nedenfor) betegnes som ethmoidal- furer. CoLpitz anbefaler at benytte denne nomenklatur og kalder spalten mellem det kaudale avsnit av nasoturbinale og 2det endoturbinale : for rste ethmoidalfure, spalten mellem iste og 2det ethmoturbinale for 2den ethmoidalfure osv. Hos mennesket vil som følge av ethmo- turbinalets forandrede stilling i forhold til maxilloturbinalet og paa grund av nasoturbinalets reduktion meat. med. svare til meat. med. + ıste eth- 24 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. moidalfure hos de lavere pattedyr. Menneskets meat. sup. blir da lik de lavere pattedyrs 2den ethmoidalfure osv. SCHWALBE (1882), hvis nomenklatur kun refererer sig til lugtevolden, betegner dens bakerste, smale parti, som utspringer fra lam. cribr., for »Stiel«, dens forreste fremskutte parti for » Anschwellung« og basallamellens - forreste rand for »Haftfalte<. Lugtevoldenes heide og længde avtar i størrelse ovenfra og nedad, saa de nederste kun danner en lav, kort vold. ZUCKERKANDL (1887), som sondrer mellem de indrullede, foldede og forgrenede lugtevolder, fremhæver, at en sammenligning mellem de embryonale former peker i retning av, at det er den dobbelt ind- rullede muslingeform, som er den oprindelige grundtype, hvorfra alle de andre har utviklet sig. Denne forfatter har paavist, at lugtevoldens form i det store og hele tat er karakteristisk for vedkommende pattedyrorden, dog saaledes, at der indenfor de fleste ordener forekommer en viss grad av variation. Som regel svarer antallet av lugtevolder til antallet av ethmo- turbinaler. Ikke sjelden spaltes en basallamelle og danner to lugtevolder. Ethmoturbinalernes antal bestemmes derfor av de fra lam. cribr. selvsteendig utspringende basallameller. Kun hos enkelte pattedyr opbygges ethmoidalavsnittet av én række turbinallameller. Som regel er forholdet imidlertid mere komplicert. For- uten de ethmoturbinaler, hvis lugtevolder viser sig paa mediansnittet gjen- nem næsehulen, og som benævnes for endoturbinaler (SEyDL’s hovedmus- linger, ZUCKERKANDL’s »mediale Riechwulstreihe«), skjuler sig bakenfor disse 1—2 rækker mindre benlameller, ektoturbinalerne (SEvpr's bimuslinger, ZUCKERKANDL’S »laterale Riechwulstreihe«), kfr. fig. 10. Ektoturbinalerne, som ferst blir synlige, efter at de mediale lugte- volder er fjernet, spiller en morfologisk underordnet rolle. Deres antal er underkastet betydelige variationer, som endog veksler inden samme familie. En viss regelmæssighet i deres optræden er forsaavidt tilstede, som deres antal er størst mellem basallamellen til 1ste og 2det endoturbinale. Endoturbinalerne er derimot av langt større morfologisk betyd- ning og repræsenterer homologe dannelser. Efter Pauızı kan ethmoidet med hensyn til endoturbinalerne føres tilbake til en fælles stamform med fem endoturbinaler. ScHWALBE og ZUCKERKANDL gaar begge ut fra, at lugtevoldene er homologe dannelser og beskjæftiger sig derfor først og fremst med antallet av disse. SCHWALBE (1882) opstiller som utgangsform et pattedyrethmoid med fem lugtevolder, mens ZUCKERKANDL (1887) op- stiller to typer, en med fem (fünfwulstig) og en med 6—g lugtevolder (mehrwulstig). 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 25 Fig. 10. (Efter PAULLI.) Schematisk snit gjennem den bakerste del av næsehulen hos et pattedyr, umiddelbart foran lam. cribr. Ektoturbinalerne er ordnet i en medial ([—4—7—9—11—12) og en lateral (2, 3, 5, 6, 8, 10) række. Av endoturbinalerne I—IV er 2det endoturbinale spaltet i to blader, hvert med sin lugtevold. SEYDL (1891), som specielt har undersekt forholdet hos prosimier og primater, benytter som grundlag for sin sammenligning av næsemuslingene ethmoturbinalet. »Die Gesamtheit der von einer Basallamelle sich abzwei- genden Einrollungen ist mit dieser als Ganzes zusammenzufassen und als Muschel zu bezeichnen.« Forfatteren anvender som termini »hovedmus- linger« og »bimuslinger«. Hans nomenklatur avviker derfor, som nedenstaaende sammenligning viser, adskillig fra den av ZUCKERKANDL be- nyttede. ZUCKERKANDL: SEYDL: Iste endoturb. eller nasoturb. = nasoturb. 2det endoturb. Iste hovedmusl. 3dje endoturb. 3 = 2den hovedmusl. SEYDL har fremholdt de momenter, som gjør sig gjældende i næse- hulens og ethmoidalbenets omformning hos primaterne. Det er specielt to faktorer, som efter hans mening her maa tages i betragtning: lugte- organets reduktion og hemisfærernes sterke utvikling i for- bindelse med den intracerebrale forskyvning av kjevepartiet. I likhet med de fleste moderne antropologer avleder denne forfatter pri- 26 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. materne fra prosimierne (halvaperne), hos hvem lugtesansens avtagende dignitet allerede tydelig spores. Septum interorbitale er saaledes i sammen- ligning med pattedyr med høit utviklet lugtesans smalt, muslingene mangler accessoriske indfoldninger, og bimuslingenes antal er reducert til kun to. De følgende schematiske billeder efter SEYDL av den laterale næsevægs byg- ning hos halvaper, aper og mennesket gjengir den vei, som utviklingen efter forfatterens opfatning har skredet frem. Fig. 11 og 12. (Prosimiae.) Fig. 11. Otolicnus. I—III = hovedmuslingenes utspringslinjer, I—2 = bimuslingenes -- N.t£. == nasoturbinale, Pr.u. == processus uncinatus, > = samleribben, SpA. = sphenoidalhulen, Sch. = Schlußplatte (lamina terminalis). (De anførte betegnelser gjælder ogsaa for fig. 12, 13, 14 og 15.) Hos otolicnus (fig. 11) ser vi, at lam. cribr. indtar en steil, skraa stil- ling, som hos de fleste lavere pattedyr. Foruten nasoturbinale sees tre hovedmuslinger og to bimuslinger, av hvilke den ene ligger mellem naso- turbinale og iste hovedmusling, den anden mellem iste og 2den hoved- musling. Den forreste del av muslingenes basallameller beier av nedad og baktil, idet alle muslingeutspring konvergerer mot den forreste ende av lam. term., et forhold, som er karakteristisk for alle prosimier. Proc. uncinat. rager med sin bakre og nedre rand frit ind i sin. max. Fig. 12. Stenops gracilis. — 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 27 Hos sfenops (fig. 12) finder vi i det store og hele tat de samme for- hold som hos otolicnus. Lam. cribr. indtar dog en mindre skraa stilling og nærmer sig horisontalen. Av bimuslinger er den nederste forsvundet. Den øverste ovenfor iste hovedmusling viser sig derimot fremdeles. Proc. uncinat. er vel utviklet og danner en del av den mediale overkjævevæg. Fig. 13 og 14. (Platyrrhini.) Gaar vi nu over til vestaperne (platyrrhini), fig. 13 og 14, viser det sig her, at lam. cribr. indtar en fuldkommen vandret stilling. Corpus sphenoidale er heit og begrænser med sin forreste væg regio olfact. baktil. Paa grund av den stærke forekelse av sphenoidallegemets heide blir av- standen fra lam. cribr. til den forreste, nedre sphenoidalvinkel betydelig sterre end hos halvaperne. Da desuten corp. sphenoid. forkortes adskillig i retning forfra— baktil, idet lam. term. beies opover og danner den forreste væg i sin. sphenoid. (ZUCKERKANDL, 1887), vil forlepsretningen av muslin- genes basallameller forandres. Deres everste deler kommer til at forlepe ovenfra og nedad, ikke som hos halvaperne nedad og fortil, mens deres nederste deler beholder sin forlepsretning nedover og bakover. Nasoturbinale strækker sig som en stor, trekantet plate ovenfra lam. cribr. nedover mot apertura pyriformis. Proc. uncinat. er litet fremtrædende 28 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. og en stor del av den mediale overkjævehules væg dannes av en slim- hindeduplikatur. Hovedmuslingene er reducert til et antal av to. De ut- springer fra lam. cribr. og er like fra sit utspring skilt fra hverandre. For- saavidt ligner vestaperne halvaperne. Med hensyn til muslingenes stilling og forløp ovenfra og fortil, nedad og baktil nærmer derimot den nye verdens aper sig langt mere estaperne. De danner saaledes med hensyn til næse- veeggens bygning et bindeled mellem halvaperne og den gamle verdens aper. Fig. r5. (Mennesket.) Betragter vi endelig forholdene hos mennesket (fig. 15), er muslin- genes utspringslameller her fjernet fra hverandre paa grund av ethmoidal- spaltens forøkede længde og konvergerer derfor desto sterkere ovenfra og opad, nedad og baktil. SEvpr's undersokelser over næsemuslingenes antal og indbyrdes forhold hos halvaper og primater lar sig kort sammenfatte saaledes: Hos halv- aperne findes foruten nasoturbinale tre hovedmuslinger og to bimuslinger. Da iste hovedmusling har to lugtevolder, opbygges altsaa ethmoidet av tre endoturbinaler med fire lugtevolder. ÂVasoturbinale er inden pri- materne underkastet en stigende grad av reduktion. Hos vestaperne endnu tilstede som en vel utviklet dannelse, viser det sig hos ostaperne, selv hvor det er mest uttalt, kun som en flat vold paa overkjævens processus frontalis. Den hoieste grad av reduktion viser nasoturbinale hos de antropo- morfe aper og mennesket. Hos orangutangen findes det kun som en neppe paaviselig dannelse. Hos gorillaen og mennesket mangler det helt for de voksne individers vedkommende. SEvpL Kar hos menneskelige fostere og nyfødte fundet en flat frem- bugtning av maxillens pandefremspring. Denne strækker sig nedover fra concha med.feestet parallelt med næsevæggen. Forf. mener, at denne for- heining paa sidevæggen skyldes brusket avleiring, som kan følges helt op til lam. cribr., og som i alle retninger fortsættes over i bruskkapselen. Baktil slutter den sig direkte til proc. uncinat. Den beskrevne brusk- IQ14. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 29 dannelse, som svarer til agger nasi, opfatter SEYDL paa grund av dens forhold til proc. uncinat. og concha med. som en rest av nasoturbinale. Mens reduktionen av agger kan bli fuldstændig, er dette aldrig tilfældet med proc. uncinat., som forekommer konstant, om end hos enkelte dyrearter i reducert tilstand (PauLLı, 1899). Efter denne fremstilling skulde det ind- byrdes forhold mellem muslingene hos halvaper og primater være følgende: | Prosimiae. Primates. 1 nasoturbinale = agger nasi + proc. uncinat. | iste hovedmusl. — concha med. 2den > — concha sup. | 3dje » — concha supr. (Santorini). | SEYDL’s opfatning av nasoturbinalets forhold til ethmoidalmuslingene | er ogsaa gjort gjaldende av ZUCKERKANDL (1887). SCHWALBE (1882) og ] i Kırııan (1895) betragter nasoturbinale som den ıste »Riechwulst» eller Iste hovedmusling. PETER (1906) hævder derimot, at det relativt sene bruskstadium ikke kan benyttes til homologisering. Da nasoturbinale like- som maxilloturbinale i det tidligere embryonalstadium anlægges lateralt, mens ethmoturbinalet anlægges medialt, bør efter denne forf. nasoturbinale ikke opfattes som en ethmoidalmusling, men maa skilles ut fra hoved- muslingene som en uavhængig dannelse. Foruten nasoturbinale forsvinder ogsaa helt eller delvis 1ste hoved- muslings ventrale lugtevold, samt bimuslingene. Denne reduktion av mus- lingene er hos flere av østaperne sterkere uttalt end hos mennesket. Hvad bimuslingene angaar, har SEYDL's undersøkelser vist, at de som regel mangler helt hos primaterne eller bare forekommer i meget rudimentær tilstand. Hos hapale findes saaledes en rudimentær bimusling mellem 1ste og 2den hovedmusling, svarende til prosimiernes nederste bimusling. Hos mennesket sees altid en bimusling, bulla ethm., mellem iste og 2den hovedmusling og en bimusling mellem 2den og 3dje hovedmusling. Saavel maxilloturbinale som ethmoturbinalerne har under den fylo- genetiske utvikling gjennemgaat ret betydelige forandringer i sin form. Concha inf. eller maxillo-turbinale danner hos prosimiae og primates, likesom tilfeeldet er for lavere pattedyrs vedkommende, en dobbelt ind- ruling. Hos orangutangen reduceres imidlertid den øverste indrulling, og maxilloturbinale antar som hos mennesket plateformen. Av ethmoturbi- nalerne svarer primaternes iste hovedmusling til halvapernes rste hoved- muslings øverste indrulling. Hos primaterne danner ethmoturbinalerne enkle plater uten indrulling eller sekundære folder. »Det er kun Basallamellen, 30 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. som staar tilbage» (PAULLI, 1892). Den ıste hovedmusling hos hylobates minder paafaldende om menneskets concha med. Av furerne begrænses den ıste hovedfure eller hiatus semilun. baktil og opad av bulla ethm. En sammenligning med de øvrige primater viser, at spalten mellem proc. uncinat. og bulla bor opfattes som over- kjævehulens egentlige aapning, mens derimot infundibulum ber henregnes til antrum. Hos de antropomorfe aper er ogsaa den øverste del av antrum reducert til en smal spalte. Likesom hos alle prosimier findes ogsaa hos primaterne en sim. max., hvis aapning er beliggende i midtre næsegang, baktil begrænset av sideplatens forreste rand (SEvpr's »Sammelleiste») og fortil av nasoturbinale eller dets forlængelse (proc. uncinat.). Sin. front. utmunder enten medialt eller lateralt for proc. uncinat. I det sidste tilfælde er ostiet beliggende i den øverste del av infundibular- spalten. Da frontalhulens utmunding hos halvaperne ligger mellem naso- turbinale og rste bimusling, skulde den efter SEYDL hos primaterne, hvor den everste bimusling er forsvundet, vaere at finde mellem nasoturbinale og insertionen av Iste hovedmusling. Ostiets typiske lokalisation blir alt- saa for menneskets vedkommende, likesom tilfeeldet er hos gorillaen, recess. asc. I. Med hensyn til de anatomiske forhold i midtre næsegang (den sterkt utviklede rste bimusling og proc. uncinat.) ligner mennesket gorillaen. De pneumatiske hulrum hos prosimier og primater veksler i antal og sterrelse ikke alene hos de forskjellige arter, men ogsaa inden samme art. Utstrækningen av pneumaciteten er for pattedyrenes vedkommende først og fremst avhængig av artens størrelse (PAULLI, 1899). Blandt prosimier danner f. eks. sin. max. hos lemur catta en stor hule, som strækker sig helt op i frontale, mens den hos den lille stenops er meget litet fremtraedende. Hos lemur findes desuten hulrum i frontale, hvor SEYDL i motsætning til PAULLI har fundet rester av endoturbinaler. Ogsaa hos primaterne er pneumaci- teten i hei grad avhengig av artens størrelse. Hos hylobates er den saa- ledes litet utviklet, mens den hos de storste arter f. eks. orangutangen kan naa betydelig omfang. "A IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 3I EGNE UNDERSOKELSER. I. Arbeidsplan. Som allerede omtalt under den historiske oversigt, er det kun faa for- fattere, som mere indgaaende har beskjæftiget sig med ethmoidalavsnittets utvikling under det senere avsnit av det intrauterine og den ferste del av det extrauterine liv; altsaa fra den livsperiode, da de fleste av cellerne i den ethmoidale næsevæg anlægges og det intercellulære lamellesystem utvikles. Vor nuværende opfatning av disse forhold refererer sig først og fremst til Kırnıan’s arbeide, som væsentlig hviler paa makroskopiske? undersøkelser. Disse skriver sig desuten utelukkende fra embryonalperioden, altsaa fra et utviklingsstadium, da ossifikationsprocessen for flere muslingedannel- sers vedkommende er litet fremskredet. Dette er saaledes tilfældet saavel med den ste og 6te hovedmusling som med bimuslingene. Kırrıan be- merker i denne forbindelse: »Die Nebenmuscheln im Bereiche des ab- steigenden Astes der ersten Hauptfurche habe ich im knorpeligen Zustande meist in plumper und nur wenig muschelähnlicher Form gesehen», og end- videre »— — — in den Fallen, in welchen die fraglichen drei Neben- muscheln zu einer einheitlichen Knorpelmasse verschmolzen waren, kónnen doch Verknöcherungsvorgänge die ursprüngliche. Dreitheilung wieder er- kennen lassen». Begge uttalelser tyder i retning av, at systematiske under- sekelser fra en senere utviklingsperiode, naar ossifikationen er længere frem- skredet, maatte kunne vaere av interesse. Saadanne undersekelser synes at ha sin berettigelse ogsaa av den grund, at Kırrıan’s forevrig saa eksakte arbeide ikke i alle retninger kan siges at være helt uttemmende. Dette gjælder ikke mindst bimuslingene og deres forhold til hovedmuslingene. At der med hensyn til bimuslingene endnu hersker uklarhet, fremgaar av PauLrs uttalelser (1899): »Hos de Fostere, jeg har undersegt i Snitserier, har jeg slet ikke truffet noget til- svarende KiLLiAN's conchae intermediae og efter Sammenligning med Kırıan’s Illustrationer og mine Præparater forekommer den Mulighed mig ikke ude- lukket, at der foreligger en Forveksling med den begyndende Udvikling av cellulae ethmoidales.« 1 „Makroskopisk“ er her anvendt motsætning til snitundersekelser. 32 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Hensigten med dette arbeide er for det forste at faa paa det rene, hvilke lovmæssige forhold det er, som efter fødselen gjør sig gjeldende under opbygningen av den laterale næse- vegs ethmoidalavsnit med dets lamellesystem, og desuten at faa rede paa de enkelte hulers størrelse og indbyrdes re- lationer. Det material, som ligger til grund for arbeidet, bestaar av 40 næse- halvdeler, hvorav 16 er skaaret i serier og rekonstruert i voks, L3 BE skaaret, men ikke rekonstruert, og 11 kun decalcinert til makroskopisk undersekelse. Av de beskrevne 13 næsehalvdeler skriver otte sig fra pike- barn i alderen 7— 24 mndr. og tre fra guttebarn i alderen 31/;—24 mndr. To præparater repræsenterer heire og venstre næsehalvdel hos et fuld- baaret guttebarn. Av de øvrige 27 næsehalvdeler skriver de 25 sig fra de to ferste og kun to sig fra det 3dje leveaar. Præparatene er behandlet efter folgende fremgangsmaate: De frisk utdissekerte naesehalvdeler er fiksert i 4 °/, formoloplesning (3—6 dage), hvorefter de overfertes i: 1. 70 °/, alkohol til findissekering og fotografering. Efter utskylling i vand blev præparatet 2. decalcinert i 5—10 ?/, salpetersyreopl. ( 4 uker—2 maaneder), 3. hvorefter utvasket i flere døgn med efterfølgende neutralisation i mættet opl. av NaSo,, 4. deshydrert i alkohol av stigende koncentration til absolut alkohol- æter (3—6 uker) og overfert i meget tynd celloidinopl, hvor de blev liggende i 3—4 dage. on Litt efter litt tilsattes celloidin indtil sirupstyk væske, som fordampet til fast konsistens gjennem et tidsrum av 4—8 uker. Den færdige celloidinblok fiksertes paa asbestplaten altid i samme stilling, saa snit- føringen paa alle næsehalvdeler begyndte fra præparatets bakerste del (sphenoidalregionen). 6. De indstepte næsehalvdeler blev paa Juxc's Tauchmikrotom skaaret i serier paa 0,1 mm. tykke snit. Snittene lagdes paa alle præparater i frontalplanet. 7. Farvningen av snittene er forsekt efter flere fremgangsmaater. Til en begyndelse anvendtes en bloc-farvning med alkohol-karmin- opløsning. De to næsehalvdeler (prep. VIII og XIII), som forseksvis blev behandlet paa denne maate, farvedes smukt med skarpt fremtrædende ben- bjelker. En bloc-farvningen med karminoplesning mislyktes imidlertid fuldstændig for de øvrige naesehalvdelers vedkommende, saa hvert enkelt I914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 33 præparat maatte omfarves efter følgende fremgangsmaate, som endelig viste sig at føre til maalet: a. De nyskaarne snit blev anbragt i 2—5 %, alk.saltsyreopl. til av- farvning (ca. 3 dage). Efter avfarvningen blev snittene overført i zo 9/, alkohol til utskylling og utvasket i vandig opl. av NaSo, til neutral reaktion (et døgn eller mere). d. Herefter farvedes snittene i vandig indigokarmin. Opl.’s koncentration maatte avpasses efter hvert enkelt præparat fra 1—20—30 til 1— 70 — 80. Opholdet i farvevæsken varierte fra ca. 9—24 timer. Efter farvningen blev snittene ført videre i d e. alkohol av stigende koncentration til abs. alk. og bensinalk. og tilsidst opklaret i toluol og indleiret i zyloldamar. 8. Rekonstruktionen i voks foregik paa den sedvanlige maate. Snittene blev avtegnet fem gange forsterret og voksplaterne valsedes i en tykkelse av 5 X o,1 mm. = 0,5 mm. Voksmodellenes sterrelse svarer saaledes til fem gange storrelsen av praeparatene. ic Den her skisserte fremgangsmaate med farvning av de enkelte snit har muliggjort en undersokelse av benbjelkerne i hele deres længde. Ved dissektion av voksmodellene er der forsekt at gi et nogenlunde natur- tro billede av cellernes plastiske forhold. Fremgangsmaaten har imidlertid baade m.h.t. celloidinindleiringen og snitforingen sine svake sider. Celloidinindstepningen vanskeliggjeres derved, at celloidinet selv i de tyndeste oplesninger ikke utfylder de store kavi- teter, men blir liggende som en smal ramme langs cellevaeggen uten altid at yde de tynde benbjelker og deres slimhinder tilstraekkelig stette under snitferingen. Denne besveerliggjores for de store næsehalvdelers ved- kommende ogsaa derigjennem, at de deler av præparatet, som er rikelig forsynet med bindevav, yder sterst motstand mot kniven, som derfor let vil bringes til at hoppe. Disse vanskeligheter, som ikke helt er overvundet, har bevirket, at snittene ikke altid er blit saa jevne, som onskelig kunde være, likesom slimhinden paa enkelte av dem er løsrevet fra sit underlag. Under celloidinindleiringen skrumper præparatene mere eller mindre ind. Indskrumpningen synes forevrig i de fleste tilfælde at være meget ubetydelig. Paa enkelte næsehalvdeler fra det iste leveaar maaltes den til ca. ı mm. i begge plan. Det vil fremgaa av, hvad der her er anfort, at angivelsen av cellernes sterrelse kun er av relativ vardi, og at de maal, som opgives, ikke maa opfattes som absolutte. Dette forhold er imidlertid ikke tillagt sterre be- tydning. For det ferste er det de indbyrdes relationer mellem furerne og deres cellulare utlepere, som her først og fremst er av interesse, og desuten vil den ungiagtighet, som maa tages med i betragtning under angivelsen av cellernes størrelse, neppe være stor. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. I. 3 34 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Præparatene er fotografert i nat. størrelse, voksmodellene i !/, størrelse og frontalsnittene 2!/, gang forstørret. Det har hermed været hensigten at opnaa ensartede sterrelsesforhold for fotografier av voksmodel og frontalsnit. Retouchering har været anvendt i betydelig utstrækning for alle foto- grafier av voksmodellene, hvor de plastiske forhold ellers ikke vilde være kommet frem. For frontalsnittenes vedkommende har forholdet stillet sig anderledes. Fotografierne av disse har som regel været tilstrækkelig klare. Det har dog været nødvendig paa en del av dem at gaa benbjelkerne efter med en fin tuschpensel, da det ikke har vist sig mulig trods gjen- tagne forsøk at faa disse saa kontrastrike paa fotografierne som paa de farvede snit. Under beskrivelsen av den enkelte næsehalvdel er først git en over- sigt over præparatets dimensioner, dets længde- og høidediameter, samt størrelsesforholdet mellem pars max. og ethm. For fuldstændighets skyld er desuten den anatomiske bygning av meat. inf. i al korthet beskrevet. I denne forbindelse bør det tilfoies, at der med næsevæggens længde for- staaes den horisontale avstand fra det punkt, hvor concha med.'s forreste rand forenes med proc. front., altsaa fra concha med.fæstet eller crista ethmoi- dalis til den forreste kant av corp. sphenoid. Næsevæggens heide er maalt fra midten av næsegulvet til lam. cribr., og maxillæravsnittets heide fra næsegulvet til den øvre kant av concha inf.s proc. ethm. Næsevæggens pars ethm. er beskrevet i to avsnit. Det rste er nærmest ordnet som en.demonstration av fotografier: Av præparatet i na- turlig størrelse, av voksmodellen, av voksmodellen med de aapnede næse- bihuler, samt av de forskjellige frontalsnit. Under beskrivelsen av voks- modellene er saa meget som mulig benyttet den almindelig anvendte, den »gamle« nomenklatur, meat. med., sup. og supr., samt concha med., sup. og supr. Hvor denne ikke har strukket til (præparat I og Il), er ZUCKERKANDL's betegnelser fiss. ethm. inf, sup. og supr. og concha ethm. inf; med., sup. og supr. anvendt. For at lette sammenligningen med frontalsnittene er desuten Kırrıan’s nomenklatur overalt tilføjet. Frontal- snittenes furer og benlameller er først og fremst betegnet med KıLLıans benævnelser med tilfoielse av den gamle og for de to første præparaters vedkommende ogsaa av ZUCKERKANDL's nomenklatur. | Beskrivelsens 2det avsnit er ment som et resumé, hvor de ana- tomiske forhold, som ikke er tilstrækkelig belyst i det ıste avsnit, nærmere er omtalt. Desuten er her angit cellernes sterrelse. En celles »lengde» er altid maalt i sagittalplanet og dens »bredde« i frontalplanet. Overkjævehulens heide- og breddediameter er lagt gjennem den forreste del av ost. max. IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 35 Navneforkortelser er i dette arbeide anvendt i adskillig utstrækning. I det store og hele tat vil de almindelig benyttede forkortelser fremgaa av teksten. Det maa imidlertid fremhæves, at romerske tal i forbindelse med ram. (ramus), recess. (recessus), cell. (cellula), crus samt lam. basil. og recurv. (lamina basilaris og recurvata) altid betegner vedkommende hovedfure resp. hovedmusling. Cell. asc. I er saaledes = den iste hovedfures cell. asc., lam. basil. II — den 2den hovedmuslings lam. basil., crus asc. III — den 3dje hovedmuslings crus asc. osv. »Lamelleformet« er benyttet i samme betydning som »muslingeformet«. Saavel under omtalen av præparatene som i den avsluttende oversigt er benævnelserne crus asc. og desc. (crus ascendens og descendens) hyppig anvendt. Crus asc. betegner den forreste del av en hovedmusling, den del av benet, som parallelt med orbitavæggen eller i steil skraa retning trænger sig opover mot næsekavitetens tak og insererer sig paa lam. cribr. eller paa den everste del av orbitavaeggen. Crus desc. er benyttet som betegnelse for muslingebenets dorsalt liggende parti, som i sterre eller mindre utstrekning staar frem fra orbitas benvæg som regel i horisontal stilling. For den 2den hovedmuslings, concha med.s vedkommende, vil frontalsnittene fra den rste hovedfure vise muslingens crus asc. og snittene fra den 2den hovedfure dens crus desc. (kfr. forevrig den avsluttende oversigt). Saavel crus asc. som crus desc. har sin lam. basil. og recurv. Basal. lamellernes forlepsretning mot lam. cribr. eller orbitavæggen er avgjerende for spersmaalet crus asc. eller desc. Er forst hovedmuslingens lam. basil. markert paa et frontalsnit, vil saken i de allerfleste tilfælde dermed vere klar. De indrullede lameller, Jam. recurv.ae, gir ethmoidalavsnittet sit eiendommelige relief og svarer til praeparatets conchae. Paa en del frontalsnit kan hovedmuslingens lam. basil. let skjelnes fra dens lam. recurv. Ikke sjelden er imidlertid graensen mellem lam. basil. og recurv. flytende uten skarp overgang. Som følge herav er benæv- nelserne crus asc. og desc. av og til benyttet uten at sondre mellem den basale og den indrullede lamelle. Det vil saaledes fremgaa av sammen- hængen, at f. eks. betegnelsen crus asc. kan være anvendt i samme betydning som basallamellen til crus asc. Av hensyn til sammenligningen med voksmodellene er frontalsnittenes store lamelledannelser fortrinsvis betegnet som hovedmuslinger. Under beskrivelsen av snittene er derimot uttrykkene crus asc. og desc. ofte anvendt for yderligere at præcisere, hvilken del av. hovedmuslingen det er, som sees paa snittet. 36 REIDAR GORDING. M.-N. KI. II. Beskrivelse av præparatene. PRÆPARAT I. (Venstre næsehalvdel av et fuldbaaret guttebarn.) Næsevæggens længde 19 mm. Næsevæggens heide 16 mm. Maxillæravsnittets heide 5 mm. Ethmoidalavsnittets hoide 11 mm. Heideforholdet mellem de to avsnit som 1: 2,2. Meat inf. er relativt aapen med en avstand av r— 11/5 mm. fra concha inf. til næsegulvet og ca. 2 mm. fra muslingebenets laterale flate til side- væggen i meat. inf. I den forreste del av næsekaviteten er næsegangen dog adskillig trangere; men den utvider sig hurtig til den anførte gjennem- nitsvidde. Næsevæggens ethmoidale avsnit. Fig 7. Fotografi av praeparatet i nat. storrelse. Av ethmoidalfurerne sees paa fotografiet foruten meat. med. tre naese- furer, som svarer til ZUCKERKANDL’s fiss. ethm. inf, sup. og supr. Disse tre furer er forsaavidt av interesse, som deres ram. asc.es er usedvanlig skarpt markert. Vistnok kan alene den overste hovedfure, fiss. ethm. supr., folges helt op til lam. cribr.; men ogsaa de to andre hovedfurer danner med sit forreste parti en tydelig boining opad. I forlængelsen av furernes opadstigende grener stikker tre smaa sulci ned fra lam. cribr. Da den bakerste av disse repræsenterer fortsættelsen opad av fiss. ethm. supr., er det naturlig ogsaa at opfatte de to øvrige som de øverste utlepere av 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 7 hovedfurernes ram. asc.es. Som folge av disse forhold antar næsevæggens ethmoidalavsnit et usedvanlig utseende, idet ogsaa hovedmuslingenes crur. asc.ia avtegner sit relief paa dette præparat. (Grænsen mellem dem er vistnok ikke skarpt markert; men en nærmere undersekelse viser dog tydelig, at den er tilstede. ^. Concha med. præsenterer en ca. 13 mm. lang, skarpt markert acces- sorisk fure, som strækker sig langs benet i hele dets længde. Fig. 2. Fotografi av voksmodellen i 1/2 størrelse. concha sthm. supr., 4de og ste hovedmusl.....- .concha ethm. sup., concha supr., 4de hovedmusl. .---fiss. ethm. sup., meat. supr., 3dje hovedfure == concha ethm. med., A concha sup., 3dje hov edmusl. © === == --fiss. ethm. inf., meat. sup., aden hovedfure ste hovedfure --- - fiss. ethm. supr., 4de hovedfure ---- ^.accessorisk fure 3 ^.concha ethm. inf., "^. concha med., 2den hovedmusl. "meat. med., ıste hovedfure Bakenfor fiss. ethm. sup. sees to sulci, som fra midten av fiss. ethm. sup. i en svak krumning strækker sig bakover. Den nederste av disse, fiss. ethm. supr., viste sig ogsaa paa fig. 1. Den øverste, KiiLiAN's ste hovedfure, svarer til den fure, som efter ZUCKERKANDL’S angivelse i enkelte sjeldne tilfælde kan optræ ovenfor fiss. ethm. supr. Den sees ikke paa fotografiet av selve praeparatet, men avtegner sig paa frontalsnittene (fig. 14). 38 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 3. Fotografi av voksmodellen, hvor meat. med., den iste hovedfure, samt den øverste del av fiss. ethm. inf. og sup., den 2den og 3dje hovedfure, er blotlagt. Den største del af concha med., 2den hovedmusling, samt store deler av concha sup. (crus asc. III og IV) og concha supr. (crus asc. _ IV og V) er fjernet. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. UU (ex 739) ITA recess. asc. III _ fiss. ethm. supr., 4de hovedfure--.. ste hovedfure... -- recess, asc. II | fiss. ethm. sup., meat. supr., 3dje hovedfure.... BB fiss. ethm. inf., meat. sup., 2den hovedfure - --- ee ree hiatus semilun. Hiatus semilun. sees i sin helhet. Ram. asc. I synes paa dette præparat at være ualmindelig litet ut- viklet. Den del av meat. med., som ligger foran hiatus, mangler saaledes fuldstændig sin sedvanlige utbugtning. Fiss. ethm. inf. trænger sig med sin recess. asc. opover mot lam. crib. Den kommunicerer nedad med den forreste del av furens nedre gren. Bakenfor recess. asc. II skyter ogsaa fiss. ethm. sup. eller 3dje hoved- fure sig frem med en recess. asc., som forevrig ikke naar langt op i for- hold til den 2den hovedfures øvre gren. 1914. No. I: DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 39 Fig. 4. Fotografi av voksmodellen, hvor duct. nasolacrym. og furernes nedre grener er blotlagt. Crus asc. II, proc. uncinat. og den øverste del av concha inf. er fjernet. recess, asc. II recess, asc. I NATI ! ' Jamelle I, concha intermed. pr. sup. ste hovedfure , fiss. ethm. supr., hov i een. >>infundibularceller fiss. ethm. sup., 3 meat. supr., 3dje hovedfure ----& fiss. ethm. inf., EX Tl E ^d c .-. E duct. nasolacrym. meat. sup., 2den hovedfure-- d. ----sin. max. Sin. max. viser sig 1 hele sin længde Den strækker sig frem til maxillærostiets forreste endepunkt, men naar ikke saa langt forover, at den tangerer duct. nasolacrym. Ovenfor antrum utbrer infundibularspalten sig med sine utlepere. Av disse sees fem, hvorav de tre nederste ligger nedenfor concha med.fæstet. Av de to øverste trænger den ene celle opover mot lam. cribr. Den er av særlig interesse, da den sandsynligvis markerer den vordende frontalhule paa dette præparat, hvor ram. asc. I ligger tilbake i utvikling. Bakenfor den øverste infundibularcelle strækker recess. asc. sig opover mot lam. cribr. At denne celleutleper maa opfattes som recess. asc., frem- gaar av frontalsnittene. Av fiss. ethm. inf, 2den hovedfure, er kommunikationsaapningen mel- lem furens to grener utdissekert i sin helhet. Den skygge, som sees i dens bakerste avsnit, markerer delingsstedet for den nedre grens to recesser. 40 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. rste hovedture. Eig. rs Snit fra den forreste del av furen. infundibularceller BA __-- proc. uncinat. A — —— ss 1 .— aden hovedmusl., ( concha ethm. inf., concha med. “~~. rste hovedfure, meat. med Infundibulum har fortil delt sig i fem celleutlopere. Av disse celler er de fire skilt fra hverandre av tre benprocesser, lamelles og III}, hvorav de to everste, lamelle I og II, danner den direkte H fortsættelse av tapformede forlængelser i det lateralt liggende brusklag. | Infundibularspaltens mediale begrænsning dannes av proc. uncinat., hvis nederste, adskillig fortykkede parti i sin bygning naermest ligner en lam. recurv. Dens overste del, dens »crus asc.«, er opad forenet med crus asc. II og fortsaetter sig sammen med den helt op til lam. cribr. Meat. med. har skutt sig op mellem concha med. og proc. uncinat. Fra denne næsefure utgaar to smaa sulci. Den ene av disse har trængt 1 Under beskrivelsen av præparatenes lamelledannelser er disse av hensyn til oversigten betegnet som lamelle I, II osv. Den overste benlamelle i rste hovedfure er da regnet for lamelle I, selv om de nedenfor liggende benprocesser skulde strække sig længere fortil. De smaa lameller i den bakerste del av Feste hovedfure er ordnet paa samme maate, men kommer i rækkefølgen efter den nederste benproces i furens forreste halv- del. Er der f. eks. i iste hovedfure seks lamelleformede bendannelser, fire i furens forreste og to i dens bakerste parti, blir de to sidste betegnet som lamelle V og VI. p 5 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 41 sig ind i den laterale flate av concha med. Den anden sees heiere oppe i næsegangen. Den har trængt sig ind i lateralvæggen og markerer grænsen mellem den øverste del av proc. uncinat., som nærmest svarer til agger nasi, og benets nederste parti, som længere baktil fortsætter sig som præparatets proc. uncinat. Grænseskillet markeres av en fortyk- kelse i benlamellen umiddelbart ovenfor den netop omtalte fure. De fem efterfølgende frontalsnit illustrerer de anatomiske forhold i rste hovedfure og ligger r-—5 mm. bakenfor det sidst beskrevne. Fig. 6, frontalsnit II. lamelle I Pacco bet m E 227° erus asc: Al (lam. basil) ieee ce c cM —-—--- proc. uncinat. (agger nasi) lamelle IV—— —-— — —---slimhindefolden til agger nasi. De fem infundibularceller har her forenet sig til to cellelumina, som begge baerer tydelige spor av sin opstaaen av mindre celler. Der sees fire benprocesser, idet der foruten de tre, som saaes paa fig. 5, ogsaa præsenterer sig en 4de benlamelle paa dette snit. Ben- processene viser alle mere eller mindre uttalt muslingekarakter. Proc. uncinat. staar ogsaa paa dette frontalsnit opad i forbindelse med crus asc. II. Dens nederste og fortykkede parti, dens »crus desc.«, strækker sig nedover mot basallamellen til concha inf. Agger nasi med sin slimhindefold sees fremdeles. 42 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 7, frontalsnit III. lamelle I. .. infundibularcelle en lamelle II__-_ = "> --„infundibulum Ze ers ae 2 À celleutloper fra infundibulum- ---------p" U av _- ir 4 E lamelle III og IV I pre: uncinat. ~~ _ --. ıste hovedfure, meat. med. Forbindelsen mellem meat. med. og infundibularspalten er avbrutt længere baktil. Spalten har skutt sin øverste celleutloper helt op mot lam. cribr. og har alle furens lamelledannelser liggende paa sin laterale side. Nedad aapner infundibulum sig i den lille overkjævehule. Av de benlameller, som viste sig paa fig. 6, er lamelle I og II ifærd med at forenes til en større benproces. Nedenfor lamelle II har en celle- utleper fra infundibularspalten trængt sig utover mot orbitavæggen. Den danner fortsættelsen bakover av den 3dje infundibularcelle ovenfra (fig. 4 og 5) og taper sig et par snit længere baktil. De to nederste ben- processer, lamelle III og IV, har smeltet sammen længere fortil og sees nu som en sammenhængende stor benprominens, som begrænser infundibularspalten lateralt. Nogen faa snit længere baktil deles denne benprominens. Dens ene halvdel, som repræsenterer fortsættelsen av lamelle bee kan følges langt bakover (fig. 8) som en av de lamelle- dannelser, som opbygger bulla ethm. Den anden og nederste halvdel, som dannes av lamelle IV, taper sig og forsvinder helt 6—8 snit længere baktil. Nedenfor lamelle III optrær imidlertid en 5te ben- dannelse, som sees paa fig. 8. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 43 Proc. uncinat. danner infundibularspaltens mediale begrænsning og viser sig som en noget uregelmæssig bygget benlamelle. Den øverste del av benprocessen, som er sterkt fortykket, repræsenterer fortsættelsen bak- over av agger nasi. Benlamellens nederste parti, som ogsaa er fortykket i forhold til dens midtre del, ligger i kontakt med basallamellen til concha inf. | Nedad sees overkjævehulens lumen mellem basallamellen til concha inf. og corp. max. Fig. 8, frontalsnit IV. lamelle I og II, concha intermed. pr. sup. ---------- PNR .-- ..recess. inf, infundibulum --... Iste hovedfure, meat. med. ">>-._proc. uncinat. Den ıste hovedfure, meat. med., trænger sig op mellem proc. uncinat. og den 2den hovedmuslings crus asc. og deles i to forgreninger. Av disse strækker recess. asc. sig opover mot lam. cribr., hvor dens to celle- utlepere. omslutter en benlamelle, som stikker ned ovenfra. Den ene utleper fra recess. asc. skyter sig utover mot orbitavæggen og sees kun paa tre snit, inden den forsvinder. Den anden celleutleper har trængt sig opover og medialt langs den øverste del av crus asc. ll og avsnorer en celle. Cellens lumen lukker sig nogen faa snit længere baktil, idet lamelle I lægger sig ind til crus asc. og derigjennem danner dens bakre begraensning. 44 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Den anden store forgrening fra iste hovedfure repræsenteres av dens ram. desc., hvis recess. inf. beier av nedad og danner infundibularspalten, som aapner sig i antrum. Infundibulum begrænses medialt av proc. uncinat. Den laterale begrænsning dannes nedad av corp. max. og opad av lamelle V, concha intermed. pr. inf. Lamelle I og II har smeltet sammen til en benlamelle, hvor- til lamelle I synes at ha ydet den største kontingent (fig. 7). Ben- processen, som svarer til KiLLiAN's concha intermed. pr. sup., trænger sig ned fra lam. cribr. mellem de to før omtalte utløpere fra recess. sup. Et par snit længere baktil forener concha intermed. pr. sup. sig med den nedenfor liggende store benproces og danner bullacellens forreste begrænsning. Lamelle III skilles” fra lamelle I og II, concha intermed. pr. sup., av den nederste utloper fra recess. asc. Benprocessen repræsenterer fort- sættelsen bakover av lamelle III paa fig. 5 og 6 og svarer til concha inter- med. pr. med. Længere baktil skyter den frem en lang, tungeformet lam. recurv., som forener sig med lamelle I og II og omslutter bullacellens forreste parti. Den nederste av de tre lamelleformede benprocesser, lam elle V, skyter sig fortil ind mellem lamelle III og IV, som paa fig. 7 var forenet til en muslingedannelse. Baktil danner lamelle V lateralbegrænsningen for den forreste og den ovre begrænsning for det bakerste parti av infundi- bulum og opbygger den dorsalt liggende del av bulla ethm. Benlamellen svarer nærmest til den ıste hovedfures concha intermed. pr. inf. (fig. 9 og ro. Lamelle IV sees ikke paa dette snit. Den har apte orbitavaeggen længere fortil. Proc. uncinat. præsenterer sig som en pilformet benproces, hvis øverste og nederste parti er adskillig fortykket i forhold til den tynde midtlamelle. Overkjævehulen begrænses medialt av den øverste del av sidevæggen i meat. inf. og lateralt av corp. max. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 45 Fig. 9, frontalsnit V. ___---erus asc. III (lam. basil.) I Te Srereis. asc. II CN n ae __ crus asc. II (lam. basil.) 2den hovedíure, fiss. ethm. inf., meat. sup. A 7 recess. sup. — recess. inf. ES —— El rste hovedfure, meat. med. Concha intermed. pr. inf. (\amelle V) viser sig fremdeles. Den danner den nederste del av bulla ethm., som trænger sig frem mellem recess. sup. og den bakerste del av recess. inf. Parallelt med dens basallamelle staar frem fra orbitavæggen en benproces, lamelle VI, som kun sees paa fem snit. Denne benproces fortsætter sig forover som basallamellen til lamelie III, concha intermed. pr. med. Baktil forenes dens perifere parti med crus asc. II, idet den danner det intercellulære septum mellem bullacellens hoved- lumen og en av de nedenfor liggende utlepere. Tilsidst taper den sig i orbitavæggen. Paa dette frontalsnit viser sig desuten en 3dje benproces med antydning til lamellekarakter. Benprocessen, som springer frem fra bullacellens laterale benvæg og trænger slimhinden ind mot cellens lumen, kan følges saavel for- over som bakover i ca. I mm.’s utstrækning i hver retning, hvorefter den taper sig i orbitas benvæg. Hvis ogsaa lamelle VI, der, som allerede antydet, er identisk med basallamellen til concha intermed. pr. med., medregnes, blir disse to benprocesser den 6te og 7de lamelle i ıste hovedfure. Av hovedmuslingene sees den 2den og 3dje. Den 2den hovedmusling, hvis crus asc. længere fortil danner den mediale be- grænsning for den øverste infundibularcelle (fig. 5 og 6) og for den for- reste del av recess. sup. (fig. 8), begrænser paa dette frontalsnit bullacellen medialt og opbyggger samtidig den laterale benvæg fra den 2den hoved- fures ram. asc. Længere baktil fortsættes hovedmuslingens lam. basil. som 46 REIDAR GORDING. " M.-N. KI. den 2den hovedfures lamelle I, mens hovedmuslingens lam. recurv. forenes med den ıste hovedfures tre nederste lameller, lamelle V, VI og VIII (fig. 10). Den 3dje hovedmusling begrænser med sin crus asc. den 2den hovedfures ram. asc. medialt. Fortil forenes crus asc. III med crus asc. Il. Baktil kan dens benlamelle felges paa fig. 11, 12 og 13. Overkjævehulen er rykket i heiden og ligger ovenfor basallamellen til concha inf. i nivaa med meat. med. Den begrænses medialt av ethm.- processen til concha inf. og lateralt av corp. max. Den skilles fra tand- sækken av et tykt benlag. Fig. ro, frontalsnit VI. lam. basil. IK. E m recess; asc ll lamelle VI i-o: 4de hovedmusl. lamelle VIII gdje hovedmusl., lamelleV, conchaintermed. pr. inf.. - - - - ~~ Aa Pa Wie T ven hovedfure, Ex 40 fiss. ethm. inf., meat. sup. ~~ eden hovedmusl., sin. max. -~~ 1X Sea 7 --1ste hovedfure, meat. med. Concha intermed. pr. inf., lamelle V, fremtrær ogsaa paa dette snit. Den danner her den nedre begrænsning for en av bullacellens nederste utlepere. Det lille cellelumen begrænses opad av en anden benproces, som efter rækkefølgen blir den 8de i rste hovedfure. Denne benproces, som længere fortil pludselig trænger sig frem fra orbitavæggen nedenfor lamelle VII, viser antydning til lamellebygning. Baktil smelter lamelle VIII sammen med. det ovenfor liggende intercellulære septum, som skriver sig fra lamelle VI. Dette forenes med lamelle V for at opbygge basallamellen til crus desc. II. concha ethm. inf., concha med. ———— concha ethm. med., concha sup. a 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 47 2den hovedfure. Fig. 11, frontalsnit VII. Snit fra den forreste del av furen. ram. asc. I _--lam. basil. III 2den hovedfures lamelle I..___ Der FAT - hovedmusl. | recess sup i concha ethm. supr. 4de hovedmusl. SS m gdje hovedfure, - fiss. ethm. sup., meat. supr. recess. inf. II- TN 777--83dje hovedmusl., x... concha ethm. med., concha sup. ‘‘2den hovedfure, fiss. ethm. inf, meat. sup. "^^ 2den hovedmusl., & concha ethm. inf, concha med. Den 2den hovedfure trænger sig ind mellem concha ethm. inf., den 2den, og concha ethm. med., den 3dje hovedmusling, for at dele sig i tre utlepere. Den overste av disse, som har skutt sig op langs orbita- væggen, er dens ram. asc. Den avgrænses et frontalsnit længere baktil fra det nedenfor liggende parti av furen. Denne del av 2den hovedfure svarer til dens ram. desc., som har delt sig i to forgreninger, recess. sup. og inf. Graenseskillet mellem de tre utlepere dannes av to benlameller, som staar frem fra orbitavaeggen. Den everste av disse, den 2den hovedfures lamelle I, markerer gransen mellem furens to hovedgrener, ram. asc. og desc., og præsenterer sig som en slank, boiet benproces av jevn tykkelse. Fortil tiltar den i maegtighet, danner en bred, beiet benprominens og fortsætter sig videre forover til rste hovedfure som den 2den hovedmuslings basal- lamelle. Baktil forener dens perifere parti sig med lam. recurv. III og danner basallamellen for crus desc. III. Den nederste benproces, furens lamelle II, er mindre, vinklet av form og betydelig tykkere. Den adskiller den nedre grens recess. sup. og inf. Forover kan den følges i ca. 1 mm.’s utstrækning, indtil den taper sig i orbitavaeggen. I dorsal retning naar den en utstrækning av ca. 2 mm. og præsenterer sig paa flere snit som en bred benprominens uten muslinge- 48 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. karakter. Tilsidst smelter den sammen med en nedenfor liggende benproces, lamelle III (fig. 12), og taper sig i orbitas benveeg. ' Parallelt med den 2den hovedfure har den 3dje hovedfure, fiss. ethm. sup., meat. supr., trængt sig ind mellem concha ethm. med. eller concha sup. og concha ethm. supr. Fortil taper furen sig hurtig. Baktil skyter den frem den lille recess. asc., som sees paa fig. 12 og 13. Av preeparatets muslingedannelser opbygges concha ethm. inf. (concha med.) av den 2den, concha ethm. med. (concha sup.) av den 3dje og concha ethm. supr. av den 4de og ste hovedmusling. Først længere baktil trænger den 4de hovedmusling sig frem som concha ethm. sup. eller concha supr. De to overste hovedmuslinger forenes opad i en basal- lamelle, som strækker sig opover mot lam. cribr. Antrum er rykket yderligere i heiden og begrænses medialt av pars membr. meat. medii og lateralt av corp. max. De to efterfølgende snit ligger ca. 2 resp. 3 mm. bakenfor det sidst beskrevne. Fig. 12, frontalsnit VIII. .-5te hovedmusl. Bes concha ethm. supr. FE -4de hovedmusl.f - = cell sup: Il-==="7 | -------__ 3dje hovedmusl., ze concha ethm. med., concha sup. 3dje hovedfure, fiss. ethm. sup., meat. supr. D 2den hovedfures lamelle III----- U--..2den hovedfure, fiss. ethm. inf., meat. sup. "^ 2den hovedmusl., . concha ethm. inf, concha med. Av den 2den hovedfures forgreninger sees langs orbitavæggen to smaa cellelumina, som stammer fra furens recess. sup. Ogsaa paa dette snit præsenterer den 2den, 3dje, 4de og ste hovedmusling sine benlameller. Den 3dje hovedmusling, som : ] ” IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEV £GS ETHMOIDALAVSNIT. 49 svarer til concha ethm. med. eller concha sup., begrænser med sin lange, tynde basallamelle cell. sup. medialt og forener sig opad med crus asc. IV. I heide med den 3dje hovedmuslings lam. recurv. springer frem fra orbitavæggen en benproces, som kan sees paa et par snit, og som repræsenterer den 2den hovedfures lamelle III. Længere baktil forener den sig med den 3dje hovedmuslings lam. recurv. og danner basallamellen for crus desc. III. Concha ethm. supr. opbygges av to parallelt løpende benlameller. Den lateralt liggende steter opad sammen med crus asc. III og svarer til den 4de hovedmusling. Den anden benbjelke, som paa dette snit fremtrær mindre skarpt, svarer til den 5te hovedmusling. Den 3dje hovedfure har skutt sin recess. asc. op mellem crus asc. III, concha ethm. med., og crus asc. IV og V, concha ethm. supr. Fig. 13, frontalsnit IX. _-6te hovedmusl. \ Je concha ethm. supr. ,.^ 4de og ste hovedmusl.f 5 -3dje hovedmusl., Æ ----~.--" concha ethm. med., concha sup. Du Leer 3dje hovedfure, fiss. ethm. sup., meat. supr. ----2den hovedfure, _ fiss. ethm. inf., meat. sup. De anatomiske forhold ligner de under fig. 12 beskrevne. Recess. sup. har imidlertid lukket sig baktil, og dens mediale begrænsning, den 3dje hovedmuslings lam. basil., har beiet sig utover mot orbitavæggen, for 5—6 snit længere dorsalt helt at smelte sammen med den. Muslinge- benets basallamelle dannes i det bakenfor liggende parti kun av den under fig. 12 omtalte benproces, den 3dje hovedfures lamelle III. Den 3dje hovedmuslings lam. recurv. staar derfor længere baktil ut fra orbitavæggen som crus desc. III tilsynelatende uten forbindelse med sin basallamelle. Crus desc. III kan følges bakover i ca. 3 mm.’s utstrækning, inden den taper sig i orbitas benveg. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 1. + 50 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Den 4de og 5te hovedmusling danner her en sammenhængende, solid benproces. Følges snittene i occipital retning mot det bakenfor liggende brusklag, viser det sig, at benprocessen efterhaanden taper sin lamelle- karakter og tilsidst kun sees som en uregelmæssig formet benprominens, som staar ut fra orbitas benveeg (fig. 14). Ovenfor benbjelkerne til de to hovedmuslinger præsenterer sig en ganske liten, kommaformet benproces, som længere dorsalt springer frem ——————— — /———— tá" fra en tapformet forlængelse i det bakenfor liggende brusklag. Det er sandsynligvis den 6te hovedmusling, som her viser sig og kun sees paa nogen faa snit. Fig. 14, frontalsnit X. Snit fra den bakerste del av næsevæggen. .^ste hovedfure ^ ade hovedfure, fiss. ethm. supr. “ade hovedmusl., _-~~ concha ethm. sup., concha supr. gdje hovedfure, fiss. ethm. sup., meat. supr. "7 3dje hovedmusl., “>>... concha ethm. med., concha sup. ^7-.2den hovedfure, fiss. ethm. inf, meat. sup. "eden hovedmusl., concha ethm. inf, concha med. M "rste hovedfure, meat. med. Av hovedmuslingene sees foruten de sidste rester av den 2den og 3dje hovedmusling ogsaa fortseettelsen bakover av benbjelkerne til 4deog 5te hovedmusling. De sidstnevnte muslinger praesenterer sig som én solid benproces, som er ifærd med at legge sig ind til orbitas benveeg. Fra den nederste del av denne benproces stikker der frem en liten, saavidt synlig benlamelle, som danner skelettet i concha ethm. sup. eller concha supr., og som efter rækkefølgen svarer til den 4de hovedmusling, til dens crus desc. Denne muslingedannelse begrænses nedad av fiss. ethm. sup. eller meat. supr. og opad av fiss. ethm. supr. Ovenfor den 4de hovedfure danner slimhinden et bredt, flatt indsekk, som kan felges bakover mot nasopharynx, efter at fiss. ethm. supr. IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 51 har tapt sig. Det er sandsynligvis den sidste rest av 5te hovedfure, som vi her har for os. Den »concha», som er beliggende mellem 4de og ste hovedfure. har intet brusket eller benet skelet og repraesenterer kun en "overfladisk slimhindefold. Den øverste del av den laterale næsevæg inde- slutter en uregelmæssig formet bruskmasse, som danner anlægget til palatin- benets pars perpendic. Oversigt over præparat I. Iste hovedfure, meatus medius, er ca. 20 mm. lang. Den nedre del av denne næsefure maaler fra under- kanten av concha med. til overflaten av concha inf. 2—2!/; mm. Det parti av furen, som har skutt sig op mellem concha med. og lateralvaeggen > mm.), men ind- = i meat. med., er bredest helt fortil foran hiatus (indtil 1!/ snevres længere bakover, saa det langs hiatus semilun. kun sees som en smal traadtynd spalte, som atter bakenfor hiatus utvider sig til en bredde av ca. I mm. Furens dypt liggende deler med dens to store hovedforgreninger, ram. asc. og desc., er blotlagt paa fotografierne av voksmodellen (fig. 3 og 4). Ramus ascendens er paa dette præparat av særlig interesse. Som fig. 3 viser, mangler den forreste del av denne gren saagodtsom enhver utvikling. Paa fig. 4 ser vi imidlertid, at der ovenfor hiatus trænger sig en recess. opover mot lam. cribr. parallelt med den øverste infundibularcelle. Det frem- gaar av snittene, at recessen avsluttes i en liten ampulleformet utvidning. Utloperen begrænses medialt av crus asc. II og lateralt av concha inter- med. pr. sup. Den avgreenses fortil fra infundibulum og baktil fra recess. sup. av de nævnte to benlameller, som lægger sig ind til hin- anden og derved markerer graenseskillet. Disse forhold tyder bestemt i retning av, at utløperen ikke kan ha skutt sig frem fra ram. desc. Da dens laterale begrænsning dannes av concha intermed. pr. sup., har den sandsynligvis utviklet sig fra furens medialt liggende gren, fra dens ram. asc. En sammenligning med den heire næsehalvdel (præp. II) hvor der har dannet sig en lignende utløper, hvis sammenhæng med ram. asc. er utvilsom, viser, at det maa være en recess. resp. cell. asc., vi her har for os. Fra den øverste del av recess. asc. stikker en celleutloper sig ind mellem concha intermed. pr. sup. og orbitavaeggen (fig. 8). Den sees forevrig kun paa enkelte faa snit. REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Ram. asc. har paa denne næsehalvdel sin særlige interesse derved, at den viser os, hvorledes den gren av ıste hovedfure, som i almindelighet pneumaticerer næsevæggens forreste parti, kan trænges bako ver i forhold til den nedre grens utlepere. Av disse er det infundibularcellen, som her er under fremrykning mot frontalbenets spongiosa. Ramus descendens. Av denne grens to recesser maaler recess. sup. en længde av ca. 2 mm. Recessen sees paa frontalsnittene som en trang, ca. 4 mm. hei spalte. Den trænger sig op mellem concha intermed. pr. med. og crus asc. II og deler sig T-formet i to ca. 2 mm. lange utlepere. De to celleutlepere repræsenterer bullacellen og danner en sammen- hængende, !/, mm. bred og 4—5 mm. hei spalte, som strækker sig parallelt med orbitavæggen i ca. r mm.'s længde (fig. 9). Fortil blir celleluminet adskillig bredere, idet dets overste parti utvider sig kolbeformet til en bredde av ca. 1!/; mm. Fra bullacellen utgaar tre utlepere, to for- over og en bakover. De forreste sees kun paa 5— 6 snit, men den bakerste trenger sig ca. 1 mm. bakover langs orbitaveggen. Recess. inf. er blotlagt paa fig. 3 og 4. Hiatus semilun. maaler en længde av ca 5 mm. og en bredde av neppe ! mm. Dens øvre begrænsning dannes fortil av concha intermed. pr. sup. (fig. 8) og længer baktil av concha intermed. pr. med. og inf. (fig. 9). Infundibulum er likesom hiatus trangt bygget. Den øverste del av spaltens laterale væg dannes av concha intermed. pr. inf, mens den nederste del av lateralvaeggen opbygges av corp. max. (fig. 7 og 8). Fra infundibularspalten utgaar fem utlopere. De tre nederste (fig. 5 og 6) ligger nedenfor concha med.fæstet og trænger r—1!/; mm. forover mellem proc. uncinat. og orbitavaeggen. Den overste celleforgrening, som er den storste, ca. 3 mm. hei og 1—1!/2 mm. bred, skyter sig i en langde av ca. 3 mm. helt opover mot lam. cribr., medialt begraenset av proc. uncinat. og crus asc. II, og lateralt av orbitavæggen. Den nederste del av denne celleutloper avsneres fortil som en egen celle. Infundibularspalten aapner sig nedad i overkjævehulens forreste parti gjennem det 3 mm. lange og meget smale ost. max. Dette ligger i en avstand av 7 mm. fra hiatus ved ostiets forreste og 3 mm. ved dets bakerste endepunkt. Ostiet begraenses medialt av den nederste del av proc. uncinat. og lateralt av corp. max. Sin. max. er 8 mm. lang og viser sig paa snittene kun som en pære- formet utvidning av infundibularspaltens nederste del. Hulen har en gjen- nemsnitlig heide- og breddediameter av 2— 3 resp. I—2 mm., og dens lumen beholder i hele sin utstrækning en langstrakt form med større heide IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 53 end bredde. Antrum ligger heit med den storste del av kaviteten oven- for basallamellen til concha inf. Overkjævehulen er skilt fra tandsækken av et tykt benlag (fig. 4 og fig. 6—11). I den ıste hovedfure kan paavises otte benprocesser, hvorav de fem i furens forreste avsnit har uttalt muslingebygning, mens de tre i furens bakerste parti kun viser antydning til lamelleform (kfr. forevrig fig. 4—10) Man vil av frontalsnittene se, at de tre benlameller, som deltar i opbygningen av bulla ethm., er de storste og bedst utviklede. Disse benprocesser synes derfor at svare ti] KILLIAN’s conchae intermed.ae. De fire lamelleformede benprocesser (I, II, III og IV), som sees i den forreste del av iste hovedfure, danner, som allerede omtalt under beskrivelsen av frontalsnittene, intercellulære septa mellem infundibular- cellerne. Disse septa fremkommer derved, at de fire benprocesser skyter sig frem fra lateralvæggen og forener sig med den store benlamelle, som begraenser infundibularspalten medialt. Proc. uncinat. For nærmere at underseke denne bendannelse og de anatomiske forhold, som i denne forbindelse er av interesse, maa snittene fra næsekavitetens forreste avsnit gjennemgaaes i rækkefølge. Det viser sig da, at der parallelt med den øverste halvdel av den laterale næsevæg langs overkjævebenets proc. front. strækker sig et smalt brusklag, som naar helt op til lam. cribr. Brusklaget er længst fortil kun ca. 1 mm. tykt, men tiltar i maegtighet bakover mot concha med.feestet, hvor den laterale neeseveeg i sit forreste og overste parti hvaelver sig kuppelformet ind mot neesekaviteten. Frontalsnittene fra denne del av næsevæggen viser, at det mest prominerende parti av den bruskede avleiring nedad og medialt for- langer sig i en liten benlamelle, crus asc. II. Den nederste og lateralt liggende, endnu ikke ossificerede del av brusklaget streekker sig fra concha med.fæstet videre nedover langs den øverste del av meat. med. Nogen faa snit længere baktil er imidlertid ogsaa denne del av brusken delvis forbenet og dens everste og fortykkede parti erstattet av en konisk formet bentap, som opad forenes med crus asc. Il og nedad fortsaetter sig i en liten, beiet benlamelle. Denne lamelle viser paa flere snit utpræget muslinge- bygning med skarpt markert, kolbeformet lam. recurv. og kan felges bak- over som proc. uncinat. Den netop omtalte bentap, som danner pro- cessens everste avslutning og formidler dens forbindelse med crus asc. II, synes narmest at svare til agger nasi Overgangen mellem denne og den nedenfor liggende proc. uncinat. avtegner sig paa snittene som et skarpt indhak i mucosa (fig. 5 og 6). Paa præparatet sees grænseskillet som en 2 mm. lang fure, som strækker sig langs den øverste og forreste del av meat. med. 54 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Paa de fleste frontalsnit fra den del av rste hovedfure, som ligger foran hiatus, præsenterer proc. uncinat. sig som en 6--8 mm. høi, slank benlamelle, hvis »crus asc.» opad er forenet med crus asc. II, og hvis »crus desc.» nedad ligger i kontakt med basallamellen til concha inf. Efter at hiatus har aapnet sig, mister proc. uncinat. sin forbindelse med crus asc. II. Saavel dens øverste del, som repræsenterer fortsættelsen bakover av agger nasi, som dens nederste parti, dens »crus desc.«, fort- sætter sig i dorsal retning som en fortykkelse av benlamellen. Proc. uncinat. viser sig derfor paa de fleste snit længere baktil som en pilformet ben- process, hvis everste og nederste del er sterkt fortykket, og hvis midt- parti kun præsenterer sig som en ganske tynd benlamelle (fig. 7 og 8). Tilsidst sees kun dens nederste parti paa frontalsnittene. Det taper sig først ca. 1!/ mm. bakenfor ost. max. 2den hovedfure,fissura ethmoidalis internes meat us; |S, peu Wom, har en længde av 14 mm. og en bredde av ca. 1} mm. Den begrænses nedad og lateralt av concha ethm. inf., den 2den hovedmusling, og opad og medialt av concha ethm. med., den 3dje hovedmusling. Fra dens forreste parti har ramus ascendens trængt sig helt opover mot lam. cribr. mellem crus asc. II og III (fig. 10). Denne gren danner en 3 mm. hoi, meget smal spalte, som kun paa et par snit fra dens forreste avsnit viser antydning til celledannelse. Baktil avsnores dens øverste parti til en egen celleutloper, som kan følges 1 mm. bakover. Ramus descendens, som svarer til de bakerste to tredjedeler av præparatets fiss. ethm. inf. eller meat. sup., strækker sig fra recess. asc. bakover mot nasopharynx i en lengde av ca. ro mm. Paa overgangen til ram. asc. deles den T-formet i to recesser, recess. sup. og inf. (fig. r1). Disse fortsættes forover parallelt med orbitavæggen som en smal sammenhængende spalte og kan følges i ca. 1 mm.’s utstrækning. I dorsal retning taper recess. inf. sig hurtig; men recess. sup. viser sig paa snittene som en traadtynd kanal. Denne repræsenterer den dypest liggende del av den nedre grens hoved- lumen og strækker sig 1!/, mm. bakover langs orbitas benvæg. Den bakerste del av ram. desc. sees som en smal, ca. 1/, mm. bred og 3—4 mm. dyp spalte, som litt efter litt taper sig bakover mot nasopharynx. I 2den hovedfure kan paavises tre benprocesser, hvorav dog kun de to viser lamellebygning. Den øverste, lamelle I, markerer greenseskillet mellem furens to hovedgrener, ram. asc. og desc. Lamelle II IOI4. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 55 springer frem fra orbitavæggen mellem den nedre grens recess. sup. og inf, og lamelle III trænger sig frem fra orbitas benvaeg nedenfor recess. inf., forener sig med crus desc. III og danner dens basallamelle længere baktil EE II, 12 og r3). Se hovwedfure, tıissura ethmoidalis superior, meatus suptemus, er omtalt under fig. 11 og 12. Furen begrænses nedad av den 3dje hovedmusling. Dens øvre begrænsning dannes fortil av concha ethm. supr., den 4de, 5te og 6te hovedmusling, og baktil av concha ethm. sup., den 4de hovedmusling. Furen har en længde av ca. 8 mm. Fra dens forreste halvdel skyter ramus ascendens —— sig opover langs crus asc. III som en 1 mm. lang, ca. 1 mm. hoi og 1/3 mm. bred recess. Denne sees paa frontalsnittene kun som en smal spalte uten tegn til celledannelse og gaar uten skarp avgreensning over i furens nedre gren. Ramus descendens præsenterer sig som en 3—4 mm. lang og !/— 1: mm. bred fure, som fra recess. asc. kan felges bakover mot nasopharynx. dueshowedfure fissura ethmoidalis suprema, strækker sig fra midten av fiss. ethm. sup. 1//, mm. bakover parallelt med den bakerste del av denne hovedfure. Den viser sig paa snittene kun som et helt overfladisk, bredt indhak i mucosa. Under beskrivelsen av preeparatet er allerede omtalt den svakt markerede, halvcirkelformede fure, som fra den forreste del av fiss. ethm. supr. kan felges opover til lam. cribr., og som derfor er opfattet som ram. asc. IV. DUE e viedaure strækker sig fra den bakerste del av fiss. ethm. supr. i en svak boining bakover mot nasopharynx. Furen er beskrevet under fig. 2 og 14. Av hovedmuslinger sees den 2den, 3dje, 4de, 5te og 6te, som alle nærmere er omtalt under beskrivelsen av frontalsnittene (kfr. fig. 9—14). Det fremgaar av snittene, at concha ethm. inf. eller concha m ed. svarer til 2den hovedmusling og concha ethm. med. concha sup. tilasdje hovedmusling. Den øverste del av næsevæggen, som nedad begrænses av fiss. ethm. sup. og opad av lam. cribr., opbygges foran fiss. ethm. supr. av den 4de og 5te hovedmusling. Av disse 56 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. trænger den 4de hovedmusling sig frem længere baktil som concha ethm. sup., mens den 5te hovedmusling fortsætter bakover som ben- skelettet i concha ethm. supr. og forener sig med den 6te hoved- musling. PRÆPARAT II. (Højre næsehalvdel av et fuldbaaret guttebarn!.) Næsevæggens længde 19 mm. Næsevæggens heide 15 mm. Maxillæravsnittets højde 5 mm. Ethmoidalavsnittets heide ro mm. Forholdet som 1: 2. Meat. inf. er isin helhet aapenstaaende med en avstand av ca. 3 mm. fra den nedre concharand til næsegulvet og 2—3 mm. fra muslingebenets laterale flate til sidevæggen i meat. inf. Næsevæggens ethmoidale avsnit. Fig; Fotografi av præparatet i nat. storrelse. Av hovedfurerne sees foruten meat. med. tre ethmoidalfurer, fiss. ethm. inf, sup. og supr. (ZUCKERKANDL). Fiss. ethm. sup. beier sig fortil opover mot lam. cribr. Forevrig er furernes ovre grener paa langt nær saa frem- traedende som paa den anden side. Concha med. deles av en skarpt markert, accessorisk fure i to parallelt lepende, like store deler. Det forreste avsnit av benets nedre rand er frem- staaende med antydning til lobulusdannelse. 1 Præparat I og II repræsenterer heire og venstre næsehalvdel av samme foster. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 54 Rae. 2; ,concha ethm. supr.. ,'' 4de og ste hovedmusl. fiss. ethm. supr., >” 4de hovedfure „concha ethm. sup., -” concha supr., 4de hovedmus! ____.fiss. ethm. sup., meat. supr., 3dje hovedfure GA concha ethm. med., concha sup., 3dje hovedmusl. - ~._fiss. ethm. inf., meat. sup., 2den hovedfure "concha ethm. inf., concha med., 2den hovedmusl. "meat. med., rste hovedfure 58 REIDAR GORDING. N.-N. Kl. Fig. 3. Fotografi av voksmodellen, hvor de øverste deler av meat. med, 1ste hovedfure, og av fiss. ethm. inf. og sup., 2den og 3dje hovedfure, er blotlagt. Den største del av concha med., 2den hovedmusling, samt store deler av concha sup., crus asc. IIl og IV, og concha supr., crus asc. IV og V, er fjernet. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. © to a e bp bo &n th in EZ RP EC RJ bn - NEN ES - 52 E 2 the | a d cell. asc. I, cell. asc. post. LI U Y Fig . be , D E d^ concha intermed. pr. sup. Jie HET jl x ' i; Mle ' E N N ' P D % s od „cell. asc. II cell. asc.es I__ * cell. asc. III fiss. ethm. supr., - -” 4de hovedfure k fu ys à x s . fiss. ethm. sup., hiatus semilun....... e quu uiam camem. NOT » meat. supr., 3dje hovedfur ___ fiss. ethm. inf., meat. sup., 2den hovedfur --.. meat. med., ıste hovedfure Hiatus semilun. viser sig i hele sin længde. Den forreste del av | spalten er noget bredere end dens bakerste halvdel. | Ovenfor hiatus strækker recess. asc. sig opover mot lam. cribr. med sine tre celleutlopere, hvorav den bakerste har sit ostium liggende omtrent midt over hiatus. Bakenfor disse celler præsenterer den 2den og 3dje hovedfure sine øvre grener. Recess. asc. II er den største med en dorso- — Do 1914. No; t1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 59 frontaldiameter av betydelig leengde. Dens cell. asc. bestaar egentlig av to sammenhængende utbugtninger, hvis profil og indbyrdes sterrelsesforhold avtegner sig langs cellens øvre kant. Længst baktil, parallelt med recess. asc. II, trænger cell. asc. III sig opover mot næsehulens tak. Fig. 4. Fotografi av voksmodellen, hvor ogsaa furernes nedre grener er blot- lagt efter fjernelse av proc. uncinat. og den everste del av concha inf. lamelle I, concha intermed. pr. sup. ' cell. asc. I, cell. asc. post. : lamelle III og V, concha intermed. pr. med.og inf. cell. asc. III cell. asc.es I... recess.sup.I cell. asc. II ,/ recess. sup. og inf. II , ‘ D LI i ' ' 4 A l i } i (| \ | 4 \ . fiss. ethm. supr., 4de hovedfure - 2 infundibularceller —… - duct. nasolacrym wee ee tees — - - - fiss. ethm. sup., TNAM DI El re uis meat. supr., 3dje hovedfure sin. MS | ir zo ib. 77 ~*~. fiss. ethm. inf., meat. sup., 2den hovedfure 77-. meat. med., iste hovedfure Av infundibularspaltens fire utlopere trænger de to øverste sig opover i retning av lam. cribr. mellem recess. asc. og orbita, mens de to nederste skyter sig forover mot duct. nasolacrym. Ovenfor infundibulum sees av de to forreste frontalceller kun deres overste parti, mens recess. asc. for- øvrig er fjernet. Nedad aapner infundibularspalten sig i overkjævehulens forreste parti. Sin. max. viser sig i hele sin utstrækning. Hulens forreste endepunkt naar ikke frem foran ost. max. Recess. sup., bullacellens ostium, sees ovenfor maxillærostiet. I 2den hovedfure kan skimtes den spalteformede aapning til recess. sup. og inf. 60 REIDAR GORDING. M.-N. KI. pistes wo Ieri ies Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. __-lamelle I, concha intermed. pr. sup. sulcus intermed. pr. j [m x mn 2, -—-------lamelle II, concha intermed. pr. med. puocstunenmatc ar f E JE ———— sulcus intermed. sec. ıstehovedfure, meat.med. _--_____# I ”>—Jamelle III 77 Jamelle IV, concha intermed. pr. inf. Recess. asc. har skutt sig op mellem crus asc. II og proc. uncinat. og danner ovenfor hiatus mellem lam. basil. II og lamelle I en større ut- vidning, som svarer til den midterste av de tre frontalceller, som viser sig paa fig. 3. Infundibularspalten er paa dette snit usedvanlig bred og aapen- staaende. Den begrænses medialt av proc. uncinat. og lateralt av lamelle- dannelserne i iste hovedfure og præsenterer to cellulære utbugtninger. Disse sees paa fig. 4 som de to største infundibularceller!. Nedenfor concha inf. er duct. nasolacrym. ifærd med at aapne sig i meat. inf. Av lamelleformede bendannelser kan paavises fire. La- melle I, concha intermed. pr. sup., treenger sig ned fra lam. cribr. og ad- skiller infundibularspaltens øverste parti fra frontalcellen. Længere fortil forenes den med proc. uncinat. Baktil smelter dens lam. recurv. sammen med concha intermed. pr. med., mens dens basallamelle lægger sig ind til crus asc. II og forener sig med den. Lamelle II, concha intermed. pr. med., springer frem fra brusklaget langs orbitavæggen i heide med den 1 Bakover fortsættes de to utbugtninger i to furer, som svarer til KILLIAN's sulcus inter- med. sup. og inf. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 61 everste del av proc. uncinat. Fortil fortsaettes den som et av de inter- cellulære septa mellem infundibularcellerne, og baktil forener den sig først med lamelle III og derpaa med lamelle I for at danne bullacellens forreste begrænsning. Længere dorsalt, efter at bullacellens ostium har aapnet sig, skyter lamelle II frem en lang, vel utviklet lam. recurv., som omslutter den .nedre halvdel av cellen (fig. 6). Tilsidst skilles dens lam. basil. fra dens lam. recurv. Dens lam. basil. fortszetter bakover i den lille benproces, som paa fig. 6 er betegnet som lamelle V, og dens lam. recurv. forenes med lamelle IV, concha intermed. pr. inf. (fig. 6) Lamelle III er den mindst utviklede av bimuslingene og sees kun paa otte snit. Den staar frem fra orbitavæggen nedenfor lamelle II. Fortil smelter den sammen med lamelle IV og danner grænseskillet mellem de to nederste infundibular- celler. Baktil forenes den, som allerede nævnt, med lamelle II til én ben- proces. Lamelle IV, concha intermed. pr. inf, opbygger den laterale benvæg i infundibularspaltens forreste parti og danner længere baktil bulla- cellens nedre begrænsning (kfr. fig. 6). Proc. uncinat. sees som en solid, uregelmæssig bygget benproces, hvis overste parti er noget fortykket, og hvis nederste og tilspidsede del tan- gerer basallamellen til concha inf. En sammenligning med den anden næsehalvdel viser, at forholdene i den forreste del av rste hovedfure paa dette præparat arter sig noget anderledes end paa den venstre side, hvor infundibulum forgrener sig i ikke mindre end fem utlopere. Concha intermed. pr. sup., lamelle I paa dette praeparat, svarer saaledes til lamelle I og II paa den venstre side. Concha intermed. pr. med., som her dannes av lamelle II og III, opbygges paa det andet præparat av lamelle III og IV. Concha intermed. pr. inf. svarer paa denne næsehalvdel til den 4de, paa den anden side derimot til den ste benlamelle. 62 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Fig. 6, frontalsnit II. Snit fra den bakerste del av furen. 3dje og 4de hovedmusl., * = EDP at asc. II concha ethm. med., concha sup... A mm — PT 4 a E ram. asc. II mm M 2 A _--lamelle VI eden hovedfure, irs x i Br * fiss. ethm. inf., meat. Sup... p oy A —-—— cell. bullae ethm. ee, CRE recess. sup... ^ j) P di Voti e 2den hovedmusl., ( HR concha)ethm. int., concha med. 7 À d —7--lamelle II, concha intermed. pr. med. recess. inf, infundibulum Den ıste hovedfure, som har trængt sig op mellem proc. uncinat. og crus asc. II (concha med.) deles i to utlepere, recess. sup. og inf. Re- cess. sup. har skutt sig opover og utover mellem concha intermed. pr. med. og crus asc. Il. Dens forbindelse med bullacellens lumen er avbrutt længere fortil. Cellens to bakre utlopere præsenterer sine lumina mellem recessen og orbitavæggen. Aecess. inf. som danner infundibularspalten, begrænses opad og lateralt av concha intermed. pr. inf, nedad og medialt av proc. uncinat. Spalten aapner sig i sin. max. Den nederste del av bulla ethm. stikker frem mellem infundibulum og bullaostiet. Den opbygges av en stor, vel utviklet, muslingeformet ben- lamelle, som med sin tungeformede lam. recurv. halvcirkelformet omkranser den nederste av bullacellens to utlopere. Bullalamellen bestaar egentlig av to deler. Dens nederste parti begraenser hiatus opad og staar gjennem en traadfin basallamelle i forbindelse med orbitavæggen. Denne del svarer til lamelle IV, concha intermed. pr. inf. som længere baktil forenes med den 2den hovedmuslings lam. recurv. og fortsættes bakover som basal- lamellen til crus desc. II. Bullalamellens øverste parti danner den laterale begrænsning for recess. sup. Denne del, som længere fortil er forenet med den lille vinklede benlamelle, som springer frem mot den fra orbita- Nr Tw IQI4. NOTE: DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 63 væggen, svarer til lamelle II, concha intermed. pr. med. Bimuslingens lam. recurv. har her forenet sig med concha intermed. pr. inf., og dens lam. basil. præsenterer sig som den lille, netop omtalte, vinklede benproces, den ıste hovedfures 5te benlamelle. Den kan følges bakover til 2den hovedfure, hvor den deltar i opbygningen av furens lamelle II. Ovenfor lamelle V, i heide med den øverste bullacelle, kan antyd- ningsvis skimtes en fortykkelse paa orbitas benvæg. Det lille benfrem- spring repreesenterer den bakerste avslutning paa furens 6te benlamelle, som strækker sig 1— 2 mm. forover, idet den buger slimhinden frem mot bullacellens lumen, saa dette længere fortil antar timeglasform. Benprocessen viser ikke paa dette praeparat lamelleform; men paa den anden neesehalv- del er dens lamellebygning utvilsom. Av hovedmuslingene sees den 2den, 3dje og 4de. Den 2den hovedmusling danner med sin crus asc. grænseskillet mellem recess. sup. og den 2den hovedfures ram. asc. Fortil begrænser ben- lamellen frontalcellerne medialt (fig. 5). Baktil, bakenfor ostiet til cell. asc. II, fortsættes dens basallamelle som den 2den hovedfures lamelle I. Dens lam. recurv. forener sig med den iste hovedfures concha intermed. pr. inf, som længere dorsalt danner basallamellen for crus desc. Il. Den 3dje og 4de hovedmusling viser sig som to parallelt lepende benbjelker, som opbygger benskelettet i concha ethm. med. eller concha sup. Fortil forenes de to benlameller. Dens fortsaettelse bakover sees paa fig. 7, 8 og 9. Nedad præsenterer overkjævehulen sit lumen mellem basallamellen til concha inf. og corp. max. 64 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. 2den howedfiure Av de tre efterfølgende frontalsnit illustrerer de to første de anato- miske forhold i furens forreste parti og det sidste i dens bakerste avsnit. Fig. 7, frontalsnit III. cell vases lice ..2den hovedfures lamelle I adje hovedfure, ^ _-2den hovedfures lamelle II fiss. ethm. sup., meat. supr... — à i 3dje hovedmusl., ~~~ --------.recess. sup. II concha ethm. med., concha sup. — — ____ 2den hovedfure, con fiss. ethm. inf., meat. sup. eden hovedmusl., a concha ethm. inf., concha med.-~ Iste hovedfure, meat. med.” sin. max. ~ Den 2den hovedfure trænger sig med sin ram. desc. ind mellem den 2den og 3dje hovedmusling, mellem concha ethm. inf. og med. Længere fortil staar denne gren i forbindelse med det ovenfor liggende lumen, som stammer fra furens cell. asc. Baktil har ram. desc. delt sig i to recesser, recess. sup. og inf. Den ene av disse, recess. inf. er allerede avsnoret og præsenterer sig som en smal spalte mellem furens hovedlumen og orbitaveeggen. Den anden, recess. sup., staar derimot endnu saavidt i for- bindelse med hovedluminet, men er ogsaa ifærd med at avsnores. Den lille celle, som sees mellem den 2den hovedmuslings basallamelle og cell. inf, stammer likesom det ovenfor liggende lumen fra cell. inf. IL. Fra orbitavæggen staar frem to lamelleformede bendan- nelser. Den øverste og sterste, den 2den hovedfures lamelle I, har en lang, slank basallamelle og en kort, kolbeformet lam..recurv. Den danner det benede grænseskille mellem recess. asc. og desc. og kan sees paa 12 snit. Fortil omslutter denne benlamelle den lille cell. sup., som netop er ifærd med at avsneres, og fortsætter videre forover i 1ste hovedfure som den 2den hovedmuslings basallamelle. Baktil begrænser lamellen den 2den hovedfures nedre gren opad og forener sig tilsidst med den 3dje hoved- muslings lam. recurv., hvis basallamelle den danner lengere dorsalt (fig. 8). 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 65 Den nederste og mindste av de to benprocesser, den 2den hovedfures lamelle II, springer frem fra orbitavæggen nedenfor lamelle I og præ- senterer en ganske kort lam. basil. med en tyk, kolbeformet lam. recurv. Den sees paa 14 snit og markerer grænsen mellem recess. sup. og inf. Fortil danner denne lamelle den øverste del av den benramme, som omgir _recess. inf., og taper sig tilsidst i orbitavæggen. Baktil smelter den sam- men med den fortykkelse i orbitas benvæg, som sees nedenfor den i heide med cell. inf. Dette fortykkede benparti danner paa den anden næse- halvdel en vel markert benproces, den 2den hovedfures lamelle III, som for- ener sig med lam. recurv. III og længere baktil optraer som dens basallamelle. Benskelettet 1i concha ethm. med. eller concha sup. opbygges av den 3dje hovedmusling, hvis lam. basil. begrænser cell. asc. II medialt. Længere baktil, efter at cell. asc. II har lukket sit lumen, lægger den 3dje hovedmusling sig ind til den 2den hovedfures lamelle I og forener sig med den. Det er derfor lamelle I, og ikke som paa den anden næsehalvdel lamelle II, som paa dette præparat danner basallamellen for den 3dje hovedmuslings crus desc. (fig. 8 og 9). Fig. 8, frontalsnit IV. cells se hovedmusl. x Er a eden hovedfures lamelle I 4de hovedmusl . — ____-recess. sup. II 3dje hovedfure, i ee eden hovedfures lamelle II fiss. ethm. sup., meat. supr..—-——— c , gdje hovedmusl., soe ÈS concha ethm. med., concha sup. ~~ 2den hovedfure, 0 fiss. ethm. inf., meat. sup.” | ————--.. cell. inf. II 2den hovedmusl., I concha ethm. inf, concha med.” „ + ıste hovedfure, meat. med. Den 2den hovedfures forgreninger praesenterer sig omtrent som paa fig. 7. De lamelleformede dannelser i furen viser sig fremdeles. Den øverste av disse tangerer paa dette frontalsnit lam. recurv. III, som nogen faa snit længere baktil skilles fra sin basallamelle for at forene sig med lamelle I (fig. 9). Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. I. > 66 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Av hovedmuslingene svarer crus desc. III til concha ethm. med. eller concha sup. Benskelettet i den ovenfor liggende hovedmusling, concha ethm. supr., dannes av to parallelt lopende benbjelker. Den lateralt liggende er den 4de og den medialt liggende den 5te hovedmus- ling. Fortil forenes den 4de og 5te hovedmusling med den 3dje (fig. 7). Baktil begrænser den 4de og ste hovedmusling cell. asc. III medialt og smelter tilsidst sammen til en solid benproces, som er naermere omtalt under fig. 9. Nedad mellem concha inf. og corp. max. sees overkjævehulens lumen. Fig. 9, frontalsnit V. 4de (og 5te) hovedmusl., concha ethm. supr.», PN Se borede: cell. asc. III fiss. ethm. sup., meat. supr._ 3dje hovedmusl., ---2den hovedfures lamelle I . concha ethm. med., concha sup. __ 2den hovedfure, 2 fiss-ethm-anf, meat. SUD 2den hovedmusl., =e concha ethm. inf, concha med. iste hovedfure, meat. med. x. Den 3dje hovedfure har med sin ram. desc. trængt sig ind mellem concha ethm. med. og supr. (concha ethm. sup. eller concha supr. viser sig først længere baktil). Forbindelsen mellem den 3dje hovedfures ram. desc. og den ovenfor liggende cell. asc. IN er avbrutt ca. !/, mm. længere baktil. Lam. recurv. III har her forenet sig med den 2den hovedfures øverste benlamelle, som danner basallamellen for dens crus desc. Crus desc. III kan følges som concha ethm. med. eller. concha sup. bakover mot nasopharynx i en utstrækning av ca. 6 mm. De to parallelt lepende benbjelker, som opbygger benskelettet i concha. thm. supr. -"repreesenterer' Jertseftelsen av 4de os Se hovedmusling, som saaes paa fig. 8. Længere baktil, bakenfor cell. asc. III, smelter disse lameller sammen til en solid benproces. Denne Le 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 67 danner den benede underbygning i den bakenfor liggende del av concha ethm. supr. og lægger sig tilsidst ind til orbitavæggen for at smelte sam- men med den. Felges snittene videre bakover, vil man se, at der fra ben- laget langs orbitavæggen stikker frem en ganske liten, saavidt synlig la- melle. Den danner benskelettet i den lille concha, som paa fig. 2 er be- .tegnet som concha ethm. sup. eller concha supr. En sammenligning med den anden nzsehalvdel viser, at den lille lamelle bor opfattes som den bakerste utloper av den 4de hovedmusling og svarer til crus dese. IV. Nedad mellem basallamellen til concha inf. og corp. max. sees over- kjzevehulens lumen. Oversigt over præparat II. Iste hovedfure, meatus medius, er ca. 20 mm. lang. Den nedre del av denne fure maaler fra underkanten av concha med. til overflaten av concha inf. ca. ı mm. Spalten mellem concha med. og lateralvaeggen i midtre nasegang er bredest foran hiatus (11/5—2 mm.). Den indsnevres bakover, viser sig paa frontalsnittene langs ost. max. som en smal, neppe !/; mm. bred, spalte og utvides atter længere dorsalt til en bredde av ca. 1 mm. Kamus ascendens danner tre cell. asc.es, som alle strækker sig opover til lam. cribr. De to forreste celleutlepere begrænses medialt av crus asc. II og lateralt av concha intermed. pr. sup. (fig. 5) og er omtrent av samme sterrelse med en gjennemsnitsdiameter av 11/,—2 mm. De forenes nedad i et ca. 2 mm. langt ostium, som aapner sig ovenfor hiatus. Den bakerste cell. asc. pre- senterer sig som en ca. 4 mm. hei kavitet og maaler en gjennemsnitlig længde og bredde av ca. 2 mm. Den begrænses medialt av crus asc. II og lateralt av orbitavæggen og av concha intermed. pr. sup. Den sidst- nævnte benlamelle avgrænser cellen fortil fra de forreste cell. asc.es og baktil fra bullacellen, idet den lægger sig ind til crus asc. Il og derigjennem opbygger graenseskillet. Ramus descendens. Av denne grens to recesser viser recess. suf. sig paa fig. 4 som en smal spalte ovenfor ost. max. Spalten fortsættes i dybden utover mot orbitavæggen, hvor den deler sig T-formet i to utlepere. Disse strækker sig parallelt med orbitaveggen og præsenterer præparatets bullacelle (fig. 6). Cellen sees paa snittene fra dens forreste parti kun som en T-formet kanal. Paa frontalsnittene fra den bakerste del av kaviteten 68 REIDAR GORDING. M.-N. KI. danner derimot de to utlepere et sammenhængende, timeglasformet lumen med en tverdiameter av indtil 1 mm. Bullacellen fortsætter sig baade for- over og bakover i smaa utlopere, som forevrig snart taper sig. Den anden av den nedre grens to recesser, recess. inf., er blotlagt paa fig. 3 og 4. Den øverste del av recessen, /iatus semilun., maaler en længde av 8 mm. Spalten er i sin største utstrækning smal, neppe !/; mm. bred. Dens forreste og bakerste parti er dog noget bredere, ca. 1 mm. Den øvre begrænsning av hiatus dannes fortil av concha intermed. pr. sup. (fig. 5) og længere baktil av concha intermed. pr. med. og inf. (fig. 6). Likesom hiatus semilun. er ogsaa den nedenfor liggende infundibular- spalte trangt bygget og viser sig paa de fleste snit (fig. 6) som en traadtynd kanal, som fortil, hvor den forgrener sig i sine utlopere, utvider sig til en bredde av ca. 1!/; mm. (fig. 5). Fra infundibulum utgaar fire utlepere. To av disse traenger sig for- over mellem proc. uncinat. og orbitavaeggen nedenfor concha med.feestet og maaler en gjennemsnitsdiameter av ca. 1!/ mm. De to øverste celle- utlepere strækker sig opover mot lam. cribr. mellem orbitavæggen og concha intermed. pr. sup. Av disse repreesenterer den forreste og sterste spaltens direkte fortsaettelse, mens den anden, som stikker sig ind bakenfor den store utleper mellem den iste hovedfures overste lamelle og orbita- veeggen, kun sees som en trang, kort spalte. Nedad aapner infundibulum sig 1 overkjævehulens forreste parti gjennem det ca. 2 mm. lange, meget trange ost. max. Dette begrænses medialt av den nederste del av proc. uncinat. og lateralt av corp. max. Ostiet er beliggende i en dybde av ca. 5 mm. fra hiatus ved dets forreste og ca. 3 mm. ved dets bakerste ende- punkt. Sin. max. har en lengde av ca. 7 mm. I sit forreste parti sees den kun som en neppe synlig, pæreformet utvidning av infundibulum. Kaviteten tiltar imidlertid hurtig i størrelse, saa den ved den bakerste del av ost. max. præsenterer sig som en staaende, 2 mm. hei og 1 mm. bred, trekant. Længere baktil antar hulens profil en mere avrundet form med en tver- diameter av ca. ı!/; mm. Overkjævehulen ligger heit, i sin største ut- strækning i nivaa med basallamellen til concha inf. Den bakerste del av hulen hæves end yderligere, saa antrumgulvet kommer i hoide med den nederste del av,meat. med. Overkjævehulens gulv er skilt fra den neden- for liggende tandsæk av et 2—4 mm. tykt benlag (fig. 6— 9). I ıste hovedfure sees seks benprocesser, hvorav de fem viser mer eller mindre uttalt lamellebygning (fig. 5 og 6). De tre største benlameller, lamelle I, II og IV, opbygger bulla ethm. og svarer derfor nærmest til KiLLIAN’s conchae intermed.ae. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 69 Proc. uncinat. danner infundibularspaltens mediale begrænsning i hele dens længde. De anatomiske forhold for denne benlamelles ved- kommende avtegner sig ikke saa tydelig som paa den anden næsehalvdel. Paa frontalsnittene fra den forreste del av næsekaviteten sees likesom paa venstre side et ca. 1 mm. bredt brusklag, som fra lam. cribr. strækker sig nedover langs den øverste halvdel av næsevæggen. Bakover mot concha med.festet blir den midterste del av brusklaget tykkere, samtidig som en liten boiet brusklamelle skyter sig frem fra dets mediale side indover mot næseluminet. Lamellen tiltar hurtig i størrelse, ossificeres og præsenterer sig længere baktil som crus asc. II, som opad staar i kontinuerlig forbindelse med den endnu ikke ossificerede del av brusken. Efterat crus asc. II har trængt sig frem, kan den nedenfor liggende del av brusklaget følges paa snittene videre bakover, indtil ogsaa det erstattes av en ben- lamelle, proc. uncinat. Denne benproces er opad forenet med crus. asc. II og avsluttes nedad i en knopformet fortykkelse, som længere dorsalt lægger sin ind til basallamellen av concha inf. Bakenfor den forreste hiatusgrænse sees proc. uncinat. som en solid, noget uregelmæssig bygget benproces, hvis everste og nederste del paa de fleste snit er adskillig fortykket i forhold til dens midtparti. 2den hovedfure, fissura ethmoidalis inferior, meatus superior, begrænses nedad av concha ethm. inf., den 2den, og opad av concha ethm. med., den 3dje hovedmusling. Furen maaler en længde av ca. 14 mm. og en bredde av !/;—ı mm. Ramus ascendens danner paa dette præparat en ca. 3 mm. lang og 1/3 mm. bred recess, som har trængt sig opover mot lam. cribr., medialt begrænset av crus asc. III og lateralt av crus asc. II og orbitavæggen (fig. 6). Recessen utvider sig til en relativt stor cell. asc. Cellen har en længde av ca. 4 mm. og bestaar av to sammenhængende utbugtninger, hvorav den bakerste er I mm. længere end den forreste. Begge celler maaler en heide av 2 mm. og en bredde av omtrent I mm. Ramus descendens strækker sig fra ram. asc. helt henimot nasopharynx i en længde av ca. 10 mm. Umiddelbart bakenfor recess asc. trænger den sig i dybden og deler sig T-formet i to med orbitaveeggen parallelt lepende grener av 1,—ı mms bredde og 1—2 mm.’s heide. De to forgreninger staar i ca. I mm.'s utstrækning i aapen forbindelse med recessen. Fortil fort- sætter de sig som et sammenhængende, smalt cellelumen, som kun kan 70 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. følges paa 6—8 snit. Baktil danner den øverste gren, recess sup., en liten celle, som snart taper sig, mens recess inf. beholder sin for- bindelse med furens hovedlumen i ca. ı mm.’s utstrækning, hvorefter ogsaa den avsluttes i en liten celleutleper, som forevrig kun viser sig paa nogen faa frontalsnit. I 2den hovedfure kan paavises to benprocesser, som begge viser lamellebygning. Lamelle I danner grænseskillet mellem furens to hovedgrener og lamelle II mellem den nedre grens to recesser, recess. sup. og inf. (fig. 7 og 8). sdpeschowedfure, fissura ethmoidalis superioss HET US supremus, maaler en længde av ca. 8 mm. Furen begrænses nedad av concha ethm. med., den gdje, og opad av concha ethm. sup. og supr., den 4de og ste hovedmusling. Den 3dje hovedfure deles likesom den 1ste og 2den i en ram. asc. og en ram. desc. Ramus ascendens trænger sig opover mot lam. cribr., medialt begrænset av crus asc. IV og V og lateralt av orbitas benvæg. Recessen utvider sig til en 2—3 mm. lang og 2 mm. bred cell. asc. som gjennem sit 1X1 mm. store ostium kom- municerer med furens nedre gren. Ramus descendens preesenterer sig som en relativt aapenstaaende, 1—2 mm. bred spalte, som under den sterste del av sit forlep maaler en dybde av ca. 2 mm. Adiechionedture,tissura, ethimoida les "Supreme sees paa frontalsnittene kun som en helt overfladisk indbugtning i mucosa. Den strækker sig fra midten av meat. ethm. sup. parallelt med denne hovedfure ca. 2 mm. bakover (fig. 2). Den ste hovedfure, som viste sig paa den 2den næsehalvdel, kan paa dette praeparat ikke med sikkerhet paavises. Av hovedmuslingene sees den 2den, 3dje, 4de, 5te og 6te, som alle undtagen den 6te er beskrevet i sammenhæng med frontal- snittene (fig. 6—9). Den 6te hovedmusling treenger sig ned fra brusklaget i næsens bakerste og øverste parti som en 3 mm. lang, slank benlamelle, som viser sig paa ro snit. Den strækker sig parallelt. med benskelettet i concha ethm. supr. og er adskilt fra dette ved et tyndt slimhindelag. Dens øverste halvdel dannes av en tapformet forlængelse i det bakenfor liggende brusklag. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 71 Det fremgaar av snittene, at concha med. eller concha ethm. inf. svarer til den 2den, og concha ethm. med. eller concha sup. til den 3dje hovedmusling. Detøverste parti av næsevæggen, som nedad begrænses av fiss. ethm. sup. og opad av lam. cribr, opbygges foran - fiss. ethm. supr. av den 4de og 5te hovedmusling. Av disse trænger den 4de hovedmusling sig frem længere baktil som concha ethm. sup, mens den 5te hoved- musling fortsætter sig bakover som benskelettet i concha ethm. supr. og forenersig med den 6te hoved- musling. PRÆPARAT III OG IV. (Højre og venstre næsehalvdel av et 3!/> mndr. gml. guttebarn.) PRÆPARAT III. (Heire næsehalvdel.) Næsevæggens længde 21 mm. x heide 17 mm. Maxillæravsnittets heide 12 mm. Ethmoidalavsnittets heide 5 mm. Forholdet som 1: 2,4. Meat. inf. Avstanden fra nedre rand av concha inf. til næsegulvet maaler !/,—1 mm. og er størst i den bakre halvdel av næsekaviteten. Spalten mellem muslingebenet og sidevæggen i meat. inf. er trang fortil, 1,—ı mm., men utvides omkring ost. max. til en bredde av 1—2 mm. I næsekavitetens bakerste parti taper concha inf. sin krumning nedad, saa meat. inf. her danner en 2 mm. bred, aapen rende mellem muslinge- benet og næsegulvet. 72 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Næsevæggens ethmoidale avsnit. Fiegr. Fotografi av heire næsehalvdel i nat. størrelse. Av ethmoidalfurerne sees paa fotografiet foruten meat. med. to furer, meat. sup. og supr., som fortil forenes til en næsegang. Concha sup. præsenterer sig kun som et smalt, ribbeformet fremspring, hvis forreste parti skjules under concha supr. Fig. 2. Fotografi av venstre næsehalvdel i nat. størrelse. Meat. sup. og supr. danner her to parallelt løpende furer. Disse er under hele sit forløp skilt fra hverandre av en vel utviklet concha sup. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT Fig. 3. i 1/, størrelse. av voksmodellen Fotografi Cn f , 3dje hovedmu 74 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Lis ue Fotografi av voksmodellen, hvor de overste deler av meat. med. og sup., recess. asc. I og II, er aapnet. Den forreste del av crus asc. II samt crus asc. III er fjernet. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. ‘Pr. sup. an or =D Bp Eh eG qi ui e > - — — = Sa aa =) [2] [2] wn n n concha intermed. = GE ! i L ! U concha intermed. front | ode COIN (ed) cell. asc.es 1,,-— 3 «7-8 i - E cell. asc. II hiatus semilun., CET, —. >. meat. supr., 4 3dje hovedfure ^. meat. sup., 2den hovedfure . meat. med., iste hovedfure Hiatus semilun. sees i hele sin længde. Nedenfor denne boier proc. uncinat. sig utover den forreste del av meat. med. Ovenfor proc. uncinat. og hiatus præsenterer recess. asc. I sine tre frontalceller, hvorav de to forreste har ostierne liggende helt foran hiatusspalten. Dorsalt for den rste hovedfure trænger den 2den hovedfures ovre gren sig opover mot lam. cribr. Fra dens hovedlumen utgaar fortil en sterre celleutleper. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALE AVSNIT. lamelle V, concha intermed. pr. inf.---- 12 Fig. 5. Fotografi av voksmodellen, hvor duct. naso-lacrym. og furernes nedre grener er blotlagt. Proc. uncinat. og den everste del av concha inf. samt en del av lateralvæggen i recess. asc. II (crus asc. II) er fjernet. cell. bullae ethm. 2den hovedfures lamelle lamelle I, Saat ie concha intermed. pr. sup. _ reve lamelle II, lamelle II concha intermed. pr. med... concha intermed. front —— 59 meat. supr., cell. asc.es I 3dje hovedfure infundibularceller _ duct. nasolaerym..-. - 27 a un er -.meat. sup. 2den hovedfure — M —— au I i Infundibularspalten treenger sig forover med tre celleutlepere, av hvilke den største naar. op i højde med den nederste frontalcelle. Nedad staar infundibulum gjennem det trange maxillærostium i forbindelse med over- kjzevehulen, som paa dette præparat strækker sig frem til duct. naso-lacrym. Bulla ethm. er aapnet, saa den nederste del av bullacellens lumen sees. Cellen skilles fra recess. asc. I av den øverste bullalamelle, concha inter- med. pr. sup. I den 2den hovedfure umiddelbart nedenfor furens ram. asc. I sees to celleutlepere. Av disse danner den øverste, recess. sup., en avlang, litt større celle, som delvis er blotlagt, mens recess. inf. kun viser sig som en smal spalte. 76 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. rate ho wed tuie: Fig. 6, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. : cell. asc. I concha intermed. front. PO == l lle I, ha int d. pr. sup. 2denhovedmusl,conchamed... ae P ee ace Eee E __--lamelle II, concha intermed. pr. med. Se lamelle JU proc. uncinat.— infundibularceller—-—- : meat. er OU en lamelle IV ıste hovedfure, —-..lamelle V, concha intermed. pr. inf. Recess. asc. I traenger sig mellem crus. asc. Il og proc. uncinat. opover mot lam. cribr. og danner en cellular utbugtning, som medialt begraenses av crus asc. II og lateralt av orbitavæggen. Nedenfor denne cell. asc., som svarer til den bakerste og sterste av frontalcellerne (fig. 4), staar fire benprocesser frem fra orbitas benvzeg. Den øverste av disse, lamelle I, concha intermed. pr. sup., opbygger det benede graenseskille mellem cell. asc. og det nedenfor liggende, uregelmæssig formede lumen. Dette repræsenterer infundibularspaltens fortsættelse for- over og deles længere fortil i de to øverste infundibularceller, som er aapnet paa fig. 5. Lamelle I forenes fortil med proc. uncinat. og smelter baktil sammen med lamelle II for at danne bullacellens forreste begraensning. Lamelle Il, concha intermed. pr. med., viser sig paa dette snit kun som en litet fremtrædende benproces nedenfor lamelle I. Længere fortil forenes ogsaa den med proc. uncinat. og danner greenseskillet mellem de to øverste infundibularceller. I dorsal retning utvikler den sig til den muslinge- dannelse, som præsenterer sig paa fig. 7. Det lille lumen nedenfor lamelle III skriver sig fra den nederste og mindste av infundibularspaltens utlopere. Infundibularcellen sees paa fig. 5, hvor den skyter sig frem langs den forreste del av overkjævehulens tak. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 77 Lamelle III kan kun følges paa 8—10 snit. Fortil opbygger den et av de intercellulære septa mellem infundibularcellerne, og baktil taper den sig i orbitavæggen. Lamelle IV, som markerer grænsen mellem sin. max. og den ne- derste infundibularcelle, viser ferst længere baktil, hvor den smelter sam- ‘men med orbitas benvæg, antydning til lamellebygning. Nedenfor denne benproces sees en flat fortykkelse i den overste del av overkjævehulens laterale benvæg. Fortil taper den sig i antrumvæggen. Baktil danner den infundibularspaltens laterale begrænsning i hele dens utstrækning og svarer efter sin beliggenhet til concha intermed. pr. inf. (fig. 7). Dette blir altsaa den 5te benlamelle i iste hovedfure. Foruten de fem beskrevne bendannelser ser man paa dette snit endnu en liten benproces, som stikker frem fra den øverste del av crus asc. II i højde med lamelle I. Længere fortil antar denne benproces lamelle- karakter og forenes med lamelle | for at danne den nedre begrænsning for den bakerste store cell. asc. (fig. 4). Benprocessen, som kan følges i en utstrækning av ca. 2 mm., maa sandsynligvis opfattes som en av de frontale bimuslinger. Proc. uncinat. begrænser infundibulum medialt. Dens traadtynde benlamelle, som krummer sig indover mot luminet i recess. asc., er sterkt fortykket saavel i sit øverste som i sit nederste parti. Nedad sees overkjævehulens pæreformede profil mellem næsevæggen i meat. inf. og med. og orbitas benvzeg. 78 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 7, frontalsnit II. Snit umiddelbart bakenfor ost. max. cell. asc. II. _-cell. bullae ethm. recess. sup... 2den hovedmusl., concha med. ---lamelle II, concha intermed. pr. med. recess. inf..-... ıste hovedfure, meat. med..- proc. uncinat. ~~ Den iste hovedfures nedre gren er delt i sine to forgreninger, recess. sup. og inf Recess. su p. trænger sig opover mot bullacellen mellem 2den hovedmusling og bulla ethm. Bullacellen, hvis timeglasformede lumen . sees mellem recessen og orbita, forenes !/; mm. længere baktil med recess. sup. Recess. inf. beier nedad mot antrum, uten dog at opnaa forbin- delse med denne, da ost. max. har lukket sig tre snit længere fortil. Det avlange cellelumen, som ovenfor bullacellen pneumaticerer den overste del av næsevæggen, stammer fra cell. asc. II, som her skyter sig frem bakfra. Fra orbitaveeggen staar frem to bendannelser. Den ene av disse, som svarer til lamelle II paa fig. 6, altsaa til concha intermed. pr. med., viser uttalt muslingekarakter og begraenser bullacellen nedad. Den fortsætter bakover paa fig. 8. | Umiddelbart nedenfor concha intermed. pr. med. springer frem fra lateralvæggen en bred benprominens, den iste hovedfures lamelle V. Benprocessen begrænser infundibularspalten lateralt i dens forreste to tredjedeler. Dens fortszettelse fortil sees paa fig. 6. Bakover kan den kun følges i 1 mm.’s utstrækning, inden den taper sig i orbitas benvæg. T1 — 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 79 Paa frontalsnittene fra denne næsehalvdel viser ikke lamellen muslinge- bygning. Undersøkes imidlertid de tilsvarende snit fra den anden næse- halvdel, vil man se, at der fra dens mest fremstaaende parti parallelt med orbitavæggen skyter frem en slank, boiet benlamelle, som røber dens muslingekarakter. Lamelle V svarer efter sin lokalisation til concha intermed. pr. inf. Paa dette præparat deltar den ikke i bullacellens begrænsning. Proc. uncinat. danner en traadtynd benlamelle, hvis øverste parti av- sluttes i en skarpt markert, knopformet fortykkelse. Den trænger slim- hinden som en valk indover mot meat. med. Overkjævehulens trekantede profil sees mellem den mediale næsevæg | i meat. inf. og med. og orbitas benvæg. Fig. 8, frontalsnit III. Snit fra furens bakerste avsnit. recess. asc. Ik ..- cell. bullae ethm. " A} i __--lamelle VI ---------Jamelle II. concha intermed. pr. med. 3dje hovedmusl.. a 2den hovedmusl., concha med.. LES 4 ;4 : o n I > 5 = . recess. sup..---- 2 | -lamelle V, concha intermed. pr. inf. recess. inf, _ iste hovedfure, meat. med.-” Bullacellens ostium har netop lukket sig baktil. Cellens lumen er derfor avskaaret fra sin forbindelse med den nedenfor liggende recess. sup. Recess. sup. begraenses nedad av en vel utviklet muslingedannelse, som stikker frem fra orbitavæggen mellem recessen og hiatus. Det er den bakerste del av lamelle II, concha intermed. pr. med. (fig. 6 og 7), som her præsenterer sig. Benprocessen kan følges over i 2den 80 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. hovedfure som basallamellen til den anden hovedmuslings crus desc. Nedenfor denne benlamelle sees den sidste restav lamelle V, concha intermed. pr. inf, kun som en fortykkelse av orbitas benvæg. Længere baktil er de to lamelledannelser rykket helt sammen. Foruten disse to conchae intermed.ae viser sig en tredje benproces med muslingekarakter, den 6te i ıste hovedfure. Den springer frem fra orbitavæggen mellem recess. sup. og bullacellens lumen. Benlamellen, som sees paa ca. 15 snit, smelter fortil sammen med lamelle.II. Baktil forenes dens perifere del med crus asc. ll og danner den nedre begræns- ning for bullacellens bakerste avsnit. Langs basallamellen til den 2den hovedmuslings crus asc., mellem den og den 3dje hovedmusling, strækker recess. asc. II sig opover mot orbita- væggens øverste part. Den 2den hovedmusling, som paa dette frontalsnit med sin crus asc. danner det benede grenseskille mellem den Iste og den 2den hovedfures forgreninger, begrænser længere fortil ram. asc. I medialt (fig. 6'. Baktil fortsættes dens basallamelle som den 2den hovedfures lamelle I, mens dens lam. recurv. forenes med den rste hoved- fures lamelle II. Proc. uncinat. sees paa dette frontalsnit kun som en traadformet, saavidt synlig benlamelle, som danner den nedre begrænsning for den bakerste del av recess. inf. Nedad mellem concha inf. og orbita viser overkjævehulen sit flat- trykte profil. we Re 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 81 2den hovedfure. Fig. 9, frontalsnit IV. Snit fra det parti av furen, som ligger umiddelbart bakenfor kom- munikationsaapningen mellem dens to grener. | __ cell. asc. II UN ___----2den hovedfures lamelle ! gdje hovedmusl. — — — cut concha saprÅ d ....-recess. sup. II 4de og 5te hovedmusl..---- " .——- -d0—-— i 2den hovedmusl, concha med.-- #-----------2den hovedfures lamelle !I 2den og 3dje hovedfure-- A ---recess. inf. II ıste hovedfure, meat. med..-- Cell. asc. II præsenterer sit lumen mellem lam. basil. III—V og orbita- væggen. Dens forbindelse med den nedre gren er avbrutt tre snit længere fortil. Ram. desc. har !/ mm. længere baktil delt sig i to recesser. De fremtrær paa dette snit som to adskilte lumina. Det største dannes av recess. sup., som fortsætter furen utover mot orbitavæggen. Det nedenfor liggende lille cellelumen, mellem recess. sup. og den 2den hovedmulings basallamelle, stammer fra recess. inf., som har skutt sig forover med en liten celleutleper. Fra orbitaveggen staar frem to benlameller. Den øverste, lamelle I, som repræsenterer fortsættelsen bakover av den 2den hoved- muslings basallamelle, danner længere fortil grænsen mellem ram. asc. og desc. Et par snit længere baktil forenes dens perifere parti med den 3dje hovedmuslings lam. recurv. Den 2den benlamelle i denne hovedfure, lamelle II, markerer greenseskillet mellem recess. sup. og inf. Den er her ikke meget frem- trædende, men er adskillig større længere fortil, hvor den forener sig Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. r. 6 82 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. med crus desc. Il for at danne den øvre begrænsning for cell. inf. Ben- processen kan følges over i ıste hovedfure, hvor den smelter sammen med basallamellen til concha intermed. pr. med. Baktil taper lamelle II sig i orbitavæggen. Concha supr. forgrenes nedad i to smaa benlameller, hvorav den lateralt liggende, som netop omtalt, svarer til den 3dje, og den medialt liggende til den 4de og 5te hovedmusling. Den 3dje hovedmusling skilles længere baktil fra sin basallamelle, forener sig med den 2den hovedfures lamelle I og trænger litt efter litt frem mot næsevæggens mediale flate som crus desc. HI. Hovedmuslingens crus desc., som svarer til præparatets concha sup., strækker sig helt bakover til nasopharynx. Den anden benlamelle omfatter baade den 4de og den 5te hovedmusling. Den deles længere dorsalt i to mindre celleutlopere, hvorav den lateralt liggende, som repræsenterer den 4de hovedmusling, relativt hurtig atter taper sig, mens den anden medialt liggende, som repreesenterer den 5te hovedmusling, kan følges bakover mod nasopharynx som præparatets concha supr. Den flate, rendeformede fordypning mellem den 3dje hovedmusling og den 4de og 5te er den 3dje hovedfure. Den forreste del av meat. sup. mfaiter altsaa baade den 2den og 3dje hovedfure. Længst nede mellem meat. med. og orbita sees overkjævehulens flat- trykte lumen. IQI4. No. I. DEN LATERALE NESEVEGS ETHMOIDALAVSNIT. 83 PRZEPARAT IV. (Venstre næhehalvdel.) De efterfelgende tre frontalsnit skriver sig fra venstre nzsehalvdel, hvor de anatomiske forhold i 2den hovedfure arter sig noget ander- ledes end paa den heire side. p .3dje hovedmusl. 2den hovedfures lamelle IT ___4de hovedmusl., concha sup. cell sup. Zl — — d 2den [hcvedures lamelle III..--—- cell. inf. IL .-—-^ ^ , 2den og 3dje hovedfure, meat. sup. = 2den hovedmusl., concha med. So tste hovedfure, meat. med. Kommunikationsaapningen mellem den 2den hovedfures to hovedgrener har lukket sig tre snit længere fortil. Av de tre cellelumina langs orbitavæggen repræsenterer det øverste furens cell. asc. II, mens de to nederste stammer fra den nedre grens to recesser, recess. sup. og inf. Cell. asc. begrænses nedad av den 2den hovedfures øverste bimusling, lamelle I, som er forenet med den 3dje hovedmuslings lam. recurv. Lamelle I danner fortsættelsen bak- over av basallamellen til den 2den hovedmusling. Benprocessen opbygger den øvre og laterale begrænsning for den nedenfor liggende cell. sup. Cellen er netop avgreenset fra sin forbindelse med den nedre grens hovedlumen. Luminet nedenfor cell. sup. skriver sig fra furens cell. inf. Greenseskillet mellem dette og cell. sup. markeres av en benbjelke, som i en svak krumning strækker sig fra orbitavæggen til crus desc. II. Ben- bjelken taper sig fortil blandt lamellerne i rste hovedfure. Dens fort- sættelse bakover sees paa fig. 2. Nedad sees overkjævehulens lumen mellem meat. med. og orbita. 84 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. De to efterfelgende frontalsnit ligger 1 og 2 mm. bakenfor det sidst beskrevne. Fig. 2. 2den hovedfures lamelle ].. — i __..3dje hovedfure 2den hovedfures lamelle II.... ^ 2den hovedfures lamelle III__..------ ---. ----4de hovedmusl., concha sup. 2den hovedfures lamelle IV ---- us cede hovedmusl. V IN ^«2den hovedfure, meat. sup. ^ N B 2 M EIS E “eden hovedmusl., concha med. b ^»rste hovedfure, meat. med. Cell. asc. II sees likesom paa fig. 1 langs den øverste del av orbita- væggen. Cellen begrænses nedad av den 2den hovedfures lamelle I, som fremdeles er forenet med lam. recurv. Ill. Den 3dje hoved- musling danner den laterale begrænsning for den 3dje hovedfure. Furen er paa dette præparat langt mere fremtrædende end paa den anden næsehalvdel og begrænses medialt av den 4de hovedmusling, concha sup. ) Nedenfor lamelle I staar tre smaa benprocesser frem fra lateralvaeggen i 2den hovedfure. Den øverste av disse, lamelle II, kan følges bak- over paa et par frontalsnit, indtil den forenes med den 3dje hovedmusling for at danne taket i den dorsalt liggende del av recess. sup. Nedenfor lamelle II markerer lamelle III, som ogsaa viste sig paa fig. I, grænse- skillet mellem recess. sup. og inf. Den taper sig i orbitavæggen fem snit leengere baktil. Den nederste 4de lamelle, har paa ‘en hel del snit utpræget muslingeform. Den begrænser opad den lille celleutloper, som skyter sig bakover fra recess. inf. langs den 2den hovedmuslings basallamelle. Fortil taper lamellen sig 1 orbitaveeggen. Dens fortsaettelse bakover sees paa fig. 3. Likesom lamelle I og II forenes den tilsidst med den 3dje hovedmusling. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 85 Paa dette fotografi sees saaledes i 2den hovedfure ikke mindre end fire lamelleformede bendannelser. Alle disse er paa et eller andet frontalsnit skilt fra hverandre ved tydelige indbugtninger i slimhinden. „Ste hovedmusl. ef ste hovedmusl., concha supr. 2 + lam. basil. II og IV. E .4de hovedfure, meat. supr. - recess. inf. II __- tde hovedmusl., concha sup. 2den hovedfures lamelle IV..... CNE pi __---------2den hovedfure, meat. sup. '77—-3dje hovedmusl. SID. max.- -- ------ PLUS M. ~~.2den hovedmusl., concha med. “>. ıste hovedfure, meat. med. Av de under fig. 2 omtalte benlameller viser lamelle IV sig frem- deles. Den danner den nedre begrænsning for den bakerste del av recess. inf. Lamellen har her utpræget muslingekarakter og er forenet med den 3dje hovedmuslings lam. recurv., som længere baktil taper sig i orbitas benveg. Av hovedmuslinger sees den 2den, 3dje, 4de, 5te og 6te. Den 2den hovedmusling præsenterer sig som concha med. Den 3dje hovedmusling er, som allerede nævnt, ifeerd med at legge sig ind til orbitaveggen. Den 4de hovedmuslings lam. recurv. danner benskelettet i concha sup. og forenes med lam. recurv. III til én basallamelle av betragtelige tykkelse. Av de to øverste hovedmuslinger har den 5te en uttalt muslinge- bygning med en lang, tynd basallamelle og en skarpt markert lam. recurv. Den fortoner sig makroskopisk som concha supr. Den lille benlamelle, som stikker ned fra lam. cribr. parallelt med det øverste parti av lam. basil. V, svarer efter rækkefølgen til den 6te hovedmusling. Den sees kun paa fem snit, hvorefter den smelter sammen med den 5te hovedmusling. Det vil av frontalsnittene fremgaa, hvorfor concha sup. paa prep. III og IV viser forskjelligartig anatomisk bygning. Paa den hoire side 86 REIDAR GORDING. M.-N. Kl: dannes concha sup. av 3dje hovedmusling, som fortil beier av utad og lægger sig ind til lateralvæggen i dybden av meat. sup. (fig. 9). Først længere baktil efter at ha forenet sig med den 2den hovedfures lamelle I trænger den sig frem mot næsevæggens mediale flate som concha sup. Paa venstre side dannes derimot concha sup. av 4de hoved- musling, hvis vel utviklede benlamelle er altfor fremtraedende til, at den kan skjules av ovenfor liggende muslingedannelser. Selv paa fig. 3, hvor dens lam. basil. nærmer sig orbitas benvæg, rager dens lam. recurv. langt frem foran den ovenfor liggende ste hovedmusling. Oversigt over praeparat III. Iste hovedfure, meatus medius, har en lengde av ca. 20 mm. Den nedre del av furen maaler fra over- flaten av concha inf. til concha med.'s nedre kant 2—3 mm., paa enkelte snit indtil 4 mm. (fig. 6). Spalten mellem concha med. og lateralvæggen har en gjennemsnitlig bredde av !/—1i mm. og er smalest langs ost. max. Furens dypere liggende avsnit ved dens to hovedgrener er blotlagt paa fig. 4 og 5. Ramus ascendens. Furens øvre gren danner tre cellulære utbugtninger, som utbrer sig vifteformet fra crista ethm. til lam. cribr. (fig. 4). Av de tre cell. asc.es, som medialt begrænses av crus asc. II og lateralt av orbitavæggen, er den øverste størst og repræsenterer fortsættelsen av recessens hovedlumen. Cellen maaler en langde av 5—6 mm., en bredde av 2—3 mm. og en heide av ca. 6 mm. Dens ostium aapner sig ovenfor hiatusspalten. Fra ostiet strækker der sig en vel markert, bred fure nedover mot hiatus (sees ikke paa fig. 4). De to to andre frontalceller er adskillig mindre med en heide- og breddediameter av ca. 2 mm. og en længdediameter av 3 resp. 1!/» mm. Begge disse celler utmunder foran hiatus, mellem den og concha med. feestet. Ramus descendens. Av denne grens to recesser trænger recess. sup. sig op mellem crus asc. II og concha intermed. pr. med. gjennem den !/, X 1/2 mm. store aap- ning og utvides til et 5 mm. heit og 1—2 mm. bredt hulrum. Kaviteten strækker sig parallelt med orbitavæggen i ca. 3 mm.’s længde og danner preparatets bullacelle (fig. 5 og 7). Fra cellen utgaar baade forover og bakover smaa utlepere, som forevrig kun sees paa nogen faa snit. Den anden gren, recess. inf., er aapnet paa fig. s. Dens øverste del, /uatus semilun., maaler en længde av ca. 7 mm. og en bredde av 1/,—1 mm. Spalten begrænses i sit forreste parti opad av concha inter- Toon mo € inmmm—nu——— uu 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 87 med. pr. sup. Dens øvre begrænsning dannes forevrig av concha inter- med. pr. med. Den nedenfor liggende infundibularspalte er som helhet noget trangere end hiatus. Fortil utvides infundibulum til en bredde av ca. 2 mm. og forgrenes i tre utlepere, hvorav den nederste er den mindste og kun sees som en smal, ı mm. lang spalte. De to øverste er . derimot noget større, et par mm. i diameter, og strækker sig forover mellem proc. uncinat. og orbitaveggen i ı resp. 2 mm.’s længde (fig. 5 og 6). Den ca. 4 mm. dype infundibularspalte aapner sig nedad i antrum gjennem det trange maxillærostium, hvis længde- og tverdiameter ikke overstiger 1/2 mm. Ostiet begrænses medialt av den nederste del av proc. uncinat. og lateralt av concha intermed. pr. inf. Sin. max. har en længde av ca. 13 mm. og strækker sig 3 mm. frem foran maxillærostiet. Kavitetens profil er i den forreste halvdel av hulen pæreformet og ca. 5 mm. heit og 3 mm. bredt. Længere baktil appla- neres hulen litt efter litt, saa dens cirkumferens bakenfor ostiet avtegner sig som en skraat liggende trekant med avrundede hjerner (fig. 6—9). I ıste hovedfure sees syv benprocesser, hvorav de seks er lokalisert til furens ram. desc. Fem av de infundibulære benprocesser viser mere eller mindre utpreget lamellebygning. To av dem, lamelle I og II, begge med uttalt muslingekarakter, opbygger bulla ethm. og svarer til Kırııan’s concha intermed. pr. sup. og med. Den bendannelse, som repræsenterer concha intermed. pr. inf har ikke lamellebygning og deltar ikke i opbygningen av bulla ethm. Proc. uncinat. kan paa dette præparat ikke følges i hele sin utstræk- ning, da snittene paa næsens forreste parti er utilstrækkelig farvet. 2den hovedfure, meatus superior, begranses nedad av concha med., den 2den hovedmsuling. Furens be- grænsning opad dannes i dens forreste tredjedel av concha supr., den 3dje, 4de og ste hovedmusling, og i dens bakerste to tredjedeler av concha sup., den 3dje hovedmusling. Den 2den hovedfure har en længde av 13 mm. og en bredde av ca. r mm. Forbindelsen mellem dens to grener formidles her ved en ca. 2!/, mm. lang og !/—1: mm. bred spalte. Ramus ascendens utvider sig til en cell. asc. av ca. 5 mm.’s lengde og av en gjenemsnitlig højde av 3 mm. Den del av kaviteten, som repræsenterer ostiets forlæn- gelse opad, er relativt smal, ca. 1 mm. De partier av hulen, som ligger foran og bak kommunikationsaapningen, er imidlertid betydelig bredere, ca. 3 mm. Fra den forreste del av cell. asc. utgaar en sterre celleutleper, som strækker sig 2—3 mm. forover i cellens direkte fortsættelse. 88 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Ramus descendens. Furens nedre gren trænger sig i dybden 1 mm. bakenfor kommuni- kationsaapningen med ram. asc. og deles i to forgreninger, recess. sup. og inf. Recess. sup. er den største og naar en hoide- og breddediameter av 3 “2mm. Den staar i ca. 2 mm.’s utstrækning i aapen sammenhæng med ram. desc. og fortsættes forover mellem orbita og recess. asc. som en 1l mm. lang celleutleper. Baktil indsnevres recessens lumen hurtig og avsluttes tilsidst i en liten utleper. Recess. inf. staar i forbindelse med hovedluminet gjennem en trang aapning, som kun sees paa to snit. Den trænger sig forover som en ca. 2 mm. lang utleper (fig. 5). I 2den hovedfure kan kun paavises to benlameller, som begge er beskrevet under fig. 9. En sammenligning med den anden næsehalvdel viser, at lamellesystemet i 2den hovedfure paa venstre side er langt mere utviklet end paa dette præparat. Paa frontalsnittene av venstre næse- halvdel sees saaledes ikke mindre end fire lamelleformede ben- processer i 2den hovedfure (prep. IV, fig. 1— 3). 2dje hovedfure,meatus supremus Furen er vel utviklet og maaler en længde av ca. 6 mm. Dens forreste parti skjules i taket av meat. sup. som en 1, mm. lang, flat, rendeformet fordypning mellem den 3dje og 4de hovedmusling. Længere baktil, efter at den 3dje hovedmusling har trængt sig frem mot næse- veeggens mediale flate som concha sup., begraenses denne fure nedad av crus desc. III og opad av concha supr. Da concha supr. opbygges av den 5te hovedmusling, skulde meat. supr. omfatte baade den 3dje og 4de hovedfure. Den 4de hovedfure er imidlertid ikke utviklet, saa meat. supr. repræsenterer fortsættelsen bak- over av den 3dje hovedfure. Likesom den 4de mangler ogsaa den ste hovedfure enhver utvikling. Av hovedmuslin zen evsees den 2den, 3dje; 4de NE og 6te. Den 2den hovedmusling er narmere omtalt under fig.8. Den 3dje, 4de og 5te er beskrevet under fig. 9. Den 6te hovedmusling viser sig paa snittene fra den forreste del av meat. supr. som en slank, lamelleformet benproces. Den strækker sig paa 6—8 snit parallelt med den everste del av crus asc. V opover mot lam. cribr. Det fremgaar av snitserien, at concha med. dannes av den 2den hovedmusling, concha sup. av den 3dje og concha supr. av den 4de, 5te og 6te hovedmusling, hvorav den 5te uten sammenligning spiller den sterste rolle. Oversigt over praeparat IV, konfr. side 85— 86. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETMOIDALAVSNIT. 8 9 PRÆPARAT V. (Højre næsehalvdel av et 7 mndr. gml. pikebarn.) Neeseveeggens længde 24 mm. Neeseveeggens heide 21 mm. Maxillæravsnittets heide 7 mm. Ethmoidalavsnittets heide 14 mm. Forholdet som 1: 2. Meat. inf. har en bredde av 2—3 mm. fra muslingebenets laterale flate til sidevaeggen i meat. inf. Avstanden fra den nedre concharand til næse- gulvet maaler gjennemsnitlig 11/; mm. Neseveggens ethmoidale avsnit. Eig Fotografi av heire næsehalvdel i nat. størrelse. Foruten meat. med. sees kun én ethmoidalfure, meat. sup., som er usedvanlig bred og aapenstaaende. En accessorisk fure strakker sig fra den nedre rand av concha med. bakover i horisontal retning. 90 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig, 2. Fotografi av venstre næsehalvdel i nat. størrelse. Paa dette praeparat fortsaettes den forreste del av meat. sup. opover mot lam. cribr. sonı en bred, vel markert fure. IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. Fig. 2: Fotografi av voksmodellen, hvor den øverste del av meat. med., iste hovedfure, samt meat. sup., 2den hovedfure, er aapnet. Concha med., 2den hovedmusling og den forreste del av concha sup., crus asc. III — V, er fjernet. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. == === © mo =o CO e cellasces ee : s ' do 50 bo bo bp bn LE cece y Rue ESI i E " M fr. \ „concha inter- Rd med. pr. sup. 241) MER cell. asc. II _--- ste hovedmusl. ...meat. sup., hiatus semilun. 2den og 4de hovedfure ost. cell. bullae ethm.-../= E meat. med., ıste hovedfure Hiatus semilun. viser sig i hele sin længde. Ovenfor hiatus præsen- terer ram. asc. fire celleutlepere, hvorav den bakerste har sit ostium beliggende bakenfor den overste del av spalten. Cell. asc. post. skilles fra de evrige frontalceller av concha intermed. pr. sup. Dorsalt for ram. asc. I pneumaticerer cell. asc. II den midtre del av næsevæggen. Kaviteten deles baktil i to terminalceller, hvorav kun den everste og storste er utdissekert. Nedad staar cell. asc. II i forbindelse med furens nedre gren. Kommunikationsaapningen mellem de to grener er av usedvanlig længde. Umiddelbart bakenfor denne i den forreste del av ram. desc. sees den nedre grens recess. sup. som en kort spalte (fig. 4). 92 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 4. Fotografi av av voksmodellen. Proc. uncinat., den everste del av concha inf, samt taarekanalens mediale væg, er fjernet, saa den ıste hovedfures recess. inf. og duct. nasolacrym. kommer tilsyne. ost. cell. bullae ethm. cell. asc.es I cell. asc. II ! i , , recess. sup. II fi _3dje hovedmusl. meee „__ den hovedfures lamelle infundibularceller.. i i --.sin. max. duct. nasolacrym. -- À (a. meat. med., : Iste hovedfure Infundibularspalten praesenterer tre utiepere. Av disse har den overste skutt sig opover mot, lam. cribr., men naar ikke saa langt op som den medialt liggende recess. asc. De to andre celleutlopere trænger sig for- over nedenfor concha med.feestet. Overkjævehulen sees i sin helhet. Kaviteten naar ikke helt frem til taarekanalens nasale utmunding. Forevrig arter de anatomiske forhold sig som paa fig. 3. | 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 93 Iste hovedfure. Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. cell. asc. I, cell. asc. post. _ _lamelle I, concha intermed. pr. sup. lamelle II, concha intermed. pr. med. 7 >” -infundibulum 2den hovedmusl., concha med. ... ----# iste hovedfure, meat. med...-- ^ proc. uncinat. ^^ Den iste hovedfure, meat. med., er trængt op mellem concha med. og proc. uncinat. og har delt sig i to grener, ram. asc. og desc. Ram. asc. danner furens direkte fortsættelse. Den utvides mellem crus asc. II og concha intermed. pr. sup. til en cell. asc. av betydelig størrelse. Ram. desc. trænger sig som recess. inf. utover mot orbitavæggen mellem den ıste hovedfures lamelle I, concha intermed. pr. sup., og proc. uncinat. og for- grenes T-formet i to utlepere. Den ene av disse danner infundibular- spalten og beier av nedad for at aapne sig i antrum. Den anden utleper, som repræsenterer infundibularspaltens forlængelse opad, strækker sig op- over langs orbitavæggen mellem den og den øverste bimusling. Av de infundibulere lamelledannelser sees paa dette fotografi tre, hvorav dog kun de to viser lamelleform. Den everste, lamelle I, concha intermed. pr. sup, har karakteristisk muslingebygning og danner, som allerede antydet, grænseskillet mellem den øverste del av infundibular- 94 REIDAR GORDING. M.-N. KI. spalten og den medialt liggende cell. asc. post. Fortil forenes lamelle I med proc. uncinat., og baktil smelter den sammen med lamelle II for at opbygge den forreste del av bulla ethm. Saavel fortil som længere baktil lægger lamelle I sig ind til crus asc. II for at avgraense cell. asc. post. fra de foran og bakenfor liggende celleutlopere. Lamelle II, concha intermed. pr. med., viser sig paa dette frontalsnit som tre benprotuberanser, som springer frem fra orbitavæggen uten tegn til lamellebygning. Fortil taper de to øverste fremspring sig hurtig i orbita- væggen. Det nederste derimot fortsættes som en liten lamelleformet ben- proces. Den opbygger grænseskillet mellem infundibularspaltens nederste parti og antrum og forener sig tilsidst med basallamellen til concha inf. De tre benfremspring er opfattet som hørende til samme lamelledannelse, da de danner en sammenhængende, skarpt begrænset slimhindefold. Længere baktil smelter de sammen til ét større, benet fremspring, som vakuoliseres og forener sig med den rste hovedfures øverste lamelle for at omslutte bullacellen (fig. 6). Efter at denne har aapnet sit ostium, viser concha intermed. pr. med. uttalt lamellekarakter. Den fortsættes over i 2den hoved- fure som basallamellen til crus desc. II. Nedenfor concha intermed. pr. med. og adskilt fra den ved en skarpt markert fure i mucosa staar frem fra orbitavæggen en bred benprominens, den iste hovedfures lamelle IIl, som opbygger den laterale begrænsning for infundibularspaltens nederste avsnit. Denne benproces, som efter række- følgen svarer til concha intermed. pr. inf., viser antydning til lamellebygning. Dens nederste og mest fremstaaende parti forlænges nemlig nedad i et kam- formet fremspring, som paa flere frontalsnit skyter frem en vel utviklet, lamelleformet utleper av 2—3 mm'.s længde. Fortil taper concha intermed. pr. inf. sig i den laterale antrumvæg. Ogsaa baktil smelter den sammen med orbitas benveeg. Proc. uncinat. begrænser infundibularspalten medialt og præsenterer sig som en relativt solid benproces, hvis øverste halvdel er adskillig for- tykket og i sin bygning minder om en tungeformet lam. recurv. Ben- lamellens nederste del ligger 1 kontakt med ethmoidalprocessen til concha inf. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. Fig. 6, frontalsnit Il. Snit ca. !i/ mm. bakenfor det sidst beskrevne. cell. asc. I, cell. asc. post. 7 .. lamelie I, concha intermed. pr. sup. lam. basil. II... .. infundibularutleper recess. inf... ___-- lamelle II, concha intermed. pr. med. ....- sulcus intermed. inf. 2den hovedmusl., concha mar). -----lamelle III, concha intermed. pr. inf. iste hovedfure, meat. med. - proc. uncinat..-- - sin. max.--^^ De anatomiske forhold arter sig omtrent som paa fig. 5. Av recess. inf. sees hele dens nederste parti, mens dens øverste avsnit, som viste sig paa fig. 5, her kun repræsenteres av det lille celle- lumen mellem den øverste bimuslings basallamelle og orbitavæggen. Av de tre conchae intermed.ae er concha intermed. pr. sup. og med. rykket ind til hverandre. Den everste lamelles lam. recurv. omfatter et lyst midtparti. Det samme er tilfældet med benrammen til concha intermed. pr. med. Et par snit længere baktil smelter de to bimuslinger helt sammen og aapner sig for at omslutte bullacellens forreste parti. Den dype fure, som adskiller lamelle II og III, concha intermed. pr. med. og inf, svarer til KirLrAN's sulcus intermed. inf. Furen, som ogsaa viste sig paa fig. 5, kan felges forover og bakover, ca. 1 mm. i hver retning. Den rendeformede fordypning nedenfor lamelle III strækker sig ca. I mm. bakover, indtil den taper sig i den nederste del av infundibulum umiddelbart bakenfor ost. max. 96 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Proc. uncinat. danner fremdeles infundibularspaltens mediale begrzens- ning. Den præsenterer sig som en solid benproces uten særlig karakteristisk bygning. Nedad mellem concha inf. og orbitavæggen sees overkiævehulens pzre- formede profil. 2dem Mew ediu ne. Fig. 7, frontalsnit III. Snit umiddelbart bakenfor recess. asc. II. lam. basil. IJ, esser asc. I 5te hovedmusl., concha sup. recess. sup. II eee eee . 2den hovedfures lamelle II 3dje hovedmusl.---- =" wi 2den hovedfure.- ^. rste hovedfure, meat. med.- sin. Max." tandsæk - ^ De to cellelumina langs orbitas benveeg skriver sig fra den 2den hoved- fures cell. asc. Det nedenfor liggende lille lumen stammer fra den nedre grens recess. sup., som her sender en utloper bakover. Det benede grænseskille mellem recess. sup. og den nedre grens hovedlumen dannes av en lamelleformet benproces, som staar frem fra orbitaveeggen. Benprocessen, den 2den hovedfures lamelle II, kan følges paa snittene forover, indtil den, efter at ha forenet sig med furens lamelle I, taper sig 1 orbitavæggen. Baktil begrænser benprocessen cell. sup. II nedad og forenes, efter at cellen har lukket sit lumen, med lam. recurv. III (fig. 8). Lamelle I sees ikke paa dette snit. Den markerer længere fortil grænsen mellem furens ram. asc. og desc. og har tapt sig 1 orbitas benvæg. Av hovedmuslinger paavises foruten crus. desc. II (concha med.) ogsaa den 3dje og 5te. Den 3dje hovedmusling opbygger med sin basallamelle den mediale og nedre begraensning for de to fer omtalte celle- ste hovedmusl., concha sup. Iste hovedfure, meat. med..-----~~ 3 2den og 4de hovedfure, 1914. INO. ¥: DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 97 lumina fra cell. asc. I. Dens lam. recurv. deles længere fortil T-formet i to utløpere. Den lateralt liggende utløper insererer sig paa orbitavæggen. Den medialt liggende repræsenteres av den lille boiede benproces ovenfor lamelle I. Den strækker sig parallelt med benlamellen indover mot meat. sup. Længere baktil skilles lam. recurv. III fra sin basallamelle, forenes med lamelle II og staar frem fra orbitavæggen som crus desc. III (fig. 8). Baade lamelle IT og crus desc. III sees som valkformede fremspring i meat. sup. Av disse to benprocesser er lamelle Il mest fremtrædende i furens forreste og crus desc. III i dens bakerste parti. Den ste hovedmusling, preparatets concha sup., begrænser medialt den hovedfure, som har trængt sig op mellem den 3dje og 5te hoved- musling. De bakenfor liggende snit (fig. 9 og ro) viser, at denne fure svarer til den 4de hovedfure, da den 3dje ikke er utviklet. Præparatets meat. sup. omfatter altsaa den 2den og 4de hovedfure. Nedad viser overkjævehulen sit avrundede profil i heide med meat. med. Antrumgulvet tangerer den nedenfor liggende tandsæk. De efterfølgende to snit ligger 1/, mm. bakenfor det sidst beskrevne. Fig. 8, frontalsnit IV. ~ "AN -----—.cell. asc. II LA RAY \ lam. basil. II x x 4de hovedfure.. — ..2den hovedfures lamelle II meat sup.---------- 3dje hovedmusl.-- cu De anatomiske forhold avtegner sig omtrent som paa fig. 7. Den 3dj: hovedmusling er rykket nærmere ind til orbitavæggen og har forenet sig med lamelle Il. Dens lam. recurv. har endnu ikke helt Vid..Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. r. 7 98 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. tapt forbindeisen med sin basallamelle. Cell. sup. har netop lukket sig baktil, mens derimot de to cellelumina fra cell. asc. II fremdeles viser sig. Overkjævehulens profil er næsten cirkelrundt. Dens øverste halvdel begrænses medialt av meat. sup. Antrumgulvet tangerer tandsækken. Fig. 9, frontalsnit V. 5te hovedmusi. concha sup... lam. basil. III og IV... 4de hovedmusl....... 4de hovedfure ^ 3dje hovedmusl.- à eden hovedfure^ Iste hovedfure, meat. med. Paa dette frontalsnit arter de anatomiske forhold sig omtrent som paa fig. 8, naar undtages, at de to cellelumina fra de bakre utlepere av cell. asc. II ikke længere sees. Basallamellen til crus. asc. III har rykket naermere ind til orbitas benveg. Av særlig interesse er den lille benproces, som stikker frem fra den evre kant av crus desc. III, og som kan felges bakover paa 20 snit. Dens fortsættelse sees paa næste fotografi. Den største del av overkjævehulens lumen begrænses medialt av meat sup. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 99 Fig. 10, frontalsnIt VI. Snit ca. 1/, mm. bakenfor det sidst beskrevne. ste hovedmusl., concha sup... 4de hovedfure-------- ^ LA adje hovedmusl.-^ cell. desc. post. I ıste hovedfure, meat. med.-* Basallamellen til crus asc. III er rykket ind til orbitas benvæg og er ifærd med at smelte sammen med den. Crus desc. III staar frem fra lateralvæggen som en selvstændig lamelledannelse. Den under fig. 9 omtalte benproces repræsenteres i sit videre forlop av den lille lamelle, som staar frem fra orbitavæggen ovenfor crus desc. III, parallelt med denne. Det er den reducerte 4de hovedmusling, som her viser sig. Dens sammenhzeng med crus asc. III sees tydelig paa flere frontalsnit (fig. 9). Fortil smelter den sammen med crus desc. III. Baktil forenes den med den 5te hovedmuslings lam recurv. og taper sig i orbitas benveg. Den 5te hovedmusling danner ogsaa paa dette snit præparatets concha sup. Længere baktil lægger hovedmuslingen sig ind til orbita- væggen og smelter sammen med den. Fra orbitas benvæg stikker frem en liten bentap i den bakerste del av næsvæggen. Den sess paa ca. 20 snit og repræsenterer crus desc. V. Overkjævehulen er skilt fra tandsækken gjennem et tyndt benlag. Den lille celle ovenfor sin. max. skriver sig fra hovedluminet til ram desc., som her trænger sig bakover. 100 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Oversigt over præparat V. rste howedfure, meatus medius, maaler en lengde av ca. 25 mm. Den nedre del av furen er bred og aapenstaaende med en avstand av ı !/, mm. mellem den nedre rand av concha med. og overflaten av concha inf. Spalten mellem concha med. og lateralvæggen er av forskjellig bredde, fra 1/, til 1/3, mm. Den er bredest i næsekavitetens forreste og bakerste parti. Ramus ascendens er aapnet pa fig. 3. Fra denne gren utgaar fire cellulære utbugtninger, som medialt begrænses av crus asc. II og lateralt av concha intermed. pr. sup. De tre forreste celler danner et sammenhzengende hulrum med en længde- og heidediameter av 5—6 mm. og en breddediameter av I—2 mm. Kaviteten staar nedad i forbindelse med den forreste del av meat. med. gjennem den ca. 4 mm. lange og 1—2 mm. brede recess. asc. Den bakerste frontalcelle, hvis 2 mm. lange og !/, mm. brede aapning ligger bakenfor den forreste del av hiatus, har en længde av ca. 3 mm. og en bredde av 3 mm. Den avgrænses, som fer antydet, fra de foran og baken- for liggende celler, frontalcellen resp. bullacellen, av concha intermed. pr. sup. som lægger sig ind til crus. asc. II og derigjennem danner grænse- skillet. Ramus descendens. Av den nedre grens to recesser er recess. sup. usedvanlig rikt forgrenet. Fra den ca. 3 mm. lange og !/; mm. brede recess. utgaar tre celleutlopere. Den forreste av disse har skutt sig op mellem crus asc. II og orbitavaeggen som en ca. 4 mm. hoi og !/ mm. bred kanal. Den skilles fra frontalcellen av benbjelkerne til concha intermed. pr. sup. og crus asc. Il. Bakenfor denne utleper trænger der sig frem mellem concha intermed. pr. med. og crus asc. I| en celle, som pneumaticerer den storste del av bulla ethm. og derfor maa betragtes som preeparatets bullacelle. Bulla- cellens lumen avtegner sig paa snittene som en 4 mm. hoi halvmaane, hvis konveksitet vender indover mot næsekaviteten og som strækker sig ca. 2 mm. forover langs orbitaveeggen. Bakenfor ostiet præsenterer celle- luminet sig kun som en 3—4 mm. hei og ca, l/;» mm. bred spalte. Den kan i en utstrækning av 3—4 mm. følges bakover parallelt med orbitas benvaeg. Den 3dje celleforgrening stammer fra det parti av recessen, som ligger bakenfor bullacellens ostium, altsaa fra dens bakerste avsnit. Denne del av recess. sup. sees paa frontalsnittene som en relativt aapen, ca. r mm. bred fure, som strækker sig helt frem til orbitavæggen. Den 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. IOI inderste del av recessen forlænges baade forover og bakover i smaa celler. som loper parallelt med orbitavæggen mellem concha intermed. pr. med. og sup., Ca. I mm. i hver retning. Recess. inf., den 2den av den nedre grens to store forgreninger, sees paa fig. 3 og 4. Recessens øverste parti, hiatus semilun,, har en længde av ca. 10 mm. Den begrænses apad av concha intermed. pr. sup. og med. og maaler en gjennemsnitlig bredde av I mm., men utvider sig noget i sit forreste avsnit. Infundibulum er omtrent av samme bredde som hiatus. Spaltens begrænsning fremgaar av frontal- snittene (fig. 5 og 6). Infundibulum forgrener sig fortil i tre cellulære utlopere. Den øverste av disse har skutt sig forover og opover mellem recess. asc. og orbitavæggen som en ca. 6 mm, lang, 3 mm. hoi og 1—2 mm. bred kavitet. Av de to andre infundibularceller trænger den ene sig forover umiddelbart nedenfor concha med.-feestet og den anden i heide med overkjavehulens tak. Begge maaler en længde av ca. 1 !/ mm.; men den everste er hoiere og bredere (ca. 2 mm.) end den nederste, hvis lumen paa snittene kun sees som en ganske smal, ca. I mm. hei spalte. Nedad aapner infundibulum sig i overkjævehulen gjennem det 2 !/; mm. lange og !/; mm. brede ost. max. Ostiet ligger i en avstand fra hiatus av 8 mm. ved dets forreste og 6 mm. ved dets bakerste endepunkt og begrænses medialt av proc. uncinat. og lateralt av concha intermed. pr. inf. (fig. 5 og 6). Sin. max. maaler en længde av ca. 18 mm. og strækker sig 2—3 mm. frem foran ost. max. henimot taarekanalens nasale utmunding. Kavitetens tversnit er fortil paereformet, ca: 5 mm. hoit og 3 mm. bredt. Bakenfor maxillarostiet antar hulens profil en mere avrundet form og sees paa enkelte snit naesten cirkelrundt, ca. 4 mm. i tversnit (fig. 5—10). I iste hovedfure findes tre lamelleformede bendannelser, hvorav de to, lamelle I og II, concha intermed. pr. sup. og med., opbyg- ger bulla ethm., mens den tredje benproces, lamelle III, concha intermed. pr. inf, danner den laterale benvæg i den nederste del av infundibular- spaiten (fig. 5 og 6). Proc. uncinat. sees paa snittene fra infundibularspaltens forreste parti som en solid benproces, hvis anatomiske bygning er omtalt under HS 5 os 6. 2den hovedfure begrænses nedad av concha med., 2den hovedmusling. Dens begræns- ning opad dannes fortil av den 3dje og ste hovedmusling, concha sup. og længere baktil av den 3dje hovedmusling. Denne muslingedannelse 102 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. preesenterer sig som et valkformet fremspring i meat. sup. Den 2den hoved- fure maaler en længde av 18 mm. og en bredde av 1—2 mm. Ramus ascendens. Den 2den hovedfures øvre gren danner paa dette præparat en ca. 5 mm. hei og 3 mm. bred cell. asc., som i en længde av ca. 11 mm. pneumati- cerer den største del av næsevæggen mellem meat. sup. og lam. cribr. Kaviteten staar nedad i forbindelse med ram. desc. gjennem den ca. 5 mm. lange og I mm. brede recess. asc. Det nederste parti av cell. asc. for- lenges bakover i en ca. 3 mm. lang utloper, hvis lumen sees paa fig. 7 og 8. En liten forgrening fra cell. asc. har ogsaa skutt sig ind i medial. væggen. Den viser sig kun paa nogen faa frontalsnit. Ramus descendens trænger under hele sit forlep frem til orbitas benvæg. Den forreste del av denne gren skyter sig op langs orbitavæggen, hvor den forgrenes i tre celleutlopere, som kan følges ca. 3 mm. forover. Disse tre celler pneumati- cerer en stor del av lateralvæggen i den ovenfor liggende recess. asc., hvorefter de forenes til et sterre hulrum, som krydser den bakerste del av bullacellen. Den dorsait liggende del av ram. desc. fortsættes bak- over langs overkjævehulens tak som en ca. 2 mm. lang celleutloper (fig. 10). Umiddelbart bakenfor ram. asc. traenger recess. sup. sig utover mot orbitavæggen som en ganske smal, ı !/; mm. lang fure, hvorfra der utgaar en liten celleutleper, som forevrig hurtig taper sig. Av lamelleformede dannelser i 2dén hovedfure findes kun to. Den everste av disse, lamelle I (sees ikke paa fotografierne), markerer gransen mellem furens to hovedgrener og deltar i opbygningen av den laterale benveeg i recess. asc. Det er denne benproces, som med sin vel utviklede lam. recurv. omslutter de allerede beskrevne smaa celleutlopere fra den forreste del av ram. desc. Baktil danner den en bred benprominens, som tilsidst taper sig i orbitas benvæg. Den anden benlamelle i denne fure, lamelle Il, som springer frem fra orbitavæggen nedenfor lamelle I, kan følges bakover i ca. 3 mm.’s utstrækning (fig. 7). adie" owed ture mellem crus desc. III og IV er paa dette præparat ikke utviklet (fig. 10), ade hovediure begrænses lateralt av den 3dje og medialt av den 5te hovedmusling. Den præsenterer sig som en ca. 1—2 mm. bred og 1—2 mm. dyp, skarpt markert fure, som strækker sig langs taket av meat. sup. i en længde av 10—11 mm. (fig. 7—10). IOI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 103 Meat. sup. omfatter altsaa paa dette præparat to hoved- inner, den eden og 4de. Av hovedmuslingene sees den 2den, 3dje, 4de og 5te. Den 2den hovedmusling, concha med., danner fortil med sin crus asc. den mediale begrænsning for ram. asc. II. Længere baktil begaenser dens basallamelle cell. asc. IT lateralt og fortsættes videre bakover som 2den hovedfures lamelle I. Dens lam. recurv. forenes med den ıste hovedfures lamelle II, concha intermed. pr. med., som bakenfor ostiet til cell. asc. II dan- ner basallamellen for crus desc. I. Den 3dje hovedmusling avtegner sig paa frontalsnittene fra den forreste del av meat sup. Concha sup. deler sig her nedad i to lamelleformede utlópere, hvorav den lateralt liggende svarer til 3dje og den medialt liggende til den ste hovedmusling. Det videre forlop av den 3dje hovedmusling er omtalt under fig. 7— 10. Den 5te hovedmusling, præparatets concha sup., danner den mediale begrænsning for meat. sup. i hele dens længde. Den vel utviklede lamelle- dannelse kan folges helt bakover mot nasopharynx (fig. 7—10). Den 6te hovedmusling viser sig paa Io—ı2 snit fra den bakerste del av den mediale næsevæg. Den sees kun som en bentap med antydning til lamelleform, som stikker ned fra lam. cribr. parallelt med crus asc. V og fortil smelter sammen med den. Av hovedmuslingene svarer altsaa concha med. til den 2den og concha sup. til den 5te hovedmusling. 104 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. PRÆPARAT VI. (Heire næsehalvdel av et 12 mndr. gml. pikebarn.) Naeseveeggens længde 24 mm. Næsevæggens hoide 21 mm. Maxillaravsnittets højde 7 mm. Ethmoidalavsnittets højde r4 mm. Forholdet som 1: 2. Meat. inf. er aapenstaaende med en avstand av 11/,—2 mm. fra den nedre concharand til nasegulvet og en bredde av 2—3 mm. fra muslingebenets laterale flate til sidevæggen i meat. inf. Neseveggens ethmoidale avsnit. Av næsefurerne sees meat. med., sup og supr. 1914. No. 1: DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 105 Free Fotografi av voksmodellen i 1/2 storrelse. Dés ---concha supr., 3dje, 4de, ste og 6te hovedmusl. .-- - meat. supr., 4de hovedfure ---..concha sup., 4de hovedmusl. "meat. sup, aden og 3dje hovedfure ~ ~ ^ ^ S "concha sup., gdje hovedmusl. ”. meat. supr., ste hovedfure 106 REIDAR GORDING. M.-N. KI. S. 3: Fotografi av voksmodellen, hvor recess..asc. I og sin. max. er aapnet. ‘Crus asc. I], samt den øverste del av concha inf. er fjernet. Frontal- snittenes beliggenhet er markert. = = — = nm o b co bD tp ED bp = Qe = ti = = > == — — concha intermed. | | "Pr. sup. 5, Sole I CALAGE RES recess. asc. 1....3 meat. supr., 4de hovedfure proc. uncinat.---.- ” meat. sup., eden og 3dje hovedfure sin. max.--- mUS meat. med., iste hovedfure Recess. asc. forgrener sig paa dette præparat i ikke mindre end fem frontalceller. Den ene av disse skjuler sig i den forreste del av recessen; laterale væg. De tre avtegner sit profil langs recessens øvre rand; men forøvrig danner deres lumina en sammenhængende kavitet.… Den 5te og største utløper utgaar fra det dorsalt liggende parti av recess. asc. og viser sig paa fotografiet som en helt avgrænset celle, som strækker sig opover mot lam. cribr. bakenfor recessen, parallelt med denne. Overkjævehulens baatformede tængdeprofil præsenterer sig i hele sin utstrækning. Av særlig interesse er den eiendommelige bygning av proc. uncinat., hvis øverste parti som en concha hvælver sig utover meat. med. IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 107 Fig. 4. Fotografi av voksmodellen. Av ıste hovedfure er de øverste to in- fundibularutlepere og av 2den hovedfure cell. asc. blotlagt. Den laterale benvæg i cell. asc. I samt crus asc. III, IV og V er fjernet. Duct. naso- lacrym. er desuten aapnet. infundibularcelle SE concha intermed. pr. sup. ^ { cell. asc. post. cell. asc. II cell. asc. I - AME .meat supr., de hovedfure infundibularcelle . _ 4de hovedfure nn 2 mm mee E-- meat. sup., duct. nasolacrym. eden og 3dje hovedfure -— e Ll sin. max. E meat. med., rste hovedfure Av cell asc. I staar kun en liten trekant av dens forreste parti til- bake efter dissektionen. En sammenligning med fig. 3 viser, at den store infundibularcelle, som her sees, har skutt sig betydelig heiere opover mot frontalbenet end den medialt liggende recess. asc. Det fremgaar av frontal- snittene fra denne del av den laterale næsevæg, at infundibularcellen endog er trængt ind i frontalbenets spongiosa, samtidig som den har utvidet sig saadan i bredden, at-den utfylder den største del av mellemrummet mellem orbita og den everste del av crus asc. II (fig. 5 og 6). Foruten den store infundibularutbugtning viser der sig paa fotografiet ogsaa en anden celle, som trænger sig frem fra infundibulum umiddelbart nedenfor concha med.fæstet. En tredje infundibularcelle, som utgaar fra spaltens nederste avsnit, er ikke utdissekert. 108 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Overkjævehulen er i sin helhet aapnet. Antrum strækker sig forover tii duct. nasolacrym. Det lille indhak i concha med.’s basallamelle ret op for den midterste del av sin. max. markerer bullacellens utmunding. Cellen er ikke forsokt aapnet. | Bakenfor ram. asc. I sees den 2den hovedfure med sine forgreninger. Furens forreste, flate parti kan paa fotografiet skjelnes fra den dorsalt liggende dype ram. desc. Ram. asc. II har paa dette præparat utvidet sig til en cell. asc. av betydelig storrelse. Kaviteten bestaar av tre mindre cellulære utvidninger, hvis storrelse og indbyrdes relationer fremgaar av fotografiet. Den sonde, som sees i den bakerste del av cell. asc. II angir beliggenheten av en liten celleutleper, som har trængt sig forover fra hovedluminet. iS te Owe Git une. Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. _.-.----.infundibularcelle RECESS ASC Eee ER RE --— lamelle I, concha intermed. pr. sup. GE aae post. ---------..lamelle II, concha intermed. pr. med. 2den hovedmusl., concha med...__ -----infundibulum lamelle IV, concha intermed. pr. inf. proc. uncinat. .. ^» „!amelle V rste hovedfure, meat. med.-~~ i sin. max.-.----- rste hovedfure trænger sig op mellem concha med. og proc. uncinat. som en relativt bred spalte. Denne forgrenes i tre utlopere, hvorav de to danner furens fortsaettelse mot lam. cribr., mens den tredje boier av nedad og aapner sig i antrum. Av de to førstnævnte utlopere repraesen- 753142 NO: 3$. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT IO 9 terer den medialt liggende mellem crus asc. II og den iste hovedfures lamelle I den bakerste del av furens ram. asc. Den lateralt liggende celle- utvidning mellem lamelle I og orbitas benvæg, repræsenterer infundibular- spaltens everste celleutvidning og stammer altsaa fra furens ram. desc. Infundibularcellen har allerede trængt sig ind i frontalbenets spongiosa. .Den har skutt sig langt heiere op end recess. asc. (fig. 3 og 4) og staar nedad i forbindelse med den traadtynde infundibularspalte. Denne utmunder i overkjavehulen, hvis heie trekantede, noget sammentrykkede profil av- tegner sig mellem basallamellen til concha inf. og orbitavæggen. Av benlameller sees paa dette snit fire. Den øverste, lamelle I, concha intermed. pr. suf., stikker ned fra lam. cribr. som en slank ben- proces med vel utviklet lam. recurv. Benlamellen forener sig fortil med proc. uncinat. og danner grænseskillet mellem infundibularcellen og recess. asc. Baktil lægger den sig ind til crus asc. II for at avgrænse cell. asc. post. fra recess. asc., hvorefter benlamellen forenes med lamelle II for at opbygge den forreste del av bulla ethm. Tilsidst smelter benprocessens lam. recurv. sammen med lamelle II, mens dens basallamelle lægger sig ind til crus asc. Il for at avgrænse cell. asc. post. baktil. Lamelle Il, concha intermed. pr. med., preesenterer sig paa dette snit som et bredt fremspring, som staar ut fra orbitavæggen i heide med hiatus og danner den laterale begrænsning for den øverste del av infundibular- spalten. Fortil viser denne benproces lamellebygning og danner grænsen mellem de to overste infundibularceller. Baktil forenes den, som allerede antydet, med lamelle I og opbygger sammen med denne den forreste del av bulla ethm. Lamelle II fortsættes bakover 1 den 2den hovedfures ben- lameller (fig. 6) Lamelle III sees ikke paa dette frontalsnit. Den markerer længere fortil grænseskillet mellem de to nederste infundibular- celler, hvorefter den taper sig i orbitavæggen. Lamelle IV, concha intermed. pr. inf., danner den laterale be- greensning for den nederste del av infundibulum. Paa dette frontalsnit viser den sig som en bred benprominens, som nedad avsluttes i en solid, beiet bentap. Fortil markerer den det benede grænseskille mellem den nederste infundibularcelle og antrum og forenes tilsidst med basallamellen til concha inf. Baktil skyter den frem en vel utviklet lam. recurv., som begrænser bullacellen nedad og opbygger benskelettet i den bakerste del av bulla ethm. (fig. 6). Lamelle V staar frem fra den laterale antrumvæg og viser uttalt lameilebygning baade paa dette og andre frontalsnit. Fortil smelter den sammen med lamelle IV, og baktil taper den sig i overkjævehulens laterale benveeg. 110 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Proc. uncinat. danner infundibularspaltens mediale begrænsning og preesenterer sig som en relativt solid benproces, som nedad avsluttes 1 en liten, kolbeformet fortykkelse. Benprocessens ovre del er sterkt fortykket og beier sig som en lam. recurv. indover mot meat. med. Slimhinden i den forreste del av meat. med. kommer derved til at staa frem som en skarpt markert valk. Fig. 6, frontalsnit II. Snit fra den bakerste del av furen. cell. asc. II e "Ieell spe cell. bullae ethm. 2den hovedfure, meat. Sup. ; gdje, 4de og ste hovedmusl. . lamelle VI concha supr. ___-- cell. bullae ethm. lamelle VII ----- cell. bull hm. 2den hovedmusl., concha med..... "s » uid --cell. bullae ethm. - lamelle IV, concha intermed. pr. inf. Iste hovedfure, meat. med.______.----------- H j 3 Lo... —o r E PU Bullacellen har skutt sig op mellem crus asc. II og orbitavæggen og forgrener sig vifteformet i sine tre celleutlopere, hvorav den nederste har avsnoret et litet cellelumen. Det benede grænseskille mellem utle- perne dannes av to slanke, let beiede benprocesser, lamelle VI og VII. Disse springer frem fra orbitavæggen og trænger mucosa frem foran sig som skarpt markerede slimhindefolder. De to benprocesser viser paa dette og andre frontalsnit utvilsom muslingekarakter. Fortil smelter de sammen til en benbjeike. Denne adskiller bullacellen fra en ovenfor liggende celleutloper, som utgaar fta recessens forreste parti. Benbjelken kan følges videre forover som basallamellen til lamelle II, concha intermed. pr. med. Baktil taper lamelle VI sig i orbitavæggen, mens lameile VII i sit perifere parti forenes med crus asc. II og danner et av de intercellulære septa mellem bullacellens utlopere. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. III Foruten lamelle VI og VII sees en tredje, betydelig storre benproces ogsaa med uttalt lamellebygning. Den staar frem fra orbitas benvæg nedenfor de to netop omtalte benlameller og danner bullacellens nedre begrænsning. Det er lamelle IV, concha intermed. pr. inf., som her prasenterer sig, og som lzngere fortil paa fig. 5 staar frem fra lateral- -veeggen 1 den nederste del av infundibulum. Det store cellelumen, som pneumaticerer den overste del av den mediale neeseveeg skriver sig fra cell. asc. II, Længere baktil kommunicerer cellen med den nedenfor liggende del av 2den hovedfure, som har treengt sig op mellem crus asc. II og crus asc. III— V. Det smale, avlange lumen mellem cell. asc. I! og orbitavæggen stammer fra den iste hovedfures cell. sup. Den 2den hovedmusling danner med sin crus asc. grænseskillet mellem den iste og den 2den hovedfures celleutlepere. Crus asc. II begrænser fortil ram. asc. I medialt (fig. 5) og danner længere baktil den laterale begrænsning for den forreste del av cell. asc. II. Dens basal- lamelle fortsætter sig bakover som den øverste lamelle i den 2den hoved- fure. Dens lam. recurv. forenes med den iste hovedfures lamelle IV, som længere baktil danner basallamellen for crus desc. Il. Mellem den mediale næsevæg i meat. med. og orbitavæggen viser overkjavehulen sit trekantede, flattrykte lumen. gdje, 4de og 5te hovedmusl., 2den hovedmusl., concha med. E sen II2 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Fig. 7, frontalsnit III. Snit ca. 1 mm. bakenfor det sidst beskrevne. recess. asc. II ,cell. sup. I concha supr., P ,.lamelle VI 2den hovedfure, meat. sup.. rste hovedfure, meat. med. Av de fire cellelumina langs orbitavæggen stammer de tre nederste fra bullacellen og det øverste fra cell. sup. I. Ram. asc. II er trængt op mellem crus asc. Il og crus asc. III—V. Av benlamellerne fra fig. 6 er lamelle VI ifeerd med at tape sig i orbitavæggen, men lamelle VII har forenet sig med crus asc. II. Den perifere del av lamelle IV, concha intermed. pr. inf., er ogsaa traadt i forbindelse med crus asc. Il. Nogen faa frontalsnit længere baktil skilles lam. recurv. II fra sin basallamelle og forenes med lamelle IV, som længere dorsalt danner basallamellen for crus desc. II. Lam. basil. II kan følges bakover som den 2den hovedfures lamelle I. e eden hovedmusl., concha med.---~ IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 113 2den hovedfure. Fig. 8, frontalsnit IV. Snit fra furens nedre gren umiddelbart bakenfor recess. asc. ste hovedmusl., concha supr... ------—cell. asc. II 4de hovedfure, meat. supr… (S pon ydus, Baba mpi sc MET ~------2den hovedfures lamelle II gdje hovedfure------ = 3dje hovedmusl.^ .- & eden hovedfure, meat. sup.” ıste hovedfure, meat. med.-- sin. max.--~ Den 2den hovedfure er trængt frem til orbitavæggen og har skutt en utleper op langs denne. Celleutloperen skilles fra den ovenfor liggende store cell. asc. II av en tynd benbjelke, som staar frem fra lateralvæggen. Det er basallamellen til den 2den hovedfures lamelle Il, som her pre- senterer sig. Den 2den hovedfures lamelle I kan ikke sees paa dette fotografi. Benprocessen danner længere fortil grænseskillet mellem hoved- luminet i cell. asc. og den lille celleutleper, som skyter sig frem fra den bakerste del av samme kavitet. Fra taket i meat. sup. utgaar vifteformet fire benlameller. Snit- tene længere fortil viser, at den mest lateralt liggende av disse danner den direkte fortszettelse av basallamellen til den 2den hovedfures lamelle II og derfor maa opfattes som dens lam. recurv. De ovrige tre lameller repræsenterer de nederste utlepere av concha sup., som er opbygget av crus asc. III—V. De tre benprocesser svarer derfor tl hovedmu s- lingemes lam. recurv.ae og efter rakkefalgen til lam. recur v. III, IV og V, med lam. recurv. III liggende længst lateralt, altsaa nærmest lamelle II. Længere baktil smelter lam. recurv. Ill sammen med Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. r. 8 114 REIDAR GORDING. M.-N. KI. lamelle II, hvorefter de to benlameller litt efter litt rykker ind til lateral- væggen og tilsidst kun sees som en fortykkelse av denne. Lamelle II forenes ikke alene med lam. recurv. Ill, men ogsaa med den midterste av de tre benlameller, med lam. recur v. IV, som likeledes skilles fra sin basallamelle. Længere dorsalt danner lam. recur v. IV præparatets concha sup. idet den trenger sig frem fra orbitavaeggen mellem concha med. og supr. som crus desc. IV. Crus desc. IV kan felges i en utstraekning av 6 mm. bakover mot nasopharynx. Den længst medialt liggende av de tre omtalte lamelleformede ben- processer svarer, som allerede antydet, til lam. recurv. V. Denne lamelle danner benskelettet i concha supr. og strekker sig helt bak- over til nasopharynx. Bakenfor cell. asc. II lægger ogsaa den sig ind til orbitavaeggen, hvorfra dens crus desc. staar frem som en tyk, ca. 2 mm. lang bentap. Nedenfor concha med. mellem den laterale benvæg i meat. med. og orbitavaeggen sees overkjævehulens flattrykte lumen. Oversigt over praeparat VI. pte hovediure Cneatusmednes: har en længde av ca. 25 mm. Det nedre avsnit av denne næsefure maaler fra underkanten av concha med. til oversiden av concha inf. 2—3 mm. Spalten mellem concha med. og lateralvæggen er relativt smal (ca. 1 mm.) i næsekavitetens forreste halvdel, men blir adskillig bredere længere baktil med en gjennemsnitlig vidde av 2—3 mm. Ramus ascendens danner paa dette præparat fem frontalceller, hvorav de tre præsenterer sig paa fig. 3 som et sammenhængende hulrum. Kaviteten maaler en længde av ca. 6 mm., en højde av ca. 5 mm. og en bredde av 1—2 mm. En fjerde celleutleper fra ram. asc. trænger sig ind i recessens laterale væg som et ca. I mm. dypt og ca. ı!/; mm. bredt indsekk. Nedad staar de cellulære utbugtninger i forbindelse med den forreste del av meat. med. gjennem den 3 mm. lange og 1 mm. brede recess. asc. Foruten disse tre utbugtninger viser frontalsnittene, at der fra den bakerste del av ram. asc. utgaar en femte celleforgrening. Denne preesen- terer sig som en stor og vel utviklet kavitet, som i en længde av 1 !/; mm., en hoide av ca. 6 mm. og en bredde av 1!/;,—2 mm. strækker sig parallelt med recessen opover mot lam. cribr. + 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. AD Ramus descendens, furens nedre gren, deles i to recesser, recess. sup. og inf. Fra den everste, recess. sup., utgaar to forgreninger, hvorav den bakerste danner den egentlige bullacelle. Denne skyter sig op mellem crus asc. II og concha intermed. pr. inf. gjennem den lille 1 mm. lange og !/; mm. - brede aapning og forgrenes vifteformet i tre likestore utlopere av 1 —2 mm.'s diameter (fig. 6). Den nederste av disse er storst med en gjennemsnitsdiameter av et par mm. Den trænger sig 21/, mm. forover langs orbitas benvæg og pneumaticerer den nederste del av bulla ethm. De ovrige utlopere taper sig hurtig. Foruten bullacellen utgaar fra den forreste del av recess. sup. en anden celleutleper, en cell. sup. Denne strækker sig som en smal, 12 mm. hoi kanal, parallelt med orbitavæggen helt opover til lam. cribr. og trænger sig frem forover mellem orbitas benvæg og cell. asc. I, idet dens lumen efterhaanden utvides til en bredde av et par mm. Tilsidst deles den i to, 1 mm. lange, utlopere. Recess. inf. præsenterer sin everste aapning, hiatus semilun., som en trang, skraat beliggende, 6 mm. lang spalte, hvis øvre begrænsning fortil dannes av concha inter- med. pr. sup. og længere baktil av concha intermed. pr. med. og inf. Infundibularspalten er paa dette præparat overordentlig trangt bygget, saa den paa snittene synes helt at lukke sig. Dette er dog ikke tilfældet. En nærmere undersøkelse viser, at hiatus fortsætter sig i en 7 mm. dyp, traadtynd kanal, som paa enkelte frontalsnit kun med vanske- lighet kan sees. Spalten begrænses som sedvanlig medialt av proc. uncinat. og lateralt av concha intermed. pr. med. og inf. (fig. 5). Fra infundibulum utgaar tre celleutløpere. Den øverste og største, som repræsenterer spaltens direkte forlængelse opad, danner et 6 mm. langt, 6—8 mm. høit og ca. 2 mm. bredt cellelumen, som naar helt op til. lam. cribr. Cellen strækker sig forover langs orbitas benvæg mellem den og concha intermed. pr. sup. Den deles fortil i tre terminalceller, hvorav den ene kun sees paa enkelte faa snit. Av særlig interesse er det, at infundibularcellen paa dette præparat trænger sig ca. 2 mm. heiere op mot frontalbenets spongiosa end den medialt liggende Pec OS SAC. Av de to ovrige utlopere fra infundibularspalten utgaar den ene fra dens øverste parti umiddelbart nedenfor concha med.fæstet som en ca. 2 mm. lang, 2 mm. hei og 1 mm. bred celleforgrening. Den anden strækker 116 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. sig ca. I mm. forover langs overkjævehulens tak fra den nederste del av spalten. Infundibulum aapner sig i overkjævehulen gjennem det ca. 2 mm. lange, meget trange ost. max., som i forhold til hiatus ligger relativt langt fortil med næsten hele ostiet liggende foran den forreste hiatusgrænse. Maxillærostiet begrænses medialt av proc. uncinat. og lateralt av concha intermed. pr. inf. Sin. max. maaler en længde av 16 mm. Dens profil avtegner sig fortil som en ganske smal, 5 mm. hei, ca. 2 mm. bred staaende oval. Denne antar længere baktil omkring ost. max. form av en trekant, hvis nederste parti maaler en bredde av 2—3 mm. Følges snit- tene videre i dorsal retning, sees hulens bredde at tilta, saa dens profil tilsidst viser sig som et flatt, skraat liggende triangel (fig. 6). Kavitetens begrænsning og dens relationer til tandsækken fremgaar av fig. 5—8. I den forreste del av overkjævehulen sees paa snittene en lamelle- formet benproces, som skyter sig frem fra den laterale væg, og som trænger mucosa som en valk ind mot hulens lumen. Herigjennem blir den øverste del av antrum boiet over mot orbita. I iste hovedfure kan paavises syv benprocesser med mere eller mindre uttalt lamellebygning. Av disse synes nærmest la- melle I, II og IV at svare til concha intermed. pr. sup., med. og inf. Lamelle I og II danner den forreste del av bulla ethm., og lamelle IV begrænser infundibulum lateralt og deltar i opbygningen av det bakerste parti av bulla ethm. (fig. 5—7). Proc. uncinat. Undersokes snittene fra den forreste del av næse- kaviteten, vil man se, at den benbjelke, som begrænser den øverste del av cell. asc. I medialt, nedad deler sig gaffelformet i to smaa benlameller. Av disse kan den medialt liggende følges i dorsal retning som crus asc. II eller concha med. og den lateralt liggende som det parti av proc. uncinat., som nærmest svarer til agger nasi. Efter at hiatus har aapnet sig, fort- sættes agger nasi bakover som den øverste og fortykkede del av proc. uncinat. Denne del av benprocessen er paa dette præparat særlig utviklet og boier sig som en lam. recurv. indover mot meat. med. og bidrar derigjennem til at utdype dens forreste parti. Forovrig præsenterer proc. uncinat. sig paa de fleste snit som en slank, gracilt bygget benlamelle. Som sedvanlig er baade dens overste og nederste parti fortykket; specielt er dette som allerede nævnt tilfældet med den øverste del av lamellen. 10914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 38 2den hovedfure, meatus superior, begranses nedad og lateralt av concha med., 2den hovedmusling. Opad og medialt dannes dens begransning i dens forreste tredjedel av concha supr., den 3dje, 4de og 5te hovedmusling, og i dens bakerste to tredjedeler av concha sup., den 4de hovedmusling. Meat. sup. strækker sig i en længde av ca. 20 mm. og i en bredde av 1—1!/2 mm. helt bakover til nasopharynx. Fra dens forreste avsnit har ramus ascendens utvidet sig til en ca. ro mm. lang, 3—4 mm. hei og 2—3 mm. bred ka- vitet, som nedad staar i forbindelse med ram. desc. gjennem det ca. 3 mm. lange og 1 mm. brede ostium. Cell. asc. bestaar egentlig av tre sammen- : heengende cellulere utvidninger, hvis profil avtegner sig tydelig paa fig. 4. Kaviteten begrænses medialt av crus asc. IV, mens den laterale begrzens- ning dannes av crus asc. II i dens forreste to utbugtninger og av orbita- væggen i dens bakerste utbugtning. Fra den dorsalt liggende del av cell. asc. trænger en liten celleutleper sig 1 mm. forover langs orbita- veeggen (fig. 4, sonde). Ramus descendens har en gjennemsnitlig dybde av 3—4 mm. og naar under hele sit forlep frem til orbitas benvæg. Fra ram. desc. utgaar kun en celleutleper, idet den dypeste del av furen bakenfor recess. asc. skyter sig op langs orbita- væggen og avsnerer en cell. sup., som strækker sig 3 mm. forover langs orbitas benvæg (fig. 8). Av lamelleformede dannelser sees i 2den hovedfure to. Den øverste av disse repræsenterer fortsættelsen av 2den hovedmuslings basallamelle og markerer grænsen mellem cell. asc. II og den utleper, som fra dens bakerste parti trænger sig forover mellem cellens hovedlumen og orbitaveeggen. Den anden lamelle i denne hovedfure danner det benede greenseskille mellem cell. asc. II og furens nedre gren (fig. 8). 3dje hovedfure er litet utviklet. Den viser sig paa snittene som et flatt indsokk i taket av meat. sup. og kan følges bakover fra recess. asc. i ca. 5 mm.'s ut- strekning mellem den 3dje og 4de hovedmusling. Meat. sup. omfatter altsaa baade den 2den og 3dje hovedfure. 118 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. ade hovedfure meatus swp mem as, begrænses nedad og lateralt av concha sup., den 4de hovedmusling, og opad og medialt av concha supr., den 5te hovedmusling. Den præsenterer sig som en ca. I mm. dyp og !/ mm. bred fure. Denne strækker sig i en længde av ro mm. bakover mot nasopharynx. Av hovedmuslinger kan paavises den 2den, 3dje, 4de, ste og 6te. Den 2den hovedmusling, concha med., er nærmere omtalt under fig. 6. Den 3dje hovedmusling er litet fremtrædende Dens crus asc. viser sig paa frontalsnittene fra den forreste halvdel av 2den hovedfure umiddelbart bakenfor dens recess. asc. Benlamellen, som begrænser den 3dje hovedfure lateralt, kan følges bakover i ca. 5 mm.’s utstreekning, inden den taper sig (fig. 8). Den 4de hovedmusling opbygger benskelettet i den største del av concha sup. og er langt mere utviklet end den 3dje (fig. 8). Den begrænser den 4de hovedfure nedad og lateralt 1 hele dens utstrækning. Den 5te hovedmusling, concha supr., danner den øvre og mediale begrænsning for meat. supr. (fig. 8). Den 6te hovedmusling sees kun paa enkelte snit fra den bakerste del av concha supr. som en slank benlamelle, som parallelt med crus asc. V trænger sig ned fra lam. cribr. Av preeparatets conchadannelser opbygges concha supr. fortil av den 3dje, 4de og ste hovedmusling, hvorav de to førstnævnte" hur- tig taper sig, mens den 5te hovedmusling fortsættes bakover og sammen med den 6te danner den del av concha supr., som begraenser meat. supr. opad. Pe IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. IIQ PRÆPARAT VII. (Heire næsehalvdel av et 12 mndr. gml. pikebarn.) Næsevæggens længde 24 mm. Næsevæggens heide 21 mm. Maxillæravsnittets heide 7 mm. Ethmoidalavsnittets højde 14 mm. Forholdet som 1: 2. Meat. inf. præsenterer sig som en relativt aapen spalte. Den nedre kant av concha inf. ligger !/;—ı mm. over næsegulvet i næsens forreste halvdel og ca. 2 mm. i dens bakerste halvdel. Avstanden mellem muslinge- benet og næsevæggen maaler !/,—1 mm. Neseveggens ethmoidale avsnit. Pig. a Fotografi av preeparatet 1 nat. sterrelse. Av naesefurerne sees meat. med., sup. og supr. En litet fremtraedende, accessorisk fure strækker sig langs den øvre kant av concha med. parallelt med meat. sup. 120 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Pie. Fotografi av voksmodellen i 1/, størrelse. .3dje, 4de og ste hovedmusl. [4 __concha supr., -^' 6te hovedmusl. .meat supr., 5te hovedfure --. concha sup., 5te hovedmusl. ---.meat. sup., 2den, 3dje og 4de hovedfure "--.concha med., 2den hovedmusl. "> meat. med., iste hovedfure cell. bullae ethm._ cell: asc: I--. hiatus semilun.._. === 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. I21 Fig. 3. Fotografi av voksmodellen. De øverste deler av meat. med., den iste hovedfure, av meat. sup., den 2den og 4de hovedfure, og av meat. supr., den ste hovedfure, er blotlagt efter fjernelse av crus asc. II, III, IV og V. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. 11) EM E = FSA un) © [mm co a - bb bp ED bb th tb ED cc = cc Cc = = concha intermed. pr. sup. ez c > SES = --- - sphenoidalhulen "~>-meat. supr., 5te hovedfure “smeat. sup., 2den, 3dje og 4de hovedfure ^-.meat. med., Iste hovedfure Cell. asc. I har paa dette præparat naadd en betydelig. størrelse. Kaviteten pneumaticerer det parti av næsevæggen, som nedad begrænses av concha med.fæstet og opad av lam. cribr. Bakenfor cell. asc. I stikker den forreste del av bullacellen frem. Dens hovedlumen er aapnet paa fig. 4. De tre cellelumina mellem bullacellen og sphenoidalhulen repræsenterer de øvre grener av 2den, 4de og ste hovedfure. Cell. asc. II deler sig baktil i to kaviteter, hvorav den overste danner hovedluminets fortsættelse. Baade cell. asc. II og den bakenfor liggende kavitet, cell. asc. IV, kom- 122 REIDAR GORDING M.-N. KI. municerer med den forreste del av meat. sup. den 2den hovedfure. Det bakerste hulrum, cell. asc. V, staar derimot i forbindelse med meat. supr., den ste hovedfure. Laengst baktil viser sphenoidalhulen sit profil. Fig. 4. Fotografi av voksmodellen, hvor ogsaa hovedfurernes nedre grener og duct. nasolacrym. er aapnet. Den sterste del av concha med. og inf. samt proc. uncinat. er fjernet. lamelle IV, concha intermed. pr. inf. is lamelle III, concha intermed. pr. med. ; lamelle I, concha intermed. pr. sup. à | cell. sup. og inf. ant. II cell. bullae ethm. % cell. ase. IV i 2 / cell. sup. og inf. post. II D 4 m " N cell. asc. IT / j , cell. asc, V cell. asc. LA infundibularceller . duct. nasolacrym. _ | -- sphenoidalhulen | | -meat. supr., 5te hovedfure ~~ meat. sup., 2den, 3dje og 4de hovedture -- meat. med., 1ste hovedfure Fra infundibulum trænger tre utlepere forover. Den øverste av disse er den største og steter op til den ovenfor liggende frontalcelle. Infundi- bularspalten aapner sig nedad gjennem maxillerostiet i sin. max. Over- kjævehulen sees i hele sin længde. Den naar paa dette præparat frem foran duct. nasolacrym. Infundibulum begrænses opad og baktil av bulla ethm. Ovenfor bulla- lamellerne aapner den store bullacelle sit lumen. Cellen har skutt sig 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 123 helt op til lam. cribr. og pneumaticerer bulla ethm. i hele dens utstræk- ning. De to hulrum, som begrænser cellen dorsalt, stammer fra cell. asc. II, hvis forreste del er fjernet for at skaffe overblik over den dypere liggende bullacelle. Bakenfor cell. asc. II sees langs lam. cribr. den øverste del av cell. asc. IV og V, hvis nederste parti likeledes er utdissekert. Av 2den hovedfures ram. desc. er begge dens forgreninger blotlagt. Den forreste av disse trænger i dybden like bak kommunikationsaapningen mellem furens to hovedgrener og danner en recess. resp. cell. sup. og inf. De to celler præsenterer sig paa fotografiet som en kavitet umiddel- bart nedenfor cell. asc. II. Laengere baktil skyter ram. desc. frem en anden gren, som ogsaa utvider sig til en cell. sup. og inf. Paa fotografiet sees ogsaa disse to utlopere som ét hulrum. Dette er adskillig større end den forreste kavitet. rste hovedfure. Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. cell. asc. I _cell. bullae ethm. 1 ' D =o 1 1 recess. Sup... e É py” _.----» lamelle I, concha interned. pr. sup. Pa a - _. lamelle II ___----- infundibularcelle LS, - lamelle III, concha intermed. pr. med. 2den hovedmusl.,concha med. 7--recess. inf., infundibulum slamelle IV og V Iste hovedfure, meat. med. iste hovedfure trænger sig som en smal spalte op mellem crus asc. II og proc. uncinat. og deles i to forgreninger, recess. sup. og inf. Recess. sup. strækker sig langs crus asc. ll opover mot de ovenfor liggende celle- 124 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. lumina, hvorav det ene omkranses av en bred benramme. Luminet stammer fra cell. asc. I, som er ifeerd med at lukke sig baktil. De to andre cellelumina, som omgir cell. asc., skriver sig begge fra den bakenfor liggende bullacelle. Recess. inf. beier av nedad mot antrum og præsen- terer en bred infundibularspalte !, som i sit øverste parti danner en cellulær utvidning. Denne kan følges forover som den midterste av de tre infun- dibularceller, som viser sig paa fig. 4. Paa dette frontalsnit sees tre muslingeformede bendan- nelser. Lamelle I, concha intermed. pr. sup., slynger sig ned fra det everste parti av crus asc. II like ved dens overgang til lam. cribr. Den omslutter med sin S-formede benlamelle den bakerste utleper fra cell. asc. I og forenes nedad med lamelle I. Lamelle II springer frem fra orbitavæggen i heide med den øverste del av crus asc. II og begrænser sammen med lamelle I hiatus opad. Længere fortil lægger de to benlameller sig ind til hverandre for at danne bullacellens for- reste begrænsning. Baktil taper lamelle I sig i orbitavæggen (fig. 6). Lamelle II, concha intermed. pr. med., sees umiddelbart nedenfor lamelle II. Dens snoede lam. recurv. begrænser nedad en liten infundi- bularcelle, som forøvrig kun viser sig paa et par snit. Baktil skyter denne benproces sin lam. recurv. frem mot de to øverste benprocesser, hvis nederste parti skilles fra sin basallamelle og smelter sammen med lamelle III. Længere dorsalt danner lamelle HI bullacellens nedre begrænsning (fig. 6). Foruten disse benlameller sees paa dette fotografi et bredt, benet fremspring, som begrænser infundibularspalten lateralt. Det fremgaar av frontalsnittene længere baktil, at dette tilsyneladende sammenhængende fremspring egentlig bestaar av to benprocesser, den 4de og ste lamelle i ıste hovedfure (fig. 6). Proc. uncinat. danner infundibularspaltens mediale begrænsning. Den preesenterer sig som en slank benproces, som baade nedad og specielt opad er adskillig fortykket. 1 Proc. uncinat. er under snittets omfarvning og den senere indleiring forskjovet, saa infundibularspalten paa dette snit er uforholdsmæssig bred. nde. ug === IQT4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 125 Fig. 6, frontalsnit II. Snit ca. 1 mm. bakenfor det sidst beskrevne. lamelle I, concha intermed. pr. sup. ____---- cell. bullae ethm. ll 6 lamelle II celleutloper fra ram. desc. II. , 2den hovedmusl., concha med.. "">-- Jamelle III, concha intermed. pr. med. ste hovedfure, meat. med. ___ ^7--]amelle IV, concha intermed. pr. inf. Iste hovedfure trænger sig op mellem crus asc. II og: proc. uncinat. og deles i to recesser. Recess. sup. skyter sig som en smal, neppe synlig spalte videre opover langs crus asc. II. Mellem denne benlamelle og concha intermed. pr. med. utvides recessen til den store bullacelle, hvis lumen pneu- maticerer hele den øverste del av næsevæggen. Recess. inf. beier av nedad. Den brede infundibularspalte naar imidlertid ikke frem til antrum, da ost. max. har lukket sig lengere fortil. Paa dette frontalsnit sees fem benprocesser, hvorav de to smaa, som staar frem fra bullacellens mediale og laterale benvæg, repræsenterer de sidste rester av lamelle I og II. Lamelle III, concha intermed. pr. med., begrænser med sin store, vel utviklede benlamelle bullacellen nedad. Benlamellen kan følges bakover, indtil den forenes med den 2den hovedmuslings lam. recurv., hvis basallamelle den danner i 2den hovedfure. Paa dette frontalsnit præsenterer sig desuten to andre benprocesser. Den øverste, lamelle IV, concha tntermed. pr. inf., ligger i umiddelbar kontakt med lamelle III og sees kun som et bredt fremspring fra infundi- bularspaltens laterale benvæg. Lamellen fortsættes fortil som et av de intercellulære septa mellem infundibularcellerne og viser uttalt muslinge- 126 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. form. Baktil taper den sig i orbitas benvæg. Den anden benproces, lamelle V, staar frem fra orbitavæggen mot overkjævehulens lumen nedenfor lamelle IV. Fortil forenes den med lamelle IV og deltar i op- bygningen av infundibularspaltens laterale benvæg (fig. 5). Tilsidst danner den grænseskiliet mellem antrum og den nederste infundibularcelle og har uttalt lamellebygning. I dorsal retning kan benprocessen kun folges i 3—4 mm.'s utstrækning, inden den taper sig i den laterale antrumvæg. Nedad mellem sidevæggen i meat. inf. og orbitavæggen sees over- kjævehulens uregelmæssig formede profil. 2denrmonedhure. Fig. 7, frontalsnit III. cell. asc. IV. AT a: 4de hovedmusl.., DNS \ es -— cell. asc. II ARE ONCE RSS . cell. inf. post. II ste hovedmusl., concha sup.— --------- BETRICHAR DE recess. sup. ant. II eden hovedfure, meat. sup.------777* --.recess. inf. ant. II 2denhovedmusl.,concha med. ---7 rste hovedfure, meat. med —" Den 2den hovedfure, meat. med., trænger sig utover mot orbitavæggen mellem concha med. og sup. Furen danner paa dette frontalsnit et sammenhængende, timeglasformet lumen, som kan følges ca. 11/2 mm. for- over langs basallamellen til concha med. Baktil deles derimot dens lumen i to adskilte cellelumina. Det overste, cell. sup. ant. sees kun paa 4— 5 snit; men det nederste, cell. inf. ant. strækker sig bakover langs den 2den hovedmuslings basallamelle som en ca. 1%, mm. lang celleutloper. Grænsen mellem de to recesser dannes ikke av nogen lamelleformet ben- mui ens t i Oe ur IQT4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 127 proces, men av den benede indramning for et cellelumen. Det er den bakenfor liggende cell. inf. post., som her traenger sig forover. Ovenfor den 2den hovedfure mellem næsevæggen og orbita sees tre cellelumina, hvorav de to medialt liggende langs orbitas benvæg skriver sig fra cell. asc. II. Det tredje avlange lumen, som pneumaticerer concha sup., stammer fra cell. asc. IV. Denne celle har skutt sig frem mellem crus asc. IV og V. Kaviteten fortsættes bakover paa fig. 8. Ca. ı!/; mm. længere dorsalt forenes den med den nedenfor liggende dype fure, den 4de hovedfure, hvis mediale og laterale begraensning dannes av 4de og 5te hovedmusling. Av den 2den hovedfures lameller har lamelle I, som længere fortil markerer grænseskillet mellem de to cellelumina i cell. asc., tapt sig i orbitavæggen. Lamelle II begrænser med sin S-formede . benlamelle recess. sup. opad. Dens perifere del er forenet med den 4de hovedmusling. Benprocessen danner fortsættelsen bakover av basallamellen til den 2den hovedmusling og kan følges videre i dorsal retning, indtil den antar muslingeform og præsenterer sig som lamelle II paa fig. 8. Nedad sees overkjzvehulens trekantede, noget avrundede profil mellem næsevæggen i meat. inf. og med. og orbitas benvæg. 128 REIDAR GORDING. M.-N. KI. De efterfølgende tre frontalsnit skriver sig fra den bakre halvdel av 2den hovedfure. Fig. 8, frontalsnit IV. ste hovedmusl. (lam. basil.) . 4de hovedmusl. (lam. basil.) \ eee cell sasealy, 4de hovedmusl. (lam. recurv.).. xc |... recess. sup. post. II 4de hovedfure… DAS, eden hovedfures lamelle III T3. -recess. inf. post. II ste hovedmusl. (lam. recurv.)---. P concha sup. p =: : 5 i E 2 — ^ — --.__ celleutloper fra recess. inf. post. II 2den hovedfure, meat. sup.----- 9 AN c -.2den hovedfures lamelle II 2den hovedmusl., concha med.-- iste hovedfure, meat. mede | "Sin Max Re KO À I " , e * M en NT x P ee D SES -tandsack í LS yu AE Qu aE + + ME C P Ww sc» 15 * 2 s & * Den 2den hovedfure trænger sig paany utover mot orbitavæggen gjennem en fin, neppe synlig kanal og forgrenes atter i to recesser, recess. sup. og inf. post. Disse danner paa dette frontalsnit en sammenhzengende kavitet, som imidlertid langere fortil deles i to helt adskilte cellelumina. Det nederste og sterste er allerede omtalt under fig. 7, hvor dets forreste utleper saavidt har lukket sig. I dorsal retning kan de to recesser folges som en sammenhængende kavitet. Den strækker sig ca. 4 mm. bakover mellem orbitavaeggen og den 4de hovedmusling. Paa dette frontalsnit sees to lamelleformede benprocesser, hvis utpreegede muslingekarakter viser sig paa en række snit. Den øverste benproces, den 2den hovedfures lamelle III, markerer grænse- skillet mellem recess. sup. og inf. og trænger. slimhinden frem som en skarpt begrænset valk. Fortil taper benprocessen sig hurtig i orbitas ben- væg. Bakover fortsættes den i ca. 3 mm.'s utstrækning, hvorefter den litt efter litt gaar over i orbitavæggen. Den nederste benlamelle, den 2den hovedfures lamelle II, kan ogsaa felges 1 begge retninger. Fortil krummer den sig mere og mere sammen, saa dens lam. recurv. — Lr ste hovedmusl., concha sup... 2denhovedmusl,conchamed.^/ .- 2den hovedfure, meat. sup.” E IOI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. I29 kommer til helt at omkranse den lille celleutleper, som skyter sig forover fra den dorsalt liggende del av recess. inf. post. Baktil danner denne lamelle det benede grænseskille mellem recess. inf. post. og den nedre grens hovedlumen. Tilsidst forenes den med den 3dje hovedmusling. Denne viser sig først længere dorsalt og begrænser nedad den store kavitet, som repræsenterer fortsættelsen bakover av de to recesser (fig. 9). Ovenfor recess. sup. post. mellem næsevæggen og orbita aapner sig et større hulrum. Det er fortsættelsen bakover av cell. asc. IV, hvis forreste del sees paa fig. 7, som her præsenterer sig. Cellen kommunicerer 1 mm. længere fortil med den nedenfor liggende dype fure, den 4de hovedfure, som har trængt sig op mellem den 4de og 5te hovedmusling. Overkjævehulens lumen sees fremdeles. Fig. 9, frontalsnit V. cell-usc. Vi. j cell. sup. og inf. post. II lam. basil. V... > lam. basil. VI. x - 2den hovedfures lamelle II 4de hovedfure.__ B ,.Sin. max. gdje hovedmusl.- 2 - m ~~ Gre : : KT my tandsæk ıste hovedfure, meat. med. Cell. asc. IV har lukket sig baktil. Av de to cellelumina mellem næsevæggen og orbita stammer den medialt liggende, lange, smale spalte fra cell. asc. V. Det uregelmæssig formede lumen mellem denne celle og orbita skriver sig fra den 2den hovedfures ram. desc., hvis recess. sup. og inf. post. fortsættes bakover som en sammenhængende kavitet. Meat. sup. treenger sig som en bred rende utover mot orbitaveggen. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 1. 9 130 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. I taket av “2den hovediure sees tre lamelletorm ede bream dannelser. Snittene længere baktil viser, at alle disse staar i direkte sammenhæng med den benbjelke, som opbygger det henede skille mellem de to ovenfor liggende celler, og som dannes av basallamellen til crus asc. V. Det er derfor naturlig at opfatte de tre benlameller som hoved- muslingenes nederste utlopere, som deres lam. recurv.ae. Den lateralt liggende maa da efter rækkefølgen betragtes som lam. recurv. III. Den staar paa dette snit i forbindelse med den 2den hovedfures nederste benlamelle, lamelle il, som begrænser cell. sup. og inf. post. nedad. Lam. recurv. III kan følges i 4 mm.'s utstrækning. Fortil forenes den med den lille, medialt liggende benlamelle, lam. recurv. IV, og danner den laterale begraensning for den 4de hovedfure. Dens fortszettelse baktil sees paa fig. 10. Den midtre benlamelle, /am. recurv. IV, kan følges forover som en vel utviklet muslingedannelse. Den begrænser den 4de hovedfure lateralt i hele dens utstrækning. Lam. basil. IV er paa dette frontalsnit smeltet sammen med basallamellen til crus asc. V, som danner den laterale begrænsning for cell. asc. V. Efter at denne celle har lukket sig fortil, sees ogsaa basallamellen til crus asc. IV. Den opbygger den laterale benvæg i cell. asc. IV, hvis mediale begrænsning dannes av lam. basil. V (fig. 7 og 8). Den tredje, medialt liggende av de tre smaa benlameller er den største og svarer til Jam. recurv. V. Det er denne hovedmusling, som præsenterer sig som den makroskopisk synlige concha sup. Det fremgaar av dette frontalsnit, at meat. sup. foruten den 2den ogsaa omfatter den 3dje og 4de hovedfure. Den 3dje hovedfure viser sig ikke paa fig. 9, men derimot paa andre frontalsnit. Den danner en svakt mar- kert fordypning i taket av den øvre næsegang mellem lam. recurv. III og IV. Den 4de hovedfure er langt mere utpræget end den 3dje. Den strækker sig i en længde av 6 mm. langs den nedre kant av concha sup., medialt begrænset av lam. recurv. V og lateralt av lam. recurv. IV. Overkjeevehulens lumen ligger næsten i kontakt med den store tand- seek, som utfylder den største del av corp. max. 2den, 3dje og 4de hovedfure, meat. sup." 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 131 3 Fig. 10, frontalsnit VI. cell. asc. V M 6te hovedmusl., concha supr... ___.lam. basil. III og V ste hovedfure, meat. supr.... : = 7----..cell..sup. og inf. post. II ste hovedmusl., concha sup....--...-- 3dje hovedmusl.-—^ - iste hovedfure, meat. med.-* ~~~ tandsek Den bakerste del av 5te hovedfures cell. asc. sees umiddelbart neden- for lam. cribr. Ca. 1 mm. længere fortil danner denne celle et 5 mm. høit cellelumen (fig. 9), som gjennem en meget trang, saavidt synlig aapning kommunicerer med furens ram. desc. Den 6te hovedmusling, hvis slanke benlamelle trær skarpt frem paa fotografiet, begrænser cell. asc. V medialt. Dens crus asc. kan følges forover som cellens mediale begrænsning, indtil den, efter at cell. asc. V har lukket sig fortil, smelter sammen med crus asc. V. Baktil, bakenfor cell. asc. V, lægger den 6te hovedmusling sig ind til orbita- væggen, hvorfra dens crus desc. atter stikker frem som en liten bentap, som kan følges i ca. 3 mm.’s utstrækning bakover mot nasopharynx. Den 6te hovedmusling danner benskelettet i concha supr. Den ste hovedmusling svarer til præparatets concha sup. Dens basallamelle er ifærd med -at forenes med orbitas benvæg. Et par snit længere baktil staar dens lam. recurv. frem fra orbitavæggen som crus desc. V. Denne strakker sig bakover mot nasopharynx, idet den danner benskelettet i den bakerste del av concha sup. Parallelt med den ste hovedmusling, mellem den og orbita, sees en anden lamelleformet benproces, hvis brede, paereformede lam. recurv. opad staar i direkte forbindelse med den ste hovedmusling. Følges snitserien forover, 132 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. viser det sig, at benprocessen fortsættes i den lamelle, som under fig. 9 blev betegnet som /am. recurv. III. Længere baktil smelter den sammen med crus desc. V. | Den 4de hovedmuslings lam. recurv. har længere fortil forenet sig med lam. recurv. V og sees ikke paa dette snit. Den lille celleutleper mellem lam. basil. III og V og orbitavæggen stammer fra cell sup. og inf. post, som her er ifærd med at lukke sit lumen. Fig. 11, frontalsnit VII. Snit fra næsekavitetens bakerste avsnit i dens overgang til sphenoidalhulen. ,6te hovedmusl., concha supr. sphenoidalhulen. _ ‚ste hovedmus!., concha sup. ste hovedfure, meat. supr. -----.. 2den, 3dje og 4de hovedfure, meat. sup.---~ rste hovedfure, meat. med..- Av hovedfurerne sees den iste, meat. med., den 2den (3dje og 4de), meat. sup., samt den ste, meat. supr., og av hovedmuslingene crus desc. V, concha sup. og crus desc. VI, concha supr. Den sidste er mest fremtrædende og er ifeerd med at avsnere den øverste del av næse- kaviteten, som formidler sphenoidalhulens kommunikation nedad. p E 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 133 Oversigt over praparat VII. rste hovedfure, meatus medius, .har en længde av ca. 25 mm. Den nedre del av furen er 2—3 mm. bred fra underkanten av concha med. til oversiden av concha inf. Spalten mellem muslingebenet og lateralvaeggen er ca. 1 mm. bred i naesekavitetens forreste parti, men indsnevres hurtig, saa den langs ost. max. neesten ligger i kontakt med proc. uncinat. Laengere baktil blir spalten atter bredere og maaler en gjennemsnitlig vidde av 2—21/, mm. Ramus ascendens er blotlagt paa fig. 3. Den danner paa dette praparat kun en celleutvid- ning, som ovenfor crista ethm. i en lengde av 7—8 mm., en heide av ca. 8 mm. og en gjennemsnitlig bredde av 4—5 mm. skyter sig forover og opover mot frontalbenets spongiosa. Kaviteten begrænses medialt av crus asc. II og lateralt av orbitavæggen. Ramus descendens. Av den nedre grens to utlopere trænger recess. sup. sig op mellem crus asc. II og concha intermed. pr. med. og utvider sig til en bullacelle av usedvanlig størrelse (fig. 4 og 6). Cellen maaler en længde av ca. 7 mm., en gjennemsnitlig heide av 8—10 mm. og en bredde av indtil 5 mm. Fra hovedluminet utgaar baade forover og bakover mindre forgreninger. Den anden store celleutleper fra ram. desc., recess. inf., er i sin helhet aapnet paa fig. 4. Spaltens øverste parti, Jaíus semilun., har en længde av ca. 6 mm. og en bredde av !/,—1 mm. i dens forreste og 1—1/;, mm. i dens bakerste halvdel. Hiatus begrænses opad av concha intermed. pr. sup. (fig. 5) og længere baktil av concha intermed. pr. med. (fig. 6). Den nedenfor liggende infundibularspalte er som helhet noget bredere end hiatus, specielt fortil, hvor dens everste parti danner en cellulaer utbugtning av ca. 3 mm.’s tverdiameter. Spaltens begrænsning fremgaar av fig. 5 og 6. Infundibulum deler sig fortil i tre utlopere. Den everste er den sterste og danner en ca. 5 mm. lang, indtil 5 mm. bred og 5 mm. hei celleutvid- ning, som strækker sig forover parallelt med cell. asc. og tilsidst avsluttes i to smaa terminalceller. Den nedenfor liggende forgrening naar ikke saa langt frem. Den maaler en længde av ca. 3 mm., en heide av ca. 3 mm. og en bredde av 1—2 mm. Den nederste av infundibularspaltens utlopere, som er den mindste med en heide- og tverdiameter av 1—2 mm. og en længde av ca. 3 mm., skyter sig forover langs antrumtaket. Infundibular- spalten aapner sig i antrum gjennem det ca. 1!/» mm. lange og ca. I mm. brede ost. max. Dette er beliggende i en dybde av 7 mm. fra hiatus ved 134 REIDAR GORDING. : M.-N. Kl. ostiets forreste og 6 mm. ved dets bakerste endepunkt og begrænses medialt av proc. uncinat. og lateralt av lamelle V. Sin. max. har en længde av ca. 20 mm. og strækker sig 6 mm. frem foran maxillærostiet. Hulens profil avtegner sig paa de fleste snit fra dens forreste "halvdel som en ca. 7 mm. hoi og 5 mm. bred trekant. Bakenfor ost. max. blir kaviteten bredere, saa dens breddediameter paa de fleste snit er større end dens hoidediameter. Av lamelleformede bendannelser i ıste hovedfure sees syv, hvorav tre, lamelle I, ILog III, deltar i opbygningen av bullacellens ydre skelet. Av disse danner lamelle III, concha intermed. pr. med., bullacellens nedre begrænsning i hele dens utstrækning (fig. 6). Av de fire øvrige ben- processer sees ogsaa lamelle IV og V paa fig. 6. Lamelle VI og VII preesenterer sig derimot ikke paa fotografierne. Disse to benprocesser opbygger det benede grænseskille mellem | bullacellens bakerste celle- forgreninger. Proc. uncinat. viser den sedvanlige bygning (fig. 5 og 6). 2den hovedfure, meatus superior, begrænses nedav av concha med., den 2den hovedmusling, og opad av concha sup. den ste hovedmusling. Furen er 18 mm. lang og gjennemsnitlig 1—2 mm. bred. Kommunikationsaapningen mellem dens to grener er used- vanlig trang, ca. !/; mm. i tversnit (fig. 3). Ramus ascendens utvider sig til en ca. 7 mm. lang, 6 mm. hei og 5—6 mm. bred kavitet, som baktil deles i to etager. Den overste repraesenterer cellens fortszettelse bakover og danner et 5 mm. heit og 3 mm. bredt hulrum av ca. 4 mm.’s længde. Den nederste etage, som staar i aapen sammenhæng med hoved- luminet, maaler en længde av ca. 2 mm. og har en gjennemsnitlig tver- diameter av 2—3 mm. Baktil krydses cell. asc. I med furens cell. inf. ant. og «cell asc IV, Ramus descendens er usedvanlig rikt forgrenet. (Omtrent 1 mm. bakenfor kommunikations- aapningen mellem dens to grener trænger den i dybden og deles vifte- formig i to celleutvidninger, en recess. sup. og inf. ant., som sender sine utlepere baade forover og bakover (fig. 4 og 7). Fortil forenes de to cellulære utvidninger til et ca. 2 mm. langt cellelumen. Baktil kan de følges paa ca. 10— 15 snit som to kaviteter. 4 g | EE r— 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 735 Et par mm. længere dorsalt skyter ram. desc. atter frem en gren, som paany deler sig i to recesser, recess. sup. og inf. post., med utlopere i begge retninger (fig. 4 og 8). Fortil danner de to recesser to adskilte celler av et par mm.’s længde, og baktil forenes de til et ca. 5 mm. langt, 5 mm. heit og 1—2 mm. bredt hulrum, som er aapnet paa fig. 4. Av lamelleformede bendannelser i 2den hovedfure findes tre. Den øverste av disse, lamelle I, deler den bakerste del av cell. asc. II i to mindre cellelumina. Lamelle II markerer fortil grænsen mellem den 2den hovedfures to hovedgrener og forener sig med lam. recurv. IV (fig. 7). Længere baktil danner benprocessen den nedre begrænsning av recess. resp. cell. inf. og skiller denne fra den nedre grens hovedlumen. Begge benlameller representerer fortsettelsen bakover av den 2den hovedmuslings basallamelle, lamelle I av dens ever- ste og lamelle II av dens nederste del. Lamelle III danner grænsen mellem furens to bakerste utlopere, mellem dens recess. sup. og inf. post. (fig. 8). 3dje hovedfure er omtrent helt forsvundet. Den viser sig paa snittene som en I!/; mm. lang, neppe synlig rende i taket av meat. sup. mellem lam. recurv. III og IV (fig. 9). 4de hovedfure. Paa fotografierne av voksmodellen (fig. 3) sees kun dens ramus ascendens. Denne gren trænger sig op mellem crus asc. IV og crus asc. V umiddel- bart bakenfor cell. asc. II og danner en ca. 41/2. mm. lang, 5 mm. hei og 3—4 mm. bred kavitet (fig. 3, 7 og 8). Cell. asc. staar i forbindelse med ram. desc. gjennem en ca. 1 mm. lang og 1 mm. bred aapning, som altsaa er adskillig større end den, som formidlet kommunikationen mellem den 2den hovedfures to grener. Ramus descendens strækker sig langs taket av meat. sup., dækket av concha sup. Furen, som lateralt begraenses av den 4de og medialt av den 5te hovedmusling, maaler en langde av ca. 6 mm. og er i sit forreste parti vel utviklet med en gjennemsnitlig dybde og bredde av 2—3 mm. (fig. 7 og 8). Ram. desc. taper sig litt efter litt i taket av 2den hovedfure og forsvinder helt 5—6 mm. bakenfor ram. asc. (fig. 9). Meat. sup. omfatter altsaa foruten den 2den ogsaa den 3dje og 4de hovedfure. 136 REIDAR GORDING. M.-N. KI. 5te hovedfure, meatus supremus, begrænses nedad av concha sup., den ste hovedmusling, og opad av concha supr., den 6te hovedmusling. Furen præsenterer paa dette præ- parat en vel utviklet ramus ascendens, som har trangt sig op mellem crus asc. V og VI og har utvidet si til en 4 mm. lang, 5 mm. hei og ca. 1—2 mm. bred cell. asc. (fig. 3 og 9). Cellen staar nedad i forbindelse med furens nedre gren gjennem en meget smal ! anal. Ramus descendens strækker sig fra kommunikationsspalten helt bakover til nasopharynx som en flat, aapen fure av 5—6 mm.'s længde. Av hovedmuslingene sees den 2den, 3dje, 4de, 5terossore Den 2den hovedmusling begrænser recess. asc. I medialt og danner længere baktil den laterale begrænsning for cell. asc. II. Eftersom denne elle utvider sit lumen, trænges den 2den hovedmuslings basallamelle ut- over mot orbitavæggen og skilies fra sin lam. recurv. — Basallamellens øverste tredjedel fortsættes bakover som den 2den hovedfures lamelle I og deler den bakerste del av cell. asc I i to cellelumina. De nederste to tredjedeler av basallamellen lægger sig ind til de to smaa benlameller, lamelle VI og VII, som staar frem fra orbitavæggen i den bakerste del av iste hovedfure og danner paa den maate den mediale begrænsning for bullacellens bakerste utlopere. Længere baktil fortsættes ogsaa den nederste del av basallamellen i dorsal retning som en lamelleformet benproces, den 2den hovedfures lamelle IL. Benlamellen markerer grænsen mellem ram. asc. og desc. 1. Lamelle II viser sig imidlertid kun paa et par snit, inden den forenes med den 4de hovedmusling (fig. 7). Efterat den 2den hovedmuslings lam. recurv. har mistet sin basallamelle, forener den sig med den ıste hoved- fures lamelle III, concha intermed. pr. med., som længere baktil danner basallamellen for crus desc. II. Den3djehovedmuslings lam. recurv. sees paa frontalsnittene fra den bakerste del av meat. sup. Benlamellen er nærmere omtalt under fig. 9 og 10. Den 4de hovedmusling er relativt vel utviklet og maaler en længde av 6 mm. (fig. 7—9). Den 5te hovedmusling, concha sup., er den muslingedannelse, som nest efter den 2den hovedmusling har naadd længst i utvikling. Den begrænser den 2den hovedfure opad og danner desuten i en utstrækning av 17 mm. den mediale begrænsning for den 4de hovedfure (fig. 7—9). 1914. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 137 Den 6te hovedmusling avtegner sig usedvanlig skarpt paa frontal- snittene fra naesens bakerste avsnit (fig. 10 og 11). Dens benlamelle op- bygger benskelettet i concha supr. Det viser sig altsaa, at av hovedmuslingene svarer den 2den til concha med., den 5te(+ den 3dje og 4de) til concha sup. og den 6te til concha supr. PRÆPARAT VIII. (Heire næsehalvdel av et 14 mndr. gml. pikebarn.) Neeseveeggens længde 28 mm. Næsevæggens hoide 24 mm. Maxillzeravsnittets hoide 9 mm. Ethmoidalavsnittets hoide 15 mm. Forholdet som 1 : r,6. Meat. inf. er trangt bygget. Den laterale flate av concha inf. ligger næsten i kontakt med væggen i nedre næsegang. Spalten mellem under- kanten av concha inf. og næsegulvet er derimot mere aapen og maaler gjennemsnitlig en bredde av ca. 2 mm. Neseveggens ethmoidale avsnit. Iu. Fotografi av næsevæggen i nat. størrelse. Av næsefurerne sees meat. med., sup. og supr. 138 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig,’ 2 .concha supr., meat. supr., 3dje hovedfure 3dje hovedmusl. ">>> meat. sup., 2den hovedfure 7--..concha med, 2den hovedmusl. ---.meat. med., tste hovedfure 7 4de og ste hovedmusl. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 139 ) Fig. 3. Fotografi av voksmodellen, hvor de overste deler av meat. med., rste hovedfure, meat. sup., 2den hovedfure, og meat. supr., 3dje hovedfure, er blotlagt. Den største del av 2den hovedmusling samt crus asc. III, IV og V er fjernet. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. (fig. 5) (fig. 7) VII (fig. 11) VIII (fig. r2) (fig. 13) (fig. 14) II III IV V VI IX X snit I ' LU i i 1 L i i Li ' ' cell. asc. I, nc. i Lus o ___meat. supr., 3dje hovedfure hiatussemilun. MESERSGURCOHNMMNL M SUA : å ; Min. “US —_meat. sup., 2den hovedfure mam meat. med., rste hovedfure Paa Recess. asc. I er paa dette præparat usedvanlig rikt forgrenet. fotografiet synes recessen at utvide sig til én stor kavitet, som utfylder den forreste del av den laterale næsevæg. Kaviteten omfatter imidlertid paa preeparatet en hel del cellelumina, som det ikke har veeret mulig paa voksmodellen at faa utdissekert i detaljer paa grund av cellernes indbyrdes 140 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. beliggenhet. Det hulrum, som her præsenterer sig som »cell. asc. I<, be- staar egentlig av to større celler, cell. asc. ant. og post. Cell. asc. ant. omfatter de forreste to tredjedeler av »cell. asc. I<. Cellen deler sig fortil i to sterre hulrum, en cell. asc. ant. sup. og inf. Desuten utgaar fra cell. asc. ant. et par mindre celleutlopere. Cell. asc. post. svarer til den ba- kerste tredjedel av den store kavitet. Fra cell. asc. post. utgaar seks celle- utlepere. To av disse strækker sig bakover langs orbitavæggen. De fire øvrige pneumaticerer den bakerste del av den recesserte crus asc. Il. En av dem viser sig paa fig. 3 mellem recess. asc. I og cell. asc. II. Bakenfor den tste hovedfures ram. asc. sees to storre hulrum, cell. asc. II og III. Den lille celleaapning i den nederste del av cell. asc. Il repræsenterer ostiet til en celle, som er aapnet paa fig. 4. Eig. 4. i Fotografi av voksmodellen, hvor ogsaa furernes-nedre grener og duct. nasolacrym. er blotlagt. Proc. uncinat., den største del av concha inf. samt den laterale benvæg i recess. asc. I er fjernet. / infundibularcelle i cell. asc. IT \ celleutloper fra cell. asc. II i | cell. asc. III T | AN Ss. nn sup. ant. II meat. supr., gdje hovedfure --- cell. sup. post. II X "meat. sup., 2den hovedfi "Soden hovedfures lamelle 77-cell. inf. TI ^-meat. med., ıste hovedfure IOI4. No. 1. DEN EATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. I4I Av særlig interesse paa dette præparat er infundibularspaltens frem- trængen mot frontalbenet. En sammenligning med fig. 5 viser, at dens everste del ikke som sedvanlig danner en smal spalte, men derimot en stor celluler utvidning. Cellen har trængt sig 2—3 mm. ind i pande- benets spongiosa og har skutt den medialt liggende recess. asc. med dens celleutlepere tilbake. Fra infundibulum utgaar kun en celleforgrening, som sees i heide med crista ethm. Den lille utleper begrænses opad av en lamelleformet bendannelse, som paa fig. 5 er betegnet som lamelle II. Av den 2den hovedfures forgreninger er de fleste lokalisert til furens nedre gren. Fra den utgaar tre celleutlepere. Den bakerste skriver sig fra cell. sup. post., som kun delvis er aapnet. Den store kavitet, som ligger foran cell. sup. post., og som straekker sig helt op til kommunikations- aapningen mellem ram. asc. og desc. stammer fra cell. sup. ant, den sterste av de to celleutlepere, som utgaar fra den forreste del av den 2den hovedfures nedre gren. Den anden utleper, recess. inf, skyter sig forover fra ram. desc. som en smal fure langs den 2den hovedmuslings basallamelle. Den valkformede dannelse, som begrzenser cell. sup. post. nedad, og som fortil adskiller cell. sup. ant. II fra cell. inf. II, svarer til den 2den hovedfures lamelle III (fig. 12). I den nederste del av cell. asc. II er delvis aapnet det hulrum, hvis ostium viste sig paa fig. 3. I 3dje hovedfure er den nederste del av cell. asc., som er beliggende mellem furens ram. desc. og orbitavæggen, blotlagt. Det viser sig, at cell. asc. III kan deles i to etager, hvis storrelsesforhold avtegner sig paa fotografiet. Grænseskillet mellem recessens to avsnit markeres av den benlamelle, som sees paa fig. 13. Overkjzvehulens store kavum er i hele sin utstrækning aapnet. Det fremgaar av fotografiet, at kaviteten naar frem foran duct. nasolacrym. 142 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Iste hovedfure. Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. celleutloper fra cell, ase. B, cell. ase ant... — I^. Cmusrase lle. proc. uncinat. (agger nasi)----~ & f ____->>infundibularceller Den store cellulære utbugtning, som dannes av infundibularspaltens øverste parti, pneumaticerer hele den del av næsevæggen, som strækker sig fra concha med.feestet til lam. cribr. Cellen har allerede trængt sig ind til frontalbenets spongiosa. Av furens cell. asc. og dens utlepere* sees kun en avlang spalte mellem infundibularcellen og næsevæggen. Infundibularcellens nedre begraensning dannes delvis av en beiet ben- lamelle, som staar frem fra orbitavæggen i hoide med concha med.fæstet. Det vil fremgaa av de bakenfor liggende frontalsnit (fig. 8), at benlamellen efter rækkefølgen ovenfra nedad svarer til ıste hovedfures lamelle Il. Fortil forenes denne benproces med proc. uncinat. og kan folges videre forover som det intercellulære septum mellem den store kavitet og den nedenfor liggende lille infundibularcelle. Lamellens fortsættelse baktil sees paa fig. 6. — RSS | uL 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 143 Den overste infundibularcelle begrænses medialt av en tynd ben- lamelle, som nedad deler sig i to utlepere. Disse kan følges bakover, den ene som crus asc. II og den anden som proc. uncinat. Proc. uncinat. danner paa dette frontalsnit den største del av cellens nedre begrænsning. Benprocessen sees som en traadtynd lamelle, hvis midtparti er fortykket, ‘og præsenterer sig som en uregelmæssig formet, skarpt begrænset ben- prominens. Denne lægger sig længere fortil ind til maxillærbenets proc. front. og smelter sammen med den. Fortsættelsen bakover av proc. uncinat ki sees paa fig. 6—9. Nedad aapner overkjævehulen sit pæreformede lumen mellem orbita og den nasale utmunding av duct. nasolacrym. De efterfølgende seks frontalsnit skriver sig alle fra den ıste hovedfure og ligger fra 1!/,—10 mm. bakenfor det sidst beskrevne. Fig. 6, frontalsnit II. celleutlepere fra cell. asc. I, cell. asc. ant. — crus asc. II (lam. basil). — proc. uncinat -— B IER C Iste hovedfure, meat. med. Den store infundibularcelle, hvis lumen viste sig paa fig. 5, staar her i aapen forbindelse med den nedenfor liggende lille infundibularutleper (fig. 4). Fra denne celleutleper strækker infundibulum sig som en trang spalte nedover mot overkjavehulen, hvis paereformede profil sees 144 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. mellem den mediale næsevæg i meat. med. og inf. og orbitas benvæg. De to cellelumina opad og medialt for den øverste infundibularcelle skriver sig fra cell. asc. I, cell. asc. ant., hvis utlopere traenger sig frem bakfra og paa dette frontalsnit naar hoiere op mot lam. cribr. end infundibularcellen. Greenseskillet mellem de to netop omtalte infundibularceller markeres av en liten benproces, den ıste hovedfures lamelle II, som staar frem fra orbitavæggen i heide med den øverste del av meat. med. Ben- processen forenes længere fortil med proc. uncinat. (fig. 5) og taper sig baktil 1 orbitavæggen. Proc. uncinat., hvis traadtynde, bugtede benlamelle deltar 1 opbygningen av den mediale begrænsning for de to infundibular- celler, er opad forenet med crus asc. Il. I den nederste del av infundibulum mellem spalten og antrum springer en anden bendannelse frem fra lateralvæggen. Den præsenterer sig som en relativt bred benprominens, som nedad, skyter frem en liten beiet utloper. Benprocessen, hvis fortsættelse bakover paa fig. 7 og 8 danner infundibularspaltens laterale begrænsning, svarer til den ıste hovedfures lamelle IV, concha intermed. pr. inf. Fig. 7, frontalsnit III. £ SER x A y . cell. asc. I, cell. asc. post. Sg > 7 #7 ia 7 ARE lamelle I, concha intermed. pr. sup. 4 J M E : £ fe 2 - infundibularcelle celleutleper fra cell. asc. post. _ za \ Y 2denhovedmusl.,concha med. ..———- lamelle IV, concha intermed. pr. inf. N ıste hovedfure, meat. med. —— proc. uncinat. ~~ SIN MAX rer Iste bovedfures recess. asc. skyter sig op mellem concha med. og proc. uncinat. og utvides til den store cell. asc. post., som utfylder næsten hele mellemrummet mellem næsevæggen og orbitas benvæg. Cellen be- IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 145 grænses lateralt av den slanke benproces, som stikker ned fra lam. cribr., og hvis lange, tynde basallamelle avsluttes i en kort, kolbeformet lam. recurv. Det er den rste hovedfures lamelle I, concha intermed. pr. sup., som her præsenterer sig. Den begrænser hiatus opad og danner desuten den mediale begrænsning for den infundibularcelle, som har trængt sig ind forfra mellem benlamellen og orbitavæggen. Concha intermed. pr. sup. smelter fortil sammen med proc. uncinat. og adskiller recess. asc. fra infundibulum. Baktil aapner den sin lam. recurv. for at omslutte den del av infundibularspalten, som paa dette snit har kilt sig ind mellem dens basallamelle og orbitavæggen, og som længere baktil pneumaticerer den forreste del av bulla ethm. Nedad aapner infundibulum sig i sin. max. Den laterale begrænsning for infundibularspaltens nederste avsnit dannes av en flat benprominens, som buger sig frem fra orbitavæggen og repræsenterer fortsættelsen bak- over av lamelle IV, concha intermed. pr. inf., (fig. 6). Spalten be- grænses medialt av proc. uncinat., hvis øverste halvdel sees som en uregel- mæssig formet fortykkelse. Denne pneumaticeres længere fortil av den lille infundibularcelle, som viste sig paa fig. 6. Concha med.’s laterale væg er delvis exkavert av en celleutloper fra cell. asc. post. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 1. 10 146 REIDAR GORDING. Fig. 8, frontalsnit IV. celleutlopere fra cell. asc. post cell. asc. I, cell. asc. post. DS Gau eg ___-lamelle I, concha intermed. pr. sup. celleutlsper fra cell. asc. I ee cell. bullae ethm. — ——--.]amelle III, concha intermed. pr. med. celleutloper fra ØRE ıste hovedfures ram. desc.—~ zden hovedmusl.,conchamed. ıste hovedfure, meat. med. proc. uncinat.” Cell. asc. post. sees fremdeles. Kaviteten er paa dette snit adskillig mindre av omfang, efter at de to celleutløpere, hvis avlange lumina viser sig mellem recessen og den mediale næsevæg, er avsnøret længere fortil. Den benproces, som under fig. 7 blev betegnet som lamelle I, concha intermed. pr. sup., preesenterer her en lang, kolbeformet lam. recurv., hvis to lameller omfatter et lyst midtparti, det netop lukkede cellelumen til infundibularspaltens bakerste utloper. Concha intermed. pr. sup. er nedad forenet med en anden benproces, rste hovedfures lamelle III, concha intermed. pr. med., som har utpræget muslingebygning saavel paa dette som paa andre frontalsnit. Den fortsættes bakover paa fig. 9, Io og 11. Det smale, halvmaaneformede lumen mellem de forenede bimuslinger og orbitaveeggen stammer fra bullacellen, som her trænger sig frem bakfra. Infundibularspaltens laterale begrænsning dannes av en bred ben- prominens, som staar frem fra orbitavæggen som den ıste hovedfures lamelle IV. Denne bendannelse strækker sig gjennem spalten i hele eee aA De BE + , » bod 1914. No. rz. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 147 dens længde. Fortil kan den følges paa fig. 7 og 6. Baktil taper den sig 1 orbitavæggen. Lamellen svarer efter sin beliggenhet nærmest til concha intermed. pr. inf. Infundibulum begrænses medialt av proc. uncinat. Den præsenterer _sig som en slank lamelle, hvis øverste og nederste del er noget fortykket. Nedad tangerer benprocessen basallamellen til concha inf. Mellem recess. asc. og næsevæggen sees fire cellelumina. Det største av disse skriver sig fra cell. asc. post., som længere fortil sender sine utlopere bakover. Fra samme kavitet stammer ogsaa det ovenfor liggende avlange celle- lumen. Av de to øvrige smaa lumina staar det øverste i forbindelse med cell. asc. II og repæsenterer dens forreste utleper. Det nederste skriver sig fra 1ste hovedfures ram. desc. Denne gren skyter længere baktil frem en utloper, som trænger sig ind i concha med. (fig. 10). Grener fra iste og 2den hovedfure sees altsaa paa dette frontalsnit at krydse hverandre. Fig. 9, frontalsnit V. Rol use Ho cell. asc. I, cell. asc. post. __ lamelle V iK lamelle VI celleutleper fra cell. asc. post.___ Ne per fra OE lamelle III, concha intermed. pr. med. tste hovedfures ram. desc. ——sulcus intermed. inf. ‘~~~ Jamelle IV, concha intermed. pr. inf. sin. max. Cell. asc. post. viser sig fremdeles. Nedenfor cell. asc. post. staar tre benprocesser frem fra orbitavæggen. Den øverste av disse, lamelle V, repræsenterer fortsættelsen bakover av basallamellen til concha intermed. pr. sup., hvis lam. recurv. længere fortil har forenet sig med den nederste 148 REIDAR GORDING. M.-N. KI. av de tre lameller, concha intermed. pr. med. Parallelt med lamelle V springer en anden liten benproces frem fra orbitas benvæg ind mot bulla- cellens lumen, skilt fra den førstnævnte ved en svak utbugtning av mucosa. Det er den iste hovedfures lamelle VI, som her præsenterer sig. Lamelle V og VI smelter fem snit længere baktil sammen til en lamelle- dannelse (fig. 10). Den 3dje benproces, concha intermed. pr. med, danner bullacellens begrænsning nedad. Dens rikt forgrenede lam. recurv. avtegner sig skarpt paa dette snit. Infundibularspalten begrænses lateralt av den brede benprominens, som paa fig. 6—8 er betegnet som lamelle IV, concha intermed. pr. inf., og medialt av proc. uncinat., hvis anatomiske bygning arter sig omtrent som paa fig. 8 Den brede, flate fure mellem lamelle III og IV svarer til KiLLiAN’s sulcus intermed. inf. De fleste av de celleforgreninger, som viste sig paa fig. 8, sees ogsaa paa dette frontalsnit. Cell. asc. I danner her et stort cellelumen og pneumati- cerer den største del av næsevæggens øverste parti. Den lille celle nedenfor cell. asc. II stammer fra cell. asc. post. (fig. 8). Det andet lille cellelumen i den nederste del av concha med. skriver sig fra ram. desc. I, som 5—6 snit længere baktil sender en celleutloper forover (fig. 10). Nedad mellem den laterale næsevæg i meat. inf. og med. og orbita- væggen sees overkjævehulens trekantede, noget avrundede lumen. IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 149 Fig. 10, frontalsnit VI. 4 lam. basil. II, Le cell. asc. II Sem $us |... cell. asc. I, cell. asc. post. lam. basil. II.” | ___- lamelle VI, 2den hovedfures lamelle I __ cell. bullae ethm. _lamelle VII ~-~--~---lamelle III, concha intermed. pr. med. gdje hovedmusl., concha sup._---- >= eden hovedfure, meat. sup.---~~~ celleutloper fra ae -----lamelle IV, concha intermed. pr. inf. iste hovedfures ram. desc.-- _-” > ‚sin. max. 2den hovedmusl., concha med..- > recess. inf., infundibulum -~~ iste hovedfure, meat. med.” Cell. asc. I, cell. asc. post., praesenterer sit spalteformede lumen mellem lam. basil. II og orbitavæggen. Fra orbitas benvæg trænger der sig frem en slank, let beiet benlamelle, som avsluttes i en knopformet fortykkelse. Benprocessen er fremkommet efter sammensmeltning av lamelle V og VI og maa efter snittene at demme sandsynligvis opfattes som en fortsættelse av lamelle VI. Lamellen danner det benede grænseskille mellem cell. asc. I og den nedenfor liggende bullacelle. Laengere baktil (fig. 11) forener den sig med basal- lamellen til den 2den hovedmuslings crus asc. og begraenser bullacellen opad. Benlamellen kan felges paa snittene over i 2den hovedfure, hvor den deltar i opbygning av denne fures lamelle I. Paa dette frontalsnit, sees desuten en anden proces, den 7de, i Iste hovedfure at stikke frem fra overkanten av lamelle III, concha intermed. pr. med. Lamellen er her ikke meget fremtraedende, men tiltar i storrelse længere dorsalts(fig. 11). Det store cellelumen, som pneumaticerer den største del av næsevæggen mellem meat. sup. og lam. cribr., stammer fra cell. asc. II. Dets videre fortsæt- telse forover sees paa fig. 9 og 8. Fra ram. desc. I utgaar en liten celleutleper, som trænger sig ind i den nederste del av concha med. Den fortsættes forover paa fig. 9 og 8. 150 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Av hovedmuslingene viser sig den 2den og 3dje. Den 2den hovedmusling danner med sin basallamelle grænseskillet mellem cell. asc. I og cell. asc. II. Fortil begrænser denne hovedmusling ram. asc. I med dens forgreninger medialt (fig. 7). Baktil trænges crus asc. II, eftersom cell. asc. II utvider sit lumen, over til orbitavæggen og forener sig med de bakerste benlameller i ıste hovedfure (fig. 11). Den 3dje hovedmusling kan felges bakover gjennem snitserien som en vel utviklet muslingedannelse. Den danner paa dette snit ben- skelettet i concha sup., som begrænser den 2den hovedfure medialt. Basal- lamellen til crus asc. III opbygger den mediale benveeg i cell. asc. II. Fig. 11, frontalsnit VII. cell. asc. I, cell. asc. post. \ \ > ^ 4 cell. asc. II. 42 \ i = (2 Pe. lam. basil. II | » Jr a eden hovedfures lamelle I ^ — Jjlamelle VI J 2 G4 P n … cell. bullae ethm. TIU lam. basil. II 2den hovedfures lamelle II -__ —7---- Jamelle VII — lam. basil. If, eden hovedfures lamelle III ~~ Jamelle III, concha intermed, pr. med. 2denhovedmusl.,concha med. & "-lamelle IV, concha intermed. pr. inf. &… sin. max. a“ ıste hovedfure, meat. med. _—— P 5 infundibulum” = 4 HCM De cellelumina, som viste sig paa fig. 1o, er fremdeles synlige. Cell. asc. post. er yderligere indsnevret. pos Den iste hovedfures lamelle IIl, concha intermed. pr. med., trænger sig frem fra orbitavaeggen mellem den nedre grens recess. sup. og inf. Længere baktil forenes lamelle III med lam. recurv. II og fortsættes bakover som den 2den hovedmuslings basallamelle. Parallelt med concha intermed. pr. med. springer en liten benproces frem fra orbitavæggen mellem bullacellen og recess. sup. Denne ben- pw IQI4. No. 1. DEN LATERALE NESEVEGS ETHMOIDALAVSNIT. ENSE dannelse danner fortsættelsen baktil av den lamelle VII, som er omtalt under fig. ro. Den viser vistnok ikke paa noget av snittene tydelig mus- lingebygning; men en sammenligning med andre preeparater tyder i retning av, at ogsaa den ber opfattes som en lamelleformet dannelse. Denne blir da den 7de benlamelle i ıste hovedfure. Benprocessen kan følges bakover, hvor den smelter sammen med den del av lam. basil. Il, som fra lamelle VI strækker sig nedover mot lamelle VII, til en benlamelle, som fort- sætter sig videre i dorsal retning som den 2den hovedfures lamelle II. Av hovedmuslingene sees de samme, som viste sig paa fig. 10, den 2denog 3dje. Den 2den hovedmuslings basallamelle er rykket naer- mere orbitavaeggen. Den har allerede traadt i forbindelse med lamelle VI og ligger næsten i kontakt med lamelle VII. Længere baktil forenes den baade med lamelle VII og den nedenfor liggende lamelle III. Basallamellens everste parti begrænser den bakerste del av cell. asc. I opad og fortsætter sig over i 2den hovedfure for sammen med lamelle VI at danne furens lamelle I. 2den hovedfure. Fig. r2, frontalsnit VIII. lam. basil. HT NE lam. basil. IV. N FE > ^ cell ase. Ile er E __cell. asc. II 2den hovedfures lamelle II 3dje hovedfure, meat. supr.__ 3dje hovedmusl., concha sup.__ 2den hovedfure, meat. sup. AE DAE. 7 pb. RAN —---2den hovedfures lamelle III Av iste hovedfures forgreninger sees kun den bakerste del av over- kjævehulen med sit flattrykte profil, som her er skutt op i heide med den midtre næsegang. Næsevæggen ovenfor meat. sup. pneumaticeres 152 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. av tre cellelumina. Det øverste skriver sig fra cell. asc. II, det medialt liggende fra cell. asc. III, mens det pæreformede lumen mellem cell. asc. III og orbitaveeggen stammer fra den 2den hovedfures cell. sup. post., som et par snit længere baktil er avsneret fra sin forbindelse med ram. desc. Fra orbitavæggen staar frem to benprocesser, som begge under sit forlop paa flere frontalsnit viser lamellebygning. Den overste av disse benprocesser svarer til den 2den hovedfures lamelle II og danner den øvre, mediale begrænsning for cell. sup. post. og længere fortil ogsaa for cell sup. ant. Lamelle II markerer graenseskillet mellem furens to hovedgrener. Den repræsenterer fortsættelsen bakover av den ıste hoved- fures lamelle VII og den del av den 2den hovedmuslings basal- lamelle, som fra lamelle VII strækker sig opover langs orbita- væggen til lamelle VI (fig. 11). Baktil kan benprocessen felges paa snittene, indtil cell. sup. post. har lukket sit lumen, hvorefter den taper sig 1 orbitas benveeg. Den nederste benproces, lamelle III, springer frem fra orbitavæggen i meat. sup. og synes paa dette frontalsnit at være opbygget av flere benbjelker. To snit længere fortil deler ogsaa benprocessen sig i tre parallelt lopende lameller, som imidlertid snart smelter sammen til en lamelledannelse. Lamelle III begrænser cell. sup. post. nedad og danner desuten længere fortil grænseskillet mellem recess. sup. og inf. II. Den kan følges videre forover i 1ste hovedfure som den nederste del av lam. basil. II. Baktil viser lamelle III muslingeform og forener sig tilsidst med den 3dje hovedmusling. Foruten de to lameller, som viser sig paa fig. 12, kan længere fortil i 2den hovedfure paavises en 3dje lamelleformet benproces, furens lamelle I, som ikke sees paa noget av fotografierne. Benprocessen staar frem fra orbitaveeggen i den nederste del av cell. asc. II og danner den mediale begrænsning for det cellelumen, som pneumaticerer den nederste del av lateralvaeggen i cell. asc. II (fig. 4). Fortil deles benprocessen i to lameller. Disse fortsætter sig over i ıste hovedfure, den øverste som den del av lam. basil. Il, som paa fig. 11 danner den evre begrensning av cell. asc. I, og den nederste som este hovediures lamelle wee Det fremgaar av, hvad der her er anfort, at alle lamelledannelser i 2den hovedfure stammer fra den 2den hovedmuslings lam. basil. De to benlameller, som sees paa fig. 12, svarer, som allerede fremhævet, til den 2den hovedfures lamelle II og III. Den sidstnævnte regnes da for en benproces, tiltrods for at den, som allerede omtalt, egentlig er op- bygget av tre parallelt lopende benlameller. 1914. Noer DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. B53 Av hovedmuslingene danner den 3dje hovedmusling ben- skelettet i concha sup. og har forenet sig med den 2den hovedfures lamelle II. Hovedmuslingens lam. basil. opbygger sammen med lamelle II den laterale begrænsning for cell. asc. III, hvis mediale begrænsning dan- nes av lam. basil. IV. Længere baktil skilles lam. recurv. III fra sin basal- lamelle, forenes med den 2den hovedfures lamelle III og fortsætter sig videre bakover som crus desc. III (fig. 13). 3dje hovedfure. Fig. 13, frontalsnit IX. Snit fra den bakerste del av furen. cell. asc. III eC hovedmusl.< ———— Å NM —— y TA concha supr. las hovedmusl. —-----—- f rt M — 3dje hovedfure-- ~~. amelledannelse i gdje hovedfure aden hovedfure, meat. sup.— 2denhovedmusl.,concha OU ae rste hovedfure, meat. med. ~~ Cell. asc. III har længere fortil trængt sig op mellem crus asc. III og crus asc. IV og V. Cellen begrænses paa dette snit medialt av crus asc. IV og V og lateralt av orbitas benvæg og har utvidet sig til et større hulrum, hvis nederste del her præsenterer sig som en egen celle. Grænsen mellem denne og det ovenfor liggende hovedlumen markeres av en liten lamelleformet proces, som staar ut fra orbitavæggen og kan sees paa 12 snit. Paa enkelte av disse kan man skjelne mellem en ganske kort lam. basil. og en knopformet lam. recurv. Nogen faa snit længere fortil 154 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. trænger den slimhinden frem som en valk mellem kavitetens to etager. Baktil forener benlamellen sig med den 3dje hovedmuslings basallamelle og danner taket i recessens nedre etage. Av hovedmuslinger sees den 2den, concha med., samt den 3dje 4de og 5te. Den 3dje hovedmusling har længere fortil forenet sig med 2den hovedfures lamelle III og fortsætter sig 6—7 mm. bakover mot nasopharynx som crus desc. III. Benskelettet i den del av næsevæggen, som svarer til concha supr., bestaar av to parallelt lopende benlameller. Den ene av disse, den sterste og lateralt liggende, svarer til den 4de hovedmusling, og den anden, hvis benbjelke paa dette snit er delt i tre smaa lameller, svarer til den 5te hovedmusling, som paa flere snit viser uttalt lamellebygning. Baken- for cell. asc. III taper den ste hovedmusling sig paa snittene. . Den 4de viser sig derimot som en solid bentap, som staar frem fra orbitavaeggen som crus desc. IV og danner den benede underbygning for den bakerste del av concha supr. Denne concha opbygges altsaa væsentlig av den 4de hovedmusling. Oversigt over præparat VIII. ste hovedfure, meatus medius, har en længde av ca. 27 mm. Den nedre del av denne næsegang maaler fra underkanten av concha med. til oversiden av concha inf. gjennem- snitlig 3—4 mm. Spalten mellem concha med. og lateralveeggen er relativt smal med en bredde av ca. 1 mm. i dens forreste og 2—3 mm. i dens bakerste halvdel. Av furens to hovedforgreninger er ramus ascendens blotlagt paa fig. 3. Dens 4 mm. lange og 1 mm. brede recess. asc. treenger sig opover mot lam. cribr. og utvides til to store hulrum. Den forreste av disse kaviteter, cell. asc. ant., maaler en længde av ca. 5 mm., en heide av ca. Io mm. og en bredde av ca. 8 mm. Cellen utbrer sig mest i lateral retning mot orbitavaeggen. Fortil naar den ikke særlig langt. Den avtar relativt hurtig i heide, men tangerer dog lam. cribr. paa 8—10 snit. Den deler sig tilsidst i to smaa terminalceller foruten i et par mindre forgreninger. Den bakerste cell. asc. er omtrent av samme størrelse som cell. asc. ant. Kaviteten trænger sig ca. 3 mm. bakover mellem cell. asc. Il og orbitavæggen og avsluttes i et par smaa celleutlepere, som kun sees paa 6—8 snit. Dens utlepere er forevrig lokalisert til den mediale nzeseveeg, som pneumaticeres i en utstrækning av 3—4 mm. Igt4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 155 Recess. asc. I har paa dette præparat naadd en usedvanlig utvikling. Dens to store kaviteter forgrenes i ro celleutlopere, seks fra den bakerste og fire fra den forreste frontalcelle. Det eiendommelige ved disse celle- lumina er, at de fleste av dem ikke som sedvanlig trænger sig ind i recessens laterale, men derimot i dens mediale benveg. Den ıste hovedfures nedre gren ramus descendens deler sig som sedvanlig i to recesser. Fra den overste av disse, recess. sup., utgaar kun én celleutloper, nemlig bullacellen. Den trænger sig gjennem det 1 mm. lange og r mm. brede ostium op mellem crus asc. Il og iste hovedfures lamelle III, concha intermed. pr. med. Cellens lumen præsenterer sig paa frontalsnittene som en indtil 4 mm. hei og Y5—1 mm. bred spalte, som i en længde av 2 mm. strækker sig langs orbitaveggen (fig. 8—11). Den anden av ıste hovefures to store recesser, recess. inf. er blotlagt paa fig. 3 og 4. Hratus semilun. (fig. 7—11) sees paa fig. 3 som en skraat forlepende spalte av ca. 10 mm.’s længde. Hiatus begrænses opad av concha intermed. pr. sup. og med. og maaler i sit forreste avsnit en bredde av ca. !/»—ı mm. Længere baktil blir spalten smalere, saa proc. uncinat. omkring maxillærostiets bakre endepunkt næsten ligger i kontakt med lateralvæggen. Eifterat ost. max. har lukket sig, utvides hiatus i bredden og maaler ca. r!/ mm. Jnfundibulum (fig. 6— 11) er som helhet trangt bygget og sees paa de fleste snit kun som en traadtynd kanal. Saavel den forreste som den bakerste del av spalten er imidlertid adskillig bredere. Det fremgaar av fig. 4 og 5, at den øverste del av infundibularspalten paa dette præparat har naadd en over- ordentlig utvikling. Den trænger sig betydelig længere forover end cell. asc. I og naar paa de forreste 30 —40 snit desuten adskillig heiere op mot lam. cribr. end de medialt liggende utløpere fra ram. asc. Infundi- bularcellen maaler en bredde av indtil 5 mm. og utfylder i en længde av 4 mm. hele mellemrummet mellem den øverste del av concha med. og orbitaveggen. Fra infundibulum utgaar desuten to andre utlepere. Den ene av disse, som har skutt sig frem fra spaltens forreste parti, sees kun paa 5—6 frontalsnit (fig. 4 og 6). Den anden celleutloper trænger sig 3 mm. bak- over mellem ıste hovedfures concha intermed. pr. sup. og orbitavæggen (fig. 7). Cellen, som maaler en gjennemsnitlig heide og bredde av 4—5, resp. 2 mm., pneumaticerer den forreste del av bulla ethm. og krydses med bullacellen, som skyter sig frem bakfra. Nedad aapner infundibulum sig i den forreste del av overkjævehulen. Ost. max. (fig. ; —10) er 8 mm. langt og 1/-—1 mm. bredt. Det ligger i en dybde av 9 mm. fra hiatus 156 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. ved ostiets forreste og 3 mm. ved dets bakerste endepunkt. Ostiet be- greenses medialt av proc. uncinat. og lateralt av concha intermed. pr. inf. Sin. max. maaler en længde av ca. 20 mm. og strækker sig 5 mm. frem foran ost. max. Hulens profil foran ostiet er pæreformet, ca. 12 mm. heit og 5 mm. bredt, men præsenterer sig omkring den bakerste del av maxillær- ostiet som en 5—6 mm. hei og ca. 5 mm. bred trekant med avrundede hjørner (fig. 5—12). Antrum er skilt fra tandsækken gjennem et flere mm. tykt benlag. Inden den zste hovedfures forgreninger findes syv benprocesser, hvorav dog kun de seks viser lamellebygning (fig. 5—11). Proc. uncinat. Den anatomiske bygning av denne benproces er for- saavidt av interesse, som dens øverste fortykkede parti helt fortil vakuoli- seres av infundibularcellerne. Den sees derfor paa flere snit kun som en tynd benlamelle, som danner cellernes nedre og mediale begrzensning. 2den hovediure, meatus superior, begrænses nedad av concha med., 2den hovedmusling, og opad av concha sup., den 3dje hovedmusling. Furen maaler en længde av ca. 18, en bredde av ca. 3 mm. og er usedvanlig rikt forgrenet. Ramus ascendens danner mellem crus asc. Il og III en ca. 8 mm. lang, 5—7 mm. hei og 2—4 mm. bred cell. asc. Nedad staar kaviteten i forbindelse med furens nedre gren gjennem en 2—3 mm. lang og ı mm. bred spalte. Paa fig. 3 og 4 sees denne celle som et sammenhængende lumen av tilsynelatende samme dybde. Det fremgaar imidlertid av frontalsnittene, at det er særlig dens forreste og bakerste parti, som har ‘utvidet sig i bredden, mens dens midtre del, som danner furens direkte fortsættelse, kun viser sig paa snittene som en !/,—1 mm. bred spalte. Fra cell. asc. utgaar to utlopere, som delvis pneumaticerer cellens laterale benvæg. Den største av disse trænger sig ind i væggen fra kavitetens forreste og nederste avsnit og danner et cellelumen, som i 3—4 mm.’s længde utfylder en stor del av væggen mellem recessen og orbita. Den anden forgrening er kun !/; —1 mm. lang. Den strækker sig forover fra det bakerste avsnit av kaviteten mel- lem den forreste celle og dens mediale benvzeg. Ramus descendens sees paa frontalsnittene under den storste del av sit forlep som en 4 — 5 mm. dyp og r—3 mm. bred fure. Furen er rikt forgrenet. Den deler sig nedenfor recess. asc. i to recesser, recess. sup. og inf. Recess. sup. treenger sig utover mot orbitas benveeg fra den forreste del av furen og 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 157 utvides til en større cell. sup. ant, som med en heide- og breddediameter paa 5, resp. 4 mm. i et par mm.’s utstrækning pneumaticerer den laterale næsevæg mellem den forreste del av recess. asc. II og orbitas benveg (fig. 4). Recess. inf. har ikke naadd stor utvikling. Den dannes av furens dypt liggende parti, som er avsneret fra hovedluminet. Recessen loper parallelt med orbitavæggen i ca. 2 mm.’s længde. Dens diameter over- stiger ikke paa noget snit ı mm. Foruten disse to recesser utgaar der fra ram. desc. endnu en celleutloper. Den skyter sig 2 mm. længere baktil op langs orbitaveggen som en 2—4 mm. hei og 1—3 mm. bred cell. sup. post. Cellen fortsættes som et 3—4 mm. heit og indtil 3 mm. bredt cellelumen forover og bakover langs orbitavæggen, ca. 2 mm. i hver retning (fig. 12). Av lamelleformede benprocesser i 2den hovedfure kan paa- vises tre. som nærmere er omtalt under fig. 12. 3dje hovedfure, meatus supremus, begrænses nedad av concha sup., 3dje hovedmusling, og opad av concha supr, 4de og ste hovedmusling. Furen maaler en længde av ca. 10 mm. og er paa dette præparat bred og aapenstaaende med en gjen- nemsnitlig vidde av 2 mm. i dens forreste og I mm. i dens bakerste av- snit. Fra dens forreste parti trænger ramus ascendens opover mot lam. cribr. Den danner mellem crus asc. Ill og IV (fig. 12) og længere baktil mellem crus asc. IV og V og orbitavæggen (fig. 13) en cell. asc. av adskillig størrelse. Cellen, hvis forbindelse med furens nedre gren formidles gjennem det trange (1X 1 mm. brede) ostium, kan deles i to etager. Den øverste, som repræsenterer dens hovedlumen, strækker sig forover langs orbitavæggen i en utstrækning av ca. 5 mm. og maaler en heide- og breddediameter av 5X3 mm. Den nedre del av cell. asc. er betydelig mindre (ca. 3X2 mm.) og fortsættes bakover som en ca. 2 mm. lang celleutløper. (Grænsen mellem kavitetens to etager markeres av en lamelleformet bendannelse, som staar frem fra orbitavæggen. Av hovedmuslingene kan paavises den 2den, 3dje, 4de og 5te. Den 2den hovedmusling, concha med., er nærmere omtalt under fig. 10 og 11. Den 3dje hovedmusling opbygger benskelettet i concha sup. i hele dens længde (fig. 10—12). Den 4de og ste hoved- musling er beskrevet under fig. 13. Den 6te hovedmusling kan ikke med sikkerhet paavises. 158 | REIDAR GORDING. M.-N. Kl. PRÆPARAT IX. (Venstre næsehalvdel av et 16 mndr. gml. pikebarn.) Næsevæggens længde 24 mm. Næsevæggens heide 23 mm. Maxillæravsnittets heide g mm. Ethmoidalavsnittets heide 14 mm. Forholdet som r1: 1,5. Meat. inf. Avstanden fra concha inf. til næsegulvet er 2—3 mm. Spalten mellem muslingebenets laterale flate og sidevæggen maaler 1/,—1 mm. i næsens forreste avsnit og 1—2 mm. længere baktil. Neseveggens ethmoidale avsnit. Fas a. Fotografi av preeparatet i nat. storrelse. Av hovedfurerne sees meat. med. og sup. 2014: No. 1. )ncha sup., e, ste og 6te hovedmusl.._ meat. sup., eden og 3dje hovedfure-—— concha med., 2den hovedmusl. meat. med , iste hovedfure DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 159 aS =o 160 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Pier ®: Fotografi av voksmodellen med angivelse av frontalsnittenes beliggenhet. Furernes ovre grener, ram. asc. I og II, er blotlagt efter fjernelse av crus asc II, II, IV og V. => Levelt ol | 2 =: < = = — m = 2 5 = m 2m R on u concha intermed. pr. sup. cell. ase. I, cell. asc. post. - — ee i i i D : cell. asc. II. ;cell;ase Xp -~ cell. asc. ant. sphenoidalhulen _ hiatus semilun. meat. Sup., eden og 3dje hovedfure -—- meat. med., iste hovedfure ___- Den korte, brede hiatus semilun. sees i hele sin længde. Ovenfor spalten utbrer recess. asc. I sig vifteformet i to utbugtninger, som begge treenger helt op til lam. cribr. Bakenfor cell. asc. I aapner den 2den hovedfures øvre gren sit lumen og pneumaticerer den del av næsevæggen, som ligger mellem meat. sup. og lam. cribr. Av cell. asc. II kan kavitetens øverste dype parti let skjelnes fra dens nederste flate avsnit, som formidler overgangen til den nedre gren. IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 161 Fig. 4. Fotografi av voksmodellen, hvor ogsaa furernes nedre grener og duct. nasolacrym. er aapnet. Næsten hele concha med., 2den hoved- musling samt proc. uncinat. og concha inf. er fjernet. eden hovedfures lamelle I ,cell. sup. I ceca 2den hovedfures lamelle I og / | * lam. basil. II ; s Li cd concha inter- — /', concha intermed, pr. sup. N NN mel prine, 2,7 . cell. asc.es I -- cell. sup. IT , å - 2 m E^ sphenoidalhulen.. | = -- - lamelle IV rw EC lam. basil. II____& + > 4 ^ E^ ^ i --- infundibulum sup., g 3dje hovedfure----# 77--. concha intermed. pr. med = ---- duct. nasolacrym. cell. bullae ethm.- meat. med., 2 Iste hovedfure—- ^ Infundibulum sees i hele sin utstrekning. Den trænger sig opover mot lam. cribr. og skyter fortil frem to celleutlopere, den ene ovenfor og den anden nedenfor crista ethm. Nedad aapner infundibularspalten sig i sin. max., som ,paa dette præparat er av usedvanlig størrelse. Hulen er saa hei, at den opad tangerer bullacellens benvæg (fig. 6). Fortil streekker dens lumen sig frem foran duct. nasolacrym. De to store kaviteter bakenfor infundibulum stammer begge fra 1ste hovedfures recess. sup. Cellerne er i sin helhet aapnet, saa ostierne ikke vises paa fotografiet. Det ene av disse hulrum pneumaticerer den forreste del av bulla ethm. og strækker sig som en cell. sup. av betragtelig Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. r. 11 162 REIDAR GORDING. M.-N. KI. størrelse helt opover mot lam. cribr. Det andet, trekantede cellelumen, som begrænser den nedre halvdel av cell. sup. baktil, stammer fra bullacellen. Denne utfylder den dorsalt liggende del av bulla ethm. Det fremgaar av fig. 4, at bullacellen omgives av tre cellelumina, cell. sup. I fortil, cell. asc. II opad og cell. sup. II baktil. Av den 2den hovedfures forgreninger sees foruten cell. asc. II, som ogsaa viste sig paa fig. 3, den nedre ,grens cell. sup., som skyter sig frem mellem cell. asc. II og bullacellen. rste hovedfure. Fig. 5, frontalsnit I. Snit umiddelbart bakenfor ost. max. cell. sup... — BELLLOGGSS. Sup. 77--—.recess. inf. S -.2den hovedmusl., concha med. ">. Iste hovedfure, meat. med. Recess. sup. har traengt sig op mellem bulla ethm. og concha med. Recessen utvides til det store cellelumen, som pneumaticerer næsevæggen ovenfor hiatus. Cell. sup. begraenses nedad av en lang, slank benlamelle med vel utviklet lam. basil. og recurv. Benprocessen, som repræsenterer den iste hovedfures lamelle III, concha intermed. pr. inf. danner in- fundibularspaltens øvre begrænsning. Lamelle III kan følges forover paa IQ14. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 163 frontalsnittene, indtil den forenes med furens lamelle I, concha intermed. pr. sup., for helt at omslutte den forreste del av cell. sup. Baktil begrænser lamelle III cell. sup. nedad, samtidig som dens lam. recurv. vakuoliseres for at omramme bullacellen, som skyter sig frem bakfra (fig. 6). Foruten concha intermed. pr. inf. sees paa dette snit en mindre benproces med antydning til lamelleform. Benprocessen, iste hoved- fures lamelle II, springer frem fra orbitavæggen omtrent midt i cell. sup., hvor den markeres gjennem en let synlig, vel begrænset slimhindefold. Længere fortil, efterat concha intermed. pr. sup. og inf. har forenet sine lam. recurv.ae og derigjennem dannet den mediale begrænsning for cell. sup., trænger benlamellen sig frem mot cellens mediale benvæg og forenes med den. Den forreste del av cell. sup. deles derved i to mindre kaviteter, som strækker sig videre forover langs orbitavæggen. Lamelle II synes nærmest at svare til concha intermed. pr. med. Proc. uncinat. sees som en traadtynd benproces og danner den mediale begrænsning for recess. inf. Overkjævehulens store cellelumen aapner sig mellem orbita og næse- væggen uten forbindelse med infundibularspalten, da maxillærostiet netop har lukket sig baktil. Antrumgulvet skilles fra den nedenfor liggende tand- sæk av et smalt benlag. REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 6, frontalsnit II. Snit fra den bakerste del av furen. cel: sup: 2 lam. basil. IV er SEN 7 dam. basil. III lam. basil. II cell. asc. II lamelle III, concha intermed. pr. inf. __—— : recess. sup. cell. bullae ethm. — gf \------4 Nedad præsenterer overkjævehulen sit store lumen, som strækker sig helt op til bulla ethm. Ovenfor antrum sees langs orbitavæggen fire hulrum. Det nederste skriver sig fra bullacellen, som her trænger sig forover helt omsluttet av rste hovedfures lamelle III, hvis lam. recurv. danner dens benede indramning. Efterat bullacellen har lukket sit lumen baktil, fortsættes lamelle III over 1 2den hovedfure som basallamellen til crus. desc. IL De to ovenfor liggende cellelumina langs orbitavæggen, som begge stammer fra cell. Sup., forener sig laengere fortil i én kavitet (fig. 5) for senere atter at deles i to hulrum. I dorsal retning fortsaettes de to celler som to helt adskilte kaviteter, som begge kan følges bakover i et par mm.'s utstrækning. Grænseskillet mellem dem opbygges av den ıste hovedfures lamelle IV, som staar ut fra orbitavæggen, og hvis knopformede lam. recurv. trær skarpt frem paa dette frontalsnit. Baktil fortsaetter benprocessen sig som det intercellu- lære septum mellem de to celleutlepere og kan følges videre bakover i den ——7---.rste hovedfure, meat. med. IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 165 >den hovedfure. Her danner den først basallamellen for den 2den hoved- musling og fortszettes, efter at lam. recurv. II har forenet sig med lamelle III, videre bakover som den 2den hovedfures lamelle I. Fortil taper lamellen sig i orbitavæggen nedenfor den lille benproces, som under fig. 5 er be- tegnet som lamelle Il. Det 4de cellelumen repræsenterer den forreste utleper av cell. asc. II, som skyter sig frem bakfra mellem lam. basil. II og III. 2den hovedfure. Fig. 7, frontalsnit III. Snit umiddelbart bakenfor recess. asc. FD m 3dje hovedmusl. -— 4de hovedmusl., concha sup. ~~. --3dje hovedfure ” eden hovedfure, meat. sup. ”søden hovedmusl., concha med. ^ rste hovedfure, meat. med. ^ sin. max. Det store lumen, som pneumaticerer den øverste del av næsevæggen, skriver sig fra cell. asc. II. Det adskilles fra furens nedre gren av en lang, gracil benlamelle, den 2den hovedfures lamelle I. Benlamellen, som repræsenterer fortsættelsen bakover av den 2den hovedmuslings basallamelle, lamelle IV, har nogen faa snit lengere fortil forenet sig med lam. recurv. III og danner nu greenseskillet mellem furens to hovedgrener. Den 2den hovedfures ram. desc. trænger sig som en bred, aapen spalte ind mellem concha med. og sup. Fra den overste del av furen utgaar en liten recess., som svarer 166 REIDAR GORDING. M.-N. KI. til furens recess. sup. Denne celleutleper, som delvis omsluttes av lamelle I, kan baktil kun følges paa enkelte faa snit, inden den taper sig, mens den fortil utvides hurtig, saa dens cellelumen utfylder hele mellemrummet mellem benlamellen og 2den hovedmuslings basallamelle. Dens begrænsning saavel opad som medialt dannes av lamelle I, hvis lam. recurv. længere fortil forenes med den 2den hovedmuslings basallamelle (fig. 4). Recess. sup. begraenses nedad av en liten benproces, som springer frem fra orbitavæggen og kun kan sees paa 8—10 snit. Benprocessen, den 2den hovedfures /amelle II, viser hverken paa dette eller andre frontal- snit antydning til muslingebygning. Fortil taper den sig i orbitavæggen, og baktil forenes den med den øverste lamelles lam. recurv. og deltar her- ved i opbygningen av den nedre begrænsning for den lille celleutleper, som avslutter recess. sup. baktil. Av hovedmuslingene sees foruten den 2den ogsaa den 3dje og 4de. Lam. recurv. III er forenet med 2den hovedfures /amelle I og danner den mediale begrænsning for 3dje hovedfure, som har trængt sig op mellem den 3dje og 4de hovedmusling. Den 4de hovedmusling svarer til praeparatets concha sup. Den fortsættes bakover paa fig. 8 og 9. Ogsaa paa dette snit sees nedad overkjævehulens store lumen. Antrum- gulvet er her rykket adskillig ovenfor concha inf. og skilles fra den neden for liggende tandsæk av et tyndt benlag. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 16 - Fig. 8, frontalsnit IV. Snit et par mm. bakenfor recess. asc. Il. cell. asc. IH... _celleutloper fra 3dje hovedfures e ram. desc. 3dje hovedmusl. og .— lamelle lL LI a -—- 6te hovedmusl. "ste hovedmusl. ^4de hovedmusl. \ - ‘aden hovedfure, meat. sup. ‘eden hovedmusl., concha med. N ste hovedfure, meat. med. De anatomiske forhold arter sig i det store og hele tat som under fig. 7 beskrevet. Lam. recurv. III og lamelle I er her smeltet sammen til den tynde benlamelle, som begrænser cell. asc. II nedad og medialt. Concha sup. forgrenes paa dette snit i tre smaa utlepere, som alle paa et eller andet frontalsnit viser lamelleform. De tre benlameller repræsenterer lam. recurv. IV, V og VI. Lam. recurv. IV, som ligger nærmest næse- væggen, forenes nogen faa snit længere baktil med den benramme, som omgir cell. asc. II, idet den danner den nedre begrænsning for den lille utleper, som fortsætter 3dje hovedfure bakover. Ogsaa de to andre lameller, lam. recurv. V og VI, lægger sig ind til benvæggen omkring cell. asc. II og smelter sammen med den. Længere baktil sees de tre la- meller kun som smaa fremspring paa benrammen omkring cell. asc. II (fig. 9). 168 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 9, frontalsnit V. Snit fra den bakerste del av furen. cel asc lee P —-5te hovedmusl. N ”ade hovedmusl. (i. ^2den hovedfure, meat. sup. — "eden hovedmusl., concha med. "rste hovedfure, meat. med. Cell. asc. II viser endnu sit lumen mellem orbita og næsevæggen. Paa den benramme, som danner cellens mediale og nedre begraensning, springer frem to smaa benprocesser. Det er fortsættelsen bakover av den 4de og ste hovedmusling, som her viser sig. Længere dorsalt forenes disse, idet den 4de hovedmusling trænger sig frem som en vel markert benlamelle, som danner den benede underbygning for den bakerste del av concha sup. Ovenfor den 5te hovedmusling sees den 6te kun som en knopformet fortykkelse i benrammen omkring cell. asc. II. Oversigt over praparat IX. rste hovedfure, meatus medius, har en længde av ca. 24 mm. Furens nedre del maaler 4—5 mm. fra oversiden av concha inf. til underkanten av concha med. Spalten mellem muslingebenet og lateralvæggen er 1—1!/, mm. bred og er størst i næsens dorsalt liggende parti. à Ramus ascendens danner paa dette praeparat to store cellulære utvidninger, cell. asc. ant. og post. Cell. asc. ant. trænger sig ca. 2!/; mm. forover mellem concha med.- 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 169 fæstet og lam. cribr. som et ca. 5 mm. heit og 1—2 mm. bredt hulrum. Dette deles tilsidst i to parallelt lepende, 3—4 mm. heie og !/,—1 mm. brede celleutlepere av 1i!/, mm.s længde. Cell. asc. post. maaler en heide av ca. 2 mm., en bredde av ca. 3 mm. og strækker sig bakover langs lam. cribr. i en længde av ca. 6 mm. Begge celler forenes nedad, hvor de kommunicerer med den forreste del av midtre nzsegang gjennem det 5 mm. lange og 1 mm. brede ostium (fig. 3). j Ramus descendens. Av den nedre grens to forgreninger er recess. sup. blotlagt paa fig. 4. Fra recess. sup. utgaar paa dette præparat to hulrum, en cell. sup. og bullacellen. Cell. sup. trænger sig gjennem en 3 mm. lang og !/ — 1 mm. bred aapning op mellem concha intermed. pr. inf. og crus asc. II, idet den utvides til en ca. 9 mm. hei og 4—6 mm. bred kavitet, som i en længde av ca. 6 mm. pneumaticerer den øverste og forresté halvdel av bulla ethm. (fig.4 og 5). Cellen begrænses medialt av concha intermed. pr. inf. og crus asc. II, og lateralt av orbitas benvæg. I dens bakerste parti dannes dens mediale begrænsning desuten av lam. basil. IV (fig. 6). Fortil avgrænses cellen fra infundibulum av concha intermed. pr. inf. og sup., og baktil taper den sig mellem basallamellen til crus asc. II og orbitas benvæg. Bullacellen er lokalisert til den nederste og bakerste del av bulla ethm. Cellen kommunicerer med det dorsalt liggende parti av recessen gjennem en trang, I X 1 mm. bred aapning. Den forreste del av kavi- teten omkranses av den nederste bimuslings lam. recurv. (fig. 6) og maaler en heide og bredde av ca. 3 X 4 mm. Længere baktil, hvor dens øvre begrænsning dannes av den 2den hovedmuslings basallamelle og dens laterale begrænsning av orbitas benvæg, tiltar cellen i størrelse til en heide- og breddediameter av 5 X 4 mm. Bullacellen er i sin helhet ca. 6 mm. lang. Den nedre grens recess. inf. sees paa fig. 3 og 4 Paa fig. 3 danner dens 8 mm. lange aapning en skraatstillet spalte. Hratus senulun. be- grænses opad av concha intermed. pr. sup. og inf. og maaler en gjennem- snitlig bredde av 1—2 mm.. Infundibularspalten har omtrent samme bredde som hiatus, men den utvider sig noget i sit forreste parti, hvor dens laterale begrænsning dannes av selve orbitavæggen. Den begrænses forevrig lateralt av concha intermed. pr. inf. Infundibularspalten skyter sig i linje med maxillærostiet opover mot lam. cribr. og sender desuten to smale utlepere 4 resp. 3 mm. forover mellem recess. asc. og orbita- veeggen, den ene ovenfor og den anden nedenfor crista ethm. Ogsaa i dorsal retning utgaar en liten forgrening, som trænger sig il, mm. bak- over mellem den nederste del av cell. sup. og orbitavæggen. Osf. max. 170 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. er ca. 3 mm. langt og 1—2 mm. bredt. Avstanden fra hiatus til ostiets forreste endepunkt maaler 4 mm. og til dets bakerste endepunkt kun 2mm. Aapningen begrænses medialt av proc. uncinat. og lateralt av concha intermed. pr. inf. Sin. max. er paa dette præparat av usedvanlig størrelse. Hulen avtegner sig paa de fleste frontalsnit som en trekant, hvis heide og bredde omkring ost. max. maaler 10—12, resp. 6 mm. en størrelse, som den beholder under den største del av sit forlep. I kavitetens dorsalt liggende parti tiltar bredden indtil ro mm., samtidig som dens profil antar en mere avrundet form. Tilsidst sees dens tversnit som en staaende oval. Overkjævehulen strækker sig 5 mm. frem foran ost. max. og begrænses medialt av taarekanalens benvæg (fig. 4—7). Av lamelleformede benprocesser i ıste hovedfure sees fire, hvorav de to største, concha intermed. pr. sup. og inf., deltar i den benede opbygning av bulla ethm. Concha intermed. pr. sup. danner fortil grænse- skillet mellem de to store frontalceller og opbygger samtidig gulvet i den bakerste frontalcelle, som den adskiller fra den nedenfor liggende infundi- bularspalte (fig. 3). Længere baktil forenes bimuslingen med concha inter- med. pr. inf., som skyter sig frem nedenfra. Herved avgrænses cell. sup. fra infundibulum. Tilsidst skilles concha intermed. pr. sup. fra concha intermed. pr. inf. av recess. sup., som trænger sig op mellem de to ben- lameller. Bimuslingen lægger sig nu ind til crus asc. II og smelter sammen med den.‘ Fortil, hvor concha intermed. pr. sup. danner det intercellulære septum mellem de to store cell. asc.es, forener den sig med en liten ben- proces, som springer frem fra den øverste del av crus asc. Il, og som sandsynligvis ber opfattes som en av de frontale benlameller. Concha intermed. pr. sup. og inf. er nærmere omtalt under fig. 5 og 6. Proc. uncinat. sees paa snittene kun som en traadfin benlamelle, hvis everste og fortykkede parti kan folges forover, indtil det forenes med erus asc. II. 2den hovedfure, meatus superior, begrænses nedad av concha med., den 2den hovedmusling, og opad av concha sup., den 4de, 5te og 6te hovedmusling. Furen maaler en længde av ca. 9 mm. og en bredde av ca. 2 mm. Dens to grener kommunicerer med hverandre gjennem en ca. 3 mm. lang og Y»—ı mm. bred spalte. Ramus ascendens utvides til en Io—ı2 mm. lang, Peer mm. hei og 4—5 mm. bred cell. asc. Denne pneumaticerer hele det parti av næsevæggen, som ligger mellem 2den hovedfure og lam. cribr. Den bakerste og øverste del av kaviteten, som begrænses lateralt av orbitavæggen, er bredest. Cellens 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 171 nederste og forreste parti er derimot adskillig smalere, da baade den nedre grens recess. sup. og bullacellen har trængt sig ind mellem cellen og orbitavæggen. Ramus descendens. Umiddelbart bakenfor ram. asc. utgaar fra taket av den nedre grens hovedlumen en celleutloper, som skyter sig forover mellem cell. asc. II og bullacellen og danner en ca. 4 mm. lang, 2 mm. hoi og 3—4 mm. bred cell. sup. Den nedre grens hovedlumen fortsættes bakover som meat. sup. (fig. 4 og 7). I den 2den hovedfure findes to benprocesser, hvorav dog kun den ene viser lamelleform (fig. 7). 3dje hovedfure sees i taket av meat. sup. som en 2!/, mm. lang, rendeformet fordypning av 2—3 mm.’s dybde. Dens laterale begrænsning dannes av den 3dje og dens mediale av den 4de hovedmusling. Meat. sup. omfatter altsaa baade den 2den og 3dje hovedfure. Den 3dje hovedfure avsluttes baktil i en liten celleutloper (fig. 8). 4de og 5te hovedfure er paa dette præparat ikke utviklet (fig. 8 og 9). Av hovedmuslingene sees den 2den, 3dje, 4de, 5te og 6te. Den 2den hovedmusling danner med sin crus asc. den mediale be- grænsning for ram. asc. I og for en stor del av cell. sup. I det bakerste parti av cell. sup. forenes lam. basil. II med den ıste hovedfures lamelle IV (fig. 6). Denne fortsættes bakover som den 2den hovedmuslings lam. basil. Bakenfor recess. asc. II skilles lam. basil. II (lamelle IV) fra sin lam. recurv. Basallamellen kan følges i dorsal retning som den 2den hovedfures lamelle I, og lam. recurv. II forener sig med den iste hoved- fures lamelle III, concha intermed. pr. inf, som længere baktil danner basallamellen for crus desc. II. Den 3dje hovedmusling er nærmere omtalt under fig. ; og 8. Den 4de hovedmusling danner den sterste del av benskelettet i concha sup. (fig. 8 og 9. Den 5te og 6te hoved- musling er omtalt under fig. 8 og 9. Det fremgaar av frontalsnittene fra næsevæggens bakerste parti (fig. 7—9), at de tre everste hovedmuslinger deltar i opbygningen av concha sup. Benskelettet i muslingens bakerste parti dannes særlig av den 4de hovedmusling. 172 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. PRÆPARAT X. (Venstre næsehalvdel av et 18 mndr. gml. pikebarn.) Neeseveeggens længde 25 mm. Næsevæggens heide 24 mm. Maxillæravsnittets hoide 7 mm. Ethmoidalavsnittets hoide 17 mm. Forholdet som 1 : 2,4. Meat. inf. er aapenstaaende, da concha inf's lam. recurv. ikke som sedvanlig beier av nedad, men i næsten hele næsens længde staar ret ut fra næsegangen. Meat. inf. maaler fra concha inf. til næsegulvet en gjennemsnitlig vidde av 3 mm. I næsens forreste parti, hvor muslinge- benet indtar en mere skraa stilling, er næsegangen noget trangere. Neseveggens ethmoidale avsnit. Fig. 7. Fotografi av præparatet i nat. størrelse. Av neesefurerne sees meat. med., sup. og supr., hvorav de to sidst- nævnte fortil forenes i en fure. Fra den nedre kant av concha med. streekker en accessorisk fure sig forover og opover. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 173 Fig. 2. Fotografi av voksmodellen i 1/2 størrelse. gdje, 4de, ste og 6te hovedmusl. \ concha supr., 4de, 5te og 6te hovedmusl.. meat. supr., 3dje hovedfure_ concha sup., gdje hovedmusl.— meat. sup., 2den hovedfure — concha med. aden hovedmusl. — meat. med., à ste hovedfure— ^ ^ M.N. Kl. 174 REIDAR GORDING. Fig. 3. Fotografi av voksmodellen, hvor de overste deler av meat. med. og sup. den iste og 2den hovedfure, er blotlagt efter fjernelse av crus asc. II, III, IV og V. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. "(S Sy) [ wus ^j ” (839 Al (L 789) TII signi cell. asc. II__ | cell. asc. I —concha intermed. pr. sup. "i cell. sup. IL. | sphenoidalhulen —_ E j meat. supr., —hiatus semilun. meat. sup., 2den hovedfure -~ meat. med., Iste hovedfure Den lange, smale hiatusspalte viser sig i hele sin længde. Foran denne, mellem spalten og crista ethm., trænger. recess. asc. I sig opover mot lam. cribr. og danner en sterre cell. asc. Cellen deles fortil i to smale utlepere; grænsen mellem dem sees antydet paa fotografiet. Bakenfor cell. asc. I aapner cell. asc. II sit lumen. Kaviteten staar nedad i forbindelse med den forreste del av furens nedre gren og kom- municerer baktil med den øverste del av cell. sup., som skyter sig frem bakfra (fig. 4). Paa dette praeparat er der altsaa to kommunikations- aapninger mellem den 2den hovedfures cell. asc. og dens ram. desc. 1914. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 175 Fig. 4: Fotografi av voksmodellen, hvor ogsaa furernes nedre grener samt duct. nasolacrym. er aapnet. Den bakerste del av crus asc. ll, proc. - uncinat, og det øverste parti av concha inf. er fjernet. : 2den hovedfures lamelle I cell. sup. Il ' cell sup. og inf. II \ cell. sup.Ilog : Te v erecess: ibo HUS pa MC \ \ |; {| 2den hovedfureslamelle II 2 ^ \ \ jb - concha intermed. front. r I lu L.. hovedfures lamelle MI t meat. supr., > infundibularceller gdje hovedfure.- ; recess. inf. II ----duct. nasolacrym. meat. sup., eden hovedfure ...--23 meat. med., P RC -sin. max. rste hovedfure - -- præparat usedvanlig liten. Ovenfor antrum trænger infundibulum sig for- over og opover henimot crista ethm. Fra spaltens nederste parti utgaar to smaa celleutløpere, som paa voksmodellen er utdissekert som en sammenhængende kavitet (fig. 5). Det hulrum, som i 2den hovedfure aapner sig nedenfor cell. asc. Il, skriver sig fra den nedre grens to recesser. Av disse danner cell. sup. den storste del av kaviteten. Fra recess. inf. stammer kun det nederste parti av hulen, den del, som ligger nedenfor den 2den hovedfures lamelle JIL. e» E - ^ k " E = € ; i ev | E i 3; = * E : t i: ^ | Overkjævehulen sees i hele sin utstrækning. Kaviteten er paa dette | 176 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Lamelle III danner baktil grænseskillet mellem cell. sup. og inf. (fig. 6). Fortil forenes disse til et lumen, som tilsidst atter deles i to mindre celler, hvis profil avtegner sig paa fotografiet. Den spidse benkant, som ovenfra Ben- stikker ned mot cellens lumen, er 2den hovedfures lamelle I. lamellen markerer grænseskillet mellem den øverste del av cell. sup. og cell ase: IL (fie. 79 Iste hovedfure. Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. lamelle Ile infundibularceller sn Recess. asc. II trænger sig opover mot lam. cribr. langs crus asc. II og danner en ikke særlig stor cellulær utvidning. Det store lumen, som aapner sig mellem recessen og orbitavæggen, stammer fra den forreste infundibularcelle. Cellen begrænses medialt av en benramme, som halv- cirkelformet staar frem fra orbitavæggen. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. BÆR Benrammen opbygges av proc. uncinat. og den iste hovedfures lamelle I, concha intermed. pr. sup. De to smaa benprocesser, som stikker frem fra rammens øverste parti, repræsenterer bimuslingens lam. recurv., som har delt sig T-formet i to utlepere. Den ene av disse trenger sig opover i cell. asc. I. Den forenes længere fortil med den lille lamelledannelse, som staar frem i den overste del av recessen paa overgangen mellem crus asc. Il og lam. cribr. Sandsynligvis maa denne opfattes som en av de frontale bimuslinger. Benprocessen danner nemlig længere fortil grænseskillet mellem de to forreste utlopere fra cell. asc. II og er saaledes helt lokalisert til recess. asc. Den sees i ca. I mm.'s utstrækning, hvorefter den smelter sammen med crus asc. Il. Den anden av de to smaa utlepere fra lamelle I trenger sig ned i infundibularcellens lumen og formidler paa de bakenfor liggende snit for- bindelsen mellem lamelle I og proc. uncinat. Længere baktil forener lamelle I sig med en anden muslingeformet benproces, som her ikke sees, den iste hovedfures lamelle II. Den staar frem fra orbitavæggen i heide med den øverste del av hiatus semi- lun. og opbygger sammen med lamelle I det forreste parti av bulla ethm., idet lamelle Il, som nærmest svarer til concha intermed. pr. med. begrænser bullacellen nedad. Concha intermed. pr. inf. kan paa dette præparat ikke med sikkerhet paavises. Mellem infundibularcellen og sin. max. stikker to smaa celleutlepere frem fra den bakenfor liggende infundibularspalte (fig. 4). Grænseskillet mellem dem dannes av en liten benlamelle, rste hovedfures lamelle III, som staar ut fra orbitaveggen og kan felges bakover paa 15—20 frontal- snit. Benprocessen viser paa flere snit tydelig lamellebygning. Tilsidst forenes den med to nedenfor liggende, smaa benprocesser uten lamelleform og danner sammen med dem en flat fortykkelse, som hurtig taper sig i orbitavæggen omkring den forreste del av ost. max. Overkjavehulens lumen, som aapner sig nedenfor de smaa infundi- bularceller, begraenses medialt av taarekanalens laterale benveg. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 1. 12 178 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. 2den hovedfure. Fig. 6, frontalsnit II. Snit fra den bakerste halvdel av furen. cell. sup. TIK „te hovedmusl. £V | concha supr. \ Be ------4de og ste hovedmusl. celleutloper fra cell. sup. II , à > gdje hovedfure, meat. supr. 3 ”3dje hovedmusl., concha sup. ‘eden hovedfure, meat. sup. Soden hovedmusl., concha med. À rste hovedfure, meat. med. Den 2den hovedfure deles i to recesser. Recess. inf. trænger sig nedover og utover parallelt med den 2den hovedmuslings basallamelle, mens recess. sup. danner en stor cell. sup., som strækker sig langs orbita- væggen helt opover til lam. cribr. Grænseskillet mellem de to recesser markeres av 2den hovedfures lamelle III. Lamellen taper sig 8— 10 snit længere fortil i orbitas benvæg, hvorefter de to recesser forenes til en stor kavitet, som opad kommunicerer med furens cell. asc. (fig. 7). Baktil traer lamelle III med sit perifere parti i forbindelse med den 3dje hovedmuslings lam. recurv. og opbygger den nedre del av benrammen omkring cell. sup. Mens altsaa de to recesser fortil forenes, er de baktil helt skilt fra hver- andre. Recess. inf. fortsættes bakover som meat. sup. og repræsenterer furens hovedlumen (fig. 8). Den lille celle mellem lamelle III og orbita skriver sig fra en utleper, som har trengt sig forover fra den bakenfor liggende del av cell. sup. Samtlige hovedmuslinger fra 2den til og med ste viser sig paa dette frontalsnit Den 3dje hovedmusling, som svarer til præpa- IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 179 ratets concha sup., begrænser cell. sup. medialt. Dens fortsættelse bak- over sees paa fig. 8. Concha supr. dannes av to lamelleformede benprocesser, som opad forenes til en fælles lam. basil. Den nederste av de to benlameller deles nogen faa snit længere baktil i to smaa utløpere, den 4de og 5te hovedmusling. Den anden benproces fortsættes bakover som den 6te hovedmusling (fig. 8). Den 3dje hovedfure trænger sig op mellem concha sup. (3dje hovedmusling) og concha supr. (4de, 5te og 6te hoved- musling) som en dyp og trang rende. Dens øverste parti avgrænses r snit længere baktil som en egen celleutloper. Denne strækker sig li; mm. forover parallelt med furens hovedlumen. Den 3dje hovedfure fortszettes forover paa fig. 7 og bakover paa fig. 8. Overkjævehulen har lukket sig baktil. Tandsækken utfylder den største del av corp. max. og strækker sig helt op til den nederste del av meat. med. Fig. 7, frontalsnit III. Snit et par mm. foran det sidst beskrevne. cell. asc. II. 2den hovedfures lamelle I recess. sup. IT... es 4de og 5te hovedmusl., concha supr. 2den hovedfures lamelle II... — —-3dje hovedfure, meat. supr. 2den hovedfures lamelle III- -... — så Pre i ^ 3dje hovedmusl., concha sup. Recess Mn Die ‘aden hovedfure, meat. sup. ^«2den hovedmusl, concha med. Den 2den hovedfures forgreninger præsenterer sig her som én sam- menhængende kavitet. Kavitetens nederste tredjedel dannes av recess. inf, dens midtre tredjedel av recess. sup. og dens øverste tredjedel av det bakerste parti av cell. asc. II. 180 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Den boiede benlamelle, som staar frem fra væggen i kavitetens øverste parti, er den 2den hovedfures lamelle I, som nogen faa snit længere fortil forenes med den 2den hovedmuslings crus desc. for helt at avgrænse cell. asc. fra furens nedre gren (fig. 4). Cell. asc. Il staar altsaa paa dette præparat baktil i aapen sammenhæng med den nedre Srens Recess. Sup: Foruten lamelle I sees ogsaa i den overste del av recess. inf. to smaa benede fremspring paa orbitavæggen. Det nederste danner avslutningen fortil paa lamelle III, som viste sig paa fig. 6. Det andet, lamelle II, kan felges et par mm. forover, bvor det skyter sig frem mot crus desc. II og forenes med den. Herigjennem deles den forreste del av kaviteten (cell. sup. og inf.) i to mindre hulrum (fig. 4). Concha sup. forgrener sig nedad i to lamelleformede Ben pie hvorav den lateralt liggende svarer til den 3dje og den medialt liggende til den 4de og 5te hovedmusling. Den rendeformede fordypning mellem de to lameller er den 3dje hovedfure, som længere fortil litt efter litt taper sig i taket av meat. sup. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 181 Fig. 8, frontalsnit IV. Snit fra den bakerste del av 2den hovedfure, altsaa bakenfor det under fig. 6 beskrevne. 7 5te hovedfure + S / _-6te hovedmusl. sa UR Se ate hovedmusl. ¢ concha supr. aden hovedfures lamelle IV —— NC T ——4de hovedmusl. 2den hovedfures lamelle V IX gdje hovedmusl., concha sup. 2den hovedfures lamelle III — S v M "eden hovedfure, meat. sup. à — —— ıste hovedfure, meat. med. De tre cellelumina langs orbitavæggen skriver sig fra cell. sup., som et par snit længere fortil deles i tre terminalceller. De tre smaa celleut- lepere er ikke utdissekert paa voksmodellen. Fra orbitas benvæg staar frem to benprocesser, den 4de og 5te 1 2den hovedfure. Disse forenes et par snit længere baktil med crus asc. III for at avgraense cellerne fra hverandre. Den nederste benproces kan følges forover i ca. 2 mm.'s utstrækning, mens den øverste kun sees paa 5—6 frontalsnit. Begge taper sig i orbitavæggen længere fortil. Den øverste benlamelle viser paa flere snit lamellebygning. Av hovedmuslingene sees samtlige fra 2den til og med 6te. Den 3dje hovedmusling danner med sin lange, traadtynde lam. basil. den mediale begrænsning for de bakerste celleutlopere fra cell. sup. Nedad staar benlamellen i forbindelse med den 2den hovedfures lamelle II. Efterat cell. sup. har lukket sig baktil, lagger den 3dje hovedmusling sig ind til orbitavaeggen og forenes med den. Dens lam. recurv. fortsaettes 182 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. videre bakover, hvor den trænger sig frem fra orbitavæggen mot næse- veeggens mediale flate som crus desc. III og danner benskelettet i praepa- ratets concha sup. Den 4de, 5te og 6te hovedmusling opbygger paa dette frontal- snit concha supr. Den 4de hovedmusling er ifærd med at legge sig ind til lam. basil. III for at avgrænse den øverste del av 3dje hoved- fure som et eget cellelumen. Længere baktil forenes den 4de med den 5te hovedmusling og taper sig likesom den 6te i concha supr.’s benskelet. Mellem den 5te og 6te hovedmusling sees i mucosa en svak indbugt- ning, som kan følges paa ro— r2 snit. Det er den ste hovedfure, som her præsenterer sig, og som er saa litet fremtrædende, at den ikke viser sig paa fotografiet av præparatet eller av voksmodellen. Oversigt over praeparat X. Iste hovedfure, meatus medius, maaler en længde av ca. 25 mm. Dens nedre del er likesom meat. inf. bred og aapenstaaende med en avstand av 3—4 mm. fra oversiden av concha inf. til den nedre rand av concha med. Spalten mellem concha med. og den laterale væg er relativt smal foran maxillærostiet (ca. 1 mm.). Laengere baktil er den imidlertid adskillig bredere, ca. 2 mm. Av furens dypere liggende deler utvides dens ramus ascendens til en ca. 9 mm. lang, 5—6 mm. hei og 2—3 mm. bred cell. asc. Fra den forreste del av kaviteten utgaar en 6 mm. hei, smal utleper, som strækker sig et par mm. forover mellem cellens hovedlumen og orbita- veeggen. Cell. asc. staar nedad i forbindelse med meat. med. gjennem den ca. 5 mm. lange og 1 mm. brede recess. asc. Ramus descendens. Av den nedre grens to recesser trænger recess. sup. sig op mellem crus asc. ll og den ıste hovedfures lamelle Il, concha intermed. pr. med., og forgrener sig vifteformet i to smaa cellulære utvidninger. - Disse dan- ner præparatets bullacelle og pneumaticerer den største del av bulla ethm. Fra bullacellen utgaar baade forover og bakover smaa, ca. I mm. lange utlepere, som krydses fortil med celleforgreninger fra infundibulum og baktil med den forreste del av den 2den hovedfures cell. sup. (bulla- cellen og dens forgreninger sees ikke paa noget av fotografierne). Zecess. inf. er blotlagt paa fig. 3 og 4. Hiatus semilun. er 8 mm. lang og !/— 1 mm. bred og begrænses opad av concha intermed. pr. sup. og med. Den 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 183 nedenfor liggende infundibularspalte maaler i sin øverste halvdel omtrent den samme bredde som hiatus, men indsnevres i overgangen til overkjævehulen betydelig, saa den neppe kan sees paa snittene. Helt fortil utvides spaltens lumen til en bredde av indtil 3 mm. Fra den forreste del av infundibulum utgaar to smaa celleutløpere, som trænger sig frem fra spaltens nederste avsnit langs overkjævehulens tak og kun viser sig paa nogen faa snit. Infundibularspalten strækker sig paa dette præparat ikke heit op. Dens hovedlumen naar ikke stort ovenfor crista ethm. Da concha intermed. pr. med. er litet utviklet, dannes spaltens laterale be- grænsning for en stor del av selve orbitavæggen. Foruten de omtalte tre infundibularceller skyter der sig fra spaltens øverste parti en utløper bak- over langs orbitavæggen mellem den og concha intermed. pr. med. Cellen pneumaticerer det nederste og forreste parti av bulla ethm. og krydses med bullacellens forreste utløper. Nedad aapner infundibularspalten sig i antrum gjennem det ca. 3 mm. lange og ca. Ya mm. brede ost. max. Avstanden fra hiatus maaler 8 mm. ved ostiets forreste og 4 mm. ved dets bakerste endepunkt. Ostiet begrænses medialt av proc. uncinat. Dets laterale begrænsning dannes fortil av concha intermed. pr. med. og baktil av selve orbitavæggen. Sin. max. er paa dette præparat usedvanlig litet utviklet. Hulen har en længde av 12 mm. og strækker sig ca. 3 mm. frem foran maxillærostiet. Dens profil præsenterer sig foran ost. max. som en staaende, uregelmæssig formet oval, hvis heide og bredde omkring max.ostiet maaler 5 resp. 3 mm. Sterrelsen avtar imidlertid hurtig. Specielt er dette tilfeeldet med heidediameteren, saa hulens profil bakenfor maxillærostiet danner en lig- gende oval. De forreste 2 mm. av overkjævehulen begrænses medialt av taarekanalens benvæg. Forovrig opbygges dens begrænsning som sed- vanlig av orbitaveggen og næsevæggen i meat. inf. og med. Antrum- gulvet hæves baktil, saa dens bakerste parti ligger i nivaa med basal- lamellen til concha inf. Kaviteten er i hele sin utstrækning skilt fra tand- sækken ved et mindst 2 mm. tykt lag av overkjævebenets spongiosa. Av benlameller i ıste hovedfure findes seks, hvorav én er lokali- sert til furens ram. asc. Av disse benlameller har de tre, lamelle I, II og III, utpræget muslingebygning. Proc. uncinat. kan følges forover, indtil dens øverste og fortykkede parti, agger nasi, opad forenes med crus asc. Il. 2ucmsbuwEHiurs meatus superior, maaler en længde av 18 mm., en bredde av 1— 1 !/; mm. og begrænses nedad av concha med., den 2den hovedmusling. Opad dannes dens be- 184 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. greensning i den forreste tredjedel av concha supr., den 3dje—6te hoved- musling, og i dens bakerste to tredjedeler av concha sup., den 3dje hoved- musling. Fra det forreste parti av furen traenger ramus ascendens sig opover mot lam. cribr. mellem crus asc. II og crus asc. III—V og dan- ner en 6 mm. lang, 8—9 mm. hei og 2—3 mm. bred kavitet (fig. 3). Denne kommunicerer nedad med ram. desc. gjennem en 2 mm. lang og I mm. bred spalte. Baktil staar cell. asc. Il i aapen forbindelse med den nedre grens cell. sup. i Ramus descendens er blotlagt paa fig. 4. De anatomiske forhold arter sig for denne grens vedkommende noget anderledes end sedvanlig. Ram. desc. deles 3 mm. bakenfor kommunikationsaapningen med ram. asc. i to forgreninger, recess. sup. og inf. De to recesser danner tilsammen den store cellulære ut- vidning, som sees paa fig. 4. Den del av kaviteten, som nedad begrænses av 2den hovedfures lamelle III, stammer fra cell. sup. (fig. 6). Denne celle har en heide av 8—10 mm., en bredde av 2 mm. og strækker sig ca. 2 mm. forover langs orbitavæggen. Foran lamelle III forenes cell. sup. med recess. inf. til et cellelumen (fig. 7), som i en heide av 10—12 mm. og en bredde av 2—4 mm. fortsættes 3 mm. videre forover langs orbitas benvæg, indtil det deles av lamelle I. Denne benproces springer frem fra orbitavæggen og danner grænsen mellem kavitetens øverste tredjedel, som fortsættes videre forover ovenfor lamellen som cell. asc. og dens nederste to tredjedeler (cell. sup. og inf.), som strækker sig 4 mm. forover som et ca. 8 mm. heit og 3 mm. bredt hulrum. Dette deles atter helt fortil av lamelle II i to mindre, ca. 1 mm. lange, indtil 3 mm. høje og 3 mm. brede celler. I 2den hovedfure sees fem benprocesser, to større, lamelle I og III, med karakteristisk muslingekarakter og tre mindre uten uttalt lameliebygning. Av de to største benlameller danner, som for omtalt, den øverste, lamelle I, det benede grænseskille mellem cell. asc. og den nedre grens cell. sup. Lamelle II markerer grænsen mellem den forreste del, og lamelle III mellem den bakerste del av cell. sup. og inf. (fig. 7 og 6). ade hovediune meatus supremus, begrænses nedad av concha med., den 2den hovedmusling, og opad av concha sup., den 4de, 5te og 6te hovedmusling. Furen maaler en længde av ca. 10 mm., en gjennemsnitlig bredde av 1—2 mm. og en dybde av ca. 2—4 mm. (fig. 6—8). Den dypest liggende del av furen fortsætter sig baade forover og bakover langs orbitavæggen som smaa 1/,—1 mm. lange celleutlepere. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 185 2 2 4de hovedfure mangler enhver utvikling. Ste wove ature kan saavidt paavises i det bakerste parti av næsevæggen (fig. 8). Av hovedmuslingene sees den 2den, 3dje, 4de, 5te og 6te. Den 2den hovedmuslings crus asc. begrænser fortil recess. asc. I medialt og længere baktil cell. asc. II lateralt. Hovedmuslingens lam. basil. fort- sættes bakenfor recess. asc. II som den 2den hovedfures lamelle I og dens lam. recurv. og forener sig med rste hovedfures lamelle II, concha intermed. pr. med. Denne benproces danner længere baktil basallamellen for crus desc. IL. Dem 3dje hovedmusling, concha sup, og den 4de, 5te og 6te hovedmusling, concha supr. er beskrevet under fig. 6—8. Det fremgaar av frontalsnittene, at concha med. opbygges av den 2den hovedmusling og den forreste del av concha sup. av den 3dje, 4de, 5te og 6te hovedmusling. Av disse fortsættes de tre everste hovedmuslinger bakover som concha supr., mens den 3dje hovedmusling lægger sig ind til orbitavæggen, hvorfra den atter trænger sig frem som den dorsalt liggende halvdel av concha sup. 186 REIDAR GORDING. M.-N. KI. PRÆPARAT XI. (Venstre næsehalvdel av et 20 mndr. gml. guttebarn.) Neeseveeggens længde 27 mm. Næsevæggens heide 24 mm. Maxillæravsnittets heide 8 mm. Ethmoidalavsnittets heide 16 mm. Forholdet som 1: 2. Meat. inf. Avstanden fra concha inf's nedre rand til næsegulvet maaler I mm. fortil, men forokes til 2—3 mm. længere bakover. Spalten mellem concha inf. og sidevæggen er gjennemgaaende meget aapen, indtil 5 mm. bred. Næsevæggens ethmoidale avsnit. Fig. 1. Fotografi av næsevæggen i nat. storrelse. Av næsefurerne sees meat. med., sup. og supr. IQT4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 187 Pig. =. Fotografi av voksmodellen i 1/, størrelse. i concha supr., gdje, 4de, ste og 6te hovedmusl. concha supr., ste og 6te hovedmusl.. meat. supr., concha sup., 4de hovedmusl.-——— | eat. sup., 4 “den og 3dje hovedfure-- ^ concha med., » 2den hovedmusl.-—^ ^ meat. med., iste hovedfure---^^ "-—-—— —t—-————— 188 REIDAR GORDING. M.-N. KI. . Eyes Fotografi av voksmodellen, hvor hiatus semilun. og de øverste deler av meat. med., ıste hovedfure, og meat. sup., 2den hovedfure, er blotlagt. Crus asc. Il samt den forreste del av crus asc. III, IV og V er fjernet. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. = PUN CN v ~ = : Um = concha intermed. pr. sup. Es Foie ba / cell. asc.es I = even eu = ; 7 a SEN js / " mm i ; cell. asc. II, HE Ig en / ZH , — Ld cell. asc. ant... E 6 d t T2107 cell. asc. II, cell SC post Pr mn ae — —— meat. supr., 4de hovedfure __ meat. sup., 2den og 3dje hovedfure.. — hiatus semilun. ---- meat. med., j Iste hovedfure ____ Den relativt brede hiatus semilun. viser sig i hele sin længde. Oven- for denne sees to frontalceller, hvorav den forreste og største har sin aapning liggende foran hiatus, mens den bakerste, smale celleutloper ut- munder ret over spalten. Recess. asc. II danner paa dette praeparat to helt adskilte cellelumina, som aapner sig bakenfor cell. asc. I. Begge de to cell. asc.es kommunicerer rn Li zu IOI4. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 189 med furens nedre gren. Av celleostierne ligger det forreste dypere end det bakerste, da lateralvaeggen i recess. asc. post. dannes av 2den hoved- fures lamelle I og II, som trænger sig frem fra orbitas benvæg og applanerer luminet i recessen (fig. 6 og 8). Av de to cell. asces er cell. asc. ant. kun delvis blotlagt. Fig. 4. Fotografi av voksmodellen, hvor ogsaa duct. nasolacrym. og furernes nedre grener er blotlagt. Concha inf. og med., proc. uncinat., den nederste del av lateralvæggen i cell. asc. I og Il, samt den bakerste del av crus asc. II, IV, V og VI er fjernet. , concha intermed. eden hovedíureslamelle II 2den hovedfures P pr. sup. \ / lamelle I cell. asc. II, X / TE TI , ,cell. bullae ethm. cell. asc. post.. \ / , cell. asc. IT, e 7 UM M / cell. ase. ant. / ceil. sup. II. 2den hovedfures lamelle III og IV _ )? m EE _ cell. asc. I cell. inf. Ile meat. supr., Pa M infndibulsseclte 4de hovedfure-- -- NIME SS meat. sup., 2den og 3dje hovedfure-- -- £ ~~~. duct. nasolacrym. eden hovedfures lamelle V --- meat. med., Iste hovedfure--— sin. max. Sin. max. sees i hele sin utstrækning. Det forreste parti skyter sig frem forbi taarekanalen. Infundibulum forgrener sig i tre utlepere, hvorav den øverste utvider sig til et større hulrum, som ovenfor crista ethm. strækker sig opover mo 190 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. lam. cribr. Bakenfor infundibularspalten præsenterer bullacellen sit fir- kantede lumen, opad begrænset av cell. asc. ant. II, hvis nederste del er fjernet. I 2den hovedfure sees foruten de deler av cell. asc. ant. og post., som staar igjen efter dissektionen, to kaviteter. Den ene av disse, som pneu- maticerer den største del av næsevæggen mellem meat. supr. og lam. cribr., skriver sig fra den 2den hovedfures cell. sup. Den anden kavitet i 2den hovedfure dannes av den nedre grens recess. inf., som skyter sit langstrakte, tungeformede lumen forover langs den 2den hovedmuslings basallamelle og pneumaticerer den nederste del av bulla ethm. a 1 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. I9I Iste hovedfure. Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. infundibularcelle . lamelle I, concha intermed. pr. sup... ^ E-—— FECESS. asc. ~~ 2denhovedmusl.,concha med. "~~~ rste hovedfure, meat. med. "> proc. uncinat. Overkjævehulens pæreformede profil gaar uten skarp begrænsning over i den ovenfor liggende del av infundibularspalten. Denne fortszettes for- over som den nederste infundibularcelle. De to cellelumina, som ovenfor antrum sees at strække sig opover langs orbitas benveeg, skriver sig likeledes begge fra infundibulum. Det store lumen kan følges videre forover som den everste, og det lille lumen som den midtre infundibularcelle (fig. 4). Paa dette frontalsnit kan paavises fire lamelleformede bendannelser. Lamelle I, concha intermed. pr. sup., danner grænsen mellem den store infundibularcelle og den medialt liggende recess. asc. I. Benprocessens lange, tynde lam. basil. utspringer fra lam. cribr. og avsluttes nedad i en vel utviklet, knivbladformet lam. recurv. Lzengere dorsalt avgraenser concha intermed. pr. 192 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. sup. den bakerste cell. asc. I fortil fra den forreste cell. asc. I og baktil fra cell. asc. II, idet bimuslingen lægger sig ind til crus asc. II og derigjennem marke- rer grænseskillet. Bakenfor den forreste hiatusgrænse danner concha intermed. pr. sup. taket i bullacellen, idet dens lam. recurv. deler sig T-formet og for- ener sig lateralt med orbitavæggen og medialt med crus asc. II. Bimus- lingen kan følges over i 2den hovedfure, hvor dens benlamelle begrænser recess. asc. ant. nedad. Benlamellen er paa snittene fra 2den hovedfure betegnet som lamelle II. Den ıste hovedfures lamelle II, hvis forreste del sees paa fig. 5, adskiller de to øverste infundibularceller fra hverandre. Dens. brede basallamelle trænger sig frem fra orbitavæggen i heide med den øverste benlamelles lam. recurv. og fortsættes i en slank, bøiet, pil- spidsformet lam. recurv., som strækker sig henimot den øverste del av proc. uncinat. Fortil kan denne benproces ikke følges langt. Dens lam. recurv. smelter sammen med proc. uncinat., og dens basallamelle taper sig snart i orbitavæggen. .I dorsal retning viser den sig derimot paa ca. 20 snit som et benet fremspring fra orbitavæggen. Lamelle III, concha intermed. pr. med., danner den nedre begrænsning for den lille infundibular- celle, som opad begrænses av lamelle II. Den lange, traadformede lam. basil., som beier sig nedad, saa den blir liggende parallelt med infundibularvæggen, avsluttes tilsidst i en knopformet, skarpt markert lam. recurv. Baktil skyter benlamellen frem en tungeformet lam. recurv., som forenes med lamelle I og deltar i opbygningen av den forreste del av bulla ethm. Lamelle III har ikke naadd langt i utvikling. Bullacellens begrænsning nedad dannes paa dette preeparat av den nedenfor liggende concha intermed. pr. inf. Lamelle IV, concha intermed. pr. inf., præsenterer sig som en bred ben- prominens, hvis mest fremstaaende parti nedad forlænges i en spids benkant. Lamelle IV danner infundibularspaltens laterale begrænsning i hele dens utstrækning og begrænser desuten den bakerste del av spalten opad. Paa dette frontalsnit har den vistnok ingen uttalt lamellekarakter, men paa de bakenfor liggende snit viser denne benproces, likesom de andre tre ben- lameller, utvilsom lamellebygning, idet den omtalte benkant forlænges i en vel utviklet lam. recurv. | Proc. uncinat. begraenser infundibularspalten medialt og praesenterer sig som en uregelmæssig formet benlamelle, hvis nederste, noget fortykkede parti straekker sig nedover mot basallamellen til concha inf. Av hovedmuslingene sees den 2den at danne den mediale be- graensning for cell. asc. I. Længere baktil begrænser crus asc. II den 2den hovedfures cell. asc. ant. medialt og kan følges videre bakover som den 2den hovedfures lamelle I (fig. 6). 1914. No. 1. DEN LATERALE NESEVEGS ETHMOIDALAVSNIT. 193 2den hovedfure. Fig. 6, frontalsnit II. eden hovedfures lamelle I, > basallamellen til crus asc. II lamelle II, 1ste hovedfures concha intermed. pr. sup... E Ex - cell. sup. Het E IN SS 4de hovedmusl., concha sup. ~~ — eden hovedfures lamelle II — ste hovedfures { eden hovedfures lamelle IV_-_---——-- - ~-recess. asc. II, recess. asc. ant. H - = — intermed. pr.inf.| 2den hovedfures lamelle V------__ 7-.2den hovedmusl.,concha med. Langs orbitaveeggen, nedad begraenset av meat. med. og opad av lam. cribr., sees fire lumina. Det øverste cellelumen stammer fra cell. asc. post., som skyter sig frem bakfra. Nedenfor cell. asc. post. trænger recess. asc. ant. sig frem til orbitavaeggen. De to nederste cellelumina, som skriver sig fra cell. sup. og inf., strækker sig bakfra forover langs orbitas benveg. De fire celleutlepere begranses av en rakke benlameller, som staar frem fra orbitavæggen. Av disse danner lamelle I grænseskillet mellem cell. asc. post. og recess. asc. ant. Benprocessen, som viser lamellebyg- ning paa fig. 7, er her forenet med den 4de hovedmuslings lam. recurv. Fortil kan lamelle I felges over i iste hovedfure som basallamellen til crus asc. II. Baktil forener lamelle I sig med lamelle II til én bendannelse, som markerer graensen mellem cell. asc. post. og furens nedre gren (fig. 9). Lamelle II begrænser recess. asc. II nedad og skiller den fra cell. sup. Benprocessen viser lamellebygning paa flere av de bakenfor liggende snit. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. I. 13 194 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Fortil fortsætter den som den rste hovedfures concha intermed. pr. sup. Baktil forener den sig, som allerede omtalt, med lamelle I (fig. 8 og 9) og smelter bakenfor cell. asc. II tilsidst sammen med lam. cribr. (fig. 10). Lamelle III forenes fortil med lamelle II. Baktil danner benprocessen den øvre begrænsning for en liten celleutleper fra cell. sup. (fig. 8) Dens fortsættelse videre bakover sees paa fig. g og 10. Den har ikke paa noget av snittene lamellebygning. Lamelle IV adskiller cell. sup. og inf. Benprocessen viser paa flere snit længere baktil lamelleform. Fortil forener den sig med den nederste lamelle, lamelle V, og fortsætter over i iste hovedfure som concha intermed. pr. inf. Baktil forenes den først med lamelle III (fig. 9) og tilsidst med 3dje hovedmusling (fig. 10) for sammen med den at danne den mediale begrænsning for cell. asc. II. Benskelettet 1 concha med. og sup. opbygges av den aden og 4de hovedmusling. Lam. recurv. IT har længere fortil, forenet sig med concha intermed. pr. inf., mens dens basallamelle paa dette snit fortsættes i dorsal retning som lamelle I. Den 4de hovedmusling svarer til preeparatets concha sup. og kan folges helt bakover til nasopharynx (fig. 10). i Nedad sees overkjævehulens næsten cirkelrunde lumen, hvis øverste halvdel ligger i højde med meat. med. I9I4. NO: E. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 195 De tre efterfølgende frontalsnit illustrerer de anatomiske forhold i øden hovedfure umiddelbart bakenfor det sidst beskrevne. Fig. 7, frontalsnit III. 2den hovedfures lamelle I basallamellen til crus asc. ID) -cell. asc. II, cell. asc. post. p i \ > cell asc) cell ase. ant . edenhovedfureslamelleII, tste hovedfures PR. SE concha intermed. pr. sup… : ed — — 6te hovedmusl. 2den hovedfures lamelle III — COSTA LATE | 2den hovedfures lamelle IV —-- den hovedfure, meat. sup. a intermed. pr. inf. eden hovedfures lamelle V—-----~ #7 >. ”2denhovedmusl.,concha med. “cell. inf. H Cell. asc. post. er ifærd med at aapne sit ostium. Et par snit længere baktil trær cellen i forbindelse med meat. sup. Nedenfor cell. asc. post. sees et mindré cellelumen. Dette skriver sig fra ce//. asc. ant., som her trænger sig bakover langs orbitavæggen. Cell. sup. og inf. viser sig fremdeles. Av benlamellerne fra fig. 6 har lamelle I paa dette snit antydning til muslingebygning. Benskelettet i concha sup. dannes av to parallelt løpende benbjelker, av hvilke den lateralt liggende repræsenterer den 4de og den medialt liggende den 6te hovedmusling. Nedad sees overkjævehulens avrundede profil. 196 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 8, frontalsnit IV. eden hovedfures lamelle I, basallamellen til crus asc. II\_ = ___cell. asc. II, cell. asc. post. eden hovedfures lamelle II, rste hovedfures = * ; concha intermed. pr. sup. | i =___..cell. asc. II, cellSascHant. cell. sup. I _ eto ES 6te hovedmusl. eden hovedfures lamelle III ___ ae --3dje hovedmusl. iste hovedfures | 2den hovedfures lamelle IV-_________ NR ES = ~~.4de hovedmusl., concha sup. concha intermed. pr.inf.| oden hovedfures lamelle V - > cell. inf. II — $ i ”Xrecess. asc. II, recess. asc. post. > \2den hovedmusl., concha med. Cell. asc. post. har aapnet sig ned til meat. sup. Det lille trekantede cellelumen nedenfor cell. asc. post. skriver sig fra cell. asc. ant. Denne celle omsluttes av lamelle I og II, som er ifærd med at forenes til en benproces (fig. 9). De to celleutlopere fra ram. desc., cell. sup. og imf. sees fremdeles. Lamelle III med sin slimhindefold trænger sig ind mot luminet 1 cell. sup. for at avsnore en liten celleutleper. Av de ovrige benlameller er lamelle IV forenet med crus desc. II. Benprocessen viser lamelle- form paa enkelte av de bakenfor liggende snit.. É Av de to benbjelker, som paa fig. 7 opbygget skelettet i concha sup., har den medialt liggende delt sig nedad i to utløpere. Den største av disse repræsenterer fortsættelsen bakover av den 4de hovedmusling. Den eden lille utleper, som boier av utad mot lateralvæggen, er den 3dje hovedmusling. Den kan følges paa snittene bakover, indtil den forenes med lamelle I og II (fig. 9). Den flate fure mellem 3dje og 4de hovedmusling er 3dje hovedfure, som 1 mm. længere fortil taper sig i 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 197 taket av 2den hovedfure, meat. sup. Længere bakti] danner den derimot en vel markert, rendeformet fordypning, som viser sig paa fig. 9. Den lateralt liggende av de to benlameller, som opbygger benskelettet i concha sup, er den 6te hovedmusling, hvis fortsættelse længere baktil kan " følges paa fig. 9 og Io. Nedad sees overkjævehulens lumen, som næsten ligger i kontakt med den nedenfor liggende tandsæk. Fig. 9, frontalsnit V. cell. asc. II, cell. asc. post... 2den hovedfures lamelle I og II... = c ———— 6te hovedmusl. recess. sup 11 ML S . 4de hovedmusl., concha sup. 2den hovedfures lamelle V, ^-2den hovedfure, meat. sup. ıste hovedfures concha intermed. pr. inf. eadendüisrdmusl contu med 2 - à 7 —-..rste hovedfure, meat. med. Av den 2den hovedfures ram. asc. sees cell. asc. post., hvis forbindelse med recessen er avbrutt fire snit længere fortil. Det benede grænseskille mellem cell. asc. post. og furens nedre gren opbygges av lamelle I og II, som er smeltet sammen til en benproces. Lamelle I og Il har her forenet sig med den 3dje hovedmuslings brede og sterkt markerte lam. recurv. Den 3dje hovedfure er paa dette snit langt mere fremtrædende end paa fig. 8. Parallelt med crus asc. III og IV sees den 6te hoved- musling, hvis slanke benlamelle nedad avsluttes i en knopformet lam. recurv. Ram. desc. har delt sig i sine to forgreninger, recess. sup. og inf. Grænsen mellem dem dannes av en benramme, hvis cirkumferens præsen- 198 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. terer sig som en halvcirkelformet tynd benlamelle, fremkommet ved sammen- smeltning av lamelle HI og IV. Benrammen aapner sig længere baktil (fig. 10). Recess. sup. kommunicerer med ram. desc. i ca. 1/2 mm.’s ut- strækning. Fortil fortsættes den som en 3 mm. lang celleutloper, som trænger forover parallelt med orbitaveeggen. Baktil danner den en celle, som kan følges i 7 mm.’s utstrækning, og hvis lumen tiltar, indtil det pneumaticerer hele det parti av næsevæggen, som ligger mellem 2den hovedfure og lam. cribr. (fig. to). Fra den utvidede cell. sup. utgaar en I mm. lang celleutloper, som skyter sig frem parallelt med orbitavæggen omkranset av den benramme, som paa dette snit danner grænsen mellem de to recesser. Aecess. inf. strækker sig forover som en ca. 5 mm. lang celleutleper, som pneumaticerer den nederste del av bulla ethm. Baktil danner recess. inf. den nedre grens fortsættelse og kan følges helt bakover til nasopharynx. Fig. 10, frontalsnit VI. Snit fra den bakerste del av 2den hovedfure. cell. asc. II, cell. asc. post. 2den hovedfures lamelle I og I S ___—6te hovedmusl.) RUN 4 concha supr. = dl iste ee} - cell. sup. HL - eden hovedfures lamelle III — pi Pehle hovedfure, meat. supr. n s 4de hovedmusl., concha sup. DTE d hovedfure EB ~~~ 3dje hovedmusl. eden hovedfures lamelle IV -------- \ N. ^2den hovedfure, meat. sup. « 4 RE “eden hovedmusl., concha med. -—---—---- ıste hovedfure, meat. med. Det lille cellelumen umiddelbart nedenfor lam. cribr. skriver sig fra cell. asc. post. Den store kavitet, som pneumaticerer den største del av næsevæggen mellem 2den hovedfure og lam. cribr., stammer fra cell. sup. Cellen begrænses nedad og medialt av 3dje hovedmusling, som nedad 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 199 fortsættes i en traadtynd benlamelle. Denne skriver sig fra den nederste del av den halvcirkelformede benramme, som saaes paa fig. 9, og som frem- kom gjennem sammenslutning av lamelle III og IV. Den øverste del av benrammen, som stammer fra lamelle III, repraesenteres av den lille ben- proces, som staar frem fra orbitavæggen ind mot luminet i cell. sup. Nogen faa snit længere baktil taper den sig helt. Av hovedmuslingene kan paavises den 2den, 3dje, 4de, ste og 6te. Den 3dje, 4de og 5te hovedmusling forenes opad i en lam. basil. Den 3dje hovedmusling taper sig baktil i benrammen omkring cell. sup. Den benlamelle, som paa fig. 9 blev betegnet som 4de hovedmusling, har her delt sig i to utlepere, den 4de og ste hovedmusling. Den 4de, concha sup., rykker længere dorsalt ind til orbitavæggen med lamelle IV som basallamelle og kan felges videre bakover som crus desc. IV. Den 5te, concha supr., forener sig ferst med orbitas benveeg bakenfor cell. sup., hvorefter den fortsættes mot nasopharynx som crus desc. V. Parallelt med crus asc. IV og V trænger den 6te hovedmusling sig ned fra lam. cribr. Dens benlamelle avtegner sig paa ca. 20 snit. Av hovedfurerne sees foruten den ıste hovedfure den 2den, gdje og 4de. Den 2den hovedfure begranses nedad av 2den og opad av 3dje hovedmusling. Den 3dje hovedfure viser sig kun som en svak indbugtning mellem 3dje og 4de hovedmusling. Meat. sup. omfatter altsaa baade den 2den og 3dje hovedfure. Den 4de hovedfure, meat. supr. fremtrær som en tydelig markert rende mellem den 4de og ste hovedmusling. Overkjavehulens næsten cirkelrunde profil er rykket op i nivaa med midtre næsegulv. Antrumgulvet ligger næsten i kontakt med tandsækken. Oversigt over praeparat XI. rste hovedfure, meatus medius, har en længde av ca. 25 mm. Den nedre del av denne hovedfure er aapenstaaende og maaler 3—4 mm. fra underkanten av concha med. til overflaten av concha inf. -I den forreste del av meat. med. beier concha med.'s lam. recurv. sig sterkt utad, saa det parti av furen, som har trængt sig op mellem concha med. og proc. uncinat., er relativt trangt, ca. I mm. Længere baktil er spalten mellem muslingebenet og lateralvæggen aapen- staaende og maaler en bredde av 4—5 mm. Ramus ascendens prasenterer to cellulere utbugtninger. Den forreste av disse maaler en lengde av ca 8 mm., en bredde av 2—3 mm. og staar i direkte forbin- delse med den midtre nesegang gjennem det ca. 2!/, mm. lange ostium. 200 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fra den øverste del av cell. asc. I skyter der sig frem langs lam. cribr. en liten, 1 mm. lang celleutleper. Den bakerste cell. asc. strækker sig likesom den forreste belt op til lam. cribr., men er betydelig mindre end denne og maaler en længde av kun ı!/; mm. Ramus descendens. Av den nedre grens to forgreninger er recess. sup. blotlagt paa fig. 4. Recess. sup. har skutt sig op mellem concha intermed. pr. inf. og concha med. og utvides til en ca. 5 mm. hei og 3—4 mm. bred bullacelle, som kan følges forover langs orbitavæggen i ca. 3 mm.’s længde. Fra cellen utgaar et par utlopere, som traenger sig frem langs orbitas benveeg. Bullacellen utfylder ikke bulla ethm. i sin helhet. Denne er for en stor del pneumaticert av den 2den hovedfures cell. inf, mens bullacellen væ- sentlig er lokalisert til det øverste og forreste parti av bulla ethm. (fig. 4). Recess. inf. er aapnet paa fig. 3. Dens yttre aapning, hiatus semilun., maaler en længde av ca. 9 mm. Den begrænses opad av concha intermed. pr. sup., med. og inf. Baade hiatus og infundibularspalten er used- vanlig aapenstaaende med en gjennemsnitlig bredde av 1—2 mm. Spalten begrænses lateralt av concha intermed. pr. med. og inf. Infundibulum forgrenes fortil i tre utlepere, som sees utdissekert paa fig. 4. Den øverste er den største. Den trænger sig opover mot lam. cribr. og danner ovenfor crista ethm. et stort hulrum av ca. 6 mm.’s længde, 6—7 mm.’s heide og 2—3 mm.’s bredde. De andre to infundibularceller er adskillig mindre. Den ene sees i heide med crista ethm. som en ca. 2 mm. lang, rl, mm. hei og 1 mm. bred utleper, og den anden strækker sig forover langs antrumtaket. Den er relativt hoi, ca. 3 mm., men naar kun en længde av ca. r !1/ mm. Ost. max. begrænses medialt av proc. uncinat. og late- ralt av concha intermed. pr. inf. Maxillerostiet maaler en længde av ca 4 mm., en bredde av 1—1!/, mm. og ligger i en avstand av 6 mm. fra hiatus ved dets forreste og 4 mm. ved dets bakerste endepunkt. Sin. max. er ca. I9 mm. lang og streekker sig ca. 5 mm. frem foran ost. max. Hulens profil er fortil pæreformet med en heide og bredde av 8 resp. 5 mm. Bakenfor ostiet er dens profil cirkelrundt med en maximaldiameter av 7—8 mm. (fig. 5—10). Den bakerste del av hulen ligger nedad i kontakt med tandsækken (fig. 9 og ro). ! Av lamelleformede bendannelser i ıste hovedfure sees fire, som naermere er omtalt under fig. 5. Proc. uncinat. præsenterer paa de fleste frontalsnit den sedvanlige bygning, en tynd benlamelle, som baade nedad og særlig opad er adskillig fortykket. Den øverste del av lamellen boier sig paa snittene fra det forreste avsnit av hiatus semilun. indover mot meat. med. Foran hiatus IOI4. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 20I staar proc. uncinat. opad i forbindelse med crus asc. Il. Laengere fortil viser den sig paa snittene kun som en benramme, som nedad begrænser cell. asc. I og opad er forenet med crus asc. Il. 2den hovedfure, meatus superior, begraenses nedad av concha med., 2den hovedmusling. Opad dannes dens begrænsning i den forreste tredjedel av 3dje, 4de, 5te og 6te hovedmusling og i dens bakerste to tredjedeler av den 4de hovedmusling. Furen er 18 mm. lang og ca. 2 mm. bred. Ramus ascendens har paa dette praeparat dannet to helt adskilte cell. asc.es, som begge trænger sig frem til orbita og lam. cribr. Den forreste cell. asc. er den sterste og maaler en heide av 8 mm., en bredde av 5 mm. og en lengde av 6—7 mm. Cellen staar nedad i forbindelse med ram. desc. gjennem et 11/, mm langt og 2 mm. bredt ostium. Den anden cell. asc. aapner sig gjennem en trang, ca. I mm. bred aapning like bakenfor cell. asc. ant. Cell. asc. post- naar en heide og bredde av resp. 3 mm. og strækker sig bakover i en længde av ca. 6 mm. (fig. 4). Ramus descendens deles ca. 1 mm. bakenfor kommunikationsaapningen med cell. asc. II i to forgreninger, recess. sup. og inf. Den øverste av disse, recess. sup, utvides bakover til en cell. sup. av betydelig størrelse. Cellen maaler en heide av indtil 8 mm., en bredde av ca. 4 mm. og pneumaticerer den største del av næsevæggens bakerste parti mellem meat. supr. og lam. cribr. i en utstraekning av ro mm. (fig. 4). Recess. iuf. danner en 6 mm. lang celleutloper, som traenger sig frem forover parallelt med den 2den hovedmuslings basallamelle. Den maaler en bredde av 3—4 mm., en heide av 2 mm. og pneumaticerer hele den nederste del av bulla ethm. Bakover fortsættes recess. inf. som den nedre grens hovedlumen og kan følges henimot nasopharynx. Av lamelleformede bendannelser i 2den hovedfure sees fire. Av disse viser lamelle I, II og IV uttalt muslingebygning. Lamelle III sees kun som en slank benproces uten utpræget lamellekarakter, men den markerer sig paa snittene likesom de andre bendannelser ved en skarpt begraenset slimhindefold (fig. 8). 3dje hovedfure er litet utviklet og viser sig kun som en 3 mm. lang, flat rendeformet fordypning i taket av meat. sup. mellem den 3dje og 4de hovedmusling (fig. o og 10). Meat. sup. omfatter altsaa baade den 2den og 3dje hovedfure. 202 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. 4.de do vied rure, meastus supremirs, maaler en længde av ca. 7 mm., en bredde av indtil 2 mm. og begrænses nedad av concha sup., den 4de, og opad av concha supr., den 5te og 6te hovedmusling (fig. 10). Ste Lowe dhure er paa dette præparat ikke utviklet. Av hovedmuslingene sees den 2d’en, 3dje, ade, ste og Den 2den hovedmusling er omtalt under fig. 5 og 6. Den 3dje hovedmusling viser sig paa snittene fra den forreste del av meat. sup., hvor benbjelken i concha sup. nedad deles i to utlopere, som repræsen- terer den 3dje og 4de hovedmusling (fig. 8—10). Av disse kan den 3dje hovedmusling følges bakover i ca. 6 mm.'s utstrækning, indtil den tilsidst taper sig 1 benrammen omkring cell. sup. Den 4de hoved- musling danner benskelettet i concha sup. (fig. 7 —10) og streekker sig helt bakover mot nasopharynx. Den ste hovedmusling svarer til præparatets concha supr. og sees paa frontalsnittene fra den forreste del av meat. supr. (fig. 10). Hovedmuslingen kan følges bakover til naso- pharynx, men er paa de fleste snit længere baktil langt mindre fremtræ- dende, end den viser sig paa fig. 10. Den 6te hovedmusling er paa dette præparat vel utviklet. Den præsenterer sig som en med crus asc. V parallelt Jopende benlamelle, som fra den forreste del av meat. supr. i Ca. 2 mm.’s utstrækning kan følges bakover (fig. 10). Av hovedmuslingene svarer altsaa concha med. til 2den hoved- musling og concha sup. til 4de hovedmusling. Concha supr. opbygges væsentlig av 5te og 6te hovedmusling. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 203 PRÆPARAT XII. (Venstre næsehalvdel av et 24 mndr. gml. guttebarn.) Næsevæggens længde 25 mm. Næsevæggens hoide 26 mm. Maxillzeravsnittets hoide 11 mm. Ethmoidalavsnittets højde 16 mm. Forholdet som I: 1,5. Meat. inf. er aapen. Avstanden fra concha inf. til næsegulvet maaler fra 2—3 mm. og er størst i den bakre halvdel av næsekaviteten. Spalten mellem muslingebenet og sidevæggen i meat. inf. har en gjennemsnitlig bredde av 2—3 mm. Næsevæggens ethmoidale avsnit. Eig re Fotografi av præparatet i nat. størrelse. Av næsefurerne sees meat. med., sup. og supr. En accessorisk fure strækker sig langs concha med.’s nedre rand parallelt med denne. 204 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Pier 2 Fotografi av voksmodellen i 1/, størrelse. hovedmusl. concha supr., 6te hovedmusl.._ meat. supr., 5te hovedfure___ concha sup., 4de hovedmusl.-—— - meat. sup., eden og 3dje hovedfure_-- concha med., 2den hovedmusl..-—- meat. med., rste hovedfure . —- A ep IQ 4. No x: DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 205 Fig. 3: Fotografi av voksmodellen, hvor de ovre grener av meat. med., ıste hovedfure, og meat. sup., 2den hovedfure, er aapnet. Den største del av crus asc. II samt crus asc. Ill, IV og V er fjernet. Frontalsnittenes. be- liggenhet er markert. — (d. = | Uu | | | | 1.8 < ER m = = —— [us] 7 = E A “ =?) zn ch ED i o LL us üq da \ CIRE OU 1 IL Fan | u) ee fee cell.asc.I meat. supr., 5te hovedfure-— meat. sup., 2denog 3dje hovedfure —7$£ meat. med., iste hovedfure—— Den forreste store cell. asc. I har allerede trængt sig et par mm. ind i frontalbenets spongiosa. Den anden celleutloper fra ram. asc. sees ikke paa fig. 3. Den er derimot aapnet paa fig. 4. Ostiet til cell. asc. ant. er i sin helhet beliggende foran hiatus. = Bakenfor cell. asc. I utfylder cell. asc. II den største del av næse- væggen mellem meat. supr. og lam. cribr. og kommunicerer nedad med fo) P o o den forreste del av furens nedre gren. 206 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Fig, 4; Fotografi av voksmodellen. Furernes nedre grener samt duct. naso- lacrym. er blotlagt. Den laterale benvæg i recess. asc. I, den bakerste del av crus asc. Il, proc. uncinat. samt den største del av concha inf. er fjernet. cell. bullae ethm. cell. asc. II cell. asc. I, i s \ cell. asc. post. | concha intermed. pr. sup. ‘ å x XM if infundibularcelle F VE À b | \ ! / A 2 " Ne / Pra P ^ i / 7 celleutloper : i i ed xd ga ; | cell asa fra ram. des. We nes ve WE SE k ” au | [Ai cell. asc; ant: sphenoidalhulen.—__ meat. supr., | ste hovedfure. _ : —-----infundibularceller meat. sup., : | 2den og 3dje hovedfure ---- 7 meat. med., et ; X je. OA: EM as sin. max. iste hovedfure---- e ————— ——— M ——. M ee ee ee ee RE Nedad er overkjævehulen aapnet. Kaviteten naar frem foran taare- | kanalen. Ovenfor antrum skyter infundibulum en utloper helt op til Jam. | cribr. og deler sig desuten fortil i to forgreninger, den ene ovenfor og den | anden nedenfor crista ethm. Den nederste celleutløper bestaar av to parallelt løpende celler, av hvilke kun den ene er helt aapnet. Bakenfor infundibularspalten er cell. asc. post. blotlagt. Den sees mellem den øverste infundibularcelle og cell. asc. I! som en lang, smal 1914. No. i. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 207 spalte, som trænger sig opover mot lam. cribr., uten dog at naa saa langt op som infundibularspaltens utleper. Nedenfor cell. asc. post. aapner bullacellen sit trekantede lumen. Cellen er ikke utdissekert i sin helhet. Paa fotografiet viser sig kun den del av kaviteten, som pneumaticerer det nederste parti av bulla ethm. Dens øverste halvdel strækker sig opover langs orbitaveggen mellem den "og den lateralt liggende cell. asc. post. Av 2den hovedfures forgreninger sees cell. asc. Desuten skimtes en del av den celleutloper, som fra furens nedre gren trænger sig forover og opover mellem cell. asc. II og orbitavæggen. Iste hovedfure. Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. cell. ase; Po lamelle II ------_ lamelle III-—---——- C a _ 2den hovedmusl., concha med. iim — ^7^--—.rste hovedfure, meat. med. Nedad mellem meat. inf. og orbitavæggen præsenterer overkjævehulen sit trekantede profil. Det lange, smale cellelumen ovenfor antrum stam- mer fra infundibularspalten og svarer til den nederste av de to forgre- ninger, som viste sig paa fig. 4. Infundibularcellen begrænses medialt av 208 REIDAR GORDING. M.-N. KI. proc. uncinat., hvis tynde benbjelke opad er fortykket og forenet med crus asc. II. Langs orbitavæggen sees to smaa celler, som skriver sig fra de baken- for liggende infundibularceller. De to cellelumina taper sig nogen faa snit længere fortil. Den øverste del av næsevæggen pneumaticeres av et stort cellelumen, som har trængt sig op mot pandebenets spongiosa mellem crus asc. II og orbitas benvæg. Kaviteten stammer fra cell. asc. I, hvis forbindelse med meat. med. er avbrutt tre snit længere fortil. Av bendannelser med lamellekarakter findes paa dette snit kun en, lamelle III. Den springer frem fra orbitavæggen i infundibularspaltens nederste del og danner den nedre begrænsning for en liten utloper fra infundibulum. Benlamellen kan følges i ca. 21/2 mm.’s utstrækning Fortil forenes den med den ovenfor liggende benproces. Baktil smelter den sammen med den ıste hovedfures lamelle IV (fig. 6). Fig. 6, frontalsnit IL. Snit gjennem den forreste del av ost. max. lamelle I, concha intermed. pr. sup.~__ Vu" A (Sa: Ve cell. asc. I infundibularcelle ——-.. A lamelle-II——— i | WERE TEecessaseyl lamelle II. " lamelle IV, concha intermed. pr. inf.-——-- "~~~. ste hovedfure, meat. med. "sin. max. Sin. max. staar opad 1 forbindelse med den nederste del av in- fundibulum, som fortsættes forover i to forgreninger. Disse viser sig paa fig. 5, den ene som den hoie spalteformede infundibularcelle ovenfor antrum, IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 209 og den anden som den nederste av de to smaa celler langs orbita- veeggen. Det uregelmæssig formede cellelumen mellem infundibulum og cell. asc. skriver sig likeledes fra en av spaltens utlopere. Cellen præsenterer sig paa fig. 5 som det everste av de to cellelumina langs orbitaveggen. Denne infundibularforgrening kan ogsaa sees paa fig. 4, hvor den trænger sig forover ovenfor crista ethm. Proc. uncinat. begrænser infundibulum medialt og danner en uregelmæssig formet benproces uten karakteristisk bygning. Cell. asc. I kommunicerer gjennem den brede frontalrecess. med midtre næsegang. Der sees fire benlameller. Lamelle I, concha intermed. pr. sup., opbygger grænseskillet mellem den øverste infundibularcelle og recess. asc. og har forenet sig med proc. uncinat. Dens fortsættelse forover kan følges paa fig. 5 og dens fortsættelse bakover paa fig. 7. Lamelle II adskiller infundibularcellen fra spaltens hovedlumen. Den forenes fortil med proc. uncinat. (fig. 5) og taper sig baktil i orbitavæggen. Denne bendannelse har ingen uttalt muslingebygning; men den sees paa flere snit at avtegne sig i mucosa som en skarpt markert slimhindefold. Lamelle III, som er identisk med den under fig. 5 omtalte benproces, forenes længere baktil med lamelle IV. Lamelle IV, concha intermed. pr. inf., staar frem fra orbitavæggen som en bred benprominens, hvis lamellekarakter fremtraer tydelig paa fig. 7. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. I. 14 210 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Fig. 7, frontalsnit III. Snit umiddelbart bakenfor ost. max. ram. asc. T -——-------hiatus semilun. -—------2denhovedmusl.,concha med. sin. max. . S S : Triste hovedfure, meat. med. “proce. uncinat. iste hovedfure, meat. med., har skutt sig op mellem proc. uncinat. og crus asc. II og har delt sig i sine to hovedgrener. Ram. asc. danner spaltens direkte fortsættelse og begrænses medialt av concha intermed. pr. sup. og lateralt av crus asc. IL Ram. desc. har med sin recess. inf. trængt sig ind mellem bimuslingen og proc. uncinat. og præsenterer sit lange S-formede lumen langs orbitavæggen. Spalten strækker sig helt op til lam. cribr. Dens mediale begrænsning dannes opad av concha intermed. pr. sup. og nedad av proc. uncinat. Den begrænses lateralt av orbitavæggen og concha intermed. pr. inf. Der sees paa dette snit kun to lamelleformede benprocesser. Disse repræsenterer fortsættelsen bakover av lamelle I og IV fra fig. 6. Den øverste, lamelle I, concha intermed. pr. sup., trænger sig ned fra lam. cribr. med en lang, tynd lam. basil. og en skarpt markert, knopformet lam. recurv. Dens fortsættelse fortil kan følges paa fig. 6. Baktil begrænser jamelien hiatus opad, markerer grænsen mellem cell. asc. ant. og post. og — mV ee IQT4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 2II forenes tilsidst med den nedenfor liggende benlamelles lam. recurv. for at omslutte den bakerste del av bullacellen. Lamelle IV, concha intermed. pr. inf. opbygger den laterale benvæg i infundibularspaltens nederste parti. Dens lam. basil, som allerede præsenterte sig paa fig. 6, forlænges paa dette snit nedad i en lang, traadfin, sterkt opadboiet benlamelle, som omgir basal- lamellen halvcirkelformet. Mellem lamellens lam. basil. og recurv. skimtes et par smaa cellelumina, som skriver sig fra den bakenfor liggende bullacelles utlepere. Som allerede antydet, forenes concha intermed. pr. inf. paa dette præparat med concha intermed. pr. sup. Concha intermed. pr. med. kan ikke med sikkerhet paavises. Proc. uncinat. danner infundibularspaltens mediale begrænsning og ender nedad i en knopformet fortykkelse, som ligger i kontakt med ethmoidal- processen til concha inf. Fig. 8, frontalsnit IV. Snit fra furens bakerste parti. infundibularcelle,, cell. bullae ethm.~__ Ot SE -—5te og 6te hovedmusl., LT concha sup. lamelle VET lamelles VI ser SEN : ---------—2den hovedfure, meat. sup. lamelle IV, concha intermed. pr. inf. .-—- ‘ = —2den hovedmusl.,concha med. = ste hovedfure, meat. med. Bullacellen trænger sig op mellem 2den hovedmusling, concha med., og lamelle IV, concha intermed. pr. inf. Dens brede lumen begrænses medialt av 2den hovedmuslings lam. basil. og lateralt av orbitas benvæg. 212 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Mellem bullacellen og næsevæggen, altsaa mellem lam. basil. II og crus asc. III —VI, præsenterer sig tre smaa cellelumina. De to nederste ' stammer fra den bakenfor liggende cell. asc. II. Det øverste, som sees umiddelbart nedenfor lam. cribr., skriver sig fra en av infundibularcellerne, som har trængt sig bakover og her krydses med de to forgreninger fra 2den hovedfure. Mot bullacellens kavum springer frem fra lateralvæggen to benlameller, den ste og 6te i rste hovedfure. Lamelle V og VI avtegner sig i mucosa med hver sin slimhindefold og sees paa 10—12 snit. Av de to benprocesser forenes lamelle V baktil med den 4de lamelles lam. recurv. for helt at omkranse en av bullacellens utlopere. Lamelle V og VI kan følges bakover i 2den hovedfure, hvor de deltar i opbygningen av denne fures lamelle I. Concha intermed. pr. inf., den ıste hovedfures lamelle IV, som allerede er omtalt under fig. 6 og 7, fortsættes over i 2den hoved- fure som basallamellen til crus desc. II. Den 2den hovedmusling danner fortil med sin crus asc. den mediale begrænsning for cell. asc. I (fig. 5—7). Paa dette frontalsnit begrænser crus asc. II bullacellen medialt og de forreste celleutlepere fra cell. asc. II lateralt. Længere baktil fortsættes hovedmuslingens basallamelle som 2den hovedfures lamelle I (fig. 9). Lam. recurv. II forenes med den iste hovedfures lamelle IV, som i 2den hovedfure danner basallamellen for crus desc. Il. Nedad sees overkjævehulens trekantede lumen. Kaviteten er her, likesom paa fig. 5, 6 og 7, skilt fra tandsækken av et ca. 3 mm. tykt benlag. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 213 2den hovedfure. Fig. 9, frontalsnit V. à cell. asc. IL. SER » WP RS a Cd ~~ WB eden hovedfures lamelle I. . 1 _ 6te hovedmusl. \ ee N — "N. gdje hovedfure N B NO 3dje hovedmusl. N \ N ‘aden hovedfure, meat. sup. N 2den hovedmusl., concha med. ~ b “iste hovedfure, meat. med. Den store kavitet, som pneumaticerer den øverste del av næsevæggen, skriver sig fra cell. asc. II. Cellens ostium er endnu aapent, men lukker sig et snit langere baktil. Fra orbitavaeggen staar frem en boiet benlamelle, den 2den hoved- fures lamelle I, som danner grænseskillet mellem furens to hovedgrener, ram. asc. og desc. Benprocessen begrænser opad en celleutloper, som trænger sig forover fra ram. desc. langs orbitavæggen mellem lamelle I og den 2den hovedmuslings basailamelle. Fortil fortsætter lamelle I som baktil taper den sig i orbitas Q den 2den hovedmuslings lam. basil., og benvæg. g Concha sup. deles nedad i tre smaa benlameller, som svarer til de nederste utløpere av 3dje, 5te og 6te hovedmusling. Den 3dje og 5te hovedmusling kan folges forover til den forreste del av meat. sup. hvor concha sup. nedad forgrener sig i de to smaa benlameller, som her sees. Baktil legger den 3dje hovedmusling sig ind til orbitavæggen og begrænser cell. asc. II nedad. Den ste hovedmusling viser sig 214 REIDAR GORDING: M.-N. Kl. paa de bakenfor liggende snit som en liten benkam langs den nedre rand av concha sup. Benprocessen kan følges bakover til meat. supr., hvor den tilsidst taper sig i orbitavæggen (fig. 10). Den 6te hovedmusling naar næsten like saa langt forover som den 3dje og 5te. Baktil danner den et skarpt markert fremspring i benvæggen omkring cell. asc. II. Den 6te hovedmusling opbygger benskelettet i concha supr. (fig. 10). i Mellem den 3dje og ste hovedmusling sees en flat, aapen rende. Nogen faa snit længere dorsalt trænger den 4de hovedmusling ned ovenfra og viser, at denne fure repræsenterer den 3dje hovedfure. Denne taper sig tilsidst i taket av meat. sup. Overkjævens lumen ligger paa dette snit adskillig nærmere tandsækken end paa de andre frontalsnit. Fig. 10, frontalsnit VI. Snit fra den bakerste del av næsevæggen. Cell asc 6te hovedmusl., concha supr. re LN ste hovedfure, meat. supr. ste hovedmusl. "ade hovedmusl., concha sup. NS ‘eden og 3dje hovedfure, meat. sup. x g 3dj p Noden hovedmusl., concha med. Det store cellelumen mellem næsevæggen og orbita stammer fra cell. asc. II, som ogsaa viste sig paa fig. 9. CEE IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 215 Av hovedmuslingene har den 3dje lagt sig ind til orbitavæggen og har smeltet sammen med den. Den 4de opbygger med sin crus desc. benskelettet i concha sup. Denne hovedmusling viste sig ikke paa fig. 9, men fremtrær paa snittene længere baktil. Den præsenterer sig som en liten benkam i taket i meat. sup. og strækker sig bakover parallelt med den 5te hovedmusling som den 3dje hovedfures mediale begrænsning. Paa dette frontalsnit, hvor den 3dje hovedmusling har tapt sig i orbita- væggen, trænger crus desc. IV frem mot næsevæggens mediale flate som concha sup. og danner den 3dje hovedfures øvre begrænsning. Den lille benlamelle, som staar ut fra orbitavæggen i meat. supr. parallelt med crus desc. IV, er den 5te hovedmusling. Av hovedfurerne har den 3dje tapt sig i taket av den 2den hovedfure, som her danner præparatets meat. sup. Meat. supr., som be- grænses nedad av den 4de og opad av den 6te hovedmusling, om- fatter baade den 4de og den 5te hovedfure. Snittene længere fortil viser, at den 4de hovedfure paa dette præparat mangler enhver utvikling. Det er derfor den 5te hovedfure, som svarer til meat. supr. Den 6te hovedmusling danner et skarpt markert fremspring i benrammen omkring cell. asc. Hovedmuslingen fortoner sig paa præparatet som concha supr. Oversigt over præparat XII. Iste hovedfure, meatus medius, har en længde av ca. 25 mm. Den nedre del av furen er 3—4 mm. bred fra underkanten av concha med. til overflaten av concha inf. Avstanden mellem concha med. og lateralvæggen i meat. med. maaler paa de fleste snit fra 1—2 mm. Furens dypere liggende deler er blotlagt paa fig. 3 og 4. Ramus ascendens forgrener sig paa dette præparat i to frontalceller. Den største av disse begrænses medialt av crus asc. II og lateralt av orbitavæggen. Den pneu- maticerer den forreste del av næsevæggen fra concha med.feestet til lam. cribr. og maaler en heide av indtil 8 mm., en bredde av indtil 5 mm. og en længde av ca. 6 mm. Nedad kommunicerer kaviteten med den midtre næsegang gjennem den ca. 4 mm. lange og 2 mm. brede recess. asc. Den anden frontalcelle er meget mindre end den forreste. Cellen, hvis langstrakte lumen sees paa fig. 4, er ca. 3 mm. lang, 3—4 mm. hei og 1—2 mm. bred. Den begrænses medialt av crus asc. II og lateralt av bulla ethm. Fortil markeres grænseskillet mellem cell. sup. og infundibulum 216 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. av concha intermed. pr. sup. Baktil taper kaviteten sig mellem benbjelkerne til crus asc. II og III. Ramus descendens. Av den nedre grens to recesser danner recess. sup. præparatets bulla- celle. Den bakerste del av recessen traenger sig op mellem concha intermed. pr. inf. og crus asc. II gjennem en ca. 1 mm. lang og !/; mm. bred aapning og utvides til den kavitet, som sees paa fig. 8. Bullacellen viser sig paa dette snit som en ca. 11/, mm. bred og ro mm. hei spalte. Denne for- grenes ca. I mm. længere fortil først i to og derpaa i tre større utlopere, som pneumaticerer bulla ethm. Baktil sees cellen kun som en smal spalte, som strækker sig ca. 3 mm. bakover langs orbitavæggen. Recess. inf. er blotlagt paa fig. 3 og 4. atus semilun. er 5 mm. lang og r—1l/, mm. bred. Den begranses opad av concha intermed. pr. sup. og inf. (fig. 7 og 8). Infundibulum maaler en gjennemsnitlig bredde av ca. 1 mm. Dens begreensning er omtalt under fig. 5—7. Det fremgaar av fig. 4, at den øverste del av infundibulum skyter sig helt op til lam. cribr., mens spalten fortil forgrenes i to celleutlepere. Den ene av disse, som ligger ovenfor crista ethm., maaler en heide av indtil 4 mm., en bredde av indtil 2 mm. og en lengde av ca. 2!/ mm. Den sees paa fig. 6. Paa fig. 5 er den ifeerd med at lukke sit lumen fortil. Den anden infundibularutloper deler sig nedenfor crista ethm. i to parallelt lopende celler. Den lateralt liggende celleutleper taper sig hurtig og sees paa fig. 5 som den nederste av de to smaa cellelumina langs orbitavæggen. Den medialt liggende ut- leper preesenterer derimot en 5—7 mm. hei og r—2 mm. bred celle, som strækker sig 3—4 mm. forover mellem proc. uncinat, og smaalamellerne i den forreste del av 1ste hovedfure (fig. 5). Nedad aapner infundibularspalten sig i overkjævehulen gjennem det ca. 2 mm. lange og !/—1 mm. brede ost. max. Maxillærostiet ligger i en dybde av 6 mm. fra hiatus ved dets forreste og 5 mm. ved dets bakerste endepunkt. Det begrænses medialt av proc. uncinat. og lateralt av concha intermed. pr. inf. Sin. max. har en længde av 19 mm. og naar 5 mm. frem foran maxillerostiets forreste endepunkt. Hulens profil er næsten i hele sin længde trekantet. I kavitetens forreste halvdel er heiden større end bredden (8 X 6 mm.). I dens bakerste del tiltar derimot hulens breddediameter, saa den tilsidst blir den største (fig. 5—9). I iste hovedfure kan paavises seks lamelleformede benpro- cesser, som er narmere omtalt under fig. 5—8. Av disse benprocesser har dog kun de tre, lamelle I, III og IV, utpreget muslingebygning. Alle seks benprocesser avtegner sig i mucosa med hver sin skarpt be- grænsede slimhindefold. De to største, som opbygger bulla ethm., svarer 1914. Nor DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 217 til concha intermed. pr. sup. og inf. Concha intermed. pr. med. kan ikke paavises. Proc. uncinat. danner infundibularspaltens mediale begræns- ning. Foran hiatus staar dens overste og fortykkede parti i forbindelse med crus asc. II og ıste hovedfures lamelle I (fig. 6). Længere fortil sees crus asc. II og proc. uncinat. paa frontalsnittene som to tynde benbjelker. Disse forenes opad i en benlamelle, som strækker sig opover til lam. cribr. 2den hovedfure, meatus superior, begrænses nedad av concha med., den 2den hovedmusling. Dens øvre begrzensning dannes av concha sup., som hovedsagelig opbygges av den 4de hovedmusling. Furen maaler en længde av ca. 18 mm. og en bredde av gjennemsnitlig 2 mm. Dens to grener kommunicerer gjennem en ca. 1l? mm. lang og ca. 1 mm. bred spalte. Ovenfor denne utvider Ramus ascendens sig til en stor celle, som med sit lumen utfylder hele den bakerste og øverste halvdel av den laterale næsevæg mellem meat. supr. og lam. cribr. Kaviteten maaler en længde av 12 mm. og en heide av 6—8 mm. Bredden er varierende. Foran kommunikationsspalten er cellen smal (2—3 mm.), men utvider sig bakenfor denne adskillig i bredden (ca. 4 mm.). Fra cell. asc. utgaar kun en liten celleutloper, som fra dens nederste parti trænger sig forover langs næsevæggen. Ramus descendens forgrenes paa dette praeparat ikke som sedvanlig i to recesser, men furens dypeste parti trænger sig helt frem til orbita og fortsættes uten at dele sig forover mellem cell. asc. og orbitavæggen som en ca. 2 mm. lang, 3 mm. hei og 1—2 mm. bred celleutleper (fig. 9). Den bakerste del av ram. desc. er ikke saa dyp som dens forreste parti, men til gjengjæld adskillig bredere, ca. 2 mm. Ram. desc. kan folges helt bak til naso- pharynx. Av lamelleformede benprocesser sees i 2den hovedfure kun én, som markerer grænseskillet mellem furens to hovedgrener, ram. asc. og desc. (fig. 9). 3dje hovedfure viser sig paa snittene fra den forreste del av meat. sup. som en flat, rendeformet fordypning. Denne strækker sig i en længde av ca. 2 mm. langs den nedre rand av concha sup. (fig. 9 og 10). 218 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. 4de hovedfure er paa dette præparat ikke utviklet. 5te hovedfure, meatus supremus, maaler en længde av ca. 8 mm. og en dybde av 1—2 mm. Furen er likesom den 3dje og 4de hovedfure nærmere beskrevet under fig. 9 og 10. Av hovedmuslingene sees den 2den, 3dje, 4de stesos 6te, som alle er omtalt under beskrivelsen av frontalsnittene (fig. 8—10). Snittene viser, at den forreste del av concha sup. opbygges av den 3dje, 4de, 5te og 6te hovedmusling og den bakerste del kun av den 4de hovedmusling. Concha supr. dannes utelukkende av den 6te hovedmusling. IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 219 PRÆPARAT XIII. (Heire næsehalvdel av et 24 mndr. gml. pikebarn.) Næsevæggens længde 29 mm. Neeseveeggens heide 24 mm. Maxillæravsnittets hoide 16 mm. Ethmoidalavsnittets heide 8 mm. Forholdet som 1: 2. Meat. inf. er trangt bygget fortil, hvor muslingebenets laterale flate næsten ligger i kontakt med sidevæggen i meat. inf. Baktil utvides imidler- tid spalten hurtig til en bredde av ca. 3 mm. Avstanden fra den nedre rand av concha inf. maaler gjennemsnitlig 2—3 mm. Næsevæggens ethmoidale avsnit. Fig. 1. Fotografi av næsevæggen i nat. storrelse. Av næsefurerne sees meat. med., sup. og supr. En accessorisk fure strækker sig langs den nedre kant av concha med. 220 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fotografi av voksmodellen i 1/2 størrelse. 3dje og 4de hovedmusl. ! ' ' { (4 I .— concha supr., 5te og 6te hovedmusl. ——meat. Supr., 4de hovedfure concha sup., 4de hovedmusl. meat. sup., 2den og 3dje hovedfure ~—~concha med., 2den hovedmusl. | "meat. med., iste hovedfure 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 221 Kie. 3; Fotografi av voksmodellen, hvor de øvre grener av meat. med., 1ste hovedfure, og av meat. sup., 2den og 3dje hovedfure, er aapnet, efter fjernelse av crus asc. II, III, IV og V. Frontalsnittenes beliggenhet er markert. in FRA pr rx = BD bb bb 5D bp &n = Ss EE Se = jr = = © = = SS = — concha intermed. r. sup. P P SS _-. cell. asc. III frontalceller fra recess. asc. [IS ___cell. ase. II _meat. supr., 4de hoved{ure __meat. sup., | eden og 3dje hovedfure | - meat. med., rste hovedfure Fra recess. asc. I utgaar paa dette praeparat ikke mindre end fem cellulære utlepere. Den cell. asc., som danner recessens fortsættelse op- over mot lam. cribr., repræsenterer dens hovedlumen (fig. 5). Fra dette utgaar to celleutlopere, hvorav den forreste og nederste utvider sig til en kavitet av betydelig sterrelse og indtar hele mellemrummet mellem concha med.feestet og lam. cribr. Den bakerste og overste av de to utlopere er ganske liten og ligger indkilt mellem cell. asc. ant. og hovedluminet. Ogsaa i dorsal retning utgaar to forgreninger fra ram. asc., dog ikke fra dens 222 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. cell. asc., men fra selve recessen. Den ene præsenterer sit ovale lumen umiddelbart bakenfor cell. asc. (sonde). Den anden er ikke utdissekert; men dens beliggenhet er markert gjennem den nederste av de to sonder, som sees paa fig. 3. Bakenfor ram. asc. I aapner sig to større kaviteter. Den forreste skriver sig fra den 3dje hovedfure, hvis ovre gren har skutt sig frem foran ram. asc. II (fig. 8—10). Ram. desc. III viser sig ikke paa foto- grafiet. Den strækker sig langs den nedre rand av concha sup. som en smal rende, som ikke er forsekt utdissekert. Den bakerste av de to kaviteter stammer fra 2den hovedfure. Dens forbindelse med den dype og vel utviklede ram. desc. II traer tydelig frem paa fotografiet. Bie. as Fotografi av voksmodellen, hvor ogsaa hovedfurernes nedre grener samt duct. nasolacrym. er blotlagt efter fjernelse av den sterste del av proc. uncinat. og concha inf. frontalceller fra recess. asc. I i cell. asc. III crus asc. III (Jam. basil.) cell. asc. IT ! | ! i LI i 1 i 1. concha intermed. | pr. sup.——— 9 T mete Ni e n dee infundibularcelle- —— n CR meat. supr., 4de hovedfure infundibulum --- = duct. nasolacrym.----" [ | = meat. sup., 2d dje hovedh sin. max. 2den og 3dje hove z—--. meat. med., iste hovedfure 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 223 Av infundibularceller sees kun en. Cellen utgaar fra spaltens øverste parti og pneumaticerer en stor del av proc. uncinat. Paa fig. 4 er kun aapnet den ene halvdel av cellen. Den anden halvdel, som delvis utfylder den forreste del av bulla ethm., er ikke blotlagt. Nedad aapner infundibulum sig i overkjævehulen. Sin. max. præsen- terer sig i hele sin længde. Den forreste del av kaviteten begrænses medialt av taarekanalens nasale utmunding. Antrumgulvet ligger i hulens forreste to tredjedeler, omtrent i hoide med næsegulvet, men hæves betragtelig i hulens bakerste parti. I 2den hovedfure er delvis blotlagt den nedre grens recess. inf. Recessen, som danner fortsættelsen forover av ram. desc., skyter frem en liten utløper parallelt med orbitavæggen. Iste hovedfure. Fig. 5, frontalsnit I. Snit fra den forreste del av furen. y "d »- P cell. asc. I »Z-—lamelle I, concha intermed. pr. sup. & .. ..infundibularcelle proc. uncinat.— 4---—---lamelle II 2denhovedmusl.,conchamed... HAN - ~ infundibulum ~ infundibularcelle ıste hovedfure, meat. med... ——— hi. M — -lamelle IV —7--.infundibularcelle Furens ram. asc. har skutt sig op mellem crus asc. II og den øverste del av bulla ethm. Ovenfor bulla utvides den til en cell. asc. av betydelig størrelse, som strækker sig helt frem til lam. cribr. og orbitavæggen. 224 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Hiatus treenger sig ind mellem proc. uncinat. og bulla ethm. Spalten deles T-formet i to forgreninger, hvorav den øverste ender i en cellulær utvidning. Den nederste er netop avskaaret fra sin forbindelse med det nedenfor liggende lumen. I dorsal retning optrær de to celleutlopere som to helt adskilte celler. Fortil, efter at hiatus har lukket sig, danner de derimot en sammenhængende, uregelmæssig konfigurert kavitet, som repræ- senterer infundibularspaltens forreste utloper. Cellen fortsættes forover parallelt med recess. asc. i 5—6 mm.s utstrækning og deler sig tilsidst i to mindre utløpere. Infundibulum, som paa dette snit er uten forbindelse med spaltens øverste avsnit, præsenterer sig som en med orbitavæggen parallelt løpende spalte, som øverst oppe ender i en liten, kolbeformet utvidning. Fra den nederste del av spalten trænger en liten celleutløper sig forover mellem infundibulum og orbitavæggen. Av lamelleformede bendannelser sees fire, som alle springer frem fra orbitas benvæg. Lamelle I, concha intermed. pr. sup., forenes fortil med proc. uncinat. og opbygger det benede grænseskille mellem recess. asc. og den øverste infundibularcelle. Længere baktil omsluttter den cellen med sin halvcirkelformede benlamelle og danner desuten den mediale begrænsning for den bakerste utloper fra recess. asc., som kiler sig ned ovenfra mellem lamellen og orbitavæggen. Concha intermed. pr. sup. begrænser det forreste parti av hiatus opad og forener sig baktil med concha intermed. pr. med. Dens videre fortsættelse bakover som den iste hovedfures lamelle VI sees paa fig. 6. Lamelle II bestaar av en lang, tynd lam. basil. og en kort, stilétformet lam. recurv. Fortil opbygger den grænseskillet mellem to av infundibularcellerne. Baktil omslutter den spaltens øverste del og avsnerer den som et eget cellelumen. Den taper sig længere dorsalt i orbitas benveg. Den 3dje infundibularlamelle, concha intermed. pr. med., sees ikke paa dette snit. Den springer nogen faa snit længere baktil frem fra orbitavæggen umiddelbart nedenfor lamelle II og er efter rækkefølgen ovenfra nedad betegnet som den ıste hovedfures lamelle III. Lamelle IV danner en bred benprominens, som forlænges nedad i en spids utloper. Benprocessen begrænser den lille infundibular- celle mellem spalten og orbita medialt og kan folges ca. 1 mm. forover, indtil den lægger sig ind til orbitavæggen og smelter sammen med den. Baktil applaneres lamellen litt efter litt og taper sig længere dorsalt i orbitas benvæg. Nedenfor lamelle IV sees en 5te benproces, som allerede et par snit længere fortil forenes med basallamellen til concha inf. Baktil kan denne benlamelle, den ıste hovedfures concha intermed. pr. inf., følges gjennem den største del av infundibularspalten. Den danner spaltens laterale begrænsning og viser længere baktil antydning til lamelleform (fig. 7). 1914. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 22 5 Proc. uncinat. begrænser den nederste halvdel av den store infundi- bularcelle medialt. Den lille fortykkelse i lamellens nederste parti repre- senterer fortsættelsen bakover av agger nasi. Dens overste parti danner en større vimpelformet benproces, som længere fortil forenes med concha | intermed. pr. sup. og taper sig helt i benrammen omkring den forreste store infundibularcelle. Overkjavehulens pæreformede profil sees mellem taarekanalen og orbitaveeggen. Fig. 6, frontalsnit IL. Snit gjennem den midterste del av ost. max. . FE à J p lam. basil. II S lam. basil. IV = ___—celleutloper fra recess. asc. I FM ace SUT d q ___lamelle VI \ Pra] recess. sup., cell. bullae ethm. lamelle III, concha intermed. pr. med. 2den hovedmusl., concha med. —-—- ___--lamelle V, concha intermed. pr. inf. p proc. uncinat.- ^ X—— recess. inf, infundibulum sin. max... . Iste hovedfures ram. desc. deles i to recesser. Recess. inf. danner infundibularspalten og bugter sig som en lang, smal kanal ned til antrum. Spalten begrænses medialt av proc. uncinat., hvis traadtynde benlamelle saavel opad som nedad avsluttes i en liten, knopformet fortykkelse. Furens øvre forgrening, recess. suf., trænger sig som bullacelle opad og utad mot Vid.-Selsk* Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 1. 15 226 REIDAR GORDING. M.-N. KI. orbitavæggen mellem crus asc. Il. og concha intermed. pr. med. Et par snit længere fortil er recessen avgrænset fra bullacellens øverste utloper. Greenseskillet mellem recess. sup. og inf. opbygges paa dette frontal- snit av den ıste hovedfures lamelle III eller concha intermed. pr. med., som paa en række snit viser uttalt muslingebygning. Benprocessen be- grænser hiatus opad i næsten i hele dens utstrækning. Lamelle III forenes fortil med lamelle I for at danne bullacellens forreste begrænsning. Baktil fortsættes den over i 2den hovedfure som basallamellen til 2den hoved- muslings lam. recurv. til dens crus desc. Il. I den nederste del av infundibulum staar frem fra lateralvæggen en bred, svakt hvælvet benprominens, som repræsenterer fortsættelsen bak- over av lamelle V, concha intermed. pr. inf. Benprocessen kan følges videre i dorsal retning paa fig. 7. Paa dette snit sees ogsaa en 6te benlamelle i ıste hovedfure. Lamelle VI viser sig som en lang, slank benproces, som avsluttes i en knopformet fortykkelse. Den trænger sig parallelt med lamelle III frem fra orbitas benvæg mellem bullacellens forgreninger. Fortil kan den følges som basallamellen til concha intermed. pr. sup. og baktil danner den taket i bullacellen i hele dens utstrækning og smelter tilsidst sammen med crus asc. ll. Den store kavitet ovenfor bullacellen mellem lam. basil. II og IV stammer fra den bakenfor liggende cell. asc. II, og den lille avlange spalte mellem denne og orbitavæggen skriver sig fra den bakerste utleper av recess. asc. I. Celleutleperne fra ıste og 3dje hovedfure krydses altsaa med hverandre paa dette frontalsnit. Den laterale begrænsning for cell. asc. III opbygges av /am. basil. II, som fortil begrænser cell. asc. I medialt. Følges snittene bakover, viser det sig, at lam. basil. Il, eftersom luminet i cell. asc. II utvides, trykkes nedover langs orbitavæggen. Paa næste fotografi har saaledes hoved- muslingens basallamelle rykket langt nedenfor lam. cribr., mens basal- lamellens overste del præsenterer sig som en selvstændig lamelledannelse, den 3dje hovedfures lamelle I. I 2den hovedfure skilles hovedmuslingens lam. recurv. fra basallamellen. Lam. recurv. IT forener sig med ıste hoved- fures concha intermed. pr. med. og fortsættes bakover som crus desc. II, og basallamellen kan folges over i 2den hovedfure, hvor den deltar i opbygningen av furens benlameller (fig. 8). Nedad mellem benvæggen i meat. inf. og orbitas benvæg sees over- kjævehulens kolbeformede profil. 2den hovedmusl., concha med. |... IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 227 Fig. 7, frontalsnit III. Snit fra den bakerste del av furen. p" _-~lamelle I i gdje hovedfure Lys cell. asc. III ----zz cel. bullae ethm. Zr lamsbasılan esse: d == lamelle VII, 2den hovedfures lamelle I lamelle III, concha intermed. pr. med" ---- sulcus intermed. inf. -—--.]amelle V, concha intermed pr. inf. recess. inf., infundibulum Iste hovedfure, meat. med. - ! infundibularcelle proc. uncinat.-- ~ lamelle VIII er N DB am + tie 1 + Den iste hovedfure skyter sig op mellem concha med. og proc. uncinat. og forgrenes i to recesser, recess. sup. og inf. Recess. sup. strækker sig opover og utover mellem lam. basil. II og orbitavæggen og avsluttes i den lille ampulleformede utvidning, som repræsenterer bullacellens nederste parti. Det ovenfor liggende lummen stammer ogsaa fra bullacellen, fra en av dens dorsalt liggende utlepere, som allerede er avsnoret og her fremtrær som et eget cellelumen. Xecess. inf. trænger sig nedover mot sin. max. og danner umiddelbart ovenfor overkjævehulens kolbeformede lumen en cellu- lær utvidning, som kan følges ca. 2 mm. bakover. Ogsaa paa dette snit begraenses hiatus opad av lamelle III, concha intermed. pr. med. Umiddelbart nedenfor denne, adskilt fra den ved en bred indsænkning i mucosal, staar lamelle V, concha intermed. pr. inf. 1 KILLIAN's sulcus’ intermed. inf. 228 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. ut fra infundibularspaltens laterale væg. Benprocessen forlænges nedad i en spids kant, som treenger slimhinden frem som en valk, saa der nedenfor dannes den netop omtalte cellulære utvidning av recess. inf. Benlamellens fortsættelse fortil sees paa fig. 5. Baktil smelter den tilsidst sammen med den ovenfor liggende benproces og taper sig i orbitas benveeg. Den 7de benlamelle i ıste hovedfure repræsenteres av den lille benproces, som sees ovenfor concha intermed. pr. med. i heide med bulla- cellen. Fortil smelter den sammen med basallamellen til lamelle III, concha intermed. pr. med., og baktil forenes den med crus asc. II og danner det intercellulære septum mellem bullacellens bakerste utleper og recess. sup. Paa frontalsnittene i ıste hovedfure viser den sig kun som en slank, jevnt tyk benproces uten muslingebygning, men den fortszttes bakover som lamelle I i 2den hovedfure og har her uttalt lamelleform. Foruten de beskrevne benlameller findes i ıste hovedfure endnu en benproces, som ogsaa ber opfattes som en lamelledannelse, den 8de i ste hovedfure. Benprocessen staar ut fra lateralvæggen paa overgangen mellem infundibulum og antrum. Fortil forenes den med concha intermed. pr. inf. og baktil taper den sig i orbitavæggen. Det store lumen, som aapner sig ovenfor bullacellen stammer fra cell. asc. III, som trænger sig forover mellem lam. basil. II og IV og pneumati- cerer hele den everste halvdel av næsevæggen. Fra orbitavæggen springer frem mot cellens lumen en beiet benlamelle. Den markeres i slim- hinden som en skarpt begrænset valk. Lamellen kan følges: paa frontal- snittene i ca. rl/, mm.'s utstrekning. Fortil taper den sig i taket av cell asc. Baktil fortsættes den som den lille celleutlepers øvre begrænsning og taper sig tilsidst i orbitas benvzeg. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 229 2den hovedfure. Fig. 8, frontalsnit II. Snit fra furen umiddelbart bakenfor recess. asc. Il. 3dje hovedmusl. | __-cell. asc. II 4de hovedmusl., concha sup... — E een gdje hovedfure 2den hovedfure, meat. sup. NES p Le "EM — 2den hovedfures lamelle II 2denhovedmusl.,concha med... ——-—— EI vage SE, iste hovedfure, meat. med." Cell. asc. II trænger sig op mellem crus asc. III og orbitavæggen og er netop avgrænset fra furens ram. desc. Den nedre gren deles i to recesser, som begge strækker sig utover mot orbitas benveg. I 2den hovedfure sees to lamelleformede benprocesser at staa frem fra orbitavæggen. Den øverste, furens lamelle I, danner grænse- skillet mellem ram. asc. og den nedre grens recess. sup., og den nederste, lamelle II, adskiller recess. sup. og inf. Begge viser baade paa dette og andre snit utpreeget muslingekarakter med sterkt utviklede lam. recurv.ae. Lamelle I forenes baktil med den 3dje hovedmuslings lam. recurv. for helt at omslutte cell. asc. I. Lamelle II forener sig med crus desc. II for at indramme cell. inf. De to benlameller, hvis lam. recurv.ae længere 230 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. fortil smelter sammen, kan følges forover mot iste hovedfure, hvor lamelle II taper sig i orbitas benvæg, mens lamelle I fortsættes videre forover som den ıste hovedfures 7de benlamelle. Baktil forenes de to benprocesser og opbygger sammen basallamellen til crus desc. IV. Benskelettet 1 concha sup. forgrenes nedad i to lameller, som om- kranser et litet cellelumen. De to benlameller repræsenterer den 3dje og 4de hovedmusling, og celleluminet mellem dem skriver sig fra den 3dje hovedfures nedre gren. Den 3dje hovedfure kan folges som en flat, rendeformet fordypning. Den strækker sig forover langs den nedre rand av concha sup. helt henimot furens cell. asc. uten dog at kommunicere med denne. Efterat den 3dje hovedfure har tapt sig fortil, forenes de to hoved- muslingers nederste utlepere. Hovedmuslingenes basallameller kan imid- lertid følges videre forover, lam. basil. UI som den laterale og lam. basil. IV som den mediale begrænsning for cell. asc. UI (fig. 9 og 10). Baktil forenes den 3dje hovedmusling med lamelle I i 2den hovedfure og begrænser cell. asc. Il nedad. Hovedmuslingen lægger sig derpaa ind til orbitavæggen, hvorfra den paany trænger sig frem som crus desc. III (fig. ıı. Den 4de hovedmusling, concha sup., forener sig baktil med begge de to lamelledannelser i 2den hovedfure og rykker likesom den 3dje hovedmusling ind til orbitavæggen. Den præsenterer paa fig. 11 en vel utviklet crus desc., som danner benskelettet i den bakerste halvdel av concha sup. Overkjævehulens trekantede lumen er rykket op i hoide med meat. med. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 231 Fig. 9, frontalsnit V. Snit fra furen foran det sidst beskrevne. cell. asc. III =e ge Jam. basil. IV. > lam. basil. rs | 'y 2 A ko ENS, 3dje hovedmusl. _ — adje hovedfure ______ den hovedf aug ae ne: | EVA FANS Dente Hp f ; B a celleutlopere fra recess. inf. II pre QWs bi sin. max. 2den hovedmusl.,concha med..-* TOC P / Av 2den hovedfure sees fremdeles cell. asc. II mellem orbitavæggen og crus asc. III. Ram. desc. præsenterer to cellelumina, som begge stam- mer fra recess. inf. Recess. sup. har lukket sig længere baktil. De to lamelleformede benprocesser, som saaes paa fig. 8, viser sig fremdeles. Cell. asc. III pneumaticerer den øverste del av næsevæggen. Kavi- teten begrænses medialt av lam. basil. IV og lateralt av lam. basil. III. Forbindelsen med 3dje hovedfure er avbrutt leengere fortil. Furen praesen- terer sig paa dette snit kun som en flat indbugtning nedenfor cell. asc. III. Et lyst midtparti i den 3dje hovedmuslings lam. recurv. viser, hvor langt den 3dje hovedfure har trængt sig opover mot den ovenfor liggende cell. asc. Cellen aapner sig ned til meat. sup. litt længere fortil ovenfor den fordypning, som repræsenterer furens nedre gren. 4de hovedmusl., concha sup.-~-__ 2den hovedfure, meat. sup. -- 292 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Fig. 1o, frontalsnit VI. Snit ca. !/ mm. foran det sidst beskrevne. _ cell. asc. III lam. basil. HI... — _-cell. asc. II _______- aden hovedfures lamelle I 3dje hovedfure --- 2den hovedfures lamelle II -----.celleutlopere fra recess. inf. II Sin. max. 2den hovedmusl.,conchamed.—— _ rste hovedfure, meat. med. De anatomiske forhold arter sig omtrent som paa fig. 9, dog med den forskjel, at forbindelsen mellem den 2den hovedfure og dens cell. asc. er avbrutt. Cellens pæreformede lumen sees langs orbitavæggen. Den 3dje hovedfures cell. asc. staar derimot i aapen forbindelse med 2den hovedfure, meat. sup: Cell. asc. III begrænses medialt av den 4de og lateralt av den 3dje hovedmuslings lam. basil. Basallamellen til crus asc. III er skilt fra sin lam. recurv. og har forenet sig med den 2den hovedfures lamelle I. Længere fortil, foran cell. asc. II, lægger crus asc. III sig ind til orbitavæggen og taper sig i den. Concha sup., som opbygges av lam. recurv. III og crus asc. IV, forenes længere fortil med den 2den hovedmusling og danner herved den nedre begrænsning for den forreste del av cell. asc. III. Av den 3dje hovedfures nedre gren sees fremdeles de sidste rester som en flat indbugtning i den nederste del av concha sup. De to lamelledannelser i 2den hovedfure har forenet sine lam. recurv.ae, og deres basallameller sees kun som to parallelt lopende fine benbjelker, som staar ut fra orbitavæggen. concha supr. ~~ 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 233 Fig. 11, frontalsnit VII. Snit fra furens bakerste parti. 6te hovedmusl. __ nb ste hovedimusi._O HA cell. asc. II — a, Jan bas Ve re lam. basil. III 4de hovedmusl., concha sup.-----7^ ^ Que" RER sin. max. Paa dette frontalsnit sees samtlige hovedmuslinger fra den 2den til den 6te. Av disse danner den 2den hovedmusling med sin crus desc. den benede underbygning for concha med. Benskelettet i concha sup. opbygges av den 4de hovedmuslings crus desc. Crus desc. III viser sig som en liten benproces i meat. sup. Benprocessen staar opad gjennem en tynd benlamelle i forbindelse med crus desc. IV, som atter er forenet med erus asc. V. Den ste hovedmusling svarer til praparatets concha supr. og prasenterer sig paa de fleste snit som det nederste fremspring paa ben- rammen omkring cell. asc. II. Lam. basil. V danner paa dette snit den mediale begrænsning for cell. asc. II, hvis spalteformede lumen sees langs orbitas benveg. Den 6te hovedmusling strakker sig som en slank benlamelle fra lam. cribr. nedover parallelt med crus asc. V og forenes langere baktil med denne benlamelle. Overkjævehulens profil danner en skraat stillet oval mellem næse- veeggen i meat. med. og orbita. 234 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Oversigt over præparat XIII. rste hovedfure, meatus medius, er ca. 28 mm. lang. Den nedre del av denne fure maaler fra underkanten av concha med. til overflaten av concha inf. 3—4 mm. Spalten mellem concha med. og lateralvæggen er i den forreste del av naesekaviteten smal, 1,—ı mm., men utvides bakenfor ost. max. til en bredde av 2—3 mm. Ramus ascendens, som er blotlagt paa fig. 3, er paa dette praeparat rikt forgrenet. Den 3—4 mm. lange, meget smale recess. asc. utvides ovenfor concha med.- fæstet til en 2—4 mm. lang, ca. 7 mm. hei og 4 mm. bred kavitet. Fra denne celle utgaar forover tre utlepere, hvorav den forreste har naadd adskillig størrelse og maaler en længde av ca. 5 mm. og en bredde og heide av ca. 5 mm. Av de to andre smaa celleutlepere viser den ene sig paa fig. 3 som en smal spalte bakenfor det forreste store hulrum. Den anden utloper er ikke utdissekert. Av de celler, som trænger sig bakover fra den dorsalt liggende del av recessen, har den kavitet, som er utdissekert paa fig. 3, en længde av ca. 2 mm., en heide av 3—4 mm. og en bredde av ca. 2—3 mm. Den anden nedenfor liggende celleutleper er ganske liten og sees kun paa nogen faa snit. Ramus descendens. Den ene av denne grens to recesser, recess sup., trenger sig gjennem en ca. 4 mm. lang og 1 mm. bred aapning ind mellem crus asc. II og concha intermed. pr. med. og danner præparatets bullacelle. Cellens lumen viser sig paa snittene fra dens forreste parti kun som en T-formet kanal, hvis to utlepere strækker sig bakover parallelt med orbitavæggen. Felges frontalsnittene i dorsal retning, sees bullacellens to forgreninger at utvides kolbeformet. Den overste av disse avsnores hurtig som en egen celle, som kan følges bakover langs orbitavæggen i et par mm.’s længde (fig. 7). Den nederste, som repræsenterer recessens direkte fortsættelse, beholder forbindelsen med denne paa ca. 20 snit, hvorefter den tilsidst deles i to smaa cellelumina, som snart taper sig. Den anden forgrening fra ram. desc., recess. inf., er i sin helhet aapnet paa fig. 4. Dens overste parti, hiatus semilun., kan skimtes paa fig. 3 som en skraat forlepende spalte av ca. ro mm.’s længde. Den forreste del av hiatus har en bredde av 1 1/3 mm., mens dens bakerste avsnit er adskillig trangere, ca. !/ mm. (fig. 5—7) In- fundibularspalten er paa de fleste frontalsnit saa trangt bygget, IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 235 at væggene næsten ligger i kontakt med hverandre. Dens begrænsning fremgaar av frontalsnittene (fig. 5—7). Fra infundibulum utgaar to celleforgreninger. Den ene skyter sig forover fra den nederste del av spalten i dens overgang til antrum som en smal, ca. 2 mm. lang, spalte- formet utløper (fig. 4). Den. anden celle utgaar fra den øverste del av infundibulum. Denne del av spalten forgrener sig T-formet i to ut- lopere (fig. 5), en ovenfor og en nedenfor hiatus. Den ene celleutloper ovenfor hiatus pneumaticerer den forreste del av bulla ethm., og den anden forgrening nedenfor hiatus utfylder den øverste del av proc. uncinat. (fig. 4). Begge celler strækker sig 2—3 mm. bakover og har en gjennem- snitlig heide av 2 mm. og en bredde av 1 mm. Følges snittene for- over, sees de to celleutløpere at forenes foran hiatus til én uregelmæssig konfigurert, ca. 2 mm. bred og indtil 7 mm. høi kavitet, som trænger sig ca. 7 mm. frem parallelt med recess. asc. mellem denne og orbita. Kavi- teten deles helt fortil i to smaa terminalceller. Ost. max. er beliggende paa bunden av infundibularspalten, som er ca. 8 mm. dyp ved aapningens forreste og ca. 6 mm. ved dens bakerste endepunkt (fig. 6 og 7). Ostiet er 5 mm. langt, ca. 1 mm. bredt i dets forreste parti, men smalere længere bakover. Sin. max. har en længde av 23 mm. (fig, 4), hvorav 4—5 mm. strækker. sig frem foran ost. max. Hulens profil er fortil, om- kring ost. max., pære- eller kolbeformet og maaler en heide av ca. 6 mm. og en bredde av ca. 4 mm. Længere baktil antar hulens cirkumferens en trekantet form med en hoide av ca. 6 mm. og en bredde av ca. 8 mm. Tilsidst præsenterer kavitetens tversnit sig som en skraatstillet oval (fig. 11). Hulens begrænsning fremgaar av frontalsnittene (fig. 5-—11). I iste hovedfure sees otte benprocesser, som er omta:t under fig. 5—7. Proc. uncinat. danner fortil en tynd benlamelle, som begrænser den forreste store infundibularutloper medialt. Lamellen forenes opad med crus asc. II til en »crus asc.«, som strækker sig opover til lam. cribr. I den neder.te del av benprocessen sees en liten fortykkelse, som naermest svarer til agger nasi. Den er paa dette præparat litet utviklet og taper sig hurtig (fig. 5— 7). aden ogesdge hovedfure, meatus superior, begrænses nedad av concha med., 2den hovedmusling, og opad av concha sup., 4de hovedmusling. Furen maaler en længde av 20 mm. og en bredde av 1—1 !/; mm. Den 2den hovedfure, som er blotlagt paa fig. 3 og 4, synes paa dette praeparat at forgrene sig opad i to cell. asces. Den forreste 236 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. celle maaler en længde av ca. 6 mm., en heide av 8—10 mm. og en bredde av indtil 5 mm. Den forlænges fortil i en ca. ı mm. lang celleutloper, som trænger sig forover langs lam. cribr. Den anden kavitet, som med sit forreste parti har skutt sig frem mellem den førstnævnte celle og orbitavæggen, har en længde av ca. 6 mm. og en hoide av ca. 7 mm., men er betydelig smalere end den anden, ca. 2 mm. Begge celler staar i forbindelse med ram. desc. Il, den forreste gjennem en 2 mm. lang og I mm. bred aapning, den bakerste gjennem det I mm. lange og !/,—1 mm. brede ostium, som ligger umid- delbart bakenfor den forreste celles utmunding. Da de to kaviteter kom- municerer med den 2den hovedfures ram. desc., skulde det synes naturlig, at begge celler var utviklet fra ram. asc. II. Frontalsnittene viser imidler- tid, at saa ikke er tilfældet. Alene den bakerste celle repræsenterer cell. asc. II (fig. 8—11), mens det forreste, store cellelumen stammer fra cell. asc. III, som her mot sedvane har skutt sig frem foran cell. asc. II og endog trængt sig saa langt forover, at den har krydset den bakerste celleutleper fra recess. asc. I. Cell asc. III begranses medialt av crus asc. IV (fig. 9 og ro). Dens laterale begrænsning dannes forfra bakover av orbitaveggen og av basallamellen til crus asc. III (fig. 10 og 9). Cell. asc. II begrænses medialt av crus asc. III og IV (fig. 8) og længere baktil desuten av crus asc. V og VI (fig. 11). Dens laterale begrænsning dannes av orbita- væggen (fig. 8—11). Av de to furers nedre grener viser ram. desc. III sig ikke paa voksmodellen. Den sees paa snittene langs den nedre rand av concha sup. som en flat, ca. 1 !/; mm. lang fordypning mellem crus desc. III og IV (fig. 8,9 og 109. Ram. desc. II er derimot vel utviklet og i sin sterste utstrækning aapenstaaende. Den strækker sig i ca. 14 mm.'s længde helt henimot nasopharynx. Umiddelbart bakenfor cell. asc. deles den i to recesser (fig. 8), hvorav recess. sup. hurtig taper sig. Fra recess. inf. utgaar derimot to celleutlopere, som strækker sig bakover langs basal- lamellen til crus desc. II (fig. 8 og 9). Saavel i 2den som i 3dje hovedfure kan paavises lamelleformede bendannelser. I 2den hovedfure kan sees tre, hvorav de to er om- talt under fig. 8 og 9. Den redje har ikke muslingeform. Den staar frem fra orbitavæggen umiddelbart nedenfor lamelle ll og viser sig paa ca. 10 snit, hvorefter den smelter sammen med lamelle IL I 3dje hovedfure findes kun én benlamelle (fig. 7). IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 237 Den 4de hovedfure, meatus supremus, er bred og aapenstaaende og maaler en længde av ca. 12 mm., en bredde gjennemsnitlig av ca. 2 mm. og en dybde av 2—3 mm. (fig. 11). Den begrænses nedad av den 4de og opad av den 5te hovedmusling. Fra denne fure utgaar ingen celleforgreninger. Av præparatets tre næsefurer svarer meat. med. til rste hoved- fure, meat. sup. til 2den og 3dje og meat. supr. til 4de hoved- fure. Den 5te hovedfure er ikke utviklet. Paa dette præparat sees fem hovedmuslinger, 2den, 3dje, 4de, 5te og 6te, hvis forlop og indbyrdes relationer er omtalt under beskrivelsen av frontalsnittene. Det viser sig av snittene, at concha med. opbygges av den 2den hovedmusling, concha sup. av den 4de (og 3dje) og concha supr. av den 5te og delvis av den 6te hovedmusling. 238 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. III. Avsluttende oversigt med resumé. I tilslutning til beskrivelsen av præparatene vil en samlet oversigt over ethmoidalavsnittets furer og lamelledannelser være av interesse. Re- sultatet av de undersekelser, som her er fremlagt, vil i denne forbindelse nærmere bli omtalt. Den avsluttede oversigt er i det store og hele tat ordnet paa samme maate som beskrivelsen av det enkelte præparat. Det ethmoidale avsnit av den laterale næsevæg er paa alle de undersøkte præparater -betydelig større end den maxillære del av næsevæggen. Høideforholdet mellem de to avsnit er i det rste leveaar gjennemsnitlig som 1:2,1 og i det 2det leveaar som 1:1,8. Paa et enkelt præparat (præp. X, s. 176) hos et 14 mndr. gml. pikebarn, hvor overkjævehulen er usedvanlig litet utviklet, er forholdet mellem de to avsnit som I: 2,4. Iste hovedfure, meatus medius. Den nedre del av denne næsefure maaler fra underkanten av concha med. til overflaten av concha inf. paa de fleste præparater 2—3 mm. i det Iste og 3—4 mm. i det 2det leveaar. Spalten mellem concha med. og lateralvæggen er i det iste leveaar relativt trang, !/—1 mm. Paa et enkelt præparat maales en vidde av 2—3 mm. I det 2det leveaar har den del av meat. med., som ligger foran ost. max., en gjennemsnitlig bredde av ı—ı!/; mm., og det parti av den ıste hovedfure, som er beliggende bakenfor ostiet, en bredde av 2—3 mm., i et enkelt tilfeelde av 3—4 mm. Det avsnit av rste hovedfure, som fra concha med.feestet strækker sig bakover mot hiatus og bulla ethm., trænger sig i en længde fra 2—6 mm. som furens ramus ascendens opover mot lam. cribr. og danner en eller flere (indtil ro) celluleere ut- vidninger. Paa to præparater (prep. I, s. 39, og prep. VII, s. 121) sees kun en cell. asc. Paa fire næsehalvdeler deler ram. asc. sig i to celle- utlepere, som er skarpt avgraenset fra hverandre (f. eks. praep. IX, s. 160). Paa seks præparater utgaar fra recess. asc. flere celler. I disse tilfælde dannes der som regel en sterre cell. asc. ant. i recessens direkte fort- sættelse, samt en cell. asc. post, som trænger sig frem fra den bakerste del av recessen. Den forreste store kavitet forgrener sig atter i flere ut- lepere (praep. V, s. 91, og VI, s. 106). IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 239 Cell. asc. post. kan av og til strække sig saa langt bakover, at dens ostium blir liggende i samme frontalplan som ost. max. Naar man be- tragter f. eks. præp. XII (s. 206), hvor cellens aapning endog ligger baken- for maxillærostiet, sees kaviteten att være skutt saa langt baktil, at det " skulde synes urimelig at opfatte den som en cell. asc. Det fremgaar imidlertid av frontalsnittene, at det er fra ram. asc., dette hulrum utgaar. Forholdet er for saa vidt av interesse, at der ogsaa hos det voksne individ forekommer kaviteter, som straekker sig langt bakover mellem bulla ethm. og lam. cribr. eller mellem bulla ethm. og concha med. Hvorvidt disse celler skriver sig fra ram. asc. og altsaa bor opfattes som forreste ethmoidalceller, eller de stammer fra recess. sup. og følgelig ber opfattes som mindre ethmoidalceller, kan ofte være umulig at avgjere. Paa de præ- parater, som her er undersokt, viser det sig, at de hulrum, som efter sin beliggenhet at dømme nærmest skulde svare til de omtalte celler hos det voksne individ, altid stammer fra ram. asc. Cellernes størrelse maaler i det iste leveaar en længde av 1'/5—6 mm., gjennemsnitlig ca. 4 mm., en heide av 2—8 mm., gjennemsnitlig ca. 4 mm. og en bredde av rl/—4 mm., gjennemsnitlig ca. 2 mm. I det 2det leve- aar er længden 2—g9 mm., gjennemsnitlig ca. 5 mm., heiden 4—10 mm., gjennemsnitlig ca. 6 mm., og bredden 1—5 mm., gjennemsnitlig ca. 3 mm. Sammenlignet med de sterrelsesforhold, som Oxoni har angit for de »forreste « ethmoidalceller, er de her anførte tal for det iste leveaars vedkommefde relativt smaa, mens de for det 2det leveaars vedkommende stemmer godt overens med det resultat, Onop1 er kommet til. Paa de fleste næsehalvdeler har en av recessens større hulrum allerede i det iste leveaar trængt sig opover mot pandebenets spongiosa for at markere den vordende frontalhule. Det er allerede under indledningen omtalt, at pandehulen ifølge KiILLIAN kan utvikles paa to maater, enten efter den »direkte« eller efter den »in- direkte« modus. Paa tre av de præparater, som her er undersekt, synes recess. asc. I at være under fremrykning mot frontalbenet (præp. VII, s. 121, præp. X, S. 174 og preep. XII, s. 205). Pandehulens fremtrængen skulde altsaa være foregaat efter den »direkte« modus. For de nævnte tre præparaters ved- kommende utmunder kaviteten foran hiatus. Paa seks næsehalvdeler (praep. II, s. 58, praep. III, s, 74, præp. V, s. 91, prep. IX, s. 160, praep. XI, sid. 188 og praep. XIII, s. 221) er celledelingen saavidt langt fremskredet, at pandehulen sandsynligvis vilde ha trængt sig frem fra en av frontalcellerne og altsaa være utviklet efter den »indirekte« modus. Paa disse praeparater er cellernes ostier beliggende dels ovenfor 240 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. og dels foran den øverste del av hiatus, Paa en næsehalvdel (praep. III, s. 74) staar de to største frontalceller i forbindelse med infundibularspalten gjennem en flat fure, som strækker sig nedover fra cellerne mot den everste del av hiatus. Undersekes nu til sammenligning en del præparater av voksne in- divider, vil man ogsaa her finde næsehalvdeler med sterkt utviklede frontal- celler, hvor ostierne aapner sig direkte i meat. med. Av og til ser man imidlertid, at celleostierne staar i forbindelse med den øverste del av infundibularspalten gjennem en lignende aapen rende, som den netop om- talte paa præp. Ill. Denne rendeformede fordypning er imidlertid som regel helt overfladisk og kommunicerer ikke med de dypere liggende deler av infundibularspalten. Infundibulum fortszettes opover og lateralt for hiatus og avsluttes i almindelighet i en cellulær utvidning. Paa de fleste præparater vil de topografiske forhold i den forreste del av meat. med. kunne forklares paa den av KILLIAN angivne maate. Av og til finder vi imidlertid næsehalvdeler, hvor frontalhulens fremtrængen hverken lar sig forklare gjennem den direkte eller indirekte modus. Disse tilfælde skal nærmere omtales i forbindelse med recess. sup. og infundibular- spalten. Ram. asc. I med dens forgreninger begrænses medialt av crus asc. II og lateralt av orbitas benvæg og concha intermed. pr. sup. Grænseskillet mellem frontalcellerne er ikke altid skarpt markert. De smaa intercellulære septa, som adskiller dem, sees paa de fleste næsehalvdeler kun som tynde benprocesser uten muslingebygning. Det er imidlertid en benlamelle, som i denne forbindelse ber omtales, og det er concha intermed. pr. sup. Den øverste del av denne benproces, som fortil strækker sig helt op til lam. cribr., danner det mest fremtrædende av alle de intercellulære frontal- septa. Er der kun en cell. asc., markerer denne lamelle cellens begraensning baktil, idet den lægger sig ind til crus asc. II og skiller frontalcellen fra infundibulum (preep. VII, s. 121). Er der to cell. asc.es, opbygger ben- lamellen grænseskillet enten i forening med crus asc. II (præp. XI, s. 188) eller sammen med en av de frontale lamelledannelser (praep. X, s. 174). Er der flere cell. asc.es, skiller concha intermed. pr. sup. den bakerste cell. asc. fra den forreste store kavitet, idet den legger sig ind til crus asc. II og forener sig med den (prep. V, s. 91 og prep. VI, s. 196). Som allerede nævnt er de øvrige intercellulære frontalsepta litet fremtrædende. Kun 1 to tilfeelde viser disse benprocesser antydning til lamelleform. Paa begge næsehalvdeler (præp. III, s. 76 og prep. X, s. 176) springer den lille frontale bimusling frem fra den øverste del av crus asc. II og forener sig med concha intermed. pr. sup. 2914, No. i. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 241 De frontale lamelledannelser har speciel interesse ogsaa derved, at KiLLIAN under sin omtale av disse benprocesser har fremkastet den tanke, at de muligens repræsenterte de infundibulære bimuslingers crur. asc.ia. Kırrıan uttaler i denne forbindelse: »meine bisherigen Studien haben mir darüber keinen bestimmten Aufschluss gebracht«. Det vil frem- gaa av, hvad der her er anført, at den øverste del av concha intermed. pr. sup., som svarer til lamellens crus asc., paa alle de undersøkte næse- halvdeler danner et av de frontale intercellulærsepta. Som vi senere skal se, fortsættes derimot de øvrige infundibulare lamelledannelser ikke som intercellulære septa mellem frontalcellerne, men derimot som det benede grænseskille mellem de forreste infundibularceller. Ramus descendens danner den sterste del av meat. med. og forgrener sig paa alle næsehalvdeler T-formet i to recesser, recess. sup. og inf. Recess. sup. trænger sig op mellem concha intermed. pr. med. eller inf. og crus asc. II og er 1 almindelighet beliggende langt baktil i meat. med., ikke sjelden bakenfor ost. max. (praep. Ill, s. 75 og præp. V, s. 92). Recessens aapning præsenterer sig paa de fleste præparater som en kort spalte av et par mm.’s længde og !/;—ı mm.'s bredde. I et enkelt tilfælde maales ostiets laengde til 4 mm. Recess. sup. pneumaticerer bulla ethm. og deles i en eller flere (indtil 3) utlepere, hvorav dog kun en eller to har utvidet sig til celler. Paa de aller fleste præparater dannes kun en kavitet, som da re- præsenterer præparatets bullacelle. Kaviteten er paa enkelte næse- halvdeler forgrenet T-formet eller vifteformet med utlepere baade forover og bakover. Som regel danner den et større sammenhængende hulrum, hvorfra der da utgaar mindre forgreninger. Bullacellen kan naa adskillig utvikling. Hos et r aar gml. pikebarn maaler den saaledes en længde av 7 mm., en heide av ro mm. og en bredde av 5 mm. (prep. VII, s. 125). Paa de fleste naesehalvdeler er den imidlertid betydelig mindre. Cellen begrænses lateralt av orbitavaeggen. Dens mediale begrænsning dannes fortil av concha intermed. pr. sup. og med. (præp. VIII, s. 146) og længere baktil av concha intermed. pr. med. (præp. VII, s. 125) eller av concha intermed. pr. inf. (præp. VI, s. 110). Foruten bullacellen sees paa tre praeparater ogsaa en anden kavitet utgaaende fra recess. sup., fra recessens forreste parti. Paa en av disse naesehalvdeler (praep. IX, s. 161 og 162) pneumaticerer den cellulære utvidning hele det forreste og øverste parti av bulla ethm., medialt begrænset av concha intermed. pr. inf. og crus asc. Il og lateralt av orbitavæggen. Cellen danner et 7 mm. langt, 9 mm. heit og 6 mm. bredt hulrum Paa to andre præparater har den cellulære utloper ikke naadd langt i utvikling Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. I. 16 242 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. og sees paa frontalsnittene kun som en smal spalte, hvis øverste parti preesenterer en kolbeformet utvidning. KırLıan anbefaler at betegne det hulrum", som utvikles fra recess. sup., for »cellula superiors, et navn, som da skulde erstatte det saa almin- delig benyttede »bullacelle«. Da det imidlertid viser sig, at der fra recess. sup. av og til utvikles to sterre kaviteter, synes det rimelig at beholde det gamle hævdvundne navn »bullacelle« paa den cellulare utvid- ning, som konstant pneumaticerer den bakerste og nederste del av bulla ethm. Den anden celle, som er lokalisert til det forreste og øverste parti av bulla ethm., kan da hensigtsmæssig betegnes som cell. sup. ?. Man vil derved undgaa at faa samme navn paa to forskjellige kaviteter. Den anden av den nedre grens to store recesser, recess. inf., trænger sig ned mellem bulla ethm. og proc. uncinat. Dens spalteformede, skraat stillede aapning, hiatus semilun., maaler paa de fleste præparater en længde av 8—10 mm. og en bredde av Vs—ı mm. Den relativt længste spalte findes hos et fuldbaaret pikebarn, hvor den var 8 mm. lang. Hiatus be- graenses nedad av proc. uncinat. Dens øvre begrænsning dannes fortil av concha intermed. pr. sup. og laengere baktil av concha intermed. pr. med. og inf. Det parti av recessen, som er beliggende nedenfor hiatus semilun. og benæv- nes infundibulum, utbrer sig vifteformet opover, fremover og nedover. Infundibularspalten skyter sig paa de fleste præparater opover mellem concha intermed. pr. sup. og orbitavæggen, men naar i almindelighet ikke saa hoit som den medialt liggende recess. asc. Den forreste og øverste del av næsevæggen pneumaticeres som regel fra recess. asc. At saa ikke altid er tilfældet, viser imidlertid tre præparater (præp. I, s. 38 og 41, prep. VI, s. 106, 107 og 108 og preep. VIII, s. 139, 140 og 142). Man vil paa to av disse (praep. VI og VIII) se, at infundibulum strækker sig adskillig heiere opover mot lam. cribr. end den øverste frontalcelle. Spalten har endog trængt sig op i den nederste del av frontalbenets spongiosa. Paa begge næsehalvdeler har infundibularspalten skutt cell. asc. tilside og har utvidet sig saadan i bredden, at den utfylder hele mellemrummet mellem den overste del av concha med. og orbitaveggen. Paa prep. I ligger den ıste hovedfures ram. asc. tilbake i utvikling. Den forreste del av næsevæggen pneumaticeres paa denne neesehalvdel utelukkende av infundibularspaltens utlopere, som begrænses lateralt av lamelledannelserne i rste hovedfure og medialt av proc. uncinat. (preep. I, s. 4o og 41). Spaltens everste utloper sees allerede at neerme sig lam. cribr. 1 Kırrıan taler i denne forbindelse kun om en celle. 2 I de sjeldne tilfælde, hvor der fra recess. sup. utvikles flere kaviteter, fik man en bulla- celle og flere cell. sup.es. IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 243 De tre præparater har sin store interesse derved, at de tydelig peker i retning av, at frontalhulen maa kunne utvikles ogsaa paa anden maate end den av KILLIAN angivne, fra recess. asc., og at kavitetens dannelse ogsaa maa kunne foregaa fra den rste hovedfures ram. desc. At saa maa vere tilfældet, blir yderligere bestyrket ved undersekelse av præparater fra voksne individer, hvor frontalhulens dannelse allerede er avsluttet. Til sammenligning hitsættes to fotografier, som begge er hentet fra GoRrRDING's »Anatomiske undersekelser av ductus nasofrontalis og ostierne i midtre naesegang«. Piss 16. Venstre nasehalvdel av en 61-aarig kvinde. I Recess. asc. I streekker sig paa dette praeparat opover mot lam. cribr. mellem bulla ethm. og concha med.feestet og danner tre smaa utbugtninger, som sees i den everste del av recessen. Sin. front. staar i direkte for- bindelse med infundibularspalten (sonde). Hvis pandehulen her var utviklet efter Kırrıans indirekte modus, altsaa fra en av frontalcellerne, maatte en av disse under utviklingen ha treengt sig frem fra recessen for senere at være traadt i forbindelse med infundibularspalten. Herimot taler imidlertid det faktum, at recess. asc. og frontalcellerne præsenterer sig uten nogen- somhelst forbindelse med de lateralt og ovenfor liggende hulrum. Recessen og dens utlopere ligger eiensynlig tilbake i utvikling. De to frontalceller, som først og fremst skulde skyte sig frem mot pandebenets spongiosa, sees kun som utbugtninger av recessen. Naar hertil kommer, at infundibularspalten er usedvanlig bred og aapen og gaar kontinuerlig over i pandehulen uten 244 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. indsnevring mellem spalten og hulen, synes det ikke rimelig, at frontal- hulen paa dette præparat skulde være dannet fra den litet utviklede recess. asc. Det ligger nærmest at anta, at det er den enormt utviklede infundi- bularspalte, som her har trængt sig op mellem frontalbenets lameller, og at pandehulen altsaa er dannet fra den iste hovedfures ram. desc., fra dens recess. inf. Fis o. Hoire næsehalvdel av et voksent individ. cell. bullae ethm. sin. front... infundibularcelle____ Paa denne næsehalvdel findes der i det hele tat ikke nogetsomhelst spor av ram. asc. Infundibulum er derimot ogsaa her relativt vel utviklet og danner en cellulær utvidning, som gjennem et tykt benlag er skilt fra den ovenfor liggende pandehule. Denne kavitet mangler enhver forbin- delse med midtre næsegang, men kommunicerer gjennem en bred aapning med bullacellen. Det maa i dette tilfælde være den nedre grens recess. sup., dens bullacelle, som har skutt sig frem som præparatets sin. front. I forbindelse med det sidst beskrevne. fotografi vil fig. 18 være av interesse. Dette billede viser den forreste del av den rekonstruerte hoire næsehalvdel hos et 14 mndr. gml. pikebarn. Voksmodellen selv er kas- sert og kan ikke benyttes til detaljstudium, men den vil dog i grove trek kunne tjene til sammenligning med fig. 17. N 4 On IOI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. Fig. 18. | __.celleutloper fra recess. sup. I -----hiatus semilun. Man ser av fotografiet, at der ovenfor recess. asc. I trænger sig en sterre celle frem mot frontalbenet. Kaviteten, som stammer fra den baken- for liggende recess. sup.I, repræsenterer sandsynligvis den vordende frontal- hule paa dette præparat, hvor recess. asc. staar tilbake i utvikling. Sammenlignes nu prep. I, VI og VIII med fig. 16, 17 og 18, synes den slutning at ligge nær, at frontalhulen ikke alene kan utvikles fra den iste hovedfures ram. asc., men ogsaa fra dens ram. desc., enten det nu er infundibularspaltens recess. inf., eller det, sandsynligvis i sjeldne tilfælde, er utløpere fra recess. sup., som skyter sig frem mot frontalbenets spongiosa. Infundibularspalten forgrener sig fortil i 2—3 utløpere. Disse be- grænses medialt av proc. uncinat. og lateralt av orbitavæggen og ben- lamellerne i rste hovedfure. De er i almindelighet ganske smaa med en længde- og hoidediameter, som sjelden overstiger 3 mm., og en bredde- 246 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. diameter av et par mm. Paa et enkelt præparat (praep. VII, s. 122) maaler den øverste av disse celler en tverdiameter av ca. 5 mm. I et tilfælde (praep. XIII, s. 222) pneumaticerer en av de forreste infundibularceller den øverste del av proc. uncinat. i en utstrækning av ca. ro mm. Den del av infundibularspalten, som fra hiatus strækker sig nedover til ost. max., begrænses medialt av proc. uncinat. og lateralt av de to nederste conchae intermed.ae. Av disse danner concha intermed. pr. inf. den laterale begrænsning for spaltens bakerste halvdel. Paa to næsehalvdeler (praep. I, s. 43 og Il, s. 62) opbygges den nederste del av den laterale infun- dibularvaeg av corp. max. Infundibulum aapner sig nedad i ost. max. Ost. max. er beliggende i den forreste del av infundibulum paa bunden av spalten og begraenses medialt av den nederste del av proc. uncinat. Dens laterale begrænsning dannes paa prep. I og Il av corp. max. og paa de øvrige præparater av concha intermed. pr. inf. eller av de nedenfor liggende lamelledannelser (praep. XIII, s. 227). Paa flere næsehalvdeler strækker ostiet sig frem foran hiatus. Avstanden fra overkjævehulens aapning til hiatus semilun. maaler i almindelighet 6—8 mm. ved dens forreste og 4—6 mm. ved dens bakerste endepunkt. Hos et 16 mndr. gml. pikebarn er spaltens dybde kun 4 resp. 2 mm. Antrum er her av usedvanlig sterrelse og ligger naesten 1 kontakt med bulla ethm. (prep. IX, s. 161 og 164). Maxillærostiets størrelse er meget varierende. Som regel maaler aapningen en længde av 2—4 mm. og en bredde av !/,—ı mm. Det længste ostium findes hos et r4 mndr. gml. pikebarn (7 mm.) og det relativt korteste hos et 24 mndr. gml. guttebarn (1,8 mm.). Hos et 3 mndr. gml. guttebarn er aapningen kun ca. !/, mm. i tversnit. Maxillærostiet aapner sig i den forreste del av overkjævehulen. Sin. max. maaler for to praeparaters vedkommende (praep. I og II) en længde av ca. 7 mm., dens heide ca. 2 mm. og dens bredde 1 —2 mm. Paa de øvrige næsehalvdeler fra det ıste leveaar er overkjævehulens længde 13—20 mm., gjennemsnitlig 17 mm., dens heide 5—12 mm, gjennemsnitlig 7 mm., og dens bredde 3—5 mm., gjennemsnitlig 3!/ mm. I 2det leveaar er længden 12—23 mm., gjennemsnitlig r9 mm., heiden 7—11 mm., gjennemsnitlig 7!/; mm., og bredden 4—6 mm., gjennemsnitlig 5 mm. Overkjaevehulen har naadd længst i utvikling hos et 16 mndr. gml. pikebarn (prep. IX, s. 161), hvor den 2r mm. lange kavitet under den største del av sit forlep maaler en heide og bredde av 10— r2 resp. 6 mm. Den relativt mindste overkjævehule findes hos et 18 mndr. gml. pikebarn, hvor kavitetens længde er 12 mm. og dens hoide og bredde 5 resp. 3 mm. (prep. X, s. 175). En sammenligning med Oxoprs praepa- rater viser, at disse maal som helhet er større end de av Oxopr opgivne. 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 247 I to tilfælde (praep. I, s. 39 og II, s. 59) naar overkjævehulen kun saavidt frem til den forreste del av ost. max. Paa alle de øvrige næsehalvdeler trænger antrum sig foran ostiet, i det rste leveaar 2—3 mm. og i det 2det leveaar 3—5 mm. Kavitetens profil er paa de fleste præparater pæreformet eller ovalt i dens forreste parti (foran ost. max.) Hoidediameterne er her adskillig større end breddediameterne. Længere baktil, bakenfor maxillzer- ostiet, antar hulens tversnit en mere avrundet form, idet dens bredde stadig forekes i forhold til heiden. Tilsidst sees dens profil kun som en flat- trykt, skraat stillet eller liggende oval. Overkjævehulens mediale begræns- ning dannes fortil i en utstrækning av 2—3 mm. av benvæggen i duct. nasolacrym. Forevrig begrænses denne del av hulen medialt av den everste del av væggen i meat. inf. og lateralt av orbitavæggen. Mens antrumgulvet i den forreste del av hulen paa de fleste præparater ligger relativt lavt, enten i flugt med næsegulvet eller 2—3 mm. ovenfor dette, hæves gulvet længere baktil, saa kavitetens bakerste parti kommer i hoide med den midtre næsegang. Denne del av antrum begrænses da ikke længere av meat. inf., men av meat. med. Paa et præparat dannes dens mediale begrænsning delvis av meat. sup. (præp. V, s. 96, 97 og 98). Paa de to nzesehalvdeler av et fuldbaaret guttebarn ligger den storste del av antrum- gulvet høit, saa overkjævehulens mediale begrænsning væsentlig opbygges av næsevæggen i meat. med. Overkjævehulens gulv tangerer tandsækken paa flere av præparatene fra 2det leveaar. I det før omtalte tilfælde, hvor antrum hadde naadd en usedvanlig størrelse (præp. IX, s. 161 og 164), staar ogsaa den forreste del av hulen i kontakt med den nedenfor liggende tandsæk. ZUCKERKANDL angir, at antrum i 2det leveaar har trængt sig ned »bis zu dem Ansatze des Muschelbeines«. Denne angivelse stemmer ikke helt overens med resultatet av disse undersøkelser. Selv paa de to præparater av et fuldbaaret guttebarn naar den forreste del av hulen nedenfor basal- lamellen til concha inf. Paa alle de andre næsehalvdeler ligger den største del av overkjævehulen langt nedenfor concha inf.'s basallamelle. Den iste hovedfure med sine forgreninger, frontalcellerne, de midtre ethmoidalceller, infundibularcellerne og sin. max., pneumaticerer den forreste halvdel av næsevæggen like fra næsegulvet og helt op til lam. cribr. Celle- utlopere fra rste hovedfure krydses baktil med utløpere baade fra 2den og 3dje hovedfure (præp. XIII, s. 225). Grenseskillet mellem furens utlopere dannes av en række ben- processer, som springer frem fra orbitavæggen og optrær i vekslende antal fra tre til otte, gjennemsnitlig seks paa hvert præparat. Den ana- 248 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. tomiske bygning av disse benprocesser er av særlig interesse derved, at de alle i sterre eller mindre grad viser muslingebygning. Den rste hovedfures benlameller er av hensyn til oversigten deltito grupper. Til den ene gruppe henregnes de tre store ben- processer, som svarer til de dannelser, som av KILLIAN er betegnet som bimuslinger eller »conchae intermediae«. Av disse benlameller er concha intermed. pr. sup. allerede omtalt i forbindelse med de frontale benlameller. Den infundibulare del av bimuslingen opbygger sammen med de to andre conchae intermed.ae benskelettet i bulla ethm. Enten deltar alle tre ben- lameller i opbygningen eller kun to av dem. I det første tilfælde dan- nes den forreste og øverste del av bulla ethm. av concha intermed. pr. sup. og med. og bullaens bakerste og nederste parti av concha intermed. pr. inf. I det andet tilfeelde, hvor bulla ethm. kun opbygges av to bimuslinger, dannes dens øverste del av concha intermed. pr. sup., og dens nederste parti enten av concha intermed. pr. med. eller inf. Hvis det er concha intermed. pr. med., som deltar i opbygningen, sees concha intermed. pr. inf. kun som en bred mere eller mindre fremstaaende benprominens, som trænger sig frem fra orbitavæggen og begrænser infundibularspalten late- ralt (praep. III, s. 78). Er det concha intermed. pr. inf, som deltar i opbygningen, viser concha intermed. pr. med. sig paa snittene kun som en litet fremtrædende benlamelle. Denne danner da det intercellulære septum mellem bullacellens forreste utlopere (praep. IX, s. 162). Av og til kan benprocessen i det hele tat ikke med sikkerhet paavises (praep. XII, s. 210). De store lamelledannelser eller bimuslinger, som her er omtalt, straekker sig gjennem den 1ste hovedfure i næsten hele dens længde. Deres muslinge- bygning er paa de fleste præparater meget uttalt. Den viser sig paa en hel række frontalsnit av de forskjellige næsehalvdeler. Concha intermed. pr. sup. sees saaledes vel utviklet paa praep. V (s. 93) og paa praep. XI (s. 191); concha intermed. pr. med. paa prep. VIII (s. 147) og paa praep. III (s. 78). Den nederste lamelle, concha intermed. pr. inf, viser ikke altid saa utpreeget muslingebygning som de to andre benprocesser. Paa en række næsehalvdeler præsenterer denne concha intermed. sig, som allerede om- talt, kun som en bred hvælvet benprotuberans paa. infundibularspaltens laterale væg. Uridersokes en del præparater, vil man imidlertid paa enkelte av disse kunne se, at den nederste del av benprocessen forlenges i en spids kant eller en liten beiet benlamelle (praep. V, s. 93, prep. XI, s. 191). At den sidste repraesenterer bimuslingens lam. recurv., fremgaar bl. a. av prep. XII (s. 210), hvor benlamellen forlenges i en lang, vel utviklet lam. recurv. 1914. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 249 Til den 2den gruppe benlameller i 1ste hovedfure henregnes de smaa lamelledannelser, som optrær i den forreste del av furen og danner de intercellulare septa mellem infundibularcellerne, samt de benprocesser, som i furens bakerste parti opbygger det benede grænse- skille mellem bullacellens utlopere. De av den 2den gruppes benlameller, som er lokalisert til furens forreste avsnit, svarer sandsynligvis til de »leistenfórmige Fortsätze«, som Kırrıan har fundet i den forreste del av iste hovedfures recess. inf. mellem proc. uncinat. og lateralvæggen. Disse benprocesser har paa flere præparater lamellebygning (præp. I, s. 4r og praep. VIII, s. 143). Be- tragter man f. eks. de smaa, kommaformede lamelledannelser paa prep. I, viser det sig, at de alle har samme anatomiske bygning. De ligner hver- andre i den grad, at det av det enkelte snit ikke er mulig at avgjere, hvilke det er, som fortsætter sig bakover som conchae intermed.ae, og hvilke det er, som taper sig længere baktil i orbitavæggen, uten at utvikles til den mest karakteristiske muslingeform. (Sml. paa s. 41, lamelle II og IV med lamelle I og III, som repræsenterer de forreste utlepere av concha intermed. pr. sup. og med.). Det vil av ovenstaaende fremgaa, at de smaa benprocesser i furens forreste parti er bygget efter samme grundtype som de store lamelle- dannelser. Endvidere ser vi, at den samme benproces, som fortil kun presenterer en liten, kolbeformet opsvulmning av sit perifere parti, længere baktil kan skyte frem en karakte- ristisk, vel utviklet lam. recurv. Det samme forhold kan for enkelte præparaters vedkommende ogsaa gjeres gjældende for benprocesser, som i sit forreste parti ikke viser spor av lamelleform. Lamelle II paa præp. Ill (s. 76) viser sig saaledes som en jevnt tyk benproces, mens den længere baktil (s. 78) har en meget uttalt lamelleform. : Paa enkelte næsehalvdeler danner de infundibulære benlameller længere baktil muslingeformede fremspring, som staar frem fra den laterale antrum- væg. Herigjennem tranges slimhinden ind mot kavitetens lumen, saa den forreste del av hulen indsnevres adskillig (lamelle V paa praep. VI, s. 109). Av og til markerer disse benprocesser grænseskillet mellem antrum og den nederste del av infundibulum, idet de begraenser maxillerostiet lateralt (præp. XIII, s. 227). De av den 2den gruppes benlameller, som sees i den bakerste del av iste hovedfure, mangler ofte lamelleform. Paa en del præparater er denne imidlertid vel utviklet (præp. VI, s. 110 og prep. VEN 49). Det viser sig i det hele tat, at lamellebygningen hos ensbelig- gende benprocesser paa det ene præparat kan vere litet 250 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. fremtrædende, mens den paa det andet præparat kan vere utvilsom med skarpt markert lam. recurv. Benprocessene i den bakerste del av rste hovedfure kan enten springe frem fra orbitaveeggen uten forbindelse med furens lamellesystem forovrig, eller de repræ- senterer fortsættelsen av de foran liggende bimuslinger, concha intermed. pr. sup. og med. Som allerede omtalt forenes nemlig under opbygningen av bulla ethm. concha intermed. pr. sup. med concha intermed. pr. med., og i tilfælde av, at bulla ethm. opbygges av tre benlameller, forenes denne bimusling atter med concha intermed. pr. inf. Herunder taper den ovenfor liggende benproces sin lam. recurv., som smelter sammen med benlamellen nedenfor. Den centrale (orbitale) del av de heiere liggende benprocesser, concha intermed. pr. sup. og med., fortsaettes imidlertid bakover for enten at tape sig i orbitavæggen eller for længere baktil at skyte frem en liten, kolbeformet lam. recurv. ‘I sidste tilfeelde dannes altsaa paa set og vis en ny lamelleformet benproces. Denne deltar som regel i begrænsningen av bullacellens bakre utlepere, idet dens lam. recurv. forenes med crus asc. II (praep. VIII, s. 149). 2dem hovedfure, meatus superior, fıssard ethmoidalis Anferror, maaler en længde av 15—20 mm. og en bredde av!/,—3mm. Furen begrænses nedad av concha med., den 2den, og opad av concha sup., den 3dje— ste hovedmusling. Av disse deltar den 3dje paa flere præparater kun i begræns- ningen av furens forreste parti. De forreste 2—3 mm. av furen trænger sig som ramus ascendens opover mot lam. cribr., medialt begrænset av crus asc. III—V og lateralt av crus asc. II og orbitas benveeg. Pra ram. asc. utgaar en, eller i enkelte tilfælde ogsaa to større celler foruten mindre utlepere. Cell. asc. viser sig at være mere eller mindre utviklet paa alle næsehalvdeler undtagen i et til- fælde (praep. I). Den trange recess. asc. har her endnu ikke dannet nogen cellular utvidning. Cell. asc. II maaler en gjennemsnitlig længde av ca. 8 mm., en heide av ca. 6 mm. og en bredde av ca. 4 mm. Kaviteten har den mindste størrelse paa præp. II (fuldbaaret guttebarn) 42 1.1/2 mm. og den største utstrækning paa prep. XII, et 24 mndr. gml. guttebarn (12X7X3 mm.) I et tilfælde (præp. XI, s. 188) danner ram. asc. to kavi- teter en »cellula ascendens anterior« og »posterior«, hver paa 6 mm.’s længde, 7; mm.'s heide og 3—3 mm.’s bredde. Ramus descendens forgrener sig paa to maater. Enten fortsættes hovedluminet fremover eller bakover som cellulære utlepere (praep. VI, s. 113 og praep. V, s. 99) 1914. No. rz. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 251 og danner en »cellula descendens anterior« og »posterior«, eller der trænger sig fra hovedluminet mindre forgreninger utover mot orbitavæggen (praep. VII, s. 126 og prep. XIII, s. 229). De sidst nævnte celleutlepere utgaar fra ram. desc. umiddelbart bakenfor ram. asc. og er, som navnt under den historiske indledning, av KiLLiAN betegnet som »recessus superior og infe- riore. Disse recesser utvider sig til celler, hvis størrelse paa de fleste præparater ikke overskrider en lengde-, heide og breddediameter- av 4—5, 3—4 og 2—3 mm., og som av og til kan forenes til et noget sterre hulrum (præp. VII, s. 128 og 129) Cellernes begrænsning og indbyrdes relationer er nærmere omtalt under beskrivelsen av præparatene. Med "hensyn til recess. sup. uttaler KirLiaw, at der fra recessen, som for en stor del er obliterert, utgaar en cell sup. At denne celle av og til kan anta impo- nerende dimensioner, sees av præparat X (s. 175 og 178) og prep. XI (s. 189 og 198) Kaviteten maaler paa prep. X en længde, heide og bredde av 10, 8 og 4 mm. og utfylder den største del av det parti av næsevæggen, som nedad begrzenses av meat. sup. og opad av lam. cribr. Cell. sup. staar her opad i aapen forbindelse med furens cell. asc. Det viser sig altsaa, som fremhævet av SEvpL (1891), at to celleutlopere fra de forskjellige grener (ram. asc. og desc.) inden samme fure kan kommunicere med hverandre. Cell. inf. er mindre av sterrelse end cell. sup. Paa et enkelt præparat, praep. XI (s. 189), hvor den har naadd relativt langt i utvikling, maaler cellen 65 4X 4 mm. Foruten de to omtalte celleforgreninger i den forreste dei av ram. desc. ut- gaar paa et par næsehalvdeler ogsaalengerebaktil i ram. desc. to lignende utlopere, altsaa en »cellula superior og inferior posterior: (prep. VIL, s. 122 og 128). Antallet av celleutlepere fra ram. desc. varierer som regel fra to—fire. Paa tre næsehalvdeler (prep. XII, s. 213) sees kun én utleper. Av ovenstaaende fremgaar, at meat. sup. er rikt forgrenet. KILLIAN omtaler kun tre celler i forbindelse med 2den hovedíure, cell. asc. samt cell. sup. og inf. Man maa imidlertid paa disse præparater skjelne mellem en »cellula ascendens anterior« og »posterior«, endvidere mellem en »cellula descendens anterior« og »posterior- og endelig mel- lem en »cellula superior og inferior anterior« og »posteriors. De lamelleformede bendannelser i 2den hovedfure optrer i vekslende antal 1—5, gjennemsnitlig 2—3. Av disse benprocesser er det en, som viser sig paa alle præparater. Benlamellen, som paa de fleste næsehalvdeler er betegnet som lamelle I, danner grænseskillet mellem furens ram. asc. og desc. og har uttalt muslingebygning (prep. Il, s. 64 og prep. XII, s. 213). Lamelle I taper sig paa enkelte præparater relativt hurtig i orbitas benveg. I de fleste tilfælde forener den sig 252 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. imidlertid med den 3dje hovedmuslings lam. recurv., som fra under- kanten av concha sup. trænger sig utover mot lateralvæggen, for sammen med den at danne den nedre begrænsning for den del av cell. asc. II, som ligger bakenfor furens ram. asc. (prep. Il, s. 65 og præp. IX, s. 165). Følges frontalsnittene bakover, sees de to bendannelser, lam. recurv. III og lamelle I, undertiden helt at miste sin muslingekarakter, saa de kun viser sig som en fin benramme omkring cell. asc. (praep. IX, s. 167). Paa en række praeparater, f. eks. paa prep. II (s. 65 og 66) skilles den 3dje hovedmuslings lam. recurv. fra sin basallamelle og forener sig med lamelle I. Denne benproces danner i disse tilfælde længere baktil basallamellen “tor crus dese: III. Den anden konstant optrædende benproces er paa frontalsnittene be- tegnet som lamelle II. Ogsaa denne viser likesom lamelle I utpraeget muslingebygning (preep. XIII, s. 229 og 231). Benprocessen danner grænse- skillet mellem recess. sup. og inf. og kan paavises paa alle naesehavdeler undtagen i et tilfælde, hvor recess. sup. og inf. mangler utvikling (praep. XII). Er disse to celleutlopere litet utviklet, taper lamelle II sig hurtig i orbita- væggen. Paa de fleste præparater strækker den sig imidlertid langt bak- over. Under sit forløp i dorsal retning forenes den likesom lamelle I med en av hovedmuslingene, som regel med den 3dje (præp. VI, s. 113 og præp. VII, s. 129). Paa denne maate danner lamellen sammen med vedkommende hovedmusling den benede indramning for cell. sup. eller inf. Efterat cellen har lukket sit lumen baktil, skilles hovedmuslingens lam. recurv. fra sin basallamelle, som smelter sammen med orbitavæggen. Hovedmuslingens lam. recurv. forenes med lamelle II, som længere baktil danner basallamellen for hovedmuslingens crus desc. (præp. V, s. 96 Og 97). Foruten lamelle I og II optrær paa en del av præparatene et par andre lamelleformede benprocesser, som opbygger intercellulære septa mellem celle- forgreninger fra furens ofte rikt forgrenede ram. desc. (præp. IV, s. 84). Disse benprocesser forenes som regel ikke med andre muslingedannelser. De springer frem fra orbitavæggen, danner grænseskillet mellem de smaa celle- utlopere og taper sig, efterat disse har lukket sit lumen, atter i orbitas benveeg. Av og til ser man imidlertid, at de kan træ i forbindelse. med hovedmuslingene og fortsætte sig bakover som basallamellen for ved- kommende hovedmuslings crus desc. Paa praep. | er saaledes dette til- fældet, idet den 2den hovedfures lamelle HI forenes med den 3dje hoved- muslings lam. recurv. (s. 48 og 49). Av hensyn til oversigten er den rste og 2den hovedfures lamelle- system omtalt hver for sig, tiltrods for at benprocessene 1 de to furer 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 253 staar i nær relation til hverandre. Benlamellerne i iste hovedfure fortsætter sig nemlig for en stor del over i 2den hovedfure. Som allerede omtalt opbygges den bakerste del av bulla ethm. av concha intermed. pr. med. eller inf. Bimuslingen forenes bakenfor recess. asc. Il med lam. recurv. ll eller med den nederste del av 2den hovedmuslings lam. basil. (prep. VI, s. 112) og danner længere dorsalt basallamellen til crus desc. IL Efter at vare skilt fra sin lam. recurv. fortsætter den 2den hovedmuslings basallamelle videre bakover og præsen- terer sig paa de fleste præparater som den 2den hovedfures lamelle I (prep. I, s. 47 og prep. IL s. 64). Dette forhold, som sees paa en række "præparater, er det enkleste. Ikke sjelden kompliceres de anatomiske forhold paa overgangen mellem iste og 2den hovedfure derigjennem, at vedkommende bimusling fra 1ste hovedfure deler sig i to benlamelier, som fortsættes bakover og deltar i opbygningen av den 2den hovedfures lamellesystem (præp. XI, s. 193). Dertil kommer, at den 2den hovedmuslings crus asc. (dens lam. basil.) paa enkelte præparater under sit forlep gjennem den bakerste del av rste hovedfure lægger sig ind til orbitaveggen og avsætter smaa benprocesser. Disse fortsætter sig i dorsal retning som den 2den hovedfures lameller. Dette er saaledes tilfældet med præp. VIII, hvor alle de tre lamelledannelser i den 2den hovedfure repræsenterer fortsættelsen bakover av den 2den hovedmuslings lam. basil. (s. 150, 151 og beskr. s. 152). De smaa lameller mellem bullaceliens bakerste utlepere deltar ogsaa av og til i opbygningen av den 2den hovedfures lamelledannelser. Enten smelter de sammen med de deler av lam. basil. II, som fortsættes bakover (lamelle VI og VII paa praep. VIII, s. 159 og 151), eller de kan følges som intercellulære septa over i 2den hovedfure. Her optrær de, efterat vedkommende cellelumina har lukket sig, atter som lamelledannelser, hvis muslingekarakter kan være mere uttalt end i iste hovedfure (prep. XIII, s. 229). Hvad der her er omtalt med hensyn til lamelledannelserne i iste og 2den hovedfure og deres indbyrdes relationer, gir kun en oversigt over lamellesystemets opbygning i grove træk. Frontalsnittene viser, at der forekommer kombinationer, som under denne fremstilling ikke er nævnt. Det vil imidlertid av ovenstaaende fremgaa, at lamellerne i ıste og 2den hovedfure er intimt forbundet med hverandre. Det ene lamellesystem gaar over i det andet. Ogsaa Kırııan har ganske forbigaaende omtalt disse forhold. Han henleder saaledes opmerksomheten paa enkelte »smaa uregelmæssighetere i basallamellernes opbygning. Saaledes fandt han, at der fra den 2den hovedmuslings basallamelle strakte sig tverlameller bak- 254 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. over til den 2den hovedfures recess. asc. og desc. og fra den 3dje hoved- muslings basallamelle forover mot recess. asc. II. Betydningen av disse tverlameller vil tilstrækkelig fremgaa av, hvad der her er anført. Paa grund av den intime sammenhæng mellem ben'amellerne i den laterale næsevæg er det tvilsomt, om betegnelsen »bimusling« i den be- tydning, den er anvendt av Kırrıan, er helt korrekt for menneskets ved- kommende. Det synes ialfald rimelig kun at anvende dette uttryk for de lamelledannelser, som ikke deltar 1 opbygningen av hovedmuslingene, alt- saa for de mindst utviklede benlameller. Det maa forevrig indrømmes, at heller ikke dette inddelingsprincip er helt tilfredsstillende, da ogsaa de mindste benprocesser av og til indgaar i hovedmuslingenes opbygning (prep. I, s. 48 og 49). I dette arbeide er de muslingeformede benprocesser fortrinsvis betegnet som »lameller«. De kjendte benævnelser »hoved- og bimuslinger« er imidlertid av hensyn til oversigten bibeholdt, idet betegnelsen »bimusling« kun er anvendt om de av Kırııan paaviste muslingedannelser. Hvorvidt de benlameller, som her er beskrevet, er homologe med SeynL's »bimuslinger« eller ZUCKERKANDL's »laterale Riechwulstreihe«, faar staa hen. Avgjørelsen av dette spørsmaal vil alene kunne naaes paa grundlag av utstrakte anatomiske undersøkelser. Saa meget kan dog siges, at benlamellerne hos mennesket i deres anatomiske bygning i hei grad minder om pattedyrenes »bimuslinger«, disse dannelser, som ogsaa PAuLLI omtaler og beskriver som muslingedannelser uten lam. recurv., hvor kun basallamellen staar tilbake. Som før nævnt under den historiske indledning hævder KirLiaAw i til- slutning. til Seypr, at de smale ribbeformede fremspring, som av og til sees i den 2den hovedfure, skriver sig fra furens bimusling og ikke, som av ZUCKERKANDL antat, fra den 3dje hovedmusling. »Den 2den hoved- fures bimusling« synes nærmest at svare til den zden hovedfures lamelle II. Dette fremgaar specielt av præp. V (s. 96), hvor denne ben- proces trænger slimhinden frem mot furens lumen i form av en valk, som strækker sig bakover langs den forreste halvdel av 2den hovedfure. Paa samme præparat sees imidlertid ogsaa en anden benlamelle (s. 97—99). Den danner et. betydelig mere prominerende fremspring, som er lokalisert til den bakre halvdel av 2den hovedfure, altsaa til det parti av furen, som er mest aapenstaaende, og hvor følgelig de anatomiske forhold i de dypere liggende deler desto lettere vil vise sig. Den sidst omtalte benlamelle skriver sig imidlertid ikke fra nogen bi- musling, men fra den 3djehovedmusling. Denne muslingedannelse optrær paa flere præparater paa denne maate og danner ribbeformede fremspring. Disse har paa de fleste næsehalvdeler naadd saa langt i sin utvikling, at 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 235 de trænger sig helt frem til ethmoidalavsnittets mediale flate som præ- paratets concha sup. (prep. X, s. 181), men av og til sees de kun som litet fremstaaende benlameller i dypet av den 2den hovedfure (prep. XIII, s. 233). Da lamelle II i 2den hovedfure kun paa et eneste præparat pre- senterer sig, som ovenfor beskrevet, som en valkformet dannelse, synes det derfor rimelig at anta, at »den 2den hovedfures bimusling« i de —— tilfælde svarer til den 3dje hovedmusling. Den 3dje hovedfure -begrzenses nedad og lateralt av den 3dje og opad og lateralt av den 4de hoved- musling. Furen findes paa alle de undersekte praparater undtagen paa et, prep. V. Den 3dje hovedfure er i de fleste tilfælde litet fremtrædende og sees som regel ikke paa fotografierne av præparat eller voksmodel. Den viser sig derimot paa írontalsnittene som en flat, 2—3 mm. lang, rendeformet for- dypning, som strekker sig langs underkanten av concha sup. (prep. VI, s. 113). Concha sup. deler sig paa disse nzesehalvdeler nedad i to utlepere, lam. recurv. III og IV, som danner furens laterale og mediale begrænsning. Den 3dje hovedfures ram. asc. kan i de tilfælde, hvor dens ram. desc. er saa litet utviklet, ikke paavises, undtagen paa en nzsehalvdel (prep. XIII, s. 221 og 231), hvor furens ram. asc. utvider sig til en stor, vel utviklet cell. asc. Denne har skutt sig op mellem crus asc. III og IV, idet den har trængt sig frem foran cell. asc. Il, og maaler en længde av 6 mm., en heide av 7; mm. og en bredde av 5 mm. Paa tre næsehalvdeler danner den 3dje hovedfure meat. supr. og paa to præparater fiss. eth m. su p. med en længde av 6— 10 mm., en bredde av I—2 mm. og en dybde av indtil 4 mm. I tre av disse tilfælde (prep. I, s. 39, prep. Il, s. 58 og prep. VII, s. 139 og 153) utgaar fra furens forreste parti en recess. resp. cell. asc. | Paa to av præparatene kan paavises en lamelleformet bendannelse i den bakerste del av cell. asc. III (praep. VIII, s. 153 og praep. XIII, s. 227). Den 4de hovedfure begrænses nedad av den 4de og opad av den ste hovedmusling. Furen mangler paa fem præparater enhver utvikling, men viser sig derimot paa alle de øvrige nzsehalvdeler. I fire tilfælde præsenterer den sig som præparatets meat. supr. og maaler en længde av 6—12 mm., en bredde av !/,—3 mm. og en dybde av !/,—3 mm. Paa to næsehalvdeler danner den 4de hoved- fure præparatets fiss. ethm. supr. Paa to præparater skjules furen under den nedre rand av concha sup. I et av disse tilfælde skyter den frem 256 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. en ram. asc., som har trængt sig op mellem crus asc. IV og V som en vel utviklet cell. asc. (5X 5 X 3 mm.), (prep. VII, s. 121 og 128). Men Ste hovediure besrænses nedad av den 5te og opad av den 6te hovedmusling. Furen sees kun paa tre næsehalvdeler. Paa to av disse præsenterer den sig som præparatets meat. supr. og maaler en længde og bredde av indtil 8 resp 2 mm. Paa et av preeparatene (præp. VII, s. 121 og 129) danner dens ram. asc. mellem crus asc. V og VI en vel utviklet cell. asc., som i en sterrelse av 4 X 5 X 2 mm. pneumaticerer en stor del av den laterale næsevægs bakerste parti. Det vil av ovenstaaende fremstilling fremgaa, at de tre overste hoved- furer, den 3dje, 4de og ste hovedfure, paa fire naesehalvdeler danner fem cellulære utvidninger, utgaaende fra deresram. asc.es, tildels av betragtelig størrelse. Naar Kırrıan finder, at den kavitet, som utvikles fra den 3dje hovedfure, »den øverste næsegangs celle«, frem- kommer ved sekundar utvidning saavel av furens ram. asc. som dens ram. desc., stemmer dette fund ikke overens med resultatet av disse under- sokelser. Med hensyn til 4de og ste hovedfure uttaler KırLıan, at de dypere liggende deler av disse utviskes og forsvinder. Det vil fremgaa av ovenstaaende, at dette ialfald paa de her beskrevne præparater ikke er til- feldet. De bakerste ethmoidalceller utgaar ikke alene fra 2den og 3dje, men ogsaa fra 4de og 5te hovedfure. Cellerne maaler gjennemsnitlig en længde av ca. 5 mm., en heide av ca. 5 mm. og en bredde av ca. 3 mm. Deres størrelse svarer saaledes omtrent til den av Onop! opgivne. Hovedmuslingene. Under den historiske indledning er omtalt, at KILLIAN i den laterale næsevæg hos det menneskelige foetus har paavist seks hovedmuslinger. Til disse henregner KILLIAN ogsaa processus uncinatus, idet han betragter denne benproces som den iste hovedmuslings crus desc., en opfatning, som paa grundlag av embryologiske undersokelser er be- stredet av PETER (1906). I denne fremstilling er proc. uncinat. beskrevet i sammenhæng med ıste hovedfure som infundibularspaltens mediale be- grænsning. Naar concha med. er betegnet som 2den hovedmusling, er det for saa meget som mulig at benytte en kjendt, tildels allerede havdvunden benævnelse. Det ligger utenfor dette arbeides ramme naermere at gaa ind paa det tvilsomme spersmaal med hensyn til proc. ) | 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 257 uncinat., et spersmaal, som sandsynligvis vil kreve yderligere embryo- logiske og komparativ- anatomiske undersekelser. Her skal kun paapekes enkelte eiendommeligheter ved benprocessens anatomiske bygning, som kan være av interesse. Det fremgaar av frontalsnittene (kfr. bl. a. prep. I, S. 40 og 41), at proc. uncinat. opad forenes med crus asc. II til en fælles benlamelle, som strækker sig helt over til lam. cribr. Det viser sig des- uten, at benprocessen paa snittene fra den forreste del av den laterale næsevæg i flere tilfælde har uttalt lamellebygning. Paa disse præparater præsenterer proc. uncinat. sig altsaa som en lamelleformet ben- dannelse, hvis relation til crus ase. I nærmest ligner en hovedmusling. Eiendommelig for proc. uncinat. er den fortykkelse, som i den øverste del av benprocessen formidler dens forbindelse med lateral- væggen, og som repræsenterer fortsættelsen bakover av brusklaget neden- for concha med.fæstet. Grænsen mellem denne ofte sterkt utprægede fortykkelse, som nzermest svarer til agger nasi og benprocessens nederste parti, dannes av en overfladisk fure, som paa enkelte præparater kan være fremtrædende og paa andre næsehalvdeler helt kan mangle. Den 2den hovedmusling, concha media, sees paa alle nzsehalvdeler og er uten sammenligning den mest utviklede av alle nzsens muslingedannelser. Dens crus asc. strekker sig i den forreste del av næsen parallelt med orbitas benvæg helt op til lam. cribr., idet den med sin basallamelle danner den mediale begrænsning for den tste hovedfures cellulære utlepere. Længere baktil trænges crus ase Il over mot orbitaveggen av den 2den hovedfures cell. asc. Il, som skyter sig frem bakfra. Dens basallamelle er fæstet til orbitas benvæg i steil, skraa stilling i retning forfra og opad, baktil og nedad. Den 2den hoved- musling trær under sit forløp i forbindelse med de fleste lamelledannelser i iste hovedfure. Concha intermed. pr. sup. forenes saaledes paa en række præparater (f. eks. præp. IX, s. 160 og beskr. s. 170) med hoved- muslingens crus asc, og concha intermed. pr. med. eller inf. danner i 2den hovedfure basallamellen til dens lam. recurv. (prep. VI, s. 112). I den bakerste del av iste hovedfure kan crus asc. II nærme sig orbita- veggen og legge sig ind til de smaa benprocesser mellem bulla- cellens utlepere (prep. VIII, s. 150). Det er allerede omtalt, hvordan den 2den hovedmuslings basallamelle av og til kan delta i opbygningen av lamellesystemet i 2den hovedfure. Den 3dje hovedmusling viser sig paa snittene fra den forreste del av meat. sup., hvor basalla- mellen til dens crus asc. paa de fleste næsehalvdeler er smeltet sammen Vid.-Selsk. Skrifter. L M.-N. KL 1914. No. 1. 17 258 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. med crus asc. IV og V til en benbjelke. Den nederste utleper av crus asc. III, dens lam. recurv., sees paa frontalsnittene av alle præparater, idet concha sup. resp. supr. nedad deler sig i to eller flere smaa benlameller. Den lateralt liggende av disse svarer til lam. recurv. III. Denne benproces begrænser den forreste del av 2den hovedfure opad og danner desuten den laterale begrænsning for den 3dje hovedfure, som strækker sig langs under- kanten av concha sup. Under sit forlep bakover forener den 3dje hovedmusling sig med en av de smaa, lamelleformede benprocesser i 2den hovedfure for at begrænse den bakerste del av cell. asc. II eller cell. sup. II nedad. Længere baktil kan hovedmuslingen tape sig i benrammen omkring ved- kommende celle eller i orbitas benvaeg. Som regel skilles dens lam. recurv. fra sin lam. basil. og trænger sig frem fra orbitavæggen som crus desc. III. I enkelte tilfælde naar imidlertid, som allerede fer antydet, ikke crus desc. III saa langt frem, at den sees paa preeparatets overflate. Den viser sig 1 dypet av meat. sup. enten 1 form av den valkformede dannelse, som prasenterer sig paa praep. V (s. 97) eller i form av den lille benlamelle, som staar frem fra orbitavæggen paa prep. XIII (s. 233). Den 3dje hovedmusling danner paa fem næsehalvdeler benskelettet i concha sup. resp. concha ethm. med. Paa tre præparater (praep. I, II og VIII) opbygges denne concha saavel av hovedmuslingens crus asc. som av dens crus desc. Crus asc. III er paa disse naesehalvdeler saa sterkt utviklet, at dens lam. recurv. i hele hovedmuslingens længde trænger sig frem til ethmoidalavsnittets mediale flate (praep. I, s. 47). Paa de to andre praepa- rater, IIl og X, dannes concha sup. derimot veesentlig av hovedmuslingens crus desc. mens dens crus asc. dækkes av concha sup.’s nedre kant (prasp. Us. 73). Den 4de hovedmusling sees paa alle de undersekte præparater og har i de fleste tilfælde naadd adskillig længere i utvikling end den 3dje. Dens benlamelle viser sig paa frontalsnittene fra den forreste del av meat. sup. hvor basallamellen til dens crus asc. paa enkelte praeparater kan felges helt op til lam. cribr. I de fleste tilfælde er imidlertid dens crus asc. smeltet sammen med crus asc. HI og V. Hovedmuslingen præsenterer sig paa flere præparater kun som en av de smaa utlepere, som repraesenterer den nederste forgrening av concha sup. resp. supr. (prep. VI, s. 113). Den 4de hovedmusling danner paa seks neesehalvdeler (knfr. bl. a. praep. IV, s. 83) benskelettet i concha sup. og paa fire næsehalvdeler (knfr. bl. a. praep. VIII, s. 153) benskelettet i concha supr. resp. concha ethm. sup. Paa de næsehalvdeler, hvor meat. sup. og supr. fortil forenes til en fure (praep. III, s. 72 og X, s. 173), opbygges den nedre rand i den conchadannelse, 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 25 59 som ligger foran meat. supr., av 3dje, 4de og 5te hovedmusling, hvorav som regel den 4de er mest utviklet. Længere baktil, efterat den 3dje hovedmusling har trængt sig frem fra dypet av meat. med. som crus desc. III eller concha sup., fortsættes den 4de og ste hoved- musling uten avbrytelse bakover og opbygger sammen concha supr., idet snart den 4de, snart den 5te hovedmusling er mest fremtrædende. Det viser sig altsaa, at den muslingedannelse, som paa disse næse- halvdeler ligger foran meat. supr., og som nedad begrenses av meat. sup. og opad av lam. cribr., rettelig bør henregnes til concha supr. og ikke til concha sup. Likesom den 3dje hovedmusling kan ogsaa den 4de av og til legge sig ind til en av benlamellerne i 2den hovedfure og forenes med den for atter at trænge sig frem fra orbitavæggen som crus desc. IV (prep. XIII, S. 233). Den 5te hovedmusling, som allerede délvis er omtalt i forbindelse med den 4de, sees likesom denne paa alle præparatene. Hovedmuslingen danner paa to præparater ben- skelettet i concha sup. (prep. V, s. 99 og prep. VII, s, 128). Paa tre præparater (praep. IV, s. 85, prep. VI, s. 113 og prep. III, s. 81) op- bygger den ste hovedmusl. den sterste del av concha supr. Paa fem naesehalvdeler deltar den sammen med den 4de og 6te hovedmusl. i op- bygningen av sidstnævnte concha og paa to præparater i dannelsen av concha ethm. supr. Hovedmuslingens lamelleform er paa enkelte præpa- rater vel utviklet (knfr. praep. IV, s. 85). Ved dette fund bekræftes rigtig- heten av Kırııan’s antagelse, at ogsaa den ste hovedmusling er bygget efter samme princip som de evrige. Den 6te hovedmusling opbygger paa to praeparater benskelettet i concha supr. Hovedmuslingen kan forevrig paavises paa samtlige naesehalvdeler undtagen en. Den sees paa frontalsnittene fra den bakerste del av næsevæggen ofte kun i form av en liten bentap, som stikker ned fra lam. cribr. parallelt med crus asc. V. I flere tilfeelde praesenterer imidlertid den 6te hovedmusling uttalt lamelleform (prap. VII, s. 131 og prep. XIII, s. 233). Paa enkelte præparater er overgangen mellem benlamellens indrullede og basale del ikke markert. Dette er forøvrig ikke alene tilfældet med den 6te, men ogsaa med den 4de og 5te og tildels med den 3dje hovedmusling. 260 REIDAR GORDING. M.-N. KI. Naar man betragter den laterale næsevæg paa de 13 præparater, som her er beskrevet, viser det sig, at der paa ethmoidalavsnittets mediale flate paa to av preeparatene sees to conchae og to furer, paa ni tre conchae og tre furer og paa to fire conchae og fire resp. fem furer. Det vil være av interesse at faa en oversigt over, fra hvilke hovedmuslinger og hoved- furer disse dannelser i hvert enkelt tilfælde særlig har sit utspring. Jeg har derfor i de tre nedenstaaende schemaer sammenstillet mine under- sokelsesresultater paa dette punkt. De tre opstillede schemaer, ordnet efter antallet av conchae og furer, viser, hvordan forholdet stiller sig. Schema. To conciat om. to muren Concha med. | Concha sup. | Meat. med. Meat. sup. Præp. V. | 2den h.-m.!. ste hom. |) > zstech. t= 2. og 4. hee Præp. IX. —»— |4.(5.0g6.) » || ıste » 2.02. n 1 h..m. = hovedmusling. 2 h.-f. = hovedfure. Concha med. dannes paa begge præparater av 2den hovedmusling. Concha sup. dannes paa det ene præparat av den ste hovedmusling, og paa det andet veesentlig av den 4de. Meat. med. svarer paa begge præparater til ıste hovedfure, og Meat. sup. paa det ene præparat til 2den og 4de hovedfure, og paa det andet til 2den og 3dje. Sicivemall., “irereomehae oe thre turen: Concha Concha Concha | Meat. Meat. | Meat. Præp. med. sup. supr. med. | sup. | supr. II | 2: h.-m.| 3. hm.) 5. (44-6) him. || a. hf 2 h.-f. | 3. hib IV | —»— 44. » | 5.(6) » | —»— [2.(3) » | 4 » Vig 2-74. c» 56) » —» 2. (3) » A. Rs VIL læs EN 6 » || —»— | 2.(30g¢4)> 5. » VIII —»— |3. » | 4.(5) een” 2 > 9-08 Xu 2 su aes cnc > 2 RS | XI —»— |4 » |5.0g6. » | —»— | 2. (3) » Ai XI esc ae exc vm) > 5o XIII aa 9995 9 5 | eis) » AS 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 261 Som det fremgaar av ovenstaaende schema, svarer concha med. paa alle præparater til den 2den hovedmusling, concha sup. opbygges paa tre præp. av den 3dje hovedmusling, > > » fire » > >» Ade > > > » et » 22 2». 5te > > > > et >» væsentlig av 4de hovedmusling, concha supr. > > eh c» > » 4de > > > 2 re > > ste > > > > to > av ste og 6te hovedmusling, > > > to >» kun av 6te og > > a eb =, av 4de; ste of 6 °> Av furerne dannes: meat. med. paa alle prep. av rste hovedfure, meat. sup. » » > > 2den > (paa seks av de ni prep. om- fatter meat. sup. ogsaa 3dje hovedfure og paa et praep. des- uten den 4de hovedfure). meat. supr. paa tre prep. av 3dje hovedfure, » > fire > > 4de » » » to » » ste » Sehemalil Fire conchae og fire fem furer. P Concha | Concha Concha | Concha ræp. ethm. inf. | ethm. med. ethm. sup. ethm. supr. I = h-m. | .53.h-m: | ‘4 hm. 5. 4- 6. h.-m. II 2. » | 3: > 4. > Sess 6 » | Fiss. Fiss. Fiss. | Præp. | Den | ethm. inf. ethm. sup. | ethm. supr. | | | | | Md sc DR ee 4Rf |sdt | II | I. > 2. » 3. > E 5 Paa disse to praparater felger furer og conchae efter hverandre i rad og raekke. Som samlet resultat av denne oversigt fremgaar, at meat. med. paa samtlige preeparater svarer til rste hovedfure og concha med. til 2den hovedmusling. For de evrige furers og muslingers vedkommende er der- imot ikke forholdet konstant. Vistnok svarer spalten mellem concha med. og sup., meat. sup., i alle tilfaelde, som her er undersekt, til 2den hoved- fure; men indenfor denne næsegang skjuler sig ikke sjelden en eller to andre hovedfurer. Som felge herav lar det sig ikke uten videre 262 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. avgjere, hvilke hovedfurer og hovedmuslinger det er, som avtegner sit relief paa ethmoidalavsnittets mediale flate. Sammenlignes mine resultater med det av Kırrıan opstillede schema, vil det sees, at de ikke helt lar sig underordne under dette, som altsaa ikke er uttommende. KiLLIAN angir f. eks. under forutsætning av, at concha supr. er tilstede, at concha sup. opbygges av den 3dje hovedmusling. Schema II og III viser os, at concha sup. resp. concha ethm. med. paa fem næsehalvdeler er dannet av den 3dje hovedmusling, paa fire preparater av den 4de, paa et prep. av den 5te hoved- musling og paa et av den 4de og 5te hovedmusling. Hvor varierende forholdet er, fremgaar tilstrækkelig av praep. III og IV, heire og venstre næsehalvdel av samme barn. Paa det ene praeparat dannes concha sup. av den 3dje og paa det andet av den 4de hovedmusling. Paa de præparater, hvor meat. sup. og supr. fortil forenes til en fure, dannes det smale ribbeformede fremspring, som svarer til concha sup. eller den midtre ethmoidalmusling, som regel av den 3dje hoved- musling (prep. III, s. 73 og praep. X, s. 173). Heller ikke dette for- hold er imidlertid konstant. Paa præp. XI (s. 187) opbygges concha sup. ikke av den 3dje, men av den 4de hovedmusling. ZUCKERKANDL'S opfatning av, at den midtre ethmoidalmusling kan tjene som holdepunkt under inddelingen av ethmoidalavsnittets lamelledannelser, holder derfor neppe stik. Naar derimot samme forf. i sin » Anatomie der Nasenhóhle« haevder, at kun den nedre ethmoidalmusling eller concha med. med sikker- het kan utpekes, mens der for alle de evrige muslingers ved- kommende mangler typiske kjendemerker, er han i fuld over- ensstemmelse med resultatet av disse undersokelser. Som allerede omtalt under den historiske indledning fremhæver Kiran, at prvparatets conchadannelser svarenm amy Mov ed ii Wis) Ine ems" cir undis S.C ara. Grænsen mellem den 2den hovedmuslings crus asc. og desc. mar- keres av KILLIAN ved en linje, som trækkes fra den forreste nedre kant av concha med. (Muschelknie) bakover og opover til det sted, hvor recess. asc. skilles fra recess. inf. av »eine kleine von der Seitenlamelle entspringende Leiste«. Stedet svarer sandsynligvis til overgangen mellem den 2den hovedfures ram. asc. og desc. og den lille »Leiste« til furens lamelle I. Gaar man ut fra denne forutsætning, maa den del av lam. basil. II, som i steil, skraa stilling fra ram. asc. II strækker sig opover mot lam. cribr. betragtes som hovedmuslingens crus asc, mens den del av basallamellen, som ligger bakenfor ram. asc. Il, maa regnes til hoved- muslingens crus desc., en opfatning, som er fuldt overensstemmende med 1914. No. i. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 26 : 3 resultatet av disse undersøkelser. Som før omtalt viser det sig nemlig paa alle præparater, at den 2den hovedmuslings lam. recurv. paa over- gangen mellem ram. asc. og desc. skilles fra sin basallamelle og fortsætter videre bakover som hovedmuslingens crus desc. Det samme hensyn, som er bestemmende for opfatningen av crus desc., maa imidlertid ogsaa gjøres gjældende for dens lam. recurv. saa- ledes, at kun den del av hovedmuslingens lam. recurv., som ligger bakenfor ram. asc. II, henregnes til crus desc. II. Følgen herav vil imidlertid være, at den av Kırııan angivne grænselinje ikke kan anvendes til at markere grænsen mellem den 2den hovedmuslings crus asc. og desc. isin helhet. Skal denne fremgangsmaate anvendes, blir resultatet derav, at næsten hele præparatets concha med. maa opfattes som den 2den hovedmuslings crus desc. I virkeligheten er forholdet det, at den forreste halvdel av concha med. svarer til hoved- muslingens crus asc. mens kun den bakerste halvdel Beane: til dens,erus-desc. De heiere liggende hovedmuslingers crur. ascia sees paa snittene som parallelt lepende, delvis sammensmeltede benlameller. Disse danner den mediale begrænsning for næsevæggens bakre ethmoidalceller og strækker sig helt op til lam. cribr. Under sit forlep bakover lægger basallamellerne sig ind til orbitavaeggen og smelter sammen med den. Muslingens nederste utlepere, deres lam. recurv.ae forenes som regel med en av lamelledannelserne i 2den hovedfure, hvorefter de atter trænger sig frem fra orbitas benvaeg som hovedmuslingenes crur.desc.ia. Overgangen mellem crus asc. og desc. er ikke som for den 2den hovedmuslings ved- kommende jevnt skraa, men brat, steilt forlepende. Ser man nu efter paa frontalsnittene, hvor stor del det er av concha sup., som opbygges av vedkommende hovedmuslings crus desc., viser det sig, at der av denne conchas bakerste parti er ca. 5 mm., som svarer til hovedmuslingens crus desc. Da gjennemsnitslangden av concha sup. er ca.13 mm., vil det herav fremgaa, at den overveiende del av pre- paratets concha sup. ikke dannes av vedkommende hoved- muslings crus desc. men av dens crus asc. Kun paa de nesehalv- deler, hvor meat. sup. og supr. fortil forenes i en fure, opbygges benskelettet i concha sup. væsentlig av hovedmuslingens crus desc. Med hensyn til concha supr. viser frontalsnittene, at crus desc. paa fem praeparater i det hele tat ikke med sikkerhet lar sig paavise. Paa de øvrige næsehalvdeler danner crus desc. benskelettet kun for den bakerste del av concha sup. i en utstrekning av 3—4 mm. De anatomiske dannelser, som paa præparatets ethmoidale flate præsenterer 264 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. sig som conchae, opbygges derfor i sin sterste utstrekning ikke av hovedmuslingenes crur. desc.ia, men av deres crur. asc.ia. For furernes vedkommende stiller forholdet sig anderledes, da den bakre begrænsning av en fures ram. resp. recess. asc. dannes av den ovenfor liggende hovedmuslings crus asc. Som følge herav vil den største del av preparatenes neseganger svare til hovedfurernes nedre sereuem til deres ram..dese.es. RESUME. Paa de aller fleste av de undersekte næsehalvdeler kan paavises fem hovedfurer og seks hovedmuslinger (d.v.s. fem hovedmuslinger og proc. uncinat.). Av præparatenes neesefurer, som i sin største utstrækning dannes av hovedfurernes ram. desc.es, svarer i alle tilfælde meat. med. til rste hoved- fure. Meat. sup. omfatter paa samtlige praeparater 2den hovedfure. Hvilke ethmoidalfurer det forevrig er, som deltar i dannelsen av meat. sup. og supr., kan ikke avgjores uten specielle undersokelser. Fra hovedfurerne utgaar alle de cellulære hulrum, som pneumaticerer den laterale næsevæg. Den rste hovedfure pneumaticerer næsevæggens forreste halvdel og danner frontalcellerne med frontalhulen, de midtre ethm.celler, samt infundibulum med infundibularcellerne og sin. max. Av de hulrum, som utgaar fra denne fure, utvikles sin. front. i de fleste til- feelde fra dens ram. asc., men den kan ogsaa treenge sig frem fra furens ram. desc., saavel fra denne grens recess. sup. som fra dens recess. inf. Fra den rste hovedfures recess. sup. dannes foruten bullacellen av og til ogsaa en cell. sup., som kan pneumaticere den største del av bulla ethm. Fra 2den, 3dje, 4de og 5te hovedfure pneumaticeres den bakerste halvdel av næsevæggen, idet der fra disse furer utgaar en del hulrum, som svarer til de »bakre« og »bakerste« ethmoidalceller. De fleste av disse utvikles fra 2den hovedfure, som ofte er rikt forgrenet med celleutlopere saavel fra dens ram. asc. som fra dens ram. desc. Ogsaa fra de tre øverste furer, fra deres ram. asc.es, trænger der sig imidlertid paa en række præparater frem store og vel utviklede kaviteter. Av præparatenes conchae, som væsentlig er dannet av hoved- muslingenes crur. asc.ia, svarer paa alle de undersokte næsehalvdeler concha med. til 2den hovedmusling. Hvilke hovedmuslinger det forevrig er, som avtegner sit relief paa ethmoidalavsnittets mediale flate, kan ikke avgjores uten specielle undersokelser. Foruten de seks hovedmuslinger kan i den IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 265 laterale næsevæg paavises en række mindre benprocesser, som ut- springer fra lam. cribr. og fra orbitavæggen, og som alle viser mere eller mindre uttalt muslingebygning. Disse benlameller opbygger de intercelluizre _septa for furernes celleutlepere, idet de dels forenes med hverandre ind- byrdes og dels smelter sammen med de store lamelledannelser for at delta i opbygningen av hovedmuslingenes crur. desc.ia. Benprocessene optrær i størst antal i ıste hovedfure, hvor de bl. a. opbygger bulla ethm., men sees desuten konstant 1 2den og av og til ogsaa i 3dje hovedfure. 266 REIDAR GORDING. M.-N. KI. SCHLUSSUBERSICHT UND ZUSAMMENFASSUNG. A. Das angewandte Verfahren. Nur wenige Verfasser haben sich eingehender mit der Entwicklung des Ethmoidalabschnittes während des späteren Teils des intrauterinen und des ersten Abschnittes des extrauterinen Lebens beschäftigt — also der Entwicklungsstufe, wo die meisten Zellen in der ethmoidalen Nasen- wand angelegt werden und das interzellulare Lamellensystem sich bildet. Unsere gegenwärtige Auffassung dieser Verhaltnisse beruht in erster Linie auf Kırrıans Arbeit, der wesentlich makroskopische ! Untersuchungen zu Grunde liegen. Diese stammen zudem ausschliefslich aus der Embryonal- periode, also einem Entwicklungsstadium, wo der Verknócherungsvorgang bei mehreren Muschelbildungen noch wenig vorgeschritten ist. Dies ist z. B. sowohl mit der 5. und 6. Hauptmuschel wie auch mit den Neben- muscheln der Fall. Kırııan äußert in dieser Verbindung; »Die Neben- muscheln im Bereiche des absteigenden Astes der ersten Hauptfurche habe ich im knorpeligen Zustande meist in plumper und nur wenig muschel- ähnlicher Form gesehen«, und ferner »— — — in den Fallen, in welchen die fraglichen drei Nebenmuscheln zu einer einheitlichen Knorpelmasse verschmolzen waren, kónnen doch Verknócherungsvorgànge die ursprüng- liche Dreiteilung wieder erkennen lassen«. Beide Aeufserungen deuten darauf hin, daf3 systematische Untersuchungen aus einer späteren Ent- wicklungsperiode, wenn die Verknócherung weiter vorgeschritten ist, von Interesse sein dürften. Derartige Untersuchungen sollten wohl auch deshalb berechtigt er- scheinen, weil KırLıans im übrigen so gründliche Arbeit doch nicht in jeder Hinsicht als erschópfend bezeichnet werden kann. Nicht zum mindesten gilt dies von den Nebenmuscheln und ihrem Verhältnis zu den Hauptmuscheln. Dafs in Bezug auf die Nebenmuscheln noch Unklarheit herrscht, geht aus PaurLıs Bemerkung (1899) hervor: »Bei den Feten, die ich in Schnittserien untersucht habe, konnte ich überhaupt nicht den Kırrıan’schen conchae intermediae Entsprechendes finden, und nachdem ich meine Praparate mit KırLıan’s Abbildungen verglichen habe, erscheint mir die Möglichkeit nicht ausgeschlossen zu sein, daf3 hier eine Verwechslung mit der begin- nenden Entwicklung von cellulae ethmoidales vorliegt.« 1 „Makroskopisch“ ist hier im Gegensatz zu Schnittuntersuchungen gebraucht. 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 267 Der Zweck dieser Arbeit ist, erstens festzustellen, welche gesetzmäfigen Verhältnisse sich nach der Geburt wahrend des Aufbaus des Ethmoidalabschnittes der Bareralen Nasenwand mit dessen Lamellensystem seltend machen, und zweitens Klarheit zu schaffen uber die Größe und das gegenzeitige Verhältnis der einzelnen Hohlraume. Das Material, das dieser Arbeit zu Grunde liegt, besteht aus 40 Nasen- halften, von denen 16 in Serien geschnitten und als Wachsmodelle rekon- struiert sind, r3 in Serien geschnitten, aber nicht rekonstruiert und 11 nur dekalziniert zum Zwecke makroskopischer Untersuchung. Von den beschriebenen 13 Nasenhälften stammen 8 von Madchen im Alter von 7—24 Monaten, und 3 von Knaben im Alter von 3 !/—24 Monaten. Zwei Práparate stellen die rechte und linke Nasenhälfte bei einem aus- getragenen Kinde dar. Von den übrigen 26 Nasenhälften stammen 24 aus den beiden ersten Lebensjahren und nur 2 aus dem dritten her. Die Präparate sind nach folgendem Verfahren behandelt worden: Die frisch ausdissezierten Nasenhälften sind in 4 °/) Formollósung (3—6 Tage) fixiert worden, worauf sie t) in 7o ?/ Alkohol zur Feindissezierung und zum Photographieren gelegt wurden. Nachdem das Präparat in Wasser ausgepült war, wurde es 2) dekalziniert in 5—10°/, Salpetersäurelösung (4 Wochen—2 Monate), hierauf 3) mehrere Tage lang ausgewaschen mit darauffolgender Neutralisation in gesáttigter NaSo,-Lésung, 4) in Alkohol von steigender Konzentration bis absolutem Alkohol-Aether (3—6 Wochen) deshydriert und 5) in sehr dünne Zelloidinlösung gebracht, in der sie 3—4 Tage liegen blieben. Nach und nach wurde mehr Zelloidin hinzugefügt, bis die Flüssigkeit dick wie Sirup geworden, und darauf wahrend eines Zeit- raums von 4—8 Wochen zu fester Konsistenz verdampft war. Der fertige Zelloidinblock wurde dann auf der Asbestplatte immer in der- selben Stellung fixiert, so dafs die Schnittführung bei allen Nasenhálften - vom hintersten Teil (der Sphenoidalregion) des Práparates begann. 6) Die im Zelloidin eingebetteten Nasenhälften wurden auf Juxc's Tauch- mikrotom in Serien von o,1 mm. dicken Schnitten zerlegt. Die Schnitte wurden immer in der Frontalebene angelegt. 7) Anfangs wurde die Färbung des ganzen Präparates mit alkoho- lischer Karminlösung versucht. Die zwei Nasenhälften (Prep. VIII 268 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. und XIII), die nach diesem Verfahren behandelt wurden, farbten sich dabei gut mit scharf hervortretenden Knochenlamellen. Diese Färbung mit Karminlósung mifslang indessen vollständig bei den übrigen Nasenhälften, so daß jedes einzelne Präparat nach folgendem Verfahren, das sich schließlich alz zweckdienlich bewährte, umgefärbt werden mußte: a) Die frisch geschnittenen Serienschnitte wurden in 2-5 °/, alkoholische Salzsäurelösung zum Entfärben (etwa 3 Tage lang) gelegt. Nach dem Entfärben wurden die Schnittpräparate in b) 70 °/, Alkohol zum Ausspülen angebracht und c) in wässeriger NaSo,-Lösung bis zu neutraler Reaktion (24 Stunden oder länger) ausgewaschen, worauf d — die Schnitte in wässerigem Indigokarmin gefärbt wurden. Die Kon- zentration der Lósung mufste für jedes einzelne Práparat besonders abgepafst werden, von I—20—30 bis zu r—70— 8o. Das Ver- weilen in der Färbeflüssigkeit schwankte zwischen etwa 6 und 24 Stunden. Nachher wurden die Schnittpräparate in e) Alkohol von steigender Konzentration bis zu absolutem Alkohol und Benzinalkohol gelegt, um schliefslich f) in Toluol abgeklärt und in Xyloldamar eingebettet zu werden. 8 — Die Rekonstruktion der Schnitte in Wachs ging in der gewóhnlichen Weise vor sich. Die Schnitte wurden in fünffacher Vergrößerung abgezeichnet, und die Wachsplatten in einer Dicke von 5X0,1 mm. = 0,5 mm. gewalzt. Aus den Photographien wird hervorgehen, daß die Größe des Wachsmodells der fünffachen Größe der Präparate entspricht. Das hier skizzierte Verfahren hat eine Untersuchung der Knochen- lamellen in ihrer ganzen Lànge ermóglicht. Durch Dissektion der Wachs- modelle habe ich versucht, ein einigermafsen naturgetreues Bild von den plastischen Verhältnissen der Zellen zu geben. Das Verfahren hat aber seine schwachen Seiten sowohl in Bezug auf die Zelloidineinlagerung wie auch auf die Schnittführung. Die Zelloidinein- bettung wird dadurch erschwert, dafs das Zelloidin selbst in den dünnsten Lósungen nicht die grofsen Hohlräume ausfüllt, sondern nur als ein schmaler Rahmen der Zellwand entlang liegen bleibt, ohne immer eine genügende Stütze für die dünnen Knochenlamellen und deren Schleim- haute zu bilden. Die Schnittführung wird bei den grofsen Nasenhälften auch dadurch erschwert, dafs die Teile des Práparates, die reichlich mit Bindegewebe versehen sind, den grófsten Widerstand gegen das Messer 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 26 9 leisten, das deshalb leicht abspringt. Diese Schwierigkeiten, die sich nicht völlig überwinden ließen, haben bewirkt, dafs die Schnitte nicht immer so gleichmässig ausgefallen sind, wie es wünchenswert gewesen wäre. Bei einzelnen Schnittpráparaten ist leider auch die Schleimhaut von ihrer Unterlage losgerissen worden. Wahrend der Zelloidineinbettung schrumpfen die Präparate mehr oder weniger ein. Diese Einschrumpfung scheint übrigens in den meisten Fällen unbedeutend zu sein. Bei einzelnen Nasenhalften aus dem 1. Lebensjahr betrug sie zufolge Messung etwa r mm. in beiden Ebenen. Aus dem hier angeführten wird hervorgehen, dafs die Angaben über die Größe der Zellen nur verhältnismäßigen Wert haben, und daß die Maße, die angegeben werden, nicht als absolute Größen aufzufassen sind. Diesem Verhältnis ist indessen keine größere Bedeutung beigemessen worden. Erstens sind es die gegenseitigen Verhältnisse zwischen den Furchen und ihren zellulären Ausläufern, die hier in erster Linie Interesse haben, und außerdem wird die Ungenauigkeit, die bei der Größenangabe der Zellen mit in Betracht zu ziehen ist, kaum sehr beträchtlich sein. Die Präparate sind in natürlicher Größe photographiert, die Wachs- modelle in halber Größe und die Frontalschnitte 21/, mal vergrößert. Dies geschah in der Absicht, gleichartige Größenverhältnisse bei den Photo- graphien der Wachsmodelle und der Frontalschnitte zu erzielen. Retouchierung ist in bedeutender Ausdehnung bei allen Photographien der Wachsmodelle angewendet worden, wo die plastischen Verhältnisse sonst nicht deutlich genug hervorgetreten wären. Bei den Frontalschnitten stellt sich dieses Verhältnis etwas anders. In der Regel sind hier die Photographien hinreichend klar gewesen. Bei einigen hat es sich aber doch als nötig herausgestellt, die Umrisse der Knochenlamellen mit einem feinen Tuschpinsel nachzuziehen, da es trotz wiederholter Versuche nicht möglich war, diese auf den Photographien so scharf hervortretend zu erhalten wie auf den gefärbten Schnitten. In der Beschreibung der einzelnen Nasenhälfte habe ich erst eine Uebersicht über die Abmessungen des Präparates gegeben, seinen Längen- und Höhendurchmesser, sowie das Größenverhältnis zwischen dem Pars max. und ethm. In dieser Verbindung mufs hinzugefiigt werden, daf unter der Lange der Nasenwand der horizontale Abstand von dem Punkte zu verstehen ist, wo der vorderste Rand der Concha med. sich mit dem Proc. front. vereinigt, also von der Crista ethm. bis zum vordersten Rand des Corp. sphenoid. Die Höhe der Nasenwand ist von der Mitte des Nasen- bodens bis zur Lam. cribr. gemessen, und die Hóhe des Maxillarabschnittes 270 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. vom Nasenboden bis an die oberste Kante des Proc. ethm. der Concha inf. Der Pars ethm. der Nasenwand ist in zwei Abschnitten beschrieben. Im 1. Abschnitt wird eigentlich nur eine Erlauterung der Photographien gegeben: von dem Präparat in natürlicher Größe, von dem Wachsmodell, von dem Wachsmodell mit den geóffneten Nasennebenlóchern, sowie von den verschiedenen Frontalschnitten. Bei der Beschreibung der Wachsmodelle sind so viel wie möglich die allgemein gebräuchlichen, »alten« Ausdrücke benutzt worden, wie Meat. med., sup. und supr. sowie Concha med., sup. und supr. Wo diese Bezeichnungen nicht hinreichten (Prap. I und II), sind ZUCKERKANDLS Benennungen Fiss. ethm. inf, med., sup. und supr. gebraucht. Um einen Vergleich mit den Frontalschnitten zu erleichtern, habe ich außerdem überall die von KırLıan benutzten Ausdrücke hinzuge- fügt. Die Furchen und Knochenlamellen der Frontalschnitte sind in erster Linie mit den von KILLIAN eingeführten Benennungen bezeichnet unter Hinzufügung der alten Ausdrücke und bei den zwei ersten Präparaten auch der von ZUCKERKANDL gebrauchten Bezeichnungen. Der 2. Abschnitt der Beschreibung ist eine übersicht der ana- tomischen Verhältnisse, die im 1 Abschnitt nicht hinreichend erläutert sind. Aufserdem ist hier die Größe der Zellen angegeben. Eine »Zellànge« ist, immer im Sagittalplanum und ihre »Breite« stets im Frontalplanum gemessen. Der Hóhen- und Breitendurchmesser der Oberkieferhóhle ist durch den vordersten Teil des Ost. max. gelegt. Namenabkürzungen sind in dieser Arbeit in betráchlicher Ausdehnung angewendet worden. Im grofsen ganzen werden die gewóhnlich benutzten Abkürzungen aus dem Text hervorgehen. Hervorgehoben muß indessen werden, dafs rómische Zahlen in Verbindung mit Ram. (Ramus), Recess. (Recessus), Cell. (Cellula), Crus sowie Lam. basil. und recurv. (Lamina basilaris und recurvata) immer die betreffende Hauptfurche bzw. Haupt- muschel bezeichnen. Die Cell. asc. I ist demnach = die Cellula ascendens der 1. Hauptfurche, die Lam. basil. II = die Lamina basilaris der 2. Haupt- muschel, das Crus asc. III — das Crus ascendens der 3. Hauptmuschel u.s.w. »Lamellenförmig« ist in derselben Bedeutung benutzt wie »muschel- fórmig«. Sowohl bei der Besprechung der Praparate wie in der Schlufsiibersicht sind die Bezeichnungen Crus asc. und desc. (Crus ascendens und descen- dens) háufig benutzt. Das Crus asc. bezeichnet den vordersten Teil einer Hauptmuschel, den Teil des Knochens, der mit der Orbitalwand parallel oder in steiler-schráger Richtung sich gegen das Dach der Nasenhóhle 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEV EGS ETHMOIDALAVSNIT. 271 aufwärts schieht und sich auf der Lam. cribr. oder auf dem obersten Teil der Orbitalwand inseriert. Das Crus desc. ist als Bezeichnung für den dorsal liegenden Teil des Muschelknochens benutzt, der in größerer oder geringerer Ausdehnung von der Knochenwand der Orbita in der Regel in horizon- 'taler Stellung hervorragt. Für die Concha med. der 2. Hauptmuschel werden die Frontalschnitte von der 1. Hauptfurche das Crus asc. der Muschel zeigen, und die Schnitte von der 2. Hauptfurche deren Crus desc. (vgl. übrigens die Schlussübersicht S. 300). Sowohl das Crus asc. wie das Crus desc. haben ihre Lam. basil. und recurv. Die Richtung, in der die Basallamelien gegen die Lam. cribr. oder die Orbitalwand verlaufen, ist für die Frage, ob es sich um das Crus asc. oder desc. handelt, ent- scheidend. Ist erst die Lam. basil. der Hauptmuschel auf einem Frontal- schnitt deutlich ausgeprägt, so wird damit die Sache in der allermeisten Fallen klar sein. Die eingerollten Lamellen, die Lam.ae recurv.ae geben dem Ethmoidal- abschnitt sein eigentümliches Relief und entsprechen den Conchae des Práparates. Bei einer Reihe von Frontalschnitten läßt sich die Lam. basil. der Hauptmuschel leicht von deren Lam. recurv. unterscheiden. Nicht selten ist jedoch der Uebergang zwischen der Lam. basil. und recurv. ohne scharfe Grenze. Infolgedessen sind die Benennungen Crus asc. und desc. hin und wieder benutzt, ohne zwischen ihren basalen und eingerollten Lamellen zu sondern. Es wird demnach aus dem Zusammenhang hervor- gehen, dafs z. B. die Bezeichnung Crus asc. ab und zu in der Bedeutung als der Basallamelle des Crus asc. angewendet sein kann. Aus Rücksicht auf ein Vergleichen mit den Wachsmodellen sind die grofsen Lamellenbildungen der Frontalschnitte als Hauptmuscheln bezeichnet. Bei Beschreibung der Schnitte sind dagegen die Ausdrücke Crus asc. und desc. oft benutzt, um besonders deutlich zu machen, welcher Teil der Hauptmuschel auf dem Schnitte zu sehen ist. B. Gesamtübersicht über die Furchen und Lamellenbildungen des Ethmoidalabschnittes. Der ethmoidale Abschnitt der lateralen Nasenwand ist bei allen untersuchten Praparaten bedeutend größer als der maxillare Teil. Das Höhenverhältnis zwischen den beiden Abschnitten ist im 1. Lebensjahr durchschnittlich wie r:2.r und im 2. Lebensjahr wie 1:1.8. Bei einem einzigen Præparat von einem 14 Monate alten Madchen, wo die Oberkieferhóhle ungewóhnlich wenig entwickelt ist, beträgt das Verhältnis zwischen den beiden Abschnitten 1: 2.4. 272 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. rL Haupflurcehe Meatus mediwes: Der untere Teil dieser Nasenfurche mifit vom unteren Rand der Concha med. bis zur Oberfläche der Concha inf. an den meisten Präparaten 2—3 mm. im 1. und 3—4 mm. im 2. Lebensjahr. Die Spalte zwischen der Concha med. und der Lateralwand ist im 1. Lebensjahr verhältnis- 1,—ı mm. Ein einziges Präparat hat eine Weite von / I måssig eng, 2—3 mm. Im 2. Lebensjahr hat der Teil des Meat. med., der vor dem Ost. max. liegt, eine durchschnittliche Breite von 1—1Y, mm., und der Abschnitt der 1. Hauptfurche, der hinter dem Ostium liegt, eine Breite von 2—3 mm, in einem einzelnen Falle von 3—4 mm. Der Abschnitt der r. Hauptfurche, der sich von der Crista ethm. aus rückwärts gegen den Hiatus und die Bulla ethm. erstreckt, schiebt sich in einer Lànge von 2—6 mm. als der Ramus ascendens (der Furche) aufwárts gegen die Lam. cribr. vor und bildet eine oder mehrere (bis zu ro) zelluare Erweiterungen. Zwei Präparate (Präp. I, 5. 39 und Präp. VII, S. 121) zeigen nur eine Cell. asc. Der Ram. asc. teilt sich bei vier Nasenhalften in zwei Zellausläufer, die scharf voneinander abgegrenzt sind (Präp. IX, S. 160). Bei sechs Präparaten gehen vom Recess. asc. mehrere Zellen aus. In diesen Fällen bildet sich in der Regel eine grüfsere Cell. asc. ant. in der direkten Fortsetzung des Recessus sowie eine Cell. asc. post., die sich von dem hintersten Teil des Recessus aus hervordrangt. Die vorderste große Höhle verzweigt sich wieder in mehrere Ausläufer (Prap. V, S. 91 und VI, S. 106). Die Cell. asc. post. kann sich ab und zu so weit nach hinten erstrecken, daß ihr Ostium in demselben Frontalplan wie das Ost. max. liegen bleibt. Betrachtet man z. B. das Präp. XII (S. 206), wo die Óffnung der Zelle hinter dem Maxillarostium liegt, so sieht man die Hóhle so weit nach hinten gedrungen, dafs es schwer sein würde, sie als eine Cell. asc. aufzufassen. Indessen geht aus den Frontalschnitten hervor, dafs diese Hohlräume von dem Ram. asc. ausgehen. Dieses Verhältnis ist insofern von Interesse, als auch bei dem erwachsenen Individuum Hohlräume vor- kommen, die sich weit nach hinten zwischen die Bulla ethm. und die Lam. cribr. oder zwischen der Bulla ethm. und der Concha med. erstrecken. Inwie- weit sich diese Zellen vom Ram. asc. herschreiben, und also als vorderste Ethmoidalzellen aufzufassen sind, oder ob sie vom Recess. sup. herstammen und demnach als mittlere Ethmoidalzellen aufgefasst werden müssen, — das zu entscheiden, kann oft unmöglich sein. Bei den Präparaten, die hier untersucht worden sind, zeigt es sich, dafs die Hohlräume, die ihrer 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 273 Lage nach zu urteilen, eigentlich wohl den erwähnten Zellen beim er- wachsenen Individuum entsprechen sollten, immer vom Ram. asc. her- stammen. Die Größe der Zellen beträgt im 1. Lebensjahr der Länge nach 11/,—6 mm., durchschnittlich 4 mm., in der Höhe 2—8 mm., durchschnittlich etwa 4 mm. und in der Breite von 11/—4 mm., durchschnittlich etwa 2 mm. Im 2. Lebensjahr sind die Zellen 2— 9 mm. lang, durchschnittlich etwa 5mm., 4—10 mm. hoch, durchschnittlich etwa 6 mm., und 1— 5 mm. breit, durch- schnittlich etwa 3 mm. Verglichen mit den Größenverhältnissen, die Onop1 für die »vordersten« Ethmoidalzellen angegeben hat, sind die hier angeführten Zahlen für das 1. Lebensjahr verhältnismäßig klein, während sie für das 2. Lebensjahr mit dem Ergebnis von Onop1, gut überein stimmen. Bei den meisten Nasenhälften hat ein gréfserer Hohlraum des Recessus sich bereits im 1. Lebensjahr aufwárts gegen die Spongiosa des Stirnbeins vorgedrängt, um die im Entstehen begriffene Stirnhóhle zu markieren. Bereits in der Einleitung ist erwáhnt worden, dafs die Stirnhóhle nach KILLIAN sich auf zwei Weisen entwickeln kann, entweder nach dem »di- rekten« oder nach dem »indirekten« Modus. Bei drei der Präparate, die hier untersucht worden sind, wird die Zelle, die gegen das Stirnbein im Vorrücken begriffen zu sein scheint, von dem Recess. asc. I gebildet (Prap. VII, S. 121, Práp. X, S. 174 und XII, S. 205). Das Vorwärtsdringen der Stirnhóhle sollte also nach dem »direkten« Modus vor sich gegangen sein. In diesen drei Fallen mündet der Hohlraum vor dem Hiatus aus. Bei sechs Nasenhälften (Präp. II, S. 58, Prap. IIl, S. 74, Präp. V, S. 91, prap. IX, S. 160, Präp. XI, S. 188, Präp. XIII, S. 221) ist die Zellteilung weit vorgeschritten. Die Stirnhóhle würde wahrscheinlich bei ihnen von einer der Frontalzellen aus vorgedrungen sein und sich also nach dem »indi- rekten« Modus entwickelt haben. Bei diesen Präparaten liegen die Ostien der Zellen entweder oberhalb des obersten Teiles des Hiatus oder vor demselben. In einem Falle (Prap. III, S. 74) stehen die beiden grófsten Frontalzellen in Verbindung mit der Infundibularspalte durch eine flache Furche, die sich abwárts von den Zellen aus gegen den obersten Teil des Hiatus hin erstreckt. Untersucht man nun zum Vergleich einige Práparate von Erwachsenen, so wird man auch hier Nasenhälften mit stark entwickelten Frontalzellen finden, wo die Ostien sich direkt in den Meat. med. óffnen. Indessen sieht man nicht selten, dafs die Zellostien mit dem obersten Teil der Infundibular- spalte in Verbindung stehen durch eine ähnliche offene Rinne, wie die Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. KI. 1914. No. I. 18 274 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. eben erwåhnte bei dem Pråp. III. Diese rinnenfórmige Vertiefung ist jedoch in der Regel nur ganz oberflachlich und steht auch in keiner Verbindung mit den tiefer liegenden Teilen der Infundibularspalte. Das Infundibulum setzt sich nach oben und lateral vom Hiatus fort und endet im allgemeinen in eine zellulare Erweiterung. Gewohnlich werden sich die topographischen Verháltnisse im vordersten Teil des Meat. med. leicht in der von Kırrıan angegebenen Weise erklàren lassen. Ab und zu finden wir indessen Nasenhälften, wo das Vordringen der Stirnhóhle sich weder nach dem direkten, noch dem indirekten Modus erklären läßt. Diese Fälle sollen in Verbindung mit dem Recess. sup. und der Infundibularspalte naher besprochen werden. Der Ram. asc. I mit seinen Verzweigungen wird medial von dem Crus asc. II und lateral von der Knochenwand der Orbita und von der Concha intermed. pr. sup. begrenzt. Die Grenze zwischen den Frontalzellen ist nicht immer scharf markiert. Die kleinen interzellularen Septen, die sie voneinander trennen, sieht man an den meisten Nasenhálften nur als dünne Knochenleisten ohne Muschelbau. Eine Knochenlamelle mufs jedoch in diesem Zusammenhang erwáhnt werden, und zwar die Concha intermed.pr. sup. Der oberste Teil dieses Knochenfortsatzes, der sich bis ganz hinauf zur Lam. cribr. erstreckt, bildet das am starksten hervortretende aller inter- zellularen Frontalsepten. Ist nur eine Cell. asc. vorhanden, so markiert diese Lamelle die Begrenzung der Zelle nach hinten, indem sie sich das Crus asc. II anlegt und die Frontalzelle von dem Infundibulum trennt (Präp. VII, S. 121). Sind zwei Cell.ae asc.es vorhanden, so baut die Knochenlamelle die Grenze entweder in Verbindung mit dem Crus asc. II (Präp. XI, S. 188), oder mit einer der frontalen Lamellenbildungen zusammen (Prap. X, S. 174). Sind mehrere Cell.ae asc.es vorhanden, so trennt die Concha intermed. pr. sup. die hinterste Zelle von dem vordersten großen Hohlraum, indem sie sich das Crus asc. II anlegt und sich mit dem- selben vereinigt (Präp. V, S. or und Präp. VI, S. 106). Wie schon erwähnt, sind die übrigen interzellularen Frontalsepten wenig hervortretend. Nur in zwei Fallen zeigen diese Knochenfortsátze Lamellenform, wenn dieselbe auch nicht besonders ausgeprägt ist. An diesen beiden Nasenhälften (Präp. III, S. 16 und Prap. X, S. 176) springt die kleine frontale Nebenmuschel aus dem obersten Teil des Crus asc. Il hervor und vereinigt sich mit der Concha intermed. pr. sup. Die frontalen Lamellenbildungen haben spezielles Interesse auch da- durch, da& KiLLian bei seiner Besprechung dieser Knochenbildungen den Gedanken verwirft, sie kónnten móglicherweise die Crur. asc.ia der infun- dibularen Nebenmuscheln darstellen. KiLLiAN sagt in dieser Ver- - 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 275 bindung: »Meine bisherigen Studien haben mir darüber keinen be- stimmten Aufschluss gebracht.« Aus dem hier angeführten wird hervor- gehen, dafs der oberste Teil der Concha intermed. pr. sup., der dem Crus asc. der Lamelle entspricht, bei allen untersuchten Nasenhälften eins der frontalen Interzellularsepten bildet. Wie wir später sehen werden, setzen sich dagegen die übrigen infundibularen Lamellenbildungen nicht als interzellulare Septen zwischen den Frontalzellen fort, sondern als die knöcherne Grenze zwischen den vordersten Infundibular- zellen. Der Ramus descendens bildet den grófsten Teil des Meat. med. des Práparates und verzweigt sich bei allen Nasenhälften T-fórmig in zwei Rezesse, den Recess. sup. und inf. Der Recess. sup. schiebt sich zwischen die Concha intermed. pr. med. oder inf. und das Crus asc. II nach oben vor und liegt im allgemeinen weit hinten im Meat. med., nicht selten hinter dem Ost. max. (Präp. III, S. 75 und Prap. V, S. 92). Die Offnung des Recessus tritt in den meisten Präparaten als eine kurze Spalte von ein paar Millimeter Lange und !/;— 1 mm. Breite auf. In einem Einzelfall hat die Lange des Ostium 4 mm. Der Recess. sup. pneumatisiert die Bulla ethm. und endigt in einem oder in mehreren (bis zu 3) Ausläufern, von denen jedoch nur einer oder zwei sich in Zellen erweitern. Auf den allermeisten Práparaten bildet sich nur ein Hohlraum, der die Bullazelle des Präparates darstellt. Der Hohlraum ist bei einzelnen Nasenhälften T-fórmig verzweigt, in anderen fächerförmig mit Ausläufern sowohl nach vorn wie nach hinten versehen. In der Regel aber bildet die Höhle einen größeren, zusammenhängenden Hohlraum, von dem dann kleinere Verzweigungen ausgehen. Die Bullazelle kann beträcht- liche Entwicklung aufweisen. Bei einem ı Jahr alten Mädchen hatte sie z. B. eine Länge von 7 mm., eine Höhe von 10 mm. und eine Breite von 5 mm (Prap. VII, S. 125). Bei den meisten Nasenhälften ist sie indessen bedeutend kleiner (4 X 5 X 2). Die Zelle wird lateral von der Orbitalwand begrenzt. Ihre mediale Begrenzung bilden nach vorn die Concha intermed. pr. sup. und med. (Präp. VIII, S. 146) und weiter nach hinten die Concha intermed. pr. med. oder die Concha intermed. pr.inf. (Präp. VI, S. 110). Außer der Bullazelle sieht man bei drei Präparaten noch eine zweite Höhle, die vom Recess. sup. ausgeht und zwar von seinem vordersten Teil. Bei einer dieser Nasenhälften (Präp. IX, S. 161 und 162) pneumatisiert die zellulare Erweiterung den ganzen vordersten und obersten Teil der Bulla ethm., medial begrenzt von der Concha intermed. pr. int. und dem Crus asc. II, lateral von der Orbitalwand. Die Zelle bildet einen 7 mm. langen, 9 mm. hohen und 6 mm. breiten Hohlraum. Bei zwei anderen 276 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Präparaten hat der zellulare Ausläufer keine so weit vorgeschrittene Ent- wicklung erreicht und gibt sich auf den Frontalschnitten nur als eine schmale Spalte. zu erkennen, deren oberster Teil eine kolbenfórmige Er- weiterung darstellt. KiLLiAN empfiehlt, den Hohlraum!, der sich vom Recess. sup. aus ent- wickelt, »Cellula superior« zu nennen, ein Name, der dann die so all- gemein gebrauchte Bezeichnung »Bullazelle« ersetzen sollte. Da es sich indessen zeigt, dafs vom Recess. sup. aus sich ab und zu zwei grófsere Hohlräume entwickeln, erscheint es mehr praktisch, den alten eingebürgerten Namen »Bullazelle« beizubehalten für die zellulare Erweiterung, die stets den hintersten und untersten Teil der Bulla ethm. pneumatisiert. Die andere Zelle, deren Lage auf den vordersten und obersten Teil der Bulla ethm. beschränkt ist, kann dann zweckmäßig mit Cell. sup.? bezeichnet werden. Dadurch würde es vermieden werden, daf3 man dieselbe Bezeichnung für zwei verschiedene Hohlräume brauchen müßte. Der andere der beiden grofsen Rezesse der unteren Verzweigung, der Recess. inf, drängt sich zwischen die Bulla ethm. und den Proc. uncinat. hinunter. Seine spaltenförmige, schräg gestellte Öffnung, der Hiatus semilun mißt an den meisten Präparaten 8—10 mm. in der Länge und 1/,—1 mm. in der Breite. Die verhältnismäßig längste Spalte findet sich bei einem ausgetragenen Kinde, wo sie 8 mm. lang ist. Der Hiatus wird nach unten vom Proc. uncinat. begrenzt. Seine obere Begrenzung bildet nach vorn die Concha intermed. pr. med. und sup., besonders aber die letztgenannte Knochenlamelle. Der Teil des Recessus, der unterhalb des Hiatus semilun. liegt und Infundibulum genannt wird, breitet sich fácherfórmig nach oben, vorn und hinten aus. Die Infundibularspalte drängt sich bei den meisten Präparaten nach oben zwischen die Concha intermed. pr. sup. und die Orbitalwand hinauf, aber reicht im allgemeinen nicht so hoch hinauf wie bis zu dem medial liegenden Recess. asc. Der vorderste und oberste Teil der Nasenwand wird in der Regel vom Recess. asc. aus pneumatisiert. Daf dies aber nicht immer der Fall ist, zeigen drei Präparate (Präp. I, 5..38 und 4t, Präp. VI, S..166, 107 und 108 und Präp. VIIL S. 139@26 und 142). Bei zwei von denen (Präp. VI und VIII) wird man sehen, daß sich das Infundibulum beträchtlich höher hinauf gegen die Lam. cribr. hin erstreckt, als die oberste Frontalzelle. Die Spalte hat sich jedoch in den 1 KILLIAN redet in dieser Verbindung nur von einer Zelle. 2 In den seltenen Fällen, wo sich vom Recess. sup. aus mehrere Hohlräume entwickeln, bekäme man eine Bullazelle und mehrere Cell. sup.es. DS a a en” 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 27 untersten Teil der Spongiosa des Stirnbeins hinaufgedringt. An beiden Nasenhålften hat die Infundibularspalte die Cell. asc. zur Seite gedrångt und sich derartig in der Breite ausgeweitet, dafs sie den ganzen Zwischen- raum zwischen dem obersten Teil der Concha med. und der Orbitalwand pneumatisiert. Bei dem Prap.I ist die kleine Cell. asc. post. in der Entwicklung zuriickgeblieben. Der vorderste Teil der Nasenwand wird bei dieser Nasenhälfte ausschließlich von den Ausläufern der Infundibularspalte pneumatisiert, die lateral von den La- mellenbildungen in der 1. Hauptfurche und medial von dem Proc. uncinat. begrenzt wird (Prap. I, S. 40 und 41). Die obersten Ausläufer der Spalte nähern sich schon der Lam. cribr. Die drei Präparate sind insofern von grofsem Interesse als sie deutlich darauf schließen lassen, daß die Stirnhöhle sich auch in anderer Weise muß entwickeln können, als in der von KILLIAN angegebenen, d. h. vom Recess. asc. aus, und dafs die Bildung des Hohlraumes auch vom Ram. desc. der r. Hauptfurche aus sich muß entwickeln können. Daß dies wirklich zutrifft, wird man aufserdem auch noch bei einer Untersuchung von Pra- paraten erwachsener Individuen bestátigt finden, wo die Bildung der Stirn- hóhle bereits abgeschlossen ist. Zum Vergleich fügen wir hier zwei Photo- graphien bei, die beide aus GorpiNG’s »Anatomiske undersekelser av ductus nasofrontalis og ostierne 1 midtre nasegang« stammen. 278 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Fig. 16. Linke Nasenhälfte einer 61-jährigen Frau. -Recess asc. I Der Recess. asc. I erstreckt sich auf diesem Präparat aufwärts gegen die Lam. cribr., zwischen der Bulla ethm. und der Crista ethm. und bildet drei kleine Ausbuchtungen, die man im obersten Teil des Recessus sieht. Der Sin. front. steht in direkter Verbindung mit der Infundibularspalte (Sonde). Hätte sich die Stirnhöhle hier nach KırrLıans indirektem Modus entwickelt, also von einer der Frontalzellen aus, so müfste eine dieser Zellen während der Entwicklung vom Recessus aus vorgedrungen und später mit der Infundibularspalte in Verbindung getreten sein. Hiergegen spricht indessen die Tatsache, dafs der Recess. asc. und die Frontalzellen keine Verbindung mit den lateral und oberhalb liegenden Hohlraumen aufweisen. Der Recessus und seine Auslaufer sind augenscheinlich in der Entwicklung zurückgeblieben. Die zwei Frontalzellen, die sich in erster Reihe gegen die Spongiosa des Stirnbeins vorgedrángt haben sollten, sind nur als zwei kleine Einsenkungen zu erkennen. Wenn weiter hinzukommt, dafs die Infundibularspalte un- gewóhnlich breit und offen ist und ohne Verengung zwischen der Spalte und der Hóhle in die Stirnhóhle übergeht, so ist es nicht wahrscheinlich, daß die Stirnhóhle bei diesem Präparat sich von dem wenig entwickelten Recess. asc. aus entwickelt haben sollte. Näher liegt es, anzunehmen, da sich hier die ungeheuer stark entwickelte Infundibularspalte zwischen die Lamellen des Stirnbeins hinaufgedrängt hat, und daß die Stirnhóhle also vom Ram. desc. der 1. Hauptfurche, und zwar von dessen Recess. inf. aus, gebildet worden ist. IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 279 Hier: Rechte Nasenhälfte eines erwachsenen Individuums. Sin. front.«. _ , Infundibularzelle-... An dieser Nasenhälfte findet sich überhaupt keine Spur von einem Ram. asc. Das Infundibulum ist dagegen auch hier verhaltnismafsig gut entwickelt und bildet eine zellulare Erweiterung, die durch eine dicke Knochenschicht von der oberhalb liegenden Stirnhóhle getrennt ist. Diesem Hohlraum fehlt jede Verbindung mit dem mittleren Nasengang, er steht aber durch eine breite Offnung mit der Bullazelle in Verbindung. In diesem Falle Bitter Be cessEswp des unteren Zweiges, also seine Bullazelle sein, die sich als der Sin. front. vorgedrangt hat. In Verbindung mit der zuletzt besprochenen Photographie dürfte Fig. 18 von Interesse sein. Dieses Bild zeigt den vordersten Teil der rekonstruierten rechten Nasenhälfte bei einem 14 Monate alten Madchen. Das Wachsmodell erwies sich als unbrauchbar und eignete sich deshalb nicht zum Studium von Einzelheiten, aber die Abbildung wird trotzdem in groben Zügen eine Vergleichung mit Fig. 17 ermóglichen. 280 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. =.,Sn Monk .---Recess. asc. I -----Hiatus semilun. Aus der Photographie ersieht man, daß sich oberhalb des Recess. asc. I eine größere Zelle gegen das Stirnbein hervordrängt. Der Hohlraum, der von dem dahinter liegenden Recess. sup. herstammt, stellt wahrscheinlich die in Bildung begriffene Stirnhöhle dar. Der Recess. asc. ist hier in der Entwicklung zurückgeblieben. Vergleicht man nun die Präparate I, VI und VIII mit den Figuren 16, 17 und 18, so scheint der Schluß nahezuliegen, daß die Stirnhöhle sich nicht nur vom-Ram.ase. der 1.-Hauptfurche ee entwickeln EE sondern auch von ihrem. Ram..d.ese» sei es nun, daß es der Recess. inf. der Infundibular spalte ist, oder, wahrscherglich in seltneren Falles Ausläufer vom Reeess.sup, sind, die sich ¢é¢sememme Spongiosa des Stirnbeins vordrängen. Die Infundibularspalte verzweigt sich nach vorn in 2—3 Ausläufer. Diese werden medial vom Proc. uncinat. und lateral von der Orbitalwand IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 281 und den Knochenlamellen in der ı. Hauptfurche begrenzt. Sie sind gewöhnlich ganz klein und haben einen Höhen- und Längendurchmesser, die seiten 3 mm. übersteigen, und einen Breitendurchmesser von ca. zwei … Millimetern. An einem einzigen Präparat (Präp. VII, S. 122) mift die oberste dieser Zellen im Querschnitt etwa 5 mm. In einem Falle (Präp. XIII, S. 222) pneumatisiert eine der vordersten Infundibularzellen den obersten Teil des Proc. uncinat. in einer Ausdehnung von etwa 10 mm. Der Teil der Infundibularspalte, der sich vom Hiatus nach unten bis zum Ost. max. erstreckt, wird medial vom Proc. uncinat. und lateral von den beiden untersten Conchae intermed.ae begrenzt. Von diesen bildet die Concha intermed. pr. inf. die laterale Begrenzung für die hintere Hälfte der Spalte. Bei den zwei Nasenhälften (Präp. I, S. 43 und II, S. 62) wird der unterste Teil der lateralen Infundibularwand von dem Corp. max. aufgebaut. Das Infundibulum öffnet sich nach unten in das Ost. max. Das Ost. max. liegt im vordersten Teil des Infundibulum auf dem Boden der Spalte und wird medial von dem untersten Teil des Proc. uncinat. begrenzt. Seine laterale Begrenzung wird bei den Präparaten I und II vom Corp. max. gebildet, und bei den übrigen von der Concha intermed. pr. inf. oder von den darunter liegenden Lamellenbildungen (Präp. XIII, S. 227). Bei mehreren Nasenhälften erstreckt sich das Ostium bis vor den Hiatus. Der Abstand von der Öffnung der Oberkieferhöhle bis zum Hiatus semilun. mißt gewöhnlich 6—8 mm. an dessen vorderstem und 4—6 mm. an dessen hinterstem Endpunkt. Bei einem 16 Monate alten Mädchen beträgt die Tiefe der Spalte nur 4 bzw. 2 mm. Das Antrum ist hier von ungewöhn- licher Größe und tangiert fast die Bulla ethm. (Präp. IX, S. 161 und 164). Die Größe des Maxillarostiums schwankt sehr stark. In der Regel hat die Öffnung eine Länge von 2—4 mm. und eine Breite von !/—1: mm. Das làngste Ostium fand ich bei einem 14 Monate alten Madchen (7 mm.) und das verhältnismäßig kürzeste bei einem 24 Monate alten Knaben (1.8 mm.). Bei einem 3 Monate alten Knaben beträgt die Öffnung nur etwa Vs mm. im Durchschnitt. Das Maxillarostium öffnet sich in den vordersten Teil der Oberkieferhöhle. Der Sin. max. hat bei zwei Präparaten (Präp. I und II) eine Länge von etwa 7 mm., eine Höhe von etwa 2 mm. und eine Breite von I—2 mm. Bei den übrigen Nasenhälften aus dem 1. Lebensjahr beträgt die Länge der Oberkieferhóhle 13—20 mm., durchschnittlich 17 mm., ihre Höhe 5—12 mm., durchschnittlich 7 mm., und ihre Breite 3—5 mm., durch- schnittlich 3!/ mm. Im 2. Lebensjahr beträgt die Länge 12—23 mm, durchschnittlich 19 mm., die Höhe 7—11 mm., durchschnittlich 712 mm., und die Breite 4—6 mm., durchschnittlich 5 mm. Die Oberkieferhóhle ist 282 REIDAR GORDING. M.-N. KI. am weitesten in der Entwicklung vorgeschritten bei einem 16 Monate alten Madchen (Prap. IX, S. 161), wo der 21 mm. lange Hohlraum im grófiten Teil seines Verlaufes eine Höhe und Breite von ro—ri2, bzw. 6 mm. erreicht hat. Die verhältnismäßig kleinste Oberkieferhóhle fand ich bei einem 18 Monate alten Madchen, wo die Lange des Hohlraumes r2 mm., seine Hóhe und Breite 5, bzw. 3 mm. messen (Prap. X, S. 175). Ein Vergleich mit Oxonis Präparaten zeigt, daß diese Maße im grofien ganzen größer sind als die von ihm angegebenen. : In zwei Fallen (Prap. I, S. 39 und II, S. 59) reicht die Oberkieferhóhle nur gerade bis an den vordersten Teil des Ost. max. heran. Bei allen übrigen drangt sich das Antrum vor das Ostium, und zwar 2—3 mm. im 1. Lebensjahr und 3—5 mm. im 2. Lebensjahr. Das Profil des Hohl. raumes ist gewóhnlich birnfórmig oder oval in seinem vorderen Teil (vor dem Ost. max). Die Hóhendurchmesser sind hier beträchtlich größer als die Breitendurchmesser. Weiter rückwärts, hinter dem Maxillarostium, nimmt der Querschnitt der Hóhle eine mehr abgerundete Form an, in- dem ihre Breite immer mehr wächst im Verhältnis zur Höhe. Schließlich sieht das Profil wie ein flach gedrücktes, schräg gestelltes oder liegendes Oval aus. Die mediale Begrenzung der Oberkieferhöhle wird nach vorn in einer Ausdehnung von 2—3 mm. durch die Knochenwand im Ductus nasolacrym. gebildet. Im übrigen wird dieser Teil der Höhle medial von dem obersten Teil der Wand im Meat. inf. und lateral von der Orbital- wand gebildet. Während der Antrumboden im vordersten Teil der Höhle bei den meisten Präparaten verhältnismäßig tief liegt, entweder in Flucht mit dem Nasenboden oder 2—3 mm. oberhalb desselben, hebt sich der Boden weiter nach hinten etwas, so daß der hinterste Teil des Hohlraumes von dem mittleren Nasengang begrenzt wird. In einem Falle wird die mediale Begrenzung des Antrums durch den Meat. sup. gebildet (Präp. V, S. 96, 97 und 98). Bei einem ausgetragenen Kinde liegt der größte Teil des Antrumbodens hoch, so dafs die mediale Begrenzung der Oberkieferhühle von der Nasenwand im Meat. med. aufgebaut wird. Der Boden der Ober- kieferhöhle tangiert den Zahnsack bei mehreren der Präparate aus dem 2. Lebensjahr. In dem früher erwähnten Falle (Präp. IX, S. 161 und 164), wo das Antrum eine ungewöhnliche Größe erreicht hatte, steht auch der vorderste Teil der Höhlen mit dem darunter liegenden Zahnsack in Be- rührung. 3 ZUCKERKANDL gibt an, dafs das Antrum im 2. Lebensjahr bis zu dem Ansatze des Muschelbeines hinabgedrungen sei. Diese Angabe stimmt aber nicht überein mit dem Ergebnis der vorliegenden Untersuchungen. * rgr4- No. x. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 283 Selbst bei dem neugeborenen Kinde erreicht der vorderste Teil der Höhle unten die Basallamelle der Concha inf. Bei allen den anderen Nasen- hálften liegt der grófste Teil der Oberkieferhóhle weit unterhalb der Basal- lamelle der Concha inf. Die r. Hauptfurche mit ihren Verzweigungen, den Frontalzellen, den mittleren Ethmoidalzellen, den Infundibularzellen und dem Sin. max., pneu- matisiert die vordere Halfte der Nasenwand direkt vom Nasenboden an bis ganz hinauf an die Lam. cribr. Zellausläufer von der 1. Hauptfurche her kreuzen sich nach hinten zu mit Ausläufern sowohl von der 2. wie auch der 3. Hauptfurche (Präp. XIII, S. 225). Die Grenze zwischen den Auslàufern der Furche bildet eine Reihe von Knochenlamellen, die von der Orbitalwand aus hervor- ragen und in wechselnder Anzahl von drei bis acht, im Durchschnitt sechs, an jedem Präparat auftreten. Der anatomische Bau dieser Knochenbildungen ist von besonderem Interesse dadurch, dafs sie sámtlich in hóherem oder geringerem Grade Muschelbau aufweisen. Drow nachenlamellen dero'Bbauptfu:tfche-sind der Übersichtlichkeit halber in zwei Gruppen geteilt. Zu der einen Gruppe werden (die drei großen Knochenfortsätze ge- rechnet, die den von Kırrıan als Nebenmuscheln oder »Conchae inter- mediae« bezeichneten Knochenbildungen entsprechen. Von diesen Knochen- lamellen ist die Concha intermed. pr. sup. bereits in Verbindung mit den frontalen Knochenlamellen besprochen worden. Der infundibulare Teil der Nebenmuschel baut zusammen mit den beiden anderen Conchae inter- med.ae das Skelett in der Bulla ethm auf. Entweder nehmen alle drei Knochenlamellen an diesem Aufbau teil, oder nur zwei derselben. Im ersteren Falle wird der vordere und obere Teil der Bulla ethm. von der Concha intermed. pr. sup. und med. gebildet, und der hintere und untere Teil der Bulla von der Concha intermed. pr. inf. Im zweiten Falle, wo die Bulla ethm. nur von zwei Nebenmuscheln aufgebaut wird, bildet die Concha intermed. pr. sup. ihren oberen Abschnitt und die Concha intermed. pr. med. oder inf- ihren unteren Abschnitt. Wenn die Concha intermed. pr. med. am Aufbau teilnimmt, sieht man die Concha intermed. pr. inf. nur als einen breiten, mehr oder weniger hervorragenden Knochen- fortsatz, der sich von der Orbitalwand aus vordrängt und die Infundibular- spalte lateral begrenzt (Präp. III, S. 78). Ist es dagegen die Concha intermed. pr. inf., die am Aufbau mitwirkt, so zeigt sich die Concha intermed. pr. med. auf den Schnitten nur als eine wenig hervortretende Knochenlamelle. Diese bildet dann das interzellulare Septum zwischen den 284 REIDAR GORDING. . M.-N. Kl. vorderen Ausläufern der Bullazelle (Prap. IX, S. 162). Ab und zu låft sich der Knochenfortsatz überhaupt nicht mit Sicherheit nachweisen (Prap. XII, S 210). Die großen Lamellenbildungen oder Nebenmuscheln, die hier be- sprochen werden, erstrecken sich durch die r. Hauptfurche hindurch fast in ihrer ganzen Lange. Ihr Muschelbau ist bei den meisten Präparaten sehr ausgeprágt. Er zeigt sich bei einer ganzen Reihe von Frontal- schnitten der verschiedenen Nasenhälften. Die Concha intermed. pr. sup. sieht man z. B. gut entwickelt bei dem Präp. V (S. 93) und Präp. XI (S: 191), die Concha intermed. pr- med. bei dem Prap. VII (ST und Ill (5. 78) Die unterste Lamelle, die Concha intermed pr zeigt dagegen nicht immer einen so deutlich ausgeprägten Muschelbau wie die beiden anderen Knochenfortsätze. Bei einer Reihe Nasenhalften kommt diese Concha intermed., wie schon erwähnt, nur als eine breite, gewólbte Knochenwulst an der lateralen Wand der Infundibularspalte zum Vorschein. Untersucht man einige der Práparate, so wird man indessen an einzelnen sehen können, dafs der unterste Teil des Knochenfortsatzes sich zu einer spitzen Kante oder einer etwas gebogenen Knochenlamelle verlàngert (Práp. V, S. 93, Präp. XI, S. 191). Daß letztere die eingerollte Lamelle der Nebenmuschel darstellt, geht u. a. aus dem Práp. XII (S. 210) hervor, wo die Knochenlamelle sich zu einer langen, gut entwickelten Lam. recurv. verlangert. Der 2. Gruppe von Knochenlamellen in der 1. Hauptfurche werden die kleinen Lamellenbildungen zugerechnet, die in dem vordersten Teil der Furche auftreten und die interzellularen Septen zwischen den Infundibularzellen bilden, sowie die Knochenfortsätze, die im hintersten Abschnitt der Furche die knócherne Grenze zwischen den Auslàufern der Bullazelle aufbauen. Diejenigen Knochenlamellen der 2. Gruppe, deren Lage auf den vordersten Abschnitt der Furche beschränkt ist, entsprechen wahr- scheinlich den »leistenfórmigen Fortsätzen«, die KırLıan im vordersten Teil des Recess. inf. der 1. Hauptfurche zwischen dem Proc. uncinat. und der Lateralwand gefunden hat. Diese Knochenbildungen zeigen in mehreren Fallen Lamellenbau (Prap. I, S. 41 und Prap. VIII, S. 143). Betrachtet man z. B. die kleinen, kommafórmigen Lamellenbildungen des Präp. I, so zeigt es sich, daf sie alle denselben anatomischen Bau haben. Sie gleichen einander dermaßen, daß es sich nach dem einzelnen Schnitte nicht entscheiden läßt, welche von ihnen sich nach hinten als die Conchae intermed.ae fortsetzen. und welche sich weiter rückwärts in der Orbital- wand verlieren, ohne sich zu der für sie am meisten charakteristischen ^ 1984. No. r. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 285 Muschelform zu entwickeln. (Vgl. Lamelle II und IV mit Lamelle I und III, die die vordersten Auslaufer der Concha intermed. pr. sup. und med. darstellen. S. Ar]. Aus dem obigen wird hervorgehen, daf3 die kleinen Knochenfortsätze iy vorderen Veil der Eurche nach demselben Grundtypus gebaut sind, wie die grofsen Lamellenbildungen. Ferner sehen wir, daß derselbe Knochenfortsatz, der sich*naech Moon als seiner kleineikolbenförmigse, Anschwel- lus ernes peripheren Tesbes darstellt, weiter rück Watts seh abs eine charakteristische ‘Lam. reecurv. entwickeln kann. Dasselbe Verhältnis kann sich bei einzelnen Präparaten auch für Knochenbildungen ohne Spur von Lamellenform geltend machen. Die Lamelle II des Práp. III (S. 76) zeigt sich z. B. als ein gleichmäßig dicker Knochenfortsatz, während sie mehr nach hinten (S. 48) eine sehr deutlich ausgesprochene Lamellenform hat. Ab und zu bilden die infundibularen Knochenlamellen weiter rückwärts muschelfórmige Vorsprünge, die aus der lateralen Antrumwand hervorragen. Hierdurch wird die Schleimhaut gegen das Lumen des Hohlraums vor- gebaucht, so dafs der vorderste Teil der Höhle beträchtlich verengert sein kann (Prap. VI, S. 108). Ab und zu markieren diese Knochenfortsátze die Grenzlinie zwischen dem Antrum und dem untersten Teil des Infun- dibulum, indem sie das Maxillarostium lateral begrenzen (Prap. XIII, S227) Den Knochenlamellen der 2..Gruppe, die man in dem hintersten Teil der 1. Hauptfurche sieht, fehlt oft die Lamellenform. An einigen Präparaten ist diese indessen gut entwickelt (Präp. VI, S. 110 und Präp. Wiles 40), VESZzeist sich überhaupt; daß der Lamellenbau Weise orchartio hesenden Knochenfortsätzen bei dem eier vapawatswensse herwortretend sein kann, wah- render bei serne andern mit seiner scharf ausge- Bde sen Jans reeurv: car nicht ‘zu verkennen ist: Die Knochenfortsätze im hintersten Teil der ı. Hauptfurche können ent- weder von der Orbitalwand aus ohne Verbindung mit dem Lamellen- system der Furche im übrigen hervorspringen, oder sie stellen die Fort- setzung der vor ihnen liegenden Nebenmuscheln, der Concha intermed. pr. sup. und med., dar. Wie schon erwähnt, vereinigt sich nämlich während des Aufbaus der Bulla ethm. die Concha intermed. pr. sup. mit der Concha intermed. pr. med., und falls die Bulla ethm. aus drei Knochenlamellen aufgebaut wird, vereinigt sich diese Nebenmuschel wieder mit der Concha intermed. pr. inf. Hierbei 286 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. verliert der oberhalb liegende Knochenfortsatz seine Lam. recurv., die mit der darunterliegenden Knochenlamelle verschmilzt. Der zentrale (orbitale) Teil der hóher gelegenen Knochenfortsätze, die Concha intermed. pr. sup. und med., setzt sich indessen nach hinten fort, um sich entweder in der Orbitalwand zu verlieren oder um weiter ruckwarts eine kleine, Kolbe formige lam. recurv.. vorzudringen, . Im’ letzteren Eau bildet sich also gewissermaßen ein neuer lamellenförmiger Knochenfortsatz. Dieser nimmt in der Regel an der Begrenzung der hinteren Ausläufer der Bullazelle insofern teil, als seine Lam. recurv. sich mit dem Crus asc. II vereinigt (Präp. VIII, S. 149). Die; 2. Hauptiurche, Meatus superior, Bassi ethmoidalis inferior hat eine Länge von 15—20 mm. und eine Breite von !/—3 mm. Ihre Begrenzung wird nach unten von der Concha med., der 2. Hauptmuschel, und nach oben von der Concha sup., der 3.—5. Hauptmuschel, gebildet. Die vordersten 2—3 mm. der Furche dringen als der ramus ascendens aufwärts gegen die Lam. cribr. vor, medial begrenzt vom Crus asc. III—V, und lateral vom Crus asc. II und der Knochenwand der Orbita. Vom Ram. asc. gehen eine, oder in einzelnen Fallen auch zwei grôfsere Zellen außer kleineren Verzweigungen aus. Die Cell. asc. erweist sich bei allen Nasenhalften als mehr oder weniger gut entwickelt mit Ausnahme eines Falles (Práp. I. Der schmale Recess. asc. hat hier noch keine zellulare Erweiterung gebildet. Die Cell. asc. II hat eine durchschnittliche Länge von etwa 8 mm., eine Höhe von etwa 6 mm. und eine Breite von etwa 4 mm. Der Hohlraum hat die geringste Größe bei dem Präp. II (einem ausgetragenen Kinde) 4 X 2X 11/3 mm., und die größte Ausdehnung bei dem Präp. XII (einem 24 Monate alten Knaben) 12 X 7 X 3 mm. In einem Falle (Prap. XI, S. 188) bildet der Ram. asc. zw ei Hohlräume, eine »Cellula ascen- dens anterior« und »posterior«, jede von 6 mm. Lànge, 7 mm. Hóhe und 2—3 mm. Breite. Der Ramus descendens verzweigt sich auf zweierlei Weise. Entweder setzt sich das Hauptlumen selbst nach vorn oder hinten als zellulare Ausläufer fort (Präp. VI, S. 113 und Präp. V, S. 99) und bildet dann eine »Cellula descendens anterior« und »posterior«, oder von dem Hauptlumen aus drängen sich kleinere Verzweigungen gegen die Orbitalwand vor (Prap. VII, S. 126 und Pråp. XIU, S. 229). Die letztgenannten Zellauslàufer gehen vom Ram. desc. aus IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 287 und sind, wie in der historischen Einleitung erwähnt, von Kırrıan als »Recessus superior« und »inferior« bezeichnet worden. Diese Rezesse weiten sich zu Zellen aus, deren Größe gewöhnlich einen Längen-, Hóhen- und Breitendurchmesser von 4—5 bzw. 3—4 und 2—3 mm. nicht überschreitet, und die sich ab und zu vereinigen kónnen zu einem größeren Hohlraum (Prap. VII, S. 128 und 129). Die Begrenzung der Zellen sowie ihre gegenseitigen Beziehungen sind bei der Beschreibung der Pra- parate genauer besprochen worden. In bezug auf den Recess. sup. äußert KiLLiAN, daß von dem Rezess, der zum großen Teil obliteriert ist, eine Cell. sup. ausgeht. Daf diese Zelle ab und zu mächtige Abmessungen haben kann, sieht man aus den Präparaten X (S. 175 und 178) sowie XI (S.189 und 198). Der Hohlraum hat bei dem Präp. X eine Lange, Hohe und Breite von bzw. Io, 8 und 4 mm. und pneumatisiert den größten Teil derjenigen Partie der Nasenwand, die unten vom Meat. sup. und oben von ru cnbr. besrenzt.. wird. Die Cellsup.steht oben in EucucusvVenboriuduns mit «den “Cel, asc der F ur che. Es zeigt sich also, wie schon von SEvpL (1891) hervorgehoben worden ist, daf zwei Zellauslaufer von den verschiedenen Zweigen (Ram. asc. und desc.) innerhalb derselben Furche ere ndn eos Ver bin duns st.ehenzkönnen. Die. Cell inf. ist von geringerer Größe als die Cell. sup. Bei einem einzigen Präparat (Präp. XI, S. 189), wo ihre Entwicklung verhältnismäßig weit vorgeschritten ist, mißt die Zelle 6X4 X4mm. Außer den beiden besprochenen Zellverzweigungen im vordersten Teil des Ram. desc. gehen bei einigen Nasenhälften auch weiter hinten im Ram. desc. zwei ähnliche Ausläufer aus, also eine »Cellula superior« und »inferior posterior« (Práp.VII, S. 122 und 128). Die Zahl der Zellaus- làufer vom Ram. desc. schwankt in der Regel zwischen zwei und vier. Bei drei Nasenhälften (vgl. Präp. XII, S. 213) sieht man nur einen Ausläufer. Aus dem oben angeführten geht also hervor, dafs der Meat. sup. reich verzweigt ist. KILLIAN erwähnt nur drei Zellen in Verbindung mit der 2. Hauptfurche, die Cell. asc. sowie die Cell. sup. und inf. Man mufs jedoch bei unseren Präparaten zwischen einer »Cellula ascendens anterior« und »posterior« unterscheiden, ferner zwischen einer »Cellula descen- dens anterior« und »posterior« und schließlich noch zwischen einer »Cellula superior und »inferior anterior« und »posterior«. Die lamellenfórmigen Knochenfortsátze in der 2. Hauptfurche treten in wechselnder Anzahl von 1—5, durch- schnittlich 2—3, auf. Von diesen Knochenfortsátzen ist einer bei allen Praparaten vorhanden. Die Knochenlamelle, die bei den meisten Nasen- 288 REIDAR GORDING. M.-N. KI. halften als die Lamelle I bezeichnet ist, bildet die Grenze zwischen dem Ram. asc. und desc. der Furche und zeigt ausgesprochenen Muschel- bau (Präp. II, S. 64 und Präp. XII, S. 213). Die Lamelle I verliert sich bei einzelnen Präparaten verhältnismäßig rasch in der Knochenwand der Orbita. In den meisten Fallen vereinigt sie sich indessen mit der Lam. recurv. der 3. Hauptmuschel, die von dem unteren Rande der Concha sup. aus gegen die Lateralwand vordringt, um zusammen mit dieser die untere Begrenzung des Teiles der Cell. asc. I zu bilden, die hinter dem Ram. asc. der Furche liegt (Prap. II, S. 65 und Präp. IX, S. 165). Verfolgt man die Frontalschnitte rückwärts, so sieht man, wie die beiden Knochenfortsätze bisweilen ihren Muschelcharakter ganz verlieren, so daß sie nur als ein feiner Knochenrahmen um die Cell. asc. erscheinen (Prap. IX, S. 167). Bei einer Reihe Praparaten, z. B. bei dem Prap. II (S. 65 und 66), wird die Lam. recurv. der 3. Hauptmuschel von ihrer Basallamelle getrennt und vereinigt sich mit der Lamelle I. Der Knochenfortsatz bildet in diesen Fallen weiter hinten die Basallamelle des Crus desc. III. Die 2. konstant auftretende Knochenbildung ist auf den Frontal- schnitten als die Lamelle II bezeichnet. Auch sie zeigt ebenso wie die Lamelle I ausgeprägten Muschelbau (Präp. XII, S. 229 und 231). Der Knochenfortsatz bildet die Grenze zwischen dem Recess. sup. und inf. und là&t sich an allen Nasenhälften nachweisen mit Ausnahme eines Falles, wo der Recess. sup. und inf. unentwickelt geblieben sind (Präp. XII). Sind diese beiden Zellauslaufer wenig entwickelt, so verliert sich die Lamelle II rasch in der Orbitalwand. Bei den meisten Práparaten erstreckt sie sich indessen weit nach hinten. Während ihres Verlaufes in dorsaler Richtung vereinigt sie sich, ebenso wie die Lamelle I, mit einer der Hauptmuscheln, in der Regel mit der 3. (vgl. u. a. Prap. VI, S. 113 und Práp. VII, S. 129). Auf diese Weise bildet die Lamelle zusammen mit der betreffenden Haupt- muschel die knócherne Umrahmung der Cell. sup. oder inf. Nachdem die Zelle ihr Lumen rückwärts geschlossen hat, trennt sich die Lam. recurv. der Hauptmuschel von ihrer Basallamelle, die mit der Orbitalwand zusam- menschmilzt. Die Lam. recurv. der Hauptmuschel vereinigt sich nun mit der Lamelle II, die weiter rückwárts die Bas a llamelle-des Crus desc. der Hauptmuschel bildet (Prap. V, S. 96 und 97). Aufer den Lamellen I und II treten bei einigen Praparaten noch ein paar andere lamellenfórmige Knochenfortsätze auf, die interzelluläre Septen aufbauen zwischen Zellverzweigungen, die von dem oft reich verzweigten Ram. desc. der Furche ausgehen (Prap. IV, S. 84). Diese Knochenfortsatze vereinigen sich in der Regel nicht mit anderen Muschelbildungen. Sie entspringen aus der Orbitalwand, bilden die Grenze zwischen den —— 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 289 kleinen Zellausläufern und verlieren sich, nachdem diese ihr Lumen ge- schlossen haben, wieder in der Knochenwand der Orbita. Ab und zu sieht man jedoch, dafs sie mit den Hauptmuscheln in Verbindung treten kónnen und sich rückwärts als Basallamellen des Crus desc. der betreffenden Hauptmuschel fortsetzen. Dies ist z. D. bei dem Präp. I der Fall, wo sich die Lamelle III der 2. Hauptfurche mit der Lam. recurv. der 3. Hauptmuschel vereinigt (S. 48 und 49). i Der Ubersichtlichkeit wegen ist das Lamellensystem in der 1. und 2. Hauptfurche jedesmal für sich besprochen worden, obwohl die Knochen- bildungen in beiden Furchen in naher Beziehung zu einander stehen. Die Knochenlamellen in der 1. Hauptfurche greifen nåmlich zum grofsen Teil in die 2. Hauptfurche hinüber und setzen sich hier fort. Wie schon erwähnt, baut sich der rückwärtige Teil der Bulla ethm. aus der Concha intermed. pr. med. oder inf. auf. Die Nebenmuschel vereinigt sich hinter gem Recess: ase. lE mut der Lam. recurve der 2 Hauptmuschel (Prap. VI, S. 112) und bildet weiter dorsalwärts die Basallamelle des Crus desc. Il. Nachdem sie sich von ihrer lam. recurv. getrennt hat, setzt sich die Basallamelle der 2. Hauptmuschel weiter nach hinten fort und erscheint bei den meisten Práparaten als die Lamelle I der 2. Hauptfurche (Präp. I, S. 47 und Präp. Il, S. 64). Dieses Ver- háltnis ist das einfachste. Nicht selten werden die anatomischen Verhältnisse beim Übergang zwischen der ı. und 2. Hauptfurche dadurch mehr verwickelt, daß die betreffende Nebenmuschel von der ı. Hauptfurche aus sich in zwei Knochenleisten teilt, die sich nach hinten fortsetzen und am Aufbau des Lamellensystemes der 2. Hauptfurche teilnehmen (Präp. XI, S. 193). Hierzu kommt, daß das Crus asc. der 2. Hauptmuschel (ihre Lam. basil.) bei einzelnen Präparaten während seines Verlaufes durch den hintersten Teil der 1. Hauptfurche sich an die Orbitalwand anlegt und dundublctrimewknocehenfortsaátze absetzt. Diese setzen Mem dana duedorsaler Richtung als Lamellen: der Slaw pecure be wort. Dies ist z; B. bei dem Prap. VII der Fall, wo alle drei Lamellenbildungen in der 2. Hauptfurche die rückwärtige Fortsetzung der Lam. basil der 2. Hauptmuschel darstellen (S. 150 und nn) Die kleinen Lamellen zwischen den hintersten Ausláufern der Bullazelle nehmen ebenfals ab und zu am Aufbau der Lamellenbildungen der 2. Hauptfurche teil. Entweder ver- schmelzen sie mit den Teilen der Lam. basil. II, die sich nach hinten fortsetzten (Präp. VIII, Lamelle VI und VII, S. 150 und 151), oder sie lassen sich als interzellulare Septen bis in die 2. Hauptfurche hinein Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. I. 19 290 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. verfolgen. Hier treten sie, nachdem die betreffenden Zellumina sich ge- schlossen haben, wieder als Lamellenbildungen auf, deren Muschelcharakter hier ausgepragter sein kann, als in der 1. Hauptfurche (Präp. XIII, S. 220). Was an dieser Stelle über die Lamellenbildungen in der 1. und 2. Hauptfurche und uber ihre gegenseitigen Beziehungen gesagt ist, gibt nur eine Ubersicht über den Aufbau des Lamellensystemes in groben Zügen. Die Frontalschnitte zeigen, dafs Kombinationen vorkommen, die hier nicht erwahnt sind. Es wird indessen aus dem obigen hervorgehen, da& die Lamellen in der 1. und 2. Hauptfurche miteinander innig ver- bunden sind. Das eine Lamellensystem geht in das andre hinüber. Auch KırLıan hat ganz flüchtig diese Verhältnisse berührt. So lenkt er z. B. die Aufmerksamkeit auf einzelne »kleine Unregelmäßigkeiten« hin, die er im Aufbau der Basallamellen beobachtet hat. Er fand nämlich, daf sich von der Basallamelle der 2. Hauptmuschel aus Querlamellen rückwärts nach dem Recess. asc. und desc. der 2. Hauptfurche erstreckten, und von der Basallamelle der 3. Hauptmuschel aus vorwärts gegen den Recess. asc. Il. Die Bedeutung dieser Querlamellen wird aus dem, was hier angeführt worden ist, deutlich genug hervorgehen. Wegen des innigen Zusammenhangs zwischen den Knochenlamellen in der lateralen Nasenwand erscheint es zweifelhaft, ob die Bezeichnung »Nebenmuschel« in der Bedeutung, wie sie KırLıan gebraucht, für den Menschen ganz korrekt ist. Es erscheint wenigstens folgerichtig, diesen Aus- druck nur für die Lamellenbildungen anzuwenden, die nicht am Aufbau der Hauptmuscheln teilnehmen, also für die am wenigsten entwickelten Knochenlamellen. Immerhin mufs zugegeben werden, dafs auch dieses Ein- teilungsprinzip nicht völlig befriedigend ist, weil selbst die kleinsten Knochen- fortsatze ab und zu beim Aufbau der Hauptmuscheln eine gewisse Rolle spielen kónnen (Práp. I, S. 48 und 49). In dieser Abhandlung sind die muschel- formigen Knochenfortsätze vorzugsweise als »Lamellen« bezeichnet worden. Die bekannten Benennungen »Haupt- und Nebenmuscheln« sind indessen der Übersichtlichkeit wegen beibehalten worden, doch wird die Bezeich- nung »Nebenmuschel« nur auf die von Kırııan nachgewiesenen Muschel- bildungen angewendet. | Inwieweit die Knochenlamellen, die wir hier beschrieben haben, homolog mit Seypr’s »Nebenmuscheln« oder mit ZUCKERKANDL's »late- raler Riechwulstreihe« sind, wollen wir dahingestellt sein lassen. Eine Beantwortung dieser Frage ware nur auf Grund ausgedehnter Unter- suchungen möglich. Aber soviel läßt sich doch sagen, dafs die Knochen- lamellen beim Menschen in ihrem anatomischen Bau in hohem Grade an die »Nebenmuscheln« der Säugetiere erinnern, diesen 1914. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 29I 9 Bildungen, die auch PauLLi erwåhnt und als Muschelbildungen ohne Lam. recurv. beschreibt, bei denen blof die Basallamelle noch übrig ist. Wie schon in der historischen Einleitung erwáhnt wurde, behauptet Kırııan im Anschluß an SeynL, daß die schmalen rippenförmigen Vor- sprünge, die man ab und zu in der 2. Hauptfurche sieht, sich von der Nebenmuschel der Furche herschreiben und nicht, wie ZUCKERKANDL annimmt, von der 3. Hauptmuschel. »Die Nebenmuscheln der 2. Hauptfurches scheint der Lamelle II der 2. Hauptfurche zu ent- sprechen. Das geht besonders aus dem Pråp. V (S. 96), hervor, wo dieser Knochenfortsatz die Schleimhaut vorwárts drangt gegen das Lumen der Furche in Form einer Wulst, die sich der vorderen Halfte der 2. Haupt- furche entlang erstreckt. Gleichseitig sieht man indessen auch noch eine andere Knochenlamelle (S. 97— 99). Diese Knochenleiste tritt sehr stark hervor und ist in ihrer Lage auf die hintere Hälfte der 2. Hauptfurche beschrankt, also auf den Teil der Furche, der am meisten offensteht, und wo folglich die anatomischen Verhältnisse in den tiefer liegenden Teilen sich um so deutlicher zeigen werden. Die zuletzt besprochene Knochen- lamelle rührt indessen von keiner Nebenmuschel her, sondern von der 3. Hauptmuschel. Diese Muschelbildung tritt bei mehreren Präparaten in der beschriebenen Weise auf und bildet rippenfórmige Vorsprünge, die fast überall so weit entwickelt sind, dafs sie ganz bis an die mediale Flache des Ethmoidalabschnittes vordringen als die Concha sup. des Prà- parates (Präp. X, S. 181); ab und zu sieht man sie aber nur als eine wenig hervortretende Knochenlamelle in der Tiefe der 2. Hauptfurche (Prap. XIII, S. 233). Da die Lamelle II in der 2. Hauptfurche nur in einem einzigen Falle in der beschriebenen Weise zur Erscheinung kommt, nàmlich als eine wulstartige Bildung, dürfte es deshalb richtig sein, anzunehmen, daß »die Nasenmuschel der 2. Hauptfurche« gewöhnlich der 3. Haupt- muschel entspricht. Die 3. Hauptfurche wird nach unten und lateral von der 3. und nach oben von der 4. Haupt- muschel begrenzt. Die Furche findet sich bei allen untersuchten Präparaten, dem Präp. V ausgenommen. Sie ist in den meisten Fallen wenig hervor- tretend und in der Regel auf Photographien des Práparates oder Wachs- modelles nicht zu sehen. Dagegen zeigt sie sich auf den Frontalschnitten als eine flache, 2—3 mm. lange, rinnenfórmige Vertiefung, die sich des unteren Randes der Concha sup. entlang erstreckt (Prap. VI, S. 113). Die 292 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Concha sup. teilt sich unten in zwei Ausläufer, die Lam. recurv. IIl und IV, die die laterale und mediale Begrenzung der Furche bilden. Der Ram. asc. der 3. Hauptfurche läßt sich in den Fällen, wo ihr Ram. desc. nur so wenig entwickelt ist, nicht nachweisen, einem Präparate ausgenommen (Prap. XIII, S. 221 und 231), wo der Ram. asc. der Furche sich in eine große, gut entwickelte Cell. asc. erweitert. Diese hat sich aufwärts zwischen das Crus. asc. III und IV eingeschoben, indem sie sich vor die Cell. asc. II gedrangt hat; sie hat eine Lange von 6 mm., eine Hóhe von 7 mm. und eine Breite von 5 mm. An drei Nasenhälften bildet die 3. Hauptfurche den Meat. supr. und an zwei die Fiss. ethm. sup. Die Furche hat hier eine Lànge von 6—10 mm., eine Breite von 1—2 mm. und eine Tiefe von ca. 4 mm. und wird dann nach unten von der Concha sup. und nach oben von der Concha supr. begrenzt. An den Praparaten I (S. 39), II (S. 58) und VIII (S. 139 und 153) geht vom vordersten Teil der Furche ein gut entwickelter Recess. bzw. eine Cell. asc. aus. Bei zwei der Praparate làft sich eine lamellenfórmige Knochenbildung im hintersten Teil der Cell. asc. III nachweisen (Präp. VIII, S. 153 und Bräp. XG S. 227). Dre 2 Ham pelLureihre wird unten von der 4. und oben von der 5. Hauptmuschel begrenzt. Während die Furche bei fünf Präparaten jeder Entwicklung entbehrt, tritt sie bei allen den übrigen auf. In vier Fällen erscheint sie als der Meat. supr. und hat eine Länge von 6—12 mm. eine Breite von 1 —3 mm. und eine Tiefe von !/—3 mm. In zwei bildet die 4. Hauptfurche die Fiss. ethm. supr. In zwei verbirgt sich die Furche unter der unteren Kante der Concha sup. und in einem Falle. drängt sich der Ram. asc. IV zwischen das Crus. asc. IV und V und bildet eine gut entwickelte Zelle, 5X 5X 3 mm. (Präp. VII, S. 121 und 128). Dress Hauptlur'ch € wird unten begrenzt von der 5. und oben von der 6. Hauptmuschel. Die Furche ist nur bei drei Nasenhälften zu sehen. Bei zwei tritt sie als der Meat. supr. in Erscheinung und zeigt eine Länge und Breite von 8 bzw. 2mm. In einem Falle (Präp. VII, S. 121 und 129) bildet ihr Ram. asc. zwischen dem Crus asc. V und VI eine gut entwickelte Cell. asc., die in einer Größe von 4 X 5 X 2 mm. einen großen Teil des hintersten Abschnittes der lateralen Nasenwand pneumatisiert. IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 293 Aus der vorstehenden Darstellung wird hervorgehen, daß die drei obersten Hauptfurchen, die 3., 4. und 5., bei vier Nasenhälften fünf zellu- lare Erweiterungen bilden, die von deren Ram. asc.es aus- gehen und teilweise eine beträchtliche Größe erreichen. Wenn Kırııan findet, dafs der Hohlraum, der sich von der 3. Hauptfurche aus entwickelt, »die Zelle des obersten Nasenganges<, durch sekundäre Erweiterung sowohl des Ram. asc. wie Ram. desc. der Furche entsteht, stimmt dieser Befund nicht mit dem Ergebnis der vorliegenden Unter- suchungen überein. In bezug auf die 4. und 5. Hauptfurche äußert Kır- LIAN, dafs ihre tiefer liegenden Teile sich verwischen und verschwinden. Aus dem obigen wird hervorgehen, daß dies jedenfalls bei den hier beschrie- benen Präparaten nicht der Fall it. Die hintersten Ethmoidal- gu sehen nicht nur von ders: und 3, sondern auch von der 4. und 5. Hauptfurche aus. Die Zellen messen durch- schnittlich der Länge nach etwa 5 mm., in der Höhe etwa 5 mm. und in der Breite etwa 3 mm. Ihre Größe entspricht demnach ungefähr der von Onopı angegebenen. Die Hauptmuscheln. In der historischen Einleitung ist erwähnt, dafs Kırrıan in der lateralen Nasenwand bei dem menschlichen Fetus sechs Hauptmuscheln nach- gewiesen hat. Zu diesen rechnet er auch den processus uncinatus, indem er diesen Knochenfortsatz als das Crus. desc. der 1. Hauptmuschel auffafst, was aber auf Grund embryologischer Untersuchungen von PETER (1906) bestritten worden ist. In der vorliegenden Abhandlung ist der Proc. uncinat. im Zusammenhang mit der ı. Hauptfurche als die mediale Begrenzung der Infundibularspalte beschrieben. Wenn die Concha med. nichtsdestoweniger als die 2. Hauptmuschel bezeichnet wird, geschieht dies, um so viel wie möglich bekannte, teilweise bereits eingebürgerte Benenn- ungen zu benutzen. Es liegt außerhalb des Rahmens dieser Arbeit, auf die zweifelhafte Frage betreffs des Proc. uncinat. näher einzugehen, eine Frage, die wahrscheinlich weitergehende embryologische und vergleichende anatomische Untersuchungen erfordern wird. Hier sollen nur einzelne Eigentümlichkeiten am anatomischen Bau dieser Knochenbildung hervorge- hoben werden, die von Interesse sein können. Aus den Frontalschnitten (vgl. u.a. Präp. I, S.4o und 41) geht hervor, dafs der Proc. uncinat. sich oben mit dem Crus asc. II zu einer gemeinsamen Knochenlamelle vereinigt, die sich bis ganz hinauf an die Lam. cribr. erstreckt. Außerdem zeigt 294 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. es sich, daf die Knochenbildung auf den Schnitten vom vordersten Teil der lateralen Nasenwand in mehreren Fållen einen ausgesprochenen La- mellenbau hat. Bei diesen Pråparaten tritt also der Proc. uncinat. als eine lamellenfårmige Knochenbildung in Erscheinung, die in ihrer Beziehung zum Crus. asc Iam meisten ermer Elawpre muschel gleicht. Eigentümlich für den Proc. uncinat. ist die Ver- dickung, die in dem obersten Teil des Knochenfortsatzes seine Verbindung mit der Lateralwand vermittelt, und die die rückwärtige Fortsetzung der Knorpelschicht unterhalb des Befestigungspunktes der Concha med. darstellt. Die Grenze zwischen dieser oft stark ausgeprägten Verdickung, die am ehesten agger nasi entspricht, und dem untersten Abschnitt des Knochen- fortsatzes, wird von einer oberflächlichen Furche gebildet, die bei. einzelnen Prüparaten ziemlich deutlich hervortritt, bei anderen Nasenhälften aber ganz fehlen kann. bete, Hauptmuschel, Come hia sed a, ist ohne Vergleich die am meisten entwickelte aller Muschelbildungen der Nase. Ihr Crus. asc. erstreckt sich im vordersten Teil der Nase gleich- laufend mit der Knochenwand der Orbita bis ganz hinauf zur Lam. cribr., indem sie mit ihrer Basallamelle die mediale Begrenzung der zellu- laren Ausläufer der 1. Hauptfurche bildet. Weiter rückwärts wird das Crus. asc. II gegen die Orbitalwand von der Cell. asc. II der 2. Haupt- furche gedrungen. Ihre Basallamelle inseriert sich an der Knochenwand der Orbita in steiler, schräger Stellung in der Richtung von vorn-aufwärts und rückwärts-unten. Die 2. Hauptmuschel tritt während ihres Verlaufes in Ver- bindung mit den meisten Lamellenbildungen in der r. Hauptfurche. Die Concha intermed. pr. sup. vereinigt sich bei einer Reihe von Pra- paraten (z. B. Prap. IX, S. 160) mit dem Crus. asc. der Hauptmuschel. Die Concha intermed. pr. med. und inf. bilden in der 2. Hauptfurche die Basallamelle der Lam. recurv. der Hauptmuschel (z. B. Prap. VI, S. 112). Im hintersten Teil der 1. Hauptfurche nähert sich die Lam. basil. II der Orbitalwand und legt sich an die kleinen Knochenfortsátze zwischen den Ausläufern der Bullazelle an (Prap. VIII, S. 150). Bereits ist erwahnt worden, wie die Basallamelle der 2. Hauptmuschel ab’ und zu am Aufbau des Lamellensystemes in der 2. Hauptfurche teilnehmen kann. Dies JL amp tm us nel Das Crus asc. der 3. Hauptmuschel sieht man auf den Schnitten vom vordersten Teil des Meat. sup., wo die Knochenlamelle die mediale Be- grenzung der Cell. asc. II bildet. Bei den meisten Nasenhålften ist das Crus. asc. III mit dem Crus asc. IV und V zu einer Knochenlamelle verschmolzen. IQI4. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 295 Nur den untersten Ausläufer dieser Hauptmuschel, die Lam. recurv., findet man auf den Frontalschnitten aller Praparate, wo sich die Concha sup., bzw. supr. nach unten in zwei oder mehrere kleine Knochenlamellen teilt. Die lateral liegende dieser Lamellen entspricht der Lam. recurv. III. Dieser Knochenfortsatz bildet die obere Begrenzung der 2. Hauptfurche und die laterale Begrenzung der 3., die sich des unteren Randes der Concha sup. entlang erstreckt. Auf ihrem Wege nach hinten vereinigt sich die 3. Hauptmuschel mit einem der kleinen lamellenfórmigen Knochenfortsatze in der 2. Hauptfurche, um den hintersten Teil der Cell. asc. II oder der Cell. sup. II nach unten abzugrenzen. Weiter rückwärts kann sich die Hauptmuschel im Knochenrahmen um die betreffende Zelle oder in der Knochenwand der Orbita verlieren. In der Regel trennt sich ihre Lam. recurv. von ihrer Lam. basil und drangt sich von der Orbitalwand gegen das Crus desc. III hervor. In einzelnen Fallen wird das Crus desc. III auf der Oberfläche des Präparates nicht sichtbar. Es trit in der Tiefe des Meat. sup. in Erscheinung entweder in Form der wulstartigen Bildung, wie man sie bei dem Präp. V (S. 97), sieht, oder in Form der kleinen Knochenlamelle, die bei dem Präp. XIII (S. 233), von der Orbitalwand hervorragt. Die 3. Hauptmuschel baut nur in fünf Fàllen das Skelett der Concha- bildungen des Präparates auf. Die Hauptmuschel bildet in diesen Fallen das Knochenskelett in der Concha sup. bzv. der Cconcha ethm. med. Bei den Práparaten I, II und VIII wird die Concha sowohl von dem Crus asc. wie von dem Crus desc. der Hauptmuschel aufgebaut. An den beiden anderen Nasenhálften wird die Concha sup. dagegen wesentlich aus dem Crus desc. der Hauptmuschel gebildet, wahrend ihr vorderster Teil vom unteren Rande der Concha sup. bedeckt ist. Drei Ha3uptmuüschel wird bei allen untersuchten Präparaten gesehen und ist gewöhnlich in ihrer Entwicklung weiter vorgeschritten, als die 3. Ihre Knochenlamelle wird auf den Frontalschnitten vom vordersten Teil des Meat. sup. sichtbar, wo sich die Basallamelle zu ihrem Crus asc. in einzelnen Fallen bis ganz hinauf zur Lam. cribr. verfolgen läßt. In der Regel ist jedoch ihr Crus asc. mit dem Crus asc. III und V verschmolzen. Die Hauptmuschel ist gewöhnlich nur als einer der kleinen Ausläufer zu sehen, die die unterste Verzweigung der Concha sup. bzw. supr. darstellen (Präp. VI, S. 113). Die 4. Haupt- muschel bildet bei sechs Praparaten (z. B. Prap. VI, S. 83) das Skelett in der Concha sup. und bei vier (z.B. Pràp. VIII, S. 153) in der Concha supr. bzw. Concha ethm. sup. 296 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Bei den Nasenhälften, wo der Meat. sup. und supr. sich nach vorn in eine Furche vereinigen (Prap. III, S. 72 und X, S. 173), wird der untere Rand in der Conchabildung, der vor dem Meat. supr. liegt, von der 3., 4. und 5. Hauptmuschel aufgebaut, von denen die 4. in der Regel am weitesten entwickelt ist. Weiter nach hinten, nachdem die 3. Hauptmuschel sich aus der Tiefe des Meat. med. als das Crus desc. III bzw. als die Concha sup. vorgedràngt hat, setzen sich die 4. und 5. Hauptmuschel ohne Unter- brechung nach hinten fort und bauen zusammen die Concha supr. auf, indem bald die 4., bald die 5. Hauptmuschel mehr hervortritt. Es zeigt sich also, daß die Muschelbildung, die bei diesen Nasems halften vor dem Meat. supr. liegt und unten vom Meat. sup. und oben von der Lam. cribr. begrenzt wird, richtigerwere als “die Concha supr. aufzufaszen ist und! nicht Ale (Comeha Sup. Ebenso wie die 3. Hauptmuschel kann auch die 4. sich ab und zu eine der Knochenlamellen in der 2. Hauptfurche anlegen und sich mit dieser vereinigen, um sich wieder von der Orbitalwand aus als das Crus desc. IV vorzudrangen (Prap. XIII, S. 233). Dies. Hauptmuschrel die bereits teilweise in Verbindung mit der 4. besprochen worden ist, sieht man ebenso wie die letztere, bei allen Präparaten. Die Hauptmuschel bildet an zwei Nasenhälften das Skelett der Concha sup. (Präp. V, S. 99 und Prep. Vi, 5.::28) In drei Fallen (Prap. IV, S.85, Prip. We und Präp. III, S. 81) baut die 5. Hauptmuschel den größten Teil der Concha supr. auf. Die Lamellenform der Hauptmuschel ist bei einzelnen Präpa- raten sehr gut entwickelt (z. B. Präp. IV, S. 85). Durch diesen Befund wird die Richtigkeit von Kırrıans Annahme bestätigt, daß auch die 5. Haupt- muschel nach demselben Grundsatz aufgebaut ist wie die ubrigen. Die 6, Hawpemusich el baut bei zwei Präparaten (Präp. VII S. 131 und Práp. XII S. 214) das Skelett in der Concha supr. auf. Die Hauptmuschel làfst sich übrigens mit einer einzigen Ausnahme bei sämtlichen Nasenhälften nach- weisen. Auf den Frontalschnitten des hintersten Teiles der Nasenwand sieht man sie oft nur in Form eines kleinen Knochenzapfens, der von der Lam. cribr. aus parallel zum, Crus asc. V nach unten hervorragt. In mehreren Fallen zeigt jedoch die 6. Hauptmuschel ausgesprochene lLamellenform. (Prap. VID SS und serap. XII. S:*233)- 1914. O. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 297 !Der Uebergang zwischen dem eingerollten und basalen Teil der Knochenlamelle ist bei einzelnen Präparaten nicht ausgeprägt. Dies ist übrigens nicht nur bei der 6. Hauptmuschel der Fall, sondern auch bei der 4. und 5. und teilweise auch bei der 3. Hauptmuschel. j Betrachtet man die laterale Nasenwand bei den 13 Präparaten, die hier beschrieben sind, so zeigt es sich, dafs auf der medialen Fläche des Ethmoidalabschnittes bei zwei Präparaten zwei Conchae und zwei Furchen zu sehen sind, bei neun drei Conchae und drei Furchen und bei zwei. vier Conchae und fünf Furchen. Es dürfte von Interesse sein, eine Ueber- sicht darüber zu haben, von welchen Hauptmuscheln und Hauptfurchen diese Bildungen in jedem Einzelfalle in erster Reihe ausgehen. Ich habe deshalb in den 3 nachstehenden Schemas meine Untersuchungsergebnisse in dieser Hinsicht zusammengestellt. Die drei aufgestellten Uebersichten, die nach der Anzahl der Conchae und Furchen angeordnet sind, zeigen, wie sich das Verhältnis bei unseren Präparaten stellt. Schemal. Zwei Conchae und zwei Furchen. | Concha med. | Concha sup. Meat. med. Meat. sup. | | 9 9 Empey | 2. HM. | SOECNES EHF. De unda. HB. | XE MIL. <3 | 45 (5. und 6.) » E: 2. und 3. » concha med. wird bei den beiden Präparaten von der 2. Hauptmuschel gebildet: conchasup. wird bei dem einen Präparat von der 5. Hauptmuschel ge- bildet und bei dem andern wesentlich von der 4. meat. med. entspricht bei den beiden Präparaten der 1. Hauptfurche und meat. sup. bei dem einen Präparat der 2. und 4. Hauptfurche und bei dem andern der 2. und 3. Hauptfurche. 1 H.-M. = Hauptmuschel. 2 H.-F. = Hauptfurche. 298 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. Schema IL Drei Conchae und drei Furchen. Prap. Concha | Concha Concha | Meat. Meat. | Meat. med. sup. supr. | med. | sup. supr. IIl |2. H-M. 3. H-M. |5.(4+6)H.M.|1. H-F.|z. H-F.l3. HF IV ——— Map c» T 15:6) sole |2. (3) » x VE ese > Is) x dero" | 2. (3) S e Via le > 3 16 s | >— |2.(3u.4) > a Wille | > PE > (Sea X —»— |3 » |4.,5.u.6. » | —»— |2. » "ora Aq ecu. © Itu See: | —»— | 2. (3) » 4: a (Ss 6 oma ds ig on so CON 12,8) » | 486 Wie aus diesem Schema hervorgeht, entspricht concha med. bei allen Präparaten der 2. Hauptmuschel. concha sup. wird aufgebaut bei drei Präp. von der 3. Hauptmuschel. — » » » vier ? » » 4 à » = » > » einem » » » 5 - » 3 > > » einem » wesentlich von der 4. Hauptm. concha su pr. » » » einem » » » » 4. » — » > » drei » > » » 5 s » — » » » zwei » von der 5. und 6. Hauptm. — » » pea oe » nur von der 6. > = > » » einem » von der 4., 5. und 6. » Von den Furchen werden gebildet: meat. med. bei allen Praparaten von der 1. Hauptfurche, meat. sup. Ma » D NO » (bei sechs der neun Präparaten umfafst der meat. sup. auch die 3. Hauptfurche und bei einem Präp. aufserdem die 4. Hauptfurche.) meat supr. bei drei Präparaten von der 3. Hauptfurche, — » vier » 30-0 » -——- » Z wel » » » 5 " » 1914. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 299 Schema IL Vier Conchae und vier—fünf Furchen. Pra Concha Concha Concha Concha Tap: ethm. inf. ethm. med. ethm. sup. ethm. supr. I ay Fic We.) var. EM. 4. H.-M. 5.+ 6. H.-M. II 2n piros et Ines vs 5. + 6. i: Fiss. Fiss. Fiss. Präp. RES ET ethm. inf. ethm. sup ethm. supr. I PUER. OSS REESE ES CES PSS da Bo à ES Oe II Hog E ES » Di » 3- » 4. > Bei diesen beiden Präparaten folgen Furchen und Conchae aufeinander in Reih und Glied. Als Gesamtergebnis dieser Ubersicht geht hervor, dafs der Meat. med. bei sämtlichen Präparaten der 1. Hauptfurche entspricht, und die Concha med. der 2. Hauptmuschel. Bei den übrigen Furchen und Muscheln ist dagegen das Verhältnis nicht konstant. Zwar entspricht die Spalte zwischen der Concha med. und sup., der Meat. sup., in allen von mir untersuchten Fallen der 2. Hauptfurche; aber innerhalb dieses Nasenganges verbergen sich nicht selten eine oder zwei andre Hauptfurchen. Infolgedessen là&t es sich nicht ohne weiteres entscheiden, welche FHaupftfurehen und Hauptmuschein ihr Relief aut der medialen Flache des Ethmoidalabschnittes abzeich- nen. Vergleicht man meine Ergebnisse mit dem von KiLLiaw aufgestellten Schema, so wird man sehen, daß sie sich nicht völlig seiner Übersicht einordnen lassen, die also nicht erschópfend sein kann. KırLıan gibt z. D. an, dafs, falls die Concha supr. vorhanden ist, die Concha sup. von der 3. Hauptmuschel aufgebaut wird. Meine Schemas II und III zeigen, dafs die Concha sup. bsw. Concha ethm. med. bei fünf Nasenhalften von der 3. Hauptmuschel, bei vier Práparaten von der 4., bei einem Praparat von der 5. Hauptmuschel und bei einem von den 4. und 5. Hauptmuscheln gebildet wird. Wie stark das Verhältnis schwankt, geht deutlich genug aus den Präparaten III und IV hervor, der rechten und linken Nasenhälfte von ein und demselben Kinde. An einer Halfte wird die Concha sup. von der 3. und an der andern von der 4. Hauptmuschel gebildet. In den Fallen, wo der Meat. sup. und supr. sich vorn zu einer Furche vereinigen, wird der schmale rippenfórmige Vorsprung, der der Concha sup. 300 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. oder der mittleren Ethmoidalmuschel entspricht, von der 3. Hauptmuschel gebildet (Präp. Il, S. 73 und Pràp. Xj S. 173) Auch dieses Verhälinis er indessen nicht konstant. Das Präp. XI (S. 187) zeigt z. B. wie die Concha sup. nicht von der 3., sondern von der 4. Hauptmuschel aufgebaut wird. ZuckER- KANDL's Auffassung, dafs die mittlere Ethmoidalmuschel als Anhaltspunkt bei der Einteilung der Lamellenbildungen des Ethmoidalabschnittes dienen kann, ist deshalb kaum stichhaltig. Wenn dagegen derselbe Verfasser in seiner »Anatomie der Nasenhóhle« behauptet, dafs nur die untere Ethmoidal- muschel oder die Concha med., sich mit Sicherheit nachweisen lasse, wahrend fur alle die übrigen Muscheln typische Memar zeichen fehlten, so stimmt dies vollstandig mit dem Ergebnis unserer Untersuchungen überein. | Wie schon in der historischen Einleitung bemerkt worden ist, hebt Kırzıan hervor, daß die Conchabildungen des Präparates ven Crus desea entsprechen, Die Grenze zwischen dem Crus asc. und desc. der 2. Haupt- muschel bezeichnet KizriaN durch eine Linie, die er von der vordersten unteren. Kante der Concha med. (Muschelknie) rückwärts-aufwärts bis zu der Stelle zieht, wo der Recess. asc. vom Recess. inf. durch »eine kleine von der Seitenlamelle entspringenden Leiste« getrennt wird. Die Stelle entspricht wahrscheinlich dem Übergang zwischen dem Ram. asc. und desc. der 2. Hauptfurche, und »die kleine Leiste« der Lamelle I der Furche. Geht man von dieser Voraussetzung aus, so mufs der Teil der Lam. basil. II der in steiler, schráger Stellung von dem Ram. asc. II sich aufwárts gegen die Lam. cribr. erstreckt, als das Crus asc. der Hauptmuschel angesehen werden, während der Teil der Basallamelle, der hinter dem Ram. asc. II liegt, zum Crus desc. der Hauptmuschel gerechnet werden muß, eine Auffassung, die sich in voller Übereinstimmung mit dem Ergebnis der vorliegenden Unter- suchungen befindet. Wie bereits erwähnt, zeigt es sich nàmlich bei allen Práparaten, dafs die Lam. recurv. der 2. Hauptmuschel an der Übergangs- stelle zwischen dem Ram. asc. und desc. von ihrer Basallamelle sich trennt und sich weiter rückwärts als das Crus desc. der Hauptmuschel fortsetzt. Diese Betrachtung, die für die Auffassung des Crus desc. entscheidend ist, muf sich indessen auch bei der Lam. recurv. geltend machen, und zwar in der Weise, daß nur der Teil der Lam. recurv. der Hauptmuschel, der hinter dem Ram. asc. Il liegt, zum Crus desc. II gerechnet werden kann. Die Folge hiervon wird aber sein, daf3 sich die von KILLIAN an- gegebene Grenzlinie nicht in ihrem ganzen Verlauf auch als Grenze zwischen dem Crus asc. und desc. der 2. Hauptmuschel verwenden låfst. Ein solches Verfahren würde nämlich dazu führen, daß man fast die ganze IQ14. No. 1. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 301 Concha med. als das Crus desc. der 2. Hauptmuschel aufzufassen hätte. In der Wirklichkeit verhält sich jedoch die Sache so, daß die vordere Hälfte der Concha med. dem Crus asc. der Hauptmuschel ent- epsicht und nur die hintere Hälfte’ deren Crus desc. | Diehöher liegenden Crur. asc.ia der Hauptmuscheln sieht man auf den Schnitten als gleichlaufende, teilweise miteinander verschmol- zene Knochenlamellen. Diese bilden die mediale Begrenzung der hinteren Ethmoidalzellen der Nasenwand und erstrecken sich bis ganz hinauf an die Lam. cribr. Während ihres Verlaufes nach hinten legen sich die Basallamellen an die Orbitalwand an und schmelzen mit derselben zusammen. Die unter- sten Ausläufer der Muscheln, und zwar deren Lam. recurv.ae, vereinigen sich in der Regel mit einer der Lamellenbildungen in der 2. Hauptfurche, um sich von der Orbitalwand aus als die Crur. desc.ia der Hauptmuscheln wieder hervorzudrangen. Der Übergang zwischen dem Crus asc. und desc. ist nicht wie bei der 2. Hauptmuschel gleichmäßig abgeschragt, sondern verläuft steil und jah abfallend. Sieht man nun auf den Frontalschnitten nach, wie grofser Teil der Concha sup. vom Crus. desc. der betreffenden Hauptmuschel aufgebaut wird, so zeigt es sich, daß etwa 5 mm. des hintersten Abschnittes der Concha dem Crus desc. der Hauptmuschel entspricht. Da die durchschnittliche Lànge der Concha sup. etwa r3 mm. betrágt wird hieraus hervorgehen, dageder überwiegende Teil der Concha,sup.-des Präparates nicht vom Crus desc. der Hauptmuschel, sondern von deren Crus asc. gebildet wird. Nur bei den Nasenhälften, wo der Meat. sup. und supr. sich vorn in einer Furche vereinigen, wird das Skelett in der Concha sup. wesentlich vom Crus desc. der Haupt- muschel aufgebaut. In bezug auf die Concha supr. zeigen die Frontalabschnitte, dafs das Crus desc. bei fünf Präparaten sich überhaupt nicht mit Sicherheit nachweisen läßt. In den übrigen Fällen bildet es das Skelett nur für den hintersten Teil der Concha sup. in einer Ausdehnung von 3—4 mm. Die anatomischen Bildungen, die sich auf der ethmoidalen Flache des Praparates als Conchae darstellen, werden daher in ihrer größten Ausdehnung nicht von den Crur. desc.ia der Hauptmuscheln, sondern von deren Crur. ascia aufgebaut. Bei den Furchen liegt die Sache anders, da die hintere Begrenzung des Ram. bzw. Recess asc. einer Furche von dem oberhalb liegenden Crus asc. der Hauptmuschel gebildet wird. Infolgedessen wird der größte Teil der Nasengänge der Präparate den unteren Zweigen der Hauptfurchen, d. h. deren Ram. desc.es entsprechen. 302 REIDAR GORDING. M.-N. Ki. ZUSAMMENFASSUNG. Bei den allermeisten der untersuchten Nasenhälften lassen sich fünf Hauptfurchen und sechs Hauptmuscheln (d. h. fünf Hauptmuscheln und der proc. uncinat.) nachweisen. | Von den Nasenfurchen der Präparate, die in ihrer grófsten Aus- dehnung von den Ram. desc.es der Hauptfurchen gebildet werden, entspricht in allen Fallen der Meat. med. der 1. Hauptfurche. Der Meat. sup. umfafst bei sämtlichen Präparaten die 2. Hauptfurche. Welche Ethmoidalfurchen im übrigen an der Bildung des Meat. sup. und supr. teilnehmen, låft sich ohne eingehendere Untersuchung nicht entscheiden. Von den Hauptfurchen gehen alle die zellularen Hohlraume der lateralen Nasenwand aus. Die 1. Hauptfurche pneumatisiert die vordere Halfte der Nasenwand und bildet die Frontalzellen mit der Stirnhóhle, die mittleren Ethmoidalzellen sowie das Infundibulum mit den Infundibularzellen und dem Sin. max. Von den Hohlraumen, die von dieser Furche aus- gehen, entwickelt sich der Sin. front. in den meisten Fällen aus ihrem Ram. asc. Die Stirnhóhle kann aber auch von dem Ram. desc. der Furche hervorgehen, und zwar sowohl von dem Recess. sup. dieses Zweiges wie auch von dessen Recess. inf. Aus dem Recess. sup. der r. Hauptfurche wird außer der Bullazelle ab und zu auch eine Cell. sup. gebildet, die den größten Teil der Bulla ethm. pneumatisiern kann. Von der 2., 3., 4. und 5. Hauptfurche aus wird die hintere Hälfte der Nasenwand pneumatisiert, indem von diesen Furchen einige Hohl- räume ausgehen, die den »hinteren« und »hintersten« Ethmoidalzellen ent- sprechen. Von diesen entwickeln sich die meisten aus der 2. Hauptfurche, die oft reich verzweigt ist, mit Zellauslaufern sowohl von ihrem Ram. asc. wie von ihrem Ram. desc. versehen. Auch von den Ram. asc.es der drei obersten Furchen drängen sich bei einer Reihe von Präparaten große und gut entwickelte Hohlräume vor. Von den Conchae der Práparate, die in ihrer grófsten Ausdehnung von den Crur. ascia der Hauptmuscheln gebildet werden, entspricht bei allen untersuchten Nasenhälften die Concha med. der 2. Hauptmuschel. Welche Hauptmuscheln im übrigen ihr Relief auf der medialen Flache des Ethmoidal- abschnittes abzeichnen, läßt sich ohne genauere Untersuchungen nicht ent- scheiden. Aufser den sechs Hauptmuscheln kann man in der lateralen Nasenwand eine Reihe kleinere Knochenfortsátze nachweisen, die von der Lam. cribr. und der Orbitalwand aus entspringen, und die alle IQI4. No. I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 303 mehr oder weniger ausgeprägten Muschelbau aufweisen. Diese Knochen- lamellen bauen die interzellularen Septen für die Zellausläufer der Furchen auf, indem sie sich teils miteinander vereinigen und teils mit den großen Lamellenbildungen zusammenschmelzen, um am Aufbau der Crur. desc.ia teilzunehmen. Die Knochenfortsätze treten in größter Anzahl in der 1. Hauptfurche auf, wo sie u. a. die Bulla ethm. aufbauen, aber aufer- dem sind sie auch stets in der 2. und ab und zu auch in der = Hauptfurche zu sehen. 304 REIDAR GORDING. M.-N. Kl. LITTERATURFORTEGNELSE. Curart, O., Die Krankheiten der Nase. Leipzig und Wien 1902. Cozprrz, H. D. aus, Ueber die Entwicklung der Nasenhóhle und deren Nebenhöhlen bei einigen Haussäugethieren. Zürich 1903. Cryer, M. H., Some Variations in the Frontal Sinuses. Journal of the American Medical Association. Philadelphia r907. Dursy, F., Zur Entwicklungsgeschichte des Kopfes des Menschen und der hóheren Wirbel. thiere. Tübingen 1869. i Gras, Emit, Ueber die Entwickelung und Morphologie der inneren Nase der Ratte. Anat. Hefte. Bd. XXV. 1994. GorDING, R., Anatomiske undersokelser av ductus nasofrontalis og ostierne i midtre næse- gang. Kristiania ıgır. (Videnskapsselskapets Skrifter. I. Mat.-naturv. klasse. 1911. No. r4). — Die Entwicklung der Nasennebenhåhlen wåhrend der ersten Kinderjahre. Vor- låufige Mitteilung. Anat. Anz. XLII. 1912. His, W., Beobachtungen zur Geschichte der Nasen- und Gaumenbildung beim menschlichen Embryo. Abh. math.-phys. Kl. Sachs. Ges. Wiss. Bd. XXVII. root. KiLLIAN, G., Zur Anatomie der Nase menschlicher Embryonen. Arch. f. Laryng. u. Rhinol. Bd. II—III og IV. 1895— 1896. i KóLLIKER, A., Zur Entwicklung des Auges und Geruchsorganes menschlicher Embryonen. Verh. der Phys.-med. Ges. Würzburg. N. F. Bd. XVII. 1883. — Entwicklungsgeschichte des Menschen und der höheren Thiere.. Leipzig 1879. LEGAL, E., Die Nasenhóhlen und der Thránennasengang der amnioten Wirbelthiere. Morph. Jahrb. Bd. VIII. 1883. Lors, H. W., A Study of the Anatomy of the Accessory Cavities of the Nose by topo- graphic Projections. Fraenkel Festschrift number of the Annals of Otology, Rhino- logy and Laryngology. 1906. Minatcovics, V. v., Bau und Entwickelungsgeschichte der pneumatischen Gesichtshöhlen. Verh. Anat. Ges. 1896. — Anatomie und Entwickelungsgeschichte der Nase und ihrer Nebenhóhlen. Handb. d. Laryng. und Rhinol. Wien 1896. — Nasenhóhlen und Jakobsonsches Organ. Anat. Hefte. Bd. XI. 1896. Onont, A., Die Nebenhóhlen der Nase beim Kinde. Würzburg rorr. Pauzzr, S., Om Pneumaciteten. Kjøbenhavn 1899. Peter, K., Die Entwicklung des Geruchsorgans und Jakobsonschen Organs in der Reihe der Wirbelthiere. Bildung der äußeren Nase und des Gaumens. Hertwigs Handb. d. Entwicklungsgesch. Bd. III. Jena r9o6. É — Anlage und Homologie der Muscheln des Menschen und der Säugethiere. Arch. mikr. Anat. Bd. LX. 1902. — Die Entwicklung der Nasenmuscheln bei Mensch und Såugethieren. Arch. mikr. Anat. Bd. LXXIX og LXXX.- 1912. — Entwicklung des Geruchsorgans. Erg. Anat. und Entw. Bd. XX. Teil 1. rorr. = Atlas der Entwicklung der Nase und des Gaumens beim Menschen. Jena 1913}. 1 „Atlas der Entwickl.^ er først kommet mig ihænde, efter at dette arbeide allerede var feerdigskrevet. 1914: No: I. DEN LATERALE NÆSEVÆGS ETHMOIDALAVSNIT. 05 305 SCHAEFFER, I, P., The lateral Wall of the Cavum nasi in Man, with especial Reference to the various developmental Changes. Journ. Morph. Vol. XXI. 1910. SCHÔNEMANN, A., Beitrag zur Kenntnis der Muschelbildung und des Muschelwachstums. Anat. Hefte. Bd. XVIII. root. SCHWALBE, G., Ueber die Nasenmuscheln der Säugethiere und des Menschen. Sitz.Ber. Phys.-ök. Ges. Königsberg. Bd. XXIII. 1882. SEvpr, O., Ueber die Nasenhöhle der höheren Säugethiere und des Menschen. Morph. Jahrb. Bd. XVII. 189r. STEINER, F., Ueber die Entwickelung der Stirnhóhlen und deren krankhafte Erweiterung durch Ansammlung von Flüssigkeiten. Langenbecks Arch, Bd. XIII. 1:872. ZARNIKO, C., Die Krankheiten der Nase und des Nasenrachens. Berlin 1905. ZUCKERKANDL, E., Die Entwickelung des Siebbeines. Verh. anat. Ges. Wien 1892. — Zur Muschelfrage. Monatschr. f. Ohrenheilk. 1897. -— Die Siebbeinmuscheln des Menschen. Anat. Anzeiger. Bd. VII. 1892. — Ueber die Entwickelung der Concha bullosa. Monatschr. f. Ohrenheilk. N. F. Bd. XXXIII. 1899. = Anatomie der Nasenhóhle. Wien und Leipzig 1893. — Das periphere Geruchsorgan der Säugethiere. Stuttgart 1887. Paa side 16, 45) 53: 53, RETTELSER. linje 16 nedenfra staar fylogenetiske istedenfor flylogenetisk. n n n anm. n ” 3 3 ovenfra 7 ” ” ” ” ” recess. sup. istedenfor recess. asc. fig. 4 og fig. 6—11 istedenfor fig. 7—11. fig. 4— 10 istedenfor fig. 5— 10. staar samme foster istedenfor samme barn. linje 18 nedenfra staar den 5te hovedmusl. istedenfor den 3dje—5te hovedmusl. 8 4 ” ” ” ” 4de, ste og 6te hovedmusl. istedenfor 3dje—6te hovedmusl. 4de hovedmusl. istedenfor 3dje og 4de hovedmusl. . 3, side 174 staar bl. frontalsnittene fig. 6, fig. 7, istedenfor fig. 7, fig. 6. Trykt 12. Mai 1914. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS EIN KLINISCHER BEITRAG ZUR LEHRE DES TOXISCHEN " IKTERUS UND ZUR KENNTNIS DER PHARMAKO. TOXIKOLOGISCHEN GIFTFESTIGUNG VON OLAV HANSSEN MIT 31 TEXTFIGUREN (VIDENSKAPSSELSKAPETS SKRIFTER. I. MAT.-NATURv. KLASSE. 1914. No. 2) — — —o—dXb5—c €—€— KRISTIANIA IN KOMMISSION BEI JACOB DYBWAD 1914 gt i fællesmote den 30. januar 1914 ved prof. Johannessen. ma E À ! N. , Seinem Lehrer der allgemeinen Pathologie, Herrn Professor Dr. C. J. SALOMONSEN in Kopenhagen, in Dankbarkeit gewidmet. Inhalt. Der toxische Ikterus Kasuistik ; Haufigkeit und reitliches POLAR das rer Be : Symptomatologie des Laktophenin-Ikterus Verlauf des Laktophenin-Ikterus Die pathologische Anatomie und posse a n in: [tors Schlufibetrachtungen Seite I. Der toxische Ikterus. Mrecchiodene Gifte künnen sowohl bei Menschen wie bei Tieren Ikterus hervorrufen, und seit längerer Zeit ist wegen des hervortretenden hämo- lytischen Charakters mehrerer dieser Giftstoffe dieser toxische Ikterus (neben dem Ikterus bei Infektionskrankheiten) als Paradigma der håma- togenen Gelbsucht, des Blutikterus, angesehen worden. Durch die experimentelle Bearbeitung der Ikterusfrage in den 8o-ger Jahren wurde indessen von STADELMANN, Minkowski und Naunyn die Umwandlungsstelle des Hamoglobins in Gallenfarbstoff nicht im kreisenden Blut, sondern nur in der Leber gefunden, und die hamatogene Theorie mufste der hepatogenen Platz machen. Der toxische Ikterus wurde deshalb als eine Form des Stauungs-Ikterus aufgefafst, indem die Galle durch die Blutphthisis farbstoffreicher, gleichzeitig zaher und dickflüssiger wurde und dadurch die Gallengänge verlegen konnte. Durch eine solche Erschwerung des Gallenabflusses kam eine Resorp- tion der Galle und das Auftreten des Ikterus zustande. | Der chemischen Abstammung nach konnte zwar jeder Stauungs-Ikterus noch als hämatogen bezeichnet werden, insofern als andere Quellen als Hamoglobin für den Gallenfarbstoff nicht erkannt waren; die Rolle des Blutes als Gallenstoffbildner war aber eine passive statt früher einer aktiven geworden. Indessen hat nie weder über die Wirkungsweise der Blutgifte, noch über den intrahepatischen Mechanismus der Gelbsucht Einigkeit geherrscht. Gegenüber der mechanischen, auf dem Boden der Polycholie und Pleio- chromie der Galle fußenden passiven Theorie wurde später von einer Reihe Pathologen und Klinikern das funktionelle Moment hervorgehoben. Sowohl Mınkowskıs Parapedesis der Galle, wie Picks Paracholie und LipeRMEISTERS akatektischer Ikterus sind Erklärungsversuche, die damit rechnen, daf die in der Leberzelle gebildete Galle unter verschiedenen Einflüssen in einer von der normalen abweichenden Richtung aktiv sezer- niert werden kann. Vid.-Selsk. Skrifter I. M.-N, Kl. 1914. No. 2. 1 2 OLAV HANSSEN. M.-N. KI. Vielfach wurden diese Hypothesen benutzt, um die Pathogenese ver- schiedener Formen von Ikterus zu erklären, obwohl es nicht zu leugnen war, dafs die Entstehung der nicht-mechanischen Gelbsucht noch als recht dunkel zu bezeichnen war. Bei dieser herrschenden Unsicherheit brachten ErriNGERs histologische Untersuchungen über die Bildungsstätten der Galle einen großen Fortschritt in der Pathologie der Gelbsucht. Nachdem es ihm gelungen war, die Gallenkapillare auch bei Menschen darzustellen, fand er in Fällen von hämolytischem Ikterus, z. B. Phosphor- vergiftung, in den kleineren Gallengängen eigentümliche Bildungen, soge- nannte Gallentromben. Dieser Verschluß der Gallengänge führte durch konsekutive Erwei- terung und Zerreißung derselben zur Überleitung der Galle durch die perivenösen Lymphgefäße in das Blut. Eppincers Befunde sind von mehreren Seiten bestätigt worden, und KRETZ hebt besonders hervor, daß das Wesentliche beim toxämischen Ikterus ganz offenbar im Auftreten der Gallentromben zu suchen sei. Was ihre Genese betrifft, werden neben der Sekretion von abnorm pigmentreicher Galle infolge Zugrundegehens von Erythrozyten, deren Be- deutung auch Eppincer hervorhebt, wahrscheinlich auch andere Stoffe wie z. B. Eiweißstoffe aus der Leberzelle ausgestoßen. Für die Genese des nicht-mechanischen Ikterus kommt es deshalb nicht auf die Menge des zur Gallenbildung disponiblen Blutfarbstoffes allein an. Nach Krenı führen sogar Transfusionen oder Hamoglobininjektionen überhaupt nie zum Ikterus. Sowohl konstitutionelle Faktoren, wie auch die Natur des schädigenden Giftes und die Art des Zerfalls der Erythrozyten und die Spaltung des Hä- moglobins kommen hierbei mehr in Betracht. Um ein Beispiel anzuführen, ist es nach Tarrouisr bekannt, daß To- luylendiamin in gewissen Dosen gegeben, bei Hunden Ikterus, aber nur ausnahmsweise Hämoglobinurie, bei Katzen fast immer nur Hämoglo- binurie und bei Kaninchen schließlich gewöhnlich weder -Ikterus noch Hämoglobinurie hervorruft. | Zur Erklärung hebt ArranassıEw den verschiedenartigen Einfluß der einzelnen Gifte auf das Blut hervor, indem er annimmt, daf3 nur Hámo- lyse mit Trümmerbildung (Rhästo-Cystämie nach Quincke) Gelbsucht zur Folge hat, wahrend die Auslaugung des Hàmoglobins aus den Blutkórperchen nicht Ikterus, sondern allein Hämoglobinurie hervorruft. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 3 Werden die Blutkórperchen auf beide Weisen zerstórt, künnen Hamoglo- binurie und Ikterus nebeneinander vorkommen. Demgegenüber betont STADELMANN die Bedeutung einer gleichzeitigen Leberschädigung, die er sowohl nach Toluylendiamin- wie Phosphorver- giftung findet. Bemerkenswert sind auch Kretz’ Ausführungen, dafs Schädigungen des Blutes, wie z. B. bei Typhus abdominalis, allein hamatogene Siderosis der Leber ohne Ikterus zur Folge haben, während der Ikterus bei Arsen- wasserstoffvergiftung und nach Toluylendiamin durch das Auftreten von massiver Eisenpigmentierung der Leber charakterisiert wird, was dagegen bei Phosphorvergiftung nicht der Fall ist. In den letzten Jahren ist auch die Beteiligung der Milz an der Um- wandlung in Blutfarbstoff und an der Entwicklung des toxischen Ikterus erkannt worden (Pick und Jovannovics), über ihre wirkliche Bedeutung läßt sich aber schwer etwas Bestimmtes sagen. Nach diesen Autoren bekommen Tiere, denen man vorher die Milz herausgenommen hat, einen viel geringeren Organgehalt an hämolytischen Substanzen, und GILBERT weist auf die vermehrten hàmolytischen Eigen- schaften der Milz nach Toluylendiamin-Vergiftung hin. Für Minkowski und CHAUFFARD bildet die lienale Theorie endlich die pathogenetische Grundlage des hämolytischen Ikterus. Alles in allem sieht man, wie die engen Beziehungen, die zwischen Blutdestruktion und Gelbsucht unzweifelhaft bestehen, sich nicht so einfach erklären lassen, wie die alte Naunynsche Formel: Ohne Leber kein Ikterus, vielleicht vermuten ließ. Von sogenannten — teils nachgewiesenen, teils vorausgesetzten -— Blut- giften, die gelegentlich zum Ikterus führen können, wird in den Hand- büchern eine große Reihe angeführt: Toluylendiamin, Arsenwasserstoff, Phosphor, Pilzgifte wie Helvellasäure und Phallin, Saponinsubstanzen, Glyzerin, Phenol, Pyrogallol, Pyrodin, Phenylhydrazin, Anilin und viele seiner Derivate, wie Antifebrin, Exalgin, Phenazetin, Laktophenin u. s. w., Nitrobenzol, Nitroglyzerin, Nitrite, chlorsaure Salze, Santonin, Äther, Chloro- form, Chloral u. m. a. Nur einzelne dieser Stoffe haben ein besonderes klinisches Interesse und noch weniger sind diejenigen, die nach therapeutischer Anwendung etwas häufiger Gelbsucht hervorrufen. Mit Recht betont deshalb LAAcHE die Differenz zwischen gastrischen Komplikationen als eine häufige generelle Arzneiwirkung und hepatische Nebenwirkungen als eine seltene spezifische Medikamentwirkung. Von Arzneien dieser letzteren Art sollen hier einige erwähnt werden, 4 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Schon im Jahre 1874 teilte WERNICKE mit, dafs Chloral (von LIEBREICH im Jahre 1869 als Hypnoticum eingeführt) in 7 Fallen Ikterus hervorge- rufen hatte. Späterhin sind ähnliche Beobachtungen u. a. von GEıLL (nach 50 gr. im Laufe von 25 Tagen) und von Hrcnr mitgeteilt worden. Ebenfalls aus älterer Zeit (NoTHNAGEL 1865) stammen die ersten An- gaben über das gelegentliche Auftreten von Gelbsucht nach Chloroform- vergiftungen. Der nordischen chirurgischen Sammmelforschung (1895) zufolge tritt indessen Gelbsucht nur in weniger als o.to ?/ nach Chloroformnarkosen auf, die gelegentlich auch von Urobilinurie (Kast und MESTER) und Häma- toporphyrinurie (JoHan NicoravsEw) begleitet sein können. Nach Bandwurmkuren mit Extr. filicis maris sah besonders. GRawitz häufig Gelbsucht folgen, indem er in mehr als der Hälfte seiner Fälle in der II. Charitée-Klinik diese Komplikation eintreten sah. Seiner Auffassung nach wurde die Gelbsucht von der Auflósung der Blutkórperchen in der Leber und vielleicht auch durch eine Giftwirkung auf die Leberzellen selbst verursacht. Im Harn war nur »vereinzelt und zu Beginn des Auftretens von Ikterus« Bilirubin nachweisbar, sonst nur Urobilin. Ikterus ist demnáchst nach Santoninvergiftungen beobachtet worden, wo er wie im Cramerschen Falle mit Fieber und Milzschwellung verlaufen kann. Kein Fieber sahen dagegen LAACHE und LôwENTHAL in Fällen von Ik- terus nach Anwendung von Exalgin. Zu den Blutgiften wird auch Chinin in denjenigen Fällen von Schwarz- wasserfieber mit Ikterus gerechnet, die nach Chiningebrauch auftreten. Pikrinsäure gehört dagegen nicht zu den ikterogenen Pharmaka; nach Einnahme von pikrinsaurem Kalı kann jedoch die Hautfarbe Ikterus simu- lieren, und deshalb verabreichte, erwähnt in seinem Lehrbuch Per, ein bekannter deutscher Kliniker gelegentlich in Ermangelung eines Ikterus- kranken, Pikrinsäure, um doch den Studenten »das koloristische Bild des Ikterus« demonstrieren zu können. Viel häufiger als nach Verabreichung der erwähnten Mittel tritt jedoch Gelbsucht bei Verwendung von Laktophenin auf und ihre Symptoma- tologie, ihr Verlauf, ihre Pathogenese und generell-pathologische Bedeutung soll deshalb hier eingehender erörtert werden. Laktophenin — Laktyl-Paraamidophenyl-Äthyläther — wurde im Jahre 1893 in der Praxis eingeführt und erreichte durch seine Kombination von antipyretischer und hypnotisierender Wirkung in kurzer Zeit sehr verbrei- tete Anwendung. IQI4. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 5 Besonders bei Typhus abdominalis wurde es von v. JAKscH und v. ScHULER empfohlen, und Meissen zog es bei Bekämpfung des tuber- kulósen Fiebers allen anderen Antipyretika vor. Auf Grundlage von 3 eigenen Beobachtungen machte im Jahre 1895 Strauss als der erste auf Ikterus als Komplikation aufmerksam. Später wurden ähnliche Beobachtungen von WENZEL, WITHAUER, LAACHE u. m. a. mitgeteilt, und besonders von den beiden Letztgenannten die Häufigkeit des Ikterus betont. Neben dieser Komplikation treten die übrigen Nebenwirkungen sehr in den Hintergrund. Nach Huser, STEIN und GERHARDT kann Laktophenin erythematöse und bullóse Hautausschläge hervorrufen, und Rascu hat einmal nach Ein- nahme von Laktophenin Pigmenterythem vom Typhus der fixen Antipyrin- exantheme gesehen. Tódliche Laktopheninvergiftungen sind kaum beobachtet worden. II. Kasuistik. In den letzten 10 Jahren ist in der medizinischen Abteilung À des norwegischen Rigshospitals zu Kristiania (Direktor: Prof. Dr. S. LAACHE) Laktophenin bei der Behandlung von vielen rheumatischen Krankheiten angewandt worden. Schon im Jahre 1904 machte Laacue auf den häufig komplizierenden Ikterus aufmerksam und betonte gewisse Eigentümlichkeiten desselben (Auf- treten nach durchschnittlich 27 gr., Fieber u. s. w.) Später hat das Beobachtungsmaterial sich vergrößert und andre Eigentümlichkeiten der Laktophenin-Gelbsucht von pharmakologischem und allgemein pathologischem Interesse sind gefunden worden, die es wünschens- wert machen, das ganze einschlägige Material hier vorzulegen. 6 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Kasuistik. Positive Fälle. Fall I: O. A, Arbeiter, 61 Jahre. 9. Oktober 1901— 20: Novem- ber 1901. Diagnose: Neurasthenia (traumatica ?). Nach 30 gr. Laktophenin trat am 30. Oktober Brennen und Schmerz im Epigastrium auf, später Febrilia, worauf das Mittel nach Einnahme von 32 gr. abgesetzt wurde. Am 1. November: Ikterus, Galle im Harn, in dem aufer- BØRS | 27 22 LÆSES LES 27. ar i ee dem Spuren von Eiweifs, uo EE = ss die bald verschwanden. Vorübergehende Diar- rhóe. Faeces graufarbig. Ikterus 8 Tage lang vor- handen, begleitet von starkem Jucken. Kórpergewicht am II. Oktober: 77.6 kg5 am 18 Oktober: 78.4 kg., am 25. Oktober: 79.6 kg., am 8. Novem- t Í t qu o. =: ber: 76. ke. annis di 35 - = - 7 79.3 2 5: RETE TE EGG November: 77.0 kg., am Fall I. 22. November: 77.4 kg. Fall II: M. K., Eisenbahnarbeiter, 59 Jahre alt. Aufgenommen: 19. Oktober 1901. Entlassen: 23. Januar 1902. Diagnose: Rheumatismus chronicus. Eine inkonstante Spur von Eiweiß im Harn war vor der Laktophenin- behandlung nachgewiesen worden, spater aber nicht mehr vorhanden. 22. X.: Laktophenin 1 gr. zweimal taglich. 31. X.: Gestern und heute Schmerzen im Leib, wiederholte Stuhlent- leerungen von grauer Farbe, ikterische Verfarbung der Konjunktiven, im Harn deutliche Gallenfarbstoffreaktion, unterer Leberrand unter dem rechten Rippenbogen fühlbar. Patient hat im ganzen 21 gr. Laktophenin bekommen. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 7 Die Gelbsucht nahm in den folgenden Tagen zu. Die Stühle, welche inzwischen fester wur- den, waren vollkommen kreide- weiß, und da sie keine Nei- gung zu spontaner Besserung zeigten, wurden am g. Novem- ber rektale Wassereinlaufe nach Krull instituiert, wodurch die Gallenausscheidung in den Darm wieder herbeigeführt wurde. Die Gelbsucht nahm nach und nach ab, war aber erst nach 3 Wochen gänzlich ver- schwunden. " A Fall IL. Die alten rheumatischen Erscheinungen gingen in der Folgezeit entschieden zurück, und der Kranke verließ in guter Besserung, wenn auch nicht völlig geheilt, das Hospital. Fall III: A. S., Wegearbeiter, 38 Jahre. 25. Oktober r901—5. De- zember Igo1. Diagnose: Ischias sinister. 29. Oktober: L. ı gr. t. p. d Am 2. November zeigte der Harn nach 10 gr. eine dunklere Farbe als normal, 3 dünnflüssige Stühle. Erst am 11. November war ausgesprocheneı Ikterus vorhanden, wes halb L. nach Gebrauch von 34 gr. abgesetzt wurde. Am 14. und 15. war der Puls auf 52, am 16 auf 64 ge- sunken, ab und zu mit Fall III. einzelnen Extraschlä- gen. 17. November: Puls 60. Am 19. November: Puls 52. Am 21. November: Puls 54. Der Harn hell, der Stuhl hellbraun. Während der ganzen Zeit war kein Fieber vorhanden. Ischias auffallend schnell geheilt bei gleichzeitiger auswendiger Behandlung. Fall IV: L. K., Arbeiter, 29 Jahre. 4. Oktober 1901—30. Novem- ber 1901. Diagnose: Rheumatismus chronicus. 2. November: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d.; nach Gebrauch von 11 gr. war der Harn etwas dunkler als normal. 12. November: 29 Pulver verabreicht, Patient bekommt Schmerzen im Unterleib, weshalb die Pulver abgesetzt wurden. Der Harn sattgelb, aber Gmelin negativ. Die Abfüh- rung dunkelgelb. 13. November: Starke Schmerzen unter Proc. xiph., wo ausgepragte Druckempfindlichkeit. Am r4. November: Temp. 38.2— 36.8. Der Harn wie Bockbier, Gmelin schwach positiv, der Stuhl dunkel- 8 OLAV HANSSEN. | M.-N. KI. braun. Puls 72. Gelbfärbung der Haut und der Schleimhäute. Sowohl Knie- wie Fuß- — gelenke hierbei bedeutend ge- LE SS ein bessert. Während der en —— ei. in den folgenden Tagen einen ALAA ATW (Ae reichlichen Gallengehalt zeigte, Slats FEE | hielten sich die Faeces braun, erst am 18 November wurden ouem sie gráulich, aber immer noch GOES Rr mit Hellbraun vermischt; am Fall IV. 20. November in bedeutender Besserung entlassen. LD. Lo Klo p him i Fall V: L L. O., Tischler, 42 Jahre. 27. November 1901 25: Januar 1902. Diagnose: Ischias dexter. . 7. Dezember: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. Der Harn hielt sich unver- andert bis zum r9. Dezember, also 12 Tage; da wurde er dunkler als normal, an den folgenden Tagen wurde er noch dunkler, am 22. Dezember Reaktion auf Galle gleichzeitig mit ikterischer Färbung der Haut und der Schleimhäute. Dunkelbràunliche Abführung; die Faeces auch spater nicht ent- farbt. Das Mittel war bereits am 21. Dezem- ber abgesetzt worden, da der Patient über Ubel- keit und Aufstoßen ge- klagt hatte. Kein Fieber. EEE : um Die Schmerzen in Dre, VE Hüfte und Fußgelenk we- Fall V. sentlich besser. In den nächsten Tagen verlor sich sowohl der Ikterus wie der Gallengehalt des Harns sehr bald. Die ischiadischen Beschwerden gingen auffallend schnell zurück, und Pat wurde als geheilt entlassen. Seines Rheumatismus wegen wurde er g Jahre später wieder in die medizinische Klinik aufgenommen. 5.. Dezember 1911: D Eaktophenin = gr Mt 4p. d. Die Schmerzen wurden besser, und das Mittel wurde 1. Januar 1912 nach Einnahme von im ganzen 85 gr. abgesetzt. Kein Ikterus. Keine Urobilinurie. Magenbefunde 1 St. nach Ewalds Probefrühstück : 8. Xl roar 180 ec ye aril: nens GS OS Fall VI: A. S, Kutscher, 45 Jahre. 28. Dezember 19or— 25. Fe- bruar 1902. Diagnose: Ischias dexter. 29. Dezember: D. Laktophenin 2er. t. pi d.5 bereits nach 3 Taser am 2. Januar, zeigte sich der Harn etwas dunkler gefarbt als normal, was 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 9 sich jedoch später wieder verlor. 7. Januar 1902: Temp. 38.2--38.4. Kopfschmerzen, Ubelkeit, aber keine ihe Farbung der Haut oder der . Schleimhäute. Gmelin negativ, keine Abführung. Laktophenin nach 22 Pulvern abgesetzt. Am 8. Januar: Temp. 38.4— 38.1. ; Stuhl von hellbrauner Farbe. Der Harn dunkel mit zweifelhaftem Gmelin, schwacher Ikterus, der am darauffolgenden Tage deut- lich hervortrat, ebenso wie Sn Gmelin sicher positiv wurde, E Les AH = der Harn enthielt zugleich <= DEN Bes GEDE SE SEE er eine schwache Andeutung von Albumin. Es ist ver- merkt: 2 reichliche Stühle nach grünem Pulver, von Fall VI. breiiger Konsistenz und hell- brauner Farbe. Am 11. Januar: Temp. 36.0 —36.1. Reichliche breiige, hell- braune Abführung nach Klystier. Ikterus im Verschwinden. Ischias im rechten Bein in bedeutender Besserung; später vorübergehende Schmerzen in dem früher gesunden linken Bein. FEE : RI m Fall VII: K. B., Landmann, 48 Jahre. 12. April 1902—9. Mai 1902. Diagnose: Ischias sinister. 13. April: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d.; bereits nach 2 Tagen ist der Harn vorübergehend dunkler als normal Am 22. fühlte Patient sich matt, schlief schlecht und hatte das Gefühl von Überfüllung im Unterleib, weshalb er Karlsbader Salz bekam. 24. April: Temp. 38.6— 39.1... Puls 96. Die Zunge etwas be- legt, gestern abend ein unangenehmes drückendes Gefühl unter Proc. xiph. und etwas Erbrechen, er ist aber heute besser. Druckempfindlichkeit im Epigastrium, der Harn dunkel, aber Gmelins Reak- tion negativ, eine reich- liche braune Entleerung nach Klysma. Gebraucht 22 gr. L., das abgesetzt wird. 25. April: Ausge- prägter Ikterus der Haut Fall VII. und der Schleimhäute. Gmelin stark positiv. 26. April: Gestern wieder einmal Erbrechen, starke Mattigkeit, Leberdämpfung von der 6. Kosta bis zum Kostalbogen, unterer Leberrand nicht palpabel, keine Dämpfung in der Milzregion, der Stuhl nicht entfärbt. Die ischiadischen Schmerzen besser. Die Gelbsucht dauerte an, und am 30. April zeigten sich Faeces entfärbt, am 2. Mai war jedoch der Stuhl wieder schwach braun, IO OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. wåhrend der Harn noch immer gallenhaltig war. Am 6. Mai war Gmelin kaum mehr positiv, aber der Harn hålt sich auffallend lange dunkel. Fall VIII: O. H., Tischler, 37 Jahre. 29. November 1902—27. Ja- nuar 1903. Diagnose: Rheumatismus. Am 1. Dezember: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. Am ro. Dezember: Temp. 39.2—38.3. Nachdem sich der Patient seit vorgestern abend unwohl gefühlt hatte mit Ubelkeit und Schmerzen im Epigastrium, trat gestern mittag Frósteln von halbstündiger Dauer mit darauffolgendem Hitzegefühl auf. "Mehrmals Erbrechen. Heute Stirnkopfschmerzen. Eine früher vor- handene Ansammlung in den DES REDE, Kniegelenken ist geschwunden. Bes es Se Schwache Gelbfarbung der Kon- BERESE> junktiven, die spater zusammen = mit deutlichem Ikterus der Haut zunahm. Der Harn dunkel. Gmelin negativ. Spur von Albumin. Ge- braucht 21 gr. L., das abgesetzt wird. Am 11. Dezember: Temp. == 239.5—37.6. Gmelin positiv. Noch ——= immer schwache Andeutung von = . Di - Een em Albumin. Havcnarrs Probe positiv. Fall VII. r6. Dezember: _ Pulse Spontan auftretender Stuhl, davon die eine Hälfte schwach braun gefärbt, die andre lehmgrau. 17. Dezember: Der Harn zeigt noch immer Gmelins Reaktion. Reichliche Entleerung, entfärbter Stuhl. Puls 60, auf welcher Höhe er sich mehrere Tage hielt. 18. Dezember: Entfärbter Stuhl. Vom 19. Dezember an begann der Stuhl eine braune Färbung anzunehmen. Am 27. Januar 1903 als von seinem rheumatischen Gelenkleiden geheilt aus dem Krankenhaus entlassen. Fall IX:. P. T; Feldwebel, 37 Jahre. 26. November 1902—-21.Re bruar 1903. Diagnose: Rheuma- tismus chronicus. 28. November: Lak- 25; 29190 7212 = Teri Wola ea #2 tophenin 1 gr. t. p. d. Am ES - 9: Dezember: "Temp. 383 37.9. Am 10. Dezem- ber: Temp. 384 36.6. Der Harn stark gefarbt, aber Gmelin negativ. Gelb- farbung der Sklerae. Lak- tophenin nach 34 gr. ab- gesetzt. Zwei reichliche, gefärbte Abführungen. — Fall 1X. 1914. No. 2. DEB LAKTOPHENIN-IKTERUS. ET Gmelin negativ. Am 11. Dezember: Gmelin schwach positiv. Am 13. De- zember: Die Abfuhrung lehmfarbig. Am 15. Dezember: Starkes Jucken über dem ganzen Kórper. Die Erscheinungen gingen nach und nach zurück. Fal X: M. H. D., Dienstmadchen, 45 Jahre. 23. April 1906— 19. Juli 1906. Diagnose: Ischias. 24. April: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. 4. Mai: Temp. 37.8— 38.6. Puls 108. Seit gestern abend Schmerzen im Epigastrium und Rücken. 5. Mai: Temp. 37.4—38.0. Puls 8o. Deut- licher Ikterus. Gmelins Reak- tion positiv. Faeces ent- farbt. Laktophenin wird nach Einnahme von 37 gr. abge- setzt (7-/5.). I8, Mai: Puls 72. Der Stuhl immer entfarbt. Gmelin positiv. Pruritus. 2r Mais “Der Harn heller. Faeces von grau- gelber Farbe. Fall XI: A. E, Dienstmädchen, 24 Jahre. 19. September 1906— 8 April 1907. Diagnose: Ischias. a Oktober: HEDE Laktophenin «1 er. Step d. 16. Oktober: Temp. 38 Kopfweh und Frü- DE - steln. ERE EZ 19. Oktober: Erbrechen. Der Harn dunkel- farbig. Laktophenin nach Einnahme von 4o gr. abgesetzt. 20. Oktober: Ausgespochener Ikterus mit po- sitiver Gmelins Reaktion und Pruritus. 27. Oktober: Die ikterische Entfärbung nicht mehr deutlich. Fall XI. 31. Oktober: Gmelin negativ. Fall XII: J. S, Landmann, 38 Jahre. 27. Februar 1907— 22. Mai 1907. Diagnose: Ischias dexter. 29. Marz:*-D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. Nach 36 gr. trat am g. April Ubelkeit, Frósteln und dunkler Harn auf, worauf das Mittel abgesetzt wurde. Gmelin —. 12. April: Ikterus. 22. April: Der Harn enthalt immer Gallenfarbstoff. 3. Mai: Die ikterische Verfarbung stark abgenommen. Faeces sind nicht ganz entfärbt gewesen. I2 OLAV HANSSEN. M.-N. KI. 7. Mai: Gmelin =. Körpergewicht 31. Ill. 68.6 Kg. Ios LV 6640 2 I9- ? 64.5 » 26.. >. 64.2,» ir. V. "65 0 92 Fall XII. 17. 2) 070 Fall XII: K. J, Arbeiter, 58 Jahre. 25. Februar 1909— 15. Mai 1909. Diagnose: Rheumatismus. 24. April: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. 4. Mai: Gestern traten Schmerzen im Leib und Frésteln auf. Subik- terische Verfarbung der Konjunktiven. VFTITT TIT ff ee i en en fe eer i oe fe es ee ee ee i Oe ee oe ee De i ee eB Oe OW Oe es om Oe Df DUCTU TUTT 5. Mai: Puls heute unregelmäßig, ca. 60 (vgl. die Pulskurve). Viele frustrane Herzkontraktionen. Im Harn Gmelins und Schlesin- gers Reaktion positiv. Laktophenin (35 gr . gebraucht) abgesetzt. Mai: Puls 8o; die Arythmie w ee hervortretend. 8. Mai: Der Ikterus schnell abnehmend. Gmelin negativ. to. Mai: Die Gelenkschmerzen bedeutend gebessert. 122 127128122132'41213 1715 16171817 a : EEE Er... == Fall XIII. Blutuntersuchung 7. V: Rote Blutkörperchen: 5 190 000. Hb 9/; — rro. Magenuntersuchung: 6. V. Azidität des Mageninhalts: 35/79 IO.» —>— 31/59. SA I3. » » SE ga. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 13 Fall XIV: L M. O, Arbeiterin, 19 Jahre. 6. Mai 1909 - 3. Juni 1909. Diagnose: Rheumatismus. 11. Mai: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. 21. Mai: Temp. 36.7 -37.1. Schmerzen im Leib. Harn dunkel. Gmelin negativ, Schlesinger positiv. Kein Ikterus. 22. Mai: Temp. aas 37-7- Puls 92. Kein Appetit. 23. Mai: Subikterische Verfarbung der Sa mea ba und der Haut. HAT LT 224 77 77m Yack Fall XIV. Seit gestern ein urticaria-ähnlicher, stark juckender Ausschlag auf Truncus und Extremitäten. Nachschübe bis 27. Mai. Nach Einnahme von 37 gr. wurde L. abgesetzt. 24. Mai: Gmelin positiv. Der Harn enthalt Eiweifs in Spuren. Der Stuhl von brauner Farbe. 28. Mai: Gmelin negativ. Faeces nicht entfarbt. 3. Juni: Die rheumatischen Schmerzen bedeutend gebessert. 29. Mai: Die Resistenz der roten Dior perchen: Beg. Hàmolyse o.42? Tot. = add. Y Aziditat des Mageninhalts (Ewalds Probefrühstück): 4 M. o A 22. » == 14/ 2: 24. > = = 66- as cR ES 26. » aw WR 19 3. VI. — Bles Fall XV: O. S, Arbeiter, 26 Jahre. 20. April 1909— 5. Juli 1909. Diagnose: Ischias dexter. 12. Mai: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. 22. Mai: In den letzten Tagen Dyspepsie; gestern Schüttelfrost. Puls 96. Kein Appetit. Im Harn von gestern Schlesingers Reaktion positiv; Gmelin negativ. 23. Mai: Puls 72. Ikterische Farbung der Haut und der Konjunktiven. Druckempfindlichkeit im Epigastrium. Gmelin positiv. 24. Mai: Gestern zweimal Erbrechen. 25. Mai: Mit A Spur von Eiweifs. 27. Mai: Puls 64. Milzdämpfung von 7 K- bis K-Bogen. 28. Mai: Faeces graubraun. Schmidts Sublimatprobe positiv. 14 OLAV HANSSEN. Die Resistenz der roten Blutkörperchen: 30. Mai: Rote Blutkörperchen: 5.5 Mill. Hb: 96 %Jp. Der Harn enthielt Gallenfarbstoff bis 2. Juni, gehalt bis ro. Juni. ee = Fall XV. M.-N. KI. Beg. H. 0.40 9/,. "Tor Eee nod. vermehrter Urobilin- EIERERERERPRESE: 2222 ln SE E adiens Magenuntersuchung 1 St. nach Ewalds Probefrühstück : 24. V. — 135 cc 29/59 25. 3 — 140 ce 29/5. 27. > — 185 cc Ma. 28. » — 85 cc 5/55. 29. » — 175 CC */7. 2. VI. — 125 cc 17/77. 12 =. — 200 ce "ss 23. » — 185 cc leg. 5. VII. — 100 cc 1/51. (Fall XVI): J. N., Schaffner, 48 Jahre. Diagnose: Lumbago. 19. Mai: D LEaktophenin 3. gr. t. p. d. Wegen 13. April 1909— 3. Juli 1909. rasch eintretender Besserung wurde das Mittel schon am 22. Mai nach Einnahme von r2 gr. abgesetzt. Fall XVI, 105 CICER | Brux Borne <= 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 15 28. Mai: Temp. 38.9. Gestern Frósteln, Kophweh und Übelkeit. Vorgestern Diarrhóe. Vespere: Subikterische Verfárbung der Konjunktiven. Gmelin positiv. 29. Mai: Puls 84. Keine Übelkeit. Faeces entfärbt. Schmidts Subli- matprobe im Stuhl negativ. Im Harn Spur von Eiweiß (»hoher Ringe). Keine Zylinder. Resistenz der roten Blutkörperchen: Beg. Hämolyse 0.40 ?/,. Tot. — 0.30 9/,. 31. Mai: Puls 76. Faeces grau. Spur von Eiweif im Harn. Nach Zentrifugierung zahlreiche hyaline und gekórnte Zylinder im Bodensatz. In Verbindung mit Pruritus, Übelkeit, entfärbtem Stuhl dauerte die Cholurie bis 9. Juni an. Magenbefunde 1 St. nach Ewalds Probefrühstück: :; 31. V. — 5/57. 4. VI. — 6o cc 9/4. 7. » — 60 cc 2/4. I2. » —/112 CC à. I3. » — 5oce hs. Fall XVII: M. G., Dienstmàdchen, 23 Jahre. 30. Oktober 1909— 7. Mai 191o. Diagnose: Rheumatismus. or Oktober: 0D#/Paktophenin x er: t. p.d: 9. November: Seit gestern Schmerzen im Epigastrium, das druck- empfindlich ist. 10. November: Puls rr2. Empfindlich im Epigastrium und unter rechtem Kostalbogen. Leichte subikterische Verfarbung der Haut und Konjunktiven. Nach Einnahme von 30 gr. Laktophenin wurde das Mittel abgesetzt. Bann ne om Be EEE DES er ea a "EEEEE SEE. Fr pe E BEBSSEBSB 727% PET TEE EEEEEELLL-L Tree RS Fall XVII. 14. November: Puls 92. Der Stuhl grau. Ausgespochener Ikterus. Gmelin stark positiv. 16. November: Bekam gestern 70 gr. Låvulose ohne Glykosurie. Pruritus. 22. November: Der Stuhl vorgestern von brauner Farbe. Gmelin negativ; Schlesinger wieder mehrere Tage positiv. Der Ikterus stark abgenommen. 16 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Blutuntersuchungen: Weiße Blutkörp. Rote Blutkörp. Hb 9/,. Io. Xl. 4700 4.5 Mill. 94 9/0. .. 0 it ts P God Beg. Hamolyse 0.40 M Tot. — 0.32 0/5. I2." > 5600 13. > 6000 I5. —» — 6800 } 27. » | 9600 4.45 Mil. 86 9/,. 19. » 7000 4.5 Mil. 85:9/5- Magenuntersuchung (Ewalds Probefrühstück): Sa vi roD ec ey ee EI. raojcc Mar: 0/ I9. > 100 CC |/33- 10. » gy ce?" es: 19. > 2 34/9. 2h » s00 CE oo: 29e» i 41/85 30. 2,100 CC 0/68 15. XIRe1ooree er Harnuntersuchung: | — —— Datum Reaktion Sp. Gew. Eiweiß Galle Urobilin (5 NT. Sauer 1020 + + +- TS " TO19 = = = 8. ” ” 1020 | — -- Le” 9. » i 1020 LI = + PON " 1015 = + +++ II. „ ” 1018 : + + + + + I2. , ” 1021 — ++ SELL IS. » » 1022 lI- SEE ak Ten, " 1022 = + + ? joue n 1021 = REL E ue s , 1019 + JE ar = 17. y T 1020 - 4 = ee " 1019 = Sr = "ss. p " 1020 TUE == SE 20. , 2 1020 = ar + Bik. A 1019 == 5 Ar 22. „ 5 IO2I : ? Sr 235 iy 1021 Zen 5 + 24. » n Io22 DR T RES 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 17 Fall XVIII: J. H., Arbeiter, 35 Jahre. 7. November 1910—14. De- zember 1910. Diagnose: Rheumatismus chr. (Atrophia muscularis). 8. November: Laktophenin 1 gr. t. p. d. 18. November: Puls 72. Nach Ewalds Probemahlzeit gestern Übel. keit und Schmerzen im Leib. Abends Temp.-steigerung bis 38.69. Der Harn dunkel; Gmelin +, Schlesinger +. Laktophenin nach Einnahme von 30 gr. abgesetzt. 19. November: Heute ikterische Farbe der Kon- junktiven, nicht der Haut. Gmelin positiv. 20. November: Der Stuhl grau. HEN 23. November: Puls 38 72; starke Gelbfarbung 375 der Haut; mehrmals Er- 37 brechen. Der Harn ent. 365 hielt Gallenfarbstoff bis 25. 36 November, worauf Schle- 35,5 singers Reaktion wieder 35 positiv wurde. Der Stuhl von brauner Farbe 26. Fal! XVIII. November. 2. Dezember: Die Gelenkschmerzen besser. ton Yae kop home : 2 Zoe Körpergewicht: 17. XI. 69.6 Kg. PAS 234 (Goes 25. \2 4.66.2 «3 ro) XIL 40:5 > Blutuntersuchungen : R. Blutk. W. Blutk. Hb %. EF. ox, SAT 6000 9200 95 Ao. 18. » 5840000 6500 97,°/0." 19. » 5842000 8000 98 0/0. 21. » 5140000 9200 98 9/0. Magenbefunde 1 St. nach Ewalds Probefrühstück: II. XL roo ce 41/4. 17.94» CX60. 66 PU. Pg eu MID EC Le 25. 5 80 cc “eo. 29. » r1oocc 0/45. 158; A 160 66 99/5. Osmotische Resistenz der roten Blutkórperchen: 18. XI. 0.40 0/9 — 0.30 9/,. 22. » 0.34 Ip — 0.28 9. 2. XII. 0.42 5 — 0.32 9/0. 1 Koagulationszeit des Venenblutes 19 m. Die Retraktion des Koagels mangelhaft. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 2. 2 18 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Fal XIX: J. H., Dienstmädchen, 50 Jahre. 3. September 1909— 19. Oktober 1900. Diagnose: Rheumatismus chr. 23. September: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. 1. Oktober: Temp. 36.5—37.0. Puls 120. Gestern Ubelkeit. Im Harn ist Gmelin negativ, Schlesinger positiv. Nach Einnahme von 25 gr. wurde Laktophenin abgesetzt. 2. Oktober: Puls 96. Temp. 39.4—37.2. Etwas Schmerzen in der rechten Seite des Leibes Die Leberdämpfung normal. Subikterische Verfärbung der Konjunk- tiven. 9: Oktober: Puls 76. ^ PACE TE areata be Starke Schmerzen im Leib. | To ^ — Ausgesprochener lkterus. 395 —E— Will GA GA ØGE Gmelin positiv. Spur von | : Eier = Eiweiß. 4. Oktober: Mehrmals Erbrechen. Die Stühle hell- braun. 7. Oktober: Gmelin negativ. 19. Oktober: Bedeu- tende Besserung der Riicken- schmerzen. Fall XIX. Blutuntersuchungen: 3. Oktober R. Blutk. 4 Mill. W. Blutk. 5320. Hb 9/5 7969/5. Magenuntersuchung (Ewalds Probefrühstück): a Oktober ato cc 99/5. Osmotische Resistenz der r. Blutk.: 5. Oktober 0.36 ?/, — 0.26 9/,. Fall XX: A. A., Arbeiter, 21 Jahre. 17. Oktober 1910— 9. Februar LOLI. Diagnose: Rheumatismus gonorrh. Gebrauchte Laktophenin 1 gr. q. p. d. vom 28. Dezember bis 31. De- zember, im ganzen 16 gr. 6. Januar: Gestern und heute Schmerzen im Epigastrium und Übel- keit Heute Nachmittag Schüttelfrost. (Temp. 39?). 7. Januar: Puls 84. Der Harn dunkel mit positiven Gmelins und Schlesingers Reaktionen. 8. Januar: Puls 62. Leichter Ikterus. 21. Januar: Die Stühle entfarbt seit ro. Januar; von jetzt gefarbt. Schlesingers Reaktion wieder positiv. 25. Januar: Gmelin negativ. Eine schwache Gelbfarbung der Haut und Konjunktiven, Urobilinurie und Pruritus hielt an bis zur Entlassung am 9. Februar. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 19 2 —= == = = === = > === + FEE ad EEE — I - —— —— = : 77729277777. 777 = = === z 277 É - GIS, SIEHE GE, == FE SE — —Ó LLL > 39,5 = bs Ada A --—] 1 = — + en A BG. G = 4 1 Fall XX. Blutuntersuchungen: 28. Dezember R. Blutk. 5.2 Mill. W. Blutk. 9500. Hb 9/, 105 9/,. IO. Januar R. Blutk. 5.32 Mill. W. Blutk. 7800. Hb % 105 9/,. R. Blutk. 5.296 Mill. W. Blutk. 8400. Hb % 110 9/,. 24. Januar 28. XII. 70cc ^9. 3. I. 50 cc 40/¢5. 7. > 160 cc 22/44, 8. » 125 cc Mes. IO. » 150 cc 1/5. I3. >» 300 cc ‘8/63. IQ. » 260 cc %0/;;. 27. » 220 cc 3/69. Osmotische Resistenz der r. Blutk.: 30. XII. 0.46, — 0.36 0/0. 10. L 0.46% — 0.34 Jo. 16. > 0.46, — 0.32 0/0. Fall XXI: .L.. I, Arbeiterfrau; 53 Jahre. 28. Dezember 1910 — 26. April 1971. 29. Dezember: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. Die Azidität des Mageninhalts nach Ewalds Probefrühstück 7/59. Am 6. Januar wurde Pat. unpäßlich und am 7. Januar trat Frösteln und Ubelkeit auf. 8. Januar: Puls 104. Ausgesprochener Ikterus. 9. Januar: Puls 92. Der Stuhl von brauner Farbe. I2. Januar: Die Stühle jetzt und an den folgenden Tagen teilweise entfarbt. Der Harn enthielt Gallenfarbstoff bis zum 25. Januar, vermehrter Urobilingehalt bis zum 12. April. 20 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. 40,5 —— S| = == E NET TTE = | ee m _ Pium A L^ HE E 1273797299203 1:2 Fall XXI. ı2. Januar R. Blutk. 4.24 Mill. W. Blutk. 7800. Hb ge 95 ET 8. Marz: Gallenfarbstoff im Blutserum in Verdünnung !/y +. Fall XXII: S. E., Dienstmädchen, 22 Jahre. 1. August rgrr—r7. Oktober rort. Diagnose: Dyspepsia (Neurasthenia). Die Magenuntersuchung ergibt Anazidität und normale Motilitat. Vom 7. August bis 11. August bekam Pat. Laktophenin, im ganzen IS gr. 17. August: Gestern Frésteln, Ubelkeit und Schmerzen im Epigastrium. Der Harn heute uro- bilinhaltig, was früher nicht der Fall war. 17. August: Puls 56. Gestern starke Schmerzen im Epi- gastrium und rechten Hypochondrium. 18. August: Puls 52. Leichte, ikterische Verfarbung der Kon- junktiven. I9. August: Her- Fall XXII. pes labialis. Gmelin - positiv. 23. August: Puls 52. Der Stuhl vorgestern graugelb. Gmelin negativ. Vom 15. September bis 20. September und vom 28. September bis 4. Oktober bekam die Patientin nochmals Laktophenin 1 gr. t. p. d., im ganzen 15 + 19 gr. Kein Ikterus. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 21 Gallenfarbstoff im Blutserum: 14. VII. in Verdünnung 1/39 + is. fus — 18/29 +. 16. » = 18/20 +- 231.43 — 4/59 +. I9. » ET 9/20 +. D 3 — 12/5) +. Le SE 18/20 +. ES EX. — 16/50 +. =e SES 18/59 +. 2 s == 18/20 +- : Harnuntersuchung: Datum Sp. Gew. | Eiweiß | Galle Urobilin | Farbe | | x7: VII 2 IOIS eL E + Gelb EOS ot PTE 1021 af + ++ Gelbbraun fo. à» 2e de 1020 + + +++ Bierfarbe DOSE s RT 1013 — -— +++ Gelbbraun BESS =e 1019 = + Ss 54565 = 22. » cU 1025 cS RT | S55 - ads rx Pes 1019 = = | EGE Gelb T ON wu IOI9 = = + " DEE SU 1020 = | = X » 26.35. ENT M. 1016 = SE m ” 27- 2T NE IO20 = = | TE » 20-.. , D BE 1015 = == | = » Fall XXIII: E. O., Dienstmadchen, 18 Jahre. 16. September 1911 — 23. November Ig11. Diagnose: Rheumatismus chr. Gebrauchte vom 23. September bis 27. September Laktophenin 1 gr. t. p. d., im ganzen 15 gr. 1. Oktober: Seit gestern Übelkeit und Schmerzen im Epigastrium und rechten Hypochondrium. 2. Oktober: Gestern Frósteln und Erbrechen. Der Stuhl von brauner Farbe. 4. Oktober: Puls 60. Leichter Ikterus. Herpes labialis. 6. Oktober: Puls 60. Der Ikterus schon vorüber. Vom 10. Oktober bis 15. Oktober bekam sie nochmals Laktophenin I gr. t. p. d., im ganzen 15 gr. Kein Ikterus. Blutuntersuchung: 5. Oktober R. Blutk. 6964000. W. Blutk. 4600. Hb 0/0 106 u 0. Keine punktierten Erythrozyten. 22 OLAV HANSSEN. Gallenfarbstoff im Blutserum: 27. September: In Verdünnung 7/s9 —. 1. Oktober: Magenbefunde 1 St. nach Ewalds Probefrühstück: Coe. e 55/ 123 CC /80- LO. > 0299 CC Lens: 26. » 180cc "s. Mec uen Pe [do [97 TI DATAA CEE eee er ns MENTON 200277 MS eee Ae ee hee ase 72 Vor dem Frósteln in Verdünnung 10/,5 +. M.-N. Kl. 4/16] 00770 0 00 4 FA oor HH ui Fall XXIII. Harnuntersuch une: Datum Reaktion | Sp. Gew. Eiweif Galle Urobilin up 25. IX. . Sauer 1018 -— == 20: == 26. , = IOI2 — — = + 27. » ” 1016 = = — — 28. , ” 1017 = =F = + 29. » » 1013 Spur = — zen 20 = 1012 a = — — TX is 1018 — = Spur E» SE oq = 1018 — + — — I m » 1017 Spur an a = A 5 1020 + — — E or = 1025 oh Unsicher —+ = Os m » 1019 + E + -2- Toate x 1018 = = SESS tm Sxl is » 1017 -b = E — 9: » » 1015 ES FE E == TO : IOI3 + = Unsicher + no s 1017 To LE Er m + I2. , c 1013 = = =? — We » 1013 IS = — + T4 0 DE à | 1020 + == = + OR SENERE » IOIS — = + + 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 23 Datum | Reaktion | Sp. Gew. | Eiweiß | Galle | Urobilin | p 305. | | | | TGS XS uie. Sauer IO12 E — = | = p We = 1016 + — == as ES» : 1018 : == en Le 19. » | » 1015 — — = | = 20. , " IOI3 = = e= = ZT ys | » 1018 - + u — 22. , " 1020 — — | = zx. 23. » . 1015 = + + = 24. » » IOI4 i — =e == 25- » » 1015 m JOR | EU XP | Fall XXIV: B. B, Arbeiter, r9 Jahre. 21. Mai 1912—21. Okto- ber 1912. Diagnose: Rheumatismus chr. Gebrauchte vom 3r. August Abends bis 5. September Laktophenin I gr. t. p. d., im ganzen 16 gr. 10. September: Temp. 36.6—37.5. Nachts Schmerzen im Rücken und unter rechtem Kostalbogen. 40.5 40 = _ & + RE ET 395 === = = = ES SS 2222 EEEBESEREEBEBEERE Eee M ee ee 2 Kk log hit LY, heap bee Fall XXIV. Mane: Blutserum ikterisch; Gallenfarbstoff % +. Der Harn hell, ohne Urobilin. Vesper: Temperatursteigerung bis 39.2°. Der Harn dunkler; starke Urobilinreaktion. 11. September: Gmelin schwach positiv. Nach Einnahme von 70 gr. Galaktose Glykosurie. Ubelkeit, aber kein Erbrechen. Der Harn enthielt Gallenfarbstoff bis 15. September, vermehrter Uro- bilingehalt bis 21. September. Die Stühle nicht entfarbt. Keine punk- tierten Erythrozyten. Am 7. Oktober wurde nochmals Laktophenin 1 gr. t. p. d. gegeben und das Mittel nach Einnahme von 3o gr. abgesetzt. Kein Ikterus. 24 * OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Frustrane Fälle: Fall XXV: N.N., Restaurateur, 42 Jahre alt. 8. April 1902 — 26. Juni 1902. Diagnose: Ischias sinister. 9. April: Laktophenin 1 gr. t. p. d. Der Harn wurde bald auffallend und anhaltend bräunlich gefärbt, dunkel, portwein- oder rumfarbig, -voll- kommen klar. Gallenfarbstoff, Blut, Eiweif nie vorhanden. eer aie Tine von Dr. Geelmuyden vor- re = h +e -H genommene Untersuchung aut Haematoporphyrin ergab eben- falls ein negatives Resultat. 21. April: (nach Einnahme von 33 gr. Laktophenin) ließ sich eine leichte ikterische Far- bung an den Augen konstatie- ren, zu Ikterus der allgemeinen Hautdecke kam es aber nicht; Fall XXV. Stuhlentleerungen nicht entfarbt. Fall XXVI: D. B., Frau eines Landmannes, 66 Jahre. Diagnose: Rheumatismus chr. 17. Juli: D. Laktophenin 1 gr. q. p. d. Am 20. Juli wurde das Mittel nach Einnahme von r5 gr. abgesetzt. 27. Juli: Gestern nachmittag Übelkeit, später Frösteln und Schmerzen im Epigastrium. Im Harn gestern vormittag negative, gestern nachmittag stark positive Schlesingers Reaktion. Gmelin negativ. VU AZ AISA EF ace a Fall XXVI. 28. Juli: Übelkeit und Druckempfindlichkeit im Epigastrium. Herpes uc Gmelin negativ. Kein Ikterus. Juli: Der Harn heller; der Stuhl von dunkelbrauner Farbe. n 2. August bis 5. August bekam sie nochmals Laktophenin, im ganzen IS gr. Keine Temperaturerhöhung. Keine Urobilinurie. Gallenfarbstoffgehalt im Blutserum: 20. VII. in Verdünnung "3%, +. 24. > = 20/50 + . 26. » es Cire zT md 1/20 +. Soe SER 5[ao +. ZAHLE — 18/29 +. IQI4. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 25 Fall XXVII: '-K.. 1, Heizer, 29 Jahre. Diagnose: Rheumatismus gonorrh. 2. Januar: D. Bals. copaiv. 0.50 gr. t. p. d. 7. Januar: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. Am 14 Januar wurde das Mittel nach Einnahme von 22 gr. abgesetzt. 17. Januar: Gestern Frö- steln und Temperatursteigerung bis 38.49. Im Harn deutliche Urobilinreaktion. Kein Gallen- farbstoff im Blutserum. Kein Ikterus. 24. Januar: Seit gestern Ubelkeit und Schmerzen im Epi- gastrium, weshalb Bals. copaiv. abgesetzt wurde, worauf Besse- rung. Kein Ikterus. Spater bekam er Laktophenin 1 gr. t. p. d. in zwei Perioden, im ganzen 22 gr. resp. 26 gr. — ohne Reaktion. = Fe = Fall XXVII. Negative Fälle: Fall XXVII: W. J., Ziegeleiarbeiter, 34 Jahre. 16. Oktober 19017 —6. Februar 1902. Diagnose: Lumbago. Nach 30 gr. Laktophenin (1 gr. 2 mal taglich) zeigte sich keine andere Wirkung, als dafs der Harn bereits nach ein paar Tagen eine etwas dunklere Farbe annahm, die bei fortgesetztem Gebrauch später wieder ver- schwand. Fall XXIX: EH. K. K., Mechaniker, 35 Jahre. 14. Oktober 1901— 23. Dezember 1901. Diagnose: Ischias dexter. 15. Oktober: D: L. Yo gr. t. p. d Am 26. Oktober war der*Harn etwas dunkler als normal, eine Erscheinung, die sich später wieder verlor. Das Mittel wurde nach Gebrauch von 40 gr. abgesetzt wegen eingetretener dyspeptischer Beschwerden, die jedoch, nach der Anamnese, nicht mit Sicherheit dieser zugeschrieben werden kónnen. Ischias war — bei gleichzeitiger Behandlung mit Badern und Elektri- zitàt — bedeutend gebessert. Fall XXX: J. B. Landmann, 61 Jahre. 25. November 1901—1. Februar 1902. Diagnose: Rheumatismus chronicus. 18. Dezember: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. 29. Dezember: 32 Pulver verabreicht, ohne Spur von Dyspepsie; der Appetit ist gut, der Harn vielleicht etwas dunkler als normal, jedoch hóchst unbedeutend, 26 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. ebenso nach 63 gr. Nach or gr. ist vermerkt, dafs der Harn ganz hell war. Als sich auch nach 100 gr. nicht die geringste Wirkung zeigte, wurde das Mittel abgesetzt. Fall XXXI: M. L., Kutscher, 28 Jahre. 29. Januar 1902— 7. Marz 1902. Diagnose: Rheumatismus chronicus et tumores glandulosi colli. I. Februar: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. Am 6. Februar war der Harn nach 16 gr. L. dunkler als normal, was am 11. Februar nach Ge- brauch von 22 gr. bereits weniger deutlich ausgepragt war. à Als Patient nach Gebrauch von 42 gr. darüber klagte, dafs er den Appetit verliere, wurde das Mittel am 17. Februar abgesetzt. Kein Ikterus. Fall XXXII: K. A. S, Arbeiter, 23 Jahre. 20. Januar 1902 22. April 1902. Diagnose: Rheumatismus chronicus. 30. Januar: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. Am r5. Februar: Nach 47 Pulvern zeigte der Harn keine oder doch nur ganz unbedeutend dunk- lere Färbung als normal, etwas Saugen im Epigastrium mit Neigung zu Diarrhóe. L. abgesetzt. Fall XXXIII: I. K., Heizerfrau, 24 Jahre. 27. Februar "2902 26 Marz 1902. Diagnose: Ischias sin, Graviditas. Gebrauchte L. vom 28. Februar bis 11. Marz, im ganzen 31 Pulver, der Harn hierbei voriibergehend dunkler gefarbt; im übrigen wurde das Mittel eine Zeitlang gut vertragen, bis am Schluß Erbrechen auftrat, wor- auf das Mittel abgesetzt wurde. Fall XXXIV: P. A, Aufschlager, 41 Jahre. 4. April 1902—6. Juni 1902. Diagnose: Ischias sin. 9. April: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d., das am 26. April nach Ge- brauch von s2 gr. abgesetzt wurde, weil Schmerzen im Magen und Diarrhóe auftraten. Der Harn etwas dunkler als normal. Sonst nichts Besonderes zu bemerken. i Fall XXXV: Kr. A. N., Maurerhandlanger, 52 Jahre. 1. April 1902 — 3. Juni 1902. Diagnose: Ischias dexter. 4. April: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. Nach vorübergehender Dun- kelfarbung des Harns wurde dieser bald wieder heller, und nach Gebrauch von 56 gr. wurde L. abgesetzt. Kein Ikterus. IQI4. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 27 Fall XXXVI: W. F., Steward, 38 Jahre. 12. August 1902— 2. DE zember 1902. Diagnose: Rheumatismus chronicus. Gebrauchte vom 26. September bis 7. November im ganzen 100 gr. Laktophenin. Der Harn wurde nur etwas dunkler als normal, aber sonst hatte das Mittel keine nachweisbare Einwirkung; der Patient gab an, daß sich seine ziemlich heftigen Rückenschmerzen hierbei besserten. Fall XXXVII: V. H., Fischhándlerfrau, 48 Jahre. 4. August 1903 —14. November 1903. Diagnose: Ischias dexter. 3. Oktober: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d Der Harn wurde nach wenigen Tagen etwas dunkler als normal. Das Mittel wurde nach Ge- brauch von 99 gr. abgesetzt. Kein Ikterus. Fall XXXVIII: M. E., Dienstmádchen, 52 Jahre. 21. Februar 1906 TE April 1906. Diagnose: Ischias dexter. Gebrauchte vom 10. Marz bis 7. April Laktophenin 1 gr. t. p. d., im ganzen 82 gr. Gute Besserung der »Gicht«. Kein Ikterus. Fall XXXIX: I. M. Steinarbeiter, 37 Jahre. 1. März 1907—2I1. Mai 1907. Diagnose: Ischias. Eas Marz> D^ Taktepiemnm E gr. tp d. rs» April klapte ‘er über Ubelkeit, weshalb Laktophenin nach Einnahme von im ganzen 69 gr. ab- gesetzt wurde. Der Harn etwas dunkel, aber kein Ikterus. Fall XL: L. E. Frau, 46 Jahre. 15. Juli 1907 — 24. August 1907. Diagnose: Ischias sinister. 15. Juli: D. Laktophenin 1 gr. t. p. d. 3o. Juli wurde das Mittel ab- gesetzt wegen Schmerzen im Epigastrium. Kein Ikterus. Die Gesamt- einnahme 38 gr. Fall XLI: T. H., Fuhrmann, 66 Jahre. 23. November 1907—28. Februar 1908. Diagnose: Ischias dexter. Gebrauchte vom ro. Januar—5. Februar Laktophenin, im ganzen 76 gr.; das Mittel abgesetzt wegen Ubelkeit und Erbrechen. Kein Ikterus. Fall XLII: G. K., Dienstmädchen, 34 Jahre. 18. November 1907— 7. Marz 1908. Diagnose: Ischias sinister. 18. Januar: D. Laktophenin 1. gr. t. p. d. 4. Februar wurde L. ab- gesetzt nach Einnahme von 49 gr. wegen Kopfweh. Kein Ikterus. 28 OLAV HANSSEN. M.-N. Ki Fal XLIII: K. G., Ehefrau, 45 Jahre. 27. Januar 1908—30. Mai 1908. Diagnose: Ischias. Nach Einnahme von 43 gr. Laktophenin (vom 29. Februar bis r5. März) wurde das Mittel wegen Übelkeit, Erbrechen, Schmerzen im Egi- gastrium abgesetzt. Der Harn hellgelb. Kein Ikterus. Fall XIV: N. N., Frau, 52 Jahre. Diagnose: Rheumatismus (Paralysis agitans). Nach Einnahme von 46 gr. im Laufe von 16 Tagen wurde Lakto- phenin wegen eintretender Übelkeit und Kopfweh abgesetzt. Kein Ikterus. Fall XLV: H. O, Arbeiter, 44 Jahre. 1. August ıgıı— 5. Sep- tember 1911. Diagnose: Ischias. Gebrauchte vom 12. August bis 16. August Laktophenin 1 gr. q. p. d., im ganzen 16 gr. Keine Urobilinurie. 12. August: Im Blutserum Gallenfarbstoff in Verdünnung !5/5) +. 16. August: > — 18/59 +. 25. August: —»— 20/59 +. Fall XLVI: G. G., Dienstmädchen, 19 Jahre. 18:. Juli wogrz— e September 1911. Diagnose: Neurasthenia. Gebrauchte vom 25. August bis 29. August im ganzen 16 gr. Lakto- phenin. Keine Urobilinurie. 28. August: Im Blutserum Gallenfarbstoff in Verdünnung 7°/s9 +. 3. September: —> — 18/59 +. 8. September: Nach Ewalds Probefrihstiick keine freie H Cl. Total- azidität 18. Fall XLVII: K. J., Arbeiter, 60 Jahre. Aufnahme: 25. August 1910. Diagnose: Rheumatismus chr. (Vit. org. cordis). Nach Einnahme von 16 gr. Laktophenin im Laufe von 4 Tagen keine Urobilinurie. Kein Gallenfarbstoff im Blutserum. Fall XLVIII: N. N., Dienstmädchen, 22 Jahre. Diagnose: Rheumatismus gonorrh. Gebrauchte 1o gr. Laktophenin im Laufe von 4 Tagen. Kein Gallen- farbstoff im Blutserum. Keine Urobilinurie. 29 DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 1914. No. 2. uadeL 95 UOA ajney un "13 Sg uoA ouimqeu “ul yoru ornuimq *OJ4f] 2UI23 "S119)%] UD —:Sun[pueqoq -uluaydoyye'y 19poIM 1ojmds ouqv( 6 "uodvyuos -BAIXST uou[ozulo ju orpaex Apv.rgq "dSundodvuiqv uoduns.routoc 'uode[ SI uoa ame un '18 gE user or uoA onu ur ‘18 65 'uodv[ £r uoa ayney ur ud PE "uggel or uoA ayney ur “18 rc usage] cri uoA ame ur ‘18 e£ Sunqoro.dep | "dunqjuz "Sunqou.ro'd r = Ale! + 91189 TE eue "dunqagju^ = SWL REIN + >89 se "Sep ‘11 *sn.19} 4] sop pusiyyM 0/, Sg = 4H WAS ^ ce ‘SIMS | "Sunquoqo'd p, ‘OOES *xIq M| Puneigg[9n + 91109 + 9UIoN 'sooo€, op | Sunqayyuy ‘1418J08 odipugis[[oA “jor jgonu — jum opuoq ‘qjad wn1ag | -9249q010A + 91109 + "der '6 ‘topuyAz | ‘609907 1op (29119493 oujoz dungaypug [ug ‘uunqy "Uim epuey) uoA ands — -2419q110 A + eo +- "SUI ‘ol sioqorq sop wa S999 ulvyy ST.93XT ‘ONE oAntsog ul ‘| -uiuoydoyye"y 19p 919 pun 4107 ‘HNSIMSEM Jop Sunj[ojsuoururesnz ouosrie[[oqe, "uu "191xop seryds]| Aasuıyel-sr ‘A "uu ‘149 'eunouw| 29o81uyf-6c ‘AI *JOSIUIS "uum SUIS] dasiiyyl-ge Til UU AT "uuo eunoux| ses uypyl-6S ‘II ‘(a Boren.) “UB AY viuonjsuunoN | doduuyf r9 ET 1u»o[qosox) yoyyueay pun Joy IN M.-N. Kl. OLAV HANSSEN. 30 "ELIEXU(] yequiuaSep |0/,5€'0 0/5 eto 'sniojx] uoeu uoA uauoydugq u : AIS M pun pualyeM eyouispara sniojxI Iyez-IH | 4ep zusgsısoy "Sungiepug | ‘104 aunut[tq usage] £r uoA "usyape sop sduvjuy u SjeunloNn auqosrouis() aura on ‘+ 2189 + "dep ‘SI gjney un ‘18 LE | 'wsyewnayy | se3uuef-6r ATX ‘yeyurussey | Al ANS "uauomgeauoxz1oH ui qH 9/5 o1i uoue.jsn.g 1yezZ-IIH SDI93X[ "Sunqugpgu^ usage] er uoA i UUBN ju oipreyApeig 2[EUION sop puslyeM aus] + epo + SET Kol ayne ur as SE |o ‘yewnayy| 19811uef-8S "HIX "Sunq.?ju^q asıpur)s[jjoA use] SI UOA "üueurpue'T *Sun1ioSeulq — — JUDIN + 97e) + "dep “Sl sje wi 13 9€ "SEIUOS] 1oSuue(-g€ BITS "Sunquggu^ usage] QI uoA "uSyope N = - = aula y + ej[e5 + (e) Fer ‘ax ame wi ‘18 ob *SEIUOS] sasiayel-be IX "uode £1 uoA "uopeuijsuor(] — — E "Sunqugju^ + epe» + "Sep ‘OI oj ur ‘18 LE "SPIYOS] saosriqe(-Cp DR Slums usage] £r uoA "uuepr — — — 281}18U0 TJ, + 389 E Sep ‘II ame wı ‘18 FE "ugo 'yewnayy| 181uel-LE EXT | "uruinqiv "Bunqiggug | uoa ands 'uode[ or UOA "uuepr — — — eqorueuirv + epe» + ‘sey ‘6 oj uu 18 re | usgewnayy | Aosuyel-LE TIA "Sunq.9ju^T ‘uosUy II UOA *19]SIUIS uuen] — — — 93j9[duio N + aie + "Se ‘II ame7 ur ‘13 ec SEIUOST J12311qel-8+ TIA ASS "SIUmS uoA ands usage] or UOA ‘UN — — — suneJq[[9H + ale + Je, 76 ojne'[ u '13 ez |Jojxop seiyas]j| i1oSLiqg[-S t TA | Sunyo1211ep | s19q31] sop : qypayyosa*) uoSunx.2uroq usage wd ESSEN ule EI SD.I93XI nuum -ulusydozyey 12p| YIayyueıy en en "UN 29019 pun NZ 31 DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 1914. No. 2. "Suniodeuiqv EET 9[EULION TZ 1OH Seunlou oA -9q 91M JoyRds ‘wupized4yy epusyasioqn -I0A [QUIS ‘1487-19H jew "IOU IOAD SIM Jojeds eyip -IZ8UY SIA] sop ssurjuy u2}S19 WI “JUUPIZY 291719823 -qu19H "g[equrua dep ER It 2[EUION 0/9 o6 qH ‘0285 "IgM "UIN. “Ala UI '0/)99'0—9€'o | 1 ZU94SISOY oqosmouisQ) 'ooS$9 I'M SI9Q9I 4 sep pualqr M ‘0/,2€£o—at'o :SD19JY] UDeN ‘/0,8z'o—+£'o :1972dS 0/) 06:0 — oto uougugjuy :ZU9JSISOY 9qosrmouis() 0) z£'o—ot'o :ZU9JSIS9 9qosi]ouis() 'ooLt *»ig'A, "It WS t "30978 '0/, 0£*o — ot'o :ZU9JSISOY 9uosmouis() 0/9 e£'o—oto :ZU9JSIS9Y 9uosrouis() ‘0/5 96 GH “TN SS x21 "uneqi9u AUS Mat Sung.rgug ay>alduoyy "Sunquju^ aye] duo yy "Sunq.9j3u^r 9319|d uto SQUY-AIEIC qonsugju v 'uneqreu HM Sete GT pino) Jap yoru pun puo1qQgA '10A Nella) Saye ‘ulunqy uoA ndg "+ 21189 'onn[oq? op pusiyyM 3197 azues aip 3qoru Jaqe ‘youu pun JOA 9rtiui|lq on "+ ene "orin[ou? Jap puouuga j'07 ozuva aıp yyoiu 19qe ‘yovu pun 104 Se OG) ‘+ upun "9uimult[rqo.f) opuo[uoj orn -19 A WY '1oput[ “KZ IYI YZ uwng[y UOA inds ‘+ 21189 ‘sn.19}4] Youu pun pualyrM *10A orinui[ "qqoJ(] orm -uiunqiy uoA ands "+ 91189 ou) sep jnel| BEL NOT "Sep ‘OI ‘su, ‘OL de] ‘OT ‘sey ‘OI ‘uodey 6 uoa ajney un ‘18 Se "ıyo 'yeunayy 'uode[ OI UOA aJneT um ‘18 of "uoge[ II uoA aJneT un ‘18 o£ 'uode[ t uoA ojneT ui ‘ad GI ‘uosey II UOA ame] un ‘18 Of ‘(sH10pnosnu eıydony) “wsıyeumoyg "uiseuinaq»] "'odequin'T *SEIUOS] “‘YOpRUysUsIG sosiiyel-oS 'uuv]y Jasiiyel-Sé "ippegursuarT soSuqe(-£e "uum jasiayyl-ob UU], 1oduue(-oc "XIX TAX TAX TAX M.-N. Kl. OLAV HANSSEN. "uauonexid -uloxioqo'[ ouo “13 o£ uazue3 ui 6183 13 € XI utuoud. 'uo3ÁzoauÁ IT -ojqeT s[eurgoou uojlonxund | 'Sunqugjgu^q ‘uasey S uoa "Uu ep Jojeds yeuoyy 1 — aura aula y + 919 | + "SBI Ol ojneT ur ‘18 9r |o ‘jeunoyy] sodiayyl-61 "AIXX "uauorey 'uo31Ázoauq3 7p -ı[duoy.19q977 suyo vayenyund | "arm [OY qzjal 1oqe "13 91 uaz ua‘ Jap yoru -ue3 un ‘187 "13 EX 1 ‘901 0/9 qH pun puolugA sjewyoou uoSe[ 6 | '"ue7Z-]DH | ‘oooh “NIG ^A | "Sunqugpgu;g | 410A ornui[Iq usage] S uoa "ua3uopegy qoeN'sueiqe[sediop 2[EUION "Ip 670 “AIG EINES: -oın "+ 21189 + "BEL "6 ojneT ur ‘13 Sı ayo ‘yeumouy| soSuuge(-gr ‘IIXX "uouorjexiduro.roq -97 auyo 3zjef ıage | 'eun[ou? *1861--SruezueSui,| 'sniojx[ sop | Jap yoru *umoudojxe'] spew | puaryeM 91A | pun pusiye™ | -yoou AJoyeds yeuoyy| 10A [YOMos -Zungiepug | 404 aunui[q ‘uosey S uoa 'uauopey uourq'sieiqe[sedaiop Wypizeuy = aura oa ‘+ eres + 367, COX one wur ‘18 Sı | -eisdodsÁq | so8uuel-zz "IIXX | | '9rm[ou? ep | | PUSIUPM 3197 i |azue 8 orp 3qoru 'S6 0/, qH ‚age ‘yoru pun 'oogL “IG (AA) ‘Sunqimpnuz | 10A ormui[q "usage or uoA MEL = > MNS Pg a) euqqeuuy cen) cendo + ‘Bey 'or =| ayney ur 13 o£ | — “SBIYOST e3uug[- es "IXX "yeZ-9H | | eunjoq) ajeuiou JOA Jap pusayem -9q atm 19jeds| ‘Cor 0/9 qq 1197 azue3 a1p Seupizedéyy | ‘oogl ‘AIG "MA quoiu onmuimmq usage] t uoa "110108 "UUBN — yousuyjuy ([pWetS xg ‘Sunqiepu |-01N ‘+ 2189) + "Se 'or one un ‘18 9r snwsyeunayy| 41oSuqg(- 16 "XX sunyoleliep sloqalq sep i J499[4959) uasunyiomeg ua3en aug S9996 | u.leH sn193X] nuum -uruoydoyye] Jap} 319uue.r deme “IN ago4r) pun 7197 = 33 DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 1914. No. 2. ‘syjeddy sop Sun.topuruiia A u989M 32]99939qV 'uouorne»rduros.oq -9'[ euqo - ‘18 98 pun sg uopoloq 19MZ ur *jeq ‚Op juro -9q Sunsoqayjuq J9p W9EN "[HMq9j JUDO Jeg Jap Jem Sunyote.iepuiusyd -0}{R'] 19P pusaye M "uouonex -1[du1o2.199q97 ouqo €13S1 uazue3 uirum «»ydojyeT sjewuyoou U9Q9OAA 19MzZ YOR 'siperqe[. sodsaypy wrugnug aula y oumurqnarg "SunqJgju^ aula yy Zungepug il "Sunqgjgu^ aula yy ‘TILA eAneseN RGB orinut(tqo.rf] Soe | S) >= 'eumuipqo-[) [ovS STRE : "urıkydıod -ojeump] auyo SiqavjuioMyziod WIE] '- 2[[89|SN12741qNS 'ojfeg euejsni,q TII "Sep ‘OI SET LOT user Lr uoa ojneT um ‘18 ch 'uodep SE uoA 9jne'[ un ‘18 oor use] QI uoA ame uir ‘18 ob ‘uodey Sr uoA ajpne un ‘18 o£ "uodep g uoA ojneT wi ‘18 ce "uode b uoA ojneT wı '13 Sr uode] £r uoA ayney un ‘18 €£| “UUP Ay ‘149 'yewnayy| Aaduyrl-gs UU], uq ‘yeunoyy| 1e3uug(-19 "uue]py "19jxop seiqos[| 19811qrf-SE "uu? ‘osequiny 1oSrqe(- r£ "ipzrouo "uu ep snuisqeuinog»]| 1oSuuqe[-6c "neg ‘ao geuneqw,| adiayel-99 "19jstuts "uum S¥IYOST Josiiyel-eh IXXX XXX "XIXX lHIAXX TIAXX TAXX "AXX Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 2. M.-N. Kl. OLAV HANSSEN. 34 ‘U2Z13WU9SU9 se uodoA 3z19s939qV "eouireT pun UIdZIBWYISUISE IAL U989M 3zj9s93qy ‘94221414 usdam JZ}2S28q ‘SQy.LIeiq nz Suns “ION pun wninse3 -idq wı usuualg usdam JZ}9523qV ussunyioweg usage ma use] FI uoa ely — = : — ame wi ‘18 gt "SEIUOS] osuıyel-gr "IX "uade tc uoa "uu ep — zz + i oj wi ‘18 69 'senpsp 1oSuur(-L€ "XIXXX "uade[ ge UOA "uopgurnsuai(] = == 5 : oj ur 43 eg — seis] sesuggC-eS TIHAXXX 'uade[ SE uoA "neq = = : 5 ayney uu 13 66 'i1ejxep seryas]| 281qel-g} TIAXXX use] gt uoa "uuep = = u- : ane wi ‘13 oor ‘yeumouyy| 4128114el-8€ TAXXX "ua3e] ce UOA *uuep FA TE = : ojne ur ‘18 9S "uejxop seiyosy) Josuyel-cS 'AXXX usage] gr uoA "19JSIUIS "UUBN SL : DE : ejne'[ ur ‘18 eS | — senos sasiigelib | "AIXXX 'uade[ II UOA | ‘SeJIPIAUIS) "neq = —— : — ajneT un ‘18 1€ | + seiyosy asiuyel-bs TWX XX "uode Li uoa "uuen] = + : : ojneT ur ‘18 Lb jays yeunayy| 128uurel-€z TIXXX Sunuora.L1ep S929€ ule sn19} M ba -iuaudojxe'T 12 toque. her I d H al nugurq diee OI EST EE P)) TOUS MEET pun 19} N 29019) pun 3197 35 DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 1914. No. 2. ‘op ‘oq ‘op ‘od ‚op "eq *erugurqnupg. eure» *onmut[iqoJ[) 9uroyx *yomjdoyy pun jre»[9q() ua3doM jzjesosqy 'uai92.1q 19 pun 3jrex[eq[) U989M 3719593qV "yamjdoy uodoAM yzjase3qy ‘U9499.14 “IA pun 3res[eq[) uodoM 3219993q V "wypizeuy ‘LES "VL O= [OH 21914 :#unyonsiaqun Jti EIC ‘uadey t uoA ame un *18 91 "usage, t uoa ayney ur '13 9r usde] t uoA ojneT ul *1d 9r ‘uasey b uoa oj ur ‘18 91 'uode[ 9r uoA ojneT wi ‘18 gb ‘uodey SI uoa ojneT wi ‘18 Eb ‘uosey Lr uoa oje' wı ‘18 6b 'uode[ Se uoa ojneT uu ‘18 OL "I 110008 snuisijeuinou»] "umo *jeumou»T "BIUSYQISE.MON *SBIYOST '(suvyrde sisÁ[9.Ieq) snuistjeuinau»T 'SeIuosT *SBIYOS] 'SEIqosT 'uauopemy soduqet-zc "uuepr 19311yr[-09 ISO DRIN soduupf-6r1 'uuep Ja3uyel bb Me agriqef-zS "neg osSuup[-S v "ppgeurjsuorq sosiiypl-bé “UUB TA Jasiayyl-o9 "TIIATX TIATX TATIX “ATX "AITX TIT TX ‘IX TIX 36 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. III. Häufigkeit und zeitliches Auftreten des Lakto- phenin-Ikterus. Aus der mitgeteilten Kasuistik geht hervor, dafs von den 48 Patienten (30 Männer und 18 Frauen), die Laktophenin genommen hatten, 28, also reichlich die Halfte, mit Ikterus reagiert haben. Diese Häufigkeit ist so groß, daß man kaum von einer Idiosynkrasie sprechen kann; zweifelhaft kann es vielleicht auch sein, ob die Bezeich- nung »Nebenwirkung« ganz zutrifft. Größeres Interesse, als ein bloßer Streit um Worte, hat indessen die Frage, worauf diese individuelle Krankheitsbereitschaft beruht. Erstens zeigt es sich, dafs die absolute Menge innerhalb gewisser Grenzen nicht entscheidend ist. In den Fällen, wo Gelbsucht aufgetreten ist, schwankt nämlich die Ge- samteinnahme zwischen 12 und 40 Gramm, während in den negativen Fallen die genommenen Gaben zwischen 10 und 100 gr. liegen. 6 Patienten haben von 75 bis 100 gr. ohne Ikterus vertragen. Die kleinste Gesamtmenge, die bei uns Gelbsucht zur Folge gehabt hat, ist 12 Gramm gewesen. Mork hat jedoch bei drei Influenzapatienten Ikterus nach 5 gr. Laktophenin, auf 5 Tage verteilt, gesehen. Als Tagesdosen sind in unseren Fällen gewóhnlich 1 gr. 3 mal tgl., seltner 1/ gr. 3 mal tgl. oder !/; gr. 2 mal tgl., nur in Ausnahmefällen I gr. 4 mal des Tages, angewandt. Wenn STINTZING diese Dosen als groß bezeichnet hat, ist zwar zu erinnern, daß die Maximaldose der deutschen Pharmakopée 1/2 gr. ist, aber nach PouLssow ist es eine »sehr niedrige« Maximaldose. Ferner zeigt es sich, dafs das Geschlecht ohne besonderen Belang ist, indem von 3o Männern 18, und von 18 Frauen 9, Ikterus bekamen. Das Alter scheint ebensowenig eine Rolle zu spielen. Srrauss hat gezeigt, dafs Laktophenin im salzsauren Magensaft Phe- netidin abgespalten wird; für das Auftreten der Gelbsucht spielt indessen diese Spaltung keine Rolle, indem Ikterus auch bei Fallen von Achylie (z. B. Fall XXII) auftreten kann. Wahrscheinlich spielen Besonderheiten in dem intermediáren Stoff- wechsel oder in den Ausscheidungsvorgängen die entscheidende Rolle. Insofern ist es von Interesse, dafs nach der Literatur zu urteilen die Laktopheninbehandlung bei Typhus abdominalis keine hepatische Kompli- kation zur Folge gehabt zu haben scheint. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 37 Vielleicht beruht dies darauf, daß febrile Patienten in anderer Weise auf Laktophenin als afebrile reagieren. Es gibt namlich in der Pathologie eine Reihe Beispiele, wo einzelne Arzneinebenwirkungen nur bei bestimmten Krankheiten aufzutreten pflegen. Nach Besnier tritt z. D. das Copaiva-Erythem und die Cubeben-Roseola nur bei Gonorrhóepatienten, dagegen nicht bei anderen Kranken auf. Weiter sollen Typhuskranke besonders für Antipyrin-Exantheme dis- poniert sein (RıEcke), und-KuNKEL wirft die Frage auf, ob nicht bei septischen Infektionen eine erhóhte Empfindlichkeit der Blutkórperchen gegen Anilin- derivate beobachtet wird. Am häufigsten ist der Laktophenin-Ikterus bei rheumatischen Krank- heiten beobachtet worden, weil solche Falle die Hauptindikation für Lakto- pheninbehandlung darbieten; von unseren 48 Fallen gehóren 45 zu dieser Gruppe. Indessen kann die Gelbsucht auch bei anderen Zuständen auftreten, z. B. Dyspepsia (Fall XXII), Neurasthenia (Fall I), Influenza u. s. w. Noch bemerkenswerter als die Häufigkeit des Laktophenin-Ikterus ist jedoch sein zeitlich konstantes Auftreten. nach dem Anfang der Ordi- nation. Schon Laacue hatte hervorgehoben, daf3 der Ikterus bei täglicher Einnahme von 3 gr. durchschnittlich nach 27 gr. am 9. Tage auftrat. - Weitere Beobachtungen haben jedoch gezeigt, daf die Größe der Gesamteinnahme nicht der bestimmende Faktor ist. Den Ausgangspunkt für diese Erfahrung bildete Fall XVI, wo Lakto- phenin nur 4 Tage 1 gr. 3 mal täglich (im ganzen 12 gr.) verabreicht wurde. Am to. Tag bekam der Patient Fieber mit nachfolgendem Ikterus, und ganz natürlich erhob sich die Frage, ob diese Gelbsucht eine Lakto- pheninkomplikation war oder nur ein zufalliger katarrhalischer Ikterus. In g Fallen wurde dann später Laktophenin in denselben Gaben nur 4 oder 5 Tage gegeben, und in 5 von diesen Fällen wieder trat Ikterus auf, auch jetzt erst am 9. oder 10. Tag nach der Verordnung des Mittels. In unserem ganzen Material, wo die Gesamteinnahme zwischen r2 und 40 gr. geschwankt hat, ist der Ikterus (vom Eintritt des Fiebers gerechnet) konstant zwischen dem 9. und 12. Tag, in der Hålfte aller Falle am ro. Tag, zur Erscheinung gekommen. Hiermit stimmen auch die wenigen in der Literatur von STRAUSS und WIiTTHAUER niedergelegten Beobachtungen, wo genaue Zeitangaben aufgeführt sind, und 4 mir von Dr. med. Orar ScHEEL (Kristiania kom- munale Krankenhaus) freundlichst überlassenen Fälle, überein. 38 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Man muß deshalb annehmen, daß für das Auftreten der Gelbsucht ein bestimmter Zeitraum erforderlich ist, und diese Periode scheint ebenso charakteristisch und konstant zu sein, wie die Inkubationszeit für Morbilli, Variola u. s. w. Von alters her ist eine solche Latenzzeit für die Infektionskrankheiten als eigentiimlich angesehen und durch Vermehrung der Mikroben, Produk- tion des Giftes und Wanderung desselben an den Ort seiner Wirkung erklart worden. | Nachdem man jedoch gelernt hatte, dafs die Toxine und überhaupt alle Stoffe von Antigen-Natur sich in ähnlicher Weise verhielten, stellte v. PIRQUET auf Grundlage seiner klinischen Untersuchungen bei der Serum- krankheit die Theorie auf, daß das krankmachende Agens erst dann im Organismus krankhafte Symptome hervorrufe, wenn es durch Antikórper verändert sei, und sah in der Inkubationszeit den Termin, der bis zur Bil- dung dieser Antikórper verstreicht. Tatsáchlich fehlt auch den meisten Giftstoffen, die Antikórper nicht bilden, die Eigentümlichkeit der Latenzzeit. Einzelne metallische Gifte und Saponinsubstanzen sollen allerdings hiervon eine Ausnahme machen (O. Rosroski). Von besonderem klinischen Interesse ist JENDRASSIKS alte Beobach- tung, dafs die diuretische Wirkung des Kalomels erst nach 2—3 oder mehreren Tagen auftritt, gleichgültig ob das Mittel nur einen Tag gegeben wird, und daf3 es keinen Zweck hat, das Mittel während der Polyurie weiter zu brauchen. Von den einzelnen Organen zeigt besonders die Haut haufig eine ausgesprochene Latenzzeit sowohl gegenüber chemischen wie energetischen Einwirkungen. Nach Anwendung von hautreizenden Pflastern haben sowohl WEBER wie QuincKE die Reaktion erst mehrere Tage, nachdem das Pflaster ent- fernt war, auftreten sehen und diese Latenzzeit mit der Inkubationszeit der Infektionskrankheiten verglichen. Als eine Anaphylaxie der Haut betrachtet weiter W. WECHSELMANN die Satinholzdermatitis, die bei drei Arbeitern nach ro— 14-tágiger Inkubation auftrat, und er erwähnt Experi- mente mit Primulgift (Primula obconica), wo ein àhnliches Verhalten be- obachtet worden ist. Auch nach innerlicher Darreichung von Medikamenten kónnen Haut- ausschlàge ófters erst nach bestimmter Latenzzeit auftreten. So erwähnt z. B. Stein, dafs bei ihm das Antipyrin-Ekzem konstant eine Inkubationszeit von 2 Tagen hatte, wáhrend das Ekzem nach Gebrauch von Sublimat ebenso regelmäßig erst nach 4 Tagen auftritt. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 39 Am deutlichsten ist jedoch die spate Reaktion der Haut gegeniiber der ausstrahlenden Energie: der Wärme, dem Licht, den Róntgen- und Radiumstrahlen. Wie die Mechanik der Latenzzeit bei der Laktophenin-Gelbsucht auf- zufassen ist, läßt sich schwer sagen; sie ist aber kaum als Kumulation zu erklaren; dagegen spricht besonders, dafs die Reaktion gleichzeitig auftritt, gleichgültig ob die Gesamteinnahme klein oder grof ist. Ob anaphylaktische Prozesse zugrunde liegen, wird in Kap. V näher erórtert. IV. Symptomatologie des Laktophenin-Ikterus. In der Latenzzeit ist der Harn wahrend des Gebrauchs von Lakto- phenin oft von dunkelgelbbrauner Farbe. In dieser Zeit gibt er nach Erhitzung mit Salzsäure die Indophenol- reaktion, bei Zusatz von Fs Cl; eine braunrote Färbung und reagiert positiv auf die Diazoprobe. Alle Reaktionen werden den ersten Tag nach dem Absetzen des Laktophenins negativ. In der Latenzzeit ergibt der Harn nicht die Schlesingersche Probe auf Urobilin, und das Blutserum ist hellgelb ohne vermehrten Gallenfarb- stoffgehalt. Durchschnittlich am 1o. Tag setzt die hepatische Reaktion ein. Schmerzen im Epigastrium oder linken Hypogastrium, Übelkeit und Erbrechen stellen sich ein, und als Beweis dafür, dafs diese banalen Symp- tome hepatischen und nicht gastrischen Ursprungs sind, tritt Gelbfarbung des Blutserums und Urobilinurie auf. Nach der Dauer von wenigen Stunden bis r—2 Tagen tritt danach eine rasche Temperaturerhóhung ein. Nur in zwei Fallen (III und V) hat sie gefehlt und in einem dritten Falle (XXVII), der vielleicht nicht hierher gehórt, ist sie nur andeutungs- weise vorhanden gewesen. In den anderen Fallen ist die Temperatur haufig unter Schüttelfrost rasch in die Hohe, ófters bis über 39? gestiegen, um im Laufe von 1 bis 2—3 Tagen wieder zur normalen Höhe herabzugehen. Später bleibt die Temperatur normal; einmal ist sie jedoch eine Weile subfebril gewesen (XXII); subnormale Temperaturen, die sonst bei Ikterus manchmal auftreten, sind nicht beobachtet worden. 40 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Was die Genese des Fiebers betrifft, so stellt sich die Temperatur- erhóhung erst nach dem Ubertritt von Galle ins Blut ein, und da die Galle kaum pyrogen wirkt, muf man wohl annehmen, dafs andere Substanzen aus der Leberzelle gleichzeitig mit der Galle in die Gallenkapillare über- gehen und dort resorbiert werden. Schon lange ist.man ja darauf aufmerksam gewesen, wie leicht bei der Enge der Gallenwege Gallenwegeerkrankungen, selbst von sehr ge- ringem Umfang und Grad, zu Fieberanfallen Anlafs geben kónnen. Eine genetische Trennung zwischen Resorptionsfieber und Einklem- mungsfieber ist versucht worden, läfit sich aber kaum durchführen, wie z. B. bei einer Analyse von Cuarcots Febris intermittens hepatica oder Moyninans »steeple-chart« bei Gallenwegekrankheiten. Die Kurve des Laktopheninfiebers ist teils eingipflich, teils zweigipf- lich; mehr als zwei »Kirchturmspitzen« kommen indessen bei der Lakto- phenin-Gelbsucht nicht zur Entwicklung. In seiner äufseren Gestalt erinnert das Laktopheninfieber nach LAACHE an das Tuberkulinfieber; es hat auch grofse Ahnlichkeit mit dem Trans- fusions- oder Kochsalzfieber. Allen diesen Einwirkungen gemeinsam ist gewif ein abnormer Gewebszerfall. In wenigen Ausnahmefällen, die man wohl Formes frustes nennen kónnte, bleibt die hepatische Reaktion innerhalb dieses Rahmens (Schmer- zen, Fieber und Urobilinurie), der mit dem, was GERHARD Urobilinikterus oder GuBLER Ictére hémophéique genannt haben, zusammenfallt. Nach Quincke sind jedoch solche Fälle nichts anderes als geringere Grade eines Gallenikterus, und in unserem Falle XXVI wurde ebenso eine deut- liche Vermehrung des Gallenfarbstoffgehaltes im Blutserum nachgewiesen. In den meisten Fällen jedoch kommt das hepatische Syndrom zu voller Entwicklung durch das Auftreten von Cholurie und Ikterus. Die Intensitát der Gelbsucht zeigt ganz wie bei Ikterus catarrhalis von Fall zu Fall viele Abstufungen. Ab und zu ist die Farbe allein in den Konjunktiven hervortretend und geht bald vorüber; in anderen Fallen ist die Ablagerung in den Geweben intensiv, und der Ikterus klingt nur allmählich ab. Eine Parallele zwischen dem Grad des Hautikterus und der Cholurie fehlte öfters, wie auch Quincke bei Ikterus catarrhalis hervorhebt. Die Nieren verhielten sich sehr indifferent, indem nur ausnahmsweise Spuren von Albumin und Zylindern nachzuweisen waren. Wo daraufhin untersucht wurde, trat immer Urobilinurie auf, bevor Gmelins Reaktion im Harn positiv wurde, aber mit der Entfarbung des Stuhls wurde die Urobilinreaktion im Harn negativ, um wieder aufzutreten, 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 41 wenn der Gallenabfluß zum Darm frei wurde. In der Regel dauerte die Cholurie nur kurz. Im Falle XXV ist der Harn auf Hàmatoporphyrin mit negativem Er- folge untersucht. | In zwei Fallen, VII und VIII, hat LAAcHE im Anfang des Ikterus Gallensáuren durch die Haycrartsche Methode nachgewiesen; in unseren übrigen Fallen ist diese Reaktion der Oberfläche-Spannung, die jetzt in Frankreich zur Diagnose der Cholalurie (»Cholurie apigmentaire«) hàufig gebraucht wird, nicht zur Anwendung. gekommen. Für die klinische Charakteristik der Gelbsucht im allgemeinen spielt die Entfárbung oder Nichtentfärbung der Faeces eine wichtige Rolle. In unseren 24 positiven Fallen sind die Stühle 12 mal (50 °/o) entfárbt, oft von weißer Tonfarbe gefunden worden und waren 12 mal (50 ?/;) von gewóhnlicher Farbe. Die Entfarbung ist ófters allmáhlich eingetreten, und die vüllige Absperrung der Gallenzufuhr zum Darm teils durch fehlende Urobilinreaktion im Stuhl (Schmidts Sublimatreaktion), teils durch fehlende Urobilinreaktion im Harn (Schlesingers Zinkazitatreaktion) be- státigt. Was die Darmfunktionen betrifft, so ist Diarrhóe dreimal im Anfang der Gelbsucht notiert. Bei Ikterus catarrhalis liegen nur spárliche Untersuchungen über die Magensekretion vor, aber sowohl FiscaL, wie Hayem und SIMNITZKY haben in untersuchten Fallen Hyperchlorhydrie nachgewiesen. Von 7 Fallen von Ikterus catarrhalis findet Simnitzky in 4 eine Steigerung der sekre- torischen Magenprozesse, die dem Gange der ikterischen Erscheinungen entsprach, während in 3 ein gleichzeitig bestehender Entzündungszustand der Magenschleimhaut diese Wechselbeziehung verdeckte. Eine àhnliche Wirkung der Gallenretention konnte er auch bei Hunde- Versuchen in Pawrows Laboratorium nachweisen. Fast regelmäßig trat hier eine bedeutende Zunahme der Sekretion im Laufe der ersten Stunde und eine rasche Abnahme derselben in den darauffolgenden Stunden ein, weshalb er diesen Zustand der Drüsenzelle als Asthenie bezeichnete. Andere Krankheiten der Gallenwege geben dagegen Veranlassung zu HCI- Herabminderung im Mageninhalt; dies ist nach Hontwec der Fall bei Er- krankungen und nach Exstirpation der Gallenblase und beruht vielleicht darauf, dafs nach Entfernung der Gallenblase die Galle kontinuierlich in den Darm abtropft und so die Darmschleimhaut stándig überrieselt. Bei Laktophenin-Ikterus beobachtet man im Anfang der Krankheit regelmafsig subjektive Magenerscheinungen (Übelkeit, Erbrechen u. s. w.), 42 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. und in 10 Fallen ist deshalb die Magensekretion während der Gelbsucht untersucht worden, im ganzen sind 50 Analysen ausgeführt. In 5 Fällen wurden normale HCl-Werte gefunden, in zwei Fällen vorübergehende Hypaziditat und in zwei anderen (XVI und XVII) Achlor- hydrie von kurzer Dauer. Im Falle XXII war nach wie vor der Lakto- pheninbehandlung Achylie vorhanden. Es scheint im ganzen keinen Unter- schied zu machen, ob die Absperrung der Galle vom Darme eine voll- ständige ist oder nicht, und es ist kein Parallelismus mit der Intensität der Gelbsucht beobachtet worden. Was die Menge des Magensaftes (nach Ewarns Probemahlzeit: 2 Hörn- chen und 400 cc Thee) betrifft, so ist mehrmals keine exakte Messung mit Restbestimmung nach MATTHIEU u. s. w. ausgeführt, aber öfters deuten die ausgeheberten Mengen auf eine vermehrte Sekretion (XX, XXIII). Für das Verständnis der Genese der Laktophenin-Gelbsucht sind die in 9 Fallen ausgeführten Blutuntersuchungen von Interesse. Mit Ausnahme von Fall XVII, wo eine leichte Herabsetzung des Hàmo- globins auftrat, ist keine Anàmie als Symptom oder Folge des Ikterus nach- gewiesen. In den Fällen XVIII und XX ist im Gegenteil Vermehrung des Blutfarbstoffes, aber ohne gleichzeitige Vermehrung der roten Blut- kórperchen eingetreten. Die Anzahl der roten Blutkörperchen beträgt in den 6 untersuchten Fällen zwischen 6.9 Mill. und 4 Mill. und gleichzeitig ist ein Hb-Gehalt von 110 ?/, bis zu 85 9/, gefunden worden. Größeres Interesse als GERHARDTS alte Befunde von auffallend schnell eintretender Maulbeerform an den roten Blutkórperchen und die Stórung der Geldrollenanordnung bei Ikterus, hat in neuerer Zeit die osmotische Resistenz der roten Blutkórperchen. Wahrend bei Retentions-Ikterus die Resistenz vermehrt ist, ist der hämolytische Ikterus seit CHAUFFARDS und Wipats Untersuchungen (1907) durch mehr oder weniger verminderte Resistenz charakterisiert. Bei experimentellen Anämien ist das Verhältnis jedoch verschieden, bei Toluylendiaminvergiftung (WipaL) besteht verminderte Resistenz, bei Phenyl- hydrazin-Anämje (Morawitz) und Maretin-Anämie (eigene Untersuchungen vermehrte. Der Laktophenin-Ikterus verhält sich insofern wie der Retentions- Ikterus; aber die Vermehrung der Resistenz ist nur ausnahmsweise sehr ausgesprochen (wie in den Fällen XVIII und XIX). . In keinem der untersuchten 7 positiven Fälle ist eine Verminderung der osmotischen Resistenz nachgewiesen. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 43 Hiermit übereinstimmend ist es auch, dafs weder Vitalfärbung der roten Blutkórperchen, noch Autoagglutination nachgewiesen ist. Auf die Anzahl der weißen Blutkörperchen hat der Laktophenin- Ikterus, selbst während des Fiebers (Fal XVII, XVIII), keine besondere Einwirkung. In 7 Fallen haben die Zahlen in 18 Analysen zwischen 4600 und 9600 geschwankt. | Bemerkenswert findet Grawitz bei unkomplizierten, ikterischen Zu- standen eine Vermehrung der Leukozyten, und zwar kann die Vermehrung gelegentlich eine ziemlich hochgradige (30—40 000 im ccm) sein. Genauere Besprechung verdienen die quantitativen Untersuchungen des Blutserums auf Gallenfarbstoff, die Cholémimétrie. Methodisch ist das von Orar SCHEEL modifizierte Hayem-Gilbertsche Verfahren benutzt, das darauf beruht, daß nitrithaltige Salpetersäure (Acid- nitric. 300 Nitritnatr. 0.06) mit gallenfarbstoffhaltigem Serum eine blaue Farbenreaktion ergibt; das Serum wird mit einer Eiweißlösung (Eiweißlösung 100 cc, Na Cl 1!/, gr., Wasser go cc, 10 °/9- Natronhydrat ro cc) verdünnt, bis die Reaktion nicht mehr positiv ausfällt, und der Grad der Bilirubinämie danach beurteilt, wie folgendes Schema zeigt: LAURE Tropfen-Blutserum Loy | Grad der Reaktion Reagenzgläschens Verdünnungsflüssigkeit | | I 20 o 20/59 2 18 2 18/29 3 16 4 16/59 E | I4 6 14/55 6 I2 8 | 12/90 usw. | | | | Nach O. ScHEEL kann der Gallenfarbstoffgehalt im Blutserum bei Nor- malen bis 14/39 erreichen. Das Verfahren ist zu klinischen Arbeiten sehr geeignet und gestattet eine genaue Verfolgung des Auftretens von Gallenfarbstoff im Blut. Von besonderem Interesse sind die Falle XXII und XXVI, wo eine Reihe quantitativer Gallenfarbstoffbestimmungen vor, während und nach der Gelbsucht ausgeführt sind (vgl. auch die Kurve S. 52). Der Ubergang von Gallenfarbstoff ins Blut fangt, wie in den Fallen XXIII und XXIV, schon vor dem Schiittelfrost an und kann ziemlich schnell 44 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. hohe Werte (2/5) erreichen. In anderen Fällen geschieht der Übergang allmählicher, wie auch die Bilirubinämie nur kurze Zeit dauert (XXIII und XXVI); nur ausnahmsweise, wie im Falle XXI, ist ein vermehrter Gallenfarbstoffgehalt im Blutserum mehrere Wochen nachher nachgewiesen. Nicht immer wird die Bilirubinämie von positiver Gmelins Reaktion im Harn gefolgt, ohne daf doch der Grad der Bilirubinämie allein für den Über- gang des Gallenfarbstoffes in den Harn entscheidend zu sein scheint. Z. B. trat im Falle XXVI keine Cholurie auf, wahrend im Falle XXII mit der- selben maximalen Gallenfarbstoffkonzentration im Blutserum (4/29) Gmelins Reaktion im Harn- positiv wurde. Im Falle XXI lief sich des weiteren Gmelin nicht langer nachweisen zu einer Zeit, da die Bilirubinämie einen so hohen Wert wie !/;j zeigte. Vielleicht beruhen diese Differenzen in der Verteilung des Gallenfarb- stoffes im Harn und Blut teils auf der verschiedenen Schnelligkeit des Über- gangs von Gallenfarbstoff ins Blutserum und teils auf einer eintretenden »Dichtigung« des Nierenfilters gegenüber dem Gallenfarbstoff. Bei seinen Untersuchungen über »Cholàmie« findet übrigens SUNDE positive Gmelins Reaktion im Harn nur bei den hóchsten Graden von Bilirubinämie (°*/29). Gehen also die Hayemsche Reaktion im Blutserum und die Gmelinsche im Harn nicht parallel, ist in allen Fallen mit vermehrtem Gallenfarbstoff im Blut eine deutliche Urobilinurie konstant vorhanden gewesen; wie die Falle XXIII und XXIV zeigen, tritt diese doch erst nach dem Übergang von Gallenfarbstoff ins Blutserum auf und wird, wie früher erwähnt, mit der vollkommenen Gallenstauung: negativ. Das Nachweisen von Urobilin im Blute selbst ist nicht versucht worden. Von anderen Leberfunktionen ist eine Bestimmung der Kohlenhydrat- toleranz bei Zufuhr von roo gr. Lavulose in einzelnen Fallen versucht worden; das Resultat Jafst sich aber wegen Auftretens von Erbrechen nicht verwerten. Im Fall XVII wurden doch 70 gr. Lävulose ohne Glykosurie vertragen. Nur im Falle XXVI ist Galaktose, aber leider in zu großer Menge (70 gr.), verabreicht worden. Sowohl BAUER wie WAGNER empfehlen 40 gr. als Grenzdosis und bei Zufuhr dieser Menge bezeichnet WAGNER 2 gr. als oberste Grenze der normalen Ausscheidung; bei Ikterus catarrhalis finden sie konstant eine beträchtliche Galaktosurie, dagegen nicht bei Stauungs-Ikterus. Nach den Befunden der eben erwähnten Forscher ermöglicht diese Galaktoseprobe eine exakte Differentialdiagnose zwischen dem Ikterus catarrhalis mit Parenchymschädigung und den anderen Formen des Ikterus, speziell bei Cholangitis. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 45 Was die Symptomatologie des Laktophenin-Ikterus sonst betrifft, so sind in 3 Fallen (XXII, XXIII und XXVI) Herpes labialis und 1 mal (Fall XIV) Urticariaeruptionen aufgetreten. Wie bekannt, trifft man Urticaria nicht selten bei Leberechinococzysten, aber nach Ewarp haben sowohl BAMBERGER wie GRAVES Urticaria auch bei Ikterus simplex beobachtet. V. Verlauf des Laktophenin-Ikterus. Im Verlauf des Laktophenin-Ikterus lassen sich 3 Stadien unterscheiden: Das Latenzstadium von einer durchschnittlichen Dauer von 9— 10 Tagen, das febrile Stadium (1—3 Tage) und das ikterische Stadium. Je nach der Intensität der hepatischen Reaktion klingt die Gelbsucht bald schneller, bald langsamer ab und kann von einigen Tagen bis zu Wochen andauern. Immer ist die Krankheit gutartig verlaufen, und nur ganz ausnahmsweise hat man es mit einer wirklichen »Heilmittelkrankheit« zu tun gehabt. Spatere Unannehmlichkeiten sind nie beobachtet worden. Im Gegenteil haben mehrere Rheumatiker von der Gelbsucht eine günstige Beeinflu&ung ihres Rheumatismus wahrgenommen, und TiLLiscH erwähnt eine Patientin, die gelegentlich eines Rezidivs von Ischias die Klinik aufsuchen wollte, um — wenn nótig — einen neuen Ikterus durch- zumachen. Übrigens ist es wohlbekannt, dafs interponierte, akute Krankheiten eine umstimmende, metasynkritische Wirkung auf präexistierende, chronische Krankheiten ausüben kónnen. Vor kurzem hat ja D. GERHARDT auf Grund- lage von 6 Krankengeschichten neue Belege dafür beigebracht. Tatsächlich hat sich auch in unseren Fallen die Reaktionsfähigkeit des Organismus dauernd geändert, indem er bei neuer Darreichung von Lakto- phenin giftfest geworden ist. Diese Allergie — um mit v. PIRQUET zu sprechen — ist ein neuer Zug bei der Laktophenin-Gelbsucht, der an die Infektionskrankheiten erinnert. Diese Eigentümlichkeit wurde zum ersten Male bei Fall V beobachtet. Der Patient wurde im Jahre rgor wegen Ischias mit Laktophenin behan- delt und bekam dann Ikterus nach 38 gr. 10 Jahre später wurde er wieder in die Klinik wegen Rheumatismus aufgenommen und vertrug jetzt 85 gr. Laktophenin im Laufe von 26 Tagen, ohne Gelbsucht zu bekommen. 46 OLAV HANSSEN. M.-N. KI. Mit dieser Beobachtung als Ausgangspunkt ist spater 5 anderen Pa- tienten kurze Zeit nach dem Auftreten der Gelbsucht nochmals dieselbe oder eine etwas größere Gabe von Laktophenin verabreicht worden. In keinem dieser Fälle, noch in 3 anderen, mir gütigst von Dr. med. ©. ScHEEL mitgeteilten Fällen hat der Organismus reagiert, weder mit Temperatursteigerung noch mit Ikterus. Auch sind keine Symptome von Uberempfindlichkeit wahrgenommen worden. Wie bekannt, kann bei einzelnen Arzneinebenwirkungen Toleranz und Intoleranz in Perioden wechseln und bei anderen, z. B. bei der Satinholz- dermatitis, werden nach WeEcHSELMANN einige Individuen anaphylaktisch, andere immun. Nach dem Laktophenin-Ikterus ist im Gegensatz hierzu allein Gift- festigung observiert worden. | Auf den ersten Blick ist es etwas auffallend, daß man nur einmal von Laktophenin-Gelbsucht befallen werden kann, da ja der so ähnliche Ikterus catarrhalis, wie katarrhalische Affektionen sonst, zu häufigen Rezidiven dis- poniert. Nach Hennic kann es sich jedoch mit dem Ikterus auch anders ver- halten, indem der epidemische Ikterus ziemlich konstant Immunität her- vorruft. E In der generellen Pathologie gibt es übrigens auch andere Beispiele, die zeigen, daß einzelne Krankheiten ihrer Ursache entsprechend sich in dieser Beziehung verschieden verhalten können. Während man z. B. meistens nur einmal von dem idiopatischen Herpes zoster befallen wird (von Heap nur 4 mal unter 400 Patienten Rezidiv beobachtet), ist der deuteropatische oder symptomatische Herpes zoster gerade durch seine Rezidive charakterisiert. Dagegen scheint Herpes ex usu Arsenici sich wie der idiopatische Herpes zoster zu verhalten. In einer Statistik erwähnt nämlich Lupvic NIELSEN in Kopenhagen, daß von 390 Psoriarispatienten ro während der Arsenbehandlung von Herpes befallen wurden, und in 8 Fällen die Behandlung fortgesetzt wurde, ohne daß weder dann noch bei späterer Aufnahme Rezidiv zur Beobachtung kam. Von 124 Patienten, die in derselben Zeitperiode (1864— 1889) ohne Arsen behandelt wurden, bekam keiner Herpes. Was die Laktopheninimmunität selbst anlangt, so hat in erster Linie ihre lange Dauer (im Fall V ro Jahre) Interesse. Wahrscheinlich fángt die Giftfestigung mit der hepatischen Reaktion an; darauf deutet besonders, dafs im Fall X die fortgesetzte Darreichung von Laktophenin während des Fiebers keine Einwirkung auf den Fieberverlauf hatte. IQ14. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 47 Ahnliches kann man auch bei einzelnen medikamentellen Hautreak- tionen beobachten. So ist es nach persónlicher Mitteilung von Prof. Gram in Kopenhagen wohlbekannt, dafs das Salipyrin Erythem auch bei unver- ånderter Anwendung der Medikamente wieder verschwindet, und åhnlich ist auch das Verhalten bei Jod-Idiosynkrasie. Dasselbe soll nach RascH auch der Fall mit der Roseola balsamica (ex usu Balsami Copaivae und Pulv. Cubeber) sein; vielleicht ist dieses Ver- håltnis doch nicht ganz konstant, oder auch ist die erworbene Toleranz nur kurzdauernd, nach einem Fall von Weiss zu urteilen. Bei einem jungen Gonorrhóe-Patienten trat nàmlich nach Verabreichung von Cubebenpulver (18—27 gr. in 3 Reprisen jedesmal ein akutes, stark febriles Papeln- Exanthem auf. Solche rezidivierende Exantheme il d * Ml TUNE | N N li sind übrigens auch nach anderen Arzneien, wie z. B. Hg, bekannt. Im Gegensatz zu dem, was für Laktophenin i I | N d | ^. © gilt, kennt man medikamentelle Hautausschläge, mm—— wie z. B. nach Bromkalium oder Chloral, wo ein fortgesetzter Gebrauch des Mittels wahr- scheinlich eine Addition des Giftes und dadurch Verschlimmerung der Symptome zur Folge haben kann. Von der Zeit der Applikation von »Vesi. Fieber VER we EMG catoria volantia« ist es demnächst bekannt, dafs die Haut auch gegen wiederholte, àussere lrritamente eine mehr oder weniger vollständige Immunität erreichen kann. Eine Reihe Erfahrungen hierüber ist von Faye (1866) mitgeteilt, der auch die Frage anschneidet, ob neben einer lokalen auch eine generelle Immunität eintritt (vgl. die späteren, Untersuchungen von EHRLICH u. A. über konjunktivale Rizin- und Abrin-Applikation). Auch bei einzelnen Blutgiften scheint weiter eine relative Immunität auftreten zu können. So erwähnt TALLQUIST, daß bei der chronischen Pyrodinvergiftung eine verminderte Wirkung des Blutgiftes im Verlauf der Vergiftung auftritt. Allerdings sucht Tarrouisr selbst die Erklärung hierzu in einer ein- tretenden Kompensation seitens der blutbereitenden Organe, aber nach Bicnami und Dionisi hat man es eher mit einer Immunität der roten Blut- kórperchen zu tun. Vielleicht ist diese Giftfestigung als eine Adaption oder Angewóhnung aufzufassen, die ja dadurch charakterisiert wird, dafs die Vermehrung der Konzentration des Giftes ganz allmahlich vor sich geht. Diese spezielle 48 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Form von erworbener Immunität ist im Mikrokosmos von unizellularen Organismen sehr allgemein und hat seit Enriicus klassischen, chemothera- peutischen Studien das größte, medizinische Interesse erhalten. Für die Erklarung der Laktophenin-Gelbsucht ist jedoch nicht anzunehmen, daf die Angewöhnung irgendwelche Rolle spielt, indem der Ikterus eine akute Intoxikation ist, die während weniger Tage hervorgerufen werden kann. Wie andere Giftreaktionen, z. B. die nach Sulfonal, Trional und Veronal ab und zu auftretende Hämatoporphyrinurie, sich bezüglich einer späteren Immunität verhalten, ist wohl kaum bekannt. In einer Beziehung besteht eine bemerkenswerte Übereinstimmung, indem Sulfonal nur bei einer Minderzahl und oft nach relativ kleinen Dosen Hämatoporphyrinurie her- vorruft, während Anderen längere Zeit hindurch das Mittel ohne Schaden verabreicht werden kann. Nach Garrop bleibt bei den meisten Sulfonal ein- nehmenden Geisteskranken die Hämatoporphyrinausscheidung innerhalb der normalen Spuren. Über die Mechanik der Laktopheningiftfestigung läßt sich nur wenig Tatsächliches anführen. Durch E. Fromm werden die Schutzmittel des Tierkörpers bei Ver- giftungen als Oxydation, Reduktion und Paarung an bestimmte Reste oder als eine Kombination dieser drei Vorgänge aufgefaßt. Als ein Derivat der p. phenetidin. muß man annehmen, daß Lakto- phenin im Organismus in der Weise zerlegt wird, daß die Seitenkette ab- gespalten wird und der Kern, das Paramidophenol, teils mit Hs So,, teils mit Glukoronsäure, im Harn oder in der Galle, ausgeschieden wird. Während des Laktopheningebrauches gibt der Harn deshalb die Indo- phenolreaktion, braunrote Färbung mit Fe, Cl; und die Diazoreaktion. Ob eine Zunahme der Ätherschwefelsäuren stattfindet, ist nach HEFFTER nicht nachgewiesen und auch nicht von mir untersucht worden. Dieses Schicksal des Laktophenins im Organismus scheint jedoch nicht zu erklären, warum Laktophenin so häufig Ikterus zur Folge hat, während andere, ähnlich zusammengesetzte, aber mit anderen Seitenketten aufgebaute Präparate, wie Phenacetin u. s. w. nur ausnahmsweise Ikterus hervorrufen. OH SEHE DOI. OC. EE GS ES | en 7 7 N NH, NH, NHCH, CO NHCOCHOHCH; Paramidophenol. Phenetidin. Phenacetin. Laktophenin. — 9 \ : 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 49 An wirksamer Substanz enthält Laktophenin 65 °/,, Phenacetin dagegen 76 °/) Phenetidin; der ausschlaggebende, ikterogene Faktor muß deshalb eher in der Natur der Seitenkette und der größeren Schnelligkeit der Spaltung gesucht werden. Am schwierigsten zu erklären ist jedoch, dafs nach dem Laktophenin- Ikterus der Organismus bei erneuter Verabreichung von Laktophenin gift- fest befunden wird. Eine solche Allergie ist wohlbekannt in der klinischen Infektions- pathologie und von Versuchen mit Eiweißkörpern, die als Antigene sowohl Anaphylaxie wie Immunität auslösen können. In den letzten Jahren hat inzwischen Bruck gezeigt, daß auch Nicht-Proteine, wie Jodoform und Antipyrin, bei idiosynkrasischen Indivi- duen anaphylaktische Reaktionen hervorrufen können, und da diese Medi- kamente keine Antigenqualität haben, nimmt er an, daß z. B. Jod im Or- ganismus sich mit Eiweiß zu einem nicht artspezifischen Eiweißkörper ver- bindet, das als Antigen wirkt. Brucks Versuche wurden in der Weise ausgeführt, daß erst 5 ccm von dem Patienten-Serum und am nächsten Tag eine nicht toxische Dosis Jodoform, bezüglich Antipyrin mehreren Meerschweinchen subkutan injiziert wurden. Wenige Minuten nach der letzten Injektion reagierten einzelne Ver- suchstiere mit charakteristischen Anaphylaxie-Symptomen. Diese Versuche konnten jedoch nicht von PacnıEz bestätigt werden. Bei anderen medikamentellen Nebenwirkungen hat diese Probe jedenfalls negative Ergebnisse geliefert (K. FRrEDMANN u. A), und dies war auch der Fall bei uns bei zwei Versuchen, wo 5 ccm Serum von zwei Patienten mit Laktopheninfieber und 24 Stunden später Laktophenin (0,10) Meerschwein- chen subkutan injiziert wurden. Nach dem Ausfall dieser Proben jedenfalls ist das Laktopheninfieber kaum als ein anaphylaktischer Prozeß aufzufassen, und es ist noch im Dunkeln, wie die Reaktionen, die sich bei Verwendung von Laktophenin im Organismus abspielen, aufzufassen sind. Erwähnenswert ist jedoch die große, äußere Ähnlichkeit mit den klassischen, ExrLicaschen Rizin- und Abrin-Versuchen, bei welchen plötzlich am (7.—0.) 6. Tag Antikörper im Blute und eine ausgesprochene Immunität der Mäuse einsetzen. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. KI. 1914. No. 2. 4 50 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. n ———————— EE RER Zahl des Letzte verfütterte Maximal ertragene Hohe der erreichten Versuchstages Dosis in mgr. Injektionsdosis Immunität IV | 4 | 17200000 I V 5 1/150 000 1.3 VI 6 | 1/15 000 13.3 VII 1 | 1 /20 000 10,0 x | 12 1/5 000 20.0 XII 20 1/3 000 66.6 XV 50 1/2 000 100.0 XVII 80 1/1 000 200.0 XXI 80 1/500 400.0 Das Werden der Rizinimmunitát nach) Ehre VI. Die pathologische Anatomie und Physiologie des Laktophenin-Ikterus. Das Wesen des Laktophenin-Ikterus wird von den einzelnen Autoren sehr verschieden beurteilt. Wahrend Strauss die Ursache in einem Gastro-Duodenal-Katarrh suchte und nachweisen konnte, dafs Laktophenin per os bei zwei Kaninchen starke Hyperämie der Magenschleimhaut und hamorrhagische Erosionen im Duodenum hervorgerufen hatte, wurde von WenzeL die Laktophenin-Gelb- sucht als eine hämatogene Gelbsucht aufgefafst, die ihre Ursache in einer Paraamidophenolwirkung auf das Blut haben sollte. Von LAAcHE wurde der Angriffspunkt des Laktophenins auf die Leber selbst zurückgeführt, während QuinckE und Hoppe-SEYLER in ihrer Monographie der Leberkrankheiten in Übereinstimmung mit WENZEL eine blutdestruierendé Wirkung des Laktophenins für das Auftreten des Ikterus verantwortlich machen. Klinisch fehlt jedoch der letzteren Auffassung eine nachgewiesene Grundlage. Wie aus unserer Kasuistik hervorgeht, treten weder Anåmie noch andere Zeichen eines Blutzerfalls auf, wie Gelbfárbung des Serums oder Urobilinurie. IQI4. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. QD ikk LII] gum aan Em ars —- HEH HR EEE ane CEE rd HEN FHEH T - ann Sau BER EBSE = CEE Bass u = LITT] EE B H EH [|] ane gaan u | BE [| || BREDE || Hs = 3ESE [INS EBBER HH STS eee [| me 4 SOUS Es r:]- De bdut- toos p am [TT] ESSE GRASEEHABER HE 11-1 EEE ES. Us EINE E ELE EDI ESL RD DLE BE (—+ BEDE LEPTIELTTTILLLLLELLEL ana Hs EEBEBEBHEBBSRTUN pt —H EST = SDESDEEBER SEP. I [:pstsps je eleke tz] RI! SERRE ERSED FERED FEBBELEBE u = ER JS mgEEEBEEEE AES SABEBRE ESEBES muHHEBHHEEEEHBHBEEEHEEHBHHNHEEHEES EE mEBmEBEEB HHH + Ba pup cree TES Die Wirkung von Maretin auf Hb 9/; und den Gallenfarbstoffgehalt des Blutes. p i EE i x : Hue [| _ : cues = d : An m — FH : | 4 BS er d i In HUE 5 1 : i SEE DH AE HE | HEH m |] m || ] tool a x] Hi DRE HH m —— FEER RE HER EEE mue a Bi NE ADHI | HR HORAIRE Bui ULM H FEER EET PERLE REE TEDE TREE EF FEEPEEEEE EEE mim EE EEUU DH HIDE HE HARAS RBESSER HH AE DRE sed pu uu E pu ++ rH Mn UE i: fi = it = EEE HO BEBE aon Gone EERE EEE CHEE EEE EEE HEBER mum BE EHI T ELLE LE EEE CEE CHE FH EEEHEBEBE EE DEEE EEEEEEEEHHH rH Hee u CEE EEE UNE a HE pum LR [1 FEEHEEHH LOT RER EEE ri HH ane HERB CREER HHH uns u ECC eo HHH Hr s i PR HEHE BER FH gun HERE EERE EERE nuum BERHEEBEREBE\.): LI HERRER CEE BEBEL SERBERE EEE TETE BE HIR Hm BEEHEBEBHSSE FHHEEELELEETILELI HHEHHEREHRHH FER (I FUER SERRE BENE B EEE HERE [t EEBELBEEEE EEEEEHERBENEN EHE a SEIDEBBBE=SE 33885 ELLE i ind ERU ———— -ErH Eb SEBBER DÉS EEEENBEEEE JR J HEBEN Hoo Coe ESSHHHHBBEEEHEHESEES SESEREBEESYbZiSEBEBEBENPUSE CEE HE Coo SEBBE RENE EEE TR HEH ELLE ET ERRRSRRE EEE ARCS EH SEE SEL CINE ERP ER RE He SIN M = T = = N HEB RESRREE Ji SR BREDE CoP NL Hee RE BRENNEN Hen mEBBERHEEEBEEBEE EE ESI BEEN CEE ERNST FEELEEEELHEEREEH EET BEHBEHE EBENE BEHEE PO ERS SE HILL) CE tt BESS HH EH toon BES EEE LOE BESEEHBBHEEEEHEHPEEHSE- L coo BEEÉEEGRESBEREIURE EEE SRT TT RET SN =~ CHERBEH ARS ET PEC CoS Sl N S esti BHEBEHUSEEBOSd HESEEEBSEE BE | EB BEGEEBRENE BENRJENEBEN ENS EEE RE ER HO: BREDERE RENSE EEE EFF EEE ER PH TER ass BEEPSBHF.: H BEBEREBEBE ERIS BE Po HEE St treet d Heri | NE HHHHHH HH EHER CHERE LJ e wa eC + 52 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Erst nach der hepatischen Reak- tion kommt das letztere Syndrom zur BITE ALLZELA — ur Entwicklung. Die osmotische Resistenz der ro- ten Blutkórperchen ist nicht vermin- dert wie bei hamolytischem Ikterus und oft nach Vergiftungen mit Blut- giften, z. B. Tolnylendiamin (Wipar), sondern im Gegenteil vermehrt, wie es der Fall bei Retentions-Ikterus ist. Im Gegensatz zu Laktophenin ist Maretin ein Antipyreticum, dessen hámolytischer Charakter, vor kurzem Wirkung des Laktophenins auf den Gallen- experimentell von HEUBNER nach- farbstoffgehalt des Blutserums bei Lakto- phenin-Ikterus (Fall XXII) gewiesen und stark betont, auch klinisch sehr leicht zu Tage tritt. Gibt man z. B. o.25 Maretin zweimal taglich, so tritt allmáhlich ohne Temperatursteigerung eine mehr oder weniger starke Anàmie, Gelbfárbung des Serums und Urobilinurie auf. Nach Absetzen des Mittels regeneriert sich das Hamoglobin ziemlich schnell, die Farbe des Serums wird heller, und die Urobilinurie verschwindet. Der Unterschied zwischen der Wirkung des Maretins als primär hamolytisches Gift und der des Laktophenins, eines Lebergiftes, ist in den vorstehenden Kurven scharf ausgeprägt!. Gegen die gastro-duodenale Theorie lassen sich dieselben Einwànde ins Feld führen, die aus der Erórterung über die Genese des lkterus catarrhalis sehr bekannt sind. Tatsächlich ist auch das klinische Bild der Laktophenin-Gelbsucht und das des katarrhalischen Ikterus einander sehr ähnlich. Gewiß bildet das initiale Fieber für den Laktophenin-Ikterus etwas Typisches; aber er kann doch ausnahmsweise auch fehlen. Bei Ikterus catarrhalis kann auch in den ersten Tagen Fieber bestehen, und . Bondi und Kówic geben sogar an, dafs sie in 65 °/) von Ikterus ca- tarrhalis Temperatursteigerung beobachtet haben; doch ist er nach QUINCKE und Hoppe-SEyLER kein häufiges oder sehr hervortretendes Symptom, und über eine mit dem Laktophenin-Ikterus analoge Fieberkurve verfügen wir 1 Ohne Einwirkung auf den Gallenfarbstofigehalt des Blutserums ist der Gebrauch in gewöhnlichen Dosen von Salicylas natricus, Diplosal, Pyramidon, Phenacitin, Antifebrin und Benzol befunden worden. 1914. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. 53 weder aus der Klinik, noch haben wir eine solche in der Literatur ge- funden. Übrigens haben die Symptomatologie und der Verlauf der beiden Affektionen so viel Ähnlichkeit, daß man wohl annehmen kann, daß patho- " genetisch analoge Faktoren den Übertritt von der Galle ins Blut bedingen. In neuerer Zeit haben einzelne Forscher wie besonders Bauer und WAGNER wieder angenommen, dafs dem Ikterus catarrhalis eine Parenchym- schädigung zugrunde liegt, und sehen die Hauptstütze dafür in den Ergeb- nissen des früher erwähnten Galaktoseversuches. Ob bei dem Laktophenin-Ikterus eine entsprechende Kohlenhydrat- insuffizienz besteht, ist indessen nicht entschieden worden. Auf der anderen Seite aber steht der große Wert dieser Probe als Differential-Diagnostikum in der Ikteruspathologie, nach einzelnen Stichproben zn beurteilen, gewiß vorläufig nicht außer allem Zweifel. Indessen sprechen auch einige neue Befunde von franzósischen Au- toren aus der Wiparschen Schule für eine Mitbeteiligung der Leberzellen in der Genese vieler Ikterusformen (LEMIERRE, ABRAMI u. A.) Mit Hilfe von klinischen Methoden zum Gallensäuren-Nachweis im Harn und Stuhl (Hays Reaktion im Harn, PETTEnKOFERS Reaktion im Stuhl und der in- direkte Nachweis von Gallensäuren im Stuhl durch die Hamokonien-Probe im Blut) haben sie Fälle von dissoziierter Gallenretention beobachtet, die sich nicht mechanisch erklären lassen. Dagegen wurden bei sicherem, kompletten oder inkompletten Stauungs-Ikterus immer sowohl Gallen- sauren wie Farbstoff retiniert. Wie früher erwahnt, war dies der Fall bei unseren zwei daraufhin unter- suchten Laktophenin-Ikterus-Fällen, und wie die Mehrzahl der Kliniker bei Ikterus catarrhalis annimmt, scheint es mir auch bei dem Laktophenin- Ikterus am nächsten zu liegen, an eine Erkrankung der Gallenwege, eine katarrhalische Cholangitis, zu denken. In der Atiologie dieser Krankheit spielt zwar die Infektion eine so überwiegende Rolle, daß Naunyn nicht einmal entscheiden will, ob es über- haupt eine nicht infektióse Cholangitis gibt. Die Forschung der letzten Jahre hat ja auch gezeigt, daf man neben einer aszendierenden Infektion vom Darm aus, häufiger als man früher gedacht hatte, auch mit einer Ausscheidung von Bakterien aus dem Blute in die Gallengänge zu rechnen hat. Neben ihrer direkt entgiftenden Funktion hat die Leber aber auch als Ausscheidungsorgan für Heiimittel und Gifte eine gewisse Bedeutung. Für unsere Frage ist es deshalb von Interesse, daf3 die Glukoronsaure- verbindungen der aromatischen Körper teilweise in die Galle übergehen. 54 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Dasselbe ist auch der Fall mit Terpentin (Duranps Mittel!) und Hexa- metylenletramin (CHAUFFARD), die deshalb Anwendung in der biliären Antiseptik finden. Nach Braver gehen auch Athyl- und. Amylalkohol in die Galle über, aber wirken auf die Gallengänge schädlich ein. Es liegt nahe, anzunehmen, daf in diese Reihe von Giften auch das Laktophenin gehórt. In die Galle ausgeschieden, setzt es die Gallenwege in einen katarrhalischen Reizzustand, der Ikterus zur Folge hat. Je nach der Ausbreitung und der Intensität dieser toxischen Cholan- gitis kommt das hepatische Syndrom zur vollen oder nur zur teilweisen Entwicklung. Schlussbetrachtungen. In drei verschiedenen Beziehungen hat das Material, das hier zusam- mengestellt ist, Bedeutung. Erstens geht aus einer größeren Kasuistik hervor, wie häufig die Anwendung von Laktophenin bei afebrilen Menschen Ikterus zur Folge hat. Zwar verläuft der Ikterus gunstig, aber die Komplikation ist für ein Heilmittel so disqualifizierend, daf3 man Laktophenin entweder nur in Ein- zeldosen geben darf, oder — was vielleicht am richtigsten ware — das Mittel ganz aus dem antirheumatischen Heilmittelschatz streicht. Zweitens ist gezeigt worden, dafs der Angriffspunkt des Laktophenins nicht im Blute, sondern in der Leber zu suchen ist, und für die Leber- Pathologie liefert die Analyse der Gelbsucht neue Ausblicke in die Patho- logie der Cholangitis, in deren Atiologie die Infektion früher die einzige Rolle gespielt hat. Vor kurzem hat Naunyn in seiner lichtvollen Leyden-Vorlesung die Geschichte der Cholangitis dargestellt und dabei hervorgehoben, wie diese Erkrankung der Gallenwege, vor 20 Jahren noch wenig bekannt, jetzt eine klinisch interessante Affektion geworden ist, mit wichtigen Ergebnissen für die »Pathologie und unerwarteten, in die Epidemiologie und Volkshygiene eingreifenden Beziehungen«. i Noch weitere Ausblicke, die fir die Immunitåtspathologie von Bedeu- tung sind, gibt drittens die Laktophenin-Gelbsucht. Zum ersten Mal steht man hier einer Intoxikation gegeniiber, die wie eine Infektionskrankheit mit Inkubationszeit, febrilem Stadium und Giftfesti- gung verlåuft, und wo causa nociens ein Benzolderivat, ein wirklicher »Seitenketten«-Kórper ist. IOIA4. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. [911 [911 Literatur. AFANASSIEw, M.: Über Ikterus und Hämoglobinurie, hervorgerufen durch Toluylendiamin und andere Blutkörperchen zerstörende Agentien. Z. f. kl. Med. Bd. VI. Bruck: Experimentelle Untersuchungen über das Wesen der Arzneiexantheme. Berl. kl. W. roro, Nr. 12 u, 4e. CHAUFFARD, A.: L'urotropine dans le traitement des infections biliaires aigue's et de la fièvre typhoide. Sem. Med. rorr, S. roo. EHLERS: Ikterus efter Hg-Injektion. Hospitalstidende ror2, S. 1419. EuRLICH, P.: Experimentelle Untersuchungen über Immunität. Deutsch. m. W. 1891, S. 976 u. I218. — Uber die Beziehungen von chemischer Konstitution, Verteilung und pharmakologischer Wirkung. Gesammelte Arbeiten, 1904, S. 573. Eppincer, H.: Ikterus. Erg. d. inn. Med. u. Kinderheilk. Bd. I (1908), S. 107. ERBEN, Franz: Die Vergiftungen. 1910. Ewarp, C. A.: Die Leberkrankheiten 1913. Faye, F. C.: Om hudens reaktionsevne. Norsk Mag. f. Legev., 1866, S. 820. Fiscur, L.: Zur Pathologie des Ikterus catarrhalis. Arch. f. Verdauungskrankheiten. Bd. XVIII, 1907, S. 70. FRIEDBERGER, E.: Die Anaphylaxie. Die deutsch. Klinik. Bd. XIII, S. 712. FRIEDMANN, Kurt: Purpura hämorrhagica nach FibrolysinInjektion. Therapie der Gegen- Wart ROLE 93205. Fromm, E.: Die chemischen Schutzmittel des Thierkörpers bei Vergiftungen. Straßburg 1903. GERHARD D.: Uber giinstige Beinflussung chronischer Erkrankungen durch interkurrente Infektionskrankheiten. Mitt. d. Grenzgeb. Bd. 25 (1912) S. 578. Grawitz, E: Über die Bedeutung des Auttretens von Ikterus nach dem Gebrauche von Extract. filic. maris aeth. Berl. Kl. 70. 1894, S. 1174. — Hämatologie des praktischen Arztes. Leipzig 1907. GÜNTHER, Hans: Die Hämatoporphyrie. D. A. f. kl. M. Bd. ros (1912), S. 118. Hanssen, OLav: Der Laktophenin-Ikterus. Verh, d. deutsch. Kongres. f. innere Med. 19r2, S. 673. — Bidrag til den hereditære, hæmolytiske Ikterus, Kasuistik. Nord. T. f. Therapi, 1913, S. 69. — Bidrag til leren om inkubation og immunitet, Forh. ved Nord. Kongres for indre medicin, 1914, S. 229. HrrrrER, A.: Die Ausscheidung körperfremder Substanzen im Harn, Erg. d. Physiol. IV S.. 244. Hennic. ARTHUR: Uber epidemischen Ikterus, Volkmanns Vorträge (Inn. Med.), Nr. 4. HEUBNER: Therap. Monats H. 1912, Hontwec: Über Störungen der Salzsäureabscheidung des Magens bei Erkrankungen und nach Exstirpation der Gallenblase. Verh. d. deutsch. K. f. inn. Med. 1912, S. 592. Huser: Nebenwirkungen bei Laktopheningebrauch. Korresp. bl. f. Schweiz. Aerzte 1897. Angeführt nach Rasch. 56 OLAV HANSSEN. M.-N. Kl. Jaxsch, v. R.: Über die Behandlung von Typhus abd. mit Laktophenin, Zentralbl. f. inn. Med. 1894, Nr. rr. — Die Vergiftungen 1910. JenpRassik, E: Das Kalomel als Diureticum. D. A. f. kl. M. Bd. 38 (1886), S. 499. Joannovics, G. und Pick, E. P.: Beitrag zur Kenntnis der Toluylendiaminvergiftung. Berl. KIEW HGNC) S929: Kast und Mester: Uber Stoffwechelstórungen nach langdauernden Chloroformnarkosen. Z. f. kl. Med. Bd. 18 (1891), S. 469. KoBERT, R.: Lehrbuch der Intoxikationen. Bd. 2, 1906. KREHL, L.: Pathologische Physiologie, 1906. S. 331. Kretz, R.: DieStórungen der Lebersekretion. Krehl-Marchands Handbuch d. allg. Pathologie. Bd. 2, Abth. 2, S. 462. Kunket, A. J.: Handbuch der Toxicologie, 1899. LAAcHE, S.: Om artificiel Ikterus. Norsk Mag. f. Lægev. 1904, S. 997 und D. m. W. 1904. LEMIERRE, A., und ABRAMI, P.: Dissociation de la sécrétion biliaire. Sem. med. 1912, S. 574. LiwsEcH: Klinische Beobachtungen über die Resistenz der roten Blutkörperchen und die Isotonieverhältnisse des Blutserums bei Krankheiten. Prag. med. W. 1890, S. 347. LéwenTHAL: Behandlung der Chorea mit Exalgin. Berl. kl. W. 1892, Nr. 29. Meissen, E.: Beiträge zur Kenntnis der Lungentuberkulose, 1901, S. 87. Angeführt nach Laache. Minkowski: Ergebnisse d. Pathologie, 1895, S. 679. Mónx: Excerpta medica, 1895— 1896. Angeführt nach Laache. Naunyn, B.: Über Cholangitis. Erste Leyden-Vorlesung. Deutsch. m. W. 1gi11, S. 2017. NEUGEBAUER, H.: Zur Pathogenese des Ikterus catarrhalis. Wien. kl. W. ror2, S. 514. NIELSEN, Lupv.: Om optræden av Herpes zoster under Arsenikbehandling. Hospitalstidende 1890, S. 1129. NICOLAYSEN, JOHAN: Hæmatoporfyrinurie efter Kloroformnarcose. Norsk Mag. f. Legev., IgOI, S. 24. : PAGNIEZ, Pu.: Recherche de l’anaphylaxie dans deux cas d'intolerance pour l'antipyrine. Bull. et Mém. d. soc. med. d. Hôp. Paris ror4, S. 430. Petr, P. K.: Die Krankheiten der Leber u. s. w. 1900. PIRQUET, v.: Allergie. Erg. d. inn. Med. u. Kinderheilk, Bd. I (1908). Poursson, E.: Lehrbuch der Pharmakologie, 1913, S. 213. QuinckE, H.: Dermatitis artificialis tarda. D. A. f. kl. Med. Bd. 53 (1894), S. 199. — Beiträge zur Lehre vom Ikterus. Virchows Archiv, Bd. 95 (1884), S. 125. — und Horrre-SEvyreR: Die Krankheiten der Leber, r912. RascH, C.: Hudens sygdomme og deres behandling, 1905, S. 265 og 252. RieckE: Lehrbuch der Haut- und Geschlechtskrankheiten, 1912 (Arzneiexantheme). Rosrosxr, O.: Mohr-Staehelins Handbuch der inneren Medizin, Bd. I, S. 18. SCHEEL, OLAF: Über den Nachweis von Gallenfarbstoff im Blutserum. Z. f. kl. Med., Bd. 74, letter. ScHUBER, v. C.: Erfahrungen über die medikamentôse Behandlung des Typhus abd. mit Laktophenin in 450 Fallen. Berl. kl. W. 1902, S. 957. Simnitzky: Uber den Einfluß der Gallenretention auf die sekretorische Thätigkeit der Magen- driisen. Berl. kl. W. 1gor, S. 1078. STADELMANN, E.: Der Ikterus. Stuttgart 1891. — Weitere Beitrage zur Lehre vom Ikterus. D. A. f. kl. Med. Bd. 43 (1888). Sıeın, A. E.: Erworbene Überempfindlichkeit der Haut. B. kl. W. 1912, S. 1663. — Uber Laktophenin. Therap. Woch.schrift, 1895, Nr. 13. Angf. nach Wenzel. STINTZING, R.: Diskussionsbemerkung. Verh. d. deutsch. Kongres. f. innere Med. 1912, S. 687. = Srrauss, H.: Uber 3 Fälle von Ikterus catarrhalis während des Gebrauches von Lakto- phenin. Therap. Monatshefte, 1895. SYLLABA: Zur Diagnose der schwächeren Grade des Ikterus. Folia Hamat. I. Jahrgang, Nr IQI4. No. 2. DER LAKTOPHENIN-IKTERUS. Sl Tarroursr, T. W.: Über experimentelle Blutgift-Anämien. Helsingfors, 1899. Tırrısch, A.: Behandling af Ischias. Nord. Tidsskrift for Therapi, 1908, S. sr. WAGNER, Fritz: Klinische Untersuchungen über die Bedeutung der verschiedenen Zucker- proben für die Beurteilung der Leberfunktion. Z. f. kl. Med. 1914, Bd. 80, S. 174. WECHSELMANN, W.: Über Antipyrinexantheme. Deutsch. m. W. 1898, S. 335. — Uber Satinholzdermatitis, eine Anaphylaxie der Haut. Deutsch. m. W. 1909, S. 1389. Weiss: Zur Kenntnis der toxischen Exantheme. Wien. m. Presse, 1884. WrLLs, G. H.: Chemical Pathology. 1907, S. 405. WENZEL: Ikterus nach Laktophenin. Centralbl. f. innere Med., 1896, S. 149 WERNICH, A.: Über Ikterus nach Anwendung von Chloralhydrat. D. A. f. kl. Med. Bd. 12 (1874). WipaL, F.: Bull. et Mém. d. soc. med. d. Hôp. Paris 1908. Ref. in Med. Revue, 1908, S. 57. Wittnauer, K.: Uber Ikterus nach Laktophenindarreichung. Therap. Monatshefte 1808. VINDENE I DEN NORDLIGE DEL AV NORDSJOEN OG VIKINGETOGENE JE A GE ET er UTGIT FOR FRIDTJOF NANSENS FOND ee DUCI es Ae LUMINE RES AASE KRISTIANIA I KOMMISSION HOS JACOB DYBWAD 1914 + Lad a MT d E 8, u * a S E E A m ö = à m | vw D Fremlagt YKKERI A-S. BOKTR A. W. BROGGERS D. herskende Vinde i Nordsjeen er de sydvestlige. Ved Studiet av Karter over Lufttrykkets Fordeling og de hyppigste Vindretninger, navnlig de av Kapt. Rune utgivne !l, viste det sig at der om Vaaren var paa- faldende meget av estlige Vinde i den nordlige Del av Nordsjeen, i Mot- sætning til de ellers herskende sydvestlige. Dette er en Fordeling av Vindretningerne som har fundet sit Uttryk i Navnet »Paaskenorden« 2, en velkommen Fordeling for vore Trælastskuters første Reise over Nord- sjeen om Vaaren. Fra vor Tids Seilskuter gik min Tanke tilbake til Vikingetiden. Det syntes som om Vindenes Fordeling om Vaaren var saadan at den ialfald til en vis Grad kunde vere til Hjelp for en raskere Fart over Nordsjeen fra Norge vestover til Skotland. De Tabeller over Vindenes Hyppighed, som jeg kunde bruke til et nærmere Studium av deres Fordeling, skriver sig fra Observationer gjorte i den sidste Halvdel av forrige Aarhundrede. Det blev da et Spørsmaal om de kunde gjælde for Vikingetiden. Hertil kan svares, at der saavidt vites, ikke kan paavises nogen væsentlig Ændring av Klimatet i det store taget i Nordeuropa i de sidste Aaartusener. Jordens Aksedreining, der betinger Længden av Nat og Dag, og Jordens Bevægelse om Solen, der i Forbindelse med Jordaksens Stilling betinger Aarstidernes Skiftning, har i det store taget været den samme. Grænserne mellem Hav og Land, som paavislig har sin Indflydelse paa Vindenes Retning til de forskjellige Tider af Aaret, mere Havvinde om Sommeren, mere Landvinde om Vinteren, synes heller ikke at ha været. underkastet nogen væsentlig Ændring i det siden Vikingetiden forløpne Tidsrum. Hvorom alting er, syntes det mig at være av Interesse at se hvad det vi nu vet om Vindene i Nordsjøen kunde lære os om Betingelserne for Vikingernes Færd paa Sjøen. De Vindobservationer jeg har benyttet, er fra følgende Stationer og trykte meteorologiske Aarbøker. 1 Repartition de la pression atmosphérique sur l’ocean atlantique septentrional d’après les observations de 1870 å 1889 avec la direction moyenne des vents sur les littoraux. Par le capitaine G. Runc. Copenhague 1894. 2 De herskende Vinde paa Skagerakkysten om Vaaren er nordostlige. 4 H. MOHN. M.-N. KI. Station Bredde “Langde Gr.| Antal Aar Utsise v Fas e eae 59? 18' AO ec VD 33 a Skudenesp „re 59 9 5.16 E 35 a Lister, 7... nee 58 6 6 34 E 15 a Indesnts RE BE 51 59 | TEES 13 a Mandal FAIR US ere 58 2 q 27 E | 35 a Oso: «cmo M NP c Ee er B. 4 E Sec c NEN. North Unst, Shetland . . 60 5: o 53 W 15 | b Sandwick, Orkney . . . 59 2 3 18 W 15 | b Buchanness, Skotland . . 57 28 1 46 W I5 b Isle of May — 3-8]. AO qu 2 33 W 15 b St. Abbs Head — Q5 | 551155 a mp Wo I5 | b Vestervig, Jylland. . . .| 56 47 8 20 E | 30 | «© Fanø ie A NE 55 27 8 24 E 30 Te a) Klima-Tabeller for Norge. b) BucHaw. Report on atmospheric Circulation, Voyage of the Challenger, Physics and Chemistry, Vol. IL c) Dansk Meteorologisk Aarbog. De følgende Tabeller I—XIII indeholder Vindroserne for Vindens Hyppighed, fordelt paa de 8 Hovedstreker og Stille, for Maanederne Marts til November for de 13 Stationer. Tallene betegner det Antal Gange de forskjellige Vindretninger og Stille er observeret, naar Observationernes hele Antal sættes til et hundrede i hver Maaned. I. Skudenes. N NE E SE S SW W NW c Marntse ctc | 9 5 I3 I9 16 6 9 14 | 9 Spree. | 12 5 13 I4 | I4 6 10 20 | 6 Mais eee WE CS 3 8 II 17 9 12 24 | 4 JUMP RE coal 13 2 6 Si IN me 8 IS 3e | 4 Julie) „ee u: IT 2 4 II 17 8 15 23 9| 5 August II 3 6 ie s] 9 14 24 5 September . . II 3 8 14° Tile uo 8 12 17 8 Oktober (ro 6 12 LOM} LEG 7 TO | mau 8 November .. | Io 6 13 a5 2 vitor 4 7 IO | IO 7 IL. Utsire. EN N NE | 15 | SEINES SW. |. Wi of NW | | | Marts CURE ivi 9 9 14 I9 I3 9 8 5 "Drills eee te 18 II 7 13 17 IO 8 8 8 MAR 24 9 4. = 8 16 IOS 8 IO 9 nnne sents 30 1 3 7 13 12 8 12 8 Tuner ser tes 28 6 3 TON DRE 13 9 12 7 Augusts 23 6 5 7 | SEG I4 II I2 6 September . . 17 5 GER 30, I9 16 I3 II 3 Oktober . 13 8 o9 Er = x6 I4 II 8 4 November .. IO 7 eX D was | waz I4 II 8 4 IQI4. No. 3. VINDENE I DEN NORDL. DEL AV NORDSJOEN OG VIKINGETOGENE. 5 III. Lister. N | NE E SE S Sw | w ww |. € | Martes & | x4 2I De | 5 6 8 15 8 ENDE sen a es ve 4 7 18 ro 7 5 12 22 9 Mar: z 4 5 Tae rper 9 7 16 25 IO Juni = s a 2 II II 9 du Liam 28 9 RSR AR nerd tra 9 II 10 CE Br}: 31 7 August ys aver | 4 II 10 8 set 79 2 7 September . . CEN RS: re ya IO eee D 25 6 Oktober ne A WES 18 I4 9 COR ESTO 18 6 November 2.2.11 700 eA 18 II 7 1 10 17 6 IV. Lindesnes. | | | po : NEN NE E SESS SW W NW (e | | | | Marts ee. ee II 27 17 5 sw || JI X3 II 9 APE eee 4 17 16 EXT A ml Jg pao iso 9 Mouse. 2 I4 IS 4 | 6 8 225 TO 10 unte Se. s 2 8 I2 6 6 1 2p | -22 10 Jule rs I 1 I2 6 6 9 26 22 II August 2 9 I2 DE || 6 II 25 19 9 September . . 3 10 12 8 | 9i | ira 22 18 6 Oktober GE 16 16 GR] 7 rE EN | TE 15 5 November .. Ta, ||, 2a 12 7 7 OS 15 4 V. Mandal. N NE E SE S | SW. |) SW | NW C | | | | | Marts - 3 25 I2 2 3 ge i, xo 5 3r INDE E TTE 2 26 I2 3 4 9 | TI 5 28 WEN 6 6. eo oc 2 17 II 3 7 16 | 16 6 22 Hune bee I II IO 3 8 2 | - SI 5 18 Juli . sono I 8 8 a 8 2 25 5 18 August I 12 II oe MS. 18 21 5 23 September . . 2 9 TA 10 42 6 | 16 15 4 29 Oktober ... 3 20 12 5 | 5 13 13 5 24 November .. 4 22 12 FUN Su ena II 3 2] VI. Okse. N NE E SE S | SW | W NW C | Marts SRE 2I 12 4 g I7 £3 016 2 Nr oos 9 29 16 | 3 7 17 g ee: 3 Nar. Mr: 6 20 FS | 4 10 24 12 8 I IPN EE 4 15 13 4 10 33 13 6 2 TE 5 10 II 5 ra: 1,2094 16 6 I August i. 12 TE 6 10 28 19 6 I September DEM TIS Qe 6 9 2 18 IO I Oktober | ss 5 mg TOE >| 8 8 16 15 IO I November .. | r9 16 gd B 8 15 13 10 2 6 H. MOHN. M.-N. Kl. VIL North Unst. Shetland. N NE E | SE S | sw | w | NW | € | | | | Marts ee 19 9 E 7 ao E TA 16 q — April . 20 13 10 10 | sor |" “re 10 1 — Mau ye | 26 10 6 6. |. aay I> aS v. | ite E dune pM x | 13 10 10: |, I OM LE | 7 = Jub. e E à 16 10 13 10.7 |) „ae IA Otis | 6 = Augusto e 16 IO IO EO |." 16800) ETS 16- | .'9 — September . . | 20 1 1 d: Mera PE I3 | IO — Oktober „=. | ~ xg 1 6 Ion |? H9 2) *»8 Er = November .. | 20 13 7 3l 239 HAS rio | xo ES VIII. Sandwick. Orkney. | | | N NE E SE ns SW W NW c | I | NEES EEE | 7 6 E zer qnom 13 16 16 3 Aprile. praia: |" ^10 19. 1.230 23 IO IO IO 13 4 Maie NE | IO IO 7 I9 6 I3 16 16 3 June. —o v. |^ ro 3. ^ ge das IO IO ES 17 3 te SES | 7 3 6.1 225 10 I3 16 16 6 August... | 7 6 IO EA s 3 I3 16 16 IO september - | ro 6 1 rj To 13 17 13 7 Oktober 5| T9 3 3 19 16 I3 16 I3 1 November ...| 14 AS || TU fra kao b o gem 13 I3 10 IX. Buchanness, Skotland. | | | | | | N NE | E | SE Sy db SW W | NW E | | | | | Marts . | 13 6 gro 16 IO TA 16 | o April . esse | 10 I3 Io dI Tg I3 i] ] I3 o MAE ga = x6 ES | 7 6 16% |e 16) 1) o 13. 3 Jun hee ene [ag zo | 3-4 xex ee | 7 10 | 3 Juli e. r6 6 | doe. 307. ben: a ES | IO I3 3 Rueusb^-. ws. Ti x6 10: le 8 197. | agi ee == A re I3 | 3 September .. | 17 1" 17 | 7 20 131, ES nei 3 Oktober KS NI ero cur 6 IO 16: 3 16 16 | o November .. I3 IO | 7 | de Be 7620 | 13 17 | o X. Isle of May. Skotland. | | N NE E SE as SW | W NW C | | Marts t. | 6 I3 IO I3 IO 7 32 6 3 ADEs s. «- 3 IO 20 17 7 7 26 3 7 Mater. 3 ro 212 16 po 6 10 32 3 7) Jun zn. 4: 3 Ci We Er ro 7 27 $3: are fe a tee Gare 3 [PO 38 Lon MIO 6 39 3 6 August . = 3 a || ato I5 | 7 AW guess 6 6 September . . | 3 IO IO IO | 1 IO 40 3 7 Oktober teen 7 7 7 IO 10 10 | 36 10 3 November 7 13 10 4 10 LOT 333 TOY MI 3 i I9I4. No. 3. VINDENE I DEN NORDL. DEL AV NORDSJGEN OG VIKINGETOGENE. 7l XI. St. Abbs Head. Skotland, N NE E SE S SW W NW C | MattS s «ste IO IO IO 13 6 19 19 IO 3 April Ws IO IO I3 20 8 13 13 10 3 Mai . ot IO I3 1 16 6 I9 16 IO 3 Mone cg Boome IO IO 7 20 7 13 17 ier 6 Julie, 3 d 6 6 6 I3 IO I6 . 23 I3 | 1 Augusti. v. 6 IO 6 16 IO 16 I9 I3 4 September . . IO IO 7 13 IO 20 17 IO 3 Oktober ... IO 6 6 13 Dn 23 X9 ji To o November .. I3 IO 1 1 I3 20 sor 473 [9] XIL Vestervig. Jylland. We: NE E SEIL oS: TOL SW. W NW | C Marts . : 5 I4 I2 9 I2 I7 na II 1 April . - 5 17 17 10 8 a SIT 12 7 Mais 7 I3 I2 7 6 16 15 I7 7 Juni. 5 5 8 9 4 6 16 20 23 9 JS Sues 4 5 5 5 7 19 26 20 9 August . ... 3 5 6 8 8 I9 24 I9 8 September .. 3 7 II 9 IO 16 20 15 9 Oktober 3 I2 15 I2 I2 I3 I4 12 7 November .. Ar To 14 17 I4 I2 I2 9 8 XII. Fane, Jylland. N NE E SENS SW | W | NW Ü | Marts.. E 6 9 I2 IO IO 16 22 12 3 April 5 6 10 18 II 7 12 18 I5 3 ME 5 Mate 7 7) I4 8 6 I2 2I 21 4 duni cc 5 4 II 7 5 I2 25 28 | 3 Julie. er 4 2 5 6 6 18 31 24 4 Augustin te 4 3 6 8 9 18 29 19 4 September . . 4 5 12 9 9 15 25 16 5 Oktober... 5 8 I4 II 12 IS 18 12 5 November ,. 6 9 13 14 I4 I4 17 9 4 Som Utgangs- og Ende-Punkter for Reiserne er tat: Skudenes, Lin- desnes, Shetland, Orkney, Moray Firth, Firth of Forth og Jyllands Vestkyst. Skudenes er repræsenteret av Middel av Skudenes og Utsire. Lindesnes — == Lister, Lindesnes, Mandal og Okse. Shetland — -- Nerth Unst. Orkney — — Sandwick. Moray Firth — — Sandwick og Buchanness. Firth of Forth — — Isle of May og St. Abbs Head. Jyllands Vestkyst — — Vestervig og Fanø. De tilsvarende Middeltal staar i de følgende Tabeller XIV— XVII. 8 H. MOHN. M.-N. Kl. XIV. Middel av Skudenes og Utsire. | | N NE I ese S SW W NW: | 2G | | | | | | Marts.. E TE || Sale ele 16 18 9 9 II 7 Apul. 2 6k 15-4. @ | RE 13 16 8 9 14 7 Mate SE 18 a 6 | 6 | 9 16 II 10 17 7 Terre E 2r 4 5l 8 I4 IO II 21 6 Jule er 19 47 4 | 9 16 II 12 19 6 August 17 SAR 5" 1h cor px 12 12 18 6 September I4 4] ae | vera I9 I2 I2 14 6 Oktober x 7 tage HE ide, 17 II IO IO 6 November .. IO ] II zo x8 IO 10 9 | 6 XV. Middel av Lister, Lindesnes, Mandal og Okse, N N NE E SE S SW W NW C | | Marts «cc | 9 2I 15 7 5 9 II IO 13 Non cle EE 5 20 16 6 5 9 I3 I4 I2 Mar... - 3 I4 13 6 8 I4 17 I4 II Juni = 2 9 II 6 8 18 21 15 10 Jas Ska oe 2 7 10 6 9 19 22 16 9 August Jc 3 9 inn zi 7 17 21 15 10 September . . 5 IO II 8 | 8 16 17 I4 II Oktober... . 7 16 14 9 7 12 14 12 9 November .. | 11 18 13 5 7 II 14 II IO XVI. Middei av Sandwick og Buchanness. | N NE E SEES SW | W | Nw C Marts.. IO 6 5 16 I5 16 15 16 I APE IO II IO 20 12 I3 9 I3 2 Mar. raus I3 Ero 6 I3 II I5 I3 I5 E June. 13 9e Saal vig, 17 13 IO I3 3 Jalisco ore ve TE Se | 6) 1x6 15 15 13 I4 5 August II 527 S NI Gets II 13 13 15 6 September I3 1 7 12 15 13 15 13 5 Oktober IO 3 5 15 16 18 16 I4 3 November I3 9 5 IO 13 17 13 15 5 XVII. Middel av Isle of May og St. Abbs Head. | | ee NE E SE S SW. W NW € | | | Mars «Pens | 8 II roy, mac 8 13 26 8 3 INDIE 7 Io 17 | 18 | 6 IO 20 7 5 MA ses 7 | 6 II BE f| ES 7 15 24 6 5 [Bathe ME mm n | 7 IO 10. |. x8 | 09 IO 21 7 8 fil eo FE Sec | 5 6 "Fo 13 10 II 31 8 6 August : 5 8 II I4 | 8 II 28 IO 5 September 7 10 9 LT | 8 15 28 7 5 Oktober "al 8 6 6 PE | II 16 29 IO 3 November 10 re | 9 SENA I5 24 II 2 1914. No. 3. VINDENE I DEN NORDL. DEL AV NORDSJOEN OG VIKINGETOGENE. 9 XVIII. Middel av Vestervig og Fang. N NE E SE | S SW W NW e Marise wire de 5 II ra | IO 12 16 18 LE 5 (Aaya AS ce 6 13 18 10 7 12 15 14 5 Mai. ee 7 Io 13 7 6 14 a8. ." xg | 6 jon A 5 6 | 10 5 G3 Ta 4-29 25 6 ini T. | 4 4 | 5 5 7 19 28 22 | 6 August | + | 4 6 8 el E 26 19 6 September . . | 4 a 6 ET 9 Gu li SES 23 16 7 Biber vc) + | 10 I4 12 xm rare || x6 12 6 November . . | SE ED 13 15 Das le rq CR] CEA 9 7 De Ruter, som saaledes kommer i Betragtning, er: 1. Skudenes—Shetland, Tabb. XIV og VIL Kurs WNW og ESE. 2. Skudenes—Orkney, Tabb. XIV og VIII. Kurs W og E. 3. Lindesnes— Moray Firth, Tabb. XV og XVI. Kurs W og E. 4. Lindesnes—Firth of Forth, Tabb. XV og XVII. Kurs ESE og WNW. Lindesnes—Jyllands Vestkyst. Tabb. XV og XVIII. Kurs N og S. Av Tallene i de 5 enkelte Ruters 2 Tabeller er tat Middel. For e Ruterne 1 og 4, som ligger paa Kompas-Mellemstreker, er Tallene hen- fort, ved at ta Middel mellem de to nærmeste Hovedstreker, til de til Kursen svarende Mellemstreker. Saaledes fremkommer Tabellerne XIX til XXIII. XIX. Skudenes— Shetland, NNE | ENE ESE SSE SSW | WSW | WNW | NNW | Stille | | Maris. l.l. 12 9 10 16 rH" rra II | 12 3 Amp tet re 14 10 II 15 I4 9 ro |. 24 3 Mai . ; 15 7 7 II I3 I3 no | 8 3 ans IS, 13 7 9 13 13 12 | 13 17 3 ule erm 12 8 9 13 I4 I3 | 1398 EX 3 Angus ee 12 es. | OR rs 14 13 TAN CIRE 3 September . . II 6: 4| 8 | 15 19 13 12 15 3 Oktober... 10 Sue PTE NW xS 17 12 TI IO 3 November .. 15 10 9 13 19 12 Io 9 3 XX. Skudenes— Orkney. N NE E SE S SW W NW Stille | MOSES s 2... 9 1 6 20 16 | II I3 ry} 5 April... us. I3 9 IO xS el ust v] 9 10 13 5 Ma. I4 8 1 14: [er | £a. 13 16 5 Juni... 16 6 6 | Be rov |- "$a 19 4 nm e. rv. 13 4 5 rom EL I2 142 EG 6 August 12 6 | 1 I4 | ro 12 I4 | 17 8 September . . ra 5 1 I5 I4 13 14 | 14 6 Oktober ... xr | 5 1 17 17 I2 I3 12 6 November .. | 12 1 1 16 16 | 12 I1 | II 8 IO H. MOHN. M.-N. Kl. XXI. Lindesnes—Moray Firth, N NE E SE S SW W NW Stille | NES oo de IO I4 IO II IO I2 I3 13 7 April 3c 8 I5 I3 I3 9 II XE I3 1 WEN MEN IE 8 I3 IO 9 9 14 IS I5 1 Juni : 1 9 8 II I2 16 16 I4 1 Nullen: 6 6 8 TI 12 17 18 15 7 August. ... 7 9 10 10 9 15 TET 15 8 September . . 9 9 9 IO TI 15 15 14 8 Oktober .. . . 8 IO IO I2 II I5 15 13 6 November .. 12 I4 9 7 IO I4 I4 I3 1 XXII. Lindesnes— Firth of Forth, NNE ENE ESE SSE SSW | WSW | WNW, NNW | Stille Marts . = 12 I4 II 8 9 I5 I4 9 8 PHN ds II LO SIT 9 1 I3 I4 8 8 Maier 9 12 II 9 II 18 15 7 8 Juni - 7 10 II IO ET 18 16 8 9 ]ü 090 ge 5 8 IO IO I2 2I I9 8 1 August 6 IO II 9 II I9 I9 8 7 September 8 10 IO 9 12 I9 16 8 8 Oktober 9 II IO 9 I2 18 16 9 6 November . . | rg I3 8 7i II 16 I5 Tit 6 N NE E SE S SW W NW Stille Marts.. 1 16 I4 8 8 I3 I5 IO 9 Apules ses 5 17 17 8 6 10 14 I4 9 Mais uses ott Cy (^ Meus I3 6 7 14 18 17 8 JE sn Bee À 8 10 6 7 16 22 20 8 JS GS one 3 6 7 7 7] 19 25 19 7 Augusts 3 7 9 8 8 17 23 17 8 September . . 5 8 II 8 8 16 20 15 9 Oktober 6 13 14 10 10 13 15 12 7 November .. 8 I4 na IO II I2 I4 10. | 8 Som gunstige Vinde, god Ber, for Raaseiler har jeg regnet: 1. Forde- vind, Vinden ret agterind, 2. Sler, Vinden 4 Streker, 45° forenfor agter eller agtenfor tvers, 3. Bidevind, Vinden tvers paa Kursen. Summen av Tallene for disse regner jeg som »Ber«. Vinden stik i Stevn, samt 4 Streker, 45° forenfor tvers regner jeg som Motvind. Saa høit som 4 Streker kan en Raaseiler i Regelen ikke ligge. Vistnok kan en Raaseiler ligge saa høit som 6 Streker fra Vinden og under gunstige Omstændigheter endog hoiere. Jeg henviser til Prof. IQI4. No. 3. VINDENE I DEN NORDL. DEL AV NORDSJØEN OG VIKINGETOGENE. II Fark's heist interessante Skrift! Side 19 og 65 og egen Erfaring fra Seilas med Fembering i Lofoten. Man kunde saaledes være fristet til at regne en Vind 6 Streker fra tvers med som god Ber. Jeg har ikke dristet mig dertil. Prof. Fark "siger S. 19 nederst, at de Gamle ventet heller Dage, ja Uker paa gunstig Vind og Klarveir, end at gaa tilsjos paa det Uvisse. Ved at ligge hoit blir Farten formindsket og Reisen tar lengere Tid end med foielig Vind. Med sterkere Vind og mindsket Seil er det vanskeligere at faa dette skjaerpet nok for en heiere liggende Kurs. Tilsvarende heiere Sjogang er ogsaa til Hinder ved Styringen. Vinde som er sydvestlig paa eller ved Land — vest—est gaaende Isobarer — blir paa Sjeen med den ringere Friktion, mere vestlige, mere Motvind for vestgaaende. Av disse Grunde regner jeg Motvind som ovenfor navnt. Antallet av gunstige Vinde blir muligens derved noget, men neppe meget formindsket, praktisk tat. De felgende Tabeller XXIV til XXXIII viser, i Procent, utsigterne for Ber, Motvind og Stille paa de 5 Ruter frem og tilbake. Utsigter for Ber over 50 %/, er fremhævet. XXIV. Skudenes-— Shetland, Fordevind Slor Bidevind =; Motvind sul i ESE NNE SSE | NNE SSW | Pr WNW NNW WSW : Marts s - Ermede af den er fundet paa en klippe ved Feira, og enkelte andre skal veere iagt- taget i ovre Natal. Merkede storke er flere gange fundet i Sydafrika. 7 af disse var merket med ringe fra Royal Hungarian Central Bureau, Ungarn. Et eksemplar, som var merket i Bagyan, Ungarn 16de juni 1909, fandtes ved Lake Banagher, Ermelo, Transvaal den 22de november samme aar. De evrige fandtes paa folgende steder: Polela, Natal (5te marts) Glencoe Natal, Morija (Basutoland), Senekal (Oranjefristaten) og Rhodesia, hvor to eksemplarer er skudt henholdsvis den 28de december og 17de juni. To storke, som draebtes i Basutoland i januar og februar 1909, var merkede fra Vogelwarte Rossitten i Nordtyskland i juni 1908. Ogsaa i Kalahari- ørkenen og Nordest-Rhodesia har man fundet et par storke merkede fra det sidstnzevnte sted. 89. Ciconia nigra, L. Den sorte stork haekker over storstedelen af Europa og gjennem Asien ostover til Kina. Den lever helst ved skovomkrandsede sumpe, hvor den vader om, sogende efter frosk, som er dens yndlingsfede. Den seetter sig gjerne i traer. Traektiderne synes omtrent at være de samme som for den hvide stork. 1914. No. 6. NORDLIGE TRÆKFUGLE I SYDAFRIKA. 49 I Sydafrika findes den under den europæiske vinter spredt over hele landet, men temmelig sjelden. Hyppigst synes den at forekomme ved flod- mundingerne paa sydest-kysten; men paa de tørre heisletter i Transvaal og Rhodesia sees den kun tilfældig, og i Tysk Sydvest-Afrika er den slet ikke iagttaget. Den ankommer til landet i mindre flokke, som siden spreder sig, og under opholdet i syden træffes den helst enkeltvis eller nogle faa ifølge, — fortrinsvis langs elve og sjøer, hvor de vader om efter fisk, frosk og krabber. Et mindre antal sees ogsaa paa tørre landstrækninger, hvor de lever af insekter. Ifølge Woop skal den ved East London kunne sees enkeltvis eller parvis hele aaret rundt, gjerne staaende eller vadende omkring i mudderet ved ebbetid. Men om to storke færdes sam- men paa foderpladsen, synes de ikke at vise nogen særlig interesse for hinanden og lever saaledes neppe sammen som par. Woop saa to sorte storke ved mundingen af Kieshama River i juni, og fund af andre storke i mai (ved Buffalo River og East London) bekreefter, at enkelte individer forbliver i Sydafrika ogsaa gjennem den kjelige sæson. Eksemplaret fra Buffalo River Bassin var en ungfugl. — Enkelte storke er fundet paa syd- treekket allerede i september, men de fleste synes at indfinde sig i oktober og trække væk i marts. Den 15de august tog man i Westminster (Oranjefristaten) en hun, som havde et modent æg i ovidukten. Ifølge fleres udsagn skal ogsaa et par have hækket i Basutoland. 90. Ibis falcinellus, L. Denne art, som hækker i Sydeuropa og over store dele af Asien, er paatruffet i ringe antal i de fleste sydafrikanske kolonier, men ikke i Tysk Sydvest-Afrika. I Rhodesia er den kun konstateret et par gange, og ved Matatiele (East Griqualand) angives den som meget sjelden. Saavel i Trans- vaal som ved Zambesi er den skudt i juli, og ved Potchefsstroom og Lake Tswali ogsaa i august. Det er saaledes fastslaaet, at enkelte individer forbliver i Sydafrika ogsaa under den europæiske sommer, men man har aldrig fundet denne art hækkende der. Den holder sig i Sydafrika mest parvis langs elve eller sumpe og lever af smaacrustaceer, fisk og frosk. Den er sky og flyver op paa langt hold, hvorpaa den gjerne i cirkler svinger sig op til stor heide og forsvinder til en anden sump. Vid.-Selsk. Skrifter, I. M.-N. Kl. 1914. No. 6. 4 50 ORJAN OLSEN. M.-N. KI. Ardeidae. 91. Ardea cinerea, L. Graaheiren ankommer til Norge i slutningen af marts og traekker syd- over i de sidste dage af september eller begyndelsen af oktober. Den overvintrer i stor udstrækning i Tyskland, men flere eksemplarer ogsaa ved Norges vestkyst. I Sydafrika er den almindelig paa de fleste steder, og hoved- mzengdensynesatforekommeilandetheleaarer zn hækker ogsaa dernede, og redet — som bygges av sivstilke — an- bringes som regelpaa marken mellem sivene, ikke i trær eller klippeskrænter som i norden. Kun en enkelt gang har man fundet dens rede i et træ, nemlig paa bankerne ved Vaal River i nærheden af Potchefs- stroom den 5te september. Redet indeholdt 2 friske æg. I samme træ heekkede ogsaa et par Ardea goliath. Æglægningen synes som regel at finde sted i september, og undertiden findes flere reder paa samme sted. Dr. STARK fandt i februar 2 reder paa en liden ø — som hovedsagelig beboedes af skarver — udenfor Knysna. De indeholdt ungfugle, som snart var voksne. Heiren sees i Sydafrika mest enkeltvis eller parvis ved stille smaa- vande eller sumpe, hvor den kan staa rolig i timevis og vente paa, at noget bytte skal vise sig. Den er — ialfald i Kapkolonien — ikke mere sky end i Norge, men lader sig dog vanskelig komme paa skudhold. Den lever hovedsagelig af fisk, men tager ogsaa frosk, firben, insekter samt nu og da en slange eller et lidet pattedyr. Heiren fører idethele taget i Sydafrika en noksaa omstreifende levevis, men synes at foretrække flodmundinger, hvor større mudderbanker tør- lægges ved lavvande og føden derfor er lettere at erholde. Naar der efter længere regn dannes ferskvandspytter inde i landet og udklækkes frosk i disse, søger heiren ofte did. Undertiden — særlig under den kolde aars- tid — kan man se smaapartier paa 7—8 fugle trække omkring mellem elvene i de omgivende distrikter. I Saldanha Bay saaes nu og da enlige, sky eksemplarer, som vassede om paa stranden eller mudderbankerne uden at slutte sig til nogen af de andre vadere. Under flugten lod de nu og da here sit karakteristiske skrig. 92. Ardea purpurea, L. Purpurheiren er udbredt fra Mellem-Europa østover til Turkestan samt over store dele af Afrika. 1914. No. 6. NORDLIGE TRÆKFUGLE I SYDAFRIKA. 5I Den er almindelig paa gunstige lokaliteter over naesten hele Sydafrika, men sees sjeldnest i Natal, Rhodesia samt den estlige del af Kapkolonien. I Beira skal den vare meget almindelig. Ved Zwaartkops River sees den i mindre antal under den varme szeson, men meget sjelden i haekkedragt. Den er skudt ved Inkomati River (Portugisisk Ostafrika) i juni og ved East London i juli og synes saaledes at forekomme heleaareti Sydafrika. Den er ogsaa fundet hekkende i Sydafrika; men til meget forskjellig tid, — saaledes ved Potchefsstroom og Berg River i september og ved Zambesi i februar. Den liker at hække i smaa kolonier, og man har flere gange fundet flere reder paa samme sted. Rederne er store, optil 3 fod i diameter og bygges af sterke kviste samt anbringes gjerne i utilgjængelige, sivbevoksede sumpe. Som underlag be- nyttes oftest siv, som beies ned mod hverandre. Den legger 2—3 eg. Purpurheiren træffes i Afrika mest langs flodbredderne eller paa andre sumpige steder og er vanskelig at komme paa skudhold. Den lever mest af smaafisk, men tager ogsaa vandinsekter, firben og smaagnavere. Den sover gjerne om natten paa et bestemt sted og foretager derfra daglige udflugter, segende efter fede. 93. Ardea alba, L. Denne art træffes kun sjelden i Sydafrika. I Kapkolonien er den kun paavist en eneste gang, men ellers er den nu og da skudt saavel i Natal, Transvaal, Tysk Sydvest-Afrika og Rhodesia som ved Zambesi. Den sees næsten altid alene og opholder sig helst paa sivbevoksede, sumpige steder paa jagt efter fisk, frosk og andre vanddyr. Den er aldrig fundet hæk- kende i Sydafrika. 94. Nycticorax griseus, L. Natheiren er udbredt fra Sydeuropa gjennem Mellem-Asien til Japan og træffes tilfældig ogsaa i Sydasien og Afrika. Den træffes faatallig over hele Sydafrika ved flodbredder eller sivbe- voksede sumpe, men da den mest færdes omkring om natten, turde den kanske forekomme dernede i større antal, end fundene tyder paa. Ved Matatiele, East Griqualand, var den tidligere almindelig mellem sivene ved nogle smaavande, men er nu næsten forsvundet. Omkring Pretoria sees den nu og da enkeltvis eller 2—3 i følge i plantningerne nær floden. Om dagen holder den sig i ro i et træ eller mellem sivene. Den sidder da gjerne i sin karakteristiske dækstilling og er vanskelig at opdage. Ved skumringens indtræden begiver den sig ud paa jagt efter reptiler, 52 ØRJAN OLSEN. M.-N. Kl. fiske, frosk og andre vanddyr, og kan da undertiden sees flyve omkring med en noksaa langsom og tung flugt. Dens høie, karakteristiske skrig heres mest kun om natten. Den er paatruffet i Sydafrika baade i juni, juli og august (ved Potchefsstroom) og synes saaledes — ialfald for en dels vedkommende — at forekomme i landet det hele aar. Den er ogsaa fundet hækkend'e paa. en enkelt Jota litet, nemlig i narheden af mr. MELck’s farm ved Berg River, hvor LAYARD første gang fandt dens zg. Den ode september 1896 besøgte dr. STARK stedet og fandt da en hel koloni af natheirer, som hækkede der sammen med Ardea cinerea, Plotus rufus og Phalacrocorax africanus. Rederne var bygget af træpinder uden nogen udforing og anbragt i træ- kløfter i en heide af 4—6 fod over vandet. Fuglene fortrak ikke fra redet, for han havde nærmet sig i en afstand af 15—-20 meter, og vendte tilbage, straks han fjernede sig. Han tog 3 kuld æg, hvoraf det ene var paa to og de to andre paa tre eg. Ved Matatiele har den sandsynligvis ogsaa hækket, da man ofte har fundet ganske unge fugle der. I East London blev en natheire af mr. Woop jaget ud af noget tykt grees i nærheden af en kilde, hvor den eiensynlig tilbragte dagen. 95. Botaurus minutus, L. Dvergrerdrummens hjemland er det tempererede Europa og Vest-Asien; tilfældige omstreifere træffes en sjelden gang i Skandinavien. I Sydafrika er den paatruffet enkelte gange, men man har lidet af helt sikre data at holde sig til om dens udbredelse dernede, da den saa let forveksles med den nærstaaende stationære art Botaurus payesi. Sikre fund har man fra Pt. St. Johns i januar og fra Pondoland, hvor Davies skjød en han, medens den sagte klatrede frem mellem sivene lige over vandoverfladen. 96. Botaurus Stellaris capensis, SCHLEGEL. Denne underart forekommer kun i Sydafrika, fortrinsvis i Kapkolonien og Natal, bygger rede mellem sivene og lægger 2—3 æg. Saavel med hensyn til livsvaner som udseende ligner den hovedarten meget; den er kun noget mindre af størrelse. Den europæiske rørdrum, Botaurus stellaris, er ikke observeret sønden- for Abyssinien. Enkelte individer overvintrer i Norge, flere i Mellem-Europa; men de fleste trækker om vinteren til varme lande. Hovedarten lægger j "3 SS: 1914. No.6. NORDLIGE TRÆKFUGLE I SYDAFRIKA. 53 Colvmbiformes. Podicipedidae. 97. Podiceps cristatus, L. Den hvidstrubede toplom heekker fra Mellem- Eur (iberegnet Syd- Skandinavien) estover gjennem Asien til Japan. Den tager nedig til vingerne og flyver som regel kun korte stykker ad gangen. I det nordlige og cen- trale Afrika er den kun sjelden iagttaget paa traekket. I Sydafrika derimod er den truffet i stort antal over stersteden af landet og synes at forekomme der hele aaret. Hyppigst sees den i Kapkolonien, Oranjefristaten og Transvaal; derimod er den kun med sikkerhed konstateret 2 gange i Natal og slet ikke 1 Rhodesia og det indre af Tysk Sydvest-Afrika. Den opholder sig helst paa indsjeer, laguner eller sivbevoksede »vleis« i smaapartier paa 3—4 eksemplarer, og seger allerede paa lang afstand at bringe sig i sikkerhed ved dukning, om nogen naermer sig. Men skræmmes den op, viser den sig som en god flyver og pleier gjerne at cirkle omkring stedet i betydelig heide nogen tid. Den sover paa vandet og lever hovedsagelig af smaafisk, mollusker og crustaceer, delvis ogsaa af sjegræs. Den er noget variabel i sin optræden. I Matatiele, East Griqualand, var den saaledes for nogle aar tilbage almindelig ved de store »vleis« i distriktet, men er nu næsten forsvundet derfra. De sydafrikanske eksemplarer skiller sig fra de europæiske ved at mangle den hvide streg over einene, samt ved en noget mindre legems- sterrelse. Lavanp fandt 6—8 eksemplarer hekkende paa samme sted i Zoetendals vlei, hvor ogsaa flere andre havde sine reder. Rederne fled paa vandet, var bygget af fladt siv og indeholdt som regel 3 æg, medens det almindelige antal æg i norden er 3—5. Ligesom i norden pleiede den at dække æggene til med vandplanter, før den forlod redet. En han i fuld hækkedragt er taget i Sydafrika den 16de juli. 98. Podiceps nigricollis, BREHM. Den sorthalsede toplom er noget sydligere i sin udbredelse end P. cristatus, men heekker over størstedelen af den palaearktiske region. Paa treekket sees den meget sjelden i Mellem-Afrika, og i Sydasien er den kun iagttaget paa en enkelt lokalitet, i nærheden af Aden. I Sydafrika paatræffes den derimod oftere, skjønt den langt fra kan siges at veere almindelig. Den er fundet i Kapkolonien, Transvaal, Bechuana- 54 ORJAN OLSEN. M.-N. KI. land og Whalefish Bay i tiden fra november til april. Layarp fandt den hekkende i sterre antal i en sterre indsje (Vogel Vlei) ca. 50 engelske mil fra Kapstaden. Senere blev den ogsaa paatruffet rugende i Transvaal af AvnEs, som i december tog en hun i hekkedragt samt dens æg. — Rederne var bygget af siv og og andre vandplanter og maalte ca. en fod i diameter. De flød paa vandet og ragede som regel kun 2—3 tommer op over dette, saa æggene ofte laa i vand, hvilket dog ikke syntes at skade dem. Æggenes antal var 3 eller 4. I slutningen af dette arbeide er vedfeiet en fortegnelse over de palae- arktiske fugle, som er fundne i Sydafrika. Til disse har jeg ogsaa regnet med enkelte arter, som for tiden er stationære i Sydafrika. Grunden til dette skal jeg senere komme tilbage til. Derimod har jeg udeladt enkelte ved Sydafrikas ar leilighedsvis forekommende arter af stor mfugle (Procellariiformes), som væsentlig tilhorer det nordlige Atlanterhav. Denne gruppe har jo sit centrum paa den sydlige halvkugle, og de angjaldende arter har sandsynligvis derfra udbredt sig nordover og horer saaledes ikke egentlig hjemme i den palae- arktiske region. De lever jo ogsaa mesteparten af sit liv ude paa det aabne ocean, hvor livsvilkaarene bliver noksaa ensartede hele kloden over. Ialt har man paatruffet 98 palaearktiske fuglearter i Sydafrika. De fordeler sig paa folgende maade paa de forskjellige ordener: 1. Charadriiformes : Charadriidae 8, Scolopacidae 2, Totanidae 19 og Laridae 11 . . A . tilsammen 40 arter 2. Passeriformes: Sylvidae 9, Motacillidae 4, Hi- rundinidae 3, Lanidae 2, Turdidae 2, Corvidae 1 og Mashneatidaes us UT. + AU SR Qon ce et EE 3. Falconitormes: fam. Falconidae MN Eur med 12 » 4. Ciconiiformes: Ciconiidae 3, Ardeidae 6 . . . tilsammen 9 » s. Coraciiformes . . . = . = . . » + med tilsammen 6 6. Gruiformes:W:alhdae. . 0 1 21 ONE T DEOS 7.: Colymbiformes: Podicipedidae -.. . . "aS = “ar i ee 8. Cuculiformes : Cuculidae C MU SAC a dinis coc » 2 » 9. Anseriformes: Anahdaeı oo e V oS deem TM E Hovedmeengden af nordlige trækfugle ankommer til Sydafrika i oktober og trækker nordover i slutningen af marts; men mange kommer ogsaa be- 1914. No. 6. NORDLIGE TRÆKFUGLE I SYDAFRIKA. 55 tragtelig tidligere og reiser senere bort. De forskjellige individer eller stammer af samme art trekker ogsaa til meget forskjellig tid, hvilket vil illustreres ved nedenforstaaende fortegnelse over træktiderne for nogle arter tilhørende forskjellige grupper. De anførte data angiver den tidligste tid for ankomsten og den seneste for afreisen. Sydtrækket " Nordtrækket Afreise fra Ankomst til Afreise fra Ankomst til Norge Sydafrika Sydafrika Norge Motacila flava . . — = sidst i april midten af mai E Ran x — — 20de april! sidst i april! Lantus collurio . . | beg. september oktober medio april sidst 1 mai Sylvia salicaria . - september november april medio mai — emerea. . — — i;de april medio mai Fhylloscopus trochilus oktober oktober sidst 1 marts sidst i april Hirundo rustica . beg. november ^ 28de august!? beg. mai beg. mai Cypselus apus - . - | beg.september | sidst i august april medio mai Caprimulgus ewro- paeus . beg. september november marts medio mai Cuculus canorus . september november april sidst i mai Squatarola helvetica . oktober oktober beg. april sidst i april Aegialitis hiaticula . september september april marts Strepsilas interpres . september oktober mai sidst i april Telmatias mayor. . | beg. september september — — Machetes pugnax . september august marts sidst i april Actitis hypoleueus . oktober ı8de august april sidst + april Totanus glottis . .| medio august medio august april medio mai — glareola . sidst 1 septbr. sidst 1 august medio april medio april Tringa subarquaía . | medio septbr. august april — — mmia . . september september mai mai Calidris arenaria. . oktober september mai april Crex pratensis. medio oktober sidst i novbr. beg. april medio mai Ciconia alba . . . oktober? september beg. april beg. april Ovenstaaende fortegnelse viser, at for mange arters vedkommende kommer de første individer til Sydafrika, fer de sidste har forladt Norge, og et lignende forhold kan ogsaa iagttages under nordtrækket. " For hesttrækkets vedkommende kan vel dette fænomen for en væsentlig del forklares derved, at et stort antal ungfugle hos de fleste af angjældende Ank. til England, ét eksemplar seet i Sydafrika 2ode april. En enkelt gang. wen Fra Danmark. 56 ORJAN OLSEN. M.-N. Kl. arter forlader norden meget senere end de gamle. Dette er f. eks. tilfældet hos de fleste af vaderne. Men variationerne i tiden for nordtrækket kan ikke forklares paa denne maade. Som tidligere nævnt, har de fleste arter sommer- eller hestdragt eller ialfald rester af den sidstnævnte ved ankomsten til Sydafrika, og hel eller delvis vaardragt ved afreisen nordover. Ved undersøgelser af 7ringa subarquata i Saldanha Bay viste det sig, at anlægget af hekkedragten indtraf samtidig med eller lidt efter at genera- tionsorganerne var begyndt at svulme. Sterile fugle har altid afvigende dragter, og ved kastration af andrikker har man fundet, at de derved tabte evnen til at anlægge hækkedragten. Det synes saaledes givet, at anlægget af hækkedragten dirigeres fra kjønskjertlerne, sandsynligvis ved en intern sekretion. Dette synes ogsaa at gjælde de arter, hvis hækkedragt for en væsentlig del fremkommer ved slid af høstdragtens fjærkanter. Af dragten tør man altsaa slutte sig til generationsorganernes tilstand. Som tidligere nævnt, antog snepperne i Saldanha Bay sommerdragten til meget forskjellig tid og trak væk, naar denne var udvokset. Det ligger da nær at slutte, at de fugle, som trækker nordover tidligst om vaaren, tilhører de sydligst hækkende stammer. Hos de nordligste stammer indtræffer generationsorganernes svulmning og dragtskiftet senere, — paa et tidspunkt, da de først afreiste fugle allerede er ankommet til Nordeuropa. Denne hypothese høres meget rimelig ud; men den forklarer dog ikke helt de variable træktider for enkelte hoiarktiske arter, f. eks. Tringa subarquata. Denne art er ikke paatruffet hækkende længere syd end ved Jenisei-mundingen, og om vi antager, at hovedmassen hækker paa det nordligste Taimyr og i Nikolaus den 2dens land, saa skulde neppe for- skjellen paa hækketiderne blive saa stor, som dragtskiftet i Sydafrika tyder paa. Men det kan jo ogsaa teenkes, at mange heekker i endnu nordligere, ukjendte polarlande, — eller at de flokke, som sees i vinterdragt i Sydafrika langt ud i april, enten slet ikke treekker nordpaa eller leverer en veesentlig kontingent til de hos os »oversomrende« sterile individer. De trækfugle, som optræder i Sydafrika, er med faa undtagelser gode flyvere. Hovedmængden af dem følger en østlig trækvei over Nildalen, de store sjeer og Mozambique. De viser sig gjerne forst i det nordestlige Transvaal, Zululand og Natal og spreder sig derfra ud over hele Sydafrika. Mange af dem er ikke europæiske, men asiatiske fugle. For enkelte arters vedkommende synes det sidste at veere tilfaeldet med hovedmassen (sml. 1914. No. 6. NORDLIGE TREKFUGLE I SYDAFRIKA. 57 f. eks. Hirundo rustica og Motacilla Raii med det vestlige trek over Gibraltar). Forskjellighederne i trektiderne ter vel ogsaa for en del forklares herved. Det er paafaldende, at nogle af de arter, som hækker længst mod nord, trækker helt til Sydafrika. Saadanne arter er f. eks. Tringa subarquata, Tringa canutus, Tringa minuta, Calidris arenaria, T: otanus glareola, Limosa cinerea, Squatarola helvetica, Lestris pomarinus, Sterna macrura o. fl. Enkeite af disse arter optræder saa talrig i Sydafrika, at man maa tro, at hovedmzengden af dem trækker did. Besynderligt er det ogsaa, at man i det fjerne Sydafrika finder saa mange arter, som — saavidt vi kjender dem — enten nedig giver sig af med at flyve eller fortrinsvis er i rerelse om natten. Saadanne arter er f. eks. Caprimulgus europaeus, Telmatias major, Strix flammea, Nycticorax griseus, Botaurus stellaris og Botaurus minutus, alle arter af fam. Rallıdae samt i mindre grad ogsaa lappedykkerne, Podicipedidae. Hvad er det nu, som ligger til grund for, at enkelte arter — eller i de fleste tilfælde kun stammer eller spredte individer af hver art — trækker den umaadelig lange vei til Sydafrika? Vistnok finder de dernede et noget kjøligere klimat; men det samme findes jo ogsaa paa tilsvarende breddegrader paa den nordlige halvkugle. Næringsforhold kan det neppe være, som paa denne maade bringer dem til at forlænge reisen til det mangedobbelte. — Denne side ved fugletrækket er endnu en uopklaret gaade. Sydafrikansk natur og trækfuglenes afvigende biologi i syden. I Sydafrika bliver vore trækfugle henvist til at leve i naturomgivelser, som ikke paa nogen maade minder om hjemlandets. Alt er dem fuldstændig fremmed, saavel klimat som vegetation og dyreliv. Den tilvante kost fra hjemmet lader sig ikke opdrive, og tusind ukjendte farer truer dem overalt. Ogsaa inden det vidstrakte Sydafrika er naturforholdene meget for- skjellige. Langs estkysten sydover til Port Elizabeth har man en fugtig, feber- svanger tropenatur. Under den varme sæson falder regnet i strømme næsten hver nat, tordenen ruller, og hyppige lyn lyser op i begmerket. Fuglene gjemmer sig væk og tier stille. Klokken 6 om morgenen staar 58 ØRJAN OLSEN. M.-N. Kl. solen op og stiger raskt, regnet ophører; det damper af jorden og træerne, som tørrer raskt. I disse morgentimer har fuglene sin bedste tid; de kommer frem fra sine smuthuller, og snart gjenlyder den ugjennemtrængelig tætte og sammenfiltrede skov av tusinde ukjendte stemmer. Men ved 11- tiden stilner det atter af, heden — som undertiden kan stige til over 50 grader celsius — bliver for trykkende for skovens befjærede beboere, de gjemmer sig væk i det tætteste løvverk. Solen oser saa nogle timer ned over en næsten sovende natur. Fordampningen er saa sterk, at luften bliver usigtbar, tilsløret. Langs havstranden, hvor Sydhavets mægtige bølger brydes i imponerende skavler mod den ophedede sand, skjules alt i en hvid taage af fordampende vand. Ved 5-tiden om eftermiddagen vaagner naturen atter til liv. Men nu er det insekterne, som fører an. Med alle de lyd-apparater, som staar til deres raadighed, opfører de en pibekonsert saa heitlydende og vedvarende, at fuglene beskjæmmet tier stille og mangen nervøs nyankommen europæer næsten geraader i fortvilelse. Ved 6—7-tiden indfinder regnet sig paany og bringer de fleste af konsertgiverne til taushed. Natal er et terrasseland, som stiger sterkt mod det indre. Man be- høver derfor ikke at fjerne sig langt fra havet, før naturen skifter og faar et subtropisk præg. Landet bliver aabnere med græssletter, plantager, store »wattle-trees«-plantninger og partier af oprindelig »bush«. Paa Dra- kensberg — Sydafrikas alper — falder endog nu og da sne; men disse snelandskaber minder ikke meget om vore egne. De indre kolonier — Transvaal og Oranjefristaten — bestaar for det meste af flade, uoverskuelige, skovbare sletter, bestrøet med talløse termit- tuer og løse stene og tyndt bevokset med stivt ørkengræs. De faa trær, som nutildags findes paa steder med tilstrækkelig fugtighed, er som regel plantet. I de lavereliggende dele af Nord-Transvaal og Rhodesia har man frodigere græsbevoksede landskaber med spredte trær, men desværre ogsaa med farlige febre, hvorfor den største del af landet ikke udnyttes af europæerne. Klimatet er over næsten hele dette omraade meget tørt med særdeles varme dage og kjølige nætter. Om sommeren tørrer alt — ogsaa elvene — ud i den grad, at landet faar et ørkenlignende udseende. Da jeg besøgte boer-kolonierne, fandtes der selv i Vaal River ikke en draabe vand, og de spredte, for det meste af regnvand dannede smaavande (»vleis«) var svundet ind til skidne sumpe, hvor kvæget søgte hen for at svale sig. Ofte var kun den lerede, udterrede og opsprukne bund tilbage. Sydvest for boer-kolonierne kommer man over i det vidstrakte Karroo- distrikt, som om sommeren er en eneste brændende, stevrygende ørken. 1914. No. 6. NORDLIGE TRÆKFUGLE I SYDAFRIKA. 59 Kapkolonien bestaar af mere kuperede landskaber med en række høie fjelde langs sydkysten og nogle lavere ogsaa i indlandet. De dele af syd- kysten, som har tilstrækkelig regn, er delvis skovbevokset og hører i det hele til de fra naturens side bedst udstyrede egne af Sydafrika. Ander- ledes er forholdet i de centrale og vestiige dele af kolonien, som om som- meren mangler regn og derfor faar præget af en ørken. Søndenfor Oranje River falder der dog saa meget regn om vinteren, at en lav, tornet »bush« har kunnet vokse frem paa større strækninger. Naar denne om vinteren blomstrer og græsset vokser frem paa de spredte boer-farme, præsenterer landet sig i sin mest tiltalende skikkelse, og mange sydafrikanske fugle søger da til disse landsdele for atter at forsvinde ved tørketidens indtræden. Men nord for Oranje River helt op til Benguela er vestkysten en ørken aaret rundt. I vintertiden indtræffer der ofte i disse egne langvarig taage, men om sommeren steger solen næsten til stadighed den tørre ørken- sand, saa synet hildres af de sterke opstigende luftstrømme og de trøstes- løse omgivelser synes at være i stadig bevægelse. Naar enkelte hvide mennesker har kunnet slaa sig ned i den sydligste del af dette ørken-omraade, saa skyldes det den stadige sydøst-passat, som om sommeren bringer det sydvestlige Afrika en velgjørende afkjøling fra de antarktiske egne. Kysten er aaben og udsat, og de faa stille bugter eller laguner, som findes — Whalefish Bay, Saldanha Bay etc., — bliver derfor søgte tilflugt- steder for vandfuglene i vid omkreds. Ovenstaaende kortfattede karakteristik vil give et indtryk af natur- forholdene i de forskjellige egne af Sydafrika. Det maa være en voldsom overgang for trækfuglene at komme fra de kolde høststorme i norden til dette solstegte, vildtfremmede land; — dette saa meget mere som de indfinder sig i syden netop ved indtrædelsen af den varme sæson. De ældre fugle har jo erfaringen at støtte sig til; de har tidligere prøvet saavel det stille liv ved reden i nordens lyse, fredelige natur, som det selskabelige omstreiferliv i syden. Men for ungfuglenes vedkommende er det forbausende, hvor let de finder sig tilrette. De erfa- ringer, de har erhvervet i hjemmet, kan jo kun i mindre grad komme dem til nytte i Sydafrika, hvor vegetation og dyreliv er ganske fremmed. Men de begynder straks paa den nye spise-seddel, tager for sig af naturens rigdom og undgaar instinktmæssig alt, som er giftigt eller mindre egnet for dem. Kort tid efter ankomsten er de allerede i udmerket hold, og nogle arter pleier under opholdet i syden at blive saa fede, at man aldrig ser sidestykke til det hos os. 60 ORJAN OLSEN. M.-N. KI. De har altsaa en meget udviklet evne til at indrette sig efter om- givelserne og ændre de fra hjemlandet tilvante livsvaner, naar disse ikke længere lader sig praktisere. Under den omflakkende tilværelse i et saa fremmed land som Syd- afrika maa naturligvis alle trækfugle mere eller mindre forandre den nor- denfra tilvante livsførsel; men enkelte arter gjør dette i en forbausende hei grad. Som eksempler paa dette vil det have sin interesse at minde om følgende: Anthus trivialis, som i norden er en udpræget skovfugl, er flere gange paatruffet i det næsten skovbare Transvaal. Luscinia philomela, som i Sverige lever paa tørrere, kratbevoksede lokaliteter, er i Sydafrika fundet paa sumpig eller sivbevokset grund. Den rødryggede varsier (Lanius collurio) lever hos os saa- godtsom udelukkende af insekter, men tager i Sydafrika nu og da ogsaa reptiler og fugle. Lanius minor, som i norden er udpræget carnivor, spiser i Sydafrika gjerne ogsaa vild frugt. Det samme er tilfældet med havesangeren (Sylvia salicaria) og høge-sangeren (Sylvia nisoria), som begge i norden lever af insekter. Rørsangeren (Acrocephalus arundinaceus), som i norden altid lever mellem høie siv, træffes i Sydafrika ofte paa elvebanker bevokset med »shrub«-buske. Ved Potchefsstroom, hvor der er nok af siv, undgik den disse og tog istedenfor ophold i plantede hække af trær. Acrocephalus palustris, som i norden foretrækker græsbevoksede steder i nærheden af vand, træffes i Sydafrika oftest i tæt »bush« paa tørt terræn, ofte langt borte fra vandet. Sivsangeren (Acrocephalus schoenobaenus), som i norden er bundet til sivene og klatrer syngende om mellem disse hele dagen, ogsaa i solskin, holder sig i Sydafrika skjult mellem tætte buske om dagen og kommer først frem i skumringen om aftenen eller i mørkt veir med duskregn. Ladesvalen (Hirundo rustica), som i norden er sterkt bundet til hækkepladsene, samler sig i Sydafrika i store flokke — ungfuglene gjerne for sig — og fører en omstreifende tilværelse. Undertiden samler de sig ved kanten af græsbrande for at snappe de insekter, som drives frem af ilden. i Merops persicus streifer ogsaa om i store flokke, som slaar sig ned, hvor de finder noget at jage. Merops apiaster synes derimod at udmerke sig fremfor de fleste ved at være stationær ogsaa i syden. 1914. No. 6. NORDLIGE TREKFUGLE I SYDAFRIKA. 61 Natravnen (Caprimulgus europaeus) er i norden en udpræget skog- fugl og treffes helst i glissen barskog. Den er oftere paatruffet i det næsten skogbare sydafrikanske indland og er almindelig i de plantede lev- skoge ved Pretoria. Glareola melanoptera optræder i Sydafrika i vældige flokke, som følger grashoppesvarmene. Særlig skal den like de af græsbranden stegte graeshopper! Under Numenius arquatus og Tringa subarquata har jeg nærmere skitseret de nordlige sneppearters optreden i Saldanha Bay. Det vil være enhver indlysende, hvor umaadelig forskjellig deres liv i syden arter sig fra tilvaerelsen i hjemlandet. Mange af dem herer hjemme paa tundraerne eller i endnu nordligere beliggende polarlande, — egne, som ogsaa om sommeren er delvis eller overveiende sneklædt. De kommer fra det idylliske, fredelige familieliv i de kolde polaregne med midnatsol over tause vidder og bliver saa efter en lang reise henvist til at leve sammen med hundredetusinder af forskjellig- artede reisefæller og mange fremmede sydlige arter paa de vældige, dam- pende sydafrikanske mudderflader, og i naturomgivelser, som i alle hen- seender er vidt forskjellige fra hjemlandets. Om dagen udsættes de for en varme saa sterk, at synet hildres og omgivelserne antager fantastiske former, men straks efter solens nedgang falder temperaturen, det bliver bælgmerkt, tordner og lyner. Tusinde ukjendte stemmer skriger uopherligt op og afleser hverandre, kosten er fremmed, og fiender lurer allevegne. Det viser en beundringsværdig evne til tillempning efter forholdene, at de klarer situationen saa godt. Ethvert pattedyr, ogsaa mennesket, vilde sikkert under lignende omstændigheder ikke undgaa klimatfeber ! Tinnunculus-arternes sammenstimling i saa uhyre flokke under opholdet i syden er ogsaa meget interessant. Ligesaa Buteo desertorum's hang til at tage større dyr og dens frække røveri ved farmene i syden. Milvus ægypticus viser ogsaa en paafaldende rovgjerrighed i syden og optræder til sine tider i kolossale flokke sammen med Tinnunculus vespertinus. Steppehøgen (Circus swaisonit), som i norden altid findes i aabent terræn og undgaar skovene, søger i Sydafrika under sterk hede ly i tætte trær. Særlig paafaldende er storkens optræden. Den lever jo i Europa parvis og halvveis tam ved husene, og gjør derfra udflugter til sumpe eller langgrunde sjøer for at søge efter vandinsekter, frosk etc. I Syd- afrika bliver den »the great locust-bird<, som i flokke paa tusinder sammen 62 ORJAN OLSEN. M.-N. Kl. med et par erkenfugle streifer om i det torre indland, følgende græshoppe- sværmene. Særlig ynder den at operere ved kanten af græsbrandene, For meget fugtighed synes den i sin nye geschæft ikke at like; falder det for sterkt regn, søger den op til tørrere egne i hoiderne! Meget bemerkelsesværdig er det ogsaa, at graaheiren (Ardea cinerea), som i norden altid hækker i treer eller paa klipper, i Sydafrika lægger redet paa marken mellem sivenel Det er en almindelig udbredt opfatning, at de nordlige trækfugle ikke synger i syden. Dette er imidlertid feilagtigt. De fleste trækfugle bruger sin stemme omtrent paa samme maade i Sydafrika som hjemme, — kanske mindre hyppigt og naturligvis ikke med saadant eftertryk, som mange arter gjør, naar de forstyrres ved reden i hjemlandet. Dette gjælder trækfuglene i sin almindelighed; men ogsaa de arter, som har en speciel »sang« under yngleperioden, giver for en tid denne tilbedste ogsaa i Sydafrika. De begynder at øve sig længe — indtil et par maa- neder — før afreisen nordover, og er saaledes ikke debutanter, naar de giver sine første koncerter i nordens lyse skove. Men det synes, som om sangen først ved hjemmets arne naar den rette fylde. Saa udmerkede sangere som Lanius minor, Sylvia salicaria, Sylvia nisoria, Phylloscopus trochilus, Hypolais icterina, Acrocephalus palustris og Acrocephalus arundinaceus er alle ofte hørt syngende i Sydafrika. Sangen synes ikke at staa i saa nært forhold til kjonskjertlerne som f. eks. anlægget af hækkedragten. Man har saaledes fundet Sylvia nisoria f. eks. syngende af fuld hals i Sydafrika i februar, medens den endnu var ied. wimherdra et! I det moderne ornithologiske system er fuglenes biologi tillagt stor betydning for klassificeringen. Ovenstaaende viser, at trækfuglenes biologi er meget variabel og skiftende efter de naturforhold, hvorunder vedkommende art eller individ til de forskjellige tider lever. Vi kjender kun trækfuglene fra den tid, de tilbringer hos os; men om deres livsforsel under opholdet i syden, d. v. s. den længste del af deres liv, ved vi meget lidet. Fremtidige studier paa dette felt vil sikkerlig bringe meget nyt for dagen og fore til, at nutidens opfatning af disse forhold maa revideres i mangt og meget. 1914. No. 6. NORDLIGE TRÆKFUGLE 1 SYDAFRIKA. 63 Fugletrækket. Delvise trækfugle. Æglægning i syden. Stationære fugle af palaearktisk oprindelse. De palaearktiske fugles træk maa tænkes fra forst af at være opstaaet paa grund af næringsmangel. Fuglene har flyttet undaf for vinteren. Der- for er trækket mest udpreget i de nordligste egne. Arter, som i Ishavs- egnene er afgjorte trækfugle, kan i sydligere strøg af den palaearktiske region vere streiffugle eller endog standfugle. I tidernes lob er trangen til at trække væk blevet til et instinkt i trækfuglenes natur. Fangne fugle, som aldrig har seet sine fritlevende slegtninge, bliver under træktiden urolige og flyver ustanselig rundt i værelset. Mange fugle reiser sydover, fer hestveiret indtræffer, medens de endnu har overflod af næring. Men dette instinkt er heist forskjellig udviklet, ikke alene hos forskjellige arter, men ogsaa hos forskjellige individer af samme art. Et velkjendt eksempel er de to meget nærstaaende arter hortulanen (Æmberiza hortulana) og gulspurven (E. citrinella). Den første er hos os udpræget trækfugl, den sidste stationær. Hvad talrige andre fugle angaar, trækker vistnok de fleste væk, men et mindre antal overvintrer — særlig i milde vintre — ogsaa i Sydnorge. Grænserne mellem trækfugle, streiffugle og standfugle er idethele meget svævende, og i mange tilfælde øver tilfældige veirforhold en betydelig indflydelse paa trækket. Fugletrækket kan heller ikke forklares alene ved dette »instinkt<. Hukommelsen og den i tidernes løb erhvervede erfaring spiller utvilsomt en stor rolle. Fuglenes erindring er utvilsomt meget skarp. Naumann havde endel tæmmede vildgjæs, som han én gang hvert aar pleiede at fange med et net for at klippe svingfjærene af dem. De var i almindelighed meget tamme, men hver gang han kom med nettet, flygtede de i største forskrækkelse. De huskede altsaa dette fra aar til aar. En mængde fugle synes at holde sammen parvis for hele livet. Om de skilles under træktiden og hver for sig kanske gjennemreiser den halve jordklode, finder de altid — saafremt de er ilive — hverandre igjen ved redepladsen næste aar. Dette kunde de ikke gjøre, hvis de ikke huskede stedet og hverandre. At f. eks. biæderen i Sydafrika aar efter aar overnatter i de samme trær, viser jo ogsaa, at den maa huske disse sovepladse. 64 ORJAN OLSEN. M.-N. Kl. Fuglene opnaar idethele en meget hei levealder. Smaafuglene lever gjennemsnitlig 1 ca. 30 aar, andre grupper i 80—100 aar eller mere, og man antager, at svanen f. eks. kan naa en alder af 300 aar! Under denne lange levetid maa naturligvis saa veludrustede skab- ninger som fuglene erhverve megen erfaring, som overleveres fra slegt til slegt. Det er tidligere nævnt, at mange fugle kun flytter sydover, efterhvert som veirforholdene tvinger dem til det. De trækfugle, som kommer til os for tidlig om vaaren, vandrer ofte tilbage sydover, men indfinder sig saa pludselig paany i mængde, straks veiret slaar om. Men andre forhold beviser endnu bedre, hvilken rolle erfaring og ned- arvet tradition spiller for fugletrækket. | Under trækket vandrer fuglene ikke ret nord eller syd, men felger bestemte trækveie (»Zugstrassen«), som ofte er forskjellige for nord- og sydtrækket og kan gaa lange strækninger i est-vestlig retning langs hav- kyster, bjergkjæder, floder etc. De sætter ogsaa over havene, hvor veien er kortest, selv om de derved maa afvige meget fra trækkets hoved- retning. Flere oprindelig palaearktiske fugle (f. eks. Sterna macrura og Eudromias morinellus), som i senere tid har faaet en circumpolær udbre- delse i de nordligste verdensstreg, følger fremdeles kun de gamle tilvante treekveie langs Atlanterhavets kyster eller over Europa og Asien til Afrika. Phylloscopus borealis og Anthus gustavi, som i den senere tid har udbredt sig vestover til den europæiske ishavskyst, følger fremdeles sine ostsibiriske forfædres trækvei og overvintrer paa de Malaviske øer, selv om de der- ved maa tilbagelægge den vældige distance gjennem hele Sibirien tværs over hoved-trækveiene langs de sibiriske floder! Ovenstaaende data viser ogsaa, at fuglenes orienteringsevne maa være meget udviklet. Dette saa meget mere, som et stort antal træk- fugle — og da særlig de mindre og svagere arter — fortrinsvis trækker om natten, ofte kun i smaaselskaber eller enkeltvis. I godt veir, — helst stille stjerneklare nætter — flyver de gjerne heit, man mener i indtil 4000 meters heide. Men i usigtbart veir foregaar trækket ofte -kun faa meter over jorden, og i taage afbrydes det helt. Paa sydtrækket reiser som regel nogle af de tidligst udklækkede ung- fugle forst. De ledsages af endel zldre individer, som af en eller anden grund ikke har naaet til at forplante sig. Saa folger de gamle, som har opfyldt sine familiepligter, og tilslut det store gross af ungfugle med en og anden af de ældre iblandt. Man maa gaa ud fra, at ungfuglene ledes af nogle, som har reist veien for; ellers er det jo ganske uforstaaeligt, at de SCD + Ej Pr 1914. No. 6. NORDLIGE TREKFUGLE I SYDAFRIKA. 65 kan finde frem, dette saa meget mere som de fleste arter har sine egne specielle treekveie. Denne antagelse bekræftes af, at det som regel er ung- fugle, som forvilder sig paa veien. Hvad nu nordtrækket angaar, saa kan det jo ikke vere foraarsaget af naringsmangel Mange har antaget, at den sterke hede skulde drive fuglene nordover igjen; men dette kan ikke vere tilfældet. Fra Sydafrika reiser jo trækfuglene, netop som terketiden er forbi og den kjeligere sæson — da alt blomstrer — indtræder. Det maatte netop da vere fristende for dem at slaa sig tilro. Naturligvis er ogsaa nordtrækket i tidens løb blevet mere eller mindre instinktsmæssigt; men meget tyder paa, at driften til at hække paa hjemstedet fra først af har været og fremdeles er en hovedaarsag. Forplantningsdriften vaagner jo ved generationsorganernes modningstid, og vi har seet, at de forskjellige arter eller stammer af samme art trækker nordover umiddelbart efter, at de er blevet forplantningsdygtige og har an- lagt hækkedragten. De nordligst hækkende fugle ser sydligere stammer trække forbi, men følger ikke eksemplet, før de selv er blevet forplantnings- dygtige. Ved dette forklares ogsaa, at de fleste trækfugle, som bliver tilbage i Sydafrika, er ungfugle eller sterile individer. Som tidligere nævnt er det nedarvede instinkt til at trække meget for- skjellig udviklet, ikke alene hos de forskjellige arter, men ogsaa hos for- skjellige individer af samme art. Hos en mængde ikke forplantningsdygtige individer vil dette instinkt være sterkt nok til, at de følger med paa trækket nordover. Men kun et mindretal af dem naar helt frem til hækkepladsene, de fleste skiller sig fra paa veien - og streifer — som oftest i samlede flokke — om paa egen haand. Saadanne flokke er velkjendte i Mellem- og Sydeuropa og har længe været ornithologerne en gaade. De mange norske fund af »oversomrende« sterile heiarktiske snepper er tidligere nævnt. En række af vore trækfugle kan som sagt i større eller mindre antal paatræffes hele aaret rundt i Sydafrika. Fra disse »delvise« træk- fugle har vi en jevn overgang til andre palaearktiske arter, som er helt eller overveiende stationære i Sydafrika. Nogen bestemt grænse mellem de delvise trækfugle og de sidste kan ikke trækkes. Vi har ogsaa hørt, at flere arter baade af fuldstændige og delvise trækfugle i større eller mindre udstrækning hækker i syden. For oversigtens skyld hidsættes en fortegnelse over de arter, som har interesse i denne forbindelse. Hvor man ikke har helt sikre data at bygge paa angaaende hækningen i syden eller artens tilstedeværelse der aaret rundt, er der tilfeiet et spørgsmaalstegn. Vid.-Selsk. Skrifter I. M.-N. Kl. 1914. No. 6. 5 66 ORJAN OLSEN. M.-N. Kl. Trækfugle, som er fundet hækkende i Sydafrika. VR AN er no Delvise Fuldstendige trækfugle. Merops apiaster. Merops persicus. Coccystes glandarius. Crex pratensis (?). Milvus aegypticus. Podiceps migricollis. Delvise trekfugle. Lanius collurio. Coracias garrula (?). Pandion haeliaetus (?). Cicoma alba. Ciconia nigra (?). Ardea cinerea. Nycticorax griseus. trækfugle, som endnu ikke er fundet hækkende i Sydafrika. Lanius minor (delv. tr.?). Hirundo rustica. Telmatias major. Numemus arquatus. Numemus phaeopus. Tringa subarquata. Tringa minuta. Flydrochelidon leucoptera. Sterna macrura. Sterna fluviatilis. Sterna caspia (delv. tr. ?). Pernis apivorus (delv. tr.?). Ibis falcinellus. 1914. No. 6. NORDLIGE TRÆKFUGLE I SYDAFRIKA. 67 Arter, som er mere eller mindre stationære i Sydafrika. I. Strix flammea. 2. Recurvirostra avocetta. 3. Himantopus candidus. 4. Ortygometra pusilla. Gallinula chloropus. E 6. Ardea purpurea (stat.?). 7. Botaurus stellaris capensis. 8. Podiceps cristatus (stat. ?). Seks arter fuldstændige og syv delvise trækfugle er altsaa fundet hækkende i Sydafrika. Antallet af delvise trækfugle er tilsammen 20 og af stationære arter 8. Sydafrikas fauna er endnu lidet kjendt, og der kan naturligvis let vise sig at være flere baade fuldstændige og delvise trækfugle, end man hidtil ved, ligesom flere af dem kan hække i syden uden til dags dato at være bemerket. Men allerede de sparsomme data, som foreligger, er egnet til at vække den største opmerksomhed og fremkalde mange refleksioner. De fleste trækfugle, som hækker i Sydafrika, gjør dette i tiden sep- tember—novemher, da man skulde tro dem mindst istand dertil. De an- gjældende arters normale hækketid er. jo tidsrummet april— juni. Men vi ved endnu ikke, hvorvidt de samme individer, som hækker i Sydafrika, ogsaa har gjort dette den foregaaende vaar i norden, med andre ord om de har hækket to gange aarlig med lange hvilepauser imellem. Det vilde isaafald være en meget interessant opdagelse. Muligens turde det ogsaa forholde sig saaledes f. eks. med biæderen, som hækker i saa stor udstrækning i Sydafrika, at den synes at være ganske stationær under sit ophold dernede. At Sydafrikas biædere kun skulde vandre nord- over til egnene under ækvator og altsaa ikke være identiske med de europæiske stammer, er usandsynligt. Man har ikke gjort nogen iagttagelser, som kunde tyde paa dette; tvertimod er det for enkelte arters vedkom- mende ved fund af merkede fugle fastslaaet, at de hører hjemme i Europa. Enkelte af de trækfugle-arter, som hækker i Sydafrika, har en let- kjendelig hækkedragt. Anlægger de nu denne ogsaa under hæk- ningen i syden? De sydafrikanske ornithologer har ofret dette spørgsmaal o à > > 68 ‘ORJAN OLSEN. M.-N. Kl. liden opmerksomhed, og kun i et eneste tilfeelde (se under Podiceps nigri- collis) har jeg seet udtrykkelig angivet, at saa var tilfælde. Men vi har al grund til at tro, at de lige saa lidt 1 syden som i norden kan heekke uden at have anlagt hækkedragten. Som tidligere nævnt, har imidlertid de allerfleste trækfugle hestdragt eller begyndende vinterdragt ved ankomsten til Sydafrika, og har da helt siden høstfældningen — for de flestes vedkommende i juli — haft reduce- rede kjønsorganer og været udygtige til forplantning. De fugle, som hækker senhøstes i Sydafrika, kan neppe have haft tid til paany at anlægge hækkedragten, og noget saadant nyanlæg er heller ikke observeret af syd- afrikanske ornithologer. Men nogle fugle har endnu sommerdragt ved ankomsten til Sydafrika, og disse turde kanske levere en større kontingent til de om høsten hæk- kende trækfugle. Forplantningstiden kan jo være noksaa variabel og lang- varig. Mange trækfugle lægger regelmæssig to kuld æg hver sommer, og andre, som almindeligvis kun lægger et kuld, kan gjentagne gange lægge nye, om de første plyndres. Man antager, at de fugle, som trækker syd- over tidligst om høsten — medens de endnu er i sommerdragt — netop er saadanne, som har faaet sit rede ødelagt, og for hvem det er for sent at hække paany. Det er ikke utænkeligt, at saadanne individer ved an- komsten til Sydafrika — til en ny vaar — vilde stimuleres af de indfødte fugles eksempel til at hække dernede, om de endnu var forplantningsdygtige. Isaafald vilde vi kun have at gjøre med en abnorm forlængelse af den ene aarlige hækkeperiode. Dette er kun en løst udkastet tanke. Hvordan de palaearktiske arters hækning i Sydafrika fra først af er opstaaet, og hvordan den skal forklares, kan vi med vort nuværende mangelfulde kjendskab til disse forholde ikke have nogen sikker formening om. Men faktum er altsaa, at de kan hække dernede. Ungerne bliver forplantningsdygtige ved en bestemt alder. De, som er senest udklækket, bliver senest kjønsmodne. Derfor faar nordlige stam- mer hækkedragten senere og trækker senere afsted end de sydligere. Men derfor maa vi ogsaa antage, at deunger, som udklækkes i oktober— november i Sydafrika, først bliver kjansmodne ved den tid, hesten indtreder i Europa, og at deres forpiantningsperiode som felge deraf bliver forrykket, saa den senere altid ind- treffer paa denne aarstid. ; De vil saaledes være sterile ved den tid, deres stammefrænder trækker nordover, og forplantningsdriften vil ikke drive dem afsted. Deres hjem- 1914. No. 6. NORDLIGE TRÆKFUGLE I SYDAFRIKA. 69 land er jo ogsaa Afrika. Deri har man muligens for en vesentlig del forklaringen til, at saa mange af de trækfugle, som forbliver i Afrika under den europæiske sommer, er sterile individer eller ikke udvoksede ungfugle. . Det nedarvede instinkt til at trække er som tidligere nævnt af meget forskjellig styrke saavel hos de forskjellige arter som hos forskjellige indi- vider af samme art. Hos mange trækfugle, som ved tiden for nordtrækket er sterile, vil dette instinkt være sterkt nok til, at de følger sine stamme- frænder nordover. Men da de ikke kan hække, skiller de sig et eller andet sted paa veien fra og streifer om paa egen haand. Man har 1 Europa i disse gaadefulde flokke af sterile fugle fundet gamle eksemplarer i fuld vinterdragt 1 mai og med overgang til sommerdragten i august. De syd- afrikanske fund af f. eks. Sterna fluviatilis i vinterdragt i juni og juli er tidligere nævnt. Ved ovenstaaende antagelse vilde disse fund bedre kunne forklares. Paa ovennævnte maade danner der sig altsaa specielle sy dafri- kanske stammer, hvoraf nogle er overveiende stationære, medens andre i større eller mindre udstrækning vedbliver at trække væk en tid af aaret. Men i alle tilfælde vil disse stammer være ganske godt isoleret. De i Sydafrika fødte fugle vil i de fleste tilfælde være forplantningsdygtige paa en tid, da deres nordlige stammefrænder er sterile, og omvendt. Enkelte palaearktiske fugle kan vistnok hække i Sydafrika ogsaa under den europæiske vaar, men disse er i saa absolut mindretal, at nogen krydsning vil ikke kunne finde sted i større udstrækning. Som følge af dette maa der paa grund af naturforholdenes forskjellig- hed i tidens løb dannes egne sydafrikanske underarter og ARÉET. Jeg mener altsaa, at man selv paa grundlag af det foreliggende spar- somme materiale har ret til at slutte, at de ovennævnte 8 stationære arter fra forst af tilherer den palaearktiske fauna, og at de har gjennemgaaet følgende stadier: Fuldstændige trækfugle — delvise trækfugle — statio- nære sydafrikanske arter. Vi har jo her en jevn overgang fra de delvise trækfugle, idet flere af de 8 arter ikke er absolut stationære, men i større eller mindre ud- strækning ogsaa kan deltage i trækket. Nogle af disse arter er helt identiske med de europæiske, medens andre afviger mere eller mindre. En af dem, Strix flammea, 70 ØRJAN OLSEN. M.-N. Kl. ansees af nogle for en nærstaaende underart, medens en anden allerede er erkjendt som underart. Jeg tror, at vi her har eksempler paa artsdannelsei nutidens men denne artsdannelse synes at gaa sent for sig. Det er ogsaa i og for sig lidet sandsynligt, at disse sidstnævnte arter skulde have sit oprindelige hjem i det sydlige Afrika. Den æthiopiske dyreregion er vidt forskjellig fra vor, og de der hjemmehørende arter har paa grund af naturforholdenes forskjellighed faaet et sterkt særpræg. Det vilde isaafald ogsaa være vanskeligt at forstaa, hvorfor saa mange af dem skulde trække nordover, og det netop paa den tid, da den i klimatisk hen- seende gunstigste aarstid indtræffer. Den variable hækketid for enkelte af disse arter fortjener ogsaa op- merksomhed. Podiceps cristatus er fundet i fuld hækkedragt i Sydafrika allerede den 16de juli, Sterna caspia er paatruffet hækkende i januar, Ardea purpurea saavel om høsten som i februar, og Strix flammea hækker i april, altsaa paa samme aarstid som i norden. Muligens tør dette tydes derhen, at disse arter endnu ikke er helt naturaliseret i Sydafrika. Dette er døg mindre sikkert, da hækketiden ogsaa for flere af de indfødte fugle kan være meget variabel. Flere af vore trækfugle har nærstaaende korresponderende arter i Syd- afrika. Det forekommer mig sandsynligt, at disse sidste oprindelig kan stamme fra den palaearktiske region og paa den ovenfor nævnte maade have faaet indpas i Sydafrika, hvor de saa lidt efter lidt har erhvervet sit særpræg. Saadanne korresponderende arter er f. eks. følgende: Coturnix communis — Coturnix africana. Falco subbuteo — Falco cuviert. Motacilla flava — Motacilla capensis. Acrocephalus dumetorum — Acrocephalus baeticatus. Cypselus apus — Cypselus barbatus. Botaurus minutus — JBoíaurus payesi. Podiceps fluviatilis — Podiceps capensis. Enkelte af de ovennævnte sydafrikanske arter, f. eks. Coturnix africana og Podiceps capensis, staar de tilsvarende europæiske arter saa nær, at de af mange. har været anseet for identiske med dem. Da isolationen som nævnt mere skyldes den forskjellige forplant- ningstid end opholdsstedet, spiller det mindre rolle, om de sydafrikanske 1914. No. 6. _ NORDLIGE TRÆKFUGLE I SYDAFRIKA. 71 stammer til visse aarstider i større eller mindre udstrækning træffer sam- men med sine nordlige slegtninge. Vort kjendskab til trækfuglenes biologi i syden er jo endnu saa mangelfuldt, at det antagelig vil vare længe, før alle dermed forbundne spergsmaal finder en tilfredsstillende forklaring. Men antagelsen om den forskjellige forplantningstids medvirken til dannelse af nye stammer og arter forekommer mig at have saa megen sandsynlighed for sig, at jeg har fundet at burde fremsætte den her til videre bearbeidelse af de for- skere, som har anledning til i fremtiden at studere de overmaade interes- sante problemer, som staar i forbindelse med trækfuglenes vinterophold i syden. ORJAN OLSEN. M.-N. Kl. I lj Fortegnelse over palaearktiske fugle fundne i Sydafrika. Passeriformes. Corvidae. 1. Oriolus galbula, L. Motacillidae. 2. Anthus trivialis, L. 3. Motacilla flava, L. 4. Motacilla flava borealis, SUNDEv. 5. Motacilla Raii, Bonar. Turdidae. 6. Luscinia philomela, BEcusr. 7. Saxicola oenanthe, L. Lanidae. 8. Lanius collurio, L. 9. Lanius minor, GMEL. Sylviidae. 10. Sylvia salicaria, L. 11. Sylvia cinerea, Briss. 12. Sylvia nisoria, BECHST. 13. Phylloscopus trochilus, L. 14. Hypolais icterina, ViEILL. 15. Acrocephalus arundinaceus, Latu. 16. Acrocephalus palustris, BEcusr. 17. = = Valeriana officinalis . . A = P 1 p^ 2 E Campanula rotundifolia . = = = = = = 2 Antennaria dioica . E = = Ss = = 6 = Cirstum heterophyllum . = = = = = 4 = 22 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. I 2 3 4 5 6 7 8 Gnaphalium norvegicum . . . = = — = 2 — IO — — supinum . . . . = = 4 — — 4 2 Hieracium albinum . . . . = Er — — — = — Saussurea alpina . . . . . = — — _ — 8 24 Solidago Virga aurea. . . . = 6 8 16 T4 | 6 24 4 Taraxacum Sb. . . . 4 * = = = — — — — 8 Antal arter og former 10 | I4 | 2I | 18 18 I2 42 44 Hypnum Schreberi. . . . . 30 28 4 22 I4 I4 IO 2 Polytrichum commune. . . . 6 36 40 36 50 48 30 14 Hylocomium proliferum. . . 4 | 26 | 8 24 34 4 30 28 Polytrichum juniperinum. . . 22 a | 40 20 18 — | — — Lophozia lycopodioides . . . CEN — 4 4 30 = — Darbala ER 5 CNET. 4 | — | = — 8 — — — — quinquedentata?, . . — 20 8 4 =| — = Pitlidium ciliare. . > . . > 6 — — 2 — | — = — Dicranum BEES Na ene eB — — | 4 — — 2 == — —: fuUSC@SCENS < . 5 = 4 | 2 Red be | WER E- E —— MAMTA 6 0 uc IO — 8 -— 20 8 18 = Brachythecium salebrosum . . — — le == zs f 2 = Drepanocladus uncinatus. . . = eG — = Zelle ke. © — Cladonia alpestris . . . . . 46 4 2^ 20 4 50 — -— x SUCHE m bs | ae 6 | 38 42 32 50 24. Ee CEA ASIA CAES 5 5 6 c 4 I2 | 36 | 44 4 48 24 44 Cladonia rangiferina . . . . | 20 | 6 | 20 | 28 10 50 4 — -— | ICOCCIIerA I EROS 6 A) Mc eee 2 6 2 = — COLHHIG "teas ak ete! En = Sp eee 4 = = = = — de] 0r Miss EE = = = 6 = = he = = — Gemener ans Er — =| = = — E 6 c NS AE ONE VOLE 2 = = 2 Be A ax! — = u — v. elongata. . IO 4 Al Ses — — | — — — OES, TEE I2 2 4 = — = — = Stereocaulon paschale. . . . 18 | 4 = 12 — 6 | m Geinartancuculatan m EE: = dv M Ea Pots IO EN. 5 — idslandica v. crispa. . 2 Fr Ur uec use = — | — = Mas, cde TL — x "Je x TE — 6 E | — Nephroma arcticum . . . . 2 = dev, CUS = md uic Reltigera Gphiosa e nn 2 8 a n — — — io M SECO TL GU IP ER ED IN = = = = = = = 4 LACOSTE I4 = = = — = 6 2 Psoroma hypnorum . . . . ze nes == = — = 2 = Antal arter og former 21 ra Ken 17 13 15 I5 8 1 Fandtes ogsaa i I., 5., 6. og 7., men i hvor stor mængde vides ikke. Den fandtes nemlig blandt andre indsamlede moser fra disse lokaliteter. 1914. No. 7- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSØGELSER. 23 Krattene. I indledningen og senere under omtalen af birkeskogens vegetation er nævnt den usædvanlig rige udvikling av enerkrat i birkelierne. Hvor skogen var fjernet, saaledes som paa Fadfjeldets nedre skraaning, stod dette krat igjen og gav hele denne del af landskabet en mørk brungrøn farvetone. Undersøger man disse krat paa nærmere hold, vil man finde, at de ikke er saa ensartede, som de ved første oiekast giver indtryk af. Dvergbirken er tilstede i stort individantal og kan ogsaa stundom være eneraadende. Dens udbredelse er særlig knyttet til smaa forhøininger, som den omgiver i tæt bestand. Den øverste del af forhøiningerne, som stikker op fra dette dvergbirkkrat, er dækket af en vegetation, som ligner den tilgrænsende graa lavhedes med rensdyrlav og de lyse Cetraria’er, samt den gulgrønne Alectoria ochroleuca, krækling og ganske lav dvergbirk. | Dvergbirken er som nævnt ogsaa indblandet i enerkrattene. Men i disse er eneren altid størst og den raadende i fysiognomisk henseende. I forsænkninger er enerkrattene isprængt med graavidjer, især Salix lap- ponum (pl. Il, fig. 1). Disse krat breder sig over hele Fadfjeldets nedre skraaning, kun nu og da afbrudt af fugtige græsbundne partier, der paa afstand tegner sig som smale lysegronne baand. Paa den øvre del af skraaningen tiltager dvergbirken og graavidjerne; men det er fremdeles eneren, som bestemmer det fysiognomiske preg. Ferst naar man er kommet et stykke ovenfor randen af det plataa, som afskjærer den omhandlede skraaning, er dvergbirken blevet herre og mester, mens eneren er indskrænket til forsænkninger i terrænget. Fer jeg gaar over til at omtale vidjekrattene ovenfor, skal vi se nærmere paa de undersøgte lokaliteter fra det nævnte kratomraade. Da den til prevernes udtagning anvendte ramme med fladeindhold !/jj m.? er for liden til undersegelse af buskenes hyppighedsgrad, brugtes hertil et apparat, med hvilket jeg kunde udtage prover paa ro m.?s størrelse. Da der ikke kunde skaffes noget bedre, anvendte jeg en stærk hyssing, som var fæstet til 2 tilspidsede- kjeppe. Den ene blev fæstet i jorden, den anden holdtes, idet hyssingen strammedes, i haanden og beskrev med 1,784 m. hyssing som radius en cirkel med førnævnte fladeindhold (smlgn. C. Raunkiær: Measuring-apparatus for Statistical Investigations of Plant- formations, Bot. tidsskr. Bd. 33). Paa denne maade udtoges fra hver lokalitet 25 prover. De fundne hyppighedstal er multipliceret med 2. De angir altsaa nu hyppighedsgraden i 50 prøver af nævnte størrelse. De kan da lettere sammenlignes med 24 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. hyppighedstallene for bundvegetationens planter fra de samme lokaliteter; disse tal findes nedenfor i de tilsvarende rubriker, tab. III. iste lokalitet laa lige nedenfor sætrene, paa svag, slettelignende skraa- ning. Den laa i goo meters heide paa tert underlag. Tiltrods for dverg- birkens store hyppighedsgrad var dog krattet fysiognomisk præget af ener. 2den lokalitet laa omtrent 60 m. heiere, paa jevn skraaning og lige ovenfor de øverste sætre. Den grænsed paa begge sider til græsbunden mark med smaa vandsig. Her virkede baade eneren og dvergbirken, begge de dominerende buske, omtrent lige karakteristisk i fysiognomisk henseende. De 2 graavidjer, Salix glauca og lapponum, som var tilstede i temmelig stort antal, var paa grund af sin ringe udvikling lidet fremtraedende. Bundvegetationen bestod af et blandet selskab af planter. Baade gres og lyng var rigelig tilstede. Marken var tuet; tuerne var for det meste dækket af lyng, ialfald i den ovre del, mens græssene særlig forekom 1 den lavere del og mellem tuerne. 3die lokalitet befandt sig ovenfor plataaranden, i 1047 meters heide. Den var fysiognomisk behersket af dvergbirk, som dog ikke fuldstændig dækkede bunden; der var kratlese flekker iblandt. Af vidjekrattene er det kun enkelte af vidjebeltets, som jeg har rukket at undersege statistisk. Fer jeg gaar over til at omtale disse neiere, skal jeg nævne et par ord om vidjekrattenes forekomst forøvrigt. Særlig almindelige er de langs elvene og bækkene i birkeregionen. Her fore- kommer Salix nigricans i krattene; men disse er dog særlig sammensat af graavidjer, der her ofte blomstrer meget rigt. Baade .S. /apponum, glauca og Janata er oftest rigelig tilstede; den sidste er dog seerlig fremtrædende og har paa saadanne lokaliteter sit fornemste voksested. I vidjeregionens krat er den ikke almindelig. Langs elvene mangler ingen af de i omraadet forekommende pilarter. (Se fortegnelse over kar- planterne.) Dernæst forekommer vidjekrat paa myrene. De almindeligste arter er her Salix lapponum og myrsinites. Desuden forekommer der som før nævnt vidjekrat i forsænkninger i skogene. Den almindeligste pilart i omraadet er absolut .Sa/ix /apponum; den hører til landskabets fysiognomisk virkende planter sammen med de før omtalte kratdannende buske, /uniperus communis og Detula nana. | Angaaende vidjekrattene i vidjeregionen, da er ikke særlig gunstige betingelser tilstede for deres dannelse, og deres forekomst er derfor temmelig sparsom. Det smukkest udviklede vidjebelte saa jeg paa vest- skraaningen af Storhø. Her dækkede vidjekrattene den lavere liggende del av fjeldsiden i hele dens længde. Men Storhø er ogsaa omraadets heieste fjeld, 1630 m. heit, og den omhandlede fjeldside har jevn om end 1914. No. 7: STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 25 temmelig brat skraaning og er rigelig vædet af smeltevandet fra store sne- fonner, som ligger længe udover sommeren. De almindeligste lokaliteter for krattene i vidjeregionen var forsænk- ninger mellem fjeldenes forskjellige toppe, hvor smaabække kom ned. Det "største vidjekrat i denne form saa jeg i Fadet, den i indledningen omtalte store konkavitet mellem Fadfjeldets og Grønringens tilsammen halvcirkel- formige fjeldryg Vidjegrænsen under Fadfjeldet laa her i 1245 meters heide. Fra dette krat er der gjort 2 undersøgelser, hvis resultat er frem- stillet i tabellens rubr. 6 og 7. Mindre vidjekrat fra Fadfjeldet er ogsaa undersegt, et fra Fadfjeldets skraaning ned mod Kakeldalen (rubr. 4) og et fra nordskraaningen af Bersten (rubr. 5). Vi skal først se paa de 2 laveste lokaliteter. Den i rubrik 4 behandlede, som er fra Fadfjeldets skraaning ned mod Kakeldalen, havde sydlig eksposition og laa i 1 100 meters høide. Paa denne lokalitet saavelsom paa den, der er behandlet i rubr. 6, er der ikke gjort nogen statistisk undersøgelse af de kratdannende buske. Kun bundvegeta- tionen er undersøgt. Krattet var fysiognomisk præget af Salix lapponum og glauca samt af Betula nana. Af de 2 graavidjer var Salix lapponum den, der som sædvanlig gjorde sig mest gjældende. Som man ser af tabellen, er alle de 3 nævnte buske rigelig tilstede blandt bundvegetationens planter, og da naturligvis som kimplanter eller unge individer. Lokaliteten var tuet og meget fugtig. Den i rubrik 5 behandlede lokalitet er som for nævnt fra nordskraa- ningen af Bersten. Den laa i 1116 meters heide og i randen af Fadet. Krattet, som var lavt, omtrent !/, meter heit, var tiltrods for den store hyp- pighedsgrad af Salix glauca og Betula nana alligevel fysiognomisk praget af Salix lapponum. Kratbunden var fugtig. 6te rubriks lokalitet laa inde i Fadet med østlig eksposition. Dens heide er ikke maalt; men den laa antagelig mellem 1 150 og 1 180 meter. Bunden var meget fugtig. Af de her kratdannende buske Salix lapponum og glauca var den første som sædvanlig karaktergivende. 7de rubriks lokalitet laa ovenfor den sidstnævnte og havde ligesom denne østlig eksposition. Den laa ved den øverste grænse af det store vidjebelte i Fadet og i 1245 meters hoide. Krattet var udpræget, men ganske lavt, ialmindelighed ca. 30 cm. høit og temmelig aabent. Betula nana og Juniperus gjorde sig sterkt gjeldende; men Salix lapponum var ogsaa her den mest fremtrædende blandt kratbuskene. Bunden var ialfald saa sent som 28de august ganske tor. Den var sterkt præget af græs og overordentlig artsrig med hele 50 arter af kar- 26 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. planter, og besad saaledes heraf det storste artsantal blandt de under- segte lokaliteter af krat. Angaaende kratbundens mosarter da skal jeg i korthed nævne de af mig observerede eller indsamlede fra de forskjellige lokaliteter. Paa ıste lokalitet var Polytrichum commune den eneste dominerende. Temmelig hyppige var Hylocomium proliferum, Hypnum Schreberi, Dicra- num congestum og Bergeri samt Polytrichum strictum. Sjeldnere var Lophozia barbata. Paa aden lokalitet var ogsaa Polytrichum commune den almindeligste mosart. Derefter kom Polytrichum juniperinum og Hylocomium proliferum. Sjeldnere var Dicranum scoparium, Hypnum Schreberi samt en Lophozia, som ikke blev indsamlet. Ptildium ciliare og Drepanocladus forekom begge kun i en enkelt prøve hver. 3die lokalitet havde ligesom de 2 foregaaende Polytrichum commune som den almindeligste art. Sparsommere forekom Hylocomium proliferum, Hypnum Schreberi og en Dicranum samt Polytrichum juniperinum, Lophozia barbata og Ptilidium ciliare. Paa 4de lokalitet, et fugtigt vidjekrat, var der mange moser, men ingen med særlig hei hyppighedsgrad. De almindeligste var Awlacomnium turgi- dum, Calliergon stramineum, Drepanocladus uncinatus, Ptilidium ciliare, Polytrichum alpinum, Hylocomium proliferum og Sphagnum acutifolium. Sparsommere forekom Polytrichum commune, Dicranum congestum og Berger, Lophozia ventricosa, Meesea trichodes, Mnium punctatum, Pohlia nutans, Paludella squarrosa, Aulacomnium palustre og ganske sparsomt Mnium sub- globosum og Brachythecium salebrosum samt Climacium dendroides, Calliergon sarmentosum og Drepanocladus exannulatus. Fra 5te lokalitet er ingen moser antegnet eller indsamlet. Paa 6te lokalitet var den almindeligste mosart Calliergon stramineum. Sparsommere forekom Calliergon sarmentosum, Lophozia ventricosa, Pohlia nutans, Dicranella squarrosa, Lophozia ventricosa og Sphagnum recurvum samt en ikke indsamlet Polytrichum-art. Paa 7de lokalitet var Polytrichum commune almindelig. Derefter kom Hylocomium proliferum. | Sparsommere var Drepanocladus uncinatus og Brachythecium salebrosum samt Tortella tortuosa. Kun i enkelte prøver saaes Dicranum congestum og Bergeri, Hypnum Schreberi og Ptilidium ciliare. IQI4. No. 7- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 27 Tab. III. Resultatet af undersøgelsen af krattene og deres bundvegetation. Forst sees hyppighedsgraden af de kratdannende buske fra 5 lokaliteter. Fra hver er taget 25 prever, og hyppighedstallene er multipliceret med 2. Nedenfor sees hyppighedsgraden af bundvegetationens arter fra 7 lokaliteter !, svarende til de 7 rubriker. ı. er enerkrat paa tor bund nedenfor Fadfjeld- sæter i ca. goo meters heide, 2. er krat af ener og dvergbirk paa frisk bund ovenfor Fadfjeldsæter i ca. 960 meters heide, 3. er krat af dvergbirk fra plataaet ovenfor Fadfjeldsæter i 1 047 meters heide, 4. er vidjekrat fra Fadfjeldets skraaning ned mod Kakeldalen i 1 100 meters heide, 5. er vidjekrat fra randen af Fadet, under Borsten, i 1 116 meters hoide, 6. er vidjekrat fra Fadet i ca. 1 170 meters heide, 7. er krat fra den øverste grænse af det store vidjebelte i Fadet i 1 245 meters heide. Fra r., 2., 3., 5., 7. er der taget 50 prever, fra 4., 6. 25 prever. I de 2 sidstnavnte rubriker er hyppighedstallene multipliceret med 2. hex | 2 | 3 | - | 5 | 6 7 | | Juniperus communis . | 50 50 20 — 20 Betula nana . | 48 50 | 58 48 34 Salix lapponum l'un ae 4 | 50 50 mI ME D PE — x ob 46 18 SPIELE pubestens 5 2 2 rn 6 — | — — | — | | | Vaccinium vitis idea . . . . . . | 48 ad 32 16 — — 31 EIU LERMOSH) m. VS UL tX a | 48 I9 37 — — — | 26 PSION, Loe ee te Ut. 1116933 28 16 | 20 4 — | 44 UxUuS shui = ob. v ov I | 43 = | — — — 4 | | Rebum wer ". D. . : | 3°|:42 ar | 24 — - I ccm Myriillus’. 0 2.2 .-s | I 42 5 — E — II es IE coerslem ^A 1x. 1. e] — | 38 | B LS ie ^e v] : Anthoxanthum odoratum . . . . . | — | 36 | |) Se — — 30 IDFOSHSCUHIDGKIS S PS PAN > — 35 — — — — Carex rigida Betula nana . 3 24 4 36 5 2 5 Gurexorastralas shan rA aT | E NA RE ET P EIU RY TE EEE EM VE | NND 38 | ZU Lo ÉMIS Palusire a ER eee ce | = — = 30 eos | -— CRE PIENE os LESE ae I — | — | — 4 | 42 -— i 1 1 Kratbuskenes lokaliteter er de samme som bundvegetationens (rubr. 1, 2, 3, 5, 7). 28 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. KI. I 2 3 4 5 6 7 | Comarum palustre: {= we vo. = — -— 4 23 36 = | Salz lapportsmy Ont ses pr TE -- — — 24 I 36 2 Juncus fiühformis . . +. . . ANM — — — — 28 = Eriophorum angustifolum . . . . . | — — = — 20 26 — Care LCONESCEN SR ve 4 | == — = 6 12 26 — RE SØGES ION E le eed Ts | ao 19 5 18 — — 42 Polygonum viviparum |. . . . . . — 16 — 12 — 6 37 PAIN OAS HOSTS oo) Guo DITS id = I — 8 14 — 34 TAUTA DNO NN OE = 2 I = 2 = 26 IET SUID VALDE c HON TENOR mS | I = = I = — Lycopodium alpinum . . . . . . . 8 — 7 — = = 2 — ANMOUNUIME N tei] ve set 4 — — = ER DE COPOGIUHE Selde Maree OC RRQ ge - 4 — = = Selaginella selaginoides . . . . . . = 8 = = 4 = 21 VERS DERES CUTE E TEE = I I 2 = = = INGOTS UGTA” a Ne Be Re neo atl ES el E I IO — — 7 Calamagrostis neglecta . . . . . . | = = | = = 18 6 a — Purpurea NT EE, a BET uae = 3 = ze ML TRAC RU le. ee ce = a: — I -— 7 -Aleumzalpinum yas) cass, Toll Ue ae | a I = — = = 3 TOR TTT EN T PEE E ce T te Alle go = sins = = = 4 Carex AIDANT Re. ie ath ee 4 9 um = MGP COA Se ia Fog ties per ea rete ie = 7 = = RCA UR” Cpe Rnb a ey Bop wine va eges | ee ae a Me = — PER 2 — unpHlakzs e. cu eias Tes | I = Ar E = = = =e ALOE ee ei te io cc es | un — E 6 I2 — — — IE COE e Shae E | AS en = 2 8 14 I =, (FREI 5 BR a wq vede Bret = = — 2 2 IO SIWHOHSECRSIAHEI STREET EE EE E E 7 2 = = = — M HES a. oOo uve oN sg EN E 5 = = = = LET EOUE Canes ASE NES a 6 HR 3 20 =e 4 I ae 3 AU TS E ERIS E RES 8 xis = — ze væ — SPICQIG a iam PO omit! aaah DANE ee I e — = TM = Saks vina o or PERLE 010 eut iss 2 = 24 — 20 — —— nm Rastala o.) KEN Te mee M. I = E = 10 = = = — — IXalnesiris DETENER E | E m. eS 12 = == = — PREY OACER+ EME SE ECE ee sre ee Gp) eS = ze = 16 4 Lana Al NUE DT se. un 2 - Æ Ei — EUWyrSIMILESIL sn a Bene. HE. = ab: 8 = = I = OU CIO NE So ME = shee Ee 8 mi — = —MEEPHCHIGTA E EIS RET Weiler ct = a = — — 2 USCC PERDE e opa cQ eA om o | — = Ex = = == I (COIR. util o nro og bh Ge BG =: I = = = = — IQI4. No. T- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERS®GELSER. 29 | d | 2 | 3 | 4 3 r8 7 | RanunculnS'ütér ^ 2.2179 en: = I = | — — x 20 féRodibla vosem LS FS NE Eae: — — — — 2 4 — "Parnessta palustris). 2 Tod VS — — — 2 — = — Alchemilla alpina. . . . . . . — — E — = II — acutidens 2 ER. — I — — — = I runtornuales. «77. x delete — E — | — 2. || = — Fotenhlla uerna . nd. os > — — — — — = 4 Rubus Chamaemorus. . . . . . . — — ~ 12 — = — Sibbaldia procumbens . . . . « . — — -— — — | — 4 Geranium silvatium. . . . 2... — I — — — | — Mie ent VID EU SE de — _ — | 6 4 — DB DalSirist- Ne relate Cal es ts) eee — = — = 4 12 — Epilobium anagallidifolium a! == = = = = | 4 = E angustifolium |. . . . . 2 = = x = | = = — (LEO STE ee LORS ES GE — — — — — 4 = TOME MANOIR ES tae = À — — I — e == II — rotundifolia . . . ERE, ate — — — | 2 — = = Andromeda polifola . . . . . . — 2 E 4 —— T = Arctostaphylos uva ursi. . . . . . I — I — — | — = MACE brodmbens Nols, Wes Weer oo os — 2 2 — — | — = Culluna vulgaris. <5 a =* : II 18 = = = = = Vaccinium uliginosum . . + . . . — 10 ete — = I Pnenals "roban . 2 056 ore 23 I 4 | = at CFA 6 Gentiana nivalis . SE . - — — | — — = 3 TU ECS ee WGC AC de ce : — 3 x 3 — 6 IO Melampyrum silvatium. . . . . + — 4 — 6 = SE >= Pedicularis lapponica. . . . Lac — — — 24 — = 8 — JECT TAT rr EL t. — — — E LI 2 IUSSUM ONE ue S _ I — — — = 3 Pinguicula vulgaris . : A: — I — 4 -— = = Galianmsiborecle se. >». X xe = = — | — == = 8 Valeriana officinalis . AE TANT — — — = as) 738 == Campanula rotundifolia . = — — NY T oux 4 Antennaria dioica . re I 16 I | — — = = Gnaphalium norvegicum . a S ler — = — — — ES 2 — SMDEHHHE. T |. 2. . — — I — = = 2 Hieracium alpinum . . . . . . . 2 I I | — == 7 Leontodon autumnalis . = = == | = Er = = Saussurea alpina : t = zt = 2 3 = II Solidago Virga aurea . . ec 6 6 2 = = = 5 Turazadcuem spo. v IU ed oe — I — = 2 = 7 Antal arter og former 22 41 24 39 31 | 22 50 30 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. KI. Are — 1 OOOO Gladonia siloaticaves 2 chen, 48 35 44 16 I — 19 =! SONDERN REGERER: 36 — 36 4 — — '8 P PILUUASG cU a T EO da 35 — 46 2 — — 2 Cetraria isiandica . , . . . « . 35 34 31 — — — 25 Stereocaulon paschale... . . . . + 26 E 17 — — — 2 Cladonia bellidiflora . . . . . . . = = I == — = — — COCELVEV. Girone” EN VS fe ls = 7j 6 4 _ — I = GLAS Gi DEEE este | De 2 ~ — — — — — — degenerans . I = = = 3 — = — gracilis . 7 I 13 — — — — — USAS m dll oe te Hie) REN SENE 3 3 — = — — = Alectoria ochroleuca . . » . . « . — — 2 — — — — GEL ATA ECUCUNIGLA one = bi er — — 16 — — — I — fslandtca v.crispa. » + « à 2 2 12 = 8 — 2 c. LUE e d ON Mer tO. TS I I 5 2 = — — Nephroma arcticum . . . + « « « 3 — — — — — — ReliieeraapniOs@ as Ja rk I 3 2 — — I Lyngmarken. Denne har i typisk udvikling en paafaldende liden udbredelse i trakten tiltrods for en som man kunde vente gunstig jordbund for denne form af vegetation. Andre plantesamfund har indtaget dens plads, i første række de vidstrakte lavheder, derefter de her saa hyppig optrædende alpine græs- marker. Ovenfor trægrænsen saa jeg den af større omfang og i typisk udvikling kun paa den lange nordskraaning af Grenhe. I furu- og birkeregionen var der ofte mindre partier, som kunde here ind under denne betegnelse. Men som regel var laverne saa rigelig til- stede, at vegetationen mere nærmede sig lavhedens end lyngmarkens. Dette er f. eks. tilfældet med rubr. 1 i tabel IV. Denne rubriks loka- litet var ingen typisk lyngmark, som man let kan se af artssammen- sætningen. Laverne er jo her de mest dominerende arter. Men den var heller ingen typisk lavhede. Den har 2 lyngarter, Arctosta- phylos uva ursi og Vaccinium vitis idaea blandt sine dominerende ar- ter. De undersegte lokaliteter af lavhede har ikke nogen lyngart blandt sine dominerende arter. Fysiognomisk stod den omhandlede lo- kalitet mellem lyngmarken og lavheden. Jeg har valgt at sætte den ind 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 31 i tabel IV, da den er interessant at have der til sammenligning. Der kan ellers anferes om denne lokalitet, at den laa i ca. 920 meters heide paa mod syd skraanende underlag i randen af en yderst aaben birkeskog. 2den lokalitet (rubr. 2) hørte ikke til de almindelige. Den laa paa nordvestsiden af en af Svarthaugene, vendt mod den ovre del af Kakel- dalen og udsat for de hyppige og sterke vinde fra denne kant. Underlaget bestod af fin hvid sand, der paa flere steder var blottet og helt uden vege- tation. Hele skraaningen var træbar, naar den aller øverste del undtages, hvor der fandtes lidt lav birkeskog eller birkekrat. Den i ly liggende syd- og sydestside af samme haug var skogkledt. Den omhandlede skraaning var undtagen paa de hvide, helt blottede partier, daekket af et gront lyng- tæppe, fysiognomisk præget af Empetrum, Arctostaphylos uva ursi, i mindre grad af Arctostaphylos alpina. Vegetationen var dog ikke tættere, end at det lyse sandlag skinned igjennem det lave artsfattige plantedække. Det undersegte parti laa i omtrent 950 meters hoide. 3die lokalitet (rubr. 3) laa paa den mod ost vendende side af Fad- fjeldets nedre skraaning og i omtrent 1000 meters heide. Denne saa ofte omtalte skraaning var for den aller største del kratdækket. Men op imod plataaranden var der undertiden sterre partier, hvor krattet var veget til- side, og hvor der kun stod igjen en og anden busk, betula nana eller Juniperus communis, mens marken forøvrigt var dækket af et lyngplante- samfund. Det undersegte parti var fysiognomisk preeget af Vaccinium Myr- tillus og Phyllodoce coerulea; Nardus stricta var ogsaa sterkt fremtrædende ligesom rensdyrlav og Stereocaulon paschale. Særlig værd at legge merke til er den hyppige forekomst af Vardus stricta. Som vi ser af tabellen, findes denne plante paa alle de heiere liggende lokaliteter, men altid i ringe mængde. Den afviger ogsaa fra de følgende 3 lokaliteter ved sin rigdom paa Lycopodium alpinum, ved sin fattigdom paa Vaccinium uliginosum og sin fuldstændige mangel paa Juncus trifidus. 4de lokalitet havde ligesom 3die østlig eksposition, men havde sterkere heldning end denne. Den fandtes paa en af de i indledningen saa meget omtalte og for omraadet saa karakteristiske østskraaninger. Den her om- handlede skraaning laa i Langbækkens dal i 1040 meters heide. Ved foden og paa den nedre del laa sneen til langt udover sommeren. Jeg saa endnu en ganske liden snerest saa sent som 15de juli. Lige neden- for skraaningen vokste der et lidet birkeholt, som gik op til omtrent 1020 meter. Denne lille af spredte birke bestaaende skogrest dannede her træ- grænsen. Sneleiets underlag var tuet, og paa de ikke altfor sent blottede 32 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. partier var der en bevoksing af fjeldplanter, særlig Salix herbacea, der for en stor del var formationsdannende. Ovenfor denne del, som maa be- tegnes som det egentlige sneleie, var der et tydeligt belte med Wardus stricta som den mest karakteristiske plante, et udpræget Vardus-belte. Dette belte var ogsaa tuet, særlig i den nedre del. Ovenfor JVardus-stricta-beltet - og dækkende den øverste del af den bratte, men jevne skraaning, var der i hele dennes længde et belte med udpræget lyngmark. Bredden af dette var fordetmeste en 6—7 meter; kun paa enkelte steder var det smalere. Dette belte er det, som er betegnet som 4de lokalitet, tabellens rubrik 4. Det var ikke saa tuet som de 2 førstnævnte partier. Paa den skarpe rand mellem skraaningen og den jevne lavhede bagenfor var der en krat- stribe af Betula nana og Juniperus communis. Lyngmarkbeltet var fysiognomisk præget af Empetrum, . Phyllodoce, Vaccinium Myrtillus og uliginosum. ste lokalitet laa i 1220 meters heide og var den heiest beliggende lokalitet jeg saa med typisk udviklet lyngmark. I indledningen er omtalt den eiendommelige dannelse Grenringen, efter hvilken fjeldet bagenfor har faaet navn. Som vi husker, var den halvcirkel- formige fjeldrygs estende brat afskaaret af en stor bue, en bred gren ring, som omgav et parti med mindre skraaning end ringens, og som omsider gik over i fjeldsletten nedenfor. Selve ringen var for den aller storste del en alpin græsmark med et Nardus-belte i midten efter hele længden og et Juncus-trifidus-belte paa begge sider. Men i syd grænsede den til et brat parti, som var udviklet som lyngmark. 5te lokalitet udgjer en del af dette parti. Den var sterkt tuet, med sydlig eksposition. Den var for kar- planternes vedkommende artsrigere end de evrige lokaliteter. 6te lokalitet var beliggende i Grenhes nordside, men paa den mod est vendende skraaning af en liden bækkedal. Den laa lige ovenfor trægrænsen i 1050 meters heide og var fysiognomisk præget af Vaccinium Myrtillus. Paa denne side af Gronho var saadanne skraaninger med lyngmark- vegetation meget almindelige. IQI4. No. T- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 33 Tab. IV. Resultatet af undersegelsen af lyngmark fra 6 lokaliteter. 1. fra sydskraa- ning i ca. 920 meters heide, 2. fra nordvestsiden af en af Svarthaugene og i ca. 950 meters heide, 3. fra østsiden af Fadfjeldets nedre skraaning i ca. 1000 meters heide, 4. fra estskraaning i Langbeekkens dal i 1040 meters heide, 5. fra sydskraaning i Grenringen i 1220 meters heide, 6. fra ost- skraaning i liden bækkedal paa Grenhes nordside, i 1050 meters heide og lige ovenfor trægrænsen. De 3 første lokaliteter ligger ved eller nedenfor trægrænsen. | RE uw cans s toris Arctostaphylos wa ursi . . . . 2 . . . 28 24 — = es QUE Vaccinium vitis idaea . . . . . . . . .\| 26 12 = 8 ÆRE m Pod UIE ars ida PE eee D ie Lit 26 48 | 2 = — | — PD NLR TLR ERS, aCe Me ee 2 50 20 44 | 34 38 D aCcutun Myr SE Er IE d -— = 50 | 50 50 50 UNI SEHE qum CE LEN rr Sele) dep = — 38 oe Tite 2 Aira flexuosa. . . . . . . . . . . . | 6 — 34 40 | 48 48 Lycopodium alpinum . . . . . . . . . | — — 32 | 12 | 10 24 Dude. coérule V vr. RV a = — 26 44 26 32 Er ee ee ae = 4 26 2 18 | 34 JE Lee Be ec RUE. ee — 2 | — 40 | 36 28 Vaccinium uliginosum. . . . . 2 . . . sal lees 2 | 40 | 32 18 ee CMT SORTE ER raa Ra Mee -— 2 | — | 42 12 B EEN TES VED BEES NE sod We Rae UT rd = Sal 2 | — | — — REM MR UE MES ADI NOT a aom Ee Ma iet, e ES — 2 | = — MERCED D Y M DEC RCM ES = 2 = FN ees = oP LUE OE COS eS lame ee oer ee ih, 6 2 ee — SR SE, DE ANS Adres ne | BSA Me a eg — | - E FA | AN logen rome polos ze Sx. = = 2 | CM | Bing here Arctostaphylos alpina . . . . 2 2 2... IA | ES mc eS | — I = RP OMR T ee 18 6 4 EXP ite 2 Calluna vulgaris. i | 12 — — 2 (2 — duas PUT DEE Ll iR V ne: — — 4 | — | 2 — Pedicularis lapponica . . » 2 = = gel 4 “2. TE Te Kr gp mut = RE | Gnaphalium norvegium . » 2 2 2 2... - vM attas 6 | — = — SU PUM NENS Re Vue VD: — — — 2 — |) = Hieracium alpinum. -. . . 1. 1 2 , . — mas Ge || fa | 3 Solidago Virga aurea. . 2. 21.2... — — 4 CAT 2 | | | Antal arter 9 | II | Xr sly ar | 13 Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 7. 3 34 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. .. »M-N KR | I 2 | 3 4 | 5 6 | | | Polytrichum commune M =) es se [ages = | 36 = 6 2 Lophoza quinquedentata. . . . . . « . | — =i = = 20 DicrARUMNIS CODEN eae P TS || — = a Nu NES 24 Pohlia- mutans; cip o. m oen ree ml) Ve le — Polytrichum junipernum. . . . 2... — | = | = Pr 2 CP A es oe eh TT 46 | 28 | 50 18 CZIraria nalis? yey CO Er LAT he | 46 | 4 | — m 2 Archi ordre ut ro rs e mq SU TUE | "E — — — Clidontaialbe tt ee fo eR ELEME — — = | = — Stereocaulon paschale. | 40 8 50 16 38 "(Na Getraniakcucnllatan Re RET EE | 26 | 20 — — | -— = Clagünus occu era Nes n. T ERA = 28 26- | = 6 Cetraria islandica nu — — 44 | 32 42 — — We ARE Ew c te Tu cité 6 | — | 16 | = | 28 2 Giadontusalh:ola M NE CENTER | At Ea m de |a m | — E hellidiflords DONS UL. wilt LEVE alt eB 16. 8 — GAAS, eds rd Gad D bo Er — | = | 24 — 8 = = = voeensala Vents. le tal Mr aa E 24 — ROLL 8% ce Ud Geo 3 | 20 | ELI Zr 16 | -22 = — ANCIAUIS sd, eR E Eee de ee Miele s = — | 20 6 4 — FAlectorian AVE SENS eee le Ce gra EIRE = m = | Antal arter og former 10 4 | Ya B 9 I2 Tab: ov; Resultatet af undersøgelsen af lavhede og fjeldmark fra 5 lokaliteter. 1. og 2. fra Fadfjeldet i ca. 1050 og 1060 meters hoide, 3. fra Volen i 1170 meters heide. 4. nær toppen af Haanæskletten i 1 240 meters heide, 5. nær toppen af Fadfjeldet i 1480 meters heide. 1., 2., 3., 4. er typisk lavhede, 5. er fjeldmark. Fra hver af de 5 lokaliteter er der taget 25 prøver, og de fundne hyppighedstal er multipliceret med 2. fe i M EE | 4 5 | | | IBetula nana SV Ne We 38 48 £48 42 | — Carex rigida. . . . 4. . . . . | 38 - | 34 42 | 6 | 18 unbus drifidus ias a sie ee 2a | 6 4 Be — Salix herbacea | E = = = 42 Festen pind EN de o bad RON. eS 2o RES ARE: 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. Vaccinium vitis idaea . . 22 10 6 4 32 Lycopodium Selago — = = = 6 Aira flexuosa - = 4 = = = Trisetum spicatum . = = = — 3 Lusula arcuata v. confusa . . . = — — 2 2 -- spicata . . = = = 4 Salix glauca . 2 — = = — lapponum . , — — 2 — = Polygonum viviparum = — — — — 6 Cerastium alpinum 3 — — — — | 2 Silene acaulis . . — — — — 22 Ranunculus glacialis . — — E — I4 Thalictrum alpinum — -— - — 4 Empetrum nigrum. sr I4 14 2 I4 — Azalea procumbens. es IO 4 2 6 6 Vaccinium uliginosum . 2 — — = — Diapensia lapponica = = = 4 = Pedicularis lapponica . - 2 — — = = SIS SKER ADM ur - — — — — 8 Antal arter og former 10 9 7 9 15 Ptilidium ciliare 2 = = = at Dicranum congestum . 2 = = — — = elongatum . 2 = = = Polytrichum commune . gud 8 4 8 IG Cetraria nivalis . 48 46 50 50 50 Alectoria ochroleuca . . . 48 26 50 50 44 Cladonia alpestris . . 42 50 48 18 2 — silvatica 40 50 50 44 18 — rangiferina 38 50 50 I4 20 Cetraria cucullata 24 46 40 30 48 Alectoria divergens. . . 18 — 42 50 | 20 Cetraria tslandica v. crispa. 16 6 36 12 48 Alectoria nigricans . — — 22 = 26 Sphaerophorus coralloides 10 — 4 10 | 26 Cladonia alpicola A 2 2 = er | = — amaurocraea 4 = = — E — cocifera . : 2 4 4 2 | at — . gracilis . 4 6 = E — = — vw. elongata : = = 2 = = 36 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. I = 3 4 5 DET Io CLABIMES. o a e o7 bile 8 4 2 = s £3 Stereocaulon paschale . . . . . . | 2 4 = a re Gyrophora proboscidea . . . . . = — — 2 — Umbilicaria pustulata. . . . . . = | = — 2 — Alectoria jubata. . » . . . . . | — — — 2 6 Cetrariataculedia s.s Ze Bate, | ED | = 2 2 und — ISIN AIC el te mt TRES | — | 6 6 6 10 Antal arter og former 19 | 15 15 16 13 Lavheden og fjeldmarken. Det mest udbredte plantesamfund ovenfor skoggrænsen var uden tvivl lavheden. Stod man en sollys dag oppe paa en af fjeldtoppene, saa man i vid omkreds, paa begge sider af Foldalen, afrundede fjelde side om side og bagenfor hverandre, hævende sig med sit graahvide dække over det grønne skogbelte. Kun paa de hoieste fjelde var farven en anden. Hvad de lavere fjelde angaar, da var ikke alene fjeldsiderne beklædt med det graa lavdække; men dette strakte sig oftest helt op over selve toppene om end her lidt tyndere og mere aabent paa de for vinden mest udsatte steder (pl. I, fig. 2). Paa heiere fjelde blev det altid aabent op imod toppene, saa det af grus og smaasten bestaaende underlag, eller den sorte af nysne ofte fugtige jord kom tilsyne mellem lavdækkets enkelte planter eller grupper af dem. Tiltrods for, at laverne ved statistiske undersøgelser viser sig at have omtrent den samme hyppighedsgrad og artssammensætning som i lavheden nedenfor, kan formationen her ikke længere betegnes som lavhede, men som fjeldmark (se WAnMiNc: Om Grønlands vegetation, s. 68). Laverne har nemlig ikke den frodige udvikling som før; de er overalt tilstede, men er ganske smaa og danner ikke noget sammenhængende dække. Rensdyrlavens største og mest ieinefaldende art, Cladoma alpestris, er saagodtsom forsvunden. Men i sammenhæng med lavernes reduktion staar den større artsrigdom af karplanter. De hyppigst optrædende af disse er ogsaa som oftest andre arter end lavhedens. Vi skal se lidt nærmere paa de undersøgte lokaliteter (tab. V). De ligger alle ovenfor trægrænsen. De 2 første (rubr. 1 og 2) er fra det store fjeldplataa, som afskjærer Fadfjeldets nedre skraaning. De laa i henholdsvis ca. 1050 og I 060 meters heide, men med langt mellemrum. Paa begge steder var betula nana 1914. No. 7: STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 37 sterkt fremtrædende. Her saavelsom paa de 2 felgende lokaliteter (rubr. 3 og 4) har den af karplanterne den største hyppighedsgrad. I saa smaa heider som her havde den ikke nedliggende grene saaledes som paa de højere beliggende lokaliteter. Det fysiognomiske præg skyldtes, foruden Betula nana, Cladonia alpestris, Cetraria nivalis samt Alectoria ochroleuca. | 3die lokalitet (rubr. 3) er fra Volen, fra plataaet mellem Kampen og og en mindre top. Den laa i 1170 meters heide og var fysiognomisk præget af de samme planter som de 2 foregaaende lokaliteter. Her var Betula nana nedliggende, dog ikke altid i grenenes hele længde. Disse kunde være skraatliggende med en største afstand fra marken af ca. 10 cm. I forsænkninger blev den opret og vokste her gjerne sammen med Salix glauca og lapponum. 4de lokalitet (rubr. 4) er fra toppen af Haanæskletten, i 1240 meters heide og kun 5 meter lavere end dennes heieste punkt. Mens de tidligere omtalte lokaliteter var fra jevn mark, var denne temmelig sterkt heldende med nordlig eksposition. Den afveg ogsaa fra de øvrige derved, at den var stenet. Fra stenene stammer de i tabellen anforte laver Alectoria jubata, Gyrophora proboscidea og Umbilicaria pustulata. Som følge af heiden er rensdyrlaven aftaget, særlig C/adonia alpestris og rangiferina. Alle disse 4 lokaliteter er valgt fra egnens typiske lavhede. De var alle fysiognomisk præget af Cladonia alpestris, Cetraria nivalis, Alectoria ochroleuca og Betula nana. Sterkt fremtrædende var ogsaa Cladonia silvatica. Det kan være interessant at sammenligne denne lavhede med den af Hurt undersøgte fra Enares alpine region !. De afviger fra hinanden iszer ved felgende: I den her omhandlede lavhede er af karplanterne Betula nana absolut dominerende med en gjennemsnitlig hyppighedsgrad af 44, mens Empetrum kun har en gjennem- snitlig hyppighedsgrad af 11. Paa den av Hutt beskrevne lavhede er forholdet omvendt. Her er det Empetrum, som er den dominerende karplante, mens Betula nana kun forekommer »zerstreut«. Videre forekommer paa -den førstnævnte Cladonia silvatica med en gjennemsnitlig hyppighedsgrad af hele 46 og er altsaa i virkeligheden den hyppigste af rensdyrlavens 3 arter tiltrods for, at Cladonia alpestris er den overlegne i fysiognomisk henseende. Paa den af Hutt beskrevne lavhede forekommer C/adonia silvatica slet ikke. Der findes mange mindre uover- ensstemmelser; men jeg skal indskrænke mig til at anføre disse 2 væsentlige. 1 Medd. af Soc. pro Fauna et Flora Fennica. H. r4. Helsingfors 1888 s. 170. 38 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. o "MEN: Re Tabellens rubrik 5 viser resultatet af undersøgelsen af et parti paa toppen af Fadfjeldet. Dennes heieste punkt ligger omtrent 1 500 meter o. h., og det undersøgte partis centrum laa omtrent 20 m. lavere paa svagt heldende gruset og smaastenet underlag og med nordvestlig eksposition. Vi ser, at laverne fremdeles er rigt repraesenteret, men rensdyrlaven er aftaget sterkt i mængde. Det er de lyse Cetraria’er, nivalis og cucullata, samt Alectoria’erne, særlig A. ochroleuca, som sammen med Cetraria islandica v. crispa er de hyppigst optrædende. Men som for nævnt er de alle smaa og danner ikke noget sammenhængende dække. Det samme gjælder kar- planterne. Underlaget er overalt synligt mellem planterne. Denne lokalitet blir derfor at henregne til fjeldmarken (i Warmings betydning), naar man da ikke som Hurt vil analysere alle de smaa anlæg til forskjellige forma- tioner, som ialmindelighed findes paa fjeldtoppenes grus. Flere af disse skylder sin tilværelse smeltevandet fra snefonner, som enten ikke smelter helt væk eller først gjør det, naar den største del af sommeren er forbi. Den vegetation, som findes nedenfor disse fonner eller paa deres plads, naar de er smeltet væk, har jeg bare sammenfattet som sneleiernes vege- tation. Den danner ialmindelighed ikke noget sammenhængende plante- dække, ialfald ikke for karplanternes vedkommende. Moserne kan derimod danne sterre sammenhzengende bevoksninger i form af gronne pletter paa sneleiernes sorte jord. Til denne form af fjeldmarken, til sneleierne, skal jeg senere komme tilbage. Nu skal jeg blot indskrænke mig til at nævne lidt om vegetationen fra en anden del af fjeldmarken, fra en middels fugtig jordbund, dannet af fint grus af letforvitrende krystallinske skifre. Saa- danne lokaliteter saa jeg paa sydsiden af Fadfjeldet. Fra en af dem, der laa i 1440 meters heide, tog jeg, for at kunne sammenligne vegetationen her med de andre plantesamfund, 25 prever. De heraf fundne hyppighedstal er multipliceret med 2 og er opsat i følgende lille tabel (tab. VI). Vi ser af denne, at der for lavernes vedkommende er liden forskjel mellem denne lokalitet og den fra Tab. V sidst omtalte (rubr. 5). Det er i det store og hele de samme arter med omtrent samme hyppighedsgrad. Men med hensyn til karplanterne er der store uoverensstemmelser mellem de 2 lokaliteter. Den omhandlede (tab. VI) viser et artsantal af hele 31 arter, mens den føromtalte (tab. V rubr. 5) kun har 15. Den artsrige lokalitet besidder et selskab af planter, der hører til glimmerskiferens rige arktiske kolonier. Karakterplanterne for disse er efter A. BLyrr særlig følgende fire arter, som alle forekommer her, nemlig Dryas octopetala, Salix reticulata, Thalictrum alpinum og Carex rupestris. De to sidste, hører til lokalitetens dominerende arter, mens Dryas og Salix reticulata, IOIA4. No. T- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 39 særlig den sidste, forekommer sparsommere. Skjont vi her ikke har for os en av de rigeste kolonier, har vi dog en af deres sjeldnere planter i stor mzengde, nemlig Campanula uniflora. Tab. VI. €———o—— ——————————Á— M € €— Carex rupestris . » . « «+ 48 Campanula rotundifolia . . . . 6 Thalictrum alpinum. . . + + + | 40 Erigeron uniflorus . . . . . . | 4 | Polygonum viviparum . . . . + 38 Hieracium alpinum. , . + Des OUINGY V 3.0 Jerre os pente 36 Saussurea alpina . . . «© + . 16 | Sale herbacen:. su: A A c Rs i. 34 = Antal arter og former 3I Elyna Bellardit . . . . + + + 28 en ee, S Us 26 (ne. : Frullania dilatata . , . . . 2 Campanula uniflora . . . . + + | 26 M : i | Rhacomitrium lanuginosum . . . 8 Lycopodium Selago . . . . + + . i Ve. | Dicranum scoparium . . . « . 4 Selaginella selaginoides. . . . . | 2 SEN À > Ditrichum flexicaule . . . « . 4 Trisetum spicatum . . . . «@ . 6 : Stereodon revolutus. . . + . 2 Carex Sparsiflora:. "5 . 5. = « 4 UNMNCHSIKIAUHS. o 5. es uo IO Cetraria MODNES v sr 48 Luzula arcuata v. confusa . 8 1 Án TSO B s i X 48 CAU SENI. m A ow. 9s s 4 , à Alectoria ochroleuca . . . . 48 AST ole CALL, A 2. à cs 6 dee Cetraria islandica v. crispa . . 42 NL dina sel suis 2 24 J . Alectoria divergens . . . . + . PSEC DEO v el as e 2 = É ‘ Cladonia silvatica . . . . . 28 Cerastium alpinum f. lanatum . . 2 4 , Sphaerophorus coralloides. . . . I ECHOGIOIE FOSER V s Tm à Ce I4 P d | à | Cladonia rangiferina . . . . . 18 WIFNASwOCLOPEIGIG = 6 + ms 16 | - Alectoria nigricans. » à: x.“ 18 LER Aa DERNE re Te 6 E Getrana islandıca cr weh Phyllodoce coerulea . . . . . . 4 | B aS ty Parmelia physodes . . . . . + | 8 Vaccinium vitis idaea . . . . . 22 DEJ | n 1 Peltigera canina. . . . ++ . 2 SEEST SCOUCA 2 wo € Ne 2 à | : ede | Ochrolechia tartarea . . - | Euphrasta officinalis * minima . . 2 [plane IPOUIEMIAVISVOPAETE, ds PR ra 22 Antal arter og former | 18 Sneleier. Betegnelsen sneleier staar her i Normans betydning!. Herved for- staar han lokaliteter »hvad enten de ligger høit over havet eller lavt, enten de ligger i randen af en stedsevarende snefonn eller er pladsen efter en helt bortgåen sneflæk, når kun sneen i det mindste har lagt så langt udover sommeren, at forårsvegetationen i de nærmeste omgivelser er kom- 1 J. M. Norman: Norges flora. I. Kristiania 1900, s. 25. 40 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. men i fuld flor, for planterne endnu har begyndt at spire paa den tidligere snedækte lokalitet«. — Af de undersøgte sneleier fra den heromhandlede trakt laa den laveste i 1 090 meters hoide. Denne, der er betegnet som rste lokalitet (tab. VII, rubr. 1), er fra en trang beekkedal, som var nedskaaret til ca. 10—15 meters heide i det som lavhede udviklede terræng. Mens den mod syd vendende dalside var bevokset med grees- eller lyngvegetation, var den mod nord vendende, i den trangeste del af dalen, et sneleie. Dette var den ode august, da jeg besøgte det, fuldstændig befriet for sne; naar den sidste rest var fjernet, ved jeg ikke. Den blottede jord var flekvis bevokset med mos og lav, der oftest var lidet udviklet, desuden med kar- planter, af hvilke Salix herbacea og Andromeda hypnoides (pl. 2, fig. 2) hver for sig dannede smaa sammenhængende bevoksninger. Saadanne udgjordes ogsaa af Pohlia nutans, andre steder af Polytrichum alpinum eller Poly- trichum pilosum', Laverne viste mindre tendens til at slutte sig sammen. 2den lokalitet var et sneleie med østlig eksposition. Det laa i Fadet i 1180 meters heide. Den sidste snerest gik først væk i midten af juli. Dens nærmeste omgivelser var udviklet som en mægtig Nardus-stricta-be- voksning, mens de senere snefrie dele af selve sneleiet bar en smukt ud- viklet bevoksning af Salix herbacea. De senest snefrie dele udgjorde en steil skraaning med fremstikkende stene og var uden vegetation. Det var Salix-herbacea-bevoksningen, som var gjenstand for undersøgelsen (rubr. 2). Den var i fysiognomisk henseende behersket af Salix herbacea, mellem hvis skud saaes grønne moser, særlig Polytrichum alpinum og Pohlia nu- tans. I disse mellemrum vokste rigelig Carex /agopina og rigida, i mindre mængde Gzaphalium supinum og Phleum alpinum. Agrostis borealis og Nardus stricta dannede hver for sig ganske smaa antydninger til sammen- hængende bevoksning, mens de øvrige i rubrik 2 nævnte planter var lidet fremtrædende. Foruden de førnævnte moser var ogsaa Conostomum boreale og Lophozia alpestris tilstede. Denne slags bevoksning er fra lignende lokaliteter ofte bemerket og omtalt af Hurt fra det nordligste Finland og af ham benævnt Salix-herbacea-formationen. Som et sidestykke til denne nævner han en formation af Andromeda hypnoides samt en Agrostis-rubra- formation. Den forste saa jeg smukt udviklet paa flere sneleier, undertiden helt ren, men en vegetation saa rig paa Agrostis borealis?, at den var fysiognomisk præget af den, saa jeg ikke, skjønt denne plante forekom paa de fleste sneleier og undertiden som ovenfor nævnt kunde slutte sig sam- men til ganske smaa bevoksninger. Af andre moser bemerkedes Polytrichum commune, men sparsomt. 2 syn. Å. rubra. 1914. No. 7: STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 41 Jeg skal tillade mig at citere, hvad Hurt! skriver om betingelserne for udviklingen af Salix-herbacea-formationen og de 2 paa samme slags lokaliteter forekommende nysnævnte formationer: »Der Boden dieser Formation bekommt seine Feuchtigkeit von dem schmelzenden Schnee und sie entwickelt sich deshalb nur an solchen Plåtzen, "wo das Schneewasser langsam und ununterbrochen den grössten Theil des Sommers hindurch in das Erdreich sickert. Nicht jeder Rand eines Schnee- haufens kann diese Formation hervorrufen. Wenn aber der Schnee in einer mulden- oder thalfórmigen Vertiefung liegt, so dafs das Wasser sich in einem engeren Bereiche unterhalb des Schneerandes ansammeln kann und dem Schnee durch die seitlichen Bodenanschwellungen zugleich genügen- der Schutz gegen allzuschnelles Schmelzen gewährt wird,» dann fehlen diese Formationen nie.« Det heromhandlede sneleie dannede en sterre fordybning, udgravet af snefonnen, og det parti, hvor sneen laa længst, var beskyttet mod den sterkeste sol. 3die lokalitet (rubr. 3) er fra Enstakaskaret, der mellem Enstakahe og Langhe ferer over fra Kakeldalen til den evre del af Enunddalen. Den er fra et sneleie i 1160 meters heide paa skraaningen af Enstakahe og havde nordlig eksposition. Der laa endnu (15de august) sne ovenfor det undersøgte parti, og jorden var fugtig af nedsivende smeltevand. Der var for karplanternes vedkommende ingen antydning til formationsdannelse. Moserne dannede derimod smaa bevoksninger, ofte indvaevet med Cerastium trigynum. De hyp- pigste moser var Pohlia nutans og Polytrichum alpinum. Af andre moser kan merkes Pohlia gracilis, Marchantia polymorpha og Polytrichum pilosum. Lav saaes ikke. 4de lokalitet (rubr. 4) er fra sneleie paa Fadfjeldet. Det laa i 1440 meters heide og havde nordestlig eksposition. Dets vegetation var, som man af tabellen kan se, nærmest beslegtet med den paa rste lokalitet. Salix herbacea og Andromeda hypnoides forekom i stor mængde, men kunde ikke siges at være formationsdannende. Moserne var ogsaa væsentlig de samme som paa Iste lokalitet. Pohlia nutans og Polytrichum alpinum, forekom i størst mængde, dernæst Polytrichum pilosum, som her forekom rigeligere end paa nogen af de andre lokaliteter. Foruden de nævnte arter var og- saa Polytrichum commune, Drepanocladus uncinatus og Desmatodon latifolius tilstede, men sparsomt. 1 Die alpinen Pflanzenformationen des nürdlichsten Finlands. Medd. af Soc. p. Fauna et Flora Fennica. H. 14. 1887 s. 174. \ 42 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. . .M.-N. KI. Da jeg besøgte stedet den 24de juli, laa der endnu en liden snerest igjen. Saa man ovenfra ned paa det blottede sneleie med dets vegetation, havde det en sortbrun farvetone. Denne skyldtes Cetraria islandica v. crispa, der ialfald paa de heitliggende sneleier forekom i stor mængde og frodig udvikling. Cladonia silvatica, der fandtes i det samme antal prever, samt den ogsaa hyppig forekommende Sfereocaulon paschale var smaa og fortrykte og bidrog ikke til at give marken farve. Hist og her paa det mørke sneleie stod en blomstrende tue af Phyllo- doce eller af Diapensia. De unge sortbrune aks af Trisetum spicatum eller de rødlige skud af Juncus trifidus formaaede ogsaa at gjøre sig gjældende. Ellers var vegetationen lidet ieinefaldende. ste lokalitet (rubr. 5) er fra en mod nord vendende skraaning af samme fjeld og laa i omtrent den samme heide. Denne lokalitet var i modsætning til de før nævnte stenet. Jorden mellem stenene havde ogsaa her den samme mørke farvetone som paa forrige lokalitet. (Ogsaa her var Cetraria islandica v. crispa den raadende. Mens Ranunculus glacialis overalt var af blomstret paa andre steder af fjeldet, stod den her i fuldt flor saa sent som 24de juli. Sammen med vide rigtblomstrende tuer af Srlene acaulis virkede den i hei grad oplivende paa det mørke underlag. Af moser er kun anmerket Polytrichum alpinum. Den forekom i næsten alle prøver. 6te lokalitet (rubr. 6) er fra et mod nordvest vendende sneleie paa Storhø i 1580 meters hoide. 3die september var sneen helt forsvundet, men paa det smaastenede underlag var jorden mellem stenene opblødt og ofte slamagtig. Cetraria islandica v. crispa var fremdeles hyppig omend ikke i den grad som paa de 2 sidstnævnte steder. C/adonia silvatica fandtes endnu i ?/; af prøverne, men Stereocaulon paschale forekom sparsomt. Dette sneleie udmerkede sig ellers ved sine forholdsvis mange lavarter. Det be- sad ogsaa flere mosarter end de andre lokaliteter; men de fleste forekom sparsomt. Som den almindeligste kan nævnes Polytrichum strictum!. Af de øvrige er indsamlet og bestemt Polytrichum pilosum, Drepanocladus uncinatus, Dicranum scoparium og congestum. 1 Fra et andet sneleie paa Storhø saaes Polytrichum sexangulare i mængde. 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 43 Tab. VII. Resultatet af undersøgelsen af 6 sneleier. 1. er fra den mod nord ven- dende dalside i en liden bækkedal under Grenringen i ca. 1090 meters heide, 2. er fra østlig skraaning i Fadet i 1180 meters hoide og udviklet som Salix-herbacea-formation, 3. er fra Enstakaskaret, fra mod nord ven- dende fjeldskraaning i Enstakaho i 1 160 meters heide. 4. er fra nordøstlig skraaning paa Fadfjeldet i 1440 meters høide, 5. er fra mod nord ven- dende skraaning af samme fjeld og i lignende heide, 6. er fra nordvestlig skraaning i Storhe i 1580 meters heide. Fra de 5 første lokaliteter er der taget 25 prøver, og hyppighedstallene er multipliceret med 2. Fra 6te lokalitet er der taget 50 prover. es 3 5 tn | | | | | STEEL ET Scu Lee e Sy RE ET ESC 40 | D+ 4 + 30 25 Andromeda hypnoides. 2 . . "x. | 26 = | = D, | 32.| = Gnaphalium supinum . 2 2 2 2 . wee 26 | 30 2 26 | A p DIGG PIER Rn Gy EE AE | i0 | 46 — 22 | =a) es UE drop: o 1. y eke kos. s UR = IO ds 6 6- 1 ^45 ua YLE Lal Dnus EN seo Lose qr Edel 28 Lu c Ps | = | — SE EDER DERES x» 0 o3; 22 — 34 | ze CE Grasnumsroynum ET oats Joe (=: META 8 30 | — = | 22 SHE TER eee NER I sues — | 26 | — -— 9 Sibbaldia procumbens. . . . . . . . . uu ‚6 xd qs3B5- — — Cordanine belliduolu is es x e et | AUS 4 4 34 19 ER T Y. a RN ONERE P ar a |" 24 32 1 MAMA MIS o IAA E cas) UT E | — — Ye | 22 30 — DYRESTE ON ee gel 2 — 22 4 18 28 TE RTE UPUCUSE, RUINIS chs LA DE aa 8 — 2 EURE — Lycopodium alpmum . . . . . . . . . | 2 | — = 2 — = — Splavo lo REGN IT E ur A" a 2 — Asroshszboreals V 2 oe. 2 ne ar ar — | ro PY pee | 2A cs MIL SEL dt Ms rr Mete. c o dim = | — |. — E IO TNS eee meee i et tere) |) ES i 8 | 126 — = Anthoxanthum odoratum. . . . . : « . — 4 — | ZR E == Lr QUIM. 2 SAT Meech: act ye VAGE A s 18 — | — 24 | I4 2 — x lon uL Md Es — zs LE = 2 Naraus: SAC Lo SS Dame: Eur 16 — | — | — | — OGL GIPUBE. Uo AES — — | 2 PURE — LIU o a CN SSR — RE: s — IO NU E 77 D ae. sl ho S TTC — — — | 2 6 16 issus chiens. do SE T C eta | — = 18 16 I4 44 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. I 2 3 4 5 6 Corea Ulla OO Re M RN M = 2 — — — — ER SPOLSUION re Le tw Le vo et VON Oan nc — — — 6 2 — «y105horsunve SCREUCHEEND E SEE 2 — — — — — JECYSZS EUIS. ALS T ay RU TIONS IS = — 12 = 2 12 SS UY Ld LED ee Sh Bae — 4 = = = = ESS JES ANT Me te REESE ee 8 6 — 10 — — Luzula arcuaia v. confusa. =... IIS — — 4 8 10 15 SES DEAL De hat a> setts OR SES CON 4 — — 10 2 — TSOTSI ETSIGTIGICO SR SENE DET ET = — 6 — — — (OME CHESTER T SETS. S X I2 — 16 — 12 6 Polygonum viviparum. . . . o. $4 $ « 5 8 = — 4 2 — AMEL ACELOSR 28. nee SEP is ih ee — 6 = = = = COV GSHUM Es album ae DE — — 2 — = = STIENEKaCAUNS cn OF ey vo Pee! I Ud fe 2 ~ 4 2 12 I JOD OR ECS IMR Sy i og To med wa s = — 10 — 2 — VAR ADISUGIDING c MOS OTI: M DUO Nd. o = — 2 = = = SAMI] 4090 CET HH QN SN OED a oe ee = — 2 — — — E OPDOSUT CHAT EE ONE TT DE = — 2 — — — — SN Wet ues EE EE ne C STR ee = — I4 — — — palea DXOCHIHDCIIS RE RT UTE 8 — — — — — IPhyllodocescoeruieac. “

= = 2 2 = Veronica talpinairw CEE I OC 10 = 2 = = = ZAVLCUIAT DUG PUL Gene ne al, — — 2 — — Hieracium CIPINUMO RE ev, Kerne 6 == — — ES — Sohdaco Varga aurea. E D NUT QE = — = 2 = = LAV GXQCHIN SDs 2, sont Le RENE Map s = — = 4 — = Antal arter og former 27 15 27 30 21 18 Clad Oma stlualtca, vx 02 lee wel no Ce MO) AIRE — 42 46 34 Getraria MSIaHndica Nw crııspa ROCCO ONE 8 4 = 42 48 35 Stereocaulon, paschale <3 i nn 8 S SEO — — 36 IO 6 Cladapia alpesiris X A ROE ee he — — = — = — belhdiflora: NE RENE RE 2 — — — — — — LG TA gf, ASER SE ee, Yo es ei TESTE ERIS 8 e — — I4 NN 00] 1M is: re Ee Re 2 = = E nu I — EUXGHOITEHMaL S TI IPS SENSE oa — — 2 — 2 UOEsacialis. 5 Lum cc eile SH — — — — — I2 ISOIUFHANCEODCEG SE ER NU TC 24 — = — = 2 GoIZATIG CHORI SS REC DS a -— — — = = — SIERRA" LL. os, edes LI SEE 6 — 12 = I — ROUTES SENDE ENS ts, B BE TE MES Be 2 — — 4 = = Oohrolechia Tantarga RE ah ee ae CE — 2 — 2 — 4 IQI4. No. 7- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 45 Greesmarken. Der er undersøgt 3 typer af græsmark, først den dyrkede, som var repræsenteret af sætervangene (den her i trakten almindelige benævnelse), videre den smalere eller bredere græsstribe, som næsten altid ledsagede fjeldbeekkene og elvene, og endelig en alpin xerofil græsmark, som fandtes i eiendommelig udvikling paa en mængde fjeldskraaninger, hvor sneen pleiede at ligge længere end paa de omgivende steder. Resultatet af undersøgelsen findes i tabellerne for de 3 følgende afsnit. Den dyrkede græsmark (sætervangene). Jeg har til undersøgelse heraf valgt 7 lokaliteter, alle fra Fadfjeldsæter og fra samme sætervang. De laa i omtrent samme hoide, mellem 940 og 950 meter, med svag heldning og sydøstlig eksposition. Som tillæg til oplysningerne foran i tab. VIII kan følgende anføres:' De 5 første lokali- teter er alle ploiet, enten høsten før eller samme vaar, som de blev til- saaet. De 2 sidste er aldrig pløiet. De 5 første gjødsles hvert aar, i begyndelsen kun med naturgjødsel; senere veksles hvertandet aar med naturgjedsel og salpeter. ste lokalitet er desuden et aar gjødslet med thomasfosfat. De 2 sidste lokali- teter (6 og 7) gjedsles aldrig. 7 de lokalitet brugtes for længere tid siden som indelukke for kreaturene om natten og blev paa den maade over- gjødslet. De 2 sidste lokaliteter slaaes aldrig. Angaaende kryptogamernes forhold, da var der paa de 2 sidste lokaliteter, som stod naturtilstanden nærmest, baade mos og lav i bunden, skjønt ikke særlig fremtrædende. De findes opført i rubr. 6 og 7. Paa de 5 første lokaliteter var kryptogamerne ialmindelighed sparsomt tilstede og er ikke taget med i «undersøgelsen. Jeg skal dog anføre, at Funaria hygrometrica var meget almindelig paa lokalitet 3 (rubr. 3). Den var som oftest sporebærende. Alle de 5 dyrkede lokaliteter har efter pleiningen været tilsaaet med byg og det frø, som skal give oprindelsen til den senere engvegetation. Bygget giver engplanterne beskyttelse under spiringen. Denne metode er den mest anvendte i egnens sæterregion. Dog var man enkelte steder begyndt at sleife bygget og lade de unge planter klare sig paa egen haand. Bygget slaaes om høsten det første aar og bruges som grøntfoder. Naar det er fjernet, finder man tilbage mellem straastubbene en yderst aaben og uudviklet vegetation. En saadan bygager med begyndende engvegetation i bunden er den i rubrik 1. Næste aar er mere vokset op. Vi ser da en 46 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. tæt eng paa det jordstykke, som var bygager forrige sommer. En saadan I-aarig eng er den i rubrik 2. Sammenligner man de 2 rubriker f. eks. for Matricaria inodora's vedkommende, ser man ingen større forskjel. Denne plante har paa begge steder en hei hyppighedsgrad. Men mens Matricaria paa bygageren oftest kun er i begyndende udvikling, selv paa eftersommeren, staar den samtidig paa den r-aarige eng i fuldt flor og er i fysiognomisk henseende den herskende plante. Den 1-aarige eng paa sætervangene kjendes paa langt hold. Den lyser helt hvid af Matricaria’ens talløse kurve. Paa den 2-aarige eng (rubr. 3) ser vi, at den er aftaget i hyppighed, og her formaaede den heller ikke paa langt nær at bestemme engens fysiognomi. Den bidrog kun hertil. Græssene var langt mere frem- trædende. Paa den 4-aarige eng (rubr. 4) hører den ikke længer til de dominerende arter. Paa ældre enge er den som regel forsvunden. Det samme gjælder planter som ‚Stellaria media, Alopecurus geniculatus, Poa trivialis og annua, Capsella bursa pastoris o. fl. Tab. VIII. Resultatet af undersøgelsen af den dyrkede grasmark (sætervangene) fra Fadfjeldsæter. | De 7 lokaliteter er alle fra samme setervang. 1. er bygager, tilsaaet med byg og hjemmefre om vaaren (1913), 2. er r-aarig eng, tilsaaet med byg og hjemmefre vaaren 1912 (et ganske lidet parti ogsaa med Festuca elatior), 3. er 2-aarig eng, tilsaaet med byg og hjemmefre samt lidt Festuca elatior og Alopecurus pratensis vaaren 1911, 4. er 4-aarig eng, tilsaaet med byg og hjemmefre vaaren 1909, 5. er 8-aarig eng, tilsaaet med byg og blandet engfre, væsentlig Phleum pratense, Alopecurus pratensis og Trifolium pratense vaaren 1905. 6. og 7 er udyrkede partier af sætervangen. Fra 1, 9, 6. og 7. er der taget So prever, fra 2, 4 og v5. kunst Fra de 3 sidstnavnte lokaliteter er hyppighedstallene multipliceret med 2. I 2 3 4 5 6 7 Hordeumzvulgarens ee sue 50 = = = = = — Stellarsa, media m. sc NE SALE SEER 48 | 38 15 I4 — — — Matricariaemodora E NS 43 50 36 18 — — — Alopecurus geniculatus . . , .. . 25 28 19 6 — — — 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. Cerastium vulgare Rumex Acetosa Poa alpina Alectorolophus minor Ranunculus acer . . . Rumex Acetosella . Festuca rubra Poa trivialis. Taraxacum sp. . . . Polygonum viviparum Poa pratensis Agrostis vulgaris. . . Festuca ovina . . . . Anthoxanthum odoratum Carex sparsiflora . . Thalictrum alpinum . Saussurea alpina Potentilla verna Botrcyhium Lunaria . Equisetum arvense Selaginella selaginoides . Juniperus communis . Aira caespitosa ESSENS 2 le Alopecurus pratensis . Avena pubescens Festuca elatior . . . Bromus mollis. . . . Phleum alpinum — pratense . POR anna 2... 20 . — +. re Carex alpicola . . . u 1; 5,0 ne ay! à — atrata — capillaris — ericetorum . — Goodenough . = COL TIME Luzula campestris . — spicata . Salix glauca. — lapponum © 00 + UN = 18 on 0 Lo Sr BES 8 à È 8 oO Nn 20 I4 48 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. Bim Rta NEDE ÉTAGES ons. Co D ES — — = — — 6 II Od PD ESCENS ans tg. Ou dea ce — = 3 = = = ET Polygonum avuculare. . . x... I — I 2 = = E — NOTED 00150 BE I — — = = = = CerASAUMAGIEMAM ONE TRE 2 4 2 2 = 8 a Melandrium apetalum . . . . . . — = I = = = 3 = MEI, La TS ee ee E 2 3 4 — en == SUSUADO IELTS RO ae = = 2 = ue Les ne SHEE, UENOSA: EEE niu Pus, ec LE a T — = I am ae T SSIPllaria DOT ASER NETS fs T iwi) © — = = 2 E 2 = PASCAL G6 6 OM O Gio = = E — = = I Ranunculus auricomus . . . . . « | = — I 2 8 3 18 Brassica campestris . . + . … . — I — = A ET. = Capsella bursa pastoris. . » . . . 5 6 | I = = = It DY ACGMNCANA 2 N M EN — | 3 = Je p Ex D AUT SS I LUGO uu ER QE RS Ern. en == = = — Alchemilla vulgaris coll... . . 2 — 9 4 14 3 o Astragalus alpinus . ». . 2 ce. | = — | — = 2 = — — LTE a Macs M NII - = = EM = I Oxytropis lapponica . mn ae — — I = — TOR AND ALENSE NN e I —- | — — 6 |= E = TEPCUS YoU comes New toi) se de I 2 I — 24 2 I Geranium siluatieum . . » 2 . . . — — I >> E i = SPC WAIT ELS A Os Oe UTE — — | — — E I I Paola RD 100 EE RE QD 2 8 | 7 “MINE 6 4 = FUNCTION er Ces fay ane — 2 3 = = — — Caxums C arg mE RE ee Ce — = I = 6 = = TRISH ROTA NS. Oe Oe EN, — = zu Hei 2 = =: (GentianaA mare lle — = 3 = == E zn -— TDG 20, tor de où "ar o € — = = = = 6 6 — lenellqe ^0 FACET DSE GSR — — 2 — — — 4 "Myosotts stlvuatcans ss QE. — — = = = E 2 Galloper AR CR OR CE 3 = — = = Æ = EubRATasta ISD | en ee in ER SER SEES — 4 5 4 2 = 4 Veronica alpine 0. sae — — = — = à (icis Pedicularis Oederi._. . . . 24 . — = 3 = 6 = ar Galten boreale ote) ee, — 6 = — 6 4 = Campanula rotundifolia. . . . . . — — — — — — 4 Achillea Millefjohum . > 2. = I2 I2 5 4 16 8 9 AICHWATAQU OT a E E — — = alee I — \CREDES VICCLOVIETIIG, NE REE Ne CUIR — 2 — — — — — 1 A. acutidens og glomerulans de almindeligste. 4A. subcrenata forekom ogsaa. 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 49 ep | | | | Erigeron borealis . . . . . . . . 7 — — | — — — — Gupnifforus . = = WOES. = = | — = re Ar I Antal arter og former 37 | 35 53 32 | 35 39 44 Pühdmm clare . . o1 =< he = — PAR I UE Dicranum sp. . ee 2 + | — Nn — —|-— — 4 Aulacomnium palustre . . . » «© - | — | — | — — — — 7 Polytrichum juniperinum | — — — — — | 14 | 4 Climacium dendroides . . . . . . | ET e ran Uem uo LT. 5 I3 Hylocomium proliferum. . . . . . | — | — | — = e es 22 | EDR FR E Uriraurta cucullata-., Lee Lec]. — E — | — 2 32 Cladonia silvatica. . . . . «© + + — | — — — — 4^8 28 — rangiferina. . = + + « € | L| e = ESL AES: I 3 Alectoria ochroleuca . . . » + « « PEN EE — — — — 2 Crlraria 1Slandıca — — o.c 0$ > | E oe _ E — I] I5 = — | Wi. €F9SPA J ys ls Sih = E = = | zw | 5 SE rie EE fe: n us b= — E — 4 I4 | : Peltigera aphtosa . . . . - + + + Cra ees — ccc uc = HEIDI Fe ae VM Ic axi e| ior 6 4 Antal arter og former | — | — | — | — = 12 13 Græsmark langs bække og elve. Som regel dannede denne kun en smal stribe fra 1 til faa meters bredde. Den var ofte afbrudt af smaa udlobere fra de omgivende vid- strakte plantesamfund saasom lavheden og myrene. Den kunde ogsaa være afbrudt af de i trakten saa almindelige opkommer. Krat af vidjer, dvergbirk og ener var ofte sterke konkurrenter til pladsen. Krattene forjog dog ikke græsmarkens vegetation, men gav dens arter rum under sig sammen med sin egen bundvegetation. Vi skal se lidt nærmere paa de 4 undersøgte lokaliteter. Den 1ste (tab. IX, rubr. 1) dannede en 2—3 meter bred stribe langs en liden fjeldbæk i vidjebeltet. Den laa i 1180 meters heide. Den var, saaledes som denne slags græsmark ialmindelighed er, meget artsrig, idet den besad hele 46 arter af karplanter. Af de undersogte udyrkede plantesamfund var det. kun endel af krattene og birkelierne, som besad en lignende arts- rigdom af karplanter. Til sammenligning kan anføres artsmængden fra endel andre omgivende plantesamfund i omtrent den samme heide: Lav- Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 7. i 50 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. hede i 1170 meters heide — 7 arter, Juncus trifidus-bevoksning i ca. 1 200 meters højde — 16 arter, lyngmark i 1220 meters heide — 21 arter, vidjekrat i ca. 1 170 meters heide — 22 arter. Den omhandlede græsmark var fysiognomisk præget af græs og græs- agtige planter. Tiltrods herfor kommer dog ikke græssenes hyppighedsgrad op imod de evrige arters. Summerer man nemlig alle hyppighedstal for gras og greesagtige planter paa den ene side og hyppighedstallene for alle de øvrige arter paa den anden, finder man for den første gruppe 254 og for den anden 476, eller man kan sige, at den forste gruppes hyppig- hedsgrad kun udgjer 34 °/ af de samlede arters hyppighedsgrad. Med hensyn til denne lokalitet vil jeg forresten bemerke, at den vistnok blev fortidlig undersøgt, nemlig 3ote juni. Store snefonner laa endnu paa de neerliggende fjeldsider. En grund til at antage dette finder jeg i den omstendighed, at Agrostis vulgaris ikke er kommet med i preverne, en plante, som vel sjelden pleier at mangle paa denneslags lokaliteter. Vegetationen var nar beslegtet med bundvegetationen i det tilgraen- sende vidjekrat. Herfra var buske i stort antal vandret ind i greesteppet. Men de var ganske smaa og hævede sig ialmindelighed neppe over den øvrige vegetation. Kryptogamerne var her, som de oftest pleier at være paa græsmarken, lidet udviklet, og undersøgelsen for derés vedkommende er ikke fuldstændig. Jeg skal bare nævne de mere almindelige arter. Af moser var Polytrichum commune almindelig. Sphagnum acutifoltum forekom pletvis og i ikke liden maengde. Laverne var yderst svagt repræsenteret. De 2 observerede var Cetraria islandica og Cladonia silvaticaa Den sidste forekom kun i 2 prever. 2den lokalitet (rubr. 2) var fra bredden af en stor bæk, lige ovenfor træ- grænsen og i Ca. 1050 meters heide. Græsmarken indtog her paa den under- søgte side et flere meter bredt parti. Den grænsede til krat af ener og dverg- birk med graavidjer iblandt. Birkene fra den oprindelige li var fjernet. Samme slags krat grænsede ogsaa til den græsklædte bred paa den anden side af bækken. Af de nævnte buske vokste endel i lav bestand yderst paa selve bredden. | Denne lokalitet var endnu artsrigere end den foregaaende og besad 54 arter af karplanter. Vil man ogsaa her sammenligne hyppighedsgraden for græs og græsagtige planter med alle de øvrige arters, faar man for den første gruppe 233 og for den sidste 494. Hyppighedsgraden for den første gruppes arter udgjor 32%, af de samlede arters hyppighedsgrad. Af moser forekom følgende arter: Polytrichum commune og juniperinum, Dicranum sp, Hylocomium proliferum, Hypnum Schreberi og Sphagnum Igt4. No. 7- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 51 acutifolium, alle i ringe mængde, de 2 sidste kun i henholdsvis 2 og 1 af preverne. Paa denne lokalitet bemerkedes ikke saa lidet lav. Almindelig var Cetraria islandica. Temmelig almindelige var Cladoma silvatica og Stereo- caulon sp. Ganske sparsomt saaes C/adomia rangiferina og gracilis, Peltigera aphtosa og Cetraria tslandica v. crispa. 3die lokalitet (rubr. 3) var fra den græsklædte bred af Langbækken, i dennes nederste del og i 770 meters heide. Den store bæk var dybt nedskaaret i mægtige morænemasser, der paa østsiden var bevokset med furuskog. Skraaningen ned mod bækken var dels birkeklædt, dels ved ras blottet for vegetation og dels, i den nederste del, dækket af vanddrukne moser og anden vegetation nedenfor opkommer. Paa vestsiden var fjeldgrunden nedenfor morzenemasserne blottet i et nogle faa meter heit profil, der viste letforvitrende skifrige bergarter. Den undersegte lokalitet laa paa denne side og lige nedenfor det blottede profil. Dens vegetation var indvævet med lave buske af dvergbirk og ener, men især vidjer som Salix lanata, glauca, hastata og arbuscula. Jorden var ofte fugtig, og vegetationen havde et mere blandet præg end paa de 2 føromtalte lokaliteter. Den bestod af 58 arter af karplanter, det heieste antal, jeg fandt i de undersøgte plantesamfund. Summen af hyppighedsgraden for græs og græsagtige planter er her 290, for alle de øvrige arter 532. Hyppighedsgraden for græs og græs- agtige planter udgjer 35 °/, af de samlede arters hyppighedsgrad. Af kryptogamer var Sphagnum acutifolium hyppig og forekom i over halvparten af prøverne. Temmelig almindelig var Climacium dendroides. Camptothecium nitens og Aulacomnium palustre forekom ogsaa, den første hyppigere end den anden. Laver forekom ikke. 4de lokalitet (rubr. 4) var ikke af samme art som de 3 foregaaende, og dens vegetation kan derfor ikke direkte sammenlignes med disses. Den bestod av en græsklædt lerbakke ved Kakella, en elvemzl, som var dannet ved elvens gjennemskjæring af den nysnævnte store moræne. Dennes skraaning, lerbakken, var temmelig steil. Den havde for mange aar siden været dyrket dels som potetesager og dels som eng. Dens vegetation bar ogsaa i sin artssammensætning spor af denne kultur. I de 50 prøver, som udtoges, var der 32 arter. Af disse var græs og gresagtige planter sterkt fremtrædende. Deres hyppighedsgrad udgjorde hele 46 °/, af de samlede arters hyppighedsgrad. Kryptogamerne var smaa og fortrykte. Som den almindeligste mos bemerkedes Thuidium abietinum. 52 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. Tape Resultatet af undersøgelsen af græsmark langs bække og elve paa 4 lokaliteter. 1. er fra bækkebred i vidjebeltet paa Fadfjeldet i 1180 meters heide, 2. fra bækkebred nær birkegrænsen, Fadfjeldet, i ca. 1 050 meters hoide, 3. fra bredden af Langbækken i 770 meters heide. 4. er fra græs- bakke paa elvemæl ved Kakella i 780 meters heide. Fra iste og 3die lokalitet er der taget 25 prøver, og de fundne hyppighedstal er multipliceret med 2. Fra zden og 4de lokalitet er der taget 50 prøver. I 2 3 4 Anthoxanthum odoratum + . . . 2 2... 50 29 — 24 GERA ISIS x ana Jo SNE 4 39 16 — IRELAND EP a Sa 8 S s 8. ER: 42 29 I2 9 Polygonum viviparum . 2 . . x. . 79 0a 40 41 42 5 PATI La] (007 TERE RER SABAE SEES E E EON he. a4. 7,27: 2 — ACCIUS (UU EE OC CR 34 | 44 2 = INGHAGSOSEFICHE SS BiB Pat CET au es fer ne lle sed tds 26 |. 230 18 — DO Oe REAR hee SN SE TERE D ME 26158055 29 = — V30la Di AÁADEE A B eh ee nt. Le Ve TES 20 42 4 — TEAMS TAGE G. > od TN 3 DS OP TON OO E 22 30 = | = Selasinella selagmoides. - =.» 4 27. nee oN? 6| clon 28 — PRE CE c En ae S sss su eos EL | I4 29 42 II GalijumibUrFale ss est EET en ee eh mie _ | 29 | 2 2 IGG OSISRUMISUTES Sree | yet aces eee f cer a = 24 40 44 Vola DAS MIS E aes eee se Tem c — I4 40 — Empetrum nigrum aud RETREAT EMEN SETS SES 6 9 36 — Thahdrum alpmum . . > nun nenn = 2 18 36 — (Care START er code (9 LOS 0 cor — al 34 I Bell EN ANA qu N e mee ee UT oud tein Ie roue 20 | 18 32 — WSC ORLODOMRAUILAVINGILS ym po ECC EC — | 2 32 — SWISS UNS S wot 5.0) ww t 6 14 32 — Festuca TMDEG SONS EEN 0 SER Kets Reef Cds 10 12 26 50 Tofcladit DAS ASE ENE KEE RRS © — I 26 — YET RII Ba oie Tor Oe e TO D RIO — — 26 — Poasalbnas ER PDT eee ee — — — 45 Achillea Millefolium . ; ee ia mies VORAN Er — bd | = 39 Taraxacuim Sp) nn De, oe lee CC) >> 11 6 34 TrijonumirebenSs IP as asic COMENT CEE — — 6 33 EVES LYON TL o AE TEUER 0 MEE — = = 28 -Botrychium DUunaridin yan save yes as) ERE — — — 2 JE EAT CLLOSQ. no e MID TT ICE DE = == 2 12 — (DU alen SES fae T EE Ie TD — 16 = = 1914. No. 7, STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 53 Equisetum scirpoides. . . — stlvaticum . . — variegatum Juniperus communis. . Agrostis borealis . . “Avena pubescens . Festuca ovina . . : + « Fhieum alpinum Carex capillaris . » - 1: LES Ne 3 — Goodenoughtt. . . — microglochin Eriophorum angustifolium. JUNCUS GTCHEUS V S ov Luzula campestris Salle GEER FE Vu eras us — hastata . . 4 . — herbacea . GREE. s,s s — lapponum ... — reticulata . Betula pubecsens (liden). . Rumex Acetosa . . . . Rhodiola rosea. . . . . Farnassia palustris . . . Saxifraga aizoides . . . Alchemilla vulgaris (coll). Fragaria vesca. . . . Potentilla verna . . . Rubus Chamaemorus Sibbaldia procumbens . Spiraea Ulmaria . . . . Astragalus alpinus . Oxytropis lapponica . . . Trifolium pratense . . . Vica crac s ass. Geranium silvaticum. . Viola arenaria . Andromeda polifolia. . . salea procumbens . . Calluna vulgaris . . . . l 4. minor *filicaults. HANNA RESVOLL-HOLMSEN. 54 M.-N. Kl. I 2 3 4 Phyllodoce coerulea 8 3 = — Vaccinium Myrtillus . = 14 — — — uliginosum — = I4 — Primula stricta . . | — — 8 — Alectorolophus minor - I 14 2 Bartschia alpina s 16 2 4 — Euphrasia sp. 16 16 IO 5 Melampyrum silvaticum 4 = — — Gentiana nivalis — = = 3 = tenella — = = T Pedicularis lapponica 4 XT = = — Oederi 16 = 4 — Veronica alpina 18 = = = — serpyllifolia ; — = — I Pinguicula vulgaris . I4 2 16 = Plantago major — = — 4 = media — = ar I Valeriana officinalis. — 2 — = Campanula rotundifolia 4 e II E 2 Antennaria dioica = 17 16 12 Erigeron borealis . = = 2 — — uniflorus = I == — Gnaphalium norvegicum 4 = gr En — supinum 6 3 mi ui Hieracium auricula. . = a — 3 — sp. 1 2 — = = Solidago Virga aurea 4 4 = = Antal arter og former 46 54 58 32 Gresmark paa fjeldskraaninger. De græsklædte fjeldskraaninger, som havde en saa eiendommelig ud- vikling i trakten, har jeg i indledningen ofret megen omtale paa af den grund, at de var. sterkt fremtraedende i landskabets fysiognomi. Uden at gjentage alt det, som i sin almindelighed er sagt om dem, skal jeg dog forudskikke endel bemerkninger om dem, for jeg gaar over til szerskilt at omtale de forskjellige lokaliteter. Som vi husker, var disse skraaninger bratte og havde estlig eller syd- estlig eksposition. 1 Kun blade. De var sterkt tuet, særlig i den midtre og nedre del. 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 55 Sneen laa længere udover vaaren og forsommeren end paa de omgivende steder. Dette kan med den herskende eksposition synes underligt. Men aarsagen maa være, at sneen samler sig i store mængder netop her, hvor der er ly for de herskende vinde. Det almindeligste forhold, hvad vegetationen angaar, var, at det mid- terste belte af skraaningen indtoges af en græsmatte, i hvilken Wardus stricta spillede herre og mester. Dette parti var gjerne lidt. indsænket og fug- tigere end partiet ovenfor ialfald. Nardus-beltet var ovenfor og nedenfor omgivet af en vegetation, i hvilken Juncus trifidus var mest fremtrædende. Juncus-trifidus-belterne var som regel lavrigere end Wardus-beltet. Men ellers var der, naar de 2 toneangivende karplanter undtages, en merkelig overensstemmelse med hen- syn til artssammensætning mellem disse 2 plantesamfund. Som de smukkest udviklede skraaninger med denne vegetation kan merkes Grønringen og Børsten, særlig den første. Der er ogsaa nævnt, at et aabent samfund af alpine planter med Salix herbacea fremherskende ofte fandtes paa det nederste parti, hvor sneen pleiede at ligge længst, videre, at endel især lavere liggende skraa- ninger havde et belte med lyngmark øverst. Og endelig, at en vegetation med Alchemilla alpina fremherskende delvis kunde indgaa i græsmarken. Disse plantesamfund er iagttaget af Hurt? dels fra det nordligste Finland og dels fra Rastegaissa i Ostfinmarken, og jeg har derfor anvendt Hurrs be- tegnelser for dem (lyngmarken dog undtagen). Nardus-beltet svarer saaledes til hans Wardus-formation, /uncus-tri- fidus-beltet til hans Juncus-trifidus-formation. Hans Sa/ix-herbacea-forma- tion er ogsaa repræsenteret, samt en A/chemilla-alpina-formation, der dog er endel forskjellig fra den af ham beskrevne. Disse formationer er dog ikke af Hutt omtalt i den forbindelse med hinanden som her. Vi skal nu se lidt paa de 5 lokaliteter af fjeldskraaningernes graesmark. De svarer i tab. X til de 5 første rubriker. Iste lokalitet er fra Børsten, laa i 1117 meters heide og havde østlig eksposition. Den var ligesom den følgende udviklet som Wardus-formation. Denne 2den lokalitet laa i Fadet i 1 150 meters høide og havde ogsaa østlig eksposition. Ser vi paa de 2 første rubriker, finder vi dem for karplanternes vedkommende meget overensstemmende. Artsantallet er ogsaa omtrent det samme. Lyngagtige planter er dog almindeligere paa første end paa 2den lokalitet, men til gjengjæld er græs hyppigere paa 2den end paa første. 1 Die alpinen Pflanzenformationen des nårdlichsten Finlands. Medd. af Soc. p. F. et Fl. Fennica H. 14. 1887. 56 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. For kryptogamernes vedkommende er der meget større forskjel, baade hvad artsantal og hyppighedsgrad angaar. 3die, 4de og ste lokalitet er udviklet som Juncus-trifidus-formation. 3die er fra Borsten, laa i 1 130 meters heide og havde sydøstlig eksposition, 4de er fra Fadet, laa i 1225 meters høide og havde østlig eksposition, ste er fra Kampen, laa i 1200 meters hoide og havde sydøstlig eksposition. 4de lokalitet afviger fra de 2 andre ved sit større artsantal. Den havde af alle 3 lokaliteter den mest aabne vegetation. Særlig kan merkes dens rigdom af Sibbaldia procumbens, videre den temmelig hyppige forekomst af Gnaphalium supinum, Salix herbacea og Andromeda hypnoides og endelig forekomsten af Alchemilla alpina, Carex lagopina, Azalea og Diapensia. Til videre omtale af denne artssammensætning skal vi senere komme tilbage. : 6te lokalitet er en Alchemilla-alpina-formation. Den er paa grund af det nære slegtskab med de 2 nysomtalte formationer stillet sammen med disse i samme tabel. Den skal senere omtales. Vi skal nu se lidt nærmere paa forskjellige forhold ved denne græs- vegetation, udviklet dels som Wardus-formation, dels som /uncus-trifidus- formation. Vi lægger saaledes merke til, at mange af dens dominerende arter er xerofile, saaledes Wardus stricta, Juncus trifidus, Atra flexuosa, Lycopodium alpinum, Vaccinium vitis idaea, Carex rigida. Denne egenskab de- ler den ikke med den dyrkede græsmark eller med græsmarken langs bække og elve, men derimod med lyngmarken, med hvilket plantesamfund den 1 det store og hele er mest beslegtet. Sammenligner vi tabellerne for disse 2 plantesam- fund (X og IV), ser vi en merkelig overensstemmelse. Man ber dog ved sammen- ligningen bortse fra de 2 forste rubriker i tab. IV, da disse lokaliteter ikke var udviklet som typisk lyngmark. De rubriker, som ber sammenlignes, er de 4 sidste i tab. IV og de 5 ferste i tab. X. Vi ser for det ferste en stor overensstemmelse mellem arterne baade for karplanternes og krypto- gamernes vedkommende. Af Nardus- og Juncus-trifidus-formationens 35 og lyngmarkens 27 karplanter er saaledes 23 arter feelles, og af de 2 forstnzevnte formationers 16 og lyngmarkens 17 kryptogamer er 12 arter og former fælles. Og hvad der er af særskilt vigtighed er de mange fælles dominerende arter. Af de 2 førstnævnte formationers 13 og lyngmarkens 11 dominerende kar- planter er saaledes 8 fælles, og af de førstnævnte formationers 7 og lyng- markens 6 dominerende kryptogamer er 6 fælles. Og alligevel er de 2 græsformationer paa den ene side og lyngmarken paa den anden vidt for- skjellige i fysiognomisk henseende. Ved at se naermere paa arternes hyp- pighedsgrad vil man ogsaa let forstaa dette. Og summerer man hyppig- hedstallene for græs og græsagtige planter og dernæst for alle de samlede IQ14. No. Fh STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 57 arter, vil man snart se en avgjorende forskjel. Mens saaledes hyppigheds- graden for græs og græsagtige planter i Wardus- og Juncus-trifidus-for- mationen udgjer henholdsvis 53 °/o, 67 °/o, 49 °/o, 52 Yo, 51 Yo, af de sam- lede arters hyppighedsgrad, finder vi for lyngmarkens vedkommende de til- "svarende tal lig 39, 28, 26 og 38 °/). Sammenligner man fjeldskraaningernes græsmark med den langs elve og bække, finder man faa lighedspunkter. Begge plantesamfund er jo fysiognomisk præget af græs og græsagtige planter. Men fjeldskraaningernes græsmark skiller sig fra den anden ved sit i hei grad xerofile udseende. Den skiller sig desuden fra denne ved sin lavrigdom og sit ringe artsantal. Vi skal nu se lidt paa 6te lokalitets vegetation (rubr. 6). Denne loka- litet var beliggende i 1145 meters hoide og havde østlig eksposition. Den laa ved foden af Gronringen, som en indfældning i dennes græs- mark. Den havde ligesom denne sterk heldning. Marken var smaatuet. I fordybningerne mellem tuerne og paa disses nedre del vokste Alchemilla alpina i mængde, mens tuernes top var dækket af Vaccinium Myrtillus, Phyl- lodoce coerulea og Juncus trifidus samt lavarter. De sidste var dog ikke særlig ieinefaldende. Vegetationen var fysiognomisk præget af Alchemilla alpina. Paa afstand lagde man kun merke til denne plante. Det vilde derfor være naturligt at kalde vegetationen en Alchemilla-alpina-formation, og for at have en betegnelse paa den har jeg i begyndelsen af dette afsnit.ogsaa kaldt den saa; men jeg skylder da at oplyse, at den ikke er identisk med den, Hurt omtaler fra Østfinmarken (s 193) som A/chemulla-alpina-forma- tion. Denne var nemlig ligesom hans Srhbaldia-formation »eine blüthenreiche Alpenkråutergemeinde mit wechselndem Moosteppiche von vorwiegend akro- karpen Formen« — — »besonders durch ihr kråftiges, seidenglånzendes Alchemilla-geblatt gekennzeichnet«. Han siger forresten et andet sted i samme arbeide (Die alpinen Pfl.form. des nórdl. Finlands s. 187), at han paa Dovre har seet Alchemilla alpina danne selvstændige formationer. Selv saa jeg den ogsaa mange andre steder anriget, men, saavidt jeg husker, kun i den her omhandlede alpine græsmark. Det er ogsaa med denne vege- tation, den stemmer mest overens, saaledes som tabellen tydelig viser. Den skiller sig egentlig kun fra denne ved sin store rigdom af Alchemilla alpina, ved lavere hyppighedsgrad for græs og græsagtige planter (42 °/, af de samlede arters) og ved sit større antal moser. Og desuden er den domi- nerende mosart ikke længer Polytrichum commune, men Polytrichum alpinum. Vi skal nu forsøge at faa et lidet indblik i de græsklædte fjeldskraa- ningers historie. Som nævnt i indledningen var den største del af Fad- fjeldets konkave østside ovenfor plataaet graesklaedt. Betragtede man den neden- fra, saa man, naar den allereverste del undtages, foruden græsvegetationen 58 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. KI. kun endel lavklædte striber. Gik man opover fjeldsiden, saa man, at de lavkleedte striber var større partier med forholdsvis liden heldning. De var nedad ligesom afskaaret af græsklædte partier med meget større heldning. Disse sidste er det, som, seet nedenfra, virkede saa dominerende. De var i den midterste del lidt indsænket. Paa mange af dem og særlig paa de hoiere- liggende manglede ofte NMardus-beltet eller der var bare smaa antydninger til det. Den midterste, lidt konkave del besad da en vegetation, som dels be- stod af spredte kolonier af fjeldplanter, dels af Salix-herbacea-formationen, dels af Andromeda-hypnoides-formationen. Denne fordetmeste aabne vege- tation var omgivet af Juncus-trifidus-formationen, der dannede tydelige overgange til vegetationen i midten. Paa denne slags lokaliteter laa sneen 1913 fordetmeste juni maaned ud og dækkede paa slutten ialfald den midtre del med den aabne vegetation, Salix-herbacea-formationen og Andromeda-hypnoides-formationen, mens den forlængst var bortsmeltet fra de lavklædte partier omkring. Langt oppe i denne fjeldside laa 3 lokaliteter, hvor sneen laa til langt ud i juli. Disse lokaliteter, der er betegnet som sneleier, viste sig paa af- stand sorte. Kom man op til dem, fandt man nøgen jord og tildels blot- tede stene i den midtre, lidt indsænkede del, hvor sneen laa længst. Naar denne, sneleiets kjerne, undtages, var der ellers vegetation; men den var aaben. Det var fremdeles sneleiets fugtige morke jord, som gav det farve. Hist og her havde en eller anden af de alpine planter anriget sig, f. eks. Sibbaldia procumbens, Salix herbacea eller Andromeda hypnoides, og dan- nede formationer af liden udstrækning. Juncus trifidus indgik altid i mindre mængde i den aabne vegetation, og rundt omkring denne dannede den sin sedvanlige typiske formation. Alle de græsklædte skraaninger maa vistnok være gamle sneleier, hvor sneen tidligere har ligget meget længere udover sommeren end nu. Det er vel ogsaa fra først af sneen, som har udformet dem og givet dem ster- kere heldning end omgivelserne. Det lidt indsænkede parti i midten maa svare til sneleiets kjerne. Hver snefon maa have virket som en botnbre en miniature og ædt sig bagover ind i fjeldet. Der har som paa de nuværende sneleier dannet sig tuemark, vel for en del ialfald som følge af solifluktion af det opblødte fine forvitringsmateriale. Den første vegetation! har været aaben og bestaaet af kolonier af fjeldplanter, af moser og fortrykte laver. Enkelte af fjeldplanterne har dan- net smaa formationer, f. eks. de før nævnte Salix herbacea, Sibbaldia pro- cumbens, Andromeda hypnoides, Alchemilla alpina. Eftersom tuerne er 1 Denne har holdt sig paa partiet i midten paa de heitliggende skraaninger. 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 5 7 59 vokset i hoide, direkte eller indirekte, har lav og Juncus trifidus anriget sig paa tuernes top, og vi faar omsider /uncus-trifidus-formationen. En saadan ung under dannelse værende Juncus-trifidus-formation er den i rubr. 4. Vi gjenfinder her af sneleiernes planter Sibbaldia procumbens, Ca- rex lagopina, Andromeda hypnoides, Gnaphalium supinum, Salix herbacea, Diapensia lapponica o. fl. Undertiden kan de smaa formationer fra sne- leiet som Salix-herbacea-formationen, Andromeda-hypnoides-formationen o. fl. holde sig i græsmarken og da særlig i fordybninger mellem tuerne. Som eksempel kan nævnes den i rubrik 6 fremstillede Alchemilla-alpina- formation, som dog her er sterkt opblandet med græsmarkens arter. Karak- teristisk for denne er Polytrichum alpinum, som var den paa de under- søgte sneleier almindeligste Polytrichum-art, mens Nardus-formationens og Juncus-trifidus-formationens almindeligste Polytrichum-art var Polytrichum commune. I Nardus-formationen var sneleiernes planter sjeldnere at se end i Juncus-trifidus-formationen. Nardus stricta indtager jo selv fordybningerne i terrænget, altsaa det friskeste parti, og ved sin overordentlig tætte vekst forjager den snart de oprindelige beboere. Denne xerofile græsmark er ikke altid et stabilt plantesamfund. Som for nævnt var den undertiden ledsaget af et lyngmarkbelte. Dette var vistnok ifærd med ovenfra at brede sig nedover skraaningen og forjage den tidligere vegetation. Dette forhold saa jeg kun paa lavere liggende skraaninger, ved eller ikke særlig langt ovenfor skoggrænsen. Et saadant lyngmarkbelte er undersøgt i tab. IV, rubr. 4. Da den typiske lyngmark med Eimpetrum og Vaccinierne vel ikke gaar særdeles høit idetheletaget og ialfaid ikke gjorde det i denne trakt, ligger det nær at antage, at den her er sekundær og først er indvandret til disse skraaninger, efterat de nævnte græsformationer har forberedt marken. Det fer omtalte overordentlig nzre slegtskab mellem disse fjeldskraaningers græsformationer og lyngmark synes at bevise dette. Denne lyngmark kan vistnok opstaa baade ved at fortrænge Juncus- trifidus-formationen og JVardus-formationen. De 3 lokaliteter 4, 5 og 6 i tab. IV synes at være opstaaet af den førstnævnte, 3die lokalitet af den sidstnævnte. Merk saaledes hyppighedsgraden af de 2 karakteristiske arter, Nardus stricta og Juncus trifidus, i de til de 4 nævnte lokaliteter svarende rubriker. At al lyngmark i trakten er opstaaet paa grundlag af disse 2 graes- formationer, er der vel neppe nogen rimelighed for. Men jeg tror, at alle de lyngklædte skraaninger, jeg saa med østlig eller sydøstlig eksposition ved eller ovenfor skoggraensen, er opstaaet paa denne maade. Den hyppige forekomst snart af Nardus stricta, snart af Juncus trifidus, helt eller næsten 60 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. KI. udelukkende hinanden, samt det forevrig nære slegtskab mellem dem, baade hvad karplanter og kryptogamer angaar, tyder som fer nzevnt herpaa. Vegetationens udvikling paa disse fjeldskraaninger maa vel have fore- gaaet under vekslinger i klimatet og under vekslinger fra et daarligere til et bedre klimat. Men at ville jevnføre disse med de sidste store kjendte klimavekslinger skal jeg ikke indlade mig paa. Dertil er undersogelserne for faa og ikke systematisk nok anlagt. De indgik jo kun som et lidet led i undersøgelsen af alle de optrædende plantesamfund. Tabs X. Resultatet af undersøgelsen af græsmark paa fjeldskraaninger med sterk heldning, fortrinsvis østlig eller sydøstlig eksposition og snedække, som ligger lenge udover vaaren og forsommeren. Der er 5 lokaliteter, sva- rende til de 5 første rubriker. (Den 6te er en Alchemilla-alpina-formation, beslegtet med den alpine græsmark). Lokalitet 1. er Nardus-formation fra Bersten i 1117 meters heide og med østlig eksposition, 2. er Nardus- formation fra Fadet i 1150 meters heide og med østlig eksposition, 3. er Juncus-trifidus-formation fra Bersten i 1 130 meters heide og med sydøstlig eksposition, 4. er Juncus-trifidus-formation fra Fadet i 1225 meters heide og med østlig eksposition, 5. er Juncus-trifidus-formation fra Kampen i ca. 1200 meters hoide og med sydøstlig eksposition, 6. er Alchemilla-al- pina-formation fra Grenringen i 1145 meters heide og med østlig eksposition. Fra alle 6 lokaliteter er der taget 25 prever, og hyppighedstallene er multi- pliceret med 2. I 2 3 4 5 6 DVAT dues STILET TS Ae ER pee ke Roh rt SE: 50 50 — 2 12 -— rad Jiexuosas c. ocu pe elut v uu pae 32 46 34 50 50 Lycopodium alpinum Wan) er 42 28 40 42 32 34 Anthoxanthum odoratum. . . 2 2 . . . 42 42 4 46 38 36 ISD/rda p o NBR Gur Ea E EE | 30 8 I4 18 24 44 Vaccine Mv SE OP 26 | 40 26 2-| 40 40 Carnet rigid 2 We T VE oe IDE ON. TEE I4 50 | 28 50 40 JUN CUS AT IAUS <5 das NE oies NUL NET NE | 16 6 50 50 38 10 PRIT TA aeg ug t e 8 22 — 50 IO 10 = (Carex SPAR NOTONS NN D TIRE | 4 2 6 42 | 16 26 Sibbaldiagsprocuinbens 5 3 6 6 6 U6 oe re = 7 38 = FR Salix her baceas m). 2 e TM INR ET STAR = 4 18 | 40 © lintentalisnenropaga D tee ee | I — 8 16 | 30 34 Alchemilla-alpina 0 TN MEME = I4 — | 4 |ox 50 1914. No. 7: STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 61 eee ARTE EB U m Juniperus communis . . x... + on 2 = = — = = Festuca ovina. _ 6 20 12 2 18 ERE alpıcola DIR OCR ELS = 4 = = — = — lagopina . aa = = 8 = — Luzula spicata = 6 =, = 2 — Belid nana... eurer — — == 6 = = Rumex Acetosa . ss) ses stis == 2 — — = 8 Empetrum nigrum. . . + + ve... 4 — 4 I2 — 2 ES MON Loo tes ee sree) à 6 = = — 10 6 Andromeda hypnoides. . . . . + . == — — I2 — = Azalea procumbens. . » + « + « = = c 4 = — Ehyllodece coerulea pw ue ner 6 — — 6 = 16 Vaccinium uliginosum. . . . « . — — = == 4 2 Diapensia lapponica. . . . . = = — 2 = VANICNNATIG CLE c TA uL OA ash er — — 2 — — — Gnaphalium norvegicum . . . . . — 2 = — = 6 — SHEEP o4 0996.0 5 Be € — — — 18 = = Hieracium alpinum . 2 2 — — 4 = euglossum . = 10 18 = = — ROB] EN 5 re ER TO 2 — 2 = = 2 — petiolatum . = — = = — 2 = sp.} Bie wh bah. LP AC 4 == = = — — Antal arter og former 19 16 17 24 16 21 Polytrichum commune . ; 8 — 26 50 50 — — alpinum E ae ve === = = 50 Lophozia barbata + quinquedentata — — = = — IO = ventricosa — 24 — — — — Dicranum scoparium — 2 2 = = 2 Polytrichum pilosum 2 = — = — 4 Drepanocladus uncinatus . — = — — = 6 Hypnum Schreberi . = = == = xt Ux 4 Cladonia silvatica 48 12 50 48 48 46 Stereocaulon paschale : 48 2 50 26 50 46 Cetraria islandica 40 40 36 IO 48 16 Cladonia rangiferina 22 e 48 4 — I2 Cetraria tslandica v. crispa 16 = 28 48 16 48 Cladonia coccifera 22 2 4 36 2 6 = alpestris . 2 — — 4 2 == = gracilis 18 = - = 2 SER — v. elongata = = 14 eu f. Lx -— uncialis 6 = 2 12 2 Cetraria cucullata — — — 2 — — — mitvalis . , 5 — — — 4 2 — Antal arter og former II 6 IO I2 9 I4 a Til gruppen „Alpina nigrescentia". 62 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. Myrene og kilderne. Vihar nu tilbage de plantesamfund, som er knyttet til en fugtig jordbund. Vandplantesamfund fandtes ikke i det undersøgte omraade, da dette manglede tjern. I Enunddalen derimod er der endel smaavande nedenfor Dalsæter, paa den vide sumpslette, over hvilken Enunda slynger sig i roligt lob, foruden etpar sterre vand som Store Meelsjoen og Fundi. De faa vand- planter, jeg saa under en rask vandring opover Enunddalen for gjennem Enstakaskaret at komme ned i Kakeldalen, er taget med i fortegnelsen over karplanterne. Paa den nzevnte sumpslette vilde der sikkerlig vaere vandplante- samfund at finde. Myrer over større horizontale flader fandtes i trakterne omkring Fad- fjeldet kun i den nedre del af birkeregionen. Af saadanne fandtes der to større myrer, en paa hver side af Kakella, lige ovenfor furuskogens grænse. Den ene laa i 890 meters heide under Haanæskletten, den anden i 916 meters heide under Volen. Den sidste var den fugtigste og var tydeligvis dannet ved tilgroning af et tjern. De 3 første rubriker i tab. XI viser resultatet af 3 undersøgelser fra disse 2 myrer. Fra myren under Haanæskletten er der én undersøgelse (rubr. 1), fra myren under Volen 2, en fra den fugtigere og mest typiske del (rubr. 2) og en fra dens lidt tørrere randzone (rubr. 3). Begge var udviklet som græsmyrer. tste lokalitet var (den 2ode aug.) ikke fugtigere, end at den kunde passeres overalt. Den grænsede dels til Haanæsklettens birkeklædte skraa- ning, dels til flade strækninger, bevokset med krat af vidjer og dvergbirk eller udviklet som lyngrig lavhede. Den var fysiognomisk præget af Carex rostrata og Eriophorum angustifolium. De saaes sjelden blomstrende. Det samme var tilfældet med Carex chordorrhiza, som var den hyppigst forekommende plante. Moser var meget almindelige i bunden, særlig Campylium | stellatum og Drepanocladus exannulatus, dernæst Scorpidium scorpioides. Af de mere sparsomt optrædende moser saaes Mnium sub- globosum, | Calliergon sarmentosum, Drepanocladus intermedius, Dicranum scoparium, Fissidens osmundoides og en Sphagnum. Myren var smaatuet; paa enkelte af tuerne saaes C/adonia; silvatica og rangiferina samt Cetraria nivalıs. Myren under Volen var som fer nævnt et tilgroet tjern. Man kunde paa grund af hostfarvning (18de august) alt paa lang avstand skjelne mel- lem selve myren og dens terrere randzone. Den sidste omgav myren som en gulgron ring. Farven skyldtes Carex rostrata. Myren selv var mørkerød, hvilket skrev sig fra Zriophorum angustifolium, hvis blade var rodbrune paa den yderste halvdel. Kom man ud paa myren, af hvilken et parti er undersøgt (rubr. 2), viste det sig, at den foruden Eriophorum 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 63 angustifolium ogsaa havde en anden meget karakteristisk plante, nemlig Carex livida, hvis blaagrønne skud fandtes i stor mængde. Carex limosa var endnu hyppigere, men mindre iøinefaldende. Myren var ialfald i den undersøgte del ikke tuet og havde kun ro arter af karplanter og 5 moser. Af de sidste var Calliergon badium meget almindelig. Sparsommere op- traadte Ca//iergon sarmentosum, Paludella squarrosa, Cinclidium subrotundum og Sphagnum acutifolium f. paludosa. Myrens randzone, af hvilken endel blev undersegt (rubr. 3), var kun faa meter bred. Den var karakteriseret ved Carex rostrata og tildels Scirpus caespitosus, begge omtrent ikke blomstrende. Randzonen var smaa- tuet. Af dens moser var Drepanocladus exannulatus den almindeligste. Almindelige var ogsaa Campylium stellatum og Paludella squarrosa. Andre moser er ikke optegnet eller indsamlet. Som fer nævnt var der faa horizontale myrer i trakten. De fleste fandtes paa skraanende fjeldsider. Af saadanne er 3 lokaliteter undersøgt, svarende til rubrikerne 4, 5 og 6. 4de lokalitet er fra en skraaning paa Fadfjeldet i 1029 meters heide. Den havde svag heldning, var fugtig og næsten ikke tuet. Carex rostrata var den mest karakteristiske plante. Den saaes dog ikke blomstrende. Paa faa undtagelser nar var dette ogsaa tilfældet med Carex chordorrhiza og Eriophorum angustifolium. De optraedende vidjer var ganske smaa og hævede sig neppe over den øvrige vegetation. Lav saaes ikke. Af moser var Drepanocladus exannulatus den almindeligste; derefter kom Campylium stellatum. Temmelig almindelig var Paludella squarrosa. Sparsomt forekom Lophozia polita, Cinclidium stygium, Camptothecium nitens, Drepanocladus intermedius og Fissidens osmundoides. Denne myr var for karplanternes vedkommende meget artsrigere end de førnævnte horizontale myrer. 5te og 6te lokalitet er fra Volen, fra den mod vest vendende skraaning. Denne myr havde stor udstrækning og temmelig sterk heldning. Den var meget fugtig og var en udpræget græsmyr. ste lokalitet er fra dens lavere del i- 998 meters heide, 6te lokalitet fra myrens øverste del neden- for fjeldtoppen Kampen i 1092 meters heide. 5te lokalitet var smaatuet. Dens mest karakteristiske plante var Carex rostrata; den saaes sjelden i blomst. Af kryptogamerne manglede lav fuldstændig. Den almindeligste mos var Drepanocladus exannulatus. Sparsommere forekom Oncophorus Wahlenbergü, Drepanocladus revolvens, Mnium subglobosum. Camptothecium nitens og Ptilidium ciliare forekom kun 1 ganske faa prever. 6te lokalitet havde mindre heldning end foregaaende. Den var ligesom denne smaatuet. Med hensyn til karplanter var den langt artsfattigere end 64 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. KI. de 2 foregaaende lokaliteter. De mest karakteristiske arter var Carex pulla, Eriophorum vaginatum og i mindre grad Eriophorum angustifolium. Lav var her som ellers paa myrene lidet fremtraedende. Moserne var derimod rigt repreesenteret. Den almindeligste var Drepanocladus exannulatus. Almindelige var ogsaa Mnium subglobosum, Campylium stellatum og Palu- della squarrosa. Sparsommere forekom Drepanocladus intermedius, Campto- thecium nitens, Lophozia polita og Ptilidium ciliare. Splachnum ampullaceum saaes paa gammel kogjedsel. De 3 folgende lokaliteter er af en anden beskaffenhed end de førnævnte myrer. De har ligesom de 3 sidste heldende underlag, men er af liden udstrækning og findes nedenfor kilder. Saadanne findes i stor mængde i trakten og kommer særlig frem langs elve og bække under de paa lerlag hvilende løsafleiringer. Vegetationen nedenfor dem er allerede paa lang afstand let kjendelig paa sit grønne mosteppe, i hvilket karplanterne op- træder spredt. Der fandtes dog en type af den, som i udseende mere nærmede sig græsmyrene end kildevegetationen. Denne type er her re- præsenteret af rubrik 7. Dens lokalitet var af ringe udstrækning. Den var omgivet af aabent krat, bestaaende av dvergbirk og iblandet ener. Bundvegetationen i dette krat var næsten som paa lavheden. i Den lille myr var omgivet af en smal randzone (rubr. 8), hvis vegeta- tion var en blanding af myrens planter med dem i det omgivende krat foruden endel for randzonen karakteristiske arter. Paa grund af denne blanding er artsantallet i randzonen for karplanternes vedkommende kommet op a hele. 57. Den lille myr fandtes paa Volens skraaning ned mod Langbeekken i 980 meters heide. Der fandtes mange lignende i de nærmeste omgivelser. Som man ser af tabellen, er artssammensztningen ganske forskjellig fra de føromtalte myrers og skyldes vel de letforvitrende krystallinske skifre, som dannede underlaget. Disse var blottet paa et lidet stykke langs bækken. De mest fremtrædende planter var Carex ustullata, panicea og Cobresia bipartita samt Saxifraga aizoides. Den sidste var dog ikke tilstede overalt, men gjorde sig sterkt gjældende ved sin blomsterrigdom. Myren var smaatuet. Moserne var baade her og i randzonen, særlig i den sidste, smaa og for- trykte og blev, ikke undersøgt. Af det indsamlede materiale sees dog, at Dissodon splachnoides var almindelig paa myren, og at følgende arter fandtes i dens randzone: Dicranum scoparium, Lophozia quinquedentata og ventricosa, Chamocarpon quadratus og Tortella fragilis. Randzonens vegetation var yderst fortrykt. Den bedst udviklede plante var Carex rupestris. Der fandtes store flade tuer, paa hvilke der vokste lav i anseelig mængde indblandet i den øvrige vegetation. 1914. No. 7- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 65 ode lokalitet laa 1 845 meters hoide paa skraaningen ned mod Kakella. Den havde nordlig eksposition og "besad en mosrig kildevegetation. Af karplanter var Æquisetum-arter de mest dominerende. Lav fandtes ikke. Den mest almindelige mos var en halvmos, som ikke er blevet bestemt, da det indsamlede eksemplar tabtes underveis. Neesten lige almindelig var Paludella squarrosa. Derefter kom Sphagnum Warnstorfi og Drepanocladus exannulatus. Sparsommere forekom Aulacomnium palustre, Camptothecium nitens, Meesea trichodes og Cephalozia fluitans. Meget sparsomt forekom Cinclidium stygium, Ptilidium ciliare og Thuidium lanatum. Der blev ikke foretaget flere statistiske undersøgelser af kildevegeta- tionen. Jeg skal bare anfore endel af de almindelige notater, jeg gjorde om denne slags vegetation. Fra en vandrig kilde i Svarthaugene kan nævnes følgende: Kilden fled ca. 20 meter henover et næsten horizontalt underlag, fer den gik over til en almindelig bek. Den horizontale del dannede et 3—4 meter bredt baand, sterkt grenfarvet af moser, som omtrent skjulte vandet. Disse moser var delvis den lysegrønne Aulacomnium palustre, delvis den mørke- grønne Calliergon sarmentosum. 1 det vanddrukne mosteppe var der større eller mindre bevoksninger af Saxifraga stellaris og Epilobium Hornemanni. Op af mosen stak ogsaa skud af Eguisetum arvense og afbidte tuer af Avra caespitosa. Denne vegetation gik ind mod bredden over i en randzone af Sphagnum recurvum og i mindre mængde Dicra- nella squarrosa. 1 denne vokste Phleum alpinum, Calamagrostis neglecta, Poa pratensis og Juncus filiformis. Det tilgrænsende plantesamfund var krat af dvergbirk og ener iblandet Salix glauca, lapponum og phylicifolia. Selve opkommet dannede en halvcirkelformig vandansamling, delvis dækket af en mos. Ved bredden vokste Carex canescens og dens form subloliacea, videre Goodenoughii, Calamagrostis neglecta og Juncus filiformis. Paa selve bredden saaes Nardus stricta, Betula nana og de førnævnte graavidjer samt flere moser. Denne del af kilden var omgivet af græsmark, i hvilken” Vardus stricta var fremherskende. Som regel havde dog kilderne heldende underlag. Fra en ganske liden kilde ved Langbækken noteredes følgende planter: Hovedmassen af vegetationen dannedes af 2 lysegrønne moser, Mnio- bryum albicans og Philonotis fontana. 1 mindre mængde optraadte Dicra- nella squarrosa og Drepanocladus intermedius. I mostæppet vokste Saxifraga stellaris og aizoides, Saussurea alpina, Tussilago Farfara, Aira caespitosa og Epilobium alsinefolium. Begge de omtalte kilder fandtes i birkeregionen. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M..N. KI. 1914. No. 7. m 66 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. Tab. XI. Resultatet af undersogelsen af myrenes og kildernes vegetation fra 9 lokaliteter, svarende til de g rubriker. 1. er fra horizontalt beliggende gresmyr i 890 meters hoide under Haanæskletten, 2. er fra horizontalt beliggende græsmyr i 916 meters heide under Volen, 3. er fra den sidst- nævntes terrere randzone, 4. er fra skraanende myr paa Fadfjeldet i 1029 meters heide, 5. fra skraanende myr paa Volen i 998 meters heide, 6. fra samme myr, men hoiere op, i 1092 meters heide, 7. er græsmyr- lignende kildevegetation fra Volen i 980 meters hoide, 8. er fra den sidstes randzone, 9. er kildevegetation ved Kakella i 845 meters heide. Fra hver af de 9 lokaliteter er der taget 25 prever. De heraf fundne hyppighedstal er multipliceret med 2. i | I 2 | 3 4 5 6 7. 00 9 | Carex chordorrhtea 2 a: 50 | — | — | 34 a er =) | Sn Eriophorum angustifolium . . . | 48 48 24 | 26 16 | 26 — | — 8 Care ITOSAIA NE en. 42 22 50 46 50 | I2 =n dea — Andromeda polifolia . . '. . . 40 | 30 | 44 18 | 30 | I4 m | = = ‘Sci pus caespllosus er TET 34 16 | 40 8 = ME — — Carex MOST RETE. | 8 48 | 28 3 — | — — | — = AN SES aie LT CM ES 42 | — — zu — |= — RE PANICEE. ME Nes ORDRE — | — x9 ees 4 se fa ee le | 30 | 2 = N TE RN: | — 2 | 40 | 50 | 30 — — | — Polygonum viviparum. . . . . | 14 | — | — 34 44 | 20 46 46 | 38 Equisetum palustre. . . . . + — = | = 26 I4 = — N Eriophorum vaginatum . . . + | 12 t RE 4 | i4 | 46 | =o 8 CRE Ulla 2 AU S ou doom pre | — — | — 8 4 | 34 ect ERR — MM AD. MATT NOT d. D | 22 10 AM O 32 12 | 42 2 Cobresia.bipartiia. = on pele er | PX es e 42 | to — Thalictrum alpinum . . . . . | — | — um 2 e |. — 42 48 — Carex, capillasis us KS ML — | — — 2 | — — | 36 | 50 | — == NHSIMIQUE nr iss ta Bet. RUN A | = — | 8 E I4 32 | Whe — Selaginella selaginoides . . . . | — | — | — 2 = = 32 28 = Pedicularis Oederiz. . . 1 ERI = urere | 2 | 26 | 30 | — Carex sparsiflora: «us ded = — | — | — = 10 | 50 | — Saussurea alpina . . « . . . | — — | — | 2 2 | — 12 | 50 | — CarexgrupesirtS e say ieee ONCE — | — ER IR N sc — ara — Fieshaca QUITO © iw RESEN RS Wes | dpt RES PER = = 40 — Pingüieula wulgaris (eec 2 m RS — | 6 | mee 4 | 40 4 Farnassia palusins 5°. 2 2. — | — = — | — | — 36 2 Salixinelticulala ees RENS UE | = |= = | = | 6 | — 18 34 — | | | 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 67 Euphrasia sp. . . . Sa oe — — = = — — 14 34 = Bariche alpina. = SES NES [p = = = = - 2|32| — wErteuhilla perna x2. 7 x Us _ — — — -— — | a 26 Equisetum variegatum. . . « . = — — 6 — — = 14 44 — SEE PRES fhe lv re SO = — = -—— m = = 44 44 40 — GFÜENSE NS Ca a es D = es = ea = — — Das Rat, lios She — | — — Ea 4 ra 9D A = Botrychium Lunaria . . + «+ + = = = = = = — 2 — Equisetum pratense. . . . +. + er — — — | — — = — | 2 Triglochin palustris. » . «© + | — = — 4. qu y= = | er Agrostis borealis . . . » + . = -— b = | — — | E = 8 Atra caespitosa . . + » + © - = = — = = 6 — 2 4 Anthoxanthum odoratum. . + - — — — — = — 24 | — a Arce Ale es mt = | — — — — — — 2 — Calamagrostis neglecta . . . . | -— — — — — — = — 8 Log ahma OS Jc s — — — -— — — = 4 = Case TT VU. Vol. rs — — — — = = = = 20 EM GRHESEPMS So es a va, Wa — | — = — - | — = | — 2 — Goodenoughti ... + . E = = = = = - I 2 — microglohin. . . . . . - — — 8 — — 22 4 — AYER . er. Nie 120 2 8 = = = = = e ——xuriflora 7. "5 2.75 de ve — -— = 22 = == Eta ues EN Juncus biglumis. . . . . . + — — — = = = 4 — 22 — CESIIMAHS LU UP ho CLS — = — — 2 6 — 2 = SSE CO Ne eer ee — — E — — — = 4 = ae PEER ams, I LT IO s — = — 2 6 4 2 4 2 Luzula campestris . . . . + . — — = = = = ES ie ss SN SPMEUIE ns. "m ale > — = — — | — — = 4 = Tofieldia palustris . . . . . . 6 - — 8 -— 4 14 22 — 8 Salix arbuscula. se à 20. . € — = = 2 = 6 = = SO MER CIC Mm — — — _ IR = = 6 Se ere ee ere n. fa — — = — = = = = 22 OUPS oo. S vs 2 16 24 = 2 2 — = 4 HOVE SENSES TS. M. Ress ie — == = 16 I2 6 = = = her a, ees RTE TS Poe — == — = = == = 2 — phyliafoha . . . . . . — — — — — — — — 4 CCE dbyHa olt 2 — = — = == = am 2 vc Aste biflora =. 2-9 o4 « — — — — — — — 4 = — síricía ect eu: Mie Bites hia — — — — — 2 = 2 = Melandrium apetalum. . . . . — — = = = = zt 2 = Visearia alfına . 5 . nn -- — — _ = — = 8 = Ranunculus acer: a 7x -— -- — — — — = IO = Saxifraga aizoides . .. , » 4 — = — = 2 4 mec om - 68 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. Comarum palustre . Rubus Chamaemorus Geranium silvaticum . . Epilobium palustre . Pyrola rotundifolia . Phyllodoce coerulea. . Vaccinium Oxycoccus Gentiana nivalis. Menyanthes trifoliata Veronica alpina . Galium boreale Campanula rotundifolia Antennaria dioica Solidago Virga aurea. . Cetraria tslandica . Cladonia silvatica — nivalis . Peltigera aphtosa . I 2 3 4 5 6 7 8 9 BEER eg oe oe Geant rivales 02 On ee ie | — — — — — = = = 4 RE up oe - Astragalus frigidus. . . 5 | — — — — — — = 16 = Oxytropis lapponica . . . . | — — -— = = = > 8 - ae en = ES E Es a 2 = Empeirum nigrum. . . . . . | — — — = — = = 2 mer VQ GCE =o o^ ato b 9 8 |= — — = — = = 10 EM es = = = — — — — I2 = = = = ER En Er IO 4 as = = = = ae = 2 EX. * nnrcrocar pum — 4 22 — 2 — — — — -- uliginosum. . + « . | — — — — 4 — — 8 — — distante NEM S — — = = = = 14 m ITV TT SHH) ANG x OP LT GO — — E = = = = 18 = = 2 zs oe € = = 2 = == = vs 12 = = = = XS = ac E ER m = ET 2 -. > -- = == ER ie = 14 T = = = = 2 a 2 16 =, Erigeron borealis . . . . = = = = = = E 2 u — UNLJIORUSE ee — = — — = = ak 2 pun Leontodon autummalis. . . . . | — — — = — = 8 4 = = Fi xj ne a = 2 P LA Antal arter og former 15 10 13 30 23 21 27 57 26 ZUM E FED ceu SN SEES. sc MT NE — AU DESIT LS. ETE — — — — — = == 8 — — rangiferina . . . 2 — — = — = = 4 = Cetraria islandica v. crispa. . . = — 4 — — 2 -- = = | 2 = == = A 2 == 2 == — Scabrosa oe © ern ER L— = = T == =e = 2 e ub. 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 6 9 De paa det undersøgte omraade iagttagne karplanter. Athyrium alpestre Nyt Sparsomt under Grenringen. Phegopteris Dryopteris (L.) Fee. Langlien i birkeskog, Langbaekken, Kakella. Cystopteris fragilis (L) Bern. Klipperifter ved. Langbækken og ved Kakella. Woodsia alpina Botton. Klipper ved Langbækken og Kakella. Botrychium Lunaria (L:) Sw. Alm. paa græsbundet mark. Equisetum silvatición L. Langs bæk i den øverste del af furureg. — pratense! EHRH. -— arvense L. v. alpestre Wc. Tii langt op i vidjebeltet. — palustre L. — hiemale L. Ved elve og bække i birke- og vidjeregionen. = variegatum SCHLEICH, Alm. = scirpoides Micnx, Alm. Lycopodium Selago L. == clavatum L. Nær furugrænsen under Kakelkletten, Kakella. — annotinum L. I birke- og vidjeregionen. — alpinum L. Alm. i den subalpine og alpine region. = complanatum L. Enk. st. i den nedre del af birkeregionen. Selaginella selaginoides (L.) Link. Mg. alm. Juniperus communis L. = - f. nana Wirrp. Pinus silvestris L. Sparganium hyperboreum LÆST. Vandpyt i Enunddalen. Potamogeton sp I elven Enunda. (Kunde ikke naaes fra bredden). Triglochin palustris L. Anthoxanthum odoratum L. Hierochloa borealis Roem. & SchuLt. Vidjekrat i Fadet. Nardus stricta L. I hei grad formationsdannende. Alopecurus pratensis L. Sætervangene. = geniculatus L. — — Julvus SM Flere steder i Enunddalen. Phleum pratense L. Sztervangene. — alpinum L Agrostis vulgaris Wir. Krat og græsmark. — borealis Hn. Sneleier, langs bekke og veie alm. Calamagrostis neglecta (EHRu.) P. B. — purpurea Trix. Alm. i krattene. Avena pubescens L. Alm. i birke- og vidjeregionen. Trisetum spicatum (L.) RıcHr. Aira caespitosa L. — alpina L Fadfjeldet. — flexuosa L. 1 Naar intet specielt er tilfeiet om voksestedet, er vedkommende arter almindelige i trakten. 70 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. Molinia coerulea MoEncH. Langbækken; Kakeldalen. Melica nutans L. Sparsomt i krat ved Langbekken og Kakella. Poa trivialis L. Sætervangene, — pratensis L. — alpina L. m (UP bea Baassneleier: — laxa HÆNKE. Fadfjeldet; Storhe. — glauca M. Vaur. Klipper ved Langbekken og Kakella. — annua L. Catabrosa algida (SotANp.) FR. Enstakaskaret; Storhe. Festuca rubra L. = CIN. = — f. vivipara L. Sneleier. Bromus mollis L. Sætervang i I-aarig eng. Carex dioica L = — "parallela (Læst.) Sowr. Fadfjeldet paa myr. — capitata L. Myr under Volen og under Haanæskletten; Langbekken; Kakella. — microglochin EHRH. Alm. paa myrene. — rupestris ALL. Alm. paa fjeldene. — chordorrhiza Euru. Paa endel af myrene. — helvola Br. Myr under Volen. — lagopina We. Vidjekrat og sneleier. — canescens L. Alm. i vidjekrat og paa myrer. — alpicola Nc. Tem. alm. — polvygama Scukuug. Myrer under Volen, vidjekrat i Fadet. = = — v. heterostachya Hn. Paa flere af myrene. — alpina Sw. Tem. alm. — atrata L. Mg. alm. — muisandra R. BR, Fadet i vidjeregionen og heiere op. — aquatilis Nc. Fjeldmyr paa Fadfjeldet. — rigida Goon. Alm. — Goodenoughii J.Gay. Tem. alm. — ericetorum Porr. Paa sætervangene. — flava L. Kakeldalen. — sparsiflora (Wc.) Steup. Mg. alm. — panicea L. Alm. paa myrene. — livida Wırrv. Myr under Volen. -— limosa L. Ikke sjelden paa myrene. — 4rrigua (Wc.) Sm. Ikke sjelden paa myrene. — vrariflora SM. Myrer paa Fadfjeldet og Volen. Ysterskaret. — ustulata Wc. Alm. paa myrene. — capillaris L. — pulla Goon. Alm. paa fjeldmyrene. — rostrata WITH. Cobresia bipartita (ALL.) DALLA Torre. Fadfjeldet og Volen. Elyna Bellardii (Arr.) K. Koch. Volen (Kampen og Bjernho), Fadfjeldet, Brændknatten. Scirpus caespitosus L. Eriophorum alpinum L. Især paa myriændte skraaninger nedenfor kilder — vaginatum L. = Scheuchzeri Hoppe, Fugtig græsbunden mark og sneleier. — angustifolium ROTH. Juncus arcticus Wırıd. Tem. alm. langs bredderne af elve og bække. Skraaningerne af Volen — filiformis L. Tem. alm. — castaneus SM, Ikke sjelden paa myrene og i vidjekrattene samt ved elvene. — biglumis L. Alm. paa sneleierne og ved kilder. 1914. No. 7- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSØGELSER. 71 Juncus triglumis L Alm. paa myr nedenfor kilder og ved elvene. — trifidus L. Alm. og formationsdannende i stor skala — alpinus Vu. Særlig ved elvene, Luzula pilosa (L.) Wittv, Næsten til birkegrænsen. — campestris (L) D. C. Alm. — arcuata (W.) Sw. v. confusa (LiNDEs.) KJELLM. Volen og dens toppe, Fadfjeldet, , Enstakaskaret. — spicata (L.) D. C. Alm. paa fjeldskraaningerne. Tofieldia palustris Hups. Alm. Paris quadrifolia L. Langlien. Coeloglossum viride (L) Hx. Tem. alm. Gymnadenia conopea (L.) R. BR. I enerkrat ovenfor Fadfjeldsætrene. I mængde under Volen. — albida (L) Rica. Nedenfor kilder under Volen. Coralliorrhiza innata R. BR. Ved veiene omkring Fadfjeldsætrene. Salix pentandra L. Kakella. — hastata L. Især langs elve og bække. — phylicifolia Sm. Især langs elve og bække. — arbuscula L. Langs bække, paa myrer og fugtige fjeldskraaninger omkring Fadfjeld- sætrene, ikke sjelden. — nigricans SM. Kakella — glauca L. Mg. alm. — lapponum L. Mg. alm. — lanata L. Alm. især langs elve og bække. — myrsinites L. Alm. langs bække og paa fugtige fjeldskraaninger. — herbacea L. — lapponum X S. herbacea. Storhe. — reticulata L. Mg. alm. i trakten. Populus tremula L. Nær Langbækken. Betula pubescens EHR, — nana L. Alnus incana (L.) WırıLd. Ved Kakella elv. Königia islandica L. Enstakaskaret. Rumex Acetosella L. i — Acetosa L. Oxyria digyna (L.) Hitt. Polygonum aviculare L. Sætervangene. — viviparum L. — lapathifolium L. Sætervang, Fadfjeldsæter. Montia fontana L. Ved kilder og langs bække alm. Spergula arvensis L. Sætervang, Enunddalen Sagina Linnaei PRESL. Alm. paa blottet jord. Alsine biflora (L.) We. Alm. paa fjeldene. — stricta (Sw) We. Kampen og langs ved Kakella, Fadfjeldet. Stellaria media (L.) CyrıL.. Paa og ved Sætervangene. — alpestris HN. Særlig i krat. Cerastium trigynum Viti. Alm. — alpinum L. Alm. — — f. lanatum Lam. — vulgare HN. Alm. Silene venosa (GiL1B8) ASCHERS. Paa sætervangene. — acaulis L. Alm. , Viscaria alpina (L.) Dox. Alm. i birke- og vidjeregionen. Melandrium rubrum (WEıG) GaRckE. Krat og sætervangene. — apetalum (L.) FENZL. Paa sætervangene (Fadfjeldsæter), i birke- og vidjeregionen, i krat og ved kilder, ikke sj. 72 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. M.-N. Kl. Aconitum septentrionale KoELLE. I enerkrat, tem. alm. Anemone vernalis L. Tem. alm. paa skraaningerne ved Kakella og Langbækken. Ranunculus glacialis L. Kampen. Fadfjeldet, i mængde under Haanæskletten, Enstakaskaret, Storhe. = reptans L. Omkring Fadfjeldsætrene. = hyperboreus RorrB. Ved Fadfjeldsætrene og nær Langbækken, Kakella, = pygmaeus WG. Alm. paa fjeldene. = nivalis L. Fadfjeldet i uren paa nordsiden;.Enstakaskaret i mængde. — acer L, Alm. = auricomus L. Paa sætervangene. Thalictrum alpinum L. Alm. Arabis alpina L. Fadfjeldet, Langbækken, Enstakaskaret. Cardamine pratensis L. Ved Fadfjeldsætrene. = bellidifolia L. Fadfjeldet, Enstakaskaret, Storhe Brassica campestris L. Fadfjeldsæter paa sætervang. Sinapis arvensis L. Fadfjeldsæter paa sætervang. Draba alpina L. Fadfjeldet. — fladnizensis WurLr. Borsten. — rial. ‘Kampen. — incana L. Setervangene. Borsten. Thlaspi arvense L. Fadfjeldsæter paa sætervang. Capsella bursa pastoris (L.) Mevix. Fadfjeldszetrene. Rhodiola rosea L. Tem, alm. langs bække og i vidjeregionen. Saxifraga stellaris L. Ved bække og kilder. — nivalis L. Fadfjeldet, Enstakaskaret. == oppositifolia L. Volen, Fadfjeldet, Langbaekken = aizoides L. Mg. alm. ved bække og kilder. — cernua L. Enstakaskaret. — rivularıs L. Enstakaskaret. = groenlandica L. Enstakaskaret, Fadfjeldet. Farnassia palustris L. Aim. Ribes rubrum L. *glabellum Traurv. & Mey. Kakella. Prunus Padus L. Kakella. Spiraea Ulmaria L. Fugtige krat. Rubus saxatilis. Krat. — Chamaemorus L. Fragaria vesca L. Græsbakke og krat ved Kakella. Comarum palustre I. Alm. paa myrene. Potentilla. verna L. == erecta (L.) DALLA TorRRE. Sibbaldia procumbens L. Sneleierne alm. Geum rivale L. Krat. Dryas octopetala L. Fadfjeldet, Grenringen, Bjornskaret 1. Alchemilla? minor Huns. *filicaulis (Bus.) Lips. fil, Kampen, Langbækken. = subrenata Buser. Seetervang, Fadfjeldsæter — glomerulans Buser. Tem. alm. = acutidens (Bus.) Linps. fil. ampl. Alm. — alpina L. Alm. i Juncus-trifidus-formationen. Trifolium repens L. Alm. paa vild græsmark og sætervangene. = pratense L. Paa sætervangene og flere steder paa græsklædt mark. Astragalus alpinus L. Alm, E oroboides Hornem. Lien nedenfor Kampen, Kakella, Fadtjeldet. 1 Mellem Langhe og Bjernskarkampen. 2 Det indsamlede materiale heraf er gjennem det botaniske museum besørget bestemt af amanuensis dr. H. LINDBERG, Helsingfors. 1914. No. 7. STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. 73 Astragalus frigidus (L.) BUNGE. Alm. i vidjeregionen; paa sætervangene (Fadfjeldsæter). Oxytropis lapponica (We) Gay. Tem. alm. Vicia cracca L. I krat, ikke alm. Geranium silvaticum L. Alm, i lierne. Polygala amarellum Crantz. Kakella, Langbekken. Callitriche verna Kitz. f. minima Hoppe. I vandpyt under Haanæskletten. Empetrum nigrum L. Alm. Viola palustris L. Især i vidjekrattene. — biflora L. Alm. — rupestris SGHMIDT. Sætervangene ; græsbakke ved Kakella. — tricolor L. Sætervangene. Daphne Mezereum! L. Langbækken. Epilobium angustifolium L. 1 krattene og langs elvene. — anagallidifolium Lam, Vidjekrat og kilder. — alsinefolium Vırr. Kilder. — Hornemanni RcuB Kilder. — palustre L. I flere af vidjekrattene paa Fadfjeldet. Hippuris vulgaris L. f. fluviatilis Horrx. Enunddalen, Mela. Carum Carvi L. Anthriscus silvestris (L.) HorrM. Sætervangene. Pyrola minor L. Alm. i krattene. — rotundifolia L. Alm. i krattene. Phyllodoce coerulea (L.) Bas. Mg. alm. — — f. albiflora. Kampen. Azalea procumbens L. Mg. alm. Arctostaphylos uva ursi (L.) SPRENG. Særlig paa losafleiringer. — alpina (L.) SPRENG. Paa lesafleiringer og fjeldmark. Andromeda polifolia L. Paa myrer og i vidjekrat tem. alm. = hypnoides L. Alm. paa sneleierne. Vaccinium Myrtillus L. Alm — uliginosum L. Alm. — vitis idaea L. Alm. — Oxycoccus L. *microcarpum (Turcz.) J. D. Hook. Calluna vulgaris (L. Hutt. Alm. Diapensia lapponica L. Alm. paa fjeldmark og sneleier. Primula scotica Hook. Ikke sjelden. — stricta HoRNEM. Ved Langbækken. Trientalis europaea L. Alm. Gentiana nivalis L. Alm. — tenella Rotts. Alm. — campestris L. Alm. — Amarella L. Sætervangene og naturlig græsmark alm. Menyanthes trifoliata L. Myr paa Fadfjeldet. Polemonium caeruleum L. Krat, Fadfjeldsæter. Myosotis silvatica Horrm. Sætervangene. Brunella vulgaris L. Langbækken. Galeopsis Tetrahit L. Sætervang, Fadfjeldsæter. = = XX G. speciosa. Græsbakke Kakella (tidligere dyrket). Veronica serpyllifolia L. — alpina L. Mg. alm. Euphrasia sp? Bartschia alpina L. Alm. 1 Fundet af stud. real. MAREN KNUTSEN, 1914. 2 Det indsamlede materiale heraf besorges bestemt gjennem det botaniske museum. 74 HANNA RESVOLL-HOLMSEN. Alectorolophus minor (EHRH.) Winn. & GRAB. Pedicularis palustris L. Paa myrer i Kakeldalen og Enunddalen. Pedicularis lapponica L. Alm, — Ocderi Vaur. Alm. Melampyrum pratense L. Alm. — silvaticum L. Alm. Pinguicula vulgaris L. Plantago major L. Gammelsæter; græsbakke ved Kakella. — media L. Græsbakke ved Kakella; sætervang Fadfjeldsæter. Galium boreale L. Alm. — uliginosum L. Sætervang. Linnaea borealis L. Valeriana officinalis L I krat, tem. alm. Knautia arvensis (L.) Court. Greesbakke ved Kakella. Campanula rotundifolia L. — uniflora L. I mængde paa Fadfjeldet. Solidago Virga aurea L. Erigeron acer L. Græsbakke ved Kakella i mængde. — — L. *elongatus (LEDEB.) Neum. Ved Kakella. — borealis (VIERH.) Sımm. Alm. = uniflorus L. Alm. Antennaria dioica (L.) GÆRTN. — alpina (L) GÆRTN. Gnaphalium norvegicum GUNN. — supinum L. Achillea Millefolium L. Matricaria inodora L. Chrysanthemum Leucanthemum L Fadfjeldsæter paa sætervang. Petasites frigidus L. 1 fugtige krat. Tussilago Farfara L, I mængde vsd Langbekken og Kakella. Cirsium heterophyllum (L.) ALL. Græsbakke, Kakella, Langlien, sparsomt. Saussurea alpina (L.) D. C. Alm. Leontodon autumnalis L. Alm. Taraxacum croceum Dr. Alm. = subopacum Dr. Sætervang ved Fadfjeldsæter. — adpressum DT. Sætervang ved Fadfjeldsæter. — chrysostylum Dr. Sætervang ved Fadfjeldsæter. Crepis tectorum L. Sætervangene. Hieracium? alpinum (L.) BAckH. Alm, — frondiferum ELFSTR. Gronringen, Børsten. — euglossum Dr. Borsten. — petiolatum ELFSTR. Gronringen. — sp. (til gruppen Alpina nigrescentia). 1 Det indsamlede materiale heraf er gjennem det botaniske museum besorget bestemt af H. DAHLSTEDT. x 2 Det indsamlede materiale er gjennem det botaniske. museum besørget bestemt af S. O, F, Omanc. -1 or IQI4. No. T- STATISTISKE VEGETATIONSUNDERSOGELSER. Forklaring til plancherne. | PI. I fig. 1. Birkeskog med lavdækket bund. De mørke partier væsentlig Betula nana. En enkelt furu sees. Billedet er fra Svarthaugene og fra nærliggende lokalitet til den i tab. II rubr. r. PIS hg 2. Fra trægrænsen paa Fadfjeldets nedre skraaning. Enerkrat i bunden. I baggrunden Volen med toppen Kampen, udviklet som lavhede. Paa Volens skraaning sees tilhoire Langlien, midt paa billedet en stor græsmyr. Pl. II fig. 1. Krat af Juniperus communis og Salix lapponum med Aconitum septentrionale. Nær trægrænsen paa Fadfjeldet. Pl. II fig. 2. Andromeda hypnoides fra sneleie i en liden dal under Grønringen (tab. VII rubr. 1). PI I fig Ie Fra trægrænsen i Langbækkens dal. Lige bagenfor birkene sees en af de meget omtalte ostskraaninger (se indledn.). Bag denne skraaning sees inde paa plataaet Gronringen med toppen og den øvre del af den græsklædte ring og det lavklædte parti i midten. Nedenfor birkene sees den af krat (ener, dvergbirk, graavidjer) dækkede mark. PI. III fig. 2. Den paa billedet ovenfor bag birkene synlige skraaning seet paa nærmere hold. Øverst kratstriben, saa lyngmarkbeltet, saa den xerofile græsmark, der indtager det største parti. PI. IV fig. 1. Tuer i den xerofile græsmark. Fadfjeldet. Pl. IV fig. 2. Polygonmark paa sneleie. Fadfjeldet. Trykt ro. november 1914. Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 7. Mel, 9 Dalseter 10 Ns N n Wh Bjårnhe \ ef / zt 3 / N ty a Ce | ) N | Ng | Bx ate h ” Ya QUE ten = P EN Pep ea yoy earn x Fed en NR PX eS A SS - i j SILL ENE s | - ea A P N | SE N N 4 À en | u 7 LA Mannashlet nj L ( VA NET Ya rs SEN > 5 EE Crimsbo"ex z / / Sa ES Emo LIE Fo\\a N ol T AL ji L'AS [» 4 Le Pr, N i je 2 = i |^ Hi k y 2 un der F w my "S se LJ : : Ho & , z . Mw > f u VR le * 4 i f = ei dE , * , 1 ws O^ He 1 ETAT a [ 1 Y | JS M > ^" , 4 e Y PAUL / 3 ETES 1 t pL. E s af 3 "i ^ 7 4 I v | så" "LT V + i) + * " “+ Ke rage > p - > à , 1 * à 4 , , hy * » 4 pe po Mn ^ : X j » " ) te x ] T d y LJ U : " i Pr 1 | - / D» J 7 H _ 3 : p „u 7 D " , "fn 1 * + J QG = f ; k » Ny " i + : q D LP ney ; E " + “hy ae eT my + *, » KK t E — c - LJ PLE Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. AJ Ot » KS S - = = a nn nn nn nn nn nn Zn te Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 7. PE. IE Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 7. PL HI. Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 7. PI. IV. Fig. 2 m2 DAS VORKOMMEN RADIOAKTIVER WASSER IN NORWEGEN VON E. POULSSON 3+ KRISTIANIA IN KOMMISSION BEI JACOB DYBWAD 1914 piro Ev LI i [4 2 ri A. ^ i _ N FG n A , ba 2x duc 4 LES så VEA ut. ^ fy Li S "pen AS + 6te mars 1914. CHEN te d Fremlagt i fællesmø AS YKKERI S BOKTR Y sR OGGEI A.W. ki der ersten Zeit nach Entdeckung des Radiums hielt man es fir eine äußerst seltene Substanz, die nur an einigen wenigen Stellen auf unserer Erde vorkäme. Wie wir jetzt wissen, ist diese Auffassung falsch und der Sachverhalt im Gegenteil der, dafs dieser Grundstoff fast überall in der festen Erdkruste vorhanden ist, wenn auch mit wenigen Ausnahmen in so kleinen Mengen, dafs von einer Gewinnung nicht die Rede sein kann. Durch alle Flüsse wird unablassig radioaktives Material auch ins Meer ge- führt, und hier müssen sich also im Laufe der Zeiten ungeheure Mengen davon abgelagert haben. Jory! berechnet, dafs die Weltmeere insgesamt 20000 Tons Radium enthalten müssen. Bekanntlich hat man lange die Grundstoffe für unverànderlich und absolut voneinander verschieden gehalten. Die Radiumforschung hat uns gezeigt, da& diese Annahme nicht zutrifft. Es ist jetzt einigermaben sicher nachgewiesen, daß Radium durch einige Zwischenglieder aus dem schwer- sten aller Grundstoffe entsteht, dem Uran. Selbst zerfállt es beim Verlust materieller Partikeln in eine farblose, positiv elektrische Gasart, die Radium- emanation. Dieser verdanken wir unsere Kenntnis davon, daß Radium ein so verbreitetes, fast überall vorhandenes Element ist. Die Emanation läßt sich nämlich überaus leicht dadurch nachweisen, daß sie die Luft ionisiert und demnach für Elektrizität leitend macht. Selbst wo nur eine geringe Spur von Emanation vorhanden ist, wird deshalb ein geladenes Elektroskop seine Ladung verlieren, und seine ausgespreizten Blátter werden zusammen- fallen, und zwar um so rascher, je mehr Emanation vorhanden ist. Daß es sich wirklich dabei um Radiumemanation und nicht um Emanation anderer Elemente, wie z. B. Thorium, handelt, läßt sich leicht dadurch feststellen, daß die Radiumemanation mit einer konstanten Geschwindigkeit weiter- zerfällt, derart, daß die Aktivität im Laufe von vier Tagen bis zur Hälfte ab- nimmt; die anderen Emanationen haben eine viel kurzwierigere Halbierungs- zeitdauer, Thoriumemanatien z. B. nur 54 Sekunden. 1 J. Jory: Radioactivity and Geology, New York 1909, S. 48. 4 E. POULSSÓN. M.-N. Kl. Auf diese Weise ist jetzt nachgewiesen, dafs die in der obersten Erd- schicht eingeschlossene Luft überaus oft radioaktiv ist, und dafs das aus der Erde hervorquellende Wasser fast überall Radiumemanation mit sich führt. Nur selten enthalten die Quellen aufaer Emanation auch aufgelôste, feste Radiumverbindungen. Ob dies der Fall ist, kann man durch Kochen des Wassers ausfindig machen. Enthàlt das Wasser nur Emanation, dann entweicht diese wie andere Gasarten, und das Wasser verliert seine Ak- tivität gänzlich. Ist dagegen auch Radium vorhanden, dann schwindet die Aktivität nur zum Teil und wird allmählich wiedergewonnen. Auch beim Hinstellen in geschlossenen Gefäfsen sinkt in den Wässern, die nur Emanation enthalten, die Aktivität parallel mit ihrem Zerfall, also bis zur Hälfte in vier Tagen, bis zu einem Viertel in acht Tagen usw. Die quantitative Bestimmung der Aktivität eines Wassers kann auf verschiedene Weise vor sich gehen. Gewöhnlich benutzt man jetzt das von ENGLER und SIEVEKING konstruierte »Fontaktoskop«, einen einige Liter fassenden Behälter, der mit einem Elektroskop verbunden wird. Wenn dieses geladen wird, spreizen sich die dünnen Aluminium- oder Goldblatter. Da auch gewóhnliche Luft einen gewissen Spannungsverlust hervorbringt, muß stets erst eine »Normalbestimmung« vorgenommen werden. Darauf wird in den Behälter eine bekannte Menge des Wassers, das untersucht werden soll, gefüllt und das Gefäß eine kurze Zeit stark geschüttelt. Die Emanation geht dann in die in dem Apparat eingeschlossene Luft über, die sofort leitend wird. Das Elektroskop wird nun wieder bis zu einer bestimmten Spannung, z. B. 200—300 Volt, geladen, und der Fall der Blatter wird mittels einer Skala abgelesen. Der Fall innerhalb einer be- stimmten Zeit minus dem zuerst gefundenen Normalverlust gibt Aufschlufs über das Leitungsvermógen der emanationshaltigen Luft, d. h. über die Emanationsmenge des Wassers. Hierdurch erhált man also die Aktivität in Volt ausgedrückt. Um einen gleichartigen Maßstab zu bekommen, rechnet man gewöhnlich die gefundenen Werte in elektrostatische Einheiten um, oder, da man hierdurch unbequeme Brüche erhalten würde, in die 1000 mal größeren sogenannten Mache-Ein- heiten. In den nachstehenden Zahlenangaben ist die Aktivität überall in solchen Einheiten ausgedrückt. Mittels dieses im Prinzip sehr einfachen Verfahrens (bei der Aus- führung müssen verschiedene Vorsichtsregeln beobachtet werden) sind in den letzten Jahren mannigfaltige Untersuchungen vorgenommen, und eine große Anzahl von Mitteilungen über das Vorkommen von radioaktiven Wässern in verschiedenen Ländern ist veröffentlicht worden. 1914. No. 8. RADIOAKTIVE WASSER IN NORWEGEN. 5 Nachstehend soll erst in aller Kürze mitgeteilt werden, was man in unseren Nachbarländern gefunden hat, und danach sollen eigne Unter- suchungen über das Vorkommen von radioaktiven Wässern in Norwegen erórtert werden. In Dänemark hat Jansen! mehrere Quellen untersucht, die medi- zinische Verwendung finden. Drei Quellen beim Kurort Silkeborg in Jütland zeigten eine Aktivität von 0.56— 1.44. Såby Eisenquelle in Nordjütland: 0.22. Die St. Nicolausquelle bei Aarhus 0.77, die St. Ansgarquelle und St. Helenen- quelle, beide in Seeland, bzw. 0.70 und 0.75. Auch ein paar durch Boh- rungen gewonnene Wässer zeigten eine schwache Aktivität. Es wurden also nur niedrige Zahlen gefunden; aber die Untersuchungen sind dennoch von großem Interesse, weil sie zeigen, dafs Radium selbst in einem Lande mit Dänemarks natürlicher Beschaffenheit im Erboden verbreitet ist. Irgend- welche medizinische Bedeutung kann man dem geringen Emanationsgehalt dieser Quellen kaum beimessen, aber Jansen hält es doch für wahrschein- lich, daß die Emanation und der Inhalt der Erde an Radium zur Reinheit des Wassers beitragen dürften, da selbst kleine Emanationsmengen einen bedeutenden, das Wachstum hemmenden Einfluß besitzen, wenn sie längere Zeit hindurch ohne Unterbrechung wirken. - Aus Schweden berichten SjócREN und SAHLBOM? über die Unter- suchung von 57 Quellen und erbohrten Brunnen. Aus den Tabellen geht hervor, daß sämtliche Wasser Emanation enthalten. Eine nicht geringe Aktivität, 13.73—35.68, zeigten vier in Granit gebohrte, 30—40 Meter tiefe Brunnen in Stockholm. Unter den übrigen fand sich die größte Aktivität (9.8) in einer Quelle bei Upsala, wo auch die städtische Wasserleitung Emanation (3.59) enthielt. Wenn man von dem Kurort Porla, wo eine der Quellen die Zahl 9.73 aufwies, und von ein paar anderen Quellen bei Stockholm (8.94 und 8.33) absieht, zeigten alle übrigen Proben nur niedrige Werte, und besonders hatten die Quellen der Kur- und Badeorte keine größere Aktivität als viele der anderen Wasser. Die Aktivität war unab- hängig von der chemischen Beschaffenheit der Wässer, aber es bestand ein deutlicher Zusammenhang mit den geologischen Verhältnissen. Die in Granit gebohrten Brunnen standen am höchsten, Quellen und Brunnen in sedimentären Schichten hatten die niedrigste Aktivität und Wässer aus den losen quartären Schichten nahmen eine Zwischenstellung ein. Eine Lücke in diesen Untersuchungen ist es, wie die Verfasser selbst bemerken, dafs 1 Hans Jansen: Undersögelser over Radioaktiviteten i nogle danske kilder. Nordisk Tids- skrift for Therapi, VIII, 105, 1910. ( 2 Hj. SjócRrN och N. SAHLBOM: Undersökningar af radioaktiviteten hos svenska källvatten, Arkiv for kemi, mineralogi och geologi, Bd. 3, Nr. 2, 1907. 6 E. POULSSON. M.-N. Kl. Bestimmungen von Wässern aus dem Silursystem fehlen, das gerade eine grofe Verbreitung in Schweden hat. Vor einigen Jahren fand man in einem dieser Formation zugehörigen Alaunschiefer aus Vestergétland 0.43 ?/, Uran und einen verhältnismäßig hohen Radiumgehalt. Radium- gewinnung wurde geplant, das Unternehmen scheint aber gescheitert zu sein. Auf Island entströmt Radiumemanation unablässig den unzähligen warmen Quellen der Insel. Aus 4o der vom Islander THORKELSSON ! hierüber angestellten eingehenden Untersuchungen ersieht man, dafs Radium- emanation in dem aus den Quellen aufgefangenen Gase immer vorhanden war. Welche Aktivitat das Quellwasser selbst in der Tiefe der Erde ge- habt hat, ist nicht zu erfahren, da sie in Dampfform oder wenigstens mit einer so hohen Temperatur hervorsprudeln, dafs die Emanation sofort ent- weicht. In Norwegen habe ich mit Hilfe von Dr. P. W. K. BóckMANN gegen 100 verschiedene Wasser untersucht. Leider stammen diese nur aus dem südlichen Norwegen, und die Zahl der Untersuchungen ist selbstverständ- lich allzu klein, um ein richtiges Bild von der Verbreitung der radioaktiven Wasser in unserem weit ausgedehnten Lande zu geben. Die Ergebnisse sind indessen nicht ohne Interesse, da es sich zeigt, dafs man an einzelnen Stellen auf eine ungewöhnlich hohe Aktivität stößt. Nur bei einzelnen Wassern habe ich die Untersuchungen an Ort und Stelle ausführen kónnen. Die meisten Proben habe ich durch Kollegen zugeschickt bekommen. Da beim Entnehmen einer Wasserprobe leicht Verlust an Emanation eintritt, kann man davon ausgehen, daß die nachstehend angeführten Zahlen durch- gángig zu niedrig sind”, Nachstehend folgt eine Übersicht über die untersuchten Wasser mit Angabe der geologischen Beschaffenheit des Erdbodens. Die nórdlichste Stelle, von der eine Wasserprobe untersucht worden ist, ist Koppang (Sparagmit und Sandstein). Eine Quelle von Vandsäter beim Storsjó zeigt eine Aktivität von r.o. 1 THorkELL THoRKELSSON: The hot springs of Iceland. Kgl. danske Videnskabselsk. Skrifter, 7. Række, Naturvidensk. og Mathem., Afd. VIII, 4. Kjöbenhavn roro. Die Ursache davon, daß man die Aktivität leicht zu niedrig findet, ist, daß die gasfórmige Emanation ebenso wie Kohlensäure aus dem Wasser entweicht. Deshalb ist, wenn eine Probe entnommen werden soll, jedes Schütteln zu vermeiden, und das Wasser darf nicht in einem dünnen, plätschernden Strahl in die Flaschen gefüllt werden (zur Untersuchung Lo bedarf man ein paar Liter Wasser). Nimmt man die Probe aus einer Quelle, so muß dies soweit móglich an deren Ursprungsstelle geschehen. Will man eine Wasserprobe aus einem Brunnen oder áhnlichem nehmen, so führt man die leere Flasche so tief wie möglich hinunter, da das Oberflächenwasser weniger aktiv ist. Die Flaschen werden vollständig gefüllt, so daß unter dem Xork nur ein fingerhutgroßer Luftraum bleibt, der 1914. No. 8. RADIOAKTIVE WASSER IN NORWEGEN. 7) Gausdal Sanatorium (Moråneschutt und Lehm auf einer Unterlage von Sparagmit und Tonschiefer samt Quarzit). Eine beim Sanatorium ent- springende Quelle: 4.24. Aus Nås in Hedemarken (Silur und Grundgestein) sowie von Helgöen (Silur), einer Insel im Mjósen-See, erhielt ich von Dr. C. Scuiórz, der das Auftreten von Struma in diesem Bezirke studierte, 22 Wasser- proben aus Brunnen. Sämtliche Wasser waren radioaktiv, aber nur ein einziges (Lundsteen, Silur) hatte eine so hohe Zahl wie 9.37 aufzuweisen. Die übrigen schwankten zwischen 0.14 und 2.38 ohne deutliche Abhängig- keit von der geologischen Formation. Eidsvold (loser Sand und Geröll auf der Unterlage von Grundgestein). Die Eisenquelle des Bades: r.24. Kristiania-Wasserleitungswasser war inaktiv, was auch zu erwarten war, da das Maridalsvand und die anderen Seen in der »Nordmark«, aus denen es kommt, wie offene Becken wirken, aus denen die Emanation, auch wenn sie ursprünglich zugegen war, bald in die Luft entweichen würde. Aus Nasodden bei Kristiania (Grundgesteingneis und Granit) wurden fünf Quellen untersucht, von denen zwei auf der Westseite der Halbinsel beim Villaort Flaskebak eine Aktivitat von 1.1 und 5.6 zeigten, wahrend die drei anderen, auf der Ostseite liegenden Quellen eine weit hóhere Ak- tivitàt besafsen, nämlich 17.8, 21.9 (Blylaget) und 43.75 (Sole bei Rud- strand). Näsöen in Asker (Silur), eine Quelle: 1.1. Jelóen bei Moss, eine Quelle: 3.04. Die Insel besteht zum über- wiegenden Teile aus Porphyr, auf mehreren Strecken findet sich auch Sandstein. Aufschlüsse darüber, aus welchen dieser Formationen das Wasser stammte, fehlen. Raade in Smaalenene. Zusammen mit Professor V. GOLDSCHMIDT besuchte ich einen Pegmatitgang (Quarz und Feldspat) bei Karlshus, wo früher Grubenbau betrieben worden ist, und wo auch einige ‘Kilo Uran- wie ein elastisches Luftkissen das Springen der Flasche bei wechselnder Temperatur während der Versendung verhindert; ein größerer Luftraum ist schädlich, da die Ema- nation in die Luft übergeht. Die gefüllten Flaschen werden sofort mit einem guten Kork, am besten aufserdem auch mit Siegellack, verschlossen. Nach dem Zukorken ist Schütteln unschädlich. Der Tag und die Uhrzeit der Entnahme wird vermerkt, da die Emanation, wie oben erwähnt, mit einer gewissen Schnelligkeit zerfallt. Die beim Messen gefundenen Zahlen müssen deshalb auf die Zeit umgerechnet werden, zu der die Probe genommen worden ist, um hieraus die ursprüngliche Aktivität zu finden, Selbstverständ- lich mufs man bei Wasserbecken, die bei Regenwetter dem Zulaufen von Oberwasser ausgesetzt sind, die Probe zu einer Zeit entnehmen, wann der Brunnen oder die Quelle nicht auf diese Weise mit inaktivem Wasser verdünnt ist. 8 E. POULSSON. M.-N. Kl. pechblende gewonnen worden sind. Die verlassene Grube war mit Wasser gefüllt, das 1 Meter unterhalb der Oberflache eine Aktivität von 4.2 zeigte, die zugleich die Eigenschaft hatte, dafs sie sich nicht verlor, sondern bei Aufbewahrung in einem geschlossenen Behalter schwach zunahm. Das Wasser enthielt also nicht nur Emanation, sondern auch aufgeléstes Radium. Oberflachenwasser aus einem naheliegenden Moor war, wie zu erwarten, gänzlich inaktiv. Sandefjord (Syenit, bedeckt von Morane und postglazialen, marinen Ablagerungen). Eine am Strande, in der Nahe des Bades entspringende Kochsalzquelle zeigte 1.38 Aktivität Das Schwefelwasser, das aus einer Tiefe von nur einigen wenigen Metern heraufgepumpt wird, war ganz in- aktiv. Larvik (Syenit und Moräne). Die Schwefelquelle des Bades: 3.29. Sandsvär südlich von Kongsberg. Drei bei »Kveldsol« bei Vessetrud in Tuft entspringende Quellen besitzen nach Messungen der Universitatsstipendiatin ELLEN GLEDiTscH eine Aktivität von 7.8 bzw. 15.0 und 31.6. Die Unterlage bildet hier vermutlich Granit. Brunnenwásser von den Gehöften Hörthveit und Ulleberg in Hedenstad zeigten eine Ak- tivitat von 0.32 und 3.19. Am besten untersucht und auch vom größten Interesse ist der Teil von Modum, Snarum und Sigdal, der das Tal des Drammenselvs zwischen Vikesund und Skotselven sowie die daran stoßenden Teile der Tàler des Snarumelvs und der Simoa umfafst, die beide vom Westen her in das Haupttal einmünden. Aus diesem Bezirke, wo die Unterlage aus Grundgesteingneis und Granit, teils mit Pegmatitgängen besteht, sandte Dr. L. DepicHen eine große Anzahl Wasserproben aus Quellen sowohl wie Brunnen. Von diesen waren 10 inaktiv, 41 wiesen eine schwache und mittlere Aktivität auf, und zwei Proben schließlich ergaben überraschend hohe Werte. Eine aus dem Felsgestein entspringende Quelle beim Gehöft Jellum, dicht bei Aamot, besaß nämlich eine Aktivität von 76.1, und ein in einem Lehmhügel beim Gehóft Tandbergjordet (im Simoatal) ge- grabener Brunnen zeigte am 28. Juni Ig11 bei drei gut übereinstimmenden Messungen die sehr hohe Aktivitit: 164.42. Dieser merkwürdige brunnen ist nur einige wenige Meter tief, und von der Oberflache kann die Ema- nation ungehindert entweichen. Es ist deshalb wahrscheinlich, dafs man hier bei Bohrung noch aktiveres Wasser finden würde. Auch eins der schwachen Wasser, nämlich Sparebäk mit Aktivität von 0.78, verdient besonders erwähnt zu werden, weil es aus einem Bache stammt. Sonst pflegen rinnende Gewässer inaktiv zu sein, da die Emanation bei der Be- wegung des Wassers entweicht. Der Bach entspringt in der Nähe der t914. No. 8. RADIOAKTIVE WASSER IN NORWEGEN. 9 erwähnten Quelle bei Jellum. Schließlich wurde noch die Eisenquelle des Bades Modum untersucht; Ergebnis: 0.78. Alle diese Messungen von Wässern im Bezirke Modum wurden vor- genommen, während Dr. DEDICHEN gleichzeitig das Vorkommen von Struma in diesem Bezirke studierte. Bekanntlich hatte man vor einigen Jahren die ) \ i à \ Nakkerud 21 / SAS JShulerudslaten * M Meats artem Pe EE 77/7 2 | ak ES | i D CZ aug ;Skalslad d f. : “es FR | | OVERSICTSKART Mie b over VI Zadiouh n e Fandb | "d | SWRUM. , SO MM — Kilometer — - ® 7 3 5 ^ Möglichkeit ins Auge gefaßt, daß ein Zusammenhang zwischen Radioaktivität und Struma bestände. Die Ergebnisse der Untersuchungen in Modum lieferten jedoch keine Anhaltspunkte für irgendein Ursachsverhältnis; denn die Krankheit kanı, teils bei einer großen Prozentzahl von den Bewohnern, auch auf Gehöften vor, wo das Trinkwasser inaktiv war. Die vielfach verfochtene Theorie von dem Struma als einer Trinkwasserkrankheit ist bekanntlich in der letzten Zeit erschüttert worden. Es sind Untersuchungen veröffentlicht worden, die dafür sprechen, daß die Krankheit nicht an das E. POULSSON. M.-N. Kl. 10 Wasser, sondern an bestimmte Hauser, Ställe usw. gebunden ist, also eine Gebäudeinfektion ist, die vielleicht durch einen noch unbekannten Pflanzen- oder Tierparasiten hervorgerufen wird. Aus dem westlichen Norwegen wurde nur ein Wasser untersucht. Es stammte aus Vats in Ryfylke und zeigte eime Aktivitat von 15. Der Fundort ist insofern von Interesse, als man vor einigen Jahren mit dem Plane umging, hier einen Abbau von Uranpechblende zur Gewinnung von Radium in Gang zu setzen. Das Vorkommen wurde von dem berühmten Ramsay untersucht, der indessen zu dem Ergebnis kam, daf der Radium- gehalt zu gering wäre (3—4 mg per ton Erz), um einen Betrieb lohnend machen zu kónnen !. Kurz zusammengefafst, ist das Ergebnis der hier im Lande vorgenom- menen Untersuchungen, daß fast sämtliche Wasser (wenn man Brunnen und Leitungswasser abrechnet) sich als radioaktiv erwiesen haben. Wie man aus der Tabelle, die am Schlusse dieser Mitteilung steht, sehen wird, hat man in den meisten Fallen nur ganz niedrige Werte ge- funden. Ausnahmen bilden eine der Quellen auf Näsodden (43.75), die Quelle bei Vessetrud in Sandsvär (31.6), die in der Nahe von Jellum bei Modum (76.1) und vor allem der Brunnen auf dem Tandberggehôft im Simoatal, der mit seinen 164.5 Mache-Einheiten sogar ziemlich hoch oben in der Reihe der stark radioaktiven Wasser steht (als »stark« hat man die Wasser mit mehr als roo Mache-Einheiten bezeichnet). Zum Vergleich führen wir ein Verzeichnis über einige der starkeren, in anderen Ländern gefundenen Quellen hier an: Baden-Baden! > 4). Sr po ee Gastein, Elisabethstollen, Hauptquelle . 133 Gastein, Elisabethstollen, südliche Quelle 140.2 Gastein, -Grabenbäckerquelle 3) 2. sen 249-055 Eandeck, "Georgenquellee = 7 22 727252036 Gastein, Chlorinskiquelle‘; |... =. 3 49 2219 Eaeeo, Ameno, Ischia «- . „ CPS RS 72 Joachimstal, Wernerlaufquelle . . . . 600 Alle die hier genannten Wasser werden jedoch weit von zwei kürzlich gefundenen neuen Quellen übertroffen, nàmlich der Wettinquelle bei Bram- bach mit 2270 und einer Quelle bei Oberschlema mit 5227 Mache-Einheiten. Beide diese Stellen liegen in Schlesien, dicht an der ósterreichischen Grenze und nicht weit von dem für seine reichen Vorkommen von Uranpechblende berühmten Joachimstal. 1 Siehe H. Reuscu: Text zur geologischen Übersichtskarte über Söndhordland und Ry- fylke. Norges geologiske undersógelses skrifter, No. 64, S. 64, 1913. RADIOAKTIVE WASSER IN NORWEGEN. If Tabelle. Da ein Verzeichnis über die norwegischen Wasser, deren Radio- aktivitat bestimmt ist, für spätere Untersucher von Wert sein kann, folgt nachstehende Tabelle. B bedeutet Brunnen oder Leitung aus einem Brunnen. Alle die übrigen Wasser stammen aus Quellen, wenn nicht etwas anderes ausdriicklich angeführt ist. INache- |Mache- Fundorte Ein- Fundorte | Ein- heiten | heiten Koppang. Kristiania. Vandsäter bei Storsjöen lero Stadtische Wasserleitung o Gausdal. | Nåsodden bei Kristiania. Das Sanatorium tty es | 4.24 Flaskebäk LUI Nàs, Hedemarken. (Die Fund- Flaskebiik 5.6 orte sind in der Richtung von Blylaget 17.8 Westen nach Osten aufgefiihrt.) Blylaget 21.9 Bakkevig B | 2.88 Rudstrand (Sole) 43-75 Sendstad B | 1.58. | A sioe. Helgeby B I 7.26 Näsöen I.I Hageberg B | o.50 | Smaalenene. Ite B 1.25 Jelóen 3.04 Penningrud B 1.90 Karlshus in Raade (Grubenwasser) 4.2 Huse B 1.70 | Sandefjord. Skjerpen B | 0.99 Das Schwefelwasser des Bades . o Lundsten B | 9 40 Die Kochsalzquelle des Bades 1.38 Tjernlistuen B | 128 | Larvik. Hoberg B | I 96 Die Schwefelquelle des Eades 3.29 Teksum B. | 0.60 | Sandsvär. Ballishol B 1:26 Kveldsol bei Vessetrud in Tuft 18 Stenberg B loss Kveldsol bei Vessetrud in Tuft 15.0 Nerlien B | r.8o Kveldsol bei Vessetrud in Tuft 31.6 Skog B. | 0.88 Ulleberg in Hedenstad B 3.19 Nóisomt B. | 0.75 Horthveit in Hedenstad B 0.32 Stensbak B ogs Eltoes Ron eer ke: Mölstad 35 Svendsrud B (?). 0.92 Brokshaugen B I 32 Fjeldstad B (?) 4.42 Helgóen (Mjösen). | Snarum, Sigdal, Modum. Viken B | 0.54 Snarum, Westseite: Horn B. o 30 Svendby B 1.71 E dsvold. | Skutterudflaten . 2.58 Eisenquelle des Bades | 1.24 Kollerud B 4.49 M.-N. Kl. E. POULSSON. Mache. væ Fundorte | Ein. Fundorte Ein- heiten heiten | Korsbüen B (?) 2.25 Lobben 6.48 Nordre Lobben | 4.14 Die Doktorwohnung des Blaufarbe- Snarum, Ostseite : | werks B 1.792 (WIA 133 1.76 Nymoen B 2.14 Skretteberg B IRENE Ostseite : Helsen B | 3.36 Söndre Tandberg . o Olafsby B (?) o Nordre Tandberg B I Seo Henberg B (?) o Fngemoen | 1.86 Krogsrud B 1.96 Tandbergjordet B 164 5 Das Plateau zwischen Simoa Tal des Bingselvs: und dem Drammenselv : | Holte B o Jahrkleven B. [o] Tal des Drammenselvs, West- Formo B o seite: Formodalen B Oo Kongsagene . I 03 Broen B 0.23 Kongshói B 1.06 Värstad B . 0.51 Persbraaten B 1.19 Jahrmoen B | 068 Larskollen B 1.40 Overn . | 0.77 Braaten B . TJ Sandaker B | 0.90 Sveaas B I5 Haug B 1.02 Kvisle B 5.21 Höibak B | 1.08 Refshald Bs, N. 2 Se 11.38 Jahr B 2.54 Tal des Drammenselvs, Ostseite: Brevik B I.I4 Skalstad B 0.38 Strand B 1.92 Sparebåk, Bach 0.78 Das Simoatal: Baalsrud B 2.04 Simoa, der Fluß | o Björndalen 2.27 Westseite: | JEUNES ote 76.10 Solumshängslet B Io St. Olafs Bad (Modum): Fossum o Die Eisenquelle des Bades 0.78 Ny Fossum | o42 | Ryfylke. Grafstad P | 1.96 Vats 15.0 Gedruckt 29 Juni 1914. NOUVELLES OBSERVATIONS SUR LE DISTRICT VOLCANIQUE DU SPITSBERG DU NORD PAR ADOLF HOEL UTGIT FOR FRIDTJOF NANSENS FOND KRISTIANIA EN COMMISSION CHEZ JACOB DYBWAD 1914 CE MEMOIRE FAIT PARTIE DES PUBLICATIONS DES EXPEDITIONS NORVEGIENNES AU SPITSBERG IQII—IO9I4 SOUS LA DIRECTION DE ARVE STAXRUD ET DE ADOLF HOEL. Fremlagt i fællesmøtet den 27. mars 1914. A W. BROGGERS BOKTRYKKERI A-S B. (e Table des matiéres. Pages Introduction . : I A. Revue générale de N ee du ciate: volcan s 2 Les nappes de lave . 4 Les dykes To I. Dyke a l’ouest m la ee en 10 II. Dykes à l’ouest de la Baie Wijde 10 Les embryons de volcans. 12 I Le Mt Halvdan RS € s - : I2 II. Embryon de volcans au côté d ouest de la Vallée SER 16 lll. Les Mamelons Harald 16 Les volcans 22 I. Le M* Sverre 22 Il. Le Mt Sigurd 24 Les sources thermales . 25 I. Les Sources Jotun. 25 II. Les Sources Troll. STE 27 III. De l'existence probable d'une ancienne source . : 29 G. Relations existant entre les volcans et les sources Hermes par tere a la faille 30 Légende des planches et des cartes 32 Introduction. ) L examen des nappes de lave, des volcans et des sources thermales découvertes en 1910, pendant l'expédition IsAcHsEN !, fut continué par l'expédition entreprise par le capitaine A. SrAxRUD et par moi au courant des années IgII et 1912. | En 1911, le régime des glaces sur la côte septentrionale fut tellement défavorable, que nous ne pûmes réussir à atteindre les volcans par la voie de mer”. Mais le docteur HoLTEDAHL procéda à une excursion en traîneau qui alla du port Blomstrand à l'intérieur de la Baie Wood ?. Il parvint au volcan le plus méridional, le M* Sigurd. Malheureuse- ment, par suite du temps excessivement mauvais et de l'extréme abon- dance des neiges, il ne put faire que des recherches insignifiantes de ce volcan. Par contre, en 1912, l'état des glaces sur la côte nord fut des plus favorables, et j'ai travaillé cet été autour de la Baie Wood du 1 au I6 aout, et dans les environs de la Baie Widje, du 17 au 24 aoit. Pendant ce temps, jai étudié le M* Sverre, et j'ai levé une carte détaillée des Sources Jotun et des Sources Troll desquelles j'ai rapporté des collections d'algues et de diatomées. Ensuite j'ai examiné de prés le M* Halvdan et en ai levé une carte. J’ai aussi découvert des embryons de volcans situés dans son voisinage. Le M* Sigurd était alors tellement couvert de neige qu'il ne fut pas possible de procéder à des observations de détail. J'ai aussi constaté que les nappes de lave, qu'on ne connaissait jusqu'ici qu'aux environs de la Baie Wood s'étendaient jusqu'à la côte ouest de la Baie Wijde. 1 A. Hozr et O. Hottepant, Les nappes de lave, les volcans et les sources thermales dans les environs de la Baie Wood au Spitsberg. Christiania 1911. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1911, no. 8. ? Apotr Hoer, La nouvelle expédition norvégienne au Spitsberg. Paris 1911. La Géographie, t. XXIV, p. 249. 3 Orar HoLTEDAHL, Gjennem ukjendte strok av Spitsbergens indland. Christiania rorr. Det norske geogr. selsk. aarbok 1910— r1, p. 121. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. 1 2 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. Enfin, je procédai à l'étude d'une série de dykes à l'ouest de la Baie Wood et à l’ouest de la Baie Wijde. Un rapport sur l'expédition de 1912 et un résumé de ses résultats, entre autres les résultats volcanologiques, se trouvent dans »La Géographie« !. Afin d'acquérir des vues synoptiques plus claires des embryons de volcans de la Baie Wood, je me livrai à l'automne de 1912, à une excur- sion au district de Kirchheim-Urach en Souabe et au district de Ries. Qu'il me soit permis de remercier tout spécialement, pour toutes les con- naissances qu'il m'a été donné d'acquérir pendant cette excursion, M. le conseiller privé dr. W. Branca, Berlin, et M. le professeur dr. E. FRAas, Stuttgard, qui a établi le plan de mon excursion et m'a donné des con- seils et des indications. Qu'il me soit également permis d'adresser mes remerciments à M. le pasteur K. Gussmann, Gutenberg, qui a été mon cicerone pendant mes excursions autour de Gutenberg. Jexprimerai ici tous mes meilleurs remerciments à M. le professeur dr. V. M. GOLDSCHMIDT qui a bien voulu se charger de l'examen pétro- graphique des roches, à M. le professeur dr. E. PouLsson qui a procédé à l'analyse chimique de l'eau des sources, à Mlle ELLEN GLEDITSCH qui a examiné cette eau au point de vue de la radioactivité, à M. l'ingénieur ALFRED KOLLER, le constructeur des cartes dans ce mémoire, ainsi qu'à mes auxiliaires pendant le travail au Spitsberg M. J. ELLINGSEN, ingénieur des mines, et M. G. WATNELIE, professeur au lycée de Hammerfest. A. Revue générale de la géologie du district volcanique. Au fond de la Petite Baie Red, on rencontre une importante faille qui se continue en ligne droite, dans la direction sud-sud-est sur une longueur de 95 km. (Carte I). A l’ouest de cette faille, on a principale- ment des gneiss prédévoniens, des micaschistes, des calcaires et des quart- zites traversés par des granits qui eux aussi sont prédévoniens. Ces roches ont antérieurement été considérées comme étant de deux systèmes différents: Un district au nord-ouest .composé principalement de granit était considéré comme appartenant à l’archéen tandis qu’un autre situé au sud-est, composé surtout de micaschistes, quartzites et calcaires était con- 1 Arve Staxrup et Aporr Host, Résultats généraux de l'expédition norvégienne au Spitsberg (1911—12). Paris 1913. La Géographie, t. XXVII, p. 99. n IQI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 3 sidéré comme appartenant à la formation dite de l'Hecla-Hoek, de l’âge silurien. HoLTEDAHL et moi nous avons toutefois montré que toutes les roches de l'angle nord-ouest du Spitsberg forment un ensemble unique, et que les granits traversent aussi les roches que l'on comptait comme appartenant au systéme de l'Hecla-Hoek. Leur age est indubitablement prédévonien, ou plutôt prédowntonien. La similitude entre cette formation et celle du Nordland, en Norvége, est des plus frappantes. A la fin de la période silurienne (l'age downtonien), il y avait une surface trés inégale, et, dans la partie orientale du district sus-mentionné, on a constaté dans les anciens enfoncements des dépóts downtoniens: puissants conglomérats et grés (principalements verts) riches en restes de poissons fossiles. Cette série de grés et de conglomérats a son prin- cipal développement à l'est de la Baie Red, ce qui fait que j'ai appelé ces couches groupe de la Daie Red. A l'est de la faille, on a jusqu'à la Baie Wijde, un district uniforme de roches dont l’âge varie entre le downtonien et le dévonien supérieur. Ces couches sont toujours inclinées; mais en quelques endroits elles sont plissées: somme toute, leur inclinaison est dirigée vers l'est (de 15 à 20°); et en conséquence les couches des plus anciennes se trouvent à l'ouest, prés de la faille, et les plus jeunes à l'est — à l'ouest de la Baie Wijde. Dans deux localités, j'ai retrouvé les couches downtoniennes, d'une part, au sud de la Baie Liefde et d'autre part, au nord du Glacier Hoff- nung. En concordance avec ce dernier étage se présentent les roches riches en poissons fossiles, composées principalement de grés rouges appelées le groupe de la Baie Wood. Cette série est surmontée, en strati- fication concordante par le groupe du Grey Hoek composé principalement de schistes argileux à mollusques fossiles. En concordance avec ce dernier, apparait un groupe a poissons fossiles, composé de grés gris et de schistes argileux. C'est le groupe de la Baie Wijde, appartenant au dévo- nien supérieur. La puissance totale de toutes ces couches est, d’après mes observations en 1912, d'environ ro 000". Le district dévonien est lui aussi délimité vers l’est par une faille; les recherches de NATHORST ont prouvé qu’elle est d’âge précarbonifère et qu'il en est probablement de méme de la faille délimitant ce terrain vers l'ouest, bien que l'on soit forcé d'admettre que là le sol a également subi des mouvements à un âge beaucoup plus récent. A la période crétacée ou à la période tertiaire, le terrain a été érodé de façon à former une pénéplaine qui a été postérieurement soulevée de telle facon qu'il forme actuellement une plaine de 1200™ d'altitude au sud; 4 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. mais cette altitude va en diminuant vers le nord où elle ne s'éléve plus qu'à 500”, Sur cette plaine se sont déversées des coulées de lave venues du sud, et qui, par suite d’une forte érosion, constituent des crétes et des sommets isolés. Près de la faille, on a constaté la présence de deux volcans et d’une série de sources thermales, et entre la Baie Wood et la faille occidentale, zo embryons de volcans et sur plusieurs points différents des dykes. B. Les nappes de lave. Topographie. La terre située entre la Baie Wood et la Baie Wijde et à l'ouest de ce premier fjord forme, nous l'avons déjà dit, une pénéplaine décidément inclinée vers le nord. Elle est découpée par de profondes vallées séparées les unes des autres par des crétes étroites, atteignant presque toutes l'altitude de la pénéplaine. Ces vallées ont une forme toute particuliere. En partant du fjord, on trouve d'abord une courte vallée principale; celle-ci se ramifie à son tour en deux ou plusieurs vallées secondaires et ainsi de suite. On arrive ainsi à un type de vallée large et court, composé de tout un systéme de petites vallées conver- geant vers un meme point. Le fond de la vallée a une faible pente vers la partie intérieure des vallées secondaires — et celles-ci se terminent par un fond à pic qui cependant ne forme que rarement un cirque véri- table. Les crétes qui séparent les vallées sont généralement étroites et ressemblent à de grandes routes que l'on peut suivre sur une longueur de plusieurs kilométres. Par suite de la situation des vallées, les crétes ont leur largeur maximum prés de l'embouchure des vallées principales. Ici elles s'élargissent assez rapidement de facon à former des plateaux, ‘quand il ne se présente pas de petites vallées indépendantes entre les vallées principales. Si l'on veut examiner le paysage du sommet de l'une des crétes, on n'obtient aucune vue d'ensemble: on voit les parois de séparation situées à lavant, comme, une série de coulisses situées les unes derriére les autres; mais à une certaine distance, le paysage ressemble à une plaine. Les vallées situées sur les deux cótés de la ligne de partage des eaux pénétrent les unes entre les autres; ce qui donne à la ligne de partage la forme d'un zigzag. ; Les crétes les plus hautes sont recouvertes de glaciers qui descendent assez brusquement dans les vallées, mais finissent assez loin de la mer, IQI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 5 d’où l'on n’en voit généralement aucun. Il en résulte que ce district est peu glacié. Pendant l'expédition IsACHSEN de 1910, HOLTEDAHL réussit à prouver l'existence de toute une série de restes détachés de nappes de lave, situés sur des crêtes séparant des vallées autour de la partie intérieure de la Baie Wood. Ces gisements de lave prouvent que la pénéplaine en question a été avant la formation des vallées, recouverte de coulées puissantes de basalte à plagioclase. Gisement de lave sur la Mt2 dela Table. Pendant mon séjour de 1912, à la Baie Wijde, j'eus l'occasion d'examiner les environs de ce fjord, d'une longueur d'environ rook", Je reconnus alors que la couverture de lave s'étend jusqu'à la Baie Wijde où, sur une montagne à environ 79°20’ de latitude nord, j'ai retrouvé un gisement de lave. Fort loin déjà dans le nord de la Baie Wijde, on apercoit cette montagne à sommet aplati, si caractéristique, qui s'éléve à pic de la cóte ouest du fjord et que j'appellerai la Montagne de la Table à cause de sa forme (Pl. I. Sa partie inférieure est formée de grés et de schistes argileux d’age dévonien supérieur. Les couches sont plissées et la direction est vers le nord. Elles sont coupées en travers par la pénéplaine qui a ici une altitude de 1100". Sur cette plaine repose une série de coulées de lave, qui se séparent les unes des autres par leurs couleurs différentes et par des scories interposées entre elles. Ces coulées ont une puissance au total HEUS 2 Sem IPLE Ir La M' de la Table est entiérement plane au sommet. La surface a approximativement la forme d'un triangle isocéle avec son sommet vers l'est: Sa longueur est dirigée d’est en ouest et a environ 3**. Sa base a 1k™5. La plaine a par suite une superficie considérable. Cette plaine a sa plus grande altitude vers l'ouest, 1165™, sa plus basse vers l'est, à 1150” (hauteurs mesurées au baromètre). La surface est légèrement diffé- rente en différents endroits. Par endroits, on a une surface bien nette couverte de pierres dont la grosseur varie entre celle du poing fermé et celle de la tête; la forme de ces pierres est le plus souvent arrondie. En d’autres endroits, le sol est composé d’une masse argileuse prenant parfois la forme d’un terrain polygonal. On trouve, disséminées sur toute la surface, des pierres grandes et petites, anguleuses et arrondies, ayant jusqu'à 2" de diamètre. En fait de végétation, il n'y a qu'un peu de lichen et de mousse. Il n'y avait presque pas de neige sur cette plaine (au 20 août) — il n'y avait que quelques endroits recouverts de masses congelées. PI. II, 2 donne une idée de son caractère. 6 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. Il est bien étonnant qu'on n'ait pu retrouver aucune trace de l'acti- vité glaciaire sur cette plaine. Il n'est pas probable qu'un inlandsis l'ait jamais recouverte. Comme je l'ai dit, la nappe de lave est composée d'un grand nombre de coulées. Du cóté du nord-ouest, j'ai pu compter à la partie supérieure de la coupe existant ici, 15 de ces coulées, ayant chacune 1™ de puis- sance et séparées les unes des autres par des masses rougeätres de scories d'un ou deux décimétres de puissance (voir la description pétro- graphique p. 8). Tout à l'est, par-dessus le grès, une coupe mise à nu était composée de 4 coulées dont les 3 inférieures avaient chacune 10" de puissance; celles-ci reposent par-dessous les 15 mentionnées plus haut (description pétrographique p. 7) Nulle part la structure prismatique n'était évidente; l'épaisseur des coulées était probablement trop faible pour que cette structure püt se former. La limite inférieure de la lave n'était visible nulle part; mais la partie recouverte était si étroite qu'il ne pouvait pas y avoir de dépôt dépassant un mètre d'épaisseur entre le grès et la lave. La montagne la plus rapprochée au sud-ouest de la M'S de la Table supportait aussi une couverture de lave avec une inclinaison vers l'ouest ou le sud-ouest. Il semblait que l'inclinaison de cette couverture eût été causée par une faille. Ces deux restes de lave sont les seuls que l'on ait à l'ouest de la Baie Wijde. Je n'en ai pas vu non plus, des sommets dont j'ait fait l'ascension, et d’où l'on pouvait voir jusqu'à l’ouest de la Baie Wood. Il est donc évident qu'ici à l'ouest de la Baie Wijde, nous nous trouvons tout prés de la limite orientale du district des laves. Ce qui le prouve, c'est tout d'abord le petit nombre de ces gisements et de la faible puis- sance de ces nappes (70? au maximum). A l'est de la Baie Wood, HoLTEDAHL a constaté que cette puissance était de 150™. Ce qui le prouve encore d'avantage, c'est la faible puissance de chaque coulée qui ne dépasse pas 10". Près de la Baie Wood, au contraire, la puissance des coulées de lave est bien plus considérable, à en juger par la struc- ture prismatique de ce point décrit par HorrEpaur. Il est donc clair que le point oü la lave a fait éruption doit étre recherché au sud de la Daie Wood. Ce qui est remarquable, c'est qu'à l'intérieur de la presqu'ile, entre la Baie Wood et Wijde, on ne trouve aucun reste de lave. Mais ceci est facile à expliquer par le caractére tout à fait particulier de ces vallées, tel que je l'ai décrit plus haut. Les parois qui séparent les vallées les unes des autres, sont, dans la partie intérieure de la presqu'ile, si étroites we 1914. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. Jj et si basses que, sur ce point, il est permis de présumer que les gise- ments de lave doivent déjà avoir été enlevés par l'érosion. : Composition pétrographique des laves. M. le professeur V. M. GorpscHMiDT a soumis des roches de la M'8 de la Table à un examen pétrographique. Il m'a. fait le communiqué suivant de ses résultats: Ces roches se rattachent de trés prés aux basaltes à plagioclase du Spitsberg, déjà décrits dans mon mémoire: Ueber einige Eruptiv- gesteine von Nordwestspitzbergen. Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1911, no. 9, EE rt D Basalte à plagioclase sur la surface de la montagne. A l'examen macroscopique, on reconnait l'existence de nombreux grands cristaux d'olivine à couleur d'oxydation d'un éclat métallique dans une pate grise, dans laquelle on remarque des tablettes de plagioclase. Au microscope, on voit le troisiéme des minéraux prédominants, une augite d'une couleur violet-brun clair. Les plagioclases ont une structure zonale nette; dans deux individus on a trouvé: noyau 57°/, An, enveloppe 42°/, et noyau 63°/,, enveloppe 45 °/,,. Coulée de lave no. 4 (la plus récente des coulées mentionnées p. 6). Cette coulée se distingue déjà macroscopiquement par des agrégations en forme d'étoile de tablettes de plagioclase de la grosseur d'un centimétre. En outre, on voit des grains d'olivine atteignant jusqu'à 6™™; ils sont enduits de pellicules iridescentes de limonite. Les plaques minces montrent que cette roche est un basalte à plagioclase. Il est composé de plagi- oclase, d'olivine, d'augite et d'un peu de minerais de fer. L'olivine et le plagioclase appartiennent à deux temps de consolidation successifs. L'augite violet-brun forme une pate entre les autres minéraux. Les grands indi- vidus de plagioclase appartiennent au labrador basique, deux détermi- nations ont donné 58 et 59 0/, An. L'angle d'extinction de l'augite c: ng a été déterminé à 45°; l'augite est positive, 2V environ 50—60°. L’olivine est souvent entourée d'une enveloppe d'un produit d'altération rouge. Coulée de lave no. 3. Cette coulée se compose d'une lave grise grenue qui, à l'examen macroscopique, montre des grains d'olivine dis- séminés, d'une grosseur d'environ 2™™; un des éléments constitutifs pré- dominants est du plagioclase en tablettes d'une grosseur de 1™™. Ici on trouve également que le plagioclase appartient à deux consolidations; dans un des gros cristaux de plagioclase on a trouvé 54 °/, An, dans un des petits 38 "/, An. Coulée de lave no. 2. Cette lave est d'une couleur brun-violet, et elle montre de nombreuses vacuoles. La masse principale de la roche est presque microgrenue; cependant on voit ca et là des grains d'olivine 8 ADOLF HOEL. M-.N. Kl. d'une grosseur de I à 2™™ et plus souvent des tablettes de plagioclase de la même grosseur. Au microscope, on voit que la roche est un des basaltes a plagioclase ordinaire contenant de l’olivine et du plagioclase qui sont de deux temps de consolidation différente et une pate d’augite violet- brun. L’olivine de cette roche est en surface fortement transformée en limonite. Coulée de lave no. 1. Cette lave, assez microgrenue, de couleur grise, contient des grains d'olivine d'une grosseur de 1™™ et de toutes petites tablettes de plagioclase. Les minéraux qui constituent cette basalte à plagioclase à grains fins sont: plagioclase, olivine, augite violet-brun et un peu de minerai. Le plagioclase est zoné, le noyau est plus riche en anorthite que l'enveloppe. Lave scoriacée provenant de.la frontière entre dems coulées (voir p. 6). La lave rouge est trés poreuse et contient quelques grands cristaux d'olivine, trés peu de grands cristaux de plagioclase et une pàte à grains trés fins composée de plagioclase, d'olivine en surface transformée en limonite, de pyroxene et d'un peu de minerai de fer. Grés rouge métamorphisé par contact. L'échantillon examiné provient des couches de grés situées immédiatement au-dessous de nappe de lave, au coin est de la M'E de la Table. Le grès est plein de petites écailles rouges de limonite qui entourent chacun des grains de minéral clastiques. Basaltes a plagioclase de Riesengebirge. A cct endroit veux aussi mentionner les échantillons de lave rapportés par HoEL de Riesengebirge. Les échantillons ont été pris dans la vallée au sud de la montagne. J'ai examiné un échantillon de lave grise et un de lave noire provenant de cet endroit: tous les deux sont nettement grenus. Les roches contiennent du plagioclase, du pyroxéne et un peu de minerai de fer. Le plagioclase de la roche grise a été déterminé comme étant un labrador basique (59 °/, An). La couleur du pyroxéne est sur quelques parties d'un violet-brunatre prononcé; il forme une pate entre les autres minéraux de la roche. Il semble indiquer le commencement d'une série de transitions s'étendant des augites des basaltes à plagioclase jusqu'aux titanaugites des trachy-dolérites. Il montre une ‘dispersion d'extinction prononcée, l'axe optique B montre une dispersion trés forte oe — v autour de la bissectrice mg. L'augite a un faible pléochroisme, les couleurs varient entre des tintes jaunatres et violet-brunatre, en quelques endroits, il y a de faibles traces de structure en sablier.« Dimensions des nappes de lave. La M'8 de la Table est le plus oriental des gisements de lave que l'on connaisse. Le M* Augusta-Victoria IQI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 9 x est le plus septentrional de tous, le Riesengebirge, le plus occidental, et un sommet au sud-est du Glacier Hoffnung le plus méridional de tous. Il en résulte que la couverture de laves doit au moins avoir recouvert un district rectangulaire dont la longueur du nord au sud est de 50*™ et dont la largeur d'est en ouest est égale à 40*™, et par suite présente une surface de 2000*™*, La puissance de la lave au M* Augusta-Victoria, a été trouvée par HorrEepanur égale à 109". La puissance de celle de la M:€ de la Table est de 70". Ces deux gisements de lave sont situés à la limite des nappes de lave. Au M* Serlie, situé plus au centre du district des laves, la puissance est de 1557". Si l'on considère que sur tous les points, la puissance moyenne des laves est de roo ?, au minimum, nous avons ainsi affaire à une masse de lave dégorgée d'au moins 200%®”, Mais la surface totale des laves a probablement été au moins double et égale à 4000*™ — et son cube au moins triple c. a. d. égal à 600%", Endroit de l'éruption des laves et leur àge. Nous n'avons pas réussi à constater l'emplacement des canaux d'éruption de ces laves. Toutefois, comme je l'ai déjà mentionné, il y a plusieurs arguments qui sembleraient prouver que cette lave est arrivée du sud, de la région située enire les Baies Wood et Wijde et les Baies Ekman et Dickson ou de plus loin encore vers le sud. Ici on a des dykes considérables de diabase, soit en dykes traversant les couches soit en dykes-couches. Pendant l'expédition de 1911, mon attention a été attirée par un dyke de diabase recouvrant le sommet du Mt Colosseum (haut de 5 à 600"), situé à l'ouest de la partie intérieure de la Baie Ekman. Le diabase repose sur les couches carboniféres presque horizontales et il est à considérer comme un dyke-couche, quoiqu'il fasse maintenant l'impression d'étre une coulée. Du M* Colosseum la distance au gisement de lave le plus rapproché est, il est vrai, de 50%”, Mais il peut y avoir plus loin vers le sud, des gisements de lave que nous ne connaissons pas, et il semble bien raisonnable que le diabase du M* Colosseum se soit continué vers le nord comme un dyke-couche, suivant les couches carbonifères qui témoignent une faible ascension vers le nord. A la fin le diabase est sorti à la surface comme un basalte à plagioclase. La ressemblance pétro- graphique des deux roches est aussi un appui à cette explication de l'ori- gine du basalte. | Si cela est juste et que le basalt constitue la roche de surface du diabase, ils doivent être tous les deux du même âge. Le diabase traverse les couches du système crétacé; mais non les couches tertiaires (miocènes). Les nappes de lave devraient alors être de l’âge crétacé ou de l’âge tertiaire ancien. 10 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. C. Les dykes. ‘J. Dyke à l’ouest de la Baie Wood. J'ai réussi, en 1912, à trouver, au Spitsberg du Nord, une nouvelle forme de l'activité volcanique: elle consiste en éruption de lave par des dykes. Le premier dyke de ce genre a été trouvé sur la créte au nord- ouest du Glacier Hoffnung à 950? d'altitude et à 2*™ environ de la Baie Wood. Ici affleure un grés rouge appartenant au dévonien inférieur avec 15° de pendage vers le NE. Celui-ci est traversé par un dyke de 1™ 5o d'épaisseur avec 50? de pendage vers l'ouest (Pl. XIII, 2). M* GOLDSCHMIDT a examiné la roche au point de vue pétrographique. Voici le résultat de son examen: »A l'examen macroscopique, on voit une roche d'un noir-brunátre et microgrenue. C'est une roche filonienne appartenant à la famille des camptonites, qui se rapproche beaucoup des roches d'épanchement de trachy-dolérites. Parmi les éléments noirs régne une amphibole brune, ayant souvent un noyau de titanaugite; on trouve aussi de la titanaugite qui subsiste par soi-même. Les extrémités des cristaux de la titanaugite sont parfois entourés d’zegyrine qui allonge les cristaux par croissance isomorphe. De grands cristaux d'olivine sont tout, altérés en une agrégation de chlorite et de carbonate. En outre, on trouve des lames de biotite. Les éléments blancs sont du plagioclase en minces tablettes et une pate incolore et isotrope à réfraction trés faible qui est probablement de l'analcime.« II. Dykes à l’ouest de ia Baie Wijde. Par 79° 14' de latitude nord, à l'ouest de la Baie Wijde, se trouve un ilot bas et arrondi de 1000" de longueur et de 500" de largeur, rattaché au continent par trois digues. Sur cet ilot se trouve une hutte, où ont démeuré pendant l'automne de 1912, quelques membres de l’xpé- dition SCHRÖDER-STRANZ. L'ilot est constitué de grès dévoniens verts et rouges avec 30° de pendage vers ie N ro? E. La direction des couches de lilot forme environ 60? avec celle des couches du continent adjacent, où le pendage est de ro? à 15° vers SE. La partie orientale de l'ilot est traversée par trois dykes situés à 40" environ les uns des autres. La direction des deux plus occidentaux de ces dykes est de N 10° E, celle du dyke oriental est vers le N, tous ont un pendage à pic. Le plus occidental et le plus oriental ont tous les deux une puissance de 1™, celui qui est situé entre les deux autres n'a par contre que o" 5. La IQI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. er formation de ces dykes se rattache suivant toute probabilité, aux mouve- ments de l'écorce terrestre qui ont donné lieu à la différence de direction des couches sur l'ilot et sur la terre ferme située tout prés. Composition pétrographique de la roche. M' Goldschmidt a examiné quelques échantillons de la roche de ces dykes; en voici le résultat: »Ces roches filoniennes sont trés fortement altérées, probablement par une action thermale postmagmatique. Ce sont des roches alcalines basiques qui se rapprochent de trés prés des camptonites, un groupe de roches d'épanchement qui, comme nous l'avons déjà dit, est répresenté dans la méme province d'éruption (le dyke prés du Glacier Hoffnung). Les éléments noirs des roches sont: amphibole brune, titanaugite (souvent avec une bordure d'amphibole brune), de la biotite qui est en lames microscopiques et en grands individus visibles à l'ail nu (jusqu'à 2—3*") de l'olivine (toujours altérée) et des minerais de fer. Les cristaux de la titanaugite ont souvent une enveloppe (à l'extrémité des cristaux) qui est composée de vraie aegyrine, indice certain que nous avons ici affare à des roches alcalines. Comme élément accessoire on a un minéral qui ressemble au rhoenit et qui se trouve en individus tres petits. Parmi les éléments blancs, on peut déterminer avec certitude de minces tablettes de plagioclase. Une pate incolore isotrope se compose probablement d'analeime. On trouve de l'apatite en aiguilles toutes ténues. Ces dykes se distinguent entre autres choses les uns des autres par la proportion réciproque de la quantité de ces minéraux. Toutes les roches filoniennes de ce gisement sont trés altérées, les grands cristaux idiomorphes d'olivine sont tout-a-fait transformés en une agrégation composée de minéraux appartenant aux chlorites et de carbo- nates. La pate des roches est également tout-a--fait pénétrée de carbonate. Un autre minéral auquel l'olivine donne naissance est du muscovite. Ces roches filoniennes sont évidemment alliées de prés au roches d'épanchement du M* Sverre, du M* Sigurd et du M* Halvdan. Les parties les plus riches en amphibole des dykes, ressemblent beaucoup aux inclu- sions à gros grains, riches en amphibole de la trachy-dolérite du M* Halv- dan (V. M. GorpscHuwipr, Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1911, no. 9, p. 15).« Anciennes observations. Ces dykes ont déjá été mentionnés par BLOMSTRAND ! géologue de l'expédition ToRELL au Spitsberg en 1861, qui en parle comme suit (l. c. p. 13): . 1 C. W. BrowsrRAND, Geognostiska iakttagelser under en resa till Spetsbergen ar 1861. Stockholm 1864. Vet.-Ak. Handl. vol. 4, no. 6. 12 ADOLF HOEL. M.-N. KI. »En plusieurs endroits les couches ayant l'aspect du grès, sont tra- versées par des dykes plus ou moins puissants de diabase, où les minéraux cependant sont si peu clairement développés qu'il est difficile de décider sans une analyse chimique compléte, quelle est la roche qui constitue réellement ces dykes. Sur une ile assez grande, située dans le voisinage de »Mitterhuk« (c. à. d. du Cap Petermann) où affleure un grès grisâtre, comme roche dominante, les couches dont la direction est du N au S, sont traversées par trois dykes paralléles dont celui du milieu, situé à peu prés au milieu de l'ile, traverse celle-ci dans toute sa longueur«. Il n'y a absolument aucun doute quand au fait de savoir si cette description s'applique justement à l'ilot que je viens de décrire. Age des dykes.. En ce qui concerne cette question, il en est de méme qu'au sujet des embryons de volcans (voir p. 18). D. Les embryons de volcans. ^ I. Le Mt Halvdan. En 1910, j'ai vu cette montagne qui est visible à grande distance de la Baie Wood (PI. III, 1), mais alors je n'avais pas le temps de l’exa- miner de prés. Mon assistant, Monsieur G. WATNELIE a par contre visité le rocher dont il rapporta des échantillons. La description qu'il a faite du M* Halvdan est insérée dans le mémoire cité (Les nappes de lave etc. p. 13). En 1912, je l'ai visité moi-méme, et aprés l'avoir examiné j'en ai levé une carte. Je commence d'abord par quelques remarques sur la carte (Fig. 1 et Carte II). La station I est déterminée par relévement sur les stations de triangu- lation Augusta Victoria et sur une station à la partie orientale de la Presqu'ile des Rennes, ainsi que sur un cap fortement marqué à la cóte est de la Baie Wood. Je pris à titre de contrôle une quatrième visée sur un autre cap. De la station I, je me livrai à un levé tachymétrique vers les stations II et III et de là, plus loin encore autour du cóté sud du rocher. Des stations I et II, .à l'aide d'un instrument universel, je levai une série de points caractéristiques, et je pris des photogrammes de ces mémes stations ainsi que de la station III. Conditions topographiques. Le Mt Halvdan est situé au côté nord-ouest d’une vallée, Vallée Halvdan qui est dirigée vers le nord-est, et se termine par un delta qui forme deux pointes à l’ouest de la Baie Wood. La distance à la côte est de la Baie Wood est de 2* 3, la distance IOI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 13 au Cap Kjeldsen est de 1okm 5. Par suite, le rocher est relevé inexacte- ment sur la carte publiée dans Les nappes de lave etc. p. 7. La Vallée Halvdan est bornée au nord-ouest par une crête, au nord- ouest de laquelle se trouve une vallée parallèle à celle d'Halvdan. La Ot] 06346 St 126655 97/73 StH o79/* 08370 ps Fig. r. Carte du M* Halvdan, montrant la situation des stations photogrammétriques. crête monte de la station I (631? 6) à la station III (791? 4), après quot elle s'abaisse vers le sud-ouest pour s'élever ensuite de nouveau. En bas de la station III, s’élève le M* Halvdan (Pl. III, 2). Le rocher a une coupe transversale oblongue, dont le diamétre maximum est de 245™; son dia- mètre minimum est de 170™. L'altitude du point supérieur de la limite I4 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. entre le volcan et le grés est de 761" 7. De là, une créte transversale | conduit à la station III. L’altitude du point le plus bas de la limite est | de 569" 4. Le sommet du rocher s'éléve à 834™. Du sommet qui est | relativement aplati, le rocher s'incline rapidement vers le nord, l'est et l'ouest. Au sud, il y a-environ 150 m. de descente verticale (Pl. IV, 1). Mais ici, la limite du rocher en saillie ne forme pas la limite de la cheminée d'éruption, attendu qu'à cet endroit, il a dà tomber une masse considé- rable de lave, de telle sorte que la surface de la lave et du grés est située maintenant à peu près sur le méme plan. Cependant à la limite des deux roches, la lave fait parfois un peu saillie au dessus du grès. : 900, 300 1 700 i SS ee m €: 100 200 300 400 200 4t. KX XX] Trachy- === Er z 3 rud BEN - : rés rouge; dévonien inférieur. XXX X dolérite : Fig. 2. Coupe du Mt Halvdan. Rapports sur la limite entre la lave et le grés. Le gres rouge environant le Mt Halvdan, a une faible inclinaison vers l'est. Les couches gardent cette inclinaison jusqu'à la limite de la lave; l'éruption volcanique n'a donc causé aucun dérangement des strates (Fig. 2). La limite est trés prononcée et peut trés bien étre observée à l'ouest du rocher au point de 761,7. Prés de la limite, la lave contient une grande quantité d'enclaves de gres (Pl. IV, 2). Là on trouve aussi de grands * IQI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. I5 cristaux d'amphibole qui atteignent jusqu'à 5°® de longueur. La surface de la lave semble étre adossee a la béche et elle est parfaitement unie. Au côté sud, où les parties internes de Ja lave sont mises à nu, on remarque une belle structure prismatique. Composition pétrographique de la roche. La lave est riche en nodules atteignant la grosseur d’une téte. Ces nodules sont composés principalement d'olivine et contiennent en outre du diopside, de l'instatite et du picotite. GOLDSCHMIDT a examiné deux échantillons de la roche. Voici le résultat de ses recherches: »Trachy-dolérite du Mt Halvdan (marque A). La lave con- tient de la titanaugite, des tablettes de plagioclase, d’olivine, quelques octaèdres de magnétite et une pate incolore composée probablement de verre. Les cristaux de titanaugite et de plagioclase accusent souvent une belle texture fluidale. Comme éléments étrangers qui, d'après toute probabilité, proviennent des nodules à olivine-pyroxène, on peut mentionner un pyroxène diopsi- dique clair, dont les grains sont corrodés et entourés d’une bordure de titanaugite orientée parallèlement au pyroxène diopsidique, et des pseudo- morphoses de pyroxène rhombique en olivine. Trachy-dolérite du M* Halvdan (marque C). La roche con- tient de la titanaugite, plagioclase, olivine, magnétite et une pàte incolore à réfraction beaucoup inférieure à celle du baume de Canada, à biréfrin- gence faible et irréguliérement tachetée entre les nicols croisés. La roche renferme, à quelques endroits, une quantité certaine d'un minéral ressem- blant au rhoenit. En fait d'éléments étrangers, on peut mentionner du pyroxéne rhom- bique à enveloppe épaisse de réaction d'olivine nouvellement formée. Dans les vacuoles on trouve des dépots de calcédoine. D'autres échantillons provenant du M* Halvdan ont une pate vitreuse indubitable. « ) Conditions biologiques. L’effet que le Mt Halvdan exerce sur les conditions biologiques est trés remarquable. Les montages composées de grés rouges dévoniens sont trés défavorables comme places de couvée des oiseaux parce qu’elles n’offrent pas des paliers et parois a pic, qui rendent les nids inaccessibles aux renards. Le Mt Halvdan, au contraire, qui fait saillie comme une île dans le district dévonien, offre des places de couvées idéales et a attiré une foule de mouettes tridactyles (Rissa tridactyla). Le fumier des oiseaux a créé autour du rocher une végétation luxuriante pour le Spitsberg qui, à son tour, attire les rennes. Et en 1910 16 ' ADOLF HOEL. M.-N. Kl. et en IQII, nous pouvions ici observer des troupeaux pâturants de rennes. Les renards sont aussi attirés par les jeunes oiseaux tombant a terre en grand nombre. L’activité volcanique a donc créé ici une riche vie au milieu des environs déserts. II. Embryon de volcans au côté nord-ouest de la Vallée Halvdan. A 2k" environ, en aval du Mt Halvdan, on trouve dans la Vallée Halvdan une masse de lave isolée faisant saillie au-dessus du grés et dont la section transversale est ronde et le diamètre est de 10" environ. Cette lave a la même composition que celle du M* Halvdan. Je n’ai pas pu déterminer si cela est un embryon de volcans ou un bloc isolé. III. Les Mamelons Harald. Un peu plus rapproché du fjord que le dernier reste de lave, il y a à l'autre coté de la vallée une série de petits embryons de volcans du méme type que le M* Halvdan. Je n'avais pas le temps d'examiner ces embryons moi-méme; je ne les ai vus que de loin, mais j'y ai envoyé mon assistant, M. WATNELIE. Il m'a donné le communiqué suivant de ses recherches: »Le plus grand des embryons de volcans est visible du fjord. Le point supérieur de la limite entre le grés et la lave est situé à une altitude de 705", le point inférieur a une altitude de 670”. Il fait ici saillie au-dessous du grès avec une paroi verticale d'une hauteur de 5™. Il est constitué de la méme roche que la partie extérieure du M* Halvdan, c. à. d. de trachy-dolérite qui est remplie d'enclaves de grés. A une distance de ro ? au nord de celui-ci, est situé un autre embryon qui a une altitude de 715™. Les autres embryons sont situés à une distance de 1 à 1*™5 au sud-ouest des- susmentionnés: Un de ces em- bryons est à une altitude de 520 "; un autre est éloigné de 200 ™ environ à l’ouest de celui-ci et a une altitude de 485™; à 20™ à l'ouest de ce dernier est un troisième, à une altitude de 470”; à 20” au sud de celui-ci, il s'en trouve encore un quatriéme, au sud duquel un cinquiéme à section transversale oblongue se trouve à 20™ de distance, et enfin un sixième à une altitude de 440 ? et à une distance de 10" au sud-ouest du dernier. Tous ces embryons de volcans à l'exception d'un seul, ont une section transversale ronde. Leur diamétre est trés petit, 2 à 5™ seulement; mais le premier mentionné a un diamètre plus grand. Ils sont tous constitués de la méme manière que le Mt Halvdan, excepté le premier mentionné: A l'extérieur, il y a de la lave contenant de grands cristaux d'amphibole, 1914. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 1^7 remplie d'enclaves de grès, tandis que l'intérieur consiste en lave à nodules d'olivine«. La lave est une trachy-dolérite. M. GorpscHMiDT en a examiné un échantillon; voici ce qu'il m'en a communiqué: z 07/5 67 705 0520 4700 0483 o o 440 Cr +" À EEE vo oO 500 /000-X Fig. 3. Esquisse des Mamelons Harald. »L'échantillon provient du mamelon de 485". Trachy-dolérite du méme type que celui décrit plus haut. Parmi les éléments constitutifs, on peut spécialement mentionner de la hornblende basaltique brune qui se trouve en gros cristaux (3 °™) qui dans la périphérie montrent une corrosion prononcée et une formation nouvelle de minerai de fer et de petits prismes bruns d'un minéral ressemblant au rhoenit. Des fragments de spinell brun sont, comme ils le sont ordinairement, entourés d'une bordure de magnétite. La roche montre des indices nets d'une action thermale postmagmatique: les cristaux d'olivine sont en partie transformés en car- bonate; dans les vacuoles de la roche il s'est déposé du calcite et de lanaleime. Dans ia pate de la roche, on trouve également un minéral ressemblant à l'analcime. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M..N. Kl. 1914. No. 9. 2 18 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. Dans cette roche volcanique, on trouve des fragments d’un grés calcarifère fortement métamorphisé, contenant entre autres du verre nou- vellement formé.« Age des embryons de volcans. Comme il ne se trouve aucune roche plus récente que le dévonien inférieur, autour des embryons de volcans, ce que l'on peut affirmer avec certitude, c'est qu'ils sont de date plus récente que le dévonien inférieur. Le parfait état de conservation de la lave restée intacte, indique qu'ils sont de beaucoup plus jeunes que lere paléozoique. Le seul point de rapport que l'on ait d'ailleurs est la ressemblance parfaite de leur lave avec celle du Mt Sverre et du Mt Sigurd. Comme le premier est à coup sür postglaciaire et le dernier certainement plus jeune que les nappes de lave et probablement aussi postglaciaire, il est raisonnable d'admettre également un age récent pour les embryons de volcans. Phénoménes analogues supposés sur la terre de Fran- cois-Joseph. Par HJALMAR JonawsEN, le compagnon de NANSEN au pole nord, mon attention fut attirée sur le fait que l'on possède probablement de pareils embryons de volcans sur la terre de Francois-Joseph. Dans le voisinage du Cap Flora, il y a tout prés de la mer une petite plaine, tandis que la montagne s'éléve en une pente trés raide au-dessus de la plaine. A la base de la montagne on trouve des dépôts jurassiques d'une puissance d'au moins 500 à 600™ au sommet desquels on a 500 à 600 ® de basalte. Dans le rapport de NANSEN sur son expédition, est reproduit un bloc gigantesque de basalte qui a été dénommé Castle-rock I. Le bloc repose sur la plaine au pied de la pente raide. Il se peut que ce soit un bloc détaché, tombé du haut de la montagne; mais il peut bien se faire aussi que ce soit une cheminée d'éruption remplie par de la lave, ana- logue à celle du M* Halvdan. JoHANSEN dit qu'il a vu, à un autre endroit, au milieu de la pente brusque composée de dépots jurassiques, un pareil anneau saillant, à coupe transversale ronde et composé de basalte. Il n'est pas possible qu'on ait là affaire à un bloc tombé du sommet de la montagne; il n'eüt pas pu rester suspendu au milieu de la déclivité; par contre, il est possible qu'on ait eu devant soi, un embryon de volcans. Il y a, dans tous les cas, un phénomène digne- d'attirer l'attention des expéditions futures dans ces régions. Comparaison des embryons de volcans du Spitsberg avec ceux de la Souabe. En ce qui concerne leurs caractéres morphologiques, 1 Friptyor Nansen, Fram over polhavet. Christiania 1897, t. II, p. 361. IQI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 19 nos embryons de volcans ressemblent beaucoup aux embryons de volcans de la Souabe qui ont été si exactement étudiés et décrits par Branca}. Ici on a plus de 130 cheminées volcaniques dont la plupart sont remplies de tuf. Leur diamètre varie de 30 à 1000 m. Les cheminées traversent les strates horizontales du systéme triasique et du jurassique. Elles ont toutes eu leur terminaison supérieure sur la plaine du Jura Souabe en forme de maar. Mais par suite de l'érosion du Jura il ne reste main- tenant que trés peu de ses maars intacts. On ne voit généralement que les parties plus profondes des cheminées. Mais on trouve toutes les formes transitoires entre les maars intacts et les cheminées remplies de tuf et érodées jusqu’au niveau de la plaine au nord-ouest du Jura. Ces formes transitoires se trouvent dans l’abrupt versant nord-ouest du Jura. Tous les embryons de volcans trouvés au Spitsberg sont par leur situation générale, analogues à ceux du versant nord-ouest du Jura Souabe. . - En Souabe, comme au Spitsberg, on a une plaine située à une grande altitude, qui est attaquée par l'érosion. Mais au Spitsberg l'effet de cette érosion a été plus grand qu'en Souabe. Les vallées pénétrent jusqu'à l'intérieur de la plaine dont il ne reste plus que des crêtes étroites entre les vallées. Dans un endroit comme dans l'autre, les cheminées ont une section transversale oblongue; leur diamétre et leurs proportions générales sont à peu prés les mémes. Cependant, on ne trouve pas en Souabe des chemi- nées aussi étroites que les plus petites des Mamelons Harald. Si le tuf est plus dur que les calcaires jurassiques, les formes topo- graphiques qui se sont produites dans les deux endroits sont d'une ressem- blance frappante. Ce qui est surtout remarquable, c'est l'analogie entre le Conrads-Felsen prés d'Unterlenningen et le M* Halvdan (Pl. V et PI. Ho) be premier est comme un modèle à échelle réduite du second. Le Conrads-Felsen fait saillie à la frontière entre les Juras blancs y et d, mais son sommet n'atteint pas l'altitude de la plaine du Jura Souabe. Le tuf dont il est composé n’est pas aussi dur, comparé aux calcaires du Jura, que la lave du M* Halvdan lest par rapport aux grés dévoniens. Formation des embryons de volcans. On peut immédiatement établir un trait principal dans la formation de ces embryons de volcans. Leur existence ne dépend nullement des fissures de l'écorce terrestre dans les parties ouvertes aux observations. 1 W. Branca, Schwabens 125 Vulkan-Embryonen und deren tufferfüllten Ausbruchs- róhren; das grófite Maargebiet der Erde. Stuttgard 1894 et 95. Jahreshefte d. Vereins f. vaterl. Naturkunde in Württemberg, année 50 et 51. 20 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. A-20 km. au sud du Mt Halvdan, au nord-ouest du Glacier Hoffnung, j'ai étudié une coupe des grès dévoniens depuis la grande faille qui sépare les couches dévoniennes des couches prédévonienwes jusqu'à la côte est du fjord. A cet endroit, on a une suite de conglomérats et de grès . downtoniens, ainsi que de grès dévoniens sans une seule faille. J'ai aussi étudié le côté nord-ouest de la Vallée Halvdan, depuis le fjord jusqu’au M* Halvdan; mais la non plus, je n’ai pu découvrir trace de faille. D'ailleurs les embryons de volcans sont dispersés si irrégulièrement, qu’il n’est pas possible de les relier par des lignes de faille. En ce qui concerne la formation des embryons de volcans du Spits- berg, je suis de l'avis qui a été exprimé par M. Branca en ce qui concerne la formation de ceux de la Souabe. Les cheminées sont dues à l'explosion des gaz contenus dans le magma; mais les fissures n'ont joué aucun róle dans la pénétration des gaz dans les parties accessibles de l'écorce terrestre. Il se peut bien qu'à une plus grande profondeur se trouvent des fissures qui aient été suivies par le magma, jusqu'à un niveau relativement élevé. L'altitude primitive de la bénéplaine, prés du M* Halvdan, est de 1100 ™ et les embryons de volcans les plus bas sont situés à 440%. Jusqu’ä une profondeur de 700 ™, la formation des embryons de volcans est donc en tout cas indépendante des failles. Comme on le sait, Branca considére toutes les cheminées de la Souabe remplies de tuf ou de lave, comme étant d'une formation analogue aux maars. Moi aussi, je considère les cheminées remplies de lave du Spits- berg comme étant des maars. Il est vrai qu'au Spitsberg, contrairement aux quelques embryons de volcans de la Souabe, les parties supérieures, en forme d'entonnoir, font défaut. D'ailleurs il est impossible de les trouver, ces embryons étant, ou si anciens qu'ils ont débouché sur la pénéplaine, ou bien, plus récents que les vallées, ils ont débouché sur les versants de celles-ci; mais dans les deux cas, il ne sera pas possible de trouver de pareilles cavités, car la pénéplaine est par trop découpée par les vallées et n'atteint qu'en peu de points son altitude primitive. Dans le deuxième cas, un bassin pratiqué dans un flanc de vallée serait bientôt rempli par des matériaux meubles, provenant de la destruction des roches par les gelées. Mais une étude approfondie des phénoménes rend trés probable qu'on a là affaire à des maars. Ce qui milite en faveur de cette opinion c'est: 1*. Le grand nombre d'enclaves qui remplissent la partie extérieure de la colonne de lave. Dans un embryon, le plus grand des Mamelons Harald, la lave est, comme je l'ai dit, fortement remplie de fragments de grés dans toute sa masse. Si 1914. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 2I par les cheminées, une quantité considérable de lave était arrivée a la surface, celle-ci aurait complètement balayé les cheminées de telle sorte - que la lave qui est arrivée à la fin et qui est solidifiée dans la cheminée, n'aurait contenu que très peu de fragments de roches sédimentaires. 2°. On n'a jamais rencontré des nappes de lave de la méme composition que la lave des embryons de volcans. On n'a pas non plus trouvé en aucun lieu des blocs détachés de la lave des embryons, excepté dans le voisinage immédiat des cheminées. 3°. Le diamètre, souvent petit des canaux de sortie, nous fait considérer comme probable que l'on a eu affaire à cet endroit, à des actions volcaniques sur une échelle relativement modeste. A coup str, les preuves semblent ici moins évidentes que celles de la Souabe pour qu'on soit aussi sür d'avoir affaire à des maars. Mais, dans tous les cas, on peut affirmer avec certitude que les produits vol- caniques qui ont été transportés par ces cheminées se sont trouvés en assez petite quantité, et qu'on peut par suite avec raison les qualifier d'embryons de volcans. i En raison de ce que la partie des cheminées que l’on peut maintenant observer, est remplie de lave, il est bien possible que la partie supérieure des cheminées, enlevée par érosion ait été remplie de tuf. Mais même au cas où toute la cheminée aurait été à l’origine remplie de lave, ceci n'empêche nullement que nous ayons affaire à un maar, ce qui est bien prouvé par les 3 maars de basalte de la Souabe: Eisenrüttel, Sternberg et Dintenbuhl. Les embryons de volcans du Spitsberg n’ont été, somme toute, étudiés que fort peu. Si le Mt Halvdan, vu du fjord ne s'était pas caractérisé comme quelque chose de tout à fait à part et de bien particulier, ni lui ni les autres embryons de volcans n'auraient été découverts. Seule, la Vallée Halvdan a été examinée à fond. Aucune des autres vallées situées à l'ouest de la Baie Wood n'a été soumise à des visites de géologues, ni probablement méme à celle des humains. Il est parfaitement plausible qu'on trouve au Spitsberg méme des cheminées pleines de tuf; mais à moins que ce tuf ne soit en somme assez dur, il sera certainement difficile pour ne pas dire impossible de les trouver. ll est certain qu'elles sont recouvertes d'une épaisse couche de débris produits par la décomposition mécanique des grès. Il est donc possible, d’après ce que l'on en sait, qu'au Spitsberg, tout comme en Souabe, les cheminées remplies de laves soient plutôt rares, tandis que celles qui sont remplies de tuf sont en grand nombre. 22 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. E. Les volcans. I. Le Mt Sverre. A la description de ce volcan, qui est le plus septentrional du monde, fournie par moi dans le mémoire cité plus haut!, j'ai différentes additions a faire: Question du cratère. Dans le mémoire que je viens de mentionner, j'ai interprété l’enfoncement situé à l’est de la montagne, comme étant un cratère dont la paroi orientale serait enlevée par érosion (Pl. VI). A l'appui de cette opinion, il me reste à mentionner qu’au milieu de cette concavité se trouve une masse de lave en forme de colonne ayant un diamètre d'environ 150 ". La structure de la lave est tantôt prismatique, tantôt en forme de plaques. La lave contient de nombreuses enclaves de calcaire, de micaschiste et de granit. Cette masse de lave forme le point de croisement de tous les dykes visibles dans le cratère. On observe les directions suivantes des dykes: E 10° N, E10°S, ESE, SSW, WS W N W et N 10° W. | Cubage du volcan et proportion entre les matières pro- jetées et la lave écoulée. Le volcan peut approximativement être considéré comme formant un cône oblique ayant à peu près 1000 " de rayon et 300™ de hauteur. Je suppose que le cratére puisse équivaloir à peu prés à la coulée de lave au nord-est du volcan. Le cubage du volcan est alors d'environ 300 millions de mètres cubes ou o km’z, La proportion entre les masses projetées (bombes, lapilli et sables) (Pl. VII, 1) et la lave écoulée (Pl. IX) est très difficile à apprécier exactement. D'aprés un jugement quelque peu superficiel, il y aurait lieu de croire que les deux sortes de produits forment des quantités à peu prés équivalentes, un peu plus peut-étre de la premiére catégorie. Age du volcan. Dans notre mémoire sur les volcans, j'ai mentionné l'existence de blocs granitiques sur le Mt Sverre. J'en ai fait l'étude de plus prés en 1912. Ils sont plus nombreux qu'ailleurs au point 316 (voir la carte à la p. 19 du mémoire précité). Il parait que sur ce point, on a affaire à une courte coulée de lave qui a submergé la moraine de fond qui a été laissée par les glaciers de l’âge glaciaire. J'ai suivi cette coulée jusqu'au bout. Au fur et à mesure qu'on s'approche du point terminal, la quantité des blocs granitiques augmente, et prés de son front la coulée était pour ainsi dire remplie de blocs granitiques dont plusieurs 1 A. Horr et O. Hottepant, Les nappes de lave etc., I. c., p. 17. 1914. No.9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPiTSBERG DU NORD. 2 3 reposaient sur la lave, aprés avoir été mis à nu par l'érosion, les autres faisaient plus ou moins saillie sur la lave dans laquelle ils étaient enfoncés (Pl. VII, 2); enfin, on pouvait, en creusant la lave fendue par la gelée, trouver des blocs qui étaient entiérement dans l'intérieur de la lave. Ces blocs ne montraient naturellement aucune trace de métamorphisme de contact, la lave s'étant trouvée trés refroidie, au moment oü les blocs y ont été renfermés. Ceci est une preuve de plus montrant que /e volcan est postérieur aux glaciers du dernier âge glaciaire. Au nord-est du volcan, il y a aussi une courte coulée de lave. L’eau de fusion provenant de la partie sud du Glacier Adolf a creusé ici de profonds canyons, mettant à nu le profil, Pl. XIII, ı et Pl. VIII, 2. Tout en bas, on a la coulée de lave se terminant par un front à pic. Par dessus celui-ci, on a les terrasses marines quaternaires, atteignant ici une altitude de 47 ™ (conformément aufnivellement de 1912 !). On voit donc que le volcan a fait des éruptions antérieures à la for- mation de la terrasse de 47”. Le front abrupt de la coulée de lave prouve cependant que ce dernier n'est pas de beaucoup antérieur à cette terrasse. ll est probable qu'elle se soit terminée dans le fjord: elle a dans ce cas été protégée contre l'érosion par l'eau d'abord et plus tard par le gravier. » Jai antérieurement mentionné aussi que quelques-unes des terrasses marines sont composées alternativement de couches de gravier quartzeux et de lapilli et de sable volcaniques. J'ai examiné de prés une terrasse située au sud-est du volcan: elle se compose de couches de matiéres vol. caniques et de sable quartzeux. L'altitude de cette terrasse est suivant le nivellement que j'ai effectué, de 24 ® 5. La coupe trouvée fut la suivante: Mélange de sable quartzeux et de matières volcaniques . 50 °™ Lapilli (diamètre 5 ™™) avec une certaine quantité de sable ONCE RARE NEUEM IX t zu Wa s Wm eM Sablesyoleamtque NE Er nU EEUU Lucy .7y di OR ap ile (dr CU c ER UL Vu. S zs RCM SA CaVO EGE EE MEME MM LU LAW. v qe QO Epil damen ee eee e Lou M. Ve pren Sablesvolcanig o 2-00 S LIE UNT ST FOSS NS oos Jpn (diameme eee) AU I uou pe o gres 1 Je n'ai pas déterminé la plus élevée des terasses marines ou des lignes de rivages; mais à en juger, je l'évalue à 120 M environ, 24 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. Sable voleauiques vue Turre oe op hat tio? a eee GES -apillicdiametrerouem)rraoue Sas. he) ee RUE Sable; voleamique: Wei. UE 21.4 Fr Ey ee Era (damme mb), Reese ONE MN Sabletwoleswique 23.70 2271. 2. ja hare 7 ee ee Eapilin(diametcers nn), ar. 2:24.94 ER AC ER ER Terre gelée. Un échantillon de la couche de 21°™ de sable volcanique a été examiné par Goldschmidt. Il cribla cet échantillon et en retira un sable d'une grosseur de grain de o™™ 2. Il reconnut que ce sable était composé essentiellement d'aiguilles et de granulations d'un verre brun oü il retrou- vait les formes déchiquetées spéciales au sable volcanique. Ce sable ne peut donc pas avoir été amené à la position qu'il occupe par de l'eau courante, mais il doit être tombé directement de l’atmosphère dans le fjord. On arrive ainsi à ce résultat, que /e volcan a eu des éruptions pendant que se formait la terrasse de 24" 5. Nous pouvons maintenant résumer de la facon suivante tout ce que nous savons de l'àge du volcan: i Il est d'âge plus récent que la dernière période glaciaire, mais 4l a fait des éruptions avant que se format la terrasse. de 47", et il en a fait qui ctaient contemporaines de la terrasse de 24" 5. Roches étrangères apportées par le volcan. J'ai mentionné plus haut que, comme enclaves dans la lave et comme bombes, on trouve du granit, du micaschiste et du calcaire. En 1912, j'ai trouvé deux nouvelles bombes qui furent examinées par Goldschmidt. Il m'en a donné les communications suivantes: »L’une de ces bombes est constituée d’une norite fraîche et non schisteuse. Il est trés difficile de comprendre d’où elle tire son origine. L'autre est composée de wollastonite qui est un calcaire transformé par métamorphisme de contact. Les deux bombes sont entourées d'une mince couche de verre.» II. Le Mt Sigurd. Son age. On peut affirmer avec certitude que le M* Sigurd est plus jeune que les nappes de lave. Sa base a une altitude d'environ 800 ™ au-dessus du niveau de la mer et le volcan repose directement sur les conglomérats et les grés downtoniens (Pl. X, 1, et XIII, 2). On est amené à conclure que la chronologie a été comme suit: La pénéplaine s'est formée 1914. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 25 et élevée jusqu'à 1200”, la lave a recouvert la pénéplaine, les coulées de lave ont été enlevées par érosion, l'érosion a continué en descendant dans le grès et a écarté une masse de grès d'environ 400 ™ d'épaisseur; puis arrivérent les éruptions volcaniques qui eurent pour résultat la for- mation du M* Sigurd. | Il ne semble pas que les crétes des environs de ce mont soient d'une altitude moins haute que la créte formant la base du M* Sigurd, la situation topographique des crêtes en question étant égale. Il est donc bien probable que ce volcan comme celui du M* Sverre soient de l’âge post-glaciaire. Tous les deux ont d'ailleurs la méme situation par rapport à la faile et leur composition consistant en lave et en tuf, est aussi la méme. Le fait que le M* Sigurd a été, bien plus que l'autre, la proie de l'érosion parait tout naturel; celui-là s'élevant à une altitude considérable sur une créte étroite, tandis que le M* Sverre est situé dans le fond d'une vallée. | Composition pétrographique de la roche. De son examen pétrographique Goldschmidt m'a communiqué le suivant: »Quelques morceaux de lapilli appartenaient exactement aux mêmes types de trachy-dolérites que les roches du M* Sverre et du M* Halvdan. Une description serait une répétition de ce qui a été dit ultérieurement de ces roches: On trouve également ici les mémes fragments de pyroxéne rhombique à bordure d'olivine de nouvelle formation. On trouve fréquem- ment, surtout parmi les petits lapilli, des roches qui sont trés riches en verre, à formes dentelées, identiques à celles du tuf d'autres volcans.« F. Les sources thermales. L Les Sources Jotun. Au sujet des sources que j'ai décrites dans le mémoire cité plus haut (I. c. p. 31), une carte a été levée au tachymètre, en 1912 (Carte III). La source du sud-est. Cette source est située à une altitude de 52? 2 sur le point culminant du .dépot de tuf calcaire formant comme un bouclier qui a une longueur de 65 ™, une largeur maximum de 53 ™ et une épaisseur maximum d'environ 2™. Son extrémité inférieure est à une altitude de 38 ^ 4 et son extrémité supérieure, à 49 "9 à 32 m. Au-dessous-de la limite du tuf calcaire, indiquée sur la carte, la terre est recouverte, sur une étendue considérable, par des débris de tuf cal- caire. 26 ADOLF HOEL. M.-N. KI. La source fournit 20 l. d'eau par minute. Un échantillon assez im- portant, apporté en 1912, a été soumis à l'analyse par le professeur dr. E. Poulsson de Christiania. Quant au résultat de son analyse, il m'a com- muniqué ce qui suit: »Conformément à l'examen de la source du Spitsberg, qui a eu lieu à l'Institut de Pharmacologie, cette source a la composition suivante; Sur 1 kilo d'eau il y a: Chlorure de sodium. . ... 1° 276 Bicarbonate de sodium. . 08" 930 Bicarbonate de calcium. . 08'300 Sulfate de calcium . . . of 156 Je dois ajouter que l'examen qui eut eu lieu alors, avait pour unique but de s'assurer de la composition de cette source au point de vue médical et que par suite, il ne rend pas compte de toutes les matiéres existant en faibles proportions dans cette eau. J'ai déterminé la quantité de sels par dessiccation à 180° de chlore, l'acide sulfurique, l'alcalinité évaluée en Na COs, et le calcium. La somme des composants était conformément à l'analyse de 22*204 sur 1 kilo d'eau, tandis que par analyse directe, on trouvait 287356. Il manque donc ici o8"152 représentant probablement de l'acide silicique, de la magnésie, etc. existant dans l'eau en faibles proportions. D'après cette analyse la source est donc a/caline et salee.s Me Ellen Gleditsch, Christiania, a examiné l'eau au point de vue de sa radioactivité. Voici ce qu'elle m'a communiqué 4 ce sujet: »Jai fait évaporer 4 l.d'eau. Le résidu a été examiné au point de vue de la radioactivité; mais je n'en ai pu constater. Le résidu a donc été mis de cóté pendant 4 semaines; s'il y avait eu la moindre quantité de radium, l'intensité aurait atteint son maximum au bout de ce temps. Mais méme alors le résidu ne manifestait pas d'activité. Il n'y a donc pas de radium dans l'eau. | Ces analyses ne disent rien sur la question de savoir si, oui on non, l'eau à l'état frais a des qualités actives. Une analyse de ce genre devait se faire sur les lieux.« La température de la source a été trouvée la méme qu'en 1910, soit DU: C - La source du nord-ouest. Cette source a une altitude de 49 ™2. Le depöt de tuf calcaire qui se présente aussi en cet endroit sous la forme IQI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 27 d'un bouclier, a une longueur de 62", une largeur maximum de 58" et une épaisseur maximum d'environ 1? 5. Son débit est si minime qu'il est impossible de relever sa température. Sur la carte sont rapportées 3 nappes de neige dont l'existence à une si faible altitude, est difficile à expliquer. Elles ont toutes une surface voütée en forme de bouclier. La plus considérable a 2" d'épaisseur au milieu, Jes deux autres ont une épaisseur de o" 5. II. Les Sources Troll. J'en ai levé une carte au tachymètre, en 1912 (Carte IV). Les sources sont situées à 4 *" 5, au sud du M* Sverre, sur le flanc de la vallée, à l'est du grand Delta Watnelie qui a une longueur de 5 *™ et une largeur qui peut atteindre jusqu'à 1*" 9. La carte s'étend vers le sud et le sud-ouest jusqu'à la moraine du Glacier Karl. Dans le canyon à la limite méridionale de la carte, il y a une riviére provenant de ce glacier. Comme point de départ des altitudes, on a pris un point du delta dont l'altitude déterminée au baromètre, est de 10". La limite des dépôts de tuf de calcaire n’est pas très distincte. Autour des sources qui ont un petit débit ou qui sont taries, les dépôts sont rom- pus en pièces par la gelée et plus ou moins ensevelis par la moraine du fond. | Il y a trois groupes de dépôts de sources. Le plus grand, situé au sud, a une longueur de 405 ™, sa largeur varie de 60 à 120 ^. Le groupe Intermédiaire a 210" de longueur, de 75 ? à 110 ? de largeur. Tandis que ces deux groupes ont leur développement principal le long de la vallée, le groupe du nord a son développement principal sur 85 ™ perpendiculaire- ment à cette direction; sa largeur varie de 27 4 43"* L’épaisseur des dépóts ne dépasse guére 3”. Tandis que les dépóts calcaires des Sources Jotun sont en forme de bouclier, les sources Trolls ont celle de bassins. Comme on le voit, toutes les sources sont situées sur un palier de terrain presque horizontal. Elles sont désignées sur la carte par des chiffres romains de I à XVI. J'ai mesuré la température des sources et fait encore quelques observations que je veux mentionner ici: Au dépôt calcaire méridional, il y a 6 sources. La Source no. I est ronde, son diamètre est de 1 5, sa profondeur : ’ de o™5, son altitude de 26” 8 et sa température de 25° C. (PI. X, 2). 28 ADOLF HOEL. M.-N. KI. La Source no. II est oblongue, sa longueur est de 1 ™ sa largeur de 0 75, sa profondeur deo 3, son altitude der27 2 2 et “sa temperature de 290510 La Source no. III est ronde, son diamètre de oM 2, sa profondeur de oU s. Sonvaltitude deseo "4 ret sa température degra 1G, La Source no. IV a la plus grande étendue de toutes; elle est irrégu- lièrement oblongue; sa longueur est de 11 ™, sa largeur maximum de 7", sa profondeur de 2™, son altitude au-dessus du niveau de la mer de 27" I, sa température de 21? C. à la surface; quantité de bulles gazeuses, probablement composées d'acide carbonique montaient ici vers la surface. La Source V est ronde, son diamètre est de o™1, sa profondeur de o?! r, son altitude de 26" 9 et sa température de 27? C. Autour de cette source, il y a un dépôt calcaire en forme de cône, avec une ouverture au sommet. _ La Source VI est oblongue (Pl. XI, 1), sa longueur est de 3™, sa largeur de 2™ et sa profondeur de 1™; son altitude de 25^ 8 et sa tem- pérature de 26? C. à la surface: c'est la seule des sources qui ait un débit considérable; on n'a pas mesuré ce débit, mais il.est d'au moins 100 l par minute. Aucune des autres sources n'a un écoulement visible. Celle-ci s'écoule vers l'extrémité sud-est par un court ruisseau formant les plus beaux des dépôts de tuf calcaire (Pl. XI, 2). C'est cette source qui dans le mémoire mentionné ci-dessus, est appelée la »3™° des sources Troll« et qui est représentée Pl. VI, 2 et Pl. VH, 1 et 2 — et à la fig: 5 du texte. Les bassins situés à l'extrémité septentrionale du grand dépót méridional de tuf calcaire sont représentés Pl. VI, r. Au dépôt calcaire du milieu il y a 7 sources. La Source no. VII est circulaire, a 1™ de diamétre et une profondeur inconnue; son altitude est de 24 ", sa température de 15? C. à la surface. La Source no. VIII est oblongue et a une longueur de 1? 5 et o? 5 de largeur; son altitude est de 25™1 et sa température de 21° C. La Source no. IX est circulaire, elle a 2™ de diamétre, son altitude est dé 25" 5 etysa température de 189. C. Les Sources X, XI, XII, et XIII ont toutes quatre autour. d'elles des dépots de tuf calcaire en forme conique avec une ouverture au sommet. Les cônes: ont un diamètre de 1™, et de 0504 0275 .de^ hauteur l'altitude est de 22? 2 (le no. X) et la température de 18° à 2195 C. Elles sont représentées dans le mémoire cité Pl. VIII, 2. Au dépot calcaire septentrional, il y a 3 sources. La Source no. XIV est circulaire et a 1™ de diamètre, une altitude de 24? 8, et une températune de, 22 07€: 1914. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 29 La Source no. XV est entourée d’un dépôt de tuf calcaire; elle a la forme d’un cône droit tronqué, ouvert par en haut; le diamètre de sa base est de 1 ", celui de sa face terminale de o" 5, sa hauteur de 0™3, et son altitude est de 22" 8, sa température de 21° C. La Source no. XVI est entourée d'un dépôt de tuf calcaire ayant la forme d'un cône droit, tronqué et ouvert par en haut; son diamètre à la base est de 1" 5, à sa face terminale, de o" r avec une hauteur de o™5, altitude de 20™ et température de 20° C. Les matériaux qui entourent toutes ces sources doivent étre en général considérés comme des moraines de fond. Dans le mémoire mentionné ci- dessus, j'ai indiqué sur la carte géologique ces dépôts comme étant des dépóts marins quaternaires. Ceci est exact en somme, car la mer, ainsi qu'l est prouvé par les terrasses situées à l'est du M* Sverre, a atteint une altitude d'au moins 47™. Mais l'action de la mer sur les matériaux grossiers des moraines a évidemment été si peu importante, qu'ils n'ont pas perdu leur aspect original. Le caractére marin de ces matériaux a d'ailleurs été effacé par le glissement du sol. III. De l'existence probable d'une ancienne source, ^ A 4*™ au nord de l'extrémité septentrionale du Glacier Friederich s'enfonce une petite baie. La grande faile qui suit le long de la Baie Bock, dans la direction du nord-nord-ouest, pénètre sur la terre ferme au sud de cette baie. . A 4— 500 ™ de la côte sud de la baie, et à 400 ? environ à l'ouest de la faille, est situé un mamelon tout particulier (Pl. XII), dont la forme yappelle considérablement les dépóts des Sources Jotun. ll est en forme de poire, avec sa pointe tournée en bas. Sa partie supérieure est située à 95 ? au-dessus du niveau de la mer, son extrémité inférieure à 75 ™. Autour de lui, il y a un mur composé de gros blocs, analogue à celui de la source du sud-est des Sources Jotuns, que j'ai décrit dans le mémoire cité. Mais tandis que les dépóts des Sources Jotun sont composés de tuf calcaire, ce mamelon est composé de matériaux de moraines: de blocs de granit petits et gros, de calcaire et de grés verts et d'une masse de dé- tritus relativement assez fins. Parmi ces pierres, il y en a plusieurs qui sont entourées d'une mince couche de tuf calcaire exactement comme les pierres entourant les Sources Jotuns: Je crois qu'ici, on a affaire à une source tarie. Ce qui semble militer en faveur de cette opinion, c'est: I9. Sa forme qui ressemble beaucoup à celle de la plus méridionale des 30 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. Sources Jotuns. "2%, Le mur de pierres entourant le mamelon. 3°. La si- tuation: a) L'altitude au-dessus de la mer est à peu près la même que celle des Sources Jotuns. b) Cette situation est voisine de la grande faille. 49. Les pierres recouvertes de tuf calcaire. Après que la source a été tarie, le dépôt de tuf calcaire a été ultérieurement détruit par la gelée, et la terre gelée a fait sortir de terre des pierres et autres matériaux de moraines qui se sont alors mélangés avec les morceaux de tuf calcaire l. G. Relations existant entre les volcans et les sources thermales par rapport à la faille. ll est difficile de fixer d'une manière exacte où est située la grande faille prés de la Baie Bock. A l'ouest du fjord, ily a partout des roches prédévoniennes, à l'exception d'une petite nappe de roches du groupe de la Baie Red, à l'ouest du M* Sverre. A l'est de la Baie, par contre, il n'y a que du grès rouge de dévonien inférieur du groupé de la Baie Wood. Il faut donc admettre que la faille suit la Baie Bock, et à en juger par son parcours au nord de la Baie Bock, assez prés de la cóte ouest. Elle coupe probablement l'angle le plus saillant au nord-est du M* Sverre. Ici la roche est partout recouverte d'une épaisse moraine, de telle sorte qu'il n'est guére possible de bien voir quelles sont les roches qui affleurent ici. Nous voyons donc que ni le M* Sverre ni les sources thermales ne sont situées sur la faile elle-méme. Le M* Sverre doit étre situé à peu prés à 2*™ à l'ouest de celle-ci. Le méme phénomène se présente aussi pour le Mt Sigurd. lei la faille est mise tout à fait à nu au côté sud de la montagne au nord du Glacier Hoffnung. La partie du volcan qui existe encore est située à quelques centaines de mètres à l'est de la faille. Quel est du reste le róle joué par cette faille qui est certainement, dans ses traits principaux, d’age paléozoique, c'est un point sur lequel il n'est pas facile de se prononcer. Il ne semble pas bien certain qu'il ait dü se produire ici dans l'àge quaternaire de grands affaissements qui aient pu reculer le magma de bas en haut. Il serait plus probable d'admettre que le magma ait été pressé en conséquence de l'affaissement du bassin de l'Océan glacial, le long du socle continental, ainsi que L. von Post l'a ex- 1 Cfr. Berriz HôcBom, Einige Illustrationen zu den geologischen Wirkungen des Frostes auf Spitzbergen. Upsala roro. Bull. Geol. Inst. Upsala, vol. IX, p. 41. IQI4. No. 9. NOUV. OBSERV. SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. 31 posé dans son compte rendu des »Nappes de lave etc.«1, Le long de la faille. en question, il y a eu en effet, divers points faibles, ou la lave a pénétré en montant vers la surface. Il n'est pas possible de nier en- tièrement que la faille ait pu jouer quelque rôle dans les éruptions volcaniques; pour cela, la situation du M* Sverre et surtout celle du Mt Sigurd dans le voisinage de la faille, est par trop prépondérante. En terminant, je veux communiquer une observation faite par ANTON JORGENSEN, capitaine d'un phoquier de Tromsó. Etant à l'ancre en r9ro, auprès de la Pt® Welcome, lui et son équipage entendirent un bruit comme celui produit par un moteur; ils apercurent, en méme temps, un nuage blanc s'élever au-dessus de l'intérieur de la Baie Wood. Lair était tranquille et clair, et il n'y avait point de brouillard. Ce phénomène fut également observé par l'équipage d'un autre navire qui se trouvait à l'ancre sur ce point. 1 L. von Post, Vulkaner och varma kållor paa Spetsbergen. Et nytt moment i Spets- bergens geologi. Stockholm 1912. Populär naturvetenskaplig revu, année 1912, p. 49. 32 ADOLF HOEL. M.-N. Kl. Légende des planches et des cartes. II Fig. 1. Vue prise d'une crête (altitude 980) à 24km au nord de la Mtg de la Table. Tout à gauche, on voit le plateau du New Friesland composé de granit et mica- schistes d’age prédévonien et recouvert d'un inlandsis. Puis vient la Baie Wijde, à droite de laquelle nous avons le terrain dévonien. La Mtg de la Table, facilement reconnaissable par sa surface plane, est située au fond et à droite de la ligne médiane du panorama. Le plongement des grès et des schistes dévoniens: supérieurs est, comme on le voit, vers l'est. A la cóte cuest de la baie on voit un des nombreux promontoires alluviaux triangulaires. DISSI Fig. 1. Vue prise d'une créte (altitude 800™) au sud de la Mt£ de la Table. On voit distinctement la discordance entre le grés dévonien supérieur avec plonge- ment vers l'est et la coulée de lave. Fig. 2. La surface de la Mt8 de la Table est tout à fait plane, exempte de neige et de glace et recouverte de pierres. PESHE Fig. 1. Mt Halvdan vu de la Baie Wood. Au premier plan la Vallée Halvdan. Fig. 2. Mt Halvdan pris de la station I (voir la carte p. 13). Pie Ve Fig. 1. Mt Halvdan pris d’un point situé a sud-est du mont. Fig. 2. Partie externe du Mt Halvdan, près du point 761.7. On voit la lave remplie d'enclaves de grès. DIVA Fig. 1. Conrads-Felsen prés Unterlenningen en Souabe. ak WAL Fig. 1. Mt Sverre, côté est. Au milieu, on voit le cratère dont la partie orientale est détruite. A droite, une coulée de lave. Au premier plan, des terrasses marines qua- ternaires. leak NIU Fig. 1. Coupe de tuf au coté est du Mt Sverre, a une altitude de 200 m, On voit la stratification nette du tuf, les nombreuses bombes d’enstatite-diopside-olivine et, au-dessus de l’homme, un bloc de granit. s Fig. 2. Bloc de granit émergeant de la lave au côté sud du Mt Sverre, près du point de 316 (voir la carte géologique dans Hort et HorrEpAnr, Les nappes de lave etc.). DIVIDI Fig. r. Parties saillantes de tuf et de lave sur le cóté est du Mt Sverre à une alti- tude d'environ 400 m, Fig. 2. Coupe d’une coulée de lave du Mt Sverre, recouverte de terrasses marines quaternaires. La photographie est prise dans un canyon creusé par un ruisseau provenant du Glacier Adolf, au nord du Mt Sverre. Cfr. Pl. XIII, 1. 1913. No. 9. NOUV. OBSERV, SUR LE DISTR. VOLC. DU SPITSBERG DU NORD. E PEDIS Fig. r. Dykes traversant la partie méridionale du cratère du Mt Sverre. PIX. Fig. 1. Mt Sigurd vu du Glacier Hoffnung. Cfr. Pl. XIII, 2. Fig. 2. Source I des Sources Troll. Au fond, on voit la moraine terminale du Glacier Karl. La direction de la vue est vers le sud. PIX Fig. 1. Source VI des Sources Troll. On remarque le palier du terrain sur lequel toutes les sources sont situées Dans l'eau on voit des algues. La vue est dirigée vers le nord. Fig. 2. Bassins de tuf calcaire de la Source VI des Sources Troll. Pl. XII. Fig. 1. Dépôt provenant probablement d'une ancienne source, au sud de la baie située au nord du Glacier Friederich. La vue est tournée vers le nord-ouest. PI. XIII. Fig. r. Coupe géologique de Ja coulée de lave et des terrasses marines quaternaires au nord-est du Mt Sverre. Levé tachymétrique par Horr, construction par l'ingénieur ALFRED Kozrer. Cfr. Pl. VIII, 2. Fig. 2. Coupe géologique au nord-ouest du Glacier Hoffnung. On voit, à gauche, le Mt Sigurd situé pres de la faille entre le calcaire cristallin prédévonien et le conglomérat downtonien. Plus à droite on a le dyke composé de camptonite. Cfr. Pl. X, 1. Carte I. Carte du district volcanique du Spitsberg du Nord. Carte II. Carte géologique du Mt Halvdan. Le levé de la carte a été effectué par Hoer et la construction, par l'ingénieur ALFRED KOLLER. Carte III. Carte géologique des Sources Jotun. Le levé tachymétrique de la carte a été effectué par Hozr et la construction, par l'ingénieur ALFRED KOLLER. Carte IV. Carte géologique des Sources Troll. Le levé tachymétrique de la carte a été effectué par Hozr et la construction, par l'ingénieur ALFRED KOLLER. [55] Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. P "OMS E pee EI | bk A 4j i , * : i 5 E >: t^ 0! uL P^ " or. Ae, , a ed ^» , y * 3 + ‘El 1 , d + D Ce: , P \ ALS eee 5 Enabi JU à QN NE » c a” , 4 . - Page 11, ligne 11 (du bas), au lieu de: muscovite, lire: tale. Er de » | “ a no * -— U* : * ed - ; a É 1 ^ + or .. > t - i RS | +. is . vi. I * « F - D > D ) SR " E P x a 4 Imprimé le 18 juillet ror4. - LI Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. 20 aout I9I2. Hoel phot. de la Table. Mtg Incem ELIT ] deer =P en TS «m vs NAS m CR TE un | ve LP d PA É y " Y rae "X T- el E 4 - " - vM rer D ohms dn o yndede wai m meer Um oc enim ye mene = -— A € d — — — os …— me ees - " tf Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. PET. Hoel phot. 20 aout 1912. Fig. 1. Mtg de la Table Hoel phot. 20 aout 1912. Fig. 2. Surface de la Mtg de la Table. Fer er ES = ^ - - - = MEE pire Yl 3 * di i P2 me SUID Fern e T a vxo x "T A ad i | Y S B i i - 7 Re E 7 os a i Fr: »23 ND - bod * F Bar s H ee uU» =” AS = Ir, - — e -_ = x ” en e m v 2 rer i se 3 AAT 5 SV " v » A - =e u ao Y I~ Ta - E 2 Lu i RN, ^ E E oh à * "s E PT. mee e “Ss E E m 3 æ Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. KI. 1914. No. 9. PETE Ellingsen phot. 5 aout 1912. Fig. 1. Mt Halvdan. 2: — ——— — Hoel phot. 5 août 1912. Fig. 2. Mt Halvdan. Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. KI. 1914. No. 9. BI IV. Hoel phot. 5 aoüt 1912. Fig. 1. Mt Halvdan. Hoel phot. 5 aout 1912. Fig. 2, Partie externe du Mt Halvdan. A + - N = a n Li nå a PEN ! > L LAS CEE" i Da ar at) di => " po ut | a i i t aW Le P. m 4 i 3 * B 4 "om "m sy pui [LN Spe JI Er Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. KI. 1914. No. 9. PEN 19 octobre 1912. Hoel phot. Conrads-Felsen. Fig. I. E i à W » “te a "m ie. LN E | dp. A i > 2 u 7 7 4 1 u u M = E d | : E © i PE "E = AN i | à u Po Le t A > E FH Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. Peeve Hoel phot. 4 août 1g12. Mt Sverre. Fig. r. U grt y ae vd, — US Y [RES PE) u. rn ee "e ^ te es > i uem Y. uU 7 4... [AX UGE SR. M ni SEN, v ET 1 he "- LA i" | j 7 , I i D 4 (ol b + D D LUN , { i? M1 * B "A Xv y Len i Lh > L Cx Vid.-Selsk. Skr. I. M.N. Kl. 1914. No. 9. PLE VIL Hoel phot. 4 aout 1912. Fig. 1. Coupe du tuf sur le Mt Sverre. Hoel phot. 4 aout 1912. Fig. 2. Bloc de granit sur le Mt Sverre. Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. Pl. VII Hoel phot. 4 août 1912. Fig. r. Parties saillantes de tuf et de lave sur le Mt Sverre. Hoel phot. 4 aout 1912. Fig. 2. Coupe d'une coulée de lave du Mt Sverre, recouverte de terrasses marines quaternaires, . a oe Perera E ARI M vor @ D | 2 Lj " ud . + i , i - ‘ i LI ze i E s - "Ld 5 y - = < & Ar «i 4 N ! Ing rie x . À - a * A - Nu / E -— = FR -— * ^ Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. KI. 1914. No. 9. 4 aout 1912. Hoel phot. Mt Sverre. Dykes traversant le I. Fig. Bik: u E yr ds fire 25 bd CEE © T ar r. I rm oi Pel aed MET ed eed »l . oe u en —— | n —— P ern i BY Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. PIX. ao ar eiie e SS E Roos ENTER Holtedahl phot. r4 aoüt rorr. Fig. 1. Mt Sigurd. Hoel phot. 3 aout 1912. Fig. 2. Source I des Sources Troll. P > oe. = i wa pte ren Bm uam * 4 Lx me. "n4 E bad . y d k " d A " ‘ 5 , LE > i 1 a ^ , er M > à É =) = vw ‘eat = gp RE AEn i a =. n E à PET » Fre "7E Los - vw => i - -——- X H , = y E » > : 4 d e 2 í 330) = ey : .X y < [pu , , - = fl - E M 4 d F * + » = . 7 À. m en ~ - 2 Y 3 | & i > À -— - Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. PR XE Hoel phot. 3 août rar. Fig. 1. Source VI des Sources Troll. Hoel phot. 3 aout 1912. Fig. 2. Bassins de tuf calcaire des Sources Troll. “aes Medi. J - a Y x = "eM C s on TS n PILLE 1914. No. 9. N. Kl. Vid.-Selsk. Skr. I. M. "£161 now zi ‘youd por "99.MOS E b i u E sd = das » u Ne ] u å aid E u i Me 274 nA |, JENNER 1 , re | iz | Ces P1 Ms TIER ay» © MM u a Li [1 : M rd | ES LEE MEL hind fo’ ME "NJ TED ey CA er RE ee ets STER » ; , Acn wa 1 = p Br MS ae E PAL AE Sere oS QGET FE MCE] UNS T: pM i Ps NE Jah On , | D ET M en ar ys Soe t T4 LR d Dei ne TL B "= rl Gull a i y R B i A ae - v u is “ - ie des ‘ T. PI. XIII. à x Gravier et sable. YXxx 4 XXXxx: lave et des terrasses marines qua Calcaire cristallin prédéx logique au nord—ouest du Glacie| Vid-Selsk. Skr. I. M-N. Kl. 1914. No. 9. PI. XIII. Son EXXRLEMXX AXERYZKRRYXX xXx RXR x xxx x = SERS AIRE LILAS EFF FERRE KS SKR EK YXXX RR BRR See EEN Fx. rag Ex RE SY eX Se LER BEREIT x EKK XX XX KS XK ee å ARRETE TES FREE is FUTURA EQUOS MESSRS M KERNE x» RE KK * OX Vx — SEE PEE PERT VOR ESSE 30) — SERA? ESF > ” = i gen SS — e 700 200 300 700 doc ius us == Gravier et sable. [TREE] Trachy-dolérite, Fig. € Coupe géologique de la coulée de lave et des terrasses marines quarternaires au nord—est du Mt Sverre. T Trachy.dolerite (Mt Sverre) FE Conglemérats et grès down- et camptonite (dyke). ioniens et dévoniens inférieurs. Calcaire cristallin prédévonien, Fig. 3. Coupe géologique au nord—ouest du Glacier Hoffnung. A —— te II. P Welcome | CA —&— ph d— + Viktoria OM | | Sue EAST uw 2 = > Y EKieldien | = | Seurcte ditun Sot N oMson | M'Sverce © * | 56 N ia Table | I "S Sera À Malen ) | ex | | jet | = — Qas| —— je m Sr =— +) | |Riesensebite span = : -— Nace | b pede la Cox | 2 | N E C Petermam Sale = Y | x S S € | © | H4 | "|. ri | 4 fø eg =! Im CO 2 eG) Eb xS Carte du district volcanique du Spitsberg du Nord. Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. Carte II. CARTE GEOLOGIQUE DU M' HALVDAN Adolf Hoel L'ÉQUIDISTANCE DES COURBES DE NIVEAU EST DE 10 METRES ÉCHELLE DE 1: 2000 /0 20 30 wo 5€ 60 70 80 oo ww EE trachy-aoierite, Ege rouge, dévonien inférieur. qo Ma A2 CN DN ES n. et ! E c or L; HO age * ur 4 o> 29 m tT] e iu. av A es ne tal 2 d us = CARTE GEOLOGIQUE DES SOURCES JOTUN Adolf ‘Hoel 4 | nn u MR, Carte IV. Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. 9. NES CARTE GEOLOGIQUE DES SOURCES TROLL Adolf Hoel rw 35.6 = > SES 0 „ L’EQUIDISTANCE'DES’COURBES DE NIVEAU "4747 + EST DE 1 METRE B ÉCHELLE DE 1:2000 60 | 80 100 120 140 160 180 200™ fre] Sable de delta. Source. Moraine du Glacier Karl. aine de fond uf PROBLEME UBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN NACH GEGEBENEN REGELN VON VEL oT BOE UTGIT FOR FRIDTJOF NANSENS FOND a I ET EEE INQUE KRISTIANIA IN KOMMISSION BEI JACOB DYBWAD 1914 Fremlagt i aarsmøtet den iste mai 1914. T. | A. W. BROGGERS BOKTRYKKERI AIS Sal In einer früheren Abhandlung! habe ich die allgemeine Frage auf- gestellt, ob zwei gegebene, durch Verzweigungen abgebildete Begriffe, die auf verschiedene Weise definiert sind, einander äquivalent sein miissen. Ich werde hier ein Problem über gesetzmäfsige Veränderungen von Zeichenreihen zur Sprache bringen. Dieses Problem, das in gewisser Beziehung als ein Spezialfall des eben erwáhnten Problems aufgefafst werden kann, ist auch für den all. gemeinen Fall von unmittelbarer Bedeutung. Da die angedeutete Aufgabe äußerst schwierig und umfassend zu sein scheint, muf3 ich mich damit begnügen, die Frage nur stückweise und fragmentarisch zu behandeln. In einer im vorigen Jahre erschienenen Arbeit? habe ich schon eine spezielle Frage über Zeichenreihen gelöst. Bei dieser Gelegenheit werde ich nur einige einfache Fälle des genannten allgemeinen Problems erledigen. Auf die weitere Bedeutung von Untersuchungen dieser Art will ich hier nicht eingehen. S IL Es seien gegeben zwei Serien von Zeichenreihen: À; , As, As pe ELE Y Ay B; ’ Bs, Ds, UE rey B , wo jedes Zeichen in jeder Reihe A und in jeder Reihe B einem Zeichen einer Gruppe von gegebenen Zeichen gleich ist. 1 Die Lósung eines Spezialfalles eines generellen logischen Problems. (Christiania Viden- skabsselskabs Skrifter, 1910.) Über die gegenseitige Lage gleicher Teile gewisser Zeichenreihen. (Christiania Viden- lo skapsselskabs Skrifter, 1912.) 4 AXEL THUE. M.-N. Kl. Für jeden Wert von k wollen wir A; und B, korrespondierende Reihen nennen. Erhalt man die eine von zwei beliebig gegebenen Reihen P und Q aus der anderen, indem man hier statt einer etwaigen Unterreihe A oder B ihre korrespondierende Reihe schreibt, dann sollen P und Q ähnliche Reihen in Bezug auf die korrespondierenden Reihen A und B genannt werden. Wir wollem dies durch die Figur P~Q bezeichnen. Die Reihen aA,5ÿ und aB,B, wo « und § Zeichenreihen bedeuten, sind also z. B. ahnliche Reihen. Sind zwei beliebige Zeichenreihen X und Y so beschaffen, dafs man eine solche Serie von Zeichenreihen Cy ^O. = LEE finden kann, daß X und Cj, ferner C, und Y, und schließlich C; und C41 für jedes h ähnliche Reihen werden, so daß also: X ^ €, 7 CS 7 ADN se nm CG P dann sollen X und Y in Bezug auf die korrespondierenden Reihen A und B äquivalente Reihen genannt werden. Wir wollen dies durch die Gleichung == À bezeichnen. Ist P^» Q, so wird auch gu Ferner wird: År ~ DB, und År = B,. Man kann sich nun die grofe allgemeine Aufgabe (I) stellen: (I) Bei beliebiger Wahl der gegebenen Zeichenreichen A und B eine Methode zu finden, durch welche man nach einer berechenbaren Anzahl von Operationen immer entscheiden kann, ob zwei beliebig gegebene Zeichenreihen in Bezug auf die Reihen A und B äquivalent sind oder nicht. Diese Aufgabe ist in folgenden zwei Fällen (a) und (b) leicht zu lösen. a) A, und D, enthalten bei jedem Wert von k gleichviele Zeichen. 1914. No. 10. PROBLEME ÜBER VERÄNDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 5 Waren hier zwei Reihen X und Y aquivalent, oder könnte man solche Reihen C4, Cs, ----, C, finden, dafs: C, 7 C 0 6S 0 eee ECC, wo C, und C,41 beziehungsweise X und Y bedeuteten, dann enthielten ja zwei beliebige der Reihen C, die alle als verschieden betrachtet werden kónnen, gleichviele Zeichen. r muf folglich unter einer berechenbaren Grenze liegen, und die Aufgabe ist hierdurch gelöst. b) Ax enthält bei jedem Wert von k mehr Zeichen als By. Die Reihen A sollen äuferdem so beschaffen sein, daß zwei beliebige etwaige Unterreihen A, und A, einer beliebigen Zeichenreihe immer bei beliebigen Werten von p und q ganz außerhalb einander liegen müssen. Wir setzen mit anderen Worten voraus, daß keine Reihe 4 eine Unterreihe einer anderen Reihe A bilden kann, während ferner zwei beliebige etwaige Unterreihen A, und 4d, einer Zeichenreihe keinen gemeinsamen Teil besitzen dürfen. Unter einer irreduktiblen Reihe wollen wir hier jede Reihe, die keine Unterreihe 4 besitzt, verstehen. Der Fall b) des erwähnten Problems läßt sich nun durch folgende Bemerkung lösen: Durch wiederholte Reduktionen einer beliebig gegebenen Zeichen- reihe S, wo man bei jeder Reduktion eine Unterreihe 4 der gegebenen Reihe oder von der durch die früheren Reduktionen aus ihr schon erhaltenen Reihe durch ihre korrespondierende Reihe B ersetzt hat, kann man nur eine einzige irreduktible Rejhe erhalten. Diese Behauptung muf jedenfalls, wenn S nur ein einziges Zeichen enthält, richtig sein. Ist aber die Behauptung, wenn die Anzahl der Zeichen von S kleiner als eine Zahl ¢ ist, richtig, dann muß sie, wenn die Anzahl der Zeichen von S gleich ¢ ist, ebenfalls richtig sein, was sofort zu sehen ist. Ist nämlich S hier irreduktibel, so ist ja die Sache klar. Ferner auch, wenn S nur eine einzige Unterreihe A enthält, d. h. $= MAN, wo das Zeichen = die Identität bezeichnen soll. S kann dann nur auf dieselbe irreduktible Reihe wie MB, N reduziert werden. Schließlich denken wir uns, daß S auf zwei verschiedene Weisen durch allmähliche Reduktionen auf die zwei irreduktiblen Reihen P be- ziehungsweise () reduziert ist. 6 AXEL THUE. M.-N. KI. Auf die erste Weise sei S durch eine einzelne Reduktion zuerst auf eine Reihe H reduziert, und A ferner nach einer Reihe von Reduktionen auf 2: Auf die zweite Weise sei S durch eine einzelne Reduktion zuerst auf eine Reihe A reduziert, und Ä ferner nach sukzessiven Reduktionen auf Q. Sind die zwei erstgenannten Reduktionen mit einander identisch, d. h. H — K, so ist die Sache sofort klar. Im entgegengesetzten Falle kónnen wir schreiben: SOM A TAN H= MELA, N KAA ib, AN, wo eine odere mehrere der Reihen M, L und N gern fehien kónnen. Aber H und Ä lassen sich, da sie weniger Zeichen als ¢ enthalten, nur auf dieselbe irreduktible Reihe wie MBpLBqWN reduzieren. D. h. P=Q. Da zwei beliebige ahnliche Reihen und also auch zwei beliebige åqui- valente Reihen durch wiederholte Reduktionen der erwähnten Art nur auf eine einzige irreduktible Reihe sich reduzieren lassen, ist hierdurch unser Problem gelöst. Statt des Problems (I) kann man folgende noch allgemeinere Frate aufstellen: Indem P und O zwei beliebig gegebene Zeichenreihen bedeuten in denen, jedes Zeichen von jedem Zeichen der Reihen A und B verschieden ist, gilt es, eine Methode zu finden, nach der sich immer entscheiden läßt, ob einige der Zeichen von P und Q durch solche Zeichenreihen ersetzt werden können, daß die auf diese Weise aus P und © er- haltenen Reihen P' und ©’ äquivalent werden. Man setzt dann voraus, daß einander gleiche Zeichen nur durch einander gleiche Reihen ersetzt werden. Man kann das Problem (I) auch auf eine andere Weise verallgemeinern. Kónnte man die eine von zwei beliebigen Zeichenreihen P und O aus der anderen dadurch erhalten, daß man hier statt einer Unterreihe A’ eine andere Reihe BD’ schriebe, indem A’ und B’ so beschaffen wären, daß man statt der Zeichen von zwei korrespon- dierenden Reihen A und B solche Reihen schreiben könnte, daß A und B hierdurch in 4’ beziehungsweise B’ übergingen, dann könnten wir — mit einer neuen Bedeutung des Wortes — P und O als ähnliche Reihen rechnen. In Übereinstimmung hiermit kónnten wir äquivalente Reihen definieren und die Frage stellen: wie man immer entscheiden könnte, ob zwei gegebene Reihen äquivalent sind, oder ob man statt der- Zeichen zweier gegebenen Reihen solche Reihen schreiben kónnte, dafi die dadurch erhaltenen Reihen äquivalent werden. Wir wollen nun einen wichtigen Spezialfall des Problems (I) behandeln. Wir wollen die Begriffe Âhnlichkeit und Aquivalenz von neuem definieren. 1914. No.10. PROBLEME UBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 7 S III. Es bedeute À eine beliebig gegebene Zeichenreihe. Zwei beliebige Reihen sollen in Bezug auf R einander ähnliche Reihen heifsen, wenn man die eine aus der anderen durch Entfernung einer etwaigen Unterreihe À erhalten kann. Die Reihen MEN und MN, wo die eine der beliebigen Reihen M und N gern fehlen kann, werden also z. B. ähnliche Reihen. Sind P und Q ähnliche Reihen, wollen wir dies durch die Figur: P-Q bezeichnen. Sind zwei beliebige Reihen X und Y so beschaffen, daß solche Reihen Ci, Cy, ----, C, existieren, daß X und C4, ferner C, und Y und schließlich C, und Cy:1 für jeden Wert von % ähnliche Reihen werden, sodafs also X cq 02 65 do ETS yos dann wollen wir X und Y äquivalente Reihen in Bezug auf R nennen. Wir bezeichnen dies, indem wir schreiben: ae Äquivalente Reihen lassen sich also immer durch Entfernungen und Einschaltungen von Reihen À ineinander überführen. Ist P~Q, so wird auch EICH. Ist ao und Bo so wird auch Ar: Sind X und Y zwei beliebige äquivalente Reihen, dann kann man solche Reihen H und X finden, daß H,~ H,i~ H,~.--.~ HA, Bree eae ass Ke, WO H=X, K= und 8 AXEL THUE. M.-N. Kl. während man immer H,-; aus H, und K, , aus K, durch Entfernung einer Nullreihe R erhalten kann. Hatten wir nåmlich X c2 €, ~~ Pere adn eS y WONzs cb: C, = xRyz C, =xyz Cua = xyRz bekämen wir auch : D Cia ~ x Ey Rz = Cua c Jio Etc. Man kann sich nun die grofse Aufgabe (II) stellen: (I) Eine Methode zu finden, nach der man bei beliebig gegebenen R immer nach einer endlichen Anzahl von Untersuchungen imstande sein wird zu entscheiden, ob zwei beliebig gegebene Zeichenreihen in Bezug auf R dquivalent sind oder nicht. Das eigentliche Ziel unserer Abhandlung besteht nur darin, die Lüsung einiger Beispiele dieser Aufgabe zu geben. Können zwei Unterreihen R einer Reihe niemals einen gemeinsamen Teil besitzen, so ist — wie früher gezeigt wurde — die Sache klar. Die Schwierigkeiten fangen erst an, wenn der umgekehrte Fall eintritt. Können zwei Unterreihen R einer Reihe einen gemeinsamen Teil U haben, so kann man schreiben: R = CU = UD oder C~C(UD) = (CU) DD oder (ores mm Die Reihe A soll eine Nullreihe heißen. S IV. Unter 7", wo T' eine beliebige Zeichenreihe bedeutet, wollen wir eine aus n Reihen 7 gebildete Reihe JUI-. M verstehen. T" soll eine Potenzreihe heißen. - Sind X und Y zwei Reihen, die so beschaffen sind, dafi XY = YX, 1914. No. 10. PROBLEME ÜBER VERÄNDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 9 dann giebt es eine solche Reihe 0, daß DG JB = 0". Der Satz ist ja richtig, wenn X und Y gleichviele Zeichen enthält. Dann mufs nàmlich oder er et p=q=l1 Der Satz ist also richtig, wenn XY nur zwei Zeichen enthält. Ist indessen der Satz richtig, wenn XY weniger als m Zeichen ent- halt, mufs er auch, wenn die Anzahl der Zeichen von XY gleich m ist, richtig sein. Enthalt nämlich hier z. B. .Y mehr Zeichen als Y, so bekommt man: OX = TA oder (YZ)Y = XY = YX = Y(YZ) oder MALI oder PAT AS TL Let Enthält eine Reihe AA eine innere Unterreihe A, so kónnen wir schreiben: A A x y | zo: SS —— A = æy = YX oder folglich £= 0. y=, APT, Es bezeichne nun U, eine beliebig gegebene Zeichenreihe. Wir können dann solche Reihen U, C und D bestimmen, daß wo U, bei jedem Wert von p die gråfte Reihe, für die man solche Reihen C, und D, finden kann, dafs U,-1 = C,U, = U,D,, IO AXEL THUE! M.-N. KI. bedeutet, wahrend zwei Unterreihen U, einer Reihe niemals einen gemein- samen Teil besitzen dürfen. Hat man Us =CU= UD, T dann muß U, was sofort zu sehen ist, einer der Reihen U,, U,,...., U, gleich sein. Bedeutet S eine beliebig gegebene Zeichenreihe und U die grófite Reihe, für die man zwei solche Reihen C und D finden kann, daf 5 = (00 —t oder CS=CUD= SD, dann wird erstens S = 06. «CeCe, wo die Reihe & entweder ganz fehlt, oder weniger Zeichen als C enthält. Es existiert folglich eine solche Reihe 8, dafs Gi S Ce —— M ——— -— i 5 h D | ! ie i Cc (i a a re) D = Ba S = C"a = (oflf'a = «papa ---- abo = a(Ba) = a D” U = (aBJ" "a = a(pa) TE: C wird die kleinste Reihe, bei der. man eine solche Reihe D finden kann, dafs CSS Enthält « wenigstens ein Zeichen, wird niemals ap == pa . Sonst bekämen wir: , BS = Bo(Bay" = (Say = (ag) = (aB)'ap = SP, wo B weniger Zeichen als C enthält. 1914. No.ro. PROBLEME ÜBER VERÄNDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. Il Jede der Reihen gag und oe, wo « aus wenigstens einem Zeiehen zusammengesetzt ist, enthalt nur eine einzige Unterreihe 8a und nur eine einzige Unterreihe a. C id a b C naar a Enthält nämlich z. B. Saf eine innere Unterreihe ge, kann man schreiben a = ab = bc B = ed = da oder S = agaga + - - - aga = (be)(da)(be)(da)(be) - - - - (he) (da) (be) = = b(ed)(ab)(ed) (ab) - - - - (ab)(ed)(ab) e = b3[aga ++ - - agac| = = [agaga ---- ac]d ab = agaga - + - - ac|gb oder | S = b8W = Wed. Aber hier enthält ja 58 weniger Zeichen als ag, was unmöglich ist. Hierdurch ist zugleich bewiesen, daß Saf auch keine innere Unter- reihe a3 enthält. Enthielte ferner a8& eine innere Unterreihe ge, so bekämen wir: ga — üh= da B= be — cd oder S = (da)(be)(da)(be)(da) - - - - (da)(be)(da) = = d(ab)(ed)(ab)(ed) ------- (ab)(ed)a = —4 (aga Bas II " Ba) — — leafla "rs... a3alb oder SAN Wb. Da d weniger Zeichen als ag enthält, ist dies aber unmöglich. Hierdurch ist ferner bewiesen, daß ag« auch keine innere Unterreihe ga enthalten kann. 12 AXEL THUE. M.-N. Kl. Hat man S= PN= NO, wo die Anzahl der Zeichen von P und Q nicht kleiner als die Anzahl der Zeichen von afg und Pa ist, da gibt es folglich eine ganze Zahl m zwischen 0 und n, für die N = alfa)" = (af) a. Um Ausdrücke für die zu der Reihe S gehörigen Reihen U zu finden, kónnen wir nun schreiben: S == ay (f1e1)" “5104 =— (05 (Bac) ” a 6) (ar ler m ol Retukuy aile re a n Ap—10p 1 pt = Ap (Bp) ne WO «*,-1, wenn 2—q-7p, weniger Zeichen als Ba, enthält, während n, tor bea G27 p— 1: erößer als! List. Ferner soll a, für n, > 1 ganz fehlen, während a; (844) | die grófate Reihe, die zwei Reihen 8, und e,(g,)* die größe Reihe, die zwei Reihen e, 19, 1&,—, gemein haben können, bedeutet. | Je nachdem n, gleich oder größer als 1 ist, können wir nun be- ziehungsweise a, oder 8, wie S behandeln u. s. w. Bedeutet M eine beliebig gegebene Reihe und N die grôfite Reihe, für die man solche Reihen X und Y finden kann, daß M=XN= NY, so wird T = XNY = XM = MY die kürzeste Reihe für die M die grôfite Reihe, bei der man solche Reihen P und Q finden kann wird, daf T = PM= MQ. Man erhalt hier P=X, Y. 1QI4. No.10. PROBLEME ÜBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. I3 § V. Es seien in Bezug auf eine Nullreihe A: En — B, | Go es ee (1) År == B; | wo zwei äquivalente Reihen A, und B, bei jedem Wert von h gleichviele Zeichen enthalten. Man sieht gleich ein, dafs A, und Bj gleichviele Zeichen ‘jeder Art enthalten. Schreibt man statt einer etwaigen Unterreihe 4; oder D, einer be- liebigen Reihe S die andere dieser àquivalenten Reihen, so wird die auf diese Weise gebildete Reihe T der Reihe S in Bezug auf À äquivalent. Wir sagen, daß T aus S durch eine homogene Veränderung nach dem Systeme (1) gebildet ist. Zwei in Bezug auf À àquivalente Reihen T und S, die auch in Bezug auf das Systeme (1) äquivalent sind, sollen parallele Reihen in Bezug auf R und (1) heißen. Wir bezeichnen dies, indem wir schreiben: Br. Sind zwei Reihen S und T in Bezug auf das System (1) einander parallel, so existieren also solche Reihen Cy, Cy, C2, ----, C, Cri, wo C, und C,:1 beziehungsweise S und 7' bedeuten, daß man die eine von zwei beliebigen nacheinander folgenden dieser Reihen C, und C544 aus der anderen durch Umtausch einer etwaigen Unterreihe 4; gegen die korrespondierende Reihe B, erhalten kann. Kann man keine der Aquivalenzen (1) durch homogene Veränderungen aus den übrigen ableiten, so sagen wir, dafs die Aquivalenzen (1) von- einander unabhàngig sind. Künnen die Reihen zR und Rz, wo À die Nullreihe bedeutet, für jedes Zeichen z durch homogene Ver- anderungen nach dem System (1) immer ineinander übergeführt werden, sodaß also zR t Rz dann sagen wir, daß (1) ein vollständiges System von Aquivalenzen bildet. 14 AXEL THUE. M.-N. KI. Jede Unterreihe À einer beliebige Reihe S läßt sich also hier durch (1) in der Reihe S, ohne die Reihenfolge der übrigen Zeichen von S zu andern, beliebig verschieben. In diesem Falle bekommt man folgenden Satz. Kann man eine Reihe @ aus einer Reihe A und eine Reihe 2 aus einer Reihe B durch Entfernung einer Reihe R erhalten, während man « und 2 durch sukzessive homogene Veränderungen nach einem vollständigen System von Aquivalenzen ineinander überführen kann, dann haben die Reihen A und P dieselbe Eigenschaft. Wir erhalten ja hier z. B. Sce HU teas. Hat ein von einer Nullreihe R abgeleitetes System von Aquivalenzen die Eigenschaft, daf in Bezug auf das System immer dc B wenn KAW eB; so sagen wir, dafs das System in Bezug auf R ein vollkommenes ist. Ein in Bezug auf eine Nullreihe À vollständiges und vollkommenes System von Aquivalenzen hat also die Eigenschaft, dafs in Bezug auf das System immer Ch 2 ABCs wo C eine beliebige Reihe bedeutet, wahrend, wenn RA RB immer : drum Satz. Kann man eine Reihe « aus einer Reihe A und eine Reihe B aus einer Reihe B durch Entfernung einer Nullreihe À erhalten, wahrend in Bezug auf ein in Bezug auf R vollstándiges und vollkommenes System von Aquivalenzen: AE D, dann wird auch a t. Denn: Jie A Seale oder 0 709% Ist > = Cl II, oder CR = RD, IQI4. No. 10. PROBLEME ÜBER VERÄNDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. I5 so wird in Bezug auf ein in Bezug auf die Nullreihe À vollständiges und vollkommenes System von Aquivalenzen immer GC 2B: Denn RC+CR= RD. Hat man in Bezug auf eine Nullreihe R ein vollständiges und voll- kommenes System von Äquivalenzen gefunden, dann läßt sich dadurch, wie sofort zu sehen ist, unser Problem (II) leicht lósen. Bedeutet nàmlich S eine beliebige Reihe, dann kann man hier eine solche Serie von Reihensystemen No, M, Ns, ME ae Nr bilden, dafs bei jedem Wert von p alle Reihen von N, parallel sind, während S einer der Reihen von M gleich ist. Ferner kónnen die Serien N so gewählt werden, daß keine Reihe von N, eine Unterreihe R enthält, während man bei jedem Wert von p > 0 eine Reihe von N,+1 aus einer Reihe von N, durch Entfernung einer Unterreihe R erhalten kann. Schließlich sind die Serien N so gewählt, daß jede mit den Reihen einer Serie N parallele Serie in dieser Serie N enthalten ist. Entfernt man dann aus einer beliebigen Reihe einer Serie N, eine etwaige Unterreihe À, dann erhält man dadurch bei beliebigem Wert von p «r eine der Reihen von der Serie N,+1. Wir sagen nun, dafs N, das zu 5 gehórige irreduktible Reihensystem bildet. Unser Problem (II) ist nun hier durch die Bemerkung, daf ähnliche Reihen und also auch Aquivalente Reihen dasselbe irreduktible Reihen- system besitzen müssen, erledigt. Für ein vollstandiges und vollhommenes System von Aquivalenzen einer Nullreihe müfsen auch äquivalente Reihen mit gleich vielen Zeichen in Bezug auf das genannte System parallel sein. Ob zwei Reihen parallel sind oder nicht, kónnen wir aber nach einer berechenbaren Anzahl von Prüfungen gewisser Art entscheiden. 16 AXEL THUE. M.-N. KI. S VI. Es seien die zwei Serien von Zeichenreihen AE SA Penge CA E Jeri DB», Ue EE) Di wo 4, und B, bei jedem Wert von p — wie früher — korrespondierende Reihen genannt werden sollen, gegeben. Zwei beliebige Reihen S und 7 heißen in Bezug auf die k Paare von korrespondierenden Rcihen A, und D, äquivalent, wenn es solche Reihen “Cy, €4, Cy, ---, €,, Cr, wo Cy und C,41 beziehingswerme S und T' bedeuten, existieren, daß man C4441 aus C, bei jedem. Wert von q durch Umtausch einer Unterreihe A oder B gegen ihre korrespondierende Reihe erhalten kann. Wir bezeichnen dies, wie früher, durch die Aquivalenz umm C, und C444 heißen wie früher ähnliche Reihen, und wir schreiben "LS Ca+1 . Wir bekommen hier die Aquivaienzen: Ay == By | A SAN PE (2) År E | Satz. Fangen A, und B, bei beliebigen Werten von p und q nach links immer mit verschiedenen Zeichen an und ebenso je zwei beliebige der Reihen B, oder können wir schreiben: QP =A = B, — uu Lo Po = Ay = Bs = yoQ» ae tie, CCE TT CS gel “wk Sel fa) tw) X O0» rs Ty Pr = Ap = Byz , wo z und y solche Zeichen sind, dafs jedes y von jedem der übrigen Zeichen y und x verschieden sind, und sind C, M, D und N solche beliebige Reihen, dafs in Bezug auf das System (2): Ci Dive 1914. No.10. PROBLEME UBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 17 wo dann wird auch Wir brauchen hier nur zu zeigen, daß M und JN, wenn EM >= EN, wo 2 ein beliebiges Zcichen bedeutet, immer äquivalent sein müssen. Am bequemsten läßt sich mehr umfassend folgender Satz beweisen: Sind zM und zN, wo z ein einziges Zeichen bedeutet, zwei in Bezug auf das System (2) äquivalente Reihen, oder gibt es solche Reihen E,, Es, , E, daß zM —— Ex Ey ~----~ E,~ en, +++ (3) dann kann man auch solche Reihen Fi, F.,----, Fy finden, daß | EA E se ER TOU während die Anzahl q der Reihen F nicht größer als die Anzahl p der Reihen E wird. Dieser Satz ist ja richtig, wenn £M —zN, d.h. M=N. Ferner auch, wenn £M SEN .d.h. M = N. Schließlich muß der Satz auch richtig sein, wenn zM DS E; ~ ZN , weil hier M= N. Wir wollen nun voraussetzen, dafs der Satz immer richtig ist, wenn I—p- n. Wir werden dann beweisen, daf der Satz auch richtig wird für p =n. Wir kónnen dann schreiben: £M = 404 ~ 2203 ~ +++» ~ £y Cn © Z9 C. ~ £N +... (5) wo jedes z ein einziges Zeichen bedeutet. Ist z von jedem x und jedem y verschieden, so bekommt man EIL ÉL oder M SUC qe xoci LAN Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 10. 9 18 AXEL THUE. M.-N. Kl. Ist eins der Zeichen’ 21, 2, ne, 2. B. 2, eleieh AS ORE Sache auch ganz klar: Denn hätten wir £M = 2404 = 2003 m m 2, 10,1 2C, 205 ~ CE ORTOS ~ gaa ETE NS NON ANT 240, TV zN, dann existierten solche Reihen « und p, dafs Mme... ma 02 C, C, o B4 0 pr fm N, WO stt 251,1 Ga T.C. ES yrN y M ^ r.C, p Zo Co DE ARTE m ERN ES ON oder YrQr M' = x, P, M* ^ Zo Cs rn» wo Q,M'= M, Q,N'= N. RE EN Ot —1 CN Be N* x, P,M° ~ 202 ~- dann existierten solche Reihen d, dafs M OE SB während also M — Q,M' ~ Qù ~ Qrda ~ +++ + Q3, ~ Q,N’ = N Hierdurch ist unser Satz bewiesen. Es bedeute hier 7' eine solche beliebige Reihe, daf bei = Wahl eines Zeichens Z immer mit 7' äquivalente Reihe. Es bedeute ferner 7 eine beliebige Ist dann T'-—abc---gh, wo d, b, c, --, 9g, h einzelne Zeichen sind, dann wird T' =abe----gh =be----gha. Denn -- gh)a = a(be - - - gha) a(abc--- gh) = aT' = aT = Ta = T’a = (abc oder abc --- gh =be---gha. Enthält also 7 n Zeichen, dann bilden n beliebige nacheinander fol gende Zeichen der Reihe TT eine mit T àquivalente Reihe. Wir werden nun einige Nullreihen À, für die man ein vollständiges und vollkommenes System von Aquivalenzen finden kann, nachweisen 20 AXEL THUE. M.-N. Kl. VD Beispiel 1. Es sei eine Nullreihe À durch die folgenden Relationen definiert: Nn X (X pod — A (Yi Xj)" X, == (X2 22)" X; — X_(¥2Xs)" X = (Aga) Ae AURA) qm (6) il Ay == CX, Y tX. — AUX) wo XY,, Yo,----, Y, und X, verschiedene einzelne Zeichen bedeuten, während r und jedes n eine beliebige ganze positive Zahl bezeichnet. Hier wird also k= (X, KO" A. == (X; Yi)" (XV) Xs == MEC ME CS EF er DPA S wo le Pe te Ferner wird auch: R= XQ((Y, Xj" = XX)" (Xi) — - = X, (Y, Xy» ) 2) (Y) WO epee Wir bekommen nun z. B. R= XY; | (X1 Yi ms X | VG EAS yox EYE oder X, 1 == ia X, . Mehr allgemein erhält man bei jeden der betreffenden Werte von q 20 R= (X Yı)" c QGYQ No Ven [(Xarı Yea) im Xe] [(Xo41 Yoieer SY e Lou (Pa) (VÆ) = R oder man erhalt die Aquivalenz: (G YQ" e (AQ Vg" Xo Yost m Vous Xo (Vo Xa)? = x x 1914. No. 10. PROBLEME ÜBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. aE In Bezug auf R haben wir also folgende + Aquivalenzen: X, }ı = YiX, (X, Yı)" X; Y, = YoX2(¥1X;)" QG Y" (X213) X5 Y = PX, (Y2X9 ^ QS" (7) PNR SR — POETE yi QUA Wir bemerken hier, daß .Y; und R nach links mit X, anfängt. Fügen wir zu (7) alle möglichen Äquivalenzen R = dR wo à keinem der Zeichen Yı, Yo, ...., Y, und X, gleich ist, so bildet das dadurch erhaltene System, welches wir durch H bezeichnen wollen, ein in Bezug auf R vollkommenes System. Wir werden nun beweisen, daß H in Bezug auf die Nullreihe À auch ein vollständiges ‘System ist, oder daß in Bezug auf H immer Rie. 218, wenn Z ein beliebiges Zeichen bedeutet. Wir brauchen dies aber nur zu beweisen für den Fall, dafs 2 einem der Zeichen Yi, Yo, :..., Y, oder X, gleich ist. Wir wollen jedoch zuerst beweisen, dafs in Bezug auf H oder (7) (X Yi" (Ra Yo [Xe Yea] + [Yan Xeon] (4X3 (AX) --- (8) wo m beliebig ist. Der Satz gilt nach (7) für m —0, e Gilt aber der Satz für q=h, m —0 und für g=h, m=k, so gilt er nach (7) auch für sen, mi). Denn Qü Yi)" --- (X Y^ [Xia Ye ‘= XX)" --- (Xa Y) [41 3441] Xia Yarı t + (MX) (Y23)^ > (Yi Xa)" Yua Yi t + [YixaXaul"QaY)".--QGY) Xana Yarı $ + [Pain Yi (MX) (Yi Xi) = ‘ [YiiXia]" EX)" --- (Y:X3)" (8) gilt also auch für g=h, m — oder für g —h 3-1, m —90. Hierdurch ist (8) bewiesen. 22 AXEL THUE. M.-N. Kl. Nach (7) und (8) erhalten wir nun: AR == OYQU(YO4X HE Ce ay CE FIAT M XR == XX Ys MAI. (X, YytX. + E Cpu dcs ER > (Yi X1) X, = RX, H ist also ebenfalls ein vollstandiges System in Bezug auf À. Unser Problem (II) ist demnach hierdurch fiir die genannte Nullreihe R gelöst. Die obenstehende Theorie behält ihre Gültigkeit, wenn Yi, Yo,--- Y, und X, Reihen waren, die nicht ineinander eingreifen können. Beispiel 2. Rzabbcab, wo a, b und c einzelne Zeichen bedeuten. R = abbe [ab] [ab] beab = R oder abbe = beab oder R = abbea|b] [6] cabab = R oder abbea = cabab . In Bezug auf das System abbe = bcab \ abbca = cabab f erhalten wir aber: ak = alabbe|ab = ab [cabab] = ab labbe] a = abbcaba = Ra bR = b [abbca] b = [beab] abb = abbcabb — Rb cR = cab [bcab] = [cabab| be = abbeabe = ke. Beispiel 3. Es sei R= ABABA, wo A und B solche Reihen sind, daß ABA die größte Reihe, die zwei Reihen À gemeinsam haben kónnen, wird. Ferner sei ABA = UUU....U=U" wo U keine Potenzreihe ist, wahrend U mehr Zeichen als À enthält. 1914. No.10. PROBLEME UBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 23 Hier wird also MEER oder B= NDS. Da AB= BA, erhalten wir HR BAABA= RUFT YAAK YA XU R= ABAIB= ANU? PYAAR" FY = 0" !Y oder PT Enthielte X mehr Zeichen als À, oder wäre = ACA so bekämen wir "oO — LA. Bezeichneten hier A und C einzelne verschiedene Zeichen oder Reihen, die nicht ineinander eingreifen können, dann ist unser Problem (II) hier durch die letzte Äquivalenz gelöst. Beispiel 4. R= az" ya" wo x und y einzelne Zeichen sind. Wir bekommen: x"y = yx^ R LI qos = yan oder PT was hinreichend ist. Beispiel 5. Es sei R= aryaryan.... ayant = an(yar) = (xny)y'u" Eee Hier wird erstens: Bf YU 24 AXEL THUE. | M.-N. Kl. Zweitens erhält man also ferner: qu yx [oui EE VM xy? =p oder if. mmy Wir werden nun zeigen, dafs die Aquivalenzen qn = qn p p y Realy ein vollständiges und vollkommenes System K in Bezug auf À bilden. Erstens wird ja nämlich cR + ga (P Dni t aC 0n p, x ex yR + yy az ti” + yar try + Ry. Zweitens werden wir folgendes zeigen: Sind in Bezug auf das System K, S und T' solche beliebige Reihen, daß esc sodaß man also solche Reihen E finden kann, daf ii wo Z ein beliebiges Zeichen x oder y bedeutet, dann wird in Bezug auf K auch Eq Es gibt dann solche Reihen F, daß Se qne AE a c Le Durch die Figur Ps od bezeichnen wir hier, da& man Y aus X durch Umtausch einer Unterreihe x"y oder yx" oder y?r oder xy? gegen ihre korrespondierende Reihe erhalten kann. Der Satz gilt nun erstens, wenn doeet at Le Dann wird ja: S aT Zweitens gilt der Satz auch, wenn £8. E~ eT. 1914. No.10. PROBLEME ÜBER VERÄNDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 25 Dann wird ja: S=T. Drittens gilt der Satz, wenn S sowohl als 7 nur ein einzelnes Zeichen bedeuten. Dann wird ja Wir setzen nun voraus, dafs der Satz immer richtig ist, wenn S sowohl als 7’ höchstens m Zeichen enthalten. Ferner setzen wir voraus, daß der Satz auch richtig bleibt, wenn S sowohl als 7 m + 1 Zeichen enthalten, während die Anzahl 7 der Reihen E nicht größer als n > 1 ist. Wir brauchen dann nur zu beweisen, daß der Satz auch weiter richtig bleibt, wenn S sowohl als 7 aus m-+1 Zeichen gebildet sind, während in der Entwicklung 2B c^ Bh Re 5.25 ET die Anzahl r der Reihen E gleich n + 1 ist. Ist hier z. B. + so haben wir also: zS — Ci a Z2C9 De weal as Les FEET ORE A zT. Ware hier z. B. £y = T so bekämen wir 8 5002.75 Im entgegengesetzten Falle erhält man aber: zS-— yC, Pu yCs page aie 7 YCn+1 DU ré Ade Ist hier S-—y-1yS', T2 1yT" oder S = yS‘, T = ÿT" so bekommt man beziehungsweise LS = a yS" y(ax*S^)-.... ~ yl) —z*yT" xT xS = zxyS" > y(y?-128) > ---- ~y(y zl) ~ xp T" zzT In beiden Fallen erhalten wir S. E T7" oder BLUE 26 AXEL THUE. M.-N. Kl. Wir brauchen also nur den Fall zu betrachten, wo z. B. $zanlyS,, Ty". Wir bekommen dann: LS = y > ya), o... > (ura yr) oder qu os pta Du Wir erhalten hier die Alternative: Uc Den tar IS) DOO A ans, Pet, ea yP-!x(yPT,) ~ UP uy T. AVR aS; 2 In der ersten Alternative wird 1 + 27, anyP T, + 2") oder yr IT, t5 oder S=atyS, + all, + poral, = WT =T. In der zweiten Alternative wird: mae A RATE DCE TES) a2 TT oder aT, + yPODarTy De eat) S Fyr=T, oder Sar tyS; = we iy T, + gran ryt rl, E PT = T. Hierdurch ist der Satz bewiesen. S VII. Schliefslich wollen wir ein paar Bemerkungen machen. Bedeutet À eine beliebige Nullreihe, dann existieren drei Serien von Zeichenreihen , à Jag Pears En + (a) DE Qs, he c e) Om +++ (8) T5, Fe, Rs, +--+, By o (y) mit folgenden Eigenschaften: 1) 2, und Q, sind — für jeden Wert von + — in Bezug auf À einander äquivalent, und jede dieser Reihen enthalt weniger Zeichen als À. 1914. No. 10. PROBLEME ÜBER VERÄNDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 27 2) Alle Reihen R,, Ra, ----, R,, von welchen die eine die Null- reihe R bedeutet, sind in Bezug auf die Åquivalenzen P= | Perd: hf GE: (8) Pn = Qu einander äquivalent. 3) Für jedes r enthält die Serie (y) zwei solche Reihen A, und R,, daß R, = P,Ü UQ, = R, wo U eine Zeichenreihe bedeutet. 4) Existieren für zwei beliebige Reihen R, und A, der Serie (7) solche Zeichenreihen C, D und U, dafs R, = CU UD = Ry dann bildet die Aquivalenz: C=D eine der Äquivalenzen von (0). Man sieht sofort ein, daf alle Reihen (y) gleichviele Zeichen enthalten, und ebenso P, und Q, bei jedem Wert von r. Wir werden nun zeigen, wie man die Reihen (y) und die Äquivalenzen (0) nach und nach bilden kann. Es bedeuten ur. ag ccs Qt k Serien von Zeichenreihen A 1 1 1 Ry , Rs , , I, 2 2 2 Ry ’ Rs, , Rn k k yn , HM. AE R Ry, fur jedes 6 die Serie Sg bedeuten soll. 28 AXEL THUE. M.-N. Kl. Ferner bezeichnen wir durch E35 Eg nn, E, h Systeme von Aquivalenzen 1 1 le h P 17 Qi E 1 Qi ISA 1 h h 5 DV ET Q; i 2 Q; 1 1 h h Fe m, Ps mp wo jedes P und jedes Q eine Zeichénreihe bedeutet, wahrend Eg bei jedem Wert von @ das System Pi =Q PP — 09 po — Q8 "g ng bezeichnen soll. Die Serie 5, soll nur die Nullreihe À enthalten. Für jeden Wert von O0 wird Eg aus Sg und ferner Sg:1 aus Eg auf folgende Weise gebildet: Enthielten erstens die System ey AE cae Sa zwei solche Reihen À, und ZA, daß Rp = CU und UD = Ry wo C, D und U einzelne Zeichen oder Reihen bedeuten, dann wurde Cs einer der Aquivalenzen von Eg gleich sein. Fir jede Aquivalenz von Eg sollen umgekehrt bei jedem Wert von 7 in der Gruppe der Serien S,, 52, .... Sg solche Reihen À, und À, enthalten sein, daß: EU uy? = By 1914. No. 10. PROBLEME ÜBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 29 wo U ein einzelnes Zeichen oder eine Reihe bedeutet. Hierdurch ist Eg vollständig definiert. Schließlich soll Sg:1 von allen denjenigen verschiedenen Reihen Rg:1, die mit allen Reihen R der Serien S,, Ss, ----, Sg in Bezug auf die Âquivalenzen der Systeme E;, E»,...., Eg äquivalent sind, gebildet sein. Man sieht gleich ein, daß Sg in Sgii, und daß Eg in Eg:1 ent- halten sind. Man kann aber @ so groß wählen, daf Soi: = So und also auch: Eg:1 = Eg. Hierdurch ist unsere Behauptung bewiesen. Aus dem System (0) können wir nun ein System (:) voneinander unabhangiger Aquivalenzen Ay —— Bi da = Bs MEN im atas (e) En — B, | so wählen, daß man jede Aquivalenz in (6) aus (c) ableiten kann, während man also keine Äquivalenz von (e) aus den übrigen herleiten kann. (c) kann so gewählt werden, daß die Anzahl k ihrer Aquivalenzen am kleinsten wird. Ferner kann man (e) so wählen, daf3 keine ihrer Aquivalenzen durch eine andere mit weniger Zeichen ersetzt werden kann. In (sc) wird niemals A, = B, ferner auch niemals gleichzeitig A, = À, B. = B, oder A, = BD, B, = A, Satz. Das System (e) enthalt keine Aquivalenz von der Form: wo z.B. X den linken Anfang einer Reihe À, der Reihen (y) bildet, d. h. Eu Br. 30 AXEL THUE. M.-N. Kl. Da die genannte Aquivalenz auch in (d) vorkommen muß, gibt es solche Reihen R,, R, und Ru in (y), daß: By TAU UTY=R, Ru= UTX AW =e oder die Aquivalenz DU, À in (0) enthalten ist, oder ft; AW AUOT OLY =. (c) enthielte aber dann die Aquivalenz X = Y, aus der man ja TASSE, ableiten kann. Satz. Das System (e) enthält keine Aquivalenz von der Form: Se wo S das rechte Ende einer Reihe von (y) bildet. Da die genannte Aquivalenz in (6) enthalten ist, existieren ja solche Reihen R,, R,, E, und Ru in (y), dafs: R, = SXU LIS =: dioc m ES SXU = By oder man erhält die Aquivalenz A — XU, die also in (0) enthalten ist. Schließlich wird: Tos = KS =e Ru BE US VR (6) enthielte aber dann die Äquivalenz X-—Y, was unmóglich ist. 1914. No. 10. PROBLEME ÜBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 31 Satz. Sind kz = PU und UQ= Ry, wo A. und À, zwei Reihen von (7) bedeuten, während also p eine der Aquivalenzen von (6) bildet, dann wird in Bezug auf (0) oder in Bezug auf (e) PR — RP QR = RQ UR = RU wo À eine beliebige der Reihen (y) bedeutet. Denn PR = PR, = PUQ- R.Q = R,P— RP UR = UR; = UPU= UQU = R,U = RU. Ferner bekommt man auch in Bezug auf (e) PU = Rk, = &, = UQ = UP. Satz. Hat eine der Reihen P und Q in (6), die wir mit C bezeichnen wollen, die Form C= NM, wo M den linken Anfang einer Reihe À, der Reihen (y) bildet, dann wird für jede beliebige Reihe R der Reihen (y) in Bezug auf (0): NR = RN MR=RM. Denn ist D die zu C korrespondierende Reihe in (6), dann gibt es ja solche Reihen À, und A, in (y), daß: hk, = NMU UD — R45. oder Kk, = UNM MW = Rk, oder UN = W oder schließlich: NR=NR.=NMW=NMUN=RN=RN. Ferner wird MR = MR, = MUNM=MWM=R,M=RM. 32 AXEL THUE. M.-N. Kl. Satz. Es bedeuten R,, R,, R. und Au vier beliebige verschiedene oder nicht verschiedene Nullreihen Æ des Systems (y). Ferner bedeuten M und N zwei Reihen, die durch Einschaltung von R, und Ru in À; beziehungsweise À, gebildet sind. D. h. M = a,b N = cRud wo Ry, = ab R, Lcd. Gibt es dann solche Reihen C, U und D, daß M = CU UD = N so bildet entweder 4 C= D eine der Aquivalenzen von (6), oder man kann aus C und D durch Ent. fernung von Unterreihen R des Systems (y) Reihen erhalten, die in Bezug auf (0) äquivalent sind. Indem das Zeichen = sich auf Aquivalenz in Bezug auf (0) bezieht, wollen wir folgende Fälle unterscheiden: t. a = Ce c= ef b = hi d =1D R, = fg gh E Ru oder JE R, = Cehi = Cefi £2 Mr, oder C— m 2. a — Ce c= ef DEA Re = fg gbh = Ru oder {= bh Tie en P ebD = ebhd = efd = E, oder GE 1914. No.10. PROBLEME ÜBER VERANDERUNGEN VON ZEICHENREIHEN. 33 oder oder oder oder oder oder oder oder oder = a= Cece, d = gbD Ru = ef fg = R. icy R, = Cceb = Cegb cgb D = R, G— wu 4- C=ae, D = gd R, = ecf f^g == Ru ec = bg R, = ab bof = ecf = R, a — gf Ra == Í bg = fec cd = R, jg ——u C -—aue—gfe— gd — D. 5. h=gh, c= fg C= ae, D = d R,= ef fgd = Ry en R, = agh hi = Ru go t1 C — ae — agd — id — D. 6. c = fhg C —ae, D — g Rud R,= ef fbgd = R, Vid.-Selsk. Skrifter. I. M..N. Kl. 1914. No. 10. Ba robe: E pi ) “a ‚DR un. me 7- . NL nU ed ONE ; Eo DE GE EM gå FE | ^d R, = aecf oc TUA AS ie oder À x m : | "(Perg = VÆ E^. oder ^ Bor Y SU EU E eed = ae, 5 E ee en d | ; ty! E s 8. Du y MID ER i C= dhe, v uud D R; = aef a | fod = Ry rs à oder de — ga. : 1. Mai 1914. SR 3 à d Axel Thue wm 1 f 1 | 32 Jn i. E ^ Gedruckt 18. November 1914. HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS AN DEM HALDDEOBSERVATORIUM VON OKTOBER 1912 BIS ANFANG JANUAR 1913 VON O. KROGNESS UND L.VEGARD UTGIT FOR FRIDTJOF NANSENS FOND KRISTIANIA IN KOMMISSION BEI JACOB DYBWAD 1914 ae Ls 5 = mete den 2 Fremlagt i den mat.-naturv. klasses | € mal 1914. 29d ' ^ » Le i . A.W. BROGGERS BOKTRYKKERI A-S | er B. eine von uns! hat schon kurz über eine Reise nach Bossekop (Finmarken) im Vorwinter 1912—13 berichtet. Gleichzeitig damit wurden, wie dort erwähnt, auf dem neu errichteten Halddeobservatorium und auf Vegards Station in Bossekop parallaktische Nordlichtphotographien für Hóhenbestimmungen nach dem Stórmerschen Verfahren? aufgenommen, deren Ergebnisse wir im folgenden mitteilen werden. Die Methode ist schon in der erwähnten Arbeit von Stórmer aus- führlich beschrieben worden. Eine Beschreibung braucht deshalb hier nicht wiederholt zu werden — wir beschranken uns daher auf einige Angaben über die gegenseitige Lage der Stationen und einige Bemerkungen betreffs der instrumentellen Ausrüstung. Das Halddeobservatorium liegt auf dem Halddegipfel etwa 4,5 km. vom Kaafjord entfernt und 907 Meter über dem Meeresspiegel. Geographische Breite gm = 69° 56’ 21” —»— Lange 4— 225 855 B8 Gr. Die Station in Bossekop (»Aurora Borealis« genannt) hatte eine für Nordlichtbeobachtungen vorzügliche Lage auf einer Hóhe in der Nahe des staatlichen Telegraphen- und Telephonamts. Trotzdem ihre Hóhe über dem Meer nicht mehr als ca. 30 m. betrug, konnte man wegen der grofsen Entfernung der Berge von der Station aus wirklich den ganzen Himmel bis zum Horizont überblicken. Geographische Breite 69° 57’ 48" N — Lünpe 22° 155 3 E-Gr. 1 L. Vecarp: Photographische Aufnahmen des Nordlichtspektrums etc. Phys. Z. S. 14, p. 677, 1913. 2 C. STörmeEr: Bericht über eine Expedition nach Bossekop etc. Vid.selsk. skr. No. 17. Kristiania 1911. 4 O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. Kl. Die gegenseitige Lage der Stationen geht aus der Karte Fig. 1 hervor. Die Verbindungslinie der beiden Stationen (die Basislinie 9) hat eine Lange von 12,6 km., und die Richtung ist durch die folgenden Werte von Hohe (4) und Azimut (ao) gegeben. TES Dep | 7 Foi f a = 180" +78 [E 12° N] Rn AO Bossekop — Haldde (has 6 s | a — 78 Eig Die Basislinie hat eine ganz günstige Lange. Sie ist etwa dreimal so grof als die von STORMER früher! benutzte. Dagegen war ihre Rich- tung (E— W) ungünstig; denn wie bekannt, haben die durchaus häufigsten Nordlichter die Form von Bogen, die in der Richtung der magnetischen Parallele gehen. Auf den Bildern wurden diese Bogen beinahe ihrer 1 Seitdem wir unsere Observationen abgeschlossen haben, hat Prof. STORMER (1913) eine noch grófere Basislinie zwischen Bossekop und Store Korsnes (27 km.) benutzt. 1914. No. 11. HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. 5 Langsrichtung entlang verschoben und wenn — was oft der Fall ist — die Bogen keine deutliche Querstruktur zeigen, wird man nicht »korre- spondierende Punkte« angeben kónnen. In der Tat ist hierdurch die Móglichkeit für brauchbare parallaktische Bilder sehr stark beeintrachtigt. Auf dem Observatorium auf dem Halddegipfel waren die parallaktischen Aufnahmen auch oft durch Nebel oder gewaltige Stürme verhindert. Da- gegen waren die Wetterhältnisse in Bossekop günstiger. Die Telephonleitung zwischen den beiden Stationen bestand aus drei Teilen. 1. Die Leitung von dem Halddeobservatorium nach Kaafjord bestand aus unisoliertem Draht, der direkt auf den Boden gelegt war. 2. Die Reichstelephonleitung von Kaafjord nach Bossekop, die durch liebenswürdiges Entgegenkommen des Herrn Telegrapheninspektors Bruun — Hammerfest — von 7!/, Uhr Abends bis 9 Uhr Morgens zu unserer Verfügung gestellt wurde. 3. Eine kurze Leitung vom Telegraphenamt bis zur Station in Bossekop (etwa 200 Meter) war aus dünnem >»Militärdrahte errichtet. Sowohl der »Militärdrahte wie auch die Telephonapparate waren uns in liebenswürdigster Weise vom Armeedepot in Kristiania und vom Reichstelegraphenamt in Hammerfest überlassen. Hauptsáchlich wegen der schlechten Isolation der Haldde—Kaafjord- Leitung war das Telephonieren oft mit Schwierigkeiten verbunden, und besonders war das Anklingeln hàufig unmóglich. Dagegen konnte man ganz gut hören. Man mufste sich deshalb so behelfen, daß man für das Telephonieren vorher bestimmte Zeiten verabredete. Die photographischen Apparate, die zu Nordlichtaufnahmen benutzt wurden, waren mit Ernemannschen Kinostigmatlinsen (Brennweite 5,2 cm., Öffnung 4 cm.) versehen. Die Größe des Bildes betrug etwa 4 cm. im Durchmesser. Die Linsen waren jedoch wegen der grofsen Lichtstärke nicht genau korrigiert, sodaß die Sterne besonders am Rande des Bildes nicht scharfe Punkte gaben. Auferdem hatte der Apparat auf dem Halddeobservatorium noch den Fehler, daß der zentrale Teil des Bildes überhaupt nicht vollkommen scharf eingestellt werden konnte. In einiger Entfernung vom Zentrum bekamen wir dagegen ein durchgängig scharfes Bild. Die Empfindlichkeit für Sterne- abbildung wurde hierdurch allerdings etwas verringert; es zeigte sich aber, dafs auf den benutzten Bildern die helleren Sterne ganz deutlich heraus- kamen. Diese Unscharfe wird jedoch nicht die Genauigkeit der Parallaxe- bestimmung merklich herabsetzen kónnen. — An einem Abend (3. Dezember) 6 O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. KI. kam jedoch am Observatorium eine andere einfache Versuchskamera, mit zwei Pathé-Fréres-Linsen, zur Anwendung. Der eine von diesen beiden Apparaten war mit einer besonderen Linse versehen, wodurch man eine sehr beträchtliche Zunahme der Lichtstärke, jedoch auf Kosten der Rand- scharfe, erhielt. Bei den parallaktischen Aufnahmen wurden ausschließlich » Ultra rapid«- Platten von Hauff benutzt. Über das Auftreten des Nordlichts. Zur Übersicht mag der folgende Auszug aus dem, vom 1. Assistenten am Observatorium, Aabakken, geführten Nordlichtjournal für die betrachtete Periode wiedergegeben werden. Wir geben die Zeiten nach astronomischer Berechnung an. [o^ = 24^ — Mittag, 12^ = Mitternacht. Mitteleuropäischer Zeil] November. 8. Von ir^ an etwas Nordlicht. Um Mitternacht wurde der nördliche Himmel immer mehr bedeckt. 9. Ein wenig Nordlicht von ca. r1!/;^ an. Orkanartiger Sturm verhinderte das Photographieren. 10. Von 5? an Nordlicht, teilweise intensiv. Nachdem Telephonverbindung hergestellt war, trat Nebel ein. 17. Nebel: 12. Wolken, kein Nordlicht beobachtet. 13. Von 7" an schwache, ruhige Bogen und lichtschwache Draperien. 14. Teilweise kräftiges Nordlicht. Wegen Nebel bekamen wir nur ein paarmal Gelegenheit, parallaktische Aufnahmen zu machen. Etwa 14h gänzlich bedeckt. IS. Ein schwacher, diffuser Schein gegen Norden. Etwa 10!/,” auch ein schwacher Bogen unter dem grofsen Bären. 16. Den ganzen Abend über bedeckter Himmel. 17. Bedeckt fast den ganzen Abend. Kein Nordlicht bemerkbar. 18. Schneesturm den ganzen Nachmittag. Etwa ri^ wurde ein schwaches Nordlicht gegen Norden bemerkt. I9. Schwacher Nordlichtschein gegen Norden. 20. Schneesturm. 21. Etwa ro^ etwas sehr schwaches Nordlicht gegen Norden. Später nichts. IQI4. No. 11. HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. 7 22. Etwa 4 wurde eine Nordlichtdraperie gegen Norden bemerkt. Später kein Nordlicht bemerkbar. Mondschein. 23. Unbedeckter Himmel, kein Nordlicht, Mondschein. 24. Etwas bedeckt, kein Nordlicht. .25. Fast völlig wolkenfreier Himmel, kein Nordlicht. 26. Schneesturm. 27. Schneefall und bedeckt. 28. Wolkenfrei; Mondschein, kein Nordlicht. 29. Fast wolkenfrei. Sehr schwaches Nordlicht etwa 77/2? bemerkt, später nichts. 3o. Völlig bedeckt. Dezember. I. Unbewolkter Himmel, kein Nordlicht. 2. Schneesturm. In Bossekop Nordlicht hinter den Wolken bemerkt. 3. Von etwa 73/2" an ein schwaches Leuchten gegen Norden, das nach und nach an Starke zunahm. Von 9^ an erstreckte sich ein mächtiger Bogen über den ganzen Himmel, beinahe durch den Zenit, verschwand aber schnell im E und Zenit, hielt sich jedoch làngere Zeit im Westen. Später parallele, nicht besonders lichtstarke Bogen und einige sehr ruhige, diffuse, »wolkenartige« Flecke. 4. Schwaches Nordlicht etwa 8b. Später nur sehr diffuser Schein. 5. Ein wenig Nordlicht bemerkt. Neblig. 6—7. Ganz kräftiges Nordlicht; wegen Abwesenheit vom Observatorium wurden keine Parallaxephotographien aufgenommen. 8. Bedeckt, kein Nordlicht hinter den Wolken bemerkbar. 9. Etwa 71/28 ein großer und kräftiger Bogen. Später flammte das Nordlicht mit Regenbogenfarben kraftig auf, wonach der Bogen sich in Draperien auflöste. Etwa 9^ bildeten sich aufs neue einige Draperien, die jedoch schnell wieder verschwanden. Etwa 8V;^ wurden einige schwache Nordlichtstreifen zwischen dem großen Bären und den Zwilingen beobachtet, die fortwahrend verschwanden, um wieder von neuem gebildet zu werden. Der Bogen hielt sich lange am Himmel. Etwa 2^ (am 10.) war er noch bemerkbar, jedoch nur sehr schwach. to. Etwa 41/25 ein schwaches Leuchten gegen Norden, das später in einen Bogen, der stundenlang tief unten am nórdlichen Himmel stand, über- ging. Etwa 8^ Wellenbewegungen entlang des Bogens. Regenbogen- farben. Einige Draperien wurden ebenfalls gebildet. Etwa 8'/;^ wurde das Nordlicht sehr diffus. Spater nur ein sehr diffuser, schwach leuch- 8 O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. KI. tender Bogen. (Die eine Serie Parallaxephotographien, 4 Stück, beim Entwickeln leider verunglückt.) tr. Vom Eintritt der Dunkelheit an schwaches Nordlicht im Norden be- merkbar. 6" 20—40 abwechselnd etwas kräftigere Erscheinungen, Bogen und Draperien. Später ein kräftiger, diffuser Schein über dem nörd- lichen Himmel, obere Grenze bei Polaris. Etwa roh r5? wurde ein Bogen im Norden neugebildet, der nach und nach an Starke zunahm. Einige Draperien von kurzer Dauer erschienen ebenfalls. Der Bogen verschwand bald, und der ganze nórdliche Himmel bis zum Zenit war von einem diffusen Schein be- deckt. Schwach leuchtende Bander durch den Zenit von E—W. 12. Schneesturm (Orkan). 13. Schwaches Leuchten früh am Nachmittag 4 diffuse Bander (das eine sehr schwach) auch südlich vom Zenit bis zu den Pleiaden. Später etwas wechselnde Formen, jedoch hauptsachlich diffusen Charakters bis 98 45™, als das Nordlicht plötzlich kräftig aufflammte. [Da die Telephonverbindung in Unordnung gekommen war, bekamen wir keine brauchbaren Doppelphotographien.] Das kräftige Nordlicht verschwand wieder nach etwa ro Minuten. Später nur ein diffuser, aber verhältnismäßig kräftiger Schein über dem ganzen nódlichen Himmel. I4—17. Völlig bedeckt. 18. Ein schwacher, ruhiger Bogen Nachmittags und Abends. Nur ein paar schwache Draperien etwa 8—8!/;^. Mondschein. 19—20. Mondschein, kein Nordlicht bemerkbar. 21— 30. Einige Abende kräftiges Nordlicht [zuweilen in Bossekop beob- achtet und aus den magnetischen Kurven ersichtlich] jedoch immer so spat Nachts, dafs es am Observatorium nicht bemerkt wurde. 31. Ein schwacher Bogen am Abend tief am nórdlichen Himmel. Januar. I. Ein schwacher Bogen tief am nördlichen Himmel von 7^ an. Etwa 81/2" wurden schwache Draperien bemerkt, später nur ein ruhiger Bogen. 2. Etwa 71° erhoben sich von Westen zwei ganz kräftige Bogen. Später veränderte sich das Nordlicht etwas, jedoch behielt der nórd- liche Bogen seinen Charakter. . Ein schwacher Bogen hielt sich den ganzen Abend. 3. Schwaches Nordlicht den ganzen Nachmittag, etwas kráftigere Er- scheinungen etwa 35—3!/,5. Ungefähr 9^ begann ein kräftiges Auf- 1914. No. 11. HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. je} flammen. Anfangs ein schmales, lichtschwaches Band vom östlichen Horizont bis zum Zenit. Dieses Band wurde nach und nach stärker und erreichte schließlich den westlichen Horizont. Dann erfolgte ein ganz außerordentlich kräftiges Aufflammen in Regenbogenfarben. Das Nordlicht bewegte sich vom nördlichen, durch den Zenit etwas zum südlichen Himmel hinüber. Leider bekamen wir erst nach dem kräftigsten Aufflammen eine parallaktische Aufnahme um gl 24”. Ein paar Minuten später war nur ein diffuser Schein über den ganzen nördlichen Himmel zurück- geblieben. 4. Etwa 712? ganz kräftige Draperien und Bogen. Sie nahmen schnell an Stärke ab, sodaß keine parallaktischen Aufnahmen (nach 7?/3") gemacht werden konnten. Den ganzen Abend bedeckt. en 6. Ein verhältnismäßig kräftig leuchtender Bogen wurde etwa ;!/,^ beobachtet. Dieser hielt sich längere Zeit ruhig; etwa 9!1/, war er jedoch sehr lichtschwach. Etwa 17? wurde im Norden noch ein schwacher Bogen beobachtet. Die Berechnung der parallaktischen Photographien. Die Formeln, nach denen die Berechnung ausgeführt ist, sind früher von Prof. STORMER entwickelt und so ausführlich in seiner oben erwähnten Abhandlung »Bericht usw.« beschrieben, sodaß wir in dieser Hinsicht nur auf dieses Werk hinzuweisen brauchen. Doch werden wir die dort gegebenen Berechnungsformeln zusammen- stellen, indem wir genau dieselben Bezeichnungen anwenden. Auf der Fig. 2 bedeuten 5 und c diejenigen Punkte, wo die Richtung von 4 nach 5 und einem betrachteten Punkte, — entweder einem Stern oder einem Punkte im Nordlicht — E E die Himmelskugel trifft. Z bedeutet N: den zu A gehörigen Zenitpunkt und P den Nordpol der Himmelskugel. Die Berechnung fällt in zwei Teile. Der erste Teil besteht darin, die Ver- schiebungsrichtung samt / und a für die verschiedenen Punkte im Nordlicht zu bestimmen. Fig. 2. IO O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. Kl. Der zweite Teil besteht darin, aus der ausgemessenen Parallaxe die Höhe und Lage des Nordlichts im Raume zu bestimmen. Wir werden zuerst die Formeln aufstellen, die bei der Berechnung zur Anwendung kommen. Wie leicht zu ersehen ist, geschieht die Verschiebung längs des grófsten Kreises durch c und 6. Die Verschiebungsrichtung wird daher von dem Winkel u zwischen dem Deklinationskreise durch c und dem größten Kreise durch c und 6 bestimmt. Wir haben dann zur Bestimmung von u: u=—= i — k LS (ta) wo À den Winkel zwischen dem Höhenkreise durch c und dem größten Kreise có, und £ den Winkel zwischen dem Hühenkreise und dem p Deklinationskreise durch c bezeichnet. Die Richtung des Deklinationskreises wurde durch eine Reihe Positions- bestimmungen der auf den Kopien vorkommenden Sterne festgestellt. a und f Fig. 3. seien zwei Sterne, deren Deklination und Rektaszension bzw. di, da und @;, o» sind. Die zwei Winkel. 4; und 5, und der Abstand a zwischen den Sternen Fig. 3. werden dann aus den folgenden Formeln berechnet, wobei wir den Winkel «Pg mit /\o bezeichnen. tg a sin Mei sec = tg gU S AUDI See PT c ERE B4 + Bs di + da di — do 4 tg SIDA = cos cup cosec 7 9 enter x . (2) Bi — Bs 5 Ba , 0| — 0, und tg = = cos — sec — t ne Mit Hilfe dieser Formeln kann man eine Tabelle über 6,, 5» und « für die verschiedenen Sterne berechnen. Herr Professor STÖRMER ist so liebenswürdig gewesen, uns eine von ihm früher berechnete Tabelle über diese Größen zu überlassen, sodaß nur für einige Nordlichter eine Berechnung bei uns nötig gewesen ist. Wir werden nun zu den Formeln für A und & zurückkehren. Zu ihrer Bestimmung haben wir die Breite der Station A und die Deklination und den Stundenwinkel des Sternes c. 1914. No. 11. HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. TX Hieraus kann erstens die Höhe A des Sternes c über dem Horizont bestimmt werden, indem sin À — sin q sin à + cos p cos d + cos ¢ und wenn Z gefunden ist, wird a aus i cos Ó sin / sin a = — —— — cos A berechnet. Als Kontrolle können wir cos a- cos h = — cos p sin à + sin p cos d cos? anwenden. À und À finden sich aus den Formeln: sin a+ COS p sin? : COS m ME — cos d cos A — tg io cos À + sin h- cos (a — a) sin (a — a) cotg À = S3 - (4) Der zweite Hauptteil der Berechnung besteht darin, aus der aus- gemessenen Parallaxe die Hóhe des Nordlichts zu bestimmen. Wir setzen voraus, dafs der Parallaxenwinkel ausgemessen ist. Bezeichnen wir den Abstand von A bis C mit r, die Länge der Basislinie AB mit g und den Winkel zwischen der Richtung von À bis C und B mit #, so erhalten wir aus Fig. 4a E g- sin («+ f) sin f V A i R Ÿ 3 » 12 O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. KI. Weiter ergibt sich für die Hôhe 77 des Punktes C über dem Meeres- spiegel Fig. 4b: H=V(R+y»+E—R A oeer angenähert t d +3 ess 2(R+y)[R+y +V(R +? +2)? a — ICS hl ' und ey A - Das letzte Glied in der Formel (9) kann für x << 1000 km. und die zwei letzten Glieder für x — 80 km. ausgelassen werden, wenn man sich mit einer Genauigkeit von !/, km. begnügt. Für den Abstand zwischen A und dem Punkte auf der Erdoberflache, der C im Zenit hat, ergibt sich 5 xX ait Oss is, E und als D =R:0 à ADN ergibt sich angenähert, indem wir sin 0 anstatt @ setzen: R LE « \ Bo, - SS Hier bedeutet 0 den Winkel zwischen den zwei Erdradien, und D den geodatischen Abstand. Der letztere Ausdruck für D kann mit einer Genauigkeit von 1 km. für x << 600 km. angewendet werden. Bemerkungen hinsichtlich der numerischen Berechnung. Die Berechnung haben die zwei Verfasser unabhängig voneinander ausgeführt. VEGARD hat eine Rechenmaschine benutzt, während KROGNESS, in Ermangelung einer solchen, sich eines großen Rechenstabes, und wenn es die Genauigkeit erforderte, der Logarithmen bediente. Es besteht auch ein Unterschied in der Berechnung des Winkels # zwischen der Richtung von 4 bis 6 und c. (Vgl. Fig. 2 und 4a). Wie aus der Figur leicht ersichtlich ist, wird % aus: cos 4 = sin fy sin À + cos h, cos Ah cos (a — ap) IQI4. No. 11. HÖHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. 13 bestimmt, was voraussetzt, dafs man die Höhen und Azimuten der ver- schiedenen Punkte kennt. VEGARD hat diese für die betreffenden Punkte des Nordlichts direkt bestimmt, indem er den Unterschied in Höhe und Azimut zwischen diesen Punkten und einem naheliegenden Sterne, für den diese Größen berechnet worden sind, ausmifst. KRocwEss hat dagegen zuerst # für den Stern berechnet, und hieraus findet er # für die verschiedenen Punkte im Nordlicht direkt durch Aus- messung làngs der Verschiebungsrichtung. Mit der Kenntnis dieses Winkels hat der Letztere auch zur Bestimmung von À anstatt der Formel (7) die einfachere sin (a — ap) : cos hig sin % Sd — benutzt. Ferner ist zu bemerken, daß Krocness Haldde und Vecarp Bossekop als Station 4 gewählt haben. Die Ausmessung der Parallaxe ist auch nach zwei verschiedenen Methoden ausgeführt worden. Der eine von uns (VEGARD) bediente sich des Stórmerschen Verfahrens, indem er mit Hilfe eines Projektionsapparats das Bild der einen Platte auf ein Stück Papier projizierte, sodaß 1° auf der Platte in der Regel ı cm. auf der Zeichnung entsprach. Dann wurden die Grenzen des Nordlichts und die photographierten Sterne aufgezeichnet. Die zweite Platte wurde in den Projektionsapparat hineingesetzt, und dieser dann so eingestellt, dafs die entsprechenden Sterne zur Deckung gebracht wurden. KROGNESS benutzte eine direkte Ausmessung auf den photographischen Kopien. Der Mafsstab mufste hier auf jeder einzelnen Kopie mittels des Abstandes verschiedener mitphotographierter Sterne bestimmt werden. Die Verschiebungsrichtung wurde in beiden Fallen auf den Figuren aufgezeichnet und die Parallaxe längs dieser ausgemessen !. Bei der Ausmessung der Parallaxe kann auch die Deformation des Bildes sich geltend machen. | Wenn sich nämlich kein bekannter Stern nahe dem Punkte, dessen Parallaxe ausgemessen werden soll, finden läßt, und dieser außerdem am Rande des Bildes liegt, so kann die Deformation eine betrachtliche Wirkung ausüben. 1 SroRMER hatte uns liebenswürdigerweise seinen Projektionsapparat zur Verfügung gestellt, wofür wir ihm hierdurch unseren besten Dank aussprechen möchten. 14 O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. Kl. In unserem Material haben wir es nur einmal, nämlich am ?-/42, P4, für nôtig befunden, auf die Deformation Rücksicht zu nehmen. Die Ausmessungen und Berechnungen Vegards ergaben als Deforma- tionskorrektion der Parallaxe ~ o^,2 und diejenigen von Krogness — 0°,3. Ergebnisse. Die Ergebnisse der Berechnungen sind in den Tabellen I und II zu- sammengestellt. Tabelle I enthält eine Reihe von Hilfsgrößen — unter anderem die Winkel %, À und u —, die zur Bestimmung der Parallaxen- richtung auf der Platte nótig sind. | In Tabelle II sind Hühe und Azimut, der gemessene Parallaxen- winkel und der daraus gefundene Abstand D und Höhe 77 des Nordlichts angegeben. Zu jeder Aufnahme gehóren drei Figuren — namlich die zwei Parall- axenbilder Platte I und I und eine Wiedergabe der von Vegard mittels des Projektionsverfahrens aufgezeichneten Konturen des Nordlichts. (Fig. 5—19). Die Aufnahmen von Bossekop sind mit einer völlig durchgeführten Linie, die von Haldde mit einer gestrichelten Linie, gezeichnet. Auf jeder Zeichnung sind einige Sterne sowie die berechneten Punkte des Nordlichts angegeben. | Die von Vegard gewählten Punkte sind mit den rémischen Ziffern I, II etc., die von Krogness gewählten mit den arabischen 1, 2 etc. be- zeichnet. Die Genauigkeit der Hóhenbestimmung hängt ganz und gar von der Genauigkeit der Parallaxe ab. — Die Genauigkeit der Parallaxenbestimmung hangt wieder von der Giite der Aufnahmen und Scharfe und Lage des Nordlichts ab. Wir müssen deshalb die móglichen Fehler der Parallaxenbestimmung in jedem Falle schatzen. Zu jedem Wert der Parallaxe ist der geschätzte mógliche Fehler hin- zugefügt. Diese Zahlen sind nicht als wahrscheinliche Fehler, sondern vielmehr als eine obere Grenze des móglichen Fehlers zu betrachten. Die entsprechenden Fehler in D und 77 lassen sich einfach berechnen und sind in Tabelle II angeführt. IQI4. No. 11. HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. I5 5/5 P, 7^ 1/27 925% GB 1” 16” 545 Fig. 5. Fig. 6. 14-157 Ps(5) In P. oh 307 ^55 174 $7575 A dCygni et” XP. 9737” 16 O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. Kl. 3/12 Ps Quo Zen 20 Cenhei JLyrms «flyne Eu or Fig. rr. * * 3-WaP 4 » 7 Ursa. may: DE Ee i pury | '9u.19]G uoproq.rop puvjs “qy usqjuy wap quoro s st tud A7) A siq oyunq | | wsp UOA puvisqy | i | | sapınduv o([ ‘uo#07 | | | | "23 wudsg 4<— 4 sos ary 0910414 sop Suna gi | -aduy[io, top Jne ung 1 S'oL1| is tel ofoer | L'Elr | c'11e | 16'gh S'oT go'e! Leit | €o'PE |uours younp d au (ned uouro Jop jue youMmyos) "MN Ul ouodriq | | | u9}49941 Wop MU MUYSS M.-N. Kl. UND L. VEGARD. O. KROGNESS 22 — lo We ‘ £1 : f i { ge Le oLı oe ZOL 9:66 e'6L1 | obFe'jge |61F Gai O'Shx | S'6EE En | sr tıreigır Ser SiSer |v'1S6 PEN Iq \ c£-g'ece 6 T poll sire | EgSE pem f| See (SI anil eis | o'6e: Uger ae >. | a f| Ye (ie « 3 yay ut ‘ [ M 6619682 | cg. LIL! E'6or | g'1€r ores | eene | | “Gloss 12) 0081 8621 "MIN ul | COEM Cun u230{ 1osnpgi(T | Pres ler | . Cs | ® € : | MS lee 96 o't6 o' Ler | a H € x o'Soz | £g'6t 9'69€ | 2S'gS 1'ELE£ | 068/95 S'oLE |oE:LS | z'oLı | 61‘6+ Soba ext | | | p'olr |€L'eS | I'gSI | gg'o* o 4 n (SO) SCH EST | ‘PUB 334221 Jap b'o-r og'e| FS'S* | go'6e |'iu3A^ » uounp Z aiurT 7T 61 <ı &y Ye z'ioFgg'1 Sı'SS | Se'Ez "yunq eaysyooy 19q "III zoFtg‘1 gS‘SS | Sor | aah] À qoanp d airy 7I S1'o-r LOT SE LS |S&L*br ung 29s3upau aq "I gI PI SI Ve | g'oF LEE) ee'1* | La'SE | u849 4 qoanp Z au "| Li €1 ET Vs | | | g'0F Sa'E| ta'FE€ | 096€ | ‘1u849 LS younp d siuvT 7] 9I ZI Cd We C'ocxot'£ ct'ob |gg'e* | 1345 » qo1np d oiurT T] | 1u849 4 pun » uauyosiMz jqund — , C op as] Egig€ |9€'o€ | -jayin uep qo1np Jaiury "I €1 II lI le o OM RO o | | d 00—2 7] 'ejuor[pioN wi j 3xXunq "Su meld wuyqeuny 23 HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. 1914. No. rt. | 'suojuono'[ u92)4221 ‘Wy ogI 6 X991: | Libor | shor | 661 St'ogg--ogi, soF L'£|go'LS | sop puvy oyu 1op € ur aim d orurT 9 pun ozI wd usjıayy Uop Jjuoridsquo | | xS 'PusjgoneT uojoo1 — onmpdeidojogq 412p Ssunzusisagq Op 6 FgS1 | S'oS1 | Eigıı | 0'561 Lı'Lg—ogı| 2'0F LE ES | sop pues] ayuı Jap :X yoanp d aug 'S ju sopuey sasap p[undjjuugog 1 | : "suaJyonaT uo3q22. : o1+6b1 | b'L*r | g'érr | of061 | g’Lg—ogı SzioF g'£| 6'oS$ | sop puvy oxui[ sop :p younp d our "+ | ‘ysR.ijaq smuoserng X pun p 'erqde13 | | | yoinp uaiury-7 uop uayosimz purjsqy -ojouq Jap 3unzuoigag 1op uoyooids [| ,, Fe£gı | S'rgr | E'L11 | r'g1e |Sglogtogi\Sc'oF €'E | ErtLS | sap sje X uoa youpagu [ala os d ary ‘€ -Ju9 Uu9Zu9I1*) 9SoIp Re ‘ulos nz | | 'suojugono'[ uoxui| sop pue | dequusysa OTe pun Sor wo Uezue) tic 991 | g'bor coz | offos | £'1g-og!| EoF S'E | O6'ES | 234921 19p ‘stuosvig 4 yaınp d aturT '& | uop U9ouoSIMZ 9PPIEH UuoA auyeu | "suaJyanaT ua4u sop pues jny Jap youu 3ureuos [ques 1935917 8 Forı Sé‘bhi ozi ggg | g'ig-og! | cof g'£|L£'oS | aqyoa. ssp ‘stuooviq Q yoanp 4 om] ‘1 | Ky Mon | | | O1FGLL 601 bow | bee £'c9-—ogi. c'ocLe'e| o'ee | 'ezudg 934991 a1p fae4A7T g ya. mp J aurT ‘9 IIFQLL Sur 6Lz 10€ | I'19:-ogI, &'O T I'6| 6'ı2 azides o49]1u orp fash] 9 younpd oiurT. *S 11} 6e1 €er | Eco Ige | 119: og1| s'oFSe'‘z| o‘oz | 'ozyidg a.1apyıar a1p 'e33 AA qoanp d atury ‘+ | "udÁ) p pun zul le L1 161 | €'£gi 165 pre | L'€S-+og1 Sı/oF 691 | sie | uayosiMz Jyundjoyım Uap qoanp J alu] '€ L -EgEr c£1 woe 6'665 | e'£€-:-ogi| 1'0F96'1 | L'oe ‘eiky 4 younp 4 airy 'E L Fozyp | $' 61 bow 885 €S-+-ogr| oF os | S'be | uojro.rng ayuy 1op !edom younp d orurq ‘2 | &g NM gPFL61 9981 | 5'998 IIT | €'6b--ogi|Sc'oF €E'1 | 6'oz "2147 4 wounp d aurT 't , "'ezydg 19p geFeSı | S'681 | S'G8E oit | L'Lt-:-ogr Sz'oF £'1| 6'61 | pues oxurp top Sah] 4 younp d aiury ‘€ 6 FGZL Sıı | g'EtE |£'eo€ | gigh-ogı| 1‘'oF S'ı S'gri yung ojs3Srporu jsp aymjadun "© azyıdg aap pury Six ber 911 | z'zo€ | 6'EZE | £'oS-—og1, e'oT go'r 12 | ayyoor 1op {æ147 4 younp d or] ‘1 | &y We 2 | "suaJyonaT u21aqun sop puey Pelee S'gLi | ofL6S 879 Jg PUE SOM 891 3.1990 aap {uaa ‘ue Se .yoanp V au ‘1 | Ly Ws H € as A d+n d y "9juorpaoN ur 9 Jyundg | ouieujny (sso»uSorw UOA uosSunuto.roq) IT TTINSV.L O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. Kl. 24 orI-r 961 | 9:*61 | 6:C6r | e'oLe | 6'6r-—ogi, I'oF o'e 6 FPLi | o‘olr | p61 | E‘Loz | L'gr-—ogri| 1'o-rer'e L Fgsı | ghar ILI €1is | r'Lb—=ogr| Tor S'z 9 FHOL | Foo! |g'ilr | 1'661 g’Sp—ogı SroF o'e | Li-- ‘ ET ‘ | tz +66 b'6L Leb | L'E6r |ES'eg CzoFSt‘ı | ør Tec) | S're1 e'g |S‘rer | S'gL—og1! S'OF gL'S | | C1621 | 9'€er |e'vec oSc | €'9S—ogi|Sc'oF Pz SiFøg| | eL11 gee | S'oSz | S'gS-og1/Sa'foF tz QE— | | DAD 091 'gic ele |£&'eb——ogr| S'oF g'r b1FSS1I zS1 |S'éor | L'Lez | t:9b—ogi| sor Ea Su SLL | S'gri | L'g€1 | 6‘961 |gs'6h--ogı Er + | | | o | o o H © a | TA d+n d | Cz‘6 pues oxui tap ‘iusA5 » qoanp d aturT "pues exui 123p ‘USA. 0 qoanp d aiur "pues exui tap tus? p qoanp d arurT "yung 9e3sSupoeiu A19(] ‘U9A ‘UBD » pun syjoog ,( uaugosiMz pugejsqy usqjey Wap qoro|d 3s! eyqung wep pun suoog 4 uoA uouoneuipje(] Jep petrqos193u[] Jaq ‘snoog { qoanp asiou3suorjveurp39(T Wap jne Jyung uaute yoinp 1423 d aiurT 'suojqono"T sop S2[I2L u23jsleqo sop put 974991 Jap ‘syepiedojameg » younp d aeiurT ‘au19]S uopieq Jap puejsqy Jop aim go13 os jaddop js! @IÂT 3 siq 3)4ungq Wap UOA puejs “GV Jaq ‘u280798 8147] 2 <— 833 MN sasiary u2)g913 sap Sunlo8ur[ioÀ Jap jne J4ung uoeuis yoinp Z oiurT pue» sexum top íae1&T 2 qoanp Z aur] ARS yoinp d alu DET 934991 aap ‘IU849 » yoinp d ourT FEM IONONE yay Jha u23jq22. Wap Pu MuyIS ‘au1a}G u2p12q Jep puejsqy uaqjey wap 491913 JS! lu2AJ ,(siq syyung Wap uoa puejsqy Slejngue Jaq ‘uasozas ws 4 <— 4 Soslaly usjyo1s sop SunieSug[ioA Jap jne yyung ueuia yoinp d aurT exui 1op ‘ust » 'enpupaox, WI D ung = à m + : BI / I 97 Ela ay ST QUE "T td GI /e |owuyeunw ($3310 4) SLT TO EV HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. 1914. No. 11. 'uios nz 1equuoxio YorNep ouoH 19199913 “Wy OSB ur qoou [qe.nS 198s91p juioyos doyossog uoA aidoy aap jny C91 3'668 9'8£E O11 9'001 gei 1‘L6 1'e r1 £'orr1 BET L‘ögı 'puesT 934991 aap ‘iU849 » younp d airy "wua&T g younp d ojurT "ung 21S81paIu sap .qgjoesu[) 'suadoq sop pue» dap :1u845 À younp d our u845 LS younp Z awry suds » younp d our] 1u347 4 pun » UdYOSIMZ Iyundjopim Uap qoanp J our] pue» 914224 Jap ‘iu849 1/ younp d siurT ‘PUB 9342924 sop fru8 A7 » qoanp d au] pue» 91224 sap fu^ 0 younp d oiurT pues] exui sep fíu8 42 T/ qoanp d oiurT / 18 26 O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. KI. Besprechung der Ergebnisse. Was uns bei den Hóhenbestimmungen besonders interessiert, ist die Hóhe des unteren Randes und die obere Grenze des Leuchtens. Der untere Rand ist bekanntlich im allgemeinen sehr scharf, ihre Hóhe ist gut bestimmt und läßt sich unter günstigen Anvisierungsrichtungen ganz genau feststellen. Nach oben dagegen besitzt das Nordlicht keine scharfe Grenze, sondern das Leuchten verschwindet ganz allmählich mit steigender Höhe. Eine genaue photographische Bestimmung dieser Grenze läßt sich deshalb wohl kaum durchführen; auf der Platte bekommt man nur die obere Grenze des photographischen Eindruckes. Die auf photographischem Wege bestimmte Grenze gibt nur einen Minimalwert derselben an. Diese Eigentümlichkeit der Nordlichtstruktur hat der eine von uns in einigen früher veröftentlichten Abhandlungen! zu erklären versucht. JU ADEST BARTELS | ET | Vegard | Krogness | | Datum Blattes) m 1 vast mer Med = Anm | Ed |e Es | LIS Hy | | | | | | | | 8/11 I IOS | | Bogen | Sn 2 IIO TOr | Ae. | | Draperieférmiger Bogen | | sit 3 fore ano M se Draperien 137 | 118 124 126 She | 4 122 | 118 | Draperie dod 5 137 165 | Kraftige Draperie 3ha | 6 123 188 122 Scharfe — 34/9 8 | nis 22. | | Diffuses Nordlicht in Z ne 4 89 99 | | Draperiefórmiger Bogen | 100 — D) — — D) — | | | 15/19 | 115 218 104 | 238 Draperiefragment (Strahl) 2 I 96 ee ^ d Diffuser Bogen | I2I 112 — D — 2E à © BEL | 92 | 9 E | 2/1 | 3 IOO | 85 | Me S Rd | 5 | 104 "S | Gel Draperiefórmiger Bogen 3 1 | 2 | 102 96 | —»— — — Hy, bedeutet Höhe des unteren Randes. Ho c — der oberen Grenze (photographisch bestimmt) - L. VEGARD: Nature Nr. 2163, 212, 1911. Arch. f. mat. og nat.videnskap nr. 6 & 9, 1911. Phil. Mag. (6) 23, p. 211, 1912. 1914. No. 11. HOHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. 21 In Tabelle III sind die aus unseren parallaktischen Aufnahmen be- rechneten oberen und unteren Grenzen zusammengestellt. Es geht aus den Zahlen hervor, dafs die Nordlichter mindestens bis zu einer Hóhe von etwa 200 km. auftreten kónnen —, wahrscheinlich liegt die obere Grenze der Sichtbarkeit aber noch hóher. nach Spitzbergen (ca 900 km) 350 325 300 275 : 087 / N / 0/00 NN 250 : \ / 2 N \ , x / > \ 225 s NN ; x b: , 347 \ NUN 200 f N TER / > x S >. / 175 9 / X > < a Se /22 NI N N RT NX 150 S à X M N ES N 125 SCR 1 ; es x 100 : uo 9 SES / Sem EX NS / ~ > ~ x iy Rite 75 " o 457 p SER NS " Ed < SN X E 50 d ue 101 o9 LER AX SER / W 250 225 200 775 150 25 100 75 50 2s o 25 $0 75 100 25 150 175 FE Die Tabellen zeigen, dafs die beiden Ausmessungsverfahren fir die untere Grenze der Nordlichter gut übereinstimmende Werte geben. — VEGARD findet ein Hóhenintervall von 89 — 137 km., Krocness ein Höhen- intervall zwischen 81 und 126 (einmal 165, aber unsicher). 28 O. KROGNESS UND L. VEGARD. M.-N. Kl. Bemerkenswert ist, daß sämtliche Nordlichter ihre untere Grenze ziemlich genau in derselben Höhe haben (etwa roo km.). Die Unterschiede der meisten Höhen sind nicht größer als die möglichen Fehler. Die geographische Lage der gemessenen Punkte der Nordlichter geht aus Fig. 20 hervor. Die Lage ist auf einer Tangentialebene durch unseren Observationsort angegeben. An jedem Punkte ist die untere Grenze des Nordlichts angegeben!. Wir sehen, dafs die verschiedenen Höhenmessungen ganz bedeutenden Unterschieden der geographischen Breite entsprechen. Die gefundenen Höhen der Nordlichter dagegen zeigen keine regel- mäßige Variation mit der geographischen Breite, — oder innerhalb der Reichweite unserer Observationen sind die unteren Grenzen der Nord- lichter von der geographischen Lage annähernd unabhängig. Ein Vergleich zwischen den von uns gefundenen Höhen und den früher von STÖRMER auf photographischem Wege gefundenen zeigt insofern gute Übereinstimmung, als auch STÖRMER die meisten Nordlichter in einer Höhe von 100—120 km. gefunden hat. Jedoch findet STÖRMER größere obere und kleinere untere Grenzen, als wir sie gefunden haben. Er findet, dafs das Leuchten in Hühen bis über 350 km. auftreten kann. In dieser Verbindung móchten wir hier hervorheben, daf3 die Nord- lichter von denen wir hier parallaktische Bestimmungen haben, nicht zu den kräftigeren gehóren. — Er ist wohl móglich, daf3 man bei besonders kráftigen Erscheinungen sowohl bedeutend grófsere wie auch niedrigere Höhen bekommen kann. Die Periode, in der STÖRMER seine Beobachtungen angestellt hat, war auch — wie es scheint — besonders reich an kráftigen Erscheinungen. Als untere Grenze findet STÖRMER aus den Messungen in Bossekop etwa 40 km., hebt aber ihre grofse Unsicherheit hervor. Diese geringe Hóhe ist nur ein paarmal gefunden worden, und die parallaktischen Auf- nahmen, aus denen sie berechnet wurden, gehórten auch nicht zu den besten; außerdem betrug die Basislinie nur 4,3 km. Es scheint uns, daf3 wir erst dann solche niedrige Hóhen mit Sicher- heit annehmen können, wenn sie bei einer größeren Basislinie und ganz scharfen parallaktischen Aufnahmen gefunden werden. In demselben Winter, in dem unsere Observationen ausgeführt worden sind, hat auch Dr. Kurt WEGENER (vom 20. Dez. bis 7. Febr. an dem ! Die Zahlen sind die Mittelwerte der von den beiden Verfassern ausgeführten Bestim- mungen Igr4. No. xx. HÓHENBESTIMMUNGEN DES NORDLICHTS. 29 deutschen Observatorium in Spitzbergen photographische Höhenbestim- mungen des Nordlichts gemacht. Die Resultate seiner Messungen, die kürzlich veröffentlicht worden sind!, stimmen besonders gut mit unseren Beobachtungen überein. Er findet, »daß die Höhe des stärksten Leuchtens bei den Bändern sehr konstant bei 110—130 km. Höhe liegt, und dafs einzelne, steil ein- fallende Strahlen, sowie die steilen Draperie-Strahlen bei 80 km. Hóhe mit ihrer maximalen Leuchtkraft in die Atmosphäre hineindringen. Eine Hohe unterhalb 80 km. kann aus keinem der Parallaxenbilder mit Sicherheit fest- gestellt werden.« Wie bekannt liegt bei den meisten Nordlichtern das hellste Leuchten sehr nahe an dem unteren Rande. — WEGENER nimmt an, dafs man die niedrigste Höhe, bis zu der die Leuchterscheinung über- haupt hinabdringt, noch etwa 10 km. tiefer als für die hellste Stelle annehmen kann. Da die von WEGENER gemessenen Nordlichter gewóhnlich mehrere hundert Kilometer nórdlicher als die von uns berechneten liegen, zeigt uns auch ein Vergleich unserer Resultate mit denjenigen von WEGENER, dafs die Hóhe der unteren Grenze im Durchschnitt nicht wesentlich mit der geographischen Breite variiert. Dies gilt natürlich nur erst in der nachsten Umgebung der Nordlichtzone. Wenn Nordlichter auf viel süd- licheren Breiten auftreten, kónnen sie vielleicht durchschnittlich in- anderen Hóhen liegen. Das Beobachtungsmaterial ist besonders für niedrigere Breiten zu gering, um eine Variation der Nordlichthóhe mit der Breite zu erkennen. Für niedrigere Breiten sind bis jetzt nur ein paar Nordlichter von STORMER gemessen worden, nàmlich die Nordlichter vom 22. Febr. und 8. April 1911. Das erste war ein Bogen, der auf einer Breite von ungefähr 60° lag und eine Höhe von etwa 150—160 km. gab. Das andere war draperiefórmig und lag auf einer Breite von 63—64^, und für den Mittelwert der unteren Grenze findet man 85—90 km. Diese für niedrigere Breiten gefundenen Höhen fügen sich in den für die Nordlichtzone gefundenen Hóhenbereich gut ein; aber die Anzahl der Beobachtungen ist, wie erwähnt, zu gering, um sichere Schlüsse über die Variation mit der Breite zu ziehen. Es ist auch zu berücksichtigen, daß die Höhen mit der elfjahrigen Sonnenfleckperiode móglicherweise variieren kónnen. Demnach ware es vielleicht zu erwarten, daf in einem Maximumsjahr die Nordlichter tiefer liegen als in einem Minimumsjahr. 1 Das Deutsche Observatorium in Spitzbergen I. Schriften der Wiss. Ges. in Straß- burg, 1914. 30 0. KROGNESS UND L.VEGARD. M.-N. Kl. 1914. No. 11. Zuletzt môchten wir an dieser Stelle denjenigen Herren, die uns bei diesen Messungen in verschiedener Weise wertvolle Dienste geleistet haben, den Herren Telegrapheninspektor Bruun in Hammerfest, Telegraphenamt- vorsteher in Alten FEYLING, cand. jur. SCHIANDER-LARSEN, Postmeister in Bossekop PUNTERVOLD, den Assistenten am Observatorium AABAKKEN und Hort, sowie Herrn stud. real. H. SoLBERG, der eine Reihe der Berech- nungen ausgeführt hat, unseren verbindlichen Dank aussprechen. Gedruckt 6. Januar 19135. Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. rr. - y eie eye e Tae OSA Qu mper rn d e i 2 wire domm mmm = 5 Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. Kl. 1914. No. zr. PEDE =p ay Edo Te Ars je ee L: a s AO pr Fy vi : 3 ^ : sie I : HSG eat ye Os doc doe FE SEE + as eie = sagittae des pass tek Area BE pae XA AC -] ahs "Sy : Ec . Y ur x +” d * ey FURER I + - OT WAS pel CLA di. E 0 it UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE PAR KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM (VIDENSKAPSSELSKAPETS SKRIFTER. I. Mat.-Naturv. KLASSE. 1914. No. 12) UTGIT FOR FRIDTJOF NANSENS FOND CHRISTIANIA EN COMMISSION CHEZ JACOB DYBWAD 1915 Fremlagt i den mat.-naturv. klasses mete den 2ode november 1914. Le chapitre I du présent traité est la traduction exacte d'un manuscrit déposé, en 1888, par l’Etudiant Kr. Birkeland, pour être conservé. Le Secrétaire Général. A. W. BROGGERS BOKIRYKKERI A-S Ic 1888 l’Etudiant Kr. BIRKELAND déposa un petit fascicule ayant pour titre: »Principes d'une méthode énumérative de la géométrie« et destiné à étre conservé dans les Archives de la Société des Sciences de Christiania. C'était un résumé de recherches qu'il avait faites à l'aide d'une méthode qu'il avait inventée comme étudiant en mathématiques à l’âge de 18 ans. Son excellent professeur était alors le géomètre Dr. ELrixc Horst. L'intention de M. Birkeland était, le plus tót possible, d'élaborer complétement la méthode et de publier un grand travail sur la géométrie énumérative. Il n'en fut cependant pas ainsi. Comme tant d'autres jeunes savants, il s'adonna à l'étude de l'une puis de l'autre matiére, sans obtenir d'autres connaissances que celles qui lui permettaient d'avoir un aperçu à peu près clair du probléme choisi — il trouvait que le temps lui manquait pour rien publier. Ceci provenait aussi en partie de ce que, vivant dans des conditions difficiles, il se trouvait déjà alors obligé de se charger d'un poste fatigant de professeur dans une école. Aprés 26 ans, M. Birkeland a pensé qu'il serait possible de sauver une partie de ces travaux non terminés de mathématique, de physique et de physiologie, dont quelques-uns sont considérés par lui comme ses meil- leurs travaux. Pour commencer, il s'est attaché son aide dans les sciences mathématiques, M. TH. SKOLEM, qui, d'une part, a, principalement à lui seul, rassemblé les parties principales des divers anciens fascicules de M. Birke- land, et d'autre part a considérablement augmenté le nombre des appli- cations de la méthode. Plus tard, M. Skolem poussera certainement plus avant ces travaux. Ces recherches communes sont imprimées comme chapitre II dans le présent exposé, alors que le chapitre I contient la reproduction exacte 4 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. dudit petit fascicule remis par M. Birkeland aux Archives de la Société des Sciences. Une seule modification a été faite: une petite proposition auxiliaire a été entiérement supprimée comme superflue. Le petit fascicule de 1888 n'avait pas été composé avec l'intention d'étre publié exactement dans la forme oü il se trouvait. Mais comme il peut, suivant les circonstances servir de document de priorité, il est naturellement important qu'il ne subisse absolument aucune modification. CHAPITRE IT: Principes d'une méthode énumérative de la géométrie. Pour étre plus court, nous désignerons, dans ce qui suit, la figure géométrique qui est définie d'une maniére déterminée dans un probléme par rapport à certaines courbes données dans le plan, par »/e resultat défini par les courbes donnees«. Ex.: les normales doubles d'une courbe Æ seront »un résultat défini par K«. En outre, on entendra par nombre primitif d'une figure géométrique un nombre qui, pour un agrégat entier de figures géométriques uniformes, est égal à la somme des nombres de chaque figure particulière. Ex.: l'ordre et la classe d'une courbe sont des nombres primitifs, lordre et la classe d'un systéme de courbes compris comme une courbe étant égal à la somme de l'ordre et de la classe des courbes particuliéres. Il en est par contre autrement du nombre, p. ex., des points doubles. Lorsque deux courbes A, et Ay doivent être comprises comme une seule courbe, cette dernière est désignée par (A, + K;). Le probléme que la géométrie énumérative se propose de résoudre est de trouver des nombres qui se rapportent à un résultat défini par des courbes données. ll s'agit alors principalement de trouver quelles sont les fonctions des nombres de Pricker des courbes données qu'est un nombre cherché. Il existe — comme on sait — entre ces derniéres, 3 équations distinctes, de sorte qu'il n'est nécessaire d'étendre les recherches qu'à 3 des 6 nombres ordinaires de Plücker. Les propositions qui vont étre présentées ici gagneront en simplicité, si l'on choisit 3 quelconques des 4: ordre, classe, nombre des rebrousse- ments et des inflexions. 1 1914. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 5 Nous appellerons ces 4 nombres de Plücker les »nombres spéciaux de Plücker«, et nous faisons remarquer que ce sont justement ces nombres-ci qui sont, parmi tous les 6, les nombres »primitifs«. Nombres qui sont une fonction du 1% degré des nombres Ur Ln] spéciaux de Plücker des courbes données. Supposons que les courbes données soient A, --- Ä,, et le résultat défini par elles À, et que les nombres de Plücker des x courbes différentes soient indépendants les uns des autres. Si l'on remplace maintenant une des courbes, p. ex. Ki, par une nouvelle courbe Kr, et si le résultat R’ ainsi defini de méme manière, avec R, est identique au resultat que l'on obtient lorsque l'on remplace K; par Ki + Kr, tout nombre primitif se rapportant a R et pouvant étre exprimé par les nombres de Pliicker des courbes aura la forme: F— FP HOPE Sh. ?, O, S sont indépendants de p, 5; 54, et ces derniers indiquent 3 quel- conques des nombres spéciaux de Plücker pour la courbe K;. Si / parcourt toutes les valeurs entre 1 et 7, et si les conditions établies sont remplies, on pourra donc poser: Dd Pu Paj c Pr) ou 7 /:-:-£& parcourent indépendamment l'un de l'autre les nombres 1, 2, 3. Ay...» sont des nombres constants ou des expressions d'ailleurs dépendantes du probléme. Dans les problémes spéciaux appartenant à cette classe, on peut donc poser de suite la forme générale du nombre cherché, et déterminer les constantes par des cas simples particuliers du probléme donné, p. ex. en choisissant comme courbes données des sections coniques, etc. $ 2. Nombres qui sont une fonction du 2* degré des nombres spéciaux de Plücker des courbes données. On suppose de nouveau que les courbes données sont Ay --- A; et le résultat défini À, de même que les nombres de Plücker des r différentes courbes continuent à étre independants les uns des autres. 6 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Le cas peut alors se présenter que le resultat défini pour un système (Ai + Kr), outre les résultats R et R’ correspondants à (Kj) et (Ky) chacun separement, contienne également un resultat R, produit par les systèmes (Ki) et (Ky) entre eux, et dont le nombre correspondant peut étre determine suivant le § 1. Nous voulons démontrer que, dans ce cas, tout nombre primitif se rap- portant à R peut s'écrire: Ü k 1 Ls D As Pu by n Miss, 1, J, £ étant indépendants l'un de l'autre et parcourant les nombres 1, 2, 3. a D Ai Pil est le nombre se rapportant à R, et pouvant être déterminé suivant le $ 1. Si / peut parcourir les valeurs de 1 à 7, 7 sera une fonction entière de py l=1,2-.:.-reti=1,2,3), où chaque p; n'existe qu'au 1er ou au 2e degré, et où les coefficients sont indépendants de pr. S 3. On pourrait maintenant se procurer graduellement des nombres appar- tenant a des problémes de plus en plus difficiles de la méme maniére qu’en passant du § 1 au § 2. Or l’on peut indiquer un principe géométrique direct pour trouver la nature de la fonction 7 des nombres spéciaux de Plücker. On peut en effet donner, par induction, une démonstration du principe général suivant: Si un résultat R, défini par les courbes K,-++ K,, en ce qui concerne la courbe K;, est entièrement determine par ni elements distincts (points ou tangentes), tout nombre primitif se rapportant à R et dépendant des nombres spéciaux de Plücker de la courbe Ki, sera en general une fonction du ni degré de ceux-ci. Posons, en effet, qu'à la courbe donnée A; on en ajoute une nouvelle Kr; on pourra alors, sur la courbe (K; + A?) répartir ainsi les z; éléments: D'abord tous les 7; éléments sur la courbe X; seulement, puis 7; — ] sur K, et 1 sur Ky enfin tous les z; éléments sur la courbe Aj, seulement. Suivant la démonstration par induction, on peut établir d'aprés cela une identité de fonction qui conduit à la détermination du caractére de la fonction 7. 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. y Nous avons vu que les propositions précédentes ne traitent que de nombres primitifs. On peut démontrer que tous les nombres qui se rapportent à une figure géométrique, peuvent étre déduits des nombres primitifs. On aura remarqué que les formules générales, qui sont déduites dans ce qui précéde, perdent leur validité, si l'une ou l'autre des courbes don- nées est un point ou une ligne droite, car alors les formules de Plücker implicitement employées deviennent inutilisables. Si toutefois un probléme, oü une courbe donnée est un point — considéré comme lieu géométrique de lignes droites — ou une ligne droite, a tout de méme un sens, on peut se servir de ces cas simples pour déterminer des constantes, lorsqu'on considére le nombre cherché comme fonction de tous les nombres de Plücker. Il est en effet possible, à l'aide des identités de fonction que l'on obtient en considérant les systèmes (Ah), (Ky) et (Ay + Ky), de trouver comment chacun des nombres de Plücker doit se comporter dans une fonction cherchée 7. Cependant il est facile de comprendre que la difficulté provenant du grand nombre de constantes que l'on a, l'emporte en général de beaucoup sur l'avantage que l'on obtient à pouvoir considérer les deux cas simples: point ou ligne droite, comme des courbes données. Toutefois il y a des exemples oü cette maniére de procéder a ses grands avantages, savoir pour les problémes oü, d'une maniére ou de l’autre, on peut independamment des formules de Plücker, démontrer que le nombre cherché ne dépend que de certains des nombres de Plücker. Une methode auxiliaire pour trouver quels sont les nombres de Plücker qui entrent naturellement dans un probleme donné consiste à poser le pro- blème dans la forme analytique ainsi que l'on devrait le résoudre, puis à examiner quelles sont les quantités. littérales qui entrent dans les exposants dont le nombre cherché est compose. Car chaque nombre du genre dont il est ici question ressort — avec certaines reductions — du degré d'une équation résultant de l'élimination de variables dans un système d'équations. Les nombres réducteurs qui figurent peuvent de nouveau étre ou immédiatement donnés ou encore des degrés de certaines équations résultantes. Nous allons prendre quelques exemples et montrer comment les opé- rations se font. 8 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. KI. Ex. Cherchez l'ordre du lieu géométrique des points d’où la somme des carrés de a; normales à la courbe Kj, « à la courbe Kg etc., & à la courbe KA, est constante. On trouvera le nombre égal à un produit: (1) | ou en résumé: T = 2 10 ou N, est le nombre de toutes les normales qui peuvent étre tirées d’un point à Ia courbe K;. On pose maintenant dans la forme analytique le problème dont le but est de chercher le lieu géométrique. Comme il n’est toutefois question ici que de montrer le procédé, nous nous contenterons de 2 courbes données Kk, et AK, dont l'ordre et la classe sont #1, nı et mn», m2, en établissant également que e, = a, = 1. Les équations des courbes A, et Ky étant respectivement Fy — o et Fy = 0, et (xi v4), (x2 2) étant les coordonnées des pieds des normales sur les courbes respectives Ay et Ko, (x, y) étant le point mobile du lieu géométrique cherché, nous avons alors à poser les systèmes d'équation suivants: F (x y) = 0 F5 (x2 ys) = o 2 "1 of, (a) — e (b) LE dy. F = MORE END es Ja x — x ely X — Xe eF, 9x, Ox | Så (c) (x — x4)? + (y — Xx + (x — xp? + (y — 9) Il faut remarquer ici que parmi les m,? systèmes de valeurs x y, du système (a) les sa? — (m, + zm) sont indépendants de x et de y, comme correspondant en effet aux lignes de jonction aux m? — (n, + n) points singuliers (les points doubles étant comptés 2 fois et les rebrousse- ments 3 fois) qui remplissent également le systéme (a). i Il en est de même dans le système (b), où zz? — (ma + m2) systèmes de valeurs (x ys) sont indépendants de x et de y. Chacun de ces systémes de valeurs fournit, placé en (c), une courbe spéciale, savoir celle que l'on obtient en substituant, dans le problème posé, à l'une des courbes données (ou aux deux) un point quelconque de ses points singuliers. 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 9 Toutes ces courbes ainsi obtenues ne peuvent pas entrer en ligne de compte, une ligne droite passant par un point singulier n’étant pas considérée comme une normale. . Ayant maintenant vu que tout aussi bien l’ordre de la courbe com- posée déterminée par les systémes d’équation (a) (b) (c) que des courbes dont nous ne devions pas tenir compte, ne dépend que de my m2, mais que le nombre des courbes extraites est dépendant de mm », l’ordre cherché doit en conséquence être dépendant de my n ng. Nous allons maintenant passer à la démonstration proprement dite de la validité de la formule (1). Ceci est une démonstration par induction, qui réclame que l'on ait démontré que l'ordre 7, lorsque = «a» — ::: a, — 1 est: 2— Ine ir La démonstration en est effectuée par la détermination directe de ^ constantes, en choisissant comme courbes données des points et des lignes droites. On va démontrer maintenant que la formule (1) est applicable à a; + 1, c'est à dire lorsqu'on prend «; + 1 normales à A;, en supposant que la formule est applicable à « et à toutes les valeurs inférieures. Nous pouvons toutefois, au sujet de la validité de la formule, lors de la démonstration, admettre que le nombre des courbes d'oü lon prend «a; ou un plus petit nombre de normales est indéterminé, pourvu toutefois que le nombre des courbes d'ou l'on prend un plus grand nombre de nor- males que «;, est un nombre invariablement déterminé. Si maintenant l'on remplace la courbe A; par la courbe A’, et si l'on donne aux ordres correspondants aux systèmes [A Kr). (Ki) et (Kv) la dénomination de 7%,,x,, Tx, et 7g,. on obtient, lorsque les l a; + 1 normales sont réparties sur (AK; + Ar): UP d eoi vr e ewe EN 1. (1— 1), (I1). r LÉ Pr — le facteur concernant K; et A); se trouvant posé en dehors du produit total. On peut démontrer que le nombre 7 peut être déterminé avec deux constantes indéterminées. En introduisant, au lieu de 7%,, l'expression que l’on devrait avoir, si la formule donnée est juste, et en examinant si l'identité ci-dessus est realisée, on trouvera que tel est bien le cas à l'aide de la proposition d’EuLER concernant les coefficients binómes. Or, comme IO KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. on l’a indiqué, cela n’est pas suffisant; nous devons examiner si les deux constantes arbitraires sont exactement déterminées. Ceci s'obtient en pre- nant comme courbe A; une courbe dégénérée où e; + 1 est le plus grand nombre de normales que l'on puisse y mener. Cela doit étre fait de deux maniéres. Dans ce probléme, le plus facile est de choisir d'abord a + 1 points, puis & points et une ligne droite. Comme second exemple nous nommerons: Ex. Cherchez l'ordre du lieu géométrique des points, d’ot la somme de «1 normales a K, etc., a, a K, est constante. On trouvera le nombre cherché: I) lorsque Xe, est un nombre impair: r= [I (À) lr 2) lorsque Ya; est un nombre pair: i i T= [| gei ey mere [I (5) a; Da; ay d DE lr ou z; est la classe de la courbe Kj. La dernière réduction a lieu à cause de la ligne droite infiniment éloignée. Si l'on pose a; — /V;, on obtient dans les deux cas: T7: == 9"Ni La continuation des recherches a pour but de mettre en évidence comment « (nombre des éléments qu’on enlève aux courbes données) se comporte en général dans la fonction 7. Christiania, 7 Décembre 1888. CHAPITRE II. § 4. Classification des nombres géométriques. Lorsqu'un nombre N est défini par certaines courbes Ay, Ko .... Kn, on peut indiquer cela en posant NIN (eK EU SR Ra Si l’on considère deux courbes algébriques K et A’ ensemble, comme une courbe, nous la désignons RAR 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ÉNUMÉRATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. EE En appliquant ces dénominations nous pouvons établir une classification des nombres géométriques de la facon suivante. On dit qu'un nombre N est primitif ou de premiere espèce par rap- port à une courbe Ä,, lorsque l'équation as SERV etn As == NK, Ks, at a Y Aes ELE +» Ky) + N(Ky, SEES Kr NDR eund K,,) a toujours lieu. On peut d’ailleurs, plus commodément, poser cette équa- tion ainsi: N(K, + Kr) = N(K,) + (Ky), le nombre N étant, au total, désigné d’une manière suffisamment claire par le symbole N (A), tant que l'on ne modifie pas les autres courbes dont dépend W. On voit qu'une fonction lineaire homogène quelconque de nombres qui sont primitifs par rapport à une certaine courbe est aussi un nombre primitif par rapport à cette même courbe. On dit d'un nombre N, qu'il est de seconde espèce par rapport à la courbe Ä,, lorsque une équation de la forme MUR AR s AS ET SE NT KERNE MR) a toujours lieu, V,(K;,, K,’) désignant un nombre qui est primitif tant par rapport à K, que K;. En général nous disons qu'un nombre JV, est de l'espèce n, par rapport à une courbe K,, lorsque une équation de la forme N4(K, + iG) = N,(K,) ue Na=1,1 WB Kr) + IN, -2,2(K,, KEN SF LA ELM = Nine LAS Ae) 4 NAA.) a toujours lieu, V, 4(K,, Kr), où p + g = n, désignant un nombre qui est de l'espéce p par rapport à A, et de l'espèce g par rapport à 4. Exemples: L'ordre et la classe d'une courbe sont primitifs par rapport à la courbe. Il en est de méme du nombre des rebroussements et des inflexions. Le nombre des points d'intersection de 2 courbes est primitif par rapport à chacune d'elles. Il en est également ainsi du nombre des tangentes communes. Par contre le nombre des points doubles d'une courbe est un nombre de seconde espéce par rapport à cette courbe. Car si l'on considere une courbe Ay + Ky, composée de 2 courbes A, et A», le nombre des points doubles de cette courbe sera égal au nombre des points doubles de Ay + le nombre des points doubles de X + le nombre des points d'intersection I2 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. KI. de Kj, et Ks. Le dernier nombre est toutefois primitif par rapport tant à K, quà Ks. Le nombre des tangentes doubles d'une courbe est naturellement aussi de seconde espéce par rapport à ladite courbe. Le nombre des courbes d'une famille de courbes dépendantes de z paramètres, en contact # fois — c'est à dire en contact en » points différents — avec une courbe donnée, est d'espéce m par rapport à la courbe. § 5. Théorémes généraux. Parmi les 6 nombres de Plücker, l'ordre, la classe, le nombre de rebroussements, le nombre d'inflexions, le nombre de points doubles, et le nombre de tangentes doubles, les 4 premiers, comme on l'a déjà dit, sont primitifs; mais pas les 2 derniers. Les 4 premiers seront ci-aprés dénom- més les nombres spéciaux de Plücker. Théorème r. Si un nombre N, defini par certaines courbes, est. primitif par rapport à une certaine courbe K, et s'il est seulement dépendant des nombres de Plücker de cette courbe, tant que les autres courbes dont N de- pend eventuellement ne se trouvent pas modifiees, le nombre N est une fonc- Hon linéaire homogene des nombres spéciaux de Plücker de cette courbe K. Comme 1! existe toujours entre les 4 nombres spéciaux de Plicker une rela- tion linéaire homogene, N doit étre une fonction linéaire homogène de 3 d'entre eux, p. ex. de l'ordre, de la classe et du nombre de rebroussements. Démonstration: m, étant l'ordre de la courbe, #, sa classe et s, le nombre des rebroussements, le nombre est alors — par suite de l'hypo- thése et de la relation générale entre les 4 nombres spéciaux de Plücker, 4 — une fonction de m, n et s: N = f (m,n, s). En outre, d’après l'hypothese, N est un nombre primitif. Par conséquent, l'équation fonctionnelle f (my + ma, my + nay sq + $2) =f (my, m, si) + f (ma, no, S2) subsiste pour’ toutes les triples de valeurs mi, 7j, s, et Ms, Ms, s», qui sont possibles pour les courbes algébriques. C'est maintenant une proposition connue, qu'une fonction qui satisfait à cette équation pour Zoutes les valeurs de my, 7%, Si, Mz, Mz, so, est une fonction linéaire homogéne. Cette proposition ne peut toutefois pas, rigoureusement, étre appliquée ici sans autre facon; car ce ne sont pas tous les systèmes de 3 nombres, m, n, s, qui peuvent être l'ordre, la classe 1914. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 13 et le nombre de rebroussements d’une courbe algébrique. Comme les conditions auxquelles ces nombres sont ici soumis consistent essentiellement en certaines inégalités, on trouve cependant a priori qu'il est bien juste que la proposition conserve sa validité. Il est toutefois nécessaire, pour écarter tout doute, d’établir une démonstration indépendante de ladite pro- position. Ceci peut se faire de la manière suivante: Au lieu de m, n, s, comme variables indépendantes, nous introduisons trois autres nombres, x, y, 2, définis par les équations X=M—N 2y — n — 3s &=S. Nous écrivons V=/(m, n, s) = q (x, y, 2). Il est alors évident que, pour toute courbe algébrique quelconque, x, v et z seront également des nombres entiers; car na — 3s est toujours un nombre pair, comme le montre la formule de Plücker n= m(m — 1) —2d — 3s, où d est le nombre de points doubles. Par contre, il n'est pas nécessaire que x ou y soient positifs. Pour une ligne droite, m= 1, 4 20, s— 0, d'oü x — 1, y — 0, s —0. Pour une section conique m= 2, » — 2, $ — 0, dou x —0, y= | 1 Pour une courbe du 3¢ ordre avec rebroussement, m= 39, 4 — 939, s — dou 23-0, = 0, s.l. Admettons d’abord que la courbe considérée est telle que chacun des nombres est positif ou zéro. Si nous remplacons alors la courbe donnée par une figure algébrique qui consiste en x lignes droites, y sections coniques, et en 2 courbes du 3e degré avec rebroussement, on remarquera que les nombres x, y, z ont la méme valeur pour cette figure que pour la courbe donnée, et par conséquent, le nombre W sera le méme pour cette figure que pour la courbe donnée. Or l'emploi réitéré. de l'équation fonc- tionelle q (x1 + 32, J1 + Ya 21 + 22) = q (xu 91, 21) + 9 (xo, 2, 22) donnera évidemment pour résultat que N= q (x, y, 2) = (4 (1, 0, 0) x + q (0, 1,0) y + p (0, 0, 1) s. On aura ainsi démontré que W est une fonction linéaire homogène de x, y et z, dans tous les cas oü x et y sont tous deux positifs. Supposons maintenant que y est, il est vrai, positif pour la courbe considérée; mais que x est négatif — — x'. Nous pouvons alors ajouter I4 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. à la courbe donnée x' lignes droites; nous obtenons ainsi une courbe composée, pour laquelle le nombre x est = 0, tandis que y et z ont les mémes valeurs que pour ia courbe donnée. Il en résulte que q (0, y, 2) = q(1, 0, 0) x + g (x, y, 2), ou, en d'autres termes, que VE p(x, y, 2) = q (0, y, de pl, 0, 0) iz Or d’après ce qui vient d’être démontré, q (0, y, 2) = p(0, 1, 0)y + p(0, 0, 1) z, et l’on obtient donc N = p(1, 0, 0) x + p(0, 1,0) y + p(0,0, 1) z. Nous pouvons démontrer de même que cette formule conserve sa validité, lorsque y est négatif ou lorsque x et y sont tous deux négatifs. N est donc toujours une fonction linéaire homogène des nombres x, y et 3 Or il est évident que p(1, 0,0) =f(1, 0,0), p(0, 1,0) =f(2, 2,0), p(0,0, 1) — /(3, 3, 1), et si lon introduit les valeurs de x, y, 2, exprimées par m, n et s, on obtient: N = f(1,0,0) m + (3/(2, 2,0) — f(1,0,0))» + (/(8, 3, 1) — 3/(2, 2, 0)) s. L'exactitude de la proposition se trouve ainsi démontrée. Naturellement il peut arriver que, dans beaucoup de cas, un probléme cesse d'avoir une signification pour certaines courbes spéciales, p. ex. lorsqu'on a une ligne droite ou d'autres courbes spécialement simples. Si l'on cherche, p. ex., le nombre d'inflexions d'une courbe, il est évident que ce probléme n'a aucun sens pour une ligne droite. Le nombre des tangentes doubles ne signifie non plus rien pour une droite. Il peut étre question de savoir si la proposition précitée continue à être vraie ende tels cas. ll'n'est guère possible de donner d'une manière absolument générale une réponse à cette question, vu qu'il s'agit naturellement de savoir quelles sont les courbes exceptionelles. Il n'est cependant pas diffi- cile de démontrer que la proposition- conserve sa validité, méme si l'équa- tion fonctionelle (m + ms, y + ns, sy + 82) =f (m, m, 81) + fne, 112, 82) 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 15 n'est pas applicable, lorsque ou m2 est égal à 1, ou, en d'autres termes, que le nombre considéré cesse d'avoir une signification, lorsque l'on a affare à une ligne droite. En effet, on peut alors introduire 3 nombres x, y, z, définis par les équations ya be 3 y — 2m — 4n — 58 Uyi——-cs o NR —— M. Puisque # Hs = m(m — 1) — 2d — 2s est toujours un nombre pair, x, y, 2 seront toujours des nombres entiers. Pour une section conique, m—3,n—2, $—:0, on obtiendra x — 1, y —0,2 — 0. Pour une courbe du 3e ordre avec rebroussement, m = 3, 5; — 3, s — 1, on obtiendra x = 0, y —]1, 2 —0. Pour une courbe de 3¢ ordre avec point double, m= 3, n=4, s — 0, on aura x — 0, y —0, z— 1. En procédant de la méme manière que ci-dessus, on peut alors démontrer que fn, n, s) = f (2, 2,0)x + f (3, 8, 1) y +f (3, 4, 0)z, ou, en introduisant les valeurs de x, y, z, que fm, n, s) = (2/ (2, 2,0) — f (3, 4, 0))m + (— $F (2, 2, 0) + + f(8, 4, 0)» + (— 2/@, 2, 0) + (8, 8, 1))s, de sorte que / est une fonction linéaire homogène de m, n, s, aussi dans. ce cas. Dans la plupart des problémes de la géométrie énumérative, lesdites exceptions ne se présenteront pas. Théorème 2. Un nombre N, défini par certaines courbes K,--- K, et etant une fonction de leurs nombres de Plücker, et primitif par rapport à chacune d'elles, peut s'exprimer. ainsi : N — D) As. a fuu s Pa lorsque pi pour i =1,2,3 indique 3 des 4 nombres spéciaux de Plücker de la courbe Ki; po pour j =1,2,3 indique les 3 mémes nombres de la courbe Ka, etc. L'addition doit s'étendre sur toutes les combinaisons des nombres. 1, J, °°: &, chacun des nombres pouvant avoir les valeurs 1, 2, 3. L'exactitude de ceci est bien claire, vu que, par suite du théoréme précédent, W est une fonction linéaire homogéne aussi bien des nombres. pu que fs; etc. Nous pouvons toutefois établir également une démonstration 16 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. exacte. Supposons que la proposition est vraie pour les 7 courbes, Aj, : - - K,, et nous allons démontrer qu'elle est vraie pour les 7 + 1 courbes, Ki, -- + K,, ee +1: D’après l’hypothèse, on a alors, pour le nombre N des r+ 1 courbes, N= + Ay. nc x (Pr+1, 1) bui P2 i Prk , chaque coefficient Æ;;...x devant alors être une certaine fonction des nombres spéciaux de Plücker p,111(7= 1, 2,3) appartenant à la courbe Kr+ı. Le nombre N devant toutefois être également primitif par rapport à la courbe Ä,+ı, on a M Ag: (ph Ep xo fe = » Aj ...a pr 41,1) pri Pa * * bru STAR. (Dr +1,1) Pis Pay * * Prk ou 2 (45. Ae tuc Precio Py ea) SE Fe Ay. m "(dr +1,1)) bui Pa; a fri == 2) pour tous les choix de Pr+ı, et $7.1; qui sont possibles pour les courbes algébriques. Si maintenant, pour au moins un choix des nombres pr'+1,1 et Pr+ı,ı, au moins une des expressions Aj...x(r at + raa) — Ay... (pr iu) — Ag... nri) devenait différente de zéro, on obtiendrait évidemment une relation entre les nombres de Plücker appartenant aux 7 courbes, A): Är, qui se trouverait étre vraie pour un choix arbitraire de ces courbes. Si alors on choisissait et maintenait les nombres de Plücker appartenant à Aa: Kr, il resterait une équation linéaire entre les nombres de Plücker appartenant à K,. Comme il n'est ici question que de 3 d'entre eux, p. ex. l'ordre, la classe, et le nombre de rebroussements, il n'existe aucune relation de ce genre. Par conséquent il faut que pour tous les choix des indices 1, Ji I ee Aj... (Pr 41,1 + rat) — Ay... (Pr 41,1) — Ag... abri) = 9, et qu'il en soit ainsi pour tous les choix des nombres $5.1; et Pr41,1- Mais alors, d’après ce que nous avons démontré, A,;...; est une fonction linéaire homogéne. Il en résulte que Ag... x (fra) 23 45. SE TÉ et qu'en introduisant cela, on obtient Ne > A5. ki Pri Daj ++ Prk Pr+1,15 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ÉNUMÉRATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 17 et l'on a ainsi démontré l'exactitude de la proposition pour les 7 +1 courbes. La proposition est donc vraie dans toute sa généralité. Théorème 3. Si un nombre N est de 2e espèce par rapport à une courbe K et une fonction des nombres de Pliicker de cette courbe, de manière que nous puissions poser N = fa (m, n, S), m, étant l'ordre, n, la classe et s, le nombre de rebroussements, la fonction f est du 2e degré. Démonstration: Le nombre W étant de 2e espèce, on a l'équation fonctionnelle fa (my + ma, ny + Mz, S1 + S2) = fo (my, m, $1) + fa (ms, no, 82) + Fini my, 0, Sı; Me, 119, Se), où #1 indique un nombre qui est primitif par rapport aussi bien à la courbe avec les nombres z/,,7,,s, qu’à la courbe avec les nombres 775, 7, s». Considérons maintenant une fonction 2; (m, 7s), définie par l'équation gy (m, n, s) = fo (m, n, s) — 1 fiy (m, n, s; m, n, s). Nous obtenons alors gi my + my, m + ho, si + So) = fa (m, m, $1) + fa ns, 0, S2) + + fin (m, m, S1; May o, $2) — $ Cfi (m, m, 81; my, m, 81) + zin (my, M, 84 , Pto, Ma, 82) "Ed (mz, ns, S9 ; My, M S1) =- == fin (ms, Nz, 82 ; Mz, Ma, So) ). On remarque, en outre, en changeant #4,",S1 et m», M2, S2 de place dans l'équation fonctionnelle de /5, que Tor ns, Ba Sto ag S1) 9 154 (96) 145947905 M Sa) On aura par conséquent On mm de ns, s) = fa (my, ms) — Af yg ,,2,,54, 5 mq, 24084) 3- f (Mar Mos So) —Af p94 (Mtg, Mg) Sq 5g, 05,54) = g, m, 24,54) + 81 (My, n, So). Or, d'après ce qui a déjà été démontré, g, est alors une fonction linéaire homogène, et f, (m, n,s) se trouve exprimé ainsi: fe (m,n, s) 2 X f, (m, 2, s; m,n,s) + e4 (m, n,s). La proposition se trouve ainsi démontrée. On voit que /, est la somme d'une fonction homogène du 2e degré et une fonction homogène linéaire. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. re. 2 13 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Il en résulte en outre qu'un nombre N qui est primitif par rapport a certaines courbes Ä, ... Ä,, mais du 2e espèce par rapport à certaines autres courbes Ä, ... K,, doit être une fonction homogene du 1er degré des nombres spéciaux de Plücker appartenant aux courbes Ä, ... Ä,, mais une fonction du 2* degré des nombres spéciaux de Plücker appartenant aux courbes Ky’... K,, si toutefois le nombre ne dépend que des nombres de Plücker. De plus, la fonction ne contient pas de membre qui soit indépendant des nombres de Plücker de Ay’... Ky’. Cette méthode de démonstration peut également être employée pour prouver l'exactitude des propositions correspondantes concernant les nombres d'espéces supérieures. Mais elle devient bientót trés compliquée pour les nombres d'espéce élevée, et il vaut alors mieux procéder d'une maniére un peu différente. i Théorème 4. Sz un nombre N est de l'espèce p par rapport a une courbe et une fonction des nombres de Plücker de cette courbe, de manière que nous puissions poser N =f,(m,n, s), f, est une fonction du degré p. Démonstration: Nous pouvons d’abord considérer le cas le plus simple, savoir celui ot le nombre W ne dépend que des nombres d’ordre et de classe. N,(m,n) étant un tel nombre d’espece p, si l'on remplace la courbe d'ordre m et de classe »; par un système de m lignes droites et de # points, JV, (m,n) se trouvera exprimé comme suit: p—! N, (m,n) = N, (1,0) (v) + IN, (0,1) (7) + 5 Nu s (1,07 1,0) (ehe Vv 1 p—1 p—1 + >) Nos, v (50; 0,1) DHL N Ls» (0,1; 0,1) (5) + 1 1 2 Did pHi! 3 DÅ 2, Nor rrr (1,0; 1,0; 1,0) (3) zb TEQUE 1 Nu 10 (50; 1,0; . 3,0) (9) + Nur (50; 1,0; .-. 1,0; 0,1) (CIS — Mi. 1,...,1@) [07175015 2.2059) (7); lorsque les indices indiquent de quelle espèce est le nombré en question N par rapport au courbes diverses dont il dépend. On trouve ce déve- loppement du nombre N,(m,n) par l’emploi réitéré de l'équation fonc- tionnelle N,(m, + m3, n, + n4) = Np Gn, n,) + No 3a m, m; ms, n3) - --- + Ns,5—-1 (m, ny; ma, na)-- Ny (ms, n). On voit alors que N est une fonction du degré p des nombres m et n. 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 19 Considérons maintenant le cas ou le nombre ne peut pas s'exprimer comme fonction de l’ordre et de la classe seulement, mais parfaitement comme une fonction de l’ordre, de la classe, et du nombre de rebrousse- ments. Nous pouvons alors introduire de nouveau les 3 nombres x, y, 2, définis par les équations x=m—n y. ze 3 =S de facon que le nombre N devienne une fonction œ,(x, y, 2). Si tout d'abord la courbe est telle que les nombres x, y et z soient tous positifs, nous pourrons remplacer la courbe par un systéme de x lignes droites, de y sections coniques, et de z courbes du 3e degré avec rebroussement. Nous obtiendrons alors, par suite de l'équation fonctionnelle de g,, que f, pulsse s'exprimer comme une somme, de la facon suivante: Pp (x, y, 2) = $$ (1,0,0) x + pp(0,1,0) y + 9 (0,0,1) 2+ p —1 D in + Pr—v, » (1,0,0; 1,0,0) (3) AR > $p—v,» (1,0,0; 0, 1,0) (1) (7) == Wie "o p—1 p—1 +>} 9s,» (0, 1,0; 0,1,0) (4) + >) Por,» (10,0; 0,0,1) (?) (5) + A DN p p—1 + D ss (41,05 0,0,1) 0) (D 97 Pr-r,»(0,0,1; 0,0,1) () + i 1 pi p-Vi—1 == = 21, Perma PA (1,0,05:1,070; 350,0) (3) ER ie + 91..,...10 (1,0,0; 1,0,0;...51,0,0)@)+ ee a (Us 27,0, dc. 219,0, 1; 0/0/17 —. 50,0; T) (G): fp est donc une fonction du degré p en x, y et z, en tout cas pour toutes les valeurs positives de ceux-ci. Il est cependant bien clair que cette fonction conserve aussi sa forme pour les valeurs négatives. Ceci peut également être démontré de la manière suivante: Soient x, y, et z les nombres appartenant à une courbe K, x ou y ou tous deux étant négatifs, tandis que x’, y, 2’ sont tous positifs et appartiennent à une autre courbe K’, Le nombre appartenant à la courbe K+ K' pourra s'exprimer comme une somme de la maniére suivante: q,(K + K") = e, (K) + gy 4 KK) HE p, as (KK) HR + 9,5 405, X) + RK). 20 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. KI. Or p,(K + K') est naturellement une fonction des 3 nombres x + x, y+y, 2 d- 2, de sorte que le second membre de cette équation, lui aussi, doit être symétrique par rapport aux deux séries de variables x, y, z et x’, y,2. Mais alors q, UK) doit provenir de ¢, (K'), si l'on remplace les lettres marquées par les lettres non marquées. Par conséquent l'expression ci-dessus de mp, (x, y, z) continue à rester exacte, méme si quelques-uns des nombres x, y et z sont négatifs. La proposition ainsi démontrée peut aussi s'exprimer comme suit: Un nombre, défimi par certaines courbes K,... Ky et pour chaque valeur de I de l'espece n,, par rapport à la courbe K, (I = 1,2, ..., f), est une fonction du degré n, des nombres spéciaux de Plücker appartenant à K, — en supposant naturellement que le nombre ne dépende de rien autre que des nombres de Plücker des courbes. Une remarque ayant de l'importance en ce qui concerne la classi- fication, établie dans ce qui précède, des nombres géométriques, ainsi que les propositions énoncées, est que, au lieu de courbes, c. à d. de systémes de points dépendants d'un paramètre, on peut considérer n'importe quels autres systèmes algebriques de figures geometriques. Pour de tels systèmes quelconques, on peut établir la méme classification des nombres, c. à d. définir les nombres primitifs, nombres de 2* espéce, etc. On peut en outre établir des propositions analogues à celles établies ci-dessus pour les courbes. L'exemple le plus simple de nombre étant toujours primitif à chacun de deux systémes donnés de figures géométriques, est le nombre de figures communes. C'est ainsi que le nombre des sections coniques communes à un systéme de sections coniques dépendant d'un paramétre et à un systéme dépendant de quatre paramétres, est un nombre primitif par rapport à chacun de ces systémes. Ce nombre des sections coniques communes se trouve être (Voir SCHUBERT, Kalkül der abzählenden Geometrie, p.287): [if^ Ve , , , , x-—u(tiu?»?--u*)-F»(u*-——iu?v?), où & et y sont respectivement le nombre des sections coniques dépendantes d'un paramétre, qui passent par un point donné, et le nombre de celles qui sont en contact avec une ligne droite, tandis que w'# et u? y? in- diquent, pour les sections coniques dépendantes de quatre paramètres, respectivement le nombre de celles qui passent par 4 points donnés, et de celles qui passent par 2 points donnés et touchent 2 lignes droites données. Les nombres u,» étant, tout comme 4/5, «? vy ?, primitifs par rapport à chacun le leur de ces systémes de sections coniques, et le nombre x l'étant également par rapport à chacun des systémes, on aurait 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ÉNUMÉRATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 2I pu prédire que x devait étre une fonction linéaire homogéne autant des nombres u, » que des nombres u'5, uw? »y'?, à condition que l'on süt que Y était une fonction de ces nombres seuls. § 6. Applications des théoremes. Comme l'on peut, dans chaque probléme de la géométrie énumé- rative, décider d'avance de quelle espéce est le nombre cherché, on peut, d'aprés les propositions énoncées dans ce qui précéde, établir la forme générale du nombre. Il restera cependant toujours certains coefficients que lon devra déterminer d'autre facon. Pour en arriver à cette déter- mination, il faut alors, en général, avoir recours à d'autres méthodes de la géométrie énumérative; mais on peut toujours entreprendre cette détermi- nation de constantes en choisissant des courbes spécialement simples, et c'est en ceci que consiste l'importance de la méthode que nous illustrons dans ce quit suit. Nous verrons un exemple trés simple de l'application de cette méthode, si nous essayons de déduire les formules ordinaires de Plücker. Comme on peut, p. ex. considérer comme sür que la classe d'une courbe doit étre déterminée par son ordre, son nombre de points doubles et son nombre de rebroussements, vu que ce n'est que ces points singuliers qui diminuent le nombre des tangentes que l'on peut tirer à la courbe d'un méme point, on peut alors trouver la relation existant réellement, si seulement l'on connait les propriétés de la ligne droite, de la section conique et de la courbe du 3° ordre avec rebroussement. Désignons par 4 le nombre de points doubles, m étant l'ordre, », la classe, et s, le nombre de rebroussements. Comme nous savons que d est un nombre de 2e espèce, d doit être une fonction du 2e degré en m, 4, $; posons d = d (m, n,s). Nous obtenons alors: d(m, + m;,n, + 25,5, + S5) = d(m,,n,, s,) + d(ms, Nz, $4) + m, My, parce que le nombre des points d’intersection de 2 courbes d'ordres m, et m, est m, my. D'aprés le théoréme 3, il faut alors que 9 m? d (m, n, s) = —- + d, (m, n, s), où d, (m, n, s) est une fonction linéaire homogene de m, n, s. Nous pouvons donc poser d, (m, n, s) = am + bn 4- cs. 22 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Les coefficients a, 6, c peuvent maintenant être déterminés en considé- rant une ligne droite, une section conique et une courbe de 3e degré avec rebroussement. Pour m= r 4 —0, s— 0 nous avons d —O et aussi pour m = 2, n=2, s=0 et pour m=3, n=3, s — 1. En opérant les substitutions, on obtient les 3 équations 1 2a+ 265 + 2 =0 Ba+35+c+> — D'où l'on obtient 1 1 3 a=— > b=—— c——— 2 2 2 La formule générale sera donc "LL (m—1) m 3 a ou si l’on veut n= m(m — 1)— 2d — 3s, soit la 1ère formule bien connue de Plücker. On peut également, à l'aide de cette méthode, trouver la 3° formule de Plücker, qui donne le nombre des points d’inflexions, si seulement l’on connait ce nombre pour la section conique, la courbe de 3¢ ordre avec point double et la courbe de 3e ordre avec rebroussement. Le nombre des points d'inflexions étant primitifs, on a nécessairement i=am+bn-+ cs. Pour m =»=2,35=0 nous avons 7— 0. Pour —n ——: UG ET nous avons 7 — l. Pour m—3, n=4 s — 0 nous avons 7 — 3. 0m obtient donc les 3 équations: 2a—+ 265 =0 3a+36+c=1 3a 4-45 = 3. Il en résulte que RS "hue La formule générale sera donc 1 — 3m+3n+s 3m--i-—35m--s, ou 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 23 formule qui correspond a elle-même par le dualisme. Si l'on introduit 7 = m(m — 1) — 2d — 3s, on obtient i = 8m(m — 2) — 6d — 8s qui est la 3¢ formule de Plücker. Dans la suite, nous allons montrer l'application de la méthode à une série d'autres problémes de contact. Problèmes de contact. Problème 1. Une formule d'importance fondamentale de la théorie du contact des courbes est celle qui donne le nombre des courbes dé- pendantes d'un paramètre, qui sont en contact avec une courbe donnée. Ce nombre étant primitif, on doit pouvoir l'exprimer ainsi: N = am + bn + cs. Nous pouvons en effet considérer comme tout à fait sür que ce nombre est seulement déterminé par les nombres de Plücker. Ce ne sont, en effet, que les points doubles et les points de rebroussement qui réduisent le nombre des courbes en contact, que l'on a pour une courbe qui, considerée comme lieu de points, n'a pas de singularités. En raisonnant comme suit, on peut démontrer que le nombre est indépendant du nombre de rebrousse- ments, s. Soit 4 le nombre de courbes de la famille qui passent par un point donné, et » le nombre des courbes qui sont en contact avec une ligne droite. Supposons qu'une courbe de l'ordre m, de la classe » et ayant s rebroussements varie vers une forme limite, à laquelle il se présente un nouveau point double, de sorte que la courbe est alors de l'ordre m, de la classe (7 — 2) et a un nombre de rebroussements s. Par ce point double passent alors u courbes de la famille; mais chacune de celles-ci doivent étre comptées deux fois, chacune d'elles désignant en réalité deux courbes coincidentes, de méme maniére que 2 tangentes sont coincidentes en un point double. Le nombre des courbes de la famille qui passent par un point double est donc égal à 2. Chacune de celles-ci coupe la courbe considérée en deux points coincidents, sans étre des courbes en contact. De méme maniére, 34 courbes de la famille passent par un rebroussement, c. à d.: lorsque nous faisons varier des courbes de l'ordre m, de la classe n €t avec s points de rebroussement vers une forme limite, où il se présente un nouveau point de rebroussement, 30 des courbes qui étaient antérieurement en contact passeront par ce point de rebroussement. On a en méme temps obtenu une courbe d'ordre m, de classe mn — 3 et avec s + 1 points de rebroussement. 24 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Nous aurons donc les deux équations: am + b(n — 2) + cs = am + bn + cs — Qu am + b(n — 3) + c(s +1) = am + bn + cs — 3u dont le résultat est pE m c= 0. D Comme c — 0, le nombre est donc indépendant du nombre de re- broussements. Quant au coefficient a, il exprime simplement le nombre des courbes de la famille qui touchent une ligne droite. Ce nombre, nous l'avons appelé ci-dessus », et nous exprimerons donc le nombre cherché ainsi: N = vm + un. On peut naturellement déterminer aussi tous les 3 coefficients de la formule N = am + bn + cs en trouvant le nombre W dans 3 cas simples, p. ex. quand la courbe est une ligne droite, une section conique ou une courbe du 3e degré avec rebroussement. Nous allons montrer, dans ce qui suit, comment cela peut s'effectuer; mais, pour simplifier les choses, nous supposons tout d'abord que les courbes de la famille de courbes donnée sont des courbes ordi- naires considerées comme lieux de points, — ce qui n'empêche naturelle- ment pas qu'un nombre fini d'entre elles ait des points singuliers — et qu'il n'existe aucune courbe dégénérée dont une partie soit une courbe double. Supposons que les courbes soient d'ordre ¢. Le nombre de celles de ces courbes qui passent par un point donné peut être appelé # comme ci- dessus. Désignons par Å une ligne droite. Pour trouver combien de courbes touchent Z, nous pouvons nous servir du principe de correspondance de CHasLEs. Par un point arbitrairement choisi sur Z, passent u courbes, coupant, chacune, Z en / — 1 autres points. Il se produit alors sur Z une correspondance u(/— 1) à u(£— 1), d’où il s'ensuit que le nombre de coincidences est égal à 2u(/ — 1). D'après les suppositions faites, une telle coincidence ne peut se produire que du fait qu'une courbe touche Z. Le nombre des courbes en contact est donc y = 9u(t — 1). Soit K une section conique. Une telle courbe étant également du genre 0, le principe de correspondance de Chasles peut aussi lui étre appliqué. Par un point arbitraire sur AK passent u courbes de la famille, coupant, chacune, Ä en 2/— 1 autres points. On obtiendra donc sur K 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 25 une correspondance (u(2¢— 1), u(2t — 1)) avec 2u(2¢— 1) coincidences. Le nombre des courbes tangentes est donc Qu (26 — 1) = 2v + Qu. Pour une courbe CZ de 3e ordre et de 3e classe, le principe de Chasles peut également être appliqué. Par un point arbitrairement choisi sur (s passent # courbes, coupant, chacune, ps en 3¢— 1 autres points. On obtient donc ici une correspondance comptant 24 (34 — 1) coincidences. Le nombre des courbes tangentes sera donc 2u(3¢— 1) — u = 3v + Bu, un nombre u de coincidences provenant de ce que « courbes passent par le rebroussement. Nous obtiendrons donc les 3 équations suivantes pour déterminer a, 6 et c: a=v a+b=v+tu 3a + 36 + c = 3v + 3u. D'où provient La formule sera donc N = ym + un. Par conséquent le même résultat qu’antérieurement. Si toutes les courbes de la famille possèdent des points doubles ou des rebroussements, ceux-ci composeront une courbe C;. Il pourra en outre se trouver dans la famille des courbes dégénerées avec des courbes doubles comme parties. Toutes ces courbes doubles peuvent être com- prises en une courbe Cs. La courbe Cj, tout aussi bien que la courbe C5, coupera une ligne droite en un certain nombre de points. Le nombre v de courbes tangentes à une ligne droite ne sera donc plus 2u(¢— 1); mais nous aurons y = 9u(t — 1) — x4 — xs, z, coincidences provenant de l'intersection de la ligne droite avec Ci, et z coincidences de l'intersection de la ligne avec la courbe Cs. Le nombre de points d'intersection d'une courbe d'ordre m avec C, sera maintenant m fois plus grand que le nombre de points d'intersection d'une ligne droite avec (Cy, et de méme le nombre des points d'intersection d'une courbe d'ordre m avec Cs, sera m fois plus grand que le nombre des points d'intersection d'une ligne droite avec Cs. Par conséquent, pour une courbe 26 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. d'ordre m, x, m coincidences proviendront de l'intersection avec Cj, et x m coincidences de l'intersection avec Cs. Nous obtenons donc, en posant 2u(t — 1) =, y — y! — 4 — 9», et le nombre de courbes tangentes à une courbe d'ordre m et de classe z sera ym + un — xm — vom = vm + un. Cette formule continue donc à rester vraie aussi dans ce cas. A l’aide de la proposition ainsi démontrée, on peut aussi trouver facilement le nombre de courbes d'une famille de courbes dépendantes de p paramétres touchant chacune de p courbes données, dont les nombres d'ordre et de classe sont respectivement (7, m), (72, ma), + + + (my, Ny). Le nombre sera en effet: GUN > Qij...k Qi Q2j^ ^ * pts où les indices 7, 7,:-:k prennent, indépendamment l'un de l'autre, les valeurs 1, 2 et où g,ı = m, qr, — n, et où a5... désigne le nombre des courbes de la famille qui touchent autant de lignes droites qu'il y a de nombres 1 parmi les nombres 1, j,::- ^£, et qui passent par autant de points qu'il y a de nombres 2 parmi les nombres 7, 7, : A. L'exactitude de ce qui précéde ressort immédiatement du théoréme 2, puisque le nombre est primitif par rapport à chacune des f courbes, pourvu toutefois que l'on sache qu'il est déterminé seulement par les nombres d'ordre et de classe des courbes. Or ceci est absolument certain; car, si l'on considère les courbes dépendantes d'un paramètre (en deca de la famille des courbes données dépendantes de p paramètres) qui touchent la lere, la 2e- - la(r — 1)", la(r + 1)", ---, la.f"* courbe, le nombre de celles de ces courbes qui touchent en outre la courbe 7"* sera, d’aprés ce qui est dé- montré plus haut, indépendant du nombre de rebroussements de cette derniére et seulement déterminé par m, et z,. Comme ceci s'applique à chaque 7, de 1 à f, le nombre considéré est donc une fonction seulement des nombres d'ordre et de classe des courbes. Probléme 2. Essayons de trouver le nombre de courbes, dépendantes de 2 paramétres, qui ont un contact de deuxiéme ordre avec une courbe de l'ordre m, de la classe » et ayant s rebroussements. Pour simplifier les choses, nous ne considérons que le cas où les courbes de la famille qui possèdent des points singuliers ne dépendent que d'un paramètre et nous supposons que, parmi celles des courbes de la famille qui passent par un point donné, il ne s'en trouve aucune qui soit dégenérée de telle maniére qu'il se pré- 1914. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 27 sente des courbes doubles. Soit «u le nombre des courbes de la famille qui passent par 2 points donnés, et ¢ l’ordre des courbes. Le nombre cherché étant primitif, il doit, par suite du théorème 1, être de la forme N = am + bn + cs. Les coefficients a, 6, c s'obtiennent en déterminant V pour une ligne droite, une section conique et une courbe de 3e ordre avec rebroussement. Soit L une ligne droite. Par deux points arbitraires sur Z passent u courbes, dont chacune coupe Z en ¢— 2 autres points. Si l’on main- tient immobile l'un des 2 points choisis, on obtiendra donc sur Z une (u(t— 2), u(t— 2)) correspondance avec 2u(¢— 2) coincidences. Par conséquent il passe par un point arbitraire sur Z 2u(¢— 2) courbes, qui touchent Z en un autre point. Comme nous l'avons vu dans le probléme précédent, le nombre de courbes passant par un point en dehors de Z et touchant Z sera 2u(£ — 1). Si l'on pose maintenant y = 2ult — 1), on voit donc que, par un point P sur Z, il passe v — 2u courbes qui touchent Z en un point différent de P. Par contre, si l’on choisit un point donné sur Z comme point de contact ou — en d'autres termes — si l'on choisit 2 points consécutifs sur L, il passe par ces points uw courbes de la famille de courbes donnée, et chacune de ces courbes coupe Z en / — 2 autres points. A un point de J ; v . contact correspond donc u(?— 2) = 3 - autres points. On voit ainsi que les courbes tangentes a Z définissent une corre- spondance entre les points sur L, vu qu'à chaque point simple d'inter- section donné correspond v — 24 points de contact, tandis qu'à chaque - y i; point de contact donné correspond — — u points d'intersection simples. Le nombre de coincidences dans cette correspondance doit donc étre Y 3 — 9 == = — y — Zu. v TE me 2 u 9? u Ceci est le nombre des courbes ayant un contact de deuxième ordre avec L. La valeur du coefficient a est donc A ——y — Bu. 2. à Soit K une section conique donnée. En un point donné sur A tou- chent « courbes de la famille donnée, et chacune de ces courbes coupe 28 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. K en 2¢— 2 autres points. Par conséquent a chaque point de contact correspond 2u(£— 1)=» points d'intersection simples. Inversement, il passe par chacun de ces points un certain nombre de courbes tangentes a K. Nous pouvons trouver ce nombre de la maniére suivante: Par 2 points sur A passent u courbes, dont chacune coupe K en 2¢— 2 autres points. Si l'on maintient immobile l'un des 2 points, on déterminera donc une correspondance ayant 4u(£— 1) = 2» coincidences; c. à d. par un point arbitraire sur A passent 2» courbes tangentes à A en un autre point. A chaque point d'intersection simple correspond donc 2y points de contact. Les courbes de la famille donnée qui sont tangentes à A produisent donc sur K une (y, 2v) correspondance ayant 3v coincidences. Le nombre des courbes ayant un contact de deuxiéme ordre avec K est donc 3y. Ceci peut servir à la détermination du coefficient 5; nous obtenons en effet : 3y — 6u + 26 = 3», d'où b= 3u. ^ T . 3 E Considérons maintenant une courbe C3, c. à d. une courbe du 3° ordre, de 3* classe avec un rebroussement et un point d'inflexion. En un point donné de C$ touchent u courbes, dont chacune coupe C; en =e autres points. Par conséquent a chaque point de contact correspond 4(3¢— 2) points d'intersection simples. Par 2 points de Cj passent u courbes, dont chacune coupe p en 3¢— 2 autres points. Si l'on maintient immobile l'un des deux points, on obtiendra donc une correspondance ayant 24 (3: — 2) coincidences. Or toutes ces coincidences ne proviennent pas du contact; car il passe u courbes par le point fixe et le rebroussement. Par conséquent il passe par le point fixe 24(34 — 2) — u courbes tangentes. Dans la correspondance produite par les courbes tangentes, corre- spondent donc à chaque point de contact w(3f — 2) points d’intersection simples, tandis qu'inversement correspondent à chacun de ces points 21(3¢ — 2) — u points de contact. Le nombre des coincidences sera donc ^ 9 u (3t — 2) + 2u (3: — 2) — u = 3" + 2u. Or il existe, dans la famille, u courbes qui sont tangentes à la tangente de rebroussement au point de rebroussement. Chacune de celles-ci coupe . 3 . . . .. . z 2 . aussi C4 en 3 points infiniment voisins entre eux, mais en général il 1014. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 2 914 9 n'y a pas de contact d'ordre 2. Le nombre des courbes ayant un contact = 3 de deuxième ordre avec C3 sera donc 9 3? dau. Le coefficient c peut maintenant étre déterminé. Nous obtenons 9 9 g*—9u T 9T e= Ste, d'oü € — u. La formule générale sera donc D n NE y — 3u)m + 3un + us. Comme on le voit, cette expression n'est pas seulement linéaire et homogène par rapport a.m, n, s, mais aussi par rapport à u, v. C'est justement comme il faut que ce soit; car le nombre des courbes ayant un contact d'ordre 2 n'est pas seulement primitif par rapport à la courbe donnée, mais également par rapport à la famille de courbes donnée. Exemples: 1) Que la famille de courbes dépendantes de 2 paramétres soit les sections coniques qui passent par 3 points donnés. On a alors u =1 et y — 2, conformément à la formule v = 24 (f — 1), ¢ étant ici = 2. Le nombre de celles de ces sections coniques qui ont un contact d'ordre 2 avec une courbe donnée, sera 3n + s — 3m 4 1, i étant le nombre d'inflexions de la courbe. 2) Que la famille de courbes donnée soit les sections coniques qui passent par 2 points donnés et touchent en outre une ligne droite. On a alors u = 2, v — 4, et le nombre des sections coniques ayant un contact d'ordre 2 avec une courbe donnée sera conséquemment juste le double du nombre du cas précédent; il sera donc 67 + 2s = 6m + 2. Par contre la formule générale trouvée ne peut étre immédiatement appliquée aux sections coniques qui passent par un point donné et touchent en outre 2 lignes droites données, car il se trouve en effet des lignes doubles parmi celles de ces sections coniques qui passent encore par un autre point donné. Une conséquence du dualisme est cependant que le nombre de sections coniques ayant un contact d’ordre 2 est aussi, en ce cas, 6n + 25 =6m- 21, et parmi les sections coniques qui touchent 3 lignes droites il n'y a de nouveau que 3% + s — 3m +71 qui aient un contact de deuxième ordre avec la courbe donnée. 30 | KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Nous avons trouvé que le nombre des courbes de la famille (u, v) ayant un contact d'ordre 2 avec une section conique était 3». Prenons maintenant en considération ce qui se produira, si la section conique dégénère en 2 lignes droites qui se coupent entre elles. Le nombre des courbes ayant un contact d'ordre 2 avec l’une des deux lignes droites est 3 alors rd et avec les deux lignes ce nombre sera 3v — 6u. Il y aura en outre u courbes touchant l’une des lignes en son point d’inter- section avec l'autre, et également u courbes touchant l'autre ligne en ce point. Chacune de ces courbes coupe également la section conique dégénérée en trois points infiniment voisins entre eux. D’après le prin- cipe de conservation du nombre (Voir SCHUBERT, Kalkül der abzählenden Geometrie, p. 12), le nombre total de ces courbes devra étre 3v. On voit que ceci n’est possible que lorsque chacune des u courbes qui touchent l'une des lignes droites en son point d’intersection avec l'autre, doit être compté 3 fois, ce qui veut dire que, du moment oü la section conique dégénére, 3 des courbes ayant antérieurement un contact d'ordre 2 avec la conique et d'ailleurs différentes coincideront ici. Ayant connaissance de ce fait, on peut alors de nouveau trouver les nombres concernant d'autres courbes à l'aide de la dégénération en lignes droites, et contróler ainsi les résultats antérieurs. | Une courbe Gr. c. à d. de 3° ordre et de 6? classe, peut; comme on le sait, dégénérer en 3 lignes droites se coupant entre elles. Le nombre de courbes de la famille donnée, qui coupent cette figure en 3 points infiniment voisins entre eux, est la somme du nombre des courbes ayant un contact d'ordre 2 avec les lignes droites et du nombre de celles qui touchent une des lignes en un des points d'intersection de cette ligne avec les 2 autres lignes, et les dernières courbes doivent, comme nous l'avons vu, étre comptées 3 fois. Le nombre des courbes ayant un contact de deuxiéme ordre avec les lignes sera 3 9 (or — 30) 3 = 5; v— 9n. Le nombre des autres courbes sera 24:3.3 = 18u. Le nombre total : 6 des courbes ayant un contact d'ordre 2 avec une C; sera donc 3 —y + Yu. 9 y + du La formule générale trouvée donne, en introduisant m= 3, 4 — 6, s —0: = ; 9 Ge 3u):3 + 3u-6 = 5 + Ju, = par conséquent le même résultat. 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 31 a | Sy : ! Une courbe C; (3° ordre, 4° classe) peut dégénérer en 3 lignes droites se coupant entre elles, l'un des 3 points d'intersection des lignes étant le point double. Les courbes ayant un contact d'ordre 2 avec cn. sont celles qui coupent Ci en 3 points infiniment voisins entre eux, à l'exception de celles qui touchent au point double l’une des 2 tangentes du point double. Pour la figure dégénérée, nous aurons donc à additionner ensemble le nombre des courbes qui ont un contact d'ordre 2 avec les lignes, et des courbes qui touchent l'une quelconque des lignes soit à l'un ou à l'autre de 2 des points d'intersection des lignes, le 3° étant donc excepté. Le nombre des courbes ayant un contact de deuxiéme ordre avec les 9 : lignes est gr 9A Le nombre des autres courbes en question sera 124. On aura donc le nombre total de courbes ayant un contact d’ordre 2 avec une courbe C3, égal a 9 — 3u. 9 zr à En introduisant m = 3, n — 4, s = 0, la formule donne ; 9 (—v—3u)-3 + 12u = aE. + 3u, bo| e: soit le même résultat. Ce probléme, de méme que les problémes de contact suivants, peut aussi être résolu a l’aide du principe de correspondance étendu aux courbes des genres > 0 (CayLey, BRILL). Problème 3. Considérons maintenant une famille de courbes de l'ordre ¢ dépendantes de 4 paramètres, qui est de telle nature que les courbes qui ont des points singuliers ne dépendent que de g — 1 para- métres, et en outre telle qu’aucune des courbes qui passent par g— 1 points donnés ne dégénére de facon qu’il se présente de courbes doubles. Soit u le nombre de courbes de la famille qui passent par g points donnés. On doit démontrer en premier lieu que le nombre de courbes de la famille, qui coupent une ligne droite Z en g+ 1 points consécutifs, est a, — (q + l)u(t — 1) — (g? — l)u, t étant le nombre de points d'intersection mobiles des courbes de la famille dvee X. Pour g — 1 la formule est exacte (Voir probléme 1, p. 24). Nous pouvons démontrer en outre que de l'exactitude de cette formule pour un certain nombre 4, résulte l'exactitude de la formule pour le nombre 4 + 1. Pour que ceci paraisse évident, il est nécessaire que nous considérions une famille dépendante de g—+ 1 paramètres et une ligne droite Z. Si 32 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. l'on choisit g + 1 points consécutifs sur Z, il passe par ceux-ci u courbes, qui coupent, chacune, Z en ¢— q — 1 autres points simples. Si par contre on choisit l'un de ceux-ci, il passe par ce point (g + 1)u (t — 2) — (g? — l)u courbes qui, dans un lieu ou dans un autre, coupent d'ailleurs Z eng+1 points consécutifs. Ceci est clair, puisque les courbes de la famille dépen- dante de g+ 1 paramètres, qui passent par un point donné p sur Z, forment une famille dépendante de 4 paramètres qui satisfait aux conditions posées, lorsque la famille à g+ 1 paramètres y satisfait, et telle que « courbes de la famille à g paramétres passent par q points donnés, et que chaque courbe coupe Å en / — 1 points mobiles. Nous aurons alors en L une correspondance ((g + 1)u(t — 2) — (2? — 1)u , ut —q — 1)) ayant (g + Du — 2) + u(t — g — 1) —(q? — Du coincidences. Le dernier nombre peut s'écrire dy = (q + 2) u(£ — 1) —(g + 29) u = (q + 2)u (t — 1) — ((g + 1? — Yu. Par conséquent la formule est aussi exacte pour 4 + 1. Lorsque les courbes sont d'ordre /, le nombre des points d'intersection mobiles avec une ligne droite seront en général 7. Si l'on désigne alors par » le nombre des courbes de la famille qui touchent une ligne droite donnée, on a y = 2u(¢— 1), et par conséquent l'expression de a, peut s'écrire comme suit: a pee! s ap Meg sa. Nous avons vu par contre que le nombre des courbes dépendantes de g+ 1 paramètres, qui passent par un point donné f sur une ligne droite £L, et. qui en outre coupent celle-ci, en un autre lieu; eng points consécutifs, est a, —(g-+ 1)u. Comme ce nombre, lorsque ^ n'est pas situé sur Z, est a,, (q + l)u courbes doivent donc couper Z en (g + 1) points consécutifs en p. Or il ne passe que u courbes par g + 1 points; mais le fait est que chacune de celles-ci, en ce cas, désigne 4 + 1 courbes coincidentes des courbes qui coupent Z en g+ 1 points consécutifs. 1914. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 33 ll est alors évident que, si N, est le nombre de courbes d'une famille à g paramètres de l'espéce ici considérée, coupant une courbe donnée C en g +1 points consécutifs, le nombre de courbes en une famille à g+ 1 paramètres, passant par un point p sur C et coupant en outre C à un autre endroit en g+ 1 points consécutifs, est égal à N, —(g d- 1)u. Il faut bien qu'il en soit ainsi, lorsque (g + 1): courbes doivent couper C en 5, en g + 1 points consécutifs. Suivant le théoréme r, il est évident que le nombre de courbes dépendantes de g paramètres qui coupent une courbe de l'ordre m, de la classe » et ayant s rebroussements, en g + 1 points consécutifs, doit être de la forme | N,= agm + byn + as, car ce nombre est primitif. Ici a, a justement la même signification que. ci-dessus, le nombre N, pour une ligne droite. Nous connaissons donc a,. Cherchons maintenant à trouver des formules récurrentes pour 4, et c. Pour y arriver, considérons une famille à 4 + 1 paramétres et cher- chons le nombre de courbes qui coupent une section conique en g + 2 points consécutifs, et également le nombre de courbes qui coupent une courbe de 3° ordre avec rebroussement en g + 2 points consécutifs. . Soit X une section conique. Le nombre de courbes passant par un point p sur A et coupant en outre A, en un autre lieu, en g + 1 points consécutifs (voir remarque ci-dessus) sera 2a, + 26, — (g + Du, 2a, + 26, étant le nombre NW, d'une section conique. Si l'on choisit g + 1 points consécutifs sur K, il passera par ceux-ci 4 courbes, dont chacune coupera X en 2?— q— 1 autres points. On obtiendra donc u(27 — q — 1) — » — (g — 1)u points simples d'intersection correspondants. On obtient alors dans cette correspondance 2a, + 254, — (g + 1)u — (q — l)u + v coincidences. Or ce nombre doit être /V;,, pour une section conique, ou en d'autres termes 2a7+1 + 2b 41 = 2a, + 264 — 2qu + v, d’ou, comme l'on trouve facilement que 24911 = 249 + v» — (4q + 2)u, il résulte bo. 1 = da + (4 + lu. Vid.-Selsk. Skrifter. I. M.-N. Kl. 1914. No. 12. 3 34 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. Or à, étant égal à u, il en ressort que Wei. Le nombre de courbes passant par un point p sur une courbe Ce c. a d. de 3€ ordre et de 3e classe, et coupant en outre celle-ci en g + 1 points consécutifs en un autre lieu, sera Bag + 36, + c, — (q +l)u. Si l'on choisit g + 1 points consécutifs sur Ce il passe par ceux-ci u courbes, dont chacune coupe C; en 3¢—g—1J1 autres points. Par . 3 ; 3 conséquent on obtient u (34 — g — 1) = 5 v —(q — 2)u points d'intersec- tion simples. Le nombre de coincidences de cette correspondance se trouvera donc étre 3 3a, + 35, + Ca — (q + lu —(q — 2) u + a 3 m 3a, + 35, + € — (29 — NT has = 27 De ces coincidences il y en a u, qui sont dues aux u courbes, qui 3 B . . .. coupent C; au rebroussement, en g + 2 points infiniment voisins entre eux, comme on peut le démontrer algébriquement. Chacune de ces courbes ; 3 ; : 2 à coupent aussi C; en g + 2 points confondus, mais non consécutifs, de sorte qu'elles ne donnent lieu à aucun contact d'ordre g + 1. Le nombre . 3 : z - de courbes qui coupent C3 en g + 2 points consécutifs (ou ont un contact d'ordre g + 1 avec la courbe) sera donc A : 3 Sg = Oly Gy) 29 a? Ce nombre est d'autre part V,41 pour une Cz; soit: 349-61 Sy + Lt Gy td En conséquence on obtient l'équation 344 use 30, FEE — = 3d, + 3b, — £37 2gu + = y. Oi ona 84 + 1 + 906411 — 3a, + 36, — 3qu + 9" Par conséquent € 1 = Cot qu. Comme c, = 0, on a donc — ] Cq = I, 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 35 La formule générale sera donc: ig. — un + de us. 1 1 N=? T (v — 2(q — l)yu)m + 23 Ce serait un excellent contrôle de trouver directement ce nombre pour m=3, n=3, s=1. On aura alors 3( 3 EI NEED, 3 (21) u + Sg + Daun à = 3 | = Sa +1 (9 — q—3)u. Par a ponts P,, P.,---, £4;-sur une courbe C3, passent u courbes chacun coupant C$ et 34 — q autres points. Par les points P,, P,,-:., Py—1 passent donc 2u(3¢— g) courbes, qui en outre coupent C$ en deux points coincidents. Parmi celles-ci il y en a « qui passent par P,, P,,::., P1 etle rebroussement. Le nombre de courbes tangentes passant par P, P,,--, P4- 1 est donc 2u(3¢— q) — u. Si l'on tient immobiles P,--- P, s, il passera donc, par un point quelconque P,—4 sur Ci, 2u(3t — q) — u courbes tan- gentes. Si par contre on choisit un point arbitraire comme point de con- tact, il passera, par les 2 points qui y coincident et par les points P, ::: P,-2 u courbes coupant en 3/ — q autres points. On obtiendra alors une correspondance ayant 34(3/ — g) — u coinci- dences. Or il passe « courbes par 2 points consécutifs sur la tangente de rebroussement, situés au rebroussement et par les points P, : : : P; s. Si. lon tient immobiles les points P,--:- P, 3, il passera donc, par un point arbitraire P,—2, 3u(3t — q) — 2u courbes ayant un contact d'ordre 2 avec C3. Si l'on poursuit ce raisonnement, on arrive à ce résultat que, par chaque point P, de BER il passe gu (3: — q) — (g—1)u courbes, dont cha- cune coupe C3 en q points consécutifs. Si par contre on choisit g points consécutifs, il passe par ceux-ci w courbes, chacune coupant Ge en 3¢ — q autres points. Il arrive donc que g + 1 points coincident un nombre + 1)u(38t— 4) —(g — l)u de fois. Oril existe u courbes qui passent par g + 1 points coincidents au point de rebroussement; mais ces points ne sont pas consécutifs, c. à d. ces u courbes - 3 . "ES : coupent aussi C; en g + 1 points coincidents, sans que ce soit un con- tact d'ordre g. On a donc comme résultat qu'il existe (q + 1)u (3t — q) — qu . 3 . courbes qui sont en contact d'ordre g avec C3. Ce nombre peut aussi s'écrire 36 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N: Kl. a EDR gre Tae) ft cana = ig Ta) ee le ce qui s'accorde donc avec la formule trouvée. Probléme 4. Nous pouvons ensuite tacher de trouver le nombre de courbes dépendantes de deux paramètres, qui touchent deux fois, par con- séquent en 2 lieux différents, une courbe d'ordre m, de classe #, et ayant s rebroussements. Soit w le nombre de courbes passant par 2 points donnés, v le nombre de courbes passant par un point donné et touchant une ligne droite donnée, alors que o peut étre le nombre de courbes qui touchent 2 lignes droites données. Nous supposons que les courbes ayant des points singuliers ne dépendent que d'un paramètre, et qu'aucune courbe ne dégénére de facon qu'il se produise de courbes doubles. Soit / l'ordre des courbes. | Si l'on considére les courbes de la famille qui passent par un point donné, celles-ci dépendent d'un paramètre, et, d'après ce que nous avons déjà vu au problème 1, il faut que y = 2u(t — |). Si l'on considére maintenant les courbes de la famille qui touchent une ligne droite, celles-ci forment, elles aussi, une famille à un paramètre, et nous obtiendrons de méme maniére Q = 2»(t — 1). Le nombre de courbes de la famille donnée, qui touche 1 fois une courbe d'ordre m, et de classe m, et 1 fois une courbe d'ordre m, et de classe »,, sera, d'après la dernière remarque au problème 1, Qm, ma + v(m, n, + mg ni) + un, nz. Désignons maintenant le nombre de courbes ayant 2 contacts avec une courbe m, z, s, par N(m,n,s). Nous obtenons alors N(m, + Mons na s, 4-53) = = N (m,,n,,5,) + N (m,,n,,s,) + om, ms, + v(m,ms + m,n,) + un, ng. D'après le théorème 3, la fonction N(m,n,s) doit. donc pouvoir s'exprimer ainsi: N( En Me bn + N(m,n,s)= om + ymn + 3 + am + bn + cs, et il ne reste plus ici qu'à déterminer les coefficients a, 5, c. Nous cherchons d'abord le nombre de courbes qui touchent 2 fois une ligne droite donnée Z. D'après ce que nous avons vu au probleme 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 37 3, il passe par un point de la ligne » — 2u courbes qui la touchent en un autre lieu. Puis nous considérons la famille à un paramètre des courbes qui touchent Z. Par un point donné de ZL, passent alors y — 2u de ces courbes, et chacune d'elles coupe Z en £— 3 autres points. De cette facon on détermine donc sur Z une correspondance ((v — 2u) (t — 3), (v — 2u)(t — 3)) entre les points d'intersection simples. Le nombre de coincidences sera donc 2(v — 2u)(¢— 3), et le nombre de courbes ayant 2 contacts avec la ligne donnée sera (vy — 2u) (t — 3) = = — 3v + 4u, ho |o chacune de celles-ci entrant en effet deux fois en considération auxdites coincidences. Soit K une section conique. Par un point hors de K passent 2» + 2u courbes tangentes à A. Par conséquent il passe, par chacun des points de A, 2v + 2u — 2u = 2v courbes touchant A en un autre lieu. Chacune de ces courbes coupe A en 2¢— 3 autres points. On obtient donc sur K une correspondance (2»(27 — 3), 2»(27 — 3)) entre les points d’inter- section simples, et le nombre de coïncidences sera 4y(2¢— 3). Le nombre des courbes ayant 2 points de contact avec la section conique sera donc 2y (27 — 3) = 20 — 2». Cherchons si nous trouverons le méme nombre à l'aide d'une section conique dégénérée, consistant en 2 lignes droites se coupant entre elles. On a tout d'abord les courbes tangentes à aussi bien l'une que l'autre ligne. Leur nombre est og. Puis l'on a les courbes qui passent par le point d'intersection des lignes et touchent l'une ou l'autre des lignes; car celles-ci ont aussi 2 fois un point avec la tangente correspondante commun avec la conique dégénérée. Or il existe, comme nous l'avons vu, » — 2u courbes passant par un point sur une ligne droite et touchant celle-ci en un autre lieu. Le nombre de courbes passant par le point d'intersection des 2 lignes et touchant l'une ou l'autre de ces lignes sera donc 4v — 84, chaque courbe devant étre comptée 2 fois. Le point d'intersection des lignes désigne en effet 2 faisceaux de lignes coincidents, ou un sommet double. On a enfin les courbes qui touchent 2 fois ou l'une ou l'autre ligne. Le nombre de celles-ci est 9 — 6v + Su. On obtient donc comme total le nombre o + Ay — 8u + 9 — 6v + Su = 20 — 2), ce qui est juste. 38 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Nous considérons ensuite une courbe C3. Par un point situé hors de la courbe passent 3» + 3u courbes tangentes a Ge Par un point de p: passent en conséquence 3» + 3u — 2u = 3v + u courbes, tangentes a C$ en un autre lieu. Chacune de ces courbes coupent Ci en 84 — 8 autres points. On obtient donc en (E entre les points d'intersection simples, une ((3v + u) (3¢ — 3), (3v + u) (3£— 3)) correspondance ayant 2(37+- u) (3¢— 3) coincidences. Nous devons toutefois trouver le nombre de courbes qui passent par le rebroussement et touchent C$ en un autre lieu. Par le rebroussement et par un point arbitraire situé d'ailleurs sur Ce? passent 4t courbes, et chacune de celles-ci coupe C$ en 3: — 3 autres points. On obtient donc une correspondance ayant 2u(3: — 3) coincidences, et ceci est le nombre de courbes tangentes passant par le rebroussement. Le nombre de courbes 2 fois tangentes sera donc € 9 (3v + u) (31 — 3) — u (3t — 3)=9 v(t — =, Pour determiner les coefficients a, 6, c,.on obtient maintenant les 3 équations 20 + 4v + 2u + 2a + 26 = 20 — 2v 9 2 = 0. € à Q+ 9+ 5 Ht + 3a + 36 + c = D'où l'on obtient a = 4u — 3v b= — du 3 Cet La formule générale sera donc € De u : N (m, n,s) = à m? + vmn + 3 i? + (44 — 3v) m — dun — 5 us. Contrölons la formule en considérant une courbe C$. Par un point situé hors de C$, il passe 3» + 4u courbes tangentes. Donc il passe par un point donné de C3, 3v-+ 2u courbes touchant C3 en un autre lieu. Chaque courbe tangente coupe C$ en 3¢— 2 points hors du point de contact, et par l'un de ceux-ci se trouvent déterminés 24 + 3» courbes tangentes chacune coupant C$ en 3: — 3 autres points. Le nombre des courbes 2 fois tangentes sera donc 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 39 | 9 (2u + 3») (3: — 3) — 5 o +3r. D'apres la formule on obtient 9 9 9 + 12» + 8u + 120 — 9» — Qu = 58 + 3v, ce qui se trouve étre juste. On trouve aussi facilement le méme nombre, en considérant la courbe dégénérée C3, qui consiste en une section conique et une ligne droite, l'un des points d'intersection entre celles-ci étant un sommet double, tandis que l'autre est le point double. Pour une courbe C$, on obtient, d'aprés la formule trouvée 9 ge T 18» + 184 + 12u — 9y — 30u = =o + 9r. Nous pouvons maintenant faire le calcul à l'aide d'une dégénération, en considérant 3 lignes droites se coupant l'une l'autre, dont les points d'inter- section sont des sommets doubles. Le nombre de courbes touchant 2 fois l'une ou l'autre des lignes est . UNE —> — passant par l’un ou l’autre des sommets et touchant l’une des lignes droites par Iccittepoiboesbh SOS DE rcu SEM —»5 — passant par l’un ou l’autre des sommets et touchant la ligne opposée est . . 6v —» — touchant 2 lignes différentes est . . 30 —»— passant par 2 des sommets est . . 12 u Le nombre total est donc 50 t» On doit se rappeler qu'une courbe qui passe par un sommet double, doit étre comptée 2 fois, et une courbe qui passe par 2 sommets doubles, 4 fois. Nous exposons aussi, en terminant, un contrôle à l'aide de la courbe ee. Celle-ci étant du genre 0, on peut employer ici le principe de corre- spondance de Chasles. Par un point situé hors de Cj, il passe 4» +3. courbes tangentes à C$. Par un point de Cj, il passe donc 4» + u courbes, qui touchent 3 x en un autre lieu, et chacune de ces courbes coupent C; en 44 autres points. Il arrive donc 2(4y + u)(47 — 3) fois que 2 points d'inter- section simples sont coincidents. Quelques-unes de ces coincidences pro- 40 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. viennent cependant de ce qu'une courbe tangente passe aussi par un rebroussement. Il faut donc trouver le nombre de ces courbes. Chaque courbe passant par un des rebroussements coupe la courbe Ck en 4¢—2 autres points. Si l'on choisit un de ceux-ci, on obtient u courbes, dont chacune coupe Cj en 4/—— 3 autres points. On obtient donc 2u (47 — 3) coincidences. Or il existe 24 courbes passant par le rebrousse- ment choisi et par l'un ou par l'autre des 2 autres rebroussements. Le nombre de courbes passant par le rebroussement choisi qui touchent Ce sera en conséquence 8u(¢— 1). Le nombre des courbes tangentes à Ge passant par l'un ou l’autre des 3 rebroussements sera donc 24u(t — 1). Le nombre de courbes 2 fois tangentes à Cj sera (4v + u)(4t — 3) — 12u(t — 1) =u + 80. La formule donne : 9 : 3 Soc av „ut Toi ar lan gt =H +80, par conséquent le méme résultat. Problème 5. Considérons maintenant une famille de courbes dépen- dantes de deux paramètres, qui possèdent toutes un point double, et examinons combien d'entre elles ont 2 contacts avec une courbe m, n, s. Nous considérons le cas oü les points doubles sont situés sur une ligne droite. Nous pouvons alors exprimer également le probléme de la manière suivante: Cherchons le nombre des courbes qui, dans une famille à trois paramétres, ont toutes un point double se trouvant situé sur une ligne droite, outre qu'elles sont 2 fois tangentes à une courbe m, n, s. On continue à supposer, comme auparavant, qu'il n'existe pas de courbes dégénérées ayant comme partie des courbes doubles. Soit, comme antérieurement, u le nombre de courbes passant par 2 points donnés, y le nombre de courbes passant par un point et touchant une ligne droite, alors que o est le nombre de courbes touchant 2 lignes droites. Nous pouvons en outre désigner par f le nombre des courbes qui passent par un point donné et ont d'ailleurs leur point double en un point donné de cette ligne droite, où se trouvent tous les points doubles. Nous pouvons appeler cette ligne Z, et ¢ l'ordre des courbes. Dans ce qui suit, on trouvera souvent appliqué ce principe qu'un point double absorbe 2 coincidences; c. à d. si l'on a une courbe K et une famille de courbes à un paramétre, et si l'une de ces courbes place un point double sur A, ceci signifie 2 coincidences dans la correspondance 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 41 entre les points de K qui est produite par l'intersection de K et des courbes de la famille. On peut démontrer de la maniére suivante qu'un point double absorbe 2 coincidences: Supposons que fd ENT) est une famille de courbes dépendantes du paramètre À, qui possèdent toutes un point double, et que ce point (ou l'un d'eux, s'il y en a plusieurs) coincide avec un point ordinaire de la courbe A, lorsque 4 — 49. Si l'on fait varier À de 4; — € à lo He, le point double, pour une valeur de e suffisamment petite, se déplacera en général de l'un à l'autre cóté de K, il décrira donc un trajet qui croisera K. Si l'on considére alors les courbes iA e yp ts on remarquera que celles-ci, pour des valeurs suffisamment petites de «, pour chaque 4, se comporte d'une maniére rapprochée comme une section conique au voisinage du point double de la courbe /(4, x, y) — 0. Lors- que À se modifie de À — € à À + e£, cette section conique rapprochée se déplacera de l'un à l’autre côté de A, pourvu toutefois que 4 soit choisi suffisamment petit. On remarque toutefois que la section conique rappro- chée, en se déplacant, touchera A 2 fois, savoir d'abord de l'un puis de lautre des côtés. Si l'on fait décroitre uw vers 0, ces deux contacts se fondront ensemble, le point double rencontrant A. L'incidence du point double sur A équivaut done à 2 coincidences. Soit L’ une ligne droite donnée, et P un point donné. Par P et un point arbitraire de L’ passent u courbes, dont chacune coupe L’ en / — 1 autres points. On obtient donc 2u(¢— 1) coincidences. 2f d'entre elles proviennent de courbes qui ont leur point double à l'intersection de Z et de L’, et passent par P. Le nombre des courbes tangentes à L‘ et pas- sant par P est donc y — 2u(t — 1) — 2p. . Considérons maintenant les courbes qui touchent ZL'. Soit L^ une autre ligne droite. Par un point de Z^", il passe alors » courbes qui touchent ZL', et chacune de celles-ci coupe Z“ en /— 1 autres points. On obtient donc 2¥(¢— 1) coincidences. Quelques-unes de celles-ci provi- ennent des courbes qui ont leur point double à l'intersection de Z et de 24, ei qui teuchent 2" On peut trouver leur nombre de la manière sui- vante: Par chaque point de L’, il passe @ courbes ayant leur point double audit lieu, et chacune d'elles coupe ZL’ en / — 1 autres points. Il existe 42 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. donc 28(¢— 1) courbes ayant ce point double donné et touchant ZL’. Par conséquent Q = 2y(t — 1) — 48(¢ — 1) sera le nombre de courbes touchant 2 lignes droites. Cherchons maintenant le nombre de courbes qui touchent 2 fois une ligne droite. Par un point de celle-ci passent y — 2u courbes tangentes en un autre lieu, et chacune de celles-ci coupe la ligne en / — 3 autres points. On a donc entre les points d'intersection simples une correspon- dance ((v — 9u)(t — 3), (v — 2u)(t — 3)) ayant 2(v — 2u)(¢— 3) coinci- dences. Une courbe ayant un point double sur la ligne là oü elle coupe L, coupe la ligne en ¢— 2 autres points. Si l'on choisit l'un de ceux-ci, 3 autres p courbes seront déterminées, chacune coupant la ligne en / points. Il existe donc 28(/ — 3) courbes ayant un point double audit point, et en outre tangentes à la ligne. Le nombre de courbes 2 fois tangentes à la ligne sera donc (v — 2u) E — 3) — 28 (t — 3) — - Bee, Nous considérons ensuite une section conique A. Par un point de K passent 2» courbes tangentes a K, et chacune d’entre elles coupe A en 2t — 3 autres points. Il arrive donc 4»(2/ — 3) fois que 2-des 2¢— 2 points d’intersection simples coincident. Or la ligne des points doubles L coupe Ä en 2 points. Une courbe ayant un point double en l'un de ces points coupe A en 2/ — 2 autres points. En choisissant l’un de ceux-ci, B courbes seront déterminées, chacune coupant A en 2/— 3 autres points. On obtiendra donc 28(2¢— 3) coincidences, et il existera 48(2¢— 3) courbes ayant un point double ou à l’un ou à l’autre des 2 points d’intersection de L.et de K, et tangentes à K. Le nombre de courbes ayant 2 contacts avec A sera donc 2 y (24 — 3) — 48(9t — 3) = 20 — 2v + 48. On obtient aussi le méme résultat, si l'on fait l'énumération a l’aide d'une section conique dégénérée consistant en deux lignes droites qui se coupent entre. elles. Il existe en effet tout d'abord o courbes touchant chacune des 2 lignes. Il passe en outre par le point d’intersection des lignes » — 2u courbes touchant l’une des lignes, et par conséquent 2y — 4u courbes touchant ou l'une ou l'autre des lignes; mais comme le point d'intersection des lignes est un sommet double, les courbes doivent étre comptées 2 fois, de sorte que leur nombre est 4» — 8u. On a enfin les courbes qui touchent 2 fois ou l'une ou l'autre des lignes. Le nombre de 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 43 celles-ci est o — 6» + Su + 42. Par conséquent le nombre de courbes 2 fois tangentes à la section conique dégénérée sera o + 4» — 8u + o — 6v + 8u + 48 = 20 — 2v + Ap. Soit maintenant Cj une courbe du 3e ordre avec rebroussement. Par un point de Cj passent 3» + u courbes touchant C; en un autre lieu, et chacune de ces courbes coupent C3 en 3/ — 3 autres points. Il arrive donc 2(3v + u)(3t — 3) fois que 2 des points d'intersection simples coincident. Pour trouver le nombre des courbes 2 fois tangentes, nous devons sous- traire le nombre des courbes tangentes et passant par le rebroussement, ainsi que le double du nombre des courbes ayant un point double sur OF et tangentes à celle-ci. On doit alors diviser par deux le nombre ainsi obtenu. Chaque courbe passant par le rebroussement coupe la courbe (Oe en 3¢— 2 points différents du rebroussement. Si l'on choisit un de ces points, u courbes, dont chacune coupe Ci en 3£— 3 autres points, seront déter- minées. Il y aura alors 6u(¢— 1) coincidences. Or C$ est coupée par la ligne des points doubles Z en 3 points. Il existe 9 courbes ayant un point double en l'un de ces points et passant par le rebroussement. Le nombre de courbes tangentes et passant par le rebroussement sera donc 6u(£— 1) — 68 = 3p. Une courbe ayant un point double en l'un des 3 points d'intersection de C$ et de L sus-nommés coupe C$ en 3/— 2 autres points. En choi- sissant un de ceux-ci, 2 courbes seront déterminées, chacune coupant dr en 3: — 3 autres points. On obtient alors 68(¢— 1) coincidences. ll y a cependant 9 courbes passant par le rebroussement. On obtient donc 68(¢— 1) — courbes tangentes avec point double à l'un des 3 points nommés. Le nombre de courbes 2 fois tangentes sera donc : C . 72 9 (3v + u) (384 — Pee ISU) 939— 0 + 68. Or, d'aprés le théoréme 3, le nombre de courbes de la famille donnée ayant 2 contacts avec une courbe de l'ordre m, de la classe # et ayant s rebroussements, doit généralement étre de la forme 33 gU. TM N (m, n, s) — 5 nm + vmn + 9 i? + am + bn + cs. 44 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Nous aurons donc pour déterminer les coefficients a, 6, c: C+ a= 3 + Au + 28 20 + 4v + Qu + 2a + 20 — 29 — 2» + 4g 9 9 9 gO 9» ELSE da Ha cp o o cp BR. D'oü l'on obtient a = Au — 3v + 28 b = — 5u 3 LENS DE € = — La formule générale sera en conséquence - ; 3 N (m, n, s) = 3 m? + vmn + - i? + (du — 3v + 28)m — dun — gs. Probleme 6. Nous allons par la suite prendre deux exemples de la maniere dont on peut trouver le nombre de courbes degenerees d’une famille. Cherchons le nombre de lignes doubles de la famille de sections coni- ques qui passent par 2 points donnés, touchent une ligne droite donnée et touchent en outre une courbe donnée m, n, s. Il est évident que ce nombre sera de la forme am, si seulement nous pouvons démontrer que ceci se trouve determine par l'ordre m seul; car le nombre est primitif par rapport à la courbe m, n, s. On peut démontrer de la maniére suivante que le nombre est determine par l’ordre seul: Supposons que la courbe m, n, s se déforme continuellement vers une forme limite, à laquelle il se présente un nouveau point double. Les sec- tions coniques se modifieront en même temps, et en prenant la position limite nommée, toutes les sections coniques qui passent par le point double se sépareront de la famille. Or en général il ne se trouve aucune ligne double parmi celles-ci, et par conséquent le nombre des lignes doubles ne se modifiera pas. Il en est de méme lorsqu'une dégénération donne lieu à un nouveau rebroussement. Par conséquent le nombre des lignes doubles pour chacune des courbes de l'ordre m sera le méme que pour une courbe de l'ordre m qui, considérée comme lieu de points, n'a pas de singularités, ou, si l'on veut, le méme que pour un système de m lignes droites, de sorte qu'il est donc déterminé par l'ordre seul. 1914. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. = 45 Si l'on choisit » — 1, on trouve facilement, à l’aide du principe de correspondance de Chasles, que le nombre des lignes doubles est 4. (Voir CLeEBscH, Vorlesungen über Geometrie, B. 1, p. 393). L'expression générale de ce nombre est donc 4m. A proprement parler c'est une ligne double, qui entre 4 fois dans la famille donnée, ou en d’autres termes 4m lignes doubles coïncidentes. Il est en outre clair que le nombre de lignes doubles parmi les sec- tions coniques qui passent par 2 points et touchent aussi bien une courbe de l'ordre #7, qu'une courbe de l'ordre s, sera dm, ns. En effet ce nombre est également déterminé seulement par le nombre d'ordre des courbes, ce que l'on reconnait de la méme maniére que ci-dessus, et il doit donc être de la forme am,m, (théorème 2) On obtiendra en outre 4m, pour m, =1, de facon que a — 4. Suivant le théoréme 3, le nombre de lignes doubles dans la famille de toutes les sections coniques qui passent par 2 points donnés et touchent en outre 2 fois une courbe de l'ordre m, doit étre de la forme 2m? + am, vu que l'on peut également ici considérer comme évident que le nombre est déterminé par l'ordre seul. Si l'on choisit maintenant 2 lignes droites, on aura 7; — 2, et le nombre des lignes doubles sera 4, suivant la formule que l'on vient de trouver 4;:575,, et qui peut en effet être appliquée ici, en posant m, — m, = 1. On obtient donc 8 + 2a — 4, d'oü ur Le nombre de lignes doubles de la famille considérée sera donc 2» (m — 1). A l'aide de ce nombre on pourra résoudre le probléme suivant: Probléme 7. Trouvez le nombre de sections coniques qui, passant par 2 points, touchent une ligne droite et ont en outre 2 contacts avec une courbe de l’ordre m, de la classe » et ayant s rebroussements. Comme il existe, parmi les sections coniques passant par 2 points et touchant une ligne droite, des lignes droites doubles, ce probléme n'entre 46 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. KI. pas dans le cadre du problème 4. Par contre, on sait que, d’après la formule qui a été trouvée dans le probléme 4, le nombre de sections coniques passant par 3 points et ayant 2 contacts avec la courbe zz, n, s est 2 1 - 3 2m? + 2mn + 9 1? — 2m — 5n — 5% Soit maintenant Z une ligne droite donnée, alors que nous considérons les sections coniques qui passent par 2 points donnés et touchent 2 fois la courbe m,n, s. Par tout point de Z, il passe donc 1 3 2m? + 2mn + ; i = 2m —5n— 5s sections coniques de la famille, et chacune coupe Å en un autre point. On obtiendra donc sur Z une correspondance ayant 4m? + 4mn + n? — Am — 10n -— 3s | coincidences. (Celles-ci proviennent en partie de sections coniques tangentes et en partie des lignes doubles qui se trouvent dans la famille de sections coniques considérée. Nous avons trouvé que le nombre des lignes doubles était égal a qe 2mm — 1). Il s'ensuit que le nombre de sections coniques passant par 2 points, ayant I contact avec une ligne droite et 2 contacts avec une courbe m, n, s, est 2m? + Amn + 4? — 2m — 1052 — Bs. Nous pouvons ainsi dresser le petit tableau suivant, où Vu,» (u + v — 3) désigne le nombre de sections coniques passant par 4 points, touchant v lignes droites, et ayant en outre 2 contacts avec une courbe m, z S, 1. 1 3 N3,0 = 2m? + 2mn + 9 n? — 2m — 5n — a ] 13 1 3 —— 9535/2 3- 95 EL, m? + 2mn+ 57 g "n—3 9f No = 2m? + Amn + 5? — 2m — 105 — 3s = 2m? + Amn + à? — 11m — 1 — 3i N, — m? + Amn + 2n? — 10m — 9n — 3i— m? + Amn + 25? — m — 11n —3s 1 95 Nos = 5 m? + 2mn 4- 2n? — 5m — 2n — alan 15 3 g^" —g$ Les deux derniéres formules se déduisent des 2 premiéres par suite 1 1 = om + 2mn + 2n? — gf du dualisme. Probléme 8. Trouvez le nombre de courbes d'une famille dépendante de 3 paramétres, ayant 3 contacts avec une courbe de l'ordre m, de la classe # et ayant s rebroussements, alors que nous supposons que les courbes de la famille qui ont des points singuliers ne forment qu'une famille à 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 47 deux paramétres, et qu’aucune des courbes ne dégénére de telle facon qu’il se présente des courbes doubles. Soit / l'ordre des courbes. Soit en outre u le nombre des courbes de la famille donnée passant par 3 points, v le nombre des courbes passant par 2 points et touchant 1 ligne droite, o le nombre des courbes passant par I point et touchant 2 lignes droites, o le nombre des courbes touchant 3 lignes droites. On obtient donc naturellement, en vertu du principe de correspon- dance de Chasles y —92u(t —1) o-—2»(t—1) 6-92g(t— 1). Nous pouvons maintenant démontrer tout d'abord que le nombre de courbes ayant 2 contacts avec une courbe (w,, »,, s,) et I contact avec une courbe (m,, 45, S2) est : 6 oO 3 7 . — = \ N(m,,n,,5, ; Mg, 5,55) = Gz = Sn jn + (om, + vn,)m,n, + y u + sk E m, + 2 1? + ((4v — 3o)m, + (&u — 3vn)m, — zy 36 — 5(ym, + uns, — = (vm, + uns)s,. C'est ce qui ressort de la formule générale trouvée au probléme 4, en remarquant que les courbes de la famille å 3 paramétres ici donnée qui remplissent la condition de toucher la courbe (m,, n,, s,), forment une famille à deux paramétres, pour laquelle les nombres caractéristiques u, », o mentionnés au probléme 4 ont respectivement les valeurs ym, + un, Qom,--vny, oms, + en», ce que l'on reconnait en employant la formule donnée au probléme r. Soit N(m, n, s) le nombre cherché des courbes qui touchent en 3 points une courbe (m, n, s) L'équation fonctionelle suivante doit donc se produire Nim, + m,, n, + ng, s, + 54) — Nn, ns.) + N(mg, no, 54) + + NGm,,m,,5, 5: ms,n5,5.) + N(m,,n,,5,; m,,m,5,) de sorte que le nombre cherché est de ze espèce. A(m,n,s) est donc (théorème 4) une fonction du 3* degré de m,n,s. On voit d'une manière presque immédiate que les membres du 3* degré doivent étre ) ptt A utr m? + — men + — mn? — 6 n, |a de sorte que nous pouvons écrire > 6 p Bier ob a N(m, n, s) = € n»? + g nn — 5 mnm? + 6 n? + Am? + Bmn + Ci? + Dms + + Ens+ Fs? +- Gm + Hn + Is, 48 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. vu que nous savons aussi qu’il ne peut se trouver aucun membre indépen- dant de n,n,s. En introduisant cette expression de N(m,n,s) dans l'équation -fonctionelle, et en omettant les membres qui s'évanouissent, on obtient l'équation iE 2m,m, + B (m,n, + m,n,) + C: 2n,n, + D(m,s, + mys,)+ + E(n,sy+nys,)+ F: 28,5, — (8v — bo)m, m; + (4u — 8v) (m,n, 4- m,n,) — — 104717, — > v(im,s, + m,s,) = un s + HS). D'ou A =4y — 30, B=4u — 8y, C= — Su, D — — —», Eu, EN: On aura donc y 20 N(m,n,s)— 6 m? + 5 mn + : mn? + = + (4v — 30)m? + (440 — 8v) mn — DO | 9» 3 VMS — „uns + Gm + Hn + Js. — bun? — Pour trouver les trois coefficients G, H, I, nous déterminons, à l’aide du principe de correspondance de Chasles, le nombre N d’une ligne droite, d’une section conique et d’une courbe C3. Les courbes étant d'ordre 4, il passera par 2 points d'une ligne droite une famille de courbes dépendantes d’un paramétre dont chacune coupera la ligne en ¢ — 2 autres points. En choisissant l'un de ceux-ci, u courbes seront dé- terminées, chacune coupant la ligne en ¢—3 autres points. Il y a donc 2u(¢ — 3) = y — 4u coincidences, de sorte qu'il existe y — 4u courbes tan- gentes passant par 2 points de la ligne. Si l’on tient l’un de ceux-ci immobile, il passera donc, par un point arbitrairement choisi ailleurs sur la ligne, » — 4u courbes tangentes, dont chacune coupera la ligne en / — 4 autres points. On obtiendra donc une correspondance ayant 2(v— 4u) (f — 4) = o — 10y + 24u coincidences. Par un point donné de la ligne, il passe donc B — 5y + 124 courbes 2 fois tangentes, et chacune de celles-ci coupe en outre la ligne en / — 5 points. Par conséquent les courbes 2 fois tan- gentes donnent lieu à une correspondance ayant (o — 10» + 24u)(¢— 5) — [^] - e» . . t 2 — 99 + 52y — 96. coincidences. Le nombre des courbes 3 fois tan- gentes sera donc [n 52 — — 80 + —v—32u. 6 b 3 n En appliquant le méme raisonnement à une section conique, on trouve que le nombre de courbes ayant 3 contacts avec celle ci est 4 4 44 — 3) — 4)(2¢— 5) = —o — 8 — ÁN 3 427 3) (2¢ 4)(27 2) 3° o+ 3? u bj 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. Rn Par 3 points d’une > passent « courbes, dont chacune coupe la courbe ts en 3/ — 3 autres points. Par 2 points il passe donc 214(37— 3) = 3» courbes qui coupent C; en 2 points coincidents. Parmi celles-ci, il y en a u qui passent par le rebroussement. Par conséquent il passe 3v — u courbes tangentes à C$ par les 2 points. Chacune de ces courbes coupe en outre C3 en 3/ — 4 points. Il en résulte que, par un point de er il 9 9 passe (3» — u) (3t — 4) = pe a + u courbes qui touchent Cs et la cou- pent en outre ailleurs en 2 points coincidents. Quelques-unes de celles-ci passent par le rebroussement. Le nombre de celles-ci peut étre trouvé ainsi. Une courbe passant par un point ordinaire de C3 et par le re- broussement, coupe C5 en 3/ — 3 autres points. Il y a done 2u(3¢— 4) = 3» — 2u courbes tangentes qui passent par le point choisi et par le re- broussement. Le nombre des courbes 2 fois tangentes et passant par un point donné de C sera donc 9 9 3 QU iras epu Q — 6v + 2u. 9 2 Chaque courbe 2 fois tangente et passant par un point de (e coupe cette courbe en 3/ — 5 autres points. Le nombre de coincidences sera maintenant 27 (90 — 12v + 4u) (3t — 5)— ,0— 360 + 30v — Su. Nous devons en outre trouver le nombre de courbes 2 fois tangentes passant par le rebroussement. Nous venons justement de trouver que le nombre de courbes tangentes passant par le rebroussement et un point quelconque sur Cj était égal à 3» — Qu. Chacune de ces courbes coupe Fs en 3: — 5 autres points. Le nombre de coincidences sera donc égal a (6v — 4u) (34 — 5) = 99 — 18y + Su et le nombre de courbes 2 fois tan- gentes passant par le rebroussement sera 2 9 309 +4u. : SES Le nombre de courbes 3 fois tangentes à C3 sera donc 9 8 3 4 9 27 EN —— 15 pori) ee 2E a= NAE Bat 4: 90 12g + 107 zu goto zu 7340 q@ + 15 u Pour déterminer les coefficients a, 6, c, on a alors comme dans les problèmes précédents 3 équations, d’où l’on obtient 88 Gay — 324, ieee B f= BE Vid.-Selsk. Skrifter. I. M..N. Kl. 1914. No. r2. 4 50 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. La formule générale sera donc N(m, n, s) = = m? + Son + - mn? + E i? + (4y — 3g)n? + É - 3 3 40 88 (4u — 8v)mn — 5 un? — g VIS — 5 uns — ae — 32u)m+ 3 und 13 us. Comme exemples on peut citer les suivants: Le nombre de courbes du 3e ordre, qui, considérées comme lieux de points, n'ont pas de singularités, passant par 6 points donnés et ayant 3 contacts avec une courbe (m, 7, s), est égal à 32 , : ix E à gu + 8 n?n + 2 mm? + e^ — 32m? — 28mn — 5 i? — 6 ms — 64 88 Uer 3^ + 18s. 2 dr — 5 ns 2 3 Si l’on prend les courbes du 3¢ ordre, dépourvues de points singuliers, passant par 5 points, touchant une ligne droite et touchant 3 fois une courbe (m, 2, s). on obtient justement le nombre quadruple. Problèmes métriques. Après avoir exposé ce qui précède, nous abandonnons les problèmes de contact pour montrer dans ce qui suit l’application de la méthode aux problèmes metriques. Problème 8. Trouvez l’ordre d’une courbe, qui est le lieu géométrique des points d’où la somme des carrés d'une normale à une courbe d'ordre m, et de classe s, et de la distance à un point donné est constante. On peut démontrer de la maniére suivante que le nombre est déter- miné seulement par les nombres d'ordre et de classe d'une courbe donnée: Supposons que la courbe donnée varie continuellement vers une forme limite, à laquelle elle obtient un point double de plus. ll se rassemble alors de chaque point 2 normales au point double, et par conséquent il s'élimine hors du lieu géométrique 2 fois le lieu géométrique des points d'oü la somme des carrés des distances du point donné et du point double est constante. S'il se présentait un rebroussement, un tel lieu géométrique, qui d'ailleurs est un cercle, serait éliminé 3 fois. Un point double réduit donc de 4, un rebroussement, de 6, l'ordre du lieu géométrique cherché. Le nombre N cherché étant primitif, nous devons pouvoir écrire N = am + bn + cs. 1914. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 5 Mais d’après ce qui vient d’être dit, les 2 équations suivantes doivent se produire: am + b(n — 2) + cs = am + bn + cs — 4 am + bin — 3) + c(s + 1) = am + bn + cs — 6. D'où l’on obtient On trouve le coefficient a, en choisissant m= 1, n=s=0, c. à d. une ligne droite. Dans ce cas, le lieu géométrique sera une section conique. On a donc a — 2. Si, d'ailleurs, l'on sait seulement que le nombre N est indépendant de s, et par suite de la forme N =am-+ bn, on peut trouver 5 en choisissant m — 0, # — 1, c. à d. un point. Le lieu géométrique sera alors un cercle, et l'on obtient 6 = 2. La formule est donc N = 2(m + n). Probléme 9. Trouvez l'ordre du lieu géométrique des points situés de telle facon que la somme des carrés d'une normale à chacune de 2 courbes données est constante. Soient 2 courbes dont l’une est de l’ordre m,, et de la classe »,, et l'autre de l'ordre #,, et de la classe 25: En suivant un raisonnement analogue à celui du problème précédent, on trouve que le nombre cherché est une fonction exclusivement des nom- bres d'ordre et de classe. Comme le nombre est primitif par rapport à chacune des 2 courbes, on a, suivant le théoreme 2, N= am, m, + b(m,n, + m,n,)-+ en, ng. Pour m, —0, 4, =1, la formule se réduira à 2(m, + »,) suivant le résultat du probléme précédent. On obtient donc 6=c=2. Si l'on choisit m, — m, = 1, n, =n, =0, le lieu géométrique sera alors égale- ment une section conique. Par conséquent a est aussi égal à 2, et on obtient N=2(m, +n,)(m, + m2). Problème 10. Trouvez l’ordre du lieu géométrique des points d’où les carrés de p normales, 1 à chacune des p courbes données (#,,#:;), (n,,n3): (mp, Mp), possèdent une somme constante. Ce nombre étant primitif par rapport à chacune des f courbes et comme il est certain qu'il n'est déterminé que par les nombres d'ordre et de classe, nous avons, suivant le théoréme 2, N — am,m»- "mp nm, + mp oco b Ea + + + Mp 52 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Chaque coefficient s’obtient maintenant en choisissant les courbes comme lignes droites et points. Si l’on choisit p. ex. toutes les courbes comme lignes droites, on obtient N — a = 2, puisque le lieu géométrique sera une section conique. De même, on obtiendra tout autre coefficient égal à 2. La formule générale sera donc N= 2(m, + nj) m4 + n,)- - + Gnp m). Probléme 11. Trouvez l'ordre du lieu géométrique des points d’où la somme des carrés de «, normales à une courbe (7,,7,), de «, normales à une courbe (m,,%,), "+ de «, normales à une courbe (mp, mp) est constante. Nous pouvons facilement trouver le nombre cherché en remplacant chaque courbe (»n,, #,) par m, lignes droites et 7, points. Les a, normales peuvent alors être réparties d'une manière arbitraire à c, parmi les m, + n, lignes droites et points. Si l'on s'imagine que l'on fait un tel choix arbi- traire pour chaque valeur de r, de 1 à f, le lieu géométrique sera une section conique. Le nombre de ces choix sera toutefois égal à m, --»,V (m+ "n, Mp + ny a; as Cp ? et le lieu géométrique total consistera donc en juste autant de sections coniques. L’ordre cherché sera en conséquence p x N, TT, 2 1 N, = m, n, désignant le nombre de normales que l'on peut tirer d'un point arbitraire à la courbe (zi. 7,). Comme on le voit, ce nombre est une fonction de degré «, des nom- bres s et m,, ce qui est bien en conformité de ce fait que le nombre est de l'espéce «, par rapport à la courbe (m,, n,). Il est évident que la classe de ce lieu géométrique, elle aussi, est p : E NEN : égale à 2] ial gi Le nombre de rebroussements et aussi le nombre d'in- 2 1 flexions doivent par contre étre généralement égaux a 0. En outre, le nombre de points doubles sera alors égal au nombre des tangentes doubles. Ces courbes correspondent donc, au point de vue du dualisme, à elles-mêmes. Si l’on choisit spécialement a, = m, + z, c. à d. si l'on considère le lieu géométrique des points d’où la somme des carrés de toutes les nor- males que l’on peut tirer à chacune de certaines courbes données est con- stante, on a pour résultat que l’ordre et la classe de ce lieu géométrique sont égáux à 2, c. a d. c'est une section conique. 1914. No. 12. UNE METHODE ENUMERATIVE DE LA GEOMETRIE. 53 Cette proposition a été algébriquement démontrée par Birkeland dans un traité publié dans le Monatshefte fur Mathematik und Physik, Vienne, 1890, fascicules 11—12. Problème 12. Trouvez le nombre de points doubles du lieu géométri- que considéré au problème 8. Désignons ce nombre par d(m, 7). On aura alors d(m, + m, n, +n,)= d(m,,n,) + d(my,n,) + A(m, + n,)(m, + ny), 4(m, + n,)(m, + n,) étant en effet le nombre de points d'intersection des 2 lieux géométriques que l'on obtient pour les courbes (m,,r,) et (125,79). Suivant le théoréme 3, il faut done que d(m, n) = 2(m + n)? + am + bn. Tant pour m =], 4 — 0 que pour z; — 0, n=1, on a le nombre de points doubles égal à 0. D'oü l'on voit que a — b = — 2, et par con- séquent d(m,n) = 2(m + n)(m + 4 — 1). Puisque le nombre des rebroussements est égal à 0, nous aurions pu également nous servir de la premiére formule de Plücker pour trouver d(m,n). On obtient alors d(m,n) = 4(2m + 2n) 2m + 2n —1)—(m + n) = 2m + n)(m + n — 1), par conséquent le même résultat. Le nombre des tangentes doubles est naturellement le même. Problème 13. Trouvez l'ordre du lieu géométrique des points d’où la somme de p normales, une à chacune des f courbes données (m,,,), (ms3,n,) ++ + (ng, np), est constante. Ce nombre étant primitif par rapport à chacune des courbes, il peut s'exprimer ainsi: N = am, my: mp + bn mss Mp dec cor Rng co Hg. Chacun des coefficients s'obtient en choisissant les p courbes comme lignes droites et points. On trouve maintenant que l'ordre du lieu géomé- trique, dans tous ces cas, sera 2"; si p est un nombre pair, il faut alors, il est vrai, compter également des points infiniment éloignés. Nous obte- nons donc p ve OP [] + ny). 1 54 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. Or la ligne droite infiniment éloignée entrera dans le lieu géométrique des points d'où la somme des distances de f points donnés est constante, lorsque p est un nombre pair. Si l'on ne compte pas la ligne droite in- finiment éloignée, l'ordre ne sera plus 2, mais 2? — | p |, comme nous al- 2 lons le démontrer ci-aprés. Par contre la ligne droite infiniment éloignée n'entre pas dans le lieu géométrique des points d'oü la somme des di- stances d'une ou de plusieurs lignes droites, outre de certains points, est constante. Si donc, lors de la détermination des coefficients. a, 5, - - - , P, on supprime la ligne droite infiniment éloignée, on obtient tous les coeffi- cients égaux à 27, à l'exception de &, qui est égal à 2? — | p |. On ob- 2 tient donc alors la formule p E p N=2 rH (m, + n,) — b n Ny, 1 De qui donne l'ordre, si l'on ne compte pas la ligne droite infiniment éloignée. On peut démontrer que l'ordre du lieu géométrique des points dont les distances de f points donnés ont une somme constante, est P ng RR 2, lorsque p est un nombre pair, de la manière suivante: Soit (x, y) un point appartenant à ce lieu géométrique, et (x1, y), (X, ya), BE o (xp, yp) les points donnés. L'équation du lieu géométrique sera alors p 3 VG — ty mh. 1 Pour trouver l’ordre, nous pouvons chercher le nombre des points d'intersection avec la ligne y — /x + 6. Les points d'intersection sont alors donnés par l'équation p Nunecce ee 3 >: V(x — x? + Ux + 6 — y», =k. ; 1 Si l'on divise partout par x, on obtient SC EE "——— 1914. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 55 ou, si nous posons — = 3, x p $i Va rr + CF — y) — 4 = 0. 1 p Or il est possible, de | p | maniéres, de choisir les signes des radicaux 2 . carrés de telle façon qu'il y ait autant de signes + que de signe —. Or à chacun de ces choix, 2 — 0 sera une racine de la dernière équation, et par conséquent x — co sera une racine des précédentes équations. Au p total «= est donc racine un nombre de fois egal à | p |, et par consé- 2 quent la ligne droite infiniment éloignée entre un nombre de fois égal a p | dans le lieu géométrique. Comme contrôle de la formule trouvée, on peut faire les considérations algébriques suivantes, dans le cas ou p serait égal à 2, et où l’une des courbes serait un point. Soit (§, y) le point, l'autre courbe étant de l'ordre m et dépourvue de points singuliers. | Soit | FE, v= l'équation de la courbe. Si maintenant (x, y) est un point appartenant au lieu géométrique cherché, les 3 équations suivantes doivent subsister: (1) F(xy M) = 0 oF (x4, y1) " OF (x, AJ, ey, (x — x ; ex, (2) y—»)=0 (3) (4(§ — x) —482)a2 + 8($ — a) ln — yi) xy + (4 (1 — x P — 48) y? + (46 — 1) 6} +97 ED) + 446 + m1) 2 + (4 — y) xt 4- yt — 2 — 92) + A +1)» + (x? + yi —2 — PR ty? +E +72) + 41 =0, la dernière équation étant l'équation Vx — JF (y — n + Vx — EP + (y — ge — 2 amenée à sa forme rationnelle. 56 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. KI. Les 3 équations déterminent le lieu géométrique. Pour trouver l’ordre, nous pouvons chercher le nombre de points d’intersection avec la ligne y = Ix + 6. De l'équation (2) on obtient alors ALS od — SE gO ey, : 2x; 7! 9x — — gw(x, Ji) (2°) x = eae ies yale } of oF U»n—1 ($1, 31) ou Pm» est une fonction du degré m, Wm—1 une fonction du degré (m — 1). En introduisant cette expression de x dans (3), on obtient une équation en x, yj, du degré 2m + 2. Or (1) étant du degré m, il existe (274 + 2)m couples de valeurs x, yı, qui satisfont en méme temps à ces 2 équations. A chaque couple de valeurs x, yı, on obtient de (2' une — et une seule — valeur de x. Par conséquent l'ordre de la courbe cherchée est égal à 2mm + 1) = 4m + 9n, vu que pour une courbe qui, considérée comme lieu de points, n'a pas de singularités, # = (m — 1). Comme l'on voit, ceci correspond à ce que l'on obtient de la formule générale trouvée ci-dessus. Probléme 14. Trouvez l'ordre du lieu géométrique des points d'oü la somme de a, normales à une courbe (my, m), de @ normales à une courbe (#2, m2), etc. jusqu'à ap normales à une courbe (mp, mp), est constante. Si l’on s'imagine que chaque courbe (m,, n,) est remplacée par un système de m, lignes droites et de »#, points, on remarque que les «, E ; n b My + Ny A e normales à la courbe (m,, n,) peuvent être choisies de ( AE ) différentes n maniéres. Si l'on suppose qu'un tel choix est fait pour chaque 7, on obtient évidemment le lieu géométrique des points d'oü la somme des distances à 4, lignes droites et à g> points est constante, g + q» étant p p p, égal à X,o,. Or l'ordre de ce lieu géométrique ‚est '9 1 — ;- maison 1 T LI LI p doit toutefois compter des points infiniment éloignés, dans le cas où X,a, 1 est un nombre pair. L'ordre du lieu géométrique total sera en conséquence o ces 1914. No. 12. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 57 p De méme que dans le probléme précédent, on trouve que, si X,a, est 1 un nombre pair, la ligne droite infiniment éloignée entrera un nombre de fois égal à / P X. D : [I n Dec "i = 9 / dans le lieu géométrique. En supprimant cette partie infiniment éloignée, il restera donc une courbe de l’ordre : p y Vr [ie i zo P rii [I MT : [I 229 2 r Gy > a r Wir 1 LÀ 1 A = 9 Problème 15. Trouvez l'ordre du lieu géométrique des points d’où la somme des carrés d'une tangente à chacune de p courbes données est constante. Comme ce nombre est primitif par rapport à chacune des courbes, il doit être de la forme N = am: mp + bnyma +++ tp + soe + Ens +++ Mp . Toutefois tous les coefficients sont ici égaux à zéro, qui appartiennent à un produit où au moins 2 des nombres m entrent comme facteurs. Ainsi le coefficient de mmmanz np doit être égal à zéro; car N se réduit à ce coefficient, lorsqu'on pose m ==], m nj —-:::-—825-—l, M = 2 — 0, mg — o =m, — 0, et N doit alors être égal à zéro, le lieu géométrique se réduisant à un point. N peut donc s'écrire également N=almn - + + tp + Mo +++ Mp rss mon +++ p) + Ónyna +++ Mp. Le nombre 6 signifie ici l'ordre du lieu géométrique des points d’ou la somme des carrés des distances de p points est constante. Ceci sera évidemment un cercle, et par conséquent 5 est égal à 2. Le nombre a signifie l’ordre du lieu géométrique des points d’où la somme des carrés des distances de P — 1 points donnés, et du carré d'une partie le long d'une ligne droite donnée est constante, cette partie étant regardée comme une tangente. Le lieu géométrique ne peut naturellement être que la ligne elle-même, mais l'équation p—i >, ((x — x, + (y — yr)? + (x — 8 + (y — Mr, 1 58 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. où (x,, Jr) sont les points donnés, montre que, si l'on choisit un point (x, y) sur la ligne, il existe sur cette méme ligne 2 points (5, r), qui satisfont à l'équation. Il en résulte que la ligne doit étre comptée 2 fois. En effet, lorsque, d'un point P appartenant au lieu géométrique, on peut tirer 2 tangentes de méme longueur, à l'une des courbes données, P entre 2 fois dans le lieu géométrique, c. à d. P est un point double. Dans le présent cas, chaque point de la ligne sera un point double, ou encore la ligne devra étre comptée 2 fois. On aura donc a = 2, et N = 2(mınanz +++ Mp + manın3 Mt: + Mpnny ++ poa + Nina > + + Np) ou, si l’on veut, H 5. m m: m N aram pm 1) mz t 7 715 Np Cette formule, de méme que la formule que nous avons trouvée au probléme ro, a été trouvée antérieurement par Cararan. (Voir Bull. de Belg. (2) XLII, 483 —486). Problème 16. Trouvez l’ordre du lieu géométrique des points d’où la somme des carrés de a, tangentes a une courbe (m, 7j), de «> tangentes à une courbe (775, m2), etc. jusqu'à et y compris «, tangentes à une courbe (mp, Hp) est constante. Nous pouvons de nouveau nous imaginer la courbe (m,, n,) (rcp ..., p) remplacée par un système de m, lignes droites et de m, points. Les e, tangentes à la courbe ;*"* peuvent être choisies arbitrairement à a, parmi les 7, points, ou a, — 1 tangentes à a, — 1 des points et 1 tangente comme une partie le long d'une des m, lignes droites. Si l'on choisit par contre deux tangentes comme parties le long de deux des lignes droites, on obtient simplement un point qui est de l'ordre 0. Le nombre de maniéres dont, pour chaque 7, on peut choisir «, points parmi les z points est [P Le nombre de maniéres dont, pour un 7, on peut choisir 1 ligne droite parmi les #1, lignes droites, et en outre «, — 1 points parmi les #, points, tandis que, pour chaque autre 7, on choisit «, points parmi les 7, points, est p Sia to 1 1914. No. 12. UNE METHODE ENUMERATIVE DE LA GEOMETRIE. 59 la multiplication par rapport à s devant s’étendre a tous les s, de 1 à p, qui different de 7, ce que la marque du signe du produit devra indiquer. L'ordre cherché N pourra alors s'écrire p yaad, Pec HEE 2 e Ici & signifie l'ordre du lieu géométrique des points dont les carrés p des distances de X,«, points ont une somme constante. Ce lieu géométrique 1 étant un cercle, 5 est égal à 2. En outre, a signifie l'ordre du lieu géométrique des points d'ou la p somme des carrés des distances de X,«, — 1 points donnés et du carré de 1 la longueur d'une partie le long d'une ligne droite donnée est constante. Ce lieu géométrique étant, comme il est dit plus haut, la ligne droite donnée, comptée deux fois, a est aussi égal à 2. Par conséquent xe LH) Nous terminons par un exposé d'une généralisation des résultats ob- tenus dans les problémes 8 — 14. Théorème. Si l’on cherche l'ordre du lieu geometrique des points d'où l'on peut tirer a, normales à une courbe (m,,n,), «, normales à une courbe (m3, ny) etc. jusqu à ay normales à une courbe (mp, np), de telle facon que l'équation. Eo. , Oo, ++ » Oay, 0015-1, 0091 +2,-- +, Oay 4-023, - ++, OX pag 4... + ap) = 0 ait lieu, Q,...004 étant les a, normales à la première courbe, Qa, +1 Qu, + a, les a, normales à la 2° courbe, etc. et les normales à une seule et méme courbe entrant de méme facon dans la fonction F, ou trouve que cet ordre est x m n m. n. (m É n BERO a(R) C) GER 2 p a, — 13) NI, (S — 15 \ tp J Np — Ih), où Ni, oe es designe le nombre N, dans le cas où la 17% courbe est rem- placée par i, lignes droites et a, —i, points, la 2¢ courbe par i, lignes droites et a, — 1, points, etc. SKREG i p"e courbe remplacée par i, lignes droites et ay — iy points, et où l'addition s’etend à tous les systèmes (14,15, . ++ tp) dans lesquels 1, prend successivement toutes les valeurs de 1 à a,, 1, toutes les valeurs de 1 à cy, etc. jusqu'à 1, toutes les valeurs de 1 à ap. Ceci n'est pas difficile à démontrer. L'ordre sera en effet le méme que dans le cas où la courbe (m,, n,) est remplacée par un système de 77, 60 KR. BIRKELAND ET TH. SKOLEM. M.-N. Kl. lignes droites et de wr points. Le lieu géométrique que l'on obtient dans ce dernier cas se décompose en effet en certaines parties, attendu que l'on obtient chaque partie de courbe en combinant 7, lignes droites et «, — /, points, parmi les 7, lignes droites et », points, qui remplacent la courbe (m,,n,), avec i, lignes droites et «, — /, points, parmi les m, lignes et n, points qui remplacent (m,,n,), et ainsi de suite jusqu'à i, lignes droites et ap — 7; points, parmi les mp lignes droites et #, points par les- quels (np, mp) est remplacée. Ladite série de nombres 7,,/,---,7» peut alors étre obtenue de my m. \(m, Ny My \ Mp QV LL S WN By) NO aig EME ES NE maniéres. L’ordre de chacune des courbes partielles qui appartiennent a — cette “série de “nombres w,/2.)« == ‚ip est en -outre Par con- MODE quà uo in, sequent la somme des nombres d’ordre de toutes les courbes partielles sera égale a = Y ( n, ny My Ny Mp Hy di Eee Ap \ i Co ty ly tto, —— 12 NE tp 4, — lp et ainsi l'assertion se trouve démontrée. Si lon veut, l'on peut exprimer ce nombre plus brièvement de la manière symbolique suivante: Pp = I] m ny N — > A: ( . ') ( . ) tdi, 4 / \ai— 4 1 On veut dire en s’exprimant ainsi que, lorsque la multiplication est = e LI LI p LI faite, on devra ici remplacer chacun des symboles /7, Ai par le nombre qui 1 est l'ordre du lieu géométrique, dans le cas où chaque courbe (#4, 7) est remplacée par 7; lignes droites et @ — 7; points. Un cas spécial de cette proposition, savoir la proposition oü les nom- bres «, sont tous égaux à 1, est démontré par G. Fourer, dans C. R. LXXXIII, 603—605. Si F est une fonction rationnelle des carrés des o, chaque IN, i... ¢ D deviendra égal au degré de Fl. ! Parfois, il est vrai, on doit compter des points infiniment éloignés pour que ceci soit exacte. 1914. No. I2. UNE MÉTHODE ENUMERATIVE DE LA GÉOMÉTRIE. 61 Si on l'appelle », on aura xe LG) 27) Si, spécialement pour chaque /, «; est égal à # +m, on aura tout simplement N = ». Remarque. — Pendant que le présent traité était sous presse, nous avons réussi à nous procurer le manuel de géométrie énumérative récem- ment publié par ZEUTHEN. Dans ce livre, où sont traitées toutes les mé- thodes énumératives, se trouve mentionnée une méthode utilisée par Cayley pour résoudre les problémes de géométrie énumérative, et nous avons été surpris de remarquer qu'elle était identique a celle étudiée dans le présent traité. Dans les »Collected Papers« de Cayley, tome 6, (voir aussi: Phil. Transactions, 1865), cette méthode se trouve appliquée à un certain nombre de problémes relatifs à des courbes qui remplissent des conditions données. Zeuthen appelle cette méthode „La methode fonctionelle de Cayley“. Or il semble toutefois que la classification générale des nom- bres géométriques que nous avons exposée au S 4 de ce traité, ainsi que les théorémes généraux du § 5 n'aient été posés antérieurement ni par Cayley ni par aucun autre géométre. En outre, il se peut parfaitement aussi que cette méthode n'ait pas été suffisamment appréciée. Appliquée à des problèmes métriques, comme dans la dernière partie du $ 6, la méthode rend en effet leur solution trés facile, certainement plus facile que la plupart des autres méthodes de géométrie énumérative. PW PI eee he m Nd ” I le 3 mars 19 rimé Imp UBER DEN RELATIV KLEINSTEN WERT GEWISSER QUOTIENTRESTE VON AXEL THUE UTGIT FOR FRIDTJOF NANSENS FOND KRISTIANIA IN KOMMISSION BEI JACOB DYBWAD 1915 ‚ti fællesmøtet den 6te november ror4. — — A. W. BROGGERS BOKTRYKKERI A-S | L einer früheren Abhandlung! habe ich gezeigt, wie man unter gewissen Voraussetzungen imstande ist zu entscheiden, ob homogenen Gleichungen in ganzen von Null verschiedenen Zahlen genügt werden kónnen. Wir werden hier einige Sätze, nach denen eine direkte Anwendung der betreffenden Methode sehr beschrankt sein wird, ableiten. Satz 1. Es sei 3n en m > AE à wo n eine beliebige ganze Zahl grófer als 2 bedeutet. Man kann dann eine Größe k 3 so groß wählen, daß unendlich viele Systeme von n ganzen positiven Zahlen di, 09, -.., An die nicht alle einen gemeinschaftlichen Divisor > 1 besitzen, existieren, bei denen man keine solche ganze positive Zahlen p und q und keine solche ganze Zahlen a; und r; finden kann, daf qa, — pa, +n qd» = pa» + r» . (2) qa, = Pan + rn | wo nicht gleichzeitig EAN ENG 7n ATE dj ad» An während für jedes i: " f (2)

1 besitzen, existieren, für welche man nicht solche ganze positive relative Primzahlen P und SS, und solche ganze Zahlen 8; und 9; finden kann, dafs a; = PB; + Sa a = Pf» + Sos . (5) An = PB. + Son | wo nicht gleichzeitig TOI UM NC 1: Ee a 2 An während für jedes 7 (Ice c 0 5 Bm c Bedeuten nämlich 44, a», ..., a, z Zahlen der eben genannten Art, dann wird es ja unmóglich, ganze positive Zahlen p und g, und ganze Zahlen «, und r, zu finden, die den Gleichungen (2) und den Relationen (4) Genüge leisten, wahrend sie gleichzeitig nicht alle Gleichungen (3) erfüllen. Existierten nämlich hier solche ganze Zahlen 2, g, a, und r,, so kónnten wir ja schreiben po AP q — OQ r, = hg, wo Ah und o, ganze Zahlen und P und O positive relative Primzahlen “ bezeichneten. Oder für jedes 7: Qa, = Pa, + o, Ferner E dann solche positive iura Zahlen 7 und .S, dafs QS -—P EX wo Se oder a. = P(Sa,— Ta) + So, = PP, + So, 1914. No.13. UBER DEN RELATIV KLEINSTEN WERT GEW. QUOTIENTRESTE. 5 Da ( kh, (|o. Ware schliefslich den Gleichungen (3) nicht genügt, so würde dasselbe We hP erhielten wir ferner yer auch für die Gleichungen (6) gelten. Es bedeute nun Ä eine beliebig gegebene ganze positive Zahl. Es gibt dann hóchstens verschiedene Reihen von n ganzen positiven Zahlen a, die alle nicht größer als A, und alle durch eine beliebig gegebene ganze positive Zahl d teilbar sind. Es existieren folglich mehr als a 1 1 1 ra an UNS verschiedene Reihen a, Aa, ---., An von z ganzen positiven Zahlen a, die alle nicht größer als Æ sind, und alle keinen gemeinschaftlichen Divisor >> 1 besitzen. Es bedeute ferner 4 die Anzahl aller derjenigen dieser Reihen 8j, d, ---,-@ von Zahlen a, für welche ganze Zahlen P, S, B, und o, existieren, die (5) und (7) genügen und außerdem so beschaffen sind, dafs nicht alle Gleichungen (6) gleichzeitig bestehen. Für alle Werte von x und y wird hier dx 0y — Ay Ox durch P teilbar sein. Es wird nicht fiir jedes x und y | dx Gy — dy Ox | D Sonst bekamen wir für jedes x und y Ax Oy —— Ay Or = 0 oder Qc — Oy Ax dy was gegen die Voraussetzung streitet. AXEL THUE. M.-N. Kl. Für gewisse Werte von x und y wird folglich P< | dz Oy — ay Ox | oder 1 o KE E oder m 3n P<(2K)" 1 «(9 g)in*? m—1 Pe epee S Da nicht jedes g, gleich Null sein kann, muf hier P = pm > a : Da 1 1 1 p 1 = lel« y P'"«4P wird 1+ je P" Für jedes g; der Gleichungen (5) erhalt man 1 PRI [a,— Sg] « K P. P^ oder 1 Tn dd oder i : SH Fall 7»m 1-50 1 PE 9 LIE) KE m M + Ki a 2 p = pr +1) OP 1914. No.13. ÜBER DEN RELATIV KLEINSTEN WERT GEW. QUOTIENTRESTE. 7 Bei gegebenen Werten von P und S gibt es nun weniger als Los d A (2 SUA IM ) (er) 7.8 2 ' verschiedene Ausdrücke wo ß und o solche ganze Zahlen sind, dafs as la Ar 2 NP) dE Bei gegebenen Werten von / und S gibt es also weniger als Ste Le "m verschiedene Reihen von den A genannten Reihen a, a5, tet Die Anzahl derjenigen der Reihen A, die einem gegebenen Wert von P entsprechen, wird somit kleiner als 14-6 wo 3n LT UT ES D ad 6 n x: Demnach wird also 1 1 1 3n+1 rp-n - + — +... 4 — SE rit oy ye (Dee Bye oe wo D > ae während Æ so beliebig gewählt ist, dafs 3n D:pE(2Kyt" Es gibt nun mehr als M — A Reihen a,, 42, ..., a, der gesuchten Art. 8 AXEL THUE. M.-N. Kl. Um eine niedere Grenze von M — A zu bestimmen, werden wir eine obere Grenze der Summe 1 1 1 1 Ex + ze e. fadt u ccr Glee berechnen. Es sei yup) und also P (x)= ax Ist 4 > 1, dann wächst F'(x) bei positivem x mit wachsendem x. Ist 0-1 « 1, dann nimmt F’(x) bei positivem x mit wachsen- dem x ab. Für AZ 1 und x > 0 erhält man also («+ Dr — x^ hxh—1 oder 1 EUR m Slam! umi —. ben xe (x--D* (x + 1)F xt > (x Dig oder 1 1 h x^ mæ = 1)" z (x + 1)» +1 Für 0<(h=1 und x>0 erhält man dagegen (x + 1) — x^ — h(x + I)! oder 1 1 ENSE ppm h (x — Di xe (ERIS Gee Tyee > (GE Dhak oder wie früher 1 1 h x! (x + 1) h = (x e Ist also 4 70, f 71 wird folglich h 1 1 pe gc Fr h e 2 e xd h 1 1 Grat SHE FF eh 1914. No. 13. UBER DEN RELATIV KLEINSTEN WERT GEW. QUOTIENTRESTE. 9 oder pectgxnmetctgqxgem n—1 wo n eine ganze positive Zahl > 1 bedeutet. Man kann dann eine positive ganze Zahl k 75 3" so groß wählen, daf unendlich viele Systeme von n ganzen positiven Zahlen A, Ad, 2. «+5 An die nicht alle einen gemeinsamen Divisor 7» 1 besitzen, existieren, bei denen es unmöglich wird eine solche ganze positive Zahl p 7» & und solche ganze Zahlen a zu finden, für welche a=patn | a = as Yo ua QD NO Me (10) An = pon + Mm | wo EFA = deme 2 1 Tie «ugs CEE) 1 ; ER Zellen) während nicht alle Zahlen « gleich Null sind. 10 AXEL THUE. M.-N. Kl. Beweis. Wie oben gezeigt wurde, gibt es mehr als 1 1 il 1 1 a fcil en Va Vo. em ets K | ( + 2°. )| = | on | verschiedene Reihen diy da, LC Un von n ganzen positiven Zahlen a, die nicht alle einen gemeinsamen Divisor > 1 besitzen, während keine von ihnen größer als eine beliebig gewählte positive Größe A ist. Es bezeichne nun 4 die Anzahl aller von diesen Reihen Q1, Go, - + ., Ay von n ganzen positiven Zahlen, die den Bedingungen p >= und (10) und (11) genügen, und keinen gemeinsamen Divisor 71 besitzen, und für welche nicht gleichzeitig Qj — Ga = °° —= On = 0 Ist z. B. 0-20 deas as hd = | so wird 1 K = GG = pa + M > D — n? Ferner wird Ipso. gredi oder 1 f$ 35" oder 1 1 2K RII casn ES XS Für jedes @ unseres Systems erhalt man also = ar) REED ASE qu P e P = p Bei einem gegebenen Wert von f gibt es also weniger als verschiedene Reihen der genannten Art. ÜBER DEN RELATIV KLEINSTEN WERT GEW. QUOTIENTRESTE. 1914. No. 13. Schreiben wir n a= — = | 2 n Fr Be erhalt man folglich A < 12 K" + : +, : +... > pith (k + 1)1Fh (& | 9)1+h oder n n 1 > A = 12 K ESQ Da n— 1 12" D toe fluo deem ee "ES wo man & so groß wählen kann, daß IN ist hierdurch unserer Satz bewiesen. Satz 3. Es bezeichne m eine beliebige positive Größe größer als 5/2. Es existieren dann unendlich viele Systeme von drei positiven relativen Primzahlen a, b und c, für welche es unmöglich wird solche ganze positive Zahlen p und q, und solche ganze Zahlen a, B, y und r, s, t zu finden, daf 1 cp" a=pa-+qr, |r BED Pass VS ST PE c= py Fat. - le? (vr << (Sy wo d die größte der Zahlen a, b und c bezeichnet. Beweis. Wir kónnen ja solche ganze von Null verschiedene Zahlen x, y und zs finden, daß rx + sy-rtz— wahrend E |x | « V3 I» | « ¥36 z | « y3ó wo d die größte der Zahlen |r|, |s| und |/| bedeutet. 12 AXEL THUE. M.-N. Kl. Ferner wird pex + By + ys] — ax + by + cs LN Toc AT piaxtby+cz} deir) Vas MR oder ax + by +cz=0 Ist nun z. B. ad? + 5? — c? wo a, 6 und c relative Primzahlen sind, so erhålt man (ax + cz)? = (by)? = (c? — a?) y? x? + y* ist also durch c teilbar. Aber = c=d>6p" > 60 > x? +7 oder x=0, y=0 oder z= 0 Hierdurch ist der Satz bewiesen. Wir wollen nun zuletzt zeigen, wie man für 7 = 2 in den Gleichungen (10) p so wahlen kann, dafs die Reste 7 in Bezug auf p klein werden. Es bezeichnen a und 6 zwei relative positive Primzahlen, und ferner a und et Y d zwei solche nacheinander folgende Partialbrüche in einer Kettenbruch- entwicklung von = dafa 7027 b « af? Wir können dann in ganzen Zahlen, A, P, x und y schreiben a=aA+x, 0—xc«a b=ßB+y, 07 y< 86 oder s | ap —ba—=apf(A—B)+xp — ya Nun ist aber oder 1914. No. 13. ÜBER DEN RELATIV KLEINSTEN WERT GEW. QUOTIENTRESTE. Ferner ist |x8 —va|« af oder l4— B|«2 Man erhält also die drei Alternative — B1 A=B A=B—1 Oder man erhalt im ganzen Zahlen a=aCth, | (ab) verschiedene Ausdrücke ay — bd die alle auch verschiedene Werte haben müssen, in welchen y und à solche ganze Zahlen sind, daf 0-—y-cv—1 0—ó-zu—1 Für jeden dieser Werte von y und d wird | ay — bd nicht größer als die grôfite der Zahlen av — a oder bu — 6 oder DA Lay — 56 |< (ab)? oder 2 2 — (ab)? « ay — 50 < (ab? Wir können also solche ganze Zahlen y;, ys, & und d, finden, daß erstens sy